Behovet for spesialisert kompetanse i ... - Helsedirektoratet

helsedirektoratet.no

Behovet for spesialisert kompetanse i ... - Helsedirektoratet

Rapport IS-1966

Behovet for spesialisert

kompetanse i

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten

helsetjenesten

En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030

En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030


2

Heftets tittel: Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten.

En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030

Utgitt: 02/2012

Bestillingsnummer: IS-1966

Utgitt av: Helsedirektoratet

Kontakt: Avdeling sykehustjenester

Postadresse: Pb. 7000 St Olavs plass, 0130 Oslo

Besøksadresse: Universitetsgata 2, Oslo

Tlf.: 810 20 050

Faks: 24 16 30 01

www.helsedirektoratet.no

Heftet kan bestilles hos: Helsedirektoratet

v/Trykksaksekspedisjonen

e-post: trykksak@helsedir.no

Tlf.: 24 16 33 68

Faks: 24 16 33 69

Ved bestilling, oppgi bestillingsnummer: IS-1966

Layout: Mr. Who

Trykk: Andvord Grafisk


Forord

På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet skal Helsedirektoratet bidra i en

gjenno mgang av spesialistområdet. Oppdraget er gitt i tildelingsbrevene til Helsedirektoratet

2008-2011, samt i brev om presisering av oppdrag vedrørende spesialistområdet

av 04.05.2011.

I hovedsak handler gjennomgangen av spesialistområdet om at det skal etableres en

helhetstenkning for spesialistutdanning for helsepersonell. Det skal oppnås bedre samsvar

mellom myndighet og ansvar på spesialistområdet. Gjennomgangen er basert på

politiske føringer og samhandlingsreformen, og tar opp i seg hovedretningen som ligger

til grunn i ny helse- og omsorgsplan (2011-2015), lov om kommunale helse- og omsorgstjenester

og lov om folkehelsearbeid som trådte i kraft 01.01.12.

For å kunne foreta en gjennomgang av spesialistområdet, trenger vi mer kunnskap om

hvilken spesialisert kompetanse det er behov for framover. Derfor har Helsedirektoratet

foretatt en status- trend- og behovsanalyse som redegjør for dagens situasjon, samt

helsesektorens framtidige behov for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. Den foreliggende

status-, trend- og behovsanalysen utgjør denne leveransen.

Analysen ser på faktorer som avgjort vil virke inn på kompetansebehovet, slik som

demografiske endringer, sykdomsutvikling, organisatoriske endringer slik som samhandlingsreformen,

utvikling innen medisinsk teknologi og utstyr, samt innføring av mer

kommunikasjonsteknologi.

Tidshorisonten på analysen er fram mot 2030. Med en såpass lang tidshorisont, sier det

seg selv at konklusjonene må bli overskriftsmessige og beheftet med betydelig usikkerhet.

Å spå om fremtiden er ingen enkel oppgave. Vi må derfor presisere at en god del av

konklusjonene må tolkes varsomt og at det kan skje endringer i forutsetningene som

gjør at alle våre kvalifiserte gjetninger blir slått grundig til jorden. Å ikke tørre å spå, er

om mulig en enda større risiko: det bildet som avtegner seg med hensyn til framtidig

kompetansebehov, krever både felles planlegging av tiltak, klokskap, kombinert med

nytenkning og en viss dristighet.

Februar 2012

Bjørn-Inge Larsen

Helsedirektør

3


4

Innhold

Sammendrag 6

1 Bakgrunn 8

2 Om utredningen 9

2.1 Mandatet 9

2.2 Definisjoner og avgrensninger 9

2.3 Oppbygging av analysen 11

2.4 Organiseringen av arbeidet 11

DEL 1 STATUSANALYSE

3 Statusanalyse 17

3.1 Om datagrunnlaget 17

3.2 Dagens personellsituasjon 17

3.3 Enkelte helsepersonellgrupper med spesialutdanning/spesialisering 23

3.4 Tilfang av nyutdannede 36

3.5 Arbeidsinnvandring 37

3.6 Oppsummering av personellstatus 37

DEL 2 TRENDANALYSE

4 Trendanalyse 43

4.1 Hvilke faktorer avgjør behovet for helsepersonell 43

5 Demografisk utvikling 45

5.1 Datagrunnlaget 45

5.2 Befolkningsutvikling på nasjonalt nivå 45

5.3 Endringer i forsørgerbyrde 46

5.4 Oppsummering av demografisk utvikling 48

6 Sykdomsutvikling 49

6.1 Datagrunnlaget 49

6.2 Konsekvensene av en eldre befolkning 49

6.3 Sykdomsutviklingen i befolkningen generelt 51

6.4 Endringer i andel minoriteter 63

6.5 Oppsummering og konsekvenser for kompetansebehov 63


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

7 Medisinsk og teknologisk utvikling 65

7.1 Utvikling innen medisin 65

7.2 Utviklingen innen legemidler 65

7.3 Utviklingen innen medisinsk teknisk utstyr 66

7.4 Medisinsk-teknologisk utvikling 66

7.5 Telemedisin 69

7.6 E-helse 70

7.7 Oppsummering og konsekvenser for kompetansebehov 71

8 Samhandlingsreformen – to lover og en plan 73

8.1 Innholdet i samhandlingsreformen 73

8.2 Virkemidler i reformen 73

8.3 Samhandlingsreformen og konsekvenser for kompetansebehov 76

9 Andre faktorer som påvirker kompetansebehovet 77

9.1 Helsepolitiske satsningsområder 77

9.2 Forhold internt i helsetjenesten 78

9.3 Forhold utenfor helsetjenesten 80

DEL 3 BEHOVSANALYSE

10 Analyse og konklusjoner for kompetansebehov 85

10.1 Hvordan påvirkes kompetansebehovet i helsetjenesten? 85

10.2 Nærmere om de medisinske kompetansebehovene framover 87

10.3 Samhandlingsreformen og nye lover som premiss for kompetansebehov 92

10.4 Kompetansebehov i primærhelsetjenesten 93

10.5 Kompetansebehovet i spesialisthelsetjenesten 94

10.6 Forholdet mellom spesialisert og generalisert kompetanse 95

10.7 System- og ledelseskompetanse 95

10.8 En god bruk av tilgjengelig kompetanse – eksempler på jobbglidning 98

Vedlegg 101

5


6

Sammendrag

Det er for tiden stor oppmerksomhet rundt den kommende mangel på arbeidskraft og kompetanse

i helsetjenesten.

Framtidens kompetansebehov skapes i et komplekst samspill mellom en rekke faktorer, flere

av dem er vanskelig å forutsi og å kvantifisere. I denne utredningen har vi imidlertid sett på

de viktigste faktorene som vi ut fra dagens kunnskap antar vil påvirke behovet for generell og

spesialisert kompetanse.

En av de mest omtalte utfordringene, som også er godt dokumentert, er den forestående

endringen i aldersprofil. Fram mot 2030 vil andelen eldre øke sterkt, med tilsvarende reduksjon

i andelen yngre: aldersgruppen over 67 år vil øke med 64 % og de over 80 år vil øke

med 56 %. Med kunnskap om nåværende forbruk av helsetjenester, vet vi at eldre over 70

har fem ganger høyere forbruk av sykehustjenester enn yngre aldersgrupper.

Endringer i sykdomsutvikling vil ikke utgjøre noen store utfordringer, men vil på sikt få konsekvenser

for behovet for både generell og spesialisert kompetanse.

Samhandlingsreformen representerer en desentralisering av oppgaver, og dermed av

kompe tansebehov. Jo mer desentralisering til primærhelsetjenesten av de store gruppene,

desto større behov for breddekompetanse. Siktemålet er at færre skal behandles i

spesialist helsetjenesten.

Når primærhelsetjenesten i større grad skal diagnostisere, behandle og følge opp en stor

gruppe eldre med aldersrelaterte sykdommer, vil det oppstå et økt behov for kompetanse

innen oppfølging av sykdommer som hjerte-/karlidelser, kreft, lungesykdommer (KOLS,

astma), nyresvikt, muskel- og skjelettlidelser, diabetes type 2, sansetap, inkontinens, samt

alderpsykiatriske sykdommer som eksempelvis demens. Diagnostisering og behandling av

sykdommer vil også kunne utføres av primærhelsetjenesten, avhengig av hvilken oppgavefordeling

som velges. Diagnostisering og behandling av kreft og hjerte-/kar vil trolig hovedsakelig

fortsatt være en oppgave for spesialisthelsetjenesten.

Primærhelsetjenesten vil videre få flere oppgaver knyttet til de store grupper pasienter med

vanlige og kroniske sykdommer. Det forventes eksempelvis økning i både fedme, lungesykdommer

(KOLS, astma), allergier, samt angst og depresjon. For noen grupper innvandrere

med ikke-norsk/etnisk bakgrunn, er forekomsten av noen sykdommer høyere enn blant

etnisk norske, noe som vil medføre endrede kompetansebehov.

Dette tilsier at primærhelsetjenesten også bør ha såpass spesialisert kompetanse innen

disse mest forekommende områdene at unødvendige innleggelser unngås. Dette aksentuerer

også behovet for god “sorteringskompetanse” i førstelinjen, med lett tilgang til veiledning

fra spesialisthelsetjenesten. Med etablering av akuttfunksjoner lokalt, vil også primærhelsetjenesten

måtte ha god kompetanse innen akuttmedisin.

Økt vekt på folkehelse og forebyggende virksomhet betyr økt kompetansebehov i primærhelsetjenesten

innen holdningsskapende arbeid, klinisk ernæring, fysisk aktivitet, samfunnsmedisin,

samfunnsvitenskap og samfunnspsykologi.

Spesialisthelsetjenesten vil i framtiden få mer spesialiserte funksjoner og oppgaver.

Diagnosti sering og behandling av mange sykdommer (som hjerte-karsykdommer, kreft


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

og de fleste sykdommer som krever avansert diagnostisering eller kirurgiske inngrep) vil

fortsatt foregå i spesialisthelsetjenesten.

Moderne teknologi innen medisinsk diagnostisering og behandling antas imidlertid å være

den aller viktigste driveren for kompetansebehovet framover. Med innføring av ny medisinsk

teknologi vil behovet for kompetanse innen for eksempel molekylærbiologi, klinisk farmasi,

immunologi, nukleærmedisin, genetikk og hematologi øke. Det vil bli mer behov for nyere

fagområder i helsetjenesten som informatikk, nanoteknologi og medisinsk fysikk.

I løpet av de neste 20 årene vil trolig kommunikasjonsteknologien føre til helt andre måter å

kommunisere på, noe som vil få stor innvirkning på hvordan helsetjenesten drives.

Det vil bli økt behov for både å drifte teknologi, til å utnytte teknologien effektivt blant helsepersonellet

som benytter den, samt å utvikle organisasjonen i takt med innføring av ny

teknologi.

Gjennom samhandlingsreformen får spesialisthelsetjenesten også større veiledningsansvar

overfor primærhelsetjenesten, noe som bør resultere i økt og utvidet veiledningskompetanse.

Innføring av samhandlingsreformen betinger endelig en ny type kompetanse som kan lette

samhandlingen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Dette blir ofte kalt “samhandlingskompetanse”.

Mer konkret omfatter det kompetanse i koordinering av tjenestetilbud,

kommunikasjon og tilretteleggig for gode og effektive pasientforløp.

Med dette framtidsbildet, blir det avgjørende at tilgangen på rett kompetanse blir tilstrekkelig.

Personellsituasjonen og data om tilgang og aldersprofiler innen de ulike yrkesgruppene

tegner at bilde som gir grunn til en viss uro. Det utdannes eksempelvis svært få spesialister

innen geriatri, genetikk, nukleærmedisin, hematologi og immunologi per år. Aldersprofilen

eksempelvis blant jordmødre, psykiatriske sykepleiere og helsesøstre er såpass skjev at det

forventes en stor avgang de nærmeste årene.

I utredningen er det også gitt en viss vurdering av hvilke type kompetanse det muligens vil bli

mindre behov for. Selv om det knytter seg stor usikkerhet til framtidsbildet, er det mye som

tyder på at med ytterligere redusert liggetid i speisialisthelsetjenesten vil det bli mindre behov

for pleiepersonell. Med økt bruk av moderne kommunikasjonsteknologi vil muligens også de

tradisjonelle helsesekretærene miste noe av sin funksjon. Førstelinjen, både i primær- og

spesialisthelsetjenesten, vil få en enda viktigere sorteringsfunksjon, noe som tilsier behovet

for solid klinisk kompetanse og god systemforståelse for å utføre den ansvarsfulle oppgaven

å lose pasienter til rett sted i behandlingssystemet.

For å oppnå gode og effektive pasientforløp er det bli avgjørende at det satses på forbedringskunnskap.

Forbedringskunnskap består både av fagkunnskap, men også av kunnskap

om organisasjon, arbeids- og endringspsykologi og om statistikk.

Sist, men ikke minst vil kravet til god ledelse i helsesektoren bli enda viktigere i årene som

kommer. Å høyne kompetansen i ledelse og organisasjonsutvikling blir avgjørende for å få til

både nødvendig omstilling og gode pasientforløp, samt hensiktsmessig utnyttelse av kompetanse

og ressurser for øvrig. Dette vil kreve stor grad av helhetstenkning, samhandlingskompetanse

og svært godt utviklet systemforståelse.

7


8

1 Bakgrunn

Norge har i dag et av verdens beste helsevesen som innbyggerne kan benytte uten

store kostnader for den enkelte. I 2000 lå Norge på 11. plass på verdensbasis på WHOs

rankingliste over de beste helsetjenestene. Til tross for dette, står vi overfor store og

komplekse utfordringer. Disse utfordringene er beskrevet i flere utredninger: En stadig

større andel eldre befolkning, økning i visse behandlingsintensive sykdommer og store

utfordringer knyttet til økonomisk balanse.

Personellkostnader utgjør ca. 60 % av kostnadene i spesialisthelsetjenesten. Personellutviklingen

blir dermed avgjørende for å få god kostnadskontroll i helsesektoren.

I flere utredninger er det kommet analyser som viser at vi går mot et stort underskudd

på helsepersonell framover. HELSEMOD (2007) har konkludert med at det særlig vil bli

mangel på helsefagarbeidere og sykepleiere, men også et visst underskudd på bioingeniører,

fysioterapeuter og tannleger. I de regionale helseforetakene er det også gjort

analyser som viser tilsvarende konklusjoner. En del andre helsepersonellgrupper er

ikke eksplisitt nevnt i HELSEMOD.

Felles for analysene er at de er basert på fremskrivninger av demografiske størrelser,

utdanningsstatistikk og vurderinger av hvilke drivere som vil være med på å forme

helsetjenestens kompetansebehov. Dette er gode analyser å legge til grunn for å kunne

planlegge for rett kompetanse på rett nivå i helsetjenesten. Samtidig står vi overfor en

stadig mer kostnadsdrivende helsetjeneste som krever aktive styringsgrep for å få

kostnadene under kontroll. Helsedirektoratet har derfor utarbeidet en analyse som ikke

er knyttet opp mot de enkelte helsepersonellgrupper, men mot det kompetansebehovet

vi kan se vil endre seg som følge av faktorer vi vet eller antar vil påvirke behovet.


2 Om utredningen

2.1 Mandatet

Helse- og omsorgsdepartementet har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å foreta en bred

gjennomgang av spesialistområdet (oppdragsbrev av 04.05.11). Ett av områdene som

skal vurderes er om den nåværende spesialitetsstrukturen for leger er i tråd med

kommende behov for kompetanse. Et annet område er å se om andre enn dagens

yrkesgrupper (leger, tannleger og optikere) bør få offentlig spesialistgodkjenning.

For å kunne gjøre disse vurderingene på et så godt grunnlag som mulig, har Helsedirektoratet

i denne utredningen foretatt en analyse av det kommende behovet for

spesialisert kompetanse.

Når behovet for spesialisert kompetanse skal vurderes, kan det ikke gjøres uavhengig

av behovet for generell kompetanse. I utredningen har vi derfor i mange sammenhenger

omtalt mer generelle kompetansebehov. I vårt arbeid har dette vært nødvendig for å

kunne sortere ut de områdene med behov for spesialisert kompetanse.

Vi har også i det innledende kapittelet om personellstatus, inkludert personellsituasjonen

i hele helse- og omsorgssektoren, nettopp fordi kompetansebehovet

i én del av tjenesten er avhengig av de øvrige delene.

2.2 Definisjoner og avgrensninger

Formålet med utredningen er å få et bilde av framtidens behov for spesialisert kompetanse

i helsetjenesten. Med spesialisert kompetanse menes kompetanse som tilegnes

både gjennom spesialutdanninger og offentlig godkjente spesialistutdanninger,

samt gjennom lang praksis.

Begrepet “kompetanse” stammer fra det latinske ordet ‘competentia’ som betyr å være

funksjonsdyktig eller å ha tilstrekkelig kunnskap, vurderingsevne, ferdigheter eller

styrke til å utføre oppgaver og oppnå ønskede resultater”. Det latinske begrepet

‘competere’ kan best oversettes med å komme sammen, mestring.

Vi vil i utredningen benytte en anerkjent definisjon av Linda Lai:

Kompetanse er de samlede kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger

som gjør det mulig å utføre aktuelle funksjoner og oppgaver i tråd med

definerte krav og mål

(Linda Lai 2004)

9


10

Det skilles ofte mellom formell, uformell og ikke-formell kompetanse. Formell kompetanse

er dokumentert gjennom vitnemål eller andre offisielle papirer fra offentlige skoler eller

utdanningsinstitusjoner. Uformell kompetanse derimot, er kunnskap og ferdigheter som

er tilegnet gjennom opplæringssituasjon, der det ikke er utstedt offentlig dokumentasjon.

Ikke-formell kompetanse er kunnskap og ferdigheter som er tilegnet utenfor organisert

opplæring, som gjennom deltakelse i fritidsaktiviteter, frivillig arbeid og gjennom lønnet og

ulønnet arbeid. Ikke-formell kompetanse er som hovedregel ikke dokumentert.

Kompetanse er i vår utredning ikke knyttet til noen bestemt profesjon, men et område

som alle profesjoner i prinsippet kan tilegne seg kunnskaper, holdninger og ferdigheter

innen. Spesialisert kompetanse vil måtte bygge på grunnutdanninger og er således mer

profesjonsavhengig.

Spesialutdanning er videreutdanninger som er studiepoenggivende utdanning og som

tilbys av universiteter og høgskoler og er ofte praksisbaserte.

Bransjevise spesialistutdanninger er videreutdanninger som ikke er forskriftsregulert,

og som inkluderer en stor grad av veiledet praksis i tillegg til krav om gjennomgåtte kurs.

Det er yrkesorganisasjonene selv som oppretter og nedlegger spesialitetene, og som

godkjenner kandidatene. Et eksempel her er psykologspesialistene.

Av kapasitetsgrunner har vi også avgrenset analysen til kun å omfatte helsepersonell.

Med helsepersonell mener vi personell med autorisasjon (Lov om helsepersonell §

48) eller lisens (Lov om helsepersonell § 49) i helsetjenesten eller apotek som utfører

helse hjelp, samt elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører

helsehjelp. I denne utredningen skal “helsepersonell” forstås som “personell med

autorisa sjon som nevnt i helsepersonelloven § 48”.

Med samhandlingsreform og nye lover som regulerer folkehelsearbeid og kommunale

helse- og omsorgstjenester, anses det uhensiktsmessig å omhandle kompetansebehovet

i primær- og spesialisthelsetjenesten separat. De forestående omleggingene vil

medføre en endring i kompetansefordeling, og det er det totale behovet for spesialisert

kompetanse som er interessant når fremtiden skal planlegges.

For å danne seg et bilde av behovet for spesialisert kompetanse, må vi først se på

beholdningen av kompetanse totalt. Derfor har vi innledningsvis i statusanalysen

(kapittel 3) inkludert alt personell i helse- og omsorgstjenesten, også de som ikke er

helsepersonell. Deretter omtales enkelte helsepersonellgrupper med spesialutdanning

eller spesialisering. I analysen av fremtidig behov for spesialisert kompetanse (kapittel

11), vil vi derimot ikke ha fokus på de ulike yrkesgruppene, men på hvilke områder det

er større eller mindre behov for spesialisert kompetanse. Et slikt område kan eksempelvis

være spesialisert kompetanse på behandling og oppfølging av diabetes.


2.3 Oppbygging av analysen

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Analysen er bygget opp med en innledende statusanalyse (del I) som inneholder

nøkkel tall tilknyttet de største og mest sentrale helsepersonellgruppene/profesjonene.

Her fremkommer også antall og type spesialutdanning/spesialisering tilhørende den

enkelte gruppe/profesjon, der dette finnes.

Del II inneholder en trendanalyse som tar utgangspunkt i de viktigste faktorene som vi

antar påvirker behovet for kompetanse:

• Demografisk utvikling

• Endring av sykdomsbildet

• Medisinsk og teknologisk utvikling

• Samhandlingsreformen

• Andre faktorer som sterkere pasientrettigheter, endringer i pasientrollen, forekomst

av deltid m.v.

Rapporten avslutter med en behovsanalyse (del III) som analyserer hvordan alle enkeltfaktorene

virker sammen, og antyder hvilke konsekvenser dette vil ha for det framtidige

behovet for mer spesialisert kompetanse.

Det har vært en premiss at eksisterende analyser og utredninger skal benyttes der det

er hensiktsmessig.

2.4 Organiseringen av arbeidet

Utredningen er gjennomført av en bredt sammensatt prosjektgruppe i Helsedirektoratet

bestående av:

Anders Ledsak Nordlund, Avdeling minoritetshelse og rehabilitering

Bente Moe, Avdeling minoritetshelse og rehabilitering

Elin Johanne Sæther, Avdeling allmennhelsetjenester

Elin Østli, Avdeling rehabilitering og sjeldne tilstander

Guro Berge Smedshaug, Avdeling grupperettet folkehelsearbeid

Helga Katharina Haug, Avdeling omsorgstjenester

Jan Tvedt, Avdeling psykisk helse og rus

Katrine Fjære Gram, Avdeling personell og utdanning

Kirsti Strand, Avdeling statistikk

Målfrid Monge, Avdeling eHelse

Nasrin Jamedari, Avdeling eHelse

Rut Prietz, Avdeling psykisk helsevern og rus

11


12

Prosjektet har vært forankret i Avdeling for sykehustjenester ledet av avdelingsdirektør

Erik Kreyberg Normann med seniorrådgiver Irene Sørås som prosjektleder. I tillegg har

flere andre bidratt vesentlig til innhold og analyse, blant annet seniorrådgiverne Ingunn

Løvstad Sørensen og Jørgen Holmboe i Helsedirektoratet.

Det ble også avholdt en workshop med over 90 deltakere fra helsetjenesten og

yrkesorganisasjonene, samt Spekter. Resultatene fra denne workshopen er innlemmet

i rapporten.

Yrkesorganisasjonene og SBB har bidratt med statistikk underveis i arbeidet.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

13


14

DEL 1

Statusanalyse


DEL 1: Statusanalyse

16


3 Statusanalyse

3.1 Om datagrunnlaget

I denne første delen av utredningen ser vi på nåværende status på personellområdet.

Personellbeholdningen, samt tilvekst og avgang er faktorer som påvirker kompetansebehovet.

Personellsituasjonen i helsesektoren kan imidlertid ikke ses på isolert:

Behovet for personell i en sektor påvirkes av personelldekning i tilgrensende sektorer.

Derfor tar statusanalysen innledningsvis med data for både helse- og omsorgs sektoren.

Hoveddelen av framstillingen gjelder likevel helsesektoren, både kommune- og

spesialist helsetjenesten. Videre tar kapittelet for seg helsepersonell med spesialutdanning

eller spesialistkompetanse (se definisjon i avsnitt 2.2). Dette indikerer at kun de

helsepersonell gruppene som har slik utdanning eller som vi har data for vil bli kommentert

spesielt.

De generelle oversiktene over personell er hentet fra SSB. Data om de ulike helsepersonell

grupper med spesialutdanning eller spesialistkompetanse er hentet fra de

ulike yrkesorganisasjonene. Gjennom brev etterspurte vi følgende data fra

yrkesorganisa sjonene:

• Nøkkeltall over antall ansatte og årsverk for yrkesgruppen, fordelt på geografi

(fylkesvis)

• Antall ansatte (årsverk) med spesialisering, fordelt på type spesialisering

• Alders- og kjønnsfordeling for hele gruppen og innen de ulike spesialiseringene

• Antall norske vs. utenlandske utdannede, gjerne utviklingen de siste 10 år

• Fordeling på sektorer; primær-, spesialisthelsetjeneste og privat virksomhet

Både på grunn av tidsfaktoren og manglende data, har ikke yrkesorganisasjonene hatt

fra hver yrkesorganisasjon. Det må også tas et generelt forbehold om at medlemsregistrene

ikke alltid stemmer overens med faktisk antall yrkesutøvere, da disse avhenger

av at medlemmene rapporterer inn endringer om blant annet arbeidsforhold. Det har

derfor ikke vært mulig i denne rapporten å gi et nøyaktig helhetsbilde av status vedrørende

helsepersonell og status vedrørende spesialisert personell.

I kapittelet gir vi et overordnet bilde av personellsituasjonen. Det er særlig tallmateriale

som kan ha konsekvenser for kompetansebehovet som er særlig omtalt. For mer

de taljert informasjon om hver yrkesgruppe vises det til tabelloversikter i vedlegg.

3.2 Dagens personellsituasjon

Det finnes 29 grupper helsepersonell i Norge som jobber innenfor helse­ og sosialsektoren.

1 Tabell 3.1 inkluderer alle personellgruppene og er oppdelt i 18 kategorier.

1 Helse- og sosialnæringen omfatter alle virksomheter innen helse- og sosialsektoren, med unntak av sosialtjenester uten

botilbud som barnehager og skolefritidsordninger. I tallmaterialet fra SSB ligger også private virksomheter som utfører

tjenester etter avtaler med kommuner og helseforetak. Her brukes tall for helse- og sosialsektoren, da vi ikke har fått

tilsvarende detaljerte data når det gjelder helse- og omsorgssektoren sett under ett.

17


DEL 1: Statusanalyse

18

Tabell 3.1 Antall sysselsatte og årsverk innenfor helse- og sosialnæringen etter

utdanning, 2007, 2008 og 2009.

Personell i helse- og sosialtnæringen, sysselsatte og årsverk

etter utdanning 4 kv. 2007 - 4 Kv. 2009

Sysselsatte Avtalte årsverk

Endring

i årsverk

2007 2008 2009 2007 2008 2009

2007-

2009

Pers. uten helse og sos.

faglig utd

129 349 128 079 125 482 86 575 86 746 86 402 -0,2 %

Helsefagarbeidere - - 1 206 - - 762 -

Hjelpepleiere 59 283 59 493 59 005 44 937 45 602 45 113 0,4 %

Omsorgsarbeidere 12 442 12 621 12 724 9 734 10 017 10 028 3,0 %

Helsesekretærer 7 368 7 740 7 823 6 004 6 350 6 421 6,9 %

Øvrige med videregående

opplæring

10 907 11 289 11 384 9 122 9 592 9 507 4,2 %

Sum pers. med viderg.

opplæring

90 000 91 143 92 142 69 797 71 560 71 830 2,9 %

Sykepleiere 55 375 56 012 56 976 45 441 46 437 46 730 2,8 %

Sykepleiere med

spesialutdanning

15 303 16 113 17 467 13 626 14 412 15 400 13,0 %

Helsesøstre 3 090 3 142 3 365 2 609 2 660 2 808 7,6 %

Jordmødre 2 405 2 469 2 535 1 933 1 974 1 997 3,3 %

Sum sykepleiere 76 173 77 736 80 343 63 609 65 483 66 935 5,2 %

Fysioterapeuter 8 546 8 806 8 739 7 798 8 297 8 090 3,7 %

Ergoterapeuter 2 611 2 668 2 745 2 332 2 395 2 458 5,4 %

Sum ergoterapeuter og

fysioterapauter

11 157 11 474 11 484 10 130 10 692 10 548 4,1 %

Barnevernspedagoger 5 461 5 639 5 893 5 001 5 205 5 396 7,9 %

Sosionomer 8 052 8 279 8 523 7 421 7 656 7 863 6,0 %

Vernepleiere 8 427 8 823 9 229 7 681 8 076 8 393 9,3 %

Sum barnevernsped,

sosion og vernepl.

21 940 22 741 23 645 20 103 20 938 21 652 7,7 %

Annet høgskoleutdannet

personell

13 754 14 071 14 826 10 947 11 221 11 570 5,7 %

Sum høgskoleutdannet

personell

123 024 126 022 130 298 104 789 108 334 110 704 5,6 %

Leger og legespesialister 18 441 19 209 19 866 18 014 18 702 19 586 8,7 %

Psykologer 3 910 4 202 4 426 3 821 4 165 4 314 12,9 %

Øvrig universitetsutdannet

personell

5 528 5 704 5 928 4 969 5 227 5 316 7,0 %

Sum universitetutdannet

personell

27 879 29 115 30 220 26 804 28 093 29 216 9,0 %

Sum sysselsatte/

årsverk

370 252 374 359 378 142 287 965 294 734 298 153 3,5 %

Årlig vekst 1,9 % 1,1 % 1,0 % 2,0 % 2,4 % 1,2 %

Andel med helse- og

sosialfaglig utdanning

65 % 66 % 67 % 70 % 71 % 71 %

Kilde: Statistisk sentralbyrå SSB, registerbasert personellstatistikk


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

De samlede årsverkene utgjør som tabellen viser, opp mot 300 000. Tabellen viser at

den aller største gruppen er personell med høgskoleutdanning (37 % av årsverkene i

2009). Av disse utgjør sykepleierne den største gruppen (inkl. jordmødre, helsesøstre

og andre spesialsykepleiere), med omtrent 80 000 sysselsatte og 67 000 årsverk eller

ca 22 % av årsverkene. Helsefagarbeidere (inkl. omsorgsarbeidere og hjelpepleiere)

utgjør 72 000 sysselsatte (56 000 årsverk) i 2009, noe som tilsvarer nesten 19 % av

års verkene. Det er verdt å merke seg at personell uten helse- og sosialfaglig utdanning

utgjør nesten 29 % av årsverkene i 2009.

Fra 2007 til 2009 økte både antall sysselsatte og antall årsverk med omtrent 10 000

eller 3,3 %. De fleste personellkategoriene har en jevn økning i løpet av de tre årene.

Det er en relativt stor vekst i gruppen universitetsutdannet personell med gjennomsnittlig

9 % økning i antall årsverk, hvorav psykologer har den største veksten med 12,9 %.

For yrkesgrupper med høgskoleutdanning er gjennomsnittsveksten 5,6 %, mens

gruppen sykepleiere med spesialutdanning har en vekst på hele 13 %.

3.2.1 Kommunehelsetjenesten

Tall fra 2009 viser at omtrent 208 000 personer utfører til sammen omlag 154 000 årsverk

innen det som betegnes som helse- og sosialtjenesten i kommunene. I perioden

fra 2007 - 2009 har veksten i sysselsatte årsverk vært på 5 %. Det viser seg at psykologene

har den største veksten med hele 25 %, og sykepleiere med 16 % (jf tabell 1 i

vedlegg).

Når det gjelder legeårsverk, finner vi at størsteparten av legeårsverkene i kommunehelsetjenesten

er næringsdrivende fastleger (73,3 %) og kun 3 % er næringsdrivende leger

utenfor fastlegeordningen (jf tabell 2 i vedlegg).

Legene i kommunehelsetjenesten i arbeider i hovedsak med diagnose, behandling og rehabilitering

(82 %). Kun 8,5 % brukes innen institusjoner for eldre og funksjonshemmede.

Tabell 3.2 Legeårsverk i kommunehelsetjenesten etter virkeområde, 2010.

2010

Legeårsverk i

kommunehelsetjenesten

(årsverk)

Prosent

Diagnose, behandling og rehabilitering 3 894,9 82 %

Skole/helsestasjon 205,2 4,3 %

Miljørettet helsevern 66,0 1,4 %

Annet førebyggende arbeid 83,9 1.8 %

Institusjoner for eldre og funksjonshemmede

404,0 8,5 %

Administrasjon 88,1 1,9 %

Leger i alt 4 742,0 100 %

Kilde: SSB

19


DEL 1: Statusanalyse

20

3.2.2 Spesialisthelsetjenesten

Det har skjedd en sterk vekst i antall årsverk i spesialisthelsetjenesten i perioden 1990-

2007 med hele 52 %. Særlig har psykologene vokst som yrkesgruppe med en økning

på hele 276 % i tidsperioden. Det er likevel verdt å merke seg at psykologene kun utgjør

3 % av de totale årsverkene i 2007, og fortsatt utgjør en liten yrkesgruppe i spesialisthelsetjenesten.

Det er sykepleierne som utgjør den største gruppen, med vel 34 % av

årsverkene, og for denne yrkesgruppen er veksten hele 70 %. Samtidig ser vi at hjelpepleierne

har blitt kraftig redusert med hele 33 %.

Tabell 3.3 Personellutviklingen i spesialisthelsetjenesten, 1990, 1995, 2000, 2005

og 2007 2 .

1990 1995 2000 2005 2007

Endring

1990-

2007

Årsverk Årsverk Årsverk Årsverk Årsverk Prosent

Leger 5 680 6 700 9 001 10 515 11 144 96 %

Psykologer 766 1 074 1 758 2 548 2 878 276 %

Offentlig godkjente sykepleiere 19 237 22 681 27 472 31 387 32 780 70 %

Hjelpepleiere 10 327 9 107 8 396 7 513 6 884 - 33 %

Annet personell i pasientrettet arbeid

Ansatte innen administrasjon/kontor,

8 049 8 645 12 615 18 361 19 360 141 %

service-, tekniske og/eller driftsfunksjoner

19 002 18 890 20 887 22 347 22 748 19,7 %

Sum 63 061 67 097 80 129 92 671 95 794 52 %

Kilde: SSB

Årsverk som mål på arbeidskraft er imidlertid ingen éntydig størrelse. Blant annet vil

lange fravær utgjøre en arbeidskraftsreduserende faktor. For å få et bilde av “effektiv

arbeidskraft” i spesialisthelsetjenesten, gis en oversikt som viser avtalte årsverk ved alle

somatiske institusjoner fordelt på år og utdanning.

2 Årsverk er antall heltidsansatte og deltidsansatte (omregnet til heltidsansatte) pr. 31. desember i rapporteringsåret. Private

sykehus som ikke er på offentlige helseplaner er inkludert i statistikken fra og med 1995. Fra 2000 er private opptrenings- og

rehabiliteringsinstitusjon er inkludert i statistikken for somatiske institusjoner.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Tabell 3.4 Avtalte årsverk (ekskl. lange fravær), ved sykehus og øvrige somatiske

institusjoner, etter helseutdanning. 2008, 2009 og 2010.

Avtalte årsverk

ekskl lange fravær

2008 2009 2010

Avtalte årsverk

ekskl lange fravær

Avtalte årsverk

ekskl lange fravær

Leger 8 981 9 361 9 527

Psykologer 316 298 310

Kliniske ernæringsfysiologer 104 115 137

Sykepleiere 24 263 24 526 24 884

Hjelpepleiere inkl. barnepleiere 4 392 4 158 3 925

Ergoterapeuter 461 476 490

Fysioterapeuter 1 593 1 588 1 650

Jordmødre 1 309 1 349 1 384

Radiografer 1 674 1 777 1 834

Vernepleiere 311 298 306

Bioingeniører 3 296 3 342 3 405

Sosionomer 292 294 290

Helsesekretærer 2 275 2 301 2 301

Annen helseutdanning på videregående

skolenivå

1 034 973 1 043

Annen helseutdanning på universitets-

og høyskolenivå

928 987 927

Personell uten helse - og sosialfaglig

utdanning

14 124 13 512 13 265

I alt 65 353 65 356 65 677

Kilde: SSB

Tabellen viser kun utviklingen over tre år og må derfor tolkes med forsiktighet. Den viser

en svak, men jevn økning i antall årsverk for de aller fleste yrkesgruppene i perioden

2008-2010. Økningen i årsverk er størst blant legene og sykepleierne, med ca. 600

hver. Kliniske ernæringsfysiologer har hatt den relativt største økningen med 32 % på

tre år, men fordi gruppen er liten blir utslagene store. Antall årsverk for fysioterapeuter,

hjelpe pleiere og personell uten helsefaglig utdanning, er derimot redusert i samme

periode. Størst er nedgang blant de uten helsefaglig utdanning.

21


DEL 1: Statusanalyse

22

3.2.3 Personellsituasjonen på psykisk helse- og rusfeltet

Psykisk helsevern og rus i spesialisthelsetjenesten

Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998-2008) hadde for psykisk helsevern et

hoved fokus på desentralisering og tilgjengelighet, og for både barn, unge og voksne har

antall polikliniske konsultasjoner økt vesentlig. Psykisk helsevern har gjennomgått en

desentralisering, med oppbygging av distriktspsykiatriske sentra (DPS) og poliklinikker

for barn og unges psykiske helse (BUP). Det har vært en sterk vekst i personellinnsats,

og mer enn dobbelt så mange får nå hjelp i psykisk helsevern for voksne. Dekningsgraden

i psykisk helsevern for barn og unge har økt fra 2 til 5 prosent i opptrappingsperioden.

Årsverksfordelingen av ulike yrkesgrupper innen området viser at den absolutt største

yrkesgruppen innen psykisk helsevern for barn og unge utgjøres av psykologer (nesten

25 %). Leger/spesialister i psykiatri utgjør 9,7 %. Sosionomer og barnevernspedagoger

utgjør henholdsvis 10,5 % og 8,7 %.

Vel 20 % av personalet er uten helse- og sosialfaglig utdanning (tabell 3 i vedlegg).

Andelene ser noe annerledes ut i voksenpsykiatriske institusjoner. Her utgjør psykologene

kun 9 % og leger/spesialister i psykiatri 8,3 %. Andelen uten helse- og sosialfaglig

utdanning er noenlunde lik, dvs. 18 %. Den største gruppen utgjøres av psykiatriske

sykepleiere og sykepleiere med henholdsvis 19,5 % og 16,7 % (jf tabell 4 i vedlegg).

Personellinnsatsen har også økt innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).

Det er verdt å merke seg at kun 3,1 % av årsverkene innen TSB er besatt av leger eller

psykiatere, mens hele 28 % er uten helse- og sosialfaglig utdanning (jf tabell 5 i vedlegg).

Psykisk helse- og rusarbeid i kommunene

Opptrappingsplanen for psykisk helse hadde også et sterkt fokus på styrking av det

psykiske helsearbeidet i kommunene. Kommunene bidro i betydelig grad til denne

styrkingen, finansiert med kommunenes “egne” midler.

Tabell 6 i vedlegg viser imidlertid at antall årsverk har hatt en marginal økning i årene

2007­2010, dvs. under én prosents økning over disse fire årene.

Det viser seg at kun 1/3 av årsverkene rettet mot voksne har videreutdanning på feltet,

mens kun 1/4 av årsverkene rettet mot barn og unge har slik utdanning. Fastlegenes

innsats når det gjelder psykiske vansker og lidelser kommer i tillegg til disse tallene.

3.2.4 Regionale ulikheter

De fire helseregionene har ulik dekningsgrad for helsepersonell. Ser man på noen utvalgte

yrkesgrupper, viser figur 1 i vedlegg at personelldekningen er størst i Helse Nord

og lavest i Helse Vest (2007).


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Helse Nord er best dekket beregnet i årsverk per 1000 innbyggere både når det gjelder

leger, offentlig godkjente sykepleiere, hjelpepleiere og annet personell i pasientrettet

arbeid. Det er særlig leger, sykepleiere og gruppen annet helsepersonell i pasientrettet

arbeid som har den minste dekningen i Helse Vest (tabell 7 i vedlegg).

3.3 Enkelte helsepersonellgrupper med spesialutdanning/spesialisering

3.3.1 Leger

Det er totalt om lag 22 075 leger under 67 år i Norge. Av disse er 45 % kvinner. Vel halvparten

(52 %) av disse er godkjente spesialister.

Det er per i dag ca. 225 innbyggere per lege under 67 år i Norge (eller 4,44 leger per

1 000 innbyggere). Dette er den høyeste legedekningen i Norden. 3 Det er innenfor

OECD bare Østerrike, Hellas og Italia som har en høyere legedekning enn Norge. 4

Aldersfordeling

Aldersfordelingen for overlegene er vist i figuren nedenfor. 5

Figur 3.1 Antall overleger etter alder. 2010

100

90

80

70

60

50

40

30

20

10

0

28 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 78 79

Antall

Kilde: Spekter/SSB

47,0%

Figuren viser at 47 % av overlegene er over 58 år. Høyest antall overleger per årskull er

mellom 62 og 66 år. Dette representerer en utfordring mht. avgang av leger. Etter fylte

66 år er det en bratt nedadgående kurve.

3 Nordiska Läkarfakta 2010, NOMESCO: “Health Statistics in the Nordic Countries 2010”

4 OECD Health Data 2010

5 Vi har ikke klart å innhente opplysninger om aldersfordelingen blant alle legene i Norge.

23


DEL 1: Statusanalyse

24

Leger i kommunehelsetjenesten

Fastlegene utgjør majoriteten av legene i kommunehelsetjenesten. Av fastlegene er

58 % (2550 av 4430) godkjente spesialister. Dette inkluderer også andre spesialiteter

enn allmennmedisin. 56 % av fastlegene har gyldig spesialistgodkjenning i allmennmedisin.

Blant legene i kommunehelsetjenesten som ikke er fastleger, er andelen

spesialister 25,6 %. 15,6 % er spesialister i allmennmedisin.

Legedekningen fordelt på fylkene viser til dels store forskjeller. Finnmark fylke har den

største legedekningen regnet etter legeårsverk per 10 000 innbyggere, med 15 per

10 000. Akershus har den laveste legedekningen med 8 legeårsverk per 10 000 innbyggere

(jf tabell 8 i vedlegg).

Legespesialister

I 1950 var det 31 spesialiteter innen medisin, mens det i dag har økt til 44. I 1950 var

det i overkant av 1000 leger med spesialistgodkjenning, mens det i 2008 var i underkant

av 19 000 (tabell 9 i vedlegg). For hvert år tabellen dekker, øker antall spesialistgodkjenninger

og yrkesaktive spesialister.

Tabell 3.5 Antall godkjente legespesialister fordelt på spesialitet for årene 2000-2008

År

Spesialitet

2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008

Allmennmedisin 192 160 147 161 157 138 151 207 170

Anestesiologi 61 42 47 64 58 83 74 66 71

Arbeidsmedisin 13 9 11 8 12 7 4 8 6

Barnekirurgi 13 11 12 19 18 13 15 22 31

Barne- og ungdomspsykiatri

1 0 1 2 1 0 0 1 0

Barnesykdommer 36 30 27 29 26 33 36 30 32

Blodsykdommer 3 3 1 6 5 8 4 6 3

Bryst- og endokrinkirurgi 0 0 0 0 0 0 0 0 9

Endokrinologi 2 5 6 4 5 2 3 6 4

Fordøyelsessykdommer 13 8 7 5 9 11 14 6 18

Fysikalsk medisin og

rehabilitering

5 11 10 8 9 9 9 4 11

Fødselshjelp og kvinnesykdommer

35 38 44 30 37 46 56 43 33

Gastroenterologisk kirurgi 15 15 14 12 7 8 25 16 11

Generell kirurgi 51 44 33 35 40 49 32 56 61

Geriatri 6 3 1 4 6 5 8 8 5

Hjertesykdommer 22 26 19 23 19 19 27 35 27

Hud- og veneriske

sykdommer

11 7 5 8 5 7 10 6 7

Immunologi og transfusjonsmedisin

1 1 6 2 5 1 5 1 2


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

År 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008

Indremedisin 87 97 71 62 87 77 95 72 94

Infeksjonssykdommer 5 3 6 3 4 5 11 2 7

Karkirurgi 9 3 0 1 5 4 1 5 7

Kjevekirurgi og munnhulesykdommer

1 1 0 0 2 3 1 0 6

Klinisk farmakologi 2 3 3 0 1 3 3 5 1

Klinisk nevrofysiologi 1 0 4 3 2 1 2 3 3

Lungesykdommer 9 7 8 4 9 15 7 14 12

Medisinsk biokjemi 4 4 2 3 7 4 1 6 3

Medisinsk genetikk 3 2 2 1 2 2 2 2 0

Medisinsk mikrobiologi 4 3 5 4 5 6 8 5 2

Nevrokirurgi 6 4 6 2 4 4 7 3 6

Nevrologi 15 26 13 32 15 25 20 21 16

Nukleærmedisin 1 6 3 4 1 5 4 5 2

Nyresykdommer 8 6 6 6 1 7 14 8 6

Onkologi 14 7 6 7 8 16 11 16 8

Ortopedisk kirurgi 31 23 37 22 36 40 58 53 42

Patologi 9 8 10 9 8 12 10 19 14

Plastikkirurgi 10 8 5 7 11 15 12 6 11

Psykiatri 71 87 64 73 78 68 83 100 93

Radiologi 35 32 39 38 41 62 67 60 88

Revmatologi 6 9 4 10 5 7 12 5 7

Samfunnsmedisin 4 5 4 4 6 3 7 4 3

Thoraxkirurgi 3 1 4 2 2 3 2 2 5

Urologi 10 10 11 9 8 7 14 5 20

Øre-nese-hals sykdommer 12 16 14 15 15 20 25 32 19

Øyesykdommer 13 16 14 16 21 21 25 33 22

Sum 853 800 732 757 803 874 975 1007 998

Kilde: Legeforeningen (2009): Spesialistutdanningen av leger.

I tabell 3.5 går det fram at antall godkjente spesialister har økt med 17 % over perioden

2000-2009. Tallene indikerer en økning innen patologi, psykiatri, radiologi, ØNH og

øyesykdommer. Allmennmedisin ser ut til å variere mellom ca 150 og 200, men det er

ingen trend som indikerer økning eller reduksjon i antall kandidater. Det utdannes

få spesialister innen eksempelvis geriatri, genetikk, nukleærmedisin, hematologi og

immuno logi per år.

Det er imidlertid noen av spesialitetene som har høyere andel eldre og som dermed gir

tydelige endringer i antall yrkesaktive spesialister, jf tabell 3.6.

25


DEL 1: Statusanalyse

26

Tabell 3.6 Antall yrkesaktive spesialister under 70 år og prosentvis endring, 2000- 2011

2000 2011 %-endring

Medisinsk biokjemi 91 74 -18,7

Samfunnsmedisin 500 414 -17,2

Karkirurgi 95 94 -1,1

Thoraxkirurgi 66 66 0,0

Immunologi og transfusjonsmedisin 50 51 2,0

Generell kirurgi 903 930 3,0

Barnekirurgi 17 18 5,9

Allmennmedisin 2 565 2 777 8,3

Arbeidsmedisin 201 218 8,5

Nukleærmedisin 42 46 9,5

Kjevekirurgi og munnhulesykdommer 24 27 12,5

Medisinsk mikrobiologi 88 105 19,3

Øre-nese-halssykdommer 258 310 20,2

Fordøyelsessykdommer 161 195 21,1

Øyesykdommer 292 356 21,9

Geriatri 76 95 25,0

Indremedisin 1 162 1 462 25,8

Lungesykdommer 136 174 27,9

Hud- og veneriske sykdommer 127 164 29,1

Fødselshjelp og kvinnesykdommer 450 599 33,1

Barnesykdommer 418 562 34,4

Nyresykdommer 80 108 35,0

Revmatologi 111 152 36,9

Infeksjonssykdommer 69 95 37,7

Nevrokirurgi 46 64 39,1

Urologi 106 149 40,6

Medisinsk genetikk 26 37 42,3

Psykiatri 862 1 250 45,0

Patologi 136 200 47,1

Endokrinologi 51 76 49,0

Hjertesykdommer 217 325 49,8

Anestesiologi 524 796 51,9

Klinisk farmakologi 29 45 55,2

Ortopedisk kirurgi 319 496 55,5

Fysikalsk medisin og rehabilitering 104 164 57,7

Radiologi 377 601 59,4

Gastroenterologisk kirurgi 136 222 63,2

Plastikkirurgi 68 113 66,2

Nevrologi 203 340 67,5

Onkologi 114 205 79,8

Blodsykdommer 44 81 84,1

Barne- og ungdomspsykiatri 136 263 93,4

Klinisk nevrofysiologi 17 33 94,1

Spesialistgodkjenninger leger under 70 år i Norge 11 497 14 594 26,9

Ekskl. allmennmedisin 8 932 11 817 32,3

Kilde: Legeforeningen. Brev av 19.12.2011


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

De fleste spesialitetene har økt i antall fra 2000 til 2011. Den største økningen er innen

klinisk nevrofysiologi (vel 94 %) og barne- og ungdomspsykiatri (vel 93 %). Det er også

verdt å merke seg en sterk økning innen blodsykdommer, onkologi, nevrologi, generell

plastikkirurgi og gastrokirurgi. For spesialitetene medisinsk biokjemi, samfunnsmedisin

og karkirurgi, er det derimot en nedgang i antall i denne perioden. Immunologi og transfusjonsmedisin

har kun økt med én kandidat.

Kjønnsfordeling

Andelen kvinner av yrkesaktive leger har økt fra 10 % i 1950 til i overkant av 40 % i

2008. Figuren nedenfor viser noen av spesialitetene fordelt på kjønn.

Figur 3.2 Valg av spesialisering blant leger fordelt på kjønn.

25,0 %

20,0 %

15,0 %

10,0 %

5,0 %

0,0 %

Kilde: Spekter/SSB

Internal medicine

Surgery

Anestesiology

Psychiatry

Radiology

Pediatrics

Ear throat and nose

Gynecology

Oftalmology

Laboratory medicine

Oncology

Patology

Dermatology

Average male choice percent

Average female choice percent

Figuren viser at en større andel menn enn kvinner velger indremedisin, kirurgi og

anestesi, mens kvinner i større grad velger psykiatri, pediatri, gynekologi, laboratoriemedisin,

onkologi og dermatologi.

Kjønn og arbeidstid

Med tanke på at andelen kvinner blant legene er økende, er det interessant å se hvilken

betydning dette kan ha for arbeidskraftsbehovet.

27


DEL 1: Statusanalyse

28

Figur 3.3 Gjennomsnittlig arbeidstid pr uke for leger, etter antall barn, fordelt på

kvinner og menn, 2010

44

43

42

41

40

39

38

37

36

Kilde: Spekter 2010

0 1 2 3 4 5 or more

Men

Women

Forskjellene mellom kvinnelige og mannlige legers arbeidstid er som vi ser relativt små:

Begge gruppene arbeider mer enn ordinær arbeidstid tilsier. Mannlige leger uten barn

arbeider i snitt noe mindre enn sine kolleger med barn. Den reduksjonen i arbeidstid

som vi ser hos kvinnelige leger med økende antall barn er også ganske beskjeden:

Selv med 4-5 barn er arbeidstiden lengre enn en normalarbeidsuke på 37,5 timer.

3.3.2 Psykologer

Norsk Psykologforening rapporterer at det i 2010 totalt var 7500 autoriserte psykologer

eller psykologer med midlertidig lisens. Psykologer er fortsatt er en ”ung” profesjon i

helsevesenet, der høyest andel er under 39 år.

Norsk Psykologforening har etablert en forbundsbasert spesialistgodkjenningsordning.

I 2011 var det om lag 3500 psykologspesialister. I perioden 2007-2011 økte antallet med

ca 36 %.

Den kliniske spesialiteten har 10 fordypningsområder. Tabell 3.7 viser en oversikt over

totalt antall psykologspesialister fordelt på fordypningsområdene for 2007 og 2011, samt

prosentvis endring fra 2007 - 2011 for hvert område.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Tabell 3.7 Antall spesialister pr. spesialitet for årene 2007 og 2011, samt prosentvis

endring 2007-2011

2007 2011

Endring

2007-2011

Fordypningsområde/ spesialitet Antall Antall Prosent

Klinisk barne- og ungdomspsykologi 398 613 44 %

Klinisk familiepsykologi 72 118 57 %

Klinisk gerontopsykologi 19 26 32 %

Klinisk nevropsykologi 152 225 37 %

Klinisk voksenpsykologi 525 927 64 %

Psykologisk arbeid med rus- og avhengighetsproblemer

84 126 38 %

Psykologisk habilitering 46 60 30 %

Klinisk arbeidspsykologi 0 1 -

Klinisk psykologi med psykoterapi 68 103 47 %

Klinisk psykologi (gammel ordning) 959 925 -1 %

Klinisk samfunnspsykologi 0 73 -

SUM 2605 3539 36 %

Kilde: Psykologforeningen. Brev av november 2011

Klinisk psykologi (gammel ordning), er den største spesialiteten (fordypningsområde),

med om lag 950 psykologer. Den spesialiteten som økte mest fra 2007 til 2011 var

klinisk voksenpsykologi med hele 64 %. Spesialitetene med lavest antall spesialister er

klinisk arbeidspsykologi, med kun én spesialist i 2011.

3.3.3 Klinisk ernæringsfysiologer

Klinisk ernæring er et ungt fag i Norge og utdanningstilbudet i Norge ble først opprettet

ved medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo i 1998.

Det er 332 autoriserte kliniske ernæringsfysiologer i Norge i 2011 6 . Tabell 3.8 viser andel

og antall kliniske ernæringsfysiologer fordelt på sektor.

6 Tall fått fra KEFF i november 2011, som har hentet tall fra SAFH

29


DEL 1: Statusanalyse

30

Tabell 3.8 Andel og antall kliniske ernæringsfysiologer per sektor, 2011

Kliniske ernæringsfysiologer

Sektor Antall Andel

Spesialisthelsetjenesten 165 50,0 %

Kommunehelsetjenesten 8 2,4 %

Universitets- og høgskolesektoren 34 10,2 %

Privat 32 9,6 %

Stat 9 2,7 %

Pensjonert 3 0,9 %

Annet (inkl. arbeidsledige [5 pers]) 12 3,6 %

Ukjent 69 20,8 %

Totalt 332

Kilde: Kliniske ernæringsfysiologers forening

Halvparten av de kliniske ernæringsfysiologene er ansatt i spesialisthelsetjenesten,

mens kun 2,4 % er ansatt i kommunehelsetjenesten.

43 prosent av de kliniske ernæringsfysiologene er i aldersgruppen 30-39 år og kun 7 %

av ernæringsfysiologene er over 60 år (jf tabell 10 i vedlegg).

3.3.4 Sykepleiere

Sykepleiere utgjør den største gruppen helsepersonell i spesialisthelsetjenesten med

omtrent 25 %. I 2011 var 112 000 personer utdannet som sykepleiere.

Spesialutdanninger

Det finnes mange spesialutdanninger for sykepleiere i form av studiepoenggivende

videreutdanninger ved flere høyskoler/universitet av 1­2 års varighet.

Tabell 3.9 viser totalt antall spesialsykepleiere per fagområde for 2010.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Tabell 3.9 Antall spesialsykepleiere per fagområde, 2009 og 2010

Spesialiteter 2010

Antall Prosent

Anestesi 540 2,2

Intensiv 1559 6,5

Operasjon 817 3,4

Barnesykepleie 412 1,7

Geriatri/eldreomsorg inkludert

geriatrisk sykepleier

2943 12,2

Helsesøster 4162 17,2

Jordmor* 3266 13,5

Onkologi/kreftomsorg 1727 7,2

Psykiatrisk sykepleier 4457 18,5

Psykisk helsearbeid 4668 19,3

Totalt 24151

Kilde: Norsk sykepleierforbund. Brev av november 2011,

Tabellen viser at sykepleiere med spesialutdanning innen psykisk helsearbeid og helsesøstre

utgjør det største spesialutdanningene, med henholdsvis 19,3 % og 18,5 %.

Den minste gruppen er barnesykepleiere, med 1,7 %.

Det må understrekes at antall sykepleiere innen barnesykepleie, anestesi, intensiv og

operasjon trolig er sterkt underrapportert, i følge Norsk Sykepleierforbund.

Tabell 11 i vedlegg viser at antall sykepleiere innen anestesi, intensiv, operasjon og barnesykepleie

er avtagende i de eldste aldersgruppene. Blant jordmødre og psykiatriske

sykepleiere er antall imidlertid økende i de eldste alderskategoriene. Dette indikerer at

avgangen for disse spesialiseringene kan bli relativt høy de nærmeste årene.

3.3.5 Vernepleiere

I 2010 var det i overkant av 10 000 vernepleiere ansatt i helse- og sosialnæringen 7 .

Tabell 3.10 viser fordelingen innen spesialutdanninger for vernepleiere for 2010.

7 SSB Personellstatistikk 2010

31


DEL 1: Statusanalyse

32

Tabell 3.10 Antall spesialvernepleiere fordelt på fagområde, 2010

Vernepleiere Antall Prosent

Geriatri/eldreomsorg 99 2,9

Onkologi/kreftomsorg 6 0,1

Psykisk helsearbeid 1006 29,0

Rehabilitering 110 3,2

Rusomsorg 477 13,8

Barn og familie 113 3,3

Flerkulturell forståelse (inkl. livssyn

og etikk)

20 0,6

Forebyggende helsearbeid 272 7,8

Undervisning, veiledning og konsultasjon

437 12,6

Ledelse og administrasjon 442 12,8

Andre videreutdanninger 480 13,8

Totalt 3462

Kilde: SSB

Den største gruppen av spesialvernepleiere er innen psykisk helsearbeid, med i overkant

av 1000 personer i 2010. Den minste gruppen er onkologi/kreftomsorg, med 6

personer i 2010.

Aldersfordelingen viser at den største gruppen vernepleiere innen samtlige spesialutdanningene

er 40-54 år (jf tabell 12 i vedlegg).

3.3.6 Fysioterapeuter

I 2010 var det omtrent i underkant av 14 000 personer med fysioterapiutdanning i Norge 8 .

Av disse jobbet omtrent 9000 innenfor helse- og sosialtjenesten (8345 årsverk). Av disse

årsverkene ble omtrent 4300 utført i kommunehelsetjenesten. For en mer fullstendig

oversikt, se tabell 13 i vedlegg.

Fysioterapeuter med spesialutdanning

Det finnes i dag 13 spesialutdanninger for fysioterapeutene. Tabell 3.11 viser fordelingen

av spesialfysioterapeuter på fagområder, samt prosentandel over 55 år.

8 Statens helsetilsyn


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Tabell 3.11 Fordeling av fysioterapeuter etter fagområder.

Antall totalt og prosentandel over 55 år.

Fagområde Antall Prosent over 55 år

Allmenn fysioterapi 49 60 %

Barne- og ungdomsfysioterapi 180 42 %

Geriatri 18 50 %

Helse/miljø 49 45 %

Hjerte/lungefysioterapi 23 34 %

Idrettsfysioterapi 28 25 %

Kvinnehelse 8 0

Manuell terapi 78 34 %

Nevrologisk fysioterapi 69 36 %

Onkologisk fysioterapi 27 44 %

Ortopedisk fysioterapi 6 50 %

Psykomotorisk fysioterapi 222 62 %

Revmatologisk fysioterapi 10 30 %

Totalt 767

Kilde: Norsk fysioterapi forbund. Brev av november 2011

Antall spesialister er høyest innenfor områdene psykomotorisk fysioterapi (222 fysio terapeuter)

og barne- og ungdomsfysioterapi (180 fysioterapeuter).

Som tabellen viser har spesialfysioterapeuter ulik aldersprofil: Fysioterapeuter med

spesialisering innen psykomotorisk fysioterapi og allmenn fysioterapi har høyest andel

over 50 år, med henholdsvis 62 og 60 %.

Av fysioterapeuter med spesialutdanning arbeider nesten 60 % i primærhelsetjenesten,

mens 31 % arbeider i spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder spesialister i primærhelsetjenesten,

er ca. 1/3 kommunalt ansatt og 2/3 arbeider som avtalefysioterapeuter

med driftstilskudd (se tabell 13 i vedlegg).

3.3.7 Ergoterapeuter

Ergoterapeututdanningen er en tre-årig høyskoleutdanning som gir internasjonal

bachelor-grad.

For ergoterapeutene finnes det 7 ulike spesialutdanninger. Siden 2000 har Norsk ergoterapeutforbund

(NETF) godkjent spesialergoterapeuter i allmennhelse, barns helse,

eldres helse, psykisk helse, somatisk helse, arbeidshelse og folkehelse. Tabell 3.13

viser antall ergoterapeuter per fagområde for 2011. 9 Det er kun 2,5 % av ergoterapeutene

som har spesialutdanning.

9 Ergoterapeutene (2012): Godkjente ergoterapispesialister. http://www.netf.no/NETF/om-ergoterapi/Fakta-om-ergoterapi/

Spesialist-og-veiledergodkjenning/Godkjente-ergoterapispesialister

33


DEL 1: Statusanalyse

34

Tabell 3.12 Antall ergoterapeuter fordelt på spesialutdanninger, 2011.

Fagområde Antall

Allmennhelse 10

Arbeidshelse 7

Barns helse 16

Eldres helse 12

Folkehelse 2

Psykisk helse 14

Somatisk helse 35

Totalt 96

Kilde: Norsk ergoterapeutforbund

Det utdannes 0-5 spesialergoterapeuter årlig på de ulike fagområdene (tabell 14

i vedlegg)

3.3.8 Radiografer

I 2010 var det i underkant av 3000 yrkesaktive radiografer.

Tabell 3.13 viser antall radiografer, antall med spesialutdanning og antall med annen

formell videreutdanning. Tallene inkluderer ca 90 % av radiografene, dvs. de som er

organisert 10 .

Radiografene kan spesialisere seg innen stråleterapi, sonografi og beskrivende radiografi.

I tillegg finnes det radiografer med formell videreutdanning innen mammografi,

barneradiologi og medisinsk digital billedbehandling.

Tabell 3.13 Antall radiografer med spesialutdanning og annen formell videreutdanning

Spesialutdanning

Stråleterapeuter 350 – 400

Sonografer 8

Beskrivende radiografer

Annen formell videreutdanning

3 *

Mammografi 47

Barneradiologi 25

Medisinsk digital billedbehandling 79

MR 130

Kilde: Norsk Radiografforbund (* tall oppgitt pr. telefon november 2011)

10 Det finnes også andre videreutdanninger enn de nevnt i tabellen, men tallene for disse er ikke oppgitt fra Norsk

Radiografforbund


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Stråleterapeuter utgjør den største gruppen av de spesialutdannede radiografene,

med 350 til 400 personer. Det finnes kun 8 sonografer og 3 beskrivende radiografer.

Av gruppen med annen formell videreutdanning, er det flest med utdanning innen MR.

Hele 89 % av radiografene arbeider i spesialisthelsetjenesten 11 .

3.3.9 Tannleger

I 2010 var totalt 6176 tannleger i Norge. 12 Det er i dag etablert 7 spesialiteter for tannlegene.

Tabell 3.14 Antall tannlegespesialister per fagområde, 2010

Spesialistutdanninger 2010

Kjeveortopedi 271

Pedodonti 37

Periodonti 108

Oral kirurgi 76

Kjeve- og ansiktsradiologi 7

Endodonti 59

Protetikk 71

Totalt 629

Kilde: SSB

Tabellen viser at det er omtrent 630 tannleger, dvs. ca 10 %, som har en spesialitet.

Flest antall tannleger er spesialist i kjeveortopedi (271 personer) og færrest i kjeve-

og ansiktsradiologi (7 personer).

3.3.10 Bioingeniører

76 % av bioingeniørene arbeider i spesialisthelsetjenesten og kun 2,2 % i primærhelsetjenesten.

I 2010 var antall sysselsatte bioingeniører 6527. 13 Figur 3.5 viser aldersfordelingen

blant bioingeniørene i 2001 og 2010.

Aldersfordelingen viser at bioingeniørene har en relativt “ung aldersprofil”.

11 Norsk Radiografforbund

12 SSB (2012) Personer i alt 15 – 85 år med helse- og sosialutdanning etter fagutdanning og arbeidsstyrkestatus 4. kvartal

2010 http://www.ssb.no/emner/06/01/hesospers/tab-2011-06-09-01.html.

13 SSB (2011): Sysselsatte i alderen 15 – 74 år med helse- og sosialfaglig utdanning, etter fagutdanning, sysselsetting og

avtalte årsverk. Sysselsettingsprosent og åersverksprosent. 4. kvartal 2010.

35


DEL 1: Statusanalyse

36

Figur 3.4 Aldersfordelingen blant bioingeniører 2001 og 2010

Prosentandel

Aldersfordeling bioingeniører 2001 og 2010

20 %

18 %

16 %

14 %

12 %

10 %

8 %

6 %

4 %

2 %

0 % 20-24 år 25-29 år 30-34 år 35-39 år 40-44 år 45-49 år 50-54 år 55-59 år 60-64 år 65-69 år 70 år

og eldre

Antall 2001 5,1% 18,0% 16,6% 12,7% 14,5% 13,3% 10,8% 6,5% 2,1% 0,4%

Antall 2010 1,9% 13,0% 14,2% 13,7% 12,2% 10,9% 12,0% 11,6% 8,5% 1,9%

Kilde: Spekter/SSB

Den største aldersgruppen i 2001 var 25 -29 år (18 %), mens den i 2010 var 30 – 34 år

(14 %). Figuren ovenfor illustrerer at til tross for den unge profilen, har bioingeniørene

en stadig større andel eldre arbeidstakere. Det har også vært en utvikling fra 2007-2011

der antall utdannede bioingeniører pr. år er stadig synkende, en nedgang på 40-50 % de

siste årene (tabell 15 i vedlegg).

3.3.11 Ortopediingeniører

For ortopediingeniørene har Helsedirektoratet kun fått oppdaterte tall fra 2001. 14 Da var

det 136 personer med kompetansen, og det ble utdannet 4 nye pr år. Det er trolig et

underskudd på denne personellgruppen. 15

3.4 Tilfang av nyutdannede

Dekningen av arbeidskraft og kompetanse er avhengig av blant annet tilfanget av nyutdannede,

dvs. utdanningskapasitet korrigert for frafall, eller ferdig utdannede kandidater

innen en faggruppe.

14 Sivertsen, Svein, Trondheim (2002): Bransjedemografiske data og indikatorer behovet for ortopedingeniørere i Norge.

15 Helsedirektoratet (2007): Vurdering av behov for å øke opptaket til ortopediingeniørutdanningen.Oslo

0,1%


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

HELSEMOD (SSB) har beregnet tilbudet av kandidater fordelt på de ulike utdanningskategoriene.

I neste tabell ser vi antall årsverk innen hver yrkesgruppe, samt årlig

utdanningskapasitet og gjennomføringsprosent. Tallene i tabellen er basert på et såkalt

“referansealternativ”, dvs. at studentopptaket holder seg på samme nivå.

Tabell 3.16 Beholdning, årlig utdanningskapasitet og gjennomføringsprosent for

ulike yrkesgrupper. Landet totalt. 2007

Utdanning

Beholdning per 2007

Antall årsverk

Årlig utdanningskapasitet

inkl utenlandsutdannede

Studie-gjennomførings-prosent

Leger 20 009 5 % 95 %

Psykologer 5 335 8 % 90 %

Bioingeniører 5 588 5 % 81 %

Ergoterapeuter 3 035 10 % 81 %

Fysioterapeuter 9 069 7 % 89 %

Helsefagarbeidere 16 69 083 4 % 75 %

Jordmødre 2 123 4 % 89 %

Radiografer 2 421 12 % 75 %

Sosionomer 10 765 13 % 82 %

Sykepleiere 68 579 6 % 84 %

Kilde: SSB - HELSEMOD

Tabellen viser at gjennomføringsprosenten varierer. Blant medisinerstudentene er det

hele 95 % som gjennomfører studiene, mens helsefagarbeidere og radiografer har

lavest gjennomføringsprosent med 75 %.

16

3.5 Arbeidsinnvandring

En faktor som vil påvirke behovet for arbeidskraft og kompetanse er rekruttering og/eller

innleie av helsepersonell fra andre land. Disse dekker i dag opp mange stillinger. Den

største gruppen blant utenlandske helsearbeidere er sykepleiere, leger og tannleger.

Økt globalisering vil med all sannsynlighet innbære større tilfang av utenlandsk arbeidskraft.

Kravene til språk og kulturforståelse vil imidlertid kunne dempe omfanget av denne

utviklingen.

3.6 Oppsummering av personellstatus

Det finnes 29 grupper helsepersonell som totalt sett utfører opp mot 300 000 årsverk i

helse- og sosialsektoren. Sykepleierne utgjør den største gruppen med omtrent 67 000

årsverk eller ca 22 % av årsverkene.

16 Helsefagarbeidere består av tidligere hjelpepleiere og omsorgsarbeidere

37


DEL 1: Statusanalyse

38

Det har skjedd en sterk vekst i antall årsverk i spesialisthelsetjenesten i perioden 1990-

2007 med hele 52 %. Psykologenes inntok viser at de som gruppe har økt med 276 %

målt i årsverk, mens legene har økt med 96 %. Antall årsverk for fysioterapeuter, hjelpepleiere

og personell uten helsefaglig utdanning, er derimot redusert i samme periode.

Størst er nedgang blant de uten helsefaglig utdanning.

Norge har den høyeste legedekningen i Norden. Dekningsgraden av helsepersonell

generelt viser imidlertid regionale forskjeller, der Helse Vest har lavest dekningsgrad

totalt sett sammenlignet med landsgjennomsnittet.

Vel halvpartene av legene (under 67 år) har tatt spesialistutdanning. Antall godkjente

spesialister holder seg relativt stabilt i perioden fra 2000 til 2008. Det utdannes svært

få spesialister innen for eksempel geriatri, genetikk, nukleærmedisin, hematologi og

immuno logi per år. Antall nye spesialister innen allmennmedisin har holdt seg noenlunde

konstant i same periode.

Hele 47 % av overlegene er over 58 år. Høyest antall overleger per årskull er mellom

62 og 66 år.

Den høye kvinneandelen blant leger (ca. 40 %) synes ikke å påvirke antall utførte årsverk

for legene i nevneverdig grad, da det ikke er markant forskjell i arbeidstid mellom

kvinnelige og mannlige leger, selv blant leger med mange barn.

Psykologene utmerker seg ved at det fortsatt er en “ung” profesjon i helsevesenet, der

høyest andel yrkesaktive er under 39 år. Det har totalt sett også vært en økende andel

spesialister i perioden 2007-2011, særlig innen klinisk voksenpsykologi (57 % økning).

Når det gjelder kliniske ernæringsfysiologer, er dette en relativ liten gruppe helsepersonell.

Halvparten arbeider i spesialisthelsetjenesten og svært få (2,4 %) i kommunehelsetjenesten.

Her er også gjennomsnittsalderen lav sammenlignet med andre grupper

og kun 7 % er over 60 år.

Blant sykepleierne utdannes fleste spesialsykepleiere innen områdene psykisk helsearbeid

(19,3 %), psykiatrisk sykepleie (18,5 %) og helsesøstre (17,2 %). Innen geriatri

er andelen derimot kun 12,2 %. For spesialitetene jordmor og psykiatrisk sykepleier er

antall spesialister høyest i de eldste alderskategoriene. Dette indikerer at avgangen for

disse spesialiseringene kan bli relativt høy de nærmeste årene.

Fysioterapeuter med spesialutdanning arbeider hovedsakelig i primærhelsetjenesten

(60 %), mens 31 % er i spesialisthelsetjenesten. Noen spesialutdanninger utmerker seg

med store andeler eldre arbeidstakere: Allmennfysioterapi og psykomotorisk fysioterapi

er spesialutdanninger med høy andel eldre arbeidstakere.

Ergoterapeutene har 7 spesialutdanninger. Kun en liten andel (7 % %) har tatt en slik

utdanning. Spesialutdanning i somatisk helse er imidlertid den største gruppen.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Selv om bioingeniørene også har en ung aldersprofil, er det en generell utvikling med en

stadig større andel eldre arbeidstakere. Det har også vært en utvikling fra 2007-2011 der

antall utdannede bioingeniører pr. år er stadig synkende.

Av de rundt 3000 radiografene er det ca 300-400 som har spesialisering innen stråleterapi.

For øvrig er noen få utdannet som sonograf (8 personer) og beskrivende radiograf

(3 personer).

Det har også vært en sterk vekst i personellinnsats innenfor psykisk helsevern i perioden

1998-2008 (“opptrappingsperioden”). Dekningsgraden innenfor psykisk helsevern for

barn og unge har økt, og det samme gjelder innenfor tverrfaglig spesialisert rusbe handling

(TSB). Hele 28 % av årsverkene innen spesialisert rusbehandling utgjøres imidlertid av

personell uten helse- og sosialfaglige utdanning. I psykisk helsevern utgjør ufaglærte

om lag 20 %.

HELSEMOD har beregnet tilfang av nyutdannede. Tilfanget ser ut til å bli høyest for

ergoterapeutene, men lavere vekst for leger og sykepleiere/jordmødre.

39


40

DEL 2

Trendanalyse


DEL 2: Trendanalyse

42


4 Trendanalyse

4.1 Hvilke faktorer avgjør behovet for kompetanse

En av de store utfordringene i helsetjenesten er å planlegge for rett og tilstrekkelig

kompetanse. Det er imidlertid flere faktorer som vil virke inn på behovet for kompetanse

framover. De mest sentrale faktorene som vil påvirke behovet for helsepersonell

i form av arbeidskraft og kompetanse kan illustreres ved hjelp av følgende figur:

Figur 4.1 Faktorer som påvirker behovet for arbeidskraft og kompetanse 17 .

Utdannings

kapasitet og

innhold

Demografisk

utvikling

Sykdomsutvikling

Medisinsk

utvikling

Arbeidstids

ordninger

Profesjons

interesser

Organisering

og ledelse av

tjenestene

Teknologisk

utvikling

Krav og

forventninger

fra pasientene

Kompetanse

behov

Figuren illustrerer noen av de viktigste faktorene, uten vekting eller antagelser om

årsaks sammenhenger. Noen faktorer lar seg kvantifisere og fremskrive, mens mange

av de viktigste faktorene må vurderes skjønnsmessig.

I tillegg til hva som framkommer i figuren kan helsepolitiske reformer og enkelttiltak

være meget viktige faktorer som påvirker behovet for kompetanse og arbeidskravet.

Samhandlingsreformen er et klart eksempel på dette.

For å kunne oppnå dette, trengs både et godt datagrunnlag og gode analysemodeller

som sikrer en god styring og planlegging av utdanning av alle typer helsepersonell. En

god analysemodell må kunne si noe alle de vesentlige faktorene som er med å bestemme

kompetansebehovet.

I de følgende kapitelene vil hver av disse faktorene omhandles: demografisk utvikling,

sykdomsutvikling, mulige konsekvenser av medisinsk og teknologisk utvikling, samt

samhandlingsreformen.

17 Helse Sør-Øst: Arbeidskraft og kompetanse mot 2020. Sentrale faktorer som påvirker behovet for arbeidskraft

og kompetanse. 2011.

43


DEL 2: Trendanalyse

44

Analysen gjør ikke krav på en nøyaktig angivelse av framtidig kompetansebehov,

men peker på noen sentrale utviklingstrekk og faktorer som med stor sannsynlighet vil

påvirke behovet for kompetanse generelt, med særlig fokus på behovet for spesialisert

kompetanse.


5 Demografisk utvikling

5.1 Datagrunnlaget

Fremskrivning gjort av WHO legger til grunn fallende fruktbarhet og sykelighet. Dette vil

bidra til en dramatisk endring av befolkningens alders­ og kjønnsprofil, med en betydelig

økt andel eldre. I år 2050 vil det i verden for første gang i historien være flere personer

over 60 år enn barn og unge i gruppen 0-14 år.

Befolkningsutviklingen framover vil påvirke både tilgjengelig arbeidsstyrke og behovet

for helse­ og omsorgstjenester. For å bruke demografisk utvikling i en trendanalyse,

må vi utvikle gode prognoser. Statistisk sentralbyrå (SSB) opererer med ulike alternative

prognoser for befolkningsutvikling i Norge. De ulike alternativene er beregnet ut fra

følgende komponenter: fruktbarhet, levealder, innenlands flytting (mobilitet) og nettoinnvandring

18 .

De ulike alternativene gir ikke særlig store utslag for den tidshorisonten denne utredningen

har, dvs fram mot 2030. I utredningen er SSBs mellomalternativ lagt til grunn. Mellomalternativet

innebærer et middelsnivå for alle de nevnte komponentene, og forutsetter

et noe høyere fruktbarhetsnivå, lavere dødelighet og synkende innvandring i forhold til

dagens nivå.

5.2 Befolkningsutvikling på nasjonalt nivå

Norges befolkning vil fortsette å øke framover. På landsbasis ser befolkningsutviklingen

fordelt på aldersgrupper fram mot 2030 slik ut:

Tabell 5.1 Folkemengde i Norge etter alder pr 1 januar. Registrert 2010. Framskrevet

2020 og 2030. Målt i 1000 innbyggere.

2011

2020 2030

Prosentvis

endring

2011-2030

0-15 år 986024 1097463 1216510 23

16-19 år 259309 259789 285633 10

20-34 år 952601 1124715 1124372 18

35-66 år 2085334 2232142 2421390 16

67-79 år 415884 591360 682956 64

80 år + 221153 226749 345642 56

Totalt 4 920 305 5 532 218 6 076 503 23

Befolkningsveksten i perioden 2010-2030 beregnes til å bli 23 % og passere 6 mill før

2030. Veksten blir størst i de eldste aldersgruppene: Gruppen over 67 år vil øke med

hele 64 %. Andelen 80 år og eldre vil stige fra 4,5 % i dag til 5,7 % i 2030, dvs en

økning på 56 %.

18 Fruktbarhet beregnes som summen av ettårige aldersavhengige fruktbarhetsrater for kvinner 15-49 år i et kalenderår.

Forventet levealder er det antall år en person i en gitt alder forventes å leve under gjeldende dødelighetsforhold i en periode,

som regel et kalenderår. Nettoinnvandring er forskjellen mellom antall personer som flytter inn og ut av landet.

45


DEL 2: Trendanalyse

46

Prognosene viser at veksten vil fortsette også ut over 2030 med fortsatt sterk vekst i

andelen personer over 67 år. Mens denne aldersgruppen i 2011 teller nær 640 000, vil

den i 2030 telle over 1 million og i 2040 være oppe i ca 1,25 millioner (beregnet ut fra

mellomalternativet), se figuren under som viser prognose frem mot 2050 for aldersgruppen

67 år og eldre.

Figur 5.1 Utviklingen i antall eldre 2000-2050

1 400 000

1 200 000

1 000 000

800 000

600 000

400 000

200 000

00

90 år og eldre

80-89 år

67-79 år

2000 2010 2020 2030 2040 2050

Vi er med andre ord i starten på en varig vekst i andelen eldre i befolkningen.

Over en halv million innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 11,4 %

av den norske befolkningen. Disse representerer 214 land og enda flere kulturer.

5.3 Endringer i forsørgerbyrde

Den yrkesaktive del av befolkningen (19-66 år) utgjør i dag 63 %, og vil etter samme

framskriving synke til 59,5 % i 2030. Dette illustrerer utfordringen med at en langt

mindre andel av befolkningen i framtiden blir yrkesaktive skattebetalere i forhold til

andelen som har størst behov for helsetjenester.

Beregninger av den demografiske forsørgerbyrden i perioden 2010­2060, viser et

enda mer komplett bilde. Forsørgerbyrden defineres som summen av personer som

er yngre enn 20 år eller eldre enn 65 år, dividert på antall personer i resten av befolkningen.

Forsørgerbyrden sier med andre ord hvordan forholdet mellom antallet som

trenger å bli forsørget er i forhold til antallet som er i yrkesaktiv alder. Forsørgerbyrden

er på 4,8 i 2010, men forventes å forventes å synke til 4,0 i 2020 for deretter å synke

ytterligere til 2,5 i 2060.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Figur 5.2 Utvikling i forsørgerbyrde 2010-2060 19

Per person

6

5

4

3

2

1

0

2000

2010 2020 2030 2040 2050 2060

Som også denne grafen viser, vil vi i 2030 være mindre rustet til å håndtere forsørgerbyrden,

og utviklingen fram mot 2060 utgjør en kontinuerlig forverring i forsørgerbyrden.

I neste figur illustreres hvordan ulike aldersgrupper bidrar inn i nasjonalregnskapet.

Som vi ser er det særlig aldersgruppen over 75-80 år som gir store nettoutgifter.

Figur 5.2 Nettooverføringer til nasjonalregnskapet etter alder. 1000 kr per person 20

Nettooverføringer etter alder – i 1000 kr per person

350,0

300,0

250,0

200,0

150,0

100,0

50,0

0,0

-50,0

-100,0

-150,0

-200,0

Alderstrinn som gir netto-utgift i nasjonalregnskapet

0 5 10 15 20 25 30 35 40 45 50 55 60 65 70 75 80 85 90 95 100

19 SSB 2009/38

20 Spekter/SSB

Alderstrinn som gir netto-inntekt i nasjonalregnskapet

47


DEL 2: Trendanalyse

48

5.4 Oppsummering av demografisk utvikling

Befolkningsutviklingen tilsier en sterk økning i andel eldre: Befolkningen over 67 år

vil øke med 64 % fram mot 2030. Andelen eldre over 80 år vil øke med 56 %. Utover

2030 vil denne utviklingen fortsette, slik at vi står overfor en varig endring i alderssammensetning.

I samme periode vil forsørgerbyrden forverres, noe som gir både økt

etterspørsel etter helsetjenester og redusert tilgang på arbeidskraft.


6 Sykdomsutvikling

6.1 Datagrunnlaget

Oversikt over sykdomsbildet i befolkningen og endringer over tid finnes i ulike kilder.

Kreftregisteret har hatt oppdaterte oversikter gjennom lang tid. Smittsomme sykdommer

rapporteres til Folkehelseinstituttet (MSIS). Enkelte regionale befolkningsundersøkelser

(HUNT, Tromsø-undersøkelsen) har fulgt befolkningsgrupper med gjentatte

prevalensstudier. For noen sykdomsgrupper eller behandlingsformer kan vi finne data

gjennom nasjonale kvalitetsregistre (nefrologiregisteret, leddproteseregisteret, hjertekirurgiregisteret).

Med etableringen av nasjonalt hjerte- og karregister vil vi kunne få

bedre statistikk for lidelser i denne gruppen. I rapporten ”Gode helseregistre – bedre

helse” fra Folkehelseinstituttet (2009) blir behovet for bedre helseregistre presisert.

Det kan på denne bakgrunn gjøres beregninger av fremtidig epidemiologi basert på

befolkningssammensetning. Langt mer usikkert er det å beregne endringer basert på

generelt endret forekomst i de enkelte grupper.

Prognoser om framtiden tar utgangspunkt i dagens situasjon og kunnskaper og oppfatninger

om den dynamikk som styrer utviklingen. For en befolknings helse og for en

organisasjon som helsetjenesten vil det på kort sikt dreie seg om relativt marginale

endringer, dvs at bildet i morgen blir omtrent som i dag. Men selv en beskjeden årlig

vekst på 2,3 % i forekomst av en sykdom, gir en fordobling over 30 år.

I det følgende presenteres utviklingstrekk for enkelte store sykdomsgrupper der vi har

noenlunde pålitelig statistikk, samt “kvalifisert synsing” fra andre kilder.

6.2 Konsekvensene av en eldre befolkning

Med en såpass sterk økning i andel eldre som prognosene i foregående kapittel tilsier,

vet vi at forekomsten av visse type lidelser vil øke som en direkte konsekvens av at

folk lever lengre. Eldre over 70 år viser seg å ha fem ganger større forbruk av sykehustjenester

enn den øvrige befolkningen. Gruppen 80 + utgjør 5 % av befolkningen og

bruker i dag 45 % av de somatiske sykehussengene.

Økt levealder er den største risikofaktor for psykiske og somatiske sykdommer.

Økningen i antall eldre vil i seg selv føre til økning av hjertesvikt, samt økt forekomst

av hjerneslag. Det gjelder videre de fleste større kreftsykdommer, slitasjesykdommer

i muskel- og skjelett (som slitasjegikt og osteoporose), diabetes type 2, urinlekkasje,

kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), sansetap, samt alderspsykiatriske sykdommer

som eksempelvis depresjon og demens.

Artrose og operasjoner

Det har vært en gradvis økning i operasjoner med leddproteser (spesielt hofteproteser).

Dette kan skyldes bedret operasjonsteknikk og bedre langtidsresultater, men kan også

skyldes befolkningens ønske om en bedre livssituasjon. Med en forventet økt

befolknings gruppe på 70 – 90 år, vil denne utviklingen fortsette.

49


DEL 2: Trendanalyse

50

Figur 6.1 Antall hofteleddproteser pr år

Antall operasjoner

9000

8000

7000

6000

5000

4000

3000

2000

1000

0

1987

1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009

Primæroperasjoner Reoperasjoner

Psykiske lidelser

Det er grunn til å tro at forekomsten av aldersrelaterte psykiske lidelser vil øke som en

konsekvens av en aldrende befolkning. Forekomsten av demens forventes fordoblet

fra ca 70 000 i 2010 til 140 000 personer med demenssykdom innen 204021 . Dette er

lidelser som i dag ikke kan kureres, og som krever både medikamentelle, psykologiske

og strukturelle tiltak, og som dermed vil kreve mye innsats fra helse- og omsorgstjenestene22

. Demens fører til flest år med alvorlig funksjonstap på slutten av livet og

krever mest ressurser i den kommunale omsorgstjenesten. Nevropsykiatriske følgetilstander

etter alvorlig somatisk sykdom blir også mer aktuelt som en følge av økt

intensiv behandling av svært alvorlige somatiske sykdommer i den eldste aldersgruppen.

Spesielt for aldersgruppen er eksistensielle problemer knyttet til aldring og død. Eldre

mennesker opplever store endringer i sin livssituasjon, i tillegg kommer tap av livsledsager,

venner, ensomhet, isolasjon og avhengighet av hjelp. Depresjon hos eldre

utgjør et betydelig helseproblem, spesielt i sykehjem der forekomsten er betydelig forhøyet.

Depresjon er sterkt knyttet til svekket fysisk helse og redusert kognitiv funksjon.

Depresjon hos eldre er dessuten en risikofaktor for kardiovaskulære sykdommer, økt

selvmordsfare, økt dødelighet, nedsatt funksjonsnivå med økt behov for omsorg og

pleie. Det antas at det er en underdiagnostisering og underbehandling av depresjon

og angst hos eldre, og at dette også gjelder diagnostisering og behandling av psykoser

og rusavhengighet.

Sykdomsrelatert underernæring

En av fire på sykehus og en av tre i sykehjem er i risiko for å bli eller er underernært.

Risikogrupper for å utvikle underernæring er eldre og pasienter med kroniske sykdommer.

Pasienter som er underernærte har opp til tre ganger så lang liggetid,

større bruk av medisiner og antibiotika og høyere sykelighet og dødelighet. Målrettet

dokumentasjon av ernæringsstatus, tidlig identifisering og behandling av pasienter i

ernæringsmessig risiko gir både helsemessige og økonomiske gevinster (IS-1580;

Helsedirektoratet).

21 Ferri et al: Global prevalens of Dementia: A Delphi consensus study. Lancet 366, 2112-2117

22 Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2010, 47.


Sansetap

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Det er normalt at sansene svekkes med høy alder. En undersøkelse gjort i 2000 i en

norsk bykommune viste at ca. 3 % av brukerne av pleie- og omsorgstjenestene hadde

både synstap og hørselstap av så alvorlig grad at det førte til tilstanden døvblindhet.

Det er en tilstand som medfører store problemer med kommunikasjon og orientering

i omgivelsene. Undersøkelsen viste også at slike alvorlige sansetap i kombinasjon

forekom hos ca 10 % av beboere i sykehjem. De fleste med alvorlige sansetap er over

80 år. Nyere undersøkelser fra Diakonhjemmet Høyskole viser sammenheng mellom

alvorlige sansetap i kombinasjon og fallulykker med hoftebrudd.

6.3 Sykdomsutviklingen i befolkningen generelt

Hjerte- og karsykdommer

Hjerte- og karsykdommer omfatter hjerteinfarkt, angina pectoris, hjertesvikt, hjerneslag

og perifer karinsuffisiens.

Akutt hjerteinfarkt rammer 12 000 – 15 000 nordmenn hvert år. Forekomsten av hjerte-

og karsykdommer i befolkningen som helhet er nå på tilbakegang i Norge. Vi finner

også en internasjonal nedgang i dødelighet av koronarsykdommer, og dødeligheten i

Norge har sunket betydelig. En økt innvandrerpopulasjon vil ha betydning for en økning

i koronarsykdom, men dette vil ikke oppveie den generelle nedgangen. Det har vært

en nedgang i åpne hjerteoperasjoner gjennom de siste 6-8 år. Frem til 2008 var det

en økning i PCI (perkutan blokking), men dette har også flatet ut og viser nå en liten

nedgang. 23

Årsakene til reduksjonen for arteriosklerose skyldes vesentlig endring i livsstil (røykevaner),

økt behandling med kolesterol- og/eller blodtrykkssenkende midler. Det kan

også skyldes at flere lever med symptomer og plager som holdes i sjakk av medisiner.

23 Nasjonalt hjertekirurgiregister

51


DEL 2: Trendanalyse

52

Figur 6.2 Utvikling av hjerneslag hos menn og kvinner 2000-2030. Absolutte tall

og prosent.

Antall nye tilfeller

Prosentvis endring med utgangspunkt

i “dagens” antall

Antall Prosent

14 000 100

12 000

10 000

8 000

6 000

4 000

2 000

0

Kvinner

2 000 2005 2010 2015 2020 2025 2030 2 000 2005 2010 2015 2020 2025 2030

Kreftsykdommer

Menn

80

60

40

20

0

Menn

Kvinner

Det finnes god og pålitelig historisk statistikk i Kreftregisteret for utvikling av nye krefttilfeller.

I dette registeret kan sykdomsutviklingen følges for ulike aldersgrupper. Derved

kan det skilles mellom reelt endret sykdomspanorama og effekten av en endret

alderssammensetning.

Generelt vil økningen i de eldre befolkningsgruppene føre til økt forekomst av de fleste

krefttyper. 50 % av alle nye krefttilfeller blir registrert hos pasienter over 70 år.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Figur 6.3 Utviklingen i antall nye krefttilfeller pr 100 000 innbyggere i perioden

1990-2008 fordelt på krefttyper og kjønn. Kvinner

Per 100 000 personer

110

100

90

80

70

60

50

40

30

20

10

0

ÅR

1990

1991

1992

1993

Helseregion Nord Helseregion Midt Helseregion Vest

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

hele landet, magekreft

hele landet, tykktarmskreft

hele landet, endetarmskreft

hele landet, lungekreft

hele landet, føflekkreft

hele landet, brystkreft

hele landet, livmorhalskreft

For mange typer kreft finner vi en stabil forekomst eller nedgang, som for magekreft

og livmorhalskreft. For brystkreft hos kvinner og prostatakreft hos menn har det vært

en stor økning. Dette kan ha sammenheng med økt tidlig diagnostikk i forbindelse

med mammografiprogrammet og bruk av PSI og biopsi. Lungekreft (særlig hos

kvinner), tykktarmskreft, samt hudkreft har også vist en klar økning.

Figur 6.4 Utviklingen i antall nye krefttilfeller pr 100 000 innbyggere i perioden

1990-2008 fordelt på krefttyper og kjønn. Menn.

Per 100 000 personer

200

175

150

125

100

75

50

25

10

ÅR

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

hele landet, magekreft

hele landet, tykktarmskreft

hele landet, endetarmskreft

hele landet, lungekreft

hele landet, føflekkreft

hele landet, prostatakreft

53


DEL 2: Trendanalyse

54

Vi har ingen sikre indikasjoner på om denne utviklingen vil fortsette, men i og med at

årsakene til disse kreftformene (med unntak av lungekreft) ikke er dokumentert, er det

grunn til å anta at det vil skje en ytterligere økning de nærmeste årene.

Fedme blant barn og unge

Overvekt og fedme beregnes ut fra IOTFs grenseverdier (International Obesity Task

Force eller Coles indeks) som angir kjønnsspesifikke grenseverdier for aldersgruppen

2-18 år.

I følge Barnevekststudien 2010 24 er andelen barn med overvekt og fedme 19 prosent

i 2010. Dette er en økning på 3 % fra 2008. Til sammen 22 prosent av jentene og

17 prosent av guttene på 8 år er overvektige eller har fedme (beregnet ut fra IOTF

eller Coles indeks). Forekomsten av fedme isolert sett viser seg å være uforandret i

årene 2008-2010. Mellom 3-5 prosent har en KMI som tilsvarer fedme.

Tidligere undersøkelser indikerer at forekomsten av overvekt og fedme har økt. En

studie fra Bergen viser at andelen ”tunge” barn var blitt tre­fire ganger større i perioden

1971-74 til 2003-06. Også en undersøkelse fra Tromsø konkluderte med at overvekt

blant jenter på 4 år økte fra 7,4 til 16,8 prosent i perioden 1980-2005 25 .

Selv om andelen overvektige barn og unge i Norge har økt jevnt de siste 30 årene,

har vi ligget betydelige lavere enn land i Sør-Europa og England.

De nevnte undersøkelsene er ikke sammenlignbare, så det er for tidlig å si noe om

denne økningen i fedme og overvekt ser ut til å fortsette eller ikke. Når Barnevekststudien

2012 er gjennomført, vil vi ha sikrere holdepunkter for å si noe om dette.

Fedme blant voksne

Stadig flere voksne utvikler fedme. I 2003 hadde mellom 14 og 22 prosent av

40-åringer i tre utvalgte en KMI over 30. Andelen med alvorlig fedme (KMI høyere

enn 40) utgjorde mellom 0,2 og 1,5 prosent av de fremmøtte til helseundersøkelsen

i tre utvalgte fylker.

Figur 6.5 viser utviklingen i overvekt og fedme i perioden 1965-2003. De siste helseundersøkelsene

tyder på at veksten i utbredelse av fedme blant voksne fortsetter.

24 Folkehelseinstituttets barnevekststudie 2010

25 Dvergsnes 2005


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Figur 6.5 Utviklingen av fedme fordelt på kvinner og menn 1965-2002 26 .

Proportion BMI >30 (%)

20

15

10

5

Men Women

0

Period 1965-69 1970-74 1975-79 1980-84 1985-89 1990-94 1995-99 2000-02

Personer med fedme har statistisk sett større sannsynlighet for å utvikle diabetes

type 2, sykdommer i galleveiene, søvnapné, hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk,

hjerneslag, slitasje i knær og hofter og enkelte kreftsykdommer (eksempelvis tykktarmskreft

hos menn).

Diabetes type 2

Forekomsten av diabetes i befolkningen i Norge er ca 4 prosent. Kvinner har mer

diabetes enn menn og visse innvandrergrupper har oftere diabetes enn den øvrige

befolkningen. Blant innvandrere fra Pakistan er eksempelvis forekomsten dobbelt så

høy som i den etnisk norske befolkningen, dvs ca 8 prosent. Forskjellene er betydelige

selv etter korrigering for fysisk aktivitet, utdannelse, høyde og fertilitet 27 . Mye tyder på

at forekomsten av diabetes type 2 vil øke i årene fremover, blant annet som følge av

aldrende befolkning. Blant 60- og 75-åringer har henholdsvis fem og ti prosent kjent

diabetes 28 .

26 WHO Health statistics

27 www.helsedirektoratet.no/fagnytt/diabetes

28 www.fhi.no

55


DEL 2: Trendanalyse

56

Figur 6.6 Prevalens av diabetes hos aldersgruppen over 65 år

Antall tilfeller i befolkningen Prosentvis endring med utgangspunkt i “dagens” antall

Antall Prosent

60 000

50 000

40 000

30 000

20 000

10 000

0

Nyresvikt

Kvinner

Menn

ÅR 2000 2005 2010 2015 2020 2025 2030

ÅR 2000 2005 2010 2015 2020 2025 2030

100

80

60

40

20

0

Menn

Kvinner

Det viser seg at antall pasienter med kronisk nyresykdom har økt sterkt gjennom de

siste 20 år. Bakgrunnen for nyresykdom har endret seg fra infeksjoner til karlidelse

(hypertensjon og diabetes). Det er behov for oppfølging av en stor gruppe nyretransplanterte,

og indikasjonene for dialyse er utvidet. Økningen i nye dialysepasienter

synes å avta noe, men med bedre teknikk og lengre overlevelse vil det være et økt

behov for spesialpersonell innen dette feltet.

Tabell 6.1 Prevalens av kronisk nyresykdom 1990, 1995, 2000, 2005 og 2009

Modalitet

År

1990 1995 2000 2005 2009

Hemodialyse 212 344 526 805 988

Peritoneal dialyse 39 58 119 158 228

Fungerende graft 1182 1560 1963 2425 2853

Totalt 1413 1962 2608 3386 4069

Muskel- og skjelettlidelser

Muskel­ og skjelettlidelser er utbredt, og flere undersøkelser tyder på at forekomsten

av slike plager holder seg stabil i befolkningen over tid. For de fleste er plagene lette

og kortvarige, og kan anses som en naturlig del av livet. Mange har langvarige og/eller

tilbakevendende plager.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

I den norske befolkning rapporterer cirka 80 % at de har hatt plager fra muskel- og

skjelettsystemet siste måned. 15-20 % av befolkningen angir at de har hatt smerter/

plager fra mer enn fem lokalisasjoner i muskel- og skjelettsystemet sist uke.

Det er en tendens i senere tid til at en større andel får langvarige plager. 60 % av

kvinner og 40 % av menn har hatt plager og stivhet i muskler og ledd i minst tre

måneder i løpet av et år. Forekomsten av muskel- og skjelettplager er klart større

hos eldre, de med lav utdanning, innvandrere og hos kvinner.

For den enkelte som rammes har det ofte betydelige konsekvenser i form av smerter,

redusert funksjon og livskvalitet. En MMI undersøkelse fra 2007 har vist at på to år har

1, 5 millioner nordmenn oppsøkt behandling for muskel- og skjelettplager som også

utgjør hyppigst årsak til poliklinisk kontakt ved sykehus for kvinner.

Muskel- og skjelettlidelser er den hyppigste årsaken til legebesøk, korttids og langtids

sykefravær, samt uføretrygd. I 2002 skyltes i alt 46 % av sykefraværet og 33 % av

uførepensjoner muskel- og skjelettlidelser. Sammenlignet utgjorde muskel- og skjelettlidelser

39,4 % av andelen legemeldt sykefravær, og 31,4 % av nye uførepensjonister

i første kvartal av 2008.

KOLS

Forekomsten av KOLS er nesten doblet fra ca 7 % i den voksne befolkingen midt på

1990-tallet til ca 13 % midt på 2000-tallet. Rundt 370 000 personer i Norge lever med

KOLS i 2011. Av disse er om lag 40 % - ca 150 000 udiagnostiserte 29 . Kolsrådet anbefaler

at alle personer over 35 år som røyker daglig eller arbeider i risikoyrker og

som har luftveissymptomer, blir undersøkt årlig med spirometri.

Astma, allergi og overfølsomhetssykdommer

Forekomsten av astma og allergisk sykdom har gjennom de siste tiår øket mye og

øker fortsatt. Dette er dokumentert gjennom Miljø-Barneastma undersøkelsen i Oslo

med forekomst hos 10 åringer på vel 20 % 30 . Økningen i forekomst over de siste tiår

har tiltatt, slik at økningen er høyere nå enn for 10-15 år siden.

29 Juli 2011 - ”Nasjonalt kolsråd vurdering av Nasjonal strategi for kols-området 2006-2011 og innspill til videre arbeid på kolsområdet

etter 2011”

http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00350/_Nasjonalt_kolsr_d__350769a.pdf

Rådet oppgir disse referansene på antall udiagnostiserte: A Johannessen, E Omenaas, P Bakke, A Gulsvik. Incidence of

GOLD­defined chronic obstructive pulmonary disease in a general adult population. Int J Tuberc Lung Dis 2005, 9(8): 926­

932.

30 Lødrup Carlsen KC, Haland G, Devulapalli CS, Munthe­Kaas M, Pettersen M, Granum B, et al. Asthma in every fifth child in

Oslo, Norway: a 10-year follow up of a birth cohort study. Allergy. 2006;61(4):454-60.

57


DEL 2: Trendanalyse

58

Figur 6.7 Prevalens I forekomst av astma 1948-2005

Prevalence (%)

Prevalence of asthma in published Norwegian studies from 1948

21

20

19

18

17

16

15

14

13

12

11

10

9

8

7

6

5

4

3

2

1

0

UUS

KCLC

1950

Studies marked with asterics, have employed identical questionnaires

1960

1970

1980

Økningen hos barn og ungdom vil føre til en sterkt økende forekomst hos voksne etter

hvert som barn og ungdommen vokser opp.

Livstidsrisikoen for astma er svært høy. Sykdommen starter tidlig i livet og medfører

høy sykelighet, behov for oppfølging og kontroller samt stort medikamentforbruk.

Andre allergiske sykdommer øker tilsvarende; fødemiddelallergi er økende i flere

undersøkelser. I Miljø Barne Astma- undersøkelsen i Oslo var forekomsten av aktiv

allergisk rhinitt hos 10 åringer 11.8 % 31 , men når man også tar med den voksne befolkningen

affiserer allergisk rhinitt ca 20 % av befolkningen 32 . Det er rapportert markant

økning i fødemiddelallergier i Australia, Storbritannia 33 , USA 34 og andre land 35 . Likeledes

foreligger rapporter om dramatiske økninger i fødemiddelinduserte anafylaksier

(allergisjokk, den mest alvorlige ytringsform av allergi) 36 .

Nyere tall viser videre at 16 % av toåringene i Trondheim hadde eksem 37 . 70 % av

tilfellene hadde et mildt eksem.

31 Bertelsen RJ, Carlsen KC, Carlsen KH. Rhinitis in children: co-morbidities and phenotypes. Pediatr Allergy Immunol.

2010;21(4 Pt 1):612-22. Epub 2010/05/07.

32 Bousquet J, Khaltaev N, Cruz AA, Denburg J, Fokkens WJ, Togias A, et al. Allergic Rhinitis and its Impact on Asthma (ARIA)

2008 update (in collaboration with the World Health Organization, GA(2)LEN and AllerGen). Allergy. 2008;63 Suppl 86:8-160.

Epub 2008/03/26.

33 Gupta R, Sheikh A, Strachan DP, Anderson HR. Time trends in allergic disorders in the UK. Thorax. 2007;62(1):91-6. Epub

2006/09/05.

34 Sampson HA. Update on food allergy. The Journal of allergy and clinical immunology. 2004;113(5):805-19; quiz 20. Epub

2004/05/08.

35 Keil T. Epidemiology of food allergy: what’s new? A critical appraisal of recent population-based studies. Current opinion in

allergy and clinical immunology. 2007;7(3):259-63. Epub 2007/05/10.

36 Poulos LM, Waters AM, Correll PK, Loblay RH, Marks GB. Trends in hospitalizations for anaphylaxis, angioedema, and

urticaria in Australia, 1993-1994 to 2004-2005. J Allergy Clin Immunol. 2007;120(4):878-84. Epub 2007/10/13.

37 Smidesang mai 2010

1990

2000

2005


Andre somatiske sykdommer

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Det er også grunn til å anta at vi får økt forbruk av helsetjenester fra funksjonshemmede

som har fått lengre levetid. Personer med Downs syndrom har for eksempel

fått økt forventet levealder fra 20 til 60 år, og som med økende alder ofte utvikler

flere og sammensatte lidelser. Det er også grunn til å anta at tallet på brukere av

”oppgraderte og dyre tjenester” vil øke kraftig framover, særlig etter 2020 38 .

Spesialisthelsetjeneste for målgruppen for habilitering (personer med psykisk

utviklings hemning, tidlig ervervede hjerneskader, mentalt retarderte med epilepsi og

andre nevrologiske følgetilstander, autisme med mer) krever tverrfaglig spesialisert

utredning og krevende medisinsk oppfølgning. Særlig er spesialkompetanse innen

nevrologi og psykiatri nødvendig. Det er i dag ca. 13 årsverk i nevrologi tilknyttet

habiliteringstjenesten for voksne i Norge. Vel halvparten av disse er faste fulltidsstillinger.

Det er imidlertid ikke et fullt årsverk til psykiatere totalt i habiliteringstjenestene

i Norge. Dette til tross for at psykiske lidelser hos de pasientene som

trenger habiliteringstjenesten er dobbelt så hyppig forekommende enn i normalbefolkningen

39 .

Ved Oslo universitetssykehus er det foretatt framskrivinger av liggedager innen deres

behandlingsområder 40 . Denne oversikten gir et bilde av hvilke type sykdommer som

muligens kan øke og i hvilken grad.

38 SSB: 2009/38

39 Kronikk i Aftenposten 03.11.11 av Nils Olav Aanonsen, OUS

40 Oslo universitetssykehus: Reviderte resultater av fremskriving 2009-2009. Internt notat.

59


DEL 2: Trendanalyse

60

Tabell 6.1 Framskrivning av liggedager 2009-2030. Oslo universitetssykehus.

Endring i liggedager 2009-2030 Prosent

Sykdommer i åndedrettsorganene 44,0

Sykdommer i sirkulasjonsorganene 43,5

Infeksiøse og parasittære sykdommer 42,4

Sykdommer i fordøyelsesorganene 41,3

Sykdommer i hud, underhud og bryst 41,2

Sykdommer i mannlige kjønnsorganer 40,6

Nyre- og urinveissykdommer 39,0

Psykiske lidelser og rus 38,5

Sykdommer i muskel- , skjelettsystemet og bindevev 37,0

Sykdommer i lever, galle og bukspyttkjertel 36,3

Sykdommer i nervesystemet 36,2

Sykdommer i bryst 36,1

Øyesykdommer 35,4

Sykdommer i kvinnelige kjønnsorganer 34,7

Myeloproliferative sykdommer og lite differensierte svulster 32,2

Signifikant multitraume 32,1

Øre-, nese- og halssykdommer 31,7

Indresekretoriske- , ernærings- og stoffskiftesykdommer 31,3

Sykdommer i blod, bloddannende organer og immunapparat 30,9

Forbrenninger 29,6

Skade, forgiftninger 28,7

Nyfødte med tilstander som har oppstått i perinatalperioden 27,5

Sykdommer under svangerskap, fødsel og barseltid 20,1

I disse tallene legges det til grunn en ren framskrivning. Det betyr at nye behandlingsmetoder,

endret oppgavedeling mellom primær- og spesialisthelsetjeneste, forebyggende

medisin eller andre påvirkningsfaktorer ikke er tatt hensyn til, og de må

dermed tolkes med forsiktighet.

Som oversikten viser anslås infeksiøse og parasittære sykdommer til å være blant de

tre årsakene med størst økning i liggedager. Dersom vi får økning i infeksjoner og hittil

ukjente virus, kan sykdomsbildet endre raskt, særlig med økt forekomst av antibiotikaresistente

infeksjoner.

Psykiske lidelser

Folkehelsa anslår at ca halvparten av befolkningen vil rammes av én psykisk lidelse

i løpet av livet. Det finnes ikke tydelige holdepunkter for at forekomsten av psykiske

lidelser og plager har økt, men flere enn tidligere får behandling 41 .

41 www.fhi.no


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Figur 6.8 Insidensutvikling (utviklingen i antall nye registrerte tilfeller) av psykiske lidelser

pr 100 000 innbyggere i perioden 1990-2008 fordelt på aldergrupper.

Prosent

16

15

14

13

12

11

10

9

8

7

6

5

4

3

2

1

0

ÅR

1998

2002

2005

2008

kjønn samlet alle voksne (16+ år)

kjønn samlet, 16-24 år

kjønn samlet 25-44 år

kjønn samlet 45-64 år

kjønn samlet 65-74 år

kjønn samlet 75 + år

I følge figuren er det særlig i aldergruppen 16­24 år vi finner den største økningen.

Om dette er et uttrykk for en reell økning eller lavere indikasjonstilling, bedre avdekkingsevne

eller bedre registrering, vet vi ikke. Hvis dette er uttrykk for en reell økning,

medfører det behov for ytterligere styrking av helsetjenester innen psykisk helsevern

for barn og unge.

Ifølge Folkehelsa er det ca 15-20 prosent av alle barn mellom tre og 18 år som har

nedsatt funksjon på grunn av symptomer på psykiske lidelser som angst, depresjon

og atferdsforstyrrelser. Av disse vil ca halvparten (8 prosent) ha så alvorlige symptomer

at det oppfyller kravene til en psykiatrisk diagnose.

Depresjon og angst forventes det også en økning av, delvis som en følge av eldre

befolkning 42 , men også generelt i befolkningen 43 . Psykiske problemer er en vesentlig

årsak for om lag en fjerdedel av de 900 000 personene i yrkesaktiv alder som står

utenfor arbeidslivet i Norge 44 . I 2020 vil psykiske lidelser være den viktigste årsaken til

sykdomsbelastning i vestlige land, og WHO antar at den samlede belastningen med

uførhet og for tidlig død på grunn av depresjon vil øke.

Depresjon koster samfunnet tre­fire ganger mer enn hver av de mest alvorlige sinnslidelsene,

henholdsvis schizofreni, bipolar lidelse, og tre ganger så mye som selvmord

og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Hver tredje pasient med alvorlig somatisk

lidelse har depresjon i moderat grad. Depresjon oppdages sjelden, underbehandles,

fordyrer bruk av somatiske helsetjenester og svekker rehabilitering.

42 Dagens Medisin, 11 november 2010

43 Ny nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015

44 Helsedirektoratet: Utviklingstrekkrapport 2010

61


DEL 2: Trendanalyse

62

Rus- og avhengighet

Rusmiddelrelatert sykelighet skaper betydelige folkehelseproblemer og påfører individer

helseproblemer som må behandles i helsevesenet. I tillegg er det betydelig

dødelighet knyttet til rusmiddelbruk.

I Norge har omsetningen av ren alkohol økt jevnt fra 4,47 liter per person over 15 år til

6,75 i 2008. Nyere statistikk fra Statens institutt for rusmiddelforskning viser et økende

antall innleggelser i somatiske sykehus med alkoholrelaterte hoveddiagnoser fra

1999-2010. En beregning fra 1998 fant at om lag 11 % av innleggelsene i somatiske

sykehus er alkoholrealterte.

387 personer døde som følge av alkohol i 2009 i følge SSB, fire ganger så mange

menn som kvinner. Totaltallet er noe under gjennomsnittet for de siste syv årene.

Det ble på 1990-tallet estimert at om lag 1500 dødsfall årlig kan knyttes direkte til

alkoholbruk.

Tabell 6.2 Innleggelser i somatiske sykehus

med alkoholrelaterte hoveddiagnoser 1999-2010 45

ICD

10 2 Hoved-diagnose Kjønn 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010

Totalt 2505 2594 2500 2903 2960 3099 2950 3585 4206 4418 4327 4482

Menn 1741 1812 1778 2029 2069 2225 2047 2449 2859 3055 2896 3092

Kvinner 764 782 722 874 891 874 903 1136 1347 1363 1431 1390

F 100 Akutt intoksikasjon m (m) 560 633 632 789 818 880 835 1009 1330 1484 1485 1560

F 102,

F 104,

Psykisk lidelse og

atferdsforstyrrelse

k (f) 409 458 414 472 480 492 500 698 832 836 931 929

m (m) 813 848 752 725 706 704 651 745 814 872 757 870

F 107 k (f) 183 193 144 170 144 118 131 159 184 190 219 187

K 700

– K

704,

Alkoholinduserte

leverskader

m (m) 309 273 343 466 509 600 520 656 677 660 620 624

K 709 k (f) 160 123 155 221 256 251 259 272 326 335 268 267

I 426

Alkoholisk

kardiomyopati

m (m) 32 17 18 16 17 13 9 10 8 6 7 3

k (f) 4 1 2 2 3 1 2 1 0 0 1 2

K 292 Alkoholisk gastritt m (m) 27 41 33 33 19 28 32 29 30 33 27 35

k (f) 8 7 7 9 8 12 11 6 5 2 12 5

Storparten av helseskadene skyldes bruk av alkohol, dernest bruk av opiater (heroin).

Men også bruk av andre rusmidler og avhengighetsskapende legemidler kan medføre

problemer som må behandles i helsetjenesten.

Alkoholforbruket blant eldre er i vekst, dette gjelder generelt forbruk og skadelig bruk.

Alkoholbruk har påvisbar sammenheng med mange alminnelige sykdommer og plager

som eldre opplever.

45 Tallene for 2006-2009 er justert fra Rusmidler i Norge 2010 etter korreksjon fra NPR


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Per 31 desember 2010 var det 6015 pasienter i LAR. Det var en økning på ca 650

pasienter gjennom året. Det er ingen tegn til at innsøkingen til LAR flater ut.

Andelen pasienter med dobbelproblematikk vil øke i årene som kommer grunnet

større fokus på samtidig behandling av begge lidelser.

Det er også helseproblemer knyttet til rusmiddelbruk i normalbefolkningen, blant annet

helgefyll. Dette omfatter bl.a. behandlingstrengende fysiske skader etter vold, ran og

voldtekter, trafikkulykker samt langtidstraumer som kan være så alvorlige at betydelig

hjelpe- og støttearbeid er nødvendig. Også helseproblemer for tredjeperson, særlig

rusmiddelbrukerens barn, partner og øvrige familie inngår her. På de fleste av områdene

over mangler nyere systematiske oversikter som beregner skadeomfang og

sammenheng med rusmiddelbruk, antall pasienter og kostnader for helsetjenesten.

6.4 Endringer i andel minoriteter

Som gruppe har innvandrere dårligere helse enn andre i Norge. SSB viser at det er

særlig psykosomatiske og psykiske plager som skiller innvandrere fra befolkningen for

øvrig. Ser vi på psykiske plager viser SSB-undersøkelsen at symptomer på psykiske

problemer ligger på 9 % i hele befolkningen, mens andelen er tre ganger så høy blant

innvandrere. Barn av innvandrere har høyere forekomst av psykiske plager enn etnisk

norske barn.

Befolkningsfremskrivinger viser at personer med minoritetsetnisk bakgrunn i økende

grad vil få behov for helse- og omsorgstjenester. Endringer i befolkningssammensetning

får konsekvenser for det kommunale hjelpeapparatet, og kommunene vil bli nødt til

å justere innretning og innhold i tjenestene for å møte utfordringene i en sammensatt

befolkning. Det er også utfordringer i forhold til diagnostisering og behandling av

psykiske lidelser hos en større andel eldre pasienter med flerkulturell bakgrunn.

6.5 Oppsummering og konsekvenser for kompetansebehov

Det forventes en sterk økning i aldersrelaterte lidelser i befolkningen. Figur 6.9 viser

en prognose over utviklingen av de vanligste lidelsene blant eldre.

63


DEL 2: Trendanalyse

64

Figur 6.9 Endring i sykdomshyppighet for den eldste del av befolkningen

Prosentvis endring

100

80

60

40

20

0

ÅR

Aldersdemens Blodtrykk Slag Hjertesvikt

Diabetes

Hofteproteser

Kreft Leddgikt Lårhalsbrudd

2000 2005 2010 2015 2020 2025 2030

Figuren viser en forventet økning på 50-60 % for alle de aldersrelaterte lidelsene:

høyt blodtrykk, hjerneslag, hjertesvikt, diabetes, kreft, muskel- og skjelettplager,

lårhalsbrudd og hofteslitasje/atrose. Sansetap og underernæring er også svært

hyppig forekommende i de eldste aldersgruppene. Det forventes også en økning

i alders relaterte psykiske lidelser som demens. Vi får ikke minst flere eldre pasienter

med sammensatte lidelser.

Blant den voksne befolkningen tyder det på at vi får en økning i fedme, diabetes type

2 og sykdommer i åndedrettsorganene (eksempelvis KOLS hos kvinner og astma

generelt), nyresvikt og allergier. Visse kreftformer som tykktarmskreft og lungekreft

forventes økning i, samt brystkreft hos kvinner og prostatakreft hos menn.

Det forventes økning i forekomst av psykiske lidelser, særlig depresjon og angst.

Sykdomsbildet indikerer sterkt et behovet for ulik (eller tverrfaglig) kompetanse og ikke

minst kompetanseforebygging, behandling og oppfølging av disse “vekstområdene”.

Kompetansebehovene som følge av dette omtales grundigere i kapittel 11.


7 Medisinsk og teknologisk utvikling

Dette kapittelet omhandler de faktorene som vil ha betydning for behovet for kompetanse

som følge av den medisinske utvikling, innføring av nye behandlingsformer og

teknologi inkludert velferdsteknologi, telemedisin og e-helse.

7.1 Utvikling innen medisin

Den medisinske utviklingen har ikke hatt de mange store sprangene i utvikling de

senere årene: det er lenge siden en oppfinnelse på linje med penicillin ble oppdaget

og det er trolig ingen slik ny oppfinnelse på trappene. Ett unntak er ny medisinsk viten

innen genterapi der molekylærmedisinske teknikker vil få store konsekvenser for

medisinsk behandling. Samtidig er det ikke oppnådd ønskede resultater på dette

området ennå, og dette kan fortsatt ta tid.

I en utredning fra de australske myndighetene er det skissert en mulig utvikling innen

medisin mot stor bruk av nanomedisin, stamcellebehandling og xenotransplantasjoner.

Figur 7.1 En mulig utvikling 46

Radional drug design

ICT developments

Computer-aided surgery

robotic surgery

Minimally invasive

surgery

Tissue engineering

New vacccines

Genetic testing

2005 2010 2015 2020+

Currently used or in late stage trials.

Imaging advances

Bioengineered and

artificial organs

Blood

substitutes

Gene

therapy

Pharmacogenomics

Currently in early to medium stages

of development with some successes

already reported or trials taking place.

Nanomedicine

Xenotransplantation

Stem cells

Currently in very early stages of

development and/or facing

significant barriers

Bruk av stamceller og nanomedisin vurderes som svært sannsynlig, men xenotransplantasjoner

anses allerede som mer uaktuelt.

7.2 Utviklingen innen legemidler

Legemiddelskader i helsetjenesten kan ofte forklares med systemfeil, for eksempel

ufullstendig opplæring, manglende rutiner, uklar ledelse og ansvarsdeling, eller

manglende informasjonsoverføring.

46 Australian Goverment: Future advances in Medical Technology. 2005

65


DEL 2: Trendanalyse

66

I forbindelse med Stortingsmelding nr 18 (2004-2005) “Rett kurs mot riktigere legemiddelbruk”

la Stortinget føringer for at legemiddelbruken må forbedres. “Legemidler”

er også et innsatsområde i Den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen.

Den overordnete målsetningen i kampanjen er riktig forskrivning og bruk av legemidlene

gjennom flere tiltak, blant annet bedre utnyttelse av kompetent helse personell

ved legemiddelgjennomgang.

7.3 Utviklingen innen medisinsk teknisk utstyr

Stortinget vedtok i 1998 en plan for utstyrsinvesteringer i sykehus for perioden 1998-

2002 (utstyrsplanen). Denne innebar en ekstraordinær satsing på 5,3 milliarder på IT

og medisinsk-teknisk utstyr for å styrke utstyrssituasjonen ved alle norske sykehus.

Medisinsk-teknisk utstyr er av avgjørende betydning for å nå sentrale helsepolitiske

mål om større kapasitet, bedre kvalitet og effektivitet i pasientbehandlingen. Manglende

og foreldet utstyr vil bidra til å begrense sykehusenes behandlingskapasitet og

avvikling av ventelister. I tillegg berører det pasientsikkerheten.

For å kunne prioritere riktig ved investering i nytt medisinsk utstyr må foretakene ha

kontroll på utstyrsparken sin og det må foreligge en strategi for oppdatering og fornyelse

av utstyrsparken.

7.4 Medisinsk-teknologisk utvikling

Den medisinsk teknologiske utviklingen har vært enorm de siste årene. Teknologien kan

kategoriseres på flere måter, men vi har valgt følgende inndeling:

Billedveiledet behandling

Et område der det har skjedd store endringer er innen billeddiagnostikk med utviklingen

fra røntgen til ultralyd, CT, MR, fMRI og PET. Overgangen mellom diagnostikk og

behandling har blitt utvisket med blant annet nye billedveiledete og mini-invasive behandlingsmetoder.

Behandling av hjernesvulst ved 3D ultralyd er ett eksempel på hvordan

teknologi kan brukes til å behandle lidelser som før ikke lot seg behandle, samt behandle

pasientene på en atskillig mer skånsom måte og med langt bedre resultater.

Teknologidrevede behandlingsmetoder

De teknologidrevete behandlingsmetodene omfatter blant annet

• kikkhullskirurgi

• roboter/automatisering

• mikro/nanoteknologi

• genforskningsbasert behandling.


Kroppssensorer

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Kroppssensorer benyttes både til diagnostisering og behandling. Kapselendoskopi er ett

av eksemplene på en teknologi som er på trappene. Noen av disse muliggjør behandling

og oppfølging i andre settinger enn i institusjon, for eksempel hjemmebehandling.

Velferdsteknologi 47

Hovedformålet med nye velferdsteknologiske løsninger er at helse- og omsorgstjenester

kan videreutvikles og opprettholdes i en fremtid, der tilgang på tjenesteytende

personell kan bli en knapphetsfaktor.

“Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til

økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og

styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial,

psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som

teknologisk støtte til pårørende og eller bidra til å forbedre tilgjengeligheten, ressursutnyttelse

og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange

tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.”, jf. NOU 2011:11

Innovasjon i omsorg

NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg skisserer framtidsutsiktene til noen områder innen

velferdsteknologi. Eksemplene er i hovedsak hentet fra den europeiske «Ambiant

Assisted Living Innovation Alliance» (AALIANCE 2009).

47 Begrepsforklaring: Produkter som løfteroboter, robot-støvsugere er typisk velferdsteknologi som i hovedsak faller utenfor

eHelse begrepet. Mens varslings- og lokaliseringsteknologier i stor grad vil falle inn under eHelsebegrepet.

67


DEL 2: Trendanalyse

68

Tabell 7.1 Tele-monitorering og egen oppfølging av kroniske sykdommer

«Veikart» Kort sikt (2013)

Tele-monitorering av

pasient – Status vedr.

parametre som kan

overføres

Bærbare

multisensorplattformer

Implanterte

multisensorplattformer

Egen håndtering av

kroniske sykdommer

ECG, EEG, akselerasjon,

bevegelse, vekt, trykk,

temperatur, hjertelyd

Kapsler som inntas og som

kan overføre parametre

som pH, temperatur,

trykk, hjertelyd, blodstrøm,

respirasjon

Mobiltelefon som er trådløst

tilknyttet sensorer på eller

inne i kroppen

Sensorer som drives av

batterier, også oppladbare

Blyfri ECG og respirasjon

Sensorer som drives av

batterier, også oppladbare

Pasienten deltar aktivt selv

i oppfølging av kroniske

sykdommer

Middels sikt

(2018)

Eksterne

biomarkører

Sensorer

som drives av

energisamlere

(f.eks. lysenergi,

osmoseenergi)

Sensorer

som drives av

energikilde

trådløst

Sensorer

som drives av

energikilde

trådløst

Lang sikt (2025)

Biomarkører som er

implantert og sender

signaler trådløst

Teknologi overflødiggjør

aktiv inngripen fra

pasienten i oppfølging av

kroniske sykdommer


Tabell 7.2 Robotassistenter

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Robottype Kort sikt (2010) Middels sikt (2015) Lang sikt (2020+)

Profesjonell

«robotmedarbeider»

Profesjonell

rengjøringsrobot

Personlig «rydderobot»

Personlig

rengjøringsrobot

Kan lære seg

topologi selv. Kan

håndtere kjente

faste objekter med

en hånd. Symbolske

håndbevegelser

Kan lære seg oppgaver

vha grafisk beskrivelse

på kart. Kan plukke opp

enkle faste objekter

med en hånd

Samler alt. Ikke i stand

til å sortere.

Kan navigere fra rom

til rom

Kan lære seg

omgivelsene selv. Tohånds

manipulering

av ukjente objekter.

Naturlig språk

Kan lære seg

oppgaver ved å bli

kjørt manuelt først.

Kan samle sammen

uregelmessige, faste

objekter med to hender.

Grunnleggende

manipulasjon av et

begrenset antall kjente

husholdningsartikler

innenfor et definert

arbeidsscenario

Dekker garantert

hele rom. Foretar

rutinemessig rengjøring

uten at bruker griper

inn

Kan lære seg oppgaver

ved å se og spørre.

Kan manipulere

glidende, ikke faste

objekter. Kan styres av

hjernen.

Selvstendig læring

basert på eksempel

eller semantisk

informasjon. Kan samle

myke objekter med to

hender.

Kan håndtere

ukjente objekter

innenfor et definert

arbeidsscenario

Vet hvor den er.

Bruker vet hvor den er.

Rengjør hele huset

Alle disse teknologiske mulighetene gir nye perspektiver på hva som er mulig for

helse- og omsorgstjenesten å utrette overfor pasientene. De teknologiske løsningene i

velferdsteknologien kan også videreutvikles til å benyttes både i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Innstillingen om velferdsteknologi fremhever et betydelig uutnyttet potensial for

velferds teknologiske løsninger i omsorgstjenestene, samtidig som velferdsteknologi

aldri kan erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet.

7.5 Telemedisin

Telemedisin kan defineres som løsninger som gir tilgang på ekspertise, pasientinformasjon

og helsehjelp uavhengig av hvor pasient og kompetanse er geografisk lokalisert 48 .

Det er et mål at helse- og omsorgstjenester gis så nær pasientens eller brukerens hjem

som mulig. Informasjonsteknologi åpner for nye måter å samarbeide på og nye måter

å levere helse- og omsorgstjenester på. IKT-løsninger kan gjøre at pasienter slipper å

reise til sykehus for å få behandling, og det kan bidra til å gi pasientene et bedre lokalt

helsetilbud.

48 Telemedisin er en del av eHelse begrepet, men berører velferdseknologiske løsninger når det kommuniseres helsetjenester

“i sann tid”.

69


DEL 2: Trendanalyse

70

Telemedisinske løsninger er nyttig når spesialisthelsetjenesten skal veilede personell

i kommunene og ved hjemmebehandling. 49 Telemedisinske løsninger kan også benyttes

i utdanning.

7.6 E-helse

E-helse er en samlebetegnelse som omfatter bruk av IKT i helse- og omsorgssektoren.

E-helsesystemer kan brukes til mange formål, for eksempel kommunikasjon

mellom personell internt i en virksomhet og mellom ulike virksomheter samt mellom

helsepersonell og pasienter. I tillegg kan e-helsesystemer integreres i medisinsk

teknisk utstyr for å vise og dokumentere informasjon fra disse.

Det overordnede målet for bruk av teknologi i helse- og omsorgssektoren er å understøtte

de helsefaglige arbeidsprosessene på en slik måte at det sikrer at det ytes gode

tjenester i hele pasientforløpet. Hensiktsmessig bruk av IKT er en sentral forutsetning

for å nå de helsepolitiske målene om en helhetlig helse- og omsorgstjeneste.

Den gjeldende nasjonale strategien for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren

er Samspill 2.0 50 . Visjonen i strategien er “helhetlige pasient- og brukerforløp

gjennom elektronisk samhandling”.

I Samhandlingsreformen 51 beskrives målet for IKT-politikken som “elektronisk kommunikasjon

skal være den normale måten å kommunisere på”. Dette innebærer at all

dokumentasjon og informasjonsutveksling skal foregå elektronisk mellom tjenesteyterne,

og at det er elektronisk kommunikasjon mellom tjenesteytere og pasienter

og brukere.

Regjeringen vil i løpet av 2012 fremme en stortingsmelding om elektronisk samhandling

i helse- og omsorgssektoren. Viktige temaer i meldingen vil være tilgang til pasientopplysninger

i elektronisk form, elektronisk informasjonsutveksling, nett tjenester til pasient

og bruker, samt kunnskapstøtte til helsepersonell. Overgang til rene digitale plattformer

for informasjonsforvalting aktualiserer spørsmål knyttet til personvern og behandling av

helseopplysninger. Velferdsteknologi vil også bli et sentralt tema i denne meldingen.

Informasjonssikkerhet

Norm for informasjonssikkerhet skal sikre forsvarlig behandling av pasientdata internt

i den enkelte virksomhet og trygg kommunikasjon mellom aktørene. Normen omfatter

alle krav som må tilfredstilles for å oppfylle lov- og forskriftskrav til informasjonssikkerhet

i helse- og omsorgssektoren.

Helsepersonell må ha kompetanse om hvilke krav til sikkerhet som gjelder ved

elektronisk behandling av helseopplysninger.

49 Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015: http://www.regjeringen.no/pages/16251882/PDFS/

STM201020110016000DDDPDFS.pdf

50 Samspill 2.0 Nasjonal strategi for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren 2008-13, Helsedirektoratet 2008.

http://www.helsedirektoratet.no/samspill/samspillplanen_2_0_for_2008___2013_169664

51 St.meld.nr.47 (2008-2009), Samhandlingsreformen, Rett behandling - på rett sted – til rett tid, Helse- og

omsorgsdepartementet.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

7.7 Oppsummering og konsekvenser for kompetansebehov

Utviklingen innen medisinsk teknologi vil med all sannsynlighet fortsette å vokse og ha

store konesekvenser for kompetansebehovet framover.

I spesialisthelsetjenesten vil behovet for teknologer, fysikere, ingeniører og informatikere

øke. En utvikling mot mer bruk av stamceller og nanomedisin vil kreve en klar

kompetansetilførsel i helsetjenesten i form av kompetanse innen nanoteknologi,

molekylærbiologi, nukleærmedisin, farmasi, immunologi, genetikk og hematologi.

Den teknologiske utviklingen har allerede medvirket til store endringer i helse- og omsorgstjenesten.

Innføring av ny teknologi har medvirket til kortere liggetid i spesialisthelsetjenesten.

Dagbehandlinger har økt tilsvarende.

Figur 7.2 Utvikling i dagbehandlinger 1999-2005 52

Dagbehandlinger

60 000

50 000

40 000

30 000

20 000

10 000

0

1999

2001 2003 2005

De nye minimalt invasive teknikkene gjør at pasientene vil få ytterligere kortere sykehusopphold.

Blant annet har innføring av skopi (artroskopi, lapraskopi og endoskopi)

ført til at en lang rekke sykdommer som før krevde innleggelse i sykehus, nå kan

behandles poliklinisk. Innføringen av utblokking av trange blodårer har gjort en rekke

hjerte­ og karkirurgiske prosedyrer overflødige, fordi de fleste av disse pasientene nå

kan behandles som dagpasienter.

I løpet av det kommende tiåret vil dagbehandling eller kortidsopphold ved sykehus

muligens bli den dominerende behandlingsformen i spesialisthelsetjenesten. Dermed

må det antas at behovet for pleiepersonell reduseres tilsvarende.

Oppfølging og informasjon vil i større grad utføres av kommunehelsetjenesten. Sykehjem

og andre deler av kommunehelsetjenesten bør ha et velorganisert samarbeid og

52 SSB

71


DEL 2: Trendanalyse

72

direkte kommunikasjon med spesialisthelsetjenesten for laboratorieprøver og

avbildningsundersøkelser.

Også i pleie- og omsorgssektoren vil teknologiske hjelpemidler få økende betydning.

Velferdsteknologi, som blant annet omfatter høyteknologiske kommunikasjonshjelpemidler,

varslingssystemer og hjelpemidler ved kognitiv funksjonssvikt, kan bidra til

bedret livssituasjon og mer trygghet for brukerne.

Videre vil innføring av ny teknologi åpne for langt større grad av hjemmebehandling.

For eksempel kan radiografer per i dag - ved bruk av mobilt røntgenutstyr - reise hjem til

pasienten og utføre de nødvendige undersøkelser i hjemmet. Dermed skånes pasienten

for transport og opphold på sykehus. Sensorer kan gjøre at pasienten slipper å dra til

sykehus for oppfølging, men kan via kommunikasjonsteknologi få veiledning i hjemmesituasjonen.

Det er heller ikke utenkelig at pasienter snart kan ta blodprøver hjemme

ved hjelp av ny teknologi, og dermed bli spart for å måtte reise til sykehus.

Utviklingen innen medisinsk teknologi og velferdsteknologi vil kreve mer kompetanse

om bruk av ulike former for elektronisk utstyr som benyttes i pasientbehandlingen og

hvordan disse kan samvirke. Dette inkluderer også systemer som kommuniserer med

IKT systemer slik som elektronisk pasientjournal, elektronisk kurveløsning osv.

Det er flere nasjonale prosjekter og innsatsområder innen e­helsefeltet som vil ha

betydning for kompetansebehovene:

• Elektronisk pasientjournal

• E-resept

• Nasjonal kjernejournal

• Nasjonal helseportal

• Elektronisk meldingsutveksling

Bruk av teknologiske kommunikasjonsløsninger i sykehus der pasienter lett kan finne

nødvendig informasjon, vil kunne bidra til reduksjon i en del oppgaver. Med slik teknologi

kan pasienten finne god informasjon om sin egen sykdom og hvordan forholde

seg til den, noe som i sin tur kan redusere mengden henvendelser fra pasientene.

Det er viktig å påpeke at kompetanse i bruk av teknologien ikke er tilstrekkelig hvis

man ikke kombinerer dette med annen kompetanse. For eksempel vil dette innebære

kunnskap om informasjonssikkerhet, pasientsikkerhet og lov- og regelverk som setter

rammene. Helsepersonell må ha kunnskap om hva IKT i tjenesten innebærer, forstå

hensikten med bruken av det og forstå samspillet mellom IKT og organisasjon. Videre

må IKT kombineres med organisasjonsutvikling, endringer av rutiner og nye måter

å samarbeide på for å oppnå effektivisering og kvalitetsforbedring. 53 Det fordrer ikke

minst nye krav til ledere som skal bestille, prioritere og implementere ny teknologi i

ulike deler av helsevesenet.

53 Fosse, Erik: Intervensjonssenteret ved Rikshospitalet og den industrielle revolusjonen i helsevesenet.


8 Samhandlingsreformen – to lover og en plan

8.1 Innholdet i samhandlingsreformen

Gjennom Nasjonal helse- og omsorgplan, St.meld.16 (2011-2015) la regjeringen den

politiske kursen for helse­ og omsorgstjenester og folkehelsearbeidet de neste fire

årene. Planen presenterer målene, beskriver utfordringer og skisserer nødvendige tiltak.

Samhandlingsreformen ble iverksatt 1. januar 2012. Den skal sikre et bærekraftig,

helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet

og tilpasset den enkelte bruker. I reformen legges økt vekt på:

• helsefremmende og forebyggende arbeid

• habilitering og rehabilitering

• økt brukerinnflytelse

• avtalte behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner

og sykehus

• at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal styrkes, og

• at spesialisthelsetjenesten videreutvikles.

I samhandlingsreformen legges det til grunn at den forventede veksten i behov for

helse- og omsorgstjenester i størst mulig grad skal dekkes i kommunene - forutsatt

at kvaliteten er like god eller bedre. Dette skal gi dempet vekst i bruk av spesialisthelsetjenester.

Kommunene skal sørge for en helhetlig tenkning i planlegging og

organi sering av tjenestene med forebygging, tidlig intervensjon, tidlig diagnostisering,

behandling og oppfølging. Kommunene må se helse- og omsorgssektoren i sammenheng

med andre samfunnsområder der kommunene har ansvar og oppgaver.

En vellykket samhandlingsreform forutsetter bedre balanse og likeverdighet mellom

spesialist helsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Et førende prinsipp er å desentralisere det vi kan, og sentralisere det vi må. Utredning

og behandling av hyppig forekommende sykdommer og tilstander skal desentraliseres

der dette er mulig. Utredning og behandling av sjeldent forekommende sykdommer

og tilstander skal sentraliseres der det er nødvendig for å sikre god kvalitet og god

ressurs utnytting.

8.2 Virkemidler i reformen

For å oppnå en vellykket iverksetting, er det nødvendig med et bredt spekter av virkemidler,

politiske, rettslige, økonomiske, faglige og organisatoriske virkemidler.

Rettslige virkemidler

For å sikre målsetningen i reformen, er det vedtatt to nye lover, lov om folkehelsearbeid

og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

73


DEL 2: Trendanalyse

74

Folkehelseloven har som formål å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse,

herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Kunnskap om utfordringsbildet, om

helsetilstand og påvirkningsfaktorer er utgangspunktet for det systematiske folkehelsearbeidet.

Det er ikke nok å bare behandle, vi må gjøre noe med forholdene som gjør

at sykdom oppstår.

Folkehelse defineres som befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg

i en befolkning. Folkehelsearbeid er definert som samfunnets innsats for å påvirke

faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger

psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler.

Folkehelsearbeid er dessuten arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte

eller indirekte påvirker helsen.

Loven legger til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid. Et systematisk

folkehelsearbeid betyr at kommunen skal identifisere sine folkehelseutfordringer (§ 5).

Oversikten over folkehelseutfordringene skal inngå som grunnlag arbeidet med kommunens

planstrategi iht plan- og bygningsloven, og kommunen skal fastsette mål og

strategier for folkehelsearbeidet i sitt arbeid med kommuneplaner (§ 6). For å møte

kommunens folkehelseutfordringer, skal kommunen iverksette nødvendige tiltak

(§ 4). Kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler

kommunen er tillagt (§ 7). Tiltak kan være knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som

bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring,

tobakk, alkohol og rus, samt skader og ulykker (§4).

Ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester 54 erstatter og harmoniserer

kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Kommunene får tydeligere

ansvar, men de får også større frihet til å organisere tjenestene etter lokale behov.

I helse- og omsorgstjenesteloven er det blant annet lovfestet tre nye oppgaver til

kommunene: 1) Plikt til å etablere døgnplasser ved behov for øyeblikkelig hjelp, 2)

plikt til å medvirke til og tilrettelegge for forskning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten,

og 3) plikt til å inngå forpliktene samarbeidsavtaler med spesialisthelsetjenesten.

Det er en klar intensjon med loven at pasientene ikke skal være kasteballer mellom

systemene. Kommunene og sykehusene skal oppnevne koordinator for pasienter som

trenger langvarige og sammensatte tjenester. Kommuner og sykehus skal samarbeide

om rehabilitering og habilitering. Gjennom dette vil pasientene skal få bedre oppfølging

og mer helhetlige og koordinerte tjenester.

54 http://lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/nl-20110624-030.html&emne=HELSE*%20%2b%20OG*%20%2b%20

OMSORGSTJENESTELOV*&&


Organisatoriske virkemidler

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

I Nasjonal helse- og omsorgsplan har man beskrevet ulike organisatoriske virkemidler

for å legge til rette for utvikling av helse- og omsorgstjenestene i tråd med intensjonene

i samhandlingsreformen. Noen av disse virkemidlene er:

• Samarbeidsavtaler med et obligatorisk punkt å beskrive arenaer for dialog

mellom kommuner og sykehus.

• Aktiv dialog med bruker/interesse -organisasjonene og ansattes organisasjoner

• Lokalmedisinske sentra vurderes som et organisatorisk virkemiddel for å legge

til rette for bedre samarbeid og gode tjenester. Slike sentra kan være arena for

samarbeid mellom kommuner, mellom profesjoner/ tjenester i kommunen,

mellom kommune og sykehus og mellom offentlige og frivillige.

I tillegg skal det utvikles gode IKT-verktøy og standardiseringsarbeidet skal forsterkes.

Det er også satt tydelig mål i Omsorgsplan 2015 om flere nye sykehjemsplasser og

helsearbeidere i kommunene og tiltak for kvalitets- og kompetanseheving i

kommunene. Det er krav om å følge opp de ulike strategiene i Omsorgsplanen 2015

og delplanene, Demensplan 2015, Kompetanseløftet 2015 og Nevroplan 2015.

Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet skal gjennomgås for å avklare grenseoppgangen

mellom kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten.

Kommunene skal sørge for at helhetlige pasientforløp ivaretas i kjeden av forebygging,

tidlig innsats, tidlig diagnostikk, behandling, habilitering og rehabilitering og

annen oppfølging. Helsestasjonene og skolehelsetjenesten er sentrale i det helsefremmende

og det forebyggende arbeidet. Fastlegeordningen skal utvikles slik at stat

og kommune får bedre styringsmuligheter.

Spesialisthelsetjenesten på sin side skal videreutvikles og sikre god ressursutnyttelse,

slik at man har råd til å ta i bruk nye metoder og få ned ventetidene. Samhandlingsreformen

vil trolig innebære endrede arbeidsformer, for eksempel vridning fra individuell

poliklinikk til poliklinisk tilbud til grupper av pasienter.

Faglige virkemidler

Kunnskap og kompetanse er grunnleggende for god kvalitet i tjenestene. Det skal

legges økt vekt på nasjonale veiledere, retningslinjer, beskrivelse av gode forløp, og

utarbeidelsen av disse må kvalitetssikres. Det skal også satses på økt helsetjenesteforskning.

I tillegg skal vi bli flinkere til å måle kvalitet og bidra til læring både av feil og det vi får

til. Kvalitet i helsetjenestene har tradisjonelt vært oppfattet som klinisk kvalitet. For å

skape endringer og vite at endringer er forbedringer, kreves ikke bare fagkunnskap,

men også det som beskrives som forbedringskunnskap. Denne type kunnskap består

av kunnskap om prosess og system, kunnskap om variasjon og målinger, kunnskap

om arbeids- og endringspsykologi samt erfaringskunnskap.

75


DEL 2: Trendanalyse

76

8.3 Samhandlingsreformen og konsekvenser for kompetansebehov

Samhandlingsreformen er et svar på blant annet at veksten i spesialisthelsetjenesten

har økt de siste årene og manglende koordinering mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Hvordan organiseringen av helsetjenesten vil se ut i 2030, er ikke enkelt å

forutse. En mulighet er at samhandlingsreformens intensjoner er iverksatt, en annen

er at pendelen vil svinge og en ny spesialisthelsetjeneste bygges opp som svar på

eksempelvis ulikebehandling eller kompetansemangel. En siste mulighet er at skillet

mellom primær- og spesialisthelsetjeneste er opphevet.

Dersom vi tar utgangspunkt i at det første alternativet gir det riktige framtidsbildet,

innebærer det en tyngdepunktforskyvning fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten.

Kommunehelsetjenesten vil dermed ha store oppgaver knyttet til folkehelsearbeid.

En viktig forutsetning for å få et godt folkehelsearbeid i kommunene er tilstrekkelig

kompe tanse i innhenting og bruk av statistikk, kunnskap om helse- og levekårsutfordringer

fra fagfolk i tjenestene (helsestasjons- og skolehelsetjenesten og de øvrige

kommunale helse- og omsorgstjenester), samt kunnskap om utviklingstrekk i miljø og

lokalsamfunn. Det vil være et stort behov for kompetanse i å diagnostisere, behandle

og følge opp de store kronikergruppene, samt eldre med de vanligste følgesykdommer

av alderdom.

Forebyggende helsearbeid vil videre bli bygget ut med spesialisert kompetanse innen

ernæring, fysisk aktivitet, motivasjonsarbeid og grupperettede tiltak. Dette tiliser også

økt behov for samfunnsvitenskap og statistikk.

Spesialisthelsetjenesten bør ifølge dette redusere innsatsen og dermed kompetansen

innen særlig oppfølging av de store livsstilssykdommer, dersom de ikke medfører

komplikasjoner eller krever avansert behandling. I og med at mer av diagnostisering

og behandling skal følges opp i kommunene, betyr dette en reduksjon også mht på

kompetanse på de områdene hvor det er aktuelt.

Det er grunn til å tro at det blir mindre behov for pleiepersonell i spesialisthelsetjenesten,

selv om de pasientene som behandles vil bli sykere eller ha mer sammensatte

lidelser. Vi vil også anta at behovet for dagens helsesekretærer vil reduseres,

i alle fall dersom gevinsten av ny teknologi hentes ut i større grad enn hittil.

I kapittel 11 vil vi gå mer detaljert inn i kompetansebehovet som følge av reformen og

de øvrige faktorene som påvirker kompetansebehovene framover.


9 Andre faktorer som påvirker kompetansebehovet

9.1 Helsepolitiske satsningsområder

Politiske og nasjonale føringer vil påvirke behovet for kompetanse i årene framover.

I dette avsnittet omhandles et lite utvalg av de nasjonale satsningene som vil få innvirkning

kompetansebehovet.

Større vekt på forebygging ligger nedfelt i samhandlingsreformen og i flere nasjonale

handlingsplaner.

I Handlingsplan for fysisk aktivitet (2005-2009) var kompetanseheving et vektlagt

område med flere konkrete tiltak. Evalueringen av handlingsplan for fysisk aktivitet

viser at området ikke har fått det løftet som tiltakene forespeilet når det gjelder å

fremme fysisk aktivitet i grunn-, videre- og etterutdanninger. Videre viser evalue ringen

at det er behov for å øke kompetansen i det lokale folkehelsearbeidet.

I Nasjonal strategi for det tobakksforebyggende arbeidet 2006-2010 er utdanning av

helsepersonell løftet frem. Strategien anbefaler å få inn tobakksskadeforebygging i

studieplanene til leger, tannleger, jordmødre og annet helsepersonell. Det medisinskfaglige

fokuset er anbefalt styrket, og studentene bør få innføring i egnet veiledningsmetodikk,

som motiverende intervju. I tillegg er det viktig at de som jobber eksempelvis

på helsestasjoner, frisklivssentraler og apoteker får økt kompetanse når det gjelder

tobakk og tobakks avvenning.

Erfaringer fra prosjekter som har som mål å øke kompetansen innen forebygging

hos ulike personellgrupper peker i retning av at det er nødvendig med bedre tilgang

på klinisk ernæringsfysiologer, både til kompetanseheving og kvalitetssikring av det

ernæringsarbeidet som gjøres i hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Bare om lag 3 % av landets kliniske ernæringsfysiologer er sysselsatt i den kommunale

helse- og omsorgstjenesten. Det er også behov for å styrke kompetansen i

ernæring hos andre helsepersonellgrupper for å sikre god faglig forsvarlig praksis.

Med økt vekt på forebyggende helsearbeid vurderer vi dette området som et av de

mest sentrale kompetanseområdene å stimulere og øke kompetansen hos helsepersonell,

både generelt, men også i form av spesialkompetanse.

I de to nasjonale planene for seksuell helse – “Aksept og mestring. Nasjonal hiv-strategi”

og “Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort – strategier for

bedre seksuell helse” er det lagt vekt på styrket kompetanse hos helsepersonell.

Planene understreker behovet for at personell i relevante helse- og velferdstjenester

må ha basiskunnskaper i sexologi for å kunne møte sine målgrupper med god hjelp

til å takle sitt seksuelle liv og som er innrettet på deres behov for profesjonell seksuell

helsehjelp i ulike livsfaser. Opplæring i kommunikasjon og veiledning om seksualitet,

seksualiteter og seksuell helse som kan styrke autonomi og mestring er særlig viktig

– ikke minst for å komme i dialog med personer i seksuelt sårbare livssituasjoner og

seksuelle minoriteter.

77


DEL 2: Trendanalyse

78

Vi kan tenke oss flere typer kompetanse som egner seg for forebyggende helsearbeid.

I tillegg til de kliniske utdanningene innen samfunnspsykologi, samfunnsmedisin og

ernæring, vil samfunnsvitere kunne tilføre verdifull kompetanse i planlegging, iverksetting

og oppfølging av arbeidet.

9.2 Forhold internt i helsetjenesten

Ledelse og organisering av tjenestene

God ledelse på alle nivå i helsetjenesten ser ut til å bli stadig viktigere. God ledelse

innebærer å både ha oppmerksomheten mot driften og mot de behov for endring og

omstilling som til enhver tid kommer som følge av skiftende krav og behov. Å lede

utvikling og endring, samt å stimulere til utvikling og innføring av hensiktsmessige

arbeids- og samhandlingsformer blir viktig. Ikke minst blir det avgjørende at den

enkelte leder klarer å planlegge for tilstrekkelig og rett kompetanse og å bruke

eksisterende kompetanse på en hensiktsmessig måte.

Manglende koordinering på tvers av organisasjonsgrenser gjør at oppgaver utføres

dobbelt og arbeidsflyten rundt pasienten ikke er så effektiv som den kunne ha vært.

Manglende koordinering er ofte en utfordring ikke bare mellom organisasjonsenheter,

men også mellom faggrupper. Hvem som gjør hva er ofte et resultat av hva de ulike

faggruppene mener å ha best kompetanse på. En rigid arbeidsdeling vil ofte ha som

konsekvens at arbeidsprosesser forsinkes og at pasienten i verste fall ikke får

kvalitets riktige tjenester. Eksempler på oppgaver som det har vært diskusjon om er

blodprøvetaking, utføring av stell, forflytting av pasienter og observasjon av pasienter.

Dermed oppstår en “siloeffekt”: Hvem som gjør hva blir styrende for virksomheten,

mer en hvilke funksjoner og oppgaver som vi må løse i fellesskap rundt pasienten.

Hvis kommunehelsetjenesten skal ha en sterkere rolle i å vurdere pasienter for å

hindre unødvendige innleggelser, bør “sorteringskompetansen” eller vurderingskompetansen

styrkes betraktelig blant førstelinjepersonellet.

Kompetanse i helhetstenkning, samhandling og koordinering blir dermed viktigere

i årene framover. Ikke minst blir det avgjørende å ha høy kompetanse innen

forbedrings arbeid og organisasjonsutvikling. Dette er kompetanse som ingen enkelt

yrkesgruppe har særlige forutsetninger for å løse i dag. Omlegging av grunnutdanningene

er muligens et nødvendig virkemiddel for å få bort siloeffekten av den

tidligere profesjonstenkningen.


Deltidsordninger

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

De aller fleste yrkesgruppene i helsetjenesten er i dag kvinnedominerte. Innen helsetjenesten

generelt er utbredelsen av deltid stor.

Det viser seg imidlertid å være store forskjeller mellom kvinner med utdannelse

under universitetsnivå og de med utdannelse på universitetsnivå. Blant kvinner med

utdannelse under universitetsnivå, ligger gjennomsnittlig arbeidstid litt over ¾ av

et normalårsverk. For kvinner med universitetsutdannelse, for eksempel leger, er

forskjellene i arbeidstid relativt små. Kvinnelige leger jobber langt mer enn normalarbeidstid,

selv med flere barn. Årsverkprosenten for leger uten spesialitet var i

2008/2009 88,1 %, og for leger med spesialitet var den på 92,9 %. For psykologer var

den 90,9 %.

Det har vært et særlig utbredt fenomen at kvinnelige sykepleiere har jobbet deltid,

ofte i små stillingsbrøker. Blant sykepleiere er gjennomsnittlig årsverkprosent 72,8, for

sykepleiere med spesialutdanning som jordmødre 67,4, mens den til sammenligning

for bioingeniører er 79,2.

En undersøkelse 55 tyder imidlertid på at deltid blant sykepleiere ble redusert i perioden

1977-2003, men vi vet mindre om dette er en trend som har fortsatt. Kun 25 % av

sykepleierne jobber nå deltid. Samtidig oppgir 3 av 4 sykepleiestudenter at mulighetene

for å jobbe deltid er en viktig motivasjonsfaktor for valg av utdanning. I longitudinelle

studier av sykepleiere går det fram at de første 10 årene etter fullført utdanning

er den samlede arbeidsinnsatsen kun halvparten av det den hadde vært om

de hadde jobbet heltid. Det viser seg videre å være like vanlig å jobbe deltid selv om

yngste barn har begynt på ungdomskolen 56

Et regneeksempel fra Arbeidsforskningsinstituttet indikerer at ved å redusere deltidsarbeidet

blant de som ønsker å jobbe mer, kan offentlig sektor totalt sett utløse en

arbeidskraftsreserve på ca 14 000 årsverk 57 .

Samtidig er det viktig å ta i betraktning at flere som jobber deltid gjør dette ut fra eget

ønske, og at de som jobber minst tar flest ekstravakter 58 .

Passive vaktordninger

Det går i dag mye personalressurser med til passive vaktordninger. Ved å bygge opp

vaktintensive og like tjenester mange steder, dras arbeidskraftbehovet opp. Ved å

sentralisere de mest arbeidsintensive helsetjenestene, vil personalbehovet kunne

reduseres tilsvarende.

55 Abrahamsen, Bente: ”Deltidsarbeid på retur. En sammenlikning av tre kull sykepleiere: 1977, 1992 og 2003”.

56 Abrahamsen, Bente: 2002

57 Foredrag av Arild H Steen, AFI

58 Olsen T. Arbeidskraftreserven blant deltidsansatte sykepleiere og hjelpepleiere i sykehussektoren.

Kristiansand: Agderforskning; 2002. FoU-rapport 2002:3.

79


DEL 2: Trendanalyse

80

Endringer i pasientrollen

Pasientrollen vil med all sannsynlighet endre seg betraktelig for en del pasienter.

Med ny teknologi (for eksempel kroppssensorer og hjemmebehandling), samt IKTkompetanse

kombinert med økt kunnskap om egen helse, vil pasientene i langt større

grad innta rollen som kunder og aktive samarbeidspartnere enn passive mottakere av

helsetjenester. Dette vil i igjen kunne fungere som en driver mer etter kostbare helsetjenester

og arbeidskraft.

Figur 10.1 Utviklingen i etterspørsel etter helsetjenester

Etterspørsel

Evne

Reelt

behov

Ønsker om standardforbedringer fra pasienter og pårørende vil etter all sannsynlighet

dra behovet for arbeidskraft ytterligere opp.

Nye forskningsresultater

En ytterligere driver for kompetansebehov er forskningsvirksomhet. Ny kunnskap om

blant annet behandlingsresultater vil medvirke til nye behandlingsmetoder som igjen

medfører behov for annen og ny kompetanse.

10.3 Forhold utenfor helsetjenesten

Endrede økonomiske rammebetingelser

Et av de største usikkerhetsmomentene vi står overfor er usikkerheten i internasjonal

økonomi, og dermed norsk økonomi. Selv om mye tyder på at Norge vil komme godt ut

av finanskrisene, vil vi neppe være uberørt av de internasjonale økonomiske forholdene.

Med økonomisk nedgang, vil vi kunne komme i en posisjon med mindre midler til norsk


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

helsevesen og større behov for en strengere prioritering. Dette vil i første rekke påvirke

mengden av kompetansen vi kan ta oss råd til, mer enn typen kompetanse.

Økt internasjonalisering

Ser vi fram i tid vil endringene i pasientrollen gjør at pasientene er informerte og kompetente

på sine egne lidelser. Kommunikasjonsteknologien gjør at kontakten med helsetjenesten

har endret karakter. Behandlingstilbudet kan tenkes å være “grenseløst”, med

nasjonale og internasjonale tilbud som er lett tilgjengelige. Helsetjenester “shoppes”

på tvers av landegrenser. Kommunikasjonsteknologi betyr også at pasientene kan få

informasjon om helsetjenester hvor som helst. Dette reiser flere problemstillinger, blant

annet hvilke tjenester vi må ha her i landet og hvilke som evt kan kjøpes utenfra. Slike

endringer vil følgelig ha store konsekvenser for kompetansebehovene framover.

81


82

DEL 3

Behovsanalyse


DEL 3: Behovsanalyse

84


10 Analyse og konklusjoner for kompetansebehov

10.1 Hvordan påvirkes kompetansebehovet i helsetjenesten?

Hvordan behovet for helsepersonell vil se ut i 2030 er det vanskelig å gi noe eksakt

svar på. Mange og til dels motstridende faktorer vil påvirke kompetansebehovet i et

komplekst samspill. I kapittel 4 skisserte vi noen faktorer som man med ganske stor

sikkerhet antar vil påvirke behovet, både for generell kompetanse og spesialisert

kompetanse. Noen av faktorene vil trekke sterkt i retning behov for økt behov kompetanse

(drivere). Andre vil kunne trekke i retning av reduksjon i behovet for nåværende

kompetanse (hemmere). En siste gruppe faktorer vil medvirke til helt nye behov. I tillegg

har vi muligens ennå ikke oversikt over viktige drivere som i fremtiden vil komme

til å ha stor betydning for kompetansebehovet.

I figuren nedenfor har vi dimensjonert noen av de faktorene vi per i dag vurderer som

viktig ut fra hvilken betydning de antas å ha for det fremtidige kompetansebehovet.

Utdanningskapasitet

og innhold

Medisinsk

utvikling

Demografi

Teknologi

Sykdomsutvikling

Arbeidstid

Profesjonsinteresser

Organisering

og ledelse

av tjeneste

Krav og forventninger

fra pasientene

Behov for

arbeidskraft og

kompetanse

85


DEL 3: Behovsanalyse

86

Figuren illustrerer at innføring av ny teknologi anses som kanskje den viktigste driveren

for kompetansebehovene framover. De siste tiårene har det skjedd en enorm utvikling

i bruken av teknologi, både kommunikasjonsteknologi, men ikke minst bruk av

tekno logi i diagnostisering, behandling og oppfølging av sykdommer. Å forutse eksakt

hvordan utviklingen innen teknologi vil forme morgendagens helsetjenester og hvilket

kompetansebehov vi får som følge av denne utviklingen, er selvsagt ikke mulig.

Både kommunikasjonsteknologi og nye teknologibaserte behandlingsmetoder har hatt

som formål å forbedre og ofte også å effektivisere behandling og/eller administrasjon.

Like fullt vet vi at innføring av ny teknologi ofte medfører behov for økte personellressurser:

Eksempelvis innebærer full drift av en PET-skanner tre årsverk innen

nukleærmedisin, ett årsverk for radiologer og fire for radiografer 59 . Innføring av slik

billeddiagnostikk og behandling med billedteknologi (ultralyd, MR, CT, PET etc) medfører

økt behov for spesialisert kompetanse innen både radiologi, radiografi, fysikk,

matematikk, teknologi og nukleærmedisin.

Det er ganske avgjørende for å sikre god effekt av teknologi at kompetanse i hensiktsmessig

bruk av kommunikasjonsteknologi økes betraktelig.

Vi tenker da på:

• Økt behov for grunnleggende kompetanse innen IKT blant helsepersonell for å

kunne håndtere de vanligste aktiviteter som teknologien krever

• Økt behov for teknisk kompetanse på teknologi og informatikk for å kunne

drifte og vedlikeholde teknologi

• Økt behov for kompetanse i å tolke data og nyttiggjøre seg teknologien, både

grunnleggende, men også mer avansert for å dra ut gevinster

• Økt innholdskompetanse innen eHelse: elektronisk samhandling, EPJ, telemedisin,

samt administrative elektroniske systemer.

Noen av driverne er imidlertid lettere å predikere effekten av:

I 2030 vil andelen over 67 år øke med hele 61 %. Ser vi utover 2030 viser det seg at

andelen eldre fortsetter å øke og forsørgerbyrden forverres betraktelig. Når vi samtidig

vet at eldre over 70 år i dag har fem ganger større forbruk av sykehustjenester

enn den øvrige befolkningen, gir dette grunn til bekymring. For å si noe om effekten

av endret alderssammmensetning på kompetansebehovet, blir det viktig først å se på

hvordan samhandlingsreformen tenkes iverksatt.

De følgende avsnittene gir en kortfattet oversikt over forventet sykdomsutvikling innen

utvalgte områder som etter nåværende kunnskap antas har implikasjoner for kompetansebehovet

i årene framover.

59 Aftenposten 16. juni 2011


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

10.2 Nærmere om de medisinske kompetansebehovene framover

De sykdommene som her er omtalt gjør ikke krav på å være utfyllende, men er ment

å gi en pekepinn på hvilke kompetansebehov vi vil få sett i lys av sykdomsutvikling,

organisatoriske føringer og foreliggende strategier og handlingsplaner.

Livsstilssykdommer

En rekke av de sykdommene vi antar kommer til å øke i befolkningen generelt kan

karakteriseres som livsstilssykdommer. Det gjelder særlig:

• fedme

• diabetes type 2

• sykdommer i åndedrettsorganene (eksempelvis KOLS hos kvinner)

• visse kreftformer

• nyresvikt, samt

• sansetap.

Flere faktorer vil kunne dempe økningen av disse sykdommene: med større vekt på

forebyggende helsearbeid vil økningen kunne reduseres eller forekomsten holdes i

sjakk. Primærforebyggende virksomhet hovedsakelig ligger utenfor helsetjenesten,

men mer kompetanse innen sekundær- og tertiærforbygging vil kunne ha god effekt

på sykdomsutviklingen.

I og med at det er dokumentert betydelige sosiale forskjeller i hvorvidt ny kunnskap

om kosthold og fysisk aktivitet fører til atferdsendring i befolkningen, vil effekten av

forebyggende arbeid muligens ha ulik effekt i blant ulike grupper i befolkningen

Skal kommunenes forebyggingsarbeid lykkes, bør det være tilgjengelig kompetanse

innen klinisk ernæring for alle kommuner. Med den forventede økning av fedme, både

blant barn og unge, og voksne er det særlig viktig å få mer kunnskap om betydningen

av riktig ernæring inn i alle ledd av helsetjenesten. Det vil kunne spare den enkelte

for alvorlige følgesykdommer som eksempelvis høyt blodtrykk, hjerte- karsykdommer,

diabetes type 2 og muskel- og skjelettlidelser. Ernæring har også betydning for forebygging

av psykiske plager.

Like viktig er kompetanse innen fysisk aktivitet/trening. Betydningen av fysisk aktivitet

for å forebygge og forhindre forverring, er godt dokumentert for de fleste av disse

sykdommene.

Skolehelsetjenesten er en naturlig forebyggingsarena, og for å oppnå gode resultater

av forebygging, er det viktig med målrettet folkehelsearbeid rettet mort barn og unge.

87


DEL 3: Behovsanalyse

88

Akuttmedisin

Det vil alltid være behov for gode tjenester innen akuttmedisin i spesialisthelsetjenesten.

Spørsmålet er om det ikke i framtiden også vil kunne bli behov for mer kompetanse

i akuttmedisin ute i kommunene, ved eller ved lokalmedisinske sentra. Med mobile

akuttjenester med ambulante team kan pasienten i større grad “lære der man er” og

i kombinasjon med telemedisin og e-læring kan for eksempel rehabilitering av slagpasienter

i langt større grad skje hjemme.

Eldremedisin

Basert på forekomst av sykdommer blant eldre, vet vi at med økende andel eldre vil vi

få sterk økning av aldersrelaterte sykdommer, dvs:

• hjerte- og karsykdommer

• kreft (særlig tykk- og endetarmskreft, samt lungekreft)

• slitasjesykdommer i muskler og skjelett

• diabetes type 2

• nyresvikt

• KOLS

• inkontinens

• sansetap (syn og hørsel), samt

• alderspsykiatriske sykdommer som demens

I tillegg får vi flere eldre pasienter med sammensatte sykdommer. Det blir derfor

viktig å ha kompetanse på å se mulige følgesykdommer av en primærsykdom, samt

behandling og oppfølging som samlet sett virker. Dette indikerer et behov for breddekompetanse

på eldremedisin ute i kommunene. Samtidig blir det viktig å ha høy

kompetanse på å følge opp de typiske aldersrelaterte lidelsene, for eksempel slag ute

i kommunene.

Når eldre blir akutt syke, får de gjerne andre symptomer enn yngre. Sviktende funksjoner

er vanlige, og når eldre får tilleggsykdommer krever det ofte en annen tilnærming

enn når yngre pasienter får den samme sykdommen.

Kompetanse innen medikamentregnskap blir viktig for å forhindre for store bivirkninger

av medikamentell behandling.

God kompetanse på terminalpleie blir sannsynligvis viktigere både i kommunene, men

også i spesialisthelsetjenesten.

Å ta spesialisering innen eldremedisin, har ikke vært første prioritet blant helsepersonell.

At kun ¼ av sykepleiestudentene ønsker å jobbe med eldre gir grunn til

bekymring, og her er det åpenbart behov for motivasjonsskapende tiltak. Samtidig


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

vet vi at det finnes store ubrukte ressurser blant sykepleierne når 25 % av sykepleierne

arbeider deltid.

Ortopedi

Med økende andel eldre vil det bli behov både for elektive hofteproteseoperasjoner og

behandling av brudd hos eldre. Samtidig er dette et område hvor effektiviteten fortsatt

vil øke med mer effektive pasientforløp, slik at kapasiteten sannsynligvis ikke blir prekær

innen dette området med den tilgang på personell vi kan se.

Kreft

Selv om Norge har svært mange leger per innbygger, vil en eldre befolkning i seg selv

medføre at vi trenger flere kreftspesialister. Det viser seg også at det er en økning i

visse type kreftformer: tykke- og endetarmskreft, prostatakreft og testikkelkreft blant

menn og brystkreft og lungekreft blant kvinner. Den gjennomsnittlige alderen på kreftspesialister

blant leger er i tillegg høy. Innen kreftbehandling vil bruken av ny teknologi

både i diagnostisering, behandling og oppfølging medføre et behov for å tenke særlig

på hvordan kompetanse innen onkologi/teknologi kan utformes.

Lungesykdommer

Samhandlingsreformen øker behovet for kompetansespredning ytterligere. Dersom

primærhelsetjenesten skal ta økt ansvar for KOLS-pasienter og personer med astma-

og allergiplager, trengs en betydelig tilførsel av kunnskap og kompetanse. Man trenger

økt undervisning og kursvirksomhet for helsepersonell dersom ikke pasientene skal bli

skadelidende. De planlagte regionale kompetansesentra for astma og allergi får når

denne reformen settes i verk en økende betydning for å styrke primær og sekundærhelsetjenesten

og ivareta de vanskelige pasienters behov.

Når det gjelder eksempelvis KOLS, vil sannsynligvis ny teknologi stor betydning, noe

som muliggjør færre innleggelser og bedre behandlingstilbud i hjemmet og lokalt.

Astma og allergier

Det er påvist at opptil 50 % av astmapasienter har manglende astmakontroll og behov

for bedret og mer kompetent oppfølging. Dette markerer behovet for tverrfaglige regionale

kompetanse sentra for astma og allergi, som beskrevet i Regjeringens oppdragsdokument

for 2011 til de regionale helseforetak

Det er et stort behov for økt kunnskap om matallergi i primærhelsetjenesten, samt

styrke kompetansen for å kunne utføre matvareprovokasjoner og for å gi

en korrekt diagnose så tidlig som mulig i sykdomsforløpet.

Nyremedisin

Med en prevalensøkning på 35 % av nyresykdommer vil nefrologifaget være viktig

å styrke. I Handlingsplan for forebygging og behandling av kronisk nyresykdom

89


DEL 3: Behovsanalyse

90

(2001-2015) 60 nyreplanen legges det opp til at en større grad av diagnostisering, behandling

(i stadium 1-3) foregår lokalt, men at alvorlig nyresvikt og dialyse anbefales

behandlet i spesialisthelsetjenesten. Dette tilsier økt kompetanse innen nefrologi blant

aktuelle faggrupper, både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Muskel- og skjelettsykdommer

Selv om det ikke har vært noen økning i forekomst av muskel- og skjelettplager, er

forekomsten generelt såpass høy at det anses viktig å utvikle god kompetanse

området. Dersom omfanget av disse lidelsene skal reduseres bør det klart satses mer

forebyggende helsearbeid, eksempelvis fysisk aktivitet og trening. Dermed blir det

viktig å øke satsningen på kompetanse innen feltet, særlig i primærhelsetjenesten.

Psykisk helse

Det forventes økning i psykiske lidelser, både blant eldre og i befolkningen som helhet.

På dette området er det særlig kommunene som får et ansvar for oppfølging, men

muligens også diagnostisering og behandling.

Det individ- og grupperettede forebyggingsarbeidet må ses i sammenheng med

utbyggingen av kommunale lavterskeltilbud i kommunene. Alt helsepersonell bør

kjenne til hvilke forebyggende tiltak som finnes på psykisk helse. Tidlig intervensjon

er avgjørende for psykisk helse. Det bør rettes spesiell oppmerksomhet mot barn

som lever med foreldre som har psykiske sykdommer, misbruker rusmidler og/eller er

voldelige. Det bør være lett tilgjengelige lavterskeltilbud med fagpersonell med spesiell

kompetanse på psykiske vansker og sykdommer hos barn og unge i alle kommuner.

Fordi psykiske sykdommer oppstår på bakgrunn av et komplekst samspill av flere

risikofaktorer, vil det være nødvendig med ulike forebyggende tiltak. Når det gjelder

miljørettet forebyggende arbeid vil mye måtte utføres utenfor helsevesenet, i samarbeid

med andre etater, frivillige organisasjoner og politikere.

Det er allerede registrert en mangel på psykiatere og psykologer, og vi regner med at

behovet for høy kompetanse innen behandling av psykiske lidelser vil øke.

Rus og avhengighet

I kapittel 6 er det redegjort for en rekke alkoholrelaterte sykdommer og tilstander. Når

de samfunnsmessige kostnadene beregnes til 18-20 milliarder, sier det seg selv at

både forebygging og tidligintervensjon kan redusere noe av kostnadene. For enkeltmennesket

det gjelder og familiene rundt alkoholmisbrukeren kan gode forebyggende

tiltak bety mer enn de økonomiske størrelsene kan måle.

Regjeringens Opptrappingsplan for rusfeltet (2007 – 2010/2012) har som mål å

redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og

for samfunnet. Å tilby bedre kvalitet og kompetanse, samt sikre at tjenesten blir mer

tilgjengelige har vært andre viktige prioriteringer i planen. Tidlig hjelp har over flere

60 Helsedirektoratet 2011


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

år vært et viktig satsingsområde i planen, og flere departementer og direktorat samarbeider

om satsingen på tidlig intervensjon. Selv om rusområdet omtales som et

politisk prioritert felt, viser faktiske forhold at det er store mangler i tilbudet til denne

gruppen. Rus er ingen særomsorg, og alle som kommer i kontakt med personer med

potensielle rusmiddelproblemer må derfor ha tilstrekkelig kunnskap til å oppdage/

henvise videre. Derfor bør dette ivaretas i både grunnutdanninger og gjennom kompetansehevende

tiltak i tjenestene. For å heve kompetansen på rusfeltet er det utviklet

en serie veiledere og retningslinjer som bør være relevante i grunnutdanningene til

ulike yrkesgrupper.

Rehabilitering

Habilitering og rehabilitering skal bidra til at mennesker med nedsatt funksjonsevne

får muligheter til deltagelse i samfunnet på egne premisser. I samhandlingsreformen

legges det vekt på at habilitering og rehabilitering skal styrkes i kommunene. Det

omfatter både økt kapasitet, større faglig bredd og å sikre kvalitet. Det vil bli en økning

i antall eldre som kan forventes å få behov for rehabilitering. Samtidig viser ferske

undersøkelser at unge personer med ulike funksjonsutfordringer ikke får et rehabiliteringstilbud,

men går rett over på uføretrygd.

Kommunene har fått et ansvar for å yte tjenester før, i stedet for og etter sykehusopphold.

I denne sammenhengen er rehabilitering et viktig tiltak, også som forebyggende

strategi, for å dempe presset på tunge omsorgstjenester ved uførhet.

Rehabiliteringstjenestene ytes imidlertid både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten

og i andre etater. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering

henholdsvis i kommunene og i spesialisthelsetjenesten skal bidra til samhandling om

tiltak. Kompetanseoverføring fra spesialisthelsetjenesten er svært viktig for å etablere

robuste fagmiljøer innen rehabilitering og habilitering i kommunene.

Migrasjon og helse

Forebygging av sykdommer hos etnisk ikke-norske er et område som krever særlig

kompetanse og som ikke blir mindre viktig.

Mestring av kroniske sykdommer

En del av oppfølgingen av personer og pårørende med kroniske lidelser, kan avhjelpes

ved å sette inn mestringstiltak. Etterhvert som kunnskapen om effekten av lærings- og

mestringstilbudene dokumenteres, vil dette bli viktigere tiltak overfor de store kronikergruppene,

både overfor somatiske og psykiske lidelser. Tilbud om læring og mestring

av egen sykdom og vektlegging av trening og vedlikehold av funksjonsnivå må få økt

kapasitet, større tverrfaglig bredde og bli langt bedre tilgjengelig. Det er nødvendig å

planlegge tiltak på områder som fremmer helsegevinst. Lærings- og mestringstiltak

bør settes inn lokalt overfor de store gruppene og sentralt overfor de mer sjeldne.

91


DEL 3: Behovsanalyse

92

Andre sykdommer og kompetansebehov

Hvis usikkerheten knyttet til antibiotikaresistente infeksjoner skal tas på alvor, bør det

fremover være behov for kompetanse på denne type infeksjoner.

10.3 Samhandlingsreformen og nye lover som premisser

for kompetansebehov

SINTEF 61 la i 2005 fram følgende hypoteser for 2025:

• 30 % av liggedagene for personer over 70 år vil være overført til et lavere nivå.

Innleggelse ved avanserte sykehus vil være begrenset til utredning og tyngre

behandling (operasjoner, intensivbehandling, hjerteovervåking og annet)

• Innleggelsesfrekvensen for kronikere vil reduseres med 50 % som følge av

behandlingstilbud og -programmer som omfatter egenbehandling, behandling

i primærhelsetjenesten, rehabiliteringsinstitusjoner og kortere sykehusopphold

for utredning

• Økningen i dagbehandling innen elektiv og akutt kirurgi vil fortsette, og i 2025

utgjør dagkirurgi minst 75 % for alle kirurgiske fag

• Omorganisering av operasjonsvirksomheten vil gi en kapasitetsøkning på 20

% i forhold til dagens praksis

• Tendensen til at gjennomsnittlig liggetid går ned, vil fortsette. I 2025 vil gjennomsnittlig

liggetid være redusert til 3 døgn.

Med samhandlingsreformen ser vi at dette kan bli et ganske realistisk virkelighetsbilde.

Den nåværende ansvars- og oppgavefordelingen innebærer at en stor del av ressursene

i dag går til spesialisthelsetjenesten, og en mindre del til helse- og omsorgs tjenestene

i kommunene. Det sterke fokuset på spesialisthelsetjenesten understøttes av flere

forhold: 90 % av legeutdanningen foregår på de mest spesialiserte institu sjonene.

Det har hittil uten tvil vært mest attraktivt for helsepersonell å jobbe i spesialisthelsetjenesten.

Hele 9 av 10 nyutdannede sykepleiere oppgir at de ønsker å jobbe i

spesialisthelsetjenesten når de er ferdige.

Med innføring av samhandlingsreformen vil dette balanseforholdet måtte endres.

Parallelt med oppbyggingen av forebyggende arbeid i kommunene og satsing på lokalmedisinske

tjenester, er det planlagt at det skal skje en nedbygging av de

tradisjonelle sykehusene.

Denne omleggingen vil utvilsomt bety at kompetansebehovene i primær- og spesialisthelsetjenesten

vil endres.

61 SINTEF Strategi 2025 Helse Sør-Øst. 2005


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

10.4 Kompetansebehov i primærhelsetjenesten

Samhandlingsreformen betoner viktigheten av forebyggende helsearbeid og mer

kompetanse i individuelt og grupperettet forebyggende arbeid kommer til å bli nødvendig.

Forebygging krever kompetanse innen en rekke områder, både breddekompetanse,

men i særdeleshet spisskompetanse som er tilgjengelig for alle typer

helsepersonell. De typene kompetanse som det ut fra det foreliggende materialet

utpeker seg er kompetanse innen kosthold og ernæring, fysisk aktivitet og holdningsskapende

virksomhet, dvs motivasjonsarbeid rettet mot atferdsendring.

Den store gruppen eldre vil i langt større grad få sine tjenester fra kommunehelsetjenesten.

Dette medfører et behov for kompetanse innen eldremedisin, inkludert

gerontopsykologi og alderspsykiatri, oppfølging av hjerte- og karsykdommer, diabetes,

KOLS, nyresvikt, sansetap og muskel- og skjelettsykdommer. “Sorteringskompetanse

eller kompetanse i å henvise de riktige pasientene til spesialisthelsetjenesten

bli få stor betydning. Dette er oppgaver som krever lang klinisk erfaring og god

organisasjons forståelse.

Med samhandlingsreformen er intensjonen at flere i den store gruppen pasienter

med kroniske sykdommer vil måtte få helsetjenester fra primærhelsetjenesten. De vil

i større grad behandles og følges opp lokalt med tilhørende oppfølgingstjenester fra

førstelinjen. Det innebærer at primærhelsetjenesten vil måtte få økt kompetanse både

forebygging og oppfølging av de store folkesykdommene og de mindre kompliserte

sykdommene i befolkningen. Hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes, nyresvikt,

muskel- og skjelettlidelser, KOLS, astma, allergier og overfølsomhetssykdommer,

samt fedme anses som store sykdomsgrupper eller sykdommer som forventes å øke i

forekomst. Det samme gjelder psykiske lidelser som eksempelvis angst og depresjon.

For å kunne hjelpe pasienter og deres pårørende til å leve med kronisk sykdom, blir

det økt behov for helsepedagogikk i tilknytning til lærings- og mestringssentre.

For noen av disse sykdommene vil primærhelsetjenesten også kunne få oppgaver

innen diagnostisering og behandling. Hvilke oppgaver kommunehelsetjenesten skal

ha i oppfølging av kreftpasienter, knytter det seg foreløpig mer usikkerhet rundt.

Større grad av hjemmebehandling vil utgjøre et viktig innslag i det nye lokale tilbudet.

Hjemmebehandling kan enten skje i form av ambulante tjenester, monitorering av

viktige parametre ved hjelp av ny teknologi med overføring av informasjon til behandlingsansvarlig

egenoppfølging for de pasientene som kan håndtere teknologi.

Når det gjelder monitorering av sykdommer i hjemmet, kan sensorteknologi og

kommuni kasjonsteknologi bli en del av hverdagen for pasienter og helsepersonell.

Målinger av blodtrykk, blodprøvetaking, målinger av oksygensopptak og andre målinger

kan gjøres ved hjelp av sensorer som sender informasjonen direkte til behandler

lokalt, for eksempel ved et DMS. Her kan behandler få varsling når verdiene over stiger

kritiske verdier. Dette kan potensielt føre til et mindre behov for bioingeniører.

93


DEL 3: Behovsanalyse

94

Slike løsninger fordrer kompetanse i å bruke teknologien på en optimal og hensiktsmessig

måte, både i hjemmetjenesten, hos fastlegene og ved de lokalmedisinske

sentrene. I denne sammenheng er det behov for både ren teknisk kompetanse på drift

av systemene og kompetanse i å utnytte teknologien med tanke på bedre kvalitet i

tjenestetilbudet.

En av de store utfordringene vil bestå i å få til attraktive og kompetente fagmiljøer

lokalt. For mange mindre kommuner kan dette vært en stor utfordring å få tak i og ha

ressurser til førstnevnte kompetanse. Her kan interkommunalt samarbeid være en

løsning. Dette reiser spørsmål om hvilke virkemidler som skal brukes for å oppnå

intensjonene i samhandlingsreformen og hvilke insentiver som bør etableres for å få

den iverksatt. Det reiser også spørsmålet om hvilke organisasjonsformer som kan

understøtte iverksettingen, noe som ligger utenfor mandatet i denne utredningen, men

som ikke desto mindre vil bli avgjørende.

Pleie- og omsorgstjenestene skal videreutvikles for å ta større oppgaver og for “å bedre

brukernes livskvalitet og mestring”. Mange brukere har mange og sammensatte sykdommer

som krever behandling og oppfølging i hjemmet, noe som stiller stadig større

krav til tjenestene. Langvarig kronisk syke og funksjonshemmede kan ha behov for

omfattende pleie­ og omsorgstilbud i hjemmet over flere år. Andre kan ha behov i faser

av sykdomsforløpet, som ved langtkommen progredierende sykdom eller i forbindelse

med livets slutt.

10.5 Kompetansebehovet i spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten vil få en klart større veiledningsansvar. Dette gjelder innen de

fleste områder innen somatikk og psykiatri. Ny teknologi vil i tillegg medføre økt behov

for veiledningskompetanse og kompetanse i bruk av teknologien, særlig tolkning av

data og muligens også veiledning i hvordan nytte programvare og teknologi fullt ut.

Høyspesialiserte tjenester, regions- og landsfunksjoner vil fortsatt organiseres i

spesialisthelsetjenestene. Spesialisthelsetjenesten vil fortsatt utføre utredning og

spesialisert behandling, samt behandling ved komplikasjoner. Alt tyder på at det vil bli

et stort behov for mer spesialisert kompetanse innen eldremedisin, geriatri og indremedisin

også her. Til tross for flere friske eldre og bedre diagnostisering og behandling

av typiske aldersrelaterte sykdommer, er det uten tvil behov for mange flere med

spesialkompetanse innen dette feltet som kan behandle mer kompliserte tilstander

og sammensatte sykdommer.

For andrelinjetjenesten vil dette innebære en ytterligere spesialisering, særlig innen

elektiv avansert kirurgi og kreftbehandling. Dette er i tråd med Kunnskapssenterets

oppsummeringer av sammenhengen mellom volum og kvalitet som er foretatt på blant

annet endetarmskreft, lungekreft og eggstokkreft 62 . Videre vil spesialisthelsetjenesten

få ytterligere behov for spesialisert kompetanse i behandling av hjertesykdommer,

62 Kunnskapssenteret har foretatt flere kunnskapsoppsummeringer, eksempelvis: Pasientvolum og kvalitet ved

coloncancerkirurgi. Notat september 2009.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

fødselshjelp i tilfeller hvor det forventes komplikasjoner og døgnkontinuerlig akuttberedskap

63 .

Et nøyere blikk på kompetansebehovet framover tilsier følgende: Med større bruk

av genteknologi og samt non-invasive kirurgimetoder blir det behov for kompetanse

innen medisinsk fysikk, medisinsk informatikk, bioteknologi og andre teknologifag i

spesialisthelsetjenesten. Vi vil få økt behov for spesialisering innen smale områder

for å håndtere medisinsk behandling med ny teknologi. Dette tilsier et økt behov for

spesialisert kompetanse innen nukleærmedisin, molekylærbiologi, klinisk farmasi,

immunologi, hematologi og genetikk. Dagens tilvekst av godkjente spesialister innen

alle disse områdene viser seg å være lav, mellom 0-5 per år. Det er videre allerede

registrert mangel på spesialister innen patologi, et behov som sannsynligvis ikke vil

minke framover. Det utdannes også få geriatere, gjennomsnittlig 5 per år.

I diagnostisering kan moderne teknologi muliggjøre blodprøvetaking hjemme med

elektronisk oversendelse av prøvesvar, noe som på sikt kan føre til redusert behov for

bioingeniører i spesialisthelsetjenesten.

10.6 Forholdet mellom generell og spesialisert kompetanse

I flere europeiske land er det en økende erkjennelse i fagmiljøene av at det er behov

for å justere balansen mellom generell og spesialisert kompetane.

For høy grad av spesialisering vil i seg selv kunne være en driver for ytterligere

kompe tanse. Tempoet i kunnskapsutvikling og teknologisk utvikling, samt hyppige

organisatoriske reformer, skaper også behov for sterkere dynamikk. “Venstreforskyvingen”

i samhandlingsreformen med økt vekt på forebygging og behandling

i kommunene, vil medføre behov for endrede kompetansebehov. Denne kompetansen

vil kunne omfatte en kombinasjon av breddekompetanse og dybdekompetanse

flere områder.

For å oppnå det trengs det insentiver til å velge dette kompetanseområdet blant alle

typer helsepersonell. Det trengs nytenkning i organiseringen av tilbudet, slik at fagmiljøer

kan bli mer robust ute i lokalmiljøene.

10.7 System- og ledelseskompetanse

Samhandlingskompetanse

Med innføring av samhandlingsreformen vil samarbeidet mellom lokalsykehus, fastleger,

de lokalmedisinske tjenestene, hjemmetjenester, sykehjem og de ambulante

teamene måtte styrkes. Mange betoner viktigheten av samhandlingskompetanse

framover. Med det menes mer konkret kompetanse i koordinering av tjenestetilbud,

kommunikasjon og tilretteleggig for gode og effektive pasientforløp.

63 Intervju med helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, Aftenposten 4 november 2010

95


DEL 3: Behovsanalyse

96

Helse­ og omsorgstjenestene bør ha flere ansatte med formalisert kompetanse.

Statusanalysen om personellsituasjonen viser at eksempelvis deler av tjenestene

innen psykisk helsevern og rus har en altfor stor andel ufaglærte.

Samarbeidsavtalene mellom kommunen og helseforetakene skal legge til rette for at

det utvikles felles tiltak for å styrke kunnskap, kompetanseoppbygging hos helse- og

omsorgspersonell, forskning og innovasjon som understøtter samhandlingsreformens

intensjoner. Samarbeidsavtalene bør beskrive noe om;

• Hvordan begge parter bidrar til kompetanseøkning og kunnskapsoverføring,

for eksempel gjennom faglige nettverk, hospiteringsordninger, felles møteplasser

og bruk av ambulerende team og praksiskonsulentordningen.

• Hvordan utdanningsbehovet i kommunen og i spesialisthelsetjenesten kan

sees i sammenheng, herunder særlig følge og sikre at behovet for samhandling

vektlegges i utdanning.

Koordinatorkompetanse

Behandling i spesialisthelsetjenesten vil i større grad framover skje som dagbehandling.

En endring fra døgn- til mer dagbehandling vil kreve mer koordinering. Det er grunn til

å tro at det vil blir større behov for kompetanse på koordinering av tjenester. Dette er

områder hvor det ofte krever beslutningsmyndighet, og er oppgaver som krever helsepersonell

med lang klinisk erfaring.

Både kommuner og spesialisthelsetjeneste er pålagt å ha en koordinerende enhet for

habilitering og rehabilitering. Samhandling fremstår som en av hovedoppgavene til

disse enhetene, og målet er å sikre koordinerte tjenester til de som trenger det.

Koordinatorkompetanse dreier seg ikke om formelle krav. Kompetanse handler i

denne sammenhengen både om samhandling og om innsikt og respekt for egen og

andres profesjon. For å koordinere er det behov for god kommunikasjon, samt evne

og vilje til samarbeid på tvers av enheter, sektorer og nivåer.

En kompetent koordinator har videre god systemkunnskap og kunnskap om pasientens

eller brukerens rettigheter i helse- og omsorgstjenestene.

Samfunnskompetanse

Påvirkningsperspektiv i ny folkehelselov retter oppmerksomheten mot faktorer som

påvirker helsen og tilsier et bredt samfunnsrettet folkehelsearbeid. Tiltak skal iverksettes

i alle sektorer for å skape gode oppvekst- og levekår, og for å utvikle et samfunn

som legger til rette for sunne levevaner, fellesskap, trygghet og deltakelse. Folkehelsehensyn

skal inngå som et viktig element i den generelle samfunnsplanleggingen

ved at folkehelsearbeidet forankres i ordinære plan- og styringsdokumenter i fylker og

kommuner.


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

For å spesifisere “samfunnskompetanse” nærmere, er det skilt mellom åtte ulike

kompetanseelementer:

1. Kompetanse om helsetilstanden - utfordringsbildet

2. Kompetanse om folkehelsepolitikken – perspektiver og prinsipper

3. Kompetanse om sosiale (og fysiske) faktorer i helse

4. Kompetanse om utøvelse av helsefremmende og forebyggende arbeid – forvaltningsnivåer,

aktører og prosesser

5. Kompetanse om utøvelse av helsefremmende og forebyggende arbeid – plan

som virkemiddel

6. Kompetanse om utøvelse av helsefremmende og forebyggende arbeid – andre

virkemidler

7. Kompetanse om organisasjon, samhandling og nettverk

8. Kompetanse om helseøkonomiske vurderinger

Personell­ og kompetanseprofilen i helse­ og omsorgssektoren skal utvikles i tråd med

målsettingene i Kompetanseløftet 2015 og samhandlingsreformen. Med samhandlingsreformen

får de kommunale helse­ og omsorgstjenestene økt ansvar og flere oppgaver.

Reformen innebærer en styrking av kommunehelsetjenesten når det gjelder

kapasitet, kompetanse og kvalitet. For å kunne gi gode og kvalitetssikrede helse- og

omsorgstjenester er det helt nødvendig å ha kompetente ansatte med fagutdanning.

Kompetanse på ledelse og organisering

God ledelse på alle nivå ser ut til å bli stadig viktigere. God ledelse innebærer å både

ha oppmerksomhet mot driften og mot de behov for endring og omstilling som til

enhver tid kommer som følge av skiftende krav og behov. Skal en nå målene med

samhandlingsreformen er både helseforetak og kommuner avhengig av gode ledere

som har evne til å jobbe med omstillingsprosesser, etablere gode rutiner for fag og

kvalitetsutvikling og ikke minst har evne til å skape gode arbeidsmiljø. Å rekruttere,

utvikle og beholde personell er en forutsetning for god kvalitet i tjenestene og vil bli

en stor utfordring i gjennomføringen av samhandlingsreformen.

Å lede utvikling og endring, samt å stimulere til utvikling og innføring av hensiktsmessige

arbeids- og samhandlingsformer blir viktig. Lederne må ha kunnskaper og

ferdigheter til å lede komplekse organisasjoner med store krav til tverrfaglig samarbeid

og evne til samspill mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Ikke minst blir det

avgjørende at den enkelte leder klarer å planlegge for tilstrekkelig og rett kompetanse

og å bruke eksisterende kompetanse på en hensiktsmessig måte.

Manglende koordinering på tvers av organisasjonsgrenser gjør at oppgaver utføres

dobbelt og arbeidsflyten rundt pasienten ikke er så effektiv som den kunne ha vært.

En kartlegging utført av Arbeidsforskningsinstituttet 64 antyder at bedre ledelse og

64 Aftenposten, 17. november 2010

97


DEL 3: Behovsanalyse

98

organisering av arbeidet kan frigjøre store personalressurser. AFI har sammenstilt

statistikk fra YS Arbeidslivsbarometeret, tall fra NAV Statistikk og SSB, og gir på

bakgrunn av det noen regneeksempler som indikerer at det er store ubrukte arbeidskraftsressurser

og kompetanse: Hele 35 650 årsverk er potensielt ikke tatt ut i det

segmentet de har undersøkt, dvs ansatte i offentlig sektor uten høyere utdanning.

Forutsetningen for disse analysene er blant annet endret arbeidsfordeling i hjemmet

og at den kompetansen man opplever å ha, passer med behovene som organisasjonen

har.

Med mye ny teknologi blir bestillerkompetanse også avgjørende for ledere framover.

Lederutfordringene i helsetjenesten vil øke for å ivareta helsetjenestens sørge-for

ansvar. Ledelse på alle nivåer må legge større vekt på å utvikle en kultur for samarbeid

på tvers av profesjonene for å sikre gode pasientforløp og for effektiv utnyttelse

av helsepersonellets kompetanse. I tillegg er det viktig at lederen motiverer og legger

til rette for bruk av ulike typer teknologi som blant annet skal effektivisere og forbedre

pasientforløp, diagnostisering og behandling.

10.8 En god bruk av tilgjengelig kompetanse – eksempler på jobbglidning

Den forestående mangelen på tilstrekkelig arbeidskraft, fordrer at vi tenker nytt

omkring arbeidsfordeling innen helsetjenesten.

En god bruk av tilgjengelig kompetanse er en forutsetning for bærekraftig utvikling av

helsetjenesten. Dette er noe som også vektlegges i andre land, først og fremst USA,

Danmark, Finland, Nederland og England, har sett betydningen av å vurdere nye og

utvidede roller for helsepersonellet, og endringer i oppgavefordelingen mellom leger,

sykepleiere og annet helsepersonell.

Som eksempel kan nevnes at det i Danmark pågår et arbeid for etablering av en rolle

som klinisk ekspertsykepleier i kommunehelsetjenesten. Deres kompetanse rettes inn

mot pasienter med kroniske sykdommer som KOLS, astma, diabetes, epilepsi og

hjertesykdommer. I England arbeider kliniske ekspertsykepleiere hos fastlegene,

walk-in klinikker (lavterskel), eldresenter og i oppsøkende virksomhet.

Jobbglidning kan foregå horisontalt mellom faggrupper og innen samme nivå, men

også vertikalt. Jobbglidning forutsetter kompetanseoverføring mellom faggrupper i

spesialisthelsetjenesten, mellom spesialist- og primærhelsetjenesten og mellom sykehusene

og kommunene. Men først og fremst forutsetter det vilje og evne til endring.


Eksempel på jobbglidning i Norge:

Beskrivende radiografi

Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Ved Vejle sykehus i Danmark har radiografer fått nye oppgaver som ledd i en

satsing på jobbglidning. Utgangspunktet var mangel på radiologer. Ved at Radiografene

tar en videreutdanning i skjelettrøntgen ved University of England og

beskrivende ultralysradiografi ved Herslev sykehus. Med slik kompetanse kan

radiografene arbeide som beskrivende radiograf. Det innebærer at de tar

alminne lige røntgenbilder av skjelett og MR av columna. Radiografene beskriver,

kontrasignerer, veileder både beskrivende radiografer og leger under utdanning.

Ultralydundersøkelser av gravid

For 30 år siden var det bare gynekologer som hadde lov til å bruke ultralyd for

å sjekke helsa til fosteret. I dag får alle gravide ultralydundersøkelse utført av

spesial utdannede jordmødre. Det er en god løsning for den gravide. Hun slipper

å reise til nærmeste poliklinikk og vente på at gynekologen skal komme, innimellom

alle andre travle og viktige gjøremål. Jordmødrene har utviklet og utvidet

sitt fagområde, gynekologene har på sin side fått mer tid til å bli enda mer

spesialiserte spesialister og sykehusene slapp å ansette flere gynekologer som

det i utgangspunktet var mangel på.

Endoskopi

Helse Midt-Norge 90 tar nå initiativ til flere jobbglidningsprosjekter. Et eksempel

er undersøkelse av tykktarm for å avsløre kreft tidlig nok til at sykdommen kan

stoppes før den gjør skade. For at dette skal monne og hjelpe flere, må undersøkelser

gjøres i stort omfang. Planen for slik masseundersøkelse begynner å ta

form, og om ikke lenge kommer det trolig et EU-direktiv som anbefaler endoskopi

av tykk tarmen av alle over 40 år.

I dag er det spesialutdannede indremedisiner og kirurger som utfører endoskopi,

og de har på langt nær tid å hjelpe alle som bør bli undersøkt. I Helse Midt-Norge

RHF mener man at dette er undersøkelse som er godt egnet for å bli utført av sykepleiere

med særskilt utdannelse. Når en lege skal læres opp i endoskopi, bistår en

sykepleier med lang erfaring og formidler hvordan legen skal gjøre det. Helse Midt-

Norge mener at alt ligger godt til rette for å overføre kompetanse og ansvar til

sykepleiere i egne endoskopi-laboratorier, drevet av en gruppe sykepleiere

sammen med en lege.

90 Aftenposten, 17. november 2010

99


DEL 3: Behovsanalyse

100


Vedlegg

Tabell 1

Personell i helse- og sosialtjenesten i kommunene,

sysselsatte og årsverk etter utdanning 4 kv. 2007 - 4 Kv. 2009

Sysselsatte Avtalte årsverk

Endring i

årsverk

2007 2008 2009 2007 2008 2009 2007-2009

Pers. uten helse og

sos. faglig utd

79 639 78 952 78 102 48 251 48 500 48 774 1 %

Helsefagarbeidere - 1 110 - 705 -

Hjelpepleiere 47 591 48 399 48 382 36 115 37 075 37 140 3 %

Omsorgsarbeidere 11 862 11 990 12 151 9 262 9 481 9 567 3 %

Helsesekretærer

Øvrige med

1 611 1 610 1 660 1 197 1 210 1 243 4 %

videregående

opplæring

3 940 3 954 3 983 2 995 3 050 3 056 2 %

Sum pers. med

viderg. opplæring

65 004 65 953 67 286 49 570 50 815 51 712 4 %

Sykepleiere 23 230 24 004 24 821 19 195 20 050 20 746 8 %

Sykepleiere med

spesialutdanning

4 930 5 216 5 714 4 390 4 656 5 078 16 %

Helsesøstre 2 554 2 614 2 825 2 156 2 219 2 360 9 %

Jordmødre 512 506 524 402 407 422 5 %

Sum sykepleiere 31 226 32 340 33 884 26 144 27 332 28 606 9 %

Fysioterapeuter 1 966 2 028 2 103 1 769 1 834 1 911 8 %

Ergoterapeuter og

fysioterapeuter

1 542 1 577 1 605 1 350 1 394 1 419 5 %

Sum ergoterapeuter

og fysioterapauter

3 508 3 605 3 708 3 120 3 228 3 329 7 %

Barnevernspedagoger 3 129 3 174 3 253 2 848 2 915 2 984 5 %

Sosionomer 4 931 5 048 5 130 4 554 4 663 4 751 4 %

Vernepleiere 6 465 6 712 6 997 5 869 6 122 6 362 8 %

Sum barnevernsped,

sosion og vernepl.

Annet

14 525 14 934 15 380 13 271 13 701 14 097 6 %

høgskoleutdannet

personell

Sum

3 633 3 912 4 197 2 253 2 428 2 540 13 %

høgskoleutdannet

personell

52 892 54 791 57 169 44 788 46 688 48 572 8 %

Leger og

legespesialister

4 533 4 683 4 774 4 276 4 351 4 450 4 %

Psykologer

Øvrig

143 170 178 129 153 161 25 %

universitetsutdannet

personell

289 296 351 135 133 167 24 %

101


DEL 3: Behovsanalyse

102

Sum

universitetutdannet

personell

Sum sysselsatte/

årsverk

Årlig vekst

sysselsatte/årsverk

Andel med helseog

sosialfaglig

utdanning

Personell i helse- og sosialtjenesten i kommunene,

sysselsatte og årsverk etter utdanning 4 kv. 2007 - 4 Kv. 2009

Kilde: Statistisk sentralbyrå SSB, registerbasert personellstatistikk

Sysselsatte Avtalte årsverk

Endring i

årsverk

4 965 5 149 5 303 4 540 4 637 4 778 5 %

202 500 204 845 207 860 147 147 150 640 153 837 5 %

3,7 % 1,2 % 1,5 % 4,3 % 2,4 % 2,1 %

61 % 61 % 62 % 67 % 68 % 68 %

Tabell 2 Antall legeårsverk i kommunehelsetjenesten, etter avtaleform. 2010

2010

Legeårsverk i kommunehelsetjenesten

(årsverk)

Prosent

Næringsdrivende fastleger 3 467,7 73,3 %

Kommunalt tilsatte leger 689,0 14,5 %

Turnusleger 445,4 9,2 %

Næringsdrivende leger utenfor

fastlegeordningen

139,8 3 %

Leger i alt 4 742,0 100 %

Kilde: Spekter/ SSB

Tabell 3 Avtalte årsverk (ekskl. lange fravær) i psykisk helsevern for barn og unge,

2010.

Spesialister i psykiatri

Årsverk

30,80

Leger 283,90

Psykologer 813,57

Sykepleiere 196,20

Psykiatriske sykepleiere 157,92

Hjelpepleiere inkl. barnepleiere 37,49

Vernepleiere 157,93

Barnevernspedagoger 288,79

Sosionomer 342,27


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Årsverk

Annen helseutdanning på videregående skolenivå 83,64

Annen helseutdanning på universitets- og høyskolenivå

202,74

Personell uten helse - og sosialfaglig utdanning 661,52

I alt 3 256,77

Kilde: SSB

Tabell 4 Avtalte årsverk (ekskl. lange fravær) ved institusjoner i psykisk helsevern

for voksne, 2010.

Yrkesgruppe Avtalte årsverk

Spesialister i psykiatri 668

Leger 605

Psykologer 1 393

Sykepleiere 2 559

Psykiatriske sykepleiere 2 987

Hjelpepleiere inkl. barnepleiere 1 659

Vernepleiere 699

Barnevernspedagoger 140

Sosionomer 611

Annen helseutdanning på videregående skolenivå 503

Annen helseutdanning på universitets- og høyskolenivå

744

Personell uten helse - og sosialfaglig utdanning 2 763

I alt 15 331

Kilde: SSB

Tabell 5 Avtalte årsverk (ekskl. lange fravær), etter utdanning i tverrfaglig spesialisert

rusbehandling, 2010.

Avtalte årsverk

Spesialister i psykiatri 32

Leger 69

Psykologer 317

Sykepleiere 467

Psykiatriske sykepleiere 243

Hjelpepleiere inkl. barnepleiere 104

Vernepleiere 245

Barnevernspedagoger 161

Sosionomer 415

103


DEL 3: Behovsanalyse

104

Avtalte årsverk

Annen helseutdanning på videregående skolenivå 82

Annen helseutdanning på universitets- og høyskolenivå

184

Personell uten helse - og sosialfaglig utdanning 898

I alt 3 217

Kilde: SSB

Tabell 6 Årsverk i kommunalt psykisk helsearbeid 2007–2010 etter målgruppe og

utdanning

2007 2008 2009 2010

Totalt antall årsverk 12 029 12 546 12 136 12 121

Andel til voksne (pst.) 75 77 77 78

Andel til barn og unge (pst.) 25 23 23 22

Andel av årsverk voksne med særskilt utdanning

på psykisk helsefeltet (pst.)

34 34 36 37

Andel av årsverk barn og unge med særskilt

utdanning på psykisk helsefeltet (pst.)

24 28 29 24

Figur 1 Årsverk (heltidsekvivalenter) i forhold til befolkningsgrunnlag

-

Alle årsverk/befolkning

15 %

10 %

5 %

0 %

-5 %

-10 %

Kilde: Spekter/SSB

11 %

-7 %

-11 %

Avvik ift lands-gjennomsnitt

Helseregion Nord Helseregion Midt

Helseregion Vest Helseregion SørØst

-7 %


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Tabell 7 Årsverk per 1000 innbyggere i spesialisthelsetjenesten fordelt på region

og utdanningsbakgrunn. 2007 65

Helseregion

Sør-Øst

Årsverk (per 1 000 innbyggere)

Helseregion

Vest

Helseregion

Midt-Norge

Helseregion

Nord

Leger 2,36 2,11 2,19 2,68

Psykologer 0,60 0,59 0,49 0,59

Offentlig godkjente sykepleiere 6,70 6,19 7,23 7,56

Hjelpepleiere 1,41 1,37 1,25 1,74

Annet personell i pasientrettet arbeid 3,58 3,07 3,55 6,01

Ansatte innen administrasjon/kontor, service-,

tekniske og/eller driftsfunksjoner

4,78 4,52 4,04 4,49

Kilde: Spekter/ SSB

Tabell 8 Legeårsverk i kommunehelsetjenesten etter fylke, 2010.

01 Østfold

2010

Legeårsverk (pr. 10 000 innbyggere)

9,5

02 Akershus 8,0

03 Oslo 10,0

04 Hedmark 10,5

05 Oppland 10,5

06 Buskerud 9,0

07 Vestfold 8,4

08 Telemark 9,7

09 Aust-Agder 10,1

10 Vest-Agder 10,1

11 Rogaland 8,6

12 Hordaland 9,1

14 Sogn og Fjordane 11,6

15 Møre og Romsdal 10,1

16 Sør-Trøndelag 9,4

17 Nord-Trøndelag 9,7

18 Nordland 11,4

19 Troms 11,5

20 Finnmark 15,1

Kilde: Spekter/SSB

65 Årsverk er antall heltidsansatte og deltidsansatte (omregnet til heltidsansatte) pr. 31. desember i rapporteringsåret. Private

sykehus som ikke er på offentlige helseplaner er inkludert i statistikken fra og med 1995. Fra 2000 er private opptrenings- og

rehabiliteringsinstitusjoner inkludert i statistikken for somatiske institusjoner.

Fra og med 2007 ble Helse Sør RHF og Helse Øst RHF slått sammen til Helse Sør-Øst RHF.

105


DEL 3: Behovsanalyse

106

Tabell 9 Historisk oversikt over antall legespesialistgodkjenninger, antall yrkesaktive

spesialister, antall yrkesaktive leger og andel kvinner av yrkesaktive leger,

1950 - 2008

År

Antall spesialiteter

Antall spesialistgodkjenninger

Yrkesaktive

spesialister

Antall yrkesaktive

leger

Andel kvinner

av yrkesaktive

leger

2008 44 18788 10289 19380 40,4

2005 43 16835 9913 18089 36,1

2001 43 14558 8769 15180 31,4

1995 42 10637 7422 12871 27,6

1991 43 8420 6003 11089 23,6

1985 42 4815 3821 9176 18,1

1981 38 4007 3301 8311 15,5

1975 36 2809 2414 6602 13

1970 35 2468 2171 5196 12

1950 31 1046 1046 3330 10

Kilde: Legeforeningen (2009). Spesialistutdanningen av leger. Oslo

Tabell 10 Aldersfordeling for kliniske ernæringsfysiologer, antall og andel, nov.

2011

Alder

Aldersfordeling for kliniske ernæringsfysiologier

Antall Andel

20 - 29 år 42 13,0 %

30 - 39 år 142 43,0 %

40 - 49 år 85 26,0 %

50 - 59 år 41 12,0 %

60 - 69 år 20 6,0 %

> 70 år 2 0,6 %

Totalt 332

Kilde: Kliniske ernæringsfysiologers forening


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Tabell 11 Aldersfordeling på spesialsykepleiere, 2009 og 2010 66

Spesialiteter 2009 2010

15 -39

år

40 - 54

år

55 - 66

år

Totalt

15 -39

år

40 - 54

år

55 - 66

år

Totalt

Anestesi 302 194 3 499 297 238 5 540

Intensiv 802 635 26 1463 818 703 38 1559

Operasjon 383 335 16 734 393 401 23 817

Barnesykepleie 222 164 17 403 217 174 21 412

Geriatri/eldreomsorg

inkludert geriatrisk

sykepleier

433 1370 932 2735 459 1427 1057 2943

Helsesøster 665 2027 1437 4129 655 1975 1532 4162

Jordmor* 658 1364 737 2759 757 1446 1063 3266

Onkologi/kreftomsorg

467 827 213 1507 529 915 283 1727

Psykiatrisk sykepleier

130 2237 2221 4588 102 2012 2343 4457

Psykisk helsearbeid 1262 2412 603 4277 1299 2603 766 4668

Kilde: Norsk sykepleierforbund. Brev av november 2011. *Tall fra 2008

Tabell 12 Antall per spesialitet for vernepleiere, fordelt på alder, 2010.

Vernepleiere 2010

Alder

15-39 år 40-54 år 55 år eller eldre

Geriatri/eldreomsorg 32 40 27

Onkologi/kreftomsorg 0 4 2

Psykisk helsearbeid 294 534 178

Rehabilitering 29 67 14

Rusomsorg 82 232 163

Barn og familie 20 63 30

Flerkulturell forståelse (inkl. livssyn og etikk) 1 12 7

Forebyggende helsearbeid 39 159 74

Undervisning, veiledning og konsultasjon 72 247 118

Ledelse og administrasjon 103 213 126

Andre videreutdanninger 120 244 116

Kilde: SSB

66 Sykepleierforbundet påpeker at det trolig er store mangler i tabellene. Det er åpenbar underrapportering anestesi/intensiv/

operasjon og usikkerhet for øvrige grupper, inkl barnesykepleiere. Tabellene gir likevel en indikasjon på aldersfordeling, om

utviklingstrekk 2009 – 2010, og om sektortilhørighet (antall med videreutdanning i pleie og omsorgssektoren).

107


DEL 3: Behovsanalyse

108

Tabell 13 Fysioterapeutårsverk i kommunehelsetjenesten i 2010, totalt og fordelt

på type arbeid

Fysioterapeuter i alt

Fysioterapeutårsverk i kommunehelsetjenesten

(årsverk)

4 274

Diagnose, behandling og rehabilitering 3 455

Skole/helsestasjon 212

Miljørettet helsevern 8

Annet forebyggende arbeid 157

Institusjoner for eldre og funksjonshemmede 366

Administrasjon 75

Kilde:

Tabell 14 Antall godkjente spesialergoterapeuter per fagområde, fra 2000 til 2011

Antall godkjenninger per år

SpesialiseringAllmennhelseArbeidshelse

Barns

helse

Eldres

helse

Folkehelse

Psykisk

helse

Somatisk

helse

Antall

-00 -01 -02 -03 -04 -05 -06 -07 -08 -09 -10 -11

3 1 2 4 10

1 1 1 1 1 2 7

5 4 1 2 2 1 1 16

7 2 1 1 1 12

2 2

10 1 1 1 1 14

7 5 2 0 1 4 2 4 5 1 3 1 35

Totalt 35 13 5 2 2 4 4 6 12 3 4 6 96

Kilde: Norsk Ergoterapeutforbund

Totalt


Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten // En status-, trEnd- og bEhovsanalysE fram mot 2030

Tabell 15 Antall utdannede bioingeniører fordelt på innland/utland, 2007-2011

Utdannede 2007 2008 2009 2010 2011

Norge 147 161 153 106 85

Utland 2 3 2 1 0

Kilde: Bioingeniørfaglig Institutt, brev av november 2011

Tabell 16 Antall bioingeniører fordelt på sektor

Fordeling på bransje/institusjon Antall

Kommunehelsetjeneste mv 132

Private helsetjenester 536

Privat annen virksomhet, produksjon og salg mv 288

Spesialisthelsetjeneste 4435

Undervisning mv 443

Totalt 5834

Kilde: Bioingeniørfaglig Institutt, brev av november 2011

109


Postboks 7000, St. Olavs plass

0130 Oslo

Tlf.: 810 20 050

Faks: 24 16 30 01

www.helsedirektoratet.no

More magazines by this user
Similar magazines