«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 304 ulering. Representanter fra filmindustrien vurderer filmene i forkant. Det er imidlertid hevdet at dette i praksis kan hemme den artistiske frihet like mye som et lovfestet system for forhåndskontroll. 591 Påtalemyndigheten har kompetanse til å foreta beslag. En slik prosess kan begynne etter anmodning fra en person som føler seg utsatt for injurier eller krenkelse av sitt privatliv eller ex officio ved mistanke om forræderi, fornærmelser mot statlige organer, eller trusler mot statens sikkerhet. I noen delstater kan publikasjoner som fornærmer æren til en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe også bli beslaglagt uten en avgjørelse av domstolene. Når Forfatningsdomstolen vurderer hvorvidt en midlertidig forføyning eller annen forhåndsinngripen skal opprettholdes, vurderes inngrepet grundig i lys av ytringsfrihetsvernet i art. 5. Terskelen for midlertidig forføyning mot ytringer, i forhold til andre typer saker, synes relativt høy. 9.7.5 Kringkastingskonsesjon Art. 5 i grunnloven garanterer «frihet til å rapportere ved hjelp av kringkasting». Bestemmelsen blir derfor utgangspunktet for all regulering av kringkastingsvirksomhet i Tyskland. Forfatningsdomstolen har gjennom årene blitt forelagt en rekke spørsmål vedrørende kringkasting og dens avgjørelser har hatt stor betydning for den rettslige og organisatoriske utvikling av tysk radio og TV. Det tyske kringkastingssystemet er organisert i to deler bestående av henholdsvis og privat kringkasting. Det er ikke fri adgang til å drive kringkasting. En viktig avgjørelse fra Forfatningsdomstolen i 1961 omhandlet et forsøk fra den føderale regjering på å danne et nytt statlig selskap for kringkasting. 592 Dette ble ansett som grunnlovsstridig av Forfatningsdomstolen. Art. 5 utelukker at staten kan styre direkte eller indirekte en institusjon eller organisasjon som er engasjert i kringkasting. Domstolen gjorde det klart at den anså at bestemmelsen i art. 5 om kringkasting gikk lenger enn kun å forby innblanding fra det offentlige. Art. 5 forutsatte også at retten til kringkasting ikke skulle komme i hendene på staten eller noen spesiell sosial gruppe. Kringkastingsinstitusjoner måtte derfor organiseres på en slik måte at alle relevante interesser hadde mulighet til å komme frem og influere de styrende organer. Domstolen påstod imidlertid at uten aktiv intervensjon fra staten ville friheten til å kringkaste kun være et tomt skall (en illusjon). Domstolen trakk videre opp et skille mellom pressen og kringkastingen. Pressen bestod av en rekke selvstendige publikasjoner som reflekterte et bredt spekter av ulike politisk og ideologiske meninger, mens for kringkasting måtte antall stasjoner forbli relativt få både av tekniske grunner og pga. de høye kostnader forbundet med kringkasting. 593 590.I en grunnleggende sak fra Forfatningsdomstolen i 1961 ble det uttalt at bestemmelsen bare omfatter begrensninger som settes før materialet blir publisert, når materiale må underlegges offentlig inspeksjon og godkjenning før det blir tillatt utgitt. Således var kravet om å sende en kopi av en film importert fra Øst-Europa innen en uke etter distribusjonen, ikke i strid med forbudet mot sensur. Visningen av filmen berodde ikke på statens godkjennelse, til tross for at alle kopier av filmen kunne bli beslaglagt etterpå hvis den ble funnet å være propaganda mot den frie konstitusjonen. 591.Eric Barendt: Freedom of Speech, Oxford 1985, side 129. 592.12 BVerfGE 205 (1961) 593.David P.Currie: The Constitution of Germany, 1994, side 230.
NOU 1999: 27 Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 305 En ser altså at kringkastingsselskap, i lys av art. 5, må organiseres separat fra føderalstaten, men samtidig at staten, også det etter grunnloven, har en positiv plikt til å sørge for at kringkastingen reflekterer samfunnets mangfoldighet. En del av det vi vil kalle infrastrukturkravet er m.a.o. grunnlovfestet. Delstatene har etter grunnloven ansvaret for kultur og derfor medias uavhengighet. I Tyskland er det to store landsdekkende fjernsynsselskap. I 1950 ble Arbeitsgemeinschaft der Rundfunkanstalten Deutschland (ARD) dannet av de allerede eksisterende regionale allmennkringkastingsselskapene, og noe senere kom Zweiter Deutsche Fernsehen (ZDF) som delstatene er ansvarlige for. Allmennkringkasterne får stort sett sine utgifter dekket gjennom innkrevet lisens. For å drive privat kringkasting i den føderale republikken Tyskland kreves konsesjon, som gis av de regionale mediemyndigheter. Konsesjonen kan gis på visse vilkår, slik som restriksjoner på reklame, kvoter for ulike typer programmer eller krav om å gi rom for regionale programmer. Private kringkastere møter også andre hindre knyttet til tildeling av frekvens og konsesjon for kabelanlegg. Forfatningsdomstolen uttalte forøvrig allerede på 80-tallet at et system med kun privat kringkasting ikke ville være tilstrekkelig til å sikre mangfoldet. Retten fremholdt at kravene til privat kringkasting var mindre, nettopp fordi allmennkringkasting eksisterte. 9.7.6 Infrastrukturkrav: Eierkonsentrasjon Tallene på selvstendige aviser har siden midten av 50-tallet stadig sunket i Tyskland. I mange byer kan ikke innbyggerne lenger velge mellom to eller flere lokalaviser. Den allmenne konkurranseloven inneholder særlige regler om kontroll med presseforetak. 594 Konkurransemyndighetene kan gripe inn overfor fusjoner i pressen dersom de fusjonerende foretak har en omsetning på 25 millioner DM eller mer. For næringslivet ellers må omsetningen overstige 500 millioner DM. Flere fusjoner har blitt nektet på denne bakgrunn i de senere år. Konsentrasjoner på kringkastingsområdet faller også inn under generell konkurranselovgivning. Konkurransemyndighetene overvåker også relasjoner mellom kringkastingsforetak og pressevirksomheter. Myndighetene har som utgangspunkt at offentlig eide kringkastingsselskap har en dominerende markedsposisjon og at konkurranse fra private selskap bør oppmuntres. På denne bakgrunn kan myndighetene la være å gripe inn i krysseierskap mellom aviser og private kringkastere. Det finnes ellers lovgivning i delstatene som på ulike måter begrenser konsentrasjon og krysseierskap. Delstatene har også inngått avtaler seg imellom om radio- og TV-virksomhet som i stor grad innebærer at reglene på dette området er sammenfallende. Etter tysk rett anses statlige subsidier til pressen som et inngrep i pressefriheten. En ser det slik at i den grad noen publikasjoner mottar større subsidier enn andre, kan dette influere på innholdet eller den redaksjonelle tendensen i avisen. Imidlertid har staten mulighet til å gi aviser lavere porto enn annen post. 595 594.Lov av 27. juli 1956. 595.Ulrich Karpen i: Press Law and Practice, ARTICLE 19, 1993, side 83.
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210:
Page 211 and 212:
Page 213 and 214:
Page 215 and 216:
Page 217 and 218:
Page 219 and 220:
Page 221 and 222:
Page 223 and 224:
Page 225 and 226:
Page 227 and 228:
Page 229 and 230:
Page 231 and 232:
Page 233 and 234:
Page 235 and 236:
Page 237 and 238:
Page 239 and 240:
Page 241 and 242:
Page 243 and 244:
Page 245 and 246:
Page 247 and 248:
Page 249 and 250:
Page 251 and 252:
Page 253 and 254: NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfr
Page 303: NOU 1999: 27 Kapittel 9 «Ytringsfr
Page 329 and 330: NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?