«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 313
Tidligere hadde ikke journalistene en slik lovfestet rett til taushet, men dommerne
respekterte likevel journalistens ønske om ikke å angi kilden.
9.9 USA
9.9.1 Generelt om grunnlovsvernet
Det konstitusjonelle vernet for ytringsfriheten i USA skriver seg helt tilbake til
1791 i konstitusjonens første tillegg, the First Amendment, hvor det heter:
«Congress shall make no law ..(..)..abridging the freedom of speech, or
of the press; or the right of the people peaceably to assemble...»
Denne tilsynelatende enkle teksten har medført en rekke tolkningsproblemer
og avstedkommet en rekke betydningsfulle dommer fra US Supreme Court.
Det er liten tvil om at prinsippet om ytringsfrihet rager meget høyt i USA slik
at landet må betraktes som et foregangsland for vern av ytringsfriheten. First
Amendment omfatter også forsamlingsfriheten, herunder demonstrasjonsretten.
First Amendment satte i utgangspunktet grenser for den føderale lovgivning,
ikke for den enkelte stat. Gjennom tolkning av det fjortende tillegget, som
forbyr de ulike stater å fornekte «due process of law», er det senere avgjort at
First Amendment også påbyr de ulike stater og lokale regjeringer å respektere
ytrings- og pressefriheten. Til sist har de ulike statene sine egne konstitusjoner
som alle inneholder et motstykke til vernet i First Amendment.
Ordlyden i First Amendment er gjenstand for både en innskrenkende og
utvidende fortolkning. Ordlyden kan ikke tas bokstavelig når den sier at det
ikke skal gis noen lover som begrenser ytringsfriheten. Men det hviler en
tung bevisbyrde på det offentlige for å rettferdiggjøre enhver begrensning i
ytringsfriheten. Myndighetene må påvise at begrensningen er nødvendig for
å beskytte en interesse av tvingende betydning, slik som nasjonal sikkerhet og
en persons privatliv. I prinsippet kan ytringer kun begrenses for å forhindre
en overhengende fare («clear and present danger») for en direkte og umiddelbar
skade.
Selv om bestemmelsen eksplisitt kun refererer til at Kongressen ikke skal
gi lover som innskrenker ytringsfriheten, er det klart at dette også omfatter
alle andre offentlige reguleringer, selv om de ikke kommer i form av lov.
Ordlyden har også blitt tolket videre på et annet viktig punkt: selv om den
kun refererer til retten til å ytre seg, den klassiske ytringsfriheten, har bestemmelsen
blitt tolket slik at den implisitt også beskytter retten til å motta informasjon.
Den mest sentrale debatten omkring bestemmelsen har vært rekkevidden
av den avgjørende termen «speech». For å vurdere hvorvidt den meget vide
beskyttelsen i First Amendment kommer til anvendelse, er det nødvendig å
vurdere om det en står overfor er «speech» eller ikke. På den ene siden har
uttrykket blitt tolket videre enn en vanlig språklig forståelse, da mange former
for uttrykksfulle handlinger (symbolske ytringer), slik som brenning av det
amerikanske flagget (som ledd i demonstrasjon) og det å gå med spesielle
klær eller «insigna», har blitt tolket som ytringer etter First Amendment. På
den annen side faller visse ord, selv om de språklig sett klart er ytringer, utenfor
vernet i First Amendment eller nyter et svakere vern. Det første er tilfelle
med f. eks. grov pornografi (obscenity), mens kommersiell reklame faller
innenfor vernet i First Amendment, men nyter et svakere vern.