Hele bladet - Fidelity

audiofidelity.no

Hele bladet - Fidelity

3/2011 9. årgang

Mai-Juni

51

5Gallo • Usher • Magnepan • Elac • AudioPro

Rør eller transistor?

Rouge vs Classé

Nettverksdac’er:

Electrocompaniet,

Olive og M2Tech

Hjemme hos JackX

Hi-fi messer:

Stockholm, Lørenskog og Oslo

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,-

INTERPRESS NORGE

Skandinavisk High-End magasin

Form følger funksjon:

returuke: 26

Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått

Blanda akustiske drops • Kurt Lassen favoritter

Musikk:


En messe verd?

Det er liten tvil om at hi-fi bransjen har

vært gjennom tøffe tak, og det er ikke

uvanlig at hesten biter når krybben er tom.

Også vi i Fidelity opplever en noe tøffere

tone enn ønsket, og blir en smule oppgitt

over all skittkastingen. Gjensidig respekt

og bedre samarbeide ville skape et mye

triveligere miljø for alle oss som er levende

opptatt av god lyd.

Men noen ser litt lysere på det enn

andre! Jørgen fra Moss, forøvrig en av

initiativtakerne til Hi-Fi messen i Horten,

er innom redaksjonen for å hente et par

høyttalere som har vært til test. Han

nevner så i forbifarten at han har fått

Skandinavias største hi-fi kjede som nærmeste nabo. Av ren refleks

prøver jeg å trøste litt og antyder vel at salget vel vil ta seg opp

igjen når nyhetens interesse rundt den andre butikken har fortatt

seg en smule…

Da gliser Jørgen bredt og antyder at jeg har misforstått. Faktum

er at han har økt omsetningen betydelig etter at ”konkurrenten” har

etablert seg rett over gata! Og også denne gjør det bra. Et større

tilbud har skapt fornyet interesse for god lyd i hele byen. Dette

har skapt et liv og en hi-fi entusiasme som alle er tjent med; begge

butikkene pluss fornøyde kunder som opplever de større gleder og

økt engasjement bedre lyd tilfører favorittmusikken.

På bladmarkedet har lille Norge hele 3 ”hi-fi” blader. Samtidig har

Norge en av verdens ”beste” hi-fi miljøer med betydelig entusiasme

på begge sider av disken. Arv eller miljø? Årsak eller virkning?

Uttallige ganger har jeg fått høre fra en av våre mest omtalte

forsterkerprodusenter at hans popularitet utelukkende skyldes

glimrende produkter. En enstemmig positiv norsk presse har knapt

nok hatt noen betydning for populariteten her hjemme. Nei vel, ja…

I Danmark har man ingen fagblader igjen etter at bransjen hadde

gått på markedsføringskurs og lært seg at ”kontaktpris” er selve

grunnlaget for valg av annonseorgan. Og siden de store aviser og

ukeblader trykkes i store opplag, vil prisen pr. leser litt overfladisk

oppleves som gunstig selv om annonsene egentlig er grisedyre.

Men da annonsekronene forsvant fra fagpressen med sine mer

beskjedne opplag, måtte altså de gode danske hi-fi bladene gi opp,

senest High Fidelity for knapt et år siden. Dermed stupte også hi-fi

interessen i hele landet. Markedssjefene hadde ”glemt” at entusiast-

ene ikke bare handlet utstyr til seg selv. De er også viktige trend-

settere i lokalmiljøet. Og kunnskapene om utstyret kommer i

betydelig grad fra fagbladene…

Vel, nok om min ”syke mor”. I dette bladet bringer vi både en stor

reportasje fra high-end messen i Stockholm, og en liten reportasje

fra en velmenende, men altfor beskjeden messe på Lørenskog utenfor

Oslo. Og allerede på de neste sidene finner du en aldeles fersk

reportasje fra en butikkmesse i Skandinavias største hi-fi butikk, Oslo

Hi-Fi Center. Sammen med sine leverandører var butikken med på

å skape betydelig interesse for vår lidenskap sammen med de første

krokusene en weekend i April.

Men tenk om alle gode krefter kunne gå sammen om en skikkelig

publikumsmesse i Oslo? Jeg avslutter derfor med et ønske om at

både importører, produsenter, butikker, publikum og ikke minst vi

norske hi-fi blader, må strekke ut hånden til hverandre og snarest få

til en skikkelig norsk hi-fi messe i et av verdens ”beste” hi-fi land.

Slik som svenskene og danskene tydeligvis klarer det.

Ha en deilig vår!

Mvh

Knut V

Ansvarlig redaktør

Knut Vadseth

knuvadse@online.no

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24

Skribenter i dette nummer

Arne Christian Damhaug

Kurt Lassen

Jan Myrvold

Tore Dag Nilsen

Stein Arne Nistad

Håkon Rognlien

Anders Rosness

Trond Torgnesskar

Knut Vadseth

Foto

Knut Vadseth

Grafisk design

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80

www.ideverkstedet.no

Trykk

Printall

Annonseavdeling

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)

Annonsemateriell

annonse@ideverkstedet.no

Kontakt redaksjon

post@audiofidelity.no

Diskusjonsforum

www.audiofidelity.no

Abonnement service:

MediaConnect AS

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01

fidelity@kundetjeneste.no

Etterbestilling av tidligere utgivelser:

www.audiofidelity.no

post@audiofidelity.no

Tlf: 22 55 25 75

Etterbestilling av artikler som PDF:

Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post

Oppstart kr. 100 pr. blad.

kristin@ideverkstedet.no

Utgiver

Forlaget Fidelity AS

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo

ISSN 1503 4291

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver.

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

www.audiofidelity.no

3


4

Innhold

51

nr 3/2011

6

Brev

8

Gruppetest 5 høyttalere

10

Gruppetest:

Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5

14

Rør eller transistor?

18

Rør eller transistor: Classé Audio

CA-M600 mono effektforsterker

22

Rør eller transistor: Rogue

Apollo mono rørforsterker

26

Rør eller transistor: Sec. op.

28

Gruppetest: Usher Dancer Mini-

Two Diamond DMD gulvstående

34

Hjemme hos JackX

40

Gruppetest: Magnepan 1.7

44

Butikkmesse i Oslo

46

Olive 06HD CD-spiller, ripper,

Dac, server og pre


50

Musikkomtaler:

Glimmer og gråstein

52

Musikkomtaler:

Skeive skiver

56

Musikkomtaler:

Blanda akustiske drops

58

Musikkomtaler:

Blått & rått

60

Musikkomtaler:

Kurt Lassen favoritter

62

Budsjettreferansen: Rotel

RCX-1500 Stereo CD Receiver

66

Gruppetest: Elac 310 Crystal

Edition stativhøyttaler

70

Burson Audio HA-160

Headphone Amplifier

72

Gruppetest: Audio Pro Image

Blue Diamond V3

76

Stockholm High End messe 2011

86

Bilde- og lydmesse Triaden

88

M2Tech: USB-Dac

90

Electrocompaniet

Prelude PD 1 USB-DAC

94

Audio Desk platevasker

96

Neste nummer

5


6

Brev til

Hjemme hos…

Jeg invitere der på hjemmebesøk hvis det passer:-)

Jeg sitter med Audio Research Ref 5 og Ref 110 , Dac 8 og

riaa Ph5, Så har jeg Tannoy Glenair 15 som ht, Platespiller

er en Jr Transrotor med en zyx pu rb 100. Strømforskyning

er en konstant jr. Og kabling er Black Magic, Cd spiller er

Electrocompaniet Emc1. jeg har stående et Stello drivverk og

Stello cdt 100.

Annlegget står i en helt vanligt møblert leilighet. Jeg lurer

på om jeg skulle ha oppgradert platespiller eller høyttalere,

men synes jeg har brukt langt over det jeg har tenkt på hifi.

Lommeboka sier jo stopp før eller siden men man lever jo en

gang. Så hvorfor ikke gjøre noe man har lyst til og ikke bare

sitte der og drømme seg vekk ?

Jeg gjorde drømmen virkelig! Men har litt lyst å teste ut

noen andre ht også.

Bjørn Endrestad

Hei!

Du bor såpass langt unna at det ikke blir helt enkelt å besøke

deg, men kan ikke du eller noen venner prøve å tegne

og fortelle litt mer om anlegget, tankene bak og drømmer

om oppgraderinger? Anlegget virker på meg ganske så

fornuftig balansert, men det er selvsagt mulig å få enda mer

oppløsning med enkelte andre høyttalere, men kanskje på

bekostning av morofaktor og trøkk. Vi får holde kontakten

og se hva vi kan finne på. Og takk for inspirasjon til å gjøre

drømmen til virkelighet!

Knut V

Gratulerer med 50xFdelity!

Gratulerer med de 50 første! Fint å ha vært med så langt!

Ser det ønskes flere artikler, og siden jeg har 3 publiseringer

så langt lurer jeg på hvorvidt det ønskes mer fra min hånd

i 2011..Har nemlig løst problemet med levelig filmlyd for

knøttsmå 2000 kroner, med et høyst overraskende sett, som

attpåtil er noen år gammelt. Likevel holder det fint følge

med dagens nyere systemer, Faktisk såpass spennende at

jeg velger å skrive om det!

Har også testen av den fortsatt kurante nettkabelen QED

Qonduit MC her, og sender med den oppdaterte artikkelen

når testen av det lille Aego M fra Acoustic Energy er ferdig!

Bjørn Tore Arstein

Hei Bjørn Tore

Vi vil gjerne benytte deg som “Gjesteskribent” med visse

mellomrom i Fidelity, og vi hadde klar din morsomme artikkel

om PM-musa til dette bladet, men måtte av ulike grunner

legge denne over til neste blad,. Vi håper og tror at også

noen av dine andre artikler vil komme på trykk etterhvert,

men det er en kompleks greie å fylle de 100 sidene I Fidelity

med det vi mener er en optimal miks av godt stoff. Jeg må

tilstå at jeg blir hyppigere refusert eller flyttet til neste blad

enn deg!.

Mvh

Knut

Ayon Triton

Er ivrig leser av Fidelity og har komplett samling!

Leser med stor interesse deres lytteinntrykk av integrerte

forsterkere om dagen.

Håper dere får mulighet for en test av Ayon Triton sin

glimrende forsterker som jeg nyter hjemme i eget anlegg.

Dere hadde jo et par fine anmeldelser av Ayon sine mindre

modeller tidligere.

Ellers helt i orden med færre blader. Kvalitet først!

Mvh

Kristian Mikalsen

Er ikke dette en klasse A sak? Vi planlegger I tilfelle en

gruppetest på nettopp klasse A forsterkere da vi er mange i

redaksjonen som har fått øynene opp for generelt glimrende

lyd på disse. Så takk for tipset, også om jeg husker feil med

hensyn til klasse…

Knut

CD-spiller

Hvilken CD-spiller ville du anbefale av følgende:

Esoteric X-03SE og Eximus CD10 (brukt)? Er i stor tvil

og ville være kjempe takknemmelig for et godt råd.

Mvh Bjørge

Takk for tilliten, men jeg har faktisk ikke hørt siste Eximus,

men de rimeligere modellene er utrolig mye for engene.

Jeg husker heller ikke helt hvilke av Esoteric’ene jeg har hørt

bortsette fra 0-modellen som er det beste jeg noensinne har

opplevd. Men de kan bli en anelse sterile, men fantastisk

konstruksjon. Men Esoteric’en er vel enda mye dyrere? Flott

at du velger CD.

mvh

Knut V

Hvor bliver Adyton?

Ett kjapt spørmål - har dere testet Adyton Cordis 1.8 i noen

av bladene deres?

Mvh

Vegard Novak

Vi har aldri testet noen Adyton i Fidelity da produsent/hovedforhandler

ikke har ønsket en test i bladet av for oss uforståelige

grunner. Men vi har akkurat hørt de siste modellene

ved en presentasjon i OHC, og det må sies å låte særdeles

lovende med akkurat den nesten umulige miksen av samtidig

myk og krisp lyd i lydbildet. Det virker som vi endelig skal

kunne slå kloa i en eller flere modeller i nærmeste framtid.

Mvh

Knut V


Flac-pioneer

Hei Knut, jeg heter Rune og kommer fra ei øy 2 mil utenfor

Molde som heter Gossen. Jeg har drevet med hifi og multikanal

siden 1993. Kjøpte da min første integrerte Denon

surround forsterker. Kjøpte så en separat Denon surround

preamp i 1996 (Avp-A1).

Måtte vente i 12 år før neste fra Denon kom ut (Avp-a1 hd).

Jeg brukte tidligere en løs harddisk som jeg koblet via usb

inngangen bak for å få spilt av musikk i flac. Kjøpte så en

D-link 323 NAS som jeg putta 2 harddisker inni.

Jeg putter inn en cdplate, kjører freerip og legger wav filene

inn på Nas’en fra datamaskina. Kjører TP kabel fra soverommet

(hvor nas’en er) inn i stua for å slippe støy fra Nas’en. Så

bruker jeg Denon’s rc-7000ci 2 veis fjernkontroll som styrer

Pre-ampen når jeg velger hvilket album som jeg vil høre på.

Albumene kommer frem i displayet, så er det bare å velge

sang.

Slipper dermed unna cd spilleren, så jeg synes at brukervennligheten

er mye bedre enn før. Lyden har jeg ikke testet

så mye att og fram kontra cd spilleren, den er iallefall bra

nok for meg :-)

Så ungdommen som vokser opp, slipper i allefall å springe

att og fram for å skifte cd plate!

Elsker Fidelity:-)) Keep up the good work!!!

opptegnet

Vennlig

uten

hilsen

det helt store inntrykket av individuelle instrumenter.

Rune Solem

Sett på mer løssluppen elektronisk musikk derimot, og denne receiveren

kan svinge som få vi har hørt i denne prisklassen.

Ps: her er link til anlegget hvis du/dere vil se litt, beklager

uskarpe Prisleiet rundt bilder..... 5.000 kroner domineres ellers av integrerte forsterkere

fra Rotel, Marantz og NAD, og det er mulig å oppnå litt mer fi nslepen

http://avforum.no/minhjemmekino/show.php/Gt3000

lyd med en av disse. Men de har ikke helt det samme «bunndraget»

og kraftressursene til å drive større høyttalere. De som setter

trøkk og moro høyere enn absolutt presisjon vil i mange tilfeller

kunne foretrekke H/K receiveren.

Konklusjon

Roysen og Fidelity

Med Harman/Kardon HK 3490 slipper du å velge mellom funksjonaliteten

Melder til surroundreceiverne meg med dette og på ytelsen i ”Hjemme til stereoforsterkerne. hos”. Anlegget En er be-

surroundreceiver hørig beskrevet med på like HFS god under stereolyd ”Roysens koster fort Rede” mer penger, under ”Mitt og

en stereoforsterker anlegg og billedtråder” med tilsvarende forumet utstyrsliste i tillegg er vanskelig til under å ”OMF fi nne i på

denne reisefot” prisklassen. tråden HK3490 under blir ”På derfor besøk er fornuftig hos” forumet kompromiss og under for

deg ”Hifi som foreninger vet hva du vil / ha, klubber” og vet hva forumet, du klarer underforumet deg uten. Belønnin”Skedsgenmo er en Audio” kraftig og receiver tråden som ”Møte kan sparke hos liv Roysen”. i selv de største og mest

tungdrevne høyttalerne der ute. Audun Hage

Jeg kan videre rede gjøre for mine erfaringer med hva man

kan få ut av små eller utfordrende utformede rom med dyre

komponenter og videre planer for egen del med eget lyttestudio

i hagen.

Mvh

Roy Ove ”Roysen” Hagen

Lydkvalitet

★★★★ Hallo Roysen!

Fyldig og kraftfull

lydgjengivelse

Brukervennlighet Det er fint at du vil stille din Fleksible lange tilkoerfaring

og ekspertise for

★★★★ å hjelpe oss i Fidelity og våre blingsmuligheter lesere med erfaringer fra ditt

Funksjonalitet eget anlegg. Vi vil også være glade for å kunne benytte deg

★★★★★ og andre like erfarne hi-fi entusiaster Ikke superraffi nert som “gjesteskribent”

I Fidelity. I første omgang vil i lyden

Kvalitetsinntrykk

vi gjerne ha en artikkel om ditt

★★★★ eget oppsett, og vi bidrar gjerne med å ta bilder, om det

skulle være nødvendig.

Mvh

Samlet Knut Vvurdering

★★★★

Pris: 4995 kr

(Etter denne første kontakten endte det med at Roysen i

første omgang skulle skrive for Fidelity som “Gjesteskribent”

om en annen kjent hi-fi entusiast , JackX, som vi omtaler

lenger bak bladet. Fint med respons fra lesere. KV)

■ Importør: Harman-Neby

www: harman-neby.no

LYD & BILDE AUGUST 2008

Nærmere konserthuset

kommer du ikke!

Adyton

AUDIOVECTOR

Velkommen til demo

Oslo Hi-Fi Center

Dronning Mauds gt. 1-3

0250 Oslo

33


3 3 3

Gruppetest 5 høyttalere:

8


Prisforskjellen fra den rimeligste

til den dyreste høyttaleren

i dette bladet er betydelig med

den futuristiske Gallo Ref 3.5

som den dyreste (kr.59.900) og

den nesten like spesielle Elac Crystal

310 og den aktive AudioPro Diamond

som de rimeligste (kr.7990). I motsetning

til mange high-end høyttalere i

hundretusen kroners som gjerne har

mindre kompromisser i forhold til romstørrelse,

lyttenivå og musikksmak, blir

kompromissene større desto

rimeligere høyttaleren er. Så

disponerer du ikke hundretusen

kroner eller mer, er det

viktig å vite nøyaktig hvilke

kompromisser du er villig til å

inngå; kvantitet eller kvalitet?

For de fleste er det rett og slett

mulighetene for å spille på et

”realistisk” høyt lydnivå i en

stor stue, som de fleste velger

bort. Og dette ikke bare på

grunn av høyere pris, kanskje,

men også av hensyn til familie og gode

naboer.

METALLKABINETTER: ELAC OG GALLO

Vår minste og rimeligste høyttaler

denne gangen klarer da heller ikke å

gjengi de aller dypeste tonene, men

dette kan til en viss grad avhjelpes av

en liten dypbasshøyttaler med egen forsterker,

om man vil. Men i et forholdvis

lite rom med tilstrekkelig god signalkilde

og elektronikk, er denne høyttaleren

forbløffende tett på det aller beste, om

vi skal tro den begeistrede budsjettspesialisten

Anders Rosness. Han undres

på om Elac 301 må bli den nye prisreferansen.

Dette er da også et lite teknisk

under med en noe uvant design, solid

metallkabinett, oppbrytningsreduserende

bass/mnellomtone diamantmembran

og ekte Heil-type bånddiskant

som alene burde være verd totalprisen

for hele systemet. Enda et eksempel på

at den såkalte finanskrisen har gitt oss

en rekke fantastiske hi-fi produkter til

eventyrlig gunstige priser!

Det mange ganger så dyre designikonet

Gallo Ref 3.5, oppleves fremdeles

som en litt ”rar” høyttaler. Dette skyldes

følger funksjon!

I dette bladet tester vi IKKE den tradisjonelle hundretusenkroners drømmehøyttaleren som

gjerne er en treveis gulvstående dynamisk konstruksjon med stort bassrefleks kabinett.

Derimot lytter vi på 5 utradisjonelle konstruksjoner som er rimeligere og som vi alle

mener er grenseprengende i forholdet pris/kvalitet.

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

masser av nytenkninger for å oppnå

best mulig lyd, form følger funksjon.

Den er også størrelsemessig beskjeden

og uvanlig plasseringsvennlig. Lydkvaliteten

på moderate nivåer er ikke

dramatisk bedre enn på Elac, men kan

likevel sammenliknes med å gå opp et

par klasser på rødvinen. Resultatet er

en litt fyldigere og rundere kvalitet.

Det er først på høyt volum at lyden

på en helt annen måte suger deg inn

i en ganske så virkeligshetstro kon-

«Gallo er bedre enn

de fleste når det gjelder

mikrodynamikk og

holografisk presisjon.»

sertsal, enten du foretrekker klassisk

orkestermusikk eller rock. Gallo er tett

på det aller beste på flere områder, og

enda bedre enn de fleste når det gjelder

mikrodynamikk og holografisk presisjon.

Og selv om bassen ikke er på nivå

med en B&W 800 eller Wilson Sasha,

er det lite å trekke også her. Men dette

kan du lese mer om på neste side…

USHER OG AUDIOPRO

Disse to høyttalerne er de mer tradisjonelle

i denne gruppetesten, begge

med vanlig trekabinett og dynamiske

elementer. Og begge med en såkalt

d’Appolito fasekorrekt montering av

domediskanten mellom 2 mellomtone/

basselementer. Når kreves det litt mer,

også av delefilteret, om det skal være

en ”ekte” d’Appolito konstruksjon med

sin sedvanlig gode tredimensjonalitet

og nøyaktig fokus på artistene. Men

vi forutsetter faktisk at den kostbare

Usher høyttaleren er korrekt konstruert

da nettop mr. d’Appolito er teknisk

konsulent for firmaet. Men enda viktigere;

lydbildet er spesielt bredt, dypt og

godt fokusert på denne ganske kostbare

pålehøyttaleren. Og etter vår mening

gir den deg mye godlyd for pengene.

Her er bare en anelse svekket dypbass

i dette to-veis systemet med stort

kabinett og doble 7 tommere, i forhold

til større og dyrere treveis-systemer.

Og toppen er akkurat så tilbakelent

og lite skingrende som vi forventer av

de beste diskantene, også denne med

kunstig diamant slik som de dyreste

B&W, Avalon og Mårten.

Noen diamant er det dessverre bare

i navnet på Audio Pro Diamond 3! Så

koster den også brøkdelen. Her

er en ganske rimelig softdome

som likevel gjør en mer enn

grei jobb sammen med 2 x5

tommers mellomtonelementer.

Det mer spesielle med denne

gulvståenede 3-veiseren, er at

basselementet drives av en

innebygget forsterker med

elektronisk delefilter og korreksjonskrets.

Bassen på Audio Pro går derfor

faktisk dypere enn på den

mange ganger så dyre Usher, og krever

heller ikke like kraftig forsterker for å

spille optimalt. Men trærne vokser ikke

inn i himlen, så her mangler nok endel

x’er og b’er i forhold til oppløsningen

på Usher Dancer. Men i forhold til pris

er Audio Pro et fantastisk tilbud til lite

penger.

MAGNEPAN

Men om Audio Pro Diamond er et veldig

godt tilbud i luksus budsjettklasse,

så er neste flatpakke fra amerikanske

Magnepan et virkelig røverkjøp med

pris litt over budsjettnivå, men med

kvaliteter langt der oppe i high-end

klassen. Dette om du er litt tolerant

med en stram og presis, men litt slank

bass som ikke går veldig dypt. Men

like tynn som utseendet, er lyden så

langt fra. Her er både dybde, bredde

og høyde i lydbildet som er særdeles

homogent og med en krisphet og mikrodetaljering

i store deler av mellomtonen

som er absolutt i superklassen…

Men mer om disse aparte konstruksjonen

lenger bak i bladet. Den første

allerede på neste side…

9


3 3 3

10

Gruppetest: Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5:

Audiofil designhøyttaler

Gallos’s siste er en forventet forbedring av de mange epokegjørenede designdetaljer

som tilsammen skaper en av verdens mest særpregede audiofile høyttaler. Den er

langt mindre enn hva man skulle tro fra bildene, men låter likevel minst så stort som

forventet. Og enda mye bedre!

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

Etter nærmere et halvt hundreårs

ganske intens erfaring med

hi-fi, mener jeg å ane hvordan

de fleste høyttalere låter bare

ved å kaste et blikk på kabinett

og elementer. Og det er vel størrelsen

som antyder noen av de viktigste egenskapene,

på godt og vondt. Og testbjektet

Gallo Ref 3,5 er betydelig mindre

enn hva man kunne tro fra bildene.

Men låter likevel akkurat så stort som

forventet av en stor høyttaler! Og det

skulle også vise seg at lyden heller ikke

på andre måter låt slik som jeg trodde

etter utseendet å dømme…

GALLO REF 3.5

Anthony Gallo med sine etterhvert så

velkjente høyttalere med kulekabinetter,

en glimrende løsning som både

hindrer innvendige resonnanser og

utvendige tidligrefleksjoner, har vært

på markedet siden en strålende debut

med en kostbar high-end høyttaler i

1994 (Nucleus Reference) Men det er

vel som produsent av små kulehøyttalere,

mer kjent som ”Bose-killers”, at

folk flest kjenner merkenavnet.

Fidelity har i lang tid ønsket den

”gamle” high-end høyttaleren Ref 3.1

til test. Det har dessverre aldri passet

slik, men vi ble lovet å få den første av

den betydelig oppgraderte- og betydelig

dyrere- modell 3.5 da denne kom. Dette

bare for å oppleve at Lyd&Bilde hadde

en omtale av denne høyttaleren uten

av vi hadde hørt et pip fra importøren.

Shit! Så viste det seg at en av journalistene

der simpelthen hadde forhåndsbetalt

og kjøpt høyttaleren til eget bruk

basert på erfaringer med den gamle!

Grei nok test det der, når også private

kronasjer står på spill! Og når Fidelity

endelig får et testeksemplar til dette

vårnummeret, skjønner vi også ganske

fort hvorfor Lyd&Bilde var så begeistret

for disse høyttalerne, selv om vi ofte

har litt ulik oppfatning av både god lyd

og god musikk….

FORM OG FUNKSJON

Og vi må altså innrømme at vi selv

tippet fullstendig galt om den generelle

lyden på denne særegne høyttaleren.

For Gallo Ref 3.5 er som sagt liten, mye

mindre enn hva de fleste forestiller seg

ved å se på bildet; snaue 90 cm høy

og med en vekt på omtrent 20 kilo.

Dette er lettere enn både CD-spiller

og forsterker i eget oppsett. Den mildt

sagt futuristiske ”form-følger-funksjon”

prinsippet med helt annerledes ideer

rundt problemstilling med å konvertere

strøm til gjenkjennbare akustiske pulser,

gav meg rett med bare ett vesentlig

parameter; evnen til å gjengi lyden

faseriktig og løpetidskorrekt. Og med

minmalt med baffelrefleksjoner og

tilsvarende lite kabinettressonnanser.

Dette simpelthen MÅTTE være en

av de aller beste dynamiske høyttalere

på markedet som kunne gi deg

et tilnærmet optimalt lydbilde. Her

er en fantastisk god, men kontrollert

spredning som gir et presist fokusert

lydbilde med storslagen bredde, glimrende

dybdeperspektiv. Og med mer

enn en anelse opplevelse av takhøyde

fra konsertsalen…

Jeg var likevel forberedt på at lyden

var OK i mellomtonen; to 4 tommere

med karbonfiber membraner i et solid

metallisk sfærisk kabinett, burde være

grei skuring. Også den særpregede

diskanten med sin usedvanlige spredning

av et membran som er spent opp

på en halvsylinder, det hele basert på

et slags piezoelektrisk prinsipp som

vi også kjenner fra gammelt av, kan

sikkert låte greit. Og plasseringen av

diskanten godt bak membranene på

mellomtonen, kunne man lett tenke seg

var veldig smart og riktig i forhold til

fase og løpetidsnøyaktighet.

IKKE SANT?

Men hvordan kunne alt dette fungere

uten noe egentlig delefilter? Konstruktøren

skryter av at her kun finnes

avskjæringer i frekvensgangen fra de

enkelte elementer som er rent mekaniske.

OK, ingen delefilter er mindre

guffe å pløye seg igjennom for musikken.

Men hva med frekvensgang og homogenitet?

Og ærlig talt; hva kan man

forvente seg av dypbass med en 10

tommer montert i et knøttlite trykkammer

på bare 5-10 liter og likevel med en

oppgitt driftseffekt på hele 88 db?

Likevel påstår brosjyren kjekt at

Gallo Ref 3.5 har sitt sedvanlige minus

3db punkt ved solide 34 hz. Heller

frekt, spør du meg. Dette betyr i tilfelle

at alle andre konsruktører har hodet

under armen og armen i fatle. Eller at

man har funnet en måte å omgå fysikkens

lover…

Og så kan denne dypbassen tilsynelatende

strekkes helt ned til 22Hz ved

hjelp av egen bassforsterker, forøvrig

en supertung og solid greie som er

inkludert i prisen! Men det hele minner

meg ærlig talt litt for mye om surroundreceivere

med en tynn lampettledning

bak til ikkeno penger, men

som ifølge spesifikasjonen kan levere

7 kanaler, hver på et par hundre watt.

Ved realistiske målinger viser det seg

at vi snakker om 20-30 av de samme

wattene…

EN TRyLLEKUNST?

Jeg tror aldri det lydmessige førsteinntrykket

av et testobjekt har skilt seg

så dramatisk fra det forventede som

denne teknisk utseende, men størrelsemessig

ganske beskjedne gulvstående

treveiseren. Jo takk, jeg forventet

utmerket retningsbestemmelse til

artistene; til og med god dybde og tredimenjonalitet.

Men også med en kraftig

uthevet mellomtone med tydelig

farving fra resonnansen i elementmaterialet.

Overgangene til bass og diskant

måtte nødvendigvis bli temmelig røff,

og temmelig sikkert med en skrikete

topp slik vi før har hørt med Piezoelektriske

diskanter. Og bassen må da bli


Ikke så stor

som du tror...

11


3 3 3

12

Gruppetest: Anthony Gallo Acoustics Ref 3,5:

altfor slank, i hvert fall uten aktiv drift?

Resultatet; hard, tynn lyd som låter

akkurat like ”teknisk” som utseendet?

Dette var altså min antagelse basert

på rimelig lang erfaring. Jeg husker

bare en eneste opplevd unntagelse av

noe som kan likne ; den ”dynamiske”

elektrostatkloningen Dahlquist DQ10.

Også den med Piezoelektrisk og elementer

uten den sedvanlige kassa som

kunne minne meg om en slags primitiv

Gallo Ref 3.5. Og nettopp Dahlquist

regnes som en av verdens mest epokegjørende

high-end høyttalere på

80-tallet. Akkurat som Gallo pr 2011!

Og DQ 10 låt både homogent og musikalsk.

Akkurat som Gallo Ref 3.5!

Lyden av Ref 3.5

Det første som slår en med lyden fra

disse småtassene, er størrelsen av

lydbildet. Gallo Ref 3.5 låter simpelthen

minst så stort som den kan virke på

bilder! Likevel er de lite dominerende

i rommet der de er plassert kraftig

vinklet mot lytteren fra posisjon tett

på sidevegg, men 1/3 romlengde fra

bakveggen. Høyttalerene er lette å

plassere uten risiko for ødelagt gulv

da konstruktøren har valgt å benytte

en spesiell myk gummiliknende såle

under høyttalerne. Det er flere en Gallo

som mener at akustisk isolasjon fra

gulv er minst like effektivt for å hindre

resonnanser som kobling med pigger.

Også retningsbestemelse og holografi

er absolutt i toppskiktet i forhold til alt

vi har hørt i samme rom, også det greit

i forhold til forventningene. Men en

bonus av dette er at lydbildet oppleves

tredimensjonalt og fokusert selv langt

Bassforsterker fra Gallo.

«Forbløffende nok opplever

vi en helt utmerket klangbalanse

og homogenitet over et bredt

frekvensområde»

utenfor ”sweet-spot” midt i sofaen. Dette

er faktisk en usedvanlig tilgivende

høyttaler i så måte, absolutt på høyde

med mange dipoler og ”rundstrålende”

utenom godstolen, men med et enda

bedre fokusert lydbilde i ”sweet-spot”.

Men alt dette er forgjeves om ikke

klangbalanse og frekvensgang er i tilnærmet

high-end klasse, om ikke dette

bare skal bli en festlig ”designhøyttaler”

i livsstilskategorien. Og forbløffenede

nok opplever vi en helt utmerket

klangbalanse og homogenitet over

et bredt frekvensområde, bare ørlite

slank i forhold til mye større systemer.

Samtidig er den forbløffenede raus og

frodig i forhold til de mest optimistiske

forventninger i forhold til størrelse,

ikke minst i forhold til det ytterst beskjedne

trykkammeret til 10-tommeren

nederst. Ikke minst er vi imponert over

hvor bra bassen låter UTEN aktiv drift

fra egen forsterker i bassen, selv om det

lille ”ekstra” man opplevde med den

medfølgende bassforsterkeren er med

på å gjøre dette til en seriøs konkurrent

i high-end klassen. Riktignok ikke PÅ

GRUNN av bassen, men absolutt ikke

PÅ TROSS av…

diskant

Om man fryktet en skrikende og pistrete

diskant i forhold til tidlige erfaringer

med Piezoelektriske diskanter (men

disse kostet da også bare en tier eller

to), så er nærmest det motsatte tilfelle

med denne unike konstruksjonen med

180 graders spredning. For frekvensområdet

oppleves å være særdeles

jevnt uten hørbare topper, men også en

smule tilbakelent i forhold til det meste

av det vi har hørt. Så lite dominerenede

er denne diskanten, at vi lurer på

om det mangler litt i nederste del av

frekvensomårdet ved drøye 3 hz. Eller

er det simpelthen bare mindre klirr og

annen forvrengning enn vanlig?

Her er uansett en meget god diskant

som er tett på det aller beste, og med en

utvilsomt bedre spredningskarakteristikk

enn vanlige domer, enten disse er laget

av diamant elle berryllium. At det også

mangler en anelse ”luft” helt i toppen i

forhold til dyrere konstruksjoner, kan

derfor også skyldes den karakteristiske

spredningen. Vårt lytterom spiser erfaringsmessig

høye frekvenser til frokost.

Men om vi har knøttsmå motforestillinger

til bass og diskant i forhold til

store og stort sett dyrere high-endere,

er vi heller forbløffet over både oppløsning,

frekvensgang og mangel på hørbar

fovrengning fra de to 4 tommers

karbonfiber elementer i sine solide og

akustisk optimale aluminiumskabinetter.

Og heldigvis kan vi heller ikke

detektere noen tydelige resonnanser.

Og alt dette uten innblanding av spoler,

kondiser og annet for å trikse til lineær

frekvensgang og avrunding oppe og

nede. Virkelig imponerende. Og ikke

lite overraskende.

konkLusjon

Jeg er ofte “redd for” at man gjerne

hører det man forventer å høre, og jeg

antar at min opplevelse av at lyden renner

lettere gjennom disse elementene

grunnet mangel på delefilter, kan være

psykologi. Men at denne mellomtonen

er av generelt høy klasse, er neppe

overdrevet. Og at denne mellomtonen

sydd sammen med bass og diskant gir

en generell lydkvalitet som minst er på

høyde med prisforlangende- og samtidig

betydelig over hva den beskjedne

størrelsen kunne indikere- er heller

ingen overdrivelse. Det tøffe designet

får du på kjøpet!

For lydbildet er både blant de mest

storslagne og samtidig kanskje det

mest presise vi har hørt av romgjengivelse.

Og det absolutt uten sløring av

transienter med samtidig glimrende

homogenitet fra bunn til topp. Og med

tilstrekkelig dypbass for de fleste av oss

tross mangelen av et stort rumlende

kabinett med baffelrefleksjoner som

ødelegger holografien. Og bassport som

ødelegger fasen…

Kombinasjonen liten størrelse og

frekk design hvor form følger funksjon

gir simpelthen fenomenal tredimensjonalitet,

glitrende transienter og

utmerket homogenitet i et storslagent

og fullfrekvens lydbilde med imponerenede

bass i forhold til størrelse

og pris. Et råspennede høyttalervalg i

prisklassen! 3

Pris: kr.59.800,importør:

norsk audio teknikk


3 3 3

14

Rør eller transistor:

Drama

eller presisjon?


Amerikanske Rogue og kanadiske Classé

lager to av de beste forsterkere vi vet om i pris-

klassen rundt kr. 100.000. I begge tilfeller er det

snakk om monoblokker med noenlunde lik størrelse,

tyngde og opplevde krefter, selv om rørforsterkeren

”bare” opgis til 250 watt mens transistorforsterkeren

oppgir hele 600 watt i 8 ohm.

TeksT og foTo: knut vadseth

15


3 3 3

Rør eller transistor:

16

”Rørwatt” og ”transistorwatt” har vært et kontroversielt tema

også blant oss skribenter i Fidelity, selv om de fleste av oss

er enige om at rørwatt oppleves å gi litt mer krefter enn tilsvarende

transistorkonstruksjoner. Vi mener også at såkalte

D-klasse forsterkere er en egen gruppe som ofte låter mer

fislete enn dataarkene indikerer. Så selv om målingene er

gjennomført etter samme standard ved 8 ohm i det hørbare

frekvensområdet og innenfor spesifiserte forvrengningstoleranser,

så mener de fleste av oss i Fidelity at de ulike

konstruksjonsprinsipper tenderer mot at ”opplevd” effekt

er sånn cirka dobbelt av oppgitte med bruk av vakuumrør,

mens mange klasse D forsterkere, tross imponerende tekniske

data, ofte låter noe mer puslete enn tilsvarende tyngre

transistorkonstruksjoner. I tilfelle Rogue i såkalt triodekobling,

den langt foretrukne avspillingsmåte for denne, er faktisk

effekten normalt mindre enn halvdelen av de oppgitte

250 watt. Men det er langt fra slik det høres og oppleves!

BLodige øRegangeR?

Mye av årsaken til til dette fenomenet – om man er enig

om at det stemmer med virkeligheten – er rørenes forvrengningskarakteristikk

som riktignok er høyere ved moderat

drift, men som også øker langsommere enn transistorer når

man nærmer seg såkalt ”klipping”. Da også forvrengningen

er mer annenharmonisk og dermed mindre aggressiv med

rør, tåles langt høyere forvrengning før ørene blør.

En helt annen ting er at solid strømforsyning er avgjørenede

viktig for hvordan forsterkeren responderer med høyttaleren.

Det første jeg lærte om forsterkere på 70-80 tallet, var

å velge den tyngste man hadde råd til uten å bry meg et døyt

om tekniske data som også dengang hadde en masse nuller

etter kommaet og med snorrette frekvenskurver fra DC til

lys. Men forskjellig låt de like forbasket.

Og dette med faktiske og spesifiserte krefter stemte også

dengang ganske godt; en liten og lett ”solid state” lekkerbisken

låt akkurat så liten og lett som den faktisk var, uansett

hva de tekniske spesifikasjoner prøvde å innbille deg.

Det må likevel innrømmes at de nye ICE-power og liknende

konstruksjoner med switch-mode strømforsyninger tross

alt låter både bedre og kraftigere enn vekten og størrelsen

indikerer med denne tommelfingerregelen fra det forrige

århundre. Det er likevel artig å registrere at det nettopp er

større og tyngre strømforsyninger som nå gjør at også denne

typen D-klasse forsterkere begynner å låte større og fyldigere

enn de første modellene i forhold til oppgitte spesifikasjoner.

Og den beste vi hittil har hørt (Rowland) er minst like stor

og tung- og dyr(!)- som en tilsvarende transistor- eller rør-

konstruksjon i superklassen. Skal man ha det beste, finnes

det knapt noen snarveier!

RøR eLLeR tRansistoR?

De to eksponentene for hver sin teknologi i dette bladet gjør

valget mellom rør og transistor enda vanskeligere ved å være

omtrent like store, like tunge, like dyre og altså med like

”stor” lyd, selv om den ene oppgis til optimistiske 250 watt

mens transistorvarianten kan skilte med mer enn det dobbelte.

Men man opplever lydbildet i begge tilfeller like stort,

stramt og med omtrent samme følelse av å kunne spille høyt.

Og begge er absolutt blant det aller beste vi har hørt når det

gjelder å få våre relativt små Coltrane referansehøyttalere til

å bli ”høye og mørke”, altså mer som forventet av ”storhet”

fra enda betydelig større høyttalere.

Noen har muligens registrert at vi overveier å selge disse

ekstremt gode høyttalere som bare har den absolutte

dypbassen som et ørlite kompromiss i større rom. Men med

begge disse forsterkerne var dette ”problemet” betydelig

redusert.

Også klangbalansen er ganske sammenfallende mellom

disse monoblokkene; i det minste mer like enn vanlig om

man tenker på ”typisk” rør- og transistorlyd. Også holografien

er ganske likeverdig selv om de gjenskaper rommet på

noe ulike måter. Og begge oppleves som uvanlig mye godlyd

for pengene, ikke minst med tanke på at her er to svære

bokser som er langt dyrere å produsere enn en stereovariant

i et kabinett, om det hadde vært mulig. (Rogue Apollo selges

også som Zeus i stereoversjon med bare mindre forskjeller,

mens Classé har nedskalert vårt testobjekt til en 2x300 watts

stereoversjon til nøyaktig halve prisen i den ene boksen.)

Men så det avgjørende spørsmålet; hva er best av rør eller

transistor?

tRafo eLLeR switch-mode?

Begge forsterkerne er glimrende representanter for sin teknologi,

Rogue med håndviklede utgangstrafoer og sine KT90

rør som er en videreutviklet variant av den mer kjente KT88,

mens Classé leverer det aller siste av switch mode strømforsyning

pluss særdeles avansert viftekjøling som skal holde

optimal temperatur på elektronikken, både for lydens skyld

og for økt livslengde.

Jeg har i hele mitt liv vært veldig begeistret for rørforsterkere,

men har veket litt tilbake for å eie dem på grunn av

større vedlikhold og sårbarhet. Vår gamle DP A-1 har vært

i systemet i 10 år uten så mye som skifte av sikring, på

tross av uttallige forglemmelser med å slå av strømmen ved

kabel og/eller høyttalerskifte ved hektisk

testing. Av pragmatiske grunner har jeg

derfor valgt transistor, men valgte nå igjen

rør forforsterker til referanseanlegget selv

om også Mark Levinson No. 326S fristet

enormt med sin beskjedne størrelse, enda

lavere støynivå enn på ARC Ref 5 og et

minst like bra holografisk gjengivelse av

stereo opptaket.

Likevel ble jeg så overveldet av den

massive kraften fra rør generelt og Rogue

Apollo spesielt, at jeg trodde slaget antagelig

var tapt for Classé. Men som vanlig

skulle det vise seg at her knapt nok fantes

noe egentlig fasitsvar.

Du kan uansett ikke ta feil; begge er noe

av det beste vi har hørt og begge kan drive

hva det skal være av høyttalere, store som

små. Begge vi utvilsomt få det aller meste

ut av favorittmusikken din…


3 3 3

18

Rør eller transistor: Classé Audio CA-M600 mono effektforsterker:

Raffinert

kraftbombe

Denne forsterkeren kan tvinge de mest gjenstridige høyttalere

til å gjengi musikken over evne, ikke minst i dypbassen.

Skarpslepne transienter i full plutselighet sammen med en

glatthet, finkornethet og presis holografi -inkludert formidabel

oppløsning- er også på menyen.

Jeg må med det samme innrømme

at jeg har vært skeptisk til

Classé-forsterkere i flere år, selv

om jeg husker dem som veldig

gode på slutten av forrige århundre.

Men tross utsøkt eleganse både i utseende

og lydkvalitet, har det etter min

mening i senere tid manglet mye krutt

for å tilføre musikken det livet og den

dynamiske kontrasten som kreves for

å gjøre boksmusikk sånn noenlunde

livaktig, selv om den knapt kan bli helt

levende. Dette har vært et desto større

problem i forhold til high-end høyttalere

fra B&W som har kjøpt opp denne

kanadiske elektronikkprodusenten og

derfor benytter Classé produktene i alle

sine demoer.

Gjett om vi i Fidelity har fått høre

det når vi har jublet over B&W D-serie

i bladet. For så hører våre lesere de

samme høyttalerne med Classé forsterker

hos Hi-Fi Klubben eller på messer

og mener at B&W låter helt pudding!

Men det er bare kombinasjonen med

Classé som har vært litt uheldig, for

denne har i de siste år vært særdeles

oppløst og raffinert, men også en smule

udynamisk. Eller om man vil; litt grå

uten skikkelig sort og hvitt.

Da heller ikke B&W er særlig rocka,

blir det hele altså lett en noe ufordøyelig

graut, for å sette det på spissen.

Dette selv om ingen av produktene

egentlig er dårlige. Men matchen er

dårlig! Eller var, for nå er det kommet

helt nye konstruksjoner fra den kanadiske

elektronikkprodusenten. Samtidig

virker også den nye Diamond-serien

å være litt tøffere i trynet. Vi hørte

uansett i forrige Fidelity at matchen

med B&W800D nå var helt utmerket.

Nei, bedre enn det; glimrende var den!

ny designeR

Vi kjenner den nyansatte designeren

hos Classé , Alan Clark, fra flere tiår hos

«Vi hørte uansett i forrige

Fidelity at matchen med

B&W800D nå var helt

utmerket.»

Linn, blant annet som konstruktør av

digitalspilleren Linn CD-12. Håpet var

betydelig fra vår side for at her nå ble

laget en mindre ”tilbakelent” sound på de

nye forsterkerne. Som vanlig fikk Fidelity

de største monoblokkene, selve flaggskipet

i den nye serien, selv om vi mener at

samme konstruksjonprinsipp i mindre

og rimelige monoblokker eller en enkelt

stereoforsterker på 300 watt, kunne være

minst like interessant for våre lesere.

Men er man high-end spesialist, så må

man også venne seg til å bære tung

elektronikk med skyhøye priser.

Men uansett er drøye 100-tusen

kroner for begge monoblokkene på

600 watt hver, overraskende rimelig

i forhold til mange andre high-end

merker da også Classé er et internasjonalt

varemerke med høy troverdighet

og snob appeal, utsøkt byggkvalitet

og flott design=solid bruktpris. I B&W

gruppen har man et stort, internasjonalt

forhandlernett og et potensiale som

er formidabelt om tilgjengelig kapital

utnyttes fornuftig. Men er Alan Clark

og hans oppdragsgivere enig i at mer

”bang for the bucks” kan være veien

å gå? Vil de prøve å lage et gourmetmåltid

for de mest kresne? Eller er de

fornøyd med å lage restaurantmat beregnet

på et stort, men noe mer ukritisk

”lifestyle” publikum som velger Classé

for utseendets skyld?

møRkeRe kLang

Førsteinntrykk av lyden er en noe mørk

klangbalanse, ikke helt ulik Electrocompaniets

NEMO-blokker som den også

fysisk likner både i vekt, størrelse og

oppgitte watt. I begge tilfeller snakker

vi om en helt usedvanlig potent, men


også stram og dynamisk bass med en

fyldig og organisk mellomtone og en

litt mer forsiktig topp, helt uten den

”transistor” klangen som heldigvis er på

vei ut på bedre utstyr.

Men her er også forskjeller da Classé

virker enda litt strammere og mer

finkornet og oppløst, og på tross av

den litt mørke klangen også ganske

hardtslående med saftige transienter

både på makro- og mikronivå som er

ekstremt skarpslipte uten noen ”halo”

av støy. Lydbildet av Classé er også

helt usedvanlig kontrastrikt mellom

instrumentklang og romrefleksjoner,

noe som skaper et helt ekstremt presist

rom, noe forøvrig også NEMO makter

i store deler av bassområdet og nedre

mellomtone.

Likevel oppleves øvre mellomtone

litt forskjellig da NEMO ut fra et enda

litt mørkere lydbilde kompenserer med

en sprudlende øvre mellomtone med

eksepsjonell utklinging. Classé har altså

en mer tilbakelent øvre mellomtone

som gir et sug inn i det fenomenalt

store lydbildet, men som også mangler

en anelse frivolitet og moro i det viktige

presensområdet.

Selvfølgelig snakker vi om nyanser

da disse tingene neppe er målbare med

noe kjente metoder, men de er med på

å karakterisere to veldig bra forsterkere

som låter mindre ”transistor” enn de

fleste, men med litt ulike triks for å gi

et helt usedvanlig storslagent lydbilde.

meR fRivoLitet?

Ingen av disse har likevel den vanvittige

oppløsningen og fokuset på overtonestrukturer

slik som vi opplevde med

den noe lettere og lysere Mark Levin-

son som vi testet i julenummeret, selv

om Classé oppleves noe luftigere enn

NEMO. Hva som er ”riktigst” er stort

sett et ”matche”problem, vil jeg tro, men

Classé låter uansett veldig realistisk i

vårt referanseanlegg. Det er bare en viss

usikkerhet med tolkingen av fordeler/

ulemper i forhold til den litt forsiktige

øvre mellomtonen som gjør at vi ikke allerede

nå erklærer dette som den ”beste”

forsterkeren i referanseanlegget så langt,

i hvert fall om vi også vurderer pris, effekt

og enkel betjening/forventet levetid

i samme åndedrag.

Den rimeligere rørforsterkeren Rogue

M180 hadde vel knapt et fundemant

som var like solid og stram som Classé,

men øvre mellomtone var uansett

langt mer viril uten at dette hadde noe

negative bivirkninger som vanskelige

sibilanter og metallåt av grisetarmene?

19


20

Men klarte denne 180watteren med rør

på samme måte å gjøre våre referansehøyttalere

Coltrane enda noen nummer

større med dypere, fastere og kjappere

bass på grunn av ufattelig kontroll slik

som Classé M 600 makter det?

støRRe LydBiLde

For det er et faktum at etter å ha eid

Marten Coltrane i 2 år nå, så ønsker vi

oss en større versjon med litt dypere

og fastere bass. Mye vil ha mer! Med

slammet fra en imaginær Wilson Sasha

helt nederst parret med nedre bass ,

mellomtone og diskantene fra Coltrane,

nærmer vi oss virkelig gullkrukka i

enden av regnbuen. Da Marten faktisk

har laget en større versjon av Coltrane

med doble 10 tommere nederst, averterte

vi våre ”små” referansehøyttalere

for eventuelt å kjøpe de større. Men dyr

ville den operasjonen uansett bli.

Så viser det seg altså at de store

Classe 600 watts monoblokker langt på

vei drar våre gamle Coltrane til tett på

det vi har hørt fra den større og enda

mye dyrere versjonen. Høyttaleren

høres ut som den er blitt dobbelt så høy

og med både strammere, dypere og en

betydelig mer dynamisk bass.

Selvfølgelig er det ingen bombe

at effektforsterkeren har betydelig

innvirkning på høyttaleren. Og at

mange mener at store forsterkere og

små høyttalere er en langt mer attraktiv

kombinasjon enn store høyttalere og

små forsterkere. Likevel er vi forbløffet

over effekten av strømforsyningen i

disse kanadiske monoblokkene. Og hva

dette gjør med fokus, kontroll, stramhet,

holografi og simpelthen generell

størrelse av hele lydbildet i bredde,

dybde og høyde.

Kaster du deg på telefonen for å slå

kloa i våre Coltrane, er det slett ikke

sikkert at vi nå vil selge dem da det så

opplagt finnes en rimeligere vei til det

musikalske Nirvana. Classé CA-M600

kan så opplagt være en slik vei…

konkLusjon

For å makte avkjølingen av transistorene

ved full blås med 1,2 Kw i 4 ohm,

har sjefskonstruktør Alan Clark valgt

viftekjøling, men med en usedvanlig

avansert konstruksjon som skaper

minimalt med støy samtidig som den

holder elektronikken på en jevn temperatur

som både skal sikre bedre lyd

og lengere levetid. Viftekjøling regnes

vanligvis som en ”billig” løsning, men

godkjennes i dette tilfelle.

Også i øvre mellomtone har konstruktøren

tatt et grep som kan tolkes

begge veier; et litt tilbakelent presensnivå

som skaper et ekstra stort rom

og roer ned den sedvanlige støyen

fra opptak og annen teknikk i øvre

mellomtone. Men som samtidig tar

bort en anelse av den forventede livsgnisten

med eksploderende transienter

som ikke minst rørforsterkere kan være

særlig gode på i dette området.

Her mangler også en viss frodighet

i forhold til en 600-wattere vi kjenner

veldig godt, de vifteløse NEMO fra

Electrocompaniet. Til gjengjeld er bassen

like potent som den norske, men

enda litt fastere og mer dyptpløyende.

Mellomtone og diskant er subjektivt

enda en anelse krispere og mer oppløst,

mens EC altså funkler og glitrer litt mer

i presensområdet.

Jeg er derfor høyst usikker på om

denne en smule triksingen med klangbalansen

totalt sett er positiv eller negativ;

men på alle andre områder er denne

forsterkeren simpelthen noe av det beste

og mest presise jeg har hørt av ”solid

state” med et superfinkornet transparent

og holografisk lydbilde på et grunnfjell

av stram, kontrollert dypbass.

Classé CE M600 er glimrende i

forhold til pris og effekt med et

storslagent lydbilde med fenomenal

romopplevelse. Og med en diskret, men

raffinert overtonestruktur sammen

med superpotent bass som knapt er

opplevd bedre.

Pris: kr.109.800

importør/forh.:hi-fi klubben


3 3 3

22

Rør eller transistor: Rogue Apollo mono rørforsterker:

Den magiske

tidsreisen

Rør er vel teknologisk som damptog å regne, men det er mer

enn navnet som minner om et romskips reise til vår naboplanet.

Transistorforsterkere kan være bedre på enkeltparametre, men

det er Rogue Apollo som gir deg den musikalske magien i tid og

rom…


Den vedvarende interessen for rørforsterkere blant

de mest ekstreme lydentusiaster, er spesielt interessant

også fordi de målemessige resultater er langt

dårligere enn for noenlunde tilsvarende transistor

konstruksjoner. Dette gjelder viktige ting som

frekvensgang, støy og forvrengning, men også spørsmål om

effekt i forhold til pris. For ikke bare indikerer målingene at

rørforsterkeren må ha betydelig større ”feil” i lydgjengivelsen

enn de aller fleste alternative teknologier, men spikeren i

kista må også være at målt effekt er betydelig dårligere enn

på en liktpriset transistorforsterker. Eller om man vil: For

samme målbare effekt sparer man masse penger ved å velge

transistorforsterker!

Mer for Mindre?

Så hvorfor i all verden er det noen som gidder å kjøpe en rådyr

energisløser et halvt århundre etter at ”solid state” transistorforsterkere

og ende nyere teknologier har tatt store deler

av markedet og BEVISELIG er et langt bedre kjøp? Og som

også er langt mer driftssikre og tilnærmet uten behov for service

og stell. Dette så absolutt i motsetning til rørforsterkeren

med sine behov for jevnlig rørbytte, stadige biasjusteringer

pluss altså de høye temperaturene i elektronikken som også

fører til langt større vedlikeholdsproblemer.

Men så var det lyden da, ikke bare ifølge målingene, men

det man faktisk opplever mellom ørene…

Så dermed fyrer vi opp de kjempsvære Rogue Apollo, hver

med sin vekt på nærmere 50 kilo (!) med sine 6 ildsprutende

KT 90 rør pluss 3 smårør i triode modus.

Og får en aldeles

uventet nedtur

etter å ha hørt på

de fenomenalt

rene og lydmessige

så aldeles presise

transistorforsterkere

fra Classé. For ikke

bare MÅLER disse

moderne konstruksjonene

så uendelig

mye bedre. Men

man kan også veldig

tydelig HØRE at

rørforsterkeren Rogue

Apollo er noe

mindre presis og

nøyaktige, inkludert

hørbart mer støy og

grums mellom transienter som slett ikke virker like kjappe

og sylskarpe. Og med en overtonestruktur og ikke minst en

basskontroll som er både strammere og mer presis på transistorforsterkeren.

Etter å ha vent meg til såpass gode transistorforsterkere

som Classé, helt uten antydning til gnell i toppen og annen

typisk ”transistor” lyd, så oppleves i første omgang lyden fra

Apollo som litt sløret, nesten grumsete, men heldigvis uten

harde forvrengningsformer som sliter på ørene, mer som en

slags plysj koselyd som bare låter deilig. Men altså langt fra

like presis og ufarvet, slik hjernen nå forventer å bli servert

favorittmusikken via en førsteklasses transistor forsterker

med nærmest ubegrenset av krefter og kontroll av de mest

gjenstridige høyttalere.

Mer Malurt?

Men begeret er enda ikke tømt; også når det gjelder den (for

meg) viktige romgjengivelsen er Classé mer presis enn på

rørforsterkeren, med mer nøyaktig plassering av artister i

forhold til opptaksrommet og rommets avslutninger. Også

instrumenter og artister virker litt bedre definert og opplyst

enn med den litt mer dempede og varmere lyssettingen på

Rogue.

MEN; vi begynner nå å nærme oss smak og behag: for

holografien med Rogue er muligens litt vagere, men samtidig

storslagen – her oppleves ofte enda større romfølelse enn

med transistor- men først og fremst med større forskjeller

i forhold til ulike opptak. Og med større forskjeller når det

gjelder lydbildets generelle plassering i dybden. På Rogue

varierer dybdeperspektivet mye mer og ligger ikke som på

Classé nesten konsekvent et par meter bak høyttalerne. Og

selv om optaksrommets avgrensning er mindre presist definert,

opplever man rommet minst like tydelig og minst like

naturlig som man gjør det i virkeligheten. På Classé blir det

litt som å oppleve perspektivet som på en ”ViewMaster”, om

noen husker disse 3D-lekekikkertene med betydelig overdrevet

perspektiv. Flott og imponerende, men ikke nødvendigvs

helt realistisk.

Og når det gjelder den bedre opplyste scenen med musikere

og artister; er du sikker på at du virkelig foretrekker fullt

neonlyd når du lytter til musikk, eller gir den varmere og en

smule dunklere belysningen deg en minst like realistisk opplevelse

av en ”live” konsert? Vil du høre alle detaljer fra hvert

eneste instrument som om ørene dine var tett på, eller vil du

ha mer opplevelse av rommet og med en smule distanse til

det som fremføres på podiet?

SteMMeprakt

Selv om Classé klangmessig låter mer ”rør” enn mange

andre transistorforsterkere og balansen mellom rommet og

artistene oppleves ganske realistisk, så senkes skuldrene ytterligere

når Rogue forsterker musikksignalene. Samtdig er

her betydelig mer

drama når musik-

«Hvorfor kjøpe en rådyr

energisløser et halvt

århundre etter at ”solid state”

har tatt store deler av

markedet og beviselig er

et langt bedre kjøp?»

ken tråkker til. Rogue

simpelthen gir

deg et langt større

følelsemsessig rom

for engasjement

med sin røraktige

spillestil som går

fra det salongaktig

”koscjelige”, med

plysj og stearinlys,

til det intenst

dramatiske med

tenners gnissel,

kritt mot tavle og

Mahlerske stålstrenger

i stryken.

Og når det gjelder

stemmeprakt fra Ole Paus via Anne-Lise Berntsen til Leontyne

Price, så gir rørforsterkere generelt, og Rogue spesielt,

en opplevelse av naturlighet og nærvær som er gåsehudfremkallende.

Men hvorfor låter stemmer- og mangefoldet av stemmer

i kor- hvorfor låter dette så overlegent mye bedre på Rogue

og rør fremfor selv de beste transistorkonstruksjoner som

Classé? Svaret er selvsagt ”kropp”. De fleste rørforsterkere,

inkludert Apollo, har en fyldigere klangbalanse med mer

trøkk og spenst i nedre mellomtone der de fleste transistorforsterkere

er strammere og låter slankere.

Også ”snill” annenharmonisk forvrengning i forhold til

den mer aggressive tredjeharmonisk som typisk transistor

har mye mer av, lurer oss til å oppleve rør som mer ”naturlig”;

en av mange feil som måler dårlig, men låter ”riktig”.

Denne annenharmoniske kan riktignok låte litt ”pudding”, og

ikke minst gi en antydning av ”halo” rundt transientene (som

et såkalt Doris Day softfilter), men kompenseres-som i dette

tilfelle- med en typisk røraktig utklinging litt lenger opp

i frekvensområdet. Også dette karakteristisk for rør, også

dette delvis en forvrengningsform som likner MC-pickup’en

som låter så mye bedre enn MM på grunn av en målbar

”overshoot” forvrengning.

23


3 3 3

Rør eller transistor: Rogue Apollo mono rørforsterker:

24

konkluSjon

Setter du opp en liste over de viktigste parametre for

god lyd, gjerne med vektlegging av de lydkvaliteter som

betyr mest for deg, ser jeg ikke bort fra at du velger en bra

transistorforsterker når du legger sammen poengene for

hvert enkelt parameter, Og Classé er blant de aller beste vi

har hørt…

Men lukker du øyene og konsentrerer deg om hva du

opplever som mest troverdig- og også mest engasjerende-

så ser jeg ikke bort fra at du gir blaffen i din egen poengsum

og simpelthen velger en rørforsterker. Fordi du totalt

sett opplever den som ”best”. Og igjen; Rogue Apollo er

blant de mest overbevisende rørforsterkere vi har hørt.

Selv i triode konfigurasjon hvor de oppførte 250 watt er

ren bløff (men det er i triode modus at Rogue låter aller

best), er her massevis av krefter som gjør at vår egen Marten

Coltrane synes å vokse en meter i høyden og dermed

gir oss et enda større lydbilde enn vi tidligere har opplevd

med denne høyttaleren. Rogue Apollo låter minst like

”stort” og oppleves å ha minst like god kontroll over våre

Coltrane høyttalere som de målte 600 watt fra Classé.

Klangbalansen på Apollo er, som forventet med 6x KT90

rør, ganske mørk, nesten pompøs vil mange mene, men

det hele balanseres perfekt med en viril og utagerende

øvre mellomtone som gir et musikalsk krydderi som er

helt fantastisk. De fleste lydbilder med Rogue Apollo har

simpelthen mer farger og en mye frodigere instrumentklang

med mer av det karakteristiske rasp fra en frodig

overtonestruktur (bisvermen), mens lydbildet fra Classé er

enda litt skarpere og mer finkornet, men farvemessig noe

gråere; simpelthen litt nærmere monokrom sort/hvitt som

når vi reduserer farvemetningen i enkle fotoprogrammer

på PC’en.

Til gjengjeld opplever jeg at dynamikken på Rogue

(i forhold til Classé) reduseres litt helt der oppe fordi det er

litt mer grums mellom ikke fullt så slepne transienter. Noe

av dette kan kompenseres med bedre enn ”standard” smårør,

blir det hevdet av flere enn importøren, men det kommer vi

tilbake til i neste blad med en ”second opinion”.

Bassen på Rogue tenderer å være i feteste laget, men kan

selvsagt kompenseres med kabler og høyttalerplassering om

det oppleves en smule voldsomt. Men det er neimen ikke

ofte at problemet med et godt stereoanlegg er at klangbalansen

blir for fyldig! Og et par Nordost Valhalla eller liknende

er vel de eneste som skal til for å nøytralisere denne tendensen

til litt mye bass sammen med mine sedvanlige Jorma

kabler.

Jeg har ikke snakket mye om toppen på Apollo da jeg i

begynnelsen syntes den var noe tilbaketrukket og mindre

luftig enn på lillebroren Rogue M-180 som vi testet for et par

utgaver siden. Og med så glimrenede resultat at vi bestemte

oss for også å sjekke ut storebroren så raskt som mulig.

Men jeg ble stadig mer fortrolig med den diskrete toppen

på Apollo og opplever klangbalansen som både mørk og

storslagen, samt krisp og detaljert på samme tid. Og Apollo

har en kamelons evne til å forandre klangkarakter i forhold

til musikken hvorav store symfoniske verk, opera og Pink

Floyd er den absolutte livretten. Og med en utblåsing som

er rene tsunamien når et par hundre musikere og sangere

strømmer imot deg med en villskap du ikke ante bodde i

dine høyttalere.

På veldig mye av mine favorittplater opplever jeg simpelthen

gjengivelsen via Apollo som det overlegent mest

imponerende sammenfallende med at det også er det mest

troverdige jeg har hørt! Om jeg hadde skrevet poeng for

hvert enkelt relevant parameter, selv med en vektlegging av

det jeg selv mener er det viktigste, så vil nok Classé vinne

duellen.

Men kobler jeg ut all fornuftig saklighet og bare lar meg

lede av gode følelser for musikken…

pris. kr.110.000

importør: planet Snapa


3 3 3

Rør eller transistor: Sec. op.:

26

Fornuft eller følelser?

Classé fremstår med full kontroll uansett hva du køler på av musikk.

Rogue spiller med stort drama og patos, forførerisk og sensuelt flørtende.

Av jan Myrvold

For ordens skyld skal det være

nevnt at denne relativt uhøytydelige

lytteseansen med de splitter

nye versting-monoblokkene fra

henholdsvis Classé og Rogue også var

mitt første møte med den nye digitalreferansen

fra Soulution, som kjent

behørig akklamert i forrige utgave. Jeg

kan derfor ikke trekke noen bastante

konklusjoner om disse forsterkernes

klanglige oppførsel kontra de jeg har

hørt gjennom ellers samme oppsett

med annen programkilde.

Jeg drister meg likevel til kort å

fastslå at nå snaut tredve år etter etter

lanseringen av formatet ’compact

disc’, kan det nå takket være Soulution

konkureres med de aller råeste vinylriggene

på absolutt alle lydmessige

parametre. Og vel så det, faktisk. Jeg

er også fullstendig overbevist om at

dette sveitsiske presisjoninstrumentet

får frem absolutt alt av kvaliteter og

egenskaper disse forsterkerne rommer.

Ferdig snakket - cd har kommet for å

bli. Kan det bli det neste Internett?

ClaSSé M Ca-600

Classé har utseende med seg, derom ingen

diskusjon. Bare synet av disse nye,

massive monoblokkene vil garantert

kunne utløse en tusenårsflom av dopamin

gjennom «vil ha-senteret» hos

enhver hifibulimiker. De «ser ut som en

million» men overrasker positivt med å

koste rundt tiendeparten, som bevares

– fortsatt er veldig mange penger.

Da skal det sannelig leveres, og jeg har

aldri fått det definitive hakesleppet av

Classé tidligere.

Men nå – nå sitter det som en kule

fra første anslag! Miles Davis’ udødelige

«Kind of Blue» (på SACD) åpenbares

med en helt eksepsjonell oppløsning

og presisjon, og messingen har aldri i

mine ører fremstått like blankpusset!

Cymbaler er jo noe av det vanskeligste

av instrumenter å gjengi noenlunde

korrekt og troverdig, men jeg kan ikke

huske å ha hørt det tettere på virkeligheten

enn dette. Dette er definitivt en

forsterker med lave forvrengningsverdier!

Ok, jeg lurer selvsagt på dette

tidspunkt hvor mye av dette Soulutionriggen

skal krediteres for, men det er

uansett en helt ny opplevelse av luft

og tydelige kontraster i dette mer enn

femti år gamle opptaket. Er det litt lite

trøkk i mellombassen, og mangler det

litt kropp? SACD kan jo virke litt snilt

noen ganger. Njaa..., det er uansett

nydelige kontraster og en dynamisk

snert over det hele. Og John Chambers’

kontrabass virker større enn blokkene

på Enerhaugen!

Definitivt mer trøkk i John Campbell

og hans kanonversjon på gammeldags

«red book» av «Down in the Hole».

Gedigent rom og dybde, og bakgrunnen

er svart som Bengalakk. Nærheten i

trommeanslagene blir nesten skremmende

realistiske. Og jeg er totalt

uforberedt på dynamikkutladningene

i Hugh Masekelas «Coal Train». Det er

en stillhet mellom transientene som

bare er med på å bygge opp drama

hele veien til det endelige crescendo av

intergalaktiske dimensjoner, der hvor

saksofonen overtar med både kropp og

luft. Neida denne forsterkeren finnes

ikke slank eller kjølig i det hele tatt.

Bare uhyre kontrollert.

Kort fortalt fremstår denne monsterforsterkeren

med total kontroll uansett


hva du køler på med av musikk. Til

tross for den heftige prislappen, er

dette første gangen jeg etter egen vurdering

og med hånden på hjertet vil si

om en Classé-forsterker at den er verdt

hver eneste krone.

rogue apollo

Designspråket alene billedliggjør kontrastene

mellom disse forsterkerne på

en særdeles eklatant måte. Classé tilhører

fremtiden, Rogue fortiden. Man blir

nesten nostalgisk. Og litt tørst. Det solide

chassiset har jo praktiske, utskårne

bærehåndtak. Og når man skimter de

blanke glasstoppene der imellom, blir

assosiasjonene til en god gammeldags

ølkasse umulig å holde på avstand!

Og når så i tillegg rørgløden lyser

opp i en mørklagt stue er det tid for

kos. Stemningsskapende i seg selv. En

svak og dempet mekanisk summing

– som ikke formidles over høyttalerne

– ødelegger ikke nevneverdig, men

minner oss kanskje om paradigmeforskjellene

mellom disse to totalt

forskjellige forsterkerløsningene. Når

musikken først strømmer fritt ut av

Coltranene, er allting forlengst glemt.

Som ventet bringer Rogue mer fylde

og kropp inn i «Kind of Blue», men

samtidig ikke helt i samme klasse på

gjengivelsen av cymbalene i den mest

definitive av alle Davis-klassikere. Men

fortsatt absolutt distinkt, med mye substans

og tydelig materialstruktur i alle

typer instrumenter. Ikke like stram og

kontrollert i området rundt 40 - 50Hz

og nedover som de eksepsjonelt gode

kanadierne, men utligner dette med

å trylle frem en enda råere holografi

og dybdeinformasjon. Gitaren til John

Campell låter glattere, helt uten fnitter

eller antydning til kjølighet. Her er det

full glød på flere enn én måte, det skal

være visst!

Piano – også elektrisk – har også fått

mer fylde, og viser frem hele spekteret

av nyanser i hver eneste tone, og

viser seg som en sann mester i å skape

forventninger og drama. Innsmigrende

og fristende til det økonomisk uforsvarlige,

samtidig som den ikke helt klarer

å oppvise samme ro og stillhet rundt

transientene som Classé, men du verden

for en generell myndighet! Dette

er en forsterker med stoooore baller!

Kontante transienter som eksploderer

foran lytteren, og spiller med enormt

trykk hele veien.

Rogue Apollo spiller kort fortalt med

stort drama og patos, forførerisk og

sensuelt flørtende. Denne forsterkeren

hadde Dagfinn Høybråthen garantert

lagt ned forbud mot, dersom han

fortsatt hadde en brøkdel av Rogues

autoritet i egne rekker.

SMakSSak

Det er selvsagt umulig å si hvilken av

disse forsterkerne som er «best», til

tross for klare forskjeller i lydsignaturen.

Det blir i såfall en nerveslitende

duell mellom fornuft og følelser. Like

sikkert som at dette er to meget tiltalende

forsterkere, som vil gi mange

produkter til både to og tre ganger

pengene kamp like til siste note er

spilt. Heldigvis er det snart onsdag og

Viking-Lotto igjen! 3

3dje mening:

Superoppløst eller

raus?

ClaSSé:

Å høre de gamle Miles-opptakene fra

50-årene i SACD er som en tidsreise;

nærværende, tydelig, detaljert og med

forbløffende skille mellom den enkelte

artist og akustikken rundt. Nydelig rom!

Jeg er ovebevist om at de originale

teknikene ALDRI hørte dette opptaket

så gåsehudfremmende realistisk som

vi idag kan gjøre det med Soulution,

Coltrane og Classé. Her oppleves en

fantastisk oppløsning også nedover i

frekvensområdet og hele veien opplever

vi stålkontroll! Har aldri hørt maken til

denne nesten skremmende realistisk

gjengivelsen fra mer enn 50 år siden…

rogue:

Her er nok ikke fullt så oppløst, men

til gjengjeld er her mer kropp og fylde.

Og musikken er både tøffere, kulere og

simpelten blidere og med enda større

rom!

veldig naturtro og forførende på en

måte jeg aldri har hørt før. Skikkelig

kos! Litt fjernere lydbilde, men til gjengjeld

saftigere, rausere og frodigere.

Av anderS roSSneS

27


3 3 3

28

Gruppetest: Usher Dancer Mini-Two Diamond DMD gulvstående høyttalere:

SpeSifikaSjoner:

Type:

2-veis gulvstående bassrefleks

Bestykning:

1 x 1.25’’ diskant (Usher DMD)

2 x 7’’ bass/mellomtone (Usher 8948A)

Følsomhet: 90dB 1W/1m

Impedans: 4 Ohm (nom.)

Power handling: 100W

Deling: 2.7 kHz

Vekt: 58kg (stk)

Dimensjoner: 34x50x124cm (bdh)


Glitrende mellomklasse

Med en høyde på i denne

sammenheng anseelige

124 cm og solide 58kg,

må vel Usher Mini-Two

Diamond (DMD) sannsynligvis

være de høyeste og tyngste

skapningene i hifi-verden som har

stavelsen «Mini» integrert i navnet?

Uansett, som vel alle tidligere modellutgaver

av Ushers Dancer-serie har også

den nye versjonen av Mini-Two – med

tilleggsbetegnelse «Diamond» - så definitivt

utseendet med seg, derom ingen

diskusjon. Ihvertfall

når man får skrellet av

de noe ufikse element-

beskytterne. Det hadde

unektelig tatt seg

langt bedre ut med en

enkelt og heldekkende

front, istedenfor de

to vi finner på hver av

dem. Få dem derfor av,

først som sist. Disse

høyreiste og slanke

konstruksjoner med

sine elegante, strømlinjede

former fortjener

såpass. Lyden blir

garantert ikke dårligere av det heller.

Man kan med denne modellen velge

mellom tre ulike finishvarianter, hvor

undertegnede spesielt finner testeksemplarenes

mørke valnøtt drapert i multiple

lag klarlakk særdeles innbydende.

De andre er hhv «Maple» og «Violin».

Den solide frontbaffelen i svart

pianolakk er bare ett av flere hint om

meget seriøs byggekvalitet, hvor det er

gjort målrettede tiltak for å gi elementene

gode arbeidsbetingelser samtidig

som det overføres så lite vibrasjoner

til selve kabinettene som mulig. Men

husk for all del hvite hansker når du

skal justere deg frem til den optimale

oppstillingsposisjon. Ikke like lekkert

med fronten full av feite fingeravtrykk,

så kanskje skal man la familietreets aller

yngste skudd få gro av seg den verste

utforskertrang før man investerer i

et par av disse. Nå vil vel sannsynligvis

ikke Mini-Two Diamond DMD være

noe typisk objekt for førstehjemsetable-

fra orienten

Beryllium? Det er bare sååå 2009. Diamanter får det være!

Av jan Myrvold

rere, med sin prislapp på ganske nøyaktig

et halvt hundrede tusen kroner.

Men har man først kommet over

de innledende livsforløpkapitler og i

tillegg er adekvat utstyrt med fondsmidler,

vil det trolig være en ’gameset-match’-lignende

prosedyre å få

innhentet de nødvendige godkjenningstempler

fra heimens interiørministeriat.

Jeg kan ikke forstå det annerledes.

Dette er nemlig møbelhåndverk hentet

fra de øvre hyllesjikt med et formspråk

og fysisk fremtoning som neppe vil

«Dr D’Appolito er en av

de desiderte nestorer i

bransjen og var tilknyttet

Usher i en periode rundt

millenniumskiftet»

dominere alt for meget i et moderne

innemiljø. Kanskje begrepet «diskret

eleganse» er dekkende? Døm selv. Og

det heter vel ikke «diamonds are a girl’s

best friend» for ingenting?

velprøvd prinSipp

Som bildene vel mer en hinter om, er

Dancer Mini-Two Diamond en høyttaler

konstruert etter et såkalt D’Appolitokonfigurasjonprinsipp.

Helt presist en

to-veis konstruksjon med et 3. ordens

delefilter og hvor to like mellomtone/

bass-drivere med identisk horisontal

spredning er arrangert vertikalt på linje

over og under ett enkelt midtplassert

diskantelement. Altså det nå velkjente

og ofte benyttede prinsippet Dr Joseph

D’Appolito resonnerte seg frem til og

omtalte første gang i hans avhandling

«A Geometric Approach to Eliminating

Lobing Error in Multiway Loudspeakers».

Forøvrig lansert under den 74.

AES(Audio Engineering Society)-

messen i 1983. Spesielt interesserte kan

uten særlig strev og møye sikre seg en

kopi av dokumentet (eller laste det ned)

fra AES’ hjemmeside www.aes.org.

Dr D’Appolito – som tok sin Ph D

helt tilbake i 1969 – er en av de desiderte

nestorer i bransjen og var så vidt

jeg husker tilknyttet Usher i en periode

rundt millenniumskiftet, hvor han selvsagt

tok med seg sine mest kjente og

velprøvde ideer. Doktoren har så vidt

jeg forstår siden 2008 vært sjefingeniør

hos amerikanske Snell.

diaMant

Akkurat da du trodde

Beryllium var materialet

som gjaldt for

diskantelementer,

kaster også Usher seg

på diamanttrenden.

Kunstig fremstilt diamant

har jo vært på

markedet en stund,

og er da også å finne

i stadig flere høyttalermodeller

som

aspirerer til highendsegmentet.

Kunstig

fremstilt vil si etter en metode som

benevnes som «CVD-prosedyren». Eller

«Chemical Vapor Deposition», som

oversatt til eget morsmål skulle bety

noe i retning av «kjemisk dampavsetning»

Ekte diamantmasse er jo i

prinsippet en samling karbonatomer

arrangert med en fast krystallinjestruktur.

Den kunstige versjonen vi her har

med å gjøre, avviker ørlite grann med

å ha en såkalt amorf struktur. Altså

kunstig, men fortsatt kostbart.

Diamant har jo lenge vært et høyst

interessant materiale for mange høyttalerelementutviklere,

da det har den positive

egenskapen at det er et særdeles

og varmebestandig materiale, og derfor

i teorien godt rustet for å tåle varmeutviklingen

de lynhurtige svingningene

et diskantelement nødvendigvis må

kunne utføre. Baksiden av medaljen

har hele tiden vært at diamantmaterialet

også er særdeles stivt, slik at det

gjerne har fulgt med et mer uønsket

29


3 3 3

Gruppetest: Usher Dancer Mini-Two Diamond DMD gulvstående høyttalere:

30

fenomen som en litt hard egenlyd

og ukontrollerte resonansemønstre.

Dette problemet mener

Usher-ingeniørene å ha løst med

å redusere selve diamantmassen.

Usher-ingeniørene har faktisk

konstruert en slags domeformet

«hybrid-diskant». Kjernen

i dette elementet er derfor av

en avansert metallegering, som

igjen er «laminert» med CVDdiamant.

Med denne konstruksjonsmodellen

mener Usher at

de ivaretar de beste egenskapene

fra begge materialer uten de

tidligere kjente problemstillinger

og dilemmaer. Og da skjønner vi

samtidig at DMD er et akronym

for «Diamond-Metal-Diamond».

En fristende sandwich, og er du

en av de som i relativt senere

tid har investert i en eller annen

Dancer-modell fra Usher

med Beryllium-diskant og føler

deg en anelse 2009 , trenger

du likevel ikke gjøre drastiske

anslag mot eget legemlig velferd.

La dine pulsårer i fred, og la

heller lommeboka blø. For du får

selvsagt kjøpt en oppgraderingspakke.

For sånn «tio tusen bagis,

ungefær», som Cornelis ville uttrykt

det. Diamonds are forever,

vet du. Det visste Shirley Bassey

allerede for førti år siden.

konvenSjonelle

Og det er kanskje liten grunn

til å knusle når man først har

handlet i denne prisklassen.

Eller skal vi heller si kvalitetklassen?

Det håndverksmessige er

som allerede antydet ivaretatt på

et bortimot uangripelig nivå, og

høyttalerens komponentbestykning

er definitivt ikke noe tilfeldig

sammenrasket ræl. Usher

produserer jo som kjent sine elementer

selv, og er en relativt stor

OEM-leverandør, og elementene

deres meget populær blandt selvbyggere.

Enkelte vil dog kanskje hevde at

Usher her i større eller mindre grad fra

starten av regelrett har kopiert vestlige

produsenter, og derfor gjenstand

for enkelte sleivete bemerkninger. Et

fenomen vel også andre av de mange

hifiprodusenter med base i det sørøstlige

Asia har vært eksponert for.

Åkke som, de to elementene med

papirmassemembraner i storlek 7’’,

som her har fått i oppgave å formidle

bass/mellomtonespekteret er langt mer

konvensjonelle enn superdiskanten, og

har av Usher fått modellbetegnelsen

8948A. Disse er bygget opp rundt et

motorsystem med kraftige magneter

og som selvsagt hevdes å ha veldig lav

grad av forvrengning. Selve membranen

er av en avansert blanding av karbonfiber

og papirmasse. Dette er etter

«Diamonds are

forever, vet du.

Det visste

Shirley Bassey

allerede for førti

år siden.»

hva jeg forstår nøyaktig de samme som

satt i forrige modell av Mini-Two. Disse

oppgis å ha en maks powerhandling på

100W.

Annet som fanger øyets oppmerksomhet

fra utsiden er den rektangulært

utformede bassporten plassert helt

nederst på fronten. Under der igjen

kan man ikke unngå å legge merke til

den solide fotsokkelen med justerbare

cones det hele hviler på. Disse soklene

veier faktisk nesten tyve kilo stykket!

På baksiden finner vi fortsatt doble

sett inngangsokler i forgylt kvalitet, arrangert

med nok avstand mellom hver

enkelt slik at også store kabelspader får

rikelig med plass. Det hele virker gjennomtenkt

og meget elegant anpasset i

en utskåret flate på den ellers baugformede

baksiden av kabinettet. I det store

og hele fine finishdetaljer hele veien på

denne høyttaleren.

Mini-Two Diamond har en

oppgitt frekvensrekkevidde som

strekker seg fra respektabelt lave

28dB til 40kHz. Delefrekvensen

er satt til 2.7kHz, altså behørig

utenfor det aller mest kritiske

området. Den nominelle impedansen

oppgis til 4 Ohm. Med

følsomhet på 90dB/1W/1m så må

vel dette sies å være på papiret

en middels lettdrevet høyttaler.

definitiv SyreteSt

Usher’ne har i hele denne testen

stått oppstilt i redaktørens lune

og nennsomt møblerte vestkanthjem,

følgelig koblet opp med

det aller gjeveste redaksjonen på

det tidspunkt hadde tilgjengelig.

Ikke noe hva som helst. Eller

hvordan skal man ellers beskrive

full kabelpakke fra Jorma’s aller

øverste hylle, Leif Ernstsens

monstereffekttrinn DP A5, Audio

Research Ref 5 forforsterker og

det sveitsiske presisjonverktøyet

Soulution 745 CD/SACD-spiller?

Et oppsett som kan ta pusten

fra de aller fleste – ikke minst

høyttalere! - og Mini-Two skulle

altså steppe inn for et par Mårten

Coltrane. Ingen liten utfordring,

og enkelte hadde vel vætet

benklærne bare av tanken. Noen

finner det kanskje mindre adekvat

og integrere disse mellomprisklassehøyttalerne

i enden av

et system som ellers koster langt

på vei millionen, men det får stå

sin prøve.

Oppstilt med rundt en meter

fra sidevegger og toe-in pekende

retning sweetspot og god avstand

fra bakvegg er den aller første

av flere oppskattbare egenskaper

jeg noterer meg ved Dancer

Mini-Two Diamond en ytterst organisk

og kroppslig mellomtone

hvor det pustes godt ut. Absolutt

positivt, jeg vet ikke hvorfor, men jeg

hadde forberedt meg mentalt på en noe

lysere klangsignatur. John Campbell

blir ganske så høy og mørk med sin

karakteristiske baryton der han med

like deler dødsforakt og ærefrykt kaster

seg ut i sin kaldgrøssfremtvingende

versjon av Tom Waits’ klassiker «Down

In The Hole». Brystklangen er fortreffelig,

samtidig som det enorme rommet

i dette opptaket blir meget presist og

levende definert av Mini-Two. Forskjellene

fra Mårten Coltrane blir – ikke helt

uventet – en noe kortere utstrekning

på frekvensfløyene, spesielt den nedre.

Men Usher går egentlig dypt nok, og

jeg tviler på at man egentlig vil savne

særlig mye grunntone i en stue på 30

kvm eller mindre. Men artikulasjonen

der nederst er selvsagt noe rundere enn

supersvenskens.


32

Diamantelementet bidrar til at

den fortsatt kan skilte med en elegant

utpensling av mikrodetaljene helt i toppen.

Ok, Coltrane har en enda tydeligere

diksjon og defineringsegenskaper,

som effektivt demonstreres i det nevnte

Campbell-kuttet, hvor man gjennom

Coltrane mer eller mindre kan telle

skjellbladene i tamburinen. Så svensken

– som også har diamantdiskant

- er det ørlille hakket luftigere og den

nesten overnaturlige klarheten med

de ultrakrispe detaljene og superglatte

overtonestruktur som referansehøyttaleren

fremviser krever uansett bortimot

overnaturlige evner for å tangere. Coltrane

er et slikt produkt som kan trylle

frem detaljene du egentlig ikke kunne

forestille deg er der, før du faktisk opplever

dem. Detaljene enkelte er villig til

å betale noen ekstra hundre tusen for,

og som ikke med snev av rimelighet

skal forlanges av en høyttaler til kun en

åttendedel av prisen. Så Usher har så

langt alt på det tørre, og det med god

margin. Vi snakker egentlig om de små

marginene og prosentene.

Særdeles gledelig er også den

kontante transientresponsen, med underholdende

og distinkte skarp- og stortrommeanslag

i det samme nummeret.

Det skyves godt unna i det typiske

nedre mellomtoneområde 200 – 400Hz

som er viktig for opplevelsen av rytmisk

fremdrift og generell underholdningsverdi,

uten at jeg umiddelbart kan

avdekke noen billige partytriks som

milde aksentueringer dette området.

Gamle kjente

Vår gamle venn Hans Theessink følger

opp med nøyaktig de samme tendensene

med et vidunderlig «smekk» i

trommene. Er det faktisk bare 2 x 7’’

(x2) vi hører på? Meget autentisk, den

myndige stemmen gjenkjennes umiddelbart

som identisk med skikkelsen

som for mindre enn to år siden satt på

nøyaktig samme plass i den samme

sofaen i den samme stuen. Usher’ne får

helt uten anstrengelse også frem det

endeløst holografiske aspektet av dette

opptaket, og er faktisk tett på å tangere

de omtalte Coltrane på akkurat dette

parametret.

En bekreftelse av de ovennevnte

antydninger får jeg umiddelbart

etterpå med en begynnelse-til-sluttgjennomspilling

av Tools komplekse

og elegant produserte album «10 000

Days». Musikken har nå fullstendig

frigjort seg fra de slanke kabinettene,

også på utsiden slik at panoramaet blir

enormt. Effektene sniker seg langs veggen

nesten helt opp 180 grader sideveis

for sweetspotposisjon. Rett og slett

besnærende tredimensjonalt. Denne

innspillingen er trolig også en av de

mest komplekse og krevende innen

sjangeren, og ingen liten oppgave man

kan utsette en høyttaler for. Men Mini-

Two Diamond holder imponerende

god orden uten å la seg stresse før man

drar volumet opp til direkte ukristelig

volumnivå, og det er først i en

sådan stund jeg savner det formidable

grunntoneskyvet jeg har hjemme i egen

stue med hjelp av Tannoy Glenair. Det

skal tross alt litt masse til for å flytte

masse, og en høyttaler med Mini-Two’s

bestykning må nødvendigvis da overgå

naturlovene for å holde følge med et

par 15’’.

HomoGen oG naturliG

Kompleks og krevende er vel også en

ganske adekvat ordbruk for å beskrive

Tchaikovskys «1812 Overture», her

med Chicago Symphony Orchestra

under Daniel Barenboims ledelse i et

opptak fra 1982 på DG Masters. Jeg forventer

på ingen måte at Mini-Two skal

kunne gjengi de trommehinneprovoserende

kanonskuddene noe i nærheten

av hvordan det foregår med Coltrane

eller Glenair, noe de selvsagt heller ikke

helt makter. Men Usher’ne er definitivt

ingen pingler, og imponerer igjen med

sitt engasjement og pågangsmot. Samtidig

holder de igjen meget god regi over

det totale lydbilde, med et stort og gjennomsiktig

tablå. La gå, denne innspillingen

bærer noe preg av å stamme fra

CD-formatets yngste barndom, og kan

tippe litt over i det harde i presensområde,

med litt fnitter og sløring, spesielt

på fioliner. Ut fra det kan vi vel bare

fastslå at Usher Mini-Two Diamond

ikke gjør noen ting for å feie «knust

glass» under teppet. Har innspillingen

svakheter, vil de garantert avsløre dette.

Og slik skal det være, og jeg ser ingen

grunn til å legge noe av skylden på

Mini-Two disse forholdene, diamant

aldri så mye.

Forøvrig en diamant som virkelig

briljerer med mye luft og rom, som

er med på å rydde plass til de mange

stemmene litt lenger ned i mellomtonen

på korverk som «Crux Fidelis»

med Consortium Vocale, en 2L-innspilling

av direkte audiofil kvalitet. Her er

det lett å gå i baret, men Usher-elementene

holder disse stemmene myke uten

påfallende eller nevneverdig grad av

«halo-effekt». Delefrekvensen er satt til

2.64kHz, og dermed litt over det aller

mest kritiske og følsomme området.

Kanskje nettopp derfor løser Mini-Two

oppgaven med å skille stemmene fra

hverandre på en fremragende måte,

samtidig som dimensjonene over

koret blir tydelig skissert, og det hele

til overmål med en ganske så glatt og

forførende overflatestruktur.

Direkte eterisk er det også når vi hopper

tilbake til den minimalistiske men

samtidig storslagne jazzinstrumentalversjonen

av The Police’s «Walking on

the Moon» fra en lett tilårskommen

testsampler fra Dali. Redaktøren har

selvsagt ingen anelse om hvor coveret

befinner seg, så jeg vet faktisk ikke

hvem som spiller. Håper jeg kan tilgis,

og tilbake til saken; her blir saksofonen

et regelrett epitom for substantivet

«luft». Enormt rom, med kullsvart

bakgrunn. Alle nyanser av luftens vei

gjennom hele instrumentet blir streket

opp midt mellom og en anelse foran

høyttalerne. Mini-two overbeviser også

med å få frem alle instrumentenes

egenklang – eller «timbre», som en

engelskmann ville ordlagt seg. Joda,

det låter kort sagt «naturlig», og alle

de ulike materialene blir umiddelbart

gjenkjent og identifisert.

I det hele tatt spiller disse høyttalerne

veldig rent og sivilisert, som

nevnt uten å aksentuere noen bestemte

detaljer eller frekvensområder. Alt i alt

en meget homogen musikkpresentasjon,

som får alle overganger til å henge

sammen på en utpreget dynamisk

måte. Og da er vel det meste som behøver

å sies sagt?

oppsummerinG

Som det forhåpentligvis går frem av

ovenstående opplever jeg Usher Dancer

Mini-Two Diamond som et svært så

vellydende tilskudd i en prisklasse med

meget tøff konkurranse om kjøperne.

Mini-Two Diamond utmerker seg

spesielt med meget gode allroundegenskaper,

og takler de aller fleste

musikksjangre med bravur. Fremfor alt

kan den varte opp med en homogen og

sømløs totalpresentasjon, med imponerende

stort panorama og dybdefullt

perspektiv. Denne høyttaleren er absolutt

i stand til å åpne døren inn til det

definitive highend-riket. Som vanlig fra

Usher Dancer-serie følger det uangripelig

byggekvalitet, komponentbruk og

totalfinish med på kjøpet. 3

pris: nok 49 995.importør/forhandler:

DaCapo

Hifi, moss (www.dacapohifi.no)


3 3 3

34

Hjemme hos JackX:

JackX lever ut drømmen i det kombinerte hjemmekino

og hi-fi rommet med akustiske absorbenter fra Svanå.


Tar drømmen

JackX kan selv fortelle at

nåværende anlegg er en direkte

oppgradering av forrige

anlegg. Sønnen hadde fått det

for seg at han ønsket en filmkveld

hjemme i kjellerstuen, så JackX

og fruen begynte å tråle lokalmiljøets

hifibutikker. Budsjettet ved oppstart var

pÅ NOK 25.000,-. Temmelig hurtig kom

ekteparet frem til at budsjettet måtte

økes, og det ganske betraktelig, dersom

man skulle få til interessante opplevelser

i det dedikerte kjellerrommet.

JackX begynte også å søke internett

og dets forumer for kunnskap

og fant fort ut at Krell var et merke

han virkelig kunne identifisere seg

med filosofien bak. Så det hele endte

med et fullt Krell oppsett med Resolution

høyttalere, DVD-standard CD/

DVD spiller, Showcase forforsterker/

hjemmekinoprosessor, FPB forsterkere

(750MCX, 300CX og TAS) og Nordost

SPM Reference kabler. JackX knyttet

derfor raskt bånd til den norske Krell

forhandleren Acoustic Tuning. Denne

forhandleren går igjen som en rød tråd

i investeringene JackX har gjort.

Som de fleste andre audiofile klarte

ei heller JackX å holde seg borte fra

oppgraderingsspøkelset når det kom og

banket på døren med nye produkter fra

Krell. Dette førte verten frem til dagens

utvalgte utstyr beskrevet ovenfor. Ytterligere

oppgradering er også på veg

i form av en Krell Evolution 555 CD/

DVD/Blue-Ray spiller som skal erstatte

Marantz UD9004 og oppgradering på

bildesiden i form av 3D bildefremvisning

når JackX finner teknologien

moden for investering.

Dette er som man sikkert forstår en

installasjon som er satt sammen for å

kunne spille alle mulige formater av

bÅde lyd og bilde i fra 5.1 til 2 kanaler.

JackX sverger til vinyl som det fore-

helt ut

Denne formiddagen var vi en gjeng audiofile, journalister og bransjeaktører

invitert hjem til JackX for å ta del i introduksjonen av hans nye Thales platespiller

og tonearm fra det sveitsiske selskapet HiFiction AG og Misha Huber.

Av den grunn ble det kun spilt tokanals lyd på vertens nye platespiller.

Av gjesteskribent: roy ove (”roysen”) HaGen / royoveHaGen@Gmail.Com / roysens-reDe.bloGspot.Com

trukne mediet fremdeles og finner det

ennå ikke verdt bryet å kaste seg på

PC-avspillingsbølgen selv om han sier

at det nok er vanskelig å unngå på sikt.

Jeg velger å kalle dette for en installasjon

og ikke et anlegg fordi JackX i sitt

dedikerte kjellerrom ikke bare har satt

sammen et anlegg, men han har tatt

drømmen helt ut ved å ha både plass,

økonomi og kunnskap til å kjæle ved

alle detaljer ved en slik dedikert lyd og

bilde installasjon.

rom

I dette hjemmet har familien hatt

mulighet til å prioritere å benytte et

dedikert rom til en slik installasjon som

dette. Det er selvsagt det ideelle dersom

man skal få maksimalt ut installasjonen

samtidig som man da har mulighet

til å la andre familiemedlemmer få

utfolde seg med andre ting i andre rom

uten at de nødvendigvis blir forstyr-

Micha Huber med verdensremiere

på ny platespiller med Thales arm

ret av hva som foregår i dette rommet.

JackX rom er også stort nok til å få

komponenter i denne kvalitetsklassen

til å utfolde seg i all sin prakt. Et av de

små forbedringspotensialene i dette

rommet er at det kanskje er en smule

smalt i bredderetningen. For å kunne

oppnå en realistisk bredde i lydbildet

er høyttalerne plassert temmelig nære

med 30 centimeters avstand til sidevegger.

Dette ville normalt sett skapt et

problem i forhold til refleksjoner fra

sideveggene. Dette har imidlertid JackX

løst på en elegant måte ved den omtale

kjælingen av alle detaljer. Jeg kommer

tilbake til løsningen på dette senere.

Lengden i rommet er stor nok til at det

er mulig å finne en ideell avstand mellom

lytter og høyttalere uansett hvilken

smak man måtte ha i med tanke på

å skape perspektivet man ønsker til

gjengivelen. Samtidig er det god plass

til to rader med lyttere/seere. Høyden i

35


3 3 3

36

Hjemme hos JackX:

• CD/SACD spiller -

Krell Evolution 505

• DVD/Blu-Ray spiller - Marantz

UD9004 - Vil bli erstattet av

Krell Evolution 555 så snart den

er pÅ markedet

• Platespiller - Thales Turn Table

(TTT) - Ny denne formiddagen

• Tonearm 1 - Thales Simplicity -

Ny denne formiddagen

• Pickup pÅ arm 1 - EMT JSD 6 jubileumsutgave

til jazz, rock og pop

avspilling - Ny denne formiddagen

• Tonearm 2 - Thales AV

• Pickup pÅ arm 2 - Lyra Titan i til

klassisk avspilling

• Stepup Transformer - Ypsilon

Electronics MC-Series Moving

Coil Step Up Transformer

• RIAA - Ypsilon Electronics VPS-

100

• Forforsterker/Hjemmekinoprosessor

- Krell Evolution 707

• Strømrenser - Nordost Thor

• Mono Effektforsterkere til front

høytalere - Krell Evolution 600

• Fronthøytalere - Krell LAT-1

Tre-kanals effektforsterker til senter

og surround høytalere - Krell

Evolution 403

• Senter høytaler - Krell LAT-C

• Surround høytalere - Krell LAT-2

• Subwoofer - Krell Master Reference

Subwoofer

• Prosjektor - Projection Design

• Kabler - Zensati

• Rack - Finite Elemente Pagode

Master Reference

• Akustikkremedier - Svanå

Miljøteknik og Acoustic Tuning

rommet er uten at jeg kjenner detaljene

omtrent normal takhøyde og det skaper

stort sett ingen ekstra utfordringer. For

å sammenfatte kan man si at det er

valgt den ultimate løsningen ved å kunne

benytte et dedikert rom og at selve

rommet er stort nok til å kunne utnytte

potensialet i komponentene JackX har

valgt. Siden rommet ikke er laget for

formålet har det hatt sin utfordring i

bredden, men det er altså ikke noe som

ikke kan løses noe man har gjort på en

elegant måte her.

komponenter

JackX har tatt utgangspunktet i at han

ønsker å gjennomføre en ren Krell-linje

i sin installasjon. Dette er smart og

medfører som regel at komponentene

matcher godt til hverandre og skaper

en homogen lyd uten at man nødvendigvis

må prøve seg så mye frem og

tilbake med mye prøving og feiling

med mange ulike komponenter. Dette

gjelder selvsagt spesielt når man velger

å satse på et så kompromissløst merke

som Krell. Det spesielle med Krell er

også at de benytter en signaloverføringsteknologi

mellom sine produkter

som kalles CAST og som gir spesielt

gode resultater. Ved å benytte Krell

komponenter gjennomgående i sitt

oppsett vil man kunne benytte CAST

overføring allerede fra signalkilde og

helt ut til effektforsterkere. Videre har

han satset på vinylavspillingsprodukter

fra Thales og Ypsilon Electronics som

også har tette bånd og blant annet viser

produkter på messer sammen. Disse

produktene har også en lydsignatur

som passer godt sammen.

Høyttaler- oG

lytteposisjons-plasserinG

I dette lange rommet har JackX hatt

store muligheter til å utfolde seg med

hensyn på hvordan han kan plassere

høyttalerne i forhold til lytteposisjonen.

JackX har valgt å plassere høyttalerne

omlag 70 centimeter fra veggen bak

med omlag 3,5 meter mellom front-

høyttalerne og med senterhøyttaleren

plassert midt mellom fronthøyttalerne.

For de som sitter på første rad gir dette

en likesidet lyttetrekant på omlag 3

meter. Dette gir et stort lydbilde med

god plass til luft rundt hver enkelt artist

i tillegg til at dette gir stor presisjon

i plasseringen av de enkelte artistene.

Presisjon er forøvrig et ord som fort

havner på leppene når man skal beskrive

både selve installasjonen og med

hensyn på lyden. Bak bakerste sofa er

surroundhøyttalerne plassert på hver

side og JackX har plassert sin musikksamling

i hyller langs veggen bak. Det

er også nok avstand mellom bakerste

rad og veggen bak til at man ikke sitter

midt i sonen hvor veggen automatisk

gir en nivåøkning i bassen.

Sammenfallende kan man si at JackX

har valgt å plassere høyttalerne slik de

nok må stå i dette rommet for å få de

«JackX har utført det mange

mener er den ideelle fremgangsmåten

for å oppnå optimal lyd

uten at man da nødvendigvis

behøver å kjøpe de dyreste

komponentene.»

til å spille best samtidig som han har

plassert lytteposisjonen der han synes

perspektivet passer hans smak best.

Dette er smart og kompromissløst.

akustikk

I denne installasjonen ble ikke akustikken

installert først for så å sette

anlegget inn. Det mener jeg er den

mest kosteffektive løsningen man kan

velge i forhold til akustisk forbedring

av et lytterom. Mange høyttalere i det

audiofile markedet er laget for å spille

i livlige rom og har innebyggede mekanismer

for å lyde godt i slike rom. Av

den grunn vil det selvsagt koste mindre

om man først prøver ut anlegget sitt

en periode i det rommet man ønsker å

benytte før man går løs på de akustiske

utfordringene man måtte ha. Det er

nettopp dette JackX har gjort.

Her er det installert absorbentpanéler

i refleksjonspunktene langs

veggene, her er det montert diffusere i

hele taket for å diffusere refleksjoner.

Alt dette gir grunnlag for en forbedret

faserespons samt bedre gjengivelse

av informasjonen i frekvensområdet

fra mellomtone til diskant. I tillegg er


det installert 4 bassfeller på bakveggens

hjørner for å skape en jevnere

bassrespons i rommet. Dette har JackX

ikke gjort selv, men er foretatt i regi av

Acoustic Tuning. I tillegg vil hyllene

med CD’er og og LP’er langs veggen

bak bakerste sofa diffusere refleksjoner

fra denne veggen også.

Verten kan også avsløre at han planlegger

å erstatte det fastmonterte lerretet

med et motorisert lerrett. Da vil det

også gi anleding til å installere diffusere

på veggen mellom og bak fronthøyttalerne.

Det bør tillegges at den akustiske

grovjobben utføres av de dedikerte

akustiske remediene mens de mer DIY

pregede tiltakene som gardiner og tepper

mest er kjæling med detaljer. Dette

er JackX er ekspert på og som når antallet

detaljer til sammen blir stort også

utgjør betydelige forbedringer. Nok en

gang kan man si at JackX har valgt en

smart og kompromissløs tilnærming til

utfordringene.

anDre Detaljer

Strøm er et nødvendig og viktig fundament

for god lyd. JackX har installert

tre dedikerte 16A kurser til sitt

anlegg. Effektforsterkerne er koblet

rett i vegguttakene på to av kursene

for å unngå dynamikktap, mens resten

av komponentene er koblet inn på en

strømrenser som igjen er koblet på

den siste kursen. Vibrasjoner er også

et onde de fleste audiofile vektlegger

å få orden på. I selve rommet her er

både fundamentet i gulv og vegger av

betong som gir svært vibrasjonsfrie

omgivelser. I tillegg har JackX investert

i et rack med spesialteknologi for å

unngå at vibrasjoner når komponentene

samtidig som racket er isolert fra

rommets vibrasjoner gjennom vibrasjonsdempenede

føtter. Kablene som er

benyttet (Zenzati) er gjennomført fra

samme produsent for å skape homogenitet.

Disse små men viktige detaljene

er sammen med alle de andre tiltakene

avgjørende for den lydkvaliteten man

har oppnådd i denne installasjonen.

lyDen

JackX har utført det mange mener er

den ideelle fremgangsmåten for å oppnå

optimal lyd uten at man da nødvendigvis

behøver å kjøpe de dyreste komponentene.

Det ligger nok mye sannhet

i det. Når man i tillegg, som JackX har

gjort, tildeler store ressurser til komponentene,

blir resultatet som i dette

tilfellet; enestående! Siden seansen var

en presentasjon av Thales TTT og Simplicity

ble det naturlig nok kun spilt

på vinyl. Så beskrivelsen av lyden er

kun basert på vinylavspilling. Betydelig

homogenitet er det første som slår meg.

Det er ikke noe som stikker seg ut av

hverken imponatoreffekter eller negative

attributter. Lyden flyter sømløst og

sammenhengende med stor presisjon,

Kunst og kultur!

Krell hele veien…

37


3 3 3

38

Hjemme hos JackX:

Det er plass til

mange hos JackX

enten signalkilden er

vinyl eller Blu-ray.

Thales platespiller er

mindre enn forventet.

Men langt fra gratis.

oppløsning og dynamikk. Holografien

er også presis med fjellstø plassering og

luft mellom artistene. Klangbalansen er

nøytral og behagelig. Det finnes ingen

påtagende sødme å spore og manges

oppfattning av nøytral lyd som tynt og/

eller hard passer overhode ikke inn i

beskrivelsen her.

Lydbildet har en stor ro over seg.

Transientene er hurtige og fundamentale

der de slår mot deg fra en totalt

sort bakgrunn uten noen for form hørbar

støy. Ingen anlegg er helt perfekte

og også her aner jeg noen småting

som kan bli bedre. Jeg vil dog understreke

av vi her snakker om ytterst små

detaljer.

En litt større tredimensjonalitet av

enkeltinidivider på den imaginære

scenen i tillegg til variasjon i dybden

i lydbildet samt en anelse mer gjennomsiktighet

er alt som skiller lyden

fra min oppfattning av perfeksjon. Den

siste detaljen er dog ikke vinylmediets

største styrke og den første detaljen er

en uhyre småpirkete observasjon.

Totalt sett har nok JackX gjennom sin

dedikasjon, valg av smarte løsninger og

kjæling med detaljer fått frem et anlegg

som gjengir lyd og bilde på et nivå som

få andre i Skandinavia kan måle seg

med. Det skal også legges til at den nye

platespilleren, armen og pickupen var

helt uinnspilt ved besøket.

Når disse får noen hundre timers

spilletid på seg og nye diffusorer er på

plass bak fronthøyttalerne, kan man

bare drømme om hvordan dette vil

spille. Det vil si, det er vel bare å sette

seg ned, vente og håpe på å få komme

tilbake... 3

Det er kjælet for alle detaljer

hos JacX, inklusiv ekstra solid

rack med akustisk avisolering

fra omgivelsene.


3 3 3

Gruppetest: Magnepan 1.7:

40


Frigjør musikken

Det begynner å bli en stund siden panelhøyttalerne

til Magnepan var skikkelig i vinden. Desto større

var gjensynsgleden da den relativt nye og rimelige

1.7-modellen hadde gjesteopptreden i redaktørens

stue forleden. Jeg hadde nesten glemt, eller skal

vi si fortrengt, hvor suverent homogent, åpent og ufarget

panelene gjengir blåserinstrumenter, stemmer og strykere.

Det var en alvorlig vekker.

Musikken

Selv de mest påkostede konstruksjoner er det vanskelig å

befri kabinetthøyttalere fra tendenser til kasselyd eller andre

tendenser til innestengthet i lyden. Med det sistnevnte sikter

jeg også til tradisjonelle

runde svingspolehøttalernesfrekvensmes-

sige begrensninger og

tilhørende delefilterproblematikk.

De store Magnepan

1.7 er en treveiskonstruksjon

med

tradisjonelle delefiltre,

men dens store og

svært bredbåndede og

effekttålelige elementer

er alle av samme

”kvasibånd” type

konstruksjon, noe som

sikrer nesten uhørt

homogenitet og frihet for farging i det viktige mellomtoneområdet

samt en bit til i begge ender utover det. Det var

med største glede jeg gjenoppdaget at det faktisk er mulig å

gjengi akustiske instrumenter helhetlig og med praktisk talt

naturlig størrelse og vekt i heimen. Saksofoner, trompeter,

treblåsere, cymbaler, fioliner, celloer og stemmer gjengis uten

innskrenkninger eller lyter overhodet. Å, hvor deilig det er å

slippe å gå ut for å høre musikk!

Jeg kommer til å streife innom flere av de mange utfordringene

man støter på med disse ”gladpackhøyttalerene”,

men la oss ta lydresultatene først. Her trenger vi nemlig ikke

å konsentrere oss for å høre forskjeller. Både klang, spillestil

og måten den uanstrengt fyller lytterommet og andre rom i

nærheten, avviker sterkt. Og det stort sett i en klart positiv

retning.

Med kjempestore membraner som strekker seg fra under

knehøyde til om lag halvannen meters høyde, og som spiller

like herlig forover som bakover, får man selvfølgelig et stort

lydbilde med fin høyde. Det tar man for gitt. Jeg opplever

ikke lydbildet som dypere enn hva vi opplever med dagens

bedre kassehøyttalere. Heller ikke bredere, men Magnepan

gjengir det som befinner seg mellom høyttalerne med

overraskende fin presisjon, korrekt størrelse og uanstrengt

dynamikk.

Den høye og flate 1.7- modellen til Magnepan slipper fra seg store

deler av musikken på en så storslagen, lett og ubesudlet måte at

selv de beste kassehøyttalere blir henvist til skammekroken.

Av Tore Dag nilsen

– og kun Musikken

Magnepan 1.7 gjengir kun det som skal være på platene. Dette

høres ut som en selvfølge, men nettopp på dette området

har du en opplevelse i vente hvis du aldri har lyttet grundig

på gode panelhøyttalere tidligere. Man hører instrumenter

og stemmer på en selvfølgelig og avkledd måte. Her er ingen

pålagt klang eller fortetting av lydbildet. Magnepan har lav

forvrengning, og må opplagt ha mindre faseproblemer enn

vanlige høyttalere, for aldri før har jeg så presist og selvfølgelig

hørt hvor mikrofonene er plassert.

Det musikerne har på hjertet, kommer tydeligere frem her.

Det er ikke farlig at blemmer og mangler i opptaksteknikken

eksponeres når alt fortelles så uanstrengt, uforvrengt og

uten frekvensmessige

betoninger som her.

Kan høyttalere både

«De kan som få andre gjengi

en rekke instrumenter og

stemmer med realistisk størrelse,

korrekt og fyldig klang

og fravær av farging.»

være avslappede og

dramatiske på samme

tid? Eller både delikate

og storslagne? Eller

detaljerte uten at man

får følelsen av å sitte i

fanget på musikerne?

– Uhyre sjeldent, men

her er altså en kandidat.

Dipolare linjekilDer

Åpne panelhøyttalere

er ikke noe nytt. De har

hengt med fra starten av. Man kan velge blant modeller som

benytter vanlige runde svingspoleelementer, elektrostatiske

elementer, aluminiumsbånd eller ”magnetostatelementer”.

For omlag tretti år siden hadde materialer og metoder blitt

voksne nok til at det hadde dukket opp gode og problemfrie

panelhøyttalere av alle disse prinsippene.

Amerikanske Magnepan har holdt på i 40 år. Så lenge og

så trofaste har de vært med teknologien sin at det ”isodynamiske”

prinsipp, eller mer brukte uttrykket ”magnetostatiske”

prinsipp, blant mange simpelthen kalles magnepanprinsippet.

Prinsippet er bygd opp med en stor, helt rett oppspent

plastmembran hvor talespolen er limt opp i lange sløyfer

som går opp ned over hele membranen. På hver side av

membranen sitter det lange stavmagneter.

”Magnepanprinsippet” kom litt i bakleksa for drøyt 20

år siden, på den tiden da Apogee eide high-end markedet.

Apogee benyttet bånd i alle elementene. Bånd skiller seg fra

magnetostat ved at det ikke anvendes plastmembran, men

ledende aluminiumsbånd. Apogee-høyttalerne var meget

tungdrevne, noe som ble deres bane på markedet. (Apogeum

betyr for øvrig bane, eller rettere sagt det punktet i banen

hvor satellitten eller månen er lengst borte fra jorden..)

Etter denne tid har også Magnepan benyttet seg av bånd,

men kun i diskantelementet. 1.7 er interessant ved at den

41


3 3 3

Gruppetest: Magnepan 1.7:

42

betegnes som ”kvasibånd”, noe som innebærer at lange

metallbånd er limt fast på plastmembranen. Hvis jeg har

forstått det rett innebærer dette at aluminiumsbåndet blir

erstattet av Magnepans pålimte talespole, nå i form av flat

kobberkabel. Resultatet er et enkelt og driftsikkert system

og lette elementer som gir meget stort frekvensområde og

høy belastbarhet, hvilket garantert bidrar svært mye til den

homogene og upressede lyden jeg opplever fra disse høyttalerne.

Dipol

I prinsippet kunne man stoppe lydutstrålingen

bakover fra elektrostatiske

eller magnetostatiske elementer

ved å montere dem inn i kabinetter,

men det gjøres praktisk talt aldri. Siden

disse prinsippene kan realiseres

med svært store membraner går heller

produsentene for åpne dipolløsninger

for å slippe kabinettenes negative

innflytelse på lydgjengivelsen.

Dipol betyr at elementene spiller like

herlig bakover som forover.

Høyttalerkabinetters primære

funksjon er å hindre kansellering av

lave frekvenser når lydbølgene som

stråler forover fra vanlige små og rundstrålende basselemener

møter de som stråler bakover.

Dette bøter dipolprodusentene på med å anvende meget

store basspaneler som i seg selv er mer retningsstrålende

enn de små overnevnte punktlydkilder, løfte signalet i takt

med fallende frekvens og å ha store rammer rundt elementene

for å øke avstanden mellom front- og bakoverstrålt lyd.

Ved for eksempel 80 Hz er bølgelengden 4,25 meter. Dette

må også være avstand mellom membranen på forside og

bakside hvis man skal stoppe kanselleringen fullstendig ved

denne frekvens. Da forstår man hvorfor disse høyttalerne

aldri er små, men likevel er kjent for å ha moderate evner i

bassområdet.

Store membraner gir som nevnt lite spredning, hvilket

imøtegås ved hjelp av forskjellige triks som buede paneler,

elektriske forsinkelser eller som her, i et treveisystem, hvor

diskantelementet er svært smalt. Magnepanelementene er

svært høye og temmelig smale, hvilket gir et i praksis uinnskrenket

vertikalt lydbilde og ganske akseptabel horisontal

spredning. Lyden stråler som nevnt også bakover, hvilket gir

oss en ”dipolar” linjekilde.

Sammenfattet kan man si at den dipolare linjekilden

stråler lyden ut i en langstrakt åttetallsfasong med krysset i

høyttalerpunktet, slik man ville forestille seg at man kunne

se ned på lydbølgene hvis man befant seg over høyttalerne.

Punktlydkilden sprer lyden mer som ringer på vannet når

man kaster en stein ut i det.

ForDeler

Når man tenker på hvilke mirakler gode dipolare linjekildehøyttalere

som Magnepan utretter med musikken er det

uforståelig at vanlige kassehøyttaleres, som er punktlydkilder,

nesten uinnskrenket har fått lov å herske over markedet.

En godt konstruert panelhøyttaler har ingen kabinett, og vil

derfor gjennomgående farge lyden merkbart mindre enn

kassehøyttalere selv om både rammen, den store membranen

og materialene som dekker den har sine egne resonansproblemer.

Magnepan 1.7 er riktignok treveis, og har delefilter, men

den har samme type elementer for hele frekvensområdet.

Dette er nok en sterk bidragsyter til disse høyttalernes flotte

homogenitet. Jeg vet ikke hvor ”kvasibåndelementene” deles

av, men det virker opplagt at deres store frekvensområde har

gitt Magnepan-konstruktørene muligheter til å flytte delefrekvensene

over i områder hvor de gir lite hørbar ugang.

Disse store flakene formidler musikken med uinnskrenket

åpenhet og størrelse. De kaster aldri lyden i fleisen på lytteren,

rolig og verdig som de er. Lyden avtar bare halvparten så

hurtig over avstand som punktlydkilden. Resultatet er at den

høres større og mer levende ut selv i andre enden av huset.

Nesten som om man har musikere på besøk.

I det daglige liv kan man prise seg lykkelig over at panelhøyttalerne

ikke kobler bassen til husets struktur så effektivt

som kassehøyttalerne gjør. Både du

og naboene kommer til å elske den

egenskapen. Det store arealet på panelet

og den spesielle utstrålingen gir

velplasserte panelhøyttalere nesten

ingen problemer med stående bølger,

altså berg- og dalbanefrekvensgang

i bassen. Åttetallsfasongen de sprer

lyden med gir også mindre klangavvik

i forskjellige rom.

uvanTe plasseringskrav og nye

MuligheTer

Er alt bare fryd og gammen med

panelhøyttalere? Nei, selvfølgelig

ikke. Når de er godt konstruerte som

denne testens 1.7-modell, er det mangler

og særheter, men ikke feil, som

fyller opp minuskontoen.

Det første problemet er størrelsen. Her er krigen tapt før

slaget ukjempes for manges del. Det andre er at man må ta

hensyn til at høyttalerne sprer bakover. Dipoler fordrer litt

avstand til bakvegg, men ikke nødvendigvis mer enn vanlige

høyttalere. Ved å vinkle dipolene slik at lydbølgen som

reflekteres fra bakveggen ikke slår rett tilbake inn i membranen

igjen, kan man ofte slippe unna med forbausende liten

avstand. Kanskje ned mot en halv meter.

En mislykket plassering tett inntil bakvegg vil gi diffus lyd

og faktisk mindre utstrekning nedover med dipoler. Bakveggens

tekstur påvirker i større grad klangen med dipolare

høyttalere. Harde flater som glass rett bak membranene er

mer krevende, men på ingen måte umulig, og hanskes med.

Dipoler er takknemlige å plassere i avlange rom. Mange

rapporterer om glimrende resultater ved plassering tett

inntil sidevegg, dørkarm eller lignende. En slik plassering

av punktlydstrålende høyttalere roter lett til lydbildet og

minsker åpenheten, men med dipoler får man ofte bedre og

dypere bass.

Magnepan tipser om at man kan ha 1.7 kloss opp til bakvegg

med minimalt kvalitetstap så lenge man spiller lavt. De

er lette å løfte frem når det skal spilles høyt. De kan plasseres

med diskantelement ytterst eller innerst. Diskantelementet

kan også dempes ved å montere medfølgende 1.2 ohm motstander,

eller andre verdier man måtte kjøpe til dem.

uleMper og ForDeler

Man har altså svært mange muligheter til å justere klangen

og optimere plasseringen av disse høyttalerne. Jeg har tidligere

nevnt at 1.7 fikser mesteparten av grunntoneområdet

på en svært overbevisende og sømløs måte. Legg merke til

ordet mesteparten.

Overgangen til diskanten går meget fint. 1.7 har en bløt og

upresset diskant. Den virker nesten litt kroppslig, og ”bare

er der” uten egentlig å vekke oppmerksomhet. Dette velger

jeg å se på som positivt. Det skal mye til for å provosere frem

ubehag med denne diskanten, og da kan man eksperimentere

som nevnt over.

1.7 ruller nok litt av helt i toppen. Den byr ikke på samme

snert og sprudlende liv der oppe som Revelator ringradiatorelementene

som sitter i Respons-høyttalerne mine. Likevel

føler jeg ikke at det egentlig mangler noe.

En god punktlydkilde-høyttaler gir et svært presist og

skarpt fokusert lydbilde når høyttaleroppstillingen er kor-


ekt utført. Altså noe av samme følelsen man får ved å

se gjennom søkeren til et speilreflekskamera påmontert

et lyssterkt teleobjektiv, hvor det som er i fokus fremtrer

virkelig skarpt, mens alt foran og bak blir svært uklart. De

høye elementene til Magnepan er litt mer avslappet i så

måte, men til gjengjeld virker lydbildet og lydformidlingen

mer sjenerøs. Hva er best? Tja, begge deler, så her blir

det snakk om smak og behag og tilvenning.

Vi hadde en fallende frekvenskurve, men høyttalerne

hang likevel med ned til om lag 40 Hz. Dette er helt i tråd

med hva Magnepan lover, og jeg har hørt flere oppsett

rundt hvor forgjengerne til 1.7 har bydd på ganske

kroppslig gjengivelse helt ned i subbassområdet.

Det er altså mulig, men alt dreier seg ikke om utstrekning.

1.7 har en litt høflig måte å gjengi bass på. Man får

ikke den kompromissløse dynamikken og slagkraften.

Med klassisk musikk savnes i grunnen intet, men ved lytting

på næropptak av trommer på en jazz- eller rockplate

forsvinner en del av kraften i de større trommene. Likeledes

krymper den noe av størrelsen til et konsertflygel. Det

er det største perkusjonsinstrumentet vi har, med omfang

helt ned til den hørbare terskel, så det skal understrekes

at 1.7 ikke akkurat er alene om denne mangelen.

På en annen side koste jeg meg uhemmet over det

fullstendige fraværet av stående bølger da jeg lyttet på

1.7. For eksempel kom alle strengene på kontrabassen like

godt frem – over hele rommet! Hvilken kassehøyttaler

kan du si det om? - Jeg kan svare for deg, hvis du begynner

å tvile: Ingen! Ikke i de vanlige rommene de aller,

aller fleste av oss lever i hvert fall.

Sjelden har jeg kost meg så mye med å lytte fra sidelinjen

som med 1.7. Dipoler sies å være egoisthøyttalere,

men bortsett fra fall i diskanten synes jeg 1.7 gir en større

lyd, mye mindre farging av lyden og mer helstøpt totallyd

fra sidelinjen enn den gjengse hop av punktstrålende kassehøyttalere.

Noe annet vi har glemt å nevne? Jo, effektkrav. Man leser

over alt om hvor effekttørste de er, men i bruksanvisningen

står det 86 dB følsomhet ved én meters avstand og

fire ohms impedans. Videre er impedansgangen helt flat

over hele frekvensområdet. Dette gjør 1.7 til en lekende

lett last for forsterkeren så lenge den trives med å levere

fire ohm. Hvis man tar i betraktning dipolenes gode evne

til å kaste lyden og en lytteavstand på fire meter får jeg

om lag 100 dB lydtrykk med 100 watt. Og de tåler mer

så fremt man klarer å holde labbene unna sikringen til

diskantelementet.

Med andre ord drives 1.7 uten større problemer av de

fleste forsterkere bortsett fra billig ræl, rene klasse Aforsterkere

og små og middels store rørforsterkere.

konklusjon

De høye panelhøyttalerne Magnepan 1.7 er skiller seg

radikalt fra markedets gjengse kassehøyttalere.

De kan som få andre gjengi en rekke instrumenter og

stemmer med realistisk størrelse, korrekt og fyldig klang

og fravær av farging. Den rause, uanstrengte og avslappede

måten de stråler ut lyden på er unik. Det samme

er fraværet av unoter i bassområdet både i egne rom og

naboens rom. På disse områdene holder 1.7 high-end nivå,

og konkurrerer effektivt mot langt dyrere kassehøyttalere.

Likevel er dette som krever langt mer grundige avveielser

før innkjøp enn tradisjonelle høyttalere. Man må

vurdere om man liker 1.7s spillestil, og har muligheter for

å oppnå tilstrekkelig bass med de plasseringsmulighetene

man har i sitt rom. Innhenting av aksept og entusiasme fra

ektefelle eller samboer er vel også et tema for seg selv. 3

pris: nok 22.000,importør:

norge: acoustic Tuning

sverige: audionord

Sec.op.:

Perfekt mellomtone

Det som er bra med dette superkjøpet

i tilnærmet high-end klasse er helt

fantastisk, mens bass og diskant er

mer på nivå med den moderate prisen.

Av: knuT vaDseTh

For å begynne med det ”dårligste”; selv med betydelig

membranflate blir bassnivået i disse rimeligste

Magenapan-høyttalerne litt i slankeste laget, om

man da ikke er ekstra heldig med plasseringen i et

ikke altfor stort rom. For litt av det som er borte i bassen,

er simpelthen forvrengning og resonnanser fra dynamiske

bassystemer som gjerne tilbyr MER bass, men sjelden så

stram og ren bass.

I vårt vanlige testrom ble det likevel litt for puslete, selv om

litt kreativ tenkning- og en rørforsterker med litt ”feitere”

klangbalanse- gav oss litt mer kjøtt på beinet. Selv med

lydpanelene plassert så nært sidevegg at lyden i den fremdrivende

bølgen nederste oktaven ikke kortsluttet med

motfasen bakover, oppnådde vi ikke mer nivå i bunnoktaven

enn hva vi ville forvente fra en god stativhøyttaler i

omrent samme prisklasse.

Men det er vel egentlig ikke så galt når kjappheten, luftigheten

og andre positive parametre er entydig positive med

bare nivå og ekspansjonsvillighet som en smule kompromiss

i forhold til en ekte ”high-ender”?

FanTasTisk DynaMikk

For når det gjeder dynamikk, kjapphet og en livsbejaenede

troverdighet, så er spesielt nedre mellomtone noe av det

beste vi har hørt, uansett pris! Det er simpelthen helt

utrolig at hele grunntoneområdet til langt opp i overtonestrukturen

kan gjengis så fabelaktig fra en relativt rimelig

høyttaler. Hør på den berømte trommsoloen til Marilyn

Mazur som er blitt en ”hit” på så mange hi-fi demoer

(finnes blandt annet på den ”svarte” demoplata til Dali),

og du forbløffes over hvor raskt hjernen din er stand til å

oppfatte mikroskopiske tidsintervaller, noe mange dynamiske

høyttalere ikke er i nærheten av å matche. Og dette

hurtighetsaspektet og den samtidige evnen til å skille lynkarpt

mellom transientene, gir en frydefull tilstedeværelse

som gir gåsehud. Og med dipolegenskapene og denne

transiente presisjonen, er vi ikke forbløffet over at også

tredimensjonaliteten er overbevisende presis og korrekt.

konklusjon

Selv om man kunne ønske seg en litt ”feitere” og dypere

bass på disse rimelige Magnepan 1,7, så er faktisk både

bass og diskant av høy klasse, ikke minst i forhold til den

lave prisen på drøye 20 lapper. Og når det gjelder det

viktigste; grunntoneområdet og mesteparten av den biten

av øvre mellomtone som de fleste kaller diskant, er dette

helt i high-end klassen uten noen unnskyldning for den

moderate prisen.

Men når høyttaleren er så god, må man også benytte

signalkilde og annen elektronikk som ikke begrenser totallyden.

Å få til dette i samme prisklasse som høyttalerne,

blir den virkelige utfordringen!

43


3 3 3

44

Butikkmesse i Oslo:

Det var stor aktivitet med mye

folk og lansering av spennende

produkter da nærmeste nabo til

Konserthuset, Oslo Hi-Fi Center,

avholdt sin vårlige hi-fi messe

med mye god lyd.

TEkST Og FOTO: knuT vaDseTh

Nesten Konserthuset

Det var verdenspremiere på nye Audio Physic høyttaler utviklet i samarbeid med

nettopp OHC.

Det nye platespilleragenturet fra Avid fungerer som hånd-i-hanske til Burmester,

også designmessig.


Burmester hadde som

vanlig en glimrenede

demonstrasjon av sin

helblanke forsterkerlinje

og særegene høyttalere

med SEAS-elementer fra

Moss.

Geir Tømmervik, sjefen sjøl, viser fornøyd frem den aller første superforsterkeren

fra ”nye” Adyton med over 1 kW effekt pr kanal!

Det er betydelig musikkintresse blant et ekstremt stort

og kjøpevillig publikum i Norge idag. Hi-Fi interessen

i Norge er da også svært høy i forhold til trendene

i andre land, men likevel mindre enn hva vår gode

økonomi og mørke vinternetter burde tilsi. Ikke minst er det

interessant å se hva folk er villig til å bruke på fritidsbåter

med tanke på den altfor korte og ofte regnfulle sommeren her

hjemme. Vi i Fidelity tror dette misforholdet simpelhen skyldes

at folk flest ikke aner hva de går glipp av da de knapt har

hørt hva et godt anlegg kan gjøre med favorittmusikken deres.

Nettopp derfor var det veldig oppmuntrende å registrere

den betydelige interessen rundt minimessen til Oslo Hi-Fi

Center som med sin beliggenhet som Konserthusets nærmeste

nabo midt i Oslo, makter å skape en betydelig hi-fi

interesse.Dette også utenfor den sedvanlige hi-fi menigheten.

I heile tri dager til ende var det åpent hus med stinn brakke i

en rekke demorom betjent både av butikkens egne ansatte og

representanter for noen av de mange produktene OHC fører.

BurMesTer

Tyske Burmester er blitt en fin miks av god lyd i lekker

design, og treffer nok blink hos mange meglere og andre finansfolk

fra distriktet. Og så låter det virkelig overbevisende

fint i de fleste demonstrasjoner vi har hørt i Hi-Fi Centeret,

også nå. Også høyttalerne er av meget høy klasse, ja nesten

i en klasse for seg selv med sin spesielle konstruksjon. Og

med elementer i stor utstrekning fra norske SEAS.

Det har vel vært litt stillere enn vanlig hos innovative

Audio Physic etter at grunnleggeren gikk egne veier, men

en avdukning av en helt ny Avanti, utviklet i samarbeide

nettopp med OHC, ga gode vibber. Dette ikke minst etter

en vellykket demonstrasjon som ble avsluttet med spontan

applaus fra publikum.

aDyTon

Det mest spennende var likevel lanseringen av ny Adyton

linjehøyttaler fra konstruktøren Geir Fredriksen. Denne hadde

innebygd passiv ”sub”, men låt likevel mer homogent og gikk

nesten like dypt som vi tidligere har hørt den med rådyre T+A

sub’er som ekstrautstyr. Bedre og billigere, det liker vi!

Lyden i denne høyttaleren var også betydelig mer avslappet,

men likevel krisp og oppløst, i forhold til tidligere

versjoner. Om det da ikke var de nye forsterkerne til Adyton

som gjorde susen. For selv om Fidelity, tross mange forespørsler,

aldri har fått noen Adyton til nærmere evaluering,

har vi hørt merket ved flere anledninger hos OHC tidligere.

Helt spontant opplevde vi nå en betydelig mer avslappet

tonalbalanse med stram og fyldig bass med en samtidig ren

og krisp overtonestruktur. Og designet er simpelthen rålekkert,

enkelt og elegant! At den største forsterkeren trekker

2x16 ampere strøm, kan muligens skremme oss som nylig

har betalt vinterens strømregninger.

Men har du råd til det ene…Og Norge er fortsatt en av

verdens mest interessente produsentland av topp transistorforsterkere,

kan det virke som.

happy enD

Den lykkelige slutten på denne miniartikkelen må være å

konstatere at en slik vellykket butikkmesse som den OHC

gjorde midt i Oslo, vil gi betydelige ringvirkninger ved at

mange utenfor den etablerte hifimenigheten får ørene opp

for god lyd. Og dette vil ikke bare gavne butikken selv, men

også alle andre aktører i bransjen uten negative konsekvenser

for noen. Og med veldig positive ringvirkninger for alle

oss som elsker god lyd og vet at produsentene må ha et

sundt marked for å kunne utvikle enda bedre produkter til

en ”fornuftig” pris.

PS: Vi stryker det der med ”fornuften” og erstatter det

med ”tålbar”. Men de selger også Bose i butikken rett ved

Konserthuset…DS 3

45


3 3 3

46

Olive 06HD CD-spiller, ripper, Dac, server og pre:

Absolutt

musikk!

Denne serveren er en musikalsk totalkilde for digital lyd som kun skal tilsettes

høyttalere og effektforsterker for å utgjøre et moderat priset superanlegg som er

så enkelt å betjene at selv Fidelity-redaktøren og andre datatvegrere fikser det!

TEkST Og FOTO: knuT vaDseTh

Selv om vi i Fidelity var tidlig ute

med å fortelle om den vidunderlige

nye digitalverdenen hvor

man plukker ned musikken

nesten bokstavelig talt fra himmelen,

så er det flere av oss som har advart litt

om alle snubletrådene som skyldes en

datverden som slett ikke har vært like

klare for optimal lydkvalitet. Og i hvert

fall ikke for enkel og logisk betjening

av hele herligheten…

Mens datanerdene har vært i hun-

dre, har vi litt eldre vinylentusiaster

virkelig lurt på om gleden av å ha

syttitusen melodier på harddiscen

egentlig gir større livsappetitt enn å ha

noen hundre vinylskiver og CD-plater

i bokhylla som må behandles med

en viss omsorg og ærbødighet? Og

lydkvaliteten er da knapt blitt BEDRE

enn det vi kan oppleve fra selv det

steingamle vinylmediet, selv om de

nye høyoppløste datafilene opplagt

gir mer enn brukbar lyd? Og fordelen

med å slippe synkronisering mellom

drivvek og dac, er en teoretisk fordel

med mindre jitter.

Vi er enige om at fremtiden er

høyoppløste datastrømmer som blir

sendt oss fra himmelen, men så langt

har vi også ment at det hele har vært

noe uferdig med kompleks betjening,

rotete arkivering og av altfor mange

bokser og duppeditter. Dette inkludert

kontorPC’en med rippemuligheter for

CD. Men burde man ikke ha en Cd


spiller også for å kunne høre på alle de

odde platene man har liggende, men

ikke brydd seg om å lagre på harddisc?

Eller som venner bringer med seg…

Den DaTaDuMMe

Da vi så endelig fikk kloa i en Olive

06HD som må være rene drømmemaskinen

etter våre noe datafiendlige

forestillinger, vurderte redaksjonen

hvem som burde skrive artikkelen; vår

MEST datakyndige? Eller vår MINST

datakyndige? Redaktøren fikk jobben

( og jeg takker for tilliten fra de av

dere som antok at det skyldes første

årsak), bare for raskt å oppfatte at her

var tilstrekkelig lagringskapasitet i den

innebygde, nærmest lydløse harddiscen

til nettopp de syttitusen melodier vi

lurte på om vi egentlig trengte!

Her er det altså ingen kompromisser

med hensyn til lagringskapasitet, enten

man trenger det eller ikke. For dette

tilsvarer omtrent 6000 CD-plater avspilt

i vanlig 16 bits 44.1 kHz.

Og dette i tillegg til at maskinen Olive

06HD fungerer perfekt som en vanlig

CD-spiller i realtid, til og med med

innebygd volumkontroll og balanserte

utganger. Her er altså nok kapasitet for

selv de ivrigste platesamlere, men her

er også nettverks og for ulike harddiscer

som kan utnytte den 24 bits/192

kHz høyoppløste Burr-Brown DAC’en

og forforsterkeren. Også en ekstra harddisc

eller to kan betjenes fra Olive. Og

i motsetning til på de fleste Cd-spillere

kommer coveret og relevant informasjon

om artister og låter opp på det

store displayet. Kun et ekstra tastetrykk

lagrer plata på den innebygde harddiscen.

Selvfølgelig kommer cover og

plateinformasjon også ved nedlatinger

og avspilling fra harddisc, men dette

er vel blitt ganske vanlig selv om den

store touch-screen’en er større og bedre

enn vi har sett den tidligere.

gliMrenDe neTTraDio

Her er også et bibliotek med tusenvis

av verdensomspennede radiostasjoner

som kan letes fram både etter språk,

område eller musikksjanger. Og selv

om systemet med ”automatisk” lagring

av Cd’ene på harddiscen neppe kan bli

helt perfekt all den stund de medfølgende

data på plate ikke er laget etter

samme standard, så virker også dette

nå ganske bra, blant annet med en

smart farvekoding som følger plata og

indikerer sjanger. Og med berøringsskjermen

går det raskt å bla seg gjennom

platene på harddiscen, om man

da ikke velger ”random” avspilling til

bakgrunnsmusikk.

Systemet kan også styres via fjernkontroll,

men da man på denne ikke

får opp cover og andre opplysninger,

finnes det også en gratis App for I-pod/

pad med toveis kontakt. Og systemet

kan lett bygges ut med rimelige ”slaver”

slik at man kan få et musikalsk nettverksystem

som funger over hele huset.

pris/kvaliTeT

Fordelen med å bygge inn harddisc og

andre funskjoner som man vanligvis

har gratis fra eksisterenede datasystemer,

øker selvsagt prisen på en slik

alt-i-ett boks i forhold til en USB-Dac

sammen med en eldre CD-spiller. Vesentlig

bedre funksjonaliet, et enklere

oppsett og mindre kabler og bokser,

synes etter mine vurderinger å kunne

kompensere for dette. Men det hele blir

et spørsmål om hvilket nivå den totale

lydkvaliteten ligger på , inklusive kvaliteten

av det balanserte linjesignalet

med volumkontroll. Pluss lydkvaliteten

på CD-spilleren som i realtid vil ha noe

mer jitter enn avspilling via harddiscen.

Direkte gjengivelse av CD-plata er

da også selve syretesten for totalkvaliteten

på Olive 06.

Olive fremhever i sin reklame at dette

dreier seg om mer enn vanlig hi-fi;

det dreier seg om ekte ”high-end” lyd.

Hadde dette vært tilfelle hadde det hele

vært en veritabel sensasjon, og vi hi-fi

tullinger kunne bare selge våre store,

stygge svarte bokser og kjøpe en enkel

elegant Olive HD 06 til alt. Alt rippet

og nettbasert inklusive radio; pluss

altså direkte CD-avspilling av odde

plater som du ikke har brydd deg om å

overføre til den innebygde harddiscen,

en opersajon som med et tastetrykk er

«Det finnes etterhvert ulike

løsninger som kan minne om

denne Olive 06, men dette er

den smarteste greia vi har

opplevd så langt.»

gjort unna på 5-6 minutter.

Å kalle dette lydsystemet ”high-end”

er likevel å dra det litt for langt, etter

min mening, men via de balanserte

utgangene må jeg innrømme at mine

velkjente Cd-plater låt virkelig bra

på direkten, og (som vanlig) enda en

smule bedre rippet og spilt av fra harddisc.

Høyoppløste filer fra arkivene til

bl.a. Linn og 2L, låt selvfølgelig enda

litt bedre enn dette, ikke minst med

større dynamisk kontrast nedover i

mellombassen.

lyDen av olive

Årsaken til at jeg ikke vil være helt med

på at vi sakker om ”high-end” lyd på

denne elegante og lettbetjente alt-i-ett

signalkilden, er først og fremst fordi

lyden er en smule ”hengekøye” uten

47


3 3 3

Olive 06HD CD-spiller, ripper, Dac, server og pre:

48

high-enderens stramhet og dynamikk

spesielt i mellomtonen. Dette kan

skyldes noe så enkelt at her ikke er de

veldig store strømforsyninger og andre

kostbarheter som langt dyrere –og tyngre

og større- utstyr kan skilte med.

Dette er imidlertid lett å leve med,

da lyden fra Olive generelt både er

storslagen med generelt fyldig klang,

og med en litt forsiktig øvre mellomtone/diskant,

og som også kanskje

mangler en smule luft helt i toppen.

Men det er ingen tvil om at dette er en

behagelig balansegang som vil glede de

aller fleste. Og det aller viktigste; det

hele låter helt usedvanlig ”rent” uten

det sedvanlige ”sandpapiret” som ofte

legger seg oppå tonene ved kraftige

passasjer. Det siste er faktisk nærmest

oppsiktsvekkende mye bedre enn hva

vi er forvent med, og viser at det hele

tiden skjer mye med digitalmediet som

blir stadig bedre.

At man ikke helt opplever den

borttrylling av høyttalere som et ekte

”high-end” anlegg gjerne bidrar med,

er heller ikke noe egentlig problem, da

denne ”magien” nok koster enda litt til.

Men her er både dybde og utmerket

romopplevelse som oppleves som mer

enn godkjent i forhold til prisen for

hele boksen.

konklusjon

Splitter vi opp alle funksjonen i denne

lydgiveren, dreier det seg om USBdac

med nettradio, en spesielt støydempet

server og en komplett CD-spiller av høy

kvalitet. Pluss altså balansert kontrollforsterker

og et stort TV-display for

visning av cover og tekster som hentes

fra nettet.

Det lanseres stadig nye USBdac’er

som synes å bli stadig bedre og billigere,

men lyden på Olive synes helt

grei i forhold til hva man kan forlange

av en ca tyve tusen kroners USB-Dac

og 15-20 tusen kroners CD-spiller. Og

i det tilfelle blir det da sånn akkurat

passe igjen til harddsisc og logistikk.

Dette er også den mest intuitive digitale

musikksystemet jeg har prøvd utenom

I-pod, hvilket fortjener minst en sang

og en dans i belønning.

Idiotsikker? Ikke helt. Automatarkiveringen

er fremdeles problematisk

på klassisk musikk, men dette skyldes

mangel på CD-standarder, og ikke

hjernen i Olive. Og denne er uansett

et betydelig fremskritt i forhold til å

benytte en datamaskin med sine ulike

snubletråder i forhold til lydbehandlingen

(men ikke billigere, selvfølgelig), og

også betydelig enklere å betjene enn de

alle fleste arkiveringsprogrammer jeg

har vært borti.

Det finnes etterhvert ulike løsninger

som kan minne om denne Olive 06,

men dette er den smarteste greia vi har

opplevd så langt. Og med en pris/kvalitet

som burde interessere et betydelig

marked, ikke minst blant oss som

elsker musikk og god lyd, men som kan

mer om VTA enn bytes og bits… 3

pris: kr.50.000

importør: nCMs

Teknisk oM olive 06hD

Denne store of elegante boksen,

håndlaget i San Francisco, er i

utgansgpunktet en musikkserver

som fullstendig står på egne,

akustisk isolerende ben uten

hjelp av eksisterende dataanlegg,

men som også kan formidle

datastrømmer fra andre digitale

signalkilder. Olive 06HD innholder

en 16 bits CD-spiller,

muligheter for ripping til to

terrabytes støyisolert harddisc,

pluss både kablede og trådløs

nettverksinngang for signaler

opptil 192kHz/24-bit doble dac’er

pr kanal fra Burr-Brown.

Signal/støyforhold er oppgitt til

imponerenede 124dB og er parret

med en ultrapresis klokke for minimalt

med jitter. Den har separat

strømforsyning til analog- og

digitalkretsene og både balanserte

og ubalaserte inn og utganger,

inkludert AES/EBU digital utgang

og et lagringssystem som er det

beste og mest logiske vi har sett

så langt. En stor LCD-berøringsskjerm

gir deg alle opplysninger

om oppkoblinger og musikk,

og kan også videreformidles til

større videoskjerm/projektor via

HDMI utgangen.

Her er også koblinger med

USB, Eternett og 2xWi-Fi og Olive

06HD kan streame internett radio

fra hele verden pluss en rekke

lokalstasjoner i Norge, levere musikk

til rimelige Olive satelitter i

alle rom. Og den kan kontrolleres

vi medfølgende fjernkontroll

(men uten display) og toveis

forbindelse via I-pod/pad/phone

med gratis Olive App.


3 3 3

50

Musikkomtaler: Godt norsk:

Glimmer og gråstein

av sTein.arne.nisTaD@gazeTTe.no

how To BeCoMe ClairvoyanT

roBBie roBerTson (M/eriC ClapTon)

Robbie Robertson er en av legendene. Han var sentral i The

Hawks som ble til The Band. The Band definerte sammen

med Bob Dylan nye standarder for folke- og rockemusikken.

“The Bands “Music form big pink” står for eksempel fortsatt

som et av de virkelig store albumene i rockehistorien. Robertson

har blitt 67 og det er over ti år siden sist han ga lyd

fra seg med eget stoff. Han har imidlertid holdt det gående

som både musikker og produsent, og har blant annet vært

musikkprodusent for flere Martin Scorsese filmer som “The

Departed” og “Gangs of New York”.

Robertsons solokarriere startet med den fantastiske

“Robbie Robertson” fra 1987 som ble fulgt opp av “Storyville”.

Disse utgivelsene var trygt plassert i roots og blues

tradisjonen, ispedd musikalske impulser fra Robertsons

etniske indianske opphav. De to neste “Music for the Native

Americans” og “Contact from the Underworld of Redboy “ er

langt mer etnisk preget. De var kanskje en del av Robertsons

reise tilbake til sitt opphav. Selv om begge albumene er flotte

utgivelser, har de når sant skal sies langt mindre kommersiell

appell enn “Robbie Robertson” og “Storyville”. Det nye

albumet “How To Become Clairvoyant” fortsetter på mange

måter der de to første platene slapp. Igjen er det blues og

roots som gjelder. Bluespreget forsterkes av Eric Claptons

tilstedeværelse. Clapton bidrar både som musiker, vokalist og

låtskriver med en egen låt og to som er signert Clapton/Robertson.

”How To Become Clairvoyant” er en svært vellykket

utgivelse. Den består av hele tolv melodiøse, godt arrangerte

og velproduserte låter. Robertson er perfeksjonist og lydbildene

er oversiktlige med massevis av musikalsk krydder i

form av kor, fikse musikalske detaljer og et drivende rytmisk

fundament. Samarbeidet med Clapton funker. Selv om hans

musikalske påvirkning hele tiden er tydelig, overdøver han

ikke Robertsons eget uttrykk. Clapton tilfører i stedet kvalitet

og detaljer som gjør dette til en fantastisk bra plate. Lyden

holder bra mål, og platen vil nok bli en gjenganger i HiFi

butikker og på messer. Albumet er faktisk så godt produsert

at det skal mye til å få den til å låte direkte dårlig … “How To

Become Clairvoyant” innfrir. Her finner vi flotte melodier,

gode arrangementer, utrolig god lyd og en suggererende og

veldefinerte bass. Robbie Robertson er i toppform. Utgivelsen

matcher på de fleste områder den fantastiske solodebu-

ten “Robbie Robertson” og jeg kan egentlig ikke få anbefalt

den sterkt nok. Dette er en av de heftigste audiofile platene

som er utgitt på en stund. Når den i tillegg byr på fantastisk

musikk er det bare å bla opp. “A must have”!

Áigi askkis – an inTroDuCTion To

Mari Boine

Marie Boine er en av Norges beste

kjente internasjonale musikere. Helt

siden debuten i 1985 og gjennombruddet

i 1987 med “Gula, Gula” har Mari

Boine utviklet sin karriere og sin

unike “world” musikk. Begge med

utgangspunkt i sin samiske tradisjon.

Suksessen skyldes kanskje at

hun bruker den samiske tradisjonen

som et utgangspunkt og innfallsvinkel

- som hun forener med andre

musikalske impulser fra andre tradisjoner. Hun

har utgitt åtte soloplater, filmusikken fra Kautokeino opprøret,

et live album og noen samlinger. Boine har også bidratt

sammen med andre artister på en lang rekke utgivelser. Det

er også utgitt to offisielle “remix” album med utgangspunkt i

Boines musikk. Dobbeltalbumet “Áigi Askkis – an introduction

to Mari Boine” henter stoff fra hele karrieren - også remix

albumene. Hele tretti låter har det blitt plass til og samlingen

viser til fulle hvilken formidabel artist Mari Boine er. Det finnes

ikke et dødpunkt. Samlingene er dessuten sammensatt

på en måte som gjør at den faktisk fremstår helhetlig til tross

for at stoffet spenner over en periode på nesten 25 år. Det

skyldes nok at Boine er perfeksjonist som legger ekstremt

mye i alle detaljene fra melodier, arrangementer, uttrykk til

produksjon og lyd. Det gjør at musikken hennes fremstår

som tidløs, konsistent og holdbar. Den bæres dessuten frem

av Boines særegne og nesten overjordiske stemme. Selv om

jeg har alle platene hennes, fremstår denne samlingen likevel

som frisk og spennende. Det har kanskje med at låtene får

stå i en ny kontekst, som frigjør dem fra sin opprinnelige utgangspunkt

slik at de oppleves på nytt. Men mest av alt har

det nok med at dette er et eneste stort overflødighetshorn.

Musikken og sangene er vakre, sårbare, rasende, tradisjonelle,

nyskapende, utagerende – ja slik kunne jeg fortsette. Mari

Boines univers er så mangfoldig og kraftfullt at det bare er å

gi seg over. Dessuten er det tilgjengelig i den forstand at det

nesten er umulig ikke å bli hekta hvis en først gir henne en

sjanse. Arrangementene, produksjonen og lyden er oppsiktsvekkende!

For de som ikke kjenner henne fra før, så er det

snakk om audiofiles våte drømmer. Ukomprimert dynamisk

musikk, som utnytter alle de egenskapene et godt anlegg skal

by på. Jeg mener Mari Boine er en av Norges aller største

og viktigste artister. “Áigi Askkis – an introduction to” er på

mange måter langt mer enn en introduksjon. Det er en ren

maktdemonstrasjon! Jeg elsker Mari Boines musikk – og

“Áigi Askkis” forklarer hvorfor!

vonDe visu

sTein TorleiF Bjella

Ålingen Svein Olaf Bjellas andre plate,

“Vonde visu” er både vond og god. Bjella

er både poet og musikere. Hans tekster

er vel så mye dikt som sanger og han

plasserer seg solid i tradisjonene etter

Dylan, Cohen, Waits og vår egen Ole


Paus. Og vondt er det, for 41 åringen Bjella synger vakkert

om såre og nære ting. Det slår meg hvor godt det funker å

synge på dialekt. Dialekten tilfører en egen dimensjon og når

Bjella leker med ord og byr på underfundige innfallsvinkler

til tema og problemstillinger vi alle kjenner som: Hjerte,

smerte og europaller og slikt! Det hele er pakket inn i gode

melodier fremført på høvelig vis. Arrangementene er passelig

lavmælte men med musikalske detaljer og håndverk som

preger kvalitetsproduksjoner som denne. Musikerne kjenner

sin plass, og bidrar med et musikalsk fundament og bakteppe

som hever platen til nye høyder. Musikerne og arrangementene

underbygger Bjellas vokal og tekster. Det er svært

mye å glede seg over, og denne utgivelsen er en god kandidat

til “årets viseplate”. Med “Vonde Visu” etablerer Bjella seg

som visesanger og poet – og han er fullt på høyden med det

beste fra utlandet! Anbefales

onE droP is PlEnty

Mighty saM Mcclain

og Knut rEiErsrud

Knut Reiersrud er en

musikalsk nomade, og

har farta rundt i det

musikalske landskapet

i en mannsalder. Han

har utgitt en haug med

plater som dokumenterer

samarbeid på kryss og

tvers med mennesker,

kulturer, land og sjangere. De siste årene har bluesinspirasjonene

blitt stadig mer fremtredende hos Reiersrud. På denne

nye utgivelsen utforsker han bluesen i retning mot soul

og gospel. Utgangspunktet er et samarbeid med sekstiåtteåringen

Sam McClain. Han er en fyr som slo igjennom på

sekstitallet før det gikk bratt nedover. I en femtenårsperiode

levde han på gata før han sakte men sikkert karret seg tilbake

igjen og bygde opp en ny karriere innen soul og gospel.

Etter flere møter på blant annet Notodden bluesfestival fant

Fire kjappe:

Early Piano Music

KjEtil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad er og var en produktiv

herremann. Denne gangen handler det

imidlertid ikke om et nytt album, men

en reutgivelse av tre tidligere plater

“Preludes” 1&2 fra 1984 og 1985 samt

“Pianology” fra 1994. De to førstnevnte

består av i alt 19 preludier mens

“Pianology” består av åtte musikkstykker.

Hele platen dreier seg om Ketil

Bjørnstad og et stort flygel. Musikken

er vakker og poetisk og til tider

sakral. Lyden holder ganske bra nivå.

Dette handler imidlertid mest av alt

om vakker musikk.

Bàlggis

Bárut inga juuso

Som navnet sier snakker vi om samisk

musikk. Bandet har turnert med Rikskonsertene

siden 2007 og har utviklet og

perfeksjonert sin musikk gjennom det. De

byr på moderne “world music”, med joiken

som det sentrale og bærende elementet.

Slektskapet til Mari Boine er der, men

“Bàrut” fremstår nok som litt mer hard-

han og Reiersrud hverandre. Det møtet førte til dette som er

en formidabel utgivelse. Den oser av kvalitet far A til Å. Vi

møter en musikk som både er melodiøs og lett tilgjengelig

med tydelig forankring i blues og gospel/soul. Sam McClains

vokal er uttrykksfull, mild og levd – på en måte som engasjerer

og gjør det lett å bli med på reisen. Arrangementene er

avdempet, behagelig og sofistikerte. Reiersruds gitar er til de

grader til steder, men ikke så utagerende og røft som på noen

av hans råeste bluesskiver. Kabalen går opp, og vi står igjen

med en fantastisk flott utgivelse hvor alt stemmer. Lyden er

godt produsert mot det mørke, med substans og kraft. Nok

en varm anbefaling, for dette er blues, soul og gospel på

ekstremt høyt internasjonalt nivå!

thinKErBEll2

ViBEKE saugEstad og jørn christEnsEn

Jeg har alltid hatt et varmt hjerte for Vibeke

Saugestads stemme. Med henne har det

liksom ikke tatt helt av med bandet Thelyblast.

Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor.

Og enda mindre skjønner jeg etter å hørt

igjennom Thinkerbell 2. Den forrige

Thinkerbell utgivelsen kom i 1997 og er

for mange en klassiker. Den nye fortsetter

der den forrige slapp. Det er snakk

om nesten uanstendig vakre melodier,

fremført i lavmælte arrangementer og med Vibeke

Saugestads vokal i sin mest nære og behagelige form.

Saugestad synger rett og slett nydelig og hennes uttrykk

understøttes opp av Jørn Christensen på gitarer, keyboard

og vokal. Og det stopper ikke der. Med seg har de ringrever

som Anders Engen på perkusjon og Jørun Bøgeberg på bass.

Thinkerbell er et slags sideprosjekt både for Christensen og

Saugestad. Det er vanskelig å forstå hvorfor, siden duoen leverer

utgivelser på dette nivået. Konseptet i all sin lavmælte

og lett melankolske form er så helstøpt og har en slik kvalitet

at det fortjener et stort publikum på plate og på scene. En

nydelig utgivelse med god lyd og flotte sanger!

core samisk. Jeg har betydelig sans for prosjektet,

og urkreftene i denne musikken kombinert med de

moderne virkemidlene funker bra for meg. Absolutt

verdt å sjekke ut.

thE architEct

jEns carElius

The architect er et album som skal fylle et hus som ikke

er bygd med musikalsk innhold. Dette er Carelius tredje

album og vi snakker om et mangfoldig og ambisiøst

prosjekt. Albumet er en slags plantegning over 11 rom

som skal fylles. Til tider god, noen ganger litt forvirrende

konsepter og popmusikk. Albumet er en spennende

reise, men jeg opplever at det er noen byggefeil – slik

byggverk gjerne har. Men arkitekturen duger den.

so BEautiful or so What

Paul siMon

Paul Simon er som Dylan snart sytti år og en

gammel ringrev. Paul Simon leverer som alltid

varene og denne gangen handler det om god

lyd, en smule afrikansk inspirert musik - og

om tro og håp. Albumet kan kanskje oppleves

som litt kjedelig, men det vokser frem etter noen

gjennomspillinger. Som fòr til husguden duger

dette virkelig, for her er lyden og produksjonen

upåklagelig.

51


3 3 3

52

Musikkomtaler:

AV jan MyrVold

Skeive skiver

jEnny hVal

Viscera (rcd 2108)

Jeg vet lite om Oslo-fødte Jenny Hvals – aka Rockettothesky -

forhold til Torbjørn Egner og hans fortellinger om Karius og

Baktus. Men med samme geografiske utgangspunkt – altså

helt konkret Torbjørn Egners plass – tar hun allerede i åpningstrofen

av «Viscera» til orde for en betydelig lavere tannbørsteføring

enn de odontologiske læresetninger den gamle

barnebokforfatter innprentet i etterkrigsgenerasjonene med

soga om Karius og Baktus. Snakk om å utfordre bastionene!

På den ovennevnte plass står altså fortsatt Kampen kirke

stødig plassert, og det er i dette ærverdige kulturbygg det

meste av «Viscera» er blitt til. I følge frøken Hval startet det

hele mer eller mindre som improvisasjoner, som til slutt viste

seg å ha en form for rød tråd gjennom hele prosjektet. I alle

fall er kropp og noen av dens ulike funksjoner inngående

beskrevet, og det med en direktehet og verbal grafikk som

ikke er helt dagligdags her på berget. Likevel aldri direkte

sjokkerende eller vulgært, da heller slik jeg tolker det avlevert

med en dose tilbakelent humor.

Hennes to tidligere norske utgivelser ble begge hyggelig

mottatt av pressen, der de uttrykksmessig befinner seg i et

slags lettere avantgardistisk uttrykklandskap behørig til venstre

for sentrum av det rent kommersielle. Tilsynelatende en

frihetsøkende artist, på jakt etter et eget uttrykk løsrevet fra

forventninger og. Dette har hun tatt enda et solid stykke videre

med «Viscera», hvor hun forøvrig har skrevet alle låtene

selv. Hun har fått hjelp av Håvard Volden og Kyrre Laastad til

å utforme de vekselvis minimalistiske og storslagne arrangementene,

hovedsaklig akustiske, hvor den innledningsvis

omtalte batteridrevne tannbørsten er et av heller få elektrisk

drevne apparater. Ganske så stor dynamisk spennvidde her,

hvor Hval også innimellom utfordrer stemmebåndene til det

ytterste. Det veksles fra det nesten søtladne melodiske til det

thE dirty BluEs Band

Pot Bellies & Bum notes

The Dirty Blues Band

må ikke forveksles

med The Dirty Blues

Band fra California,

som i hine hårde dager hadde

selveste Rod Piazza i front. Ei heller med

Dirty Blues Band fra Tyskland. For The

Dirty Blues Band – som det her er snakk

om – er fra Irland. Enkelte briter, såkalte

loyalists, vil vel hardnakket hevde Nord-

Irland. Dem om det. Gjengen som frontes

av søskenparet Kevin og Fionnuala

Sweeny har uansett sin base i Omagh,

County Tyrone.

Bandet teller tilsammen seks faste

medlemmer, og har en hovedsaklig

akustisk line-up. Eneste unntak er enkelte

innslag av elektrisk gitar. Alle disse

musikerne har behørig utdannelse og

ballast fra tradisjonell irsk folkemusikk,

som jo stadig står meget sterkt i den

irske folkesjelen. Dette er bandets første

album, og kan inntil videre enklest

kjøpes direkte fra deres internetthjemmeside

www.thedirtybluesband.com.

Folkemusikken skinner også tvers

igjennom alle de elleve låtene på denne

heidundrende festen av et debutalbum.

Vi blir servert et knippe kjente country,

blues og rock and roll klassikere som

«CC Rider», «Midnight Special» «Worried

man» og en hypnotisk sår versjon

av «Wayfaring Stranger», hvor Shane

McAleer maner frem blåtonene med fela

si med mye forpint lengsel i buedragene.

Men det er samtidig hele tiden

umulig å holde dansefoten i ro. Denne

musikken er ikke ment for kun å bevege

mer eksperimentelle og improviserte støyaktige.

Jenny Hval bidrar foruten med sin egen stemme med kirkeorgel,

gitar og zither. Nevnte volden spiller et utall gitarer, og

Laastad har spilt trommer, programmering og kirkeorgel.

Helge «Deathprod» Steen er ansvarlig for selve produksjonen

og det opptaktekniske. Med andre ord er alt på stell rent

lydmessig, forsåvidt ingen bombe når vi snakker om Rune

Grammofon. Mastringen er ivaretatt av selveste Bob Katz i

hans renommerte Digital Domain Mastering. En mann som

har tre Grammy-priser i beltet og er en meget anerkjent herre

i audiofile kretser. Ikke minst for boken «Mastering Audio:

The Art and the Science» og sitt lange virke hos Chesky

Records.

Med «Viscera» har Jenny Hval levert et relativt ukonvesjonelt

album, tidvis ikke spesielt tilgjengelig og som utfordrer

både tradisjonelle normer så vel som lytterne. Og da er man

vel nær det essensielle hva kunst angår. Det skal uansett bli

spennende å høre hva Jenny Hval finner på neste gang.

sjela. Det er går helt utmerket an å la

den bevege kroppen også. Og om du

noensinne har lurt på hvorvidt den irske

folkemusikken har hatt noen innflytelse

på country og beslektede uttrykk får

du svaret her. Selv om disse låtene har

amerikanske opphavsmenn, kan det

virke som de har «kommet hjem» her de

serveres i keltisk innpakning. Vi er rett

og slett ved den amerikanske musikkarvens

røtter.

The Dirty Blues Band viser med «Pot

Bellies & Bum Notes» at det går an å ha

glimt i øyet, samtidig som det musikalske

håndverk er ivaretatt med stort

alvor. Akkurat slik det er å gå på konsert

i Belfast by, Så veldig mye mer ekte

enn dette blir det ikke. En sann svir fra

begynnelse til slutt.


gil scott-hEron & jaMiE xx

We’re new here (xlytcd517)

I platebransjens eksklusive rehabiliteringsprogram for

hedersmenn - trolig inspirert av Rick Rubins suksess

med revitaliseringen av Johnny Cash - den i årevis har

fullstendig har ignorert, hadde i fjor turen fortjent nok

kommet til den gamle (nu vel, han er fortsatt bare 62

år) lyriker, forfatter, rap-, jazz-, funk, dub-, soul og

spoken word-helt Gil Scott-Heron. En mann med høy

stjerne hos mange musikere, kanskje spesielt av den

yngre rap-generasjonen. Fjorårets comeback på plate

– etter tretten lange års fravær – fikk navnet «I’m New

Here, og ble godt mottatt av presse og publikum. Produsert

av Richard Russell, for hans selskap XL Records.

Mindre enn et år senere er heron tilbake, riktignok

med nesten identisk skive. I praksis en noe forkortet

utgave, remikset av Jamie xx (som egentlig har Smith

som etternavn) fra XL-kollegene The xx som forøvrig

gjorde stor suksess på Øya-festivalen sist høst. Den

unge Putney-fødte artisten kommer er annonsert til

samme festival som soloartist i år.

Uansett, med bakgrunn i at unge Smith svært så

delaktig musikalsk på dette prosjektet, den nesten

umerkelige tittelforskjellen fra «I’m» til «We’re». Tittellåta

forøvrig skrevet av kulthelten Bill Calahan, som

frem til 2005 opererte under artistnavnet Smog, og er i

visse kretser en respektert multiinstrumentalist, låtskriver

og produsent.

Jamie xx har vel med sin produksjon tatt en omvendt

Rick Rubin, og istedenfor strippe lydbildet for

all overflødig staffasje lagt et fyldig helelektronisk

lydteppe bak Herons tekstresiteringer, som bare tidvis

kan beskrives som «sang». Steinharde beats og loops

over seige og dype basslinjer, innimellom krydret med

bittesmå innslag av perkusjon og samplinger, for

eksempel av en gammel soulklassiker so. Innimellom

brytes monotonien opp en smule med samplede snutter

som tar det hele ned et par hakk. Blandt annet får

vi høre korte sekvenser av både Gloria Gaynors stemme

i «Casanova Brown» og Sassafrass’ «Boxcar Hobo».

Jamie xx mestrer kunsten å variere uttrykket, samtidig

som han holder den røde tråden fra begynnelse til

slutt, og som helt sikkert fungerer optimalt for de unge

klubbgjengere. Dog ikke nødvendigvis det mest opplagte

stedet å starte for de som vil løse inngangsbillett

til Scott-Herons musikalske univers. Men la oss for all

det håpe det ikke blir tretten år til neste gang vi hører

nytt materiale fra ham igjen.


3 3 3

54

Musikkomtaler:

AV jan MyrVold

Skeive skiver

susanna WalluMrød

jeg vil hjem til menneskene (grcd4337)

Vi kjenner selvsagt Susanna Karolina Wallumrød fra hennes

etterhvert veletablerte Susanna And The Magical Oorchestra,

og vi er vel mange som har latt oss forføre av hennes vakre og

forførende stemmebruk. Nå gir hun som soloartist ut et norskspråklig

album, hvor hun rett og slett har tonesatt lyrikk av

Gunvor Hofmo. På Rune Grammofon selvsagt, for hvem andre

tør vel ta sjansen på et slikt prosjekt, som i utgangspunktet kan

virke som et kommersielt suicid. Nå har jo nordmenn blitt kåret

til verdens mest lykkelige befolkning, men Gunvor Hofmo –

som døde i ’95 – fikk nok aldri den telefonen fra etaten for

samfunnsforskning.

Det må nødvendigvis kreves en del mot for å kaste seg ut i

et prosjekt som dette. Man kan for eksempel ikke ta seg noen

friheter hva tekstene angår, og man kan spørre seg hvor sangbar

Hofmos modernistiske uttrykk er. Tidvis syns jeg kanskje

også det halter litt på selve rytmen, og spesielt i passasjene der

Wallumrød legger seg i sitt lysere toneleie kan det virke som

hun strever litt med å avslutte strofene slik at det føles homogent

med den melodiske strukturen. Timingen sitter liksom

ikke like godt hele veien, og jeg undres om ikke enkelte av

disse låtene/diktene hadde gjort seg bedre i et såkalt «spoken

word» format. Men som alltid synger hun teknisk sett utpreget

rent, hele veien med uangripelig diksjon.

Albumet er innspilt i det gamle ABBA-studioet Atlantis,

og det er igjen Helge «Deathprod» Steen som har styrt de

tekniske begivenhetenes gang. Musikerne er heller ingen hvem

som helst i norsk musikk, og teller navn som Ståle Storløkken,

Jo Berger Myhre, Erland Dahlen og Hans Magnus Ryan. Sistnevnte

kanskje bedre kjent som Snah, gitarist i Motorpsycho.

Sammen har de skapt en heller dunkel musikalsk ramme

som matcher Hofmos tunge tematikk, som hovedsaklig kretser

rundt ensomhet, lengsel og mørke.

Lydbildet holdes også gjennomgående i relativt dystre

klangfarger, hvor Ryans gitarspill innimellom legger ut på noen

seige, progressive løp som bryter opp den bevisst depressive

monotonien en smule, dog adekvat nok mer i retning av

desperasjon enn optimisme.

I det store og hele er da også «Jeg vil hjem til menneskene»

et album stemmen til en som desperat leter etter en vei ut

av det ytterste mørke, hvor fellesnevnerne til Wallumrøds

tidligere utgivelser er det dempede og lavmælte fremført med

fremragende musikalsk håndverk, hvor det her likevel selvsagt

er Hofmos tekster det hele graviterer rundt. Kanskje er dette

albumet mest for spesielt interesserte, men slettes ingen ueffen

introduksjon til Hofmos stilsikkert formulerte observasjoner

fra eget trøblete sjeleliv.

josh t PEarson

last of the country gentlemen

En av vårens mest gledelige overraskelser så

langt er i undertegnedes ører at texaneren Josh

T Pearson – den tidligere frontmann i Lift To

Experience (som rakk å gi ut sitt eneste og kritikerroste

album «The Texas-Jerusalem Crossroads»

før de sprakk bare måneder etter utgivelsen)

- endelig er på banen med sin «ordentlige»

soloalbumdebut. Pearson har i etterkant stort sett

ført en heller anonym og tilbaketrukket tilværelse,

hovedsaklig i storbyer som Paris og Berlin – hvor

«Last of the Country Gentlemen» er innspilt.

Navnet hans har ved noen ytterst få anledninger

ellers vært å finne på prosjekter sammen med andre

indieyndlinger, som eksempelvis My Bloody

Valentine og Bat For Lashes.

Josh T Pearson leverer med dette albumet

et knippe ytterst dempede låter i et alternativt

countrylandskap, hovedsaklig helakustisk med

sin egen hypnotiske og klokkerene stemme og

en akustisk gitar som hovedelementer i et sårt og

nakent lydlandskap hvor tablået tidvis kompletteres

med Warren Ellis’ (jada, han fra The Bad

Seeds) alltid like smakfullt klagende fiolintoner.

Her finnes ingen jålete effekter av noe slag, kun

rå essens, og en rendyrking av populærbegrepet

K.I.S.S-prinsippet. Det hele innspilt i løpet av

fattige to dager i studio. Denne intensiteten har

da også Pearson lykkes særdeles godt med å få

overført til mastertapen, og vi kommer veldig tett

på utøverne samtidig som vi får et levendegjort

bilde av opptaksfasilitetene. Produksjonen har en

renhet, som står i en slags kontrast til Pearsons

noe rufsete personlige fremtoning.

I det store og hele et album uten datostempel.

Pearsons tekster og hans magnetiske fremføring

gir meg et bilde av en selvransakende, plaget og

ensom herre helt på randen til å tippe over i den

dypeste sjelelige avgrunn. Desperasjon og fortvilelse

fra en mann, som med selvfølgelig eleganse

styrer behørig unna alle antydninger til sentimaliteter

eller selvmedlidenhet.

Definitivt ikke et album til å komme i festhumør

av, men en definitivt killer og et hyperaktuelt

førstevalg og følgesvenn når vargtimmen setter

inn.


Mathias EicK

skala (EcM 2187 2743228)

Med sitt nye album«Skala» utvider den tilsynelatende allestedsværende

trompetist par excellence Mathias Eick sitt

uttrykk og format fra sitt forrige soloutspill «The Door»,

som kom ut i 2007, altså samme år han ble tildelt den prestisjetunge

prisen «International Jazz Award For New Talent».

Han har helt bevisst hatt en mer «rockandroll-tilnærming»

denne gangen, blandt annet ved å bruke «hele» fem uker

bare på de innledende studioopptakene i Cabin Recorder

Studios. En ganske klar kontrast til hva som er typisk for

ECM-folket, som gjerne gjør det meste unna i løpet av et par

tre dager i Kongshaugs Rainbow. Slik man kan tillate seg

all den tid man er musiker av stratosfærisk klasse. Før Eick

(Kongshaug og Mannfred Eicher) kunne legge aller siste

touch på verket i nettopp Rainbow, hadde han på veien også

vært innom Bugge Wesseltofts og Pooka Studio.

En annen fravikelse fra standardnormen er det vel også

at han gjennom mange sekvenser av «Skala» låter benytter

seg av to trommeslagere – Gard Nilssen og Torstein Lofthus.

Altså samtidig. Dette medfører selvsagt et ganske så heftig

grunnkomp og dermed et engasjerende momentum som

underlag for Eicks utpregede lyriske melodiføringer.

Og der stopper også alle assosiasjoner til rock and roll. For

selvsagt befinner «Skala» seg i et uttrykklandskap som ligger

godt innenfor grensene av det som gjerne betegnes som kontemporær

instrumental jazz, dog med enkelte klare popeferanser.

Eick står selvsagt helt i sentrum med sin kontante og

glatt strukturerte tone, hvor han i sine mest innsmigrende

stunder viser at han også kan sin Het Baker og andre kanoner

fra gullalderen på sekstitallet. I tillegg til hornet trakterer

han også vibrafon, elektrisk gitar og dobbelbass. Han har

ellers med seg et veritabelt stjernelag av den fortsatt relativt

distributør

Exotic

Audio

www.ExoticAudio.dk

info@ExoticAudio.dk

tlf. +45 2562 5440

unge bølgen av norske musikere som Morten Qvenild på tangenter,

pianisten Andreas Ulvo, saksofonisten Tore Brunborg,

Audun Erlien på bass, i tillegg til harpisten Sidsel Walstad.

Som inspirasjonskilder til de i alt åtte kuttene oppgir

Eick alt fra komponister og artister som Edvard Grieg, Sting,

Radiohead og Joni Mitchell (som er beæret med odet «Joni»),

til byer og steder som i låtene «Oslo», «Biermann» og «Edinburgh».

Produksjonen generelt er det selvsagt veldig vanskelig å

angripe, men jeg ergrer meg litt over det i mine ører «snille»

og tidvis noe duse preget. Mykt svevende og eterisk, ja vel,

men jeg skulle gjerne følt meg litt tettere på selve nerven.

Likefullt tvers igjennom et smakfullt stykke musikalsk håndverk,

som kan nytes på mange måter. Vel blåst har sjelden

vært mer passende.


3 3 3

56

Musikkomtaler: Blanda akustiske drops:

Fiin gammel tysk jazz

Det er mulig det har rablet for meg, men i mine ører byr gode gamle

Johann Sebastian Bach på noen av de beste jazzopplevelsene.

AV torE dag nilsEn

Tyskere kreative? Vel, hva får man hvis man kombinerer

tysk disiplin og gudfryktig arbeidsomhet med

et nesten grenseløst musikalsk og åpent sinn? Jo,

hundrevis av komposisjoner som fremdeles spilles

over alt, tre hundre år etter de ble komponert.

Noe av det som imponerer mest med Bach er hvor rytmisk

og frigjort musikken hans er. Nesten som jazz. Bach var en

dyktig organist, og fremførte komposisjonene sine selv. Eller

skreddersydde dem for andre dyktige musikere.

Bach var ikke alene om dette. Musikken har til nesten alle

tider blitt improvisert frem, og rigide komposisjoner kom

vel først med Beethovens monumentale symfonier. Etter

Beethovens gikk den klassiske musikken inn den romantiske

epoken, med store solister og komponister som Liszt. Improvisasjoner,

eller i alle fall svært personlige tolkninger, var i

skuddet helt frem til radioen og platemediet ble så utbredt

at alle selv kunne høre ”den eneste riktige måten å spille på”,

uansett hvor de befant seg i verden.

glEnn gould i dsd-forMat!?

Undertegnede mener at troen på at det kun fins én riktig

måte å fremføre på er mye av årsaken til at platebransjen

sliter og interessen for klassisk musikk har stagnert. Det er

grenser for hvor mange ganger du gidder å gå på konsert og

høre på akkurat det samme hver gang. Enten så er det ikke

godt nok fremført eller så

spiller de eksakt slik du

har hørt før og forventer,

liksom.

Nei, bør ikke musikk

provosere og overraske?

Tenk på hvilket rabalder

den unge kanadiske

pianisten Glenn Gould

skapte i 1955 da han

fremførte Bachs Gouldbergvariasjoner.

Vilter,

jazzete og på piano, ikke

cembalo!

Så stor furore lagde

Glenn Gould at disse

verkene alltid har vært i

katalogene i en eller flere

former. De har alltid solgt godt også, utdatert og dårlig mono

til tross. I 2006, femti år etter innspillingen kom på markedet,

dukker det plutselig opp en helt ny utgave av verket.

Spilt inn digitalt med god lydkvalitet og fullstendig frihet fra

båndsus og støy. Velg mellom CD, SACD stereo eller SACD

multikanal.

Her får vi den herlige miksen av uhemmet fart, høyst personlige

tolkninger ispedd partier som er så delikate og sarte

at man nesten må felle en tåre eller tre. Musikk kan ikke

gjøre mer med mennesker enn Gould klarer her.

Hvordan er dette mulig? Gould har vært død i en mannsalder,

ikke sant? Selskapet Zenph har ved hjelp av et spesielt

EDB-program kunnet analysere helt nøyaktig dette opptaket

av ett perkusjonsinstrument, og deretter kunnet gjengi det

via mekaniske hjelpemidler på et Yamaha flygel. Kort og

godt hva vi kan betegne som elektroniske pianoruller. Vi har

jo nylig omtalt Griegs arbeider gjenskapt på ekte, mekaniske

pianoruller.

Virker det? Jo, jeg vil si det. Jeg har som sagt stort utbytte

av å lytte til denne gjeninnspillingen. Jeg skal innrømme at

jeg ikke tør kjøpe originalen for å sammenlikne, og under

lytting er det litt forstyrrende hvis man begynner å tenke på

at det er et dataprogram og en maskin som spiller.

Men legg det til side. Hvor mye risikerer du? Amazon i

England selger denne skiven for mindre enn tre pund. Har

du ikke SACD-spiller, sier du? Nei vel, til tross for at den er

tatt opp i DSD-formatet som SACD er basert på, får jeg bedre

lyd i vanlig CD-format via min nye Stello 500 CD-spiller enn

jeg får fra Sony 9100 DVD-spilleren. SACD er artig og har

sine utvilsomt sterke sider selv i rimeligere spillere. Sony´en

er en eldre og noe rimeligere multimaskin, og den blir en

pusekatt i forhold den spesialiserte hi-fi maskinen.

Jeg savner litt mer liv i overtoneområdet, men ellers er

dette en støyfri og meget behagelig skive å lytte på. (Gould

1955 Goldberg Variations, Zenph Re-performance 88697

033502 Sony Classical)

dEt lysnEr for MørK

Truls Mørk er heldigvis tilbake etter lang tids sykefravær. Det

så lenge mørkt ut, men nå har han øvd seg opp og begynt

å spille offentlig igjen.

Det kommer sikkert nye

«I 2006, femti år etter

innspillingen kom på markedet,

dukker det plutselig opp en helt

ny utgave av verket. Spilt inn

digitalt med god lydkvalitet og

fullstendig frihet fra båndsus

og støy.»

innspillinger. I mellomtiden

får vi nøye oss med

gamle.

Den fem, seks år gamle

innspillingen av Bachs

Cellosuiter (Virgin Classics

2CD 724354565021)

er en fin måte å feire

”comebacket” på. Bachs

cellosuiter er obligatorisk

for alle samlere og nytere

av klassisk musikk. De er

innadvendte, stemningsskapende,

melodiøse,

dype, lekne og frie. Stressdempende

og mentalt

oppbyggende medisin uten bivirkninger.

Her kan vi snakke om gammel tysk jazz på et nesten guddommelig

nivå. Virtuositeten og ledigheten man trenger for

å fremføre disse, krever mye av utøverne. Samlerne har sikkert

sine egne favoritter, slitesterke legender som Casals og

Fournier. Eller kanskje litt yngre ditto som Rostropovich og

Tortelier. Eller en samtidig eksentriker som Maisky.

Vi skal selvfølgelig hylle ”vår egen” cellist. Han er en

etterspurt solist verden over, og har spilt med alle de store

dirigentene og orkestrene. Jeg har ikke spesielt kjennskap til

eller sterke meninger om Bachs cellosuiter, men denne innspillingen

fra 2005 gir meg mye. Kurante saker fra et stort

selskap (EMI), som er lett å få tak i.

Lyden er absolutt grei, men faktisk ikke veldig mye mer

heller. Litt overraskende med tanke på dette er nokså nye


saker. Vi kunne godt fått litt mer klarhet og liv, særlig oppover

i overtoneområdet. På den annen side er det også greit å

slippe følelsen av å sitte i fanget til Mørk. Opptak med svært

mye detaljering er ofte svært tett fanget.

ufrisErtE BrandEnBurg-KonsErtEr

Det tok sin tid, men endelig har vi en innspilling av Brandenburg-konsertene

med English Baroque Solists under ledelse

av John Eliot Gardiner. Han skriver selv at han kviet seg for

å gjøre dette fordi kun de to første av disse seks konsertene

er store nok til at de trenger dirigent overhodet. Gardiner

fungerer derfor mer som rådgiver og inspirator her.

Dette er moderne og rå Bach. Den blir spilt ganske hurtig

og med utrolig intensitet og driv. Vi er milevis unna for

eksempel gamle Philips-innspillinger hvor man spilte sobert

med moderne, varmt klingende instrumenter og en romantisk

vri.

Gardiners tropper spiller svært fritt. Likevel får man inntrykk

av at dette orkesteret er demokratisk. Her får alle slippe

til. Jeg synes spillemåten gir meg assosiasjoner i retning

av jazzens improvisasjoner og rockens utemmede energi.

Tørre og nært fangede opptak bidrar til usminket autentisitet.

De er foretatt under og etter konserter, hvilket nok også

bidrar til det litt røffe preget. Audiofilen i oss kunne nok

tenke seg mer klang fra hallene og mer dybde og albuerom

mellom instrumentene, men trøkk savnes ikke.

Altså er English Baroque Solists versjoner av Bachs Brandenburg-konserter

helt fortreffelig å lytte på når man ønsker å

bli oppglødd av musikken. Er du ute etter smektende Bach av

nervemedisintypen bør du styre utenom. Soli Deo Gloria 707.

MånEdEns tilBud

Man sparer seg for irritasjoner og får ro i kroppen hvis man

allerede fra starten av planlegger helhetlig når det kommer

til både utstyrskjøp og musikksamling. Det er noe vi allerede

vet, men det nye er at det i dag faktisk er mye, mye billigere

å gå for komplettering av verk. Situasjonen på platemarkedet

er så absurd at komplettering selv av produktive komponis-

ter ikke behøver å bli dyrt.

Nå kan man via mudistore.no kjøpe en kurant spilt og godt

innspilt utgave av Bachs samlede orgelverk for drøyt 300

kroner. På SACD til og med. Det dreier seg om den ca. fem

år gamle utgivelsen fra plateselskapet BIS, med organisten

Hans Fagius. BIS-SACD 1527/28, som er en boks med fem

SACD-skiver og et hefte med en 25 sider tekst skrevet av

organisten selv.

Men vent litt. Samlede verker og fem skiver? – Bach skrev

jo flere hundre verk for orgel! Joda, her får vi faktisk 273

orgelverk pluss det fantastiske verket Die Kunst der Fuge. 20

timer! Hvordan er det mulig? Vel, SACD-skivenes kapasitet

er fem kanaler med full båndbredde og høy oppløsning. Ved

å lagre informasjonen litt annerledes har BIS oppnådd over

fire timer lange spilletider med to kanaler.

For å få til dette måtte BIS overføre de originale 16 bits

PCM-opptakene fra andre halvdel av åttitallet (Die Kunst ble

tatt opp 1999) til DSD-format. Siden disse opptakene er mer

enn 20 år gamle, dreier det seg antagelig om mastere med

16 bit 48 kHz format. Jeg kan derfor ikke se noen lydmessig

gevinst ved å foreta dette grepet, men nå som ellers blir

selvfølgelig kvaliteten på SACD-spilleren din avgjørende. For

SACD-spiller må du ha. Dette er ikke hybridskiver, og de kan

IKKE spilles av med vanlig CD-spillere.

Ellers er det å si at tolkningene er streite og sikre. Fagenius

gjør jobben sin godt, han. Lyden er gjennomgående god,

men et pent stykke unna det skyhøye nivået 2L når med sine

orgelopptak (se for eksempel forrige Fidelity). Likevel er også

dette moderne innspillinger som er frie for opplagte feil og

blundere. Ingen irriterende komprimering, spesielt skarp eller

noe i nærheten av ullen lyd, tullete mikrofonplasseringer,

sus eller annen støy.

SACD-spilleren trenger ikke å være av multikanaltypen.

Jeg får spilt dem av med en tokanals førstegenerasjons Sony

555 SACD-spiller, men verken den eller mine andre SACDspillere

kan måle seg med det beste jeg har av vanlig 16 bit

CD-utstyr. Dere som er så heldig å ha toppklasses SACD bør i

hvert fall ikke nøle. 3

57


3 3 3

58

Musikkomtaler:

Blått

& Rått

AV håKon rognliEn

Litt nye bekjentskaper denne gangen, og

som sedvanlig står Notodden sentralt når

bluesen skal spres til folket. Resultatene

av siste års festival manifesterer seg nå på

plate, Juke Joint er selvsagt studioet, og lytteren

er vinner igjen!

Elly MarVEllous: hEal My hEart

Med dette navnet kunne man vel fort vært fra utlandet eller

der omkring, men Elly er rotekte norsk. Egentlig er det en

duo, bestående av Ellen Marie Løkslid på vokal og Hallvard

Høiberg på diverse gitarer og beslektede instrumenter. Nå er

denne skiva ellers fylt etter med en rad gode musikere med

Knut Reiersrud i spissen, og når dette kombineres med den

rent ut sagt magiske lyden fra gode gamle Juke Joint, er vi

sikret et kvalitativt sterkt resultat.

Musikken er blå visepop med mer enn bare en lett skjeling

mot gospel. På et par låter nær, er alt stoffet suget av eget

bryst, det er stemningsfullt og avslappet hele veien. Ellen

Marie Løkslid har en særegen relativt dyp kvinnestemme

med mysterier og spennende klanger. Jeg skal dog innrømme

at låtmaterialet ikke er like spennende, men det flyter på

kvaliteten i alt det omkringliggende. De ville sklidd rett inn i

Stockfisch-stallen hvilken dag som helst, dette minner tidvis

svært mye om SaraK, og jeg mener dessuten at Elly Marvellous

er bedre enn nevnte Sara. Men når dette er sagt, er jeg

usikker på om det er å anse som et kvalitetsstempel eller

ei. Derimot er det nok en noe større utmerkelse at den

legendariske Jeremy Spencer ble så bergtatt av dette paret

at han ikke bare inviterte dem med seg på scenen, men at

han også har lagt ved sin helhjertede anbefaling av denne

skiva. Undertegnede, som er klart mindre legendarisk enn

nevnte Spencer, er nok noe mer lunken, jeg tror ikke det

er nok rom i denne stilarten til at de legger verden for

sine føtter. Det er, og vil antakelig alltid være, behagelig

visepop med blå røtter, blottet for overraskelser. Som tilfellet

er med Eric Bibb, for eksempel. Visst er det vakkert,

tidvis til og med direkte elegant, men det tar ikke helt av.

Selv om jeg innrømmer at jeg elsker den slentrende jazzete

«Purity of soul», og selv om jeg også innrømmer at

lyden fra Juke Joint alltid har vært blant mine favoritter.

Så jeg må jo konkludere, da, med at dette er et helnorsk

produkt med internasjonale kvaliteter, så vel på musikk-

som lydsiden. Og mer kan vi ikke med noen rimelighet

forlange, faktisk.

SARA K!

Favvis: Purity of soul

rEMME BrothErs:

toMorroW’s coMing

Vi oppholder oss fortsatt

i Norge, men tar et nokså

langt skritt i rocka retning,

her er det åpenbart amerikanske

røtter, jeg hører

så vel americana som

sydstatsrock i generøse

porsjoner her. Remme

brothers består, som navnet

antyder, blant annet

av brødrene Henning

og Øystein Remme, men ingen av

disse bærer bandet alene, på noen måte. De har

en røff vokalist foran seg, Hans Cato Kristiansen synger

sånn passe rufsete og avslappet, tidvis minner han meg

også om Elg i hans yngre dager, og det er et kvalitetsstempel,

i hvert fall. Artig også å se at Lasse Hafreager fortsatt

er i sirkulasjon, med sedvanlig sikker eleganse trakterer

han tangentene i bandet.

Tilfører så Remme Brothers musikkverdenen noe nytt og

spennende? I grunn ikke. Det forhindrer dog ikke at de leverer

med stort engasjement, og med tidvis særdeles stor

teknisk brillians, dette er musikere på høyt plan. Energinivået

er det slett ikke noe å utsette på, heller. På tekstsiden

har de hatt hjelp, ellers har de gjort alt sjøl. Og resultatet

holder etter undertegnedes ydmyke oppfatning så til de

grader høyt nivå at det kan anbefales uhemmet både til

øst og vest. Hadde jeg hørt dette helt uforvarende, hadde

jeg definitivt gjettet amerikansk opphav, såpass er sikkert.

Det er meget stilsikkert og godt timet, disse gutta spiller

som om de skulle være brødre hele gjengen, så tight og

kontant låter det hele veien. Skal jeg få kritisere noe må

det være en viss stereotypi, jeg savner noe av det uendelige

fulltrefferinstinktet Lynyrd Skynyrd var mestere for

tilbake på 70-tallet, men hvem er vel det i dag?

Remme Brothers har med denne skiva levert et strålende

kvalitetsprodukt med god, moderne lyd, jeg koser meg

med denne skiva, og håper flere får opp øynene for dette

bandet.

ronniE Wood: i fEEl liKE Playing

Gamle helter er ofte fantastiske, av og til er de bare gamle.

I hvert fall nesten. Jeg kjenner godt en nå lett aldrende

hobbygitarist, han har et helt liv i sine gitarstrenger når

han spiller, og det er noe trygt og solid over det. Sånn er

det også med Stones-stjerna Ronnie Wood. Trygt, stilsikkert

og avslappet så det holder, og med et levet liv i

bagasjen. Men mer er det heller ikke. Jeg hører i grunn


intet i denne skiva som min kompis ikke kunne gjort ca like

bra, verken på låtmateriale eller teknisk innhold scorer han

særskilt mye mer enn en enkel gitaristsjel fra landet. Men

Ronnie Wood har en historie få andre kan vise maken til,

han har tross alt spilt så vel med Jeff Beck Group som Faces

(med Rod Stewart), før han ble med i Stones i 75. Wood er

født i 47 og har dermed lengre fartstid enn de fleste. Men

det bidrar dessverre ikke nevneverdig til å gjøre denne skiva

til noe unikt i mine ører. Ei heller det faktum at han har

med seg et stjernelag av sjeldne dimensjoner som backingband.

Her spiller Slash gitar på de fleste sporene, mens Jim

Keltner trakterer trommene, og selvsagt blir det kvalitet av

sånt. Men er kvalitet nok? Jeg synes det mangler spenst og

sjel, mye tilligger selvsagt det faktum at Ronnie Wood selv

insisterer på å synge lead på nesten alle låtene, og ærlig talt

er han ikke mye til vokalist. Han får litt hjelp av Bernard

Fowler her og der, en mye bedre vokalist, men ei heller han

får dette til å swinge som det bør.

Visst er jeg streng og surmaget nå, og selvsagt finnes lyspunkter

og vakker musikk her også. Wood har skrevet så å

si alt sjøl, og har truffet bra nær blink ved et par anledninger.

«I don’t think so» er en låt som sikkert kunne glidd rett

inn på et Stones-album, og banna bein skulle Mick Jagger

gjort mye moro ut av den. Dette er klassisk rock på høyt

plan. Likeledes åpningssporet «Why you wanna go and do

a thing like that for», der han forøvrig har fått klart hørbare

inputs fra Kris Kristofferson på musikksiden; dette er en

sånn elegant, tilbakelent låt som de gamle helter bare er sjefer

på. Det er nydelig musikk, ærlig og sløy så det holder. Og

i det hele tatt er det mye typisk sløye toner her, og akkurat

det er vel et alderstegn. Ungdommer er ikke på noen måte

like sløye som sine eldre musikerkolleger. Og med det kan vi

vel konkludere. En tidvis deilig sløy skive, men dog med noe

mangler på spenst og spreke påfunn.

grEgg allMan: loW country BluEs

Og mens vi er inne på det med sløye låter... Har har gode,

gamle Gregg Allman klint til med et herlig «low country

blues»-album av strålende kvalitet. Rett nok stusser jeg etter

mange gjennomspillinger fortsatt over valg av åpningssporet,

«Floating bridge», (en gammel trad, her kreditert John

Adams Estes, og kanskje er det rett mann), som faktisk er

skivas kanskje svakeste punkt. Selv Clapton gjorde denne

klart bedre allerede tilbake på 80-tallet! Det tar faktisk litt

tid før dette tar av, men tredje låt på skiva bærer bud om

hva som er på gang. «Devil got my woman» er en deilig

autentisk og god gammeldags blues, med klare røtter i co-

untrymusikkens hjemland. Gregg

Allman synger med en vidunderlig

autentisitet og intensitet,

og det bara å la seg drive med

videre inn i hans verden. «Blind

man» er en vidunderlig swingende

og intens låt om tapt

kjærlighet (selvsagt!), nytelse i

hver tone. «Just another rider»

er Allman’s egen, den minner

meg tidvis om Beatles «Revolver»,

en kraftfull låt med mye

nerve. «Tears, tears, tears», en klassisk blå låt

med hammondorgel og bar-room-stemning, joda, dette kan

vi sentimentale oldiser like. I det store og det hele er dette

en fullstendig sløy, og tilbakelent skive, der blåsere og piano

er med på å sette den deilige stemningen. Lydmessig er dette

brukbart også, til tross for at man har hørt mer dynamikk

enkelte andre steder. Denne skiva er sterkt anbefalt, men gi

den tid, for den er ikke uten videre en treffer ved første lytt.

lazy lEstEr: you’d BEttEr listEn

Enda en fjør i den etter hvert svært så innholdsrike fjærpryden

som flyter i kjølvannet fra Notodden Bluesfestival,

legenden Lazy Lester har tatt turen innom Juke Joint studio,

og det er selvsagt lydmessig en total treffer for denne typen

musikk. Og stilen vi snakker om er ren, munnspillbasert

blues med røtter i Chicago og Louisiana. Lazy Lester har

hengt med oss i mer enn 60 år nå (han er født i 1933), og

ettersom den enda mer legendariske Pinetop Perkins nå har

forlatt oss, klatrer han enda et hakk på legendestatistikken.

Og det er hørbart; på et eller annet tidspunkt må tross alt

alderen vise seg, og ofr Lester sin del er det tydelig på det

vokale nå. Han slurver og er litt bakpå, men skitt au, dette

er blues i sin reneste form. En side ved dette er at dette oppnåes

med noen jævla hvite nordmenn ved alle instrumenter,

miksebord og selv i produsentstolen! Notoddens svært så

oppegående bluesmiljø bidrar så det holder, vi har Morten

Omlid, Espen Fjelle, Trond Ytterbø og flere til på musikerlisten,

Morten Omlid har dessuten også produsert dette verket.

Jo, dette er trivelige saker. Det swinger og leker seg fram

over en rekke mer og mindre standard blå låter, og det

swinger like avslappet hele veien. Lester har jo spilt med

en masse andre legender, mest markant er muligens Slim

Harpo, og her gjør Lester en versjon av hans signaturlåt

«Scratch my back», og selv om den ikke skiller seg veldig fra

originalen arrangementsmessig, så har den allikevel et klart

preg av Lazy Lester selv. Den fyldige og innsiktsfulle lyden

fra Juke Joint bidrar også sterkt til understreke skjønnheten

i låta.

Ellers er det en variert kost vi serveres her, helt fra blå svisker

med litt farlig «svensktoppfaktor» over til deep south

akustiske låter, men heldigvis klarer Lester

balansegangen uten å plumpe

uti. Dette er

en vidunderlig

og autentisk

skive fra en av

de siste legender,

i et av verdens

beste studioer. Og

jeg aner ikke hvor

mye mer man kan

forlange i grunn.

Så får vi heller bære

over med at det har

vært utgitt skiver med

større kreativitet og

nybrottsarbeid. Denne

skiva anbefales alle

bluespurister.

59


3 3 3

60

Musikkomtaler: Kurt Lassen favoritter:

Isobel Campbell and Mark Lanegan:

Hawk

Dette er det musikalske makkerpars Isobel Campbell

and Mark Lanegans tredje udspil. Og sikken et udspil.

Der er enrome modsætninger i den mørke, men samtidig

smukke musik, der er hårdt og blødt sat sammen,

vi lytter til hæse stemmer og bløde strygere (Come

Undone), og de to stemmer komplimenter hinanden

på bedste vis. Fragilt og stærkt, skønheden og udyret,

Englen møder Djævlen.

Med rødder i bl.a. grunge bandet Screaming Trees

og Queens of the Stone Age, har Mark Lanegan cementeret

sig som én af de helt store stemmer i amerikansk

rock. Og når han ikke turnerer med Isobel Campbell,

er han konstant on the road med hans 3-4 andre

orkestre.

Skotske Cambell er oprindelig cellist, men har banet

sig vej helt frem til scenekanten - noget hun iflg. en del

koncertanmeldelser pga hendes generthed nok skulle

droppe. Men her er hun så, og udstråler en dejlig

sprødhed. Og det er Campbell som styrer hele produktionen,

lige fra sangskrivning til indspilning og mix.

Mark Lanegan er såmænd kun toppen af kransekagen.

Der er således også (af Campbell) valgt en anden

mandlig vokalist på sangen Cool Water, nemlig ameri-

Hendes historie er

ikke som de fleste

andre kunstneres, som

begyndte deres karriere

allerede fra barnsben

ved klaveret, og glade

sang med hårbørsten

foran spejlet.

Nej Mary Gauthiers historie begyndte med at hun blev bortadopteret

som spæd, stak af fra hjemmet i en stjålen bil som 15

årig, og blev alkoholiker i en tidlig alder. Som 30 årig opsøgte hun

sin biologiske mor, som intet ville vide af Mary! Det var således

først i en sen alder (34 år) at hun fandt ud af hun ville fortælle sin

historie ved hjælp af musikken.

I mellemtiden havde hun studeret filosofi og haft egen fod

under sin restaurant Dixie Kitchen (som også er navnet på hendes

første udgivelse) i 11 år. For at finansiere hendes anden CD “Drag

Queens in Limousines” solgte hun sin del af restauranten og

satsede alt på musikken.

The Foundling (på dansk: hittebarn) hentyder til hendes rejse

efter endelig at have fundet sin rigtige, biologiske mor, og så den

smertefulde følelse at blive afvist af hende.

Hendes tekster er hudløst ærlige, og man får nemt billeder på

den indre nethinde når man hører pladen. Og har man let til tårer

kan dette meget vel være en trigger, fx når man hører sangen

“Blood Is Blood”, med ordene:

“I got a heart that ripped , I got a sound that’s torn

I got a hole in me like I was never born”

kanske

Willy Mason.

Lyt fx til førnævnte Come Undone, eller

sangen Lately, som er lidt country med lidt

gospel-agtigt kor, hvis du vil lytte før du køber.

Titelnummeret Hawk er beskidt rock´n´roll, med de

vildeste forvrængede guitarer siden Neil Young!

Sunrise er - igen - det total modsatte, blød og stemningfyldt

og med en næsten hviskende og messende

vokal fra Mrs. Cambell. Og sådan kan vi blive ved og

ved. Nogle vil måske kalde det stilforvirring, andre

dejligt afvekslende. Skønt!

© Kurt Lassen 2010

Mary Gauthier

The Foundling

En anden smagsprøve er fra sangen “March 11, 1962”, fra

hendes ordveksling fra telefonsamtalen med hendes rigtige mor

som nægter at se hende:

“You say that I’m a secret, nobody knows/ And you can’t talk

about it now, and you really gotta go,” co-skrevet med Liz Rose)

Da Mary Gauthier (udtales “Go-Shay”) tørlagde sig selv, kom

sangene til hende. Og nu hvor hun ikke har rørt en dråbe i

mange år, har hun for alvor gang i karrieren, og er kommet ud på

den anden side, og er både sin biologiske mor og sine adoptivforældre

taknemmelige for deres ofre og for at hun har et godt

liv. “Det har været en lang rejse, og det har taget mig længere tid

end hvad jeg er stolt af, men disse dage finder jeg ro, og er taknemmelig

for enhver lånt dag”, som der står på hendes biografi

på hendes hjemmeside. Og tilføjer “There’s freedom in knowing

that you don’t have to know it all”

Michael Timmins (ja, ham fra Cowboy Junkies) har produceret,

og hans søster Margo har indsunget nogle vokal harmonier.

Man kan klassificere Gauthier med sangere som Lucinda Williams,

som også synger og skriver mørke og bevægende sange.

Stilen er mørk americana, med akustiske instrumenter spillet af

lokale musikere, og lyden er blød (og ligeledes mørk) men samtidig

velopløst. Et flot, personligt og rørende mesterværk.

Kan også downloades fra http://www.marygauthier.com

eller iTunes

Mary Gauthier: The Foundling

Proper Records

© Kurt Lassen 2010


Downloads

Jane Sibbery har lagt al sin musik ud på nettet - gratis

Den kontroversielle kunstner Jane Sibbery,

som i fire år kaldte sig Issa, har lagt hele

sit bagkatalog ud til gratis download. Der

er hele albums tilbage fra 1981 i hhv. MP3

eller endnu bedre 16 bit 44.1kHz AIFF filer,

som du ganske nemt kan konvertere til

fx WAV eller Flac, med små selvstændige

gratis programmer (prøv at google “free

audio converter”).

Som mange af sine Singer/Songwriter

kolleger, kommer også hun fra Canada.

Og selvom hun bl.a. studerede mikrobiologi,

vandt kærligheden til musikken, og

i 1981 udgav hun sit første album under

eget navn, og arbejdede derefter med

bl.a. Brian Eno og k.d.lang.

Sheeba Records er hendes eget label,

som sørger for alt det som et større pla-

Dette er Eric Bibb´s hyldest til bluesguitaristen

Bukka White (1906 – 1977).

Navnet “Bukka” er en stavefejl (han

hedder rigtig Booker White), som hans

andet pladeselskab Vocalion kan tage

“æren” for.

Æren kan Booker, som han dog helst

ville kaldes, også tage for at B.B. King

begyndte at spille guitar, fordi han fik

sin første seks strengede af sin fætter

Booker, som ofte og sidenhen spillede

med en åben tunet guitar, og fortolkede

både blues og country og gospel musikken

i det sydlige Missisippi, USA.

Blandt hans kendteste numre er

måske nok ”Parchman Farm Blues”, og

selveste his Bob´ness Mr. Dylan har indspillet

hans sang ”Fixin’ to Die Blues”

på sin debutplade.

Lidt historie:

Det var et mangfoldigt og spændende

liv som Booker T. Washington White

levede på denne jord. Han voksede op

hos sin bedstefar, og når hans biologiske

far var i byen, underviste han

Booker i guitarspil og tog ham sammen

med de andre 6 søskende til den lokale

Baptist kirke i Houston, Mississippi.

Som ganske ung tog han ud at arbejde

i bomuldsmarkerne, og jobbede om

natten i diverse honky tonk bars og

på gaderne i Memphis og St. Louis. ”I

played for a rabbit sandwich, piece of

egg pie or tater pie and all the water I

could drink.” I 1925 giftede han sig og

fik en ny Stella guitar af sin far. Tragisk

deselskab også ville gøre, men nu bare på

hendes egen måde. Således er der sikkert

ikke mange af de “større” af slagsen, som

ville vove at udgive udelukkende temaalbums

(fx sange om kommunikation eller

traditionelle spirituel musik), eller begive

sig på tour hvor spillestederne var bestemt

af hendes fans - ofte med kun 20-30

publikummer, ofte i lejligheder og med en

overnatning som belønning!

I begyndelsen af 2006 forærede Sibbery

alt hvad hun ejede bort; inklusive sit hjem

og instrumenter. Hun beholdt således kun få

personlige ejendele plus en Miles Davis CD!

Og det var samme år at hun skiftede

navn til Issa, og udgav to albums hhv. Dragon

Dreams (2008) og With What Shall I

Keep Warm fra 2009. De to sidsnævnte

Et mesterværk

omkom hans kone kun tre år senere

af en sprængt blindtarm, og den store

depression begyndte at trække sine

mørke skyer henover landet. White klarede

sig igennem ved at spille i togene,

ved at bokse og ved at lave brændevin,

og fandt lykken igen og giftede sig.

Men livet som bar musiker i Mississippi

var hårdt, og Booker White blev

sendt i fængsel i to år, for drab. Han ud-

nyttede dog straks tiden med at danne

et prison-band, og skrive endnu flere

blues sange. Han indspillede igen nye

plader, men salget var ikke til det store

bredde publikum. Han hjalp sin fætter

Riley King i gang med musikken;

senere blev denne kendt som ”Blues

Boy”, eller bare B.B. King. Indtil 1961

var White stort set ukendt, men Dylans

version af ”Fixin´To Die Blues” åbnede

har vi dowloaded fra Issa/Sibbery´s hjemmeside,

og er ganske glædelig overrasket.

Det er dejlig musik, med lidt touch fra Joni

Mitchell, Kate Bush eller Laurie Anderson!

Lydkvaliteten er ganske fornuftig, men

dog ikke High End. Men til gengæld er

det gratis (gad vide hvor længe, for måske

skifter hun mening ang. dette også?!) og

fornøjelig musik. Så skynd jer at trykke på

“Download” knappen i jeres browser.

http://www.janesiberry.com

Kurt Lassen 2010

endelig op for interessen, og White

kunne, indtil sin død i 1977, fastholde

sin position som én af verdens største

blues personligheder.

På: http://www.wirz.de/music/whitbfrm.htm

kan man se hvor skabende

en kunstner Bukka/Booker har været,

listen af hans udgivelser er enorm.

Nu giver Eric Bibb tilbage, hvad han

bl.a. har hentet af inspiration tidligere,

og han spiller selve titelsangen på

Booker´s egen guitar, som han uventet

fik overrakt efter et job af en fan - og

som derefter blev en nær ven.

Og selv om man (dvs. jeg) normalt

kan kede sig en anelse når ordvalget

falder på “blues”, og man kun tænker

på de tre små guitarakkorder man lærte

sig på sin guitar, er det måske tid til at

tænke nyt og anderledes. Der er absolut

intet prangende “her kommer jeg-blues”

med hornorkester, eller en masse overdrevne

slide soli´er. Næh, her er bare en

mand, en guitar og en sjælden gang en

mundharpe (fornemt spillet af Grant

Dermody). Og så den dejlige stemme,

og de smukke, rørende sange som Bibb

bare sprøjter ud. Lydkvaliteten er helt i

top, det er som at have kunstneren i sin

stue. Gennemsigtigheden er suveræn.

Køb den, køb den! Reference kvalitet,

både lydmæssigt men så sandelig også

musikalsk.

Eric Bibb: Booker´s Guitar

Telarc TEL-31756-02

© Kurt Lassen 2010

61


3 3 3

62

Budsjettreferansen: Rotel RCX-1500 Stereo CD Receiver:

– uten en

Framtiden består definitivt av trådløse produkter

som kopler seg automatisk på nettverket ditt. Rotel gir

begrepet receiver et nytt innhold med sin RCX-1500!

AV Anders rosness

Det er bare å kaste inn håndkleet

i det man pakker ut den

innholdsrike pakka RCX-1500

kommer med. USB innganger

både foran og bak, to forskjellige

antenner som følger med og en masse

merkelige påskrifter på fronten gjør

selv en garvet hi-fi anmelder lettere

bekymret. Det er bare å ta frem

bruksanvisningen. Faktum er at den

ikke vil skru seg på hvis du ikke har

plassert Wi-Fi dongelen (evt LAN

ledningen) riktig på baksiden. Men

riktig koplet er det piece of cake –

dette bare kjører!

BeskriveLse

I ”gamle dager” kom det produkter

med benevning ”underholdningssenter”

– det er slikt som rinner en i

hu i nærkontakt med dette produktet.

Riktignok mangler surround og

DVD-muligheten, isteden prioriteres

innhold fra internett via en digital

gateway. Smart.

Her ligger alt til rette for underholdning

– med tilgang til nettverk

via Wi-Fi samt USB på fronten, er det

nærmest ingen begrensninger på musikalsk

innhold. Integreringen mellom

data og hi-fi går raskt – og vi setter

stor pris på at ikke databransjen

er enerådende på løsninger. RCX-1500


tråd

63


64

kommer jo fra en dreven lydspesialist

som også har sørget for at lydkvaliteten

er utover det vanlige.

kLAsse d

Selve forsterkeren er en klasse D – løsning

som yter hele 100W kontinuerlig

i hele frekvensområdet i 8 ohms last.

Den blir knapt lunken ved vanlig bruk,

og må vel karakteriseres som ytterst

miljøvennlig. CD-spillerdelen er utstyrt

med Wolfson 24bit/192kHz DA-konverter

som vi kjenner fra flere bestselger

CD spillere – ikke minst Rotels egne.

Og er det radio du foretrekker – så er

menyen helt komplett: FM-radio – DAB

radio – internettradio – bare å velge. Etter

installasjonen, som går av seg selv,

er det bare å velge radiostasjon – du

har hele verden å velge fra!

På inngangssiden finnes altså to USB

og en Computer inngang. Sistnevnte

gir tilgang til intern software som altså

kan oppgraderes. USB (2.0) på front er

så nyttig at det nok vil bli en standard

for elektronikk i fremtiden. Avspilling

fra Mac eller PC er optimalisert

for Windows media

Player versjon 11 eller 12

og den støtter formater som

Flac, MP3, WAV, OGG og

AIFF samt AAC og RealAudio.

Dessuten er RCX 1500

merket ”made for iPod/

iPhone” – godkjent for

samarbeid med Apple produkter

- fler enn undertegnede

vil sette pris på det!

Desto mer overraskende er

mangelen på support for iTunes Apple

Losless filer- de må konverteres for å

spilles direkte.

AnALog

En konvensjonell analog inngang finnes

på baksiden, foruten digital inn

optisk eller koaksialt. Av utganger finnes

hodetelefon på front, konvensjonell

høyttalerutgang og en pre out for bruk

av andre sluttrinn. Fjernkontrollen er

grei og oversiktlig – og til tross for alle

mulighetene dette apparatet gir, må

man bare konkludere med at det meste

fungerer utmerket etter et par dagers

tilvenning og innspilling.

Dette produktet leveres komplett

– ja selv en optisk demper i form av

en film for nettindikatorens blå lys er

inkludert. Displayet er i minste laget

på avstand – i hvert fall for oss over 50

som begynner å se litt dårligere. Det

er ikke lett å lese informasjonen på

de fire linjene på mer enn en meters

avstand for undertegnede. Til gjengjeld

kan displayet selvfølgelig dimmes fra

fjernkontrollen.

Lyden

Som sagt sleit vi litt med å få startet

musikkavspillingen, men etter en kikk i

bruksanvisningen fikk vi tilsluttet USBdongelen

på baksiden, og dermed kom

det lyd. Vi har en mistanke om at flere

nybakte eiere kan komme opp i samme

situasjon– så herved er du advart. Til

Rotel – displayet burde kanskje si noe

som ”insert dongle” i steden for å bare

melde ”starting…”

Som vanlig har vi konsentrert oss om

de musikalske egenskapene med CD

som programmateriale, og vi har dessuten

sammenlignet gjengivelsen med

vår Music Hall spiller som vel og merke

er nesten like dyr som hele denne

komplette pakka til sammen. Forsterkeren

er sammenlignet med Hegel

H70 forsterkeren, Fidelitys referanse i

budsjettklassen. Høyttalerne har vært

Dali Mentor Menuett, Patos B-410, Snell

J/III og Elac 310CE.

Og vi kan slå fast med en gang: RCK-

1500 er en potent lydgiver med gode

rytmiske egenskaper. Vår erfaring med

digitale forsterkere blir bekreftet – Rotel

RCX-1500 har minimale problemer

med lave laster eller mer tungdrevne

«Rotels smittende

spilleglede vil få deg

til å nyte musikk

i lange baner»

høyttalere, og den låter konsistent uansett

hvilke av testhøyttalerne vi bruker.

Best trives den kanskje med de mer

”rocka” Patos, men også stativhøyttaleren

fra Dali var en god match.

Med en mer krevende (og mer

analytisk) lydgiver som Elac ble Rotels

antydning til klinisk karakter avslørt.

Det stammer først og fremst fra CDspilleren,

men kan også gjenkjennes

når Hegelforsterkeren koples opp.

Derimot mangler det ikke på detaljer

– dette er kanskje Rotels mest imponerende

egenskap.

Selv i direkte sammenligning med

den dobbelt så dyre comboen Hegel/

Music Hall er alt på plass, men lyden

er bare en nyanse mindre naturlig

og overbevisende formidlet enn med

disse. Det vil vi påstå er direkte imponerende

til prisen! Rom og perspektiv

er fint definert sideveis, men har ikke

helt samme dybde.

oscAr

På Oscar Petersons ”We get requests”

formidles spillegleden og rommet

flott, og transientene i pianoanslagene

er overbevisende. Dette bekreftes av

Rotels gode slagkraft og fine driv – som

får det hele til å svinge med en liten

øvre bass boost. Tonalt sett er dette

en svært vellykket lydgiver med en

tiltalende åpen mellomtone og med

muskler nok til å unngå å bli slitsom

eller masete selv ved temmelig kraftige

nivåer. Selv krevende musikkmateriale

som storband, progrock og større symfonier

fungerer utmerket med Rotel

RCX-1500 – imponerende!

James Taylors eldre utgivelser (Sony

Music har utgitt fem tidlige album på

nytt – anbefales) låter åpent og fint, og

forskjellene mellom studioene kan greit

identifiseres. Skal man være pirkete

kan litt manglende oppløsning i toppen

også spores, men igjen – det tar ikke

bort musikkgleden i opptakene.

Ved å anvende en ekstern CD-spiller

via AUX 2 er det bare å fastslå at

kvaliteten på CD-spilleren er bra – røft

anslått til å konkurrere med spillere

i klassen 3-5000 kr (Cambridge Azur

650C er vår referanse her – se Fidelity

nr 50). Både i bass og diskantområdet

har den litt å gå på, men mellomtonen

kompenserer utmerket for dette. Levende

og organisk er ord som

kan hentes fra lyttenotatene.

Den kontante impulsgjengi-

velsen gir sitt klare bidrag til

dette. Alt i alt viser det seg at

klasse D forsterkeren er hakket

mer nøytral, og faktisk

låter mest imponerende i

denne pakken.

Radiogjengivelsen er grei,

uansett hvilken du foretrekker,

men full format digitale

signaler og CD plater vil uansett

være lydmessig overlegne.

Ellers gir komprimerte digitalfiler

av ymse slag stort sett overraskende

god lyd. iPoden fungerte utmerket

som lydkilde til fest og moro - noe som

bekrefter at den innebygde DA-konverteringen

er av bra kvalitet.

konkLusjon

Dette er en imponerende CD Receiver

fra Rotel. Med sitt beskjedne omfang

og vekt på små 8 kg er RCX -1500 en

potent kraftpakke – eller en ulv i fåreklær

om du vil. Den overrasker med

slagkraft og kjappe transienter, og er

tonalt ørevennlig og musikalsk.

Mulighetene for framtidens løsninger

via PC/Mac er i seg selv et stort

pluss, men lyden fra CD er det vi har

blitt mest imponert over. Den detaljerte

mellomtonen og det fine lydbildet vil

utklasse samtlige CD-spillere og de

fleste integrerte forsterkere fra 90 tallet

og langt ut i vårt årtusen.

Rotels smittende spilleglede vil få

deg til å nyte musikk i lange baner – og

prisen virker fornuftig. Kanskje på tide

å pensjonere det gamle, gode (store og

stygge) anlegget? 3

Pris kr. 11 995.importør

neby hi-Fi concept


3 3 3

66

Budsjettreferansen - Elac 310 Crystal Edition stativhøyttaler:

høyttaler

Liten

forbløffer stort

Elac høyttalere har vi testet med jevne mellomrom her i Fidelity. Og vi

har blitt positivt overrasket hver gang. Men først med 310CE har vi en

fått alvorlig mistanke om at de har skapt en skikkelig vinner – også for

det norske markedet! Og med skyhøy Wife Acceptance Factor

AV Anders rosness

I

budsjettklassen er det stativhøyttalerne

som har imponert oss i

Fidelity mest gjennom årene. Små

to-veis løsninger med bass basert

på bassrefleks avstemming. Både

Tannoy, PSB, XTZ, B&W samt Dali har

modeller vi har hatt/har som favoritter

i denne kategorien. Fordelene er åpenbare,

de er lettplasserte, skaper sjelden

akustiske problemer uansett rom eller

elektronikk og har høy WAF – faktor

(Wife Acceptance Factor).

Begrensningene går selvfølgelig på

bassgjengivelse og evne til å levere

realistiske lydtrykk i vanlige norske

oppholdsrom. Vi har dessuten erfart at

rimelig elektronikk legger begrensninger

på oppnådd lydkvalitet. Slik sett er

Elac 310CE en typisk representant for

arten – men med sin utforming setter

den rekord. Maken til komplett og solid

pakke er det bare kinesere som kan

levere – meg bekjent. Her er stål, aluminium

og en gjennomført pakke man

vanligvis ser kun i high end segmentet.

Vi var i sin tid imponert over XTZ, men

tyske ELAC er enda mer gjennomført.

heiL BånddisAnt

Den svært eksklusive og håndbygde

Heil diskanten JET (her i mk III versjon)

blir matchet av det imponerende

nye Crystal Edition bass/mellomtone

enheten med aluminiumsmembran og

solid dobbelt magnet. Krystall trikset

består i å brekke opp denne membranen

i små vinklede trekanter – i

et tilfeldig mønster for å bryte opp

resonanser. Dette er nytt på denne

høyttalerserien. JET-diskanten bygger

på Oscar Heils teorier hvor en relativt

stor, men uhyre lett membran styres av

en rekke små neodynium magneter.

Disse elementene har vi sett i flere ut-

gaver i det siste – og deres usedvanlige

vektløse og raske respons i diskanten er

påpekt – for eksempel i testen av Mark

& Daniel for et drøyt år siden. Slike

elementer kan gjengi flatt til bortimot

50 kHz uten problem!

Driverne er montert på hver sin minimale

baffel av dempet plast – skrudd

solid fast i sitt solide aluminiumskabinett.

Kabinettet ser ut til å være en

ekstrudert og forsterket aluprofil kappet

i passe lengde. Smart - tysk know

how møter effektiv kinesisk produksjon.

Med sin høyglans sorte finish og

sin utradisjonelle form utgjør dette en

tøff liten rakker av en høyttaler. Siden

vi også hadde de originale føttene (av

god kvalitet for øvrig) så de ut som en

million i stua!

Høyttaleren er oppgitt til 4 ohms

nominell last (3,4 ohm minimum), men

med kun 86dB med 1 W inn trenger

den robuste forsterkere. Vekten er 6,5

kg stykket, og de framstår stivt og dødt.

Terminalene er av type biwiring – og

av usedvanlig solid kvalitet. Høyttalere

og sokler kommer fullstendig komplette

med alt fra verktøy og hansker til

dempering for diskantspredningen i resonante

(funkis) omgivelser. Ordnung

muss sein!

vAnedAnnende LydgjengiveLse

Vi kan like gjerne avsløre med en

gang - denne høyttaleren fortjener en

skikkelig god forsterker og signalkilde.

Feil i kjeden avsløres nådeløst – og her

kan du ikke skylde på høyttaleren. Med

en Hegel H70 (vår budsjettreferanse),

Abrahamsen v2.0 eller Twinsound CST

80 mkII rørforsterker eventuelt enda

bedre (dyrere) kan du skru forventningene

i været. Resultatet er forbløffende!

Umiddelbart er det diskantgjengivel-

sen som gjør størst inntrykk. Ikke helt

uventet – men JET mk III versjonen

lyder usedvanlig lineært og oppløst- og

med en transientgjengivelse i toppklasse.

Ingen domer i budsjettklassen

kan være med her – knapt nok de mest

eksklusive av denne typen i det hele

tatt. Det er kun magnestater og elektrostater

som holder følge et stykke av

veien – men da snakker vi helt andre

prisklasser.

Både undertegnede og lyttepaneler i

mange varianter – (unge som gamle –

familie og venner – kvinner og menn)

kunne forbløffet fastslå at triangler,

symbaler og high-hats åpenbarte seg

i løse luften rett foran dem. Luft og

atmosfære følger også med – her er en

realisme i diskantområdet som du bør

unne deg å høre. Du vil neppe glemme

den du heller.

Men det var for så vidt ingen stor

overraskelse – slikt har vi opplevd før

med disse Heil baserte løsningene.

Overraskelsen består derimot i den

vellykkede integrasjonen mellom de to

elementene i 310CE. Fra tidenes morgen

er det matching til grunntoneområdet

som er problemet med et såpass

eksepsjonelt diskantelement. Konvensjonelle

dynamiske elementer framstår

som regel som både treige og resonant

i forhold. Denne diskontinuiteten gjennom

frekvensområdet har alltid vært

en frustrerende turn off helt fra ESS

egne Air Motion Transformer løsninger

til dagens tyske og kinesiske ditto.

Lite resonAnser

Og det er her 310 står fram. For denne

høyttaleren har en usedvanlig vellykket

avstemming – hvor to-veis lyden er så

godt kamuflert at man bare i liten grad

distraheres av den. I tillegg har den en


«Her er en realisme i

diskantområdet som du

bør unne deg å høre.»

67


3 3 3

68

Budsjettreferansen - Elac 310 Crystal Edition stativhøyttaler

usedvanlig god tonal balanse som kun

dårlig elektronikk kan ødelegge. Forklaringen

ligger i eliminering av resonanser.

Kabinettet er stivt og dødt – siden

det består av en aluminiumsprofil –

baffelen er liten, stiv og lett – og meget

solid montert.

Membranen har fått et antiresonant

mønster og er stivt som, bokstavelig

talt, aluminium. Det fungerer utmerket

som et svært lett stempel uten oppbrytning

– idealet for en dynamisk høyttaler.

Evnen til lange bevegelser og en

bassrefleksavsteming rundt 40 Hz gir

til og med akseptable bassegenskaper

og evne til gjengivelse på godt stuenivå.

Det er få høyttalere i denne klassen

som til de samme grader formidler

følelsen av luft og vektløshet i programmaterialet.

Denne egenskapen er såpass

unik og framtredende at det kan være

direkte vanedannende – ved AB testing

er den rett og slett overlegen våre tidligere

referenser fra B&W - og også den

nåværende – Dali Mentor Menuet som

riktignok også er adskillig billigere.

Et av glansnumrene er solo klaver

– her blir anslag, streng og klangbunn

tegnet så troverdig at det fullender

illusjonen av å ha en Steinway plassert

rett foran seg. Jeg ble sittende å høre

gjennom både Mozart og Bach CDer fra

start til mål – Glenn Gould , Leif Ove

Andsnes og Wilhelm Kempf materialiserte

seg i stua! Særdeles vakkert og rørende

ting. Faktum er at 310 mestrer de

fleste oppgaver på en overlegen måte.

nuLL dyPBAss

Bortsett fra dypbass og diskoteksnivåer

selvfølgelig. Til slike oppgaver vil en

subwoofer være obligatorisk rimeligvis

– uten at vi har fått testet dette

foreløpig – og uten at vi kan gi noen

garantier. Vi har vel egentlig aldri fått

til matching mellom klasse stativhøyttalere

og subwoofer enda. Regn med

en del strul! Det gir seg dog av seg selv

at heavy metal fans kanskje bør kikke

andre steder. Til hjemmekino derimot

– burde 310CE med subwoofer fungere

utmerket.

Vanlig popmusikk, jazz og klassisk

er stort sett en fryd å høre. Selv lyse

innspillinger fungerer gitt at elektronikken

er god nok. Større symfoniske

verk, storband og live innspillinger blir

nok en del redusert rent skalamessig –

rimeligvis. Men dens unike formidling

av innsikt i opptaket reduserer effekten

av dette.

Den formidler også fint den vokale

energien som er så viktig i mange innspillinger.

James Taylors gamle plater,

Shawn Colwin, Prefab Sprout, Rickie

Lee Jones og Finn Brothers kommer

gjennom med crisp og distinkt vokal,

herlig rytmisk driv og singlende gitarer

som åpenbart gjengis som tenkt av

produsenten.

Bassinstrumentene er der, de forekommer

å være rytmiske som ventet,

men drar til seg mindre oppmerksomhet

enn de pleier. Ikke har de den

utpregede mellombasspukkelen heller

– nok et punkt hvor de faktisk fungerer

en anelse bedre enn Dali Mentor

Menuet, som dog spiller litt dypere og

høyere enn tyskeren.

Musikken fanger deg inn- og oppmerksomheten

holdes over tid – og

ingen utpregede lydmessige uhumskheter

distraherer. Med bind for øynene

vil man lete forgjeves etter høyttalerne

– musikken er frigjort og står løsrevet

i rommet. Også med referansekombinasjonen

Hegel H70 og Cambridge

Azur 650C var denne effekten påtagelig

– selv om rommet krympet noe,

og instrumentene fløt litt mer utover.

Du må selv bedømme hvor mye disse

parametrene er verdt å betale for.

konkLusjon

Sammen med Music Hall cd 35.2 og

Twinsound CST 80 mk II leverer Elac

310CE en gjengivelse av meget høy

troverdighet. Hvis dine preferanser går

på musikalske og stuevennlige nivåer

med maksimal innsikt i det akustiske

univers i dine innspillinger er dette et

perfekt anlegg å kose seg med. Prisen

er over budsjett, men de gir god valuta

for hver krone. Du slipper dessuten

problemer med plassering og forhåpentligvis

eventuelle samboere – for

mindre i størrelse enn dette kan det

vanskelig gjøres.

Resultatet blir en lyd som illuderer

dimensjoner og formidler musikk og

følelser uten andre begrensninger enn

bass og nivå. Det spiller dessuten med

en oppløsning som er klart vanedannende

– mye halvbra låter grøtete i

forhold. ELAC 310CE er rett og slett en

feinsmecker høyttaler for feinsmecker

ører – en liten høyttaler som vil forbløffe

deg stort! 3

import: neby hi-Fi concept

Pris: kr. 13 995.- + stativ kr 2495.-


3 3 3

Burson Audio HA-160 Headphone Amplifier:

70

Musikk på hodet

Det skal innrømmes at jeg hadde ganske store forventninger til Burson

hodetelefonforsterker av flere grunner. Og jeg ble ikke skuffet! HA-160

er rett og slett et meget godt produkt.

Arne christiAn dAmhAug / Achri-d@onLine.no

På frontpanelet er det øverst til

venstre gravert inn Burson logo,

nedenfor er det en liten led som

lyser blått når enheten er slått

på. Videre mot høyre følger to

hodetelefonutganger (A til venstre og

B til høyre) over standard TRS ¼” plugg

(ikke mini-jack som ofte er brukt på

Mac/PC). Utgang A er tilpasset 150 –

600 Ohms hodetelefoner og utgang B er

tilpasset 15 – 150 Ohms ditto. Helt til

høyre er det en stor volumkontroll med

24 skritt – nivåforskjellen mellom skrittene

kan synes litt stor, men var i praksis

ikke noe problem. På baksiden er det til

høyre nettinngang og på/av knapp og til

venstre et par RCA-analoginnganger.

HA-160 er solid bygget opp med

diskrete komponenter i et klasse A

design og har en godt dimensjonert

strømforskyning. Kabinettet består

av 6mm tykke aluminiumsplater og

fungerer som kjøleribber – åpenbart

med god virkning – det blir kun lunkent

selv ved lang tids bruk. For øvrig viser

jeg til Bursons hjemmeside hvor filosofi

og produkter er beskrevet i detalj (www.

bursonaudio.com).

Bruk og erFAringer

Jeg koblet HA-160 til de ubalanserte

analogutgangene på min egen DAC

(dCS Scarlatti) og forforsterker (ML

380s) samt til ditto på en Soulution

745, Wadia 381i, Electrocompaniet PD

1 og dCS Debussy som alle har vært

på besøk mens jeg hadde HA-160 til

evaluering. Å koble den til anlegget via

forforsterkeren syntes jeg fungerte dårligere

enn å koble den direkte til den

aktuelle kilden. For øvrig brukte jeg

tidvis HA-160 sammen med en Arcam

rDAC koblet til Mac/PC via USB.


Hodetelefonene jeg benyttet var

hovedsakelig AKG K701 (60Ω inngangsimpedans),

men også Sennheiser

HD500 (32Ω), Shure SRH 440 E (44Ω)

og Beyerdynamic DT 770 M (80Ω) ble

prøvd ved flere anledninger.

Videre så sammenlignet jeg HA-

160&AKG K701 kombinasjonen nøye

med Stax SRS4040II & SRM-006tII, og

med AKG K701 koblet til en Musical

Fidelity X-CANV2.

De første par dagene med HA-160

virket den kanskje litt tam og jeg antok

den behøvde noen timer innspillingstid

og lot den derfor spinne et par dager

uten å ta særlig notis av ytelsen. Litt

innspillingstid er altså nødvendig med

en helt ny HA-160 enhet. I tillegg tar

det en halvtimes tid før den oppnår

driftstemperatur og derved optimal

ytelse, noe en bør merke seg ved daglig

bruk om en slår enheten av etter bruk –

som produsenten anbefaler.

Burson og akg

Det ble raskt klart at HA-160 sammen

med AKG K701 var en meget god

musikkformidler og i mine ører nært

nøytral og uten ganske så vanlige

signaturer og betoninger – jeg tenker

spesielt på kunstige bassnivåer. For

eksempel har Staxene (Stax SRS4040II

& SRM-006tII) en betoning i det øvre

bassområdet som kan være enerverende

til tider. HA-160&K701 kombinasjonen

vartet altså etter min mening opp

med god gjengivelse fra A til Å slik at

det å lytte til musikk gjennom hodetelefoner

fikk ny mening for meg. Det kan

tidvis være noe tynn klang og bassen er

noe lettere enn forventet. Spesielt ved

rock og jazz – ved klassisk musikk er

det lite å innvende og hvordan HA-160

tryllet frem god bass i AKG K701 må

oppleves. Jeg oppfattet bassen som dyp

og stram. F eks i begynnelsen av tredje

sats av Mahlers 2. symfoni med Iván

Fischer på podiet (Channel Classics

CCS SA 23506) var den så realistisk

og godt gjengitt at jeg der og da ikke

syntes det manglet noe som helst. Et

annet og godt eksempel er Sigmund

Groven og Iver Kleives utgivelse ”harm-

Organ” på 2L (2L77SABD) hvor orgelet

får utfolde seg og hvor HA-160&K701

kombinasjonen følger godt opp.

Ser man på HA-160 i kombinasjon

med for eksempel Beyerdynamic DT

770 M er det ikke lenger noe å innvende

på bassen – litt for mye om man

spør meg, men sikkert mer passende

ved pop og rock. HA-160 fungerte

generelt sett utmerket sammen med

hodetelefonene jeg hadde tilgjengelig

– imidlertid er det synergien med

AKG K701 som var prikken over i-en

for meg.

Sammenlignet med HA-160 var Musical

Fidelity X-CANV2 svak i frekvensfløyene.

I tillegg syntes jeg stemmer

ofte var litt for nasale og klangen for

øvrig fremsto ikke så naturlig som jeg

oppfattet den via HA-160.

oppsummering

Burson HA-160 er etter mitt skjønn en

meget god hodetelefonforsterker. Det

finnes riktig nok mange gode utfordrere

der ute, men har du for eksempel

AKG K701 og mener den er litt kjedelig

bør du forsøke Burson HA-160 – dette

er nemlig to produkter som passer

svært så godt sammen. Burson HA-160

fikk også det beste ut av de tre andre

hodetelefonene jeg prøvde og synes å

være et godt og gjennomtenkt produkt

som jeg herved anbefaler. 3

pris 5250,- nok.

importør – moiz audio. (www.

moiz.no).

• Digitale kilder:

Fujitsu Siemens Amilo Desktop Si

3535-001/Vista Home Premium SP

2/Foobar2000 v1.0.3 og ASIO4ALL

2.9 v2, dCS Verdi drivverk. dCS Scarlatti

Upsampler, DAC & klokke.

• Forsterkere:

NHT PVC Pro. Mark Levinson 380s.

Burmester 036. XTZ Subamp 1.

• Høyttalere:

Adyton Imagic 1.6. Gradient Revolution

05.

• Kabler:

van den Hul, Blue Jeans Cable,

Stereovox, T+A.

• Ekstra:

dCS Debussy, Soulution S745, Wadia

381i, E-MU 0404, Arcam rDAC,

NAD C316BEE. HagUsb. Sennheiser

HD500, Shure SRH 440 E, Beyerdynamic

DT 770 M, AKG K701, Musical

Fidelity X-CANV2, Stax SRS4040II,

SRM-006tII, ACER ASPIRE 5520/

Vista Home Premium SP 2/Foobar2000

v1.1.1 og ASIO4ALL 2.9 v2,

MacBook Pro/OSX 10.6.2/iTunes

9.1.1(12).

Tekniske daTa

• Inngangsimpedans:

47 kOhms

• Frekvensrespons:

5Hz (-0.3dB) til 35 kHz (-1dB)

• Signal-støy forhold:

>98dB ved 0dB gain

• THD:

70dB/10kHz

• Utgangseffekt:

650 mW/300 Ohm,

800mW/60 Ohm

• Utgangsimpedans: 5 Ohm

• Dimensjoner og vekt:

180mm x 250mm x 80mm

ca 4.5 kg

• Tilkoblinger:

2 x phone jacks 6.35mm

2 x gold plated RCA connectors

with Teflon isolation

• Farge:

Sølvfarget (anodisert aluminium)

71


3 3 3

72

Gruppetest: Audio Pro Image Blue Diamond V3

Uslepen

diamant

Audio Pro har alltid vært i toppen på gode budsjettprodukter, og de

bli stadig bedre. Fidelity står med høyttalerkabelen klar når de blå

diamanter entrer lytterommet. Her får vi mye for pengene!

Svenskene er drivende gode

på høyttalere, det må vi i

Fidelity erkjenne etter å

ha priset flere strålende

produkter fra våre gode

naboer i høytidelige ordelag gjentatte

ganger. I toppsjiktet finner vi Marten,

noen aldeles avsindig gode og ditto

prisede høyttalere, som aldri slutter

å forbause Fidelityredaksjonen med

sine nær grenseløse egenskaper. Tett

på finner vi finner vi Reidar Perssons

Response, kreasjoner som også låter

himmelsk, men er i det minste noe mer

moderat priset enn Marten. Og i dag

tester vi altså Sveriges budsjettmestere

Audio Pro, og jeg må innledningsvis

bare få lov til å uttrykke min beundring

for hvor utrolig mye man kan få ut av

8 tusenlapper i 2011. Dette er kort sagt

helt rått!

ei med alT

Er du i en god gammal pølsebu i

Stavangerområdet (finnes det sånne

fortsatt i oljebyen?), og ber om «ei

med alt», får du servert ei pølse med

brød, lompe, rekesalat, løk, sennep og

ketchup, om ikke hukommelsen min

svikter totalt. Det virker på meg som

om inspirasjonskilden da Audio Pro’s

Av Håkon rognlien

driftige konstruktører la opp planene

for Blue Diamond V3, er å finne i

nettopp ei sånn bu med full-pakke-idé.

For dette er så absolutt en høyttaler

med alt. Boksen er i utgangspunktet

konvensjonell med plane flater over

det hele, men en liten fiffig detalj med

den magnetisk festede frontstoffet,

gir den et mer sofistikert preg med en

tilsynelatende buet topplate. Pianolakken

understreker elegansen i designet,

og gir dermed Marilyn Monroe rett i

at «diamonds are a girls best friend».

Dette er nemlig høyttalere med god

WAF.

Føttene er tilpasningsvennlige, her

kan enkelt velges mellom spikes og

mykere underlag. Mer spennende er de

tekniske sidene ved konstruksjonen, og

vi kan gjerne ta forsiden først. Vi ser en

d’Appolito-løsning der diskantelementet

altså sitter midt i mellom to relativt

små mellomtoneelementer, med de

påståtte fordeler det sies å ha. En

soleklar fordel er i hvert fall en smal og

lite prangende front mot lytteposisjon.

Men vi må rundt hjørnet for å finne

den spennende bassløsningen. Audio

Pro har i sin generøsitet valgt å implementere

en 10-toms sub her, aktivt

drevet, med deres velkjente «Ace-Bass»konstruksjon.

I brukermanualen (og på

høyttalereskene) hevdes det bestemt at

elementet skal vende inn mot senter.

Men dette bør prøves i praksis. Den

minst like viktige bassporten er grovt

dimensjonert som en god gammel Carl

Gustav-kanon, munningen peker bakover,

relativt høyt oppe.

Vekta er solid, 35 kilo pr høyttaler

lar seg høre. At en del av dette selvsagt

er relatert til subwoofer og dens

175-Watts forsterker er vel så, men

allikevel.

Baksiden av medaljen

Og nå som vi har kommet oss til rundt

til baksiden kan nevnes at terminalene

ikke er for biwiring, men at vi finner

interessante muligheter og umuligheter

med fasevinkling på sub-wooferen. Ved

tilkobling i to-kanals systemer, er ideen

at signalet kommer fra høyttalertilkoblingene,

og en egen volumkontroll

besørger balanse mellom de passive og

de aktive komponenter. Litt annerledes

er det tenkt i hjemmekinosystemer, der

det finnes en spesiell LF-kanal, som for

en stor del er tenkt å skulle riste mer

enn å spille. Dermed får du et større

spillerom med receivere, ettersom det

finnes egen volumkontroll også for det

innkommende linjesignalet. Det som

derimot ikke finnes, er justering av

frekvens for skjæringspunktet, ei heller

fasedreining av sub. I utgangspunktet

er dette forståelig, tross alt er denne suben

laget for å passe nettopp til denne

høyttalerens passive del, og skulle da

i utgangspunktet ikke behøve andre

tilpasninger enn fabrikkens oppsett.

Audio

Pro har valgt 100 Hz og bratt filtrering,

noe som høres rimelig ut. Men

jeg opplevde faktisk en del tilfeller der

jeg kunne tenkt meg å eksperimentere

med litt flere parametere enn volumet

alene, og jeg ville nok gjerne at sub’en

av og til hadde en mykere overgang til

resten av elementene. Det får nå være

som det vil, det var uansett ikke vanskelig

å oppnå et godt balansert bassforhold

i denne høyttaleren. Kunsten er

som oftest å tørre å spille lavt nok i bassen,

i det øyeblikket sub’en stikker seg

fram, er den i mine ører bare irriterende.

Som med alle andre sub’er jeg har

spilt inn fra nye, må disse også dempes

jevnt og trutt gjennom oppmykningsperioden.

De begynner som nokså

skrinne i bunnoktavene, og ender etter

hvert opp med betydelig fylde og kraft.

De spiller uansett bra rett ut av redet,

og de mest hørbare forbedringene

oppleves i løpet av de første 150 – 200

timene med relativt friskt volum.

Halvsuper

Vi spenner de opp bak Naim Supernait,

denne er foret av Rega Apollo 35th

Anniversary og / eller Audio Note DAC

3.1x Balanced. Vi benytter Chord kabler

i hele denne signalkjeden. I korte trekk

vil jeg hevde at dette ikke er høyttalere


som passer særlig bra sammen med

Supernaitens lett sære natur, Naim vil

nok som kjent ha noe med mer fokus

på lettbent rytmikk og hurtighet i alle

ledd. Men selvsagt spiller også dette

bra, Naim-forsterkeren er hard nok i

nevene til å ha en viss polerende effekt

på disse diamantene også. Men jeg kan

allikevel ikke fri meg fra at moderne

NAD og Rotel-forsterkere ville gi en

klart bedre balanse i oppsettet. Gjerne

deres digitaliserte kreasjoner for den

del, det er mye som peker i retning av

at disse forsterkernes silkeaktige gjengivelse

ville være helt genialt. Den lett

råe naturen disse høyttalerne er mestre

for, passer ikke helt inn i den klart mer

oppløsningsfokuserte og rytmikkbaserte

linjen jeg har valgt i dette anlegget til

hverdags. Responsen på hurtige anslag

og lekende, florlette diskantdetaljer

er en begrensende faktor, og fratar

dermed Naim noen av dens åpenbare

fordeler. Det til side, musikk skulle det

være, og musikk ble det!

enkelHeT!

Til tross for det jeg hadde av generelle

innvendinger i foregående avsnitt, vil

jeg understreke sterkt at dette er en

sånn høyttaler du bare bli glad i fra

første strofe. Den er så deilig lettvint å

ha med å gjøre, at den er en fryd å ha

i hus. Bær den inn sett den fra deg, og

den spiller som en drøm. Det er nettopp

dette som skaper gleden ved rimelige

og enkle produkter, de gjør jobben

uavhengig om eieren er utdannet på et

eller annet hi-fi-fakultet med spesialisering

innen høyttalerplassering. Sett

dem fra deg, og de spiller som pokker

fra første strofe! Toe in? I min verden

ja, men det er ikke kritisk. Langt fra

bakvegg? Ikke nødvendigvis. Det er

nok å justere sub-volumet, og balansen

er gjenopprettet. Sidevegg, da? Nei, det

går helt fint. Spredningskrakteristikken

på diskantelementet er åpenbart av den

ukompliserte typen. Og så er det bare å

gå i gang.

Candy Dulfer kjører i vei med sine

spennende harmonier i låta «D.J. Turnpike»,

og Audio Pro Diamond V3 svarer

med en deilig kontroll, det er fyldig og

kraftfullt, harmonisk og bestemt. Det er

selvsagt en enkelhet i denne gjengivelsen,

klangene er begrenset, men fullt

ut hørbare. Bassen er som nevnt under

full kontroll, men den representerer

ikke siste skrik i lynrask stålkontroll.

Jeg gir også fullt ut bestått på luftigheten

her, selv om det selvsagt ikke er

den endelige detaljering vi opplever. I

denne prisklassen står den seg absolutt

brukbart, selv om konkurransen også

her er overraskende heftig etter hvert.

musikkens gleder

La oss se hva diamantene kan gjøre

med stygge innspillinger. Jeg mener bestemt

å ane en jevn forbedring på dette

73


3 3 3

Gruppetest: Audio Pro Image Blue Diamond V3

74

punktet innen hi-fi; for 10 år siden var

ofte alt for mange komponenter avhengig

av god kvalitet på innspillingene

for å være levelige å lytte til. For en

stor del er dette historie, stadig oftere

er det mulig å nyte kombinasjonen

av eksellent hi-fi og typisk ørevennlig

gjengivelse. Coverdale / Page ga i sin tid

ut ei skive som burde utløst straffeforfølgelse

av produsenten, i CD-spillernes

barndom måtte jeg lete med lys og

lykte for å finne en spiller som kunne

gjengi dette griseriet uten å skape rifter

i trommehinna.

Konklusjonen den gang var for undertegnede

en Mission-spiller som rullet

så grundig av i toppen at det meste

annet låt som om det var spilt inn i

ei snøhule. Nå vel, det var den gang, i

dag spilles skiva av på en frisk Rega,

som til tross for svært så levende toppoktaver

leverer musikken uten veldig

mange harde kanter. Allikevel opplever

jeg tidvis at også høyttalerne kan rote

dette til, og jeg tror det har noe å gjøre

med forvrengningsfenomener. Gode

CD-spillere har for en stor del begrenset

seg på dette i 2011, men fortsatt finnes

problemområder for rimelige høyttalere

her.

Tilbake til selve skiva, den er tynn

og skrikete i klangbalansen, men om

du nå bare skulle spille denne, er det

null problemer med akkurat denne

høyttaleren, da det bare er å skuffe på

litt i sub’en. Dette er og blir en krykkeløsning,

men dog. Det peker på at det

mangler en anelse fylde i mellombassen

på denne høyttaleren, hvilket er et

dristig valg, dersom produsenten ønsker

seg en høyttaler det swinger av. Og

hvem ønsker vel ikke det? Når det er

sagt, er det på sin plass å understreke at

denne vanskelige skiva faktisk fungerer

bra, behersket og rimelig åpen. Men

bare rimelig. For det kan detekteres

en viss lukkethet i stemmeleiet, og en

anelse harde kanter i skarptromme og

akustiske anslag. Lukketheten finner vi

også igjen i en viss mangel i attakkviljen,

det er litt for lite plutselighet og

eksplosivitet i disse høyttalerne for å

gjøre Mr. Dynamikk euforisk.

akusTikk

Vi går over på de fyldige innspillingene

fra tyske Stockfisch, de rake motsetninger

til ovenstående avsnitt. Dette nyter

Blue Diamond av, det er sikkert. Her

presenteres vi for et dypt og fyldig fundament,

i en myk og varm gjengivelse.

Den interessante er allikevel at det

utvilsomt avsløres en «drop-out» der

mellombassen skulle vært, og jeg griper

meg igjen i å ønske at sub-elementet

skulle jobbet en anelse høyere enn

det rent faktisk gjør. Mange etterlyser

målinger i Fidelity, akkurat nå gjør også

jeg det, for jeg skulle like å se om dette

faktisk kunne sees på frekvensmålingene

fra denne høyttaleren. Vi går vi-

dere og entrer den klassiske sfære, der

Dvorak spiller ut sine tidvis svært så

kreative påfunn. Klart dette er vanskelig

for en tross alt enkel høyttaler fra

de svenske skoger. Men det vil uansett

greit plasseres under begrepet «brukbart»,

for det er så absolutt en rimelig

beskrivelse av gjengivelsen. Visst er

det en forenklet klangstruktur, men vis

meg gjerne den høyttaleren i dette prisleiet

som ikke forenkler, og jeg skal vise

deg ei høne som legger firkantede egg.

Vi får et absolutt ålreit lydbilde, supplert

av en rimelig hurtighet og altså

en enkel, men brukbar klangstruktur.

Jeg forlanger ikke mer, dette er plenty

for kundegruppa, mer enn plenty, forresten,

husk at jeg er en kresen faen

på dette punktet. Det samme kan sies

om Maria Kristina Kiehr og hennes

vidunderlige og klangfulle stemme. Det

låter overraskende behagelig, det er lite

harde klanger å spore, faktum er vel at

det er lite klanger å spore i det hele tatt,


men det lever vi som sagt greit med,

for dette er så likandes at jeg uten mas

tilgir det meste!’

kino!

La oss flytte Audio Pro Blue Diamond

V3 inn i kinomørket. Gjett om de føler

seg hjemme her! Bak Marantz’ flotte

blu-ray-spiller BD 7003 og Harman

Kardon’s tilårskommende AVR 65 føler

de seg veldig hjemme. Husk at dette er

lett last, vi har å gjøre med intelligent

konstruksjon som aksepteres av moderne,

undermotoriserte hjemmekinoforsterkere.

90 dB eller

mer for 1 Watt inn,

og filtre som gjør livet

lett for undermålere,

er resepten på god lyd

her. Vi legger animasjonsfilmen

«9» i skuffen,

og flyter med inn

i en alternativ verden.

Dette er nydelig. Noe

skjer tydeligvis ved

benyttelse av linjeinngangene på den

175 Watt store sub-forsterkeren. Det

oppleves som større, feitere, voldsommere

og mer avslepent. Eller... La meg

ta bladet fra munnen: Filmlyd har mye

å lære oss hifi-idioter. Filmlyden skal

nemlig bevege, forsterke og understreke.

Og den skal ikke minst skremme

oss. Hvordan gjør man dette, tror dere?

Jepp. Dynamikk. Say no more. Mens

i mp3-idiotiet og kompressorhelvetet

sloss man I MOT den samme dynamikken.

Musikken, derimot, den tilpasses

NLE 77

Signal Cable

Ubalanceret

et liv i dagens hyperkomprimerte og

kastrerte FM- og (enda verre) DABkanaler.

Hvem lider av dette annet enn

oss, hi-fi-nerdene? Men titt over gjerdet

til filmfolket. Rett nok måtte de velge

bort noen detaljer i DVD-perioden, men

nå har hi-rez også nådd filmbransjen,

og detaljene er også på plass. Dynamisk

sett er filmlyden brutalt mye bedre enn

99 % av musikken som utgis i disse

dager. Klart jeg er forbanna!

Men tilbake til saken. Det virker som

om sammenheng og liv finner hverandre

bedre i et slikt oppsett, der enkelhet

«Den er så deilig lettvint å

ha med å gjøre, at den er

en fryd å ha i hus.»

og voldsomhet går foran detaljering og

rytmikk. Fra alle filmene jeg viste (så vel

blu-ray som dvd) strømmet lyden i mot

meg med den samme storhet og kraft.

Det var noe vidunderlig uforstyrrelig og

kraftfullt over det hele tiden, og dessuten

virket det enda lettere å integrere

sub’en nå som også LF-sporet ble matet

inn via linjeinngangene. Jo, dette skjønner

de seg på, de blå diamanter. Og høyttalere

som skjønner seg på dynamiske

utsving og skjær brutalitet vil alltid være

mine venner, bare så dere vet det!

NLE 77 / 88 Signal Cable Ren lyd med guld og sølv

Passer til både analog og digital

NLE 77 Ubalanceret. Phono stik

NLE 88 Balanceret. XLR stik

NLE 77 har adaptor til BNC stik

Signalledning af 99,99% guld

Tyk stelledning af 99,99% sølv

Isolering med PTFE og luftrum

Kan tåle fugt, varme og UV-lys

3 længder: 0,5 m, 0,7 m og 1 m

Leveres med et kabel til digital

Leveres med to kabler til analog

Lydgengivelse i referenceklasse

Salg til Norge og Island

www.proconsumer.dk

NLE 77 / NLE 88 Signal Cable er

perfekte til at overføre analoge og

digitale signaler. De er designet

med 99,99% rent guld og sølv.

Derfor er lyden også helt ren med

alle detaljer gengivet uforvrænget.

Priserne er ens for alle længder af

NLE 77 / 88 Signal Cable. Du kan

købe et kabel til digital. NLE 77:

DKK 2.250. NLE 88: DKK 2.500.

Eller to kabler til analog. NLE 77:

DKK 4.000. NLE 88: DKK 4.500.

Salg til Sverige og Finland

www.aboutmusic.se

NLE 88

Signal Cable

Balanceret

resulTaTene

Audio Pro Blue Diamond V3 er rå og

upolerte, men allikevel vakre diamanter,

såpass kan vi si uten å bomme

stort. De funkler ikke i mørket som de

mest elegante og sofistikert tilslipte

slektninger, men det har heller aldri

vært tanken. Disse høyttalerne er

høvdinger i de moderne hjem, der «folk

flest» satser ei halv månedslønn eller

så på god lyd, da gjerne kombinert med

flatskjerm og en rimelig stereo- eller

mulitikanalsforsterker. I sånne hjem

finner de blå diamanter innpass. De

vet nøyaktig hvordan

de skal imponere, og de

snubler aldri. De finner

selvsagt sine overmenn

på oppløsning og delikat

finesse, men finnes det

overmenn på allroundegenskaper

i denne prisklassen?

Jeg har mine tvil

om akkurat det. Jeg bare

elsker disse høyttalernes

ukompliserte og tilgivende natur, for de

kan gi så vel Medelsvensson som Ola

Nordmann en smak av hva vi leter etter

vi nerder, og det til og med for en rimelig

penge. Audio Pro Blue Diamond

vil aldri skuffe deg, derimot vil de gi

deg en uendelig perlerad av upolert

glede og storhet. Og det er faktisk nok

i denne prisklassen, faktisk. Er dette

årets allroundprodukt? 3

pris: nok 7990,-

import: neby Hifi

Jo før du køber NLE 77 / 88 Signal Cable

- jo længere tid får du glæde af dem!

Danske NLE (Niels Larsen Elektronik) er i forvejen

kendt for at have en udpræget seriøs holdning til det

at udvikle og producere hifi-produkter. Niels Larsen,

der har såvel en bred teoretisk som praktisk elektronikuddannelse,

har en kernesund videnskabelig

indfaldsvinkel til hele sit professionelle virke. Vi har

ikke kendskab til én eneste hifi-producent, der er i

stand til at dokumentere og redegøre så uddybende

og uangribeligt for sine produkters egenskaber og

filosofien bag dem, som netop Niels Larsen.

Michael Madsen High Fidelity 3/05

Salg til Danmark

N.L. Elektronik Tlf.: +45 45 88 44 12

75


3 3 3

76

Stockholm High End messe 2011:

Hi-Fi

Verdens beste hi-fi utstyr ble i vinter

presentert på lukseriøse Sheraton

midt i Stockholm med mer enn 100

merkenavn forhandlet og produsert

av 60 skandinaviske utstillere.

TeksT og foTo: knuT vadseTH

i sentrum


Siste modell Oracle er

på High-end messen

solid i snetrum som

nærmeste nabo til

Rådhuset i Stockholm.

En rekke nye og mer brukervennlige

etermedier med ulike

grader av oppløsning fra forbedret

MP3 til lossless 192/24,

var som forventet de heteste

nyheter på denne 10’ende hi-fi messen

i Stockholm, spesielt i de rimeligere

prisklasser. Men det var vinylguruen

Michael Fremer og hans mini seminarer

som trakk det største publikummet

på High-end 2011 med 5 fulle hus på

det største møterommet.

Så signalkilden er den store kontroversen

også her, og CD-plater så vi

heller lite til på de ulike stands. Bortsett

fra det overraskende store utvalget

og rimelige priser fra de mange små

salgsboder med software hvor sølvskivene

nå ble ansett for å være nesten

like eksotisk som vinyl. Men båndopptagere

med store taperuller innspilt på

stor hastighet, slik vi har opplevd på

Vinylguru Michael Fremer

utnytter også moderne

teknologi med videokamera

og storskjerm

ved sine populære

”stand ups” flere

ganger om dagen.

Ole Vidar Andersland fra

B&W selger stadig mer

”lifestyle”, som denne

populære Zeppelineren.

Den franske integrerte forsterkeren

Levalier blir regnet som en lydmessig

sensasjon. The Sky is the limit?

Skandnavias største importør av

high-end utstyr, Leif Haggmark

(i midten), velger å dele sine mange

agenturer med sin mangeårige

kollega Ludwig Swanberg (t.v.).

Frode Olsen er den norske importøren

av bl.a Krell og Audio Research.

77


3 3 3

78

Stockholm High End messe 2011:

Fremtidens

aktive høyttaler

med rundstråling?

Tidløs retningskontrollert

hornkonstruksjon

tidligere messer, så vi ikke noe mer til.

Heller ikke nyinnspilte kassetter med

visstnok svært god kvalitet som det

selges endel av i USA, og som burde ha

et publikum i Tandberglandet Norge

hvor mange toppklasse kasettspillere

nå støver ned…

Bra med folk

For å kompensere den tradisjonelle

ubalansen med stinn brakke på lørdag

og dårligere besøk søndag, hadde arrangøren

Gignos innført ulike billettpriser,

men uten at det forandret besøksmønsteret.

Selv om lørdagen hadde

strålende vær som nok hadde ført til

dårligere besøk i skiglade Oslo, var det

som i fjor lange køer fra inngangen på

Sheraton, helt rundt hjørnet og langt

ned mot sentralbanestasjonen , da

dørene ble åpnet klokken 10.00.

Men bli med Fidelity på en kjapp

runde i de 3 etasjene som ble benyttet

til messen...

Med 2-dagers billett i hånden

kommer du inn i første etasje med

resepsjon, bar og restaurant pluss 2

av de større demorommene i suitene

Gripsholm 1 og 2 som i år som i fjor

var booket av Ultimate Sound og Hi-Fi

Klubben. Sistnevnte nøyde seg i år

med å demonstrere den nye B&W 805

Diamond som ifølge Skandinaviarepresentantene

Kjell Nygaard og Ole Vidar

Andersland er blitt en betydelig suksess

her hjemme. Men den helt store

salgsuksessen til denne kjente kvalitetsprodusenten

av hi-fi+, er urovekkende

nok den slepbare alt-i-ett lydzeppelineren

som spiser I-pod til frokost.

Likevel var det utsillingen av de

fantastisk skulpturelle høyttalerne til

Lawrence Dikies med det originale

”Sneglehuset” og en parafrase av saksofonen

med den kantløse mellomtonen,

Som vanlig fullt hus hos TAD og Andrew Jonsson.

som nærmest tar pusten fra designbevisste

musikkelskere. Høy pris og krav

til aktiv deling med egen forsterker til

hver av de 5 elementene pr. høyttaler,

hindrer ikke at sneglehuset ”The Nautilus”

fremdeles leveres på bestilling

med betydelig ventetid, men likevel så

raskt man kan makte å produsere dette

designikonet.

Tad

Glimrende lyd på egne premisser og

et betydelig fremskritt fra typiske

ghettoblazere er Zeppelinen fra B&W,

men langt fra det vi opplevde i rommet

ved siden av hvor den tidligere Kefkonstruktøren

Andrew Jonesson som

vanlig demonstrerte sine fremragende

TAD-høyttalere i halvmillionklassen.

Disse er utviklet i USA i samarbeide

med japanske Pioneer. Men det amerikanske

firmaet har nå også kontruert

elektronikk i samme eleverte prisklasse

og presenterte for aller første gang et

komplett super high-end system egenhendig

konstruert fra scratch, inkludert

kabler i hundretusenkroners klassen

fra Siltech. Mens de ifjor demonstrerte

med 10 1/2 tommers tape med

15 ips hastighet, kom de i år med ny

CD-spiller (!) i greneselandet for det teknologisk

mulige. Og det låt som vanlig

imponerenede stort og fint med et stort

og interessert publikum som i hvert fall

kan få en gratis lytt på herligheten.

Pioneer Norge har hittil tatt inn

produktene her hjemme, men TAD vurderer

å få egen representasjon i et av de

få land i verden som har et visst diskret

marked for utstyr i denne eleverte

prisklassen. For selv om særlig firmaets

såkalte stativhøyttaler (den er fremdeles

stor og trenger tilsvarende solide

stativer) er et av de bedre WAF-produktene

i super high-end kategorien, så er


3 3 3

80

Stockholm High End messe 2011:

Ansikter bak hi-fi’en! XTZ med

Divine, ATC-dome, AudioVector,

Retro fra Skogsberg, akustiske

paneler, Classic Design, vegghøyttaler

fra Petter Bremen, svensk

pyramidehøyttaler, CD-sliper fra

Danmark,Hegel med ny monoblokk

og TAD med ny CD-spiller!


Form følger funksjon! Kef,

Gallo. Dis og Nautilus, Focal/

JMLab med masse kabler,

diverse Genelec, Esoteric/

Teac CD-drivverk,Michell

GyroDec,Goldmund, Rega

og nytt KEF element, Pathos,

nyeste Amphion gulvstående,

JMLab og Audio Note Kondo.

81


3 3 3

82

Stockholm High End messe 2011:

Øverst rør forforsterker,

”berre lekkert”, fra Paravicini.

Så elegant ny gulvstående

Sophia 3 fra Wilson i komposittmateriele.

Kompositt også

i ny liten Amphion fra Finland.

Nederst jøgleren Gøran Chatall

med råbillig anlegg med god

lyd. Og til slutt rørlegenden

Joseph Svalander på besøk hos

Fidelity.


det vel den tradisjonelle gulvståenede

til ” bare” et par hundre tusen ekstra

som virkelig er det gode kjøpet for rike

musikkelskere. Om de får lov av de

designbevisste konene sine. Yep, alle

børsmeglere; den store TAD er virkelig

”a good deal” –tross prisen på omtrent

en halv million kroner. Og tross størrelsen

ganske så lekker! Men om hustruen

forlanger en mer diskret stativhøyttaler,

så er også denne nærmest kompromissløs

– også i bassen – om stua ikke

er altfor stor?

Men det er den kanskje…

Mezzanineplan

Når vi så går opp den brede trappen til

atriumet i annen etasje, havner vi i det

mest trafikerte området med en rekke

salgsboder i tillegg til en rekke demoro-

og suiter for alt fra kabler og kontakter

via plater, CD’er og skandinaviske hi-fi

blader, til messens største og dyreste

høyttaler fra Dave Wilson. Og Kirkelig

Kulturverksted med de interskandinaviske

hi-fi kjendisene Kari Bremnes,

Mari Boine og Knut Reiersud. Også på

denne messen var det overraskende

ofte vi hørte disse norske artistene når

vi stakk hodet inn døra ved en lyddemo.

Fidelity hadde som vanlig egen stand

med Anders Rosness som vert. Han var

som førstereisgutt til Sverige overrasket

og imponert over at lille Fidelity

faktisk var så populær i svenske hi-fi

miljøer, men også Jonas Brynhildsen

og Mads Meyer-Lie fra svenske

Hifi&musik var gode ambassadører for

sitt blad. Også Lyd&Bilde var representert

med stor stand for sin svenske

utgave som heter Bild&Ljud Hemma.

De trakk et stort publikum ved å gi bort

sitt kavalkadenummer gratis i tillegg

til å selge svært billige DVD-filmer.

Også redaktør Sven Bilen fra nedlagte

High-Fidelity vaket i korridorene lykkelig

jaktene på gode hi-fi nyheter, nå

som sjef for online magasinet www.

nomono. dk og se. (Og ny medarbeider

i Lyd&Bilde!)

Her på mezzaninplanet finner vi en

rekke kjente importører og produsenter

som PL Audio, Ljudtema, Hi-Fi Consult,

Engelholm Audio og ikke minst Audionord.

Ikke bare var det hos sistnevnte

enda flere nyheter enn vanlig hos

denne kjente high-end importøren av

Krell, Wilson, Magnepan og Audio

Research i Skandinavia. Men samtidig

som firmaet annonserer at de har fått

ytterligere skandinaviske high-end

agenturer fra EMMLabs, Magico og den

revolusjonerede franske forsterkeren

Levalier, har sjef og grunnlegger Leif

Häggmark i det 40 år gamle firmaet

bestemt seg for å ta det litt roligere, og

har overlatt de fleste av agenturene til

sin mangeårige medarbeider Ludwig

Swanberg.

Ludwig Swanberg

fra ”Stylus” med

messens største

høyttalere fra

Wilson Audio.

Rålekker og bra

fra Esoteric

Den elegante og vellydene

egghøyttaleren for veggfeste

fra Petter Bremen.

83


3 3 3

Stockholm High End messe 2011:

84

Godt besøk

Hos Audionord må man stå i kø blant

et tyvetalls andre, da disse demoene

alltid er godt besøkt. Og denne er

dagens første. Men så fikk vi også høre

på messens største høyttaler Maxx3 fra

Wilson Audio, som vanlig demonstrert

av den internasjonalt kjente lydteknikeren

Peter McGrath. Han stilte med

høyoppløste opptak, også av egen superb

produksjon. Peter er stor fan av 4

kanals lyd, men unngår centerkanalen

og sub. I den store hjørnesuiten med

utsikt til Rådhuset måtte han likevel

nøye seg med stereomixen.

Jeg har hørt bedre lyd på disse demonstrasjonene;

her pleier det å være

et musikalsk festfyrverkeri. Men denne

gangen snek jeg meg fort ut så ingen

fikk spurt hva jeg syntes om lyden.

Begynner jeg å bli

blassert? Noen senere

på dagen hvisker noen

meg i øret at en litt for

heftig demo kvelden i

forveien hadde knekt

en av de to basshøyttalerne

på høyre kanal.

Shit happens!

Men Ludwig

Swanberg , som under

firmanavnet Stylus har

overtatt agenturet på

Wilson, hadde senere

på dagen funnet frem

de mindre (og utrolige

elegante!) Wilson

Sophia III med sedvanlig

glimrende resultat.

Dette minner oss om at demoer av

high-end utstyr er en risikosport, selv

for de mest erfarne i gamet. Å få det til

å låte fint, er knapt tuftet på flaks. Men

at det kan låte dårlig, kan så absolutt

skyldes litt uflaks!

show

Mens Audionord og Stylus stort sett

opererer i det aller øverste prissgemenet

(men se også test av et av de aller

beste hi-fi kjøpene fra Magnepan i dette

bladet), opplevde vi messens beste lyd

på denne siden av kr.10.000 med et

fremragende anlegg fra Runt Ljud/Lars

Bengtsson ljud&video med en ekstremt

kompakt videoreceiver og to små høyttalere

pluss en liten sub. Overrasende

bra låt det faktisk, ikke minst med

alternativ signalkilde med USB-Dac og

iStreamer fra HRT og Kevin Halverson.

Gøran Chatall har gitt oss i Fidelity

mange gode oppslag på ulike messer i

Sverige med sine morsomme skulpturer

og artistiske demorom med flotte

rekvisitter. Og altså med utmerkede

produkter som de fleste kan ha råd til.

Men det viktigste: Han er bransjens

selvoppnevnte moromann som skaper

betydelig interesse for hi-fi og musikk

langt utenfor den etablerte menigheten.

Vi trenger flere som han!

Men her var ikke bare tant og fjas,

men også de utmerkede og desigmessig

spennenede Gallo høyttalerne (se test i

dette bladet) som uansett er langt mindre

enn hva de fleste har forestilt seg

via bilder i bladene. Også akustikeren

Toni Liitola demonstrerte på standen

sin DSPeaker antiresonnans elektronikk

samt hodetelefon forsterker som

gav deg tilnærmet multikanalslyd via

vanlig hodetelefon.

VinylGuru

Vinylguruen Michael Fremer holdt sine

interessante foredrag på mezzaninen

med stor publikumtilslutning i den

store Drottningsholm salen. Michael er

som kjent fra det amerikanske bladet

Stereophile, men skal visstnok også

ha vært standup artist, hvilket kom-

mer gått med når man som han skal

trollbinde et hundretalls personer 3-4

ganger om dagen. Og det gjorde han

tydeligvis!

Det var forøvrig lærerikt å høre

historien om en av verdens mest kjent

armprodusenter som skulle være med

på et show, og mer enn antydet at Fremer

gjorde en feil ved beregningen av

optimal vinkel ved hjelp av sin kjære

Feickert protractor. Det endte opp med

at produsenten måtte innrømme at det

var han som hadde gjort en regnefeil

i sin egen bruksanvisningen. Ifølge

Michael…

Det morsomste produktet på Mezzaninen,

var en liten og billig sak fra

Furutech med det sexy navnet GT-40!

Men denne elekroniske duppeditten

som den gamle rørguru Joseph Svalander

viste oss, er en USB-Dac med 24/96

oppløsning med innebygd MC-RIAA og

hodetelefonforsterker! Den vidunderlige

nye hi-fi verdenen?

Men også Peter Bremen i etasjen

over, viste at de gamle er eldst. Den nye

kreasjonen fra Bremen Production er

ikke elektronikk, men en høyttaler som

både er rålekker å se på og fantastisk

spennenede lydmessig. Ideen baserer

seg på en bredtstrålende konstruksjon

som skal henges på hver sin motstå-

ende vegg for å skape et helt unikt

holografisk lydbilde. Og visst fungerte

det! Ideen kjenner vi godt fra de gamle

Bevereidge elektrostater fra 80-årene

med en stratosfærisk prisslapp. Pris

på denne mer modererte konstruksjonen

aner vi ikke, men tipper rundt kr.

50.000 for paret ved en mer begrenset

produksjon?

norske

Både Hegel, Kirkelig Kulturverksted,

DaCapo og Audioaktøren hadde tatt turen

fra Norge for å stille ut i Stockholm,

og norske Petter Hølaas hos Intelligent

Sound viste sine glimrende monitorer,

spesielt utviklet for proffbransjen, men

også med et øye for hi-fi markedet. Eller

om vi skal si et øre for hi-fi markedet

da Petter er blind, og selv mener

at dette hjelper han

til å lage enda bedre

lydprodukter.

Også norske Grubbestad,

som driver

den mest esoteriske

hi-fi butikken vi vet

om i Skandinavia,

Audio Concept, var

å se i korridorene på

Sheraton. Men da den

store butikken er like i

nærhetene av hotellet,

fungerte denne som

en del av utstillingen.

Audio Concept var

sponsor for Fremer og

overtar som messearrangør

fra neste år.

Lykke til!

Forøvrig var de fleste av Sveriges

mange og velassorterte hi-fi butikker

representert på messen sammen med

de spesialiserte importørene. Vi nevner

i fleng P.L Audio, VálLjud, Hembiobutikken,

Golden Age Music, Hi-Fi Børsen,

Tonkraft, Larsen Hi-Fi og XTZ. Og vi

merker oss også at det relativt nye firmaet

G-Dis gjør det skarpt med stadig

nyutviklede produkter som nå utgjør

et komplett sortiment av vellydende

elektronikk og høyttaler til en fornuftig

pris.

Men også japanske Audio Note var

representert med sine grisedyre, men

glimrenede retro rørprodukter i sterk

konkurrase med EAR-produktene fra

Tim de Paravicini.

Også vår gamle venn Robert Skogberg

må som vanlig nevnes ; denne

retroentusiasten med sitt firma Woodmountain

Electric presenterte en ny

forsterker som må være det absolutte

motstykket til den franske Levalier som

vi tidligere har omtalt. Forsterkeren til

Robert kalles 807 etter navnet på det

spesielle røret som er noe av fidusen

med denne 9 watteren som er laget i

solid walnøtt etter mer enn 800 timers

byggetid!

Vi lydgærne har det godt! 3


3 3 3

86

Bilde- og lydmesse Triaden:

Gøy med Entusiastene

bilde og lyd

fra Kringlyd

arrangerte ny lyd- og billedmesse

på Thon Hotel i Lørenskog.

Bra forsøk, men for få

utstillere og litt for lite folk.

TeksT og foTo: knut Vadseth

”Moro med lyd”, står det gjerne på

T-skjortene til den glade gjeng med lyd-

og hjemmekino entusiaster fra ”Kringlyd”,

et friskt pust på flere messer her

hjemme. Og nå altså med en oppfølger

av forrige års første forsøk med egen

messe rett utenfor Oslo.

Dessverre ble nok både deltagelse og

besøk for svakt til at det kan forsvare

de betydelige utgifter det er for bransjen

å delta på en slik messe, uansett

hvor billig utstillingslokalet måtte være.

Og med for får ustillere var det selvsagt

heller ikke penger til overs for skikkelig

markedeføring. En vond sirkel, altså…

Men for de av oss som hadde beveget

oss nord for Oslo en av de siste vinterhelgene

før båtseseongen krever all

oppmerksomhet, var her mye å se og

høre på, ikke minst en imponerenede

demonstrasjon av den meget dyktige

Gorm Sørensen (Kjent fra AV-Forum og

tidligere medarbeider i bladet Hjemmekino)

som viste hvor fantastisk gode

selv rimelige projektorer er blitt. Vi

så meterstore bilder hvor en BenQ til

snaue 10 lapper var så tett på de mange

gange så dyre high-end varientene

fra Sony og JVC, at man knapt trodde

sine egne øyne. Hemmeligheten er å

fintrimme kontrastforhold og farger

betydelig utover det som leveres fra

fabrikken.

Men selv om ”Kringlyd” nok er mest

opptatt av surroundlyd og hjemmekino

samtidig som de ”pusher” Swan høyttalere,

var det mange gode stereooppsett

å høre på messa, inklusive et par

”frekke” anlegg til omtrent 10 tusen

kroner. Virkelig oppløftende. Rimelig

utstyr blir stadig bedre!

I annonsene for bilde- og lydmessen

virket det som om både Lyd&Bilde,

Hjemmekino og Fidelity var med-

arrangør. Dette er helt misvisende

da de tre bladene kun var tilbudt å

ha stand på messen, noe bare Fidelity

responderte på. 3


En billedkavalkade fra Lørenskog:

”Gjennomsiktig lyd” fra Martin

Logan, nye Musical Fidelityprodukter,

Abrahamsen, Davone,

Swan + messens rimeligste anlegg

fra AudioAktøren. Og en ny dansk

høyttalerkonstruksjon med konevennlig

dekor, får vi tro. Nederst

Gorm Sørensen som med sin kalibrerering

får en 10-tusen kroners

projektor til å konkurrere med 5

ganger så dyre!

87


3 3 3

M2Tech:

88

Forever Young

M2Tech fra Italien har sendt os deres nyeste USB digital til analog konverter. Læs

mere nederst og få vores forklaring hvorfor vi er ganske fornøjet over resultatet.

Tilbage i Fidelity nr 46 testede vi

firmaets lille hiFace konverter.

Og det er bl.a. erfaringerne

herfra, at udviklerne i Italienske

Pisa har videreført i deres

yngste (aka Young) konverter. Vi har

ført nævnt asynkron USB data overførsel

som er en avanceret teknik, hvor

det er modtagerens DAC som styrer

afsenderen (computeren) af de små følsomme

nuller og et-taller. Dette bruges

bl.a. også af den af os meget roste Ayre

QB-9 hvor det ser ud til/lyder til at være

rigtig, rigtig godt. Lydkvaliteten husker

vi stadig som var det i går, så imponeret

var vi. Jitteren bliver via asynkron

transmission reduceret kraftigt, men

det er dyrt at udvikle, programmere og

implementere denne teknik. Og det er

netop derfor at ikke alle producenter

benytter sig af dette.

kVadratisk, praktisk… God?

Young er en lille kvadratisk enhed i

børstet aluminium, og med M2Tech´s

logo fræst ned i toppen. Dens fodaftryk

er på ca. 20 gange 20 cm, og den er ca.

5 cm høj, og designet vil fint matche

i de flestes hjem og stuer. På fronten

har Young som en lille specialitet et

sort, bøjet og gennemsigtigt gitter, og

bagved dette kan man aflæse hvilken

indgang eller sample rate der er valgt.

Vha de to små knapper vælger man

de forskellige indgange, fx USB, XLR

(AES), BNC, Optisk eller RCA (Phono).

Ganske fikst, og dejligt med nytænkning

også på dette område.

Hvor andre DAC´s kan håndtere

sample rate´s på 96 eller 192 kHz, topper

Young dette med hele 32 bit og hele

384 kHz opløsning (!). Så skulle man

nok være fremtidssikret i et godt stykke

tid, vil jeg mene. Når alt kommer til alt,

er det jo trods alt de færreste af os, som

har filer liggende på langt over 96 kHz.

Omvendt bliver harddiskplads jo stadig

billigere, så om en enkelt sang snart

fylder det samme som en hel CD gjorde

det for bare fem år siden, er ubetydelig.

Det er mere vigtigt, om ”flaskehalsen”,

nemlig overførslen overhovedet er muligt

i et velfungerende netværk.

Vores testeksemplar havde desværre

en lille hardware bug, men den flinke

en lille detalje er, at hvis man ofte

bruger Chorus i forbindelse med en

Linn Ds afspiller, så skAL man huske

at slå Chorus´ serverfunktion fra, da

den ellers kan interfere med iTunes og

dermed Young, og gøre computeren

sløv og ustabil.

Marco Manunta fra M2Tech viste sin

velvilje og fleksibilitet, og efter at UPS

havde været på min adresse to gange

for at hente og bringe, havde jeg efter

en lille uge den samme, men nu bare

firmware opdaterede Young stående.

Og software´en var også hurtigt hentet

fra deres hjemmeside, og Amarra og

iTunes startet op og så kunne festen begynde

- troede jeg. Min computer kom

dog med en underlig besked: ”you must

turn off the computer now by holding

down the power button until it turns

off, then restart”. Tja, man lærer nok aldrig

nok, den besked havde jeg ikke set

før. Og mere alvorlig var det heller ikke,

efter en hurtig genstart virkede alt i

hele test perioden fuldstændig normalt.

Internt i apparatet er der en 32 bits

D/A som muliggør 768 kHz interne

regneoperationer, som iflg. M2TECH

giver en synergi effekt når denne arbejder

med oversampleren, og dermed

resulterer i et meget lavt støj niveau og

en lav forvrængning. Ligeledes sørger

udgangs bufferen med sine specielle

Op Amp og sin klasse-A bias udgangs

trin for et lavt støjgulv får vi oplyst.

Vi har efterhånden opbygget et anseeligt

bibliotek på næsten 800 GB musik

i ukomprimerede AIFF og WAV filer.

FLAC er jo stadig ikke Mac´ens livret,

selvom Amarra (og den nye ”Decibel”,

se mere på http://sbooth.org/Decibel/ )

kan gøre livet lettere i det henseende.

Mange af filerne har vi hentet på

sider som: https://www.hdtracks.com/

, www.2L.no eller Linnrecords.com.

Bevæger man sig udenfor nogle af

disse ”autoriserede” sider, kan man iflg.

Mark Waldrep* fra download-tjenesten

iTrax, nemt løbe ind i, at de filer som

man henter og betaler for, er helt

normale Red Book (dvs. i CD formatet

16 bit 44.1 Khz) optagelser, som bare er

opregnet vha simple sample rate software

til fx 24 bit 48 kHz eller lign). Og

hvor skønt er det så med disse såkaldte

højopløselige filer?

Til lyttetesten valgte vi et bredt udvalg

af musik, lige fra Phil Collins, over

Dar Williams og til fx Engegårdkvartetten.

Og det blev nogle lange sessions

- hvilket jo oftest er et godt tegn.

Trommesættet på Dar Williams´s

sang Road Buddy gengives knastør, og

man kan høre den lille smule ekstra

rumklang som teknikeren har tilføjet

lilletrommen. Wiiliam´s vocal er silkeblød

med knaster, forstået på den måde


at jeg netop derfor ikke bliver træt af

den. Hendes egen dobbling af hendes

stemme er fornemt gengivet via Young.

Trondheimsolisternes In Folk Style

ligefrem sprudler af spilleglæde når

Young får lov at vise noget af sin

bedste side; selvfølgelig er musikken

også højopløst på hele 192 kHz, men

alligevel (eller netop derfor) virker

nummeret gengivet super flot, og med

masser af spræl. Stykket er fornemt

optaget i Selbu Kirken i Norge, og nu

gengivet lige så flot via et hifi anlæg!

Ulykkelig kærlighed er jo altid et

følsomt emne, men når det gengives så

smukt som på Jann Ardens duet med

Jackson Browne på sangen Unloved,

er det ikke kun pga teksten, at tårerne

presser sig på. Det lyder bare så smukt,

så rigtigt og så dejligt. Og selv om

CD´en som jeg har rippet det fra, er fra

1995, er lydkvaliteten, hvis gengivet fra

M2Tech´s yngste model, fremragende!

Og helt up to date.

Lucy Kaplansky er også en singer/

songwriter med noget på hjerte.

Hendes Today´s The Hill er en dejlig

country inspireret skive med bl.a sange

af June Carter (Ring Of Fire). Det er

dog hendes egne numre, såsom More

Then This eller Today’s the Day som

drager os med deres bløde, akustiske

lyd. M2Tech´s Young gengiver dem på

bedste vis, så det er en fornøjelse.

Eller hvad med en anden af mine

favoritter, nemlig Cassandra Wilsson

med Tupelo Honey. Hendes stemme

kan få kuldegysninger frem hos mig.

pris ca. dkr 6900kr.

www.m2tech.biz

www.vassagohifi.com

Og det var lige præcis hvad der skete,

da jeg satte dette nummer over til

at koge. Og den skæve violin, som

nærmest bliver pint af dens musiker

på hendes Someday My Prince Will

Come, får et stort smil på vejen herfra,

så fornøjeligt er det at lytte til. Eller

sangen Closer To You, også fra Cassandra

Wilsson. Den dybe sub bass er

nærmest så dyb at det er skræmmende

realistisk. Fornemt!

Lydkvaliteten er rigtig, rigtig god, der

er et hav af detaljer som vi hører, som

ofte bliver skjult/gemt/ikke afsløret

med andre DAC`s som vi har prøvet

igennem tiderne. Og så har Young den

der dejlige kvalitet, at man bare kan

høre musik i timevis (ja, nærmest i

dagevis, hvis der ikke der var andet der

også lige skulle passes)

The Beatles Her Comes The Sun bliver

præsenteret med et stort panorama

vindue, så man ikke skulle tro at denne

optagelse er tilbage fra 60´erne. Og når

vi hører den i 24 bit mastering versio-

nen, så er bassen nu meget dyb og nem

at følge, og dybdeperspektivet er rigtig

godt gengivet.

Vi nikker også genkendende til det

gamle 80´er trick med gated rumklang

(dvs. at efterklangen bliver klippet

meget abrupt, dette bruges ofte som

en effekt), og vi nikker også når Mr.

Collins velkendte stemme synger blidt

og behageligt i vores lytterum på den

gamle traver In The Air Tonight.

Young gør det godt, rigtig godt. Og til

prisen er den et hit. Det er en fornøjelse

at høre musik i timevis uden den

mindste form for lyttetræthed (pga.

mangel på forvrængning?). Den er pæn

at se på, og nem at betjene i det daglige.

Og mon ikke der allerede sidder mennesker

med planer om en kraftigere

strømforsyning rundt omkring, som

tænker på at få endnu mere vellyd af

denne lækre sag. De varmeste anbefalinger

herfra. 3

© Kurt Lassen 2011

se evtl. mere om højopløst musik på følgende link:

http://www.digital-highend.de/start/hiresload/ eller prøv at downloade,

ganske lovlig og gratis, høj opløselige filer fra Norske 2L på:

http://www.2l.no/hires/index.html

eller hør klassisk radio i en god kvalitet på tyske

http://www.deutschegrammophon.com/

* På iTrax.com debatterer amerikaneren Mark Waldrep om at fx det ny releasede

Rolling stones album overhovedet er en ny højopløst version, eller bare en opskaleret

kopi. Det er underholdende læsning, se med på fx http://itrax.com/Pages/

ArticleDetails.php?aID=31&x=10&y=12

89


3 3 3

90

Electrocompaniet Prelude PD 1 USB-DAC:

Fremtiden

fra fortiden

Fidelity prøver fremtidens signalkilde fra Electrocompaniet – den norske produsenten

med historie tilbake til syttitallet. PD 1 USB-DAC viste seg å være bedre enn det meste…

arne Christian daMhauG / aChri-d@online.no

Mens jeg pakket ut enheten

fra Electrocompaniet High

Performance Balanced DAC (PD

1) samt den tilhørende EMS

1 Music Streamer – kunne jeg ikke fri

meg fra å dvele litt ved Electrocompaniet

som skapte furore på syttitallet

med introduksjonen av ”The 2 Channel

Power Amplifier” i 1976.

Electrocompaniets historie er mangslungen

og i dag er merket godt etablert

med en lydfilosofi som går helt tilbake

til røttene – det vil si til utviklingen

av ”The 2 Channel Power Amplifier”

som i 1976 ble utropt til verdens beste

forsterker i The Audio Critic. PD 1 med

to alternative datamaskintilkoblinger

er et av Electrocompaniets utbud for å

møte en utvikling hvor distribusjon av

musikk forlater et fysisk medium (les

CD plater) og går over til nedlasting,

streaming og lagring på digitale medier

(PC, iPod, Squeezebox, etc). EC har vært

meget bevisste i produktutviklingen og

tilbyr en brukervennlig DAC med god

kvalitet. PD 1 har 5 innganger slik at

flere kilder kan benyttes samtidig og

fjernkontrollen – som følger PD 1 uten

tillegg i prisen - gjør det enkelt å skifte

kilde.

Rent teknisk baserer Electrocompaniet

seg på diskret oppbyggede kretsløp

med eller uten tilbakekobling. Alle

kretsløp lages med minimal intern

forvrengning i hvert enkelt trinn ved

hjelp av et EC utviklet formelapparat.

I komponenter hvor tilbakekobling er

hensiktsmessig – som effektforsterkere

- bruker EC en topologi/kretsløsning

som gir maksimal utnyttelse av tilbakekoblingen.

Dermed kan de utnytte

tilbakekoblingens positive egenskaper

og samtidig eliminere de negative. Alle

trinn kjører med høy hvilestrøm for å

holde forvrengningen lav.


«Electrocompaniet Prelude

PD 1 er en meget god DAC og

RF-linken synes jeg er genial!»

Oppbygning

PD 1 er oppbygget med en fullbalansert

diskret klasse A analog utgangsseksjon

uten tilbakekobling. Et analogt filter

med lineær fasekarakteristikk og høy

knekkfrekvens fjerner høyfrekvent støy

fra utgangen av digital-analog konvertereren

uten å introdusere fasefeil i

det hørbare området. Målet til Electrocompaniet

har vært å lage en analog

seksjon med lav kompleksitet, lav forvrengning

og støy som ikke forringer

ytelsen til sample rate konverter (SRC)

og digital-analog konverter (DAC).

Selve DAC-chipen er Cirrus Logics

beste og SRCen er Texas Instruments

siste asynkrone sample-rate konverterer.

Cirrus DACen og Texas SRCen

er synkronisert ved hjelp av en svært

stabil klokkeløsning med minimal

tidsforstyrrelse. Alle innganger på PD 1

behandles likt og dataene blir reklokket

og oppskalert til 24bit/192kS/s (kilo

Samples per second) før konvertering

til analogt domene.

Inngangsdata over S/PDIF går rett til

SRC for reklokking og oppskalering til

24bit/192kS/s, mens data over USBporten

først gjennomgår prosessering

for å dempe tidsfeil indusert av USBgrensesnittet.

Så blir datastrømmen

konvertert til S/PDIF ved hjelp av en

PLL (Phase-Lock-Loop) før dataene sendes

til SRC. SRC reklokker og oppskalerer

så S/PDIF dataene til 24bit/192kS/s

som for standard S/PDIF data.

Data over RF-porten buffres og har

lite tidsfeil sammenlignet med data

over USB-porten. Derfor konverteres

de direkte til S/PDIF og sendes så til

SRC for reklokking og oppskalering til

24bit/192kS/s.

TilkObling Og OppsTarT

På midten av frontpanelet til PD 1

er det et betjeningspanel av ”touchtype”

med firmanavnet preget inn på

oversiden og med modellbetegnelse

på undersiden. Helt til høyre er det

et USB-symbol som forteller at denne

enheten kan kobles til datamaskin.

”touch” panelet fant jeg spesielt brukervennlig

med sitt enkle design hvor

på/av ble fulgt av dioder for Coax1 &

2, Tlink, USB og RF Link, dernest standard

symbolet til Electrocompaniet for

inngangsvalg (høyre-venstre) og volum

(opp-ned). Det digitale volumet vises i

form av blå punkt dioder gradert fra 1

- 100. Litt sterkt lys blir det kanskje når

volumet er satt til 100, men det er langt

fra noe lysorgel og i praksis ikke noe

problem – diodenes lysstyrke kan også

dempes og slås av med fjernkontrollen

om det skulle være ønskelig. Fjernkontrollen

som følger PD 1 har den

nødvendige funksjonalitet og jeg syntes

den var kurant og grei i bruk.

Tilkoblingene på baksiden er oversiktlig

lagt ut. Fra venstre de balanserte-

og ubalanserte analogutgangene

over henholdsvis XLR og RCA, deretter

de digitale inngangene S/PDIF over en

TOSlink og to RCA-plugger, så USB

type B plugg, kanalvelger og antenne

tilkobling for RF linken og tilslutt

nettkobling. Det er ingen strømbryter

og når PD 1 kobles til nettet går den i

stand-by.

Usb

USB-koblingen er en standard adaptiv

”plug and play” versjon som jeg

lyttet nøye til siden Electrocompaniet

har gjort et godt stykke arbeide for å

minimere indusert tidsfeil. Jeg antok

derfor at det ville være vanskelig høre

forskjeller til de andre inngangene for

data opp til 16bit/48kS/s. Siden jeg ikke

har musikkdata i 16/48 kvalitet brukte

jeg standard CD-kvalitet til denne evalueringen,

i.e. 16/44,1. USB-utgangen

til PD 1 koblet jeg til en ACER ASPIRE

5520 laptop med Vista Home Premium

SP 2, Foobar2000 v1.1.1 og ASIO4ALL

2.9 v2. ASIO4ALL konfigurering viste

PD 1 identifisert som EC Prelude DAC

med 32-48kS/s i 16 bit.

EMS 1 og RF link satte jeg opp på

en MacBookPro (OSX 10.6.2 & iTunes

10.1.1(4)) uten problemer av noen art.

Med EMS 1 følger det to antenner som

skrus på henholdsvis enheten selv og

til antennepluggen på bakpanelet til PD

1. RF-kanalene bak på PD 1 og EMS 1

lot jeg være satt til fabrikkinnstillingen

0. Sender og mottaker må være satt til

samme kanal. Koblet til Mac med USBkabel

identifiserte kombinasjonen PD 1

& EMS 1 seg i Lyd-Midi som EC Prelude-

DAC PC og tilbød 32-48kS/s i 16bit.

I tillegg koblet jeg for ordens skyld

EMS 1 og PD 1 til en Fujitsu Siemens

Amilo Pro v3505 laptop med XP Profes-

91


3 3 3

Electrocompaniet Prelude PD 1:

92

sional Version 2002, SP 3, Foobar2000

v0.9.6.1 og ASIO4ALL 2.9 v2. Enhetene

identifiserte seg på samme måte som

på de to andre maskinene og fungerte

som normalt.

Jeg koblet Coax1 til en dCS Scarlatti

Upsampler (SUP) og Coax2 & TOSlink

til et dCS Verdi CD/SACD-drivverk.

Samt til Mac og PC som beskrevet

ovenfor. På denne måten hadde jeg alle

de fem inngangene til PD 1 aktivert

samtidig og det var enkelt for meg å

sammenligne dem direkte.

Sammenligningene mellom de fire

PD 1 modi var det mest interessante,

men siden jeg hadde koblet Coax1 til

SUP kunne jeg også enkelt sammenligne

PD 1 med min egen dCS Scarlatti

DAC (SDC) – dog etter en nødvendig

korreksjon for å ta hensyn til PD 1s

utgangsvolum. Korreksjonen gjorde

jeg ved hjelp av ”offset”-funksjonen på

inngangene til ML380s etter målinger

på forsterkerutgangene med et multimeter.

Jeg brukte et -10 dBFS 1 kHz

sinussignal til målingen under antagelsen

at volumkontrollen er lineær

med frekvensen. Det viste seg at de

balanserte utgangene på PD 1 ga ganske

så anselige 4,7 dB høyere lydnivå

enn tilsvarende på SDC og hele 5,5 dB

høyere enn de ubalanserte utgangene

på PD 1.

ErfaringEr Og mUsikk

Electrocompaniet spesifiserer i bruksmanualen

at PD 1 trenger ca 72 timers

spilletid før den lyder optimalt og

at den bør stå på ca to timer før den

oppnår optimal driftstemperatur. Min

erfaring fra tidligere er at det skjer

lite eller ingenting med enheter etter

noen ganske så få timers bruk, men jeg

fulgte produsentens anvisninger med

hensyn til innspillingstid for å være

sikker.

For å bli kjent med PD 1 spilte jeg de

første dagene kun over Coax1 fra min

egen USB til S/PDIF konverterer – i det

hele benyttet jeg denne koblingen mye

mer enn de fire andre. Det gikk i en

god del forskjellig musikk, men jeg la

merke til at det ble litt mer rock og pop

enn vanlig. For eksempel Ry Cooders

Bop Till You Drop (Warner 7599-27398-

2. 1 CD. 1979.). Musikken til Cooder fløt

godt og klangen var nært min preferanse,

om enn med litt mindre kraft og

pondus nedover selv om bass og trommer

er distinkte og deres toneganger

er enkle å følge. Introen til kutt #3 var

god med tydelig gjengivelse av akustikken

i opptaket og stemmen til Cooder

ble meget godt gjengitt.

Også Pink Floyds sugende rytmer fra

The Wall engasjerte meg og i dette materialet

skortet det ikke på basskontroll

– meget bra var det (EMI 7243 8 81243

2 9. 2 CD. 1994.). På noe annet rock/pop

materiale som Kari Bremnes’ Svarta

Bjørn (Kirkelig Kulturverksted FXCD

UTsTyr

• Digitale kilder: Fujitsu Siemens

Amilo Desktop Si 3535-001/Vista

Home Premium SP 2/Foobar2000

v1.0.3 og ASIO4ALL 2.9 v2, dCS

Verdi drivverk. dCS Scarlatti

Upsampler, DAC & klokke.

• Forsterkere: NHT PVC Pro. Mark

Levinson 380s. Burmester 036.

XTZ Subamp 1.

• Høyttalere: Adyton Imagic 1.6.

Gradient Revolution 05.

• Kabler: van den Hul, Blue Jeans

Cable, Stereovox, T+A.

• Ekstra: E-MU 0404, Arcam rDAC.

HagUsb. Sennheiser HD500, Shure

SRH 440 E, Beyerdynamic DT 770

M, AKG K701, Burson HA-160,

ACER ASPIRE 5520/Vista Home

Premium SP 2/Foobar2000 v1.1.1

og ASIO4ALL 2.9 v2, MacBook Pro/

OSX 10.6.2/iTunes 10.1.1(4). Fujitsu

Siemens Amilo Pro v3505/XP

Professional Version 2002, SP 3/

Foobar2000 v0.9.6.1 og ASIO4ALL

2.9 v2.

200. 1 CD. 1998) og Patricia Barbers

Nightclub (Premonition Records 66917

90763 2 4. 1 CD. 2000) syntes jeg kanskje

at basskontrollen sto litt tilbake for

det jeg ønsker og den ble litt utflytende.

I tillegg oppfattet jeg ikke pianoanslaget

til Barber så godt som jeg er vant til

og muligens var det en marginal hardhet

i stemmen til Kari Bremnes.

Norwegian Heartland (Simax PSC

1260. 2 CD/SACD. 2005) er et fenomenalt

album. Blant annet inneholder det

en uvanlig fin versjon av Griegs a-moll

konsert og musikken til Sæverud og

Tveitt kan jeg ikke huske å ha hørt så

godt spilt noen gang. Så hvordan hang

PD 1 med i svingene? A-moll konserten

var det lite å utsette på og Kjempeviseslåtten

til Sæverud ble godt gjengitt,

men manglet litt kontroll nedover og

kanskje var perspektivet litt bredere og

dypere med min egen DAC. Mater man

PD 1 med et dårlig opptak så lyder det

dårlig.

Jeg forsøkte Colin Davis’ versjon av

Sibelius 4. symfoni (Decca 446 157-2. 2

CD. 1995.) – musikken er komprimert

og opptaket er overraskende svakt.

Takke meg til Ondine og Segerstam

(ODE 1075-2Q. 4 CD. 2005) som var en

befrielse og PD 1 var med på notene,

bra var det. Et annet opptak som også

fungerte godt var Rodrigos Concierto

de Aranjuez med Paco de Lucia som

solist (Philips 438 016-2. 1 CD. 1991)

– bra fra PD 1 igjen. Kanskje var det

litt anstrengt strykerklang, men store

problemer kan ikke meldes.

Vasily Petrenko er ganske nylig blitt

utnevnt til sjefdirigent for Oslo filharmonien

fra og med høstsesongen 2013

– et spennende valg var det og hva var

mer naturlig enn å høre på hva han står

for i Shostakovich. Mine valg falt på

den 8. & den 10. symfonien hvor Vasily

Petrenko leder Royal Liverpool Philharmonic

Orchestra (Naxos 8.572392 &

8.572461. 2 x 1 CD. 2010).

Dette er CDer med meget god lydkvalitet

og etter min mening seiler Naxos

opp som en av de viktigste aktørene

innenfor den seriøse musikksjanger.

Tolkningene til Petrenko og spillet til

Liverpool orkesteret er også av første

klasse, spesielt er den 8. symfonien

sterk. PD 1 følger også med i timen

og er dynamisk og god. Den har nok

som nevnt ovenfor litt mindre evne til

å håndtere de nedre oktaver enn min

egen DAC, men det er ikke problematisk

og jeg blir mer og mer imponert av

PD 1 og dens ytelse til snaue 10k.

kOblET Til ET sTandard Cd drivvErk

Idéen var å sjekke om jeg kunne

detektere forskjeller mellom S/PDIF

implementasjonene PD 1 tilbyr. Det

skal tilstås at jeg ikke tror særlig på

forskjeller mellom S/PDIF implementasjoner

spesielt når det fra produsenten


sies at de er av samme kvalitet – og jeg

behøvde ikke endre den oppfatningen

denne gangen heller. Enten jeg brukte

Coax2 eller Tlink så fløt musikken perfekt

fra CDene og hele kjeden ut. Ingen

viktige karakteristika ble endret når jeg

skiftet mellom de to inngangene.

kOblET Til Ems 1 Og maC/pC

Vel – det er bare å fastslå at Electrocompaniet

har lykkes med de to alternative

koblingene til datamaskin. Jeg kjørte

over flere kvelder med Coax1 koblet til

SUP, USB til laptop og RF link koblet til

Mac og kan ikke melde om forskjeller

av noen art. Spesielt ble jeg imponert

over driftsikkerheten til EMS 1 og RF

link. Det hendte ikke en eneste gang

at forbindelsen falt ut og lyden var det

altså som nevnt ikke mulig å skille fra

USB og Coax1.

For moro skyld forsøkte jeg Roger

Waters’ Amused to Death (Columbia/

Sony 468761 2. 1 CD. 1992) da jeg leste

et eller annet sted at QSound effektene

ikke kunne høres evt var dårlig

gjengitt via PD 1 og dens RF link på

grunn av ”faseproblemer”. Ja, ja tenkte

jeg og satte den på fra Mac og PC for å

sammenligne RF link og USB direkte.

Det var rett og slett ikke mulig å høre

forskjel!.

Det hadde vært ønskelig med USB

& RF link som aksepterte data opp

til 24/96 og jeg håper Electrocompaniet

møter opp med tid og stunder. I

mellomtiden kan vi med mest musikk

i CD-kvalitet lytte til den direkte fra datamaskin

via USB eller indirekte med

RF link i full trygghet om at dette er

godt nok. Og sist, men ikke minst med

NLE 22 RIAA Amplifier

Passer til alle MC / MM pick-uper

Pick-up output 100 V - 10 mV

Pick-up modstand 10 - 47 k

Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF

Pick-up kanalbalance i 1 dB trin

Alt indstilles direkte på bagsiden

NLE 15 Power Supply medfølger

Ubalanceret / balanceret output

Dual mono i hele elektronikken

Ultrakort og støjsvag signalvej

Ingen strømstød i pick-upen

Lydgengivelse i referenceklasse

Salg til Norge og Island

www.proconsumer.dk

like god kvalitet som via de tre S/PDIF

inngangene – som dog aksepterer data

opp til 24/192 over en kabel.

OppsUmmEring

Electrocompaniet Prelude PD 1 presenterer

musikken med pondus! Klangen er

nesten like nøytral som min egen DAC

(en vesentlig dyrere dCS,red), nedover er

imidlertid bassen litt mer fremtredende

enn hva jeg er vant til. Jeg tror for øvrig

dette forholdet var nøkkelen til at mer

rock & pop fant veien til mine avspillere

enn vanlig er. Dynamisk er det ikke noe

å utsette på PD 1 i mitt anlegg og kontraster

gjengis svært godt. Presisjonen er

også helt på høyden – er det romklang

i opptaket så blir det godt gjengitt, perspektiv

likedan.

Som det fremgår ga PD 1 meg mang

en god opplevelse, spesielt ettersom

jeg var i det litt nostalgiske hjørnet og

hørte mer enn vanlig på rock og pop

– sjangre som passet den som hånd i

hanske. PD 1 fungerer også godt i mine

favorittsjangre som er klassisk musikk

og moderne jazz, men der er konkurransen

hardere.

Electrocompaniet Prelude PD 1 er

en meget god DAC og til prisen er det

vanskelig å forestille seg særlig bedre

ytelse. Den leveres med en godt konstruert

USB-inngang. RF-linken synes

jeg er genial! 3

pris:

pd 1: nOk 9990,-

Ems 1: nOk 1990,-

produsent:

Electrocompaniet as norge

(www.electrocompaniet.no)

Ren lyd "fri af lysnettet"

NLE 22 opfylder alle RIAA behov

og koster mindre end mange gode

pick-uper. Ny komplet teknik med

nem optimal pick-up indstilling.

NLE 15 Audio Power Supply er

"fri af lysnettet" . NLE 15 overfører

energi fra lysnettet uden direkte

elektrisk forbindelse. NLE 22 har

derfor unik lydgengivelse, som er

helt ren, detaljeret og dynamisk.

NLE 22 RIAA Amplifier koster kun

(inklusiv MVA/moms) DKK 14.800,-

Salg til Sverige og Finland

www.aboutmusic.se

TEkniskE daTa

• Kanaler: 2

• Utgangsimpedanse:

100 Ohm

• Utgangsnivå: 3,4 Vrms

• Støygulv (20 - 20 kHz):

< -140 dB

• Frekvensrespons:

1 – 48 kHz

• THD + N: < 0.003%

• DAC oppløsning 192 kHz, 24bit

• Digital/analog konvertering:

192 kHz, 24bit

• Støttet sampling rate:

S/PDIF: 192 kHz, 24 bit

• USB: 48 kHz, 16 bit

• RF Link: 48 kHz, 16 bit

• Utganger:

ubalanserte RCA/phono

og balanserte XLR

• Digitale innganger:

2 x S/PDIF Coax

• 1 x S/PDIF TOSLink

• 1 x USB Type B

• 1 x RF (kobling til EMS 1)

• Vekt: 4,3 kg

• Dimensjoner: bredde 420 mm,

dybde 340 mm, høyde 50 mm

Du har musikken Vi har teknikken

N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin

af helt rene glas, så skal man også nyde musik på

hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun

er musikerne som skal bestemme musikken og at

teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som

vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver

musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.

"NLE 22 er det beste kjøpet jeg vet om

når det gjelder high-end platespillerforsterkere."

Gunnar Brekke "fidelity" nr. 47

Salg til Danmark

N.L. Elektronik Tlf.: 45 45 88 44 12

+


3 3 3

Audio Desk:

94


Ultralyd,

nemlig!

Tyske Audio Desk Systeme mener den beste måten å vaske

vinylplater på, er å bruke samme metode som benyttes til

rens av medisinske instrumenter. Det burde jo holde!

TrOnd TOrgnEsskar

Det finnes etterhvert en del platevaskemaskiner

på markedet, og enhver som har en del

vinylplater, og kanskje har erfaringer med

skikkelig platerens, vet at det trengs. De

fleste maskinene på markedet baserer seg

på renseveske og vakuum, men de grundige

herrene hos Audio Desk Systeme bruker en

kombinasjon av ultralydbølger, renseveske og roterende

børster for å få ulumskhetene ut av vinylrillene.

Hele prosessen er befriende

enkel. Platen settes på

høykant i åpningen på vaskeren,

du trykker på start, og

etter ca 6 minutter er plata

renset og tørr.

Det første jeg la merke til,

var hvor utrolig ren platen

virket. Vinylen hadde

plutselig en dypsvart, nesten

glinsende overflate, ikke den

lettere gråaktige jeg husket

fra bruktbutikken. Selv helt

nye plater virket veldig mye

renere etter en runde.

Lydmessig var faktisk

opplevelsen enda sterkere.

Ulyder jeg tidligere tilskrev slitasje på noen av de nyinnkjøpte

bruktplatene var borte. Rillestøyen var rett og slett

dramatisk redusert, og lyden var mer detaljert, friere og

åpnere. Mer oppløst, rett og slett. Selv plater som var relativt

nyrenset på en tradisjonell vakuumvasker, viste seg å

være tystere og litt friskere i lyden etter en runde i maskinen

til Audio Desk.”one step closer to the master” som det

het i en kampanje for et hifiprodukt engang i verden.

En nyinnkjøpt Rickie Lee Jones-skive, forseglet og uspilt,

låt støyete og litt innelukket rett ut av inneposen. Vinylen

hadde et litt usunt gråskjær. Den ble avskrevet som en

slurvete feilpresing, men etter en runde i ultralydvaskeren

så den ikke bare ekstremt frisk og ren ut, den var så å si

helt tyst også! Støyen jeg hørte var åpernbart slippmiddel

og skitt. Men alt det borte, framsto Rickies mesterverk

som den plata jeg faktisk trodde jeg kjøpte…

Maskinen har forresten også vært på en gjestevisitt hos

en kamerat med stor platesamling og voldsom apetitt på

bruktfunn, og hans opplevelser viste seg å være helt sammenfallende

med mine.

Audio Desk Systemes ultralydvasker er den mest tillitsvekkende

platevaskemaskinen jeg har vært borti. Kombinasjonen

av ultralyd og renseveske kan kanskje virke som

overkill, men at det virker, er det ingen tvil om. Enten platene

er gamle bruktbutikkfunn eller audiofile nypressinger,

gjør denne grå boksen en

imponerende jobb. Platene

ser nesten ekstremt rene ut

(om du forstår hva jeg mener!)

uansett hvor møkkete

de var i utgangspunktet, og

alle skivene jeg har latt få

denne æresrunden, har kvittert

med klart bedre lyd og

en sterkere opplevelse av det

som faktisk er i rillene, fordi

det rett og slett er mindre

der. Vel, mindre fremmedlegemer,

men mer informasjon.

Det er jo akkurat det en

platevaskemaskin skal gjøre.

Audio Desk Systeme Disc

Cleaner gjør en glimrende jobb, og plasserer seg helt på

toppen av min liste, i alle fall.

kOnklUsjOn

Har du en solid, eller i alle fall voksende platesamling,

kommer du ikke utenom en platevaskemaskin. Plater skal

og må være rene for å kunne gi full uttelling, og det er

de ikke engang rett fra presseriet. Audio Desk`en er ikke

direkte rimelig, men den betaler seg likevel fort, om den

brukes som den bør. Den gjør en overlegent god jobb, rett

og slett. Tydeligere og mer konsist kan det vel ikke sies.

Anbefales! 3

pris: nOk ca 15.000,importør,

scandinavia: Exotic audio

forhandler norge: audioaktøren

95


96

Fidelity nr. 52 kommer til St.Hans og

Fidelity er noe reservert til å kaste vinyl og CD

på dynga, men innrømmer at de nye dac’ene til

rundt ti tusen kroner gir usedvanlig mye godlyd

for pengene. Vi hører på de beste i neste blad!

Hegel og Holter med

helt ny elektronikk

Adyton med siste versjon Cordis 1,8.

Magico har tatt high-end verden med storm, her modell 5

sammen med konstruktør og firmaeier. Den er lovet levert

Halvdan Svartesgate i løpet av sommeren…

Odd Inge fra Neby HI-FI

Concept demonstrerer sin

sensasjonelle trådløse, rundstrålende

og aktive høyttaler

Fra AudioPro som Anders

Rosness tester i neste blad.

Den franske Levalier integrerte forsterker som var snakkisen på Munchen-messa

i fjor, er forventet til vår lokaler i nærmeste fremtid!

Stor reportasje fra

HIGH END 2011 i

sommernummeret!


sommerferie! – men først til abonnentene!

Gruppetest usb/dac’er:

Best for pengene?

I

dette bladet testet vi siste USB Dac fra Elecrocompaniet.

Denne imponerte vår særdeles kritiske digitalspesialist

som selv benytter mye dyrere greier. Og til neste blad får

vi også den siste fra Hegel, som har demonstrert meget

lovende lyd på flere messer i det siste. Men selvsagt er

ikke datateknologi forbeholdt norske elektronikkingeniører;

det foregår en intens posisjonering om å vinne markedsandeler

blant nesten samtlige hi-fi produsenter.

Selv om vi har hørt hvor bra lyden kan bli med eget CDdriverk,

så er det ikke tvil om at produsentene kan få mye

mer ut av budsjettet ved å slippe drivverket som med såkalte

USB-dac’er. Men er nå USB-inngangen god nok? Og er det

riktig at såkalt asynkron oppkobling låter best? Eller dreier

det seg –som så ofte- mer om en gedigen strømforsyning?

Testpanelet vurderer hver enkelt dac lydmessig, men

prøver også å finne om det er enkelte tekniske løsnnger som

høres ut til å fungere bedre enn andre. Og vi gir solide pluss,

eventuelt godtar en noe høyere pris om produktet har en velfungerenede

kontrollforsterker, eller i det minste en brukbar

volumstyring.

HøyTTalErE

Selv om vi i Fidelity slett ikke er så overbevist om at høyttaleren

er den viktigste komponenten i hi-fi kjeden, så er

det ikke vanskelig å forstå at denne komponenten uansett

får størst oppmerksomhet. Både på grunn av lydkvaliteten,

selvfølgelig, men like mye på grunn av en til dels betydelig

størrelse og dominans i stua. Utseende vil derfor spille

en større rolle for valg av høyttalerene enn for noen annen

hi-fi komponent. At høyttaleren derfor er godt stoff i hi-fi

bladene, er derfor helt rasjonelt. Ikke minst er de nye stativhøyttalere

med betydelig større effektpotensiale og dypere

bass et fornuftig kompromiss om også forholdet til resten av

familien er med i ligningen. ”Wi-Fi” burde vel egentlig vært

betegnelsen på en god stativhøyttaler med lekkert utseende!

Og nettopp en slik høyttaler tester vår danske skribent

Kenneth Pilegaard i neste blad med den nye Contour S 1,4

som er en forenklet vertsjon av den rådyre C-1 som er blant

våre absolutte favoritter.

Såkalte ”aktive” høyttalere med innebygget forsterker

og elektronisk delefiler- en vinn/vinn situasjon- blir stadig

vanligere på rimelig utstyr, men har også betydelige fordeler

for dyrere. Skotske Linn har lenge tilbudt opsjoner for dette,

og vi tester i sommernummeret selve flaggskipet i firmaets

portefølje. Også ekte high-endere fra Marten og Magico er

underveis. Begge omtales av de amerikanske bladene som de

”beste” hjemmehøyttalere på markedet

fOrsTErkErE

Har du ikke plass til en stor høyttaler, er det desto viktigere

med en strømsterk og kraftig forsterker som tvinger basselementet

til å gå dypere og med bedre kontroll enn de fleste tror

er mulig. Og har du en stor, tungdrevet gulvstående, er det galskap

ikke å prioritere den beste forsterker lommeboka tåler…

I neste blad venter en rekke suprforsterkere på vår

oppmerksomhet, blant annet den siste fra Bent Holter og

Hegel,en av de kraftigste monoblokker på verdensmarkedet.

Vi må innrømme at vi er imponert over denne norske konstruktøren

som makter å levere tydelig bedre produkter med

mindre forvrenngn hver eneste gang han kommer med en

ny modell. Og han er en racer på relativt rimelige greier med

veldig høy kvalitet.

Men denne gangen har han spent buen høyt; også prismessig

går han høyt på banen og vil spise kirsebær med de store,

for å sitere tre velkjente klisjeer. Og den nye Hegel monoblokkene

blir allerede benyttet ved demonstrasjoner for

Magico flere steder i verden. Full test i neste blad!

Men også sveitsiske ”Soulution” , firmaet som lager den overlegent

beste CD-spiller vi noensinne har hørt, har levert oss en

stor og tung boks til test. Og norske Adyton har kommet med

en helt nye modelleserie i superklassen som vi håper å få lytte

på utover de få minuttene vi hørte Cordis 1,8 sammen med Geir

Fredriksens linjehøyttalere på den nylig avholdte butikkmessa

hos Oslo Hi-Fi Center. Men der låt det virkelig lovende med en

miks av mykhet og krisphet som likner veldig på det beste fra

rør, men med enda mer finkornet detaljering…

HjEmmE HOs/gjEsTEskribEnT

I neste blad har vi en artikkel av en ”gjesteskribent” som

omtaler effekten av de søte, små musene som Paul Mortensen

i P.M. Audio importerer. Denne musa skal visstnok

forbedre lyden ved sitt blotte nærvær, noe som underbygges

av tilsynelatende logiske tekniske forklaringer. Om dette er

fleip eller fakta kan vi selvsagt ikke avgjøre uten nærmere

undersøkelser. Men vi ble tilstrekkelig overbevist av artikkelen

til å be om en mus til en ”second pinion”. Det er jo mer

mellom himmel og jord…

Vi har fått flere ”gjesteskribenter” som blir presentert

etterhvert, men er foreløpig noe skuffet over mangel på

entusiaster som har meldt seg å fortelle om anlegget sitt. Og

vi prioriterer ikke nødvendigvis det dyreste anlegget, men

det hvor eieren har brukt de små grå til å få ekstra mye ut av

pengene. Vi har utlovet en premie på et halvt hundre tusen

kroner som drahjelp til en skikkelig oppgradering, så vi

skjønner ikke helt hvorfor ikke mailboksen til redaktøren er

sprengfull av gode forslag?

kOmplETTE anlEgg

Vi i Fidelity har såpass lang fartstid at vi vet at vi ikke vet så

veldig mye! Og selv om vi er veldig bevisst viktighetene av

fornuftig matching for å oppnå en ønsket type gjengivelse,

vet vi at det ikke finnes noe fasit. Det er mange veier til

Roma, for å si det slik.

Det er derfor med adskillig ydmykhet vi likevel vil prøve

å sette sammen komplette anlegg i en nye serie fra neste

nummer av. Men tross alt tror vi at vi med vår kunnskap

til markedet- og ikke minst at vi har hørt masse utstyr fra

ulike leverandører under kontrollerte forhold- slik at våre

tips kan ha en akseptabel treffprosent. Samtidig vil vi prøve

å fortelle hva man kan forvente av musikalske opplevelser i

ulike priskatagorier. Vi vet enda ikke hvor mye vi får plass til

av dette i hvert nummer, men lover i det minste et veldig bra

budsjettanlegg med uortodokse løsninger i nr.52!

Vi vil også prøve å få med tips til anlegg for båt eller hytte

med kun 12 volts likestrøm. Så her blir det mye lesestoff til

sommerferien. Bra underholdning, håper vi, men også litt

mer enn det. Og så er det selvfølgelig stor messereportasje

fra HIGH END 2011 i München... 3

97


www.audiofidelity.no

Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01

UTsOlgTUTsOlgTUTsOlgT

UTsOlgT

abonnér på fidelity:

kun 475,- nOk for 1 år = 6 utgaver

Gratis!

98

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.

UTsOlgT UTsOlgT

UTsOlgTUTsOlgT UTsOlgTUTsOlgT

Nr. 1, 2, 3, 7, 8, 9, 10,12,13,14, 29, 31, 47 og 49 er utsolgt.

Nr 47 er lagt ut i sin helhet på www.fidelity.no

graTis nEdlasTing av TidligErE UTgivElsEr

Tidligere utgaver av Fidelity legges ut på våre nettsider!

bladene ligger som gratis nedlastbare pdf-filer.

Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.

www.audiofidelity.no

UTsOlgT

UTsOlgT UTsOlgT

More magazines by this user
Similar magazines