«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 79
4.3.2 Hvorfra trues medienes uavhengighet?
Vi har sett på de indre trusseler mot mangfold i mediene. Vi skal se på de ytre
trusseler. Det er tre hovedkategorier som potensielt kan true friheten og
uavhengigheten. For det første er det det offentlige eller staten med sine sanksjonsmidler
av rettslig eller økonomisk art. For det annet er det eierne med
sine økonomiske krav. Og for det tredje er det kildene med sine økonomiske
sanksjoner, men også med mer diffuse sanksjoner gjennom nettverk og
påvirkning.
I den gamle øvrighetsstat var det slik at ytringsfriheten først og fremst ble
begrenset av det offentlige ut fra ideologiske og politiske hensyn. Kampen for
ytringsfrihet var en kamp mot offentlig sensur. I den historiske skisse har vi
sett hvordan det også etter 1814 var det offentlige som først og fremst truet
ytringsfriheten. Man måtte være særlig varsom med å kritisere samfunnsautoritetene.
Men det var også slik at det offentlige i den nye stat fikk et positivt
ansvar for å legge til rette for en offentlig samtale. Dette ble gjort blant annet
ved å innvilge portomoderasjon. Det offentliges rolle ble på denne måten tvetydig.
Ved å gå inn med positive økonomiske virkemidler understreket man
elementet av en «public service», at dette var en offentlig tjeneste. Men samtidig
introduserte man en mulighet for indirekte offentlig kontroll. Man kunne
true med å trekke tilbake den innvilgede støtte. Etterhvert som mediesystemet
ble institusjonalisert og demokratiet utbygd, ble det offentlige mindre
truende.
Det er imidlertid grunn til å understreke at den refererte tvetydighet når
det gjelder det offentliges holdning til mediene er karakteristisk for systemet
også idag. På den ene side ser vi de aktive tiltak for å bygge ut infrastrukturen
slik at vi kan få en fri og utvungen informasjon og meningsutveksling. På den
annen side ser vi stadig nye uttrykk for det offentliges paternalistiske bekymring
og kontrollbehov. Vi så det da nye medier som film og kringkasting dukket
opp. Vi har sett det i forbindelse med momsfritaket og i debatten om
medieombud. Vi ser det samme kontrollbehov også i forbindelse med praktiseringen
av offentlighetsloven, som vi skal komme tilbake til. Og vi ser det i
forbindelse med den nye § 390 c i straffeloven, om fotoforbud ved pågripelse
eller ved lovforslaget om forbud mot å offentliggjøre navn på siktede i straffesaker,
for bare å nevne et par av de mest aktuelle saker. 134 I det hele tatt er
det offentlige aktivt og kontinuerlig regulerende. Vi skal ta for oss de mange
rettslige beskrankninger i andre kapitler. Det er altså en spenning mellom det
offentlige og mediene. Det bør det også være – innen visse grenser.
Begge de to funksjoner det offentlige har i forhold til det offentlige roms
institusjoner, det positivt tilretteleggende og det negativt regulerende, er nødvendige
og viktige. Vi trenger et velstrukturert offentlig rom, og det gjør seg
ikke selv. I det moderne samfunn må det offentlige påkalles for å utføre forskjellige,
av og til kanskje konflikterende, oppgaver. For å sitere en moderne
liberal filosof: «What if an improvement of collective decision making through
exposure to a diversity of views could be achieved only by imposing some sort
of regulative regime on the press?» 135
134.Jf. lov 1999/37 og "Forbud mot visse sanne ærekrenkelser" i kap. 6.2.3.4 Forbud
mot viss sanne ærekrenkelser.
135.Stephen Holmes: «Liberal constraints on private power?: reflections on the origins and
rationale of access regulation», i Judith Lichtenberg ed.: Democracy and the Mass Media,
Cambridge University Press 1990, side 33.