«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 310
Europa som praktiserer den mest liberale filmkontrollen. Dette gir seg bl. a.
utslag i at aldersgrenser ofte settes lavere enn i andre europeiske land. Kommunale
myndigheter har imidlertid mulighet til å nekte å vise en film, til tross
for at organet for filmsensur har godkjent filmen. Det har blitt uttrykt bekymring
for de til tider vilkårlige avgjørelser kommunene her tar.
I og med at Forfatningsrådet ikke har anledning til å vurdere det konstitusjonelle
ved lover vedtatt før 1958, er det to gamle systemer med forhåndsautorisasjon
som ikke har blitt prøvet opp imot art. 11. For det første forhåndssensur
av publikasjoner for barn 606 og for det andre forhåndskontroll av utenlandske
skrifter. Den siste formen for sensur er neppe forenlig med EMK art.
10, og vel heller ikke i tråd med EU-rettens krav om ikke-diskriminering, gitt
at publikasjonen kommer fra et annet EØS-land.
Publikasjoner kan bli beslaglagt eller på annen måte hindret i å bli distribuert
i forkant av en full rettslig høring for å beskytte en rekke interesser, men
i praksis skjer det sjelden. Den mest vanlige grunnen er beskyttelse av privatliv;
de sivile domstoler har myndighet til å stoppe et angrep på fundamentale
private interesser slik disse er nedfelt i Code Civil (art. 9). I en avgjørelse
fra den sivile domstolen i Paris ble det uttalt at et slikt ekstremt inngrep bare
kan gjøres når situasjonen for den krenkede ellers vil bli uholdbar.
Politiet har myndighet til å foreta beslag (eller ødelegge plakater) når det
mener den offentlige moral umiddelbart er truet. Denne myndigheten gjelder
imidlertid ikke for bøker som er avlevert til nasjonalbiblioteket i overensstemmelse
med reguleringer i «dépôt légal», og har navngitte forfattere og utgivere.
607
Som nevnt tidligere har forvaltningen myndighet til å beslaglegge enhver
utenlandsk publikasjon som er forbudt etter art. 14 i presseloven fra 1881 og
enhver publikasjon som høyst sannsynlig vil tilskynde til hat mot en gruppe
pga. nasjonalitet, religion, etnisitet eller rase.
9.8.4 Kringkastingskonsesjon
I 1982 ble det statlige monopol for kringkasting opphevet i Frankrike. Landet
har i dag 7 nasjonale TV-kanaler, hvorav tre er private og fire er offentlige allmennkringkastere.
Som nevnt tidligere har retten til å kringkaste blitt vurdert annerledes i forhold
til grunnlovsvernet enn retten til å utgi aviser. Forholdet mellom
kringkasting og grunnlovsvernet var imidlertid gjenstand for en utvikling i
Forfatningsrådet på 80-tallet. Forfatningsrådet vurderte det først slik at retten
til å kringkaste ikke hadde noen spesiell konstitusjonell status og at lovgivende
myndighet derfor hadde full frihet på dette området, så lenge det ikke
forelå diskriminering i strid med konstitusjonen. Å begrense retten til å
kringkaste til selskaper som var såkalte «non-profit-making» var ikke problematisk
i forhold til ikke-diskriminering, da kommersielle selskap var av en helt
annen karakter. Et statlig monopol var m.a.o. ikke i strid med grunnloven.
I en senere avgjørelse fra 1982 anerkjente imidlertid rådet retten til å
kringkaste som en rett beskyttet av art. 11. Retten til å kringkaste kunne imidlertid
begrenses av hensyn til andres rettigheter, offentlig orden og for å
opprettholde et mangfold av ytringer. Forfatningsrådet har flere ganger uttalt
at et system med administrativ autorisasjon for kringkastingsselskaper er fullt
606.Lov 16. juli 1949 med tillegg 4. januar 1969.
607.Straffeloven art. 290.