«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 67
og den nye presseideologi, innføring av pressestøtte og innkjøpsordning for
skjønnlitteratur og det nye mangfold i eteren, og sist, men ikke minst, utviklingen
av internett. Dette er ikke stedet for noen inngående analyse av årsakene
til denne utvikling. 114 Det er imidlertid gode grunner for å hevde at alt dette
er deler av én prosess og at den startet omkring 1970. 115
Hele systemet representerer en form for «public service». Det er et sentralt
samfunnskonstituerende system. Det er ikke mulig å tenke seg et moderne
liberalt samfunn uten et mangfold av kanaler ut til offentligheten og et
uavhengig mediesystem. Det at det er en «public service» innebærer en forpliktelse
for det offentlige eller for kollektivets organ til å legge til rette for at et
slikt system kan utvikles og betjene de formål som er satt av samfunnet, åpen
informasjonstilgang og fri meningsutveksling.
«Public service»-aspektet kommer klart frem ved de spesielle reguleringer
og ved de økonomiske tiltak staten har iverksatt, som momsfritak og
innkjøpsordning og pressestøtte. Det er i denne sammenheng viktig å understreke
at det ikke er noen motsetning mellom det å være et «public service»organ,
støttet av det offentlige, og det å være uavhengig. Parallellen kan
trekkes til universitetene som jo er nesten helt ut offentlig finansiert, men som
har en høy grad av autonomi. (Det kan i det hele tatt være verdt en refleksjon
at man innenfor universitetene ser på offentlig finansiering som en garanti for
uavhengighet, mens man i pressen vel nærmest ser det motsatt.) Man kan nok
tenke seg situasjoner der det offentlige kan trekke tilbake slike finansielle ordninger
som de nevnte. Men det bør bare skje hvis det er helt klart at de almene
formål ikke betjenes. I hovedsak står vi her overfor et tilfelle av at man bare
kan oppnå det man ønsker ved selv å tre til side og la systemet utvikle seg av
seg selv. Også her er det snakk om en slags «kontrakt» mellom mediene og
forlagene på den ene side og samfunnet på den annen. Denne kontrakt er da
etablert gjennom den kompliserte historiske prosess som er skissert i det
foregående kapitel.
De dyptgripende endringer som skjedde, særlig med mediene, fra
omkring 1970, kan ses på som en reforhandling av «kontrakten». De mange
utredninger om mediesystemets forskjellige sider som er kommet i 90-årene
(kfr. "Hvorfor ytringsfrihet" i kap. 2, note 1), kan videre ses som et tegn på at
denne reforhandling fremdeles pågår, systemet har ennå ikke funnet sin (nye)
form. Et tegn på det samme er karakteren av debatten om pressen, dens funksjoner
og de mange påståtte overtramp. Debatten har i noen grad preg av en
skyttergravskrig. Debatt bør man alltid ha om slike emner, men det hadde
vært en fordel om den var noe mer konstruktiv enn den har vært opp til nå. De
ovenfor siterte uttalelser fra Olof Petersson og riksadvokaten er symptomatiske
forsåvidt som de er uttalt av sentrale samfunnsaktører og har en tydelig
brodd mot pressen. Det interessante ved dem er imidlertid deres påpekning
av at den kritiske offentlighet i noen grad vender seg mot pressen selv.
Spørsmålet er så hvordan dette vil påvirke den videre utvikling.
Når dette er sagt, må det understrekes at kommisjonen ser på utviklingen
av mediesystemet fra omkring 1970 som en i alt vesentlig positiv utvikling.
Sammen med ekspansjonen i utdannelsessystemet har utviklingen av medi-
114.Denne gis tildels av Dahl og Bastiansen, Særskilt vedlegg, del I, "Grunnlovsforslag" i
kap. 10.
115.Odd Raaum: Pressen er løs. Fronter i journalistenes faglige frigjøring, Pax 1999. Raaum
tar utgangspunkt i «1972 og deromkring» idet han bl. a. legger vekt på EF-saken når det
gjelder fristillingen fra partiene. Det er også vanlig å legge vekt på pressens behov for å
forholde seg til utviklingen av etermediene.