Hele bladet - Fidelity

Skandinavisk High-End magasin 

3/2008 6. årgang 

32 

5Aurum 

300B: 

Aktivt superanlegg 

fra Canada 

watt er nok? 

Stativhøyttalere 

fra Revel og Escalante: 

Verdens beste? 

Kompakt sommeranlegg 

fra Arcam og Aura Note 

Stockholmsmessen 

Nostalgi 

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- 

Beste kjøp: 

NAD, EC og Hegel 

Forsterkere med 

norske konstruktører 

300B rør • Living Stereo • Opus 3 • V.Y.G.E.R. 

Musikk: Glimmer og gråstein • Skeive skiver, 

Blått og rått • 2L gjennom lydmuren 

3

Tiden bare går? 

Tonen er satt i og med den nærmest 

nostalgiske forsiden på dette 

Fidelity nr. 32; et 300B rør som representerer 

eldgammel teknologi som 

mange mener er helt avlegs. Likevel 

er dette røret hjørnestenen i et veldig 

interessant high-end musikkanlegg fra 

Canada som med 5 watt toppeffekt 

spiller utrolig bra; uten bruk av horn. 

Og fra messa i Stockholm registrerer 

vi at det største rommet er leid av en 

erfaren hi-fi entusiast som mener at 

det har skjedd lite med hi-fi-en siden 60-tallet. Litt 60-talls 

ser det da også ut hos sagnombruste Bo Hansson med rør-, 

horn- og vinylutstyr. Sammen med Jan Eric Peersson startet 

han i sin tid det audiofile plateselskapet Opus 3, verdenskjent 

for sine analoge opptak med bare én stereomikrofon. 

En litt annerledes opptaksteknikk sverget man til for 50 år 

siden hos RCA Victor med 3 rør kondensatormikrofoner til 

hver sin inngang. Og digitale gjenutsendelser fra disse analoge 

opptakene fra 50 og 60 tallet gir strålende resultater på 

moderne hi-fi utstyr, med eller uten rør. Men med Grammynominasjon 

og med opptak som regnes blant verdens beste, 

finner vi også det norske selskapet Lindberg Lyd med det 

siste i multikanal digitalteknologi. 

Alt dette er beskrevet ulike steder i dette bladet. Samspillet 

mellom gammel og ny teknologi er spennende. Det er fantastisk 

at lydopptak gjort med verdensartister i 50 årene låter mer 

ekte og naturlig på høyoppløst sølvskive og avspilt på dagens 

stereoanlegg, enn hva teknikerne selv hørte via sine dobbeltmembrante 

monitorhøyttalere direkte fra konsertsalen. 

Det underlige med lydreproduksjonens historie, er at ny teknologi 

ALDRI har overgått gammel teknologi på alle områder. 

Det beste av det gamle var alltid bedre enn gjennomsnittet 

av det nye. Og slik vil det antagelig alltid være; kvaliteten 

av implementeringen er minst like viktig som potensialet i 

teknologien. 

Og derfor kan en entusiast fra forblåste New Foundland, bosatt 

rett ved de gamle hustuftene til Leif Eriksson, skape noe 

av det beste vi har hørt med den eldste forsterkerteknologi 

vi kjenner. Samtidig som etterkommere av vikingene viser 

seg å være spesielt dyktige på mer moderne transistorlyd. Vi 

har testet 3 eksepsjonellt gode ”reality” forsterkere i dette 

bladet, og alle er konstruert av nordmenn enten det nå står 

Hegel, NAD eller Electrocompaniet på frontplaten. 

Tiden går men musikken består? Ikke bare har vi gått lenger 

tilbake til hi-fi-ens røtter enn vanlig i dette bladet, men vi har 

også flere sider med det viktigste av det hele; musikk. 

Og vi syntes vi var taktisk råsmarte da vi lot Gunnar Brekke 

skrive om flatskjermer, samtidig som han har en bred omtale 

av en rålekker vinylavtaster. Med dette har vi demonstrert 

bredden av vårt engasjement i dette nummeret; alt fra highend 

bilde til stereoanlegget til single ended rørforsterkning. 

Ha en yr vår! 

Knut V. 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24 

Skribenter i dette nummer 

Gunnar Brekke 

Jan Myrvold 

Vidar Mørch 

Tore Dag Nilsen 

Stein Arne Nistad 

Håkon Rognlien 

Anders Rosness 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80 

www.ideverkstedet.no 

Trykk 

07 Gruppen AS 

Annonseavdeling 

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12) 

Kontakt redaksjon 

post@audiofidelity.no 

Diskusjonsforum 

www.audiofidelity.no 

Abonnement service: 

MediaConnect AS 

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo 

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 


post@audiofidelity.no 

Tlf: 22 44 38 12 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver. 

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for 

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på 

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 


3

4 

Innhold 

32 

nr 3/2008 

12 

Budsjettreferansen 

– Arcam Solo 2.1 

14 

Budsjettreferansen 

– Aura Note: Minimalistisk perle 

16 

NAD M3 integrert stereoforsterker: 

Kong BEE! 

22 

Aurum Integris 300B: komplett 

aktivt 3-veis system med integrert 

CD-spiller 

26 

Integris CDP CD-spiller 

med pre og RIAA 

28 

Aurum Integris Active 300 B 

30 

Integris Active 300 B 

3-veis høyttaler 

38 62 

High-End messe i Stockholm Skeive skiver 

44 

Hegel H-4A 2x250 watt 

effektforsterker:Best i Japan 

48 

Electrocompaniet ECI 5 integrert 

to-kanal stereoforsterker og ECC 

1 CD avspiller 

54 

RCA ”Living Stereo” i 2 og 3 kanals 

Super Audio: Tidskapsel 

60 

Godt norsk!

64 74 90 

Blått & rått / Hauk Escalante Fremont 

”stativhøyttaler”: Du store min! 

66 78 

Platemerket Opus 3: 

Tiden bara går 

68 

Revel Gem 2: Den ultimate 

stativhøytaler 

72 

Paul Speltz Anti-cables: 

Null kabel? 

Back to high end 1: X files 

82 

Lindberg gjennom lydmuren 

86 

V.Y.G.E.R Baltic M 

Test: Nyvasket vindu 

96 

Fidelity trykkes i Norge: Litt dyrere, 

mye bedre! 

98 

Neste nummer 

5

6 

Brev til 

Anonymt leserinnlegg 

Vi har lyttet grundig på XTZ høyttalerne og forundrer oss 

over deres konklusjon til nå. Bånddiskanten har en jevn 

frekvens og lyden fra høyttalerne er helt i high-end klassen, 

noe som bekreftes fra flere anmeldere. Pukkel i bassen 

er heller ikke å finne. Det dere skriver virker lite troverdig. 

Mange som har hørt på disse høyttalerne vil lure på om det 

er andre interesser enn lyd som ligger bak. Og det begynner 

dessverre også vi å lure på. 

O.B.A Eidsvoll 

Dette er ærlig talt noe av det verste vi opplever; uspesifiserte 

insunasjoner om at vi skulle ha ”andre motiver” enn, så godt 

vi klarer det, å formidle vårt oppriktige inntrykk av et produkt. 

Det som forundrer oss mest, er imidlertid at så mange 

lesere blir forbannet når vi skriver om et nytt produkt som er 

”bedre” enn det de selv kjøpte for kort tid siden, gjerne på 

bakgrunn av en glimrende test i Fidelity. Hadde ikke produktene 

utviklet seg, kunne vi jo legge ned hele bladet. For da 

var det bare å kjøpe Huldra 10 (10 watt rør!) med Tandbergs 

egne hjørnehøyttalere som ifølge pressen spilte fletta av dyre 

amerikanske jåleting. Og Tandberg VAR vitterlig bra, men det 

var for 50 år siden! Det har jo skjedd litt med stereo og greier 

siden dengangen. Og stereoen din blir da heller ikke dårligere 

selv om det- som alltid- kommer noe som er ”bedre”. 

Både ATZ (og Xavian som vi også har fått flere brev om) ER 

også etter vår mening veldig bra.Testeren har selv kjøpt et 

sett ATZ til privat bruk. Men han mener altså at lydkvaliteten 

er enda bedre på dynaBel.Og det finnes sikkert sikkert 

også andre merker i noenlunde samme prisklasse som har 

flere sterker sider, men som vi enda ikke har hørt. 

Det forhindrer ikke at vi samtidig kan konstatere at bass og 

diskant ikke henger helt sammen (et typisk problem med 

treg dynamisk høyttaler sammen med rask bånddsikant), og 

at konstruktøren opplagt hadde gått inn for dypest mulig 

bass istedenfor en mest mulig jevn og homogen mellombass. 

At man som innsenderen kan hevde at en såpass lekker høyttaler 

i budsjettklassen også på alle andre områder er nærmest 

”perfekt”, er uansett ganske useriøst. Det må da bety at dyrere 

ting bare er tull. Dessuten synes jeg det er feigt å skrive anonymt! 

Hilsen Knut V 

Brokobling og evt. jording 

av Tandberg 3036A Mk II 

Hei! Jeg Har lest bladet deres helt siden de første numrene 

av Audio, og kommer helt sikkert til å fortsette med det. Har 

drevet med audioutstyr i ca. 28 år, og gjør det meste selv av 

smårep., lodding, mekanikk osv. Jeg har aldrig sendt inn brev 

med spørsmålom noe utstyr før, så jeg tenkte det var på tide! 

Jeg var heldig på loppemarked for 2 mnd. siden, og fikk 

tak i et par Dynaudio Audience 8 for nesten ingenting. For 

øyeblikket bruker jeg Tandberg 3036A Mk II som effektforsterker 

til disse, jeg har en til og lurer derfor på om det går an 

å brokoble disse? Tenker også på å jorde forsterkerne (de blir 

levert med ”jordet” kontakt uten jord koblet inn.) 

Holder også på med å designe/bygge en meget solid vinylspiller 

utenom det vanlige, lover å sende inn bilder av denne til 

dere når den er ferdig, men dette kan ta noe tid, så det blir en 

stund til. 

Takker igjen for et meget bra og innholdsrikt blad med masse 

tester av utstyr, tweaks o.S.V. 

Med vennlig hilsen Kaare

Tandberg 

Tänkte bara berätta lite om hur jag löst problemet med ”ett 

odynamiskt ljud”. Jag funderade över om strömmatningen/elnätet 

inte kunde leverera tillräckligt med ström tillräckligt fort. 

Så därför bytte jag ut elmatningen till lyssningsrummet. Jag har 

installerat en skärmad elkabel på 6 mm2 med ”solid core” ledare 

och säkrat den med en 20 A säkring. Eluttaget i lyssningsrummet 

tål 25A. (den gamla var oskärmad 1,5 mm2 ”stranded”, 

10A) Blev det någon skillnad/förbättring? Oj oj, oj Nu är ljudet 

dynamiskt,luftigt och lättflytande med en helt annan tyngd och 

aktoritet. Ljudbilden är betydligt mer tredimensionell och har 

växt på alla håll. Den är både bredare, djupare och högre. Ljudet 

är även tonalt mer nyanserat och välupplöst. Slutsteget blir 

inte heller lika varmt längre. Detta har gjort mig nyfiken på att 

prova en mer seriös nätkabel till ”apparaterna” än medskicket. 

Jag vore tacksam på förslag på olika nätkablar som du tycker 

fungerar bra, och som dessutom är något sånär prisvärda/överkomliga, 

och som du tycker är värda att prova. Det vore också 

roligt att få veta hur det gått med konstruktionsfrågan angående 

slutsteget. 

mvh Rolf Persson 

Xindak 

Leste siste artikkel i Fidelity ang. Xindak 6950! 

Ble litt oppgitt av testen deres pga først roser dere forsterkeren 

så kritiserer dere denne pga av den nye forsterkeren til 

Abrahamsen! For det første koster denne forsterkeren 9950,- 

Xindaken kan man kjøpe til 602 dollar pluss frakt på 247 

dollar er 4669 kr ! Bestiller du noe kabler i tillegg (Xindax) 

som er mye rimeligere enn Audiofoni, så har man gjort et 

kupp! En forsterker til under halvparten enn Abrahmsen sin 

forsterker vil jeg si er 2 forskjellige verdener! At dere kaller 

det fattigmanns highend er å gjøre oss narr som kanskje ikke 

har så mye å rutte med som ”dere” henvender dere til i deres 

magasin! Synes bladet er meget bra (det er lov å drømme seg 

bort litt) Men ikke nedvurder oss som kanskje ikke har råd til 

High end! 

Med vennlig hilsen Christos Pantazis 

Hei Christos! 

Takk for tilbakemelding! Når det gjelder prisen på Xindak 6950 

har den endret seg underveis, men hvis du kan få den for kr. 

4669 høres det ut som et suverent kjøp! Husk bare at det kan 

være greit med garanti på forbrukerelektronikk fra Kina… 

Budsjettreferansen er ellers først og fremst til veiledning. Alle våre 

referanseprodukter anbefales fremdeles – alle tidligere referenser 

er bra. Det gjelder særlig Thule IA100, Cayin 153B og Xindak 

6950. Leser du testene på disse vil du dessuten få tips om deres 

gode (og mindre gode) sider. Pris vil alltid være et springende 

punkt- men det er totalen som vi prøver å holde nede. Sammenlikningen 

mellom Xindak og Abrahamsen har foregått i over 

et år nå, men konklusjonen har gått i Abrahamsens favør helt 

siden vi byttet vår første prototype med et produksjonseksemplar. 

Ettersom også høyttalere og CD-spiller nå er nye, har vi fått til en 

helhet i budsjettreferansen som vi ikke drømte om da den serien 

startet for noen år siden! 

Anders Rosness 

Hei 

Nå som dere har startet opp med grupptester av kabler(synes 

det er bra tross mye spetakkel i etterkant), så kunne jeg tenkt 

meg tester også av strøm filter. Vel har dere vært inne på evnet 

i flere blad, men ingen gruppetester. Hadde vært interessant 

å se hva de ulike filterene kan gjøre i referanse anlegget til 

Fidelity, og om pris/ytelse henger sammen! 

Mvh. Øyvind. 

Musical Fidelity 

www.musicalfidelity.com 

Nå satser vi for fyllt på legendariske Musikal Fidelity. 

Høyere ytelse til prisen enn alle konkurrenter. Kjøp hos 

oss- så får du toppservice samme hvor i Norge du bor. 

A5.5 Integrert forsterker, kr. 22.500,- 

Hvor ellers får du 2x250w MUSIKALSK kvalitet 

til denne prisen? 

A5.5 CD-spiller med rør, kr. 22.500,- 

Teknologien er hentet fra den ekstreme kW-serien. 

Norsk Hi-Fi Center , Drammen 

post@norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 - kl 12,00 - 17,00 

7

8 

Brev til 

Hei Knut 

Takk for et utmerket hifi-magasin, uten å ha lest alle hifi-blekker 

i verden så påstår jeg at Fidelity må være best. Bl.a har ikke dere 

annonser på hver annen side, ( kunne kanskje vært litt kjærkommen 

inntekt), men bruker sidene til det vi vil ha, nemlig hifi og 

musikk. 

Jeg har vært interessert i hifi siden tidlig åttitall, men ser på meg 

selv som amatør. Min første hifi-komponent var en Tandberg 

integrert forsterker (tror den het TA-300), og en Dual platespiller. 

Siden har jeg vært innom Denon, Rotel, Proton, Thorens, B&W, 

Kirksaeter, Mordount short og Cary. 

Nå består anlegget av en Project platespiller, Rotel RCD 991 cdspiller, 

Copland CVA-306 forforst., Advantage S-150 effektforst, 

og Proac D-15 Høytalere. Lett blanding av utstyr altså, men lyden i 

anlegget er meget bra etter min smak. 

Rommet er ca. 22 kvm. med litt lav takhøyde 2.2m. Ikke ideelt, 

men har brukt en del tid på rommet,(demping, egen strømkurs), 

plassering av høytalere både på tvers og på langs, nære vegg og 

langt ut i rommet. 

Så til det store spørsmålet, cd-spilleren har noen år på baken, og 

den har begynt å krangle litt. På tide med en ny kanskje. Jeg har 

forstått det slik at det har skjedd en enorm utvikling kvalitetsmessig 

på cd-spillere de siste årene, Rotelń kostet 10000 kr. i år 2000. 

Er det slik at jeg vil få hakeslepp om jeg kjøpte ny cd-spiller til 

20-30 tusen? 

Dere i Fidelity har jo testet en del 2-kanals sacd-spillere i høyere 

prisklasser, hva med en test av litt rimeligere 2-kanals Sacd-spillere, 

noen interessante spillere kan være Esoteric SA-10, Bladelius Freja 

mk2, Yamaha s-2000, Marantz sa-11s1( har vært testet med godt 

resultat i Fidelity tidligere), Consonance 2.0, Denon DCD-2000AE. 

Sikkert mange flere å velge i. 

Takk igjen, Mvh. Trond Hervik, Tr.heim. 

Selv om både EC MC-up og Linn Unidisc fremdeles er på høyden, 

har det skjedd mye med mellomdyre spillere. Vi tar utfordringen! 

KV 

Magnepan 

Hei Knut, jeg lurte på om dere noe gang har testet Magnepan 

MG12, jeg har tenkt å kjøpe denne høyttaleren nå, men det 

finnes veldig lite om MG’n i Norge.. 

Skal bruke ett relativt ukjent merke (Talk Electronic) på disse, den 

leverer 280w i 4 ohm, tror du dette vil holde? 

Har dere noen gang testet Magnepan før, hvis så i hvilket nummer? 

Hilsen Helge Johansen 

Vi testet Magnepan 3,6 i nr. 1, og synes generelt både denne 

og de andre megnepanhøyttalerne er veldig interessante løsninger 

i grenselandet mellom dynamiske høyttalere og elektrostater. 

Det er AudioNord i Sverige som har Skandinavia-agenturet, 

og Audiotech v/ Willy Tangen er deres forlengede arm i Norge. 

KV 

Hei Knut 

Har kjørt Au24 kabeloppsett i mitt gamle anlegg bestående av 

nye Emc1up, oppgrad.4,6, AW120 

og noen gamle kappa 90 m tweeter.Synes faktisk det var antydning 

til litt skrikende diskant men ok. 

Jeg har nå fått inn en nyinnspilt 802D, dpC1b og venter på 

nye Nemoer som kommer i overimorgen..Vil spille på Emc1 en 

stund siden den er fullt oppgradert, før nykjøp... (strøm fra Syn. 

Research res. bare for å nevne det). 

Har snakket med en type som påstår at det kan bli for lyst og 

uten det skikkelige bånndraget som jeg forventer.. Han virket 

småkompetent og har prøvd Au24. Så nå sitter jeg med tilbud 

om Kimber h.kabel i Select-serien og 2 par med 1130 interconnect.. 

Er dette et bedre alternativ?? Uavhengig av pris.. Vil ha det 

beste..Ser du noen problemer med Au24 i dette nye oppsettet? 

Og/eller vil det være bedre for anlegget å gå over til Kimber 

Select. I tillegg så må det jo nevnes at det i dyreste Select-serien 

er det jo sølv-ledere, som også er kjent for å inneha en ganske 

lys lydsignatur.. 

Vet du hater slike spm. siden alt dreier seg egentlig om 

smak&behag og egen matching, men vit jeg stoler på deg og 

er veldig kjent av ditt reportoar som gammel Audio-leser og 

Fidelity-elsker, så ikke bekymre deg for å gi en anbefaling fra 

ditt ståsted.. Verste som kan gå galt er jo bare at jeg må selge 

videre et kabelsett.. 

Mvh Helge Sperle, Øvre Årdal. 

Hei! 

AU 24 er slett ingen tynn og kald kabel, men egentlig litt 

småfyldig nedover og en smule avrundet i toppen. Av en eller 

annen grunn er likevel mellomdyre Kimber kabler litt mer 

tilgivende, selv om heller ikke disse er særlig feite i lydbildet. Da 

må du nok heller prøve Transparent Audio i så dyr versjon som 

banksjefen tillater. Og om du skal ha det beste, så kjøp Nordost 

Odin! Men noe ”best buy” er den vel knapt. 

Men for å være helt ærlig; dette med kabler burde da være det 

enklesete av det hele. Et par kabler veier jo ikke flere hundre 

kilo slik som et par high-end høyttalere? 

Desverre registrerer jeg at noen av de beste kablene på markedet 

IKKE lånes ut, selv mot solid depositum. Ikke rart at mange 

derfor mener at her er liten eller ingen forskjell i lydkvalitet. De 

har knapt hørt en brukbar kabel i anlegget. Heller ikke jeg ville 

slenge flere tusenlapper på disken i et lotteri hvor sjansene er 

store for å forlise innsatsen. Heldigvis er det tilstrekkelig mange 

som er villig til å låne ut kabler til at det burde være mulig å 

få både en øreåpnende opplevelse og et bedre anlegg for et 

moderat utlegg. Og absolutt null risiko! 

Knut.

Hei 

Jeg vil først meddele at jeg nettopp har blitt abonnent 

av Fidelity ,men har vært en fast leser av siden nummer 1. Jeg 

leste med stor interesse omtalene av Petter Dale’s nye oppsett 

basert på PC avspilling noen nummer tilbake. Jeg leste også 

med stor interesse i deres siste nummer testen av Linn Klimax 

DS/Accurate DS. Det virker som om vi går en spennede tid i 

møte med mange nye slike produkter presentert på sitt CES 

show i Las Vegas. 

Jeg har alltid vært audiofil som liker å ha en håndfast musikksamling. 

Og har stor glede av å reorganisere samlingen i hylla 

og finne frem gamle, glemte godbiter på den måten. Jeg har 

også investert en anseelig sum i nettopp digitale signalkilder 

selv. Men mener bestemt at de gode gamle metallskivene 

fremdeles er det som holder høyest kvalitet på de aller beste 

spillerne. 

Jeg leste i siste nummer at dere ønsker å gjennomføre en 

blindtest for å se om dere kan identifisere ulike typer avspillingsmedier. 

Jeg synes at dersom man skulle foreta en slik 

blindtest burde man ha den ultimate avspiller av hver type slik 

at man tester de beste kvalitetene fra hvert enkelt forum opp 

mot hverandre. I så måte ville sikkert Fidelity ha ønsket seg å 

benytte Esoteric riggen dere testet for en stund tilbake. Jeg 

har imidlertid noe jeg tror kan være et godt/bedre alternativ; å 

låne Goldmund Eidos Reference av meg. 

Spilleren har ikke volumkontroll og kun ubalanserte utganger. 

Den må derfor kobles opp mot en ubalansert forforsterker. 

Roy Ove Hagen 

Vi takker for tilbudet, men er ved gruppetester uansett avhengig 

av BÅDE ballansert/ubalansert for å koble opp mot det 

meste. 

Vi tror slett ikke at sølvplatene er ute av dansen, blant annet 

har knapt SACD vært med i de sammelikningstestene vi har 

hørt. Og selv om Linn Unidisc/Majik er bra, er både EMM Labs 

og flere andre enda litt bedre- og dyrere. 

Jeg tviler også på om det er interessant hvilken flere hundre 

tusen kroners avspiller som er ”best”, uansett teknologi.Så 

sammelikningen mellom CD og nedlastbare formater er vel 

mest interssant i en smule mer moderate prisklasser.? Men det 

hadde uansett vært gøy å låne din Goldmund i referanseanlegget. 

Blir du med? 

Knut 

EMMLabs 

Etter mykje høyring rundt om med dei forskjellige forhandlarane 

kjøpte eit par SF Guarneri Homage og ein integrert Cayin 

TRV-88ST. Dette saman med min SACD spelar Sony SCD-XB770 

skulle skaffe meg den lyden eg ville ha, og det har det gjort, 

trudde eg. 

Etter å ha høyrt på forskjellige cd spelarar har eg forstått at her 

har det skjedd mykje den siste tida, og eg bestemte meg for å 

gjere noko med dette. Ny DAC eller ny CD spelar. 

Har no fått i hus ein Emm Labs DAC6eSE.Problemet mitt er at eg 

får ikkje lyd gjennom denne. 

Eg brukar ein vanleg signalkabel (RCA Heimdal ikkje digital men 

vanleg analog kabel) til DAC frå CD spelaren. Alle eg har vore i 

kontakt med seier at dette ikkje har noko å bety, men eg har i 

alle fall ikkje lyd. 

mvh Jon Arne Pedersen 

DAC6 er vel en av verdens aller beste DAC’er, men det hjelper 

deg lite om du ikke får lyd. Hva med selgeren, kan ikke vedkommende 

bidra? Her finnes massevis av innstillinger og en elendig 

bruksanvisning, så det minste må være å sjekke ut en balansert 

digitalkabel av topp kvalitet. 

KV 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

9

3 3 

12 

Sommerens budsjettreferanse – Arcam Solo 2.1 og Aura Note 

Sol og solo, 

Utseendet er ikke avgjørende for vår bedømmelse av budsjettreferansen. Derimot 

hadde det ikke gjort noe om vi hadde funnet et anlegg som ga oss både i pose 

og sekk. Så blir det ikke bare far som er glad for den nye elektronikken i stua. Vi 

plukker derfor ut to av de mest løfterike alt-i-ett produktene vi har kommet over 

i budsjettprisklassen for å sjekke om ikke verden går fremover. 

AV ANDERS ROSNESS 

ARCAM SOLO MOVIE 2.1 

Den britiske produsenten Arcam 

har gjennom mange år levert 

vellydende produkter i øverste 

divisjon innen hi-fi, og særlig deres 

CD-spillere har levert ypperlig lyd for 

pengene. Arcam Solo-produktene er 

nok deres største satsing de senere 

årene, og fremstår som et spennende 

alternativ til designprodukter fra for 

eksempel B&O. Ikke bare kan man ha 

forventninger til lyden -også bruksmessig 

gir den større fleksibilitet enn 

noen konkurrent jeg har testet til nå. 

Alt fra to-kanals kino (DVD) til DVD 

Audio samt SACD (!) kan nytes direkte, 

du kan avspille DAB-radio eller FM 

– fritt valg - og med 3 Scart-kontakter 

og 3 HDMI ditto (2 inn og en ut) er 

Solo Movie 2.1 et soleklart valg som 

underholdningsenter i ethvert hjem. 

Mest imponerende er kanskje deres 

iPod rDock med full integrasjon 

inkludert avlesning av display og full 

fjernstyring (fra Arcams egen!) samt 

avspilling av film og bilder fra iPod via 

Arcam til TV/video. Dette konseptet 

fikk da også prisen som ”Best High 

End Audio Integration 2006” av Mac 

World Magazine. For oss i Fidelity er 

det dessuten naturlig å applaudere for 

alle produsenter som forenkler hjemmekino 

til to kanaler – vi har alltid 

hevdet at to gode kanaler er å foretrekke 

framfor fem middelmådige. Her er 

dette faktum fullstendig gjennomført 

ved totalt fravær av fem-kanals proses-

gult og kult! 

sering eller utganger. Kino-fansen får 

riktignok en sub utgang samt digital 

ut, men det er altså alt. For å foregripe 

begivenhetene kan jeg melde at som 

to-kanals hjemmekinosenter fungerer 

Movie 2.1 utmerket! Både med Pixarproduksjoner 

og Heart og Gold var det 

full klaff – men vi foretrakk lettdrevne 

gulvstående høyttalere til dette formålet 

(Patos Basic 410). 

Mye har altså skjedd siden jeg testet 

det første to-kanals Solo – produk- 

«Ekte Hi-Fi skal være stygt, stort 

og tungt. Med dagens teknologi 

burde slike postulater bli forvist 

til en plass i mytenes verden.» 

tet i Fidelity 19, og dette produktet, 

Movie 2.1, er det aller ferkeste. Arcam 

Solo –rangen består nå av tre apparater: 

Solo Movie 5.1, Solo Movie 2.1 og 

Solo Music. De er alle oppgitt til å yte 

en forsterkereffekt på 50W i 8 ohm 

per kanal. Topografien i forsterkeren 

er nå fysisk forandret – kjøleribbene 

på baksiden er flyttet inn i apparatet 

som derfor framstår som enda mer 

brukervennlig. Til tross for dette var 

lyden klart gjenkjennelig. 

LYDEN 

Til tross for at det står Movie i displayet 

hver gang man tenner apparatet er 

det primært som stereokomponent vi 

har testet dette mangfoldige produktet. 

Og da med CD-plater først og fremst. 

Høyttalerne har vært vår budsjettreferansen 

dynaBel 2S, og jeg kan fastslå 

med en gang – i forhold til lyden i 

budsjettreferansen Abrahamsen med 

Music Hall CD-spiller har Arcam ingen 

sjanse. Til det mangler for mye tyngde 

13

3 3 

14 

Budsjettreferansen – Arcam Solo 2.1 og Aura 

og autoritet i gjengivelsen. Riktignok 

er detaljene stort sett på plass, men 

gjengivelsen preges av tendenser til 

overtydelighet. Fokus blir gjerne på 

solisten, mens kompet bokstavelig talt 

kommer i bakgrunnen. Ved å gå tilbake 

til mine notater fra første møte med 

Solo for et par år siden, kjenner jeg 

igjen en del: Førsteinntrykket er bra 

– her er både entusiasme og spilleglede. 

Perspektivet er bra fra venstre til høyre, 

men kunne hatt mer dybde. Lydbildet 

flyttes fram og kommer nærmere enn 

man er vant med. Nytt siden den gang 

er SACD, som forbedrer lyden. Diskanten 

roer seg og flere detaljer dukker 

fram. Perspektivet blir ekspandert i 

dybde og bredde, og en større ro preger 

gjengivelsen. Dessverre er SACD et 

lite tilgjengelig gode som man bare i 

begrenset grad kan dra nytte av. 

Totalt sett er Arcam Solo Movie 2.1 

et lyst klingende apparat som framstår 

med en klar og distinkt gjengivelse. 

Den blir aldri spiss, men mangler noe 

fundament i bunnen. Denne lydkarakteristikken 

deler den med mange av 

sine enda mer kinorelaterte konkurrenter 

– og i konkurranse med dem 

framstår Movie 2.1 som et atskillig mer 

intelligent produkt. Med en sub-woofer 

i tillegg kan man få killergjengivelse 

av filmer med kun to kanaler. – nok 

til å imponere et hvilken som helst 

kvinnelig bekjentskap eller for den 

saks skyld kollega, skrytete nabo eller 

familiemedlem. Ungene og kona vil 

elske den. Men ikke bare det: de mange 

mulighetene og sofistikerte løsningene 

du får i denne diskrete pakken gir en 

brukervennlighet som kan være vanedannende. 

Du vet – de greiene som 

bare funker… 

OPPSUMMERING 

Solos ”gult er kult” passer for så vidt 

også til den engelske solo: Utseendet 

er sobert og gjennomført – det burde 

passe perfekt i ethvert funkispregede 

hjem. Solo 2.1 er ikke det endelige 

to-kanalsproduktet som løser alle 

oppgaver. For de fleste av Fidelitys 

lesere vil det derimot kunne være det 

perfekte nummer to anlegget. Jeg er 

overbevist om at far (eller mor) får ha 

sitt high end anlegg i fred med Arcam 

Solo Movie 2.1 koplet til flatskjermen. 

Apple klanen får både i pose og sekk 

ved å kjøpe den geniale rlead som 

tilbehør (kr 998.-), og med med- 

følgende programmerbar fjernkontroll 

er de fleste frustrasjoner ryddet av 

veien. Med Solo Movie 2.1 kan du nøye 

deg med en fjernkontroll og to høyt- 

talere til hjemmekinoen og allikevel sikre 

at du oppfyller ethvert minstekrav 

til godlyd uansett bruksområde nå og i 

overskuelig framtid. Ikke dårlig! 

Pris: kr 19.998 

Importør Akustikk 

AURA NOTE 

Minimalistisk 

Den er liten og høyglans- 

polert. Den er minimalistisk 

og sparsommelig utstyrt. 

Den er langt fra billig – 

men helt usedvanlig god... 

Det kommer kanskje ikke som 

noen overraskelse, men navnet 

som er knyttet til markedsføringen 

av dette produktet er en britisk 

designer ved navn Kenneth Grange. 

Siden han er født i 1929 har han lang 

fartstid og en rekke kjente produkter 

bak seg - fra Parker penner til design 

av høyhastighetstog. Aura Note er hans 

bud på et eksklusivt alt i ett stereoanlegg 

av høy klasse – eller kanskje vi heller 

skal si verdens dyreste klokkeradio? 

Aura Note består av en topp loading 

CD-spiller, FM/AM tuner (dessverre 

uten RDS) 2x50 W MOSFET forsterker 

og har to USB innganger – en for 

PC (hvor du kan avspille DVD filmer) 

og en MP3/minnepinne inngang på 

siden av apparatet. Den har hodetelefonutgang 

samt en analog inngang 

– og den er dessuten full klokkeradio 

med timer og det hele. Alt pakket i et 

svært lekkert og gjennomtenkt polert 

kabinett i midi-bredde – vi snakker 

altså om et svært kompakt anlegg på 

27,8x27,8x8,4cm. Vekten på 7kg er beskjeden 

– vi snakker temmelig høy kilopris 

her. Den lille, flate medfølgende 

fjernkontrollen bør man passe godt på 

– den er av typen som har en tendens 

til å havne i avisbunken og forsvinne i 

papirhaugene på bordet. Høyttalerkoplingene 

er av svært god kvalitet som tar 

både spader og de forbudte bananer. I 

utgangspunktet er forventningene til 

lyden temmelig lave, til tross for det 

sobre utseendet. En studie av innmaten 

høyner den et par hakk: Cirrus Logic 

4398 DAC/192 kHz, 16MB SRAM 

buffer – enkle Hitachi J162/K1058 

MOSFET for hver fase og en solid ringkjernetransformator 

– alt er pent og 

ryddig ordnet under lokket. Men ingen 

ting som kan forberede en intetanende 

lytter på det som skal komme. 

ET LYDSJOKK 

Gjengivelsen kommer nærmest som et 

sjokk fra første anslag av musisering 

fra den lille boksen. Er det mulig? Oh 

my goooood…. Maria Callas fantastiske 

stemme står fram i all sin prakt

perle! 

– på en kjempediger scene med et 

velopplagt og fullverdig orkester i et 

særdeles troverdig akustisk miljø. Det 

er avslappet, ørevennlig og med en 

organisk framførelse som er særdeles 

sjeldent i budsjettklassen – og som 

bare det beste av utstyr vanligvis får 

fram. Orkesteret setter i med et tutti 

parti – for en vitalitet – for en deilig 

silkemyk feleklang. Og det uten at 

bittet i messinginstrumentene blir 

avmattet et gram! Diskanten er rett og 

slett fabelaktig! Og med slik tyngde 

og slam i bånn! Fra den lille og beskjedent 

utrustede - men direkte lekre 

– boksen? Det er sensasjonelt bra. Og 

hoderistingen fortsetter – Jan Erik 

Kongshaugs jazzmusisering på ”All 

these years” står fram med skikkelig 

trøkk – her savnes lite fra budsjettreferansens 

mer hjemmevante gjengivelse. 

Det er høy-klasse – og trommespillet 

står perfekt i lydbildet. Maken til 

cymbaler – her er det bare å la seg 

imponere over både trommis Per Oddvar 

Johansen og mannen som har satt 

opp micene - Jan Erik sjøl. Og bassen? 

Jeg koplet om til de gulvstående Patos 

410 – det svinger! Kontrabassen går 

dypt – kanskje slipper den litt, men 

siden den samspiller perfekt med den 

dypt stemte basstromma er det bare 

et ekstra pluss. Musikken lever og pulserer, 

og smilet brer seg fort hos alle 

tilhørere. Dette er et klasseprodukt! 

For videre bedømmelse dykket jeg 

først ned i bunken av testplater – hvor 

bra er dette produktet egentlig? Jeg 

har en Super Bit Mapping CD fra Hi-Fi 

News som jeg er blitt veldig glad i. Den 

heter Royal Filharmonic Collection og 

inneholder kjente storverk av Berlioz, 

Tchaikosky og Dvorak. Her er nok å ta 

av for ethvert anlegg. Også her imponerer 

Aura Note. Den spiller fabelaktig 

høyt, men treffer taket på en snill måte. 

Det blir ikke fryktelig å høre på – selv 

ikke når forsterkeren starter å klippe. 

Den beholder sin tyngde og sitt trøkk i 

gjengivelsen til særdeles kraftige nivåer 

– selv i en stor stue og moderat lettdrevne 

høyttalere. Rommet gjenskaper 

den også – og dimensjonene på dette er 

stort sett som det er innspilt. For å bedømme 

delene hver for seg, kopler jeg 

på Music Hall CD-spilleren. Den renser 

opp litt – har litt tydeligere mellomtone 

og strammer noe til i bassen. Her er 

den nok ”Riktigere” – stopper og starter 

mer kontant. Den må sies å være litt 

mer hi-fi – hvis du forstår. Samtidig 

har den litt mindre musikkgledefaktor 

– mer nøytral og detaljert, og med høyere 

presisjon – men med litt mindre entusiasme 

når ting svinger. En smakssak 

– og en matchesak spør du meg. Hva 

med pop og rock? Jo da, det ble plate 

etter plate – Porcupine Tree, Toad the 

wet sprocket, the Feeling, Dream Theatre, 

Big Bang og Bjørn Eidsvåg live. Alt 

kjempetøft – man fokuserer fort på musikken 

– beinet går – man nynner litt 

med – ja, alt blir trivelig. Aura Note har 

en tendens til å framheve det rytmiske 

elementet – trommer og perkusjon 

står usedvanlig tydelig i lydbildet. Jeg 

har spekulert litt på om dette ikke er 

en konsekvens av MOSFET utgangen. 

Noen forsterkere av denne arten har 

mer elle mindre av denne ørevennlige 

diskantkarakteren – og i dette tilfelllet 

er balansen mellom det aggressive og 

rolige helt perfekt. At bassgjengivelsen 

også bærer litt preg av utgangstransistorene 

kan nok være – noen vil kanskje 

hevde at Note lyder litt mørkt og udistinkt. 

Men den holder kjeft når den skal, 

og legger ikke noe til. Min erfaring er 

at innenfor rimelighetens grenser lyder 

den temmelig nøytralt – og den virker 

klart kraftigere enn sine 50 oppgitte 

Watt. Det bekreftes også når den får film 

å jobbe med – jeg brukte datterens bærbare 

Mac som avspiller via inngangen 

bak på Aura. Fabelaktig og lettvint! 

OPPSUMMERING 

Aura Note er nærmest en sensasjon 

innen kompaktanlegg. Aldri har 

en kombinert CD-spiller, radio og 

forsterker levert så god lyd! Faktum 

er at de fleste ”stereo” anlegg kan 

pakkes sammen i duell med dette 

apparatet. CD-spilleren (for konvensjonelle 

CD-plater) er fullt på høyde 

med budsjettreferansen som er den 

beste jeg har hørt under kr. 10 000. 

Kun smak og behag avgjør hvilken 

man vil foretrekke av dem. Forsterkeren 

er usedvanlig vellydende, og 

den totale lydmessige prestasjonen 

er dermed fullt verdt dette anleggets 

pris. Det er rett og slett fabelaktig. I 

tillegg får du radio, dessverre uten 

RDS, og grei mulighet for avspilling 

av digitale signalkilder inkludert PC 

ogiPod. Litt snaut er det kanskje med 

kun en analog inngang, men i framtiden 

er det kanskje tilstrekkelig. Har 

du begrenset rom for stereoanlegget er 

Aura Note det perfekte valg. Den drar 

alle høyttalere med følsomhet fra 89 

dB, og får liv i alt fra gode stativhøyttalere, 

for eksempel dynaBel og XTZ 

til gulvstående – for eksempel Patos eller 

Klipsch. Får du sjansen må du høre 

dette produktet – du vil forstå min 

entusiasme fra første anslag! 3 

Pris: kr 18.500 

Importør Andervik Audio 

15

3 3 

16 

NAD M3 integrert stereoforsterker 

King BEE! 

Budsjettkongen Bjørn Erik Edvardsen fikk frie økonomiske 

tøyler av NAD. Resultatet ble M3. Helt konge? 

AV JAN MYRVOLD 

GIGANT 

Jeg misunner ikke Bjørn Erik Edvardsen. 

Alle elektronikkomponenter som 

eventuelt måtte bære hans NAD-DNA, 

både nå og i fremtiden vil helt uunngåelig 

bli målt opp mot den moderne 

hifi-historiens kanskje klareste røverkjøp. 

Og største kommersielle suksess; 

nemlig den legendariske forsterkeren 

NAD 3020. I tidsrommet fra 1977 til 

1992 ble denne produsert (og solgt) i 

godt over en million eksemplarer! 

Fra mitt utsynspunkt har derfor 

Bjørn Erik Edvardsen og NAD 3020 blitt 

stående som en hifiens ekvivalent til friidrettens 

Bob Beamon og hans 8.90. For 

våre yngste lesere nevner vi for ordens 

skyld at Beamons den gang – nærmere 

bestemt 18. oktober 1968 – ufattelige og 

tilsynelatende uslåelige rekord ble stående 

i “bare” tjuetre år. En stemme dypt 

inne fra mitt ellers (relativt sett) grunne 

legeme hvisker meg at Edvardsens 

rekord trolig vil bli stående noe lenger. 

GIGANT II 

Betegnelsen gigant føles svært så adekvat 

også når man skal beskrive NAD 

M3’s fysiske attributter. Kontrasten til 

NAD’s forrige seriøse fremstøt i den 

tyngre pris- og kvalitetsklasse - den 

slanke og elegant utformede Silverlineserien 

– kunne vanskelig vært mer påfallende 

eller tydelig. Trolig vil hverken 

M3 eller noen av de andre produktene 

i M-serien kvalifisere seg lengre enn de 

helt innledende runder som kandidater

til gull, laurbær eller andre utmerkelser 

fra det geheime designpolizei, spesielt 

ikke fra den mer ytterliggående fløy 

som forfekter klassisk minimalisme. Direkte 

glatt og strømlinjeformet er den 

definitivt ikke, med sitt lett militante 

kabinett i solid ekstrudert aluminium 

og sink og massive kjøleribber som 

sidevanger. Og etter dagens norm stort 

volumratt bulende ut av frontpanelet. I 

det hele tatt må den sies å være relativt 

korpulent og storvokst med sine ytre 

mål på velvoksne 435x147x437 millimeter. 

I den grad M3 gir inntrykk av å være 

noe annet enn nettopp en representant 

for seriøs hifi-elektronikk, må det være 

en liten radiator. Og varme avgir den, 

både på den ene og andre måte. Til M3s 

forsvar skal det dog tilføyes at den leveres 

i en finishvariant med fargekombinasjonen 

grigio/titanium som absolutt 

demper innsaget av designmessig brutalisme 

ned til et overkommelig nivå. Å 

sammenligne M3 med firmaets C-serie 

i så måte, blir omtrent som å sammenligne 

Jaguar mot Volvo. 

Stor, javel – men samtidig meget 

kompakt og tettpakket. Sjelden vil 

påstanden “fylt til randen” ha bedre 

ryggdekning. Vekten på over 23 kg bekrefter 

vel bare inntrykket ytterligere. 

Toppdekslet – som hovedsaklig er 

utført i finmasket netting – sikrer god 

ventilasjon samtidig som dens konstruksjonsmessig 

topografi av vaskeekte 

dual-mono oppbygning bestående av 

to helt separate og identiske halvsider, 

blir synliggjort for betrakterens blotte 

øyne. Vi kan også gjennom nettingmaskene 

tydelig lese NADs logo på de 

kraftige Holmgren ringkjernetrafoene 

som sikrer en overdimensjonert 

strømforsyning. Altså kan vi driste oss 

til den konklusjonen om at trafoene er 

spesialutviklet for M3. 

Det later i det hele tatt til å være lite 

å pirke i når det gjelder komponentvalgene 

som er truffet for å utstyre denne 

forsterkeren for sine tilsiktede oppgaver. 

Nå hevder den norske importøren på sine 

hjemmesider at konstruktør Edvardsen 

denne gang fikk helt frie tøyler uten å 

måtte ta hensyn til kostnader. Vel er M3 

av en helt annen klasse rent konstruksjonsmessig 

enn NADs C-serie, men det 

er absolutt mulig å gjøre det enda mer 

påkostet hvis man virkelig ønsker det. 

Men la det ikke være noen som helst tvil 

om at M3 formelig oser av førsteklasses 

byggekvalitet. Kort oppsummert ser NAD 

M3 ut til å burde koste bortimot det dobbelte 

av hva den faktisk gjør. 

Uansett – forforsterkeren er diskret 

oppbygget, hvor det er brukt lavstøy 

«Kort oppsummert 

ser NAD M3 

ut til å burde koste 

bortimot det dobbelte 

av hva den 

faktisk gjør.» 

høyimpedans JFET kondensatorer av 

god kvalitet, og inngangsmodulene jobber 

kontinuerlig i ren klase A. Forøvrig 

akkurat som spenningsforsterkeren i 

effekttrinnet gjør. 

Mer overraskende er det kanskje 

at tone-, balanse- og volumkontrollstyringen 

er digital. Mer presist har 

Edvardsen benyttet en konstruksjonsarkitektur 

der meget nøyaktige 1 % 

motstander styres med digital svitsjing. 

Tradisjonell tenking konkluderer med 

17

at digitale kretser gjerne er en betydelig 

bidragsyter til støy, og dermed er en 

forvrengingsfaktor. Noen konstruktører 

kvier seg derfor i det lengste for å benytte 

seg av digitale styringssystemer. 

Edvardsen har i stedet lagt ned mye fintenking 

og arbeid i å holde signalveiene 

så avskjermet og korte som overhode 

mulig i sitt design, og hevder også å ha 

overvunnet slike problemer i M3. 

Volumet kan finreguleres meget 

nøyaktig i 0.5dB trinn fra -77.5dB til 

+10.0dB. Den største av de to medfølgende 

fjernkontrollenhetene kan 

selvsagt styre alle kontrollfunksjoner, 

i tillegg at den også fungerer sammen 

med M- (M for Master) seriens programkildealternativer 

M5 (CD) og M55 

(DVD). 

Temaet tonekontroll er jo stadig debattert, 

og mange audiofile mener dette 

bare er noe fordyrende herk og derfor 

en sikker kilde til irritasjon. I mange tilfeller 

har de nok rett. Da er det jo greit 

å kunne koble hele denne funksjonen 

ut, noe man i M3s tilfelle (med fordel ) 

kan gjøre med et enkelt tastetrykk enten 

på fjernkontrollen eller betjeningspanelet 

på selve forsterkeren. 

Effekttrinnet er utstyrt med NADs 

Benyttet utstyr: 

Programkilde: 

Electrocompaniet EMC1 

Forforsterker: 

conrad-johnson CT6 

Effektforsterker: 

conrad-johnson ET250S 

Høyttalere: Tannoy Glenair 15 

Tannoy Prestige superdiskant 

Nettkabler: Kimber PowerKord 

Signalkabler: Black Magic 

Revelation Furu-Bech XLR (bal) 

WireWorld Equinox III (se) 

T+A Silver 1.0F (se) 

Høyttalerkabler: Transparent 

Kimber Monocle 1x 

Audience Au24 

patenterte PowerDrive-teknologi. Dette 

er en teknisk finurlighet hvor forsterkeren 

kontinuerlig måler de tilsluttede 

høyttaleres impedanskarakteristikk helt 

separat for hver kanal, slik at strømforsyningen 

reguleres automatisk for 

å finne helt perfekt tilpasset spenning 

for der igjennom hele tiden å levere 

optimal dynamisk effekt ut fra hva 

høyttalerne måtte finne på å be om. 

I følge forsterkerens vognkort har 

NAD M3 en oppgitt effektytelse på 

høyst respektable 180W kontinuerlig 

per kanal ved en last på 8 Ohm, og en 

dynamisk effekt på opp til 480W ved 4 

Ohm. Oppgaven Edvardsen fikk av sine 

direktører i utviklingen av M3 var i 

kortform å konstruere en “kompromissløs” 

forsterker basert på velprøvd og 

anerkjent teknologi, som samtidig skal 

kunne tilfredstille markedets krav til 

brukervennlighet og design langt inn i 

neste tiår. 

VELUTSTYRT 

Uansett hvor hardt man forsøker å 

fortrenge fakta, har digitale remedier 

som iPod og pc – og Gud hjelpe oss; 

mobiltelefon! – overtatt som hovedprogramkilde 

for musikkavspilling i stadig 

Teknisk: 

Effektytelse, kontinuerlig: 

2x180W @ 8 Ohm 

Effektytelse, dynamisk: 

2x 480W @ 4 Ohm 

THD 20Hz-20kHz: 0.004% 

Dimensjoner: 

435x147x437 mm 

Vekt: 23,5kg 

NAD M3 integrert stereoforsterker 3 3 3 

flere husstander. 

Derfor er det ekstra befriende å gjennom 

NAD M3 få en bekreftelse på at 

det stadig finnes storprodusenter av 

noenlunde betalbar hjemmeelektronikk 

som ikke på noen måte ser det som sin 

livsoppgave å tilfredsstille slike behov. 

Nei da, her går hensynet til kvalitet 

foran kvantitet. Det mest obskure 

man derfor finner av innganger på det 

tettbebygde men samtidig befriende 

velarrangerte bakpanelet av M3 er 

faktisk en RS 232- interfacekontakt for 

Windows-baserte kommandoer. Tar vi 

med IR inn/ut og 12V triggerutgang 

har vi vært gjennom alt av hva som 

med litt godvilje kan kalles “lifestyle”. 

M3 er ellers utstyrt med hele seks 

single ended RCA innganger på linjenivå 

i tillegg til “tape in” og “tape out”. 

Vi finner også gledelig nok en balansert 

inngang via XLR. 

Verd også å merke seg er at forsterkeren 

har to utganger fra forforsterkerdelen. 

Praktisk for de som vil bi-ampe og/ 

eller koble til en subwoofer. Derfor kan 

den ene av disse utgangene justeres for 

en slik modus med valgfri 40, 60, 80 

eller 100Hz analog lavpassfiltrering. 

Det er selvsagt også en “main in” for 

19

3 3 

20 

NAD M3 integrert stereoforsterker 

de som vil benytte en annen forforsterker 

eller av annen grunn kjøre M3 som 

rent effekttrinn. 

I vanlig NAD-tradisjon er M3 tilgodesett 

med doble sett høyttalerutganger. 

Selvsagt av førsteklasses kvalitet, men 

jeg irriterer meg litt over den heldekkende 

isolasjonen av hardplast som begrenser 

brukervennligheten en smule 

ved bruk av spadeterminerte høyttalerkabler, 

spesielt hva dimensjoner angår. 

IEC-standard nettbrønn er selvfølgelig 

helt obligatorisk i denne prisklassen. 

Nettbryteren sitter også plassert på 

baksiden. Ønsker man til daglig å holde 

M3 i standby-modus, gjøres dette enten 

via fjernkontrollen eller en trykknapp 

på forsterkerens betjeningspanel. 

I den grad det er lov å savne noe, må 

det være en platespillerinngang. Men 

jeg lurer selvsagt på hvor man skulle 

finne plass til en noenlunde dugendes 

riaa-modul inne i det allerede overfylte 

kabinettet, så jeg tilgir Edvardsen dette 

med relativt lett hjerte. I denne prisklassen 

vil det vel uansett være naturlig 

å supplere med et separat riaa-trinn. 

Alle tilslutningsterminaler er selvsagt 

av meget god, forgylt kvalitet, og 

dersom det finnes en ekvivalent til 

Pritzker-prisen innen hifi nomineres 

herved Edvardsen for den ekstremt 

ryddige og praktisk anrettede teknisk/ 

arkitektoniske layouten her. Til tross 

for at apparatets bakside kvalifiserer 

for et skiltsymbol som varsler “tettbygd 

strøk”, er det tilstrekkelig klaring 

mellom alle terminalene slik at god 

kabelhygiene med relativ enkelhet kan 

opprettholdes. Forbilledlig! 

KJENTE TONER 

De fleste musikk- og lydinteresserte 

har sannsynligvis hørt ulike NADprodukter 

ved flerfoldige tidligere 

anledninger, og langt de fleste av disse 

igjen vil allerede få takter ut i Kirkelig 

Kulturverksteds jubileumssampler 

som innledes med Iver Kleive og Knut 

Reiersruds monumentale versjon av 

“Min Død Er Meg Til Gode” nikke 

gjenkjennende til M3s varme og fyldige 

lydsignaturen NAD er kjent for. Kleives 

dommedagsorgel brer seg som et mykt, 

tykt og lunende teppe utover stuegulvet, 

med makker Reiersruds klokkerene 

gitarelegier som markant kontrast. 

Det samme gjentar seg noen nummer 

senere når vi kommer til Kari Bremnes 

og hennes like kjente “En Elsker 

I Berlin”. Til tross for at dette er et 

relativt sett ganske skjørt stykke, er det 

er stadig mye kroppslighet og følelse av 

muskler, samtidig som selve musikkpresentasjonen 

aldri stiller seg fremst 

på toballene. Man får liksom aldri noen 

ubehaglig følelse av å få hele eller deler 

av lydbildet “rett fleisen”. Jeg vil heller 

kalle spillestilen mektig, men samtidig 

litt tilbakelent og avslappet, med natur- 

lig instrumentklang, noe som gjør at 

lyttetretthet holdes på sikker avstand 

selv etter mange timers sammenhengende 

fråtsing i musikkens utømmelige 

skattkammer. Kanskje en anelse rund 

på frekvensfløyene - spesielt den nedre 

– slik NAD alltid har vært, noe som gir 

den en temmelig varm klangkarakter. 

Bassgjengivelsen minner egentlig litt om 

en kraftig rørforsterker, men samtidig 

har M3 en mye strammere kontroll og 

artikulasjon i grunntoneformidlingen 

enn samtlige av sine forfedre. 

Man legger også umiddelbart merke 

til at det hersker en helt annen stillhet 

rundt transienter og generell ro og orden 

i lydbildet enn hos NADs budsjettserier. 

Og mange andre forsterkere også. 

Det virket nesten umulig å stresse M3. 

Som ved flerfoldige tidligere tester 

av integrerte forsterkere kan man fort 

bli sittende å filosofere over hvorvidt 

det egentlig er noe som helst poeng 

å score ved å bale med store pre/power-kombinasjoner. 

Man klarer ikke 

helt å sette fingeren på hva det er som 

egentlig mangler. Kraft og dynamikk er 

det i alle fall nok av, og M3 har absolutt 

ingen problemer md å styre høyttalere 

som det her er snakk om, altså Tannoy 

Glenair. 

STEINTøFF KONKURRANSE 

NAD har vel alltid malt sine lydbilder 

med varme jordfarger og relativt brede 

penselstrøk, og derfor neppe vært detaljfetisjistenes 

umiddelbare førstevalg. 

M3 overfokuserer heller ikke for mye 

på mikrodetaljene, men lar helt klart 

musikken få bra med luft å puste i. Det 

er som forventet mer rom og dybde 

rundt stemmer og instrumenter hos 

M3 enn hos sine billigere slektninger, 

men jeg føler samtidig at det kanskje 

er nettopp her det er lov å ønske seg 

enda litt mer. Vi snakker tross alt om 

et produkt som på det skandinaviske 

markedet prismessig konkurrerer med 

skarpskodde kombattanter som Krell 

KAV400xi, Hegel H200, Electrocompaniet 

ECI 5, Copland CTA405 og minst 

et dusin andre. Flere av disse kan oppvise 

en bedre opplevelse av headroom 

og 3D-følelse enn jeg klarte å lokke ut 

av M3 brukt som integrert forsterker. 

Akkurat på dette området skjedde det 

mye da jeg koblet til min egen conradjohnson 

CT6 og kjørte M3 som rent 

effekttrinn. Proporsjonene i lydbildet 

ble blåst opp minst ett hakk, og detaljer 

som klokkeslagene i den noe kitschaktige 

versjonen av Orffs storslagne 

“Carmina Burana” fra en av Ushers 

testplater stod med ett frem mye mer 

løsrevet fra det øvrige orkesteret, og 

samtidig økte dybdefølelsen med 

flere grader. Like så med stemmene 

fra koret, som plutselig hørtes ut som 

om de talte mange flere medlemmer. 

Jeg velger å avslutte “mishagsytringene” 

om M3 her, og minner i samme 

momentet om at CJ CT6 her til lands 

koster alene bortimot dobbelt så mye 

som NAD M3. Men mye av den samme 

følelsen sitter jeg også igjen med etter i 

bakkant å ha hørt nærmere på Electrocompaniets 

tilnærmet identisk prisede 

ECI 5. For selv om det strengt tatt er 

høyst legitimt å forvente toppkvalitet 

på alle parametre når man har svidd av 

et kvart hundrede tusenlapper for en 

enkelt forsterker, vet vi samtidig at det 

fortsatt vil forekomme enkelte nødvendige 

kompromissvalg. Eller kanskje 

«Jeg vil heller kalle spillestilen mektig, 

men samtidig litt tilbakelent og avslappet, 

med naturlig instrumentklang.» 

mer presist enkelte begrensninger. Selv 

i denne prisklassen sliter altså de aller 

fleste forsterkere med å klare absolutt 

“alt” til definitiv toppkarakter. 

KONKLUSJONER 

Velger man å satse på NAD M3 som 

selve hjertet i et relativt påkostet 

musikkanlegg til hjemmebruk, får 

man unektelig mye for pengene. Man 

får en meget godt utstyrt og versatilt 

fungerende forsterker som i tillegg 

tilsynelatende er bygget og fungerer 

som en sveitsisk klokke. Hvis man dog 

klarer seg med noen færre innganger, 

utganger, innstillingsmuligheter og/eller 

Watt, finnes det mange meget gode 

alternativer i prisklassen, hvorav noen 

er nevnt andre steder i denne omtalen. 

Konkurransen (og valgmulighetene) 

er uendelig mange ganger tøffere på 

dette nivået enn den var for gode gamle 

3020. Slik er det bare. Men de som 

først og fremst er ute etter Bjørn Erik 

Edvardsen klangmessige DNA til sitt 

referanseoppsett vil finne masser av 

det her. NAD M3 virker alt i alt som et 

meget trygt kjøp. 3 

Pris: kr 24.998 

Importør/forhandler: 

HiFi-Klubben

3 3 

22 

Aurum Integris 300B: komplett aktivt 3-veis system med integrert CD-spiller 

Columbi 

Dette komplette systemet fra norrøne Vinland skal spille 

plenty høyt nok med 5 watt triodeforsterkere. Konstruktør 

og produsent Derrick Moss har skapt en naturlig lydkjede 

helt på parti med naturlovene. Et columbi egg... 

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH

egg 

Lanseringen av den berømte trykkkammerhøyttaleren 

Acoustic 

Research AR-3 på 70-tallet muliggjorde 

dypbass i en moderat 

stor høyttaler i en vanlig stue. 

Men prisen var høy; høyttaleren spiste alt 

annet enn enormt store transistorforsterkere 

til frokost. Og bedre ble det ikke da 

BBC-gutta lagde sin like berømte, og like 

effektslukende LS3/5A noen år senere. 

Mens transistor forsterkere på mer enn 

20-30 watt den gang var en sjeldenhet, og 

rørforsterkere typisk var under halvparten 

av dette, så ble det nå en utvikling mot 

stadig kraftigere forsterkere. Men også 

med stadig større del av kraften omgjort 

til varme, ikke til lyd. Dette skyldes det 

sedvanlige passive delefilteret i nesten alle 

høyttalersystemer som skaper noenlunde 

lineær bassgjengivelse simpelthen ved å 

kvæle mellomtone og diskant med store 

elektriske motstandere. 

23

3 3 

24 

Aurum Integris 300B: komplett aktivt 3-veis system med integrert CD-spiller 

LITE LYD OG MYKJE VARME? 

I flere tiår har ”alle” visst at aktive systemer 

er den sedvanlige passive filterløsningen 

helt overlegen, les forøvrig Petter 

Dale sin artikkel i nr. 29. Og det gjelder 

ikke bare for kvantitet med en enorm 

sløsing av store krefter som senere igjen 

dempes. Men også når det gjelder kvalitet, 

da det er mye vanskeligere å regulere 

de store strømsignalene som kommer til 

høyttaleren. Dette fremfor å fintrimme 

lyden i linjetrinnet før det forsterkes 

og sendes direkte til de respektive 

elementer. Dessuten sier det seg selv at 

både forsterker- og høyttalerkonstruktøren 

har store problemer med å lage 

tekniske løsninger som spiller ”greit” til 

det meste, men ikke kan skreddersys til 

noen spesifikk kombinasjon. 

Det er ganske rart at alle klippefast 

”tror” på reklamebrosjyrene som forteller 

om superlineær frekvensganger fra 

DC til stjernelys når selv de mest ignorante 

av oss faktisk vet at impedansevariasjoner 

fra en virkelig høyttaler, ikke 

en fast motstand som man benytter ved 

målinger, ifølge ohms lov MÅ påvirke 

frekvensgangen ved dynamisk drift. 

Altså ved avspilling av musikk, ikke 

ved målinger med en sinustone. 

Å SKYTE SPURV 

Å tenke forholdet forsterker/høyttaler 

som et system, gir enorme fordeler for 

konstruktøren uansett teknologi, men 

mer en dobbelt opp om man samtidig 

kvitter seg med det besværlige passive 

delefilteret med sine store spoler, 

motstandere og kondensatorer. Disse 

skal pr. definisjon strupe lyden på 

spesifikke deler av frekvensområdet, 

men helst ikke utenom dette. Og igjen 

skjer dette etter at forsterkeren har hatt 

den utakknemlige jobben å skuffe over 

all rålyden, den som skal høres og den 

som skal gjemmes bort, til et par elektrisk 

helt ukjente høyttalere. Og disse 

opererer over et særdeles stort område 

av ulike og altså ukjente parametre... 

Så langt har vi tenkt transistor 

forsterkerteknologi, den smarte og 

plassreduserende nyvinningen fra 

siste halvdel av forrige århundre. Men 

hvor forsvant alle fordelene. I ozonlaget? 

Uansett så er en typisk transistor 

effektforsterker minst like stor, og 

minst like dyr, som de ”gammeldagse” 

rørforsterkerne de skulle utradere. 

Dette fordi vi high-endere mener at vi 

trenger masser av krefter for å glatte 

ut impedansevariasjoner og ha full 

styr på høyttalerelemente slik at de 

både starter lynkjapt, det enkleste. 

Men også slik at elementene stopper 

bråfort, uten nøling. Det siste er nok 

det vanskeligste. 

Uansett; for de fleste av oss high-endere 

er en solid forsterker med masser 

av strøm og minst 250 watt uteffekt 

kontinuerlig i 8 ohm et minimumskrav 

til anlegget. Heldigvis er det masse 

gode superkraftige effektforsterkere 

der ute selv om prisen er høy. Og mange 

av de bedre lages faktisk i Norge! Og 

strøm har vi jo uansett nok av? 

Og nå har vi kommet ytterligere et 

skritt videre med såkalt D-forsterkere 

som ofte viser seg å være tradisjonelle 

transistorforsterkere med smarte 

strømforsyninger, såkalt ”switch mode”. 

Og her er mye bra – i forhold til pris og 

praktiske fordeler som vekt, størrelse 

og pris. Etter Fidelitys mening låter 

disse mer i forhold til det siste, enn i 

forhold til oppgitte data og reklamesvada. 

Men dette er uansett meget lovende 

løsninger og nærmest perfekt for innbygning 

med aktiv drift i høyttaleren. 

«Prøver Derrick 

Moss å spille oss 

et puss når han 

hevder at 1 watt 

er nok til å drive 

mellomtone og diskant 

så høyt som 

helst uten å ty til 

hornløsninger?» 

BARE RøR? 

Likevel er det mange av oss som fremdeles, 

hundre år etter oppfinnelsen, 

mener at rørforsterkere låter best også 

i år 2008! O.K. Ved nærmere ettertanke 

er vel transistorforsterkere generelt litt 

smartere og bedre helt nederst hvor de 

har bedre kontroll, men i mellomtone 

og diskant vil svært mange high-endere 

samstemme i at rør låter mest naturlig 

og absolutt mest livsbejaende(?). Dette 

selv om målinger viser noe høyere 

forvrengning... 

Problemet med rør generelt- og de 

høyt skattede ”single-ended” triode 

forsterkerene spesielt -er at de i forhold 

til pris og størrelse blir særdeles store, 

kostbare og varmeskapende. Og likevel 

latterlig effektsvake i forhold til hva vi 

med transistorforsterkere er vant med 

til dagens kraftslukende høyttalere. 

Heldigvis vet vi av erfaring at rørforsterkere 

av en eller annen mystisk 

grunn LÅTER minst dobbelt så høyt- og 

stort- som den oppgitte watt indikerer. 

På samme måte som mange D-forsterkere 

etter vår erfaring låter bare halvparten 

så kraftig som dataene påstår. 

1 wATT ER NOK! 

Og vi husker selvfølgelig hvor stort og 

flott en Huldra med sine 10 watt låt i 

vår hi-fi ungdom med en dobbeltmembrant 

8-tommer montert i et hjørne. 

Likevel lurer vi på om kanadieren Derrick 

Moss prøver å spille oss et puss når 

han hevder at 1 watt er nok til å drive 

mellomtone og diskant så høyt som 

helst uten å ty til hornløsninger! Hvis 

man altså kan drive elementene direkte 

uten å gå via det lydforringende og effektbegrensende 

delefilteret. 

1 –en-watt? 

Men tenk om dette er riktig. Tenk 

om 1 watt er nok... 

Da kan man jo tillate seg hva som 

helst med hensyn til å plukke rørteknologi 

fra øverste hylle uten tanke for 

annet enn best mulig lyd. Og da har 

man jo rikelig med reserver selv ved 

bruk av såkalte single-ended løsningen, 

burgunderen blant de mange glassbeholdere 

med synlig lyd. Og Derrick 

velger også det legendariske 300 B røret 

som sin årgangsvin, og gir det et langt, 

langt liv ved å begrense uteffekten til 

5 watt. Og da mener han at her skulle 

være rikelig med reserver for disco i 

stua. Om noen ville tenke disco med 

potensialet for levende boksmusikk 

med 4 ganger 300B forsterkere på 5 

watt og 2x100 watt klasse D forsterker 

til dypbassen? Heller ikke 100 watt imponerer 

oss noe særlig, men vi innrømmer 

at det er smart å velge ”solid state” 

rett på 10-tommeren. Denne er forøvrig 

konstruert og produsert av Seas i Moss! 

Alt dette er elegant montert inne i 

et stort aluminiumskabinett som også 

inneholder alle nødvendige delefiltre 

som, ved at disse opererer i småsignalveien, 

heller ikke tar særlig plass. Og 

utgangstrafoene på rørforsterkerne er 

spesielt viklet for å fungere optimalt 

frekvensmessig og også med hensyn til 

fase, impedans og annet. Skreddersøm! 

Men alt dette er interessant bare om 

1 eller i hvert fall 5 watt faktisk 

er nok...

3 3 

26 

Integris CDP CD-spiller med pre og RIAA 

Høyoppløst uten SACD 

Vi har aldri tidligere hørt så fremragende oppløsning fra en 16 bits CD-spiller med oppsampling 

via en innebygd forforsterker. Og enda har vi ikke prøvd grammofoninngangen.... 

D et 

mest spennende i denne totalpakken 

fra Aurum er selvfølgelig 

den aktive høyttaleren med 

utvendig triode/klasse D forsterkere 

med innebygget elektronisk delefilter. 

Også høyttalerkablene er en del av 

denne delen av totalløsningen som 

også selges alene uten denne integrerte 

3-boks CD-spilleren. Mange vil for 

eksempel bare ha vinyl i dette aktive 

triodeanlegget. 

LANG INNSPILLINGSTID 

I flere dager syntes jeg vel også at 

forsterker/høyttalerdelen var det mest 

eksepsjonelle lydmessig. Med lengere 

innspillingstid skjedde det saker og 

ting med CD-komboen som ikke gjør 

denne vurderingen like enkel Og den 

erstatter jo minst 3 eller 4 bokser og et 

helt kabelhelvete. Jeg vil derfor tro at 

det er et enda større marked for denne 

CD-komboen her i Skandinavia enn 

for det aktive 300B systemet selv om 

sistnevnte er det mest epokegjørende 

og spesielle. Kanskje nettopp derfor! 

For selv om jeg stort sett behandlet 

disse to halvdelene av anlegget som et 

hele, rakk jeg å prøve ut begge løsningene 

i forhold til kjente- og kjære- alternativer. 

Og det må innrømmes at CD-spilleren 

også er et særdeles spennende high-end 

produkt med helt unike muligheter. Om 

da den innebygde forforsterkeren holder 

mål. De fleste andre jeg har hørt har vært 

glimrende løsninger i forhold til pris og 

enkel bruk, men med en litt ”snill” klangbalanse 

uten den kraften, trøkket og det 

store rommet som de beste forforsterkere 

kan trylle frem fra signalkilden. 

TEKNISK 

Form, størrelse og vekt er det minst 

oppsiktsvekkende på denne integrerte 

CD-komboen med snaue halvmeters 

bredde, 11 cm høyde og 36 cm dybde 

med en vekt på drøye 13 kilo. Utseendet 

er konvensjonelt i solid aluminium 

med greit avrundede former og med 

effektiv, men lite prangende betjening. 

Heldigvis er displayet brukbart stort og 

med grei indikasjon av innstilt volum, 

noe som kan føre til enkelte tilløp til 

panikk hos enkelte konkurrende produkter 

der denne funskjonen nærmest 

er en prøve/feile greie. Fjernkontrollen 

er som nevnt meget avansert og kan 

utføre det aller meste fra sofakroken, 

men får trekk for å se ut som sålen på 

en litt harry joggesko. 

Langt viktige er det at spilleren er 

toppladet med det glimrende CDPro- 

2M drivverket til Philips. Et eksempel 

på konstruktørens perfeksjonisme, er at 

han i siste versjon har erstattet den sedvanlige 

magnetiske CD-puken med en 

versjon uten magnet da han han kunne 

detektere renere lyd uten magnetfelt 

nær laseren. (Det kan bli spennende å 

sjekke hva Electrocompaniets ”Spider” 

kan gjøre med denne spilleren?) Samtidig 

kjøpte Derrick Moss inn et lite lager

med gullsikringer da han hevder at 

også dette forbedrer lyden en smule. 

GODT KJøP 

Det mest spesielle med denne CD-komboen 

er RIAA-forsterkeren som både er 

for MM og alle typer MC-pickuper. Her 

finnes en intern trafo som kobles inn 

som ekstra forsterkning ved spesielle 

low-output pickuper på mindre enn en 

kvart millivolt. Selv om denne RIAA-en 

er tilleggsutstyr, mener Derrick at den 

er et eksepsjonelt godt tilbud da han 

bare tar seg betalt for forsterkerkortet 

og trafo som ville koste minst det tredobbelte 

om den var leveret i egen boks 

med strømforsyning. Vi planlegger en 

full test av denne RIAA-en i et senere 

Fidelity. 

Men så kommer vi til slutt til 

den mest kritiske biten om denne 

CD-komboen skal funger optimalt; 

forforsterkeren. Som vi mer enn aner 

på grunn av vekt og plass, har Derrick 

valgt å konstruere denne med såkalte 

operasjonsforsterkere, op-amper, som 

er komplette miniatyriserte analogforsterkere 

med mikrokomponenter. Selv 

om mange high-endere er skeptiske til 

en slik løsning, er Derrick entusiastisk 

i sin omtale av de nylig konstruerte opamper 

han har valgt. Og vil en fyr som 

har konstruert et aktivt system med 

300B trioderør ødelegge det hele med 

lyddrepende op-amper? 

Bemerkelsesverdig er den effekten 

som kommer ut av denne forforsterkeren; 

mer enn 15 balanserte volt uten risiko 

for klipping. Og forforsterkerdelen 

kan ta imot mer enn 10 volt på en av to 

balanserte analoginnganger og halvparten 

på 3 ubalanserte innganger. I tillegg 

er her også 5 digitalainnganger av alle 

vanlig tilgjengelige typer. Jeg må legge 

til at høyt utgangsnivå gjerne oppleves 

mer fyldig og storslagent enn når konstruktøren 

er mer gjerrig på kreftene, 

selv om det er tilstrekkelig guffe til å 

drive effektforsterkeren til klipping. Jeg 

har forøvrig aldri sett noen fornuftig 

teknisk forklaring på dette fenomenet... 

LYDEN 

Vi planlegger en mer dyptpløyende test 

av denne interessante, prisgunstige og 

praktiske high-end spilleren i et senere 

blad, men kan allerede avsløre visse 

typiske tendenser sammen med testanlegget 

både på kinoloftet og i finstua: 

Først og fremst er her et relativt 

nøytralt klangbilde med eksepsjonell 

utstrekning på begge frekvensfløyer. 

Den dynamiske kontrast er minst på 

EMMLabs og Cary nivå forsterket av 

tilsvarende påkostede forforsterkere, 

og her er en eksepsjonell ”klarhet”, en 

tvilsom betegnelse som gjerne betyr at 

her mangler bass. Men i dette tilfelle er 

det mer en beskrivelse av den ekstreme 

oppløsningen og luftigheten mot en 

kullsort bakgrunn, og altså den dynamiske 

kontrast og krisphet som får frem 

flere detaljer fra CD-plata enn vanlig. 

Det ordet som dekker den viktigste 

egenskapen med denne CD-komboen 

er likevel ”fokus”. Her er nemlig en fo- 

«Det ordet som dekker den viktigste 

egenskapen med denne CD-komboen 

er likevel ”fokus”.» 

kusering på detaljer i forholden til heltheten 

og en fokus på plasseringen til 

artister og musikere i forhold til dybde 

og bredde som er helt eksepsjonell. 

Og selv om her mangler muligheter 

for SACD, så var det aldri noe egentlig 

savn, bare en smule nyfikenhet om 

hvor bra dette formatet kunne låte 

på en Derrick Moss konstruksjon. For 

ALLE plater med vanlig 16 bits oppløsning 

låt nå som om de var høyoppløselig, 

og det helt uten den smule ”kunstig 

søtningsstoff” man kan oppleve i 

SACD. Selvfølgelig var her ingen muligheter 

for multikanal selv om denne 

stereovarienten både har stor bredde, 

dybde og romopplevelse som-så ofte 

med det beste av stereo- gjør multikanal 

nesten overflødig. Dette selv om 

man skulle ha råd til dette... 

27

3 3 

28 

Aurum Integris Active 300 B 

Holder 5 watt? 

Selv om jeg vet at et aktivt system har betydelige fordeler, 

ville jeg kvie meg for å koble opp 6 forsterkere og delefiltre 

pluss ditto kabler for å drive en vanlig 3-veis høyttaler. 

Om jeg da ikke valgte Aurum med 300B rør som er like enkel 

å koble opp som en vanlig transistor stereoforsterker... 

N esten 

alle av verdens høyttaler 

og forsterkerkonstruktører vil 

vedgå at aktiv drift av høyttalere 

har en rekke faktiske fordeler. 

Nesten ingen konstruerer aktive 

systemer! Bortsett da i proffbransjen 

hvor aktive monitorere er helt vanlig. 

Så er da også verdens lydstudioer 

avhengig av nøytrale og ujålete monitorredskaper 

til skyhøy kvalitet- og til 

fornuftige priser. Dynaudio, Genelec, 

ATC og mange av de andre proffene 

konstruerer aktive to, tre og fireveis 

systemer med en innebygget forsterkermodul 

med elektronisk delefilter 

skreddersydd for hvert enkelt 

element. Dette simpelthen fordi det 

er betydelig enklere å lage et skreddersydd 

elektronisk delefilter med 

små, presise verdier, enn å konstruere 

et passivt system med sine mye 

større og dyrere, mye mer komplekse 

og med mindre presise elektroniske 

verdier i spoler, kondiser og motstandere. 

Likevel, i hi-fi bransjen er 

aktiv drift en flopp. Dette selv om de 

nye klasse D forsterkere og tilsva- 

rende effektive analoge switch mode 

forsterkere på grunn av sin kompakte 

størrelse og beskjedne varmeutvikling 

kunne gi glimrende resultater med 

innbygging i høyttalerkabinettet til 

en meget fornuftig penge... 

AKTIVT FOR RøRFRIKER? 

Men om man da også er rørfrik, så er 

denne løsningen lite gangbar. Dette både 

på grunn av pris, størrelse og varmeutvikling. 

Om man da ikke benytter utvendige 

forsterkere med en kabel fra hver 

direkte montert til respektive elementer. 

Da får man også mindre problemer med 

akustisk tilbakekobling, noe som faktisk 

er en smule kritisk også med transistorforsterkere 

om de blir plassert for nær 

elementene. 3 par rørforsterkere pluss 

et aktivt filter i to, tre eller fire separate 

bokser med ytterligere 6 signalkabler 

mellom samtlige pluss like mange høyttalerkabler; 

alt dette må til for aktivt å 

drive en typisk treveis høyttaler. 

Dette blir i meste laget for de fleste 

av oss. Selv om vi sparer det store, 

komplekse og kostbare delefilteret som 

sitter i et velkonstruert 3veis passivt 

høyttalersystem. 

Men vi sparer noe mer. Vi sparer 

effekt! Mye av jobben til det passive 

delefileret er jo å dempe lyden i særlig 

mellomtone og diskant slik at klangbalansen 

blir noenlunde lineær i forhold til 

den tungdrevne bassen. Og desto dypere 

du vil at høyttaleren skal gå, desto mer 

må det passive delefilteret dempe resten 

av frekvensområdet. Et passivt filter er 

altså en ekstrem effektsløser over betydelige 

deler av frekvensområdet. Og tør du 

påstå at en sølle motstand, som i enkelte 

tilfelle blir nesten glødende varm i sin 

anstrengelse for å dempe den lyden du 

har brukt så mye penger på å forsterke, 

ikke gjør noe galt med lydkvaliteten? 

AURUM 300 B 

Det Derrick Moss har gjort med sin 

aktive 6 kanals forsterker 300 B, er et 

Columbiegg. Dette selv om Derrick altså 

bor på øya Newfoundland i Canada,

området der Leif Eriksson satte opp 

sine små hus 500 år før Columbus og 

markedsførte det nye boligstrøket som 

Vinland! Et Columbi egg, en radikal 

løsning som egentlig er veldig logisk, er 

det å sette sammen 6 monoforsterkere. 

Og dette inkludert elektronisk delefiltre 

og innvendig kabling i et enkelt kabinett 

med en eneste inngang og kun 2x2 

høyttalerutganger. Hvorav den ene er 

dobbel med 4 pins XLR kontakt. 

Kabinettfasongen tilsvarer en 

mellomstor transistorforsterker med 

normalt stor aluminiums frontplate i 

standard 19 tommers bredde, men noe 

dypere enn bred. Vekten av det hele- 6 

monoforsterkere med aktive delefiltre- 

er meget moderate 32 kilo. Dette er 

imponerende nok om det var 6 transistorforsterkere, 

men nesten ubegripelig 

når Derrick Moss har valgt single-ended 

300B forsterkere for 2x mellomtone og 

diskantelement. Til bassen har han valgt 

en klasse D-forsterker på 2x100 watt. 

Heller ikke det særlig overbevisende 

da vi selv har valgt 600 watts 

monoforsterkere for å holde styr på 

den like store 10 tommers bassen på 

Responsene. Og Derrick gjør det ikke 

særlig mye enklere for seg selv ved 

å piffe opp de laveste tonenen for å 

skape en paddeflat frekvensgang ned 

til 20 Hz! 

Så hvordan kan dette være mulig? 

Og hvis det er mulig, hvorfor gjør ikke 

mange flere noe liknende? Ikke minst 

når konstruktøren også påstår at det 

hele er nesten vedlikeholdfritt med null 

biasjustering og en forventet levetid av 

alle rør på flere tiår ved normal bruk! 

Dette fordi han bare har tatt ut halvparten 

av potensialet i hvert rør som altså 

drives med bare 20 watt , noe som gir 5 

«Tør du påstå at en sølle motstand 

som blir nesten glødende varm, ikke 

gjør noe galt med lydkvaliteten?» 

watt uteffekt pr. forsterker. Men 5 watt 

i 8 ohm kan da ikke drive en kjøkkenhøyttaler 

engang!!??? 

Hvis man da ikke har en superffektiv 

hornhøyttaler som vil fylle hele stua... 

29

3 3 

30 

Integris Active 300 B 3-veis høyttaler 

Pyramidens 

hemmelighet 

2 av 3 elementer er fra Seas i Moss og 

mellomtonen har en driftseffektivitet nærmere 

100 dB. Og selv om dypbassen til 20 

Hz er usedvanlig, er den utrolig luftige Excel 

softdomen den største overraskelsen i disse 

tider med diamant-, beryllium- og rådyre 

bånddiskanter.

D et 

assymetrisk pyramideformede 

kabinettet , 110 cm på spikes, 

er svært solid med en formidabel 

tykk baffel på 10 cm (!) som er skråskåret 

for minimal refleksjon. Kabinettet 

heller dessuten 10 grader bakover 

for løpetidskorrigert plassering av de 3 

dynamiske elementene. Mye av hemmeligheten 

bak dette systemet, er den 

italienske 6 tommers mellomtonen som 

kommer fra B&C. Denne har en usedvanlig 

kraftig magnet sammen med et 

veldig lett, men ekstra stivet pappmembran, 

direkte festet til kurven a la B&W. 

Men med hele 98 db virkningsgrad i 

området 375Hz til snaue 2000 Hz i et 

lukket og dempet kabinett på 15 liter. 

Den lave øvre delefrekvensen ved 1800 

Hz er mildt sagt oppsiktvekkende med 

hensyn til den tommestore Excel domediskanten 

til Seas. 

SEAS I BUNN OG TOPP 

Dette er nettopp årsaken til at Derrick 

valgte en mer konvensjonell softdome 

i forhold til de ”nymotens” puppediskanter; 

fordi han med aktivt 24 db 

Linkwitz-Riley filter mener å kunne 

dele nesten 1000 hz lavere enn vanlig. 

Det pussige er at jeg for første gang 

fikk ørene opp for denne tilsynelatende 

tradisjonelle softdomen fra Seas så sent 

som i forrige blad da jeg testet den finske 

Penaudio høyttaleren. Og ble veldig 

overrasket over den kjappe og krispe 

gjengivelsen fra en softdome. Finnene 

fikk den til å fungere overraskende 

godt, og også Derrick mener at kun 

en stor, kostbar og særdeles kompleks 

bånddiskant kan fungere tilsvarende 

bra for å oppnå en like kjapp diskant 

som flekser først over 25 kHz, den høye 

resonnans frekvensen for denne softdomen. 

For optimal dynamisk kontrast 

valgte han en versjon uten magnetisk 

olje. 

”Jeg testet ut et titalls anerkjente 

diskanter fra hele verden, men valgte 

denne norske konstruksjonen på grunn 

av den overlegent naturlige klangfargen 

sammen med krispe, gnistrende 

transienter. Og ikke minst en sømløs 

overgang til mellomtonen”, forteller 

Derrick Moss. 

NATURLIG MATERIALE 

Men også basstonene blir pumpet ut av 

et nylig konstruert Seas element. Som 

mellomtonen er også denne med et 

stivet pappmembran, nå på 10 tommer. 

Derrick liker tydeligvis ”naturlige” 

materialer med det mange mener er 

en ”musikalsk” forvrengningsform. Og 

sammen med trimming av frekvensgangen 

fra bassforsterkeren, går bassen 

ifølge konstruktøren helt lineært ned til 

20 Hz i det 50 liter store lukkede kabinettet 

som er solid dempet og avstivet, 

og uten parallelle flater. 

”Dette aktive systemet kan levere dypere, 

strammere og mer volumiøs bass 

enn hva noe tilsvarende passivt system 

kan makte”, hevder Derrick Moss skråsikkert. 

Og målinger i et ”uendelig” rom 

med minus 3 db på 30 Hz, minus 6 på 

24Hz og minus 10 db på 20 Hz mer 

enn indikerer ekspesjonell linearitet i 

en vanlig stor stue som vil kunne forsterkende 

nivået av de laveste tonene. 

Det blir faktisk størrelsen på rommet 

og dermed den forsterkede resonnansen 

av dette som begrenser hørbarhetene 

av de absolutt laveste basstonene... 

Derrick opplyser videre at frekvensgangen 

av det aktive systemet er 

innenfor 1,5 db fra 40Hz til 20 kHz 

målt rett på aksen, og med et minimalt 

«Jeg valgte denne 

norske konstruksjonen 

på grunn 

av den overlegent 

naturlige klangfargen 

sammen med 

krispe, gnistrende 

transienter.» 

og helt jevn diskantfall i en uvanlig 

bred vinkel fra den akustisk optimale 

frontbaffelen. Derrick anbefaler forøvrig 

en plassering av høyttalerne som er 

midt mellom de to vanlige leire; de som 

foretrekker lytting vinkelrett på fronten, 

og de som mener det låter best når 

frontbaffelen er paralell med bakvegg. 

Selv foretrekker jeg den alternative 

versjon av det siste for å få minimal 

tidligerefleksjon fra sidevegg; nemlig å 

spisse høyttalerne mot hverandre slik 

at lydaksen treffer i forkant av sitteposisjon. 

Dette fungerte optimalt også 

på disse høyttalerene, men det hele er 

selvsagt avhengig av bl.a. størrelse og 

dempning av rommet. 

RASK OG ENKEL MONTERING 

Et komplett system med CD-spiller, 

forforsterker, rør effektforsterker og 

fullvoksne høyttalere, vil normalt kreve 

betydelig tid og sjauing til å spille noenlunde 

brukbart i et ukjent rom. Ikke 

minst må man regne med utprøving 

av litt ulike kabler – og selvfølgelig 

mindre justeringer av høyttalerplasseringer- 

for å kompensere særheter ved 

romakustikken. Dette aktive systemet 

fra Aurum er i utgangspunktet enda 

mye mer komplekst. 

Likevel tok det bare en halvtimes 

tid fra man begynte å bære inn ICA 

bæreposer med Cardas-kabler og de 4 

solide trekassene som beskyttet høyttalere, 

CD-spiller og forsterker, til alt 

var rigget. I tillegg hadde den svenske 

importøren med et spesiallaget rack 

som matcher systemet både akustisk og 

visuelt. 

Den enslige signalkabelen i systemet 

er selvfølgelig ubalansert da forsterkeren 

vitterlig er ”single ended”, selv om 

linjesignalet fra CD-riggen også leveres 

ekte balansert. Også de tre høyttalerkablene 

er spesiallaget av Cardas med 

4 pins XLR-kontakt for mellomtone og 

bass, mens basshøyttalerne er koblet 

med en av de mest solide terminaler 

vi har sett. Disse viktige detaljer inngir 

tillit. Likevel fikk vi problemer da de 

leverte kablene var for korte til sedvanlig 

høyttalerplassering ( den som er helt 

feil etter hi-fi bibelen men likevel låter 

best) slik at vi måtte ty til den erfaringsmessig 

”nest” beste høyttalerplassering 

i stua. 

5 wATT ER NOK? 

Før halvtimen var gått, kom det altså 

lys i 300 B rørene, og vi kunne forsiktig 

skru opp volumknappen på den meget 

funksjonelle fjernkontrollen. Denne ser 

ut som en litt sliten joggesko i lugubre 

farger, men er lett å betjene, har innebygget 

lys og gjør en masse operasjoner 

som volum, balanse. inngangsvelger, 

fase, all normal kontroll av spiller og 

mye annet. 

På første forsøk hadde vi en gjengivelse 

som i oppløsning, romopplevelse, 

generell transientgjengivelse, luftig 

diskant og homogen bass, var i referanseklassen. 

Og bassen gikk dypere 

enn selv 15 tommeren til B&W 801D. 

Klangbalansen var med første forsøk 

helt perfekt for de fleste studio-opptak 

med mindre grupper, men etter min 

mening litt ”lett” til typiske konsertopptak 

av symfoniorkester, opera og 

liknende. 

Men det viktigste; vi kunne utrolig 

nok spille så høyt som vi er vant til i 

dette relativt store rommet med stor 

takhøyde. Og dette uten å detektere den 

minst antydning til økende forvregning, 

hardhet eller stress som indikerer 

at vi nærmer oss hørbar klipping! 

5 watt er tydeligvis nok! 

31

3 3 

32 

Integris Active 300 B system, samlet vurdering 

Rørlyd? 

Frekvensgangen var totalt forskjellig 

fra den typiske forventningen om 

”pæreformet” klangbalanse med lite 

dypbass, en litt stor og svulmende mellombass, 

fyldig mellomtone og en noe 

tilbaketrukket og ”snill” topp. Totallyden 

av Aurum var nærmest det motsatte; en 

potent, men veldig kontrollert dypbass 

som oppleves helt lineær oppover ved 

sedvanlig høyttalerplassering. Og altså 

uten den vante ”boomen” rundt 50-70 Hz 

som er så vanlig med ulike bassrefleks 

høyttalere (95% av testede høyttalere 

er bassrefleks) at jeg regnet det som en 

konsekvens av rom og plassering nær 

sidevegg. Nå låt det stramt og lineært! 

LUFT OG ARTIKULASJON 

Mellombass og nedre mellomtone var 

så nær ”nøytralt” jeg tror det er mulig 

å komme, men stemmene var en liten 

tanke slankere, men med tilstrekkelig 

kraft i grunntoneområdet, til at de 

hørtes troverdig ut. Derimot var det 

langt mer luft og artikulasjon på stemmene 

enn jeg er vant til. Jeg er ekstremt 

allergisk for å få metallisk snerr på 

stemmebåndet, og godtar av den grunn 

en smule ”brun sminke” for å unngå 

dette. Men her var det altså veldig luftig, 

nesten lyst oppover, men absolutt uten 

antydning til mekanisk eller elektronisk 

snerr. Stemmekvaliteten var tross denne 

luftigere klangen så absolutt organisk. 

Og selvfølgelig ble da også overtonestrukturen 

enda tydeligere og med tydeligere 

”rasp” enn mange av de bedre 

high-end anlegg jeg har hørt- og likt. 

Det var også helt forbløffende hvordan 

de fleste brukbare opptak avslørte 

dyktig håndverk både fra komponist, 

dirigent og opptakstekniker ved en 

fremragende klangelig balanse. Når det 

enkelte ganger ble en smule naturlig 

aggressivt oppover, og da ofte friskere 

enn på ”snillere” systemer, så balanserte 

dypbassen dette med en forsiktig 

markering helt nederst slik at summen 

av klanger gjenvant balansen. 

Likevel var det den utrolige gjennomsiktigheten 

som både skyldes en nøytral 

klangbalanse, men vel så mye en hittill 

nærmest uhørt oppløsning, som forbløffet 

mest. Hvis dette skal minne om rør, må 

det heller være på grunn av den lettflytende 

klangkarakteren som uten motstand 

synes å kile deg bak ørene. Eller den 

sprudlende mikrodynamikken med superkrispe 

transienter. Hvor mye av denne 

herligheten skyldes 300B røret, og hvor 

mye kan man takke Mossebedriften SEAS 

for? Eller er det den aktive delingen som 

gjør at diskanten fungere optimalt lenger 

ned i mellomtonen enn vanlig? 

Utrolig nok kunne vi altså spille mer enn høyt nok med dette 

systemet tross forventninger (les fordommer) om det motsatte. 

Men dette var ikke det eneste som overrasket i forhold til såkalte 

velfunderte antagelser... 

IKKE FEIG 

Og når det gjelder mellomtonen; på 

samme måte som hos B&W 801D, så 

opplevde jeg en liten antydning til 

klangmessig farging i øverste del av 

mellomtonens område, altså ved ca. 1500 

Hz. Jeg vet at dette området er noenlunde 

sammenfallende med en naturlig 

resonnans i min stue. For å dempe denne 

smule ujevnhet ( Om da ikke de fleste 

andre er litt feige i overgangen) i et ellers 

særdeles homogent og bredt frekvensområde, 

flyttet jeg høyttalerne bakover 

et par titalls centimeter. Resultatet var 

en litt mindre ”dramatisk” presentasjon 

av artister på typiske studioopptak, men 

samtidig en anelse mer homogen og 

naturlig gjengivelse av stort orkester i 

en konsertsal hvor man opplevde å sitte 

langt fremme, men ikke med ørene kloss 

inntil instrumentene. 

Og når vi snakker om konsertsal; vi 

«Vi har bare 

hørt referanseanlegget 

med den 

halv million dyre 

riggen fra Esoteric 

som mer stor- 

slagen og flott.» 

har bare hørt referanseanlegget med DP, 

B&W, Valhalla kabler og den halv million 

dyre riggen fra Teac/Esoteric som mer 

storslagen og flott enn den gåsehudfremkallende 

romopplevelsen vi fikk med 

dette betydelig rimeligere systemet. Og 

vi lurer likevel på om ikke dette systemet 

er ”riktigere”. I hvert fall evnet Aurum å 

skille ulike opptak og innspillinger på en 

noe mer nyansert måte. Og det rytmiske 

drivet, en liten men viktig detalj, er utvilsomt 

bedre på Aurumsystemet enn på 

nesten all annet vi har hørt. 

KONKLUSJON 

Det er en fest å være hi-fi journalist og 

musikkelsker når det nesten fra løse 

luften dukker opp et så ekstremt vellydende 

og så spennende teknisk fundert 

musikkanlegg som dette Aurum Integris. 

Vi kastet da også raskt om på alle 

planer for denne utgaven av Fidelity 

for å presentere Aurum slik vi synes 

anlegget og leserne fortjener... 

For dette er noe av det beste, kanskje 

DET beste, vi har hørt i den samme, 

gamle stua i dette årtusen. 

Den rådyre Esoteric-en sammen med 

resten av referanseanlegget var kanskje 

enda mer storslagent, men også en 

smule pompøst, mens den komplette 

Audio Research riggen hadde enda mer 

kropp men med detaljer krispe som 

cornflakes. Men Aurum er generelt mer 

potent over det hele inkludert en frisk 

og freidig rytmisk fremdrift med skikkelig 

dypbass, og med en uovertruffen 

fokus på artistene inne i den holografiske 

rammen. 

Om prisen fremdeles synes høy, så 

er den etter vår mening likevel meget 

moderat i forhold til hva man får igjen. 

Aurum Integris er faktisk et typisk ”best 

buy” i high-end klassen! Men det må 

selvfølgelig innrømmes at det svir litt 

ekstra når alle komponenter må kjøpes 

samtidig. Men selv om Aurum er tenkt- 

og her beskrevet- som et komplett system, 

så er det likevel fullt mulig å kjøpe 

CD-spiller med RIAA og Pre og det 

aktive høyttalersystemet i to omganger. 

Og mens forsterker/høyttaler pakken 

nok kan virke som den mest interessante 

biten, så opplever vi til vår forundring 

at CD-systemet med forforsterker kan 

revitalisere eksisterende anlegg med 

mange av de positive attributter vi her 

har beskrevet. Men dette skal vi komme 

tilbake til i et senere Fidelity. 

Oj, det hadde jeg helt glemt; selv om 

dette anlegget er glimrende til stor og 

kompleks musikk med mange aktører, 

er det om mulig enda bedre til små 

grupper i gode studioopptak. Hør bare 

Radka Toneff i Grieghallen. Gåsehud! 

Fryd deg og engasjer deg over Dali-plata 

med blandt annet ”The Coal Train” 

(Stimela ) av Hugh Masekela. Hør hvordan 

den rytmiske fremdriften får kulltoget 

til å gå raskere og indignasjonen 

til å pulsere fortere! Og kjenn ånden fra 

Erick Bib á capella når han holder hele 

verden i sine hender. Vi holder pusten! 

Nærmere denne sympatiske svensk/ 

amerikaneren har vi aldri vært... 

Kanadiske Derrick Moss fra Norrøne 

Vinland har med sin lille stab (3 

mann) klart å skape et totalsystem som 

utvilsomt er noe av det mest spennende 

som er tenkt ut, enda så logisk og 

selvfølgelig de tekniske løsningene kan 

synes i etterkant. Men om det hele er 

bygget på velkjent, ja til dels urgammel 

teknologi, så er summen av de mange 

gode løsningene nærmest grensesprengende 

når det gjelder lydkvalitetet til 

hjemmebruk også i 2008. 

Et Columbi egg!

Pris: CD-spiller med komplett 

pre og RIAA ca. kr.100.000 

6 kanals rør/transistorforsterker, aktiv 

deling og 3 veis høyttaler: ca. kr 250.00 

Importør i Skandinavia: Xlnt sound 

Forhandler i Sverige: AudioConcept 

33

3 3 

34 

Andre meninger? 

Perfekt synergi 

Hvor mange hundre tusen kroner og hvor mange tusen 

timers prøving og feiling må du spandere for å komme 

i nærheten av lyden på dette komplette anlegget, spør 

Jan Myrvold i sin ”second opinion”. 


E tter 

å ha notert ned sine opplevelser 

med en lang lyttesesjon 

med det komplette Aurum- 

anlegget i kjente lokaler og med 

mange velkjenete innspillinger, ringer 

Jan Myrvold dagen etter og beklager at 

han ikke hadde vært ENDA mer positiv 

i sine betraktninger. For etter å ha 

hørt de samme platene i eget oppsett, 

et oppsett han faktisk er veldig stolt 

av, opplever han Aurumanlegget som 

enda mer oppløst, dynamisk og med 

en forbløffende naturlig klangbalanse 

og overtonestruktur. Men rapporten 

kan uansett ikke bli særlig mer positiv 

den, så her kommer den i original 

versjon: 

–Her er først og fremst en nærmest 

perfekt klangelig balanse i det hele, – 

åpner han sine betrakninger. ”Men det 

er også bemerkelsesverdig at frekvensfløyene 

er noe mer utstrakt både i topp 

og bunn, men alltid slik at en uventet 

krisphet helt øverst blir balansert av en 

Men samtidig er han i begynnelsen 

av sesjonen litt reservert. 

Han var også tilstede da 

anlegget ankom, og opplevde enda litt 

mer trøkk og moro i presensområdet 

ved første oppstilling. Siden sist har redaktøren 

trukket høyttalerene en smule 

bakover og mer vinklet innover for å 

skape, etter dennes mening, en mer 

homogen klangbalanse bedre egnet til å 

gi den nødvendige kraften og storheten 

til et stort symfoniorkester. 

”Er det simpelthen blitt litt for SIVILI- 

SERT”, undrer han. Før han også medgir 

at han aldri før har hørt maken til troverdighet 

med en aldelse gåsehudsskapende 

gjengivelse av operaen Turandot. 

Og Griegs A-moll konsert fra mesterens 

egen konsertsal som gjengis på plate 

med nifs naurtrohet. Anders mener at 

han han lett HØRER at opptaket er gjort 

i Grieghallen, et konsertlokale flere av 

oss kjenner ut og inn. ”En fantastisk 

tidligere nærmest uhørlig dypbass en 

oktav lavere enn vanlig.” 

Jan påpeker videre de ekstremt rene 

transientene mot den kullsorte bakgrunnen. 

Og det særdelese storslagne 

og tydelige 3D effekten og dybdperspektivet. 

Likevel er det tranparansen i 

lydebildet, denne gjennomsiktigheten 

oppover på grunn av ekstrem oppløsning, 

og som hele tiden blir balansert 

med solid substans i grunntoneområdet, 

som nesten sjokkerer med særdeles 

troverdig stemme- og instrumentklang. 

Han tror knapt sine ører da vi spiller 

RCA-opptak av Puccini-operaer fra 50 

tallet, og dette vel og merke fra standard 

16 bits CD-standard. ”Hvor mye lenger 

er vi kommet på 50 år”, undrer han, men 

tar seg fort inn når han innser at han 

nyss har hørt en naturtrohet i disse opptakene 

som langt overgår det teknikerene 

selv hørte på sine monitoranlegg. 

Etter litt tid opplever Jan at Aurumanlegget 

har en fantastisk evne til å 

Skyhøy Fidelity! 

–Her er både en superlett og luftig klangbalanse kombinert med stålkontroll, 

uansett hvor høyt vi spiller, noterer Anders Rosness på blokka. 


konsertopplevelse i heimen”, mener han, 

men påpeker også at kombinasjonen 

av DP A-1 eller EC Nemo sammen med 

B&W 801D eller Respons har minst like 

mye av denne grandiose klangen. 

Men når det gjelder opptak med 

Radka Toneff fra samme konsertsal, 

er han enig om at vi aldri tidligere har 

hørt maken til transparens, klarhet og 

med et storslagent flygel med attakk 

og naturlig klang fra topp til tå. Og 

altså med strålende naturlig rom og 

stemmekvalitet. ”For en oppløsning! 

Alt annet blir som å se film på VHS i 

disse Blu-ray tider”, mener Anders. Han 

bemerker også den tilsynelatende kontrasterende 

opplevelse av rå oppløsning 

trekke frem solister som tredimensjonalt 

blir stående foran orkesteret som 

med en antydning av spotlight, men 

uten at helhetene og homogeniteten 

forrykkes. Dog en effekt som kunne 

ødelegge litt av homogeniteten i lydbildet. 

Men på et opptak med Andsnes 

fra Grieghallen, et opptak som vi i 

mange år har opplevd som lydteknisk 

seigt og sirumpa, det opplever Jan nå 

som ekstremt dynamisk og rytmisk 

drivende samtidig som den dynamiske 

kontrollen av piano og stort orkester er 

formidabel. 

”Her har konstruktøren lykkes over 

all forventning med å skape et komplett 

MUSIKKanlegg hvor enkeltkomponentene 

jobber i perfekt harmoni 

med hverandre. Det skulle vært moro 

å vite hvor mange hundretusen kroner 

og hvor mange tusen lyttetimer, trasking 

gatalangs og sjauing man sparer 

ved å velge et så vellykket totalskonsept 

som dette”, undres Jan Myrvold til slutt. 

og gnistrende transientgjengivelse med 

ro, orden og avslappet musikalitet. Og 

stålkontroll!? Og fabelaktig stort og presist 

tegnet akustisk rom. Og ekstremt 

dyp bass som aldri bråker unødvendig. 

Og... 

”Dette er IKKE et anlegg for hi-fi 

«For en oppløsning! Alt annet blir som 

å se film på VHS i disse Blu-ray tider.» 

friker, men for musikkelskere. Tross 

mange penger virker prisen nærmest 

moderat. Aurum er en fantastisk synergi 

av spennende teknikk som likevel 

spiller annenfiolin i forhold til totalinntrykket 

som bare handler om musikk, 

musikk og musikk.” mener Anders; som 

likevel ikke kan dy seg for å bemerke at 

han aldri før har hørt en Seas-diskant 

spille så glitrende bra... 3

36 

JC2

3 3 

38 

High-End messe i Stockholm 

Tårnhøye ambisjoner 

Den årlige Gignos-messen var denne gangen flyttet fra et sentralt luksushotell til 

Kista Science Tower i utkanten av Stockholm. Her var mange godbiter for oss dedikerte 

high-endere, men hvor mange musikkelskere blir hekta på god lyd på en slik messe? 

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH 

Kista Science Tower 

fotografert etter 4 pils 

på en av de mange 

restaurantene i senteret.

Pioneer satser super highend med sin imponerende TAD-høyttaler. 

J 

eg hadde akkurat opplevd 

livekonsert med norske Knut 

Reiersrud ved utstillingen til 

Kirkelig Kulturverksted og 

hadde passert broen fra den 

ene delen av Kista utstillingsområde til 

den andre, da jeg hørte den umiskjennelige 

klangen og dynamikken fra et 

”live” flygel. Jeg gledet meg til enda en 

konsert, men fant bare et par aluminium 

stativhøyttalere fra engelske 

Addington Music Research (men med 

God norgesreklame i Stockholm med Kirkelig Kulturverksted og Knut Reiersrud. 

tysk konstruktør) med en 6-8 tommers 

bass og en bånddiskant. 

NOSTALGI? 

Siden jeg nå var rundlurt, var det 

betryggende å få oppgitt prisen av den 

svenske importøren Transient Design 

til nærmere hundre tusen kroner og 

med kostbar elektronikk og CD-spiller 

i tillegg. Utseendet var også bare sånn 

passe. Men total mangel på bokslyd og 

gnistrende dynamikk- pluss en nøytral 

Også rimelige vinylspillere dukker opp på markedet. 

Levende lyd fra aluminiumskabinettet 

til 

engelske AMR. 

klangbalanse – gav hjernen alle de 

”riktige” signalene om live musikk. Og 

forble under garantert ukontrollerbare 

forhold den største overraskelsen på 

messa. Dette tross skandinaviapremiere 

av minst 2 super high-end høyttalere til 

mange hundre tusen kroner- stykket! 

Om da ikke verdens første ”stereo” 

sveivegrammfon med to armer som 

sporer 78-plata med en viss ”regulerbar” 

forsinkelse mellom signalene var 

en enda større overraskelse? 

39

3 3 

40 


Bo Hansson med nypatenterte høyttalerelementer. 

Horn, rør og vinyl! Glimrende lyd til moderat pris om du godtar litt 60-talls design. 

Den rimeligste tangentialarm vi har 

sett og hørt: SEK 5000,- fra Bo. 

Bo Hansson sverger til tykk betong for å dempe 

ressonanser.

Robert Skogsberg og svenskene generelt 

har utmerket selvironi til sin kjære hobby! 

Men her er i Sverige uansett en notstalgisk 

trend som peker tilbake til 60-70 tallet 

både når det gjelder utseende og konstruksjonsprinsipper. 

Et eksempel på dette er sagnomsuste 

Bo Hansson som hadde et av de største 

rommene på messen og som viste frem 

3-4 ulike systemer som alle var basert på 

kjente og kjære prisipper og teorier som 

vinyl (og med en råbillig tangentialarm!), 

rør og lettdrevne høyttalere av ulike effekteffektive 

konstruksjonsprinsipper som 

inkludere både horn og uendelig baffel. 

Bo Hansson er forøvrig mannen bak de 

kjente Rauna-høyttalerne som med sitt 

betongkabinett og et utseende som minner 

om luftepipen på en båt, solgte i bøtter 

og spann for noen år siden. Noen av våre 

lesere som har dem fremdeles? 

OPUS 3 

Bo Hanson var også halvdelen av stifterne 

bak det kjente platemerket Opus 3 som 

idag eies og drives av Jan Eric Persson. 

Men mest kjent er kanskje Bo Hanson 

for sitt hjemmeanlegg hvor han har saget 

opp gulvet i stua for å la basslyden gå via 

de store hornkonstruksjonene i kjelleren. 

Entusiast! 

Når dette skrives, har det forøvrig vært 

betydelig interessen på norske nettsider 

for en annen svensk hi-fi nostalgiker, dr. 

Roger Sperrling, som nå har slått seg ned 

i Norge med et bredt tilbud av hornhøyttalere, 

platespillere og andre hi-fi produkter 

med mer enn en anelse sniff av de 

hi-fi glade 60-årene. Det er også lagt ut en 

frodig presentasjon på hifi-sentralen.no, 

opprinnelig fra Lyd & Bilde. (Jeg leste den 

med betydelig engasjement og interesse 

da jeg selv hadde skrevet den, men uten å 

huske et ord...) 

Det svenske high-end markedet skiller 

seg forøvrig fra det norske ved at nesten 

alt går via offisielle importører, mens 

butikkene i Norge i betydelig større grad 

importerer selv. Dermed er det enda vanskeligere 

for oss nordmenn å orientere oss 

i markedet. Vi er derfor er helt avhengig 

av hi-fi messer (og selvsagt magasiner) for 

å holde oss rimelig oppdateret. Så møtte 

vi også mange nordmenn- og dansker – i 

Stockholm. 

Litt pussig er det forøvrig at svenskene 

ser ut til å kunne holde prisene på omtrent 

samme nivå via to ledd. Og i Sverige finnes 

det langt flere små og mellomstore 

butikker med et ganske bredt sortiment. 

SONUS SYMPHONIC? 

En av disse er Stockholmsbutikken Audio 

Concept som konsekvent har imponert 

oss med usedvanlig god lyd og helt utsøkte 

produkter på de mange messene vi 

sammen har frekventert. Denne gangen 

var det en vellykket kombinasjon av Leben 

og Sonus faber som gav topp lyd når Robert 

Grubbestad laget ønskekonsert med 

de besøkendes egen favorittmusikk. 

Robert Skogsberg med pseudo stereo i 78 shellac. 

Å oppleve den siste highend høyttaleren fra KEF, er som å se en moderne jetjager i forhold til 

en dobbeltdekker. 

41

3 3 

42 


Norske Roar Moen med første visning av Patos 

Symphonic-serien i ny, lekker innpakkning. 

Messens vakreste forsterker. 

Kolleger fra High Fidelity med salg på glimrende 

testplater. 

Ønskekonsert med Robert Grubbestad. 

Et fint bilde – for lydens skyld. 

Krell med iPod-spiller! 

Det er også alltid gøy å oppsøke 

standen til skandinavias største highend 

importør, Audionord, som med 

sine Krell, Audio Research, Wilson og 

andre high-end merkevarer alltid har 

spennende lyd å tilby. Denne gangen 

var likevel det mest spennende en Krell 

MP-3 spiller(!) hvor man hadde tatt 

ut signalet før det ble ødelagt av den 

sedvanlige masseproduserte kretsløsningen. 

Og det låt da også uventet godt 

så lenge musikken ikke var altfor kompleks. 

Og blide Bjørn Wieman minnet 

oss på hvor dårlig lyd det opprinnelig 

var på kasettspilleren før hi-fi bransjen 

begynte å videreutvikle dette diktafonformatet 

til seriøs hi-fi. 

Forøvrig savnet vi flere svenske importører 

som av plassproblemer ikke 

var med på denne årlige high-end messa, 

mens overraskende mange norske 

importører hadde tatt veien over Kjølen 

for å vise frem sine greier. Slik hadde 

det seg at vi måtte til ”utlandet” for å 

ta en titt på de nye Patos Symphonic 

høyttalerene til Roar Moen. Med bare 

en forsiktig økning av prisen leveres nå 

high-end serien i rålekre kabinetter helt 

på høyde med de aller flotteste, men 

skremmende like utseendet til nettopp 

merkevaren Sonus faber. Kabinettene 

er produsert i Kina mens elementer og 

delefiltre blir montert av konstruktøren 

selv i Kristiansand. 

TÅRNHøY 

På Kista var det mer enn 50 utstillere, 

og nærmere 5000 besøkende over 3 

dager. Og med et bredt utbud av vinyl 

og CD-plater til gunstige messepriser. 

(Selv kjøpte jeg en masse gode opptak 

fra 60-årene (!) som er omtalt andre 

steder i bladet.) 

Her var også den første visning i 

Skandinavia av noen av verdens kanskje 

vakreste og beste high-end høyttalere 

fra Kef (Muon) og Pioneer (TAD). 

Dessverre er prisene på super high-end 

iferd må å sprenge alle grenser, og kan 

like mye skremme bort potensialle kjøpere 

som ønsker å forbedre sitt gamle 

Tandberg eller B&O anlegg, som å skape 

ny interesse. Problemet med slik messer 

(og magasiner som Fidelity for den saks 

skyld!) er simpelthen at det blir en happening 

for de allerede helfrelste, mens 

den viktige rekrutteringen av musikkinteresserte 

i mindre grad blir realisert. 

Men med 28 restauranter og 5 kafeer 

rett rundt hjørnet for denne todelte hifi 

utstillingen ved en av Sveriges største 

kjøpesentre, kunne nok også mor og 

barn bli lokket med på en utflukt til 

Kista Scenice Tower. Honnør til Gignos 

Audio som prøver å tenke litt nytt 

og ikke ureflektert leier seg inn på et 

trangt og dyrt hotell. 

Denne gangen var det, i det minste, 

tårnhøye ambisjoner på Kista! 3

3 3 

44 

Hegel H-4A 2x250 watt effektforsterker: 

Best i Japan 

Den største lydmotoren til Bent Holther ble nylig kåret til årets beste i 

sin klasse av japans største hi-fi blad. Men liker vi japansk lyd i Norge? 

Tja, innrømmer konstruktøren og skaper derfor en litt mørkere variant 

tilpasset europeiske ører. Best i Norge? 


Mens Electrocompaniet 

og Dynamic Precisison 

har fått masse 

skryt og oppmerksomhet 

av de norske 

hi-fi bladene, har de kinaproduserte 

forsterkerne til Bent Holter ikke helt 

hatt den samme super high-end statusen. 

Dette til tross for flott design, 

glimrende byggkvalitet og veldig 

bra spesifikasjoner i forhold til den 

moderate prisen. Litt av forklaringen 

er at både EC og DP leverer en fyldig 

Bent Holther med bevis 

på at Hegel H4A er ”Årets 

forsterker 2007” i Japan. 

klangbalanse som enkelte velger å 

sammenlikne med typisk rørlyd, 

mens den typiske Hegellyden normalt 

er en litt lysere og lettere o-lyd. Selv 

om her er en flott dypbass som er 

strammere enn det meste , er her litt 

mindre imponatorslam i grunntoneområdet 

enn disse. 

STEPSTONE 

At undertegnede er en varm tilhenger 

av en generelt fyldig klangbalanse, har 

vel enkelte fått med seg. Og selv om jeg 

forsøker å unngå at personlige subjektive 

oppfatninger skal dominere en 

omtale, så er det vel ikke til å unngå at 

ren synsing vil fargelegge en test. 

Det var først da Hegel kom med en 

ny integrert forsterker for drøye året 

siden, at jeg ikke bare var velvillig til 

Hegels utvilsomt mange gode sider, 

men også ble skikkelig begeistret. For 

her var en kraftig 200 watts integrert 

løsning med god forforsterkerdel og en 

dynamisk og ganske frodig klangbalanse; 

en opplagt brobygger til ekte high-

end. Til en pris av under tyve tusen og 

lett tilgjengelig i de mange butikkene 

til Hi-Fi Center kjeden, var dette et 

veldig bra alternativ til Electrocompaniet 

ECI 5 og Krell KAV 400 som begge 

koster mer. Min hovedtest ble bekreftet 

– og forsterket- av uventet panegyriske 

gledesutbrudd fra rørfriken Håkon 

Rognlien i sin second opinion. 

HEGEL 10 ÅR 

Ved inngangen til 10 års jubileet for 

Hegel, introduserer så Bent Holther en 

ny norsk versjon av sitt flaggskip H-4A 

hvor han ved bruk av mosFets i drivertrinnet 

forsiktig har trimmet klangbalansen 

mot det varme. Da det samtidig 

tikket inn meldinger fra Japan om at 

Hegel H-4A var kåret til Årets forsterker, 

var det spennende å finne ut om dette 

var samme modell som den jeg skulle få. 

Men det var det altså ikke; i Japan 

er det ingen som ønsker noe varmere 

lydbilde, de VIL ha lyden litt kjølig 

pastellfarvet og minimalistisk. Forskjellen 

i smak er såpass markant at de fleste 

japanske produsenter ofte lager egne 

versjoner til det europeiske markedet. I 

USA er skillet like mye mellom østkysten 

med europeiske lydbilder og vestkysten 

som vil ha det tøffere i bassen og 

tydeligere i mellomtonen . Så nøytral 

klangbalanse og hva nå det måtte være 

er ikke bare en tilfeldig personlige greie, 

det er faktisk kulturelt betinget. 

SOUND OF NORwAY 

Jeg hadde helt glemt hvor stor, tung og 

utrolig lekker dette flaggskipet til Hegel 

45

3 3 

46 

Hegel H-4A 2x250 watt effektforsterker: 

egentlig er. Da jeg bar bort min egen 

referanse, Dynamic Precision A-1 S, 

ble jo DP nesten en puslete lettvekter i 

forhold. Så uventet mye større, særlig i 

lengden, og så elegant i uttrykket som 

Hegel fremstår i stua. Så har Holther 

også mottatt den norske Designprisen... 

Men så var det lyden da... 

Jeg hadde ikke før plassert Hegel i 

referanseanlegget, før det dukket opp 

en CD-spiller (Aurum) som jeg måtte 

finne litt mer ut av da den låt så utrolig 

bra i det komplette Aurum Integris 

oppsettet. Men hvordan fungerte den 

komplette CD/pre riggen i andre systemer? 

Aldeles fremragende, takk; noe 

av det beste jeg har hørt i finstua. Men 

poenget er at jeg i farten fullstendig 

glemte at jeg akkurat hadde erstattet 

min referanseforsterker med en tilsvarende 

kraftig sak fra Hegel til langt 

under halve prisen. Og det uten at jeg i 

første omgang reagerte... 

Det syntes derfor temmelig klart 

at Hegel neppe kunne være MYE 

dårligere enn de sedvanlige referanseforsterkerene 

DP A-1s og EC NEMO, 

Quad erat demonstrandum. Og siden 

jeg uforvarende trodde jeg spilte på 

DP, var det naturlig å fortsette denne 

evaluering med trofaste DP A-1s som 

sammenlikningsgrunnlag... 

LYSERE KLANG 

Klangkarakteren er den største forskjellen 

mellom disse forsterkerne. Og 

heller ikke denne forskjellen er særlig 

dramatisk. Hegel H-4A går minst 

like dypt og har glimrende kontroll 

nedover. Men i grunntoneområdet, en 

oktav eller to høyere, er det litt mer 

dynamisk kraft og tyngde i den dobbelt 

så dyre rasehesten til Leif Ernstsen. 

Allerede dette skaper en viss opplevelse 

av varme og kropp på A-1, men ingen 

vil kunne hevde at her mangler noe 

som helst hos Hegel. Hegel oppleves 

altså litt lysere, men slett ikke kald og 

klinisk. Istedenfor en typisk a-lyd, kan 

vi altså snakke om en typisk o-lyd med 

fokus litt høyere i mellomtonen. 

Derfor er Hegel klart mer luftig og 

åpen oppover, og med en tydeligere 

overtonestruktur som oppleves fenomenalt 

ren og oppløst. Sammen med de i 

toppen litt forsiktige Respons Grande 

Dimension, vil nok mange foretrekke 

den særdeles søte og forførende diskanten 

hos Hegel. Og her er ingen spor av 

ubehagelige forvregningsfenomener, 

men bare masser av luft og myriader av 

komplekse mikrodetaljer. A-1 forbløffer 

riktignok med en utrolig glatthet 

og mangel på den minste antydning til 

kornstruktur; detaljene liksom smelter 

sammen til et organisk hele, mens 

Hegel bare er ekstremt finkornet. 

SER LYSET 

Selv denne ulikheten kan man tenke 

seg reduseres ytterligere ved lengere 

innspillingstid. Uansett er DP nesten 

røraktig i sin forsiktige avrulling oppover, 

mens Hegel ufortrødent funkler og 

gnistrer med stø kurs mot lysbølgene. 

Jeg opplever (les antar og tror) likevel 

at DP har enda mindre forvrengning 

oppover, men kan bli lurt av at Leif 

Ernstsen har gjemt en smule forvregningsfenomener 

under teppet (men 

målingene tyder på noe annet). Men 

her er heller her ingen opplevelse av 

stress, klirr og annen støy hos Hegel 

selv om hele området er bedre opplyst. 

Så det koker antagelig ned til hva som 

matcher best til romakustikk og eksisterende 

utstyr. 

Dynamisk og holografisk er det 

faktisk heller ikke så mye som skiller, 

heller ikke opplevelsen av krefter i 

tillegg til den udefinerte opplevelsen 

av tyngde og storhet av lydbildet. Dette 

til tross for at begge våre referanser DP 

og EC har usedvanlig solid grunnfun- 

«Våger jeg også 

å kalle klangbalansen 

ganske så 

nøytral, selv med 

norske high-end 

ører?» 

dament som gjør at artister og instrumenter 

oppleves nesten fysisk tilstede. 

Men også Hegel er helt klart solid 

plantet midt i high-end land, og med en 

oppløsning som er betydelig høyere og 

med hørbart mindre forvrengning enn 

for eksempel den rimeligere Parasound 

Halo 250 watter som er vår favoritt i 

grenseomådet mot ekte high-end. 

Faktisk ble jeg såpass facinert av den 

glitrende diskanten, at jeg begynte å bli 

nysgjerrig på hvordan Årets forsterker 

i Japan ville oppleves i forhold. 

Siden både CD-spillere, høyttalere og 

kabler generelt er blitt tydelig mørkere 

(mindre klirr?) de siste par årene, er det 

muligens ikke lenger like kritisk med 

hensyn til varme og kropp i typiske 

transistorkonstruksjoner? Bent Holthe 

har i denne siste kreasjonen uansett 

ikke prøvd å lage en lydmessig margarinversjon 

av rør, men har valgt bare en 

forsiktig justering mot det klangideal 

som mange av oss vil hevde er typisk 

norsk eller skandinavisk. 

RAFFINERT PASTELL 

Det viste seg at det ikke var særlig 

vanskelig å høre forskjeller mellom Hegel 

H4A og andre norske topptestede 

produkter som Dynamic Precision A-1s 

og til en viss grad Electrocompaniet 

NEMO, sistnevnte lydmessig nærmere 

DP i klangbalansen enn de fleste synes 

å tro. Jeg er altså rimelig trygg på de 

objektive kriterier for lydsforskjeller 

mellom disse produktene, men er en 

smule mer i tvil om tolkningen av disse 

parametre. Hadde jeg vært enda mer 

positiv om Hegel hadde kostet mer 

enn dobbelt så mye? Ville jeg da heller 

omtalt NEMO som litt for feit i mellombassen 

og DP i forhold noe tilbaketrukket 

og mørk oppover? 

Etterhvert begynte den særdeles 

oppløste lyden på Hegel også minne 

meg om en av de mest transparente 

effektforsterker jeg har hørt, den tyske 

ASR med batteridrift. Siden jeg ikke 

har hørt denne på lang tid, kan jeg 

ikke sikkert si hvor stor den eventuelle 

kvalitetesforskjellen kan være, men lydkarakteren 

opplever jeg i hvert fall som 

temmelig lik. Og ASR er en av de bedre 

forsterkere på andre siden av hundretusen 

kroner selv om gjennomsiktigheten 

og den generelle oppløsningen er mer 

påtagelig enn trøkket helt nederst. 

KONKLUSJON 

Hegel H4A er uansett det aller beste 

kjøpet av disse renspikka high-end 

produktene fra Norge og Tyskland. Om 

du da ikke er avhengig av de ekstra 

kreftene til Electrocompaniet eller 

er blitt hekta på det enorme trøkket 

nederst når det gjelder DP. Eller den 

ultraraffinert oppløsningen til ASR. 

Men i det minste Electrocompaniet og 

Dynamic Precisison har modeller som 

er nærmere flaggskipet til Hegel i pris, 

uten at de positive egenskaper forandrer 

seg særlig dramatisk. 

Uansett så står denne kraftige og 

solide forsterkeren fra Hegel meget 

tungt på egne dempeføtter og anbefales 

uten nøling som et glimrende kjøp som 

vil fungere optimalt i de fleste highend 

anlegg. Og det uten tvilsomme 

imponatorfaktorer; bare en homogen 

og bredbåndet frekvensgang med flott 

dynamikk og en livsbejaende diskant. 

Og med tilstrekkelig krefter til det aller 

meste. Virkelig et bestekjøp! 

Våger jeg også å kalle klangbalansen 

ganske så nøytral, selv med norske 

high-end ører? 3 

Pris: kr 39.000 

Forhandler: 

Hi-Fi Center Kjeden A/S

3 3 

48 

Electrocompaniet ECI 5 integrert to-kanal stereoforsterker og ECC 1 CD avspiller 

Da nyheten om at selve 

flaggskipet i norsk hifiindustri 

var solgt til en for 

allmuen ukjent herre med 

navn Mikael Dreggevik og 

hans offshoreorienterte West Control 

var det mange som spådde merkevaren 

Electrocompaniet rett vest. Ikke 

bare i geografisk forstand. 

Alle dystre spådommer er så langt 

definitivt gjort til skamme. EC virker 

større, sterkere og sunnere enn noen 

gang, og har gjenopprettet bred 

distribusjon rundt om i verden. Med 

den integrerte forsterkeren ECI 5 og 

den helt nye CD avspilleren ECC 1skal 

nye kundesegment erobres. Dette 

er produkter som skal fylle gapet 

mellom firmaets billigste produkter 

i Prelude-line og den påkostede og 

feirede Classic-line. Kanskje er det vitterlig 

noe i det gamle munnhellet om 

at vest er best? 

NY KLASSE 

CD-avspilleren ECC 1 hører som 

nevnt hjemme Electrocompaniets 

prismessige mellomklasse. Altså be- 

tydelig dyrere enn Prelude-spilleren, 

og ditto billigere enn “klassikeren” 

EMC 1. Rent utseendemessig er den 

overveiende arvelig belastet fra sistnevnte. 

Umiddelbart ser vi at den er 

noen centimeter lavere enn storebror, 

samtidig som vi også kan konstatere 

at den i likhet med lillebror fra førstnevnte 

klasse ikke er toppmatet, men 

fores via skuffmekanisme. Ellers ser 

alt likt ut. Velkjent svart akryl og betjeningspanel 

av fire blanke messingknapper 

ryddig arrangert og plassert 

mot høyre side. Klassisk Electrocompaniet. 

Like så den koboltblå displaygrafikken 

i navigasjonsvinduet. 

Selve drivverket er modifisert med 

et antivibrasjonssystem videreutviklet 

fra det vi finner i en dyrere EMC 

1. ECC 1 er en ren CD avspiller, og 

forholder seg til sedvanlig red book 

standarder. Altså kan den ikke spille 

SACD eller noen av de andre høyoppløsningsformatene. 

D/A-konverteren 

inneholder aller nyeste 24bit/192kHz 

teknologi fra Cirrus Logic. Ferdig 

omvandlet føres signalet videre til et 

fullbalansert analogt utgangstrinn som 

sies å jobbe kontinuerlig i klasse A. 

Utgangstrinnet har selvsagt både balanserte 

og single ended utganger. Det 

finnes også en coaxial 75 Ohm digital 

S/P-DIF utgang. 

Alt rundt den håndverksmessige faktoren 

virker meget solid og vel utført. 

Men det er to ting jeg stusser litt over, 

hvorav den ene en ren bagatell. Og det 

gjelder den medfølgende fjernkontrollen. 

En standard plastsak som kan styre 

både programkilde og forsterker. 

Jeg forventer saktens en smule mer i 

denne pris- og kvalitetsklasse. Noe som

Rett West! 

Electrocompaniet rister stadig nye ess ut 

av ermet. Denne gang i mellomklassen. 


Teknisk info ECC 1: 

Type: 2-kanal red book standard 

Avspillbare format: CD,CD-R, CD-RW, MP3 DVD, WMA CD 

Utgangsimpedans: 100 Ohm 

Utgangsnivå bal/ubal: 4.6/2.3 Vrms 

Noise floor 20Hz-20kHz: < -130dB 

Kanalseparasjon: > 110dB 

THD 20Hz-20kHz: < 0.002% 

D/A konvertering: 24bit/192kHz 

Dynamisk rekkevidde: 120dB 

Dimensjoner: 483 x 385 x 75 mm (BDH) 

Vekt: 9 kg 

Pris: ca kr 17.000 

Teknisk info ECI 5: 

Type: 2-kanals integrert stereoforsterker 

Effekt: 2x120W @ 8 Ohm/2x200W @ 4 Ohm 

Max peak current: > 80 A 

THD: 0.007% @ 1kHz/8W 

Dimensjoner: 483 x 405 x 135 mm (BDH) 

Vekt: 16 kg 

Pris: ca kr 25.000 

Benyttet utstyr: 

Electrocompaniet EMC 1 24/192kHz CD avspiller 

NAD M3 integrert forsterker 

Dynamic Precision C 1b forforsterker 

Conrad-Johnson CT6 forforsterker 

Conrad-Johnson ET250S effektforsterker 

Tannoy Glenair !5” høyttalere 

Black Magic Revelation, WireWorld Equinox III+, T+A 

Silver 1.0F signalkabler 

Audience Au24 høyttalerkabler 

49

Electrocompaniet ECI 5 integrert to-kanal stereoforsterker og ECC 1 CD avspiller 3 3 3 

både føles mer massivt i hånden, og som 

tar seg litt bedre ut på stuebordet. 

Men jeg ser samtidig at dette kan ha 

sammenheng med det andre irritasjonsmomentet. 

Det er gjerne fjernkontrollene 

som mottar den korporlige 

avstraffelsen når elektronikken ikke 

helt umiddelbart lystrer ordre. I dagens 

samfunn hvor øyeblikkets tyranni 

råder, virker alt over to sekunder som 

en evighet. Jeg innrømmer glatt at jeg 

selv lot meg forlede til å tro det var noe 

galt med spilleren da det tok flerfoldige 

sekunder fra man trykket kommandoen 

for å åpne skuffen før den reagerte. 

Derfor vil ECCs relativt lange latenstid 

sikkert kunne trigge en boblende cortex-svie 

hos selv de sindigste musikknytere. 

Da er det kanskje greit å ha noe 

billig å kaste i veggen. 

Når vi så har vært gjennom disse for 

spillerens rent lydmessige egenskaper 

helt ubetydelige ankepunkter, kan jeg 

etter en måneds hjemlån konstatere at 

ECC 1 teknisk og operasjonsmessig har 

oppført seg helt eksemplarisk. Absolutt 

ingen unoter å spore på det mekaniske. 

Skuffen åpner og lukker seg stille og 

smidig, og laseren har aldri hatt noen 

problemer av infrarød dysleksi i form 

av hakking eller lesevegring. 

INTEGRERT 

Den integrerte forsterkeren ECI 5 ser 

selvsagt like klassisk Electrocompaniet ut 

som makkeren ECC 1 gjør. Av størrelse 

og effektytelse er den tilsynelatende 

identisk med det like klassiske sluttrinnet 

AW120, men ECI 5 er likevel ikke 

en AW120 med innebygd linjetrinn. 

AW120 er oppbygd etter et vaskeekte 

dual-mono prinsipp med to identiske 

halvsider. Effektdelen i ECI 5 deler noe 

av de samme prinsippene, men absolutt 

ikke alle. For eksempel finner vi bare én 

enkelt trafo i strømforsyningen, men da 

selvsagt med separate – helt nøyaktig to 

– viklinger for hver side. Vi legger også 

merke til at begge sidene i utgangstrinnet 

er koblet til en felles kjøleribbe. Derfor er 

det nødvendig å supplere denne med en 

vifte som slår inn når forsterkeren blir 

kjørt opp mot maks ytelse og nærmer 

seg febrile tilstander. Men det virker som 

du skal kjøre ECI 5 temmelig hardt over 

tid før denne viften trår til arbeid, og når 

den først gjør det, jobber den helt stille, 

både mekanisk og elektronisk. Undertegnede 

kunne i alle fall ikke merke at det 

ble generert noen form for støy fra viften 

under hele testperioden. 

Konstruktørene oppgir at ECI 5 ved 

hjelp av sin lyttebank på 70 000 uF kan 

produsere en utgangseffekt på 2 x 120 

Watt ved en belastning på 8 Ohm, og 

som øker til 200 Watt/350 Watt ved henholdsvis 

4 og 2 Ohm. Den oppgis videre å 

være stabil ned til 0.5 Ohm. Skulle dette 

mot formodning bli for knuslete for dine 

behov er det greit å vite at effekttrinnet 

har et sett balanserte utganger, slik at den 

enkelt kan bi- eller brokobles med for 

eksempel en AW120. 

Forsterkerens linjetrinn er utstyrt med 

fem innganger, hvorav to balanserte 

med XLR-terminaler. De øvrige vanlig 

single ended via RCA. Det er også en 

single ended direkteinngang som kjører 

signalet utenom volumkontrollen, slik 

at ECI 5 kan kjøres som rent effekttrinn. 

Vi merker oss i denne sammenhengen 

at det finnes en bryter for justering av 

inngangsnivået fra den valgte inngangskilde. 

Forforsterkerdelen har også en 

utgang, single ended sådan. 

Totalt sett må vi vel si at ECI 5 er en 

over gjennomsnittlig utstyrt integrert 

forsterker i denne prisklassen, selv 

om den riktignok “bare” har ett sett 

høyttalerutgangsterminaler. Disse er til 

gjengjeld av superb kvalitet – fra WBT - 

uten den noen ganger irriterende plast- 

isoleringen vi finner på enkelte andre 

varianter fra samme produsent. Her 

snakker vi om solide skruterminaler 

som tar alt det skulle være av spader og 

stikk, og som lar seg stramme tilstrek- 

«Derfor vil ECCs 

relativt lange 

latenstid sikkert 

kunne trigge en 

boblende cortexsvie 

hos selv de 

sindigste musikknytere.» 

kelig ved bruk av bare fingre. God plass 

mellom dem er det også. Et eksempel 

flere burde etterfølge. All mulig honnør 

til EC for generelt god og ryddig layout 

hva tilslutningsterminaler angår. 

Volumkontrollen er den samme motoriserte 

og balanserte varianten som 

først så dagens lys med ECI 3 for rundt 

ti år siden, men sannsynligvis betydelig 

modifisert og forbedret siden den gang. 

Den operer mekanisk sett svært stille, 

og det var heller aldri noen tendenser 

til spraking eller andre tegn til kontaktproblemer 

under testperioden. 

ART DECO 

Jeg tror flere enn undertegnede finner 

Electrocompaniets art deco formspråk 

meget lekkert og tiltalende. Spesielt når 

apparatene står i påslått modus, og de 

koboltblå diodene lyser diskret. Mange 

som har vært innom har kommentert 

spesielt volummarkøren som beveger 

seg i en bue rundt Electrocompaniets 

kjente logo i form av en stilisert “e”. De 

vekker unektelig en viss “vil ha-følelse” 

hos folk, og nesten samtlige besøkende 

under testperioden spurte om pris på 

produktene. Og ja- langt de fleste av disse 

igjen lot det bli med det spørsmålet. 

Over fem tusen kroner for en forsterker 

virker ufattelig for mange representanter 

for den sivile allmue. Synd for dem, 

men det er for mange sikkert viktigere 

med air condition, soltak og 20 hestekrefter 

ekstra i Audi’n. Fair enough. 

Undertegnede har selv relativt 

bred erfaring med Electrocompaniets 

produkter fra den tiden det fortsatt ble 

drevet av grunnlegger Per Abrahamsen. 

I eget eierportefølje har der vært både 

EC 4.5, AW60 og AW180, i tillegg til 

EMC1 som fortsatt er undertegnedes 

hovedprogramkilde på den digitale 

siden. Jeg mener bestemt at alle disse 

produktene har levert mye for pengene 

i sine respektive prisklasser. Det siste 

året har vi også i våre redaksjonsmøter 

hørt mye på de gedigne monoblokkene 

Nemo, som vi er unisont enige om 

hører til det desidert beste av hva man 

kan få til under hundrede tusen kroner. 

Derfor knytter det seg to ekstra spenningsmoment 

til denne testen. Det ene 

er hvorvidt West Control har lagt seg 

på en ny retning innen lydfilosofi. Den 

andre er hvor nær i kvalitet og lydgjengivelse 

disse “mellomklasseprisede” modellene 

kommer firmaets toppmodeller. 

Enkelte rykter sier at CD-spilleren ECC 

1 faktisk er bedre enn storebroren EMC 

1 til omtrent dobbel pris! Vi får vel se... 

NYTT VS GAMMELT 

Vi nærmer oss altså sannhetens time! 

Siden ECI 5 har to balanserte innganger 

på linjenivå er det en smal sak å 

teste disse to CD-spillerne direkte mot 

hverandre under helt identiske forutsetninger. 

Plassert på hver sin hylle i 

samme rack, begge koblet med Kimber 

PowerKord til nettet og Black Magic 

Revelation balanserte kabler med 

FuruTech XLR plugger til forsterkeren 

er det duket for ærlig tvekamp. Og jo 

da - selvsagt har jeg flere ulike CD-titler 

hvor jeg har både to og tre eksemplarer 

av hver. For ordens skyld ble tilkoblingene 

byttet om noen ganger, bare for 

å konstatere at det ikke fantes hørbare 

avvik i noen av inngangene eller kabler. 

Men hovedpoenget med testen 

er fortsatt å finne ut hvor bra disse 

produktene er uavhengig av Electrocompaniets 

historikk. Har de livets rett i en 

stadig tøffere konkurranse? Derfor har 

mesteparten av lytteperioden gått med 

til å høre på disse to komponentene 

spille sammen i et oppsett som ellers 

har bestått av et par Tannoy Glenair 15”. 

Men ECI 5 har tidvis også fått prøve seg 

både som separat forforsterker og ditto 

effektforsterker med ulike partnere på 

hver sin kant. Dette vil forhåpentligvis 

gå klart frem av teksten underveis. 

51

3 3 

52 

Electrocompaniet ECI 5 integrert to-kanal stereoforsterker og ECC 1 CD avspiller 

Direktør Mikael Dreggevik 

på Electrokompaniet/West 

Control. 

STOR OG ÅPEN 

Det har definitivt skjedd noe med 

Electrocompaniet etter at West Control 

tok over eierskapet, også på lydsiden. De 

som tidligere var mest negativt innstilt 

til Abrahamsens lydfilosofi vil nok også 

merke seg at det som den gang var 

hovedankepunktet langt på vei nå er frafalt. 

Kritikken gikk den gang gjerne på en 

mudrete og dårlig utstrakt bassrespons, 

og en overdrevent varm klangkarakter. 

En innspilling som Jan Erik Kongshaugs 

elegante “All This Years” forteller 

oss at vi fortsatt har med en 

relativt varm klangkarakter å gjøre, 

med masser av kjøtt, blod og nerve i 

mellomtonen. Samtidig er alt strammet 

betydelig opp. Kontrabassen til Harald 

Johnsen har helt tydelig vært en time 

eller to hos logopeden siden Companiets 

Skårer-dager. Det er definitivt tilført 

et element av stramhet og kontroll, 

spesielt i de nedre oktaver i dagens ECgenerasjon 

Ikke minst sitter man med 

en følelse av bedre utstrekning aller 

nederst. Ikke bare sammenlignet med 

eldre EC, men også direkte sammenlignet 

med en forsterker som NAD M3, 

som du forøvrig kan lese om annet sted 

i bladet. Denne fornemmelsen av ro og 

kontroll strekker seg forøvrig gjennom 

hele frekvensskalaen, og åpner for bruk 

av adjektiver som sammenhengende og 

homogent. Musikken flyter lett og uanstrengt, 

og vi kjenner igjen den saftige 

glansen og naturtro pianoklangen som 

Electrocompaniet alltid har vært gode 

på. Transientene avleveres kontant og 

presist, og det er heller ikke mye å utsette 

på generell dynamikk uten at ECI 

5 skal regnes helt blant “verstingene” på 

det området. Den er nok fortsatt bygget 

litt mer for komfort enn for fart, for å 

bruke vendinger fra bilindustriens terminologi. 

Men den er definitivt ingen 

sidrompet, baktung sinke, bare først og 

fremst behagelig å låne øre til. 

Det er mye annet og glede seg over 

også. Fremfor alt spiller denne komboen 

med et imponerende stort og åpent 

lydbilde med en upåklagelig holografi 

og dybdeperspektiv innover langt bak 

høyttalerne. Faktisk i en grad som ikke 

er helt dagligdags i denne prisklassen. 

Her snakker vi virkelig om den snart 

ihjelbrukte klisjeen lag på lag. Hele 

mellomtoneregisteret oppleves bedre 

oppløst og har en innbydende iboende 

raushet som jeg aldri helt klarte å lokke 

frem i en forsterker som NAD M3. Ingen 

tegn til komprimering av stemmer 

eller blåseinstrumenter her, men hele 

tiden en tilstedeværelse av luft. Luft som 

rasper i strupevegger og munnstykker. 

Vi får ellers et håndfast bevis på 

fremragende detaljering med Annbjørg 

Liens ferske “Waltz With Me” i spilleren. 

Hardingfelas egenart og nyanserikdom 

blir effektivt demonstrert gjennom dette 

systemet. Alle instrumentene opptrer 

med god avstand og mye rom rundt seg, 

og kan derfor lett skilles fra hverandre 

slik at lytteren kan danne seg et bilde av 

hver enkelts plassering på en tenkt scene. 

«Det har definitivt 

skjedd noe med 

Electrocompaniet 

etter at West 

Control tok over 

eierskapet.» 

VALGETS KVALER 

Så langt ut i testen vil jeg konkludere 

med at Electrocompaniet generelt sett 

har tatt et skritt bort fra det litt romantiske 

og rør-aktige til en strammere 

og mer kontrollert musikkformidling. 

Skyldes det i så fall forsterkeren, CDspilleren 

eller begge? 

Helt klart det siste, og forskjellene er 

temmelig tydelige når komponentene 

opptrer enkeltvis i andre konstellasjoner 

også. Det tar ikke lang tid å høre relativt 

markant forskjell på disse to CD-spillerne 

testet side ved side. Det er ingen tvil om 

at en gode gamle EMC1 i mine ører fortsatt 

er hakket større, både på den ene og 

andre måten. Proporsjonene i lydbildet 

vokser faktisk enda et par hakk i alle 

retninger, og sier ganske klart i fra at det 

fortsatt er liten vits i å innføre sine egne 

fedre i forplantningslæren. Det er etter 

mine preferanser en forhøyet morofaktor 

med gamlefar i sving. Bedre - eller rettere 

større - dynamikk, mer kaos, mer kræsj, 

bang og bom. Og definitivt mye tettere 

på god gammeldags vinyllyd. La gå – den 

slurver nok en god del mer, men spiller 

med hjertet utenpå skjorta. Mer rock and 

roll, mer hjerte, mer smerte, og med tjukkere 

klangfarger. Da får det ikke hjelpe 

at det går en smule på bekostning av 

nøyaktighet og presisjon. 

Når det er sagt skal vi ikke glemme at 

det noen som setter egenskaper som nøyaktighet 

og presisjon foran lekenhet og 

en smule villskap. Og da er det helt klart 

verdt å låne øre til en spiller som ECC 1, 

til halve prisen. Og det er liten tvil om 

hvem som tilbyr mest godlyd for penga. 

Er det så noe å tilføye om forsterkeren 

ECI 5 annet enn at det er en 

fremragende forsterker? Vi har allerede 

konkludert med at også den har gjennomgått 

en tydelig ansiktsløftning 

på den lydmessige siden. Det er noe 

strammere og mer velproporsjonert 

over den enn hva som var typisk for 

tidligere utgaver av EC. Dette inntrykket 

står seg også etter at den ble kjørt 

som rent effekttrinn eller brukt som 

forforsterker. Det blir da i de ulike kombinasjonsvariablene 

tilført noen kubikk 

i rom og dybdefølelse. Samtidig er det 

klart at den fortsatt mangler noen av 

de velkjente prosentene på å tangere de 

mer påkostede pre/power komboene. 

Med conrad-johnson CT6 eller Dynamic 

Precision C1b som forforsterker 

avsløres dette ganske umiddelbart, samtidig 

som holografien og detaljeringen 

også blir enda et hakk bedre. Likedan 

opplever man en enda mer potent transientformidling 

og generell myndighet 

med c-j ET250S som effekttrinn. Men 

det er vel egentlig helt som ventet, og 

bekrefter vel bare ting vi vet fra før. 

SLUTTINNTRYKK 

Både samlet og hver for seg har disse to 

komponentene fra nye Electrocompaniet 

gjort et solid inntrykk på undertegnede. 

Forsterkeren ECI 5 er udiskutabelt 

en av de aller beste jeg har hørt i denne 

prisklassen, og bekrefter våre mistanker 

om at det kanskje er her man faktisk får 

aller mest for pengene. Denne forsterkeren 

aspirerer definitivt til det som er 

legitimt å katalogisere som i grenselandet 

til high-end. Også denne er blant de 

aller beste i prisklassen. 

CD-spilleren ECC 1 imponerer også 

med en meget detaljrik og homogen 

musikkpresentasjon, bokstavelig talt 

uten slinger i valsen. 

Jeg tror begge disse produktene vil 

bli å finne blandt gjengangerne i ulike 

“best buy” kåringer. Og da ser det vel ut 

til at å gå vest kan være helt rett! 3

3 3 

54 

RCA ”Living Stereo” i 2 og 3 kanals Super Audio: 

Tidskapsler 

Med lydens hastighet har disse fantastiske klassiske innspillingene brukt 

femti år på å nå vår dagligstue! Musikken er noe av det beste vår sivilisasjon 

har skapt. Artistene er legender fra begynnelsen av det forrige århundre. Men 

lyden er spøkelsesaktig levende og fysisk nærværende i både tid og sted... 

AV KNUT VADSETH 

På tampen av 1953 begynte amerikanske RCA 

Victor, de med bikkja og sveivegrammofonen, 

å eksperimentere med såkalte binaurale opptak 

med 2 mikrofoner som gikk via hver sin monoforsterker 

direkte til en spesiallaget 2 spors 

båndmaskin. Denne hadde en hastighet over lydhodene på 

hele 30 tommer i sekundet. Stereo var dermed født hele 5 år 

før Westrex klarte å lage et stereo skjærehode til den nyutviklede 

33 omdreinings vinylplata. 

VIKING OG TANDBERG 

Allerede i 1954 begynte RCA for fullt alvor å ta opp sine red 

label plater , først i 2 kanal, og ganske raskt også i 3 separate 

kanaler. Dette var knapt gjort med tanke på en fremtidig 

multikanal, men heller et forsøk på å lette presset på 

opptaksgjengen som satt med særdeles enkelt opptaksutstyr 

(heldigvis!), men som med 3 kanals råopptak senere i fred 

og ro kunne mikse komplekse kor og orkesteropptak ned til 

optimal mono og det fremtidige stereoformatet. 

Men allerede året etter begynte man å selge 1/4toms spolebånd 

i stereo til datidens high-endere som kjøpte mastertape for 

avspilling på sin Viking, Ampex eller Tandberg(!) spolebåndspiller. 

Og bortsett fra lett hørbart båndsus, var det en forbløffende 

høy kvalitet på disse første stereo-opptakene som nettopp på 

grunn av Tandberg sine berømte båndopptagere kom usedvanlig 

raskt til Norge på 7 1/2 tommers hastighet på 2x kvarttoms 

halvpsor. (Disse båndene er så bra at det nylig er blitt utgitt flere 

audiofile CD-innspillinger direkte fra disse i USA og Canada.) 

SKATTKAMMER 

Undertegnede kan fremdeles huske den frydefulle begeistringen 

da vi i hundrevis var samlet på Glassmagasinet for 

Pris: Ca kr 90 for 1 CD = 2xLP 

Dobbel-CD kr 120 

Kan også hentes ned fra nettet. 

å oppleve stereodemonstrasjon med stereobånd. Disse ble 

solgt av Tandberg med bl.a. Charles Munch og Arthur Fiedler 

med glitrende klassiske orkestersvisker som sverddansen fra 

Gayane av Aram Khatchaturian. Det virkelig rocket! 

I løpet av få år greide amerikanske RCA med sine Living 

stereo å produsere en rekke innspillinger fra både det klassiske 

standardreportoiret med både svisker og frekkere komposisjoner 

og innpakninger med noen av datidens ruvende 

legender som Van Cliburn, Stokowski, Leontyne Price, Ann 

Moffo og Birgit Nilsson. Her er live innspillinger og her er 

også flere glitrende flotte operainnspillinger med Puccini 

favoritter som la Boheme og den utrolig komplekse og produksjonsmessig 

krevende Turandot. Dette ville det være en 

økonomisk umulighet å produsere disse med tilsvarende (om 

det finnes) stjerner idag. 

Og alt dette i løpet av et par år på begge sider av 1958, 

altså for temmelig nøyaktig et halvt århundre siden... 

LIVING STEREO I SUPER AUDIO 

Den gjenutsendelse som har skjedd med dusinvis av disse 

nærmest myteomspente klassiske innspillingen fra 50/60tallet, 

ville ha vært en sensasjon til prisen om man hadde hatt 

noenlunde realistiske forventninger til lydkvaliteten. Og hva 

kan man egentlig forvente av et halvt århundre gamle opptak? 

Prisen er meget moderat med 2 LP-innspillinger pr. CD-skive. 

Og de komplette operaene og kirkemusikken leveres som 

doble CDer som inneholder 3 eller 4 originale vinylplater! 

Men ikke bare får du den sedvanlig 16 bits CD-gjengivelsen 

med helt nye overspillinger direkte fra den analoge mastertapen; 

her er også høyoppløst SACD i stereo. Pluss at man 

for første gang siden de mange forlengst avdøde teknikerne 

sjekket lyden med sine 15tommers dobbeltmembrante høyt-

talere (!) nå kan høre opptakene i multikanal! Riktignok 

uten bakkanaler, men med tre sparate kanaler i front! 

Det må også innrømmes (av en senterkanalskeptiker) at 

denne senterkanalen i de fleste tilfeller faktisk fungerer og gir 

betydelig bedre sideplassering av samtlige artister og musikere. 

På den andre siden var denne senterkanalen neppe ment å 

fungere bare som senterkanal, men for at lyden i etterarbeidet 

i freden og roen skulle kunne panoreres mot venstre eller høyre 

etter teknikerens behov. Men det fungerer altså glimrende 

selv om dette knapt er det viktigste med denne SACD-lyden. 

FANTASTISK TILSTEDVæRELSE 

Det viktigste er nemlig at lydkvaliteten skiller seg såpass mye 

fra hva vi er vant med av mer moderne innspillinger, at forskjellen 

er like dramatisk som om vi har skiftet en viktig komponenet 

i hardwarekjeden, som for eksempel forforsterker. Og la oss 

tenke oss at vi skifter fra en moderne transistor pre i mellomprisklassen 

med en kostbar Audio Research eller Berning fra 

70-årene. Nedtur i forhold til en typisk transistor pre? 

Neppe! 

Man må i objektivitetes navn innrømme at både rørforsterkere 

og disse gamle Living stereo-opptakene helt tydelig har noe 

mer forvrengning i forhold til det helt nydelige, prydelige og 

nærmest sterilt tydelige. Og det er et faktum at her kan oppleves 

litt mindre luft i toppen i forhold til nyere innspillinger. 

Slik kan man i verste fall snakke om fordeler og ulemper i 

forhold til moderne teknologi. Dette gjelder særlig i diskanten 

som ikke nødvendigvis er like ren. Likevel slår det meg 

at felene faktisk kan låte nærmest forvrengt også live når 

overtonene i all sin kompleksitetet rasper mer enn hva det 

prektige stereoanlegget formidler. Dette 

raspet låter langt mer overbevisende, 

og mer som vi husker det, når hele 

feleskauen drar på fra konsertsalen. Slik 

låter det fra disse nylig overførte mastertapene 

fra 50-60 åra. Og slik låter det 

ofte når man når man spiller på rør... 

Selv med transistorforsterkning i 

resten av kjeden, er det nettopp noe av 

denne rørlyden vi opplever fra disse opptakene. 

Ikke så rart da teknikerene ikke 

hadde noe annet enn rør i signalkilden; 

både til mikrofonforsterker, forforsterker/mixer 

og signalinngangen til de store 

båndopptagerne. Er dette hele hemmeligheten? 

KISS! 

Men også mangel på teknisk omfattende opptaksløsninger med 

komplekse miksebord og mange separate spor, er nok mye av 

årsaken til den overraskende gode lyden. Her var det ikke snakk 

om massevis av næropptaksmikrofoner som til slutt sauses 

sammen, men ofte bare de to eller tre hovedmikrofonene som 

gikk rett til hvert sitt tapespor. Og redigering skjedde ved hjelp 

av et skarpt barberblad! Keep it simple, stupid! 

Og navn som går igjen ved nesten alle disse opptakene er 

produsent Rihard Mohr og tekniker Lewis Layton som på 

grunn av begrensningene i tekniske muligheter til gjengjeld 

leide seg inn i de beste akustiske settingene som var å få tak i. 

Og som altså plasserte kun tre mikrofoner optimalt etter nitid 

utprøving for å skape en realistisk balanse mellom romklang 

og direktelyd. Og med realistiske panoreringer ved at artistene 

beveger seg som på en vanlig operascene og med fjernlyd 

hvor sangere og musikere fremfører sine ting langt bak i 

salene, ikke bare fra fast plass hvor teknikeren vrir på panoreringsknappen, 

demper nivået og setter til litt kunstig ekko. 

Gjett hva som låter mest ekte og naturlig? 

LEVENDE LYD 

Mange vil mene at at problemene med overgangen fra vinyl 

til CD er overdrevet og at vinylens fortreffelighet mest er en 

romantisk søtsuppe. Men det er et uomtvistelig faktum at 

«Her var det ikke 

massevis av næropptaksmikrofoner 

som til slutt sauses 

sammen» 

ROMMET 

ble mindre med 

CD ens inntog. De fleste 

vinylinnspillinger av den klassiske 

hermetikk fra 60 og 70 årene, har 

betydelig mer tredimensjonalitet, dybde, bredde 

og høyde enn nyere digitalsinnspillinger. Men på disse 

innspillingen fra den aller første stereotiden, er det nettopp den 

gåsehudfremkallende og nesten spøkelesesaktige holografiske 

beskrivelse av opptaket som er noe av det mest iørefallende. 

Dette fungerer særlig godt på SACD, både i to og trekanal, men 

også ved avspilling av 16 bits redbook laget, selv om effekten da 

blir litt redusert. 

Dette mer enn antyder at 16 bits i seg selv gir litt mindre 

oppløsning og dermed mangler noen nødvendige nødvendige 

koder til hjernen for å skjelne mellom direktlyd og 

atmosfære fra opptaksrommet. Men like mye tror jeg at det 

simpelthen skyldes gradvis mer komplekse opptaksteknikker 

med en skog av nærmikrofoner tett på instrumentene som 

så blir søtet i miksen med fjernmikrofoner for å skape rom. 

Mangespors opptaksmaskiner og enorme miksepulter med 

lange signalveier gjør det mulig å kjappe opp de kostbare 

opptakene, og så kan teknikeren senere i fred og ro prøve 

ut ulike klangbalanser før endelig nedmiksing. Effektivt- og 

sjelløst! Og med en miks av overdetaljert nærlyd mikset 

sammen med lokalets totallyd som intet menneskelig øre 

noensinne har hørt maken til... 

SMÅ TUER 

Likevel tror vi at mye av problemene 

med tidlige overspillinger på CD både 

fra digital- og analogbånd skyldes overdreven 

bruk av dynamiske kompressorer 

og forbedringer av den opptatte 

klangbalansen tilpasset CD-mediet. Det 

er forøvrig en kjent sak at det ofte var 

gjort noen utrolige kompromisser i 

denne signalveien med billige IC er eller 

konvertere som ureflektert var satt inn 

i en ellers påkostet lydkjede og dermed 

strupet dynamikk og frekvensomfang. 

Blant annet er det konstatert at et av verdens 

ledende plateselskap hadde en slik lydfelle i sin analoge 

mastereringskjede i New York. Så også vinyl kan i enkelte 

tilfelle låte atypisk hardt og sterilt. 

Og nylig var visstnok en kjent norsk hi-fi konstruktør hos 

verdens mest berømte opptakstsudio og avdekket en alvorlig 

lydbegrensende duppeditt i det avgjørende viktige monitoranlegget! 

Og dette skjedde altså for kort tid siden... 

ROCKA KUNSTMUSIKK 

Det blir hevdet at disse opptakene fra siste halvdel av femtiårene 

er avspilt fra nøye kalibrerte båndmaskiner med null 

equalizing og full dynamikk. Man kan så lure på hva som 

har skjedd av teknologiske fremskritt på dette halve århundret. 

For den fyldige, storslagne, ambiente og holografiske 

signaturen på disse opptakene er imponerende bra. Og den 

ekstra senterkanalen gir enda en alen til disse dimensjonene. 

Forutsatt at din senterkanal er på høyde med resten og pinlig 

nøyaktig justert i samme avstand fra lytteposisjon! 

Selvsagt er her variasjoner i teknisk kvalitet fra denne perioden 

selv om det er mer som lydmessig samler enn som skiller. 

Men her har jeg plukket ut noen personlige favoritter som 

representere BÅDE glimrende lyd OG fantastisk musikalitet 

fra en gullalder i hermetisert klassisk kunstmusikk! Og legg 

merke til den gjennomgående rytmiske kraften som ligger 

bak de fleste fremførelsene; Charles Munch, Eric Leinsdorf, 

Morton Gould og Arhur Fiedler var ikke redd for at klassisk 

musikk også skulle rocke! 

55

3 3 

56 

RCA ”Living Stereo” i 2 og 3 kanals Super Audio: 

Russisk fyrverkeri 

Pops caviar 

Art h u r Fiedler , Bo s t o n Po P s 

Denne nøyaktig 50 år gamle innspillingen, er en av de 

freskeste testamenter fra Arthur Fideler, den velsoignerte 

dirigenten som samlet opptil 400.000 publikummere(!) til 

sine berømte Boston pops promenadekonserter. Og dette var 

også en av de mest kjente platene ved introduksjon av stereo 

i Norge på 60 tallet. Her har vi en særdeles vellykket samling 

av russiske svisker fra forrige århundreskifte; musikk som er 

så drivende godt laget- og så drivende flott spilt- at man kan 

undres hvorfor snobbete klassiskeleskende rynker på nesen 

over disse frydefullt rytmiske gledessprederne av Borodin, 

Rimsky-Korsakov, Khatchaturian og Tchaikovsky, mens en 

en dårlig spilt ”Til Elise” alltid slipper unna? 

Dette er uansett flott musikk for alle oss musikkelskere som 

kan glede oss over et godt anlegg som makter å gjenskape 

trøkket, fargene, rytmikken og romatmosfæren fra disse 

fenomenele lydpanoramene. Men først og fremt er det et 

glimrende utgangspunkt for de mange som tror at klassisk 

musikk er mer enn 10 år gamle poplåter. Her har vi 100 år 

gammel musikk i 50 år gamle innspillinger som emosjonelt 

er like rocka som Heavy Metal! 

Sony/BMG 82876716182 

Van Cliburn live! 

Rachmaninoff , Prokofiev: Pianokonsert nr. 3 

Ko n d r A s h i n/he n d l 

For nøyektig et halv 

århundre siden, 19 

mai 1958, holdt den 

utrolig populære 

Van Cliburn konsert 

i Carniege Hall med 

den like populære 

Rachmaninoffs 

pianokonsert nr. 3 

som hovedprogram. 

Carniege Hall i New 

York var selvsagt 

smekkfull, og rykter 

og reportasjer om denne konserten gav senere denne begivenheten 

mytiske dimensjoner. Dette var midt under den 

kalde krigen og like etter at Van Cliburn sensasjonelt hadde 

vunnet Tcaikovskyprisen i Sovjet. Dette igjen førte til at Van 

Cliburns versjon av B-moll konserten den dag i dag er den 

mest solgte klassiske innspilling noensinne. 

Først 10 år senere (!) viste det seg så at RCA hadde gjort 

liveopptak med sin dengang nye 3-spors båndmaskin og sine 

rør båndmikrofoner fra Neumann som uten mer dikkedarer 

gikk rett inn på lydsporene. Denne ble sluppet først på vinyl 

og senere på CD, men det er først den siste overspillingene på 

SACD som virkelig får frem kvaliteten på mastertapen, også 

på 16 bits laget. 

På grunn av den naturlige mikrofonplasseringen på enn viss 

avstand fra orkesteret, høres publikum og romstøy godt på 

opptaket, og særlig i begynnelsen av konserten synes pianoet 

også å drukne litt i orkesterlyden. Likevel på tross av dette, 

eller nettopp derfor, er det en utrolig opplevelse å stikke ørene 

sine inn i et 50 år gammelt lydrom i en av verdens mest 

berømte akustiske arenaer (nå forlengst ombygd). Og som 

med ditt moderne stereo- eller multikanal- musikkanlegg nå 

sannsynligvis oppleves mye nærmere virkeligheten enn hva 

opptaksteknikerne med sine dobbeltmembrante 15 tommers 

høyttalere hørte i sitt improviserte studio bak scenen 

Og så kan du, som jeg, undre deg på hvorfor den helt utrolig 

populære ungdommen Van Cliburn forsvant fra den internasjonale 

konsertarenaen etter relativt kort tid. Denne innspillingen 

viser en miks av steinhard kontroll og løssluppent føleri 

som fungerer flott både med Rachmanioff og Prokofiev. 

Det forblir etter gjennomhøringen fremdeles et mysterium 

hvorfor denne klassiske megastjernen sluknet så brått. 

RCA/BMG 82876678942 

Dødelig gåte 

Puccini: Turandot 

le i n s d o r F, ro m A o P e r A Ko r o g orKester: Bj ø r l i n g, 

nilsson, te B A l d i, tozzi 

Sommeren 1959 fraktet 

RCA sitt berømte 3 

kanals opptaksutstyr til 

Roma. I løpet av bare 

9 dager skulle produsent 

Richrad Mohr og 

tekniker Lewis Layton å 

ta opp kanskje verdens 

mest storslagne 

og komplekse opera, 

Puccinis Turandot, med 

et stjernespekket internasjonalt 

solistgallerie 

sammen med Erich Leinsdorf og hele den musikalske staben 

på Romaoperaen. Hovedrollene som den kinesiske prinsessen 

Turandot og den tartanske beileren Calaf ble sunget av Jussi 

Bjørling og Birgit Nilsson, de største operastjernene fra Sverige 

i forrige århundre. Og plottet i operaen er hvorvidt Calaf 

greier å svare riktig på prinsessens intrikate gåter. Hvis ikke 

blir han et hode kortere... 

Turandot er Puccinis største, mest komplekse og på alle 

områder hans mest ressurskrevende opera. Dessverre ble 

den aldri helt ferdig fra Pucinins hånd, og den intrikate 

og psykisk dyptpløyende handlingen blir aldri helt forløst. 

Man får knapt tilstrekkelig sympati og forståelse for den i 

utgangspunkt grusomme Turandot som til slutt omvendes 

av Calaf og den uselviske kjærligheten. Men her er så mye 

fantastisk musikk (med bl.a Nessun dorma!) i en storslagen 

akustisk setting og med kor, orkester og solister som knapt er 

gjort bedre. Og da tenker jeg ikke bare på Puccini eller

58 

Turandot, men på opera generelt. (En mulig unntagelse er 

Wagners Nibelungenringen med Solti/Culshaw på Decca, 

også her med Birgit Nilson og vår egen Kirsten Flagstad fra 

samme gullkantede tidsepoke). 

Gjengivelsen fra disse sommerukene i -59 er så sensasjonalt 

bra, at man bør ha et ekstremt godt anlegg for å få med seg 

det hele. Her er cresendoer som virkelig stresser de fleste anlegg, 

men fikser du filmmusikken til Ringenes Herre, vil du 

kunne glede deg over denne praktfulle lydorgien fra Peking i 

minst like legendariske tider. Husk at Puccini har flere musikalske 

gåsehudnummere i sine operaeer enn noen annen! Og 

gjett om det ikke er Puccini som er forbilde til våre dagers 

største musikalkomponist Andrew Lloyd Webber. 

Dette er simpelthen fantastisk underholdning på 2 stappfulle 

CD er. Og den komplette librettoen får du gratis ved nedlasting 

på nettet... 

Sony/BMG 8287682623-2 

Verdens vakreste stemme? 

Leontyne Price: 

Ar i e r F r A Ai d A, mA dA m e Bu t t e r F ly,to s c A, 

tu r A n d o t, il tr o vA - 

t o r e 

Allerede sommeren i 

1959 ble den komplette 

Il trovatore 

spilt inn av RCA med 

den nye operastjernen 

Leontyne Price 

i en av hovedrollene. 

Også denne ble 

opptatt på 3 separate 

spor, men denne originalen 

er forsvunnet. 

En nedmikset stereoversjon 

er derfor utgangspunktet for de 3 ariene i denne 

nyutgivelsen. Alt annet er tatt fra den 3 spors mastertapen 

fra debutalbumet som ble innspilt i Romaoperaen sommeren 

etter, det samme året som hun debuterte på La Scala, 

det internasjonale nåløyet. Men enda viktigere; denne unge 

skjønnheten fra en småby i sørstatene fikk samtidig kontrakt 

med Metropolitan i New York etter glimrende kritikker som 

Aida i mer lokale oppsetninger i USA. Alt dette på tross av 

feil hudfarge i en nasjon som ikke bare stod midt oppi den 

kalde krigen med Sovjet og den varme konflikten i Vietnam, 

men som også slet med betydelige rasekonflikter i eget land. 

Og midt oppi det hele får verden en klassisk superstjerne 

fra USA som ikke bare får full støtte av sitt erkeamerikanske 

plateselskap RCA Victor. Og som raskt erobrer den vestlige 

musikkverden. Men som altså, riktignok litt nølende, blir 

godtatt av den hvite amerikanske kultureliten representert 

ved Metropolitan operahus. Og bakgrunnen for denne karrieren 

er om mulig enda mer Cinderella-aktig; en mørkudet 

ungjente fra en støvet småby i Misssippi som blir hjulpet av 

stedets hvite overklasse til en utdannelse på berømte Juillard 

School of Music. 

Og alt på grunn av en fabelaktig stemme som i tillegg til 

andre kvaliteter har denne ekstra særlige varmen og gløden 

som vi kjenner igjen fra både mannelige og kvinnelige afroartister 

enten de synger jazz, blues eller klassisk. Og likevel; 

50 år etter at Leontyne Price sang inn sine første plater i 

USA, er jeg fremdeles usikker på om en slik generell og velmenende 

karakteristikk angående rasemessige særegenheter 

kan tolereres i et lite land nærmest uten rasefordommer. 

Kanskje verden ikke er så sort/hvitt? 

RCA/BMG 82876613952 

Wild West 

Copland og Grofe 

mo rt o n go u l d o g orKester 

Nesten alle de storslagne, episke filmene benytter den klassiske 

musikkens tradisjonelle virkemidler. Og mens den klassiske 

orkestermusikken er døende, viser disse kommersielle filmene, 

hvor intet er overlatt tilfeldigheten, at folk faktisk liker klassisk 

orkestermusikk. Når de først får sjansen til å høre den... 

Ikke minst USA s egen pioneertid, skildret i utallige westernfilmer, 

skapte en egen klangverden som fremkalte billedpanoramaer 

av prærien og den ville vesten hos en hel verden, 

selv når komponisten var italiensk (Morricone). Men grunnlaget 

for denne amerikanske cowboymusikken, stammer fra 

tjekkiske Anton Dvorak som ble amerikansk musikkprofessor 

ved forrige århundreskiftet. Og her blant annet skrev sin 

symfoni nr. 9 ”Den nye verden” hvor et europeisk tonspråk 

ble mikset med indianske og afroamerikanske folkemusikktradisjoner. 

Den amerikanske sound var født. I fotsporene 

fulgte så Charles Ives, Howard Hanson og komponistene på 

denne plate; Aron Copland og Ferde Grofé. 

Copland tar sine temaer direkte fra cowboyland med titler 

som Billy the kid og Rodeo og er kunstmusikk som like gjerne 

kunne ha vært skrevet direkte for det brede lerretet. Men også 

Grofe gav sin musikk tette asossiasjoner til grandiose billedpanoramer 

med sin Hudson River, Niagara Falls og den meste 

kjente, Grand Canyon, som du kan høre på denne plata. 

Dette er altså ganske lett tilgjengelig klassisk musikk som er 

utgangspunktet for de mange lydpanoramaer du har drømt 

deg inn i fra amerikanske western-filmer. Og innspillingen er 

i tillegg til lydkvaliteten overraskende moderne med markant 

vektlegging av blant annet de komplekse rytmene i tillegg til 

de poetiske og melodiøse temaene. Dirigenten er komponisten 

Morton Gould som selv er kjent for sine klassiske komposisjoner 

basert på storamerikansk folkloristisk materiale. Men som 

her hjemme kanskje er mest kjent for originalmusikken til 

Windjammer, storfilmen om den norske fullriggeren Christian 

Radich på verdensomseiling. Dette var den første stereo/multikanale 

lydopplevelsen for hundretusener i den i -57 nyombygde 

Collosseum kino i Oslo. 

Jeg vil nesten vedde på at du etter et par gjenhør på denne 

Morton Gould innspillingen med et kjent, men av rettighetsgrunner 

ikke navngitt orkester, vil få deg til å gå rundt å 

nynne på både Copland og Grofe. Dette selv om du tidligere 

knapt nok har hørt om noen av dem... 3 

Sony/BMG 8287667904-2

3 3 

60 

Godt norsk 

Glimmer og gråstein 

AV STEIN ARNE NISTAD, nistad@gazette.no 

”STONE ROSE” 

OLA GJEILO (2L)(SACD 5.1 + CD) 

Det kan sies mye om denne 

innspillingen både ut fra et 

musikalsk og teknisk perspektiv. 

Ola Gjeilo er nordmann 

så god som noen, 

men bor for tiden i Beverly 

Hills. Han byr på en slags 

pianobasert musikk som 

både føles løs og ledig. Den 

oppleves nesten improvisert, 

men samtidig arrangert. 

Med andre ord oppfatter 

jeg han som en slags lett 

tøylet Keith Jarrett. Både uttrykket og formen fungerer utrolig 

bra. Det er lekent, melodiøst og variert. At Gjeilo er en musiker av 

format demonstrerer han til fulle. Hans USA-eksil til tross - platen 

er innspilt i Sofienberg kirke. Medvirkende er Tom Barber på 

flygelhorn, David Coucheron på fiolin og Johannes Martens på 

cello. Resultatet er en helstøpt musikalsk kvalitetsutgivelse, som 

det er godt å lytte til. Ola Gjeilo byr på meditativ musikk, som kan 

bringe deg til nye landskap. 

Produksjonen som sådan holder generelt sett meget høyt nivå. 

Plateselskapet 2L er faktisk i ferd med å etablere seg som en solid 

bidragsyter når det gjelder høykvalitetsinnspillinger i flere formater. 

CD’en er derfor en hybridplate med to lag. Et lag er vanlig to 

kanals stereo, mens det andre er et 5.1 SACD-lag. I vanlig stereo 

fungerer utgivelsen svært bra tatt i betraktning av at dette er 

pianobasert musikk som det ofte kan være vanskelig å spille inn 

og gjengi troverdig. Til tross for mine begrensede testmuligheter 

når det gjelder flerkanalslyd så opplevde jeg at produksjonen 

er oppsiktvekkende bra også i 5.1. Jeg testet den på et relativt 

ordinert oppsett. Likevel fremsto både instrumenter og rom forbausende 

troverdig og naturlig. Med andre ord er ”Stone Rose” 

en utgivelse som absolutt er verdt å teste ut – først og fremst på 

grunn av de musikalske, men også på grunn av de lydmessige 

kvalitetene og mulighetene. 

”NORSK VISESANG I 50 ÅR” 

DIV ARTISTER (MCMUSIC) 

For slike samlinger, som dette, 

er problemet nesten alltid det 

samme. Hvorfor er den sangen 

med – og ikke den? Og 

hvorfor er den artisten med i 

det hele tatt – mens andre er 

utelatt? Femti år er lang tid. 

Å male et musikalsk portrett 

av en så lang periode er både 

en ambisiøs, men ikke minst 

nesten umulig oppgave. Selv 

med tre CDer og hele 60 spor 

tilgjengelig blir det likevel 

altfor lite plass og det meste må velges bort! Denne samlingen 

er lagt opp kronologisk. Det starter med gamle visesangere som 

var travere på ønskekonserten i en tid hvor NRK hadde monopol 

i eteren. Da skjedde det ingenting av musikalsk interesse etter 

klokken 24.00 i NRK. De la inn årene og lot det bli helt stille. Var 

det rart at vi tydde til mellombølgen og radio Lux? Neste epoke 

kom med viseklubben Dolphin som fostret en helt ny generasjon 

visesangere med Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik og Øystein Sunde 

i spissen. Så kom nye tiår og nye artister – med nye låter og nye 

innfallsvinkler. Alle var likevel godt forankret i den samme tradisjonen. 

Kari Bremnes, Bjørn Eidsvåg og Vidar Johansen og de 

fleste vi kjenner er med. Fellesnevneren er sanger hvor teksten 

i minst like stor grad som melodiene er hovedpoenget. Ringen 

i norsk visetradisjon ble på en måte sluttet med etableringen av 

Josefine viseklubb i 1995. Her holdes fortsatt tradisjonen i hevd, 

med hyggelige konserter i et hyggelig miljø hver fjortende dag. 

Viser er på en måte folkelighet og hygge og budskap og mening 

i en og samme pakke. Derfor synes jeg femtiårssamlingen er en 

fin reise. Vi møter artister vi nesten hadde glemt, og sanger vi 

ikke har hørt på en stund som likevel er en del av kulturen og 

premissene for både politiske bevegelser og ekte engasjement 

og kjærlighet. Som for eksempel Sverre ”Sami ednan” Kjeldsbergs 

Ellinors vise med strofen: ”Jeg drømmer om ei anna tid, 

der ingen folk er fattige eller rike”. I all sin enkelhet formidler 

den det ideologiske grunnlaget for seksti og syttitallets politiske 

idealisme og opprør. Seksti sanger er mye å fordøye og 

alt føles kanskje ikke like relevant. På den annen side formidler 

samlingen en kulturell arv, som det nesten ville vært umulig å 

få oversikt på egenhånd. Derfor har ”redaktøren” gjort en fin 

jobb som gjør at det er mye hygge og verdifullt å lytte til. Naturlig 

nok varierer den tekniske kvaliteten – men det låter til tider 

riktig fint. Som alltid er det spennende å høre gamle sanger i 

nye omgivelser. Dette er absolutt en samling å få med seg og vel 

verdt pengene. 

”FILLEFLABBEN SYNG” 

ROLF MEN ROLF (NORCD) 

Det er mulig at jeg er utrolig 

barnslig. Faktum er at jeg 

synes denne utgivelsen er noe 

av det mer spennende jeg 

har hørt på lenge. Problemet 

er at dette visstnok skal være 

en barneplate! Det gjør meg 

litt usikker på hvordan jeg 

skal angripe ”verket” som 

etter min mening fungerer 

særdeles bra både musikalsk 

og tekstmessig. Det kommer 

trolig av at det i bunnen ligger en solid kvalitet både musikalsk 

og tekstmessig. Det musikalske er ivaretatt av Rolf Stensland, 

som døde i 2007 før prosjektet var fullført. Multikunster og 

”NorCd”-himself Karl Seglem har produsert platen og bidrar også 

på saksofon. Tekstene er skrevet av forfatter Rolf Sagen som er 

grunnlegger og daglig leder av Skrivekunstakademiet i Bergen. 

Tekstene er tilsynelatende skrevet for barn, men Sagens språklige 

talent gjennomsyrer til de grader prosjektet. Derfor tror jeg de 

aller fleste med litt språk- og poesiforståelse virkelig vil ha glede 

av tekstene. Her er det en befriende enkelhet – og dybde. Sagen 

leker med ord, lager ordspill og formidler underfundige historier. 

Med andre ord er dette en utgivelse som passer for barn i alle 

aldre. Personlig slår det meg at kvalitet hverken er alder- eller 

sjangeravhengig. Når håndverk og kunst forenes på dette viset, så 

spiller det ingen rolle om det i utgangspunktet er laget for barn. 

Spørsmålet kan imidlertid være om dette er en voksenplate for 

barn, en barneplate for voksne eller en barneplate for barn. Mest 

sannsynlig er det et musikalsk kinder-egg – tre ting på en gang. 

Og lyden. Den er praktfull. ”Filleflabben syng” er litt småsært, 

men du og du som jeg liker det. Årets mest positive og uventede 

overraskelse.

”DRIV” 

PUBLINERS (PUBCD) 

Det er ikke åpenbart at et nordlandsband som sist ble sett på 

”Lyden av Lørdag” i NRK, skulle finne veien inn i denne spalten. 

Men det er et eller annet uimotståelig i folkemusikkbasert musikk 

med en relativt høy DDE faktor. Når det gjelder Publiners, så er 

slektskapet til Dubliners og inspirasjonen fra Irland manifestert i 

selve navnet. Jeg er ihuga fan til opphavet – det vil si Dubliners. 

Et par av de konsertene jeg har vært så heldig å ha opplevd med 

Dubliners har tatt av så det holder. Publiners har i noen grad fulgt 

opp i tradisjonen. Instrumenteringen er kjent, men de er en smule 

mer rocka enn opphavet. Litt DDE, en smule Hellbillies og noen 

drivende gode felespillere – så begynner det å ligne Publiners. 

Dessuten synger de på kav nordnorsk. Alt i alt fungerer det over 

all forventning. Dette er musikk med fot og kraft. Musikerne vil 

skape driv og energi og de lykkes. Tekstene er mer enn greie nok 

og totalt sett er ”Driv” en drivende god utgivelse. Lyden og produksjonen 

er bra, men ikke av ypperste kvalitet. Det beste med 

Publiners er at de spiller musikk som en blir glad av. 

”MIN LYCKAS HUS” 

GöRAN FRISTORP (DAwORKS RECORDS) 

Det er faktisk hele tolv år 

siden Göran Fristorp ga ut 

en cd med nyskrevne sanger. 

Nå er han tilbake med en 

plate full av vakre melodier 

som lett kan forveksles med 

sviskekompott. Heldigvis 

viser det seg at bak denne 

tilsynelatende overflod av 

musikalsk skjønnhet ligger 

det en fundamental kvalitet. 

Det kommer både til uttrykk 

i tekster og melodier, men 

ikke minst i Göran Fristorps 

usedvanlig kompetente vokalarbeid. Han synger flott og innspillingen 

yter stemmen hans rettferdighet. Helt på egne ben står 

Fristorp ikke. Han har alliert seg med tre kvinner som tilfører variasjon 

og nyanser. Helen Sjøblom, som er kjent for sin rolle og 

sang i den fantastiske Oscarnominerte filmen ”Så som i himmelen”, 

synger duetten ”Höstens vår”. Våre egne Herborg Kråkvik 

og Marian Aas Hansen bidrar også. Likevel er det Fristorps eget 

vokalarbeid som overbeviser. Tekstene er skrevet av lyrikere 

som Gustav Fröding, Erik Axel Karlfeldt, Per Lagerkvist, William 

Wordsworth og W.H. Auden. ”Hon som dog” er Fristorps egen 

bearbeiding av Audens dikt ”Stop all the clocks” som mange 

sikkert kjenner fra filmen ”Fire bryllup og en gravferd”. Innspillingen 

er gjort i flere studioer i Norden og produksjonen bærer 

preg av det. Enkelte spor fungerer ekstremt bra mens andre har 

noen småfeil om en skal være kritisk. ”Min lyckas hus” er en 

ekstremt vakker utgivelse som holder mål nesten uansett hvilke 

kriterier en måtte legge til grunn. 

Sjekk også ut: 

“IT AIN’T NECESSARILY EVIL”. 

MARI BOINE REMIXED VOL II (UNIVERSAL) 

Mari Boine i original tapning er 

fantastisk. Likevel kom det for 

noen år siden en remix plate 

som gjorde suksess. Nå kommer 

oppfølgeren. Utgangspunktet er 

Boines materiale, lagt i hendene 

og spakene på folk med egne musikalske 

ambisjoner. Resultatet er 

en ny måte å tilnærme seg Boines 

musikalske univers på. Remixen 

skaper noe nytt og tar bort noe 

annet. Uansett er det spennende 

å utforske Boines musikk fra et 

annet ståsted. Dessuten er tittelsporet fra Kautokino-filmen 

med på platen, både i original og remixet versjon. Originalen 

er best! 

“DRøMMEMAKEREN SA” 

JAN ERIK VOLD/EGIL KAPSTAD (HOT CLUB) 

Med denne utgivelsen flytter Jan Erik 

Vold sin poesi inn i et nytt musikalsk 

landskap, som ligger opp til klassisk 

samtidsmusikk. Utgangspunktet er 

hans kritikerroste diktsamling Drømmemakeren 

sa i kombinasjon med 

nyskrevet musikk av Egil Kapstad. 

Hans verk er skrevet for strykekvartett, 

saksofon, piano og stemme. 

Resultatet er en spennende og 

krevende innspilling hvor Vold i en 

litt strammer regi enn vi er vant 

til, likevel formidler som bare Vold 

kan. Produksjon og lyd er perfekt. 

Likevel er dette en utgivelse som krever sin lytter. 

“DIN RÅTA TJUV, GROOVY 

INTERACTIONS wITH TROMMESLÅTTER” 

CARL HAAKON wAADELAND (HEILO) 

Et relativt audiofilt og ganske 

sært prosjekt plassert i jazz- og 

folkemusikk land. Her dreier 

det seg om trommer, trommer 

og trommer – ispedd enkelte 

rytmiske instrumenter som 

munnharpe, stemmer, saksofon. 

Ikke bakgrunnsmusikk, 

men veldig tøft, utfordrende, 

overraskende og ikke minst dynamisk. 

Bare tittelen er nesten 

verdt plata! 

“MY LETTER TO THE wORLD” 

HANNE TVETER 

(NORDICRECORDS) 

Hanne Tveter byr på en flott 

crossover plate mellom jazz og 

pop. Utgivelsen tar utgangspunkt 

i Emily Dickinsons tekster 

som Finn Evensen har satt flotte 

melodier til. Prosjektet er vellykket, 

høreverdig og tilgjengelig. 

Både musikalsk, produksjonsmessig 

og vokalt holder dette 

meget høy kvalitet. 

61

3 3 

62 

Plateanmeldelser 


Skeive skiver 

MADRUGADA 

MADRUGADA (EMI 50999520335 2 0 ) 

En av fjorårets mest omskrevne 

hendelser fra den norske rockescenen 

var som kjent det plutselige 

dødsfallet til Robert Burås, omtrent 

samtidig som oppmerksomheten 

rundt både Madrugada og hans 

sideprosjekt My Midnight Creeps 

var i ferd med å peake. Både Burås 

og Madrugada lot til å ha funnet ny 

energi, og var samtidig i gang med 

å spille inn materialet til sitt sjette 

album, denne gang i Hoboken, 

New Jersey med John Agnello som 

tekniker. Nå foreligger det ferdige 

produkt, altså med albumtittel 

“Madrugada”. For så vidt en adekvat 

tittel, all den tid dette sannsynligvis 

blir stående igjen som bandets 

kunstneriske terminering og på 

en måte kan fungere som bandet 

Madurgadas sluttattest. Men kjenner 

jeg musikkbransjen og dens 

udiskutable kreativitet innenfor 

øvelsen sitronpressing rett, dukker 

det vel opp en og annen halvobskur 

samling med leftovers, påtenkte 

b-sider og lignende “skatter” opp i 

kjølvannet av denne også. 

Uansett, dette albumet vil garantert 

selge til metallvalører hittil trolig 

kun tilgjengelig for Buzz Aldrin et 

co. Ikke bare på grunn av Burås’ noe 

drastiske - men tradisjonelt akk så 

effektive - karrieretrekk. Full yatzy 

fra en mer eller mindre enstemmig 

tabloidpresse i god tid før offisiell 

utgivelse hjelper vanligvis også 

godt. 

Men er denne unisone og nesten 

betingelseløse hyllest av de tre nordlendingenes 

siste opus egentlig på 

sin plass? Personlig finner jeg den 

en smule ute av proporsjoner, og tillater 

meg selv å spørre om superlativene 

hadde sittet like løst dersom 

ikke sommerens tragiske hendelse 

hadde inntruffet. Jeg mener bestemt 

at “Madrugada” i likhet med bandets 

foregående album mangler originalitet 

og egenart nok til å kåres til en 

“milestein” eller “klassiker”. 

Madrugada har aldri holdt sine 

inspirasjonskilder hemmelige. Blant 

disse er helt klart Nick Cave og Bad 

Seeds. Det både synes og høres. Og 

stort tydeligere enn på “Madrugada” 

kan det neppe demonstreres. For 

tilhengere av oven nevnte og andre 

halvobskure kulturformidlere med 

fellesnevneren Berlin vil ha mye å 

glede seg over ved dette albumet. 

Det vil også gamle Cramps og Gun 

Club-fans. For selveste Kid Congo 

Powers bidrar nemlig med slidegitar 

på et par låter! Sjekk gjerne også ut 

Congos relativt ferske “Philosophy 

and Underwear”. 

Det åpner temmelig rett på sak med 

“Whatever Happened To You?”, en 

låt drapert i desperasjon , fortvilelse 

og vantro. Og det fortsetter i samme 

sporet med “The Hour Of The Wolf” 

før det tones ned et lite hakk med 

kassegitar i introen på singlekuttet 

“Look Away Lucifer”. Men hippieidyllen 

varer ikke mange taktene 

før vi igjen er på randen av apokalypsen. 

Dette kuttet - sammen med 

“What’s On Your Mind” er forøvrig 

albumets aller klareste Cave-kopi. 

Sistnevnte sammen med “NewWoman/NewMan” 

denne anmelders 

personlige favoritter. 

Agnello og Madrugada har etter min 

oppfatning lykkes godt med å fange 

den litt gloomy og samtidig fortvilte 

stemningen som åpenbart må ha 

hersket under ferdigstillelsen av 

dette albumet. Dette, sammen med 

at vokalist Sivert Høyem til tross 

for enkelte mindre skjønnhetsfeil i 

selve engelskuttalen gjør sin beste 

vokalprestasjon på plate noensinne, 

gjør “Madrugada” til bandets mest 

helstøpte og i mine ører beste totalt 

sett. Men ikke verdens beste. 

TINARIwEN 

AMAN IMAN: wATER IS LIFE (ISOM65CDX) 

All verdens musikkforståsegpåere - det være 

seg skribenter, journalister, historikere eller 

andre meningsberettigete kan diskutere 

bluesens opprinnelse så mye de bare orker. 

Sikkert er det i alle fall at den ikke kan ha 

oppstått hverken i Mississippi eller Chicago, 

slik mange hevder. Etter å ha hørt Tinariwens 

“Aman Iman” er det mer nærliggende å tippe 

på det nordøstlige Mali, Afrika. For selv om 

sump og alligator er byttet ut mot ørkensand 

og dromedar, eimen av stram tobakk og 

dårlig bourbon er byttet mot myrra og te 

- hører vi det samme. Dette er nemlig også 

blues. Ur-blues. Det hører vi også i tekstene 

- men denne gang på tuaregenes eget språk. 

Prinsippet er det samme. Også her handler det 

om å få lirt av seg sine elegier, med så få og 

enkle fraser som mulig. Om savn, lengsel, og 

(u)rettferdighet. Om sult og tørst. Om uavhengighet 

og samhold. Alle tekstene er forøvrig 

oversatt og trykket i coveret på både engelsk, 

og tuaregenes eget språk med fonetiske tegn! 

Klagende er også den råskårene, elektriske 

gitaren som ligger sentralt i et lydbildet, 

befriende fritt for sølvpuss. Dette er lyden 

av sandkorn båret frem på sciroccovindens 

vinger tvers over Sahara før den trenger seg 

inn under øyelokk, gjennom nesebor og ned i 

hals og lunger. Til tross for alt det ubehag det 

måtte føre med seg, blir det umulig å ikke la 

seg henrive av de suggererende rytmene som 

ligger i bunnen. 

Audiofil i ordets mest vulgære betydning 

kan dette neppe sies å være. Men det låter 

uansett så vidunderlig autentisk. Produksjonen 

er kjemisk fri for ytre staffasje. Her er alt skåret 

helt inn til beinet. Ingen kunstige pålegg. 

Selve innspillingen har hovedsaklig foregått i 

Mali, mens miksing og øvrig postproduksjon 

er foretatt i London og Bath, England. 

Albumet inneholder i alt et dusin kutt, med en 

samlet spilletid på ca femtifem minutter. Dette 

albumet er etter det jeg forstår bandets fjerde, 

og har blitt nominert til en lang rekke prestisjetunge 

priser rundt om i verden, og figurerer 

også hyppig i en lang rekke “årets album” 

kåringer her til lands. Tinariwen åpnet nok 

manges ører under sin opptreden å fjorårets 

Øya-festival i Oslo. En norgesaktuell engelskmann 

som definitivt for lengst har fått ørene 

opp for dette dusinstore musikkollektivet er 

Robert Plant. Han er også bare en av mange 

celebriteter som takkes i albumcoveret. En 

kuriositet kanskje, men det budde vel egentlig 

vært omvendt.

CHARLOTTE 

& THE CO-STARS 

wIN LOVE wIN (334 34093) 

I disse dager da den mer kulørte 

delen av norsk dagspresse er 

ivrig opptatt med å utrope Madrugada 

til verdens beste band, 

finner jeg det påkrevet å minne 

om et annet norsk band innenfor 

noenlunde samme sjangeruttrykk. Nemlig Charlotte & The 

Co-Stars. For med “Win Love Win” mener jeg nevnte band har 

levert en albumdebut det går veldig lenge mellom hver gang vi 

får oppleve. I mine ører går dette utenpå også alt hva Madrugada 

har gjort, og det med relativt klar margin. Det er sikkert 

Madrugada-bassist Frode Jacobsen ikke altfor lei seg for å høre, 

da det nettopp er han og My Midnight Creeps/Ricochets-gitarist 

Alexander Kloster-Jensen som har produsert Charlotte, forøvrig 

også hun med etternavn Jacobsen. Så er da lydbildet også 

nært i slekt med hva vi har hørt på Madrugadas produksjoner. 

Egentlig ble “Win Love Win” sluppet i fjor høst etter enkelte 

utsettelser, men skal etter det jeg forstår relanseres nå i forbindelse 

med nylig avholdte by:Larm. 

Noen vil kanskje si at Charlotte står i samme musikalske forhold 

til Madrugada som Polly Jean Harvey til Nick Cave. Uansett ingen 

tvil om at alle de nevnte har lånt mer enn ett øre til nettopp 

Cave og hans tidvis dunkle stemninger, men mine assosiasjoner 

trekkes også mot Hope Sandoval og Mazzy Star. Allerede fra 

åpningskuttet “Night Song” er kursen satt for et stor og ekkofylt 

landskap hvor en renskåren og twangy gitar fra Nils Stian 

Aasheim sammen med Charlottes klokkeklare vokal legger seg 

helt i front i lydbildet. Jacobsen/Kloster-Jensen har videre fylt ut i 

dybden med distinkt bruk av orgel og flerstemmig kor. 

Charlotte Jacobsen har skrevet all musikk og tekster selv, med 

et lite bidrag fra Mie Sommerfelt til tittelkuttet. Som albumtittelen 

antyder står det evinnelige temaet kjærlighet sentralt i 

frøken Jacobsens tekster, men hun unngår på elegant vis de 

største klisjeene. Til tross for en litt mørk undertone blir “Win 

Love Win” aldri direkte kjedelig eller monoton, til det er samme 

Jacobsens melodiske teft altfor velutviklet. I tillegg synger hun 

fordømt bra hele veien, til overmål med en av de beste engelskuttalene 

jeg har hørt fra noen norsk artist. For undertegnede 

er det en stor gåte hvorfor ikke dette albumet ikke ble nominert 

til Spellemann, ikke engang for beste nykommer. Charlotte & 

The Co-Stars fortjener folkets oppmerksomhet, dermed basta! 

FLOGGING MOLLY 

FLOAT (SD1348) 

Flogging Molly har vært sanger/låtskriver Dave Kings faste tilholdssted 

siden midten av nittitallet. Før dette frontet han det noe 

oversette bandet Fastway, som utrolig nok aldri nådde helt ut til 

massene til tross for sin skarpskodde lineup. Fastway ble nemlig 

dannet av tidligere Motorhead-gitarist “Fast” Eddie Clarke, og 

talte andre medlemmer som ex UFO-bassist Pete Way og Jerry 

Shirley fra Humble Pie på trommer. 

Siden 1997 har Flogging Molly gitt ut seks langspillere før 

“Float”, som forøvrig også gis ut på vinyl. 

Flogging Molly har tilhold i Los Angeles, og er forøvrig oppkalt 

etter puben Molly Malone i samme by. Altså irsk så det holder, 

akkurat som Dave King selv, født i Dublin som han er. 

Gjengens syvende album er også i sin helhet unnfanget i Dublin, 

hvor de har fått hjelp av ingen ringere enn Ryan Hewitt i produksjonsprosessen. 

Hvis navnet ikke får noen bjeller til å ringe, så 

sjekk nærmere etter i platesamlingen din. Vi finner igjen navnet 

hos både Stones, Chili Peppers, Petty, Dave Gahan og Ray Brown 

Trio. Eller Barbara Steisand, Harry Connick jr og Burt Bacharach, 

bare for å nevne noen. Forsatt ukjent? OK, han har hatt en finger 

borti M2M også. 

Men nå altså Flogging Molly og “Float”, som låter irsk tvers 

igjennom samtlige elleve kutt og førti minutter dette verket varer, 

med både fele og trekkspill sentralt i lydbildet. Og tiden går veldig 

GRAYSON CAPPS 

SONGBONES (HYN9361/BLUE MOOD) 

Dette er vel egentlig originalene, og atskillig mer lik slik undertegnede 

hørte dem på den lille klubben Green Tea i Camden, 

London sist høst. Altså totalt nedstrippet, helt akustisk uten 

bruk av noen form for forsterkning. Grayson og eneste medspiller 

– fiolinisten Tom Marron - sitter ansikt til ansikt på hver 

sin armløse stol hjemme hos produsent/tekniker Mike West, 

utstyrt med i alt tre mikrofoner. En for fela, en for gitaren og en 

for Graysons vokal. Blir det mer nakent enn dette rammes det 

antagelig av den norske pornolovgivningen. 

Graysons lett blåstenkte komposisjoner, ofte ordsatt med 

stilsikre, selvopplevde observasjoner av personer og hendelser 

fra livets nedre sfærer og tilværelsens mørkeste kroker kler et 

slikt format. Et format hvor ingenting får skyggelegge detaljer 

og nyansene i Grayson Capps kraftige og litt rufsete stemme, 

en stemme som gir klare hint om levd liv og erfaring. Man 

risikerer selvsagt at det kan bli noe ensformig og monotont 

over et helt album som 

er holdt i en såpass 

minimalistisk form, 

men Graysons låter er 

rett og slett for gode 

til albumet på noe 

tidspunkt glir ut i det 

kjedsommellige eller 

intetsigende. Tvert 

imot evner denne 

låtsamlingen helt 

uanstrengt å holde på 

lytterens oppmerksomhet 

gjennom samtlige 

trettiseks minutter, 

uansett om man hørt de nyere versjonene eller ikke. 

Grayson Capps har allerede spilt inn materiale til et nytt album 

som slippes senere i år, da igjen med samboer og stjernetekniker 

Tina Shoemaker (Iggy Pop, Pearl Jam, Queens of the Stone 

Age, Neville Brothers, Buddy Guy, Sylvian/Fripp, Sheryl Crow, 

Emmylou Harris og Daniel Lanois m.fl) bak spakene. Flere av 

de låtene vil vi nok få smakebiter på når Capps nå er klar for et 

par dusin spillejobber i Norge i løpe av mai, juni og juli, både 

solo og sammen med blandt andre Vidar Busk. I mellomtiden 

er “Songbones” et utmerket middel for å fremkalle gåsehud og 

andre vårfornemmelser. 

fort, for her går det unna i 

svingene! Flogging Molly befinner 

seg i noenlunde samme 

musikalske terreng som 

The Pogues. Altså en saftig 

blanding av tradisjonell irsk 

folkemusikk og energisk rock 

med elementer av punk. Låttitler 

som “Paddy’s Lament” 

og “Punch Drunk Grinning 

Soul” understreker vel også et visst slektskap 

med nevnte ensemble. Dessuten avslører Dave kings tekster også 

et dypt sosialt engasjement. 

Med “Float” har Flogging Molly kanskje levert sitt hittil sterkeste 

og mest gjennomførte album, både hva det musikalske og det 

lydmessige angår. Men det låter på ingen måte polert! 

Forsatt mangler de litt på å tangere The Pogues i deres mest 

inspirerte øyeblikk, og “Float” inneholder heller ingen enkeltkutt 

som kan gi Mollyene den store radiohiten. Like vel et meget 

hørbart og underholdene stykke arbeid. I alle fall for de som liker 

seg i Irland. Og om Åge Aleksandersen hadde aldri så rett i at det 

er langt fra Namsos til Royal Albert Hall, er Hewitts musikalske 

distanse fra Dublin til Lørenskog enda lengre. Heldigvis! 

63

64 

Blått og rått 

AV HÅKON ROGNLIEN 

Ayreon: 01011001 

Og dermed går teppet opp 

for oppfølgeren til Arjen 

Lucassens (Ayreon) fantastiske 

”The Human Equotation” 

(THE), i mellomtiden har han 

gjenomgått en traumatisk 

skilsmisse, og står nå klar for 

sin nye tilværelse. Man kunne 

vel da lett falle på tanken om 

at denne doble cd’n dermed 

ville få et anstrøk av mørkere sider, men slik er det så absolutt 

ikke. Det er dog mer monotont og mindre kreativt 

enn forgjengeren, her mangler noe av den spenningen vi 

fant i bøtter og spann ved forrige korsvei. Bevares, også 

denne prog-operaen er diger, og den er vel om mulig 

enda mer pompøs enn THE. Ayreon benytter mange 

musikere, og da spesielt vokalister. En fjær i hatten til 

nordmenn generelt og Jørn Lande spesielt, at sistnevnte 

bidrar med solide vokalprestasjoner skiva igjennom. 

01011001 (betyr så vidt jeg forstår ”Y” uttrykt med 

binærsystem) er en slags alternativ, science fiction opera, 

men selvsagt ikledd ren, klar og tung prog-musikk-ham. 

Ayreon er en meget dyktig arrangør, og til tross for at 

han altså benytter en rekke musikere, er også hans egne 

instrumentale bidrag formidable. Han spiller for uten gitar 

på mesterlig vis, også bass, mandolin, keyboards, synth, 

Hammond, solina (hva nå det er), pluss at han bidrar på 

vokal! Har ikke sett maken siden Ian Anderson gjorde rent 

bord med Jethro Tull tidlig på 70-tallet! Storyen her er ikke 

like lettfattelig som på THE; dette virker mer fragmentert, 

symbolsk og lyrisk, mens musikken på sin side henger 

klarere sammen hele veien, med et par noe underlige unntak. 

Sånn ellers er lyden tung, saftig og deilig, så absolutt 

godkjent. 

I korte trekk kan vi si at Ayreon-fansen neppe blir direkte 

skuffet, at nye lyttere nysgjerrige på prog med utsøkt 

klasse så absolutt bør unne seg en lytt til dette, og at folk 

som liker generell musikalsk kreativitet også har mye å 

hente her. Det er få som leverer denne type konseptalbum 

i dagens samfunn. Jeg trodde liksom det gikk av 

moten sånn ca 1972. Men Ayreon gir seg ikke, takk og 

pris. Behersket anbefaling, altså. 

Jeff Healey: Mess of blues 

Få dager etter at fremdeles alt for unge 

Jeff Healey (41 år)bukket under for kreften, 

var dette albumet ute i platebutikkene. 

Jeff mistet synet av kreft allerede 

som ettåring, noe som dog ikke hindret 

ham i å begynne og spille gitar i den 

imponerende lave alder av tre år. Et liv 

i evig slåsskamp med en sykdom som 

bare ikke ville slippe taket. Som mange 

av dere nok vet, utviklet Healey sin 

egen spillestil; han hadde gitaren liggende 

i fanget, noe som gjorde det mulig 

å benytte korder og grep andre bare 

kunne drømme om. I tillegg kunne han 

vise til hurtighet, feeling og teknikk 

som overgikk det meste, Healey var 

kort sagt en mester. ”Mess with the 

blues” er ikke noen milepæl i blueshistorien, 

det er traust og rett på sak, 

dog med et par krumspring underveis. 

Jeg antar med rimelig grad av sikkerhet 

at ikke mange har opplevd makan 

til gitarspill på den noe naivistiske 

standardlåta ”Jambalaya”, som det vi 

her presenteres for. For en flyt Healey 

hadde! Videre leverer han beherskede 

versjoner av låter som The Band’s ”The 

Weight” og Neil Young’s ”Like a hurricane”, 

noe overraskende at han legger 

seg så vidt tett opp til de originale. For 

øvrig kan man spørre seg om det er veldig 

smart å gjøre sin egen variant over 

Doc Pomus! ”Mess of blues”; tross alt var 

det en fyr som het Elvis! Og Healey var i 

Joe Bonamassa: Sloe Gin 

Vi tar altså farvel med et gitargeni, og sier her velkommen 

til et annet. Ikke sånn å forstå at Bonamassa er ny i gamet, 

så lagt der i fra, Sloe Gin er hans syvende utgivelse. Dog 

er det er vel på tide å få ham mer fram i lyset også for 

Fidelitys lesere! 

Bonamassa er ikke en rendyrket bluesartist, han henter 

inspirasjon der den er å finne, hvilket vil si over alt! Ergo 

er ikke ”Sloe gin” et homogent album, tvert om, vil jeg si. 

I så stor grad, faktisk, at det virker en smule forstyrrende 

for totalresultatet. Man vet ikke helt hva man lytter til på 

et vis. Første låt drar i gang med Zeppelinsk driv og harmoni, 

spennende og mystisk. Deretter kommer låter i tur 

og orden som favner fra rent akustiske blåtoner til tung, 

dyster rock, origianler og coverlåter i skjønn forening. Når 

det gjelder coverlåtene, er det godt å høre at Bonamassa 

har personlighet til å gjøre svært egenartede versjoner av 

disse, slik at vi ikke blir sittende å irritere oss over å ha 

hørt det før på et vis. 

Selve tittellåta er også en cover, dog temmelig ukjent. 

(Hentet fra skuespilleren Tim Curry’s debutalbum ”Read 

my lips” i 1978, mange av dere som har det i samlinga?) 

Dette forhindrer ikke at Bonamassa gjør dette til en 

enorm, bluespreget rockelåt, med voldsomt trøkk og nerve. 

Strålende arrangert, fantastisk spilt! I 1967 gjorde Mayall 

låta ”Another kind of love” med den nå aldrende helt Peter 

Green på gitar, nærmere bestemt en 1959 Gibson Les Paul, 

og sent i 2007 gjør altså Bonamassa den samme låta, også 

han med en 1959 Les Paul, faktisk, og hans innsats står så 

absolutt ikke noe tilbake for Greens drømmende, fyldige 

toner fra den gang da. Til dere som har sansen for spennende 

og ekstreme gitarister; Bonamassa må sjekkes ut! 

I det hele tatt er ”Sloe gin” en perle av et album, til tross 

for at det spriker i alle retninger. Meget godt produsert, 

god lyd, fabelaktige låter og tolkninger, eksepsjonelt gitarspill. 

Helhjertet anbefaling! 

mine ører ikke nettopp en stjernevokalist, 

selv om det flommet toner i en stri 

strøm fra hans hender. 

Hvil i fred, Healey, takk så mye. Jeg tar 

en øl og finner fram et par gamle skiver 

fra skapet. ”See the light” står fortsatt 

som en påla!

Lyden av virkeligheten! 

Det store spørsmålet i våre kretser dreier seg ofte om hvorvidt våre 

(svært) påkostede musikkmaskiner evner å gjenskape virkeligheten, 

eller om de bare leverer bleke etterligninger. 

Opplevelsen av ”å være der”, kan 

vi få den i egen stue? Det gleder 

meg å si at to konkrete opplevelser 

i løpet av den sørpete vinteren 

fikk meg til å falle ned på den konklusjon 

at, ja virkeligheten kan gjenskapes! 

Scene 1: Trygt plassert på 11 rad i 

Göteborgs Konserthus blant blonder 

og dresskledde herrer, blant folk med 

snobbete holdninger og mye penger, 

sesongbilletter og Jaguar. Her hadde jeg 

praktisk talt orkesterplass til – ja orkesteret, 

altså. Etter at alle omsider hadde 

fått stablet seg ned i stolene, opplevde 

vi det vanlige skuespillet; lyset dempes, 

dirigenten gjør sin entre til høflig og 

akkurat passe entusiastisk applaus. Så 

tar han kontroll på orkesteret, hever 

taktstokken, og overturen er i gang. Der 

og da slo det meg: Denne lyden har jeg 

hørt før! Og da var det faktisk ikke et 

annet konserthus jeg drømte meg tilbake 

til, snarere tvert om, faktisk, jeg ble 

ført tilbake til en stue på beste vestkant 

i hovedstaden! I den boligen står et par 

høyttalere fra svenske Reidar Persson 

av merket Response, nemlig. Dette må 

vel være bakvendtland? At et orkester 

minner meg om et stereoanlegg, skulle 

det ikke vært motsatt? Vel tilbake i 

gamlelandet la jeg denne opplevelsen 

frem for høyttalernes eier, og han ser 

rolig på meg og spør: –Var det ikke 

sånn med mine forrige høyttalere også? 

– Nei, repliserer jeg, de låt faktisk ikke 

på den måten, de hadde ikke akkurat 

den rette klangfargen. Dette interesserte 

høyttalernes eier, for faktum er, 

kunne han berette: – Den gode Persson 

har brukt ufattelig mange timer i 

nettopp det konserthuset for å tune sin 

høyttalerlyd! Dette var vitterlig spennende 

informasjon. Jeg vil uten fnugg 

av tvil hevde at Persson har lyktedes 

med sitt forsett. At det skulle være 

mulig å kjenne det igjen ”motsatt vei” 

var da så absolutt fascinerende. På den 

annen side; når alle klassiske orkestre 

låter som Göteborgs symfoniorkester 

har kanskje konstruktøren gjort jobben 

sin litt for godt? 

«Brått var jeg tilbake 

i Notodden, 

jeg så jenta ved 

min side, jeg 

kjente lukta av 

parfymen hennes, 

husket kjolen 

hennes, jeg følte 

vibrasjonene. Jeg 

var på konsert!» 

Senere denne vinteren opplevde jeg 

noe totalt annet, men like moro. Jeg 

ble presentert for et par gammeldags 

utseende bokser på små gulvstativer, 

lett tilbakelente. Konstruert i 1956 og 

oppgradert hele to ganger siden den 

gang, nå altså i sin tredje utgave. Eieren 

lot meg lytte til Kåre Virud fra hans 

cd ”I teatret”, og en av de fine tingene 

med den plata var at jeg var der da den 

ble innspilt. Han dro i gang med ”Ford 

Coupé” og jeg ble helt himmelfallen. 

Brått var jeg tilbake i Notodden, jeg så 

jenta ved min side for mitt indre blikk, 

jeg kjente lukta av parfymen hennes, 

husket kjolen hennes, jeg følte vibrasjonene 

i lokalet, jeg var på konsert! Jeg 

har rett og slett aldri før vært så nære 

opplevelsen av live elektrisk blues i stuemiljø, 

og det var en reise i tid og rom 

som gikk utenpå noe jeg før har hørt. 

Dette var live! Og ikke bare det, det var 

den konserten. Det låt nøyaktig sånn, 

denne sommerdagen i teatret! 

Ergo har jeg opplevd at enkelte anlegg 

kan kopiere enkelte opplevelser, (og 

at noen orkestre kan kopiere enkelte 

stereoanlegg!), men oppfølgningsspørsmålet 

er om disse to anleggene ville 

kunne gi noen realistisk opplevelse 

innen hverandres spesialgren? Dessverre 

kan de ikke gjøre en fullgod jobb i så 

henseende, og dette får meg til å undre 

på om det er mulig for et anlegg å gjøre 

begge disse tingene på troverdig vis? Jeg 

tillater meg å tvile sterkt på det. Det ene 

er farget av orkesterplassen, det andre 

av blueslokalet. Det ene klinger slik at 

du kan tillate deg å tro du opplever et 

levende orkester, det andre låter så PA at 

du uten videre kjenner igjen den reelle 

opplevelsen av å være der. 

Så da står vi der igjen. Skal du velge 

finkultur eller rølp? Eller tar du sjansen 

på å prøve deg på alt på en gang, mens 

resultatet bare blir at du ikke får noen av 

delene? Det paradoksale er jo at gamle 

høyttalerkonstruksjoner er best på moderne 

lyd, mens moderne høyttalere er 

best på klassisk ”gammel” akustisk lyd! 

Konklusjonen er: Vær modig, menneske! 

Følg din drøm så langt det går. 

Man når ikke toppen uten å ofre noe 

som helst! 

-Hauk 

– Hauk 3 3 3 

65

3 3 

66 

Platemerket Opus 3 

Tiden bara går... 

Vi norske 

audiofile 

liker 

å briske 

oss med at noen av 

verdens mest benyttede 

high-end demospor 

er norske opptak med 

norske artister og norske 

lydteknikere. Da tenker vi 

på flere Kongshaugopptak 

med Kari Bremnes, eller Jan 

Garbareck innspillinger på 

ECM gjort på verdensberømte 

Rainbow Studios i Oslo av samme 

lydtekniker. Hvis vi da ikke er mest 

stolte av Fairy Tales med Radka Toneff, 

den første digitalsinnspillingen 

i Norge med den fenomenale akustikken 

fra Grieghallen.... 

LEVENDE LYD 

Likevel må vi vel innrømme at vi bare kan 

høre det første gitaranslaget i ett hundredels 

sekund i ”Tiden bare går” for å blir satt år 

tilbake; til den første gangen man hørte dette 

fantastisk naturlige opptaket med Terese Juel 

fra plata Levanda i en hi-fi butikk eller på en hi-fi 

messe et eller annet stede i verden. Og levande er 

både artisten og Blumleinopptaket med en enkel 

stereomikrofon perfekt plassert av den erfarne lydtekniker 

og platedirektør Jan Eric Persson. 

Her er det den naturlige stemmen sammen med den 

reflekterte lyden av det store rommet som gjør at artistene 

ikke bare står rett foran deg i din egen stue. Mye bedre; 

det er du som blir transportert på magiens vinger inn i det 

store opptaksrommet! Maksimalt minimalistisk og hårreisende 

naturtro. 

Og den perefekte åpning på den nye testplaten som Opus 

3 nå tilbyr med de beste opptakene fra tidligere demoplater 

som behandler temaer som holgorafisk dybdeperspektiv, 

klangfarger og dynamikk. Nå har både platedirektøren og 

undertegnede litt problemer med å katalogisere disse tingene 

; et vellykket opptak har det hele på plass! Som på de 

24 opptakene på denne nye CD/SACD plata som også tilbyr 

4 kanals surround. Fremdeles fra en enslig stereomikrofon! 

BLUMLEIN 

På samtlige innspillinger siden 1977 har Persson benyttet en 

AKG C-24 stereo rørmikrofon med kapslene så tett plassert 

en den fungerer som en punktkilde uten fasefeil og andre 

løpetidsproblemer. Enda mer utrolig er det at denne såkalte 

Svenske Eric Persson og Opus 3 

jubilerer som en av verdens mest 

bejublede audiofile plateselskaper 

med en CD/SACD testplate. 

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH

X-Y teknologien med to absolutt fasekorrekte opptaksmoduler 

plassert oppå hverandre, også kan skille 

ut den indirekte romklangen i motfase. Voila: 4.1 

multikanal med alle signaler under 60 Hz samlet til 

en eventuelle subbass i et typisk surroundanlegg. (Nei, 

mikrofonen på bildet er ikke AKG, men en Schoeps 

med tilsvarende karakteristikk.) 

Noe senterkanal er her ikke, og det trengs knapt nok 

da hull i midten ifølge Persson stort sett er et problem 

som skyldes den sedvanlige multimono opptaksteknikk 

med frontmikrofonenen plassert for langt fra 

hverandre. Men nettopp denne kunstige ping-pong 

effekten med unaturlig separasjon mellom kanalene, 

er en av årsakene til at denne punktformige opptaksteknikken 

ikke er mer brukt; stereoeffekten blir ikke 

like dramatisk selv om den er mer naturlig. Og kravet 

til opptakslokale er betydelig større. Samtidig er korreksjonmulighetene 

mindre ved etterarbeidet. Det 

hele må være riktig i opptaksøyeblikket. Men denne 

Blumlein X-Y opptaksteknikken gjør det unødvendig å 

korrigere frekvensgang og andre velkjente og beviselige 

feil ved næropptak med mange mikrofoner. 

Opus 3 fremhever dybdeperspektiv, korrekt klangfarge 

og dynamikk som sentrale parametre ved naturlig 

gjengivelse. Og det er nettopp disse ofte neglisjerte 

sidene av musikkreproduksjon som er hovedtema for 

de 14 utvalgte musikkstykker på denne plata. 

HOLOGRAFISK DYBDEPERSPEKTIV 

Innføringen av stereo skapte en betydelig fokus på 

artistenes plassering i bredden, gjerne med en nesten 

magisk opplevelse av at lydbildet var mye bredere enn 

avstanden mellom høyttalerne. Derimot krever det 

mer av anlegget- og opptaket- om man skal oppleve 

den tredimensjonale dybdevirkningen i et godt stereoopptak. 

Det er alltid forbløffende å møte ivrige musikkentusiaster 

som simpelthen ikke skjønner hva man 

snakker om når man kommer inn på dette emnet. 

Men dette dybdeperspektivet oppleves bare når 

utstrålingen fra begge høyttalere er noenlunde 

identiske og uten særlig påvirkning fra tak, vegger og 

andre gjenstander. Å trekke høyttalerne ca. 1 meter fra 

bakveggen, gir dramatiske forbedringer på dybdeperspektivet. 

Men et opptak med mange mono enkeltmikrofoner 

hvor lyden sauses sammen i et komplekst 

lydbilde, inneholder ikke de nødvendige signaler som 

gir hjernen en naturlig opplevelse av dybde, ifølge 

Jan-Eric Peerson. 

KLANGFARGE 

En av de virkelig nedrige mytene som blir brukt for 

å ramme gærne hi-fi friker med altfor mye penger , 

er den at virkelige musikkelskere, og særlig musikkens 

egne utøvere, like gjerne hører Beethoven på en 

reiseradioen og aller helst bare lest på trikken med 

orkesterpartituret istedenfor Dagbladet foran seg. Ha. 

Ha, ha! Hørt om Stradivarius og Guernari? Eller om en 

ekte Gibson gitar av rett type og årgang? 

Selvsagt er musikere og de fleste musikkinteresserte 

like optatt av lydkvaliteten fra de ulike instrumentene 

som vi hi-fi interesserte er. Og ikke bare av den 

lydmessige kompleksitet som gjør de ulike instrumenter 

unike og lette å skjelne fra hverandre, men 

også instrumentets naturlig relasjon til den naturlige 

akustikken de er laget for. Da NRK på 50-60-tallet 

av tekniske årsaker måtte hanke inn felespellere fra 

Seljord til studio på Marienlyst, hadde folkemusikkstudioet 

halve tømmerstokker på studioveggene for å 

gjenskape ekte klangfarge! 

Jan Eric Persson og Opus 3 insisterer på at naturlige 

omgivelser, og en riktig mikrofonplassering med kor- 

rekt forhold mellom direktlyd og refleksjoner fra rommet. 

Akkurat slik som lytteren ideelt sett vil oppfatte det, uten 

frekvenskorrigeringer for vanlig ultranær mikrofonplassering. 

Og uten kunstig ekko mikset inn for å skape en 

illusjon av rom. 

DYNAMIKK 

Å frigjøre dynamisk kontrast i opptaket er en av de viktigste 

kriterier for å kunne gjenskape sang og musikk. Det 

er derfor et paradoks at moderne digtalinnspillinger med 

større dynamisk potensiale enn noensinne, knapt nok får 

VU-meteret til å rikke seg fra full guffe. Høyt ja, dynamisk 

nei! Mye av årsaken til en stadig mer ukritisk bruk 

av dynamikkbegrensendse kompressorer, er at næropptak 

i studio ofte har et større kontrastomfang enn noe anlegg 

kan makte. Og mer dynamikk enn hva man vil oppleve 

live ! 

Næropptak er også dynamisk feil, ifølge Jan Eric 

Persson som mener at en naturlig mikrofonplassering 

reduserer behovet for hardhent bruk av elektronisk 

dynamiske begrensere. Selv benytter han aldri dynamiske 

kompressorer. Eller mange mikrofoner. Eller akustiske 

rammer som ikke stemmer med instrumentets karakter 

eller musikkens innhold. 

KONKLUSJON 

Opus 3 Test-records 1, 2 og 3 inneholder 14 opptak med 

gode eksempler på dybde, klang og dynamikk. Men det 

er ikke lett å finne bare eksempel på det ene; låter det så 

bra som på denne Opus 3 plata skyldes det som regel alle 

disse tingene... 

Opus 3 CD 19520 

Jan Eric Persson med sine Opus 3-plater på Stockholmsmessa. 

67

3 3 

68 

Revel Gem 2

Den ultimate 

stativhøyttaler? 

Dette er den flotteste stativhøyttaleren vi har hatt i stua. Og en av de aller 

beste! Men mens utseendet har sin pris utover kronasjene, kan manglene på 

skikkelig dypbass bli en velsignelse... 


Dette er en av de lekreste høyttalere vi har hatt i 

stua, noe spesielt medboende og frekventerende 

damer flittig kommenterte. Men høyttaleren kan 

bare benyttes med et spesiallaget stativ som er 

stort, dyrt og komplekst i forhold til kabling. Hvis man ikke 

vil henge de på veggen med uopprettelige kompromisser i 

holografisk tredimensjonalitet. Men alt for skjønnheten? 

Og med et treveis delefilter og beryllium domediskant, 

er det ingen grunn til at ikke denne stativhøyttaleren skal 

spille helt på høyde med de andre høyttalerne i den nye 

Ultima-serien til Kevin Voecks og Revel. Bortsett fra i bassen 

som ifølge spesifikasjonene faller minus 6 db allerede ved 60 

Hz og hele 10 db ved 50 Hz! 

PROBLEM SOM VELSIGNELSE? 

Her er det altså null dypbass! På en såpass kostbar og stor 

høyttaler? Med litt ettertanke kan dette likevel være en velsignelse 

utkledd som et problem. For 

det første har konstruktøren dermed 

neppe kompromisset med hensyn til 

effektivitet. Dette bekrefter en følsomhet 

kliss lik de større og mye dyrere 

slektninger. Og med et slikt bratt fall 

fra ca. 70 Hz, vil man kunne utnytte en 

kvalitetssub (eller 2) som på grunn av 

den betydelige hjemmekinointeressen 

leveres til særdeles fornuftige priser. 

Samtidig kan disse skreddersyes til 

rommet og resten av anlegget på en 

måte som du vanskelig kan få til med 

et integrert høyttalersystem. Og du slipper 

den største fallgruben for lydkvaliteten; 

du slipper å sende linjesignalet 

inn i et ofte noe tvilsomt elektronisk 

høypassfilter i sub’en. 

På Gem 2 faller altså høyttaleren perfekt 

for bare å fylle på med bass nedenfra. 

Og mange vil til og med foretrekke 

å benytte høyttalersignalet hvor lyden 

går gjennom en forsterker og nettopp 

av denne grunn farvelegger dypbassen. 

Teoretisk litt ”dårligere” lyd, men også 

mer lik resten av lydbildet. 

Så her har vi altså en høyttaler som 

er rålekker og ikke altfor stor, og som 

dermed kan forføre husarkitekten til en 

litt større velvilje for et ekte high-end 

anlegg i finstua. Men som samtidig 

er en smule klønete å sette opp med 

skikkelige kabler på grunn av at slike 

vulgariteter skal være skjult. Men 

som samtidig nærmest er perfekt til å 

«Her er god effektivitet 

med en virkningsgrad 

på mer 

en 86 dB, likt med 

de minst dobbelt så 

dyre gulvstående i 

samme serie.» 

kobles opp til en bra sub som kan være diskret plassert. Og 

denne hyptotetiske sub’en kan ganske enkelt justeres slik at 

man kompenserer for typiske ujevnheter i romakustikken i 

dypbassen. Til gjengjeld krever det kanskje litt mer å få til en 

sømløs overgang til de forøvrig særdeles homogene Gem 2? 

Gi og ta! 

GEM 2 

Revel Gem 2 er utvilsom ment som bakhøyttaler i et komplett 

super high-end surroundanlegg med Ultima Studio 

2 eller Ultima Salong 2 som hovedhøyttalere. Men det er 

mange grunner til å velge denne halvparten så dyre stativhøyttaleren 

som hovedhøyttaler i de fleste norske stuer. For 

her er som nevnt god effektivitet med en virkningsgrad på 

mer en 86 dB, likt med de minst dobbelt så dyre gulvstående 

i samme serie, og med et treveis system med uvant fleksible 

justeringsmuligheter av det bratte delefilteret som deler ved 

400 og 2300Hz. 

Bassen er med 8 tommer like stor 

som på de store systemene som imidlertid 

dobler og tredobler antallet og 

i større kabinett. Mellomtonen er en 

4 tommer mens de store høyttalerene 

opererer med 6,5 tommer og muligheter 

for litt større lydtrykk. Til gjengjeld 

vil 4 tommeren kunne spre lyden litt 

jevnere, men dette kompenseres sannsynligvis 

av en enda mer avansert baffelkonstruksjon 

på de store systemene. 

Uansett opererer også Gem 3 med en 

frekvensrespons mellom 70-45.000 Hz 

innenfor 1,5 db og mellom 75-18.000 

Hz innenfor bare 0,5 dB av konstruktørens 

idealkurve. Vi skulle gjerne ha sett 

den idealkurven, selvfølgelig, men får 

bruke ørene isteden... 

MIMRE 

Av en eller annen grunn hevdes det 

til stadighet på Nettet at det er nesten 

umulig å huske lyd? I motsetning til 

dette blir det hevdet at lukter huskes 

gjennom hele livet. Jeg antar at det hele 

dreier seg om det vanlige fenomen om 

at alle fysiske opplevelser gjerne må 

”oversettes” i bevisstheten for å kunne 

huskes, og da erindrer man simpelthen 

best de opplevelsene man har en viss 

interesse for. 

Uansett så har jeg aldri opplevd at 

noen av oss i Fidelity så lett glemmer 

en viktig lydopplevelse, selv om det var 

69

3 3 

70 

Revel Gem 2 

for flere titall år siden. Og siden dette nummeret av Fidelity 

er i det litt nostalgiske hjørnet: Selv vil jeg tro at jeg uten 

videre ville kunne identifisere min første store lydhappening 

med filmen ”Windjammer” på ”gamle” Colosseum i 1958, om 

jeg fikk oppleve et tilsvarende gloriøst multikanal lydbilde 

igjen. 

Selv om den lydeopplevelsen er diamentralt motsatt av den 

stramme ”Revel”-lyden til Kevin Voecks, så har jeg klare oppfatninger 

av mine gamle favoritt stativhøyttalere Revel M-20 

og den senere M-22. (Fremdeles i salg til en særdeles gunstig 

pris til under 20K.) Pluss den forrige Revel Ultima Studio 

som jeg testet for EyeFi. Revel har en typisk sound som er litt 

lysere enn det jeg personlig TROR at jeg liker best, og med en 

ekstrem stramhet, kontroll og en gnistrende frekk diskant som 

glitrer som tusen diamanter når felerekka tråkker til. 

BERYLLIUM 

Det var da heller ikke noe dramatisk annerledes klangbilde 

som oppstod i finstua når disse stativhøyttalerene ble fyrt 

opp. Selv diskanten var akkurat som forventet; fyrrig, frekk 

og veldig frisk, men likevel enda mindre ”diskant” enn tidligere 

aluminiumsdomer. Berylliumdomen er en lett hørbar 

forbedring av tidligere diskanter, og helt på høyde med det 

beste vi har hørt de siste par årene. 

Og igjen husker jeg noe; nemlig at en veldig oppløst og 

forvrengningsfattig ”diskant” aldri låter hardt uansett nivå. 

Dette var det ”verdens beste diskant”, en enorm ribbevariant 

fra Dick Sequerra, som lærte meg. Ettersom man skrudde 

opp toppnivået, låt det bare mer og mer oppløst og etterhvert 

med en nesten myk overtonestruktur på de fleste gode 

orkesteropptak. 

Akkurat slik er også førsteinntrukket med Gem 2; en litt 

lys klangbalanse, men ekstremt homogen og absolutt uten 

harde kanter noensted på vei til 

toppen. Heller ikke i det problematiske 

presensområdet ved 3 

kHz. Noe lavere delefrekvens 

enn vanlig, oppgitt til 2,3kHz, 

har sammen med den gode 

domen, mye av æren for dette. 

Istedefor ”lys” burde jeg derfor 

heller benytte uttrykket ”lett og 

luftig” som beskriver det samme, 

men uten samme muligheter for 

negativ tolkning. Diskanten er 

uansett lik på alle de 4 modellene 

i Ultima-serien selv om vårt 

testobjekt koster mindre... 

STRAM LYD 

Også mellomtonen er veldig stram 

og kontrollert og med en overgang 

til bassen som er absolutt sømløs. 

Oppløsningen er fremragende, 

nesten på elektrostatnivå, og mikrodetaljene 

er krispe og dynamiske. 

Stemmer låter fint, men med 

en litt kjølig, men veldig nyansert 

og oppløst stemmekvalitet som 

imidlertid står tredimensjonalt 

frem foran orkesteret. Holografien 

er veldig bra, igjen litt stram og 

presis fremfor grandios i et litt 

mindre opplyst lokale. Overgangen 

mellomtone/diskant har 

neppe noen dip som lager en litt 

kunstig, men diger romopplevelse. 

Lydbildet er generelt både 

dypt og bredt, men igjen denne 

opplevelsen av stramhet og presi- 

«En gnistrende frekk 

diskant som glitrer som 

tusen diamanter når 

felerekka tråkker til.» 

sjon uten slinger i valsen. På grensen av det prektige, altså, 

men dette kan fikses med de mange fintrimmingene man 

kan gjøre med denne høyttalere. Og med litt ekstra trøkk fra 

suben undenifra, så ble det alltid veldig tilfredsstillende. Og 

igjen blir man slått av den usedvanlige homogene klangbalansen 

hele veien igjennom. Selv om her altså mangler litt 

helt nederst uten sub. 

Men, om det mangler litt i dypbassen, så har konstruktøren 

ikke gjort den vanlige feilen med mange stativhøyttalere 

ved å strekke bassen veldig dypt, men med en tildels sterkt 

svekket mellombass som resultat. Her er det et jevnt og solid 

nivå nedover til avrullingen ved 70 Hz . Og nettopp under 

ca. 75 Hz vil mange plasseringer i normalt store stuer gi litt 

ekstra piff ved 50-60 Hz, noe som i praksis kan strekke dypbassen 

lenger ned enn de tekniske spesifikasjoner indikrer. 

Men altså; langt viktigere er det at her ikke mangler mellombass 

ved rundt 100-150 Hz, et helt alminnelig problem 

med høyttalere som vil litt for mye uten helt å ha de tekniske 

forutsetninger for det. 

KONKLUSJON 

Revel Ultima GEM 2 er en av de flotteste stativhøyttalere vi 

har sett, og en av de beste vi har hørt. Den er også en av få 

3-veis systemer i klassen. Dette er en absolutt fordel om det 

gjøres riktig, og med GEM 2 en av årsakene til den særdeles 

jevne frekvensgangen med god spredning. Klangbalansen er 

noe lett, og en meget potent diskant kan gjøre det nødvendig 

å balansere dette med en god subbass da absolutt dypbass 

er prioritert bort til fordel for relativt høy virkningsgrad av 

konstruktøren. 

Greit nok da man enkelt kan sette sammen et system som 

med hensyn til både pris- og plasseringsvennlighet, eller 

”konefaktor”, kan konkurrere med mye større høyttalere. 

En litt kronglete tilgang til høyttalerkabler, 

er vel stort sett bare 

et problem for oss testere, men 

dette er ikke høyttaleren for stadig 

skifte av kabler. Derimot er det 

enkelt å fintrimme den generelt litt 

lyse klangbalansen ved hjelp av to 

trimmepotentiometre foran på den 

elegante baffelen og en bryter ved 

de bi-wirede inngangsterminalene. 

Og berylliumdiskanten er av den 

nye typer domer som aldri låter 

hardt og skrikende, men som bare 

gir deg mer og mer oppløsning og 

luft jo mer du gir på. 

Prisen er ganske frisk, men neppe 

urimelig med tanke på lydkvalitetet, 

design og utførelse. Likevel blir den 

lydmessig ikke helt ulike lilleboren 

M-22 (2-veis) et røverkjøp i forhold. 

Og vi gleder oss veldig til å slå kloa 

i en av de større gulvstående modellene 

for å sjekke om det er mulig å 

dra lydkvaliteten enda lenger. Dette 

gav mersmak... 3 

Pris: kr 73.400 

+ stativer 11.800 

Importør: Euphonia 

PS: Tanken var hele tiden å teste 

denne høyttaleren sammen med en 

av de beste subwoofere på markedet. 

Denne kom desverre ikke tidsnok, 

men vi håper på en ”second opinion” 

hvor dette kan beskrives nærmere. 

DS

Null kabel? 

Den beste kabelen er ingen kabel, mener amerikaneren 

Pauls Speltz som hevder at hans ”antikabel” 

ikke har de vanlige kabelproblemer med 

farving av lyden og skrullete høy pris. 


For å begynne med prisen, så 

virker 75 kroner løpemeteren 

ganske billig. Men den ligner 

da veldig på den rørisolerte 

kabelen du gjerne finner på større 

trafoer? Og siden denne kabelen bare 

er en-leder, så må man regne hele 8 

strekk for selv monowiring av et sett 

stereoahøyttalere. Pluss at man må 

betale drøye halvannet tusen for nødvendige 

banankontakter eller spader. 

Et vanlig høyttalersett på 2x3 meter fra 

Paul Speltz og den norske importøren 

Hanor vil derfor koste snaue kr. 3.500. 

LUFT ER BRA 

Og selv om dette er atskillig mer enn 

ingenting, og at kjente produsenter 

som Ray Kimber leverer topptestede 

flettekabler i samme priskategori, så 

må det innrømmes at prisen virker meget 

fornuftig i forhold til den uventet 

glatte og lettflytende lydkarakteren fra 

disse kablene. Og selv om kablene kan 

se spinkle ut, er det skikkelig gods i 

det rene kopperet i ett solid stykke (12 

gauge). Derimot er isolasjonen fraværende, 

eller tilsynelatende fraværende, 

da dette bare er en supertynt rødt 

elektrisk isolasjonsbelegg. 

Så her har Speltz et viktig poeng; den 

beste isolasjonen er luft og med det 

supertynne isolasjonsbelegget oppstår 

det minimalt med sedvanlige sausing 

av lyden på grunn av et tykt plastikkmateriale, 

en velkjent problemstilling. 

Speltz anbefaler at kablene monteres 

Isolasjonen på ”Antikabelen” tåler 

ekstremt høye temperaturer. 

parallelt med en viss avstand eller tvinnes 

på ulike måter for å oppnå tilsiktet 

lydkarakter som for eksempel mer eller 

mindre luftig topp. Også dette velkjente 

fenomener. 

Kablene er lett å forme slik at man 

mest mulig unngår fysisk kontakt med 

gulv, vegger og annet, men blir hengende 

mest mulig fritt. Fordelen med dette 

gjelder selvfølgelig også andre kabler. 

OGSÅ SIGNALKABEL 

Speltz har også laget en RCA fonokabel 

som har to liknende ledninger, men 

hvor jord er tvinnet rundt leder med 

god avstand for minimal gjensidig 

påvirkning og maksimal skjerm- og jording. 

Lurt tenkt, og det fungerer svært 

bra med en liknende lydkarakter som 

høyttalerkablene, inkludert den samme 

lettflytene lyden uten hardhet, fres og 

stress. Men i begge tilfeller mangler 

etter min mening litt av den storheten 

i lydbildet som vesentlige dyrere kabler 

OGSÅ makter. 

Paul Speltz anbefaler lang innspillingstid 

på minst 100 timer og helst 

opp mot 500 timer før lydbildet har 

roet seg skikkelig. Selv om vi gjerne 

ville, er det i praksis umulig for oss 

å tilfredsstille slike krav til grundig 

innspilling. Det er mulig at dette er 

årsaken til at vi ikke helt har opplevd 

det glade budskap om at denne kabelene 

spiller fletta av alt annet der ute 

uansett pris. 

Paul Speltz Anti-cables: 3 3 3 

KONKLUSJON 

Det vi kan vedgå etter atskillig færre 

spilletimer enn Speltz sin anbefaling, 

er at dette er uhyre interessante kabler 

som gjør lite galt. Og med en særdeles 

ren og lettflytende lyd med bare en forsiktig 

avrulling i begge frekvensfløyer. 

Og fullstendig fri fra mudder og stress i 

lydbildet. I vår protokoll er det et glimrende 

resultat i forhold til prisen. 

Vi mangler tilstrekkelig markedsoversikt 

til noen mer presis plassering i 

kabelhierarkiet, men gleder oss vilt til å 

ta med disse kabelene i en større gruppetest 

med fullt panel og satt opp mot 

markedets beste kabelkjøp. Men det får 

bli en annen gang... 

Pris: ca kr 3.500 for 2x3 meter 

inkl. terminering 

Importør: Hanor A/S 

73

3 3 

74 

Escalante Fremont ”stativhøyttaler” 

Du store min! 

Små og søte og ganske enkle å få til. – Ja vel, men herregud så bassfattig og stusselig. 

Mine damer (begge to) og herrer: Jeg tror jeg starter med å bryte sammen 

og tilstå min manglende innsikt i stativhøyttalere. Her skal det spises kameler! 

AV VIDAR MøRCH

At bilder kan lyve er velkjent, 

også i hi-fi verdenen. At 

bilder så til de grader ikke 

forteller et snev av sannhet 

om verken finish eller størrelse, 

ble i hvert fall grundig slått fast 

i det øyeblikk jeg skulle bistå importør 

Håvar Snapa med å bære og installere 

Escalante Fremont i min egen stue. 

Jeg burde jo sett det komme, all den tid 

vi måtte slå oss sammen og hente høyttalerne 

med tilhørende stativer i 2 biler! 

Og jeg har stor bil! 

Håvar har selv vært snedig nok til 

å innrede egen stue men hensyn og 

henblikk på høyttalerne, så det var først 

i min egen stue det virkelig fremgikk at 

dette rett og slett er svære greier. 

LET’S TALK ABOUT SEX – BABY 

OK, vanligvis tenker jeg ikke akkurat 

sexy, når vi snakker om de vitale mål vi 

her har å gjøre med, men noen unntak 

må man jo gjøre. Her er ett: 

Vi snakker sånn cirka 90 kilo pr. 

stykk (med stativ), 115x36x46 cm. 

høyde og livvidde og en stemme som 

strekker seg fra dype 18 Hz (!) til 

50kHz. Vitale mål som skulle 

kunne skremme vannet av 

noen og enhver med andre ord. 

Vi snakker skikkelig dundre, 

gjør vi! 

Men lekker i blank, sort lakk 

– det er hun. Fargen heter for 

øvrig BMW Cosmos Black, for 

den som måtte mene det ser 

litt kjent ut. 

Selve høyttaleren veier overkommelige 

46 kilo, men ikke 

tenk et sekund på å benytte 

disse med noe annet enn originale 

stativer. Det gjelder så vel 

designmessig som ren bæreevne 

og lydmessig. Stativene passer designet 

perfekt og er dessuten velsignet 

med et spikesystem som funker mer 

enn greit, med justeringsmuligheter for 

vatring både under stativet og mellom 

stativet og høyttaleren. Litt overkill 

kanskje og i hvert fall litt tuklete ved 

montering, men til gjengjeld gir det 

både presis vatring og optimal kontakt 

mellom høyttaler og stativ. 

Skulle du forresten være en av de 

som blander begrepene stativhøyttaler 

med bokhyllehøyttaler, skulle dette 

være en gylden anledning til å avklare 

at det er en forskjell. 

Helt usexy er heller ikke bestykningen, 

selv om det starter velkjent på 

toppen. 

ScanSpeak Revelator har vi både sett 

og hørt mange steder før. Ofte med 

stort hell dessuten. Her ligger delefrekvensen 

rundt 2500 Hz ved hjelp av 

et førsteordens (6dB) filter. Jeg har fått 

med meg såpass at det medfører at 

delefrekvensen avhenger noe av rommet 

det spilles i. Jeg skal derimot ikke 

en gang vurdere å begi meg ut på en 

forklaring om hvordan konstruktøren 

har valgt å ta fatt i de utfordringer det 

ellers legger i å velge et førsteordens filter. 

Er du særs teknisk interessert, kan 

jeg anbefale å lese mer på Escalantes 

hjemmesider. Diskanten er omkranset 

av filt og montert noe forsenket, som i 

et veldig grunt horn, for å kontrollere 

spredningen en smule. Mer om lyden 

fra denne diskanten senere, men det 

er i realiteten ikke her dramatikken og 

fascinasjonen starter med denne høyttaleren. 

Det gjør den nemlig i det vi kikker på 

bass og mellomtone. Her sitter det to 

helt spesielle tolvtommere. En montert 

der man skulle forvente det, og i tillegg 

et internt montert element. Koblingen 

av disse to, som Escalante kaller 

”Direct Coupling”, er patentert og igjen 

ikke noe jeg kaster meg over å skulle 

forklare her. Studer gjerne patentet på 

følgende nettside, om du vil vite litt 

mer om hvordan høyttaleren er snekret 

sammen: www.freepatentsonline.com/ 

6816598.html 

«Fikk naboen på 

døra i pysj. Det er 

sjelden noe godt 

tegn.» 

Det som derimot er mer lettfattelig, 

og ditto imponerende, er konstruksjonen 

av det unike 12 tommers elementet. 

Et så stort element vil normal etterlate 

et enormt gap fra et sted rundt 500 

Hz og opp til der diskanten tar over. I 

dette tilfellet, har derimot Tierry Budge 

konstruert et element med en tilsynelatende 

stor støvkappe, som i realiteten 

fungerer som et mellomtoneelement. 

Denne dekker området fra 500 til 3200 

Hz. Vips, så har man en høyttaler som 

strekker seg fra dype 18Hz og sømløst 

hele veien opp til 50kHz. Og sømløst er 

det – tro meg! 

Det lekre, sortlakkerte kabinettet 

er i seg selv spesielt nok. Det er 

nemlig laget av bambus! Dessuten er 

hele stasen laget så miljøvennlig som 

overhodet mulig, om man skal tro på 

produsentens egne ord. Vi snakker om 

resirkulert trevirke, blyfritt loddetinn, 

ingen farlige løsemidler i lim etc. etc. 

Moteriktig, er det i hvert fall. 

Og når vi nå er i gang med å trekke 

analogier til damer i sort lakk: Sjekk 

den hekken! 

Her strutter en gedigen terminal fra 

Cardas, som er en av de flotteste, mest 

solide og ikke minst funksjonelle jeg 

har sett! 

LET’S TALK ABOUT YOU AND ME 

Eller la oss egentlig heller snakke litt 

om konstruktøren først. Han er nemlig 

ingen hvem som helst, Tierry Budge, 

om enn noe ukjent for de fleste av oss 

kanskje. Tierry har sin fortid som sjefsdesigner 

hos Wilson Audio, hvor han 

har begått produkter som WATT III/ 

Puppy II, WHOW II, WAMM og 

ikke minst Grand Slam. Senere 

startet han Talon Audio og nå 

altså Escalante Design. Escalante 

er for øvrig navnet på byen som 

huser både Wilson og hans eget, 

nye prosjekt. Men, la oss heller 

fokusere på nåtid, på Escalante 

Design og på det Tierry Budge 

selv omtaler som en ”megamonitor”. 

Og jeg kan vel egentlig starte 

med det som like gjerne kunne 

utgjøre hele konklusjonen: Det 

er én eneste grunn til at jeg ikke 

kjøper denne høyttaleren. Grunnen 

er at den så helt for j****g malplassert 

ut i min stue, grunnet sin ganske 

solide fremtoning og det faktum at det 

i mitt lytterom er strengt nødvendig å 

plassere høyttalerne et stykke inn- og 

pekende diagonalt i rommet. OK, jeg 

har egentlig ikke råd til dem heller, 

men det tror jeg faktisk jeg hadde søkt 

å finne en løsning på, om det ikke var 

for det visuelle. 

De er etter min mening nemlig akkurat 

så gode. 

LET’S TALK ABOUT 

ALL THE GOOD THINGS… 

Escalante Fremont har en rekke av de 

beste kvalitetene ved de beste høyttalerne 

jeg har hørt og samtidig svært få av 

ankepunktene. For det første spiller de 

silkemykt hele veien fra de dype 18Hz 

og opp. Jeg tror knapt jeg har hørt noe 

så oppløst over hele frekvensspekteret 

og som samtidig har skikkelig baller i 

bassområdet. Vi snakker dyp, slagkraftig 

men likevel så utrolig elegant bassgjengivelse. 

Ikke noe imponatorbass og 

75

3 3 

76 

Escalante Fremont ”stativhøyttaler” 

likevel langt fra noen slank ”se-så-flinkjeg-er-bass” 

à la de fleste andre stativhøyttalere 

jeg har hørt. Hukommelse er 

en farlig ting når det gjelder vurdering 

av lyd, men jeg får litt fornemmelsen 

av dyre modeller fra B&W eller Revel, 

men med mer guts og skyv i bunnen. 

Og vi snakker altså om et rent høyttalerpar, 

og ikke en kombinasjon av 

stativhøyttalere og subwoofer! 

I praksis fremstår Fremont som en 

høyttaler som både fremmer det deilige, 

forførende ved en kvinnelig jazzvokalist 

a la Holly Cole for eksempel, 

og som samtidig stiller mer enn parat 

i det Ian Gillan eller David Coverdale 

entrer scenen, sammen med verdens 

beste rytmeseksjon. 

Lydbildet er deilig stort, deilig dypt 

og deilig presist. Det som viktigere er, 

er at det hele oppleves så utrolig ekte. 

Jeg har et par kutt som kanskje kan 

illustrere litt det jeg mener. 

Ta Dee Dee Bridgewater på plata Live 

at Yoshi’s og låta Slow boat to China. 

Hvis ikke dette er sensuelt, så vet jeg 

ikke hva du er laget av. Introen er en 

oppvisning i trommer med snert til 

tusen og derfra og inn blir man forført 

så det ikke er sant! Og Fremont er med. 

De slår følge med Dee Dee og smekter 

og forfører som best de bare kan. Og det 

kan de – alle tre! 

Vi skifter plate og tiår, og setter 

over til Deep Purple på Valle Hovind. 

Husker jeg riktig, så skriver vi 1988 

og vi snakker om vokalisten over alle 

vokalister – Ian Gillan. Og vi snakker 

om en av mine favorittplater i en ikke 

så alt for stor samling vinyl. Kanskje 

ikke Gillans beste tiår dette, men likevel 

minneverdig. Hvem andre klarer å hyle 

som en viderekommen mentalpasient 

og likevel holde tone og vibrato intakt? 

Hvem andre klarer å smyge seg fløyelsmykt 

og lidenskapelig og deretter 

manisk og rått, som i Child in time? Og 

hvem andre klarer å holde følge, enn 

nettopp Escalante Fremont. Det finnes 

knapt den ting disse høyttalerne blir 

resignert og forfjamset av. 

Og så kan du spille på dem med rør! 

Små rør, store rør, kraftige rør og svake 

rør. Og kraftige transistortrinn også, forresten. 

For eksempel DPA1s, som aldeles 

ikke var noen dårlig kombinasjon med 

Fremontene. Bare pass på hørselen. 

Med en så til de grader uforvrengt og 

kontrollert lyd, er det nemlig ekstremt 

fristende å dra på litt mer enn både ører 

og naboforhold har godt av. Been there. 

Done that. Fikk naboen på døra i pysj. 

Det er sjelden noe godt tegn. 

VI’ DU VæRRA MED 

Mæ’ HJæM – I NATT? 

Beklager at jeg hopper fra Salt’n Pepa 

til The Kids i overskriftene her, men 

nok for være nok når vi tross alt snakker 

om gode musikkopplevelser. 

Jeg er rett og slett nesegrus imponert 

over at det går an å få til en høyttaler som 

til de grader kombinerer det å spille med 

stil, og samtidig det å spille med hjerte og 

baller. De er litt stilige, men likevel ikke 

spesielt pene. Mer kule, vil jeg si – i og 

med at de er så hårete digre og likevel påberoper 

seg å være en stativhøyttaler. De 

er store, litt vel vulgære i sort pianolakk 

(og enda verre med aluminiumssider, 

som testparet ikke hadde), og de er ikke 

sinnsykt praktiske. Likevel er de så vanvittig 

bra og imponerende i sin fremferd, 

at jeg nok kunne klart mer enn bare en 

one-night-stand med denne dama. Om 

hun nå bare hadde passet litt bedre inn i 

den øvrige familie… 3 

Pris: Ca kr 130.000 ++ 

(Avhengig av dollarkurs.) 

Importør/forhandler: 

PlanetSnapa. 

Escalante Fremont ble testet i et oppsett 

for øvrig bestående av: 

Jorma Design kabler (No.1/Prime/ 

Superpower), Bladelius Gondul3 MK2 

CD/DVD spiller, VPI Scout/Dynavector 

vinylrigg, DP A1s forsterker, Shunyata 

Hydra 8 nettfilter, Solid-Tech Feet of 

Silence og en haug andre føtter, samt et 

selvsnekret rack i massiv bjørk.

3 3 

78 

Back to high end 1 

X files 

Som faste lesere av Fidelity 

vil vite, har jeg i en del år nå 

klart meg greit med et anlegg 

i budsjettklassen. Det var 

først da redaktøren sendte 

med meg noen små, navnløse 

og unselige balanserte monoblokker 

at jeg skulle oppdage 

hva jeg har gått glipp av! 


Denne historien begynte 

egentlig med et 

problem: I redaksjonen 

befant det seg to 

fullstendig navnløse, 

kompakte og temmelig 

små monoblokker uten opphav. Med 

størrelse som en middels brostein, en 

grønn av og på knapp, balansert inn og 

gode høyttaler terminaler. Men uten 

navn eller identifikasjonsmerker av 

noe slag kan man bare gjette at de er 

av minimum god hi-fi kvalitet. Prisen 

– nei den var like ukjent som opphavet. 

Ingen var overvettes nysgjerrige, og 

alle hadde flust med prosjekter gående. 

Dermed så redaktøren en ny vinkling: 

La oss se hva disse monoblokkene kan 

gjøre med lyden i budsjettanlegget! La 

oss gjøre en ekte blindtest hvor kun 

lyden teller. 

UTGANGSPUNKTET 

Budsjettanleggets lyd før testen beskrev 

jeg som rett fram, dynamisk og 

svingende og med en oppløsning og 

detaljering som ikke har lydmessige rivaler 

til prisen. Budsjettanlegget spiller 

alle typer musikk greit, og får etter min 

mening fram svært mye av budskapet i 

innspillingene. Kort sagt: det formidler 

musikk på en god og kommunikativ

måte. Anlegget består i dag av Music 

Hall CD25.2 CD spiller, Abrahamsen v 

2.0 integrert forsterker og dynaBel 2S 

høyttalere. Kablene kommer fra Kimber 

og Monster. 

Å inkorporere en helt ukjent komponent 

i dette anlegget var en utfordring 

undertegnede ikke kunne (men kanskje 

burde) si nei til. Som sagt, så gjort 

– bare et lite problem – monoblokkene 

har kun balansert inn, og Abrahamsen 

har ditto, men ingen balansert ut! Allerede 

der burde jeg fått en mistanke 

til at det lille stuntet skulle gi ordet 

budsjett et skudd for baugen – og at de 

skulle medføre et nytt nivå for lydgjen- 

En smule skeptisk Budsjett-redaktør. 

Men det var før Anders hørte hva 

disse ukjente forsterkerene kunne 

gjøre med selv rimelige høyttalere. 

givelse og pris for anlegget i heimen… 

Altså – et eksemplar av den usedvanlig 

vellydende preampen til Dynamic 

Precision – C1b (les utmerket test av 

Jan Myrvold i Fidelity 15 – produktet 

inngår fremdeles i hans referanseanlegg) 

sto jo tilfeldigvis ubenyttet hos 

redaktøren – så da hadde vi altså en 

komplett forsterker – men med en 

prislapp høyere enn hele budsjettanlegget 

– for pre ampen (C1b koster ca kr 

30 000)! Vel – dette har definivt ikke 

lenger med budsjettanlegg å gjøre. Vel 

hjemme med nye greier dukker neste 

problem opp. Music Hall har jo ingen 

balansert utgang – så fremdeles var det 

ikke mulig å få liv i boksene. Kanskje 

Håkon kan hjelpe? Jo da, Rognlien er 

som alltid behjelpelig, men noen CDspiller 

med balansert ut? Nei – men 

hvorfor ikke prøve hans blodtrimmede 

Audio Note DAC 3.1 Balanced med 

balansert og single end ut mens han 

er borte noen dager? Indeed – hvorfor 

ikke? Håkons entusiasme (Fidelity 8 

og 20) og mine egne erfaringer tilsier 

at Audio Note her har et produkt helt 

utenom det vanlige – og i tråd med våre 

erfaringer med programkildens viktighet, 

spennes forventningene svært 

høyt. 

MUSIKKENS TRIUMF 

Alt er klart – Music Hall drivverk – Audio 

Note DAC3.1 Balanced – DP C1b 

preamp – X (files)mono sluttforsterkere 

og dynaBel 2S høyttalere og diverse 

Ecosse signal og høyttalerkabler jeg har 

lånt av importøren. Anlegget er slik sett 

nokså tilfeldig sammensatt, men på den 

annen side ikke – her er det kvalitet 

og avklarte gode egenskaper i hvert 

ledd. Det er farvel budsjett – hallo til 

high end. Totalregnskapet har garantert 

passert kr 100.000 – uansett hva disse 

monoblokkene måtte koste. Litt snålt 

med hjemmebygde budsjetthøyttalere 

her – men det fungerer som ei kule! 

Fra første anslag er det bingo – kombinasjonen 

leverer en gåsehudframkallende 

livaktighet som er skremmende 

mye bedre enn budsjettanleggets 

forøvrig utmerkede gjengivelse. Superlativene 

og adjektivene formelig hagler 

nedover notisblokka! Platene nytes i 

fulle drag – alt fra Stravinskji til Porcupine 

Tree og Dream Theatre så vel som 

Nina Simone og Tord Gustafsson trio 

– Stevie Ray til Fatz Waller. Mussorgski 

og Tartini, Beethoven og Puccini. Riktig 

tøft låter enkle opptak fra 50-tallet. Her 

er en livaktighet man aldri skulle kunne 

tro kunne fanges med det begrensede 

opptaksutstyret man den gang hadde 

til rådighet. Men – det enkle er ofte det 

beste – igjen må man bare gi seg over 

av Eric Bibb på Opus 3. (Se side 66.) 

Etter å ha vendt meg til anlegget 

musisering merker jeg at trangen til 

å gi på får meg til å spille på adskillig 

kraftigere nivåer enn tidligere. Her 

er det head room! Etter flere mislykkede 

forsøk på nøktern vurdering av 

hi-fi kriterier med sokkelhøyttaleren 

fra dynBel er det bare å kaste loss. De 

siste fordommer går på sjøen idet jeg 

kopler opp en gammel gulvstående 

budsjettfavoritt – Patos Basic 410 som 

jeg har beholdt fra starten av serien om 

billigproduktene. Så er det bare å gi på! 

Som jeg oppfatter dem, er Basic 410 en 

undervurdert høyttaler – den har slett 

ikke perfekt klangbalanse eller spesielt 

79

3 3 

80 

Back to high end 1 

god mikrooppløsning, men du verden 

så mye moro de leverer per krone! 

Fra notisblokka: Rett og slett forbløffende! 

Det er mektig, stort og fett – her 

er skyv og bass og mellomtone i helt 

rette porsjoner – og det er dynamikk i 

lassevis. Den billige diskantdomen har 

sine klare begrensninger, men klasseelektronikken 

styrer den til å gjøre ting 

man aldri kunne tro var mulig! 

FOKUS 

Et ord går igjen – og det er aldri hørt 

bedre i stua så langt – og det er fokus. 

Pån igjen med gamle skiver – her er det 

musikkens som rår! Anlegget forsvinner 

etter hvert som temperaturen stiger 

i stua – snart får de mest obskure innspillinger 

spille ferdig på høye lydnivåer 

– og topper seg med King Crimson 

”Absent Lovers” – live fra Montreal 

1984 (utgitt i 1998) med Robert Fripp 

og Adrian Belew, Tony Levin og Bill 

Bruford i praktslag. Definitivt ikke 

for sarte sjeler – og aldri hørt bedre 

gjengitt i min nærhet! Selv det mest 

utilgjengelige av innhold får ny mening 

på dette anlegget. Den doble CD plata 

får utfolde seg i sin helhet – og avslører 

et til nå uhørt detaljeringsnivå fra mestermusikere 

i full utfoldelse, publikum i 

alle varianter av ekstase – og en utrolig 

liv(e)aktig konsertsal (den heter faktisk 

The Spectrum, Montreal). Det Rognlien 

beskriver av DACen i Fidelity 20 kan 

jeg rett og slett sitere: ”Glem ikke at når 

du lar Ildfuglen av Stravinskji slippe 

løs rett etter at du har skjenket deg 

en halvliter, er sjansen store for at du 

sitter der med øl over hele torsoen, og 

et fårete uttrykk i trynet”. I sakens anledning 

vil jeg herved ydmykt få takke 

naboene for sin store utholdenhet – jeg 

hadde ikke hørt det om dere ringte 

på den kvelden, men har heller ikke 

fått klage i ettertid, utrolig nok. For en 

kveld, og for en fryd! 

Selvfølgelig måtte neste steg bli 

en bedre høyttaler – før endelig dom 

skulle felles. Det måtte bli en tur til 

«De spiller utrolig livaktig og friskt, 

og er potente til tusen.» 

min lillebror Sigurd som bruker mye 

tid foran sine B&W 802 SIII, og som 

han er rimelig godt fornøyd med. Drivverket 

ble hans Marantz SA7001 som 

fungerte utmerket. Han har en stor 

stue (50kvm +) med høy himling, så her 

Produsentens data: 

MAGIS AUDIOBAU TP-90 

Forsterkeren er konstruert av proffprodusenten Roman 

Magis hos studioleverandøren Magis Audiobau, og er 

på 2x90 konservative watt i både 4,8 og 16 ohm, men 

med pulsbelastning opptil 170 watt. Alle ut- og innganger 

er fullbalansert i 3 steg med bipolar inngangs og 

drivertrinn, mens utgangstransistorene er MosFet. All 

innvendig lodding og signalføring er med sølv og alle 

komponenter er av best tilgjengelig kvalitet. Det finnes 

ingen ekstra beskyttelseskretser i forsterkeriet, noen 

konstruktøren hevder uvilkårlig ville forringe lydkvaliteten. 

Forsterkeren er uansett konstruert slik at større 

ødeleggelser ved kortslutning er lite sannsynlig samtidig 

med ekstrem kort signalvei. Det solide aluminiumskabinettet 

vil sterkt redusere mikrofoni samtidig som 

tykkelsen av godset og en tekniks avansert kobling av 

transistorene sikrer nødvendig distribusjon av varme. 

90 watt i 4,8,16 ohm kontinuerlig 

Frkvenområde ved 3 db: 5.5 Hz-120kHz 

A-veiet støygulv 118 dB 

Dempefaktor v/8 ohm 150 

Trafoeffekt: 200 watt 

Vekt pr. monoforsterker 8,5 kg 

Pris i Norge: Kr 30.000 (par) 

Imporør: Golden Age Music 

burde de små X files monoblokkene få 

plenty å jobbe med! Og som det funket! 

Igjen ble det avspilling av lassevis med 

obskure innspillinger, og igjen ble det 

latterlig høyt nivå. Da jeg endelig kom 

meg av gårde den kvelden var det helt 

uten utstyr. Det måtte bare bli stående 

et par dager… Det gikk en uke før jeg 

selv måtte dra å hente det. 

SPRELSKE KOMPONENTER 

Men altså – nøkkelordet er fokus. Det 

er ordet som kanskje best beskriver det 

som skiller budsjett fra high end! Ved 

alle innspillinger presenterer denne 

elektronikken, selv med de rimeligste 

høyttalerne, et lydbildet som er så mye 

mer oppløst, så mye mer detaljert, og 

så mye mer presist at det best kan beskrives 

som forskjellen mellom å se på 

lysbilder tatt med Leica-kamera og et 

dårlig TV bilde på nært hold i et mørkt 

rom. Intet mindre. Det er ikke det at 

man ikke kjenner igjen artistene – men 

vi snakker skarphet som gjør dem holografisk 

levende i troverdige akustiske 

miljøer. La oss ta for oss produktene ett 

av gangen: 

AUDIO NOTE DAC 3.1 BALANCED 

Denne svære DA-konverteren koster 

kr.45 000 og jeg har i ettertid enda dypere 

respekt for lyden den kan trylle fram enn 

jeg hadde fra før. Det eneste som er X files 

med den, er 1)hvorfor må den være så 

dyr, og 2) Hvordan kan den spille så bra 

med så primitive teknologi? Vel – Håkon

har særdeles rett i en ting: Denne konverteren 

”får selv de styggeste innspillinger 

til å bli pene” – rockens klassikere fra 70 

tallet får et vidunderlig driv – ”det er mer 

organisk, mer liv og nerve”. Det forklarer 

musikkvalgene jeg gjorde under testens 

gang, og det forklarer hvorfor timene i 

selskap med den varme DACen fløy så 

fort. For den formidler med sjel og gir 

skyhøy musikalsk nytelse. Kanskje er det 

ikke helt nøytralt,, og kanskje er bassen 

hørt både dypere og mer presist – men 

det glemmer man jo så fort når musikerne 

av kjøtt og blod setter i gang! Det 

blir liksom som å gå bort til trommisen 

å be han om å bytte basstromme! Who 

cares – det funker jo så inn i granskogen 

uansett! Det var rett og slett grusomt å 

levere den tilbake. 

DYNAMIC PRECISION C1B 

Fra første øyeblikk i redaktørens (og 

redaksjonens) referanseanlegg har jeg 

vært begeistret for Erntsens aktive 

preamp. Jeg er av de få som dessuten 

liker dens gedigne fjernkontroll! Jeg 

var derfor forberedt på en gedigen 

lydmessig opptur – og ble ikke skuffet! 

Dens innflytelse på den totale lyd er 

også hjemme hos meg lett å definere: 

her er det ro, åpenhet og et ekstremt 

høyt detaljeringsnivå som gjelder. I 

tillegg oppfatter jeg den som ekstremt 

nøytral – tonalt sett. Bassgjengivelsen 

fra denne unnselige boksen har jeg 

hørt i diverse sammenhenger – og den 

overgås ikke av særlig mange verken 

i nøyaktig gjengivelse av kvantitet og 

kvalitet. Nøytralt er mitt nøkkelord her. 

MONOBLOKK X 

Endelig er vi ved det denne artikkelen 

opprinnelig skulle dreie seg om. Men 

så var det altså alle opplevelser på 

veien. Jeg er dypt imponert over disse 

små og lekre effektforsterkerne. Først 

og fremst blir de ikke farlig varme 

uansett hvordan de plages. De virker 

særdeles velbygde og robuste, og kan 

lett gjemmes bort. Jeg ville nok ha 

eksperimentert videre med kortere 

høyttalerkabler og lengre (balanserte) 

signalkabel hvis dette hadde vært til 

rådighet. De lydmessige egenskaper 

er lett å beskrive: de spiller utrolig 

livaktig og friskt, og er potente til 

tusen. De framstår som nøkterne, lojale 

og nøytrale uansett programmateriale. 

Kombinasjonen med DP preampen har 

så langt jeg har fått testet det fungert 

utmerket. Mye tyder på at de har litt 

av den samme mangel på lydsignatur 

– disse produktene farger lyden i svært 

beskjeden grad. Dette skiller dem klart 

fra budsjettelektronikken jeg har hørt 

mest på hjemme i det siste. Monoblokkene 

har svært gode kraftressurser, og 

leverer kraftige lydtrykk uten svakhetstegn 

til en rekke forskjellige høyttalere 

gjennom testen. Til tross for sin 

beskjedne fremtoning er de skikkelig 

potente. De bremset ikke den rekordhøye 

oppløsningen som Audio Note 

leverer på alle innspillinger, og spolerte 

på ingen måte dens evne til å formidle 

musikalske uttrykk. I forhold til budsjettprodukter 

som Abrahamsen, Cayin 

og Xindak snakker vi om et dynamisk 

langt trinn opp i kvalitet. I den grad 

prisen er fornuftig, vil en eventuell eier 

kunne glede seg over trofast musikkformidling 

uten dikkedarier i særdeles 

kompakt innpakning. 

Jeg vet i skrivende stund ikke noe 

mer om monoblokk X. Derfor vil jeg 

benytte anledningen til å tippe ut fra 

mine erfaringer med dem: De leverer 

ca. 100-150W kontinuerlig i 8 ohm. De 

er transistorbasert av konvensjonell 

bipolar type. Prisen er ca kr. 30 000 per 

par – og er i så tilfelle et godt kjøp. De 

er strømsterke, men har ikke spesielt 

høy tomgangsstrøm. 

Jeg melder meg frivillig til å teste 

flere produkter fra samme opphav når 

som helst! 3 

81

3 3 

82 

Multikanal digitalteknikk hos 2L 

Lindberg gjennom 

En demonstrasjon av 2L-innspillingene til Lindberg Lyd over deres nye og kompromissløse 

5.1 surround monitoranlegg, er en voldsom og grensesprengende opplevelse. 

AV TORE DAG NILSEN 

Vi har måttet vente lenge, og 

artig nok ble et lite norsk firma, 

Lindberg Lyd i Oslo, med deres 

musikkmerke 2L, de første som 

etter min viten i praksis har klart å realisere 

den audiofile drøm: Å konservere 

den praktisk talt uinnskrenkede musikkkopplevelsen 

og å flytte konsert-salen 

inn i et relativt lite lytterom. Mange har 

tidligere forsøkt, men det skal sies at de 

fleste forsøkene har vært alt annet enn 

helhjertet og helhetlige. 

I et monitorrom i et av næringsbyg- 

gene på Skullerud i Oslo ga Morten 

Lindberg og Hans Peter LÓrange 

Fidelitys utsendte en lyddemonstrasjon 

som på atskillelige områder er 

det beste jeg har hørt, og det med til 

dels god margin! Deres 5.1 kanals 

monitoranlegg har nylig vært gjennom 

en omfattende oppgradering. Da de 

serverte meg deres egne innspillinger 

av klassiske orkesterverk, direkte fra 

fem kanals høyoppløst master, måtte 

jeg hurtig kapitulere. For første gang i 

min over trettiårige audiofile løpebane 

har jeg fått følelsen av å virkelig være i 

nærheten av konsertsalen. Når jeg sier 

virkelig, så mener jeg det. For første 

gang har det ikke vært nødvendig med 

ekstra godvilje, ønsketenkning eller 

masse unnskyldende forklaringer. 

Lindberg Lyd viser at det i 2008 er mulig 

å komme tett innpå. 

Jeg vet at slike påstander sitter løst 

i reklamen rundt omkring, men de 

gjengse high-anlegg jeg har hørt, og jeg 

har hørt temmelig mange av dem, blir 

forvrengte, fargede, gnellende, flate,

De to L’er, Morten Lindberg og 

Hans Peter L’Orange, i sitt moderne 

miksestudio med DP og dynaBel 

monitorutstyr i 6 kanaler. 

hatt teknologi god nok til å konservere 

musikk begrensningsfritt og med 

tilstrekkelig oppløsning. 

Det skal også understrekes at de 

færreste musikkprodusenter som har 

befattet seg med multikanal gjør noen 

seriøse forsøk på å utnytte dette formatets 

unike muligheter til å berike det 

musikkmessige eller lydmessige resultat. 

Det er videre et sørgelig faktum at 

enda færre har vært i nærheten av å 

kunne omsette forsøkene sine i praksis. 

Kunnskap om og respekt for høy 

kvalitet i gjengivelsen av musikk er 

en mangelvare i profesjonelle miljøer. 

Dette gjelder til og med monitoroppsettene 

deres. Det er legitimt nok å latterliggjøre 

audiofiler (sluttbrukerne!) for 

deres maniske interesse for overprisede 

kabler og andre avsporende detaljer, 

men bransjen kan da ikke bagatellisere 

temaet lydgjengivelse av den grunn? 

Hva vet de om lydkvaliteten på produktene 

sine hvis de ikke er i stand til å 

demonstrere den selv? 

Kanskje det ubehagelige svaret er at 

det ikke spiller noen rolle. Industrien 

har hittil vært fullt opptatt med og såre 

fornøyd med å masseprodusere musikk 

av middelmådig teknisk kvalitet for et 

ukresent publikum. 

Det kanskje aller verste er likevel, 

hvordan de mest lydkresne sluttbrukerne 

yter motstand mot mye av det viktigste 

av det som er nytt. For å belyse 

det må vi ta et langt skritt tilbake i tid. 

”Record to Die for” mener amerikanske 

Stereophile om denne 2L plata. 

lydmuren 

udynamiske og fullstendig livløse i 

forhold til dette her. Det hjelper ikke 

hvilken type teknologi de er basert på, 

ikke hvor dyre de er og heller ikke hvor 

høyt de spiller. I forhold til hva man 

opplever når Morten og Hans Peter 

spiller av sitt eget materiale i masterformat 

(særlig da) eller i SACD over 

Electrocompaniets nye multikanalspiller 

(oppleves som litt tynnere og mer 

gnellende enn mastermateriale, men 

ikke mye) blir all vanlig hi-fi helt død, 

fjern og innskrenket. 

TEKNOLOGI, VILJE 

OG øNSKETENKNING 

Det som i rettferdighetens navn skal 

sies, er at at vi først i de senere år har 

EN TRETTI ÅR GAMMEL 

DRøM ELLER ET NYTT MARERITT? 

Helt siden kvadrofonitiden har denne 

tanken forfulgt meg og mange andre. 

Tenk å bade i tredimensjonal lyd, da! 

Vel, kvadrofonien floppet, og det spørs 

om vi, unge som vi var den gangen, 

hadde hatt tekniske ferdigheter og 

tilstrekkelig med penger til å realisere 

god firekanals lyd. Nå skal sies at stereo 

anno 2008 nok gir nok mye mer tredimensjonale 

fornemmelser enn kvadro 

klarte i 1978. 

Fem år senere var det klart for neste 

sjokk. En demo i den lokale lydbutikken, 

med Philips CD 100-spiller og LS35ahøyttalere, 

avslørte straks en rekke praktiske 

og lydmessige svakheter med LP- 

mediet, som jeg og andre hadde bundet 

oss opp i på det stadiet. Det er å gå mot 

strømmen å innrømme noe slikt, men 

jeg står for det. Likevel resulterte denne 

opplevelsen ikke i noen nye innkjøp for 

min del. CD ga ikke lyd i mer enn to kanaler, 

og stivheten i gjengivelsen kunne 

ikke ignoreres særlig lenge. 

Ettersom årene gikk ble CD bedre og 

bedre, og vinylavspillingsutstyret likeså. 

På begynnelsen av nittitallet hadde CD 

blitt så dominerende (og kommersielle 

vinylplater så dårlige) at til og med en 

saktegående fyr som undertegnede 

investerte i CD. Den ene CD-spilleren avløste 

den neste, og snart hadde jeg svidd 

så mange kroner og lagt ned så mye 

prestisje i 44kHz 16 bits CD at det ikke 

var noen stor sak å kjekt hoppe bukk 

over det nye høyoppløselige formatet 

som kom på banen – SACD. 

Siden den tid har lite skjedd. DVDaudio 

har floppet, SACD lever, men er 

stadig ingen større suksess. Og komprimerte 

lydformater som MP3 har bidratt 

til en stagnasjon av musikkmarkedet. 

Disse komprimerte formatene er i ferd 

med å dra massemarkedet enda lenger 

vekk fra vårt gamle ønske om mer og 

bedre kvalitet. Samtidig ser vi nå en tiltrengt 

produktutvikling i segmentet for 

høykvalitets ”sølvskiveavspilling”. En 

gledelig stor andel av disse produktene 

håndterer flere formater, men mange 

dropper dessverre multikanalmuligheter. 

Jeg skriver dessverre fordi anlegget 

og de to herrene dere ser på bildene har 

overbevist meg om at multikanal og 

høyoppløste formater er helt nødvendig 

hvis vi ønsker skikkelig progresjon 

innenfor musikkgjengivelse. 

NORSK SAMARBEIDSPROSJEKT 

Så mens audiofilene oftest går i ring 

med manisk fiksering på kostbare kabler, 

eller å stadig gjenoppdage gammel 

teknologi som radiorør, fulltonehøyttalere 

eller vinyl, er den profesjonelle 

verden betydelig mer pragmatisk når 

det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Her 

har høy effekt, balansert signalføring, 

elektroniske delefiltre og for så vidt multikanal 

vært i anvendelse i mange år. (En 

kan godt si at audiofilene tradisjonelt har 

83

3 3 

84 

Multikanal digitalteknikk hos 2L 

Trondheimsolistene med Marianne Thorsen og Øyvind Gimse i storslått akustikk. 

vært opptatt av klang, mens proffene har 

gått mer etter kontroll og dynamikk.) 

Slik forholder det seg naturligvis også 

med Lindbergs nye rigg. Den er i dag i 

stor grad et resultat av et samarbeid mellom 

elektronikkleverandør/konstruktør 

Leif Ernstsen i Dynamic Precision, nå 

Electrocompaniet, og Frode Steen i Eltek, 

som bistår med høyttalerløsninger. 

Anlegget består av fem spesiallagede 

fullrangehøyttalere basert på dynaBel 

SuperExact satellitt plassert oppå hver 

sin basskasse. SuperExacténs passive 

membransvinger (”slavebass”) har blitt 

fjernet og hullet tettet igjen. De trengs 

ikke når satellittene skjæres aktivt av 

under 300 Hz via Dynamic Precision 

elektroniske delefiltre. Basskassene er i 

likhet med SuperExactene forsynt med 

Seas Excel basselementer med magnesiumsmembraner. 

(Siden Seas som 

kjent produseres i Moss blir det norsk 

nesten hele veien her) 10-tommers 

elementer, store kabinetter og ”bassrefleksporter” 

avstemt rett over 20 Hz gir 

fullt frekvensområde i alle fem kanaler, 

noe som er nødvendig siden Lindberg 

Lyd kjører med uinnskrenket frekvensområde 

og dynamikk i alle fem kanaler. 

Hver av de fem høyttalerne er 

forsynt med egen effektforsterker fra 

Electrocompaniets DP-serie, hvor en 

kanal driver basskassen og den andre 

satellitten. Med 5.1-materiale kjører de 

i tillegg med en diger portbestykket 

subwooferkasse med et Peerless XXLS 

12-tommers basselement. Subwooferen 

ligger på gulvet mellom senter og høyre 

kanal. 

GRENSESPRENGENDE 

Et slikt anlegg har, som man forstår, 

enorme krefter, men det gjengir ikke 

musikk på noen som helst aggressiv, 

tordnende eller ”overmuskuløs” måte. 

Bortsett fra da organist Kåre Nordstoga 

”tok med seg” hele det nye kjempeorgelet 

til Oslo Domkirke, en bokstavelig 

talt voldsom og rystende opplevelse… 

Anlegget har simpelthen de krefter 

som skal til for å flytte musikken over 

til lytterommet, uten tretthetssymptomer 

eller begrensninger. Det sier ikke 

lite, med tanke på det enorme dynamiske 

omfanget de helt ukomprimerte 

og umanipulerte Linberg Lyd-innspillingene 

byr på. Det beste av alt med 

Lindbergs monitoranlegg er at denne 

hittil uhørte realismen oppnås med 

mye lavere lydtrykk enn hva som er 

gjengs innenfor high-end hi-fi. 

Man kan bli lurt her, fordi den uanstrengte 

og rene karakteren til monitorutstyret 

og den voldsomme dynamikken 

i innspillingene gir inntrykk av at man 

spiller svært mye lavere enn man egentlig 

gjør, men undertegnede var ikke det 

spor sliten etter flere timer med fullt 

monitorlydtrykk. Det har aldri skjedd 

tidligere, jeg tåler i liten grad høy lyd. 

Listen over andre positive egenskaper 

fra dette anlegget blir lang. Jeg har aldri 

hørt så god definisjon og høy oppløsning 

av strykere før. Så uinnskrenket 

respons nedover i frekvens, og særlig 

oppover, noe som riktignok i pen grad 

skyldes innspillingene, er også temmelig 

nytt og nesten sjokkerende, men 

likevel. Samt så vanvittig separasjon, 

åpenhet og så mye og så presist rom 

i lydbildet. Ja, faktisk befinner lytteren 

seg midt inne i den musikalske 

begivenheten med 2L-innspillingene og 

multikanal, ikke langt på utsiden hvor 

man betrakter musikerne gjennom 

innbilte skitne glass og lytter på den 

gjennom imaginære tykke forheng. 

Nærheten, klarheten og dynamikken 

dette anlegget formidler går langt over 

alle hi-fi standarder. Du tror det ikke før 

du hører det, noe desverre de færreste 

kommer til å gjøre. 

LYDFILOSOFI OG INNSPILLINGSMETODE 

Skitt inn er skitt ut. Selv de beste anlegg 

kommer ikke til rett før man forer 

dem med velprodusert og god musikk. 

Lindberg Lyd er bare redskapet som 

frambringer 2L-innspillingene. Disse 

innspillingene har for lengst begynt å 

lage bølger i lydmiljøet. I 2006 oppnådde 

de en Grammy-nominasjon i konkurransen 

om beste surroundlyd-plate. Det 

kjente hi-fi magasinet Stereophile har 

hatt 2L med i sin liste over ”Records to 

die for”, og bare i det siste har Lindberg 

Lyd fått fem ulike forespørsler fra 

samme magasin, om flere innspillinger. 

Man snakker ikke lenge med Morten 

Lindberg og Hans Peter LÓrange før 

det blir tydelig at disse herrene vet hva 

de snakker om og hvor de vil. 

Jeg fortalte at det i audiofile miljøer 

er en utbredt filosofi at bakkanalene 

kun skal gi fra seg litt klang, for å øke 

størrelsen på lydbildet og således gi 

en følelse om at man sitter ute i salen. 

Den ble hurtig sablet ned av Morten, 

som sier at det har lite for seg å strebe 

nedover, det vil si nøye seg med det 

halvdårlige perspektivet man får fra 

en plass ute i salen. Opp gjennom 

tidene har alt for mange praktiske 

hensyn måtte gå foran vår opplevelse 

av musikkbegivenheten. Når vi lytter til 

musikk hjemme ser ikke Lindberg Lyd 

noen grunn til at vi ikke skal få tilbake 

den beste plassen i salen, nemlig dirigentens, 

midt i senter av begivenheten.

Å lytte til musikk skal gi en spesiell 

opplevelse, og den vil i følge Morten og 

Hans Peter best formidles gjennom omhyggelig 

plasserte mikrofoner litt høyere 

enn musikerne, røfflig midt mellom dirigent 

og solist, og med musikerne plassert 

rundt etter en nøye gjennomtenkt plan. 

Lindberg Lyd er helt kompromissløse 

på dette punktet, og mye tid går med til 

å komme opp med en løsning som er 

musikalsk så vel som teknisk tilfredsstillende. 

Linberg bruker lang tid på 

å søke opp de perfekte lokaliteter for 

innspilling av et gitt stykke musikk. 

Når det er gjort starter en nitid planlegging. 

I samsvar med hallens akustiske 

krav og muligheter, musikerne og 

komposisjonens/komponisten lages 

en nøyaktig skisse over plassering av 

instrumentgrupper og mikrofoner. Som 

regel anvendes seks mikrofoner. 

Selv med grundig planlegging på 

forhånd tar man seg god tid med 

innspillingene, vanligvis bruker de fra 

fire til seks dager på å produsere seksti 

minutter musikk. 

Det tillates ingen manipulasjoner av 

lyden. De anvender utstyr av aller beste 

kvalitet, innspillingsformatet er DXD 

(”Digital eXtreme Definition” er et profesjonelt 

format med 24 bit lagringsform 

og prosessering i 32 bit floating point.) 

Som nevnt manipuleres ikke lyden. 

Solisten får heller reise seg opp å spille, 

for på den måten komme litt nærmere 

mikrofonene, framfor å anvende egen 

solistmikrofon. Også etterarbeidet reduseres 

til et absolutt minimum for at 

lytteren skal kunne ta del i minst mulig 

tilslørt begivenhet. 

Dynamikken er fullstendig ukomprimert 

i tokanals og multikanals høyoppløst 

sjikt, som bare utgjør to av de fire 

”pakkene” Lindberg Lyd kan levere. 

MP3-format er naturligvis litt tilpasset 

i lyden, mens man i tilpassingen til CDformat 

foretar en svært forsiktig manuell 

behandling av dynamikken. Bruk av 

kompressor er bannelyst her i gården, og 

med en god CD-spiller blir det vanskelig å 

registrere noe annen forskjell til tokanals 

SACD enn litt høyere nivå på CDén. 

Det må også nevnes at man som kunde 

kan laste ned alle disse fire formatene 

via nettet. I likhet med Linn vil 2L tilby 

rimelig MP3, middels pris CD, litt dyrere 

høyoppløst tokanal og enda litt dyrere 

høyoppløst multikanal. På firmaets nettside, 

2L.no, kan man lese mer om dette. 

Produksjonsselskapet Lindberg Lyd 

har også en meget god og informativ 

nettside, lindberglyd.no, der ikke minst 

audiofilene finner mye interessant. 

”TILSTEDE” UNDER OPPTAKET 

Jeg kan skrive under på at motforestillingene 

mine forsvant som dugg for 

solen når Morten og Hans Peter begynte 

å spille musikk for å underbygge 

synspunktene sine. For den som har sittet 

midt på første rad i Oslo Konserthus 

er dette gigantiske perspektivet til å 

kjenne igjen – og vilt opphissende. Jeg 

sliter fremdeles litt med tanken om å 

sitte midt inne i en jazzkvartett. Likevel 

må jeg innrømme at Ola Gjeilos ”Stone 

Rose” fungerer fint i surround. Den er 

delvis å betrakte som en jazzkvartett. 

2L er ivrige på å spille inn jazzmusikk 

i naturlig akustikk også, men hittil har 

det vært umulig å få overtalt jazzmusi- 

«Jeg sliter frem- 

deles litt med 

tanken om å sitte 

midt inne i en jazzkvartett. 

Likevel må 

jeg innrømme at 

Ola Gjeilos ”Stone 

Rose” fungerer 

fint i surround.» 

kere til å slippe tryggheten og kontrollen 

de er vant til fra lydstudioet. Kan 

synes som et paradoks med tanke på at 

dette skulle være improvisasjonssjangeren 

fremfor noen annen. 

Det kommer fort for en dag at multikanal 

gir mye mer enn bare hi-fi eller lyd 

fra fem kanaler. Ved å utnytte bakkanalene 

fullt ut får man mer dynamikk og 

større lyd, men klarheten og åpenheten 

i lyden forbedres også svært, svært mye. 

Dessuten, og det er viktig, gir multikanal 

et kommunikasjonsmessig utbytte av 

musikken som overhodet ikke finner sted 

i stereo. Dette er vanskelig å forklare, det 

må bare oppleves, og noen (som Nystedt; 

Immortal Bach, 2L 29SACD) går sågar 

videre og komponerer for surround. 

Når man går fra to til ekte tredimensjonal 

lyd er det ikke merkelig at 

det blir uendelig mye større plass til 

musikalske detaljer i lydbildet. Altså 

ting man må stå over når man kun har 

to kanaler til rådighet. 

Det er virkelig en opplevelse å sitte 

i sentrum og høre på instrumentenes 

innbyrdes lek i orkesteret som er 

plassert rundt meg når jeg hører på 

et kutt av Benjamin Britten. Det aller 

morsomste er når jeg etter oppfordring 

må reise meg og rusle rundt mellom 

høyttalerne. I motsetning til vanlig 

tokanals stereo faller ikke lydbildet i 

sammen. Tvert i mot beveger jeg meg 

nokså langt i retning av hundre prosent 

troverdig rundt omkring blant musikerne. 

Og man behøver ikke å være redd 

for å velte notestativer! 

LITT MUSIKK TIL SLUTT 

Vi kan ikke skrive så mye om et musikkmerke 

uten å nevne musikken. 2L 

jobber med akustisk musikk, hovedsakelig 

klassisk. Ola Geilos Stone Rose og 

Mozarts fiolinkonserter spilt av Trondheimsolistene 

med Marianne Thorsen 

og Øyvind Gimse, er fine og representative 

og en myk start i 2L-repertoaret. 

Den første av disse to, Stone Rose, 

ligger i spillestil, melodier og instrumentvalg 

tett opp mot jazz. Pianisten 

og komponisten Ola Gjeilo fremfører 

her femten av stykkene sine, for det 

meste helt uten akkompagnement. På 

noen av kuttene får han følge av en 

fiolinist, en cellist og Tom Barber på 

flygelhorn. Musikken er melodiøs og 

upretensiøs, og resultatet er en innspilling 

som er både deilig og avslappende 

å høre på. 

Lydmessig er denne hybridskiven 

noe av en luring. Jeg har lyttet til den 

på fire forskjellige oppsett. Selv på et 

mindre, SACD-bestykket tokanalsanlegg 

fornemmer man dynamikk og størrelse. 

Man forstår fort at dette er klaverlyd 

med stort potensial, men det er først når 

jeg hørte opptaket på musikkmerkets 

eget fem kanals oppsett at den store 

aha-opplevelsen inntraff. Selv det største 

av mine tokanalsoppsett (riktignok uten 

SACD) blir litt for avrullet og uklare i 

bass og diskant. (2L 48) 

Trondheimsolistenes Mozart er enda 

lettere å gå til, for denne meget vitale 

og levende tolkingen av tre av mesterens 

fiolinkonserter er ikke bare alltid 

artig og underholdende å høre på, den 

gjengis fint både på tokanals og multikanals 

oppsett. Albumet inneholder 

to skiver som er identiske bortsett fra 

at den ene er en CD og den andre en 

SACD. 

I tokanals utgave blir lyden ganske 

kompakt, men lydbildet byr på masse 

detaljer dynamikken er fin, instrumentklangene 

rike, naturlige og levende og 

romakustikken er simpelthen perfekt 

fanget. Med lettforståelig, velspilt og 

fengende musikk fra Wolfgang Amadeus 

og så god lydproduksjon er det 

ingen grunn til å nøle med å prøve å 

finne ut av hva Stereophiles anmeldere 

og andre har gått av skaftet for. 

(2L 38) 3 

85

86 

V.Y.G.E.R. 

I den originale Star Trek filmen (1979) ble menneskehetens 

eksistens truet av en maskinverden som kalte seg selv 

V.Y.G.E.R. I stuen min (2008) blir alle mine tidligere platespillerreferanser 

truet av en plate-spiller som kaller seg selv V.Y.G.E.R. 

Baltic M. Er det noen sammenheng? 

AV GUNNAR BREKKE 

Baltic M

Liten tvil om det. De italienske 

gutta bak V.Y.G.E.R. 

platespillerne er tydeligvis 

”Trekkies” og har valgt 

navnet fra nettopp denne 

filmen. De introduserte 

den første V.Y.G.E.R. platespilleren; 

(Indian) Signature tilbake på 90-tallet. 

Dette er et monster av en gulvstående 

platespiller med vekt, størrelse 

og pris som plasserer den utenfor 

rekkevidde for de aller fleste av oss. 

Heldigvis har V.Y.G.E.R. valgt å levere 

rimeligere spillere så flere av oss kan 

være med. 

Den her testede Baltic M er den nest 

minste modellen av i alt 5 forskjellige 

platespillere. V.Y.G.E.R. leverer i 

tillegg til platespillerne en luftbåren 

tangensialarm. 

V.Y.G.E.R. BALTIC M 

er som sagt den nest minste modellen 

i sortementet. Men det hadde 

kanskje passet bedre å kalle den for 

den 4. største for dette er en spiller 

som virkelig er synelig på toppen 

av racket. Vi snakker om en solid 

treeiket kladass CNC-maskinert i 

massiv aluminium. Selve chassiset, 

platepucken og den frittstående motorenheten 

er lakkert i valgfritt rødt, 

blått, sølv eller antrasitt. Armbasen 

er i ulakkert aluminium. Chassisset 

kobles til – eller snarere avkobles fra 

– underlaget via tre høydejusterbare 

føtter – også disse utført i aluminium 

– med motfasede magneter som holder 

platespilleren “nesten” svevende 

i fri luft. Nesten siden toppdelen av 

de tre føttene entrer tre matchende 

sylindriske hull der magnetene sitter 

innerst. Dette gør koblingen til bena 

magnetisk men også pnaumatisk. 

Lageret er værd et kapittel for seg 

selv. Det er det kraftigste lageret jeg 

har vært borti på noen platespiller 

og kunne sannsynligvis gjort nytte 

SME 312 tonarm er standard 

V.Y.G.E.R. Baltic M. i Antrasitt utførelse. 

som hjullager på en liten familiebil. 

Det er freset ut tre spalter i foringen i 

lageret med det resultat at lageret noe 

overraskende kjennes slarkete ved 

montering. Men med platetallerkenen 

montert på plass og litt olje i brønnen 

fungerer lageret utmerket uten den 

aller minste slark. Det er i tillegg så 

vidt jeg kan bedømme helt støyfritt. 

Platetallerkenen er i motsetning til 

dagens trender utført i metall – ikke 

akryl - men har et innfelt lag svart 

kunststoff på toppen som underlag 

for platen. Her skal det ikke benyttes 

løs platematte. Platestrammeren er i 

praksis en puck som kun strammer 

plata mot underlaget ved hjelp av sin 

egen masse. Motorenheten er frittstående 

og driver tallerkenen via en 

rundprofilet gummireim. Hastighetsvalg 

utføres med en diskret treposisjons 

vippebryter som gir valgene 

33 RPM, 45 RPM og Av. I tillegg kan 

man finjuster de enkelte hastighetene. 

Motoren forsynes fra strømnettet via 

en ekstern strømforsyning. V.Y.G.E.R. 

Baltic M koster kr 44.900 inkludert 

arm. 

GOD TONARM SOM STANDARD 

Baltic M leveres med SME 312 armen 

som standard. Dette er 12” versjonen 

av SMEs velkjente 309 arm som igjen 

er økonomiversjonen av SMEs flaggskip; 

SME V. Armen er utrolig behaglig 

å bruke da alle parametre er lett 

justerbare. Med en fot lang arm har 

man fordelen at armen gir pickupen 

mindre vinkelfeil, men på den annen 

side får man en tyngre og mindre stiv 

arm. Om det noensinne har eksistert 

en tonarm som nærmest roper etter 

en stiv høykvalitets moving coil 

pickup så må det være denne. Denne 

tonarmen koster kr 17.000 alene, så 

her er det ikke snakk om en billigarm 

som er slengt på platespilleren for å 

gi en billig pakkeløsning. Her snakker 

vi om to høykvalitets hifikomponenter 

som passer sammen som hånd i 

hanske. Litt enkel subtraksjon gir oss 

en pris på drivverket lik kr 27.900. 

PICKUP OG RIAA FRA TYSKLAND. 

Sammen med spiller/armkombinasjonen 

fikk jeg også med importørens 

anbefaltepickup og RIAA - begge 

fra den tyske produsenten Einstein. 

Pickupen med betegnelsen Einstein 

EMT TU3 produseres for Einstein av 

det tyske firmaet EMT. Dette er en 

stiv low output moving coil som bør 

passe bortimot perfekt i armen. Det 

hører med til historien at dette er en 

av de aller verste pickupene jeg har 

vært borti når det gjelder montering. 

Vi snakker om en helt naken pickup 

der alle de vitale og sansible delene er 

farlig utsatt for vær, vind og skjelvende 

fingre. At det i tillegg er ugjengede 

monteringshull i braketten så løse 

87

88 

Sterk, naken og biltyvene: Einstein EMT TU3 

muttere må benyttes gjør ikke jobben 

noe enklere. Her anbefales muttere i 

umagnetisk materiale og en Valium 

eller to før man begynner. Jeg var 

meget glad for at SME-armen hadde 

løst headshell når denne PUen skulle 

monteres. Men dette betyr vel mindre 

om lyden er på plass? 

Prisen på vidunderet ligger på 

kr 24.900. Pickupen har Super Fine 

Line sliping, boron cantilever og en 

complianse på 12my. Utgangssignalet 

er på beskjedne 0.18 mV så her trengs 

en tyst RIAA med rikelig gain. Det får 

man med Einsteins 

”The Turntables Choice”. Morsomt 

navn som antyder at om platespilleren 

kunne velge.... TTC er en platespillerforsterker 

som kun er beregnet 

på bruk sammen med low output 

moving coil. Forsterkningen er satt 

fast til 68 dB. Inngangsimpedansen 

varieres ved bytte av motstander 

montert i phonoplugger som settes 

inn i paralell med inngangspluggene. 

Det følger med 4 sett plugger med 

impedansene; 40, 85, 150 og 300 Ohm. 

Man kan i tillegg lage seg ekstra sett 

– loddet opp med ønsket motstandsverdi 

om standardene ikke skulle 

passe. Selve chassiset på RIAAen 

består av en svarteloksert rørbit med 

matchende underlagsplate og Einsteins 

varemerke; krommede endestykker. 

RIAAen forsynes med strøm 

fra en separat strømforsyning. Kassa 

er godt fylt opp med ikke mindre enn 

24 transistorer pr. kanal – ikke noen 

ICer her i gården nei. Prisen på den 

her testede ”The Turntables Choice” – 

i single ended utførelse – er kr 27.900, 

men det finnes i tillegg en balansert 

verjon av RIAAen som benytter seg 

av to chassiser for balansert drift. 

RIAA monotrinn! Da snakker vi 48 

transistorer pr. kanal (!) og en samlet 

pris på settet lik kr 44.900. 

LYDEN FRA SPILLER OG ARM 

Med spiller og arm levert komplett 

som her er det vanskelig å bedømme 

enkelt komponentene. Da armen er 

en fot lang passer den ikke på noen 

av de andre platespillerne jeg har tilgjengelig. 

Da drivverket er forborret 

for nettopp denne armen har jeg heller 

ikke muligheten til å prøve noen 

av mine egne armer på spilleren. Man 

må teste kombinasjonen som en enhet. 

Men dette har ikke hindret meg 

i å gjøre noen tanker om de enkelte 

delene. Begynner vi med armen må 

jeg si at den imponerer meg skikkelig. 

Den eneste 12” jeg har erfaring med 

fra tidligere er SMEs egen 3012 arm. 

Den gamle S-formede klassikeren er 

langt bedre enn sitt rykte og utgjør en 

Tubular Bells; Einstein ”The Turntables Choice”. 

ideell partner for pickuper som EMT, 

Denon DL-103, Koetsu og Ortofon 

SPU. Men sammen med mer moderne 

(dvs. mykere) pickuper er den her 

testede SME 312 et mye bedre valg. 

Den gjorde en utmerket jobb sammen 

med alle pickupene jeg testet den 

sammen med; Lyra Helikon, Tchurugi 

Cerraloy og Einstein EMT TU3, 

men vil fungere godt sammen med 

brorparten av moderne MC-pickuper. 

Det eneste fabrikat jeg ville vært litt 

skeptisk til; er van den Hul, som med 

sitt myke nåloppheng muligens ikke 

vil gi en ideelt match. Dette er en ren 

spekulasjon fra min side så det kan 

godt tenkes at jeg er på jordet her. 

Slikt vet man ikke med sikkerhet før 

man har prøvd. Så ikke la meg stoppe 

deg. Det første som slår en ved lytting 

til en god 12” tonarm er reduksjonen i 

overflatestøy fra platene. Med en 12” 

geometri får man vesentlig mindre 

vinkelfeil mellom nål og rille og dette 

er det lett å høre. Foruten redusert 

overflatestøy oppleves lyden som 

renere og mindre forvrengt, særlig på 

kompleks musikk. Man er ikke klar 

over de kortere 9 “ armenes begrensninger 

på dette området før man 

prøver en lengre arm – eller aller helst 

en luftbåren tangensialarm. Ulempene 

med å gå opp på armlengde er innlysende. 

Med et lenger armrør er det 

større sjanser for fleksninger i selve 

røret i tillegg til at en 12” automatisk 

blir tyngre enn en 9”. SME har i stor 

grad taklet disse problemene ved å 

benytte seg av et rett konisk armrør i 

aluminium. Ikke helt da en ved sammenligning 

med SMEs toppmodell; V 

vil oppleve 312 som snillere og mindre 

hifiriktig i lyden. Dette blir fort et 

spørsmål om egen smak. Jeg tror jeg 

personlig foretrekker den varmere og 

mer ”analoge” lyden fra 312 framfor 

femmeren. Det er også værdt å merke 

seg at SME leverer en litt grommere

versjon av denne armen kalt; 

SME 312S der armrøret er utført 

i – lettere og stivere – magnesium. 

Det er en meget interessant løsning 

som sannsynligvis kan være et pose 

og sekk-produkt som overgår både 

standard 312 og femmeren. Etter å 

ha gjort disse betraktningene rundt 

tonarmen kan jeg også si litt om 

lydkarakteren i selve drivverket fra 

V.Y.G.E.R. Liksom jeg subtraherte prisen 

på armen fra totalen for å finne 

prisen på drivverket, kan jeg trekke 

fra mine lydmessige inntrykk av 

armen fra helheten og si litt om lyden 

i drivverket. Om mine betraktninger 

rundt tonarmens lyd er korrekt, vil 

jeg si at V.Y.G.E.R. drivverket er bortimot 

helt nøytralt klangmessig. Det 

hverken tilfører eller trekker fra noe 

særlig på tone eller klang. Den tonale 

karakter kan muligens helle litt mot 

det lyse, men et slikt avvik må eventuelt 

være helt minimalt. På alle andre 

kriterier et drivverk kan bedømmes 

scorer V.Y.G.E.R. bare toppkarakterer 

i min bok. Lagrene er som tidligere 

nevnt helt støyfrie. Gangen er perfekt 

uten noen hastighetsavvik i form av 

wow og flutter. Motoren er medium 

sterk så man ikke får den blodfattige 

lyden noen engelske platespillere 

lider av. Men heller ikke den muskuløse 

(og kanskje overdrevne) bassgjengivelsen 

typisk for spillere som VPI. 

Ikke brifete – bare riktig. V.Y.G.E.R. 

Baltic M gjør det et drivverk skal gjøre 

– drive plata rundt i korrekt hastighet 

– uten å hverken tilføre eller trekke fra 

noe som helst. Dette er en svinaktig 

god platespiller. Kombinasjonen av 

drivverk og arm er som dere forstår 

rimelig nøytal. Med tonarmens noe 

varme karakter og drivverkets lille 

tendens til å trekke den andre veien 

blir lyden fra kombinasjonen bortimot 

perfekt. Jeg hørte tydelige klangmessige 

forskjeller ved bytte av pickuper 

men totallyden var godt innenfor 

det jeg vil betegne som nøytralt med 

såpass forskjellige pickuper som Lyra 

Helikon (lys) og Tchurugi Cerralloy 

(nøytral). Jeg tipper at også enda mørkere 

klingende pickuper som Ortofon 

Rohmann eller Dynavector XX-2 vil 

fungere utmerket på denne platespilleren 

– uten at de klangmessige avvikene 

vil fremstå som plagsomme. Dette 

er med unntak av min egen Forsellspiller 

den beste platespiller/armkombinasjon 

jeg har hatt hjemme til test. 

Det kan nok finnes ennå bedre spillere 

der ute men jeg har tilgode å høre 

dem. Uansett vil en bedre spiller koste 

like mye eller mer enn V.Y.G.E.R./SME 

– kombinasjonen. 

EINSTEIN EMT TU3 - PERFEKT MATCH? 

Importøren Audio Royal har valgt 

å matche denne drivverk/armkombinasjonen 

med Einsteins EMT TU3 

Stor kasse for liten 

RIAA. Takk til Jørn på 

Living Sound for utlån 

av testobjektene. 

moving coil pickup. Om dette skyldes 

flaks eller beregning vet jeg ikke, 

men dette utgjør en bortimot perfekt 

match sammen med platespilleren. 

Sist jeg testet andre EMT-pickuper var 

tilbake på slutten av 80-tallet. Dengang 

var lyden preget av en utrolig 

bassgjengivelse men med relativt liten 

oppløsning oppover i mellomtone og 

diskant. De klassiske EMTene var vel 

mer morsomme enn de var korrekte. 

Denne karakteren finner en i en viss 

grad igjen i den moderne EMTen. Bassen 

er fortsatt slagkraftig og dynamisk 

som få andre pickuper, men samtidig 

er oppløsningen i mellomtone og 

diskant blitt mange... mange... hakk 

bedre på denne moderne versjonen. 

Det er fortsatt tendenser til at pickupen 

er mer morsom enn nøytral men 

i denne sammenhengen er dette midt i 

blinken. Den svake tendensen til “loudness” 

karakter med moe mer fokus på 

frekvensfløyene er grunnen til at TU3 

matcher platespilleren som den gjør. 

Lyra Helikon og Tchurugi Cerraloy 

oppleves som mer nøytrale og riktige 

i platespilleren men kan allikevel ikke 

matche morofaktoren man får med 

EMTen. Denne morofaktoren vil nok 

mange også sette pris på også i andre 

drivverk/armkombinasjoner. Denne 

pickupen får absolutt min anbefaling. 

ROSINEN I PøLSA 

Selv om jeg hittil har snakket om 

en meget god pickup, en meget god 

tonarm og et meget godt platespillerdrivverk 

har jeg allikevel spart 

det aller beste til slutt. Einstein “The 

Turntables Choice” er en fantastisk 

RIAA som kommer svært nærme 

ASR Basic Exclusive i ytelse. Jeg tør 

ikke å påstå at den ene er bedre enn 

den andre da det er alt for lenge siden 

jeg testet ASRen. Det jeg tør påstå er 

at Einstein TTC er en av de to beste 

RIAAene jeg har testet. Den er bedre 

enn NLE-17/DACT CT-100, ASR Basic 

Mini, Graham Slee ERA V og alle de 

andre rimelige RIAAer jeg har testet. 

Lydmessig er den riktig så nøytral 

med en klang som faktisk minner en 

god del om GS ERA V. Men i tillegg 

får man høy nok gain for MC-pickuper, 

enda bedre oppløsning, enda 

bedre bass og kanskje den mest lettflytende 

mellomtonen jeg noensinne 

har hørt i en RIAA. Bassen er ikke 

like fundamental som i ASR BE men i 

mellomtone og diskant er Einsteinen 

helt på høyde, om ikke over. RIAAen 

er dessuten helt støyfri og fullstendig 

uten lyter. Impedanstilpasningen med 

løse phonoplugger med faste motstander 

er like enkel som den er genial. 

Sammen med Lyra Helikon og Tchurugi 

Cerraloy foretrakk jeg 85 Ohms 

last, mens jeg sammen med Einsteins 

egen EMT TU3 ikke fikk bestemt meg 

for om jeg foretrakk 85 eller 40 Ohm. 

KONKLUSJON 

V.Y.G.E.R. platespiller drivverk, 

SME 312 tonarm, Einstein EMT TU3 

pickup og Einsteins “The Turntables 

Choice” RIAA koster samlet nærmere 

hundre tusen kroner. Dette er mye 

penger selv i 2008. På den annen side 

er det ikke sikkert du får noe mer 

glede av pengene om du bruker dem 

på noe annet i platespillervei, sydentur, 

bil eller båt. Det er rett og slett 

en knakande god platespillerpakke 

Audio Royal har snekret sammen av 

disse delene. 

Takk for oppmerksomheten. 3 

Priser: 

V.Y.G.E.R. Baltik M / SME 312, 

kr 44.900 

Einstein EMT TU3 pickup, 

kr 24.900 

Einstein ”TTC” RIAA, kr 27.900 

Importør: Audio Royal 

89

3 3 

90 

Test 

Nyvasket vindu 

Det er naturlig at jeg begynner min jakt på det ultimate TV 

med en modell som jeg enda har til gode å se en negativ 

omtale av; Pioneer PDP-LX508D. Dette er kanskje verdens 

aller beste TV og en helt naturlig referanse. 

AV GUNNAR BREKKE 

Selv om jeg bruker mye tid på platespillere, tonarmer, 

pickuper og denslags så driver jeg faktisk med andre 

ting også. Jeg spiller en god del CD-er (når musikken 

ikke er tilgjengelig på vinyl). Og jeg ser mye på 

film. Leie- eller kjøps-film på DVD. Jeg bruker sannsynligvis 

mer tid med dette enn med musikklytting uten bilde. Aller 

lykkligst er jeg når jeg kan kombinere dette. Konsertvideoer 

generelt – og Opera DVD-er spesielt – er det beste jeg vet. 

Denne sjangeren stiller store krav til utstyret. Jeg er riktig så 

fornøyd med den lydmessige delen av opplevelsen, men på 

Pioneer PDP-LX508D Plasma TV 

Størrelse: 50 tommer. 

Oppløsning: Full HD (1920 x 1080 pixler). 

Beste bilde: 1080p. 

Kontrast: 15.000:1 

Dimensjoner: 1232 x 722 x 120 mm (uten fot) 

Vekt: 38,3 kg (uten fot) 

billedsiden begynner min gamle bakprojeksjons-TV å vise 

alderstegn. Jeg er derfor på jakt etter en ny TV. Skulle bare 

mangle at jeg ikke deler mine erfaringer under jakten med 

dere. 

HD = STORE TV-ER 

Vanlige TV-er blir bare større og større. Av naturlige årsaker. 

Bare ved å lage skjermen flat – og plassere den på eller 

ved en bakvegg – øker man titteavstanden med 30-40 cm i 

forhold til det man hadde med et gammeldags katodestråle

TV – stående på gulvet. Dette i seg selv gjør at det er naturlig 

å gå opp en størrelse på TV-en. Skal man opprettholde 

opplevelsen av samme størrelse på TV-en – sett fra normal 

titteposisjon – innebærer dette alene en økning fra 32” til 37” 

– om vi snakker folke-TV-en. Men jeg ser ingen grunn til å 

stoppe der. Med høyoppløste TV-er blir den gamle reglen om 

ideell skjermstørrelse tilsvarende størrelsen av knytteneven 

på strak arm – helt tåpelig og avlegs. Jeg ser ingen problemer 

med å gå opp til 4 ggr. Denne størrelsen om man har en grei 

kvalitet på kildematerialet fra for eksempel digitale TV-sendinger 

eller standard DVD. Med de nye HD-kildene som BlueRay, 

HD-DVD eller HD Satelitt ser jeg ingen problemer med 

å gå opp til 9 ggr størrelsen 

på bildet. Da begynner vi 

fort å snakke om seriøst 

store TV-er. 

ALTERNATIV TIL 

PROSJEKTOR/LERRET 

High end løsningen for å få 

den skikkelige kinofølelsen 

i folkeheimen har tradisjonelt 

vært å benytte seg av 

en høykvalitets projektor 

og lerret. Jeg er ikke uenig 

i at dette er den aller beste 

løsningen om man vurderer 

billedkvalitet og billedstørrelse 

pr. krone. Men det er 

strengt talt ikke en særlig 

praktisk løsning. Man er avhengig 

av et mørkt rom for 

et godt resultat. Det er heller ikke særlig 

lettvint å; blende rommet, slå på prosjektor, 

slå på lydanlegget, slå på sattelittmottakeren 

(eller DVD-opptakeren) og 

trekke ned lerretet – om man bare skal 

sjekke Lottotallene. Derfor har de aller 

fleste med prosjektorbasert hjemmekino 

et vanlig TV i tillegg. Men hadde det 

ikke vært mye greiere å slå to fluer i en 

smekk? Dette er fullt mulig med dagens 

TV-er. Jeg anser at 46” til 60” skjermer 

er den naturlige størrelsen å titte på 

om man ønsker en alt i ett løsning; for 

både Lottotallene og Titanic. Vi snakker 

fortsatt om et vesentlig mindre format 

enn et standard Nerdrumbilde og sannsynligvis 

mye mindre tendens til å dominere rommet enn et 

slikt bilde – om TV-en monteres på samme måte – på eller 

mot vegg. Har man plass og penger trenger man ikke stoppe 

der. Det finnes TV-løsninger helt opp til 150”! Da snakker vi 

størrelse som matcher ”Mordet på Andreas Bader”. Og nesten 

samme pris. 

PLASMA ELLER LCD 

Dette har vært det store spørsmålet siden flatskjermene 

dukket opp på markedet. I de første generasjonene av TV-er 

var dette et viktig spørsmål, men det er værdt å merke seg 

at forskjellene mellom de to teknikkene har blitt mye, mye 

mindre i dagens produkter. Men noen små forskjeller kan 

det fortsatt være. Plasma har i teorien fordeler som; bedre 

kontrast, bedre svartnivå og bedre fargegjengivelse. LCD har 

i teorien fordeler som; bedre lysstyrke, mindre reflekser og 

null fastbrenning av bilde. Derfor har tradisjonelt filmfanatikerne 

valgt plasma for titting på DVD og vanlig TV-titting 

i mørke rom, mens spillentusiastene har valgt LCD for bruk 

til Playstation og normal TV-titting i et lysere bomiljø. Glem 

dette. Begge disse tekniske løsningene fungerer utmerket 

til DVD-titting, TV-titting og spill. Det er kun om du har en 

ekstrem skjev fordeling av disse aktivitetene at du må velge 

«Jeg anser at 46” 

til 60” skjermer er 

den naturlige størrelsen 

om man 

ønsker både Lotto 

og Titanic.» 

system ut fra bruk. Ellers bør du velge det TV som fungerer 

best i dine øyne. Basta! 

HøYT HENGER DE OG FLATERE BLIR DE 

Når er så tiden moden for å handle? Om man skal sitte og 

vente på utviklingen passer det vel egentlig aldri. Den tekniske 

utviklingen går nå så fort at det å sitte på gjerdet og vente 

på neste generasjon ganske enkelt ikke nytter. For så snart 

neste generasjon dukker opp – lekker det opplysninger om 

hva som vil bli tilgjengelig i generasjonen etter det osv. osv. 

Trenden nå er at TV-ene blir flatere og flatere så muligheten 

for TV-er tynnere enn 1 cm innen et år er ikke urealistisk. 

Samtidig blir rammen rundt 

bildet smalere og smalere. 

Så i framtiden vil vi nok 

igjen se monitorer (tynn og 

bortimot rammeløs) med 

ekstern elektronikkboks og 

høyttalere; TV-er med kvaliteter 

som testobjektet; en 

plasmaskjerm med full HDoppløsning 

fantes ikke tilgjengelig 

for et år siden. Og 

allerede nå snakker man om 

UHD (Ultra High Definition) 

oppløsning på fremtidige 

TV-er. Ny teknologi som 

SED og A-LED med enda 

”bedre” teknisk ytelse lurer 

allerede i kulissene. Skal 

man hele tiden vente på 

innovasjonene så blir tiden 

aldri moden. Så derfor er tiden moden 

NÅ – om du ikke allerede har investert 

i en av disse nymotens flatskjermene. 

Dagens flatskjermer er uansett så mye 

bedre enn de gamle katodestråle-TVene 

(for ikke å snakke om min gamle 

bakprojeksjons-TV) at du vil oppleve 

forskjellene som revolusjonerende. 

HD-ekvivalenter på lydsiden; SACD og 

DVD-Audio var vel kun i teorien bedre 

enn den gode gamle CD-plata, noe som 

førte til at begge formatene i dag er døende. 

Når det gjelder billedsiden kan ingen 

være i tvil. HD-bilde er såpass mye 

bedre enn dagens standard TV-bilder at 

alle kan se det. En titt og du er hekta. 

MER ENN EN MONITOR, MINDRE ENN ET TV 

Pioneer PDP-LX508D er strengt talt ikke et komplett TV. Den 

mangler høyttalere – men har ellers all den andre elektronikken 

som definerer den som et TV. Det å i dette tilfellet 

droppe høyttalerne er for de fleste sluttbrukere en god ting. 

Selve TV-en blir smalere og nettere på denne måten. Rammen 

rundt skjermen kan være homogen og uten huller eller 

spalter for å slippe ut lyden fra eventuelle høyttalerelementer. 

Videre ser Pioneer at et TV i denne klassen fortjener 

bedre lyd enn den man kan oppnå fra innebygde høyttalere i 

en flatskjerm. Det har de helt rett i. Det er mange forskjellige 

muligheter for å koble opp denne TV-en med lyd. 

Den enkleste er rett og slett å koble på to høyttalere. Innebygd 

i TV-en er det en 2 x 17 Watt effektforsterker så et par 

(lettdrevne) høyttalere vil gjøre TV-en komplett. De fleste vil 

kanskje av utseendemessige årsaker gå for et par Pioneerhøyttalere 

hengende på hver sin side av TV-en. Men et par 

Klipch minimonitorer bør også kunne utfylle denne opp- 

gaven på en utmerket måte. 

Går man et steg opp kan man supplere høyttalerne med en 

subwoofer som drives av en (variabel) linjeutgang (RCA). 

Har man ytterligere krav på lydsiden, supplerer man 

91

3 3 

92 

Test 

oppsettet med en tokanals effektforsterker til å drive høyttalerne. 

Det finnes nemlig også en (variabel) stereo linjeutgang 

(RCA) i paralell med effektutgangen (og subwooferutgangen). 

Jeg prøvde alle tre løsningene og fikk som forventet en 

kvalitetsøkning for hvert steg opp. 

De aller fleste vil vel til tross for disse gode mulighetene gå 

for en god separat lydløsning i to eller flere kanaler, koblet 

mot signalkilden. Et hjemmekinoanlegg. 

TESTPROSEDYRE 

Billedkvaliteten på høyoppløste flatskjermer generellt er så 

mye bedre, at uttalelser fra min side, kun i sammenligning 

med mitt gamle bakreflektor-TV, vil være meningsløse. Jeg 

har et visst referansegrunnlag med min projektor; en Projection 

Design Action One, men denne har ikke HD-oppløsning 

– så to andre høyoppløste TV-er ble brukt som referanser i 

testperioden. 

Som signalkilder benyttet jeg meg av høyoppløste kilder 

som Blue Ray og HD-DVD i tillegg til lavoppløste kilder som 

DVD-Video, digitale TV-sendinger fra sattelitt og analoge TVsendinger 

gjennom bakkenett. Overføringen av signalene ble 

gjort med HDMI-kabler der det var mulig, men også Komponent 

kabler (via Scart) og kompositt kabler ble benyttet i 

tillegg til vanlig coax for bruk med den innebygde tuneren i 

TV-et. 

TV-en ble først vurdert ved fabrikkinstilling. Denne er så 

vidt jeg kan se meget korrekt og passer utmerket i et blendet 

(mørkt) miljø. Videre benyttet jeg meg av en kalibrerings- 

DVD; Avia II, for på denne måten sammenligne de tre TVene 

under nøyaktig samme forutsetninger. En slik kalibrering 

gjorde at TV-ene nærmet seg hverandre ytelsesmessig 

og reduserer noe av PioneerTV-ets fortrinn. Det var alikevel 

lett å se forskjell på TV-ene. 

Det er her lett å trekke paraleller til pågående debatter på 

nettet om Fidelitys testprosedyrer på lyd. Jeg mener personlig 

at at enhver form for AB-testing av lyd (og bilde) blir meningsløs. 

Denne testformen setter bare fokus på forskjellene 

og sier fint lite om komponentens absolutte kvaliteter. Når 

målemafiaen i tillegg forlanger at man skal justere differansene 

i lydnivå til 0.0 dB mener jeg dette blir helt feil i forhold 

til høyttalere, effektforsterkere og forforsterkere. Det er kun 

signalkilder med fast utgangssignal som kan gagnes av en 

slik kalibrering. De andre komponentene vil ha et ”komfort”område 

der de yter sitt beste. En forforsterker vil fungere 

best med potmeteret satt til en viss del av av sitt arbeidsområde. 

En stor effektforsterker vil miste sitt fortrinn i forhold 

til en liten effektforsterker om man bare spiller innenfor den 

lille forsterkerens arbeidsområde. Enhver høyttaler har et 

visst nivå der den spiller på sitt beste. Så det å tvinge høyttaleren 

til å jobbe ved andre nivåer blir feil. 

Går vi tilbake til vurderingen av TV-er vil kalibrering til 

”null” frarøve den beste TV-en – Pioneeren – noe av dens fortrinn. 

Hva er vitsen med å ha stor kontrast – bildets ekvivalent 

til dynamikk – om man ikke benytter seg av denne? Jeg 

endte derfor opp med en tredje – foretrukket justering av bilde. 

Denne lå mellom fabrikkjusteringen og ”null”justeringen. 

I praksis benyttet jeg meg av fabrikkjusteringen – minus litt 

fargemetning – pluss litt ekstra lys. 

FANTASTISKE BILDER 

Bildene er helt utrolige. Når man som meg kommer fra et eldre 

ikke HD-oppløst TV, er forskjellene så store at de egentlig 

ikke er til å tro. HDTV i denne klassen har ikke lenger noe å 

gjøre med det vi i gamledager bare kalte TV. Dette er noe helt 

annet. Nå må det sies at de to andre TV-ene jeg hadde til disposisjon 

også oppleves som fantastiske sett fra mitt ståsted, 

men det er klare forskjeller.

Om vi begynner med det viktige svartnivået, er Pioneer 

kongen. Det er ikke uten grunn Pioneer kaller denne serien 

KURO som betyr nettopp svart på japansk. Det svarte er rett 

og slett svartere på denne TV-en sammenlignet med de to 

andre. Også forskjellene mellom svart og litt mindre svart 

kommer tydelig fram. I mørkt hår ser man tydligere hvert 

enkelt hårstrå på grunn av dynamikken i svartnivået. Med 

de andre to TV-ene ser det i litt større grad ut som personen 

bærer en mørk hette snarere enn sitt eget hår. 

Fargegjengivelsen er et annet område der plasmaTV-ene 

har sin force. Pioneer har også det mest troverdige fargespekteret 

av de tre TV-ene men her må det sies at forskjellene er 

langt mindre enn når vi snakker om svartnivå. 

Det eneste området der jeg opplever at de andre TV-ene 

overgår Pioneeren, er i forhold til refleksjoner av miljøet. I et 

svært lyst rom har de konkurrerende TV-ene mindre sjenerende 

refleksjoner. 

Det ene; en LCD = på grunn av manglende glassplate foran 

panelet. 

Den andre; en plasma = på grunn av en litt mattet glassplate 

som difuserer refleksjonene noe. Slike refleksjoner bør ikke 

være noe stort problem, om man ikke ser veldig mye TV på 

dagtid. Problemet er uansett ikke verre enn det man er vant til 

fra de gamle katodestråle TV-ene. 

Det er også på sin plass å si litt om billedbehandlingen i 

Pioneeren. Motoren som tar seg av oppskalering og denslags. 

Her er igjen Pioneer kongen. På standard TV-sendinger 

er faktisk fordel Pioneer enda større enn ved HD-signaler. 

Bildet er langt glattere enn med de to andre. Dette går på 

bekostning av kontrast – bildet blir myknet en god del – men 

dette er uansett klart å foretrekke framfor de andre TV-ene 

Skandinavisk distributør: 

AUDIONORD AB 

Risnneleden 138 

Sundbyberg,Sverige 

Tel. 08/ 36 22 40 

contact@audionord.se 

Forhandler i Norge: 

ACOUSTIC TUNING 

Trondheim, Norge 

Tel: 980 87 678 

www.acoustictuning.com 

post@acoustictuning.com 

der lavoppløste TV-bilder blotter alle sine skavanker. 

Nå har det blitt mye prat om enkeltdelene av billedgjengivelsen, 

men det er klart at det er totalopplevelsen av bildet 

som er det vesentlige. Med Pioneeren får du et bilde som er 

svært så naturtro. High Fidelity. I en scene fra ”Memories 

of a Geisha” – på Blue Ray – sitter hovedpersonen å titter 

utover et forblåst havområde. Her får man virkelig følelsen 

av selv å sitte å titte ut gjennom en nyvasket vindusrute på 

bølgene langt, langt der nede. Hver bølge fra de store – nære, 

til de fjerne – små, til de viskes ut mot horisonten, er så klart 

definert at illusjonen er komplett. Jeg har vokst opp ved 

havet, og her kjenner jeg meg igjen. 

KONKLUSJON 

Alle de tre TV-ene jeg hadde til disposisjon under testperioden 

var fantastisk gode. I sammenligning med eldre; 

ikke HD-oppløste TV-er, er alle av en slik kvalitet at jeg uten 

videre vil anbefale dem. Men det er forskjeller i kvaliteten. 

Pioneer PDP-LX508D er klart den beste av de tre testede modellene. 

Ja, den koster det dobbelte av de andre modellene, 

og ja, den er bare litt bedre enn de andre modellene, men jeg 

vil uansett anbefale denne TV-en uten forbehold. Som med 

lydprodukter vil det ”lille ekstra” – som gir en heving fra 

90% til 100% på ytelse, koste en masse penger. Men ønsker 

man det beste som finnes på markedet i dag, er Pioneer 

PDP-LX508D en meget sterk kandidat. I mine øyne er denne 

TV-en den absolutte referansen. Smaker det så koster det. 3 

Pris: Kr. 54.998 

Importør: Pioneer Norge. 

På grunn av dollarkursen er KAV-400xi 

rimeligere enn noen gang! 

93

Fra starten bestemte vi at bladet skulle bli ”litt dyrere, men mye bedre; akkurat 

som det utstyret vi skriver om”. Etter å ha prøvet flere utenlandske trykkerier 

for å spare penger, er vi tilbake i Norge. 

AV KNUT VADSETH 

Da vi startet opp med Fidelity 

nr.1, var den første smule 

kontroverser på hi-fi sentralen 

hvorvidt vi skulle bruke 

penger på god trykk og gode bilder. 

Eller om vi like godt skulle ”stensilere 

dritten på dasspapir”, som mange highend 

entusiaster elegant formulerte det. 

Det var krystallklart at vi som nisjeblad 

måtte beholde de eksisterende highendere 

for å holde koken, og at mange 

av disse kunne like gjerne lese testene 

med sort/hvitt illustrasjoner på billigste 

sort papi. 

Men for oss syntes det like klart at 

bladets kanskje aller viktigste oppgave- 

både for egen del og for våre 

annonsørers skyld-var OGSÅ å nå frem 

til et litt større publikum med high-end 

aspirasjoner. Og mange av disse har 

helt andre krav krav til design, livsstil 

og elegant miljø-også i bladet. Og det 

som var brukbart for 5 år siden, vil 

uansett falle helt igjennom på dagens 

bladmarked. 

I disse dager opplever vi til vår store 

glede at vi nesten konsekvent får like 

mye skryt for bladets utseende som 

dets innhold, uten at vi føler noen 

kamuflert ironi om at det ene går på 

bekostning av det andre. Dette reflekteres 

i vårt økende opplag som forøvrig 

er en betingelse for at vi fortsatt skal 

makte å utgi bladet. 

Men i det siste har vi prøvd å å 

gjøre som så mange andre; å trykke i 

utlandet. Vi har spart penger uten å få 

en eneste klage. Men selv var vi ikke 

fornøyd med tradisjonelle hi-fi kriterier 

som vi kjenner igjen ved bedømmelse 

Fidelity trykkes i Norge 3 3 3 

Litt dyrere,mye bedre? 

av trykkvaliteten; dynamisk kontrast 

med skikkelig sortnivå, god oppløsning 

og korrekt farvebalanse. Bladet 

ble etter vår mening for ”tynt” og med 

utilstrekkelig ”kropp”, eller tilstrekkelig 

trøkk i trykket, om man vil. 

Vi bestemte oss derfor for å gå 

tilbake til vårt tidligere trykkeri PDC 

Tangen som i mellomtiden er blitt 

medlem av den såkalte 07-gruppen. 

Og som i mellomtiden har vunnet 

en internasjonal pris som verdens 

mest rasjonelt drevne trykkeri. I 07 

gruppen samarbeider man nettopp 

for å makte konkurransen mot billig 

utenlandsk arbeidskraft. Og fra forrige 

blad, Fidelity nr. 31, var vi altså tilbake 

med trykking i Norge. Litt dyrere. Og 

mye bedre. Akkurat som det utstyret 

vi omtaler i bladet... 3 

95

Fidelity nr 33 kommer i slutten av juni! 

96 

Det gikk dårlig med vår 

planlagte gruppetest av 

CD-spillere i dette bladet 

på grunn av Aurum Integris 

systemet fra New Foundland 

som vi opplevde som en liten 

sensasjon. Og som dermed fikk 

den plassen vi syntes anlegget 

og konstruktøren Derrick Moss 

forjente. Og så var vi selvsagt 

litt smigret over at vi var første 

blad i Europa som fikk det til test... 

Men CD spillere skal det bli, og vi konsentrerer oss i neste blad 

om å finne de beste kjøpene i mellomprisklassen rundt tyve 

tusen kroner. Eller litt dyrere om vi også får med innebygget 

volumkontroll og/eller bildemuligheter. Referansen blir Electrocompaniets 

ECC 1 til kr 17.000 som Jan testet med bravur i 

dette bladet. 

Forøvrig vil vi ta igjen for mangelene av en high-end gulvstående 

som vi nesten alltid har med i Fidelity. Ikke alle vil være 

enige i at de to high-end stativhøyttalere i dette bladet interessemessig 

tilsvarer en dobbelt så dyr gulvstående? Men når vi 

først slår til, gjør vi det grundig med flaggskipet til danske Dynaudio 

som du ser på bildet. Dette er da vitterelig nærmest 2X 

gulvstående? Og i Tollen ligger også et komplett sett Krell-super 

high-end elektronikk for testing! En match i himmelen? 

Men vi har også hanket inn flere rålekre stativhøyttalere som 

spiller fremragende, med eller uten sub. Kef har kommet med 

noe av det lekreste vi har sett- og hørt- og vi vil også teste ut et 

par andre høyttalere i grenselandet for det aller beste med en 

prislapp rett under kr 50.000 for paret. Blant annet vil vi prøve 

å få tak i de siste kreasjonenen til Patos og Roar Moen, som vi 

så, men ikke hørte, på Stockholmsmessa. 

Vi lover også mer vinylstoff, selv om 

neste nummer ikke blir like nostalgisk 

60-talls som dette? Og vi 

kommer så absolutt med mer stoff 

om det vi velger å kalle privatkino 

med intervju og tips med en av 

verdens ledende kinodesignere, 

nordmannen Torkell Sætervadet 

(bilde). Han har tanker og ideer 

om privatkino i hjemmet som er 

like Unique som navnet i hans firma. 

Skikkelig high-end i spesialdesignet 

rom for optimalt bilde og lyd! 

mvh 

redaksjonen i Fidelity

Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01 

98 


UTSOLGT 

UTSOLGT 

Abonnér på Fidelity: 

Kun 475,- * NOK for 1 år = 6 utgaver 

UTSOLGT 

UTSOLGT 

Nyhet! 

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc. 

UTSOLGT 

UTSOLGT 

UTSOLGT 

UTSOLGT 

UTSOLGT 


UTSOLGT 

UTSOLGT 

Nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 13 og 14 er utsolgt 

Vi planlegger i løpet av kort tid å legge ut tidligere 

utgivelser på våre nettsider for gratis nedlasting!

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?