«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 68
ene skapt gode vilkår for ytringsfriheten. Men det betyr ikke at det ikke er
farer som truer.
4.2.4 Kanalvokterne
Pressens utvikling bort fra en høy grad av eierstyring og oppløsningen av det
tette forhold til de politiske partier som ble utviklet fra slutten av forrige århundre,
henger nøye sammen med en prosess med å utvikle nye ansvarsformer
og ny identitet. Prosessen har klare trekk av selvstendiggjøring eller utdifferensiering.
Det er i forbindelse med denne prosess at noen har begynt å snakke
om «den fjerde statsmakt». 116
Et sentralt trekk ved prosessen har vært å synliggjøre og regulere det vi
kan kalle redaktørfunksjonen. Rent alment er det den funksjon som går ut på
å bestemme hva som skal bringes frem for offentligheten. Denne funksjon,
som foruten å bli ivaretatt av dem som formelt er redaktører, også kan ivaretas
av medieeiere, journalister, forlagskonsulenter, sakkyndigkomiteer, smaksdømmende
juryer, offentlige tjenestemenn, PR-konsulenter, reklamemakere
eller andre i formelle eller uformelle posisjoner, blir en av de viktigste funksjoner
i det offentlige rom. Det er funksjonen som vokter av kanalene ut til
offentligheten. 117
Hva så forskjellen på å redigere og sensurere? Den gamle grunnlovsparagrafs
første punktum utelukker offentlig sensur. Det vil si forhåndssensur fra
myndighetene. Dette er det vi vanligvis forestiller oss når det er snakk om
«sensur». Det innebærer at enhver har anledning til å forsøke å skaffe seg
adgang til offentligheten ved f. eks. å la trykke og distribuere hva han eller hun
måtte ønske å meddele. Enhver er fri til (å forsøke) å etablere en kanal ut til
offentligheten.
Å etablere en slik kanal er imidlertid ikke så enkelt, først og fremst fordi
det krever investeringer å etablere en kanal med et potensial til å nå ut. I virkeligheten
er man derfor avhengig av de allerede etablerte kanaler om man
ønsker å henvende seg til offentligheten. Men der sitter det altså noen kanalvoktere
eller redaktører og sorterer ut. Det er grunn til å presisere, hva vi også
har gjort i andre sammenhenger, at dette er en helt nødvendig funksjon. Den
offentlige samtale må være strukturert på en eller annen måte for å fungere i
overensstemmelse med hensikten. Men da blir det av avgjørende betydning
hvordan, eller på hvilke premisser, denne utsortering og strukturering
foregår.
Sensurbegrepet er trukket inn i denne sammenheng, således av
Straffelovrådet som har sagt at «bladeiersensur ... er nesten like skadelig for
ytringsfriheten som offentlig sensur». 118 Dette kan være en riktig og viktig
påpekning, og det har da også vært stor oppmerksomhet omkring spørsmålet
om hvordan man skal kunne hindre eierinnflytelse i mediene. Spørsmålet er
bredt behandlet i NOU 1995: 3 Mangfold i media. Interessant er også den
116.Vi drøfter ikke i denne sammenheng hvorfor denne avskjed fant sted. Det henvises
gjerne til presseorganisasjonenes sterke utvikling i 1960-årene, og til EF-saken i 1972
som en sak som påskyndet prosessen. Kfr. Odd Raaum, op. cit. og Rune Ottosen: Fra
fjærpenn til Internett, Aschehoug 1996.
117.Kfr. straffeloven § 436 der «redaktør» defineres som «den som treffer avgjørelse om
skriftets innhold … enten han betegnes som redaktør eller som utgiver eller på annen
måte».
118.Innstilling fra Straffelovrådet om Ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift, avgitt september
1955.