«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 94
gelser. Til forskjell fra mange hvite radikale som kjempet for underprivilegerte
gruppers rettigheter, har de svarte f. eks. ikke tro på ytringsfrihet som
et frigjøringsinstrument:
«Free speech, by equating the utterances of racists and victims of racism,
is, according to this view, premised upon a false equality. The only reason to
welcome free speech is tactical; oppressed groups may need it to get their
points across, but groups which oppress them can properly have their utterances
regulated …. Like conservatives, advocates of identity politics view
speech as a form of declaration, not as a means of persuasion». 166
USA er ikke Norge. Men der er likheter. For det første er det den likhet at
ytringsfriheten og informasjonsfriheten er dypt institusjonelt forankret i
begge land. Det kan derfor synes litt forbausende når Wolfe bekymrer seg så
sterkt som han gjør. Men for det annet er det den likhet at Wolfes beskrivelse
gir assosiasjoner også til visse trekk ved norsk virkelighet. 167 Det er en del
tendenser i den seneste tids utvikling som gjør det nødvendig å spørre hvor
høyt man er villig til å prioritere åpenhet og ytringsfrihet. Hvor finnes den politiske
vilje, og hvor sterk er den? Spørsmålet kan, i tråd med Wolfes beskrivelse,
rettes i flere retninger – til høyre og til venstre, det vil si til alle de politiske
partier, til rettsapparatet og til de offentlige institusjoner like så vel som
til de radikale emansipatoriske bevegelser: Hvor høyt er de villige til å prioritere
ytringsfrihet? Man kan kanskje også være fristet til å spørre om vi her
skimter en svekkelse av den historiske hukommelse: Er man iferd med å
glemme at offentlighet var den beste form for kontroll og det beste vern for de
underprivilegerte grupper uansett hvem som satt ved makten?
Det er et tredje moment ved sitatet fra Wolfe som må kommenteres, nemlig
at ytringsfrihet er noe som forbindes med erklæringer og påstander mer
enn med overtalelse og argumentasjon. Vi har sett at sannhetsargumentet har
vært det mest robuste argument for ytringsfrihet og det setter den argumentative
ytring i fokus, selv om argumentet rekker ut over dette, til kunstneriske
ytringer med deres appell til fantasien f. eks. Men hvis det er slik Wolfe antyder,
at ytringsfrihet nå ikke lenger forbindes med overtalelse og argumentasjon,
tvinges vi til å spørre om det nå er i ferd med å bli slik at de ytringer som
i særlig grad kan forsvares ut fra ytringsfriheten begrunnelse, blir skjøvet til
side. Er det en voksende tendens til at ytringsmulighetene brukes opportunistisk
og propagandistisk?
Kommisjonen vil for det første advare mot en slik fortolkning av det sparsomme
empiriske materiale som finnes. For det annet vil kommisjonen meget
sterkt advare mot at man lar forestillinger av den anførte type lede til en generell
skepsis eller likegyldighet til ytringsfriheten, helt uavhengig av om disse
forestillinger har feste i det faktiske eller ikke. Vi må ikke glemme vår historiske
erfaring. Hvis det er et forfall i den offentlige samtale, hvilket i seg selv
er en tvilsom påstand, må det møtes, ikke med ytterligere restriksjoner på
ytringsfriheten, men med positive tilretteleggende tiltak.
Det er i denne sammenheng kanskje grunn til å minne om det alminnelige
dialektiske prinsipp som Hegel formulerte omtrent som følger: Når en
166.Alan Wolfe: Marginalized in the middle, The University of Chicago Press 1996, side 235.
Wolfe antyder lignende tendenser hos an dre grupper som feminister og homofile.
167.Kfr. Rune Norman Aaløkken: Ytringsfriheten i Norge: Preges de politiske partiene i
Norge på dette området av ideologisk konsistens eller snarere av kognitiv dissonans? En
empirisk analyse av utvalgte saker, Hovedoppgave i statsvitenskap, Oslo 1997. Undersøkelsen
gir en viss støtte til det syn at partiene gjerne vektlegger mothensyn. Fremskrittspartiet
fremtrer som det mest ytringsvennlige.