Hele bladet

David og Goliat 

Vår førsteside historie denne gangen er 

unge David sin kamp mot kjempen 

Goliat. Dette i form av den lille norske 

produsenten Midgard Audio med den 

fysisk enda mindre 600 watts digitalforsterker i 

musikalsk kamp mot de fleste sværingene på 

markedet. Det er da heller ikke så lite av et 

eventyr at konstruktør Jørn Rune Kviserud kan 

tilby en så kraftig og rålekker forsterker til så 

lite penger. Men for alle dere som mener at 

Midgard banker mer tradisjonelle sværinger til 

mangedobbelt pris sier vi bare; drøm videre! 

Og her avslører vi hva mange mener er et av problemene med 

Fidelity; vi er altfor lite tabloide! ALLE skjønner jo at det blir en mye 

bedre historie om vi lar David vinne! Bortsett fra dere lesere, håper jeg, 

som setter pris på en ærlig og objektiv evaluering. Selv når resultatet 

ikke helt stemmer med våre felles drømmer om å "lure" den hardere 

virkelighet... 

Men heldigvis er ikke de fire high-end monoblokkene som rundspilte 

Midgard bare "ganske" bra; de er noe av det beste vi har hørt! Har du 

råd, vil alle disse kjempeforsterkerne gi deg uante musikalske gleder i 

flere tiår fremover. Og heldigvis finnes det massevis av gode forsterkere 

både mellom og på begge sider av våre testobjekter. Vi tester de beste 

kjøpene, men dessverre er det enkelte forhandlere som er litt engstelige 

for omtale i Fidelity. De satser heller på blader som mener at ALT på 

markedet er langt bedre enn gjennomsnittet. 

Særlig risikofritt er det selvsagt å sitere de mange utenlandske bladene, 

når det passer. Her finnes alltid et par positive setninger som kan 

sakses og presenteres løsrevet selv fra en dårlig test. Produktene kan 

også stå i et helt annet prismessig forhold til typiske konkurrenter enn 

de gjør her hjemme. Gode skandinaviske produkter er konsekvent 

underrepresentert i disse bladene. EISA-prisen er forøvrig forbeholdt de 

største aktørene. 

Når samtidig Fidelity evaluerer flere kvalitets hi-fi produkter enn noen 

annen her på berget, vil vår oppfatninger av virkeligheten være betydelig 

mer relevant for norske og skandinaviske lesere enn hva du finner i 

mange større og mer kommersielle blader. 

Etter gjennomlesning av alle de mest populære norske og utenlandske 

bladene, mener vi at Fidelity sine tester gir det beste bilde av 

dagens norske og skandinaviske hi-fi marked. Vi hadde tenkt å bruke 

betydelig plass i dette bladet til en slik "anbefalt" liste med fyldige 

kommentarer og angivelse av opprinnelig test. Listen er forsåvidt klar, 

men behovet for grundig sjekk av alle relevante oppgraderinger og 

andre forandringer, gjør at vår lille stab trenger sommeren til dette. 

Men til høsten håper vi å starte den lenge planlagte "kavalkade" 

som blir en slags nominering i 3 deler av de beste hi-fi produktene som 

man kan få tak i her hjemme. I forbindelse med "julenummeret" vil vi 

så kåre de aller beste kjøpene, inkludert "årets produkt". 

Vi er sikre på at dette kan bli god hjelp for alle musikkinteresserte i 

jakten på noen av de beste produktene i to kanal, men også i litt mindre 

utstrekning også med multikanal og den musikalske hjemmekinoen. 

Selv om kvalitetsnivået er ganske så homogent og god hi-fi aldri har 

vært rimeligere i forhold til disponibel inntekt(!), så er ikke alt på markedet 

"bedre enn gjennomsnittet"! 

Fidelity hjelper deg med å finne det aller beste, og selv uten kavalkaden 

begynner vi i dette bladet med David, unnskyld Midgard, på 

side 10... 

Hilsen 

Knut V 

www.audiofidelity.no 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Fax tlf. 22 44 38 12 

Redaksjon 

Gunnar Brekke 

Håkon Rognlien 

Jan Myrvold 

Skribenter i dette nummer: 

Gunnar Brekke 

Rolf Inge Danielsen 

Jan Myrvold 

Vidar Mørch 

Tore Dag Nilsen 


Anders Rosness 

Roy Ervin Solstad 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Maria Andersen, AD 

Markedsnett AS, avd. Design 

tlf. 22 17 60 50, maria@marked.no 

Trykk 

PDC Tangen 

Annonseavdeling 

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50) 

Kontakt redaksjon 

post@audiofidelity.no 

Diskusjonsforum 

www.audiofidelity.no 

Abonnement service: 

Milanex AS 

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo 

tlf. 23 36 19 38 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 

www.audiofidelity.no, post@audiofidelity.no 

tlf. 22 17 60 50 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet 

uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne 

bestemmelse gjelder også enhver form 

for elektronisk, mekanisk eller annen type 

gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil 

bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 

NY WEB ADRESSE: 

www.audiofidelity.no

Innhold 

nr. 4 / 2006 

Brev til Fidelity . . . . . . . 6 

10 

Gruppetest: ICE-power 

mot transistor og rør 

12 

Midgard Oberon 6.1 klasse D 

mono effektforsterker 

Audio Research CD 7 

Reference 

16 

20 

Wolfgang B. Thörner (WBT) 

4 4/2006 

21 

Klipsch La Scala 

hornhøyttalere 

26 

30 

Hjemme hos Ellef og Linda 

34 

Audio Research 210 

rørforsterker 

39 

Testpanelet om 

Midgard Oberon X.1 

42 

Patos Symhonic 4 AMT 

46 

Onkyo A-1VL integrert forsterker 

og C-1VL CD-spiller 

Godt norsk 

Skeive skiver 

Blått & rått 

50 

52 

Blanda akustiske drops 

56 

58

60 

Hauk: De digitale medier 

og kvalitetens død 

62 

Stillpoints 

vibrasjonsdempere 

Sugden A21a 

Dynaudio Focus 110 

stativhøyttalere 

Usher X-708 

stativhøyttalere 

64 

66 

68 

70 

HFLS-1 stativhøyttalere 

72 

Veien mot drømmeanlegget: 

Konklusjon 

74 

Gjesteskribenten 

Jørgen Berle 

Parasound Halo JC-1 

Classé CA-M 400 

76 

78 

Electrocompaniet Nemo 

600w monoforsterker 

Vinyl: 3 pickuper 

LCD eller DLP 

budsjettprojektor 

4/2006 

82 

84 

Lector CDP-7TL, 

second opinion 

86 

Rapport fra renseriet 

88 

92 

• abonnér på www.audiofidelity.no • abonnér på www.audiofidelity.no • abonnér på www.audiofidelity.no • 

5

Brev til 

Kritikk og ros 

Hallo! Vil først takke for et veldig bra blad. Det er deiligt å kunne lese 

tester der det er kritikk og ros, ikke som i visse andre der alt bare er 

rosenrødt og 10 poeng. Stå på! Uten dere mister hifi norge mye. 

Har også et spørsmål: Trenger ny forsterker men vet ikke riktig hva 

jeg skal kjøpe. Høyttalere er Snell c5 og cd spiller Marantz cd 14 som 

kostet ca 19900 for noen år siden tror den holder mål. Har sett på 

Hegel h1 mk4 og Parasound 2250. Kan jo ha den siden jeg har volum 

kontroll i cd spiller . Vincent har også en (husker ikke betegnelsen men 

den hadde rør i forforsterkeren.)Jeg spiller veldig variert musikk pink 

floyd--rem----sigurd ros +++ mye mer liker og å guffe opp litt av og 

til. Håper på et positivt svar fra en positiv gjeng. 

MVH Harald Sem 

Først vil jeg advare mot å tro at en volumkontroll i CD-spilleren 

gir like god lyd som en god forforsterker.Lyden blir ofte noe tynn 

og mager. Parasound er til gjengjeld litt varm, i motsetning til 

Hegel, og kan være en meget brukbar kombinasjon.Vincent med 

rør har flott kropp, men mangler en smule luft og oppløsning.Alle 

er mer enn brukbare. Du må simpelthen lytte med egne ører. 

Forøvrig takk for rosen. Som du ser av dette svaret, er vi langt fra 

noen orakler. 

Knut V. 

Cd lyden i anlegget 

Hei Knut! Takk for et fint blad. Jeg håper du har noen råd om 

følgende: Jeg er på utkikk etter litt varmere (mer analog) lyd i anlegget 

mitt. jeg har en Denon avc a11 forsterker ( kroner 20 000 i 01) og en 

Denon dvd 2900 som signal killde, både til film og musikk. Jeg ser 

minimum to til tre filmer hver uke så forsterkeren vil jeg ikke bytte ut. 

Dvd spilleren gir et fint bilde på lerretet så den vil jeg også bruke til 

filmframvisning i framtida. 

Det er cd lyden jeg sliter litt med. Det låter rent og fint på mine 

Audiovector m3 sig, men jeg synes til tider at det kanskje er litt kald 

og tynn lyd. Jeg vurdere å importere en Jungson cd spiller fra USA. De 

har en spiller sacd og rør utgang som blir ca 6000 inkl. avgifter 

(11990 i Norge). Tror du at en slik spiller kan være med å forandre litt 

av lydbildet? Har det noen hensikt å bruke rørutgang når lyden blir 

sendt til en transistorforsterker? 

mvh, Eskild Rundfloen 

Hei! Denon pleier da å låte rimelig varmt? Selv om du sparer 

penger på egenimport, beskriver du perfekt problemene ved dette. 

Blant annet får du ikke prøvd produktet og får problemer med å 

reparere den, om noe går galt. Helt ærlig; jeg ville først lånt noen 

gode kabler som låter litt varmt (MIT ellerKimber f.eks.) før jeg 

gjorde noe annet. Send gjerne noen ord om du gjør dette! Rør i 

signalveien vil uansett “farve” lydbilde selv med transistor effektforsterker. 

Knut V. 

Importør av Jasmine? 

Hei Knut. Takker for fint magasin.Leser bladet med stor interesse! Jeg 

er nysgjerrig på hvor Anders fikk sin Jasmine Serenade fra, det står 

ikke hvem som selger den. 

Tom Toftenes 

Importøren heter Duet Audio, noe Håkon også skrev i nr.19. 

Beklager likevel at dette hadde falt ut i Anders sin «second opinion» 

Knut V. 

6 4/2006 

Vincent CD-S6 

Hei Knut. Er i markedet for en cd-spiller - fortrinnsvis en lite brukt. Har 

i dag en Vincent SV-233 forsterker som jeg nå vil gi en matchende 

makker. Dere har jo snakket varmt om Vincent CD-S6. I utgangspunktet 

hadde jeg tenkt meg en CD-S3 som har balanserte utganger, noe 

CD-S6 ikke har. Har du noen anbefaling ? Kan ikke erindre at dere har 

testet CD-S3 ?? Hva med drivverkene i Vincent spillern(-e) - er de av et 

slikt kaliber at de med hell kan funke som stabile/gode drivverk for en 

dac - tenker da på evt. oppgradering i fremtiden - er jo så mye snakk 

om eksterne dac'er for tiden. 

Avslutningsvis må jeg bare gi skryt for bladet deres - alltid innbydende 

og mye godt stoff. 

Mvh, Jo W 

Hei!Gunnar kommer med en oppgraderingsforslag for S-6 i neste 

nummer. Vi kjenner ikke S-3, men uansett hva du velger har drivverket 

like stor betydning for CD-riggen med DAC som platespilleren 

er det i forhold til pickup og arm. Jeg begriper ikke alt det jeg 

leser på Nettet om at CD-spilleren er mindre viktig.Om Vincent er 

«god nok» er selvsagt umulig å svare på. God nok til Benchmark 

eller god nok til dCS? Den er IKKE god nok til dyrere DAC er., 

etter min mening. Men den er altså strålende bra som en komplett 

spiller til en rimelig penge -om du liker «rør» lyd. 

Knut V. 

Hegel CDP4A MK2 

Hej Knud. Jeg er abonnent, og bor i Danmark, hvorfor jeg får 

bladet lidt senere (helt OK). Jeg er interesseret i ovenst. CD-spiller (evt. 

sammen med H200), Er den ligeså god eller bedre end da du testede 

CDP4A (uden MK2)? 

Venlig hilsen 

Jørn Christensen 

Det har skjedd omtrent det samme som med den nye integrerte; 

den har nå mindre støy og mer ro i mellomtonen. Effekten er 

lmer varme, dog ikke noe rørlyd! 

KV. 

Burmester og T+A 

Hei Knut. Takker for mange gode stunder med dette gode 

magasinet. Det som bekymrer meg er at det er noen høyt profilerte hiend 

produkter i Norge som aldri blir testet i Fidelity. 

Her kan jeg nevne T+A PA1530R m/signalkilde, som eksempel. Denne 

integrerte 175w forsterkeren samt cd spiller, har vært referanse i Lyd 

og Bilde i flere år. T+A er et generelt mye omtalt merke i 

Norge.(Gamle ITT om jeg ikke tar helt feil). 

Denne forsterkeren er en flere år gammel konstruksjon nå. Hvis man 

av div grunner, ikke snarlig kan få denne til en uavhengig test av 

importøren, synes jeg søren meg at man burde fortelle leserne hva 

argumentene er, for da må jo importøren være redd for å få denne 

testet av Fidelity. 

Jeg tar da for gitt at Fidelity har prøvd å få testet produktene. 

hilsen Arne 

Hei! Dette er et tilbakevendene spørsmål som jeg ikke har noen 

fornuftig forklaring på. Men vi har underlig nok store problemer 

med å få teste de hotteste produktene til OHC. Selvsagt er det 

frivillig om man vil ha testet et produkt hos oss, men for de aller 

fleste må det da være god reklame? 

Knut V.

3 X 20! 

Hei Knut! Takk for et fint blad, synes dere traff ekstremt bra denne 

gangen (nr.20), beste hittil... Produktmix og prisklasse for oss med litt 

mer enn "normal" hifi interesse, og som investerer en god del av 

lønna uten å å gå helt av skaftet... (enheter fra 10-15' og oppover). 

De andre bladene har ofte fokus på produktene i klassene under 15'! 

En liten kommentar rundt omtalte Arcam FMJ C31. Dere glemte å 

nevne en viktig funksjon denne har, Home Theater Passthrough, som 

var en viktig faktor når jeg skulle kjøpe ny forforsterker! Det er et fortrinn 

som bør nevnes... Jeg er veldig fornøyd med Arcam'en, har også 

kjøpt phono trinnet, som var mye bedre enn den Rotel phono boxen 

jeg hadde fra før... 

Før jeg kjøpte min Arcam testet jeg bla DP C1b, som var et bittelite 

hakk bedre, men denne manglet Passthrough og hadde en fjernkontroll 

som passet bedre som moring til båten enn til å ha i hånda... 

Med prisforskjellen var den enkel å velge vekk. T+A P1230R var hakket 

dårligere enn Arcam'en (etter min mening), spesielt på piano og 

gitar med nylon strenger. Arcam lyden er veldig lik 

Advantage S2 preamp som jeg også testet, men Arcam er bedre enn 

denne på toppen. Jeg hadde en Krell KAV500i (som preamp) før, og 

Arcam'en er bedre enn denne også! 

Jeg gjør faktisk endel valg utifra hva dere skriver, i allefall som en 

førsteutsiling, lytting, utseende og funksjonalitet er også faktorer. 

Kjøpte bla en Krell FPB200c etter rosende omtale i «gamle Fidelity»; 

Audio... 

At dere har en dyr referanse for å ha et "watermark" er dog veldig 

bra...! Og at det er samme referanse gjennom flere utgivelser...! 

Gruppetesten på CDspillere denne gangen var bra, men det var 

fremdeles få klare konkurrenter, og ganske forskjellige produkter...? 

Vinklingen med å ta inn brukte produkter i direkte sammenligning var 

veldig intressant! Fortsett med det! 

Ønsker meg også fler tester av to kanals SACD spillere , ikke CD 

mot SACD... Det er det neste for meg, SACD spiller til ca15-30', og 

evt. en romkorreksjons enhet, synes Copland sin er spennende og 

relativt rimelig, den hadde det også vært intressant å lese om... 

HighEnd multikanal (lyd og evt bilde) er også spennede, der bør 

dere bygge opp kompetanse... 

Nå har jeg lest igjennom hele bladet (nesten) og er enda mere 

imponert. Reality anlegget var en spennende vinkling, og kvaliteten er 

som alltid gjennomgående bra på alle artikler, bilder og finish.... 

Produktmixen var blandt de beste dere har hatt.... 

Men jeg skriver også for å gi et lite hett tips/tweak, rundt de kraftige 

blå "hifi" diodene... Jeg har Krell FPB200c, Theta DAC og Denon 

2900SACD som alle har kraftige blå dioder, samt en REL sub med display 

som er umulig å dimme ned nok, irriterende både ved koselytting 

i mørket og ved hjemmekino titting. Det har jeg nå fixet, til den nette 

sum av 150 kr.... 

Biltema fører sota teip til bilvinduer, med en saks kan man så klippe 

ut rundinger på størrelse med en 10 øring, denne tapes så over dioden, 

fungerer best på sort utstyr. da er det helt usynlig, men jeg har 

det også på en grå Krell KAV500i uten at dette ser unaturlig ut. Man 

kan fremdeles se det blå lyset, men det blir dempet slik at det ikke 

stikker seg ut og trekker til seg øynene! 

MVH 

Are Kjersem 

Takk for ros og litt ris. Jeg synes også mixen DIN var veldig bra! 

Knut V. 

Forslag til test 

Hei, forslår herved en ny utfordrer/kandidat til DA konverterne 

dere tester for tiden: Lavry DA10, forhandles av Golden Age i Norge. 

mvh Jon Finhammer 

8 4/2006 

Test av Merlin VSM-MX med Super Bam 

Hei Knut! For det første takk for et kongeblad! Jeg leser det 

fra perm til perm. Er fast abonnent . Dere har klart å lage et blad som 

pulserer og som holder hifi norge på stø kurs. Takk! 

Jeg har nettopp kjøpt Merlin VSM-MX med Super Bam. Dette er en 

mildt sagt en fantastisk høyttaler. Den er ekstremt musikalsk superoppløst 

og ekstremt homogen. Det er en glede å kunne konstatere at 

alle "hifinykker" er borte. Jeg sitter bare og storkoser meg med musikken 

og irriterer meg ikke lenger over dårlig bass, skranglete mellomtone 

og lite oppløst diskant. 

Jeg har aldri i hele min 14 års lange "Hifi-karriere" hørt noe som er 

så engasjerende og hvor man helt glemmer tid og sted og bare himler 

med øynene og smiler fra øre til øre. 

Roy :) 

Hei! Det er flott med entusiasme! Men jeg blir litt nervøs når alt 

annet er «gaslight», for å bruke et kjent sitat fra lanseringen av 

CD-mediet. Mitt poeng er at høyttalere nå begynner å bli stadig 

mer like. Er alle disse feil? OK, jeg vet hva det vil si å lage kilometer 

ut av millimetere (!)og regner med at Merlin kan være en 

spennende høyttaler, på grunn av eller på tross av sin særdeles 

enkle konstruksjon. Jeg har bedt importøren om et lån så hurtig 

som mulig. Kanskje blir det en test rett over sommeren? Takk for 

entuastiastisk og helhjertet tips! 

Knut V. 

Magnat 

Heisan! Jeg er fast leser av deres spalter og venter alltid i 

spenning på "blekka" deres:) Siden jeg kjører på stramt familiebudsjett 

og musikken tross alt er det viktigste bytter jeg ikke utstyr i hytt 

og pine, eller selger sjela for det dyreste utstyret... Men nå har jeg nettopp 

kjøpt meg et par Magnat Altea 3 monitorer som spiller mine tidligere 

b&w 603 i senk med god margin! Og det var rett fra kassa! Med 

en prisforskjell på 5000,- ble jeg ganske overrasket over Magnat. 

Finner lite eller ingenting stoff om disse høytalerne på norske sider, og 

de er et sjelden syn rundt på bruktbørsen. Min forhandler i lille 

Arendal fortalte meg at han hadde solgt ca 400 par av magnat vektor 

monitor som denne nye altea skal avløse og det må jo sies å være formidabelt 

her nede på sørlandet. Mitt spørsmål til dere i redaksjonen er 

om dere har noen god forklaring på hvorfor dette høytalermerket er så 

lite omtalt i norsk øyemed? Hva med å teste disse i budsjett anlegget? 

Mvh Eivind Rørvik 

Vi er klare når importøren er det! 

Knut V. 

dCS P8i 

Hei Knut Takk for et meget bra og pent blad. Har sjøl blitt abonnement 

nå og er meget imponert over både det redaksjonelle og ikke minst 

skribentene dine. Har et spørsmål til deg ( hvis du har tid å svare da). 

Skal kjøpe meg ny cd spiller og har sett dCS P8i annonsert flere ganger 

i bladet ditt. Har du eller noen av medhjelperne dine hørt eller testet 

ut dette produktet?.Har kun lest Atkinson sin "test" i Stereophile 

og snakket med Høium om den, men trenger litt mer kjøtt på beinet. 

Har forsåvidt avtalt lån av den ,men lurte på om du eller menigheten 

kanskje hadde noen synspunkter! På forhånd takk 

Mvh Kjetil Fintland 

Hei! Jeg har dette vidunderet i stua akkurat nå. Og storebroren! 

Begge kommer i neste blad, men du tar neppe store sjanser ved å 

slå til før testen kommer. 

Knut V.

Gruppetest: ICE-power mot transistor og rør: 

David og Goliat 

Vi elsker det når de svake og undetrykte 

reiser seg mot de etablerte- og vinner! 

Også ICE-power og andre såkalte digitalteknologier 

har allerede vunnet manges 

begeistring ved sin lave pris og mange 

praktiske fordeler. Men vinner de også 

våre musikalske hjerter om lyden er det 

avgjørende? 

Av Jan Myrvold, Håkon Rognlien og Knut Vadseth 

Testpanel: Rolf Inge Danielsen, Jan Myrvold og Håkon Rognlien 

10 4/2006

Når vi i dette bladet setter den meget vel 

omtalte Midgard ICE-power monoblokker 

opp mot de aller beste og kraftigste 

monoblokker som selges her i landet, er 

dette selvsagt som en Davids kamp mot Goliat. 

Bortsett fra at bibelen hevder at David vant med 

god hjelp av sin kløktige hjerne (og spretterten 

da) som viste seg viktigere enn Goliats fenomenal 

muskler. 

Men det er jo de fenomenal kreftene ICE- 

power teknologien skryter mest av? Vår testmodell 

fra Midgard oppgir hele 600 watt i 8 ohm i 

betydelig kontrast til de sølle 210 watt som for 

eksempel de "gammeldagse" rørene i den amerikanske 

Audio Research monoblokkene opererer 

med. 

18x ICE eller 1x rør? 

Hvis tekniske data skulle ha noensomhelst 

betydning, gir dette en overbevisende seier til 

Midgaard som tilbyr deg hele 18 monoblokker 

for samme prisen ARC forlanger for en tilsynelatendelangt 

mindre kraftfull rørforsterker. Ingen 

av oss i testpanelet hadde likevel særlige forventninger 

om at Midgard skulle spille sokkene 

av de mye dyrere monoblokker med stort sett 

sammenlignbare tekniske data, også effektsmessig. 

Vi kunne bare håpe... 

For det var vitterlig stor begeistring å finne 

om Midgard Oberon X.1 på hifi-sentralen, og vi 

hadde også selv hørt den med godt resultat på 

flere messer i Norge og Sverige. Det viktigste var 

likevel at Jan Myrvold kom med et meget positivt 

førsteinntrykk etter å hatt den noen få 

dager. Her var det, ifølge han, klart mer kropp 

og varme i lyden mer i retning de kostbare ICE 

power forsterkeren fra Rowland, fremfor den 

noe tørre og stramme klangbalansen vi opplever 

hos norske Embla. Hadde den norske konstruktøren 

bak Midgard trukket denne nye teknologien 

en hel klasse opp? 

Tross visse motforestillinger, mener Fidelity at 

alle de eksisterende "digital"forsterkere er 

meget interessante og klart anbefalelsesverdige 

i forhold til prisen og de ekstra fordelene med 

liten varmeutvikling pluss beskjeden størrelse og 

vekt. Men vi er meget fornøyd med at vi ikke 

har erklært "everything else is gaslight". 

Det er foreløpig å dra det hele litt for langt og 

da hadde vi sviktet jobben vår. Spørsmålet er 

heller hvorvidt disse nye tingene "bare" er verd 

den moderate prisen, eller om de er så tett på 

det aller beste at dette knapt nok har noen særlig 

musikalsk betydning... 

Snart voksen? 

Vi er like spente som leserne på om siste utvikling 

på ICE-power siden disse ikke bare er fantastisk 

til budsjettanlegg og multikanal hjemmekino 

på grunn av kjempekrefter i forhold til pris, 

men om det også begynner å bli interessant for 

de mest kritiske musikkelskere. Vi vil alle spare 

både strøm og kronasjer. Men ikke på bekostning 

av musikalsk magi... 

Jan Myrvold tester derfor det siste skudd på 

stammen – Midgard Oberon X.1 på de påfølgende 

sider, mens testpanelet sammenlikner de 

mer subtile musikalske kvaliteter i forhold til 4 

av verdens beste monoblokker fra Classé, 

Parasound, Electrocompaniet og Audio Research 

lenger bak i bladet. 

Kan man igjen vinne en åpen duell med 

sprettert? 

Audio Research Reference 210, s. 34; 

Parasound JC-1, s. 76; Classé CA-M 400, s. 78; 

Electrocompaniet Nemo, s. 82. 

4/2006 

11

Gruppetest: Midgard Oberon 6.1 klasse D mono effektforsterker: 

D-vitamin forte! 

Ingen tegn til engelsk syke med helnorske 

Midgard Oberon. Fet lyd til slank pris? av Jan Myrvold 

D-dag anno 2006 

Undertegnedes første møte med Midgard 

Audios grunnlegger og konstruktør Jørn Rune 

Kviserud fant sted under Horten-messa 2004. 

Noen måneder tidligere hadde flere av Fidelitys 

skribenter - meg selv inkludert - latt seg begeistre 

av forsterkerne fra norske Embla, og det var 

betydelig av buzz i bransjen rundt nær sagt alt 

som hadde med ICE-Power og klasse D-teknologi 

å gjøre. De få innvendingene vi fant den gang 

gikk i korthet ut på at vi over tid fant lydsigna- 

12 

4/2006 

turen litt for lett og slank, og dermed savnet litt 

fylde og tyngde, spesielt nedover i oktavene. 

Unge Kviserud mente han satt på løsningen for 

dette "problemet", og virket derfor ivrig på å få 

sitt nykonstruerte produkt evaluert av kritiske 

Fidelity. Problemet var bare at Kviserud selv ikke 

følte at han var helt i mål, så han ville foreta 

noen siste finjusteringer før serieproduksjon av 

forsterkere ble igangsatt. Av prinsipp tester ikke 

Fidelity produkter uten seriøs distribusjon og allmenn 

tilgjengilighet. 

Et år senere var tydeligvis Kviserud fornøyd 

nok med sine produkter til å booke egen stand 

på samme sted, og derfra har det tydeligvis gått 

slag i slag. Listen over forhandlere med 

Midgards forsterkere i produktporteføljen blir 

stadig lengre, og har i løpet av relativt kort tid 

fått et imponerende antall utsalgsteder. Rykter - 

selvsagt høyst uverifiserte sådanne - har nådd 

mine lange ører om at den internasjonale 

musikkgiganten Sony/BMGs norske avdeling 

valgte Midgard Oberon forsterkere da de nylig

vedtok å investere i nye tidsmessige lyttefasiliteter. 

Sannsynligvis et fornøyelig skue for den som 

fikk være flue på veggen da markedsansvarlig 

hos Sonys elektronikkavdeling fikk høre de 

samme ryktene. 

Interessen virket uansett upåklagelig fra et 

lydsultent og blåfrossent svensk publikum 

under årets highend-messe i alltid like vakre 

Stockholm i fullt vinterskrud. Kalde omgivelser 

eller ikke, Midgard høstet mange varmende 

godord for sin vellykkede stand der de ble presentert 

i samspill med Electrocompaniet og 

Usher. Nettopp derfor ble heller ikke undertegnede 

påfallende overrasket da det rett før deadline 

tikket inn en teleks som forkynte at 

Midgard Audio nå har inngått avtale om distribusjon 

i vårt kjære broderland via en av 

Wasafolkets større aktører på hifi-scenen. Men 

før vi kom så langt, ble altså et par av nyeste 

versjon Midgard Oberon 6.1 overrakt Fidelitys 

korrespondent i Indre Oslo Øst. Endelig klart for 

Benyttet utstyr 

Electrocompaniet EMC1 "up" 

EAR 864 forforsterker (rør) 

Dynamic Precision C1b forforsterker 

Conrad Johnson Premier 140 effektforsterker 

(rør) 

Dynamic Precision A1b effektforsterker 

Amphion Xenon høyttalere 

T+A Silver 1.0 signalkabel 

Black Magig Furutech balansert signalkabel 

T+A Speaker 8 høyttalerkabel 

DBL høyttalerkabel 

Kimber nettkabel 

Vincent nettkabel 

CeraTech dempeføtter 

Finite Pagode rack 

Base Technology dempeplarrform 

en seriøs D-dag på 

ellers fredelige 

Vålerengen! 

Watt nok 

Midgard Oberon er altså 

en mono effektforsterker 

basert på klasse D 

strømforsyning. 

Foreløpig fåes den i tre 

utgaver, nærmere 

bestemt 2.1, 4.1 og 6.1. 

Storebrors effekt oppgis 

til imponerende 600W 

RMS ved en belastning 

på 8 Ohm, eller 

1000W/1200W ved henholdsvis 4 Ohm/2 Ohm. 

Dempefaktoren oppgis for alle modeller til 

respektable 1600, noe som skulle antyde at de 

fleste mer konvensjonelle høyttalere bør la seg 

kontrollere av disse tross alt beskjedent utseende 

pulspusherne. Forvrenging skal i følge 

bruksanvisningen holde seg innenfor 0.1% over 

hele det hørbare frekvensområdet. Klasse D-teknologi 

har jo som kjent fordelen av særdeles 

lavt energitap, og derfor ikke behov for spesielt 

plasskrevende kjøleanordninger. I Oberons tilfelle 

snakker vi om ytre dimensjoner på 

210x97x400mm (BxHxD), og med sin vekt på 

ca 6.5 kilogram tilhører de strengt tatt heller 

ikke bransjens aller verste lumbagotriggere. 

I beste skandinaviske tradisjon har Midgard 

gitt sine Oberon en praktisk og relativt minimalistisk 

formdrakt. Ingen (fra forsiden) synlige 

knapper eller brytere. Ei heller så meget som én 

eneste lysende diode noe sted. De solide, lett 

innsvingede frontplatene kan fåes i tre ulike 

finishvalører, nemlig gull sølv eller bronse. Eller 

Champagne, Ice og Titanium som firmaets markedsføringsavdeling 

foretrekker å kalle det. 

Midgards flaggermuslignende logo er elegant 

preget inn i fronten. Men ved neste korsvei forventer 

jeg å finne innfelte skruer! 

Helhetsinntrykket og WAF dras udiskutabelt noe 

ned når fire klumpete umbracoskruer buler ut i 

hvert sitt hjørne. Ser vi bort fra denne "glippen", 

fremstår finish og byggekvalitet helt i 

fremste rekke, og stikker seg mer enn et hestehode 

foran det meste jeg har opplevd i prisklassen. 

Solid konstruert av solide materialer. 

Kabinettene virker svært rigide, og det later til 

at det er gjort mye for å kansellere vibrasjoner. 

Absolutt ingenting som minner om såkalte 

hjemmesnekrede kjøkkenbenkprodukter her nei! 

Selve kabinettet er lakkert i halvblank svart, 

estetisk sett et godt valg fra min synsvinkel. 

Oversiden har fått en lett nedsenket bue langs 

midtpartiet i hele dybderetningen, noe som 

igjen bidrar til et litt mer organisk visuelt 

uttrykk. 

Ellers skiller forsterkerne seg ut fra allmuen 

ved at de ikke er utstyrt med vanlige føtter. I 

stedet hviler forsterkerne på to smale og stive 

langsgående naler av en vibrasjonsdempende 

gummiblanding. Derfor er det følgelig frest inn 

tilpassede langsgående spor i kabinettenes 

oversider, slik at man kan stable så mange 

Oberon man bare ønsker direkte oppå hverandre 

i høyden! Ganske praktisk, og i hvertfall 

plassbesparende, uten at jeg nødvendigvis helt 

betingelseløst anbefaler en slik løsning. Prøv 

deg gjerne frem med dempeføtter eller andre 

formålstjenlige remedier du måtte ha tilgjengelig. 

Gjennomtenkte prinsipper 

Det relativt sparsomme som finnes av brytere og 

tilkoblingsterminaler får greit plass på apparatets 

bakside. Selv om det hele kan virke tilfeldig 

arrangert, så er det absolutt ikke virkeligheten. 

Alt er nøye gjennomtenkt fra konstruktørens 

side, og her finner vi også flere av de justeringene 

Kviserud snakket om innledningsvis. 

Nettbrønnen er montert nøyaktig der den er i et 

eget avansert aluminiumskammer, og er derfor 

effektivt avskjermet fra å avgi støy som kan 

påvirke de ulike kretser og komponenter. 

Høyttalerterminalene - som teller ett enkelt sett 

per forsterker - er også nøye utvalgt. I stedet for 

gullbelagt messing som mange konstruktører 

benytter, har Kviserud valgt kvalitetsterminaler 

fra Eichmann i rent kobber. Disse skal ha en 

langt bedre lederevne enn ovennevnte varianter. 

På inngangsiden finnes bare en eneste valgmulighet, 

i dette tilfellet en balansert variant 

for tilkobling via XLR. Selv om du ikke skulle 

være i besittelse av cd-spiller eller forforsterker 

med balanserte utganger er det liten grunn til 

fortvilelse. Midgard Audio er rause og sympatiske 

nok til å pakke med en RCA/XLR-adapter - 

ikke verst i profittmaksimeringens gullalder! 

Kviserud sverger altså til balanserte kretser. 

En annen teknisk kjepphest fra konstruktøren 

er å utelate ekstra OP-amper. I stedet er det 

brukt en buffer for å optimalisere inngangsimpedansen. 

I følge Kviserud er det nettopp dette 

som er en av "hemmelighetene" vi nevner innledningsvis. 

Har jeg forstått ham rett, mener han 

det nettopp er bruken av ekstra OP-amper som 

er årsaken til at noen klasse D-forsterkere oppleves 

som vanvittig oppløste med mye dynamikk 

oppover i frekvensene samtidig som de mangler 

fylde og tyngde nedover. 

Som en kuriositet kan også nevnes at printkortet 

er montert "opp-ned". Dette fordi kjøleinntaket 

finnes på apparatets underside, og på 

denne måten opprettholder kortets komponenter 

en stabil arbeidstemperatur, selv over lang 

4/2006 

13

tid i aktiv funksjon. Midgard Oberon er også 

konstruert med funksjoner som "soft clipping", 

og er i tillegg kortslutnings- og overbelastningssikret. 

Fagre løfter 

Konstruktøren lover oss ikke bare fylde, langt 

der i fra! Vi skal selvsagt få musikken gjengitt 

på hittil uhørt realistisk måte, så tett på original- 

14 

4/2006 

varen som overhodet mulig. "Midgard Audios 

filosofi handler om å konstruere det avspillingsutstyret 

artisten og produsenten selv helst vil 

høre sin egen musikk på". Edelt nok, men de 

opptrer vel ikke like galant og ærbødig overfor 

alle sine bransjekolleger når de i samme åndedrag 

utbasunerer lett eplekjekke "Mange produsenter 

har uttalt sin relasjon til musikk og 

musikere. Det som skiller Midgard Audio fra alle 

disse er at det ikke er noe vi bare skryter av". 

Ingen navn blir riktignok nevnt, men det skulle 

vært interessant å se nøyaktig hvor mange lillanyanser 

fra Goethes fargelære et menneskeansikt 

er i stand til å frembringe, dersom for 

eksempel Per Abrahamsens skulle slumpe til å 

lese dette. For ikke å snakke om Anthony 

Michaelson! 

Midgard Audio Masters er uansett navnet på 

Midgards eget ressursforum i så måte, og skal 

da i følge konstruktøren bestå av høyt kvalifiserte 

musikere, produsenter, teknikere og lignende. 

Ingen av firmaets produkter får forlate firmalokalene 

i indre Østfold uten en grundig evaluering 

og godkjenning fra denne kvalitetssikringsgruppen. 

Med disse fagre løfter i hu er selvsagt forventningene 

spent til bristepunktet. Men vil de 

innfris? 

Innfridde løfter 

Etter tyvlyttingen i Stockholm var jeg forberedt 

på at Midgard Oberon ville låte ganske annerledes 

enn mine tidligere erfaringer med klasse D. 

Likevel var jeg veldig spent på hvordan det hele 

ville fungere hjemme i egen stue, da jeg i 

utgangspunktet ikke har noen særlig erfaring 

med de gigantiske høyttalerne fra Ushers elegante 

Compass-serie som ble benyttet på messen. 

Konstruktøren selv mener Usher D2 er en 

utsøkt match, og er en av relativt få høyttalere 

som kan lokke det aller beste ut av Oberons 

potensial. Ellers ble det på messen benyttet 

samme programkilde som undertegnedes referanse, 

nemlig Electrocompaniet EMC1i oppgradert 

versjon. Det ble også benyttet forforsterker 

fra Electrocompaniet, altså komponenter som 

tilsier en litt varm og fyldig klangkarakter. Under 

denne testen ble det benyttet EAR/Yoshino 864 

med rør fra Golden Dragon og Dynamic 

Precisions utmerkede C1b som kontrollenheter. 

Alt i alt fant jeg løsningen med EAR 864 som 

den kombinasjonen som kommer tettest på mitt 

klangideal, og denne omtalen er derfor i hovedsak 

basert på dette. 

Jeg kan like godt med en gang slippe katten 

ut av sekken og si at førsteinntrykket langt på 

vei ble bekreftet. Kviserud har vitterligen langt 

på vei holdt hva han lovet; å konstruere en klasse 

D-forsterker med god fylde og friskt fraspark 

også i nedre områder av frekvensskalaen! På 

akkurat det punktet må løftene anses som innfridd, 

og det med god margin! Faktisk ble det 

litt vel fyldig og mørkt ved første seriøse lyttesesjon. 

Et bytte av høyttalerkabler fra noen eldre 

DBL til T+A Speaker 8 gjorde en del vei i vellinga. 

Enda bedre ble det da jeg utstyrte monoblokkene 

med CeraBall dempeføtter. 

Grunntoneartikulasjonen og 3D-fokuset ble 

klart forbedret. For det er rikelig med substans i 

dypbassen når Oberon 6.1 sender nabovarsel i 

form av Grofés "Niagara Falls" eller Tom Waits' 

"Big In Japan". Dog ikke i den grad at undertegnede 

føler seg ansvarlig neste gang de keiserlige 

seismologer i Nagasaki melder om nåletrykk 

på 7.0 Richter, men Oberon 6.1 dro mine 

Amphion Xenon ned så dypt de er konstruert

for å takle, og det i et rasende tempo! Og da 

skulle vel alt bare være såre vel? 

Både ja og nei, vil jeg si. Skal jeg være svært 

pirkete og negativ vil jeg bemerke at jeg aldri 

fikk disse monoblokkene til å beholde grepet 

om og artikulere de aller dypeste oktavene like 

rent som med mine (mange ganger dyrere) 

egne sluttrinn fra Dynamic Precision og Conrad 

Johnson. Det blir hele tiden litt mer grums og 

rundere helt i bunnen. Mellombassen slår også 

tungt og hurtig, men totalsmadrer ikke Solar 

Plexus på en lettere forvent stakkar av en skribent. 

Stålneve med plysjhansker på er kanskje 

en passende metafor? 

En sammenligning som ovenstående vil selvsagt 

aldri virke rettferdig, og jeg nevner det kun 

for å gi en pekepinn om hvor land faktisk ligger. 

Og i stedet for å la gallens sorte damper formørke 

sitt muntre sinn over et slikt uunngåelig 

faktum, kan man heller glede seg over fremragende 

hurtighet og fyldige grunntoneformidling,. 

Midgard Oberon 6.1 burde bare på dette 

grunnlaget være en uhyre interessant forsterkerløsning 

for dedikerte hjemmekinodirektører med 

actionfilm på hovedmenyen! 

Klasse A 

Med sin litt mørke, kraftige og ikke minst varme 

klangkarakter minner Midgard Oberon nesten 

mer om en god klasse A-forsterker enn en typisk 

Konstruktøren Jørn Rune Kviserud 

med kraftige Midgard forsterkere 

i ulike farger. 

klasse D sådan. Spesielt 

mellomtoneregisteret 

profiterer på dette. La 

gå at man ikke får 

følelsen av samme ekstreme 

oppløsning og 

luftighet som noen av 

de sistnevnte, og kan på 

enkelte opptak til 

sammenligning virke litt 

vel laidback. 

Strykerrekkens virile 

buedans over strengene 

i et opptak som 

Electric Light Orchestras 

lett antikvariske "The 

Battle Of Marston 

More" føles nok ikke 

like markant og klanglig 

nyansert som med mine øvrige forsterkerløsninger. 

Selv om man ikke umiddelbart lar seg overvelde 

av ekstrem mikrodetaljering og intenst 

atakk i mellomtonetransientene, oppdager man 

like vel at alt av detaljer er på plass. De blir bare 

ikke slengt rett i fleisen på en. Og ved gjengivelse 

av menneskestemmer er vel strengt tatt 

lavere intensitet i dette toneleiet bare til det 

gode. Med Oberon 6.1 skal det mye til for at 

man hører tegn til oppflising eller hard gniss. 

Stemmer - som når Barbara Bonney tolker 

Schuberts udødelige "Ave Maria" - gjengis heller 

med en organisk varme og glatthet uten at 

det låter direkte polert. Det er også utvilsomt 

fortsatt rasp og rusk nok igjen til å overbevise 

den californiske farmasøytstand om at det ikke 

er grunnlag for å seponere Tom Waits‘ Cosylandoser 

i overskuelig fremtid. 

Hele presensområdet låter hele tiden rolig og 

kontrollert, selv i tildels krevende passasjer i 

musikken. Man hører lite annet enn det som tilsynelatende 

er ment å skulle høres. Oberon 6.1 

skal i alle fall ikke beskyldes for å legge til noe i 

musikken. Bakgrunnen er kanskje ikke helt 

beksvart, men den oppleves som tyst uten støyende 

tendenser. Det eneste jeg egentlig tar meg 

i å savne er av og til litt mer overtoneglans og 

lengre etterklang på enkelte instrumenter. De 

lysere tonene i Tom Ovans' akustiske gitar og 

Nick Caves flygel føles nok litt avrundet og 

dempet i utklingingsfasens ytterste ledd, og gir 

Oberon preg av en litt matt ferniss i øvre frekvensområder. 

Det samme kan sies om formidlingen 

av små detaljer som cymbalslag og lignende 

i det rene diskantområdet. 

Sibilantformidlingen må sies å fremstå som 

utpreget dannet, og utsetter ikke lytterens øre 

for de helt urovekkende prøvelser. Litt snilt og 

rundt her også kanskje? Selve diksjonen i typiske 

"s" og "t"-lyder er det dog ingenting å 

utsette på. Her spiller selvsagt kabelvalg og 

matching mot øvrige komponenter en betydelig 

rolle, men tendensen opplevdes like vel som klar 

gjennom hele lytteperioden. 

Utover dette finner jeg ikke stort å sette fingeren 

på. Midgard Oberon 6.1 er en meget harmonisk 

musikkformidler, som skal ha ekstra ros for 

sin homogenitet og smidige overganger mellom 

frekvensområdene. Disse forsterkerne kan på 

monotrinn-vis også formidle en mer enn godkjent 

holografi og instrumentplassering. Lydbildet 

oppleves som veldimensjonert i alle retninger, og 

kan gi lytteren levende forestillinger av opptaksrom 

og andre akustikkmessige forhold. 

Konklusjon 

Selv om Midgard Oberon 6.1 kanskje ikke setter 

ny verdensrekord på noen enkeltparametere, 

imponerer denne solide og velkonstruerte forsterkeren 

med sin fremfor alt potente, fyldige og 

varme spillestil. Totalinntrykket som musikkformidler 

er derfor av det utpreget positive slaget. 

Med på kjøpet får man superb byggekvalitet, 

driftsikkerhet og et tilnærmet uinnskrenket brukspotensial. 

Avstanden opp til de virkelige tungvekterne 

er på ingen måte proporsjonal med 

prisforskjellene. Prøv en da vel! 

Spesifikasjoner 

Effekt 8 Ohm 600W 

Effekt 4 Ohm 1000W 

Gain (typ.) 27.2Ohm 

Dempningsfaktor 1600 

Strømforbruk hvilemodus 15.8W 

Dimensjoner BxHxD 210x97x400mm 

Vekt 6.5kg 

Pridusent: Midgard Audio 

Pris: 6995.- pr stk.

Audio Research CD 7 Reference: 

Klokkeren klassiker 

I Fidelity 14 hadde undertegnede den udelte glede å leke med 

AR’s toppmodell på digitalsiden i form av CD 3/II. Den gang sa 

de at rør ikke hadde noe i en CD-spiller å gjøre. Snakk om 

kuvending; CD 7 Reference har en hel røys lysende 

småtasser på innsiden! 

Av Håkon Rognlien 

Haakon.rognlien@c2i.net 

Iartikkelen om CD 3 gikk vi hardt ut mot den 

høye prisen , selv om den kunne være verd 

det. Vel, denne gangen har ARC glatt plusset 

på nesten hele prisen av en meget oppegående 

spiller som f. eks EMC 1 UP. Min forutinntatthet 

blir ikke mindre av den slags ekstravaganse. 

Nå viste testen av den nå detroniserte 

toppmodellen at det var vanskelig å finne noe 

å sette fingeren på, ergo skal CD 7 ha noen 

særdeles spesielle evner om det skal være noen 

logikk i å betale 100 høvdinger for å spille av 

våre usle sølvskiver... 

Teknikk 

Audio Research CD 7 Reference er forseggjort, 

selvsagt er den det. Men vi opplever en prislapp 

tilsynelatende blottet for fornuft, og forventer, 

nei, forlanger noe helt utenom det 

normale. CD 7 veier inn med snaut 15 kilo, noe 

som indikerer at den har strømforsyning og 

oppbygging som en seriøs effektforsterker. Bare 

lyttebanken her kunne jo slått ut et helt regiment! 

Men før vi lar oss slå ut av noe som 

helst tar vi en titt på baksiden. Fritt valg 

mellom balansert og single ended, det være 

seg så vel på den digitale som på den analoge 

siden. Og dette er ingen juksebalansering, her 

er det ekte vare. Ta så en titt gjennom toppen 

og ned på kretskortet, her glinser det i sølv alle 

veier! Fronten er identisk med CD 3, trykknapper 

for normalfunksjoner, et lite avvik i forhold 

til normalen er at ved trykk tilbake går den til 

forrige låt, ikke til starten av den du spiller nå, 

slik alle andre gjør. 

Drivverk 

Selve drivverket er identisk med CD3, noe som 

for øvrig også er det Electrocompaniet benytter, 

et toppmatet Philips CD Pro. Det innebærer 

også at man må benytte en liten magnetpuck 

for å få sakene til å spille. Litt deilig fikling for 

oss hifi-nerder her, altså. (Det hevdes at den 

spesielle spider-løsningen fra EC gir hørbare 

forbedringer også på CD 7, red.)Vi serveres en 

standard samplerrate, til tross for at det opereres 

med en 24 bit Delta-Sigma DAC er dette en 

ren 44.1/16 bit løsning, og jeg kommer senere 

litt tilbake til ideene rundt denne iskalde neglisjering 

av alt som minner om upsampling. 

Ut fra de analoge kretser, basert på de svært 

16 

4/2006 

så populære 6H30 trioderørene, finner vi 2,7 

Volt på single ended og hele 5,4 Volt fra den 

balanserte. Dette er oppe i Audio Note nivå, 

vær forberedt på at det finnes flere pre-amper 

der ute som går i metning av slike signalstyrker. 

Utgangsimpedansen fra balansert utgang ligger 

ellers på 660 Ohm, halvparten fra SE. Disse 

utgangene driver det aller meste av innganger 

på hvilken pre det skulle være. 

De målbare forvrengninger er av akademisk 

interesse. Dette er high end, punktum. 

Filosofi 

Igjen har Audio Research laget en spiller som 

ikke har noen annen oppgave enn å finne mest 

mulig ut av 1’ere og 0’ere brent inn i våre 

tynne metallskivers overflate. Ikke noe hokus 

pokus, bare ekstremt håndverk. Undertegnede 

besitter nå et særdeles oppegående digitalt 

avspillersystem i form av Electrocompaniets 

potente EMC 1UP som drivverk matet via XLR 

inn i Audio Notes enda mer mandige DAC 3.1x 

Balanced. Denne kombinasjonen er et dynamisk 

festfyrverkeri med nydelig mellomtone, 

analog klangstruktur og brutal kraft. 

Totalsummen for denne kombinasjonen ender 

opp rundt 75000,- spørsmålet blir hva den 

testede og i denne sammenheng enkle boksen 

vil kunne tilføre for de 25000,- vi legger på 

toppen av en allerede absurd sum for et digitalt 

avspillingssystem. Det er interessant at AR med 

et slikt prestisjeprosjekt ikke bare ser bort fra 

SACD og DVD, de gir altså også blanke blaffen 

i alle flinkisideer om upsampling og et utall 

oversamplinger. Hvorvidt det benyttes noen 

form for digital filtrering har jeg ikke funnet ut 

av, men for å gi en liten forhåndsopplysning 

om lyden fra CD 7, synes jeg ikke det låter slik. 

Det oppstår tilsynelatende en form for digital 

egenlyd i filtreringsprosessen, noe du ikke hører 

før den forsvinner. Bruk DP DAC eller Audio 

Note, så hører du raskt at disse sakene låter så 

vidunderlig avslappet. Sånn låter også Audio 

Research CD 7 Reference. 

Bedre enn CD 3? 

Basert på hukommelsen: Ja! Bedre, rett og slett 

noe i nærheten av mye bedre. Audio Research 

CD 7 Reference er en fordømt bra spiller, en kildekomponent 

så inderlig og elegant, feilfri og 

drivende i sin fremstilling av musikk at det er 

nesten ikke til å holde ut. Før eventuelle eiere 

av Audio Research CD 3 (hei til dere to, forresten!) 

nå føler seg snytt og lurt, må jeg ile til å 

forsikre dere om at også den var og er et vidunder 

å ha først i kjeden. Det er bare at når du 

møter et slikt underverk som her, så blir alt 

annet på et vis litt falmet. CD 7 Reference er 

nemlig en sånn spiller som får de andre til å 

blekne i sin nærhet. Og da sikter jeg ikke til 

utseendet, snarere det at den har en fremstiling 

av musikk som er glødende og utrolig inspirerende 

å lytte til. Jeg tror det dreier seg om 

evnen til å overbevise lytteren om at det som 

serveres er ekte vare. Og når man tror, da kan 

man så lett la seg rive med. 

Men bortsett fra det mener jeg å ha mine

ord i behold når jeg hevder at CD 7 har mer 

fylde og organisk liv, samt noe bedre og mer 

konsistent dynamikk enn sin litt mindre dyre 

slektning. Der CD 3 holder litt tilbake er CD7 

mer på alerten i hele frekvensområdet, og hele 

tiden. 

Ei bøtte med gull 

Ved enden av regnbuen skal det finnes ei bøtte 

med gull sies det, problemet er bare at det er 

færre som finner den enn det er Lotto-millionærer 

på arbeidsplassen din. Men om du skulle 

finne noe sånt, kan jeg fortelle deg at noen av 

gullmyntene er øremerket for en Audio Research 

CD 7. Fra du har lukket skyvedøra over hodet på 

sølvskiva er dette en parademarsj i musikkens 

tjeneste, forstår du. Men en ting kan vi godt få 

på bordet umiddelbart: Audio Research CD 7 

spiller utvilsomt best i balansert modus. Samme 

kabler og samme forsterker gir klar fordel 

balansert. Ergo vil jeg ikke uten videre anbefale 

denne spilleren i rent ubalanserte anlegg, ettersom 

dette ikke gir muligheter til å oppleve dens 

fulle potensial. Under lokket ligger Mari Boine 

og snurrer, ut av høyttalerne flommer det klanger 

og følelser i strie strømmer. Det er åpenbart 

at vi har å gjøre med high-end, like åpenbart er 

det at klangbalansen er mørk og malmfull. 

Stemmen er deilig organisk og levende, rik på 

klanger og mysterier. Digitalspillerne har langsom 

nærmet seg platespilleren i stil og klang, 

her tar digitalmediet enda et skritt mot virkeligheten. 

Og vi snakker fortsatt kun 16 bits og 

44,1 kHz, det jobbes på råvarenes premisser, 

juksing vil vi ha oss frabedt! 

Jazz og bass 

For å ta turen gjennom noen av mine vanlige 

eksempler kan vi begynne med Lars Erstrand og 

hans "Talk of the town". Låta er å finne på en 

plate fra Opus 3, den er nydelig innspilt, live 

med sax, piano, bass, trommer og vibrafon. 

Sistnevnte instrument trakteres med en nerve 

og innlevelse som er sjelden å bivåne. Viktig 

med denne innspillingen er nettopp dette å 

kunne formidle denne udefinerbare nerven og 

intensiteten som ligger i innspillingen. De beste 

anleggene får deg til å sitte på kanten av stolen, 

og på en måte suge inn hver note, og stadig 

vente på mer. Audio Research CD 7 formidler 

disse subtile fenomener med den største 

4/2006 

17

selvfølgelighet. Alle instrumentene tildeles sin 

plass, sin klang, og sin timing. Og sistnevnte er 

ekstremt viktig for totalresultatet her. Tindrende 

åpent, full kontroll, fullt innsyn til følelsene. 

Vi går over til noe helt annerledes i form av 

den skarpt tilskårne "I play bass" hentet fra en 

innspilling av Diallo som ligger på en av High 

Fidelity skivene. Denne har mye energi i bunnoktavene, 

et rufsete lydbilde som fort blir 

hardt, skarpt og ubehagelig rotete om ikke 

anlegget gjør jobben sin. Også her setter CD 7 

en standard. Med sin mørke og elegante klang 

fremstår låta nå med enorm autoritet, i mellomtonen 

kommer tydelig synth-stemmen fram fra 

kaoset, alt er kontrollert og gjennomsiktig i en 

grad jeg vel ikke har hørt her i huset tidligere. 

Topp resultat, ganske enkelt. 

Nerve og drama 

Min aldrende helt Ritchie Blackmore sa farvel til 

heavy og verdens feiteste Fender-lyd med skiva 

"The stranger in us all" tilbake i 1995. Og vi 

savner ham. Siden da har han turnert verden 

med middelalderinspirert akustisk musikk, dyktig 

til fingerspissene som alltid, men driv og 

råskap er long gone. Nå vel. Minnene lever, og 

CD 7 vet å formidle dem. "Insatiable" heter låta 

som tungt flommer mot oss med enorm styrke, 

kraft og driv. Inne i det dramatiske mørke dukker 

skotten Doogie White opp med sin klassiske 

18 

4/2006 

heavyvokal, som båret på usynlige vinger står 

han fram med en fantastisk plass i lydbildet og 

klangfylde i stemmen. Er dette litt over toppen? 

Gir CD7 litt i overkant mye varme der midt i 

koseområdet for å få lytteren til å føle seg vel, 

tro? Hva som er rett og galt vil jeg ikke påstå 

noe om, men bare si at maken til stor åpen og 

dramatisk fremstilling av denne låta har jeg ikke 

før hørt. Denne temmelig middelmådige innspillingen 

framstår som om den kunne brukes til 

demo i hvert et lytterom i dette land. Og til tross 

for mine mistanker om et visst overfokus i 

mellomtonen er det et rom og en gjennomsiktighet 

som savner sidestykke. Dette er full klaff! 

Kjærlighet og mysterier 

En av verdens dristigste vokalister heter Barb 

Jungr. Jeg har omtalt hennes skiver med stor 

innlevelse i Fidelitys spalter gjentatte ganger, og 

en god ting kan ikke sies for ofte. Disse utrolige 

tolkningene hennes over selve Kongens stoff er 

verdt mer enn jeg kan beskrive med ord. Og 

Audio Research roter ikke til disse vidunderlige 

tolkningene heller. Innsynet i Barb’s univers er 

totalt, og det kan registreres med alle hår på 

kroppen at hun elsker dette stoffet. Og alle 

følelser hun legger i det når hun synger 

"Heartbreak hotel" flyter så livfullt og gripende 

ut av høyttalerne at det blir direkte smertefullt. 

Det er noe her som ikke kommer ut av mange 

spillere på kloden! Utrolig spennende hvordan 

artister kan legge ved så mye emosjoner og 

spre dem over kloden i form av en CD. Og like 

spennende er det at enkelte spillerer og anlegg 

kan formidle disse følelsene bedre enn andre. 

Her scorer i hvert fall CD 7 så det monner! 

Orden og storhet 

Summér alt det ovenstående. Legg en av de virkelig 

store klassiske innspillingene fra Telarc inn 

under topplokket, føl det trøkket, "se" det enorme 

lydbildet, opplev konsertsalen hjemme i 

egen stue. Her viser CD 7 at det ikke bare er 

tynn melk til salgs! Det er enormt, samtidig som 

den evige ro svever over gjengivelsen med den 

største selvfølge. Det er så mye plass og rom 

rundt instrumenter og stemmer at alle kan få 

vise sin egen klang og valør på best mulig måte. 

Jeg vil herved hevde med hevet hode at dette er 

den desidert beste enboks CD-spilleren jeg har 

hørt! 

Inn med en boks til 

Hvordan kommer så denne spilleren ut av det i 

direkte sammenligning med mitt tidligere nevnte 

oppsett? Slett ikke verst. Bare for å ta det 

med en gang; ble jeg tvunget til å velge, så ville 

jeg vel valgt… CD 7. Under sterk tvil, riktig nok. 

La meg forklare: Kombinasjonen av 

Electrocompaniet ECD 1 UP og Audio Note DAC

3.1x Balanced (heretter kalt EC/AN) låter lysere enn AR, overraskende 

nok. Faktum er at AR CD 7 er den "mørkeste" cd-spilleren jeg har hatt i 

hus. Dog uten at den oppleves å ha feil balanse på noen måte. EC/AN 

er en tanke heftigere oppover, som om det finnes en slags rufs der oppe 

som glattes ut av CD 7. Det er et meget viktig poeng her at CD 7 er 

ekte balansert og har klare fordeler av å benytte balanserte enheter i 

lag med seg, mens AN DAC er balansert bare i navnet i grunn. Den spiller 

da også like fint enten den brukes SE eller balansert slik jeg opplever 

den. Dermed vil jeg hevde at om du har et ubalansert system kan du 

gjøre lurere investeringer enn å kjøpe CD 7. 

Tilbake til musikken: Lars Erstrand gjør seg meget bra på begge disse 

systemene, AR noe rikere i klangstrukturene, EC/AN noe mer leken. Over 

på Diallo. Her kommer det for en dag at AR går dypere enn EC/AN (!), 

og viser en boldere og enda mer voldsom gjengivelse. Så også med min 

gamle helt Ritchie Blackmore, der EC/AN blir litt avkledd i forhold til AR, 

hvor utrolig det enn kan høres. For et drama! Men på ett punkt overgår 

EC/AN sin konkurrent, og det er på ren dynamikk. Anslagskraften og 

hurtigheten fra denne DAC’en er fortsatt noe for seg! Og ved lytting på 

de intense sangene fra Barb Jungr opplever jeg at den utrolige dynamiske 

kontrasten fra EC/AN gir låtene hennes et "sting" som ikke kopieres 

av AR, som på sin side har en noe mer elegant fremferd her. På de store 

klassiske verker gir også EC/AN et driv som savner sidestykke, mens AR 

har klangen, roen og frekvenslineariteten som sine største forser. 

Hva om…? 

Om jeg så velger det aller dyreste og kobler AR opp mot AN, skjer det 

underlige at (de små) tendensene til rufs oppover i frekvensområdene 

forsvinner! I henhold til en del teorier skal ikke DAC’en bry seg om hvor 

den får sine 1’ere og 0’er fra, så lenge den får det den skal ha! Men 

dette er vi flere som har hørt, og denne kombinasjonen som nå altså 

ville koste 145000,- er bare helt enorm. Dynamikken og innsynet fra 

AN, elegansen fra AR, vi har en vinner! Totalklangen er lysere enn AR 

alene, noen vil nok fortsatt foretrekke den utrolige klangdybden fra AR 

bare så det er sagt, men undertegnede foretrakk her AR/AN kombinasjonen, 

i det minste. Men tro ikke jeg vil si det er verdt merutlegget! 

Interessant nok har vi her en kombinasjon der altså begge disse konservative 

produsenter sverger til 44,1 / 16, på DAC’en finnes ingen 

oversampling, ingen digitale eller analoge filtre. Less is more! Klang og 

liv fra begge disse komponenter må jo få oss til å lure på poengene 

med all staffasjen! Det blir ikke stort bedre enn dette når du har en liten 

aluminiumsskive snurrende over en laserstråle. 

Ettertanke 

Audio Research CD 7 Reference er en unik CD-spiller, men det finnes 

sikkert fortsatt spillere som er både dyrere og subjektivt "bedre" enn 

denne også. Og noen av dem svelger i tillegg SACD og DVD Audio med 

stor innlevelse. Ikke at jeg savnet det akkurat, dette har vært en opplevelse 

jeg vil huske. Tanker om formater blir av akademiske interesse i 

slike sammenhenger. Jeg kan ikke for min samvittighets skyld gå hen å 

"anbefale" en ussel CD-spiller til hundretusen kroner. På den annen 

side ser jeg liten grunn til å oppdra leserne. Dette er en av de desidert 

beste CD-spillerne på markedet, og sånn er det med den saken. Så da 

vet du som har slike tilbøyeligheter hva du har å gjøre. Jeg har gjort 

mitt! 

Audio Research CD 7 Reference 

Pris ca. NOK 100 000,- 

Importør: AudioTech 

Benyttet utstyr: 

Pre: Krell KAV 400xi, Audio Note M5 

Power: Krell 400xi, Classé CA-M 400, Abrahamsen SA 1 

Høyttalere: B&W 805s, Klipsch RF 5, Klipsch La Scala

Wolfgang B. Thörner (WBT): 

Rydder vei for musikken 

Verdens ledende ekspert på kabelsko og plugger hadde 

valget mellom å fortsette å lage lekre produkter til 

moderat pris. Eller dramatisk bedre produkter 

som ser ut som billigere versjoner – men 

koster mer! Velkommen til neste 

generasjon – Nextgen! 

IFidelity nr. 11 hadde vi en første test av den 

nye Nexten RCA pluggen fra verdensledene 

WBT hvor vi lyttet til den nye, mye lettere 

pluggene som var laget av langt mer 

plastikk enn metall, men som til gjengjeld 

kostet mer enn de fleste! 1200 kroner skulle 

importøren NCMS ha for 4 av disse nye 

pluggene, like mye som Supra tok for sin komplette 

ubalanserte coaxkabel med 4 meget forseggjorte 

RCA-plugger. 

Jeg kan fremdeles huske at jeg ble litt stresset 

da jeg hørte denne originalkabelen fra den 

svenske storprodusenten. Den låt nemlig overraskende 

bra til å være såvidt rimelig. 

Uventet lydforbedring 

Men så skiftet jeg til samme kabel med helt 

ferskt påloddede (med 4% sølv loddetinn!) 

Nextgen plugger, og opplevde en av de mest 

forbausende resultater jeg enda har hatt med et 

halvt århundres hi-fi galskap: Den tilsynelatende 

ubetydelige RCA pluggen som har vært på markedet 

i mer enn 60 år, var ifølge egne ører betydelig 

viktigere for totallyden enn hva man etter 

beste evne kunne forestille seg. Lydkvaliteten 

var med Nextgen pluggen entydig bedre!Kunne 

virkelig en plugg bety så mye for totallyden? Og 

enda hadde jeg ikke skiftet hunpluggen i forsterkeren 

eller CD-spilleren, noe som opplagt 

ville dratt lydforbedringen enda lenger. 

Likevel var jeg ikke helt uforberedt da en liknende 

australsk plugg fra firma Eichmann, den 

såkalte Bullet-pluggen, allerede hadde gått sin 

lydmessige seiersgang i audiofile kreteser over 

hele verden. Vår egen Stig Arne Skilbrei hadde 

allerede presentert denne enda mer plastikk-liknende 

konstruksjonen som en veritabel lydrevolusjon. 

Eichman Bulletplugg var noe rimeligere 

enn WBT-versjonene, men en mykere type plastikk 

og en spinklere konstruksjon gjør den vanskelig 

å montere, særlig for industriproduksjon 

til ferdige kabler. 

Dyr plastikk 

"Da Bulletpluggen kom på markedet, hadde 

WBT allerede lansert en helt ny type kabelsko 

som riktignok hadde en krave av metall for å 

kunne skru fast høyttalerkabler med solide 150 

kilos trykk i de spesialkonstruerte skruene, men 

forøvrig med nøyaktig den samme grunnideen 

som vi finner i Bulletpluggen og som vi senere 

videreutviklet i vår Nexten teknologi", forteller 

20 

4/2006 

mannen bak Nextgen. 

Vi sitter på kontoret til den 59 år 

gamle Wolfgang B. Thörner hvis forbokstaver 

også står med store bokstaver på toppen av 

den moderne mursteinsbygningen i Essen i 

Tyskland. Slik som de gjør det på millioner av 

nydelig mekaniske miniatyrkonstruksjoner på 

høyttalere, forsterkere og foran og bak kabler 

hos hundretsener av hi-fi entusiaster over hele 

verden. WBT er simpelthen et av verdens store 

merkenavn, selv om ingeniørfirmaet ikke har 

mer enn drøye 20 ansatte. Wolfgang er ingeniøren 

og sjefskonstruktøren bak alle WBT-produktene, 

og han kan fortelle at nitidige komplette 

konstruksjonstegninger til en liten plugg kan 

være på 50-60 sider og det kan ta både et år 

eller to før det hele er i mål og klart for å lage 

en prototype. 

Med Nextgen fonoplugg tok det mer enn 3 år 

med aktiv jobbing før man var klar for produksjon. 

Gull og glitter 

"Den nye kabelskoen jeg hadde utviklet i samarbeid 

med den amerikanske kabelprodusenten 

Ray Kimber, hadde også det problemet at den 

så relativt "billig" ut i forhold til de massive 

gullforgylte messingskoene som alle selgere 

elsker. Dette fordi de vet at folk flest stoler mer 

på øyene enn ørene sine. Men vær klar over at 

en solid støpt kabelsko må lages av en messinglegering 

for å ha mekanisk stabilitet og deretter 

ha et gullbelegg blandet med nikkel for ikke å 

korrodere. Skal så høyttalerkabelen loddes på 

denne metallklumpen, så varmes det hele opp 

slik at loddetinnet smelter, men det gjør også 

endel av islolasjonsmaterialet rundt kordelleneog 

det med et ganske uavklart resultat lydmessig." 

Wolfgang viser en kabel med en temmelig 

frynsete endestykke som er tydelig skadet av 

oppvarming og tar fram firmaets berømte krympesett 

med sylskarp avbitertang, Torque skrutrekker 

med innebygget vridningssikring og kni- 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth 

petang med ulike dimensjoner. På noen 

sekunder har han fjernet den defekte delen 

av kabelen og viser frem de uhyre hardt 

sammenpressede kordeller som på grunn av 

presset ser ut som et helt stykke kopper. Han 

viser så fram en skinnende lekker kabelsko spe-

siallaget til en meget høy pris fra en kjent highend 

kabelprodusent. 

Hageslange 

"Tenk deg så den elendige kontakten denne 

skoen gjerne får i terminalen nettopp fordi den 

er stiv og ubøyelig. Og vit så at de fleste benyttede 

bronselegeringer har 5 ganger så dårlig 

ledeevne som rent kopper, eller sølv som er 

enda litt bedre. Når de stakkars molekylene 

også skal grave seg gjennom det forurensede 

loddetinnet, er ledegenskaper og dynamikk 

ytterligere forsemret. Det blir som om du prøver 

å få vann gjennom en hageslange med mange 

knuter på seg. Ikke bare er trykket sterkt redusert, 

men vannstrålen som kommer ut er ikke 

lenger homogen." 

Wolfgang Thörner ler fornøyd av sin egen 

kortversjon av en kompleks virkelighet, mens 

han på et blunk har skrudd på sin egen berømte 

kabelsko med doble signalveier i rent kopper 

(eller sølv) på hver sin side av en fjærende plastikkforing. 

Tilsammen gir dette maksimal kontaktflate 

og en konsentrert signalbane med 

optimale ledeegenskaper. Han vet enda ikke at 

hans nystrøkne skjorte bare kort tid senere skal 

få en hard medfart fra innholdet i en hageslange 

da Fidelitys utsendte fant at sammenlikningen 

med vannet fortjente et bilde? 

Vi spør så mr. WBT om han foretrekker sølv 

eller kopper som best til lydkjeden. 

Sølv, kopper og bronse 

"Det viktigste etter min mening, er at man prøver 

å være konsekvent. De målbare egenskapene 

er ikke særlig forskjellig; begge er 4 ganger 

så effektive som bronse med kopper med 

90% ledeevne og sølv 94%. Det låter likevel litt 

forskjellig på sin karakteristiske måte, og forbausende 

mange av våre kunder velger våre 

sølvplugger og spader selv om de koster noe 

mer. Personlig føler jeg at det er litt mer kropp 

og naturlig varme i kopper, selv om det er lett å 

forstå at mange tiltrekkes av en tanke mer luft 

og oppløsning helt i toppen med sølv. Men som 

sagt, jeg mener det er fornuftig å være konsekvent 

i hele signalkjeden." 

Fidelity:"WBT var jo markedsledere med 15- 

20 års erfaring med mer tradisjonell teknologi 

men med usedvanlig høy presisjon, da dere kom 

med den nye kabelskoen som nå er standard 

hos et betydelig antall high-end kabelprodusenter. 

Hvorfor tok dere sjansen på å konkurrere - 

ikke minst med dere selv- og i tillegg ha betydelige 

omkostninger til helt nytt verktøy pluss en 

opplagt ganske krevende markedsføring?" 

Hi-Fi entusiast 

Wolfgang smiler bredt mens han minner meg 

om at han startet WBT nettopp fordi han som 

ivrig entusiast oppdaget at det slett ikke var 

mulig å få tak i tilstrekkelig presise kontakter 

med god lyd. Alt er basert på solide mekaniske 

“Lydproblemene er store, selv om 

RCA-fonopluggen er liten”, mener Wolfgang 

B. Thörner og viser med modeller i kjempestørrelse 

hvor mange tekniske detaljer som 

skal stemme selv i en “vanlig” plugg. 

4/2006 

21

og metallurgiske kunnskaper, ikke på voodoo. 

" Alle mine tekniske bakgrunnskunnskaper 

fortalte meg at vi var inne på noe helt riktig lydmessig. 

Og vi kunne simpelthen ikke komme 

særlig lenger med tradisjonell teknologi. Med 

støtte av kabelprodusenten Ray Kimber og våre 

felles lytteopplevelser av prototypen, bestemte 

vi oss for å ta sjansen med den første kabelskoen. 

Denne har vært en utrolig suksess og benyttes 

av kabelprodusenter over hele verden. 

Dette på tross at den ikke ser så flott ut som en 

gullforgylt bronsetøp." 

22 

Loddetinn og ulike messinglegeringer 

lager knute på lyden som forvrenger 

og dreper dynamikken, akkurat som 

når du får en knute på vannslangen, 

mener Wolfgang B. Thörner 

4/2006 

WBT eieren sammen med sin salgssjef 

Gabrielle Hoffman og den norske 

importøren Maik Maagerø. 

"Men det var med det første rene 

Nextgenprosjektet, RCA fonopluggen, at valgets 

kval ble særlig dramatisk”,fortsetter han. 

“Det kostet utrolig mye penger og tid å utvikle 

denne særdeles komplekse konstruksjonen, 

og de fleste var sterkt imot prosjektet da de 

mente det var umulig å tjene igjen utviklingsomskostningene 

og kostbart produksjonsverktøy. 

I hvert fall i forhold til fortsatt å selge våre 

meget etablerte og anerkjente plugger som ser 

flottere ut. Hadde jeg ikke eid firmaet, var det 

neppe blitt noen Nextgen, for problemstillingen 

var særdeles relevant. Hvorfor bytte ut en lettselgelig 

produkt med bra fortjeneste med et 

betydelig mer tungtselgende vare som også må 

inntjene betydelige utviklingsomkostninger?" 

Wolfgang Tørner ler litt ironisk:" Det eneste 

som var positivt med den nye Nextgen pluggen 

var jo simpelthen at den låt overraskende mye 

bedre på både rimeligere og rådyre musikkananlegg. 

Men hvor mange styremedlemmer i verden 

tror du er villig til å bytte en flott utseende 

med bedre lyd?" 

Kosteffektiv oppgradering 

Han titter bort på sin kvinnelige salgssjef 

Gabrielle Hofmann som var den først ansatte i 

firmaet: 

"Selv Gabi nektet å selge denne kostbare 

plastdingsen, inntil vi plutselig fikk telefon fra 

en av de mest innflyelsesrike tyske hi-fi bladene 

som skrøt uhemmet av den nye fonopluggen. Vi 

skjønte ingenting da vi enda ikke hadde lansert 

produktet offisielt. Så viste det seg at en av våre 

mange samarbeidspartnere hadde montert 

pluggen på sin egen standardkabel og fått 

hakeslepp over den betydelige lydforbedringen. 

Deretter hadde han sendt et knippe like kabler 

med ulike fonoplugger- også den nye Nextgen 

pluss vår standard modell- over til bladets 

redaktør." 

Resten er historie og for første gang i hi-fi 

historien har en fonoplugg vært på forsiden av 

en rekke hi-fi blader over hele verden.

WBT Nextgen (fra Fidelity 11) 

Jeg synes det er relativt kort 

tid siden Monitor Audio kom 

med sin første spseialkabel for 

kobling mellom forsterkere 

og høyttalere. 

Opprinnelig var vanlig lampettledning 

enerådene, og forsterkerprodusenter 

skrøt av at forsterkeren var like god som 

noen meter av lampeforretningens klessnorer... 

Nå er fokuset også nådd overgangene fra 

ledningene og til apparatene, og den såkalte 

"Bullet" pluggen har oppnådd betydelig 

berømmelse-også her i Fidelity- på grunn av 

sine gode ledeegenskaper. Når vi tenker oss 

om, kan det ikke være lett for elektronene å 

vite hvor de skal når de kommer fra de trange 

ledningene og plutselig befinner seg i en 

enorm klump metall uten noen nærmere definert 

vei ut av skitten!? 

Mens det har vært noe vanskelig å få tak i 

Bullet-pluggen, så leveres nå en "tilsvarende" 

plugg fra tyske WBT som vel er en slags verdensmester 

på alskens plugger og kontakter til 

hi-fi bransjen. Begge parter hevder å ha patent 

og enerett på denne typen plugger med klart 

definerte ledere, mens WBT på sin side hevder 

at deres plugg er mye enklere å montere også 

industrielt. 

Til denne kabeltesten hadde vi fått laget to 

sett identiske kabler av eget valg hvor vi byttet 

ut standard kabelsko med WBT Nexten på det 

ene paret. 

Lytting Supra med WBT 

Jeg koblet opp min Sony ES 777 foran Krellriggen 

som jeg så benyttet som forforsterker. 

Og ble litt blek da jeg hørte hvor overraskende 

bra det hele spillte med standard Supra kabel. 

Hovedpoenget med flere av oppslagene er at 

hifi-journalistene aldri tidligere hadde opplevd 

at en oppgradering for en drøy tusenlapp så 

entydig har forbedret totallyden i allerede gode 

anlegg i ulike prisklasser. Forøvrig et godt 

eksempel på hi-fi pressens positive betydning; 

hvor stor sjanse er det ellers for at en hi-fi selger 

på provisjonsbasis gidder å overtale en 

kunde til å velge en billig utseende plastdingst 

som er virker svært kostbar, istedenfor er rålekkert 

smykke av en duppeditt som er betydelig 

rimeligere? 

"Det var altså fagpressen som i det hele tatt 

gjorde Next mulig i et marked hvor vanlige folk 

blånekter for at kabler har noe særlig betydning 

for lyden og hvor en sølle plugg tilsynelatende 

ikke har annen funksjon enn å gi en mekanisk 

sterk og pen kobling. Dessverre har det vært 

vanskeligere å få elektronikkprodusenter til å 

sette disse platsikkdingsene bakpå sine appara- 

Nextgen pluggen helt til høyre ser 

billigere ut, men er bedre for lyden. 

WBT Nextgen kr.1195 pr. 4 stk. 

Importør: NCMS 

Hadde vi vært for strenge mot denne solide og 

rimelige kabelen? For å være ærlig, så var jeg 

mer en tvilende på om jeg skulle høre noe 

særlig forskjell når jeg byttet om til settet med 

WBT. 

Det var derfor som om himmelen åpnet seg 

da et langt mykere, mer organisk, mer homogent 

og rett og slett mer analogt lydbilde 

strømmet ut av høyttalerne og koste med øregangene 

mine. 

Forskjellen var omtrent som om man oppdager 

å ha stilt inn radisostasjonen litt feil; på 

mange måter var lydbildet skarpere og med tilsynelatende 

mer dynamisk kontrast med originalpluggen. 

Lydbildet med WBT ble i forhold 

så mye mer avslappet og naturlig at man i 

dårlig oppløste anlegg vil synes den nå lett 

hørbare forvregningen fra originalpluggen fak- 

ter. Heldigvis viser det seg at 

70-80% av lydforbedringen 

oppleves med Nextgen bare på 

den ene kontakten," fortsetter 

Wolfgang Thörner. 

Kina-kopier 

"En annen fordel med 

Nextgen, er å vanskeliggjøre all 

kopivirksomheten fra Taiwan 

og China som selger etterligninger 

av våre standard plugger 

til selv kjente high-end produsenter- 

også i Skandinaviafor 

noen kroner mindre enn 

hva vi klarer å selge originalene 

for. Men har noen virkelig 

testet lydkvaliteten og den 

mekaniske styrken i disse etterligningene 

av våre mest kjente 

tisk skapte et "klarere" lydbilde. 

I virkeligheten var lydkvaliteten hevet minst 

en klasse, og det lett hørbart for noenlunde 

erfarne musikkelskere på et brukbart anlegg. 

Man blir etterpå sittende litt fåret og lure på 

hvor mange andre svakheter man har i lydkjeden? 

Også den tredimensjonale romfølelse – 

opplevelsen av å være tilstede – var betydelig 

forbedret. Pussig nok var de største forbedringene 

i hele mellomtonen, mens noen irriterende 

sibilanter var nesten like sjenerende 

etterpå. Men også disse låt litt annerledes, litt 

slankere og tynnere i klangen, med mindre 

"klirr"? Uansett, en forbløffende forvandling 

langt utover hva man kunne forvente ved å 

skifte en liten kabelplugg. 

Hver eneste WBT plugg blir testet 

for mekanisk styrke. 

4/2006 

23

høyttalerterminaler? Dessverre må vi bruke mye 

penger på advokater for å stoppe de verste 

etterligningene av våre produkter. 

Imidlertid vil vi neppe oppleve kopier av 

Nextgen med det første; tross det tilsynelatende 

enkle utseendet er den simpelthen for kompleks 

å produsere til noe særlig lavere pris uten 

en direkte etterlikning som vil bli stoppet av en 

omfattende patentbeskyttelsen. " 

Fidelity:"WBT lanserer i disse dager Nextgen 

terminaler for høyttalere og jeg antar at det lig- 

24 

Salgssjef i WBT, Gabrielle Hoffman, 

er en av de mest markante kvinner 

i internasjonal Hi-Fi. 

4/2006 

ger i kortene at dere snart kommer med en ren 

Nextgen kabelsko og bananplugg med den 

berømte piggen som skal gjøre denne utmerkede 

kontakten lovlig. Men hva med XLR balanserte 

terminaler?" 

Balansert synspunkt? 

"Mens det opplagt er endel svakheter med den 

opprinnelige ubalanserte RCA-konstruksjonen, 

blant annet på grunn av elektromagnetiske 

interferens og andre forstyrrelser (eddy current) 

mellom jordingskransen og plusspinnen, så er 

XLR-kontakten betydelig mindre problematisk. 

Blant annet er impedansen temmelig tilfeldigmed 

sedvanlige RCA-plugger, men under kontroll 

på de fleste XLR-kontakter fra de seriøse 

produsentene. Riktig impedans er spesielt kritisk 

for digitale signaler, og i motsetning til tidligere 

typer det er enkelt å oppnå den standardiserte 

75ohms impedansen med Nextgen. " 

Wolfgang nøler litt før han slenger ut følgende 

provokasjon: " Jeg undres faktisk hvor 

mye av lydforbedringen fra balanserte anlegg 

virkelig skyldes doble kretsløsninger til en betydelig 

meromkostning, eller simpelthen bare en 

bedre kontakt. I tilfelle antar jeg at Nextgen har 

tatt godt innpå et eventuelt forsprang." 

Fri bane 

"Det burde være et tankekors at det også i hi-fi 

bladene er en betydelig uenighet om fordelene 

ved en kostbar balansert løsning, mens et sett 

rimelige Nextgen fonoplugger entydig blir vurdert 

som en betydelig lydmessig forbedring. 

Særlig ved multikanal er komplette balanserte 

løsninger en betydelig merutgift og derfor lite 

benyttet", sier mr. WBT. 

"Jeg ser uansett for øyeblikket ingen større 

potensial for bedre XLR-kontakter, men anbefaler 

å kjøpe fra seriøse produsenter, ikke billige 

etterlikninger fra Kina. I hvert fall ikke uten å 

sjekke lydkvaliteten på greiene. Vi vet mye om 

hvordan en liten tue kan velte et stort lass. Vi 

har tross alt holdt på med de fysisk minste og 

ofte helt oversette ubetydeligheter i hifibransjen 

i nærmere et kvart århundre og kan bekrefte at 

ingen kjede er sterkere enn det svakeste ledd. Å 

skape fri ferdsel for travle musikkmolekyler i full 

fart mot spolene i høyttalersystemet, er seriøs 

jobbing basert på kjente vitenskapelige fakta; 

ikke på myter og fordommer." 

Avslutter den tyske ingeniøren Wolfgang B. 

Thörner hvis forbokstaver WBT er en av de mest 

kjente merkevarer i hi-fi bransjen.... 

Fidelity vil i løpet av sommeren teste ut 

de nye Nextgen sko, fonoplugger og terminaler 

ved ulike sammenlikninger med 

vårt sedvanlige testpanel for å evaluere 

potensialet. Vi vurderer også å låne et 

sett med like kabler med ulike plugger 

for å teste opplevelsen av hørbare lydforskjeller 

blant interesserte lesere. Kan man 

høre forskjeller på ulike fonoplugger når 

så mange mener at forskjeller på kabler 

bare er innbillning? 

Se også rammertikkelen som er en kortversjon 

av den artikkelen vi hadde om 

Nextgen i nr. 11 for halvannet år siden.

Klipsch La Scala hornhøyttalere: 

Honk if you’re horny! 

26 

Klipsch La Scala 

hornhøyttalere, ca 

40 000,- sjekk pris 

hos importøren 

Audiocompaniet 

4/2006 

For noen år tilbake oppdaget undertegnede 

dynamikken, og den het 

Klipsch La Scala. Mye musikk har 

flommet gjennom rørene siden den 

gang, La Scala er fornyet på mange 

punkter, og jeg er klar til å gjenoppdage 

platesamlinga atter en gang. 

La teppet gå opp for et innendørs 

festfyrverkeri! 


Finnes det en snekker i salen? 

Klipsch La Scala er i utgangspunktet et par komfyrdigre 

finérkasser uten overflatebehandling. Wife 

Acceptance Factor er ikke en gang et tema her. Jeg tror 

disse vil ha trøbbel med å gjemme seg selv i en gymsal, 

så vi kan trygt fastslå her og nå at La Scala-eieren 

ikke er pysete i hvert fall. Disse høyttalerne representerer 

ytterpunktet for hvor langt Klipsch maktet å trekke 

sitt foldete hornprinsipp uten å bruke husets hjørner 

som drahjelp. På magisk vis har konstruktøren maktet 

å gjemme en diger 15-tommer inne i hornet et eller 

annet sted, den jobber til mellomtonehornet overtar 

ved 400 Hz, dette overleverer stafettpinnen til en 2" 

driver i topphornet ved 4500 Hz. Med siste skudd på 

delefilterstammen har de fått dette til utrolig sømløst, 

tross alt er jo dette et potensielt kaos med avstandsforskjeller 

store som hus mellom elementene. Teoretisk 

sett må jo dette gå galt, eller hva? Kassa består som 

nevnt av finér, 60x60x90 cm sånn røft angitt, bjørk er 

materialet, og vekta ender på gode 55 kilo. Det er ikke 

gøy å flytte dem uten hjelp fra en staut nabo, og det er 

farlig for ryggen. Om det er til noen hjelp kan det nevnes 

at de fortsatt er håndlaget av sånn ca de samme 

menneskene som var med salig Paul Klipsch da han 

konstruerte galskapen tilbake på 50-tallet en gang. 

Modellen har vært i seriell produksjon siden 1963, 

bare for å ha det nevnt. 

Vi ber om publikens 

ytterste tystnad… 

Med en så ekstrem følsomhet som vi har her, må alt 

du kobler til vite å holde kjeften stengt mellom låtene. 

Brummer det så hører du det her, det kan det skrives 

under på. Hører du, Per Abrahamsen? Dette understrekes 

av det faktum at gir eieren dem 1 Watt å tygge på, 

svarer de med å kauke til ham med 104 dB på 1 

meters avstand. Du kan jo drive dette med en preamp! 

Ettersom dette er et fulltone hornladet system 

med tross alt begrensende mål, betyr det at frekvensområdet 

er begrenset nedover til noenogfemti Hz ved 

–4 dB, dessuten går den ikke lengre opp enn 17 kHz 

heller. Gammeldags, er vel ordet i disse super-tweetertider. 

På baksiden finner vi rimelige tilkoblinger for 

biwiring for de som har slike interesser, og vi kan studere 

et relativt avanser delefilter som ligger åpent

tigjengelig rett under det substansielle mellomtonehornet. En hver som hviler 

blikket på, eller låner ørene til disse finérkassene våkner, det kan vi vel 

si uten å overdrive. 

En leken 50-åring på besøk 

Noen år etter at Anders Rosness så dagens lys på 50-tallet ble altså 

Klipsch La Scala sluppet løs på publikum. Og nå, nær 50 år seinere sitter 

Rosness i lytteposisjon hos undertegnede og blir utsatt for villskapen fra et 

fulltonehorn. Det unnlater ikke å gjøre inntrykk. Her er de på sporet av 

noe! hoier en av Norges mer blaserte og erfarne hifi-guruer hemningsløst 

og går berserk med funk, blues, klassisk og ikke minst prog-rock. Det som 

skiller La Scala fra alt det andre der ute er i første rekke dynamikken, selvsagt. 

Hurtigheten er ekstrem, i det du slipper løs et symfoniorkester er uhyret 

løs i lytterommet. Om du noensinne har innbilt deg at Patos, Dali, eller 

Proac kan fremvise noe som minner om dynamikk og anslagskraft er det 

bare fordi du aldri har hørt dette eksplosive festfyrverkeriet. Og husk en 

ting: Det er liten vits i å fornærme disse høyttalerne med transistorer i 

utrengsmål, spesielt ikke om de ikke jobber i ren klasse A. Klasse B er 

Bannlyst! Men rør er favorittkameraten, bare for å ha det klart. Fyll på med 

Audio Note, Cary og EAR, og du er sikret en nøjesmassakre hver dag hele 

uka! Så Anders blir som en guttunge og klinker til med Dream Theatre så 

grisehøyt at jeg får dobbeltsyn og ser to stk jublende 50-åringer danser i 

sittende stilling. Men jeg hører ikke at han synger selv om leppene beveger 

seg. Tross alt ble det omsatt nær 25 Watt! 

…og en gretten gammal gubbe 

Redaktøren stikker innom for å overvære hva dette dreier seg om. 

Undertegnede har mast om at dette må han bare høre. Det begynner ikke 

bra da han kommenterer i klartekst rundt utseendet og den upraktiske 

utformingen. Så går vi på musikken, og det følges av stadig hoderysting fra 

redaktørens side. Her har vi en blasert lytter! La Scalaens ekstreme natur 

blir avfeid som vrøvl, mens alle svakheten kommenteres heftig. Og dermed 

skal vi skrive advarslene. Høyttaleren farger ekstremt. Det er lite fysisk bass 

nederst, selv om den bassen som er der sitter som ei kanonkule, og kommer 

på deg som lyn fra klar himmel. Mellomtonen er bøygen. Kassa synger 

så det er knapt til å tro. I så stor grad farger den resultatet at det ofte 

høres ut som en annen innspilling enn du er vant til! Et åpenbart "honk" i 

stemmeleie og overalt der det er organiske lyd gjør dette til en spesiell 

opplevelse. Den gir nesten en form for romklang! Så den ærverdige redaktøren 

er slett ikke fornøyd, dette blir bare for uvirkelig for hans preferanser 

for klangkorrekt gjengivelse. Forståelig, for så vidt. 

For musikkelskere! 

Til tross for ovenstående: Dette er livsbejaende gjengivelse par exellence! 

Og poenget er at når dette treffer så er du ferdig å lete, en gang for alle. 

For den dynamiske kontrasten er så enorm at du brått fatter at hi-fi kan 

minne om levende lyd! Dette er nemlig en av de ekstremt få høyttalere 

som kan gjengi ei blåserrekke så du faktisk tror på det som foregår. Dette 

er forbannet vanedannende, faktisk, for det meste annet har en ubehagelig 

tendens til å låte gørr etterpå. Derfor er det mange som bare velger å overse 

kasseklang og utseende, åpne flaska, lukke øya og la det stå til. Og når 

du lar det stå til så oppdager du at utrolig nok så greier disse finérkassene 

å "forsvinne" i lydbildet på overbevisende måte, de setter opp store detaljerte 

lydbilder og spiller rimelig frekvenslineært, faktisk. Diskantelementet 

er dessuten særdeles elegant og luftig, her mangler ikke detaljer! 

Jeg var inne på dette med bassen, den er sjokkartet selv om den ikke er 

verdens dypeste. Den er den raskeste og mest kontante bassen du kommer 

til å høre fra noe hi-fi, og selv om den ikke rister deg veldig så er den faktisk 

følbar i all sin lynraske brutalitet. Og du behøver ikke mer enn 10-15 

seriøse Watt for å oppdage det! 

Vel… 

Dette er himmel og helvete i en og samme høyttaler. Alle som hører den 

reagerer på et eller annet vis, så spesiell er den. Klipsch La Scala er høyttaleren 

for deg som vil at alt skal være live, alt skal være heftig, alt skal 

engasjere, og det hele tiden. Tror du at du spiller lavt varer det akkurat til 

første crescendo, da bryter panikken ut i husstanden, og fliret sprer seg i 

trynet på eieren. Dette er høyttalernes svar på Jekyll og Hyde, og så mye 

moro har jeg ikke hatt det siden jeg var på Tusenfryd i fylla!

1 års bytterett og fraktfri levering! 

Audio Valve,AVI, BAT, Lector, Spendor og Unison Research. Se: www.norskhificenter.no 

Vår egen bil kjører nå ut varer til kunder i HELE Sør-Norge, sør for grensen til Sør-Trøndelag. 

Dette er GRATIS! Slik unngår du skader på det du kjøper hos oss. Sender fraktfritt! 

Viktig! Motron er godkjent av Audio Valve og BAT, som vår reparatør i Norge. 

Eklipse 

Audio Valve. Beste rørforsterkere på Londonmessa i 2004! 

Tysk High-End med Mercedes-kvalitet, som vi importerer. 

Eklipse, bal. rør-preamp m. fj.kontr. Perfekt også for DP og Electrocompaniet, kr 28.900. 

Baldur 70, rør-monoblokker, 80w, kr 39.000. Baldur 300, rør-monoblokker, 300w, kr 115.000. 

BAT VK-55, kr 43.200. 

Klasse A, Stereophile, USA! 

NY: Lector VM-200 

Hybrid effektforsterker, 2x100w. 

Rørlyd og transistorbass! 

Lector CDP-7TL m. rør, kr 24.600 

Supertest i Fidelity 20. Den mest 

"analoge" CD-spiller noen sinne. 

AVI int. forsterker, 2x175w, kr 19.900 

Toppkarakteren 10 i LYD&BILDE ! 

LYD & BILDEs referanseforsterker! 

Best i HI-FI CHOICE og WHAT HI-FI?! 

Legendarisk, engelsk høyttalermerke, som nå vinner tester over hele verden! 

For deg som også vil ha høyttalere med "analog rørlyd". 

S5e. Introd. pris 

kr 14.900! 

Best stereospeakers 2004, 

WHAT HI-FI? 


kr 24.900! 

Referansehøyttalere i 

The Absolute Sound! 

Baldur 300 

300W!!! 


kr 34.900! 

NY modell, med stort 

basselement. 

SP100. Introd. pris 

kr 49.000! 

Stor 3-veis monitor. 

70x37x43cm, 36kg! 

Lector Zoe, kr 14.600 

En av verdens beste rør-forforsterkere? 

NY: Lector 06, CD-sp., kr 11.850. 

Unison Research Preformance, kr 80.000 


40w single ended, 60 cm bred, 50 kg! 

Unison Research Unico SE, 2x140w, kr 23.990 


Hybrid. Rørlyd m. amerikansk High-End bass! 

Vi importerer Spendor - Introduksjonspriser! 

S3/5se. Introd. pris 

kr 16.000! 

Den legendariske 

BBC-monitoren LS3/5a 

i en forbedret og 

oppgradert versjon.

Prima Luna - Introduksjonspriser! 

ProLogue one 

Integrert forsterker, EL34, 35w 

Introd.-pris kr 9.700 (11.700) 

ProLogue five 

Effektforsterker, KT88, 36w 

Introd.-pris kr 11.700 (13.700) 

Focus 220, kr 21.500 

Sølvmedalje i Toppklassen 2005/2006, 

LYD&BILDE! 

Les mer på: www.norskhificenter.no 

Vi er eneforhandler i Norge for Prima Luna rørforsterkere, som 

har fått de beste testene noen sinne i USA, på dette prisnivået. 

Focus 140, kr 13.490 

ProLogue two 

Integrert forsterker, KT88, 40w 

Introd.-pris kr 12.900 (14.900) 

ProLogue six 

Monoblokker, EL34, 70w 

Introd.-pris kr 19.400 (23.400) 

Dynaudio 

Focus 110, kr 9.800 

Focus 200C, kr 7.000 SUB 250 

ProLogue three 

Forforsterker 

Introd.-pris kr 11.700 (13.700) 

ProLogue seven 

Monoblokker, KT88, 70w 

Introd.-pris kr 25.800 (29.800) 

Contour S5.4, kr 54.900 

"Made in Heaven"! LYD&BILDE. 

Mektig! Anbefales på det sterkeste! 

H. Rostad, Norsk Hi-Fi Center 

, Drammen 

www.norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 • kl 12,00 - 17,00

Hjemme hos Ellef og Linda: 

Wife Annoying Factor 

Hvor finner man flest uhildede meninger om det meste? På Internett 

selvfølgelig. Slik tenkte sikkert Ellef Ellefsen i Stavanger også da han 

sommeren 2005 la ut et lite spørsmål om hvilken cd- eller dvd-spiller 

han burde kjøpe. Halvannen time senere kom svaret. Fra samboeren. 

Nå viste det seg fort at samboeren til 

Ellef, Linda, ikke hadde spesielt god peiling 

på hifi. Og kommunikasjonen 

mellom Ellef og Linda foregikk vanligvis 

muntlig eller via sms, slik som hos de fleste 

samboere. Det første problemet, i hvert fall for 

Ellef, var at han ikke hadde kommunisert sitt 

ønske om utskiftinger i stereoanlegget til fruen. 

Det andre, og mer fatale problemet, var at 

Ellef hadde forlatt datamaskinen uten å logge 

seg av, så da Linda kom hjem og satte seg foran 

datamaskinen, lå spørsmålet til Ellef nærmest 

og blinket på skjermen, med en invitt til å skrive 

et svar. 

Linda lot seg ikke be to ganger. 

– Hei kjæresten. Det er ikke alltid like lett å 

oppnå kontakt med deg, så jeg gjør det på 

denne måten: Når ble vi egentlig enige om å 

kjøpe ny dvd-spiller? Hadde satt umåtelig pris 

på om du kunne konferere litt med meg først, 

ikke alltid jeg tenker på å gå inn på disse sidene 

for å sjekke om du tenker på nyinnkjøp.... PS 

30 

4/2006 

logg deg av neste gang, spes hvis du ønsker å 

holde det skjult for meg ;), skrev hun, og plusset 

på et stort nuss til Ellef. 

Mannen i huset var tatt så ettertrykkelig ved 

nesen, eller for å holde oss til hifispråket; han 

ble tatt med buksene såpass langt nede at 

kablene var lett synlige… 

Fikk ny spiller 

Vel tilbake i heimen, satte Ellef seg spent foran 

datamaskinen for å se om det var kommet noen 

svar til ham. Da sjokket over Linda sin oppdagelse 

hadde senket seg litt, var det bare en ting 

å gjøre; legge seg flat. 

– Jeg er visstnok ikke den eneste i husstanden 

som kommuniserer over hifisentralen.... så 

nå får jeg liste meg opp på soverommet for å 

"kommunisere/konferere" med min bedre halvdel. 

PS Husk å logge dere av før dere overlater 

pc'en til veske og skokjøpere. NB! Det er fortsatt 

lov til å gi råd og tips i hht mitt første innlegg, 

men kan ikke garantere for kjøp da jeg må 

Hi-Fi freak Ellef Ellefsen ble landskjent 

etter å ha blitt tatt med “buksene 

nede” av samboeren... 


roy@solstad.net 

konferere" først..., skrev Ellef. 

Konfereringen må ha vært relativt vellykket. 

Allerede dagen etter var Linda på nett igjen og 

prediket at Ellef skulle få spilleren sin. Tross 

"seieren" hadde Ellef fremdeles et lite problem. 

Samboeren gikk stadig vekk inn på hifisentralen 

og leste – og ikke minst skrev meldinger i hans 

navn. I ren fortvilelse byttet han passord for å 

være på den sikre siden. Samtidig ba han tynt 

om ikke Linda kunne holde seg unna "lekegrinda" 

hans. 

Men Linda var allerede bitt av hifibasillen. Tre 

dager etter sitt første scoop, dukket hun opp 

som Mazzy Star, og siden har hun ikke sett seg 

tilbake. Per medio mai, så har Linda postet hele 

228 innlegg, det vil si nesten halparten av det 

han som egentlig var den hifi-interesserte i husstanden.. 

Ser humoren 

Akkurat hva Ellef tenkte om det, er vel ikke særlig 

vanskelig å forestille seg. For det var ikke

are den harde kjerne på Hifisentralen som fikk 

seg en god latter. Et utall nettsteder henviste til 

tråden der Ellef ble fersket av fruen. Både 

blogg-sider for strikking (!) og Aftenpostens 

forum-sider hadde link til Ellef og Linda sin tråd. 

Og mange må ha klikket seg videre, for den 15. 

mai da jeg sjekket sist, hadde tråden flere enn 

327.000 visninger. Det er i gjennomsnitt mer 

enn 36.000 visninger hver eneste måned siden 

Ellef la ut sitt lille spørsmål 11. 

august i fjor. 

– Jeg ser jo humoren i det nå, 

innrømmer Ellef der vi sitter i stua i 

det lille koselige huset han og 

Linda bebor nesten midt i 

Stavanger sentrum. 

Humor var det mange andre som 

så i det også. For da det stod på 

som verst ble Ellef og Linda kontaktet 

av venner og kjente som var 

nær sprekkeferdige av latter. 

Ikke SÅ hifi-interessert 

Til tross for at Linda har blitt en 

mer eller mindre fast gjest på 

Hifisentralen sine sider, er det fremdeles Ellef 

som har den største interessen. Både Ellef og 

Linda ønsket Fidelity hjertelig velkommen på 

besøk, men da dagen endelig kom, forsvant 

fruen fort ut sammen med noen venninner for å 

gå på byen. Interessen er tydeligvis av såpass 

begrenset omfang at en venninnetur på byen 

ble prioritert. 

Enkelte vil vel hevde at flere hifi-freaker 

hadde hatt godt av å bevege nesen utenfor 

sweatspot innimellom, men dem om det. 

Resultatet ble uansett at Ellef og undertegnede 

hadde kvelden for oss selv. Selv uten Linda ble 

det hyggelig. 

Vanskelig rom 

For en hifi-entusiast som Ellef er det flere ting 

enn fruen som byr på utfordringer. Stua der 

anlegget står er kanskje den største. Ikke bare 

er den liten, det er relativt lavt under taket, og 

plasseringen bestemt av den øvrige møbleringen. 

Selve stua er L-formet, der anlegget står på 

kortveggen i den ene enden av L-en. Ulempen 

er at Ellef er nødt til å ha høyttalerne på hver 

sin side av den ene sofaen, samt at den høyre 

høyttaleren må stå tettere på sidevegg enn den 

andre. I tillegg er det vanskelig å ha høyttalerne 

særlig langt fra bakvegg. Dermed risikerer man 

mer bass fra høyre kanal enn venstre, i tillegg til 

at lydscenen mellom høyttalerne vil forstyrres av 

den store sofaen. I hvert fall i teorien. Ellef sin 

lytteposisjon er nesten midt i rommet, noe som i 

det minste fjerner den negative effekten av 

direkterefleksjoner fra bakvegg, dersom sofaen 

eller stolen man sitter i står helt inntil veggen 

bak. Men som sagt, dette er teori. Jeg har hørt 

mang en håpløs plassering låte godt, og mang 

en perfekt plassering låte kjedelig. Ellef sin tilhører 

definitivt den første. 

Anlegget 

Da Fidelity var på besøk i 

januar i år, stod stridens kjerne 

i racket i hjørnet i stua. En 

sort Arcam DV27 DVD-spiller. 

Kanskje ikke puritanistenes 

førstevalg, men Ellef og Linda 

prioriterte en kombispiller da 

de også så en film i ny og 

ne, i stedet for å kjøpe to 

bokser, en til hvert format. 

Forforsterkeren er en sølvskimrende 

og gullbeknappet 

sak fra Tim de Paravicini. 

Mange kjenner nok ham som personen bak 

EAR Yoshino sine forsterkere. Ellef sin er en av 

disse, med modellbetegnelse 864. Om den 

skinner utvendig, så gløder den definitivt innvendig. 

Et ECC82-rør og fire rør av typen ECC83 

sørger for det. Forforsterkeren har platespillerinngang, 

noe Ellef setter pris på da han har en 

god del vinylplater. Ulempen er at han for tiden 

ikke har platespiller, men det kommer nok. 

Effektforsterkeren er en gammel klassiker fra 

4/2006 

31

amerikanske Conrad-Johnson. Premier 11A er et 

stereoeffekttrinn med enten 6550- eller KT-88rør. 

Forsterkeren yter 70 watt i hver kanal med 

6550-rør og er i bunn og grunn en nedskalert 

versjon av monoblokkene Premier 8. Premier 

11A ble lansert i januar 1994 og ble 

erstattet med Premier XS halvannet år 

senere. Ellef sitt effekttrinn er dermed 11- 

12 år gammelt. 

I enden av lydkjeden befinner det seg 

et par Snell E III, som er små gulvstående, 

eller digre stativhøyttalere. Ellef sine står 

på et par Leca-blokker for å heve dem de 

nødvendige 20 centimeterne. 

Lyden 

I utgangspunktet var jeg skeptisk til både 

rommet og signalkilden. Ville rommet 

omskape den høyre Snell-høyttaleren til 

en Cerwin Vega-klone, ville lyden av dvd-spilleren 

være like kjedelig som finsk fjernsynsteater, 

og ville sofaen midt mellom høyttalerne skape 

et lydbilde like sammensveiset som George W. 

Bush og Saddam Hussein? Det var ikke lett å 

spå. Forsterkersettet derimot bekymret meg 

overhodet ikke. De burde kunne levere godlyd 

så det holdt, men ville de bli bremset opp av 

resten? 

Som vanlig var det bare en måte å finne ut av 

det på. Her måtte spilles musikk, og det måtte 

lyttes. Strengt tatt er det jo det som er hovedhensikten 

med hifi, så noe stort offer var det 

ikke. 

Dermed var det bare å legge sølvplater i dvdspilleren 

og sette i gang. Cerwin Vega-bekymringen 

var den første som kunne sendes på dør. 

32 

Anlegg: 

Forforsterker: Ear Yoshino EAR 864 

Effektforsterker: Conrad-Johnson Premier 11A 

Signalkilde: Arcam DV27 

Høyttalere: Snell E III 

4/2006 

Selv med assymetrisk oppsetning av høyttalerne, 

så var det ingen umiddelbar booming i den 

høyre høyttaleren som hadd fått den ublide 

skjebne å være stengt inne i et hjørne tett inntil 

sofaen. Ikke det at jeg skal kalle bassen like pre- 

sis som et øksehogg. Den opplevdes som relativt 

fast, og faktisk uten noen forskjell mellom 

de to høyttalerne som jeg kunne høre. 

Og selv med sofa midt mellom de to Snell E 

III-høyttalerne, så var det liten tvil om at de spilte 

sammen og ikke hver for seg på hver sin side 

av sofaen. Stemmer og soloinstrumenter var 

solid plassert midt mellom høyttalerne, og lydbildet 

strakk seg også i dybden. Bjelleklangen 

på Calling Wisdom med Karunesh som går fra 

høyre til venstre høyttaler og tilbake igjen var 

enkel å følge, og bassen til Brian Bromberg var 

akkurat litt til venstre for midten slik jeg opplever 

overalt der anlegg er riktig satt opp. 

Finsk fjernsynsteater er det derimot gode 

muligheter til å oppleve på Arcam-spilleren. 

Men da er du nødt til å skaffe deg en dvd med 

70- og 80-tallets mest oversette TV-program. 

For med musikk-plater i DV27 er musikken langt 

fra kjedelig. Musikken formidles med sjel, slik 

man forventer når man har rørforsterkere, og 

det gjaldt enten vi spilte rock, jazz eller pop. 

Anlegget slukte nær sagt all musikk. Alt 

med en homogenitet som ofte bidrar til å 

gjøre kritikk unødvendig. For når alt er like 

bra, hva skal man da bytte komponenter 

for? Nå vil vel kverulantene innvende at 

det også kan være homogent når alt er 

like dårlig, men i Ellef sitt anlegg, ble 

musikken levert på en slik måte at lyttetretthet 

var fraværende. I stedet var den 

erstattet med lytteglede. Skal man være 

veldig kritisk, så har jeg hørt anlegg med 

mer luft, og anlegg med dypere og mer 

presis bass, men jeg har også hørt anlegg 

hvor dette har vært på plass, hvor jeg ikke 

har vært i nærheten av å få den samme musikalske 

opplevelsen som hos Ellef. Derfor gikk 

det ikke lang tid før vi lot kritisk lytting fare, og i 

stedet plukket fram god musikk fra samlingen 

og tilsatte den musikalske kosen noe iskaldt og 

brunt fra kjøleskapet. 

Og med noe godt i glasset og fra høyttalerne, 

så var det lett å være enige om at det å bli tatt 

på fersken av fruen, ikke ga så verst resultat til 

slutt. 

PS. Vil du lese tråden som Ellef startet, så kan 

du skrive inn følgende URL i nettleseren din: 

http://www.hifisentralen.no/cgi/yabb/YaBB.cgi/Y 

aBB.cgi?board=hifi1;action=display;num=1123 

171839

Gruppetest: Audio Research 210 rørforsterker: 

Rørwatt er stort! 

"Det man kan måle er ikke viktig og det 

som er viktig kan man ikke måle", mente 

glupingen Albert E. Og da 210 rørwatt fra 

ARC spiller ringer rundt flere ganger så 

mange oppgitte watt for de andre monoblokkene 

i denne gruppetesten, takker vi 

for relativt relevante visdomsord... 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

34 4/2006

Faktarute: 

Reference 210 effektforsterker: 

Monoblokk rørforsterker 

Ekte balansert m/fjernkontroll 

XLR-kontakter 

Høyttalerterminaler kun for kabelsko 

Vekt pr. stk 33 kg. 

Pris: ca kr. 99.990 pr. stk 

Skandinavisk Importør: 

AudioNord, Stockholm 

Utstyr benyttet til test og sammenlikning: 

B&W 801D 

Valhalla kabler, komplett inkl. Thor strømrenser 

ARC Ref 3 rør preamp 

ARC Ref 7 rør CD-spiller 

DP A-1 

Sony ES 777 SACD 

DP B-1 pre 

DP 8.0 DAC (lett modifisert) 

Respons Grande Signatur pyramidehøyttalere 

Patos Symphonic 4 AMT 

Samtlige forsterkere i gruppetesten 

Audio Research Corporation fra de skandinaviske 

bosettingsområdene av USA, har en 

vesentlig del av æren for at rørforsterkere 

ikke forsvant fra markedet til fordel for de 

nye "solid state" transistor forsterkerne; selv om 

disse ifølge de tekniske spesifikasjoner kunne tilby 

mer krefter med mindre vekt, størrelse, varme og 

ikke minst pris. Kjente toner? De fleste var også 

begeistret for den nye "klare lyden med krystallklar 

topp", idag kodeord for masser av stygg tredjeharmonisk 

forvrengning pluss en illsint klirr i 

toppen. Ikke rart at datidens mest berømte høyttaler 

fra høyttalerfirmaet med det nesten identiske 

navnet Acoustic Research (AR) hadde en dome 

som var så "soft" at den falt som en stein over 5 

khz. For musikkens skyld, antar vi. 

Men alle de lysluggete gutta med –sen og –son 

navn, nektet å tro på annet enn egne ører. Til tross 

for at rørforsterkerne hadde dramatisk dårligere 

målemessige data, var umulige å masseprodusere 

og derfor også ble svært kostbare, var de ikke i tvil 

om at rør låt langt mer "musikk". Takket være de 

nye amerikanske undergrunnsbladene som 

Absolute Sound, The Audio Critic og Stereophile, 

fikk ARC og Bill Johnson betydelig markedsmessig 

drahjelp av entuasiastiske hi-fi journalister som 

gikk imot mer kommersielle blader som High 

Fidelity(USA), Audio(USA) og Hi-Fi/Stereo Review. 

De sistnevnte stolte mer på tekniske måleresultater 

og hadde heller aldri problemer med å "høre" 

det de målte. Alle disse er nå forlengst borte fra 

markedet, også høyttalerene til AR, mens ARC 

raskt ble førstevalget på det nye "high-end" markedet 

som raskt utviklet seg der borte. 

Helt i toppen 

Imponerende nok er ARC fremdeles helt i toppen 

med sine rørprodukter, selv om de ikke er mer 

fanatiske enn at de også lager enkelte modeller 

med transistorer, blant annet når det gjelder 

"rimeligere" CD-spillere og multikanal forforsterker. 

For et år siden testet Fidelity som det første 

bladet i Europa deres nyeste rør forforsterker (Ref 

3), mens CD-spilleren CD-3 benyttet transistorer i 

analogutgangene. Men den låt så absolutt rør selv 

om den ikke var fullt så god som den nyeste rørmodellen 

som Håkon nå har testet foran i bladet! 

Også en relativt rimelig effektforsterker på oppgitte 

200 watt+, fikk god omtale av Vidar Mørch, 

mens undertegnede var litt skuffet over futten 

nedover på den riktignok tungdrevne referansehøyttaleren 

Respons Grand. Det var derfor med 

betydelig interesse vi tok imot de aller nyeste referanse 

monoblokkene fra ARC med tilsynelatende 

nærmest identiske data, men dessverre med en 

betydelig høyere pris. 

Jeg kan allerede nå foregripe begivenhetens 

gang å innrømme at jeg aldri har hørt makan til 

STOOOR, dynamisk og realistisk lyd på de nye 

B&W 801D i min egen stue. Sammen med CD-spilleren 

CD-7 Ref med rør og rørforforsterkeren Ref 

3, var dette det mest imponerende og samtidig det 

meste overbevisende realistiske lydbildet vi i 

Fidelitygjengen noengang har opplevd. 

Nå ble det virkelig luft i luka... 

4/2006 

35

Komplett rørsystem 

Vi hadde slett ikke planlagt å teste monoblokkene 

fra ARC sammen med CD-spiller og forforsterker 

av samme merke. Men siden vi hadde 

begge de to kostbare referanseproduktene tilgjengelig, 

hadde vi uansett planlagt å høre på 

dette som et rent røranlegg. Vi var slett ikke 

uforberedt på at et slikt anlegg fra samme firma 

vil matche hverandre ekstra godt, men på den 

andre siden er dette slett ikke den selvfølge 

mange vil ha det til. Også i vårt tilfelle ble 

spørsmålet om riktige kabler minst like avgjørende... 

Selv om avstanden til vår egen DP forforsterker 

ikke er på langt nær så stor som prisforskjellen 

skulle tilsi, fungerte DP uforklarlig dårlig 

med en av de andre monoblokkene ( ikke den 

norske rivalen Nemo!) mens den like balnserte 

ARC Ref 3 låt veldig bra med samtlige monoblokker. 

Selv om dette var en rørgreie, opplevde 

vi likevel lydbildet som minst "rør" av samtlige 

ARC produktere, i tillegg til at impedansen ikke 

så ut til å volde noe problem. Men man skal 

uansett ikke være i tvil om hvorvidt riktig matching 

kan influere på et testresultat. Det kan 

det. Det vet vi og det prøver vi å ta hensyn til... 

CD 7 med rør 

Referansespilleren visste vi forlengst var overlegent 

alt det andre vi hadde i hus på det tidspunktet 

(dCS kom noen dager senere), så den 

var en selvfølge som signalkilde. Uansett vil sikkert 

noen mene at dette var en forfordeling av 

ARC. Det ser vi selvfølgelig ikke helt bort fra, vi 

vet heller ikke sikkert om egne modeller forforsterkere 

og CD-spillere kunne få mer ut av 

effektforsterkeren. Men da både EC Nemo og 

Parasound Halo JC-1 låt markant i overkant av 

forventningene i forhold til tidligere tester, og 

både Midgard og Classe oppførte seg minst 

som forventet i forhold til mer dyptpløyende 

evalueringer hos Jan og Håkon, tror vi det hele 

ble ganske rettferdig. 

Selvfølgelig prøvde undertegnede også ARC 

forsterkeren sammen med annet utstyr i den 

36 

4/2006 

individuelle vurderingen i forkant av gruppetesten. 

Dette også for å finne ut i hvilken rekkefølge 

man burde prioritere kjøpene om man 

ønsket å ende opp med en komplett ARC røroppsett. 

Det var slett ikke enkelt å svare på hvilke 

produkt som hadde mest innflydelse på totallyden, 

men vi oppnådde uansett aldri helt den 

samme magien i andre konstellasjoner. Faktisk 

lurer jeg på om det i det hele tatt er realistisk å 

forvente samme storslagne og realistiske lydbilde 

med noen annen kombinasjon? 

Dette vil det i tilfelle ta oss lang tid å finne ut 

av. 

Sammen med Valhalla kabler og B&W 801D 

er dette nemlig den "beste" og mest realistiske 

lyden undertegnede og testpanelet noensinne 

har hørt... 

Audio Research 210 Reference 

Jeg hopper nå elegant (forsøkvis) over alt det 

som sies bedre i bilder sammen med faktaruten 

og går rett på det du IKKE kan danne deg særlig 

presise meninger om uten vår førstehjelp; 

lyden. 

Jeg har allerede mer enn antydet at det tross 

moderate spesifikasjoner med ARC Ref. 210 var 

mer krefter med større pondus og mer solid 

grunnfjell enn de fleste 400-600 wattere vi 

kjenner til. Førsteinntrykket var likevel omtrent 

som forventet av 8 feterte KT88 lignende rør 

(6550C) .På samme måte som med den litt 

mindre Rogue Zeus (6 KT88 pr. kanal, se Fi 

nr.12), var det avgjørende å finne kabler som 

ikke ytterligere feiter opp lyden. Siden jeg benytter 

Transparent Reference til litt stramme og 

slanke forsterkere/høyttalere og Nordost Valhalla 

til litt mer mørktklingende systemer, var Valhalla 

en selvfølge. Det er forøvrig påfallende at de 

senere par års utgave av både forsterkere og 

høyttalere markant har gått mot det varme. 

Men de færreste er såpass mørke i klangen som 

ARC 210 reference (Og Rogue.) 

Mellomtonen er ikke like infisert med en snill, 

men også litt utagerende annenharmonisk forvrenging 

som vi husker fra "Hurricane" forsterkeren, 

men med feil kabel blir man sittende litt 

ytterst på sofaen med spissede ører for å få 

meg seg detaljene like godt som med de beste 

transistorforsterkere. Dette er altså litt av prisen 

man betaler for å kunne oppleve vanvittig 

naturtro stemmer og et så ufattelig naturtro lydbilde 

fra gode location-opptak at man knapt 

tror sine egne ører. Likevel er lyden generelt så 

feit, pæreformet og mørk at samme klangbalanse 

med de fleste transistorforsterkere hadde blitt 

avskrevet som "pudding". Med rør blir det 

magisk! Hva skjer? 

Dyamikk, dynamikk og dynamikk? 

Med en såvidt mørk klangbalanse på en en 

typisk transistorforsterker (eller digitalvariantene) 

ville musikken vært håpløst tung, trist og 

gørrande kjedelig. Men til forskjell fra en typisk 

puddingvariant av en transistorgreie, har ARC 

Reference en helt utrolig rik klangstruktur hvor 

det mysser av detaljer i overtonene. Og i tillegg 

med en helt henrykkende utklinging. I forhold 

låter mange ellers bra forsterkere som om triangelen 

er laget av blikk, kanonene fra 1812 

ouvertyren låter som når du lukker igjen bagasjelokket 

på Opelen og det grande

Steinwayflygelet som om pianisten hadde fylt 

det til randen med norske edderdun – og så 

smelt lokket igjen. 

Det dreier seg altså mye om fremragende 

dynamikk, særlig i mikrodetaljene som gir et 

fantastisk krydder til alle musikken, men det 

dreier seg like mye om en utrolig evne til å la 

tonene synge tilstrekkelig lenge; slik som jeg 

også mener at vi opplever det i virkeligheten. 

Men enda mer dreier det seg om en frodighet i 

klangbildet og overtonestrukturen som får de 

fleste transistorforsterkere til å virke som om de 

bare gir fra seg halvparten av den komplekse 

klangstrukturen som mikrofonene har oppfattet. 

Dette er simpelthen en forenkling av virkeligheten;som 

en facsimile i forhold til en ekte 

Marianne Aulie med eller uten champagnedynket 

pensel. 

I virkeligheten er det selvsagt motsatt, i hvert 

fall ifølge alle som mener rør er "gammeldags". 

Det er et uomtvistelig faktum at mye av den 

"rike" klangen vi hører med rør simpelthen er 

annenharmonisk forvregning som mer eller mindre 

kopierer en enkelt sinustone til en myriade 

av harmonisk klingene over- og undertoner som 

følger som skygger. Dette altså ifølge "eksperter". 

Mine egne ører opplever bare et frodigere 

lydbilde og en utrolig rik overtonestruktur på 

feler som låter veldig naturlig. Det gir meg betydelig 

mer musikalsk glede på dette punkt enn 

når jeg går tilbake til mer nøkterne transistorforsterkere. 

En helt annen ting er at det visstnok skal 

være et problem å benytte rørutstyr til større 

ensembler med kompleks, gjerne polyfonisk 

musikk. Det skal da visstnok bli en salig lydgrøt 

hvor det er helt umulig å følge de ulike musikalske 

løp. Det er et uomtvistelig faktum at de 

fleste gitarister sverger til rør til sine elektriske 

strengeleker fordi tonene da blir rikere og fyldigere 

på grunn av bl.a. en solid dæsj annenharmonisk 

forvregning. Rør kan være imponende 

på enkel musikk, men fullstendig kaotisk på mer 

kompleks musikk, ifølge hi-fi folkloren... 

Likevel opplevde både undertegnede og testpanelet 

at det var kompleks orkestermusikk 

med stort orkester, kor, orgel og solister (Elgar) 

som fikk oss alle til å snappe etter luft. Er det 

MULIG? Ingen av oss hadde noensinne hørt 

maken til storslagen illusjon av tilstedeværelse; 

et fenomen som heldigvis fulgte oss ved enklere 

illusjonsnummere. 

Holografi 

For når det gjelder romgjengivelse med rør 

generelt og ARC Reference spesielt, er monoblokkene 

og resten av ARC-utstyret helt uslåelig 

når det gjelder å få et stort orkester til å gi deg 

maksimal opplevelse av en konsert i din egen 

stue i bare to kanaler. Og også uslåelig til å gi 

deg en illusjon av av naturlig størrelse på artistene 

Her er det ikke lenger snakk om noen centimetere 

høye pinnefigurer, men mennesker med 

kjøtt og blod og fysisk større enn de store høyttalerne 

ved næropptak av mindre grupper. 

Men ARC 210 nøyer seg ikke med å flytte 

4/2006 

37

are orkester og artister inn i din stue. Det 

hadde neppe vært noe særlig til musikalsk opplevelse 

med den dårlige akustikken de fleste har 

i sine hverdagsrom med altfor kort etterklang. 

Isteden transporteres du i din favorittsofa eller 

lenestol mirakuløst inn i konsertsalen hvor du 

opplever musikken sånn ca. midt i salen. 

Jeg må innrømme at min egen DP A-1 nok på 

mange måter gir et vel så stort og tydelig bilde 

av orkesteret, solistene, koret og illusjonen av 

opptaksrommet i mange gode opptak. Men her 

danderes konsekvent akustikken fra høyttalerne 

og bakover inn i naboens hage. På ARC oppstår 

også enkelte artister også FORAN høyttalerne, 

nesten som om jeg skulle lekt med surround. 

Litt skummelt, faktisk, å høre lyden så tydelig fra 

ulike steder i stua (og langt utenfor veggene av 

denne) mens man kan sverge på at det knapt 

nok kommer et knyst fra der de store høyttalerene 

står! Selv om det muligens er et like "presist" 

holografisk lydbilde fra DP A-1, så er rommet 

både større og mer sjokkerende tredimensjonalt 

både i bredde, dybde -og så absolutt 

høyde. 

Fundament 

Jeg har allerede røpet tidlig i artikkelen at fundamentet 

var særdeles solid. Både jeg og testpanelet 

lo overbærende når vi nå lot oss henrykke 

av hittil nærmest uopplevde følerier av 

akkurat de samme platene vi har hørt så mange 

ganger før. Tanken på at det var det minste å 

kritisere for nedover i frekvensgangen, virket 

nærmest latterlig. Selv om dette var et komplett 

rørsystem, så manglet her ingenting av stramhet, 

impuslvillighet og dybde i bassområdet. 

Bitte lite grann for mye pondus, muligvis, men 

ikke mer enn at dette uansett raskt ble vurdert 

som heller en berikelse for musikken. Utrolig 

moro var det, nemlig! 

Det var derfor med noe undring jeg på slutten 

av testperioden koblet tilbake til mine egne 

DP-A1 og kunne konstatere en betydelig 

dypere, kjappere og mer hardtslående bass. 

Etter alle kjente hi-fi kriterier må det innrømmes 

38 

4/2006 

at DP var tydelig "bedre" i hele bassområdet. 

Men som sagt; ingen av oss hadde noen innvendinger 

på basskvaliteten på ARC i løpet av 

de par/tre ukene vi hadde dette komplette systemet 

til evaluering. 

Konklusjon 

Vi har uansett aldri før hørt maken til lydbilde 

med utrolig overtonedetaljering, fenomenal 

stemmekvaliet, eksepsjonell utklinging, storslagen 

holografi med større bredde, dybde og 

ARC Ref.210 mono 

effektforsterker: 

Testpanelet 

Rolf Inge Danielsen: 

For noen klangfarger, for et driv, for en nerve! 

Dette er nesten eventyrlig bra og tett på virkeligheten 

uten at det stygge ordet "hifi-hifi" 

engang streifer en. Her er ingen analytisk 

flinkhet, ingen mikrodetaljer som stikker av 

fra helheten. Men alt det musikalske er simpelthen 

på plass. 

Jan Myrvold: 

Et eksplosivt drama som øker til jordskjelv; et 

enormt lydpanorama med symfoniorkesteret i 

mirakuløst bredformat. Men samtidig er her 

et mylder av detaljer med dagens mest nyanserte 

klangstruktur pluss lekkert og nærværende 

piano med en enestående realisme i 

utklingingen. Her er kjappe transienter med 

en nydelig, lang etterklang. Her er dynamisk 

høyde enn vi noensinne før har hørt det. Og ja, 

og med tilsynelatende ubegrenset med krefter 

til å drive B&W 801D til et musikalsk festfyrverkeri 

vi ikke visste om eksisterte utenom de store 

konsertarenaene i verden- og knapt nok der. 

Bill Johnsen er vel nå mer gråhåret enn lyslugget, 

men under fjonene har det i det siste 

skjedd en imponerende aktivitet med en modernisering 

av teknologi fra begynnelsen av forrige 

århundre som låter så fremragende at rør for 

mange fremdeles er det aller største... 

kontrast, kropp og fyldighet , men også en 

ørliten avrunding av transientskuldrene på 

bassartikulasjon helt der nede. 

Her oppleves heller ikke noe imponerende 

fokus på mikrodetaljer og ekstrem "oppløsning", 

men alle detaljer er homogent gjengitt 

på en naturlig og uanstrengt måte. Med Ole 

Paus i spilleren sammen med orgel, stort kor 

og messing, bekreftes et potensiale for 

naturtro lyd som vi aldri før har hørt maken 

til. 


For et drama, for en ro, for et driv; hvilket 

hjerte og hvilken smerte! Dette er nesten en 

annen verden med utrolig fargerikdom i detaljer 

sammen med et grandiost lydbilde stort 

som et fjell. Mer avslappet og behagelig enn 

de andre i testen, og faktisk enn tanke snill 

oppover, men samtidig med uovertruffen rytmisk 

fremdrift. Dette er musikk gjengitt på en 

måte så man ønsker at det aldri skal ta slutt!

Gruppetest: Testpanelet om Midgard Oberon X.1: 

Nesten like bra? 

Midgard oppgir 3 ganger så mye krefter som ARC 210 i sin ICEpower 

forsterker. Men hvordan opplever testpanelet lydkvaliteten 

til den råbillige norske konstruksjonen. Er den "nesten" like bra , 

eller er den bare bra i forhold til den lave prisen? 

Fidelity får enkelte ganger en smule kritikk 

fordi vi blander sammen ulike priskategorier 

i våre gruppetester. De fleste av oss 

vil også være enige om at det knapt nok 

er rettferdig å teste en forsterker nesten i budsjettklassen 

mot verdens aller beste monoblokker. 

Vi gjør det likevel fordi så mange mener at 

Oberon med sine overlegne tekniske data (!) i 

det minste er "nesten" like bra som de 5-10 

ganger så dyre konkurrentene som også tar 

større plass, bruker mer strøm og avgir mye 

mer varme. 

Og for å være helt ærlig; vi har slett ikke 

noe imot mirakler opg må også innrømme at 

konstruktøren har gjort noe med lyden som 

tyder på at her er mer å hente fra de samme 

danske ICE-power modulene. Dette låter mye 

nærmere de dyre Rowland-versjonene som er 

de langt beste ICE-power løsninger vi hittil har 

hørt, og her er betydelig mer kropp og varme 

enn i de Embla forsterkerene vi hittil har lyttet 

på. Men samtidig satt vi med en bitte, liten 

følelse om vi samtidig savnet noe av den 

utsøkte "klarheten" vi finner hos Embla? 

Uansett vil vi berømme Midgard med et solid 

og elegant kabinett og en utrolig flott innpakning 

som gir eierglede og status ved utpakking. 

Berre lækkert! 

Men er dette simpelthen en seriøs konkurrent 

til mye dyrere monoblokker basert på mer 

"gammeldags" teknologi, eller er det bare 

"nesten" like bra for de som ikke vil bruke mer 

penger på forsterkeri? Uansett så hadde den 

ingen problemer med å trøkke lyden ut av de 

store B&W 801 D med sin 15 tommers bass... 

Testpanelet 

Jan Myrvold: 

Selvfølgelig blir dette som en spurv i tranedansen, 

men det er en danseglad spurv med heftig 

og kontant rytmikk i det stramme og brukbart 

dynamiske bassfundamentet. Likevel er her nok 

litt rundere basstransienter med mer støy og 

grums der vi skulle ha kullsvart stillhet, men 

dette tilgis lett på grunn av den lave prisen. 

Uansett er her mer fylde og kropp nedover enn 

strengt tatt forventet fra en typisk ICE-power 

konstruksjon , og mellomtonen oppleves 

utmerket transientvillig og oppløst oppover. 

MEN, her er også tidvis en litt for matt 

utklinging oppover, litt hemmet respirasjon for 

å si det med hvitfrakkene. Dette ville vært et 

alvorlig ankepunkt i høyere prisklasser da dette 

dreper noe av den viktige livsgleden fra 

musikken, men må sies å være godkjent i prisklassen 

til Oberon. Et svært godt kjøp, faktisk! 

Rolf-Inge Danielsen 

S-ene i øvre mellomtone oppleves litt rå og 

stikkende og bassen er langtfra så tett og kontant 

som på de andre. Her er riktignok mye 

bass, men den er ikke særlig kontrollert i forhold 

til dyrere løsninger. Toppen er litt mer forsiktig 

og litt mindre "klar" enn vanlig ICE- 

power, et tveegget sverd, men til prisen låter 

det mer enn greit. Men hvor bra er dette i forhold 

til den Parasound 250 watteren jeg testet 

i forrige Fidelity og som koster omtrent det 

samme? 


Joda, her er et greit rytmisk driv, men jeg savner 

umiddelbart attakk og dynamikk i mellomtonen. 

Litt underlig dette her; alt synes å være 

på plass, men likevel låter det temmelig flatt 

og uengasjert hele veien. Diskanten kan likevel 

være både lett og leken, men feler låter nesten 

syntetisk med mine ører. Klangstruktur og 

nyanser står neppe på menyen, og også på 

andre områder blir dette pølse istedenfor biff. 

Men i forhold til PRIS da mann! Oberon klarer 

seg overraskende godt mot fiffen, og 

enhver tekniker vil kjekt påstå at alle parametre 

er på plass. Fett nok, det er BARE musikalsk 

livsglede og høyere hjerte/smertefaktor som 

mangler. Og det koster fremdeles enda litt mer 

om du skal nyde hermetikk... 

4/2006 

39

HiFiCenterKjed

en 2/1

Patos Symhonic 4 AMT: 

LivsbeJAende 

Den største high-end høyttaleren til Roar Moen er ingen designbombe, 

men låter som de beste rørforsterkere: Ikke perfekt, men med mer 

hjerte, smerte- og patos- enn mye dyrere konstruksjoner. 

Kristiansanderen Roar Moen er nå en 

veteran i norsk hi-fi bransje med en 

rekke rimelige høyttalere på samvittigheten 

med generelt bedre lydkvalitet enn 

man kunne forvente til prisen. Og dette er også 

et av problemene med Basic og Lyric serien med 

solide kabinetter innpakket i grei vinyl; de fleste 

av dem har en potensiale betydelig utover det 

de fleste oppnår med i forhold altfor billig forsterkeri 

og signalkilde. I enkle bokser 

med et ujålete delefilter og fremragende 

elementer fra SEAS og Morel, finnes det 

et ofte utømt potensiale om man bare 

hadde gitt høyttaleren enda bedre livsbetingelser. 

At klangbalansen er fyldig og usedvanlig 

naturlig til å være rimelig hi-fi(!) 

kan være en grunn for at enkelte ikke 

lar seg rive med av nesten samtlige norske 

hi-fi skribenters begeistring for disse 

lavpris konstruksjonene. Dette er ikke 

helt "hi-fi" slik mange produsenter velger 

å trimme lyden slik at den imponerer 

hos elektrokjeden. Til gjengjeld er 

her altsåmed riktig matching et generelt 

lydpotensiale betydelig utover prisnivået. Men 

det må innrømmes at utseendet såvidt står i 

forhold til prisen selv om de vinylbelagte kabinettene 

faktisk er mer solide enn de fleste andre 

i prisklassen... 

Prototype 

Selvsagt har Patos og Roar Moen også prøvd 

seg på mer kostbare greier med en romsligere 

kalkyle for også å optimalisere kabinett og elementer 

i sin Symphonic serie. Disse har vært helt 

greie kjøp, men ikke helt så suverene som vi 

opplever med for eksempel den mellomstore 

301 og senere 302 i Lyric-serien. 

Men så begynte Roar å eksperimentere med 

såkalte Heil bånddiskanter til sine mer kostbare 

kreasjoner. Han lovet snart å komme med en 

superhøyttaler til rundt 100 K som han garanterte 

skulle spille dempeføttene av konkurrentene. 

Denne nye superhøyttaleren skulle være 

treveis, ha doble 10 tommere med superlang 

slaglengde og det viktigste; en fullvoksen dipol 

Heil diskant ombygd til ekstreme tekniske 

ytelser med ultralav deling. 

Ærlig talt så ventet vi på dette norske forsøket 

på den ultimate high-end høyttaler med 

barnslig forventning. Men bortsett fra hentydninger 

om at produsenten av basselementene 

ikke klarte å levere med spesifisert impedanse, 

hørte vi lite. 

42 

4/2006 

Vi venter... 

Vi ventet og ventet; men det var først da vi 

lagde en hjemmereportasje sør i landet, at vi 

skjønte at alt håp var ut. For der hadde hjemmekinoeieren 

kjøpt prototypen-inkludert Heildiskanten 

-fra Roar. Og det låt kjempeflott uten 

problemer i bunnoktaven når man først spanderte 

en strømsterk forsterker som Parasound 

JC-1 monoblokker. 

Konstruktør Roar Moen. 

Roar trøstet oss så godt han kunne i telefonen 

ved å love oss en "nesten ferdig" 

Symphonic lV med et spesialbygget Heil element 

som riktignok ikke var den største dipoltypen; 

men en betydelig større og sterkere versjon enn 

det Heil-elementet som sitter i Elac-høyttalere 

og de dyreste Audiovector til Ole Klifoth. 

For selv om den spesielle Heil-diskanten oppleves 

ekstremt oppløst og på de fleste områder 

konkurrerer med både diamantdiskanter og 

store bånddiskanter, er jeg likevel en smule 

reservert da her ofte mangler tilstrekkelig tyngde 

og sting i nedre mellomtone som dermed lett 

blir for "snill". 

Og nå ble det mer fart i produksjonen. 

Riktignok fikk jeg ikke høyttaleren til julenummeret 

som lovet (vi snakker og julen 2004!) og 

heller ikke neste jul (2005), men ved påsketider 

2006 ankom både Roar og flaggskipet til 

Tigerstaden med sine tunge kreasjoner som vi 

sammen såvidt maktet å bære inn i finstua. 

(Joda, dette er sarkasme selv om jeg ikke har 

noen smileys på PC’en.) 

Utseende 

Når jeg nå først er en smule spiss, må jeg innrømme 

at jeg var lite imponert av utseendet på 

den nye høyttaleren selv om kabinettet var 

usedvanlig solid og det hele stod på stødige 

uteliggere. Men dette var en ganske tradisjonell 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth 

3-veis pålehøyttaler, riktignok av den største og 

tyngste varianten, men i kjedelig kassefasong 

med beskjeden konefaktor. Dette tross ekte 

finer på sidevangene og en traust, men fornuftig 

og praktisk brukbart stofftrekk til å gjemme bort 

den svartmalte baffelen med sine 4 elementer. 

Her var forøvrig de doble 8-tommere og den 6 

tommers mellomtonen fra SEAS like sorte som 

baffelen. 

På grunn av de helsorte membranene 

ble jeg i første omgang skikkelig lurt, hvilket 

er medvirkende årsak til en noe urettferdig 

vurdering når det gjaldt førsteinntrykket 

av pris/kvalitet som altså var noe 

labert: 

Høyttalerens skulle tross alt koste nærmere 

50 tusen kroner; da måtte man 

kunne forlange et utseende som i hvert fall 

kunne nærme seg de kinaproduserte kabinettene 

til for eksempel de største Dali 

Helikon. Så får heller Roar puste lettet ut 

ved at den forøvrig sammenlignbare, men 

mye flottere Dali Euphonia MS5 med noenlunde 

samme størrelse og bestykning koster 

enda 50% mer. 

Selv med Heil-diskanten, som jeg forutsatte 

skulle være absolutt i toppklasse, syntes jeg prisen 

virket noe stiv; ja nærmest litt urealitisk når 

man ikke har et snobbete merkenavn eller annet 

å slå i bordet med i mangel av rålekker design. 

Denne høyttaleren måtte følgelig spille for livet 

Første lytting 

På grunn av den betydelige høyden, var mellomtonene 

plassert øverst, mens Heil diskanten var i 

presis ørehøyde ved vanlig sitteposisjon. For å 

hindre tidligrefleksjoner fra denne, var de nære 

omgivelser påmontert et absorberende stoff. 

Selv om jeg hadde meget høye forventninger 

til diskanten, gruet jeg meg litt for overgangen 

til mellomtonen som nesten uansett forventede 

kvaliteter neppe ville klare å holde følge med 

den superraske bånddiskanten. Jeg begynte 

allerede å formulere i hodet et forsvar for bruk 

av en slik glimrende diskant SELV OM overgangen 

til en mer tradisjonell mellomtone knapt 

kunne bli helt perfekt. 

Heldigvis var overgangen ved første lytting 

heller i overkant av forventningene, men med 

en klart hørbar lydmessig forskjell på den superglatte 

strukturen til diskanten mot en litt røffere 

øvre mellomtone med mindre presise transientskuldre. 

Men også bassen overrumplet meg 

ikke helt lite; denne var overraskende kjapp og 

presis med en viss karakteristisk frodighet som

Pris kr.49.990,- 

Produsent: Patos Audio, Kr.Sand. 

4/2006 

43

hadde et "slam" rundt 50-70 Hz som var en 

fest, helt uten antydning til pudding og uttværing. 

Og den gikk også overraskende dypt med 

helt brukbart nivå i min stue i hele 30Hz området. 

Selv for en 801 D-eier var det knapt noe 

særlig savn selv i dypbassen på denne betydelige 

enklere høyttaleren. Jøss, det begynte -tross 

alt- å smake litt av fugl det her...(Det var først 

senere at jeg fikk vite at Roar hadde valgt noen 

av de dyreste aluminiumsbassene til SEAS, men 

valgte å belegge membranet med et sort farvestoff.) 

Holografi 

Åååå, hvilket enormt, dypt rom som favner deg 

nesten surroundlydaktig med disse høyttalerne 

plassert som sedvanlig på sideveggen hos 

undertegende, akkurat slik som en rekke 

eksperter på hi-fi sentralen hevder er helt på 

trynet. (Og det er det sikkert; men det vet ikke 

høyttalerene og de fleste er enig om at det låter 

riktig så fint.) Her gir allerede førsteinntrykket 

et eksepsjonelt dypt og bredt lydpanorama med 

bare et forsiktig kompromiss ved en ikke helt 

presis senterfyll (hva skal vi kalle dette fenomenet 

på norsk?) på noen få opptak. 

Poenget er uansett at her var et frapperende 

"sug" i det store lydpanoramaet som jeg ikke 

har opplevd maken til siden jeg leverte tilbake 

de kjempestore Dali Megaline som med sin linjekilde 

var fremragende holografisk. Roar Moen 

har fått til en liknende effekt, bevisst eller ubevisst, 

antagelig ved en forsiktig nivåsenking av 

totallyden i presensnivået ved 3 Khz slik at her 

blir et forsiktig "absens" effekt. Lykkeligvis har 

ikke dette gått ut over hjerte/smertefaktoren i 

dette viktige området som lett kan bli litt for 

"snilt" eller kjedelig grått om man feiger ut her. 

Og både sideveis og i dybden er her en presisjon 

i plassering av artister som er tett på hva 

referansehøyttalerne B&W 801D med sine 

meget avanserte mellomtonekabinetter fikser. 

Også på andre områder var det overraskende 

liten nedtur med Patos i forhold til denne noe 

mer forfinede høyttaleren som særlig i mellomtonen 

er betydelig mer presis, men ikke nødvendigvis 

så mye morsommere musikalsk? 

Mellomtonen 

Med en fremragende topp og en overraskende 

god bass på Symphonic IV AMT, er det bare 

mellomtonen som nå bare er O.K. Dette er sikkert 

litt urettferdig, for her er en mer "naturlig" 

frekvensgang enn på den kantløse 

Kevlarhøyttaleren til 801. Og bortsett fra en 

oppfattbar karakterforandring mot 

Heildiskanten, en her forøvrig en utmerket overgang 

til begge frekvensfløyer. 

Men her er nok ikke helt den samme oppløsning, 

det presise attakket i transientene og den 

mangel på etterfølgende støyspekter som hos 

Patos skygger en smule for den beksvarte stillhet 

mellom transientene. Også kabinett og tidligrefleksjoner 

er nok medskyldige her, slik som 

de også er det på de fleste andre høyttalere 

utenom de dyreste høyttalerne i 800 serien til 

B&W. 

44 

4/2006 

Like før denne testen skulle avsluttes, ringte 

imidlertid Roar Moen og ba pent om å få gjøre 

et par små forandringer i delefilteret. Han hadde 

eksperimentert mer med den egenproduserte 

Heil-diskanten og konstatert at denne Heil/AMT 

versjonen tålte noe lavere deling uten å forvrenge 

stygt eller brenne av! Etter fem timers 

kjøretur fra Kristiansand, 5 minutter med skrutrekker 

og loddebolt, en halvtime ved kjøkkenbordet 

(kaffe med Fidelity) og fem timer hjem 

igjen; så var mellomtonen tilsynelatende dramatisk 

mye bedre oppløst. Selv om jeg visste at 

det egentlig var diskanten som lurte ørene 

mine. 

Bedre enn diamant? 

Ikke bare senket Roar delefrekvensen fra ca. 3,5 

kHz med 500 Hz. Han senket også diskantnivået 

med mindre enn 1/2 dB, mye mindre enn 

hva de fleste tror er hørbart. Og forbløffende 

nok hevet han øvre grensfrekvens på mellomtonen 

en ørlite grann med det resultat at begge 

elementer spilte over et litt større område. 

Den hørbare konsekvensen av disse minutiøse 

justeringene førte imidlertid til en generell forbedring 

som er betydelig. Det var nå enda mer 

sjelden at enkelte kvinnelige popartister låt en 

smule metallisk med sibilante s-er. Vi snakker nå 

også om en helt jevn og homogen diskant som 

går til himmels uten å blunke. Samtidig som 

man oppfatter at her er masser av luft og en 

enstående overtonestruktur og oppløsning, er 

her nå like lite "diskant" som vi også opplever 

det med diamantdomen til B&W og "piggen" til 

ScanSpeak. 

Med mine muligvis noe slitne ører, kan jeg 

knapt nok påstå at den ene løsningen låter 

utvetydig bedre enn den andre, men må innrømme 

at jeg innbiller meg at AMT/Heil er enda 

glattere og jevnere oppover enn de andre. I 

hvert fall ikke motsatt! Og dette helt uten 

antydninger til den litt grå og tilbakelente nedre 

del som mindre og rimeligere Heil diskanter 

synes å ha. Da dette knapt gikk ut over illusjonen 

av et ekstremt dypt rom, kan man undres 

om at dette fenomenet har like mye med dynamikk 

å gjøre som nivå? 

Fullvoksen 

Likevel var det mest interessante at disse forbedringer 

i diskantområdet også førte til at 

mellomtonen ble opplevd noe fastere, kjappere 

og generelt sprekere med bedre dynamisk konstrast. 

Og bassen er altså mer eller mindre på 

høyde med det vi kan huske fra andre doble 8 

tommere fra superhøyttalere som Revel Studio, 

B&W 802 og Dali MS5, men muligens med en 

litt rausere øvre bassområde enn disse. Her blir 

det likevel aldri tungt og treigt da her er et 

eksepsjonelt dynamisk driv. 

Patos Symphonic IV er derfor på alle måter en 

fullvoksen treveis høyttaler med bare utseende 

muligens i underkant av forventningene til prisen. 

Men den har et usesvanlig solid kabinett 

med et godt, om ikke oppsiktsvekkende delefilter, 

pluss en helt utmerket mellomtone godt 

samsvarende til prisleiet. Bassgjengivelsen er 

imidlertid generelt godt over hva man kan forvente, 

og den egenproduserte diskanten er en 

av de beste på markedet uansett pris.Dette gjelder 

i hvert fall sammenlignet med alle de 

100tusen kroners høyttalere jeg vet om. 

Konklusjon 

Likevel er summen av alle de positive attributter 

ved Patos Symhonic IV AMT enda bedre enn 

hva hvert enkelt parameter skulle tilsi, selv om 

høyttaleren knapt nok er "perfekt". Her er nemlig 

ikke så helt lite musikalsk magi uten at jeg 

helt klarer å identifisere alle årsaker til dette. 

Men dette er en musikkgjengiver med en generelt 

hjertevarm og raus lyd. Den er også flott på 

stemmer som får god kropp og nesten uten sibilanter 

ved overgangen til diskantområde. Patos 

AMT er derfor ingen tørr og prektig monitor, og 

enkelte vil nok ønske seg litt strammere mellombass. 

Og her er, som i mange røforsterkere , en 

smule pæreformet frekvensgang med en litt for 

potent bass som likevel gir glimrende rytmisk 

fremdrift på grunn av eksemplarisk transientbearbeiding 

og dynamisk kontrast. 

Holografi og romgjengivelse er eksepsjonell 

selv om vi nok lures litt av en noe tilbakelent 

øvre mellomtone. Denne har likevel flott 

hjerte/smerte faktor og diskanten er noe av det 

beste på markedet, minst på høyde med eksotiske 

diamantdomer. 

Toppmodellen til Roar Moen er fantastisk til 

filmusikk og hjemmekino- gjerne i bare to kanaler- 

og er musikalsk altetende fra Gustav 

Mahler via Ole Paus med rustne salmesanger og 

kirkekor, til Metallica og Turbonegre. Dette er 

en på alle måter en STOR høyttaler. Om bildene 

ikke skremmer deg når det gjelder utseendet, så 

er lyden etter min mening godt i overkant av 

hva man kan forlange, selv til den høye prisen. 

Om da livsbejaende musikkglede er målet...

Onkyo A-1VL integrert forsterker og C-1VL CD-spiller: 

Navnet skjemmer ingen? 

Lyden er det viktigste, er den gjengse oppfatningen 

blant hifi-interesserte verden rundt. 

For er lyden god, kan produktet som regel 

se ut som det vil. For mange er det det imidlertid 

et lite "men". Et "men" som verken har 

med lyden eller utseende å gjøre. Og det er 

selve produsenten. 

Kinamikk og hjemmekino 

Ofte kan man lese på diskusjonsforum på internett 

om produkter fra Kina, der man uten å 

skjele til lydkvalitet avskriver produkter kun 

basert på opphavsland. 

– Jeg ville aldri hatt noe sånt kinamikk, er 

utsagn som ikke er ukjent. 

Drar man litt lenger øst, til soloppgangens 

land, Japan, er bildet derimot litt mer nyansert. 

Japanske hifi-produkter blir nemlig ikke 

46 

De er små, lekre og med nesten sjokkerende 

god lyd. Prisen er det heller ikke mye å si på. 

Strengt tatt har de bare en ulempe. Navnet. 



Onkyo A-1VL integrert forsterker: 

4/2006 

avfeiet selv av hifi-puristene utelukkende fordi 

det står "Made In Japan" på baksiden av produktet. 

Man er da ikke rasister heller. Navn som 

Zanden, Audio Note og Accuphase er japanske 

hifi-produsenter som kan sløre blikket til hifi-freaker 

over hele verden. 

Andre, som Technics, Panasonic og JVC er ord 

hifi-folket tar i munnen omtrent like frivillig som 

det norske folk kjøpte Gilde-produkter i vinter. 

Fordommer 

I årevis har Onkyo tilhørt denne siste kategorien. 

Mye av grunnen er at produsenten de siste 

årene har bombardert markedet med til dels 

veldig billige hjemmekino-produkter. Og uansett 

hvor gode disse har vært til prisen, har slike produkter 

ikke akkurat bidratt til å gjøre Onkyo stuerent 

som porten til stereohimmelen. 

Fordommer eller ikke, men tilbyr du en "vanlig" 

hifi-interessert person å velge mellom 

Onkyo A-1VL eller for eksempel 

Electrocompaniet, så er jeg ikke i tvil om hva 

majoriteten ville valgt. 

Jeg må nemlig innrømme at jeg var ørlite 

grann skeptisk til å slippe løs denne 100 watteren 

som attpåtil spiller i klasse D på mitt oppsett. 

For vanligvis er det jo slik når man tester 

utstyr , så prøver man å finne positive ting å si 

om produktet. Kan man ikke det, så lar man 

være å teste det overhodet. 

Innebygget riaa 

Men ingenting skal som kjent være uprøvd, så 

jeg lot det stå til. Ut av lydkjeden forsvant mitt 

Conrad-Johnson forsterkersett (Premier 350 

effektforsterker og Premier 17 LS2 forforsterker)

til total pris på hele 

144.000 kroner. Inn en 

japansk integrert forsterker 

til snaue 

17.000 kroner. 

Vekten av Onkyoforsterkeren 

var imidlertid 

lovende. Den er 

kompakt og solid, og 

veier drøye 11 kilo, og 

finishen upåklagelig 

med sin freste aluminiumsfront 

og lekre kabinett 

i aluminium rund baut. 

Baksiden er en liten nedtur om du 

sverger til balanserte kabler, men ellers er 

det meste der, og mer til. Her er både pre out, 

og main in, i tillegg finner du skikkelige høyttalerterminaler 

som sluker både spader, bananplugger 

og uterminerte høyttalerkabler. Hyggelig 

er det også å se nok et bevis på at vinyl er på 

vei tilbake, for Onkyo har innebygget riaa slik at 

det bare er å plugge platespilleren din rett i forsterkeren, 

uten å måtte gå veien om en ekstern 

platespillerforsterker. I hvert fall om du har high 

output moving coil eller vanlig moving magnet 

pickup. 

Vector Linear 

Onkyo A-1VL er en meget fleksibel forsterker. 

For som baksiden antyder, så kan den i tillegg til 

å brukes som en integrert forsterker, også fungere 

som ren effektforsterker i for eksempel et 

hjemmekinooppsett. Men det er ikke den eneste 

muligheten. Med pre out-terminaler på baksiden 

kan du koble til en ekstern effektforsterker 

og dermed bruke A-1VL som en ren forforsterker. 

Av audiofile godbiter, kan nevnes at forsterkeren 

er bygget opp som en ren dual monokonstruksjon, 

med separate strømforsyninger for 

hver kanal. 

A-1VL er, om man skal bruke den vanlige frasen, 

en digital forsterker, og vanligvis brukes en 

av to forskjellige metoder for å behandle analoge 

signaler digitalt. Enten PDM (Pulse Density 

Modulation), hvor det analoge signalet gjengis 

via ulikt antall digitale pulser, eller PWM (Pulse 

Width Modulation) som i stedet endrer bredden 

på den digitale pulsen. Onkyo har kommet opp 

med sin egen variant, Vector Linear. 

Vanlig PWM-forsterkere har både fordeler og 

ulemper. Fordelene er høy effektivitet, noe som 

gjør at man kan konstruere kraftige forsterkere 

som er små i størrelse. Ifølge Onkyo så er derimot 

ulempen at høyfrekvent støy forstyrrer analogsignalet 

som kommer inn i forsterkeren, men 

som ennå ikke er modulert. Dette resulterer i jitter 

i PWM-signalet. 

Onkyos løsning går ut på å generere en 

strømvektor tilsvarende innsignalet og summere 

denne over tid inntil den har nådd et visst nivå. 

Når dette nivået er nådd har man riktig bredde 

på pulsen og signalet svitsjes. Støypulser fra 

utgangstrinnet har likt areal på positiv og negativ 

side, så når man summerer (eller integrerer 

om du vil) innsignalet over tid vil den positive 

og negative del av støypulsen summere til null. 

Ergo vil 

støyen ikke ha 

noen effekt. Onkyo 

hevder at denne måten å 

løse moduleringsproblemet gjør 

at pulsbreddesignalet derfor blir en 

nøyaktig representasjon av det analoge 

signalet. 

En annen fordel er at pulsbreddemodulatoren 

til A-1VL ikke bare eliminerer støy fra analogsignalet. 

Den "finner" også støyen fra kraftforsyningen 

og eliminerer den. 

Alt for å gi en så god lyd som mulig. 

Lyden av hakeslipp 

Dette er uansett bare ting man mer eller mindre 

kan lese ut av bruksanvisningen. Det viktigste 

for en hver audiofil er lyden, og Onkyo A-1VL ga 

meg regelrett bakoversveis. Selv ble jeg sittende 

å gape i flere minutter, for makan til lyd hadde 

jeg ikke ventet meg. Fordommer eller ikke, 

Onkyo-forsterkeren ga meg et solid hakeslipp. 

Da jeg omsider kom til meg selv, kunne jeg 

begynne å analysere den godlyden som spredte 

seg fra mine nyankomne Von Schweikert VR4jrhøyttalere. 

Det store sjokket var nemlig at 

denne beskjedne integrerte forsterkeren umiddelbart 

låt bedre enn det nesten 8,5 ganger så 

dyre forsterkersettet jeg brukte til daglig. Ikke 

det at jeg mistenker Onkyo-forsterkeren for å 

være en bedre forsterker. Langt i fra, men det 

bekreftet i det minste tesen om at det ikke hjelper 

å ha det dyreste utstyret i verden når ikke 

matchingen stemte. Conrad-Johnson-settet har 

til nå vært aldeles strålende på både Magnepan 

MG 3,6R og Dali Euphonia MS5. Særlig i forhold 

til de noe lystklingende Daliene, så opplevde 

jeg til å begynne med Conrad-Johnson på 

Von Schweikert som litt for mørkt, noe som i tillegg 

til en litt tilbaketrukket diskant, også la inn 

en tendens til en ørliten sløring av bassen. 

Musikken mistet litt av det livet som er så viktig 

for nerven i musikken. Det var nettopp det livet 

Onkyo A-1VL klarte å hente fram igjen. Med sin 

lysere klangbalanse fikk musikken tilbake snerten 

i toppen, og bassen opplevdes faktisk 

strammere enn med CJ-komboen. 

Sannhetens time 

Faktisk var sjokket såpass stort at det tok litt tid 

(faktisk flere uker) før jeg klarte å finne noe 

særlig lydmessig å kritisere denne japanske boksen 

for i det hele tatt, og til prisen er det strengt 

tatt blodig urettferdig. Jeg byttet nemlig ikke tilbake 

til CJ-settet før jeg nær hadde glemt hvordan 

mitt eget forsterkersett hørtes ut. Men da 

jeg gjorde det, så oppdaget jeg fort begrensningene 

til Onkyo-forsterkeren. Kanskje er det 

bare fordi jeg etter hvert har blitt en rør-afficionado, 

men A-1VL har ikke den samme virkelighetsopplevelsen 

av stemmer og soloinstrumenter 

som CJ-settet. Heller ikke holografien var like 

imponerende som det mange ganger dyrere 

amerikanske high end-settet, men det skulle jo 

bare mangle. Forskjellene i disfavør Onkyo ble 

enda mer tydelige da jeg fikk et par Ancient 

Audio Holography-høyttalere i hus noen dager. 

Med sine bånddiskanter hadde de en topp som 

kledde CJ bedre, uten at Onkyo-forsterkeren 

gjorde seg bort her heller. Den låt fremdeles helt 

glimrende. 

Konklusjon 

Om jeg noensinne skulle ha vært i tvil, så har 

Onkyo A-1VL vist meg viktigheten av å matche 

komponenter rett. I det rette oppsettet er denne 

japanske integrerte boksen en fantastisk lydformidler 

som burde kunne friste selv die-hard 

audiofile. Det er mange konkurrenter i prisklassen, 

men kan du glemme fordommene du eventuelt 

har overfor navnet, så bør du ta en lytt på 

Onkyo om du er i markedet for integrert forsterker 

mellom 15.000 og 20.000 kroner. 

4/2006 

47

Onkyo C-1VL cd-spiller: 

Onkyo er en produsent som de seneste 

årene har gjort seg mest bemerket med 

meget gode hjemmekinoreceivere i hyggelige 

prisklasser. At de ikke har glemt hvordan 

man skal få god lyd i to kanaler, er C-1VL heldigvis 

et bevis på. 

Men det er ikke førstegangskjøperne Onkyo 

er ute etter med C-1VL. For med en prislapp 

som har kilt seg fast rett på undersiden av 

12.000, er dette en spiller for folk som har kommet 

seg minst ett hakk opp på hifi-stigen. 

Plastkontroll 

Dette er likevel en spiller som selv konemor 

burde ha få problemer med å akseptere, for den 

relativt smale og buede fronten burde ikke 

skjemme bort selv de mest sobre designerstuer. 

Byggekvaliteten er imponerende, og fysisk sett 

fremstår den rett og slett som en elegant cdspiller. 

Her er nemlig ingen knappe-orgie slik 

man dessverre ofte ser på en del japanske digital-avtastere. 

Direktevalg av spor må derfor gjøres 

fra den medfølgende fjernkontrollen. En 

fjernkontroll som dessverre ikke holder den 

samme kvalitetsfølelsen som selve spilleren. En 

ultrakjedelig grå sak i plast trekker definitivt 

ikke opp. Her har mange noe å lære av den 

engelske billigprodusenten Cambridge som 

utstyrer sine cd-spillere i tretusenkronersklassen 

med fjernkontroller mange kan misunne dem. 

Lyden 

Det er likevel ingen grunn til å se bort fra Onkyo 

sin cd-spiller på grunn av fjernkontrollen. 

Lydmessig er det naturlig å sammenligne den 

Onkyo C-1VL cd-spiller 

Wolfson DAC, 128 ganger oversampling 

Mål: (BxHxD): 43,5x8,2x35,6cm, Vekt: 6,8 kilo 

Pris: kr. 11 995,- 

Importør Mono AS 

Utstyr brukt under testen: 

Conrad-Johnson Premier 17 LS2 forforsterker 

Conrad-Johnson Premier 350 SA effektforsterker 

Onkyo A-V1L integrert forsterker 

GamuT CD-1 mk2 og Vincent CD-S6 cd-spillere 

Dali Euphonia MS5 høyttalere 

FAT LMC og Supra LoRad nettkabler 

Viablue og Anticables kabler 

Finite-Elemente Pagode Signature E15 rack 

48 

4/2006 

med 

Fidelity sin 

referanse i prisklassen, 

dvs. den ti 

tusen kroner dyre Vincent 

CD-S6. Ikke bare på grunn av 

prisen, men like mye på grunn av 

lyden. De er nemlig forbausende like. 

Både i dybde og bredde maler Onkyo-spilleren 

en troverdig scene for musikerne å stå på, 

og selv om plasseringen av instrumenter oppleves 

noe mer presis på for eksempel Hegel 

CDP4A, så er den på dette området minst like 

god som Vincent. 

Klangen oppleves litt tynnere enn Vincent sin 

rørbestykkede spiller, men det er langt fra 

Twiggy-fakter i mellomtonen. Både herrestemmer 

og saksofonister får nok av luft i brystkassa. 

På kvinnestemmer utjevnes forskjellene, og 

Jheena Lodwicks "Emerald City" fra Usher sin 

demo-CD som ble utgitt på Horten-messa i fjor 

nærmest svever forførende gjennom lytterommet. 

Og nettopp detaljering er kanskje det spilleren 

gjør aller best. Faktisk er den ganske tett 

på Hegel-spilleren, selv om denne oppleves som 

enda mer åpen og luftig enn Onkyo-spilleren. 

Likevel er forskjellene mindre enn fra Hegel og 

opp til min egen GamuT. 

Dynamisk er det også mye å glede seg over, 

for Onkyo 

bremser definitivt 

ikke føttene 

fra å begynne å leve 

sitt eget liv og trampe takten til musikken. 

Spilleren evner å formidle nerven i musikken på 

en ypperlig måte. Maria Nakamoto sin fanastiske 

versjon av "Georgia On My Mind" gjengis 

med bravur. Det gjelder både kontrabasssen 

(mitt favorittinstrument), den elektriske gitaren 

og vokalen til Nakamoto. 

Konklusjon 

Skal man vurdere Onkyo C-1VL utelukkende på 

pris kontra lydkvalitet, må den se seg slått av 

Vincent CD-S6 som er minst like god, men 2000 

kroner billigere. Men med nesten like god lyd, er 

dette et vellykket kompromiss for hifi-freaken 

som også må tenke på interiøret. 

Onkyo A-1VL 

Utgangseffekt 2x100 w (8Ohm, 1kHz, DIN) 

Dynamisk effekt 2x310 watt (3 Ohm) 

Pris: kr. 16.995,- 

Importør Mono AS 

Utstyr brukt under testen: 

CD-spillere: GamuT CD-1 mk2, Lector CDP-7TL, Hegel CDP4A mk2, Onkyo C-1VL 

Effektforsterker: Conrad-Johnson Premier 350 SA 

Kabler: Xindak FS-1, Xindak FS-Gold, Viablue, Silver Circle Audio 

Høyttalere: Von Schweikert VR4jr og Ancient Audio Holography

Musikkomtaler: 

Glimmer og gråstein 

– nesten bare godt norsk 

"Mari Boine" 

Idjagiedas – in the hand of the night 

(Universal) 

Omsider er Mari Boine ute med en ny CD. I 

tidligere intervjuer har hun uttalt at hun 

ønsket å lage en skikkelig "glad plate" – et 

fyrverkeri. Idjagiedas oppfattes imidlertid 

ikke som direkte lystig – men heller litt 

lysere enn det Mari vanligvis presenterer. 

Her er ikke sinnet det mest utpregede – 

men et knippe meget sterke melodier 

som spenner fra det dramatisk dynamiske 

til det vare, vakre og sarte. Maris 

stemme ligger som alltid som et formfullendt 

instrument med særpreg og tilstedeværelse. 

Til tider gjør hun vokalarbeid som i all 

sin inspirasjon fra ur-kreftene, ikke er mulig å 

kopiere for noen. Nytt er også innslag av 

strengeinstrumenter fra fjerne himmelstrøk, 

som krydder i arrangementer som i sin natur 

er nokså typisk Boinske. Alt i alt er dette 

ikke en utgivelse som peker ut ny retning 

for Mari Boine, men snarere en utgivelse 

som perfeksjonerer hennes uttrykk og tilfører 

noen nye virkemidler som løfter 

hennes musikk til nye høyder. I mine ører 

er Idjagiedas utvilsomt en av Boines 

aller beste utgivelser. Den er i tillegg 

også nokså tilgjengelig for folk flest. Språket 

er samisk – men her handler det om lydmalende 

tekst. Enkelte av låtene er faktisk skrevet 

på et slags fantasispråk som like fullt fungerer 

ypperlig musikalsk. Musikerne på platen 

er for øvrig et kapittel for seg. Hun har 

valgt å bruke de musikerne som passer 

best. Et knippe kremmusikerer med Terje 

Rypdal og Svein Schultz deltar på platen 

sammen med blant annet Malika Makouf 

Rasmussen (Exit Cairo - anmeldt i Fidelity 

20) og Boine Band-legenden Carlos 

Zamata Quispe. Både lyden og produksjonen 

er flott og utgivelsen føyer seg 

pent inn i rekken av Boines audiofile 

bidrag. Denne CD-en skal inn i samlingen din. 

"Elverhøy" 

Helene Bøksle (Universal) 

Helene Bøksle er en av disse unge pene 

damene med bra stemme. Hun gir seg i kast 

med norsk tradisjonsmusikk – og fyller hullet 

etter "Gåte". Bøksle byr på en "light 

utgave" med pop og rock inspirerte utgaver 

av tradisjonsrik folkemusikk. Hun 

kommer bra fra det. Etter min mening 

skyldes det først og fremst at Bøksle er i 

besittelse av en flott stemme - som riktignok 

kan virke en smule skarp og 

hard i miksen. I tillegg har hun klokelig nok valgt 

50 4/2006 

av Stein Arne Nistad 

nistad@gazette.no 

å legge basis for arrangementene nokså nært 

opp til det tradisjonelle musikalske uttrykket. 

Det betyr at melodiene får lov til å stå stødig i 

sitt eget univers, mens tilleggseffektene bygger 

oppunder og fornyer. Derfor er "Elverhøy" en 

av de bedre forsøk innen denne sjangeren. 

Produksjonen holder lydmessig bra mål, selv om 

jeg stiller noen spørsmålstegn ved vokalen og 

enkelte instrumenter her og der. Vakkert og nært 

– og til tider småtøft. 

"Basstard" 

Jørun Bøgeberg (Amigo) 

Jørun Bøgeberg overflommer ikke markedet og dette 

er hans andre soloskive i løpet av en ti års 

tid. Bøgeberg bidrar ofte på andre utgivelser 

som en av Norges ankermenn av studiomusikere. 

Basstard har blitt en ganske kul utgivelse, 

i grenselandet mellom pop, rock og blues. 

Åpningssporet "Nice talkin` to you" er for 

eksempel en rytmisk blueslåt som setter standarden 

for resten av platen. På dette kuttet deltar 

både Jørn Hoel og Lynnie Treekrem, mens Knut 

Reiersrud spiller piano (!) på en av låtene. Selv om 

platen som sådan verken er grensesprengende 

eller utpreget innovativ, fungerer den godt, som en 

til tider lavmelt og lekkert arrangert utgivelse, hvor 

Bøgebergs bass ligger som et trygt fundament. 

Virkelig en godbit som fortjener oppmerksomhet. 

"Skyld på meg" 

Haugesund pop ensemble (HPE) 

Haugesund pop ensemble holder det de lover. 

De leverer tradisjonell pop i til tider fikse arrangementer. 

Heldigvis slipper vi unna altfor platte 

tekster i store doser – selv om bandet her og der 

blir en smule banale. Platen har flere gode melodier, 

som «Amalie», «Narkoman» og tittelmelodien. 

Problemet med debutplater er ofte at låtmaterialet 

ikke bærer til en hel CD. Dette gjelder også 

dette bandet som på sitt beste virkelig har mye å by 

på – mens enkelte mer ujevne låter drar helhetsinntrykket 

ned. Vokalisten Odd Martin 

Skålnes synger bra og behersker alt fra falsett 

til mer tradisjonell sang – og mannen lykkes 

stort sett. Alt i alt opplever jeg "Skyld på 

meg" som en god debut, som absolutt er høreverdig. 

Enkelte av låtene har absolutt et potensial 

til å nå hitlistene. 

"Pictures of me" 

Johanna Demker (Grappa) 

Johanna Demker er ute med sin andre plate. Her 

beviser hun at hun har noe å fare med. "Pictures of 

me" er et mer utadvendt og variert album enn 

debuten "Things we do" fra 2001. Platen byr på i 

alt ti låter som holder en jevn og høy kvalitet. Dette

gjelder både produksjonen og Demkers vokale bidrag. 

Demker står selv både for tekst og musikk. Platen 

dekker kategoriene pop og rock – selv om "Pictures 

of me" lander på pop i mine ører. Innspillingen er 

av de bedre innen denne sjangeren og mastering er 

gjort av "Cutting room" som er et lite kvalitetsstempel 

i seg selv. Alt i alt leverer Johanna Demker 

et vellykket fotoalbum med små musikalske selvportretter. 

En bra og høreverdig plate fra en 

dame som både kan og vil – og får det til! 

"Concepts of sorrows 

and danger" 

Rolf-Erik Nystrøm (Aurora) 

Ved første møte kan dette virke som en relativt 

sær plate – men la deg ikke skremme. For i denne 

platen bor det et mangfold av musikalske utfordringer 

og uttrykk. Her varierer uttrykket fra folkemusikk-inspirert 

jazz via grenselandet mot samtidsmusikk 

til musikalsk eksperimentering. 

Innimellom dette finnes det overraskende og til 

dels ganske morsomme og ikke minst vakre 

musikalske partier. Reisen blir derfor både 

mangslungen og overraskende. Det er åpenbart 

at saxofonisten Rolf-Erik Nystrøm kjenner sitt 

instrument til bunns. Derfor er det i og for seg 

litt overraskende at han som en markant skikkelse, 

som har bidratt på et femtitalls innspillinger, 

først nå er klar med sin første soloplate. 

Produksjonen er særdeles god, med audiofile kvaliteter. 

Med andre ord er "Concepts of sorrows and 

danger" en utfordrende affære som en bør prøve 

seg på. En spennende og nyskapende kvalitetsutgivelse. 

Tre geriatriske ryttere rir igjen? 

"We shall overcome – the Seeger 

Sessions" 

Bruce Springsteen (Sony/BMG) 

Jeg må bare innrømme det. Da denne platen 

kom var jeg mektig imponert – etter å ha sett Bruce 

Springsteen på konsert i Spektrum med dette materialet 

fikk jeg bakoversveis. Han leverte den mest 

overbevisende - og muligens den beste konserten 

jeg har vært på. Det koster det mye å si for meg 

som ihuga Dylan-fan. I Spektrum stilte Bruce med 

et band på seksten musikere, med blåserekke, 

piano, banjo, bass, trekkspill osv, osv. For meg 

definerte konserten roots og amerikansk folkemusikk 

på nytt. Selv om CDen selvsagt ikke byr 

på den samme opplevelsen, så finner vi mye av 

konsertkonseptet her. Utgangspunktet er ikke 

(med noen unntak) Pete Seegers egne sanger, men 

de sangene denne folkemusikklengden formidlet og 

som sto sentralt i hans kunst. Bruce har maktet å ta 

disse gamle sangene og å gi dem en ny innpakning. 

Den løfter dem inn i en ny tid – samtidig 

som dette ikke på noen måte fratar musikkens 

originalitet og tradisjon. Det er egentlig bemerkelsesmessig 

at dette i det hele tatt er mulig. Det 

er også utrolig hvordan Bruce selv med sin entusiasme 

og formidlingsevne løfter både sangene 

og musikerne. Det skjer både på CDen og ikke 

minst på konserten. Heldigvis er det også 

mulig å oppleve noe av magien fra konserten 

på den DvD-en som er med i denne utgivelsen. Her møter 

vi Bruce og musikerne i studio – eller mer 

bestemt i det huset hvor innspillingen ble 

gjort. Generelt opplever jeg platen og DvDen 

som et eneste stort overflødighetshorn – 

hvor den eneste egentlige innvendingen er at 

partyfaktoren kanskje av og til er i høyeste 

laget. Uansett dette er en cd for bilturer- og 

sommer-, høst-, vinter- og vår-kvelder. Et mesterverk 

innenfor sin sjanger! 

"All the roadrunning" 

Mark Knopfler and Emmylou Harris 

(Mercury) 

Det skal visstnok ha tatt årevis å få dette 

prosjektet opp å stå. Jeg er litt usikker på 

om resultatet helt når opp til forventningene. 

Mark Knopfler vil aldri leverer et direkte 

dårlig produkt, men etter hvert begynner 

mannen dessverre å bli en smule forutsigbar. 

Håpet hadde vært at Emmylou Harris kunne 

skape ny synergi og det skjer da også tidvis. 

Men magien uteblir, og vi står igjen med en 

hyggelig plate som beveger seg på det jevne – 

men som aldri tar helt av. Som mil-etter-milmusikk 

langs norske sommerveier vil platen fungere 

perfekt. Og lyden er heller ikke ille. Pent og 

prydelig, men ikke på noen måte grensesprengende. 

"Pay the Devil" 

Van Morrison (Mercury) 

Van Morrison skal visstnok også være genial 

på konsert – noe jeg dessverre har til gode å 

oppleve til tross for mine fire forsøk. I mine 

øyne har han i beste Dylan-stil fremstått som en 

sur egosentrisk mann uten (i motsetning til 

Dylan) hjerte for publikum. Men dette handler 

kanskje om mine fordommer, for Van Morrisons 

cd-katalog oser av kvalitet og klassikere. 

På "Pay the Devil" kjører han retro-linjen 

helt ut og leverer det som nærmest må 

karakteriseres som en køntri og roots plate. 

Musikken har en karakter som virkelig underbygger 

hans kallenavn "The Belfast 

Cowboy". Platen høres ut til å komme direkte 

fra et studio i Nashville til tross for at den er 

unnfanget i Irland. Utgangspunktet er sanger 

Morrison har et sterkt forhold til som for eksempel 

Hank Williams "Your Cheatin` Heart" og en 

drøss andre mer eller mindre standardlåter. I tillegg 

bidrar Morrison med enkelte egne låter. 

Faktisk har Bruce Springsteens "Seeger"konsept 

en del fellesnevnere med dette prosjektet. 

Men Morrison velger å legge sine 

versjoner nærmere det musikalske og arrangementsmessige 

utgangspunktet – og partyfaktoren 

er definitivt lavere. Dette betyr at 

Morrison er trofast mot sjangeren, men at han 

tilfører særpreg og styrke gjennom arrangementer 

og sitt egen vokalarbeid. Resultatet er 

en helstøpt plate som formidler denne musikken 

og Van Morrisons særpreg som artist. Med andre 

ord er "Pay the Devil" en plate det verdt å betale 

for – til "Van the Man" som ikke er djevelen selv 

– kanskje med unntak av på konsert. 

4/2006 

51


av Tore Dag Nilsen 

Blanda akustiske drops 

Gratulerer med dagen 

Wolfgang Amadeus Mozart fylte nylig rundt år, 

og maken til vital og livskraftig 250-åring må 

man lete forgjeves etter. For bare ganske få år 

siden ville slike merkeår resultere i mange, svært 

store og ambisiøse CD-utgivelser fra de store 

musikkselskapene, men nå er det de små som 

står for kreativiteten og aktiviteten. I dag avspiser 

de store oss stort sett med tilfeldige gjenutgivelser 

og enkeltskiver hvor de mest aktuelle 

sangerne, med orkester og dirigent, leverer en 

håndfull tilfeldige arier. 

Gleden over å finne en ny og komplett innspilling 

av en mozartopera var derfor desto større. 

Særlig når det gjelder en av tungvekterne i 

platebransjen, Deutsche Grammophon, og en av 

verdens beste mozartdirigenter, den åttiårige Sir 

Charles Mackerras. I spissen for det orkesteret 

han tidligere har levert mange flotte mozartinnspillinger 

med, Scottish Chamber Orchestra, og 

stjernesopranen Magdalena Kozena, leverer han 

her en meget høreverdig versjon av La 

Clemenza di Tito. 

Tito ble komponert under sterkt tidspress i 

Mozarts siste leveår. Selv med en god innspilling 

som denne, er nok ikke dette den første mozartoperaen 

du bør kjøpe. Dersom du allerede har 

Figaros Bryllup, Don Giovanni, Tryllefløyten og 

Cosi fan Tutte (og gjerne i den rekkefølgen), så 

52 

4/2006 

kan du trygt hanke inn denne Titoń. Aberet med 

Tito er at den mangler de store sviskeariene og 

til dels de mest iørefallende melodiene. 

Typisk den sene Mozart er musikken til Tito 

like fullt både helstøpt, elegant og drivende 

samtidig som den kan være til dels antydende 

og subtil. Man trenger antagelig noen gjennomlyttinger 

før musikken fester seg. Hvem andre 

enn et geni som Mozart kunne prestere slike tilsynelatende 

motstridende egenskaper i musikken? 

Jeg har aldri hørt noen komplett Tito tidligere, 

men sitter igjen med et inntrykk at de relativt 

unge sangerne leverer varene. Å slå seg opp 

som operasanger i dag blir som å hoppe etter 

Wirkola. Den monumentale og veldokumenterte 

skyggen (mange innspillinger) etter de mange 

store sangerne som var aktive for tjue til femti 

år siden, fører til en viss reservasjon med ovasjonene. 

Mackerras tilhører denne generasjonen. Det 

kan høres. Det skotske kammerorkesteret spiller 

med moderne instrumenter. Den fyldige klangen 

man får fra slike, gir sammen med Mackerras 

erfarne og stødige hånd et resultat som ligner 

på og greit står seg mot forrige århundres 

mange dirigentkjemper. 

Deutsche Grammophon har i de siste tretti 

årene fått et rykte for å lage overmanipulerte 

innspillinger med nokså tynn og glassaktig 

klang. Det er historie. Lyden her er varm og 

meget saftig. Instrumentenes definisjon er førsteklasses, 

kanskje bedre enn den noen gang 

var på LP. Strykerne har, når de skal ha det, en 

silkeaktig klang, og paukene kommer med en 

kraft som brått rykker deg ut av rødvinståka. 

Med virkelig godt avspillingsutstyr kan vi fornemme 

litt utglatting av dynamikken og en svak 

antydning av disharmoni mellom luftige, distante 

solister og intimt fangede soloinstrumenter. 

All innspilling av musikk byr på kompromisser, 

og noe så stort som en opera må by på mange 

sådanne. Hermetisert musikk er en illusjon, og 

på Deutsche Grammophon 289 4775792 kommer 

ikke teknikken i veien for budskapet. 

God barokk på CD og SACD 

Det er ingen overdrivelse å hevde at det er de 

små og mellomstore selskapene som dominerer 

markedet for barokkmusikk i dag. Jeg har gang 

på gang trukket frem det spanske selskapet Alia 

Vox med sine lett eksotisk klingende barokkinnspillinger 

og sin krystallklare lyd. Sjefen, dirigenten 

og cellisten Jordi Savall og familien hans 

medvirker selv på de fleste innspillingene. 

Det samme gjør "vår" Rolf Lislevand. Han er i 

ferd med å bli en virkelig størrelse på lutt og 

barokkgitar. Lislevand er såpass etterspurt at 

det er vanskelig å henge med i svingende hans. 

Når dette leses er han også å høre på plateselskapet 

ECM. Interessant, for både ECM generelt 

og alle Lislevand-innspillinger spesielt kjennetegnes 

av god lydkvalitet. Kanskje jeg i neste 

utgave av Fidelity har noen ord å komme med 

om Lislevand-lyden varierer mye på Alia Vox, 

Astree, Kirkelig Kulturverksted og ECM. 

Denne gangen spiller han gitar på en utgivelse 

med musikk av Luigi Boccherini. Savall 

dirigerer sitt tjue mann og kvinner sterke Le 

Concert Des Nations-orkester. Musikalsk sett blir 

man sjelden eller aldri skuffet av Alia Vox, og 

det skjer ikke denne gangen heller. Lydmessig er 

det ting å bemerke for de som ikke kjenner til

Alia Vox. Autentiske instrumenter, en kirke eller 

katedral med mye stein og minimal opptaksteknikk 

gir disse innspillingene en lys klang og 

upolert karakter. Klarheten er frapperende. Er 

avspillingsutstyret godt nok, kan man hente 

fram mye glød og varme i den generelt vasse 

lyden. Dessuten er dette en hybridskive med 

SACD. Jeg hadde ikke tid til skikkelige 

sammenlikninger. Et par (utilstrekkelige) runder 

avslørte i dette tilfellet ingen stor forbedring av 

å sette opp farten på samplingen, noe som 

muligens skyldes at lydkvaliteten selv med CD 

er ekstremt god. 

Alia Vox 9845. 

God Handel på CD og SACD 

Det kunne jo bety så mangt, men det er den 

velkjente tyske komponisten jeg sikter til. 

Navnet hans skrives ofte uten tødler. Svenske 

BIS jobber utrettelig videre med sin etter hvert 

meget fine og omfangsrike katalog. Jeg synes 

at innspillingene deres blir bare bedre og 

bedre, i hvert fall i musikalsk forstand. 

Lydmessig sett var de gode allerede i LP-tiden, 

og etter en tidvis daff periode, setter denne nye 

hybride SACD-skiven med sang og orkestermusikk 

fra Handel-oriatorier BIS igjen på audiofilkartet. 

Her kan man tydelig høre hvordan SACD 

gir større lydbilde og mer definert og detaljert 

strykerklang, men også via CD-skiktet får man 

glimrende ren, åpen og balansert lyd. 

Det hjelper lite med god lyd (formidling?) 

hvis musikken, altså budskapet, ikke holder 

mål. BIS har ofte måtte nøye seg med orkestre 

fra andredivisjon, men her har vi såmenn The 

Orchestra of the Age of Enlightenement under 

ledelse av Nicolas Kraemer. I barokkmusikken 

er dette førstedivisjon. De spiller sikkert og 

medrivende på autentiske instrumenter, men 

fremstår ikke som så vasse i klangen som 

Savalls Nations-innspilling. Sangerne er gode 

også. Jeg har ikke noe kjennskap til den unge 

sopranen Carolyn Sampson, men hun gjør en 

god jobb. Den andre, Robin Blaze, er allerede 

etablert som en av de fremste kontratenorene. 

For de som ikke kjenner til det er kontratenoren 

en spesialist i det eldre repertoaret, som 

har trent seg opp til å synge i et svært høyt 

toneleie. De er fine å sette inn i roller som opprinnelig 

var skrevet for kastrater. 

Legenden Alfred Deller, som fremdeles burde 

kunne støves opp på anstendige stereoinnspillinger 

fra Vanguard-labelen, var den som skapte 

kontratenorfaget i moderne tid. Hans unike 

og lyse stemme er stadig den som har kommet 

nærmest kastratene. Hvordan kan jeg vite 

dette? Jo, det finnes en innspilling fra begynnelsen 

av det forrige århundret, med den siste 

kastraten, som gir oss en brukbar formening 

om kastratenes unike stemmer og vokale ferdigheter. 

BIS SACD 1436 

Billig festivitas og fyrverkeri 

Gang på gang har jeg skrevet om det kanadiske 

tidligmusikkorkesteret Aradia Ensemble og 

deres livlige og pikant klingende fremføringer 

på autentiske instrumenter. Vi får håpe leserne 

bærer over med oss, for nå har Naxos gitt ut en 

ny Handel-innspilling som er så feiende flott at 

jeg bare må fortelle om den også. 

Naxos er det repertoardrevne plateselskapet 

som har vært så dyktige med sine utallige utgivelser, 

gode distribusjon og lave priser at de 

har blitt verdens største. Blant de utallige utgivelsene 

vanker det mye middelmådighet, og i 

lang tid ble de nok ikke tatt helt på alvor i den 

tidligere litt selvhøytidelige bransjen. 

Handels Water Music og Music for the Royal 

Fireworks er obligatoriske verker. Det er ukomplisert, 

medrivende og melodiøs anledningsmusikk 

som alltid er oppløftende å høre på. Det er 

ingen mangel på gode innspillinger. Like fullt 

går vår nye lavprisutfordrer her rett inn i den 

sterke delen av feltet. For en latterlig liten 

penge får man her begge verkene i velspilt og 

vellydende utgave. 

Aradia spiller med en glød, inderlighet, sikkerhet 

og rutine som ikke står tilbake for de 

tunge navnene. Som seg hør og bør i dag spiller 

de på autentiske instrumenter, men unngår 

heldigvis å fremstå som lette og spede i klangen. 

Kongens musikk skulle ikke være puslete, 

og med rommelig og passende distant perspektiv 

på opptaket og forsterket besetning på fyrverkerimusikken 

redder Aradia seg i land. 

Handel skrev fyrverkerimusikken for et orkes- 

ter på femtiåtte musikere. Aradia har førti, og 

klarer seg faktisk mer enn greit med det, men i 

forhold til Sir Charles Mackerras legendariske 

innspilling fra syttitallet, hvor det medvirket

lant annet tjueseks oboister, blir det naturligvis 

mindre pomp og prakt over Aradia. 

Opptaket er foretatt i en kirke. Det gir en 

autentisk og stor klang som kler 

musikken, men det blir ikke riktig 

samme grad av klarhet som man får i 

nærfokuserte studioopptak. Til gjengjeld 

får man en mer troverdig helhet 

hvor instrumentene i større grad 

beholder sin opprinnelige størrelse, 

plassering og forhold mellom direktelyd 

og klang. 

Naxos 8.557764 

To svenske kjemper 

Her har vi en norsk innspilling med to 

av svenskenes mange store jazzmusikere. 

Bassisten og komponisten 

Georg Riedel er en institusjon. I jazzsammenheng 

ble vi antagelig først 

kjent med ham gjennom deltagelsen 

på Jazz på Svenska, som jeg nylig har 

skrevet om. Likevel er han vel blitt 

enda mer kjent gjennom sitt samarbeid 

med Astrid Lindgren, hvor han 

blant annet har komponert Idas 

Sommarvisa. 

Den andre medvirkende på denne 

duoinnspillingen, Lockrop, fra Jan Erik 

Kongshaugs Rainbow-studio er Jan Lundgren. 

Denne pianisten og komponisten er betydelig 

yngre enn Riedel, men har like fullt blitt en 

internasjonal størrelse. På denne skiven får vi 

høre dem fremføre en rekke av sine egne komposisjoner, 

deriblant en nydelig og stemningsfull 

versjon av nettopp Idas Sommarvisa. 

Med Kongshaugs luftige studio og fine klaver 

kan man ikke vente annet enn at disse erfarne 

musikerne gjør klang og stemning til innspillingens 

hovedtema. Så det vi da får blir gemyttlige 

og ettertenksomme fremføringer av sterkt folkemusikkinfluerte 

melodier. 

Dette er en nødvendig CD for de som har 

sans for duoformatet og stemningsfull musikk. 

Som vanlig fra Gemini-selskapets egne studioinnspillinger 

får man et gjennomarbeidet produkt 

med god produksjon, krystallklar lyd og 

meget godt teksthefte. 

Gemini GMCD 122 

54 

4/2006 

Scott & Boppern 

Så over til verdens desidert mest livsbejaende 

og livsnyterske musikk. Tenorsaksofonisten Scott 

Hamilton er nok verdens fremste jazzmusiker 

innen mainstream. I hvert fall blant de yngre. De 

aller fleste av de gamle storheter er nå kun å 

høre på plate og CD. Scott gir ut egne skiver på 

Concord-labelen, men her får vi ta del i en riktig 

heftig aften på Stampen i Stockholm for tjue år 

siden. 

Utgivelsen står i trommeslagerens navn, og 

det er ingen ringere enn vår egen humørfylte og 

veltrommende Egil "Boppern" Johansen. 

Bopperns drivende spillestil og kimende cymbaler 

gjorde ham til en etterspurt rytmemann på 

konserter og i platestudioet. Han og Scott og de 

to andre musikerne, Knud Jørgensen på piano 

og Sture Nordin på bass, og ikke minst publikum 

var i storslag denne kvelden. Mange travere 

i hi-fi har Jazz at the Pawnshop-platene i 

samlingen, og de vet hva man kan forvente 

denne gangen også. Tett stemning og masse livlig 

musikk. 

Lyden på denne Scott- og Boppern-innspillingen 

er ikke helt på nivå med Pawshop-platen 

til Domnerius, men hva gjør vel det når slik 

musikk best avspilles på meget kraftig bakgrunnsnivå 

mens man sitter ute på terrassen og 

nyter en passe temperert dunkel weissbier og en 

krydret sigar? Anbefales – Gemini GMCD 117, 

får vi presisere. 

Pink – annensortering? 

Med det sentrale Pink Floyd-medlemmet David 

Gilmours nye CD har vi i noen grad forlatt den 

akustiske avdelingen. Siden Pink Floyd betydde 

mye for undertegnede for tjue, tretti år siden, 

har jeg kjøpt hans nye verk. Etter nærmest å ha 

tvunget meg til å lytte flere ganger på skiven, 

stiller jeg meg fremdeles spørsmålet om vi også 

har forlatt dropsavdelingen. 

Gilmours geni er for evigheten dokumentert 

på de gamle Pink Floyd-platene, hvor hans 

stemninger, harmonier og evige gitartoner og 

Roger Waters kontraster, musikalske kast og 

vanvittige og desperate tekster lagde stor rockemusikk. 

På On an Island har Gilmour med seg et helt 

kjendislag, deriblant sin gamle bandkollega 

Richard Wright. Som ventet er dette en påkostet 

og gjennomarbeidet innspilling, med blant 

annet flott coverhefte, symfonisk orkester, Abbey 

Road Studios, The Mastering Lab, Doug Sax og 

andre snaddernavn fra vår audiofile ungdom. 

Likevel klarer ikke Gilmour å fri oss fra tanken 

om dette er en suppe kokt på spikrene som ble 

til overs etter Wish You Were Here. 

På deler av On An Island klarer riktignok vår 

gamle helt å få musikken til å flyte. Dette inntreffer 

bare dersom man lytter konsentrert på 

skiven over et godt anlegg, med et 

ganske pent lydtrykk. Lyden er 

nemlig stort sett ren og luftig (om 

enn ganske udynamisk). I en slik 

setting kan man oppleve den gode 

gamle Pink Floyd-følelsen – det å 

bli løftet opp i rommet og ført viljeløst 

av sted i Gilmours evige 

musikalske tonemalerier. Andre steder 

blir han banal. Prøv heller ikke 

å bruke dette som bakgrunnsmusikk, 

melodiene blir for svake til 

det. 

Jeg tror ikke dette er måten å bli 

kjent med Gilmour på. Hadde det 

ikke vært for at navnet hans står 

på coveret, hadde jeg ikke kjøpt 

denne skiven. Som tidligere fan, 

kjøper jeg alt disse gutta utgir likevel, 

og fortsetter å lure på om det 

er bortkastede penger eller ikke. 

Kanskje du har en formening om 

Gilmours prestasjoner? Vi trykker 

gjerne oppglødde, avstumpede, 

arrogante eller rett og slett opplysende 

leserbrev/mailer om temaet. 

EMI 0946 3 55695

Årets høyttaler 2005/2006 - Triangle Celius Es 

NY! Celius Esw, kr 22.900 

Bedre enn Celius 202 fra 

kl.A Stereophile, USA og Årets Høyttaler 

Celius Es! Antakelig verdens beste gulvstående 

høyttaler i denne prisklassen. Ekte 

treverk! 3 forskjellige, 

elegante treslag. 

Khos Es, kr 7.500 

De peneste veggmonterte høyttalerne vi har sett! 

Samme elementkvalitet som hos Celius Esw. Helt 

fantastisk lydkvalitet, om du kombinerer de med 

Meteor O.1 eller den store Meteor O.2.5. 

www.triangle-fr.com 

Vi introduserer nå Celius Esw, som går dypere i bassen. 

Dette skrev Fidelity om Celius Es: 

Diskanten på Triangle Celius Es er bare helt vidunderlig. Her er jeg redd du må 

ut med nokså mye større summer for å finne noe som er objektivt klart bedre. 

Diskanten er nå ytterligere forbedret, det er også delefilteret og dempefoten. 

NY! Antal Esw, kr 15.900 

Et rimelig alternativ til Celius Esw, 

som også er oppgradert til 

Esw-standard. 

Noxa major Es, kr 5.900 

Ingen annen senterhøyttaler spiller 

så åpent og tydelig. Suveren på 

stemmer! Samme elementkvalitet, 

som på Årets Høyttaler Celius Esw! 

NY! Altea Esw, kr 11.900 

Det er sjelden at en så prisgunstig 

høyttaler får en slik supertest, som 

det Altea Es fikk i det anerkjente 

The Absolute Sound, USA 

i nov. 2005.Altea Esw går dypere i 

bassen! 

Comete Es, kr 7.500 

En kunde som kjøpte ett par Comete Es og to 

subér, har fått så fantastisk bra lyd, at selv 

erfarne forhandlere i bransjen blir imponert. 

Titus Es, kr 5.500 

Kjøpe en slik nå og senere en Meteor O.1 SUB, 

så får du virkelig drømmelyd for pengene. 

Meteor O.2.5, kr 11.000 

Den HURTIGE kjempesubén med to elvetommere, 

som ikke går dypest, men som er suveren på 

musikk, både i to - og flerkanalsanlegg. Elegant, med 

topplate i sort pianolakk. Smal front! 

Meteor O.1, kr 5.000 

Jeg har vært skeptisk til subér under kr 20.000. Denne er SÅ GOD, at 

jeg anbefaler den på det sterkeste! Alle kan få denne til å fungere. 

Denne vil damene like. HURTIG og PRESIS! 

Våre forhandlere er: Arendal, AUDIO ART • Drammen, BEST HI-FI • Farsund, MAXWELL HI-FI 

Hamar, HIFI-GUIDEN • Horten, AUDIOAKTØREN • Kristiansand, MAXWELL HI-FI 

Stavanger, RESONANS LYD&BILDE • Nye forhandlere søkes! 

Importør: 

, Drammen 



Skeive skiver 

Eric Andersen 

Waves; Great American Song Series vol.2 

APR CD 1092 

Eric Andersen trenger vel strengt tatt ingen nærmere 

presentasjon for det bredere lag av befolkningen, 

spesielt ikke i Norge, men jeg syns han 

er verdt noen linjer uansett da dette albumet på 

ingen måte har fått den oppmerksomheten den 

fortjener fra norsk dagspresse. Noe av grunnen 

kan være at han ikke lenger er bosatt på Kløfta, 

da han har flyttet til det noe mer vidsynte og 

urbane Amsterdam, Nederland. Om ikke ringen 

er helt sluttet, så er han på mange måter nærmere 

der hans kunstnerkarriere for alvor startet 

for mer enn førti år siden. Nærmere bestemt 

Greenwich Village og folk-miljøet rundt Gerde's 

Folk City, hvor han opptrådte sammen med størrelser 

som Bob Dylan, John Sebastian, Tim 

Buckley, Arlo Guthrie, Tom Paxton og Phil Ochs 

for å nevne noen. 

På Waves går Andersen målbevisst tilbake til 

egne røtter og børster støvet av sanger fra 

denne viktige epoken i moderne amerikansk 

musikkhistorie. Tre av albumets tretten kutt - 

Today Is The Highway, Hymn Of Waves og 

Thirsty Boots - er skrevet av Andersen selv, 

mens resten er skrevet av de oven nevnte og 

andre samtidige fra det samme miljøet. Også 

Lou Reed er representert med Pale Blue Eyes. 

Meget sterke låtskrivere alle som en, samtidig 

som de alle hadde noe viktig på hjertet. 

56 

4/2006 

Robert Aaron - som også bidrar med bass, 

gitar, piano, orgel, fløyte, congas og saksofon - 

har gitt albumet en lekker og moderne produksjon, 

men både han og Andersen selv har vist 

tonnevis av respekt for originalversjonenes opphavsmenn. 

Faktisk bidrar flere av dem på albumet, 

hvor vi for eksempel hører Happy Traum 

spille banjo på sin egen Golden Bird! 

Ballet åpner med Tim Buckleys eventyrlig 

vakre Once I Was, og i stedet for den umulige 

oppgaven å synge likt som Buckley, får vi 

Andersens stemme slik vi kjenner den; distinkt 

og romantisk på en gang. 

Andersen har kanskje fått en 

anelse mer gråstenk i skjegget 

siden sist, men stemmen er 

intakt. Det ungdommelige 

Andersen ivaretas ellers på 

utsøkt vis av hans egen datter 

Signe Askeland-Andersen der hun 

bidrar med fløyelmyk bakgrunnsvokal 

på Tom Paxtons eminente 

Ramblin' Boy. Eplet ser ut til å trives 

tett ved stammen! 

Å kåre et høydepunkt fra denne 

platen blir selvsagt en håpløs oppgave, 

da albumet består av utelukkende 

råsterke komposisjoner. 

Andersen kjenner jo materialet ut 

og inn, og har truffet tett på den 

opprinnelige nerven samtidig som 

han har tilført de sitt helt egne og 

av Jan Myrvold 

personlige preg. Et vakkert stykke arbeid, og 

samtidig et viktig bidrag til å bevare noen av 

den velfylte amerikanske sangskattekistens perler 

og gjøre de tilgjengelige for nye generasjoner. 

Anbefales på det varmeste - både til nye og 

gamle hippies! 

Blake Tartare 

More Like Us 

STUCD 06012 

Blake Tartare er den gode, gamle alt- og tenorsaxofonist 

Michael Blake fra legendariske The 

Lounge Lizards når han fronter en kvartett som 

ellers teller Søren Kjærsgaard på piano, 

Wurlitzer og diverse effekter, Jonas Westergaard 

på akustisk bass samt den allestedsværende 

trommeslager Kresten Osgood. 

Gjengen har i tillegg fått bistand fra flere 

gjesteaktører på enkelte kutt. En av dem er 

Maria Laurette Friis som presenterer seg allerede 

på åpningsnummeret "Hush". Hennes vokale 

fraseringer surfer bossanovamykt på toppen 

av et komp som slentrer av gårde i bedagelig 

tempo, krydret med en lett klagende cello traktert 

av Jane Scarpantoni. Hele albumet har et 

lett gloomy, mørkeblått preg, og gir meg assosiasjoner 

til dunkle kjellerklubber i Berlin eller 

New York, hvor dørvaktens viktigste oppgave er 

å aldri slippe inn ekte dagslys eller representanter 

for den sivilkledde ordensmakt. Vi kommer 

da heller ikke lengre enn til spor nummer 3 før 

vi blir presentert for et av John Luries verk, nærmere 

bestemt "Happy Old Toy". 

Bortsett fra ovennevnte kutt, Coleman 

Hawkins’ "Maria", samt avlutningsvise "Johnny 

Too Bad" av The Slickers består albumet av nye 

komposisjoner, de fleste skrevet av Michael 

Blake himself. Opptakene ble gjort i Studio 

Menudio, København senhøstes 2004. Michael 

Blake står selv oppført som produsent, med 

Scott Harding og

Teddy Kumpel som ansvarlige for miksing. Det 

hele låter meget åpent, luftig og velprodusert, 

slik vi er vant til med utgivelser på Stunt 

Records. 

Platen er en herlig miks av et utall stilarter, 

som alle har en link til det utvidete jazzbegrep. 

Platen fremstår like vel med et helhetlig uttrykk, 

og er en vaskeekte fest i frittflytende improvisasjoner 

over varierende temaer. Det er vel bare 

"Johnny Too Bad" som skiller seg ut i en mer 

konform retning. Denne låta er i utgangspunktet 

en av de aller største reggae-hits fra 

Jamaica, første gang utgitt i 1970, men her tolket 

som bortimot renspikket soul-blues. Lukter 

Detroit og Tamla Motown lang vei. Alt i alt en 

fantastisk god plate med særdeles dyktige utøvre 

over hele linjen. En skive som fungerer like 

godt på vorspiel som en grønnjævlig dagen 

derpå. Anbefales på det varmeste! 

Tom Ovans 

Honest Abe And The Assasins 

FW 028 

Ønsker du deg nye cd'er med både Tom Waits, 

Bob Dylan og The Waterboys men bare har råd 

til en av dem, kan du like godt kjøpe denne. 

Den er tillegg dobbel! Forvent dog ikke å finne 

den hos din lokale notegauk, da denne ikke er i 

vanlig distribusjon her i landet. Du får den på 

Amazon og lignende nettbutikker. Bug Music 

står oppgitt som administrator for distribusjonen 

i Europa. Selv måtte jeg til Belfast for å finne 

den! Den er uansett verd litt bry, for mer rotekte 

alternativ countrybluesviserock er det vanskelig 

å få fatt på. 

Tom Ovans er visstnok folkeregisterregistrert i 

Nashville, men står med begge bena plassert 

langt, langt utenfor den byens tradisjonelle sviskecountryscene. 

Vi vil nok neppe finne navnet 

hans på Grand Old Opry-plakaten med det første. 

Temamessig handler tekstene stort sett om 

livets generelle utvalg av tristesse som havarert 

kjærlighet, brutte løfter, korrupsjon, skandaleorientert 

media, meningløs vold, incest, fattigdom 

og generell sosial utrygghet. Ingen grunn til å 

tro at Tom Ovans er nødt til å dikte opp historiene 

sine, da han sannsynligvis har orkesterplass 

til de mindre glamorøse sidene av 

det amerikanske samfunnet fra sin 

mangeårige posisjon og daglige 

virke som gatepoet. 

Honest Abe And The Assasins er 

Ovans tiende langspiller, og er hans 

fjerde utgitt på bittlille Floating 

World. Noen husker kanskje Ovans' 

utgivelser på atskillig større Demon 

- nærmere bestemt "Nuclear Sky" 

og "Dead South" - fra hhv -96 og 

-97. 

Denne utgivelsen er som nevnt 

dobbelog inneholder i alt hele trettien 

numre, alle skrevet og produsert 

av Ovans selv. Ikke noe annet 

er oppgitt, så jeg regner med han 

også spiller alle instrumenter selv. 

Spesielt audiofil kan vel produksjonens 

neppe kalles, men det gjør tekstene til 

gjengjeld enda mer troverdig. Disse låtene tåler 

uansett neppe svulstige arrangementer uten å 

miste nerven. Her er det snakk om kassegitar 

som hovedinstrument, akkompagnert av munnspill 

og små innslag av perkusjon og en klagende 

elektrisk gitar. Tom Ovans' stemme låter 

faktisk som en utsøkt og finstemt blanding av 

Bob Dylan og Tom Waits med et hint av Mike 

Scott! 

Albumet har en gjennomgående nedstemt og 

lett depressiv (nei - du får ikke meg til å bruke 

det forslitte og fullstendig misbrukte uttrykket 

"melankolsk"!) stemning, som matcher lyrikken 

perfekt. Dette er definitivt en "feel bad plate", 

men har vel vondt av å bli minnet om at alt ikke 

er hunky dory for alle. Finn frem en god 

Bourbon, "Ham On Rye av Charles Bukowski, 

legg platen i cd-skuffen og la det stå til. Du 

føler deg garantert litt mindre mislykket etterpå. 

Neko Case 

Fox Confessor Brings The Flood 

Anti 6777-2 

Dette er det sjette soloalbumet til den snart 

trettiseksårige brunetten Neko Case fra USA. 

Hun må vel sies å være en veteran, da hun 

startet sin musiker karriere for mer enn tyve år 

siden. Først som trommeslager i 

forskjellige punkband rundt om 

på nordvestskysten av statene, 

før hun endelig solodebuterte 

med albumet "The Virginias" i - 

97. Mitt første møte med frk 

Case fant sted i form av hennes 

bidrag til Tom Waits-hyllesten 

"New Coat Of Paint" med en 

ufattelig flott versjon av 

"Christmas Card From A Hooker In 

Minneapolis". Forøvrig kan 

Morten Harket og den sørlandske 

likesompoeten Håvard Rem bare 

HENGE SEG etter makkverket og 

den dårlig skjulte kopien "Kind Of 

Christmas Card". Puha - deilig 

endelig å få sagt det! 

Fem album senere er hun vel 

fortsatt for en kultartist å regne, 

selv om hun har spilt med the Sadies og turnert 

som oppvarmer for Nick Cave. 

Kontaktene synes uansett i orden for damen, 

og på Fox Confessor Brings The Flood finner vi 

blant andre både Calexico, the Sadies, Howe 

Gelb og selveste Garth Hudson på deltagerlisten. 

Vi finner også en av undertegnedes helter 

fra skramlerockscenen her, nemlig Dexter 

Roomverber! Sammen med Darryl Neudore står 

hun selv for den luftige og lett nedstrippede 

produksjonen. Dog kan den virke litt spiss i øvre 

mellomtone/diskant enkelte steder. Hun har 

også komponert samtlige låter selv, med litt 

hjelp av the Sadies. 

Neko Case har hele tiden etter punkerdagene 

tilhørt den såkalte "alt country" scene, men 

fremstår som svært tilgjengelig for et større 

publikum på dette albumet. Den noe mørke 

stemningen fra forrige studioalbum 

"Blacklisted" har måttet vike for et litt lettere 

musikalsk uttrykk, uten at det bør tære på kredibiliteten 

hun har hos sine mest trofaste fans. 

Låtmaterialet er utpreget melodisk, og befinner 

seg i et slags landskap hvor country, rock og 

pop krysses. Men for ordens skyld vil jeg få presisere 

at dette er flere lysår unna Shania Twain 

og desslike! Utrykket er mye mer variert enn hva 

fløteprinsessene ellers i faget vanligvis er i stand 

til å prestere. Her finnes til og med klare elementer 

fra klassisk musikk med dramatiske strykersekvenser, 

blant annet demonstrert i spor 8, 

"Dirty Knife". Vi slentrer også innom jazz, 

mellomamerikanske rytmer og mer tradisjonell 

rock, hele tiden med referanser til såkalt americana 

og tradisjonell country. 

Vevre Neko synger klokkerent, og med mye 

kraft og dynamikk i vokalarbeidet. Hun klarer på 

imopnerende vis å holde trykket oppe også når 

hun beveger seg oppover i oktavregisteret, og 

vokalen blir aldri sur i løpet av albumets tolv 

kutt. Snakk om å ha dusinet fullt! 

Alt i alt må Fox Confessor Brings The Flood 

sies å være Neko Case's mest tilgjengelige plate 

så langt i karrieren, med gode muligheter for å 

bringe henne ut til et stort publikum. Dessuten 

en perfekt plate for late sommerdager! 

4/2006 

57

Tinsley Ellis: The Hard Way 

Telarc 

Begynner med en i mengden, Tinsley er en 

typisk håndverker som bruker en slitt Fender 

Stratocaster som verktøy. Telarc sørger for at 

budskapet fremmes med en lydsignatur han kan 

være bekjent av. Bortsett fra dette er det lite å 

sette fingeren på i noen retning. Dette er litt 

laidback bluesrock, det swinger helt ok, alle 

låtene er originalmateriale, og Tinsley Ellis har 

selv produsert. Ser det ut til at undertegnede er 

sånn passe lunken er det vel nokså riktig oppfattet. 

For oss som liker bluesrock er dette solid 

stoff, men jeg savner rett og slett litt engasjement! 

Så Tinsley, det er lov å være litt mer 

gæren neste gang! Såpass kvalitet rår tross alt 

gubben over, at han kan tørre å slippe seg mer 

løs. 

Livingston Taylor: 

There you are again 

Coconut Bay (Chesky) 

Liker du James Taylor skal du her få en gavepakke. 

James har nemlig en bror og her er’n! Dette 

låter så å si klin likt James, men selvsagt er det 

preget av Livingston selv, og vi finner litt gospel, 

litt country, litt viser. Det er hyggelige tekster, 

hyggelig musikk, veldig gode gjester som Carly 

58 

4/2006 

Plateanmeldelser: 

Blått & rått 

Simon, Take six, og David Sanborn, for å nevne 

noen, og dessuten toppes det av Chesky’s herlige 

produksjon. Skiva starter på toppen, så å si, 

ettersom vi som førstespor går rett på en vakker 

duett med Carly Simon. Er så flott atte! 

Undertegnede er vel litt opptatt av at det skal 

være noe intensitet, nerve og galskap i alt som 

blir utgitt, og må derfor innse at dette kan bli 

litt kjedelig i all sin kontrollerte skjønnhet. Her 

overlates lite til fantasi og tilfeldigheter, og produktet 

holder absolutt høy kvalitet. Et perfekt 

produkt, ganske enkelt. Og altså en stemme 

som gjør at Taylor-fans har nå to alen av samme 

stykke å velge i. Og ting kan absolutt være verre 

enn det! 

Johnny Winter: I’m a blues man 

Emi / Virgin 

Selv om denne skiva ikke er helt ny lengre, er 

det i det minste Winters foreløpig siste, og få 

hadde vel trodd vi skulle får høre mer fra den 

aldrende albino. De som har sett ham bli trillet 

inn på scenen forutså vel hans snarlige endelikt. 

Tross alt har jo gubben fyret nedpå såpass med 

kjemikalier at han kunne holdt liv et middels 

medisinutsalg helt alene. Og nå er han altså 

aktuell for Notodden i august, og det er vel 

langt fra sikkert at vi får se og høre ham flere 

av Håkon Rognlien 

ganger her i landet. 

Denne skiva er umiskjennelig Winter, men det 

kan ikke stikkes under en stol at det hangler litt 

både i stemme og motorikk. Til tross for dette 

har han fortsatt sin distinkte spillestil, det er lett 

og elegant fortsatt. Men dere som forventer de 

kaskader og den villskap han var mester for på 

den smått ufattelige "Guitar Slinger" fra 80-tallet 

vil bli skuffet. Men dette er virkelig autentiske 

greier. Dette er Johnny Winter anno 2004, og 

det er åpenbart en musiker som fortatt har noe 

å melde. Mesteparten av stoffet er skrevet for 

denne utgivelsen, Winter selv har skrevet to 

låter, gutta i bandet en hel del. Det swinger og 

engasjerer, det er høyklasse blues som står stødig 

på egne ben. Jeg vil ikke si det er stedet du 

skal starte om du vil kjøpe inn din første Winterskive, 

men det er et trygt kjøp for oss som har 

fulgt Winter noen år. Så lenge du vet at det er 

en aldrende manns ærlige blues som serveres, 

fungerer det som bare rakkern! 

Blackmore’s Night: 

The Village Lantern 

SPV 

Vi bytter tema, og foralter bluesen for en liten 

stund. Men vi skal holde oss til aldrende gitarhelter. 

Dette er heavymusikkens tapte helt, man-

nen som nesten har lagt Stratocaster’en på hylla 

til fordel for middelalderinspirert musikk med en 

vakker og mild kvinnevokalist i front. Pokker 

hvor jeg savner denne mannen, selv om han 

slett ikke er dau! Han har alltid hatt en evne til 

å fylle et hvert lytterom med de mest fantastiske 

gitarløp, og det med en letthet som nærmest får 

lytteren til å tro han er velsignet med noe overnaturlig. 

Alle hans skiver i lag med sin mye 

yngre kone er selvsagt også fylt med vidunderlig 

gitarekvilibrisme, men hvor er villskapen, raseriet 

og fortvilelsen, Blackmore? Hva pokker er det 

du driver med? 

For å se konkret på denne skiva så er det lite 

nytt fra de foregående skiver. Men for første 

gang siden 60-tallet kan det nå detekteres at 

også denne gitarhelten har passert toppen. De 

små ekstremt elegante trillene som alltid har 

flommet ut fra Blackmore’s gitarer har nå små 

glipptak her og der. Det er små forskyvninger i 

timing og en tendens til langsommere toneløp 

underveis nå. Men fortsatt går han uansett 

utenpå de fleste gitarister der ute med god margin. 

Det var med en viss fryktsom spenning jeg 

så at han ville gå løs på den monumentale 

Deep Purple-klassikeren "Child in Time" med 

dette tøyse-bandet. Og selvsagt blir dette en 

Barbie-dukke-utgave av denne enorme låta, der 

så å si alt det som gjorde låta magisk mangler. 

Fryktelig dårlig dømmekraft, Blackmore! 

For øvrig er skiva fylt med mye vakker musikk 

som er god å lytte til, produksjonen er OK, 

instrumentalene er god skrevet og elegant spilt. 

Blackmore er fortsatt en stor gitarhelt. Men jeg 

er redd vi aldri mer skal få høre han svinge sin 

hvite Stratocaster som en bøddel over nyprodusert 

materiale for oss som aldri blir helt voksne. 

De små tilløpene vi hører på denne skiva er 

bare barnematen. Men det er vel lov å drømme, 

og denne plata er faktisk god å drømme til… 

Ian Gillan: Gillan’s Inn 

Immergent (Dual Disc) 

Side om side med Blackmore har også Ian 

Gillan nå holdt på i samfulle 40 år. Og i motsetning 

til Blackmore tviholder denne energibomba 

på sitt opprinnelige fag; å synge heavy så tøft 

han får til. Og han har fortsatt drivet inne. Her 

på Gillan’s inn har han samlet venner og kjente 

og gjort en show-plate med låter samlet fra 

hans karriere fra 70-tallet og frem til i dag 

omtrent. Dessuten er denne skiva en dual-disc, 

hvilket vil si at den ene siden er en DVD med 

filmsnutter og diverse bonusmateriale. 

Gillan selv er klar på at han ikke har gjort 

denne skiva for å forbedre de opprinnelige inn- 

spillingene, men rett og slett for å more seg. Jeg 

innrømmer at det tok litt tid før dette slo inn. 

Jeg var innledningsvis svært skuffet over både 

fremføring og produksjon, men langsomt har 

altså skiva vokst inn på meg. Gillan synger her 

faktisk bedre enn på årevis, sine 62 år til tross. 

Kan man holde dette nivået som pensjonist, 

skal man pokker ikke klage! Selv om denne 

skiva er litt mer standard heavy enn de opprinnelige 

innspillingene, så finnes det mye 

ypperlige prestasjoner her. Forrest i rekka stå 

Gillan selv, og side om side med ham står Joe 

Satriani. Han imponerer virkelig der han klinker 

til på første forsøk på en låt han aldri før har 

hørt! Noen er visst bare født til det der. 

Jo, Gillan’s Inn er en show skive som faktisk 

også kan fungere helt uten at man har et forhold 

til verken Gillan eller Deep Purple fra før. 

Det er faktisk en rad perler her. 

Billy Burnette: 

Memphis in Manhattan 

Chesky 

Dette nummers hyggeligste overraskelse heter 

uten tvil Billy Burnette! Her får vi nydelig rockabilly 

og rock’n roll med fantastisk lyd og vidunderlig 

spilleglede. Mesteparten er originalmateriale, 

men det popper også opp en Dylan-låt i 

rockabilly-variant, samt en temmelig tøff variant 

over Peter Green’s "Oh Well", så her er det nok 

å gripe fatt i. En av de sakene som gjør dette 

produktet unikt er (foruten innspillingskvaliteten) 

den herlig kontrabassen som trakteres av 

David Roe. Dette er spilt inn med en enkelt 

mikrofon, rett på tape, og sånt må jo bare blir 

ultra gøy. Dette swinger som bare pokker, og jeg 

digger hvert sekund av det! Ta det fra en som 

aldri har hatt fot for verken rockabilly eller Stray 

Cats; dette er en fest fra start til slutt. Billy 

Burnette, du har nettopp skaffet deg en ny fan! 

Det er kun ett problem med denne skiva. Og det 

er at den er bare 43 minutter lang. 

Rolf Wikström: Live 2005 

Black Light 

Som vanlig venter jeg med rosinen i pølsa helt 

til slutt. Her har Wikström samlet låter fra noen 

av fjorårets konserter, og gitt ut en dobbel CD til 

enkel pris. Når det gjelder Wikström er det et 

trist faktum at den aller beste skiva han har gitt 

ut (..det här är mitt liv…) ikke lengre kan skaffes, 

dessuten er nå også samleskiva der man 

finner noen av de samme låtene utsolgt fra plateselskapet. 

Da er det godt at vi kan trøste oss med 

denne nye liveskiva i det minste, mens selskapet 

tygger på om de skal gjenutgi tidligere klassikere. 

Liveskiver har det med å være mer rølpete 

enn originalene, selvsagt er også denne det. 

Lyden er typisk live og litt tynn her og der, men 

akseptabel nok. Det swinger som fy fra første 

strofe, og utgivelsen inneholder mange av 

Wikstrøms heldigste komposisjoner. På CD1 får 

vi en del mer øs enn vi vanligvis får fra studioplatene, 

og sånn er jo ofte liveinnspillingene. 

Men det er jo på den biten med lidelse at 

Wikström er konge, dessuten understreker disse 

vekslingene dynamikken i både spillestil og temperament 

på glimrende vis. Så på CD2 har han 

heldigvis samlet noen av sine mest intense låter, 

og han slutter det hele av med en nær 15 

minutter lang versjon av "Som vattnet flyter i 

floden". Jo dette er en strålende skive til tross 

for visse lydmessige mangler. Opptil flere steder 

finner vi magiske øyeblikk, og siden vi ikke kan 

få tak i den herlig skiva fra 1988, anbefaler jeg 

med glede denne så lenge. Nå kan du ha blueskonsert 

i egen stue! 

4/2006 

59

De digitale medier og kvalitetens død 

Jeg skrev for noen små år siden 

at de digitale medier har mer 

eller mindre drept dvelingen. 

At vinylplatene var delaktige i å opprettholde 

en slags skanse mot det ekstreme 

tempojaget i samfunnet. Vi må innse at 

slaget er tapt. Kravet til tempo, tempo, 

tempo fortsetter å øke i styrke. 

Stortingspolitikerne er et glimrende eksempel; 

de snakker faktisk dobbelt så fort fra stortingets 

talerstol i år 2006 i forhold til i år 1966. De får 

med andre ord nå til å lire av seg dobbelt så 

mye svada uten å øke taletiden. Dyktige folk, 

det der! 

For nå er det kvaliteten vi vil til livs. Se på 

disse ordene: Komprimering. Bredbånd. 

Overføringshastighet. Limiting. MP3. Zip. 

DDRAM. Flash memory. Tempo, tempo, tempo! 

Sier noen av disse ordene oss en eneste dritt 

om kvaliteten? Det diskuteres nå blant oss 

audiofile hvorvidt komprimerte filer er fullstendig 

lossless, altså om det er hørbart at de har 

vært gjennom en prosess med inn- og utpakking 

før avspilling. Sannsynligvis er det ikke hørbart, 

ettersom fila er identisk med sitt opphav. 

Allikevel er det et poeng at denne prosessen har 

aldri vært laget med tanke på kvalitet. Faktum 

er at nesten ingenting er laget med tanke på 

kvalitet i disse dager. Det er totalt andre motiver 

som ligger bak. Hvor lite kan det gjøres? Hvor 

fort kan vi flytte det? Hvor mye penger kan vi 

tjene på det? Hvor lang levetid er det rimelig å 

gi det? Det siste punktet er for øvrig det mest 

irriterende. Det sitter folk og regner ut hvor 

Budsjettreferansen: 

lenge de finner det rimelig at noe skal vare. Jeg 

har en fryser fra 1965. Den fungerer perfekt den 

dag i dag, -21 grader hele døgnet gjennom i 

mer enn 40 år! Den gangen regnet man annerledes, 

for å si det kort, en slik fryser har ikke 

vært produsert etter 1970. Og dersom noen av 

dere innbiller dere at det kommer av at man har 

mistet kunnskapen, vel, så har dere kanskje rett. 

Generasjonen som konstruerte og laget 

Electrolux på 60-tallet er en døende generasjon, 

og de bringer sannsynligvis kunnskapen med 

seg i graven. De som sitter på pengesekken 

anser nemlig denne kunnskapen for livsfarlig 

vranglære! 

Stortingspolitikerne snakker 

faktisk dobbelt så fort fra stortingets 

talerstol i år 2006 i forhold 

til i år 1966. De får med 

andre ord lire av seg dobbelt så 

mye svada uten å øke taletiden. 

Så hva med oss da? Musikkelskere og audiofile, 

er vi også på vei utfor stupet med vår 

vranglære? Nå som det største på TV heter Idol, 

Elvis er dau, Mozart enda dauere og LP-plater 

stort sett finnes på loppemarked, finnes det da 

noen i den oppvoksende generasjon som vil 

begripe at vi kan sitte stille og høre musikk uten 

å gjøre noe annet på samme tid? Vi kaster bort 

tiden, nemlig! Ja, jeg er redd vi er en døende 

rase, vi er blant de få i vår generasjon som har 

et sterkt forhold til kvalitet og opplevelsen av 

godt håndverk. For det ligger klart noe dypere 

Bare en liten oppgradering! 

Denne gangen skulle testen 

være lett å gjennomføre – men 

selv de enkleste oppgraderinger 

kan by på problemer! 

Det er bare å fastslå med det samme – 

denne gangen kom ikke testen i mål til 

fristen. Hvis det er de lydmessige vurderinger 

du har ventet på, er det bare å beklage – 

du må vente til neste nummer av Fidelity. Hvis 

du vil lese litt forhåndsinformasjon om den testen 

kan du lese videre. Grunnen er ikke at jeg 

ikke har skrevet fort nok – grunnen er at anlegget 

ikke ble klart for endelig avlytting pga 

manglende innspilling. 

For oss skribenter er det et velkjent fenomen. 

Tid er alltid en faktor, deadline er alltid i går, og 

vedkommende som låner oss utstyr har det "alltid" 

kjempetravelt med å få produktet sitt tilbake. 

Gjennom mange år er det bare å fastslå at 

man alltid må påregne innspilling, nesten uan- 

60 

4/2006 

sett komponent – og dermed oppstår frustrasjoner. 

Noen produkter er dessuten seigere enn 

andre. Noen produkter er faktisk ikke til å kjenne 

igjen lydmessig etter 14 dagers dag og natt 

avspilling. Høyttalere er generelt sett aller mest 

utsatt, elektronikk kan variere mye over tid, 

mens kabler kan forandre seg etter hvert som 

de brukes. Det sier seg selv at en uke eller mindre 

med et nytt produkt dermed er totalt useriøst; 

det er rett og slett ikke nok til å fastslå 

hvordan produktet fungerer, eller om det trenger 

mer innspilling for å få ut sitt potensial. 

Innspilling 

Derfor påføres testerens tilværelse visse prøvelser 

– særlig med høyttalere. Det blir å banke 

løs med store forsterkere – og selv om man 

pakker de ned i senga til ungene på dagtid – 

legger de mot hverandre og spiller i motfase – 

kjører CD på repeat i dag etter dag – så er det 

et styr som sliter på husholdet over tid. Og når 

er man egentlig ferdig innspilt? Det blir å sette 

her enn det enkelt beviselige og målbare. Vi, 

audiofilene, søker en opplevelse av total kvalitet. 

Musikken, selvsagt, men også lyden, klangene, 

lydbildet, kablene, forsterkerens byggekvalitet, 

vinen i glasset, stolen vi sitter i, bilen vi 

kjører med, klokka vi snart ikke rekker å holde 

følge med… Men i mot oss reiser det seg en 

flodbølge av digitale møkkamenn, 

Digitalienerne. Komprimatorne. Speed-junkiene. 

De som vil ødelegge vår totalopplevelse med 

mer fart og mindre plass. For selv om hver enkelt 

av deres nyvinninger ikke nødvendigvis kan påvises 

å være ødeleggende i seg selv, så er hver 

enkelt bit (du tok den?) faktisk en del av kvalitetsforringelsen. 

Og bit for bit forsvinner den helhetlige 

kvalitetsopplevelsen vi ønsker oss. 

Men litt på siden av dette er det et spørsmål 

jeg lurer litt på. Når de altså lykkes i å lage alt 

så utrolig lite og lynraskt; hva kommer det da av 

at de på en måte kompenserer ved å plage oss 

med enorme mengder emballasje som blir stadig 

mer håpløst å få åpnet? Og visste dere forresten 

at pr dags dato heter ikke verdens største 

kameraprodusent Minolta eller Nikon? Den 

heter Nokia. Og et kamera koster nå altså ikke 

6000,- og har utskiftbart objektiv, nei, det koster 

kr. 1,- har 3x digital zoom og ett års bindingstid. 

Blant mange kvalitetsgjøremål benyttes 

disse blant annet til å snikfotografere småpiker 

på stranda og under skjørtene i rulletrappa 

hos Steen & Strøm, for deretter å videresende 

resultatet på MMS til spesielt interesserte. Det 

er vel unødvendig å minne om at kvaliteten på 

disse bildene er rimelig laber. Dessverre! 

-Hauk 

av Anders Rosness 

strek – her lukter det kompromiss lang vei. Jeg 

må vel bare innrømme at man noen ganger 

ikke kan være helt sikker på om man har jobbet 

nok før testen tar til. 

Denne gangen var det ikke mulig å komme i 

mål. Etter testen av de rimelige Kef IQ3 forrige 

gang var det IQ5 som skulle til pers. Dessverre 

har Akustikk problemer med å få nok av godsakene, 

så leveransen dro ut i tid. Dermed var 

deadline en uke unna da jeg endelig fikk dem i 

hus. Jeg skjønte fort at det ville bli umulig; erfaringen 

med IQ3 sa meg at her har vi et par ekstra 

seige høyttalere for innspilling. Rett ut av 

esken er disse høyttalerne nemlig et ocean unna 

referansenivå. Nå – etter to uker med spilling 

kan jeg begynne å dra kjensel på noen unike 

kvaliteter. Sammen med Cambridge Azur 640 

mkII CD-spiller (som også er til innspilling) og 

Cayin 153B forsterker som heldigvis er i kjempeform, 

tror jeg et nytt referanseanlegg er født. 

Det vet jeg mer om i neste nummer av Fidelity – 

følg med!

Stillpoints vibrasjonsdempere: 

Amerikanske Stillpoints er definitivt intet 

unntak i så måte. Objektene som er 

omtalt i denne artikkelen vil nødvendigvis 

skape en markant "bedring" av 

rom- og dybdefølelse også i lommebokens seddellomme 

hos de fleste av oss vanlige lønnsmottagere. 

Dersom du kan krysse av i rubrikken 

for "penibel" hva den monetære situasjon 

angår, må nødvendigvis disse produktene vurderes 

opp mot andre tweaks som for eksempel 

bedre kabler eller utbedringer av de akustikkmessige 

forhold i lytterrommet. Vurderer du 

likevel å gå til anskaffelse av en Component 

Stand for eksempelvis to eller tre av dine elektronikkartikler, 

vit da at du kan få et mer enn 

respektabelt hifirack for den samme (eller 

lavere) sum. 

62 

Still crazy 

Brian Wilson har tjent seg styrtrik på å skape Good 

Vibrations. Noen øyner åpenbart muligheten for det 

samme på dårlige vibrasjoner også! 

Kvalitet koster 

Kostbart , ja vel. Til Stillpoints' forsvar 

skal det i rettferdighetens 

navn bemerkes at produktene 

oser av kvalitet på alle fysiske 

områder. Materialvalg, håndverk, 

mekanikk og designmessig 

finish er av topp 

klasse. Riktignok kan 

Stillpoints Component 

Stand med sine store 

bærende elementer virke 

litt voldsom ved første 

øyenkast, der den ligner 

litt på utskytningsrampen 

til noe som 

nettopp har kommet 

fra Mars. I praktisk 

anvendelse vil den 

uansett være godt 

skult av det apparatet 

som til en hver 

tid måtte få hvile 

oppå den, det 

være seg forsterker, 

cd-spiller eller 

annet produkt. 

Stillpoints anbefaler 

selv Component 

Stand også under 

høyttalere. 

Bærearmene som utgjør 

hoveddelen av Stillpoint 

Component Stand er laget av valset aluminium. 

Man kan velge om man vil bruke tre eller fire 

sådane, som man med den ene enden monterer 

i en sirkelformet pucklignende klemme av 

4/2006 

rustfritt stål. Når man har posisjonert de 250 

mm lange bena i den vinkelformasjonen 

man ønsker låser man konstruksjonen sammen 

med en solid umbracoskrue. Langs 

bærebeinas overside er det frest ut en kanal 

hvor man putter de medfølgende skyvbare 

holderne. På denne måten kan man manøvrere 

bæreelementenes kontaktpunkter mot 

komponenten til ønskede posisjoner med 

stor nøyaktighet, slik at disse med enkelhet 

unngår å treffe føtter, skruer, kjøleåpninger 

eller andre ujevnheter i det gjeldene apparats 

chassis. En ganske gjennomtenkt og fremfor 

alt praktisk løsning. 

Stillpoints Component Stand er enkel å montere, 

og alle deler passer perfekt sammen. 

Ingen tegn til slark eller 

unøyaktigheter noe 

sted, og er vel 

egentlig så langt 

fra IKEA-standard som 

det er mulig å komme. 

Stillpoints Dampers 

Åpner du en av de kjegleformede 

dempeføttene fra Stillpoints, vil du 

bedre forstå hvorfor de koster såpass 

meget som de gjør. Vi snakker om ingeniørkunst 

og finmekanikk på høyt nivå. Ballen 

- eller kulen om du vil - som er synlig på toppen 

består av et keramisk materiale. Denne 

ballen hviler så på fem andre mindre baller 

som igjen er arrangert i en sirkel inne i et eget 

fleksibelt kammer inne i selve kjeglehuset. Når 

det øves press mot den 

øverste ballen - altså selve 

kontaktpunktet mot enten 

underlag eller det apparatet 

som skal gjennomgå vibrasjonsexorsisme 

- presses 

av Jan Myrvold 

denne mot 

de fem mindre ballene, 

som igjen presses mot 

selve vibrasjonsabsorbentene inne i 

det lukkede kammeret. Hver enkelt av 

disse enhetene tåler et press på hele 45 

kg, så du kan trygt plassere det aller, aller 

meste av hjemmeelektronikk oppå uten at 

Stillpoints knekker ryggen. 

Stillpoints Dampers kan suppleres med 

såkalte "risers", en slags monterbar plattform 

som gjør det mulig å justere høyde og vatring. 

Disse er ikke inkludert i prisen. I de aller fleste 

tilfeller skulle ikke disse være nødvendige, og 

de ble heller aldri benyttet under denne testen. 

Forøvrig leveres Stillpoint Cones i forpakninger 

med tre eller fire enheter. Component Stand 

kan leveres med tre, fire eller fem ben. 

Testeksemplaret var av den første varianten, 

men jeg skulle gjerne hatt i alle fall et ben ekstra 

å hvile de tyngste apparatene på. Det skulle 

vise seg svært viktig å finne korrekt balanse, 

noe som krever mye innsats og finjustering når 

apparatene har vekten ujevnt fordelt.

Mange variabler 

I denne testen har jeg hovedsaklig prøvd å 

finne ut hvilke forbedringer Stillpoints eventuelt 

kan bidra med kontra ingen bruk av dedikerte 

vibrasjonsdempere overhode. Da hovedsakelig 

med bruk av Stillpoints Component Stand 

påmontert Stillpoints Dampers i ulike monteringsløsninger. 

Produktene fra Stillpoints er testet 

under både effekttrinn, forforsterkere og 

programkilder. En tendens ble ganske raskt 

tydelig, nemlig at effekten var størst når dempeinnretningene 

ble brukt sammen med mitt 

rørbaserte oppsett. Vi snakker da om forforsterkeren 

EAR/Yoshino 864 bestykket med rør fra 

Golden Dragon, og min kjære Conrad-Johnson 

Premier 140 med sine 6550C fra Svetlana. Jeg 

vil få understreke at det var merkbare forskjeller 

også da Stillpoints ble benyttet sammen 

med mine transistorbaserte forsterkerløsninger. 

Men altså tydeligst - og det 

på både godt og vondt - sammen 

med rørutstyret, 

og derfor er 

hovedkon- 

klusjonene i denne testen basert 

på dette grunnlaget. 

Foruten oven nevnte komponenter har jeg 

benyttet Amphion Xenon høyttalere og 

Electrocompaniet EMC1 24 bit 192kHz cd-spiller. 

Cd-spiller og forforsterker har vært plassert 

på glasshyller i et rack fra Atacama, som igjen 

er påmontert dempeføtter fra Pulsar Points. 

Effekttrinn har i utgangspunktet stått direkte 

på gulvet, et solid betonggulv belagt med parkettlaminat. 

Stillpoints Cones har hele tiden 

vært benyttet under forforsterker, men 

Component Stand har alternert som underlag 

for vekselvis effekttrinn og cd-spiller. 

Tendensene lot til å være tilnærmet identiske - 

men i ulik grad - uansett hvilket av disse apparatene 

nevnte produkt ble benyttet sammen 

med. 

Hakeslipp 

Til vanlig står mine forsterkere trygt plassert i 

et Pagode-rack fra Finite Elements utstyrt med 

vibrasjonsdempende føtter fra Cera-Tech, og 

jeg hadde derfor ikke voldsomt optimistiske 

forventninger til hvordan oppsettet ville låte på 

tilnærmet bar bakke. Faktisk ble jeg veldig 

overrasket over at det ikke låt mer uryddig enn 

det faktisk gjorde. Dagens første lille hakeslipp 

, men jeg vil understreke at man lett hører for- 

skjeller. Jeg hadde bare forberedt meg på en 

liten katastrofe. 

Første forsøk med standardutrustet 

Component Stand under Conrad'en var 

egentlig mer av en katastrofe. Mellomtonen 

fikk et klart løft med mer luft og rom, - men 

hvor i granskogen tok de nedre oktaver 

veien?! (Åpenbart inn til naboen etter ansiktsmimikken 

hans å dømme påfølgende morgen) 

Oppsettet virket frarøvet all tyngde og myndighet 

- et regelrett ran på høylys..... kveld! For å 

kompensere for den manglende bassgjengivelsen 

måtte høyttalerne plasseres nærmere 

bakvegg, men da forsvant mye av holografien 

samtidig som Barbara Bonneys stemme ble like 

behagelig som en ekstratime hos skoletannlegen. 

Noe av det samme skjedde da jeg prøvde 

den under programkilden En mye slankere 

bassgjengivelse. Jeg innrømmer jeg på det tidspunktet 

så for meg en overskrift som "NIL 

POINTS" som særdeles adekvat. Men som vi 

vet fra før - tålmodighet lønner seg! 

Etter omfattende prøving med ulike vinkelformasjoner 

på bæreelementene og systematisk 

fininnstilling av kontaktpunktenes posisjoner 

begynte ting for alvor å falle på plass. Men 

flere hakeslipp ble det ikke før jeg byttet ut de 

skålformede standardføttene med 

de avanserte Dampers. 

Lydbildet 

åpnet seg 

ytterligere og ble 

mer holografisk enn jeg kan 

huske å ha hørt det tidligere hjemme i 

egen stue. Sannsynligvis ikke særlig stillere 

mellom transientene eller svartere bakgrunn 

heller. Dimensjonene ble større i alle retninger, 

og Jesper Lundgaards kontrabass føles nøyaktig 

260 centimeter høy (riktig gjettet, det er 

identisk med stuens takhøyde!) der han sammen 

med Jan Lundgren backer Jesper Thilo på 

Berlins klassiker "Let's Face The Music And 

Dance". Konturene rundt alle instrumenter ble 

merkbart klarere uten at man opplever typiske 

"kanter". Alle anslag på metall fikk en mer 

kroppslig og fremfor alt ren og naturlig klang. I 

det hele tatt ryddes lydbildet for støy og unoter, 

og artikulasjonen over absolutt hele frekvensskalaen 

blir klarere. Selv det voldsomme 

verket "Niagara Falls" av Grofé ble særdeles 

oversiktlig med en sveitsisk urmakers presisjon 

i plassering av orkesterets ulike seksjoner selv i 

de mest kompliserte passasjene. Dynamikk, 

rytme og timing ble også klart forbedret 

sammenlignet med "bar bakke", men samtidig 

forsvant unektelig noe av fylden og atakket i 

grunntoneområdet som er til stede i fullt monn 

når jeg bruker CeraPucks som underlag. Dette 

gjør at klangbalansen føles noe slankere og 

lettere, spesielt nedover i oktavene. Kaldt, kjølig 

eller analytisk føltes det dog aldri. Bare særdeles 

rent, ryddig og gjennomsiktig! 

Summa summarum 

Det er ingen grunn til å betvile at uønskede og 

forvrengingskapende vibrasjoner forekommer i 

de fleste hifi-komponenter. Det er heller ingen 

grunn til å betvile at Stillpoints produkter er i 

stand til å gjøre noe seriøst med problemet, 

sannsynligvis til og med av de aller mest effektive 

i sitt slag. Om de forsvarer sin høye pris 

må hver enkelt selv avgjøre, men jeg anbefaler 

absolutt alle som vil strekke seg litt lenger enn 

gjennomsnittet for å tyne det aller ytterste av 

potensial ut av sin elektronikk å prøve. Det kan 

utmerket vel være den siste prikken over i'en i 

et ellers førsteklasses oppsett. 

Forhandler: 

AB Schedvin Trading, Stockholm 

Tlf +46 8 407 0900 

www.maqs.com 

Priser (SEK): 

Stillpoints 3 stk 3 395.- 

Stillpoints 4 stk 4 390.- 

Risers 3 stk 1 495.- 

Risers 4 stk 1 895.- 

Component Stand 3 ben 8 200.- 

Component Stand 3 ben 

m/3 Stillpoints 11 200.- 

4/2006 

63

Sugden A21a: 

Byggekvalitet er et tøyelig begrep. Sugden 

A21a praler ikke akkurat med glitter og 

stas, snarere tvert om , vil jeg si. 

Minimalisme er vel og bra, men her har 

det vel gått litt i lengste laget. Saken er at kabinettet 

er temmelig slurvete sammensatt, et 

legendarisk produkt som dette fortjener en 

bedre skjebne rett og slett. Det skal ikke skrangle 

i en forsterker til 14000,-! For å understreke 

sitt garasjeimage er balansekontrollen virkelig 

noe helt for seg selv; i stedet for å dempe en av 

kanalene når man dreier balansekontrollen, så 

øker man volumet i den kanalen man dreier 

mot. Sært. 

Ellers er det standard opplegg; innebygget 

RIAA kan fåes som ekstrautstyr (kommer tilbake 

til dette), pluss 4 linjeinnganger og tapeloop. 

Greie plugger og høyttalerterminaler, men ikke 

mer enn greie, heller. På fronten finnes ellers 

trykknapp for mono dersom det skulle ha interesse. 

Klasse A 

Men over til det som gjør Sugden til noe for seg 

selv, og som dessuten gjør dette til et produkt 

64 

Klassikeren! 

I et strømlinjeformet samfunn med overflatemontert luksus hører 

denne håndlagde forsterkeren knapt nok hjemme. Til tross for, 

eller kanskje på grunn av(?) sin flere tiår lange historie. Men tør 

du allikevel låne øre til Sugden A21a er du solgt. 

4/2006 

det er lov å sikle etter. Denne lille unnselige 

greia er nemlig et rent klasse A-produkt, om 

ikke Sugden bløffer leverer den alle sine 25 

Watt uten å gå over i klasse B underveis. Og i 

sannhetens navn blir den ekstremt varm, i så 

stor grad faktisk at jeg undrer meg litt over 

eventuelle EU-godkjenninger. Det er nemlig ikke 

gitt den menneskelige organisme å holde hånden 

på kjøleribbene i alt for mange sekunder av 

gangen. Dessuten tillater jeg meg å stille litt 

spørsmål om hva denne ekstreme temperaturen 

har å si for levetiden. Men alle hypoteser til 

side, konseptet A21a har en mer enn 30 år lang 

historie, og sånt må det være en grunn til! 

Smekk! 

Dette med klasse A er faktisk et svært viktig 

poeng. I vår hobby ser skillelinjene ut til å gå 

mellom rør og transistor, men i grunn burde vi 

heller diskutere klasse A eller ei. Rett nok er det 

ikke gitt at alle klasse A-konstruksjoner er like 

vellykkede, men de som er det har en klar signatur 

som uten tvil gjør noe med formidlingsgleden. 

Det er hurtig, lekent og levende uansett 

musikkstil og innspilling. Det siste er et viktig 

av Håkon Rognlien 

punkt. Klasse A har nemlig stort sett en egen 

evne til å gjøre selv elendige innspillinger høreverdige. 

Og de fleste som har fått klasse A 

utgangstrinn inn i anlegget ser seg stort sett 

aldri tilbake. En av de største årsakene er det 

saftige smekket i mellomtonen (større effekttrinn 

greier det også lengre ned i frekvensene) 

som gjør at musikken oppleves å ha energi og 

rytmikk som overgår det konkurrentene i forsterkerjungelen 

kan vise til. 

Grunntrekk 

Når noen sikkert vil reagere litt på min nokså 

klart negative innstilling til det byggmessige på 

Sugden A21a, kan jeg her og nå ile til å si at 

dermed var alt det negative sagt. For når denne 

forsterkeren setter i gang å gjøre det den er 

laget for glemmer du alt som har med utseende 

å gjøre. Da blir det brått litt sjarmerende at den 

åpenbart er en ulv i fåreklær. Her hersker fylde 

og liv, kraft og eleganse i skjønn forening. Men 

la deg ikke lure for fort av denne sjarmøren, går 

vi den nøyere etter i sømmene er det lett å oppdage 

at den brutale kraften er mer tilsynelatende 

enn reell, i grunn. Årsaken ligger så vidt

Sugden A21a, integrert 

forsterker 2x25W i klasse A, kr 13990,- 

Importør: Maxwell hi-fi 

Benyttet utstyr: 

CD: Electrocompaniet ECD 1UP / Audio 

Note DAC 3.1x 

Høyttalere: Klipsch RF5, Klipsch LaScala, 

Bowers & Wilkins 805s 

Kabler: DBL, Duelund, Infinite Resolution 

jeg kan forstå i nedre mellomtone og øvre bass. 

Der ligger et bra fokus, og paret med denne forsterkerens 

udiskutable hurtighet fremstår den 

som rene kraftverket. Men altså bare til du virkelig 

ber den om å flytte luft. Da er den så kortpustet 

at det ikke er til å overse. 

Men oppover er den forbilledlig, stemmeprakt 

og klangfarger gjengis med største selvfølgelighet, 

mens det i diskantområdet er mykt og elegant 

som få. I det hele tatt er dette faktisk helt 

fantastisk dersom vi ser helt isolert på evnen til 

å formidle musikkens innhold, mer enn de mer 

hi-fi-tekniske aspekter. 

Musikk 

Her er det virkelig lov å nyte! Sugden A21a serverer 

med fylde og behag, en viss tendens mot 

mørk gjengivelse vil være riktig å si. Spiller vi 

Notodden Blues band og den herlige skiva 

"Soul Food" som er spilt inn hos Juke Joint med 

Torhild Sivertsen på vokal, finner vi hånd-i-hanske-musikken 

umiddelbart. Silkeglatt og swingende 

er ordene jeg vil sette på dette. Meget bra 

innsyn og sterk kontakt med artistene er de inntrykk 

man sitter igjen med. Klassiske verker fun- 

gerer også fint, men jeg er litt i tvil dersom vi 

tvinger et helt digert orkester gjennom nåløyet. 

Sugden A21a foretrekker litt mindre ensembler 

og litt mindre brutalitet egentlig, da kommer 

den vidunderlige dynamikken og de behagelige 

klangfargene mest til sin rett. Men bevares, gitt 

rett valg av samarbeidende utstyr så vil også 

Mahlers 5. fremstå brutalt som fy. Hurtigheten 

og det tidligere omtalte "smekket" gjør det til 

en særs emosjonell og frisk opplevelse. Men det 

er uansett verdt å 

legge merke til at 

det er klanger og 

emosjoner som er 

denne forsterkerens 

klart sterkeste 

felter. Derved 

vil nok enklere 

musikk (og da 

mener jeg enkel i 

form at et relativt 

forsiktig instrumentert 

lydbilde) 

være det som 

treffer best. 

Litt om høyttalere 

Sugden A21a har en klar farging et stykke nede 

i frekvensområdet. Dette fører til et par effekter 

som kan være enten heldige eller uheldige alt 

ettersom hvilke høyttalere som benyttes. Det er 

en festpukkel her, og derved avslører den at 

favorittdansepartneren er en relativt nøytral stativhøyttaler. 

Gitt at stativhøyttaleren ikke er alt 

for sulten på masse strøm gir dette rene synergieffekten. 

Det tilføres en viss varme og fylde til 

høyttalere som ellers kan virke litt kjedelige og 

pedantiske i bassområdet, og dette oppleves 

som en klar fordel i enkelte tilfeller. Store gulvstående 

kan være en prøvelse, det kan lett føre 

til at vi får en nokså overdreven og litt bløt 

bassgjengivelse. 

Men som nevnt er stativhøyttalere rene livseliksiren. 

Jeg har sjelden kost meg så mye med 

noen annen forsterker som denne i lag med 

B&W 805s. Et utrolig treff, helt ufattelig moro 

og elegant! 

RIAA 

Den innebyggede RIAA’n er standard innstilt for 

å takle MM , men kan også justeres for MC. 

Andre RIAA-trinn jeg har vært borti fra denne 

produsenten ordner dette med jumpere inne på 

kortet. Det testede eksemplaret ble testet utelukkende 

med MM i form av Audio Note IQ3 på 

Pro-Ject RPM 9 og Ultracraft arm. Kort sagt er 

dette RIAA-trinnet meget potent og harmonisk, 

også dette heller litt mot det varme. Meget hurtig 

og sprettent, alle platene jeg testet ble gjengitt 

levende og rytmisk. Det skal sies at jeg har 

hørt bedre presisjon andre steder, men dette er 

så absolutt bestått dersom det er musikkglede 

som er målet. 

De gamle er fortsatt eldst! 

Jo da, dette 30 år gamle konseptet står fortsatt 

som en påla. Varm, ekspressiv, leken og klangfull 

sprer den musikkglede til alle lyttere og med 

alle musikktyper. Klasse A går ikke av moten 

over natta, såpass kan fastslås. Til tross for en 

nokså tuslete byggekvalitet er musikkvaliteten 

det som vil sitte igjen i minnet etter å ha hatt 

en Sugden A21a på besøk. Med dette perspektivet 

er den så absolutt verdt de 14000,- som 

forlanges for den. Livet er som tidligere nevnt 

alt for kort for kjedelig hi-fi! 

4/2006 

65

Veien mot drømmeanlegget: Dynaudio Focus 110 stativhøyttalere: 

66 

Vi fortsetter her jakten på best mulig lyd for minst 

mulig penger. Skribenten må betale av egen lomme 

for de produkter som han beholder i 

Hi-Fi anlegget! 

Deilig? 

4/2006 


ri.danielsen@gmail.com 

Det er nærmest opplest og 

vedtatt at det er deilig å være 

norsk i Danmark. Men er det 

like deilig å dra med seg et 

par søte små dansker inn på 

lytterommet? Vel, det prøver 

Fidelity å finne ut, og disse 

danskene lyver jo ikke? 

Høyttalerne som, sammen med Usher X- 

708, er med i vurderingen om å bli en 

del av Fidelitys realityanlegg denne 

gangen, er de minste i Dynaudios Focusserie. 

Focus-serien danner et kjærkomment supplement 

mellom Audience- og Contourseriene. 

Faktisk kan man betrakte dem som arvtagere til 

den gamle Contour-serien. Den testede modellen 

minner veldig mye om de gamle Contour 

1.1. Disse Focus 110 er også virkelig små, selv 

om dybden på kassene bidrar til å få noen liter 

innvendig volum. Jeg må innrømme at jeg liker 

utseendet på disse småtassene veldig godt. 

Standard kasseløsning, men med et par små virkingsfulle 

triks. Sidene på frontbaffelen er skråskjærte, 

både for å minske diffraksjon og samtidig 

gir det et smalere inntrykk. Sideveggene 

smalner inn mot bakplaten, og sørger for å gi et 

annet inntrykk enn "legokloss" pluss at det er 

lydmessig positivt med en ikke-rektangulær 

kasse. Blir mindre innvendige stående bølger av 

slikt. 

Siden Dynaudio selv produserer sine høyttalerelementer, 

så har de 100% kontroll på tilverkningen 

og de kan matche utseendet på 

dem som en bonus i tillegg til lydmessig match. 

Både diskant og bass/mellomtone har samme 

mørkegrå finish på chassiset, og den fargen 

passer meget fint sammen med rosewood finéren 

på testobjektene. Mellomtone- /basselementet 

har en stor støvhette i midten. Sikkert bare 

show-off tenkte jeg, men det varte ikke lengre 

enn til at jeg hadde åpnet kassen… Disse 

Dynaudioelementene er ren hifi-pornografi for 

oss gærninger! Høyttalerne er ikke noen tungvektere, 

men kabinettene virker velbygde og 

solide allikevel. Innvendig er det en kraftig horisontal 

avstiver plassert mellom diskant- og 

mellomtoneelementet. 

Delefilteret ser ut til å være av normalt god 

kvalitet, luftspoler og solen-kondensatorer kan 

skimtes der inne bak dempematerialet. 

Baksiden inneholder munningen til bassrefleksrøret 

og ett sett kvalitetsterminaler, sannsynligvis 

WBT. Dynaudio har ikke tro på biwiring, og

legger følgelig ikke opp til det heller. 

Summasumarum et par pene små og lette kasser. 

Enkle å flytte på, og de ser nesten puslete 

ut på stativene. Låter de puslete også? 

Kan smått være stort? 

Nei, disse høyttalerne 

låter alt annet enn 

smått. Her er det pondus, 

snert punch og fart. 

Dynaudio Focus 110 gjør 

en god jobb med å lure 

deg, og stryke deg med 

hårene. For her er det 

heller ingen "styggedom" 

som kan ødelegge 

musikkopplevelsen din 

selv med dårlige innspillinger. 

Men la oss prøve 

å partere gjengivelsen fra 

disse imponerende høyttalerne, 

og kanskje 

avsløre en løgn eller to? 

Helt i toppen, så låter 

den nyutviklede Esotec 

D-280 oppløst som bare 

luft! Det er ingen fortykninger 

eller hardhet å 

spore, heller ikke nedover 

når den skjøter på 

mellomtonen. Det er 

befriende å høre at kvinnestemmer 

gjengis uten 

resonanser og fortykninger 

i øvre mellomtone/ nedre diskant. 

Diskanten klarer også kunststykket å både ha 

sting og snert, samtidig som den låter silkemykt 

avhengig av hva musikken krever. Selv om lydbildet 

ikke er imponerende bredt eller dypt, så 

klarer Focus 110 å skape illusjonen av at 

utøverne og instrumentene oppstår i rommet. 

Den er dyktig på å plassere elementer i lydbildet 

ikke bare sideveis, men også i innbyrdes høyde 

og dybde. I området hvor diskanten overlapper 

mellomtonen, så er høyttaleren ikke ubehøvlet 

og røff. Allikevel later det til at den ikke feier 

problemene under teppet, men i stedet klarer 

kunststykket å gjengi det som måtte være av 

ulumskheter i opptagelsen uten at man må 

knipe igjen ørene. Dette er en stor fordel når 

man lytter på innspillinger som ikke er optimale. 

Tenk over det, hvor mange av platene dine er 

egentlig audiofile gullgruver? Videre til selve 

mellomtonen og stemmegjengivelse fra denne 

høyttaleren. Det er her jeg virkelig storkoser 

meg! Å teste hifiutstyr er dritmorro når det dukker 

opp slike komponenter som disse høyttalerne. 

Focus 110 klarer å få deg fokusert på musikken, 

ikke nødvendigvis hva som er teknisk feil 

med opptaket. Denne "oppstår i rommet" virkningen 

er besnærende og rett ut imponerende, 

og den gir en naturlighet og tilstedeværelse i 

musikken som er, ja nå kommer det, DEILIG! 

Varmen og fylden som stemmene gjengis med 

beholdes også i øvre mellomtone, og gjør for 

eksempel korsang fyldig og naturlig. 

Mellomtonen er også, på tross av fyldigheten, 

åpen og gjennomsiktig. Ikke noe mudder som 

følge av varm gjengivelse her, nei! Å finne den 

perfekte drømmehøyttaler er ikke noen enkel 

oppgave, og i denne prisklassen er det nødt til å 

bli kompromisser. Men, jeg ville i alle fall hatt 

med meg mellomtonen, kall det gjerne midtre 

Faktaramme: 

Dynaudio Focus 110 2-veis stativhøyttalere 

28mm diskant (Esotec+ D280) 

5 tommer MSP mellomtone/bass 

Frekvensområde (+- 3dB): 45Hz – 25kHz 

Langtids effekttålighet: >150 watt 

Følsomhet: 85dB (2,83v/1m) 

Impedans: 4 Ohm 

Vekt: 7,3 kg 

Dimensjoner i mm (BxDxH): 173x285x305 

mellomtone, fra Dynaudio Focus 110 på min vei 

mot den "perfekte" høyttaler. Når vi så forlater 

mellomtonen, og havner i nedre mellomtone/ 

øvre bassområde, begynner jeg å lure på om de 

små danskene lyver mer enn de store…. 

Små søte løgner…. 

Det blir litt feil å kalle det løgn, men Dynaudio 

Focus 110 har nok litt mer nivå i øvre del av 

bassen for å maskere og kompensere for det 

manglende nivået i de lavere frekvenser. Dette 

er helt uproblematisk, og stort sett bare sjarmerende. 

I alle fall så lenge man ikke spiller altfor 

høyt. Dynaudioene formelig elsker mange watt, 

men det er litt synd at ikke bassen helt henger 

med på samme måte som resten av frekvensområdet. 

Jeg la ikke nevneverdig merke til 

disse bassegenskapene i den første uken av 

testperioden, da jeg kun spilte på Focus 110 og 

ingen andre høyttalere. Men ved direkte 

sammenligning ble det klart at det finnes andre 

høyttalere i prisklassen som "basser" bedre, det 

vil si mer nyansert. Problemet er bare at de da 

skjelden spiller like bra som Dynaudio videre 

oppover… 

Bassen på Dynaudio kan lettest beskrives 

som at den slår sammen 

noen av strengene på 

bassen. Det blir ikke like 

lett å høre definisjonen i 

bassen som man skulle 

ønske seg. Dette skjer 

ikke på alle innspillinger, 

og er lettest å legge 

merke til når man spiller 

(for?) høyt. Jeg er klar 

over at mine bemerkninger 

er noe urettferdige 

siden det tross alt er 

et femtommers basselement 

vi hører på her, og 

at man da selvfølgelig 

ikke kan forvente det 

samme som fra en sjutommer. 

Men det er med 

en ikke fullt så liten grad 

av frustrasjon jeg finner 

disse reservasjonene i 

bassen. For hadde det 

ikke vært for dem……. 

Tilslutt 

Jeg ble tatt litt på senga 

av disse søte små danskene. 

Så så, ikke på den måten! Lydmessig tatt 

på senga…. At noen slike små høyttalere kan 

låte så stort, og bare med små reservasjoner 

angående ærligheten i bassen er jo helt vidunderlig! 

Disse høyttalerne gjør det morro å spille 

musikk, og da snakker jeg ikke bare om audiofile 

innspillinger. Focus 110 får deg til å dra frem 

de gode gamle platene du ikke ville lytte til 

siden de låt så dårlig. Samtidig er de så oppløste 

at de ikke gjør skam på noen av dine audiofile 

gullskatter. Stemmer låter som av kjøtt og 

blod og elementene i lydbildet oppstår foran 

deg på en særdeles overbevisende måte. 

Dersom du kan leve med at bassen ikke er av 

de aller mest nyanserte, eller eventuelt bruker 

en sub, så er dette er høyttaler du skylder deg 

selv å lytte til før du kjøper noe annet i prisklassen. 

Det sier seg selv at de fungerer best i mindre 

rom, og de er som skapt for intim nærfeltslytting. 

Prøv en danske du også! De har også 

fått prøve seg mot HFLS-1 og Usher X-708, mer 

om det et annet sted i bladet. 

Importør: Tonkraft AB 

Forhandler: NAT www.norskaudioteknikk.no 

Pris: 9800,- pr par 

4/2006 

67

Veien mot drømmeanlegget: Usher X-708 stativhøyttalere:: 

Mykje førr pængan!! 

Neida, denne testen skal ikke skrives på dialekt. 

Men når en så lekker og gjennomarbeidet høyttaler dukker opp til 

under ti tusen kroner, så berettiger det en liten nordnorsk glose. 

Bli med på en lytt på Ushers billigste stativhøyttalere i X-serien. 

68 

4/2006 



Imin jakt på nye komponenter i prisklassen 

rundt ti tusen kroner, så er Usher X-708 midt 

i blinken. Dette er et par vakre høyttalere, til 

og med mor sjøl kommenterte det da de ble 

pakket ut. Blank sort lakk med strøken speilfinish 

og trepaneler på sidene som både ser lekkert 

ut og bidrar til å avstive kabinettet ytterligere. 

Frontbaffelen er tiltet for å få elementenes 

akustiske senter på linje, og bakplaten er også 

tiltet (i litt mindre grad enn frontbaffelen). Disse 

skrå veggene bidrar til å gjøre antall vegger som 

er parallelle i kabinettet færre. Det har som 

kjent positiv effekt på å begrense stående bølger 

inni kassen. Baksiden av kabinettet huser 

utgangen til bassrefleksrøret, pent avrundet 

sådan, og høyttalerterminalene. Bassrøret er forresten 

i papp, helt sikkert av lydmessige årsaker. 

Når resten av høyttaleren er så påkostet, så tror 

jeg ikke dette er gjort av økonomiske hensyn. 

Biwiring 

Usher X-708 har mulighet for biwiring og tilkoblingene 

av tillitsvekkende kvalitet sitter forsenket 

i bakplaten. Dette er pent utført, men 

dessverre ikke så praktisk om man ønsker å 

bruke grove kabler med spader. Disse må da 

bøyes kraftig for å kunne koble til de nederste 

terminalene. Da er det kanskje en trøst at terminalene 

også godtar bananplugger, eller avisolert 

kabel om det skulle være ønskelig. 

Undersiden av høyttalerne har gjengede hull, 

for å kunne skru dem fast til høyttalerstativene 

RWS-708. Siden høyttalerne veier sine respektable 

12 kilo, så er dette både smart og barnevennlig. 

Synd om poden skulle ta opp høyttalernikking 

som inngang til idrettens arena. 

Frontbaffelen har den, for stativhøyttalere, 

relativt populære besetningen med 1-tommer 

diskant og 7-tommer bass/mellomtone. 

Diskanten, 9950-20, deler den med blant andre 

X-718, X-719, X-929, CP-6311, CP-6371, CP- 

6381 og CP-777. Altså: Den har samme diskant 

som et par høyttalere til over 50 tusen kroner! 

Man kan trygt si at dette er en velkjent tekstildome 

hos Usher og Dr. Joseph D’Appolito. 

Med denne velrenommerte herremannen som 

delefilteransvarlig så bør man være på trygg 

grunn. Bass/mellomtonen, 8848P, er en pappmembran 

med fast faseplugg i aluminium, og 

den har et mykt gummioppheng. Det er smurt 

på noe svart "guffe" i overgangen mellom 

membran og oppheng, ikke så altfor lekkert

kanskje. Men så lenge det lydmessige resultatet 

er på plass, så klager i hvert fall ikke jeg. Det 

følger selvfølgelig med frontdeksler, og like selvfølgelig 

ble disse tatt av og pakket vekk 

gjennom hele testperioden. De er uansett 

såpass massive at de kun bidrar negativt til 

lyden. Men til pynt og som stoppere for nysgjerrige 

barnefingre fungerer de utmerket. Totalt 

sett gir disse høyttalerne et meget godt inntrykk. 

Ta for eksempel overgangen mellom elementene 

og frontbaffelen: 100% strøkent og 

helt i plan. Her er det ikke treskruer til å feste 

elementene, men maskinskruer og innsatsgjenger, 

utrolig godt gjort i denne prisklassen! 

Lakkeringen av kabinettet og monteringen av 

trepanelene er også, etter hva jeg kan se, meget 

pent utført. 

Stativene er like flotte, og verdt pengene solgt 

som separate produkter. 

Tre kandidater til endeleddet 

Mine trofaste høyttalerfølgesvenner har sørget 

for god lyd i lytterommet, og fortsetter å imponere 

når resten av anlegget blir oppgradert. Det 

er jo hjemmemekk, men sofistikert sådant. 

Navnet HFLS-1 henspeiler på HifiForum.nu 

LoudSpeaker 1. Se egen artikkel for detaljer om 

bygget. De lar seg bygge for ca 3500,- og oppover. 

Det ryktes at de minst kan måle seg med 

høyttalere til ti tusen kroner, og det er hva vi nå 

skal prøve ut. Usherne i denne testen er første 

par ut, og annet sted i bladet kan du lese om 

"knøttene" Dynaudio Focus 110 som også har 

vært på besøk. 

Tøff i trynet? 

Ja, så kommer da disse to skjønnhetene fra 

Taiwan og skal dytte mine hjemmelagde ned fra 

stativene? 

Vel, her hjelper det ikke med kun et vakkert 

ytre. Mine neste høyttalere må også kunne 

bringe meg nærmere musikken og lengre inn i 

innspillingene. Usher X-708 er en høyttaler som 

klart forteller hvem den er, og hvilken type lyd 

den står for. Det er ingen romantisk sak for 

sarte sjeler. Som andre Usher høyttalere jeg har 

hørt innehar også disse en tøff lydkarakter. Må 

legge til at jeg nå snakker om f. eks CP-777 og 

CP-730, ikke de store (og deilige) "skipene" i 

Dancerserien. 

Jeg fikk X-708 til test nokså ferske. De hadde 

fått litt "juling" fra importøren, men jeg fikk 

med meg ordre om å gi dem mer innspilling. 

Nevner dette fordi den noe røffe overgangen 

mellom mellomtone og diskant har blitt mindre 

merkbar i testperioden, men den er forstsatt 

ingen feiging i det området. Usherne har en diskant 

som formelig spytter ut detaljer. 

Gitarstrenger får sprut og sting, og den er 

kapabel til å fortsette "spyttingen" selv om lydnivået 

blir HØYT! Kan ikke helt forstå den oppgitte 

effekttoleransen, disse høyttalerne virker til 

å kunne svelge unna mye mer enn 70 watt. 

Det at høyttalerne ikke har den sedvanlige 

"dip" i overgangen mellom diskant og mellomtone 

er faktisk et pluss når det gjelder gjengivelse 

av rom. Høyttalerne tegner opp et romslig 

lydbilde som strekker seg ut forbi deres fysiske 

plassering sideveis og også langt dypere enn 

bakveggen. Konstruktørene har ikke falt for fristelsen 

til å jukse med bassen, og Usherne kan 

heller virke litt tilbaketrukne i mellombassområdet 

i forhold til flertallet av høyttalere i prisklassen. 

De har i alle fall ingen festkul som legger til 

ekstra nivå i tide og utide. 

Mellomtonen låter åpent og fint på disse høyttalerne, 

også den har sin karakter mye på grunn 

av øvre mellomtone/ nedre diskant. Siden dette 

området er "frempå", så er det også den delen 

av mellomtonen som man legger mest merke til. 

Tøft og "stå på" hvis man liker det slikt. For å si 

det sånn: 

Faktaramme: 

Usher X-708, 2-veis stativhøyttaler 

1 tommer diskant (9950-20) 

7 tommer mellomtone/bass (8848P) 

Frekvensområde: 40Hz – 20kHz 

Effekt-tålighet: 70 watt 

Følsomhet: 87dB (1w/1m) 

Impedans: 8 Ohm 

Delefrekvens: 2,23 kHz 

Vekt: 12 kg 

Dimensjoner i mm (BxDxH): 245x360x385 

Finish: Tresider og lakkert kabinett i sort, 

hvit, rød eller gul blank lakk 

Norsk importør: daCapo Hi-Fi. 

Våken høyttaler 

Om du er trøtt mens du lytter til Usher X-708, 

så våkner du hvis en av musikerne smeller til 

skarptromma. Dette er nok svært så befriende 

for de som er lei av "BBC-dippen" som kanskje 

er vel ofte representert også blant dagens høyttalere? 

For store overmøblerte amerikanske 

stuer må denne lydfilosofien være tett på ideelt. 

Her hjemme i isødet kan det være en fordel å 

tenke litt på demping av førsterefleksjoner og 

passe på at tilkoblet elektronikk ikke er av den 

mest lystklingende sorten. 

Men Usherne lar seg dirigere litt på dette 

området: Både vinkling og høydejustering er 

hjelpemidler til å lage "din" lyd med disse høyttalerne. 

Selv fikk jeg mer bass/nedre mellomtone 

ved å senke dem ned til rett i underkant av 

60cm fra bakken. Startet på rundt 65cm pluss, 

men dette ble litt for slankt. Jeg fikk også best 

resultat med moderat vinkling inn mot lytteposisjon. 

For mye vinkling ble litt for tøff øvre 

mellomtone og for lite vinkling ga et stort men 

litt diffust lydbilde. 

For å gjøre det ekstra vanskelig ble det også 

for skarpt uten vinkling, siden de i mitt lytterom 

ikke får mer enn 50 cm fra sidevegg. Bassen fra 

disse "bokhyllehøyttalerne" fortjener også litt 

omtale. Som dere kan lese av målene, så er 

dette ganske så store høyttalere. Sånn låter de 

også! Bassen graver overraskende dypt og innehar 

mye nyanser og forteller deg uten tvil hvilket 

instrument som spiller bass. Er du musikk-kjen- 

ner så forteller den sikkert også hvem som spiller. 

Hvis du ikke har 20Hz-fetisj eller veldig stor 

stue, så burde bassen fra Usher X-708 kunne 

spille opp til både hverdag og fest. 

Taiwan + Norge = Vellyd? 

Det ryktes at Usher og Electrocompaniet skal 

være en meget god kombinasjon. Etter å ha 

hørt disse høyttalerne med Benchmark DAC1 og 

Doxa 70B, så er jeg villig til å tro at det stemmer 

bra. Begge disse to komponentene gir en 

nøytral og alt annet enn "feit" lyd. EC med sin 

frodige bass og varme mellomtone sammen 

med litt "søt" diskant og svak avrulling i toppen 

kunne helt sikkert gjort dette til en meget fornøyelig 

opplevelse. Jeg begynner å forstå at det 

ikke er helt tilfeldig hvilket høyttalermerke Hr. 

Dreggevik har med seg på messeturer. Ved tidligere 

anledninger har jeg hørt denne kombinasjonen 

som meget vellykket. Selv om jeg denne 

gangen ikke selv fikk prøve kombinasjonen, så 

er jeg ikke redd for å anbefale en lytt til 

Usherhøyttalere med en EC cd-spiller eller forsterkeri. 

I alle fall hvis du ønsker å "temme" 

Usherne litt. 

Oppsummering 

Usher X-708 er en relativt nøytralt låtende, men 

småtøff høyttaler. Bortsett fra en uvant stå-på i 

overgangen mellom mellomtone og diskant 

(som bedrer seg med lengre innspilling) og en til 

tider litt beskjeden mellom/øvre bass, så er det 

fint lite som trekker til seg oppmerksomhet. 

Gi dem en god slump av din tid med oppstilling 

og valg av passende elektronikk, gjerne med 

raus grunntone og mellombass hvis det er i din 

lydfilosofi, så kan dette være høyttalere for 

mange fine og lange stunder med dine favorittartister. 

Liker du å spille høyt, så er ikke det noe 

disse karene sier nei takk til. Usherne har også 

gode egenskaper ved lave lyttevolum, og klarer 

å få frem bassen selv om det ikke spilles på diskoteknivå. 

Et stort pluss for oss med familie eller 

naboer som ikke forstår at det er på sene kvelder 

anlegget låter best. 

Den oppgitte effekt-toleransen på 70w skal 

du ta med en klype salt, for ikke å si en kilo. Så 

lenge effekten er rent levert, så tåler de mye 

mer enn det. Når det gjelder utseende og byggekvalitet 

så er disse av det ypperste i klassen. 

Sammen med stativene danner de en helhetlig 

oppsetning som burde tilfredstille de fleste interiørarkitekter. 

Er du på utkikk etter stativhøyttalere 

til rundt ti tusen, så skylder du deg selv å ta 

en lytt på Usher X-708. Det kan være akkurat 

hva du er på leting etter. Det gjelder også dersom 

du egentlig vil ha gulvstående høyttalere til 

samme pris. Stativhøyttalere har for vane å gi 

enda mer for pengene………. 

Les også sammenligningen mellom Usher, 

HFLS-1 og Dynaudio annet sted i bladet... 

Høytalere, par: 9995,- 

Stativer, par: 4995,- 

4/2006 

69

Veien mot drømmeanlegget: HFLS-1 stativhøyttalere: 

En svensk folkevogn? 

HFLS-1, eller HifiForum.nu LoudSpeaker 1 som navnet henspeiler på, 

er en velkommen oppskrift på en gjør-det-selv kvalitetshøyttaler. 

Audiofile med slank lommebok og normalt antall tommeltotter får 

her muligheten til å lage seg en vellydende stativhøyttaler. 

For tre-fire år siden sydet det av kreativitet 

og konstruksjonsglede på DIY-delen av det 

svenske hififorumet (www.hififorum.nu). 

Praten begynte å gå rundt hvor bra det 

kunne bli om alle samlet seg rundt et felles prosjekt? 

Som sagt så gjort, og ideen om en høyttaler 

vokste frem. De ble enige om at høyttaleren 

skulle være fysisk liten, enkel å bygge, samt 

at delene som var nødvendige skulle kunne 

skaffes fra flere leverandører. Høyttaleren skulle 

være relativt billig, og fokus var på bra lyd som 

faller de fleste i smak. Mange 

bidro med tips på de utallige sider 

det etterhvert ble som dreide seg 

om HFSL-1. Det var en langsom og 

grundig vei frem mot det endelige 

resultat. Rådatamålinger for kassen 

med elementer i ble gjort, og filer 

med resultatene lagt ut slik at flere 

kunne simulere filtre. Så snart det 

kom en tegning, eller et forslag til 

filter, ble det lagt ut på nettet slik 

at det kunne diskuteres, forbedres 

eller forkastes. På denne måten ble 

blant annet filteret forenklet samtidig 

som målingene ble bedre. Helt 

til slutt var det anslagsvis mellom 

fem og sju personer som bidro til 

den endelige høyttaleren. Blant 

annet var det Anders "Nagref" 

Eriksson som simulerte frontbaffelen, 

Pär Engelholm og Per "Pac" 

Adelsson som konstruerte resten 

av kassen, "Pac" byggde også prototypen 

og sto for de første 

målingene. Spøkefullt ble det sagt 

at man konstruerte en ny 

"Beetle", eller folkehøyttaler. 

Denne "Volkslautsprecher" oppfyller 

nok alle krav til dette med god 

margin, og mon tro ikke den har 

noe høyere prestanda enn den gjengse 

VW……? 

Fra hififorum.nu: 

"HFLS-1 bygger på följande element: 

• Vifa PL18WO09-08, 6.5 tums bas/mellanregister 

• Vifa DX25TG05-04, 1 tums dome diskant 

Dessa element blev valda på grundval av sitt 

pris, att PL18 passade i en låda runt 15 liters 

volym, bra frekvenssvar som ansågs kunna 

integrera med varandra och att elementen har 

en byggkvalite som är tacksam (toleranser etc). 

70 

4/2006 

PL18 är en 6.5 tummare. Tanken var att 'Forum 

Toppen' skall kunna vara en ensamstående stativare 

som inte direkt behövde basstöd. Med 

facit i handen spelar PL18 riktigt bra, djup och 

fin bas. PL18 i denna applikationen klarar dessutom 

att spela rätt högt. PL18 är satt i en basreflexlåda 

på ca 16 liter. Elementen, porten och 

filtret (samt eventuella stagningar) 'äter upp' 

några deciliters volym. DX25 är med sin höga 

känslighet och fina frekvenssvar ett riktigt fynd 

för pengarna. Med några hundra timmars spe- 

Faktarammme: 

HFLS-1, 2-veis stativhøyttaler 

1 tommer diskant 

6,5 tommer mellomtone/bass 

Følsomhet: ca 83dB (1w/1m) 

Impedans: ca 6 Ohm 

Delefrekvens: ca 2,2 kHz 

Vekt: ca 12 kg, avhengig av 

delefilterkomponenter 

Dimensjoner i mm (BxDxH): 220 x 320 x 350 

Finish: Valgfritt, men du må ordne det selv 

Pris: Selvbygg, fra ca 3500,- og oppover 



lande har den visat sig klara både höga ljudtryck, 

kunna återge detaljer, spela fiol och även 

elektronisk musik. DX25 integreras med PL18 

och totalljudet är homogent" 

Les hele artikkelen på 

http://www.hififorum.nu/artiklar/hfls1/del2/part2 

.html 

Lyden av hjemmemekk: 

HFLS-1 låter meget bra til prisen! Det har også 

denne runden med høyttalere til Realityanlegget 

vist til gangs. Her føler jeg det er på sin 

plass å presisere viktigheten av kunnskap 

og erfaring innen høyttalerkonstruksjon 

for å kunne få til en så vellykket 

høyttaler som denne! En av hensiktene 

med HFLS-1 var å vise hvilken komplisert 

oppgave det er å konstruere noe 

så tilsynelatende enkelt som en to-veis 

stativhøyttaler. Det er sterkt å anbefale å 

bygge etter en ferdig oppskrift på nettet 

hvis det klør i DIY-fingrene for første 

gang. HFLS-1 presenterer en "lättlysnad" 

lyd med kjøttfull bass. Den øverste 

diskanten har et lite løft og er litt energirik. 

Mellomtonen er varm og oppleves 

litt tilbaketrukket, som om solistene tar 

et lite steg tilbake i lydbildet. Av ankepunkter 

kan man nevne en litt røff diskant 

og savn av detaljer og nærvær i 

mellomtonen, som jo også har litt lavere 

nivå jamført med resten av frekvensområdet. 

Disse reservasjonene er å regne 

som små, og IKKE gjeldende i forhold til 

pris. I forhold til delekostnader må dette 

sies å være tett på grensesprengende 

lydkvalitet! 

"Free Air hanging Cross 

Over Technique" 

Da det første paret HFLS-1 kom til liv 

hjemme hos Pär Engelholm, var det med det 

provisoriske delefilteret hengende bak høyttaleren. 

Engelholm og Per "Pac" Adelsson døpte 

derfor delefilterteknikken spøkefullt til dette 

navnet. I det de første tonene kom ut av 

"forum-bebisen" så de to karene på hverandre 

og nikket samstemmig med dårlig skjult stolthet 

og glede. 

Og resten er som man sier, historie... 

Til nå har det blitt laget over 100 par av 

HFLS-1, hvilken triumf for samhold og skaperglede 

for hifi-entusiastene på hififorum.nu!!

, Drammen 


Veien mot drømmeanlegget: Konklusjon: 

Tre veier mot målet 

Her får hjemmemekket mitt virkelig kjørt seg! Et par særdeles velbygde 

høyttalere fra Taiwan og to dansker som ikke lyver er klare til kamp. Bli 

med på "Reality i Fidelity" sin første gruppetest: 

To rette og vekk me’n? 

Disse tre høyttalerne tilhører hver sin "skole" og 

presenterer lyden på klart forskjellige måter. Fra 

mellomtonen og oppover er det Dynaudio som 

passer min smak best. Den låter, i forhold til de 

andre, mer kroppslig og fyldigere i mellomtonen. 

Stemmer blir mer "levende" og tilstedeværende 

samtidig som koret på "stå upp min 

älskade" oppleves fyldigere og rausere enn med 

de to andre. Diskanten til Dynaudio låter oppløst 

som bare det, eller for å si det på en annen 

måte: Det låter ikke diskant, bare luft og overtoner. 

Den er nivåmessig på linje med mellomtonen, 

og virker ikke på noen måte overdrevet. 

Der hvor musikken gir Dynaudio litt problemer 

er i bassen, spesielt på "stjernelause døgn" og 

"Sally Mae", her blir det litt for tydelig at det 

slurves en smule i de nedre regioner. Dette oppleves 

ikke som sjenerende isolert sett, men i 

sammenligning med de to andre blir det klart at 

det levnes litt definisjon å ønske i bassen. Det er 

på sin plass å nevne at vi ikke akkurat spilte lavt 

under testens gang. Grunnen til at konstruktøren 

har lagt til en smule "festkul" blir også 

naturlig åpenbar når vi hører på de andre to, 

nemlig rekkevidden nedover i bassen. Det er 

etter mitt skjønn helt greit å jukse littegrann på 

denne måten for å skape "større" lyd fra små 

bokser. Når resultatet blir en engasjerende 

musikkformidler av typen Focus 110, så godtar i 

hvert fall jeg det. Hadde bare Dynaudio hatt litt 

dypere og bedre bass….. 

Usherne er nesten tvert om hva Dynaudio 

representerer. Her gis det ikke ved dørene hva 

tilgivelse og synders forlatelse angår, i alle fall 

ikke når det gjelder slurvete lydteknikere. Der 

Dynaudio har en raus og småvarm mellomtone 

er Usher rett på sak og uten (ekstra?) fylde i 

mellomtonen. Det kan debatteres hva som er 

"riktig og galt" i det vide og det brede, men her 

kommer det an på smak og behag. Skal det 

dras mot det varme, så gjør det med elektronikk. 

Testoppsettet har komponenter som heller 

er lyse enn mørke, og for eksempel EC ville gjort 

det "lunere" i heimen. I toppen låter Usherne 

utstrakt og oppløst, dessverre litt skjemmet av 

Diskantens nedre arbeidsområde. Her er det 

såpass tøft at det stjeler litt av glansen til selve 

toppen og overtonene. Har en mistanke om at 

dette bedres med ytterlige innspilling, men er 

ikke i tvil om at dette er et karaktertrekk og 

bevisst valg ved disse X-708 fra Usher. Også i 

øvre bassområde er Usher stikk motsatt av 

Dynaudio. Mens Dynaudio legger til litt ekstra, 

trekker Usher i stedet litt fra. En mellomting 

hadde vært å foretrekke. Heldigvis er Usher 

stram og kontant i dette området slik at 

72 4/2006 

"beskjedenheten" også får et positivt fortegn. 

X-708 har også klart bedre rekkevidde enn 

Focus 110 i bassen, dette merkes godt på "Too 

Proud" hvor det også overbeviser når det gjelder 

definisjon i bassen. Flott! Usher spiller også 

engasjerende på sitt måte, at det for meg blir 

litt vel rett på sak er nok like mye mine preferanser 

som høyttalerne sin skyld. Allikevel skal 

du nok ha sansen for tøff lyd med stå-på i pre- 

sensområdet og generelt rocka innstilling. Høres 

det ut som deg, og du er på utkikk etter høyttalere 

til rundt ti tusen koner? Prøv et par Usher 

X-708. Det flotte utseendet og byggekvaliteten 

får du på kjøpet. 

Sånn ca midt mellom disse to, lydmessig, 

finner vi de svenske samarbeidshøyttalerne 

HFLS-1. Mange selvbyggere og noen 

Vifaelementer ble til denne, i mine ører, svært 

vellykkede stativhøyttaleren. Denne skiller også 

folket i to hva smak og behag gjelder, men passer 

den for deg så er det en billig inngangsbillett 

til god lyd i heimen. 

Den låter meget utstrakt og luftig i toppen, 

men den kan også oppleves noe tilbaketrukket, 

bortsett fra helt øverst. For meg er det et pluss 

at diskanten er en naturlig opplevelse av luft og 

overtoner i stedet for "her-er-jeg-diskant". Selv 

om ikke diskanten oppleves som høy i nivå, så 

strekker den seg høyt i frekvens og gir seg ikke 

før ved ca 45kHz. Den oppleves også som oppløst, 

men ikke helt i Dynaudio-klasse. I overgangen 

mellom diskanten og mellomtonen er 

det gjort et bevisst designvalg med en (kraftig) 

"BBC-dip". Ved 30 og 60 grader sideveis fra 

aksen, så måler høyttaleren jevnere, men med 

avrulling oppover i frekvens, som naturlig er. 



Samlet respons i rommet oppleves bra, men 

lyden er litt preget av reservasjonen mellom 

2kHz og 7kHz. Dette gjør at den ikke er i toppklasse 

på å gjengi rom, og den kan også tidvis 

høres litt "tam" ut. Videre nedover er mellomtonen 

åpen og meget flott gjengitt. I forhold til 

Usher er den varmere, men ikke like fyldig i 

nedre mellomtone som Dynaudio. I mitt rom er 

det HFLS-1 som høres best balansert ut i dette 

området. "Lagom" nivå med et snev av varme 

og fyldighet. Hififorum-høyttaleren spiller med 

litt rundere bass enn Usher, og dette gjør at den 

høres ut som om den har mer bass, og dypbassen 

maskeres litt som følge av dette. Usher sin 

spillestil gjør at den oppleves som mer dyptpløyende 

i bassen, men direkte sammenligninger 

viser at de går tilnærmet like dypt som HFLS-1. 

Her har ikke Dynaudio noe å stille opp med, av 

naturlige årsaker. Et par tommer ekstra gjør sitt 

når det gjelder å flytte luft. 

Pluss og minus: 

Denne runden med to par høyttalere til rundt ti 

tusen kroner per par, har vist at det ikke er 

enkelt å få både i pose og sekk i prisklassen. 

Både Dynaudio og Usher kan vise til egenskaper 

som på visse områder er bedre enn HFLS-1, 

men ingen av dem er bedre på alle parametere. 

Mens jeg skriver dette, kjenner jeg at det knyter 

seg i magen. Ett hjemmemekk til under fem 

tusen kan da for f… ikke låte bedre enn høyttalere 

til ti tusen?! Her er jeg nødt til å poengtere 

at HFLS-1 er mer en offentlig presentasjon av en 

høyttalerkonstruksjon enn noe som er klasket 

sammen på et hvilket som helst gutterom. 

Skulle disse vært satt i produksjon, ville de jo 

også kostet betydelig mer enn hva man selv kan 

bygge dem for. Men er man villig til å gi avkall 

på finish i toppklasse og vet hvordan man 

håndterer verktøy og loddebolt, så kan dette 

være en billig inngangsbillett til hi-fi. Bare vær 

klar over at det ikke nytter med wattsvake forsterkere, 

hjemmemekket har ikke mer enn ca 

82-83dB lydtrykk ved 2,83v/1m. Når man så 

senere får bedre råd, så kan man kjøpe seg opp 

i kvalitet til bedre høyttalere. På grunn av fordelen 

i bassen, så er det HFLS-1 som totalt sett er 

nærmest mine idealer. Men det er Dynaudio 

som har størst "jeg-vil-spille-mer-musikk"-faktor, 

og bortsett fra disse små ankepunktene i 

bassen den som jeg foretrekker å lytte til. Derfor 

har jeg spurt om å få beholde Focus 110 en 

stund til, og hente inn storebror Focus 140 til 

sammenligningstest i neste nummer. 

Men ingen ny høyttaler denne gangen, altså...

For meg og mitt begrensede budsjett har 

en analog signalkilde dessverre aldri vært 

mulig. Et allround anlegg i dag må ha 

mulighet for digitalavspilling. Jeg vil da 

heller ha en god digitalavspiller, enn en middelmådig 

platespiller og en middelmådig cd spiller. 

De siste årene har programkilden for min egen 

del stort sett blitt ivaretatt av forskjellige 

DAC/drivverk kombinasjoner. 

Siste tilskudd er et meget spennende DIY prosjekt. 

Dette prosjektet involverer mange ulike 

momenter, og for å gjøre det forståelig skal jeg 

først kort introdusere byggesettet. Og så gå 

dypere inn i de mest spennende momentene. Til 

slutt vil jeg fortelle litt praktisk om byggeproses- 

74 

G 

S 

Gjesteskribenten Jørgen Berle: 

Selvbygget DAC 

Debatten mellom digital og 

analog gjengivelse er sterk som 

aldri før. Diverse superformater 

og multikanal har kun bidratt 

til økt polarisering. 

4/2006 

sen, og oppsummere med litt lytteinntrykk. Gled 

dere til tabloide sammenligninger med kjenningene 

DAC 8.0 fra Dynamic Precision, og ECD 

1 fra Electrocompaniet. 

Entydig spennende 

I skrivende stund er prosjektet kun på prototype 

stadiet, og lytteinntrykkene er fortsatt begrensede. 

Men allerede kan en entydig konklusjon 

trekkes: Dette er absolutt et prosjekt med 

potensiale. Produktet det her dreier seg om er 

en DIY dac fra en tysk entusiast. Kitet selges 

som modulbasert byggesett. Dette sikrer høy 

fleksibilitet. Byggesettet inneholder printkort av 

god kvalitet, og alle delene man trenger for å få 

ut et lydsignal. Det baserer seg på DAC chipen 

TDA 1543 fra Philips. Dette er en eldre og rimelig 

16 bit dac. (Altså ingen mulighet for DVD for 

de som håpet det ) Chipen er enkel, og har 

rykte på seg i DIY kretser for å låte bra. De øvrige 

delene er av billigste sort, og mange av dem 

anbefales byttet. Vanskelighetsgrad og pris må 

sies og være moderat. Man trenger ikke noen 

særskilt teknisk kompetanse. Men grunnleggende 

loddeferdigheter, og noe basis kunnskap 

er påkrevet. 

Det er flere faktorer som gjør dette til et 

spennende byggesett. Konstruksjonen baserer 

seg på et multippel parallellkoblede DAC chiper. 

Dette blir etter sigende gjort for å øke lineæriteten. 

Det store antallet DAC chips gir et relativt 

høyt utgangssignal, slik at et ekstra utgangstrinn 

kan kuttes ut. Minimalistiske kretsløsninger 

appelerer alltid. Men jeg sier at utgangssignalet 

er relativt høyt, nettopp fordi dette er noe 

av det som har skapt problemer. Mer om dette 

senere. Prismessig er det er det ganske valgfritt. 

En fungerende DAC kan bygges for et par 

tusen. For min del er vi nok oppe i ca 6000,- 

Null filter 

Parallellkoblingen av chiper er et av flere minimalistiske 

trekk. I likhet med for eksempel de 

velrenommerte DACene fra Audio Note og 

Zanden finnes det ingen digitale filter. Men det 

viktigste, og det som var den avgjørenede faktor

i mitt valg av byggesettet, er den ene av to tilkoblingsmuligheter, 

nemlig USB. Det finnes også 

en SPDIF modul, som gir den koaksiale tilkoblingen 

de fleste er vant med fra før. 

Tilbake til USB delen. En harddisk basert 

avlesning skal i teorien gi mange fordeler kontra 

et tradisjonelt drivverk. Slik jeg har oppfattet det 

er den største fordelen at datamaskinen kan 

presentere et identisk signal på USB utgangen, 

som det som ligger lagret på harddisken. Dette 

skjer ikke i et vanlig cd drivverk, der gjøres 

lesingen i realtime, og eventuelle feil kan aldri 

fjernes. Kun tilnærmes ved feilkorreksjon. Disse 

unøyaktighetene fører ikke til hørbare hakk 

(Med mindre store deler av CD overflaten er 

skadet). Men det blir tilført en hardhet i lyden. 

Denne digitale hardheten er vel en egenskap de 

fleste kan identifisere. 

Datamaskin som drivverk 

Mange har i det siste begynt å tilby USB til 

SPDIF konverteringsløsninger. Da får man 

mange av fordelene en datamaskin kan tilby 

som drivverk. Men man får en potensiell forringelse 

i SPDIF leddet. SPDIF er en protokoll som 

brukes for overføring av data mellom enheter. I 

byggesettet er USB inngangen implementert på 

en slik måte at SPDIF leddet fjernes helt. CD 

transporten og DAC chipen arbeider nemlig på 

en annen protokoll, I2S. Dette signalet kan hentes 

rett fra harddisken via USB porten, og man 

trenger aldri introdusere det potensielt forringende 

SPDIF leddet. Ennå et slag for minimalismen. 

Det finnes spenningsregulatorer på alle de 

ulike modulkortene. Dette gjør at de ferdige 

printene er klare til å mates rett fra et tradisjonelt 

tolv volts batteri. Jeg har foreløpig kun 

benyttet batterimuligheten. Fordelen er fravær 

av nettstøy, ulempen er begrenset driftsstid. 

Så til selve byggeprosessen. Jeg valgte å bytte 

samtlige koblingskondensatorer til Black Gate. 

På utgangen gikk jeg for Mcap Silver In Oil. 

Lastmotstandene er 2 watt tantaler fra Audio 

Note. Dette er alle forbedringer anbefalt på konstruktørens 

hjemmeside. I etterpåklokskapens 

lys burde jeg også byttet resten av motstandene 

i byggesettet til motstander med snevrere toleranser. 

Dette for å redusere potensielle spenningsforskjeller 

på de ulike DAC modulene. Om 

dette har mye å si for lydgjengivelsen er vanskelig 

å si. Men det gir en god følelse å vite at de 

rette råvarene er på plass. 

Bygg selv 

Selve byggingen er rett frem. Alle printkortene 

er påtegnet omriss av komponenter, og komponentverdier. 

Dette gjør det lett å plassere de 

ulike komponentene. Det følger ikke med noen 

byggebeskrivelse. Men mye informasjon finnes 

på produsentens hjemmeside. Og det anbefales 

og lese litt her på forhånd. På hver DAC modul 

loddes tolv DAC chipper på hverandre i en snedig 

kjølekonstruksjon. (Disse kjøletårnene er tilleggsmuligheter, 

men anbefales på det sterkeste). 

Litt pirkete å montere dette sammen, men 

fortsatt relativt greit. 

Utgangskondensatorene 

trenger et eget avsnitt. 

Utgangskondensatorene er 

koblet til utgangen for å fjerne 

likespenning, slik at 

utgangssignalet skal svinge 

om null. Dette er nok de 

mest kritiske enkeltkomponentene. 

Disse kondensatorene 

vil fungere som et høypassfilter, 

og skape en nedre 

knekkfrekvens. (På samme 

måte som delefilteret i en 

høyttaler). Ved denne frekvensen 

begynner utgangssignalet 

å rulle av. Denne 

knekkfrekvensen bestemmes 

i praksis av verdien på kondensatoren 

og inngangsmotstanden 

på forsterkeren. Min 

Avantgarde Model 5 integrerte 

forsterker har en lav inngangsimpedans 

(10 kOhm) Dette gjorde at jeg måtte gå litt opp 

i verdi på utgangskondensatoren for å unngå 

for tidlig avrulling. En god tilnærming til den 

nedre grensefrekvensen som kan forventes får 

man ved denne formelen: f = 1/(R*2*pi*C) Der 

f er frekvensen, R er inngangsimpedansen på 

forsterkeren i parallell med 100 kOhm og C er 

kondensatorens kapasitans i Farrad. 

Dataprogrammer 

Datakonfigurasjoner er et eget tema i seg selv. I 

USB audio kretser er det først og fremst to programmer 

som peker seg ut. Det ene heter Exact 

Audio Copy, og det andre heter Foobar2000. 

EAC er et rippe program som benyttes for å lese 

inn cder til harddisken. Foobar er et avspillingsprogram 

med mange avanserte innstillingsfunksjoner. 

Datamaskinen er en kompleks affære, og 

det er ofte vanskelig å kontrollere hva som skjer 

med signalet før det når utgangen. Blant annet 

har windows en applikasjon som kalles Kmixer. 

Kmixer er en slags equalizer som resampler alt 

som sendes ut av USB porten. Det ønsker man 

selvfølgelig ikke, og det finnes mange ulike 

måter å unngå det på. Blant annet endel plugins 

og innstillinger i Foobar. Mange er kanskje 

skeptiske til å blande en støyende datamaskin 

inn i lytterommet. Dette kan også løses på 

mange måter. Jeg har valgt den enkleste. 

Nemlig å overlate hele jobben til en stillegående 

laptop. Det fungerer ganske bra. En annen praktisk 

bieffekt er muligheten til å spille av DVDer. 

Alle eiere av 16 bits dacer, som for eksempel DP 

DACen vet at disse ikke tar de høyere samplingfrekvensene 

på DVD filmer. Dette fikser datamaskinen 

ved programstyrt nedsampling til 16 

bit, 44,1 kHz. Ikke løsningen for de mest kresne 

på kinofronten, men for min del fungerer det 

mer enn godt nok. 

Lyd i heimen 

Etter mange timer på verkstedet og en noe nervepirrende 

oppstart, ble det lyd i stua. Først kun 

med billige polypropylen kondensatorer på 

utgangen, og siden med Mcap silver in oil. Etter 

litt innspilling bidro dette byttet til økt detaljering, 

og mer ro. Jeg har foretatt all lyttingen på 

mitt eget oppsett. Det består av Avantgarde 

UNO høyttalere, og Avantgarde Model 5 integrert 

forsterker. Andre signalkilder har vært en 

umodifisert DP DAC og en ECD 1 DAC. Drivverk 

er en tyngre modifisert Sony DVD, og en laptop 

med en high end USB til SPDIF konverter fra 

Empirical Audio. DAC kitet er dessverre en elektrisk 

dårlig match til Model 5 forstekeren på 

grunn av lav inngangsimpedanse. Lytterommet 

fungerer også som stue der jeg bor, og de akustiske 

forholdene er dessverre meget begrensede. 

Lytteinntykkene må dermed kun ses på som veiledende. 

Til nå opplever jeg lyden fra DIY Dacen 

som meget oppløst og detaljert. Med en fenomenal 

ro og bassdynamikk. Noe som sikkert 

kan relateres til batteridriften. Den har ikke helt 

det samme vektige fundamentet som DP. Mitt 

største ankepunkt til nå er at den låter litt tynt. 

Både DP og EC har mer kropp på stemmer. 

Dette mistenker jeg skyldes en litt dårlig match. 

Mangelen på utgangstrinn i DACen gjør at den 

trives dårlig med den lave inngangsimpedansen 

på forsterkeren min. I tillegg bør denne forsterkeren 

generelt matches med varme signalkilder. 

Jeg gleder meg til å prøve DACen i flere oppsett 

enn mitt eget. 

Dette har vært et spennende prosjekt. Jeg 

kvitter meg nå med både DP og EC dacen. Ikke 

nødvendigvis fordi den nye er bedre på alle 

parametere. Men den er meget god. Særlig tatt i 

betraktning av prisen. Prosjektet står med glans, 

og kan anbefales på det varmeste. Både på 

grunn av lydgjengivelse, og ikke minst den gode 

følelsen det gir å bygge noe selv. Nå er neste 

skritt DIY 300B monoblokker! 

4/2006 

Jørgen Berle Christiansen, 

jberle@hotmail.com 

75

Gruppetest: Parasound Halo JC-1: 

John Curl’s mesterverk 

Da Parasound lanserte forsterkerdesigneren 

John Curl’s mesterverk for et par år 

siden, ble denne regnet som et av de 

beste og samtidig kraftigste transistorforsterkere 

på markedet. Ifølge alle de store 

high-end bladene var JC-1 helt der oppe i toppen 

sammen med statusforsterkere fra Krell, 

Rowland, Mark Levinson og andre notabiliteter. 

Fidelity og undertegende rapporterte om 

denne nærmere 500 watt statusforsterkeren i 

nr.5, og det var med skjelvende hender jeg 

åpnet bladet for å sjekke hva i all verden jeg 

hadde funnet på å skrive den gangen... 

Grunnen til denne smule panikken, var opplevelsen 

av at jeg hadde vært litt streng med 

denne forsterkeren. Dette både fordi jeg på det 

tidspunkt var bortskjemt med de mye dyrere 

Krell 450 monoblokker, men også fordi jeg på 

samme tidspunkt hadde hørt den mye rimeligere 

Parasound A-21 som både var og er et ekstremt 

godt kjøp til snaue 25 tusen kroner med nok 

krefter for de fleste (2x250) watt; en tredjepart 

av hva to JC-1 ville koste. Den rimeligere 250 

watteren er også ekstremt lett å få til i de fleste 

anlegg på grunn av en tilgivende lydsignatur, 

mens JC-1 er en rasehest som jeg den gang 

mente tenderte mot en smule slankhet i lydbilde 

med en særdeles oppløst, men også betydelig 

76 

En kjapp og fyrrig monoblokk kraftforsterker 

med elegant utseende og storslagent lydbilde 

med både brutal styrke og forbløffende finesse. 

Pluss en gunstig pris selv med 10 års garanti! 

4/2006 

fokusert mellomtone som avslørte alle uhumskheter 

i resten av lydkjeden. 

Poenget var at jeg nå var positivt overrasket 

over hvor nøytral JC-1 egentlig var, og hvor bra 

den låt sammen med alt jeg puttet på den av tilgjengelig 

utstyr. Et kjempekjøp etter min vurdering 

og en betydelig konkurrent til de andre i 

denne gruppetesten. Samtidig er den den rimeligste 

utenom Midgard som uansett er i en helt 

annen klasse. 

Fra Fidelity nr.5 

Nå viste det seg at jeg var langt mer positiv mot 

Parasound JC 1 enn jeg erindret, og mange av 

avsnittene er helt presis hva jeg også nå mener 

etter et lykkelig gjenhør med en glimrende kraftpakke 

med uventet mye finesse: 

Samtidig som man i forhold til de norske 

forsterkere Dynamic Precision Dp A-1 og 

Electrocompaniet Nemo kan tolke 

Parasound JC 1 som litt slank, er den aldri 

hard. Snarere tvert imot har den en evne 

til å låte behagelig på grunn av en imponerende 

bra oppløsning som reduserer 

opplevelsen av skarpe kanter i lydbildet. 

Forsterkeren er totalt kornfri, mer som 

potemel av superdetaljer som våre sanser 

ikke lenger er istand til å identifisere. Og 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

som ikke klumper seg sammen i tilfeldige 

konfigurasjoner som kan oppleves som 

kanter og knaster i lydbildet. 

JC-1 har en særdeles muskuløs bass, 

som danner en fast plattform for lydbildet. 

Tipper at det ikke var så lett å stagge 

John Curl når han nå fikk sjansen til å 

lage et nytt signaturprodukt! 

Diskanten er litt mer vilter en jeg opplever 

med DP ( som er særlig sober i dette 

området), men jeg innrømmet at det er 

temmelig tilfeldig i forhold til innspillinger 

hvilken jeg synes har den "beste" diskanten. 

Men igjen er Halo litt frekkere og 

freidigere, gir en flott overtonestruktur 

på feler (men fri og bevare for dårlige 80talls 

digitalopptak) og gnistrende transienter 

på dolokk og visper. 

Når jeg nå har beskrevet en fenomenal 

bass med enorm styrke og imponerende 

presisjon, samtidig som jeg opplever en 

krystallklar diskant med betydelig gøyfaktor 

og bare et muligvis mindre problem, 

så er turen kommet til indrefileten; 

mellomtonen.Med sin eksepsjonelle oppløsning, 

oppleves mellomtonen som nærmest 

varm og forsiktig, selv om den slipper 

transientene lekende lett gjennom

Pris: kr. 74.495,- 

Importør: NCMS 

den fint vevde silkegobelinen. Om bass 

og diskant kan virke litt røfft og tøfft 

med sine kjempekrefter og lynende kjappe 

transienter, så er store deler av 

mellomtonen bare lett, luftig og 

gjennomgående svært ørevennlig.Dette 

er en imponerende bra effektforsterker 

som låter stort, går eventyrlig dypt og 

har en fantastisk evne til detaljering og 

dynamisk kontrast. Med denne forsterkeren 

får du nærmest en ekstra subwoofer 

på kjøpet da den tvinger enda dypere og 

fastere bass ut av dine eksisterende høyttalere 

enn du trodde var mulig. Men her 

er altså masser av trøkk og moro og en 

oppløsning og holografisk rom som ikke 

står tilbake for noe jeg har opplevd. Med 

et forsiktig advarsel om at det kan bli litt 

mye øvre mellomtone på kvinnestemmer, 

mener jeg at alle andre parametre, som 

er i absolutt toppklassen, gjør denne forsterkeren 

til en av de bedre på markedet. 

Og kreftene er så absolutt på forsterkerens 

side. Og de er ikke bortkastet, men 

sikrer bedre kontroll og bedre dynamisk 

kontrast selv om du ikke spiller avsindig 

høyt. High-end så absolutt! 

Problemer 

Etter to uavhengige testperioder med noe ulikt 

utstyr med veldig sammenfallende resultater, 

dette er simpelthen en meget bra forsterker 

med et relativt gunstig pris/kvalitet forhold. Vi er 

nå klare for lyttetest med fullt panel. Men da 

gikk det galt. Nesten... 

Også baksiden av JC-1 er ryddig og oversiktelig 

med enkle, men gode kontakter og terminaler. 

Men her sitter også et par vippebrytere som 

skulle volde oss adskillige problemer. Som tidligere 

nevnt hadde jeg planlagt å teste alle forsterkere 

på "vanlig" referanseutstyr med Sony 

ES 777 SACD-spiller med Dp8.0 Dac og DP 

aktiv pre. Men i forberedelsene til det hele, opplevde 

jeg et betydelig problem mellom DP forforsterker 

og JC-1. Lydbildet ble nærmest støvsugd 

for mikrodetaljer, særlig oppover i diskanten. 

Dette stemte jo ikke med noen av produktene, 

og da alt fungerte tilsynelatende perfekt 

ved å sette inn ARC Ref 3 rørforsterker, både på 

JC-1 og på de andre forsterkerne, valgte jeg 

denne løsningen i siste øyeblikk. Årsaken til problemet 

fikk jeg sjekke ut senere... 

Da lyttetesten skulle begynne, var det også 

Parasound JC-1 som var koblet opp, og vi 

begynte litt avslappet med å finne passende 

musikk som vi så gjentar i samme rekkefølge 

på alle testene. Jeg må skyte inn at undertegnede 

ved de fleste av disse seansene er operatør 

og langtfra har noen optimal plassering i forhold 

til høyttalerne. 

Likevel låt det for meg helt utrolig imponerende 

når vi skulle sjekke ut storheten og tåligheten 

av anlegget med et brutalt stykke orkestermusikk 

med sinnsyk bass. Men Håkon 

Rognlien (Han som andre steder i bladet påstår 

at JEG er grinete!) var som vanlig frekk nok til å 

rekke opp en hånd og påstå at det var noe galt 

med bassen. Er det noen som ikke har problemer 

med bassen er det Parasound Halo JC-1 

sammen med 15 tommerne til B&W 801D! 

Bias-bryter 

Et par andre musikkstykker på 

andre platemerker låt greit nok, 

men det var ikke det grunnfjellet 

av dypbass som JC-1 er kjent 

for. Og selv om det hele låt fint 

nok, var det som om her var litt 

for mye annenharmonisk forvregning 

slik at transientene ble 

en smule sløret og det hele låt 

litt for mye silke. Hmmm. 

Faseproblemer? Vi sjekket og 

dobbeltsjekket. Så så vi på de 

tre vippebryterne på baksiden. 

Den ene skiftet mellom balansert 

og ubalansert inngang, den 

andre mellom jord/ikke jord. 

Mens den tredje regulerte tomgangstrømmen 

med høy eller 

lav bias. Selvsagt ville vi ha mest 

mulig tomgangstrøm. Men den 

ene stod faktisk på low! Jeg 

hadde sikkert kommet borti 

denne når jeg skulle prøve for- 

sterkerne før testingen. 

Og dermed hadde vi få en liten ubalanse 

mellom de to forsterkerne. Da denne "lille" 

ubalansen ble filkset, førte ikke dette bare til 

vesentlig fastere mellombass, men også et 

generelt mye krispere og dynamisk lydbilde. Og 

nå kan jeg endelig slippe til testpanelet med sin 

vurdering av forsterkeren etter en helt ny runde 

med de samme platene... 

Testpanelet 

Rolf-Inge Danielsen: 

Med biasknappen feil låt denne forsterkeren 

pent og "høflig" og med litt hengekøye i bassen. 

Ikke veldig dårlig, men litt skuffende. Bias 

vippbryter opp: Nå løsnet det virkelig! Åhhh for 

en utrolig forbedring med stålkontroll nedover 

og en langt mer åpen, luftig og ikke minst 

detaljrik superforsterker med masser av trøkk og 

krispere mikrodynamikk. Øvre mellomtone er 

særlig flott definert, og hele lydbildet er homogent, 

tett og luftig. 

Jan Myrvold: 

For en dynamikk! For en rytmikk! For en timing! 

Og for en artikulasjon fra grunnfjellet og helt til 

himmels! En HELT annen forsterker etter justering 

av bias, Flott romdybde, betydelig dramatikk 

og nerve! En smule hardhet kan detekteres 

på stemmer, men samtidig er her en nydelig 

oppløsning og detaljering over hele linja. En 

glimrende forsterker helt uten pusteproblemer 

selv med såpass krevende last som B&W 801 

og tidvis svært krevende musikk 


Parasound JC-1 har en deilig mellomtone og et 

stort rom, men her kan det også blir rått og 

brutalt når det skal til. Stemmekvaliteten er forbilledlig, 

og etter biasswitching er det god kontroll 

nedover samtidig som klangstruktur, dynamikk, 

driv og attakk er på et meget høyt nivå. 

4/2006 

77

Gruppetest: Classé CA-M 400: 

78 

Størst i Classé’n! 

Fidelity har lenge lurt på om 

det kunne være Classé forsterkerne 

som har skylden for 

uforklarlig daff lyd på spreke 

B&W D-høyttalere hos Hi-Fi 

Klubben og på diverse messer. 

Da vi endelig fikk kloa i de 

eksklusive kanadiske monoblokkene 

Classé CA-M 400, 

sendte vi dem derfor rett i 

inn i løvens hule til dynamikkfriken 

Håkon Rognlien... 


Haakon.rognlien@c2i.net 

4/2006 

Før svaret avsløres gjennom små drypp 

underveis, tenkte jeg å ta en titt på de mer 

tekniske sider ved disse gedigne effekttrinnene. 

I prinsipp har ikke Classé funnet på 

noe nytt denne gangen, noe forenklet sagt har 

de benyttet et CA 2200 stereo effekttrinn og 

bygget det om til monotrinn ved å kople de 2 x 

200 W som finnes i dette trinnet parallelt, slik at 

det ene jobber invertert. (Så vidt jeg vet det 

samme Electrocompaniet gjør med sine AW 180 

for å lage AW 400). Dermed finner vi nå en 400 

Watt monoblokk under panseret, fullbalansert 

og med en presumptivt diger strømforsyning til 

å sørge for foret. M400 veier inn med heftige 

37 kg pr enhet, noe som indikerer store, solide 

trafoer. Det oppgis dobling av effekt ved 4 

Ohms belastning, noe som i virkeligheten betyr 

at en monoblokk leverer en bra porsjon over 

400 W i 8 Ohm. For øvrig kan det tilføyes at 

Classé opererer med et interessant system for 

klasse A-drift; lite biasstrøm mens forsterkeren 

hviler, mens ved 100 Watt ut til høyttaleren 

leveres ca 30 W i klasse A. Sånt pleier det å bli 

liv i stua av! 

Bortsett fra dette er det en hypermoderne 

konstruksjon med tilkobling for PC for softwareendring, 

masse sikringskretser, releer som slår 

inn i tur og orden, meget godt organiserte tilkoblinger 

av ypperste kvalitet. Dessuten ser vi et 

ytterst elegant utseende, til tross for den gigantiske 

størrelsen. Noe å vise frem i de velsoignerte 

miljøer, definitivt! 

Rå kraft 

Undertegnede har hørt disse forsterkerne kun 

på typisk lettstyrte høyttalere, med utgangspunkt 

i oppgitte data og strømforsyning. Man 

kan gjette seg til at dette er forsterkere også for 

verstingene i høyttalerklassen. Når dette er sagt, 

skal det nevnes at det som sitter igjen som et

Pris: ca. kr. 100 000,- pr par 

Forhandler: Hi-Fi Klubben 

av de klareste trekk med disse monoblokkene, 

nettopp er evnen til å styre høyttalerelementer 

på en ekstremt bestemt måte. Etter å ha tilvent 

seg 15-tommeren hos redaktøren (B&W 801D), 

må jeg si det var underlig å høre at disse brutale 

Classé-forsterkerne forvandlet mine 2 stk 8tommere 

pr side (Klipsch RF5) til noe som lignet 

utrolig på disse kjempene i redaksjonens referanseanlegg. 

Farlig oppførsel, for sånt kan fort 

vise seg å bli en vane! Dessuten ligger det samtidig 

i kortene at strømforsyningen viser at den 

kan mer enn bare være en dødvekt i chassisene. 

Men uansett hvor heftig strøm og kraft måtte 

være, det må huskes at matching er alfa og 

omega i denne bransjen, kraft alene gjør ingen 

musikalsk sommer! 

Fra den klare kilde 

I dette avsnittet er meningen blant annet å 

overbringe en liten trøstetale til de av leserne 

som følte seg noe støtt da undertegnede nokså 

kompromissløst kjørte kniven rett i solar plexus 

på Krell KAV 400xi. Det er nemlig sånn at den 

nevnte forsterker har et aldeles overveldende 

bra forforsterkertrinn innebygget. I tillegg passer 

den strålende gjennomsiktigheten herfra glimrende 

sammen med dagens testobjekt. Den legger 

ikke mye hindre mellom kilden og effekttrinnene, 

det skal være sikkert. Oppløsningmessig 

er Krell minst på høyde med Audio Note M5, en 

diger og ikke rent billig dedikert forforsterker, 

som alene faktisk veier mer enn den integrerte 

Krellen! Så i motsetning til mange (de fleste!) 

andre integrerte forsterkere, som blant annet 

NAD, Rotel og Electrocompaniet, er det ikke 

pre-amp som er akilleshælen i Krell KAV 400xi. 

Tvert om; den egner seg fantastisk som makker 

til de virkelig store og heftige effekttrinnene der 

ute. Prøv selv om du har tilgang på en slik! 

Dette peker på at Classé CA-M 400 fordrer nøytral 

og åpen gjengivelse fremfor mørk og malmfull. 

De trivdes ikke veldig godt i lag med nevnte 

M5, ei heller var det noen match med den noe 

for snille Musical Innovation Mi 6. Men med et 

hurtig, lekent og gjennomsiktig utgangspunkt er 

du sikret et hi-fi-teknisk resultat du så visst kan 

være bekjent av. 

Presisjon 

Musikalsk sett er dette presisjon og atter presisjon. 

Her finner vi med stor sannsynlighet et 

effekttrinn som måler tilnærmet perfekt, er så å 

si upåvirket av verden rundt seg, og leverer signalet 

den fores med uten lyter. Og lytefritt er vel 

nettopp ordet jeg vil benytte for å beskrive 

resultatene fra lyttetestene også. Det ble dessuten 

umiddelbart tydeliggjort at de aller fleste 

effekttrinn av moderat størrelse "jukser" litt, i 

det de så å si alltid tillegger litt imponatorfaktor 

Testpanelet om Classe`: 

Jan Myrvold: 

Plenty av dynamikk med dagens strammeste, 

dypeste og best artikulerte bassgjengivelse! Litt 

forsiktig tilbaketrukket i mellomtonen og mangler 

litt drama i forhold til Nemo og ARC, men 

meget sivilisert. Veldig kontrollert musikkpresentasjon 

i fullkommen ro og orden, ikke minst 

ved komplekse musikkinnslag. Her er også 

supre detaljer og fin rasp i messingen. Classe er 

hi-fi messig helt uklanderlig med nærmest perfekt 

musikkformidling og også med dyp og presis 

holografi. 

Et ørlite trekk for antydning til hardhet og 

utbrenthet (glare) i øvre mellomtone og et litt 

større personlig trekk for mangel på litt mer 

løssluppen morofaktor. 

Håkon Rognlien: 

Brutal helt nederst, faktisk den dypeste mest 

kontrollerte bassen av dem alle! Her er også en 

fantastisk ro, orden , kontroll og organisering. 

Tilløp til litt prektig flinkislyd, men her er heldigvis 

også plenty drama og musikalsk innsyn. 

i mellombassen. På denne måten framstår de 

som tøffere enn de i realiteten er. Samtidig minsker 

de sin nyansering nedover og maskerer at 

de ikke kan levere det aller nederste "skyvet" 

som gir en soleklar aha-opplevelse når den 

brått og uventet dukker opp. (Dette skjer faktisk 

i enda større grad med typiske stativhøyttalere 

som ofte får en noe for varm øvre bass og 

nedre mellomtone med redusert dynamikk, men 

uten egentlig særlig dypbass- om du ikke har 

en superforsterker som tvinger basselementet 

til å gå en halv oktav lenger ned i kjelleren - 

red.) 

Dette kan testes ut med Telarc / Absolute 

sound SACD Sampler, flere av kuttene her inneholder 

(muligens urealistiske, men dog) dypbasspulser 

som normalt bare opptrer som svake 

indikasjoner mer enn reelle fysiske fenomener. 

Prøv spor 5, fra Martinús symfoni nr 2, eksempelvis. 

Classé’s mastodonter fremfører dette fullstendig 

blottet for frykt, og dermed får de mine 

8-tommere til å utføre "15-tommers-trikset". 

Abrahamsens SA1 prøver på noe av det samme, 

denne har også en modig bassgjengivelse, men 

dette urkraftfenomenet helt der nede krever 

effekt; brutal, nær grenseløs effekt, og da blir 

rundt 25 Watt og klasse A litt lite, uansett hvor 

gøy det er. Sånn ellers har jeg stridd litt for å 

finne det rette ordet på fenomenet; i England 

kaller de det "grunt", jeg foretrekker ordet 

"skyv" for å markere at det er som en flodbølge 

under full kontroll som kommer brått og 

stopper brått. Effekt og dempefaktor er essensielt 

for å gjennomføre sånt på troverdig vis. 

Eleganse 

Utklinging er et annet område der disse enorme 

monoblokkene glimrer med sitt nærvær. Linns 

herlige innspillinger har blant annet Dvoráks 

Og dynamikken er uklanderlig på B&W801D. 

Så det er altså ikke forsterkeren som er synderen 

for de mange daffe demoene til Hi-Fi 

Klubben! 

Dette er den mest "korrekte" av samtlige 

forsterkere i denne gruppetesten, og det ment 

uten uderliggende mobbing. Men dette er 

antagelig den mest nøytrale av de alle og den 

er absolutt uten alvorlige svakheter. Her er 

plenty muskler, flott rytmisk driv og en nøytral 

klangbalanse. Men kanskje litt steril selvfølgelig 

i forhold til ARC 210, men også i forhold til for 

eksempel den mindre "prektige" EC Nemo? 

Rolf-Inge Danielsen: 

Spiller med autoritet og styrke. Her er full kontroll 

med tett, fin bass og masser av trøkk. 

Meget sivilisert lyd uten "feil" som jeg kan 

oppfatte. Dette er kanskje den mest nøytrale av 

alle i denne gruppetesten og "moroa" må 

komme fra opptaksstudioet. Men her er bra 

med dynamikk og mer enn nok krefter til aldri 

å gå i knestående. Likevel ikke like musikalsk 

frodig som et par av de andre. 

4/2006 

79

pianokvintett i A på planen, og den åpenhet og 

eleganse som flyter ut fra høyttalerne når Classé 

CA-M 400 driver dem, er forbilledlig. Igjen er 

det presisjon og lytefri gjengivelse som er stikkordene. 

Piano krever at forsterkerne kan gjengi 

det noe diffuse begrepet "ro", slik at tonene får 

tid og kontroll nok rundt seg til å klinge helt ut. 

For de uinnvidde vil slike påstander meget sannsynlig 

virke som nonsens, men når man hører 

slike fenomener i praksis, må man tross alt bare 

innrømme at det er noe her man må forholde 

seg til. Noen vil sikkert debattere mellomtonen 

fra disse forsterkerne, dette er klart en mer teknisk 

variant over temaet enn militante rørfolk 

setter pris på. Men det er altså ultra presist og 

ultra gjennomsiktig. Skal jeg nevne en forsterker 

som viser noe av det samme må det være Jeff 

Rowlands særs spennende ICE-blokker, men 

disse er ikke i stand til å gi dette "skyvet" jeg 

omtalte i forrige avsnitt. 

80 

4/2006 

Storhet 

All musikk fremstår som et hakk mer spennende 

dersom det vises frem ekstra store og spikrede 

lydbilder. Og blant en masse gode egenskaper er 

kanskje dette Classé CA-M 400’s største styrke, 

faktisk. Forsterkeren er grandios i alle betydninger 

av ordet, og lager lydbilder deretter. Det er 

høyt, bredt og dypt, dette gir lytteren muligheter 

til å skue inn i et større rom, og vi får dermed 

mer luft rundt hver enkelt utøver. I tillegg oppleves 

plasseringen å være så til de grader fast og 

stabil at det blir som en slags utforskning bare 

det å peke ut hvor den enkelte musiker står på 

den imaginære scenen som brer seg ut foran 

oss. Her vil selvsagt høyttaleren også spille en 

stor rolle, for å få fullt utbytte av fenomenet 

anbefales høytalere med enkle (1.ordens) filtre, 

disse har en egen evne til å lage lydbildene 

utrolig store og presise. Bowers Wilkins 805s er 

nettopp en slik høyttaler, resultatene med slike 

kraftverk på såpass moderate og velspillende 

høyttalere er verdt en lytt. Stort større rom får 

du ikke i stua, ganske enkelt! 

Sammenfatning 

For å samle trådene: Classé CA-M 400 er seriøse 

sluttrinn som representerer gode utfordrere i 

sin eleverte prisklasse. Det er viktig for potensielle 

kunder å legge merke til dette, til tross for 

Classé's tidvis ufortjente rykte som overprisede 

livsstilsprodukter , har de denne gangen kommet 

opp med produkter som absolutt står fjellstøtt 

på eget ytelsesnivå. Dette er et soleklart 

presisjonsprodukt, meget godt bygget, grandiost 

på alle måter. Grunnsolid fundament toppet av 

enorme lydbilder basert på gjennomsiktighet og 

elegant detaljering. Med disse monoblokkene 

har Classé bevist en gang for alle at de kan alt 

det er behov for og mer til. Høyklasse hi-fi for 

bevisste musikkelskere, soleklar anbefaling, til 

tross for prisleiet de befinner seg i.

Gruppetest: Electrocompaniet Nemo 600w monoforsterker: 

Full kontroll 

82 4/2006 

Tekst og foto: Knut Vadseth

Vår hjemlige Nemo ble konstruert for å 

styre de vanskelige 801 Nautilus fra 

B&W. Disse brokoblede variantene av 

Norges mest solgte high-end forsterker, 

holder eventyrlig bra kustus også på 

de nye 801D... 

Mens for eksempel videoprojektorer og flatskjermer 

er som ferskvare å regne og vi må dobbeltsjekke 

om testobjektet fremdeles er på markedet når 

Fidelity etter 3 ukers trykkingstid kommer ut, så er 

high-end lyd en noe stødigere greie. Selv om lydkvaliteten er 

blitt stadig bedre på rimeligere utstyr, særlig gjelder dette 

høyttalere, så er det lite nytt når det gjelder ttransistor- og rørforsterkere. 

Og vi har enda ikke hørt noen "revolusjonerende" 

ny digitalforsterker som man for alvor kan påstå er udelt 

"bedre" enn de gamle tingene.Uansett prøver smarte selgere 

å lure deg til å tro at det siste nødvendigvis er bedre. 

Klassiker 

I vår virkelighet vil jeg tro at et produkt som har vært ekstra 

lenge på markedet mest indikerer topp kvalitet og prisbevissthet 

i utgangspunkt. Et slik produkt er Electrocomoaniets AW 

180 som er Norges mest solgte forsterker og som for et par år 

siden ble lettere modifisert, noe som førte til en noe luftigere 

topp. Og selvsagt gjelder dette også de enorme Nemo monoblokker 

som ble spesielt utviklet med brokoblede AW 180 for 

å kunne styre de ekstremt vanskelige B&W 801 Nautilus. 

Siden vi nå skulle benytte etterfølgeren 801 Diamond som 

referansehøyttaler, var det naturlig å sjekke ut denne norske 

600 watteren som på tross av en viss prisøkning fremdeles må 

sies å være et gunstig kjøp i Norge. Forutsatt at lyden er der 

den skal være ; helt i toppen. 

Og her oppe i superskiktet hvor slike ting som krefter og 

styringsevne er en selvfølge, vil det alltid bli endel kontroverser 

om hva som er "best". Testpanelet er samstemte i at Audio 

Research 210 var "best" i denne gruppen, men det ville være 

like naturlig at Classe ble valgt som "beste" forsterker med 

sin enda bedre kontroll og enda færre "feil". Eller at 

Parasound stakk av med seieren med en lydkvalitet som var 

svært tett på Classe, men til en betydelig lavere pris uten at 

det har gått utover et like flott utseende. 

Det var bare det at Audio Research med sin litt mindre strigente 

spillestil hadde en frodigere klang med myriader av 

mikrodetaljer som forførte oss lyttere til å tro på dette som 

"naturtro" lyd, for de som er opptatt av slikt. Men ikke bare 

trodde vi på det vi hørte, vi simpelthen likte det også. Her var 

mer musikalsk moro enn med alle de andre forsterkerne. 

Inkludert Nemo. 

Missing link? 

Likevel var den store overraskelsen i denne gruppetesten at 

det nettopp var Nemo’ene som var nærmest spillestilen til 

Audio Research både på godt og ondt. (Jeg har riktignok i 

mange år antydet at EC har mye "rørlyd", noe jeg absolutt 

IKKE mener om Hegel’s integrerte. Dette er det reklameavdelingen 

deres som har funnet på!) Også Nemo hadde en litt 

gampetung pærebass som helt klart ikke går like stramt og 

homogent helt i kjelleren slik som Parasound og Classe. Og 

Nemo er også en smule mørkerere i klangbalansen enn disse, 

dog ikke mye. Og diskanten er berre lekker. Men det som 

overrasket oss mest med Nemo’ene, er nettopp den utrolig 

energiske overtonestrukturen med sitt eksepsjonelle krydderi 

av klangstrukturer sammen med en stemmegjengivelse som 

INGEN av de andre, heller i ARC, kunne oppvise helt maken til. 

Etter min mening. Og det er i mellomtonen at Nemoene er 

blant de aller beste jeg har hørt, uansett pris. 

Litt flaks med perfekt match i gruppetesten, muligens, men 

dette stemmer også godt med senere evalueringer med vårt 

faste utstyr fra DP, Krell og Sony pluss både høyttalere fra 

Reidar Persson og Roar Moen (Respons Grand og Patos 

Symhonic IV). Dessuten maktet Nemo’en å gjenskape et imponerende 

rom som er like stort som med ARC og nesten like 

presist holografisk definert som med Classe og Parasound. I 

det hele var gjenhøret med EC Nemo så overraskende positivt, 

at jeg aner en revurdering av beslutningen om bare presentere 

denne norske klassikeren med en liten omtale i tillegg til gruppetesten. 

Den fortjener bedre, selv om den er norsk og har 

vært på markedet en stund. En jobb for Håkon Rognlien eller 

Jan Myrdal? 

Pris: ca. kr.88.596,- (par) 

Produsent: Electrocompaniet, Tau 

Testpanelet: 

Jan Myrvold: 

Ryktet om Companiets død må for dyden være sterkt overdrevet. 

Dette var i hvert fall et formidabelt comeback! Lyden virker 

mye strammere i bassen enn jeg husker den, gampefettet 

er byttet ut med 600 watt muskler. Her en flott fylde med en 

varm og organisk mellomtoneklang, men samtidig åpen og 

oppløst med fantastisk dramaturgi og et storslagent lydbilde, 

dog litt grunnere enn Parasound? Naurtro detaljering i klangstrukturer 

på felene og et herlig rasp på messingen. Fantastisk 

bra på stemmer og hvert fall den beste på dette av transistorvariantene. 

Lenge leve Electrocompaniet! 


Oi! Så flott innsyn i musikken med både detaljer, stort rom og 

veldig bra kontroll. Flott pianoklang og nydelig utklinging 

samt imponerende dynamikk med både heftig og brutale kast. 

Men også letthet og ynde. Og naturlige stemmer! Dette er 

morro, dette er show. Og her er et kjemperom som omgir 

artister og musikere som alle blir dratt fram fra det store panoramaet 

med nydelig fokus, men også betydelig naurlighet. 

Dette er en veldig hurtig og leken forsterker med masser av 

drama . Ikke noe vesentlig å trekke, etter min mening. 


Dette er typisk EC, ja. Raus, kanskje litt for raus kanskje. Men 

deilig krisp oppover og laaaang utklinging. Flott rasp i øvre 

mellomtne med nydelige klangfarger og deilig musikk. Blåsere 

låter kjempefint, mens bassen oppleves litt "stor". Men så 

GØY det er å høre musikk gjennom denne kjempen! 

4/2006 

83

Lector CDP-7TL, second opinion: 

Digital analogasme 

Drømmen min er en cd-spiller som er enkel å betjene selv for smårollinger, 

tar minimalt med plass, er billig og som låter helt kanon. 

Lector CDP-7TL treffer bare på én av fire, men av og til er det nok. 

For denne italienske cd-spilleren er ikke 

spesielt enkel å betjene. For det første er 

det en todelt boks, hvor av og påknappene 

– ja, det er tre av dem – sitter på 

strømforsyningsboksen. For det andre er det 

bare en av dem du trenger å skru av og på; den 

det står analog på. De to andre, henholdvis digital 

og main, mener forhandleren at bør stå på 

kontinuerlig. Så med mindre man ønsker å bytte 

rør to-tre ganger i året, så må du skru på strømforsyningen 

til analogdelen i spilleren hver gang 

du skal ta den i bruk. Og av igjen etterpå. Det 

eliminerer raskt muligheten for å "gjemme 

bort" strømforsyningen. Ikke det at det er nødvendig 

av estetiske grunner, for strømforsyningsboksen 

er i samme lekre finish som selve spilleren. 

Du trenger med andre ord enten en bred 

hylle, eller to vanlige hyller for å få plass til hele 

"pakka". Med sin toppmating bør du dessuten 

plassere spilleren øverst i racket for å komme 

nogenlunde lett til cd-luka på toppen. 

Ingen direktevalg 

Mer plundrete blir det når man skal spille plater 

– særlig de med mange spor. En ting er at selve 

spilleren kun har tre knapper, play, forover og 

bakover. Ikke en gang en stopp-knapp er å finne 

på kabinettet. "Stoppknappen" ligger innebygget 

i lokket over cd-platen. Skyver du litt på lokket, 

stopper spilleren. Men det har den ikke altfor 

lekre fjernkontrollen i svart plast. Ergonomisk 

og god å holde i, men kvalitetsinntrykket kunne 

definitivt vært bedre. Her har de aller fleste mye 

å gå på. Selv liker jeg å trekke fram fjernkontrollen 

som billigmerket Cambridge utstyrer produktene 

sine med. Den er rett og slett fantastisk 

flott. Når engelskmennene fikser det på spillere 

til under tre tusen kroner, burde en hver annen 

hifi-produsent med respekt for seg selv (og kundene) 

kunne få til noe lignende. Det verste med 

fjernkontrollen til Lector er det totale fraværet 

av direktevalg av låter. Spiller man bare cd-plater 

med åtte-ti låter, er det sjelden noe problem, 

men kommer man over ti og tyve spor, så 

begynner det å bli irriterende og sitte med 

"next-knappen" inne i en evighet for å komme 

fram. Selv har jeg en test-cd der bassfrekvenseksemplene 

ligger rundt spor 58, og da er for 

lengst kuene gått hjem før man har nådd riktig 

spor. 

Testutstyr: 

Forsterkere: Onkyo A-1VL, DK Design VS-1. 

Reference mkIII, Midgard Audio Oberon 2.1 

Høyttalere: Von Schweikert VR4jr 

Kabler: Xindak, Viablue og Silver Circle Audio 

410 halvlitere 

Veiledende pris for Lector CDP-7TL er 24.600 

kroner. Å bruke begrepet billig er vanskelig når 

man vet at det finnes spillere på markedet som 

koster like mye som seks-sju halvlitere på byen. 

De har på toppen av det hele mulighet for å 

kobles til en TV og vise bilder. For det du får for 

snaut 25.000 kroner er en cd-spiller med rørutgang 

og separat strømforsyning. Den spiller ikke 

SACD-plater, ikke DVD-Audio og ikke DVDvideo. 

MP3 har jeg ikke forsøkt. Nå skal det sies 

at det finnes mye dyrere rene cd-spillere på 

markedet, og i en slik kontekst, kan man si at 

Lector-spilleren er billig. Men 410 halvlitere til 

60 kroner stykke er fremdeles mye penger. 

Lyden 

Heldigvis måler man ikke lyd i halvlitere eller 

kroner for den saks skyld, derimot er forholdet 

mellom pris og lydkvalitet alltid interessant. For 

det er nettopp når det kommer til lyden at CDP- 

7TL skiller seg ut. Første gang jeg hørte denne 

todelte italienske cd-spilleren for et år siden, ble 

jeg oppriktig bekymret. Jeg syntes den låt minst 

like godt som den mer enn dobbelt så dyre spilleren 

jeg akkurat hadde bestilt. Nå hadde jeg 

dessverre ingen mulighet til AB-testing den 

gang, så ta akkurat det inntrykket med en liten 

klype salt. 

Denne gangen er det derimot ingen vits å ta 

for seg i krydderhyllene, for nå er det blitt ABtestet 

i ukevis, og konklusjonen min er krystallklar. 

At den spiller betydelig bedre enn både 

Hegel CDP4A mk2, Onkyo C-1VL og Vincent S- 

06 kan forsvares, da italieneren koster fra snaut 

5000 til 15.000 kroner mer enn de tre spillerne. 

Mer overraskende er det at den ikke har noen 

problemer med å matche lyden til den 8000 

kroner dyrere GamuT CD-1 mk2. Riktignok med 

et lite men hektet etter. For CDP-7TL er ikke 

bedre enn den bejublede dansken, men den er 

heller ikke dårligere. Faktisk opplever jeg at forskjellene 

mellom de to spillerne dreier i favør av 

den ene eller den andre avhengig av hvilken cd 

jeg spiller. På noen er Lector best, på andre 



GamuT og på en del er det praktisk talt ikke 

mulig å høre forskjell på dem. Et par kompiser 

som var innom bekreftet dette med all tydelighet. 

En av dem foretrakk GamuT-spilleren, den 

andre Lector. 

Lydmessig minner den mistenkelig om en god 

platespiller, uten antydning til digitale spissfindigheter. 

Den er detaljert i massevis, men ikke 

på en overfokusert måte. Stemmer gjengis med 

akkurat passe kropp, og nedover i lydbildet er 

bassen fyldig, men ikke pløsete, samtidig som 

den er godt definert. For øvrig noe som bedrer 

seg etter innspillingsperioden. 

Selv har jeg alltid vært opptatt av dybde i lydbildet, 

og Lector-spilleren gir meg det jeg vil ha. 

Er det dybde i opptaket på plata, så gjør ikke 

denne italieneren noe for å skjule det. Særlig på 

gode live-opptak gjør det at man får en større 

følelse av tilstedeværelse. Jeg er spesielt glad i 

Cowboy Junkies "The Trinity Sessions" og Nils 

Lofgrens (etter hvert snart ihjelspilte) "Acoustic 

Live". 

I de ukene jeg har hatt spilleren hjemme, så 

har jeg kun benyttet originale rør. Trolig kan 

man tune seg enda nærmere inn på favorittlyden 

ved å bytte rørene som står i spilleren. 

Et tweak man derimot bør unne seg er å 

benytte andre føtter enn de originale, og etter 

min mening er det vibrasjondempende føtter 

som Holfi og Vibrapod som fungerer best. 

Bassen blir bedre, diskanten luftigere. 

Konklusjon 

Stor plass og litt tungvint betjening til tross, 

Lector CDP-7TL gir meg akkurat samme følelsen 

som reklamen for Tine Melk: Må ha det, bare 

må ha det. For lommeboka sin skyld, så kan 

man kanskje være glad man ikke har hørt storebroren, 

den fire-delte (!) toppmodellen til Docet- 

Lector der både drivverk og konverter har hver 

sin separate strømforsyning. 

PS. For ikke å bli påvirket av andre sine 

meninger har jeg ikke lest testen til Robert 

Amundsen i forrige Fidelity før jeg skrev min 

second opinion.

Rapport fra renseriet: 

CD voodoo 

Strømrens, CD rens, filter her og filter der. Det er ikke måte hvor mange, 

væsker og duppeditter vi kan putte inn i anlegget Denne gangen kikker vi 

på rensing av CD platenes innside. Det er tid for å avmagnetisere... 

Furutech har etter hvert etablert seg med 

mange anerkjente produkter, som tar sikte 

på å forbedre originalutrustningen vår. 

Kontakter og plugger, er vel det de er mest 

kjent for, men Furutech lager også blant annet 

også CD rensevæske og altså en 

avmagnetiseringsmaskin for CD 

plater, ved navn RD 2. 

Problemet 

Som profesjonelt renseri, starter vi 

selvfølgelig med å analysere flekkene 

og se hva som er problemet. 

I dette tilfellet, er det magnetisme 

i det aluminiumsholdige 

laget og de fargene som er brukt 

på labelsiden av CD platen vi vil bli 

kvitt. Denne magnetismen oppstår 

blant annet som konsekvens av 

stråling i CD spilleren, jordmagnetisme 

osv. Det finnes saktens de 

som også hevder at selve plasten i 

CD platene kan bli påvirket av 

magnetisme. Om dette er tilfelle 

eller ei, så har i hvert fall Furutech 

designet seg frem til en maskin, 

som skal ta hånd om problemet. 

Formålet er å sikre mer presis 

avlesning av CD mediet, og dermed 

i siste ende gi en avspilling 

som er renere og mer fri for uønsket 

grums. Ergo: Dette er et 

potensielt perfekt produkt for oss 

her på renseriet. 

Løsningen 

Furutech Disc Demagnetizer RD-2 

er en maskin som ved hjelp av en 

elektrisk ladet intern magnet først 

magnetiserer og deretter avmagnetiserer 

CD platen, som legges på 

toppen av maskinen. Selve platen 

ligger helt stille, og skal behandles 20 sekunder 

pr. side. Er du i tvil om dette overhodet fungerer, 

så prøv med å legge et kredittkort på plassen 

der CD platen skal ligge. Det virker sannsynligvis 

meget besparende for privatøkonomien, da kortet 

fort kan bli svært ubrukelig. Tro meg, jeg 

måtte jo bare teste, da manualen uttrykkelig 

advarte mot dette. 

Det er altså hevet over enhver tvil, at maskinen 

gjør det den teknisk sett er lovet å gjøre. 

Men hva med resultatet - blir det noe renere? 

Resultatet 

På med de hvite hansken – her skal det sjekkes! 

86 4/2006 

Jeg rigget meg til med noen forskjellige CD 

plater av varierende innhold, fysisk design (labelen) 

og alder. Hver plate ble først spilt uten 

behandling og deretter gitt full behandling på 

hver side, for så å spilles igjen. 

Pris: 3500,- 

Importør/ forhandler: PM Audio 

Skeptikere kan hoppe til neste artikkel nå, om 

de vil. Dette fungerer nemlig så entydig, at selv 

min aldrende mor burde høre forskjell. Ikke alltid 

like markant riktig nok, men uansett og uten 

unntak, positivt. 

Jeg vil forsøke å beskrive resultatet ved å 

beskrive noen av platene jeg spilte. 

Første ut var John Lee Hookers låt Early one 

morning, fra Burmesters referanse-CD. 

Av og til tar det lang tid med enkelte tweaks, 

for overhodet å høre om det er en forskjell. Så 

ikke her. Det oppsto en åpenbar ro i lydbildet, 

og alt låt mer avslappet. Litt inn i sangen gikk 

det opp for meg at også lydbildets bredde var 

Av Vidar Mørch 

betydelig større. Romklangen føltes dobbelt så 

kraftig, og større enn før. Etterklangen var 

laaang og ga en følelse av å ha kommet nærmere 

musikerne. 

Norges visedronning nummer 1, var neste ut. 

Kari Bremnes sin CD Over en By, 

er vel ikke akkurat hennes 

beste, men absolutt en hyggelig 

måte å gjennomføre en test 

som dette på. 

Her var endringene langt mer 

subtile enn på Burmester plata, 

men likevel godt hørbart. Det 

var litt mer klarhet generelt, og 

kontrastene fremsto noe klarere. 

Hadde alle plater fått så marginal 

forbedring som på denne, 

ville jeg nok uansett ikke sagt at 

produktet er verdt pengene. 

På test spor nummer 3, 

Marcia Balls Louisana 1927 fra 

en liveinnspilling på Notodden, 

var det derimot større forbedringer 

på gang igjen. Pianoet 

fikk langt mer kropp og renere 

utklinging. Kontrastene var betydelig 

større, og lydbildet var 

påfallende mye dypere. Det føltes 

som å skru opp volumet 2 

hakk, og samtidig likevel få mer 

ro og renhet. 

Come Shine var neste ut, på 

liveplata sammen med Det norske 

radioorkester. Igjen ble det 

renere, men likevel mer av alt – 

som å skru opp lyden. Den 

dynamiske kontrasten ble større 

og igjen var effekten veldig godt 

hørbar i form av lengre og tydeligere 

etterklang og romklang. 

Renseriregningen 

Det gleder meg, at det fortsatt kommer oppfinnelser 

på hi-fi tuning markedet, som ikke bare 

er rent pengeutsugende lureri. Furutech har her 

et konsept som ikke bare rent teknisk virker like 

logisk som det er enkelt, men som ubestridelig 

virker som lovet. 

Jeg skal ikke påstå at over tre tusen kroner er 

billig, men det finnes, om ikke annet, en masse 

annet tull jeg heller ville droppet til fordel for en 

Furutech RD-2. Hvis man bare gidder å bruke 

den før hver seriøs lytting. Det må du jo selv 

avgjøre. Utover det, kan jeg ikke annet enn å 

anbefale å sette denne på ønskelisten.

Vinyl: 

Nå skriver vi 2006, og her kan jeg teste 

tre nyutviklede pickuper! Det utvikles 

dessuten stadig nye drivverk og tonearmer. 

Vinylpressene spytter ut flere plater 

i dag enn de gjorde for bare noen få år siden. 

Ungdommer som ikke engang husker de gode 

gamle dager går hen og kjøper platespiller. Ikke 

så verst for et dødt media. 

Moving Coil 

Moving Coil (MC) prinsippet for pickuper ble 

oppfunnet av Ortofon tidlig på 1950-tallet. 

Modellene (M)PU (Mono (Pick Up)) og senere 

SPU (Stereo Pick Up) var revolusjonerende da de 

dukket opp. 

Fra før av fantes det allerede; Moving Magnet 

(MM)-, Pietzo (Krystall) og elektrostatiske-pickuper 

på markedet. Felles for alle disse typene pickuper 

var at den bevegelige massen montert på 

nålearmrøret (cantileveret) var relativt stor. Ved 

å reversere plasseringen av generatorkomponentene 

i forhold til MM-prinsippet - og således 

plassere spolen som del av den bevegelige massen 

– og la de tunge magnetene sitte fast i 

selve pickuphuset var man i stand til å redusere 

massen som skulle flyttes av diamantens bevegelse 

i rillen. Dette ga økt dynamikk i forhold til 

de tidligere prinsippene brukt i pickupkonstruksjoner, 

men innebar også noen ulemper. 

Den kanskje største ulempen med MC-prinsippet 

er at siden spolen sitter montert direkte 

på nålearmrøret, kan en ikke uten videre bytte 

stift. Hele pickupen må byttes når diamantstiften 

er utslitt. Ortofon og etter hvert flere av de 

andre produsentene av MC pickuper innførte 

derfor en ordning med innbytte (pant – ofte 30- 

88 

Sjakk Matt i tre trekk 

Av Gunnar Brekke 

4/2006 

Når man allerede tidlig på 80-tallet – bare få 

år etter introduksjonen av CD-mediet – 

dømte platespilleren nord og ned og spådde 

mediet til døden i løpet av få år – bommet 

man virkelig grovt. 

40% av nypris) for den gamle pickupen ved 

kjøp av ny, for å redusere kostnaden for forbrukeren. 

Det har faktisk også blitt produsert MC 

pickuper som har utskiftbar stift. 

En annen ulempe med MC-prinsippet er at 

disse pickupene gir et lavt utgangssignal i forhold 

til sine MM kusiner. En typisk MC pickup 

gir bare en tiendedel av utgangssignalet (eller 

mindre) i forhold til en MM pickup. Dette innebærer 

at MC pickuper som regel trenger ekstra 

forsterkning før signalet kjøres inn i en platespillerforsterker 

(RIAA). Dette kan realiseres ved 

hjelp av en transformator (Trafo) eller en aktiv 

forsterker (StepUp). Det er også mulig å lage 

MC pickuper som gir et høyt utgangssignal og 

derfor ikke trenger ytterligere forsterkning. Disse 

pickupene betegnes ofte som "High Output" og 

kan drive platespillerforsterkere direkte. Men 

High Output MC pickuper trenger flere vindinger 

i spolen, noe som øker den bevegelige massen, 

som igjen innebærer at vi fjerner oss fra den 

viktigske årsaken til at MC prinsippet ble valgt i 

utgangspunktet. Det finnes allikevel noen virkelige 

godbiter blant High Output MC pickuper. 

En tredje ulempe med MC prinsippet er at 

pickupene blir komplekse og vanskeligere å 

bygge enn tilsvarende MM pickuper. Dette innebærer 

at MC pickuper som regel koster vesentlig 

mer enn tilsvarende MM pickuper. 

Beregning av armressonans 

Jeg har alltid foretrukket MC-pickuper. Men er 

det egentlig MC-prinsippet i seg selv jeg liker, 

eller er det en annen egenskap med MC-pickuper 

jeg setter pris på – et stivt nåleoppheng? 

Da brorparten av armene jeg har hatt opp 

gjennom tidene har vært i den tyngre delen av 

skalaen kan dette meget godt stemme. 

For å finne ut om en arm og en pickup er 

kompatibel er det en god begynnelse å beregne 

resonansen på kombinasjonen. Dette beregnes 

etter følgende formel: 

FR er resonansfrekvensen i Hz. 

M er bevegelig masse på armen pluss masse 

på pickupen i gram 

C er pickupens complianse målt i _m/mN 

Ideell resonansfrekvens bør ligge mellom 9 

og 14 Hz. 

Tar vi utgangspunkt i den eneste kombinasjonen 

som ga meg store problemer i løpet av testperioden; 

SME V og Dynavector DV-20X (L) kan 

vi raskt regne ut resonansfrekvensen. Med en 

complianse på 12 _m/mN og en bevegelig 

masse på 18.6 gram (10 + 8.6 gram) kan vi 

beregne at resonansfrekvensen her blir 10.66 

Hz. Dette skulle ikke by på noen av de problemene 

jeg opplevde. I følge teorien skulle vi ha 

langt større problemer med kombinasjonen SME 

V og van den Hul DDT-II der resonansfrekvensen 

havner helt nede på 7 Hz – men denne kombinasjonen 

fungerte aldeles fortreffelig. Så mye 

for teorien. 

Nok en gang viser det seg at teori og praksis 

ikke nødvendigvis henger sammen. I slike situasjoner 

syntes jeg du skal gi beng i hva teoretikerne 

måtte synes og følge ørene dine. Det er 

hele poenget med denne hobbyen.

Van den Hul DDT-II Spesial: 

Insektmiddel mot umusikalske "bugs" 

Van den Hul bør være et kjent merke for 

de aller fleste. Firmaet er kanskje mest 

kjent for sine superskarpe nåleslipninger - 

der nålen er nesten like skarp som graveringsnålen. 

Sett i et mikroskop ligner en van den 

Hul 1 sliping mest på et dødelig våpen. Disse 

dødelige våpnene settes på andres og egne 

pickuper. I tillegg produserer van den Hul noen 

av de mest innovative kablene på markedet. 

Van den Hul DDT-II Spesial har et utseende 

jeg kjenner godt. Her brukes samme aluminiumskropp 

som på de andre modellene i den 

klassiske serien; MC 10, MC Two, MC One, 

Frog og Frog HO. Huset er gulleloksert i motsetning 

til en del av de andre modellene som 

har grønt, svart og rødt chassis. 

DDT står for Depht, Detail og Timbre (dybde, 

detalj og klang) og er en indikasjon om at 

dette er en PU med ambisjoner. Det er allikevel 

van den Huls billigste modell, men samtidig 

den dyreste i denne testen. Det er samtidig 

den klart mykeste pickupen i denne testen 

med en complianse på hele 28 _m/mN. Dette 

innebærer at DDT sporer allerede ved 1,35- 

1,50 gram – vesentlig lavere stifttrykk enn de 

andre pickupene i denne testen. DDT-II Spesial 

koster Kr. 9.300,- 

Lydmessig er van den Hul DDT-II Spesial den 

klart varmest klingende pickupen i denne testen. 

Uansett tonearm spilte DDTen varmt, stort 

og musikalsk. Den fungerte best i SME V og 

kanskje særlig i Forsellarmen, men var heller 

ingen sinke i de andre armene. Det er verdt å 

merke seg at denne PUen vil fungere langt 

bedre i lette armer og armer med skranglete 

lager enn de to andre pickupene i testen (og 

alle andre stive PUer). DDT gir deg lyden fra 

en typisk MM-pickup uten dennes vanlige problemer. 

En varm klangkarakter er ofte i hifisammenheng 

en indikasjon på lav forvrengning 

og jeg tror det er det vi hører her. Van 

den Hulen sporer klart best av de testede pickupene 

og dette er medvirkende til å gi den 

varme klangen. Men det er ikke bare sporing 

og et mykt stiftoppheng som gir denne lyden. 

Sammenligner man DDT med de andre PUene 

jeg kjenner i van den Huls klassiske serie; MC- 

10, MC One og MC Two (fantastisk high output 

PU) – alle i "Mk. 1" versjoner – er testobjektet 

enda snillere og varmere. Den pickupen 

som etter min erfaring ligner mest på DDT er 

Benz L-02, men også her er det forskjeller. 

DDT har en bedre oppløsning i diskanten 

enn Benzen, til tross for at dette frekvensområdet 

faktisk virker noe tilbaketrukket. Den første 

D-en i DDT er ivaretatt av den skarpe nåleslipingen. 

Uten at detaljene slynges mot deg. 

Pickupen tegner et stort og dypt lydbilde 

med grei plassering av utøverne. Også den 

andre D-en i DDT ivaretas på fornuftig måte. 

Mellomtonen har mer fokus på kropp enn 

på strenger - enten vi snakker instrumenter 

eller stemmer. Men man kan si at instrumentene 

klinger naturlig. Slik man opplever det i 

konsertsalen – på de midlere til bakre seterekkene. 

Også T-en i DDT forsvares. 

Bassen er nok DDTens svakeste område. 

Den kan – i feil arm – bli litt svulstig og overdreven. 

Match DDTen riktig og du får en fantastisk 

musikkformidler. Det er bare synd at 

den koster opptil det dobbelte av de andre 

testobjektene. 

4/2006 

89

Dynavector DV-20X (L). 

"Helikon Light"? 

Hurra! Dynavector er tilbake på det norske 

markedet. Jeg har savnet dem da jeg tidligere 

har eid mange av de forskjellige 

modellene. Særlig verdt å nevne var min aller 

første MC-pickup; en Dynavector 10X-2 og en 

av mine absolutte favorittpickuper gjennom 

tidene; en Ultimo 20C (retippet hos van den 

Hul). I tillegg har jeg vært innom Karat 23R og 

17D. Dynavector produserer i tillegg den fantastiske 

DV-507-armen - et leddet vidunder av en 

radialarm – med fantastisk bass. 

Testobjektet er svært så uanselig med sin diskrete 

svarte plastkropp. Men av erfaring vet vi 

at god lyd kan komme fra enkelt utseende produkter. 

DV-20X har et relativt stivt nåleoppheng 

med complianse på 12 _m/mN. Utgangssignalet 

er oppgitt til 0,3 mV men det er verdt å merke 

seg at det finnes en high output variant av 

denne pickupen; DV-20X (H). Den skal i følge 

ryktene ha en varmere klangkarakter enn low 

output varianten. DV-20X (L) sporer med stifttrykk 

på 1,8 – 2,2 gram. Prisen er Kr. 4.900,- 

Dynavectorpickupene har alltid variert i klangkarakter. 

Den gamle Karatserien (Mk. I) var 

stramme og analytiske (for stramme og analytiske 

etter min smak) i klangen, mens 10- og 20serien 

var vesentlig varmere i klangen. Det var 

interessant å høre om den moderne 20-en 

hadde lydmessige fellestrekk med de gode 

gamle 20, 20A, 20B og 20C – modeller som ble 

solgt under både Ultimo- og Dynavector-navnet. 

Den nye DV-20X ligner ikke på de gamle 20modellene. 

Klangen i den moderne navnbroren 

ligger langt nærmere Karatserien i karakter. Med 

Ortofon Rondo Blue: 

Allrounderen" 

Ortofon er vel en pickupprodusent som ikke 

trenger noen nærmere introduksjon. Alle 

som har litt erfaring med platespillere 

kjenner nok til denne danske produsenten. 

Ortofon er som nevnt tidligere oppfinnerne av 

MC-prinsippet og har i dag et enormt utvalg av 

både MM- og MC-pickuper. Rondo er deres 

nyeste serie med MC-pickuper. I tillegg til den 

blå versjonen testet her består serien av en 

Rondo Red (billigere) og en Rondo Gold 

(dyrere). Kjenner jeg Ortofon rett, spørs det om 

det ikke vil dukke opp ytterligere farger i 

Rondoserien. 

Ortofon Rondo Blue er fysisk litt større og 

tyngre enn de to andre pickupene vi har til test. 

Det skyldes det nyutviklede "huset" som består 

av et materiale satt sammen av cellulose (sagstøv) 

og bindingsmiddel. Pickuphusene støpes 

litt større enn det sluttproduktet skal være, men 

krymper når emnene "bakes" for å få den rette 

herdingen. Ortofon Rondo Blue har en complianse 

på 15 _m/mN og anbefales brukt med 2,0 

til 2,5 gram stifttrykk. Prisen er lavest i denne 

90 

4/2006 

det samme må jeg understreke 

at jeg klart foretrekker 

DV-20X framfor den 

gamle Karatserien, for selv 

om DV-20X er klangmessig 

lys, framstår den ikke som 

for stram eller analytisk. 

Matching med resten av 

utstyret er spesielt viktig 

med Dynavector DV-20X. 

Her bør man selvfølgelig 

velge komponenter som tilfører 

litt ekstra varme til formelen. 

Gjerne et varmt 

klingende RIAA-trinn og 

drivverk. Når det gjelder 

armmatching, så fungerte DV-20X utmerket 

sammen med SME M2 og Syrinx PU-3, men 

kom ikke like heldig ut sammen med 

Forsellarmen og SME V. Sammen med Forsellen 

spilte det hele som en tidlig CD-spiller mens 

med toppmodellen fra SME var det så ille at det 

var klare resonansproblemer å høre. Jeg finner 

ingen teoretiske grunner til at dette skjedde – 

og det hadde sannsynligvis ikke skjedd dersom 

jeg hadde brukt silekonbadsdempingen på 

SMEen – men det er verdt å merke seg at slikt 

kan skje. Den platespilleren som det etter all 

sannsynlighet hadde vært ideell å matche DV- 

20X med, er VPI Scout. Dynavector DV-20X har 

såpass mange fellestrekk med Lyra Helikon at 

jeg tror denne kombinasjonen hadde vært bortimot 

ideell. Det er også verdt å merke seg at 

pickupen VPI selger under eget navn, faktisk er 

sammenhengen med Kr. 

4.295,- 

Av de tre pickupene testet 

her er Ortofon Rondo 

Blue den tonalt mest nøytrale. 

Dette er den av pickupene 

som med størst sannsynlighet 

vil kunne gli rett 

inn i anlegget du allerede 

har. Den fungerte greit med 

alle de fire armene jeg testet 

den med, og vil sannsynligvis 

fungere greit i den spilleren 

du allerede har. Dette betyr ikke nødvendigvis 

at dette er den beste av pickupene – bare 

den mest kompatible. 

Klangkarakteren i Rondo Blue er, til tross for 

at jeg har beskrevet den som den mest nøytrale 

av testobjektene, litt varmere enn virkeligheten. 

Litt lik den fantastiske Ortofon Rohmann i 

klangkarakteren. Men Rondo Blue taper i forhold 

til min absolutte favoritt Ortofon på begge 

fløyene. Diskanten er mattere og mindre detal- 

en Dynavector 20 med et midlere output på 1,0 

mV. 

Sammenligningen med Lyra Helikon er ikke 

tilfeldig. Lydmessig har Dynavector DV-20X mye 

til felles med den 4 ganger så dyre Helikonen. 

Klangen generelt, og særlig klangbalansen i 

mellomtonen ligner veldig. Heldigvis (for meg 

som har Helikonen) er det fortsatt visse områder 

der den dyrere PUen overgår den billigere. 

Diskanten er noe mattere og mindre oppløst på 

DV-20X. Bassen er litt mindre artikulert i DV- 

20Xen. Lydbilde et litt smalere å grunnere med 

litt mer diffus plassering av utøverne. Men det 

er vel det hele. Dynavector DV-20X framstår 

som et kjempekjøp for alle som er på jakt etter 

de kvalitetene som Helikonen byr på, men som 

ikke er villige til å legge 17 laken på bordet. Så 

løp og kjøp! 

jert enn referansen. Bassen er noe mer svulstig 

og er mindre artikulert. Lydbildet er litt mindre 

og har litt mindre luft enn sin eldre og dobbelt 

så dyre slektning. Til tross for dette gjør Rondo 

Blue en kjempejobb, da den bevarer og formidler 

musikken. En utmerket mellomtone og et 

godt grep på rytmikken gjør at det er enkelt å 

tilgi Rondo Blue dens begrensninger på fløyene. 

Dette er masse pickup for pengene!

Konklusjon Testoppsett: 

Her har vi tre MC-pickuper som alle spiller meget bra, men som allikevel 

er svært forskjellige. Her må det være platespilleren, RIAAen og smaken 

din som avgjør hvilken som er best for deg. 

Ortofon Rondo Blue er det enkle valget som sannsynligvis vil gi deg tilfredsstillende 

lyd med det oppsettet du har i dag. 

Men ønsker du å vri lyden enten mot det lyse eller det mørke (og det vil 

man vel som regel) er de to andre pickupene utmerkede alternativer. 

Dynavector DV-20X (L) gir deg en frisk lys spillestil med masser av detaljer 

og frisk dynamikk. Dette bør være førstevalget for alle med VPI Scout. 

Van den Hul DDT-II Spesial gir deg en mørk, varm, men også svært 

besnærende lyd som ikke ligger så langt fra den man opplever i konserthuset 

på 20. rad. Et fornuftig valg for alle Regaeiere. 

Her kan jeg med andre ord ikke gi deg noe fasitsvar på hva som er riktig 

for deg. Som vanlig må du bite i det sure eplet og gjøre jobben selv, men 

kanskje denne omtalen gi deg et litt mindre utvalg av pickuper å ta med 

hjem. 

Van den Hul DDT-II Spesial 

MC pickup low output 

Utgangssignal: 0,85 mV 

Masse: 8,2 g 

Complianse: 28 _m/mN 

Anbefalt stifttrykk: 1,35 – 1,50 g 

Pris: Kr. 9.300,- 

Importør: Audio Media 

Dynavector DV-20X (L) 



Masse: 8,6 gram 



Pris: Kr. 4.900,- 

Importør: Planet Snapa 

Ortofon Rondo Blue 



Masse : 10,5 gram 



Pris: Kr. 4.295,- 

Importør: Mono 

Lyra Helikon PU, 

Tchurugi Ceralloy PU, 

Thorens TD-125 platespiller m/Syrinx PU-3 tonarm, 

SME 10 platespiller m/SME V og SME M-2 tonearmer, 

Forsell platespiller og arm, 

Lundahl MC-trafoer, 

ASR Basic Mini RIAA, 

NLE-17 RIAA, 

ARC SP-8 forforsterker, 

Kaneda forforsterker, 

Nordic Ming Da MC-3 linjetrinn 

Nordic Ming Da MC-3 Mk. II linjetrinn, 

Cayin 1205 5-kanals effektforsterker, 

monokoblede Golden Tube SE-40 effektforsterkere, 

Dynaco Stereo70 effektforsterker 

Tall Pine DIY høyttalere, 

Martin Logan CLS 2 

m/Gradient aktivt delefilter 

og dipol subwoofere.

LCD eller DLP budsjettprojektor: 

Visuell musikkorgie 

Hva gjør du når du ikke her billetter til Bruce Springsteenkonserten 

i Oslo Spektrum? Får med deg konserten fra Barcelona, 

selvfølgelig! Live i din egen stue med stereoanlegget og en 

rimelig videoprojektor... Tekst og foto: Knut Vadseth 

Hvor mange av våre lesere opplevde siste 

Springsteen konsert? Og hvor mange av 

dere heldiggriser foretrakk å nyde showet 

med gjenlukkede øyne? Ikke 

mange nei... 

Likevel er det utrolig mange stereoister som 

blankt avfeier betydningen av at deres flotte 

lydanlegg er den viktigste biten av en utrolig 

kinoopplevelse i eget hus. Til prisen av en highend 

strømkabel kan du nå billeddekke kortveggen 

i stua med kinokvalitet. Du vil ikke besudle 

sin lydinteresse med noe bilde, nei? Men er du 

totalt uinteressert i film, så er det tusenvis av 

musikalske DVD-opplevelser å gripe fatt i. 

Og DVD med minst dobbelt spilletid av en 

vanlig CD-plate er relativt sett rimeligere enn 

hva bare lyden koster på en CD-plate! Er du av 

dem som mener at det beste bildet oppstår i 

92 

Pris: 

Sanyo HP4: kr. 14.990,- 

Epson TW 600 

(ink. DVD-opptaker via internett): 

kr. 14.990,- 

4/2006 

ditt eget hode, kan likevel den musikalske hjemmekino 

fremdeles være noe for deg. Det er bare 

å lukke øyenene! 

Men selvfølgelig velger de fleste av oss med 

åpne øyne en projektor som gir deg størst bilde 

for minst mulig penger. Men hva er best av DLP 

eller LCD? 

Utrolige fremskritt 

En artig sak for lydfantastene er at lyden blir 

mye bedre med bilde til! Beviselig... At dette 

skyldes at din hjernekapasitet er noe mindre 

enn du kanskje innbiller deg, og at det visuelle 

inntrykket sløver de aurale kritiske sans, hindrer 

ikke at OPPLEVELSEN av musikken uansett blir 

større når også øynene er åpne. Og er det ikke 

den sterke musikalske opplevelse vi er opptatt 

av? 

Siden de som er totalt uenige i disse ytringer 

forlengst har hoppet av; kan resten av oss konsentrere 

oss om tema for denne artikkelen; stort 

bilde til stereoen for å oppnå det maskimale av 

"gesamtkunst" som Springsteen Live-show (for 

de som ikke fikk billetter), opera, musicals, 

musikkvideoer og altså vanlig kinofilm. 

Mens det har skjedd bare en langsom utvikling 

på lydbiten i løpet av de siste 20 årene, 

komprimert MP3 er faktisk et kvalitetesmessig 

tilbakeskritt, så har DVD plater og videobilde 

gjennomgått en rivende utvikling. Men selv om 

LCD og plasmaskjermer fra ca 30 til 50 tommer 

står øverst på manges ønskeliste til en pris av 

snaue 1000 kroner pr. diagonale tomme, så er 

det den moderne avtageren av ditt gamle lysbildeapparat 

og super 8 fremviser, videoprojektoren, 

som har hatt den raskeste utviklingen- og

den suverent laveste prisen i forhold til både 

kvalitet og størrelse. 

Har du et bra stereoanlegg allerede, kan du 

få et helt utmerket "hjemmekino" anlegg i 2 

glimrende kvalitetskanaler med meterstort bilde 

på nedtrekkbar filmduk pluss DVD-spiller til 

drøye 10 tusen kroner. Vil du ha et 2-3 meter 

stort bilde (mål opp på veggen i stua, så ser du 

hvor stort det er), så kan du fremedeles oppnå 

en komplett pakke til under tyve tusen kroner, 

inklusive DVD-spiller og nedtrekkbart lerret av 

bra kvalitet. 

Kort historikk 

De eldste fungerende farve videoprojektorer 

bestod av 3 monokrome miniatyr TV-skjermer 

som med hvert sitt farvefilter (rødt, grønt og 

blått - RGB) og hvert sitt enorme linsesysteme 

blir projisert til lerretet hvor linsene ble justert 

slik at de på millimeteren treffer samme punkt. 

Dette systemet er teknisk uhyre komplisert og 

tilsvarende kostbart. Det krever profesjonell rigging 

og årlig justering, og har ikke all verdens 

lys å tilby. Utrolig nok har dyktige ingeniører 

dratt denne komplekse teknikken ufattelig 

langt, som man også har gjort det på primitive 

vinylspillere, vanligvis kalt grammofon eller platespiller... 

Og på samme måte som at mange entusiaster 

mener at vinyl og grammofonen fremdeles 

er uovertruffen når det gjelder lydreproduksjon i 

år 2006, så er det også en generell oppfatning 

at en veltrimmet 3 rørs videoprojektor i et helt 

mørklagt rom fremdeles gir det "beste" bildet. 

Men rådyrt og komplekst er det uansett, om 

man ikke får en slik 50 kilos mastodont pent 

brukt... 

LCD 

Så fant Kodak (noen som husker dem?) på å 

lage en slags video lysbildefremviser med et 

enkelt linseystem hvor man erstattet lysbildet 

eller diaset med en gjennomlysbar elektronisk 

brikke. Lyspunktene på denne brikken kalles 

"pixler", eller pikseller på en slags norsk. 

Hemmeligheten for å oppnå brukbar kvalitet, er 

tilstrekkelig antall av disse til å lure øyet/hjernen 

til å sette de sammen til et totalt hele på 

samme måte som man gjør det med rastere på 

et avisbilde. De første projektorene var særdeles 

grovrastrerte slik som også avisbildene så ut 

den gang for to, tre decennier siden. Mellom 

hver piksell/raster var det også en betydelig 

avstand, noe som skapte en slags bikube-effekt. 

Fargene var også tvilsomme, mye også på grunn 

av VHS-spilleren, i tillegg til at kontrastene var 

elendige. Og utviklingen gikk forbløffende tregt 

den første tiden. 

Men så kom DVD og "hjemmekino" eksploderte 

over hele verden... 

Snart økte antall pikseller betydelig og det 

tydelige bikubemønsteret ble gradvis mindre sjenerende 

– om man bare ikke forstørret bilde for 

mye. Ytterligere forbedringer kom med hele 3 

bildebrikker som spesialiserte seg i hver sin primærfarve. 

Og den vanskelig justeringen for å få 

de ulike fargene til å treffe samme punkt, ble 

gjort innvendig ved produksjon av maskinen. 

Men disse første 3-ship maskinene var dyre, 

rundt 100 tusen var prisen på de første, et prisleie 

mange high-end projektorer fremdeles ligger 

på. (Men året etter koster den samme teknologien 

gjerne det halve.) Lysmengden var 

fremdeles dårlig, noe som resulterte i noe blasse 

bilder selv i lysdempede rom. Men selv med mer 

avanserte 3 chip fremvisere med mye bedre farger, 

var det ikke lenger nødvendig med krevende 

justeringer utover det man også bør gjøre 

på et vanlig TV. Videoprojektorer kunne bli allemannseie... 

I løpet av de siste 6-7 årene har utviklingen 

gått ganske raskt med stadig større oppløsning, 

mindre sjenerende bikube-mønstre, kraftigere 

lys og større kontrastomfang. Men fremdeles var 

sortnivået heller mellomgrått, noe som reduserte 

opplevelse av fargeglede og dybde i bildet, 

særlig ved mørke interiører og nattopptak. 

DLP 

Mens alle LCD-brikker blir produsert av enten 

Sony eller Epson, var det Texas Instruments som 

for 6-7 år siden kom med løsningen på kontrastproblemet, 

DLP eller Digital Light Processing. 

Istedenfor de sedvanlige pikseller, bestod denne 

av ørsmå speil på en tilsvarende bildebrikke som 

beveget seg lynraskt i takt med de digitale 1 og 

0 signalene fra DVD-spilleren. Speilene kunne 

monteres tettere sammen enn piksellene på 

LCD-brikken slik at man reduserte tendensen til 

bikubemønster, og istedenfor flere brikker (3brikke 

modeller leveres nå i rådyre storkinovarianter) 

kjørte man de digitale signalene gjennom 

et såkalt fargehjul. Dette hjulet har minst 3 ulike 

fargefiltre som projiserer det hvite lyset i så rask 

rekkefølge at øyet ikke oppfatter det, og får 

frem de tre primærfargene som sammen blandes 

til alle regnbuens farger på lerretet. Et lite 

problem, er at enkelte "ser" glimt av regnbuen 

når man flytter synsfokuset raskt. Men kontrast 

og sortnivå er betydelig forbedret i forhold til 

LCD systemet. 

Norge var og er langt fremme i produksjon 

og utvikling av DLP projektorer. I løpet av få år 

har prisen også på disse typene sunket betydelig 

og den "sensasjonelle" high-end projektoren 

like før årtusenskiftet er nå betydelig overgått 

av en DLP-projektor fra InFocus til betydelig 

under 10 tusen kroner. Hadde denne artikkelen 

stått for et års tid siden, ville vi uansett ha 

anbefalt DLP selv om oppløsningen i forhold til 

LCD i samme prisklasse ikke er helt den samme. 

Men et blast bilde er like gørr som musikk uten 

dynamikk! 

4/2006 

93

Smart LCD 

Men så finner LCD-leiren på noe riktig smart. 

De monterer en variabel blender i lyskjeglen. 

Når elektronikken detekterer at bildet generelt 

er svært mørkt, blendes lyset av slik at det blir 

enda mørkere-og det sorte mye sortere. Dette 

fungerer utmerket også i praksis. Dessuten har 

LCD-projektorer den innebygde fordelen at man 

kan benytte mer vidvinklede zoomlinser. Dette 

er ikke avgjørende for god billedkvalitet, men 

gjør oppsettet i en vanlig stue mye enklere ved 

at man simpelthen kan plassere projektoren på 

et bord rett foran sitteposisjon, ikke langt bak i 

et større rom. 

Begge våre rimelige prøveeksemplarer fra 

Sanyo og Epson, hadde i tillegg en vel fungerende 

justerbar bildeoppretter som ved de fleste 

vanlige plasseringer -mindre enn optimal i forhold 

til lerretet- retter opp bildet slik at dette 

blir en perfekt rektangel. Altså 

ikke en trapez eller noe annet 

rart som skyldes at projektoren 

er plassert for lavt, for 

høyt eller annet enn dønn på 

midten av lerretet. Med den 

vertikale og horisontale oppretteren 

blir bildet geometrisk 

korrekt nesten uansett, og en 

moderat zoom gjør det også 

enkelt å tilpasse bildestørrelsen 

til filmduken. Av andre 

finesser som nå begynner å bli 

en selvfølge på ALLE rimelige 

projektorer er automatisk 

omkobling til ekte 16/9 i kvalitetsfremmende 

anamaorfisk 

bredformat, pluss såkalt linjedobbler 

som dobbler eller flerdobler 

de sedvanlige ca 500 

TV-linjene som bildet normalt 

består av. De fleste av disse 

systemene er et teknologisk mirakel med utrolig 

datakraft i en liten brikke. Men som med 

selve LCD-brikken, er det et fåtall aktører som i 

sterk konkurranse med hverandre leverer til alle 

produsentene. Pris/kvalitet er derfor til enhver 

tid ganske jevnbyrdig. 

Godt nok? 

Som nevnt har begge våre prøveprojektorer 

gode linjedobblere som i praksis "lurer" et i 

utgangspunktet dårlig TV-bilde eller standard 

DVD-bilde til å fremstå helt akseptabelt for de 

fleste, selv om man må regne med lett synlige 

forbedringer på begge projektorene når nå 

HDTV snart dukker opp via satelitt og ny DVDstandard. 

Begge er forøvrig klare for HDTV. Vår 

sammenlikning er likevel kun via standard DVD, 

men med ekstremt stort bilde på 144 tommer 

på bare 3 meters avstand. Dette er et større 

bilde enn hva man normalt klarer å oppfatte 

skarpt uten å flytte blikket, og gir betydelig tilstedeværelse. 

Men selvfølgelig også betydelige 

vanskeligheter for en rimelig videoprojektor med 

et utrangert TV-system (PAL) for å levere varene. 

Men det gikk over all forventning! 

Man kan krangle hvorvidt billedkvaliteten er 

94 

4/2006 

litt dårligere eller litt bedre enn hva man kan 

oppleve på en vanlig kino. Med begge våre prøvemodeller 

til langt under tyve tusen kroner er 

videoprojeksjon i egen stue helt på høyden billedmessig. 

Og med ditt stereoanlegg er antagelig 

lyden langt bedre? Men også i forhold til det 

presumtivt beste innen videofremvisning – 3 

rørs CRT-projektor – er avstanden forbausende 

liten. Selv kan jeg vanskelig tenke meg særlig 

kompromisser med hensyn til lyden, men begge 

disse projektorene kunne jeg leve godt med 

uten å se meg tilbake. 

Jeg er vant til å skrive ned bruktprisen på 

utstyr som jeg selv eier. Etter denne artikkelen 

vil jeg anta at min Sony G 70 3-rørs med innebygget 

linjedobbler som opprinnelig kostet kr. 

Ca kr. 150.000 (for 6-7 år siden!) og som jeg 

igår antok var verd i hvert fall tredjeparten av 

dette, ytterligere må ned i pris... 

Det finnes meget gode DLP-projektorer fra 

ca. kr. 8000,-. De rimeligste har 

likevel små justeringsmuligheter i 

forhold til lerrettet og må også plasseres 

ganske langt bak for å oppnå stort bilde. 

God lyd avgjørende 

Sannheten er nemlig at i tillegg til betydelig 

enklere bruk, så er bildene fra selv LCD budsjettprojektorer 

som Epson og Sanyo så tett på, 

at knapt noe i bekjentskapskretsen ville reagere 

på de minutiøse forskjeller. Disse går stort sett 

på litt dårligere sortnivå og mindre detaljer i 

skyggepartier samt en viss tendens til "utbrenning" 

i høylyset. På en røff livekonsert som den 

fra Madrid, er forskjellen også uvesentlig. Lyden 

er uansett det viktigste! Og stor lyd er viktigere 

for den store filmopplevelsen enn et stort bilde. 

Men kombinasjonen er fantastisk! 

På mer kritiske opptak fra episke filmer og 

generelle naturopptak med betydelig krav til fargenøyaktighet 

og naturlig gråskala, er Sony G- 

70 fremdeles uovertruffen. Men i forhold til pris 

og brukervennlighet er disse 15 tusen kroners 

LCD projektorene meget konkurransedyktige, 

også mot DLP som generelt har ytterligere litt 

mer "smell" i bildet, men ikke er fullt så finkornet 

og fargenøyaktig i storparten av farge/gråskalaen. 

Vel og merke i dette prissegmentet. 

Selvsagt er da også prestisjeprodukter fra for 

eksempel norske Projection Design, InFocus og 

den nye super LCD projektoren til Sony ytterli- 

gere tatt innpå 3 rørsprojektoren. De er også 

entydig bedre enn rimeligere LCD-projektorer. 

Men også 3-rørs projektoren kan forbedres 

betydelig med nyere "svarte bokser" som vi tidligere 

har omtalt i bladet. 

Bruce “Live” i Barcelona! 

Denne utprøvingen av det siste innen rimelige 

LCD-projektorer utviklet seg derfor til å bli en 

fest på kinoloftet i motsetning til å sitte å furte 

med tanke på Springsteen-showet som samme 

kvelden holdt på å rive ned veggene i 

Spektrum. Men det var luft i luka også i 

Halvdan Svartes gate! Og jeg både hørte og så 

bedre enn de fleste der inne med et fantastisk 

lydanlegg bestående av kun stativhøyttalere og 

en sub-et meget oppmuntrende prosjekt jeg 

antar jeg skriver om i neste nummer! 

Selvfølgelig kan ikke en slik hjemmekino gi 

deg alt det du opplever sammen 

med tusener av likesinnede som 

har stått timevis i kø og blitt 

godt kjent! Men også jeg hadde 

en nesten utrolig opplevelse 

sammen med Bruce og gjengen, 

et par pils, norsk flattbrød med 

smør og sterk spansk Tapas! 

Min konsert var tross alt i 

Barcelona hvor jeg var sammen 

med enda flere enn de 9000 i 

Oslo Spektrum! Og jeg risikerte 

ikke å bli ferska av grinete vakter. 

Godt nok! 

Selv om også Sanyo var temmelig 

lik Epson både brukermessig 

og med hensyn til billedkvalitet, 

koster denne litt mer. Men det 

kan det være verd om man får 

skikkelig service i en bra butikk! 

Såvidt vi vet selges Epson TW 600 kun via 

Internett eller postordre. Men da får man også 

med seg en DVD videospiller/opptager til en 

samlet pris på under 15 tusen kroner! Det er 

mindre enn hva vi lydfriker betaler for en 

Valhalla strømkabel. 

Nå vet både du og jeg at denne pragmatiske 

holdningen til bildet ikke vil vare lenge. Snart 

begynner vi å forstørre de små forskjellene også 

i bildet. Også vi rammes av båtfolkets 2-fots 

sykdom. Husker du da du selv mente at NAD 

3020 "praktisk talt" var like god som en Quad 

rørforsterker? Forresten så har Sony kommet ut 

med en ny projektor i 100tusen kroners klassen. 

Dette er en videreutvikling av LCD og som skal 

være helt rå og som jeg håper å få på prøve 

ganske snart. 

Men aldri har inngangsbiletten vært lavere og 

kvaliteten så tett på det aller beste som akkurat 

nå; enten du velger DLP eller LCD og enten du 

både vil ha kinofilm og musikkprogrammer eller 

bare det siste. Nevnte jeg forresten at også fotballen 

blir mye rundere og går mye fortere med 

stort bilde...

Neste nummer! kommer ca. 20 september 

Nomineringer til "Årets Fidelity produkt" 

Vi begynner i neste nummer presentasjonene av de mest 

aktuelle kandidatene til "Årets Fidelity produkt" med en 

kavalkade på ca. 25 produkter i hvert blad; det beste av 

det beste på markedet for oss musikkelskere. Vi jakter 

både på det beste kjøpet og den beste lyden, og håper så 

veldig å finne et produkt som kombinerer disse tingene. I 

"julenummeret", nr. 1-2007(!) har vi så gjennomgått alle 

Noen lesere mener vi er 

altfor strenge med de nye 

digitalforsterkerne, en 

gruppebetegnelse som 

også inkluderer visse analoge 

konstruksjoner med 

switch-mode strømforsyning. 

Vi ser de klare fordeler 

og det enorme potensialet 

i disse forsterkerne, 

men er litt mer forsiktige 

når enkelte hevder at de 

låter bedre enn alt annet, 

uansett pris. Så langt 

synes vi de låter akkurat 

så bra som man kan forlange 

til prisen og de 

mange andre fordeler 

disse forsterkerene kan 

skilte med. Men kanskje 

gjennombruddet kommer 

i neste Fidelity hvor vi tester 

en ny stereoforsterker fra Rotel med 1 kW ICE-power! 

Det går mange rykter om at denne store produsenten har 

Som de fleste allerede har observert, var Fidelity i dette 

nummeret en tur innom Essen og besøkte mr. WBT, 

Wolfgang B. Thörner. Vi ble veldig imponert over den sylskarpe 

logikken som slår fast at kontaktpunktene mellom 

kabler og utstyr er ekstremt viktige for å unngå knute på 

lyden. Så gjenstår det seriøs lytting for å finne ut i hvilken 

grad dette er hørbart! 

Vi har tatt imot et tilbud om å la våre lesere teste en lite 

utvalg kabler med ulike kontakter, og vil legge ut dette 

tilbudet om gratis prøving på hi-fisentralen. Men dere 

kan også maile redaktøren om dere ønsker å sammenlikne 

ulike typer fonokontakter på samme kabel. 

Betingelsen er at dere skriver noen linjer om hva dere 

hørte – negativt eller positivt. 

96 4/2006 

kandidatene i samtlige kategorier og vil da kunne kåre 

vinnere i hver sin kategori. Pluss totalseier til den mest 

suverene kombinasjonen av god lyd til en fornuftig pris. 

Høy WAF-faktor regnes ytterligere som et pluss! 

Vi har stor tro på at denne kåringen skal få en viss status 

simpelthen fordi den bør bli den beste kjøpeguiden i 

Skandinavia for seriøs hi-fi! 

Hete forsterkere med lav temperatur 

Kabler og kontakter 

gått dypere i materien enn mange andre, og at dette er 

noe HELT annet. Vent og se! 

Vi har også en 

rekke andre 

kabler til test, 

hvorav flere 

usedvanlige 

tynne. Hvor ble 

det av hageslangene? 

Kan 

det virkelig bli 

feit lyd av syltynne 

skolisser? 

Igjen, vi får se til 

høsten!

Hva koster en skilsmisse? 

Vi hi-fi nerder er ekstremt opptatt av maks lyd for minst mulig 

penger. Men hva koster et samlivsbrudd? Kan det totalt sett være 

lurt å titte nærmere på god design og enkel betjening selv om 

det koster litt mer eller blir marginalt dårligere lydkvalitet. Hvis 

søt musikk kan oppstå i hjertet til husarkitekten, mener jeg? 

I neste blad har vi uansett flere "livsstil" produkter som er helt i 

toppen lydmessig, men også koster litt mer. Blant annet har vi 

motatt et komplett anlegg fra skotske Linn som bare har en 

alvorlig feil; det er så lite og nett at man automatisk sammenlikner 

med billiganlegg på Elkjøp. Men utseende og byggkvalitet er 

MYE bedre, og lyden er fremragende med en forbausende detaljering 

og flott kropp. Bilder og flere detaljer kommer altså i neste 

blad, og da kommer også testen av den nye "rimelige" alt-i-et 

SACD spilleren fra eksklusive dCS. Så lekkert, så praktisk og så 

enkelt med innebygget volumkontroll. Men billig? Tja, slett ikke 

så galt i forhold til utsøkt lydkvalitet med mindre støy i lydbildet 

enn vi noensinne har hørt det på denne side av 100 store. 

Vincent referanse CD 

Vincent S-6 er etter vår mening et av de absolutt beste 

kjøp på CD-markedet til prisen rundt 10 K. Og den låter 

så absolutt "rør", på godt og vondt. Men vår egen Gunnar 

Brekke har ikke stoppet med det han fikk kjøpt fra importør 

Erling Neby. Han har gjort en rekke forandringer som 

har gitt han en enda bedre spiller. Hva han har gjort- og 

hvor bra det er blitt- kommer i lesbar form i nr. 22! 

Budsjett 

Både Rolf Inge Danielsen og Anders 

Rossness fortsetter sin jakt på de 

beste kjøpene. Rolf Inge har nå satt 

tennene i testobjektet til Håkon 

Rognlien i dette bladet, og rapportere 

at den smaker ham fortreffelig! Men 

han skifter også ut sin hjemmelagde 

stativhøyttaler med en ferdigkjøpt 

greie han innrømmer er imponerende 

mye bedre-uten å koste skjorta! Men 

han er også forbløffet over hva danskene 

har kokt sammen når det gjelder 

en lekker gulvstående høyttaler til 

under 10 tusen kroner. Med bånddiskant! 

Nytt fra Dali i neste blad! 

4/2006 

God 

sommer! 

Redaksjon ønsker alle våre 

lesere en god sommer og 

lover å jobbe hardt(!) i våre 

sommerlokaler for å lage et 

bra Fidelity nummer 22. 

97

Hele bladet - Fidelity

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Hele bladet - Fidelity

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?