Fra Baltikum til Barcelona - Brandsberg Foto & Design

ledelse av tømmermannen, ble vi sendt til værs på stormasta for å berge
bramseilet. Jeg klatret oppover vantet det jeg var god for. Men i en svær
og stiv oljehyre, og med bestefars 60 år gamle tunge sjøstøvler, gikk det
ikke særlig fort. Men opp kom jeg da, på bramråen, alene – og ut på
nokken – helt ytterst på babord side. Nå hadde man løst bramfallene –
tauverket på begge sider. I den sterke vinden flagret seilet voldsomt.
Plutselig slo det tilbake rundt meg og ble hengende fast i noe tauverk. Jeg
satt som spikret fast. Der hang jeg og så ned på det blå Skagerrak, som
”Sørlandet” pløyet seg gjennom med sikkert minst 10 - 12 knops fart.
Jeg likte definitivt ikke situasjonen, men fikk ikke panikk. Jeg tenkte at
tømmermannen kom vel snart. Og han kom og fikk meg løs. Snart hadde
vi beslått seilet etter mye slit godt hjulpet av en Arendals-gutt, som også
var oppe i riggen. Klokken 20.00 var vi i Fredrikshavn og ankret opp på
reden utenfor byen. Hvordan det ellers gikk med seilbergingen den
dagen, husker jeg ikke. Men antagelig ble det liv i noen av de minst syke,
for man fikk beslått seilene, da vi kom under land.
Det var første gang jeg var i utlandet, og jeg ser av dagboken at jeg ble
svært betatt av Fredrikshavn, som var helt ulik norske byer. Alt det
gromme og fine jordbrukslandet rundt byen imponerte meg også. Så
store jorder hadde vi ikke i Dalane.
I land besøkte vi det norske konsulatet, der vi ble bevertet med kaker
og sjokolade. Sjøsyken ble erstattet av sult, og siste rest av ubehag forsvant
som dugg for solen ved synet av oppdekningen .
18
Første rekke, nr. 2 f.v.
Mikal Hovland,
Egersund, senere skipsfører
og havnesjef i
Egersund, nr. 3 Friestad,
Bjerkreim, nr. 4 en
setesdøl. I midten bak;
Øystein Jacobsen.
Foto utlånt av Judith Jacobsen
Det danske kongeskipet lå i Fredrikshavn, og vi traff kommandøren
hos konsulen. Dagen etter fikk vi besøk av ham og hans nestkommanderende.
Dette syntes vi alle var stor stas, og vi følte oss svært beæret.
Ellers beundret vi bebyggelsen i byen, og fikk mange hyggelige møter
med folk som ville vite mest mulig om ”Sørlandet”.
Den 29. mai ble vi slept ut av havneområdet av D/S Skagen. Vinden
vekslet svært på oppturen til Kristiansand. Vi bakset og braste hele dagen.
Om natten hadde vi babord folk hundevakten fra midnatt og til klokka
04.00 om morgenen. Jeg hadde rortørn fra klokken 24.00 - 01.00 og frøs
fælt, der jeg stod i den sure vinden. Ellers når jeg sto til rors i kulde fikk
jeg ofte låne losjakka til Mikael Hovland. Den hadde faren sendt med
ham og han lånte den villig ut til oss andre.
Vi fikk bedre bør utover natten, og om morgenen ble vi møtt av en
taubåt utenfor Kristiansand. Etter en tid fikk vi sleper om bord og kom oss
vel i havn. Der gikk skipet rett i dokk for bunnsmøring og rustbehandling.
Tilbake i Kristiansand
"Det er naturlig at kurset på skoleskipet blir planlagt og organisert slik at
elevene ikke bare reiser litt rundt i Norge, men også får noen turer til
utlandet", sto det i skoleplanen. Det var forresten ikke bare glede og
forventning knyttet til utenlandsturene; for hver gang vi skulle dra på
langferd, måtte en stor flokk av oss gå til gangspillet på bakken for å "hive"
opp ankeret. Det var 5-6 lange spaker på spillet, og på hver spak var der
som regel 3-4 gutter. Det var et forferdelig slit å få ankrene opp, og vi gruet
oss alle for dette arbeidet.
Men nå lå vi for anker på havna i Kristiansand. Det kostet mye å ligge
ved kai, og lå vi for anker, kunne man også lettere passe på oss. Nå var det
midt i juni, godt og vel 12 dager siden vi var kommet tilbake fra Danmark.
Denne tiden var gått med til skipsarbeid, arbeidsopplæring hos "Båsen",
engelsk, norsk og regning samt helselære med den nye legen, som var en
inspirerende og hyggelig kar. Både han og lektoren syntes å trives sammen
med oss gutter. Det likte vi, og selv om vi iblant var trøtt og lei av alt
skolearbeidet, tror jeg man kan si at vi var greie som elever. Vi fulgte godt
med og kunne ikke tenke oss å være vemmelige mot slike likandes folk.
Ellers ble tiden fordrevet med trening i roing, gymnastikk og iblant litt
boksing og bryting. Enkelte som kunne henvise til hjemlige bragder og
skrytte av det, fikk seg i blant en omgang av noen som hadde bokset og
drevet med bryting før de kom om bord.
Men – i det lange løp ble Kristiansand for liten, og lite spennende var
byen også – særlig da for dem som på liv og død skulle ha tak i jenter, som
de så senere kunne fantasere om og skryte av overfor andre, særlig de
yngste, som nok hadde de samme fantasier og ønsker, men ikke hadde
mot og "mannskap" til å ta de riktige initiativ.
19