Falsifikasjonisme, paradigmer og falsifikasjonismens preg på ...

Lars-Erik Bruce FIL1002 Høst 2009
Falsifikasjonisme, paradigmer og falsifikasjonismens
preg på normalvitenskapen
I denne artikkel vil jeg kort gjøre rede for Poppers falsifikasjonisme og Kuhns
paradigmelære. Med utgangspunkt i dette vil jeg ta stilling til om de aktiviteter som foregår i
hva Kuhn anser som normalvitenskap er preget av falsifikasjonisme. Jeg tar utgangspunkt i
A.F. Chalmers tredje utgave av What is this thing called Science? (Chalmers, 1999)
Poppers falsifikasjonisme
Et av de viktige spørsmål for vitenskapsfilosofien er hva man kan benytte som
demarkasjons-kritere for å avgjøre hva som er vitenskap. Hvilket kriterie burde anvendes for å
skille vitenskap fra ikke-vitenskap? De klassiske teoretikerne hevdet at vitenskap er korrekte
slutninger basert på observasjoner (Newton, Bacon, se Thornton 2009). Her var derimot
Popper uenig, vi har flere eksempler på teorier som hevder å være utledet av fakta, men som
har vist seg å være meget fleksible: Uansett hvilke observasjoner som blir presentert, kan
talsmenn for teorien forklare dette på bakgrunn av sin teori. Eksemplene han gir er Freuds
psykoanalyse og Marx’ marxisme (Chalmers, 1999, s. 59).
Falsifikasjonisme blir her introdusert av Popper som et nytt demarkasjonskritere på
bakgrunn av denne kritikk. Man kan, i følge Popper, ikke ha en vitenskapelig teori som ikke
utsetter seg for muligheten for å bli falsifisert på bakgrunn av nye observasjoner. Dette betyr
at en vitenskapelig teori må inneholde en hypotese man i ettertid kan forsøke å falsifisere, ved
hjelp av observasjoner og eksperimenter. Finnes ingen slik hypotese, har man heller ingen
vitenskap (Chalmers, 1999, s. 61).
En av fordelene ved en slik teori, er at man her kan slippe unna usikkerheten ved å
måtte indusere seg frem til ny viten på bakgrunn av observasjoner. Har man en vitenskapelig
hypotese kan man heller forsøke å, deduktivt, falsifisere denne hypotesen ved hjelp av
falsifiserende eksperimenter. Har man en observasjon som går i mot hva hypotesen
forespeiler, har man falsifisert den vitenskapelige teori som fremla hypotesen. (Chalmers,
1999, s. 65).
Det er også slik at jo mer en teori hevder om verden, jo større sett av observasjoner
kan falsifisere teoerien. Man burde altså foretrekke teorier med større muligheter for
falsifisering, så lenge teoriene ikke er falsifisert. Falsifiserte teorier må man derimot forkaste,
på linje med teorier som i prinsippet ikke lar seg falsifisere. Dette har den fordel at man stiller
1 / 4

Lars-Erik Bruce FIL1002 Høst 2009
et krav til vitenskapelige teorier om presisjon og klarhet. Jo mer presis og klar en teori er, og
dermed dens utledninger, jo lettere vil det kunne være å falsifisere den.
Kuhns paradigmer
Kuhn forsøker å gi en mer generell beskrivelse av hvordan vitenskapen fungerer, og
fokuserer på de normer og oppfatninger som setter rammeverket for forskningsaktivitet. Vi
kan se for oss et forskningsfellesskap hvor forskere i et felt deler metoder, metafysiske
oppfatninger og teoretisk ramme, samt problemstillinger (puzzles) man forsøker å løse. Dette
kaller Kuhn for et paradigme. Forskere som jobber innenfor dette rammeverket kan vi betegne
som vanlige forsker, og denne typen forskning er den vi betegner som normalvitenskap
(Chalmers, 1999, s. 108). Dette kan man også anse som Kuhns demarkasjonskriterie, ikke-
vitenskaper mangler slike paradigmer, her forklart av Chalmers:
The existence of a paradigm capable of supporting a normal science
tradition is the characteristic that distinguishes science from non-science,
according to Kuhn. (Chalmers, 1999, s 109).
En slik struktur i forskningen er nødvendig, mener Kuhn, for at man kan jobbe
detaljert og grundig innenfor fagfeltet sitt. I stedet for å bruke ressurser på å krangle om
hvilke premisser man skal legge til grunn for forskningen, deler man en felles plattform –
paradigme – for å gjøre forskningen mer fokusert på forskningsmaterialet. På denne måten får
man mer ressurser til å trenge inn i materien (Chalmers, 1999, s. 109).
Vanlige forskere kan gjøre iakttagelser som står i strid med den plattformen man
jobber ut i fra. Meget forenklet kan man jo nevne den kjente kopernikanske revolusjon. Før
ham anså man jorden som universets sentrum, men flere og flere iakttagelser gjorde dette
paradigmet mindre plausibel. Til slutt (med Galilei) var det åpenbart at ikke jorden, men solen
var sentrum til planetenes baner.
Det tar allikevel tid å endre et slik paradigme, en svale gjør ingen sommer. Først når
et paradigme nærmer seg en krise, kan en alternativ plattform finne sted. Krisen vil typisk
inntre når man får stadig flere observasjoner og eksperimenter som ikke passer overens med
de teorier og forutsetninger man har antatt i paradigmet, og det kommer en ny vitenskapelig
teori som kan forklare disse unntak og samtidig forklare de observasjoner som er gjort ved
tidligere paradigmer.
The mere existence of unsolved puzzles within a paradigm does not
constitute a crisis. Kuhn recognices that paradigms will always encounter
difficulties. There will always be anomalies (Chalmers, 1999, s 113).
2 / 4

Lars-Erik Bruce FIL1002 Høst 2009
Normalvitenskapen er typisk den forskning som finner sted innad i et paradigme. Her
mener Kuhn at man er avhengig av å opprettholde et stabilt rammeverk for at forskningen kan
gå sin gang. De observasjoner som blir gjort og som står i strid med paradigmet, blir forsøkt
løst innenfor paradigmets egne metoder, eller blir ansett som anomalier. Man kaster altså ikke
de store vitenskapelige teorier over bord selv om man ser enkelte ting som ikke stemmer
overens med de forutsetninger og teorier man har (Chalmers, 1999, s. 117). Ofte kan det jo
også være slik at paradigmet kan gi svar på de avvik man observerer, som ved oppdagelsen av
planeten Neptun.
Er normalvitenskapen preget av falsifikasjonisme?
På bakgrunn av dette skulle det være opplagt at normalvitenskapen nettopp ikke er
preget av falsifikasjonisme. Man anser de observasjoner man gjør som går i mot paradigmet
man jobber innenfor som anomalier, som hittil uløst problemstillinger man etterlater til
fremtidens forskere. Dette er jo som sagt en nødvendighet for at normalvitenskapen skal
kunne fokusere bedre på sitt forskningsfelt. Kun når krisen oppstår, på grunn av vellet av
observasjoner som kolliderer med paradigmet, og når noen formulerer en teori som kan
forklare disse vrangvillige observasjoner, vil man anse det tidligere paradigmet som
falsifisert, og bevege seg over i en ny.
Sett i et helt annet lys er det derimot helt åpenbart at normalvitenskapen er preget av
falsifikasjonisme. Normalvitenskapen innen et paradigme oppstod jo plent på bakgrunn av det
forrige paradigmeskiftet. Ikke bare dette, men normalvitenskap som sådan ville kanskje vært
umulig uten paradigmer – og således falsifikasjon og paradigmeskifter – fordi man uten dette
ville vært nødt til å hele tiden måtte strides om premissene for egen forskning. Hadde vi aldri
hatt noen form for falsifikasjonisme, ville vi vel i dag hatt de samme oppfatninger som før i
tiden, at jorden er universets sentrum og at bevegende objekter stopper opp av seg selv.
Konklusjon
Man er her altså nødt til å tolke hva som menes med begrepet preget. Mener man det i
den betydning at normalvitenskapen er preget av falsifikasjonisme som en pågående aktivitet i
forskningen, er svaret nei. Mener man at normalvitenskapen er preget av tidligere
falsifiserende aktiviteter, må man derimot svare ja.
3 / 4

Lars-Erik Bruce FIL1002 Høst 2009
Referanser
Berkshire
Chalmers, A.G, 1999, What is this thing called Science?, Open University Press,
Thornton, Stephanm 2009, Karl Popper – The Problem of Demarcation, Stanford
Encyclopedia of Science http://plato.stanford.edu/entries/popper/#ProDem Hentet 26.10.09
4 / 4