«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 255
som det kan innføres eneansvar for f. eks. elektronisk publisering, bør det innføres
tilsvarende kildevern som i dag innrømmes trykt skrift og kringkasting.
Samtidig vil kommisjonen understreke at anonymitet kan åpne for stråmannsvirksomhet
og skjult påvirkning. Den faktiske hovedregelen bør derfor
være – til tross for lovfesting med sikte på særlige forhold – at den enkelte
samfunnsdebattant slåss med «åpent visir». Idealet om et åpent samfunn retter
seg ikke bare mot de offentlige institusjoner, men også mot den enkelte. 497
Etter kommisjonens vurdering vil det også bidra til rettslig klarhet om
reglene om ansvarsfrihet for dekkende referat (referatprivilegium) kunne
lovfestes. Disse reglene følger i dag stort sett av rettspraksis og med til dels
uklare grenser med hensyn til hvilke muntlige og skriftlige kilder man ansvarsfritt
kan referere fra. Etter Tromsø-dommen (EMD Bladet Tromsø og Stensaas
v Norge, dom 20. mai 1999) er det dessuten klarlagt at de norske reglene
om referatfrihet ikke tilfredsstiller kravene etter EMK art. 10. 498 Tilpasning
til EMK kan skje gjennom endret rettspraksis, men lovfesting ville være å foretrekke,
jf. det som tidligere er sagt – bl. a. i "Oppsummering" i kap. 6.2.3.2.5 om
at norsk injurierett kan bli for komplisert om mange av grensene skjuler seg i
rettspraksis og ikke kan leses ut av lovteksten.
Minstekravet burde være at det er samsvar mellom allmennhetens rettslige
informasjonskrav og medienes referatprivilegium. Kan publikum teoretisk
sett selv skaffe seg den aktuelle informasjonen – ved hjelp av f. eks.
offentlighetsloven eller som tilhørere til åpne rettsforhandlinger – gir det dårlig
mening om mediene som bringer videre referat fra slike kilder, til et publikum
som av praktiske grunner ikke selv kan være til stede, skulle bære et
innholdsansvar.
Et slik prinsipp vil harmonere med forestillingen om at når nyhetsmedienes
representanter er til stede i rettssalene eller gjennomgår forvaltningens
journaler, så gjør de dette på vegne av allmennheten. Referatprivilegium
som begrep gir derfor et galt bilde av hva dette egentlig handler om: Det handler
ikke om journalister og redaktørers frihet, men om et system som kan
gjøre allmennhetens informasjonskrav til en realitet. Interesserte og aktive
borgere har ingen faktisk mulighet til selv å oppsøke alle etater og fora, men
er avhengig av mediene som mellommenn. Det vil derfor bli galt med selvstendig
ansvar for mellommennene, fordi publikum da blir sittende igjen med
mindre informasjon enn de har krav på i kraft av sitt informasjonskrav. 499
496.Se f. eks. Nils Øy: Anonymitetsrett og kildevern, Fredrikstad 1994, side 7 flg der han
viser til at kildevernets opprinnelse er den tidligere anonymitetsretten: «Det var en rett
for ethvert menneske til å skrive anonymt i aviser, blader og bøker, fra den tid da publisering
av forskjellige personlige artikler var det vesentlige innhold i trykt skrift. Det vi i dag
kaller»kildevern«kom først senere, ettersom journalistikken vokste fram med bruk av en
eller flere kilder som ga opplysninger til journalistens reportasjer. Også kildene skulle
etter hvert nye godt av anonymitetsretten.»
497.Hos Hans-Gunnar Axberger: Tänka fritt är större, Stockholm 1995, side 10 flg, heter det
at retten til å framføre sin mening anonymt er «en svensk tryckfrihetsrättslig specialitet».
Axberger, som tidligere var Allmänhetens Pressombudsman i Sverige, mener «meddelarfriheten»
(anonymitetsretten) har vært helt nødvendig for å få et folk med så stor
angst for uenighet og avvik til i det hele tatt å ytre seg: «Kanskje är vi alltså ett folk som är
i alldeles särskilt stort behov av garantier för skydd då vi brukar vår yttrandefrihet». Hans
observasjon synes å ha en viss gyldighet også i vårt land.
498.I dommen heter det at mediene – når de bidrar til den offentlige debatt om emner av allmenn
interesse – normalt må kunne legge innholdet i offentlige rapporter til grunn uten
selvstendige undersøkelser («.. the press should normally be entitled, when contributing
to public debate on matters of legitimate concern, to rely on the contents of official
reports without having to undertake independent research», avsnitt 68.)