2000 - 5/6 - Museumsnytt

Museumsnytt 

Årgang 49 

KULTURMINNER SOM 

VERDISKAPERE 

SÁPMI – 

EN NASJON BLIR TIL? 

Nr 5/6: 2000 

ABM- 

MELDINGA OG MUSEENE

Innhold 

2 

«Kulturminner som verdiskapere» er 

signert Tora Aasland. Hun er leder av 

Kulturminneutvalget, og har også vært 

med i Oppgavefordelingsutvalget som 

la fram sin innstilling i sommer. Til daglig 

er Aasland fylkesmann i Rogaland 

Side 10-11 

«Sápmi – en nasjon blir til» er en av de 

viktigste utstillingenge som er laget 

i Norge på flere år. Professor Bjørnar 

Olsen ved Universitet i Tromsø drøfter 

hvordan og hvilken historie som fortelles. 

Bildet fra en samisk stedsnavnaksjon i 

Skånland 1999. 

Side 20-23 

Ny giv for gammal gard.................................................................... s.4 

ABM-meldinga – bred enighet på Stortinget .................................. s.9 

Kulturminner som verdiskapere ....................................................... s.10 

«Tøffe omstillinger i norsk kulturliv framover» ................................ s 12 

Oppgavefordelingsutvalget og museene ......................................... s.14 

Universitetsmuseene og ABM-meldinga ......................................... s.16 

Fylkeskulturkonferansen 2000-11-16 ............................................... s.18 

Sápmi – en nasjon blir til? ............................................................... s.20 

Fortidsinteresse og framtidstru........................................................ s.24 

Samling av frivillige kulturminnevernere i Europa........................... s.26 

Norge ratifiserer konvensjoner om kulturgjenstander ..................... s.27 

«Mannen som samlet på 1.september 1972».................................. s.28 

Nytt fra Norges museumsforbund.................................................... s.30 

Nytt fra Norsk museumsutvikling..................................................... s.31 

Nordisk museumsfestival –debatt ................................................... s.32 

Nordiske museer for de friske og de raske ...................................... s.34 

Distriktslegen – institusjonen som forsvant .................................... s.36 

Gammeldoktoren på museum .......................................................... s.38 

Museumsnytt 

Museumsnytt nr 5/6 2000-11-16 

49.årgang 

Utgiver: 

Norges museumsforbund 

i samarbeid med Norsk ICOM 

Redaktør: Leif Anker 

Redaksjonell medarbeider: 

Bergljot Engeset 

Redaksjonsråd: 

Roy Høibo 

Vibeke Mohr 

Hans Arne Nakrem 

Per B. Rekdal 

Redaksjon, abonnement og annonser: 

Ullevålsvn. 11 

0165 Oslo 

Telefon: 22 20 14 02 

Telefaks: 22 11 23 37 

E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no 

Design, repro og trykk: 

PDC Tangen 

Pris abonnement: kr 180 

Pris annonser: 

1/1 side kr 6000,- (farge) / kr 4000,- (s/hv) 



Stillingsannonser halv pris 

Bankgiro: 60260523506 

Museumsnytt kommer ut 

6 ganger i året 

ISSN 0027-4186 

Opplag: 2800 

Museumsnytt 1/2001 kommer ut ultimo februar 

Tema blir museer og forskning 

Manusfrist 15.januar 

Forsidebilde: 

Brystduk, sørsamisk mannedrakt 

(Foto: Bjørg Disington, Norsk Folkemuseum)

MUSEER OG KULTURMINNER I VINDEN 

Museer og kulturminner er i vinden som aldri 

før. Besøkstallet ved norske museer er nær fordoblet 

i løpet 15 år. Museens framtid og kultursektoren 

er også ofret politisk oppmerksomhet 

fra regjering og Storting. Kultur-minnevernet er 

for alvor satt på den politiske dagsorden, og det 

offentlig oppnevnte Kulturminneutvalget skal 

levere sin innstilling i løpet av kommende år. 

Mange kulturminner drives som museum, 

eller forvaltes av et, slik som Havrå på Osterøy. 

Her ligger det store utfordringer både i forvaltning, 

bevaring og formidling. 

Tora Aasland, leder av Kulturminneutvalget, 

skriver nettopp om kulturminner som verdiskapere 

og ressurs. Hun inviterer til innspill og 

debatt nå før utvalget begynner å samle konklusjoner 

og oppsummere. 

Bak en rekke kulturminner, museer og samlinger 

står en skare av frivillige. Uten den innsatsen 

ville Norges og andre lands kulturarv vært 

svært mye fattigere, og en lang rekke av dagens 

oppgaver ville ikke vært mulig å løse. Landslaget 

for Lokalhistorie har stadig økende oppslutning, 

og oppsummerer oppgavene framover. Fortidsminneforeningen 

har arrangert den første europeiske 

samlingen av frivillige kulturminnevernere 

i samarbeid med Riksantikvaren og 

Miljøverndepartementet. 

De frivilliges rolle og oppgaver var ett av flere 

temaer på fylkeskulturkonferansen i Førde i 

september. Konferansen diskuterte også fylkeskommunenes 

kulturpolitiske oppgaver og ansvar 

diskutert på bakgrunn av Oppgavefordelingsutvalgets 

innstilling. Der tas det til orde for en 

Norges Museumsforbund har lagt ned mykje 

arbeid og omtanke for å bli lagt merke til som eit 

seriøst forbund . I all argumentasjon frå forbundet 

si side har det vore vesentleg at vi har kunna 

dokumentera dei behov musea har på ulike 

område. I det høvet har vi nytta oss av ulike 

kjelder, som årsmeldingar, rekneskap og plandokument 

for musea. Men ei av dei viktigaste 

kjeldene for forbundet har vore den årlege 

museumsstatistikken. Norsk Museumsutvikling 

sender årleg ut spørjeskjema til musea. Det 

materiale som kjem inn vert handsama av Statistisk 

sentralbyrå, og materialet vert offentleg tilgjenge 

og flittigt nytta av Museumsforbundet. 

Med belegg i dette materiale har vi kunna argumentera 

overfor myndigheiter den sterke trong 

musea har for auka innsats på ymse felt. Ikkje 

minst kan behovet for auka tiltak innanfor tiltak 

av Revita-karakter dokumenterast i museumsstatistikken. 

Variasjonar over år gir oss ein klar 

sterkere regional og lokal styring av kulturmidlene. 

Museumsnytt har sett på Oppgavefordelingsutvalgets 

innstilling og peker på at de kulturpolitiske 

konsekvenser er lite problematisert, 

bla. i forhold til et likeverdig museums- og kunsttilbud 

for de ulike landsdeler og regioner. 

Tromsø Museum åpnet i oktober utstillingen 

«Sápmi – en nasjon blir til». Vår anmelder Bjørnar 

Olsen har kritiske merknader og drøfter 

utstillingen fra ulike innfallsvinkler, også en samepolitisk. 

Her åpnes for debatt både om utstillingsinnhold 

og formidling. 

Stortingsmeldingen om arkiv bibliotek og 

museer er i skrivende stund under behandling av 

Stortingets kulturkomite. Den vil be om at sammenslåing 

av sektorene under ett felles forvaltningsorgan 

utredes av Kulturdepartementet. 

Når og hvordan dette skal skje ligger et stykke 

fram i tid å avklare. Påfallende er spriket mellom 

Stortingsmeldingas anbefalinger om opptrapping 

av bevilgninger og regjeringens forslag til 

statsbudsjett. Behovet har vært definert som hastesak 

siden Museumsutvalgets innstilling forelå i 

1996. To regjeringer er samstemte om at noe nå 

må gjøres. Det styrker ikke regjeringens troverdighet 

når museenes rammevilkår også i år 

salderes i budsjettet. Kulturminister Ellen Horn 

trøster seg med at sentrum har plusset på kulturbudsjettet. 

Slikt gir jo også regjeringen en slags 

kulturprofil. Er det den profilen de vil ha? 

Leif Anker 

Kjedeleg men høgst nødvendig statistikk! 

peikepinn i kva retning museumssektoren går. 

Når neste års spørjeskjema kjem frå Norsk 

Museumsutvikling oppfordrar vi deg på det sterkaste 

til å ta spørjeskjemaet på alvor. Ta deg tid 

den halve timen det tek å fylla ut skjemaet. Slik 

vil du gje ditt bidrag til at opplysningar om ditt 

museum vert rekna med i den store samanhengen. 

Dersom det er opplagde manglar ved spørjeskjemaet 

slik det er utforma i dag, er du herved 

inviterte til å gje tilbakemelding til NMU om 

dette. Jo fleire av musea som gir statistiske opplysningar 

til NMU, jo større sjangse har vi til å 

lukkast i høve til å få eit påliteleg bilete av stoda 

i musea over heile landet. Ein påliteleg statsistikk 

vil auka Museumsforbundet si moglegheit til å 

betra argumentasjonen for auka innsats i 

museumssektoren. Så difor, din innsats vil auka 

vår moglegheit til å betra tilhøva for musea. 

Ågot Gammersvik 

LEDER 

3

TEKST: BERGLJOT ENGESET 

Johannes Torp dreiv bruket sitt 

på Havrå fram til 1980. Sidan har 

han vore ein framifrå læremeister 

for dei som no skal halde 

fram på gamlemåten: «Utan 

Johannes sine kunnskapar 

hadde Stiftinga Havråtunet 

ikkje kome dit vi er i dag», 

seier Randi Andersen. 

(Foto: Bergljot Engeset) 

4 

Ny giv for g 

Vi har høyrt om Havrå, den gamle vestlandsgarden med klyngetun og teigblanding. 

Vi har lest Havråboka: «Dette er det næraste vi her i landet kjem ein europeisk 

landsby,» seier forfatteren og viser til trange, steinsette gater mellom dei små husa. 

Her har det levd folk i fleire tusen år. Den eldste bua i dag er frå omlag 1200 – den 

yngste som bur her er eitt år. 

Midt på den feiande, flotte Osterøybrua ser vi 

over til garden på andre sida av Sørfjorden; ei lita 

klynge hus i eit vakkert vinterbrunt landskap 

med brattlendte teigar og åkerbøter, bakkemurar, 

rydningsrøyser, knudrete, sprikande styvingstre-konturar 

som i eit Astrupmåleri. Same vestlandske 

naturbilete, men dette er ikkje Jølster – 

vi er på strilelandet, på veg til garden Havrå. Garden 

vart nedlagd då den siste av dei åtte brukarane 

selde dyra sine i 1979, men det er likevel 

ikkje synet av attgrodde bøar og hus til nedfalls 

som møter oss i Havrå-tunet i dag. Det stig røyk 

opp frå fleire piper, vi høyrer barnestemmer, i 

den brakekledde floren brækar sauer, ved elva 

blir det vaska som før. Tarmar og smalehovud i 

dag! Vi er nemleg komne hit midt i ei travel slaktetid. 

Dette er den første garden som blir freda som 

kulturmiljø i Norge, og det er Stiftinga Havråtunet 

som held dette særeigne klyngetunet med 

over 30 små og større bygningar levande. Johannes 

og Ingrid Torp har budd her heile sitt liv og 

er no til uvurderleg hjelp i alt arbeidet Stiftinga 

står for. Fastbuande er også gardsstyrar Kjetil 

Monstad frå Valestrand med sin vesle familie og 

assistenten Karianne Mjelde. Mange av eigarane 

nyttar elles husa som fritidsbustader, og er her 

ganske ofte. 

Eigar og forvaltar 

Stiftinga har som føremål å ta vare på heile garden 

Havrå med inn- og utmark, som ein levande 

Eit fleire tusen år gammalt klyngetun med brakeløer, styvingstre, 

steinsette gater mellom husa og karakteristisk teigdelt innmark 

lever i beste velgåande i brattene på sørsida av Osterøy i Nordhordland. 


gard med busetnad og husdyrhald innafor 

ramma av fredningsføremålet. Kunnskapen om 

garden, gardsdrifta og den heimlege kulturen 

skal takast vare på gjennom tradisjonell gardsdrift. 

Denne drifta vil sikre det biologiske mangfaldet 

og synleggjere den gamle teigblandinga. 

Stiftinga arbeider med årstalet 1950 som referanse. 

I styret finn vi representantar frå grunneigarane, 

Hordaland fylkeskommune, Osterøy 

kommune, Osterøy museum, Fortidsminneforeninga 

og dei tilsette. Stiftinga har felles administrasjon 

med Osterøy museum, som også har 

arbeidsgjevaransvar for alle tilsette. 

Økonomien er tufta på årvisse tilskot frå Hordaland 

fylkeskommune og Osterøy kommune. 

Til dette kjem tilskot etter søknad, frå Riksantikvaren, 

produksjonstilskot og midlar til særskilde 

tiltak i landbrukets kulturlandskap. I 1999 

var driftsutgiftene kr. 880.000. Eigeninntekta var 

kr. 70 000. 

– Etter at vi våren 2000 kjøpte Guleksbruket, 

er Stiftinga også grunneigar på Havrå.Dette er ei 

ny rolle; stiftinga sit som eigar og som dagleg forvaltar 

samstundes. Vi vonar no å få laga ein forvaltingsplan, 

ein styringsreiskap som klarlegg 

Stiftinga Havråtunet sine rettar og plikter, i for-

ammal gard 

Havråtunet er eit levande døme på dei gamle 

vestlandske klyngetuna. Her finn vi både spor 

etter 4000 år gammal busetting, og nye 

generasjonar i full aktivitet. 

(Foto: Bergljot Engeset)

Tidlegare gardsstyrar Asbjørn 

Barlaup svir smalahovud og 

Johannes Torp gir gode råd: – Ja, 

no kan du skrape litt, meiner han. 

Det er dette prosessen går ut på: 

sviing og skraping, sviing og 

skraping til smalehove er ferdig 

og kan kløyvast og leggjast i saltlake. 

Johannes fortel at der på 

garden var smalahove vanleg 

søndagsmiddag utover vinteren. 


6 

hold til grunneigarar og i forhold til forvaltingsapparatet, 

dvs.Riksantikvaren og fylkeskommunen. 

Stiftinga Havråtunet meiner at tradisjonell 

gardsdrift er ein føresetnad for å kunne ta vare 

på garden som kulturmiljø og kunnskapsbank 

for framtida, men drifta er ikkje uproblematisk. 

Mellom eigarane – som har vore fri buskap i 

fleire tiår – reagerer somme på at det ligg møk i 

mottingane i ferien, slik det pla gjere tidlegare, 

og at det går sauer i tunet. Før vi får ein forvaltingsplan, 

er Stiftinga sine rettar til gardsdrift 

noko uklar, sier Randi Andersen, styrar og konservator 

ved Osterøy museum. 

Ulike fagsyn 

– Det har først og fremst vore folk knytta til kulturfaga 

som har arbeidd med Havrå – etnologar, 

arkitektar, historikarar. Det har sett sitt preg på 

vernearbeidet. Det var arbeidslandskapet rundt 

tunet som vart freda då grunneigarane og Stiftinga 

Havråtunet skipa ein frivillig verneavtale i 

1973. Frå den tid og til i dag har interesseområdet 

vakse til å omfatte heile gardsvaldet, og 

Havrå er altså freda som «kulturmiljøet Havrå». 

Vi har hatt mange ulike syn på kva som skulle 

gjerast på Havrå. Somme har sett produksjonen 

som det viktigaste, andre har lagt vekt på dei 

botaniske verdiane, eller ein har sett arbeidslandskapet 

som mest vesentleg. Stiftinga meiner 

at det er den tradisjonelle drifta som har skapt 

landskapet her. Med å drive på gamlemåten kan 

vi i alle fall ikkje gjere noko skade. Diskusjonen 

har vore nødvendig, og vi har lært noko om vår 

felles kulturarv og andre fagfolks synspunkter. Vi 

har lagt vekt på å få til eit så tett nettverk som 

råd.Utfordringa blir no å sameine dei ulike retningane, 

og hente det beste frå alle, seier Randi 

Andersen. 

Som ein stor familie 

Det blir sagt at folk på Havrå har vore spesielt 

arbeidsame. Dei måtte liksom drive på med noko 

støtt. 

– Ja, seier Johannes Torp: – Det vart på ein 

måte at vi konkurrerte om å få potetene først i 

jorda og høyet først i hus. Ein fekk i alle fall ikkje 

bli sistemann ut i dei ulike onnene. Det var alltid 

enkelte brukarar som førte an. Noko som sjølvsagt 

kunne verke irriterande på folk som ikkje 

var heilt klare til å byrje med akkurat det eller det 

den dagen. Men dei måtte berre henge på! I eit 

bruk, der foreldra døydde tidleg, var det dei tre 

halvvaksne syskena som måtte ta over. Dei var 

naturlegvis ikkje så godt hjelpte som andre i slåtteonnene, 

og fekk ei stri tørn for å unngå «sistemann-stemplet». 

Eg hugsar eldstesystra eit år sa 

at «hadde vi blitt sist, trur eg ikkje systra mi 

hadde overlevd!» Så konkurransemomentet var 

nok alvorleg, men elles kjende vi oss som ein stor 

familie. Vi kunne krangle om enkelt saker, men 

vi var avhengige av å leve i lag, og du kunne ikkje 

trekkje deg tilbake. Du måtte leve i fellesskapet. 

Vart nokon sjuke, samlast vi straks til dugnad og 

fekk gjort det som gjerast skulle på bruket. Ei slik 

dugnadsånd, og eit slikt fellesskap, trur eg er vanskeleg 

å gjenskape i dag. 

Kunnskapane som blir overførde på Havrå 

har gått i arv frå ein generasjon til den andre. Dei 

driftsformene som var i bruk for mange hundre 

år sidan, ser ut til å ha halde seg stort sett uendra 

fram til vår tid. Gardsstyraren og medhjelparane 

er lærenæme både når det gjeld arbeidsmåtar og 

namn og uttrykk. Asbjørn Barlaup frå Lørenskog 

har vore gardsstyrar her i fleire år. No har han 

permisjon, og Kjetil har tatt over ansvaret. Men 

Asbjørn er komen for å hjelpe til med slaktinga. 

Han svir smalahovud i den store grua på kjøkkenet 

i Gulekshuset. I stova sit resten av gjengen og

skrapar vom og tarmar, som seinare skal fyllast til 

blodpølser og innmatpølser. Og Johannes stig 

inn og ut og held oppsyn: – Vi sat no aldri i stova 

og skrapa, smiler han venleg overberande. – Og 

vi brukte ikkje så skarpe knivar, berre bordknivar, 

seier han og kikkar på tolleknivane som trugar 

med å stikke hol i det som skal bli pølseskinn. 

Ikkje latmannsliv 

Kjetil, som har Landbrukshøgskolen i ryggen, 

trivst svært godt som gardsstyrar på Havrå. 

Arbeidsoppgåvene er mangesidige: det skal brytast 

nye åkrar, rydjast skog, setjast opp hesjer og 

beitegjerder, det skal slåast og såast – havre og 

bygg – og potetene skal ned og opp av jorda til 

rett tid og på rett måte. Brakeløene skal vølast, 

løypestrengane ordnast, ved hoggast. Det er 

sauesanking og lauvsanking, slakting og baking. 

Det siste tar assistenten Karianne seg av. Dagens 

brukarar skil nemleg litt på manns- og kvinnearbeid. 

Karianne vil også prøve seg på karding og 

spinning til vinteren, og veving – om det skulle 

bli litt tid til overs før lembinga byrjar i april, og 

ein er i gang med nye travle våronner og slåtteonner. 

Det er travelt å drive Havråtunet, og her er 

trangt, så ein kan ikkje utan vidare ta imot så 

mykje folk som ein ynskjer. Formidlingsarbeidet 

er for ein stor del lagt til Osterøy museum, som 

held med eigen omvisar. Men også gardsstyraren 

stiller opp og forklarer og demonstrer for ulike 

grupper som vitjar garden. 

Julefeiringa 

– Julaftan var som ein vanleg laurdag; kvinnfolka 

vaska og husbonden sette juletreet i krossen og 

sette opp fugleband i tillegg til dei andre gjeremåla, 

mellom anna skaffe fór til dyra – som skav. 

Dei sat vanlegvis inne og skav, men i jula når der 

var ekstra fint og reint fekk dei ikkje kome inn 

med dette arbeidet. Vi gjorde ferdig fóret til alle 

helligdagane, og la det i ei viss rekkefølge. Utpå 

ettermiddagen byrja den gode kålrabilukta å sive 

ut frå husa. I halv fem-tida gjekk vi i floren og 

gjorde oss ferdige der. Då var juletreet kome inn 

i stova, men det var ikkje pynta. Etter at vi fekk 

radio, vart det som regel at vi pynta juletreet 

medan vi høyrde kyrkjeklokkene ringe jula inn. 

Tradisjonelt var det «nakka» som var julekveldsmaten 

hjå oss – nakkane på lutefisken – med 

risengrynsgraut til dessert, fortel Johannes. 

Skoling av vom og tarmar var 

kvinnfolkarbeid. Det gjekk føre 

seg ved Elvæ, straks ovnafor 

kloppa. Når alt er skola ferdig, 

skal tarmar og vom skrapast fri 

for slim og bar, og det er ifølgje 

praktikant Katrine og gardsstyrar 

Kjetil eit skikkeleg tolmodigheitsarbeid. 

Vomma blir gjerne delt 

opp i fleire stykke som ein syr ilåt 

(posar) av, før ein fyller dei med 

blod og feite (nyrefeitt, netje) til 

blodpølser. 


7

8 

I år blir gardsstyrar Kjetil og den vesle familien 

hans truleg dei einaste fastbuande som feirar 

julekveld på Havrå, og hjå dei er menyen 

fåreribbe. Eigenhendig slakta, salta, tørka og 

røykt og elles stelt etter alle kunstens reglar og 

gode råd frå Johannes. 

Gardsstyrar Kjetil Monstad ved Guleksbruket, som Stiftinga no eig. 

Kjetil har lært mykje om gamle dagars gardsdrift av forgjengaren, 

Asbjørn, som igjen lærte det meste av det han kan av Ingrid og 

Johannes. Slik blir tradisjon og kunnskap formidla til dei nye 

gardsarbeidarane på Havråtunet. (Foto: Bergljot Engeset)

ABM – MELDINGA, 

bred enighet i stortinget 

– Toskeskap, konkluderer det engelske tidsskriftet 

Managing Information om sammenslåing av 

arkivverk, biblioteker og museer i Storbritannia. 

Tidsskriftets septemberutgave mener bibliotekene 

blir taperne plassert i skyggen av museer og 

arkiver. Patrick Greene, direktør for Museum of 

Science and Industry i Manchester og formann i 

Museums Association, sier til Danske museer 

(5/2000) at det er enighet mellom bibliotek og 

museer om flere spørsmål som tilgjengelighet, 

konservering og kvalitet, men han legger til at 

«jeg må dog sige, at det stadig er uklart, hvordan 

udlånsbiblioteker passer sammen med museer 

og arkiver, til tross en felles interesse i IT». 

Symptomatisk nok har store tunge museer i England 

fått unntak for ordningen og forholder seg 

direkte til departementet. Her hjemme har både 

Bondevik- og Stoltenbergregjeringene stilt seg 

bak tilsvarende ordning som den britiske. I det 

Museumsnytt gikk i trykken, la Stortingets 

kulturkomite siste hånd på sin innstilling til 

Stortingsmelding 22/1999-2000 «Kjelder til 

kunnskap og oppleving», den såkalte ABM- 

meldingen. Den ble lagt fram av Bondevik- 

regjeringen, og videreføres nå av Stoltenbergregjeringen. 

Stortingsmeldingen foreslår ABM- 

Utvikling som nytt felles styringssorgan for 

samordning av sektorene. Skepsisen i berørte 

kulturinstitusjoner er påtakelig. Museumsforbundet 

påpeker at må det ryddes opp i eksisterende 

deling av ansvarsområder mellom ulike 

institusjoner og departementer, før en kan 

bruke krefter på å etablere ABM-organ. 

Innkjøringsproblemer med ABM 

Saksordfører for Stortingsmeldingen, Ola T. 

Lånke (krf), er ikke i tvil om at ABM-Utvikling er 

veien å gå også her i landet: 

– Kulturkomiteen er innforstått med at det kan 

være innkjøringsproblemer på ABM-sektorene. 

Hva med de britiske erfaringene, hvor tilsvarende 

løsning vekker betydelig kritikk? 

– Ordningen har kommet for å bli. Det kan nok 

være skjær i sjøen, med det rokker ikke ved at 

dette er en visjon for framtida. Sogn og Fjordane 

Kulturnett er et eksempel på arkiv og bibliotek 

på én gang med en fremragende formidlingsmåte. 

Dette kan være én av flere veier en kan gå 

når ABM-området skal utvikles. Kulturkomiteen 

har ikke grunnlag for å trekke slike konklusjoner 

som Museumsforbundet, vi ser det som uheldig 

om beslutning om ABM-Utvikling utsettes. 

Komiteen ber Kulturdepartementet vurdere 

tidspunktet nærmere når utredningsarbeidet 

skal starte. 

Stortingsmeldingen legger opp til betydelig økning i kulturbudsjettet, 

414 millioner over fem år, i tillegg kommer 

opprustning av kulturbygg med bibliotek, museer 

og magasiner? 

– Framdriften av ABM-Utvikling skal ikke gå på 

bekostning av sektorvise opprustninger. Det er 

uaktuelt å gjennomføre samordning med bare 

to sektorer som arkiv og museum, alle tre må 

med. 

Ikke løft i statsbudsjettet for ABM 

Statsbudsjettet mangler midler til å 

følge opp ABM-meldingens målsettinger. 

Museumsutvalgets anbefalinger 

om REVITA-planen er etter 

flere år heller ikke fulgt opp budsjettmessig. 

Hvordan henger dette i hop? 

– Det er ikke noe godt budsjett. 

Generelt er det et problem med 

skiftende regjeringer og skiftende 

konjunkturer. Ikke er det 

alltid like lett å kjempe for kulturbevilgninger. 

Det ligger store 

utfordringer på kulturminnevern- 

og kulturvernsektorene. Vi 

har ikke råd til å miste et eneste 

år. Det er en utfordring for bl.a. 

Miljøverndepartementet å ta ansvar for kulturminner 

som råtner. Samtidig er det store behov 

for å få formidlet museumssamlinger som bare 

ligger i magasin. 

Du peker på den permanente unntakstilstanden for 

kulturvernet? 

– Norge er et rikt land og det er viktig at de som 

har syn for det når ut til de politiske og bevilgende 

myndigheter. Dette gjelder både museer 

og arkiver hvor det er en stor oppgave å redde 

elektronisk materiale. Det er en politisk utfordring 

å foreta en betydlig opptrapping av bevilgningsnivået 

for ABM-sektoren i årene framover. 

Bygging av et nytt nasjonalt kunstmuseum må ses 

mot en tidshorisont av 10-15 år, og selv det er 

kanskje ikke nok. 

Lånke sender en julehilsen til kulturlivet: 

Budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Ap 

gir 8 millioner ekstra på statsbudsjettet til arkiver, 

biblioteker og museer. 

Ola T. Lånke (kr.f.) har vært 

saksordfører for ABM-meldinga 

i Kulturkomiteen. 

TEKST: LEIF ANKER 

9

TEKST: TORA AASLAND LEDER AV KULTURMINNEUTVALGET 

10 

Tora Aasland er fylkesmann i 

Rogaland og leder for tiden 

Kulturminneutvalgets arbeid 

KULTURMINNER 

som verdiskapning 

Historisk utgangspunkt 

I 1945, da krigen var over, ble det sendt et kulturbrev 

til den norske regjering. Underskriverne 

representerte en rekke kulturområder og verdisyn, 

naturlig nok når både Henrik Groth, Olaf 

Gjerløw, Johan Borgen og Sigurd Hoel var med. 

Felles for dem var at de så faren i det kulturelle 

forfallet før og under krigen, og at de ville spore 

til felles innsats for en gjenoppbygging også av 

kulturens fundament. 

«Den økonomiske gjenoppbyggingen av landet 

som nå forestår, vil sikkert stille store fordringer 

til oss og til staten. Men hvis de kulturelle 

krav i den anledning blir satt til side i 

påvente av bedre tider, kan det skje ubotelig 

skade.» 

Kulturbrevets krav og innhold er 55 år seinere 

skremmende aktuelt: bedre vilkår for 

lærerne («en kulturfiendtlig lønnspolitikk har 

ført til at standen er skjøvet sosialt i bakgrunnen»), 

bedre kår for vitenskapen, særlig de 

humanistiske vitenskaper, bedring av studentenes 

kår (hybelhus, arbeidsrom, en viss økonomisk 

romslighet), økte bibliotekbevilgninger, 

styrking av kringkasting, teater, musikk og film 

og kunsten ut i distriktene. 

Handling i forhold til Kulturbrevet av 1945 

ble en tid etterpå etterlyst av Sigurd Hoel. Han 

ironiserte over at det ikke skjedde noe: «De er 

visst redd for at det skal gå politikk i saken… 

Men det er en ting som er verre enn at det går 

politikk i en sak: det er at det ikke går politikk i 

saken…» 

I 1945 snakket man om gjenoppbygging. 

I dag snakker vi om verdiskaping. Det er av aller 

største betydning å erkjenne at kulturen, herunder 

kulturminner og kulturmiljøer, er en del av 

vår verdiskaping. Med en slik visjon kan vi vurdere 

og drøfte kulturminner og kulturmiljøer 

som ressurs, og vi kan belyse kulturminnevernet 

som bærekraftige aktiviteter. Men vi ville ikke 

hatt et Kulturminneutvalg dersom alt var såre 

vel, dersom alle var positive, dersom virkemidler 

og regelverk fungerte til alles tilfredsstillelse, 

dersom alle tok godt vare på de kulturminnene 

de kom i nærheten av. Det er ikke slik. Derfor 

har utvalget en jobb å gjøre. 

Kulturminneutvalgets mandat 

Kulturminneutvalget har fått i oppdrag å vurdere 

mål, virkemidler og strategier på kulturminnefeltet. 

Vi skal videreutvikle perspektivet 

på kulturminner som ressurs for samfunnet, som 

dimensjon ved bærekraftbegrepet, og som en 

viktig del av en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. 

Vi skal legge vekt på å sikre vern og forvaltning 

av fredete og bevaringsverdige kulturminner, 

og belyse kostnadene ved dette. Vi skal 

legge vekt på å styrke kommunenes og organisasjonenes 

rolle i kulturminnearbeidet, fremme 

nettverksbygging, og vurdere organiseringen på 

fylkesnivået, herunder Samisk kulturminneråd. 

Vi skal belyse eiers rolle og situasjon som aktør i 

kulturminnearbeidet, vi skal vurdere vern av statens 

bygninger og vurdere styrking av internasjonalt 

kulturminnesamarbeid. 

Grunnleggende, omfattende, og spennende 

oppgaver. Jobben skal være gjort i løpet av 2001 

– den kunne sikkert ha fylt et helt tiår. Siden vi 

har fått spesiell beskjed om å identifisere flaskehalser 

og forbedringspunkter i eksisterende systemer 

og arbeidsformer, er utvalget i gang med 

en del utredningsarbeid som skal hjelpe oss med 

grunnlaget for identifisering og vurdering. For 

øvrig er utvalget selv godt i stand til å vurdere: 

det består av 17 personer med ulike, men svært 

relevante erfaringer. 

Dagens politiske debatter 

Det er heldigvis politisk oppmerksomhet om 

noe av det vi skal vurdere. Vi er midt i debatten 

om oppgavefordeling og fornyelse av offentlig 

sektor. Resultatet av den debatten vil kanskje 

ikke komme helt til syne før Stortinget har sagt 

sitt – forhåpentligvis våren 2001 -, men ulike forslag 

er allerede utredet og lagt på bordet. Oppgavefordelingsutvalget 

la fram sin innstilling 3. 

juli i år, og anbefalingene er meget klare i retning 

av en mindre detaljstyrende stat og mer 

ansvar og reell makt til kommunene. Når det 

gjelder organiseringen av kulturminnevernet på 

fylkesnivå, mener hele utvalget at Miljødirektoratenes 

(Riksantikvaren, Statens Forurensningstilsyn 

og Direktoratet for Naturforvaltning) oppgaver 

på fylkesnivå må samles ett sted. 

Oppgavefordelingsutvalgets flertall mener alt 

skal samles i en framtidig styrket fylkeskommune, 

mens jeg hører til dem som mener at 

dette er statlige oppgaver, utøvelse av nasjonal 

politikk, og at det derfor må samles i den regionale 

statsforvaltning, dvs fylkesmannsembetet. 

Dette standpunktet har jeg ikke lagt skjul på 

overfor Kulturminneutvalget, men utvalget skal 

selvsagt etter grundig debatt og vurdering 

komme med sin vurdering også av spørsmålet 

om regional organisering.

Når det gjelder kulturminneforvaltningen og 

utfordringene som gjelder vern, vedlikehold, frigivning, 

dokumentasjon og kostnader, er de 

mange steder i landet på dagsorden. Kanskje 

særlig når det gjelder konfliktsaker og når det er 

uenighet om fordelingen av goder og byrder. 

Når Kulturminneutvalget skal vurdere strategier 

og virkemidler, er kanskje de viktigste stikkordene 

kommunikasjon og formidling. Her er det 

fremdeles mye å lære. Ofte kan det virke som 

om de ulike aktørene lever i hver sin verden. 

Målet må være å kommunisere slik at iallfall virkelighetsforståelsen 

er felles. 

Økt kunnskap om kulturminner 

Strategier for å øke kunnskapen må være 

omtrent den samme som forfatterne av kulturbrevet 

i 1945 forfektet: mer ressurser til utdanning 

og forskning. Spørsmålet må stilles om 

hvordan man bygger opp stoltheten til sin kulturarv 

og sin identitet. Kulturminnekunnskapen 

må sterkere inn både i skoleverket, i næringsutvikling 

og i lokalforvaltningen. Den burde være 

selvsagt tidlig i kommuneplanprosesser og i strategiske 

næringsplaner. Bruksbegrepet slik det 

for eksempel brukes i kommuneplansammenheng, 

er ofte ikke forankret i andre verdier enn 

de materielle og teknologiske. 

Et sterkere medansvar for kulturminner og 

kulturmiljøer kan skje gjennom en større bevissthet 

omkring dialogen mellom aktørene. Hvorfor 

ikke lage en lokalpolitisk handlingsplan for 

kulturminner og kulturmiljøer som ressurs i 

lokalsamfunnet? Viktige alliansepartnere her er 

de frivillige organisasjonene, som ofte sitter inne 

med store mengder kunnskap og mange flinke 

og entusiastiske folk. Andre alliansepartnere er 

museene som i dag benyttes altfor lite når lokale 

beslutninger skal tas. Enda et annet perspektiv 

er å se kulturminnene i beredskapssammenheng: 

eksisterer det en sårbarhetsanalyse? Er 

noen viktige verdier truet ved katastrofesituasjoner? 

Helhetlig miljø- og ressursforvaltning 

Bevisstheten om kulturminner og kulturmiljø er 

jo i seg selv det som gir mening til begrepet 

bærekraftig utvikling! Å tenke bærekraft i forhold 

til framtidige generasjoner bør prege våre 

aktiviteter i dag; samtidig skal vi forvalte det som 

de forrige generasjonene har overlatt til oss. 

Her er brukerperspektivet viktig, og det er nødvendig 

å skape arenaer for partnerskap slik at 

dialog og kommunikasjon mellom aktørene kan 

skje på så likeverdige premisser som mulig. 

En helhetlig og samordnet miljøforvaltning 

innebærer både at fagmiljøene blir sterkere og 

at man blir bedre på å se seg selv i en helhet. 

Uten sterke fagkunnskaper får vi det ikke til. 

Men med for høye sektorbarrierer mellom faggrupper 

og sektorer får vi det heller ikke til. Der- 

for er balansen – og dermed den overordnete 

styringen – viktig. 

Prioritering innen vern og fredning 

Her er grunnlaget for verdsetting og bevisstheten 

om det verdifulle særdeles viktig. Det blir 

galt å hele tiden rette søkelyset mot overtramp 

og overgrep. Kunsten er å kunne oppmuntre, 

påskjønne, belønne og sørge for medvirkning og 

medansvar. Mye av lovverket vi har i dag kan forbedres, 

og det pågår et reformarbeid også med 

Plan- og bygningsloven som er av interesse for 

kulturminneforvaltningen. Prosedyrer for frigivning, 

kostnadsfordeling ved utgravninger, 

vern og dokumentasjon; alt dette er vanskelige 

med viktige spørsmål. 

Jeg tror vi må være modige nok til å si noe om 

prioriteringer. For det første hva som skal være 

et nasjonalt ansvar i den forstand at staten bærer 

kostnadene. Det kan være vanskelige diskusjoner 

om forholdet mellom nasjonale og lokale 

kulturminner, men de er viktige. For det andre 

må vi kunne prioritere mellom de ulike kulturminnene. 

Det blir feil hvis alt skal være like viktig, 

hvis alt skal bevares – for enhver pris. Samtidig 

er det katastrofalt hvis de mest verdifulle 

kulturminnene eller kulturmiljøene går tapt 

fordi regelverket eller ansvarsforholdene var 

uklare. 

Oppfordring til dialog 

Kulturminneutvalget håper å kunne ha en god 

dialog og kommunikasjon med aktører som har 

engasjement og meninger når det gjelder vårt 

mandat. Vi har stor kompetanse i selve utvalget, 

men vi er avhengig også av andres erfaringer. Vi 

ønsker derfor å sette standarden for det som må 

bli vår framtidige kulturminneforvaltning: høy 

kunnskap, god kommunikasjon og bedre dialog, 

også for vårt eget arbeid. Jeg har stor tro på at vi 

skal få det til, og ønsker velkommen i debatten! 

Bryggen i Bergen står på Unescos 

Verdensarvliste., og trenger 255 

millioner kroner de neste 10 år. 

Riksantikvarens opptrappingsplan 

viser behov for 4,2 milliarder 

over 20 år til istandsetting og 

vedlikehold av landets fredete 

bygninger 

(foto: Per Nybø, 

Bergens Reiselivslag) 

11

12 


Tøffe omstillinger i 

– Norsk kulturliv må forberede seg på tøffe omstillinger. Vi ser det på andre områder, 

og kulturlivet blir neppe spart, sier Stein Slyngstad, avtroppende daglig leder på 

Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. 

Han er siviløkonomen som Aftenposten karakteriserte 

som «en kunstfaglig amatør på sightseeing 

i norsk kulturliv». Den attesten fikk han 

med seg inn døra da han tiltrådte i 1997. Knappe 

fire år seinere slutter han. Kunstsenteret på 

Høvikodden har i mellomtiden snudd økonomien 

fra omfattende underskudd til overskudd. 

– Samtidig har vi hatt en kraftig nedgang i 

besøkstallet. Det er et paradoks at årene med 

størst besøk er årene med størst underskudd. 

Besøkstallet har falt i takt med synkende antall 

utstillinger. Da jeg tiltrådte måtte det nye styret 

og ledelsen legge ny strategi etter år med underskudd. 

Henie Onstad lå med brukket rygg økonomisk 

og vi måtte skape ny tillit til kunstsenteret 

og virksomheten her, sier Stein Slyngstad. 

Slyngstad kom til Høvikodden fra en kombinert 

direktørstilling for Stavanger Symfoniorkester 

og Stavanger Konserthus. Før den tid hadde han 

hatt noen år i daværende Norsk Teater- og 

Orkesterforening, før han kom til Oslo Kinematografer 

der han var med å planlegge omdanningen 

til A/S i 1992. Etter en uke som aksjeselskap 

kom det nytt byråd i Oslo og Kinematografene 

ble igjen en kommunal bedrift: 

– Da sa jeg opp, uten ny jobb å gå til. Min oppfatning 

var at dette var å rygge inn i framtida. Nå 

er for øvrig Oslo Kinematografer blitt A/S igjen 

med alles velsignelse. Slyngstad trekker litt på 

skuldrene. Hans bakgrunn som siviløkonom og 

leder av en tung kunstinstitusjon har blitt møtt 

med skepsis, ikke bare av Aftenposten. 

Truet mangfold? 

Kunstsenteret på Høvikodden har i Slyngstads 

tid kommet inn på statsbudsjettet, driften er i 

balanse med en egeninntjening på omlag 50%. 

Kulturdepartementet ønsker seg en sammenslåing 

av kunstmuseene i hovedstaden med Henie 

Onstad, Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, 

Kunstindustrimuseet i Oslo, Riksutstillinger 

og Norsk Arkitekturmuseum under 

samme hatt. 

Er det næringslivets fusjonssjuke som har kommet til 

museumssektoren? 

– Planene er positive, men jeg tar forbehold om 

at dette gjøres på riktig måte. Det er nok av 

eksempler på det motsatte. 

Du opplever ikke dette som en strømlinjeforming av 

institusjonene og en trussel mot mangfoldet? 

– Nei. Mange kulturinstitusjoner er kopier av 

hverandre, til dels også dårlige kopier. Teatrene 

blir små utgaver av Nationaltheatret, orkestrene 

av Filharmonien. Det er lettere å styre mangfoldet 

ved en sammenslåing. En kan jo spørre hvor 

fornuftig det er med fem biblioteker, og en 

rekke deltidsstillinger på spesialområder. Jeg 

mener det er fornuftig med bla. et oppdatert 

sentralmagasin for disse institusjonene. Vi snakker 

her om seks nasjonale institusjoner med til 

sammen 140 ansatte. Vi er små i en internasjonal 

sammenheng. Lousiana i Danmark har f.eks 

over 200 ansatte alene, så dette er ikke snakk om 

en stor fusjon. Vi har eksempler på både fusjoner 

og fisjoner som ikke har vært av de mest vellykkete. 

Delingen av Nasjonalgalleriet og Museet 

for Samtidskunst skjedde uten de faglige 

begrunnelser i høysetet. Ved å slå oss sammen til 

et nasjonalt kunstmuseum kan vi oppnå faglige 

synergier, vise muskler i en internasjonal sammenheng. 

Vi må se hva som er viktig for Norge, 

for norsk miljø og kunstliv. Hvor trykker skoen? 

Det er viktig å tydeliggjøre institusjonene i forhold 

til publikum. Her er det mye å hente, ved å 

samordne oss får vi mer penger til kunst, og kan 

bruke mindre krefter på administrasjon. Vi ser 

litt av den samme tenkningen i forhold til ABMmeldingen, 

med å samle og samordne og hente 

synergier på regionalt nivå, sier Slyngstad som 

ser planene som en styrke for å videreutvikle 

institusjonenes egenart: 

Mangfold gir styrke 

– Jeg ser det som viktig at de ulike institusjonene 

utfyller hverandre, mangfoldet er viktig og gir en 

bredde. Stifternes intensjoner med Henie 

Onstad Kunstsenter var å skape et senter for 

internasjonal samtidskunst, et levende sted for 

publikum og kunstnere. I jakten på den kunsten 

som ennå ikke er skapt må institusjonen være 

foran sitt publikum. Her må vi være edruelige i 

forhold til hva en kan forvente av besøkstall. Vi 

ønsker også å realisere store utstillinger som er 

relatert til våre samlinger, men internasjonale 

kunstutstillinger har blitt fryktelig dyre. Norge er 

i ferd med å gå glipp av de store utstillingene 

som vises ute. Vi er et lite land med lite finansielt 

grunnlag, men store utstillinger kan være lokomotiver 

for kunstinteressen totalt. Vi er ikke konkurrenter 

for Astrup Fearnley og Samtidskunstmuseet, 

vi tjener alle på overrislingseffekten. 

Du berører rammebetingelsene for museumsdrift?

kulturlivet framover 

– Vi er som så mange andre avhengig av økte tilskudd. 

Noen måler museenes suksess i antall 

besøkende. Et slikt regnestykke er farlig om det 

blir styrende i forhold til kulturpolitikken. Det 

som er viktig med en den offentlige kulturstøtten 

er at den skal ta fatt der markedet svikter. For 

oss er det ingen målsetting å gjøre utstillinger 

som ellers ville sett dagens lys. Skal teatrene vise 

revyer når det finnes kommersielle aktører? 

Spørsmålet er hvem som skal bruke offentlige 

kulturmidler. Det er et stort behov for å styrke 

samtidskunsten, et behov for å tilføre landet 

impulser fra utlandet i alle kunstformer og la oss 

ta del i det som rører seg ute. Det er også en viktig 

stimulans for norske kunstnere. 

Større lokalt ansvar viktig 

Norsk kulturliv finansieres i stor grad av kommuner og 

fylkeskommuner, mens mange ønsker seg ren statlig 

finansiering? 

Alle kulturinstitusjoner slåss med nebb og klør 

for å få staten til å ta mest mulig ansvar. Staten er 

en sterk aktør med større tillit i kulturlivet. 

Mange frykter at kommunene og fylkeskommunene 

kutter i kulturbevilgningene for å rette opp 

økonomien, slik at rammevilkårene blir uforutsigelige. 

Men det er viktig å flytte mer ansvar ned 

på regionalt og lokalt nivå for å bidra til kulturpolitisk 

kompetanse. Vi er avhengig av regionalog 

lokalpolitisk forståelse for betydningen av 

kunst og kultur i samfunnet. Tar en bort ansvaret 

tar en også bort incitamentet. Det som er viktig 

er å skape en lokal forståelse for hva som 

rører seg i kulturlivet, men det må legges til at 

der møter en også ofte veggen. Faren med den 

politikken som har vært ført, er at den sementerer 

kulturlivet. Har en først kommet på budsjettene, 

blir en der. Men det er godt at institusjoner 

kommer og går, det er ikke alltid så mye å skrike 

for at noen blir borte. Kulturrådets ordning med 

tilskudd for nye prosjekter i inntil tre år gir 

anledning til å vise om ting er liv laga. Ikke alt er 

det, og vi må ha råd til å feile. Vi må ikke øremerke 

midler som en siden ikke kan røre. 

Museene framover? 

– Det kommer tøffe omstillinger i kulturlivet, vi 

ser det på andre områder, og kulturlivet blir 

neppe spart. Men det synes også å være en gryende 

forståelse politisk for at kunst og kultur er 

viktig, og at det kan gi bedre rammer framover. 

Det har vært et problem at Stortingets kulturkomite 

gir lite politisk prestisje. Derfor var det 

viktig at en så markert politiker som Anne Enger 

Lahnstein valgte Kulturdepartementet og siden 

kulturkomiteen. Jeg skulle ønske at flere partier 

og politikere kunne følge etter. Det er viktig at 

ledende politikere markerer kulturspørsmål 

utad og også setter spørsmålene på den politiske 

dagsorden. 

Hva med rollefordelingen offentlig – privat? 

– Det er noe av et problem i det offentlige at det 

ofte ikke er skille mellom bevilgende og produserende 

enheter. Jeg er glad for at det påtenkte 

nye nasjonale museet for kunst foreslås organisert 

som en stiftelse. Det er en langt mer fleksibel 

ordning enn statsinstitusjoner som for eksempel 

Museet for Samtidskunst. 

Og du selv? 

– Nå tar jeg en sabbatsperiode med familien i 

Spania, siden får tiden vise, men jeg har aldri 

arbeidet med annet enn kultur, avslutter Slyngstad 

uten å utdype om det er ment som en trøst 

eller advarsel. 

TEMA 2000 

«En kunstfaglig amatør på sightseeing 

i norsk kulturliv». Stein Slyngstad 

forlater Høvikodden etter fire år. 

(Foto: Leif Anker) 

13

14 


Oppgavefordelingsutvalget 

ønsker å redusere øremerkete 

tilskuddsordninger til kulturlivet. 

Oppgaveforde 

og museene 

Vekk med øremerking av statlige midler til kulturformål, 

og større kulturpolitisk ansvar til 

kommuner og regioner. Det er i kortform essensen 

av anbefalingene for kultursektoren fra Oppgavefordelingsutvalget 

som har sett på arbeidsdelingen 

stat, fylke, fylkeskommune og 

kommune (NOU 2000:22). Begrunnelsen er at 

lokal og regional forankring av budsjettene vil 

styrke samordning av kulturaktiviteter, og lokalt 

og regionalt ansvar for kultursektoren. 

Utvalget drøfter flere alternative modeller for 

framtidig regional forvaltning, en «landsdelsmodell», 

en «utviklingsmodell» en «samarbeidsmodell» 

og en «to-nivåmodell». 

Et flertall foreslår en reduksjon i antallet fylkeskommuner 

fra dagens 19 til 10-15 såkalte 

regioner. Ett medlem foreslår å sløyfe det regionale 

leddet helt. Utvalget drøfter oppgavefordelignen 

mellom stat fylke og kommune på bred 

basis, hvor helsesektoren har sentral plass. Kultursektoren 

er bare en av mange oppgaver utvalget 

tar opp, men tilrådinger og vurderinger 

angår museene og kulturlivet i høyeste grad. 

Innenfor en framtidig regionsstruktur er det 

bred enighet om å oppheve den statlige øremerkingen 

av midler til kulturformål i kommuner og 

fylkeskommuner. Dagens ordning omfatter bla. 

øremerkede tilskudd til kulturhus og fylkeskommunale 

kulturoppgaver hvor tilskuddsordningen 

for museene er en svært viktig del. I stedet 

foreslås at midlene skal inngå i den generelle 

rammeøverføringen til regioner og kommuner. 

Landsdelsmodell 

I «landsdelsmodellen» foreslås inndeling i 5-7 

landsdelsregioner. Fylkeskommunenes kulturpolitiske 

ansvar fortsatt skal være regionalt, men 

overføres til landsdelsregionene med langt 

større råderett over økonomiske virkemidler for 

å kunne se kultursatsningen i sammenheng med 

regionalt utviklingsarbeid, som det heter. Store 

landsdelsregioner reduserer i følge utvalget 

behovet for nasjonal styring og koordinering av 

kultursektoren. Landsdelsregionene bør overta 

ansvaret for regions- og landsdelsinstitusjonene 

og knutepunktinstitusjonene for museum, billedkunst, 

scenekunst og musikk. Også oppgavene 

til «De tre R’ene», Riksteateret, Rikskonsertene 

og Riksutstillinger, bør overtas av eventuelt 

nye landsdelsregionersom da vil få ansvaret for 

formidling av profesjonelt kunst-, musikk 

dans- og teatertilbud regionalt. Kulturminnevernet 

foreslås lagt til landsdelsregionene 

sammen med øvrig miljøvernoppgaver som 

overføres fra Fylkesmannen noe som skal 

innebære større samordning. Finansieringen 

bør ta utgangspunkt i dagens finansiering av 

fylkeskommune, men med større økonomisk 

frihet, dvs. med mindre øremerking av midler 

til enkeltsektorer. Også samfunnsog arealplanleggingen 

legges til landsdelsregionene 

Utviklings- og samarbeidsmodeller 

«Utviklingsmodellen» innebærer en reduksjon 

av antallet fylker til 10-15 regioner, hvor 

Agder, Trøndelag, indre Østlandet og hovedstadsområdet 

blir framhevet som områder 

med behov for endring. For kultursektoren 

skal modellen opprettholde dagens fylkeskommunale 

oppgaver som regionalt ansvar, 

men med større råderett over økonomiske 

midler til lokale og regionale kulturtiltak. 

Også her vurderes å overføre midler som i dag 

forvaltes av «De tre R’ene» til regionene slik at 

bestillinger og formidling kan foretas utfra 

regionale prioriteringer og behov. Finansiering 

foreslås som en videreføring av tilskuddene 

til fylkeskommunene, tilsvarende som i 

«Landsdelsmodellen» med statlige ramme 

tilskudd og et minimum av øremerking. 

«Samarbeidsmodellen» foreslår de samme 

endringene for kultursektoren som «Utviklingsmodellen», 

men med andre oppgaver 

innenfor bl.a. helsesektoren. 

To-nivå modell 

«To-nivå» modellen innebærer at fylkeskommunene 

avvikles uten at det erstattes av et nytt 

regionalt forvaltningsnivå. Fylkeskommunenes 

oppgaver innenfor kultursektoren foreslås 

overført til kommunene. Utvalget foreslår 

å beholde dagens ansvarsdeling mellom stat 

og fylkeskommune for institusjoner med 

funksjonsfordeling, men med kommunene i 

fylkeskommunens sted. Kulturminnevernet 

vil innenfor en slik modell bli overført til Fylkesmannen. 

Modellen vil innebære en desentralisering 

av ansvaret for tilskuddsordningene 

til kulturtiltak, en ordning som berører 

bl.a. museer og oppgaver knyttet til «De tre

lingsutvalget 

R’ene». Også Fylkesbibliotekene foreslås desentralisert. 

«Fordi den enkelte kommune ofte vil 

være for liten til å ivareta kulturoppgavene som 

overføres fra fylkeskommunen alene, vil det 

være behov for interkommunalt samarbeid», 

heter det. 

Utvalgets flertall går inn for en reduksjon i 

antallet regioner til 10-15. For museene og kultursektoren 

synes fasiten klar på tvers av de ulike 

alternativer for framtidig regionsorganisering: 

Øremerking av midler til kulturformål reduseres 

til et minimum, og følgelig også en økning i 

lokalt og regionalt kulturpolitisk ansvar. Flertallet 

i utvalget ønsker større regionalt ansvar for 

knutepunktinstitusjoner og regions- og landsdelsinstitusjoner 

innenfor områdene museum, 

billedkunst, scenekunst og musikk. Deler av midlene 

for «De tre R’ene»; Riksteateret, Riksutstillinger 

og Rikskonsertene, foreslås overført til 

regionalt nivå. Her er det imidlertid klar dissens 

fra et mindretall i utvalget som ønsker å slå ring 

om «den skjøre balansen som er mellom kunstarter 

og virkeformer». 

Mindre stat – økt regionalisering i kulturlivet 

Utvalget tar dermed til orde for en desentralisering 

og regionalisering av kulturpolitikken. For 

museenes del vil dette bl.a. bety at ordningen 

med knutepunktsmuseer avvikles. Dette vil i så 

fall berøre de fleste større regionale kunstmuseer, 

og kunstindustrimuseene i Bergen og Oslo. 

I sum betyr dette at et nær samlet tilbud for 

formidling av kunst og kunsthåndverk kan gå en 

svært usikker framtid i møte. Dersom øremerking 

av tilskudd til bl.a. museene faller bort, vil 

museer og andre kulturtiltak i større grad enn i 

dag kunne bli salderingsposter når budsjettene 

gjøres opp i kommuner og fylkeskommuner. 

Dette omfatter i tillegg til knutepunktsinstitusjonene, 

også samtlige 286 museer som i dag omfattes 

av tilskuddsordningen. Mange fylkeskommuner 

og kommuner satser i dag betydelige midler 

på kultursektoren og på museer, utover sin 

andel av tilskuddsordninger. Andre gjør det 

ikke. Det er liten grunn til å tro at dette vil endre 

seg vesentlig ved en desentralisering av tilskuddsansvaret. 

Dersom utvalgets anbefalinger settes 

ut i livet, kan konsekvensen bli at forskjellene i 

kulturtilbudet mellom de enkelte kommuner og 

regioner vil bli ytterligere forsterket. En rekke 

museer og institusjoner som i dag spiller en viktig 

rolle i kulturlivet lokalt og nasjonalt, kan bli 

vingestekket og miste sin betydning. Spørsmålet 

er om de kulturpolitiske konsekvenser av en slik 

omlegging vil være tråd med de mål en hittil har 

hatt i statlig kulturpolitikk hvor likeverdig spredning 

av kultur- og museumstilbud har vært tillagt 

stor vekt. I forlengelsen av dette spørsmålet reises 

et gammelt; en egen museums- eller kulturlov for 

å sikre at et minstemål av kulturoppgaver løses. 

Det er påtakelig at Oppgavefordelinsgsutvalget 

bare i svært liten grad har problematisert sine 

anbefalinger for kultursektoren. I den grad det er 

gjort, er det uten å diskutere om uheldige sider av 

dagens ordninger vil kunne bli forsterket. 

Avklaring på våren 

Utvalgets innstilling hadde høringsfrist 1.november. 

Landsmøtet i Arbeiderpartiet i midten av 

november vedtok å opprettholde et direkte folkevalgt 

nivå mellom stat og kommune, men 

understreket behovet for vesentlige forandringer, 

og regionale løsninger på flere oppgaver. 

Partiet ser for seg at reformprosessen skal 

være avsluttet før neste kommunevalg i 2003. 

I Kommunaldepartementet opplyser informasjonssjef 

Erling Hansen at det planlegges et 

stortingsdokument til våren på bakgrunn av oppgavefordelingsutvalgets 

innstilling. Kommunalkomiteens 

leder Berit Brørby (a) sier til 

Museumsnytt at saken bør oversendes Stortinget 

før påske dersom den skal kunne behandles før 

sommeren. 

I det politiske liv er det nok lagt merke til at 

et samstemt utvalg går inn for en sterkere regional 

og lokal styring av kultursektoren. I debatten 

om fylkeskommunenes framtid har de kulturpolitiske 

konsekvenser spilt en svært tilbaketrukket 

rolle i den politiske drakampen. Her kan 

spørsmål av vidtrekkende kulturpolitisk betydning 

lett bli en pølse i slaktetida. 

Oppgavefordelingsutvalget 

ønsker mer kommune og region, 

og mindre stat i styringen av 

norsk kulturliv. 

(Foto: L. Anker) 

15

TEKST: ELLEN ROALDSET OG JAN-BØRGE TJÄDER 

16 

Universitetsmuseene 

Hvor er de naturhistoriske museene? 

Kulturdepartementet har lagt fram Stortingsmelding 

nr. 22 (1999-2000): «Kjelder til kunnskap 

og oppleving». Hovedmålet er å omorganisere 

og stimulere til samordning og samarbeid innenfor 

arkiv, bibliotek og museer. Meldingen 

omhandler «først og fremst institusjoner og tiltak 

som direkte eller indirekte er knytte til 

ansvarsfeltet åt Kulturdepartementet». Derved 

ekskluderes universitetsmuseene, som er blant 

landets største og fremste, da disse ligger under 

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. 

Dette er bemerkelsesverdig ikke minst i lys av 

at stortingsmeldingen tar mål av seg til å presentere 

en helhetlig politikk for norske museer, 

arkiv og bibliotek. Universitetsmuseene faller 

mellom flere stoler. Selv om museenes ansvarsområder 

ligger noe på siden av Kirke, utdannings- 

og forskningsdepartementets og universitetet 

kjerneområder, er de i dag ikke 

Kulturdepartementets ansvar, samtidig som de 

er noen av landets mest sentrale museer. Det 

naturvitenskaplige samlingsmaterialet er også 

nært knyttet til Miljøverndepartementet. 

Naturhistoriske universitetsmuseer 

Universitetsmuseene forvalter 99% av det naturhistoriske 

materialet som er samlet i Norge (tall 

fra NOU 1996:7), og har som lovpålegg å ivareta, 

videreutvikle og forvalte vitenskapelige samlinger, 

bygge opp under vitenskapelig arbeid og 

være en støtte i undervisningen på universitetene. 

Målsettingen er også å være nasjonale 

kompetansesentra med hensyn til utlån og formidling, 

samt fungere som et supplement til den 

ordinære undervisning i grunn- og videregående 

skole. Dernest å gi et tilbud til befolkningen 

generelt for å stille kunnskapshungeren. 

I Norge er naturhistoriske gjenstandssamlinger 

og dokumentasjon samlet i noen få 

museer. De eldste delene av de naturhistoriske 

samlingene ved Universitetet i Oslo stammer fra 

Bergakademiet på Kongsberg, gaver fra de kongelige 

naturaliesamlingene i København og 

Stockholm, og fra en rekke enkeltpersoner. 

Deler av samlingene går tilbake til 16- og 1700tallet. 

Universitetets naturhistoriske museer og 

botanisk hage er landets største arkiv for botaniske, 

mineralogiske, petrologiske, paleontologiske 

og zoologiske data. Samlingene representerer 

store nasjonale verdier. Museenes 

ansvarsområde er knyttet til ivaretakelse av samlingene 

og forskning, undervisning og formidling 

om norsk natur og naturressurser i vid for- 

stand. Museene skal stå til tjeneste for allmennheten 

og forskere fra inn- og utland. For at samlingene 

skal kunne utnyttes optimalt, både vitenskapelig 

og i forhold til publikum, må materialet 

være forsvarlig innsamlet, katalogisert, konservert 

og oppbevart. 

Det ligger en stor utfordring i å gjøre samlingene 

elektronisk tilgjengelige, slik at deres 

potensialet, med hensyn på systematisk sammenstilling 

og formidling av informasjon kan 

utnyttes optimalt. Norges forskningsråds Handlingsplan 

for Miljø og utvikling 1999- 2001 utrykker 

seg slik i forbindelse med tilgjengelighet av 

data om norsk natur: «Beskjedne midler kan på 

dette feltet utløse at et skred av informasjon blir 

gjort tilgjengelig for lokal og nasjonal forvaltning». 

De naturhistoriske museenes biologiske samlinger 

er en forutsetning for all forskning innen 

biologisk mangfold og bygger på kunnskap i systematikk 

og taksonomi. Behovet for faglig 

rekruttering er følbar innen de taksonomiske 

fagretninger – de som arbeider med selve klassifiseringen 

og navngivingen av klodens organismer 

(Nature, vol. 394, 1998). Slik ekspertise finnes 

i dag ved naturhistoriske museer. 

Mange tror at alt det de naturhistoriske museene 

har av objekter er det som vises i utstillingene. 

Det er ikke riktig. Et eksempel er Zoologisk 

museum ved Universitetet i Oslo som forvalter 

vitenskaplig objekter fra hele verden, tilsammen 

ca. 2 200 000 lots. Denne vitenskaplige samlingen 

er av stor nasjonal og internasjonal betydning og 

er ikke tilgjengelig for publikum. Utstillingenssamlingene 

omfatter ca. 2000 objekter, dvs. bare 

0,1 % av Zoologisk museums totale samlinger. 

Rekrutterings- og formidlingsaspektet 

I størstedelen av landet vårt mangler naturhistoriske 

museumstilbud. Særlig betenkelig blir 

dette i forhold til grunnskolens elever. Som det 

blir pekt på i meldingen på s. 90: «Kan musea 

vera ein veleigna arena for å visa samanhengar i 

naturen og samanhengar mellom menneskeleg 

aktivitet og landskapet». I denne forbindelse 

både kan og ønsker de naturhistorisk universitetsmuseene 

å spille en langt mer sentral rolle 

som kunnskapsbase for de lokale museene også 

når det gjelder naturhistorisk materiale for 

naturfagundervisningen i skolen. Ved også å 

tilby moderne og variert formidling både i museene 

og som nett-presentasjoner vil interessen for 

naturfagene stimuleres. 

Universitetets naturhistoriske museer må

og ABM- meldingen. 

«inn i varmen» En revitalisering, modernisering 

og synliggjøring av aktiviteten vil være den viktigste 

utfordring for de naturhistoriske museer i de 

kommende år. Flere land satser nå betydelige 

beløp på å bygge opp nye moderne og attraktive 

naturhistoriske utstillinger (Washington, London, 

Paris, Leiden, Berlin, München, for å nevne 

noen av de betydeligste). Som en følge av dette 

har publikumstilstrømningen øket betydelig. 

Dette er også en utvikling som vi må følge opp i 

vårt land. 

Har vi ressursene? 

Ved de naturhistoriske museene har ressurstilgangen 

de siste årene vært så lav at det ikke har 

vært mulig å opprettholde et nivå som samsvarer 

med universitetets målsettingen med institusjonen. 

De naturhistoriske museene ved Universitetet 

i Oslo har i dag et svakere økonomisk fundament 

enn flere av de nasjonale museene og 

knutepunkts museene. I budsjettet for 2001 går 

90 % av midlene til lønn og kun 10 % til drift. 

Universitet signaliserer pr. 1.11.00 ytterligere 

reduksjon med bakgrunn i forslaget til statsbudsjett. 

Dette er uforsvarlig. Monumentale, fredete 

og verneverdige bygninger er nedslitte og påkrevet 

rehabilitering og nybygging er stadig blitt 

utsatt. Dersom vi i Norge skal kunne oppprettholde 

og videreutvikle nasjonens samlinger 

innen de naturfaglige områdene, så må nok den 

finansielle situasjonen bedres betraktelig. – Det 

er et stort behov for et kvalitativt løft for å 

kommre på høyde i internasjonal sammenheng. 

Tilstandsvurdering og behov 

Behovene ved Universitetets naturhistoriske 

museer antas å være minst like presserende som 

for museene som hører inn under Kulturdepar- 

tementet, der behovene er behandlet i Stortingsmeldingen. 

Hverken magasiner eller utstillingslokalene 

tilfredstiller i dag de de kravspesifikasjoner 

som gjelder for variasjoner i temperatur 

og luftfuktighet. Bare ved Universitetets naturhistoriske 

museer anslås investeringsbehovet å 

være av størrelsesorden 400 –500 MNOK. 

Tilleggsmelding om universitetsmuseene 

Vi viser til brev av 12.5.00 til Statsministeren som 

Rektor K.Norum, Universitetet i Oslo, sendte på 

vegne av Universitetene i Norge med anmodning 

om at regjeringen supplerer Stortingsmelding 22 

(1999-2000) med en tilleggsmelding om universitetsmuseene. 

En slik tilleggsmelding bør 

avklare universitetsmuseenes rolle og plassering i 

det foreslåtte nasjonale samvirket mellom arkiv, 

bibliotek og museer, deres ansvar som publikumsmuseer 

og deres muligheter og rammer for 

fornyelse og framtidsorientering. Eierstruktur og 

finansiering må avklares. Universitetsmuseene 

finansieres i dag over universitetenes ordinære 

rammer. Disse påvirkes blant annet av studenttallet 

og studentenes vekttalls- og gradsproduksjon. 

«Mjøsutvalget» (NOU 2000:14 «Om høgre 

utdanning og forskning i Norge») presenterer 

en rekke forslag i sin innstilling som det kan være 

aktuelt å følge opp i en egen melding om universitetsmuseene. 

Sluttord 

De naturhistoriske universitetsmuseene er en 

viktig del av helheten. De representerer så store 

enheter, forvalter så store samlinger, har mange 

høyt vitenskapelig kvalifiserte medarbeidere, og 

har et betydelig potensiale som må regnes med i 

et bredt kulturpolitisk perspektiv. 

Botanisk hage i Oslo og universitetsmuseene 

vil «inn i varmern». 

De spiller en sentral rolle både i 

forskningen og i kulturlivet. De 

står også for hovedtyngden av 

den naturhistoriske formidlingen 

i Norge, men behandles ikke i 

ABM-meldingen. Universitetet i 

Oslo har derfor bedt regjeringen 

om en tilleggsmelding for universitetsmuseene. 

(Foto: De naturhistoriske museer 

og botanisk hage, Universitetet 

i Oslo) 

17


Under Fylkeskulturkonferansen 

2000 i Førde informerte fylkeskultursjef 

i Buskerud, Åse 

Klundelien, om fylkeskommunale 

og kulturpolitiske utfordringar i 

eit nytt hundreår. 


18 

Fylkeskulturko 

Kva blir dei kulturpolitiske utfordringane i eit nytt hundreår? Lokalt – regionalt – 

globalt? Korleis kan vi best takle den nye teknologien? Korleis kan det samarbeidast 

betre på tvers av departementale og fylkeskommunale arbeids- og ansvarsområder? 

Dette var hovudtema under Fylkeskulturkonferansen 

2000 i Førde 26. – 28. september. 

Arrangør: Kulturdepartementet, Kommunenes 

Sentralforbund og Sogn og Fjordane fylkeskommune. 

Innleiarane første dag var statssekretær 

Roger Ingebrigtsen og miljøvernminister Siri 

Bjerke. Det var fordelinga av arbeids- og ansvarsområde 

mellom departementa og fylkeskommunene, 

og korleis ein best kunne samarbeide, som 

var deira tema. I løpet av konferansen kunne 

elles førsteamanuesis Sylfest Lomheim spå at 

takka vere globaliseringa ville vi om hundre år 

ikkje lenger ha eit norsk skriftspråk, og professor 

Jon Bing sette eit stort spørjeteikn etter sitt tema: 

Framtida i våre hender? 

Ikkje som det eingong var 

Frivillig sektor – endringar og utfordringar, 

var ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet, 

Hans B. Skaset sitt 

tema for dagen. For dei som fekk med 

seg Norsk kulturråds årskonferanse 

1995 om det frivillige kulturlivet, der vi 

lærte at dei frivillige organisasjonane 

misser både makt og ansvar, og at dei 

ikkje lenger har den plassen i norsk kulturliv 

som dei eingong hadde, vart det 

kanskje ikkje særleg nytt å hente i Skaset 

si orientering i Førde. Det var stort 

sett same endringane og utfordringane 

vi vart konfrontert med i dag, fem år 

seinare. 

– Frivillig organisering og frivillig 

arbeid er ikkje lenger to sider av same 

sak. Sektorane går meir i kvarandre. 

Tidlegare har vi lært at det «frivillige» 

arbeidet skal vere innretta mot andre, 

det skal vere gratis og gjort på fritida. I 

dag er mykje av dette arbeidet betalt arbeid. Det 

moderne mennesket er mindre viljug til «å ofre» 

noko for fellesskapet, og meir opptekne av å ta 

ut goder til gagn for seg sjølv. Det offentlege 

blandar seg med det friviljuge, og brukar denne 

sektoren i velferdssamfunnet si teneste, sa Skaset. 

Med idretten som mønster, sa han at det vart 

stadig vanskelegare å skilje mellom idrett og 

marked, mellom Rosenborg som idrettslag og 

Rosenborg som bedrift. 

I dette landskapet blir dei Skaset kalla «selv- 

oppholderne», dei som kontrollerer og held 

organisasjonen i gang sentralt, vinnarane. Lokalleddet, 

dei ideologisk orienterte medlemmene 

som driv med noko fordi dei trur på det, blir 

taparane. For å kunne drive organisasjonane 

mest mulig effektivt, gir ein ideologien på 

båten. «Frivilligheten» er ikkje kva det eingong 

var, og det er viktig at vi no ikkje forherligar 

noko som ikkje lenger er, meinte ekspedisjonssjef 

Skaset. 

Fylkeskommunale utfordringar 

– Sidan stortingsmeldingane om kultur kom i 

1970-åra, har kultursektoren i fylka hatt ei veldig 

utvikling –faktisk frå null til ganske mykje! Dette 

fell godt saman med generelle norske idear om 

desentralisering og demokratisering. Fylkeskommunen 

har vist seg å vere ei passe stor eining for 

effektiv kulturpolitikk. Kultursektoren er eit 

område der det i større grad enn på dei fleste 

andre område står politikarane fritt å gjere regionale 

politiske prioriteringar, fordi dette er lite 

lovregulert. Samstundes gjer det kultursektoren 

sårbar – og dette er eit dilemma i diskusjonen 

om øyremerka middel frå staten til fylkeskommunane 

sin kulturpolitikk. Omtrent halvparten 

av fylkesbudsjettet til kultur har vore statlege tilskot. 

Kan ein fylkeskommunal kulturpolitikk 

basert på friviljuge oppgåver og utan øyremerka 

tilskot overleve, når underskot ved sjukehus eller 

aukte lærarløner i vidaregåande skule krever 

årlege aukte utgifte som det ikkje finst dekning 

for? 

Dette var spørsmål fylkeskultursjefen i Buskerud, 

Åse Klundelien, gjorde seg, då ho under 

avsluttinga av Fylkeskulturkonferansen i Førde 

informerte om aktuelle oppgåver i fylkes- 

kommunene. Ho nemnde og at kultursektoren 

har fått ein relativ liten plass i utgreiinga til Oppgåvefordelingsutvalet. 

(NOU 2000:22) 

Over til kommunane? 

– Vi veit kva våre arbeidsgjevarar meiner om 

øyremerkte tilskot. Men vi veit også at andre sektorar 

har både øyremerkte tilskot og eit sterkt 

lovvern. Kva blir det av kulturpolitikken sin 

handlefridom når det gjeld prioriteringar? Fylkeskommunane 

har tatt kulturmeldinga og 

handlingsplanen «Broen og den blå hesten», der

nferansen 2000 

det m.a. heiter at barn og ungdom skal prioriterast 

når ressursane skal fordelast, på alvor. Tar 

kulturdepartementet sjølv denne prioriteringa 

like alvorleg? 

Fylkeskommunene har hatt 10 prosent realvekst 

i utgifter til kulturformål i 1991 – 1996, og 

utgiftene til kunst- og kunstformidling og kulturvern/museum 

har auka særleg sterkt i denne 

perioden. 

I drøftinga om fylkeskommunen i det heile 

tatt skal eksistere som forvaltningsnivå, har eg 

undra meg på korleis staten elles skulle løyse dei 

oppgåvene som fylkeskommunene no utfører på 

vegne av staten, gjennom kultursektoren. Gjennom 

kommunene? Ja, Sandefjord hart gjort ein 

eineståande og banebrytande jobb med «den 

kulturelle skolesekken». Ein god del av kommunene 

kan sjølvsagt drive med eit godt kulturvern, 

tilsetje fagfolk og organisere kulturtilbod til barn 

og unge på eit kunstnerisk høgverdig nivå. Men 

mange kan det ikkje, meinte Klundelien. 

Ikkje kulturvernpoliti 

– Oppgåvefordelingsutvalet gjer framlegg om at 

kulturvernet skal ha samme administrative tilknyting 

som miljøvernet på regionalt nivå. Eit 

fleirtal meiner at tilknytinga skal vere til fylkeskommunen. 

Så vel med miljøvern som med kulturminner 

er det ein styrke for vernet at arbeidet 

har lokalpolitisk forankring. Det vil alltid vere 

duka for konflikt, fordi vern representerar ei 

interessemotsetning i forhold til andre interesseser, 

t.d. utbyggingsinteresser. Men ei forvalting 

som primært driv med kontroll, forbod og 

påbod, kan ikkje forvente at det blir skapt lokalt 

engasjement og positiv interesse. Ansvar skaper 

derimot engasjement. Det har vore ein stor 

styrke for kulturvernet at det ligg under regional 

folkevald kontroll. Kulturvernet bør sjåast i 

samanheng med den øvrige kultursektoren, spesielt 

musea, og må arbeide med positive verkemidddel 

som formidling, informasjon og økonomiske 

tilskot. Eit interessant spørsmål er elles kva 

fylka har brukt av eigne frie middel til kulturvern? 

Uansett kor mange kulturvernkonsulentar 

som blir tilsett, kan dei ikkje vere kulturvernpoliti. 

Det er folk sitt generelle opplysningsnivå og 

interesse for å ta vare på kulturminnene som ein 

del av den lokale identiteten, som er det beste 

vern for kulturminnene. Kulturvern bør vere ein 

del av den regionale utviklinga og identitetsbygginga, 

slutta fylkeskultursjef Åse Klundelien si 

oppsummering av fylkeskommunale og kulturpolitiske 

utfordringar i eit nytt hundreår. 

Frå fylkeskulturkonferansens ekskursjon. Fylkeskultursjef i Troms, Nina Badendyck og direktør i Norsk 

kulturråd, Ole Jacob Bull på veg inn i Bremuseet i Fjærland.(Foto: Bergljot Engeset) 

STORVEGES FYLKESARKIV 

Sogn og Fjordane fylkesarkiv på verdsveven nådde i fjor 220 000 menneske. Brukarane av 

nettsidene, som i stor grad kom frå USA og Canada, utførte over seks millionar søk i databasen. 

Og enno er nettprosjektet berre i oppstartingsfasen, fortel fylkesarkivar Gunnar 

Urtegård. Under Fylkeskulturkonferansen fortalde han om dette nye magiske kulturkartet: 

– Målet er at vi skal vere det første fylket som har ei komplett dekning av kirkebøker og folketeljingar 

på nettet. Om ikkje lenge kan du få informasjon via mobiltelefonen om setrane 

du passerer på fjellturen din. 

Sogn og Fjordane fylke har 26 kommunar med til saman 107 000 innbyggjarar. Fylkesarkivet 

arbeider i alle kommunane, med kommunale arkiv, privatarkiv, foto, musikk, utvandring, 

stadnamn, som dei viktigaste arbeidsområda. I eit kulturhistorisk atlas og leksikon vil du 

kunne «slå deg på» gardar, kulturminne, attraksjonar, statistikk, overnatting, transport etc. 

Som eit lite prøveprosjekt har Fylkesarkivet skanna inn døme på innhaldet i arkivseriar frå 

kommunale og private arkiv. Ved å velge arkivkatalogar, kan ein i det kommunale arkivet 

finne til dømes: Sør-Vågsøy kommune, Formannskapet, korrespondanse/saksdokument 

(1934), og i privatarkivet: Losje «Sygna», Møtebøker (1902-1947), Medlemsprotokollar 

(1902-1950). 

På Leikanger er dei to personar som arbeider med nettarkivet. Fylkeskommunen betaler for 

server og teknisk utstyr, eller har prosjektet fått økonomisk støtte frå kommunar i fylket, 

Fylket og Norge 2000. Andre som ønskjer kome i gang med likande opplegg kan få gode 

råd hos fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Webadressa til nettarkivet er www.sffarkiv.no. 

19

TEKST: BJØRNAR OLSEN 

20 

SÁPMI 

– EN NASJON BLIR TIL? 

Søndag 1. oktober 2000 åpnet en ny utstilling om samene på Tromsø Museum, Sápmi 

– en nasjon blir til. Utstillingen tar for seg samenes situasjon i etterkrigstidas Norge, 

med særlig vekt på den politiske mobiliseringen og organiseringen som skjedde i perioden 

fram mot årtusenskiftet. Den skal gi en beskrivelse av den politiske samlingen 

mot en «samisk nasjon». Eller som vi kan lese ved inngangen: «Dette er en utstilling 

om norske samers strev med å utvikle det samiske nasjonale fellesskapet etter krigen». 

Over denne erklæringen henger et veiskilt som sier sitt om hvor strevsomt kampen for 

samiske rettigheter har vært. Det angir på samisk og norsk at du er kommet til Kåfjord 

kommune. Det samiske navnet er knapt lesbart. Det er skutt på med hagle. 

I forordet til katalogen kan vi lese at et annet viktig 

siktemål med utstillingen er å bryte med «den 

offentlige fortellingen om samene», en fortelling 

som framstiller samisk kultur og samfunnsliv som 

noe eksotisk, monokulturelt og gammeldags. I 

denne fortellingen framstår gjerne «ekte» samisk 

kultur som lik «tradisjonell livsførsel», med telt, 

rein og vidde som viktige ingredienser. Den er 

kanonisert gjennom bøker, film og ikke minst 

museale representasjoner, noe Tromsø Museums 

egen basisutstilling om samene, Samekulturen, 

er et talende eksempel på. I så måte har museet 

tatt på seg den spennende, men vanskelige oppgaven 

med å skulle formidle et korrektiv og en 

kommentar til sin egen stående representasjon 

av samene. 

Korrektivet kommer da også umiddelbart i 

den nye Sápmi-utstillingen. Den åpner med 11 

store portretter som viser samer fra ulike områder 

i Norge, og med ulike yrker og livssituasjoner. 

Mangfoldet i dagens samiske væren understrekes 

ved at få av dem utøver tradisjonelle næringer, 

bare én er reindriftssame. De forteller oss at i dag 

deltar de fleste samer i det vanlige differensierte 

yrkeslivet i Norge og at bare en liten andel - kanskje 

5% - lever et liv som i noen grad samsvarer 

med de offisielle mesterberetningene. Til hvert 

portrett er det for øvrig en liten monter med en 

gjenstand eller et annet uttrykk som symboliserer 

deres yrkesbakgrunn eller røtter(?), selv om konnotasjonen 

her framstår som noe diffus. 

Organisering og form 

Fra dette portrett-galleriet ledes besøkeren over i 

hovedutstillingen. Den er inndelt i tre rom, som 

hvert tar for seg sin epoke og har sitt epigram: 

«Alt for Norge» (1945-1960), «Vis at du er same» 

(1960-1980) og «En nasjon står fram» (1980- 

2000). Rommene er atskilt av konvergerende 

skillevegger som skaper et sekskantet grunnplan. 

Assosiasjonene til den samiske gammen er ytterligere 

understreket ved at ildstedet (árran) framtrer 

som en liten krets av sitteplasser midt i 

rommet. Disse omkranser en søyle som bærer 

rommets epigram på toppen. Passasjen mellom 

rommene følger denne midtaksen og viser veien 

framover mot endestasjonen i det siste. Dette 

utgjør den besøkendes eneste veivalg i utstillingen. 

Formspråket domineres av fotografier og tekster, 

mens gjenstander spiller en underordnet 

rolle. Hvert rom er tematisk inndelt, og de fire 

skilleveggene i rommet utgjør det viktigste utstillingsarealet. 

I tillegg har endeveggen til høyre en 

tidstavle som angir hvilken periode rommet 

omfatter, samt tidstypiske aviser/utklipp/plakater. 

På den til venstre er det plassert en PC-stasjon 

som viser fotografier fra perioden. Her skal 

besøkeren selv etter hvert også kunne klikke seg 

inn på videointervjuer med utvalgte samer. Over 

PC’en i hvert av rommene henger også et uttrykk 

som metonymiserer periodens «tidsånd» (hhv. 

17-mai tog på Spildra, det første utkast til det 

samiske flagget og utdrag fra ILO-konvensjon nr. 

169 om urbefolkninger). 

Denne repeterende formen skaper en stram, 

gjenkjennelig stil som effektfullt og overbevisende 

kommuniserer utstillernes versjon av etterkrigstidas 

samiske politiske historie. Formen er enkel, 

men makter likevel å formidle et fortettet historie.

Fortellingens innhold 

Det første rommet, Alt for Norge, tar for seg 

moderniseringen og fornorskningen, og viser 

hvordan de samiske områdene innlemmes i velferdsstaten 

og storsamfunnet. Fra myndighetenes 

side ble det «samiske problem» oppfattet 

som et sosialt problem, et fattigdomsproblem, et 

utkantsproblem, som bare kunne overvinnes ved 

at «samisktalende nordmenn» fikk del i velferdsutviklingen 

og ble mest mulig lik nordmenn for 

øvrig. Utstillingen starter med den storstilte 

gjenreisningen i Nord-Troms og Finnmark etter 

krigen. Sørnorske typehus erstattet den lokale 

byggeskikken fra før brenningen og bidro til å 

hviske ut de materielle påminnelsene om en 

samisk tilstedeværelse. Dette ble forsterket av 

modernitetens inntog i samiske bygdesamfunn. 

Radio og ukeblader, nye forbruksvarer, omformet 

hjemmene og skapte en ny konformitet. 

Kommagene ble byttet ut med Viking gummistøvler. 

Utstillingen i det første rommet gir også 

et godt innblikk i hvordan skolen fungerte som 

instrument i fornorskningspolitikken. Den unnviker 

heller ikke det følsomme temaet om hvordan 

noen samer i framskrittets tidsalder ser sin 

egen kultur og etnisitet som en hemsko for utviklingen, 

og lærte å føle skam over sin egen bakgrunn. 

Og vi får også et innblikk i tidens eksotisering 

av det samiske, fra boksene med 

Joika-kjøttkaker til Nora Brockstedts Grand Prixsuksess 

«Voi-voi». 

Det neste rommet i utstillingen, 

Vis at du er same, tar for seg den 

samiske politiske oppvåkningen og 

organiseringen. Velferdspolitikken 

bidro til å gi mange unge samer 

høyere utdanning og derved en 

kulturell og ideologisk kapital som 

neppe ble brukt i tråd med intensjonene 

i myndighetenes utdanningspolitikk. 

De nye samiske intellektuelle 

ledet nemlig an i stiftelsen 

av sameforeninger rundt om i 

Norge og ga samebevegelsen et nytt 

og mer radikalt innhold. Inspirert 

av andre bevegelser i en post-kolonialistisk 

verden begynte samisk 

ungdom å kreve tilbake historie og 

kultur. Dette kom til uttrykk i joikens 

revitalisering og fornying, og i 

oppsporing og synliggjøring av glemte eller fortrengte 

kulturtrekk som kofter og stedsnavn. I 

utstillingen blir den kulturelle og politiske oppblomstringen 

symbolisert gjennom bokstavene 

«ʗSV», som lavt og hemmelighetsfullt hviskes ut 

i rommet. ʗSV er det tre mest brukte bokstavene 

i det samiske alfabetet og ble et symbol for en ny 

og radikal måte å ytre samiskhet på i forhold til 

det norske. I dette rommet presenteres vi også 

for to linjer i samepolitikken, to ståsteder skilt av 

en symbolsk kløft. På den ene siden har vi en 

aktiv, radikal og patriotisk linje representert ved 

Norske Samers Riksforbund (NSR), som sier 

«ja» til en samisk politikk. På den andre siden 

står blant annet Samenes Landsforbund (SLF) 

med sterk støtte i sjøsamiske miljøer, som sier 

«nei». De siste gikk mot samiske særrettigheter 

og blir i utstillingen framstilt som en reaksjon på 

NSR’s samepolitiske linje og som myndighetenes 

kollaboratører. 

Utstillingen i det tredje og siste rommet, «En 

samisk nasjon trer fram», blir en slags forløsning 

på den kamp og den utvikling som ble påbegynt 

i det foregående rom. Den omhandler tiden fra 

1980 og fram til årtusenskiftet og starter naturlig 

nok med Altasaken. Den politiske mobiliseringen 

i denne saken ble en propell i arbeidet 

for samiske rettigheter. Altasaken ble sett i sammenheng 

med andre urfolks kamp for rettigheter, 

og urfolksperspektivet bidro til å sette fokus 

på samiske rettigheter til land og vann. Et av 

temaene i dette rommet er naturlig nok «Hvem 

skal bestemme over ressursene». Gjennom små 

montrer vises det hvordan krefter utenfra 

(fabrikktrålere, kraftutbyggere, isfiskere på snescooter, 

gruveselskap) tar seg til rette i Sápmi. Og 

imens utredes samiske rettigheter, materialisert i 

en meterhøy stabel av offentlige utredninger. 

Det dominerende visuelle uttrykket i dette rommet 

er imidlertid de to innerste veggene, som 

avslutter utstillingen. I store fargebilder presen- 

teres her fruktene av den samiske kampen for 

nasjonal samling: Sametinget, anerkjennelsen av 

samiske uttrykksformer (kunst, klesdrakt, språk), 

samisk Grand Prix, scooterrally, sametingspresidentens 

omfavnelse av fredprisvinner Rigoberta 

Menchu, med mer. Midt på den bakerste vegg 

står en søyle med innrømmelsen i Grunnlovstillegget 

fra 1988: «Det paaligger Statens Myndigheter 

at Lægge Forholdene til Rette for at den 

samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit 

Sprog, sin Kultur og sit Samfunsliv» (§110A). 

Fra utstillingen: Til venstre kommuneskilt 

fra Kåfjord. Skilting på 

samisk er bokstavlig talt kommet 

i ildlinjen, Skiltet er ødelagt av 

en haglladning. 

21

Samisk ABC fra 1951. 

Margarethe Wiig var prestekone 

i Karasjok og fikk utgitt boka med 

egne tegninger fra reindriftsmiljøet 

i Indre Finnmark. 

(Foto: Tromsø Museum) 

22 

Plottet 

Utstillingen «Sapmi - en nasjon blir til» har som 

formål å skape en alternativ fortelling om 

samene. Og sett i forhold til tidligere museale 

representasjoner har den utvilsomt lyktes. Som 

fortelling spiller den imidlertid på et klassiskt 

plott. Som historiefilosofen Hayden White har 

påpekt så vil alle forsøk på å omforme fortida fra 

sin fragmentariske mangfoldighet til en historisk 

fortelling med begynnelse, forløp og slutt, nødvendiggjøre 

et plott, dvs bruk av litterære allegoriske 

virkemidler. Gjennom å appellere til et litterært 

forbilde, en allerede eksisterende 

fortellerstruktur, blir historien mer tilgjengelig 

og gjenkjennelig. Det dominerende plottet i 

Sápmi-utstillingen er det White karakteriserer 

som det romantiske. Det kjennetegnes ved at historien 

framstilles som en heroisk realisering, løsrivelse 

eller frigjøring fra situasjoner som individer, 

grupper eller nasjoner har befunnet seg i. 

Slike romantiske forløp vektlegger gjerne det 

gode seier over det onde: demokratiets triumf 

over fascismen, kolonimaktens endelikt, slavenes 

frigjøring. 

Sápmi beskriver på tilsvarende vis et forløp 

der undertrykking, oppvåkning, kamp og seier 

inngår som suksessive elementer. Kampen mellom 

det «gode» og det «onde» kommer her ikke 

bare til uttrykk som en kamp mellom samene og 

norske myndigheter (les DNA). Den kommer 

også, og nok mer problematisk, til uttrykk som 

en utvetydig polarisering mellom samiske politiske 

organisasjoner, aktivister og linjevalg (NSR 

versus SLF, Fokstad versus Opstad). Utstillingen 

og de stemmer som kommer til uttrykk i det tilhørende 

heftet i museets populærvitenskapelige 

tidskrift Ottar (4-2000), kan sees som uttrykk for 

at også i denne interne samiske striden om linjevalg 

er det seierherrene (NSR) som skriver historien. 

Og kanskje får den i litt for stor grad 

karakter av en suksesshistorie. Avslutningen av 

utstillingen blir nærmest en triumfvegg i all sin 

fargesprakende og storslåtte representasjon av 

det nasjonalt samlete samiske folk. Som kjent 

skapes også museal mening gjennom semiotikkens 

lover om forskjeller og kontraster, og konfrontert 

med denne kulørte og lykkelige slutten 

kan man vanskelig la være å tenke tilbake på de 

noe vindskeive figurene på sorthvitt bildet av et 

SLF-lag fra kysten av Finnmark som henger i det 

foregående rommet. Inngår også de i det nye 

nasjonale fellesskapet? 

Som nevnt, en framstilling som denne vil alltid 

måtte velge et plott, og i et slikt perspektiv er 

trolig romansen å foretrekke framfor de plott 

som har dominert eldre museale representasjoner 

av samene (satiren og tragedien). Likevel 

kunne man kanskje forvente noen flere nyanser 

og en større problematisering av de samiske strategivalg 

enn de som her kanoniseres. Undertonen 

av «politisk korrekthet» i forhold til NSR’s 

ståsted blir kanskje for påtagelig. Dessuten, er 

samenes kamp for likeverd og selvbestemmelse 

virkelig en «nasjonal» samlingsprosess? Er det en 

nasjon som bygges? Hvem er i så fall de samiske 

nasjonalister? 

Dialog og museale genre 

Tromsø Museum har som nevnt en basisutstilling 

om samene, Samekulturen, som fortsatt blir 

stående. Etter hva jeg har forstått er et av argumentene 

for dette at den manifesterer en tidstypisk 

museal genre som det er viktig å bevare. Å 

iscenesette en ny (og alternativ) utstilling om 

samene på Tromsø Museum må nødvendigvis 

bety at man etablerer og involveres i en dialog 

med den eksisterende basisutstillingen. Besøkeren 

ser gjerne begge og etablerer selv den kommunikative 

forbindelsen. De nye utstillerne gir 

noen eksplisitte innspill til dialogen. I forordet 

til katalogen heter det at basisutstillingen representerer 

en genre der «kultur» framstilles som 

samlinger av gamle og fremmedartede gjenstander. 

Og ved et bilde fra 1912 av svenske reindriftsamer 

på Kvaløya, som er utstilt i det tredje

ommet, heter det: «Vår andre utstilling viser 

samiske kulturformer før i tida. Den representerer 

en utstillingstradisjon som framhever tidligere 

tiders liv og levnet». 

Minst like interessant og meningsskapende er 

den implisitte dialogen som iverksettes mellom 

de to utstillingene. Basisutstillingen Samekulturen 

representerer en genre der den samiske kulturen 

er plassert i en «tidløs», tradisjonell fortid 

(«the ethnographic present»), stykket opp i 

klare kategorier og representert gjennom materielle 

uttrykksformer. I denne genren er endring 

gjort nærmest synonymt med modernisering, 

med oppløsning av kultur og tap av identitet. 

Sápmi-utstillingen makter på en fortjenstfullt 

måte å formidle at modernitet og endring ikke 

medfører tap og oppløsning (selv om måten 

modernitetsprosessene er framstilt på i det første 

rommet balanserer på grensen til det tradisjonelle 

oppløsning-av-kultur scenariet). Et inntrykk 

som imidlertid ikke korrigeres, og som faktisk 

blir forsterket gjennom tilkomsten av den 

nye utstillingen, er den seiglivete myten om at 

endring og dynamikk i samisk kultur er et produkt 

av modernitet og kulturkontakt. Besøkeren 

som ser begge utstillingene vil lett dra den konklusjonen 

at det ikke dreier seg om to genrer, to 

syn på kultur, men om representasjoner av to 

tider: den før-moderne da tilværelsen var statisk, 

økonomisk forankret, innadvendt og materiell, 

og den moderne da livet ble dynamisk, politisk, 

utadvendt og kognitivt. 

Gjennom sitt formspråk framstår også Sápmiutstillingen 

som en kritisk kommentar til basisutstillingens 

tradisjonelle gjenstandsbaserte formidling. 

Gjenstandene (i ordets tradisjonelle 

betydning) er få og vekten er lagt på bilder og 

tekster. Indirekte kommuniserer den et budskap 

om at gjenstander, tingene, representerer det 

tradisjonelle, det alderdommelige, kort sagt det 

museale. Utstillingen ønsker å unnslippe en 

museal klassifisering og vil gjerne framstå som 

en «multimediafremstilling» (Ottar 4-2000, forord). 

Flukten fra tingene har preget samfunnsog 

etterhvert kulturfagene etter krigen. De kom 

også til å prege de museumspedagogiske strategiene 

som ble iverksatt fra 1960-tallet og utover. 

Når produsentene bak Sápmi velger et formidlingsspråk 

med få gjenstander, så framstår den 

nok som forskjellig og mer «moderne» enn Samekulturen. 

Sett i forhold til den museumsdidaktiske 

utvikling i andre halvdel av forrige århundret 

er den imidlertid lite nyskapende. Den står 

trygt plantet i 1970- og 1980-tallets museale strategier. 

Etikk 

I en utstilling som omfatter vår nære fortid og 

samtid må man foreta en del vanskelig avveininger 

vedrørende etikk og personvern. Utstillingen 

navigerer stort sett forbilledlig gjennom 

dette farvannet, men i 

hvert fall på et par punkter 

kan man diskutere 

de valg som er foretatt. 

Det ene er presentasjonen 

av et brev forfattet 

like etter krigen av en 

person fra ei sjøsamisk 

bygd. På dårlig norsk 

protesterer avsenderen 

på de utgiftene gjenreisningshuset 

har påført 

ham. Ingen ting tilsier at 

brevet ikke er ekte. Utover 

hensynet til personvernet, 

kan man spørre seg om hensikten med å 

eksponere denne personens saftige gloser og 

manglende norske språkkompetanse? Det ligger 

påfallende nært å anta at det skjer fordi brevet 

appellerer til den samme «humoren» som nordnorske 

revyviser om samer er tuftet på (der samers 

språkproblemer i henvendelser til myndighetene 

nettopp er et «klassisk» tema), og som 

utstillerne ellers er påpasselig politisk korrekt 

med å ta avstand fra. Et annet diskutabelt utstillingsobjekt 

er underskriftslisten mot samiske 

stedsnavn. Det kan være høyst ulike og situasjonsbetingete 

motiver som gjør at mennesker 

skriver navnet sitt på ei slik liste, og det er vanskelig 

og kanskje umulig å formidle bakgrunnen 

for slike individuelle valg. Uansett ansvar og 

«skyld» er det vanskelig å forsvare denne dommen 

mot dem (og deres nærmeste) til et ukjent 

antall år i museal gapestokk. Det hadde vært 

enkelt å anonymisere listen og samtidig få formidlet 

at slike protester faktisk forekom. Og det 

siste var vel hensikten? 

Sápmi - en nasjon blir til er en utfordrende og stramt regissert utstilling som fortjener å bli sett og diskutert av mange. 

Den reiser sentrale spørsmål vedrørende dagens samiske virkelighet, synet på samisk kultur og hvordan denne musealt 

kan representeres. Utstillingen er satt opp av formidlingsenheten ved Tromsø Museum og med Fagenhet for samisk 

etnografi som faglig ansvarlig. Deltakere i prosjektet har vært Svanhild Andersen (forarbeide), Ellen Marie Beck (produsent), 

Ivar Bjørklund (manuskript ), Terje Brantenberg (prosjektleder), Göran Carlsson (formgiver), Harald Eidheim, 

John Hansen, Johan Albert Kalstad og Dikka Storm (prosjektgruppe). I tilknytning til utstillingen er det utarbeidet et 

innholdsrik katalog som utdyper budskapet i utstillingen, og som gir viktig bakgrunnsstoff. Dertil kommer et eget hefte 

av museets populærvitenskapelige tidskrift Ottar (nr. 4-2000) med artikler som berører utstillingens tematikk primært 

fra samiske forskere, kunstnere og politikeres ståsted. 

Utstillingen ble åpnet av Samlingspresident 

Sven Roald Nystø. 

(Foto: Tromsø Museum) 

23


24 

Fortidsinteresse 

og framtidstru 

Medan det sakte men sikkert går til atters med våre gamle ideologiske rørsler, er det 

ei folkerørsle som er i veldig vekst: På få år har Landslaget for lokalhistorie fått 404 

lag og 73 000 medlemmer. Og endå er det ein heil hær som ikkje er organiserte her: 

600 lag med tilsaman 100 000 medlemmer driv med ei eller anna form for lokalhistorisk 

arbeid i Norge i dag. Fortida ser ut til å ha framtida for seg! 

Då Landslaget for lokalhistorie og Norsk lokalhistorisk 

institutt for første gong no i haust slo 

seg saman og inviterte til seminar i Tønsberg, 

venta dei seg ei handfull av dei gamle travarane, 

og elles vestfoldingar med kort veg til seminarhotellet. 

Det møtte 107 historieinteresserte frå 

heile landet. 

Det var framtida for lokalhistoria som stod i 

fokus for seminaret «Norsk lokalhistorie ved millenniumsskiftet». 

Kva plass har historia i samtida, 

og korleis skal ein samarbeide? Seminaret 

var støtta av Miljøverndepartementet, som gjennom 

Lokal Agenda 21 legg vekt på lokalsamfunna 

og den rolla dei frivillige organisasjonane 

spelar i arbeidet med å skape berekraftige lokalsamfunn. 

Det som stadig kom til uttrykk under samlinga, 

var gleda over utviklinga i rørsla: Kva er 

grunnen til at dei som søkjer fortida, ser ut til å 

ha framtida for seg? Det er i dei urbane strøk veksten 

er størst. I området rundt Stavanger er det 

no 13 historielag – samt sju i Stavanger by. I Oslo 

er det 21 lag med tilsaman 6 000 medlemmer – 

mange av dei heilt unge menneske. Kva slags 

fenomen er vi vitne til? Vi lever i ei tid med 

utbreidd materialistisk orientering. Er det difor 

folk no ønskjer engasjere seg i eit meir «åndeleg» 

eller immaterielt vernearbeid? Dette arrangementet 

var elles befriande fritt for økonomiske 

klagesongar. Det var lite snakk om pengar; 

om statsbudsjett, offentlege tilskot, rammevilkår 

etc. Men støtte til eit skikkeleg forskingsprosjekt 

som kartla denne folkerørsla som no sveipar over 

landet, kunne ein absolutt tenkje seg. 

Historisk samarbeid 

Og som ofte elles i slike breidt samansette forum 

vart den akademiske røysta, til dels representert 

ved innleiarane, noko overdøyvande i forhold til 

«stemma frå salen», dei mange som meir såg seg 

som utsendingar frå grasrota og «den glade amatør» 

i historiearbeidet. Dette vart også påpeikt 

under seminar-oppsummeringa. 

Egil Nysæter, fylkesarkivar i Hordaland, 

kunne likevel opplyse at ved sida av medlemsveksten 

har ein i den lokalhistoriske folkerørsla 

fått større demokratisering, det vil seie mindre 

elitepreg, auka spesialisering - kystlag, kulturminnelag 

etc.- og profesjonalisering - den offisielle 

historia blir skriven av høgt utdanna spesialistar. 

Det ligg nær å samanlikne med 

idrettsrørsla, meinte Egil Nysæter, som innleidde 

om historie som lokalt samarbeidsprosjekt. 

– Då historielaga vart etablerte tidleg på 1900talet, 

var dei ofte også museumslag eller hadde 

personalfellesskap med museumstiltak. Målsettinga 

var todelt: bygdebok og bygdetun/bydemuseum. 

Bygdeboknemndene vart etterkvart 

supplert med lokale historielag med ope medlemskap. 

Men det var først etter etablering av 

eigne kommunale kulturkontor i 1970-åra at dei 

fleste kommunar og bygder kom i gang med historielag. 

I tillegg er det i seinare år skipa ei 

mengde andre kulturvernlag. Historielaga – som 

sjølv i dei større kommunane nærast hadde 

monopol på historisk arbeid – er no blitt ein del 

av ei større og meir variert kulturvernrørsle. 

Nye formidlingsformer 

– Innsamling av ulike typar kjeldemateriale har 

alltid stått sentralt i historierørsla, saman med 

målet om å formidle historia hovudsakleg i tekstleg 

form. Trass i det lokale museumsarbeidet må 

ein kunne seie at lokalhistoria har vore sterkt 

knytt til dei statlege arkiva. I dag er desse arkiva 

framleis viktige, men interessa for kommunale 

og private arkiv har auka, samtidig som fotomateriale 

og munnleg stoff er langt viktigare enn 

tidlegare. Samtidig er det også aukande sans for 

å knyte lokalhistoriske aktivitet til endringar i 

kulturlandskapet. Også handverkstradisjonar 

blir meir vektlagt. Dette har samanheng med at 

lokalhistorie ikkje lenger berre er produkt i 

form av bøker og artiklar, men også ein aktivitet 

som mange kan engasjere seg i både som aktiv

og meir passiv deltakar. 

Formidlingsformene i historielaga har endra 

seg. Det er blitt færre tradisjonelle foredrag, 

men fleire treff, vandringar og dugnadsaktivitet 

i samband med vern av kulturminne. Også den 

skriftlege lokalhistoria er i endring. Dei tradisjonelle 

bygde- eller bybøkene har framleis livets 

rett, men det er mange alternativ eller supplement 

til bokverket: årbokartiklar, grende- eller 

bydelsbøker, fotobøker, vegvisarar eller vandrebøker, 

lokalhistorisk leksikon, som det kulturhistoriske 

atlas og leksikon for Sogn og Fjordane 

på nettet og meir tradisjonelle bøker eller hefter 

om særskilte emne, personar, bedrifter og organisasjonar. 

Med internett kan ein på ein heilt 

anna måte enn tidlegare kople tekst, illustrasjonar, 

kart, lyd etc. 

Lokale samarbeidspartnarar 

Samarbeid er eit honnørord med svært positiv 

ladning i dei fleste samanhengar, meiner Egil 

Nysæter: 

– Men samarbeid har også sin pris. Samla sett er 

det nok lettare å få til eit samarbeid lokalt enn 

på regionalt og nasjonalt nivå. To aktuelle rammeprosjekt 

for samarbeid er Lokal agenda 21 og 

ABM. I Stortingsmelding 22 er omgrepet brukt i 

samansetjingar som ABM-sektor, ABM-samarbeid 

og i meldinga sitt framlegg om ein eigen 

institusjon for slikt samarbeid. Det er både tale 

om å styrkje – også økonomisk – dei tre sektorane 

kvar for seg, samtidig som ein vil samordne 

og stimulere til samarbeid. 

Det mest sentrale døme på samarbeid i ABMsektoren 

eller kulturarvsektoren, er internettsatsinga 

Kulturnett Norge med sektornetta for 

arkiv, bibliotek og museum saman med nokre få 

regionale nett på fylkesbasis. 

Eit toppsenter for lokalhistoria? 

Lokalhistorie er mest ikkje nemnt direkte i meldinga. 

Ein viktig pasus er likevel: «Departementet 

vil ta sikte på å kartleggje betre kva som finst 

av lokalhistorisk og anna kulturvernbasert aktivitet 

i norske lokalsamfunn med basis i institusjonar, 

foreiningar og lag. Siktemålet må vere å få 

fram ein situasjonsrapport om vern og formidling 

av privatarkiv og tradisjonsmateriale av 

lokalt og regionalt opphav. Departementet vil 

dessutan skipe til ei statleg støtteordning for 

LLH OG NLI 

vern og formidling av privatarkiv». 

Dette er einaste 

staden der historielag 

og frivillig aktivitet er 

nemnt – sjølv om det 

skjer indirekte. Meldinga 

gjeld med andre ord 

først og fremst dei offentlege 

og halvoffentlege 

kulturarvinstitusjonane. 

Likevel vil den nye utviklinga 

kunne få mykje å 

seie for framtidig lokalhistorisk 

arbeid sentralt, 

regionalt og lokalt. Til no 

har sjølve det lokalhistoriske 

arbeidet mykje 

godt stått utanfor den 

viktige utviklinga som er 

på gang i dei andre 

delane av kulturarvsektoren. 

Den komande 

kartlegginga av «lokalhistorisk 

og annan kulturvernbasert 

aktivitet i norske 

lokalsamfunn» kan for eksempel bli eit 

utgangspunkt for den nasjonale handlingsplanen 

for lokalhistorie som Landslaget for lokalhistorie 

ønskjer å få utarbeidd. 

Både Norsk Lokalhistorisk Institutt og Landslaget 

skal kvar på sin måte drive rettleiing og 

opplysningsverksem. Begge har satsa på årlege 

seminar av denne typen. For NLI er rådgjeving 

ved planlegging, utarbeiding og utgjeving av 

bygdebøker og byhistorie det prioriterte området. 

Dermed er det dessverre heller små resussar 

som har gått til direkte rettleiing for den frivillige 

lokalhistoriske aktiviteten. Feltet er prega av 

god, men meir tilfeldig hjelp og råd særleg frå 

universitet, høgskolar, arkiv og kulturvernforvaltningane 

i fylka. Det trengst ei styrking sentralt 

og regionalt. NLI bør opprette eit nettverk 

både for rådgjeving og utviklingsarbeid, og satse 

meir på forsking, sa fylkesarkivar Nysæter, og 

slutta: – Det er freistande å samanlikne med det 

enorme apparatet som er bygt opp innan idrettsrørsla, 

m.a. ved hjelp av offentlege midlar. Idretten 

har sitt toppidrettssenter nær Riksarkivet i 

Oslo. Kanskje vi kan få eit toppsenter for lokalhistorie 

der også? 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) vart stifta i 1920 som eit rådgjevande og koordinerande organ for lokalhistorisk verksemd. 

I dag har Landslaget 404 lag med 73 000 medlemmer. Landslaget, med adresse Universitetet i Trondheim, gir 

ut Heimen og Lokalhistorisk magasin. 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) skal arbeide for å fremje lokalhistorisk arbeid over heile landet. Instituttet vart skipa 

i 1956 på initiativ frå Landslaget for by- og bygdehistorie, og har sidan 1978 vore eit reint statleg, frittståande institutt 

under Kulturdepartementet. Dei deler hus med Norsk museumsutvikling i Kronprinsens gate 9 i Oslo. 

Det var honnørordet «samarbeid» 

som var fylkesarkivar Egil 

Nysæters tema under seminaret 

i Tønsberg. Sjølv om eit fornuftig 

lokalt samarbeid kan vere til 

beste for ei sak, bør ein minnast 

at også samarbeidet har sin pris, 

sa Nysæter. 


25


26 

Norge var godt representert 

under konferansen, 

Marianne Roald Ytterdahl, 

og Kristen Grieg Bjerke fra 

Fortidsminneforeningen 

(til venstre og i midten) sto 

som tekniske arrangører, 

mens Dag Myklebust fra 

Riksantikvaren (til høyre) 

representerte vertskapet. 

(Foto: John Arne Balto) 

SAMLING AV FRIVILLIGE 

KULTURVERNERE I EUROPA 

Europas første konferanse for frivillig kulturminnevern 

ble avholdt i Oslo 21 til 24. september. 

Europarådet, Miljøverndepartementet og 

Riksantikvaren sto som vertskap for 180 deltakere 

fra over 30 land fra Aserbajdsjan i øst via 

Vatikanstaten til USA vest, og fra Kamerun og 

Libanon i sør, til Finland og vertslandet her 

nord. 

Miljøvernminister Siri Bjerke åpnet med å hilse 

deltakerne og de frivillige organisasjonene som 

«samfunnets lim». Med klar adresse til tidligere 

Østblokk-land var Bjerke påpasselig med å 

understreke det frivillige vernearbeidet som del 

av nasjons- og demokratibygging. 

– Kulturminnene er en viktig del av miljøet som 

må vernes, sa Bjerke. 

Assisterende generaldirektør i Europarådet, 

Hans Christian Krüger, fulgte opp med å understreke 

kulturarvens betydning i et pan-europeisk 

perspektiv: 

– Kulturarven er et instrument for å integrere 

også de nye medlemslandene i øst. Vi opplever 

nå en økende forståelse for europeisk integrering, 

sa Krüger. Han understreket at det ikke finnes 

noen monolittisk europeisk kultur, men et 

mangfold, ingen språk uten påvirkning av andre: 

– Kulturarven må ikke bare bevares, men holdes 

i live for å forstå, oppleve og lære. Forståelse av 

fortiden er viktig for å bygge framtiden. Krüger 

understreket de frivillige organisasjonenes 

betydning som møtesteder mellom engasjerte 

amatører og profesjonelle, mennesker med ulik 

tverrfaglig bakgrunn som gir organisasjonene 

stor fleksibilitet til å løse oppgaver. 

Frivillige viktige i vernearbeidet 

Miljøvernminister Siri Bjerke sier i en kommentar 

til Museumsnytt at de frivillige har en viktig 

rolle i Norge: 

– Styrke i vernet krever samarbeid med frivillig 

innsats i bunnen og offentlig ansvar. De frivillige 

er viktige partnere. Vi må styrke det offentliges 

rolle i finansieringen med en langsiktig styrking 

av de offentlige budsjettene. Kritikk har medført 

høyere prioritering for å styrke de økonomiske 

virkemidlene som fritak for skatt for vernete hus 

osv. Det er viktig å mobilisere frivillige og privat 

sektor. Det er bl.a. økende interesse for investeringer 

i kulturminner som eldre bygninger. Fra 

Miljøverndepartementets side ser vi et stort 

potensiale her framover. 

– I de frivillige organisasjonene kobles frivillige 

og profesjonelle krefter. Felles mobilisering 

mellom kommuner, frivillige og profesjonell 

ekspertise er veien å gå. 

Den internasjonale satsingen er mindre ambisiøs: 

– Det er feil å si at det er midler til frivillige 

organisasjoner til internasjonalt samarbeid om 

kulturminnevern. Internasjonalt vil vi bygge 

videre på prosjekter og samarbeid vi allerede er 

inne i som i Russland og Baltikum, sier Siri 

Bjerke. Her ligger det i stedet an til fadderordninger 

og utvikle nettverk for å bygge opp organisasjonslivet 

de enkelte land. 

Annen virkelighet 

Store ord og storlagne omgivelser på Holmenkollen. 

Mer beskjedne er rammevilkårene 

mange av de frivillige møter i hverdagen, særlig 

i tidligere sovjetrepublikker der utfordringene 

står i kø. Generalsekretær Kristen Grieg Bjerke i 

Fortidsminneforeningen har likevel tro på framtidige 

resultater av konferansen: 

Tilbakemeldingene tyder på at deltakerne opplevde 

som en spennende arena med diskusjon 

om betingelsene for kulturminnevern. De fleste 

arbeider under andre betingelser enn vi er vant 

med. Det er en særlig utfordring å skaffe finansiering 

i land med over 40% arbeidsledighet og 

fravær av et sivilt samfunn med frivillig sektor. 

Målsettingen med konferansen var bl.a. å bringe 

folk sammen utveksle erfaringer og knytte kontakter 

for å bygge nettverk for kulturminnevern. 

Mye av det som skjer i de nye demokratiene er 

etablering og utvikling av nettverk av frivillige, 

lokale museer og lokal forvaltning som aktiviserer 

kulturminnene lokalt. Her har vi mye å lære 

av hverandre, sier Grieg Bjerke som ser for seg et 

sterkere internasjonalt samarbeid mellom frivillige 

kulturminnevernere framover.

NORGE RATIFISERER KONVENSJONER 

OM STJÅLNE KULTURSKATTER 

Norge følger opp internasjonale avtaler om 

stjålne kulturgjenstander. Unidroitkonvensjonen 

om tilbakeføring av stjålne gjenstander fra 

1995 ligger til behandling i Stortinget og vil antakelig 

komme opp i vårsesjonen, mens UNESCOkonvensjonen 

av 1970 ligger ute til høring i 

berørte departementer. Her ligger en Stortingsbehandling 

lenger fram i tid. 

Unidroitkonvensjonen regulerer privatrettslige 

forhold. I motsetning til eiendoms- og verdipapirhandel 

kan antikviteter og kunst omsettes 

uten krav til dokumentasjon av eiendomsforhold. 

Dette søker konvensjonen å endre ved å 

legge bevisbyrden på innehavere av påstått tyvgods. 

Konvensjonen vil også lette tilbakeføring 

av tyvgods til opprinnelig eier. Om ny eier har 

handlet i god tro, åpner konvensjonen for kompensasjon. 

En norsk ratifisering av Unidroit-konvensjonen 

vil kreve endringer i bl.a Kulturminneloven, 

Godtroervervsloven og Hevdsloven. 

Saken vil neppe bli behandlet av Stortinget før 

vårsesjonen 2001. Hittil har 34 land tilsluttet seg 

konvensjonen, deriblant Finland, Nederland, 

Frankrike Litauen, Sveits, Russland, Kina, Bolivia, 

Pakistan og Zambia. 

UNESCO-konvensjonen om ulovlig handel 

med kulturgjenstander forplikter landene på det 

statsrettslige området, bla. ved å etablere kontroll 

med inn- og utførsel av kulturobjekter. Den 

norske kulturminneloven regulerer utførsel av 

kulturgjenstander av ulike kategorier, i første 

rekke norske. Norge har fra før innarbeidet EUdirektiv 

om stjålne kunstgjenstander i norsk 

lovgivning. Bestemmelsene gjelder imidlertid 

bare EU/EØS-området, og stiller ikke krav til 

import av kulturgjenstander fra andre land. 

Land i tredje verden har gjentatte ganger oppfordret 

norske myndigheter å tiltre UNESCOkonvensjonens. 

Dens formål er å sikre opprinnelseslandenes 

kontroll over egen kulturarv. 

Handel med ulovlig eksporterte kulturgjenstander 

anses som et alvorlig og voksende problem 

internasjonalt, og den innebærer en alvorlig 

trussel mot opphavslandenes mulighet til å 

beholde sin kulturarv. Særlig land i den tredje 

verden med svak eller manglende sentralmakt 

mister årlig kulturskatter i betydelig omfang. 

Manglende ratifisering fra norsk side medfører 

at gjenstander som er ulovlig utført fra et land 

fritt kan omsettes i Norge. UNESCO-konvensjonen 

har ikke tilbakevirkende kraft, og vil kun 

omfatte gjenstander importert til Norge etter en 

norsk ratifikasjon. 

Hittil har mer 90 land tilsluttet seg konvensjonen, 

med Finland som eneste land i Norden 

så langt. Både Sverige og Danmark forbereder 

ratifisering i likhet med Norge. Det vil bringe 

Norden på linje med de fleste europeiske land 

inkludert de tidligere kolonimaktene Frankrike 

og Spania som har undertegnet. Tyskland, Benelux-landene 

og Storbritannia har ikke tiltrådt 

konvensjonen. Storbritannia har tradisjonelt 

vært base for internasjonale kunst- og antikvitetsauksjoner 

og auksjonshus med milliardomsetning. 

Når norske myndigheter nå arbeider med tilslutning 

skyldes det bl.a at Norsk ICOM har tatt 

opp saken. En norsk ratifisering av UNESCOkonvensjonen 

er et høyst velkomment signal om 

at Norge ikke ønsker å være mulig fristed eller 

transittland for omsetning av stjålne kulturobjekter. 

Det er også en etterlengtet markering av 

solidaritet med andre lands kulturarv. 


27

TEKST: TOR ÅGE BRINGSVÆRD 

28 

MANNEN SOM 

1. september 1972 

Fortellingen sto på trykk første gang i romanen «Den som har begge beina på jorda 

står stille», Gyldendal 1974. Her er den hentet fra «S.F. (Samlede Fortellinger)», 

Gyldendal 1999. Fortellingen er oversatt til en rekke språk og har bl.a. vært valgt ut til 

antologiene «The Years best Sci-Fi», redigert av Brian Aldriss, og «The Book of 

Fantasy» redigert av Jorge Luis Borges. Museumsnytt trykker fortellingen med forfatterens 

velvillige tillatelse. 

( 1 ) 

Det var en gang en mann (Ptk) som oppdaget at 

han var i ferd med å miste taket på virkeligheten. 

Egentlig hadde det bygd seg opp gjennom flere 

år (innså han plutselig) - uten at han hadde 

brydd seg om det, uten at han hadde ofret det en 

tanke. Kanskje hadde han ikke en gang vært klar 

over det. Nå var den grå hinnen tyknet til et slør, 

en fotsid paraply og en lue som låste armene. 

Armbandsuret hadde brennende visere, og han 

visste ikke lenger på hvilken side han hadde skillen: 

speilet mente høyre, hånden påsto venstre. I 

avisen leste han om en franskmann som av forskjellige 

grunner hadde latt seg innesperre 

naken i et lite kott hundre meter under jorden. 

Da han vendte tilbake fra isolasjonen tre måneder 

senere, kunne ekspertene fastslå at mennesket 

hadde «en naturlig rytme – et innebygget ur» 

og at dette uret «ikke retter seg etter solen, men 

er innstilt på at døgnet har 31 timer i stedet for 

24». Men ingen våget å trekke slutningen, den 

eneste logiske . . . at mennesket er en fremmed, 

at Obstfelder hadde rett, at vårt egentlige hjem 

er en annen (og langsommere) klode - som i 

lyset fra en ukjent sol bruker syv timer mer enn 

Jorden på å rotere rundt sin egen akse... at dette 

er det virkelige Eden -- den have som vi er fordrevet 

fra. Ptk pekte forundret på sitt eget speilbilde, 

og hverken Librax eller Valium klarte å få 

ham på andre tanker. 

( 2 ) 

Ptk bestemte seg for å se hverdagen i øynene, 

forsøke å orientere seg i den virkelighet han var 

strandet. Han gikk ut, kjøpte alle dagens Osloaviser 

(1ørdag l9. august 1972) og gikk hjem. 

Han leste dem grundig – side for side, spalte for 

spalte. Da endelig syntes han hadde fatt et visst 

tak på 1ørdag l9. august, var det i mellomtiden 

blitt tirsdag 22. august – og virkeligheten hadde 

skiftet ansikt tre ganger. Ptk innså at informasjo- 

nen var av en slik tyngde at det var umulig for et 

enkelt menneske å balansere den på hodet. 

Nyhetene falt i hauger rundt føttene hans, 

slynget seg som villvin oppover leggene, strammet 

som et belte rundt maven. Han kjempet fortvilet 

mot onsdag 23. og torsdag 24. Ørene 

grodde igjen, nesen og munnen tetnet og han 

hadde vansker med å puste. Han våget ikke å 

blunke av frykt for at fredag 25. skulle presse øyelokkene 

sammen. Og likevel… tross verdens 

beste vilje – 1ørdag 26. august l972 vokste ham 

fullstendig over hodet. 

( 3 ) 

Ptk innså at han hadde handlet overilet. Den 

som konsumerer for mange nyheter, rekker 

hverken å koke, steke eller tygge dem, men må 

sluke alt rått og helt. Etter å ha memorert over 

politisk fordøyelse og beskyttende fettlag, 

bestemte han seg for å gripe saken an fra en ganske 

annen vinkel. Han resignerte overfor virkeligheten 

som et mangehodet vesen, men valgte i 

stedet å hugge av et av hodene, for gjennom et 

grundig detaljstudium av ett enkelt hode å 

komme hele skapningen nærmere inn på livet. 

Valget falt på l. september 1972. Han hadde på 

forhånd innredet en krok av soveværelset som 

laboratorium, og sto klar med skrivemaskin, 

saks, lim, papir og et 24 binds leksikon med 

geiteskinnsrygg. 

( 4 ) 

Ved utgangen av oktober var Ptk ferdig med 

samtlige norske aviser fra l. september (også 

medregnet ukeaviser). Uten betenke seg kastet 

han seg over studiet av aviser fra det øvrige Norden, 

i første rekke Danmark og Sverige. Han 

hadde fast plass pa Universitetsbiblioteket, og 

om kvelden limte han notater og fotostatkopier 

på veggene i soveværelset. Han begynte å interessere 

seg for kurver og diagrammer.

SAMLET PÅ 

( 5 ) 

Soveværelset ble snart for trangt. For å få et så 

komplett studiemateriell som mulig, skrev Ptk til 

all verdens aviser og ba om et eksemplar fra 1. 

september 1972 – uansett om han behersket 

språket eller ikke. Han fulgte kveldskurs i spansk 

og russisk. 

( 6 ) 

Fire ar senere var leiligheten utnyttet til det maksimale. 

Bortsett fra en komfyr, et kjøleskap, en 

seng, et klaffebord og en pinnestol fantes det 

ikke møbler eller pyntegjenstander. Rommene 

var delt opp med hundrevis av lettvegger, og passasjene 

var så trange at Ptk måtte gå sidelengs 

(og svært forsiktig) når han ville gjenoppfriske et 

viktig utklipp eller tilføye et nytt notat. Bortsett 

fra arbeidstiden (Ptk var bokholder) tilbragte 

han resten av døgnet i sitt historiske arkiv. Han 

forsømte venner og slektninger, og når han traff 

en av dem på gaten (til og fra kontoret) følte han 

det vanskelig å føre en fornuftig samtale. Han 

ble mer og mer sjokkert over hvor lite andre 

mennesker visste om 1. september 1972. Til slutt 

isolerte han seg fullstendig, ignorerte innbydelser, 

sa opp telefonen og gikk omveier. 

( 7 ) 

To ganger ble han nødt til a finne en større leilighet. 

I 1982 behersket han – mer eller mindre 

– tyve forskjellige språk og dialekter. Men det var 

stadig nye ting å lære. Emnet viste seg å være 

bortimot uuttømmelig. Hvem kunne ha drømt 

om at det skjedde så mye nettopp 1. september 

1972? «Hvilket sammentreff !»sa Ptk til seg selv 

(han hadde ikke snakket med andre på seks år). 

«Hvilken lykke at jeg valgte nettopp den dagen!» 

Han benyttet fortsatt lettveggsystemet, og han 

beflittet seg på å ordne det hele så systematisk 

som mulig. Ikke alle emner var like omfangsrike. 

Noen emner, som for eksempel temperatur og 

vindstyrke, trengte bare halvparten av en vegg, 

mens andre, som for eksempel Handel og Økonomi, 

tok hele spisestuen alene (tilsammen 30 

vegger, dvs. ca. 450 m 2 ). 

( 8 ) 

En gråværsdag i februar 1983 tok det fyr i sportsavdelingen. 

Ptk var på vei hjem fra en privattime 

i mongolske dialekter. Da han åpnet døren sto 

hele München-olympiaden i flammer, og den 

amerikanske svømmekongen Mark Spitz løftet 

hånden til et triumferende V-tegn før bildet krøllet 

seg sammen. Det var den rene ild-stormen. 

Ingenting ble reddet. Før brannvesenet rakk 

frem, lå hele arkivet i aske. (Bortsett fra de to 

kjellerbodene, naturligvis. Men her var det 

hovedsakelig lagret dødsannonser og usorterte 

nekrologer. Alt sammen av perifer interesse.) 

Ptk ble stygt forbrent, og tilbragte resten av sitt 

liv (to år) på sykehus. 

( 9 ) 

I disse to årene forsøkte både leger og pasienter 

forgjeves å få kontakt med ham. Men hver gang 

noen snakket om krigen i Latin-Amerika, snakket 

Ptk om Vietnam. Nevnte noen Brüssel, svarte 

Ptk at han trodde svaret ble nei – i hvert fall for 

hans del. Diskuterte de andre pasientene sport, 

rystet alltid Ptk på hodet og mumlet noe om to 

negre som hadde forsovet seg og derfor ikke 

rakk å stille opp på 100 meter. Han refererte til 

kongen som kronprins og omtalte alltid den 

amerikanske president som «Nixon». Hvis han 

overhodet ville svare. Som regel ville han ikke. 

«Et håpløst tilfelle,» sa legene. «Det er ingenting 

mer vi kan gjøre.» 

( 10 ) 

Og da ingen forsøkte mer, fikk Ptk endelig den 

ro han så sårt lengtet etter. De siste tre månedene 

la han lykkelig på ryggen. Ett for ett husket 

han fragmentene frem, ett for ett satte han dem 

møysommelig sammen, begynte i høyre hjørne 

av hjernen og arbeidet seg mot venstre. Bildet av 

1. september 1972 vokste langsomt i tankene, 

vokste seg større og klarere dag for dag. Navn og 

tall smeltet sammen med kart og diagrammer. 

Grensetvister og kinoreklame gled over i hverandre. 

Ptk smilte. Bildet fylte hele hodet. Ennå 

manglet noen biter. Han fant dem. Hodet ble 

for lite. Bildet sprengte hjernen og fylte hele 

sykehuset. Ennå manglet noen biter. Noen få. 

Han fant dem. Bildet sprengte sykehuset og fylte 

hele parken utenfor, foldet seg ut som en gjennomsiktig 

film og gikk i ett med trærne, 

fuglene og himmelen. Men da hadde han allerede 

vert død... et kvarter, sa den ene legen. Ti 

minutter, sa den andre. Og ingen av dem merket 

at det var blitt høst. 

Tor Åge Bringsværd 

(Foto: Gyldendal) 

29

TRON WIGELAND NILSEN, GENERALSEKRETÆR 

30 

NYTT FRA NORGES MUSEUMSFORBUND 

ABM-meldinga 

Når dette leses er forhåpentligvis Stortingsmelding nr. 22 om arkiv, bibliotek og museum (ABM) 

allerede behandlet i Stortinget, et halvt år forsinket. Utsettelsen førte til at Forbundet kunne 

behandle meldinga på Landsmøtet i Ålesund. Styret gjorde mindre endringer i utkastet til høringsuttalelse 

som ble omdelt på møtet, på bakgrunn av diskusjonen. Siden har vi fulgt opp våre synspunkter 

overfor media og Stortinget. Forbundet har bl.a. hatt en rekke kontakter og møter med 

representanter i Stortingets Kulturkomité. 

En klar svakhet ved meldinga er at den ikke evner å se utover Kulturdepartementets (KD) rammer. 

Eksempelvis blir verken kulturminneforvaltninga, som hører innunder Miljødepartementet, 

eller museer som har tilknytning til andre departementer behandlet, herunder universitetsmuseene. 

På bakgrunn av dette gikk Forbundet tidligere i høst ut og sa: «Nei til ABM-utvikling nå!», dvs. det 

foreslåtte statlige samordningsorganet. Vi hadde flere møter med Norsk bibliotekforening og Landslaget 

for lokal- og privatarkiv, men de valgte å ikke bli med på Museumsforbundets utspill. Vi ser et 

klart behov for å foreta en koordinering innen museumssektoren også utover KDs rammer, før en 

eventuelt begynner å utrede en sammenslåing med øvrige deler av ABM-sektoren. Vi har også utover 

høsten mottatt flere signaler om at sammenslåinga av ABM-sektoren i England ikke er udelt vellykket. 

Disse synspunktene har vi forøvrig brakt videre til presse og politikere. Vi håper og tror at 

innstillinga fra Stortinget vil ta hensyn til disse synspunktene. 

Statsbudsjettet 

Det var med skuffelse at vi registrerte at regjeringa valgte å ikke følge opp det økonomiske løftet som 

ligger inne ABM-meldinga. Meldinga foreslo som kjent et ekstra løft for museene på over 700 millioner 

kr, fordelt på 5 år. Det første året var det foreslått 48 millioner kr i ekstrasatsning. Isteden presenterte 

regjeringa et budsjettforslag med 3% i generell økning, i tillegg til ei ny konjunkturavgift på 

1,5%. 50 - 70% av museenes driftskostnader er knyttet til lønn, dvs. at 1,5% oppå arbeidsgiveravgifta 

kommer til å ramme museene i betydelig grad - hvis den blir vedtatt, da… I møte med Stortingets 

Kulturkomité har Forbundet levert inn krav om 8% generell økning og 15 millioner ekstra i prosjektmidler 

til NMU, knyttet til Revita-forberedende tiltak. Forbundet har videre foreslått å øremerke 

inntil 5 millioner av prosjektmidlene til Salhus-prosjektet i Hordaland og fellesmagasinprosjektet i 

Rogaland. Forslaget vårt er kostnadsberegnet til vel 34 millioner kr, dvs. at det ligger godt under 

ovennevnte 48 millioner kr. Forbundet ser også med bekymring på forslaget om å kutte tilskuddet 

til lokale- og regionale kulturbygg under Kulturrådet med 14 millioner, fra 49 til 35 millioner kr. 

Vi håper at Stortingsflertallet prioriterer museene høyere enn Regjeringa. 

Landsmøte i Skien 22. - 25. april 

Landsmøteforbedelsene er i full gang i nært samarbeid med Telemark Museum, og vi regner med å 

ta opp oppfølging av ABM-meldinga, museenes rolle i kulturminneforvaltninga og deponiutvalgets 

innstilling som temaer. 

Norges Museumsforbund ønsker alle sine medlemmer en God Jul og Godt nytt år. 

NYTT FRA NORSK MUSEUMSUVIKLING 

Bevaringskursene fortsetter. I år har NMU gjennomført to bevaringskurs for museumsansatte i Nordland, 

Troms og Finnmark, med Bodø respektive Vadsø som kurssteder. Kurset er holdt flere ganger 

tidligere. Det gikk over to dager og fokuserte på forebyggende konservering. Neste år planlegger 

NMU å gjennomføre kurs i de fylkene som gjenstår: Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark og 

Vestfold. 

Om kulturvern ved kyst og strand heter en utredning om et planmessig vern av kulturminner og kystkultur. 

Utredningen er laget av en arbeidsgruppe oppnevnt av Riksantikvaren, Norsk kulturråd, Maihaugen 

- Håndverksregisteret og NMU. Jon Bojer Godal har ført utredningen i pennen - og den kan 

bestilles fra NMU (4 : 2000). 

Utlån og avhending av materiale fra museenes samlinger er en utredning fra et utvalg oppnevnt av 

Nasjonalt utvalg for universitetsmuseene (NUUM) og NMU. Rapporten gir ikke konkrete løsninger 

på området, men er en veiledning til museer og politiske myndigheter om hvilke hensyn og 

avveiinger museene må foreta når spørsmål om utlån eller avhending blir reist. Den kan bestilles fra 

NMU (5 : 2000).

NYTT FRA NORSK MUSEUMSUVIKLING 

Publikumsundersøkelser. I oktober avsluttet et evalueringsprosjekt i Kristiansand - et samarbeid mellom 

NMU, Vest Agder fylkesmuseum, Agder naturhistorisk museum og botanisk hage, Sørlandets 

kunstmuseum og Museumstjenesten i Vest Agder. Erfaringene fra prosjektet og et liknende prosjekt 

i Osloområdet vil bli samlet i en rapport som er ment å bli en håndbok for museer som ønsker å bli 

bedre kjent med sitt publikum. 

Fra analyse til handling er et nytt oppfølgingsprogram til Mål og mening i museumshverdagen. En 

foreløpig versjon av programmet ble presentert for 10 av de museene som har gjennomført Mål og 

mening,og deres kommentarer er innarbeidet i en ny versjon. Resultatet har blitt en relativt enkel 

sjekkliste/oppskrift som gjør museene i stand til å prioritere de tiltakene som skal settes i verk for å 

få til den ønskede standardheving av institusjonen. Fra analyse til handling vil bli innarbeidet Mål og 

mening. 

Mål og mening i museumshverdagen, standardhevingsprogrammet, startet en ny runde i Bergen 18. 

og 19. oktober. De to neste samlingene er lagt til vårhalvåret, også disse i Bergen. Denne gangen deltar 

Hordamuseet, Stiftinga Havråtunet, Stiftinga Osterøy museum, Nordfjord Folkemuseum, Vestlandske 

Kunstindustrimuseum og Kystmuseet i Sør-Trøndelag. 

Museumsnettet. Vi minner om at museene kan legge hjemmesidene sine gratis på 

museumsnettets server. I tillegg til tilnærmet ubegrenset lagringsplass, kan vi nå også tilby en epostadresse. 

Det er også egne sider for ledige stillinger, kurs/studieturer og konferanser/seminarer på 

museumsnettet. Meldinger til disse sidene må sendes redaksjonen på e-post med utlysnings- og 

informasjonsteksten senest en uke før ønsket publiseringsdato. Ellers er vi takknemlige for tips om 

hvordan dere som brukere mener museumsnettet bør være. Redaksjonen kan kontaktes på 

redaksjon@museumsnett.no eller per telefon. 

REISER OG STIPEND - UTLYSNING AV MIDLER FOR 2001 

Norsk museumsutvikling (NMU) har for 2001 avsatt inntil kr 150 000 til reiser og stipend for museumsansatte. 

NMU kan gi tilskudd til: 

Videreutdanning i utlandet i museumskunnskap, bevaring og formidling 

Det kan søkes om stipend for å dekke meromkostningene ved å studere i utlandet. 

Søkere må minimum ha en cand.mag. grad og to års museumspraksis. Ved søknaden skal det følge en 

anbefaling fra arbeidsgiver. 

Søknadsfrist 1. juni. 

Tilskudd til å delta på kurs/seminar i utlandet 

NMU kan gi tilskudd til å delta på kurs/seminar som: 

• Styrker norsk deltakelse i internasjonalt museumsfaglig utviklingsarbeid. 

• Vurderes som viktig for oppbygging av kompetanse på sentrale områder. 

Kurset/seminaret må minst gå over 5 dager. 

Søknaden må være mottatt i NMU senest to måneder før avreise. 

Søknaden sendes gjennom egen institusjon/organisasjon med opplysninger 

om institusjonens bidrag til reisen og om det er søkt tilskudd fra andre finansieringskilder. 

Institusjoner/organisasjoner som mottar regulært driftstilskudd fra NMU, kan ikke søke slik støtte. 

Reisetilskudd for å delta på ICOM-møter gir NMU gjennom driftstilskudd til 

Norsk ICOM. Andre tilskudd til å delta på ICOM-møter kan bare gis når dette inngår i utviklingsprosjekt som støttes 

av NMU. 

Reisetilskudd til museumsansatte i Nord-Norge for kurs/seminar i Sør-Norge 

Museumsansatte fra Nord-Norge som skal delta på kurs/seminar i Sør-Norge 

som arrangeres av NMU eller som er støttet av NMU, kan søke om å få refundert reiseutgifter som overstiger kr 2 500. 

Det forutsettes at det benyttes mulige rabatter og at reisen skjer på billigste måte. Slike søknader må være mottatt i 

NMU senest en måned før avreise. 

Krav til søknader 

• Navn på deltaker, stilling og institusjonstilknytning (evt organisasjonstilknytning). 

• Formålet med kurser/seminaret. 

• Studieplan eller program. 

• Sted og tidspunkt. 

• Plan for total finansiering av deltakelse. 

• Dokumentasjon av utdanning og museumspraksis (ved søknad om stipend til videreutdanning). 

31

32 

DEBATT 

Skulptur Fugl Fønix 

Fønix er laget av 

den svenske kunstneren 

Britt Marie Jern. 

Nordisk Museumsfestival 

– En oppsummering 

I dagene 4-6. september ble Nordisk 

Museumsfestival arrangert 

i Stavanger. Rundt 

150 personer fra et 

60-talls kultur- og 

naturhistoriske institusjoner 

deltok, hvorav 

rundt 30 med konkurransebidrag, 

dvs. iscenesatte 

og konkrete utstillingsmodeller 

eller utstillinger 

presentert via 

dataskjermer. Tema for 

festivalen var gitt som 

Tusenårsskiftet, med 

underpunktet: – Hva 

skjer på de nordiske 

museene nå? 

Festivalbidragene 

Den nye tid er nådd museene. Festivalutkastene 

kom for stor del i PC- og videoversjoner og innebar 

en markant endring fra forrige festival i 

1998, da så å si alle bidragene var i form av konkrete 

modeller. Fire nordiske land var represen- 

tert, med noe ulik representasjon. Fra Finland 

kom to institusjoner fra Helsingfors, fra Danmark 

som nevnt Nationalmuseet og deltakere 

ellers fra Museumshøjskolen i Danmark. Fra Sverige 

var sju av de største institusjonene i Stockholm 

representert med utstillingsbidrag, bl.a. 

Nordiska museet, Statens Historiska Museum, 

Livrustkammaren, Naturhistoriska riksmuseet 

med to bidrag, Riksantikvarieämbetet og Riksutställningar, 

og ellers Grythyttan, Gøteborg, 

Malmö, Härnösand og Skara. Fra Norge kom 

Universitetets kulturhistoriske museer, (Oldsakssamlingen), 

Oslo Bymuseum og Internasjonalt 

Kultursenter og Museum (IKM) fra Oslo, 

ellers fra Varanger og Hammerfest i nord, Radøy 

lenger sør, fire museer fra Stavanger og to 

enkeltpersoner med bidrag fra Bergen. Litt til 

ettertanke er det at verken museene i Bergen, 

Trondheim eller Lillehammer deltok – ikke med 

bidrag, ikke med deltakere. Er museene i Norge 

mindre engasjert i utstillingsproblematikk enn 

for eksempel de svenske museene? 

Oddveig Foldøy 

(innlegget er forkortet) 

PREMIERING PÅ MUSEUMSFESTIVALEN 

To utstillingsbidrag fikk festivalprisen Fønix. Kokboksmuseet i Grythyttan for «Project måltidsmuseum – En utflykt i matens 

arkeologi.» Juryens begrunnet prisen slik: 

Hvordan stiller man ut en samling av rariteter og skatter som står oss alle så nær, men som er uleselig for de fleste besøkere? 

Kokboksmuseet har løst problemet med klarhet og eleganse. Det forener avansert teknikk med pedagogisk følelse og 

innbyr til dialog og praktisk deltakelse. Museumsrommet er ladet med symboler. Kokeboken er essensen av hele matmiljøet 

og måltidet det stadig levende demokratiske uttrykket. Diktatorer kommer og går, men måltidet består! 

Den andre prisvinneren var Riksutställningar, i samarbeid med SAMDOK for «Svåra saker. Ting och berättelser som upprör 

och berör». Juryen mente at Riksutställningar og SAMDOK med varsomme hender og stor empati har nærmet seg museets 

innerste kroker, mennesket og dets verden. Sammen har de funnet en dynamisk arbeidsform og en uttrykksform i utstillingen 

som åpner for samtale, dialogen, demokratiets innerste vesen. 

Ytterligere fem utstillingsideer fikk diplom. IKM – Internasjonalt Kultursenter og Museum i Oslo fikk diplomet for «Byborger 

og verdensborger, mangfold og muligheter mellom to elveløp. Museet som kontaktsone og samtaleinstitusjon i et flerkulturelt 

miljø.» Juryen vektla det historiske perspektivet på Gamle Oslos kulturelt sammensatte befolkning ,og at museet åpner 

for en mangfoldighet av samarbeidspartnere og deres særegne uttrykk. Samtidig fremstår den ferdige utstillingen som en 

stramt komponert estetisk helhet. 

Malmö Museer fikk diplomet for «Minnesnycklar» 

Juryens lot seg oevrbevise av et nesten umulig prosjekt hvor betydningen av å verne sine minner er temaet. Utstillingen har 

blitt tankevekkende med sterke visuelle og poetiske kvaliteter. Utstillingen viser også hvordan et museum kan være en viktig 

samfunnsaktør som skaper dialoger med sine nyboere. 

Livrustkammaren i Stockholm fikk utmerkelsen for «Drottningar – kvinnlighet och makt», Länsmuseet i Västernorrland, Härnösand 

for «Skyltar i Den Store Utställningen», og GRABben og Dimmen, Stavanger for «12 millioner for rustne nagler?!» 

Tekst: Oddveig Foldøy

Noen kritiske merknader til 

den nordiske museumsfestivalen 

år 2000 

Det produseres en rekke nye museumsutstillinger i Norden årlig. Siden 1997 har det 

for eksempel blitt produsert fire basisutstillinger og flere temporære utstillinger bare 

i Finnmark. 

Dessverre ser man sjelden disse nye utstillingene 

vurdert og debattert i offentlige media eller i 

mer interne sammenhenger som for eksempel i 

faglige tidsskrift eller på seminarer. Hvorfor? 

Når det finnes kunstkritikere og litteraturkritikere, 

hvorfor finnes det ikke også kritikere som 

vurderer museumsutstillinger? En av årsakene 

kan være at det sjelden er en enkelt person som 

har ansvar for både form og innhold i en utstilling, 

men en rekke personer som har bidratt på 

ulik måte. I tillegg er disse personene ofte anonyme. 

Anonyme produsenter er vanskelige å 

angripe. En annen årsak kan være at det som 

regel er akademisk kunnskap som formidles, og 

at det skal stort mot til for å kritisere det som formidles 

av vitenskapelig forfektede «sannheter». 

Resultatet er i alle fall og dessverre at museumsutstillinger 

sjelden får den offentlige oppmerksomheten 

som de fortjener. 

Desto viktigere er det at det hvert andre år 

arrangeres en Nordisk Museumsfestival. Noen av 

de formulerte målsetningene med festivalen er å 

gi de som arbeider med museumsutstillinger en 

mulighet til å prøve ut utstillingsideer, utveksle 

erfaringer og motta nye impulser. På denne 

måten ønsker man at festivalen skal bidra til å 

gjøre «museumsutstillingen til et mer dynamisk 

medium». Målsettingen bak Nordisk Museumsfestival 

har vår fulle støtte, og vi synes initiativet 

er flott. Det var derfor med store forventninger 

vi i år for første gang bestemte oss for å delta. Vi 

dro til årets festival i Stavanger med håp om å 

hente inspirasjon til vårt fortsatte arbeid. Her 

skulle vi få dele våre egne og andres erfaringer 

fra utstillingsarbeid, og vi skulle få delta i diskusjoner 

om valg av formidlingsidè og formgiving. 

Dessverre dro vi nokså slukøret hjemover, 

pinlig klar over at vi nå hadde brukt en stor del 

av våre museers begrensede driftsmidler til liten 

nytte. Vi følte at våre egne bidrag i liten grad var 

«sett» av andre, og at vi i liten grad hadde fått sett 

nærmere på andres bidrag. Årsaken til dette ligger 

først og fremst i selve organiseringen av festivalen, 

bl.a.: 

– Det var kun avsatt 5 minutter til den muntlige 

presentasjonen av de ulike bidragene, og denne 

presentasjonen skjedde ikke i plenum, men kun 

overfor juryen og noen få andre utvalgte. 

– Det var vanskelig for deltakere som bidro med 

egne stands å se nærmere på andre kollegaers 

bidrag, samt å få deres egen framstilling av ideen 

bak formidling og formgiving. For å få dette til 

måtte man forlate sin egen presentasjonsplass, 

og håpe på at det samme ikke var tilfelle ved de 

standsene man ønsket å se nærmere på (og disse 

lå gjerne i et annet rom, og kanskje også i en 

annen etasje). Dette var særlig tilfelle for de av 

deltagerene som kun stilte med en representant. 

– Det var ikke lagt opp til diskusjoner omkring 

ulike valg av ide og form med utgangspunkt i de 

ulike presentasjonene. Slike diskusjoner foregikk 

i hovedsakelig på juryens interne møte 

(antar vi). 

Vi har også merknader til sammensetningen 

av juryen. Denne besto av ledere fra store veletablerte 

institusjoner fra de sentrale strøk i Norden. 

Vi mener at det er av betydning at også mindre 

museer og yngre krefter med nyskapende og 

kreativ bakgrunn får sin plass i en slik jury. Skal 

museene spille en aktiv rolle i samfunnsdebatten 

må den etablerte museumsverden vise en større 

åpenhet for og nysgjerrighet på hva som rører 

seg i mindre etablerte miljø og «ute i distriktene». 

Oppfordringen vår til neste museumsfestival 

er at det fokuseres mindre på konkurranse og 

mer på debatt og kommunikasjon. Vi har behov 

for en museumsfestival som debatterer 

museumsutstillingenes ide og innhold, og som 

inspirerer til kreativitet og nyskapning! 

Til slutt vil vi komme med følgende forslag til 

organisering av fremtidige festivaler: 

– Gi alle en mulighet til å presentere sine bidrag 

i plenum 

– Organiser diskusjoner (gjerne i grupper) som 

tar utgangspunkt i utstilte bidrag 

– Skill mellom basisutstillinger og temautstillinger, 

og mellom ferdiglagde utstillinger og 

skisser til utstillinger 

– Om mulig, la alle bidragene formidles i samme 

lokale (rom). 

Gerd Johanne Valen, Gjenreisningsmuseet 

Rune Sundelin, Nord-Troms Museum 

Kjersti Schanche, Varanger Samiske Museum 

DEBATT 

33

TEKST: TORDIS GUNNESTAD OG GRETE HANSEN, DELTA-SENTERET 

34 

NORDISKE MUSEER 

– FOR DE FRISKE OG RASKE? 

Tilgjengeligheten til nordiske museer er ofte 

mangelfull. Har man begrensninger i forhold til 

bevegelse, syn, hørsel eller forståelse, kan utbyttet 

av et museumsbesøk være magert. Det viser 

en kartlegging som det norske DELTA-senteret 

har gjort i samarbeid med sine søsterorganisasjoner 

i Danmark, Sverige og Finland. 

Det har lenge vært politisk vilje til å sette 

fokus på bedre tilgjengelighet ved de nordiske 

museene. Det er en samlet oppfatning at bedre 

tilrettelagte museer vil gi mennesker med funksjonshemninger 

flere muligheter til å ta del i det 

allmenne kulturtilbudet. 

Museer er, som alle andre publikumsbygninger, 

omfattet av Plan- og bygningsloven og 

byggforskriften, og skal være tilrettelagt. Den 

kan man lese hvilke konkrete krav som stilles til 

utearealer, adkomst, planløsning, størrelse med 

mer. Det finnes også overordnede føringer. I 

FNs standardregler for funksjonshemmede 

heter det blant annet: «Staten skal sikre at mennesker 

med funksjonshemninger inkluderes og 

kan delta i kulturelle aktiviteter på lik linje med 

alle andre». Regjeringens handlingsplaner for 

funksjonshemmede har også tatt opp hvor viktig 

tilgjengelighet til kultur er. 

Med denne bakgrunn ble det i 1999 etablert 

et nordisk samarbeide med støtte fra Nordisk 

Ministerråd. Prosjektet fikk navnet «Nordiske 

museer for alle», og intensjonen var å fremme 

tilgjengeligheten, både for å komme seg inn i 

bygningene, bevege seg innenfor museenes vegger 

og ha god tilgang til utstillingstilbudet. Et 

samarbeid mellom Center for tilgængelighet i 

Danmark, Hjälpmedelsinstitutet i Sverige og 

DELTA-senteret i Norge ble etablert for å styre 

og koordinere arbeidet. 

Felles spørreverktøy 

Prosjektet ble utformet i tre deler: DELTA-senteret 

påtok seg ansvar for å lede arbeidet med 

kartlegging av et begrenset antall museer i hvert 

land. Hjälpmedelsinstitutet i Sverige ble ansvarlige 

for informasjon og veiledningsmateriale, 

mens det danske Center for tilgængelighet tok 

ansvaret for å lage en vandreutstilling. Finland 

tok på seg oppgaven å arrangere en sluttkonferanse 

hvor resultatene skal presenteres. Det gikk 

av stabelen 20. og 21. november i år i Helsinki. 

Finlands Museiförbund hadde ansvar for konferansen. 

Under kartleggingen har sentrene samarbeidet 

med referansegrupper fra ulike brukerorganisasjonene 

i hvert land. DELTA-senteret har 

samarbeidet med brukergrupper som har bestått 

av personer med nedsatt syn, hørsel, bevegelse 

og personer med kognitive vansker og med 

astma- og allergiproblemer. 

Det ble utformet et felles spørreskjema og 

utført kartlegging av tilgjengelighet ved til sammen 

19 museer. For at hvert lands representanter 

skulle forstå og få et nært forhold til spørreskjemaet 

som ble brukt under kartleggingen, ble 

skjemaet oversatt til alle de fire språkene. 

Selve undersøkelsen ble gjennomført ved at 

fagkonsulenter ved sentrene har vært ute ved de

aktuelle museene og fylt ut spørreskjemaet i samarbeid 

med museenes egne ansatte. 

Utilstrekkelig tilgjengelighet . 

Siden reguleringsbestemmelsene er forskjellige i 

de nordiske landene, har flere nivåer for tilgjengelighet 

blitt innarbeidet i analyseskjemaet. 

Ved å vurdere kartleggingsmaterialet har representantene 

for hvert land kunne tolke de ulike 

nivåer opp mot sitt eget lands regelverk, og på 

den måten klassifisert tilgjengeligheten ved det 

enkelte museum. 

Kontakten mellom sentrene og de ansvarlige 

for museene har vært god. De fleste museer har 

sett nytteverdien av å delta. De har gitt uttrykk 

for at dette har gitt dem ny inspirasjon i det daglige 

museumsarbeidet. De har sett nytten av å gå 

nøye gjennom spørreskjemaet og har ved gjennomgangen 

ofte fått et nytt perspektiv på hva 

som trengs for å skape et museum som er tilrettelagt 

for alle. Nesten alle har sett på deltakelse i 

dette prosjektet som meget positivt, men 

arbeidskrevende. 

Men de fleste museer er allerede bygget, og 

siden mange forutsetninger allerede er lagt, er 

det ofte en stor utfordring å tilrettelegge slike 

bygninger. Likevel kan små virkemidler gi brukbare 

løsninger ved utbedringer bare en er klar 

over hva som skal til. 

Selv om det er vanskelig å få et entydig overblikk 

over resultatene i undersøkelsen har det 

likevel vært mulig å se noen sammenfallende 

trekk. I eldre bygninger som er bevaringsverdige 

er det ofte vanskelig å få til en tilstrekkelig tilrettelegging 

på grunn av antikvariske begrensninger. 

Nye museer har ofte en tilfredsstillende 

fysisk tilgjengelighet, spesielt for bevegelseshemmede. 

Selve utstillingstilbudet er mindre tilgjengelig, 

spesielt for personer med nedsatt syn, 

hørsel og med kognitive vansker. 

Muligheter framfor begrensninger 

Kartleggings- / evalueringsskjemaene, som vil 

foreligge i slutten av desember-00, kan være nyttige 

verktøy for å få en oversikt over tilgjengeligheten 

ved det enkelte museum. Skjemaene kan 

også brukes som prioriteringsliste for hva som 

bør utbedres ved de eksisterende museer og som 

sjekkliste for oppføring av nye museer eller i 

planlegging av utstillinger. Det blir også utarbeidet 

en håndbok. Hensikten med den er å 

inspirere museene til å planlegge tilgjengeligheten 

til lokaler og utstillinger. Den gir nyttige tips 

og ideer til alle som arbeider med tilgjengelighet 

og gir en kort innføring i hvilke problemer ulike 

grupper funksjonshemmede vanligvis møter ved 

museumsbesøk. Den gir også nyttig informasjon 

om hvordan andre har gjennomført utbedringer. 

Vandreutstillingen, som blir utviklet i 

Danmark, består av fotofortellinger som viser 

det positive samspillet mellom funksjonshem- 

Noen få museer har tilbud tilrettelagt for synshemmede. Her er vist et tilbud fra Nasjonalgalleriet med 

Munchs «Syk pike» i relieff. Følgende tiltak kan gi blinde eller synshemmede del i kunst- og kulturopplevelser: 

Ledelinjer, taktile markeringer og belysning. Til formidling av utstillinger er det viktig med tale, 

punktskrift, bilder i relieff og modeller for berøring. Oversiktskart og skilting med opphøyd skrift og kartmarkeringer 

er viktig for orientering i museet. 

(Foto: DELTA-senteret) 

mede og omgivelser med god utforming. Utstillingen 

planlegges med sterke, nærværende bilder 

som viser muligheter fremfor begrensinger. 

Kartleggingsskjema, kortversjonen av rapporten kan 

bestilles fra: 

DELTA-senteret , Grenseveien 32 a, 0571 Oslo. 

Tlf. +47 22 80 99 00, Faks +47 22 80 99 11. 

E-post: delta@delta.oslo.no 

Håndboken ferdigstilles av Hjälpmedelsinstitutet 

i Sverige, og vil foreligge i norsk utgave. 

Kontakt DELTA-senteret for nærmere orientering. 

DELTA-SENTERET 

DELTA-senteret er et fireårig prosjekt som er opprettet av Sosial- og helsedepartementet og 

som avsluttes 31. desember 2000. DELTA står for deltakelse og tilgjengelighet for alle. Senteret 

skal fremme utvikling av kunnskap om tekniske og ergonomiske tiltak og bidra til tilrettelegging 

av miljø for funksjonshemmede. Fra 1.1.2001 går DELTA-senteret over i permanent drift. 

35


36 

Distriktslegen 

– institusjonen som forsvann 

For mange i utkantnorge står den gamle distriktslegen som sjølve symbolet på trygg 

autoritet, på kunnskap, ansvar og oppofrande kamp for helse og liv for små og store i 

legedistrikt som oftast omfatta fleire kommuner, over sjø og fjell, med båt og hest – på 

ski, til fots i storm og stille, natt og dag. Vi er mange som minnest denne institusjonen 

som no er borte. Forskar Aina Schiøtz har nyleg tatt filosofisk doktorgrad på emnet. 

I doktoravhandlinga «Distriktslegen – institusjonen 

som forsvant» skildrar Aina Schiøtz den 

offentlege legeordninga i åra 1900 til 1984, då 

kommunehelselova vart vedteke og ordninga 

avskaffa. Det er historia til ei yrkesgruppe i vekst 

og fall, med 50-åra som gullalder. Distriktslegane 

i dei norske bygdesamfunna var ein institusjon; 

distriktlegeordninga er ein viktig del av norsk 

historie. Dei statstilsette legane var sjølvstendige 

legar med fagleg utfordrande arbeid: dei 

behandla pasientar og hadde helsefremjande 

oppgåver i lokalsamfunnet. 

– Distriktslegen skulle ikkje berre vere lege 

for den einskilde pasient, han skulle også overvake 

helsetilstanden i distriktet sitt og rapportere 

vidare til sentrale styresmakter. Som ordførar i 

det lokale helserådet hadde han innverknad på 

avgjerder langt utanfor det medisinske feltet. 

Distriktslegen var ein autoritet. Han var tilsett av 

staten og sto dermed ganske fritt i forhold til det 

lokale byråkratiet. Moralsk sett knytta det seg 

nokre forventingar til distriktslegerollen som dei 

fleste prøvde å leve opp til. Utan å romantisere, 

må ein vel kunne hevde at dei gamle embedsmannsideala 

som pliktfølelse, ansvar, samfunnsengasjement 

prega standen, seier Aina Schiøtz. 

Som kjelder for arbeidet sitt har ho i stor grad 

brukt intervju, biografiar og anna minnematerial, 

i nokon grad også medisinalmeldingar; dei 

årlege rapportane om helsetilstanden i distrikta 

som legane sende den sentrale medisinaladministrasjonen. 

Medisinalmeldingane er ei gullgruve 

for dei som vil prøve å forstå kulturelle og 

sosiale trekk ved utviklinga av folk og land, og 

naturlegvis også den medisinsk-faglege utviklinga, 

seier Aina Schiøtz. 

Frå distriktslege til kommunelege 

– Det er ofte blitt hevda at lova om kommunehelsetenester 

ruinerte eit gammalt, tradisjonsrikt 

og velfungerande system. Men alt har si tid. 

Ordninga hadde neppe vore særleg vellukka i 

dag. Det er vegen fram mot denne konfliktfylte 

lova eg har fylgd i dette arbeidet. Men fokus har 

vore vidare enn det. I arbeidet med å kartleggje 

og forstå dei offentlege legane sin funksjon og 

rolle i det 20. hundreåret, har eg søkt etter tre 

liner: Eg har for det første fylgd profesjonen i 

deira samhandling med staten. For det andre 

har eg fylgd utviklinga i distriktslegerolla og sett 

korleis ulike samfunnsprosessar har påverka og 

endra rolla. Den siste utviklingslina har dreid seg 

om endringar i helse- og sjukdomsfeltet – meir 

konkret korleis endringar i så vel kurative som 

samfunnsmedisinske arbeidsoppgåver prega 

kvardagslivet til legane. 

Særleg gjennom den aller siste tiårsperioden 

av det offentlege legevesenet si historie – fram til 

1984 – vart ei rekkje av distriktslegane sine 

arbeidsoppgåver og autoritetsområde teke ut av 

hendene deira. Den statlege, men lokalt forankra 

«einelegen» vart erstatta med helsesentra, 

der ikkje berre fleire legar, men også fleire yrkesgrupper 

fekk innpass og kravde medbestemming. 

I tillegg sto helserådet for fall. Med dette 

vart distriktslegens rolle som sjølvskriven leiar av 

helsevesenet i distriktet avskaffa, og dei siste 

restane av det medisinske fagstyret på lokalt plan 

gjekk i oppløysing. Det vart innført fastlønn og 

regulert arbeidstid, ordningar som var med på å 

gi distriktslegen eit funksjonæraktig preg. Med 

kommunehelselova miste distriktslegen forankringa 

i den ytre etat, og den faglege akse; distriktslege, 

fylkeslege, helsedirektør vart broten. 

Distriktslegane gjekk inn i det kommunale byråkratiet 

og vart direkte underordna ein lokal leiar 

med ikkje-medisinsk bakgrunn. På det symbolske 

plan fekk reformene på 1970 og 80-tallet det 

å seie at dei miste den tradisjonsrike og prestisjegjevande 

tilknytinga til det statlege embetsverket, 

og at den symbolmetta distriktslegetittelen 

vart erstatta med den meir prosaiske yrkestittelen 

«kommunelege». 

Aina Schiøtz fortel at ei hovudsak i framstillinga 

hennar har vore å spore distriktslegane 

sine personlege og private føresetningar og

motiv for å søkje offentlege legestillingar i distrikta. 

Kven var distriktslegane? Kva slags holdningar 

og verdiar var dei berarar av? Kvifor søkte 

enkelte kandidatar seg til utkantane, og kvifor 

vart dei verande der? 

– Motiva var mange: eventyrlyst – eit ynske om 

å «oppleve» utkantane – friluftsliv. Mange distriktslegar 

var ivrige turgåarar, hobbyfiskarar og 

rypejegarar. Idealisme og samfunnsengasjement 

var òg viktige motiv. Dessutan ga stillinga som 

offentleg lege fast løn og god pensjon, og ikkje så 

lite status. 

Distriktslegar i slekta 

– Temaet om distrikstslegen – institusjonen som 

forsvann – er noko som har ulma i meg i mange 

år. Tre generasjonar attover har det vore distriktslegar 

i slekta, og eg visste at historia om 

utkantlegen kunne vere både spennande og dramatisk, 

seier Aina Schiøtz. Ho er fødd i sunnmørskommunen 

Vanylven, der faren var distriktslege. 

– Eit av dei sterkaste minnene frå barndomen 

var lyden av telefonen som ringde om natta og 

far min som svarte: «Ja – hva gjelder det?», og så 

fòr han avgarde og eg vart liggande og grue for 

alt som kunne hende han på dei smale, glatte og 

nattmørke vegane. For ikkje å snakke om båtreisene 

han måtte gjere i alt slags ver. Eg lurte også 

på kva som feilte pasienten. 

– Mor var utdanna laboratoriesjukepleiar. Ho 

sykla rundt og vaksinerte dei yngste i distriktet. 

Under skulebarnsundersøkingar målte ho ungane 

og tok pirquetprøvar. Til dagleg hjalp ho til 

på kontoret. Innsatsen var stor, men betalinga 

skral: ho fekk aldri eitt øre for arbeidet. Dette er 

ein del av helsesoga til distrikta som har kome 

Historikar Aina Schiøtz, som også har bakgrunn frå museumsrørsla, 

tok i år doktorgraden på emnet «Distriktslegen – institusjonen som 

forsvant». Avhandlinga vil seinare kome som bok. No 

arbeider ho med eit tobinds verk om historia til det norske 

helsevesenet, som skal vere ferdig til 400 års feiringa i 2003. 


lite fram hittil: utan hjelp frå dokterfrua hadde 

ikkje distriktslegen greidd alle oppgåvene. 

Medisinsk museum 

Museumsnytt møter Aina Schiøtz i Institutt for 

allmenn- og samfunnsmedisin på Ullevål sykehus. 

Ho er no i full gang med eit nytt historieprosjekt: 

ho er hovudredaktør og prosjektleiar 

for eit tobindsverk om historia til norsk helsevesen 

1603-2003. Om tre år kan det norske offentlege 

helsevesen feire 400-årsjubileum. I 1603 var 

den første offentlege lege i Norge utnemnd av 

Christian IV. Vona var at også eit nasjonalt medisinsk-historisk 

museum ved det gamle Rikshospitalet 

skulle kunne opnast til jubileet. Aina Schiøtz 

var ein av initiativtakarane til dette nye 

museet, og mykje godt førebuingsarbeid er gjort. 

Men i løpet av hausten la helsedirektøren lokk 

på prosjektet, og i statsbudsjettet er det ikkje prioritert. 

– Det norske museumslandskapet er rikt, men 

det er påfallande at eit av dei felta som har mest 

å seie for vårt daglege liv – helse og sjukdom – 

stort sett er udokumentert. Norges største 

arbeidsplass, helsevesenet, manglar ein museumstradisjon. 

Vi har spesialmuseer, men ikkje noko 

nasjonalt medisinsk museum som tar for seg 

heile breidda i det medisinske feltet, seier Aina 

Schiøtz, som elles er godt kjend i museumsrørsla. 

Ho har vore tilsett på Norsk Folkemuseum 

og arbeidd med museumssaker både i Norsk 

museumsutvikling og Kulturdepartementet. 

Historisk innsikt 

At arbeidet med eit medisinsk museum no er 

stoppa, er stor synd, meiner Aina Schiøtz. 

– Aldri har vel behovet for historisk innsikt 

vore så tydeleg som no. Utviklinga går raskt på 

mange område innan medisinen, og det er viktig 

å reflektere over det verdigrunnlaget som legane 

og andre helsearbeidarar byggjer gjerninga si 

på. Det vi kan lære av historia til distriktslegane 

er at det var pasientane som kom først. For 

mange var det økonomiske underordna. Det 

handlar heile tida om verdival. Og kanskje om å 

vere meir audmjuke. Før var helsetenesta eit tilbod, 

og ingen rett ein hadde krav på. Historia 

gjentar seg aldri, men det kan likevel vere viktig 

å vite litt om korleis ein ordna seg i generasjonane 

før oss. «Mennesket lever ikkje berre sitt 

eige liv som individ, men også, bevisst eller ubevisst, 

epoken sitt liv», sluttar Aina Schiøtz, og siterer 

nobelprisvinnaren Thomas Mann. 

37


38 

Røff Trysil-lege kurerer pasient 

med sigaretten i munnvika. 

(Foto: Glomdalsmuseet) 

Saman med 600 instrument og 

andre gjenstandar har denne 

velbrukte doktorveska fått sin 

plass i utstillinga «Gammeldoktoren» 

på Glomdalsmuseet. 

(Foto: Glomdalsmuseet) 

Gammeldoktoren 

på museum 

Utstillinga «Gammeldoktoren» på Glomdalsmuseet, Elverum, heidrar dei mange 

«gammeldoktorar» som med enkle middel har gjort ein stor innsats for folket i distriktet, 

og problematiserer aktuelle tema som legemangel, helsekøar, fastlegeordninga. 

– Den permanemnte utstillinga 

«Gammeldoktoren» 

som vi opna i 1993, er ganske 

eineståande i nordisk 

samanheng. Dette er nemleg 

den einaste utstillinga som 

tar for seg historia til den 

almenpraktiserane legen i 

ein brei og tidsrett presentasjon. 

Det vi spesielt tykkjer 

er viktig med utstillinga er å 

vise samanhengen mellom 

samfunnsliv, folkehelse, vitskapelege 

nyvinningar og 

«gammeldoktoren» sin innsats, 

seier avdelingsleiar Tore Lahn ved Glomdalsmuseet: 

– Utstillinga har ei klar avgrensing i temaval 

mot sjukehusmedisin, sjukepleie og andre helseprofesjonar. 

Men nettopp fordi den gamle huslegen 

var så allsidig i sitt virke, vil utstillinga likevel 

famne vidt, i den forstand at den kjem inn på 

så vel daglegliv i heim og arbeid, fødsel og død, 

og dei mange sider ved legevirket som i dag i 

høgste grad er spesialitetar, men som «den 

gong» høyrde til almenpraktikaren sitt arbeidsområde 

( til dømes kirurgi, augesjukdomar, psykiatri 

m.m.) 

Til kvart tema høyrer eit fordjupingsark som 

besøkande kan ta med seg heim for å lese vidare. 

Elles er dette eit tema som fengjer blant skolebarn, 

alle dei «skumle» instumenta i dei rare 

omgjevnadene vekkjer litt skrekkblanda fryd, og 

blir ein innfallsvinkel til å lære – ikkje berre 

medisinhistorie, men også sosialhistorie; samaheng 

mellom samfunnsliv og helse og sosiale for- 

DEN TYPISKE HUSLEGE 

hold. Slik vi har gjort det, med temaer med korte 

tekstar, supplert med fordjupingsark, og eit lite 

bibliotek med medisinskhistoriske bøker tilgjengeleg, 

fungerer «Gammeldoktoren» ypperleg 

til prosjektarbeid i skolen. 

Tore Lahn fortel at Glomdalsmuseet, i samarbeid 

med sjukehusmuseet «Den Kombinerende 

Indretning» i Stavanger har gått i bresjen for å 

lage eit nettverk med medisinskhistoriske samlingar 

i Norge. 

– På lista vi har laga, ser vi at det er ganske 

mange av dei. Dette er etter mi meining viktig å 

ha i minne no når arbeidet med det nye nasjonale 

medisinske museet er i gang: det finst allereie 

både samlingar og dyktige, entusiastiske 

personar rundt om i landet som treng ressursar 

– både økonomisk og museumsfagleg – og som 

gjerne samarbeider med eit nytt nasjonalt 

museum. 

Den typiske huslege hadde kontor og venterom i det huset han og familien hans budde i. Han hadde kontortid både føremiddag 

og ettermiddag. Mellom kontortidene, og om kvelden og natta, var det sjukebesøk. Huslegen held det gåande til han 

var ferdig for natta. Det var ingen timebestilling. Pasientane kom i kontortida, og sat der til dei vart behandla. Huslegen 

kjende heimane i distriktet frå innsida, ofte gjennom fleire generasjonar. Med å kjenne dei sosiale forholda i heimen, såg 

huslegen også pasientbakgrunnen betre.

Nordisk Konservatorforbund 

– Den Norske Seksjon (NKF-N) rettar blikket utover 

Nordisk Konservatorforbund – den norske seksjon (NKF-N) er ein samanslutning av 

konservatorar og andre faggrupper som arbeidar med konservering og restaurering av 

gjenstandar med kunstnerisk og kulturhistorisk verdi. Forbundet har medlemmar ikkje 

berre frå museumssektoren, men også frå arkiv og bibliotek, og har på den måten vore 

i gang med ABM-arbeidet i mange år. I tillegg har vi medlemmar som er privatpraktiserande 

konservatorar. 

NKF-N har halde sitt årsmøte saman med Norges Museumsforbund (NMF) dei to siste 

åra, og NKF-N synast det er spennande å vere i kontakt med dei ulike museumsprofesjonane. 

Konservatorforbundet ynskjer å arbeide meir utadretta for å gjere offentlege og private 

eigarar oppmerksame på kor viktig det er med forsvarleg konserveringsmessig tilsyn 

av kunst – og kulturhistoriske gjenstandar. Forbundet har 103 medlemmar og 79 

assosiatar. Alle er velkomne til å bli assosiatar, og til å delta på medlemsmøta. Me vil 

annonsera medlemsmøta her i Museumsnytt. 

NKF-N har også eit eige tidsskrift; Norske Konserves. som kjem ut 2 gongar i året. 

Ta også gjerne ein titt på vår heimeside http://www.museumsnett.no/nkf-n/ 

Tora Synnøve Yli Myre 

Nestleiar NKF-N 

toram@riksutstillinger.no 

Det neste medlemsmøtet: 

Vårmøte 8. mars kl 18.30 på Akershus Fylkesmuseums konserveringsavdeling, 

Strømmen. Temaet vil vere papirkonservering, og Gry Landro vil fortelje om si 

eksamensoppgåve om fjerning av olje på papir. 

Frilynte faner fram i lyset 

Underskrivne er for tida i gang med å registere faner i frilynte ungdomslag 

med tanke på ei bok med tid og stunder. Eg samarbeider 

med Noregs Ungdomslag, men registrerer også faner frå lag som 

står utanfor denne organisasjonen. Når registreringa er ferdig, 

blir det sendt søknad til Norsk kulturråd om pengar til profesjonell 

fotografering av desse fanene. 

Gjennom åra har mange ungdomslag vorte nedlagt eller har 

somna inn. Men nokre av fanene til desse laga vart tatt vare på 

og gjeve til museer og bygdesamlingar. Andre lag har deponert 

den gamle fana si på eit museum. Eg treng hjelp til å få oversyn 

over kva som finst på musea rundt omkring, og blir svært glad og 

takksam om museumsfolk tar kontakt med meg for å få tilsendt 

registreringsskjema og prosjektomtale dersom dei har slike faner 

i samlinga. 

Helsing 

Asbjørn Thomassen 

Rådyrvn. 5 B 

1488 Hakadal 

tel.: 67 07 69 44 (heime) 

22 11 50 80 (arbeid) 

e-post: asbjorn.thomassen@ipsnor.no 

39

Fjellanger Widerøe VisKom AS leverer 

fotolaboratorietjenester. 

Våre spesialiteter er: 

Forstørrelser fra dias, utføres fagmessig 

i fotografisk kvalitet 

Vi forstørrer alle diasformat, på papir og transparenter. 

Arbeidet blir manuelt utført under streng faglig kontroll. 

Reproduksjon av gamle bilder 

Vi tar alle typer negativer, opp til 23 x 23 cm. 

Også gamle glassplater. 

Foto: C. F. 

Skann ditt bildearkiv digitalt, 

bruk Kodak FotoCD skanning 

Meget fleksible løsninger til en rimelig pris. 

Direktekopiering bilde til bilde 

Fotografisk kvalitet uten fordyrende mellomoriginaler. 

B-blad 

Returadresse: 

Ullevålsveien 11 

0165 Oslo 

Foto: Bjarne Rein 

Foto: Peder Austrud 

• FOTOLABORATORIUM 

• DATADESIGN • DATAUTKJØRING 

• FLYFOTO • BILDEARKIV 

• UTSTILLINGSSYSTEMER 

• KOPIERING • TRYKK 

Oslo: Rolfstangveien 12, 1330 Fornebu. Tlf.: 67 58 70 00. Fax: 67 58 70 01. E-post: fw@fw.no Internett: www.fw.no 

Trondheim: Sorgenfriveien 9, 7486 Trondheim. Tlf.: 73 89 67 00. Fax: 73 89 67 01. E-post: fw@fw.no Internett: www.fw.no

2000 - 5/6 - Museumsnytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?