Hele bladet - Fidelity

5/2011 9. årgang 

September/oktober 

53 

De beste kjøpene! 

LuKsus budsjetthøyttalere i gruppetest: 

8Tannoy • elac • Dali • ProAc • PsB • epos • Vienna Acoustic • Focal 

P–30 MoNoBLokkER: 

High-End fra HEGEL 

gJesTesKRIBenTen: 

Dynamikk 

Marten Coltrane 2: 

Den perfekte referanse 

Rogue CRonus: 

Rimelig amerikansk rørforsterker 

4 USB-DAc’ER: 

Moon • Hegel • Calyx • Wyred 4 Sound 

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- 

INTERPRESS NORGE 

returuke: 44 

Skandinavisk High-End magasin 

Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Festspillene i Bergen 

Blått & Rått SPESIAL: Notodden Bluesfestival 

Musikk!

Musikk og blomster 

Norge er i den dypeste sorg, og nesten alle er vi direkte 

rammet som familie eller bekjente til en av ofrene eller 

deres bekjente. Vi er så få her i landet, og det store antallet 

døde svir. Enda mer på grunn av den unge alderen på 

ofrene – og den forskrudde meningsløsheten som ligger 

bak denne tragedien i Oslo og på Utøya. 

Midt oppe i det hele tørker vi tårene og retter ryggen; vi 

svarer på hatet med musikk og blomster! Men før vi 

gratulerer oss selv med en oppførsel som både er hjertevarm 

og raus – ja simpelthen svært sivilisert – er det 

kanskje klokt å reflektere over hva som kunne ha skjedd 

om vi hadde blitt angrepet fra et helt annet hold… 

Men siden vi nå – midt opp denne tragedien – er så heldige 

å kunne oppleve en fornyet vilje til å gjøre hverandre godt, 

slår vi gjerne et slag for blomster som et symbol på kjærlighet 

og vennskap. Likevel er det vel det eneste språk som 

hele verden forstår, musikken, som naturlig nok også opptar 

oss i Fidelity mest. Gjennom hele denne smertelige prosessen 

har vi opplevd musikk med og uten tekst som både har 

samlet og lindret. 

Kanskje kan vi som alltid har vært særlig glade i musikk bli 

litt flinkere til å dele denne, for oss, umistelige gaven med 

våre naboer og arbeidskamerater i fremtiden? Ikke bare for 

å bruke musikken til å dempe sorgen og fortvilelsen – slik 

som nå. Men etterhvert også for å forsterke gleden over det 

gode i livet. 

Mvh 

Knut V 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 

Skribenter i dette nummer 

Arne Christian Damhaug 

Kurt Lassen 

Jan Myrvold 

Stein Arne Nistad 

Håkon Rognlien 

Anders Rosness 

Trond Torgnesskar 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 

www.ideverkstedet.no 

Trykk 

Printall 

Annonseavdeling 

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12) 

Annonsemateriell 

annonse@ideverkstedet.no 

Kontakt redaksjon 

post@audiofidelity.no 

Diskusjonsforum 

www.audiofidelity.no 

Abonnement service: 

MediaConnect AS 

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo 

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 


post@audiofidelity.no 

Tlf: 22 55 25 75 

Etterbestilling av artikler som PDF: 

Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post 

Oppstart kr. 100 pr. blad. 

kristin@ideverkstedet.no 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. 

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for 

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på 

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 


3

4 

Innhold 

53 

nr 5/2011 

8 

Lydsnutter: 

Design fra HIGH-END 2011 

12 

Hegel H30: 

Mono effektforsterkere 

18 

Førsteinntrykk: 

Marten Coltrane 2 

24 

Rogue Cronus Magnum 

28 40 

Sec. Op. DarTZeel CTH-8550 Gruppetest: 

ProAc Tablette Anniversary 

30 

Gruppetest: 

Luksus budsjett stativhøyttalere 

34 

Gruppetest: 

Tannoy Revolution DC 4 

36 

Gruppetest: 

Elac 310 Crystal Edition 

38 

Gruppetest: 

Dali Mentor Menuett 

42 

Gruppetest: 

PSB Imagine B 

44 

USB Dac’er: 

Hegel, Calyx og Wyred4Sound 

50 

Musikkomtaler: 

Godt norsk 

52 

Festspillene i Bergen 2011

56 


Skeive skiver 

58 


Blått & rått SPESIAL 

60 

Budsjettanlegget: 

AVI Neutron Five 

64 

Vienna Acoustics 

stativhøyttalere 

66 

Sort Kone: 

Dempeføtter fra Nordost 

68 

Bladelius Thor MK III Novitas int. 

Forsterker 

72 

Clair Audient 2+2 

76 

Gjesteskribenten: 

Komprimering 

80 

V-Jays hodetelefon 

82 

Moon 300D: Dac 

86 

OPPO BDP 95 SACD / 

Blu-ray multispiller 

88 

Gruppetest: 

Epos M12i 

90 

Gruppetest: 

Vienna Acoustic Haydn Grand 2 

92 

Gruppetest: 

Focal Chorus 

94 

Gruppetest: 

Konklusjon 

5

6 

Brev til 

Utvalg av SACD og DVD-A plater 

Hei til dere i redaksjonen. Takk for et fantastisk blad. Dere 

har etter mitt synspunkt et balansert syn på hva som er 

de aktuelle valg når det kommer til signalkilde. Mens vi 

amatører lett går i skyttergravskrig når vi diskuterer hva som 

er best, pc-basert løsning eller tradisjonell CD/SACD/DVD-A, 

vurderer dere fordeler og ulemper på en informativ måte. 

Et forhold jeg synes ofte går i glemmeboken i denne diskusjonen 

er musikken. Ut fra min kunnskap finnes det i dag 

i overkant av 8.000 SACD’er og i underkant av 3.000 DVD-A 

utgivelser (en del titler er utgitt på begge). Vi må heller ikke 

glemme de rundt 5.000 albumene som er utgitt på HDCD 

selv om mange mener formatet ikke er å betrakte som et 

hi-rez format. Det utgis stadig nye album som kan kjøpes for 

en billig penge. 

Nedlastbare high-rez filer finnes det også godt om. Men 

det er en viktig forskjell. Da SACD og DVD-A ble utviklet ved 

slutten av forrige årtusen forestilte Sony og Phillips mv. 

seg at disse skulle få en betydelig utbredelse på linje med 

hva som skjedde med CD’en på 80-tallet. Dette lå som en 

viktig forutsetning når plateselskapene vurderte hvilke titler 

som skulle utgis på de nye formatene. Her skulle de kommersielle 

kreftene få styre! Her kan vi trekke en klar paralell 

til Blu-Ray på videosiden. Vi med SACD (Sony XA5400ES – 

takk for tipset) kan derfor kose oss med Rolling Stones, Bob 

Dylan, Pink Floyd, Deep Purple, David Bowie, Dire Straits, 

Elton John, Depeche Mode, Roxy Music, Michael Jackson, 

Stevie Wonder, Miles Davis... listen kan fylle hele siden. En 

nær komplett liste finnes på www.sa-cd.net. Det er også 

mange godbiter på DVD-A. Eksempler er Beach Boys, Neil 

Young, Metallica, Santana, Porcupine Tree for å nevne noen. 

Jeg påstår ikke jeg at alt fra disse artistene er utgitt på de 

nevnte formatene. Utgivelser på HDCD bidrar ytterligere til 

et godt utvalg innen pop og rock. I tillegg kommer mange 

gode utgivelser innen sjangerne klassisk og jazz. Dere 

har ved flere anledninger nevnt Living Stereo utgivelsene fra 

50-tallet som er strålende SACD-utgivelser. 

Veksten i nedlastbare hi-rez filer skjer i en helt annen tid. 

Ingen ser for seg at disse skal utgjøre en stor del av markedet. 

Det er kun spesielt lydinteresserte som kjøper hi-rez 

lydfiler. Det er derfor en klar overvekt av jazz og klassisk. Og 

slik vil jeg tro at det også blir i årene som kommer. Jeg synes 

det er viktig å ha dette med seg når man står ved veivalget 

mellom ”det gamle” og ”det nye”. 

Jeg vil for ordens skyld nevne at DVD-A utgivelser er 

tilgjengelige også for datafolket ved å rippe disse platene 

til harddisk med dedikert programvare. Dette er forholdsvis 

ukomplisert. SACD kan som de fleste vet ikke rippes, eller i 

hvert fall ikke uten en SACD-spiller med HDMI utgang, kjøp 

av ekstra hardware og mye knot ved tastaturet. 

Hilsen Eddie 

Kære redaktør af Fidelity. 

Som dansk abonnent på det fine og interessante blad, tillader 

jeg mig denne henvendelse. I blad nr. 51 fik Magnepan 

1.7 flot testresultat – ikke mindst pris-/ydelsesforhold. 

Jeg er selv ejer af Magnepan 3.6 som jeg er vældig fornøjet 

med, men overvejer udskiftning til 3.7, ikke mindst på 

grund af de mulige forbedringer i bas-/mellembasområdet. 

Nu, hvor Magnepan efter 12 år er kommet med afløseren, 

Magnepan 3.7, så er mit spørgmål, om bladet påtænker at 

teste denne nyhed. For år tilbage gav Fidelity (Petter Dale) 

den gamle 3.6’er fin omtale, hvor også du selv var vældig 

begejstret. Med den store erfaring I har samt jeres fine 

beskrivelser af testobjekter, ville det være spændende med 

jeres vurdering af denne nye højttaler, hvor man sandsynligvis 

også her får virkelig high-End for relativt få penge (ca. 

54.000 DK-kr.). 

Mit anlæg i øvrigt består af: 

• CD afspiller Mark Levinson 390S – forbundet direkte til 

effektforstærker Mark Levinson 336 

• Nordost Valhalla kabler overalt. 

• Herudover: Nordost Thor + Quantum 4. 

Med håb om positiv reaktion sendes de bedste hilsner. 

Troels Mark Pedersen 

Hallo nordmenn! 

Dejligt med den Magico test. God ide at teste dem med 

forskellige af dagens eliteforstærkere. Og helt klart ville man 

kunne spørge efter de første 10-20 andre superforstærkere 

som så ikke lige blev afprøvet - men selvklart er der grænser 

for hvor mange kombinationer man kan teste. Dog synes jeg 

det havde været helt fint at se hvordan Devialet’en, sidste 

nye skrig af en digital forstærker havde klaret sig i dette 

selskab? Men måske er det for sent nu hvor Lyd og billede 

allerede har været ude med en test. 

Mange venlige hilsener 

Jørgen Skadhauge 

Hei Danmark! 

Som det stod i forrige blad, har vi et dobbelt sett Devaliet på 

vei, for verdens første test av den spesielle brokoblingen de 

har laget for 4x effekt. Og høyttaleren den blir testet på er 

den nye Marten Coltrane 2! Men jeg rakk også å høre den 

på Magico! 

Jeg er forøvrig litt undrende til at Lyd&Bilde plutselig er så 

opptatt av supedyre greier, men antar at det er et stunt for å 

markere revir. 

Mvh, Knut V

Hej Fidelity 

Tak for et fremragende blad. Det er en fornøjelse at læse 

hvert nye nummer, der udkommer. Det er godt, der stadig 

findes et blad med fokus på high-end her i norden. Inden roserne 

vokserne ind i himlen har jeg dog også et par kritiske 

kommentarer: 

I nummer 51 tester i Rogue Apollo og lover at vende 

tilbage med en second opinion, bl.a. om tube-rolling med 

indgangs- og driverrørene. Jeg havde håbet, I ville bringe 

Jeres indtryk i det seneste nummer, men det lader til ikke at 

være tilfældet. Mit spørgsmål er derfor, hvorvidt der kommer 

en second opinion, hvor I eksperimenterer med andre 

rør? Jeg er selv den lykkelige ejer af et sæt Apollo og har 

senest prøvet Psvane indgangs- og driverrør. Jeg vil vove den 

påstand, at man ikke har hørt Apollo, før man har prøvet at 

skifte til rør af den kvalitet. I parentes bemærket kunne det 

være vældig oplysende at høre Jeres indtryk. Det ville også 

dele sol og vind lige (jeg tænker her på Jeres fine anmeldelse 

af Audio Research Ref 5, hvor I prøver andre rør). 

I øvrigt ville det være spændende med en systematisk 

sammenligning mellem ARC Ref 210 (som I jo tester endnu 

engang i det seneste nummer) og Rogue Apollo. Jeg bider i 

den forbindelse mærke i den noget lakoniske bemærkning 

på side 16 i det seneste nummer, hvor det hedder sig, at 

”ARC er utvivlsom noe mere hårdtslående (end Rogue) 

med tydeligere markering av dynamisk kontrast og rytmisk 

fremdrift”. Jeg må sige, at jeg ikke kan genkende det indtryk 

i min oplevelse af begge forstærkere. Jeg vil snarere sige, at 

det forholder sig lige omvendt! Rogue Apollo er noget mere 

magtfuld og med større pondus end ARC Ref 210. Husk 

også på at Rogue Apollo er mere end 10 kg tungere pr. 

monoblok end ARC Ref 210 - der er simpelthen mere power 

i Rogue med større transformatorer og strømforsyning, og 

det kan man høre! Når I skriver, som I gør, må det skyldes, at 

I spillede på Magico Q5 med ARC, mens I må have spillet på 

Marten Coltrane med Rogue. Eller tager jeg fejl? 

Endnu engang tak for et rigtig godt blad. 

Med venlig hilsen fra Danmark 

Hei, takk for både ros og ris. Du har delvis rett, lytting på 

disse meget gode rørforsterkere skjedde samtidig med at vi 

fikk inn Magico slik at jeg kan ha blitt litt forvirret av dette. 

At kreftene var mer enn tilstrekkelig, gjør at eventuell større 

strømforsyning på Rogue ikke ble oppfattet som særlig 

viktig i sammenlikningen. Men uansett håper jeg at det kom 

frem at jeg likte Rogue’ene særlig godt, selv om jeg mener 

at de rimeligere M-180 monoblokker var et enda bedre kjøp. 

At vi ikke fikk testet Apollo med andre rør, skyldes at 

avtalt rørbytte trakk ut i tid slik at jeg til slutt måtte sende 

forsterkerene tilbake til importør... 

Du skriver som vedlegg til dette brevet at det ikke er ment 

som et valig leserbrev da du ønske å ære anonym. Da innlegget 

både er velformulert og interessant for mange av oss, 

håper jeg at du tilgir at vi trykker innlegget uten navn. 

mvh 

Knut 

Last ned tidligere utgaver på: 

www.audio-fidelity.no 

Oppvask med Hi-Fi’en 

Mens jeg står og vasker opp på hytta første uken i sommerferien, 

og lytter til Mari Boine på min iPod classic tilkoblet 

en Harman/Kardon MS100, så slår det meg at jeg er helt 

oppslukt av musikken! For en relativt nyfrelst hifi nerd er det 

flere ting som skurrer i dette bildet: Det er et anlegg som 

samlet kan fås kjøpt for mindre enn 5000 kroner, spilleren 

står plassert i et hjørne i et stort rom - diagonalt i forhold til 

oppvaskkummen, skvalping fra oppvaskkum, måkeskrik og 

barnestemmer forurenser lydbildet. Hvorfor engasjerer dette 

mer enn en konsentrert lyttesesjon foran det seriøse anlegget 

i kjelleren? 

Hovedanlegget i kjellerstuen hjemme er ikke av den mest 

ambisiøse sorten, men med en samlet prislapp på ca. 85.000 

så er det ikke et plastanlegg fra Elkjøp heller. I mine ører, 

som tross alt er de viktigste i denne sammenhengen, så låter 

det riktig så bra. Men, det er nok et stort rom for forbedringer 

på høyttalersiden. For en måned siden var det gigantisk 

rom for forbedringer på forsterkersiden, et par måneder 

før det måtte bare høyttalerkablene skiftes ut. Høyttalerne 

var for øvrig nye i fjor sommer, for øvrig et helt nødvendig 

skifte. Hver enkelt komponent i anlegget er mindre enn et 

år gammelt. Nesten hver eneste oppgradering jeg har gjort 

har gitt stor lydmessig effekt, fra en liten oppstramming av 

lydbildet til hakedroppende endringer hvor frekvenser, klangfarger 

eller oppløsning som man ikke visste at man manglet 

plutselig var der og føltes helt riktig. Problemet er bare hvor 

forbausende fort ørene nullstiller seg til det nye kvalitetsnivået, 

og identifiserer den neste åpenbare flaskehalsen. Er dette 

kappløpet mot ørene egentlig mulig å vinne? 

En utfordring som en nettverksspillerentusiast som meg 

opplever er at en typisk lyttesesjon foran hovedanlegget blir 

en slags fragmentarisk oppsummering av de sporene eller 

deler av sporene i musikksamlingen som har stor lyttemessig 

verdi. (Dette var på en måte bedre med vinyl og til dels 

CD, hvor terskelen for å skifte spor eller plate var betydelig 

høyere). Den timen eller to hvor huset er tomt må utnyttes, 

da det er liten forståelse for at konsertnivåer i kjelleren 

overdøver TVen i førsteetasje. Har man da tid til å høre på et 

helt spor eller et helt album, og i alle fall dersom kvaliteten 

på innspillingen er generelt dårlig eller en dårlig match til 

anlegget? 

Å sitte utenfor sweet-spot i mitt anlegg maskerer det 

store rommet det er i stand til å gjenskape. Det er derfor 

veldig fort gjort at kun én person kan nyte musikken til fulle. 

Dessuten gjør bruken av nettverksspiller, som medfører at 

jeg ikke har en fornuftig kvalitets CD-spiller, at folk ikke 

uten videre kan ta med musikk uten en tidkrevende prosess 

(ripping, henting av albumgrafikk, opplasting til NAS, og 

oppdatering av Squeezebox Server...) før avspilling er mulig. I 

tillegg har naturlig nok mine kompiser ikke noe klart forhold 

til hvilke av sine favorittlåter som vil høres bra ut på mitt 

anlegg, og hvilke som helst best bør få stå i fred i CD-hylla 

til plasten smuldrer opp. Begge disse utfordringene gjør at 

lytting ofte blir en asosial aktivitet ? noe man like gjerne kan 

gjøre alene. 

Lytting på hovedanlegget kan være en fantastisk opplevelse! 

Det er bare synd at det ?alltid? er en svakhet som 

burde ha vært rettet: At innspillingen var for dårlig, at man 

satt ikke i sweet-spot, at man hadde så dårlig tid, eller at 

det var noe annet som ikke var som det skulle. Og, det er 

da oppvasken med MS100 spillende bak ryggen gir meg 

et overraskende spark i leggen: Det er ikke den tekniske 

kvaliteten på anlegg eller innspilling som vanligvis gir meg 

den store lytteopplevelsen, det er tiden og roen til å lytte til 

musikken. 

Hva blir så den neste oppgraderingen? 

Takk for et supert blad! 

Mvh, Christer. 

7

3 3 3 Lydsnutter: Design fra HIGH-END 2011 

8 

ANNONSE

Høyttalerdesign fra Munchenmesse: 

Siden det er høyttaleren vi ser, tror vi noe feilaktig 

at det også er den som bestemmer lyden. Men størst 

oppmerskomhet i finstua har den så opplagt, og 

utseendet er derfor viktig... 

Fra Italia finner vi en morsom dipol-konstruksjon fra Pearl, mens vi lar 

Hegel og Atoll representere myke linjer i forsterkerkabinetter. Videre ser 

vi den flunk nye Blade fra Kef som er revolusjonerende i forhold til material- 

valg. Under denne ser vi en prototype fra Dali som også er absolut hightech, 

mens designet på sekretæren vel er noe mer strømlinjet enn designet 

på Minuetto’en? Helt til venstre viser Focal friske farger på sine flaggskip 

og med matchende danske forsterkere fra Vitus. Litt mer mellomeuropa 

signaliseres fra linjekilden t.v. med justerbare coaxhøyttalere i optimale 

akustiske kabinetter. 

9

3 3 3 Lydsnutter: Design fra HIGH-END 2011 

10 

Burmester referansepre i gull! 

Cabasse drar den helt ut! 

Flemming; djevelsk god designer fra Gryphon. Designhøyttaler med Thiel-elementer.

Amphion fra Finland: lite, lekkert og med matchende minielektronikk. Wisdom Audio, innebygget linjekilde fra USA 

Det største MBL rundstrålende høyttaler-systemet sett innenfra og ut. 

Millionhøyttaler fra italienske Sonus faber. 

11

3 3 3 

12 

Hegel H30: Mono effektforsterkere 

Hegels 

heftigste 

Med sin nye og heftige H-serie tar Hegel og Bent Holter 

et nytt skritt mot den absolutte eliten. 

AV JAN MyRVOLD

Min umiddelbare og 

instinktive innskytelse 

ved synet av Hegel 

H30 monoeffekttrinn 

var først å oppsøke 

bygningetatens arkiver for å forsikre 

meg om at bygårdens etasjeskiller ville 

tåle presset. Bare synet av dem kan 

nemlig skremme brokk på en dølahest. 

Så viser det seg at de svarte boksene ikke 

veier mer enn «moderate» 55 kg stykket. 

Altså «usle» 14 mer enn en sølle NEMO! 

Dog fortsatt tilstrekkelig å bale med 

opp fire etasjer i et mellomkrigsåroppført, 

elevatorløst senfunkisbygg. I en 

sådan stund finner jeg etablissementets 

navn «Frydengård» lite adekvat 

i forhold til min egen perseptuelle 

tolkning av nettopp begrepet fryd. 

Hva som er tilbake av oksygen der jeg 

i stadig mer lutrygget utgave passerer 

2. etasje på vei oppover med det siste 

av eksemplarene forbeholdes lavmælt 

banning. Men vissheten om den svale 

Frydenlund som venter i det marginalt 

større kjøleskapet noen stadig steilere 

trappetrinn lengre opp, er hva som 

redder meg fra det totale kollaps. 

Med gjenopprettet væskebalanse 

så vel som moral og pågangsmot ser 

stuen nå ut som alt annet enn et typisk 

Bonytt-objekt. Formene – med den karakteristiske 

buede front – er riktignok 

tilnærmet identiske med de samme 

som tidligere har hentet hjem «Merket 

for god design» for Bent Holter og laget 

hans, men dimensjonene over H30 

utlikner alt som har med diskresjon å 

gjøre. Vær sikker, disse små kraftstasjonene 

vil suge til seg oppmerksomhet 

uansett hvordan du har innredet dine 

gemakker. 

For ordens skyld fåes de kun i helsvart 

utgave, hvor den koboltblå dioden 

som indikerer påslått modus er det 

eneste som bryter opp. Med firmalogo 

meislet dypt inn i frontplaten blir 

helhetsinntrykket nødvendigvis ganske 

så maskulint. Generell byggekvalitet og 

totalfinish preges ellers av en tilnærmet 

militær grad av ryddighet og orden. 

DyRE SAKER 

Nå er det vel kanskje ikke de typisk 

trangbodde som vil danne fortroppen 

i det forventede segment av H30kjøpere. 

De som uanstrengt kan betale 

hva denne luksusen koster, er jo gjerne 

også velsignet med behørig lebensraum 

på den domestikske arena. Men H30 er 

kanskje ikke helt utenfor rekkevidde 

for den mer gjennomsnittlig bemidlede 

med over gjennomsnittlig hang til 

kvalitet og aurale adspredelser heller. 

For selv om denne kolossen i utgangspunktet 

er konstruert for å være en 

monoforsterker, kan den med et enkelt 

manuelt håndgrep og en liten bryter på 

baksiden konfigureres til en «vanlig» 

stereoforsterker som yter rundt 2 x 

300W ved 8 Ohms motstand. I følge 

Hegels hjemmeside et greit «budsjettalternativ». 

For ordens skyld; stykkprisen 

på H30 er altså omtrent identisk med 

to brutto månedslønner for en vanlig 

industriarbeider. 

Men tro meg – man kommer seg 

langt inn i highendhimmelen med 

«bare» én av disse, som altså vil koste 

omtrent det samme som to Parasound 

JC1. Eller en Conrad-Johnson ET250S, 

for den saks skyld. Og dermed også ca 

samme pris per par som den integrerte 

luringen DartZeel CTH (som forøvrig 

er et akronym for «close to heaven»!) 

Da er det jo bare å begynne å telle det 

som måtte være igjen av skatte- og feriepenger. 

Men en slik løsning danner 

selvsagt også grunnlag for et dilemma. 

La oss si at du kjøper en H30 nå, med 

det forsett å kjøpe inn en til når du 

måte få råd. La oss si om tre år. Kan vi 

da være sikre på at de vil være hundre 

prosent identiske? 

PRESTISJEPRODUKT 

La det med en gang være klart at H30 

er Hegels definitive prestisjeprodukt 

der det meste er dratt minst ett hakk 

lenger enn tidligere modeller. Her er 

etter firmaets eget utsagn ikke spart 

på særlig meget, og ambisjonene er da 

også å kunne konkurrere med absolutt 

alt av de etablerte highend-tungvekterne 

som allerede finnes der ute. 

Bare de enorme utgangterminalene 

alene ser ut til å koste like mye som firmaets 

minste, integrerte forsterkere, og 

i utgangspunktet et stort pluss i mar- 

«La det med en gang være klart 

at H30 er Hegels definitive 

prestisjeprodukt der det meste 

er dratt minst ett hakk lenger 

enn tidligere modeller» 

gen fra undertegnede. Men – dersom 

du benytter de ganske vanlige spadene 

WBT-0680 eller andre med tilsvarende 

«knekk-vinkel» støter du på problemer, 

fordi terminalens lukkermutter støter 

mot spadesokkelens isolasjonsplastikk 

lenge før du får strammet den til. Det 

burde ikke være vanskelig for Holter 

å finne en løsning på dette til neste 

produksjonserie. 

Men med de aller fleste andre 

varianter av spader (eller stikk) blir 

det aldri noe problem å anslutte kabler 

med forsvarlig tilstramming helt uten 

maktbruk og kun ved hjelp av fingrene. 

Og det uten knoting og fare for 

kortslutning da det er godt med plass 

mellom dem. Akkurat slik det bør være. 

I utgangspunktet er vel Hegel H30 

tuftet på grunnprinsippene fra jubileummodellen 

H10, bare at vi her på en 

måte finner to av dem, i en motfasekobling 

i ett og samme kabinett, gjerne kalt 

brokobling. Som vi skjønner; da med 

betydelige «oppgraderinger». 

13

3 3 3 

14 


Her er for eksempel Hegels patenterte «Sound Engine» 

prinsipp dratt til et nytt nivå, som kort fortalt dreier seg om 

å isolere støy, for så å rute det utenom alle forsterkningtrinn 

i et slags bypass-system. Og det er lagt ned nybrottsarbeid og 

store ressurser i få til en hundre prosent temperaturkorrekt 

crossoverprosess. Altså at temperaturen i de negative transistorene 

er identisk med temperaturen i de positive i det transientene 

overføres dem imellom. I mindre gjennomarbeidede 

push-pull transistorkonstruksjoner er det sjelden lagt ned 

særlig mange anstrengelser på dette området, men de kan 

likevel måle vidunderlig flott hva den totale forvrengning 

angår. Simpelthen fordi de er målt med en statisk sinustone 

uten variasjoner, som det til motsetning er masser av i et musikktransientanslag. 

Forestill deg et solid paukeanslag, hvor 

den positive halvdelen trekker signalet opp og holder en høy 

men sakte avtagende amplitude, før den negative overtar når 

signalet begynner sin vei ned. Dersom temperaturen i de to 

komponentene er veldig ulike under denne crossover- 

prosessen, vil dette medføre en form for forvrengning. Dette 

er jo et ikke-tema i en single ended konstruksjon. Er det kanskje 

derfor så mange fortsatt elsker de typiske SE-triode eller 

rene klasse-A forsterkere med antikvariske måleverdier? 

Hegel oppgir forøvrig H30’s forvrengning til meget 

imponerende 500 ved 8 Ohm, noe som på 

ingen måte er verdensrekord i denne effektklassen. Denne 

faktoren er altså avgjørende for hvor godt en forsterker vil 

kunne kontrollere bevegelsene i et høyttalerelement etter at 

selve signalet er avsluttet. Et bass/mellomtonemembran vil 

for eksempel fortsatt kunne bevege seg på grunn av blandt 

annet resonanser i kabinettet. Altså nok en form for forvrengning. 

Graden av dette fenomen vil altså være relativ til 

forsterkerens dempningsfaktor, som igjen har sammenheng 

med forsterkerens utgangimpedans. Utregningsformelen 

er enkelt og greit høyttalerlasten delt på forsterkerens 

utgangsimpedans Altså vil en typisk 8 Ohm last delt på en 

typisk transistorforsterkers utgangimpedans på 0.02 Ohm 

være lik dempningsfaktor 400. Når vi så vet at dempningsfaktoren 

hos H30 er angitt til >500, kan vi dermed enkelt 

konstatere at utgangimpedansen er lavere enn 0.016. I den 

totale ligningen utgjør også høyttalerkablenes resistans en 

betydelig faktor, hvor denne kan redusere den effektive 

dempningsfaktoren ganske så drastisk. Og da er vi plutselig 

inne på diskusjonen om lange eller korte kabellengder. 

Nøyaktig hvor avgjørende denne faktoren er i praksis er 

det selvsagt delte meninger om, men helt klart viktigere med 

høy sådan jo tyngre høyttalerlast. Ikke alle konstruktører tar 

det like alvorlig, som for eksempel G.Randy Stone – forfatteren 

av blandt andre fagbøker som «High-Power Audio 

Amplifier Construction Manual» – kort og greit sier «don’t 

worry about it!». Rett og slett fordi en i hans øyne vellykket

forsterkerkonstruksjon uansett har en utgangimpedans på 

tilnærmet 0, og dermed vil dempningsfaktoren bli tilnærmet 

uendelig! 

I inngang- og gaintrinn benyttes det konstruktøren selv 

beskriver som «høyest mulige nivå av Hegel FET-teknologi», 

mens det i utgangtrinnet ikke overraskende sverges til såkalte 

«high-speed» bipolare transistorer. Dette gjør i praksis 

H30 (som monoforsterker) i stand til å yte mer enn 1100W 

ved 8 Ohm. Og da har vi faktisk vært gjennom alt av det mest 

vesentlige jeg har klart å grave frem om H30 tekniske aspekter. 

RESPONS 

Til denne testen ble det også hentet inn et par Respons 

Grand Artist. Og det skulle raskt vise seg å bli et vellykket 

trekk. De trofaste skotske fighterne Tannoy Glenair kan stå 

for en trøkk, men både akustisk, teknisk og klangmessig 

viste svenskene seg som et bedre valg. Derfor er denne testens 

konklusjoner basert på samspillet med Respons, og da 

Hegel som monotrinn. Innledningsvis benyttet jeg riktignok 

bare det ene av H30’erne, og jeg vil gjerne presisere at den 

i stereoversjon aldri fikk noen som helst problemer med å 

styre hverken Glenair eller Grand Artist med total kontroll. 

Programkilden har hovedsaklig vært EmmLabs CDSA SE 

cd/sacd-spiller, og altså Audio Research Ref 3 forforsterker. 

Alle elektronikkkomponenter er plassert i dedikerte racks 

(Finite Elements/Solid Steel) rundt hjørnet utenfor lyttesektor, 

slik at disse i minst mulig grad påføres eksterne vibrasjoner 

eller stående bølger. Hegel-forsterkerne har fått nettstrøm 

via Kimber PK10, EmmLabs via Shunyata Copperhead 

og AR Ref3 gjennom Qayide Tunami. Signal- og høyttalerkabler 

fra Transparents Reference XL-serie. 

Hegel H30 har under hele 

testen fungert totalt lytefritt, 

helt uten noen form for støy 

eller mekaniske ulyder av noe 

slag. Forsterkerne har meget 

kort oppstartstid, og når allerede 

etter få minutter solid 

lunk. H30 avgir betydelig 

med varme også i passiv drift, 

uten at de trekker usedvanlig 

mye strøm fra nettet. Nærmere 

bestemt overkommelige 

30W i såkalt ECO-modus, og 

120W på vanlig tomgangskjøring. 

SOLID FøRSTEINNTRyKK 

Gamle testfavoritter som John Campbells uslitelige versjon 

av onkel Tom’s «Down In The Hole» og Hans Theessink’s 

«Down in Mississippi» egner seg begge ypperlig til å lodde 

rom- og dybdeperspektiv, og bretter seg da også ut i fullt 

format i alle retninger, samtidig som treffmomentet i skarptrommeanslagene 

og de klapperslangelignende raslingene 

fra tamburiner blir definert med laserpresisjon. Generelle dimensjoner 

og perspektivet defineres lagvis. Jeg lar meg også 

umiddelbart begeistre av et flott skyv i mellombassen og det 

hele ganske så underholdende i seg selv, men det er likevel 

den utpreget homogene og sammenhengende fremstillingen 

av dette (og de øvrige) kutt fra denne sampleren som gjør at 

vi aner smaken av fugl. Bare en vaskeekte kvalitetforsterker 

er i stand til å få frem proporsjonene med en så levende og 

grafisk fremstilling av opptakrommet som vi blir tilgodesett 

med av Hegel H30. Det samme gjelder selvsagt den beroligende 

fornemmelse av total kontroll. H30 graver så dypt det 

er mulig å komme med Respons Grand Artist, hele veien 

med en utpreget stram og ren diksjon. Man forstår allerede 

her at dette er en forsterker som kommer fra det aller øverste 

hyllenivå, og det meste er isolert sett på dette tidspunktet 

pur glede. Helt til jeg rigget systemet for dobbel dose H30. 

Og da var det absolutt ingen vei tilbake! 

«Bent Holter og kompani 

har med effekttrinnet H30 

definitivt fått frem en 

vaskeekte tungvekter som 

er kapabel til å bryne seg 

på hva som helst» 

Jeg påstår på ingen måte at alt nødvendigvis blir dobbelt så 

bra, men det åpenbarer seg en ekstra dimensjon i lydbildet. 

Der hvor alt tidligere låt «tredimensjonalt», blir i monotrinnversjon 

de samme musikkstykkene med de respektive 

instrumenter/utøvere nå tilnærmet skulpturøse i sin fremtoning. 

Faktisk enda bedre dybdeinformasjon, som strekker 

seg både bakover og fremover mellom høyttalerne med helt 

korrekt balanse. Selve musikken føles aldri for langt tilbake 

mot veggen eller for nærme inntil lytteren. Makrodynamikken 

oppleves nå direkte generøs og uanstrengt, og man 

føler nesten man kjører en blodtrimmet sportsbil som gjør 0 

-100 på fem sekunder. Og ned til null igjen på to og et halvt! 

Transientene avleveres uten fnitter og støy. Her er det bare å 

finne riktig volumsetting, lene seg tilbake i førersetet og nyte 

«kjøreegenskapene». Det hele er så kontrollert og uanstrengt. 

Et tydelig hint om at litt ekstra krefter – litt overkill, om du 

vil – vanskelig kan defineres som noe annet en en positiv 

faktor hva generell lydkvalitet angår. Hvor mange ganger 

har man ikke opplevd nettopp det, kanskje spesielt med små 

eller ikke altfor følsomme eller effektive høyttalere? 

DyNAMISK KONTRAST 

Skal man kunne spille kompleks musikk, enten det er heftig 

rock and roll eller store symfoniverk med noe man kan definere 

som «realistisk lydtrykk» og samtidig beholde ro og renhet 

i lydbildet, er et ugjenkallelig krav nettopp at proporsjonene 

mellom lytterom, høyttalerfølsomhet og forsterkerens 

strømreserver står i forhold til hverandre. Kort sagt – det bør 

være nok av alle tre deler. En annen gammel demo-traver 

som Hugh Masekela’s «Coal Train» kan nesten alene gi deg 

svar på det aller meste. Her er blandt mye annet gøy noen 

ekstreme vokalinnslag, som 

med førsteklasses elektronikk 

og høyttalere kan få en uforberedt 

stakkar til å forstrekke 

lukkemusklene. Hegel H30 

burde i så fall kanskje bli 

levert med en tyvepakning 

Teena Lady eller lignende 

profylaktiske tiltak. Heldigvis 

var jeg noe forberedt på faremomentet, 

da jeg på forhånd 

hadde hørt de i aksjon med 

de atskillig mer tungdrevne 

og større høyttalerne Magico 

Q5 i redaktørens stue. Det 

er i kortversjon en form for 

umiddelbarhet i måten H30 formidler transientene på – også 

de helt store dynamikkutladningene – som vitner om et produkt 

som står ut fra den gemene hop. Dette betyr i praksis 

også en meget vel avstemt balanse mellom topp og bunn. 

Her føles nivået jevn fordelt over hele skalaen, hvor intet 

område fremstår aksentuert. Her er det kort fortalt mye luft 

og rom hele veien, og sjelden har jeg vel hørt ringradiatorelementet 

i toppen av Responsene puste så fritt. 

De aller første modellene jeg hørte fra Hegel i tiden rundt 

tusenårsskiftet hadde også en upåklagelig dynamisk kontrast 

og masser av morofaktor, men kunne også tendensere ørlite 

over mot det litt røffe og uslepne i det typiske presensområdet 

der øret er på sitt mest ømfintlige. Sistnevnte fenomen 

forefinnes overhode ikke hos H30, som er en tvers igjennom 

organisk og særdeles homogen musikkformidler som bobler 

av krefter og spilleglede. Faktisk kan den minne litt om 

en (rørforsterker som) Audio Research Ref 210 på enkelte 

områder, spesielt klang og generell vekting. Så får det heller 

være at enkelte helt sikkert vil definere Hegel H30 som «farget». 

Selv velger jeg å fryde meg over baller av stål, presis 

timing , stødig rytmikk og formidabelt smekk i grunntone og 

mellombass, som på sin side balanseres perfekt mot mindre 

perkusjonselementer, forbilledlig demonstrert ved hjelp av 

Marilyn Mazurs endeløse slagverkunivers gjennom albumet 

15

3 3 3 

16 


«Elixir». Det er en fantastisk 

god snert i cymbalene, med 

tydelig messingsignatur, 

Men det blir likevel helt feil 

å fremheve enkeltegenskaper 

eller områder, da det som 

alltid er helheten som teller. 

Og nettopp «helhet» er 

adjektivet som ligger aller 

lengst fremme på tungespissen 

hvis jeg skal finne en 

oppsummerende betegnelse 

på disse forsterkerne. Eller kanskje 

adjektiver som sammenhengende og 

sømløs er like dekkende? Uansett, 

musikken presenteres hele veien tvers 

igjennom homogent. Her finnes masser 

av materie og stoffelighet i alle stemmer 

og instrumenter, uansett register. 

Man er foreksempel aldri i tvil om at 

det er et ekte flygel Morten Qvenild 

trakterer i In The Country’s ferske 

«Sounds and Sights». En fyldig og 

nyansert, utpreget organisk tone, som 

bretter seg godt ut i stuen. Kanskje litt 

vel godt ut, da innspillingen har mye 

nivå i grunntoneområdet. Definitivt 

varmt, dog hele veien med klar transparens 

og lite friksjon, helt uten tegn til 

skarpe kanter. Tradisjonelt er vel ikke 

nettopp transparens og delikat mikrodetaljering 

vært den typiske heavyduty 

transistor monsterforsterkerens 

sterkeste kort, men de siste årene har vi 

stadig opplevd at de tar innpå rørforsterkernes 

definitive trumfkort. Her i 

redaksjonen sist eklatant manifestert 

med Mark Levinson’s majestetiske No 

532og Classé’s hyperelegante CA-M600, 

og på akkurat dette isolerte parameter 

finner nok Hegel H30 sine overmenn 

i de to. Men definitivt ingen grunn til 

å skamme seg av den grunn, for Hegel 

H30 oppleves på ingen måte overdrevent 

mørk, tilslørt eller med mangel 

av oppløsning. Bare la den bli passe 

varm, og den åpner sikten innover med 

fullt panorama. Definitivt fyldigere 

og varmere i klangfargene enn sine 

nordamerikanske «rivaler» er den, men 

da er vi vel uansett over i hva som rent 

subjektivt oppleves som mest «riktig», 

der til syvende og sist hver enkelt lytters 

smak blir avgjørende. 

Helt udiskutabelt er det uansett 

at Hegel H30 i mer vare og delikate 

partier kan puste med en rørforsterkers 

fjærlette åndedrett, og med sin innbydende 

mellomtonesignatur gjør det til 

en rent ut estetisk nytelse å låne øre til 

kormusikk. Hegel H30 med sitt veldimensjonerte 

lydpanorama skiller stemmer 

eksepsjonelt godt fra hverandre, 

og altså med den menneskelige faktor 

av kjøtt og blod så intakt som det vel er 

lov å forvente av musikk i hermetisert 

format. Spesielt ensembler av en viss 

størrelse kan ofte oppleves temmelig 

sammenklemt direkte sammenlignet 

med virkeligheten i for eksempel en 

kirke. Kanskje er nettopp matchen med 

Respons spesielt vellykket, da vi vet at 

konstruktør Persson bruker operaen i 

Gøteborg som referanse i sine målrettede 

søk etter den perfekte gjengivelsen 

av nettopp stemmer. Men også i spann 

med det enkelte mener er «verdens 

beste» høyttaler – Magico Q5 – var 

Hegel H30 (sammen med ARC Ref 5) 

i undertegnedes ører den forbløffende 

gode DartZeel CTH direkte overlegen 

på denne type uttrykk. Så Hegel H30 

skal definitivt ha sin del av æren, noe 

de bare bekrefter ytterligere ved gjennomspilling 

av Frank Sinatra’s klassiske 

album «In the Wee Small Hours» 

(ACAP886541) og Marianne Faithfull’s 

«Strange Weather» (AORG 0066-45), 

begge forøvrig på 180gr ferskpresset 

vinyl. To stemmer i særklasse, begge av 

en litt grovkornet karakter med tydelige 

innslag av levd liv, som Hegel H30 

definerer ned i minste mikrodetalj uten 

å fragmentere det hele i fillebiter. De 

myke og lange linjene med ro og bakenforliggende 

stillhet og mørke fullstendig 

intakt. Her er det aldri i nærheten 

av å flise opp. Som jeg nevnte innledningsvis 

– organisk! 

FINALE 

Ut fra alle ovenstående godord kan 

det vel nærmest virke som om Hegel 

H30 er den definitive forsterkeren 

som er totalt uten plett å lyte, som 

glatter over eller retter opp alle feil og 

tidligere kjente problemer. Heldigvis 

er det ikke slik. Jeg ville blitt veldig 

skeptisk dersom platesamlingens aller 

mest vindskeive innspillinger plutselig 

gjennomgikk en metamorfose og ble 

til sonisk valium. For eksempel låter 

den første cd-utgaven av The Beatles’ 

«White Album» direkte grønnjævlig, 

med masser av knust glass og generell 

hard og komprimert mellomtone. Ikke 

engang spør om bassgjengivelsen. Man 

kan heller spørre om hvorvidt Ringo 

Starr i det hele tatt deltok på denne 

innspillingen. Jeg presiserer at vi ikke 

snakker om den remastrede utgaven 

fra 2009. Men dette forteller vel bare at 

disse forsterkerne ikke tar noen fanger, 

som ikke sparkler over ujevnhetene 

med ekstrapoleringer og kunstige doser 

2.harmonisk forvrengning. Sannheten 

skal frem! 

Bent Holter og kompani har med effekttrinnet 

H30 definitivt fått frem en 

vaskeekte tungvekter som er kapabel 

til å bryne seg på hva som 

helst av høyttalerlast der 

ute, og som samtidig trolig 

vil etablere Hegel som ekte 

highend-merkenavn en gang 

for alle, også langt utenfor 

Norges grenser. 

Men selv om undertegnede 

ble slått i gulvet av 

disse vellydende monstrene 

betyr ikke det det samme 

som at alle andre forsterkere 

blir uinteressante. Eller «dårlige» for 

den saks skyld. Og jeg er selvsagt ikke 

bombesikker på at et par Hegel H30 vil 

oppfattes av alle som et entydig bedre 

kjøp enn foreksempel Parasound JC1, 

som til tross for bare å ha rundt en 

tredjedel av Hegels kraftreserver gjør 

mye av den samme jobben for godt 

under halve prisen. Men som alltid er 

det slik at de siste prosentene koster 

uforholdsvis mye penger. Og jeg tillater 

meg samtidig å reise spørsmålet 

om hvorvidt det er plausibelt at et par 

svarte bokser hjemmeelektronikk skal 

koste like mye som en helt allright bil? 

Her blir jo nødvendigvis hver 

enkelts monetære status, dedikasjon, 

lydfilosofi og generelle prioriteringer 

avgjørende. Har du først vært på 

Månen, blir Mount Everest bare sånn 

passe imponerende. Så har du pengene, 

lyst, plass, empatisk samboer(e), 

pasjon og tilstrekkelig rasjonell galskap 

har jeg ingen problemer med å forstå 

deg som går for et par av disse herlige 

kvalitetsproduktene. Med Hegel H30 

får man garantert en forsterker av aller 

ypperste klasse, som på imponerende 

vis kombinerer rå kraft med musikalsk 

raffinement og delikat finesse. Og het 

det ikke engang «too much is just beautiful»? 

3 

Pris: NOK 79 995 (pr stk) 

Forhandler i Norge: Soundgarden 

TEKNISK 

• Type: Mono effektforsterker 

• Ytelse: >1100W @ 8 Ohm 

• Inngangimpedanse: 

20kOhm(bal.)/10kOhm(ubal.) 

• SNR: >100dB 

• Crosstalk:

3 3 3 Førsteinntrykk: Marten Coltrane 2 

18 

Perfekt referanse? 

I forrige Fidelity testet vi en av verdens opplagt beste ”hjemmehøyttaler” 

fra amerikanske Magico. I dette bladet sjekker vi ut en like kostbar svenske 

som har en litt annen spillestil, men som kanskje er enda bedre som referanse. 

For det er forsterker og signalkilde som bestemmer lyden! 

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH 

Det som gjør omtale av hi-fi så vanskelig, er at alt 

det utstyret vi tester er avhengig av annet utstyr 

for å frembringe lyd. Og vår erfaring er at selv det 

beste utstyret har en egenlyd som også påvirker 

det som kommer ut av sluttleddet, nemlig høyttaleren. 

Likevel gjør selv de mest erfarne av oss tabben å gi høyttaleren 

både æren og skylda for det vi hører, Jeg husker bare på 

den spennende high-end messen i München tidligere i sommer 

hvor samtalen alltid dreiet seg om hvilken høyttaler som spilte 

best. De færreste vurderte forsterkeri, kabeler og signalkilde i 

denne sammenheng; heller ikke den vanskelig akustikken eller 

den problematiske strømforsyningen var spesielt omtalt. 

Med god kjennskap til rom, kabler, ulike plateinnspillinger 

og selvfølgelig elektronikken, er det selvfølgelig mulig å interpolere 

for å gi en rimelig fornuftig lydbeskrivelse av dette 

mest iøyenfallende produktet i hi-fi kjeden. Det er uansett 

viktig å ha en ”målestokk”, noe 

å sammenlikne med i noen- 

lunde samme priskategori, 

slik at man ikke ender opp 

med å klaske lankene henrykt 

sammen bare for å hevde at 

den dyreste høyttaleren låt 

veldig fint, gitt. 

PERFEKT REFERANSE? 

Som våre lesere utvilsomt har 

oppfattet, har Fidelity nå i et 

par år hatt den opprinnelige 

Marten Coltrane som referansehøyttaler, 

en beslutning som 

satt langt inne da den var altfor 

dyr, samtidig som den til vår 

forbauselse oppviste detaljer 

i musikken som gjorde at vi 

kunne se dypere inn i lydbildet på kortere tid enn med noen annen 

høyttaler vi hadde hørt. Inntil vi fikk høre den fenomenale 

Magico Q5 som vi testet i forrige blad! 

I hele det imponerenede bassområde hadde Magico enda 

mer kontroll og langt bedre dynamisk kontrast enn noen 

annen høyttaler vi har hørt –og det uten antydning til 

runde skuldre på de presise transientutslagene helt ned i 20 

Hz området. Bassen var supertørr og kontant helt ned på 

Magico, mens Coltrane oppleves gradvis ”mykere” nedover. 

At vi samtidig ble en smule skuffet over mangel på ”slam” á 

la’ Wilson også på Magico, må vi vel i etterkant innrømme 

skyldes mindre resonnanser og ringing både fra elementer 

og aluminiumskabinettet. Og den var uansett såpass livsbejaende 

at jeg lurte på hvor mye jeg kunne få for båten… 

Men det var noe med det levde liv i store deler av mellomtonen 

og diskanten som samtlige av oss syntes var enda 

bedre på vår gamle Coltrane, inklusive et noe jevnere presensområde. 

Kort sagt; Magico var overlegent best på nedre 

halvdel av den hørbare frekvensgangen, mens vi opplevde 

Coltrane litt lettere og luftigere i øvre halvdel av frekvensgangen. 

Og så er den mye mindre dominerende i stua… 

COLTRANE 2 

Så får vi høre at svenskene hadde kommet med en ny Coltrane 

som er 30-40% større enn de gamle, og med doble 11 

tommere isteden for 9 tommere i bassen. Også mellomtonen 

er en anelse større i forhold 

til vår referanse. Bortsett fra 

«Coltrane med enda 

noe heftigere og strammere 

bass, hørtes ut 

som en drøm. Den nye 

prisen er derimot et 

mareritt.» 

små justeringer basert på 

erfaringene fra den forrige, 

er forøvrig høyttaleren tilnærmet 

lik og med samme 

type kabinett, delefilter og 

elementer. Likevel; en Coltrane 

med en enda noe heftigere 

og strammere bass, 

hørtes ut som en drøm. Den 

nye prisen er derimot et 

mareritt. Men det koster jo 

ikke noe å prøve den under 

kontrollerte forhold.., 

Mens 4 mann bar Magico 

ut, var det med under halve 

vekten av disse nok med 2 

halvgamle gubber til å få 

Coltrane 2 i hus. Jeg prøvde litt ulike plasseringer i stua, men 

fant raskt ut at den vanlige plasseringen 1/3 avstand fra kortvegg, 

tett på langvegg men vinklet skarpt en anelse i forkant 

av sitteposisjon, fungerte optimalt. Helt som forventet låt 

det noe spisst, kaldt og syntetisk med det samme. Og bassen 

var langtfra imponerende, ikke minst med Magico fremdeles 

friskt i minne. Selv om høyttalerne skulle være noe innspilt 

fra fabrikk, var de likevel altfor ferske og rå i klangen. Jeg 

forventet å bruke mye av ferien på å la vedlagte støy/testplate 

fra Marten massere elementene.

3 3 3 

20 

Førsteinntrykk: Marten Coltrane 2 

BEDRE DyNAMISK KONTRAST 

Det som likevel imponerte umiddelbart, var en entydig forbedring 

av nettopp det parameteret som imponerte oss mest 

med den gamle Coltrane; en fremragende dynamisk kontrast 

som følger transientene helt ned mot det absolutt sorte 

samtidig som toppene folder seg ubesværet mot himmelen 

uten å runde av toppene. ”Vanlige” høyttalere, selv noen av 

de aller beste, skreller i forhold langt mer summarisk over 

de samme transientforløpene uten helt å få med den samme 

dynamiske kontrasten. 

Fremdeles var dypbassen mindre ”imponerende” enn både 

Magico Q5, Wilson Sasha og et par andre, men her var tydelige 

forbedringer fra den mindre Coltrane med litt strammere 

trykkpulser i det viktige mellombassområdet. Likevel; den 

største forbedringen var knapt at her var mer eller dypere 

bass; den viktige forbedringen var at den dynamiske kontrasten-og 

dermed også detaljeringen- var betydelig forbedret fra 

forrige modell som til da var det beste vi hadde hørt fra noen 

dynamisk høyttaler. Igjen må vi sammlikene med Magnepan 

med sin vellykkede kvasiløsning pluss Quad og andre elektrostater 

som har noenlunde like bra mellomtone, men som 

ikke på langt nær har samme brede frekvensgang og evne til 

å spille på full guffe i et rimelig stort 

rom. 

SUPER KORTTEST 

Mens vi gledet oss over det gode været 

på i Oslofjorden i de 3-4 dagene 

herligheten varte, ble støyplaten fra 

Marten spilt kontinuerlig for at verdens 

første test av de nye Coltrane 2 

skulle bli gjort etter alle kunstens regler. 

Og det tar gjerne litt tid med et 

så ekstremt sofistikert hi-fi produkt 

som dette! 

Samtidig får vi vårt gamle blad 

Lyd&Bilde i hånden, og mister både 

munn og mæle over at bladet har 

”kuppet” oss med en stor omtale av 

nettopp Coltrane 2. Marten-ledelsen 

blir like forbløffet-og forbannet-da de 

slett ikke har lånt ut noen slik høyttaler 

til L&B. Derimot hadde de latt 

en journalist fra et kjent nettsted få 

høre på høyttaleren et par timer der 

den stod utstilt i butikken i Gøteborg 

Så enkelt kan det også gjøres… 

MER LyTTING 

Vel hjemme igjen fra sommerferie, 

kunne jeg etter omtrent 50 timers 

ytterligere innspilling registrere et enda mer jevnt og homogent 

lydbilde som nå låt som en eneste bred mellomtone 

uten fokus hverken på topp eller bunn. Og samtidig særdeles 

stramt i mesteparten av frekvensområdet uten antydning til 

flising eller ujevnheter i den hørbart spikflate frekvensgangen. 

Både bass- og i aller høyeste grad en ren og sprudlende 

diskant- dukket opp først når musikken bestemte det. 

Holografien eller tredimensjonaliteten av artistenes plassering 

-pluss romakustikken fra opptaket -var glimrende 

også på de ”gamle” Coltrane, men nå var denne effekten 

enda tydeligere og mer presist definert, helt uten det ”hull i 

midten” som min noe utradisjonelle plassering lett kan føre 

til. Snarere tvert imot var det påtagelig hvordan lyden hadde 

sitt naturlige fokus i sentrum med ulike grad av bredde, ofte 

langt utenfor høyttalerne på begge sider. Dette korrekt nok 

veldig avhengig av innspillingene. Vi snakker uansett om 

ekstremt god fokus. 

Selvsagt er alt dette snakket om holografi og fokus mye 

avhengig av pinlig nøyaktig sitteposisjon midt mellom høyttalerne, 

men også ”sweet spot” syntes mindre kritisk enn før. 

Hvorfor disse nye Martenkonstruksjonene er enda så mye 

bedre på dette, er temmelig uklart da elementer og kabinett i 

begge versjoner i praksis er ganske lik; skulle det være noen 

forskjell ville man tro at den litt større mellomtonen har en 

smule trangere spredning? 

FORSTERKERE 

Men så kommer vi tilbake til utgangspunktet; lyden forandrer 

seg veldig i forhold til hva du benytter av forsterkeri, 

heldigvis på en måte slik at vi kjenner elektronikken igjen 

fra annen lytting, men enda mer detaljert og enda mer 

karakteristisk. Dette skulle mer enn antyde at høyttaleren 

er usedvanlig nøytral og dermed avslørende for eventuelle 

feil og mangler fra det som kommer foran, inkludert ulike 

innspillinger som også er et viktig ledd i lydkjeden. 

Uventet nok går dette ut over Audio Research monoblokkene 

ref 210 som vanligvis låter fantastisk stort, flott og med 

en nesten pompøs oversikt over hele lydbildet, men som 

med Coltrane mangler den ultimate klarhet og kontrast i 

mellomtonen. Transientene oppleves 

nesten litt sløve og frekvensgangen 

faller en smule på begge 

frekvensfløyer. Etter å ha opplevd 

Magico Q5 og darTZeel, er det vanskelig 

å være fornøyd med ”slam”et 

i bassområdet. Jøss, dette er normalt 

noe av de fineste og mest musikalske 

vi kan høre på, men i dette 

tilfelle forsterkes de smule negative 

attributter, ikke de mest positive 

som fremdeles er der i fullt monn. 

Men altså ikke sammen… 

AW 180 

Bortsett fra monoblokkene fra Audio 

Research som jeg vurderte som 

ny referanse, hadde jeg ikke lenger 

tilgjengelig superforsterkerne fra 

forrige blad. Men oppe på kinoloftet 

hadde jeg to odde monoblokker fra 

Electrocompaniet, den ene en sen 

produksjonsmodell fra Skårer, den 

andre en tidlig versjon fra den nye 

produksjonslinjen på Tau. Disse 

fungerer oppsiktsvekkenede bra i 

hjemmekinoen med de svenske XTZ 

Divine storhøyttalere, men jeg var 

forberedt på at jeg ville avsløre en 

mulig mismatch når jeg prøvde dem på det langt mer raffinerte 

opplegget i finstua. 

Coltrane 2 gav helt tydelig et enda mer finkornet og nøyaktig 

inntrykk av disse forsterkerne som jeg kjenner så godt, 

og det lite å trekke. Klangbalansen fra disse ”rørlignende, litt 

mørke transistorforsterkerne” må ha vært langt forut for sin 

tid fra dengang både forsterkere og høyttalere var trimmet 

mer mot det lyse, også på grunn av mer forvrengning enn 

vi godtar idag. Lyden er jo nå topp moderne, fyldig og med 

glimrende holografi, selv om det mangler ørlite på visse ”hifi” 

kriterier med ytterligere trøkk i en litt forsiktig diskant 

og mellomtone i forhold til en noe fyldig bass. Men det er 

uansett enkelt å forstå både tilhengere og motstandere av 

denne spesielle lydsignaturen… 

Men til den særdeles moderate prisen her i Norge, må da 

dette fremedeles være et superkupp, om da ikke disko er 

eneste musikkformen som duger? For på alt annet er her

3 3 3 

22 

Førsteinntrykk: Marten Coltrane 2 

en holografi, et raffinement, en finkornethet og en så deilig 

diskant og fremragende naturlig stemmekvalitet at jeg ble 

litt satt ut. Dette riktignok etter å ha jobbet litt med diverse 

strømkabler, som er særdeles viktig på disse monoblokkene. 

De verste jeg har hørt, er de gamle, oransje kablene som EC 

selv lagde på Skårer! 

Jeg har forøvrig ingen formening om hvorvidt siste versjon 

AW 180 er bedre eller dårligere enn mine gamle varianter, 

den ene med orange lys på toppen, den andre med blått. 

Men forbasket bra låt det faktisk med disse monoblokkene 

som koster brødelen av de ellers så avslørende høyttalere. 

Jeg fikk veldig lyst til å finne ut hvor tett på lyden fra den 

enda rimeligere 250 watteren til Parasound Halo kan komme 

AW180-eller for den saks skyld omvendt – men så langt kan 

vi bare konstatere at den rådyre Coltrane 2 tross ekstrem 

oppløsning og dynamisk kontrast, ikke minst på mikronivå, 

slett ikke må kobles opp med superdyr elektronikk for å låte 

overbevisende godt. Men ofte dukker det altså opp uventede 

problemer med matching som gjør det absolutt nødvendig 

å stole på egne ører. At vi så raskt kunne lytte oss frem til 

karakteristika i annet utstyr, gjorde at vi fikk vann i munnen 

ved mulighetene av å kunne benytte denne superraffinerte 

høyttaleren i vårt referanseanlegg… 

SENSASJONELL FORSTERKER 

Det var likevel med en prototype av en ny high-end forsterker 

som lanseres i høst, at vi skjønte at vi var kommet inn 

i et hi-fi landskap hvor vi aldri har vært før. Vi har av ulike 

grunner ikke hatt dette forsterkermerket til test på mange 

år, og har av naturlige grunner vært noe usikker på om dette 

skyldes en relativt middelmådig konstruksjon som man ikke 

ville at vi i Fidelity skulle sette spørsmålstegn ved. Prisen 

er ganske frisk i forhold til utseendet, så en lunken test hos 

oss, ville neppe øke omsetningen. Dette er også årsaken til at 

enkelte aktører faktisk foretrekker å bruke utenlandske tester 

hvor de kan plukke ut superlativene i ro og mak. 

Vi fikk likevel låne et prøveeksemplar innpakket i et annet 

kabinett et døgns tid, og må innrømme at vi aldri har hørt 

maken. Og det mener vi så absolutt positivt! Dette er likevel 

en tosidig greie da denne forsterkeren låt så annerledes enn 

det meste, at man må være litt på vakt. Det er litt skummelt 

med han 91 Stomperud som ifølge sin stolte mor er den 

eneste i troppen som går i takt! 

Men samtidig opplevde vi med denne forsterkeren koblet 

inn i det sedvanlige anlegget i den sedvanlige stua et lydbilde 

så vanvittig mye større, luftigere og mer presist fokusert enn 

noe annet vi har opplevd. Og det med betydelige marginer. 

Transientene var superkrispe, detaljeringen helt overlegen 

og dypbassen med et ”slam” på Coltrane 2, som knapt var i 

Magico-klassen, men pinadø lykkelig tett på! Ellers var her 

en separasjon mellom akustisk refleksjon og direktlyd fra 

opptaksrommet, som er det overlegent beste jeg har hørt fra 

velkjente innspillinger jeg ikke ante hadde så mye rominformasjon. 

KONKLUSJON 

Mens Coltrane 2 med den rimelige AW 180 låt som glimrende 

high-end på øverste hylle, ble vi med en ny protype av en 

forsterker (som vi håper vi får teste til neste blad) nå vitne 

til et lydbilde som vi aldri har vært i nærheten av tidligere 

med en krisphet, oppløsning, luftighet og detaljering som er 

tettere på virkeligheten ved akustiske musikk enn vi tidligere 

har hørt det. Og med en dynamisk spenst og kontrast både 

på makro og mikronivå som er fantastisk. 

Fremdeles huskes kombinasjonen Magico Q5 og darTZeel 

som enda mer renskåret i dypbassen, men avstanden er betydelig 

redusert med Coltrane 2 og det beste av forsterkere. Og 

aldri har vi vært i nærheten av den luftige oppløsning som 

denne ”noname” prototype kunne introdusere i vårt faste 

lytterom. 

Som man skjønner er vi ikke ferdig hverken med Coltrane 

2 eller den nye prototypen av en transistor forsterker som 

vi fikk låne en dags tid. Uansett hvor god høyttaleren er- og 

Coltrane 2 overbviser så langt som en av de aller beste- så er 

den helt avhengig av den optimale forsterker. I neste blad 

prøver vi ut flere av de beste, inkludert darTZeel, Devialet og 

en ferdig produksjonsmodell av prototypen i dette bladet. 

Håper vi… 3 

Marten Coltrane 2 

Pris: NOK 560 000 

Importør: Audio Royal

”Det beste kjøpet” 

«Denne separate pre/power kombinasjonen saboterer alle våre forsøk på å 

utbasunere enbokserens fortreffelighet. For både lav pris og massevis av 

krefter gjør sammen med glimrende lydkvalitet dette til det kanskje beste kjøpet!» 

Fidelity nr. 48 

Parasound Halo A23 + P3 

Norwegian Custom Media Solution 

Tlf: 67 57 85 55 / e-mail: info @ncms.no 

www.ncms.no

3 3 3 

24 

Rogue Cronus Magnum, 2x90 w integrert rørforsterker 

Hel 

Magnum!

Titan, Cronus og Magnum. Rogue 

har bakt inn mye brutal makt allerede 

i navnevalget på denne integrerte 

forsterkeren. Fidelity sjekker om 

90 Watt kan flytte fjell! 

AV HåKON ROGNLIEN 

Rogues Titan-serie består av moderat 

prisede enheter; pre / power-kombinasjonen 

Metis og Atlas, samt den integrerte 

Cronus. I utgangspunktet er dette en 55 

Watts ren rørforsterker basert på EL 34-rør, men 

det er altså standardutgaven, før Magnum kom 

inn i bildet. Magnum er navnet på en oppgraderingspakke 

som innebærer nokså fundamentale 

endringer. Eksisterende forsterkere kan for øvrig 

bygges om med Magnumpakke for de som ønsker 

seg mer krutt i pakka. Det dreier seg altså om 

en seriøs «hot-rod’ing» der en sterkt oppgradert 

strømforsyning gjør det mulig å bytte ut EL 34 med 

KT 90, og dermed snakker vi hele 90 Watt pr side. 

Rogue har ikke akkurat for vane å spare på kruttet 

i møte med gode høyttalere, så vi kobler oss opp, og 

drar i gang moroa. 

DyRT ELLER BILLIG? 

Rogue Cronus Magnum er ryddig og fint bygget, så 

vel på innside som utside. Etter grundig innspilling 

sjekkes utgangsrørenes biasstrøm, denne viser minimal 

avdrift, så det ser altså ut til å være en stabil 

krets. Prisen er moderat, og noe har de nok spart 

inn på, det å bytte til 4 Ohms impedans var ikke 

just en dans på roser, nei! Jeg finner det faktisk 

underlig at et amerikansk selskap legger beskrivelsen 

av denne prosedyren inn i bruksanvisningen, 

all den tid forsterkeren faktisk må demonteres for 

å gjøre denne tidvis nødvendige endringen. Årsaken 

til min undring er selvsagt advokattettheten i 

USA; får man seg et smekk fra de lokale 110 Volt 

over there, ringer kundens advokat til Rogue før 

ambulansen har nådd hospitalet. Og telefoner fra 

advokater i USA er sjelden rent høflighetsbasert. 

Derimot har de en tendens til å etterfølges av avsindige 

erstatningskrav. Jeg tror Rogue ville gjøre 

smart i å trylle fram plass nok på bakplata til et 

ekstra sett høyttalerkoblinger, ganske enkelt. 

Som hard core rørmann savner jeg selvsagt rør 

likeretting, men i rettferdighetens navn er denne 

forsterkeren priset såpass konkurransedyktig at 

det ikke kan forventes en slik løsning. Dessuten 

inneholder Rogue Cronus så vel RIAA som hodetelefonutgang, 

men den noe kaotiske hjemmesiden 

deres kan vise meg hvorvidt disse er helt eller 

delvis rørbaserte, basert på bestykningen tviler jeg 

litt på det. Vi kommer selvsagt tilbake til hvordan 

dette låter etter hvert. Det finnes også tre linjeinnganger, 

merket henholdsvis CD, Aux 1 og Aux 2. 

Kontaktene er av brukbar kvalitet, komponentvalget 

er fornuftig, blant annet finnes et par M-Caps 

kondensatorer på viktige punkter i kretsen. 

25

3 3 3 

26 

Rogue Cronus Magnum, 2x90 w integrert rørforsterker 

KRAFTEN 

90 Watt utgangseffekt pr side fra KT 90 peker mest sannsynlig 

i retning av at den kjøres ultralineært i klasse AB1, dog 

har jeg ikke funnet dette verifisert i beskrivelsene. Jeg foretrekker 

i all hovedsak triodekobling og klasse A på rørforsterkere, 

men det er i utgangspunktet ikke en slik løsning disse 

rørene er konstruert for. Dessuten er så å si alltid sistnevnte 

klasse-A variant beheftet med så vel mange begrensninger, 

som en mindre spiselig prislapp. Det Rogue har gjort med 

Cronus og der tilhørende Magnum oppgradering, er jo 

faktisk å pakke mye krutt inn i en moderat stor, og fullstendig 

komplett rørforsterker, og akkurat det er faktisk ikke 

det vanligste du finner på hyllene i hi-fi-forretningene rundt 

omkring. Når prisen også er såvidt hyggelig, tror jeg faktisk 

ideen er strålende! Jeg tillater meg en anelse tvil rundt 

størrelsen på trafoene, på den annen side er vel de drøyt 25 

kilo denne forsterkeren veier, greit innenfor det man kan 

forvente i klassen. 

Forsterkeren er testet utelukkende med fabrikkens valg 

av originalrør, det er selvsagt mulig å få tak i rør med andre 

egenskaper enn de som er benyttet her. Ergo finnes rør med 

noe annerledes klangfarge og struktur, samt mer oppløsning. 

Men grunntrekkene som er beskrevet, vil ikke endre seg 

radikalt, for det er selvsagt ikke sånn at resten av kretsen er 

uten betydning for totalresultatet. 

MUSIKK 

Vel koblet opp mot Kudos C20, hører vi en harmonisk og 

solid forsterker, rørenes smått magiske mellomtone kommer 

fint til sin rett, mens frekvensflankene har man hørt så 

vel mer oppløst som utstrakt, men det skulle da også bare 

mangle, prisen tatt i betraktning. Vi banker løs på de nevnte 

rørkretser med våre mangslungne musikkeksempler, og 

merker oss umiddelbart den mellomtonefokuserte, kraftfulle 

og nokså behagelig totalgjengivelsen. Jeg er som nevnt noe 

tvilende så vel til kontroll i bunn, samt en viss mangel på 

vektløshet i toppen, men dette er da relatert til hvor bra det 

kan bli når pris ikke er et tema. Erfaringsmessig ligger mye 

av kontrollen nedover i kvalitet på utgangstrafoer, mens toppen 

i noe større grad er relatert til rørene. 

Innsyn og kontroll når Candy Dulfer leker med saksofonen 

på «N.J. Turnpike» er absolutt høreverdig, og det blir tidelig 

klart at mellomtonen er der denne forsterkeren har sin 

største styrke. Der ligger da også mesteparten av stemmer og 

annen organisk klang, så fokuset kunne definitivt vært verre. 

Coverdale / Page ivaretas med solid og stilsikker hånd. Denne 

forsterkeren er temmelig blottet for harde kanter, såpass 

er sikkert. Den rufsete stemmen står solid og klart fram i 

miksen, vi er på trygg grunn. Spesielt ettersom det er en viss 

avslappet fedme helt i bunn, som gir denne innspillingen en 

del gratis assistanse. 

BEHAG 

La oss gå over på mer behag enn prøvelser; Stockfisch og 

Chris Jones, dette er blant musikkhistoriens minst utfordrende 

innspillinger, og selvsagt er det barnemat også for 

Rogue Cronus. Jeg vet rett nok at en enda mer kontrollert og 

oppstrammet bass kunne gjort totalbildet enda mer innsiktsfullt, 

men her skal vi bare rape og takke for maten. Litt 

vel søtt, kanskje, men vidunderlig deilig. Tar vi den videre 

inn i stemmenes landskap, og lytter på rene kvinnestemmer 

som synger opera, så viser fortsatt Cronus seg som en deilig 

formidler av disse. Det kan anes tendenser til litt lukkethet, 

jeg opplever dette som en viss «smitteeffekt» fra en nokså 

fyldig bass, men den er uansett ikke overveldende, så dette er 

strålende spilt. 

Vi avslutter ballet med Dvorák, det er ikke småtterier hva 

som kan pirkes inn av instrumentering når du har et helt symfoniorkester 

å spille på, skal jeg si dere. Og Cronus behandler 

dette med godt håndverk, solid og stilfullt, om enn jeg har hørt 

bedre oversikt og kontroll når det virkelig baller på seg. Det 

som er viktigst for meg på dette eksempelet er at forsterkeren 

ikke mister grepet over klangfarger og plassering, det er tross 

alt Cronus’ spesialfelter, så her er vi fortsatt på trygg grunn. 

KINO 

Jeg har også latt Rogue Cronus Magnum gjøre tjeneste i min 

rene tokanals hjemmekino, og det var rene barnematen. 

Det er makt i disse 90 Watt, tro ikke annet! Jeg byttet ut en 

pre-power fra Musical Innovation, der effektdelen er en 150 

Watt MOS-Fet bestykket forsterker, og endringene besto i 

en mer «magisk» mellomtone fra Rogue, mens det ble litt 

tap av brutalitet og kontroll i bunnoktavene. Siste utgave 

av science-fiction-dramaer «Tron» (blu-ray) er en film med 

masse dynamikk, tyngde og voldsomhet, et typisk eksempel 

på moderne, solid amerikansk filmlyd. Skyvet er voldsomt, 

Klipsch Cornwall og dens 15-tommer nyter av den lett oppmykede 

bassgjengivelsen, selv om det kan bemerkes en viss 

subjektiv opplevelse av tapt tempo og anslagsenergi i forhold 

til nevnte referanse. Stemmene og dialogene har gode kår, 

de står elegant frem midt mellom høyttalerne, taletydeligheten 

er bra, en viss varme kan spores. Den noe kraftige 

lyden av KT 90 passer glimrende til slik lyd, det er levende 

og organisk, med nok kraft og intensitet til at det blir meget 

troverdig. 

Går vi over på Led Zeppelins trippel live DVD, viser Rogue 

igjen at dette er hjemmebane, voldsomhet, fylde og deilig 

mellomtone er om lag nøyaktig det vi ønsker oss. Jeg synes 

nok Mi-oppsettet mitt er hakket mer «skremmende» i sin 

framføring, samt gir en mer fysisk opplevelse av de ekstremt 

heftige skarptrommeanslagene, men dette er detaljer. Ei heller 

Rogue har problemer med å spille på rent live lyttenivå 

med Klipsch Cornwall, så her kan vi ha full konsert!

TILLEGGSUTSTyR 

Vi lar selvsagt platespilleren få leke med Rogue også, og jeg 

innrømmer at jeg er en anelse skeptisk til RIAA-trinnet. Det 

er dynamisk, heldigvis, så utgangspunktet burde være bra. 

Men toppoktavene her kom litt bakpå. Det hører med en 

viktig opplysning her, nemlig den at jeg kjørte dette mmtrinnet 

med mc pluss step-up trafo, og dette kan ha påvirket 

klangbalansen noe. Jeg foreslår en lys og kontant mm i 

denne RIAA’n, og jeg tror det skal fungere strålende. Om 

muligheten byr seg kommer jeg tilbake til dette snarlig. 

Hodetelefonutgangen er jeg derimot nesten i knestående 

over. Antar den tar veien om et par rør, sånn låt det i hvert 

fall. Fantastisk innsyn, den magiske opplevelsen av emosjoner 

og sitrende nerve kommer tindrende klart igjennom 

et par gode hodetelefoner. Dette er helt i klasse med utgangene 

jeg har hørt fra så vel McIntosh som Naim integrerte 

forsterkere, og det betyr sånn ca best i verden fra denne type 

forsterkere, bare for å ha det nevnt. Den slås (selvsagt) av 

min merkbart prisede hodetelefonforsterker fra Audio Valve, 

men med mindre margin enn man skulle tro. En anelse mer 

presisjon og gjennomsiktighet er alt. 

KJøPELyST! 

Jo bevares Rogue, dere fortsetter suksesshistorien, det er min 

oppriktige oppfatning at et av dagens sikreste kjøp på rørforsterkere 

kommer nettopp fra denne amerikanske fabrikken. 

Inngangsbilletten ligger altså ved Rogue Cronus, legg på et 

par tusen, få en liten «MAGNUM»-dekal på fronten, og du 

har beviselig en kraftpakke av en integrert rørforsterker som 

pina dø kan alt! 

Jeg innrømmer at det finnes så vel dyrere som flottere 

rørforsterkere og mer sofistikert lyd der ute i verden, men 

kun et mikroskopisk antall av disse har de kapasiteter Rogue 

Cronus Magnum kan vise til. Dette er (det ofte nødvendige) 

skrittet opp fra selvbygg og kinesisk forkrommet billigsalg, 

det er et så å si dønn sikkert kjøp, dessuten kan du leke litt 

med rør for å smake til de siste detaljene i eget rom. 

Har du et par og tjue tusenlapper som behøver fyr, foreslår 

jeg å sette tenne på dem med rørene fra en Rogue Cronus 

Magnum. Sprett korken av ei magnumflaske champis i 

samme slengen, og bli med på festen. Dette er hi-fi på sitt 

mest morsomme! 3 

Pris: kr 22 900 

Importør: Planet Snapa 

BENyTTET UTSTyR 

• Rega Apollo 35th anniversary 

• Audio Note DAC 3.1x Balanced 

• Acoustic Solid Wood Black platespiller / Origin Live Silver 

arm / Benz L04 p.u. / Audio Innovations step-up trafo 

• Kudos C20 

• Klipsch Cornwall 

• Audience 2+2 

• Kabler fra Chord, Audioquest og DBL 

27

3 3 3 Sec. Op. DarTZeel CTH-8550 integrert high-end transistorforsterker 

28 

Låter bra, måler dårlig 

Enkelte mener at det ikke engang er noe vits å prøvelytte denne sære forsterkeren fra 

Sveits fordi den måler altfor dårlig. For oss som er mest interessert i musikkens gleder, 

er den noe av det beste vi har hørt… 


Det er vel snart et halvt 

århundre siden jeg selv stod 

ovenfor følgende dilemma; 

skulle jeg bruke alle sparepengene 

mine på en ”nymotens” 100 

watts transistorforsterker til en pris av 

999 kroner, eller skulle jeg stole på den 

unge jyplingen av en selger hos Skandinavisk 

Elektronikk som påstod at jeg 

heller burde spare til en Ortofon rørforsterker 

på 15 watt til tredobbelt pris? 

Denne hadde til og med helt forferdelige 

målinger med masse målt støy og 

en særdeles begrenset båndbredde. 

Siden jeg faktisk kunne lese selv, var 

jeg ikke i tvil; jeg måtte ha vært idiot 

om jeg ikke valgte den beste og billigste 

og kraftigste samtidig som jeg sparte 

strøm – og slo et slag for fremtiden 

med ”solid state”. Den unge selgeren 

fra Trysil var skuffet, men vennnskapet 

med Erling Neby har tross dette bestått 

til denne dag! 

SOLID STATE? 

Og det tok ikke mange månedene før jeg 

med en lettelsens sukk koblet inn min 

nye 15 watts rørforsterker etter at ”solid 

state” varianten heller ikke viste seg å 

være særlig solid ved en ulykkelig kortslutning 

av den ene høyttalerutgangen... 

Tekniske målinger foretatt av produsenten 

selv har siden dette kommet 

langt ned på lista som indikasjoner på 

bra lyd. Snarere tvert imot; er de oppgitte 

måledataene spesielt dårlige, gir 

det visse forhåpninger om at konstruktøren 

er mer opptatt av god lyd enn å 

please reklameavdelingen. Selv ikke 

oppgitt effekt har vist seg særlig pålitelig 

for å fortelle noe om hvor høyt man 

kan spille uten å ødelegge klangbalanse 

og musikalsk oversikt. Derimot har vekten 

ofte gitt særdeles gode indikasjoner 

på kvalitet. Min tommelfingerregel for 

et fornuftig forsterkerkjøp må derfor 

bli å ta utgangspunkt i den tyngste 

forsterkeren du har råd til. Om du i 

tillegg stoler på egne ører i et fornuftig 

prøveoppsett med et par fornuftige 

kandidater, burde tampen brenne…

Høy GøyFAKTOR 

Som man skjønner, med vår bakgrunn 

og erfaring ble vi i Fidelity ganske overrasket 

over de kommentarer om vår 

korttest av darTZeel som dukket opp på 

Nettet. Det ene som forundrer, er påstandene 

om at vi mente at darTZeel”gruset” 

de andre forsterkerne i testen helt uten 

forbehold, heller ikke om noe bekjedne 

krefter (220 watt) i forhold til større 

effektforsterkere. Vår smule brøde var 

at 4 erfarne high-end skribenter alle 

opplevde den eneste integrerte forsterkeren 

i testen som den utvilsomt mest 

underholdende. Dette desto mer uventet 

da vi faktisk var litt i tvil om det var 

fair play å vurdere denne forsterkeren 

med innebygd pre mens de andre fikk 

signalet fra den superbe AR Ref 5 som 

alene koster mer enn 100 tusen kroner. 

Denne blir regnet av de aller fleste hi-fi 

blader og nettsteder som en av verdens 

absolutt beste forforsterkere. 

Men om vi mente at den integrerte 

darTZeel var uventet bra, selv uten 

forbehold for at den var integrert, var vi 

vel likevel noe mer nyanserte enn det. 

Vi nevnte også flere ganger at kreftene 

såvidt strakk til i vårt mellomstore testrom. 

Men nok er nok, og dermed betaler 

man ikke for krefter man kanskje ikke 

trenger? For musikken låt hele tiden 

både stort, mektig og detaljert. 

At enkelte på Nettet mente at forsterkeren 

var i minste laget ved tidligere 

demostrasjon i et større lokale enn vårt 

på Hotel Plaza, er vi derfor helt enige i. 

Men de færreste av våre lesere opererer 

vel uansett med så store lokaler som 

dette? Det var likeledes krystallklart 

at testen utelukkende vurderte forsterkerne 

sammen med testobjektet 

Magico Q5 i våre vanlige testlokaler 

og sammen med vår vanlige Soulution 

digitalrigg. Også at klangbalansen og 

de generelle lydegenskapene kunne 

være en spesielt ”heldig” match med de 

noe mørktklingende Magico Q5, ligger 

derfor i premissene. Her var altså visse 

forbehold, selv om denne integrerte 

forsterkeren så opplagt var gruppetestens 

store overraskelse. 

Men når lenkestarteren hevder at 

han ikke engang ville gidde å høre på 

en forsterker som måler så dårlig som 

darTZeel, håper jeg at vedkommende 

er like ung og uerfaren som jeg selv var 

dengang for nærmere femti år siden. 

Og da har han mye å glede seg til – og 

mye å forundres over med hensyn til 

vårt ekstremt avanserte lydapperatur i 

sidehullene i hodet. Disse lar seg slett 

ikke lure av noe få mer eller mindre 

tilfeldige parametre bare fordi disse er 

enkle å måle. Målinger er hjelpemiddel 

for å vurdere lyden. Lyden er ikke et 

hjelpemiddel for å bekrefte målingene… 

PLEASURE CONTROL 

Jeg advarte om at den lovede oppfølgeren 

med en mer dyptpløyende test av 

denne sveitsiske integrerte forsterkeren 

til drøye halvannet hundre tusen kroner 

kunne bli forsinket fordi leveringstiden 

er på minst 6 måneder. Importøren 

har derfor lange ventelister… 

Og ganske riktig, bare et par dager 

etter gruppetesten stod en heldig eier 

fra Grenlandområdet i stua. Han mente 

at det ikke var helt urimelig om han 

fikk tilbake den forsterkeren han så 

lenge hadde ventet på, men velvillig 

hadde lånt ut til Plazademonstrasjon 

og etterfølgende korttest hos Fidelity. 

darTZeel er nemlig ikke noe masseproduserte 

greier man kan ha stort lager 

av. Den noe eksentriske produsent/ 

konstruktør Hervé Delatraz kaller for 

eksempel volumkontrollen på vår integrerte 

”gledeskontroll” mens forbokstavene 

i modellbetegnelse står for ”Close 

To Heaven”. Og det hevdes at de nye 

monoblokkene i millionklassen-som 

han mener virkelig låter himmelsk- 

ble et halvt år forsinket fordi Delatraz 

ikke var fornøyd med nyansene i den 

typiske gulfarven vi også kjenner igjen 

fra den i forhold rimelige integrerte … 

KONKLUSJON 

Ingen i testpanelet hadde noen erfaring 

med det sveitsiske high-end merket 

darTZeel før vi fikk deres rimeligste 

forsterker på en relativt kort prøve. 

Første gang vi koblet den opp i refanseanlegget, 

fikk 4 erfarne testere unisont 

hakeslepp. Dette ikke minst fordi vi 

opprinnelig undret på om det var fair 

å teste denne integrerte sveitseren med 

den innebygde forforsterkeren, fremfor 

referanseproduktet Audio Research Ref 

5 som vi benyttet på de andre effektforsterkere 

i den avgrensede gruppetesten 

i forrige blad. 

Men tross moderat effekt så opplevde 

vi ingen problem med kreftene, 

selv om vi ante at vi på full steam var 

i grenselandet for dynamisk komprimering. 

Men det låt aldri tynt og fislete 

i vårt moderat store rom, selv om vi 

opplevde større problemer med akkurat 

dette på Plaza- presentasjonen før 

vår lyttetest. 

Men selv med tungdrevne høyttalere 

som Magico, mener vi at at kreftene er 

tilstrekkelig til det aller meste hos de 

aller fleste. At man også kan få en, etter 

sigende, glimrende RIAA for innbygning 

til moderat merpris, gjør dette produktet 

særlig interessant også av praktiske 

årsaker. Og RIAA’en betales langt på vei 

av den/de signalkablene man sparer ved 

dette stuevennlige oppsettet! 

Men dette koster uansett mye penger, 

og det hele hadde likevel vært forgjeves 

om man ikke får et produkt som 

leverte lyd i referanseklassen. 4 erfarne 

testere i Fidelity sverger på at dette er 

noe av det ”beste” vi har hørt i stua og 

kan- med en mulig unntagelse av en 

litt for varm øvre bass- knapt detektere 

noe ved lyden som kan avsløre at her 

er mer målt forvregning enn vanlig. 

Snarere tvert imot; gøyfaktoren med 

glitrende dynamikk og en særdeles 

frodig klangstruktur er fantastisk 

livaktig, selv om den overlegne roen 

fra de større og dyrere AR-forsterkerne, 

ikke helt er like bra. Men så er her til 

gjengjeld mye mer krutt og en noe 

mer pregnant topp. Pluss en kjapphet i 

transientene som får blodet til å koke. 

Det blir som en Aston Martin mot en 

stor og tung BMW. 

Vi gleder oss uansett til en grundigere 

test for å forsøke å finne ut HVOR- 

FOR vi alle syntes denne forsterkeren 

låt så bra uventet bra, men er som alle 

andre interesserte avhengig at det blir 

et eksemplar tilgjengelig for grundigere 

testing, også på andre høyttalere. Leveringstiden 

er som nevnt 6 måneder, 

forøvrig det eneste – bortsett fra et tvilsomt 

utseende-som vi må innrømme 

demper vår entusiasme en smule… 

Vi vil oppleve denne himmelske 

lyden NÅ! 3 

Pris: NOK 159 000 

Tillegg for MM Riaa: NOK 5 800 

Tillegg for MC Riaa: NOK 9 500 

Skandinavisk importør: 

Audionord, Stockholm 

Importør Norge: Acoustic Tuning 

29

3 3 3 Luksus budsjett stativhøyttalere: Aura Note elektronikk 

30 

De beste 

kjøpene! 

Vi tester stativhøyttalerne i den kategorien som gir mange musikkelskere aller mest 

for pengene; luksus budsjetthøyttalere til ca. kr.10.000. Her er kompromissene på de 

beste forbausende små i forhold til mange ganger så dyre storhøyttalere. Men da må 

også elektronikken holde følge! Og det gjør den med Aura Note fra April Music. 

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

Ingen vil finne på å teste en Magico 

Q5 super high-end høyttaler 

forspent med en billig receiver, men 

det er slett ikke helt uvanlig å teste 

en rimelig stativhøyttaler med noe 

av det beste som finnes av elektronikk. Jeg 

har faktisk gjort dette selv, og ideen bak 

dette er slett ikke ulogisk; det er høyttaleren 

som er på testbenken, ikke forsterkeriet. 

Og med en stor rørslede fra Audio Research, 

har vi faktisk opplevd sensasjonelt 

god lyd, inkludert en bassgang som ikke 

er til å fatte, selv fra en knøttliten ProAc 

minimonitor. Men er det sammen med et 

forsterkersett på en kvart million at de 

fleste vil høre på en 10-15 tusen kroners 

høyttaler? Selvfølgelig ikke, men problemstillingen 

er viktig nok. 

For forsterkeren er langt viktigere for 

det totale lydbildet enn mange tror, og en 

stor og god forsterker kan få en relativt 

enkel stativhøyttaler til å låte forbausende 

bra, inkludert dypere bass og et generelt 

større og mer holografisk lydbilde enn hva 

noen kunne forvente skulle komme ut av 

en rimelig to-veis stativhøyttaler. Vi har så 

absolutt sansen for en skeivdeling utover 

den ”vanlige” tredelingen av budsjettet 

mellom signalkilde, forsterker og høyttalere 

(og med 10 % av totalprisen til kabler). 

Og fremfor å bruke en overveiende del av 

budsjettet til høyttaleren, har vi mange 

praktiske erfaringer for at en liten høyttaler 

med en stor og mer påkostet forsterker 

kan fungere overraskende godt samtidig 

som ”konefaktoren” blir mye gunstigere. 

AURA NOTE 

Uansett prøvde vi denne gangen å finne 

frem til en forsterker og signalkilde som 

ikke var urimelig kostbar i forhold til testproduktene, 

men som samtidig skilte klart 

mellom de beste og de mindre gode høyttalerne. 

Forsterkeren burde være tilstrekkelig 

kraftig til å gi mindre strømkrevende 

høyttalere evnen til å spille høyt uten at 

lydbildet blir tynt, hardt og komprimert 

og dermed avsløre krevende konstruksjoner 

som forlanger bedre elektronikk enn 

hva de fleste av oss tenker å bruke. Men 

samtidig ikke så kraftig at alle høyttalere 

spiller like godt uansett lett eller mer 

krevende last. 

31

3 3 3 

32 

Luksus budsjett stativhøyttalere: Aura Note elektronikk 

Det ønskede enkeltparameter som vi var særlig opptatt av, 

var likevel signalkilde og forsterker som evnet å gi de beste 

høyttalere den tredimensjonalitet og romopplevelse som 

mange tror man bare kan 

oppleve på ekte high-end 

utstyr. Men som vi i heldige 

tilfeller så absolutt har hørt 

også på anlegg i tredvetusen 

kroners klassen. 

Og med vår gamle favoritt, 

den lille, elegante og samtidig 

særdeles vellydene Audio 

Note minianlegg, som til 

tross sin lifestyle uttrykk gir 

godlyd for hver eneste av de 

kr.18.000 som står på prislappen, 

er alle disse krav oppfylt! 

Og det med et oppsett som er koblet opp på et par minutter 

med kun 1 stk strømkabel og et par høyttalerkabler som 

ekstrautstyr. For ikke å risikere noen utilsiktet reduksjon av 

potensialet, brukte vi i begge tilfelle typiske ”high-end” kabler 

(Chord 2x3 m=ca. kr.7000 + )for å gi systemet optimale 

arbeidsbetingelser. Vi benyttet også et par gamle, gode- men 

rimelige- Attacama høyttalerstativer fylt med sand, mens 

Aura Note boksen ble plassert på en tilfeldig trestol. Dette 

er med andre ord en oppstilling som på godt og vondt er 

omtrent slik som mange vil oppleve det. 

STORT ROM 

Men rommet vi valgte å teste dette relativt beskjedne anlegget 

i, var derimot ganske så dristig, nemlig vårt vanlige testrom 

med stor takhøyde i en stor stue. Dette er en formidabel utfordring 

for et såpass lite anlegg som dette. Og vi spilte relativt 

høyt, langt over normalt naboklagenivå i en vanlig leilighet. 

«At resultatet på sitt 

beste overgikk våre forventninger, 

er den delen 

av hobbyen vår som gjør 

at vi gleder oss like mye 

til hver eneste lyttekveld» 

At resultatet på sitt beste overgikk våre forventninger, er 

den delen av hobbyen vår som gjør at vi gleder oss like mye 

til hver eneste lyttekveld nettopp fordi vi nesten bestandig 

finner et produkt eller to som 

skiller seg uventet positivt ut. 

Denne gangen var det mange 

knallgode høyttalere med høy 

konefaktor som spilte forrykende 

bra i forhold til både 

størrelse og pris. Det er helt 

klart at her er skjedde mye de 

siste årene både med hensyn 

til frekvensgang, tålbarhet og 

oppløsning. 

Det underligste var likevel 

at vi knapt nok kommenterte 

stativhøyttalerens akilleshæl, 

bassgjengivelsen. I de aller fleste tilfelle kom denne langt 

ned på lista av negativ kritikk. Mangel på dypbass var 

simpelthen ikke noe viktig parameter for noen i test- 

panelet. Og det er vel både overraskende – og mildt 

sagt positivt! 

STøRRELSE OG PRIS 

Vi valgte å teste høyttalerene i forhold til størrelse. Dermed 

startet vi også med den rimeligste, mens den nest minste 

også var den nest dyreste i gruppetesten. Men om ikke størrelsen 

hadde avgjørenede virkning på lydkvaliteten, så viste 

det seg at prisen var en god pekepinn også om kvalitet. Og 

lurer dere på Beatles-eplet vi har plassert på toppen av alle 

høyttalere, er det ikke noe nytt testobjekt for gjesteskribenter 

eller andre, men simpelthen innpakningen til den komplette 

Beatles-samlingen på minnepinne, benyttet som målestokk 

for høyttalerens fysiske størrelse…

NEBY HI-FI CONCEPT AS 

www.NEBYHIFI.NO

3 3 3 Luksus budsjett stativhøyttalere: Tannoy Revolution DC 4 

34

Presis fokus 

Oppfinneren av den absolutte punktkilde med konsentrisk 

montert diskant, er blant våre favoritter i budsjettklassen. 

Men da med vanlig to-veis og dome. Men nå… 

At engelske Tannoy har 

maktet å få til en konsetrisk 

montert horndiskant 

i en 10 centimeter- ikke 

10 tommer- basshøyttaler 

til budsjettpris, er både uventet og imponerende. 

Hele høyttaleren er drøye 

15 cm bred, 27 centimer høy og 16 cm 

dyp, men med en innsvinget trapezform 

som reduserer stående bølger. 

Kabinettet er greit nok med utmerkede 

bi-wireterminaler og et lite bassrefleks 

hull på baksiden, men i denne prisklassen 

er det ikke uventet at finishen er i 

vinylfolie fremfor genuint edeltre. Den 

dype konformen på basshøyttaleren 

og den tykke, porete og dermed lette 

konmaterialet, er det mest interessante 

med denne minimonitoren. 

Bortsett fra lyden selvfølgelig som 

har akkurat den sideveis presisjonen 

og ikke minst det store rommet som 

testpanelet 

JAN MyRVOLD: 

Imponerende holografi og generelt et stort og flott lydpanorama 

med pin-point fokus og plassering av artistene. 

Som vanlig fra Tannoy er stemmene fremragende naturlige 

og her er også generelt naturlig klang med utmerket 

fylde i forhold til pris og størrelse, men også med en 

anelse horn-betoning et sted i mellomtonen. 

Messing- og treinstrumenter låter distinkt og med 

bra rasp, og med tilnærmet naturlig størrelse. Også 

strengerekka gjengis overbevisende med ren og tydelig 

diksjon. 

TROND TORGNESSKAR 

Lettflytende, blir helt borte i lydbildet, overraskende 

god på rom og perspektiv, og har en sammenheng og en 

mykhet over seg som burde passe veldig godt til akustisk 

musikk. Svært god på klang og stemmer, men blir litt 

man kunne forvente av en liten høyttaler 

med konsetrisk montert diskant; 

det teoretiske optimale for best mulig 

holografi. 

FLOTT KLANGBALANSE 

Klangbalansen er perfekt, det vil si her 

mangle det like mye i bunn som toppen. 

Ingen av delene er dramatisk, her 

er absolutt mer enn forventet av bredde 

i frekvensgangen, men den er også snedig 

balansert slik at den ikke lyder for 

skarpt når de fyiske lover hindrer noe 

særlig dypbass under 70-80 Hz. Dette 

er likevel tilstrekkelig til å gi et godt 

fudament på de fleste musikkinstrumenter 

– og selvfølgelig stemmer – og 

den rytmiske fremdriften fra bassgitar 

og kontrabass er helt ok uten å briljere. 

Til gjengjeld er her litt mangel på luft 

helt i toppen, men dette er altså like 

mye en velsignelse som et savn, da en 

forsiktig avrulling oppover skaper god 

balanse med grunntoneområdet. 

KONKLUSJON 

Vi var alle veldig imponert av hva 

denne billigste og minste høyttaleren 

i testen faktisk kunne akape av stort 

lydbilde med utmerket detaljering i det 

store testrommet, dette også i forhold 

til prisen som vi alle mente var veldig 

gunstig. Likevel er dette den eneste 

høyttaleren vil knapt vil anbefale til 

Aura Note da dette anlegget kan enda 

så mye mer om du drar på med høyttaler 

til et par, tre tusenlapper til. 

Men til litt rimeligere signalkilde og 

elektronikk, er dette et glimrende kjøp! 

Pris: NOK 3 995 

Importør: Stereofil 

klemt når det spilles høyt. Låter naturlig på en lite påtrengende 

måte, med overraskende homogenitet. Trenger nok 

hjelp av en god sub for å få fundament som står i stil til 

de øvrige kvalitetene, for det var ikke mye som skjedde 

nedover, naturlig nok. 

ANDERS ROSNESS: 

Klangelig sett er dette både en behagelig og tydelig høyttaler, 

ingen selvfølgelig kombinasjon. Det andre paradokset 

er at den muligens er litt overtydelig i diskanten, samtidig 

som den faktisk mangler litt luft. Men mellomtonen 

er homogen og behagelig og med en mer enn akseptabel 

oppløsning. Her er bra størrelse på opptaksrommet og utmerket 

fokus på artistene. Grunntoneområdet er på plass, 

og dermed er ikke mangel på dypbass spesielt viktig for 

at det skal låte musikalsk overbevisende i et ikke altfor 

stort rom. 

35

3 3 3 

36 

Luksus budsjett stativhøyttalere: Elac 310 Crystal Edition 

Mini high-ender 

Mange mener at high-end ikke er mulig uten kjellerdyp bass. Men mangel på dypbass 

er det siste man tenker på når denne knøttehøyttaleren fra Elac fremviser et 

panorama av gigantiske dimensjoner med fantastisk dynamikk og oppløsing. 

Overgangen fra den utmerkede 

Tannoy til den like 

store-eller lille- og fremragende 

Elac til 3 ganger 

prisen er en sjellsettende 

demonstrasjon av hi-fi’ens vesen. For 

her er mye likt, dypbassen er bare marginalt 

bedre på Elac, men også denne er 

glimrende balansert og absolutt uten at 

toppen stikker av. 

HEIL DISKANT 

Men den meget avanserte Heil bånddisk, 

sammen med mindre støy og 

resonnanser fra metallkabinettet, gir 

langt bedre dynamisk kontrast. Pluss 

en overlegen oppløsning som tilsammen 

skaper en storhet og naturlighet 

i det enorme lydbildet som knapt 

nok er til å fatte. Er dette den samme 

musikken? 

Igjen er lydbildet gigantisk selv om 

her mangler dypbass, og instrumenter 

testpanelet 

ANDERS ROSNESS 

Hei, hvem rev ned gardinet foran høyttalerne? Her er 

det nå en definisjon i særklasse- og det med forbausende 

naturlig klang helt uten farging. Dette er simpelthen 

kjempeflott lyd uten unnskyldning for noe. 

Oppløsningen er helt fabelaktig i både mellomtone- og 

diskantområdet, og bassen er forbløffende fyldig selv om 

den ikke går kjellerdypt. Og her er heller ingen festkul, så 

man kan lett sy denne minimonitoren sammen med en 

liten sub -om noen skulle synes det er nødvendig. 

Det fineste er likevel at dette ikke bare er flott hi-fi, 

men simpelthen en formidler av alt det livet som 

ligger i all musikk. Her står musikken som en påle! 

Dette er simpelthen den beste høyttaleren jeg har 

hørt i prisklassen! 

JAN MyRVOLD 

Dette lydbildet er knapt til å fatte, helt naturstridig i 

forhold til forventningene fra en såpass liten musikkgjengiver 

-inkludert et panorama stort som fjell. Mellomtonen 

er krystallklar og åpen og toppen har en luftighet 

og krisphet som er skikkelig high-end. Her er også fin 

rytmikk og en kontant og stødig timing. Transientene er 

og sangere oppleves nærmest levende i 

en holografisk tredimensjonaliet. Med 

den utmerkede og fullblods stemmekvaliteten 

og krispheten i alle mikrodetaljer 

er Elac’en bare sjokkerende 

bra. Likevel er det mindre enn forventet 

”hi-fi” lyd da oppløsningen tar 

bort kanter og knaster i lydbildet som 

tross superbe mikrodetaljer oppleves 

avspent og naturlig. 

Jo takk, her mangler litt av redaktørens 

evinnelige ”kropp”, men i mindre 

utstrekning enn forventet selv om noen 

av de påfølgende minimonitorer har 

bedre kropp og fylde, men uten tilsvarende 

kjapp superdiskant med dennes 

krystallklare transientbearbeiding.. 

MINI HIGH-END? 

Dette er den nest dyreste høyttaleren i 

denne testomgangen, og det er mange 

gode grunner til å kunne velge noen 

av de andre som både er rimeligere og 

enda mer homogene i hele klangbalansen. 

Men ingen er like krispe og snappy 

oppover, og ingen har samme frekke 

design og lite iøyefallende front som 

får gjestene til å lure på hvor subbassen 

står. Den beskjedne fronten kamuflerer 

det særdeles dype kabinettet som innholder 

mer luft enn man skulle tro. 

For også bassen funker glimrende, 

selv om eksperimentering med en liten 

sub kan gi deg ytterligere forbedret 

musikkgjengivelse. Men selv uten dette 

vil jeg påstå at denne høyttaleren -tross 

mangel på dypbass og en anelse slank 

kropp – gir mer enn en flik av det aller 

beste. Elac 310 CE er sammen med den 

like minutiøse Aura Note simpelthen 

mini high-end! 

Pris: NOK 12 000 + stativ 

Importør: dynaBel 

kontante, dynamiske og gullende rene. Mer overraskende 

er det at bassen, som selvsagt ikke går spesielt dypt, 

likevel er fyldig og imponerenede stram og dynamisk, 

størrelsen tatt i betraktning. 

Her er ikke uventet en superb holografi og et flatterende 

dybdeperspektiv. Klangbalansen gir en ren, om ikke 

like romantisk klang som Tannoy’ene. Det som likevel 

skiller denne høyttalren fra alt annet i prisklassen, er 

den fabelaktige oppløsningen og detaljeringen i absolutt 

superklasse. Og det absolutt uten spisse kanter! 


Veldig åpen og kommuniserende, utrolig oppløst og rik 

diskant. Rundens klare ener i denne disiplinen.. Detaljer 

og sammenheng i massevis. Rytmisk og frisk, med et godt 

grep om klang og rom. Kan muligens bli litt midt i trynet 

om den ikke parres med utstyr med et varmere tilsnitt. 

Burde være en kanonmatch med en god rørforsterker 

som eksellerer på klangrikhet. Har endel kvaliteter som 

er utrolige til prisen. Et godt stativ er et must for å lokke 

ut det som bor i denne. Det finnes et orginalt som tilvalg, 

forresten. Vokser med oppgavene, så dyr elektronikk er 

ikke bortkastet her.

3 3 3 Luksus budsjett stativhøyttalere: Dali Mentor Menuett 

38

Helt konge? 

Denne siste versjonen av vår mangeårige budsjettfavoritt, oppleves fortsatt å være 

kongen blant småhøyttalere i prisklassen. Menuett’en har imponerenede tyngde i mellombassen 

og en homogenitet og klangbalanse som skaper et stort og naturlig lydbilde. 

I 

forhold til det festfyrverkeriet vi opplevde med 

den mye dyrere Elac’en i forrige testomgang, virket 

toppen likevel noe sedat i forhold. Gøyfaktoren var 

simpelthen litt mindre, selv om man lett kan tenke 

seg at den litt mer forsiktige toppen på Dali kan stå 

seg i lengden, spesielt om man også vet å sette pris på fyldigere 

grunntoneområde og et generelt enda mer homogent 

klangbilde. Litt kompakt og prektig kan vår gamle favoritt 

nok virke lydmessig i direkte sammenlikning, men samtidig 

mener både redaktør og testpanel at denne størrelesesmessig 

svært så beskjedne høyttaleren har en ro og orden parret 

med en lettflytende og nærmest forførende musikalsk glede, 

som knapt nok kan forklares. Alle som hører den, kommenterer 

at den er lett å ”like”, dette som ammunisjon til 

”målemafiaen” på nettet. 

testpanelet 


Nydelig mellomtone, myk og likevel luftig diskant. Blir 

helt borte i lydbildet, veldig god på akustikk og instrumentenes 

plassering. Sobert, klangrikt og ganske så forførende. 

Skremmende bra på kammermusikk. En strålende 

liten høyttaler som lar lytteren fokusere på musikken. 

Glimrende homogenitet, men trenger litt mer å gå på 

dynamisk sett. Avsindig fin match til Aura Note-anlegget! 

JAN MyRVOLD 

Aaaah! Deilige Dali! Fyldig, varm, organisk. Og fremfor alt 

NATURLIG. Her er en mellomtoneklang med masser av 

saft og sødme, ikke minst på stemmer som låter suverent 

flott og levende. Og bassen er simpelthen eksepsjonell i 

forhold til det lille, men uhyre solide og akustisk utformede 

kabinettet. Lyden er ren og forførerisk, og diskanten er 

krisp uten å miste integreringen med totallyden, men blir 

uansett en anelse kjedelig i forhold til Elac’en. 

Riktig nok syntes ikke vår budsjettredaktør at den nye utgaven 

er spesielt mye bedre enn den gamle kongelige Royal 

Menuett. Det er mer snakk om litt ulik tilnærming til musikken. 

Men siste versjon tåler utvilsomt mer juling, og kan 

dermed spille forrykende høyt uten særlig hørbar forvrengning 

i bassen. Og det også uten at spolen til det nyutviklede 

basselementet brenner opp! 


Importør: Hi-Fi Klubben 

Men om her mangler ørlite på luft, piff og snert i 

toppen, så er altså grunntoneområdet enda klart bedre 

enn på denne. Den tonale balansen er etter min mening 

simpelthen suverent god på Dali Mentor Menuett. 


Å, så fint! Varm og organisk klang som låter både nært 

og naturlig. Dette er en usedvanlig velavstemt klangbalanse 

som kan forklare hvorfor så mange ”liker” 

denne lyden så godt. Bassen går dypt og man kan spille 

overraskendse høyt selv i Fidelity sitt ganske store lytterom. 

Og på tross av mangel på psykoakustiske triks i 

den særdeles homogene frekvensgangen, oppleves den 

dynamiske kontrasten som meget tilfredsstillende. Men 

selv om også oppløsning og detaljering er minst som 

forventet, blir Dali uansett slått på dette området av Elac 

med sin Heil-diskant og metallkabinett. Men det blir 

også alle andre i prisklassen! 

39

3 3 3 

40 

Luksus budsjett stativhøyttalere: ProAc Tablette Anniversary 

ekte minimonitor 

De små ProAc’er er ekte etterkommere av den berømte BBC-monitoren LS3/5A, og 

har i et par decennier gitt oss store musikkopplevelser tross sin beskjedne størrelse. 

Men de trenger masser av fossekraft for å spille optimalt med sine SEAS elementer… 

Da Rogers og andre lisensbetalere sluttet å selge 

LS3/5A på grunn av at Kef hadde stoppet produksjonen 

av de benyttede elementer, var det 

i stor utstrekning ProAc med sin Response og 

senere Tablette som overtok mye av det såkalte 

minimonitormarkedet med påkostede høyttalere for nærfelts- 

lytting, gjerne i profesjonell sammenheng. 

Vi har selv opplevd helt utrolig god lyd med disse knøttene 

som for et par decennier siden kvalitetsmessig skilte 

seg ut fra det meste i det lille fysiske formatet. Og med en 

overkill av forsterkeri var det mulig å oppnå både bass og et 

lydtrykk som knapt var til å fatte skulle komme fra så små 

høyttalere. Og med en holografi som INGEN større og dyrere 

høyttalere maktet den gang i forrige årtusen… 

Men så kostet de ogå gryn. Husker jeg ikke feil kostet et 

par ProAc Respons mer enn titusen kroner stykket for 10-15 

år siden? 

TABLETTE ANNIVERSARy 

Dette er en nyutviklet versjon av en 30 år gammel konstruksjon 

med ny 5 tommers Kevlar-bass og 3/4 tommers softdome. 

Størrelsen er 27x15x24 cm og vekten er 5 kilo, hverken 

mer eller mindre enn mange konkurrerende modeller fra 

mer kommersielle produsenter. Kabinettet virker solid, men 

her er ingen andre akustiske tiltak for tidligrefleks og resonnanser 

enn at kabinettet er lite og solid. 

Det viktigste var likevel lyden. Jøss, det var flott lyd med 

imponerende bass, krisp diskant og glimrenede holografi, 

helt som forventet av en såpass kompakt høyttaler med liten 

testpanelet 

TROND TORGNESSKAR: 

Feltets gentleman. Flott perspektiv, plassering, klang og 

farger, men slipper seg liksom ikke helt utpå. Nydelig 

nyansering, særlig i mellomtonen, men mangler litt nerve. 

Spiller homogent og vakkert, men litt forsiktig likevel. 

British understatement med glimrende instrumentlyd og 

eleganse i en liten eske. . 


Flott lyd med fine detajer i presensområdet og et bredt 

frekvensområde med bra bass og utmerket diskant. 

Men litt hengekøye uten særlig kropplighet. Synes 

faktisk dette minner om sånn litt der gammeldags hi-fi 

uten helt den glattheten og homogenitetet som nyere 

konstruksjoner kan oppvise i prisklassen. Dette er et 

frontbaffel. Og lyden var så absolutt slik vi husker den fra en 

god ProAc. For 15 eller 30 år siden… 

Men med vår moderat kraftige forsterker låt det knapt noe 

bedre enn for eksempel den mye rimeligere Dali Menuett. 

Faktisk var denne langt mer homogen med mer saftig grunntonenivå 

mens ProAc ble litt mer ”hi-fi” med litt mer ”to-veis” 

lyd uten at bass og diskant henger like godt sammen som på 

denne. 

TO-VEIS 

Men om vi er litt skuffet over homogenitet og generell 

lydkvalitet i forhold til de mange nykommere i prisklassen 

– og lavere – så må det innrømmes at den ”gamle” ProAc 

lyden fremdeles kan begeistre. Og diskanten var av de beste 

i denne gruppetesten. Jeg ser slett ikke bort fra at en større 

og kraftigere forsterker enn vår Aura Note kan gi en enda litt 

bedre sluttresultat. Dette selv om ProAc selv oppgir 10-100 

watt som optimalt. 

Uansett; vår gamle favoritt ProAc minimonitor er fremdeles 

bra, og utvilsomt sjokkerenede bra for de mange som 

ikke aner hva som har skjedd de siste årene med små høyttalere. 

Det er bare det at så mange andre har tatt inn på og til 

og kanskje gått forbi med ny teknologi og masseproduksjon. 

Eller er det bare det at små høyttalere krever store forsterkere? 


Importør: TAA Import AS 

lydbilde som nok kan ha sine tilhengere, men vi er ikke 

så imponert som vi engang var over de minste ProAc 

minimonitorer. 

JAN MyRVOLD 

Nydelig diskant, nesten fløyelsmyk og oppløst med 

dagens luftigste topp. Her er også et stort lydpanorama, 

men klangen oppleves litt ”trangere” og med mindre nivå 

i grunntoneområdet og dermed mindre fylde enn for eksempel 

Dali. Her trengs det opplagt mye guffe inn for å få 

høyttaleren til å åpne seg slik at transientene kan få løpe 

fritt. Jeg opplever dette som en høyttaler med betydelig 

potensiale, men tviler på at den kommer helt til sin rett 

med vår moderat kraftige forsterker. Og er den skikkelig 

innspilt?

3 3 3 Luksus budsjett stativhøyttalere: PSB Imagine B 

42

Den musikalske 

DrøMMen 

Denne akustisk meget 

avanserte kabinettkonstruksjonen 

fra Canada 

veier hele 8 kilo selv om 

den bare er marginalt 

større enn ProAc’en. Den har også en 

avrundet baffel på 19x33cm med et 

lite ”horn” innfeldt i dette 7 lags pressede 

fineren for både den keramiske 

fylte polypropylenkonen i den 5 1/4 

tommers bassen og for den sedvanlige 

1 tommers domen. Denne er imidlertid 

laget av titanium og fylt med olje i 

magnetgapet. 

BERRE LæKKER 

Basshullet på baksiden av det kraftig 

innsvingende bakpartiet står over en 

utrolig lekker enhet i et støpt materiale 

som også har plass til lekre bi-wire 

terminaler. Det hele er altså særdeles 

lekkert gjort, og når prisen er sånn 

midt på treet i denne gruppetesten, så 

testpanelet 


Mer skala, fundament, størrelse og dynamikk. Musikken 

lever og puster, og denne skiller ikke på genre. Musikk er 

musikk! Her var det driv og tilstedeværelse laangt over 

det prisen tilsier. Uforskammet bra på alt den ble fóret 

med, og dessuten har den evne til å gjengi bass med både 

fylde og nyanser. Mellomtonen er også meget uttrykksfull, 

men litt mer rufsete enn testens dyreste deltaker. 

Ikke så elegant som Dali og Elac, men med mer baller. 

Et kanonkjøp! 


Stor lyd og dypere bass enn de forgående, men med en 

antydning til å svulme litt opp nedover. Synes det er litt 

to-veis lyd også her. Dali er enda mer homogen og Elac er 

mer oppløst, men dette er uansett en utrolig god høyttaler 

blir forventningene bare ødelagt av at 

vi har hørt akkurat denne kombinasjonen 

av Imagine B og Aura Note tidligere. 

Da som ”årets anlegg” for et par 

år siden. I mellomtiden er Aura Note 

blitt både billigere og bedre med flere 

digitale muligheter, ifølge importøren. 

Men uansett tidligere erfaringer; vi 

ble sittenede ytterst på sofakanten fra 

første kutt etter å ha plassert Imagine 

B på de sandfylte Attacama stativene. 

For selv om lydkvaliteten ikke entydig 

var ”bedre” enn vår budsjettreferanse 

fra Dali, så har denne høyttaleren, 

mer enn noen annen jeg har hørt, en 

egen evne til å ”slippe ut” lyden som 

dermed synes å oppstå i tomme lufta. 

Og selv om Dali er minst like homogen 

og med enda litt mer punsj i mellombassen, 

så opplever vi en glatthet og en 

musikalsk letthet og luftighet i store 

deler av frekvensgangen som slett 

ikke kan forklares med tynn bass eller 

slank nedre mellomtone. For det har 

PSB uansett ikke. 

MAGI 

Balansen er blant de aller beste, men 

her er noen greier med samspillet 

elementer (deling ved 1800 hz) og 

kabinett som er helt magisk. Og det til 

en høyttaler langt under 10 store! 

Fy skam seg de som setter billig sgnalkilde 

og elekronikk på denne høyttaleren 

bare fordi den er rimelig. Dette 

er en magisk høyttaler med bare en 

anelse svikt i oppløsning for å kunne 

jekke ut Elac’en også på dette området. 

Og kombinasjonen med Aura Note er 

perfekt, enda bedre enn vi husket det 

faktisk… 


Importør: Interconnect 

til prisen. Og så er den forbløffende dynamisk og lettflytende. 

Og den låter altså veldig stort og flott! 

JAN MyRVOLD 

Lyden blir bedre og bedre og lydbildet blir større og 

større! Har er det med Imagine B faktisk rikelig med bass, 

her er et stort panorama, her er superb detaljering, her 

er naturlig klang, her er perfekt ”vekting”, her er det homogent 

og her er det lineært. Klart at alt dette bare låter 

livsbejaende naturlig! Men her er også en deilig fylde som 

man neppe noensinne blir lyttetrett av, selv om krispheten 

ikke er like frivol som på Elac’en. 

Men dette er uansett en høyttaler som virkelig kan forføre. 

Og så er lyden så absolutt friggjort fra kabinettet på 

en måte jeg knapt har hørt det tidligere utenom de rådyre 

Coltrane til 70 ganger prisen! 

GRUPPETESTEN FORTSETTER På SIDE 88! 43

3 3 3 USB Dac’er: Hegel HD20, Calyx DAC 24/192 og Wyred4Sound DAC 2 

44

3 Som 

dråper 

vann? 

Denne gangen gjør vi en sammenligning 

av tre DACer i prisklassen rundt 10k. 

De er ulike i design og funksjonalitet og lyden 

er god fra dem alle. Men ikke helt lik… 

AV ARNE CHRISTIAN DAMHAUG ACHRI-D@ONLINE.NO 

Forskjellene er tilsynelatende store mellom enhetene Fidelity skal 

evaluere denne gangen. Den mest konvensjonelle er siste skudd 

på Hegel-stammen, nemlig HD20. Designperlen og minimalisten 

er Calyx DAC 24/192, og den multifunksjonelle er Wyred4Sound 

DAC 2.En ting har de imidlertid felles: det er lydmessig snakk om 

tre svært gode DACer som alle er gode musikkformidlere – og som det er like 

vanskelige å skille som tre dråper vann. Derfor vil jeg understreke at for å beskrive 

de små forskjellene jeg opplevde bruker jeg språket slik at man kanskje 

kan få inntrykk av at forskjellene er større enn de er. 

For å komme nærmest mulig en fornuftig evaluering kompenserte jeg 

utgangsnivåene slik at lydnivåforskjellene DACene i mellom var under 0,1dB. 

Under en lyttesesjon mellom W4S og Calyx observerte jeg konsistent en 

forskjell og bedring i favør av Calyx – noe som gikk i mot nullresultatet i de 

tidligere evalueringene. Da jeg undersøkte nivåene viste det seg at jeg ved en 

feil hadde satt Calyx’ utgangsnivå 0,1dB høyere enn ditto for W4S. 0,1 dB er 

ikke mye, men altså nok til å gjøre feilslutninger (musikkeksemplet var for 

øvrig ”Belonging” (ECM 1050 829 115-2. 1 CD. 1974)). 

HEGEL HD20 HIGH END D/A CONVERTER 

HD20 er en relativt konvensjonell DAC bygget opp rundt en standard AKMchip 

og med en USB pakkeløsning fra Tenor (Controller TE7022L). Hegel har 

utviklet og implementert en impedanskorrigerende krets for S/PDIF mottageren 

(koaksialinngang 1) som dermed er den anbefalte inngang for hovedkilden. 

Videre er strømforskyningen godt dimensjonert og HD20 fremstår som 

et gjennomtenkt produkt. Utsiden, traust som den er, gir ikke bud om den 

interne kvaliteten, men åpner en panseret er det hele en fryd for øyet -og i sin 

tur for øret. 

Det er både balanserte og ubalanserte analoge utganger og jeg estimerte 

utgangsspenningen til å være svært nær de oppgitte 2,5V for både balansert 

og ubalansert drift. De analoge utgangene fungerte godt sammen med min 

ML380S forforsterker og også direkte inn i de brokoblede Burmester 036 effektforsterkerene. 

45

3 3 3 

46 

USB Dac’er: Hegel HD20, Calyx DAC 24/192 og Wyred4Sound DAC 2 

USB mottakeren håndterer ifølge produsenten opp til 

24bit/96kS/s. Jeg forsøkte den på Windows med Vista Home 

Premium og fant at den ikke støtter 88,2kS/s som er i samsvar 

med Tenor-løsningens spesifikasjon. Jeg fikk ikke spilt 

48kS/s med ASIO4ALL – dette var uvanlig. Raten fungerte 

normalt da jeg prøvde WASAPI som bar bud om at min installasjon 

av ASIO4ALL etter all sannsynlighet er problemet. 

På Mac gikk det greit. 

MUSIKK 

USB-inngangen koblet jeg både til Mac og PC og den var helt 

kurant. At den ikke aksepterer høyere rater enn 96kS/s er 

helt greit, men det synes unødvendig at en i 2011 benytter 

en versjon som ikke støtter 88,2kS/s. Lyden over USB var 

som normalt i disse dager – det vil si god. Det samme kan 

sies om standard S/PDIF over RCA – hvor jeg naturlig nok 

konsentrerte meg om inngang 1. 

Lydkvaliteten var generelt god uten alvorlige lyter og frekvensresponsen 

er god i mitt system. Perspektiv og rom er 

etter boka og dynamisk fungerer 

den godt. Det eneste 

problemet jeg la merke til i 

mitt system var at den virket 

marginalt mindre detaljert 

og presis enn jeg er vant til. 

Et godt eksempel er Kjempeviseslåtten 

til Sæverud 

fra det fantastiske albumet 

”Norwegian Heartland” (Simax 

PSC 1260. 2 CD/SACD. 

2005). 

Som nevnt ovenfor er 

koaksialinngang 1 ifølge produsenten mer påkostet og bedre 

enn de andre S/PDIF-inngangene. Jeg var litt spent på om 

det ville være mulig for meg å høre forskjell og eventuell 

forbedring bedring med den antatt beste. Det var mulig – jeg 

oppfattet forskjellen som om det kom et ”tynt slør” mellom 

meg og musikken. DACen lød marginalt mer diffus – det vil 

si det var klang og perspektiv som led litt. Frekvensresponsen 

og dynamisk evne var etter mitt skjønn de samme og 

”sekundære”-kilder får etter min mening uansett akseptable 

arbeidsvilkår med denne DACen. 


Forhandler i Norge: Soundgarden 

Produsent: Hegel Music Systems AS 

CALyX DAC 24/192 

DA-seksjonen i Calyx er basert på en 8-kanals ESS Sabre 

9018 chip som kjører i balansert modus med 4 kanaler per 

side i to-kanals konfigurasjon. Calyx implementerer USB 

2.0 Audio og støtter opp til 192kS/s (XMOS chip-set) i såkalt 

asynkron modus. Den leveres med drivere for installasjon på 

PC under Windows systemer (Windows XP, Windows Vista, 

Windows 7). Mac under OS X støtter USB 2.0 Audio uten 

installasjon av ekstra drivere. 

Frontpanelet er stilrent med en liten unnselig LED midt 

på. På oversiden er Calyx’ logo gravert inn. På baksiden finner 

vi tilkoblingene – fra venstre 5V strømtilkobling, dernest 

en vippebryter for å velge USB strøm eller nettilkobling. De 

to digitale inngangene med en vippebryter i mellom følger 

så. Vippebryteren er inngangsvelger for henholdsvis USB og 

standard S/PDIF data over RCA-plugg. Det er både balanserte 

og ubalanserte utganger over henholdsvis standard RCA- og 

XLR-plugger. Jeg estimerte utgangsspenningen til ca 5V over 

balansert utgang (6,8V oppgitt) og til ca 2V over ubalansert 

utgang (2,2V oppgitt). 

Det følger med et lite strømadapter (en kompis kalte det 

en ”veggvorte”) og Calyx kan i tillegg drives ved hjelp av USB 

strøm. USB strøm er kun tilgjengelig om inngangsvelgeren 

er satt til USB. Settes vippebryteren til høyre åpnes det for S/ 

PDIF data og evt strøm fra USB kobles ut og man må bruke 

adapteret som følger enheten eller annen passende ekstern 

strømforskyning. Produsenten hevder at det medfølgende 

adapter og USB-strøm er godt nok. Jeg fikk med en ekstern 

strømforskyning fra Moiz – en KingRex PSU mk2 – for å 

sjekke om bedre strømforskyning har noe for seg. 

USB-inngangen aksepterer opp til 24bit/192kS/s. På Mac 

var det rett frem uten installasjon av drivere siden USB 2.0 

er støttet. På PC under Windows (Vista Home Premium) fikk 

jeg ikke Calyx til å fungere 100% med bruk av ASIO4ALL og 

raten 176,4. WASAPI løste problemet og jeg gikk ikke tilbake 

til ASIO4ALL. 

MUSIKK 

Calyx fremstår som en meget velspillende DAC og jeg kunne 

ikke høre problemer av noen art. Frekvensrespons, perspektiv, 

dynamikk og klang er etter min mening som de skal 

være og den fungerte like bra uansett hvilken musikksjanger 

jeg prøvde. Sammenlignet med min egen mye dyrere DAC 

(dCS) mangler det litt i 

dynamiske partier og i 

«USB-inngangen er så god 

som slike kan være i 2011 

og det var en nytelse å høre 

24 bit data fra Mac og PC» 

detaljering, samt litt autoritet 

i bassområdet. Men til 

prisen er den svært god. 

USB-inngangen er så 

god som slike kan være i 

2011 og det var en nytelse å 

høre 24 bit data fra Mac og 

PC. I mine ører er S/PDIFinngangen 

over RCA like 

god som USB-inngangen 

og derfor er inngangsvalget 

ikke kritisk for resultatet. 

Med eller uten KingRex PSU, tja. Jeg brukte denne PSUen 

i mesteparten av evalueringen, men kan ikke skrive at forskjellene 

ble store om jeg erstattet den med USB-strøm når 

det var mulig, eller benyttet adapteret som fulgte med. 


Importør: Moiz Audio 

Produsent: Digital & Analog Co., Ltd. Sør Korea. 

KingRex PSU mk2 

Pris: NOK 2.500 

Importør: Moiz Audio 

WyRED4SOUND DAC 2W 

Dette er en boks med alle tilkoblinger en kan tenke seg 

pluss noen til. Hør bare her –2 RCA innganger, 2 Toslink 

innganger, 1 AES/EBU inngang, 1 balansert I2S inngang 

over HDMI-kabel, og sist, men ikke minst en 24-bit / 192kS/s 

asynkron USB inngang med egne USB-drivere for 32/64 bit 

Windows XP, Vista, 7 og Mac OS 10.4, 10.5, 10.6. 

Som Calyx DAC 24/192 er den basert på ESS Sabre DACchip 

i en 4x4 konfigurasjon. Strømforskyningen er godt 

dimensjonert og de analoge utgangstrinnene fungerte godt 

sammen med min ML380S forforsterker og også direkte inn 

i de brokoblede Burmester 036 effektforsterkerene. 

Det er mange innstillinger på W4S og det er enkelt å 

tilpasse den til egne behov. Så det første jeg gjorde var å sette 

alle inngangene til fast nivå 62 som iht bruksmanualen skal 

gi 2V ut over XLR – som var i overensstemmelse med mine 

målinger. Fast nivå brukte jeg i begynnelsen siden W4S var 

koblet til forforsterker. Uten forforsterker må inngangene 

settes til variabelt nivå. 

Drivere følger med på CD-ROM og må installeres både 

under Windows og Mac. Dette var som vanlig rett frem. Alle 

datakvaliteter jeg prøvde – i.e. 16/44.1, 24/44.1, 24/48 (kun 

prøvd på PC), 24/88.2, 24/96, 24/176.4, 24/192 – fungerte normalt 

både på Mac og PC. USB implementasjonen og driverne 

til W4S er åpenbart iht dagens standard og fungerte uten feil 

i evalueringsperioden.

3 3 3 

48 

USB Dac’er: Hegel HD20, Calyx DAC 24/192 og Wyred4Sound DAC 2 

MUSIKK 

Lyden fra USB med 24bit data er formidabel 

med denne DACen. Det er ikke 

ofte jeg har opplevd 2Ls ”The Nordic 

Sound” i 24bit/96&192 så fint gjengitt. 

Så gikk jeg ”ned” i kvalitet og spilte 

fra albumet ”White Night” med Det 

Norske Solistkor, Berit Opheim Versto 

og Gjermund Larsen (BIS-SACD-1852. 

1 CD/SACD. 2010). Dette er et meget 

vellydende album og i likhet med Calyx 

DAC 24/192 fungerte W4S svært godt. 

Jeg kan vanskelig se for meg at kobling 

til Mac/PC kan gjøres vesentlig bedre 

enn det disse to DACene gjør – meget 

bra. De andre inngangene på W4S 

fungerer også godt og i mitt system 

og oppførte til forveksling likt USBinngangen. 

W4S og Calyx DAC 24/192 har nærmest 

identiske lydsignaturer og det er 

vanskelig for meg å diskutere forskjeller. 

Hvilken man velger vil derfor være 

styrt av andre ting som for eksempel 

pris og funksjonalitet, ja kanskje også 

av design. 


Importør: Stilimento Audio 

Produsent: Wyred 4 Sound, USA. 

OPPSUMMERING 

Dette er tre gode DACer – en ”US Army 

knife”, en sørkoreansk designperle og 

en godt bygd nordmann. Min foretrukne 

DAC ble etter hvert Calyx DAC 

24/192 med Hegel HD20 og W4S DAC 

2 som svært gode nummer to (i dette 

selskapet ble altså Calyx DAC 24/192 en 

”primus inter pares”). 

TEKNISKE DATA HEGEL 

• Digitale innganger: Koaksial (2 stk) & 

optisk (1 stk) opp til 24bit/192kS/s 

• USB (1 stk): opp til 24bit/96kS/s 

• Analoge utganger: Balansert over XLRplugger, 

ubalansert over RCA-plugger 

• Frekvensområde: 0Hz – 50kHz 

• Faserespons: Lineært analogt filter 

• Støygulv: -140dB 

• Forvrengning (uspesifisert): < 0,001% 

• Utgangsspenning: 2,5V rms (0 dBFS) 

• Vekt: 3,5 kg 

• Dimensjoner: 

Bredde 210 mm 

Dybde 260 mm 

Høyde 60 mm 

Ved avspilling av rock/pop/jazz er det 

etter min mening vanskelig – nærmest 

umulig, å høre forskjeller dem i mellom. 

Det var klassisk musikk og spesielt 

større anlagte orkesterverk og korverk 

som avslørte små forskjeller mellom 

de tre. Et meget godt eksempel er 

Michael Gielens versjon av Mahlers 

syvende symfoni som jeg kjenner så 

godt (Hänssler Classic CD 93.030. 1 CD. 

2001). Fortsatt var Calyx DAC 24/192 

og W4S DAC 2 nært identiske, men 

det kunne høres ut til at Calyx var 

akkurat det lille knappenålshodet mer 

korrekt i klangen og sannsynligvis litt 

tystere. Hegel HD20 var også svært 

god, men måtte altså se seg slått med 

en liten presisjonsmargin. Som nevnt 

i introduksjonen ovenfor arbeidet 

jeg hardt for å finne musikk som evt 

kunne skille de tre og prøvde blant 

annet den første CD-utgivelsen til BIS 

(BIS-CD-232. 1 CD. 1983) – hvor ”The 

Kroumata Percussion Ensemble” slår og 

skriker seg gjennom verker for slagverk 

av John Cage, Henry Cowell, Torbjörn 

Iwan Lundquist og Yoshihisa Taïra. Det 

er mange partier på denne CDen med 

ekstreme transienter, men selv ikke slik 

relativt utfordrende musikk ga meg 

klare skiller mellom DACene. 

Avslutningsvis er min anbefaling 

slik: ønsker du deg en stabil kvalitets- 

DAC med én påkostet inngang og 

mulighet for direkte drift av effektforsterker 

så er Hegel HD20 et godt 

alternativ. Ønsker du en DAC som har 

all den funksjonalitet du kan tenke 

deg – inklusive volumkontroll – med 

en ”state of the art” kobling til data- 

TEKNISKE DATA CALyX 

• D/A konverter IC ESS Technology 

ES9018 Sabre Reference 32-bit DAC 

• Signal-støy forhold: 124 dB, A-vektet 

• Kanalseparasjon: 140 dB ved 1 kHz, 

130 dB ved 20 kHz 

• Oppløsning og sample rater støttet 

av digitale innganger: USB: ≤ 24 bit / 

44.1, 48, 88.2, 96, 176.4, 192 kHz 

• S/PDIF: ≤ 32 bit / 44.1, 48, 88.2, 96, 

176.4, 192 kHz 

• Balansert: XLR plugger 

• Utgangsspenning: 2,2 Vrms (ubalansert), 

6,8 Vrms (balansert) 

• Utgangsoffset: 2,2 mV maks 

• Vekt: 4,4 kg 

• Dimensjoner: Bredde 220 mm / 

Dybde 220 mm / Høyde 45 mm 

maskin er W4S DAC 2 et godt valg. Er 

du ute etter en diskret og fint designet 

DAC med kun det aller nødvendigste er 

Calyx DAC 24/192 et alternativ du bør 

undersøke nærmere. 3 


• Digitale kilder: Fujitsu Siemens Amilo 

Desktop Si 3535-001/Vista Home 

Premium SP 2/Foobar2000 v1.0.3 og 

ASIO4ALL 2.10 v2, dCS Verdi drivverk. 

dCS Scarlatti Upsampler, DAC & klokke. 

• Forsterkere: NHT PVC Pro. Mark Levinson 

380s. Burmester 036. XTZ Subamp 1. 

• Høyttalere: Adyton Imagic 1.6. Gradient 

Revolution 05. 

• Kabler: van den Hul, Blue Jeans Cable, 

Stereovox, T+A. 

• Ekstra: Electrocompaniet PD 1, E-MU 

0404, NAD C316BEE. HagUsb. Sennheiser 

HD500, Shure SRH 440 E, 

Beyerdynamic DT 770 M, AKG K701, 

Burson HA-160, ACER ASPIRE 5520/ 

Vista Home Premium SP 2/Foobar2000 

v1.1.1 og ASIO4ALL 2.10 v2, MacBook 

Pro/OSX 10.6.2/iTunes 10.2.2. Fujitsu 

Siemens Amilo Pro v3505/XP Professional 

Version 2002, SP 3/Foobar2000 

v0.9.6.1 og ASIO4ALL 2.10 v2. Cambridge 

DVD89&540RV2, Kef KHT3005HT 5 + 1. 

TEKNISKE DATA W4S 

• Frekvensrespons (20-20kHz): 

+/- 0,075dB 

• Signal – støyforhold: > 115dB 

• Kanalseparasjon: > 98dB 

• Støy A-vektet: < 7μV 

• Støy: < 10μV 

• Utgangsspenning – balansert: 

5,2V (14,2dB) 

• Utgangsspenning – ubalansert: 

2,6V (8,2dB) 

• Utgangsimpedans: 100 Ohm 

• Vekt: 7,25 kg 

• Dimensjoner: Bredde 215 mm / 

Dybde 350 mm / Høyde 105 mm.

Fidelity referanseutstyr til halv pris! 

Da vi evaluerer et stort utvalg markedets beste produkter også over lengere tid, 

kjøper vi referanseustyr som derfor selges ut etter ”demobruk” i ca. 2 år med 

ca. 40–70% avslag på nypris. Alt er i glimrende stand og med garanti. 

• Audio Research Ref 210 monblokker 2 stk 

(kr 190 000) kr 80 000 

• Linn Klimax DS, siste modell 

(kr 125 000) kr 65 000 

• Muse CD/DVD Audio multispiller m/premodul 

(kr 65 000) kr 24 000 

NLE 22 RIAA Amplifier 

Passer til alle MC / MM pick-uper 

Pick-up output 100 V - 10 mV 

Pick-up modstand 10 - 47 k 

Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF 

Pick-up kanalbalance i 1 dB trin 

Alt indstilles direkte på bagsiden 

NLE 15 Power Supply medfølger 

Ubalanceret / balanceret output 

Dual mono i hele elektronikken 

Ultrakort og støjsvag signalvej 

Ingen strømstød i pick-upen 

Lydgengivelse i referenceklasse 

Salg til Norge og Island 

www.aboutmusic.se 

Ren lyd "fri af lysnettet" 

NLE 22 opfylder alle RIAA behov 

og koster mindre end mange gode 

pick-uper. Ny komplet teknik med 

nem optimal pick-up indstilling. 

NLE 15 Audio Power Supply er 

"fri af lysnettet" . NLE 15 overfører 

energi fra lysnettet uden direkte 

elektrisk forbindelse. NLE 22 har 

derfor unik lydgengivelse, som er 

helt ren, detaljeret og dynamisk. 

NLE 22 RIAA Amplifier koster kun 

(inklusiv MVA/moms) DKK 14.800,- 

Salg til Sverige og Finland 

www.aboutmusic.se 

• Stax Lamda x2 elektrostatiske hodetelefoner 

m/forsterker (kr 30 000) kr 9 000 

• Audio Research Ref 3 rør forforsterker 

(kr 105 000) kr 39 000 

• Opera Ref.40 Consonance rør RIAA 

(kr 16 000) kr 9 000 

Se også www.audiofidelity.no eller kontakt oss: Tlf. 22 55 25 75 / knuvadse@online.no 

Du har musikken Vi har teknikken 

N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin 

af helt rene glas, så skal man også nyde musik på 

hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun 

er musikerne som skal bestemme musikken og at 

teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som 

vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver 

musikken helt rent, detaljeret og dynamisk. 

"NLE 22 er det beste kjøpet jeg vet om 

når det gjelder high-end platespillerforsterkere." 

Gunnar Brekke "fidelity" nr. 47 

Salg til Danmark 

N.L. Elektronik Tlf.: 45 45 88 44 12 

+

3 3 3 

50 

Musikkomtaler: Godt norsk: 

Glimmer og gråstein 

AV STEIN.ARNE.NISTAD@GAZETTE.NO 

DIVIN’ AT THE OCEANSOUND 

HILDE LOUISE ASBJøRNSEN 

Hilde Louise Asbjørnsen er en både travel og flink. Våren 

2011hadde hun hovedrollen i musikalen “The Producers”, 

hun vant NRKs dirigentkonkurranse “Maestro” og som ikke 

det var nok har hun rukket å utgi en ny CD. Vårprosjektene 

er imponerende i seg selv, men mest imponerende er 

den nye plata. Den er basert på hennes eget materiale fra 

tidligere utgivelser og grepet denne gangen er å spille disse 

live i studio. Det har hun gjort i platestudio med publikum til 

stede. Stedet var Oceansound på Giske og i Basses Bibliotek 

i Oslo. Resultatet er meget overbevisende og engasjerende. 

Når publikum er til stede skjer det noe med bandet 

og Asbjørnsen. Her spruter det av energi og spilleglede. 

Lydkvaliteten er av ypperste slag og hverken produsenten og 

mastering-folket har falt for å komprimere lydbildet. Derfor 

oppleves platen som en ekstremt levende og dynamisk innspilling 

som bokstavelig talt swinger. Asbjørnsens kvaliteter 

som jazzsangerinne har hun dokumentert til gangs på sine 

tidligere utgivelser. På denne platen tar hun virkelig av i 

ordets mest positive betydning. Hun synger med autoritet, 

engasjement og uttrykk – alt på en svært overbevisende og 

nesten perfekt måte. Vokalarbeidet er det virkelig flukt over. 

Musikerne blomster også, og spilleglede og virtuositet smitter 

over på publikum. De gir spontane applaus under veis. 

Dette er slik jazz kan være på sitt aller beste; tilgjengelig, 

interessant og engasjerende! Siden Asbjørnsen har plukket 

det beste fra sine tidligere utgivelser står vi igjen med en 

utgivelse hvor det meste klaffer. “Divin’ at the Oceansound” 

er en fantastisk musikalsk og audiofil reise med musikalske 

og dynamiske detaljer på gourmet nivå! Pure nytelse! 

INNRISS 

CC COWBOyS 

Jeg har utrolig sans CC Cowboys og for Magnus Grønnebergs 

tekster. Etter min mening er CC Cowboys noe av det beste 

norsk rock kan by på for tiden. Og det var før Innriss. På den 

nye plata overgår de seg selv og leverer sitt beste album til 

nå. Det er sjelden jeg virkelig får ståpels, men den tunge “rockern” 

“Jern og metall” har alt, med en drivende god melodi, 

en god tekst og et band som spiller rett fra levra men med 

en autoritet, kontroll og et uttrykk som funker som et lite h 

…! En åpenbar klassiker. Sangene på Innris bæres frem av 

Grønnebergs tekster. Han har en poetisk nerve og en sjelden 

språkfølelse som gjør at tekstene berører på et engasjerende, 

intellektuelt, menneskelig og til tider mystisk og utfordrende 

plan. Her er angst, uro – lys og mørke. Grønnebergs tekster 

beveger seg på et ganske så eksistensielt plan, og lodder dypere 

enn de fleste tekstforfattere beskjeftiger seg med. Jeg er 

mektig imponert. Musikalsk er det også en gjennomgående 

kvalitet som manifesteres gjennom en veteranenes musikalske 

erfaring og håndverk – men revitalisert og med en slags 

nyoppdaget lekenhet. På den monumentale tittellåta “Innriss” 

aner jeg inspirasjon fra gamle storheter som King Crimson, 

Pink Floyd og Moody Blues. 

Det virker også som hver låt er filt 

og gjennomarbeidet til et virkelig 

sitter Det gjør at albumet fremstår 

som helhetlig, helstøpt og 

umiskjennelig CC Cowboys – men 

likevel som nytt friskt og variert. 

Jeg er overbevist, entusiastisk og 

har kjøpt billetter til konsertene 

på deres norgesturne. Innriss er 

definitivt et av de bedre norske 

rockealbumene som er utgitt. 

Toppkarakter! 

CHAPELS AND BARS 

RITA ENGEDALEN 

Rita Engedalen er ute med sin fjerde plate, og følger opp 

Spellemannspris vinner “Heaven ain’t Ready for Me Yet” fra 

2006 og “The Tree Still Standing” fra 2008. Rita Engedalen 

sammen med Backbone og gitaristen Morten Omlid byr på 

blues av edlere merke. Rita Engedalens stemme er så blå 

og har så mye uttrykk at den i seg selv gjør denne plata. 

Når hun i tillegg lener seg på en gjesteliste med bl.a. Bjørn 

Berge, Tuva L. Syvertsen og Sven Zetterberg er det bare 

å gi seg over. Rita Engedalen beveger seg langs flere stier 

i blusen fra ganske tungt arrangerte låter til nesten rene 

vokallåter som “Lord I feel better” hvor det sentrale elementet 

er en basstromme og en parti med hardingfele. Denne 

uttrykksfulle duetten med Tuva L. Syvertsen er alene verdt 

utgivelsen. Men det stopper ikke her, for Engedalen beveger 

seg gjennom bluesdeltaet som hun skulle vært flaska opp 

der. Engedalens overbevisende “Saras Kitchen” kunne liker 

godt vært signert Muddy Waters eller Dylan eller Robert 

Johnsen! Engedalen har en stemme som ER blues og når 

hun i tillegg har skjønt hva blues handler om på det aller 

innerste og dypeste plan, har hun samtidig definert sin egen 

suksess. “Chapels and Bars” er en maktdemonstrasjon av 

hvor flott blues kan gjøres og hvor “godt” det kan være å lytte 

til. Terningkast seks, eller fem stjerner eller toppkarakter på 

enhver skala du måtte velge. Rita Engedalen bare har det og 

på denne utgivelsen 

funker det. Jeg 

elsker det jeg hører 

og takker for en stor 

musikalsk opplevelse 

– i det gospelsangen 

«Holy land» i med 

Coahoma Community 

College Choir 

og «Epilogue, bless 

the hours» toner 

ut og har gjort mitt 

musikalske univers 

rikere.

I AND LOVE AND yOU 

THE AVETT BROTHERS 

Under Grammy utdelingen i år spilte 

Avett Brothers, Mumford And Sons 

og Bob Dylan på samme scene (Link: 

http://youtu.be/gPYvz9QEqUI ) Sant å 

si så hadde jeg egentlig ikke hørt om 

de to førstnevnte gruppene før. Nå 

er jeg blodfan av begge og skrev om 

Mumford And Sons i forrige utgave av 

Fidelity. Nå handler det om The Avett 

Brotheres. De er et folk rock band fra 

North Carolina som har holdt det gående 

fra 2002. De har utgitt sju plater 

men fikk egentlig sitt internasjonale 

gjennombrudd med “I and Love and 

You” som ble produsert av Rick Rubin 

og utgitt på Sony Music. De tidligere platene ble utgitt på 

mindre kjente selskap. Bandet har allerede gjestet Norge flere 

ganger, og leverte visstnok en av “Øyas” beste konserter i år. 

Avett Brothers handler om en slags americano og roots 

Fire kjappe: 

FOTFESTE 

MONIKA NORDLI 

Monica Nordlis tredje album synges 

på Telemarks dialekt og beveger seg i 

visepopland med en og annen køntriinspirasjon. 

Hun synger bra, arrangementene 

er tette og fine og det hele 

flyter av sted langs en elv i et vakker 

t og nokså ukomplisert landskap. 

Dyktig gjort og godt produsert. En 

riktig hyggelig utgivelse. 

SANT 

KARIANNE ARNTZEN BAND 

Jeg var veldig positiv til Karianne 

Arntzen Bands første 

utgivelse. Oppfølgeren gjør ikke 

like sterkt inntrykk, selv om det 

igjen handler om en meget god 

utgivelse. Hun har valgt å legge 

seg mer mot sofistikert vise 

og pop mer enn mot jazz. For 

meg gjør det at platen blir litt 

vel mainstream. Nå skal det 

sies at både produksjonene, 

lyden og det musikalske holder 

svært høy kvalitet. Flott lyd, 

gode melodier og vakker sang 

gjør det verdt å sjekke ut “Sant”, 

selv om dette ikke oppleves veldig 

nyskapende. 

VäGEN 

GRäNSLANDET 

Svensk norsk samarbeid. Det handler om svensk vokalist 

Åsa Wetter og norske musikere med Freddy Holm, Terhe 

Støldal og Tor Hauge. Tekster av Stefan Olsson og musikk av 

allerede nevnte Fredy Holm. Musikalsk i vise- og rootsland, 

sofistikert og vakkert anrettet. Dette funker for meg, ikke 

minst fordi det oppleves som nedpå, ærlig og ekte. 

musikk “revisited”. De tør å utfordre konvensjonene 

og enkelte av låtene beveger 

seg langt inn på området pop og rock, til 

tross for at dette er en helakustisk greie 

med bass, banjo, piano og gitarer. Bandet 

utstråler en ekstrem energi på scenen og 

denne energien er lett å føle også på studioproduksjonene. 

De trøkker til så det 

holder, og gir jernet til tross for at de rent 

visuelt sett fremstår som jesusinspirerte 

guttunger i konfirmasjonsdress … For 

meg er Avett Brotheres et band som gir 

håp for både denne sjangeren og “ekte” 

musikk. “I and Love and You” er i all sin 

enkelhet svært vellykket og variert – og 

det byr på gode melodier, fikse arrangementer og energiske 

musikere og vokalister. Jeg gleder meg allerede til bandets 

neste utgivelse, som kommer tidlig i 2012 og som igjen er 

produsert av Rick Rubin. 

TIL SLUTT: 

Sommeren er på hell, og dessverre er det en sommer 

vi alle kommer til å huske og som kommer til merke 

oss resten av livet. Det finnes virkelig ingen ord. Den 

satte spor den begravelsen jeg var med. En x-kollega 

av meg mistet sin umistelige datter på Utøya. Massakren 

og bombeeksplosjonen setter den typen spor 

som det er umulig å flykte fra, men som må bearbeides. 

Musikk er nesten alltid en vei videre. “Til trøst” 

er en slik vei. Det er i alt sytten meditasjoner for cello 

og piano. Den er utgitt på Kirkelig Kulturverksted 

med Åge Kvalbein og Iver Kleive. Det er en utgivelse 

uten ord – bare musikk som flyter vakkert videre og 

som forhåpentligvis gjør det mulig å tenke over det 

som har skjedd og bidra til å komme videre. Vi kan 

alle trenge det nå – og når de ubarmhjertige sidene 

av livet vil utfolde seg - slik de alltid har gjort det – 

og vil fortsette å gjøre det. Noen ganger trenger alle 

“til trøst”. 

51

3 3 3 

52 

Musikkomtale: Festspillene i Bergen 2011 

Festspill på speed! 

Festspillene i Bergen er kult, utfordrende og drøyt. Her strekkes og bøyes kulturelle uttrykk 

gjennom et nesten overveldende festspillprogram. Det vanvittige og det normale møtes 

til akkompagnementet fra en fantastisk by og et publikum som kjenner sin besøkelsestid. 

Sju opplevelser på førtiåtte timer. Kultur på speed er simpelthen berusende… 

AV STEIN.ARNE.NISTAD@GAZETTE.NO 

Festspillene i Bergen er en reise verdt. Det begynte 

med en åttetimers togtur fra Oslo, over fjellet i sol 

og tåke. Festspillene er ikke rock – men likevel er 

kanskje festspillene akkurat stedet for det mer utagerende 

og nyskapende inne kulturlivet i Norge. 

De tør eksperimentere, og byr på teater, dans, kunst og ikke 

minst musikk som engasjerer og konfronterer tematisk, 

form- og innholdsmessig. 

MøTE MED TROLLMANNEN OG HANS ELEVER 

Men Festspillene er først og fremst musikk. Byen er full av 

musikk, ikke bare på scener men også i bybildet. Nærmest 

ved en tilfeldighet trakk vi fra sola inn i Logen Teater, hvor 

Arve Tellefsen gjennomførte en såkalt “Master class”. Ideen 

er egentlig veldig enkel. Man tar fire av de mest lovende 

talentene på fiolin og cello vi har, og ber dem innstudere et 

Grieg stykke for piano og fiolin. Stykket fremføres for Arve 

Tellefsen og publikum. Etter hver fremføring går Arve Tellefsen 

igjennom stykket og utvikler og korrigerer det mens 

publikum er til stede. Det var en stor opplevelse. 

For det første er Tellefsen en glimrende pedagog. Han vet 

akkurat hvor han vil, men skaper endringer og motivasjon 

på en så positiv og myk måte at både musikere og elever blir 

med på reisen uten motstand. Tellefsen er dessuten så ufattelig 

dyktig, at han pirker på detaljer som de aller fleste andre 

ville overhørt og ikke lagt merke til. 

Men disse detaljene er nettopp det som skiller mesteren 

far elvene. Som når Tellefsen foreslår å spille en sekvens 

på en annen streng fordi det gir et annet uttrykk – noe det 

virkelig gjør. Eller når han foreslår små variasjoner i tempo. 

Eller hvor han forslår å skape pauser ved å dra en tone ut for 

å skape sang. Eller når han ber musikerne fjerne en vibrato 

for å skape bedre timing og kontrast. 

Det er en åpenbaring å følge med på fordi det åpner opp 

musikkforståelsen og gir helt nye referanser til hvordan 

ulike fioliner og celloer kan låte. Talentene var også imponerende. 

Vi snakker om fire musikere fra femten til i begynnelsen 

av tjueårene. De hadde alle en fantastisk teknikk, og det 

sier litt om kapasiteten når det tok Tellefsens instruksjoner 

på strak arm og var i stand til å kopiere hans innspill der og 

da. En utrolig opplevelse. Merk deg navnene på fiolinistene 

Madelene Berg, Melinda Csenki og Sara Chen samt cellisten 

Sandra Lied Haga. De er alle musikere og talenter med en 

lysende fremtid! 

DANSENDE NORDMENN OG CUBANSK BESETTELSE 

En ny konsert og et nytt uttrykk. Yoruba Andabo, som består 

av 6 sangere, 5 på trommer og 4 dansere fra Havanna. Gruppa 

er Cubas fremste ambassadører innen afrokubansk musikk. 

Slik blir det rytmer og trøkk av. Det sier litt når salen 

var på beina etter andre sang. Første utagerende dansenordmann 

var på scenen etter tredje, og han var litt mindre 

patetisk enn man kunne frykte. Selv om enhver dansende 

nordmann blir patetisk i forhold til Cubanske rumperistende 

damer, med eksplosiv rytmesans og oppmerksomhetstiltrekkende 

front- og hofteparti. Nordmannen fikk kyss på kinnet 

og takk for hjelpa. Han var sikkert fornøyd og publikum 

slapp fra det med skrekken. Det er forunderlig hvor forskjellig 

musikk kan være. Cubanerne med sine rytmer, nokså 

monotone sang, og repeterende tekstlinjer driver deg inn og 

med. Det hele blir rytmisk nokså uimotståelig. 

NORDISK SOMMERNATT UTEN PARTySVENSKER 

Uimotståelig var også konserten med DalaSinfoniettan en 

sen sommerkveld. Verker av Sibelius, Grieg, Sæverud og en 

haug andre nordiske artister sto på programmet. Det ble 

en virkelig vidunderlig sommernatt. Akustikken i kirken 

var fantastisk og DalaSinfoniettan var av ypperste klasse. 

Resultatet var en romantisk og drømmende kveld, hvor både 

roen og drømmene fant seg vel til rette. De to solistene tenor 

Mathias Zachariassen og fiolinisten Henning Kraggerud 

satte kronen på verket. Vidunderlig vakker var det om ikke 

spesielt krevende eller utagerende. Rett og slett en reise i 

musikalske dufter og nyanser til steder hvor blomster, lys og 

varme er. Alt trenger ikke å være utfordring. Noen ganger er 

det godt med ro. 

HVA DRIVER FOLK TIL SLIKT? 

Men musikk kan også være galskap og underholdning. Tenke 

deg Luftforsvarets musikkorps, på vill flukt fra en slags sirkusbussreparatør 

med motorsag. Musikkorpset slipper unna, 

men dirigentens notestativ blir besluttsomt kappet ned ved 

roten. Og i bakgrunnen står en Circusbus, hvis utrusting får 

Reodor Felgens oppfinnelser til å virke som direkte “så 1950” 

i sammenligning. 

Alt dette skjer til vil jubel får barn og familier som møter 

Cirka Teater: Musika Mobile. Stedet er plassen utenfor Grieghallen. 

Det er like absurd som det høres ut. En familie med 

franske røtter har dannet sitt eget lille teater, med utgangs-

Cubansk besettelse: Yoruba Andabo. 

53

i 

3 3 3 

54 

Musikkomtale: Festspillene i Bergen 2011 

punkt i instrumenter du garantert aldri 

har sett før. Det handler om bakparten 

på en buss, som er bygget om med tryklufttanker, 

orgelpiper, horn, blåsebelger 

etc. etc. 

Bussen er en installasjon basert på 

et idetilfang av oppsiktsvekkende dimensjoner. 

Rundt bussen og sirkuset er 

det spunnet en forestilling om kampen 

mellom den gode og den dårlige musikken. 

Den utfolder seg skikkelig med 

et korps som jages på flukt, artister 

som bokstavelig tals svimeslås inne i 

sylinderen på en lirekasse. Med andre 

ord en barne og familieforestilling med 

ingredienser i alle fall jeg ikke har sett 

før. Morsomt og kult var det. Og rart 

og absurd og musikalsk og kreativt. Og 

bussen! Hvor i all verden henter folk 

krefter til å bygge og å gjennomføre 

slike prosjekter! Finnes det en usynlig 

kraftkilde ett eller annet sted? 

DET SKAL BO FOLK I HUS 

Festspillene er også utstillinger. Festspillutstillingen 

2011 var av Hanne 

Borchgrevink, som både er en anerkjent 

og spennende kunster. Utstillin- 

gen var i sin helhet viet hus. Og da ikke 

flotte malte naturalistiske hus. Nei her 

handlet det om hus på nivå med det vi 

tegnet på barneskolen – dog noe mer 

gjennomtenkt. Hus streket opp, og fylt 

med farger og en og annen dør, og et og 

annet vindu, og ene og annen pipe – eller 

ingen av delene. Min tilkommende 

elsket det, jeg ble provosert. Jeg synes 

det bare ble for enkelt – mens både den 

tilkommende og hennes relativt kunstskolerte 

venninne bifalte det i panegyriske 

vendinger. Høydepunktet – eller 

lavmålet, var en vegg malt i kongeblått 

fra gulv til tak. Her ble vi instruert av 

en kjenner til å gå tett inntil veggen 

slik at vi kunne oppleve det overveldende 

i det blå – nesten som et fjell! 

Jeg tenkte at du verden – verden vil 

bedras! Jeg ledet min tilkommende til 

en overveldende hvit vegg. Den sto der 

helt fra før og jeg fortalte som kjenner 

at hun kunne gå tett innpå og oppleve 

det overveldende hvite – nesten som 

en isbre … For å si det slik, så delte hun 

ikke mitt syn... 

Provoserende, utfordrende, latterlig, 

meningsløs, engasjerende, emosjonelle, 

«Rett og slett 

en reise i 

musikalske 

dufter og 

nyanser» 

eksperimentell, meningsfull osv. Det verste 

er at jeg må innrømme at jeg allerede 

har tenkt mye på, og kommer til å oppsøke 

Hanne Borchgrevinks hus på nett… 

I`LL BE BACK CARTE BLANCHE 

Nå sitter jeg vi på toget tilbake. Førtiåtte 

timer på kulturell speed og uavgjort 

mellom meg og min tilkommende. Det 

var mye: Møte med gode venner, godt 

mat, godt drikke – en by til å elske og å 

elske i. Kan det egentlig bli bedre? 

Festspillene i Bergen tror jeg er det 

arrangementet som har gitt meg mest 

nye musikalske og kulturelle impulser 

de siste årene. Programmet er halsbrekkende, 

omfattende og mangfoldig. Og 

overraskelsene og utfordringene ligger 

ikke i “sommernetter” og det forutsigbare 

– men i de eksperimentelle og 

utfordrende. Det er forestillinger som 

provoserer og skaper en ny klangbunn 

og gjør deg til en annen. Det er det som 

gir deg skikkelig kulturell melkesyre. 

Sats neste år! Planlegg mange forestillinger 

på kort tid – og velg noe av det 

du synes virker mest vanvittig – i tillegg 

til det trygge. 3

Hegel HD20 

D/A-konverter m. fjernkontroll 

Rykende fersk High-End D/A-konverter fra norske Hegel. Her får 

du ekstrem ytelse og funksjonalitet som overgår alt og alle. Kan 

blant annet brukes som forforsterker takket være volumstyringen. 

Nyhet! 

9 995,- 

Gulvhøyttaler 

SA Mantra 60 

Gruppetestvinner! 

Lyd og Bilde nr. 4/10 

”Mantra 60 kan spille høy og rent nok til å rocke 

på hjemmefesten eller i hjemme-kinoen, men 

har også nok stillhet til å gjengi de sarte musikkstykkene 

med detaljene i behold. Stort mer kan vi 

ikke forlange av en høyttaler til 15 000.” 

Gruppetestvinner! 

Hjemmekino 01/10 

”Dens beste egenskaper er tempoet, dynamikken 

i bassen og den nedre mellomtonen, og evnen til 

å få deg til å trampe takten og engasjere deg i 

musikken som spilles. På sitt beste er dette veldig 

morsomt.” 

Best 

i test 

Nr. 4/10 HHHHHH 

System Audio Mantra 60 

14 995,- 

BERGEN Strandgaten 18 • BODØ Storgata 17 • DRAMMEN Rådhusgt. 35 • HAUGESUND Haraldsgaten 183 • KRISTIANSAND Henrik Wergelandsgate 5 

LILLESTRØM Storgata 1b • OSLO MAJORSTUEN Kirkeveien 43 • OSLO CENTRUM Hammersborggata 2 • OSLO SOLLI PLASS Cort Adelersgt 2 

PORSGRUNN Hammondgården Storgata 125 • SANDNES Storgaten 61 • FORUS Luramyrveien 1 • TROMSØ Storgata 41 • TRONDHEIM Fjordgata 34 

TØNSBERG Øvre Langgate 63 • ÅLESUND Keiser Wilhelmsgt. 22 

Oppgrader lyden fra din PC/Mac til uante høyder 

- og alle andre digitale lydkilder 

”Lyden tar deg med til himmels, og du har 

egentlig ikke større lyst til å komme tilbake 

igjen, heller!” –Hjemmekino nr. 3/2011 

Hegel HD2 

USB DAC 

Et must for alle som bruker PC eller Mac som musikkavspiller. 

Med ekte 24-bit signalbehandling og en lydkvalitet man ikke skulle tro 

var mulig å få for to tusen kroner, er dette en ulv i fåreklær. 

Hegel HD10 

D/A-konverter 

Sjekk prisen! 

1 995,- 

Oppgrader lyden fra din PC/Mac og alle andre digitale kilder til uante 

høyder. Kombinasjonen av kanontester fra et samlet pressekorps 

og en unik tilbudspris gjør dette til et ekte løp-og-kjøp tilbud! 

Spesielt 

anbefalt 

Nr. 12/09 HHHHH 

Hegel HD10 

Beste 

kjøp 

Nr. 02/11 HHHHHH 

Hegel HD2 

Sjekk prisen! 

Før: 7 995,- 

5 995,- 

www.soundgarden.no

3 3 3 

56 


AV JAN MyRVOLD 

Skeive skiver 

VINTAGE TROUBLE 

The Bomb Shelter Sessions 

Ting går virkelig fort for California-bosatte Vintage Trouble, 

som ble startet av vokalist Ty Taylor og gitarist Nalle Colt såpass 

nylig som halvveis inn i fjoråret. Med kompis og bassist 

Rick Barrio Dill og trommis Richard Danielson på plass tok 

det bandet bare noen energiske konserter og et par hektiske 

måneder i studio før debutalbumet «The Bomb Shelter Sessions» 

var ferdig innspilt, hovedsaklig med vintage mikrofoner 

og ditto opptakprosedyrer. For Vintage Trouble liker å 

gjøre det på gamlemåten i sin søken etter det originale uttrykket, 

hvor Otis Redding, Ike & Tina Turner, Albert King og Ray 

Charles nevnes blandt de mest hardtslående og navngjetne 

inspirasjonskilder. 

California-baserte aldri så meget, det er i Storbritannia de 

ser ut til å få sitt definitive gjennombrudd. En opptreden i 

den gamle Squeezer Jools Holland’s ukentlige BBC-show i 

april i år gjorde susen, og Vintage Trouble har i hele sommer 

turnert UK, en god del av showene som «special guests» for – 

av alle - puddelrockdinosuarene Bon Jovi! Jeg mistenker sterkt 

at nettopp dette er grunnen til at albumet er heller lunkent 

mottatt i tidsskrifter som Uncut og Mojo. 

Dem om det, men bak den eminente soulsanger Ty Taylor 

hører undertegnede uansett et meget kompetent og samspilt 

band som oser av energi helt fra første anslag, hvor åpningskuttet 

«Blues Hand Me Down» drar tankene i retning av gode 

IVAR ANTON WAAGAARD 

Gershwin at the Keyboard (LWC 1021) 

Hurra for det lille og norske plateselskapet 

LAWO Classics! Fordi de gjør 

sine saker så uforskammet skikkelig, 

og samtidig fullstendig driter i alt av 

kommersielle krav. Der i gården er 

det kun ett fokus – og det er kunstnerlig 

kvalitet. Noe som gjennomsyrer 

alle deler av utgivelsene. Intet 

er tilfeldig. Bare ta en titt på dette 

coveret. Et bilde fra Manhattan. Av 

nyere dato, men med en utpreget art 

deco estetikk. Som tatt ut av Fritz 

Langs mesterverk «Metropolis». Altså 

fra samme epoke som musikken som 

fyller skiva. 

Gerswhin tok ikke i et piano før 

han var tolv. For all ettertid var de 

uadskillelige. Etter eget gehør sorterte 

og bearbeidet han hjemme over 

tangentene lyder og stemninger han 

hadde opplevd andre steder. Før han 

fylte tyve, levde han av musikken, og 

allerede gjort seg bemerket på Broadway. 

Resten er vel historie. 

Dette albumet på LAWO Classics 

er vel egentlig en «nyinnspilling» 

av «The Gershwin Songbook», en 

samling av den unge Gershwins mest 

populære stykker utgitt etter påtrykk 

fra forlaget Random House. Med 

klare føringer om å spille de slik han 

selv helst ville spille dem. 

Sånn cirka nitti år senere er denne 

musikken langt fra utdadert, noe den 

sikkert ikke er om nye nitti år heller. 

Uansett, denne gang er det Ivar 

Anton Waagaard som luter seg over 

tangentene, på en innspilling foretatt 

over tre dager i Sofienberg kirke sist 

november. Waagaard er ingen hvem 

som helst i norsk musikkliv, men 

kanskje først og fremst en typisk 

«musikernes musiker». Han har en 

heller beskjeden utgivelsekatalog 

i eget navn, men har bidratt både 

på innspillinger og konserter med 

folk som Ole Edvard Antonsen, Kari 

Bremnes, Arve Tellefsen, Truls Mørk, 

Aage Kvalbein, Anne Lise Berntsen, 

Solveig Kringlebotn og Elisabeth 

Norberg-Schulz. Alle navn fra den desiderte 

nordiske elite med solid internasjonal 

gjenklang. Det er dessverre 

ikke plass til å nevne alt Waagaard 

har befattet seg med, da det spenner 

over flere sjangre og arenaer. 

Denne innspillingen inneholder 

altså komposisjoner fra Gershwins 

tidlige katalog, og faktisk hele trettito 

kutt! Riktignok er flere av dem relativt 

korte, noen bare rundt minuttet, 

og enkelte faktisk under det også. 

Disse er da også i utgangspunktet 

introer og diverse preludium. Som 

sagt ønsket forlaget dem innspilt 

slik komponisten helst fremførte 

dem, og Gershwin elsket jo å sitte og 

parafrasere over kjente temaer i ulike 

uhøytidelige sosiale sammenhenger, 

da dette var hans yndlingsform for 

mellommenneskelig kommunikasjon. 

Men her finnes også mesterverket 

gamle Free på sitt absolutt mest frenetiske. Sammen med 

det særdeles nattradiovennlige og lett søtladne «Gracefully» 

utgjør disse kanskje albumets motpoler. Mellom her 

utmerker kanskje singlekuttet «You Better Beleive It» seg 

som den med bredest nedslagpotensiale, nok et bluesdrapert 

innslag omtrent slik The Rolling Stones forsøkte å 

høres ut rundt 1970. 

Selv om Vintage Trouble brenner mesteparten av kruttet 

i løpet av de innledende seks av de i alt ti kuttene, er «The 

Bomb Shelter Sessions» et mer enn godkjent debutverk. 

Selve lydproduksjonen må sies å være svært godt gjennomført, 

og tåler fint å høres på et dedikert highendoppsett. 

Bandet og produsent Peter McCabe faller aldri for 

fristelsen å overlesse det luftige lydbildet med ekstradetaljer. 

Utover original lineup høres bare ytterst dempede 

innslag av et B3 og et enslig munnspill i noen få passasjer. 

Enkelt og sobert, samtidig heftig og svingende. En ytterst 

balansert mikstur av mange klassiske ingredienser fra den 

amerikanske sekstitallsarven. Og helt udiskutabelt en helt 

suveren partyplate. 

«Rhapsody 

In Blue» fra 

1924 i full lengde, altså like over kvarteret 

langt. Et stykke de fleste sikkert 

kjenner, og som kanskje mer enn noe 

annet av datidens verk var med på å 

skape et paradigmeskifte i musikkhistorien, 

der det er en slags syntese 

av klassisk og jazz. Det fortelles ihvertfall 

at Maurice Ravel ’ble målløs’ da 

han hørte Gershwin selv fremføre 

stykket hjemme hos skuespilleren 

Eva Gauthier, og at dette stykket ble 

selve inspirasjonskilden til Ravels 

«Klaverkonsert i G-dur». 

Waagaard har på denne innspillingen 

selvsagt lagt seg så tett opp 

til mesterens spillestil, som jo igjen 

var tungt inspirert av datiden stridepianister 

som James Johnson og Fats 

Waller. Utpreget virtuost med stor 

fremdrift og tydelig rytmisk snert. På 

sedvanlig LAWO-manér er dette albumet 

velsignet med en direkte audiofil 

lydproduksjon, som dermed komplimenterer 

det skyhøye musikalske 

håndverk på en ytterst respektfull 

måte. Leve LAWO!

MIKE GARSON 

The Bowie Variations 

(for piano) (RR-123) 

Navnet Mike Garson får kanskje ikke de største 

bjellene til å ringe hos menigmann, men de 

aller, aller fleste nålevende mennesker i denne 

delen av verden har garantert hørt han, tilsiktet 

eller utilsiktet. Garson – som i utgangspunktet 

befattet seg med avantgardejazz - er nemlig 

ingen annen enn mannen bak pianoet på David 

Bowies kanskje kunstneriske peak - «Alladin 

Sane», som vel heller få kan ha unngått å høre 

en eller flere ganger. Garson mottar visstnok 

fortsatt daglige henvendelser fra folk rundt 

hele verden angående nettopp soloen fra den 

innspillingen. Samarbeidet med Bowie vedvarer 

forøvrig pr dags dato, og er sist materialisert på 

Bowies album «Hours/Earthling». 

Amerikaneren Garson har også spilt med/for 

Anette Peacock, Stan Getz, Stanley Clarke, Mick 

Ronson, Nine Inch Nails, Smashing Pumpkins, 

No Doubt og Seal, for å nevne noen av de mest 

kjente. 

Nå – snart førti år etter at han spilte med 

Bowie første gang (Ziggy Stardust-turneen i 

USA 1972) – har Garson endelig fått anledning 

til å spille inn sine egne variasjoner over 

David Bowies musikk ad libidum. På «The 

Bowie Variations» får vi høre tilsammen ni 

Bowie-komposisjoner, i tillegg til jazzklassikeren 

«Wild Is The Wind» av Dimitri Tiomkin (som vi 

husker fra Bowie’s «Station To Station») og sin 

egenkomponerte «Tribute To David». 

Kanskje litt merkelig at Garson ikke her har 

tatt med nettopp «Aladdin Sane» eller andre 

numre fra nettopp det albumet, men vi forstår 

jo at det selvsagt må foretas strenge prioriteringer. 

Det er likevel nok å glede seg over, der vi 

i rekkefølge får garantert alternative versjoner 

av «Space Oddity» (i to versjoner), «Life On 

Mars», «Heroes», Ashes To Ashes», «Changes» 

i tillegg til en medley av «Battle For Britain/Loneliest 

Guy/Disco King». Det er altså hele veien 

solo piano, hvor det hele spenner fra improvisert 

jazz til ren klassisk klavermusikk, tidvis 

spilt med utpreget legato. Garson har selvsagt 

innvilget seg selv temmelig frie kunstneriske 

rammer, hvor særlig flere av innledningene tar 

noen uvante vendinger. Samtidig er de fleste 

melodiske tema lett gjenkjennelige fra Bowies 

originalinnspillinger. 

Dette albumet er selvsagt ikke for ingenting 

utgitt på prestisjeselskapet Reference Recordings 

– der Mike Garson har hatt fast tilhold 

de siste tyve år – og det bør derfor ikke overraske 

noen at lydmessig befinner dette seg i den 

absolutte elitedivisjon. Det er en meget inviterende 

og nyanserik varm klang som unnfanges 

i Garsons flygel. Garson selv er intet mindre 

enn en vaskeekte virtuos, og få er de som særlig 

tydeligere kan demonstrere at popmusikk kan 

inneholde kvaliteter som vil bestå gjennom de 

ulike tidsepoker på lik linje som såkalt klassisk 

musikk. David Bowie er vel etter de flestes 

oppfatninger en av de desiderte mesterne 

innen området og har jo fra før fått sin musikk 

tolket av størrelser som Philip Glass. Like fullt 

oppleves «The Bowie Variations» som en ekstra 

understrekning av faktum. En uhyre poengtert 

hyldest fra en mester til en annen. 

IN THE COUNTRy 

Sounds and Sights (RCD2113) 

Helt fra sin egen opprinnelse har vel kvartetten 

som går under navnet In The Country blitt regnet 

som et jazzband. Kanskje ikke så merkelig da de har en klassisk jazz 

lineup med utgangspunkt i trommer, kontrabass, og piano. 

Dette er gjengens fjerde utgivelse, live sådan, og i den her omtalte 

utgaven følger det også med en ytterst visuell og estetisk DVD. 

Albumet består i sin helhet av innspillinger fra ulike konsertopptredener 

gjennomført i løpet av fjoråret. Alle kuttene – bortsett fra 

Mark Knopfler’s «Brothers In Arms» - er skrevet av bandets frontfigur 

Morten Qvenild. Og da forstår vi også at disse gutta har en langt 

bredere horisont av inspirasjonskilder enn hva som kan katalogiseres 

under jazzparaplyen. Her finnes ganske mange klare referanser til et 

mer pop-orientert uttrykk, uten at det flørtes med det rent spekulativt 

kommersielle. 

Som flere andre norske fra noenlunde samme generasjon musikere 

fra noenlunde samme scene har også In The Country et tonespråk 

mange kanskje vil karakterisere som typisk «nordisk», hva nå enn 

det måtte bety. Det vi hører er uansett noe litt halvdempet, mørkt 

og blåstemt, med lang etterklang i flygel og cymbaler i langtrukne 

temaer og dvelende passasjer. Samtidig med en tydelig lyrisk nerve. 

Tidvis drømmende og svevende ala Sigur Ros, og andre steder mer 

klassisk dempet pianojazz i retning av stemninger vi kan finne hos 

en estetiker som Paul Bley. Vi kan vel trygt fastslå at In The Country 

dyrker frem en utpreget melodiøs struktur i sine komposisjoner, som 

langsomt men målbevisst bygger seg opp mot heftige crescendo, for 

deretter å tas helt ned igjen. Altså et meget dynamisk og variert uttrykk 

som aldri blir A4. 

Produksjonsmessig holder albumet absolutt høy standard, og yter 

det høye nivået på det nedlagte musikalske håndverk full rettferdighet. 

Spesielt vil jeg fremheve roen i de stillere partier, som er imponerende 

godt ivaretatt til å være en liveinnspilling. En ro som totalt 

filterløst overføres langt inn i ryggmargen på den heldige lytter, og 

dermed til syvende og sist et album som både vil utfordre og behage. 

Og da er vel de viktigste krav innfridd. 

DOUG MACLEOD 

Brand New Eyes (FR-703) 

California-bosatte – men New York fødte 

- Doug MacLeod har gitt ut plater i nesten 

tretti år. Ukjent for det store publikum, 

men en bauta og ledestjerne for de innvidde 

innen akustisk blues. MacLeods uttrykk 

ligger innenfor det man gjerne kaller 

«south delta blues», i hovedsak holdt i et 

rendyrket akustisk uttrykk, hvor hans venstre 

fot er eneste akkompagnement til hans National Delphi gitar. 

Om det er en skreven eller uskreven lov som sier at hvite mennesker 

aldri kan spille ekte blues – bare etterligne – er nok Doug 

MacLeod et vaskeekte epitom av unntaket som bekrefter regelen. 

Mer rotekte blues enn hva man blir servert på «Brand New Eyes» vet 

ihvertfall ikke undertegnede hvor man skal finne blandt samtidens 

artister, uansett hudfarge. Allerede i åpningen – selve tittelkuttet – og 

den påfølgende «Something Dark is Walking» manes det frem en 

seig og dempet stemning ikke ulik slik vi kjenner det fra John Lee 

Hooker’s udødelige «Folk Singer». 

MacLeod viser ellers gjennom hele albumet at han er en sanger 

av formidabel kaliber. Han har for eksempel en frapperende intoneringsevne 

og timing. Tro dog ikke MacLeod forsøker å «imponere» 

med blendende teknikk, ei heller når det gjelder hans helt eminente 

gitarspill. MacLeod fikk nemlig tidlig i læretiden innprentet av sine 

mentor Ernest Banks følgende mantra; «Spill aldri en tone du ikke 

tror på. Aldri skriv eller syng om ting du ikke vet noe om.». En 

formel MacLeod tydeligvis fortsatt holder seg trofast til. Det blir mer 

ekte slik. Noe som sikkert er medvirkende til at MacLeod nå er å finne 

i stallen til Reference Recordings. Da skulle det være unødvendig 

å fortelle at de lydmessige aspekter ved denne utgivelsen neppe kan 

gjøres særlig bedre. En direkte audiofil øvelse fra første til siste tone, 

uansett blånyanse. God lyd har vel aldri gjort en dårlig dag verre. 

57

3 3 3 

58 

Notodden Bluesfestival 

Blått 

& Rått 

Tidligere dette året ble Notodden tildelt pris som verdens beste bluesfestival, 

litt av et rykte å leve opp til. Men økonomien er tøff, 2011 viser oss en klart 

større satsning enn noen gang, og nå er det vinn eller forsvinn! 

TEKST OG FOTO HåKON ROGNLIEN 

TORSDAG. 

Åpningen var overraskende godt besøkt, den nye storstua på 

torget, Hovigs Hangar, var fylt til randen, og vi fikk et forrykende 

åpningsshow. Kid Andersen fra Skien mottok årets 

bluespris, vel fortjent. Kid har lagt ned enormt mye arbeid og 

mange reisedøgn for å nå dit han er i dag, og han er fortsatt 

i utvikling. 

Kvelden fortsatte med den eksplosive Dana Fuchs, hun 

leverer som om hver konsert er hennes siste, man opplever 

slike artister kun unntaksvis i løpet av et liv. Publikum, kjenn 

deres besøkelsestid! Hun følges 

av toppnavnet Robert Cray som 

altså skal overgå dette fyrverkeriet. 

Selvsagt gjør han ikke det. Han 

leverer sin uinspirerte flinkisblues 

som han har gjort i snart 40 år, og 

det er virkelig kjedelig. Kjedelig er 

derimot ikke dekkende for Vidar 

Busk, som hadde et slags comeback 

på Notodden dette året. Han har ny 

sveis og ny vekt, men spiller minst 

like heftig som noengang. En verdig 

avslutning på en heftig åpningsdag! 

FREDAG 

Dette var dagen for testing av 

teltduk og impregnering. Naturen 

er sjef, og tømte generøse mengder 

av naturens eget livseliksir over 

bluesbyen. Men når kvelden kom 

og Beth Hart satte seg ved sitt piano 

på brygga presis klokken 18, ebbet 

regnet ut. Beth leverer fortsatt med 

intensitet og nerve, så også denne 

aftenen på et snart fullsatt bryggeområde. 

Hun kunne for øvrig 

røpe at hun snarlig slipper sin nye 

cd, et samarbeidsprosjekt med Joe 

Bonamassa, intet mindre, her har vi 

noe å se fram i mot! 

Etter en hyggelig halvannen time med denne Notoddenfavoritten, 

var det mastodontrockens tur. En uforskammet 

frisk og opplagt Glenn Hughes entret scenen med sine minst 

like opplagte kolleger, Joe Bonamassa, Dick Sheridan og 

Jason Bonham. Det er liten tvil om disse guttas dedikasjon 

og tekniske briljans, og de viste fra første til siste strofe at 

dette er bunnsolid stoff. Men de mangler foreløpig den lille, 

ekstra touchen som kan sende dem til stjernene. De må over 

Vulkan på Notodden: Dana Fuchs! 

SPESIAL: 

Bluesfest 

2011 

på gammelt stoff før publikum tar av, hvilket sier noe om at 

det er lettere å leve av fordums storhet, enn av ny kraft. Men 

muligheten er der! Og publikums respons var overveldende, 

dette var scenekunst, dette er noe jeg gjerne ser flere ganger. 

Springmarsj fra brygga opp til Hovigs Hangar, Rita Engedalen 

avsluttet sitt flotte show i lag med Margit Bakken og et 

kor. Engedalens solide røst blir bare bedre og bedre, hun blir 

sikrere og sikrere på scenen, og vi har i henne en artist av 

internasjonalt format. 

Dermed var det tid for enda en legende i Notodden Bluesfestivals 

stolte historie. Eric Burdon, 

stemmen i The Animals, alle har 

vel hørt hans vidunderlige versjon 

av «House of the rising sun». Eric 

Burdon er en mester, stemmen er 

fantastisk selv om karen åpenbart 

er voksen nå. I grunn har jeg bare 

en innsigelse, og det er at showet 

hans bærer en anelse preg av «ønskekonserten», 

det blir mye svisker, 

og selv om bandet er dyktig og 

svært samspilt, så er det litt vanskelig 

å gjøre det helt store med en slik 

rad av til dels søtt kliss. Men det var 

flott å se ham i såpass sprek og opplagt, 

og den vidunderlige stemmen 

bærer som aldri før, et flott show av 

en aldrende helt. 

På Tapperiet fikk vi et aldri så lite 

norsk comeback, ettersom Amund 

Maarud gjør blues-Norge den tjeneste 

å returnere til vår musikkstil, 

medbringende en ny cd. Maarud er 

bare enda bedre enn før, og det sier 

faktisk ikke helt lite. Han gjør faktisk 

Vidar Busk rangen stridig som 

Norges mest spennende bluesartist 

for øyeblikket. 

LøRDAG UNION BLUES CUP 

En av de klare trekk ved bluesfestivalen anno 2011 er sentralisering. 

Jeg antar det er mer økonomi i færre og større 

spillesteder og dermed færre artister, men sjarmen med alle 

de små klubbene og bakgårdene blir dermed klart begrenset. 

Fjorårets mange gratiskonserter er klart innskrenket dette 

året, men det er allikevel en forestilling jeg kan anbefale. 

Union Blues Cup er en landsomfattende konkurranse for 

nyetablerte bluesband, og de beste samles til finale i Ho-

«En uforskammet 

frisk og opplagt Glenn 

Hughes entret scenen 

med sine minst like 

opplagte kolleger» 

vigs Hangar under Notodden Bluesfestival. Det er utrolig 

oppkvikkende å se disse fremadstormende unge band møtes 

til vennskapelig kappestrid, de har et fantastisk samhold 

og glede, og de får framføre for et sakkyndig og strålende 

fornøyd publikum. Årets mest fantastiske unge band ble vossabandet 

Yngve & his Boogie Legs, disse skal nå altså turnere 

land og strand det kommende år. Vi fikk også en vidunderlig 

avslutningskonsert med forrige års vinnere, Pristine. 

Frontet av det rødhårede fyrverkeriet Heidi Solheim, ga de 

ei real hjemmelekse til det påtroppende band. Som Pristine 

har vokst! Konserten var så vidunderlig at jeg ikke angret et 

sekund på at jeg ikke tok med brygga i solskinn, der Blues 

Brothers lekte seg med publikum. 

LøRDAG KVELD 

Hovigs Hangar var igjen stedet, og jeg skal med en gang understreke 

et viktig budskap: Til tross for sin seier i x-Factor 

2010, med påfølgende kjendisstatus hos allmuen, må jeg poengtere 

at han er vår mann. Hans Bollandsås har bakgrunn 

fra Jumpin’ Jerry and the Blue Healers, så denne stilarten 

er slett ikke ny for ham. Og han gir en fullblods blå konsert 

med høy kvalitet, at han får solid hjelp av Vidar Busk skader 

ikke akkurat totalresultatet, heller. Fantastisk! 

Men dette var bare begynnelsen, for nå entret et annet fyrverkeri 

scenen, et møte med Li’l Ed and the Blues Imperials 

kommer du ikke umerket unna. Hans smittende humør og 

rå energi er et realt kick, og publikum nøt hvert sekund. Han 

har evnen til å bringe publikum til både latter og gråt, noe 

han demonstrerte med stor presisjon denne varme kvelden i 

Notodden. 

Og jeg benyttet atter sjansen til å se den hardt prøvede, og 

ekstremt selvutleverende Dana Fuchs. Blues er det ikke det 

hun driver med, men hennes totale dedikasjon samt mangel 

på hemninger er vanedannende. Dessverre lar slikt seg knapt 

formidle på plate, så det er ute på de mange scener man skal 

oppleve Dana Fuchs. Hun er unik, punktum. 

ARTIST/PLATE 

Tekst. 

Andre store artister opptrådte på Tapperiet og Bellman, 

men disse fikk spille i fred for undertegnede denne gangen. 

Så vel Tony Joe White som Elvin Bishop er herrer jeg med 

glede skulle spandert noen timer med, men luksusproblemene 

tårnet seg opp på lørdag, og man må bare velge. 

Maten var også deilig på årets festival. Bodene i gatene 

serverte deilig kebab, sushi, thaimat, norsk tradisjonsmat og 

mye annet godt, og prisene var ikke verre enn at man kunne 

leve med dem. Ideen med cashless-kort er en drittløsning 

som ikke tjener andre enn leverandørene av systemet, jeg 

skulle like å se hvilke summer som glemmes på disse kortene 

når festivalene er over. Tanken om å måtte bruke et kort 

for å fylle på et annet er bare teit. Kjør gjerne uten cash, men 

la nå folk få bruke sitt bankkort i stedet for dette sludderet! 

Vel, det ovenstående er bagateller. Årets festival fremsto 

som den mest velorganiserte noen sinne, og om ikke 

årets satsning gir overskudd i kassa, blinker varsellampene 

faretruende for fremtiden. Notodden har maktet å bli en av 

verdens mest betydningsfulle bluesfestivaler, og denne tradisjonen 

må vi bære videre i 25 år til! 3 

Li’l Ed, Notoddens blideste 

59

3 3 3 Budsjettanlegget: AVI Neutron Five 2.1 DA/aktivt subwoofersystem 

60

Audio Pro sine trådløse produkter dekker noen 

nye behov – som testen dreide seg om i nummer 

51 av Fidelity. Et annet smart alternativ 

kan du lese om i dette nummeret – og det kommer 

fra en velrenommert engelsk hi-fi produsent 

–Avi. Et høyttalersystem som kun trenger et digitalsignal 

for å fylle stua med lyd. 

BESKRIVELSE 

Det oppgraderte Avi Neutron 

Five 2.1 systemet består 

av en temmelig komplett 

pakke med konvensjonelt 

utseende. En sub samt et par 

kompakte toveis satellitter. 

Men den tunge kubeformete 

basskassa inneholder både 

DA-konverter, digital forforsterker/inngangsvelger, 

3 x 

100 W forsterker og et to veis 

elektronisk delefilter – alt – 

skal det vise seg – av svært 

god kvalitet – og en ekte hi-fi 

produsent verdig. 

På baksiden av basskassen finner man fire digitale innganger 

(en koaksial og tre optiske) samt en analog inngang. 

Sub signalet kan dessuten tas ut separat via en single ended 

phono kopling. En fjernkontroll styrer inngangene, volum, 

sub woofer volum og muting. Man kan også skru wooferen 

av og på, men her er ingen standby – kun bryteren på baksiden 

av basskabinettet. I tillegg kan man velge mellom to 

frekvenser for den elektroniske delingen fra fjernkontrollen 

– 40 Hz eller det mer konvensjonelle 80 Hz (som er standarden 

for hjemmekinobruk). Vi foretrakk faktisk 40Hz til 

vår musikklytting – det ga høyest musikalsk troverdighet og 

Digital 

SENTRAL! 

Hvordan vil fremtidens musikkanlegg være konstruert? 

Fidelity fortsetter jakten på de virkelig smarte – de virkelig 

vellydende og rimelige, men utradisjonelle hi-fi løsningene! 

AV ANDERS ROSNESS 

«Elektronikken holder en 

førsteklasses standard, 

også sub og satellitter 

imponerte i møte med 

våre budsjettreferanser» 

minst justering av nivået for subwooferen. Ved 80 Hz innstilling 

er man mer prisgitt bassen i hver enkelt innspilling. 

DA konverteren er av type 24bit/96kHz, 

for øvrig oppgir ikke Avi mye spesifikasjoner og detaljer – 

ikke noe teknobabbel i det hele tatt faktisk. Du får konvertert 

alle signaler – også 5.1 og 7.1 så her er det bare å kople på alt 

med digitalutgang. Og da vil du også kunne utvide systemet 

ditt hvis du ønsker. 

Basselementet som er frontmontert, 

er temmelig stivt 

opphengt, og har en diameter 

på ti tommer. Også membranen 

er stiv og tilsynelatende 

tung – men utvilsomt av høy 

klasse. Den fungerer fint ned 

til ca 30Hz. 

De tre 100 W forsterkerne 

oppgis å være av konvensjonell 

AB type, og bakplaten 

blir da også tydelig varm ved 

bruk. Satellittene kalt Neutron 

Five er solide, og bestykket 

med en 5 toms mellomtone 

og 1 toms tekstil dome samt 

konvensjonelt Linkwitz- Riley filter som deler ved 3,4kHz. 

Følsomheten er gjennomsnittlig med 87,5dB med 1 W inn. 

At de er passive betyr at man kan erstatte dem med andre 

konvensjonelle høyttalere– som vi prøvde i testen. De har 

ikke biwiring, men greie terminaler for bananer/spader. På 

fronten finner du et stort og kraftig (blått) display som gir 

grunnleggende informasjon om valgt inngang, volum og sub 

volum. Det hele fungerer utmerket i praktisk bruk – selv om 

det hadde vært fint med en dempemulighet for displayet – 

slik som for eksempel Rotel, Marantz og Music Hall produkter 

har. 

61

3 3 3 Budsjettanlegget: AVI Neutron Five 2.1 DA/aktivt subwoofersystem 

62 

LyDEN 

På nettsidene til Avi skryter man av å 

være den første engelske hi-fi produsenten 

som sluttet med CD-spillere – 

allerede i 2006. Siden har de promotert 

nettbaserte digitale løsninger – og det 

er nettopp hva dette systemet fungerer 

aller best med. Denne testen startet 

med CD-avspilling, men sluttet med 

hard disc avspilling og streaming – 

med svært gode lydmessige resultater. 

Vi startet faktisk denne testen med 

linje signaler fra Cambridge 

Azur 650C samt streaming 

fra Spotify via analoginngangen– 

men lyden 

imponerte ikke – den forekom 

innelukket og imponerte 

heller ikke med særlig 

oppløsning. Litt skuffende 

førsteinntrykk altså. Men 

så koplet vi til den koaksial 

digitalutgangen – og fikk 

totalt hakeslipp! Dørene 

åpner seg på vid vegg – og 

her er dynamikk i massevis! 

Akkurat som lyden renses 

– her er detaljer og innsikt 

som tangerer det beste vi 

har hørt fra noen budsjettprodukter så 

langt. Lydsignaturen er av ørevennlig 

slag – avslappet, men med svært gode 

transienter – spiller rent og høyt, men 

uten aggressive tendenser og med en 

diskant som ikke påkaller den store 

oppmerksomheten. Og slik fortsatte det 

– med Cambridge som rent drivverk og 

Avi sin DA fungerte anlegget over all 

forventning – og i bassområdet er det 

helt overlegent. Muligheten til å justere 

fra lytteposisjon gjør det enkelt å finne 

klangbalansen i et hvert opptak – og 

dessuten tilfører det akustiske dimensjoner 

og høy grad av realisme i opptakene. 

Midtveis i testen fikk vi tilgang til 

et stort musikkbibliotek med hovedsakelig 

akustiske innspillinger (noen 

høyoppløste og mange audiofile) lagret 

på en AppleTV hard disc. Siden en 

slik boks har optisk digitalutgang var 

det bare å kople direkte til sub og via 

HDMI til TV – og spille i vei. Dessuten 

var vi automatisk online på husets 

nettverk via min iMac på denne måten 

– suverent. Som bonus var det dessuten 

mulig med direkte AB-testing av hard 

disc kontra CD-spiller – siden mange 

av sporene også finnes i min egen 

CD-samling. Og nå tok denne testen 

virkelig av! Med tilgang til mange av 

markedets beste mini monitor høyttalere 

ble et uttall av kombinasjoner 

«På ren spilleglede og ørevennlighet 

skal du jobbe 

hardt for å komponere en 

bedre helhetlig lyd, på bassgjengivelse 

kjenner vi ingen 

som topper Avi i prisklassen» 

testet – og Avi framsto etter hvert som 

et særdeles kapabelt system. Ikke bare 

holder elektronikken en førsteklasses 

standard, også sub og satellitter imponerte 

i møte med våre budsjettreferanser. 

På ren spilleglede og ørevennlighet 

skal du jobbe hardt for å komponere en 

bedre helhetlig lyd, på bassgjengivelse 

kjenner vi ingen som topper Avi i prisklassen. 

Med Vienna Acousics Haydn 

Grand eller Elac 310 får du riktignok et 

enda mer detaljert lydbilde og en bedre 

diskantoppløsning, men det er ikke 

mer enn man må kunne forvente til 

prisen. Du må nemlig opp i Aura/Hegel 

klassen for å få elektronikk som yter 

dette rettferdighet – og da løper det på 

en del tusenlapper. Hva så med lyden 

fra hard disc –kontra CD? Det er svært 

vanskelig å høre forskjeller, men i noen 

tilfeller forekom nok hard –disken som 

et hakk strammere og klarere. På andre 

innspillinger kunne det virke som CDavspilleren 

hadde mer realistisk kjøtt 

på bena – mens mange var umulige 

å skille selv ved raske skifter mellom 

de digitale inngangene. Men brukervennligheten 

– den trenger ingen 

å lure på. Med tilgang til alle plater 

direkte via fjernkontrollen (selv høy 

oppløste) er det en sann fryd å spille 

musikk – og når man først setter i gang 

er det vanskelig å gi seg. Mange seine 

kvelder og gjenhør med 

gamle klassikere er bevis 

nok for at Avi systemet 

leverer varene – dette er et 

system som elsker å spille 

og som ikke fremkaller 

lyttetretthet. Det gjelder 

selvfølgelig også i hjemmekino 

sammenheng – siden 

TVen og Blueray spilleren 

(og Playstation 3) har optisk 

digitalutgang fungerte 

dette særdeles bra. 

KONKLUSJON 

Å leve med Avi lyden er 

ikke vanskelig – den kan 

erstatte det meste av gammel, konvensjonell 

hi-fi og gi både lydmessig 

og brukervennlig løft. Har du en grei 

CD-spiller med optisk utgang og basert 

resten på gamle NAD/budsjett hifi 

produkter kan du oppgradere lyden og 

pensjonere hele anlegget i en jafs. Er du 

i gang med digitalisering av musikken 

din er Avi system Neutron Five 2.1 kanskje 

nøyaktig hva du trenger – her kan 

du kople på opptil fire digitale lydkilder 

samtidig og styre alt fra fjernkontrollen. 

Uansett må du opp en del i pris for 

å danke ut dette budsjettalternativet på 

lydgjengivelse. Bare hør selv! 3 

Avi Neutron Five 2.0 

Importør Audio Art AS 

Pris kr 16 000.-

3 3 3 Budsjettreferansen: Vienna Acoustics Haydn Grand 2 stativhøyttalere 

64 

Klassens beste? 

Allerede fra første anslag imponerer denne kompakte, lekre høyttaleren. Innovativt 

konstruert, og med klare preferanser for lydgjengivelse – her har vi en spennende 

utfordrer til tittelen ”budsjettreferanse”! 

AV ANDERS ROSNESS 

Elektronikken, og ikke minst 

programkildene gjennomgår en 

enorm utvikling om dagen. Den 

anvendte høyttalerteknologien 

derimot – bruken av magneter og 

spoler til å skape lydbølger i rommet – har 

for lengst passert 100 år! 

Å produsere høyttalere har etter hvert fått 

mange paralleller til håndverk som instrumentmakeri 

eller vinmakeri. Akkurat som 

disse definerer menneskene bak svært 

mye av hvordan resultatet skal bli – og 

hvilke egenskaper som skal fremheves. 

Med utgangspunkt i de spoler og magneter 

– og noen enkle, grunnleggende fysiske 

lover – skapes lydgivere som alltid vil 

bære preg av sine opphavsmenn 

(og eventuelle kvinner) – og deres 

musikalske preferanser. En ny 

høyttaler med navnet hentet fra 

en av de store wienerklassikerene 

– Joseph Haydn – og som 

dessuten er produsert i Østerrikes 

hovedstad – skaper naturligvis 

forventninger i Fidelitys 

redaksjon. Vienna Acoustics har, 

ifølge sin nettside, en visjon om å 

bringe deg litt nærmere musikken 

med sine høyttalere – og deres 

meritter bekrefter langt på vei 

nettopp dette. 

KONSTRUKSJON 

Det er en meget solid og forseggjort høyttaler som åpenbarer 

seg i det du åpner esken inneholdende et par Haydn Grand. 

I hvit utførelse tar de seg riktig godt ut – og dimensjonene 

med den relativt store dybden gjør den til en relativt stor 

sokkelhøyttaler. Tilsynelatende er dette en trykkammerhøyttaler 

– men det er inntil man oppdager at åpningen rett og 

slett er kamuflert av diskantelementet. Den 1 toms store soft 

domen sitter nemlig midt i selve bassrefleksåpningen – et 

kreativt grep som skiller denne konstruksjonen fra de fleste 

andre. Domen er av type håndcoatet silkedome. Når man 

fjerner trekket – noe vi gjorde i hele testperioden – legger 

man også merke til den gjennomsiktige membranen til det 

6 toms store bass/mellomtone elementet med det klingende 

navn X3P. Denne membranen er også i svært myk materiale 

– polypropylen, og utstyrt med mekanisk forsterkende 

ribber som motvirker stående bølger og membranoppbrytning. 

Opphenget er invertert og tillater relativt lang membranvandring. 

Selve kabinettet virker særdeles solid utført 

– særlig framstår front og bakplate som usedvanlig massiv. 

En enkel, men særdeles flott høyttalerterminal bekrefter inntrykket 

av en seriøs og forseggjort høyttaler fra en ringrev i 

bransjen. 

«Fra første anslag 

imponerer denne 

østerrikeren. 

Så åpent, så kraftfullt 

og såpass stort» 

LyDEN 

Fra første anslag imponerer denne østerrikeren. 

Så åpent, så kraftfullt og såpass stort. Romslig 

uten å bli utflytende – Haydn Grand gjengir fin 

høyde og dybde i opptaksrommet, gitt at elektronikken 

leverer dette. Det betyr dermed samtidig 

at dårlig elektronikk ikke tilgis – her utleveres alt 

til lytterens bedømmelse. En dårlig programkilde 

eller forsterker vil avsløres umiddelbart, og dårlig 

matchede kabler kan også skape trøbbel. Våre 

budsjettreferanser Hegel H70, Abrahamsen v 2.0 

og Twinsound CST 50 fungerte alle utmerket i 

testperioden – faktisk ble transistorforsterkerne 

foretrukket med sin noe strammere og nøyaktige 

gjengivelse og større utgangseffekt. Kablene fra 

Kimber fungerte fint, og både Music Hall og hard 

disken fikk musikken til å svinge. 

Haydn Grand er generelt ganske 

stram i lyden, hele veien fra bunn 

og langt opp over høregrensen – i 

hvert fall min. Den er ikke klassens 

mest lettdrevne, og må derfor 

ikke sultefores når det gjelder 

effekt. Transienter er den også god 

på – så jazz og klassisk – gitar og 

piano – kommer gjennom særdeles 

troverdig. Det ble mye Keith Jarrett, 

Jan Garbarek, Dizzy Gillespie og 

Pat Metheney – plater som fanger 

deg inn og transporterer deg inn i 

lydriket – hvor du gjerne forblir i en time eller to av gangen. 

Sånn sett gir det en touch av ekte high- end – gjengivelse av 

musikk som er troverdig nok til å holde på din oppmerksomhet 

og interesse i kraft av sin ufargede gjengivelse. For å ta 

det fra topp til bunn – luft, oppløsning og god spredning i 

toppen, en tørr og ufarget mellomtone samt en tung, men 

kanskje ikke like kjapp bassgjengivelse som dog opplagt er 

dyp og har god tyngde. Haydn Grand er dog ingen rocker 

– skal du ha en partyhøyttaler finns billigere alternativer 

som spiller høyere. Derimot vil du da gå glipp av nyanser og 

detaljer som denne høyttaleren har mer av enn de fleste – 

særlig fra mellomtonen og opp. 

KONKLUSJON 

Haydn Grand er en meget forseggjort høyttaler fra en av 

bransjens mest seriøse produsenter. Lydmessig er den definitivt 

blant de beste stativhøyttalerne du kan kjøpe for denne 

sum penger – vel og merke for folk på jakt etter nøyaktig og 

tiltalende lydgjengivelse. Den forførte lyttepanelet, og den 

kan komme til å forføre deg også. Skal høres! 3 

Pris: NOK 10 995 + 1 000 for hvit/sort høyglans 

Importør: Interconnect AS

3 3 3 Sort Kone: Dempeføtter fra Nordost 

66 

Sorte Koner tager kegler 

Denne overskrift skal absolut ikke opfattes som værende racistisk, 

men navnet Sort Kone bunder i amerikanske Nordost´s nyeste 

kreation udi den fornemme kunst kaldet resonans-kontrol. 

AV KURT LASSEN 

Sort fordi farven nu engang er sort 

– eller er det fordi lytterne får en 

mere sort baggrund når musikken 

spiller? Og ”kone” fordi de ganske 

enkelt er formet som en ”cone” (engelsk 

for kegle). 

Nordost mener, at nogle af HiFi 

apparaternes største fjender er resonanser, 

men vel at mærke ikke udefra 

kommende, men som kommer indefra 

forstærkerens egne dele såsom 

trafoér, disc-drev og selv fra små audio 

kredsløb (fx kondensatorer). Og derfor 

er det heller ikke det allerbedste, bare 

at isolere éns anlæg på bedste vis fra 

omgivelserne via (ofte særdeles dyre) 

afkoblingsenheder, og racks fordi den 

opståede energi mængde bliver inden i 

apparaterne. 

Nej, det der skal til, mener Nordost, 

er at man skal lede energien og 

vibrationerne som er opstået inde i 

maskinparken VÆK fra CD afspilleren, 

forstærkeren eller tuneren. 

Og derfor har de udviklet disse ca. 

6 cm høje resonans kontrol enheder, 

som består af en lodret ”væg”, som 

støtter på en kugle, som igen hviler på 

en base bestående af samme materiale 

som ”væggen”. Der findes pt følgende 

versioner: 

• AS – Aluminium bærepunkt 

og base, i kombination med 

en hærdet stålkugle. 

• AC – Aluminium bærepunkt 

og base, i kombination med en 

opgraderet Si3N4 keramisk kugle. 

• BC – Bronze bærepunkt og base, i 

kombination med en opgraderet 

Si3N4 keramisk kugle. 

• TC – Titanium bærepunkt og 

base, i kombination med den 

opgraderede keramiske kugle for 

ultimativ ydeevne. 

Nordost anbefaler, og har skrevet en 

udførlig fire siders manual til dette, at 

man på CD afspillere begynder med at 

montere en Sort Kone direkte under 

drevet, den næste under strømforsyningen 

(oftest tæt på 230V indgangen), 

og den sidste under lyd-udgangen. Rør 

baserede afspillere vil, iflg. Nordost, 

profitere af en Kone under selve rørene. 

Med Pre amps og effekt forstærkere 

råder de ligeleds til altid at starte med 

en Kone under trafoén/strømforsyningen, 

og derefter at montere under 

udgangstrinnene. Og dette skal kun ses 

som vejledende informationer, Nordost 

anbefaler at man eksperimenterer, og 

mener at man kan få store resultater 

selv med få cm´s rykken frem eller 

tilbage. 

Har man mod på det (og råd) kan 

man sagtens tilføje flere Kone´s under 

hvert apparat. Og også her tænker 

Nordost alternativt, i stedet for at placere 

en fjerde symmetrisk Kone under 

apparatet for at opnå bedst stabilitet, 

råder de til at man placerer den sidste 

ved at føle sig frem til netop der hvor 

apparatet har mest tyngde. Her vil kabinettets 

spænding være størst, og derfor 

være et centralt punkt for den mekaniske 

energi – og derfor et oplagt ”mål” 

for en Sort Kone. 

Til denne test havde vi tre sæt 

forskellige Sorte Koner, nemlig dem af 

aluminium (AC), af bronze (BC) og af 

titanium (TC). Priserne er fra 699,- DKr 

pr. styk. TC versionen koster hele 2799,- 

DKr for en enkelt Kone. 

Og hvis nogle havde taget et foto af 

testpanelet denne gang, var det lige til 

at lægge ud på internet tjenesten you- 

Tube. Kæberne hang nemlig faretruende 

tæt på gulvet, så stor var forskellen 

”med” og ”uden”! 

Og ikke kun store og tunge effekt 

forstærkere kunne nyde godt af disse 

små vidundere, men selv noget så 

let (under 3 kg) som en Linn Sneaky 

netværksafspiller profiterede i høj 

grad af testemnerne. Og vi fulgte også 

anbefalingerne hen ad vejen, først 

placerede vi dog 3 styk Koner temmelig 

vilkårligt under apparatet, med en lille

lydmæssig gevinst. Det var dog først 

da vi monterede to styk i venstre side 

(under switch-mode strømforsyningen), 

at det var langt bedre med end uden. 

Man kan nemt høre det på introén til 

Tori Amos´ nummer Jackie´s Strength. 

Klaveret lyder mere rent og pænt og 

rumklangen klinger betydelig bedre ud. 

Det hele lyder mere autentisk, og mindre 

HiFi-agtigt. Mindre kornet og mere 

blødt, men samtidig mere præcist. 

Barb Jungr´s Beautiful Life får en 

mere silkeblød lyd, og det er som om 

forvrængningen eller hvad det ellers 

er som driller øret, bliver reduceret til 

et minimum. Der er simpelthen mere 

farver på tapetet på det imaginære 

klangbillede. Men også på hendes cover 

af Bob Dylans: The Times They Are A 

Changinér der en tydelig forbedring 

at høre. Uden keglerne roder hele 

lydbilledet en smule. Med de små tårne 

monteret, rykkede hele lydbilledet på 

plads. Det var særdeles tydeligt når vi 

gik fra ingenting til de helt dyre TC Koner. 

Med de lidt billigere varianter, var 

forskellen ikke helt så stor, dog var det 

hver gang en mere stressfri gengivelse 

som kom ud af højttalerne. 

Også sangens tempo syntes subjektivt 

betragtet at være mere laid-back. 

Modstandere af tweaks og tuning-devices 

vil sikkert vende sig i graven når 

de læser alt dette. Og vi kan jo stadig 

ikke måle om eller hvorfor denne slags 

kegler har (eller nærmere HVILKEN 

slags) indflydelse på det oplevede 

resultat. 

Sammenlignede vi med med Pulsar 

Points (også fra Nordost), var der også 

her en lille, men alligevel tydelig forbedring 

at hente. 

Og resultatet var hvergang det 

samme, om vi prøvede på CD-afspillere, 

effekt- eller forforstærkere osv. Der var 

en større renhed i lydbilledet, og en 

mere silkeblød lyd. Det var som at gå 

fra en billig CD afspiller til en dobbelt 

så dyr, eller fra et no-name kabel til et 

betydeligt dyrere. 

Selv netradio på 128 kb lød nu tåleligt, 

og ikke helt så hårdt og irriterende 

– hvis man ser bort fra indholdet i 

nogle tilfælde ;=) 

Ulempen ved de Sorte Koner er at 

ens apparater ikke står urokkelig fast 

(og det er jo netop meningen, de skal jo 

nærmest svæve på keglerne) når man 

fx vil skifte kabler – og så er de jo selvfølgelig 

ikke billige. På den anden side 

kan du være sikker på, at din musiksamling 

lyder betydelig bedre, specielt 

når du investerer i titanium modellen 

som vi synes virkelig rykker. Og når vi 

nu taler om generelle (høje) priser på 

hifi, så har jeg før hørt udtalelsen: det 

kan da umuligt koste X antal kroner, 

det er jo kun et stykke formet metal (eller 

et par enheder i en trækasse når vi 

taler om højttalere). Det som man ofte 

glemmer er, at der jo sidder særdeles 

kompetente og ofte højt uddannede 

ingeniører, som forsøger, tester, måler, 

lytter og afprøver. Disse medarbejdere 

skal jo have deres månedsløn for netop 

dette udviklingsarbejde. 

At selve produktet ikke behøves 

at koste helt så meget, er jo ikke det 

samme som produktionsprisen, fordi 

der ligger en masse R&D (Research & 

Development) timer bag hvert (seriøst) 

Hifi apparat. 3 

Pris: NOK 995–2 500 pr stk. 

Importør: Oslo Hi-Fi Center / 

Soundgarden

3 3 3 Bladelius Thor MK III Novitas int. forsterker 

68 

Thor de force! 

Mike Bladelius mener at lyden både blir bedre og billigere når forforsterker, USB Dac 

og til og med RIAA monteres sammen med en kraftig effektforsterker i samme kabinett. 

AV JAN MyRVOLD 

Mike Bladelius er tross sin 

relativt unge alder en ekte 

skandinavisk veteran fra 

den globale hifi-scenen. 

Produktiv, og definitivt også en av 

de mest respekterte, hvor både egennavnet 

og merkevaren Bladelius har 

behagelig klang i audiofiles bevissthet 

langt utover i de mer fjerntliggende 

kontinenter. Han har jo tidligere i sin 

karrière ledet utviklingen av klassiske 

produkter for både Threshold Audio 

og Classé, før han altså valgte å bli 

sin egen herre. Undertegnede har for 

lengst mistet tellingen over hvor mange 

gode forsterkere og programkilder som 

bærer hans signatur, enten den lyder 

S.A.T, Advantage eller Bladelius Design 

Group som i dag er firmaets fulle navn. 

Nå er det dermed sistnevnte som 

gjelder, og den integrerte forsterkeren 

Thor III Novitas som vi her har fått til 

evaluering, er den tyngste i serien av 

integrerte. Den etterfølger Thor II, som 

Fidelity hadde med i en gruppetest en 

god stund tilbake. 

I denne nyeste versjonen er det 

ifølge firmaets hjemmeside foretatt 

mange oppgraderinger og utvidelser. 

Her er det blandt annet lagt ned store 

ressurser i å forbedre volumkontrollkretsen, 

som ifølge Bladelius nå er 

mindre frekvensavhengig og mer 

lineær. Alle signaltrinn kan nå vise til 

lavere forvrengningsverdier i de høyere 

frekvensområder. 

Bladelius Thor er fortsatt en DCkopblet 

forsterker med fullbalansert 

effekttrinn, hvor forforsterkerdelen i 

tillegg har Junction-FET ubalanserte 

kretser. Strømforsyningen har utgangspunkt 

i en kraftig ringkjernetrafo på 

solide 1800VA, og kan videre prale med 

en kondensatorkapasitet på 80 000 μ. 

Utgangseffekt oppgis til respektable 

175W ved en last på 8 Ohm, og som 

faktisk nesten dobles til 340W ved 4 

Ohm. 

Designspråket er som det går frem 

av bildene klassisk Bladelius. Stramt, 

men samtidig akkurat passe mykt med 

sine avrundede frontplatekanter og 

domeformet volumkontroll. Displayet 

lyser behagelig grønt, og kan dimmes 

mildt i ulike styrkenivåer eller slukkes 

helt. Ellers er det bare tre små betjeningknapper 

innfelt i frontplaten. Meget 

elegant utført, og den totale finish 

er direkte uangripelig. Dette er ordentlig 

utført håndverk i beste Bladelius-tradisjon, 

og apparatet utsondrer en aura 

av et ekte klasseprodukt. I undertegnedes 

øyne et særdeles estetisk vellykket 

sådan. 

HELDEKNING 

Bladelius klemmer til med skikkelig 

heldekning i sin foreløpig siste versjon 

av Thor, hvor han nå altså har nådd 

MK III. Tilleggbetegnelsen Novitas 

forteller oss at dette er en utvidet og 

mer fremtidstilpasset utgave (av MK III

TEKNISKE SPESIFIKASJONER 

• Utgangseffekt: 2 x 175W/340W @ 8/4 Ohm 

• Frekvensrespons: DC – 200kHz 

• Inngangimpedans: 20kOhm 

• THD:

3 3 3 

70 

Bladelius Thor MK III Novitas int. forsterker 

prosess. Med denne forsterkeren er det 

også enkelt å detektere forskjeller i de 

ulike lagene på hybrid CD/SACD-plater, 

hvor man hører at sistnevnte format 

betyr høyere grad av oppløsning og 

derav renere artikulering også nedover 

i oktavene. Altså ikke bare mer luft og 

utstrekning i toppen. Bladelius Thor III 

Novitas er definitivt et presisjonverktøy 

og mer et produkt for den kresne 

liebhaber. 

LyTTEINNTRyKK 

Det første jeg legger spesielt merke til 

med Thor III er en utpreget ryddighet 

og ro i lydbildet. Solister står frem med 

tydelig pregnans i støyfrie omgivelser. 

Støyfri er vel egentlig nøkkelordet i det 

store bildet, og Thor III kan dermed 

oppvise en utpreget ren transientformidling. 

Dette bidrar videre til en 

uhyre stram regi, med imponerende 

god kontroll over alle 

aspekter av lydbildet uansett 

musikalsk uttrykk. Legg til en 

forbilledlig dynamisk kontrast, 

ypperlig demonstrert ved 

hjelp av en riktignok særdeles 

kitchaktig versjon av Orff’s 

«The Mass» (fra Carmina Burana), 

hentet fra en av Usher’s 

demo-CD’er. Både med dette 

og mer rocka uttrykk som John 

Campbells «Ain’t Affraid of 

Midnight» viser den underbygger 

den musikken med et 

taktilt koordinert fundament 

hvor en taktsikker rytmefot driver 

musikken i helt riktig retning, altså 

fremover. Forbilledlig grunntoneartikulasjon 

paret med en organisk substans 

i mellomregisteret, hvor samtidig stemmene 

i Orff-koret holdes eksemplarisk 

adskilt og librettoen kommer tydelig 

frem. Thor spiller ikke nødvendigvis 

med verdens største baller, men låter 

likevel svært så myndig, med atletisk 

kropp hvor fett har måttet vike for 

muskler. 

Dog har jeg vel hørt hakket mer 

grafisk grad av 3D totalt sett, men da 

oftest fra utstyr i langt høyere prisklasser. 

Og ingen integrert forsterker kan 

vel forventes å være unik på absolutt 

alle typiske hifi-parametre. Men Thor 

tar uansett igjen med renter i neste 

kutt fra samme fonogram – «Coppelia- 

Mazurkas» med kontant makrodynamikk 

og hurtighet i transientene, og jeg 

stusser et øyeblikk over den oppgitte 

effekt som sier (i disse tider tross alt) 

nøkterne to ganger 175W. Thor har 

ingen problemer med å levere, og det 

ganske så omgående. 

I dette nummeret og gjennom 

mesteparten av Smetanas nasjonalepos 

«Má Vlast» med Saint Louis 

Symphony Orchestra/Walter Susskind 

(på Mobile Fidelitys Original Master 

Recordings-serie)viser også Thor III at 

den kan legge frem massive orkester- 

verk lag på lag. Og her kommer virkelig 

SACD-formatet til sin fulle rett. Direkte 

imponerende å høre hvordan de ulike 

seksjoner i strykerrekkene er arrangert 

i forhold til hverandre på scenen. 

Klangmessig er det vanskelig å definere 

denne forsterkeren som særlig annet 

enn nøytral, selv om jeg finner den 

noe varmere med en glattere mellomtonestruktur 

enn hvordan jeg husker 

forgjengeren. Iallefall er det masser av 

organisk sødme i treverket fra strykerne 

i det samme verket. Stemmer låter 

også «menneskelig», og selv Barb Jungr 

med sin Nina Simone-hyllest «Just 

Like a Woman» på Linn Records får et 

anstrøk av kvinnelig ynde, dog med alt 

av sin såre ruhet intakt. Igjen scorer 

SACD-formatet bonuspoeng her, med 

sin overlegne måte å takle de utfordrende 

sibilantlydene på. Her tenker man 

«Thor spiller ikke nødvendigvis 

med verdens største 

baller, men låter likevel 

svært så myndig, med atletisk 

kropp hvor fett har 

måttet vike for muskler» 

aldri « filler’n så god diskant». Toppen 

bare er der i vidåpen utgave, og et er 

rett og slett ingen ting som stikker seg 

ut. Istedet lar man seg bare imponere 

av den særdeles lineære og homogene 

frekvensgangen, hvor bunn og topp er 

nydelig vektet i forhold til hverandre. 

Et helt avgjørende parameter når den 

endelige dom skal felles for enhver 

forsterker. 

Det aller meste er altså på stell og 

vel så det med Thor III. Skal jeg være 

en anelse storforlangende – noe jeg 

alltid tillater meg med produkter i en 

såpass prisklasse – må det være at jeg 

av og til savner litt mer rom og luft i 

enkelte blåserinstrumenter, kanskje da 

spesielt messing sådan. Selve raspet og 

metallklang er i for seg på plass, selv 

om det fungerer klart best på relativt 

høyt volum. Jeg har hørt en rausere 

og mer voluminøs luftstrøm gjennom 

trompeten til Tine Thing Helseth der 

hun sammen med Det Norske Kammerorkesters 

gjennomføring av Albionis 

«Concerto In B Flat, Op.7 No. 3 på 

Simax, også denne i SACD format. Her 

blir balansen noe skjev, med mer trykk 

og resonans i selve metallet enn hva 

som passerer gjennom. Rett og slett 

litt trangere, med enkelte antydninger 

til en noe intens metallklangformidling 

når volumet skrus opp en smule, 

der den ligger midt i ørets aller mest 

ømfintlige område. Det er dog et stykke 

igjen til at det blir direkte ubehagelig 

å høre på. Jeg tar samtidig høyde for at 

dette også kan ha noe med matchingen 

av komponenter å gjøre, men ingen av 

de her benyttede komponenter eller 

kabler har tidligere hatt preg av å ha 

noen akilleshæl på dette området. 

BONUS 

I det store og hele finner jeg heller lite 

ved denne forsterkerens musikkformidlende 

egenskaper verd å kritisere. 

Den har med sin myndige spillestil og 

veldimensjonerte lydbildepresentasjoner 

gitt klare prov på at dette er en 

forsterker med dedikerte ambisjoner i 

retning av ekte highend lyd. Men det 

er Bladelius selvsagt ikke alene om, og 

det finnes nå flere seriøse produkter i 

noenlunde samme prisklasse 

enn hva man kan telle på 

fingrene. Thor III befinner 

seg vel kanskje i bransjens 

aller tøffeste konkurransefelt 

med mange mer eller 

mindre jevnbyrdige «rivaler». 

Samtidig er det vel liten 

tvil om at det er nettopp i 

denne klassen av forsterkere 

man i dag kan finne de aller 

«beste» kjøpene. Her avgjør 

selvsagt hver enkelts behov, 

og detaljene vil avgjøre 

hvem av dem som vinner 

den enkelte kjøpers gunst. 

Bladelius Thor III Novitas 

har i så måte med sine mange options 

absolutt et konkurransefortrinn i forhold 

til enkelte andre, da den definitivt 

må betegnes som en multifunksjonforsterker. 

Og la det være helt klart at både 

den innebygde DAC og ditto RIAA er 

langt mer enn «greie». 

For å ta den første først ble den i 

denne testen prøvd ut via den balanserte 

XLR-inngangen, hvor det ble 

benyttet en prototype digitalkabel fra 

Celius. Jeg beklager overfor våre lesere 

at undertegnede ikke besitter et bredt 

utvalg av alle typer kabler, men selv 

en offentlig ansatt hjelpepleier i 100% 

stilling har altså visse begrensninger 

i budsjettet. (Det burde egentlig ikke 

være slik i en velferdsstat som Norge, 

men forteller vel alt om den finansielle 

krisen dette landet befinner seg 

i.) Men man får tage hvad man haver. 

Og resultatet ble når sant skal sies 

langt gledeligere enn hva jeg forventet. 

Riktignok uteble noe av EmmLabs’ kontroll 

og generelt grunntoneattakk, samt 

totalt sett en noe trangere definisjon 

lengst oppover. Til gjengjeld låt den 

om mulig enda mer «analogt», med en 

herlig glød i mellomtonen, hvor alle 

akustiske instrumenter holder sine 

respektive grunnleggende klangkarakterer. 

Det minner egentlig mye om 

«klasse A-lyd», med litt runde fløyer,

men eksemplarisk hurtighet og 

eksplosiv transientformidling. 

Og fortsatt påfallende støyfritt. 

Stort rom og herlig mørk bakgrunn, 

slik at den dynamiske 

kontrasten fortsatt er tydelig. 

Kort sagt, langt over hva jeg 

egentlig forventet. Mike Bladelius har 

så definitivt lagt ned mye kjærlighet og 

omtanke her også, og ikke bare utstyrt 

Novitas med denne digitale delen bare 

for moro skyld. Denne DAC’en vil trolig 

være en markant oppgradering for 

alle lett alderstegne CD-spillere, og kan 

trolig matche konverterdelen i flere av 

dagens integrerte spillere som kjøpt 

over disk vil koste opp mot et dusin 

tusen kroner. 

Like gledelig er det selvsagt at det 

innebygde RIAA-trinnet følger opp! For 

det første opptrer det totalt støyfritt, 

uten at du trenger å gjøre annet enn å 

trykke deg frem med fjernkontrollen 

til ønsket innstilling. I dette tilfelle for 

MC med gain 60dB. Det ble benyttet 

to forskjellige pickup’er på min lett 

oppgraderte VPI/JWM9’’, helt konkret 

Dynavector 17D3 og Ortofon Tango. 

Førstnevnte er førstevalget til klassisk 

og jazz, hvor majoriteten av platesamlingen 

består av såkalte audiofilpressinger. 

Den langt billigere Tango 

slippes løs på den mer rølpete delen 

av den samme platesamlingen. Ikke 

like elegant og raffinert i uttrykket som 

den silkemyke fra Dynavector, men 

gjør likevel en meget jobb med de mer 

Siste nytt på DAC-fronten! 

AMR DP-777 

High-End DAC med rør 

Les mer på: www.norskhificenter.no 

Introduksjonspris kr 34.900,- 

Bildet er av CD-777 

men DP-777 har samme kabinett 

De aller beste Hi-Fi produktene! 

Etter 14 år med testing er vi nå ganske sikre på 

hvilke produkter vi mener er best i forhold til pris. 

Les mer på: www.norskhificenter.no 

Våre forhandlere: 

BERGEN: Renaissance Audio - FØRDE: Førde Lydsenter 

HORTEN: Audioaktøren - SARPSBORG: Solberg HiFi 

Vi importerer: AMR - Audio Valve - Chord Cables - Spendor - Sugden 

Audio Art avd. Norsk Hi-Fi Center, Krokstadelva 

32 87 35 96 el. 92 89 57 73 E-post: hallvar@tele2.no 

rølpete innspillingene, spesielt på rockbaserte 

uttrykk. 

Med førstnevnte versjon tegner 

Thor III et stort og luftig lydbilde når 

femtiårsjubileumutgaven av Miles 

Davis’ «Kind Of Blue» i 180gr utgave 

snurres. Flott rasp i messingen, distinkt 

treff på trommeskinnet og en absolutt 

underholdende dynamikk. Litt rumlete 

mellombass og ikke helt den samme 

utpenslingen og luftigheten helt i toppen 

som jeg finner i min egen RIAArigg 

fra Graham Slee må man vel bare 

godta, da det tross alt er et dedikert 

oppsett i solid mellomklasse og som 

har langt flere innstillingsvalg når det 

gjelder lasttilpasning. 

Jeg gleder meg uansett over den 

grunnleggende lineære og homogene 

gjengivelsen med silkeglatt overtonestruktur 

og utmerket transparens. 

Legg til et meget imponerende stereoperspektiv 

og fremragende dybdeperspektiv 

så er vel egentlig alt man har 

lov til å forlange i en slik sammenheng 

på plass. Samtidig er det noe fysisk og 

substansrikt over mellomtonen, som 

minner oss på at vinylformatet fortsatt 

har masser å by på, slik at også dette 

formatet vil være med oss videre inn i 

all overskuelig fremtid. 

OPPSUMMERING 

Trettifem tusen kroner høres 

isolert sett kanskje veldig mye 

ut for en integrert forsterker. 

Sett gjennom et litt større 

objektiv fortoner det seg helt 

annerledes. For Thor III Novitas 

er et produkt med mange av de 

samme kvalitetene vi finner i dedikerte 

pre/porer-komboer. Det finnes garantert 

andre integrerte som er like «bra» eller 

«bedre», men neppe på alle parametre 

samtidig. Når den i tillegg er utstyrt 

for å betjene både gårsdagens, dagens 

og morgendagens formater i ett og 

samme kabinett ser den plutselig ut 

som et uhyre fornuftig investering. 

Spesielt for den som ikke har mulighet 

til å fylle stuen med et utall bokser 

og kabler, og samtidig ikke vil inngå 

for tunge kompromiss på lydkvalitet. 

Når vi snakker om Bladelius Thor III 

Novitas, snakker vi vel i praksis om et 

audiofilt Kinderegg. En helårs julegave 

til minimalistene. På vegne av alle disse 

(og mange andre); hemskst mycket 

tack, Micke! 3 

Pris: 

NOK 35.000 med DAC & RIAA 

NOK 28.600 uten DAC & RIAA) 

Importør/forhandler Norge: 

Norsk Audio Teknikk

3 3 3 

72 

Clair Audient 2+2: 

Audience. Det pretensiøse navnet peker tydelig i retning av en plan om å henvende seg til 

de store grupper. Så får vi høre, da, om regnestykket er like enkelt som 2 + 2! 

AV HåKON ROGNLIEN


• Rega Apollo 35th anniversary 


• Musical Innovation Mi 11 / Mi 10.1 pre 

/ klasse A effektforsterker 

• Musical Innovation Mosfet effektforsterker 

• Rogue Cronus Magnum intergrert rørforsterker 

• Tandberg Huldra 10 

• Kudos C20 gulvstående høyttalere 

• Zu Omen gulvstående høyttalere 

• Chord signal- og høyttalerkabler 

Vi i Fidelity kjenner dette firmaet best gjennom høyttalerkablene 

Au24, som har fått stående ovasjoner fra en samlet redaksjon 

og flere til. Dere som gir en god dag i kabler får bære 

over med oss, denne innledningen er bare for å plassere dem 

på kartet. Audience har konstruert og bygget høyttalere siden 

slutten av 90-tallet, og de har i sannhet gjort det på sin helt egne måte. Takk 

for det, vil jeg tilføye, det er ikke alltid en blir like yr av lykke over enda an 

toveis stativhøyttaler etter drøye 15 år som hifi-skribent. Sjekk ut bildene, 

her finner vi 4 stk 3-tommere som skal gjøre så å si hele jobben. 

NyE TANKER 

Audience ble grunnlagt i 1997 av nå avdøde Richard Smith og John Mc 

Donald, og de hadde fra start svært så alternative ideer. De hadde oppdaget 

at delefiltre introduserte så vel «bremser» som fasedreining, og dette ville de 

helst unngå. Ergo fant de fram til sine fulltonedrivere, disse er nå i sin tredje 

versjon, en 3-tommer aluminium / magnesium komposittløsning, som sies å 

ta alle frekvenser fra ca 60 Hz opp til 30 kHz på strak arm. Sprekt, spør du 

meg. Utfordringen er spredningskarakteristikk, Audience er klar over dette, 

selvsagt, men tester viser at dette ikke nødvendigvis er bare dumt. 

Interessant nok opplyser ikke Audience de samme måledata som så å si 

alle andre produsenter, akkurat det fenomenet er nok et solid spark til de 

mest målekåte, Audience fører gode argumenter for hvorfor de gjør som de 

gjør. Derfor vet jeg ikke frekvensomfang eller overgang fra basselementet 

til fulltonene, derimot vet jeg at de gir friske 90 dB ut for 1 Watt inn. Videre 

klarer de smått fantastiske 110 dB på flatt jern, og de har en nominell impedans 

på 4 Ohm, hvilket er verdt å merke seg for eiere av rørforsterkere, for 

eksempel. Audience bemerker ganske så rett at delefiltre i området rundt 

2500 Hz er mer normalen enn unntaket, og i dette området er våre ører 

ekstra følsomme for de aller minste detaljer i tone og rytmikk. Produsenter 

som Amphion og Klipsch søker å unngå dette ved å trekke sitt diskantelement 

helt ned til 1200 Hz, Audience løser det altså ved et helt unikt fulltoneelement. 

Som nevnt må de naturlig nok ha hjelp i bunn, det opplyses 

intet om eventuelle delefiltre for å ordne denne overgangen. Videre hevder 

Audience at løsningene de har valgt gir uovertrufne lydbilder med presisjon 

og timing langt utover det du normalt finner i de mer standardiserte 

høyttalerløsninger. Jeg antar de har et poeng, er det noe fulltoner eksellerer 

på, så er det jo nettopp presisjon i lydbildene. Fulltoner har også andre klare 

karaktertrekk, jeg kommer litt tilbake til dette underveis. 

GODE EGENSKAPER 

Kabinettene er solid bygget, og med sine avrundede hjørner, tar de seg rett 

så bra ut. Selvsagt er det ikke bi-wiring muligheter her, uten delefilter skulle 

ikke det ha noen hensikt, akkurat. 2 + 2 er nummer 3 av en modellrekke 

bestående av 9 modeller, hvorav 5 er stativhøyttalere, mens resten altså er 

gulvstående. Den største, mastodonten 16 + 16, har altså 32 elementer og 

en følsomhet så høy som 99 dB / 1W / 1m, og makter et maks lydtrykk på 

hele 126 dB, da snakker vi brutalt livenivå, og betydelig mer enn hva selv 

Klipschorn er i stand til! 

De fire fulltoneelementene på testobjektet er altså plassert på hver sin 

side av høyttaleren, 2 fyrer fremover, mens 2 fyrer bakover, med de utfordringer 

det kan medføre. Snell benyttet jo dette på sine tidligere modeller, 

men dette prinsippet ble senere forlatt, da Peter Snell’s arvtakere opplevde 

at ulempene var større enn fordelene. Denne erkjennelse har ikke tatt 

styring hos Audience, dessuten finnes også modeller uten denne løsningen. 

Audience anbefaler relativt mye toe-in, jeg deler denne oppfatningen, det 

gir best uttelling på plassering og presisjon dersom høyttalerne peker om 

lag på lytterens øyne ved lytting. De hevder også at de har et meget stort 

sweetspot, dette er også en oppfatning jeg stort sett deler. Jeg opplever vel 

Tannoy’s Dual Concentric-løsning som enda et hakk bedre på dette, men 

uansett fungerer dette utmerket. 

TID OG ROM 

Dette er unike høyttalere, la det ikke herske noen tvil om det. Av alle stativhøyttalere 

jeg har hørt, har nok disse visse egenskaper ingen andre kan 

overgå. De to mest fremtredende i så måte, er evnen til å vokse seg ubeskrivelig 

store, samt en utrolig presisjon i plassering av enkeltheter i lydbildet. 

Dette siste understrekes selvsagt på glitrende vis av Q-sound-innspillinger 

som Roger Waters’ «Amused to death», dette er total, uforfalsket surround. 

En sideeffekt av disse to egenskaper, er at de egner seg strålende til tokanals, 

høykvalitets hjemmekino. Så vel dynamisk utbytte som surroundef- 

73

3 3 3 

74 

Audience: 2+2 

fekter kommer elegant frem 

til lyttere i senterposisjon, 

og området rundt. Brutaliteten 

og størrelsen når det 

virkelig tar av på de mest 

ekstravagante, amerikanske 

action-filmene, er dessuten 

rent ut sagt utrolige. Som en 

naturlig følge av de nevnte 

egenskaper er da åpenheten 

og formidlingsevnen i 

mellomtonen, her får vi en 

total taletydelighet og et 

innsyn som kan kopieres kun av enkle fulltoner. Det elegante 

med Audience er dog at fulltonenes problemområder her 

så å si er total unngått. Det jeg da snakker om er den harde 

kanten midt i stemmeleiet som så 

å si alt som kan krype og gå av fulltoner 

sliter med. Vi aner en ørliten 

tendens til det samme på Audience 

2 + 2, men dette er så avslepent at 

litt kabeltriksing, møblering og høyttalerplassering 

enkelt tar kontroll på 

det. Helt oppe i toppen finner vi vel 

høyttalerens svakeste punkt, bemerk 

da at begrepet «svakt punkt», benyttes 

kun for å beskrive at oppløsningen 

her ikke er like ultraelegant 

som mellomtonen. Overgangen 

mellom Kudos vektløse toppoktaver, 

og Audience noe bredere pensel, 

setter tydelig fingeren på dette. Vi 

kommer altså til et punkt der vi må 

innse at det å lage en perfekt høyttaler 

ikke er så enkelt som enkelte 

ser ut til å tro. Selv ikke den halve 

millionen du må ut med for Magico 

Q5 (Fidelity 52) tar deg helt til mål, 

det skulle bare mangle at det finnes 

grenser også på Audience 2 + 2! Så 

var det bassen, da. Selvsagt er det 

begrensninger. Dette er en nokså 

liten høyttaler, skal du riste grunnmuren, 

må du flytte luft. Og skal du 

flytte luft, må du ha store stempler. 

Dette regnestykket er like enkelt 

som 2 + 2. 

MUSIKKGLEDE 

Det er vidunderlig å spille musikk på Audience 2 + 2. Regnfylte 

dager flyr avsted, det ene musikkstykket etter det andre 

entrer spilleren, og du blir tilsynelatende aldri lei. Men de 

er krevende på kvalitet, bare for å ha det nevnt. Konseptet 

tvinger fram produkter med fokus på innsyn, klang og dynamikk, 

og det har dessverre en tendens til å koste. Rør er slett 

ingen dum idé, gi dem klasse A fra omlag 20 Watt, og du har 

plenty å spille på. Den aldeles fabelaktige mellomtonen får 

briljere på låter som «Soire» fra Norsk Utflukt, til tross for 

en svak tendens til pågåenhet i øvre del av mellomtonen. 

Dæven, jeg hører et helt tivoli av lyder fra gata og gutterommet 

i det enorme rommet som åpner seg bak Lars Saabye 

Christensens bydende stemme! Høyttalerne går myndig til 

verks, og bassen er i overkant av hva man kan forvente fra 

bokser i denne størrelsen. Allikevel er det ingen snubling eller 

overdrevet festkul, dette er faktisk forbilledlig gjort. Høyttalerne 

framstår som meget homogene og frekvenslineære, 

som nevnt med kun et lite spørsmålstegn i øvre mellomtone. 

Vi lar den spretne «N.J Turnpike» overta showet, attakkviljen 

er enorm, dette er dynamikk og liv i skjønn forening! 

Utklingningen i saxofonen er elegant og rik, anslagene fra 

trommer og rytmeinstrumenter er effektive og presise, dette 

kan ikke gjøres så mye bedre av høyttalere i denne størrelsesklassen, 

faktisk. 

HARDE PRøVELSER 

En lakmustest er Coverdale / Page og deres «Shake my tree», 

det skal lite til før denne elendige innspillingen låter grusomt. 

Men Audience 2 + 2 henger helt strøkent med på dette, 

noe overraskende for undertegnede, faktisk. Rett nok er det 

litt kantete når jeg skuffer på litt køl, men faktisk bedre enn 

gjennomsnittet av høyttalere der ute, vil jeg påstå. Og når 

høyttalerne svarer med en sånn hurtighet og eksplosivitet, da 

sutrer ikke jeg over bagateller! Den rake motsetning er Chris 

Jones’ «No sanctuary here» fra 

Stockfisch-katalogen, dette låter jo 

så snilt at det knapt kan fornærme 

en sjel. Men også denne innspillingen 

overrasker meg en smule, 

ettersom det gikk så greit med det 

foregående eksempelet. Selvsagt 

låter også dette elegant, men 

faktum er at stemme og gitarklang 

er en anelse på den pågående 

siden, igjen vil jeg understreke at 

vi snakker svake tendenser, og det 

er ikke like tydelig på alt tilkoblet 

utstyr. På den annen side finner vi 

igjen denne dybden og presisjonen 

i rommet som er totalt vanedannende. 

Klassiske orkestre nyter av dette 

innsynet. Bartok’s «Pesante finale» 

er et komplisert stykke der mye 

skjer, det er mye å holde orden på. 

Selvsagt savner jeg makten i en 

15-tommer i enkelte deler av dette 

stykket, men jeg savner faktisk 

ikke så mye horneksplosivitet som 

jeg ventet meg. Og igjen er det nydelig 

å bivåne hvordan Audience 

2 + 2 differensierer klanger og gir 

hvert instrument plass. Dette er 

kvalitetstid foran hi-fi’n! 

MER! 

Audience 2 + 2 er en særdeles spesiell høyttaler. Men den 

beviser at det finnes flere måter å konstruere fantastiske 

lydformidlere på, noe og en hver bør merke seg dette faktum 

i sin svart / hvite tilnærming til vår hobby. Dette prinsippet 

og denne type lydgjengivelse behøver en anelse tilvenning, 

men problemet oppstår faktisk i det du oppdager at denne 

tilvenningen også fremtvinger et behov for avvenning. Så vanedannende 

er den nemlig. Audience 2 + 2 er noe av de mest 

fantastiske stativhøyttalere jeg har hørt, på enkelte punkter 

de beste noensinne. Jeg vil ha mer! Jeg vil ha det enda større, 

enda mer brutalt og og enda mer storhet! Og jeg vet det finnes, 

følg med i Skandinavias eneste High-end magasin. Men 

inntil videre kan du kose deg med vissheten om at det finnes 

stativhøyttalere som kan mer enn du tidligere trodde var mulig. 

Nå er 2 + 2 blitt 5, i fall du ikke visste det. 3 

Pris: NOK ca 50 000 / par 

Importør: Planet Snapa

NYE MODELLER 

NY IMPORTØR 

ELAC AM 150 - Aktive høyttalere! 

Fleksibel høyttaler med Airplay-støtte, analoge 

og digitale innganger. Disse høyttalerne har 

fått kjempetester i bl.a juni/juli utgaven av Lyd 

& Bilde! 

“Til prisen skal det godt gjøres å finne noe 

bedre.” 

“Dette er skikkelig hi-fi-lyd hvor instrumentene 

kommer frem i et stort lydlandskap, med en 

sjukt deilig og varm bassgjengivelse. 

Kanonbra lyd!” 

FS 609 CE kr. 139 000,- pr. par. AM 150 kr. 4 995,- pr. par. 

dynaBel 

Tvetenveien 32, 0666 OSLO. Tlf. 22 65 80 70. www.dynabel.no

3 3 3 Komprimering av lyden i platestudioet 

76 

Hvorfor låter 

nye CDer så fælt? 

GJESTESKRIBENT: ASBJøRN BONVIK 

THE LOUDNESS WAR 

Over snart 20 år har CD’er blitt produsert 

med stadig høyere lydnivå, noe 

som har redusert den tilgjengelige plassen 

for realistisk dynamikk – altså at 

det ikke lenger er forskjell på sterke og 

svake lyder, alt låter omtrent like høyt. 

Lydnivået på en CD angis i decibel under 

full utstyring (dBFS). 0 dBFS betyr 

at signalet er så sterkt som 

det overhodet er mulig 

å få det – alle bits på. Da 

CD’en var et nytt medium 

i 1982 hadde en typisk CD 

gjennomsnittlig lydnivå 

ved – 20 dBFS. Det ga 

tilstrekkelig plass til å 

gjengi dynamikken i virkelig 

musikk, som ofte har 

utslag på 18-20 dB over 

gjennomsnittsnivået. 

Et godt eksempel fra 

denne tiden er Radka 

Toneff’s «Fairytales». 

Den har gjennomsnittlig 

lydnivå på lave -26 dBFS 

og dynamiske topper på 

20-24 dB oppå dette. Det 

var fortsatt masse plass 

nedover til støygulvet som 

ofte ligger et sted rundt -90 dBFS på en 

CD og ingen fare for digital klipping 

den andre veien. Hvis denne platen 

spilles av med «normalt» volum i et 

vanlig oppholdsrom, vil bakgrunnsstøyen 

på CD’en havne et godt stykke 

under bakgrunnsstøyen i rommet. 

Samtidig vil et godt stereoanlegg greie 

å gjengi dynamikken på opptaket på 

en god måte. CD er fortsatt ikke et 

perfekt medium, men det var sånn en 

GJeSTeSkribenTen 

indikerer at vi trykker stoff, eventuelt utdrag av 

innsendt stoff som ikke er bestilt eller avtalt, og 

som ikke nødvendigvis reflekterer redaksjonens 

holdninger og erfaringer. Men det kan så absolutt 

være riktig for det! 

digital innspilling var ment å gjøres for 

å utnytte egenskapene i CD-mediet til 

å gjengi musikk mest mulig realistisk. 

Andre eksempler fra denne perioden 

er Dire Straits «Love Over Gold», Roxy 

Music «Avalon», Sade «Diamond 

Life», U2 «The Joshua Tree», Bruce 

Springsteen «Live 1975 – 1983», Tom 

Waits «Heartattack and Wine» og a-ha 

Dynamikken på musikk i min egen samling fra hhv 1986, 1996 og 2006. Tilsammen 1246 spor. 

Histogrammet viser forskjellen i dB mellom sterkeste nivå og gjennomsnittsnivå. 

«Scoundrel Days». Alle disse hadde 

gjennomsnittlig lydnivå rundt -20 til 

-22 dBFS. I originalversjonen, vel å 

merke, ikke i senere gjenutgivelser. 

Klassisk musikk spilles fortsatt inn 

på denne måten, men for «populære» 

musikkformer lå det en uimotståelig 

fristelse her. 

Det er sånn at hvis to sanger spilles 

etter hverandre med litt ulikt 

avspillingsvolum, vil den som spilles 

høyest låte litt fyldigere og bedre. Dette 

skyldes måten vi oppfatter lyd på, blant 

annet at øret har litt ulik frekvensgang 

ved forskjellige lydtrykk. Denne effekten 

begynner å virke før vi oppfatter lyden 

som «sterkere», den oppleves bare 

som litt «bedre». Det er også slik at det 

er gjennomsnittsnivået som bestemmer 

hvor høyt noe låter. Øret samler opp 

lyd over litt tid, sånn at 

korte topper ikke bidrar 

noe særlig til inntrykket 

av høy lyd. Derfor er 

det mulig å få en innspilling 

til å låte høyere 

ved å øke gjennomsnittet, 

på behostning av at 

det blir mindre plass til 

toppene. 

Hvis vi sjekker 

lydtrykket med et dBmeter 

kan vi selvsagt 

stille volumkontrollen 

slik at de forskjellige 

CD’ene spilles nøyaktig 

like høyt, men det er 

det like selvsagt ingen 

som gjør, så plateprodusentene 

kunne i praksis 

snike seg til å skru opp 

volumet littegranne for å få sin CD til 

å låte litt «bedre» enn konkurrentenes. 

Sånne fristelser kan tydeligvis ikke folk 

i platebransjen motstå, så innspillingsnivået 

begynte gradvis og umerkelig å 

øke littegranne for hver ny utgivelse. 

Rundt 1996 var nivåene krøpet oppover 

med 3 dB sammenlignet med ti år 

tidligere. Gjennomsnittsnivået på pop 

og rock var da rundt -17 dBFS. Da var 

plassen for dynamisk kontrast begynt å 

Og dette er for enkelte en klar søknad som fast 

skribent i Fidelity etter eventuelt litt mer praktisk 

erfaring. Så kjør debatt! Vi trykker kommentarer i 

neste blad om dere sender synspunkter rundt 

vignetten ”Gjesteskribent” til redaktør.

li i trangeste laget for naturlig gjengivelse 

av musikk, så det var nødvendig 

å begynne å begrense dynamikken på 

CD’ene. Det kan gjøres på flere måter. 

CD kan ikke gjengi sterkere lyder enn 

0 dBFS, så der stopper det automatisk i 

digital klipping. Det gir en del hardhet 

og forvrengning, så mer vellydende 

metoder bruker dynamisk kompresjon 

i en eller annen form. Dette er en boks 

som reduserer forskjellen på sterke og 

svake lyder, sånn at svake lyder blir 

litt sterkere og sterke lyder litt svakere. 

Vips, så fikk innspillingen plass likevel, 

men riktignok på bekostning av litt 

dynamisk kontrast. 

Hvis vi setter på en CD fra denne 

perioden rett etter en av 80-talls-eksemplene, 

vil vi oppleve lyden som litt 

«fyldigere» samtidig som at plutselige 

lyder som smekket fra en skarptromme 

ikke «spretter ut» av miksen 

på samme måte. Tre decibel er også 

nok nivåøkning til at vi legger merke 

til at disse CD’ene spiller høyere enn 

80-talls-utgavene. Noen eksempler fra 

midten av 1990-tallet er Kari Bremnes 

«Erindring», Cassandra Wilson «New 

Moon Daughter», Stevie Ray Vaughan 

«Greatest Hits», Smashing Pumpkins 

«Mellon Collie and the Infinite Sadness», 

Bruce Springsteen «Tracks» eller 

Blue Mountain «Dog Days». Disse har 

gjennomsnittlig lydnivå rundt -16 til 

-18 dBFS. 

Det ble også god butikk å gi ut 

«remastrede» CD-utgivelser på denne 

tiden. Forskjellen fra originalen var 

gjerne at volumet var skrudd opp 3-6 

dB, tilsvarende mye dynamikk var komprimert 

vekk, og kanskje det var lagt 

på litt EQ med noen dB ekstra nederst 

i bassen og helt øverst i diskanten. Så 

kunne man selge denne som «beautifully 

remasterered in 24 bits». Og vi lot 

oss lure, selv om vi ville fått enda bedre 

resultat ved å skru opp volumkontrollen 

litt på den gamle innspillingen. 

Signalet på en opprinnelig og remastret CD lagt 

oppå hverandre. Halvparten av dynamikken er 

borte i den remastrede versjonen. 

Men hvis litt var bra, så må vel mer 

være bedre, tenkte platebransjen og 

fortsatte å skru opp volumet littegranne 

for hver nyutgivelse. Stort sett 

fortsatte dette som en gradvis glidning 

oppover med noen tiendedels dB pr år, 

men det kom også noen skrekkutgivelser 

på slutten av 1990-tallet hvor gjennomsnittsnivået 

var ekstremt høyt. Da 

er det ikke lenger plass til å gjengi hele 

bølgeformen og det oppstår en spesielt 

slitsom forvrengning. For noen band, 

som Metallica og Red Hot Chili Peppers 

ble dette en «sound». Denne «sounden» 

preger fortsatt enkelte musikkformer. 

Et aktuelt eksempel er Kvelertak, hvor 

alle lyder på CD’en er høyere enn alle 

andre lyder på CD’en og det hele endrer 

opp som en jevn during. Band som Jaga 

Jazzist og Kaizers Orkester har også 

gjort denne «sounden» til en del av sitt 

uttrykk. Disse har et gjennomsnittlig 

lydtrykk som ligger rundt -10 dBFS, 

noen ganger enda høyere. I de mest ekstreme 

tilfellene, som Metallicas «Death 

Magnetic», viser det seg at lydsporet 

som følger med Guitar Hero-spillet 

for Playstation er produsert med mye 

bedre lydkvalitet enn hva som ble gitt 

ut på CD. 

Lydstyrkekrigen: Førstesporet på tre R.E.M.- 

CD’er fra 1992, 1996 og 2008. «Crest» er 

forskjellen fra gjennomsnittlig nivå til max nivå 

(«peak»). Hvor ble det av musikken? 

I årene etter 2000 har denne «sounden» 

spredt seg til musikkformer som ligger 

langt fra svartmetall. Noen eksempler 

fra min egen platehylle som i større 

eller mindre grad skjemmes av dette 

er Madness «The Liberty of Norton 

Folgate», REM «Accellerate», Tom Petty 

«Highway Companion»; Lucinda Williams 

«Little Honey», Bruce Springsteen 

«Devils and Dust», Bob Dylan «Modern 

Times», Narum «Samma hen du fær», 

Lisa Ekdahl «En samling sånger», 

Taylor Swift «Fearless» og mange, mange 

andre. Helt alminnelige vise-CD’er 

låter nå høyere enn hva Guns & Roses 

«Appetite for Destruction» gjorde på 

slutten av 1980-tallet! Opplevelsen av 

sånne plater er gjerne at «noe er feil», 

de låter ubehagelig og lite engasjerende, 

det «svinger» ikke, det «stanger 

i taket», volumkontrollen må skrus ned 

en kvart omdreining, de spilles én gang 

eller kanskje to, og så blir de liggende 

på hylla og samler støv. 

Samtidig remastres gamle innspillinger 

nå til samme avsindige lydstyrke. 

Noen eksempler på dette er remasters 

av hardrock som Iron Maiden, Nazareth 

og Thin Lizzy, men også artister 

som Michael Jackson, George Harrison 

og Odetta (!) har blitt remastret 

til ugjenkjennelighet. Halvparten av 

dynamikken eller mer er fjernet for at 

gjennomsnittet skal kunne skrus opp 

og låte «høyt». Som konsekvens er 

resultatet flatt og kjedelig, og hele greia 

er dynket i digital forvrengning fra 

klipping, kompresjon og peak limiting. 

Disse remastrede CD’ene som finnes i 

salg nå låter rett og slett ikke som den 

opprinnelige innspillingen som artisten 

og produsenten godkjente. 

Enda verre, nymotens nedlastingsfiler 

i 24 bits oppløsning blir som regel 

mastret med samme nivå som dagens 

CD’er. Om det er sløseri å legge gjennomsnittsnivået 

ved -14 dBFS på en CD 

med 96 dB teoretisk dynamikkspenn, 

er det fullkomment idiotisk å legge 

seg på samme nivå på et medium med 

140 dB tilgjengelig dynamikkspenn. 

Eneste grunn er at det skal «låte høyt», 

koste hva det koste vil i tapt dynamisk 

realisme. 

Og der kunne vi egentlig avsluttet 

hifi både som hobby og bransje. «The 

Death of High Fidelity», som Rolling 

Stone skrev. Hva er poenget med dyrt 

avspillingsutstyr, når resultatet bare er 

at man hører hvor rent ut sagt forjævlig 

lydkvalitet det er på nyutgitte CD’er? 

Det er ingen vits i å kjøpe 100-watts 

forsterkere når det ikke lenger er noen 

dynamikk å gjengi. Bedre med en billig 

iPod-dock, så kan man i det minste late 

som om det låter bra. Tilbake til vinyl 

og bruktkupp på loppemarkeder, eller 

endre musikksmak til bare å høre på 

«seriøs» musikk. Lydkvalitet var noe 

som var tilgjengelig for folk flest frem 

til 1995, sånn ca. En tapt sak. 

THE EMPIRE STRIKES BACK 

Trodde vi, inntil det skjedde et teknologiskifte. 

Det er minst tre forskjellige 

teknologier som tilsammen ser ut til å 

reversere denne utviklingen. Den første 

er avspillingskjeder med automatisk volumkontroll, 

den andre analyseverktøy 

som en vanlig konsument kan bruke til 

å forstå hvorfor en gitt innspilling låter 

så ille som den gjør, og den tredje er nivåstandarder 

for miksing og mastering. 

La oss se på disse i tur og orden. 

Mange av oss har gått over til avspilling 

fra harddisk. CD’er går rett i PCdrevet 

og rippes til tapsfrie filer, enten 

WAV, FLAC eller ALAC. Da har vi også 

muligheten til å gjøre tilleggsberegninger 

og lagre metadata i filen. En av de 

nyttigste funksjonene er å anslå hvor 

høyt hver enkelt musikkfil vil høres 

ut og lagre en tag som kan brukes til 

automatisk justering av volumkontrollen 

ved avspilling. ReplayGain er en 

måte å gjøre dette på, og SoundCheck 

i iTunes er en annen. Disse tag’ene 

sier hvor stor volumjustering som skal 

til for at forskjellige sanger skal låte 

omtrent like høyt. Dette er kalibrert slik 

at en innspilling med -20 dBFS gjennomsnittsnivå 

skal gi 89 dB lydtrykk i 

lytterommet, og alt annet justeres inn 

etter det. 

Da blir en skrekkutgivelse fra 2009 

kanskje skrudd ned med 12 dB før 

avspilling, mens en 90-talls innspilling 

dras ned med 2-4 dB. Selve lydfilen 

endres ikke, slik at du velge om denne 

funksjonen er på eller ikke ved avspilling. 

Med den på kan du f eks spille 

tilfeldig utvalgte sanger fra 1982 og 

frem til i dag uten å måtte løpe frem og 

tilbake for å justere volumet for hver 

sang. Hvis du lar den være av, får du 

77

3 3 3 

78 

Komprimering av lyden i platestudioet 

eksakt de samme bits som lå på CD’en. 

Det kan være en god idé ved kritisk 

lytting til gode innspillinger av klassisk 

musikk. 

Med ReplayGain i bruk skjer det noe 

interessant med den opplevde lydkvaliteten 

av «sterke» og «svake» innspillinger. 

Komprimerte plater med høyt 

gjennomsnittsnivå får ikke noe psykoakustisk 

drahjelp av at de sniker seg til å 

skru opp volumet. Det eneste som skjer 

er at disse innspillingene låter som om 

alle detaljer og all dynamikk er kuttet 

vekk – hvilket er hva som faktisk har 

skjedd! 

Originalversjon og remastret utgave med 

ReplayGain aktivt. Hvilken låter best, mon tro? 

Det viser seg at de aller fleste mennesker 

foretrekker den opprinnelige lyden 

uten klipping og kompresjon hvis 

de får høre den med samme volum 

som den remastrede. Etter hvert som 

avspillingskjeder med funksjoner som 

ReplayGain eller SoundCheck tar over 

markedet, vil det ikke lenger være noen 

verdi av å skulle mastre ved høyest 

mulig nivå. Tvert imot, fordi man bare 

fratar seg selv muligheten til å gjengi 

dynamikk og «hooks» i musikken. 

Ettersom ReplayGain beregnes fra gjennomsnittlig 

nivå, vil det snarere være 

en fristelse til å putte inn så mye dynamikk 

som mulig for å få innspillingen 

til å låte «fresh» og skille seg ut. 

Den andre teknologien er analyseverktøy 

for hvermann. Det mest 

kraftfulle hittil er MasVis, utviklet 

av Svante Granquist og Ljudtekniska 

Sällskapet (LTS). MasVis er særdeles 

enkelt å bruke, man bare drar en lydfil 

eller flere oppå programvinduet og 

venter noen sekunder på resultatet. I et 

oversiktsvindu viser den bølgeformen 

av innspillingen, men den kan også 

vise mye mer detaljerte analyser for å 

avsløre kompresjon, peak limiting og 

digital klipping. Plassen strekker ikke 

til for å beskrive dette verktøyet ordentlig, 

men jeg anbefaler å gå innom 

http://www.lts.a.se/lts/masvis både for å 

lese mer og for å laste ned programmet 

(gratis!). Med verktøy som dette er det 

ikke lenger nødvendig å la seg lure av 

remastrede plater som bare har skrudd 

opp volumet og klippet bort noen dB 

dynamikk. 

Den tredje teknologien er normer og 

verktøy for å standardisere nivået ved 

produksjon, miksing og mastring av 

digitale innspillinger. En av foregangsfigurene 

for dette er Bob Katz, som bl 

a har skrevet boken «Mastering Audio: 

The Art and Science». Han mastret for- 

øvrig Jenny Hvals glimrende «Viscera» 

(2011), som står frem som et lysende 

unntak fra lydstyrkekrigen. Katz har 

utviklet det han kaller K-systemet for 

å normalisere innspillingsnivået slik at 

det er tilstrekkelig plass for dynamikk 

på innspillingen. Dette består av tre 

ulike standarder, K-20, K-14 og K-12 for 

bruk på ulike musikkformer. K-systemet 

er basert på lydpraksis i filmindustrien 

og foreskriver at et gjennomsnittlig 

signalnivå på f eks -20 dBFS (K-20) 

skal gi 83 dB lydtrykk ved avspilling. 

Katz vedlikeholder også en liste over 

innspillinger med realistisk dynamikk 

på http://www.digido.com/honor-roll. 

html. Lignende teknologi som Ksystemet 

diskuteres også av forskjellige 

internasjonale standardiseringsmyndigheter 

i arbeidet med regler for å hindre 

radioversjonen av «loudness war» som 

får jingles og reklamer til å gjalle ut 

med mye høyere volum enn resten av 

programmet. 

Det er også noen andre tegn på at 

ting er i ferd med å snu, eksempelvis 

at EMI motsto fristelsen til å ødelegge 

Beatles-katalogen da den ble remastret 

i 2009. Jeg har også lagt merke til noen 

enkeltstående eksemper på artister som 

tidligere skrudde lydstyrken opp enda 

et hakk for hver eneste nye utgivelse i 

10-15 år, og som nå plutselig har begynt 

å gi ut plater med litt lavere lydstyrke 

enn på den forrige. 

UNCLE SAM WANTS yOU! 

Så hva kan vi gjøre for å reversere denne 

utviklingen? Flere ting. Det første, 

enkleste og viktigste vi kan gjøre som 

musikklyttere er å bruke volumkontrollen. 

Det er ikke nødvendig å kjøpe en 

remastret CD for å få musikken til å 

spille litt høyere. Det er enklere og billigere 

å skru opp volumet på den CD’en 

du allerede har! Og hvis du først har 

blitt lurt til å kjøpe en slik remastret 

sak, skru volumet ned slik at du ikke lar 

deg lure til å tro at den CD’en «låter bedre» 

når den i virkeligheten bare låter 

mye høyere og litt dårligere. Dette er 

aller enklest å gjøre i en digital avspillingskjede 

med automatisk volumjustering, 

så bruk ReplayGain eller Sound- 

Check hvis du har muligheten til det. 

Da er det du som bestemmer hvor høyt 

det skal spilles, ikke plateselskapet. 

Som alminnelig betalende musikkunde 

er det nest viktigste å gjøre 

bevisste innkjøp, sånn at vi ikke kjøper 

de verste utslagene av lydstyrkekrigen. 

Det er ikke helt enkelt, for plateprodusentene 

setter ingen klistrelapp med 

varedeklarasjon på omslaget. En god 

start er å lære seg å kjenne igjen lyden 

av overkomprimert musikk. Lytt kritisk 

til noen av musikkeksemplene som er 

nevnt i denne artikkelen, men pass på 

at du spiller de forskjellige CD’ene med 

samme volum. Hvis du også skaffer 

deg analyseverktøyet MasVis vil du 

fort kjenne igjen de forskjellige typene 

kompresjon og limiting. Da vil du både 

se og høre når en artist eller et plateselskap 

har gått så langt i å degradere 

lydkvaliteten at det ikke er noen vits i å 

kjøpe flere plater derfra. Det er et signal 

musikkbransjen forstår. 

En annen ting vi kan gjøre er å skrive 

klager til artister og plateselskaper som 

gir ut ødelagte CD’er og å skrive oppmuntrende 

brev til de få som fortsatt 

gir ut kvalitetsinnspillinger. Min erfaring 

er at slike henvendelser blir lest og 

besvart hvis de er skrevet på en saklig 

og høflig måte. Hvis ihjelkomprimerte 

utgivelser møtes med massiv kritikk 

og en flom av klager fra betalende 

kunder, er det et visst håp om at dette 

etter hvert blir lagt merke til. Og de få 

kvalitetsinnspillingene som fortsatt 

finnes fortjener all den ros og støtte 

de kan få, ikke minst at vi kjøper disse 

platene. Her er det på sin plass å nevne 

nisjeselskaper som Blue Coast Records 

og Mobile Fidelity Sound Labs. 

Plateanmeldere har et stort ansvar. 

Jeg har opplevd gang på gang at nye 

plater har fått glimrende kritikk selv 

i hifi-blader som Fidelity, men når jeg 

kjøper CD’en viser det seg at den er så 

øreskjærende komprimert at det er vanskelig 

å høre på den mer enn én gang. 

Og da blir nok et bomkjøp liggende og 

samle støv på en hylle. I sånne tilfeller 

funderer jeg både på ørene til anmelder 

og på hva slags anlegg vedkommende 

kan ha brukt for å unngå å legge merke 

til ulydene. (Følger dere med, Nistad 

og Rognlien?) Anmeldere må ihvertfall 

lære seg å kjenne igjen lyden av kompresjonshelvetet 

og ikke være redde for 

å skrive det som det er, slik at vi andre 

slipper å kaste penger ut av vinduet. 

Grundig og ettertrykkelig slakt er også 

lesverdige anmeldelser med stor underholdningsverdi! 

Jeg skulle helst sett at hver plateanmeldelse 

i blader som Fidelity satte av 

en linje på slutten for målt gjennomsnittsnivå 

på CD’en, slik at vi har noe 

objektivt å støtte oss til når vi bestemmer 

oss for om vi har tenkt å kjøpe 

den eller ikke. Hvis den linjen viste 

noe sånt som «RMS -10 dBFS» vet jeg 

at den CD’en trenger ikke jeg å bruke 

penger på, selv om anmelderen skryter 

av den. Den er ødelagt, ferdig med det. 

Jeg tror det er et håp om at lydstyrkekrigen 

har passert høyvannsmerket og 

langsomt begynner å synke tilbake. Dette 

skjer nok ikke av seg selv, så det er opp til 

oss som betalende og interesserte forbrukere 

av musikkinnspillinger å gi tydelig 

uttrykk for hva vi synes. Jo tydeligere vi 

kan være, i plateanmeldelser, diskusjoner 

på internett, og i hvilke plater vi velger 

å kjøpe, desto fortere tror jeg vi kommer 

tilbake til en mer akseptabel lydkvalitet. 

Det er verdt å kjempe for! 3

Välkommen 

till en unik 

musik-upplevelse! 

Tack vare excellenta leverantörer lyser vi upp 

vintermörkret. Audio Concept erbjuder dig sann 

musikglädje i både enkla och avancerade produkter. 

Här syns exempel på urvalet. Du hittar vacker design, 

moderna, kompletta lösningar av hög kvalitet. Och en 

engagerad, erfaren och kunnig personal. 

Välkommen, Likki Luukinen (VD) 

www.audioconcept.se

3 3 3 

80 

V-Jays hodetelefon 

Happy Jays! 

Hos broderfolket finnes en fabrikk som produserer Sveriges første 

kvalitetshodetelefoner og ditto ørepropper. Pressen er over seg av begeistring, 

vil også vi, high-end nerdene, falle for disse billige musikkformidlerne? 

V-Jays er en liten og svært lett hodetelefon beregnet 

for folk på farten. Vekten er på latterlig 

lave 59 gram, de er knapt merkbare på hodet. 

De er også til en viss grad sammenleggbare, så 

de går greit ned i en vanlig jakkelomme. De er 

lettdrevne slik de skal være i denne bransjen, og de er svært 

lavimpedante. Praktisk bruk viser at de er blant markedets 

mest lettdrevne, hvilket også gir bra batteritid på i-Pod’en 

din. Byggekvaliteten er vel helt i orden, men ingen skal tro at 

det er komfort og mekanikk i høysetet, dette er superenkle 

plastbøyler, ganske enkelt. Sparer gjør man også på kabellengde, 

den må da være markedets korteste med sin drøye 

halvmeter. I den grad man har kostet på noe som helst, må 

det være på selve elementet, for dette spiller overraskende 

potent! I disse dager presenteres en lett fornyet utgave, men 

de har fortsatt ikke brydd seg med å gjøre den i-kompatibelt 

med volumstyring og den slags. Der sparte de sikkert et par 

hundrelapper til! 

AV HåKON ROGNLIEN 

RUNDE 1, I-POD NANO. 

Den bitte lille i-Pod Nano har sitt svare strev med å yte sitt beste 

dersom hodetelefonen ikke spiller høyt med svært lite påtrykt 

effekt. Men rett matchet låter denne lille rakkeren slett ikke galt, 

og mange produsenter av lyd på farten har tatt utfordringene 

med slike mikroforsterkere svært alvorlig. Så også Jays. De 

testede v-Jays-telefonene spiller lekende lett, og er en direkte 

fornøyelig last med sine 24 Ohm. Så vi går i gang og matcher 

den mot en liten gruppe konkurrenter i ymse prisklasser. 

BEDRE ENN KOSS PORTA PRO? 

Grenseløst! De er om lag like lette å drive, men der slutter 

også en hver likhet. V-Jays fullstendig gruser Koss Porta Pro 

så skånselløst at det blir nesten pinlig. Da jeg kjøpte mitt 

første par Koss PP kostet de over 700 kroner, i dag ligger de 

sensasjonelt nok på under 200,- og det er de pinadø verdt. 

Likeledes er v-Jays minst like soleklart verdt sine 400,-, for de 

er uten tvil dobbelt så bra som de utrolig populære Koss- 


• Rega Apollo 35th 


• Audio Valve RKV Mk2 hodetefonforsterker 

• i-Pod Nano 

• i-Phone. 

• Signalkabler fra Chord Cable Co.

telefonene. Porta Pro høres ut som grå bysmog der v-Jays er 

tindrende klar fjelluft og topper badet i sol, for pokker! Stemme, 

klang, innsyn, detaljer; alt er der og gjør musikklytting 

til en helt ny opplevelse for en hver Koss-bruker som skulle 

komme til å snuble over ett sett v-Jays, såpass kan jeg forutse. 

En viss dristighet i Jays fremstilling av alt som foregår 

fra mellomtonen og oppover skal bemerkes, men den er ikke 

større enn at den faktisk kun oppleves som spennende og 

leken. Men erfaringen tilsier at akkurat det fenomenet kan 

komme til å koste litt, dersom man møter en noe mer frisk 

musikkformidler enn de relativt tilbakelente i-variantene. 

BEDRE ENN BEyERDyNAMICS DT 131? 

Så absolutt! Disse hodetelefonene kan i utgangspunktet kun 

benyttes innendørs på i-Pod Nano, for de er alt for sultne på 

effekt. Når det er sagt, vil jeg ile til å si klart i fra at det er 

diskutabelt hvorvidt disse skulle delta i denne gruppa i det 

hele tatt, ettersom de strengt tatt ikke er beregnet på denne 

type bruk. Men setter du volumet på i-Pod’en på fullt, er det 

hørbart at Beyerdynamics ikke driver med tull, dette er en 

forbasket god hodetelefon for de små 260,- som forlanges 

for dem på nettet. Vi kommer tilbake til om lag hvor gode 

de er i runde 2. Grunnen til at jeg avfeier dem så lett i denne 

runden er altså utelukkende av følsomhetsårsaker, og IKKE 

fordi de spiller dårligere enn noen av de andre. Snarere tvert 

om. De spiller bare ikke høyt nok. 

BEDRE ENN KLIPSCH IMAGE ONE? 

Tja, si det du. Men like gode, da? Javisst! Annerledes? Absolutt. 

V-Jays er tydelig lysere og mer detaljerte enn Klipsch 

Image One, det er lettere å følge tonelinjer og tekst, det oppleves 

som mer gjennomsiktig enn den svært mørke klangen 

fra amerikanerne. Klipsch-telefonene oppleves som mer 

lukkede, om enn glattere og soleklart mer brutale i bunnoktavene. 

Det skal sies at Klipsch har enkelte egenskaper å spille 

på der v-Jays må gi tapt, det er noe med en fylde og en slags 

avslappet naturlighet som ikke finnes i de betydelig billigere 

hodetelefonene. Men det er også alt! 

Spiller vi nære opptak som Grayson Capps’ «Love song for 

Bobby Long» kan nok v-Jays oppleves en anelse mot det kjølig 

vurderende, mens Klipsch trekker med seg en klart mer 

helhetlig klangstruktur, glattere og rundere nylonstrenger og 

mer organisk røst, mer intensitet og nerve, men underveis 

mister vi faktisk også enkelte detaljer. Bevares, hvem kunne 

tenkt seg en slik konkurrent for 400 spenn? Klipsch er vel 

også en liten anelse lettere å drive, men det er knapt hørbart. 

Og mens vi er inne på Klipsch; deres svært så elegante propper 

som koster nær 5 ganger så mye som v-Jays har faktisk 

mer enn nok å bryne seg på når det gjelder å straffe sistnevnte 

på ren detaljering. Og om dere ikke har oppfattet det, 

så er dette rent ut sagt helt utrolig! 

Her mater vi altså hodetelefonene fra Rega Apollo 35th 

anniversary, via Audio Note DAC 3.1x Balanced og gjennom 

den fabelaktige hodetelefonforsterkeren Audio Valve RKV 

Mk2. Vennligst noter at dette strengt tatt ikke er v-Jays hjemmebane, 

de er altså bygget for folk på farten, ikke for stuegrisene. 

Men hvordan skal vi ellers finne ut hvor grensene går? 

BEDRE ENN KOSS PORTA PRO? 

Ja, men ikke så mye! Klart mer detaljert fortsatt, men her har 

vi et anlegg som har få problemer med å vise virkeligheten 

som den er, og dermed peker det på at v-Jays har trukket sin 

kjølige vurdering hakket over toppen. Saksofon og slikt låter 

en anelse aggressivt nå, og vi aner en viss forenkling og en 

åpenbart kort utklinging, der innspillingen på sin side gir 

alle muligheter til å eksellere med klanger og innsyn. Koss 

på sin side er mattere, men allikevel en anelse mer i retning 

av naturlighet i klangene. Dynamisk er v-Jays klart bedre, 

hurtigere, mer presis. Og mer leken, musikken blir fantastisk 

levende! Her kan det være på sin plass å be eventuelle hjem- 

mebrukere av v-Jays å tenke på muligheten for en typisk 

mørk og avslappet gjengivelse fra hodetelefonforsterkeren, 

du skal være litt forsiktig så du ikke ender med for mye hissige 

klanger i heimen. Tross alt skal hodetelefoner være alt 

annet. 

BEDRE ENN BEyERDyNAMICS DT 131? 

Ja, faktisk! Her hadde jeg ventet at bildet skulle snu enda 

mer enn det gjorde, men detaljeringen viser at v-Jays fortsatt 

er strået hvassere, selv på Beyer’s hjemmebane. Nå skal 

det selvsagt sies at saksofon og stemme har klart mer kjøtt 

og kropp med Beyer, men allikevel blir det noe for tamt i 

forhold til de utrolig lekne v-Jays gledessprederne. Bassen 

er også overraskende, her viser v-Jays en fullstendig uventet 

presisjon, samtidig om den går brutalt dypt og bestemt til 

verket. Jeg er faktisk imponert over det de enkle plastbøylene 

fra Sveariket! 

BEDRE ENN KLIPSCH IMAGE ONE? 

Ikke helt! Her vokser Image One de nødvendige desimetere, 

og setter skapet i det minste delvis på plass. I forhold til den 

fyldige, bydende kraften fra Image One, blir tendensene til 

hard og enkel fremstilling fra v-Jays litt for tydelige i dette 

oppsettet. Men jeg er allikevel fullstendig bergtatt av presisjon 

og detaljnivå disse latterlig billige hodetelefonene fra 

våre gode naboer kan vise til, og Image One har sin fulle 

hyre med å kopiere akkurat det punktet. Men sett i gang den 

største og mektigste musikken du har, og du vil oppfatte 

at mens noen trær vokser nesten til himmels, er det noen 

som bøyer seg når det begynner å blåse litt for hardt. Og en 

smektende saksofon blir nettopp smektende med Klipsch 

på hodet, mens v-Jays velger å presentere en slanket variant 

over temaet. Det skal allikevel sies at Klipsch nok feiler like 

mye, men de gjør det motsatt vei. Klipsch blir for feite, mens 

v-Jays blir for slanke, ganske enkelt. Klipsch er amerikanere, 

tross alt. 

BEDRE ENN BEyERDyNAMICS DT 770 PRO? 

Vel... De skulle ikke være i nærheten en gang. Men detaljeringen 

er helt fantastisk på disse småtassene fra nabolandet, 

selv om de taper noe terreng er på opplevelse og organiske 

klanger. Organisk klangstruktur ikke er Beyerdynamics DT 

770’s sterkeste kort heller, men de er dog strået mer naturlig 

enn denne litt herdede klangen fra v-Jays. Særskilt blir dette 

tydeliggjort på klassisk musikk, og når hele orkesteret tar 

helt av blir det fort klemt og nokså aggressivt fra v-Jays. 

Men i deler av frekvensområdet er faktisk v-Jays fullt på 

høyde med DT 770, om ikke de pokker meg er forbi, og jeg 

kan bare bøye meg i støvet. Rett nok er ikke v-Jays hodetelefonene 

de jeg ville hatt til langtidslytting i sofakroken, men 

bare det at de faktisk hevder seg i dette selskapet, sier litt om 

hvor vidunderlig bra disse små plastikkbøylene er! 

STANDARDEN ER SATT! 

«Dæven han søkke!» ...ville nok folket nord for sånn ca 

Brønnøysund ha uttalt om de fikk disse små, tilsynelatende 

kjipe plastbøylene tredd uforvarende over hodet. For det ville 

sånn om lag summert den overraskelsen som er helt på sin 

plass i det øyeblikk denne kvaliteten åpenbarer seg. Og får 

man vite prisen, ville nok utbruddet «han Tykje!» vært om 

lag like sannsynlig. Og da i form av at den må da være alt for 

lav for dette kvalitetsnivået, eller? 

Det er ikke så mye annet å si enn at dette er det definitive 

og logiske neste skritt fra Porta Pro. Sprek, dynamisk, presis, 

og, ikke minst, detaljert så det er til å svimles av. Den setter 

nye standarder for prisklassen, og det kan verden virkelig 

nyte av. V-Jays til folket! 3 

V-Jays hodetelefoner, priser på nettet fra ca 400. 

81

3 3 3 Moon 300D: Digital-til-Analog Konverter 

82 

Take me to the Moon… 

Simaudio, som producerer testens Moon 300D DAC, er 

bosat i Canada, men man skulle tro at de kom fra USA. 

AV KURT LASSEN 

I 

manualen får vi nemlig øje på de 

vildeste advarselssignaler, såsom 

at man ikke man ikke skal bruge 

stearinlys tæt på konverteren, at man 

ikke skal bruge 300Déren tæt på sin 

ovn, og at man ikke skal hælde vædske 

i sit apparat! Så er du advaret. Bortset 

fra det, tyder alt dog på at det er et ganske 

normalt, og særdeles seriøst Hi-fi 

produkt som vi har med at gøre. 

Indeni apparatet finder vi en stor 

strømforsyning med en – for 

en konverter – kraftig blå 

ringkernetrafo på ca. 6 x 6 cm 

og med 8 regulerede spændingsforsyninger, 

samt en Burr 

Brown PCM1793 DAC med en 

24bit/192 kHz konverter og et 8 

gange oversamplings filter. Den 

interne opsampling benytter 

sig af wen 24bits/352.8 kHz 

processor. Så dataéne på papiret 

ser fine ud. 

Der er et vridningsstabilt chassis, og 

vi finder en blanding af små diskrete- 

og smd komponenter og ICére. Der 

sidder en enkelt intern netsikring, som 

vi selvfølgelig udskifter med en fra 

tyske ahp (se nederst). 

I brugtagningen er ligetil. Netstikket 

monteres, den digitale signalkilde forbindes 

enten via lysleder (også kaldet 

Toslink), SPDIF (Coax) eller via USB fra 

computeren. På 300Dérens front lyser 

samplingsfrekvensen, når apparatet 

er låst til det indkomne signal. Input 

knappen til højre på fronten skifter i 

en sekventiel rækkefølge imellem de 

forskellige indgange. 

Simaudio anbefaler en tilspilningstid 

på min. 400 timer, og på bedste 

high end vis råder firmaet også til at 

netkablet ikke lægges klods op ad de 

følsomme phono kabler, og hvis det alligevel 

ikke kan undgås helt, så skal de 

krydses i en 90 graders vinkel. Et godt 

råd, ganske fornuftigt og ganske gratis. 

Ofte ser vi, både på hifi messer og 

hjemme hos folk, en ormegård af net- 

og signal kabler smidt oveni hinanden. 

At Simaudio giver de her små fifs synes 

vi er guld værd, og værd at tænke over. 

På 300Dérens bagside finder vi to 

sæt udgange, et sæt Phono/RCA og et 

sæt XLR, begge kommer med et output 

på 2.0 V og en udgangs impedans på 

100 Ohm. Og der er RIGELIG med 

plads til selv de voldsomste phono stik. 

Manualen gør udtrykkeligt opmær- 

ksom på, at man bør foretrække de 

balancerede XLR udgange hvis det er 

muligt. DACén accepterer digitale signaler 

helt op til 192 kHz og 24 bit, USB 

indgangen dog kun maks. 48 kHz ved 

en dybde på 16 bit. 

Hele herligheden vejer kun ca. 3 kg, 

så både postvæsenet og vores kiropraktor 

var glade, at det ikke var en 

Krell mono blok eller to som ankom til 

testen. 

«Bassen er dyb og autoritær, 

vi lyttede fx til Feel´s Like 

Heaven fra danske Laid Back 

som Moon serverer med en 

dejlig pondus og overskud» 

Ibrugtagningen er dejlig nem og 

ligetil. Dog gøres vi opmærksom på, 

at konverteren helst skal stå tændt 

hele tiden, og det var derfor at vi lod 

300Déren stå med strøm på i tre døgn, 

før vi begyndte at lytte seriøst. Også 

dette er et godt råd at følge, efter tre 

dages opvarmning kom der et klart 

bedre defineret dybde perspektiv og 

opløsning fra Moon 300D. 

Bassen er dyb og autoritær, vi lyttede 

fx til Feel´s Like Heaven fra danske 

Laid Back som Moon serverer med en 

dejlig pondus og overskud. 

Beethoven, Symphony No. 2 in D 

major, op. 36 – I. Allegro molto med 

Royal Concertgebouw Orchestra og 

Mariss Janson ligefrem smyger sig ind 

på lytteren. Der er en dejlig afslappeth- 

ed i lydbilledet, i mine noter står der 

igen og igen ord som ”analog klang”. 

Dette er absolut ikke en hård klingende 

digital maskine, men en super blød og 

detaljeret og vellydende konverter. 

Det mandlige kor bagved Kari Bremnes 

i Sangen Om Fyret Ved Tornehavn 

lyder næsten som om det er på vej fra 

din bagvæg og ind i din stue, mens der 

i slutningen af nummeret bliver spillet 

vildere og vildere på percussion og 

udfordrer både dit anlæg og 

dine trommehinder. Begge 

dele klarer Moon særdeles 

flot. 

300Dérens dejlige runde 

klang afsløres meget godt på 

klaveret på Eva Dahlgrens 

intro til den smukke sang 

Lai Lai. Overtone strukturen 

er helt fantastisk, det er som 

om vokal, klaver og de andre 

instrumenter er nemme at 

adskille hvis man har lyst til det. Alligevel 

er de en helhed, som man bare kan 

nyde. Alt er blødt; koret og guitarerne 

smelter sammen. Nu kan man så frygte, 

at denne blødhed går ud over dynamikken, 

men her tager man fejl. Der er 

nemlig masser af lynhurtige bitte små 

dynamiske udladninger, og konverteren 

er bestemt ikke ”langsom” eller sløv. 

Og dybde perspektivet er rigtig godt 

for denne prisklasse, det er ganske 

enkelt en fornøjelse at høre musik, og 

ikke dissekere og anmelde lydkvaliteten. 

Vi prøvede den også med et USB 

kabel fra tyske Aqvox til ca. 160 Euro, 

ca. 1250 Norske Kroner. Dette gav lige 

en tand mere HighEnd feeling, og en, 

om muligt, endnu blødere og bredere

lyd. Og vi tweakede den vha en lille 

finsikring fra tyske ahp (http://www. 

audiophiles-hifi.de/), hvilket gav en 

endnu bedre lyd. Prisen på ca. 13 Euro 

for denne lille forbedring er faktisk 

latterligt lav. At ikke alle seriøse HiFi 

producenter monterer disse små vidundere 

fra starten er mig stadig en gåde. 

Men nu er tricket givet videre. 

Hele mellemtone registret er åbent 

og fyldt med små delikate detaljer. 

Man skal godt nok en ordentligt tand 

på prisstigen opefter for at få en mere 

”analog” klingende konverter. Ofte 

er vi stødt på det engelse ord PRAT, 

som står for pace, rhythm and timing, 

hvilket meget godt summerer det vi har 

oplevet med 300Déren. Det betyder at 

alting så at sige falder i hak, puslespillet 

bliver til en helhed. 

USB indgangen er lidt mere forgivende, 

dermed sagt at den ikke er 

helt så knivskarpt i at afsløre unoder i 

dit anlæg hvis du fx har et lidt spidst 

klingende udstyr, så afsløres det, men 

ikke på irritende vis. De digitale SPDIF 

indgange er en lille bitte smule mere 

præcise i deres fremtoning, og via USB 

er der et lille slør, som faktisk og imod 

min fornuft klæder musikken! Min 

umiddelbare sammenligning er, at man 

nogle gange har et lille soft-filter foran 

sin kamera linse (i de rigtig gamle dage 

brugte man næsefedt!), for at få et lidt 

blødere udtryk på sine fotografier. Jeg 

oplever lidt det samme, når jeg lytter 

via USB indgangen kontra SPDIF indgangen. 

En anelse mere blød, og ikke 

helt så fanatisk og præcist, og alligevel 

åh så dejlig. Det gode er så, at jeg 

faktisk i de fleste tilfælde godt kunne 

lide denne romantisering, omend den 

måske er en knivspids mere upræcis. 

Smag er jo (heldigvis) forskellig! 

Et andet godt eksempel er fra Linn- 

Records. Sir Willard White synger 

Eriskay Love Lilt. Sangen starter med 

et flot indspillet piano, og en akustisk 

guitar, som gengives flot i rummet, og 

den Jamaicanskes barytons stemme 

kommer flot ud af pappet. 

Sidste musikeksempel er fra Paul Simons 

nyeste, og bestemt fremragende 

skive So Beautiful Or So What. Sangen 

Love And Blessings starter helt klassisk 

med guitar og den så velkendte vokal, 

mens trommerne kæles for i baggrunden. 

I omkvædet kommer der så pludselig 

et kor som kunne være direkte fra 

bomuldsmarkerne i Amerika´s sydstater: 

Ain’t no song like an old song, Bop 

bop a whoa, afgrundsdyb. Musikken 

minder meget om den gamle plade Graceland, 

omend lydkvaliteten er meget 

mere gennemsigtig. Og med 300Déren 

er det vanedannende at høre musik, og 

gå på opdagelse i hele musiksamlingen. 

Paul Simons flotte stemme, som jeg er 

opvokset med og mener at jeg kender 

så godt, står lyslevende foran anlægget. 

Denne plade har også et lille glimt 

i øjet, idet Simon nogle gange kommer 

med små sætninger som man synes 

at have hørt før, fx: If an empty train 

in a railroad station, Calls you to its 

destination. 

Det er sjovt at høre musik med 

Simaudios konverter, så enkelt kan 

det siges. Og det er vel også det som 

det hele drejer sig om, og ikke at sidde 

og analysere de små bits vandring fra 

kilden og til højttalerne. 

USB indgangen accepter jo desværre 

kun signaler op til maksimum 48 kHz. 

Så Moon 300D er ikke for musikelskere 

udelukkende med computer baseret 

musik. På den anden side, er man først 

en gang faldet for Moon´s lyd, vil det 

være nemt at købe en lille USB til SPDF 

konverter (fx M2Tech´s hiFace), og så 

forbinde dens digitale udgang vha. et 

seriøst coax kabel, og så få glæde af 

300Dérens smukke klang. 

På sangen That’s Amore synger 

Dean Martin: 

When the moon hits your eye 

Like a big-a pizza pie 

That’s amore 

Vi kan kun tilslutte os dette, og vil hermed 

sige, at denne konverter lyder så 

godt, at for dem som lægger øre til den, 

kan det meget vel blive kærlighed ved 

første klik. 3 


Importør Norge: Acoustic Tuning 

Importører Sverige/Danmark: 

www.high-performance.dk 

www.stylusaudio.se 

83

3 3 3 Produkt: OPPO BDP Text 95 SACD / Blu-ray multispiller 

86 

Grenseløs! 

Ikke bare er dette en av de best lydende CD/SACD multispillere på markedet uansett pris, 

men den kan som verdens første sonefritt avspille både vanlig DVD og Blu-ray fra alle verdenshjørner 

og ta inn alle digitale signaler fra Nett og minnebrikke. En virkelig sensasjon 

med skyhøy musikalsk gøyfaktor! 


Historien gjentar seg; idet de 

fleste regner CD- spilleren 

som død og begravet, kommer 

et produkt som spiller 

CD-plater med mer fynd og klem enn 

de fleste USB-Dac’er i prisklassen og 

med enda bedre oppløsning på SACD, 

DVD Audio og Blu-ray audio (Pure 

Direct) både i stereo og multikanal. I 

testmodellen BDP-95 er det til og med 

balanserte utganger i hovedkanalene. 

Pluss at den gjengir både lyd og bilde 

til samtlige DVD’er og Blu-ray innpillinger 

i alle soner. Og-puh- at den dessuten 

fungerer som et glimrende 32 bit 

Dac med høy oppløsning fra eterkilder 

eller PC/Mac. Ja også egne opptatte 

CD-ROM pluss kommersielle Reference 

Recording innspillinger med superhøy 

oppløsning kan spilles direkte. Og det 

hele til rundt ti tusen norske kroner! 

En fantastisk digitalavspiller for 

den moderne Askeladd som vil ha noe 

som fungerer like bra til lands som til 

vanns- og i luften… 

VEL BLåST 

Oppo multispiller BDP-95 er bokstavelig 

talt grensesprengende da den med 

enkelt og rimelig ekstrautstyr i praksis 

er sonefri, også med Blu-ray. Dette som 

den første i verden, såvidt vi vet. Og 

den er klar for 3D bilder, for dem som 

har glede av det. Det viktigste er likevel 

at denne siste Oppo låter helt glimrende 

og forsvarer prisen selv som en 

stereo CD/SACD avspiller. Men den kan 

altså så veldig mye mer 

At her er puttet inn såpass mye 

elektronikk i en ”vanlig” CD/DVD boks 

at her også må benyttes kjølevifter, er 

en smule kompromiss som likevel aldri 

ødela vår begeistring for den særdeles 

jordnære og dynamiske lydkvaliteten i 

denne spilleren. Dette i en viss motsetning 

til tidligere OPPO-spillere som har 

vært genierklært av både magasiner og 

nettskribenter. Disse har opplagt vært 

gode kjøp om man absolutt må ha en 

spiller for absolutt alt, men var og er 

slett ikke bedre enn enklere ustyrte CD/ 

SACD spillere til samme pris om audio 

er avgjørende. Denne siste toppmodellen 

fra Oppo er et enda mye bedre kjøp 

for alle, både for film- og musikkentusiaster! 

5 FOR PRISEN AV 1? 

Man skal uansett være veldig naiv for 

å tro at man får noe ”gratis” når man

velger er produkt som skal gjøre alt, 

fremfor et spesialistprodukt til samme 

prisen. Og uten å ha anledning til direkte 

sammenlikning med for eksempel 

Sony sin fremragende 2 kanal SACD 

spiller til en noe høyere pris, så antyder 

hukommelsen at denne eksepsjonelle 

lavpris high-end spilleren fra SACD formatets 

utvikler nok er enda en smule 

mer finkornet og oppløst, men også litt 

mer ”flink” hi-fi. Men Oppo briljerer 

med større dynamisk kontrast og med 

et veldig kropplig lydbilde 

med glimrende musikalsk 

fundamant i grunntoneområdet. 

Dette selv om bassen nok 

går en anelse dypere på Sony 

og også på dyrere multispillere 

spillere som min egen 

Marantz til 5 ganger prisen. 

Klangbalanse og dynamikk 

på Oppo’en minner forøvrig 

veldig mye om sjokkgode 

Cambridge cd-spillere som 

riktignok er noe rimeligere 

(av de vi har hørt), men som 

også har mindre oppløsning 

og noe hardere ”kanter” enn 

Oppo. 

TREDIMENSJONAL I STEREO 

Men ikke bare er klangbalansen på 

Oppo deilig raus i øvre bass og nedre 

mellomtone med solide og rene transienter 

som aldri flyter ut, og med en 

jovialitet som gjør musikken veldig 

naturlig og levende. Særlig på musikkvideoer, 

hvor man også ser artistene i 

sylskarpe bilder, oppleves lyden veldig 

jordnær samtidig som den engasjerer 

og begeistrer. I hvert fall undertegnede 

vil ikke bytte bort mer ”oppløste” 

lydbilder fra dyrere spillere med litt 

fyldigere bass og mer eksponert topp 

mot Oppo’ens dynamiske og ærlige 

spillestil som oppleves minst like ekte. 

Her er vi selvsagt inne på smak og 

behag, men den kontante og dynamiske 

spillestilen på Oppo gir meg en uventet 

god musikkopplevelse som knapt bare 

kan forklares med at spilleren matchet 

kinoanlegget med Electrocompaniet 

AW 180, AR M-1 pre og XTZ Divine 

særlig godt. 

At også dybde- og romperspektivet 

er fremragende i kun 2 kanaler, er på 

mange måter en spiker i kisten for multikanal, 

etter min mening. I motsetning 

til hva mange tro, er den holografiske 

tredimensjonaliteten langt mer presis 

med 2 kanaler enn med multikanal om 

man sitter i optimal lytteposisjon! 

Likevel er det med BDP-95 enkelt 

å utvide til 3 frontkanaler (mange 

innspillinger fra slutten av 50-årene 

og begynnelsen av 60-årene leveres 

fra Mercury og RCA Living Stereo 

med 3 aktive frontkanaler på SACD og 

DVD Audio.) Også ”Quadro”, 4 kanal 

surround uten senterkanal, kan være 

en opsjon. Og selvfølgelig 5, 6 og 7 

kanaler med eller uten en eller flere 

subbasser med valgfrie delefrekvenser 

i flere trinn mellom 40 og 250 Hz. 

Gjøres alt dette pinlig korrekt, vil et slik 

multikanal system fungere glimrende. 

Men har du et rimelig brukbart rom 

akustisk sett, så vil de samme pengene 

gi et langt bedre resultat med et mer 

raffinert 2 kanals anlegg, spesielt om 

du prioriterer musikkbiten enda høyere 

enn filmlyden. 

Og for å gjøre det hele nærmest 

perfekt; Oppo 95 har innebygd volum 

som gjør at maskinen kan drive både 

effektforsterker og aktive høyttalere direkte, 

både i stereo og multikanal. Dette 

gir meg en idé til et komplett system 

med både topp bilde og lyd til en pris 

som er langt gunstigere enn jeg hadde 

drømt om var mulig. Den jobben gleder 

jeg meg til å gjøre til neste blad, før 

høststormene igjen kaster seg over oss 

GOD CD-SPILLER 

Oppo 95 er et fantastisk kjøp i et 

kombinert film/musikkanlegg i både 

multiknal og stereo, men det er også et 

godt kjøp for hi-fi entusiaster som først 

og fremst er på jakt etter sin siste CDspiller, 

og som opplever filmbiten som 

en bonus. Og selv om det ikke finnes all 

verdens musikkinnspillinger på Blu-ray, 

SACD og DVD Audio, vil du utvilsomt 

begynne å shoppe på Internett etter 

disse når du først får høre hi-rez digital 

som signalkilde. 

Men også billedbiten er bra, veldig 

bra faktisk. Men det er vi bortskjemt 

med også fra mellomdyre og dyrere 

spillere fra bl.a. Pioneer, Denon og 

Marantz. Selv med lang fartstid som 

videoprodusent er jeg imidlertid noe 

rusten på den digitale billedbiten, 

så jeg reserverer meg når det gjelder 

kvalitetsvurderingen av denne ved 

bare å hevde at jeg personlig ikke er 

i stand til å se praktisk forskjell (med 

nye, dyre briller) fra liktprisede og 

dyrere spillere fra nevnte produsenter 

på mitt 3,5 meter brede Cinemascope 

lerret og JVC D’Ila førstegenerasjons 

projektor. 

KONKLUSJON 

På de få årene Oppo har vært på markedet, 

har de innarbeidet seg et rykte 

som en veritabel prisbombe. Tidligere 

modeller som vi har testet har da også 

vært fremragende i forhold til alle 

muligheter med nærmest alt av digitale 

sølvplater. Vi mente likevel da at en 

dedikert CD-spiller ville være et bedre 

kjøp for musikkelskere som uansett 

ikke er interessert i hverken multikanal 

eller film, og som beste fall kan 

strekke seg til å betale noen 

hundringser for muligheten 

for film og SACD, DVD Audio 

og andre formater som 

knapt nok er relevante for 

deres musikk-smak. 

Denne gangen har konstruktørene 

imidlertid fått 

til en spenstig og særdeles 

underholdene lydgjengivelse 

via balanserte stereoutganger 

som med vanlige CDplater 

er såpass musikalsk 

tilfredsstillende at all skepis 

til utvannet kvalitet i komplekse 

multispillere forsvinner. 

Det blir ikke mindre 

interessant at her gså leveres 

innebygget volumkontroll 

både for stereo og multikanal. 

Dette oppleves dermed i utgangspunktet 

som en forbasket god CD-spiller 

med skyhøy gøyfaktor, flott grunntone 

og en dynamisk kontrast som 

får musikken til å sitre av spilleglede 

og engasjement. Et greit alternativ til 

prisen selv om dette er det eneste ved 

denne maskinen du er interessert i. 

For et mellomklasse kombianlegg 

i grenselandet til high-end er dette 

imidertid en helt fantastisk digital 

signalkilde som også kan benytte til 

streaming og annen nedlastning også 

av filmer som også i dette landet snart 

er klare for helt lovlig nedlasting, 

samtidig som den er helt superb på hirez 

audio. Den kan til og med avspille 

de fantastiske Reference Recording 

CD-ROM platene med full oppløsning 

i farta. Og kan når som helst utvides 

til multikanal fra 3-8 kanaler med for 

eksempel aktive høyttalere. Men først 

må du få hovedkanalene på plass! 

Nærmest grenseløs god er Oppo 95 

derfor på det meste, og fullstendig 

uten respekt for de begrensninger som 

hittil har vært uunngåelige på Blu-ray 

filmer , musikkvideoer og lydplater 

med hensyn til kunstige landegrenser , 

antall lydkanaler og hi-rez oppløsning 

av ulike systemer både for musikk og 

film, fra sølvplate, harddisc, etermedier 

og minnepinne. 3 


+ kr. 700 for ”sonefri” Blu-ray 

Importør: Noble Management 

AS, Tananger 

87

3 3 3 Del2 Luksus budsjett stativhøyttalere: Epos M12i 

88

større = bedre? 

Epos øker størrelsen og bassen går utvilsomt dypere uten at dette går ut over andre 

viktige lydkvaliteter. Er større simpelthen bedre når prisen forblir den samme? 

Britiske Epos er en av stayerne på det europeiske 

markedet, men har i mine øyne og ører vært 

en litt traust billighøyttaler med ”engelsk” lyd. 

Riktignok har jeg gjentatte ganger opplevd 

at importøren har hatt usedvanlig god lyd på 

messer, men jeg har avfeid det med at Tor Aamodt simpelthen 

er god til å sette opp og demonstrere i små, vanskelige 

rom. Jeg har også med et glis kunne konstatere at han har 

brukt uvanlig kostbar signalkilde, forsterkeri og kabler til 

sine rimelige stativhøyttalere. Og det er jo høyttaleren som 

får både rosen og risen for lyden selv om både du og jeg vet 

at den er absolutt avhengig av det som slippes inn på de biwirede 

terminalene. Og selv den rimeligste budjetthøyttaler 

vil kvittere med entydige lydforbedringer og bedre bass med 

en stor og god forsterker som tvinger elementene til start og 

stopp på kommando. 

LITT TEKNISK 

Jeg var derfor helt uforberedt på at en Epos uten særlig dikkedarer 

kunne spille så bra-og så moderne- som vi opplevde 

det med Aura Note. Førsteinntrykket var at høyttaleren er 

minst like bra som alle de andre; bortsett selvfølgelig fra 

oppløsningen og diskanten på den nesten dobbelt så dyre 

Elac. Men bassen var utvilsomt både bedre og gikk dypere 

enn samtlige så langt. Likevel oppgis bassen å gå ”bare” til 

54 hz og diskanten ”bare” til 20kHz i brosjyren. Dette virker 

kanskje skuffende for noen. For meg indikerer det en seriøs 

produsent som ikke farer med bløff… 

Selv om utseendet er traust, så virker kabinettet 

testpanelet 

TROND TORGENSSKAR: 

Luftig, dynamisk, med betydelig fundament, spenst og 

rytmisk fokus. Kommuniserer musikken som ei kule. 

Forsvinner helt i lydbildet, men insisterer på å bli hørt! 

Selv om den ikke er stor, har den en nesten eksplosiv 

kvalitet som gjør at musikken frigjør seg fra kassa og får 

liv. Nyanser og trøkk så det holder, likevel eleganse og 

evne til å være sober nok når kammerstykkene ble spilt. 

Knivskarp på plassering. En musikalsk bombe av en høyttaler! 

Kan ha en tendens til å låte ørlite hardt i toppen, men det 

går seg til ved innkjøring. Gis den elektronikk som klarer 

jobben med å ivareta klang og kroppslighet, kan resultatet 

bli skremmende realistisk, prisen tatt i betraktning. 

Feltets bombe nummer to. 

JAN MyRVOLD: 

Her oppleves en frevensgang som på begge sider av en 

utmerket mellomtone er mer ustrakt enn vanlig så langt, 

men uten å miste homogenitet eller får tendenser til 

hengekøye. Det viktigste er likevel at lyden er totalt uanstrengt 

og avslappet uten å være kjedelig, snarere tvert 

imot, for her er en kontant snert i mellombassen som gir 

rytmisk fremdrift. 

Klangen oppleves som rimelig nøytral og ufarget, men 

er samtidig en anelse frempå i forhold til PSB. 

(375x185x250mm) på den mer påkostede M121 meget solid 

med sin vekt på 8,1 kg. Selv om det er snakk om ren kassefasong, 

piffer frontdekselet opp utseendet ganske så betydelig. 

Bare synd at vi raskt peller av dette når vi skal lytte mer 

seriøst. 

Bak trekket skjuler det seg en 25 mm metalldome og et 

165 polymer konelement med faseplugg, mens delefilteret er 

førsteordens med mekanisk øvre avrulling av bass/mellomtone. 

FøRSTEINNTRyKK 

Jeg har lenge vært av den oppfatning at de ganske små stativhøyttalere 

spiller generelt ”bedre” enn større greier, selv om 

bassen på de større gjerne går en anelse dypere eller effektiviteten 

er ørlite høyere. Jeg var også litt skeptisk til metalldomen 

av ”gammeldags” aluminium på dette testeksemplaret, 

da både softdomer og mer eksotiske metallegeringer som 

beryllium eller titanium, for ikke snakke om en god bånddiskant, 

er blitt stadig mer vanlig også i helt rimelige høyttalere. 

Det var da også enkelt å høre at vi hadde å gjøre med 

en litt viltrere variant av arten på denne høyttaleren, men 

resultatet var bare en anelse piff i toppen, uten antydning 

til metallisk lyd slik som fryktet. Og med den fyldige bassen 

fungerte dette i glimrende balanse, uten at det ble noen frekvensmessig 

hengekøie. Det litt større kabinettet var uansett 

bare positivt for lyden, helt på tvers av egne fordommer. Det 

syntes også testpanelet… 

Pris. NOK 7 825 

Importør: TAA Import AS 

Den dynamiske kontrasten er uansett helt eksemplarisk 

for prisklassen- og vel så det. Dynamikken er virkelig 

super! Epos har også dagens reneste artikulsasjon så 

langt, og er i tillegg både glatt og harmonisk. Overtonestrukturen 

oppleves som særdeles frodig, men samtidig 

ren og klar. Testpanelet visste ikke prisen før lytting, men 

vi gjettet alle på nesten det dobbelte av det som er korrekt 

pris. Vi var likevel henrykt over at bransjen kan tilby så 

bra lyd til så lite penger. 

Lydkvaliteten er rett og slett imponerende god uansett 

pris, og et løp og kjøp tilbud om senere oppgitt pris på 

mindre enn kr. 8.000 er korrekt! 

ANDERS ROSNESS: 

Stor og avsluppet lyd med den beste bassen så langt! 

Gjengivelsen er både rytmisk og musikalsk og med et 

usedvanlig stort og tredimensjonalt rom med god plass 

mellom aktørene. Men her er ikke bare storhet og dyp 

bass; også klangen er usedvanlig rik og detaljert med 

god og naturlig beskrivelse av kjente toner og overtoner 

fra messing og strykere. Diskanten er kanskje en anelse 

frempå, men den er samtidig oppløst og nyansert. Det 

viktigste er likevel at denne høyttaleren så tydelig får med 

budskapet i musikken, nesten uansett type. 

89

3 3 3 

90 

Del2 Luksus budsjett stativhøyttalere: Vienna Acoustic Haydn Grand 2 

Aristokrat 

Dette er en av de dyreste høyttalere i testen, og den hvite pianolakken 

koster en tusing ekstra. I begge tilfelle er dette likevel et særdeles godt 

tilbud fra Europas klassiske musikkhovedstad. 

Denne østerisk konstruerte og produserte høyt- 

taler oser klasse med et kabinett og en lakkfinish 

som er eksepsjonell. Dette pluss en fix 

detalj ved sammekopling av softdomen og bassreflekshullet. 

Dette gir et flott utsende, og bedre lyd ved en mer punktformig 

signalkilde og at tidligrefleksjon fra domen reduseres. 

Også høyttalerterminalene er hakket mer solid enn de fleste. 

Historien vi har har hørt om at Vienna Acoustics subsidierer 

denne minste modellen simpelthen for å kunne tilby en 

komplett serie fra “budsjett” til super high-end (Klimt-serien) 

uten å kompromisse med kvaliteteten, virker plausibel. 

Det er likevel da vi begynner å spille at vi fatter storheten 

i denne lille høyttaleren. For Haydn Grand 2 er så perfekt 

balansert og med en så jevn parade av gode egenskaper, at 

man noen øyeblikk lurer på om det EGENTLIG er noe vits 

testpanelet 


Nydelig finish, oser klasse og gjennomført konstruksjon. 

Luftig og velopplagt diskant, uten helt å være i Elac-klasse. 

Åpen og utstrakt mellomtone med evne til nyansering 

som gir instrumenter og stemmer det ørlille ekstra anstrøket 

av nærvær og realisme. I likhet med PSB er den helt 

uanfektet av genre, og legger for dagen en avslappet selvfølgelighet 

som bare assossieres med dyrt utstyr. Sikker 

på at prisen stemmer? Bassen går rett og slett naturstridig 

dypt og er «i rommet» på en måte man sjelden hører med 

mindre konstruksjoner. Nydelig romgjengivelse og svært 

realistisk evne til plassering. Kunne vært hakket mer 

dynamisk frigjort, men det kan komme med lengre innspillingstid. 

Bombe nummer tre! 

ANDERS ROSSNES 

Klasselyd! Her kommer det en meget godt oppdratt 

musiker fra et møblert hjem. Musikken låter helt friggjort 

fra den elegante fysiske fremtoningen denne forseggjorte 

stativhøyttaleren er, og i tillegg til dagens suverent beste 

bass, opplever vi usedvanlig raffinert lyd med et stort og 

dypt lydbilde. Denne gjengivelsen av favorittmusikken 

med dyrere greier. OK, opplevelsen fortar seg, men tankene 

viste seg å ha streifet flere av oss! 

For her er det aller meste med, inklusive et lydbilde med 

formidabel størrelse og en dypbass som kun ble avslørt av 

elektronisk discomusikk. Ved “normale” lydtrykk var gjengivelsen 

med det meste av stemmer og akustiske instrumenter 

milevidt over forventet budsjettnivå. Og selv om diskanten 

og kjappheten helt øverst ikke fullt ut var i klasse med Elac 

(Noen vil likevel foretrekke den mer avslappede og servile 

domediskanten fremfor den mer imponerende og mer 

dominerende Heil-diskanten), var det totale lydbildet mer 

homogent og med dypere, jevnere og fyldigere bass. 

Pris: NOK 10 995 + 1 000 for pianolakk = kr 11 995 

Importør: Interconnect AS 

«Haydn Grand 2 er så perfekt balansert at 

man noen øyeblikk lurer på om det EGENTLIG 

er noe vits med dyrere greier» 

i alle sjangre er det vidunderlig lett å like, også fordi 

dynamikken er like overbevisende som alt det andre. 

Dette er virkelig en klassehøyttaler med nærmest perfekt 

frekvensbalanse, inkludert en størrelse på lydbilde og 

artister som virker nærmest naturstridig å komme fra en 

mellomstor stativhøyttaler. 

JAN MyRVOLD 

Helt klart dagens vakreste – og sikkert blant de mest 

påkostede. Det høres umiddelbart! Her er alt på stell, inkludert 

dagens suverent beste bass. Her har den forøvrig 

usedvanlig lettflytende musikken en virkelig solid fundament 

å bygge på. Det hele låter uanstrengt og delikat med 

en nærmest perfekt klangbalanse. 

Selvfølgelig er det her både lineært og homogent i den 

brede frekvensgangen. Lyden er utpreget organisk, men 

har samtidig god stofflighet. Tross en varm og fyldig 

klangbalanse, som gjerne kamuflerer detaljer, oppleves 

likevel her et yrende vell av mikrodetaljer og generell flott 

dynamikk. I mitt vokabular er alt dette indikasjon på ekte 

high-end. Uansett er denne noe dyrere østerrikeren i en 

klasse for seg.

3 3 3 Del2 Luksus budsjett stativhøyttalere: Focal Chorus 

92

størst 

Vår erfaring er at prisen gir en bedre indiksjon på generell lydkvalitet enn 

størrelse, prinsipp og antall elementer. Men vi begynte å tvile med denne 

franskmannen som var større, mer lettdrevet -og med dypere bass enn de 

fleste – samtidig som prisen er midt på treet. 

Mine personlige fordommer indikerer at jeg 

vil være veldig forsiktig med å velge store, 

billige høyttalere fremfor mer kompakte 

varianter. Også derfor er jeg veldig positiv 

til stativhøyttalere som nesten konskvent 

låter langt bedre i 90% av frekvensområdet, og med mindre 

enn forventet kompromiss helt nederst. Med hensyn til maks 

effekt er her ofte bare en anelse mindre trøkk på full guffe. 

Vel og merke om prisen er omlag den samme. 

Men da prisen på Focal Chorus er nesten den samme som 

på omtrent halvparten så store kreasjoner fra Dali og PSB, 

er vi ikke forundret over at en sammeliknende knakktest 

indikerer mye stivere kabinett hos de minste. Men samtidig 

er det med større kabinett enklere å senke resonnansen på 

testpanelet 


Låter stort og mektig og har absolutt evne til å trekke 

lytteren inn i musikken. Men det skorter litt på presisjon 

nedover. Kanskje den trenger større forsterkerresurser? 

Skalerer glimrende og låter enda større enn den er, litt på 

bekostning av presisjon og nyanser. 

ANDERS ROSSNES 

Det låter stort og flott, men ikke uventet noe mindre 

nyansert enn på den dyrere Vienna fra forrige runde. 

Her er generelt mer farging; mer høyttalerlyd og mindre 

friggjorthet enn mange av de mindre modellene. MEN så 

er den også kapabel til å gjengi store ensembler med et 

særdeles generøst lydbilde. Kanskje litt FOR generøst da 

transientene ikke starter og stopper fullt så presist som 

på de fleste andre. Her er det uansett både fordeler og 

basselementet uten å stjele effekt oppover. Og bassen på 

Focal går omtrent like dypt som den mye dyrere Haydn 

Grand 2 selv om grunntonenivået ikke er helt så fast i fisken. 

Men dette låter uansett som et ganske “stor” høyttaler, og 

selv om den omvendte Focaldomen ikke er fullt så velintegrert 

i totallyden som de beste, låter det hele utmerket med 

en stor, fyldig og rimelig oppløst lyd med krutt oppover. 

Dette blir nærmest en Haydn 2 uten kryss og b. En i test- 

panelet mente at dette var et av de beste kjøpene og et fornuftig 

kompromiss hvor en anelse raffinement ofres for 

mer storslagen lyd enn prisklassen vanligvis tilbyr. 

Pris NOK 7 990 

Importør: Mono 

«En anelse raffinement ofres for mer 

storslagen lyd enn prisklassen vanligvis tilbyr» 

ulemper med et større system som må tåle visse kompromisser 

for å holde den lave prisen; inkludert en dyp, men 

litt ujevn bass. 

JAN MyRVOLD 

Bassen går dypt, men har ikke stramheten og dynamikken 

nedover som Vienna og mange av de andre. Men 

dette er uansett en ganske så innbydene sak med en generelt 

generøs lyd og mye organisk varme i mellomtonen. Vi 

opplever et stort lydbilde og høyttaleren skiller godt mellom 

stemmene i koret på vår testplate. Den rause lyden 

er også luftig og lett oppover, men ikke på langt nær like 

homogen og avslappet som Vienna og et par andre. 

Men her er det uansett mye å glede seg over, som krispe 

detaljer og kontante transienter. Man får både bokstavelig 

og billedlig en usedvanlig stor høyttaler for lite penger. 

93

3 3 3 

94 

Del2 Luksus budsjett stativhøyttalere: Konklusjon 

Mange vinnere! 

Denne gruppetesten viser ikke bare at prisklassen rundt kr.10.000 tilbyr overraskende 

god lyd, også i bassen. Etter Fidelity’s mening er den et like godt eksempel på hvorfor 

“terningkast” som evalueringsverktøy er for upresist.

Elac 310 CE med sin glitrende 

gode Heil-diskant og metallkabinett 

den høyttaleren i 

denne testen som på viktige 

punkter kommer nærmest 

ekte high-end, og det til en utrolig lav 

pris, selv om denne er høyere enn de 

fleste andre. Også bassen er formidabel, 

men da bare i forhold til den minutiøse 

størrelsen. Denne kompakte designhøyttaleren 

har derfor både positive og 

ikke fullt så positive egenskaper som 

er helt avhengi av brukerens – ikke 

«Det råeste designet 

og den frekkeste 

konstruksjonen i 

denne omgangen er 

Elac som har viktige 

kvaliteteter som er 

hårreisende bra» 

«den viktigste 

konklusjonen er at 

10-tusen kroners 

høyttaleren er mer 

seriøs hi-fi enn hva vi 

hadde drømt om» 

testerens – smak og prioriterte behov. 

Dette er er en rød Ferrari kamuflert 

som minimonitor. 

Men om jeg skulle prioritere optimale 

lydopplevelsen med like stor vekt 

på hele det gjenskapte lydbildet, også i 

dypbassen som kan bli litt spinkel med 

Elac,ville jeg ha foretrukket Vienna 

Acoustic Haydn Grand 2 – en liten 

BMW – om pengene strakk til. (Se også 

full test annet sted i bladet.) 

Men bi litt; i motsetning til mange 

småhøyttalere som er litt småfeite i 

mellombassen (grunntonen) noe som 

gjør det vanskeligere å skjøte på med 

en sub, er bassen på Elac jevn og stram 

helt til den brått forsvinner. Den er 

derfor som skapt til å kobles opp mot 

en liten, kjapp aktiv bass. Og på Aura 

Note er det faktisk pre-utgang for enkel 

oppkobling! 

En liten, men god aktiv sub kan gi 

akkurat den tyngden, storheten og det 

solide musikalske fundamentet som 

kan gi dette systemet en tilnærmet 

high-end lydkvalitet i et moderat stort 

rom. Og da snakker vi om et anlegg 

til mindre enn kr.50.000 som tar liten 

plass og er lekkert å se på fra manges 

ståsted Et visst kompromiss må man 

likevel forventes i forhold til et “ekte” 

high-end anlegg; her er ikke ubegrenset 

med muligheter for å øse på med fullt 

diskoteknivå.... 

Men er designet tilstrekkelig frekt 

til at du godtar en anelse mangel på 

homogenitet og en litt lett mellomtone, 

tross prisen – eller at du 

planlegger å gå videre med en sub- er 

dette så opplagt høyttaleren for deg! 

Elac er overlegent best på det den 

er virkelig god på i øverste halvdel 

av frekvensmrådet, men er også litt 

vanskeligere å få til samtidig som den 

er blant de dyreste.Og den lekreste, 

og morsomste og... 

“BEST” LyD 

Den generelt “beste” lyden, helt uten 

dikkedarer, oppnår du likevel med 

Vienna Acoustic Haydn Grand 2 som i 

enda mindre grad enn Elac har behov 

for en sub. Den er også mer tradisjonell 

desigmessig, selv om finishen er 

formidabel, ikke minst i sort og hvit 

pianolakk. Og selv om den er litt dyrere 

enn gjennomsnittet i denne gruppetesten, 

er ikke forskjellen særlig stor. En 

fantastisk vellykket stativhøyttaler! 

Men det kansje “beste” kjøpet finner 

du hos Epos, men bare om de sparte 

kronene er viktige for å realisere dette 

hi-fi prosjektet. Epos koster flere tusen 

kroner mindre, men gir likevel veldig 

mye av både frekvensomfang, størrelse, 

dynamikk og tredimensjonalitet som 

vi opplever hos Haydn, bare en anelse 

mindre fargerik og perfeksjonistisk 

på de fleste kriterier. Og altså bare 

en anelse... 

IMAGINE... 

Den enda litt mindre PSB Imagine 

B er likevel redaktørens favoritt selv 

om den ikke går fullt så dypt som de 

større høyttalere. Og så er den enda litt 

rimeligere enn Epos. Og PSB er etter 

min mening enda fastere i fisken med 

et enda bedre kabinett med en akustisk 

utformet baffel. Dette er muligens årsaken 

til at lyden så aldeles lettflytende 

og lett slipper ut av kabinettet uten å 

bli verken farvet eller fanget av dette. 

Den viktige grunntonen oppleves helt 

magisk på PSB. Paul (med Sue) Barton 

er noen smartinger. Vi gleder oss stort 

til å få den enda mindre modellen til 

snarlig evaluering... 

Også vår “budsjettreferanse” Dali 

Menuett er veldig tett på både PSB og 

Epos lydmessig, men er klart mindre 

enn disse og derfor med bitte små lydmessige 

restriksjoner helt nederst. Men 

samtidig merket vi oss at den kan spille 

med uvanlig høy lyd uten at bassen ble 

pudding. Frekvensgangen er veldig homogen 

og godt balansert i sitt usedvanlig 

lite og lekre kabinett både i edeltre 

og i hvit , silkematt pianofinish. 

Vienna, Epos ,PSB og Dali låter såpass 

likt at jeg er litt usikker på om jeg 

vil klare å skille dem ved en blindtest, 

selv om den dyrere Vienna er jevnt 

bedre på nesten samtlige parametre... 

Den lille og billige Tannoy’en er ikke 

fullt på høyde med de andre, men vil 

være glimrende til et noe rimeligere 

anlegg. Til prisen er den overraskende 

homogen og tredimensjonal. Og med 

utmerket bassgjengivlse, men bare i 

forhold til størrelsen. 

Litt skuffende opplevde vi vår gamle 

favoritt ProAc å være, men vi skylder 

på litt for liten forsterker. 

Noen nedtur var det langtfra med 

Focal Chorus som både var større i 

fysiske dimensjoner, noe som resulterte 

i tilsvarende stor lyd, men med 

mer kasselyd og mindre presisjon enn 

de beste småhøyttalere til samme pris. 

Men her er fint “snap” i mellomtonen, 

krisphet i diskanten og punsj der nede 

som gjør den til et interessant kompromiss 

selv om den låter en anelse 

hengekøye i vårt testrom sammen med 

Aura Note. 

KONKLUSJON 

Men igjen; det råeste designet og den 

frekkeste konstruksjonen i denne 

omgangen er Elac som har viktige kvaliteteter 

som er hårreisende bra, selv 

til en pris som er høyere enn de fleste 

andre. Men dette er også den mest 

krevende høyttaleren å komme helt i 

mål med... 

Men den viktigste konklusjonen er 

at 10-tusen kroners høyttaleren er mer 

seriøs hi-fi enn hva vi hadde drømt om. 

Men da må også signalkilde og forsterkeri 

være helt på høyden... 3 

95

96 

Fidelity nr. 54 kommer i månedsskiftet 

Slangeolje og 

snurrepiperier 

Med den grusomme mottagelsen enkelte gav vår gjesteskribent og vibrasjonsdemperene 

fra Entreq i forrige blad, tar vi opp hansken for å sjekker ut noen av de tilsynelatende 

mest skrullete oppgraderingstipsene med fullt lyttepanel. 

Vi i Fidelity er helt overbevist om at de mange til dels 

kostbare kabler, resonnansedempere og strøm- 

rensere og annet stort sett forbedrer lyden i større 

eller mindre grad. Det vi er i tvil om, er hvorvidt disse for- 

bedringene hadde vært større, eller i det minste like store, 

om man hadde brukt de samme pengene til bedre basisutstyr 

som høyttalere og forsterkere. Og ikke minst om disse 

ofte lett hørbare forandringene egentlig er forbedringer og 

om de adderes i effekt. Eller om de nøytraliserer hverandre? 

Det interessant med alle disse duppedittene, er likevel at 

de mest skrullete produktene gjerne har sin opprinnelse fra 

en helt annen industri hvor teknologien bak det er velkjent 

og velbrukt. At vibrasjonsdemperen fra Entreq kan ha en 

funksjon utover effekten av en like tung bibel til å dempe 

kasseresonnans fra høyttaleren, virker plausibel for oss, selv 

uten spesiell tro. Om den kan være verd pengene utover 

underholdningsverdien ved besøk i lydrommet, skal vi 

sjekke ut i neste blad… 

Vi skal også prøve forskjellig antistatiske midler, spesielle 

oljer som skal øke refleksjonsverdien på CD-plata, samt et 

apparat som beskjærer omkretsen av samme plate slik at 

den blir helt symmetrisk uten ”kast”, samtidig som skjærevinkelen 

reduserer reflekser fra laserstrålen (se bildet). 

Alt har sin tekniske forklaring, og ikke minst vibrasjonsdempere 

under signalkilde, forsterkeri og høyttalere kan 

ha en dramatisk effekt. Dessverre er virkningen på mange 

av disse tingene lite forutsigbar, så her dreier seg uansett 

om å prøve og høre med åpent sinn. Kjempegøy om noen 

av våre lesere sender redaktøren en mail med egne erfaringer 

rundt dette!

oktober/november – men først til abonnentene! 

DyRE OG BILLIGE HøyTTALERE 

Både redaktør og testpanel ble ganske overrasket over kvaliteten 

– og ikke minst bassgjengivelsen- på svært mange av de 

stativhøyttalerne vi har testet i dette bladet. Vi er ikke i tvil 

om at her har vært en generell forbedring i denne gunsige 

prisklassen, og vi må bare beklage at vi ikke fikk levert et bestilt 

eksemplar av den sagnombruste LS3/5a minimonitoren 

som var en sensasjon på tampen av forrige århundre. Denne 

hadde vel kostet rundt et halvt hundre tusen med dagens 

pengeverdi? 

Jeg husker den som overraskende god, men tror at de fleste 

7-8 tusen kroners varianter fra vår gruppetest både er bedre 

og er lettere å ha med å gjøre. Men forsterkeriet må være på 

høyden! 

I neste blad fortsetter vi uansett med å bruke vår all-round 

”vinner”, Vienna Acoustic Haydn 2 som referanse for å finne 

ut hva en av våre favorittfabrikanter, danske Dynaudio, kan 

makte i samme priskategori. Og er den doble prisen på den 

nye skjønnheten fra engelske B&W verd pengene når det 

gjelder lydkvaliteten av den flunk nye PM-1. Og hvor tett er 

den på vår mangeårige favoritt 805? 

Selvsagt kommer vi med en grundig evaluering av Coltrane 

2 som vi begynte på i dette bladet, nå med fullt testpanel som 

skal evaluere fordeler og ulemper i forhold til den fabelaktige 

– og fabelaktig kostbare Magico Q 5 som vi omtalte i forrige 

blad. Som man skjønner prøver vi både å finne gode produkter 

som mange spesielt interesserte musikkelskere kan ta seg 

råd til- og har plass for- samtidig som vi tester ut grensene 

for det mulige når det gjeder musikkreproduksjon pr. 2011. 

Og igjen; det har skjedd store forbedringer de siste par årene, 

ikke minst når det gjelder forsterkere.., 

DIGITALT- ELLER TRANSISTORBASERT? 

På grunn av ferieavvikling og problematiske tollgrenser som 

dansker og svensker lett glemmer, er det først i neste blad 

vi kan komme med en lenge etterlengtet evaluering av den 

også hos oss mye omtalte forsterkeren fra franske Devialet. 

Dette er vel den mest spennede konstruksjonen siden Petter 

Lyngdorf lanserte sin Tact Milennium ved årtusenskiftet. 

Men Tact’en ble hausset opp i skyene etter beste ”Everything 

Else Is Gaslight” stil fra , såvidt jeg husker, samtlige high-end 

magasiner i verden. Men så ble det stille… 

For all del; Tact både var og er svært god. Men, som også 

med de rimelige Ice-power forsterkere, er det kanskje noe 

som mangeler. Fordommer? Ekstra stor følsomhet for impedansproblemer 

i høyttaleren? Selv om jeg nyss har hatt noen 

fantastiske lytteopplevelser med en vanlig stereovariant av 

Devialet som akkurat nå spiller i finstua, er jeg derfor litt på 

vakt. De fleste har tross alt ment at dette er ”verdens beste” 

integrerte forsterker. Men det behøver den slett ikke å være, 

etter min mening. For uansett tilbyr den så mye ekstra som 

forforsterker, USBDac og annet at den bør kunne være en 

suksess selv om den ikke sammenliknes med flere hundre 

tusen kroners monotrinn. Og jeg kan allerede nå garantere at 

den spiller fletta av det meste jeg vet om i 50-tusen kroners 

klassen. Minst… 

At Fidelity også får teste en brokoblet variant, og også 

blir det første blad i verden som får teste den innebygde 

streamingenheten, gjør at vi –tross aller ganske fornøyd 

med at vi først nå kan komme med en evaluering av et 

særdeles spennende lydprodukt som kan gi bransjen fornyet 

oppmerksomheten også utenfor vår etablerte menighet. 

MER FORSTERKERI 

Samtidig håper vi å få et gjenhør med darTZeel som over- 

rasket oss alle med fremragende lyd i kombinasjon med 

Magico Q 5. Vil denne integrerte forsterkeren låte like bra 

sammen med Coltrane 2? Og HVORFOR liker vi lyden såpass 

godt; den har tross alt urovekkende dårlige data? 

Langt bedre målbare spesifikasjoner har den nye ”noname” 

prototypen vi fikk høre for noen dager siden og som vi håper 

å ha full test av i neste blad. Også denne sprenger grensene 

for hva vi tidligere har opplevd av forsterkere, så vi har innkalt 

en mer tradisjonell konkurrent fra Mark Levinson for å 

dobbeltsjekke ørene våre, også denne med Coltrane 2. 

Og vil du ha en rolig stund med din favorittmusikk, så vurderer 

vi også et sett super High-End hodetelefoner fra Stax. 

Med ønske om en deilig sensommer! 

Mvh redaksjonen 

97


Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01 

UTSOLGTUTSOLGTUTSOLGT 

UTSOLGT 

Abonnér på Fidelity: 

Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver 

Gratis! 

98 

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc. 

UTSOLGT UTSOLGT 

UTSOLGTUTSOLGT UTSOLGTUTSOLGT 

UTSOLGT 

Nr. 1, 2, 3, 7, 8, 9, 10,12,13,14, 29, 31, 47 og 49 er utsolgt. 

Nr 47 er lagt ut i sin helhet på www.fidelity.no 

GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER 

Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider! 

Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer. 

Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”. 


UTSOLGT UTSOLGT

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?