«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 1 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 7
Den annen verdenskrig satte institusjonene og folket på prøve. Systemets
grunnstruktur viste seg å være robust. Selv om NS og okkupasjonsmakten et
stykke på vei oppnådde å kontrollere institusjonene, klarte de ikke effektivt å
påvirke opinionen. Etter den annen verdenskrig var man ikke så omhyggelig
som man kunne trodd med å hegne om de frihetsrettigheter man var blitt frarøvet
under krigen. Verken rettsoppgjøret etter krigen, eller den kalde krigen
som fulgte, var noen stor tid for ytringsfriheten. Det kan synes som krigen
hadde svekket toleranseevnen.
I "Ytringsfrihetens vilkår i det offentlige rom" i KAPITTEL 4 gis i første rekke
en sosiologisk beskrivelse av ytringsfrihetens vilkår i «det offentlige rom»,
som ikke er ett rom, men består av flere offentligheter eller felt, som vitenskapen,
kunsten, kirken, den nynorske offentlighet, arbeiderbevegelsens
organisasjoner, minoriteters offentligheter m. v. De ulike felt kan ha ulik virkelighetsforståelse
og egne normer for kommunikasjon. Et avgjørende
spørsmål blir derfor hvordan disse offentligheter interagerer med hverandre,
og hva som er forutsetningen for at dette gjøres slik at summen blir en samlende
offentlighet med et minimum av felles språk og forståelse. Hvem «oversetter»
mellom de ulike felt og hva finnes av arenaer for den store, felles
offentlighet?
Stortinget og kommunestyrene er selve symbolene på den institusjonaliserte
offentlighets arenaer. Pressen blir derimot beskrevet både som et eget
felt og som en felles arena eller scene. På denne scene kan ikke alle være like
aktive i den felles samtale. De fleste vil være tilskuere i salen, men med adgang
til å følge med og applaudere eller ytre mishag.
Under overskriften «Det offentlige roms institusjoner» omtales de institusjonelle
ordninger som positivt kan bidra til å utvikle en generell åpenhet og
fellesdiskurs mellom de forskjellige offentligheter. Dette vil særlig si vitenskapen,
universitetene, allmennutdannelsen, mediene, politikken og kunsten.
Samtidig drøftes de problemer og institusjonelle utfordringer man står overfor.
Stikkordsmessig omfatter dette bl. a. forskningens autonomi, behovet for
en selvbevisst og uavhengig lærerstand, skolen i krysningspunktet mellom
sosialisering og utvikling av den kritiske selvstendighet, statlig godkjenning
av lærebøker, pressens fristilling fra partiene og utviklingen av en ny
presseideologi, redaktørene i aviser, blader og forslag som voktere av
kanalene ut til offentligheten, medienes premisser for utvelgelse og strukturering,
konflikten mellom tendenser til en egen journalistideologi (journalismen)
og journalistene som «oversettere» mellom de ulike felt, og om kunsten
for de få er tømt for provokatorisk potensiale.
Under overskriften «Den offentlige samtale» behandles spørsmål av
betydning for kvaliteten på denne samtalen, bl. a. spørsmålet om hvorvidt respekten
for offentligheten som kontrollorgan kan sies å ha blitt pervertert til en
frykt. Kommisjonen uttaler at det ofte er mer støtte, sympati og forståelse å
hente i offentligheten enn kritisk fordømmelse, og myndighetene kan i stor
grad stole på at borgerne selv kan vurdere gehalten i det som fremkommer i
mediene.
Medienes uavhengighet er potensielt truet fra tre kanter: Staten, eierne og
kildene. Staten har en tvetydig rolle, ved på den ene siden å forfølge egne kontrollbehov
og på den andre siden å være den maktfaktor som kan sikre den
offentlige samtale mot press fra eiere og kilder.
Minoritetenes forutsetninger og muligheter for å delta i «åpen og opplyst
samtale» kan sies å være en «test case» på ytringsfrihetens vilkår i samfunnet.
Situasjonen er ikke lett bl. a. fordi Norge hører til de land som har vært preget