«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 61
4.1 Innledning
Kapittel 4
Ytringsfrihetens vilkår i det offentlige ro
Det er en grunnleggende forutsetning for at man i det hele tatt kan snakke om
ytringsfrihet at det er et skille mellom det private og det offentlige rom. Dette
er utførlig argumentert ovenfor i "Ytringer i det offentlige rom versus ytringer i
det private rom" i kap. 2.3.2 Ytringer i det offentlige rom versus ytringer i det
private rom. Det private rom skal i stor grad være beskyttet mot såvel innsyn
som inngrep. Alene derved kan det fungere som basis for det offentlige, myndige
menneske. Det offentlige rom derimot, må være bygget opp, institusjonalisert
og regulert for å fungere i overensstemmelse med hensynet til ytringsfriheten
og til den offentlige samtale. De rettslige normer og reguleringer er
bare en liten del av denne «borgerlige offentlighet». Som vi så i den historiske
skisse, er ytringsfrihetens vilkår først og fremst avhengig av et komplisert
institusjonelt system utviklet gjennom en historisk prosess.
Nå kan det være tilslørende å snakke om bare ett offentlig rom. Vi har
ovenfor kunnet referere til det vi har kalt en utdifferensiering gjennom vår
nyere historie, det vil si at det er forskjellige felt som har utviklet en viss
autonomi og en egen diskurs eller felles virkelighetsforståelse og normer for
kommunikasjon. Vi kan snakke om flere offentligheter. Det gjelder klart slike
felt som vitenskapen, kunsten, kirken eller den nynorske offentlighet. Det
gjelder forsåvidt også det store mangfold av organisasjoner innenfor det som
gjerne kalles «det sivile samfunn», fra de tunge interesseorganisasjoner til forskjellige
typer organisasjoner for mindretallskulturer eller for forskjellige
spesielle formål. Det dreier seg alt sammen om offentligheter i den forstand at
det er arenaer der man kommuniserer med mennesker man ikke kjenner som
personer om spesielle temaer av politisk, moralsk eller annen art. Det kan
også argumenteres for at slike felt som mediene og politikken, som vi normalt
tenker oss representerer det store alminnelige offentlige rom, viser tendenser
til utdifferensiering i retning av felt med egne diskurser.
Et avgjørende spørsmål blir hvordan disse offentligheter interagerer med
hverandre, og hva som er forutsetningen for at dette gjøres på en måte slik at
det konstitueres noe vi kan beskrive som en samlende offentlighet med det
minimum av felles språk og felles forståelse som gjør det mulig å kommunisere
med hverandre og legge basis for en konstruktiv politikk. Hvordan formidles
det mellom de forskjellige måter å forstå verden på og de forskjellige
måter å kommunisere på? Hvem «oversetter» mellom feltene? En slik kommunikasjon
er avhengig av de institusjonaliserte arenaer. Hvert felt vil ha sine
egne arenaer for kommunikasjon innenfor feltet, men spørsmålet er altså hva
som finnes av arenaer for den store offentlighet. Det er også et spørsmål om
hvor omfattende disse fellesarenaer er, eller i hvilken grad de hegemoniske
diskurser dominerer slik at andre felt blir usynlige. Det er således hevdet at
minoritetskulturer lett blir usynlige i den større offentlighet.
De institusjonaliserte politiske arenaer er naturligvis viktige. Stortinget og
kommunestyrene kan sies å være selve symbolene på den institusjonaliserte
offentlighets arenaer. Pressen kan beskrives både som et felt og som en overgripende
arena. Nå er «arena» kanskje ikke den beste metafor i denne sam-