«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 82
moralske ansvar alvorlig. Styrken i dette systemet, garantien for såvel mangfold
som anstendighet, ligger ikke minst i at det er et blandingssystem med
innebygde spenninger.
Den tredje av de aktuelle trusseler er den som springer ut av kildenes
makt. Den økonomiske makt hos kildene er sannsynligvis en større trussel
enn eiernes økonomiske makt, blant annet fordi den er mer skjult og er blitt
ofret mindre oppmerksomhet. Temaet ble satt på dagsordenen av Per Olav
Reinton i en artikkel i 1984. Artikkelen var i noen grad en polemikk mot Maktutredningens
behandling av massemediene, og særlig mot Gudmund
Hernes? påstand om «mediedramaturgi» og «det media-vridde samfunn».
Hernes hadde sett en større trussel i pressens egen makt til å forme virkelighetsbildet
enn i kildenes makt, forsåvidt i overensstemmelse med noen av
de trekk vi har festet til «journalismen» ovenfor. Reinton skifter altså fokus.
Det er ikke pressen eller journalistene som har (og misbruker) makt, men
kildene. Han bruker uttrykket «kildenes tyranni» om prosesser der journalistene
går inn i et slags «frivillig slaveri» i forhold til kildene. Temaet er siden
behandlet blant annet i en større bok av Sigurd Allern fra 1996. Han ser en
truende utvikling i det at «Kildene blir stadig mer profesjonalisert». 141
Da pressen ble frikoplet fra de politiske partier, man etterhvert fikk mangfold
i eteren, og journalistene utviklet egne profesjonsnormer, syntes veien
åpen for medieuavhengighet, eller som noen kanskje ville si, for utviklingen
av «den fjerde statsmakt». En viktig norm for journalistikken var muligheten
og plikten til fritt kildevalg. Dette er for det første nært koblet til normen om å
unngå enkilde-journalistikk ved å kontrollere mot uavhengige kilder. Enkildejournalistikk
fører normalt til avhengighet av kilden. For det annet er det koblet
til en virkelighet der informasjonen er et fritt gode.
Denne ideelle måte å forholde seg til kildene på skulle imidlertid vanskeliggjøres
ved en utvikling som for det første gjorde stadig mer av informasjonen
til en vare på markedet, noe man måtte betale for å få adgang til. Dette
er ikke entydig uheldig, idet det kan bremse på utviklingen i retning av å prioritere
stoff med underholdningskarakter i de medier som har «public service»
som en forpliktelse. For det annet, og viktigere, skulle friheten i forhold
til kildene vanskeliggjøres ved den nevnte profesjonalisering av kildene. Det
vises best ved institusjonaliseringen av en PR-industri. Det vil si at det ble bygget
PR-avdelinger i de store institusjoner, forvaltningsenheter, bedrifter,
organisasjoner, eller det ble utviklet egne PR-firmaer. En analyse av PR-bransjen
bekrefter, skriver Allern, «at public relations normalt kan defineres som
kommunikasjon med sikt på overtalelse og påvirkning, utført på vegne av
arbeidsgivere eller klienter». Etterhvert gikk man bort fra betegnelsen «PR»
og over til «informasjon og samfunnskontakt». Ifølge Allern var det fordi PRbegrepet
var for sterkt knyttet til «markedsføring og reklame, og gir assosiasjoner
til litt triks og lureri». 142 Mange i informasjonsbransjen kommer fra
journalistyrket. Dette førte til problemer i forhold til friheten vis a vis kildene.
Det er symptomatisk at i 1997 ble det bestemt på Norsk Journalistlags
landsmøte at informatører ikke kunne være medlem, hvilket betød at flere
måtte gå ut av laget. 143
141.Per Olav Reinton: «Kildenes tyranni», Nytt Norsk Tidsskrift 4/1984. Allern, op. cit. side
152. Han har en grundig behandling av de forskjellige trusler, og vier ikke minst trusselen
fra kildene stor oppmerksomhet.
142.Ibid. side 153 og 156.
143.Raaum, op. cit. side 33. Informatører er spesifisert som: pressetalsmenn/kvinner, informasjonsmedarbeidere,
presse- og informasjonsrådgivere og informasjonsmeglere.