HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

vi kan tenke, føle og handle annerledes som del av en
gruppe – heiende/hoiende fotballsupportere, streikende
fagforeningsklubbmedlemmer eller marsjerende demonstranter
eller soldater – enn som individer på egen hånd.
Den mest kjente talsmannen for at samfunnsforskningen
måtte ta utgangspunkt i emergente egenskaper, er Émile
Durkheim. Durkheim skrev sine viktigste verk rundt år
1900, i en tid da forestillingen om emergens stod sterkt i
naturvitenskapene. Våtheten i vann og elastisiteten i strikk
ble for eksempel oppfattet som emergente egenskaper som
oppstod idet molekylene sluttet seg sammen og ikke kunne
gjenfinnes i hver enkelt vann- og gummistrikkmolekyl.
Durkheim tok med seg denne emergenstankegangen over
til den sosiologien han skapte. Hans diktum om at hver
gang man forklarer et sosialt fenomen direkte ved å vise til
et psykologisk fenomen – altså ved å gå ned på individnivået
– er forklaringen feil, kan sees på som metodologisk
individualisme snudd på hodet. 4 Durkheims problem er at
man uten å gå ned på individnivået, ender med å forklare
nokså lite av handlingen, siden det er individene som handler.
Så er da også hans tilnærming mer eller mindre forlatt
i dag, i likhet med den naturvitenskaplige forestillingen
om emergente egenskaper som ikke kan gjenfinnes på mer
grunnleggende nivåer. Selv om emergensbegrepet har sine
talsmenn særlig innenfor biologien, 5 har kjernefysikken
henvist den emergensforestillingen Durkheim baserte sin
sosiologi på, til naturvitenskapshistoriens skraphaug. 6
Emergensbegrepet har måttet vike for en annet begrep og
en annen måte å forstå forholdet mellom deler og helhet,
trær og skog på, nemlig superveniens. Det at en størrelse – i
vårt tilfelle skogen – supervenierer på en annen (trærne),
innebærer i denne sammenheng at det vi litt upresist kan
kalle det overordnede (for eksempel makro) nivået ikke
kan endres uten en tilsvarende endring på det grunnleggende
(mikro) nivået. En endring i skogen innebærer og
forutsetter en endring i trærne: uten at trærne endrer seg,
kan ikke skogen endres. (Derimot kan ulike sammensetninger
eller konfigurasjoner av trær skape samme slags –
om enn ikke en helt identisk – skog, så forholdet mellom
basis og overordnet nivå er ikke symmetrisk. Skogen supervenierer
på trærne, ikke motsatt.) Det er endringen i
basis som realiserer endringen også på det overordnede nivået.
Forholdet mellom det vi kan kalle superveniens-basisen
og -overbygningen er ikke et kausalt (årsak–virkning)
forhold, men et konstitutivt forhold: det engelskspråklige
filosofer betegner som en in-virtue-of relasjon, som vi på
norsk kanskje kan kalle et i-og-med forhold. Skogen er
skog i og med at den er en samling trær, og endres i og
med at trærne endres. Skogen endrer seg med trærne, men
kan ikke endre trærne. Hadde den kunnet gjøre det, ville
vi nemlig hatt den umulige situasjonen at skogen endret
seg ved å endre de trærne som gjennom å endres er det som
gjør at skogen endrer seg. Dette ville vært såkalt downward
causation eller bakvendt årsak – endring av superveniensbasisen
fra det nivået som supervenierer på den – og
På tema 31
det er logisk umulig. 7 Skal noe som supervenierer på noe
annet, endre seg, må det skje i og med at basis endrer seg.
Pro metodologisk individualisme
Metodologisk individualisme harmonerer med et grunnleggende
liberalt menneskesyn der individet står i sentrum.
Men den har også andre fordeler for historiefaget.
Ett fortrinn er at kravet om at forklaringer i siste instans
skal kunne følges ned på individnivået, fungerer som et
effektivt stengsel mot en type forklaringer som baserer seg
på kollektive, mystiske størrelser som nasjon, klasse, tidsånd,
politisk eller åndelig klima osv. Hvorfor gikk Høyre
så mye fram ved stortingsvalget i 1981? Den slappe metodologiske
kollektivisten peker på høyrebølgen eller «vinden
ifra høyre» (Halfdan Sivertsen) eller jappetiden, eller
at det radikale sekstitallet («1968») endelig slapp taket.
Slike forklaringer tilfredsstiller ikke metodologiske individualister.
De vil påpeke at høyrebølgen eller -vinden ikke
er annet enn betegnelser for det at en rekke mennesker
– individer – endrer politisk oppfatning. Det samme gjelder
henvisningene til jappetiden eller seksti/sytti/åttitallet:
Slike størrelser har ikke annen forklaringskraft enn det de
individene som utgjør dem, gir dem. 8 De er skog.
Metodologisk individualisme stenger også ute en annen
type tvilsomme forklaringer, nemlig funksjonalistiske: slike
som forklarer forekomsten av et fenomen ved å vise til
gunstige (funksjonelle) virkninger av fenomenet. Et typisk
eksempel er regndans, som riktignok ikke gir økt nedbør,
men som likevel består fordi dansen har en funksjon som
er gunstig for kollektivet, nemlig det økte samholdet som
skapes gjennom dansen. Funksjonalistiske forklaringer
passerer ikke den metodologiske individualismens nåløye.
Det forutsetter nemlig at forklaringen kan løses opp i (del)
forklaringer på individnivå, som typisk vil ha form av intensjonsforklaringer
av formen «Jeg danser fordi jeg tror
det vil gi økt nedbør og jeg vil gjerne ha økt nedbør», som
igjen fører til et spørsmål om hvorfor man tror det å danse
gir økt nedbør – hvilket ikke kan forklares funksjonalistisk,
men snarere kaller på en ordinær årsaksforklaring.
Contra metodologisk individualisme
En innvending mot metodologisk individualisme er at
den innebærer reduksjonisme: Kollektivet oppløses i et
gjennomsnitt av individer. Men dette er bare en alvorlig
innvending dersom man på forhånd har den oppfatning at
kollektivistiske forklaringer har en verdi i seg selv, hvilket
er en uvitenskapelig tilnærming. Dessuten er reduksjonistiske
forklaringer, og reduksjonistisk vitenskap i det hele,
kanskje den mest vellykte strategien som finnes. Moderne
fysikk, kjemi, (molekylær) biologi og medisin hviler på
slik reduksjonisme. Å avvise reduksjonisme à priori på
grunnlag av utenomvitenskapelige verdier eller forestillinger
virker vanskelig å forsvare. ➤