«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 1 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 9
I "Lovbestemmelser om åpenhet" i kap. 5.4 drøftes informasjonsfrihet, statens
informasjonspolitikk og borgernes informasjonskrav (offentlighetsprinsippet).
Det konkluderes bl. a. med at åpenhet er samfunnskonstituerende, og
samtidig – fra en instrumentell synsvinkel – en forutsetning for demokratisk
kontroll. Kommisjonen drøfter sider ved offentlighetsloven og St. meld. nr. 32
(1997-98) (offentlighetsmeldingen) og anbefaler bl. a. at etablering av et eget
klageorgan blir vurdert, at loven blir gjort gjeldende også for Stortinget og
Stortingets organer og at lovens intensjoner ytterligere understrekes i tilknytning
til unntaksreglene og meroffentlighet. I "Medielovgivning" i kap. 5.5
drøftes behovet for ny medielovgivning, og spørsmålet om lovfesting av den
redaksjonelle uavhengighet behandles særskilt. Kommisjonen har ikke klart
å komme fram til et felles standpunkt i dette spørsmålet.
I "Ytringsfrihetens grenser" i KAPITTEL 6 foretas en gjennomgang av noen
utvalgte områder der klassisk ytringsfrihet (og delvis informasjonsfrihet) kan
komme i konflikt med andre interesser. Kapitlet er delt i to hoveddeler – først
drøftes ytringsfrihet i konflikt med individuelle interesser ("Ytringsfrihet i konflikt
med individuelle interesser" i kap. 6.2), deretter drøftes ytringsfrihet i konflikt
med offentlige interesser ("Ytringsfrihet i konflikt med offentlige interesser"
i kap. 6.3).
Begrepene omdømme, personvern, privatlivets fred og privatsfæren blir
nærmere presisert. Tre prinsipp om forholdet mellom det private og det
offentlige uttales:
1. Forestillingen om et åpent samfunn og at det kan finnes noe som heter
«ytringsfrihet» har som forutsetning en samfunnsform der man skiller
mellom den private og den offentlige sfære.
2. Som frihetssfærer betinger de to sfærer hverandre gjensidig. For den som
ikke har adgang til den offentlige sfære, blir privatsfæren undertrykkende.
For den som ikke kan trekke seg tilbake i en privatsfære uten å bli forfulgt
av det offentlige øye, blir den offentlige sfære undertrykkende, som i de
totalitære regimer.
3. Når «det private» offentliggjøres gjennom kunst og fiksjon, opprettholdes
privatsfærens private karakter.
Kommisjonen konkluderer med at offentliggjøringen av det private er prinsipielt
uheldig og den offentlige sfære og den offentlige samtale fremmed. En
offentliggjøring av det private bør bare skje i begrenset grad og ut fra det
generelle behov for å tjene åpenhet og kontroll.
Mens kommisjonen vil verne privatsfæren, ser den mindre behov for et
strengt rettslig vern av borgernes offentlige omdømme. Ytringsfriheten kan
derfor gis noe større pusterom enn den er gitt i dagens injurierett. Det foreslås
grunnlovsfestet at ingen kan stilles rettslig til ansvar alene av den grunn at en
injurie var usann, under den forutsetning at injurianten var i aktsom god tro
med hensyn til påstandens sannhet. Dette omtales som en delvis restaurering
av skyldkravet i nåværende Grl. § 100, 2. punktum, og støttes bl. a. av norsk
rett før 1842 og praksis fra Menneskerettighetsdomstolen (EMD).
Kommisjonen anbefaler at det også i norsk injurierett – som i praksis fra
EMD, i Storbritannia og i Tyskland – innføres et skille mellom faktapåstander
og verdivurderinger, og at det klargjøres at det ikke kan kreves sannhetsbevis
for verdivurderinger. Det understrekes videre at hovedregelen må være at
sanne ærekrenkelser er tillatt, men at visse unntak kan tenkes når ytringen er
«utilbørlig». Det advares mot innføring av nye forbud mot sanne injurier, jf.
forslag om forbud mot identifisering av mistenkte, siktede og tiltalte personer.