Klikk - Tømrer og Byggfagforeningen

De Facto - kunnskapssenter for fagorganiserte 

Oslo 2010 

Omslagsfoto: Bård Sogge 

Trykk og innbinding: Arkan AS, Oslo 

ISBN 978 – 82 – 7999 – 013 – 0 

ii

Opposisjonsbyggerne 

Tømrer og Byggfagforeningen 125 år 

To blikk på de siste 25 årene 

De Facto 

2010

Forord 

Det er med en stor porsjon av stolthet og ydmykhet at jeg som leder av 

foreningen i disse jubileumstider har fått æren av å skrive forordet til vårt 

jubileumshefte-, et hefte som omfatter de siste 25 årene av foreningens 125årige 

historie. 

Da styrene og administrasjonen begynte forberedelsene til markeringen av 

dette jubileumet bestemte vi oss for å følge tradisjonen i disse 125 år, 

nemlig nøkternhet. Med bakgrunn i dette, og at hovedmålsetningen til vår 

forening er å skolere medlemmene til å stå enda sterkere på egne bein 

(organizing union), bestemte foreningen at dette jubileumsheftet skal være 

et kombinert historie-, debatt- og kurshefte. Heftet består av to deler, en er 

skrevet av Paul Bjerke og handler om foreningen sett uten ifra. Den andre 

delen er skrevet av Egil Roald Mongstad og omhandler foreningen sett 

innenfra. Ut fra det håper vi at heftet kan brukes til blant annet å se på 

hvordan foreningen har taklet de utfordringene den har møtt i de 25 årene, 

og derved kunne bidra til at vi kan takle framtidas utfordringer på en best 

mulig måte. Heftet er altså ikke ment å skulle være noe fasitsvar på hvordan 

en fagforening skal drives, men som et grunnlag for debatt og diskusjoner 

som vil være med å styrke fagforeningen i fremtiden. Om det lykkes blir 

opp til foreningens styrende organer og medlemmene. 

For å få til dette har vi altså valgt å bruke Paul Bjerke i kunnskapssenteret 

De Facto og vår egen mangeårige leder Egil Roald Mongstad til å utarbeide 

heftet. I tillegg har Tellef Hansen, også i De Facto, bidratt i arbeidet med 

heftet. 

På vegne av styret vil jeg derfor få rette en stor takk til Paul og Egil som har 

stått for det skriftlige og Tellef som har bidratt som konsulent. Jeg kan slå 

fast at med disse karene bak rattet ved utforming av heftet er det stor 

mulighet for at vi skal lykkes med målsetningen. 

Til slutt vil jeg få takke alle medlemmene for innsats og samarbeid i disse 

årene og ønske dere lykke til med fremtiden. 

Ken Gordon Solfjeld 

Leder 

Tømrer og Byggfagforeningen 

iii

TØMRER OG BYGGFAGFORENINGEN 125 ÅR 

4


Innhold 

Del 1: Sett innenfra av Egil Mongstad 

1 Hvem er jeg? 10 

Dette er ingen mimrebok 12 

2 Kronologisk gjennomgang av perioden 14 

1985 til 1990: 14 

1990 til 1994 15 

1994 til 2000 15 

2000 til 2004 15 

2004 til 2008 16 

2009 til 2010 16 

3 Brytningstid 18 

Årsmøtet i 1988 20 

Spennende! 20 

4 En opposisjonell fagforening 22 

Kamp om tømrerfagets sjel 23 

Hvorfor beskrive dette skismaet i fag- og kunstsyn? 24 

Nei til EU-forening 25 

Nei til EU også i 1994 25 

Strikkepinner mot EU 27 

Solidaritetsalternativet i stedet for solidaritet 27 

Hva er solidaritet? 28 

Lockouten i 1986 29 

Arbeidsinnvandring og sosial dumping 30 

5 Faget 33 

Fagstolthet 35 

Engasjement for faget 36 

Ungdom gjør som reven 37 

Kunnskap er makt 37 

6 Ulike syn på lønnsdannelse 41 

Ulike syn på lønnsdannelse for arbeidsfolk 42 

Konkurranse 43 

Konservative organisasjoner? 44 

|7 Hvem eier fagforeningen 45 

Stiftelsen Byggfag – mot sentralisering og ensretting 49 

Stockmanns Hammer og ytringsfrihet 51 

Ytringsfrihet og fagbevegelsen 52 

Målekontoret Byggfag 53 

9 

5


Holdning til økonomi 55 

Faggrupper/ut til medlemmene. 56 

”En bedre fagforening til en billigst mulig penge”. 57 

Dramatisk og spennende. 58 

Naboen og dørstokken. TBFs forhold til Oslo 

59 

Bygningsarbeiderforening 

Fagforeningskulturer og politiske tradisjoner 60 

Kampen om forskalingsfaget 61 

Økonomiske forskjeller og organisatoriske følger 62 

8 Bygningsarbeiderkultur 63 

Byggfagbladet og diktet 64 

Hvorfor er kultur så viktig? 64 

Hjemmeavla kultur 65 

”Nasjonalsangen” Bygningsarbeider’n 67 

9 Hvor går veien for Tømrer og Byggfagforeningen? 68 

Ta ansvar for seg selv! 68 

Medlemmene i sentrum 68 

Ta utgangspunkt i medlemmenes egne saker 69 

Kampen om kunnskapen 69 

Bygge en robust lokal økonomi 70 

Velg et positivt mål for organisasjonsutviklingen 70 

Del 2: Sett utenfra av Paul Bjerke 

10 Foreningens plass i organisasjonen 72 

TBFs valg 74 

Politisk kamp 75 

11 Fag eller klasse 76 

Etableringen av Fellesforbundet 78 

TSF og storforbundet 80 

Organisering basert på fag og profesjon 81 

Ulike teorier om profesjoner/fag 82 

Problemer med organisering etter fag 85 

Forsvar av kunnskap 86 

12 Maktskiftet i Tømrer og Snekkernes Fagforening 88 

En del av et bredt maktskifte 90 

Slutten på etterkrigstida 92 

13 Opposisjonsnettverket 96 

Hva er et nettverk? 96 

Venstre-høyre eller opp-ned 97 

Tømrerforeningenes venstrelinjer 98 

6 

71


Det gamle opposisjonsnettverket 101 

Det nye opposisjonsnettverket 102 

Trondheimskonferansen – i Kristiansand 104 

14 Fra opposisjon til (nesten) posisjon 107 

Nei til EU 107 

Arbeidsinnvandring 109 

Kampen mot rølp 111 

Solidaritetsalternativet faller 114 

Grunnplansopprøret i 2000 116 

Rød-grønn regjering 119 

Arbeidsmiljøloven 120 

AFP 121 

Tariffoppgjør i opposisjonens tegn 123 

15 Kampen mot Fellesforbundet 126 

Utmelding av Fellesforbundet? 127 

Organisasjonsprosjektet 2004 129 

Stiftelsen Byggfag 131 

LOs pensjonskasse 132 

16 Opposisjon og grunnplan 136 

Krisa fra 1990 138 

Opposisjon i en ny tid 139 

Sterke konflikter om enkeltsaker 140 

Er opposisjon bra – i seg selv? 142 

17 Avslutning 145 

18 Diskusjonsspørsmål 146 

7


8


Del 1: Sett innenfra 

Av Egil Mongstad 

9


1 Hvem er jeg? 

For at dere som leser dette skal kunne vurdere det jeg skriver, synes jeg at 

det er på sin plass med en kort presentasjon: 

Født i 1947 i Bergen, i en arbeiderfamilie. Min mor var syerske og min far 

vaktmester. Begge tok utdanning i voksen alder; min mor ble hjelpepleier 

og min far ble tømrer. Jeg har hele oppveksten vært tospråklig: bokmål ute 

og nynorsk (strilamål) hjemme. 

Begge mine foreldre var fagorganiserte, men var mindre preget av 

arbeiderbevegelsens ideologi. Mine foreldre var religiøse og medlemmer av 

Pinsemenigheten Tabernaklet. Jeg vokste derfor ikke opp med tanker om 

sosialisme i marxistisk forstand, men solidariteten med de svake og 

rettferdighetstanken var sterk. Sjøl ble jeg ”fritenker” fra 9-års alder. 

Familien flyttet til USA i 1958. I tre år var jeg en amerikansk skolegutt i 

Seattle på vestkysten i USA og har gode minner fra dette landet. 

Vi flyttet tilbake til Norge og Bergen i 1961, jeg begynte på realskole og 

gymnas og tok examen artium, på det som den gang het engelsklinjen, i 

1966. Som mange andre arbeiderunger arbeidet jeg i de fleste skoleferiene 

mine og fikk spennende erfaringer fra arbeidsplasser som Tornøe, 

Vestlandske Kjøpelag, Bergens Mekaniske Verksted, Rosenberg Mekaniske 

Verksted, Bergensmeieriet, Falconbridge Nikkelverk og mange andre 

småjobber. 

Etter artium og militærtjeneste arbeidet jeg et år som lærervikar i 

ungdomsskolen og deretter fikk jeg en opplæringsjobb i Holkortsentralen 

for Vestlandet, en av pionerbedriftene innen EDB i vestlandsområdet. Men 

etter vel et år fant jeg ut at hullkort og en urolig ungdom ikke passet så godt 

sammen. 

Høsten 1970 tok jeg examen philosophicum (forberedende) ved 

Universitetet i Bergen. 

På denne tiden ble jeg kjent med henne som skulle bli min samboer og 

senere ektefelle, og sommeren 1971 flyttet jeg til Oslo. 

Satt et semester på Blindern og lurte på om jeg skulle studere sosiologi, men 

kom aldri i gang, og våren 1972 dro jeg til Kristiansand til Falconbridge 

Nikkelverk og jobbet der frem til sommeren da jeg dro til USA sammen 

med gode venner og arbeidet som is- og pølseselger ved rodeoer og county 

Fairs i midt-vesten i et par sommermåneder. 

10


Jeg fikk i 1972 deltidsjobb i Juniorklubben på Veitvet, ble rekruttert og 

arbeidet under psykolog Knut Rønbeck. Denne klubben var en del av det 

kommunale ungdomsklubbsystemet i Oslo kommune, Ungdomskontoret. 

Fikk tilbud om å bli Juniorklubbleder på Tveita og takket ja til dette. Det 

var en spennende jobb som jeg hadde frem til 1975. Da ble det stilt krav om 

formell pedagogisk utdanning og jeg fikk plass på barnevernslinja. 

Imidlertid var ikke lysten på denne typen utdanning stor, og jeg var og litt 

lei av det kommunale byråkrati og trange budsjetter, så jeg så meg om etter 

annet arbeid. 

Det hadde vel og en betydning at jeg høsten 1974 meldte meg inn i AKP 

(m-l) og at dette partiet hadde en ”proletariseringskampanje” på gang. Det 

var ikke vanskelig for meg å velge tømreryrket. Jeg hadde en oldefar, en 

bestefar og en far som hadde vært tømrere. (Og etter hvert en sønn.) 

I august 1975 møtte jeg opp på byggeplassen til Ungdomsbygg på 

Lindeberg og spurte om de hadde jobb til meg. Byggelederen målte meg 

opp og ned og sa; ”Ja, ja, du ser nå ut som om du kan ta i et tak” - og 

dermed var jeg ansatt som hjelpearbeider. 

Etter halvannet år med sjauing og bæring av materialer, under storbasen 

Ivar Hokstad, fikk jeg begynne i voksenopplæring i tømrerfaget. Fra 1975 

til 1978 var jeg, som hjelpearbeider, medlem i Oslo Stein, Jord og 

Sementarbeideres forening, og var en del av den radikale opposisjonen der. 

I 1978 var det litt tautrekking om mitt medlemsskap i Tømrer og 

Snekkernes Fagforening. Det gikk rykter om at ledelsen i ”Stein og Jord” og 

ledelsen i ”Tømrer og Snekkerne”, kranglet om hvem som skulle ta 

belastningen med å ha meg som medlem. Etterhver tok min tømrerkollega 

Odd Eikum, som var medlem av Arbeiderpartiet, affære. ”Kom igjen Egil”, 

sa han en dag. ”Nå reiser vi inn i foreninga og ordner med medlemsskapet 

ditt”. Så dro vi fra Nesodden og inn i foreningen og meldte meg inn. Så vidt 

jeg husker gikk det uten ytterligere protester. 

I 1985 var jeg klubbleder i entreprenørbedriften Kristian Stensrud & Sønn 

AS. Som klubbleder deltok jeg på festlighetene rundt Tømrer og 

Snekkernes Fagforenings 100-års jubileum. En viktig del av jubileet var 

utgivelsen av Hallvard Tjelmelands 100-års historiebok. Boken er en 

spennende gjennomgang av fagforeningshistorie. Boken fungerer fortsatt i 

dag og anbefales på det varmeste. Som redaktør i Byggfagbladet har jeg hatt 

gleden av å sakse kapitler fra denne boken under vignetten Historiens Lys 

på nest siste side i bladet. 

Det har vært lærerikt, og jeg har mye å takke for.. 

Nå er det jeg som skal prøve å gi mitt bidrag til Tømrer og 

Byggfagforeningens spennende historie. Jeg er ingen historiker og har 

derfor ingen ambisjoner om å skrive en uhildet og objektiv fortelling slik 

11


som historikeren Hallvard Tjelmeland gjorde på 1980-tallet. 

Redaksjonskomiteen har derfor bedt meg om å skrive min historie og mine 

synspunkter. 

Dette er ingen mimrebok 

De beskrivelsene jeg gir, vil bli underkastet kritisk vurdering av frittstående 

ekstern ekspertise. Først og fremst vil Paul Bjerke gi sin fremstilling av 

denne perioden, sett utenfra. Slik håper vi at leseren skal få innsikt i noen 

viktige faglige spørsmål og at denne boken vi bli et nyttig redskap for 

foreningens nåværende og fremtidige tillitsvalgte. Det er meningen at 

formen på ”boka” skal bli slik at den enkelt kan benyttes i foreningens 

studiearbeid, for å drøfte fortidens og fremtidens valg. 

Vår forenings standpunkter er nok ikke bare preget av holdningene til egne 

medlemmer, men av medlemsmassen i det som i bransjen kalles 

hovedbyggfagene. Samtidig har foreningen vår, og de fagene den 

representerer, hatt noen særegne standpunkter og gjort noen særegne valg 

som vil bli berørt i denne boka. 

Det er viktig å nevne at enkelte av de sakene jeg tar opp har vært utviklet i 

samarbeid med Oslo Bygningsarbeiderforening (og tidligere Oslo Stein-, 

Jord- og Sementarbeideres forening). 

En annen viktig kraft i samarbeidet i bransjen har i mange år vært 

Fellesforbundet Region Oslo, der oslofagforeningene i Fellesforbundet 

samarbeidet på forbilledlig vis fra Fellesforbundets dannelse i 1988. De to 

organisasjonsarbeiderne på byggfag; Kjell Skjærvø og Tor Mostue utførte et 

svært viktig arbeid mot useriøse aktører i arbeidslivet, (også kalt ”rølp”) og 

mot sosial dumping. Særlig må arbeidet til Kjell Skjærvø fremheves. Hans 

arbeid mot useriøse aktører, uttrykt gjennom svartelista; ”20-på-bånn”, har 

vært organisasjonsarbeid på høyt nivå. I tillegg vil vi nevne hans arbeid for 

å inkludere og organisere arbeidsinnvandrere etter EU-utvidelsen 1. mai 

2004. Den strategien som Kjell, etter hvert, fikk gjennomslag for i 

Osloforeningene, preget Fellesforbundets strategi i stor grad, om enn etter 

moden betenkningstid. 

Selv hadde jeg gleden av å være leder av Fellesforbundet Region Oslo i 

nesten ti år, fra 1995 og frem til nedleggelsen. Regionene ble nedlagt etter 

vedtak på Fellesforbundets landsmøte i 2003 og avviklet ved utløpet av 

2004. 

Jeg vil takke samarbeidspartnere for godt samarbeide gjennom 25 år. Takk 

til alle de som blir nevnt og jeg forsikrer at de som, av praktiske årsaker 

ikke er nevnt, allikevel ikke er glemt. 

12


Jeg håper at jeg, i de 20 årene jeg var leder, har klart å gi tilbake noe til 

foreningen som står i forhold til de utviklingsmulighetene som arbeidet i 

Tømrer og Byggfagforeningen har gitt meg. 

Takk for meg! 

13


2 Kronologisk gjennomgang av 

perioden 

1985 til 1990: 

Midten av 1980-tallet var preget av høykonjunktur. For byggebransjen var 

det hektiske tider. Alle skulle bygge, både de private og det offentlige. 

Etterspørselen etter arbeidskraft var stor, og perioden var preget av kampen 

mot kontraktører, dvs. enmannsbedrifter som opptrådte som ansatte uten de 

rettigheter som ansatte har krav på. 

Fra 1987 foretok regjeringen til Gro Harlem Brundtland en kraftig 

innstramming. Bedriftene måtte avskrive sine tap der og da. Tidligere hadde 

mange bedrifter skjøvet tapene foran seg, til et mer passende tidspunkt. 

Denne innstrammingen fant sted samtidig med at 80-årenes overoptimisme 

og lånefinansiering gikk i stå, og disse to faktorene førte til en kraftig 

nedgang i bl.a. byggeaktiviteten, noe som igjen førte til oppsigelser. Fra 

1988/89 fikk dette karakter av en kriselignende situasjon, eller et krakk for 

bransjen. 

For TSF fikk dette drastiske følger. I løpet av noen få år ble antallet 

yrkesaktive medlemmer mer enn halvert. Foreningen hadde svært 

begrensede ressurser og fikk store økonomiske problemer. Foreningens 

administrasjon måtte reduseres ved oppsigelse og ved permittering. 

Lønnsnivået blant foreningens ansatte måtte begrenses. 

Også for målevirksomheten var dette en krevende tid. Presset hadde vært 

stort under høykonjunkturen, med stress og dårlig organisering av 

byggeoppdragene, noe som skapte dårlig forutsetning for akkordarbeid. Da 

krisen oppsto dukket nye problemer opp; Nå var det arbeidsgivernes kamp 

for å få lønningene ned under tariffnivå som gjorde at målevirksomheten 

fikk en vanskelig periode 

Internt i foreningen var denne perioden preget av etablering av en tidligere 

opposisjonell som leder av foreningen, og de endringer og småkonflikter 

som dette etter hvert førte med seg. 

Den var og preget av kampen mot Den norske fagorganisasjons 

pensjonskasse, forberedelse til rettssak og frykt for økonomiske krav fra 

LO. 

14


1990 til 1994 

Dette er kanskje den vanskeligste perioden TBF har hatt siden 2. 

verdenskrig. Det presset som stor arbeidsledighet førte med seg truet selve 

innholdet i avtaleverket og skapte tvil hos mange om fagbevegelsens styrke. 

Mange hadde kanskje hatt urealistiske forestillinger om hva fagforeninger 

kan utrette, og nå kom man i en situasjon der markedskreftene syntes å 

virke uhemmet. Mange ble presset til å registrere seg selvstendig og å 

arbeide til dumpingpriser. 

TSF deltok aktivt i Fellesforbundet Region Oslos aktiviteter rundt kampen 

mot ledigheten. Demonstrasjoner ble avholdt, sosiale støttetiltak ble 

etablert. På ulike vis kjempet foreningen for en mest mulig verdig 

behandling av våre medlemmer, om enn i kraftig motvind. 

Sammen med andre byggfagforeninger revitaliserte vi Brannkorpset, og 

dette samordningsforumet arrangerte i 1998 en politisk 

demonstrasjonsstreik med møte i en fullsatt Samfunnssal, der NRKs Jon 

Gelius var møteleder. 

Vi prøvde å utøve politisk press for å få i gang en motkonjunkturpolitikk, 

men opplevde myndighetene så sendrektige at 

motkonjunkturpolitikktiltakene som faktisk kom i gang, ble til 

medkonjunkturpolitikk etter at krisen var på hell. 

På denne tiden etablerte Fellesforbundet Region Oslo seg som en aktiv 

organisasjon, der man tenkte kritisk rundt en rekke saker. 

Byggfagforeningene var en svært aktiv kraft i dette fellesskapet. 

1994 til 2000 

Nå begynte oppgangstider å gjøre seg kraftig gjeldende og det ble mulig å 

drive ordinær fagforeningspolitikk etter mange år med unntakstilstand og 

arbeidsledighet. Målevirksomheten kom i gang igjen, og etter hvert kom 

TSF ut av den økonomiske krisen som den hadde vært i. 

Mot slutten av perioden var foreningen og dens leder aktiv i Renteaksjonen. 

Denne aksjonen ønsket å fokusere på de konsekvenser som myndighetenes 

bruk av rentepolitikk i finansøkonomien førte til for enkeltindivider og 

utsatte grupper. Aksjonen fikk stor oppmerksomhet og førte til at flere 

engasjerte seg i økonomisk debatt. Den førte også til en økt forståelse av at 

publikum må utøve større press på sine banker for å oppnå gunstigere 

betingelser. 

2000 til 2004 

Denne perioden ble preget av kamp mot lønnsmoderasjon. 

Lønnsmoderasjonen hadde etter hvert fått navnet solidaritetsalternativet. 

15


Det startet med at tarifforslaget ble nedstemt i privat sektor. Yngve 

Hågensen hadde nok regnet med at dette skulle gå av seg selv, så han og 

flere i LO-ledelsen var på utenlandsreise. Fellesforbundet Region Oslo tok 

sammen med en rekke andre fagforeninger i Oslo initiativ til å reise krav i 

denne situasjonen. NHO forbedret tilbudet sitt vesentlig, og selv om det var 

langt igjen til kravet til foreningene, så ble nok dette oppgjøret en vekker 

både for NHO og for LO-ledelsen. 

I 2003 var det landsmøte i Fellesforbundet, og her ble noen holdninger og 

strategier rundt arbeidsinnvandring en viktig sak. Bakgrunnen var EUutvidelsen 

som skulle komme fra 1. mai 2004. Byggfagforeningene hadde i 

flere år arbeidet med problemene rundt utnytting av utenlandsk arbeidskraft. 

Vi samlet oss etter hvert om en holdning om å ønske arbeidsinnvandrerne 

fra det tidligere Øst-Europa velkommen, samtidig som vi startet prosessen 

med å forberede allmenngjøring av Fellesoverenskomsten for Byggfag. 

Dette arbeidet førte til opprettelse av Oslofjordkonferansen, som under 

ledelse av Kjell Skjærvø bidro til dokumentasjon av sosial dumping og 

deretter til allmenngjøring av Fellesoverenskomsten for Byggfag. 

2004 til 2008 

Denne perioden ble preget av arbeidsinnvandring. Polens ambassadør 

spådde ved årets begynnelse i 2004 at det ville komme om lag 5.000 polske 

arbeidsinnvandrere til Norge; det kom over 100.000. Kampen for å få 

organisert disse og andre innvandrere la beslag på store ressurser fra 

byggfagforeningene. Samtidig var dette arbeidet nødvendig og av stor 

betydning for å forhindre ytterligere sosial dumping i byggebransjen. 

Ettersom deler av tariffavtalen var allmenngjort (gjort til forskrift under 

norsk lov), var det mulig å fremme lønnskrav for en rekke 

arbeidsinnvandrere som ellers ville hatt store problemer med å dokumentere 

sine tilgodehavender. Dette skapte sympati for norske fagforeninger blant 

mange arbeidsinnvandrere, og mange organiserte seg. 

Etter hvert ble den holdningen som byggfagforeningene i Oslo hadde 

utviklet, i stor grad gjort gjeldende i hele Fellesforbundet. Kjell Skjærvø var 

i en periode ansatt i forbundet sentralt med ansvar for dette arbeidet. 

2009 til 2010 

Våren 2008 byttet TBF leder. Jeg gikk over til stilling som rådgiver, og Ken 

Gordon Solfjeld ble valgt til ny leder i foreningen med klart flertall. 1. 

september ble forretningsfører Mette Boye pensjonist, og 1. oktober ble 

Lene Berglund ansatt som kontorsekretær. Perioden har vært preget av 

omorganisering av foreningens administrasjon. 

Sommeren 2009 sendte foreningsstyret i TBF et brev til Oslo 

Bygningsarbeiderforening med tilbud om forhandlinger for sammenslåing 

16


av de to foreningene. Grunnen til dette er at den rasjonalisering som TBF 

har gjennomført i sin administrasjon, fører til økt sårbarhet, f. eks. ved 

fremtidig sykdom. Drøftelsene pågår fortsatt. 

Samtidig går det en diskusjon om foreningens fremtid og hvilken profil 

foreningen skal ha i forhold til sine medlemmer. 

17


3 Brytningstid 

En ettermiddag vinteren 1988 satt en gjeng med tømrere samlet i en 

leilighet i Møllergata. Forsamlingen var en blandet forsamling, med ulik 

partibakgrunn, men flertallet var nok tidligere og daværende AKP-ere. Det 

var oppstått en litt åpen situasjon i foreningen, særlig når det gjaldt 

ledervalget. Foreningens formann Jan Steinar Vang hadde nettopp sluttet i 

vervet sitt for å gå over i en arbeidslederstilling, og nestleder Geir Sundelius 

hadde overtatt midlertidig. Sundelius representerte snekkergruppa, og av 

forskjellige grunner var det lite sannsynlig at han ville kunne samle nok 

støtte til å overta ledervervet i foreningen,eller om han ønsket dette. For 

gruppa som satt samlet syntes det uklart hvem som kunne bli lederkandidat 

ved årsmøtet i mars 1988. Det ble drøftet et stort antall kandidater som 

befant seg til venstre for sentrum i Arbeiderpartiet, uten at noen pekte seg 

ut. 

På et tidspunkt i diskusjonen sa jeg at jeg kunne tenke meg å stille som 

lederkandidat. Det ble noen minutters tenksom stillhet i forsamlingen. Jeg 

hadde jo vært en markert AKP-er i en årrekke. I en periode hadde jeg status 

som leder og offentlig talsmann for Bygg AKP(m-l). I tillegg hadde jeg 

bakgrunn fra Bergen og fremsto nok ikke umiddelbart som den mest 

taktiske kandidaten. Etter tenkepause var det en som sa: ”Kanskje det kunne 

være en ide?” 

Etter noen runder i forsamlingen ble det besluttet å fremme mitt kandidatur, 

og det ble også besluttet å informere om dette og å mobilisere rundt mitt 

kandidatur i de større entreprenørbedriftene. 

Slik ble det. 

Dette kan synes ganske lettvint og tilfeldig for en utenforstående: ”Er det så 

enkelt å få makt i fagbevegelsen”, kan du kanskje spørre? 

Men det er ganske mange faktorer som spiller inn her. Jeg vil nevne noe av 

det som førte frem til at denne opposisjonelle tømreren kunne velges til 

leder i 1988: 

Det ”gamle systemet” hadde i realiteten kollapset. Med ”det gamle 

systemet” mener jeg det kollektive medlemskapet i Arbeiderpartiet og den 

arbeidsdelingen som oppsto gjennom dette. Gjennom flere tiår hadde 

Tømrer og Byggfagforeningen utviklet seg til ”målekontor med ”någo attåt” 

og hadde som hovedoppgave å bidra til at flest mulig brukte akkordsystemet 

og i å skolere medlemmene i bruken av dette. Dette hadde en svært god 

side, ved at foreningen var svært opptatt av medlemmenes lønn og bidro til 

å utvikle et system for lønnsdannelse som mange andre LO-medlemmer kan 

18


se langt etter. At foreningen tidlig forsto at dette forutsatte kunnskap om 

produktivitet og om avtaler, var og en styrke for foreningen. 

Men arbeidsdelingen førte til at man overlot utviklingen av politikk til 

Arbeiderpartiet. Et av de prominente medlemmene i foreningen beskrev det 

slik: ”Du veit, Egil, at partiet klekket ut politikken og så var vi fotsoldatene 

som skulle utføre den”. 

Etter hvert som foreningen ble opposisjonell, økte uenighetene mellom 

Arbeiderpartiet og foreningen. Det er nok å nevne EEC/EF, lønnslov og 

andre omstridte politiske utspill, der motsetningene var store og prinsipielle. 

Motsetningene i forhold til Arbeiderpartiet ble og forsterket av uenighetene 

med Bygningsindustriarbeiderforbundet (Bygning). Forbundet hadde 

provosert foreningene i Oslo gjennom flere saker. Forbundet hadde, i 

perioder, et lunket forhold til akkordsystemet. Forbundets eget 

entreprenørselskap, Fagbygg AS, fikk dispensasjon til å drive med et 

tidsstudiebasert lønnssystem som var svært upopulært i Tømrer og 

Byggfagforeningen. Forbundet gjorde og på et tidspunkt et noe ufint forsøk 

på å kjøpe foreningenes andel av Bygningsarbeidernes Hus for en slikk og 

ingenting. Det ville betydd at Tømrer og Byggfagforeningens andel av 

salgssummen for ”huset”, som i dag utgjør ca. fem millioner, hadde 

forbundet i så fall overtatt for en tusenlapp. 

Slikt skaper ikke tillit! 

Foreningen var derfor opposisjonell tidlig, og foreningens tidligere leder og 

forretningsfører, Johan Østberg, ble nok betraktet som ”usikker” blant den 

harde arbeiderpartikjerna i Bygning, selv om Østberg var medlem av 

Arbeiderpartiet. Det hjalp jo heller ikke at Østberg utviklet en personlig 

respekt for NKP-er og rørleggerformann, Charles Jensen. 

Så her hadde vi en, på mange måter, veldrevet fagforening som, etter min 

oppfatning, manglet apparat til å drive fagforeningspolitikk på egen kjøl, og 

som ikke lenger ville være fotsoldater for den politkken som Arbeiderpartiet 

leverte. 

På den andre siden var nok mye av den ideologiske futten gått ut av mlbevegelsen. 

Mitt 13-årige medlemskap ble avsluttet 1. mai 1987. Da hadde 

jeg vært en kritisk opposisjonell i AKP i ni år. Kanskje skulle jeg vært 

utmeldt etter AKP-landsmøtet i 1980, (da forslagene jeg fremmet ble 

nedstemt mot en stemme eller ”en håndfull stemmer”)? Men det gode venn- 

og kameratskapet i Bygg AKP var fortsatt attraktivt for meg frem til 1987, 

da AKP og jeg skilte lag, til begges lettelse. 

I forhold til den ideologiske, totale opposisjonen som sto på medlemsmøter 

i Oslo Stein og Jord og siterte Lenin, fremsto restene av m-l-bevegelsen 

som relativt konstruktiv i 1988. Mange av ideologene hadde gjenopptatt 

19


sine akademiske karrierer, og noen av oss som var igjen syntes at 

fagbevegelsen var en spennende arena for utvikling av ny politikk for 

arbeidsfolk. Det var lenge siden vi hadde forkastet AKPs diktatlinje. 

I 1988 var det derfor en svært åpen situasjon i foreningen. At formannen, 

Jan Steinar Vang, sluttet brått, skapte og et vakum som jeg tok mål av meg 

til å fylle. 

Årsmøtet i 1988 

Situasjonen når det gjaldt ledervalget var nok det som preget årsmøtet i 

1988. Det hadde i en tid vært kjent at formannsvervet sto åpent, og det var 

også kjent at det ble mobilisert for mitt kandidatur i enkelte 

entreprenørbedrifter. 

Valgkomiteen hadde vedtatt en enstemmig innstilling på Bjørn Johannessen 

fra Ragnar Evensen AS. Men noen hadde ”snakket sammen” i 

administrasjonen og vurdert at Bjørn ikke var ”trygg” nok som kandidat. 

Man kan lure på hvilke vurderinger som ble gjort, men jeg tror at man visste 

for lite om hva Bjørn sto for, og det var dessuten svært usikkert om han ville 

kunne samle nok stemmer når benkeforslaget på meg dukket opp. 

Administrasjonen fremmet derfor et forslag på oppmåler Jan Hugo Kvitle 

og brukte et tidligere vedtak om at lederen skulle være oppmåler for alt det 

som det var verdt (og litt til). Vedtaket som var fattet flere år tidligere slo 

fast at lederen også måtte utføre oppmålerjobb. Det var selvsagt ikke tenkt 

at lederen allerede på forhånd måtte være ansatt som oppmåler, noe som 

sterkt ville ha innskrenket demokratiet i foreningen. 

Etter skriftlig avstemning viste opptellingen at valgkomiteens enstemmige 

innstilling, Bjørn Johannessen hadde fått 3 stemmer, administrasjonens 

forslag Jan Hugo Kvitle fikk 33 stemmer. Jeg hadde fått 40 stemmer og var 

valgt leder i det som den gang hette Tømrer og Snekkernes Fagforening. 

Spennende! 

Årsmøtet i 1988 var et alminnelig bra besøkt årsmøte. Det var 76 

medlemmer til stede. Det viste seg at de fleste av de som var mobilisert for 

å støtte mitt kandidatur, i stor grad kom fra Kr. Stensrud & sønn AS, der 

jeg var klubbleder, og fra Fagbygg AS. At dette ble det magre resultatet 

etter mobilisering på begge sider, kan tolkes på flere måter. 

Den gamle kjerna av sosialdemokrater var i ferd med å smuldre opp. Det 

var ikke så mange pensjonister som fortsatt lot seg mobilisere til å stemme 

for alt det som ledelsen i foreningen foreslo. En del av de eldre i foreningen 

delte opposisjonens syn på at det trengtes nytt blod i foreningen. 

20


Men det går heller ikke an å si at opposisjonen hadde klart noen stor 

mobilisering, i en forening som den gang talte ca 1400 yrkesaktive 

medlemmer. 

Men alt i alt ble valget allment godt akseptert blant foreningens 

medlemmer. Med unntak av en tilvenningsperiode på kontoret, der enkelte i 

administrasjonen tenkte at de skulle klare å bytte meg ut ved neste korsvei, 

så ble etter hvert samarbeidsforholdene i administrasjonen gode og 

konstruktive. 

Særlig vil jeg fremheve samarbeidet med de kontoransatte, og etter hvert 

også med forretningsfører Johan Østberg. 

Dette kom godt med i den tøffe tiden som vi gikk inn i, med ”fritt fall” i 

byggebransjen. 

21


4 En opposisjonell fagforening 

Tømrer og Byggfagforeningen (TBF)har i mange år, og gjennom ulike 

epoker hatt ambisjoner om å være en selvstendig og uredd fagforening. Vi 

har tatt mange standpunkter som har vært i strid med øvrigheten i 

fagbevegelsen. Jeg vil gå gjennom en del av de standpunktene som ligger til 

grunn for at foreningen har fått stempel som opposisjonsforening. 

Men først er det grunn til å spørre om ikke denne antiautoritære 

selvstendigheten har røtter lengre tilbake i tid. Tidligere nestor i TBF Johan 

Østberg uttalte i et intervju med Byggfagbladet at han hadde tenkt at dette 

hadde noe med ”fagenes sjølstendighet” å gjøre. 

Det kan være mye realitet i dette. 

Det toneangivende faget i TBF har vært tømrere. Snekkere og montører har 

vært tilsluttet i en årrekke. I den senere tid har taktekkere og blikkenslagere 

kommet til (i 2000). Og så i 2003 kom glassmestersvennene. Selv om 

taktekkerne har blitt en aktiv gruppe i foreningen i de senere år og preger 

fagforeningens arbeid, er det grunn til å hevde at det er tømrernes 

organisasjonskultur som har preget TBF opp gjennom årene. Tømrernes 

kombinasjon av fagbevissthet og åpenhet har lange tradisjoner og har nok 

preget foreningens standpunkter og organisasjonskultur. 

Dette er yrkesgrupper som i stor grad er preget av egalitære 

(likhets)standpunkter. Noen ganger kan dette gi seg uttrykk i 

jantelovlignende kultur (Det er ikke alltid lett å stikke seg frem). Men stort 

sett har tømrergruppa tolket egalitet som; ”lik mann = lik lønn”, og har 

kombinert fagstolthet med en, etter hvert, utpreget evne til å inkludere folk 

uten formell utdanning i akkordlagene, med eller uten 

voksenopplæringsavtaler. De som klarte å bevise sine kunnskaper i praksis 

har i stor grad bitt akseptert. 

Det må og sies at mange av byggfagene, ikke minst tømrerfaget, var 

avhengige av et stort innslag av pendlere fra landsbygda i etterkrigstida. 

Dette var ofte folk som var arbeidstrente og som hadde erfaringer i deler av 

tømrerfaget og som også brakte med seg antiautoritære holdninger. Her 

kom det en hel generasjon med tømrere som hadde bakgrunn fra 

husmannsstanden. Deres opprørsholdninger var ofte direkte begrunnet i 

bitre barndomserfaringer og konflikter med storbøndene, gjennom harde 

tider. Jeg har levende minner fra samtaler med personer fra generasjonen før 

meg som vokste opp som husmannssønner på Hedmarken og Romerike. 

Bitterheten over forskjellen mellom egen fattigdom og storbøndenes 

overflod på mat hadde gjort uutslettelige inntrykk på mange barnesinn og 

hadde skapt bitterhet som var levende, helt inn i alderdommen. Dette var 

ikke folk som var høyrøstede oposisjonelle, men det var folk som var vant 

22


til å måtte stole på seg sjøl, og kom du innpå dem, så forsto du raskt at dette 

var folk som ikke lot seg pelle på nesa. 

Denne kombinasjonen av mer proletære holdninger fra urbane strøk, 

sammen med husmannssønner fra bygda, skapte en sterk og usnobbete 

kultur. En kultur der folk ble vurdert i forhold til det de utrettet, ikke etter 

evne til å fabulere. Samtidig var generasjonen før min preget av manglende 

boklærdom og kunne nok ha en overdreven respekt for det skrevne ord. 

Mange var og dyslektikere. 

Kamp om tømrerfagets sjel 

Rivaliseringen med arkitekter må og nevnes, særlig i forhold til tømrerfaget. 

Det er grunn til å hevde at helt opp til de siste tiår har mange tømrere ment 

at det å tegne og konstruere hus er en del av tømrerfaget. Arkitekter var en 

yrkesgruppe som tegnet jålete praktbygg for de rike. Tømrerne konstruerte 

bruksbygninger for folks praktiske behov. Da byutbyggingen skjøt fart og 

økonomien utviklet seg slik at flere vanlige folk begynte å bruke arkitekter, 

utviklet det seg et rivaliseringsforhold mellom de to yrkesgruppene. Dette 

ble forsterket ved ulike eksempler på arkitekter som ikke hadde målsatt sine 

tegninger ordentlig, ikke leverte tegningene til rett tid eller som tegnet 

fiffige konstruksjoner som knapt lot seg gjennomføre i praksis. For tømrere 

som var avhengig av å produsere jevnt og trutt i akkordlag, var slike 

arkitekter en trussel mot fag og inntekt. 

Jeg husker godt en eldre tømrerkollega på en jobb på Nesodden i 1970årene, 

som syntes at vi hadde fått akkorden ødelagt av dårlig arkitektarbeid. 

I et opphisset øyeblikk hveste den eller så sindige mannen: ”Alle arkitekter 

skulle vært stilt opp mot denne veggen her og skutt!” Jeg husker og da vi 

konstruerte et komplisert tak på et nybygg på Kampen, der arkitekten hadde 

tegnet inn et vindu som det rett og slett var umulig å få plass til. Basen min 

hadde, sammen med andre i laget, lagt ned et stort arbeid for å finne en 

løsning, ledsaget av høy banning. Da vi var i ferd med å montere vinduet, 

dukket plutselig arkitekten opp og stilte seg på avstand og begynte å tegne 

det vi gjorde, antakelig fordi han skulle ha noe å fakturere til byggherren. 

Basen min gikk bort til han og sa litt spydig: ”Ja det er jo kjekt å kunne 

konstruere det som er ferdig utført”! Arkitekten snudde seg mot han med en 

blasert mine og sa: ”Ja, noen faglige utfordringer må jo dere tømrere ha 

også”. Jeg så at basen ble rød i toppen og snudde seg på hælen og gikk ned i 

brakka. Men aller mest tror jeg han hadde lyst til å slå. 

Jeg har og lyst til å trekke frem to ulike syn på hva som er vakkert. 

Med arkitektene kom det nye kunstneriske holdninger inn i husbyggingen. 

Man plukket og videreutviklet elementer fra praktbygg fra store deler av 

verden. Og det ble utviklet trender og moteretninger som Jugend, Art 

Noveau, Art Deco og Funkis. Skjønnhetsidealene skiftet og det ble brakt inn 

23


elementer f. eks. fra de romerske keisernes prangende monumentalbygg i 

norsk husbygging. 

Det andre synet på hva som var vakkert i bygninger kan man kanskje kalle 

”funksjonalisme”. For å si det enkelt: ”Det du forstår nytten av, er vakkert”. 

Det betyr ikke at det ikke kan ha en kunstnerisk utforming, tvert imot, men 

bygnnger skal ikke være jålete, også dekoren skal relateres til nødvendig 

funksjon. 

For å bruke et eksempel; Mange har nok beundret den utvendige 

ornamentikken på oslobygårdene fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen 

av 1900-tallet. Flotte utsmykninger som var et eget fag på denne tiden og 

som kanskje bidro til at murerne kunne titulere seg som ”kunstnere”. Men 

ikke alle tenker over at bak disse kunstferdige bordene, som finnes i hver 

etasje, så skjuler det seg ”nåler”, dvs. bolter som binder teglsteinsveggen til 

bjelkelaget (etasjeskilleren). Det er altså trebjelkene i gulvene som binder 

bygårdene sammen og forhindrer at teglsteinsveggen kuler ut på midten og 

raser sammen. Når man så hadde en synlig funksjon som ikke var vakker, så 

ble utfordringen for håndverkerne: ” Hvordan skal vi gjøre det nødvendige 

vakkert”? 

Personlig må jeg si at jeg finner en egen ro i den skjønnheten som er logisk, 

funksjonell og forståelig. Hvis jeg skulle velge hvilket bygg som er vakrest i 

Bjørvika i dag av Operaen og Havnelageret, så tror jeg at mitt valg ville 

være Havnelageret. 

Hvorfor beskrive dette skismaet i fag- og kunstsyn? 

Etter min oppfatning er dette viktig for å forstå hvorfor jeg mener at 

tømrerfaget (og en del andre byggfag) er naturlig oposisjonelle. Fagstolte 

håndverkere og bygningsarbeidere kjemper for å ha et helhetlig syn på sitt 

fag. De har et svært kritisk forhold til å ta imot kommandoer ovenfra. Man 

skal argumentere godt for å overbevise en tømrer om nye metoder. Denne 

håndverks- og bygningsarbeiderkulturen kjemper for å beholde mest mulig 

kunnskap i hodet til den som utfører arbeidet. De ønsker ikke å bli ”roboter” 

som utfører ordre uten å tenke seg om. 

Det betyr at tømrere ikke alltid er opposisjonelle i politisk forstand, etter 

høyre/venstre-aksen. De er mer opposisjonelle i forhold til 

ovenfra/nedenfra-aksen. En fagstolt bygningsarbeider vil gjerne fatte sine 

egne avgjørelser. Dette er holdninger som våre faggrupper har brakt med 

seg inn i fagbevegelsen. De forbundspampene som ønsker å gjøre 

fagbevegelsen til et redskap for ukritisk å gjennomføre ordre fra toppen, for 

å sette ut i livet de ”fantastiske tankene” som ledelsen har tenkt ut, uten for 

mye egenrefleksjon og debatt på grunnplanet, kan fort komme på kant med 

faggruppene i Tømrer og Byggfagforeningen. 

24


Jeg vil igjen presisere at de kritiske holdningene som har vært styrken til 

Tømrer og Byggfagforeningen, ikke først og fremst er venstreradikale. De 

er like gjerne uttrykk for enkeltmedlemmenes oppriktige bekymring for fag, 

lønn og samfunnsstilling. 

Og en inngrodd uvilje mot å bli overstyrt! 

Akkordlagene våre, som er foreningens grunnstammer, kan godt 

karakterieres med vømmøl-ordene; ”14 mann med standpunkt te” sin 

stand”. 

Nei til EU-forening 

Allerede fra 1965, da de første diskusjonene om medlemskap i EEC startet i 

Norge, markerte Tømrer og Byggfagforeningen sin motstand. Denne tiden 

hadde Arbeiderpartiet ” kontroll” over foreningen, så dette var en vanskelig 

sak for partiet. Dessuten var det i denne tiden uhørt at en lokalforening 

skulle mene noe annet enn forbundsledelsen, og i forbundsstyret i Norsk 

Bygningsindustri-arbeiderforbund var det en krystallklar ja-holdning. Det 

falt nok forbundsledelsen tungt for brystet da Tømrer og Byggfagforeningen 

tok det motsatte standpunkt i forhold til forbundsledelsen. 

Under EEC-avstemningen i 1972, var NBIAF med på å finansiere og delta 

med de berømte/beryktede LO-sekretærene som reiste rundt i landet og 

skulle overbevise det norske folk om fortreffeligheten ved medlemskap i det 

som den gang het EEC. Tidligere ”snekker”, stortingspresident og 

nåværende riksrevisor Jørgen Kosmo var en av de sekretærene som dukket 

opp denne tiden. 

Jeg har blitt fortalt at Johan Østberg fikk advarsler fra forbundets ledelse,for 

de selvstendige og kritiske foreningsvedtakene som foreningen fattet. 

Kanskje er tømrerfaget og andre byggfag (og deres foreninger) i god nok 

kontakt med det såkalte grunnplanet, samtidig som folk har trygghet nok i 

sitt fag, til at de tør å gå imot ”makta”. 

På denne tiden var det i alle fall stor forskjell på Tømrer og Snekkernes 

Fagforening og Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening. Denne 

”naboforeningen” hadde på denne tiden høyere status både i Arbeidepartiet 

og i forbundsledelsen. Samtidig utviste den nok en adskillig større lojalitet 

til de til enhver tid rådende holdninger i AP og forbundet. 

Nei til EU også i 1994 

Også i 1994 var Tømrer og Snekkernes fagforening en del av nei-fronten 

ved avstemningen dette året. Både EEC-kampen i 1972 og EU-kampen i 

1994 var i stor grad preget av kultur, så også i vår forening. TSF startet EFkampen 

med et debattmøte allerede mot slutten av året 1989. Debattanter 

25


skulle ha vært Thorbjørn Berntsen fra Ap og Tellef Hansen fra De Facto. 

Berntsen måtte dessverre melde forfall og som reserve stilte en herremann 

ved navn Jens Stoltenberg. Møtet ble referert i ”Fagbladet” nr. 1/1990. 

På en Nei til EU-konferanse, arrangert av Oslo Transportarbeiderforening, 

skrev jeg et nytt vers på en sang jeg opprinnelig lagde til ”gravølet” for 

Nyland Mekaniske verksted i 1979. Guruen Thorbjørn Berntsen vakte vrede 

blant mange Nylandarbeidere da han gikk imot proteststreikene mot 

nedleggelsen av denne viktige arbeidsplassen for Oslo-industrien, og denne 

frustrasjonen prøvde jeg å uttrykke i en sang (Omforlatels’ O C Berntsen fra 

Bør Børson) som ble urfremført i Nyland-gravølet i Folkets Hus. Sangen 

hadde tittel Omforlatels’ Thorbjørn Berntse”. To av versene fra 1979 gikk 

slik: 

26 

Omforlatels’ Thorbjørn Berntsen, omforlatels’ 

Vi forstår godt at du er litt sint og lei 

Omforlatels” Thorbjørn Berntsen omforlates” 

For alt det stygge som vi kalte deg 

Vi beklager at vi kalte deg en sviker 

Vi forstår jo når vi har fått tenkt oss om 

At du ikke ville svike Thorbjørn Berntsen 

Men at du bare var litt korttenkt og litt dum. 

Omforlatels’ Thorbjørn Berntsen, omforlatels’ 

Vi trodde at du mente det du sa 

Da du snakket om at Nyland var så viktig 

Og at vi skulle få det riktig bra 

Hvis vi bare ville stemme på deg Thorbjørn 

Det skal vi aldri gjøre om igjen 

Omforlatels’ Thorbjørn Berntsen, omforlatels” 

Du har forlatt oss, vi ser nok aldri deg igjen. 

Til Nei til EU-konferansen som Oslo Transportarbeiderforening avholdt i 

1994 fikk sangen et nytt vers til ære for Berntsens konvertering fra Nei til Ja 

til EU: 

Omforlatels’ Thorbjørn Berntsen omforlatels’ 

Ditt ry som radikaler er spolert 

Vi beklager at vår tillit til deg Thorbjørn 

Står i Stortingets garasje trygt parkert 

I fra Nei til EEC til Ja til EU 

Ansvarlighetens karusell er rund 

Men vi beklager litt at ”Leppa i fra Grorud” 

Måtte ende som fru Brundtlands skjødehund. 

Både de versene som ble skrevet i 1979 og EU-verset fra 1994 hadde som 

formål å uttrykke den skuffelsen som arbeidsfolk ofte føler i endringstider, 

når de sjøl står igjen i fortiden, mens deres ”representanter”, som de har 

stolt på, er på full vei inn i den ”nye tid”.


I mange år var det tidligere Nylandarbeidere som ikke orket å sette sine bein 

på Aker Brygge. Nedleggelsen av kjerna i Osloindustrien og etableringen av 

jappestedet Aker Brygge ble for vanskelig å takle blant noen av de som 

hadde trodd på og stemt på sosialdemokratiet.. 

På samme måte har LOs forsøk på å trumfe igjennom et EU-ja skapt varig 

skepsis på grunnplanet i fagbevegelsen. 

Strikkepinner mot EU 

Da en gjeng med nordnorske damer lagde en strikkekampanje mot EU, tok 

styret til Tømrer og Byggfagforeningen utfordringen. Via snekkeribedriften 

C A Johansson AS, ble det produsert strikkepinner på to meters lengde, som 

det sto Nei til EU og Nei til EØS på. Strikkepinnene ble høytidelig overrakt 

på ”Folkets talerstol” på Eidsvolds Plass foran Stortinget. 

I dag er det nok svært ulike oppfatninger om EU-medlemskap i 

medlemsmassen i Tømrer og Byggfagforeningen. Det er ikke gjort noen 

undersøkelse om hva flertallet mener om dette viktige spørsmålet. Men skal 

vi dømme ut fra foreningens historie, så ville nok tipsene gå i retning av en 

nei-holdning. 

Solidaritetsalternativet i stedet for solidaritet 

I mange år har Tømrer og Byggfagforeningen vært en ihuga kritiker av den 

moderasjonspolitikken som etter hvert fikk navnet ”Solidaritetsalternativet”. 

Ikke fordi vi synes det er uklokt å ha en lønnspolitikk som tar hensyn til 

prisstigning, renter og kroneverdi, men vi har gjennom tiår protestert mot 

den ensidige sponsingen av kapitalkrefter som denne politikken fører til. 

Produksjonsarbeidere unnlater å ta ut den produksjonsgevinst de ”har krav 

på” og som det hadde vært mulig å ta ut, mens kapitaleiere velter seg i 

luksus. Dette skaper nederlagsholdninger blant arbeidsfolk som svekker 

fagbevegelsens kampkraft. 

Solidaritet er et av de mye brukte og misbrukte ordene i samfunnsdebatten. 

Alle politikere, fra alle retninger, bruker det fra tid til annen, - ofte for å 

begrunne politikk som etter nærmere granskning viser seg å være langt fra 

solidarisk. Mest kjent er kanskje ordet fra det såkalte solidaritetsalternativet, 

denne politikken som tidligere kaltes moderasjonspolitikk, inntil LO så at 

dette navnet var vanskelig å markedsføre og skiftet navn til 

solidaritetsalternativet på -90-tallet (også kalt ”den kollektive fornuft”). 

Under disse begrepene har LO og NHO utviklet en politikk for å styrke 

konkurranseevnen til norsk industri. Prinsippet er at gjennom moderate 

lønnskrav skal tariffoppgjørene styrke norske bedrifter, slik at norske 

arbeidsplasser kan bevares. Dette skal være en solidarisk håndsrekning fra 

de som har arbeid til de som er arbeidsledige eller står i fare for å bli det. 

27


Men i et internasjonalt perspektiv ser dette annerledes ut. Dette er en 

nasjonal politikk der fagbevegelsen gjør hestehandler og kompromisser med 

sine kapitalister og bedriftseiere. Problemet er at de som evt. taper, dersom 

en slik politikk er vellykket, er bedrifter og arbeidere i andre land. Dette er 

ofte land der arbeidsløsheten er dobbelt eller mange ganger så høy som i 

Norge. 

Å avklare hva som er virkelig solidaritet og hvem man utviser solidaritet 

med, er kanskje en av de viktigste analysene som må til for å utvikle 

morgendagens fagforeningspolitikk. 

Hva er solidaritet? 

Det finnes sikkert ulike definisjoner, men jeg har valgt en som jeg mener er 

riktig i forhold til fagbevegelsens historie og verdigrunnlag og som etter 

min oppfatning avgrenser seg fra begreper som veldedighet, uegennytte, 

sympati og andre slike ord som henger sammen med en altruistisk 

(uegennyttig) filosofi. Min definisjon av solidaritet er omtrent slik: 

28 

Solidaritet tar alltid utgangspunkt i legitime egen- eller gruppeinteresser. En 

solidarisk politikk vil være å analysere hvilke enkeltpersoner og grupper som har 

felles langsiktige interesser, og å gjøre prioriteringer for å forhindre at de som har 

felles interesser på lang sikt ikke kommer i konflikt med hverandre på kort sikt. 

Solidarisk politikk kan gjerne fokusere på langsiktige interesser, men må hele tiden 

ha fokus på å løse folks hverdagsproblemer. 

Når folk ikke gjenkjenner sine nære interesser i politikken, kan det fort 

skape opposisjon eller underkastelse. For fagbevegelsen er underkastelsen 

den farligste konsekvensen, for den margstjeler kampkraften i 

organisasjonen. En fagforening kan leve med og trenger opposisjon, men 

passivitet er ødeleggende. 

I min definisjon, er det derfor ikke snakk om veldedighet eller 

uegennyttighet, men om, forhåpentlig, kloke prioriteringer for å oppnå 

resultater for seg selv og for andre som en har, nåværende eller fremtidige, 

felles interesser med. 

Det er derfor, etter min oppfatning, ikke uklokt når tillitsvalgte gjør 

kompromisser for å oppnå resultater på lang sikt. Problemene med 

solidaritetsalternativet oppstår når fagbevegelsen kjøper seg kortsiktige 

resultater av nasjonale og internasjonale finansaktører og kommer i konflikt 

med fagorganiserte i andre land, de land som taper i den utemmede, 

kapitalistiske konkurransen. 

Vi må dyrke frem fagforeningsmedlemmer som er stolte over seg sjøl og sitt 

fag og som ikke ”skammer seg” over å fremme sine egeninteresser. Å late 

som om alle fagorganiserte har felles interesser i utgangspunktet, er ingen 

farbar vei. Ei heller kan fagforeninger og forbund motarbeide og legge lokk


på motstridende interesser over lengre tid, slik situasjonen er i dag. 

Fagbevegelsen må utvikle nye analyser og strategier som kan veve 

egeninteressene inn i en felles politikk. 

I dag må en slik strategi være internasjonal og samle arbeidsfolk fra ulike 

land, slik at vi ikke konkurrerer hverandre ned i fattigdom. Hvis vi ikke 

klarer dette, vil uhjelpen bli å sammenligne med krokodilletårer. 

Lockouten i 1986 

Lockouten i 1986 varte fra 7. april til den brøt sammen 14. april. Denne 

lockouten kan nok sees som et forsøk fra Norsk Arbeidsgiverforening 

(NAF) på å svekke norsk fagbevegelse, i tråd med det som skjedde i USA 

og Storbritannia under henholdsvis Reagan og Thatcher. 

LO hadde fremmet krav om arbeidstidsforkortelse til 37,5 timer per uke, og 

NAF hadde ambisjoner om å presse verkstedsarbeiderne til å gi opp sin 

lavlønnsgaranti. Det antas at NAF hadde overvurdert sin egen styrke og 

interne enighet. Da det ble klart at store deler av fagbevegelsen, særlig på 

grunnplanet, ikke ble skremt av NAFs angrep, men tvert imot arbeidet for å 

gjøre lockouten til en streik og for å gjøre den så effektiv som mulig. 

Det oppsto panikk i deler av industrien som så at lockouten og tilhørende 

streik kunne bli langvarig. Dette førte til en kraftig motsetning mellom leder 

for industribedriftene, Karl Glad, og Pål Kraby. Glad, som senere ble leder 

av NHO, bekjempet den uforsonlige linja som Kraby hadde lagt opp til og 

bidro til å heve lockouten og til Krabys avgang i unåde. 

Utestengingen fra arbeidsplassene ble oppfattet som svært urettferdig og 

møtte ingen forståelse blant foreningens medlemmer. I stedet for å bli 

skremt av arbeidsgivernes makt, førte lockouten til en utbredt holdning om 

at vi skulle snu denne aksjonen til fagbevegelsens fordel. Vi skulle gjøre 

den til vår streik, og i stedet for å tigge om å komme tilbake på jobb, skulle 

vi gjøre lockouten effektiv slik at den rammet arbeidsgiverne maksimalt. 

Denne holdningen fikk stor oppslutning blant medlemmene. Folk som ikke 

hadde vært aktive i fagforeningen på mange år, kom og tilbød seg å være 

aktivister. Det ble organisert grupper som kontrollerte byggeplasser og et 

demonstrasjonstog mot Norges Bank, et bygg der man hørte at det foregikk 

arbeid. Da anslagsvis 200 fagorganiserte bygningsarbeidere ankom Norges 

Bank med faner og flagg, pakket mange uorganiserte bedrifter og 

kontraktører sammen og arbeidet ble stanset. 

Også mange andre arbeidsplasser, der kontraktører utførte arbeider, ble 

oppsøkt av lockoutaktivister som vennlig men svært bestemt oppfordret 

dem til å pakke sine verktøykasser og stoppe arbeidet, - noe de svært ofte 

gjorde. Enkelte sa ”vi har ventet på dere”, og så pakka de verktøyet og dro 

hjem. 

29


Da lockouten ble avblåst etter en uke, ble den oppfattet som et nederlag for 

arbeidsgiverne og en seier for fagbevegelsen. Tømrer og Snekkernes 

fagforening følte seg politisk og organisatorisk styrket. Lockouten og dens 

endelikt ble også stående som et bevis på arbeidsgivernes splittelse. I lys av 

lockouten ble NAF omorganisert og NHO oppsto under ny ledelse. 

For store deler av fagbevegelsen, deriblant Tømrer og Snekkernes 

fagforening, ble NAFs kollaps og heving av lockouten oppfattet som en 

seier. 

Lockouten er kanskje i ettertid mest kjent for at den førte til Pål Krabys 

avgang. Den var en kraftig smekk over fingrene for NAF og tilliten til 

arbeidsgiverforeningens makt. Arbeidsgiverforeningen gjorde flere 

strategiske feil, bl.a. virket som de ikke hadde forutsett at lockouten ville 

effektivt stanse de store avisene, ettersom mekanikerne ble tatt ut. Det 

betydde at Aftenposten og VG ble stanset og NAF hadde store problemer 

med å komme ut med sin versjon av konflikten, mens flere aviser på 

venstresiden kom ut. 

Lockouten vil og bli husket på grunn av Pål Krabys sluttpakke. NAF kjøpte 

Pål Kraby ut av jobben til en pris som på den tid var uhørt, og som kanskje 

satte en ny standard for NHOs ”fallskjermjegere”. 

Men for Tømrer og Byggfagforeningen virket det som om dette var starten 

på en ny tid. Tilliten til fagbevegelsen var høyere enn på lenge. Lars 

Skytøens harmdirrende stemme og anklagende pekefinger ble et talende 

uttrykk for de fagorganisertes irritasjon overfor en arrogant 

arbeidsgiverorganisasjon som nektet arbeidsfolk nødvendige reformer 

samtidig som de bevilget seg lønninger og fallskjermer i mangemillionerklassen. 

Den ble også et synlig tegn på at mange medlemmer ønsket å 

aktivisere seg i fagforeningen sin, hvis saken var god, og motivene forstått. 

Denne aktivismen virket tverrpolitisk, og brakte optimisme og håp om en ny 

styrke for Tømrer og Byggfagforeningen. 

Arbeidsinnvandring og sosial dumping 

Før EU-utvidelsen i 2004 og den påfølgende tilstrømmingen av polske 

arbeidsinnvandrere, hadde bygningsarbeiderne i Fellesforbundet lang 

erfaring med skandinaviske arbeidsinnvandrere. Vi hadde mye kunnskap 

om hvilken særegen utbytting disse gruppene var utsatt for, særlig finnene 

som hadde språkbarrieren til hinder. 

Organisasjonsarbeiderne i FF Region Oslo hadde i mange år kartlagt de 

problemene som arbeidsinnvandring uten kontroll kunne medføre. Gjennom 

sitt arbeid med svartelista 20 på bånn hadde Kjell Skjærvø kartlagt et halv- 

30


og helkriminelt nettverk som hadde sosial dumping og kriminalitet som 

konkurransefortrinn. 

Da det var klart at arbeidsinnvandringen ville kunne eksplodere, la Kjell 

grunnlaget for den politikken som etter hvert kom til å bli Fellesforbundets. 

Denne politikken hadde som grunnlag at våre fagforeninger ikke var 

fagforeninger for norske bygningsarbeidere, men for alle bygningsarbeidere 

i Norge. Derfor måtte vi ønske velkommen alle arbeidsinnvandrere som 

arbeidet på ”like vilkår” som oss og ikke bedrev sosial dumping. ”Like 

vilkår” ble etter hvert definert som minstelønn ”med nogo attåt”. 

Oslofjordkonferansen ble opprettet, og Kjell Skjærvø fikk fullmakt fra 

flertallet av bygningsarbeiderforeninger i østlandsområdet til å samle og 

fremskaffe dokumentasjon for sosial dumping, slik at Fellesoverenskomsten 

for Byggfag kunne bli allmenngjort. 

Det er ingen grunn til å skjule at dette var en omstridt politikk. 

Fellesforbundet var skeptisk og svært nølende. I perioder følte foreningene i 

østlandsområdet seg direkte motarbeidet av folk i FF. Men også internt i 

byggfagforeningene var det usikkerhet og skepsis. I TSF satt det langt inne 

å gå helhjertet inn for det fagforeningsregimet som tegnet seg som følge av 

allmenngjøringssporet. Det var betydelig skepsis til at fagforeningene i for 

stor grad kunne bli preget av å kontrollere offentlige regler, til fortrengsel 

for annet fagforeningsarbeid. Det var også stor usikkerhet om hvor nivået 

for allmenngjøring skulle ligge. Minstelønna i overenskomsten utgjør jo en 

svært lav lønn for deltakerne i de gode akkordlagene, og man fryktet en 

grad av lønnsdumping. 

Etter hvert ble vi overbevist om at det var nødvendig å gjennomføre et slikt 

regime, ettersom alternativene ikke var så mange. Det er fortsatt en viss 

skepsis i foreningens miljøer til å fortsette utviklingen med å gjøre 

fagforeningens tillitsvalgte til kontrollører for offentlig reglement. Dette vil 

antakelig bli ytterligere aktualisert gjennom den nyetablerte ordningen med 

”solidaransvar”. 

Tømrer og Byggfagforeningen har og vært opptatt av ikke å gjøre 

arbeidsinnvandrere til klienter i unødig grad. Det er viktig for 

arbeidsinnvandrerne å kunne klare seg sjøl så snart de er i stand til dette. I 

den senere tid ser vi at mange som ikke behersker det norske språket, 

kommer til foreningen sammen med landsmenn som snakker norsk. Dette er 

en gledelig utvikling og viser at flere arbeidsinnvandrere forstår hvordan 

norske fagforeninger fungerer. 

Det har og vært fremmet kritikk blant en del ”rotnorske” bygningsarbeidere 

om at ”foreningen driver bare med polakker”. Det er en viss sannhet i at det 

opprinnelige regimet med å organisere polske bygningsarbeidere var 

krevende for foreningens administrasjon. Det er imidlertid vår oppfatning at 

31


dette var nødvendig av hensyn til alle bygningsarbeidere i Norge, også de 

”rotnorske” akkordlagene. 

I de tre siste årene har TBF innledet et samarbeid med organisasjonen 

International Organization for Migration (IOM), en FN-relatert organisasjon 

om har lang erfaring (siden 1950-tallet) med arbeidsinnvandring. Gjennom 

dette samarbeidet har vi søkt midler gjennom Inkluderings- og 

Mangfoldsdirektoratet (IMDI), og vi har også fått tilskudd fra 

Fellesforbundet ved to anledninger. Gjennom et slikt samarbeid har vi søkt 

å få til mer positivt arbeid for arbeidsinnvandrerne uten at det går på 

bekostning av vårt ordinære fagforeningsarbeid. 

Å skape enhet og forståelse mellom utenlandske og norske 

bygningsarbeidere fremstår stadig som en svært viktig faglig-politisk 

oppgave. 

32


5 Faget 

Fagbevegelsens forhold til kunnskap har vært svært delt. LO og dets 

lokalorganisasjoner har gitt viktige bidrag til utviklingen av fagkunnskap. I 

likhet har enkeltpersoner gitt verdifulle bidrag til etter- og videreutdanning. 

Den mest kjente er antakelig tidligere LO-leder Yngve Hågensen. Men i 

deler av Arbeiderpartiet, og partiene til venstre, fantes i mange år (og finnes 

stadig) kunnskapsfiendtlige holdninger. I en tid var det slik at, i 

byggebransjen, så representerte Stein og Jord-gruppene de ufaglærte og 

derved proletære sjiktene, mens tømrerne hadde svennebrev og kunne bli 

mestre og arbeidsgivere. Dette resulterte i en klar skepsis til tømrere og til 

andre fag som hadde svennebrev og som lå under mesterbrevordningen. I 

store deler av etterkrigstiden var Oslo Stein og Jord en faglig-politisk 

stormakt (også i kraft av størrelse), som gjerne fikk besøk av statsministre 

o.a., mens tømrerne var en mer perifer gruppe i politisk sammenheng. 

Det er og mange andre ting som tyder på anti-kunnskaps-holdninger i deler 

av AP og LO. Dette var delvis ideologisk betinget gjennom en skepsis til 

akademisk kunnskap og til akademikere og delvis preget av matnyttige 

holdninger som: ”Hvis våre medlemmer får for mye utdanning, går de over 

i andre yrker, eller til motparten. Vi mister dem som medlemmer og taper 

kontingentpenger”. Denne holdningen til utdanning har vært seiglivet i 

fagbevegelsen og har kanskje bidratt til at bl. a. fagopplæring ikke er blitt 

høyt nok prioritert og i altfor stor grad er blitt overlatt til motparten. Som 

sagt er det mange unntak, både sentralt og lokalt. Noen av dem finnes i 

Tømrer og Byggfagforeningen 

Representanter fra arbeidstakersiden var aktive pådrivere da tømrerfaget 

opprettet det aller første opplæringskontoret i Norge. Erling Henriksen, men 

også andre innenfor tømrerfaget, var aktive da Lærlingesenteret på Fossum 

ble opprettet. 

Disse eksemplene tyder på at, i en tid da mange fagforeninger var 

kunnskapsskeptiske og så på utdanning som en trussel mot fagforeningen, 

så hadde Tømrer og Byggfagforeningen en forståelse av at de ikke bare 

levde av sitt arbeid, men også av sin fagkunnskap. 

Dette var en tradisjon som jeg ønsket å bygge videre på som leder av 

foreningen. 

I flere tiår hadde mange fagstolte svenner og fagarbeidere følt at fagene ble 

truet, av kontraktører, kvakkere og andre som fusket i faget. Det var 

bekymring for at det gode håndverket og fagarbeiderstatusen skulle bli 

devaluert. For å reise denne debatten fremmet jeg 12. november 1986 

forslag til styret om opprettelse av et Fagbeskyttelsesutvalg. Den 26. 

november ble dette opprettet, og jeg ble oppnevnt som leder av dette 

utvalget. 

33


For de som tenker at fagbeskyttelse høres snevert, laugsmessig og 

proteksjonistisk ut, kan jeg anbefale lesning av mandatet for utvalget, som 

ble utarbeidet i tiden etter opprettelsen. De fleste av tiltakene til utvalget 

gikk ut på at foreningen skulle bidra til at medlemmene økte sin fag- og 

samfunnskompetanse og kreve lønn og status i tråd med dette. Altså en 

politikk som har preget Tømrer og Byggfagforeningen frem til i dag. 

Det var ikke en ny politikk. Lønn gjennom kunnskap hadde vært gangbar 

politikk i foreningen i mange år. Men, som sagt, i denne perioden fantes det 

mange antikunnskapsholdninger i fagbevegelsen og i samfunnet for øvrig 

som undervurderte viktigheten av bl.a. fagkunnskap. Også i m-l-bevegelsen, 

som hadde sin bakgrunn som studentbevegelse, var slike strømninger godt 

representert. Man kan si at organisering kom i stedet for fagkunnskap, og 

ikke tillegg til den. Det var nødvendig å markere seg mot disse 

strømningene. Foreningens gamle slagord, som ble trykt på T-skjorter; 

”Fagorganisert Fagarbeider”, gir uttrykk for at foreningen mente at 

kombinasjonen av kunnskap og organisering var nødvendig for å kunne 

fremme medlemmenes interesser. 

I mange år var det tendenser til at våre holdninger til kunnskap og 

organisering ble stemplet som ”snevre profesjonsholdninger”. Det var det, 

etter min oppfatning, ikke grunnlag for! 

Tømrerfaget har i mange tiår hatt en, i all hovedsak, åpen og inkluderende 

holdning til andre fag og til ufaglærte. Med unntak av noen perioder der det 

har eksistert øksekomiteer, som skulle avgjøre om folk var verdige til å 

kalle seg tømrere, og derved verdig til å bli medlem av foreningen, så har 

holdningen blant foreningens medlemmer vært åpen. Faget har rekruttert 

mange bygdegutter som ikke hadde svennebrev. I mange år var 

byggebransjen en mulighet for arbeidere som ble overflødige i industrien og 

i andre yrker. Tømrerfaget (og andre byggfag) har også hatt et stort innslag 

av dyslektikere (folk med lese- og skrivevansker). Noen av de dyktigste 

basene jeg har arbeidet under, har hatt problemer med å skrive stort annet 

enn navnet sitt. Dette var folk som kunne organisere store og kompliserte 

byggeplasser på tross av sine ”lese og skrive-begrensninger”. 

Tømrerfaget har også har hatt en relativt åpen og positiv holdning til 

samarbeid med andre byggfag. Mange tømrere har utført forskalingsarbeid, 

når dette har vært påkrevd, og faget har hovedsakelig hatt et godt samarbeid 

med andre fag. I perioder har dette utviklet seg slik at tømrerne har blitt 

salderingsposten i planleggingen på byggeplassene, fordi vi er lette å flytte 

på og fordi andre fag og underentreprenører har vært sterkere i sine krav. 

Dette har i enkelttilfeller ført til økonomiske tap for de som arbeidet i 

akkordlag. Det var, og er, derfor behov for en viss beskyttelse. 

34


Tømrerfaget har i all hovedsak hatt en fleksibel holdning til innføring av 

nye produkter og byggemetoder, etter at gipsplatene tvang seg inn i 

tømrerfaget på 1960-tallet. 

Det var altså ikke en snever profesjonsbeskyttelse tømrerne ønsket seg i 

1986, men vi krevde at foreningen skulle bry seg mer om faget og 

utdannelsen vår og derigjennom øke vår lønn og status. 

Fagstolthet 

Ettersom det i lang tid har vært ulike holdninger til betydningen av fag og 

fagstolthet, tok Tømrer og Snekkernes fagforening i 2002 kontakt med De 

Facto og engasjerte sosiolog Bitten Nordrik for å gjøre en undersøkelse 

blant egne medlemmer. Vi ville gjerne vite hvordan medlemmene vurderte 

betydningen av faget i deres daglige virke. 

Ettersom tømrerfaget var det desidert største faget i foreningen, var det 

naturlig å velge intervjuobjekter innenfor denne gruppa. Det betyr at vi ikke 

vet eksakt om tømrernes holdninger er representative for hele foreningen, 

men vi antar at forskjellene ikke er store og grunnleggende. 

Resultatet av dette arbeidet var en svært interessant rapport som fikk navnet 

Fagstolthet – Sjåvinisme eller betingelse for fagforeningsbevissthet. Denne 

rapporten er tilgjengelig for den interesserte leser, og kan fås ved 

henvendelse til foreningen, post@byggfag.org . Noen konklusjoner man kan 

trekke av denne rapporten er at medlemmene synes å ha et noe perifert 

forhold til de øvre organer i fagbevegelsen. LO, Fellesforbundet og Tømrer 

og Snekkernes fagforening var litt diffuse begreper for mange av 

intervjuobjektene, i økende grad etter hvert som disse organene befant seg 

lengre borte fra bakken. Bedriftsklubben var noe nærmere, men ble også 

kritisert for å være for lite tilstede i medlemmenes hverdag. Det som kom 

tydelig frem var at medlemmene var tydelig bevisst at de var avhengig av 

sin fagkunnskap og at akkordlaget eller arbeidslaget var viktigste 

referansepunkt. Mange var også bevisst sin stilling i bedriftens 

produksjonsapparat. 

Rapporten dokumenterer også tydelig innholdet i rapportens tittel. 

Fagstolthet er ikke noe hinder for fagorganisering, tvert imot. De spurte 

tømrerne var klar i sine tilbakemeldinger. Fagstolthet var en viktig grunn til 

å være organisert. Dette samsvarte godt med foreningens holdning. Vi 

hadde gjennom parolen ”Fagorganisert Fagarbeider” ønsket å signalisere at 

det å være fagorganisert burde være en selvfølge for en stolt fagarbeider, 

faglig, velferdsmessig og av hensyn til lønns- og arbeidsvilkår. 

De aller fleste ønsket at foreningen skulle gjøre mer for å styrke fagets 

anseelse. 

35


Denne rapporten var en klar bekreftelse på at Tømrer og Snekkernes 

fagforenings vektlegging av fagenes betydning for fagorganisering (i 

byggebransjen) hadde vært riktig. Den styrket foreningen i arbeidet med å 

kombinere fagkompetanse med organisasjonskompetanse. 

Engasjement for faget 

Som konsekvens av disse holdningene var det naturlig å engasjere seg i 

fagopplæring. Først som medlem av prøvenemnd 1 – og derved yrkesutvalg 

– og så i 1991 ble jeg etter innstilling av LO i Oslo oppnevnt av Oslo 

Kommune som LOs representant i Yrkesopplæringsnemnda i Oslo. I 

jubileumsåret har jeg hatt dette vervet i 19 år. Halvparten av tida som leder - 

ettersom LO og NHO alternerer om ledervervet i nemnda. 

Yrkesopplæringsnemnda var i mange år kommunens besluttende organ når 

det gjaldt lærlinger, lærebedrifter og kontrakter. Nemnda hadde overoppsyn 

med opplæringskontorene og overansvar for at lærlingene fikk den 

opplæring de hadde krav på. Nemnda var også ansvarlig for oppnevning av 

prøvenemnder i alle fag, etter innstilling fra de respektive organisasjonene. 

I de senere årene er Yrkesopplæringsnemndas mandat endret, og nå er 

nemnda rådgivende organ for Oslo Kommune Utdanningsetaten. I tillegg 

har den fått ansvar for hele fagopplæringen for yrkesfagene under 

Fagopplæringslova, også den undervisningen som foregår i skolen. 

Som et av de store yrkesfagene har tømrerfaget jevnt over hatt åtte 

prøvenemnder for å kunne bedømme det relativt store antallet nye 

tømrersvenner. Allerede på begynnelsen av 90-tallet begynte foreningens 

styre et arbeid for å skaffe frem aktive tømrere som arbeidstakernes 

representanter i prøvenemndene. Folk som hadde vært ute av yrket lenge og 

folk uten formell fagkunnskap ble luket ut av nemndene, og foreningen 

signaliserte slik at det å være prøvenemndsmedlem var en prioritert oppgave 

av stor viktighet. 

Dessverre har det vært min erfaring at ikke alle fag har tatt like alvorlig på å 

innstille sine representanter til prøvenemndene, og slik har de, etter min 

oppfatning, svekket fagforeningenes innflytelse over fagene. Det er mitt håp 

at morgendagens fagforeninger forstår at, i kunnskapssamfunnet, kan 

innflytelse over utdanningen bli en svært viktig kampsak for å påvirke 

medlemmenes lønn og status. Dette er ikke en jobb vi kan overlate til 

forbundet og LO sentralt. Det er min oppfatning at levedyktige fag må ha 

lokale organisasjoner, nær medlemmene, som engasjerer seg for fagenes 

fremme, og som deltar i fremtidige diskusjoner om fagenes innhold, 

avgrensning, m.m. 

36


Ungdom gjør som reven 

Ja, hva er det nå denne reven gjør da, annet enn å rappe fløten fra budeier i 

folkeeventyrene? Jo, jeg har latt meg fortelle at reven ikke gjerne går inn i 

et hi der det ikke finnes minst en utgang til. Slike hensyn tar ungdom når de 

skal velge seg fag. Noen er, selvfølgelig, fast bestemt fra barnsben av at de 

skal velge et bestemt fag. Men de aller fleste av oss er usikre og velger fag 

før vi er sikre på hva vi skal bli til i livet. (Noen av oss finner aldri ut av 

dette). 

Gjennom mange år som medlem av prøvenemnd, spurte jeg mange 

kandidater hvorfor de hadde valgt tømrerfaget. Svarene var mange, men et 

som gikk igjen var at de oppfattet tømrerfaget som et praktisk fag, men også 

et fag med flere utviklingsmuligheter. 

Gjennom diskusjoner i styret utviklet foreningen en fleksibel holdning til 

dette litt vanskelige dilemma. For å rekruttere nye kunnskapsrike 

ungdommer til fagene våre, må vi akseptere, og til og med tilskynde, at 

noen av dem videreutdanner seg. Dette fikk flere konkrete konsekvenser. 

Bl.a. begynte Stiftelsen Byggfag å dele ut utdanningsstipender til folk som 

tok utdanning som kunne føre dem ut av faget. Det å bli oppfattet som en 

kunnskapsfremmende organisasjon i ungdomsmassen ble for oss en garanti 

for rekruttering. Alternativet, oppfattet vi, ville ha vært å bli oppfattet som 

en restriktiv organisasjon som prøvde å hindre folk i å komme videre i livet: 

”En gang bygningsarbeider – alltid bygningsarbeider”. Særlig kom disse 

dilemmaene frem under diskusjonen om opprettelse av Basskolen, men 

dette skal jeg behandle i et annet kapittel. I disse sakene løftet Tømrer og 

Byggfagforeningen blikket, kikket inn i fremtiden, og gjorde noen veivalg 

som jeg tror det vil stå respekt av! 

Kunnskap er makt 

Da jeg overtok ledelsen av foreningen var det en langvarig tradisjon i å 

skolere folk i akkordsystemet og andre emner. Denne tradisjonen kunne vi 

bygge videre på. Den har vi tatt vare på og videreutviklet. Jeg vil nevne 

noen saker. 

Utvidelse av kursvirksomheten. Gjennom den vanskelige tiden på slutten 

av 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet, da krise og innstramming førte 

til at ledigheten i bransjen eksploderte og til at foreningen, i en periode, 

mistet over halparten av sine yrkesaktive medlemmer, opprettholdt 

foreningen en aktiv kursvirksomhet. Ettersom vår forening hadde relativt 

lite oppsparte ressurser, var vi i ferd med å bli insolvente på begynnelsen av 

90-tallet. Det ble skåret ned på mye i denne tiden, (selv gikk jeg delvis 

permittert en periode), men kursvirksomheten ble i hovedsak opprettholdt. 

Kursene våre fikk god mottakelse blant medlemmene. De ble vurdert som 

både interessante, ved at vi la inn faglig-politiske temaer - og matnyttige 

37


fordi de handlet om hvordan man kunne tjene penger i akkord. Søknaden til 

kursene var stor og var nok foreningens viktigste kontakt med de aktive 

medlemmene. I lange perioder har det vært slik at det kom flere folk på et 

enkelt kurs enn det antallet som møtte opp på foreningens medlems- og 

årsmøter. 

Basskolen. Utover 1990-tallet økte aktiviteten i bransjen kraftig. Fra 1994 

gikk vi inn i en av de lengste høykonjunkturene som bransjen har opplevd. 

Aktiviteten økte bratt, og etter virkninger av krise og innstramming i sju år, 

var det mangel på fagfolk. Mange dyktige baser hadde førtidspensjonert 

seg, og relativt uerfarne svenner måtte ta på seg et ansvar de i mange 

tilfeller ikke var forberedt på. Foreningen fikk tilbakemeldinger om at 

presset på basene var så stort at det gikk på helsa løs og forsto at noe måtte 

gjøres. 

Først prøvde vi å lage egne tariffkurs for baser, baskurs, og hadde gode 

erfrainger med dette i noen år. Etter hvert fikk vi gjennom disse kursene 

informasjon om at det var mange bedrifter som ”tøyde grensene” mellom 

bas- og formannsjobben. Basene måtte i mange tilfeller ta på seg ansvar 

som tidligere hadde ligget hos arbeidsledere. Dette ble en utfordring for oss. 

Dyktige og offensive baser var en absolutt forutsetning for at store 

medlemsgrupper skulle kunne opprettholde og øke sin lønn. 

Til slutt ble det klart for oss at vi måtte opprette en egen basskole. 

Tidligere styremedlem John Jørgen Støa ble leid inn for å gjøre 

murbrekkerarbeid for å få formalitetene på plass. Så ble Basskolen etablert 

som prosjekt hos ”Vox”, og vi mottok KUP-midler gjennom flere år. 

Teknologisk Institutt (TI) ble valgt som samarbeidspartner, og sammen med 

dem utviklet vi en halvårig utdannelse i praktisk ledelse. TI kjørte noen 

pilotprosjekter som ga oss verdifull kunnskap. 

En av kunnskapene vi tilegnet oss var at det ikke er enkelt å kjøre en 

halvårig utdannelse for folk som er uunnværlige på arbeidsplassen! Det ble 

etter hvert klart at vi måtte lage moduler som gjorde at basene kunne, i 

størst mulig grad, kombinere utdanning med arbeidssituasjonen. 

Slik er det fortsatt. I dag kjører vi (gjennom Stiftelsen Byggfag) 

bedriftsinterne basskoler, tilpasset behovene i den enkelte bedrift. Etter at 

omorganisering og personellendringer hos TI gjorde at de måtte melde pass, 

har vi innledet et samarbeid med De Facto, ved Tellef Hansen, som fungerer 

som faglig bistand og som innleder. Vi har arrangert fire basskoler for ulike 

bedriftsmiljøer i årene 2007, 2008 og 2009. 

Tilbakemeldingen er at Basskolen har positiv virkning i forhold til 

produktivitet og lønn. I den senere tid tilbyr vi også kurs for arbeidende 

formenn og for anleggsledere. Ved at baser og ledere får tilnærmet den 

38


samme kunnskapen, minskes gnisninger og konflikter, og det skapes 

grunnlag for positiv, kunnskapsbasert produktivitet. 

Vi vurderer nå å opprette basskoletilbud til medlemmer som ønsker å 

skolere seg på fritiden. 

Da vi startet diskusjonen om å opprette Basskolen, vakte dette naturlig nok 

debatt i styret og blant foreningens tillitsvalgte. Bekymringen dukket raskt 

opp om at dette kunne bli en ”formannsskole”, og det ble stilt spørsmål om 

det var dette foreningens ressurser skulle brukes til. Det var i denne 

perioden vi utviklet slagordet ”Ungdom gjør som reven” for å fokusere på 

de reelle behovene som våre nåværende og fremtidige medlemmer har og 

ikke på frykten for at noen av dem kunne tenke seg å finne en annen jobb. 

Men først og fremst var det et stort behov for kunnskap til nåværende og 

fremtidige baser. Presset på disse var blitt så stort at mange vegret seg for å 

ta basjobben. Flere bedrifter meldte bekymring over mangel på dyktige 

baser. Dette var altså et problem som vi ikke kunne overse. Dersom vi ville 

beholde den innflytelsen som akkord og organisering i akkordlag gir på 

lønnsdannelsen, så måtte vi gjøre noe. Alternativet hadde vært å overlate 

byggeplassorganisering til byggeledelsen og å redusere medlemmene til mer 

passive utførere. 

Her måtte vi gjøre et valg. Vi valgte å ta utfordringen. Vi valgte å satse på 

de beste tradisjonene i norsk fagutdanning, nemlig at den praktiske 

arbeidskraften skal ha nok kunnskap til å gjøre en stor grad av 

egenvurderinger. Dette er ikke selvsagt. I andre land er kulturen slik at 

arbeidsstokken ikke forventes å ta initiativer, de forventes å vente til 

ledelsen sier fra hva de skal gjøre. Også i norsk arbeidsliv er dette en 

underliggende tendens, men fordi byggfagene har vært sentrale i utviklingen 

av norsk fagopplæring, så har selvstendiggjøring og kunnskap en viktig 

plass i vår fagopplæring. 

”Ungdom gjør som reven” (er lure) og fokuserer på fleksibilitet i et livsløp 

og at mange må gjøre omvalg av yrke i løpet av sin karriere. Vår holdning 

ble derfor at dersom tømrerfaget og andre byggfag ble kjent som 

utdanningsretninger der det var mange videreutviklingsmuligheter, så ville 

dette fremme rekruttering. De medlemmene som vi mister til formannsjobb 

m.m., vil bli mer enn kompensert ved økt rekruttering. 

Disse grunnholdningene fikk etter hvert gjennomslag i foreningens styrende 

organer. 

Klubbstyrekurs. I de seneste årene har foreningen, i samarbeid med Oslo 

Bygningsarbeiderforening (OBF) tatt initiativ til å utvikle kurs for 

klubbstyrer. En av grunnene til dette er at det har vært stor utskifting i 

tillitsvalgtsjiktet, og kunnskaper arves som kjent ikke genetisk. Det er også 

39


grunn til å hevde at enkelte av de kursene som tilbys gjennom 

Fellesforbundet (FF) kan virke noe tekniske. 

Vi har derfor engasjert Tellef Hansen for å bidra til å utvikle en totrinns 

skolering for klubbstyrer. 

Trinn 1 skal bestå av skolering i det grunnleggende håndverket som en 

tillitsvalgt trenger for å fungere som tillitsvalgt; Rettigheter, 

arbeidsmetoder, krav om møter, protokoller m.m. 

Trinn 2 skal være mer preget av grunnleggende fagforeningspolitikk. Hvem 

representerer du, dilemmaer mellom hensyn til bedrift og kolleger i andre 

bedrifter, fagbevegelsen i samfunnet m.m. Det er en klar målsetting å styrke 

den delen av tillitsvalgtarbeidet som strekker seg ut over hensynet til egen 

bedrift. Samtidig som det er viktig å huske på” hvem som har valgt deg”. Vi 

har kikket litt på de gamle kursheftene fra Norsk 

Bygningsindustriarbeiderforbund, som på tross av utidsmessighet og 

mangler, hadde mer fokus på bransje og fag samt på en utvidet 

samfunnsforståelse. Til sammenligning synes en del kursopplegg fra 

Fellesforbundet å være noe tekniske. 

I løpet av jubileumsåret 2010 håper vi å ha ferdig et skoleringsopplegg som 

kan bidra til å høyne kunnskap og faglig-politisk forståelse blant de 

tillitsvalgte i bransjen. 

40


6 Ulike syn på lønnsdannelse 

Utviklingen av akkordtariffene er beskrevet i Hallvard Tjelmelands 100-årsberetning. 

Det er en spennende historie om bygningsarbeidernes kamp for å 

skaffe seg kontroll over lønnsdannelsen for derved å kunne opprettholde og 

øke lønna si, under vanskelige organisasjonsforhold, på små og store 

byggeplasser og uten et godt og skolert apparat av bedriftstillitsvalgte. 

Det er også en historie om arbeidsgivernes krav om økt produktivitet og 

bedret ”konkurranseevne”. 

I spenningsfeltet mellom disse to behovene har akkordtariffene utviklet seg 

gjennom kamp og samarbeid, frem til gjensidig anerkjente og tariffbundne 

prislister som var landsomfattende. Disse skapte grobunn for økt lønn 

gjennom økt produktivitet, men regulerte også konkurransen mellom 

fagarbeiderne på en akseptabel måte. 

Da akkordfagene i byggebransjen kom inn i Fellesforbundet, kom de under 

et helt nytt press. Som Tjelmeland beskriver, hadde det eksistert svært ulike 

holdninger i Bygningsindustriarbeiderforbundet til akkordtariffene, og det 

hadde vært til dels bitter strid mellom forbundet og lokalfagforeningene og 

målekontorene. Men ved opprettelsen av Fellesforbundet fikk denne striden 

nye dimensjoner. 

Jern og Metall-tillitsvalgte, som dominerte Fellesforbundet i de første årene, 

hadde gjennomgående et svært negativt forhold til akkordarbeid. Mange av 

de store metallbedriftene hadde tidligere benyttet ”slumpakkorder”, dvs. 

lokalt avtalte akkordpriser Frem mot slutten av 60-årene utviklet disse seg i 

en helt uholdbar retning. Dyktige lagledere som kanskje ”kjente formannen” 

fikk forhandlet seg frem til gunstige priser, og uttrykket ”arbeide langsomt 

for ikke å sprenge akkorden” fikk et svært aktuelt og omstridt innhold. 

På slutten av 60-tallet var det, av forståelige grunner, slutt med 

akkordarbeid innenfor VO-området (Verkstedsoverenskomsten), og i mange 

av disse miljøene ble akkord brukt som et skjellsord. 

En av dem, utenom byggfagene, som først forsto at det var stor forskjell på 

disse tilfeldige akkordavtalene som VO hadde forlatt og de landsomfattende 

akkordtariffene som hadde lang tradisjon i de fleste av byggefagene, var 1. 

nestleder i Fellesforbundet Jens Petter Jensen. Han hadde i flere 

tariffoppgjør ansvaret for tarifforhandlingene, og gjennom dette konkrete 

arbeidet med forhandlinger for byggfagene, fikk han innsikt i hvilken 

betydning akkordtariffene hadde for byggebransjen, hvilken motor de var 

for lønnsutviklingen og hvilken lokal forhandlingsrett de betydde for 

bygningsarbeiderne. 

41


Akkordtariffene for byggefagene er i virkeligheten en fremforhandlet 

gjennomsnittslønn som er brutt ned til en pris per kvadratmeter, løpemeter 

eller stk. Landsomfattende prislister ligger til grunn for avlønningen og 

dette begrenser muligheten for lokal ”korrupsjon”. I tillegg så hjemler 

Fellesoverenskomsten for Byggfag lokale tilpasningsforhandlinger på hver 

enkelt byggeplass og hver enkelt akkord. Dette gir akkordarbeiderne en 

unik innflytelse over sin lønnsutvikling og skaper interesse for produktivitet 

og fornuftig produksjon. Gjennom sine målekontorer får de 

akkordarbeidende bygningsarbeidere et tilleggsapparat som bidrar til 

ryddige lønnsforhold i bransjen. 

Det er selvsagt ikke slik at det ikke er problemer med akkordsystemet! Men 

etter utallige forsøk, både fra forbund og fra arbeidsgiverorganisasjoner, har 

ingen funnet et mer egnet lønnssystem som er tilpasset de forholdene som 

bygningsarbeiderne arbeider under. Og kanskje lurer det noen større 

diskusjoner under overflaten? 

Ulike syn på lønnsdannelse for arbeidsfolk 

Debatten om akkordtariffene har versert i Fellesforbundet i hele forbundets 

eksistens, og selv om de åpne motstanderne av akkordtariffene er færre i 

dag, så lever kampen om forholdet mellom lønn og produktivitet, som dette 

jo egentlig handler om, i beste velgående. Både i Fellesforbundet og i andre 

deler av fagbevegelsen. 

Hvis jeg noe grovt karikert skulle forsøke å beskrive de to synene slik som 

jeg oppfatter dem, måtte det bli slik: 

42 

1) Politisk kamp er viktigst. Alle har, som mennesker, like rettferdige 

krav på lønn. Fagbevegelsen må føre politisk kamp, via 

myndighetene, for å utjevne forskjeller. Produktivitet er et krav som 

kommer fra profitthungrige arbeidsgivere og må avvises. 

2) Produktivitet er uunngåelig og viktig også for arbeidstakerne. 

Effektiv produksjon og innføring av ny teknologi er både i 

arbeidsgivernes og arbeidernes interesse. Fagbevegelsens kamp er å 

bidra til at den økte produktiviteten gjennomføres ved klok 

planlegging og ny teknologi - og ikke ved økt utsvetting og slit. 

Det er noe som ligner på syn nr.2 som har ligget til grunn for Tømrer og 

Byggfagforeningens arbeid med akkordtariffene, Basskolen og ikke minst 

gjennom kombinasjonen:”produktivitet-fagkunnskap-faglig kamp”. 

Tanken om at lønnsdannelsen skulle skje uavhengig av kvalifiserte 

vurderinger av hvor mye arbeid som legges ned i hver produksjonsenhet er 

etter min oppfatning illusorisk, uavhengig av samfunnssystem.


Ett av problemene består i at mye av arbeidet i samfunnet ikke er så lett å 

”måle” som bygningsarbeidet. Men jeg tror bygningsarbeidernes erfaring 

med akkordsystemet kan være viktige premisser i en større samfunnsdebatt 

om produktivitet selv om den ikke er direkte overførbar til mange andre 

samfunnsområder. 

Fagbevegelsen må i alle fall ikke komme i den situasjon at vi, ”av hensyn til 

medlemmene”, forsvarer tilbakeliggende produksjonsforhold, dårlig 

planlegging og manglende innføring av tekniske hjelpemidler. 

Hvorfor? 

Konkurranse 

Så lenge konkurransesamfunnet eksiserer er det kanskje enklere å forstå at 

effektive bedrifter, over tid, vil utkonkurrere ineffektive bedrifter. Det 

samme gjelder kanskje for stater. Med effektivitet mener jeg reell 

effektivitet, hvor alle faktorer er tatt med. 

Men det er min oppfatning at denne prosessen gjelder uavhengig av 

samfunnssystem. 

Da bolsjevikene i 1917 gjennomførte sitt eksperiment med arbeiderstaten, 

Sovjetunionen, gikk det ikke lenge før det oppsto behov for Stachanovbevegelsen, 

en bevegelse som idylliserte de arbeidere som ytte en 

ekstraordinær innsats. At det presset som oppsto gikk ut over helsa til 

mange sovjetarbeidere, synes veldokumentert. 

Jeg vet ikke om noe samfunn som, over tid, ikke har hatt behov for å 

belønne de som tenker klokt og som kombinerer dette med økt innsats. 

Fagbevegelsen må fortsette og intensivere kampen for at slike, etter min 

oppfatning, uavvendelige prosesser ikke skal ramme lønnsmottakerne og 

bare øke profitten til kapitaleierne. Men vi kan, etter min oppfatning, ikke 

stanse dem. 

Men i slike prosesser er det viktig at fagforeningene bidrar til å utvikle 

fornuftige systemer som tar hensyn til arbeidernes liv og helse og som 

belønner god organisering og ikke utsvetting. For at dette skal kunne 

fungere må produksjonsarbeidere (og andre) få anledning til å organisere 

seg i mest mulig selvstyrte grupper, slik at enkeltmennesker ikke uthenges 

utilbørlig. 

Konservative organisasjoner? 

Faren for kortsiktig konservatisme i fagbevegelsen (”man vet hva man har, 

men ikke hva man får”) er stadig tilstede. Det er det vi behersker i dag som 

43


kan gi oss trygghet, mens endringer og utvikling er krevende og stiller krav 

til oss som vi ikke er sikre på å takle. 

De som tenker at ”nå har utviklingen gått for langt” har til alle tider tatt feil. 

Utviklingen kan nok gå feil og ha behov for korrigering, men det går ingen 

veier tilbake i menneskenes utvikling. Men til alle tider har folk tenkt at 

”dette gjelder fortiden”. Det gjør det etter min oppfatning ikke. Det gjelder i 

aller høyeste grad vår fremtid. 

Hva har så dette med byggebransjen og byggfagene å gjøre? Bare det at vi 

ønsker å være en del av den prosessen som ønsker å bruke mindre tid på fø 

oss sjøl. For å oppnå dette, vil vi også måtte bruke mer tid på planlegging 

og tankevirksomhet, også i vårt virke på byggeplassene. Skal byggeplassene 

og samfunnet for øvrig utvikle seg i positiv retning, er tankevirksomheten til 

våre medlemmer viktig! Det betyr igjen at vi må stille oss positive til 

utvikling av produktivitet, i hvert fall den produktiviteten som kommer av 

bruk av teknologi og teknisk utstyr samt den som kommer av god og 

fornuftig planlegging. 

En dag vil jo også den nordiske velferdsstaten bli avlegs og vil måtte 

videreutvikles. Det er viktig å ta vare på de miljøer som ”stadig vil videre” 

for å utvikle morgendagens samfunn. De fleste bygningsarbeidere vet at 

byggebransjen kunne trenge både teknologisk og organisatorisk utvikling, 

og vi må støtte og forsvare alle tiltak som bidrar på en progressiv måte. 

Bygningsarbeidernes forståelse av sammenhengen mellom kunnskap, 

produktivitet og lønn er viktig kunnskap for å forstå disse prosessene. 

44


7 Hvem eier fagforeningen? 

Kampen mot og om Fellesforbundet har preget foreningens arbeid i hele 25årsperioden. 

Jeg synes derfor at det er nødvendig å skrive litt om dette, fordi 

det ligger noen interessante uenigheter og veivalg her. TBF har markert seg 

på en selvstendig linje, og vi har stilt viktige spørsmål ved den rådende 

strategi. Og fordi disse uenighetene kan bidra til å forklare hvordan TBFs 

tillitsvalgte har tenkt i denne perioden. 

Forholdet til Fellesforbundet og dets organisasjonsstrategi er også vesentlig 

for å forstå mange av de tiltakene som TBF har gjort for å fortsette som en 

frittstående fagforening med hensynet til fagene som viktig 

organisasjonsstrategi. 

Jeg vil i dette kapittelet trekke frem noen saker der TBF sine veivalg er 

preget av forholdet til og konflikten med Fellesforbundet. TBFs tiltak for å 

bli en bedre og sterkere fagforening ut fra egen strategi fremstår for oss som 

enkle og logiske, samtidig som de er godt fundert i medlemsmassen. For 

utenforstående kan det nok, i ettertid, synes underlig at disse tiltakene ikke 

fikk støtte og gode råd fra Fellesforbundet. I stedet følte vi oss aktivt eller 

passivt motarbeidet. Men slik var det. 

Fellesforbundet ønsker seg store avdelingen helst bare en i hvert fylke. Man 

ønsker seg overhodet ikke fagopptatte fagforeninger med stolthet i sin over 

hundreårige historie. For oss virket det som om holdningen var slik at det 

ikke var så farlig om disse avdelingene hadde noen egen strategi for sitt 

forhold til medlemmene, bare de kunne administrere forbundsstyrets og 

representantskapets vedtak. 

Vi følte oss ofte som ”hår i suppa”! 

Det var, som så ofte ellers i LO og andre organisasjoner, praktiske forhold 

som ansettelsesavtaler og pensjonsavtaler som var avgjørende for 

organisasjonsutviklingen for flere forbund i privat sektor. Mange 

enstemmige kongress- og landsmøtevedtak er bllitt liggende i dvale av 

hensyn til de ansatte i de ulike organisasjonledd. 

For Fellesforbundet ble det altså den berømte lutefiskmiddagen hos Lars 

Skytøen (tidligere leder av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund), som 

kom til å bli utløsende for utviklingen av forbundet. Situasjonen var slik at 

det var fire forbundsledere som kom til å gå av med pensjon på noenlunde 

samme tidspunkt og derfor ikke ville bli rivaler om ledelsen i et nytt 

sammenslått forbund. På grunn av dette faktum, og kanskje en forestilling 

om ett serviceforbund for hele privat sektor i fremtiden, innledet fem så 

ulike forbund som Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Norsk 

45


Bygningsindustriarbeiderforbund, Norsk Papirindustriarbeiderforbund, 

Norsk Bekledningsarbeiderforbund og Norsk Skog- og 

Landarbeiderforbund en prosess for å bli ett forbund. I etter tid kan man slå 

fast at det eneste materielle grunnlaget disse forbundene hadde felles, var at 

de var LO-forbund i privat sektor. Det er heller ingen tvil om at det var stor 

grad av intern maktkamp i LO som motiverte denne sammenslåingen. Det 

daværende Kommuneforbundet, nå Fagforbundet, var allerede da det største 

forbundet i LO, og blant tillitsvalgte som først og fremst tenkte ”kjøttvekt”, 

var dette en skremmende situasjon. Behovet for ”å demme opp” for 

offentlig sektor internt i LO var nok en viktig ambisjon. 

Jeg kan heller ikke unnlate å nevne det fagligpolitiske samarbeidet med 

Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet har jo hele tiden tilkjempet seg monopol 

over ledelsen av LO. Dette samarbeidet har etter hvert blitt et av de viktigste 

arbeidsfeltene for ledelsen i LO og forbundene. Etter hvert som 

Arbeiderpartiet gikk mot sentrum, og initierte mange forandringer som LO 

var uenig i, ble behovet for å være stor og tung for å kunne påvirke ”partiet” 

stadig viktigere. Og privat sektor har jo hatt monopol på at LO-lederen 

skulle kommer fra deres rekker (helt til Gerd-Liv Valla ble valgt). Privat 

sektor følte seg nok splittet og marginalisert og ønsket å fremstå med større 

tyngde i LOs styrende organer. I denne settingen ble nok 

bygningsarbeidernes fokus på fag og bransje oppfattet som uvesentlige 

detaljer som sto i veien for den store ”planen”. 

TSF og de andre byggfagforeningene i Oslo og i noen andre større byer, var 

imot denne sammenslåingen. I mange år hadde det vært tenkt rundt et 

aksjonsfellesskap mellom alle yrkesgrupper som var involvert direkte i 

byggeprosessen. Det var således et ønske om å samle alle faggruppene i 

Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund sammen med anleggsarbeiderne i 

NAF, byggelektrikerne i NEKF og heismontørene (også i NEKF). En slik 

sammenslutning ville kunne fokusert på bygningsarbeidernes felles 

interesser i en helt annen grad enn det store og forskjelligartede 

Fellesforbundet skulle kunne komme til å gjøre. I Oslo eksisterte det også 

ønsker om å ta opp igjen den gamle ”Brannkorps”tanken, som særlig 

tidligere rørleggerformann Charles Jensen hadde vært talsmann for. 

Brannkorpset hadde vært en gruppe av fagforeningsledere i 

byggfagforeninger i Oslo som hadde avtale om å rykke ut felles og 

eventuelt. stanse arbeidsplasser ved alvorlige brudd på lov- og avtaleverk. I 

samarbeid med verneombudsapparatet ville et slikt revitalisert Brannkorps 

kunne blitt et effektivt verktøy mot useriøsitet og dumping. 

Men situasjonen i ledelsessjiktet i de aktuelle forbund tillot ikke en slik 

naturlig sammenslåing og derfor vant serviceforbundstanken frem, og 

Fellesforbundet ble dannet i 1988. 

I etterpåklokskapens lys kan vi oppsummere at det var 

serviceforbundstanken som byggfagmiljøene, særlig i Oslo sloss mot frem 

mot 1988 og i tiden etterpå. 

46


I den første perioden av Fellesforbundet var TSF, sammen med andre 

bygningsmiljøer, aktiv i å hevde interessene og kulturen til 

bygningsmiljøene i Fellesforbundet, ofte i strid med ensrettingsentusiaster 

som ønsket å gå hurtig frem mot å skape ”ett forbund” og som hevdet at 

fag- og bransjetilhørighet sto i motstrid til visjonene om å bli det store og 

dominerende forbundet i privat sektor. En del gikk så langt som til å 

definere helt legitime fag- og bransjeinteresser som uttrykk for 

gammeldagse holdninger som kunne splitte FF. Dette skapte selvsagt 

motstand blant de relativt fagbevisste medlemmene i TSF. 

I tillegg var holdningene til Akkordtariffen direkte fiendtlig. Litt kort 

formulert kan man si at de selvbevisste Jern og Metall-koryfeene oppfattet 

bygningsarbeiderne som noen rufsete tillitsvalgte med et gammeldags, 

reaksjonært lønnssystem. 

Særlig innenfor noen av de store og tidligere så mektige Jern og Metallklubbene 

var det liten respekt å hente for den organisasjonskulturen som 

Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund hadde stått for. I enkelte slike 

kretser var holdningen at ”alle skulle hurtigst mulig bli som Jern og Metall”. 

Dette skulle skape et sterkt og enhetlig forbund. At deres 

organisasjonskultur overhodet ikke kunne direkte overføres på de 

forholdene som eksisterte i byggebransjen, forsto de ikke. De forsto heller 

ikke at deres egen situasjon var blitt og ytterligere ville bli dramatisk og 

varig endret, særlig i Oslo-området. I 1988, da Fellesforbundet ble dannet, 

var allerede mange store industribedrifter lagt ned, og mange flere sto for 

fall. I dag er situasjonen at Avdeling 1(tidligere Jern & Metall) knapt har en 

eneste stor bedriftsklubb igjen som kan videreføre den gamle kulturen som 

de tidligere klubbledere mente skulle prege Fellesforbundet. Alt tyder på 

situasjonen i industrien, på mange måter, ligner stadig mer på byggfagenes 

situasjon, etter hvert som de store industriinstitusjonene forsvinner. 

Men ledelsen i forbundet må ta ansvaret for at urealistiske holdninger fikk 

råde grunnen altfor lenge. At forbundsledelsen ikke evnet å se de ulike 

arbeidsforholdene som tillitsvalgte i ulike bransjer hadde, skapte 

unødvendige konflikter og svekket Fellesforbundet. For å illustrere denne 

holdningen er det på sin plass å ta en liten munter historie: 

Det var en gang en mann som hadde funnet opp en barberingsautomat. Han hadde 

laget en gipsmaske av sitt eget ansikt, og i den hadde han montert et stort antall 

roterende kniver, som etter en del justeringer og sår fungerte svært effektivt. Så 

skulle han selge den på markedet og kontaktet en forhandler. Han demonstrerte 

automaten på seg selv med glimrende resultat. ”Men alle ansikter er ikke like”, 

mente forhandleren. ”Nei, men etter noen omganger med denne her så blir de det”, 

svarte oppfinneren. 

Det er liten tvil om at mange tillitsvalgte for bygningsarbeiderne følte at de 

skulle gjennom en kvern og bli lik industrien. Det var liten forståelse for 

47


fagenes særegenheter i den første tiden i FF. Industritillitsvalgte tok seg 

ikke tid til å sette seg inn i den særegne situasjonen for byggfagene, men 

gikk ut fra at etter en kort prosess skulle alle bli ”fellesforbundere”, og at 

bransje- og faginteresser ville bli irrelevante. Mye skulle forandre seg med 

tiden, men det er et talende tankekors at fortsatt i dag er det ingen rubrikk i 

Fellesforbundets medlemsregister, Fane2, for registrering av medlemmenes 

yrke. Fellesforbundet viser tilsynelatende svært liten interesse for den 

kunnskapen som er grunnlaget for mange medlemmers levebrød. Dette 

betyr at lokale fagforeninger må føre sine egne registre over hvilke yrker 

som er representert i medlemsmassen. Og dette skjer ved inngangen til det 

som kalles kunnskapssamfunnet. Dette er også et tegn på at vi-er-alle-liketeorien 

lever videre i Fellesforbundet, og det hører jo med til denne teorien 

at ”vi er alle like, men noen er likere enn andre”. Bygningsarbeiderne følte 

seg ikke like i den første tiden, det var helt andre grupper som var ”likere 

enn andre”. 

Kjell Røttereng, som ble valgt som opposisjonskandidat som leder for 

Seksjon Bygning, etter forslag fra byggfagforeningene i østlandsområdet, 

gjorde i begynnelsen en hederlig innsats for å opprettholde fag- og 

bransjeinteresser, bl. a. gjennom sitt arbeid i Seksjonsrådet. Men det var 

ikke en slik selvstendighet flertallet i forbundsledelsen ønsket. Alt tyder på 

at Kjell ble satt på plass av forbundsledelsen, og etter hvert utviklet Seksjon 

Bygning seg til å bli det tamme synserådet som forbundsledelsen ville at det 

skulle være. Dette var et brudd på sammenslutningsavtalene, som slo fast at 

legitime bransjeinteresser skulle ivaretas av seksjonsrådene. Men ledelsen 

følte dette som en trussel mot enheten, og begynte å behandle stadig flere 

bransjesaker i forbundsstyret. Det betydde at flere saker ble behandlet i et 

organ der flertallet ikke hadde konkret sakskunnskap om de spørsmål som 

skulle avgjøres, og det førte igjen til at mange forbundsstyremedlemmer var 

avhengig av å stemme med ledelsen, fordi de ikke hadde selvstendig 

kunnskap om sakene. Dette svekket helt klart demokratiet i FF og gjorde 

forbundsstyret til et sandpåstrøingsorgan i bygningsarbeidernes øyne. 

Etter en tid med kamp fra byggfagforeningene, særlig i Oslo-området, 

begynte Fellesforbundet langsomt å endre holdninger til byggfagene. Man 

oppdaget at denne bransjen hadde et stort antall sjølstendige og oppegående 

tillitsvalgte som var vant til å orientere seg under skiftende forhold. 

Tillitsvalgte innenfor byggfagene er vant til å forholde seg til 

anbudskonkurranser, produktivitetskrav og omskiftende forhold. Til langt ut 

på 1970-tallet var bygningsarbeiderne plassansatt og måtte skifte 

arbeidsgiver relativt ofte. Bygningsarbeiderne og deres tillitsvalgte har i 

mange tiår vært vant til å forholde seg til et regime som ligner på dagens 

mer markedsorienterte samfunn. De var ofte fagfolk som var trygge i eget 

fag og tilhengere av en kultur som var lite hierarkisk og relativt egalitær. 

I dag er det særlig innenfor organisasjonsdebatten at likhetspresset kommer. 

Fagforeninger presses inn i sammenslåinger til fellesforeninger. I store deler 

av landet, utenom noen av de store byene, er det ikke enkelt å finne ut 

48


hvilken fagforening som organiserer bygningsarbeidere, langt mindre 

enkeltfag. De nye fagforeningene heter Fellesforbundet avd xxx, og det er 

blitt slik at sentralbordet i FF ofte ikke kan svare på spørsmål om hvilken 

lokalorganisasjon byggfagarbeiderne befinner seg i. De må henvise mange 

forespørsler til de store byforeningene, deriblant TBF. 

Dette er en utvikling som i stadig sterkere grad peker i retning av 

serviceforbund, byråkratiserte fagforeninger og ikke i retning av aktive 

fagforeningsmiljøer. 

Stiftelsen Byggfag – mot sentralisering og ensretting 

Fellesforbundets ensrettingsstrategi skapte naturlig nok stor bekymring i en 

fag- og bransjeorientert fagforening som TBF. Vi observerte at mange 

fagforeninger som fikk problemer av ulik karakter, ble slått sammen til det 

som, litt respektløst, ble kalt bastardforeninger. I hvert fall følte vi at aktive 

byggfagmiljøer ble borte fra organisasjonskartet. 

Samtidig dukket det opp et behov i foreningen for å gjøre noe aktivt med 

foreningens eiendommer som var delvis i forfall og der det på denne tiden 

ikke fantes midler til oppussing og oppgradering. Foreningen ønsket av 

mange grunner å forhindre at eiendommer og verdier som var innkjøpt og 

opparbeidet av faggruppene, skulle tilfalle FF ved en eventuell fremtidig 

sammenslåing. 

Vi drøftet dette med foreningens daværende advokat, Anders Mørdre, og 

etter en del utredning begynte vi arbeidet med å etablere det som etter hvert 

fikk navnet Stiftelsen Byggfag. Denne stiftelsen ble etablert i 1994, etter 

utredning og behandling i foreningsstyret, feriehjemsstyret og på årsmøtet. 

Det var enstemmighet rundt denne organisasjonsmodellen. 

Etter at stiftelsen var på plass startet et stort arbeid med omorganisering av 

eiendommene. De aller fleste av våre 167 hyttetomter som var bygslet bort 

(etter hvert til mange utenforstående), ble solgt til hytteeierne etter å ha fått 

eget gårds- og bruksnummer. Fonds ble etablert. Gårdstunet på Bæk, 

Hovedbølet, ble oppgradert til kurs- og fritidssenter med god standard og et 

nybygd internat med hotellstandard, kalt Drengestua, ble reist. En hytte til 

ble innkjøpt på Fagerfjell, fra Kværner-klubben, og begge fagerfjellhyttene 

ble oppgradert med dusj og vannklosett. Taktekkerne og Blikkenslagernes 

gamle feriehjem på Storsand ble solgt. Kontorseksjon i Grønland 12 ble 

innkjøpt. 

Stiftelsens vedtekter tilgodeser utelukkende foreningens medlemmer og har 

bestemmelser om velferdstilbud, sosiale tilbud og utdanningsstipender. 

Men hvorfor stiftelse? Mange av de sakene vi gjorde med foreningens 

eiendommer kunne vi ha klart å få til innenfor rammene av foreningen. Men 

det var i foreningens organer et stort ønske om at disse verdiene som våre 

49


yrkesgrupper hadde opparbeidet, ikke skulle tilfalle forbundet uten videre. 

Vi ønsket å beholde verdiene nærmest mulig de faggruppene som hadde 

æren for at de eksisterte. Og vi syntes at FF hadde mer eiendommer enn de 

klarte å håndtere på en god måte. 

Og så må man huske på at på denne tiden lå vår forening, sammen med 

mange andre, i en bitter strid rundt Den norske fagorganisasjons 

pensjonskasse. Det så for oss ut som om det ville komme til en rettssak om 

denne skandalen som ”Kassa” etter hvert var blitt. LO truet med 

millionkrav. Det var derfor kanskje ikke så unaturlig at foreningen ønsket å 

sikre sine grunnmidler i en organisasjon som var utenfor LOs rekkevidde. 

(De som vil vite mer om denne pensjonskasseskandalen bør lese historiker 

Harald Berntsens utmerkede bok Bukken til havresekken.) 

Stiftelsesformen bidrar til å knytte verdiene til klart vedtektsdefinerte 

grupper, grupper som er identisk med foreningens medlemmer. Vedtekter 

som er godkjent av Stiftelses- og lotteritilsynet og eventuelt Fylkesmannen. 

Ingen kan derfor berike seg av stiftelsens midler uten at dette tilsynet griper 

inn og påtaler forholdet. 

Vedtektene slår også fast at dersom TBF opphører som selvstendig 

forening, skal det siste selvstendige årsmøtet bestemme hvem som skal 

velge styre for stiftelsen i fremtiden. Det betyr at våre faggrupper vil kunne 

nyte godt av verdiene i Stiftelsen Byggfag lenge etter at TBF evt. måtte 

opphøre å eksistere. Og vi anser det som en fordel at foreningen ikke kan 

spise opp såkornet/grunnkapitalen sin uten videre. Stiftelsens midler skal 

brukes til vedtektsfestede tiltak og ikke til å saldere administrasjonsutgifter 

som fra tid til annen kan komme ut av kontroll. Stiftelsens midler er tenkt til 

nybrottsarbeid eller annen ekstraordinær fag- og fagforeningsutvikling. 

For TBF har Stiftelsen Byggfag vært en god samarbeidspartner som 

forvalter eiendommer og kapital for store verdier i en turbulent tid. Det er 

mitt inntrykk at medlemmene er fornøyd med organisasjonsformen. Den gir 

foreningen en handlefrihet som man ellers ikke ville hatt. 

Og den sikrer viktige byggfag en ressurs som ikke er styrt av forbundet. For 

en forening som tror på grunnplansaktivitet og som er preget av egalitære 

holdninger, var dette svært viktig. 

Stockmanns Hammer og ytringsfrihet 

Stockmanns Hammer er en varslings- og ytringsfrihetspris som består av en 

gyllen hammer i statuett, NOK 20.000 og et diplom. 

Det startet vel under arbeidet med avsløring av falske kontrakter på Nytt 

operabygg i Bjørvika i 2004/2005. Ettersom kontrollen med ulovlighetene 

skjerpet seg, særlig på Operaen, ble det stadig mer aktuelt for useriøse 

50


bedrifter å operere med falske kontrakter. Foreningene innså at uten 

allianser med modige arbeidsinnvandrere som hadde mot til å avsløre ”sine” 

arbeidsgivere, ville ulovlighetene fortsette, rett under nesa på oss. Så da 

TBF, gjennom HMS-koordinator Knut Farholm ved Operaen, fikk kontakt 

med Pawel Motyka og hans kolleger, vokste tanken frem. Motyka og hans 

akkordlag hadde mot til å avsløre at firmaet deres; Inside Service AS, drev 

med falske kontrakter og sosial dumping, i strid med norsk lov. 

Gjennom Stiftelsen Byggfag ble varslings- og ytringsfrihetsprisen 

Stockmanns Hammer opprettet i 2005, og Pawel Motyka ble den første 

prisvinner. Prisen ble delt ut av statssekretær Jan Erik Støstad på 

byggeplassen til Operaen i 2006. Gjennom å vinkle ytringsfriheten, ikke 

bare for journalister og skribenter, men for de som står svakest i samfunnet, 

fikk ytringsfrihetsdebatten en ny dimensjon for oss. Fra å oppfatte 

ytringsfrihet som en borgerlig demokratisk rettighet for rikssynsere og 

andre prominenser, ble ytringsfriheten, i samarbeid med fagforeningene, et 

mulig redskap for arbeidsinnvandrere og andre arbeidere til å avsløre sosial 

dumping og annen grov utnytting. Så da den såkalte 

karikaturtegningsdebatten kom, og prominente redaktører og forfattere 

prøvde å redusere betydningen av ytringsfrihet, så hadde vi i TBF et helt 

annet utgangspunkt. Vi var avhengige av enkeltpersoner og grupper som 

hadde mot til å gå imot ledelse og kolleger i egen bedrift og å avsløre 

ulovligheter. For oss var derfor ikke ytringsfrihet noe som de prominente i 

samfunnet kunne velge å bruke, ut fra taktiske hensyn. Nei det var en 

holdning som vi ønsket å fremelske blant våre medlemmer for å fremme 

lønns- og arbeidsvilkår for alle våre medlemmer og for å forhindre sosial 

dumping. 

Vi hadde også registrert det presset som ble utøvet mot varslere i en rekke 

varslingssaker. Det bekymret oss at Per Yngve Monsen, fra den såkalte 

Siemenssaken, uttalte at han ikke ville gjort det samme om igjen. Det var 

for tøft. Vårt svar på dette ble at varslere burde få mer støtte av sine 

fagforeninger. Og at fagforeningene burde ta mer vare på og støtte opp om 

de enkeltpersoner som har mot til å gå i mot flertallet i saker av betydning 

for fellesskapet. Gjennom et slikt arbeid hadde TBF som målsetting at 

varslere som fikk Stockmans Hammer ikke skulle angre, men at de skulle 

være stolte over hva de hadde utrettet og kunne si: ”Dette gjør jeg gjerne om 

igjen”. 

I ettertid har Stiftelsen Byggfag delt ut ytterligere tre ”hammere”: 

For året 2006: Ignact Nieznaj og Helge Larsen, ved Karmsund 

Maritim 

For året 2007/2008: Peter Heydorn, på byggeplassen Wexels Plass i 

Oslo 

Juryen i Stockmanns Hammer består av: 

51


52 

Rune Berg, adv. og juryleder 

Ørnulf Halmrast, Regiondirektør i Arbeidstilsynet i Oslo 

Terje Kalheim, Informasjonsansvarlig ved LOs internasjonale kontor 

Tellef Hansen, utreder i De Facto 

Helge Breistein, leder i Byggfag Bærum/Drammen 

Jan-Åke Persson, nestleder i Tømrer og Byggfagforeningen 

Egil Mongstad, tiltredende sekretær. 

Stiftelsen Byggfag og TBF har store forventninger til fortsettelsen av dette 

arbeidet med varsling og ytringsfrihet. 

Ytringsfrihet og fagbevegelsen 

Fagbevegelsen har nok et svært motstridende forhold til varsling og 

ytringsfrihet. 

På den ene side er det nok mange eksempler på at fagbevegelsen har støttet 

opposisjonelle, særlig i andre deler av kloden og særlig hvis deres ytringer 

samsvarer med ”arbeiderbevegelsens verdigrunnlag”. Når det kommer 

varslinger og ytringer som vi ikke er helt enig i, blir det noe vanskeligere, 

og fagbevegelsen har ved noen anledninger vist at støtten til varsling og 

ytringsfrihet ikke er av en helt prinsipiell karakter. 

Særlig blir dette vanskelig når du kommer over i produksjonslivet. De aller 

fleste varslere har jo ikke bare en arbeidsgiverrepresentant å stri med. De 

har ofte en bedriftskultur, bestående av kolleger, som synes varslinger er 

problematiske og at de kan ”true arbeidsplassene våre”. For å sitere Hoola 

Bandoola Band fra begynnelsen av 1970-tallet: ”..dom som gräver sin egen 

grav, inte tänker på nå’t annat än att dom ska ha mer betalt” 

Det finnes mange eksempler på slike snevre og kortsiktige holdninger, også 

i norsk fagbevegelse. Resultatet av dette har blitt at mange varslere har blitt 

stående unødig alene i sin kamp mot ulovligheter. Fagforeninger kan opptre 

støttende eller passivt i forhold til det flertallet som ikke ønsker forandring 

og som lukker øynene for ulovligheter av hensyn til arbeidsplassene. 

Samtidig har internasjonaliseringen, og sårbarhet i forhold til internasjonal 

kriminalitet, synliggjort at fagbevegelsen har et akutt behov for modige 

informanter. Ellers blir vi lurt. Ut fra dette har Stockmanns Hammer laget 

sitt slagord: ”En fagforening trenger varslere, varslere trenger 

fagforening”! 

Målekontoret Byggfag 

Som jeg tidligere har skrevet så var TBF i mange år et målekontor med 

”nogo attåt”. Det var derfor en viktig oppgave for styret å få etablert en


aktiv fagforening som tok opp helheten av medlemmenes situasjon. 

Ettersom det ikke lenger var så enkelt å trekke veksler på politiske partier, 

så var dette en utvikling vi måtte stå for på egne bein, sammen med andre 

byggfagforeninger. 

Dette var også en utfordring for foreningens målekontor som da var en 

integrert del av foreningen, om enn med eget regnskap. Målekontoret, 

sammen med foreningen, gikk igjennom tøffe svingninger gjennom 1990tallet 

og over i det nye årtusen. 

TBF hadde, og har, et samarbeid med Oslo Stein-, Jord- og 

Sementarbeiderforening, det som senere skulle bli Oslo 

Bygningsarbeiderforening. Etter hvert dukket det opp tanker om å danne et 

felles målekontor for Oslo og Akershus, for betongfagene og for 

tømrerfaget. I 2002 satte samtlige fagforeninger som organiserte betong og 

tømmer i disse to fylkene, seg sammen på Sundvolden Hotell ved Hønefoss, 

for å danne et felles målekontor for hovedbyggfagene. Det ble utarbeidet 

vedtekter for et felles målekontor, og alt syntes klart for et sterkt og samlet 

målemiljø i det sentrale østlandsområdet. Men så enkelt var det ikke? 

Etter at vi kom hjem fra Sundvolden, ble det snart klart at 

bærumsforeningene fikk problemer med å få personal- og økonomikabalene 

til å gå opp. Styrene på Bekkestua slo kontra og trakk seg ut av samarbeidet. 

Dette var selvsagt et tilbakeslag, men i vårt miljø syntes vi fortsatt at ideen 

var god, og jeg henvendte med derfor til Roy Pedersen, leder i Oslo Stein og 

Jord, for å høre om vi skulle fullføre prosjektet som et, foreløpig, rent 

osloprosjekt. Men dette fikk vi negativ tilbakemelding på. 

TBF og målekontoret sto derfor overfor et valg: Gå tilbake til start eller gå 

videre alene. Vi valgte det siste. Våren 2002, kort tid etter 

fellesmålekontorets kollaps, ble Målekontoret Byggfag stiftet som egen 

organisasjon og med Trond Gundersen som leder. Det ble gjort mindre 

endringer i de vedtektene som vi hadde utarbeidet på Sundvolden, og 

målekontoret skulle nå for første gang stå på egne bein. Av Stiftelsen 

Byggfag fikk de et oppstartslån på NOK 100.000. I dag har Målekontoret 

Byggfag et medlem, nemlig Tømrer og Byggfagforeningen. Det er 

imidlertid mulighet for flere foreninger som har behov for oppmåling for 

bygningsarbeidere å slutte seg til. 

Men hvorfor kunne vi ikke være èn organisasjon under fagforeningsstyrets 

ledelse? Det er noen viktige grunner til dette veivalget som jeg gjerne vil 

fremheve. 

I mange år, mens målevirksomheten gikk med overskudd, hadde 

målekontoret vært en melkeku for fagforeningen. Melket på mange måter, 

men også ved at oppmålerne ble trukket inn i foreningens arbeid og at 

foreningen gjorde seg avhengig av deres arbeidskraft i foreningsarbeidet, 

53


også i oppgaver som ikke var utadrettet eller hadde noe med oppmåling å 

gjøre. I perioder var mange av de viktigste tillitsvervene i foreningen 

bekledd av oppmålere. 

Det høres jo smart ut på kort sikt, men foreningens ledelse hadde en 

begrunnet frykt for at dette skulle gå ut over den viktigste oppgaven til 

målekontoret, nemlig oppmåling og bruk av akkordtariffen. Dette var en 

svært viktig del av lønnsutviklingen for foreningens medlemmer. Vi ønsket 

derfor å forhindre at foreningen melket målekontoret økonomisk. Det skulle 

i hovedsak få beholde sine overskudd, og dersom de ble store, så skulle 

målegebyret som ble avkrevd fra medlemmer i akkordlagene, settes ned. 

På denne måte ønsket vi at Målekontoret Byggfag skulle ble et best mulig 

redskap for våre medlemmers lønnsutvikling, på egen kjøl og med egen 

økonomi. Foreningens styre ble etablert som målekontorets 

generalforsamling, men jeg tror at de fem oppmålerne i Målekontoret 

Byggfag føler at de har tillit og ansvar for sin egne skjebne. Og så må vi 

kanskje hjelpe hverandre når det kniper. 

Etter hvert som vi etablerte Stiftelsen Byggfag og opparbeidet fonds fra 

tomtesalg, dukket det opp behov for bedre økonomisk styring. Vi ønsket å 

forhindre at vi alle skulle bli ”sløve” og bruke opp grunnkapitalen i daglig 

drift. Målekontoret hadde, som sagt, i en årrekke vært en viktig 

inntektskilde for TBF. Uten målevirksomheten ville foreningen ha vært en 

ubetydelighet og hatt en helt annen og mindre økonomi. Foreningen ville 

heller ikke hatt et apparat som daglig besøkte arbeidsplasser og jobbet 

direkte med å skaffe sine medlemmer bedre inntekt. Det er vanskelig å 

overvurdere betydningen av denne virksomheten. Målekontoret var altså en 

viktig stolpe i foreningens økonomi. Det er ingen overdrivelse å hevde at 

målervirksomheten i lange perioder har vært hovedstolpen i foreningens 

utadrettede virksomhet. 

På den andre siden hadde vi negative erfaringer med 

Bygningsindustriarbeiderforbundets distriktsmålekontorer. Disse 

målekontorene gikk stort sett fallitt på 1980- og 90-tallet. Det kan jo være 

mange grunner til dette, men i våre øyne var den viktigste grunnen at de 

isolerte seg fra fagforeningenens medlemsaktiviteter. Det var vår holdning 

at akkordarbeidet måtte være tett integrert i fagforeningsarbeidet, og mest 

mulig direkte styrt av basene og akkordlagene som var brukere av systemet. 

Med det regimet vi nå hadde etablert, følte vi at vi balanserte disse 

behovene på en god måte. 

I dag er det grunn til å si at dette selvstendige målekontoret har vært en 

suksess. Målekontoret Byggfag er i dag et av ytterst få målekontor i landet 

som går med overskudd, uten noen tilskudd fra foreningen. 

54


Det var altså sterke ønsker om kvalitetsforbedring som lå bak disse 

omorganiseringene, men også ønsker om bedre kontroll over bruken av 

medlemmenes kontingentpenger. 

Holdning til økonomi 

I løpet av de forandringene som jeg her har beskrevet dukket det opp en 

bekymring, nemlig at det kunne utvikle seg urealistiske og kortsiktige 

holdninger om at ”vi har en stor pengesekk” blant de ansatte i foreningen og 

målekontoret. I trange tider ville dette være en stor fristelse. Vi var derfor 

bekymret for at foreningens grunnkapital, som eiendommene jo må ses som, 

ville bli spist opp i daglig administrasjon. 

En del av mitt grunnlag for å tenke dette var erfaringen med at da jeg 

overtok som leder for foreningen i 1988, var det forbausende lite oppspart 

kapital på foreningens konti. Jeg skal ikke spekulere i årsaken til dette, bare 

konstatere at det var slik. I alle fall var det slik at da krakket i byggebransjen 

kom i 1989 og Gro strammet inn avskrivingsreglene samtidig, fikk TSF 

store økonomiske problemer. I løpet av kort tid ble antallet yrkesaktive 

medlemmer i foreningen mer enn halvert. Den lille oppsparte kapitalen vi 

hadde ble oppspist på kort tid, og på begynnelsen av 1990-tallet var 

foreningen langt på vei teknisk konkurs. Vi levde fra ”hånd til munn”, og vi 

måtte si opp en kontoransatt. I perioder måtte vi permittere ansatte, 

deriblant meg. Målevirksomheten gikk også kraftig ned. Oppmålerne måtte 

drive oppsøkende organisasjonsarbeid uten at det kom inn tilstrekkelige 

inntekter. Underskuddene sto i kø! 

De eneste faste verdiene som foreningen hadde på dette tidspunkt var 

eiendommene på Bæk og på Fagerfjell. Deler av disse eiendommene var 

imidlertid i en forfatning at de trengte vesentlig oppgradering og 

vedlikehold, og det fantes ikke midler til dette. Vår strategi om å selge ut de 

bygslede tomtene på Bæk var et avgjørende tiltak for å skaffe frem likvide 

midler for å kunne sette foreningens eiendommer i en stand der de enten 

kunne brukes til medlemmenes beste, eller omsettes til en fornuftig pris. 

Men vi var da avhengig av å forhindre at de fremtidige, innkommende 

midlene ikke ble forbrukt i en etter hvert hardt presset 

administrasjonsøkonomi. 

Opprettelse av Stiftelsen Byggfag var en del av dette. I stedet for å kunne 

forbruke stiftelsens midler i daglig administrasjon, må nå TBF søke midler i 

stiftelsen til ekstraordinære tiltak og/eller nybrottsarbeid. Vi ønsker å bruke 

midler i fremtidsrettet fagforeningsarbeid. Stiftelsens eiendommer 

representerer en ekstra grunnkapital, i tillegg til at det er viktige sosiale 

tilbud til foreningens medlemmer. 

Ut fra den samme tankegang ønsket vi også at målekontoret skulle drive 

med egen økonomi og ikke verken være avhengig av, eller melkeku for, 

55


andre deler av vår virksomhet. Vi tror at dette er nødvendig for å heve 

kvaliteten på målevirksomheten opp på det nivå som er nødvendig for å 

overleve i dagens turbulente byggebransje. Vi ønsket å trekke erfarne baser 

inn i styret for målekontoret, og at eventuelt overskudd skal gå tilbake til 

medlemmene i form av senket målegebyr. Nå har målekontorets styre 

senket gebyret fra 3,5% til 3,4%. 

Det sier seg sjøl at denne tenkningen måtte få konsekvenser for TBF. Rundt 

medlemsundersøkelsen til Bitten Nordrik ble vi mer oppmerskom på hva 

medlemmene tenkte om oss. Det var jo ikke bare hyggelig lesning som kom 

frem i intervjuer med medlemmer og ikke-medlemmer. 

På denne tiden kom det også innspill fra medlemsgrupper som syntes at 

medlemskapet var ”for dyrt”. Styret i TSF tok disse henvendelsene på alvor. 

Vi var ute i bedriftsmiljøer og diskuterte med våre medlemmer, og besluttet 

å ta spørsmålet opp på Årsmøtet. Der ble det med stort flertall besluttet å 

senke kontingenten til 1,8%. 

Foreningens økonomi var derfor anstrengt. Å klare seg med 25% lavere 

kontingentinntekter enn det man er vant til, er krevende. Men styret klarte 

omstillingen. Selv om man i noen få tilfeller var avhengig av å oppta 

kortsiktige lån i Stiftelsen Byggfag. Det sier seg sjøl at dette er vanskelige 

omstillinger som har vært, og er, krevende for foreningens administrasjon. 

Når nå foreningen har vedtatt at dens normale drift må skje på bakgrunn av 

de inntektene som kontingenten gir, så er dette en krevende prosess som 

ennå ikke er helt avsluttet. Det innebærer en slanking av administrasjonen, 

og dette igjen betyr at mer av foreningens virksomhet må skje ute i 

bedriftsmiljøene. 

Faggrupper/ut til medlemmene. 

For å bygge opp kontakten med medlemmene ute, vedtok styret å sette i 

gang en kampanje som vi kalte for Faggrupper/ut til medlemmene. Denne 

kampanjen hadde to mål: 

Foreningens faggrupper skulle identifiseres og organiseres bedre. Dette 

gjaldt i flere typer bedrifter. I fellesbedriftene ønsket vi at våre grupper 

(først og fremst gjaldt dette tømrerne) skulle bli en mer sammensveiset 

gruppe og fremme egne krav til foreningen. En del klubbstyrer blir opptatt 

med saker i sin egen bedrift og er ikke alltid like aktive i forhold til 

foreningene. 

Men også i de ”rene” tømrer-, snekker-, taktekker-, blikkenslager- eller 

montørbedriftene ønsket vi å styrke fagmiljøene og få dem til å bli mer 

aktive i forhold til foreningen. 

56


Det andre målet; Ut til medlemmene, hadde en svært ambisiøs målsetting, 

nemlig at alle medlemmer skulle ha tilbud om et møte med foreningens 

ledelse, en gang i året. På disse møtene skulle det inngås en skriftlig 

kontrakt mellom faggruppen og foreningen. Dette skulle ha form av en 

årsplan over hva faggruppen ønsket at foreningen skulle bidra med og hva 

faggruppen skulle gjøre sjøl. 

Sammen med representanter fra styret gjennomførte jeg i dette året en rekke 

møter med ulike bedriftsmiljøer. Snekkerne hos C A Johansson var først ut, 

deretter AF, Peab m. fl. Etter et års tid stoppet denne kampanjen opp, 

ettersom kapasiteten til foreningsledelsen ble sprengt og resultatene ute i 

bedriftene ikke sto i forhold til innsatsen. Allikevel sitter vi igjen med 

verdifulle erfaringer fra denne kampanjen, og det er mye av tankegangen 

her som kan gjenopptas i litt annen og mer gjennomtenkt form. 

”En bedre fagforening til en billigst mulig penge”. 

Med denne undersøkelsen og rapporten av Tellef Hansen (De Facto) ønsket 

TSF å få mer struktur over omleggingen av fagforeningen. Undersøkelsen 

ble gjennomført i 2004, og rapporten ble på dette tidspunkt presentert i 

hovedtrekkene. Det var også et skoleringsopplegg knyttet til rapporten, men 

på grunn av sykdom ble dette skjøvet frem i tid, og den endelige rapporten 

ble derfor lagt frem i januar 2006. 

På Årsmøtet i 2004 hadde TBF vedtatt følgende handlingsplan: 

Kamp mot lønnspress/sosial dumping. 

HMS; en sak for foreningen. 

Alle medlemmer skal ha tilbud om et lønnssystem som fungerer. 

Kartlegge og utarbeide plan for alle faggruppene. 

Rekruttering/informasjonsmateriell og nye medlemstilbud. 

I tillegg til dette vedtok foreningen å gjennomføre en høring i de viktigste 

bedriftsmiljøene innen sommeren, rundt tre saker: 

Skal TBF fortsette i Fellesforbundet med 2% i kontingent? 

Fortsette i Fellesforbundet og gå ned til 1,8% i kontingent? 

Gå ut av Fellesforbundet og senke kontingenten til 1,4% eller 

lavere? 

Som de fleste av våre medlemmer vil vite var det pkt. 2 som ble endelig 

vedtatt. Foreningen reduserte kontingenten fra 2% til 1,8%, og grovt regnet 

betydde dette at foreningens kontingentinntekter ble redusert med ca 25%. 

Dramatisk og spennende. 

Skoleringsopplegget til Tellef Hansen innebar mange elementer; 

Samfunnsanalyse, SWOT-analyse av flere områder i foreningen samt en 

møteserie for foreningens tillitsvalgte med innledere fra ulike land i 

57


Skandinavia, f. eks. LO-leder Stig Malm fra Sverige og Michael Valentin 

(tømrer) fra Danmark. 

Denne rapporten bør være obligatorisk lesning for fremtidige 

foreningsstyrer som ønsker å utvikle foreningen. Det er kartlagt mange 

problemer og foreslått mange tiltak som ennå ikke er gjennomført. 

Analysene i rapporten står seg godt i dagens situasjon. 

”Organizing Union” – avbyråkratisering. Organizing Union er et 

internasjonalt konsept som har opprinnelse fra Storbritannia og som vi fikk 

høre om fra våre danske kolleger i Byggefagenes Samvirke i Stor- 

København. Jeg skal ikke beskrive dette konseptet i sin helhet, for det 

finnes mye informasjon å få tak i på nettet, eller ved kontakt til TBF. 

Hovedpoenget er å flytte organisasjonens innsats nedover og ut dit hvor 

medlemmene befinner seg. De britiske utviklerne utdannet egne 

organisatorer som tok ansettelse i bedrifter og som arbeidet der med å 

organisere folk og å få valgt tillitsvalgte blant de naturlige lederne i 

arbeidsstokken. Foreningen og organisatorene skulle arbeide i en enkelt 

bedrift, intensivt, og så lenge at man fikk dannet en selvstendig 

bedriftsklubb som foreningen kunne samarbeide med. 

I dette arbeidet var det viktig å ta utgangspunkt i de sakene som de ansatte 

selv var opptatt av. Ikke belære folk om all den fortreffelige politikken som 

forbundsapparatet hadde klekket ut i sine lønnkamre, men forankre 

politikken i de ansattes egne saker. 

Innenfor dette konseptet må fagforeningene omdanne seg fra å være 

organisasjoner som gjør jobben for medlemmene til å bli organisasjoner 

som hjelper medlemmene til å ordne opp i sine egne problemer. 

TBF hadde allerede definert seg som en ”hjelp til selvhjelpforening”, og 

etter å hatt informasjonsmøter med Byggefagenes Samvirke og LO i Stor- 

København følte styret dette som en bekreftelse på at vi var på riktig vei og 

at vi ut fra disse tankene ville kunne utvikle en egen, lokal og ubyråkratisk 

modell av dette konseptet. 

TBF har i ettertid hatt et samarbeid med Oslo Bygningsarbeiderforening om 

en slik utvikling, og vi har forventninger om at vi i jubileumsåret skal 

komme videre i organisasjonsutviklingen. 

Dette initiativet har i tillegg vært et av temaene på Nordisk 

Hovedstadskonferanse for Byggfagene, særlig på konferansen som ble 

avholdt i Stockholm i 2009. Som dere vil se, har TBF lagt ned et stort 

arbeid for å analysere handlingsrommet sitt for å kunne forbedre sitt 

fagforeningsarbeid. Dette er arbeid som er skriftlig dokumentert i stor grad 

og som fremtidens tillitsvalgte kan trekke veksler på. 

58


Naboen og dørstokken. TBFs forhold til Oslo Bygningsarbeiderforening 

Det er ikke mulig å beskrive TBFs arbeid i denne perioden uten å skrive et 

eget kapittel om samarbeidet med Oslo Bygningsarbeiderforening, der den 

tidligere Oslo Stein, Jord og Sementarbeideres forening inngår. 

Jeg har sagt mange ganger, i mange sammenhenger, at det er ikke så mange 

fagforeninger som har samarbeidet så positivt og forbilledlig rundt så 

mange saker som disse to foreningsmiljøene. 

Roy Pedersen, nåværende leder i LO i Oslo, ble valgt til leder i Oslo Stein 

og Jord en tid før jeg ble valgt i 1988 og fortsatte som leder for den 

sammenslåtte Oslo Bygningsarbeiderforening (OBF). Vi kom begge inn på 

1980-tallet som representanter for en ny trend. Roy som stadig mer fristilt 

NKPer og jeg som forhenværende AKPer. Vi sto begge for et ønske om å 

radikalisere fagbevegelsen. Vi ønsket begge å fokusere på å bygge 

organisasjoner som kunne aktivisere medlemmene, og vi ønsket begge en 

avbyråkratisering av fagforeningene. Jeg har lyst å nevne noen av de sakene 

som vi har samarbeidet rundt, på pragmatisk og ubyråkratisk vis: 

Kampen mot LOs pensjonskasse. 

Kampen for fag- og bransjeinteresser i Fellesforbundet og mot 

forbundets sentralstyring. 

Kampen mot arbeidsledighet og krise (FAFO-rapport nr 100). 

Kampen mot kontraktører og useriøse aktører i arbeidslivet. 

Politiske demonstrasjonsstreiker mot arbeidsledighet og mot innleie 

av arbeidskraft. 

Brannkorpset. 

Og ikke minst et utstrakt samarbeid innenfor Fellesforbundet Region 

Oslo, som var en viktig faglig- politisk kraft, særlig på 90-tallet. 

I mange år var disse to foreningene samlokalisert til samme kontorlokaler, 

og vi har i flere omganger hatt planer om utvidet teknisk og faglig-politisk 

samarbeid. Foreningene delte kontorlokaler i 8. etasje i 

Bygningsarbeidernes Hus i mange år. I 2006 ble Bygningsarbeidernes Hus 

solgt til en privat investor, og de to foreningene planla å leie 9. etasje 

sammen med Rørleggernes Fagforening. Den nye huseieren endret 

imidlertid sine planer, og foreningen måtte fraflytte huset innen sommeren 

2007. Oslo Bygningsarbeiderforening prioriterte da å være samlokalisert 

med DK Oslo og Rørleggernes Fagforening og tegnet leiekontrakt for 

lokaler i Møllergata 24, der det ikke var plass til Tømrer og 

Byggfagforeningen. Stiftelsen Byggfag hadde i mellomtiden fått kjøpstilbud 

på kontorlokaler i Grønland, og tilbød OBF samlokalisering i disse 

lokalene. Dette ble avslått. Før sommeren 2007 var TBF etablert i egne 

trivelige lokaler i Grønland 12. 

59


I jubileumsåret pågår det samtaler om en sammenslåing av de to 

foreningene, en prosess som virker svært logisk, sett utenfra. Men dette er 

ikke noen helt enkel prosess, og jeg skal derfor prøve å gi mitt syn på noen 

av årsakene til dette. 

Jeg har allerede beskrevet det positive samarbeidet gjennom flere tiår, og i 

tillegg vil jeg hevde at de to foreningene vil være knyttet sammen i en eller 

annen form, også i fremtiden, fordi våre medlemmer jobber så tett på 

hverandre. 

Men sammenslåing mellom de foreningene er ikke noen ny tanke. Det har 

nok vært drøftet i tidligere tider. I 2001 ble sammenslåing tatt opp til 

drøfting i de to foreningene. Styret i TBF nedsatte en komitè som leverte en 

positiv innstilling til sammenslåing. Komitèen hadde bare en betingelse, at 

det skulle lages en plan for oppgavene i den sammenslåtte administrasjon 

og at nedbemanning skulle vurderes for å forhindre unødige kostnader i den 

nye foreningen. Oslo Bygningsarbeiderforenings leder uttalte at dette var 

helt uaktuelt, og denne sammenslåingsprosessen ble stoppet. 

I løpet av kort tid ble det lagt et løp med sammenslåing mellom Oslo Stein 

og Jord, Maler og Tapetserernes Forening og Murernes Union, - som i dag 

utgjør det som heter Oslo Bygningsarbeiderforening. Tømrer og 

Byggfagforeningen ble informert om denne sammenslåingen da planene var 

ferdigforhandlet og sammenslåing nærmest var gjennomført. 

Fagforeningskulturer og politiske tradisjoner 

Begge disse foreningene er ”gamle” foreninger med lange historiske røtter. 

Det er ikke urimelig å tenke at det har utviklet seg ulike 

organisasjonskulturer. Disse forskjellene var nok kanskje større i tidligere 

perioder. Tømrerfaget var da et selvbevisst ”svennebrevsfag” noe som 

innebar mulighet for mesterbrev. De faggruppene som hørte inn under Stein 

og Jord hadde tidligere ingen formell fagstatus, og noen av dem hadde i 

perioder status om hjelpearbeidere for andre faggrupper. Det er ikke 

urimelig å tenke seg at dette har medført visse rivninger og en del 

rivalisering mellom enkeltmedlemmer og foreningens tillitsvalgte. 

Jeg har latt meg fortelle at tidligere tiders ledere for de to foreningene ikke 

snakket sammen i lange perioder. Dette til tross for at de hadde kontorer i 

samme bygg og var medlem av samme parti (Ap). Det går rykter om at man 

utvekslet brev i stedet for å samtale. 

Etter hvert som fagbevegelsen og Arbeiderpartiet fikk økt innflytelse, ble 

Stein og Jord betraktet som en ”arbeiderorganisasjon” med en viss 

innflytelse i ”partiet”, mens man var mer kritisk til fag- og 

”laugsholdningene” i svennebrevsfagene. En av konsekvensene av dette var 

at Stein og Jord nok hadde større innflytelse i Arbeiderpartiet, men også i 

60


Bygningsindustriarbeiderforbundet, og de ble etter hvert en tallmessig større 

forening. 

Etter min oppfatning er det åpenbart at det har utviklet seg ulike holdninger 

både til spørsmålet om fagenes betydning og status, men også ulike 

holdninger til fagforeninger som politiske organisasjoner. 

Av det jeg har skrevet om TBFs satsning på fag, så vil dere forstå at her kan 

det være noen viktige nyanser også i dag. På det politiske plan kan jeg som 

en kuriositet nevne at ved stortingsvalget i 2009, oppfordret OBF sine 

medlemmer om å stemme rød/grønt, mens TBF oppfordret sine medlemmer 

om å bruke stemmeretten og stemme ut fra egen overbevisning. Ingen 

dramatisk uenighet, etter min oppfatning, men absolutt grunnlag for 

interessante politiske diskusjoner i fremtiden og kanskje en diskusjon om 

hva som er fagforeningenes samfunnsrolle. 

Kampen om forskalingsfaget 

Forskaling av grunnmurer var en del av tømrerfaget, helt til byggeprosessen 

generelt, og denne arbeidsoppgaven spesielt, utviklet seg dit hen at den ble å 

betrakte som et eget fag. Kampen mellom de to foreningene om hvem som 

skulle organisere representanter for det nye faget er beskrevet i Hallvard 

Tjelmelands 100-års-beretning og skal derfor ikke gjentas her. Den er i dag 

bare interessant å trekke frem for å synliggjøre en historisk rivalisering 

mellom yrkesgrupper som i dag både samarbeider og krangler slik som 

kolleger, som både er avhengig av hverandre, men som av og til er i veien 

for hverandre ute på byggene, noen ganger gjør. 

Denne godmodige rivaliseringen er ikke noe faktisk problem i dag, men den 

kan nok være en delforklaring til at fagforeningene ikke klarer å utvikle sitt 

organisatoriske samarbeide i et stort tempo. 

Økonomiske forskjeller og organisatoriske følger 

Jeg har beskrevet TBFs økonomiske situasjon og strategi i et annet avsnitt. 

Til forskjell fra denne er OBF å betrakte som en økonomisk ”stormakt”. 

Mens TBF har vært tvunget til å rasjonalisere, har OBF hatt økonomisk 

handlekraft i en helt annen grad og har kunnet bygge opp et helt annet og 

større apparat med ”ombud” på foreningskontoret. 

Det er heller ingen hemmelighet at OBF ikke har satt pris på en del av de 

organisatoriske tiltakene som TBF har gjort: opprettelse av Stiftelsen 

Byggfag, utskillelse av Målekontoret Byggfag som egen organisasjon og 

senking av kontingentsatsen fra 2% til 1,8%. En konsekvens av disse 

forskjellene er at mens TBF nå ønsker seg en felles håndtering av 

medlemsdatabasen (Fane 2) for foreningene i Oslo/Akershus-området så 

synes ikke OBF å støtte en slik utvikling. 

61


Som dere vil forstå, så burde ikke noen av disse sakene være uoverstigelige 

skranker, men jeg har valgt å nevne dem for å skape forståelse for at 

samarbeid mellom organisasjoner, også de som står nær hverandre, tar tid 

og krever gjensidig velvilje. 

I skrivende stund (januar 2010), fortsetter forhandlingsprosessen med sikte 

på å slå sammen de to foreningene. Det er gjennomført informasjonsmøter 

for å avlive myter og misforståelser, og det er planlagt nye tiltak utover i 

TBFs jubileumsår. 

Det er all grunn til å ha forventinger til at uansett hvilket konkret resultat 

forhandlingene kommer frem til, så håper vi at prosessen vil innebære et 

bedre samarbeid og et sterkere foreningsmiljø for de faggruppene som vi 

representerer. 

62


8 Bygningsarbeiderkultur 

”Livskraftige organisasjoner synger”. Jeg vet ikke hvor jeg har dette sitatet 

fra, men jeg har brukt det ofte. For meg har sang, musikk og poesi vært en 

livsnødvendighet. Det er ikke mange dager av mitt liv som har gått uten at 

jeg har sunget en sang eller flere. Denne kjærligheten til sang og musikk har 

jeg prøvd å ta med meg inn i fagforeningsarbeidet. 

Da jeg begynte i byggebransjen i 1975, var kultur en viktig del av mitt 

engasjement. Som medlem av musikkgruppa Stein og Jord (som måtte 

skifte navn i 1980 under trusler om rettssak fra ledelsen i Oslo Stein-, Jord- 

og Sementarbeideres forening og som ble til Bygg Band), har jeg vært med 

og spilt og sunget på 1. mai-arrangementer, streiker, solidaritetsarbeid, salg 

av Klassekampen - og ikke minst på et utall av fagforeningsarrangementer. I 

mange år dro vi rundt på pendlerbrakker og spilte sanger fra teaterstykket 

Pendlerne, kombinert med salg av avisa Klassekampen. 

I 1977 spilte vi inn LPen Fridomsharpa, utgitt på plateselskapet Mai, med 

den nå avdøde Tony Sheehan som forgrunnsfigur. Denne plata besto av 

frihets-, opprørs, og fagforeningssanger fra England, Irland og Skottland - 

oversatt til nynorsk og i stor grad sunget av en engelskmann(!) 

Hvis det er sant at livskraftige organisasjoner synger, så har mange lokale 

LO-foreninger et stort problem. Allsangen, som var obligatorisk på 

foreningsmøter i tidligere tider, har stilnet. I dag er det bare LO- og 

forbundskongresser som synger, - ja, også DNA da, som pliktmessig synger 

Internasjonalen og Ta hverandre i henda og hold. 

Lokalt i fagbevegelsen er det stadig sjeldnere med sang i forbindelse med 

møter og arrangementer, selv om enkelte organisasjoner, deriblant LO i 

Oslo har prøvd å motvirke denne tendensen. 

Tømrer og Byggfagforeningen har vært så heldig å kunne trekke veksler på 

de utmerkede musikerne i Bygg Band, tidligere fagforeningskamerater som 

har stilt opp på utallige arrangementer for ulike fagforeningsmiljøer. De 

fortjener en særskilt takk! Disse gutta har vært fast innslag på 1. maifrokosten 

til Oslo-foreningene i Fellesforbundet i ”alle år”. 

I tillegg har jeg personlig gjort flittig bruk av tidligere forskalingssnekker 

Thorkild Thorkildsens tekst til Willie Nelsons sang Bygningsarbeider’n 

ved mange anledninger. Den har vært god å ha ved mange offisielle 

anledninger, der jeg har representert foreningen. Denne sangen er blitt for 

en nasjonalsang å regne blant fagorganiserte bygningsarbeidere (og noen 

flere). 

63


Det er grunn til å si at TBF synger, i alle fall på fest. På møtene til 

foreningen står det dårlig til. Hvis vi skulle vurdere foreningens styrke ut fra 

sangmengden på medlemsmøte, så sto det ikke bra til. 

Jeg husker at det forrige regimet, på 1980-tallet, fikk daværende 

fagbladredaktør Johan Hjort og undertegnede til å ”opptre” med sang på en 

medlemsmøte. Jeg husker også at vi hadde en teaterfremvisning, en enakter 

kalt Pass deg for hunden, spilt av Siri Rom ved Det Norske Teateret, på 

medlemsmøte 17. november 1988. Men i det store og hele er det dårlig med 

sangkulturen på medlemsmøtene. Så her har fremtidens ledelse en jobb å 

gjøre. Det å synge sammen skaper styrke og samhold! 

Byggfagbladet og diktet 

Gjennom de fleste utgavene i dets mer enn 25-årige historie har 

Byggfagbladet satt av en hel side til poesi. Det fungerer slik at 

enkeltmedlemmer blir utfordret til å velge et dikt som de setter pris på. Så 

må de gi en kort begrunnelse for hvorfor de velger akkurat dette diktet, og 

så tilslutt må de utfordre et annet fagforeningsmedlem til å velge dikt i neste 

nummer. De aller fleste har fulgt utordringen lojalt, og noen få har levert 

egenprodusert poesi!! Gjennom et slikt enkelt grep har Byggfagbladet 

bidratt til å utvide fagforeningshorisonten for sine lesere. 

Hvorfor er kultur så viktig? 

Jeg må si at jeg har hatt store kulturopplevelser i mitt fagforeningsarbeid. 

En episode som jeg husker godt er da Lillebjørn Nilsen og co sang Rudolf 

Nilsens I Sekretariatet (en sørgelig historie) på LO-kongressen i 2005. Det 

var et stort øyeblikk for alle grunnplansentusiaster i salen. ”I sekretariatet, 

de ligger ansvarsflate, og unngår bryderi for landets industri”. Slik kunne 

”Rulle” (Rudolf Nilsen) formulere noen viktige dilemmaer ved dagens 

”solidaritetsalternativ”. 

Men kultur har, etter min oppfatning, en evne til å snakke til menneskenes 

hjerter og følelser og kan skape stemning og samhold langt ut over det som 

prosaiske resolusjoner kan håpe å oppnå. Dersom vi skal kunne håpe å 

engasjere morgendagens ungdom i fagbevegelsen, så nytter det ikke med øl, 

pizza og disco. Nei, morgendagens fagforeningsledere må nok ta den 

viktige oppgaven med å finne ut hva som kan få fremtidens 

fagforeningsmedlemmer til å synge sammen av full hals og føle den styrken 

som strømmer ut av dette fellesskapet. Jeg håper at TBF vil fortsette å gi 

sine bidrag til denne utviklingen. 

Hjemmeavla kultur 

Som et eksempel på den hjemmeavla kulturen i fagbevegelsen, gjengir jeg 

her en sang som bygger på godmodig rivalisering og mobbing mellom de 

64


ulike faggruppene på byggeplassene. Dette med å karakterisere hverandre 

og å sette klengenavn på hverandre er en praksis som går langt tilbake i tid. 

Da knekker snekker”n til 

(Julebord og jubileumssang siden 1997) 

Tekst: Egil Mongstad 

Melodi: Sixteen tons 

En mann er laga av skinn og bein 

en tømmermann han er hard som stein 

tenar og kvist og edeltre 

og midt imellom øra er det «hel ved» 

Da knekker snekker’n til med hammer og drill 

han fester og han banker og han skrur hvis du vil 

men når Satan og St. Peter slår opp sin dør 

så har’n solgt sin sjel til en entreprenør 

Snekker’n freser mot sin overfres 

med høvelspon og svette i et sinna fjes 

For han tapte tappen og falsen falt 

og dreiebenken dreide seg og ød’la alt 

Da knekker snekker’n til…….. 

Når blikkenslager’n slår blikket ned 

da ser’n noe du ikke vil se 

Han tar det siste stikk; Beslag i blikk, 

og han hamra det på plass rett før vannet gikk 

Da knekker snekker’n til….. 

Vil du tekkes tekker’n må du ta et tak 

han ruller papp og folie med ryggen rak 

Han løper lett om sommer’n, men blir’e frost 

da blir’n treig som lusa på en tjærekost 

Da knekker snekker’n til ……….. 

En murer står og lurer og han er litt klein 

han stabler og stabler, - stein på stein 

men han juger i fuger og forbanner forbant 

for øll’et gikk i dunken slik at kælken rant 

Da knekker snekker’n til........ 

En forskaler står og haler i en diger lem; 

betongen kommer og snart skal han hjem 

han strammer jern og stag, i støpelag 

men hvis dekket ikke herder helt til neste dag 

65


66 

Da knekker snekker’n’ til........ 

En rørlegger ød’legger alt som han ser 

han borer høl i vegger og skrur platene ned 

han har en rørtangkjeft, er sint og frekk 

og når veggene er lukka så er røra lekk 

Da knekker snekker’n til........ 

Med sparkel og maling og med fiberduk 

kan maler’n gjøre snekker’n både salig og mjuk 

han maler blått for blues i lynolrus 

og våkner opp til drømmer om det svarte, norske hus 

Da knekker snekker’n til........... 

Når kabe’rn trekkes må det brukes makt 

en ‘trikker’ står og nikker, han vil ha kontakt 

han føler impedans og ohm og watt 

og når anlegget er mørklagt er han helt sjakk matt 

Da knekker snekker’n til med batteridrill ............. 

I heisesjakta går det opp og ned 

heismontørene fikser det 

De kommer når’n står og stikker når’e går 

men blir det streik så står’n helt til neste vår 

Da knekker snekker’n til…………. 

En lafter løfter i de høye loft 

For skoftungen og gauken må på plass helt profft 

han hogger spor og lås med øks og jern 

Men glemmer’n laftevatten blir han fort litt fjern 

Da knekker snekker’n til…. 

Hvis du ser’n komme bare stikk av sted 

de angrer seg fælt de som ikke gjorde det 

Han har en hammer av jern og ei klubbe av tre 

og når treflisa tenner da går teppet ned 

Da knekker snekker’n til med hammer og drill 

han fester og han banker og han skrur hvis du vil 

Men når Satan og St. Peter slår opp sin dør 

Så har han solgt sin sjel- til en entreprenør. 

”Nasjonalsangen” Bygningsarbeider’n 

Det er ikke mulig å snakke om moderne bygningsarbeiderkultur uten å ta 

med denne sangen. Den har vært fast innslag der hvor fagorganiserte 

bygningsarbeidere er samlet. Selv har jeg brukt den som erstatning for en


tale ved mange anledninger. Når du er taler nummer ni og lurer på om det i 

det hele tatt er noe mer som er mulig å si, da er det kjekt å kunne si: ”Nei, 

jeg tror jeg tar en sang i stedet!” Med tekst av en tidligere 

forskalingssnekker, har den vært en slager blant bygningsarbeidere. 

Her kommer’n: 

Bygningsarbeider’n 

Tekst: Thorkild Thorkildsen 

Melodi: Willie Nelson 

Refr.: Mamma, la ikke sønn’ din bli bygningsarbeider 

La’n ikke jobbe i uvær og blest 

La’n heller bli advokat proff’ eller prest 

Mamma la ikke sønn’ din bli bygningsarbeider 

Han blir så lite hjemme at unga vil glemme’n 

Og kona vil ta seg en a’n 

Bygningsarbeider’n står ute dag etter dag 

Med spa’e med slegge og spett, med hammer og sag 

Sommer og vinter i snøvær og solskinn 

På stillas i grøfter og høl’ 

Og hun som blir gla’ i’n vil finne mye bra i’n 

Det kommer bare ikke fram av seg sjøl 

Mamma………… 

Bygningsarbeider’n er stri som et uhøvla bord 

Men inni er’n følsom og mjuk som puppen til mor 

Festing og drekking, bakrus og slagsmål om jenter 

Det syn’s’n er fæ’rt 

Men er’n først med på valsen og har fått seg litt i halsen 

Så må’n jo svelge så’n ikke blir kvæ’rt 

Mamma…………… 

67


9 Hvor går veien for Tømrer og 

Byggfagforeningen? 

De valgene som jeg har beskrevet i denne lille, personlige beretningen har 

ikke alle vært enkle. I vårt lokale revehi var det flere utganger vi kunne ha 

valgt. Noen av dem er fortsatt synlige, mens andre er blitt rasjonalisert bort. 

Hvis jeg skulle driste meg til å peke ut noen av de veivalgene jeg tror blir 

mest avgjørende i fremtiden, så er ikke dette noen enkel gjettekonkurranse. 

Situasjonen for fagbevegelsen, i et samfunn i stadig hurtigere forandring, 

der internasjonaliseringen skaper stadig sterkere utfordringer, både positive 

og negative, er ikke enkel å analysere. I dette endringssamfunnet vil det i 

hvert fall ikke være lett å se fasitsvarene for de som måtte lete etter den 

slags. Det gjør ikke jeg. 

Hvis foreningen ønsker å ha noen råd med seg inn i fremtiden, tror jeg at jeg 

vil løfte frem disse sakene: 

Ta ansvar for seg selv! 

Jeg tror Tømrer og Byggfagforeningen i enda sterkere grad enn før må 

utvikle styrende organer som etter eget beste skjønn tar ansvar for sin egen 

utvikling og for hvilket bidrag de mener foreningen skal gi til 

medlemmenes streben etter et bedre liv. Foreningens styre må fortsatt, og 

kanskje i økende grad, våge å gjøre sine egne vurderinger og å stå og falle 

med sine avgjørelser. 

Hvis foreningen klarer å kombinere slik selvtillit med å videreutvikle 

kontakt med forskningsmiljøer, slik som vi i fortiden har gjort med 

Teknologisk Institutt, Fafo, og ikke minst med De Facto, så tror jeg at 

utgangspunktet er godt for en positiv utvikling for at organisasjonen TBF 

skal kunne gi viktige bidrag til fordel for sine medlemmer. 

Medlemmene i sentrum 

Foreningens parole ”Hjelp til selvhjelp” signaliserer at medlemsaktivitet er 

viktigst i foreningens arbeid. Dette konseptet må utvikles slik at TBF kan 

fortsatt være en lav-administrasjonsforening, men samtidig være en god 

støttespiller for de medlemmer eller medlemsgrupper som ønsker å gjøre 

noe med sin egen situasjon. 

For at foreningen skal fortsatt være et effektivt redskap for medlemmene, på 

et konkurransedyktig kontingentnivå, må grunnplansaktiviteten styrkes. 

Foreningen bør ikke satse på å være ombud som uttaler seg på vegne av 

grupper av medlemmer, men heller å bli et ressurssenter for de medlemmer 

som vil gjøre noe for seg selv og sine kolleger og arbeidskamerater. Dette er 

en faglig begrunnet strategi, men også en økonomisk nødvendighet. 

68


Ta utgangspunkt i medlemmenes egne saker 

Fagbevegelsen kan fort utvikle seg ”politisk” i en slik grad at ledelsen tror 

at de vet alt og at medlemmene er uvitende. Selv om det er sterkt behov for 

dyktige folk med gode politiske analyser i fagforeningsledelsen, må 

hovedfokus være å ta tak i de sakene som våre nåværende og fremtidige 

medlemmer er opptatte av. Fagforening ”nedenfra” kunne vi kalle dette. 

Både i valg av politikk og i organisasjonsform går det skillelinjer her. For 

mye av organisasjonsdebatten er opptatt av å få grunnplanet til å løpe 

ledelsens ærend. Altfor lite fokus er satt på å engasjere medlemmene i kamp 

for egen situasjon. 

Kampen om kunnskapen 

TBF må også i fremtiden være en fagforening med vekt på fag. 

Engasjement for fagopplæring og etter- og videreutdanning bør fortsatt 

være et integrert og viktig satsningsområde for foreningen. 

Skolering av medlemmer i styrende organer på alle nivåer for å oppnå 

reflektert mot. Ikke den typen mot som kommer av å lukke øynene og være 

den tøffeste gutten i klassen, men det motet som kommer av å være rimelig 

sikker i sin sak. Å utvikle egne skoleringstilbud som er i pakt med de 

utfordringene som medlemmene står ovenfor, er av avgjørende betydning. 

Disse må være spennende, men også konkrete slik at medlemmenes hverdag 

blir speilet. 

Foreningen har fortsatt mye arbeid for seg for å ble et redskap for 

medlemmenes faglige utvikling. Arbeid i prøvenemnder er viktig, men 

tiltak for etter- og videreutdanning bør være fremtidige satsningsområder. 

Foreningen trenger fortsatt å utvikle Basskolen, fordi denne kompetansen er 

avgjørende for medlemmenes innflytelse, for fagenes status i samfunnet og 

selvsagt for muligheten til å påvirke sin inntekt i positiv retning med godt 

dokumenterte argumenter. Og fordi ingenting er utviklet en gang for alle. 

Foreningen trenger å utvikle en skoleringsplan for foreningsstyret (m. fl.). 

Det ligger mange elementer og utfordringer i Tellef Hansens rapport fra 

2006 Et best mulig tilbud til en billigst mulig penge. Her er mange 

veldokumenterte, men uløste oppgaver. 

Klubbstyrekurset må ferdigstilles snarest, og det må utarbeides en 

gjennomarbeidet plan for å skolere alle lokale tillitsvalgte. 

Bygge en robust lokal økonomi 

Foreningen må ha en økonomisk base som tåler tøffe tider. Grunnressurser 

må ikke brukes opp i daglig administrasjon i høykonjunkturer. Stiftelsen 

69


Byggfag må fortsatt utvikles til å bli et redskap for foreningens medlemmer 

innenfor vedtektenes rammer. Det er viktig å utvikle et kreativt og 

selvstendig styre for Stiftelsen Byggfag som kan gjøre den til et enda bedre 

redskap for våre faggrupper. 

Sosialister må kunne telle penger, var min høyst personlige konklusjon etter 

å ha sittet i mange timer på Arbeiderbevegelsens Arkiv og lest dokumenter 

om skandalen rundt Den norske fagorganisasjons pensjonskasse, en 

skandale som pågikk i over to generasjoner fordi LO og forbundene 

kombinerte brudd på pensjonskassas vedtekter med en utpreget uvilje mot å 

telle penger og ta konsekvensen av den reelle økonomiske situasjonen. I 

stedet håpet man at Folketrygden skulle redde LO ut av miséren. Det gjorde 

den ikke. 

Denne lærdommen gjelder i aller høyeste grad også for lokale 

fagforeninger. 

”Money talks”, heter det, og hvis en lokal fagforening vil fremme 

kontroversielle standpunkter, må den ha en selvstendig økonomi! 

Velg et positivt mål for organisasjonsutviklingen 

I Fellesforbundet har det dessverre blitt kortsiktig matnyttighet som er 

ledestjernen for organisasjonsutvikling. Foreninger skal sammenslås for å få 

flere betalende medlemmer bak hver ansatt. Hvis dette er eneste grunn for 

organisasjonsutvikling, bør foreningen saldere sin egen økonomi og 

forbedre sitt tilbud til medlemmene. Hvis man skal være med og ta ansvar 

for et større område enn det man allerede har, bør man gjøre analyser av 

hvilke ressurser man har å tilføre. Mekanisk sammenslåing av 

organisasjoner kan innebære en fare for å ”gjøre en dårligere jobb for flere 

medlemmer”. 

Hvis man ønsker å satse på kjøttvekta, ”sammen er vi sterke”, så må 

foreningen kombinere dette med en nøktern analyse av hvilke ressurser man 

har å tilføre for å forbedre situasjonen for den nye og utvidede grupper. 

Hvis man ikke har en nøye uttenkt plan, så kan vi risikere å bli flere som 

ikke vet hva vi skal gjøre. Da kan det være et godt alternativ å være en 

mindre og mer sammensveiset gruppe som utprøver nye metoder for å drive 

fagforening i en ny tid. Men enkelt er det ikke! 

Uansett så håper jeg TBF fortsetter å utvikle seg i retning av å bli et stadig 

bedre redskap for medlemmenes fag, lønn og arbeidsvilkår. 

Fordi medlemmene er verdt det! 

70


Del 2: Sett utenfra 

Av Paul Bjerke 

71


10 Foreningens plass i 

organisasjonen 

Foreningene er normalt de formelle grunnenhetene i LO-systemet. Men i 

72 

mange bransjer er klubbene den reelle kjernen. 

I bygningsbransjen har foreningene en sterkere posisjon. Det har historisk 

bakgrunn i plassansettelser, akkordtariff og målesystemet. 

Tømrer og Byggfagforeningen og dens forgjengere har konsekvent stått for at 

foreningen skal ha en viktig plass i organisasjonen. 

Fagforbund har en komplisert organisasjonsstruktur. 

En klubb består av et forbunds medlemmer innenfor en bedrift/virksomhet. 

Klubbene er ofte den levende kjernen i forbundene. I en del sammenhenger 

har klubber lokal forhandlingsrett med virksomhetsledelsen. Samtidig har 

utviklingen av store konserner gjort det nødvendig å etablere 

konserntillitsvalgte og konsernutvalg som betyr en faglig organisering etter 

eierskap. Styrken ved klubber er nærheten til medlemmene og 

bedriftsfellesskap. En av grunnene til at fagbevegelsen står forholdsvis 

sterkt i Norge er klubbenes styrke. Svakheten kan være at ensidig klubb- og 

konsern-organisering kan fremme bedriftssjåvinisme – og ikke minst – at 

det ikke fins noe organ som bryr seg med bedrifter der det ikke fins noen 

klubb. 

Fagforeninger er samlinger av medlemmer av et forbund på tvers av 

bedrifter innenfor en eller flere bransjer/fag og et geografisk område. På 

papiret har foreningen viktige oppgaver. Det er foreningen som har ansvaret 

for medlemmenes interesser overfor en bransje og/eller fag som helhet, men 

foreningene har sjelden forhandlingsrett. Det er ofte foreningen som har 

ansvar for rekruttering utenfor de store bedriftene. 

I mange LO-forbund, f. eks. i Fellesforbundet, er fagforeningene de 

formelle grunnenhetene. Det er foreningene som velger delegater til 

landsmøter og andre organer. Det er foreningene som kan fremme 

vedtaksforslag og komme med forslag i tariffoppgjørene. Det er også 

foreningene som arrangerer uravstemninger og gjennomfører streiker. 

I mange bransjer har likevel foreningene en nokså svak reell posisjon. 

Enkelte foreninger har likevel hatt styrke fordi de har representert mange 

sterke klubber. Det var for eksempel tilfelle med den legendariske Avdeling 

1 (Oslo Jern og Metall) som var en overbygning over store industriklubber 

som Kværner, Spigerverket, Nyland, Nebb, Asea Per Kure osv. Men svært


få av medlemmene gikk på møtene i avdelinga ”nede i byen” på kveldstid. 

På klubbmøtene som ble holdt på arbeidsplassen og iblant i arbeidstida, var 

oppmøtet vesentlig større, og det er ingen tvil om at mange vanlige 

forbundsmedlemmer først og fremst føler identitet og tilknytning til sin 

klubb. 

I bryggeri og mineralvannarbeidernes forening i Oslo har det for eksempel 

de siste 20 åra sjelden møtt mer enn et titalls medlemmer på 

foreningsmøtene. På klubbmøtene på Ringnes, som blir holdt på 

arbeidsplassen i arbeidstida, har det ofte vært over 200 til stede. 

Det er flere årsaker til at klubbene har styrket sin posisjon og foreningene 

har svekket sin. Dels skyldes det monopoliseringen på arbeidsgiversiden. 

Mange små bedrifter i en by legger forholdene til rette for foreninger, mens 

noen få store bedrifter gjør klubben til et mer naturlig enhet. 

Dels skyldes det at LOs hovedlinje har vært å organisere medlemmene etter 

industriforbundsmodellen og ikke etter fag, dvs. at alle LO-medlemmer i en 

bedrift skal være med i samme forbund, uavhengig av hva slags yrke de har. 

Gode eksempler er to kjente LO-ledere: Tor Aspengren var snekker og 

jobbet på jernbedriften Spigerverket, mens hans etterfølger Tor Halvorsen 

var rørlegger ved Hydro-anlegget på Herøya. Begge skulle etter sitt fag vært 

med i Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, men fordi 

organisasjonsstrukturen var basert på bedriftens bransjetilknytning, var de 

medlemmer av henholdsvis Jern og Metall og Kjemisk. 

Men det er mange viktige oppgaver klubbene ikke kan løse. Først og fremst 

er de dårlig egnet til å drive rekruttering og organisering utenfor egen 

bedrift, dernest er de dårlig egnet til å utvikle, samle og samordne fagligpolitiske 

linjer i en bransje eller et område. Til dette trengs fortsatt et ledd 

som er overordnet den enkelte klubb. 

LOs organisasjonsstruktur er derfor innfløkt, og det finnes ingen enkel 

løsning på organisasjonsproblemene. Det er svært mange hensyn som skal 

tas, og de peker i ulike retninger: Hensynet til identifikasjon og nærhet 

tilsier at hovedvekten bør legges på klubber. Hensynet til innflytelse overfor 

egne eiere tilsier samling av kreftene i et konsern eller lignende. Hensynet 

til fag, bransje og ansatte i småbedrifter og en mer helhetlig faglig politikk 

tiliser å legge vekt på foreninger, hensynet til innflytelse i det politiske 

systemet tilsier å legge vekt på arbeid på forbundsnivå. Ideelt sett bør 

fagbevegelsen bestå av både sterke klubber, sterke foreninger og sterke 

forbund med fokus på ulike områder. I praksis blir det ofte gjort et valg. Det 

er derfor store ulikheter mellom hvordan ulike forbund (formelt og reelt) er 

bygd opp – og det varierer mye hvor og hvordan ulike politiske retninger i 

fagbevegelsen har brukt kreftene . 

73


TBFs valg 

I bygning har fagforeningene hatt en relativt sterk posisjon. Det skyldes dels 

at bygningsarbeidere ikke har en fast arbeidsplass slik at klubber også har 

problemer med å samle folk og dels at det fortsatt fins mange små og 

mellomstore bedrifter og arbeidsgivere i bransjen. Men først og fremst 

skyldes det akkordtariffen og målesystemet som igjen er svært nær knyttet 

til faget og den konkrete jobben bygningsarbeidere gjør. Akkordtariffen er 

nesten uforståelig for utenforstående, men kjerna i det er en framforhandlet 

minimumsprisliste på hva det skal koste arbeidsgiveren å bygge en vegg 

eller sette inn et vindu. Fagforeningen har egne målere som også fungerer 

som organisasjonsarbeidere. Flertallet av TBSs medlemmer jobber i større 

bedrifter som i hovedsak driver med større nybygg. Enhetene i selve 

produksjonen er akkordlagene som er ledet av en bas. Alle medlemmene i 

laget kan være medlemmer av TBF, og hele laget har utbytte av 

akkordtariffen og målesystemet. 

På denne måten var det kanskje ikke så rart at TSF på 1970-tallet framsto 

som et ”målekontor med någo attåt”, som Mongstad skriver i del 1. Ut fra 

fagforeningsstrukturen var dette ganske naturlig. Det var i første rekke 

målinga som bandt foreningen og dens medlemmer sammen. 

Tømrer og byggfagforeningen er altså en fagforening i et stort LO-forbund. 

Det avgjørende valget TBF har tatt – igjen og igjen – de siste 25 årene, er å 

insistere på å fortsette å være det. 

Fagopposisjonen i bygning har også prioritert fagforeningsleddet, i 

motsetning til hva som har skjedd i andre bransjer. Men det fantes 

alternativer. Tømrerne kunne fulgt ”vyene” til mennene bak det store 

Fellesforbundet og funnet sin plass innenfor det nye forbundets 

”service”orienterte, byråkratiske struktur med store, ”profesjonaliserte”, 

avdelinger basert bare på geografi eller de kunne fulgt en linje med å legge 

hovedvekt på klubbene i de store bedriftene slik f.eks. Leif Petter Iversen 

tok til orde for i det aller første nummeret av Fagbladet, foreningsavisa som 

var en av opposisjonens første viktige seire. Iversen skrev i et debattinnlegg 

at «en aktiv grunnplansorganisasjon med tillitsmenn, tillitsmannsutvalg, 

eventuelt klubber som fungerer innenfor de enkelte firmaer, er det eneste 

som vil kunne sikre at avtaler og lover blir fulgt opp». 

Opposisjonen i Tømrer og Snekkernes Fagforening har bidratt til å bygge 

klubber, slik Iversen foreslo. Men opposisjonen har både før og etter 

maktovertakelsen i 1988 forsvart foreningen og dens posisjon som et fagligpolitisk 

nøkkelledd i organisasjonsstrukturen. Her skiller bygningsbransjen 

seg fra for eksempel bryggeriene og jern og metall. 

74


Da Egil Mongstad overtok som leder i TSF, i 1988 holdt opposisjonen fast 

på at dette skulle fortsette. TSF skulle være en fagforening, det skulle satses 

på dette leddet og det skulle gjøres med grunnlag i tømrernes fag og 

”særinteresser”. Slik formulerte Egil Mongstad seg f.eks. i en 

programmatisk innledning om forholdet til Fellsforbundet i 1990: 

Klubber og fagforeninger må være reelle interesseorganisasjoner. En levende 

fagbevegelse forutsetter at man ivaretar en yrkesgruppes særinteresser. 

Identifikasjonen med kolleger i like situasjoner er en bærebjelke. 

Dette er et avgjørende strategisk valg som foreningen har stått fast på i hele 

den siste 25 års perioden – på godt og vondt. Valget om å forsvare 

foreningen og dens rolle, henger nøye sammen med valget om å forsvare 

faget og kvalitet i faget, å forsvare den kompliserte akkordtariffen og å 

forsvare det foreningsbaserte målesystemet. 

Politisk kamp 

Et problem med fagforeninger som samler medlemmer fra ulike bedrifter i 

et geografisk område er at det er nesten umulig å samle dem til møter. Med 

visse unntak er det svært lavt oppmøte på fagforeningsmøter av denne 

typen. I TBF har oppmøtet på årsmøtene ligget et sted mellom 40 og 100 

medlemmer. I en forening som teller 1200 medlemmer er dette slett ikke så 

ille. I den berømte Avdeling 1 (Oslo jern og metall) var oppmøtet i beste 

fall noen få hundre av 18000 medlemmer. Foreningsmøtene er for de 

spesielt interesserte. Samtidig er foreningene ikke representantskap, men 

basert på at de medlemmene (og pensjonistene) som møter opp har hver sin 

stemme. 

I perioden fra rundt 1975 til rundt 1995 var motsetningene mellom det 

gamle Ap-regimet og den nye opposisjonen i TSF et helt sentralt 

stridsspørsmål for dem som møtte opp på foreningsmøtene. De frammøtte 

var neppe helt representative for foreningens medlemmer. Men det er ingen 

tvil om at disse motsetningene vitaliserte foreningen og foreningslivet. 

Det viktigste bruddet skjedde da det tette samrøret mellom Oslo 

Arbeiderparti og foreningen langsomt gikk i oppløsning. Men i ettertid er 

det faktisk grunn til å hevde at tømrerforeningens faglig-politiske linjer i det 

store og hele mer bærer preget av kontinuitet enn av brudd. 

75


11 Fag eller klasse 

En sentral strid i fagbevegelsen er om arbeidstakere skal organiseres på 

76 

grunnlag av fag/yrke eller klasse. 

LO har i prinsippet valgt en klasseorganisering, mens utdanningsgruppene har 

samlet seg etter fag eller profesjon. 

Begge organisasjonsmodellene har styrker og svakheter. 

Tømrerforeningene har tradisjonelt lagt stor vekt på faget. 

En sentral diskusjon i de ulike tømrerforeningene gjennom hele deres 125 år 

lange historie er spørsmålet om det er faget eller klassetilhørigheten som 

samler og som skal ligge til grunn for fagforeningsdannelse. Tømrerne har 

tradisjonelt lagt stor vekt på fag, men dette er ikke noe særegent for TBF. 

Tvert imot er det grunn til å hevde at fagorganisering i Norge i stor grad 

knytter an til fagbevissthet og fagstolthet. Hallvard Tjelmeland drøfter 

spørsmålet i flere passasjer i sin bok til Tømrer og Snekkernes fagforenings 

100 års-dag. Han refererer for eksempel protokollen fra Tømmermændernes 

Forening aller første møte, der man finner følgende begrunnelse for 

formålsparagrafen: 

Foreningens Formaal er ikke alene at samle omkring Fanen ved Procesioner men 

ogsaa at samle alle af faget ind i Foreningen, thi kun derved kan vi opnaa vaart 

formaal. Belærende foredrag menes kun de at være som gavner Faget eller skaffer 

dens medlemmer Dannelse og Oplysning. 

Ut fra dette rent faglige utgangspunktet utviklet foreningen seg etter hvert 

til en fagforening som var tilpasset de nye samfunnsmessige realiteter med 

splittelse mellom mestre (arbeidsgivere) og svenner (arbeidstakere). Men 

Tjelmeland påpeker at ”denne spenninga i det faglige arbeidet hang også 

sammen med at fagforeningen var ei fagarbeiderforening og ble derfor ikke 

løst en gang for alle, men har nødvendigvis fulgt fagforeninga sin 

virksomhet hele tida” (min utheving). 

De siste 25 årene er konflikten mellom fag og klasse ikke blitt mindre 

aktuell, snarere tvert i mot. Det synes nemlig helt entydig i vår tid at 

foreninger og forbund som legger faget og fagidentiteten til grunn for 

organisering lykkes bedre enn foreninger og forbund som forsøker å 

mobilisere på grunnlag av klassetilhørighet. 

Årsaken til dette er mangfoldig. Et viktig poeng er at makthaverne har klart 

å utdefinere ”klasse” som begrep i dagligtalen. Det er svært få som i dag 

oppfatter seg som ”arbeiderklasse”, selv om de åpenbart er det. Klassekamp


er noe som foregikk på 1920-tallet – til tross for at det er nokså lett å vise at 

klassebakgrunn fortsatt er den suverent viktigste forklaring på hvordan et 

individ tenker og handler i vårt samfunn. Men hovedsaken er likevel at det 

er en svært nær og naturlig sammenheng mellom fag og fagorganisering: 

Faget binder sammen. 

Det er derfor ikke tilfeldig at arbeidstakerorganisasjonen i Norge omtaler 

seg selv som fagbevegelsen og at LO opprinnelig het Arbeidernes Faglige 

Landsorganisasjon. Utgangspunktet for organisering var nettopp faget. De 

første som dannet fagforeninger i Norge var smedene og grafikerne. Den 

første som organiserte seg på Christiania Spigerverk i Nydalen var for 

eksempel ikke en av dem som tjente dårligst, men en av dem som 

sannsynligvis tjente aller best; smeden Adolf Edgren. Det skjedde i 1899. 

Edgren var både fagforeningsaktivist, ”øyelege” og sentral i den 

teknologiske utviklingen på bedriften. Han utviklet blant annet en ny 

spikerklippemaskin som førte til en vesentlig effektivisering av 

produksjonen. Dessuten løste han problemet med å holde knivene i 

maskinen skarpe. Edgren var organisert sammen med de andre smedene i 

Kristiania og Aker i daværende Avdeling 3. Mekanikerne var samlet i 

avdeling 1 og skruearbeiderne i Avdeling 10. Etter hvert ble de samlet i 

samme, lokale Jern og Metall-avdeling, mens spikerklipperne ble 

organisert i Norsk Arbeidsmandsforbund. 

I 1911 ønsket krefter i de tre fagforeningene ved Christiania Spigerverk i 

Nydalen ved Oslo å samle alle i en. Forslaget ble møtt med sterk motstand 

blant den store gruppa spikerklippere. Spiker ble den gang produsert ved at 

valsede stålplater ble klippet opp i spesiallagede maskiner. Spikerklipperne 

oppfattet seg selv som fagfolk, de hadde sørget for en form for 

fagbeskyttelse, og de ønsket ikke en slik sammenslåing. 9. september 1911 

samlet derfor et betydelig antall klippere seg i Sagene arbeidersamfunds 

lokaler og vedtok å gå mot fusjon fordi ”denne hadde saa mange 

særinteresser at ivaretage og som de mente ikke kunne bli ivaretaget ved en 

saadan sammenslutning”. Uenigheter og problemer rundt sammenslåing av 

fagforeninger er altså verken nytt eller noe som gjelder spesielt i bygning. 

Historikeren Knut Kjeldstadli har oppsummert disse ulike linjene i den 

tidlige fagbevegelsen slik: 

Ideologien i Faget med stor F knyttet bånd innen bransjen nedover og oppover, over 

klassegrensene. Dermed bidro den til faglig-politisk moderasjon. Men samtidig ga 

den styrke. Folk anså ikke formenn og ledelsen som mer kompetente. Og forakten 

var stor for overordnete som ikke kunne jobben. 

På den annen side: 

Fagstoltheten hadde brodd mot andre arbeidere, særlig de ufaglærte. Det var en 

tendens til å nedvurdere og undervurdere andres arbeid. Dreierne anså seg bedre 

77


78 

enn filerne da Dreierforeningen ble stiftet i 1898. Platearbeidet ble ikke betraktet 

som fag av andre jernarbeidere, langt opp i mellomkrigstida. 

Likevel var det altså klasseorganiseringen som vant fram i den fagligpolitiske 

linjekampen. Det skjedde særlig etter at Fagopposisjonen av 1911, 

ledet av den senere sentrale Ap-leder Martin Tranmæl, vant flertallet på LOkongressen 

i 1918. Fagopposisjonens linje var samling på klassegrunnlag, 

først og fremst i de lokale samorganisasjonene. 

LO-kongressen i 1924 vedtok med samme ideologiske utgangspunkt den 

såkalte industriforbundsformen; alle arbeidere i en bedrift skulle organiseres 

i samme forbund, basert på bedriftens bransjetilknytning. I jernbedrifter 

skulle følgelig alle – spikerklippere, rørleggere, elektrikere og snekkere - 

organiseres i Jern og Metallarbeiderforbundet, i byggebransjen skulle alle 

organiseres i Bygningsindustriarbeiderforbundet. 

Prinsippet er aldri blitt helt gjennomført, nettopp fordi sterke faggrupper 

ikke har ønsket å slå seg sammen med andre og risikere at deres ”særinteresser” 

blir nedstemt . 

Men den offisielle linja i LO har alltid vært organisering på ”klasse”basis. 

Og så sent som i 1984 kunne LOs egen forskningsstiftelse Fafo i en 

brevveksling fortelle LO at profesjonsorganisering innebærer en 

”fokusering på snever gruppeegoisme og at profesjonalisering utgjør den 

største utfordringen til den faglige arbeiderbevegelsens organisering”. 

Profesjonene ser, ifølge Fafo, sine interesser best ivaretatt gjennom en 

snever yrkessolidaritet framfor en bredere klassesolidaritet som 

fagbevegelsen var bygd på. 

Et paradoks i AP/LO-ledelsens holdning til ”klassesolidaritet” er at den 

samtidig har forlatt analysen av Norge som et klassesamfunn. Til den 

nåværende rødgrønne regjeringen (2010) har Ap for eksempel hentet inn en 

fiskeriminister som var visepresident i arbeidsgivernes kamporganisasjon 

NHO. Dermed blir det nokså vanskelig å utvikle en organisasjon basert på 

”klassesolidaritet”, og Ap- og LO-ledelsen har i mange sammenhenger i 

stedet brukt begrepet mot de kreftene i fagbevegelsen som ønsket å gjøre 

noe – eller som sto i opposisjon til ledelsen. Organisasjonsendringer 

begrunnet i ”klassesolidaritet” er blitt brukt for å svekke opposisjonen og 

drukne den i store, byråkratiske fellesforeninger der medlemmene har lite til 

felles og der makta følgelig lett blir liggende hos et lite sjikt byråkrater og 

tillitsvalgte som ofte føler lojalitet oppover i stedet for nedover. 

Etableringen av Fellesforbundet 

Etableringen av Fellesforbundet var et ekstremt tydelig utslag av denne 

byråkratiske linja. Den store forbundsfusjonen var overhodet ikke noe 

grunnplanskrav. Tvert imot var den resultat av en lutefiskmiddag der fire 

forbundsledere (i Jern og Metall, Bygning, Bekledning og Papir) på vei ut i


pensjon ble enige om at en sammenslåing kunne være lurt. Noe av 

begrunnelsen for sammenslutningen holder vann. To av forbundene, papir 

og bekledning, var i rask tilbakegang på grunn av teknologiske endringer og 

utflagging av bedrifter og produksjon. For å opprettholde en rimelig styrke 

og størrelse kan sammenslutning i slike tilfeller naturligvis være en 

fornuftig løsning. Men Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund (NBIAF) 

var ikke i en slik situasjon. Tvert i mot: Bygningsarbeiderforbundet sto støtt 

på egne bein, det hadde hatt en klar medlemsvekst de siste årene og var blitt 

det nest største forbundet i privat sektor med 60.000 medlemmer. Store 

deler av Bygning hadde dessuten et helt eget lønnssystem, noe som 

vanskeliggjorde samordning med de typiske industriforbundene. Bygning 

manglet dessuten jernindustriens typiske klubbstruktur. Begrunnelsen for 

innfusjonering av NBIAF var derfor dårlig, og det fantes ingen entusiasme 

for storforbundet i noen del av forbundet. Likevel signaliserte 

forbundsformann Odd Isaksen i pressa tidlig og klar støtte til 

storforbundstanken. 

Men på landsmøtet i 1982, som viste seg å være det siste som kunne stanset 

fusjonen, ble han møtt med massiv motstand. I debatten var rundt 90 

prosent av talerne motstandere av storforbund. I følge Bygnings historiker 

Harald Berntsen var det ulike grunner til motstanden: Mange, som 

daværende TSF-leder Johan Østbergs gode venn, rørlegger Charles Jensen, 

ville eventuelt ha sammenslutning med beslektede forbund (dvs. ikke 

industri), andre var tilhengere av et helt forbundsløst LO, mens en stor 

gruppe mente at Bygning fortsatt ville klare seg best på egen hånd. De få 

fusjonstilhengerne holdt stort sett kjeft, deres viktigste argument var å ”bli 

større” eller de argumenterte med ”nødvendigheten av samarbeid på grunn 

av datateknologien”. 

Det endte med at forbundsformann Odd Isaksen sluttet seg til et forslag om 

å la neste landsmøte avgjøre saken etter at forhandlinger med upresiserte 

”andre” forbund var fullført. Dette ble stilt opp mot alle andre forslag som å 

si nei til fusjon nå og å gjennomføre uravstemninger. Og det ble vedtatt. 

Vedtaket førte i realiteten til at ledelsen fikk fem år til legge fram et fait a 

compli for neste landsmøte. 

Da NBIAF samlet seg til landsmøte igjen i mai 1987 hadde det to 

muligheter : Å si ja til hele den framforhandlede Fellesforbund-pakka som 

dessuten var godkjent av alle de fire andre forbundene som var med (Skog 

og Land var kommet i tillegg) - eller avvise alt. Kjernen i formann Isaksens 

argumentasjon for et storforbund var å ”skape en så god og effektiv serviceorganisasjon 

som mulig”. Han argumenterte med at ”det sier seg sjøl at små 

forbund ikke kan yte samme service som et stort forbund har mulighet til”. 

For å roe den svært sterke opposisjonen i Bygning, var det lagt opp til at det 

nye forbundet skulle deles inn i seksjoner basert på de gamle 

forbundsgrensene. Bygning skulle altså få sin egen seksjon. Dette var en 

79


helt nødvendig konsesjon til oppososisjonen, men neppe like alvorlig ment 

av alle. 

TSF og storforbundet 

TSF engasjerte seg ivrig i ”organisasjonsdebatten”, som det gjerne heter i 

LO. På et medlemsmøte i november 1986 innledet forbundets 

hovedkasserer Håkon Nielsen og murer-formann Oddvar Bråthen for og 

mot. Fem medlemmer hadde ordet i debatten, og det er grunn til å tro at de 

aller fleste argumenterte mot innlemming i storforbundet. På et nytt 

medlemsmøte i mars 1987 ble opposisjonens Egil Mongstad og John Jørgen 

Støa valgt til landsmøtedelegater i strid med styrets innstilling. På selve 

landsmøtet ser det ut til både TSFs formann Johan Østberg, som var delegat 

som medlem av forbundsstyret, og Mongstad markerte seg klart mot 

forbundstoppene. 

Ledelsen hadde nemlig lagt opp til at bare forbundsformann Isaksen skulle 

innlede på landsmøtet. Johan Østberg hadde forgjeves prøvd å få til at også 

en representant for motstanderne av innlemming i Fellesforbundet skulle få 

legge fram sitt syn. I selve landsmøtesalen vant han derimot fram, og 

Oddvar Bråthen fra Murernes Union i Oslo fikk presentere sine argumenter 

mot sammenslåingen. Han la vekt på at organisasjonsmønstret med store 

regionavdelinger og klubbsystem som det FF la opp til, passet dårlig i 

bygningsbransjen. Vi må anta at Østberg hadde om lag samme holdning. 

Forslaget om å opprettholde Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund som 

selvstendig forbund ble forøvrig, og kanskje symbolsk nok, fremmet av 

daværende leder av TSFs ”søsterforening” Oslo Stein og Jord, Roy 

Pedersen, og Anders Frøstrup. Eks-NKPer Roy Pedersen var både før og 

etter en sentral person i venstreopposisjonen i fagbevegelsen. Frøstrup var 

en AKPer og tømrer fra Nøtterøy som så sent som året før hadde vært 

suspendert fra forbundet for å ha skrevet under på oppropet for en Fri og 

uavhengig fagbevegelse. Forslaget mot fusjon fikk 76 stemmer. 

Et forslag fra TSF-delegaten Egil Mongstad og Nils Frogner fra Bergen 

Stein og jord om uravstemning blant medlemmene om spørsmålet ble 

forkastet med overveldende flertall. 

Men misnøyen i det som skulle bli til bygningsseksjonen i Fellesforbundet 

fikk utløp da representantene skulle anbefale sine representanter til ledelsen 

i den nye seksjonen. Da ble Kjell Røttereng og Kjell Øvergaard, som begge 

for øvrig var medlemmer av Tømrer og Snekkernes Fagforening, valgt med 

stort flertall framfor forbundsledelsens kandidater. 

Som vi ser, skjerpet etableringen av Fellesforbundet alle mulige 

motsetninger mellom TSF og dets eget forbund. Det gjelder altså både selve 

saken (etablering av storforbund og nedlegging av avdelinger basert på fag), 

80


framgangsmåten (gjennomført topplansstyrt og udemokratisk 

saksbehandling) og begrunnelsen (skjerping av ”service”-profilen). 

Nedleggingen av fagbaserte foreninger har imidlertid trukket ut på grunn av 

den sterke motstanden fra bygningsfolket, men på stadig flere steder fins det 

nå bare en stor avdeling av Fellesforbundet, som organiserer alt fra sveisere, 

bilverkstedansatte og stuepiker til typografer, tømrere og andre 

bygningsfolk. Slik er det for eksempel på Nedre Romerike. 

Disse motsetningene er ikke blitt mindre etter at hotell og restaurant (av 

nokså uforståelige grunner) og grafisk (av nød) ble en del av 

Fellesforbundet. De nye grunnorganisasjonens som bare heter 

Fellesforbundet Avd. xy er fagorganisering totalt frikoplet fra både fag og 

bransje 

Organisering basert på fag og profesjon 

Fellesforbundets organisasjonsstrategi er tilsynelatende helt i strid med det 

som har gitt suksess de siste 25 årene. Fra rundt 1980 har nemlig 

fagorganisering basert på profesjon mer blitt regelen enn unntaket. Særlig 

arbeidstakere med utdanning har basert sin arbeidstakerorganisering på 

faget/profesjonen, og vi har fått en rekke nye og ny-gamle, sterke 

profesjonsfagforeninger som Norsk Lægeforening, Norsk 

Sykepleierforbund, Utdanningsforbundet – og for den saks skyld - det 

tidligere Norsk Hjelpepleierforbund. 

Norsk Sykepleierforbund (NSF) kan være et eksempel på et ur-typisk 

profesjonsforbund. NSF har i praksis monopol på sykepleierorganisering. 

Forbundet organiserer i dag 80-90 prosent av landets sykepleiere. Det 

legger svært stor vekt på faget og sykepleiernes fagidentitet i sin profilering, 

både overfor medlemmer, potensielle medlemmer og offentligheten. 

Forbundet prøver å skaffe seg kontroll over deler av utdanningen, 

spesialiseringen og offentlige godkjenningsordninger - og har til en viss 

grad lykkes. Denne organiseringen av fagidentiteten har gitt forbundet svært 

stor legitimitet blant sine egne. Problemet er at organiseringen ikke har gitt 

sykepleierne spesielt mye høyere lønn, og NSFs forsøk på å streike seg til 

bedre vilkår har oftest endt med tvungen lønnsnemnd og nokså lite utbytte. 

Årsaken til det ligger muligens i at profesjonsforbundene lett kan komme til 

å overdrive sin egen profesjons betydning og nytte og – i særlig grad – 

overdrive sin egen støtte i opinionen. NSFs profileringsstrategi overfor 

omverdenen, der det konsekvent legges vekt på at sykepleierne bør ha 

høyere lønn fordi yrkesgruppa er spesielt viktig og nødvendig, bygger 

delvis på en ide om at profesjonsmakt er populært. Men slik er det ikke 

nødvendigvis. Profesjoner og profesjonsmakt er – som vi blant annet ser av 

Fafos formuleringer - omstridt. 

81


Ulike teorier om profesjoner/fag 

Det finnes ulike teoretiske retninger for å analysere organisering basert på 

fag og profesjon. De kan være nyttige for å belyse styrker og svakheter ved 

fagforeninger basert på fag eller profesjon. 

Først; hva er egentlig en profesjon? Det fins mange beskrivelser og 

definisjoner. I en lang periode var det vanlig å knytte begrepet til visse yrker 

med universitetsutdanning og kontroll over et fag. I dag vil de fleste fagfolk 

heller bruke en definisjon som tar utgangspunkt i hva som skiller en 

profesjons arbeid fra annet arbeid. For eksempel som amerikanske Eliot 

Freidson skrev: 

82 

Minimumstrekket ved en profesjonell arbeidstaker er … frihet til å gjøre 

vurderinger i arbeidsutførelser basert på et personlige skolert skjønn som ikke kan 

gjøres av personer som ikke har samme kvalifikasjoner. 

I Fagbladet 4/92 skriver Mongstad om sitt syn på fagarbeidets betydning. 

Han viser til Ulf Larsen i Byggmesterforeningen som sa at 

en fagarbeider i England gjør det han får beskjed om og så setter han seg og venter 

på ny beskjed fra sine foresatte. I Norge har det hittil vært et mål at tømrere og 

andre fagarbeidere skal ha kunnskap til selvstendig arbeid og kunne gjøre egne 

faglige vurderinger. 

Mongstad slutter seg til dette, og vi ser at dette nesten ord for ord er samme 

det som Freidsons beskrivelse av profesjoners kjerne. Dette kan tyde på at 

forståelsen av fagarbeid i Norge ligger svært nær opptil forståelsen av 

profesjonene når det gjelder synet på sin egen selvstendighet og makt i selve 

arbeidet. De to nøkkelordene er skjønn og selvstendighet. 

For profesjoner og fagarbeidere selv er det normalt en selvfølge å oppfatte 

dette uavhengige skjønnet og denne selvstendigheten som en fordel – både 

for dem selv og for samfunnet. Men verken i forskningen eller politikken er 

dette like selvsagt – og det glemmer ofte profesjonsforbundenes talsmenn 

og –kvinner. 

I forskningen er det to hovedtradisjoner i synet på profesjoner, en som 

hyller dem som en del av framskrittet og en som er til dels sterkt kritisk. 

Den positive tradisjonen har den amerikanske sosiologen Talcott Parsons 

som helt. Parsons beskriver profesjoner i sitt hovedverk The Social System 

fra 1951, og hovedpoenget er å beskrive hva slags funksjon profesjoner har 

i et moderne samfunn. Det er to hovedtrekk ved Parsons tilnærming som i 

vår sammenheng er spesielt viktige. For det første har han og hans 

tilhengere en positiv og velvillig holdning til både profesjoner og 

profesjonaliseringstendenser. Fagfolk med kunnskap og kompetanse vil løse 

samfunnets problemer ved å oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Legene skal 

helbrede folket, sykepleierne skal pleie de gamle og syke, pedagogene skal 

utdanne befolkningen, jurister og politifolk skal sørge for at ro og orden


opprettholdes – og tømrere skal bygge solide hus. Ekspertisens kunnskap 

koplet med ekspertisens makt sørger for å skape et best mulig samfunn. Det 

er en slik – til dels skjønnmalende - tradisjon profesjonsforbundene bygger 

sin profileringsstrategi på. 

Men det fins også et helt annet og langt mer kritisk perspektiv. Det tar 

utgangspunkt i tyskeren Max Webers maktanalyser, der profesjonalisering 

blir forstått som en yrkesgruppes strategi for å øke status, lønn og makt. 

Med dette utgangspunktet blir profesjonsposisjonen (og 

fagarbeiderstatusen) et tvilsomt og diskutabelt privilegium, og henvisningen 

til samfunnsnytten oppfattes som taktikk. Weber formulerte seg slik: 

Utformingen av diplomer fra universiteter, tekniske høyskoler og handelshøyskoler, 

ropet om at det må lages eksamensordninger på alle områder, fører til at det dannes 

et privilegert sjikt innenfor offentlig og privat byråkrati.... (med) krav om sikkert 

avansement og sikker forsørgelse i alderdommen, men fremfor alt krav om at sosialt 

og økonomisk fordelaktige stillinger skal monopoliseres til fordel for dem som tar 

sikte på slike eksamensdiplomer. 

Drivkreftene bak denne typen krav, er i følge Weber, først og fremst at man 

ønsker å begrense tilbudet til stillingene. 

Det pågår en løpende politisk diskusjon om hvor mye selvstyre profesjoner 

og fagarbeidere bør ha. Arbeidsgivere er skeptiske til profesjonell 

uavhengighet fordi den svekker arbeidsgivernes styringsrett. Politikere i 

maktposisjoner er skeptiske til profesjonell autonomi – av samme grunn, de 

er arbeidsgivere for de store profesjonsgruppene i offentlig sektor. 

Hvis vi følger denne tankegangen, dreier kampen for profesjonell makt og 

prestisje seg om å etablere et selvstendig område og definere grensene for 

dette området av uavhengig skjønnsutøvelse – mot andre grupper, andre 

profesjoner, andre felt/institusjoner/systemer og offentligheten. 

Betingelsene for å etablere en slik posisjon er (1) å skaffe sosial aksept for 

nødvendigheten av uavhengig profesjonelt skjønn på et området og (2) å 

avgjøre hva slags type skjønn som er nødvendig i det aktuelle området. 

Begge disse forutseningene er normalt sosialt kontroversielle. Etablering av 

profesjoner er derfor også en politisk kamp, både formelt og uformelt 

Tømrerne har de siste årene i liten grad kjempet politisk for å etablere 

enerett til visse typer arbeid, men Egil Mongstads beskrivelse av striden 

mellom arkitekter og tømrere i kapittel 4 er et godt eksempel på den 

uformelle kampen for å forsvare fagets selvstendighet. 

Profesjoner må også levere ”nyttige tjenester” til samfunnet for å kunne 

beholde sin legitimitet. Hvis ikke profesjonen oppfyller sitt 

samfunnsoppdrag, blir den utsatt for kritikk og i siste instans kan oppdraget 

– eller i det minste retten til uavhengig skjønnsutøvelse – bli avgrenset eller 

trukket tilbake av myndighetene. Som Freidson har påpekt: 

83


Profesjonalisering er en politisk prosess. Det er politiske myndigheter som 

deler ut (og trekker tilbake) profesjonelle privilegier: 

84 

Profesjoner er intimt forbundet med formelle politiske prosesser … Bevaring og 

styrking av en profesjons posisjon i markedet er avhengig av kontinuerlig politisk 

aktivitet. En profesjon må bli en interessegruppe som på samme tid kan skyve fram 

sine mål og beskytte seg selv fra dem med konkurrerende mål . 

Disse diskusjonene kan også anvendes på tømrerfaget. Profesjonalisering 

handler om å sikre seg makt over hvordan arbeidsoperasjoner skal utføres – 

og hvem som skal utføre dem. I kampen for å sikre seg kontroll, benytter 

profesjoner og fag oftest allmenn-nytten som argumentasjon. På den ene 

siden fins det gode argumenter for nødvendigheten av fagkompetanse og 

kunnskap. På den andre er det alltid mulig å skape mistanke om at 

profesjons- og faggrupper først og fremst er ute etter å fremme sine egne 

mer enn samfunnets interesser. 

Tømrere i Bitten Nordriks rapport om Fagstolthet uttrykker seg f. eks. slik: 

Det kan jo hende at bygg blir tetta litt for fort da. Det kan være fukt i veggene eller 

andre ting som det ikke skal være, men da har det regna og de må bare tette. Det er 

sånne ting det går på. 

Eller: 

Det kan fort skje at det blir litt dårligere utførelse når det har så kort tid. Da tar du 

gjerne ikke den beste, men den raskeste løsningen. Det er et ganske stort problem 

synes jeg, dette med de korte byggetidene. Det er et stort problem. 

Den underliggende argumentasjonen her er at hvis tømrerne får mer makt 

over hvordan arbeidet skal gjøres, vil vi få bedre bygninger. Dette er etter 

alt å dømme sant, men det er et argument som ikke alle nødvendigvis 

aksepterer. 

Denne typen fagbevissthet er et sterkt kort når den retter seg mot kapitalister 

som vil øke profitten ved å gjøre dårlig arbeid, men problemer kan oppstå 

når den retter seg mot andre faggrupper eller ufaglærte og blir sjåvinistisk, 

slik som når legene prøver å hindre sykepleiere i å få lederoppgaver på 

sykehusene, når sykepleierne ville kaste hjelpepleierne ut av sykehusene og 

nekte dem videreutdanning eller når hjelpepleiere snakker foraktelig om 

”ufaglærte” som om de var en slags skadedyr. 

Problemer med organisering etter fag 

Det er en grunn til at en viktig strømning i hele fagbevegelsens historie har 

vært samling på tvers av fag. Det kan motvirke fagsjåvinisme og styrke 

muligheten for felles opptreden og gi mer styrke og innflytelse. En ensidig 

vekt på yrkesidentitet kan tvinge fagforeningene til å fremheve det særegne


og spesielle ved egen yrkesgruppe – i motsetning til andre - som 

begrunnelse for eksempel for økt lønn. 

I en artikkel i Byggfagbladet 4/2003 tok Kjell Skjervø opp denne 

problemstillingen. Hans utgangspunkt var De Factos rapport om 

”fagstolthet”. Bitten Nordriks hovedkonklusjon i denne rapporten er at ”i et 

samfunn der så godt som alle andre yrker og utdannelser framheves og 

brukes i kampen for godene er det imidlertid et spørsmål om yrkesfaglige 

interesser kan ivaretas gjennom en organisasjon som demper effekten av fag 

mer enn fremhever det”. 

Skjervø presenterte først sin egen kortversjon av rapporten: ”LO kjemper 

for arbeiderklassens interesser, ifølge De Facto. Men det er ikke det som 

ligger tømrerne nærmest på hjertet. Derfor er foreningens medlemmer på 

kollisjonskurs med Fellesforbundet og LO”. Han skriver deretter: 

Dette er ikke min erfaring. Min erfaring er at det er mye god klassebevissthet blant 

bygningsarbeiderne. Tømrerne ikke unntatt. Hva enten de vil innrømme det eller 

ikke. Bygningsarbeiderne er ikke forbanna på Fellesforbundet og LO for at de 

ivaretar klasseinteressene deres. De er forbanna for at de ikke gjør det. 

Faget er viktig, skriver Skjervø, ”men etter min mening ikke viktigst”. 

Nesten alle de viktigste utfordringene tømrerne står overfor framover, har de felles 

med andre bygningsarbeidere. At det blir gjort noe med korte byggetider og at 

rølpefirmaer lukes vekk fra byggeplassene bør være blant foreningens 

hovedanliggender. Dette er en unison oppfatning blant både organiserte og 

uorganiserte tømrere, ifølge rapporten. Korte byggetider plager ikke bare tømreren. 

Det gjelder alle på bygget. Det samme gjelder mer eller mindre rølpete leiefirmaer. 

Regjeringa har lagt fram forslag om at det skal bli fullt tillatt med midlertidig 

ansettelse. Da blir også innleie fullt tillatt. Skrinleggingen av forslaget under 

budsjettforliket kan vi regne med er ytterst midlertidig. Midlertidige ansettelser og 

innleie angår heller ikke bare tømrerne. Det angår alle bygningsarbeidere, ja alle 

som arbeider i ansettelsesforhold. 

Nøkkelpunktet i Skjervøs syn er formuleringen om at ”det er mye god 

klassebevissthet blant bygningsarbeidere. Hva enten de vil innrømme det 

eller ikke”. Ut fra et slikt syn må en klassebevisst fagbevegelse ønske og 

evne å fremme klassebevisstheten, ikke bare kjæle med fagidentiteten. Det 

er her de nye profesjonsforbundene ofte kommer til kort. 

Tømrerforeningene har i korte perioder hatt tilløp til fagsjåvinisme. Det ble 

blant annet på et medlemsmøte i november 1976 krevd at foreningen måtte 

bli mer restriktiv med opptak av medlemmer. Man advarte mot ”utglidning” 

av ”hensyn til fagets renommé”. 

Dette handlet delvis om en forbigående frykt for ”ml-infiltrasjon”, så de 

siste 25 årene har foreningen i all hovedsak hatt en åpen holdning. Isolert og 

85


på kort sikt vil fagsjåvinisme kunne tjene yrkesgruppas interesser. Det 

krever derfor en politisk overbevisning og tilnærming for å unngå det. 

Som det vil framgå av de neste kapitlene, har tømrerforeningen i 125 år 

deltatt aktivt i ulike venstrenettverk på tvers av de formelle strukturene i 

LO. Disse venstrenettverkene har alltid lagt vekt på faglig- og 

allmennpolitiske standpunkter som samler på tvers av fagskiller og 

profesjonsgrenser: Internasjonal solidaritet, EU-motstand, en tøffere vilje til 

kamp for faglige interesser. Det er denne tilknytningen til en faglig-politisk 

venstreposisjon kombinert med vekten på fag og yrkesstolthet som har gjort 

tømrerforeningene til sterke fagforeninger. For stor vekt på det første kunne 

gjort TBF til et venstrepolitisk seminar som raskt hadde isolert seg fra 

medlemmene. For stor vekt på det andre kunne gjort TBF til en sjåvinistisk 

profesjonsforening. 

Konklusjonen kan synes å være at organisering av fagidentitet er et effektivt 

virkemiddel for å få medlemmer, men ikke nødvendigvis et like godt 

virkemiddel for å slåss mot arbeidsgivere, som alltid vil kunne benytte den 

splittelse som per definisjon ligger i organisering av fagidentitet framfor 

organisering av klasse, og som alltid vil kunne mobilisere folkelig motstand 

mot ”særinteresser”. Mens faggruppen vil se på seg selv med Parsons’ 

briller, vil publikum ofte se på faggruppen med Webers. 

Forsvar av kunnskap 

Men det er også – helt uavhengig av hvordan det oppfattes av andre – 

strategisk nødvendig for en faggruppe å sikre kontroll over kunnskapen og 

sikre seg selv muligheten til å følge med i utviklingen. Det er i en slik 

sammenheng det er riktig å se TBFs sterke satsing på basskolene. Basen er 

nøkkelpersonen i byggeprosessen, og striden står i realiteten om denne baskunnskapen 

skal organiseres i fagbevegelsen eller bare hos ledelsen. 

TBF har satset mye på å beholde basene og basenes kunnskaper i 

fagbevegelsen. Det har hatt to begrunnelser. Dels vil det sørge for kontroll 

over kunnskap og dels vil det sørge for at basene plasserer seg på ”riktig” 

side i klassekampen. 

Det har vært en del motstand mot denne linja blant medlemmer og i andre 

deler av Fellesforbundet. Det har vært hevdet at slik utdanning er ledelsens 

eller arbeidsgivernes ansvar. Videre har det vært sagt at gjennom slik 

utdanning vil man kvalifisere folk ut av fagforeningen. Til det har TBF 

påpekt at det kan godt være at videreutdanning prinsipielt er arbeidsgivers 

ansvar, men at det er byggfagene som vil tape på å gi bort kompetansen og 

ansvaret. Dels har det vært hevdet at selv om noen tømrere blir utdannet ut 

av fagforeningen, gjør dette tømrerfaget til et fag med utviklingsmuligheter, 

slik at faget ikke framstår som det engelskmennene kaller en ”dead-end”jobb. 

Det betyr økt rekruttering til faget og fagforeningen, noe som etter alt 

86


å dømme mer enn oppveier de medlemstapene som kommer i den andre 

enden. Som Mongstad skriver: ”Ungdommen tar ikke sjansen på karrierer 

som ikke har flere ”utganger”. 

Dette er også en kamp som har mange paralleller i andre yrker. 

Sykepleierforbundet organiserer ledere på sykehusene (blant annet for å 

”holde dem i øra”), klubber på industribedrifter kjemper for at deres 

medlemmer får den nødvendige kunnskapen for å kunne forstå sin egen 

teknologi samt for å betjene og reparere sine egne maskiner. Nærmere 100 

grafikere i Fellesforbundet har - i regi av forbundet - de siste årene tatt 

videreutdanning i journalistikk for å kunne forsvare sine arbeidsplasser på 

avisdeskene. 

Dette er også etter alt å dømme et helt nødvendig faglig standpunkt i 

individualiseringens tid. Fagforeninger kan normalt bare ”ordne køen” når 

bedrifter nedlegger eller arbeidsoperasjoner avvikles. Det var ikke stort TSF 

kunne gjøre for dem som mistet jobben da arbeidsløsheten blant tømrere 

eksploderte og medlemstallet sank fra 1200 til rundt 500 begynnelsen av 

1990-tallet. Det er det enkelte medlem som selv i prinsippet må sørge for å 

skaffe seg kompetanse som kan brukes hvis ens nåværende arbeidsplass blir 

nedlagt eller jobbene flyttet utenlands. Fag med avansementsmuligheter og 

fag som gjør ”horisontal forflytning” mulig, vil derfor være mer populære 

blant oppegående ungdommer enn fag som ikke kan lede ut av seg selv. 

Faget er en helt sentral del av svært mange arbeidstakeres sosiale og 

organisatoriske identitet, ikke noe særpreg ved tømrerne. Det er tvert imot 

helt sentralt for store deler av fagbevegelsen gjennom hele dens 150 år 

lange historie i Norge, og fagets betydning for fagorganisering er i dag 

trolig sterkere enn noen gang tidligere. 

87


12 Maktskiftet i Tømrer og 

Snekkernes Fagforening 

I 1988 fikk opposisjonen i Tømrer og Snekkernes Fagforening valgt sin 

88 

kandidat, Egil Mongstad, som ny leder. 

Bak hans kandidatur sto ingen fasttømret organisasjon, men et nettverk. 

Maktovertakelsen i TSF var del av et bredere maktskifte i store deler av 

Oslos fagbevegelse. 

På 1970-tallet oppsto det en ny opposisjon i Oslo fagbevegelse. Kjernen i 

den nye opposisjonen var medlemmer og sympatisører av den såkalte mlbevegelsen. 

Det var en svært aktivistisk, kommunistisk organisasjon, 

inspirert av vietnamkrigen, kulturrevolusjonen i Kina og studentopprøret i 

Europa. Fra rundt 1970 gjorde bevegelsen seg sterkt gjeldende i det norske 

samfunnet, spesielt blant ungdommen. Den fikk også innflytelse i LOforeninger, 

særlig etter at partiet gjorde alvor av sin ideologi om at 

arbeiderklassen måtte endre samfunnet og oppfordret sine unge medlemmer 

til å ta seg jobb som arbeidere. 

Arbeiderpartiet bekjempet innledningsvis den nye opposisjonen med alle 

midler, dels en massiv pressehets, dels kampanjer for å få bedriftseierne 

og/eller de lojale fagforeningslederne til å holde de unge ml’erne utenfor 

bedriftene – eller kaste dem ut. I all hovedsak var denne linjen mislykket. 

Det hadde to årsaker, dels frontet den nye opposisjonen mange saker som 

det var bred enighet om blant Oslos fagorganiserte. For det andre droppet 

AKPerne raskt de ekstreme sidene ved sin opptreden og aktivisme, særlig 

resolusjonsmakeriet og de til dels voldsomme personangrepene på 

fagbevegelsens ledere på ulike nivåer. 

Det aller første forslaget fra den nye opposisjonen i Tømrer og Snekkernes 

fagforening kom på et foreningsmøte kom i 1974. Da fikk Petter Fargam 

åtte stemmer for sitt forslag om at ”det kollektive medlemskapet i Ap må 

opphøre”. I følge foreningens historiker Hallvard Tjelmeland var det første 

gang siden 1920-tallet at spørsmålet om utmelding av Ap i det hele tatt ble 

tatt opp. 

Utover i 1975 og 1976 økte antallet radikale medlemmer i TSF, og på 

halvårsmøtet i 1976 lyktes opposisjonen for aller første gang å få flertall for 

et forslag. Med 23 mot 22 stemmer ble det vedtatt å ta avstand fra en 

samarbeidsavtale som Fagbygg hadde inngått med det svenske kooperative 

storkonsernet BPA. Men den store saken for opposisjonen var en tøffere 

kamp for asbestforbud. Både Fagbygg-saken og asbestkampen hadde langt


bredere oppslutning enn opposisjonens allmennpolitiske plattform, 

eksempelvis nektet folkene hos Ragnar Evensen som bygget ut Furuset i 

1977 å jobbe med eternit-plater, og Evensen valgte da å gi etter og bruke 

andre, alternative materialer uten asbest. 

I februar 1977 hadde opposisjonen for første gang flertall på et møte og fikk 

vedtatt alle sine forslag. På årsmøtet seinere på våren mobiliserte derfor den 

”gamle garde” og vant alle kampvoteringer, stort sett med 95 mot 11 

stemmer. Det var altså ingen tvil om hvor makta den gangen lå da det ble 

”alvor”. 

De neste 10-15 årene er foreningens møter preget av kampen mellom de 

”Ap-lojale” og ”opposisjonen”, men ml’ernes ”totale opposisjon” ble altså 

ganske raskt oppgitt. Allerede i mars 1977 fremmet en opposisjonell et 

forslag om boligpolitikk som ble enstemmig vedtatt, og opposisjonen 

konsentrerte kreftene om enkeltsaker og noen få valg. Hallvard Tjelmeland 

skriver i 100 års-historien: «Nå var ikke poenget lenger å trekke et skarpt 

skille mellom det opposisjonen sto for og det ledelsen i foreningen sto for, 

poenget var ikke lenger å avsløre pampene. Opposisjonen ga ikke opp 

kampen om posisjonene, men strategien ble mer langsiktig og mindre 

utfordrende”. Dette er en nokså presis oppsummering av AKPs raske 

linjeskifte i fagbevegelsen. Målet ble å skape allianser og oppnå resultater, 

pampene (i alle fall de mindre) ble nå oppfattet som en slags ”høyreside i 

fronten”. Den nye linjen var langt mer effektiv. Den utfordret 

Arbeiderpartiets ledelse på punkter der Aps politikk hadde svak oppslutning 

i arbeiderklassen. På mange måter kan man si at etter en kort periode med 

«ultravenstre»-politikk slo ml’erne inn på en venstresosialdemokratisk linje, 

som internt i ml-bevegelsen ble karakterisert som ”faglig-høyre”. 

Men kampvoteringene bølget likevel fram og tilbake i årevis. I 1981 ble det 

for eksempel vedtatt med 18 15 stemmer ikke å ta avstand fra eksklusjonen 

av medlemmer av Rørleggerens Fagforening som streiket ulovlig i Bergen. I 

1982 bevilget styret derimot 200 kroner til en ulovlig streik blant lavtlønte 

kvinner ved hermetikkfabrikken Norway Foods i Stavanger. De kjempet for 

lik lønn etter at en fusjon hadde ført til at arbeidere på samme fabrikkgulv 

tjene helt ulikt. Det var så vidt vi kan se, første gang foreningen støttet en av 

de mange ulovlige streikene på 1970- og 1980-tallet. 

På et medlemsmøte 5. mai 1982 vant opposisjonen sin langvarige kamp for 

å utgi medlemsblad. Bladet var i tråd med ideen om å engasjere og 

mobilisere medlemmene lokalt. Et eget foreningsblad eller klubbavis skaper 

tettere identitet og mer engasjement enn et forbundsblad. Det sittende Apregimet 

var mot, det ville bruke forbundsbladet Bygningsarbeideren til 

informasjon og nedlegge foreningsbladet Fagbladet etter prøveperioden. 

Begrunnelsen var økonomisk. Den var reell nok, men det sier også noe om 

prioriteringer. På medlemsmøtet stemte 15 for fortsatt utgivelse, 13 mot. 

89


Østberg ble formelt ansvarlig, opposisjonens Johan Hjort ble valgt til 

redaktør. Bladet ble en suksess som nå har kommet ut jevnlig i 28 år. 

Fra 1981 ble opposisjonen representert i styret, i 1983 og 1984 ble det 

vedtatt å delta i det opposisjonelle 1. mai-toget i tillegg til det tradisjonelle 

Samorg-toget, og i 1984 tegnet foreningen abonnement på avisa 

Klassekampen. 

På årsmøtet i 1986 vant opposisjonen avstemningen i den betente 

Frøstrupsaken (se kapittel 13) med klart flertall, men ingen utfordret 

arbeiderpartimannen Jan Steinar Vang i ledervalget. Han ble enstemmig 

valgt etter Johan Østberg som gikk av for å overta som forretningsfører i 

foreningen. Da opposisjonens representanter i styret senere foreslo å 

oversende foreningens vedtak om Frøstrup-suspensjonen som 

vedtaksforslag til NBIAF ble de nedstemt. 

På et medlemsmøte i mars 1987 ble Egil Mongstad og John Jørgen Støa 

valgt som delegat og varadelegat til landsmøtet i Norsk 

Bygningsindustriarbeiderforbund mot styrets innstilling, og på årsmøtet to 

uker seinere slo Støa Arbeiderpartikandidaten Tor Olsen med 30 mot 25 

stemmer, og det ble flertall mot å bevilge penger til Arbeiderpartiets 

valgkamp og ”overveldende flertall» for å ha foreningens fane i begge 1. 

mai tog. 

Og først i 1994, nøyaktig tjue år etter Fargams første forsøk på å melde 

foreningen ut av Ap, fikk opposisjonen, som da var blitt til ”posisjon”, 

endelig flertall for sitt syn på det kollektive medlemskapet i Arbeiderpartiet 

på et årsmøte 

En del av et bredt maktskifte 

I 1988 tok opposisjonen makten i Tømrer og Snekkernes fagforening, De 

utløsende årsakene til at maktskiftet i TSF var at den sittende lederen (Jan 

Steinar Vang) plutselig hadde sluttet i vervet for å gå over i en ny jobb. 

Nestlederen var ingen sannsynlig lederkandidat. Valgkomiteen innstilte en 

kandidat som Arbeiderpartiet ikke stilte seg bak. Administrasjonen i 

foreningen fremmet derfor en oppmåler og Ap-mann som forslag til ny 

leder. 

Egil Mongstad, som ble valgt, hadde på sin side bakgrunn fra AKP. Han 

hadde bygget seg opp i foreningen som en dyktig klubbleder i Kr. Stensrud 

& Sønn og – ikke minst – han ble utpekt til felles kandidat for det nye 

fagopposisjonelle nettverket i TSF. 

Maktskiftet som skjedde i TSF kan ikke forstås isolert, men må ses som en 

del av et bredt maktskifte i Oslos fagbevegelse. Hendingene er beskrevet i 

en rekke fagforeningshistorier. Detaljene i historiene er ulike: I Oslo 

90


Transportarbeiderforening var det i stor grad ml-ungdommer på Linjegods 

og i Tollpost-Globe som sto i spissen for opposisjonen og som ganske raskt 

fikk betydelig innflytelse. Den seinere så berømte Linjegods-streiken som 

startet i april 1976 ble møtt med politibrutalitet og voldsom pressehets. 

Streikelederne ble suspendert fra fagforeningen, men på litt lengre sikt bidro 

aksjonen til en radikalisering av Oslo Transportarbeiderforening og en 

venstredreining av forbundet. Vegard Holm skriver i sin bok ved OTFs 

hundreårsjubileum: ”Åra fra 1976 til 1982 kom til å bli vonde for mange. 

Det var en voldsom kamp mellom faglige og politiske linjer i 

foreninga…Opposisjonen fikk vann på mølla og foreningsledelsen ville 

ikke gi en millimeter”. På årsmøtene fra 1978 til 1982 ble det mobilisert på 

begge sider og i 1981 ble AKPeren Halfdan Riisøen valgt til nestleder med 

118 mot 115 stemmer til Ap-kandidaten. Den dramatiske transportstreiken i 

1982 bidro til å samle foreningen mot arbeidsgivere. ”Folk som i flere år 

hadde stått på forskjellige syn i de fleste faglige og politiske saker, fikk en 

felles fiende – Norsk Arbeidsgiverforening”. 

Fra Vinmonopolets Arbeiderforening og fra Bryggeriarbeiderforeningen 

kan det fortelles liknende historier. I 1981 ble den sittende foreningslederen 

i Bryggeriarbeiderforeningen kastet ved en slags palassrevolusjon. Den 

direkte årsaken her var misnøye med hvordan formannen håndterte den nye 

politiske situasjonen i foreningen. Venstresosialdemokraten Eystein Gaare 

ble valgt til ny formann etter benkeforslag, og den sittende Ap-formannen 

forlot møtet og viste seg aldri mer. I mineralvanns- og bryggeriklubbene 

skjedde det samme. På Ringnes ble opposisjonens Jostein Aukland valgt 

etter kampvotering mot den sittende Ap-lederen som fungerte dårlig. Her 

var også tradisjonelle motsetninger mellom sjåfør-”adelen” og de dårligere 

avlønte innearbeiderne en underliggende årsak. På Nora ble en svak klubb i 

realiteten overtatt av de radikale Jarlsberg-tillitsvalgte etter sjokkfusjonen 

av de to selskapene i 1980. 

I Elektropersonalets Forening tok opposisjonen makten ti år seinere. De 

konkrete forklaringene som lanseres av historikeren Jan Messel i hans 

jubileumsbok er samarbeidet mellom elektrikerne i ulike firmaer under 

utbygginga av Aker Brygge i jappetida, deretter kollapsen og 

arbeidsløsheten i 1989-1994 og endelig den gamle ledelsens særdeles 

byråkratiske linje. For eksempel slapp vanlige medlemmer faktisk ikke inn 

på foreningskontoret. I 1993 overtok opposisjonen makta i foreningen og 

her sto striden i ettertid – som i TSF - med de ansatte på kontoret. 

Messel oppsummerer at ”blant medlemmene som sluttet opp om den 

radikale linja var det medlemmer av både Ap, SV og AKP(ml). Men det 

ville være feil å knytte de radikale kreftene som tok makta i foreninga til ett 

eller flere politiske partier. De kom fra ulike politiske miljøer”. 

Som disse beskrivelsene viser, var det altså nokså ulike og tilsynelatende 

spesielle og konkrete årsaker til at opposisjonen tok makta i foreninger og 

91


klubber. Men når det skjer et slikt maktskifte i en rekke foreninger i løpet av 

en tiårsperiode, er det grunn til å lete etter felles underliggende årsaker til 

det som skjer. Og da trer ”en ny tid” fram. 

Slutten på etterkrigstida 

Maktskiftet hadde nemlig et bredt politisk bakteppe. I løpet av 1970-åra 

brøt etterkrigstidas sosiale og politiske stabilitet sammen. Den økonomiske 

krisa som ble utløst av/utløste oljeprissjokket i 1973 førte til varig 

stagnasjon i lønnsutviklingen for brede grupper. Fra 1978 oppga 

Arbeiderpartiet motkonjunkturpolitikken og gikk i stedet til innstramminger 

i statsbudsjettet. Samtidig startet høyresida en politisk offensiv der mer 

markedsliberalisme og svekking av fagbevegelsens makt var blant de 

viktigste elementene. Deler av denne politiske nyorienteringen ble også 

Arbeiderpartiets politikk. Etter et mellomspill med Willoch, kom 

Arbeiderpartiet med Gro Harlem Brundtland tilbake i 1986 med en 

nyliberalistisk politikk som hadde svak støtte i fagbevegelsen (bortsett fra i 

toppledelsen). 

Siden 1945 hadde sosialdemokratiet tilbudt og kunnet levere ”trygghet”. 

Store, stabile industribedrifter ga tilsynelatende sikre jobber for livstid. På 

toppen av samfunnet kunne LO og regjeringen inngå bindende avtaler om 

regelverket i arbeidslivet. I løpet av 1980-tallet forsvant denne tryggheten. 

Den nygamle markedsliberalismen skapte en mindre regulert og mer utrygg 

kapitalisme. Ap-regimet kunne dermed ikke lenger levere resultater på 

samme måte lenger. Den faglige og politiske kampen flyttet ”nedover” til 

konserner, bedrifter og arbeidsplasser og tilliten til det sosialdemokratiske 

byggverket kollapset i store deler av fagbevegelsen. Et utall 

industribedrifter ble nedlagt. Symboltunge virksomheter som Nyland og 

Jernverket i Mo stengte dørene. Rundt 1990 slo krisa for fullt inn også i 

bygningsbransjen i Oslo. Selmer nedbemannet over natta fra 800 til 87 

ansatte. Skanska dro hjem til Sverige. Fagbevegelsen kunne i denne 

situasjonen i beste fall ordne køene og bidra til verdige avskjeder. 

Også på andre viktige politikkområder skjedde det til dels revolusjonerende 

endringer. De gifte kvinnene, som siden 1945 stort sett hadde vært 

husmødre, tok sin plass i arbeidslivet som resultat av/årsak til 

kvinnefrigjøringen. Innvandringen startet, blant annet med betydelig import 

av arbeidskraft til de sentrale industribedriftene i Oslo. Miljøspørsmålet ble 

satt på dagsordenen. Økonomisk vekst kunne ikke lenger løse alle 

problemer, men var selv årsaken til noen viktige utfordringer. 

Ungdomsopprøret feide vekk oppslutningen om etterkrigstidas kulturelle 

ensretting. Brutalt og ensidig sagt: Arbeiderpartiet hadde ingen gode 

politiske svar på disse utfordringene. 

I tillegg lå Ap-regimet organisatorisk på sotteseng. På mellomnivå i 

fagbevegelsen satt det mange til dels svake ledere som i årevis hadde blitt 

92


holdt utenfor politikkutviklingen (”den overlater vi til partiet”, som 

Mongstad treffende beskriver holdningen) og nærmest ble til et slags 

ekspedisjonskontor. Disse lederne ble dels direkte utfordret av det nye 

sjiktet framstormende tillitsvalgte, dels hadde de ingen partifeller til å 

overta når de trakk seg tilbake. Rekrutteringen til Arbeiderpartiet hadde i 

praksis stanset opp etter et tiår med ungdomsopprør, vietnamkrig og EFkamp, 

der Arbeiderpartiet nokså konsekvent tok standpunkter som det knapt 

var mulig å vinne oppslutning om blant fagforeningsvennlige personer 

under 30 år. 

Et talende eksempel på partiets problem er Lars Skytøen, arkitekten bak det 

nåværende Fellesforbundet. Han var uten tvil en dyktig og markant 

arbeiderleder med betydelig autoritet og innflytelse både i fagbevegelsen og 

i Arbeiderpartiet. Skytøen var leder i Jern og Metall fra 1976 og 

industriminister i Odvar Nordlis regjering på slutten av 1970-tallet. Han var 

på tale både som LO-leder og partiformann og må altså ha blitt oppfattet 

som en politiker med høyt nivå. 

I 1989 skrev Skytøen i samarbeide med Kolbjørn Aune en slags 

selvbiografi. Denne boka inneholder knapt et eneste resonnement som 

forsøker å sette Aps problemer etter 1975 inn i en samfunnsmessig ramme. 

Snarere tvert i mot: Skytøen mener Aps problemer skyldtes den uheldige 

delingen av ledelsesoppgavene mellom statsminister Odvar Nordli og 

partiformann Reiulf Steen. 

Videre omtaler Skytøen Jøtulstreiken i 1976 på en lite innsiktsfull måte. 

Den ”ulovlige” streiken på støperibedriften Jøtul brøt ut i 1976 som 

reaksjon på en svært usaklig oppsigelse av en jugoslavisk innvandrer. 

Streiken, som varte i fem uker og førte til full seier, var ledet av den nye 

opposisjonen i fagbevegelsen og bar med seg elementer av flere av de ”nye 

motsetningene” i fagbevegelsen. Det var for eksempel arbeidere fra 20 ulike 

nasjonaliteter på Jøtul, og flere ”fremmedarbeidere”, som de ble kalt den 

gangen, satt i streikeledelsen. Streikekravet var dessuten ualminnelig 

offensivt: De streikende krevde ganske enkelt at driftslederen og to formenn 

måtte fjernes. 

Mange så derfor streiken som et forløsende opprør mot en gammeldags 

leder- og industristruktur og mot et faglig apparat som ikke maktet å tilpasse 

seg en mer demokratisk og multikulturell tid, og streiken fikk derfor 

overraskende bred støtte. Den første streikeavisen trykte en oversikt som 

viste at 37 klubber og foreninger hadde sendt støtte. Det ble i alt samlet inn 

nesten en million kroner i streikestøtte rundt i landet. Samtidig bekjempet 

deler av det faglige byråkratiet streiken med alle midler. 

Skytøen skriver i boka: 

AKPml sto bak og trakk i trådene og de som ledet streiken var meget strategisk 

bevisste, hadde som mål å holde forbundet utenfor for å unngå en saklig dialog med 

93


94 

medlemmene…Jøtulstreiken er et eksempel på hva en bevegelse ytterst på venstre 

fløy kunne finne på å sette i gang av helt meningsløse handlinger. Hvor eneste mål 

var å manipulere så den ulovlige streiken varte lengst mulig. 

Skytøen skriver videre at ”det gode håndverket løste til slutt Jøtul-streiken. 

Det gode håndverket ble ikke utført av streikegeneralene. Det var direktør 

Rønneberg i MVL og Jern og Metalls folk som vant fram med sin dyktighet. 

Etter konflikten var det ingen seierherrer. Det var bare tapere”. Dette er en 

nokså meningsløs oppsummering ettersom streiken ble avblåst fordi de 

streikende nådde fram med alle sine hovedkrav: Driftslederen gikk av, en av 

formennene sluttet og den andre beklaget sin handlemåte. 

En sak er at Skytøen i 1976, da kampen sto på, oppfattet dette slik. En helt 

annen sak er at han mange år seinere ikke evner å se det som skjedde som et 

utrykk for sitt eget partis problemer med å etablere en ny politisk linje med 

appell i fagbevegelsen da ”etterkrigstida” plutselig tok slutt. 

For det som faktisk hadde skjedd i de tretten åra fra Jøtul-streiken i 1976 

fram til Skytøen skrev bok i 1989 var at disse galningene fra Jøtul – i 

allianse med et sjikt tillitsvalgte med broket partipolitisk bakgrunn - hadde 

overtatt makta i store deler av Oslos fagbevegelse, blant annet i flere 

foreninger i hans eget forbund, både i bygg og jern og metall. 

Og kjerna i denne endringen var at det nye sjiktet tillitsvalgte var først og 

fremst lojale til medlemmene som hadde valgt dem, ikke til Arbeiderpartiets 

politiske prosjekt og partiets ledere. I tilfellet TBF går dette tydelig fram 

både over og mellom linjene i Egil Mongstads bidrag i dette heftet. 

Men var det ikke slik at også AKP ville mele sin egen kake? Selvfølgelig 

hadde ml’erne et ønske om at deres arbeid i fagbevegelsen skulle gi større 

oppslutning om partiet og revolusjonen, men det ble ganske raskt klart at 

dette var tilnærmet umulig, i alle fall innenfor overskuelig framtid. Denne 

problemstillingen er for øvrig selve hovedmotivet i Dag Solstads berømte 

roman om AKP. Bokas hovedperson Nina Skåtøy skyter seg selv når hun 

innser at målsettingen ikke kan nås. Svært mange av AKPerne som hadde 

etablert seg som arbeidere og tillitsvalgte reagerte mer rasjonelt: De ble mer 

opptatt av å oppnå resultater på vegne av medlemmene her og nå. Det 

betydde å mobilisere medlemmene ved å gjøre fagforeningene mer 

demokratiske og medlemsstyrte, og det betydde å starte et svært langsiktig 

arbeid med å bygge opp en organisert motmakt til Ap-ledelsens klamme 

grep om fagbevegelsen. 

Fra slutten av 1970-tallet blir derfor både Aps politikk og selve 

partilojaliteten utfordret i Oslos fagforeninger. 

.


13 Opposisjonsnettverket 

Tømrerforeningen har helt siden annen verdenskrig tilhørt en 

venstreopposisjon i fagbevegelsen. 

Den nye ledelsen i TSF ble del av et nasjonalt opposisjonelt nettverk som fra 

begynnelsen av 1980-tallet var i stand til å prege deler av norsk 

fagbevegelse. 

Dette nettverket er en sammensmelting av den gamle venstreopposisjonen 

og den nye 70-tallsopposisjonen. 

Egil Mongstad beskriver i del I av dette heftet opptakten til opposisjonens 

endelige maktovertakelse i Tømrer og Snekkernes Fagforening slik: 

En ettermiddag vinteren 1988 satt en gjeng med tømrere samlet i en leilighet i 

Møllergata. Forsamlingen var en blandet forsamling, med ulik partibakgrunn, men 

flertallet var nok tidligere og daværende AKPere. 

«Møtet» - eller hva det nå var – besluttet at Mongstad skulle være deres 

kandidat til ledervervet i Tømrer og Snekkernes Fagforening og dermed 

utfordre det Ap-lojale regimet i foreningen. Det var altså ingen organisasjon 

i vanlig forstand som sto bak den partiløse Mongstads kandidatur, men en 

løst sammenskrudd gruppe av fagforeningsfolk med ulik bakgrunn 

partitilknytning. Gjengen fra Møllergata mobiliserte sine venner og venners 

venner, og på årsmøtet i mars 1988 ble Egil Mongstad valgt til leder av 

foreningen, med sju stemmer mer enn det sittende regimets kandidat. 

Dette er beskrivelsen av et nettverk og av nettverksmakt, begreper som i 

1988 var i bruk bare i deler av samfunnsvitenskapen, og som slett ikke ble 

brukt av de impliserte selv. Men dette «nettverket» var altså i 1988 i stand 

til å ta makta i en av Oslos mest tradisjonsrike fagforeninger. AKP som 

organisasjon var på denne tiden sterkt svekket og Bygg AKP kunne ikke 

lenger fatte vedtak som bandt et betydelig antall årsmøtedeltakere. 

Opposisjonen var ikke lenger et parti, men et nettverk. 

Hva er et nettverk? 

Trondheimssosiologen Per Morten Schieflo sier at nettverk er ”et av 

moderne samfunnsvitenskaps viktigste, nyere bidrag til samfunnsmessig 

begrepsdanning og problemforståelse”. I et dagligdags språk er nettverk et 

”uformelt system av relasjoner mellom individer som er varig, avgrensbart 

og gjerne knyttet sammen av en viss fellesskapsopplevelse”. 

Å studere nettverk betyr at man studerer hvordan individer (eventuelt 

organisasjoner) faktisk har kontakt med hverandre og hva slags relasjoner 

de faktisk har, ikke hvordan relasjonen er tegnet opp i et organisasjonskart. 

95


Nettverksstudier er derfor en typisk sosiologisk tilnærming, helt i tråd med 

den tittelen den norske sosiologiske pioneren Vilhelm Aubert satte på en av 

sine bøker: Det skjulte samfunn. 

Et individ uten noe nettverk vil neppe overleve, mennesker er 

grunnleggende sosiale vesener. Individer inngår gjerne i en lang rekke 

nettverk, basert på familie, jobb, naboskap, interesser, venner. Noen 

nettverk er karakterisert av sterke relasjoner, andre av svakere, men hvis vi 

skal snakke om nettverk må det altså være en viss varighet, en viss mulighet 

til å avgrense deltakerne og en viss fellesskapsfølelse til stede. 

En måned etter at Egil Mongstad var valgt til leder dro fire unge menn fra 

tømrerforeningen til Kristiansand for å delta på den såkalte 

«Kristiansandskonferansen». De fire tok inn på Kongesuiten i byens 

berømte Caledonien hotell og blandet seg ellers med 250 utsendte fra 100 

”opposisjonelle” fagforeninger og klubber fra hele landet som var samlet i 

Sørlandets hovedstad. Dermed var den nyvalgte ledelsen i Tømrer og 

Snekkernes Fagforening kopla på det nye landsomfattende 

opposisjonsnettverket som var i ferd med å vokse fram. Dette nye løse 

nettverket var en sammensmeltning av AKP og omlands ”nye” faglige 

nettverk og den «gamle» venstresosialdemokratiske opposisjonen i 

fagbevegelsen, der tømrerforeningen tradisjonelt hadde hørt hjemme. 

Venstre-høyre eller opp-ned 

For å diskutere tømrerforeningenes plassering i fagbevegelsen, må det 

gjøres en avklaring: Hva er forskjellen på å være opposisjonell nedenfra og 

å være opposisjonell fra ”venstre”? Denne problemstillingen krever igjen et 

svar på hva som er ”opp-ned” og hva som er ”høyre-venstre”. Det første, 

altså ”opp-ned” er en posisjon i et hierarki, der noen ”oppe” har makt over 

de der ”nede”. I en slik relasjon vil den som er ”nede” ofte være i 

opposisjon til den der ”oppe” – uansett hva slags politiske standpunkter den 

der oppe har. TBF og dens medlemmer er ”nede” både i forhold til 

arbeidsgivere/sjefer og i forhold til ledelsen i Fellesforbundet. 

”Venstre-høyre” er posisjoner på en politisk akse: Hva står de ulike kreftene 

for politisk. I så fall må det også avklares hva som er ”høyre” og ”venstre”. 

Det er både svært enkelt og svært vanskelig. For vårt formål kan vi skille 

mellom ”høyre” og ”venstre” slik det er vanlig å gjøre i det politiske 

systemet: Ettersom de politiske kreftene som har vært aktive i 

fagbevegelsen partipolitisk sogner til et av arbeiderbevegelsens partier, kan 

vi regne faglige standpunkter som Arbeiderpartiets ledelse forfekter som 

”høyre” og fagligpolitiske standpunkter som forfektes av SVs, NKPs og 

AKPs ledelser som ”venstre”. 

Fagforeninger og deres medlemmer kan være opposisjonelle på en av 

aksene eller på begge aksene samtidig. Hvis den politiske retningen som har 

96


makten i et samfunn eller en organisasjon er ”høyre” vil de to aksene ofte 

falle sammen: Foreningen er opposisjonell både nedenfra og fra venstre. 

Spørsmålet er dermed hva slags type opposisjon tømrerforeningene 

representerer og hva slags type opposisjonsnettverk tømrerforeningens 

ledelser har inngått i. 

Tømrerforeningenes venstrelinjer 

Hallvard Tjelmeland viser i TSFs 100 års jubileumsbok hvordan foreningen 

i hele etterkrigstida har inntatt en lang rekke standpunkter som er typisk 

”venstre”, både på innenrikspolitiske og utenrikspolitiske spørsmål. 

Ved det første formannsvalget i Tømrernes fagforening etter okkupasjonen 

hadde det møtt fram hele 519 stemmeberettigede medlemmer. Ap-mannen 

Christian Hansen vant valget med 260 stemmer foran NKPeren Aksel 

Engelsgaard som fikk 124. Men allerede året etter ble Engelsgaard valgt til 

ny formann da Hansen fikk en jobb i forbundet, og trass i at NKPeren stadig 

ble utfordret, satt han som formann i tolv år fram til han selv valgte å trekke 

seg i 1958. 

Men det var ikke slik at NKPs linjer hadde noe stabilt flertall i 

tømrerforeningen. Engelsgaard ble valgt fordi han også ble regnet som en 

dyktig foreningsleder. I andre viktige avstemninger, som for eksempel i 

kampvoteringen om støtte til den NKP-styrte Herøyastreiken i 1948, vant 

Ap-fløyen med 161 mot 118 stemmer. 

Eilert Lorentzen, som ble valgt til ny formann da Engelsgaard trakk seg, var 

Ap-medlem – og det samme var alle formenn fram til Egil Mongstad 

overtok 30 år senere. Men både formennene og foreningen inntok stadig 

standpunkter som var i strid med sin egen partiledelses. 

Tydeligst har det faktisk vært i utenrikspolitikken. Tømrerforeningen 

abonnerte på den Nato-kritiske ukeavisa ”Orientering”, bevilget penger til 

fredsorganisasjoner, støttet frigjøringskampene i Algerie, Sør-Afrika og 

Vietnam og det anti-fascistiske arbeidet i Spania. I 1965 bevilget foreningen 

50 kroner til ungdommer som ble bøtelagt etter en militant, ulovlig aksjon 

som avbrøt Davis Cup-kampen i tennis mellom Norge og Sør-Afrika på 

Madserud. Og i 1968 vedtok foreningen å ta ”sterk avstand fra den 

framgangsmåte den amerikanske krigsmakt bruker for å knuse den 

opposisjon som er vokst fram i det vietnamesiske folket”. 

Den viktigste enkeltsaken på 1960- og 1970-tallet var likevel kampen om 

norsk medlemskap i EEC/EF. Tjelmeland og Mongstad viser hvordan 

tømrerforeningen engasjerte seg på nei-sida i denne kampen allerede på 

1960-tallet. I januar 1962 hadde foreningen en helgekonferanse der den 

ledende EEC-motstanderen Haakon Bingen var eneste taler. På et 

97


medlemsmøte samme måned innledet Olav Brunvand (en av Aps 

sjefsideologer og en sentral figur i partiets anti-kommunistiske 

etterretningsvirksomhet) sammen med Bingen. Av 37 frammøtte 

medlemmer var det bare en som var tilhenger av å starte forhandlinger med 

EEC om medlemskap. Foreningsleder Eilert Lorentzen var senere på året en 

av 100 initiativtakerne til en faglig nasjonalkonferanse mot EEC. 

Da den franske presidenten Charles de Gaulle utelukket britisk medlemskap 

senere på året, ble den norske søknaden uaktuell, og EEC-saken kom først 

opp på ny åtte år seinere. Da var foreningen like aktiv på nei-sida. Den nye 

formannen i Tømrernes fagforening, Egil Bråthen, var en ivrig nei-mann 

som reiste rundt sammen med Ragnar Kalheim, en av nei-sidens fremste 

faglige tillitsvalgte. Bråthen var formann i Tømrerforeningen fra 1967 til 

1974. Forbundsledelsen ”kalte ham ’generalen’ og var stadig ute etter 

ham”, fortalte Johan Østberg, som også var nei-aktivist, til Fagbladet 

senere. 

I september 1971 ble det i en enstemmig forenings-uttalelse tordnet mot 

”den ensidige informasjon” som Utenriksdepartementet og norske 

massemedier fremmet. Året etter bevilget årsmøtet hele 2000 kroner til 

Folkebevegelsens arbeid. Dette var før tømrerne og snekkerne slo seg 

sammen i TSF, og det er interessant at Bygningssnekkernes Forening inntok 

det motsatte EEC-standpunktet. 

Innenrikspolitisk var både Tømrernes fagforening og bygningssnekkerne i 

opposisjon til regjeringens og LO-ledelsens sterkt sentraliserte lønnspolitikk 

de første årene etter krigen. I praksis var det streikeforbud helt fram til 1952 

og lønnstilleggene var små, også i byggebransjen (der det var 

høykonjunktur). 

I 1947 vedtok Stortinget en ”lov om forbud mot lønnsauke”. 

Tømrerforeningen reagerte skarpt på denne loven i en uttalelse der det blant 

annet het at prisstigningen skyldes ”kapitalisternes store fortjenester og 

avanse” - og at lønnstoppen setter ”arbeidsgleden og dermed 

gjenreisingspolitikken i fare”. To år senere krevde foreningen at det måtte 

gjennomføres frie forhandlinger med krav om reelle lønnsøkninger. 

Tømrerne sluttet også opp om motstanden mot innføring av moms i 1970. 

Tømrerforeningene har i hele etterkrigstida også engasjert seg i bolig- og 

byggepolitikk, både fordi boligpolitikken har sentral betydning for 

arbeidsmarkedet i bygningsbransjen og dermed for medlemmenes hverdag, 

kampkraft og lønnsnivå, men også fordi foreningen har engasjert seg for en 

venstresosialdemokratisk linje i boligpolitikken., 

På 1940- og 50-tallet stilte foreningen krav om fortgang i boligbyggingen, 

på 60-tallet ble det krevd sanering av de gamle bydelene og økte 

husbankkvoter til Oslo. Foran landsmøtene i Bygningsarbeiderforbundet i 

98


1966 og 1970 ble det stilt krav om kontrolltiltak mot tomtespekulasjoner og 

om økonomiske muligheter til å erverve tomter til sosial boligbygging. 

Rundt 1980 reagerte Tømrer og Snekkernes Fagforening sterkt på Apregjeringens 

nye boligpolitikk. Rammene for Husbanken ble strammere, og 

i et intervju i Arbeiderbladet sa foreningsformann Johan Østberg at 

”myndighetene synes å ha forlatt den sosiale boligbygginga. Kravet var 

økte husbankrammer, lavere rente og økt avdragstid - samt bedre 

planlegging. 

I 1981 overtok regjeringen Willoch og avviklet restene av den sosiale 

boligpolitikken: Husbankrenta ble markedstilpasset, 

husleiereguleringsloven ble opphevd, det ble gitt adgang til å oppløse 

borettslag osv. Samtidig sank boligbygginga til det laveste på 30 år. 

Det går derfra en klar linje fram til TBFs engasjement i kamp for 

motkonjunkturpolitikk og mot høye renter på 1980- og 1990-tallet. 

Hovedpoenget i denne sammenheng er derfor dette: På en rekke sentrale 

politikkområder frontet tømrerforeningene i hele etterkrigstida oppfatninger 

som skilte seg klart fra Arbeiderpartiets ledelse og som lå nærmere NKPs 

og senere SFs og AKPs faglig-politiske standpunkter. Hvis foreningen var 

”opp-ned”-opposisjonell, burde den på en del områder tatt andre, mer 

høyreorienterte standpunkter. Det ville dessuten vært vanskelig å forklare 

det systematiske engasjementet i utenrikspolitiske saker. Dette tyder på at 

foreningen i perioden fra 1945 fram til 1970-tallet var knyttet til en 

venstrepolitisk opposisjon, basert både på et venstreengasjement og på et 

mer ”arbeideristisk” opposisjonsgrunnlag. 

Videre: Disse oppfatningene hadde ganske bred oppslutning blant 

fagforeningsmedlemmene i Oslo, men det ga seg i svært begrenset grad 

uttrykk i partipolitisk oppslutning om NKP og SF (selv om SF hadde større 

oppslutning i Oslos arbeiderklasse på 1960-tallet enn det er vanlig å tro). 

Disse nokså konsekvente opposisjonelle linjene kan neppe være utslag av 

tilfeldige stemningsbølger på medlemsmøter og plutselige innfall hos 

foreningens ledende tillitsvalgte. De må ha blitt organisert av noen. Jeg vil 

her lansere en hypotese om at fenomenet ”venstresida i fagbevegelsen” mest 

fruktbart kan analyseres som et ganske stabilt, men åpent og uformelt 

nettverk av organisasjoner og personer. Dette nettverket har i alle fall siden 

annen verdenskrig eksistert både innenfor og utenfor og på tvers av alle de 

fire politiske partiene i arbeiderbevegelsen og innenfor og utenfor det 

etablerte faglige apparatet. Nettverket har vært ganske åpent, i den forstand 

at individer har kommet og gått, men det har eksistert en viss stabilitet i 

relasjonene, ”noen har snakket sammen”, som det het i andre 

sammenhenger. 

99


Og som Mongstad skriver foran: 

100 

Foreningen var derfor opposisjonell tidlig, og foreningens tidligere leder og 

forretningsfører, Johan Østberg, ble nok betraktet som ’usikker’ blant den harde 

arbeiderpartikjerna i Bygning, selv om Østberg var medlem av Arbeiderpartiet. Det 

hjalp jo heller ikke at Østberg utviklet en personlig respekt for NKP-er og 

rørleggerformann, Charles Jensen. 

Her ser vi altså hvordan en uformell relasjon mellom to faglige tillitsvalgte, 

den ene trofast Ap-medlem, den andre NKPer, på en rekke politikkområder 

bidro til at Østberg falt ned på politiske standpunkter i strid med sitt eget 

partis. 

Dette nettverket er – så vidt jeg er kjent med - ikke blitt gjenstand for noen 

systematiske undersøkelser. Vi vet altså forholdsvis lite om hvordan dette 

nettverket faktisk har fungert, hvem eller hva som var de sentrale ”nodene” 

i nettverket og hvordan politikkutviklingen faktisk foregikk. En av årsakene 

til at det fins lite kunnskap om disse uformelle nettverkene er at de skriftlige 

historieverkene om arbeiderbevegelsen følger organisasjonene og 

organisasjonsgrensene og derfor i liten grad leter etter de kontaktene som 

knytter for eksempel de ledende tillitsvalgte i tømrerforeningen til ledende 

tillitsvalgte i andre ”venstreorienterte” fagforeninger i andre forbund 

og/eller til den også nettverksbaserte ”venstresiden i Arbeiderpartiet”. 

Det gamle opposisjonsnettverket 

Men antydningsvis kan det spores i alle fall tre ulike typer nettverk, som i 

perioder samarbeidet, blant annet gjennom en-saksorganisasjoner. 

Det første og i mange år viktigste sentrum i opposisjonen var Norges 

Kommunistiske Parti som rett etter andre verdenskrig hadde en svært sterk 

posisjon, særlig i fagbevegelsen i de større byene. Fram mot midten av 

1950-tallet kunne NKP utfordre Arbeiderpartiets hegemoni. Det skjedde 

som vi har sett, også i Tømrernes fagforening. 

NKP hadde en landsomfattende, tradisjonell organisasjon og var i mindre 

grad et moderne nettverk, selv om kommunisten Alf Jensen beskrev NKPs 

virksomhet i Tømrernes fagforening som et ”sosialt samlingspunkt” mer 

enn en partifraksjon. 

Et rendyrket nettverk var derimot den såkalte ”Furubotn-kretsen”, ledet av 

Peder Furubotn. Han var leder av NKP under krigen, men kom i mindretall i 

et dramatisk partioppgjør i 1948. I de kommende tjue årene spilte Furubotn 

en fortsatt noe uklar rolle som sentrum i et landsomfattende nettverk av 

faglige tillitsvalgte, blant dem senere kjente folk som Roald Halvorsen, 

Ragnar Kalheim og Thorbjørn Berntsen. Blant Furubotns viktigste 

støttespillere var ledelsen i Ungdommens selvbyggerlag i Oslo – og herfra 

går det etter alt å dømme påvirkning også til Tømrernes fagforening.


Furubotn utviklet en særegen faglig-politisk linje der økt produktivitet spilte 

en sentral rolle. 

Det siste venstrenettverket i fagbevegelsen var den i hovedsak 

utenrikspolitiske opposisjonen i og rundt Arbeiderpartiet, særlig sentrert 

rundt den opposisjonelle ukeavisa Orientering, som var redigert av blant 

andre Sigurd Evensmo og Finn Gustavsen. Orienteringskretsen besto først 

og fremst av akademikere, men hadde også innflytelse blant fagorganiserte 

arbeidere. Sosialistisk Folkeparti, som ble dannet i 1961 og i 1975 ble til 

SV, sprang ut av denne opposisjonen. 

I en del viktige saker smeltet disse tre nettverkene/organisasjonene sammen. 

Det gjaldt først og fremst i utenrikspolitiske spørsmål som kampen mot 

atomvåpen, kampen mot opprustning av Vest-Tyskland - og ikke minst i 

EEC-striden. På det første sentrale nei-oppropet fra en gruppe som ble kalt 

”de 153” i 1962 finner vi kjente navn fra alle nettverkene. Men også i noen 

viktige innenriksspørsmål, særlig når det gjaldt den økonomiske politikken 

og faglig politikk, var oppfatningene i de tre nettverkene i hovedsak 

sammenfallende. 

Det nye opposisjonsnettverket 

I ettertid er det mulig å hevde at AKPs faglige arbeid utover 1980-tallet ikke 

lenger var partiarbeid av tradisjonell type, men et typisk moderne åpent 

nettverk. Kjerna i nettverket var i mange år de sentrale faglige politikerne i 

AKP, samlet i det som ble kalt ”faglig utvalg”. Men rundt faglig utvalg 

fantes etter hvert et svært bredt, nasjonalt nettverk av partimedlemmer, 

medlemmer og sympatisører av Rød Valgallianse, SV, NKP og Ap – samt 

partiløse, i tillegg til tillitsvalgte og foreninger som ganske enkelt sto på 

lister over personer og klubber som tidligere hadde støttet for eksempel 

streiker med penger eller undertegnet støtteopprop. Disse nettverkene ble 

aktivisert når det var ”nødvendig”, dvs. ved streiker og aksjoner, eller ved 

store konferanser som oslofjordkonferansen og Vestlandskonferansen – 

eller den store faglige opposisjonskonferansen, som første gang ble avholdt 

i Kristiansand i 1988 og som senere ble flyttet til Trondheim og gjort til et 

årlig, fast arrangement. 

”Dere stjal våre faglige tillitsvalgte”, sa en gang en kjent SVer til ledende 

AKPere. Det er nok til en viss grad sant. ”AKP-nettverket” hadde mer 

utviklede, alternative politiske linjer og organiserte aktivitet som SVerne 

kunne henge seg på uten at de på noen måte oppfattet seg som ml’ere. 

Streikestøtte, særlig til de ganske mange ulovlige streikene i på 1970- og 

1980-tallet, var sentralt i nettverksarbeidet. Ulovlige streiker kan ikke få 

støtte fra forbundenes streikekasser og må derfor finansieres ved 

innsamlinger og bevilgninger. 

101


Styrken i disse nettverkene skyldes ikke bare AKPs talenter, men kanskje 

like mye at denne måten å arbeide på og mange av det ”nye” nettverkets 

faglig-politiske standpunkter var mye eldre enn ml-bevegelsen. Man kan 

kanskje si at ml-erne supplerte, vitaliserte og videreførte et eksisterende 

opposisjonelt nettverk i fagbevegelsen slik at det kunne forsette. På denne 

måten ble dessuten nettverkets styrke nokså uavhengig av AKPs styrke, slik 

at da partiet i løpet av 1980-tallet ble betydelig redusert og svekket, besto 

det faglige nettverket. 

Et typisk tidlig nettverksprosjekt var Ja til Arbeid-aksjonen som hadde sitt 

utspring i den sterkt kriserammede verftsindustrien. Den kjente SVeren Leif 

Furre på Aker Stord frontet aksjonen. Kravet var en mer offensiv statlig 

industripolitikk for å sikre arbeidsplasser. I desember 1983 samlet flere 

tusen arbeidere seg foran Stortinget. TSF deltok ikke, men det gjorde en 

rekke av Oslos opposisjonelle klubber og fagforeninger. 

Det neste – og sterkt omstridte – nettverksprosjektet var oppropet for en ”fri 

og uavhengig fagbevegelse” (FUF), som hadde som hovedinnhold at LO 

måtte bli mer medlemsstyrt og medlemsrettet og mindre knyttet til 

Arbeiderpartiet og (når partiet hadde makt) til regjeringen. Oppropet var 

blant annet undertegnet av tillitsvalgte med tilknytning til SV, NKP og AKP 

og skapte mye røre i LO-systemet. Frontfigur for oppropet var lederen i 

Handel og Kontor-tilknyttede Luftfartens Funksjonærforening, SVeren 

Asbjørn Wikestad. 

FUF-saken ble spesielt dramatisk i Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund. 

AKPeren Anders Frøstrup var tillitsvalgt i en lokal tømrerbedrift i Vestfold 

og skrev under oppropet sammen med hele tillitsmannsutvalget i bedriften. 

Det førte til at Tønsberg Bygningsarbeiderforening fattet et enstemmig 

vedtak som krevde at Frøstrup og fire andre i klubbens tillitsmannsutvalg 

måtte bli ekskludert fra forbundet. Ledelsen i forbundet nøyde seg med å 

suspendere Frøstrup. Deretter ekskluderte Tønsberg bygning på egenhånd 

Frøstrup og Christoffer Brodersen. Landsstyret godkjente ikke 

eksklusjonene, men opprettholdt suspensjonen av Frøstrup og markerte 

samtidig offentlig ”sin avsky over slik innblanding” i fagbevegelsens indre 

forhold som det mente ledelsen i FUF sto for. 

Frøstrup-saken førte til betydelig aktivitet i Tømrer og Snekkernes 

Fagforening i Oslo. 

Et styremøte tidlig i mars 1986 vedtok med fire stemmer å ta forbundets 

«redegjørelse av 28/2-86 til etterretning», i realiteten en aksept av 

suspensjonen. Et motforslag fikk bare to stemmer. Her ble det foreslått at 

”styret kan ikke se at suspensjonene har dekning i NBIFs vedtekter”. 

Forslaget hevdet at forbundets vedtak ”innebærer at klubben og tillitsvalgte 

fratas mulighet til å ytre seg i slike saker” og at ”vedtaket i forbundsstyret er 

et angrep mot demokratiet og ytringsfriheten i fagbevegelsen”. 

102


På årsmøtet to uker seinere ble stemmetallene snudd. Styrets 

flertallsinnstilling ble avvist med 30 mot 16 stemmer, mens et forslag fra 

Kåre Kristoffersen og tillitsvalgte i Fagbygg, sannsynligvis i tråd med 

forslaget som ble nedstemt i styret, ble vedtatt. På denne måten ble et 

spørsmål som i utgangspunktet handlet om forholdet mellom Ap og LO, 

omtolket til et spørsmål om ytringsfriheten i fagbevegelsen. 

I Fagbladet, som i praksis ble redigert av opposisjonen, ble saken gitt stor 

omtale. Johan Hjort spurte om saken var en tilfeldighet, eller et uttrykk for 

en linje. Kåre Kristoffersen utfordret i et helsides innlegg formann Østberg 

som bare svarte helt kort at han ikke ville debattere saken med et annet 

styremedlem når den var til behandling i forbundets organer. Man kan si at 

dette representerte et viktig skille i foreningen: Mens opposisjonen ville 

diskutere sakene mest mulig og mest mulig åpent blant medlemmene, ville 

det gamle regimet nøye seg med å diskutere sakene i engere kretser på 

styrekontoret. Opposisjonen markerte seg også i offentligheten ved et 

innlegg i dagspressa fra Fagbladets redaktør Johan Hjort. 

Frøstrup-saken ble avsluttet sommeren 1986 med et forlik som Frøstrup selv 

i et intervju i neste nummer av Fagbladet kalte full seier for ham. Han har i 

dette standpunktet støtte av forbundshistoriker Harald Berntsen som mener 

forliket ”i realiteten betydde full frifinnelse av Frøstrup”. 

Saken ble altså taklet ”opposisjonelt” både av Tønsberg bygning og TSF. 

Tønsberg-foreningen ekskluderte med 77 mot 33 stemmer to av 

medlemmene i strid med forbundsstyrets forsøk på et kompromiss, mens 

Osloforeningen ga sin fulle støtte til Frøstrup. Her fins altså en mye omtalt 

sak fra 1980-tallet der det var mulig å være opposisjonell på ulike måter. Da 

valgte TSF å slutte seg til en venstrepolitisk opposisjon, nemlig kravet om å 

oppheve både eksklusjoner og suspensjoner, ikke en høyreopposisjonell – å 

kvitte seg AKPerne er gang for alle. 

Trondheimskonferansen – i Kristiansand 

Da opposisjonen overtok makten daværende TSF, kunne foreningen som 

sådan i en større grad bli en del av nettverket. Den første 

”Trondheimskonferansen” ble arrangert i Kristiansand i april 1988, en 

måned etter at Mongstad var blitt formann og opposisjonen hadde festet 

grepet om foreningen. 

De formelle initiativtakerne var klubbene ved Kristiansands Mekaniske 

Verksted, Christianssands Bryggeri, Norsk Teletjenesteforbund 

Kristiansand og Kristiansand krets av Norsk Postforbund. Disse foreningene 

var ledet av tillitsvalgte som partipolitisk soknet til ulike partier, men felles 

for dem og de 250 deltakerne fra hele 100 fagforeninger og klubber som var 

til stede, var misnøye med LO-ledelsens holdning til grunnplanet i 

fagbevegelsen. Denne misnøyen hadde eksplodert da LO og Ap-regjeringen 

103


gikk sammen om den såkalte lønnsloven tidligere på vinteren. Først 

forhandlet LO og NAF sentralt fram et dårlig oppgjør. Det ble godkjent av 

LOs representantskap uten uravstemning. Deretter fikk Ap-regjeringen 

vedtatt en lov som gjorde det ulovlig å få mer i lønnstillegg enn toppene i 

LO og NHO hadde forhandlet fram. Også lokale tillegg ble forbudt. Dette 

skjerpet konflikten mellom topp og mellomsjikt i fagbevegelsen sterkt og 

bidro ytterligere til at mellomsjiktets lojalitet til Ap-ledelsen og dens 

politiske prosjekt ble svekket. Lojaliteten til medlemmene ble styrket og 

dermed selvstendiggjøringen av fagbevegelsen. 

Etter konferansen sa Magne Jaktevik fra arrangørklubben ved verftet i 

Kristiansand at ”her er det knyttet nye kontakter”, mens Lisbeth Reed, 

tillitsvalgt i Norsk Teletjenesteforbund, vurderte konferansen slik: ”Den 

faglige konferansen er starten på en massiv protest mot ledelsen i LO, mot 

sentraldirigering og mangel på demokrati i fagbevegelsen”. 

De aller fleste forbund innen LO var representert på møtet. Ved 

avslutningen var det enighet om å starte en underskriftsaksjon blant 

medlemmer over hele landet for å kreve større demokrati innen LO og for 

bevaring av velferdsstaten. I en uttalelse fra konferansen ble det krevd at 

tariffoppgjøret skulle ut til uravstemning og at det fortsatt skulle være 

muligheter for lokale lønnsforhandlinger. Konferansen krevde også en 

rentenedgang på tre prosent på alle lån og at det måtte innføres 

begrensninger i eierinntekter og økt skatt på aksjeomsetning. 

Endelig het det i uttalelsen at ”LO må styrkes og få en ledelse som hører på 

medlemmene, ikke bare på Regjeringen. Det må arbeides for å få en partipolitisk 

uavhengig fagbevegelse. Fellesgodene og velferdssamfunnet må 

bevares”. 

Blant dem som knyttet nye kontakter i Kristiansand var altså Tømrer og 

Snekkernes Fagforening. I Bygning var det riktignok mindre motstand mot 

lønnsloven enn i andre deler av fagbevegelsen. Men TSF sendte likevel to 

deltakere til konferansen i Kristiansand (Mongstad og Ken Gordon 

Solfjeld). To andre medlemmer skal også ha deltatt, muligens på eget 

initiativ og kostnad: ”Vi hadde stor sans for det som skjedde, å skape en 

alternativ tariffpolitikk, en aktiv fagbevegelse og uttrykke opposisjon”, sier 

Mongstad og Solfjeld i dag. Uka før Kristiansandskonferansen vedtok styret 

i TSF å slutte seg til oppropet «Nei til lønnsdiktat» der SVeren Terje 

Kalheim hos Sporveisarbeiderne i Oslo var koordinator. 

VG framstilte Kristiansands-konferansen som et forsøk fra AKPs side på å 

«fiske i rørt vann». Avisa siterte partiets faglige leder Tellef Hansen som sa 

at ”dette er en knallstart på en kjempeopposisjon – denne konferansen er 

historisk”. LO-leder Leif Haraldseth, som hadde fått svært mye kjeft fra 

sine egne denne vinteren, var av en helt annen mening: ”Langt i fra - dette 

er ikke noe enestående. Slikt har skjedd mange ganger før”, sa LO-Leif og 

104


viste blant annet til aksjonen Fri og uavhengig fagbevegelse som angivelig 

hadde dødd raskt ut. 

Det var utvilsomt Hansen som fikk rett og Haraldseth som tok 

grunnleggende feil. Kristiansand-konferansen er senere blitt til 

«Trondheims-konferansen» som i 2010 samlet 550 deltakere og hadde 

Fellesforbundets leder Arve Bakke som en av innlederne. Men det tok 

mange år før konferansen fikk en så sterk posisjon at LO-toppene skjønte 

det var lurt å delta. 

På denne måten utviklet det seg et stadig sterkere venstreopposisjonelt 

nettverk i fagbevegelsen. Venstrefløyen i TBF kunne trekke på dette 

nettverkets landsomfattende styrke, blant annet fordi det var mulig å 

presentere alternativ politikk på stadig flere områder, og TBF sluttet seg 

vanligvis til denne alternative politikken. 

Samtidig viser denne gjennomgangen at tømrerforeningens også noe annet 

og kanskje mer overraskende: Synet på viktige politiske stridsspørsmål har 

ligget nokså fast i hele etterkrigstida. Lederskiftet i 1988 var først og fremst 

et brudd med partitilknytningen, ikke et oppgjør med foreningens politiske 

linje. 

105


14 Fra opposisjon til (nesten) 

posisjon 

De siste 20 årene har opposisjonen fått en stadig sterkere posisjon i LO. 

I 1994 sa LO nei til norsk EU-medlemskap. Rundt år 2000 ble LO-toppens 

106 

”Solidaritetsalternativ” nedkjempet. Opposisjonen klarte (delvis) å redde 

Avtalefestet Pensjon. 

I jubileumsåret 2010 gikk bygningsarbeiderne til streik for kravet om 

minstelønnsgarantier og vant. 

I perioden fra 1990 til 2010 har opposisjonsnettverket flyttet fram sine 

posisjoner i fagbevegelsen betydelig. I løpet av de siste tjue årene er 

opposisjonens og TBFs politiske linjer i stadig større grad blitt LOs og LOforbundenes 

politikk. Tømrer og byggfagforeningen har spilt en så sentral 

og synlig rolle i denne opposisjonen at daværende LO-leder Yngve 

Hågensen trodde foreningen var selve kommandosentralen for 

opposisjonen. ”Jeg våger meg inn i løvens hule”, som han formulerte seg 

ved et besøk på et TBF-seminar. 

Nei til EU 

Arbeidet mot norsk medlemskap i EF/EU var en av de aller viktigste sakene 

for opposisjonsnettverket i første halvdel av 1990-tallet. I tråd med sin 

historie som nei-forening var TSF med på dette arbeidet fra første stund. 

Allerede i juni 1990 var tømrerne representert på stiftelsesmøtet for 

Osloavdelingen av Opplysningsutvalget om Norge og EF, forløperen til 

organisasjonen Nei til EU. TSF sluttet seg til 1. mai-paroler som krevde 

”full åpenhet om EF-tilpasningen” og avviste ”snikinnmelding”. Sammen 

med Oslo Transportarbeiderforening tok TSF initiativ til en 

landsomfattende underskriftsaksjon som krevde en demokratisk debatt om 

EF i LO, og på høsten ble det vedtatt å kontakte Nei til EU om å arrangere 

en bygningskonferanse. Styret bevilget stadig penger (om ikke så mye, 

økonomien var svært dårlig) til Nei til EUs faglige arbeid. Årsmøtene 

vedtok 1. mai-paroler mot EU (klart flertall) og mot EØS (knappere 

flertall). Foreningen vedtok tilslutning til den store nei-demonstrasjonen 25. 

september 1994. 

Oslo faglige samorganisasjon, fellesorganet for alle LO-foreninger i Oslo, 

var en viktig arena for EU-motstanderne. Mens EU-tilhenger og 

stortingsrepresentant for Ap, Marit Nybakk, var leder, ble det stadig fattet 

EU- og EØS-kritiske vedtak i Samorg. I 1993 ble Nybakk gjenvalgt på et 

møte med høy temperatur. I strid med styrets og Nybakks anbefaling, ble 

det med overveldende flertall vedtatt en uttalelse som tok avstand fra EØSavtalen 

og krevde at Stortingets sluttbehandling skulle skje etter


stortingsvalget. I debatten stilte Nybakk nærmest kabinettspørsmål på sin 

EF- og EØS-holdning etter at venstrefløyen hadde kritisert henne for å ha 

uttalt seg lunkent om klare vedtak mot EF og EØS-avtalen. 

”Egil Mongstad fra Fellesforbundet i Oslo var kanskje Nybakks fremste 

motmann”, meldte Norsk Telegrambyrå i sitt referat fra møtet. ”Han krevde 

svar på om Nybakk som leder ville gå i samorganisasjonens 1. maitog i 

Oslo i år. Mongstad og flere andre kritiserte også Nybakk for å ha 

bagatellisert samorg-vedtak i europasakene og andre spørsmål der styret led 

nederlag i sine offentlige uttalelser”. 

TSF deltok også i andre eksterne nei-tiltak. Tømrere over hele landet var 

motstandere av EU og i begynnelsen av september 1994 vedtok 

landskonferansen av tømrere, der TSF naturligvis var med, enstemmig en 

uttalelse der det het: 

Landskonferansen for tømrere kan ikke godta at kapitalkreftenes frie spill skal 

legges til grunn for samfunnsutviklingen gjennom EU-medlemskap. Vi er bekymret 

for den byråkratiske utviklingen i EU og advarer mot å bagatellisere det 

demokratiske underskuddet. Hensynet til våre medlemmers interesser tilsier at vi i 

lang tid vil ha bruk for nasjonale ordninger, som i praksis vil bli umuliggjort ved et 

norsk EU-medlemskap. En samlet vurdering av faglige rettigheter, hensynet til 

sysselsettingen og den demokratiske styringen av kapitalen gjør at vi anbefaler alle 

forbundets medlemmer å stemme nei. Vi anbefaler også Fellesforbundets delegater 

å stemme nei på LO-kongressen den 22. september. Vi beklager sterkt at 

Fellesforbundets administrasjon og forbundsstyret har anbefalt ja uten noen 

reservasjoner på vegne av faglige og økonomiske interesser for våre medlemmer. 

På den ekstraordinære LO-kongressen senere i september 1994 ble det et 

overraskende nei-flertall. Det er grunn til å tro kongressens holdning kan ha 

hatt avgjørende betydning for den knappe nei-seieren i folkeavstemningen 

senere på høsten. 

Ved folkeavstemningen i november 1994 ble det et knapt, men klart neiflertall. 

Dermed var elitenes andre forsøk på å få Norge inn i EU, avvist. Et 

interessant trekk ved avstemningsresultatet er at mens det på landsbasis var 

noe høyere ja-andel enn ved folkeavstemningen i 1972, styrket nei-siden i 

Oslo seg selv om det også i 1994 var et solid ja-flertall i hovedstaden. 

Men EU-spørsmålet var ikke på noen måte lagt dødt. Fra og med 1994 var 

Norge med i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet EØS, noe som 

betyr at alle EUs direktiver som angår utveksling av varer, tjenester, kapital 

og personer i utgangspunktet skal innlemmes i norsk lov. 

Da ti nye land ble EU-medlemmer fra 1. januar 2004, førte det til at 

østeuropeiske arbeidere og østeuropeiske firmaer i prinsippet fikk fri 

anledning til å ta seg jobb i Norge. Det åpnet for en enorm innvandring av 

bygningsarbeidere fra Polen og andre østeuropeiske land. 

107


Arbeidsinnvandring 

I Hallvard Tjelmelands bok til 100 års jubileet for TSF er det knapt nevnt 

personer med ikke-norske navn. De siste 25 årene har utenlandske 

arbeidstakeres, særlig østeuropeeres, situasjon spilt en helt sentral rolle. 

Etter en jevn, men forsiktig vekst av særlig polske bygningsarbeidere i Oslo 

på 1990-tallet, eksploderte innvandringen i 2004. Bakgrunnen var den 

såkalte ”øst-utvidelsen” av EU. Fra 1. mai 2004 ble åtte nye land i Øst- 

Europa medlemmer av EU: Polen, de baltiske landene, Tsjekkia, Slovakia, 

Slovenia og Ungarn. Norge er altså knyttet til EUs frie arbeidsmarked 

gjennom EØS-avtalen. Det betyr at både arbeidstakere og firmaer fra alle 

EUs medlemsland har fri rett til å jobbe i Norge. Særlig fra Polen og de 

baltiske landene kom det svært mange arbeidsinnvandrere, både på egen 

hånd og som ansatte i bygningsfirmaer og vikarbyråer. Lønnsnivået i disse 

landene er vesentlig lavere enn i Norge, og den store innvandringen kunne 

derfor føre til at lønns- og arbeidsforhold i bransjen ble presset betydelig 

nedover, gjennom såkalt sosial dumping. 

Norge har – i motsetning til for eksempel Storbritannia - ingen lovfestet 

minimumslønn. Det betyr at det er tillatt å betale arbeidstakere en hvilken 

som helst lønn. Rumenske arbeidere kan i prinsippet komme til Norge og 

jobbe for 50 øre i timen. 

For firmaer fins det en viss begrensning gjennom EUs såkalte 

utstasjoneringsdirektiv. Det betyr at når polske byggefirmaer tar med seg 

sine ansatte til Norge skal de lønnes etter ”norske normer”. Hva dette 

konkret betyr, er lite avklart og det har i praksis vært nokså fritt fram for 

dumpinglønn og elendige arbeidsforhold. 

Byggforeningene i Oslo samlet seg etter hvert om en politisk hovedlinje; på 

den ene siden å ønske polakkene velkommen og forsøke å organisere dem: 

Når uorganiserte polakker kom til foreningen fordi de hadde problemer med 

arbeidsgiverne eller myndighetene, stilte foreningen opp. Det betydde blant 

annet at man valgte å fravike et av fagbevegelsens uformelle 

grunnprinsipper: Du får ikke hjelp hvis du ikke er organisert på forhånd. 

På den andre siden stilte byggforeningene politiske krav om tiltak som 

kunne gjøre sosial dumping illegalt. Det politiske hovedkravet var 

allmenngjøring av byggfagsoverenskomsten. Det betyr at deler av denne 

tariffavtalen blir lovfestet minimumslønn for alle bygningsarbeidere i 

Norge. En tariffavtale kan allmenngjøres gjennom vedtak i den såkalte 

allmenngjøringsnemnda der partene i arbeidslivet (NHO og LO) er 

representert sammen med en nøytral oppmann. Nemnda kan bare 

allmenngjøre en avtale hvis det er dokumentert betydelige problemer med 

sosial dumping i en bransje. Men dette har vært vanskelig å få til – fordi 

NHO mer eller mindre prinsipielt motsetter seg at allmenngjøring tas i bruk. 

Dessuten hevder arbeidsgiverne at tillitsvalgte ikke har rett til å få ut for 

108


eksempel lønningslister fra firmaer som man mistenker driver med 

lønnsdumping. NHO krever altså dokumentasjon som man samtidig nekter 

tillitsvalgte å få tilgang til. 

På Fellesforbundets landsmøte i 2003 var strategien rundt den kommende 

arbeidsinnvandringen fra de nye EU-landene et sentralt tema. Standpunktet 

til LO-toppene og Fellesforbundets ledelse var at det ikke var nødvendig å 

gjøre noe som helst. De så for seg, blant annet med støtte fra Fafo og den 

polske ambassadøren, at det ville komme et begrenset antall 

arbeidsinnvandrere til Norge. Det var hårreisende galt. Ved utgangen av 

2008 var det innvilget 144.000 (!) førstegangs arbeidstillatelser for personer 

fra de nye medlemslandene i EU. LO-ledelsen var (og er) dessuten 

grunnleggende skeptisk til allmenngjøring av tariffavtaler. 

Argumentasjonen var at hvis lønninger reguleres av lov, vil færre se 

nødvendigheten av å fagorganisere seg. 

Men på Fellesforbundets landsmøte vant opposisjonen fram med krav om å 

ta de kommende problemene langt mer på alvor. Et hovedkrav sto 

opposisjonen samlet bak, nemlig å presse på for å få allmenngjort 

byggfagsoverenskomsten. På et annet spørsmål sprakk opposisjonen i to 

nokså fiendtlige leire. Det gjaldt kravet om overgangsordninger for 

individuelle arbeidsinnvandrere, altså arbeidstakere som kom til Norge på 

egenhånd. Mesteparten av opposisjonen krevde at de eksisterende 

ordningene for østeuropeere skulle videreføres i en fem års 

overgangsperiode (som EU ga adgang til). Det innebar at for å få oppholds- 

og arbeidstillatelse i Norge måtte arbeidstakeren dokumentere at han eller 

hun hadde arbeidsavtale med ”norske standarder”. Byggmiljøene, med TSFs 

Kjell Skjervø og Egil Mongstad i spissen, mente dette var å ”gjeninnføre 

føydalismen” i Norge fordi en arbeidstaker som mistet jobben, for eksempel 

ved å få sparken samtidig ville miste oppholdstillatelsen i Norge. Ordningen 

bandt arbeidstakeren til sin arbeidsgiver. 

TSFs delegater allierte seg derfor på dette punktet med forbundsledelsen 

som – av helt andre grunner - heller ikke ønsket overgangsordninger. Men 

her led TSFs representanter nederlag. Flertallet på Fellesforbundets 

landsmøte krevde fem års videreføring av det eksisterende regelverket. 

Begrunnelsen for dette var at fri adgang for østeuropeere kunne gi et 

betydelig antall bygningsarbeidere ansatt for 20 eller 40 kroner timen uten 

at fagbevegelsen hadde noen formelle redskaper til å hindre det - før 

allmenngjøringsregelverket eventuelt kom på plass. Og det skjedde ikke før 

i 2007. 

Dette var et av første tilfellene der opposisjonen i Fellesforbundet var åpent 

uenige og brukte relativ harde ord mot hverandre. I ettertid kan det sies at 

TSFs representanter sannsynligvis undervurderte det enorme omfanget av 

arbeidsinnvandringen. Man kunne derfor spart seg de sterke 

karakteristikkene av sine ”med-opposisjonelle”. 

109


Disse uenighetene var imidlertid av underordnet karakter. Hovedlinja, en 

positiv holdning til arbeidsinnvandring og politisk kamp for allmenngjøring, 

har vært en ubetinget suksess. I dag er 40 prosent av medlemmene i Oslo 

Bygningsarbeiderforening og ca. 15 prosent av medlemmene i TBF 

østeuropeere. 

I jubileumsåret har TBF fire eller fem innvandrere i styret: To polakker, to 

svensker (en med finsk avstamning) og en islending. Dette avspeiler at 

arbeidsmarkedet i byggebransjen er blitt felles nordeuropeisk/baltisk og at 

TBF faktisk har klart å leve opp til sin linje om å være en fagforening for 

bygningsarbeidere i Norge, ikke for norske bygningsarbeidere. 

I løpet av overgangsperioden som utløp i mai 2010, kom 

allmenngjøringsloven på plass, slik at det nå gjelder en lovfestet 

minimumslønn i norsk byggebransje. 

TBFs danske søsterforeninger har ikke satset på allmenngjøring, men på 

direkte faglige aksjoner for å kreve tariffavtaler med utenlandske 

enkeltfirmaer. Denne strategien har i sammenlikning vært mislykket. I en 

artikkel skriver Fafoforskeren Line Eldring og hennes danske kollega Jens 

Arnholtz Hansen at den norske suksessen kan skyldes kombinasjonen av 

allmenngjøring og den åpne linja mot østeuropeere. De refererer norske 

informanter som sier: ”Allmenngjøring har ført til at vi kan rekruttere flere. 

Hvis det ikke er allmenngjort, må vi kreve tariffavtale før vi kan si at de har 

rettigheter på lønn. Når det er allmenngjort, kan vi hjelpe 

enkeltmedlemmer”. 

Kampen mot rølp 

Bygningsbransjen har i lange perioder vært plaget med såkalt ”useriøse 

aktører”. Det dreier seg om personer og firmaer som dels forsøker å omgå 

sine forpliktelser ved å benytte seg av kontraktører og kvakkere og som dels 

ikke bryr seg nevneverdig om lovverk, tariffavtaler og/eller vanlig 

folkeskikk i det hele tatt. 

Ved 100 års jubileet i 1985 var det kontraktører og kvakkere som var 

hovedutfordringen. Hallvard Tjelmeland skrev i jubileumsboka at: 

110 

Hovedproblemet sett ut fra et arbeidersyn er at kontraktørene som reelt sett er 

arbeidstakere, men formelt er sjølstendig næringsdrivende, dels sjøl står i en svak 

stilling og dels undergraver stillinga til de fagorganiserte arbeiderne. Kontraktører 

har ingen rettigheter etter arbeidsmiljøloven og kan ikke nyte godt av tariffestede 

forhold som angår arbeidsvilkåra. 

Tjelmeland påpekte at Willoch-regjeringa gjorde svært lite med problemet, 

men gledet seg over at både SV og Ap på sine landsmøter i 1985 hadde 

fattet vedtak mot kontraktørvesenet.


Etter hvert ble det etablert en rekke ”kontraktørklaususler”, særlig i det 

offentlige, uten at man noen gang fikk helt kontroll på uvesenet. 

Under byggeboomen utover på 1990-tallet fikk problemene en annen 

karakter. I tillegg til kontrakter og kvakkere, ble bransjen oversvømmet av 

ulike rølpefirmaer, som iblant drev rent kriminell virksomhet. I fagbladet 

Stein- jord- og sementarbeideren nr. 1/1998 ble situasjonen beskrevet slik: 

Ulovlige arbeidstider og overtid florerer. Arbeidsleie og kontraktørvirksomhet 

finnes nær sagt overalt, uten at det finnes dispensasjoner. Kvalitet, sikkerhet og 

arbeidsmiljø blir salderingsposter i et marked med høy temperatur og korte 

byggefrister. 

Sammen med Fellesforbundet Region Oslo sto TSF bak en omfattende 

kartlegging og offentliggjøring av denne useriøse og ulovlige virksomheten 

i bransjen. Organisasjonsarbeiderne Tor Mostue og Kjell Skjervø var de 

sentrale aktørene. De laget blant annet en hvitbok om ” svart arbeid, 

arbeidsleie og rølp i byggebransjen”. TSFs medlemsavis Fagbladet trykket i 

hvert nummer Skjervøs ”20 på bånn”, der useriøse firmaer ble hengt ut med 

navn og nummer. Oversikten var et resultat av et vedtak på foreningens 

årsmøte i februar 1991, der det het at ”useriøse bedrifter skal offentliggjøres i 

Fagbladet”. 

Leserne av dette heftet fortjener noen tilfeldige eksempler på det avslørte 

rølpet: 

Bygningsfirmaet Allianse Mur og Bygg AS så dagens lys høsten 1994. Det fikk 

raskt oppdrag for kjente entreprenører som Veidekke, Eeg-Henriksen, 

Planbygg og Ragnar Evensen. Veidekke leide blant annet inn folk fra Allianse 

til et OBOS-prosjekt på Brunåsen. Det ble fakturert pr. time pr. mann. 

Timeprisen var 150 kroner. ”Tatt i betraktning at murerne hadde 100 kroner pr. 

time i lønn, samt gratis losji på et hybelhus samt en diett på 225 kr pr dag, så 

kan en jo spørre seg hvor penger til moms, skatt og arbeidsgiveravgift kom 

fra”, het det i Mostue/Skjervøs rapport. Forsøk på å få direktoratet og 

Veidekke til å ta affære var mislykket. 

Hvem sto så bak Allianse Mur og Bygg? Daglig leder og styreformann var 

Terje Hansen, tidligere en av eierne i firmaet Haso, som presterte å pådra seg 

så dårlig rykte at det verken fikk oppdrag eller folk. Derfor startet han Allianse 

Mur og Bygg. Aksjekapital var offisielt 50.000, men halvparten ble aldri 

innbetalt. Firmaet hadde adresse i Brugata, men der fantes ikke noe kontor, 

bare en arbeidsledig kar som passet telefonen. 

I oktober 1995 gikk selskapet konkurs. I konkursbehandlinga ble det avdekket 

manglende innbetaling av skatter og avgifter på 2,5 millioner kroner, samt 

lønnskrav fra tidligere ansatte på 600.000 kroner. I mars 1996 ble Terje Hansen 

derfor idømt konkurskarantene. Men Hansen hadde sikret seg: I august 1995, i 

god tid før konkursåpningen i Allianse, registrerte han et nytt firma, 

111


Håndverksallianse AS, som allerede høsten 1995 fikk nye oppdrag for Ragnar 

Evensen. Da Hansen ble idømt konkurskarantene i mars 1996 fant han ny 

daglig leder til Håndverksallianse. Om henne skrev bobestyreren: ”Hun har i 

denne forbindelse vist til at hun i flere år har vært rusmiddelbruker og 

sosialklient. Hun har derfor ikke hatt evne til eller ønske om å utøve slike 

selskapsverv.» 

Et annet eksempel: Oslo Byggservice AS hadde oppdrag for store 

entreprenører som NCC Eeg-Henriksen og Ragnar Evensen. I januar 1998 

ble firmaet slått konkurs av kemneren i Oslo. Det hadde ikke hatt 

skattetrekkskonto, og det var heller ikke innbetalt eller oppbevart 

skattetrekk. I følge bostyrer forelå det skjellig grunn til mistanke om en 

rekke lovbrudd, blant annet på aksjeloven, regnskapsloven, 

skattebetalingsloven og sysselsettingsloven. 

En annen av de tvilsomme aktørene i Oslos byggebransje, Jan Olsen, 

innlosjerte sine arbeidstakere, som han leide ut til de største norske 

entreprenørene, i en verksted/kontorbygning på Økern. Bygningen hadde en 

messanin med noe som så ut som en lang rekke kontorer. Men innafor 

kontordørene befant det seg små kott, med feltseng og uten vinduer. 

Leiefolkene til Olsen var ikke registrert og jobbet svart, ”noe som kanskje 

kan være innbringende i øyeblikket, men det betyr at de ikke kvalifiserer til 

sykepenger, feriepenger, det betyr at de ikke opptjener pensjonspoeng osv”. 

Men det handler ikke bare om økonomisk fiffell, skrev Mostue/Skjervø: 

112 

I sine velmaktsdager holdt Olsen ‘hoff’ på den nå nedlagte restaurant Paleet ved 

sentralstasjonen, her sparket han ansatte på dagen, og ikke nødvendigvis i edru 

tilstand. Det er sterke reaksjoner mot Jan Olsen i deler av det danske 

bygningsarbeidermiljøet i Oslo. Det verserer mange påstander om forbindelser med 

torpedoer og voldsepisoder knytta til Jan Olsens virksomhet. 

Kjell Arefjord drev enkeltmannsforetaket Murservice etter følgende enkle 

modell: Ta noen arbeidsløse, lei dem ut til en entreprenør, motta forskudd 

og stikk. Et kontraktørfirma leide gjennom Murservice inn svenske murere 

og norske arbeidsløse unggutter til riving. Etter noen tid viste det seg at 

Arefjord ikke betalte lønn. Murerne reiste hjem, mens Arefjord, som hadde 

fått 25.000 i forskudd, var som sunket i jorden. 

Fellesforbundets ledelse mislikte slike angivelige ”gapestokksmetoder”. De 

fryktet sannsynligvis kostbare søksmål. Men forbundet hadde ingen alternative 

forslag for å begrense rølpen, myndighetene var svært passive i kampen mot 

ulovlighetene, og det kom aldri noen rettslige krav fra kjeltringene. Det er 

ingen tvil om at det systematiske avsløringsarbeidet som Mostue og Skjervø 

drev med støtte fra TSF, fikk stor betydning i kampen mot de useriøse. 

Kampanjen viste også at når den nye opposisjonen fikk maktposisjoner i 

fagbevegelsen, evnet den å ta i bruk originale og kreative nye metoder for å


forsvare medlemmenes interesser – og denne saken illustrerer også at 

fagbevegelsen må arbeide på mange arenaer samtidig for å lykkes. 

Solidaritetsalternativet faller 

TSF var gjennom 1990-tallet drivkraft i flere andre folkelige aksjoner, for 

eksempel i Renteaksjonen, der foreningens daværende leder Egil Mongstad 

sto i spissen. Renteaksjonens ledelse besto ellers av tillitsvalgte med 

bakgrunn fra nettverket av radikale fagforeninger, blant dem Torbjørn 

Kristoffersen fra Oslo Transportarbeiderforening, Atle Tranøy, Atle 

Teigland og Stein Aamdal fra Aker Maritim og Berit Eliassen som var leder 

i lærerlaget i Oslo. 

Renteaksjonens krav var ganske enkelt at boliglånsrenta måtte settes ned. 

Dette kravet er helt i tråd med tømrerforeningenes tradisjonelle interesse for 

og engasjement i sosial boligpolitikk. Foreningen markerte seg blant annet 

med et vedtak der den nektet å delta i markedsføring for ”LOs egen” Vår 

Bank hvis den ikke satte ned renta. 

Renteaksjonen fikk betydelig medieoppmerksomhet og bidro til økt 

bevissthet rundt rentas betydning for særlig barnefamiliers økonomi. Men 

viktigst var kanskje aksjonen som en forløper til tariffoppgjøret i 2000. 

Dette oppgjøret ble nemlig svært dramatisk, et sviende nederlag for LOledelsens 

solidaritetsalternativ og en seier for de sterke kreftene i 

fagbevegelsen som gjennom hele 1990-tallet dels hadde protestert mot selve 

ideen om å redde norsk økonomi ved å kreve lave lønnstillegg og dels 

mislikt måten ”solidaritetsalternativet” ble praktisert på. Blant dem var 

Tømrer og Snekkernes Fagforening. 

TSF hadde hele veien engasjert seg mot Solidaritetsalternativet og for en 

mer offensiv lønnskamp, ”ikke fordi vi synes det er uklokt å ha en 

lønnspolitikk som tar hensyn til prisstigning, renter og kroneverdi, men vi 

har gjennom tiår protestert mot den ensidige sponsingen av kapitalkrefter 

som denne politikken fører til. Produksjonsarbeidere unnlater å ta ut den 

produksjonsgevinst de ’har krav på’, og som det hadde vært mulig å ta ut, 

mens kapitaleiere velter seg i luksus”, skriver Mongstad i del I av dette 

heftet. 

Motstanden mot moderasjonspolitikk var heller ikke noe nytt i 

tømrerforeningen. Det framgår av Tjelmelands 100-års beretning at TSF 

ved flere anledninger hadde markert seg som tilhengere både av høyere 

lønnskrav og mer aktiv kamp for å vinne fram med kravene. 

Solidaritetsalternativet var en topp-planskonstruksjon som aldri hadde 

særlig oppslutning på fagbevegelsens grunnplan. Resultatet var derfor at 

113


flere av de elendige lønnsoppgjørene som ble forhandlet fram under 

innflytelse av denne linja, ble nedstemt av LO-medlemmene i 

uravstemningene. TSF var en ivrig deltaker og drivkraft i opposisjonen mot 

solidaritetsalternativet som vokste fram gjennom 1990-tallet. 

I 1994 vedtok TSF for eksempel en skarp kritikk av Fellesforbundet for å 

”åpne for nye lønnssystemer til tross for sterke protester fra 

oppmålingsmiljøene”. Samme år oppfordret styret i foreningen 

medlemmene til å stemme nei til meklingsforslaget. 

Etter bransjekonferansen i 1995 oppsummerte Fagbladet at byggmiljøene nå 

hadde lagt kjepphestene til side og startet utvikling av en felles, alternativ 

tariffpolitikk som blant annet baserte seg på å avvise ”alternative 

lønnssystemer” (til akkordtariffen), å stå fast på nødvendigheten av et 

landsomfattende lønnssystem og å avvise bedriftsintern avlønning. Endelig 

krevde man 15-20 prosent økning av akkordprisene. I en løpeseddel som 

konferansen produserte og sendte ut, slår byggmiljøene fast at 

”tariffavtalene skal hindre sosial dumping” , et standpunkt som har stått 

sentralt i alle år siden – og som lå til grunn for minstelønnsstreiken i 2010. 

Fra og med lønnsoppgjøret i 1996 deltok tømrerforeningen aktivt i 

organiserte tiltak for å få Fellesforbundets medlemmer i bygningsbransjen 

til å stemme ned tariffoppgjørene. Dette året ble et nytt, dårlig 

forhandlingsresultat anbefalt av Fellesforbundets forhandlingsutvalg og 

sendt ut til uravstemning. Men det var bare så vidt: Forhandlingsutvalget 

anbefalte nemlig resultatet med knappest mulig margin: 9 mot 7 stemmer. 

På styremøtet i TSF 9.mai ble det diskutert hvordan man skulle jobbe for 

nei-flertall. Det ble vedtatt at foreningen sammen med Stein og Jord skulle 

avholde møter med tillitsvalgte, baser og andre interesserte på de store 

firmaene, blant annet Peab og Selmer. Det ble dessuten vedtatt å bidra med 

ekstra streikestøtte i tillegg til forbundets satser. Denne gangen nådde 

foreningen fram. Forslaget ble nedstemt på landsbasis, i TSF stemte 87 

prosent (!) av medlemmene nei. 

Etter ny mekling ble det lagt fram et noe bedre resultat. Men langt fra godt 

nok: ”Forbundet har ikke tatt signalene våre, og har gått med på en løsning 

som ikke innebærer noen nevneverdige endringer for våre medlemmer i 

forhold til avtalen som ble forkastet”, sa Mongstad til NTB. ”Det viktigste 

kravet var å få avtalefestet det reelle lønnsnivået ute på arbeidsplassene, for 

å unngå at arbeidsgiverne setter ned lønna kraftig i dårlige tider. I dag har 

tømrere og snekkere en langt høyere timelønn enn den som er tariffestet”. 

TSF vedtok derfor igjen å arbeide for nytt nei-flertall gjennom organiserte 

møter på arbeidsplassene, gjennom en utvidet utgave av Fagbladet og ved å 

ta initiativ til en nasjonal bygningskonferanse sammen med de andre 

osloforeningene. Og medlemmene fulgte opp. 21. august stemte 85 prosent 

av foreningens medlemmer nei, men et knapt flertall av bygningsarbeiderne 

114


på landsbasis vedtok likevel meklingsresultatet. En medvirkende årsak til at 

resultatet ble akseptert kan ha vært at elektrikerne hadde streiket gjennom 

sommeren uten særlig hell. 

I 1998 var det forbundsvise oppgjør der medlemmene i verkstedindustrien 

stemte ned et anbefalt forslag og gikk til streik, mens bygningsarbeiderne i 

sitt oppgjør fikk hevet minstelønningene med 11 kroner timen, som var nok 

til at et flertall godtok oppgjøret i uravstemningen. Men Tømrer og 

Snekkerens fagforening var uenig. Både styre og medlemsmøtet anbefalte å 

stemme nei på grunn av manglende avgrensning mot innleie og dårlige 

lærelingeordninger. Om lag to tredeler av medlemmene mente også 

resultatet var for dårlig og stemte nei. 

I en oppsummerende artikkel skrev Fagbladet at byggfagene gjennom de tre 

siste oppgjørene hadde vist at ”moderasjonspolitikken ikke kan fortsette” 

og at 1998-oppgjøret hadde svekket moderasjonen og dens tilhengere. Det 

viste seg to år seinere at bladet hadde helt rett. 

Grunnplansopprøret i 2000 

Ved det samordnede hovedoppgjøret i 2000 ble forhandlerne fra LO og 

NHO enige. Det ble gitt et generelt tillegg på 75 øre i timen, det ble avtalt 

innføring av resten av den femte ferieuka i løpet av tre år og enighet om en 

treårig tariffperiode i stedet for den vanlige to-årige perioden. Det vil si at 

det ikke skulle ikke være ordinære forhandlinger før i 2003. I tillegg 

aksepterte LO-forhandlerne en formulering om å se positivt på 

”fleksibilisering”. Og ikke minst: Et av LO-leder Yngve Hågensens 

hovedkrav hadde vært at arbeidsgiverne skulle bidra med penger når 

arbeidstakere ville gjennomføre etter- og videreutdanning. På dette området 

fikk han absolutt ingenting. Deretter dro LO-ledelsen til Sør-Afrika. 

Mens ledelsen var borte, gjorde grunnplanet i LO opprør. Noe av 

bakgrunnen var at ti års moderasjonslinje blant de fagorganiserte ikke var 

fulgt opp av arbeidsgiverne og de rike i samfunnet. Tvert i mot: De siste 

årene hadde media avslørt en serie enorme lønnsøkninger, opsjonsfester, 

gylne fallskjermer og gullkantede pensjonsavtaler. I innspurten av oppgjøret 

dokumenterte Aftenposten at den avsatte Statoil-lederen Harald Norvik 

hadde en svært fet, hemmelig etterlønns- og pensjonsavtale. For sikkerhets 

skyld klarte sentralbanksjef Svein Gjedrem å sette opp renta noen dager før 

LO-medlemmene skulle gå til urnene for å stemme over den avtalen 

Hågensen og NHO-ledelsen var blitt enige om. 

Mange på ”gulvet” stilte seg derfor spørsmål om hvorfor moderasjon bare 

skulle gjelde dem. I byggebransjen var det dessuten boom, noe som var en 

av årsakene til at medlemmene stemt ned de siste tre oppgjørene. Også i 

toppen av LO var det uenighet: Fire forbundsledere stemte mot å akseptere 

115


forhandlingsresultatet da det ble votert i LOs sekretariat. Det som samlet 

nei-siden var at resultatet var så dårlig på alle punkter: Uavhengig om man 

var mest opptatt av ferien, lønnstilleggene eller etter- og videreutdanningsreformen 

hadde man ikke et resultat som var godt nok. 

Renteaksjonen oppfattet seg som - og ble i offentligheten oppfattet som – 

fagbevegelsens venstreopposisjon. Det var derfor naturlig at mange av de 

samme personene kom sammen for å prøve å få til et nei-flertall i 

uravstemningen. TSF og Region Oslo i Fellesforbundet engasjerte seg i en 

bred nei-kampanje, sammen med representanter for forbundene som hadde 

stemt nei til oppgjøret i sekretariatet, for eksempel i NNN, og 

opposisjonelle tillitsvalgte fra andre deler av LO-systemet. Kampanjen 

oppfordret LO-medlemmene til å avvise det framlagte 

forhandlingsresultatet og vant fram med oppsiktsvekkende klart flertall. 

Med hele 64 prosent mot 36 prosent ble resultatet stemt ned i 

uravstemningen. I TSF var det et massivt nei-flertall; 85 prosent stemte nei. 

Det var klare nei-flertall i alle bedriftene, i enkelte stemte alle medlemmene 

nei. Unntaket var ja-flertallet blant de nokså nyinnmeldte taktekkerne hos 

Hesselberg. 

«Jeg tror folk har reagert på at det er lønnsmottakere som år etter år skal 

vise moderasjon, mens de som eier kapital beriker seg. Nei-flertallet er også 

uttrykk for at LO har vært i utakt med medlemmene. Solidaritetsalternativet 

er i folks øyne i ferd med å bli et alternativ til solidaritet», sa Egil Mongstad 

til Dagbladet. Han var hele tida en markant ekstern talsmann for den 

uformelle nei-aksjonen. 

Hvis et anbefalt meklingsforslag blir stemt ned av medlemmene, er det 

ingen åpning for nye forhandlinger før streiken settes i gang. Dermed 

oppsto en veldig uavklart situasjon. Ettersom LO-ledelsen hadde akseptert 

et resultat som deretter ble avvist i uravstemningen, fantes det jo ingen 

uoppfylte krav. Dermed var LO-medlemmene plutselig i streik – uten å 

vite hva de streiket for. 

I denne situasjonen grep venstrenettverket ganske enkelt den historiske 

sjansen. Det framstår noe uklart hvem som tok initiativet og den første 

telefonen, men det ble i alle fall avholdt et møte i lokalene til Oslo 

Transportarbeiderforening, der Torbjørn Kristoffersen var leder. Der møtte 

blant annet Mongstad, som leder i TSF og i Fellesforbundets Region Oslo 

sammen med folk fra det daværende Elektriker og kraftstasjonsforbundet 

NEKF og fra NNN. Alle sto i spissen for foreninger med klare nei-flertall. 

Denne lett selvbestaltete gruppa tillitsvalgte formulerte på møtet et sett 

«uoffisielle» streikekrav: Tre kroner i generelt tillegg, toårige 

avtaleperioder, raskere innføring av den femte ferieuka og et 

etterutdanningsfond. Media oppfattet gruppa som den reelle streikeledelsen, 

og Mongstad drev på et tidspunkt nærmest forhandlinger med NHO- 

116


toppene for åpen TV-skjerm, mens LOs representant måtte gå på gangen. 

Han hadde angivelig ikke noe forhandlingsmandat. 

Dette kunne ikke vare. Etter fem dager satte Yngve Hågensen og NHOtoppene 

seg ned på ny. Presset nedenfra gjorde det helt nødvendig for dem å 

komme fram til et bedre resultat, og for hver dag streiken gikk ”begynte 

medlemsmassen i stadig større omfang å formulere egne krav….Man var 

nødt til å ta tak i dette for ikke å miste styringen helt”, som 

bryggeriarbeideravisa Flaskeposten oppsummerte etter streiken. 

Forhandlerne fra LO og NHO kom derfor fram til et resultat LO-ledelsen 

trodde medlemmene ville stemme for, Og det var i alle fall bedre på alle de 

omstridte punktene, bortsett fra at det fortsatt ikke var penger til etter- og 

videreutdanning. Lønnstillegget ble doblet til 1,50. De lavtlønte fikk 3,50 

kroner mer i timen i 2000 og ytterligere tre kroner året etter. I tillegg ble den 

femte ferieuken innført raskere, og toårige avtaleperioder ble gjeninnført. 

”For slike antimoderasjonsfolk som oss var det flott å få arbeidsgiverne med 

på å tøye strikken. Men jeg mener fortsatt at lønnstilleggene er veldig 

beskjedne”, sa en annen av nei-sjefene, Transportarbeiderforbundets leder 

Per Østvold til Dagbladet. Men viktigst var likevel det politiske resultatet av 

nei-flertallet og streiken: ”Vi har gitt arbeidsfolk tilbake trua på at de kan 

bestemme”. 

”NHO forbedret tilbudet sitt vesentlig, og selv om det var langt igjen til 

kravet til foreningene, så ble det dette oppgjøret en vekker både for NHO og 

for LO-ledelsen”, skriver Mongstad i dette heftet. Hele 42 prosent av TSFs 

medlemmer stemte for øvrig nei også i den andre avstemningen. 

Streiken i 2000 styrket venstreopposisjonens posisjon og legitimitet i fagbevegelsen, 

og i det følgende tiåret var det i stor grad venstrenettverket som satte dagsorden i 

fagbevegelsen, og et nøkkelord i deres strategi er at fagbevegelsen skal være 

sjølstendig og medlemsstyrt, uavhengig av hva Arbeiderpartiets ledelse måtte mene. 

Dette skjedde parallelt med at et noe annet nettverk jobbet systematisk og med hell 

for å gjøre Gerd-Liv Valla, som var EU-motstander, til LO-leder. Valla-nettverket 

hadde bakgrunn i Sosialdemokrater mot EU, organisasjonen til nei-folkene i 

Arbeiderpartiet før folkeavstemningen i 1994,. Valla ble enstemmig valgt på 

kongressen i 2001 etter at andre kandidater som Kjell Bjørndalen og Ellen Stensrud 

av ulike grunner var blitt uaktuelle. 

Rød-grønn regjering 

Et av de viktigste politiske resultatene av denne nyorienteringen var 

kampanjen før stortingsvalget 2005. Den besto av to elementer, dels et press 

117


på Ap, SV og Sp for å danne en rødgrønn regjering, dels en 

selvstendiggjøring i selve valgkampen, der LO satte sine egne saker på 

dagsorden og tvang partiene til å ta stilling til dem. 

I utgangspunktet var Arbeiderpartiets ledelse helt mot et rødgrønt alternativ. 

Partiet ville regjere alene, om nødvendig med støtte fra Kristelig Folkeparti. 

Men Ap ble tvunget inn i allianse. Som Asbjørn Wahl skriver i sin bok 

Velferdsstatens vekst og fall: 

118 

Regjeringsalliansen mellom Ap, Sp og SV ved stortingsvalget i 2005 ble også 

presset fram utenfor partiene selv. Helt fram til året før valgte avviste ledelsen i Ap 

muligheten av overhodet å gå i regjering med SV: Det var fagbevegelsen som 

presset det fram, ikke minst etter at også LO kastet sine krefter inn i prosjektet. For 

mange var prosjektet i tillegg et ledd i å binde Arbeiderpartiet sterkere opp i en mer 

radikal posisjon. 

Det hele startet i Trondheim. Svenske Aron Etzler skriver 

Trondheim har ikke alltid vært rød. Før valget i 2003 ble Trondheim styrt av Høyre 

gjennom 14 år. Fram til 2003 var ikke Trondheim en by med kraftig 

barnehageutbygging, sterk kollektivsatsing eller rekommunalisering, snarere 

motsatt. Det venstresiden fikk til i 2003, var en helomvendig av politikken. 

Hvordan lyktes venstresiden i Trondheim i å danke ut høyresiden? LO i Trondheim 

spurte sine medlemmer hvilke saker de var mest opptatt av. Siden forela de 

politikerne resultatet og spurte om hvem som ville stille seg bak LOs krav. Med det 

oppnådde de flere ting: LO var først ute og satte dagsorden for store deler av 

valgkampen. Dernest skapte denne tilnærmingsmåten mobilisering og entusiasme 

ute på mange arbeidsplasser. Og det satte de rødgrønne partiene under press. Valget 

i Trondheim i 2003 ble et valg hvor forskjellene mellom høyre-og venstresiden i 

politikken igjen ble tydelige og det skjedde gjennom en radikal demokratisk prosess 

som gjorde grasrotas krav synlig for partitoppene. De rødgrønne vant valget. 

Etter en liknende modell startet LO, med Gerd-Liv Valla som leder, ”den 

lange valgkampen” der et svært viktig element var at LO-medlemmene ble 

bedt om å foreslå hvilke krav LO skulle stille til partiene. Deretter ble de 

kravene som hadde størst oppslutning fremmet og partiene bedt om å svare. 

På denne måten ble dagsordenfunksjonen som Etzler beskriver fra 

Trondheim, kopiert på nasjonalt plan. Høyre og Frp gjorde en grov 

strategisk feil ved å nekte å svare. Ap, SV, Sp og Rødt svarte i all hovedsak 

positivt på kravene og LO kastet seg derfor inn i valgkampen for et rødgrønt 

alternativ. LO-kongressen bevilget penger til alle partiene (unntatt Rødt) 

Tillitsvalgte som i tjue år hadde vært helt likegyldige til valgkampene, ble 

plutselig engasjerte aktivister – ikke for Arbeiderpartiet, men for det mer 

venstresosialdemokratiske rødgrønne alternativet. Resultatet ble valgseier 

og en regjeringsplattform som av mange som er beskrevet som ”Europas 

mest radikale”. Og koalisjonen ble gjenvalgt fire år seinere.


Arbeidsmiljøloven 

To av de viktigste nettverksaksjonene på enkeltsaker i fagbevegelsen på 

2000-tallet var kampen for å reversere endringene i arbeidsmiljøloven i 

2004 og AFP-aksjonen i 2007. I begge disse kampanjene deltok TBF med 

iver. 

Arbeidsmiljølovutvalget ble nedsatt av den første Stoltenberg-regjeringen i 

2001, og det ble brudulje allerede før utvalget hadde lagt fram sin 

innstilling. Bondevik-regjeringen ville nemlig endre loven før 

utvalgsinnstillingen ble klar. Da satte Gerd-Liv Valla ned foten: Hvis 

regjeringen fremmet endringsforslaget ville arbeidstakerne trekke seg fra 

utvalgsarbeidet. Bondevik ga etter, men da utvalgsinnstillingen kom i 

februar 2004 viste det seg at flertallet i utvalget likevel foreslo å svekke 

arbeidsmiljøloven på en del sentrale punkter. 

Fellesforbundets Region Oslo krevde allerede i april aksjoner mot 

utvalgsforslagene: 

LO, YS og UHO står heldigvis sammen om en rekke dissenser som må støttes. Men 

verbal støtte er ikke nok. Fagorganiserte oppfordres til å gjennomføre 

demonstrasjoner, aksjoner og politiske streiker for å drive folkeopplysning, og å 

rette søkelys på konsekvensene av forslagene. Arbeidslivslovutvalget betyr et mer 

brutalt arbeidsliv og økt press på tariffavtalene – det stikk motsatte av et 

inkluderende arbeidsliv. 

I nettverket ble det tatt initiativ til en bred protestmarkering 11. november 

2004. I Oslo var det byggforeningene som sto i spissen for kampanjen. På 

aksjonsdagen streiket medlemmene i Tømrer og Byggfagforeningen (som 

den nå het etter navneendringen på årsmøtet tidligere på året) sammen med 

Oslo Bygningsarbeiderforening, rørleggerne, heismontørene og 

elektromontørene i fire timer. En rekke andre fagforeninger markerte seg på 

ulike andre måter over hele landet. En aksjonskomite overleverte hele 

10.000 protestunderskrifter til Stortinget. Byggfagbladet trykket i nr 4/2004 

en entusiastisk reportasje fra streiken og streikemøtet i en stappfull 

Samfunnssal der representanter fra Ap, SV og Sp mer eller mindre lovte å 

reversere eventuelle lovendringer, 

Toppledelsen i LO og Ap mislikte novemberaksjonen fordi den la et så 

sterkt press på at en kommende rødgrønn regjering ble nødt til å reversere 

endringene i loven, noe det tok svært lang tid å få LO-toppen til å gå inn for. 

Men presset virket. Da den rødgrønne alliansen vant valget høsten 2005, var 

reversering av lovendringene som Bondevik-alliansen og Fremskrittspartiet 

fikk vedtatt på våren, et av de første punktene på den nye regjeringens 

dagsorden. 

119


AFP 

En annen viktig seier vant nettverket og TBF i striden om Avtalefestet 

Pensjon. Bakgrunnen for AFP-striden var følgende: I 2003 foreslo en 

offentlig kommisjon, ledet av tidligere (og nåværende) finansminister 

Sigbjørn Johnsen en dramatisk omlegging av folketrygdens alderspensjon. 

For det første skulle det bli ”lønnsomt å jobbe lengre”. Pensjonssystemet 

skulle belønne arbeidstakere som står i jobb til de blir 67 (eller helst 70) år 

og straffe dem som går av tidligere. For det andre skulle utbetalingene 

reduseres ved at pensjonen skulle levealdersjusteres. Det betyr at hvis et 

årskull levde lengre, skulle den årlige pensjonen avkortes tilsvarende. 

Dessuten skulle pensjonen ikke lenger justeres i tråd med lønnsutviklingen, 

men med gjennomsnittet av lønnsvekst og prisvekst. 

Prinsippet om å premiere de som jobber lenge, støtte sammen med 

Avtalefestet Pensjon. Denne førtidspensjonsordningen var forhandlet fram 

av LO på 1980- og 1990-tallet. Grunnprinsippet var at det skulle være mulig 

å gå av fra 62 år – uten å tape pensjon etter fylte 67 år, altså det motsatte 

prinsippet av den nye alderspensjonens. 

Nesten all strid om den nye pensjonsordningen siden 2004 har handlet om 

hvordan det skulle være mulig å kombinere disse to motsatte prinsippene, et 

offentlig pensjonssystem som skal lokke/tvinge arbeidstakerne til å jobbe 

lengst mulig og en førtidspensjonsordning som skal gjøre det mulig å gå av 

tidlig uten å tape penger. LO-kongressen i 2005 maktet kunststykket å støtte 

begge deler samtidig. Kongressen aksepterte hovedprinsippene i 

pensjonskommisjonens innstilling, men krevde samtidig at AFP skulle 

opprettholdes, minst like bra som den var. 

TBFs leder Egil Mongstad stemte for vedtaket om å akseptere 

hovedtrekkene i pensjonsreformen på LO-kongressen. Han mener at den 

gamle pensjonsordningen ikke vil være økonomisk bærekraftig. Men TBF 

og dens leder deltok likevel aktivt i forsvaret av Avtalefestet Pensjon. LO 

hadde jo i sitt kongressvedtak stilt som forutsetning at AFP skulle beholdes. 

I frykt for at LO-ledelsen og/eller AP-ledelsen skulle tolke dette umulige 

kompromisset som adgang til å ødelegge AFP, startet Verkstedklubben ved 

Aker Verdal Aksjon Forsvar AFP i 2006. I ledelsen for aksjonen satt 

tillitsvalgte fra Vin og Brennevinarbeidernes forening, Jernbaneverkstedet 

og andre typiske opposisjonsforeninger. 

Aksjonen hadde som mål å drive opplysning og mobilisering til forsvar av 

AFP-ordningene, og den fikk massiv støtte, først og fremst gjennom det 

opposisjonelle nettverket, der Aker Verdal-klubben og lederen Stein 

Aamdal i alle år har vært en sentral premissleverandør. Blant andre viktige 

foreninger i ”nettverket” som bidro med økonomisk og politisk støtte til 

arbeidet var Tømrer og Byggfagforeningen. Sammen med El og ITforbundet 

i Oslo og Oslo Bygningsarbeiderforening sto TBF også bak en 

120


streikemarkering på Youngstorget i Oslo 9. mai 2007. Markeringen samlet 

hele 2000 deltakere, og bygningsarbeidernes eget Bygg Band sto for deler 

av underholdningen. 

Aksjon Forsvar AFP hadde som en delmålsetting å få Fellesforbundets 

landsmøte høsten 2007 til å vedta klare minimumskrav til hva som ville 

være et akseptabelt resultat av vårens forhandlinger. Forbundsledelsen 

ønsker frie hender, dvs. frihet til å forhandle bort deler av AFP. 

På landsmøtet markerte TBFs ”ungdomsrepresentant” Roger Kristensen seg 

i denne saken som tilhenger av slike minimumskrav: 

Dirigenter, kamerater. Jeg har lyst til å snakke om et par ungdomssaker. Og først 

selv om jeg regnes som ungdom i Forbundets øyne, betyr ikke det at jeg bare tenker 

på de typiske ungdomssakene. Det er godt å se at jeg ikke er den eneste her i dag på 

det. Pensjon og AFP bør og må være viktige saker for ungdom. For hvis vi godtar 

kutt i AFP dag, vil vi aldri få den ordninga tilbake for oss som skal ha den ordninga 

om 30-50 år. 

Her ble Roger avbrutt av applaus før han fortsatte: ”Derfor er det viktig at vi 

stiller noen konkrete krav. Slik som Forsvar AFP og slik som de kravene fra 

delegasjonen fra Oslo og Akershus kom frem til på vår 

landsmøtekonferanse.” 

Stemningen på landsmøtet var såpass uavklart at både ledelsen og AFPaksjonistene 

ville unngå en kampvotering og risikere et tap. Etter langvarige 

forhandlinger mellom forbundsledelsen og Stein Aamdal ble det derfor 

fremmet et kompromissforslag som ga opposisjonen gjenomslag på mange 

viktige punkter. Dermed var Fellesforbundet – og i praksis LOs – 

handlingsrom i de kommende tariff-forhandlingene betydelig redusert. 

Resultatet av tariff-forhandlingene våren 2008 ble en nokså underlig 

konstruksjon. I praksis ble prinsippene fra pensjonsreformen lagt til grunn, 

men for å sikre at AFP-pensjonistene ikke skulle komme dårligere ut, 

sprøytet staten inn nærmere 100 milliarder kroner i overgangsordninger. 

Pengene gjør AFP til en lukrativ tilleggspensjonsordning for alle med 

tariffavtale. AFP-pensjonister over 50 år taper ikke i forhold til dagens 

ordning, men de som makter å jobbe til de er 67 år vinner svært mye. På 

lengre sikt vil de som velger AFP tape også i forhold til dagens ordning. 

Tariffoppgjør i opposisjonens tegn 

Det er ingen tvil om at opposisjonens press foran tariffoppgjøret i 2008 var 

den viktigste årsaken til at regjeringen ikke våget annet enn å smøre 

reformen med enorme kontantsummer, eller som Transport-leder Per 

Østvold sa det i sin begrunnelse for å stemme ja: ”Det er bedre enn vi kunne 

frykte, og det skyldes ikke minst AFP-aksjonen og andre krefter som pustet 

Roar, meg og de andre forbundslederne i nakken”. Østvold mener det ville 

vært «galskap å ikke ta imot alle milliardene som regjeringa ville kaste etter 

121


oss», og at det er altfor defensivt å se resultatet av oppgjøret som et svik 

mot de unge. 

I de to påfølgende oppgjørene har også opposisjonens sterke stilling ført til 

at Ap-ledelsen har vært uten full kontroll. 

I 2009 var det de offentlig ansattes fagforeninger som – i en tøff kamp mot 

regjeringen - nektet å svekke sine tjenestepensjoner, slik ”pensjonsforliket” 

mellom Ap og de borgerlige partiene hadde lagt opp til. I dette tilfellet var 

det sannsynligvis Unio som sto hardest på, men de hadde full støtte fra LOforbundet 

Norsk Tjenestemannslag. Resultatet ble – langt på overtid i 

forhandlingene - ganske enkelt at den offentlige tjenestepensjonen ble 

opprettholdt som den var. 

I 2010 viste så fagbevegelsen i deler av privat sektor vilje og evne til å ta 

konfrontasjoner og gå til streikekamp mot arbeidsgiverne. Kravene det ble 

streiket for, var dessuten i tråd med venstresidas paroler. 

Først gikk renholderne i Arbeidsmandsforbundet til streik – og vant fram. 

De fikk en betydelig lønnsøkning i en bransje preget av underbetaling og 

snusk. Deretter streiket viktige grupper på sykehusene og vant etter fire 

dager fram med sitt årelange krav om å avskaffe de helt urimelige 

forskjellene mellom (kvinnelig) turnusarbeid og (mannlig) skiftarbeid. 

Transportarbeiderne på godsterminalene seiret etter tre ukers streik: Innleide 

vikarer skal heretter ha samme lønn som fast ansatte på godsterminalene. 

Terminalarbeidet skal gjøres av de som er ansatt der, ikke av sjåfører (som 

ofte tjener langt dårligere). Og endelig: I en stor kommunestreik vant 

Fagforbundet og Unio delvis fram med kravet om en likelønnspott som skal 

fordeles sentralt, ikke i lokale forhandlinger. 

I all hovedsak er disse kravene fremmet og i all hovedsak er disse streikene 

ledet av venstrekrefter. Mens ledelsen i Arbeiderpartiet har gjort seg mest 

bemerket ved å støtte arbeidsgiversidas krav om mer lokal og individuell 

lønn i offentlig sektor, har kravene i tariffoppgjøret i 2010 i stor grad rettet 

seg direkte mot slike ønsker om mer ”fleksibilitet” og mer lokal og 

individuell lønnsdannelse. Foreninger og forbund krever ganske enkelt 

(gjen)oppretting av fagforeningsmakt i arbeidslivet. 

Slik var det også i bygningsoppgjøret i 2010. Kravet om minstelønnsgaranti 

og tiltak mot sosial dumping sto sterkt i TBF allerede ved oppgjøret i 2006. 

Men da ble hele sosial dumping-profilen skuslet bort av Fellesforbundets 

ledelse, som i stedet tok bygningsarbeiderne ut i en nokså meningsløs streik 

på tømrertariffen, en kamp som var så teknisk innfløkt at den var dømt til 

nederlag. Opposisjonen hadde derfor en viss suksess med å definere om 

konflikten til et oppgjør om sosial dumping. Men etter to dager avblåste 

forbundsledelsen streiken med løfter om at problemene med tømrertariffen 

skulle løses. TBF var en av foreningene som drev en ”Stem nei”-kampanje 

122


i 2006, og oppnådde 35 prosent av stemmene. Og som Mongstad sa til 

Bergens Tidende i 2006: ”Trykket mot sosial dumping har økt gjennom 

denne kampanjen. Så selv om vi ikke nådde frem henger vi ikke med 

hodet”. Problemene med tømrertariffen er fortsatt ikke løst, men 2006streiken 

og diskusjonen rundt den la grunnlaget for en ny offensiv mot 

sosial dumping ved oppgjøret i 2010. 

Grunnplanet i bygg prioriterte høsten 2009 på ny minstelønnsgaranti ved 

neste års tariffoppgjør. Tømrer og Byggfagforeningen vedtok – etter stort 

engasjement i klubbmiljøene - på sitt halvårsmøte høsten 2009 som 

hovedkrav at minstelønna skulle opp på 85 prosent gjennomsnitt av 

overtidsgrunnlaget. Det ville utgjøre ca 170 kr pr time for fagarbeiderne. 

Fellesforbundet vedtok deretter sentralt følgende hovedkrav i 

bygningsoppgjøret: 

Et generelt tillegg som sikrer medlemmenes kjøpekraft 

Prioritering av de lavest lønte gjennom garantibestemmelser og heving av 

minstelønnssatser 

Mulighet til å forenkle allmenngjøring av tariffavtaler 

Et rammeverk for innarbeidingsordninger 

Fri med lønn for tannlege, sesjon og konferansetimer i barnehage og grunnskole 

En tariffavtaleløsning med bemanningsselskapene 

Forhandlingene skar seg på lavlønnsgarantien, og bygningsarbeiderne gikk 

til en noe overraskende streik for en vesentlig økning av minstelønna. Det 

spesielle med denne streiken var at knapt noen medlemmer av 

Fellesforbundet går på minstetariffen. Kravet handler derfor i praksis om 

lønna for utenlandske arbeidstakere som er underlagt loven om 

allmenngjøring. 

Fellesforbundets forhandlingsdelegasjon på byggfagsoverenskomsten 

(FOB) sto denne gangen på kravene og nektet å inngå avtale uten at 

minstelønnsspørsmålet ble løst. 19.000 bygningsarbeidere gikk til streik. 

Alle TBFs medlemmer i NHO-bedriftene var ute i kamp. Forbundsledelsen 

var av ukjente grunner lite villig til å redegjøre for hva streiken handlet om, 

noe som førte til de gamle raddisene fikk sjansen til å formulere 

streikekravet overfor media. TBFs styre gjorde et forbilledlig klart vedtak 

om saken: 

Den pågående streiken er en kamp mot sosial dumping! 

Mange av våre medlemmer er spørrende til grunnlaget for streiken. Arbeidsgiverne 

har jo ikke kommet med tilbud på noe som helst. Styret i Tømrer og 

Byggfagforeningen er av den klare oppfatning at den pågående streiken er en kamp 

om sosial dumping. 

Fellesforbundet har, etter press fra sine lokalavdelinger, lagt vekt på kravet om at 

minstelønna skal opp til 85% av lønnsgjennomsnittet. Ettersom 

123


124 

Fellesoverenskomsten for Byggfag er allmenngjort, vil minstelønna her være minste 

lovlige utbetaling for bygningsarbeidere. 

På denne bakgrunn får Fellesoverenskomstens minstelønn en mye større 

betydning enn tidligere: 

Arbeidsgiverne ønsker å opprettholde tilgangen på billig utenlandsk 

arbeidskraft i konkurranse med våre medlemmer. Det har de vist gjennom 

NHOs kamp mot Allmenngjøringsinstituttet. Det er derfor av største 

betydning, både for norske og utenlandske arbeidstakere, at denne streiken blir 

effektiv og at BNL må gå med på Fellesforbundets krav. 

Streiken var effektiv. Etter fire dager ga arbeidsgiverne etter og aksepterte 

prinsippet om en minstelønnsgaranti og en brukbar sats for 2011. Dermed 

var TBFs medlemmer med på en helt avgjørende kamp for mot sosial 

dumping Resultatet er klart økt lønnsnivå for de utenlandske arbeidere som 

i dag er underlagt såkalt allmenngjøring, dvs. at tariffavtalens minstelønn er 

gjort til et lovbestemt minimum i viktige bransjer. 

Strategien med å satse på allmenngjøring av tariffavtalene som våpen mot 

sosial dumping ble utviklet av de opposisjonelle bygningsmiljøene i Oslo. 

Og det var venstresida i forhandlingsutvalget som med klart mandat fra 

bygningsavdelingene rundt i landet, krevde fokus på minstelønnsgarantier. 

Den seierrike streiken i jubileumsåret 2010 er enda et eksempel på hvordan 

den gamle opposisjonen i stadig større grad får gjennomslag for sine saker 

og linjer i fagbevegelsen.


15 Kampen mot Fellesforbundet 

I hele perioden har det vært skarpe uenigheter mellom TBF og 

Fellesforbundet. 

Uenighetene har dreid seg om det meste, fra forbundets oppbygging via dets 

holdning til byggfagenes akkordbaserte lønnssystemer til standpunkter rundt 

viktige enkeltsaker som EU og solidaritetsalternativet. 

TBF har på denne måten tilhørt den aller mest LO- og forbundskritiske delen 

av opposisjonen, men i de fleste tilfellene har foreningen alene og sammen 

med andre deler av forbundet spilt en konstruktiv rolle. 

Utmelding av Fellesforbundet har i perioden vært tema, men i følge kildene 

er det aldri blitt helt seriøst vurdert. 

I kapittel 11 er det skissert hvordan etableringen av Fellesforbundet i 1989 

skjerpet en rekke uenigheter mellom daværende Tømrer og Snekkernes 

Fagforening og det nye forbundet. Disse uenigheten har preget forholdet 

mellom foreningen og forbundet helt fram til i dag, 

Det framgår på og mellom linjene i både protokoller, samtaler og fagblader 

at TBF er grunnleggende skeptisk til det meste Fellesforbundet (og i 

perioder LO) foretar seg. Misnøyen går langs to dimensjoner: synet på hva 

fagbevegelsen skal være og holdningen til Arbeiderpartiet. Mens TBF i alle 

fall siden opposisjonens maktovertakelse i 1988 har ønsket å bygge ut 

aktiviteten og styrken ”nede”, har ledelsen i Fellesforbundet ifølge TBF 

satset på å bygge opp byråkratier og drive mer eller mindre mislykket 

”dialog” med det stort sett regjerende Arbeiderpartiet. De grunnleggende 

uenighetene er ikke løst i løpet av de siste 20 årene, men som vist i kapittel 

14 har foreningen etter hvert mer eller mindre vunnet fram med sitt syn på 

viktige punkter, både når det gjelder bygningsfagenes selvstendighet i 

forbundet, lønnssystemet og tariffpolitikken. 

I kapittel 11 er det vist hvordan Bygningsindustriarbeiderforbundet ble med 

i Fellesforbundet i 1989 til tross for massiv motstand i bygningsmiljøene. 

Den første store, formelle diskusjonen om TSFs stilling i det nye forbundet 

ble reist allerede året etter. På halvårsmøtet i august 1990 ble forholdet til 

det nye storforbundet tatt opp til bred diskusjon. Mongstad sa i sin 

innledning, som kan leses som en slags programerklæring, at 

Fellesforbundet er en «byråkratisk koloss» som spyr ut papir i så store 

mengder at foreningen ikke engang orker å bære dem fra postkontoret. 

Alternativt, sa Mongstad skal klubber og foreninger ”være reelle interesse- 

organisasjoner. En levende fagbevegelse forutsetter at man ivaretar en 

yrkesgruppes særinteresser”. Identifikasjon med kolleger i lik situasjon er 

en bærebjelke». Det krever desentralisering av makt og ressurser. 

125


Møtet vedtok deretter følgende krasse formuleringer om Fellesforbundet: 

Det er et misforhold mellom andelen av kontingenten og oppgavene 

som pålegges avdelinger og klubber. 

Forbundet er skjemmet av rutiner som ikke passer i store deler av 

organisasjonen. 

Vi må forsvare seksjonene og landskonferansen. 

Og vurdere situasjonen fram mot 1991. 

Utmelding av Fellesforbundet? 

I 1991 ble det ikke vedtatt noen organisasjonsendringer, men forholdet til 

Fellesforbundet har vært vurdert formelt eller uformelt en rekke ganger, helt 

fram til ideen inntil videre ble lagt død i det store organisasjonsprosjektet i 

2004-05. 

TSF hadde sett med betydelig sympati på Luftfartens Funksjonærforening 

(LFF) som på 1980-tallet meldte seg ut av Handel og Kontor og LO fordi 

foreningen oppfattet HK som svært byråkratisk. Høsten 1991 ble LFFs 

profilerte leder Asbjørn Wikestad invitert til å innlede på et medlemsmøte. 

Besøket ble tatt nokså ille opp av Fellesforbundets sentralt, men møtet 

mellom LFF og TSF ble gemyttlig: Wikestad kunne fortelle om sterk 

oppblomstring av aktivitet etter at foreningen ble selvstendig, at 

kontingenten var satt ned, men at foreningen hadde fått mye bedre råd. 

I den såkalte Kode-komiteen som i 1992 avga innstilling om foreningens 

arbeidsformer i 1992 var det en utbredt skepsis til Fellesforbundet, men noe 

mer tvil når det gjaldt alternativene til fortsatt medlemskap. Konklusjonen 

ble at forbundstilknytningen skulle vurderes videre etter en kartlegging av 

medlemmenes ønsker. 

Midten av 1990-tallet var nemlig en periode da deler av 

opposisjonsnettverket hadde sympati med ideen om å gå ut av LO, mens 

andre ble presset til å åpne for det. Et kraftsentrum i venstreopposisjonen, 

Heismontørenes Fagforening, var nettopp i 1994 havnet i en svært vanskelig 

situasjon da forbundet (den gang NEKF) hadde suspendert en rekke av 

foreningens ledende tillitsvalgte på grunn av deres oppfordring til en 

angivelig ulovlig streik. Heismontørene oppfattet i en periode at den kunne 

bli nødt til å melde seg ut/ville bli kastet ut av forbundet og sonderte derfor 

terrenget om en mulig tilslutning til det uavhengige Oljearbeidernes 

Fellessammenslutning. Foreningsleder Terje Skog sa det slik: ”Vi ønsker å 

stå i LO, Men det er ett prinsipp som er viktigere og det er å holde 

foreningen sammen.” Jørn Magdahl viser i sin historiebok om 

heisforeningen at venstreorienterte krefter i hotell- og restaurantklubben ved 

SAS-hotellet i Oslo var inne på tanken om utmelding av LO som faglig 

strategi. På sitt landsmøte i 1994 vedtok AKP en resolusjon som enkelte 

tolket som støtte til en ”ut av LO”-linje. Det er perioden en god del 

126


entusiasme og sympati rundt frittstående, aktive fagforeninger av typen 

Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) som åpenbart var mindre 

hemmet av de høyresosialdemokratiske forbunds- og LO-ledelsene. TSF 

hørte sannsynligvis til den delen av opposisjonen som var mest åpne for å 

bryte ut av LO, eller i alle fall av Fellesforbundet. 

Som en følge av denne linja bevilget foreningen 500 kroner til Wingejentene 

i Tromsø. De var med i Wikestad-foreningen LFF og streiket i sju 

måneder i 1995 for å opprette tariffavtale. Streiken var sterkt omstridt også i 

opposisjonen. Mange mente at Winge-jentene burde organisert seg i Handel 

og Kontor som også hadde tariffavtaler i Winge-konsernet (men ikke på 

Tromsø-kontoret). Til tross for at streiken varte svært lenge, var det bare 13 

organisasjonsledd innenfor LO som – i tillegg til TSF – støttet Wingejentene. 

TSF stilte seg videre svært negativ til Arbeidsrettsrådets forslag om at bare 

forbund som var med i landsomfattende sammenslutninger med over 

100.000 medlemmer skulle ha streikerett. Foreningen mente det bare var en 

måte å sikre LO mot konkurranse fra mer aktivistiske og medlemsstyrte 

foreninger/forbund – og dessuten et udemokratisk innskrenkning av 

streikeretten. TSF var også i kontakt med og bevilget penger til Uavhengige 

Fagforeningers Forum som drev kampanje mot rådets forslag og vant fram. 

I Fagbladet i 1996 antydet flere intervjuede tømrere ute felten at det kunne 

være aktuelt å gå ut av Fellesforbundet og danne et nytt, eget forbund 

sammen med elektrikere og heismontører. Dette forslaget peker tilbake på 

forslaget til rørleggerformann Charles Jensen på NBIAFs landsmøte i 1982, 

at Bygning skulle gå sammen med ”liknende forbund”. Noen av de 

intervjuede mente at det nå var så mye negativt snakk blant folk om 

forbundet og dets ledelse at det kunne virke direkte hemmende på 

medlemsvervingen. 

I siste halvdel av 1990-tallet ser det imidlertid ut til at bygningsarbeiderne 

ganske enkelt overtar mer og mer av politikkutviklingen på eget felt. På 

bransjekonferansen i 1998 var det for eksempel den nyvalgte 

forbundssekretæren Halvor Langseth (tømrer og RVer fra Tromsø) og Roy 

Pedersen (leder av TSFs søsterforening Oslo Stein og Jord og med 

bakgrunn fra NKP) som i praksis ledet drøftingene. 

Det kom aldri til brudd med Fellesforbundet. Men det er ingen tvil om at 

linja om å melde seg ut og bli en frittstående forening, slik LFF gjorde, har 

hatt sympati i TSF. Argumentene for var dels at medlemskontingenten da 

ville være under kontroll av foreningen selv, ikke av et forbund som mange 

av foreningens medlemmer i beste fall oppfattet som et bortkastet byråkrati, 

dels som et direkte hinder for faglig kamp. 

127


Organisasjonsprosjektet 2004 

I organisasjonsprosjektet på begynnelsen av 2000-tallet ble utmelding av 

Fellesforbundet på nytt åpent lansert som ett mulig alternativ. På årsmøtet i 

2004 ble det vedtatt å gjennomføre en høring i de viktigste bedriftsmiljøene 

rundt tre saker: 

128 

Skal vi fortsette i Fellesforbundet med 2 % kontingent? 

Skal vi fortsette i Fellesforbundet og forsøke å gå ned til 1,8 % i kontingent? 

Skal vi gå ut av Fellesforbundet og sette ned kontingenten til 1,4 % eller lavere? 

Bakgrunnen for den siste problemstillingen var en langvarig diskusjon i 

Tømrer og Snekkernes fagforening om hvordan en best kunne utvikle 

foreningens arbeid. Retningen på diskusjonene ble angitt ved at det var et 

krav til forslagene at de skulle være billigere og bedre. 

I Tellef Hansens rapport Et best mulig tilbud til en billigst mulig penge ble 

det oppsummert at følgende spørsmål hadde stått sentralt i disse 

diskusjonene: 

Fagets betydning for organisering 

Kan vi gjennomføre våre egne planer innenfor Fellesforbundet? 

Vil vi stå sterkere utenfor Fellesforbundet og LO? 

Bør vi slå oss sammen med andre fagforeninger innfor byggebransjen? 

Utnytter vi foreningens potensiale godt nok? 

Er vi organisert på den riktige måten? 

Er kvaliteten på det arbeidet foreningen gjør godt nok? 

Hva kan gjøres for å styrke en mer planmessig jobbing? 

De medlemmene som stilte spørsmål ved medlemskapet i Fellesforbundet 

og LO gjorde det ut fra flere forhold, skriver Hansen i sin rapport. Tre saker 

sto sentralt – fagbevegelsen har i dag nye utfordringer og det politiske 

prosjektet er ikke så viktig som tidligere, ledelsen i Fellesforbundet 

oppleves i mange saker ikke som en medspiller, men en motspiller - og 

fagbevegelsen er alt for topptung. 

En av de tillitsvalgte framholdt at spørsmålet om bygging av et sosialistisk 

eller sosialdemokratisk samfunn ikke sto på dagsorden. De aktuelle temaer 

var internasjonalisering, EUs utvidelse mot øst og en utvikling med store 

multinasjonale selskaper som truer arbeidstakerne og fagbevegelsen i dag. 

Han hevdet at fagbevegelsen må tilbake til utgangspunktet og han fortsatte: 

Og derfor tror jeg at de gamle mekanismene og den gamle kampen om å drive 

fagforeningsaktivitet for å forhindre uønska nedadgående lønnskonkurranse, den 

kommer til å bli kjempeviktig. Det jeg tenker på er vanlig fagforeningsvirksomhet 

som er blitt lagt litt i skuffen for en del og så tenker jeg på den litt mer andre 

varianten som regionskontoret vårt driver med, som Kjell (Skjervø) driver med, 

dette med å drive på bedriftsnivå å prøve å få til kontrollmekanismer og uthenging 

av de som er useriøse. Dette er en del av den krigen vi har ført med vårt forbund i 

snart 20 år.


Og videre: 

For å sette det på spissen så ønsker vi oss sterke fagforeninger på landsbasis, 

landsomfattende fagforeninger med en stor grad av samarbeid med fagforeninger i 

omkringliggende land. Vi må plukke ut alle de positive tingene av laugene og 

skrelle av all den reaksjonære garnityren, og bruke det som var grunnlaget for 

laugene om at vi må gå sammen sjøl om å vedta minsteordninger og ikke forlite oss 

på staten. 

Hansen konkluderer med at ”for denne tillitsvalgte står Fellesforbundet i 

vegen både politisk, faglig og organisatorisk. Opp mot dette synet ble det av 

andre lagt vekt på at det politiske ikke var av mindre betydning nå. De viser 

til diskusjonene rundt arbeidet med ny arbeidslivslov og tjenestepensjon for 

alle”. 

En av de tillitsvalgte uttrykte seg slik: 

Jeg var mer åpen for det før det temaet med EU-utvidelsen kom. Jeg tror kanskje 

ikke at det er riktig å gjøre det nå nettopp på grunn av EU-utvidelsen. Jeg tror det 

dreier seg om noe så enkelt som å stå sammen. Det er jo et av grunnprinsippene 

med hele foreningsopplegget er å stå sammen, så vi hadde kanskje blitt litt svakere 

ved å stå aleine. Det vil også bli problemer internt i bedriften hvor du får noen som 

er medlemmer av Fellesforbundet og noen er medlem av en uavhengig TBF. Det 

kan hende at det hadde gått utover samarbeidet i bedriften også. Jeg tror vi er best 

tjent med å være med. 

Tellef Hansen oppsummerte at det var stor grad av enighet i TBF om at 

fagbevegelsen må ha et lavt tyngdepunkt, men uenighet om hvor viktig den 

politiske arenaen er. Men argumentasjonen om tilknytningen til 

Fellesforbundet tok også opp andre viktige forhold. En utmelding av 

Fellesforbundet ville splitte arbeidstakerne og fagbevegelsen, og veien til 

tariffavtale for et TBF utenfor LO ville bli særdeles vanskelig, om ikke 

umulig. 

Det er det siste argumentet som har vært avgjørende i mange diskusjoner 

om organisasjonstilknytning. Diskusjonen i TBF om utmelding av 

Fellesforbundet ble konkludert med at det var uaktuelt. 

Men den langvarige konflikten med forbundet har ført til svært omstridte 

vedtak i TBF. Vedtaket som foreningen har fått mest kjeft for, er antakelig 

opprettelsen av Stiftelsen Byggfag. 

Stiftelsen Byggfag 

Bakgrunnen for opprettingen av Stiftelsen var at ”noe måtte gjøres” med 

foreningens feriehjem på Nesset innerst i Bunnefjorden. Det krevdes 

rehabilitering og avklaring av hyttenes framtid. Det ble derfor nedsatt en 

komite for å vurdere spørsmålet. I komiteen satt både ”det gamle” regimet, 

representert ved forretningsfører Østberg og ”det nye”, representert ved 

129


formann Mongstad. Det var en enstemmig komité og dermed et felles ønske 

fra begge fløyene i foreningen at det skulle opprettes en stiftelse som sikret 

at verdiene i feriehjemmet (og foreningens øvrige eiendeler) også for 

framtida skulle kontrolleres av de faggruppene som hadde bygd dem opp. 

I Fagbladet 3/94 het det at Stiftelsen skulle ”sikre eiendommene som ressurs 

for de gruppene som har anskaffet dem, nemlig fagorganiserte tømrere og 

snekkere i Oslo. Ved å danne en frittstående stiftelse av våre eiendommer, 

føler styret at vi kan beholde disse verdiene til fordel for våre faglige 

kolleger – selv om organisasjonsformen skulle skifte”. 

Den tekniske løsningen ble at styret for stiftelsen alltid skal velges av TBF, 

og hvis denne foreningen oppløses eller slås sammen med andre, skal det 

siste årsmøtet i foreningen avgjøre hvordan styret i stiftelsen i skal utpekes i 

framtida. 

Mongstad skriver i del I at dette handlet om å «sikre verdiene» hos dem som 

har bygd dem opp. 

130 

Men det var i foreningens organer et stort ønske om at disse verdiene som våre 

yrkesgrupper hadde opparbeidet, ikke skulle tilfalle forbundet uten videre. Vi 

ønsket å beholde verdiene nærmest mulig de faggruppene som hadde æren for at de 

eksisterte. 

Det er et svært kontroversielt standpunkt. Det er selvsagt forståelig at TBF 

etter årelange kontroverser med Fellesforbundet og LO, blant annet om 

betydelige økonomiske krav fra LOs pensjonskasse, fryktet at foreningens 

verdier kunne bli ”beslaglagt” av forbundet uten videre. 

Men kan og bør dette begrunnes med at ”vår faggruppe har skapt 

verdiene”?. For hvem er det som har ”bygd opp verdiene”. Først og fremst 

er de aller fleste i dag døde. Ettersom neppe noen vil kreve at det er de 

avdøde tømrernes arvinger som er de rettmessige eiere av foreningens 

verdier, er det mer et spørsmål om hva slags kollektiv som skal kontrollere 

verdiene. Ettersom de aller fleste fag og fagforeninger raskt endrer 

sammensetning, er dette svært problematisk å svare på. Skulle de 

gjenværende blysetterne i Oslo-avisene på 1970-tallet krevd at Oslo 

grafiske fagforenings verdier bare skulle kontrolleres av blysettere? Eller 

skulle platesveiserne ha retten til verdiene i Oslo Jern og Metall og låse dem 

inne i en stiftelse som bare personer med fagbrev i skipssveising hadde rett 

til å disponere? Å etablere et slikt prinsipp for eiendomsrett i fagbevegelsen 

er derfor vanskelig. 

Et alternativt prinsipp er at verdiene i siste instans er organisasjonens 

eiendom. Dette prinsippet er minst like enkelt å argumentere for. Kan en 

organisasjon uten videre akseptere at lokalledd tar med seg verdiene og går 

sin vei? Hva hvis en sterk høyreopposisjon bryter ut av et radikalt forbund


og tar med seg verdiene? TBF er, trass alle sine betenkeligheter, medlem i 

Fellesforbundet., noe som gir forpliktelser. 

Men i dette tilfellet ville et slikt prinsipp spilt rett i hendene på 

Fellesforbundets ledelse. Og politisk var det mange grunner til å beskytte 

foreningens midler. 

Sannsynligvis er det vanskelig å ha en altfor prinsipiell holdning til slike 

avgjørelser. De er ofte preget av konkrete, aktuelle forhold – i dette tilfelle 

faren for at midlene ble beslaglagt av krefter som sto for en motsatt fagligpolitisk 

linje. 

Den andre problemstillingen dreier seg om bruken av verdiene. Er det riktig 

for en fagforening å avskjære medlemmene fra å bruke (opp) foreningens 

verdier, eller er dette et elitistisk standpunkt av typen: ” Folk er ikke å stole 

på, så demokrati er farlig.”, en tenkning som i de fleste andre 

sammenhenger er ganske fjern fra tømrernes holdninger. 

Det var denne diskusjonen som kom opp da lederen i Rørleggernes 

Fagforening tok opp saken 15 år (!) etter at stiftelsen var etablert. Han 

hevdet at det var mistillit til medlemmene å ”gjemme” verdiene i en 

stiftelse? Det er det neppe. Sett utenfra er det langt mer grunn til å tro at 

opprettingen av Stiftelsen Byggfag var et uttrykk for mistillit til 

Fellesforbundets ledelse. 

På 2000-tallet er feriehjemmet rustet betydelig opp til et kurs- og 

feriesenter, med ny hotellfløy, opprustet seminarhus og etablering av en 

populær thai-kafe (Kafe Noi). Midlene til opprustningen er skaffet ved at de 

utparsellerte tomtene er solgt til hytteeierne. Foreningen har selv bare 

beholdt to hytter, som nå vurderes solgt. Stiftelsen Byggfag er også eier av 

den seksjonen på Grønland der Tømrer og Byggfagforeningen holder til. 

LOs pensjonskasse 

Det er liten tvil om at en viktig grunn til at Stiftelsen Byggfag ble opprettet, 

var foreningens erfaringer med Den norske fagorganisasjons pensjonskasse, 

her kalt LOs pensjonskasse. 

En årelang strid ble avgjort våren 1998 da TSF sammen med Oslo Stein og 

Jord, Oslo Transport og Tømrernes forening i Bærum tapte en rettssak mot 

Landsorganisasjonen i Norge. Bakgrunnen for det dramatiske og svært 

uvanlige rettslige oppgjøret ”innad i familien” var at TSF i årevis hadde 

nektet å betale regningene fra LOs pensjonskasse. 

Pensjonskassen ble opprettet i 1937 og sikret tillitsvalgte og ansatte i LOforbundene 

en svært hyggelig pensjonsordning, 60 prosent av gjeldende 

lønn for den aktuelle stillingen og en pensjonsalder på 60 år. Problemet var 

131


at pensjonskassens økonomi var bygd på sandgrunn. Det var – kort sagt – 

ikke noen sammenheng mellom innbetalinger og utbetalinger, noe som 

gjorde at pensjonskassas underskudd vokste fra år til år. Den fikk også 

pålegg fra Finansdepartementet om å bedre økonomien. 

Det gjorde man aldri. I stedet ble kassen stengt fra 1967. Det ble da ikke 

lengre tatt inn nye medlemmer. Men dermed økte underskuddet ytterligere – 

ettersom det ikke lengre fantes unge, nyinnmeldte medlemmer som kunne 

bidra til inntekter. ”Løsningen” på dette var å gi de foreningene som hadde 

medlemmer i pensjonskassa det økonomiske ansvaret. 

Gjennom årene vokste problemet, uten at pensjonskassens styre tok tak. Det 

var kanskje ikke så rart, ettersom LO-sekretariatet var styre i LOs 

pensjonskasse, og sekretariatsmedlemmene hadde alle store personlige 

interesser i at ordningen fikk fortsette. Den ville jo sikre dem en svært god 

pensjon fra fylte 60 år. Dette forholdet fikk historiker Harald Berntsen til å 

kalle boka om pensjonskassen for Bukken til havresekken. 

Denne boka dokumenterer at styret i TSF og andre foreninger med store 

utgifter til ordningen, gjennom årene gjorde en rekke forsøk på å få LOledelsen 

til å ordne opp – og foreningen oppfattet gang på gang at den ble 

lovt en løsning. Det ble tilmed fattet flere formelle vedtak om hvordan 

problemet skulle løses. 

Men intet skjedde. Gjelda steg, og regningene til foreningene vokste. 

Utover 1970-tallet og 1980-tallet sluttet derfor stadig flere foreninger 

ganske enkelt å betale kravene. TSF fulgte opp i august 1988 med et 

styrevedtak om å sette de innkrevde beløp inn på en egen konto. Da krisa 

rammet TSF på det tidlige 1990-tallet, stanset man også innbetalingene til 

denne kontoen. 

Det ble dessuten i 1989 opprettet en egen organisasjon, Utredningskomiteen 

for LOs pensjonskasse, som håndterte saken for de boikottende foreningene. 

TSFs tidligere formann og forretningsfører Johan Østberg var sekretær i 

denne ad hoc-organisasjonen som blant annet sto bak og finansierte 

Berntsens bok.. 

Betalingsboikotten førte til at LO omsider måtte ta affære. En intern komite 

foreslo at LO skulle dekke tredjedelen av utgiftene, foreningene resten. Men 

det skulle opptas forhandlinger slik at forbundene kunne garantere for 

foreninger som ikke hadde mulighet til å betale. LO-kongressen i 1993 

sluttet seg enstemmig og uten debatt til opplegget. 

På dette tidspunktet var det 124 foreninger som hadde forpliktelser i 

pensjonsordningene, og etter hvert aksepterte de aller fleste av dem mer 

eller mindre frivillig denne løsningen. Men flere av foreningene nektet å 

akseptere kongressens ”løsning”. Det gjaldt foreninger med til dels store 

132


krav mot seg, som Oslo stein, jord og sement (7,5 millioner) og TSF (2,7 

millioner). Disse foreningene mente at LO selv gjennom sitt årelange 

sommel og sine falske løfter til foreningene selv måtte ta ansvaret for 

underskuddet: 

”Det er LO-sekretariatet som har vært styre i kassen. De har opprettholdt 

pensjonsordningen ikke av hensyn til sekretærene på forværelsene, men for 

å sikre seg og sine gunstige pensjoner. Tidligere LO-ledere og deres enker 

får for eksempel regulert sin pensjon i forhold til lederens lønnsnivå i dag. 

LO-ledelsen har sittet på alle sider av bordet i denne saken, men har aldri 

vurdert sin habilitet”, sa Egil Mongstad til Dagens Næringsliv. 

Men LO sto på sitt, og fikk støtte fra forbundsstyret i Fellesforbundet som 

forutsatte at ”styret i pensjonskassen igangsetter nødvendige tiltak overfor 

de lokale arbeidsgivere (altså fagforeningene) som ikke har inngått avtaler”. 

Styret i LOs pensjonskasse fulgte opp og gikk til rettssak for å drive inn 

pengene fra fire av de 18 gjenstridige foreningene. 

TSF trodde utvilsomt på seier da Asker og Bærum herredsrett ble satt. Men 

slik gikk det ikke. Domstolen viste først og fremst til at saken var blitt 

behandlet på LO-kongressen og at TSF som en del av organisasjonen måtte 

forholde seg til dette. Retten dømte derfor TSF til å betale 3,3 millioner 

kroner og dekke framtidige pensjoner til åtte tidligere medarbeidere i 

foreningen som mottok ytelser fra pensjonskassen. 

Etter først å ha anket til lagmannsretten, ga TSF opp kampen og inngikk i 

stedet et forlik med LO om en avtale i tråd med den de andre foreningene 

hadde akseptert. 

Dermed var saka formelt ute av verden. Men det er liten tvil om at den 

langvarige striden sterkt bidro til å forgifte det allerede anstrengte forholdet 

mellom Tømrerens og Snekkernes fagforening på den ene siden og LO og 

Fellesforbundet på den andre. Det er heller ingen tvil om at saken bidro til 

at TSF sterkere hegnet om sine økonomiske interesser overfor forbundet og 

at den var en viktig medvirkende årsak til at TSF ”låste inn” foreningens 

verdier i Stiftelsen Byggfag. Det viste seg framsynt. LO-sekretær Evy 

Buverud Pedersen for eksempel hevdet før rettssaken at de aktuelle 

foreningene hadde verdifulle eiendommer som gjorde dem i stand til å 

”betale forpliktelsene”. 

Det er også hevet over tvil at Utredningskomiteen hadde bred støtte i sak, 

blant dem som kjente til den ganske innfløkte striden. Den økonomiske 

miseren i LOs pensjonskasse var LO-ledelsens ansvar, og LO burde 

moralsk selv tatt den økonomiske belastningen med å rydde opp. 

133


16 Opposisjon og grunnplan 

Etter at opposisjonen overtok makten i Tømrer og Byggfagforeningen er det 

134 

blitt lagt større vekt på å aktivisere medlemmene. 

Krisa på begynnelsen av 1990-tallet preger fortsatt tenkningen. 

Opposisjonen i fagbevegelsen har i dag så mye makt at begrepet 

”opposisjon” får ny mening. 

Skjedde det noen dramatiske endringer i fagforeningens praksis etter 

maktovertakelsen i 1988? Både ja og nei. Sannsynligvis hadde det sittende 

regimet og en del medlemmer regnet med større endringer. Noen fryktet 

revolusjon., andre trodde TSF ville bli en resolusjonskvern og drive mindre 

reell fagforeningspolitikk for medlemmene. Slik ble det ikke. Ut fra 

protokollene kan det tvert imot skimtes både stabilitet og noen viktige 

linjeendringer. 

For det første er det fortsatt det daglige foreningsarbeidet som står i 

sentrum, styremøtene godkjenner parselloverdragelser på Bæk, bevilger 

penger til Nei til Atomvåpen og AUF, vedtar tariffkrav og registrerer nye 

medlemmer og konfliktsaker på arbeidsplassene. Målerkontoret fortsetter 

som før - og gammelformann Østberg sitter på foreningskontoret som 

forretningsfører og oppmåler. Mongstad og Østberg drar på seminar på 

danskebåten om den svenske akkordtariffen. 

Men noen viktige endringer skjer. Foreningen deltar nå entusiastisk i de 

fleste opposisjonelle aktiviteter og støtter de opposisjonelle kampsakene. 

Mens styremøtene fram til våren 1988 delvis støtter aktiviteter som har et 

«venstre»-stempel, men ofte stemmer dem ned mot to stemmer og jevnlig 

vedtar ulike små bevilgninger til Arbeiderpartiet, blir det en endring fra og 

med våren 1988. Det vedtas flere bevilgninger til opposisjonstoget Faglig 

Enhet 1. mai. Det gis støtte til kampen for jernverket i Mo i Rana. 

Foreningen støtter avskjedigede verneassistenter i Oslo i samband med en 

ulovlig konflikt. 

Det nye regimet kan også ta mer initiativ for å styrke opposisjonens 

posisjoner i det faglige systemet. Det blir for eksempel deltatt i initiativer 

som forsøker å få til enhetlige markeringer 1. mai på et venstregrunnlag, og 

foreningen samarbeider med Oslo transport om oppfølging av den store 

opposisjonskonferansen som startet i Kristiansand. 

I 1990 deltar avdelingen på stifting av Osloavdelingen av 

Opplysningsutvalget om Norge og EF, det blir også vedtatt å kontakte Nei 

til EU for å arrangere en bygningskonferanse om unionen.


For det tredje – og kanskje viktigst - tas det mer offensive grep for å 

fremme mer medlemsaktivitet i foreningene. En mer demokratisk og mer 

medlemsstyrt forening hadde vært opposisjonens fanesak i alle år. I det aller 

første nummeret av Fagbladet skriver f.eks. Leif Petter Iversen at en ”aktiv 

grunnplansorganisasjon med tillitsmenn, tillitsmannsutvalg, eventuelt 

klubber som fungerer innenfor de enkelte firmaer, er det eneste som vil 

kunne sikre at avtaler og lover blir fulgt opp”. 

Lyktes det opposisjonen å få til aktivitet når den kom i posisjon – eller ble 

maktskiftet bare en personutskiftning på toppen? 

Det spørs hva man måler det etter. Oppmøtet på medlemsmøter og årsmøter 

har ikke økt, men tvert imot gått tilbake til nivået på 1960-tallet. Det er som 

før, et lite sjikt som driver foreningen sentralt. Egil Mongstad var leder i 20 

år, Ken Gordon Solfjeld som overtok i 2008 hadde stort sett sittet i styret de 

siste 20 årene. Etter 1995 var det ingen opposisjon mot det nye regimet. De 

mer partipolitiske og kulturelle motsetningene kunne ikke lenger mobilisere 

medlemmer til å komme på møter. 

På den annen side: Det er åpenbart at den nye ledelsen har tatt 

problemstillingen på alvor. Hvordan få aktivisert medlemmene, hvordan 

skape en mer debatt, hvordan skape en mer demokratisk forening? 

Foreningsledelsen har hele tida lagt vekt på at makta, aktiviteten og 

ressursene skal finnes lengst mulig ned i fagbevegelsen og nokså 

konsekvent forsøkt å styre etter dette prinsippet. 

Noen av mange tidlige tiltak kan nevnes: 

I 1989 vedtok foreningen å overta arrangementet av landkonferansen 

Tømrer Trehus Trevare som det nye Fellesforbundet ikke ville prioritere. 

Det reises en diskusjon om de sjølstendiges rolle i foreningen. Det tas 

initiativ til gruppemøter på arbeidsplassene i forkant av årsmøtet, for å øke 

medlemmenes innflytelse i foreningen, ved at den enkelte bedriftsgruppa får 

være med på på bestemme hva som skal drøftes på årsmøtet. Det fremmes 

forslag om kvartalsvise samlinger mellom klubber, tillitsvalgte og 

foreningens ledelse for å lære hverandre bedre å kjenne. 

I 1992 ble den såkalte Kode-komiteen nedsatt for å lage forslag til tiltak for 

å bedre foreningens arbeid. Komiteen som i hovedsak besto av folk utenfor 

”kontor”-miljøet la fram sin innstilling i august og foreslo tiltak for at 

”foreningen kan markere sin selvstendighet og klart framstå som en 

interesseorganisasjon for foreningens medlemmer”. TSF skal bli mer 

demokratisk og ha mer deltakelse fra medlemmene. 

Helt konkret foreslo Kodekomiteen å finne ut hva hvert enkelt medlem av 

de mange komiteer og utvalg kunne bidra med. Den mente at 

medlemsmøtene skulle ha et tema og gode innledere. Den ville droppe 

135


protokollkomiteens innstilling på årsmøtene, samt oppvurdere og 

oppgradere studiearbeidet og jobbe mer med fagutdanning ut fra mottoet: 

”Foreningens medlemmer må være de best kvalifiserte tømrere på 

markedet”. 

Krisa fra 1990 

Men arbeidet med å aktivisere foreningen ble nokså raskt overskygget av 

kampen for ganske enkelt å overleve. I årene fra 1988 til 1994 opplevde 

Norge den verste økonomiske krisa siden mellomkrigstida. Krisa var 

politisk styrt, resultat av en voldsom innstrammingspolitikk. 

Arbeidsløsheten økte dramatisk. Boligprisene sank til nesten det halve. 

Bruttonasjonalproduktet sank, og reallønna gikk ned. Bunnen ble nådd i 

1993 da nærmere 150.000 nordmenn var uten arbeid. En av bransjene som 

ble aller verst rammet var byggebransjen. Boligbygginga sank til det halve 

fra 1988 til 1993. Krisa slo også voldsomt inn i TSF. De første årene etter 

at opposisjonen overtok makta i foreningen, ble medlemstallet halvert. I mai 

1994 var det under 600 yrkesaktive medlemmer i foreningen. Og av dem 

var nesten 100 arbeidsløse eller permitterte. 

Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakta i mesteparten av denne perioden, 

og sto bak politikken som førte til rekordhøy arbeidsløshet. Det var en ny, 

viktig årsak til at partiets grep om fagbevegelsen ble svekket. Hvordan 

kunne «vår egen» regjering tillate arbeidsløsheten – som alle trodde tilhørte 

fortida – å komme tilbake. 

Fagforeningsarbeid i en tid med høy arbeidsløshet er svært vanskelig på alle 

måter. Arbeidsgiverne sitter med nesten all makt når det er knapphet på 

arbeid. Eller som det het i Fagbladet nr. 2/1992: ”Frykten for å miste jobben 

driver mange bygningsarbeidere til å underby overenskomsten, og åpner 

derved for lønnsdumping”. 

Det gis knapt lønnsøkninger, arbeidstakere blir tvunget til å akseptere 

dårligere arbeidsforhold. 

Samtidig som ressursene sviktet, økte foreningens arbeidsoppgaver. TSF 

fikk for eksempel en rekke saker om usaklige oppsigelser. Problemene var 

for store til at TSF kunne løse dem. Selmer reduserte bemanninga fra 800 til 

87 uten at foreningen kom i posisjon til å forhandle om verdige avskjeder. I 

Fagbygg, det LO-eide entreprenørselskapet som mer eller mindre hadde 

tvangsorganisert sine ansatte førte oppsigelser til et voldsomt raseri mot 

fagforeningen. Men på de bedriftene der det var mulig å komme i posisjon 

og ordne køen på ”rettferdig” vis, kom TSF ut av krisa med ryktet intakt. 

Internt i foreningen skapte den dramatiske svikten i kontingent- og 

måleinntekter store problemer. Det ble nødvendig å gjennomføre en 

betydelig innstramming, og en utgiftskomite foreslo en rekke tiltak, fra 

136


oppsigelser av avisabonnementer og telefoner til billigere trykking av 

Fagbladet og nedlegging av utvalg uten funksjoner. I tillegg foreslo 

komiteen som et sparetiltak å si opp medlemskapene i FN-sambandet, 

Norsk Folkehjelp – og i Arbeiderpartiet (!). 

Forslagene ble behandlet på årsmøtet i 1992 og alle ble vedtatt, utmelding 

av Ap med knappest mulig margin: 19 mot 17 stemmer. 

I tillegg til dette ble det vedtatt å si opp en kontoransatt og delvis permittere 

foreningens leder. Det var altså bare så vidt foreningen overlevde. 

TSF tok initiativ til og/eller sluttet seg til en rekke tiltak mot arbeidsløsheten 

og for offentlig engasjement for å redusere ledigheten for eksempel 

gjennom økte byggetiltak. Men det viste seg nesten umulig å få Apregjeringen 

til å gjøre noe virkningsfullt mot krisa. Spørsmålet er ikke 

grundig undersøkt, men det er grunn til å hevde at den Ap-styrte krisa førte 

til det endelige sammenbruddet for det gamle Ap-regimet på grunnplanet i 

Oslos fagbevegelse. 

I TBF var det i alle fall slik. Etter kampvoteringen om Ap-medlemskapet i 

1992, blir i praksis alle vedtak i foreningen – både i styret og på 

medlemsmøtene - fattet enstemmig. Etter 1995 er det knapt noen som lenger 

forsvarer Arbeiderpartiet. Søknader om støtte til Aps valgkamp blir nå 

enstemmig avvist i styremøtene. 

Opposisjon i en ny tid 

I dag står venstreopposisjonen sannsynligvis politisk sterkere og 

Arbeiderpartiet politisk svakere i fagbevegelsen enn noen gang i 

etterkrigstiden. På mange måter og på mange områder er det i dag 

opposisjonen som legger den politiske linja i fagbevegelsen. Men dermed 

får begrepet ”opposisjon” plutselig en ny betydning. Fram til årtusenskiftet 

var den ”opposisjonelle” nærmest per definisjonen en mer venstreorientert 

posisjon. Når denne opposisjonen i dag til dels sitter med makta og/eller får 

flertall for sine forslag på kongresser og landsmøter, kan man plutselig være 

”opposisjonell” fra høyre. 

Dette skaper to typer nye problemer. For det første oppstår det nå et skille 

mellom en venstre-opposisjon og en nedenfra-opposisjon. Hvis høyrefløyen 

sitter med makta vil opposisjonen normalt både være ”venstre” og 

”nedenfra”. Hvis venstre er i posisjon, vil det kunne vokse fram en 

høyreopposisjon i kamp mot ledelsen. 

Egil Mongstad skriver at TBF er en ”opposisjonell”, ”selvstendig og uredd” 

fagforening og forklarer denne selvstendigheten med ”fagenes 

sjølstendighet”, dels knyttet til selve faget, dels knyttet til fagets 

rekrutteringshistorie. ”Fagstolte håndverkere og bygningsarbeidere kjempet 

137


for å ha et helhetlig syn på sitt fag. De har et svært kritisk forhold til å ta 

imot kommandoer ovenfra”, skriver Mongstad og presiserer at ”de kritiske 

holdningene som har vært styrken til Tømrer og Byggfagforeningen ikke 

først og fremst er venstreradikale”. 

Hvis dette er riktig vil en venstreorientert ledelse i TBF kunne møte en 

høyreopposisjon nedenfra i egen forening, alternativt vil TBF som forening 

kunne markere seg mot venstreorienterte politiske vedtak som fattes av 

overordnede faglige organer. Hvis TBF definerer seg som ”naturlig 

opposisjonell” og ”nedenfra”-opposisjonell vil den logisk i større og større 

grad komme på kant med det venstreorienterte opposisjonsnettverket når 

dette får makt. 

Kan man se slike tendenser hos Tømrer og Byggfagforeningen i dag? 

Den daværende Tømrer og Snekkernes Fagforening var som nevnt en ivrig 

deltaker på den første opposisjonskonferansen i Kristiansand i 1988 og var 

deretter med på arbeidet for å få til en oppfølgingskonferanse i Oslo. TSF 

var også blant initiativtakerne til ulike andre opposisjonskonferanser om 

blant annet EU og økonomisk politikk. I dag er situasjonen en annen: Nå 

sitter Tømrer og Byggfagforeningen hjemme når fagopposisjonen samles i 

Trondheim. 

På 1990-tallet var TSF en viktig del av opposisjonen mot Ap-styret i 

daværende LO i Oslo (som den gangen het Oslo faglige samorganisasjon). 

Nå er den tidligere lederen av Oslo bygningsarbeiderforening, Roy 

Pedersen, blitt valgt til leder i et sterkt radikalisert Oslo-LO. Men nå synes 

TBF mest opptatt av størrelsen på medlemskontingenten. 

Før valget i 2009 oppfordret TBFs styre ikke medlemmene til å stemme 

rød-grønt, men bare til å ”bruke stemmeretten”. 

Som vist i tidligere kapitler i dette heftet, har tømrerforeningene historisk 

vært ”venstre”opposisjonell, også i situasjoner der det har vært mulig å være 

”høyre”opposisjonell. En utvikling i retning ”naturlig opposisjon” mot nye 

venstreorienterte ledelser i fagbevegelsen, kan derfor bryte med 

tømrerforeningenes 125 år gamle tradisjoner. 

Sterke konflikter om enkeltsaker 

I noen andre tilfeller har det de siste årene oppstått kontroverser mellom 

ulike deler av opposisjonen. Det er et resultat av at opposisjonen til dels er 

havnet i posisjon og dermed har makt til å fatte vanskelige avgjørelser i 

kontroversielle saker. I kontroversene har det vært brukt nokså harde ord, 

og TBFs leder Egil Mongstad har ikke vært blant de mest forsiktige. 

138


Noen eksempler: I 2007 sa LOs internasjonale leder Ingunn Yssen opp 

jobben sin. Hun hevdet at Valla hadde mobbet og trakassert henne. Valla 

avviste anklagene, men saken fikk voldsom medieoppmerksomhet – stort 

sett på Yssens premisser. Etter forslag fra Fellesforbundets leder Kjell 

Bjørndalen vedtok LO-sekretariatet å gjennomføre en intern ”gransking” av 

saken, ledet av Høyre-juristen Jan Fougner. ”Granskingen” konkluderte 

med til dels skarp kritikk av Valla som deretter fant det nødvendig å trekke 

seg. 

Opposisjonen var i all hovedsak på Vallas side. Den oppfattet striden som et 

politisk oppgjør der Vallas motstandere på høyrefløyen i Ap og LO utnyttet 

en personalsak til å kvitte seg med henne. Men Valla-støtten var ikke 

entydig. Blant de mer kjente faglige ”opposisjonelle” tillitsvalgte som etter 

hvert ikke støttet LO-sjefen var lederen i Norsk Transportarbeiderforbund 

Per Østvold, tidligere FO-leder Oddrun Remvik, tidligere nestleder i 

Kommuneforbundet Gunhild Johansen - og TBF-leder Egil Mongstad. 

Sistnevnte sa til Klassekampen at ”jeg er ikke alltid enig med Per Østvold, 

men jeg mener han har rett når han sier at en ikke kan forsvare antikvariske 

lederformer fordi om en politisk eller taktisk er på Vallas parti”. I intervjuet 

ga Mongstad også uttrykk for at det ”fra noen forbund i offentlig sektor, 

særlig i Fagforbundet, kommer … oppfatninger av hva som er høyre og 

venstre som jeg stiller meg helt uforstående til”. 

Denne striden hadde TBF som forening ikke noen mening om. 

Annerledes var det året etter (2008) da venstrefløyen sprakk i to under det 

samordnede tariffoppgjøret. Oppgjøret handlet i all hovedsak om 

Avtalefestet Pensjon. Blant andre LO i Trondheim, Vin og 

brennevinarbeiderne i Oslo og heismontørene (”av hensyn til ungdommen”) 

argumenterte for å stemme nei, mens både Transport-leder Per Østvold, Roy 

Pedersen i Oslo bygningsarbeiderforening og Mongstad støttet 

meklingsresultatet. Østvold mente det ville være ”galskap” ikke å ta i mot 

alle pengene som staten la på bordet for å smøre pensjonsreformen, mens 

TBF-sjefen mente det var ”ikke var mulig til å streike seg til et bedre 

resultat”. I dette fikk Mongstad støtte av styret i TBF. Og styret fikk igjen 

støtte av medlemmene, 51 prosent stemte ”ja” mot 49 prosent ”nei”, - et 

nokså sjeldent resultat i en uravstemning i TBF. 

En nokså spektakulær og dramatisk strid oppsto da tillitsvalgte i Kjell Inge 

Røkkes selskap Aker Yards i 2007 med støtte fra konserntillitsvalgt Atle 

Tranøy, en gammel raddis, inngikk en avtale om innleie av rumenske 

arbeidere, der rumenerne selv bare fikk utbetalt 70 kroner av timelønna på 

120 kroner, mens den siste femtilappen gikk til et fond til støtte for ansatte 

ved Akers bedrifter i Romania. Dessuten måtte rumenerne utføre en form 

for ”plikttjeneste” i Romania etter opphold i Norge. 

139


Avtalen ble akseptert av Fellesforbundet sentralt, noe som fikk både Oslo 

Bygningsarbeiderforening og TBF til å reagere svært skarpt. Tømrerne 

skrev blant annet i sitt protestbrev at de tillitsvalgte i Aker hadde satt 

hensynet til sitt konsern over hensynet til rumenerne og at de så avtalen 

”som utslag av den nyføydalismen som nå etableres for arbeidssøkere fra de 

fattige EU-landene. På ulike vis bindes man opp i mot sine bedrifter, og 

mulighetene til å gjøre individuelle valg begrenses sterkt.” 

Kjell Skjervø, som hadde vært en frontfigur i kampen mot sosial dumping, 

sa opp jobben i Fellesforbundet sentralt i protest mot ledelsens aksept av 

avtalen. 

Sett fra de Aker-tillitsvalgtes side var saken langt mer komplisert. 

Arbeiderne det gjaldt, var ansatt i Aker. Deres timelønn hjemme i Romania 

var svært lav. Det var derfor bitter intern kamp om å få de lukrative 

oppholdene i Norge, og den omstridte avtalen var et forsøk på å bidra til å 

dele de ”norske godene” blant rumenske Aker-ansatte på en akseptabel 

måte. Selv om Aker-avtalen åpenbart var problematisk, både i seg selv og 

på grunn av signaleffektene, virker den voldsomme reaksjonen fra 

bygningsmiljøene i Oslo på en slik bakgrunn diskutabel. Og uansett ”skyld” 

kan denne typen strider på sikt ødelegge ”opposisjonsnettverket” ved at de 

svekker og i verste fall bryter ned den fellesskapsfølelsen som i følge 

samfunnsforskningen er en forutsetning for at et nettverk skal overleve. 

Et stadig svakere faglig Arbeiderparti kan fortsatt dominere LO fordi Apmedlemmene 

står sammen når det gjelder som mest, særlig hvis partiets 

maktposisjoner utfordres. Det var blant annet derfor Ap-medlem Valla ble 

skjøvet ut. I sykelønnsstriden i 2006 allierte hun seg høylydt med NHO mot 

sin ”egen” regjering. Opposisjonen har ingen liknende parti- eller 

organisasjonstilhørighet og –lojalitet som binder den sammen. 

Fellesskapsfølelsen har sannsynligvis først og fremst vært knyttet til 

opposisjonstilværelsen. De voksende uenighetene kan tyde på at det er 

uklart om venstrenettverket vil overleve i maktposisjoner. 

Er opposisjon bra – i seg selv? 

Tømrere har altså i følge Mongstad ”en inngrodd vilje mot å bli overstyrt”. 

Kan en slik holdning skape problemer? Hva hvis ”ledelsen” har rett? Og 

hvordan rimer dette med et helt sentralt element i fagbevegelsens ideologi, 

nemlig å samle seg om felles standpunkter og slåss for dem i samlet tropp. 

Det betyr at i viktige spørsmål må et mindretall bøye seg, selv om 

mindretallet mener det har rett – og selv om mindretallet faktisk har rett. 

Hvis det vedtas streik, må mindretallet lojalt bøye seg og delta i streiken. 

Det er altså innholdet i opposisjonens standpunkter (og innholdet i flertallets 

lojalitetskrav, som naturligvis kan presses altfor langt) som er avgjørende. 

140


En dogmatisk kritikk av makt i seg selv er problematisk, fordi den gjør 

kritikk og opposisjon til positive størrelser, uavhengig av innholdet i 

kritikken. Dermed vil den i prinsippet kunne komme til å likestille for 

eksempel høyrepopulistisk kritikk med klassebasert kritikk. 

Noen liknende innvendinger kan reises mot en for streng tolkning av 

prinsippet om at ”fagforeningen er til for medlemmene”. På en måte er det 

selvsagt at fagforeninger er til for medlemmene og at tillitsvalgte må handle 

i tråd med medlemmenes uttrykte interesser. Men hva gjør for eksempel en 

fagforeningsledelse hvis foreningens medlemmer fatter vedtak som i ord 

eller konsekvens er rasistiske, kvinnediskriminerende eller direkte skadelige 

for fagforeningens langsiktige interesser? Da kan man ikke uten videre vise 

til prinsippet om ”medlemmenes fagforening”. Hva gjør en 

fagforeningsleder når medlemmene åpenbart tar feil? For å sette problemet 

på spissen: Hvis TBF-medlemmene vedtar å nekte å delta i en streik som 

Fellesforbundets ledelse setter i gang, hva da? 

Slike problemstillinger er slett ikke ”akademiske”, men var høyst aktuelle 

da årsmøtet i 2004 vedtok å senke kontingenten fra 2,0 til 1,8 prosent av 

inntekten. Ettersom mesteparten av kontingenten går til Fellesforbundet 

sentralt, førte vedtaket til at TBFs inntekter over natta sank med 25 prosent. 

Dette førte til en dramatisk svekkelse av foreningens økonomi. 

Bakgrunnen for kontingentnedsettelsen var dels medlemslekkasje til 

byggforeninger i omegnen som hadde bedre råd og lavere kontingent, men i 

hovedsak var årsaken at mange av medlemmene mente at kontingenten var 

”for høy”. Det kom f.eks. fram i Bitten Nordriks medlemsundersøkelse i 

2003/2004. Dette er utvilsomt riktig. Fagforeningsmedlemmer mener ofte at 

kontingenten er for høy, akkurat som folk flest stort sett mener at det meste 

er for dyrt. Det betyr ikke nødvendigvis at medlemmene ”har rett” i denne 

saken. Uansett var konsekvensene dramatiske. Mongstad skriver: 

Foreningens økonomi var derfor anstrengt. Å klare seg med 25% lavere 

kontingentinntekter enn det man er vant til er krevende, men styret klarte 

omstillingen. Selv om man i noen få tilfeller var avhengig av å oppta kortsiktige lån 

i Stiftelsen Byggfag. Det sier seg sjøl at dette er vanskelige omstillinger som har 

vært, og er, krevende for foreningens administrasjon. 

Når nå foreningen har vedtatt at dens normale drift må skje på bakgrunn av de 

inntektene som kontingenten gir, så er dette en krevende prosess, som ennå ikke er 

helt avsluttet. Det innebærer en slanking av administrasjonen, og dette igjen betyr at 

mer av foreningens virksomhet må skje ute i bedriftsmiljøene. 

Dette betyr ikke bare at mer av foreningens arbeid må gjøres ute i 

bedriftsmiljøene, det betyr at det må gjøres på frivillig og ubetalt basis. 

Spørsmålet er om det er en realistisk måte å drive fagforeningsarbeid på når 

man ser de betydelige utfordringene som fagbevegelsen har i deler av privat 

sektor i dag. Faktum er at fagbevegelsen i Oslo i hovedsak holder stand på 

141


de store arbeidsplassene (som det blir stadig færre av) og har enorme 

problemer på de mindre servicebedriftene, der også store deler av 

arbeidskrafta er innvandrere og andre typer utenlandske statsborgere. Dette 

arbeidet må naturligvis i stor grad gjøres av frivillige tillitsvalgte på fritida, 

men et betalt apparat er en forutsetning for å utløse slik frivillighet. 

Det blir i dag rettet kritikk mot TBF fordi foreningen selv har valgt å 

redusere sine inntekter så mye at det svekker dens evne til å delta i arbeidet 

med å organisere østeuropeere i Oslos bygningsbransje, men i for stor grad 

overlater dette til Bygningsarbeiderforeningen, som har beholdt 

kontingenten på 2,0 prosent. Denne kritikken er neppe rimelig og dekkende, 

ettersom TBF har lagt stor vekt på – og lykkes i – å mobilisere 

innvandrerne til egeninnsats gjennom foreningen. Men det er ingen tvil om 

at kontingentreduksjonen var kontroversiell og har skapt både politiske og 

økonomiske problemer for TBF. 

142


17 Avslutning 

Denne beskrivelsen viser at Tømrer og Byggfagforeningen i hele den siste 

25-årsperioden har stått helt sentralt i en hel rekke viktige diskusjoner i 

norsk fagbevegelse. Det skyldes dels at foreningens medlemmer arbeider i 

en næring som er sterkt utsatt for konjunktursvigninger, rølp og 

internasjonalisering. 

Men i hovedsak er posisjonen et resultat av at foreningen har valgt å 

engasjere seg selv og medlemmene for å gjøre noe med det. Det tjener den 

til stor ære, og historien viser at en relativt liten forening kan ha stor 

innflytelse på vegne av sine medlemmer og også langt større 

samfunnsmessig betydning enn medlemstallet isolert sett skulle tilsi. 

De kommende årene må foreningen igjen fatte nye viktige linjevalg i mange 

vanskelige saker og bare en forening med tette bånd til medlemmene kan ha 

håp om å fortsette tradisjonen fra de første 125 årene. 

143


18 Diskusjonsspørsmål 

For å bidra til diskusjon har vi utviklet noen spørsmål og problemstillinger. 

144 

Disse må ses på som et utgangspunkt. Vi håper at det gjennom bruken av 

heftet vil komme fram nye diskusjonstema 

Er det riktig på satse på akkordtariffen, målesystemet og 

fagforeningen også i framtida? 

Hvordan bør forholdet mellom klubb og forening være? 

Hva er styrker og svakheter med å satse på fag og fagidentitet i 

organisasjonsbygging? 

Hva er styrker og svakheter ved å satse på klasse i 

organisasjonsbygging? 

Hvordan bør forholdet mellom fag og klasse være i TBF? 

Er det fruktbart å bruke begrepet ”nettverk” når man diskuterer 

ulike politiske krefter i fagbevegelsen? Hvorfor (ikke)? 

Hvis ja, fins det ulike nettverk i Tømrer og Byggfagforeningen i 

dag? Er det i så fall gunstig? 

Er det riktig at Tømrer og Byggfagforening tilhører en 

”venstreopposisjon” i LO eller er det riktigere å si at den er en 

del av en ”nedenfra”-opposisjon? 

Bør fagforeninger delta i politiske kamper og markere seg i 

politiske saker? 

Er det riktig at opposisjonen har styrket sin posisjon i LO og 

Fellesforbundet? Hvis ja, hvorfor? 

På hvilke områder bør LO og Fellesforbundet endre sin linje? 

Hvordan kan TBF bidra til at LO og Fellesforbundet endrer linje 

i disse saken? 

Når bør TBF markere uenighet med Fellesforbundets og LOs 

linjer? 

Når bør TBF markere uenighet med andre deler av 

fagbevegelsen? 

Er det positivt å være faglig ”opposisjonell” i enhver situasjon? 

Hvordan bør en ledelse takle syn og vedtak den er helt uenig i? 

Bør TBF vurdere å heve kontingenten igjen? 

Fins det andre metoder for å skaffe foreningen høyere inntekter 

(eller færre arbeidsoppgaver)?

Klikk - Tømrer og Byggfagforeningen

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?