Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> <strong>Bilde</strong><br />
Selv om jeg først <strong>og</strong> fremst regner<br />
meg som lydentusiast, må jeg innrømme<br />
at jeg aldri før har opplevd<br />
så store sprang i utviklingen som på<br />
billedsiden med høyoppløselig Blu-ray<br />
teknol<strong>og</strong>i sammen med et ekte buet<br />
Cinemascope lerret. Sammen med et bra<br />
stereoanlegg, ditt eget, blir opplevelsen<br />
av film <strong>og</strong> konsertvideoer helt vanvittig<br />
flott med denne kombinasjonen pluss<br />
en god projektor. Her er en storhet,<br />
farverenhet <strong>og</strong> tredimensjonalitet som<br />
er svimlende.<br />
Men samtidig som Sony ser ut til å ta innersvingen på konkurrentene<br />
med sin Blu-ray billedteknol<strong>og</strong>i, gir de opp å bruke<br />
mer penger på SACD som har stabilisert seg som et ”high-end”<br />
lydformat for spesielt interesserte. Enda mer interessant er det<br />
at platespillereksperten Linn lanserer 2 nye digitalsavspillere<br />
som via rippede CD’er <strong>og</strong> nedlastinger fra Nettet gir deg en<br />
direkte tilgang til Master-opptak med muligheter for uovertruffen<br />
lydkvalitet. ”Dette er fremtiden!” mener det store<br />
testpanelet i <strong>Fidelity</strong>.<br />
Fra Østen kommer <strong>og</strong>så en kombinert CD/PC-spiller med egen<br />
inngang for musikkfiler fra harddiscen. Og fra USA <strong>og</strong> Europa<br />
kan vi lytte til 3 glimrende rørforsterkere som langt fra er<br />
revolusjonerende når det gjelder teknol<strong>og</strong>i, men som uansett<br />
kan være en åpenbaring for lydentusiaster som aldri har prøvesmakt<br />
lyd fra glass!<br />
Vi fikk forbausende moderat med kjeft for våre kåringer i forrige<br />
blad.(?) Men på grunn av nomineringen til ”Årets beste”<br />
hadde vi ”second opinion” på enkelte produkter, mens et par<br />
nye ble bedømt av testpanelet tross moderat innspillingstid. Vi<br />
håper at den grundige testen av den prisgunstige stativhøyttaleren<br />
XTZ 99,26 på side 64 får satt den biten på plass!<br />
Forrige blad skulle <strong>og</strong>så , ifølge lederen, bli en ”høydare” med<br />
layout, bilder <strong>og</strong> trykkvalitet. Det gikk ikke fullt så bra som vi<br />
håpet. Og etter å ha prøvd rimeligere trykkeriløsninger med<br />
noe blandet resultat, har vi bestemt oss for igjen å trykke på<br />
det beste trykkeriet i Norge! Er resultatet entydig bedre, så<br />
har vi lært en lekse som <strong>og</strong>så gjelder hi-fi generelt; man får<br />
stort sett hva man betaler for!<br />
Til slutt ønsker vi velkommen skribentene på nettstedet<br />
Audiophile.no som vi i fremtiden vil samarbeide mer med.<br />
Dessuten er Håkon R<strong>og</strong>nlien tilbake som tester av spesielle<br />
hi-fi produkter som vi mener ikke kommer i konflikt med hans<br />
konsulentvirksomhet hos Fryd Hi-Fi. Det er selvsagt at han ikke<br />
vurderer produkter fra leverandører til Fryd, <strong>og</strong> like selvsagt at<br />
importør/produsent er enige i mitt valg av Håkon som tester<br />
av deres produkt.<br />
Forøvrig er det en misforståelse at <strong>Fidelity</strong> ikke trykker<br />
motforestillinger fra bransjen i forhold til tester <strong>og</strong> artikler.<br />
Snarere tvert imot; vi GARANTERER at slike motforestillinger<br />
kommer på trykk så lenge man holder seg innenfor skandinavisk<br />
injurielovgivning <strong>og</strong> i noenlunde moderat lengde!<br />
Ha en fin senvinter <strong>og</strong> en deilig påske!<br />
Med hilsen<br />
Knut V<br />
Ansvarlig redaktør<br />
Knut Vadseth<br />
knuvadse@online.no<br />
Tlf: 22 44 38 12<br />
Privat: 22 55 25 75<br />
Skribenter i dette nummer<br />
Petter Dale<br />
Rolf Inge Danielsen<br />
Arve Åheim<br />
Jan Myrvold<br />
Tore Dag Nilsen<br />
Stein Arne Nistad<br />
Håkon R<strong>og</strong>nlien<br />
Anders Rosness<br />
Knut Vadseth<br />
Peter Westberg<br />
Foto<br />
Knut Vadseth<br />
Grafisk design<br />
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80<br />
www.ideverkstedet.no<br />
Trykk<br />
07 Gruppen AS<br />
Annonseavdeling<br />
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)<br />
Kontakt redaksjon<br />
post@audiofidelity.no<br />
Diskusjonsforum<br />
www.audiofidelity.no<br />
Abonnement service:<br />
Milanex AS<br />
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo<br />
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01<br />
fidelity@kundetjeneste.no<br />
Etterbestilling av tidligere utgivelser:<br />
www.audiofidelity.no<br />
post@audiofidelity.no<br />
Tlf: 22 44 38 12<br />
Utgiver<br />
Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo<br />
ISSN 1503 4291<br />
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver.<br />
Denne bestemmelse gjelder <strong>og</strong>så enhver form for<br />
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på<br />
bestemmelsene vil bli anmeldt <strong>og</strong> medfører erstatningskrav.<br />
www.audiofidelity.no<br />
3
4<br />
Innhold<br />
31<br />
nr 2/2008<br />
10<br />
Er CD-plata døende?<br />
16<br />
Kommentar av Tore Dag Nilsen:<br />
Den uhåndgripelige musikk<br />
18<br />
Eximus CD10 24/192-spiller:<br />
The missing Linnk?<br />
22<br />
Eximus CD 10 Second opinion:<br />
Toppgear!<br />
24<br />
Xavian: Så mye for så lite.<br />
26<br />
Bjørn Berge:<br />
En selvpiners bekjennelse<br />
30<br />
C-J ET250S hybrid effektforsterker:<br />
Klar for et ET-gilde?<br />
36<br />
Penaudio Serenade:<br />
Musikalsk forførende.<br />
40<br />
Reality: R<strong>og</strong>ue Cronus<br />
Rimelig Hi-end<br />
44<br />
Ay ay, Ayon!<br />
48<br />
NAD <strong>og</strong> Rotel: Svart eller hvit?<br />
52<br />
Godt norsk: Glitter & gråstein<br />
54<br />
Plateanmeldelser: Blått & rått
56<br />
Plateanmeldelser:<br />
Audiofile godbiter<br />
58<br />
Sensasjonell opera<br />
60<br />
Budsjett: Smarte amerikanere<br />
64<br />
Budsjettreferansen:<br />
XTZ 99.26 høyttalere<br />
68<br />
Unico second opinion: Akilleshæl?<br />
70<br />
Xindak 8800MNE:<br />
Varme tungvektere<br />
84<br />
High-end privatkino 2008:<br />
I full bredde!<br />
72<br />
Flytting: Fra rock til Ragnarok?<br />
76<br />
Kabler High-end, del 2:<br />
Den ultimata kabeln – finns den?<br />
80<br />
Yter høyttalerkabler:<br />
Italiensk snubletråd?<br />
82<br />
Gjesteskribenten: I pose <strong>og</strong> i sæk<br />
90<br />
High-end privatkino 2008:<br />
Den musikalske hjemmekinoen<br />
96<br />
Neste nummer<br />
5
6<br />
Brev til<br />
Til redaksjonen av <strong>Fidelity</strong>.<br />
Her kommer et forsøk på en test-artikkel. Evt. bilder kan<br />
dere vel lokke frem fra nettet/forhandlere/importører. Artikkelen<br />
har selvsagt amatørpreg <strong>og</strong> har ikke ambisjoner om å<br />
konkurrere med de faste bidragsyterne. Vi er fire entusiaster<br />
som i mange år, helt siden klassisk NAD ble født, har hatt en<br />
liten gladhobby som har vokst i takt med alder, visdom <strong>og</strong><br />
økonomi. Dere står selvsagt fritt til å redigere/endre etc.<br />
Men kanskje er det en idé å vise at ikke alle oss entusiaster<br />
har gullører eller massiv innsikt i upsampling, ringkjernetrafoer<br />
<strong>og</strong> induksjon. Vi bare koser oss med musikken <strong>og</strong> strever<br />
etter å være så nær konsertopplevelsen som mulig. For vi går<br />
meget gjerne på konsert <strong>og</strong> husker mht live musikkopplevelse<br />
særlig da Paul Simon i forrige årtusen var i Oslo Spektrum <strong>og</strong><br />
encorene ingen ende ville ta. Eller da Lou Reeds lyd knuste<br />
van Morrisons på Norwegian Wood i 1998. Og penneføreren<br />
av denne artikkelen gråter litt inni seg over at han ikke gikk på<br />
den massive The Who konserten på årets Quart, en stor miss i<br />
følge et par av de andre, der bl.a. Zak (sønn til Ringo) trommet<br />
som en gud. Og Pete er jo meget dyktig.<br />
Fra bladleser <strong>og</strong> koselytter Espen Lange<br />
Hei!<br />
Gjesteskribenten er nettopp laget for deg <strong>og</strong> dine kompiser.<br />
Hjertelig velkommen i bladet.<br />
Knut<br />
Gruppetest cd-spillere mm.<br />
Hei Knut! Jeg har vært fast leser av <strong>Fidelity</strong> helt siden nr.1 <strong>og</strong><br />
kan ikke berømme dere som lager bladet nok! Dere gjør en<br />
fabelaktig innsats <strong>og</strong> lager helt klart det beste hi-fi bladet jeg<br />
noensinne har lest!<br />
Jeg ble glad da jeg så at dere planlegger en gruppetest av<br />
cd-spillere i 10.000kr klassen i et av nærmeste numrene. Jeg<br />
er selv i markedet for en spiller i denne prisklassen til å erstatte<br />
min tilårskomne Primare D20 (med litt skrantende drivverk) <strong>og</strong><br />
håper at testen vil kunne hjelpe meg et godt stykke på vei til å<br />
gjøre rett valg.<br />
Her kommer imidlertid et lite innspill (<strong>og</strong> eneste<br />
ankepunkt...)til dere som skriver i bladet: Hva med å teste<br />
utstyret <strong>og</strong>så på andre typer musikk enn det dere vanligvis<br />
spiller? Selv er jeg ihuga metal-fan <strong>og</strong> hverken fisefin feinschmecker<br />
jazz eller klassisk kommer noensinne til å få spilletid<br />
på mitt anlegg (muligens med unntak av Carmina Burana eller<br />
en Wagner overture hvert jubelår ). Jeg forventer naturligvis<br />
ikke at dere nå skal snu helt på flisa men at dere ved å <strong>og</strong>så<br />
inkorporere andre typer i musikk i testene deres kan gi et enda<br />
bedre bedre bilde av hvordan de forskjellige produktene egner<br />
seg for folk med forskjellig musikksmak. Særlig gjelder nok det<br />
innenfor de rimeligere prissegmentene da kjøpergruppene her<br />
er nok langt mer allsidige i sin musikksmak enn i det ypperste<br />
high-end markedetFor å svare på et par ev spørsmålene dine i<br />
siste blad:<br />
Det er ikke noe problem at dere omtaler hjemmekino utstyr i<br />
bladet, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. Heldigvis<br />
har den verste hjemmekinobølgen lagt seg men selvsagt finnes<br />
det produkter som <strong>og</strong>så burde/kunne interessere oss.<br />
Og helt ok at Håkon R<strong>og</strong>nlien skriver i bladet. Stoler på at dere<br />
har såpass integritet at han ikke anmelder produkter som han<br />
selv selger <strong>og</strong> da har jeg ikke noe problem med at han er en<br />
bransjeaktør <strong>og</strong> anmelder samtidig!<br />
Tusen takk for en flott blad <strong>og</strong> stå på videre!<br />
mvh. Kai Lindseth<br />
Tandberg <strong>og</strong> nettet<br />
Tänkte bara berätta lite om hur jag löst problemet med<br />
”ett odynamiskt ljud”. Jag funderade över om strömmatningen/elnätet<br />
inte kunde leverera tillräckligt med ström tillräckligt<br />
fort. Så därför bytte jag ut elmatningen till lyssningsrummet.<br />
Jag har installerat en skärmad elkabel på 6 mm2 med<br />
”solid core” ledare och säkrat den med en 20 A säkring.<br />
Eluttaget i lyssningsrummet tål 25A. (Den gamla var oskärmad<br />
1,5 mm2 ”stranded”, 10A ) Blev det någon skillnad/förbättring?<br />
Oj oj, oj Nu är ljudet dynamiskt,luftigt och lättflytande<br />
med en helt annan tyngd och aktoritet. Ljudbilden är<br />
betydligt mer tredimensionell och har växt på alla håll. Den är<br />
både bredare, djupare och högre. Ljudet är även tonalt mer<br />
nyanserat och välupplöst. Slutsteget blir inte heller lika varmt<br />
längre. Detta har gjort mig nyfiken på att prova en mer seriös<br />
nätkabel till ”apparaterna” än medskicket. Jag vore tacksam<br />
på förslag på olika nätkablar som du tycker fungerar bra, och<br />
som dessutom är något sånär prisvärda/överkomliga, och som<br />
du tycker är värda att prova. Det vore också roligt att få veta<br />
hur det gått med konstruktionsfrågan angående slutsteget.<br />
mvh Rolf Persson<br />
Rumsakustik i <strong>Fidelity</strong><br />
Hejsan Knut<br />
Jag njuter för det mesta till 100 % av ert blad <strong>Fidelity</strong>. Känns<br />
som en härlig stund med genomarbetade hifiutflykter. Jag<br />
har varit i kontakt med Rolf Inge vid flera gånger, bland annat<br />
träffat honom som hastigast på Arkenmässan för ett år<br />
sedan. Det är en trevlig medarbetare ni har!<br />
Mitt ärende med detta mail rör utöver beröm och ”fortsätt<br />
så”, lite frågor kring rumsakustik. Rumsakustik är A och O i<br />
hifisammanhang. Rumsakustik är det man skyller på när det<br />
låter illa (men tycker om prylarna). Rumsakustik är det som<br />
det klagas på hifimässa efter hifimässa. Rumsakustik är där en<br />
av nycklarna till hifinirvana finns!<br />
Detta till trots läser jag inget om detta i <strong>Fidelity</strong>. Detta till trots<br />
läser jag om era referensanläggningar som inkluderar det<br />
ena tweaket efter det andra, men inte ett ord om rummet,<br />
akustik-hjälp eller liknande.<br />
Jag brukar säga: ”Man får inte klaga utan att bidra med<br />
hjälp”. :-D<br />
Jag erbjuder mig därför att hjälpa till med akustik, artiklar, information,<br />
tips-och-trix eller vad som helst. Jag sammarbetar<br />
med Svanå Miljöteknik här i Sverige och har därför bra (den<br />
bästa?) uppbackningen möjlig!<br />
Hoppas på svar!<br />
Vänliga hälsningar<br />
Pär Engelholm<br />
Hei!<br />
Tak for hjelp! Romakustikk er så vanskelig at få tør å begi<br />
seg utpå. Derfor er vi glade for all hjelp vi kan få.<br />
Knut<br />
Hei<br />
Nå som dere har startet opp med grupptester av<br />
kabler(synes det er bra tross mye spetakkel i etterkant), så<br />
kunne jeg tenkt meg tester <strong>og</strong>så av strøm filter. Vel har dere<br />
vært inne på evnet i flere blad, men ingen gruppetester. Hadde<br />
vært interessant å se hva de ulike filterene kan gjøre i referanse<br />
anlegget til <strong>Fidelity</strong>, <strong>og</strong> om pris/ytelse henger sammen!<br />
Mvh. Øyvind.
Hei <strong>og</strong> takk for et godt blad!<br />
Redaktøren har ved flere anledninger gjort seg noen refleksjoner<br />
om skottene mellom de ulike musikkgrupperingene – sist nevnt i forbindelse<br />
med besøket hos B&O. B&O er i hifi-kretser blitt sett på som god<br />
design i stedet for god lyd. Etter å ha lest spesielt i de siste numrene av<br />
<strong>Fidelity</strong>, sett litt i andre media <strong>og</strong> oppdatert noen datapr<strong>og</strong>rammer, har<br />
jeg gjort meg noen tanker.<br />
Like før jul flyttet musikkforretningen ”tre 45” her i Trondheim inn i nye<br />
lokaler (www.tre45.no) Og hvilke lokaler <strong>og</strong> hvilket utvalg! For alle som<br />
driver som utøvende musikere er denne forretningen et must, men det<br />
stopper ikke her. Utvalget av studioutstyr er <strong>og</strong>så imponerende. Jeg tror<br />
at alle garvede lydentusiaster hadde funnet mye interessant her. Det var<br />
som audiointeressert jeg stakk innom. Jeg hadde planer om å utstyre<br />
husets kontor <strong>og</strong> arbeidsrom rom med noen små <strong>og</strong> gode høytalere.<br />
Genelec sine monitorer kunne være et alternativ, disse selges i “tre 45”.<br />
Mitt ærend ble lagt fram til en av forretningens ansatte. Stor var<br />
forbauselsen da jeg nærmest ble frarådd å kjøpe studiomonitorer. Og<br />
begrunnelsen var interessant nok – studiemonitorer er laga for at de<br />
skal få fram ”svakheter i musikken, mens et hifi-anlegg er laga for at vi<br />
skal ”nyte <strong>og</strong> slappe av” med musikken. Dermed ble det ingen handel<br />
i denne omgang. Jeg ble ellers vist litt rundt om i den imponerende<br />
butikken. tre 45 er et funn av en butikk som <strong>Fidelity</strong>s redaktør absolutt<br />
burde besøke! Butikken drives <strong>og</strong>så av folk som definitivt har peiling<br />
på lyd.<br />
Når jeg først er inne på attraksjoner i Trøndelag, så er Norsk Radiomuseum<br />
i Selbu et annet funn for elektromekkere <strong>og</strong> lydpurister.<br />
Her er det fullt av lekkerbiskener. Edda, Tandberg <strong>og</strong> Radionette<br />
dominerer samlingen, men det er <strong>og</strong>så mye annet snacks – se<br />
nettsidene www.norskradiomuseum.no. Under et besøk satt eier <strong>og</strong><br />
initiativtaker Jan Erik Steen på ei 78-plate med Ella Fitzgerald spilt<br />
på et radiokabinett fra tidlig 60-tall. Og hvilken dynamikk! Dette var<br />
å fa frysninger av..<br />
Kanskje <strong>Fidelity</strong> <strong>og</strong>så kunne se litt nærmere på PC-lyd. Dette er et<br />
felt som vi bør begynne å vurdere høyere. Så langt har jeg ikke lagt<br />
merke til så veldig mange kommentarer om musikkegenskapene i<br />
Mediaplayer. En annen som derimot har vært i mediabildet er IKT<br />
Norge sin generalsekretær Per Morten Hoff. Han har blitt en gjenganger<br />
i å skjelle ut DAB-radioen som gammeldags teknol<strong>og</strong>i. Måten<br />
argumentasjonen har blitt ført på har gjort meg litt skeptisk, det er<br />
noe som skurrer i debatten. Etter å ha hørt litt på DAB <strong>og</strong> vanlig FM<br />
er det for meg ikke teknol<strong>og</strong>ien, men lyden som er det viktigste. Som<br />
ivrig radiolytter synes jeg at DAB er godt nok til sitt bruk. Med godt<br />
utstyr er DAB-lyden definitivt ikke å forakte. Jeg tror at radio fortsatt<br />
har ei framtid som lydmedium.<br />
Med vennlig hilsen, Johan Sandberg<br />
Nettstøy<br />
Hei. Her er mer ang. mitt arbeide med nettstøy.<br />
Har resultater som viser 3 ulike målinger. Den første<br />
er fin, på ett stikk som ikke er brukt til stereoanlegget.<br />
Den andre viser 5 harmoniske på opp til 60%<br />
(toleransegrensen er på 6%) hvor stereoen er tilkoplet.<br />
Den tredje målingen viser at det stikket som støyer<br />
nå er normal igjen. Jeg satt tilfeldig vis å lyttet på<br />
musikk den dagen. Da var en generator i nabolaget<br />
ute av drift pga. overhaling (dreiing av slepering til<br />
magnetiseringen). Hadde da betydelig bedre lyd enn<br />
vanlig <strong>og</strong> dette har vedvart. Det foregår nå <strong>og</strong>så en<br />
oppgradering av nettet til Haugaland Kraft som er<br />
netteier. Forstår det slik at NVE <strong>og</strong> undertegnede er<br />
enige med å foreta nye målinger når oppraderingen er<br />
utført. Ny måling vil derfor bli foretatt på en årstid da<br />
belastningen på nettet normalt er så stor som da målingen<br />
som viste høyt innslag av 5 harmoniske ble tatt.<br />
Snittmålingen er på mellom 20 <strong>og</strong> 30%. Med så høye<br />
verdier er det ikke lenger snakk om overharmonisk<br />
støy men da kalles det RESONANS på nettet. Etter hva<br />
de som produserer filtre for å redusere overharmonisk<br />
støy på nettet sier (Danfoss i USA), er problemet med<br />
overharmonisk støy et alvorlig <strong>og</strong> økende problem for<br />
netteigerene. Det vil snart <strong>og</strong>så komme et nytt måleinstrument<br />
fra SINTEF (Helge Seljeseth som er den som<br />
kan mest om dette i Norge) til en pris på 1-2000 Kr..<br />
Med det nye instumentet fra SINTEF kan selv en fattig<br />
audiophil sjekke sitt eget strømuttak.<br />
mvh, Lars Farkas<br />
Veldig interessant! Skriv gjerne når du kommer<br />
videre med dett.<br />
Knut V<br />
Luxman<br />
Hei<br />
Har dere kjennskap til Luxman lv 105 u? Hvem var importør?<br />
Tror dere noen kan skaffe norsk manual til den?<br />
Mvh Geir Haave (ivrig leser)<br />
Vi får se om noen av våre leser kan hjelpe?<br />
Knut V<br />
7
3 3<br />
10<br />
Er CD-plata døende?<br />
†<br />
R.I.P.<br />
eller rippe?<br />
”Rest In Peace” sier dødsannonsene. Mens CD-mediet fremdeles<br />
sloss for livet, lanserer signalkildespesialisten Linn det<br />
mange mener kan være verdens beste digitalspiller. Perfekt<br />
for bruk på Nettet, selvfølgelig, men <strong>og</strong>så med forbedret lyd<br />
fra eksisterende CD-plater...<br />
TEKST OG FOTO KNUT VADSETH<br />
Skotten Ivor Tiefenbrun revolusjonerte hi-fi bransjen med vinylavtasteren<br />
Linn Sondek LP 12, en drøm av mekaniske<br />
presisjon <strong>og</strong> kompleksitet med 372 bevegelige deler. Nå<br />
mener mange at sønnen Gilad kan gjøre det samme<br />
med den nye Direct Stream digitalkonverter som<br />
er langt mer teknisk kompleks, men bare har<br />
en bevegelig del; av/på bryteren. Far <strong>og</strong> sønn er er dypt<br />
uenige om hvorvidt en god vinylpressing fremdeles<br />
kan låte bedre enn de beste såkalt ”rippede” CD-plater<br />
eller nedlastbare datastrømmer med masterbåndkvalitet.<br />
Men begge mener at CD-mediet med sine veldig<br />
undervurderte mekaniske avspillingsproblemer i<br />
forhold låter hardt <strong>og</strong> umusikalsk. Etter nitid lytting<br />
med fullt testpanel, er vi i <strong>Fidelity</strong> tilbøyelig til å<br />
være enig. Ikke minst etter å ha hørt på egne CDplater<br />
som blir kopiert til harddisc <strong>og</strong> deretter avspilt<br />
via Linn Akurate DS <strong>og</strong> flaggskipet Linn Klimax DS...<br />
MEKANISKE INTERAKSJoNER?<br />
Det har i mange år vært velkjent at kopierte CD-plater<br />
ikke bare låter tilnærmet likt, slik man jo kunne håpe,<br />
men at kopien forbløffende nok låt BEDRE enn originalen.<br />
Med et medie som i utgangspunkt skulle låte kliss likt<br />
uansett kopiering <strong>og</strong> generasjonstap, <strong>og</strong> hvor alle forandring<br />
av lydkvalitet i tilfelle ble tillagt dac’en eller de anal<strong>og</strong>e utgangstrinn,<br />
måtte da dette være ren innbilling? På samme måte som alle<br />
VET at det er bare tull at CD-platene låter bedre etter avmagnetisering<br />
med kjemi eller magnet. Eller at grønn tusj...<br />
Det viste seg altså at her var mange paralleller mellom kjente problemstillinger<br />
med den mekaniske interaksjonen med anal<strong>og</strong>e platespillere <strong>og</strong> det nye ”perfekte”<br />
datamediet. Ikke minst fikk Ivor Tiefenbrun <strong>og</strong> hans ingeniører store problemer da<br />
de litt skeptisk skulle lage sin første CD-spiller. For igjen oppdaget de at det skjedde<br />
mer med lyden når de trimmet toleranser <strong>og</strong> andre kvaliteter på mekanikken enn<br />
når de gjorde forandringer med DAC’en. Dessverre! For god mekanikk i stål <strong>og</strong><br />
aluninium koster veldig mye mer å lage enn enkle plastmoduler. Ikke tilfeldig at<br />
prisen fremdeles hadde betydelig innflytelse på lydkvaliteten i en grad som nesten<br />
kunne minne om en kapitalistisk sammensvergelse...
«Denne kvelden hos Kontrapunkt er<br />
garantert en jeg vil huske resten av<br />
livet – ikke fordi jeg hørte noe som var<br />
så revolusjonerende bra – men fordi<br />
implikasjonen av det jeg så <strong>og</strong> hørte<br />
garantert vil endre fremtiden for alle<br />
oss musikkelskere.» Anders Rosness<br />
11
3 3<br />
12<br />
Er CD-plata døende?<br />
Projektleder Gilad Tienfenbrun mener at mangelen av bevegelige deler gjør den nye<br />
Klimax DS til verdens beste digitalavspiller.<br />
DATABRANSJEN<br />
Etter hvert dukket det <strong>og</strong>så opp rykter i<br />
hi-fi-miljøet at CD-platene låt til dels mye<br />
bedre kopiert via en rimelig PC med et<br />
”high-end ” lydkort til noen hundrelapper<br />
<strong>og</strong> deretter avspilt via den vanlige<br />
CD-spilleren. Og etterhvert dukket det<br />
opp stadig flere rimelige d/a konvertere<br />
beregnet på å kobles til PC’en.<br />
Absolute Sound skrev for noe år siden<br />
en tankevekkende artikkel hvordan<br />
mekanisk unøyaktighet i pressingen<br />
fikk servoen til å jobbe uventet hardt<br />
for å holde laserstrålene sånn noenlunde<br />
i sporet, <strong>og</strong> at <strong>og</strong>så feilkorreksjonskretsen<br />
hadde uventet mye å gjøre på<br />
grunn av dårlig sporing <strong>og</strong> påfølgene<br />
retting av tapte signaler. PC’en derimot<br />
Linn på nett<br />
AV HåKoN RoGNLIEN<br />
avspilte de samme dataene flere ganger,<br />
<strong>og</strong> kunne lettere regne ut hva som<br />
sannsynligvis var mest korrekt.<br />
Vi lot vår egen Petter Dale <strong>og</strong> gjesteskribenter<br />
promovere mellomlagring<br />
på harddisc etter såkalt ”ripping” av<br />
CD-plata her i <strong>Fidelity</strong>. Men ventet<br />
utolmodig på at hi-fi bransjen skulle<br />
kombinere datateknol<strong>og</strong>ien med anal<strong>og</strong><br />
hi-fi teknol<strong>og</strong>i av beste merke. For<br />
det vi hørte av smarte løsninger fra<br />
databransjen, syntes vi låt skuffende<br />
tynt <strong>og</strong> pinglete, selv om økt dynamikk<br />
<strong>og</strong> renere transienter fikk tilbake noe<br />
av vitaliteten fra vinylmediet. Lovende,<br />
men ikke helt i boks, etter vår mening...<br />
I mellomtiden gledet vi oss over den<br />
nye generasjon CD-spillere som i løpet<br />
Linn tar skrittet fullt ut inn i en ny æra med sine dedikerte hifi nettavspillere, eller<br />
hva man skal kalle dem. De henter ned filer fra husets nettverk, gjerne via strømledningene,<br />
<strong>og</strong> har du hurtig nok internett, så kan du lagre musikken din hvor du<br />
vil i verden, nærmest! Det jeg er litt redd for er at brukerterskelen er en tanke høy<br />
blant svorne audiofile, men det gjenstår altså å se.<br />
Ettersom disse enhetene fra Linn <strong>og</strong>så inneholder DA-omvandlere <strong>og</strong> anal<strong>og</strong>e<br />
utgangstrinn, har vi i prinsipp svært like utfordringer som før; det finnes knapt<br />
grenser for priser <strong>og</strong> kvalitet. Noe som <strong>og</strong>så kommer tydelig fram på Linn Klimaxavspilleren…<br />
Overgangen fra CD-spiller til denne enheten er klar <strong>og</strong> entydig. Det er mer highend<br />
i form av et roligere lydbilde <strong>og</strong> mer fullkommen klangstruktur. Noen vil nok<br />
si at det låter mer ”anal<strong>og</strong>t”, i min verden en omskriving av ordet ”riktig”. Like<br />
entydig (om enn ikke like markant) er overgangen fra Akurate til Klimax.Vi fikk her<br />
enda mer innsyn <strong>og</strong> detaljer, svartere bakgrunn <strong>og</strong> større lydpalett. Men rabulisten<br />
i meg protesterte ørlite på en del innspillinger, da jeg følte at Akurate var mer frisk i<br />
frasparket. Dette kan garantert tilskrives noe mer rufs her <strong>og</strong> der, men allikevel…<br />
Dette er uansett framtiden!<br />
Linn Klimax DS/Akurat DS:<br />
Ifølge Linn er DS teknol<strong>og</strong>ien bedre<br />
enn CD-avspilling da her ikke finnes<br />
bevegelige deler som kan introdusere<br />
elektronisk- <strong>og</strong> mekanisk støy.<br />
Dessuten tilbys 24 bits oppløsning<br />
med samplingfrekvens fra 44,1 til 192<br />
kHz. Signal/støyforhold er hele 170 dB<br />
(Klimax). DS-produktene støtter alle<br />
digitale kvalitetsformater, inkludert<br />
FAC <strong>og</strong> WAV, <strong>og</strong> kontrolleres via UpnP<br />
AV 2.0 styresystem. Linn anbefaler<br />
forskjellige pr<strong>og</strong>rammet som gjør det<br />
enkelt å overføre CD-samlingen til<br />
dataserver <strong>og</strong> hvor skriftelig informasjon<br />
om den enkelte plate automatisk<br />
nedlastes direkte fra database.<br />
DS-teknol<strong>og</strong>ien gjør det <strong>og</strong>så mulig å<br />
laste ned musikk direkte fra internett.<br />
Linn Records tilbyr standard 16<br />
bits CD-kvalitet <strong>og</strong> 24 bits/96kHz<br />
studiokvalitet. I løpet av året vil flere<br />
plateselskaper tilby sine musikkbibliotek<br />
på nettet.<br />
av de siste par årene er blitt uventet mye<br />
bedre. Samtidig låt det etter hvert <strong>og</strong>så<br />
veldig bra hjemme hos nettopp Petter<br />
Dale (<strong>Fidelity</strong> nr. 27) som forlengst<br />
hadde kastet ut sin super high-end CDspiller<br />
(Forsell+DP-DAC) i jakten på den<br />
”perfekte” lyd. Og det må innrømmes at<br />
det virket veldig smart å kunne gjemme<br />
flere kasser med CD’er i kjelleren mens<br />
all godlyden fikk plass i hjemmePC’en<br />
på kaffebordet. Hvorfor ble ikke disse<br />
ideene reflektert av de mest oppegående<br />
produsentene i hi-fi bransjen...<br />
Men om ikke hi-fi bransjen tok datamediet<br />
tilstrekkelig på alvor, var det<br />
ikke mindre arr<strong>og</strong>anse fra PC-bransjen<br />
som var mest opptatt av å kutte kostnader<br />
for å masseprodusere tilstrekkelig<br />
billig. Og ”godt nok” fikk holde <strong>og</strong>så<br />
når det gjaldt lyd! Prosjektleder Gilad<br />
Tienfenbrun illustrerer dette med å<br />
fortelle om sin første presentasjon av<br />
ideene bak Klimax DS til toppsjefene<br />
i et kjent datafirma. Gilad gruet seg<br />
veldig til å møte disse trendsetterne,<br />
men ble beroliget da det viste seg at<br />
halvparten av de 10-12 toppdirektørene<br />
faktisk hadde en Linn Sondek platespiller<br />
hjemme hos seg selv!<br />
Men da han fortalte at han hadde<br />
brukt hele tre år sammen med 3 av<br />
Linns dyktigste ingeniører for å utvikle<br />
Klimax Direct Stream spilleren, innrømmet<br />
datasjefene at utviklingstiden<br />
for en komplett lyddel på et kjent verdensprodukt<br />
toppen var 5-6 uker med<br />
et tilsvarende stort team. Og mesteparten<br />
av den tiden gikk med til å forske<br />
på hvordan man kunne redusere produksjonskostnadene<br />
uten at det gikk<br />
”noe vesentlig” utover lydkvaliteten...
KLIMAX!<br />
Så kom endelig etterfølgeren til den<br />
elegante Linn Sondek CD 12, flaggskipet<br />
til Linn <strong>og</strong> den eneste CD-spilleren<br />
som fikk lov til å bære det samme mellomnavnet<br />
som den verdensberømte<br />
platesepilleren ! Ivor Tiefenbrun hadde<br />
lovet oss en snarlig oppfølger til denne<br />
glimrende, men nå utgåtte CD 12 som<br />
lydmessig var enda hakket bedre enn<br />
vår egen referanse Unidisc 1,1 sc.<br />
Den nye Klimax DS er enda mindre<br />
<strong>og</strong> mer stilren. Men hvor er plateskuffen?<br />
Det tok litt tid før vi skjønte det;<br />
dette var ikke lenger noen CD-spiller<br />
men en musikalsk datamaskin; en spilledåse<br />
for 2008! Linn har tilynelatende<br />
lagd den ”perfekte” buffer mellom<br />
avtasting <strong>og</strong> gjengivelse ved å overlate<br />
”ripping” til PC’en, mens den nye Klimax<br />
tar imot alle tenkelige musikalske<br />
datasignaler fra eternettet som konverteres<br />
til balanserte anal<strong>og</strong>utganger av<br />
høy klasse. Og det uten andre bevegelige<br />
deler enn av/på knappen! Men<br />
hvor mye bedre er det blitt <strong>og</strong> hvor<br />
mye ligger i teknol<strong>og</strong>ien <strong>og</strong> hvor mye i<br />
utførelsen av denne?<br />
For ikke lenge etter at vi hadde avtalt<br />
å få testet dette nye flaggskipet til Linn,<br />
før vi blir tilbudt en rimelig alternativ<br />
løsning fra Korea som er både en highend<br />
CD-spiller (se test av Eximus s.18)<br />
pluss DAC for utvendige PC-løsninger.<br />
Så rett før vi går i trykken ankommer<br />
enda en PC DAC fra Linn, denne<br />
i Akurate-serien med flere fasiliteter<br />
enn på Klimax, men til tredjeparten<br />
av prisen. Med ett er PC-veien nå en<br />
alternativ high-end løsning for andre<br />
enn datanerder! Hvor bra låter det?<br />
Og hvor smart er det i virkeligheten?<br />
HVoR PRAKTISK?<br />
Det er kjekt nok at hele platesamlingen<br />
kan få plass på harddiscen. Men så<br />
er det det derre med ripping, arkivering,<br />
systematisering, oppbevaring av<br />
informasjon på platecoverne osv. Jeg<br />
har vært på 3 ulike demonstrasjoner <strong>og</strong><br />
på alle opplevd forsinkelser, usikkerhet<br />
<strong>og</strong> frustrasjoner med datadelen<br />
av systemet. Og jeg kan idag kjøpe 50<br />
topp operainnspillinger fra EMI for 10<br />
kroner pr. CD hos Platecompaniet med<br />
nypressinger som låter langt bedre enn<br />
hva de gjorde på 80-tallet. Hvor lang<br />
tid vil jeg bruke på å overføre dette til<br />
harddiscen? Og hvor stor er sjansen for<br />
at det hele kræsjer slik at jeg – i beste<br />
fall – må gjøre det hele på nytt?<br />
Selv om disse 3 Direct Stream konverterne<br />
alle har dukket opp i løpet av<br />
kort tid <strong>og</strong> den ”rimelige” Linn Akurat<br />
DS i løpet av de siste par ukene, håpet<br />
jeg at <strong>Fidelity</strong> skulle få til en blindtest<br />
på eget referanseanlegg hvor panelet<br />
skulle indentifisere <strong>og</strong> kvalitetsmessig<br />
prøve å klassifisere det samme opptaket<br />
gjengitt på vinyl, MP 3, CD/SACD,<br />
ripping av CD/SACD pluss nettbasert<br />
192/24 ”master” kvalitet. Dette har vi<br />
foreløpig ikke fått til på grunn av manglende<br />
support <strong>og</strong> oversikt av tilhørende<br />
datautstyr, men vi vil komme tilbake<br />
med en mer dyptpløyende test av hele<br />
systemet snarest mulig.<br />
Likevel har tre ulike demonstrasjoner<br />
med kjent referanse hos Linn-importør<br />
Kontrapunkt i Oslo gitt oss så positive<br />
lydmessige resultater, at vi velger å<br />
komme med en foreløpig rapport. Dette<br />
inkluderer hele 4 ”second opinions” av<br />
bladets mest erfarne skribenter pluss<br />
redaktøren av nettstedet Audiophile.no<br />
Fremtiden er her…<br />
AV ANDERS RoSNESS<br />
Det er allerede mange år siden (ca. år<br />
2000) jeg gjorde en merkelig observasjon<br />
som aldri glemmes om dette<br />
temaet: En brent kopi av en CD kan<br />
lyde bedre enn originalen – med<br />
samme DAC!<br />
Apples banebrytende arbeid med sine<br />
utgaver av Ipod har gjort oss alle inneforstått<br />
med mulighetene innen lagret<br />
<strong>og</strong> nedlastet pr<strong>og</strong>rammateriale .<br />
Denne høsten var et annet høydepunkt<br />
besøket hjemme hos Petter<br />
Dale (<strong>Fidelity</strong> 29). Ikke en signalkilde<br />
å se, kun datamenyen <strong>og</strong> det digitale<br />
harddiscoppsettet i kjelleretasjen som<br />
leverte råvarene til det gedigne musikkanlegget.<br />
Det ga oss ikke en sårt<br />
tiltrengt mulighet for AB-testing.<br />
Den var det altså Kontrapunkt <strong>og</strong> Linn<br />
som ga oss. Her kunne vi fritt sammenlikne<br />
samme innspilling i format MP3<br />
filer fra hard disc (svært dårlig definert<br />
grøt på grense til gjørme), på CD fra<br />
Linn Akurate, som rippet på en Dell<br />
server, <strong>og</strong> tilslutt som rippet på en Linn<br />
Klimax DS/NAS – de to siste avspilt via<br />
Kontrapunkts ethernettverk. Og gjett<br />
en gang – uten å kommentere lyden i<br />
detalj: de innbyrdes forskjellene var virkelig<br />
svært hørbare. På alle signalkilder.<br />
Og dessverre – den dyreste – Klimax DS<br />
var definitivt best. Men <strong>og</strong>så avspilling<br />
av en rippet CD fra Dell hard discen<br />
via både Akurate DS <strong>og</strong> Klimax DS<br />
utklasset den optiske avtastingen fra<br />
CD-spilleren.<br />
Spilledåser for fremtiden;<br />
Linn Klimax DS <strong>og</strong> Akurat DS<br />
13
3 3<br />
14<br />
Er CD-plata døende?<br />
som vi har innledet et samarbeid med.<br />
Samtidig vurderer Petter Dale USB-biten<br />
av den forøvrig glimrende CD-spilleren<br />
Eximus som følger om du blar<br />
om noen sider.<br />
Men først lytter vi på Linn Klimax/<br />
Akurat Direct Stream...<br />
MP 3<br />
Linn <strong>og</strong> flere andre aktører selger nå<br />
plater på nettet i flere kvaliteter som er<br />
noe ulikt priset med nettstandarden MP<br />
3 som den vanligste <strong>og</strong> rimeligste. Vi<br />
high-endere har vel bare forakt til overs<br />
for dette systemet som har betydelig<br />
dårligere oppløsning enn CD-plata, men<br />
likevel regnes som ”godt nok” av de<br />
fleste, da først <strong>og</strong> fremst ungdommen<br />
som dermed aldri vet hva de går glipp<br />
av. For lyden kan aldri bli bedre enn hva<br />
signalkilden makter å formidle!<br />
Det første som slo meg var hvor<br />
fyldig, stort <strong>og</strong> rent det generelt låt av<br />
mange MP3 opptak avspilt via Linn<br />
Akurate DS. Ikke gæærnt, dette her. Ikke<br />
minst låt klassisk musikk forbausende<br />
bra; om man fikk det i tilstrekkelig små<br />
doser. For etterhvert oppdager man at<br />
her ikke finnes x <strong>og</strong> b, men bare store<br />
lydflater uten detaljer, uten akustiske<br />
romangivelser <strong>og</strong> med forbløffende<br />
mangel på krispe <strong>og</strong> dynamiske transienter.<br />
Dermed engasjerer dynamisk rock<br />
spesielt dårlig på MP 3, et paradoks når<br />
man tenker på at dette først <strong>og</strong> fremst er<br />
ungdommens digitalstandard!<br />
Litt pussig var det likevel at det<br />
var bassen som helt uventet ble mest<br />
skadelidene i forhold til CD-mediet,<br />
med en litt feit, pløsete klangbalanse<br />
uten tilstrekkelig stramhet. Også stemmer<br />
låt noe oppsvulmet, men med en<br />
kunstig krisphet i presensområdet som<br />
gav et visst sting, men <strong>og</strong>så med en<br />
unaturlig hardhet.<br />
CD- oG ”MASTER” oPPLØSNING<br />
Bass <strong>og</strong> mellomtone blir nå strammet<br />
betydelig opp sammen med et mer<br />
tredimensjonalt lydbilde <strong>og</strong> helt uten<br />
den opplevelsen av ”knust glass” i øvre<br />
mellomtone som vi fremdeles sliter med<br />
når det gjelder vanlig CD-avspillinger.<br />
Stemmekvaliteten er mer naturlig samtidig<br />
som hardheten i presensområdet er<br />
nesten borte. Her er <strong>og</strong>så mer ro mellom<br />
transientene. Forskjellen er likevel ikke<br />
særlig dramatisk, men med litt dypere<br />
<strong>og</strong> generelt større rom <strong>og</strong> lydbilde<br />
sammen med mer tilbakelent <strong>og</strong> avslap-<br />
<strong>Lyd</strong> direkte fra originalmasteren kan nå nedlastes fra nettet. Men gratis er det ikke <strong>og</strong> dyrest blir det med<br />
masterkvalitet. Men <strong>og</strong>så 44.1 bits låter bedre enn CD...<br />
Linn Akurate DS<br />
AV KES<br />
Simen hos Kontrapunkt startet denne demoen av Akurate DS med et spor fra albumet<br />
He never mentioned love av Claire Martin. 320 kbps MP3 er langt mer snill bitkomprimering<br />
enn det man vanligvis opplever med MP3-filer, enten det er nedlastet<br />
fra iTunes Store eller har et mer lyssky opphav. Men hos Linn Records er 320 kbps<br />
standard for MP3-filer, <strong>og</strong> det er trolig noe av årsaken til at selv dette utskjelte filformatet<br />
låt bra via Akurate DS. Likevel var forbedringen soleklar da det ble skiftet<br />
til FLAC-fil i CD kvalitet, fremdeles framført av denne britiske jazzsangerinnen sin<br />
hyllest til Shirley Horn. Klart mer fast i fisken, <strong>og</strong> med større presisjon. Og så var det<br />
ikke tvil om at et siste slør forsvant da det samme sporet ble avspilt i utgaven Studio<br />
Master, en kvalitet som på denne innspillingen har en oppløsning på 24bit/96kHz.<br />
Forskjellen på de to FLAC-filene i h.h.v. CD-kvalitet <strong>og</strong> Studio Master var likevel<br />
ikke like stor som spranget opp fra MP3 til CD-kvalitet på denne innspillingen, men<br />
tydelig nok til at det er svært interessant.<br />
pet ro med høyeste oppløsning. Men her<br />
er uansett noe mindre ”flising” enn hva<br />
vi husker fra tilsvarende CD-plater på<br />
Linnspiller i samme prisklasse.<br />
RIPPEDE CD-PLATER<br />
Det er vel dette som er det skumleste;<br />
at lyden fra akkurat den samme plata<br />
som du kjenner så godt så uomtvistelig<br />
blir bedre ved overspilling i 2 step. Først<br />
avspilt til harddiscen via PC <strong>og</strong> deretter<br />
gjengitt via Linn Akurate DS konverter.<br />
Ikke uventet er lydkvaliteten tettere på<br />
lyden fra Nettet enn fra en tilsvarende<br />
priset Linn CD-spiller. Dette inkluderer<br />
mer naturligere stemmer i større <strong>og</strong> bedre<br />
definert rom. Og med mer orden <strong>og</strong> ro<br />
mellom godt tegnede <strong>og</strong> friskt utklingende<br />
transienter uten antydning til klirr.<br />
Her er flott kropp, passe stramhet<br />
<strong>og</strong> dynamisk kontrast, men ingen<br />
særlig forandring i klangbalansen,<br />
bortsett fra en smule mørkere valør<br />
oppover som det er lett å tenke seg<br />
skyldes hørbart redusert forvregning<br />
<strong>og</strong> støy. Slik sett minner dette mye<br />
om overgangen til SACD (som vi aldri<br />
har hørt i rippet versjon), men med<br />
mindre sukkerglasur i diskanten. Og<br />
dybdeperspektiv <strong>og</strong> romfølelse er nå<br />
såpass tydelig definert at behovet for<br />
eventuelle multikanal i uansett er<br />
sterkt redusert. Men disse forsøkene<br />
på å beskrive forbedringene i lydkvalitet,<br />
blir ganske hjelpeløse i forhold<br />
til hva det hele dreier seg om; musikk<br />
med mer liv <strong>og</strong> mindre støy!<br />
HELT KLIMAX<br />
Vi både gruet <strong>og</strong> gledet oss til å høre på<br />
den kostbare Klimax som far <strong>og</strong> sønn<br />
Tiefenbrun krangler om; er den bedre<br />
enn en fullt utbygd vinylrigg som Linns<br />
revolusjonerende LP12 i siste versjon?<br />
Det de ER enige om, er at begge løsninger<br />
er lydmessig bedre enn CD-direct,<br />
<strong>og</strong>så avspilt på Linns egne CD-spillere!<br />
Uansett er den dyrere Klimax enda<br />
bedre enn Akurate på nesten alle punkter<br />
med mer ro, kontroll <strong>og</strong> både større <strong>og</strong><br />
bedre definert rom. Riktignok kan det<br />
oppfattes som om noe er borte, men ved<br />
gjentagelse av de samme musikkpassasjen<br />
oppfatter man etter hvert at her<br />
simpelthen er mindre hørbar forvregning<br />
som fnidder <strong>og</strong> klirr, disse små ekstralydene<br />
som farver et organisk klangbilde<br />
med litt urene kanter <strong>og</strong> rufsede konturer.<br />
Med Klimax oppleves artister <strong>og</strong><br />
instrumenter fysisk mye bedre definert i<br />
opptaksrommet på en måte som gjør det<br />
hele mer tilstedeværende <strong>og</strong> dermed med<br />
nesten spøkelsesaktig realisme. Mindre<br />
fresing i øvre mellomtone tar riktig nok<br />
bort en opplevelse av litt ekstra krutt i<br />
transientene <strong>og</strong> gjør <strong>og</strong>så lydbildet enda<br />
en smule mørkere. Likevel; man behøver<br />
ikke være innbarka hi-fi nerd for å oppleve<br />
at lyden entydig er bedre.<br />
Men for de fleste av oss er ikke lyden bedre,<br />
det er MUSIKKEN som er bedre... 3
16<br />
<strong>Fidelity</strong>-redaksjonen<br />
på Linn Direct Stream<br />
demonstrasjon hos<br />
Kontrapunkt.<br />
Kommentar av Tore Dag Nilsen<br />
Den uhåndgripelige musikk<br />
Vi advarte mot å miste eierretten til<br />
musikken. I fremtiden ville vi alle<br />
bli henvist til å ”leie bruksrett for en begrenset<br />
periode”, aller nådigst levert til<br />
oss elektronisk fra stadig mer penge- <strong>og</strong><br />
makthungrige store konserner, tidligere<br />
kalt plateselskaper.<br />
Vel, nå er fremtiden allerede her, <strong>og</strong><br />
det er oss forbrukere som sitter igjen<br />
som vinnere. Vi lever i en medietid, <strong>og</strong><br />
vasser i musikk. Tilbudet blir større <strong>og</strong><br />
større for hver dag som går, <strong>og</strong> prisene<br />
faller jevnt. Selv ”fullpris” står på stedet<br />
hvil kronemessig, det vil si at prisene<br />
<strong>og</strong>så her går sakte ned etter hvert som<br />
inflasjonen reduserer pengeverdien.<br />
Verst er det derimot for de tidligere<br />
store plateselskapene. De taper andeler<br />
<strong>og</strong> volum for hver dag som går. Dette<br />
har den innovative skotske hardvareprodusenten<br />
Linn grepet fatt i. Linn<br />
leverer faktisk hele musikkjeden fra<br />
a til å, til <strong>og</strong> med softvare. Ja, som de<br />
fleste av dere er klar over er Linn et<br />
plateselskap, <strong>og</strong> de selger nå musikk via<br />
nettet. Kunden kan på den måten sitte<br />
hjemme <strong>og</strong> kjøpe musikken.<br />
Ikke noe nytt det, naturligvis, men<br />
Linn kan levere valgfri oppløsning, helt<br />
opp til den originale opptakskvaliteten<br />
fra studioet. De leverer <strong>og</strong>så to databehandlingsbokser<br />
som styrer hele sulamitten,<br />
en (nesten) vanlig boks til en<br />
temmelig stiv pris eller en enda lekrere<br />
toppmodell til en ubegripelig høy pris.<br />
Kunden kan selvsagt brenne den<br />
nedlastede musikken på skiver, i vanlig<br />
CD-format, <strong>og</strong> deretter printe ut<br />
coverarkene, men det kan gi lydmessige<br />
fordeler å ha musikken på harddisker<br />
i stedet. Det var nettopp hva Linn<br />
demonstrerte for oss en våt <strong>og</strong> mørk<br />
januaraften i Oslo.<br />
Da demonstrerte de forskjellene på<br />
CD-avspilling (med spiller til 50 000 kroner),<br />
via ”databoks” til 40 000 kroner <strong>og</strong><br />
til slutt via databoks som koster 125 000.<br />
Vi fikk <strong>og</strong>så lytte på samme kutt i MP3oppløsning,<br />
CD-standard (16 bits, 44<br />
kHz) <strong>og</strong> studiokvalitet (24 bits 96 kHz?).<br />
Nåvel, det var tydelige forskjeller ute<br />
<strong>og</strong> gikk. Kveldens desidert største <strong>og</strong><br />
viktigste lydmessige pr<strong>og</strong>resjon var å<br />
gå fra MP3 til CD-oppløsning. MP3 er<br />
«Fy søren hvor fort det går unna. For<br />
noen få år siden gikk konservative stereofiler<br />
som undertegnede <strong>og</strong> fablet om<br />
det fjerne digitale fremtidsmareritt...»<br />
skitten, utflytende <strong>og</strong> lett irriterende å<br />
høre mer enn tjue sekunder av gangen,<br />
noe som blir smertelig klart når man<br />
går over til samme stykket med CDoppløsning.<br />
Videre ble lyden mer ryddig <strong>og</strong> åpen,<br />
særlig i bassområdet, når man gikk fra<br />
CD til rippede utgaver av samme. Jeg<br />
har fremdeles mange flere spørsmål<br />
enn svar når det gjelder teknol<strong>og</strong>iske<br />
aspekter rundt dette, men det viser<br />
at det i hvert fall i dette tilfellet kan<br />
forventes enda bedre lyd ved å kjøpe<br />
musikk over nettet enn å spille av ditto<br />
musikk via konvensjonelle CD-drev.<br />
Ikke verst.<br />
Ved å kjøpe høyeste oppløsning får<br />
man en ytterligere forfinelse. Pr<strong>og</strong>re-<br />
sjonen synes å avta her, men lyden var<br />
uansett hørbart luftigere, større <strong>og</strong> litt<br />
mer uanstrengt.<br />
Hva slags konklusjoner skal man<br />
kunne trekke etter en slik seanse? Ganske<br />
mange hvis man ser den i sammenheng<br />
med utviklingen innenfor medier<br />
<strong>og</strong> elektronikk generelt.<br />
For det første må man gi Linn rett i<br />
at nettbasert musikkformidling kan gi<br />
meget høy lydkvalitet, potensielt høyere<br />
enn med tradisjonell drivverkavspilling.<br />
For det andre går platebransjen stødig<br />
mot slutten, i sin nåværende form.<br />
De store plateselskapene må forandre<br />
seg kraftig for å overleve, <strong>og</strong> de vil uansett<br />
måtte bli mindre. God kvalitet til<br />
enda lavere priser vil få oss til å kjøpe i<br />
stedet for å stjele.<br />
Den tredje hovedkonklusjonen er<br />
at 1983-påstanden om ”perfekt lyd<br />
for alltid” heldigvis er like langt unna<br />
sannheten nå som før. Det er alltid<br />
rom for forandringer <strong>og</strong> mulighet for<br />
forbedringer. Man må beundre Linn<br />
for innovasjon, design <strong>og</strong> teknol<strong>og</strong>i.<br />
Demonstrasjonen viser godt hørbare<br />
forbedringer for hvert sprang, men<br />
Linn-metoden innebærer en ganske<br />
anselig mengde apparater dersom man<br />
ønsker å gå til enden. Disse apparatene<br />
er ikke billige, så de passer nok klart<br />
bedre for velbeslåtte designfreaks enn<br />
for hi-fi tuskende statsansatte, for å si<br />
det sånn.<br />
Undertegnede er derfor ennå ikke<br />
fristet til å legge om til nedlasting fra<br />
nettet <strong>og</strong> harddiskbasert avspilling, enten<br />
det dreier seg om Linns elegante <strong>og</strong><br />
proffe løsning eller det dreier som om<br />
mer hjemmesnekrede løsninger. Jeg er<br />
materialist <strong>og</strong> en samler som ikke kan<br />
få nok av håndgripelige ting. Men etter<br />
hvert som gulvet begynner å gi etter<br />
for vekten av alle bøkene, LP-platene<br />
<strong>og</strong> CD-skivene jeg ustanselig drar opp<br />
i leiligheten, vil Linns elektroniske løsning<br />
fortone seg som stadig mer aktuell<br />
<strong>og</strong> attraktiv.
3 3<br />
18<br />
Er CD-plata døende?<br />
Eximus CD10 24/192-spiller med oppsampling USB inngang:<br />
The missing Linnk?<br />
Denne koreanske tungvekteren<br />
med toppmatning spiller<br />
ikke SACD, men er veldig<br />
tett på det ypperste med<br />
vanlige 16 bits CD oppsamplet<br />
til 192 Khz. Datainngang<br />
til den meget gode<br />
stereodekoderen gir deg<br />
enda bedre lyd fra nett <strong>og</strong><br />
rippede sølvplater.<br />
TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />
Denne usedvanlige solide <strong>og</strong><br />
blytunge (17 kg) mastodonten<br />
med toppmatning er<br />
konstruert av det samme<br />
elektronikkfirmaet i Korea<br />
som <strong>og</strong>så produserer den glimrende Stello-komboen<br />
som vi testet i <strong>Fidelity</strong> nr.<br />
25. Og selv om vi denne gangen snakker<br />
om en integrert løsning, koster denne<br />
mer enn de to boksene til Stelloriggen.<br />
Så er den da heldigvis <strong>og</strong>så lett hørbart<br />
bedre. Dette selv om det ikke er vanskelig<br />
å oppfatte at den store <strong>og</strong> fyldige<br />
klangbalansen, de krispe transientene <strong>og</strong><br />
den rene <strong>og</strong> veldefinerte lyden kommer<br />
fra de samme entusiastene i laboratoriet<br />
på Aprilfabrikken. Og som har gitt den<br />
USB datainngang...<br />
INTERNASJoNALE PRoDUKTER<br />
Man kan knapt lenger snakke om<br />
”kinesiske”, ”japanske” eller ”amerikanske”<br />
CD-spillere, da nesten alle high-end<br />
spillere som dette baserer seg på deler<br />
fra et par internasjonale aktører når det<br />
gjelder selve drivverket mens alt det andre<br />
som regel kommer fra alle himmelstrøk.<br />
Og de fleste er etter hvert skrudd<br />
sammen i Østen okke som, selv om<br />
produktet flagges under andre faner.<br />
De fleste sentrale komponenter som<br />
utgjør innmaten på denne spilleren<br />
(som Philips CD-PRO 2M mekanikk <strong>og</strong><br />
24/192 Delta-Sigma DAC) er konstruert<br />
<strong>og</strong> produsert av aktører som i betydelig<br />
utstrekning er fra Europa, Japan <strong>og</strong><br />
USA.
Derfor kan man heller ikke regne<br />
med at prisforskjellene blir dramatiske,<br />
selv om den norske prisen for<br />
en såpass tung <strong>og</strong> skikkelig bygd<br />
topplader som Eximus virker ganske<br />
moderat. Men bare om koreanerne er<br />
like gode lyttere <strong>og</strong> produktutviklere<br />
som de mest drevne fra mer kjente<br />
internasjonale merkevarer som Krell,<br />
Esoteric, Marantz <strong>og</strong> liknende! Heldigvis<br />
er det lett hørbart at her ligger en<br />
bevisst lydstrategi bak alle produktene<br />
fra denne koreanske fabrikken <strong>og</strong> med<br />
en mye fyldigere lyd enn hva som er<br />
vanlig fra de kanter.<br />
Selv hadde vi anledning til å lytte til<br />
spilleren via den fabelaktige forforsterkeren<br />
Ref 3 fra ARC i direkte sammen-<br />
likninger med Marantz Sa 7, Esoteric<br />
01 <strong>og</strong> våre egne referanser fra EMM<br />
labs, Linn Unidisc 1.1 <strong>og</strong> Electrocompaniet<br />
EMP-1. Disse er alle til dels<br />
betydelig dyrere enn Eximus, men med<br />
EC som mest jevnbyrdig prismessig<br />
samtidig som denne <strong>og</strong>så takler balansert<br />
multikanal <strong>og</strong> video. Men USB-inngangen<br />
mangler <strong>og</strong>så på EC...<br />
SMå LYDFoRSKJELLER<br />
GIR SToRE UTSLAG<br />
Grunnen til denne omfattende sammenlikningen<br />
med noen av markedets<br />
beste spillere, skyldes at førsteinntrykket<br />
av Eximus i alle sin gloriøse storhet<br />
<strong>og</strong> tyngde var så overbevisensde at<br />
vi simpelthen måtte ha litt hjelp for<br />
eventuelt å kunne ”avsløre” antatte<br />
begrensninger. Eximus er tross alt moderat<br />
priset i forhold til de prismessig<br />
verstingene. Og det må innrømmes at<br />
forskjellene mellom en typisk 30 tusen<br />
kroners spiller <strong>og</strong> en hundre tusen<br />
kroners dyrere variant, i første omgang<br />
ikke er dramatisk ved A/B testing. Ofte<br />
kan det nesten virke nærmest som et<br />
spørsmål om smak <strong>og</strong> behag.<br />
Men etter hvert kan man oppleve at<br />
den imponerende ”fyldige” klangbalansen<br />
uten tilstrekkelig detaljering <strong>og</strong><br />
tilstrekkelig kjappe <strong>og</strong> bratte transientskuldre,<br />
kan låte litt ”pudding” uten<br />
tilstrekkelig gnist av levd liv. Men man<br />
må uansett spille mange ulike plater<br />
før man får skikkelig tak i særgenenheter<br />
ved dyre CD-spillere da ”feil” i<br />
opptakene kamuflerer ulike sider av<br />
det lille ”ekstra” med de beste spillerne.<br />
De minst parfymerte opptakene<br />
er selvfølgelig <strong>og</strong>så de som får den<br />
største oppturen med en bedre CD-spiller.<br />
Plutselig er de såkalte ”audiofile”<br />
platene mindre interessante enn de du<br />
trodde var heller kjedelige opptak uten<br />
særlig sminking ved opptak <strong>og</strong> overspilling.<br />
Plutselig gjengis disse antatt ”grå”<br />
innspillinger med gnistrende farver,<br />
naturlig dynamikk <strong>og</strong> forbløffende tredimsjonalitet<br />
man ikke ante var tryllet<br />
inn i de mikroskopiske fordypningene<br />
på CD-plata.<br />
Og etter hvert – <strong>og</strong> ikke minst etter<br />
at spilleren er skikkelig innkjørt- opplever<br />
man på de aller fleste platene at<br />
de ”små” forskjellene særlig i dynamikk<br />
<strong>og</strong> detaljering, slett ikke oppleves som<br />
ubetydelige, men derimot som helt avgjørende<br />
viktig for en generell økt glede<br />
over musikken. Og dette gjelder selv<br />
om resten av anlegget ikke er av like<br />
høy klasse som spilleren, noe Rolf Inge<br />
Danielsen forbløffet kunne konstatere i<br />
forrige <strong>Fidelity</strong>...<br />
HVoR BRA?<br />
Selv om det ofte er ekstremt vanskelig å<br />
karakterisere dyre-<strong>og</strong> gode- CD-spillere<br />
generelt, så er det likevel enkelt å konstatere<br />
at Eximus langt fra har den type<br />
”imponator” lyd som rimeligere spillere<br />
kan ha for å lure mindre erfarne ører<br />
med maragarinversjonene av high-end<br />
med feit bass <strong>og</strong> litt for frisk diskant;<br />
en såkalt hengekøyelyd med salrygget<br />
mellomtone.<br />
Riktig nok er klangbalansen på<br />
Eximus relativt mørk med en frodig<br />
øvre bass/nedre mellomtone som gir en<br />
nærmest fysisk tilstedeværelse av sangere<br />
<strong>og</strong> musikere. Men i dette viktige<br />
området er det hørbart <strong>og</strong>så både fart<br />
<strong>og</strong> presisjon over transientene sammen<br />
med glimrende dynamisk ekspansjon.<br />
Den typiske A-lyden oppleves dermed<br />
frisk <strong>og</strong> viril uten antydning av seige<br />
karameller som en klangelig varm, men<br />
mer uryddig spillestil kan forårsake.<br />
For ikke bare er Eximus krisp <strong>og</strong> dyna-<br />
19
3 3<br />
20<br />
Er CD-plata døende?<br />
misk <strong>og</strong>så nedover i frekvensområdether<br />
svikter det hos mange – men den<br />
er <strong>og</strong>så ryddig <strong>og</strong> grumsfri med svart<br />
stillhet mellom de dynamiske utbruddene.<br />
Dette gjelder selvfølgelig <strong>og</strong>så i øvre<br />
mellomtone <strong>og</strong> diskant som låter usedvanlig<br />
rent. Men det er altså ryddigheten<br />
<strong>og</strong> den dynamiske kontrasten nedover<br />
som gjør at denne spilleren låter stort <strong>og</strong><br />
fett, men likevel ikke har feit lyd.<br />
Den innebygde DAC’en tar ikke<br />
SACD-plater, men oppsampler til 96 <strong>og</strong><br />
192 KHz ved et tastetrykk, om du vil.<br />
Selv anbefaler konstruktøren høyeste<br />
oppsampling, <strong>og</strong> jeg må innrømme at<br />
mine 16 bits plater da låter veldig nær<br />
typiske SACD-plater i 2 kanal. Rommet<br />
blir større <strong>og</strong> mer presist, <strong>og</strong> det<br />
forsvinner <strong>og</strong>så litt ”klirr” både i øvre<br />
mellomtone <strong>og</strong> diskant. Men samtidig<br />
synes jeg det legger seg en ørliten antydning<br />
av glasur over lydbildet , <strong>og</strong>så<br />
dette noe man kjenner igjen fra ”ekte”<br />
SACD.<br />
Selv om jeg innrømmer at man<br />
kanskje blir psykoakustisk ”lurt” av redusert<br />
forvrengning ved at man fjerner<br />
opplagt ”klirr”, går altså dette<br />
litt på bekostning av opplevd<br />
mikrodynamikk. På enkelte<br />
bluesopptak hvor råheten,<br />
rusten <strong>og</strong> piggtråden er en del<br />
av den opplevde ”virkelighet”,<br />
syntes jeg ofte at innstillingen<br />
uten oppsampling låt ”best”.<br />
Men forskjellene er selvfølgelig<br />
ganske beskjedne <strong>og</strong> innstillingen<br />
forble på 192 Khz på det<br />
aller meste. Og jeg savnet aldri<br />
mulighet for SACD, selv der<br />
jeg hadde slike innspillinger<br />
<strong>og</strong> nå måtte avspille laget med<br />
lavoppløselig 16 bits 44 KHz.<br />
MUSIKALSK<br />
Som nevnt låt Eximus så bra<br />
i referanseanlegget at jeg i et<br />
svakt øyeblikk undret meg på<br />
om det var noe særlig vits i<br />
å betale mer. Klangbalansen<br />
opplevde jeg som nær perfekt<br />
med god kropp <strong>og</strong> livsbejaende a-klang<br />
(syng bokstaven <strong>og</strong> du skjønner hva jeg<br />
mener). Her er utmerket dynamisk kontrast,<br />
fast <strong>og</strong> stram dypbass, krystallklar<br />
<strong>og</strong> perlende ren diskant, generelt stort<br />
rom med god fokus på artister i forhold<br />
til opptaksrommet. Og en organisk<br />
stemmekvalitet som låter forbløffende<br />
naturlig uten elektronisk grums, spesielt<br />
i høyoppløslig modus.<br />
Her var det <strong>og</strong>så fritt for hardhet <strong>og</strong><br />
elektronisk kant i det vanskelig øvre<br />
mellomtoneområde rundt 3 KHz. Men<br />
over litt tid syntes jeg det akkurat her<br />
muligens kunne bli litt for snilt, litt for<br />
mye hjerte <strong>og</strong> litt for lite smerte. Dette<br />
selv om vi snakker om små marginer<br />
<strong>og</strong> at de fleste høyttalere ofte er litt tøffere<br />
i dette området enn vår referansehøyttaler<br />
Respons Grand Dimension.<br />
(Som forøvrig <strong>og</strong>så importøren forhandler<br />
<strong>og</strong> benytter i sitt demoanlegg.)<br />
Også oppløsningen var knapt på<br />
nivå med vår mye dyrere EMM Labs<br />
referansespiller. Men med den uventet<br />
stramme , ryddige <strong>og</strong> presise transientgjengivelsen<br />
i det litt mørke lydbildet,<br />
var Eximus uansett en særdeles naturtro<br />
muskkgjengiver som demonstrere<br />
hvor mye CD-spilleren har utviklet seg i<br />
løpet av de siste par årene.<br />
SAMMENLIGNINGER<br />
Selv om vår referanse fra EMM Labs<br />
oppleves en smule på den lyse siden<br />
<strong>og</strong> dermed har et lite handicap når det<br />
gjelder naturlig klangbalanse, var det<br />
likevel litt uventet at her var enda mer<br />
å hente på området dynamisk kontrast,<br />
oppløsning <strong>og</strong> ikke minst fokus. At vi i<br />
første omgang ble litt ”lurt” til å tro at<br />
Eximus var minst like god, er uansett<br />
et kompliment til konstruktørene. Og i<br />
forhold til f.eks den meget kritikerroste<br />
Marantz SA 7 S1 som har en liknende<br />
«Det er ryddig-<br />
heten <strong>og</strong> den dynamiske<br />
kontrasten<br />
nedover som gjør<br />
at denne spilleren<br />
låter stort <strong>og</strong> fett,<br />
men likevel ikke<br />
har feit lyd.»<br />
mørk klangbalanse, oppleves lyden<br />
både strammere <strong>og</strong> krispere <strong>og</strong> minst<br />
like ryddig på den rimeligere Eximus.<br />
Dette gjelder i det minste på vanlig 16<br />
bits opptak. Marantz må faktisk ty til de<br />
beste SACD – platene for å være minst<br />
på høyde eller til dels ”bedre” lydmessig,<br />
slik jeg opplever det.<br />
Den mest uventede konkurrenten<br />
til Eximus kommer faktisk fra norske<br />
Electrocompaniet som med sin DVDmultispiller<br />
i det minste kommer tett<br />
på lydmessig, men litt atypisk for EC,<br />
med en anelse mindre fyldig klangbalanse<br />
enn Eximus (!). Likevel har<br />
EC god kropp <strong>og</strong> tyngde. Eximus med<br />
toppladning er nok håret bedre på 16<br />
bits plater, men Electrocompaniet er et<br />
funn om du <strong>og</strong>så vil ha bilde <strong>og</strong> multikanal.<br />
Om du derimot tror du vil ha<br />
mer fremtidig glede av USB-inngangen<br />
(Og det mener Petter Dale at du vil, les<br />
påfølgende artikkel), så er Eximus ditt<br />
opplagte valg!<br />
KoNKLUSJoN<br />
Denne high-end CD-pilleren fra Korea,<br />
er et nytt eksempel på hvilken veldig<br />
lydmessig fremgang det har<br />
vært de siste par årene når<br />
det gjelder det nå truede CDformatet.<br />
At prisen er svært<br />
konkurransedyktig, finner vi<br />
lett ut ved en direkte lydmessig<br />
sammenlikning med en<br />
rekke av markedetes beste<br />
spillere, de fleste til dels betydelig<br />
dyrere. Om dette ikke er<br />
et nytt østenprodukt som er<br />
”dobbelt så bra til halve prisen”<br />
som mange forventer fra<br />
den kanten, så er til gjengjeld<br />
de lydmessige avveiinger fra<br />
konstruktøren uangripelige.<br />
Her er en flott A-lyd med<br />
tilstrekkelig dynamisk<br />
kontrast <strong>og</strong> krispe detaljer til<br />
å låte ekstremt naturlig <strong>og</strong><br />
musikalsk tilfredsstillende<br />
for et betydelig publikum.<br />
Dette uansett til en meget<br />
konkurransedyktig pris. Og<br />
med ekstra USB PC inngang som bygger<br />
bro til det digitale etermediet som<br />
allerede er her <strong>og</strong> gjør CD’en fremtid<br />
en smule usikker. Men som ifølge<br />
second opinion til Petter Dale gjør<br />
det mulig å få enda bedre lyd ut av de<br />
eksisterende platene.<br />
Så om du ikke spiller særlig mye CDplater<br />
om 30 år, så vil digitalkonverteren<br />
i denne din kanskje siste CD-spiller<br />
fremdeles kunne være i bruk sammen<br />
med PC’en. Om noen da vet hva en PC<br />
er i 2038?<br />
Pris: kr 45.000<br />
Importør/forhandler:<br />
Andervik Audio
3 3<br />
22<br />
Er CD-plata døende?<br />
Eximus CD 10 Second opinion:<br />
Toppgear!<br />
B rukt<br />
som vanlig integrert CD-spiller,<br />
så gir Eximus et solid inntrykk<br />
i form av høy oppløsning <strong>og</strong> en<br />
nøytral tonal klang. Langt på vei er lyttebeskrivelsen<br />
en blåkopi av testartikkelen<br />
for lillebror Stello DA220MK2/CDT200 i<br />
FIDELITY 25. Her er altså intet publikumsfrieri<br />
i form av bombastisk bass<br />
eller betoning i diskanten. Er man vant<br />
til ”fargerike” CD-spillere, så kan man<br />
umiddelbart forledes til å tro at Eximus<br />
er litt reservert. Men så oppdager man<br />
som lytter at Eximus graver dypere enn<br />
de fleste. Slik som en arkeol<strong>og</strong> ligger på<br />
kne <strong>og</strong> med en liten kost pusser fram<br />
konturene i fossiler, så avdekker Eximus<br />
nye mikrodetaljer i lydbildet. I forhold<br />
til Stello-kombinasjonen så er Eximus<br />
litt mer autoritær i bassen, den låter litt<br />
”kjappere” <strong>og</strong> oppfattes i det store <strong>og</strong><br />
hele som litt mer dynamisk, <strong>og</strong> med litt<br />
bedre dynamisk kontrast. Jeg innhentet<br />
en Stello DA220MK2 <strong>og</strong> kjørte en direkte<br />
AB test mot Eximus. Begge fikk signal via<br />
USB inngangen. I direkte sammenligning<br />
viste det seg dessuten at Eximus var enda<br />
renere i diskanten, <strong>og</strong> således oppfattes<br />
som litt ”mørkere” i klangen. Dette er<br />
<strong>og</strong>så helt i tråd med hva redaktøren har<br />
skrevet i hovedartikkelen.<br />
Eximus er utstyrt med Burr Browns<br />
beste 24/192 Delta-Sigma DAC. Hele<br />
anal<strong>og</strong>delen er diskret oppbygget med<br />
kvalitetskomponenter, helbalansert <strong>og</strong><br />
med en strømforsyning på størrelse<br />
med det du ellers finner i integrerte<br />
forsterkere. Sist men ikke minst har<br />
fabrikken lyttet seg frem til en ny <strong>og</strong><br />
mer skånsom filterløsning. Altså flere<br />
tekniske forskjeller som forklarer hvorfor<br />
Eximus lydmessig er et hestehode<br />
foran Stello DAC’en.<br />
USB INNGANG<br />
Til en pris av 45,000.- så er Eximus en<br />
fremragende integrert CD-spiller. Men<br />
den har et ekstra gir i form av en USB<br />
inngang. Hvis du ripper CD-plata <strong>og</strong><br />
avspiller den fra harddisk, så løftes<br />
lydkvaliteten betydelig. Det er ikke<br />
store lydendringer som inntreffer, men<br />
mange små som i sum allikevel blir<br />
betydelige for den samlede lytteopplevelsen.<br />
For det første blir man kvitt<br />
en lett betoning i bassen, en litt feit<br />
egenlyd som jeg hører i alle CD-drivverk.<br />
Via USB blir bassen mer krisp<br />
<strong>og</strong> naturlig. Dernest blir det enda mer<br />
detaljer <strong>og</strong> oppløsning i mellomtonen<br />
<strong>og</strong> diskanten. På gode klassiske innspillinger<br />
så er det nesten som om du slår<br />
på en bryter. En ”akustikkbryter”. Altså<br />
betydelig mer rominformasjon rundt<br />
hvert instrument <strong>og</strong> hvordan disse deler<br />
plass i den akustiske helheten som<br />
gode opptak byr på.<br />
Se forøvrig mine artikler i <strong>Fidelity</strong> 27<br />
<strong>og</strong> 29 for mer detaljer rundt dette med<br />
PC-audio. Bemerk <strong>og</strong>så at det integrerte<br />
avspillingspr<strong>og</strong>rammet XXHighEnd<br />
(euro 72,-) låter entydig bedre enn<br />
gratispr<strong>og</strong>rammet Foobar, forutsatt en<br />
PC med 2-delt prosessorkjerne <strong>og</strong> Vista<br />
operativsystem.<br />
Les mer på www.phasure.com.<br />
Tidligere har jeg ikke kunne høre<br />
avgjørende forskjeller med bruk av<br />
upsamplings-funksjonen. Men med Eximus,<br />
USB inngang <strong>og</strong> med klassisk musikk,<br />
så oppfatter jeg for første gang at<br />
upsampling gir en entydig forbedring.<br />
Det blir en luftighet <strong>og</strong> en avspenthet,<br />
spesielt i diskanten, som minner om en<br />
god SACD spiller. En meget vanedannende<br />
lytteopplevelse.<br />
VANEDANNENDE<br />
Hvor vanedannende? -Så vanedannende<br />
at jeg ser meg nødt til å kjøpe testeksemplaret!<br />
Via USB <strong>og</strong> med upsampling<br />
En fremragende CD-spiller får et<br />
ytterligere løft benyttet som USB-DAC.<br />
AV PETTER DALE<br />
så har jeg med Eximus nådd et nytt<br />
kvalitetsnivå i anlegget. Aldri før har<br />
jeg kunne lytte så langt inn i kompleks<br />
klassisk musikk. Aldri før har jeg kunnet<br />
spille så høyt uten at det blir påtrengende.<br />
Eximus er så ren <strong>og</strong> oppløst at<br />
den inviterer til å spille høyt. Kort sagt:<br />
Eximus er min nye referansespiller!<br />
For øvrig trenger Eximus noen spilletimer<br />
før arbeidstemperaturen stabiliseres.<br />
Det massive kabinettet blir merkbart<br />
varmere, pga at transistorene i den diskete<br />
anal<strong>og</strong>delen kjører i ren klasse A. Dernest<br />
var det et løft å bruke skjermet nettkabel<br />
(LMC) samt BASE plattform i riktig<br />
vektklasse. Med disse tweaks så vokser<br />
lydbildet <strong>og</strong> den dynamiske kontrasten<br />
ytterligere <strong>og</strong> på gode opptak så bare ”henger<br />
instrumentene vektløst” i stua mi.<br />
Testingen av Eximus sammenfalt<br />
med oppdagelsen av det norske plateselskapet<br />
2L sine kvalitetsutgivelser av<br />
klassisk musikk. Utgivelsen med Marianne<br />
Thorsen <strong>og</strong> TrondheimSolistene<br />
(Mozart Violin Concertos) vant Spellemannsprisen<br />
i 2006 <strong>og</strong> er Lindberg<br />
<strong>Lyd</strong>s (<strong>og</strong> Europas!) første innspilling<br />
i det avanserte 32bits DXD formatet.<br />
Med Eximus <strong>og</strong> USB som signalkilden i<br />
mitt anlegg, så blir denne platen en sjelelig<br />
reise til opptaksøyeblikket i Selbu<br />
Kirke. Avspilt på realistisk lydnivå så<br />
blir jeg nærmest hypnotisert av den<br />
ekte klangen i Marianne Thorsens Pressenda-fiolin<br />
fra 1821.<br />
SUM SUMMARIUM<br />
Eximus er en high-end CD-spiller som<br />
tar skrittet helt opp i ultra high-end klassen<br />
når dens USB-inngang mates med<br />
musikk fra PC-softwarepr<strong>og</strong>rammet<br />
XXHighEnd. Hos meg synes Eximus å<br />
være alle pengene verdt. Det syntes <strong>og</strong>så<br />
min bror, som likeså godt brukte opp<br />
julebonusen sin på en maken spiller. 3
3 3<br />
24<br />
Budsjett: Xavian XN125 EVO<br />
Så mye<br />
så lite<br />
for<br />
Like mye penger som for gulvstående Duetto<br />
<strong>og</strong> så får du bare en liten tass av en stativhøyttaler.<br />
Hva er dette for noe lureri?<br />
AV RoLF-INGE DANIELSEN<br />
ri.danielsen@gmail.com<br />
Det er bedre å kjøpe stativhøyttalere<br />
dersom du har<br />
et budsjett å forholde deg<br />
til, sier <strong>Fidelity</strong> ofte. De<br />
800 kronene du sparer på<br />
å velge XN-125 Evo i stedet for Duetto<br />
kan du bruke på stativer til høyttalerne,<br />
klassifiseringen bokhyllehøyttaler er<br />
ikke retningsgivende for hvor de bør<br />
plasseres, tvert imot! Denne stativhøyttaleren<br />
er usedvanlig lekker, ikke minst<br />
når du tar prisen med i betraktningen.<br />
Den skråstilte frontbaffelen med
De små 125 EVO legger<br />
sin likt prisede<br />
storebror i bakken,<br />
mener <strong>Fidelity</strong>.<br />
avfasing på alle fire sidene, skinn-innrammingen<br />
av wbt-terminalene på<br />
baksiden, bassrefleksrøret i aluminium<br />
<strong>og</strong> de påkostede elementene gjør denne<br />
høyttaleren svært attraktiv visuelt sett.<br />
Klar vinner i forhold til firkantede,<br />
gulvstående Duetto på dette området.<br />
Basselementet på XN-125 er tilsynelatende<br />
identisk med de to som sitter i<br />
Duetto, fra Peerless sin V-line premium<br />
series. Mens diskanten er en mer<br />
påkostet utgave, nemlig Scan-Speak<br />
D2905/9700. Det er lov å anta at intern-<br />
kabling <strong>og</strong> delefilterkomponenter er av<br />
høyere kvalitet i XN-125. Denne høyttalermodellen<br />
har vært på markedet<br />
i mange år. Først i 1998 som XN-125,<br />
deretter i 2004 som XN-125 II <strong>og</strong> så nå<br />
tilslutt ”Evoluzione”. Jeg er mildt sagt<br />
imponert over hvor gode råvarer Xavian<br />
putter i sine produkter, hvor flott<br />
finish høyttalerne har, <strong>og</strong> ikke minst til<br />
hvilken pris du kan kjøpe de!<br />
THERE IS No SUBSTITUTE<br />
FoR CUBIC INCHES<br />
Eller noe slikt er det vel tilhengerne av<br />
store amerikanske biler sier? Overført<br />
til vår verden så betyr det at har<br />
du ikke tilstrekkelig kassevolum <strong>og</strong><br />
elementareal så kan du glemme å nyte<br />
musikken på ordentlig måte. Dette er<br />
jeg ikke enig i. Jeg mener at rekker du<br />
ned på 40-tallet et sted med greit nivå<br />
så dekker du det meste av musikk uten<br />
å inngå for mange kompromisser. Men<br />
jeg har feiget ut <strong>og</strong> har et lite lytterom<br />
slik at behovet for å flytte luft uansett<br />
er mindre hos meg enn hos mange av<br />
dere. Det spennende her er uansett hva<br />
man mister, om noe, <strong>og</strong> hva man får<br />
ved å kjøpe en tilsvarende priset stativhøyttaler<br />
i stedet for en gulvstående<br />
høyttaler. Xavian Duetto fra XC-serien<br />
låter meget bra, <strong>og</strong> jeg likte denne godt,<br />
men hvilke inntrykk får jeg av lille<br />
XN-125 Evoluzione fra toppserien til<br />
Xavian?<br />
XC VS XN<br />
Det første som, ikke så overraskende,<br />
trer frem er lydbildet på disse småtassene.<br />
De forsvinner totalt <strong>og</strong> etterlater<br />
et åpent, stort <strong>og</strong> presist opptegnet<br />
lydbilde. Neste sak er mer overraskende,<br />
disse små ”legoklossene” spiller<br />
jo bass! Ikke like mye vekt helt der<br />
nede som Duetto, men dette blir snedig<br />
kamuflert av en litt større mellombass<br />
på stativhøyttalerne. I praksis henger<br />
stativhøyttalerne med så lenge rommet<br />
ikke er for stort, eller nivået ikke er for<br />
høyt, <strong>og</strong> et viktig poeng er at forsterkeren<br />
neppe blir for stor. Et av triksene<br />
med stativhøyttalere er å gi dem en<br />
sterk forsterker som da kan tvinge dem<br />
til å gjøre krumspring i bassområdet<br />
de ikke klarer med en liten watt- <strong>og</strong><br />
strømsvak forsterker. Noe som er<br />
viktigere for musikken er at stativhøyttalerne<br />
låter mer definert <strong>og</strong> presist i<br />
bassen, kan hende dette skyldes den bedre<br />
diskanten? At overtonene i bassen<br />
blir mer presist gjengitt får <strong>og</strong>så bassen<br />
til å fremstå mer presist? Men det er<br />
ikke bare i bassen at XN-125 Evo fremstår<br />
som mer presis, hele gjengivelsen<br />
er preget av at det ”snepper i fokus”<br />
<strong>og</strong> blir skarpere opptegnet. Der den<br />
gulvstående høyttaleren fremstår som<br />
litt avrundet <strong>og</strong> snill, er stativhøyttaleren<br />
friskere, åpnere, strammere men<br />
<strong>og</strong>så litt strengere. Den vil lettere avsløre<br />
svakheter tidligere i kjeden, men<br />
belønningen er desto mye større når<br />
du velger bedre samarbeidspartnere!<br />
XN-125 gir en større illusjon av å ”være<br />
der” grunnet en bedre tilstedeværelse,<br />
<strong>og</strong> mer presisjon i alle tre dimensjoner.<br />
<strong>Lyd</strong>bildet er høyere, dypere <strong>og</strong> bredere<br />
enn med Duetto.<br />
KoNKLUSJoN<br />
Kan det forsvares å kjøpe en liten<br />
stativhøyttaler for de samme pengene<br />
som du betaler for en større gulvstående<br />
høyttaler? Ja, med mange utropstegn!<br />
Du gir fra deg litt på evne<br />
til å spille høyt, <strong>og</strong> du gir fra deg litt<br />
på vekt i den nederste bassen, men<br />
ellers er det vinn-vinn som det heter.<br />
Den mindre høyttaleren gjør det bedre<br />
på alle hifiparametre, men viktigere<br />
er at summen av dette gjør den til en<br />
enda bedre musikkformidler. Du kommer<br />
nærmere favorittene dine fordi<br />
høyttalerne er mer gjennomsiktige <strong>og</strong><br />
slipper gjennom mer av musikken. Jeg<br />
har <strong>og</strong>så forsøkt Quore-sub fra Xavian<br />
sammen med denne stativhøyttalerer,<br />
<strong>og</strong> gudbevares det skjer ikke småtteri,<br />
men så dobles <strong>og</strong>så budsjettet. Dette<br />
kan uansett vel være et minst like godt<br />
alternativ til større gulvstående høyttaler,<br />
bare det er satt opp på en korrekt<br />
måte. Mitt svar på spørsmålet ”Hva skal<br />
jeg gjøre med mine 8000,- til høyttalere”<br />
er soleklart: ”Kjøp den minste!”.<br />
Faktum er at Xavian enda en gang<br />
imponerer <strong>og</strong> strekker grensene for hva<br />
du kan få for pengene dine. Usedvanlig<br />
lekkert, <strong>og</strong> med noen råvarer som bare<br />
ikke skulle være mulig å finne i høyttalere<br />
til denne prisen! <strong>Lyd</strong>messig innfrir<br />
de <strong>og</strong>så til den store gullmedaljen, ikke<br />
rart importør Audiofoni stort sett går<br />
rundt <strong>og</strong> smiler. Dette selger seg selv,<br />
bare kundene får høre på utstyret først.<br />
Neste gang du er ute for å handle store<br />
høyttalere, sørg for å lytte til en liten<br />
skoeske <strong>og</strong>så! 3<br />
Pris: 8.000<br />
Importør: Evoluzione<br />
FAKTA:<br />
Xavian XN-125 Evoluzione<br />
To-veis bassrefleks stativhøyttaler<br />
Basselement: 149 mm Vifa-Peerless<br />
Premium Line, papirmembran.<br />
Diskantelement: 29 mm Scan-Speak<br />
impregnert tøydome.<br />
Kabinett: 22 mm MDF håndlaget.<br />
Frequens respons: (-3 dB): 50 - 32000 Hz<br />
Tilkoblinger: 1 par singlewiring WBT<br />
Platinum Signature.<br />
Nominell impedans: 6 ohm<br />
Delefrekvens: 2600 Hz<br />
Følsomhet (2V/1m): 86 dB<br />
Anbefalt forsterker: 30 - 120 W<br />
Dimensjoner (HxBxD):<br />
285 x 180 x 275 mm<br />
Netto vekt pr stk: 8 kg<br />
25
3 3<br />
26<br />
Portrett/plateomtale<br />
En selvpiners<br />
bekjennelser<br />
Bjørn Berge hater egentlig liveplater.<br />
Derfor gir han nå ut en selv.<br />
AV JAN MYRVoLD<br />
Nå hadde det egentlig passet godt med en god<br />
C<strong>og</strong>nac <strong>og</strong> en fet sigar, sier den høyreiste<br />
haugalendingen i det vi inntar våre sitteplasser<br />
i en myk sittegruppe i hovedstadens ærverdige<br />
Grand Hotels foaje. Innslagene av den<br />
kakofoniske perle- <strong>og</strong> briljantraslingen fra Fr<strong>og</strong>nerf.....ruenes<br />
håndledd i grell disharmoni med atonal isbitslamring mot<br />
høystettet glasstøy ble litt for meget for min nyanskaffede<br />
diktafon, der nevnte representanter for martinigenerasjonen<br />
bevilger seg lunsj oppe i sagnomsuste Etoile. Retrett til mer<br />
sonisk tilpassede forhold for den rolige samtale nede på gateplan<br />
var dermed uunngåelig. Det finnes <strong>og</strong>så en grense for<br />
hvilke av hovedstadens vulgariteter man ønsker å eksponere<br />
for dens tilreisende, spesielt gentlemen som Bjørn Berge.<br />
Sigar <strong>og</strong> C<strong>og</strong>nac kan sikkert med enkelhet <strong>og</strong>så skaffes<br />
tilveie her nede, konkluderer undertegnede optimistisk, før<br />
den noe mer verdensvante Berge terminerer disse spontane<br />
vyer om ekstraordinær hverdagshedonisme ved å hinte om<br />
at røykeloven <strong>og</strong>så trolig omfatter de gamle Kristiania-bohemenes<br />
favoritt-hangout med tilstøtende lokaler. C<strong>og</strong>nac-tilbudet,<br />
som fortsatt står ved lag blir <strong>og</strong>så mykt <strong>og</strong> høflig avslått.<br />
Berges arbeidsdag er nemlig fortsatt knapt passert halvveis<br />
denne tidlige januarettermiddag.<br />
For Berge <strong>og</strong> hans alltid nærværende medhjelper – organiseringstalentet<br />
Erik Brenna – startet dagens dont allerede<br />
ved halv sekstiden, med et besøk <strong>og</strong> opptreden i frokost-tv.<br />
Etter møtet med <strong>Fidelity</strong> bærer det rake veien videre ned<br />
Karl Johan til ny tv-opptreden for en annen kanal. De påfølgende<br />
dager ser ikke mindre travle ut, med intervjuavtaler<br />
i de fleste av rikets største aviser <strong>og</strong> radiostasjoner. I tillegg<br />
skal han <strong>og</strong>så holde en konsert i Oslo torsdag, Larvik fredag<br />
<strong>og</strong> Holmestrand lørdag før uken avrundes med Spellemanns-<br />
«Berge må d<strong>og</strong> medgi at dekningen<br />
her i bladet var upåklagelig,<br />
da den av ymse årsaker faktisk<br />
ble omtalt hele tre ganger – i<br />
samme nummer!»<br />
prisutdelingen, hvor han selv er nominert i bluesklassen for<br />
albumet ”I’m The Antipop”. Når disse linjer kan leses vet vi<br />
altså om Berge har hanket inn sin tredje statuett.<br />
–Hadde i grunn vært kjekt med en til, jeg har jo vunnet<br />
hver gang jeg er nominert tidligere, dessuten er det en grei<br />
måte å minne folk om at jeg fortsatt lever, sier han i sin lune<br />
<strong>og</strong> fleipende tone. Han virker ikke nevneverdig plaget over<br />
tanken på at en ny triumf sannsynligvis betyr mer edelt metall<br />
å pusse for kona hjemme på vestlandet. Det blir i alle fall<br />
lenge til Bjørn selv kan bidra med noen ytelser til familielykken<br />
i form av sine påståtte ferdigheter innenfor tradisjonell<br />
heimkunnskap. Han legger like godt ut på en lengre norgesturne<br />
i forbindelse med utgivelsen av sitt nye album som<br />
slippes påfølgende mandag.<br />
–Neida, jeg har absolutt ingen forventninger om å få<br />
prisen denne gang. Egentlig er jeg ganske overrasket over å<br />
bli nominert for ”Antipop”. Den ble egentlig ikke skikkelig<br />
promotert.<br />
Berge må d<strong>og</strong> medgi at dekningen her i bladet var upåklagelig,<br />
da den av ymse årsaker faktisk ble omtalt hele tre<br />
ganger – i samme nummer!<br />
–Ja, ha, ha, ha. Det ble nesten et eget ”Bjørn Berge Spesial”<br />
den utgaven der. De var glad for den nede på kontoret hos<br />
Blue Mood <strong>og</strong> Grappa, minnes Berge med glimt i blikket.<br />
–Den var jo i utgangspunktet ikke planlagt utgitt i Norge<br />
i det hele tatt. Den fikk jo <strong>og</strong>så en svært blandet mottagelse<br />
ellers i pressen, hvor det ble alt fra genierklæringer til ren<br />
slakt. I tillegg syns jeg det var mange meget sterke utgivelser<br />
med i blueskategorien denne gang, <strong>og</strong>så blant de som ikke<br />
nådde helt opp. Men man vet aldri. Jeg skal jo <strong>og</strong>så spille i<br />
Holmestrand samme dagen, men etter at nominasjonene ble<br />
klare har festivalledelsen i Holmestrand fremskyndet konserten<br />
min til kl 14, slik at jeg rekker å være tilstede under<br />
prisutdelingen. Greie folk!<br />
LIVE<br />
To dager etter Spellemannsshowet slipper han altså et helt<br />
nytt album, ”Live In Europa”, <strong>og</strong> forsetter likegodt å teppelegge<br />
hele landet med opptredener fra Alta i nord til Mandal<br />
i sør. Tjueen i tallet, alt unnagjort på seks uker.<br />
Så grundig har han faktisk aldri turnert eget rike<br />
tidligere.<br />
Tilbake til Spellemann – tror han kanskje at<br />
oppmerksomheten rundt prisnominasjonen bidrar<br />
med en viss synergieffekt, rent kommersielt sett?<br />
–Nei, egentlig ikke. Utgivelsen var uansett<br />
planlagt lenge før noen visste noe om hvem som<br />
ble nominert. Normalt ville jeg nok neppe gitt ut<br />
to album såpass tett på hverandre, men siden dette<br />
er en ren liveplate vil jeg gi den ut mens innholdet<br />
fortsatt er aktuelt <strong>og</strong> på en måte representerer det<br />
jeg står for som artist per dato. I tillegg har jeg i<br />
flere år allerede blitt neddynget av e-poster fra fans<br />
rundt i Europa som lurer på om det ikke snart kommer en<br />
live-plate.<br />
Men jeg mistenker at Bjørn Berge neppe bare gir fra seg<br />
noe han ikke står ett hundrede prosent inne for rent kunstnerisk.<br />
Han virker nemlig svært nøye i alt han foretar seg<br />
rundt egen karriere. Alt virker godt planlagt. Derfor venter<br />
han til turneringen i eget fødeland er unnagjort i midten
3 3<br />
28<br />
Portrett/plateomtale<br />
av mars før albumet slippes i resten av Europa. Dagen etter<br />
Europa-release står han klar på scenen i Paris.<br />
–Altså, jeg er egentlig svært lite begeistret for liveplater!<br />
– sier han meget bestemt, <strong>og</strong> virker nesten irritert på egne<br />
vegne over at han har latt overtale til et slikt prosjekt. Han<br />
mener de aller fleste Live-plater han hører er lite vellykket,<br />
både hva kunstnerisk innhold angår <strong>og</strong> rent lydmessig.<br />
–Men unntakene er jo selvsagt der, <strong>og</strong> det var vel nettopp<br />
gjennom et live album jeg fikk ørene opp for selve mesteren<br />
av tolvstrengers blues, nemlig Leo Kottke.<br />
Kottke hoppet jo like godt ut i det hele ved å debutere som<br />
plateartist med livealbumet ”12-String Blues” i 1969 på Oblivion,<br />
<strong>og</strong> allerede i 1973 var han tilbake med et kritikerrost<br />
livealbum på One Way med tittelen ”My Feet Are Smiling”.<br />
(Dette ble utgitt på CD først i 1996, med katal<strong>og</strong>nummer<br />
18459). Bjørn Berge hørte som ung mann kuttet ”Louise”<br />
– som han har gjort sin egen versjon av på ”Antipop” (<strong>og</strong><br />
som <strong>og</strong>så selvsagt er med på ”Live”!), <strong>og</strong> resten er historie.<br />
–Hva fikk deg så til å gjøre en like vel?<br />
–Siden jeg som sagt aldri har vært så veldig ivrig på å<br />
gjøre live opptak har jeg ikke spesielt mye brukbart materiale<br />
liggende fra før. Men det åpnet seg en fin mulighet til å<br />
gjøre dette på en ordentlig måte under Europa-turneen sist<br />
sommer. Det finnes heldigvis steder hvor infrastrukturen for<br />
et slikt blottleggende prosjekt er på plass. På XX har de alt<br />
av opptaksutstyret plassert oppe på hemsen, det er bare å<br />
strekke mikrofonkablene til rett plass, forteller Berge.<br />
–Men det er like vel det jævligste jeg har vært med på.<br />
«Det åpnet seg en fin<br />
mulighet til å gjøre live<br />
opptak på en ordentlig<br />
måte under Europa-<br />
turneen sist sommer.»<br />
Man tenker jo i forkant på alt som kan gå galt. Likevel tok<br />
det et par tre låter ut i gigen før jeg husket at jeg holdt på<br />
med et live opptak! Det gikk jo greit, men det tok minst et<br />
par måneder før jeg våget å høre på opptaket!.<br />
Berge mener videre det er mest redelig at en plate som<br />
kalles for en live-plate er mest mulig live, uten sminke i form<br />
av lassevis med dubbinger i etterkant. Ikke har han noen<br />
videre sans for livealbum som er satt sammen av enkeltkutt<br />
fra mange ulike konserter heller.<br />
Derfor er alle – så nær som to – kutt på ”Live In Europe<br />
fra en <strong>og</strong> samme konsert. Den fant altså sted på et XX i<br />
Brussel, fylt til trengsel av åtte hundrede hengivne tilhørere.<br />
Det åpner forrykende med tittelkuttet fra den han nå er<br />
Spellemann-nominert for, nemlig Primus’ ”The Antipop”, <strong>og</strong><br />
standarden er satt. De fremmøtte fikk med all tydelig dokumentasjon<br />
hva de trolig håpet de ville få. Høyoktan akustisk<br />
blues, fremført så rått, nakent <strong>og</strong> fritt for fikse effekter det<br />
hele tatt er mulig. Kun en solid bygget mann fra nord med<br />
en enda kraftigere stemme <strong>og</strong> hans tolvstrengers gitarer fra<br />
Taylor <strong>og</strong> Takamine, på et par av kuttene avløst av en billig<br />
kinesisk variant han visstnok skal ha anskaffet via Internett<br />
for en i utgangspunktet billig slant. Akkurat den historien<br />
forteller Berge selv mer utfyllende <strong>og</strong> humoristisk om under<br />
konsertens gang. Forøvrig er Berges små kåseringer mellom<br />
selve låtene lagt inn som egne spor, slik at folk kan skip’e seg<br />
forbi hvis de blir lei av å høre dem.<br />
FAVoRITT<br />
Bjørn Berges yndlingsgitar er en Taylor Leo Kottke Signature,<br />
en gitar han måtte spare en god stund til, <strong>og</strong> hvor det tok<br />
over et år etter bestilling å få den levert. Men han har aldri<br />
fått noen gitarer spesielt laget etter skreddersøm til seg selv.<br />
– Jeg har jo fått enkelte gitarer customisert til en viss grad,<br />
men dette er mer standard oppgraderinger som alle kan<br />
bestille. Jeg har ikke noe behov for å ha noen veldig spesiell<br />
gitar utover en Taylor Kottke Signatur. Og jeg syns det er<br />
mye kulere å komme inn i en ren gitarbutikk hvor de har et<br />
kjempeutvalg av mange ulike modeller enn å gå til en spesiell<br />
gitarmaker om han er aldri så dyktig. Tenk deg følelsen<br />
når du kommer inn i en butikk hvor du foreksempel kan<br />
finne en hel vegg med la oss si tretten ulike akustiske femstrengers<br />
basser på rekke <strong>og</strong> rad, et sted de har absolutt alle<br />
mulige varianter! Et sted hvor de har absolutt alt.<br />
–Akkurat som i hifi-bransjen har jo kineserne <strong>og</strong> andre<br />
land i sørøst-Asia kommet stadig sterkere på markedet med<br />
sine ”kopier”, langt billigere enn de vestlige originalene. Opplever<br />
du de ulike kvalitetsparametere som dramatiske?<br />
–Både ja <strong>og</strong> nei. Klart det kan være visse forskjeller, både<br />
hva finish <strong>og</strong> klang angår. På det finishmessige dreier det<br />
seg gjerne om detaljer som bånd <strong>og</strong> listing. Men det finnes<br />
mange helt OK gitarer som er laget i østen. Egentlig samme<br />
utviklingen som vi har sett på PA-utstyr. Jeg husker da Ramsa<br />
– laget av Panasonic – dukket opp for første gang med<br />
sine kabinetter av hardplast. For første gang var det faktisk<br />
mulig for et normalt bygget menneske å løfte monitorene<br />
selv <strong>og</strong> bære de med seg! Og de låt helt fint!<br />
FoRVENTNINGER?<br />
Selv vet ikke Berge helt hva han kan forvente hverken fra<br />
publikum eller presse denne gangen heller.<br />
–Jeg ser vel på ”Live In Europe” som en slag godtepose<br />
for hardcorefansen. Kanskje ikke helt ulikt en av de andre<br />
nominerte til årets Spellemannspris i bluesklassen, nemlig<br />
Vidar Busks ”Jookbox Charade”, som er en slags oppgradert<br />
utgave av nye <strong>og</strong> gamle livefavoritter. Vi har <strong>og</strong>så helt bevisst<br />
tatt med noen ”ekstralåter” for å få et litt større spenn<br />
på det hele.<br />
Brussel-delen av konserten utgjør altså brorparten av<br />
låtene, hvor Audun Strype – høyt verdsatt i norske blueskretser<br />
– har styrt det lydtekniske etterarbeidet.<br />
–Man blir jo alltid litt engstelig for at ting skal låte litt<br />
hardt på CD, men det ser ut til at Audun har løst oppgaven<br />
bra. Vi har med vilje valgt å gjøre det litt rått <strong>og</strong> skittent, slik<br />
det er ment å være live.<br />
–De to siste kuttene er fra en tidligere turne, fra en konsert<br />
i Paris hvor Berge fortsatt trekker meget godt med publikum.<br />
Med førsteopplaget av albumet medfølger det <strong>og</strong>så en bonus<br />
i form av en DVD med liveopptak. Hoveddelen av disse<br />
er fra en konsert på Smuget i Oslo, <strong>og</strong> som tidligere bare har<br />
vært tilgjengelig på VHS. Førstemann til mølla! 3
30<br />
C-J ET250S hybrid effektforsterker<br />
Klar for et<br />
ET-gilde?<br />
ET250S fra conrad-johnson er kanskje<br />
kosher i flere audiofile trossamfunn?<br />
AV JAN MYRVoLD<br />
Lugn bara, conrad-johnson<br />
design inc.s yngste<br />
skudd på sluttrinnstammen<br />
– ET250S – har ikke<br />
hentet sine initialer fra en<br />
viss Spielberg-film. Den<br />
du vet med Jahn Teigen i<br />
hovedrollen. Neida, ”ET” står i denne<br />
sammenheng for ”Enhanced Triode”.<br />
Og da har vel alle faste lesere av denne<br />
publikasjon forlengst oppfattet at vi er<br />
inne på det tilsynelatende evig disputable<br />
emnet rør (forsterker). Ikke spesielt<br />
oppsiktsvekkende når det gjelder conrad-johnson.<br />
Men ET250S er ikke en<br />
ren rørforsterker, men en såkalt hybrid.<br />
Altså med rør i fronten, <strong>og</strong> transistorer<br />
i selve utgangstrinnet. Og like mange<br />
har vel da resonert seg frem til hva<br />
denne er i stand til å yte av effekt. Helt<br />
riktig – en kvart kilowatt.<br />
Nå vet jeg om flere enn én forsterkerkonstruktør<br />
som bare rister lett oppgitt<br />
på hodet så fort substantivene ”rør” <strong>og</strong><br />
”forsterker” nevnes i en <strong>og</strong> samme setning,<br />
<strong>og</strong> gjerne avfeier enhver elektrisk<br />
innretning med rør ett eller flere steder<br />
i signalveien som unødvendig kostnadskrevende,<br />
kun egnet til å tilfredsstille<br />
nostalgikeres umettelige behov<br />
for (virkelighets) forvrenging. I så fall<br />
må vel det være det mest harmløse<br />
verktøy for å fremskynde et psykotisk<br />
gjennombrudd?<br />
Det har seg uansett slik at herrene<br />
William Conrad <strong>og</strong> Lewis Johnson<br />
begge smykker seg med doktorgrad i<br />
økonomi, <strong>og</strong> har helt siden oppstarten<br />
for over tretti år siden forsynt den mer<br />
kresne delen av verdens hi-fi-entusiaster<br />
hovedsaklig med rørkonstruksjoner. De<br />
er nemlig av den bestemte oppfatningen<br />
at fremdeles er intet komponent<br />
bedre egnet <strong>og</strong> mer nøyaktig enn et lite<br />
trioderør til å foreta selve amplituden<br />
av signalet, <strong>og</strong> at det er nettopp i spenningsforsterkningstrinnet<br />
den enkelte<br />
forsterkers soniske særpreg skapes. Så<br />
de for transistorbrigadenes latterlig høye<br />
forvrengningsverdiene man opererer<br />
med i rør-verden, er i c-j’s tilfelle hverken<br />
direkte utilsiktet eller uønsket.<br />
Med ET250S har vel de oven nevnte<br />
adi<strong>og</strong>ründerne – som <strong>og</strong>så temmelig
mange før dem – satt seg som mål å<br />
hente det beste ut av to forsterkerverdener.<br />
Transistorenes kraft <strong>og</strong> kontroll<br />
paret med rørforsterkernes varme <strong>og</strong><br />
naturlighet. I utgangspunktet høres jo<br />
dette ut som et meget fornuftig konsept,<br />
men vi vet samtidig at det langt<br />
fra er enkelt å overføre teori til praksis<br />
med tilsiktet resultat.<br />
Undertegnede har i flere år vært en<br />
meget lykkelig eier av conrad-johnsons<br />
tidligere toppmodell på rørsiden, nemlig<br />
Premier 140. Firmaet har jo <strong>og</strong>så som<br />
kjent de senere år blitt overøst med<br />
superlativer for sitt gedigne transistorsluttrinn<br />
Premier 350. denne forsterkeren<br />
rakk <strong>og</strong>så å overbevise en samlet<br />
<strong>Fidelity</strong>-redaksjon et par år tilbake, så<br />
jeg tillot meg å ha skyhøye forventninger<br />
da et fabrikknytt eksemplar av<br />
ET250S endelig kunne signeres ut over<br />
postskranken hos Rimi på Galgeberg.<br />
VAKKER oG KoSTBAR<br />
Ok, undertegnede innrømmer uten<br />
nevneverdig blygsel eller tap av selvrespekt<br />
at jeg allerede under de innledende<br />
runder av utpakningsprosedyrene<br />
av ET250S innså det ville bli særdeles<br />
smertefullt å eventuelt måtte utføre<br />
samme ritual i revers. Altså å måtte<br />
pakke ned <strong>og</strong> deretter sende denne<br />
meget elegante <strong>og</strong> formfine skapningen<br />
tilbake til importøren. Helt automatisk<br />
trekker man visse paralleller til en bestemt<br />
aften i 1956. For hva måtte ikke<br />
salige Hallgeir Brenden føle idet den<br />
unge <strong>og</strong> ikke mindre smekre Sophia<br />
Loren skled ned fra fanget hans, for så<br />
å nett trippe seg tilbake til sin rettmessige<br />
eskorte? Dett var dett, liksom, slik<br />
Fleksnes en gang uttrykte seg.<br />
Nå forholder det seg heldigvis slik, at<br />
i motsetning til den tofallig olympiske<br />
mesterskiløper Brenden, har alle (nåja,<br />
i alle fall noen) Adamer av audiofil legning<br />
en viss mulighet til selv å avgjøre<br />
hvor lenge oppholdet i sitt foretrukne<br />
paradis skal vare. Selv uten gull å prale<br />
med, det være seg rundt halsen eller<br />
andre steder. Men sølv er påkrevet. I tilfellet<br />
ET250S nærmere bestemt i form<br />
av syttifem tusen blanke kronestykker,<br />
intet mindre.<br />
Undertegnede hører absolutt til den<br />
kategori som mener en slik sum for ett<br />
enkelt hi-fi-komponent absolutt forplikter.<br />
Samtidig merker jeg meg at denne<br />
prisen faktisk er noe lavere enn hva<br />
tilfellet er både for Premier 350 <strong>og</strong> 140.<br />
Og jeg kan ikke umiddelbart detektere<br />
hvilke områder det skulle være spart<br />
noe i bygge- eller komponentkvalitet<br />
i forhold til sine eldre søsken. Heller<br />
omvendt. ET250S virker meget solid<br />
konstruert, hvor det er umulig for det<br />
blotte øye å avsløre noen konstruksjons-<br />
eller kvalitetsmessige lyter.<br />
Vi snakker om en designkode som<br />
oser av vaskeekte art deco, med en<br />
eksteriørmessig finish helt på høyde<br />
med det aller beste i klassen. Stramt<br />
<strong>og</strong> kompakt, men fargekombinasjonen<br />
champagne gold /svart gir det relativt<br />
maskuline uttrykket – understreket<br />
med de massive kjøleribbene – absolutt<br />
en touch av myk eleganse. Dette <strong>og</strong>så<br />
takket være det særegne innsvingede<br />
frontpartiet, som i form av en slags<br />
halvsylinder omslutter de blottlagte<br />
rørene i en 180 graders bue. C-j’s etter<br />
hvert klassiske rav-gule diodelys<br />
matcher gløden fra de to triodene<br />
helt perfekt, <strong>og</strong> tilfører et par grader<br />
ytterligere varme. Disse tanker tvinger<br />
seg altså frem lenge før ET250S har<br />
fått spille en eneste tone. Men bare<br />
utseendet til denne solid konstruerte<br />
fem<strong>og</strong>seksti-punderen utløser som<br />
leseren forstår en signifikant eskalering<br />
av serotoninproduksjonen hos undertegnede.<br />
Derfor trekker jeg allerede her<br />
konklusjonen om at ET250S er etter<br />
egne høyst subjektive vurderinger det<br />
mest elegante <strong>og</strong> estetisk sett mest<br />
vellykkete stykke hi-fi-elektronikk som<br />
noensinne har befunnet seg i undertegnedes<br />
private gemakker.<br />
SELVGJoRT ER VELGJoRT<br />
ET250S er bestykket med to trioder<br />
med typebetegnelsen 6922, forøvrig<br />
nøyaktig samme som i firmaets forforsterkere.<br />
Denne varianten har flere<br />
ekvivalenter, deriblant ECC88 eller<br />
E88CC. Dette tilsier at det derfor burde<br />
ligge godt til rette for å eksperimentere<br />
litt. Man kan faktisk forandre en forsterkers<br />
klanglige karakter ganske radikalt<br />
bare ved et slikt bytte. Tilgangen<br />
på både nye <strong>og</strong> såkalte NOS-utgaver<br />
må sies å være veldig god, <strong>og</strong> spesielt<br />
kostbare er de heller ikke. Prisen starter<br />
rundt en hundrelapp per stykk for<br />
nyproduserte, men kan fort få hengt på<br />
en ekstra null dersom man går for noen<br />
virkelige gamle godsaker fra Mullard,<br />
Siemens eller lignende.<br />
«ET250S virker meget solid konstruert,<br />
<strong>og</strong> det er umulig for det<br />
blotte øye å avsløre noen konstruksjons-<br />
eller kvalitetsmessige lyter.»<br />
Fra fabrikken blir ET250S – som så<br />
vidt jeg vet alle c-j’s øvrige rørforsterkere<br />
– levert med rør fra russiske Electro<br />
Harmonix. Disse har ord på seg for å<br />
være stabile <strong>og</strong> driftsikre, samtidig som<br />
de er meget motstandsdyktige i forhold<br />
til fenomenet mikrofoni. Greie nok,<br />
men personlig finner jeg de <strong>og</strong>så litt<br />
”grå” <strong>og</strong> snille i klangen, sammenlignet<br />
med en del andre. I min lett modifiserte<br />
forforsterker, c-j CT6, sitter det derfor<br />
for øyeblikket noen NOS-varianter fra<br />
Amperex. For ordens skyld nevner jeg<br />
her at alle konklusjoner om ET250S i<br />
rettferdighetens tegn er foretatt med<br />
bakgrunn av lytting til forsterkeren<br />
med original bestykning.<br />
Om conrad-johnson ikke er selvfor-<br />
31
3 3<br />
32<br />
conrad-johnson ET250S<br />
synt på rørsiden, tar de det igjen på<br />
andre områder. Firmaet har et meget<br />
positivt omdømme for sine egenutviklete<br />
polypropylen-, polystyren- <strong>og</strong><br />
Teflonkondensatorer. Disse finner vi<br />
selvsagt hele veien gjennom kretsene<br />
i ET250S <strong>og</strong>så. Strømforsyningen er<br />
kraftig overdimensjonert, <strong>og</strong> supplert<br />
med firmaets egne høyhastighets elektrolytter.<br />
Selvgjort er som kjent velgjort.<br />
Og kanskje en smule prisdrivende?<br />
LIFESTYLE?<br />
Et250S er som alle øvrige forsterkere et<br />
rent single ended design. På apparatets<br />
bakside finner vi derfor ett enkelt sett<br />
innganger via RCA phonoinnganger.<br />
Likeledes finnes kun ett sett utganger<br />
i form av forgylte skruterminaler,<br />
hvor både spader <strong>og</strong> banansplugger er<br />
velkomne. <strong>Fidelity</strong> – eller mer presist<br />
<strong>Fidelity</strong>s redaktør – har ved tidligere<br />
anledninger uttrykt en smule misnøye<br />
rundt den designmessige layout på<br />
nettopp dette området. Denne virker i<br />
ET250S’s tilfelle identisk med både Premier<br />
350 <strong>og</strong> Premier 140. Kritikken har<br />
gått på at selve terminalene er montert<br />
med noe trangt mellomrom mellom<br />
pluss <strong>og</strong> minus på hver enkelt side, slik<br />
at bruk av store kabelspader dermed<br />
kan medføre fare for kortslutninger.<br />
Undertegnede har aldri opplevd dette<br />
som noe stort problem, men understreker<br />
at man aldri bør slå på forsterkeren<br />
uten først å forsikre seg om at de er<br />
ordentlig <strong>og</strong> forskriftsmessig skrudd til.<br />
Ellers finner vi selvsagt en standard<br />
IEC nettbrønn. Det eneste nye er en liten<br />
<strong>og</strong> diskret vippebryter plassert helt<br />
øverst. Med denne kan man aktivisere<br />
ET250S for fjernbetjening. Ser man det,<br />
et aldri så ørlite streif av ”lifestyle”!<br />
Et annet forhold det kan være verdt<br />
å merke seg, er at ET250S – som de<br />
fleste andre forsterkere fra c-j – ender<br />
opp med fasen invertert. Nå er så vidt<br />
jeg vet dette <strong>og</strong>så tilfelle med alle c-j’s<br />
kurante forforsterkermodeller, slik at all<br />
den tid man bruker ET250S sammen<br />
med en slik blir dette forholdet utjevnet<br />
i det signalet når forsterkerens utganger.<br />
Men man er selvsagt ikke pålagt å<br />
bruke en forforsterker fra conrad-johnson<br />
for å få glede av sin ET250S. Dersom<br />
man så har en forforsterker med<br />
likt antall fasevendinger, bør man for<br />
best mulig resultat bytte om polariteten<br />
på høyttalerkablene. I hvilken ende av<br />
kablene man velger å foreta dette, er<br />
selvsagt likegyldig.<br />
Hvor dramatisk forskjellen er er det<br />
delte meninger om, men i praksis vil<br />
et invertert signal starte en transient<br />
ved at høyttalerens element trekker<br />
seg innover i stedet for å skyve utover.<br />
Altså får man et trykkfall i lytterrommet<br />
der det med oppsettet i absolutt<br />
fase ville vært en trykkøkning. Det aller<br />
viktigste er uansett at man har identisk<br />
polaritet på begge kanaler.<br />
FLYTTING<br />
Denne testseansen har foregått parallelt<br />
med at undertegnede har skiftet bopel,<br />
<strong>og</strong> har da foregått i to forskjellige omgivelser,<br />
hvor de aktuelle lytterom er av<br />
«Vi snakker <strong>og</strong>så om en utpreget<br />
ryddighet <strong>og</strong> orden i alle områder av<br />
lydbildet, hvor alt blir presist plassert<br />
på sine respektive plasser.»<br />
svært ulik beskaffenhet både hva arealmål<br />
<strong>og</strong> utforming angår. På grunn av<br />
nevnte migrering – forøvrig av meget<br />
lokal karakter – fant jeg ikke anledning<br />
til å fylle opp noen av lokalene med en<br />
masse innlånt utstyr. Så her gjaldt prinsippet<br />
”man tager hva man haver”. Og<br />
der fantes tross alt både forforsterker<br />
<strong>og</strong> effekttrinn fra samme fabrikant fra<br />
før. Så helt på viddene har det aktuelle<br />
systemoppsettet neppe vært.<br />
Uansett boforhold er det alltid et<br />
moment av spenning når man får et<br />
nytt produkt av denne klassen på plass<br />
i racket. Etter en trippelsjekk av at alt<br />
er forskriftsmessig ansluttet til sine respektive<br />
terminaler <strong>og</strong> nettuttak stiger<br />
forventningspresset til nivået rett under<br />
massiv aneurisme. Hjertet stanser<br />
i tidelen av et sekund i det den runde<br />
nettbryteren trykkes inn, <strong>og</strong> gir fra seg<br />
et kontant klikk. Hmmm. Sekundene<br />
tikker. Intet skjer. Hvorfor lyser ikke<br />
det omkransende diodelyset? Ingen<br />
strøm. Det er nå like før jeg begynner å<br />
blø neseblod. Hallgeir Brenden passerer<br />
i revy.<br />
Også var det bare å vippe den lille<br />
fjernbetjeningsbryteren på baksiden<br />
i riktig stilling! Plutselig lyser det gult<br />
der det skal, <strong>og</strong> lyden fra releene som<br />
klikker seg klare høres tydelig. Etter<br />
omtrent ytterligere et halvminutt kan<br />
man endelig høre et svakt, svakt sus ut<br />
av høyttalerne når man legger øret helt<br />
inntil. Ingen foruroligende brum. Ingen<br />
ditto sprakelyder fra rørene. Alt er bare<br />
velstand. Og det har det vært under<br />
hele testperioden. Joda, dette virker<br />
som ordentlig håndverk.<br />
KoNTRoLL<br />
Hvor mange timers innspilling en forsterker<br />
trenger før den er klar for å vise<br />
seg fra sine aller beste sider kan variere<br />
voldsomt. Derfor skal man selvsagt ikke<br />
trekke noen konklusjoner basert på førsteinntrykket,<br />
i alle fall ikke så lenge vi<br />
som her snakker om et helt fabrikknytt<br />
eksemplar. Jeg våger likevel å påstå at<br />
ET250S umiddelbart gav klare indikasjoner<br />
på full kontroll. Selvsagt litt<br />
”trang” <strong>og</strong> uryddig i starten, som ikke er<br />
noe ukjent fenomen der hvor uinnspilte<br />
rør er i aksjon. Men det var helt fra<br />
første stund samtidig en fornemmelse<br />
av stramhet <strong>og</strong> kontroll som den tross<br />
alt svært så myndige Premier 140 ikke<br />
helt kan oppvise.<br />
Men samtidig virker det like klart at<br />
den <strong>og</strong>så er langt mindre brutal. Dette<br />
betyr i praksis at jeg måtte plassere<br />
høyttalerne tettere mot bakvegg enn<br />
hva jeg tidligere har gjort for å oppnå<br />
mer fylde nedover i oktavene, slik at<br />
overgangen mellom bass <strong>og</strong> mellomtone<br />
føles litt mer smidig <strong>og</strong> sømløs.<br />
Behovet for en slik manøver vil sikkert<br />
variere ut fra de aktuelle lytterom <strong>og</strong><br />
deres ulike fysiske utforminger <strong>og</strong><br />
areal. Her må man med andre ord føle<br />
seg frem til det som passer hver enkelts<br />
preferanser. Ikke forstå dette som om<br />
ET250S egentlig mangler evnen til å<br />
spille dypbass. For det gjør den, bare<br />
informasjonen finnes på fon<strong>og</strong>rammet.<br />
En omgang med Tool er mer enn nok til<br />
å bekrefte dette. Det mest imponerende<br />
er hvilken tilsynelatende stålkontroll<br />
den har over begivenhetene. Noen vil<br />
nok savne den litt mer rølpete brutaliteten<br />
hos Premier140, men det blir som<br />
nevnt smak <strong>og</strong> behag.<br />
Ellers er det definitivt noe forfinet<br />
<strong>og</strong> delikat over det jeg innledningsvis<br />
hører, <strong>og</strong> brutaliteten jeg beskriver hos<br />
Premier 140 må forøvrig absolutt ikke<br />
tolkes som en negativ faktor.<br />
Inntrykket av kontroll ble forøvrig<br />
bare ytterligere bekreftet etter hvert<br />
som forsterkeren fikk spilletimer på<br />
baken, <strong>og</strong> kan stå som et nøkkelord når<br />
denne forsterkerens egenskaper skal få<br />
sitt endelige vitnesbyrd. For det handler<br />
ikke kun om muskler <strong>og</strong> evne til å styre<br />
høyttalere, men minst like meget om å<br />
presentere musikken på en lettflytende<br />
måte hvor transientene avfyres raskt<br />
<strong>og</strong> kontant. Vi snakker <strong>og</strong>så om en<br />
utpreget ryddighet <strong>og</strong> orden i alle områder<br />
av lydbildet, hvor alt blir presist<br />
plassert på sine respektive plasser. Alle<br />
instrumenter har kubikkvis av rom <strong>og</strong><br />
luft rundt seg, <strong>og</strong> alle vokale innslag<br />
fremføres med en for undertegnede<br />
nærmest uhørt ren diksjon. Og jeg lar<br />
meg <strong>og</strong>så imponere av hvor høyt man
kan spille uten at det begynner å vrenge.<br />
Høyttalermembranene på mine Tannoy<br />
holdes hele tiden i en skrustikke,<br />
<strong>og</strong> Veroniqe Gens klokkeklare sopran<br />
forblir klokkeklar, uansett hvor mange<br />
desibel man klarer å tyne ut av henne<br />
<strong>og</strong> hennes tallrike inspirerte øyeblikk<br />
på Harmonia Mundi. Her er det ingen<br />
oppflisinger, men overflatestrukturen<br />
i hele mellomtoneområdet gjengis<br />
med en barnerumpes glatthet. Polert?<br />
Langt ifra! Mikrodetaljer, som når Nigel<br />
Kennedy angriper strengene på sin<br />
Guarneri i hans forrykende tolkning, av<br />
Vivaldis ”Fire Årstider”, blir eksponert<br />
for lytteren, uten at det trekkes veksler<br />
på helheten. Selve ”kroppen” fyller godt<br />
ut bak selve overtonene.<br />
Det totale lydbildet fortjener å kalles<br />
romslig i alle retninger, noe jeg fikk<br />
demonstrert til gangs da jeg som så<br />
ofte før puttet Jackie Levens ”Defending<br />
Ancient Springs” i cd-skuffen. Det<br />
virker nesten som verkstedhallen fra<br />
tittelkuttet har vokst både i lengde <strong>og</strong><br />
høyde siden sist.<br />
oPPSUMMERING<br />
Om man fra før er aldri så begeistret<br />
for conrad-johnson <strong>og</strong> deres klassiske<br />
lydsignatur, er det ingen automatikk i<br />
at man faller for ET250S. Jeg er av den<br />
klare oppfatning at den ikke minner<br />
altfor meget om for eksempel Premier<br />
140. Den største forskjellen har jeg<br />
allerede beskrevet i avsnittet foran, <strong>og</strong><br />
er mest påfallende i nedre frekvensområde.<br />
Til gjengjeld later altså ET250S til<br />
å ha enda bedre kontroll over begivenhetene.<br />
I den grad c-j har forsøkt å få til en<br />
symbiose av rør <strong>og</strong> transistor, mener<br />
jeg den har lykkes på enkelte områder.<br />
Men den har nok en liten overvekt<br />
av gener fra sine transistorbaserte<br />
slektninger. Stundom vekkes <strong>og</strong>så assosiasjoner<br />
til Audio Notes gedigne P4<br />
monoblokker, som jeg testet for noen<br />
numre tilbake. Jeg kjenner igjen både<br />
den ekstremt gode detaljeringen <strong>og</strong> den<br />
lynraske transientformidlingen som er<br />
helt på høyde med de aller beste klasse<br />
D forsterkere. Og nøyaktig som AN,<br />
blir ET250S aldri hard eller analytisk.<br />
Og rørfolket kan uansett glede seg over<br />
en meget transparent <strong>og</strong> lettflytende<br />
mellomtonegjengivelse med naturtro<br />
klang i både stemmer <strong>og</strong> instrumenter,<br />
akustiske så vel som elektriske. Jeg har<br />
tidligere beskrevet conrad-johnsons<br />
lydsignatur som “kremlyd”, <strong>og</strong> med det<br />
mener jeg fornemmelsen av noe luftig<br />
<strong>og</strong> voluminøst, samtidig som det har en<br />
klar konsistens med en litt sødmefylt<br />
ettersmak. Så <strong>og</strong>så med ET250S.<br />
Til tross for sine ulikheter med<br />
Premier140 har ET250S overbevist undertegnede<br />
om at dette er en meget god<br />
forsterker. Faktisk i så stor grad at den<br />
fra nå av avløser sistnevnte på permanent<br />
basis. For noen ganger er det helt<br />
greit med full kontroll! 3<br />
Pris: kr 75.000<br />
Importør: Audiofreaks<br />
TEKNISKE DATA:<br />
Effekt: 2x250W @ 8 Ohm 20Hz<br />
- 20kHz maks 2% THD<br />
Følsomhet: 1.85 V rms<br />
Inng. impedans: 100kOhm<br />
Benyttet utstyr:<br />
• Electrocompaniet EMC1 CD-spiller<br />
• conrad-johnson CT6 forforsterker<br />
• conrad-johnson Premier140<br />
effektforsterker<br />
• Tannoy Glenair 15”m/ Tannoy<br />
superdiskant høyttalere<br />
• WireWorld, T+A, Audioquest<br />
Cheetah signalkabler<br />
• Transparent, T+A, Yter, Kimber<br />
Monocle høyttalerkabler<br />
• Kimber PowerKord nettkabler<br />
finite elements rack<br />
• CeraTech, SoundCare, BaseTech<br />
dempeføtter/plattform
3 3<br />
36<br />
Penaudio Serenade<br />
Penaudio Serenade 3-veis gulvhøyttaler:<br />
Musikalsk<br />
forførende<br />
Denne finske designhøyttaleren er en<br />
av de mest forførende <strong>og</strong> innbydende<br />
lydgjengivere vi har hatt i stua. Konstruktøren<br />
har da <strong>og</strong>så prioritert lytting<br />
fremfor målinger i utviklingsarbeidet,<br />
<strong>og</strong> har valgt noen av de beste elementene<br />
fra Seas sammen med et ekstremt<br />
stivt kabinett.<br />
TEKST OG FOTO KNUT VADSETH
Jeg nærmest hoppet i sofaen etter<br />
bare få toner fra en av mine<br />
faste referanseplater. For det<br />
første var frekvensgangen tydselig<br />
manipulert i forhold til alt annet jeg<br />
hadde hørt i stua. For det andre låt det<br />
eventyrlig flott <strong>og</strong> naturlig som om du<br />
magisk ble transportert inn i opptaksrommet<br />
<strong>og</strong> opplevde at musikken kilet<br />
deg liflig i ørene med en helt sjokkerenede<br />
realisme! Man satt som midt i<br />
konsertsalen <strong>og</strong> opplevde et enestående<br />
skille mellom den krisp direktlyden<br />
fra artistene <strong>og</strong> musikerne i forhold<br />
til den naturlige varme akustikken fra<br />
det enormt store <strong>og</strong> detaljert tegnede<br />
rommet.<br />
Og selv om høyttaleren tar liten plass<br />
<strong>og</strong> har en usedvanlig slank frontplate<br />
(15cm) med en 12 cm mellomtone pluss<br />
softdome, så var det et trøkk i bånn fra<br />
den sidemonterte 8-tommeren med aluminiumsmembran<br />
slik at vindusrutene<br />
klirret til resonnansen av kirkeorgelet.<br />
Her holder større <strong>og</strong> dyrere høyttalere<br />
knapt nok følge! Og bare sjelden har jeg<br />
opplevd maken til realistisk overtonestruktur<br />
fra felerekka i symfoni- <strong>og</strong> mindre<br />
orkestergrupper. Pluss en mellomtone<br />
som gjengir stemmer fullstendig<br />
realistisk uten hverken opplevelsen av<br />
TV-sminke eller annet jåleri. Og med en<br />
kropp <strong>og</strong> brystklang som hverken er for<br />
tykk eller tynn...<br />
HI-FI ELLER MUSIKK?<br />
Jeg må innrømme at jeg aldri hadde<br />
hørt om den finske høyttalerprodusenten<br />
Penaudio <strong>og</strong> konstruktør Sami<br />
Penttile, men stolte på anbefalingene til<br />
den norske importøren for å fylle <strong>Fidelity</strong>kvoten<br />
med månedens ”for spesielt<br />
interessert” på en nøktern to-sider. Jeg<br />
hadde planlagt en mer omfattende test<br />
<strong>og</strong> et større oppslag på en kritikerost<br />
høyttaler av mer kjent herkomst. Som<br />
så mange ganger tidligere; planlegging<br />
er fint, men... Jeg kastet om på planene<br />
få minutter etter å ha fått Penaudio<br />
Serenade i hus:<br />
Riktignok opplevde jeg prisen på<br />
denne AP Virgo-kloningen som ganske<br />
heftig, man forventer at de litt ukjente<br />
merkene prøver å konkurrere på pris,<br />
men førsteinntrykket av kabinett <strong>og</strong><br />
komponenter var førsteklasses. Og da<br />
jeg fikk se kablingen <strong>og</strong> delefilterkomponentene<br />
inni, var dette helt entydig<br />
et forsøk fra en high-end entusiast om<br />
å dra det helt ut. Akkurat som det <strong>og</strong>så<br />
hørtes. Og akkurat som det <strong>og</strong>så ser ut.<br />
Designet kan bare være finsk med disse<br />
bjerkelyse <strong>og</strong> elegante, men samtidig<br />
røffe <strong>og</strong> kraftige møbelplatene som<br />
både visuelt <strong>og</strong> faktisk tar liten plass<br />
i stua. Og knoketesten skaper først <strong>og</strong><br />
fremst lyd i ditt eget stemmebånd!<br />
KLASSE A I STEREoPHILE<br />
Den første lyttingen sammen med<br />
importør Thor Håkon Ødegaard som<br />
håndleverte varene fra lager i Gjøvik,<br />
var kun ment for å sjekke at det hele<br />
virket sånn noenlunde. Jeg synes det<br />
ikke er noe særlig når konstruktører,<br />
«For det andre låt det eventyrlig flott<br />
<strong>og</strong> naturlig som om du magisk ble<br />
transportert inn i opptaksrommet.»<br />
importører eller forhandlere prøver å<br />
fortelle meg hva jeg hører. Men mitt<br />
lett hevede øyenbryn etter dette førsteinntrykket<br />
av en opplagt annerledes<br />
frekvensgang -samtidig som det hele<br />
låt så veldig bra – ble besvart med at<br />
konstruktørens syntes det var flott med<br />
målinger, men ikke for å fintrimme<br />
klangbalansen i forhold til virkelige<br />
rom som vanlige musikkelskere bor i...<br />
Selv om det var relativt enkelt å høre<br />
at her var en litt tilbakelent klangkarakteristikk<br />
i øvre mellomtone <strong>og</strong> muligens<br />
<strong>og</strong>så et litt forsiktig nivå i grunntoneområdet<br />
(200-500 Hz), fikk jeg for en<br />
gangs skyld lyst til å se noen målinger<br />
for bedre å forstå sammenhengen med<br />
det jeg hørte. Og da fikk jeg <strong>og</strong>så se en<br />
test i Stereophile hvor John Atkinson på<br />
grunnlag av målingene var skeptisk til<br />
hele konseptet, mens testeren Wes Phillips<br />
hevdet at han ville kjøpe Serenade<br />
så fort han fikk råd!<br />
Men <strong>og</strong>så han påpekte at Serenade<br />
hadde visse begrensinger i forhold til typiske<br />
<strong>og</strong> ”korrekte” hi-fi kriterier, men ga<br />
den uansett klasse A. Dette betyr at Stereophile<br />
mener at Serenade er absolutt<br />
helt der oppe blant de aller beste, bare<br />
med visse begrensninger i dypbassen i<br />
forhold til de største <strong>og</strong> dyreste mastodontene.<br />
Hører vi det samme i Norge<br />
som i USA? Og altså i Finland...<br />
SERENADE oG SEAS<br />
Når det gjelder den fysiske konstruksjonen,<br />
elementer <strong>og</strong> ikke minst utseende,<br />
kan Serenade oppleves nærmest<br />
som en kloning av Audio Physic med<br />
sin Virgo <strong>og</strong> liknende modeller. En<br />
fellesnevner er <strong>og</strong>så leverandøren av<br />
elementene i disse treveissystemene<br />
som kommer fra hi-fi byen Moss hvor<br />
Norges største hi-fi produsent, SEAS,<br />
har sin utviklingsavdeling <strong>og</strong> hovedproduksjon.<br />
Etter at de kjente danske høyttaler-<br />
fabrikkene har flyttet det vesentlige av<br />
sin virksomhet til Kina, er Seas en av<br />
de få anerkjente ”high-end” råelementprodusenter<br />
av noen størrelse som<br />
kan <strong>og</strong> vil spesiallage varianter av sine<br />
anerkjente konstruksjoner for mindre<br />
aktører over hele verden.<br />
Særlig er utviklingsavdelingen i Moss<br />
verdenskjent for sine fremragende<br />
mellomtoneelemeneter. Disse har da i<br />
alle år vært benyttet av Audio Physic<br />
som med sin originale Virgo i sin tid<br />
var den rimeligste høyttaleren helt i<br />
toppen av Stereophiles skryteliste. Nå<br />
er pussig nok den tilsynelatende nesten<br />
identiske Serenade på samme eleverte<br />
plass, men i rettferdighetens navn til en<br />
noe høyere pris. (9000$). Men selv om<br />
begge høyttalere har nesten identiske<br />
postitive egenskaper når det gjelder å<br />
skape et stort, bredt <strong>og</strong> dypt lydbilde<br />
samtidig som begge høyttalerene helt<br />
magisk forsvinner i lydbildet, så er<br />
klangbalansen nesten som natt <strong>og</strong> dag.<br />
TILBAKELENT<br />
Virgo er mer typisk amerikansk macho<br />
med stram <strong>og</strong> tørr klangbalanse <strong>og</strong> gnistrende<br />
dynamikk, men med en anelse<br />
aggressiv mellomtone <strong>og</strong> tilsvarende<br />
frisk diskant. Og den liker å spille høyt<br />
om bare forsterkeri henger med.<br />
Resonans er <strong>og</strong>så ganske stram <strong>og</strong><br />
tørr <strong>og</strong> hvert fall langt fra noen ”pudding”,<br />
men likevel med en betydelig mer<br />
avslappet gjengivelse av rommet. Og<br />
med litt større distanse til artistene. Det<br />
forbløffende er hvordan rommet,<br />
Konstruktør<br />
Sami Pentilä.<br />
37
3 3<br />
38<br />
Penaudio Serenade<br />
med en generelt mørk klangkarakter<br />
gjengis mykt <strong>og</strong> varmt, mens stemmer<br />
<strong>og</strong> instrumenter står frem tett <strong>og</strong> fint i<br />
naturlig størrelse i forhold til opplevd<br />
perspektiv, <strong>og</strong> med en overbevisende<br />
fasthet <strong>og</strong> dynamisk kontrast. Og felene<br />
har den mest overbevisende klangstruktur<br />
inkludert en detaljering, fargerikdom<br />
<strong>og</strong> naturlig fres som er det beste jeg har<br />
hørt på en såpass rimelig gulvstående.<br />
Denne kombinasjonen av tørrhet,<br />
utklinging <strong>og</strong> fullstendig mangel på<br />
aggressiv ”gnelling” i øvre mellomtone<br />
skapte en sjelden kombinasjon av<br />
krisphet <strong>og</strong> varme som gjør dette til en<br />
av de mest overbevisende høyttalere jeg<br />
har hørt på Mozart <strong>og</strong> annen ”lettere”<br />
klassisk orkestermusikk. Den nye softdome<br />
SEAS-diskanten som påståes å nå<br />
opp til 28kHz, må <strong>og</strong>så være utrolig bra!<br />
Og så blir den altså ikke overdøvet av en<br />
litt aggressiv øvre mellomtone...<br />
KoMPRoMISSER<br />
Også andre akustiske opptak låt veldig<br />
bra med Serenade, men tross en bass<br />
som går dypt, mangler her en smule<br />
kraft <strong>og</strong> tyngde i forhold til større <strong>og</strong><br />
dyrere høyttalere på Mahler, Bruckner<br />
<strong>og</strong> andre virkelig tunge saker. Men<br />
til nesten all slags jazz, <strong>og</strong>så av det<br />
tunge slaget med krevende elektroniske<br />
klanger i bunn, låter på Serenade<br />
helt overbevisende naturlig. Det mest<br />
forbløffende er likevel hvilke kompromisser<br />
som man må ta i betraktning<br />
når det gjelder lydstyrke. For dette går<br />
begge veier:<br />
Vi har sjelden hørt så ”naturlig” klangbalanse<br />
av opera, store orkesterverk <strong>og</strong><br />
annen krevende musikk på relativt moderat<br />
lydnivå i vårt sedvanlige lytterom. Og<br />
all slags mindre krevende bakgrunnsmusikk<br />
av ulike slag, låter selv på beskjedent<br />
nivå både behagelig <strong>og</strong> engasjerende.<br />
Ingen dårlig kombinasjon!<br />
Men når mor er på syklubb, naboene<br />
er i syden <strong>og</strong> man han trukket opp en<br />
flaske god vin for alene å nyte godbitene<br />
i platesamlingen på full guffe,<br />
da aner man at mellombass <strong>og</strong> øvre<br />
mellomtone gir en smule etter. Man får<br />
ikke helt til det storslagne trøkket med<br />
full hom<strong>og</strong>enitet fra dypbass til superdiskant;<br />
Serenade nekter simpelhen å<br />
spille ekstremt høyt. Denne opplevel-<br />
«Denne kombinasjonen av tørrhet,<br />
utklinging <strong>og</strong> fullstendig mangel på<br />
aggressiv ”gnelling” i øvre mellomtone<br />
skapte en sjelden kombinasjon<br />
av krisphet <strong>og</strong> varme.»<br />
Glimrende mellomtone <strong>og</strong> flunk ny softdome fra Seas.<br />
sen tilsvarer det vi <strong>og</strong>så opplevde med<br />
Yamaha Soavo i forrige blad.<br />
Litt av årsaken til dette er utvilsomt at<br />
lyden ikke høres så høy ut på grunn av<br />
den tilbakelente frekvensgangen <strong>og</strong> den<br />
betydelige renhet <strong>og</strong> mangel på aggressivitet<br />
<strong>og</strong> klirr. Og for 90% av oss som<br />
må ta hensyn til samboere <strong>og</strong> naboer, er<br />
det vel et greit kompromiss å velge en<br />
høyttaler som er bedre enn det meste på<br />
moderat nivå, istedenfor den sedvanlige<br />
høyttaleren som må ha fullt trøkk med<br />
klirrende vinduer for å låte ”realistisk”?<br />
KoNKLUSJoN<br />
Denne meget elgante treveiseren med<br />
lyst treverk fra de dype bjerkesk<strong>og</strong>er i<br />
de mange sjøers land, er både utseendemessig<br />
<strong>og</strong> når det gjelder lyden noe<br />
av det mest forføreriske vi har opplevd.<br />
Klangbalansen er tilbakelent <strong>og</strong> med en<br />
miks av varme <strong>og</strong> krisphet som synes<br />
naturstridig, men som faktisk likner<br />
veldig på levende akustisk musikk.<br />
Stemmer er naturlige, felestrukturen<br />
noe av de beste vi noensinne har hørt.<br />
Og her er en fenomenal presisering av<br />
artister <strong>og</strong> instrumenter i forhold til det<br />
store <strong>og</strong> godt tegnede opptaksrommet.<br />
Det hele låter veldig flott <strong>og</strong> naturlig på<br />
det meste, men man sitter litt lenger<br />
bak i salen enn hva som er vanlig.<br />
Og prisen for en noe manipulerende<br />
frekvensgang er <strong>og</strong>så at man ikke kan<br />
spille avsindig høyt, <strong>og</strong> her kan det<br />
<strong>og</strong>så bli litt for snilt i mellombass <strong>og</strong><br />
øvre mellomtone om man foretrekker<br />
”hi-fi” lyden veldig macho. Slik sett<br />
minner klangbalanse <strong>og</strong> hol<strong>og</strong>rafi mye<br />
om de kanadiske Mirage dipolhøyttalere,<br />
men finnene har mer orden på<br />
fasegang <strong>og</strong> rom.<br />
Serenade fra Penaudio er uansett en<br />
deilig <strong>og</strong> utrolig forførende lydgjengiver<br />
med et musikalsk uttrykk som<br />
samtidig oppleves både avslappet <strong>og</strong><br />
livsbejaende. 3<br />
Pris: kr 65.000<br />
Importør: Emtech
3 3<br />
40<br />
Reality<br />
R<strong>og</strong>ue Cronus integrert rørforsterker:<br />
Rimeleg Hi-end<br />
Det er gode tider for rørentusiastane. Marknaden fløymer over av greie rørforsterkarar i<br />
prisklassar frå det ganske rimelege til det meir alvorlege. Det brukast i hovudsak pentodar,<br />
<strong>og</strong> kjente, kjære EL34 er eitt av dei vanlegaste – driftsikkert, relativt kraftig, men litt i<br />
skuggen av konstruksjonar med ”kongen” av pentodane, KT88...<br />
AV ARVE åHEIM<br />
For nokre få år sidan vart eg<br />
gjort merksam på eit nytt,<br />
amerikansk merke eg ikkje<br />
hadde vore bort i tidlegare,<br />
R<strong>og</strong>ue. Amerikanskprodusert,<br />
men vesentleg rimelegare enn sine<br />
landsmenn, om enn noko dyrare enn<br />
dei kinesiske produkta. Eg har etter<br />
kvart fått sjansen til å lytte seriøst<br />
til nokre forforsterkarar (Metis <strong>og</strong><br />
Perseus) <strong>og</strong> dessutan eit stereoeffekttrinn<br />
basert på 2xKT88 pr kanal; Stereo<br />
90, med uvanleg mykje effektreservar<br />
utan at dette har gått ut over levetida til<br />
røra. Desse produkta har utan unntak<br />
vore svært så verdige utfordrarar til<br />
det meste innan rørverda, <strong>og</strong> eg har<br />
fått inntrykk av at det er noko av det<br />
mest kostnadseffektive innan verkeleg<br />
hi-end tilgjengeleg på den norske<br />
marknaden.<br />
Når det gjeld EL34, har konstruksjonar<br />
basert på dette røret gjerne vore<br />
kjende for å vere svært driftssikre, men<br />
<strong>og</strong>så for ein tydeleg lydsignatur, som<br />
mange har helde for å vere ”typisk røraktig”<br />
med god dynamikk, upresis feit,<br />
rund bass <strong>og</strong> ikkje heilt god nyanseringsevne<br />
i den øvste diskanten. Dei<br />
fleste med fire slike rør i eit stereotrinn<br />
har dessutan vore på effektar mellom<br />
25 <strong>og</strong> 50 watt. Så er det slik at<br />
konstruktørar som har satsa på mykje<br />
effekt, <strong>og</strong>så i regelen har pressa røra<br />
ganske hardt. Røra får visstnok korta av<br />
levetida i samsvar med kor mykje watt<br />
forsterkaren leverer. Dette momentet er<br />
altså sterkt ynskjeleg når Cronus skal<br />
prøvast ut. Produsenten har oppgjeve<br />
effekten til å vere 55 watt pr kanal,<br />
medan uavhengige målingar frå bladet<br />
Stereophile synte ei effekt på 86 watt<br />
kontinuerleg begge kanalar med KT77rør<br />
montert – det aller meste eg veit om<br />
på ein slik konstruksjon.<br />
UTFoRMING oG DESIGN<br />
Cronus er ein svært så tiltalande sak.<br />
Rett nok har han stor vekt, men det er<br />
brukt eit ganske så djupt kabinett, så<br />
det visuelle inntrykket er ikkje spesielt<br />
dominerande. Fronten er utstyrt med<br />
dei obligatoriske funksjonane straumbrytar,<br />
volumkontroll, inngangsveljar<br />
<strong>og</strong> øyretelefonuttak, men <strong>og</strong>så med den<br />
ofte forsømte balansekontrollen som<br />
er veldig grei å ha innimellom. R<strong>og</strong>ue<br />
har funne seg råd til ein glimrande<br />
MM phonoinngang, om lag den same<br />
som står i forforsterkaren Metis. Denne<br />
har høg kvalitet <strong>og</strong> matchar godt ein<br />
del av mine favorittpickupar med høgt<br />
utgangsnivå.<br />
Manuell bias er kanskje noko som vil<br />
skremme bort folk som manglar erfaring<br />
om rør. Autobias er nok enklare, men så<br />
avgjort ikkje betre. R<strong>og</strong>ue sitt system er<br />
superenkelt. Eit spesialverktøy er festa<br />
med klips bak straumforsyningstrafoen,<br />
<strong>og</strong> under eit deksel kjem du til fire justeringsskruar<br />
<strong>og</strong> brytarar. Midt mellom<br />
trafoar <strong>og</strong> utgangsrør er det fastmontert<br />
eit meter. Den enkle prosessen for å<br />
trimme bias tek mindre enn 5 minutt.<br />
Denne prosessen er meir nøyaktig enn<br />
både autobias, <strong>og</strong> eit par system med<br />
diodar <strong>og</strong> manuell innstilling enn andre<br />
forsterkarar eg har prøvd. Eg ser ikkje<br />
bort i frå at god biasjustering kan vere<br />
ein medverkande årsak til det er så<br />
mykje effekt ut frå ein enkel to-rør-prkanal<br />
EL34-konstruksjon. Høvet til å vere<br />
presis i biasinnstillingane på kvart rør<br />
gjer <strong>og</strong>så at du ikkje treng å vere spesielt<br />
kritisk i val av utgangsrøra. Eit godt rør<br />
er framleis betre enn eit dårleg, men du<br />
kan bruke EL34 frå ulike produsentar <strong>og</strong><br />
av ulik alder om kvarandre med brukbart<br />
resultat, berre du finjusterer skikkeleg. Eg<br />
tok likevel ikkje sjansen på å leike med å<br />
bruke KT77-rør <strong>og</strong> EL34 om kvarandre.<br />
Desse røra er eigentleg litt for ulike til at<br />
eg trur slike eksperiment vil gå bra.<br />
Forsterkaren er elles utstyrt med eit<br />
deksel over røra. Personleg tykkjer eg<br />
det er bra å få varmen ut frå apparatet,<br />
<strong>og</strong> kjekt å sjå røra lyse, men for<br />
småbarnsforeldre <strong>og</strong> folk med kjæledyr<br />
er det nok lurt å dekkje til desse
varmekolbane. Du sparer nok <strong>og</strong>så litt<br />
støvtørking etter kvart.<br />
Fjernkontrollen frå R<strong>og</strong>ue har<br />
diverre berre ein funksjon, regulering<br />
av volumet. Eg har sjeldan behov for<br />
å endre signalkjelde i frå godstolen,<br />
men når R<strong>og</strong>ue har balansefunksjon på<br />
forsterkaren, hadde akkurat dette vore<br />
kjempekjekt å ha.<br />
LYDEN<br />
Endeleg har vi det viktigaste med denne<br />
saken. Utprøvinga har gått føre seg over<br />
lang tid, <strong>og</strong> i fire lytteøkter, under kvart<br />
sitt ganske så ulike høgtalaroppsett i to<br />
svært ulike rom på 41 <strong>og</strong> 11 m2.<br />
Elektrostatar <strong>og</strong> Cronus syner seg å<br />
vere svært gode matchar. Saman med<br />
Quad 2905 viser denne eigentleg svært<br />
Klippinga av rørforsterkarar kan<br />
innimellom vere stygg, men regelen er<br />
at vrenginga er øyrevenleg. Dette fekk eg<br />
berre prøve ut i liten grad, for mine fire<br />
høgtalaralternativ var for lettdrivne til at<br />
eg orka å gå over effektgrensa til Cronus.<br />
Til sist skal vi ta for oss to eigenskapar<br />
som ofte vert flagga som dei viktigaste<br />
dydane innan hifi. Den enklaste<br />
av desse er klangen. Nøytralitet er noko<br />
du veldig fort legg merke til om du gjer<br />
AB-testar, <strong>og</strong> er kanskje den eigenskapen<br />
som avgjer flest hifikjøp, sjølv om<br />
du fort venner deg til ein noko særprega<br />
klangkarakter når du får forsterkaren<br />
i hus. Det vert som å gå med farga<br />
brilleglas – hjernen kompenserer fort<br />
for både bokstavelege <strong>og</strong> allegoriske<br />
fargestikk. Cronus er veldig nøytral på<br />
«Dydane eg har registrert gjer at eg<br />
vurderer R<strong>og</strong>ue som ein av ”dei store”<br />
innan rørforsterkeri.»<br />
rimelege forsterkaren seg frå sitt aller<br />
beste. Og det er ikkje småtteri. Detaljrikdom<br />
heilt i toppklasse når det gjeld<br />
integrerte forsterkarar.<br />
All slags mikrodynamikk – sånne<br />
smådynamiske nyansar som er så viktige<br />
for musikalsk realisme, er storarta<br />
<strong>og</strong> i ein klasse for seg sjølv. Kompleks<br />
musikk vert formidla på ein sjølvsagt,<br />
direkte <strong>og</strong> likefram måte. I mitt minste<br />
lytterom var det utruleg flott å høyre<br />
Cronus saman med dei små, men dyre<br />
Teac Esoteric MG 10-høgtalarane. Sjølv<br />
på svært moderate lyttenivå var oppløysingsevna<br />
ganske så unik.<br />
Makrodynamikken, dei store smella<br />
ein kan høyre på 1812-overture <strong>og</strong><br />
Shostakovich sine symfoniar, fungerer<br />
så godt som du kan forvente deg på<br />
elektrostatar, noko som absolutt ikkje<br />
er til å kimse av. Kopla saman med JBL<br />
TL 260 vert desse makrodynamiske<br />
faktene endå meir imponerande, sjølv<br />
om den aller siste nyansen av stålkontroll<br />
i bassområdet trass alt har vore<br />
høyrt betre – men det på langt dyrare<br />
forsterkarkonstruksjonar. Saman med<br />
hybridhøgtalarane Innersound Eros,<br />
brukte eg Cronus mest til å drive elektrostatpanela<br />
over 400 Hz, noko som<br />
var full klaff på alle måtar, <strong>og</strong> eg kjende<br />
meg nesten nyforelska igjen.<br />
Evna til å spele høgt, heng sjølvsagt<br />
saman med i kva grad høgtalarane dine<br />
er lettdrivne, <strong>og</strong> med Innersound som<br />
speler minst 94 dB W/m er det skikkeleg<br />
moro. Generelt kan du skru ganske<br />
høgt utan at Cronus vert kortpusta.<br />
Forsterkaren er vesentleg kraftigare<br />
<strong>og</strong> meir dynamisk enn liknande, men<br />
rimelegare EL34-konstruksjonar eg har<br />
høyrt frå MingDa <strong>og</strong> JoLida.<br />
dette feltet, <strong>og</strong> skil seg sterkt frå gamle<br />
dagars EL34-konstruksjonar med litt<br />
svulstig/feit bass, fyldig mellomtone,<br />
<strong>og</strong> noko tilbaketrukken diskant. På vår<br />
forsterkar er det langt frå så idyllisk<br />
<strong>og</strong> polaroidbrille-aktig. Dei lydlege<br />
klangfargane er uvanleg nøytrale, <strong>og</strong> eg<br />
kan ikkje hugse å ha høyrt tilsvarande<br />
frå nokon integrert rørforsterkar. Ingen<br />
frekvensområde skil seg ut på nokon<br />
måte. Det einaste er når eg koplar Cronus<br />
på som bassforsterkar til å drive<br />
transmissjonslinjebassane i hybridhøgtalane<br />
mine. På ingen måte dårleg, men<br />
ikkje med råskap a la Electrocompaniet<br />
sin gamle 250 Wattar, ting frå Mark<br />
Levinson, eller andre påkosta <strong>og</strong> røffe<br />
transistorkonstruksjonar.<br />
Den andre dyden er det som imponerer<br />
dei fleste av oss mest, evna til å<br />
skape illusjon av konsertsalen <strong>og</strong> den<br />
musikalske framføringa. Her greier<br />
Cronus å formidle all tredimensjonalitet,<br />
luft mellom instrumenta, sceneoppsettet<br />
<strong>og</strong> liknande faktorar veldig<br />
overtydande. Dette gjeld absolutt på<br />
riaa-delen på dei fleste pickupar med<br />
høgt utgangssignal (mine favorittar her<br />
vart Dynavector DV10x5 <strong>og</strong> Sumiko<br />
EVO III), men i endå større grad over<br />
linjedelen med ekstern riaa <strong>og</strong> Benz<br />
LP. Digitale signalkjelder stod <strong>og</strong>så<br />
fram veldig godt, <strong>og</strong> du kan godt bruke<br />
denne vesle saken saman med langt<br />
dyrare produkt. Han hadde ingenting<br />
å skamme seg over når eg brukar han<br />
med ein topp vinylrigg til rundt 100<br />
kilokroner <strong>og</strong> Quad 2905.<br />
Rørskift kan vere ein god ide. Om du<br />
vel KT77 som utgangsrør, vert bassen<br />
meir markant, <strong>og</strong> vil vel i dei fleste<br />
samanhengar opplevast som betre enn<br />
med det rimelegare EL34. Likevel vart<br />
eg litt meir glad i EL34-alternativet når<br />
eg bruke Cronus til å drive elektrostatane<br />
i mine Innersound Eros hybridhøgtalarar.<br />
Då kuttar det elektroniske<br />
delefilteret bratt av alt under 400 Hz, så<br />
KT77 sine basseigenskapar kjem ikkje<br />
til sin rett, samstundes som EL34 kanskje<br />
har ei aning meir tredimensjonal<br />
attgjeving som kjem ekstra godt til sin<br />
rett. Det er altså lurt å eksperimentere<br />
med både utgangsrøra <strong>og</strong> dei mindre<br />
12AX7 <strong>og</strong> 12AU7, som faktisk har endå<br />
meir å seie for totalresultatet. Eg vil<br />
<strong>og</strong>så tilrå å ta bryet med å leike litt med<br />
dei ulike impedansevala.<br />
oPPSUMMERING<br />
Cronus sine særtrekk å vere tett på<br />
referansekvalitet på dei fire viktigaste<br />
punkta innan hi-end. Det fyrste du<br />
merkar er dei høgt verdsette nøytrale<br />
klangeigenskapane. Dernest eit utruleg<br />
djupt <strong>og</strong> godt lydbilde, med massevis<br />
av luft mellom instrumenta. Den glade<br />
rocke-entusiast <strong>og</strong> elskarar av store,<br />
klassiske musikkverk vil vite å sette pris<br />
på evna til å gje att dei store dynamiske<br />
utladningane i musikken, medan gamle<br />
<strong>og</strong> garva audiophile vil halde nyanseringsevne,<br />
spesielt innan smådynamikk<br />
for å vere den viktigaste dyden.<br />
Dydane eg har registrert gjer at eg<br />
vurderer R<strong>og</strong>ue som ein av ”dei store”<br />
innan rørforsterkeri. Og Cronus er den<br />
absolutt billegaste komplette forsterkarløysinga<br />
derifrå, kanskje den rimelegaste<br />
hi-end-forsterkarpakke på marknaden.<br />
Det må vere nokre usannsynleg<br />
gode delar i denne forsterkaren…<br />
Du skal vere ganske oppgira på<br />
utstyrssida <strong>og</strong> solid i økonomien om du<br />
treng noko betre. 3<br />
Pris: kr 20.900<br />
Importør: www.plsn.no<br />
TEKNISKE DATA:<br />
• 55 Watt pr. kanal<br />
• Fjernkontroll inkludert i prisen<br />
• Frekvensområde 20Hz-30Khz<br />
• 4 stk EL-34 output tubes,<br />
• 3 stk 12AU7 <strong>og</strong> 2 stk 12AX7 småtriodar<br />
• 1 phonoinngang med forsterking i<br />
riaa før<br />
forforsterkar 35dB<br />
• 3 linjeinngangar<br />
• 1 variabel utgang (via volumkontroll)<br />
• 1 ”fixed output” (utgang utanom<br />
volumkontrollen)<br />
• Øyretelefonforsterkar<br />
• 4 and 8 ohms uttak<br />
• Deksel tilgjengeleg<br />
Mål: B X D X H: 45,7 X 44,5 X 14 cm<br />
Vekt: 23 kg<br />
41
44<br />
Ay ay,<br />
Ayon!<br />
I en tid der det ser ut til at kineserne styrer det meste av<br />
det som foregår på rørfronten, er det en glede å sette inn<br />
en ekte europeer i racket. Konstruert <strong>og</strong> bygget i Østerrike,<br />
<strong>og</strong> således ei heller fra et av våre mest kjente hifi-land.<br />
Velkommen Ayon!<br />
AV HåKoN RoGNLIEN
Visst lager kineserne flotte<br />
byggverk vedlagt hvite<br />
hansker (som er alt for<br />
små for den jevne hifinerd<br />
her på oljebjerget),<br />
men kom ikke her å si<br />
at ikke østerrikerne kan det samme!<br />
Ayon 300B er en nytelse å hvile blikket<br />
på, skal jeg få mase om en ørliten<br />
detalj kunne de godt byttet den grønne<br />
dioden med en rød. Uansett er det et<br />
hav bedre enn laserstråler fra blå terrordioder!<br />
STIL oG KARAKTER<br />
Som nevnt er forsterkeren virkelig et<br />
flott byggverk. I tillegg til tre linjeinnganger<br />
finner vi en inngang merket<br />
”Direct”, <strong>og</strong> dermed kan jeg med glede<br />
melde at her har vi en 300B-forsterker<br />
som kan benyttes som frontforsterker<br />
i kombinasjon med et hjemmekinoanlegg<br />
med lettdrevne høyttalere. I<br />
nevnte posisjon fungerer forsterkeren<br />
som rent effekttrinn, <strong>og</strong> lar seg styre<br />
av enten en annen pre, eller hjemmekinoreceivere,<br />
for dere som har slike<br />
tilbøyeligheter. Nevnte jeg at volumet<br />
er fjernstyrt? En liten <strong>og</strong> elegant fjernkontroll<br />
i en liten filtpose vet hvordan<br />
livet gjøres lettere for lytteren.<br />
En saftig kar av en inngangstrafo <strong>og</strong><br />
to noe mer veslevoksne utgangstrafoer<br />
skaper en vekt på over 30 kilo, rørbestykningen<br />
består av 2 stk AA300B-S,<br />
2 stk 5687, <strong>og</strong> 2 stk 12AU7, til sammen<br />
hevder Ayon at dette gir dem 20 Watt<br />
i ren klasse A å leke med. Rett nok står<br />
det ikke pr kanal i deres papirer, <strong>og</strong><br />
visst er dette en variant over 300B-røret,<br />
men her synes jeg muligens Ayon<br />
strekker virkeligheten en smule. Mener<br />
de 2x10 er dette greit, for så vidt, men<br />
litt upresist, kanskje? Kommer tilbake<br />
til hva disse Watt klarer, det skal her <strong>og</strong><br />
nå sies at dette var ikke småtterier!<br />
SAMARBEID<br />
En av de største utfordringer med laveffekts<br />
rørforsterkere som er bestykket<br />
med enkle 300B, eller enda klarere med<br />
2A3, er selvsagt å finne høyttalere som<br />
kan skape realisme i lag med små effekter.<br />
Ayon har med sin 300B gjort det<br />
kunststykke å frembringe en forsterker<br />
med store evner til å drive høyttalere<br />
<strong>og</strong>så av den litt mer krevende sorten.<br />
Jeg undret meg mer enn en gang under<br />
lyttingen hvor denne tilsynelatende<br />
brutale fremferden hadde sitt utspring.<br />
Ayon opplyser at de anser høyttalere<br />
med effektivitet på 90 db /1W/1m for<br />
å være minimum, en oppfatning jeg<br />
deler av flere årsaker, men allikevel må<br />
jeg si at her finnes krefter <strong>og</strong>så til litt<br />
mer sultne saker. Generelt vil jeg allikevel<br />
anbefale høyttalere med kraftige<br />
magneter <strong>og</strong> enkle delefiltre, for å narre<br />
ut mest mulig av forsterkerens hemmeligheter<br />
<strong>og</strong> kraft.<br />
45
3 3<br />
46<br />
Ayon<br />
KLANG<br />
Jeg har hevdet gjentatte ganger at det<br />
er på naturlig klang de beste rørforsterkerne<br />
er transistorforsterkerne<br />
overlegne. Og Ayon gjør absolutt ikke<br />
skam på denne påstanden. Her florerer<br />
det av farger <strong>og</strong> liv, strenger, stemmer,<br />
fiolinkasser <strong>og</strong> harpiks. Og for å<br />
være helt spesifikk på akkurat denne<br />
forsterkeren, har den faktisk en liten<br />
særegenhet som det må tas hensyn til.<br />
Den har et svakt, men allikevel tydelig<br />
fokus et stykke oppe i presensområdet,<br />
i stemmeleiet, i saksofonens <strong>og</strong> celloens<br />
overtoner. Dette gir oss en viss pågåenhet<br />
fra visse høyttalere som deler<br />
denne egenskapen. Skal ikke holde<br />
dette hemmelig heller; det er for eksempel<br />
Klipsch vi prater om. Litt leit,<br />
all den tid den dynamikk <strong>og</strong> hurtighet<br />
disse to i sammen presterer, er helt rå!<br />
Rørene som sitter i bærer Ayons eget<br />
merke, de sier <strong>og</strong>så at du ikke uten videre<br />
kan nytte mer normale 300B uten<br />
at fabrikken må inn <strong>og</strong> gjøre visse<br />
justeringer. Ergo er jeg noe usikker på<br />
om det finnes rør som demper denne<br />
lille tendensen. I praksis betyr det<br />
uansett at du bør velge noe mildere<br />
stemte høyttalere, ønsker du horn er<br />
for eksempel Avantgarde et glimrende<br />
utgangspunkt. For så drivende god er<br />
denne forsterkeren at du så absolutt<br />
ikke skal være redd for å velge høyttalere<br />
både en <strong>og</strong> to divisjoner over<br />
prisleiet den ligger i. For øvrig er det<br />
opptil flere ting som kan tyde på at<br />
denne forsterkeren har vært tilsmakt<br />
blant annet med paneler som referansehøyttalere.<br />
LITT oM BASS<br />
Det er mange som fortsatt svever i den<br />
villfarelse at små rørforsterkere har<br />
en noe utflytende <strong>og</strong> slapp bassgjengivelse.<br />
Salige er de ignorante, for de skal<br />
i sannhet få holde på med sitt! Nå skal<br />
jeg gi dem det at dette er ikke den aller<br />
strammeste bassen jeg har hørt, men<br />
den er dyp <strong>og</strong> maktfull, <strong>og</strong> har overraskende<br />
god kontroll på elementer av<br />
ymse avskygninger. Dette viser seg særlig<br />
ved bruk av gulvstående høyttalere,<br />
selvsagt. Ayons små watt – enten de nå<br />
er 10 eller 20 i tallet – viste seg å kunne<br />
fylle selv store rom med kraftfull <strong>og</strong><br />
temmelig presis bass fra høyttalere av<br />
typer som Triangle Cello <strong>og</strong> desslike.<br />
Rommet ristet, <strong>og</strong> alle hjerter gledet<br />
seg! Slett ikke ille fra en type forsterker<br />
der man først <strong>og</strong> fremst forventer<br />
romantikk <strong>og</strong> lite annet.<br />
LA MUSIKKEN LEVE!<br />
Endelig. Det å synke ned i godstolen,<br />
høre isen dunke diskrét mot glasset,<br />
dempe lyset <strong>og</strong> øke volumet er en ren<br />
nytelse. Det er i slike øyeblikk forsterkere<br />
som Ayon 300B virkelig viser<br />
hva de har av styrker. Det er i slike<br />
øyeblikk du glemmer at det finnes<br />
begrensninger. Allerede fra vinylens<br />
første knitrelyder treffer øret, flommer<br />
beroligende hormoner i årene. Ben<br />
Webster kjører slalom mellom Oscar<br />
Petersons silkemyke pianotoner, i ei<br />
løype der Ray Brown har satt bassportene<br />
<strong>og</strong> Ed Thigpen lar kunstsnøen<br />
drysse fritt fra cymbalene. Det er en<br />
hel saksofon vi hører, det er fyldige<br />
pianotoner <strong>og</strong> stødig rytmikk. Det skal<br />
sies at Ayons klang er blant de lysere i<br />
300B-leiren, den minner ikke helt lite<br />
om et par Jadis-forsterkere jeg lånte øre<br />
til for nokså lenge siden. På den annen<br />
side er dette med ”lys klang” et nokså<br />
betent begrep, <strong>og</strong> må benyttes med<br />
forsiktighet. I en verden der diskanten<br />
blir stadig mer glatt <strong>og</strong> elegant, <strong>og</strong><br />
spesielt med en helhet som den gode<br />
rørforsterkere serverer, blir slike begreper<br />
av mindre interesse. Tross alt får<br />
musikken fritt spillerom, <strong>og</strong> eventuell<br />
betoning blir mer variasjoner over et<br />
tema, enn reelle utfordringer.<br />
VELKoMMEN BRUTALITET!<br />
Det er få ting som morer meg mer enn<br />
å la lave effekter levere brutal musikk!<br />
Noen faller platt til jorden, andre reiser<br />
seg om selveste Fønix fra ild <strong>og</strong> aske,<br />
<strong>og</strong> flerrer luften med sin nyvunne<br />
styrke. Å, min elskede Ritchard Harold<br />
Blackmore, hvorfor har du forlatt oss?<br />
Hvorfor forer du ikke lengre oss barnslige,<br />
men hungrige audiofile med dine<br />
feite, deilige Fendertoner? Når jeg hører<br />
ham slynge sine sinte toner ut over<br />
oss formidlet av Ayon 300B, savner jeg<br />
ham mer enn noensinne. Her finner vi<br />
ellers det punktet der Ayon opererer<br />
mest på grensen; de små manglene i<br />
nedre mellomtone, <strong>og</strong> den svake aksentueringen<br />
av den øvre, bevirker litt<br />
ubehag på feil høyttalere. Igjen er det<br />
viktig å peke på det faktum at du ikke<br />
må slurve med høyttalervalget. Silkediskant<br />
er påbudt! Ikke nødvendigvis i<br />
materialvalg, men i lydmessige termer,<br />
vel å merke.<br />
INN I DE TUSEN HJEM?<br />
På 70-tallet kostet Tandberg Huldra en<br />
månedslønn. Allikevel fantes det ei hulder<br />
selv i proletariatets stuer over det<br />
ganske land. I dag aner ikke de samme<br />
proletarenes sønner <strong>og</strong> døtre hva de går<br />
glipp av når de handler 1 stk hjemmekino<br />
fra pall på supermarkedet. Ayon<br />
300B burde være pensum i skolen! De<br />
som ikke elsker musikk når de hører<br />
«Ayon 300B burde<br />
være pensum i skolen!<br />
De som ikke elsker musikk<br />
når de hører den<br />
fremstilt på denne måten,<br />
behøver psykol<strong>og</strong>!»<br />
den fremstilt på denne måten, behøver<br />
psykol<strong>og</strong>! Dens små særegenheter er<br />
så bagatellmessige at de er svært lette<br />
å omgå. Bruk pengene på livsglede,<br />
300B er hjertet, <strong>og</strong> Ayon har plassert<br />
det på rett sted. Denne forsterekeren er<br />
et smykke, for øyet så vel som for øret.<br />
Sånn skal det gjøres! 3<br />
Pris: 35.900<br />
Importør: Soundplanet<br />
BENYTTET UTSTYR:<br />
Naim CD5x m Flatcap, Audio Note<br />
CDT 2 <strong>og</strong> DAC 3.1x<br />
Klipsch RF 63, Triangle Magellan<br />
Cello, Audio Note AX2, Spendor S5<br />
Audioquest kabler
3 3<br />
48<br />
Budsjettforsterkere fra NAD <strong>og</strong> Rotel:
Svart<br />
eller hvit?<br />
Det var NAD <strong>og</strong> nordmannen Bjørn Erik Edvardsen som<br />
revolusjonert budsjettforsterkere med sin berømte 3020.<br />
Men <strong>og</strong>så erkekonkurrenten Rotel har gledet budsjettmarkedet<br />
med vellydene produkter. Hvem gir deg best<br />
lyd for pengene i 2008?<br />
AV KNUT VADSETH oG ANDERS RoSNESS<br />
Det var en gang tre NAD<br />
forsterkere som skulle til<br />
seters for å gjøre seg fete!<br />
En av dem var mer et får<br />
i ulveklær enn en god<br />
forsterker til prisen, <strong>og</strong> hadde derved<br />
lite å stille opp mot trollet. Følgelig<br />
havnet den rett i elva – men hvilken<br />
av dem var det? Og hvordan gikk det<br />
med de to andre da de møtte det sorte<br />
trollet?<br />
NAD 315BEE, 325BEE oG C372<br />
Dersom du ønsker å kjøpe en budsjettforsterker<br />
fra NAD eller andre<br />
produsenter med modeller i nesten<br />
enhver prisklasse, hvilken tror du vil<br />
gi deg best lyd? Og eventuelt; hvem<br />
tror du vil gi deg best lyd per krone?<br />
Da NAD 3020 dominerte verdensmarkedet,<br />
var man nærmest idiot om man<br />
kjøpte noe større eller dyrere. For alle<br />
mente at dette var verdens beste forsterker<br />
i forhold til prisen <strong>og</strong> i stand<br />
til å drive store <strong>og</strong> elektrisk ganske<br />
komplekse høyttalere med bravur. Og<br />
det er fremdeles mange kjente konstruktører<br />
som mener at det er mye<br />
enklere å lage en god liten forsterker<br />
enn en god stor forsterker.<br />
Så selv om det virket mest naturlig<br />
å velge den forsterkeren fra NAD<br />
som prismessig var nærmest Rotel 06<br />
i denne duellen, lot vi oss friste til å<br />
låne tre budsjettforsterkere fra NAD<br />
for å fastslå hvilken som er den beste,<br />
eventuelt hvilken som gir deg best<br />
lyd for kronasjene, om lydforskjellen<br />
skulle bli liten.<br />
En kikk i NAD – spesifikasjonene<br />
gir følgende informasjon: 2x40W,<br />
2x50W eller 2x150W – oppgitt i 8<br />
ohm, 20-20000Hz, begge kanaler med<br />
minimal forvrengning. Dynamisk<br />
effekt i 2 ohm IHF: 2x180W, 2x220W<br />
<strong>og</strong> 2x460W. Alle tre er utstyrt med<br />
PowerDrive som på Hi-Fi Klubbens<br />
nettsider forklares som et kretsløp<br />
som optimaliserer forholdet mellom<br />
strøm <strong>og</strong> spenning – som giret på en<br />
bil i opp eller nedoverbakke. OK – det<br />
er en videreutvikling av det NAD kalte<br />
Power Envelope i gamle dager – et<br />
kretsløp som sørget for maksimalt<br />
med strøm ved lav impedans. Alle tre<br />
har ellers solide ringkjernetrafoer;<br />
strøm har de altså nok av alle tre.<br />
BEE<br />
To av disse NAD forsterkerne bærer<br />
bokstavene BEE i navnet – siden de<br />
har samme opphavsmann – Bjørn<br />
Erik Edvardsen. En sjeldent begavet<br />
ingeniør fra Bergen – <strong>og</strong> for oss som<br />
har truffet ham – en beskjeden <strong>og</strong><br />
temmelig sky fyr med en unik forståelse<br />
for sammenhengen mellom lyd<br />
<strong>og</strong> elektronikk. Bjørn Erik har vært<br />
49
3 3<br />
50<br />
Budsjettforsterkere fra NAD <strong>og</strong> Rotel:<br />
knyttet til NAD produktene i det meste<br />
av sin yrkeskarriere, helt siden han som<br />
ung mann sluttet hos Dolby Labs tilbake<br />
på 60-tallet. Det er ikke for mye å<br />
si at NAD aldri hadde vært det samme<br />
uten ham – han har konsekvent stått<br />
som garantist for en potent lyd til en rimelig<br />
penge som svært mange har blitt<br />
godt kjent med – <strong>og</strong> likt særdeles godt.<br />
Allerede på 90-tallet emigrerte han fra<br />
England til Kina med sin kinesiske<br />
hustru; svært beleilig siden NAD tidlig<br />
startet produksjon der. Det borger for<br />
at kombinasjonen av billig produksjon<br />
<strong>og</strong> gode tekniske løsninger er fullt ut<br />
konkurransedyktige. Alt man kan lese<br />
ellers om produktene tyder på at dette<br />
er tre forsterkere med klare familielikheter<br />
i lyd med forskjeller som består<br />
mer i kvantitet mer enn kvalitet.<br />
RoTEL<br />
Denne duellen kan derfor virke grovt<br />
urettferdig med 3xNAD mot 1xRotel!<br />
Men vi i <strong>Fidelity</strong> har konsekvent<br />
opplevd Rotels produkter som velbygde,<br />
ujålete <strong>og</strong> med meget nøkterne<br />
spesifikasjoner. Og denne mangelen<br />
på jåleri gjelder <strong>og</strong>så lydkvaliteten. Vi<br />
var trygge på at de oppgitte 70 watt<br />
var målt etter gode, gammeldagse hi-fi<br />
kriterier, <strong>og</strong> ikke hadde noe å gjøre<br />
med de fantasidataene som er kommet<br />
med billig surroundutstyr. Rotel RA 06<br />
virket <strong>og</strong>så mer solid bygget <strong>og</strong> med<br />
skikkelige høyttalerterminaler som var<br />
en hel klasse over NAD. Her var <strong>og</strong>så<br />
pre out <strong>og</strong> 12 volts aktiveringskontakt.<br />
Selv med 3 mot 1 ville dette neppe bli<br />
noe walk-over!<br />
Siden litt av poenget var å se hvor tett<br />
på dagens budsjettforsterkere kan komme<br />
”Årets integrerte forsterker 2008” i<br />
forrige <strong>Fidelity</strong>, Abrahamsen v2.0, som<br />
til <strong>og</strong> med drev B&W 801D <strong>og</strong> Respons<br />
Grand Dimension med utmerket resultat,<br />
valgte vi å teste alle forsterkere på de<br />
finske Penaudio Serenade (som vi tester<br />
i dette bladet) etter kort å ha sjekket Rotel<br />
<strong>og</strong> den største NAD opp mot denne.<br />
Skulle de mindre NAD modellene knele<br />
fullstendig, så syntes vi det uansett var<br />
en nyttig erfaring. I virkelighetens verden<br />
må det være nyttig at en forsterker<br />
takler normalt vanskelige laster selv om<br />
den sikkert kan fungere greit på de aller<br />
enkleste høyttalerne.<br />
SToR, STØRRE, STØRST<br />
= GoD, BEDRE, BEST!<br />
Hvor mye forsterker får du i dag for<br />
kr. 2500? Dessverre, mindre enn før i<br />
NADs tilfelle. Vi måtte bare se vantro<br />
på hverandre etter to takter med<br />
315BEE – dette var ikke bra. To-dimensjonalt,<br />
rotete <strong>og</strong> grått – her var det<br />
ingen hjelp i fabelaktig pr<strong>og</strong>ramkilde<br />
eller gode høyttalere – dette låt gammeldags<br />
stereo med kun små tegn til<br />
musikere spillende på ekte instrumenter.<br />
OK, 315 er ikke helt uten dyna-<br />
mikk, men altfor syntetisk i klangen.<br />
Bassen glipper totalt – her durer den i<br />
vei så de stående bølgene overdøver all<br />
musisering.<br />
Det var med bange anelser vi koplet<br />
opp 325BEE – hva kan vel skarve 1200<br />
kr ekstra innebære? Jo, faktisk svært<br />
mye: Her blir vi presentert for en helt<br />
annen <strong>og</strong> bedre kvalitet: God, om ikke<br />
rekordgod oppløsning, god sammenheng,<br />
et visst rom <strong>og</strong> ikke minst – en<br />
musikkgjengivelse som det svinger av.<br />
Bassen er mange hakk bedre, selv om<br />
den nok <strong>og</strong>så er litt langt framme. Men<br />
dette er umiskjennelig NAD, eller Bjørn<br />
Erik om du vil, slik lyden fra hans<br />
forsterkerne fra 3020 dagene har vært.<br />
Jada – den gamle historien.<br />
Og hva så med den store, eldste bukken?<br />
Klart bedre etter begges mening.<br />
Her får du mer dynamikk, ett hakk<br />
mer naturlig klang <strong>og</strong> spilleglede, <strong>og</strong><br />
en dyp, slamrende bass når den skal<br />
være der – her er den særdeles konkurransedyktig<br />
til 6000 kr. Jeg tror ingen<br />
som gjør denne AB-testen vil være i tvil<br />
om konklusjonene her – såpass hørbare<br />
forskjeller er det.<br />
Men hvordan skal en vanlig kunde<br />
finne ut av det? Hva utgjør den lydmessige<br />
forskjellen på papiret? Hvor kommer<br />
den bedre lyden fra? Er det kvaliteten på<br />
trafoen? Er det de ekstra wattene?<br />
Skal man dømme ut fra spesifikasjoner<br />
kunne en tro at den rimeligste 315<br />
gir mest for pengene. Heldigvis er det<br />
den største <strong>og</strong> dyreste som lett hørbart<br />
er den beste av disse. NAD har altså<br />
ikke mistet grepet. Men – hold deg<br />
unna den billigste forsterkeren deres!<br />
«Det var med<br />
bange anelser<br />
vi koplet opp<br />
325BEE – hva kan<br />
vel skarve 1200<br />
kr ekstra innebære?<br />
Jo, faktisk<br />
svært mye»<br />
NAD MoT RoTEL<br />
Rotel var i ”gamle” dager NADs eneste<br />
virkelige konkurrent. Neste steg blir<br />
derfor en sammenlikning med deres<br />
alternativ, Rotel RA-06. Her har vi<br />
absolutt med en veloppdragen tass<br />
å gjøre. Ikke mye feil, men bare litt<br />
av all godisen du vet finns i innspillingen.<br />
Det låter svært pent, ganske<br />
kjapt <strong>og</strong> med en overraskende stram<br />
<strong>og</strong> presis bass. Bassen er kanskje <strong>og</strong>så<br />
riktigere porsjonert enn med NAD<br />
C372, men Anders foretrakk likevel<br />
den saftigere NAD. I mellomtonen<br />
har Rotel etter hans mening en liten<br />
betoning – en typisk transistorlyd som<br />
noen kanskje forveksler med klarhet<br />
– den låter litt ”overnøytralt” etter<br />
Anders sin mening. Knut mente at<br />
her med Rotel var mer fysisk kropp <strong>og</strong><br />
substans i den stramme <strong>og</strong> kontante<br />
mellomtonen. Det låt simpelthen litt<br />
nærmere ”high-end” med mer presis<br />
uttegning av stemmer <strong>og</strong> instrumenter<br />
mot det akustiske bakteppet. Anders<br />
liker bedre NAD C372s rett frem <strong>og</strong><br />
litt mer frampå gjengivelse, <strong>og</strong> ikke<br />
minst, den <strong>og</strong> lillebror 235BBEs tøffere<br />
dynamiske egenskaper.<br />
Diskanten på Rotel er uansett svært<br />
bra etter begges mening – den er det<br />
virkelig klasse over til prisen!<br />
KoNKLUSJoN<br />
Etter begges mening har vi her først<br />
<strong>og</strong> fremst en taper, den rimeligste<br />
NAD <strong>og</strong> den direkte etterfølgeren til<br />
verdens mest solgte forsterker! Men<br />
legg på noen hundrelapper, <strong>og</strong> det<br />
hele blir bedre for deg <strong>og</strong> vanskelige<br />
å bedømme for oss! Begge testere<br />
mener at den største C372 må regnes<br />
som det beste kjøpet for allround<br />
bruk <strong>og</strong> verd de ekstra kronene <strong>og</strong>så<br />
i forhold til den absolutt godkjente<br />
NAD 325 BEE.<br />
Anders Rosness synes <strong>og</strong>så at den<br />
største NAD-en har best <strong>og</strong> mest underholdende<br />
lyd av disse forsterkerne,<br />
mens Knut Vadseth mener Rotel’en er<br />
en like opplagt lydvinner i tillegg til<br />
at terminaler <strong>og</strong> byggkvalitet oppleves<br />
greit i overkant. Pluss stjerne i boka for<br />
RIAA!<br />
Uavgjort?<br />
Derimot har vi liten tro på at noen av<br />
disse forsterkerne kan danke ut konkurrentene<br />
som er utropt til budsjettvinnere<br />
i den senere tid. Til det er Abrahamsen<br />
v2.0, Xindak 6950 <strong>og</strong> Cayin 153B<br />
altfor gode – spesielt vurdert lydmessig<br />
i forhold til pris! 3<br />
Pris:<br />
NAD 315BEE: kr 2.498<br />
NAD325BEE: kr 3.698<br />
NAD355BEE: kr 4.498<br />
Importør: Hi-Fi Klubben<br />
Pris Rotel RA 06: kr 6.495<br />
Importør: Neby Hi-Fi Concept
3 3<br />
52<br />
Godt norsk<br />
Glitter & gråstein<br />
MUSIKKOMTALER AV STEIN ARNE NISTAD<br />
nistad@gazette.no<br />
”Belvedere”<br />
Beady Belle (Jazzland)<br />
Jeg holdt på å dette av<br />
stolen da jeg satte på denne<br />
plata. Fra det fantastiske<br />
åpningssporet ”Apron<br />
Springs” går det bare<br />
videre. Spor på spor med<br />
førsteklasses låtmateriale<br />
fremført så delikat at det<br />
bare er å bøye seg i støvet.<br />
Dette er velprodusert <strong>og</strong><br />
lekkert. I sentrum for det<br />
hele Beate Slettevoll Lechs<br />
stemme som omfavner hele nervesystemet ditt, <strong>og</strong> hyller deg inn<br />
i pur velvære. ”Belvedere” er rett <strong>og</strong> slett et oppsiktsvekkende<br />
album. ”Beady Belle” er Beate Slettevoll Lechs store prosjekt<br />
etter at hun forlot ”Folk <strong>og</strong> Røvere”. ”Belvedere” er bandets<br />
<strong>og</strong> hennes fjerde utgivelse. Det viser en artist som har nådde et<br />
kvalitetsnivå som rett <strong>og</strong> slett er imponerende. Plata er bortimot<br />
perfekt. Stilen er en slag jazz-inspirert soul-pop i beste ”Sade”stil.<br />
Produksjonen <strong>og</strong> lyden er nydelig <strong>og</strong> sangene holder et svært<br />
høyt nivå. Det kan knappest gjøres bedre. ”Belvedere” er allerede<br />
en klassiker som du bare må ha!<br />
”Ice Concerts”<br />
Terje Isungset (Icemusic)<br />
Terje Isungset gjennomførte en<br />
omfattende turné til 29 konsertsteder<br />
i Norge, Japan <strong>og</strong><br />
Spitsbergen. Utgangspunktet var<br />
musikk fremført på instrumenter<br />
av is. Med andre ord et relativt<br />
sært, smalt <strong>og</strong> vanskelig gjennomførbart<br />
prosjekt. ”Ice Concerts”<br />
inneholder opptak fra en lang<br />
rekke av disse konsertene, <strong>og</strong> resultatet er bemerkelsesverdig. For<br />
det første er produksjonen av ekstremt god lydmessig kvalitet. I<br />
tillegg er musikken både mystisk <strong>og</strong> magisk. Det er nesten ufattelig<br />
at dette er lyder frembrakt av ren is. Riktignok utfylles lydbildet<br />
av vokale innslag <strong>og</strong> joik av det myke <strong>og</strong> tilgjengelige slaget. Arve<br />
Henriksen trakterer i tilegg ishorn <strong>og</strong> istrumpet. I sentrum for<br />
det hele er hele tiden Terje Isungset som spiller perkusjonsinstrumenter<br />
av is på en fantastisk måte. Alt i alt er ”Ice concerts” en<br />
spesiell <strong>og</strong> magisk reise. <strong>Lyd</strong>kvaliteten er dessuten ekstremt god.<br />
Anbefales for de som tør å høre på noe litt annerledes.<br />
”Elixir”<br />
Marilyn Mazur/Jan Garbarek (ECM)<br />
Marilyn Mazur <strong>og</strong> Jan Garbarek<br />
har samarbeidet i mange år <strong>og</strong><br />
Mazur har mer eller mindre vært<br />
Garbareks faste perkusjonist.<br />
De kjenner hverandre godt etter<br />
mange år med både konserter <strong>og</strong><br />
innspillinger. Nå er det Garbareks<br />
tur til å være støttespiller. Elixir er<br />
Mazurs prosjekt, selv om Garbarek<br />
medvirker på bortimot halvparten<br />
av låtene. Han står <strong>og</strong>så som medkomponist<br />
på en del av dem. ”Elixir”<br />
er en plate som først <strong>og</strong> fremst drives frem av Mazurs meget<br />
kompetente <strong>og</strong> talentfulle spill på perkusjonsinstrumenter av ulike<br />
slag. Hun kan skape musikk på egenhånd – <strong>og</strong> med Garbareks<br />
lekne <strong>og</strong> fantasifulle saksofon på toppen av det hele snakker vi<br />
om en produksjon helt utenom det vanlige. <strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> produksjon<br />
er i ypperste klasse <strong>og</strong> bidrar til en totalopplevelse av meget høy<br />
kvalitet. Det er både spennende, engasjerende <strong>og</strong> til tider veldig<br />
morsomt å lytte til ”Elixir”. En praktfull <strong>og</strong> leken utgivelse!<br />
”The first songs”<br />
Jens Carelius (Anorak Recordings)<br />
Dette er en plate jeg rett <strong>og</strong> slett<br />
måtte ta med. Jens Jørgen Carelius<br />
Kr<strong>og</strong>sveen er fra Sandvika<br />
<strong>og</strong> Dagbladet hever at han vil få<br />
flere Nick Drake-referanser slengt<br />
etter seg enn han fortjener. Det<br />
kan så være, for Carelius byr etter<br />
min mening på relativt avansert<br />
folk-inspirert vise-blues som kunne<br />
vært laget en gang på seksti- eller syttitallet. I sentrum er Carelius<br />
meget talentfulle <strong>og</strong> til tider svært engasjerende gitarspill. At<br />
dette er retroinspirert er ikke minst opptaksteknikken et godt<br />
eksempel på: ”All songs were recorded on my fathers Tandberg<br />
2 track” kan vi lese på omslaget. Det sier alt – men jeg skulle nå<br />
likt å vise typebetegnelsen. Snakker vi om en Tandberg 9100x<br />
eller en 10xd? Resultatet er uansett en ganske bemerkelsesverdig<br />
sound. Her skinner lyden av gamle mikrofoner <strong>og</strong> spolebånd tvers<br />
igjennom. Selv om produksjonen avslører åpenbare svakheter<br />
ved opptaksutstyret så tilfører dette en slags organisk sound som<br />
jeg for min del faller pladask for. Det er veldig morsomt å høre<br />
på dette. Musikken virker troverdig. Vi kan høre en lett forvrengning<br />
av vokalen, båndsus <strong>og</strong> en sanselig anal<strong>og</strong> gitar. Faktisk er<br />
det slik at lyden varierer ganske mye fra spor til spor. Organisk,<br />
sanselig <strong>og</strong> ekte er ord som best beskriver det jeg hører. Dessuten<br />
ufullkomment. Behagelig ufullkomment. Carelius skriver bra<br />
sanger, spiller bra <strong>og</strong> tar oss med til et musikalsk landskap ”way<br />
back then”. Et sted jeg kjenner meg igjen i. Digger dette rått ...<br />
som vi sa den gang.<br />
”Nora – for Swingende!!!”<br />
Nora Brockstedt (Park Grammofon)<br />
Jeg håper jeg holder koken som<br />
Nora. Hun debuterte som jazzsangerinne<br />
som 80-åring <strong>og</strong> når hun<br />
nå er i ferd med å runde 85 trår hun<br />
til med sitt tredje album. Den som<br />
tror at dette er sedat jazz fremført<br />
av en aldrende dame - som gjør at<br />
musikken kun er av kuriøs interesse<br />
- må tro om igjen. Dette er intet<br />
mindre enn en svært god <strong>og</strong> vellykket plate. Nora synger sjelfullt<br />
<strong>og</strong> vakkert. Verken stemmeprakt eller timing er det noe som helst<br />
å utsette på. Den engelske uttalen hennes er derimot ikke helt<br />
perfekt, men ganske sjarmerende. Når platen fungerer så bra<br />
skyldes nok <strong>og</strong>så dette musikerne. Per Husby på klaver, Stig Hvalryg<br />
på bass, R<strong>og</strong>er Johansen på trommer <strong>og</strong> saksofonistene Frode<br />
Nymo, Bodil Niska <strong>og</strong> Frøydis Grorud gir platen et solid musikalsk<br />
fundament. Produksjonen er i tillegg av ypperlig kvalitet <strong>og</strong> er en<br />
nytelse å lytte til. ”Nora for swingende!!!!” – det swinger så det<br />
holder!
”Bessie Smith Revisited – live in concert”<br />
Nymark Collective & Kristin Asbjørnsen (Nymark<br />
Collective Records)<br />
De som har fulgt denne spalten<br />
en stund vet at jeg er uforbederlig<br />
Asbjørnsen fan. Nå er hun tilbake<br />
med en live-innspilling. Den tar<br />
utgangspunkt i musikken til bluesens<br />
store mor, Bessie Smith, som<br />
døde i 1937. Det krever både mot<br />
<strong>og</strong> en smule galskap å gi seg i kast<br />
med musikk av dette formatet som<br />
står så solid plantet i den historiske<br />
jazz-tradisjonen. Asbjørnsen<br />
kommer bra fra det, for her oser<br />
uttrykket av røkfylte lokaler <strong>og</strong> sprit av ymse slag. Asbjørnsen<br />
har en gudsbenådet stemme; røff, rufsete, var, uttrykksfull <strong>og</strong><br />
musikalsk. Hun bruker den som et instrument <strong>og</strong> skaper sine<br />
særegne versjoner av kjente sanger. At hun har med seg et meget<br />
oppegående band bidrar til at prosjektet oser av kvalitet fra a til<br />
å. Kåre Nymark jr. lar sin jamrende trompet fylle rommet mens<br />
Tord Gustavsen lar hendene flyte over sitt piano. Kenneth Ekornes<br />
tilfører rytmikk <strong>og</strong> groove sammen med Mats Eilertsens uttrykksfulle<br />
bass. Her kjennes inspirasjonen fra New Orleans <strong>og</strong> St. Louis.<br />
Dette er imidlertid en moderne <strong>og</strong> friskere utgave av tradisjonsjazzen<br />
slik vi kjenner den. At platen er innspilt live gjør club-følelsen<br />
sterkere – men det går heldigvis ikke utover lyden. Platen er godt<br />
produsert <strong>og</strong> Asbjørnsens stemme formidles på beste måte mens<br />
de øvrige instrumentene fyller lydbildet <strong>og</strong> skaper rom <strong>og</strong> luft.<br />
Det er lite å utsette <strong>og</strong> mye å nyte. Kristin Asbjørnsen er <strong>og</strong> blir<br />
en av våre fremste artister. Det demonstrerer hun nok engang på<br />
dette fantastiske prosjektet.<br />
”Deloo”<br />
Kirsti Huke (Grappa)<br />
Kirsti Huke er et relativt ubeskrevet<br />
blad for meg. Derfor gikk hun meg<br />
hus forbi da hun kom med denne<br />
utgivelsen i 2007. Huke gir seg i<br />
kast med klassikere fra ulike tradisjoner<br />
<strong>og</strong> stilarter. Disse sangene<br />
transformerer hun inn i sitt mer<br />
jazzinspirerte univers hvor vokal <strong>og</strong><br />
piano er de bærende elementer.<br />
Noe funger svært bra mens enkelte<br />
sanger faller litt igjennom, fordi<br />
Huke utfordrer de svakere sidene av<br />
sin stemme. Alt i alt er dette imidlertid en svært vakker utgivelse<br />
som er preget av god produksjon <strong>og</strong> lyd. Aller best synes jeg hun<br />
kommer fra det når hun flytter grenser. Hennes utgave av Pink<br />
Floyds ”Wish you were here” tilfører nye innfallsvinkler til en sang<br />
de fleste av oss har et sterkt <strong>og</strong> etablert forhold til. Hun gjør det<br />
ikke bedre enn Pink Floyd – men annerledes. Det samme gjelder<br />
for Bob Dylans ”Not Dark Yet”. Etter min mening er det en av Dylans<br />
fineste sanger. Huke gir både tekst <strong>og</strong> melodi ett nytt uttrykk<br />
<strong>og</strong> hun synger vart <strong>og</strong> vakkert. Kirsti Huke er et navn å merke seg<br />
<strong>og</strong> ”Deloo” er en plate det er verdt å sjekke ut. Vakkert, delikat<br />
<strong>og</strong> god lyd. Balsam for sjelen.<br />
”Dylan på svenska”<br />
Mikael Wiehe & Ebba Forsberg (WEA)<br />
Å oversette Dylan er det mange som har prøvd seg på med vekslende<br />
hell. Jan Erik Vold prøvde seg på å gi Dylan et språk som var<br />
en slags Oslo 68’er slangvariant. Håvard Rem ga Dylan trødersk<br />
språkdrakt. Med noen unntak synes jeg egentlig ingen av dem<br />
greide å fange Dylans poetiske utrykk. Mikael Wiehe har derimot<br />
etter min mening virkelig overført Dylans poesi til det svenske<br />
språk både på en ekte <strong>og</strong> troverdig måte. Muligens har det svenske<br />
språk en oppbygning som gjør oppgaven enklere. Muligens<br />
er det bare Mikael Wiehe som både forstår Dylan <strong>og</strong> hvordan han<br />
skal bruke språket. Uansett så har<br />
duoen Wiehe <strong>og</strong> Forsberg gitt ut<br />
en live-plate med hele 15 oversatte<br />
Dylan-sanger. De svenske kritikerne<br />
har gitt platen relativt hard medfart<br />
<strong>og</strong> det har haglet med treere <strong>og</strong><br />
firere <strong>og</strong> det som dårligere er. Jeg<br />
er faktisk veldig uenig i denne kritikken.<br />
Riktignok legger Wiehe sine<br />
arrangementer nært Dylans egne,<br />
men duokonseptet <strong>og</strong> det feminine<br />
innslaget gjør imidlertid at noen av<br />
låtene får et løft. Det samme gjør språket <strong>og</strong> oversettelsene. Jeg<br />
opplever at enkelte oversettelser faktisk gir ny innsikt i Dylans originale<br />
tekster. Platen har dessuten noen flotte høydepunkt. ”Där<br />
anar jag din hand” er en fantastisk oversettelse av en av Dylans<br />
aller fineste låter ”Every Grain of Sand”.. At sangene er spilt inn<br />
live kler utgivelsen, selv om det lydmessige håndverket kunne<br />
vært et par hakk bedre. Alt i alt fungerer ”Dylan på svenska”<br />
svært bra i mine ører. Om ikke terningkast seks, så i alle fall en<br />
soleklar femmer. Dessuten er platen noe <strong>og</strong>så for ikke-Dylan-fans<br />
– jeg garanterer!<br />
Absolutte klassikere<br />
”The path of a decent groove”<br />
Tony Joe White (Polydor)<br />
Jeg tror jeg hørte denne platen første gang på Oslo HiFi Senter,<br />
som brukte den som demoplate, fordi lyden nesten er for perfekt.<br />
Anlegget skal være skikkelig på tur for at denne innspillingen<br />
ikke skal fungere meget overbevisende. Dessuten er den ganske<br />
mørk <strong>og</strong> behagelig i klangen, noe som tar luven fra harde s`er<br />
<strong>og</strong> annen styggedom. Med andre ord en glimrende demoplate.<br />
Fordelen er som alltid at virkelig gode innspillinger blir bedre på<br />
gode anlegg. Så <strong>og</strong>så med denne. Legg for eksempel merke til<br />
strekk i gitarstrenger, rytmiske detaljer osv. Dessuten er musikken<br />
både catchy <strong>og</strong> groovy. Det svinger. Foten går nesten uansett.<br />
Tony Joe White har laget et forbausende hom<strong>og</strong>ent album med<br />
gode låter <strong>og</strong> god produksjon. Pop-inspirert blues eller motsatt.<br />
Massevis av detaljer <strong>og</strong> godt vokalt arbeid. Hva mer kan en ønske<br />
seg? Produksjonen holder fortsatt godt mål. For et trent øre<br />
avslører innspillingen ulumskheter i anlegget. Derfor er ”The path<br />
of a decent groove” en av de mest seigliva audiofile platene jeg<br />
har. Jeg liker rett <strong>og</strong> slett å høre på musikk <strong>og</strong> lyd som svinger.<br />
Her gjør det det til gangs!<br />
”Blå Koral”<br />
Knut Reiersrud & Iver Kleive (Kirkelig Kulturverksted)<br />
Enkelte innspillinger har en<br />
magi over seg. Enkelte musikkstykker<br />
har en udødelighet over<br />
seg. Enkelte rom har evigheten<br />
knytte til seg. Når Iver Kleive <strong>og</strong><br />
Knut Reiersrud i 1991 tok turen<br />
til Odense Domkirke sammen<br />
Erik Hillestad <strong>og</strong> lydtekniker<br />
Truls Birkeland forente de alle<br />
disse størrelsene. I løpet av 2.<br />
<strong>og</strong> 3. april skapte de mesterverket<br />
”Blå Koral”. Her møtes<br />
musikk <strong>og</strong> evighet. Her møtes<br />
kunst <strong>og</strong> kunstnere. Her møtes tradisjon <strong>og</strong> bylarm. Aldri har<br />
vel våre folketoner vært formidlet flottere. Platen har en magisk<br />
atmosfære <strong>og</strong> et musikalsk uttrykk preget av improvisasjon <strong>og</strong><br />
skaperkraft. På den mer kuriøse siden har platen <strong>og</strong>så feil <strong>og</strong><br />
mangler. En dør som lukkes. En trikk eller bil som kjører forbi på<br />
utsiden. Et møte mellom det urbane <strong>og</strong> det evigvarende. Tonene<br />
hang under kirke <strong>og</strong> himmelhvelvingen. Det kan vi fortsatt oppleve<br />
på Blå Koral – Iver Kleive <strong>og</strong> Knut Reiersruds mesterverk.<br />
53
3 3<br />
54<br />
Musikkomtaler<br />
Blått & rått<br />
AV HåKoN RoGNLIEN<br />
De Mænd med Peter Thorup: Himlen er blå<br />
Ettersom jeg allerede<br />
har jekket en øl, tar jeg<br />
med denne skiva <strong>og</strong>så,<br />
all den tid jeg antar det<br />
er litt utenfor allfarvei<br />
for de fleste av våre<br />
lesere. Men det burde<br />
det altså ikke være!<br />
De som har fulgt med<br />
”Blått & rått” en stund<br />
har vel begrepet at en<br />
av grunnreglene her<br />
er at Roffe Wikstrøm<br />
er en av verdens mest<br />
intense bluesartiser?<br />
Om ikke, legg dere<br />
det på minnet. Roffe<br />
Wikstrøm. Ettersom<br />
”Det här är mitt liv” ikke lengre er å skaffe,<br />
kjøp ”Live 2005”, det er visse skiver en hver blueselsker må<br />
ha i hylla! Poenget her? De Mænd har forstått det samme som<br />
meg! På sin første skive, da med bandnavnet Ø Kuller, hadde de<br />
med et par av hans låter, med ”Himlen er blå” har de likegodt<br />
bukt hele skiva på å oversette låtene hans til dansk, <strong>og</strong> fremføre<br />
dem på sitt eget vis. På tre av låtene synger Peter Thorup, <strong>og</strong> han<br />
er behøvd for å gi skiva et virkelig realistisk uttrykk. Så i stedet<br />
for at dette fort kunne bli et ”messing-with-the master-produkt”,<br />
sørger Thorup for at det blir autentisk så det monner. Hans tolkning<br />
av ”Gamle Lightning” er kort fortalt en innertier. Dessverre,<br />
eller kanskje heldigvis(?) – har de ikke med Roffes sterkeste låter<br />
på denne skiva, det mangler (med unntak av tildigere nevnte<br />
Thorups bidrag) nerve <strong>og</strong> sting i fremførelsen her. Det er rett<br />
fram litt stakkato blues, dette, hvilket strider litt med Wikstrøms<br />
nær selvfølgelige intense <strong>og</strong> lettflytende fremføring.<br />
Altså: Dette danske bandet gjør definitivt Wikstrøms låter på<br />
nytt <strong>og</strong> eget vis, <strong>og</strong> det er vel verdt å lytte til. Om de nok låter en<br />
tanke monotone her <strong>og</strong> der, skal de ha for at de tør nærme seg<br />
dette stoffet på nytt <strong>og</strong> kreativt vis. Her finnes så vel trekkspill<br />
som banjo <strong>og</strong> mandolin, <strong>og</strong> stemningen er så absolutt levende.<br />
Konklusjonen? En forsiktig anbefaling. Bare du har sikret deg<br />
”Live 2005” først!<br />
Peter Thorup & Ole Frimer: På Stedet<br />
Et langt liv i bluesens tjeneste er over,<br />
Peter Thorup ble 58 år. Bak seg la han<br />
et liv som virkelig var en bluesmann<br />
verdig, han levde så det holdt, han<br />
gjorde internasjonal suksess i lag med<br />
Alexis Korner, han gjorde foruten den<br />
rene blues <strong>og</strong>så rock, pop <strong>og</strong> viser, hans<br />
særegne stemme sto som en påla uansett<br />
hva han benyttet den til. Men nå er<br />
han borte. Heldigvis finnes live-opptak<br />
igjen etter ham, <strong>og</strong> dette i lag med makker<br />
Ole Frimer fra Horsens <strong>og</strong> Århus<br />
senhøsten i 2005 er sterke vidnesbyrd<br />
fra en virkelig særegen musiker.<br />
Liveopptakene vi her får ta del i svinger<br />
fra stemningsfull, dansk viseblues<br />
til rølpete standarder som ”One scotch,<br />
one burboun, one beer”, <strong>og</strong> understreket<br />
av nydelig produksjonsteknikk er<br />
dette meget sterkt. Det er to gitarer <strong>og</strong><br />
en stemme, litt publikum, <strong>og</strong> et knippe<br />
sterke låter. Thorup er stjerna her, men<br />
Koko Taylor: Old School<br />
Tilbake til de gamle mestre, her representert med en<br />
kvinne, <strong>og</strong> fru Taylor moser det riktig inn ved å titulere<br />
sitt album for ”Old School”. Utfordringen med<br />
noen av utøverne av denne gamle skolen, er dessverre<br />
den at de har lite nytt å lære fra seg. Selvsagt<br />
har Koko Taylor et levet liv med seg i stemmen, hun<br />
vræler som før, <strong>og</strong> med denne uhøflige frasen har jeg<br />
vel sagt rett ut at hun ikke leverer den intensitet <strong>og</strong><br />
nerve jeg kunne ønske meg fra den kanten. Jeg lytter<br />
med mye større glede til for eksempel Shemekia Copland<br />
som sine relativt unge år til tross, har akkurat<br />
den sårede sjel denne stilarten fordrer. For selv om<br />
det dukker opp et par saftige <strong>og</strong> sløye blå klinelåter<br />
<strong>og</strong>så på denne skiva, har jeg rett <strong>og</strong> slett vondt for<br />
å tro helt på det som her leveres. Koko virker rett<br />
ut sagt uinspirert, <strong>og</strong> dette til tross for at det er 7 år<br />
siden hennes siste utgivelse!<br />
Skal forsøke å ikke være surmaget; selvsagt<br />
swinger det <strong>og</strong>så av denne utgivelsen, Koko kom<br />
bare ikke dit hun er uten å faktisk ha noe spesielt i<br />
bagasjen. Hun er selve bluesdronninga, hun mottok<br />
ved slutten av fjoråret en Handy-award for et langt<br />
liv i musikkens tjeneste, det er et strålende band bak<br />
henne, <strong>og</strong> låtene er rein, uforfalsket blues av – ja nettopp<br />
– den gamle skolen. Så i sannhetens navn må<br />
det sies at dette albumet i seg selv ikke har mange<br />
svake punkter. Det er bare det at vi har på sett <strong>og</strong> vis<br />
hørt alt sammen før. Det er ikke alltid det er en fordel<br />
å være eldst!<br />
Frimer får <strong>og</strong>så sin plass, han er en meget<br />
følsom <strong>og</strong> elegant gitarist. Timing<br />
er vel kodeordet, disse to gutta spiller<br />
<strong>og</strong> synger i lag som om de alltid har<br />
vært en duo. Det var de d<strong>og</strong> ikke veldig<br />
lenge, men de som har hatt gleden av<br />
å oppleve dem, vil neppe glemme det<br />
med det første. Dette er nært <strong>og</strong> intenst,<br />
live-følelsen er her i fullt monn, det er<br />
en nytelse å jekke en øl, slippe seg ned i<br />
godstolen <strong>og</strong> bare la musikken flomme.<br />
På mange måter setter vel slike innspilliunger<br />
fingeren på hva hobbyen vår<br />
gjerne bør dreie seg om; livsnytelse.<br />
Thorup nøt muligens litt i overkant, da<br />
er det faktisk svært fint å vite at han<br />
etterlot seg en del nytelse til oss som<br />
lytter til musikken hans. Anbefales!
Ian Siegal: Swagger<br />
For undertegnede et nytt bekjentskap, dette. Ian Siegal<br />
er ung i bluessammenheng, der som kjent de fleste<br />
utøverne er så gamle at de har blitt nesten helt svarte<br />
av elde! Født i 1971, alltid med sterk musikkinteresse,<br />
oppflasket med Muddy Waters <strong>og</strong> hans samtidige.<br />
Turen gikk fra å være en drop-out fra skole <strong>og</strong> utdannelse,<br />
over kanalen til Tyskland, før han returnerte <strong>og</strong><br />
jobbet i noen år på de lokale scener i Nottinghamområdet.<br />
Det var historien i meget korte trekk, Siegal slipper<br />
med ”Swagger” sitt tredje album, <strong>og</strong> denne gangen til<br />
strålende kritikker. Slett ikke ufortjent, vil jeg tilføye.<br />
Siegal virker å være på vei til å skape seg sin egen stil<br />
innen blues, røttene er å finne hos Hooker <strong>og</strong> Waters,<br />
men d<strong>og</strong> uten at dette på noen måte er utpreget.<br />
Siegal synger ellers mer som en yngre variant av omar<br />
Dykes, men har et større spekter i sitt utvalg av låter,<br />
<strong>og</strong> har vel <strong>og</strong>så en noe mindre rocka uttrykksform.<br />
Det er et lettbent <strong>og</strong> elegant band han fronter, det er<br />
fiffige arrangementer <strong>og</strong> gode låter som presenteres.<br />
Hans egen låt ”Catch 22” muligens den mest ”omarske”<br />
låta av flere, mens ”Horse Dream” er en nær ren<br />
country & western låt, nydelig sunget <strong>og</strong> spilt med hes<br />
røst <strong>og</strong> en enkel gitar. Så fornøyd er Siegal med den<br />
låta at han gjør den to ganger på denne skiva, den<br />
andre varianten er i en noe mer ”swamp” stil, jeg liker<br />
så absolutt best den nedstrippede varianten.<br />
”Swagger” er et helstøpt album med brukbar lyd,<br />
meget gode låter <strong>og</strong> god stemning. Siegal beviser<br />
utenfor en hver rimelig tvil at han er en mann på vei<br />
opp, han presenterer kjernesunn britisk hvit manns<br />
blues med røtter langt inn i de svarte ghettoer. På tide<br />
at noen overtar skoa til Mayall <strong>og</strong> Clapton, ja, det er en<br />
glede å kunne si at den britiske bluesen ikke er en truet<br />
musikkart!<br />
Norsk Hi-Fi Center importerer:<br />
Audio Valve, Custom Design, Prima Luna, Spendor <strong>og</strong> Triangle.<br />
NYHET!<br />
Våre forhandlere: ARENDAL: Audio Art: 97 77 19 98 • ASKER: Fryd HI-FI, Tlf 90 27 93 34<br />
BERGEN: Musik-Magazinet, Tlf 55 90 85 30 • BERGEN: Spendor Spesialisten (kun Spendor), Tlf 90 63 21 26<br />
DRAMMEN: BEST HI-FI, Tlf 95 77 88 08 • KRISTIANSAND: Maxwell HI-FI, Tlf 92 06 57 74<br />
STAVANGER: Resonans <strong>Lyd</strong> & <strong>Bilde</strong> AS, Tlf 40 00 18 64<br />
RESTEN AV LANDET: Bestill på: post@norskhificenter.no eller Tlf 32 87 35 96 <strong>og</strong> få varene FRAKTFRITT!<br />
TUBE NIRVANA!<br />
Triangle Quartet,<br />
kr 29.000,-<br />
“BEST BUY” i<br />
HI-FI CHOICE,<br />
2008, England!<br />
Her ser du:<br />
Triangle Altea Esw<br />
Nye Altea Ex er<br />
forbedret på ALT!<br />
Antakelig verdens<br />
beste høyttaler til<br />
prisen.<br />
Pris par: kr 12.900,-<br />
Jeg mener at<br />
Spendor SP100R,<br />
til kr 55.000,-<br />
er verdens beste<br />
høyttalere<br />
u. kr 100.000,-<br />
Hallvar M. Rostad,<br />
Norsk Hi-Fi Center<br />
Her ser du Spendor<br />
S8e, som ble kåret<br />
til 2006 EDITOR´s<br />
CHOICE AWARDS<br />
i selve “Bibelen”<br />
for anal<strong>og</strong>frelste,<br />
The Absolute<br />
Sound i USA.<br />
S8e, kr 27.900,-<br />
PrimaLuna DiaL<strong>og</strong>ue 2, kr 22.900,-<br />
Se: www.upscaleaudio.com<br />
2x38w el. 2x21w triode<br />
PrimaLuna er Amerikas suverent mest<br />
populære rørforsterkere til prisen.<br />
Priser fra kr 11.700,- til kr 29.800,-<br />
NYHET!<br />
Importør:<br />
Norsk Hi-Fi Center , Drammen<br />
www.norskhificenter.no • post@norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 - kl 12,00 - 17,00<br />
NYHET!<br />
Verdens beste forsterker u. kr 50.000,-!<br />
Audio Valve Assistent 50, kr 48.000,-<br />
High-End rørforst., 2x50w. Tysk kvalitet!<br />
0,5annonse2.indd 1 23.01.2008 14:45:17<br />
55
3 3<br />
56<br />
Musikkomtaler<br />
AV JAN MYRVoLD<br />
Audiofile godbiter<br />
MANU KATCHE<br />
Playground (ECM<br />
2016 1737321)<br />
Den franskfødte<br />
trommevirtuosen<br />
Manu Katché<br />
følger opp fjorårets<br />
“Neighbourhood”<br />
– som kjent innspilt<br />
i supertekniker Jan<br />
Erik Kongshaugs<br />
Rainbow Studio her<br />
i Oslo – med en tur<br />
til lekeplassen. “Playground”<br />
er passende<br />
nok tittelen på det<br />
nye albumet, hans andre soloalbum på ECM, <strong>og</strong> beviser i samme<br />
slengen at nabolaget hans må være av det romslige slaget, da<br />
lekeplassen ligger i New York, nærmere bestemt Avatar Studios.<br />
ECM-boss Manfred Eicher har på sedvanlig vis hatt overoppsyn<br />
med produksjonen, denne gang med kyndig assistanse av tekniker<br />
James Farber. På turen har han fått med seg pianist Marcin<br />
Wasiliewski <strong>og</strong> bassist Slawomir Kurkiewicz. Vi merker oss at<br />
trompetisten Tomasz Stanko <strong>og</strong> saksofonist Jan Garbarek denne<br />
gang glimrer med sitt fravær, men helt norskfri er denne utgivelsen<br />
like vel ikke – langt derifra. Trygve Seim har nemlig overtatt<br />
sistnevntes oppgaver, <strong>og</strong> Mathias Eick erstatter polske Stanko.<br />
Ellers bidrar den eksperimentelle amerikanske multiinstrumentalisten<br />
David Torn med gitar på to kutt.<br />
Om migrasjonen til lekeplassen har krevd en viss ge<strong>og</strong>rafisk <strong>og</strong><br />
legemlig strabas, befinner fortsatt Katchés musikalske uttrykk<br />
seg i det gamle <strong>og</strong> vante nabolaget som sist. Vi kjenner igjen<br />
Katchés markante <strong>og</strong> suggererende rytmedriv i bunnen av de<br />
svært melodiøse komposisjonene. Katché, som tross alt har spilt<br />
med dignitærer som Robbie Robertson, Peter Gabriel, Sting,<br />
Dire Straits, Joni Mitchell, Yousso N’Dour, Michael McDonald, Al<br />
Di Meola foruten nevnte Garbarek – bare for å nevne en liten<br />
brøkdel – faller aldri for fristelsen til å sette seg selv i sentrum.<br />
Forøvrig et pussig fenomen når man skal prøve å plassere Katché<br />
i bås. Jazz-folket mener han er en rocke-trommis, samtidig som<br />
rockepolitiet mener han er en jævla jazzist!<br />
Dem om det. Selve utpenslingen av de store <strong>og</strong> luftige<br />
motivene overlater han uansett til solistene. Produksjonen er<br />
selvsagt rent ut førsteklasses hele veien, <strong>og</strong> er med på å gjøre<br />
“Playground” til en estetisk nytelse for de audiofile ører. Og de<br />
fleste andre.<br />
PAUL BLEY<br />
Solo in Mondsee (ECM 1786 1709775)<br />
Den kommer sent – men<br />
den kommer godt, er en lett<br />
omskrivning av en av norsk<br />
litteraturhistories mest brukte<br />
sitater. “Den” er i dette tilfelle<br />
som dere sikkert har gjettet<br />
den snart syttiseks år gamle,<br />
evigunge kanadiske klavernestor<br />
Paul Bleys oppfølger til sin<br />
egen “Open, To Love”, utgitt<br />
så langt tilbake som 1973,<br />
<strong>og</strong>så den på EMC. “Solo in<br />
Mondsee” er <strong>og</strong>så et rent<br />
soloprosjekt hvor Bley er helt<br />
alene med sitt klangfulle<br />
Bøsendorfer nede i idylliske Schloss Mondsee i forbundsstaten<br />
Oberøsterreich nær grensen til Salzburg.<br />
Teknisk ansvarlig for innspillingen – som faktisk fant sted i April<br />
2001, men altså først utgitt denne sommer – var ingen ringere<br />
enn Jan Erik Kongshaug, med høvding Manfred Eicher luskende i<br />
bakgrunnen. Og da er det ikke mer å si om det rent lydtekniske på<br />
dette verket, annet enn at det er vanskelig å gjøre det særlig bedre.<br />
Kongshaug praktiserer e fri sensur, <strong>og</strong> klipper så visst ikke ukritisk<br />
i tonesprangene. Det er en vidunderlig dyp <strong>og</strong> lang etterklang i<br />
Bøsendorferen, som kun akkompagneres av en påtagende ro.<br />
I utgangspunktet forventer man kanskje at et såpass minimalistisk<br />
anlagt ensemble som én mann <strong>og</strong> hans flygel skal være et stykke<br />
stille arbeid, men allerede ved aller første anslag tvinger Bley frem<br />
et blytungt dommedagsvarsel via tangentfløyens ytterste venstre,<br />
man nesten ser de hvite knokene sprenger seg gjennom huden<br />
på fingrene. Men akkurat da man tror det bærer lukt til helvete,<br />
tverrsnur Bley <strong>og</strong> lar improvisasjonene ta helt nye <strong>og</strong> overraskende<br />
vendinger. Han spiller med en fenomenal dynamikk, <strong>og</strong> veksler<br />
brått <strong>og</strong> uventet fra det dystre til det lyse <strong>og</strong> vice versa. I det hele<br />
er “”Solo in Mondsee” en estetisk oppvisning <strong>og</strong> gjennomgang<br />
av solopianoets mangslungne historie.<br />
LYLE LoVETT AND HIS LARGE BAND<br />
It’s Not Big It’s Large (CURB 80008966-02)<br />
At det skulle bli noe stort av denne mannen fra lille Klein – nå en<br />
forstad til Houston, Texas, men opprinnelig en liten husklynge<br />
oppkalt etter Lovetts oldefar Adam Klein, en utvandret bayersk<br />
ullvever – fikk man kanskje et varsel om allerede da han intervjuet<br />
Nanci Griffith for skoleavisen mens han forsatt gikk på college..<br />
Hva de snakket om vet jeg ikke, men Griffith innlemmet like fullt<br />
en av hans tidligste låter – “If I Was The Woman You Wanted”–<br />
på hennes storselger “Once In A Blue Moon” i 1983.<br />
Da Lyle Lovett med sitt Large Band for alvor traff massene med<br />
det selvtitulerte “Lyle Lovett and his Large Band” i 1989, antar jeg<br />
det var flere enn undertegnede som fikk fornyet tillit til musikk<br />
gjengitt fra digitale medium. For meg betød den i alle fall et<br />
gjennombrudd i så måte, <strong>og</strong> da er det ekstra hyggelig å kunne<br />
konstatere at Lyle Lovett fortsatt holder stilen.<br />
Akkurat som i ‘89 åpner ballet <strong>og</strong>så denne gang med fullt<br />
storbandjazz <strong>og</strong> låten “Tickle Toe”, med en blåserrekke som
trolig feier hatten av hele Nashville-noblessen. Kanskje passerer<br />
den nevnte jury – d<strong>og</strong> ikke uten en viss intern dissens – da vi får<br />
korte snutter av både fele <strong>og</strong> steelgitar. Atskillig mer i retning<br />
av country får vi allerede i neste spor ut, “I Will Rise Up/Ain’t No<br />
More Cane”, som er en mer nedstrippet, seig <strong>og</strong> suggererende<br />
blues med klare referanser til både gospel <strong>og</strong> soul. Et av mange<br />
høydepunkt, skjønt det absolutt ikke går nedover herfra, slik Lovett<br />
innsiktsfullt filosoferer over i neste låt “All Downhill”. En rolig<br />
countrylåt hvor han fastslår at livet har fart såpass vel med han,<br />
at alt herfra fort kan bli en eneste lang nedtur. Jeg minner om at<br />
denne mannen en gang var gift med Julia Roberts...<br />
Som vanlig når det gjelder Lovett holder den lydmessige delen av<br />
produksjonen like høy standard som musikken, for ikke å nevne<br />
tekstene. Billy Williams er oppført som produsent, noe han <strong>og</strong>så<br />
var på tidligere nevnte “Lyle Lovett And His Large Band”. Mange<br />
av de samme musikerne <strong>og</strong>så, hvor ringrevene Russ Kunkel <strong>og</strong><br />
Viktor Krauss utgjør rytmeseksjonen.<br />
Med denne utgivelsen bare befester Lovett <strong>og</strong> hans fantastiske<br />
Large Band at de halvgamle fortsatt ikke er eldst. Bare best.<br />
KEITH JARRET, GARY PEACoCK,<br />
JACK DEJoHNETTE<br />
My Foolish Heart (ECM 2021/22)<br />
Ovennevnte konstellasjon<br />
av superveteraner forsvarer<br />
vel en betegnelse<br />
som en av jazzhistoriens<br />
virkelig store pianotrioer.<br />
Skulle man være i tvil om<br />
akkurat det, er det bare<br />
å legge en av discene fra<br />
dette dobbeltalbumet i<br />
spilleren <strong>og</strong> la seg rive<br />
med. Dette er et liveopptak<br />
fra Montreux i 2001,<br />
men først utgitt nå i høst.<br />
Og her går det virkelig<br />
unna i svingene! Jeg tviler<br />
på at denne gjengen noen gang har vært mer eksplosive, hverken<br />
sammen eller hver for seg. Allerede i åpningskuttet – Miles Davis’<br />
“Four” – oser det av fandenivoldskhet<br />
I forkant av selve konserten hadde det bygd seg opp en solid<br />
dose aggresjon hos musikerne, takket være omtrent like deler lyd-<br />
<strong>og</strong> lysproblemer under prøvene <strong>og</strong> en intenst trykkende sommerhete.<br />
Seniorgjengen bestemte seg tydeligvis for å gi blanke i alt<br />
som eventuelt måtte dukke opp av problemer videre underveis,<br />
<strong>og</strong> heller bare filleriste det blaserte publikumet på en måte de<br />
trolig sent vil glemme. For undertegnede er det en gåte hvordan<br />
selvsamme publikum i det hele tatt klarer å oppføre seg såpass<br />
behersket som det høres ut. I hvert fall helt til spor tre.<br />
Jack DeJohnette høres ut som om han kjører en Hummer i<br />
200km/t gjennom rushtrafikken, <strong>og</strong> bulker borti alt som finnes<br />
langs veien Gary Peacock tar opp jakten med sitt kontrabasshelikopter,<br />
<strong>og</strong> flyr i lav høyde gjennom både dette sporet <strong>og</strong> resten av<br />
albumet. Jeg skal forresten gjerne høre den rocketrommeslageren<br />
som ville greid å holde følge med De Johnette gjennom denne<br />
økta – en drøyt seks <strong>og</strong> et halvt minutters versjon av Sonny Rollins<br />
“Oleo”. Glem det, han finnes ikke, <strong>og</strong> har heller aldri gjort det.<br />
Albumet inneholder i alt tretten kutt, hvor vi blir bydd på noen<br />
forrykende versjoner av flere gamle perler fra jazzhistorien, deriblant<br />
en svært fengende ragtimeversjon av “Ain’t Misbehavin”.<br />
Slik er den neppe noen gang spilt tidligere. Eller vil bli noen gang<br />
igjen, for den saks skyld. Dette albumet er i sin helhet et opptak<br />
for evigheten. Så veldig mye bedre kan det neppe gjøres. I hvert<br />
fall ikke morsommere.<br />
JACoB YoUNG<br />
Sideways (ECM 1997)<br />
Den norske gitaristen Jacob Young er tilbake med sin andre utgivelse<br />
på ECM, “Sideways”, som følger opp den vidt akklamerte<br />
“Evening Falls” fra 2004. Den utgivelsen fikk kritikerne til å trekke<br />
paralleller til en storhet som Pat Metheney. Jacob Young studerte<br />
da <strong>og</strong>så jazzgitar i New York på nittitallet, men ikke under nevnte<br />
Metheney. Young har da heller ikke gitt slipp på sin mer nordiske<br />
tone, <strong>og</strong> ligger etter undertegnedes oppfatning ofte tettere opp<br />
mot sin svenske kollega Ulf Wakenius i sitt musikalske uttrykk.<br />
Med seg på “Sideways” har han med seg et renavlet kremlag av<br />
norske musikere fra den nordiske elitedivisjonen, <strong>og</strong> som teller<br />
utøvere fra hele tre ulike generasjoner. Yngst er den for tiden<br />
svært etterspurte trompetvirtuosen Mattias Eick med sine tjueåtte<br />
år, som like vel for lengst er et verdensnavn. I andre enden av<br />
aldersskalaen, finner vi sekstifire år gamle Jon Christensen på<br />
trommer. Ingen hvem som helst det heller. Mellom disse trakterer<br />
Mats Eilertsen kontrabass <strong>og</strong> Vidar Johansen tenorsaksofon <strong>og</strong><br />
bassklarinett.<br />
Siden dette er Jacob Youngs utgivelse <strong>og</strong> selv er opphavsmann til<br />
samtlige komposisjoner finner vi naturlig nok hans ulike gitarer<br />
i flere hovedroller, men alle de medvirkende er hver på sin måte<br />
med på å sette sitt personlige preg på platen. Her er både hom<strong>og</strong>ent<br />
samspill – hvor dynamikken mellom Young selv <strong>og</strong> trommeslager<br />
Christensen tidvis virkelig slår gnister – Albumet inneholder<br />
i alt ti kutt, med en samlet spilletid på drøyt femtiseks minutter.<br />
Det musikalske uttrykket må vel sies å være såkalt ny samtidsjazz<br />
hvor det nordiske skinner klart igjennom. Litt lukt av både dype<br />
sk<strong>og</strong>er <strong>og</strong> åpne vidder hvor det lyriske <strong>og</strong> melodiske dominerer.<br />
Tidvis stekende hett, tidvis svalende <strong>og</strong> kjølig. Akkurat som de<br />
varierende nordiske årstider.<br />
Albumet er som seg hør <strong>og</strong> bør spilt inn i Rainbow Studios med<br />
kyndig ledelse av supertekniker Jan Erik Kongshaug under ECMsjef<br />
Manfred Eichers overoppsyn. Dette alene er vel et kvalitetsstempel<br />
godt nok i seg selv for alle som er opptatt av god lyd.<br />
Uansett bekrefter Jacob Young med “Sideways” at han blir en<br />
gitarist <strong>og</strong> komponist å regne med i årene som kommer, <strong>og</strong> at<br />
rekken av unge kvalitetsmusikere på den norske jazzscenen bare<br />
ser ut til å bli lengre <strong>og</strong> lengre.<br />
57
3 3<br />
58<br />
Musikkomtale<br />
Sensasjonelt<br />
operatilbud<br />
Om lag fem hundre kroner for en boks med femti operaskiver.<br />
Med gjennomsnittlig spilletid på over én time per skive. Det er<br />
nesten så en må gni seg i øynene, det er da lenge til jul nå?<br />
AV ToRE DAG NILSEN<br />
Det er tydelig at platebransjen har gått i metning <strong>og</strong><br />
delvis stagnasjon, men en gigant som EMI vil ikke<br />
gi seg uten et sverdslag eller tre. Operakatal<strong>og</strong>en<br />
deres er formidabel. De har ikke hatt noe problem<br />
å diske opp med femti fullastede skiver, med romslige utdrag<br />
fra de aller fleste kjente <strong>og</strong> kjære operasviskene. De som kjenner<br />
til EMIs klassiske repertoar vet at her skorter det heller<br />
ikke på toppklasses orkestre, dirigenter <strong>og</strong> sangere.<br />
Det dreier seg altså utelukkende om utdrag, eller highlights,<br />
som det står på coverne når man ikke får de komplette<br />
utgavene. EMI kan ikke helt sparke beina under seg selv heller.<br />
Førtiåtte av skivene tar for seg ett verk, men et par av skivene<br />
har fått flere. Den ene av de to er Leoncavallos Pagliacci<br />
<strong>og</strong> Mascagnis Cavalleria Rusticana, som er så korte at de må<br />
gå sammen. Mer utfordrende kan man trygt si det er å presse<br />
Wagners Ringen inn på én skive (typiske femten fullastede<br />
skiver eller over tjue LP´er), men hvem orker å sutre lenge<br />
over en tier? Det er faktisk prisen du betaler per skive her.<br />
Operaer er oftest langdryge saker, to eller tre skiver er vanlig.<br />
I forrige <strong>Fidelity</strong> understrekte jeg nok en gang betydningen<br />
av komplette verker, men når det kommer til opera er jeg<br />
villig til å gå på kompromiss. Hvem har vel i dag tid til å sitte<br />
tre timer i strekk å lytte på ett verk?<br />
Utdrag kan av <strong>og</strong> til være greit. Jeg har tidligere kjøpt<br />
enkelte billigutgaver av lange operaer, men det er ofte ikke<br />
særlig greit. Hvem orker å sitte i tre timer å høre på sekunda<br />
sangere <strong>og</strong> halvdvaske orkestre?<br />
Sekunda varer får man ikke her. Vi har verken plass eller<br />
lyst å ramse opp alle artister eller komponister, men EMI<br />
har konsentrert seg om de mest kjente <strong>og</strong> kjære operakom-<br />
ponistene, stort sett mellom Mozart <strong>og</strong> Puccini. Det vil si fra<br />
siste halvdel av syttenhundretallet til omtrent midt på første<br />
halvdel av det tjuende århundre. Både Mozart <strong>og</strong> Puccini er<br />
for øvrig representert med fem av sine mest sentrale operaer.<br />
Ellers får man hele syv Verdi-operaer, <strong>og</strong> syv skiver med<br />
Wagner samt noe mindre kvanta av de fleste øvrige store<br />
operakomponistene.<br />
Innspillingene strekker seg fra <strong>og</strong> med slutten av femtitallet<br />
(tidlig stereo) til <strong>og</strong> med åttitallet. Man får <strong>og</strong>så noen<br />
få fra nittitallet, med et pent knippe av våre dagers best<br />
etablerte sangere <strong>og</strong> dirigenter.<br />
Her er det viktig å ikke la seg avskrekke av alder, den<br />
nevnte perioden var ruvende artistisk sett. De beste opptakene<br />
fra anal<strong>og</strong>perioden er utrolig gode. Litt mer sus <strong>og</strong><br />
enkelte tilfeller av begrenset skala <strong>og</strong> dynamikk til tross. EMI<br />
var alltid i første rekke når det gjaldt lyd på sine innspillinger<br />
av klassisk musikk, men mange av skivene har digitaloverføringer<br />
fra åttitallet, <strong>og</strong> de er dessverre klart dårligere<br />
enn overføringer fra litt før midten av nittitallet <strong>og</strong> utover.<br />
Digitalopptakene fra åttitallet hører vel heller ikke med blant<br />
de mest lydmessig spennende sakene, men de er stort sett<br />
mer enn greie nok.<br />
Nu vel, la ikke det avskrekke deg. Heller ikke det faktum at<br />
skivene er så sparsomt emballert som mulig, <strong>og</strong> at det ikke<br />
følger med noe særlig skriftlig materiell. Når musikken selges<br />
så billig som dette har du vel råd til å kjøpe deg en god bok om<br />
opera <strong>og</strong>så? Det må jo være en glimrende <strong>og</strong> billig måte å bli<br />
kjent med operaverden på? Med denne prisen har dessuten<br />
den vante operalytter ”backup-skiver” til å ta med i bilen <strong>og</strong> på<br />
hytta, men skynd dere, for opplaget er begrenset. 3
3 3<br />
60<br />
Budsjett: Parasound 2100 pre + 275 effect<br />
Smarte amerikanere<br />
I en verden hvor billige kinesiske kopiprodukter står i kø for å vinne kjøpernes gunst, er det<br />
flott å se et nytt innovativt <strong>og</strong> høyt ytende amerikansk produkt til en konkurransedyktig pris.<br />
Det er nettopp hva John Curl <strong>og</strong> gjengen bidrar med i Parasounds New Classic forsterkere.<br />
AV ANDERS RoSNESS<br />
Halo by Parasound produktene har vist seg å<br />
fungere glimrende i <strong>Fidelity</strong>s hjemmekino oppsett<br />
– de hevder seg ekstremt godt prisen tatt i<br />
betraktning. Med sine New Classic produkter<br />
vil Parasound slå et slag for to-kanals hi-fi i en<br />
overkommelig prisklasse.<br />
Det var altså med store forventninger vi fikk inngangsbillettene<br />
blant disse i hus.<br />
Forsterkersettet 2100/275 utgjør et godt utgangspunkt<br />
for en hi-fi interessert førstegangskjøper. Perfekt er det<br />
i sannhet for folk som allerede har et surroundanlegg<br />
som man kunne tenke seg å oppgradere lydmessig. Ingen<br />
grunn til å selge surroundreceiveren – med pre ampen<br />
2100 <strong>og</strong> sluttrinnet 275 kan du samtidig få oppgradert<br />
hjemmekinolyden i frontkanalene – samt få to-kanals<br />
gjengivelse hinsides noe vi har hørt fra surroundprodukter<br />
under kr. 20 000. Men la oss først se på utrustningen:<br />
KoNVENSJoNELL FoRFoRSTERKER MED oVERRASKELSER<br />
At dette settet ikke bare er et ”same shit, new wrapping”<br />
produkt er åpenbart fra første øyeblikk. En pre amp som er<br />
dobbelt så omfangsrik, dobbelt så høy som slutt trinnet? Jo da<br />
– her har man igjen produkter som kan rack-monteres. Sluttrinnet<br />
utgjør 1U høyde, mens pre-ampen utgjør 2U – dette er<br />
skikkelig retro! Vekten er riktignok mer konvensjonell, den fysisk<br />
minste boksen er mer enn dobbelt så tung som preampen
– det er mer som forventet. I sluttrinnet er det brukt litt kløkt<br />
samt kanskje skohorn for å få på plass rett top<strong>og</strong>rafi.<br />
Dette settet byr på flere overraskelser <strong>og</strong> har en suveren<br />
fleksibilitet som for øyeblikket ikke overgås av noen i prisklassen.<br />
Utseendet er lett å like både i sort <strong>og</strong> sølv utførelse – det er<br />
valgfritt. Sluttrinnets kompakte utforming tar seg enda bedre<br />
ut om man stabler noen flere i høyden – <strong>og</strong> her er alle muligheter<br />
for aktive løsninger umiddelbart tilgjengelige. Dermed<br />
gir det muligheter for enkel oppgradering for eieren – uansett<br />
om det gjelder en to kanals hi-fi løsning som brokoples, gjøres<br />
aktiv via innebygd elektronisk delefilter, begge deler (!) eller<br />
utvides med flere enn to kanaler. Alt dette blir mulig med å<br />
supplere med flere sluttrinn uten noe ytterligere investering<br />
(bortsett fra interlink kabel). Her er alt du trenger innebygd <strong>og</strong><br />
kan styres fra fjernkontrollen via pre-ampen 2100.<br />
Du vil neppe savne noe med denne forforsterkeren. Tvert<br />
imot: personlig synes jeg kanskje at et såpass lydmessig<br />
godt produkt kunne spares for konvensjonell bass <strong>og</strong> diskantkontroll.<br />
Men de kan jo koples ut, så da er det jo ingen<br />
grunn til å hisse seg opp. Som sagt – rackmontasje er <strong>og</strong>så<br />
mulig med spesialbeslag (ekstrautstyr) – yo!<br />
Alt er gjennomført <strong>og</strong> gjennomtenkt: Den tredje kontrollen<br />
på venstre del av fronten er en kontroll av sub bass<br />
nivå. Et innebygd elektronisk delefilter kan nivåstyres<br />
direkte fra fjernkontrollen – på baksiden kan du dessuten<br />
justere delefrekvensen mellom 20 <strong>og</strong> 140 Hz. Hodetelefon<br />
ut <strong>og</strong> mp3 inngang med minijack finner du <strong>og</strong>så over den<br />
store <strong>og</strong> belyste av <strong>og</strong> på knappen. Inngangene er det hele<br />
6 stykker av – <strong>og</strong> på nummer 1 kan du faktisk velge linje<br />
eller RIAA med eller uten Moving Coil forsterkning. Supert<br />
Parasound! Hvorfor dette er underkommunisert på grensen<br />
til hemmeligholdelse er d<strong>og</strong> en gåte – det er da ingen grunn<br />
til å skjemmes over en platespillerinngang – det har jo aldri<br />
vært kulere enn nå! Displayet er enkelt <strong>og</strong> diskret – men<br />
uten utlesning av nivået – dessverre. Men du ser hvilke innganger<br />
som er i bruk – samt mute <strong>og</strong> aktivert tonekontroll.<br />
Baksiden mangler ingen ting – i alle fall for deg som ikke<br />
har tenkt tanken på balansert signaloverføring. Parasound<br />
har tydeligvis bestemt seg for å gjøre det enkelt – <strong>og</strong> holdt<br />
seg til single ended kopling hele veien. Ambisjonsnivået<br />
ligger dermed omtrent som forventet. Baksiden: Fra høyre<br />
«At dette settet ikke bare<br />
er et ”same shit, new wrapping”<br />
produkt er åpenbart<br />
fra første øyeblikk.»<br />
finner du standard netttilkopling, et auto påslagssystem<br />
for manuell, 220V strøm <strong>og</strong> 12 Volts trigging, dobbel<br />
kopling for ekstern fjernkontroll merket In <strong>og</strong> loop samt<br />
RS-232 PC-kontakt for ytterligere to veis kommunikasjon<br />
med omverdenen. Så følger Main out, men den er det bare<br />
en av. Videre kommer sub out hvor altså nivået styres fra<br />
fronten mens frekvensen reguleres på baksiden mellom 20<br />
<strong>og</strong> 140Hz. Jeg går ut fra at vi snakker om et tredje ordens<br />
filter (18dB), prisklassen tatt i betraktning. Videre følger<br />
61
3 3<br />
62<br />
Budsjett: Parasound 2100 pre + 275 effect<br />
høy pass ut hvor delefrekvensen er fast på 80 Hz (standard<br />
surround) <strong>og</strong> så Bypass innganger for venstre, høyre samt<br />
to mono subkanaler. Her kan man altså kople direkte fra en<br />
hjemmekinoprosessor <strong>og</strong> fjernstyre det hele fra den, med<br />
Parasound for eksempel. i frontkanalene. Perfekt for kombinasjon<br />
med eksisterende hjemmekinoutstyr!<br />
Så følger Rec out <strong>og</strong> de seks linjeinngangene hvorav nummer<br />
1 altså kan være phono med MM/MC switch <strong>og</strong> jording.<br />
Oppsummert – dette burde holde for alle hjemlige behov<br />
– <strong>og</strong> et par til <strong>og</strong>så?<br />
KoMPAKT MEN<br />
VELUTRUSTET SLUTTRINN<br />
New Classic 275 er altså bare 1U høy, men veier allikevel bortimot<br />
10kg. Den kan levere 20 A peak strøm per kanal, 2x75W i<br />
8 ohm, 2x120W i 4 ohm <strong>og</strong> det samme i 2 ohm. Brokoplet yter<br />
275 hele 200 W. Designet matcher preampen, <strong>og</strong> på baksiden<br />
finnes en rekke switcher i tillegg til de konvensjonelle innganger<br />
<strong>og</strong> doble høyttalerterminaler. Sluttrinnet følger opp den<br />
samme tankegangen som ligger bak utførelsen på pre-ampen<br />
– maksimal fleksibilitet. Fra høyre finner man standard IEC<br />
nettkopling med 115V/230V velger, Impedanseknapp (!) hvor<br />
man velger mellom 2-3 ohm/4-8 ohm, altså en high current<br />
funksjon for optimal strømleveranse til høyttalernes impedans.<br />
Videre brokoplingsknapp merket stereo/mono knapp. Husk<br />
at impedansen halveres ved brokopling – slik at 8 ohm blir<br />
4 osv. Høyttalerterminalene er doble <strong>og</strong> av solid <strong>og</strong> grei type<br />
for spader <strong>og</strong> bananer. Høy pass filter innebærer et subsonisk<br />
18dB filter som kan stilles på 0, 20Hz eller 40Hz. Smart – mye<br />
bortkastet energi kan spares her i bytte for lavere forvrengning<br />
ut av høyttalerne. Neste er innganger med nivåjustering for tilpassning<br />
til for eksempel THX hjemmekinobruk samt en ”daisy<br />
chain” utgang til neste sluttrinn ved bruk av flere.<br />
Som preampen kan 275 skrues av <strong>og</strong> på på forskjellige<br />
måter, blant annet automatisk med et kretsløp som detekterer<br />
signaler, via andre apparater <strong>og</strong> deres fjernkontroller. Hva<br />
mer kan du forlange? Kanskje en jordingsknapp? Jo da, det<br />
har den <strong>og</strong>så – slik at du kan kople til <strong>og</strong> fra chassis jord får<br />
å bryte jordbaner som lager brum!<br />
Dette settet er dermed utrustet for alle typer applikasjoner<br />
– fra store In-wall multi room <strong>og</strong> multi task systemer via<br />
studio <strong>og</strong> monitorbruk hjemme som ute, alle typer hjem-<br />
mekinoformater inkludert THX <strong>og</strong> med et ubegrenset antall<br />
kanaler. Til <strong>og</strong> med aktiv drift i to eller flere kanaler uten<br />
ekstra kostnader er innen rekkevidde! <strong>Fidelity</strong> er d<strong>og</strong> monomant<br />
opptatt av en ting: hvordan fungerer den i et moderat<br />
priset passivt to kanals stereo oppsett – <strong>og</strong> hvor bra er den i<br />
forhold til vår budsjettreferanse Abrahamsen v2.0?<br />
HVA MED LYDEN?<br />
For det er først <strong>og</strong> fremst lyden vi skal teste her – alle mulighetene<br />
kan man se på som bonus i den grad gjengivelsen holder<br />
mål lydmessig. Parasound settet kom rett fra esken, men<br />
heldigvis disponerte vi det såpass lenge at vi fikk spilt det godt<br />
inn. Faktum er at det spilte greit fra starten av, <strong>og</strong> at det siden<br />
bare ble marginalt lydmesig bedre. Vår erfaring er ellers at<br />
dette settet, som det meste av all annen elektronikk, spiller på<br />
sitt beste når det er godt oppvarmet (20-30 minutter).<br />
Umiddelbart byr dette forsterkersettet da på en tiltalende<br />
<strong>og</strong> lekker lyd som tilhørerne har lite å utsette på. Her leveres<br />
litt av det meste – litt rom, ja faktisk ganske stort med gode<br />
innspillinger, litt tyngde <strong>og</strong> substans som går godt ned i kjelleren,<br />
naturlig lettflytenhet <strong>og</strong> rytmesans. Lettere musikk,<br />
pop <strong>og</strong> rock trykker på akkurat som det skal, <strong>og</strong> det er kun<br />
små tendenser til at det blir direkte hardt eller kantete. Denne<br />
forsterkeren ligger lydmessig mot det behagelige, litt runde <strong>og</strong><br />
varme, <strong>og</strong> har massevis av sjarm i kraft av en solid <strong>og</strong> bastant<br />
mellomtone som kjæler for grunntoneområdet. Det er rett <strong>og</strong><br />
slett en uforskammet ”lett å like” forsterker!<br />
Med jazz av typen Getz/Gilberto/Jobin på Verve er det virkelig<br />
i sitt ess. Avslappet, men med sting, litt mørkt <strong>og</strong> svingende,<br />
men med tydelig perkusjon som <strong>og</strong>så plasseres godt i lydbildet.<br />
Her kommer det ganske romslige studioet godt frem, <strong>og</strong> det er<br />
god dybde. Denne trivelige innspillingen beholder sitt kosepreg<br />
<strong>og</strong> får beinet til å bevege seg – bra! I direkte sammenlikning<br />
med en rimeligere Marantz integrert forsterker, er det rått parti<br />
selv på en såpass lite krevende innspilling. Parasound utklasser<br />
sin rival på alle parametre. <strong>Lyd</strong>bildet trekker bakover, instrumentene<br />
lyder mye mer naturlig, <strong>og</strong> ord som ”utsøkt” <strong>og</strong> ”klasselyd”<br />
forekommer i notatene – mens Marantz mister tyngden <strong>og</strong><br />
blir overtydelig <strong>og</strong> ”kantete” i forhold. Den lyder distinkt, men<br />
mister <strong>og</strong>så dybde i lydbildet <strong>og</strong> mangler dessuten luft <strong>og</strong> rom i<br />
direkte AB-test.<br />
LEVENDE ”LIVE”<br />
En litt mer krevende plate jeg har hentet fram gjennom årene<br />
er Bjørn Eidsvågs live-plate fra 1989/90 ”Alt du vil ha”. Foruten<br />
et usedvanlig godt opptak fra ”Det åpne teater” i Oslo, er det<br />
et portrett av musikere som er godt forberedt <strong>og</strong> rimelig velopplagte.<br />
Geir Holmsens bass <strong>og</strong> Eivind Aarseths gitar – samt<br />
to tøffe syngedamer står for fine musikalske prestasjoner. Det<br />
skal lyde litt rått, men her er <strong>og</strong>så en fin blanding av kunstig<br />
<strong>og</strong> naturlig klang inkludert et stort rom. Absolutt en krevende<br />
innspilling å få det beste ut av! Også her gjør Parasound et<br />
glimrende stykke jobb, <strong>og</strong> de 2x75 W får vist hva de virkelig<br />
kan. Med sokkelhøyttaleren DynaBel 2S svinger det som bare<br />
det, uten at vesentlige kvaliteter blir gitt på båten. Man kan<br />
spille temmelig høyt uten store problemer, <strong>og</strong> live følelsen innfinner<br />
seg raskt i heimen. Bassen er veldefinert <strong>og</strong> ren, <strong>og</strong> det<br />
er lett å skille mellom direkte basslyd <strong>og</strong> resonanser i scene<br />
<strong>og</strong> rom. Vokalen står stor <strong>og</strong> fin, <strong>og</strong> koredamene har snert<br />
<strong>og</strong> volum – svært bra! Også i direkte sammenlikning med<br />
Abrahamsen gjør Parasound her en god figur – den virker<br />
kanskje enda litt kraftigere – akkurat som den tar i litt ekstra<br />
i cresendoene. Til gjengjeld er Abrahamsen mer detaljert <strong>og</strong><br />
virker enda bedre oppløst. Flere nyanser dukker fram, men<br />
til tross for at effekten på papiret er den samme, virker det<br />
som Parasound har enda litt mer trøkk i det nedre registeret.<br />
Jeg prøvde en del forskjellig bassplater, <strong>og</strong> fant at Parasound<br />
er marginalt mørkere i klangen <strong>og</strong> at dette kanskje forklarer<br />
at lytteren fokuserer på kvalitetene i bassgjengivelsen. Det er<br />
d<strong>og</strong> ingen tvil om at bassgjengivelsen er potent <strong>og</strong> nyansert,<br />
kanskje en av denne forsterkerens beste sider.<br />
Med solo-piano <strong>og</strong> små ensembler er det d<strong>og</strong> Abrahamsen<br />
som formidler det mest overbevisende illusjonen om levende<br />
musikere <strong>og</strong> ekte instrumenter foran lytteren. Å formidle<br />
et ekte flygel i full utfoldelse er en skikkelig acid test for<br />
elektronikk – det har vi opplevd mange ganger. Ikke minst er<br />
det grunnen til at plater som Radka Toneffs ”Fairytail” så ofte<br />
hentes fram når man skal skille klinten fra hveten. Selv er<br />
jeg svært glad i mange av Glen Goulds fantastiske Bach-innspillinger<br />
– svært enkle – ikke alltid teknisk perfekte, men<br />
med inderlighet, dirrende toner <strong>og</strong> vanvittige løp. Slike innspillinger<br />
gjør Parasound settet noe utilpass, mens Abraham-
sen v2.0 briljerer med nerve <strong>og</strong> naturlighet. Klaveret får et noe<br />
mer glassaktig preg, <strong>og</strong> en litt syntetisk ”hinne” legger seg over<br />
det hele. Siden jeg disponerte Audio Notes Ref 3 DAC i deler<br />
av testperioden, ble dette ekstra tydelig. Like åpenbart var det<br />
at dette nettopp forsvant med den norske rivalen i signalveien.<br />
For å utdype dette spilte jeg en rekke ECM innspillinger, både<br />
nyere <strong>og</strong> eldre, samt Opus 3 plater med massevis av rom. Det<br />
gjorde det etterhvert klart at Parasound manglet noe oppløsning<br />
både i grunntone <strong>og</strong> overtoneområdet – i direkte sammenligning<br />
med v2.0. På den annen side høres den paradoksalt<br />
nok kanskje ”klarere” <strong>og</strong> tydeligere ut. Det kommer av at<br />
den fokuserer på de større linjene <strong>og</strong> de kraftigste forløpene<br />
framfor subtile detaljer <strong>og</strong> nyansene bakover i lydbildet.<br />
Gjengivelsen har god dybde, men anslaget har en tendens til å<br />
«Parasound utklasser sin<br />
rival på alle parametre. <strong>Lyd</strong>bildet<br />
trekker bakover, instrumentene<br />
lyder mye mer<br />
naturlig.»<br />
overdøve tonenes utklingning. Dette er altså ikke forsterkeren<br />
for deg som er på jakt etter de perfekte lytteopplevelser – da er<br />
Abrahamsen bedre egnet. Derimot har Parasound 2100/275 et<br />
godt utviklet rytme gen som vil begeistre mange. Det er svært<br />
lydmessig potent, både sett i forhold til pris <strong>og</strong> effekt. Dessverre<br />
rakk vi ikke å teste den brokoplete versjonen av dette settet<br />
– det har garantert potensial.<br />
oPPSUMMERING<br />
Man kan jo bli mistenksom når man ser hvor usedvanlig<br />
utrustet 2100/275 er – <strong>og</strong> hvor mye energi som er brukt på<br />
formgiving. Kort sagt: hvis du forventer en litt diffus, grov<br />
<strong>og</strong> skarp lyd ville det ikke vært noen stor overraskelse, prisen<br />
tatt i betraktning. Men her har vi med en produsent som vet<br />
nøyaktig hva som kreves rent lydmessig – <strong>og</strong> som leverer<br />
langt over forventning når det gjelder utrustning. Parasound<br />
har skapt et forsterkersett som spiller overbevisende fra første<br />
anslag, gitt at det har fått varmet seg litt opp først. <strong>Lyd</strong>en<br />
er potent <strong>og</strong> godt gående, den svinger <strong>og</strong> har et flott fundament<br />
i en god bassgjengivelse. Litt mørk i klangen – som<br />
kler massevis av dagens musikk. De fleste innspillinger låter<br />
lekkert <strong>og</strong> tøft selv om det viser seg at lyden ikke er helt<br />
perfekt hele veien oppover. Konkurransen er blitt stentøff,<br />
<strong>og</strong> den måtte vært enda mer oppløst for å konkurrere med<br />
prisklassens aller beste forsterkere. Når det er sagt, må det<br />
tilføyes at Parasounds New Classic serie er noe så sjeldent<br />
som et produkt som både vil kunne tilfredstille to-kanals<br />
musikkfreaker <strong>og</strong> ikke minst – de mange flere som stiller i<br />
kombinert – musikk <strong>og</strong> film. For basselskere finns uante muligheter<br />
for tilfredstillelse – her er alle muligheter for aktiv<br />
drift! For alle med størst interesse for flerkanalslyd er det et<br />
glimrende produkt i seg selv – samt at det kan gi grunnleggende<br />
opplæring i hvor bra to-kanal kan være. I forhold til<br />
markedets flerkanals surroundreceivere snakker vi ren massakrering!<br />
Når man kan slå fast at dette settet ikke har noen<br />
konkurrenter når det gjelder fleksibilitet <strong>og</strong> tilpassningsdyktighet<br />
til prisen kan vi ikke skjønne annet enn at Parasound<br />
her har skapt et vinnerkonsept! 3<br />
Parasound New Classic 275 effektforsterker: kr 5.590<br />
Parasound New Classic 2100 preamp: kr 5.990<br />
Importør: NCMS
64<br />
High-End utstyr har<br />
alltid kostet mye penger<br />
– begrepet beskriver vel<br />
i grunn pris <strong>og</strong> utførelse,<br />
like mye som lydkvaliteten?<br />
XTZ har tatt mål<br />
av seg å gjøre ypperlig produserte <strong>og</strong><br />
gjennomførte produkter tilgjengelige til<br />
svært overkommelige priser. På deres<br />
hjemmeside kan man lese at det skal<br />
være mulig med store antall <strong>og</strong> billig<br />
distribusjon – direkte fra internett. Det<br />
kan altså bli vanskelig å få hørt XTZmodellene<br />
før man kjøper – distributør<br />
i Norge er nemlig oppgitt som en internettadresse.<br />
Det er den lille haka som<br />
forklarer litt av den rekordlave prisen<br />
kr 6490.- for paret.<br />
FLEKSIBEL<br />
Den nydelige pianofinishen, det avrundede<br />
<strong>og</strong> døde kabinettet i MDF, de<br />
flotte terminalene <strong>og</strong> usedvanlig fine<br />
elementene formelig oser av klasse.<br />
Faktum er at den på disse parametrene<br />
alene konkurrerer med prestisjeprodukter<br />
til flere ganger prisen.<br />
Bass/mellomtone ser ut som, <strong>og</strong> viser<br />
seg å være et element fra Norge – yes<br />
– det er et ekte SEAS Excel-element. En<br />
gang før har vi sett det i budsjettreferansen<br />
– i byggesetthøyttaleren dyna-<br />
Bel Exact som faktisk har en pris som<br />
er nesten den dobbelte – <strong>og</strong> da må du<br />
selv sette sammen kabinettet! SEAS Excel<br />
er et State of the Art element - svært<br />
påkostet <strong>og</strong> nydelig utført; det finnes i<br />
mange utgaver <strong>og</strong> størrelser. Her er det<br />
6,5 tommer som gjelder. Kjennetegnet<br />
for elementet er bla. det kraftige, høyt<br />
plasserte, indre opphenget, SEAS berømte<br />
kortslutningsring (kalt DD i sin<br />
tid), fast dreiet <strong>og</strong> massiv senter spreder,<br />
en svært åpen kurv samt eksklusive<br />
detaljer som ytre gummidemping<br />
av magneten oa. Membranen er så vidt<br />
jeg kan bedømme av typen Nextel som<br />
er et magnesiumbelegg med en kjerne
Budsjettreferansen: XTZ 99.26 høyttalere<br />
High End<br />
Monitor!<br />
Når svensker <strong>og</strong> kinesere inngår samarbeid kan<br />
resultatet bli overveldende. Er det ingen ende på<br />
hvor billig high end kan bli?<br />
AV ANDERS RoSNESS<br />
av papir. Stivere <strong>og</strong> lettere enn kanskje<br />
alle konkurrenter i prisklassen.<br />
Bånddiskantelementet er <strong>og</strong>så av høy<br />
kvalitet med syltynn aluminiumsmembran<br />
<strong>og</strong> en svært kraftig dobbel rad av<br />
neodynium magneter. De er montert i<br />
et keramisk stålchassis, ikke noe plast<br />
her nei! Delefilteret er av 12 dB type, <strong>og</strong><br />
er utstyrt med gode komponenter. En<br />
kikk inn i høyttaleren avslører et svært<br />
solid utført kabinett i 25 mm MDF, <strong>og</strong><br />
en grei intern kabel av multistrandtype.<br />
Nå skal det <strong>og</strong>så bemerkes at det<br />
blir en del kabler pga dempesystemet.<br />
Trøsten er jo at ikke alle disse er i bruk<br />
samtidig…Relativt kraftig avstivning<br />
kan man <strong>og</strong>så studere her, mens det for<br />
øvrig er lite dempemateriale innvendig.<br />
Det er ikke mye å utsette på ytre<br />
finish eller form på denne høyttaleren.<br />
De ser rett <strong>og</strong> slett fantastisk bra ut i<br />
sin sorte pianofinish <strong>og</strong> med sine fint<br />
avrudede hjørner. Man kan nesten tro<br />
de er støpt – <strong>og</strong> til tross for et relativt<br />
stort volum ser de svært nette ut<br />
– dette er god formgivning! Vekten<br />
ligger på solide 10 kg stk.<br />
Jeg fjernet fronttrekket av konvensjonell<br />
type umiddelbart; denne høyttaleren<br />
har elementer den ikke behøver<br />
å skjemmes over. De er dessuten så<br />
robuste at de ikke skulle ha noe behov<br />
for beskyttelse. En ting som forundrer<br />
litt er d<strong>og</strong> valget av skruer. Siden alt<br />
annet på denne høyttaleren er glatt <strong>og</strong><br />
forsenket, skulle man tro at det <strong>og</strong>så<br />
gjaldt disse, Men nei – utenpåliggende<br />
umbrakoskruer med digre hoder ødelegger<br />
strømlinjeformen.<br />
På baksiden av 66.96 (for et navn…)<br />
finner du biwiringsterminaler av ypperlig<br />
kvalitet. Her kan du komme med<br />
høyttalerender av alle slag uten å slite.<br />
Denne høyttaleren har <strong>og</strong>så noe så lite<br />
moteriktig som muligheter for regulering<br />
av frekvensgang. Over terminalene<br />
har den fire hull for diskantregulering.<br />
Nivåreguleringen skjer på beste vis<br />
med kortslutningsplugger som følger<br />
med høyttaleren. Heldigvis er 0 dB<br />
– dvs flat frekvensgang helt uten disse,<br />
så i utgangspunktet spiller den flatt.<br />
Valgmulighetene for endring av diskantnivået<br />
består i fire faste spring: + 2<br />
dB, + 4 dB eller – 2 eller – 4dB. Dette er<br />
flott – <strong>og</strong> vi benyttet oss av muligheten<br />
underveis i testen. Også bassgjengivelsen<br />
kan manipuleres – den relativt<br />
store bassporten er plugget igjen med<br />
skumgummipropper som man kan<br />
eksperimentere med. Alt i alt gir dette<br />
usedvanlig gode muligheter for tilpassning<br />
til rom, plassering <strong>og</strong> personlig<br />
preferanse. I praksis gir alle disse ”modifikasjonene”<br />
svært hørbare endringer<br />
i lyden. Særlig ved å stemme om bassrefleksåpningen<br />
ved å fjerne proppen<br />
får gjengivelsen atskillig større tyngde<br />
<strong>og</strong> trøkk – litt for mye ved enkelte<br />
frekvenser. Dette setter dessuten Excel<br />
elementet på større prøver i form av<br />
utsving, <strong>og</strong> her opplevde jeg at elementet<br />
gikk i bunn da entusiasmen tok litt<br />
overhånd. Det skal d<strong>og</strong> først <strong>og</strong> fremst<br />
forsterkeren – som var Xindak 6950 -<br />
ha skylden for. Det skjedde nemlig ikke<br />
med verken Atoll eller Abrahamsen ved<br />
samme signal <strong>og</strong> lydnivå. Når det gjelder<br />
diskanten, fant jeg at å dempe med<br />
2 dB var det jeg bedømte som mest<br />
nøytralt. Lyttesekvensene (unntatt med<br />
lyttepanelet i forrige <strong>Fidelity</strong>) foregikk<br />
derfor med denne innstillingen.<br />
Man kan få spesiallagde sokler til<br />
99.26 i samme nydelige pianofinish.<br />
Prisen er rekordrimelige 990 per par.<br />
Selv brukte vi våre standard Target TT<br />
24 som fungerte utmerket.<br />
LYDEN<br />
XTZ 99.26 imponerer med utstrakt<br />
gjengivelse, masse dynamikk <strong>og</strong> detaljer<br />
– med et viktig forbehold – den<br />
krever masse innspilling/tilspilling,<br />
minst 30-50 timer. Faktum er at høyttaleren<br />
spilte stadig bedre i hele perioden<br />
denne testen varte.<br />
XTZ 99.26 bærer betegnelsen high-end<br />
monitor (med tilføyelsen i referenseklasse<br />
på hjemmesiden www.xtz.se) <strong>og</strong> det passer<br />
riktig godt. Her fokuseres på de små<br />
detaljer i hele frekvensområdet, riktignok<br />
mer i noen deler av det enn andre.<br />
65
3 3<br />
66<br />
XTZ 99.26 stativhøyttaler<br />
For å begynne med toppen: diskanten<br />
virker som den spiller ubesværet langt<br />
utover hva jeg kan høre. Her er svært<br />
god oppløsning <strong>og</strong> en distinkt <strong>og</strong> klar<br />
gjengivelse <strong>og</strong>så ved kraftige nivåer.<br />
Til tider kan den bli på grensen til det<br />
påtrengende – selv om de ikke komprimerer<br />
slik konvensjonelle domer<br />
har tendenser til. Jeg foretrakk en<br />
demping på 2dB med de medfølgende<br />
bøyler, noe som harmonerte best med<br />
resten av utstyret i budsjettanlegget.<br />
For å utforske fenomenet prøvde jeg<br />
forskjellig forsterkere som jeg hadde til<br />
rådighet. Abrahamsen tok bort litt av<br />
fokuset på den litt syntetiske gjengivelsen,<br />
mens for eksempel Atoll IN100<br />
<strong>og</strong> særlig Xindak ble avslørt som<br />
ikke helt mønstergyldige i dette<br />
departementet. Mye tyder på at<br />
diskantgjengivelsen faktisk blir et<br />
par hakk for avslørende for elektronikken<br />
<strong>og</strong> kablene i budsjettanlegget.<br />
Dette kan man <strong>og</strong>så påvirke<br />
med gode kabler. Med noen Ecosse<br />
modeller som jeg prøver om dagen<br />
(ca kr 1000 for interlink – kr 2000<br />
for høyttalerkabel) kunne man roe<br />
ned toppen mye. Også dyrere saker<br />
fra Kimber <strong>og</strong> Tara Labs forbedret/<br />
forandret lyden betydelig. Som man<br />
skjønner; XTZ 99.26 er en særdeles<br />
rimelig, men svært kresen høyttaler,<br />
som fort vekk kan vise seg å bli dyr<br />
for sine eiere!<br />
MELLoMToNE/DISKANT<br />
Et problem som ingen matching<br />
kunne fjerne helt, er overgangen<br />
mellom mellomtone <strong>og</strong> diskantenhet.<br />
Det virker som detaljeringsnivået<br />
synker med frekvens, <strong>og</strong> selv<br />
om det knapt kan kalles en betoning,<br />
så forgroves dette området<br />
noe. Det høres kanskje aller tydeligst<br />
ved solopiano hvor anslag <strong>og</strong> klang<br />
skifter karakter opp gjennom tangentene.<br />
Det skal tilføyes at det nettopp er<br />
høyttalerens generelt gode oppløsning<br />
oppover som gjør dette så hørbart. Jeg<br />
kan erindre å ha hørt noe av de samme<br />
tendenser med andre magnestat bestykkede<br />
høyttalere gjennom tiden. For<br />
de som er ute etter en monitor-høyttaler<br />
trenger slikt slett ikke å framstå som<br />
et problem – kjenner man sitt verktøy,<br />
er det bare nyttig i en slik sammenheng.<br />
Det samme gjelder dens tendens til<br />
anorektisk gjengivelse i nedre mellomtone.<br />
Det er det klassiske sokkelhøyttaler<br />
problemet som vår redaktør gjentatte<br />
ganger har bemerket – man sulteforer<br />
nedre mellomtone/øvre bass for å slippe<br />
dypere bass til. Dermed imponeres man<br />
av den tilsynelatende gode <strong>og</strong> dype bassgjengivelsen<br />
fra de små kabinetter. Og<br />
ja – her virker det helt etter hensikten.<br />
XTZ uten propp er generøs nedover i<br />
frekvens, men kunne altså hatt mer kjøtt<br />
på beina i grunntoneområdet lenger<br />
oppe. Utover i testperioden var det d<strong>og</strong><br />
forbedringer å spore. I utgangspunktet<br />
ble de rundjult i AB tester av dybaBel<br />
2S, men etter hvert ble det mer <strong>og</strong> mer<br />
spørsmål om smak <strong>og</strong> behag.<br />
På et felt utklasser XTZ d<strong>og</strong> hjemmebygghøyttalerne,<br />
<strong>og</strong> det går på evnen til<br />
å spille høyt! De svært gode høyttalerelementene<br />
gir enorm presisjon <strong>og</strong> mye<br />
moro for den som kan/liker å spille<br />
høyt. Gjør som meg – hiv ut proppene,<br />
senk diskanten med 2dB, bruk gjerne<br />
superdyr kabel <strong>og</strong> en ekspansiv pick up<br />
eller CD-spiller (som for eksempel. Music<br />
Hall) <strong>og</strong> kople til en god forsterker. I<br />
mitt tilfelle den utmerkede franskmann<br />
Atoll IN100 (Atom er kanskje mer dekkende?)<br />
som fremdeles er et suverent<br />
godt kjøp til 10 lapper. Send nabovarsel<br />
<strong>og</strong> klin til med house party, heavy party<br />
eller klassisk party hvor du utforsker<br />
de symfoniske verkene du ellers ikke<br />
plager anlegget med i utide. Pr<strong>og</strong> rock/<br />
jazz rock – you name it! Nøytralt er det<br />
ikke – men utrolig moro! Det kan nok<br />
hende det blir litt mye i bassområdet til<br />
tider – selv prøvde jeg inn i mellom å<br />
bremse litt med pluggen delvis inne. I<br />
neste kraftige cresendo ble de skutt ut<br />
som prosjektiler – disse SEAS elementene<br />
er potente som få andre!<br />
Oppsummert: det er lett å bli både<br />
imponert <strong>og</strong> forført med disse høyttalerne<br />
i huset. De låter stort <strong>og</strong> flott <strong>og</strong><br />
særdeles detaljert – langt utover hva<br />
man kan forvente til prisen – <strong>og</strong> det de<br />
fleste konkurrenter kan tilby. De spiller<br />
dessuten fabelaktig høyt <strong>og</strong> har høy morofaktor.<br />
De er ikke helt frekvensmessig<br />
nøytrale, er svært kresne <strong>og</strong> krevende<br />
<strong>og</strong> kan låte syntetisk med feil forsterker/<br />
CD-spiller. Men utseende <strong>og</strong> utførelse er<br />
av høy klasse <strong>og</strong> de ser strålende ut. Selv<br />
moderne unge mennesker faller lett for<br />
XTZs eksklusive utstråling!<br />
DYNABEL 2S – XTZ 99.26<br />
Men hvem blir igjen i budsjettreferanseanlegget<br />
til slutt?<br />
Her er det to klasse høyttalere som<br />
står overfor hverandre. Faktum er at<br />
de begge går langt utenpå de kandidatene<br />
vi hittil har testet i prisklassen<br />
– på hver sin måte. Siden prisen <strong>og</strong>så<br />
er såpass lik (gitt at du gidder å putte<br />
elementer i dynBel), vil det langt på vei<br />
være smak <strong>og</strong> behag som vil avgjøre<br />
valget mellom dem. Ikke fordi de låter<br />
likt, langt ifra, men fordi de har såpass<br />
åpenbare kvaliteter på hver sine felt.<br />
Det er liten tvil om at XTZ har det høyeste<br />
detaljeringsnivået. Med sine svært<br />
gode elementer presenterer de en oppløsning<br />
som imponerer, <strong>og</strong> som ikke før<br />
er hørt i prisklassen. De har <strong>og</strong>så en<br />
større utstrekning i topp <strong>og</strong> bunn, på<br />
godt <strong>og</strong> vondt i budsjettklassen. Siden<br />
de dessuten kan tilpasses rommet <strong>og</strong><br />
eierens smak med sine muligheter for<br />
frekvenskorrigering burde alt ligge til<br />
rette for en seier.<br />
BESTSELGER<br />
Men etter mange lyttesammenligninger<br />
er det faktisk dynaBel 2S<br />
som blir stående i anlegget. Grunnen<br />
er dens mer organiske <strong>og</strong> naturlige<br />
formidling av musikken, klart<br />
bedre sammenhengende frekvensgang<br />
<strong>og</strong> spredning samt en klart<br />
mer tilgivende natur. Den er dessuten<br />
<strong>og</strong>så en spilleglad <strong>og</strong> nøyaktig<br />
formidler. For å utdype litt: helt fra<br />
starten bemerket jeg (<strong>og</strong> flere med<br />
meg) XTZens litt syntetiske måte å<br />
spille musikk på. Riktignok ble det<br />
bedre etter tilspilling, men helt fritt<br />
for tendensen ble den aldri. Den<br />
imponerer mer, særlig på dynamisk<br />
musikk, men kan <strong>og</strong>så bli litt slitsom<br />
med en del innspillinger. Her viser<br />
dynaBel 2Sen helt annen side. Den<br />
imponerer sjelden, men kryper innpå<br />
lytteren med sin svært naturlige, <strong>og</strong> etter<br />
min mening, mer nøytrale formidling,<br />
uansett musikkvalg. Mer musikk,<br />
mindre ”hifi” om du skjønner.<br />
Det er ingen tvil om at XTZ er en<br />
potensiell bestselger av en høyttaler. For<br />
mange med begrensede midler vil den da<br />
<strong>og</strong>så oppfylle søte drømmer om et ekte<br />
røverkjøp. Den ser strålende ut, <strong>og</strong> lyder<br />
stort <strong>og</strong> flott med mye energi både i topp<br />
<strong>og</strong> bunn. Samtidig er den grusomt avslørende<br />
<strong>og</strong> kresen – <strong>og</strong> nådeløs mot dårlig<br />
elektronikk <strong>og</strong> kabler. Dermed kan den<br />
koste potensielle eiere atskillig mer penger<br />
i elektronikk enn planlagt – <strong>og</strong> rekruttere<br />
medlemmer til klubben av frustrerte<br />
hifi entusiaster med evig oppgradering<br />
som hovedbeskjeftigelse. Derfor hører<br />
den nok helst hjemme i et dyrere anlegg<br />
enn budsjettalternativet! 3<br />
Pris: kr 6.490 per par,<br />
sokler kr 990 per par<br />
Distribusjon: www.surround.no
3 3<br />
68<br />
Unico secondo, second opinion<br />
Akilleshæl?<br />
Dårlig strøm <strong>og</strong> krevende Dynaudio. Sammen med<br />
høyt volum er ikke dette yndlingspartnerne til<br />
Unico Secondo skulle det vise seg.<br />
AV RoLF-INGE DANIELSEN<br />
ri.danielsen@gmail.com<br />
Dermed ble <strong>og</strong>så en liten svakhet<br />
ved denne forsterkeren avdekket.<br />
Ikke før har vi kåret Unison<br />
Research til årets beste kjøp i prisklassen<br />
før jeg begynner å kaldsvette, hva<br />
er det nå som har skjedd? Forsterkeren<br />
spiller jo som tidligere fortalt meget<br />
bra, faktisk nærmest uhørt bra til<br />
prisen. Men min lille uvane skulle<br />
avdekke dens akilleshæl, <strong>og</strong> da startet<br />
svettingen. Jeg liker nemlig ved noen<br />
få anledninger å spille uforskammet<br />
høyt, farlig farlig, men herlig herlig.<br />
Ved slike nivåer, <strong>og</strong> på høyttalere som<br />
krever strøm (som mine Dynaudio<br />
140), sammen med en strømkurs med<br />
støy på så trigges det en ustabilitet hos<br />
forsterkeren. Hos meg fremtrer den<br />
på følgende måte: Når jeg passerer et<br />
visst lydnivå så tar forsterkeren tak i<br />
basselementet <strong>og</strong> sender det på en heisatur<br />
langt utenfor sitt lineære område,<br />
først utover, deretter innover i kassen.<br />
Det har ikke oppstått noen skader som<br />
følge av dette, men så har jeg <strong>og</strong>så vært<br />
rask med å skru ned volumet hver gang<br />
det har skjedd.<br />
JAKTEN På åRSAKEN<br />
For å finne ut hva problemet skyldes,<br />
<strong>og</strong> hvordan det trigges, har jeg forsøkt<br />
med andre høyttalere. Med Patos Lyric<br />
102MkIII (8Ohm) opptrer det først ved<br />
ubehagelig høyt lydnivå <strong>og</strong> da med<br />
mindre utsving, mens det på Audiomaster<br />
LS3/5a (15Ohm) ikke var mulig<br />
å fremprovosere problemet. Dette ledet<br />
til at jeg mistenkte strømleveranse av<br />
mengder var det som trigget problemet.<br />
Importør Trond Seland hos Maxwellimport<br />
ble kontaktet, <strong>og</strong> jeg fikk tilsendt<br />
en ny forsterker for å kontrollere at<br />
problemet ikke var et engangstilfelle.<br />
Problemet var identisk på den tilsendte<br />
forsterkeren <strong>og</strong>så. Seland hadde <strong>og</strong>så<br />
kontaktet produsenten med spørsmålet,<br />
for å undersøke om de hadde opplevd<br />
dette andre steder. Det viste seg at<br />
de etter hvert hadde blitt klar over<br />
problemet. Problemet skjer ved høy<br />
belastning <strong>og</strong> da er ikke forsterkeren<br />
god nok til å undertrykke variasjoner<br />
på nettspenningen som da går gjennom<br />
strømforsyningen <strong>og</strong> går videre<br />
i forsterkeren. De har <strong>og</strong>så utviklet en<br />
modifikasjon som skal rette på problemet.<br />
MoDIFISERT<br />
Modifikasjonen går ut på å endre på<br />
tre motstandsverdier, samt å bytte en<br />
kondensator. I tillegg skal det loddes på<br />
en lask mellom to punkter på printbanene.<br />
En grei jobb å utføre selv, men<br />
jeg overlot den til Maxwells servicetekniker.<br />
Med forsterkeren tilbake var jeg<br />
naturlig nok spent på om dette gjorde<br />
susen. Det gjorde det. Forsterkeren kan<br />
nå spille Rammstein på skilsmissefremkallende<br />
lyttenivåer uten at den mister<br />
kontroll over høyttalerelementene.<br />
<strong>Lyd</strong>en virker <strong>og</strong>så til å være den samme<br />
gode gamle. Heldigvis. Dette problemet<br />
vil nok ikke oppstå i alle konstellasjoner,<br />
<strong>og</strong> er muligens avhengig av strømnettet<br />
ditt <strong>og</strong>så. Men dersom det skulle oppstå<br />
er det trygt å vite at den er mulig å rette<br />
på problemet med en liten modifikasjon.<br />
Så får det heller våge seg at mange<br />
klapper seg på lårene <strong>og</strong> ler av hva de<br />
kaller ”typisk italiensk hifi”.<br />
STATUS<br />
Maxwellimport opptrer meget ryddig<br />
i forhold til dette. Forsterkerne med<br />
problemer tilhører første produksjonsbatch<br />
<strong>og</strong> senere forsterkere har ikke<br />
dette problemet. Trond Seland sørger<br />
for at alle førsteserie forsterkere på<br />
lager blir oppdatert, samt at alle som<br />
har kjøpt forsterkere fra tidlig batch får<br />
oppdatert disse uten spørsmål. Selvfølgelig<br />
er det synd at slike problemer<br />
oppstår, men det er ikke uvanlig på<br />
oppstartsseriene i produksjon. Maxwell-<br />
import har løst dette til toppkarakter<br />
når det først oppsto, <strong>og</strong> ingen kunder<br />
behøver å være redd for å kjøpe forsterkere<br />
med feil. 3
3 3<br />
70<br />
Xindak 8800MNE<br />
Het tungvekter<br />
Er ikke Xindak XA6950 svær nok for deg? Ikke vært redd,<br />
monoblokkene 8800MNE er svaret på dine forsterkerdrømmer!<br />
AV RoLF-INGE DANIELSEN<br />
ri.danielsen@gmail.com<br />
Xa6950 går det tre av<br />
for prisen av et par<br />
8800MNE, <strong>og</strong> i tillegg<br />
må du kjøpe forforsterker.<br />
Til prisen er det lov<br />
å forvente seg godlyd,<br />
<strong>og</strong> tankene mine går med en gang til<br />
de tilsvarende prisede Midgard Audio<br />
blokkene. Hvordan vil Xindak låte i forhold<br />
til de? Utseendet på 8800MNE gir<br />
en sterk ”vil ha” følelse, mens vekten på<br />
sin side gir en like sterk ”vil ha time på<br />
helsestudio” følelse. Til sammen veier<br />
disse to kompakte blokkene et halvt<br />
hundre kilo! Massive greier!<br />
KoMPAKTE KLoSSER<br />
Xindak har freidig trykket Class A på<br />
fromtplatene. Det er nok å ta hardt i<br />
å påstå at dette er 200 rene klasse-A<br />
watt. Men den rekker nok opp et bra<br />
stykke på A-stigen <strong>og</strong>så, for det er ikke<br />
småtteri til varme den stråler ut av det<br />
velbygde kabinettet. Rene ovnen! Baksiden<br />
er rent <strong>og</strong> ryddig lagt ut, rca <strong>og</strong><br />
balansert inngang som veksles mellom<br />
med bryter, nettbrønn <strong>og</strong> to stk wbt<br />
(eller wbt-lignende?) høyttalerkontakter.<br />
Sidene på kabinettet er dekket av<br />
kjøleribbe på kjøleribbe. Frontplaten er<br />
TYKK <strong>og</strong> har en sentralt plassert av- <strong>og</strong><br />
påbryter. Ringen rundt den lyser når<br />
forsterkeren er på, fargen trenger du<br />
ikke spørre om……. Joda, det er blått.<br />
oPPKoBLING<br />
Monoblokkene fikk prøve seg på<br />
kun stativhøyttalere hos meg, Xavian<br />
XN-125 <strong>og</strong> Dynaudio Focus 140. En
morsom øvelse som bekrefter hvor<br />
akrobatiske slike små basselementer er<br />
når de blir styrt av en kraftig effektforsterker!<br />
Kabler fra Chord, Eichmann,<br />
Whistler <strong>og</strong> Xindak var med i oppsettet,<br />
Unison Research Unico Secondo<br />
var med i sammenligning <strong>og</strong> kilden er<br />
som normal min trofaste Sony XA-<br />
50ES som forer Benchmark DAC1 med<br />
digitale signaler. Det ble forsøkt en rørpreamp<br />
som ikke ville snakke så godt<br />
sammen med monoblokkene, men jeg<br />
kan ikke si hvem som var utfordringen,<br />
monoblokkene eller preampen. Det<br />
brummet litt av denne kombinasjonen,<br />
mens Benchmark DAC1 som preamp<br />
var tyst. Slik foregikk <strong>og</strong>så mesteparten<br />
av testperioden. Det gir <strong>og</strong>så fordeler<br />
når det gjelder å lytte til egenklangen<br />
av effektforsterkeren alene. Men nå<br />
er blokkene passelig varme, det vil si<br />
brukbare til å steke egg på, så lyttingen<br />
kan ta til.<br />
SVæRE GREIER!<br />
OJ! Dette låter tungt <strong>og</strong> svært!<br />
8000MNE er på plass fra første sekund<br />
<strong>og</strong> lar deg ikke tvile ett sekund på<br />
at vekten <strong>og</strong>så er tilstede i lydbildet.<br />
Forsterkeren låter ustresset <strong>og</strong> det er<br />
en slags ro i lyden fra den. At det er<br />
krefter nok er du ikke i et sekunds tvil<br />
om! Forsterkeren låter behagelig, <strong>og</strong> det<br />
er mer klang enn attakk på for eksempel<br />
piano. Det samme gjelder i mellomtonen<br />
på stemmer hvor det er detaljert<br />
<strong>og</strong> en tanke snilt. Selv om de gjengse<br />
audiofiles store skrekk er tilstede på<br />
noen plater som det skal være. At sss-er<br />
er noe mange audiofile ikke vil ha tyder<br />
på at de burde bevege seg mer ut av<br />
lytterommet <strong>og</strong> få inntrykk fra den virkelige<br />
verden servert, inkludert sss-er!<br />
Tilbake til Xindak er det imponerende<br />
massiv sort bakgrunn som gjør at<br />
detaljer trer frem på en overbevisende<br />
måte. Forsterkeren styrer høyttalerne<br />
til å gå enda litt dypere enn de i utgangspunktet<br />
skulle klare, selv om det<br />
ikke nødvendigvis er den strammeste<br />
bassen du har opplevd. Men det er<br />
ikke grunnet mangler på krefter, heller<br />
spillestilen til forsterkeren. Den har litt<br />
størrelse på ”penselen” slik at musikken<br />
fremstår større <strong>og</strong> frodigere enn med<br />
de strammeste forsterkerne. Klangmessig<br />
heller den mot det mørke, men<br />
samtidig med bra fres <strong>og</strong> nivå i toppen.<br />
Det låter litt grunt i dybderetning, men<br />
lydbildet ellers er stort <strong>og</strong> bredt. Ikke<br />
minst låter det herlig uanstrengt. Jeg<br />
må innrømme en viss skuffelse ved<br />
lyttingen i gruppetest på XA6950 kontra<br />
Abrahamsen, men nå er Xindaks<br />
ære gjenopprettet i mine ører! Denne<br />
gjør det samme kontra XA6950 som<br />
Abrahamsen gjorde; Større frodigere,<br />
mer detaljer, krefter i overflod <strong>og</strong> mer<br />
levende fremføring, bra!<br />
KoNKLUSJoN<br />
Xindak har atter en gang laget en killer!<br />
Med monoblokkene 8000MNE kan du<br />
være sikker på at tusenlappene dine<br />
ikke er benyttet forgjeves. Du bør like<br />
en behagelig rund klang med plenty<br />
av krefter, men som <strong>og</strong>så kan sparke<br />
hardt når innspillingene tilsier det!<br />
At importøren har så lite påslag på<br />
direkte fra Kina priser et tillitvekkende,<br />
personlig betaler jeg glatt noen ekstra<br />
kroner for garanti <strong>og</strong> lokal service. Er<br />
du usikker på hvilken type lyd du selv<br />
foretrekker i prisklassen, så anbefaler<br />
jeg å låne med deg hjem et par Midgard<br />
ICE-blokker <strong>og</strong> et par av disse Xindak.<br />
Da får du lyttet til ytterpunktene. Om<br />
du bærer lett eller tungt når de du ikke<br />
skal beholde leveres tilbake bestemmer<br />
du. Xindak-en har <strong>og</strong>så innebygget tilleggsfunksjon<br />
– varmeovn!! 3<br />
Pris: kr 15.000 for paret<br />
Importør: Audiofoni<br />
FAKTA:<br />
Xindak 8000MNE<br />
Mono effektforsterkere, transistor.<br />
Effekt: 200w i 8Ohm<br />
Vekt: 24 Kg<br />
Mål B x H x D: 30,5 x 20,3 x 43,2 cm<br />
THD: < 0,025%<br />
Balanserte <strong>og</strong> single-ended inngang<br />
71
3 3<br />
72<br />
Flytting<br />
Fra rock til ragnarok?<br />
Å flytte er én ting. Å flytte sammen, kan fort bli noe helt annet.<br />
Men ikke alle kompromiss får nødvendigvis et negativt utfall!<br />
AV JAN MYRVoLD<br />
Neida, konvolutten inneholdt hverken vedtak om<br />
tvunget psykisk helsevern eller dokumenter<br />
som kan fortelle en at rikets ypperste elite av<br />
psykoanalytikere endelig har lykkes med å stille<br />
en eksakt diagnose. Denne ut fra ens stadig mer<br />
visible kompulsive personlighetstrekk, akkumulert over en<br />
drøy tiårsperiode i eremittisk enevelde. Bare et kjølig formulert<br />
standardskriv fra arbeidsgiver Ullevaal hvis hovedbudskap<br />
er at det økonomisk hardt pressede helseforetak ikke<br />
lenger ser seg tjent med å tilgodese meg med prisgunstige<br />
tjenestebolig. Og derfor følgelig ikke vil forlenge leieavtalen<br />
utover den opprinnelige kontraktsperioden.<br />
Heldigvis er det å inngå samboerskap – selv i såpass fremskreden<br />
alder – en anelse mer reversibelt enn Nobel-prismottaker<br />
doktor Munoz’ metode. Men det oppleves like fullt<br />
som et drastisk tiltak, selv om det åpenbart <strong>og</strong>så kan ha sine<br />
fordeler å være to om de daglige utgiftene.<br />
Men hvordan prissetter man egentlig sin egen frihet? Nøyaktig<br />
hvor mye er det verdt å kunne stå opp til et stille <strong>og</strong><br />
ellers folketomt husvære en hustrig lørdag formiddag, gjøre<br />
alt i sitt eget tempo, synke ned i godstolen med en kopp ny-<br />
brygget, italienskbrent kaffe, spille favoritt “våkneopp<strong>og</strong>langsomtblimenneskeigjenskiva”,<br />
uten at noen forstyrrer seansen<br />
med utidige påminnelser om lenge lovede <strong>og</strong> monetært så<br />
vel som åndelig fordervelige ekskursjoner til IKEA eller<br />
andre av helvetets forgårder. Eller ramle inn døren klokken<br />
0430 en torsdag morgen med et knippe genierklærte, men<br />
dermed ikke nødvendigvis kommersielt anvendbare, utenlandske<br />
musikere, som på lett arr<strong>og</strong>ant vis gjerne har undervurdert<br />
absintens vekt for sinnets patol<strong>og</strong>iske balanse. Dette<br />
uten å forstyrre noen av de som få timer senere generøst<br />
skal ut for å tjene penger til statskassen, slik at jeg <strong>og</strong> andre<br />
offentlige ansatte fortsatt kan heve en gasje høy nok til å gå<br />
ut en <strong>og</strong> annen onsdag, samtidig forbli bemidlet nok til å<br />
kunne kjøpe oven nevnte genierklærte musikeres fon<strong>og</strong>rammer,<br />
slik at de igjen fortsatt har råd til å være kommersielt<br />
uanvendbare? For egen del – ganske høyt!<br />
UUNNGåELIGE KoMPRoMISS<br />
Når to i utgangspunktet veletablerte <strong>og</strong> lett middelaldrende<br />
særboere så skal samle alt sitt oppsamlede gods under ett<br />
<strong>og</strong> samme tak blir enkelte kompromiss uunngåelige. Det<br />
blir bare ikke plass til alt, all den tid antall kvadratmeter per<br />
capita synker til det halve. I all beskjedenhet vil jeg i denne<br />
sammenheng begjære meg selv ikke straffskyldig, <strong>og</strong> kreve<br />
full frifinnelse fra interiøraktoratets i disse minimalistiske<br />
tider forventede anklager om overmøblering. Subsidiært må<br />
jeg nok vedkjenne meg en liten grad av ekstravaganse hva<br />
hjemmeelektronikk angår. For den mer audioignorante majoritet<br />
blant allmuen virker det sikkert direkte idiotisk eller<br />
snobbete å ha to komplette forsterkeroppsett fra de tyngre<br />
klasser. Hverken Dynamic Precision A1b eller Conrad-johnson<br />
Premier 140 er typiske representanter for det plagsomt<br />
diskrete, <strong>og</strong> okkuperer hver for seg betydelig plass. Direkte<br />
«Helt siden temaet “flytte sammen” første gang ble brakt<br />
på bane, har sakens aggressor med utspekulert sluhet<br />
skamløst anvendt knep av typen “du kan få ha akkurat de<br />
høyttalerne du vil”. »<br />
billige kan vel heller ingen av dem sies å være, med prislapper<br />
på henholdsvis ca kr 45 000 <strong>og</strong> 80 000.<br />
Og blant de mer esoteriske er det sikkert mange som stusser<br />
over at jeg ikke kan “bestemme meg” for rør eller transistor.<br />
En ting er at jeg ikke ser noen grunn til å tenke i svart/<br />
hvit på dette området, men er samtidig komfortabel med at<br />
andre har sine klare oppfatninger i sakens anliggender. Slik<br />
vil det vel være til alle tider. Akkurat som med forholdet CD<br />
kontra vinyl. Hva som låter best av rør eller transistor har<br />
uansett med ørene som hører å gjøre. For det er vel ikke slik<br />
at en hvilken som helst transistorforsterker låter “bedre” enn<br />
en hvilken som helst rørforsterker – eller vice versa?
Men de fleste av disse forstår sikkert at denne helgarderingen<br />
har med mitt virke som skribent i herværende magasin<br />
å gjøre. Av disse to forsterkeroppsettene har hele tiden det<br />
rørbaserte oppsettet bestående av nevnte Premier 140 <strong>og</strong> forforsterkeren<br />
CT6 (<strong>og</strong>så fra CJ) vært min personlige preferanse.<br />
Men når man av <strong>og</strong> til får høyttalere med ekstra vrien impedanskurve<br />
hjem til test, blir det tvingende nødvendig med en<br />
transistorbasert forsterker. En forsterker som man trygt kan<br />
gå fra mens den står <strong>og</strong> jobber.kontinuerlig, gjerne i dagevis.<br />
Og da er etter min mening en hvilken som helst forsterker fra<br />
Dynamic Precision et aldeles ypperlig<br />
verktøy. Og for all del – de kan <strong>og</strong>så<br />
spille musikk! Jeg mener fortsatt at kr<br />
65 000 for komboen DP A1b/C1b er et<br />
regelrett røverkjøp.<br />
REALITYANLEGG<br />
Nå er altså <strong>og</strong>så undertegnede innhentet<br />
av virkeligheten. Og virkeligheten<br />
tilsier at det ikke er plass til to<br />
komplette forsterkeroppsett i den nye<br />
stuen, selv om den er betydelig større<br />
enn min forrige. Av rent planløsningsmessige<br />
forhold skal den nye stuen<br />
fylle en del andre <strong>og</strong> mer trivielle funksjoner som jeg slapp<br />
å ta hensyn til i min forrige. Her skal alle måltider både<br />
tilberedes <strong>og</strong> inntas, noe som fordrer formålstjenlige møbler<br />
i form av store spisestue-møbler, vitrineskap etc, etc. En TV<br />
virker <strong>og</strong>så vanskelig å unngå. Derfor har jeg nå rekvirert<br />
aller siste modell 42” plasmaskjerm fra Phillips. Med de nye<br />
HD-dekoderne begynner faktisk flatskjerm-TV å bli veldig<br />
interessant. Og her et lite tips; Silver <strong>og</strong> Silver HD. Reklamefri,<br />
rendyrket kvalitetsfilmkanal som kan bestilles gjennom<br />
de fleste kabelselskaper. Nesten ingen dvaske Hollywoodproduksjoner<br />
på spilleplanen. Derimot flust med europeisk,<br />
asiatisk, <strong>og</strong> søramerikansk film. Jeg mener nå at film først<br />
<strong>og</strong> fremst dreier seg om fot<strong>og</strong>rafering (<strong>og</strong> dermed lyssetting)<br />
<strong>og</strong> den gode dial<strong>og</strong>, dreiebok <strong>og</strong> manus. I dagens megaproduksjoner<br />
fra den selvoppnevnte drømmefabrikken på den<br />
amerikanske vestkysten har de digitale effektene snart ødelagt<br />
alt. Faktisk var det interessen for samme film – Tarvelige,<br />
Vemmelige, Heslige – av Ettore Scola som i sin tid førte<br />
min kjæreste <strong>og</strong> meg sammen. At hun deler min begeistring<br />
for regissører som Mike Leigh, Hal Hartley, Scola, Chabrol,<br />
Almodovar, Huston, brødrene Cohen, Jim Jarmush <strong>og</strong> deres<br />
like gjør det forhåpentligvis lett å bli enige om kanalvalg.<br />
Men la oss komme tilbake til virkeligheten <strong>og</strong> dens<br />
kompromisser før digresjonene tar fullstendig av. Altså har<br />
jeg ikke plass til pose <strong>og</strong> sekk, i alle fall ikke i form av to<br />
separate forsterkeroppsett. Derfor begynte det å snike seg<br />
«Hva som låter<br />
best av rør eller<br />
transistor, har med<br />
ørene å gjøre.»<br />
inn tvangstanker om å kjøpe en plassbesparende integrert<br />
forsterker. Det finnes tross alt mange svært gode integrerte<br />
forsterkere på markedet. GamuT D150 var den første som<br />
rant meg i hu. Men – jeg er som nevnt svak for rørforsterkere,<br />
<strong>og</strong> ikke minst lydsignaturen til Conrad-Johnson. Jeg<br />
husker jo firmaets transistorbaserte sluttrinn 350 som en av<br />
de aller beste – kanskje den aller beste – transistorbaserte<br />
stereoforsterkeren jeg har hørt. Kanskje den integrerte 180-<br />
Watt’eren CA 200 kunne være det perfekte kompromiss?<br />
Ja kanskje det, men bare uker før flytteprosessen var i gang<br />
lanserte samme CJ sitt nye sluttrinn<br />
ET250S. Et hybridsluttrinn med rør i<br />
spenningsøkningsfasen <strong>og</strong> transisto-<br />
rer i utgangstrinnet, som igjen leverer<br />
250W i 8 Ohm. Slikt blir selvsagt alt<br />
for fristende for en svak <strong>og</strong> korrumpert<br />
sjel som min til å la være <strong>og</strong><br />
prøve. Til alt overmål ser den bare<br />
helt fantastisk ut, med sitt vaskeekte<br />
art deco design. Jeg har nemlig alltid<br />
vært svak for det <strong>og</strong>så! Det lille utvalg<br />
av møbler jeg tar med til vårt felles<br />
bo, er alle produsert rundt anno 1930.<br />
Med unntak av selve lyttestolen <strong>og</strong><br />
noen lamper, men de er like forbannet tuftet på art deco de<br />
<strong>og</strong>så.<br />
Men plassbesparende i forhold til noen av de andre sluttrinnene<br />
jeg allerede har er den definitivt ikke. Så dersom ET250S<br />
skal inn, må noen andre stemmes ut. I praksis begge de to andre<br />
sluttrinnene. Neida, realityserier er ikke for dårlige tapere!<br />
IMPoNERENDE NYKoMMER<br />
For å gjøre en kort historie enda litt kortere; CJ250S står som<br />
det forhåpentligvis går frem av illustrasjonene nå <strong>og</strong> spiller<br />
seg til fast plass i min versjon av “realityanlegget”. Helt fra<br />
starten høres en lydsignatur som sier meg at vi trolig har<br />
med den deiligste <strong>og</strong> samtidig mest myndige vi noensinne<br />
har hørt fra et CJ sluttrinn. Klisjeen om stålneve i silkehanske<br />
er brukt mange ganger før, men denne gangen er det<br />
definitivt en svært adekvat beskrivelse.<br />
Det gjenstår fortsatt en del finjusteringer av høyttalerplassering<br />
<strong>og</strong> lignende. Og flere ulike kabler skal <strong>og</strong>så prøves ut.<br />
Men det er altså mye som tyder på at både CJ Premier 140<br />
<strong>og</strong> DP A1b på vei ut. Jeg har videre bestemt meg for uansett<br />
å beholde begge mine eksisterende forforsterkere. CJ CT6 av<br />
helt åpenbare grunner. Og jeg mener den transistorbaserte DP<br />
C1b er en alt for bra forforsterker til at jeg vil kvitte meg med<br />
den. Noensinne. En fremtidig klassiker til en meget overkommelig<br />
pris, <strong>og</strong> den kommer garantert til nytte ved fremtidige<br />
tester av diverse sluttrinn som krysser min vei.<br />
73
3 3<br />
74<br />
Flytting<br />
hvetebrødsdagene er kommet litt på avstand. Høyttalere<br />
derimot, har nok satt mange forhold på prøve. Jeg kjenner<br />
personlig en som fikk klar beskjed om å levere tilbake et<br />
par B&W 801D til importøren “så fort som overhode mulig”.<br />
Ikke fordi de var så store, men fordi det ser ut som “noen<br />
har lagt fra seg motorsykkelhjelmen sin på dem”! I rettferdighetens<br />
ånd skal det nevnes at undertegnede trolig er<br />
noe heldigere stilt enn enkelte andre av sine interessefeller.<br />
Helt siden temaet “flytte sammen” første gang ble brakt på<br />
bane, har sakens aggressor med utspekulert sluhet skamløst<br />
anvendt knep av typen “du kan få ha akkurat de høyttalerne<br />
du vil” <strong>og</strong> lignende vidløftigheter. Det var riktignok lenge før<br />
jeg gikk til innkjøp av Tannoy Glenair 15”.<br />
Men bordet fanger. Aldri på noe tidspunkt har det heller<br />
vært aktuelt å avhende det smukke par Glenair. Spesielt ikke<br />
når de nye arkitektoniske forhold har et volum <strong>og</strong> utforming<br />
hvor disse høyttalerne burde komme enda bedre til sin rett,<br />
<strong>og</strong> dermed få vist sitt fulle potensial. Så bestemt på å ta med<br />
meg disse høyttalerne videre var jeg, at laminatgulvvarianten<br />
fra min side ble godtatt fordi den matcher de gedigne<br />
Glenair-kabinettene finishmessig!<br />
Glenairene fikk da <strong>og</strong>så æren av å bli de aller første løsørekomponentene<br />
fra mitt ellers spartanske innbo som ble<br />
transportert til sin nye adresse, som forøvrig ligger bare en<br />
drøy Drillo-pasning unna. Min lokale krovert lånte velvillig<br />
ut øltrallen han selv har underslått fra Ringnes Bryggeri<br />
til det edle formål. Det er tydeligvis faktisk noe i det gamle<br />
munnhellet som sier at på kjøretøyet skal storfolk kjennes.<br />
Glenairenes nyfunne habitat har et gulvareal rett i<br />
underkant av 45 kvadratmeter, <strong>og</strong> en særdeles ukonvensjonell<br />
utforming. Selve rommet, en stue med såkalt åpen<br />
kjøkkenløsning, huser intet mindre enn femten hjørner, alt<br />
medregnet. Høyttalerne er stilt opp noenlunde midt i rommet,<br />
med omtrent like mye areal bak som foran. Jeg har med<br />
andre ord fått en enormt dyp lyttesektor, samtidig som den<br />
spesielle romløsningen gir flust med plass på sidene av hver<br />
høyttaler. Avstanden mellom høyttalerne er ca 275 cm, målt<br />
fra sentrum i hver av de karakteristiske 15”dualkonsentriske<br />
elementene. Bak høyttalerne holder ingen av de nærmeste<br />
hjørnene 90 grader. Den eneste introverte sådan har en<br />
vinkel på 22,5 grader. Stående bølger bør derfor ikke bli noe<br />
større problem, i alle fall i den delen av rommet.<br />
Så langt i prosessen har den vordende samboerske absolutt<br />
sin ære fortsatt intakt. Hun virker til <strong>og</strong> med troverdig der hun<br />
ved enkelte sporadiske anledninger uttrykker seg favorabelt om<br />
Glenairs eksteriørmessige signatur. Kanskje føler hun et visst<br />
slektskap? Kanskje litt fordi de har omtrent samme størrelse <strong>og</strong><br />
produserer omtent like mye lyd for pengene som henne selv?<br />
Men trolig aller mest fordi de begge er av skotsk herkomst.<br />
BARE VELSTAND<br />
Høyttalervalget er altså godtatt. Samboerens ekvivalent til<br />
tung hifi er nemlig tung motorsykkel.<br />
Så langt bare velstand. Helt til vi kommer til kabler, <strong>og</strong> da<br />
selvsagt i særdeleshet høyttalerkabler. I sannhet en regelrett<br />
snubletråd, både i direkte <strong>og</strong> overført betydning. Med den<br />
planlagte <strong>og</strong> hittil eneste utprøvde plassering av høyttalerne,<br />
blir det i praksis umulig å unngå at kabelen til høyre høyttaler<br />
må strekkes tvers over stuegulvet. Inntil videre får man<br />
bare koble fra høyttalerkabelen når det ikke spilles på anlegget.<br />
For jeg ante små antydninger til tix <strong>og</strong> andre nevrol<strong>og</strong>isk<br />
betingede urotilstander rundt samboerens leppeparti da jeg<br />
kom bærende på redaktørens gamle Transparent referansekabler.<br />
Hverken kablenes diameter eller de massive <strong>og</strong> sorte<br />
boksene de er befengt med scorer særlig høyt på WAF-tabellen.<br />
Egentlig veldig leit, fordi dette er meget gode kabler, til<br />
tross for alderen. Men samboeren min skal krediteres for at<br />
hun i motsetning til en god del geriljaskribenter på visse nettsider<br />
har forståelsen for at det faktisk finnes forskjeller – til<br />
<strong>og</strong> med betydelige sådane – i ulike kabelvarianter, <strong>og</strong> at det<br />
nødvendigvis vil forkomme enkelte innslag av abnormiteter<br />
<strong>og</strong>så i vår stue.<br />
En god trøst får være at det finnes fullgode alternativer som<br />
i langt høyere grad behersker diskresjonens edle kunst. Au24<br />
er et eksempel på at det <strong>og</strong>så er mulig å få mye lyd ut av tynne<br />
«Samboerens ekvivalent til tung hifi er tung motorsykkel.»<br />
kabler, <strong>og</strong> er bare en av flere fra den kategorien som skal<br />
prøves ut. En veldig god kabel til en relativt overkommelig<br />
pris. Men blir den kanskje en anelse for varm <strong>og</strong> rund? Med<br />
Electrocompaniet EMC1 fra Abrahamsens dager i frontenden<br />
er absolutt muligheten for det til stede. Nå er det vel ikke<br />
helt utenkelig at den gamle sliteren får avløsning i løpet av<br />
kommende år. De fleste av de mest aktuelle har en noe lysere<br />
klangbalanse en klassikeren fra EC, så det kan fort jevne seg<br />
ut. Vel, egentlig smak <strong>og</strong> behag når alt kommer til alt.<br />
Nylig fikk jeg i hus noen italienske kabler – fra gjengen<br />
bak Sonus Faber tror jeg – som virker meget lovende. Disse<br />
brukes nå sammen med Audioquest Cheeta signalkabler.<br />
Sammenlignet med Transparent er nok <strong>og</strong>så disse litt runde<br />
helt i bunnoktavene, men virker faktisk på minst samme<br />
høye nivå på de fleste andre parametre. Stort, transparent<br />
lydbilde, lynraske transienter, klokkeklare kontraster <strong>og</strong><br />
krispe mikrodetaljer. Men som sagt – de lange linjer <strong>og</strong> eventuelle<br />
konklusjoner får vi komme tilbake til i neste nummer.<br />
Hvis jeg fortsatt har samboer. 3
3 3<br />
76<br />
Kabler High-end<br />
PURIST AUDIo DESIGN<br />
Högtalarkablar/signalkablar<br />
Aqueous Anniversary<br />
” Venustas<br />
” Dominus<br />
Del 2<br />
Den ultimata kabeln<br />
PETTER WESTBERG fortsetter<br />
evalueringen av noen av markedets<br />
beste high-end kabler.<br />
Purist Audio Design (PAD) är en amerikansk<br />
firma belägen i Clute Texas, en<br />
liten håla nära kusten inte långt vare sig<br />
från Houston eller Galveston. Verksamheten<br />
både ägs och drivs av den mycket<br />
trevlige Jim Aud. En synnerligen kunnig<br />
person med examina i såväl datakunskap<br />
som elektronik. PAD har existerat<br />
i två decennier vid det här laget; man<br />
firade 20-års jubileum förra året.<br />
De flesta har väl hört berättelsen om<br />
hur den mest karaktäristiska hörnstenen<br />
i PAD-kablarnas design tillkom<br />
– Jim Aud var på semester och gjorde<br />
experiment med några prototypkablar<br />
i hotellrummets badkar. Ja, en viktig<br />
beståndsdel i PAD-kablarna var och är<br />
fortfarande en vätskeskärm som skydd<br />
mot yttre störningar och påverkan.<br />
Många trodde tidigare att Jim Aud<br />
använde sig av tungt vatten i denna<br />
skärm men så är inte fallet. Man kan<br />
säga att de är fråga om en vätska med<br />
vissa tillsatser. Vätskan är ej ledande.<br />
Epitetet vattenkablar är väl inte helt<br />
fel. Ett annat speciellt konstruktionsdrag<br />
hos Jim Aud är användningen<br />
av legeringar som ledningsmaterial.<br />
Detta innebär att man kan blanda olika<br />
typer av ledande metaller som koppar,<br />
silver och guld i samma kabel. Ledarna<br />
i PAD-kablarna har tidigare oftast varit<br />
flertrådiga (multistrand), men nu är det<br />
faktiskt på gång en ny kabel, Proteus<br />
Provectus, baserad på bara solida<br />
kopparledare och vätskeskärm. PAD har<br />
ett produktpr<strong>og</strong>ram bestående av åtta<br />
olika prisnivåer; med en prisspännvidd<br />
från hyggligt billigt till extrem highend.<br />
Jag tar här mycket kortfattat upp introduktions-<br />
(entry level) kabeln Vesta<br />
och mer ingående värsting varianterna<br />
Venustas och Dominus. Jag redovisar<br />
även mina intryck av Aqueous Anniversary;<br />
en medeldyr kabel som<br />
lanserades med anledning av PAD:s<br />
20-års jubileum.<br />
– finns den?<br />
Undertecknad har alltid haft ett gott<br />
öga till PAD-kablarna på grund av deras<br />
signum: en genommusikalisk för örat<br />
mycket tilltalande grundkaraktär.<br />
PAD Vesta signal- och högtalarkablar<br />
Vesta är som nämnts PAD:s introduktionsnivå.<br />
Vesta-kablarna är inte<br />
konfigurerade som de ursprungligare<br />
modellerna enär de inte är försedda<br />
med någon vätskeskärm. Vestas signalkabel<br />
(RCA, XLR) är baserad på tre<br />
mångtrådiga ledare. Dessa består av<br />
en legering (koppar, silver och guld),<br />
skärmningen är folie med s k ”Drain<br />
Wire”. Dielektrikumet är PVC och den<br />
effektiva grovleken är 20 AWG. Kabeln<br />
är slutligen kry<strong>og</strong>eniskt behandlad, dvs<br />
nedfrusen till nära absoluta nollpunkten.<br />
Kryotekniken är på senare år en<br />
av Jim Aud använd metod för de flesta<br />
av hans kabelprodukter. Metoden skall<br />
enligt tillverkarens uppgifter inrätta kabelns<br />
kristallstrukturer gynnsammare<br />
med bättre ljudresultat som följd.<br />
Vesta högtalarkablar är baserade på<br />
två multitrådsledare av legeringsmaterial,<br />
men i övrigt har den liknande<br />
uppbyggnad som signalkablarna.<br />
Man kan väl hävda att Vesta-kabeln<br />
lever upp till det typiska PAD-ljudet. De<br />
är musikaliskt lättflytande med för prisklassen<br />
utmärkta detaljer, klarhet och<br />
3-D förmåga. De lever därvidlag upp till<br />
PAD:s designmål; dvs hög prestanda till<br />
bra prisnivå.<br />
VENUSTAS SIGNAL-<br />
(XLR) oCH HöGTALARKABLAR<br />
Venustas signalkablar är byggda av<br />
flertrådiga legeringsledare koppar, silver,<br />
guld. Skärmarna består av polyesterlindning,<br />
silverpläterat kopparnät<br />
som täcker 90% samt Ferox. Ferox är,<br />
som kan uttolkas av namnet, ett slags<br />
järnpulver som Jim Aud på senare år<br />
börjat använda istället för eller parallellt<br />
med vätskeskärmning. Dielektrikum är<br />
teflon. Materialet har kryobehandlats.<br />
Venustas högtalarkabel (single wire)<br />
har liknande uppbyggnad, men de multitrådiga<br />
ledarna består av legeringen<br />
koppar och silver. Skärmen är Ferox<br />
och dielektrikum Teflon, samt kryobe-<br />
handling.<br />
Venustas är tveklöst en av marknadens<br />
bästa kablar samtidigt är den<br />
kanske PAD:s mest dynamiska kabel.<br />
Ja, denna kabel excellerar i utmärkta<br />
dynamiska kontraster väl understödda<br />
av en detaljeringsnivå av hög karat, för<br />
att inte tala om luftighet, transparens<br />
och 3-D av samma höga nivå. Mellanregistret<br />
upplevs som välfokuserat och<br />
naturligt. Basområdet matchar övriga<br />
parametrar och får sägas vara både<br />
dynamiskt och potent djuplodande. En<br />
härlig kabel utan allvarligare skavanker.<br />
Vad mer kan man här önska? Ja, PAD:<br />
s egen Dominuskabel (se vidare nedan)<br />
har en mer utpräglad naturlig musikalitet,<br />
särskilt i mellanregistret. Nordosts<br />
Valhallakabel i sin tur är marginellt<br />
bättre när vi talar om detaljskärpa.<br />
Härnäst vis à vis PAD tar jag kortfattat<br />
upp deras lite prisbilligare<br />
jubileumskabel Aqueous Anniversary.<br />
Vad som sägs gäller såväl signal- som<br />
högtalarkabel.<br />
Signalkabeln är konfigurerad enligt<br />
följande: flertrådiga ledare av legeringen<br />
koppar, guld. Skärm Folie med<br />
”Drain Wire” och Santoprene dielektrikum.<br />
De har även ett dämpmaterial<br />
kallat Contego som består av vätska och<br />
Ferox. Denna kabel har sedan genomgått<br />
trefaldig kryobehandling.<br />
Högtalarkabeln i stort samma uppbyggnad.<br />
Aqueous Anniversary kräver<br />
otroligt lång inspelningstid för att<br />
komma till sin rätt och blomma ut. Manualen<br />
anger 200 timmar, men räkna<br />
med det dubbla.<br />
Målsättningen med dessa kablar är<br />
högprestanda för pengarna och de tta<br />
lever de upp till. Lyssnaren serveras<br />
ett ljud med bra detaljer, luft och 3-D.<br />
Dynamikförmågan matchar utmärkt.<br />
Basområdet är relativt potent och<br />
djupgrävande med bra kontroll längst<br />
ner. Denna kabel kan dock inte matcha<br />
PAD:s Venustas på parametrar som detaljskärpa<br />
och storlek på ljudbild. På ett<br />
område slår den Venustas marginellt på<br />
fingrarna och det är i mellanregistret.<br />
Jag avser här delparametrarna värmeinnehåll,<br />
kropp och musikalitetskänsla.
Aqueous Anniversary är således en<br />
kabel som når nästan ända fram för<br />
anständigare pengar.<br />
DoMINUS SIGNAL-<br />
oCH HöGTALARKABEL<br />
Dominus är PAD:s top of the line kablar<br />
och de finns numera i tre versioner;<br />
klassiskt med vätskeskärm, med<br />
Feroxskärm och med Contego. Den<br />
sistnämnda kabelvarianten lanserades<br />
till 20-års jubileumet. Contego kan<br />
sägas vara en blandning av vätska och<br />
Ferox. Jag har dock endast erfarenhet<br />
av Dominus med vätskeskärm.<br />
Dominus signalkabel är byggd enligt<br />
följande: mångtrådiga, flerledare med<br />
legering (koppar, silver, guld), skärmar<br />
av Polyesterlindning, nätstrumpa av silverpläterad<br />
koppar med 90% täckning,<br />
vätska. Dielektrikum Teflon.. Självklart<br />
även kryobehandling.<br />
Dominus högtalarkablar är uppbyggda<br />
på liknande sätt, men en klar skillnad<br />
finns i ledarna. Här använder PAD<br />
en blandning av flertrådiga och solida<br />
ledare av den angivna legeringen (koppar,<br />
silver, guld). Dielektrikum är teflon<br />
och Polyvinylklorid. Kryobehandling.<br />
Dominus är enligt min mening en av<br />
de mest fulländat musikaliska kablarna<br />
på marknaden. De spelar osedvanligt<br />
lättflytande med självklar musikalisk<br />
timing. Alla parameter befinner sig på<br />
den där toppnivån man önskar att de<br />
skall vara och detta gäller vare sig vi<br />
talar om detaljer, luft eller storlek på<br />
ljudbild. Bra basåtergivning. Särskilt<br />
mellanregistret förtjänar en extra<br />
mässa, ty här finns storartad naturlighet,<br />
värme, kropp, skarpskuren fokusering<br />
– allt som skapar den äkta ”ta<br />
på” känslan. Det enda jag skulle önska<br />
mer av Dominuskabeln är en bättre<br />
dynamikhantering och även hävda att<br />
Silversmithkablarna (se nedan) presterar<br />
en mer påtaglig transparens.<br />
Namn och typbeteckning: PAD Aqueous<br />
Anniversary signalkabel XLR 2x1<br />
m 10000 SEK, högtalarkabel 2x2,25 m<br />
15000 SEK<br />
PAD Venustas signalkabel XLR 2x1<br />
m 16000 SEK, högtalarkabel 2x2,25 m<br />
SW 25000 SEK<br />
PAD Dominus signalkabel XLR 2x1<br />
m 61000 SEK, högtalarkabel 2zx2,5 m<br />
SW 145000 SEK<br />
Distribution: Kenneth.Englund@telia.<br />
com<br />
SILVERSMITH AUDIo<br />
Signalkablar (XLR) högtalarkablar,<br />
silver<br />
Signalkablar (XLR), palladium<br />
Silversmith Audio är en amerikansk<br />
firma belägen i San Diego California.<br />
Verksamheten leds av Jeffrey Smith,<br />
en flottofficer bördig från Wyoming.<br />
Jeff har operativ erfarenhet från både<br />
Desert Storm och Southern Watch.<br />
Han är dock numer i reserven men<br />
ändock Lieutenant Commander. Jeff<br />
har också andra strängar på sin lyra<br />
och han har givit sig in i hifibranschen<br />
som designer av exotiska highendkablar.<br />
Hans ingenjörsutbildning från<br />
flottan har givit nödvändig teknisk<br />
avstamp. Jag stötte på Jeff Smith via<br />
min numera avlidne vän, den svenskamerikanske<br />
hifirecensenten Lars<br />
Fredell. Lars sade till mig att jag bara<br />
måste lyssna till dessa kablar och det<br />
gjorde jag.<br />
Silversmith Audio har bara två<br />
produktlinjer, en i silver och en i det<br />
platinaliknande ämnet palladium.<br />
Produktlinjen med Silversmith<br />
silverkablar var ursprungsprodukter.<br />
Man för såväl signalkablar (RCA, XLR),<br />
högtalarkablar som digitalkablar.<br />
Kablarna är genialt enkelt uppbyggda:<br />
tunna silverfolier stoppas in i teflonrör<br />
och man använder till 97-98% luft<br />
som dielektrikum. Metallen ligger bara<br />
emot teflonet på tjockleken (med sina<br />
sidor). Kabeln har låg ”skin effekt”,<br />
knappast några dielektrikumproblem<br />
och inte heller problem relaterade till<br />
flertrådsledare eller Litztrådar. Både<br />
signalkablarna och högtalarkablarna är<br />
baserade på denna enkla konfigurering.<br />
Enligt tillverkaren påverkas inte heller<br />
silvrets ledningsförmåga av oxidation.<br />
Jag minns när jag första gången<br />
kopplade in Silversmithkablarna i mitt<br />
system blev två saker uppenbara, dels<br />
att de faktiskt spelade utmärkt rakt ur<br />
förpackningen, dvs de visade sig ha<br />
en mycket kort inspelningstid för att<br />
prestera optimalt. Det andra var att<br />
de levererade ett ljud med en alldeles<br />
påtaglig självklar transparens och<br />
luftighet. Silversmith fick verkligen den<br />
imaginära ljudbilden hos mina elektrostathögtalare<br />
att andas och vibrera med<br />
en härlig närvarokänsla som följd. Andra<br />
sidan av samma mynt var givetvis<br />
en otroligt spatiös ljudbild. De angivna<br />
kvaliteterna var berömvärda i sig, men<br />
denna kabel hade en rad ytterligare<br />
dygder: utmärkt detaljskärpa, bra energinivå<br />
hela vägen upp utan att bli hård<br />
i toppen, matchande renhet, klarhet<br />
och dynamik. Mellanregistret naturligt<br />
och fokuserat. Basen var ett kapitel för<br />
sig, ty först tyckte man att det saknades<br />
en aning pondus, men efterhand erfor<br />
man att renheten och kontrollen i detta<br />
område var ovanligt bra. Modulering,<br />
kontroll och attack gick hand i hand<br />
och man kunde uppleva hur högtalarna<br />
andades i basområdet. Ja, Silversmithkablarna<br />
går ner ordentligt på djupet,<br />
men kontrollen och renheten kan ge<br />
ett slankt intryck. Denna dygd delar<br />
dessa kablar med Nordosts Valhalla.<br />
Kan man hitta något att önska mer? Ja,<br />
i varje fall jag önskar att mellanregistret<br />
haft ett litet tillskott av värme och<br />
kropp. Längst upp i diskantområdet<br />
skulle ett uns mer kropp också vara<br />
eftersträvansvärt. Jeff Smith säger till<br />
mig när jag tar upp detta att den nyare<br />
versionen av dessa kablar som undergått<br />
krypt<strong>og</strong>enisk behandling i stort<br />
råder bot på angivna anmärkningar. Jag<br />
kan emellertid inte verifiera detta då<br />
jag inte lyssnat till kryo-varianten. Hur<br />
som helst är Silversmith silverkablar<br />
suveräna ljudförmedlare.<br />
Silversmith Palladiumkablar är<br />
således uppbyggda av folie av en palladiumlegering.<br />
Palladium är en metall<br />
i platinagruppen. Enligt Jeff Smith har<br />
77
3 3 Kabler High-end Del 2<br />
78<br />
den angivna legeringen bättre egenskaper<br />
än någon annan metall när det<br />
gäller skineffekt. Han anger 25 gånger<br />
bättre. Kablarna är konfigurerade i<br />
stort som sina silversyskon i Silversmithfamiljen;<br />
folier i teflonrör med luft<br />
som dielektrikum.<br />
Palladiumkablarna ser lite annorlunda<br />
ut till det yttre, då de har en gyllene<br />
strumpa. XLR-kontakterna är av silver<br />
och de oxiderar, så man får putsa dem<br />
emellanåt. Inspelningstiden för Palladiumkablarna<br />
är även den föredömligt<br />
kort.<br />
HIMMELSKA HöJDER<br />
Palladiumkablarna har precis som<br />
samma firmas silverkablar en fantastisk<br />
transparens och luftighet parat<br />
med härlig klarhet. Detta får till följd<br />
att man får en ljudbild utan gränser<br />
och en närvarokänsla så att man<br />
nästan känner att man är med där i<br />
upptagningsrummet eller på konserten.<br />
Detaljskärpa och upplösning är<br />
föredömlig. Detsamma kan hävdas om<br />
de dynamiska kontrasterna. Palladium<br />
har dessutom vad silvervarianterna<br />
saknar – perfekt kropp både på röster<br />
och instrument i hela sitt frekvensregister.<br />
Palladium har en härligt lyrisk<br />
klang. De klingar lika vackert som<br />
ledningsmetallen är ädel. Detta i sin tur<br />
gör att Palladium upplevs som något<br />
mer genommusikaliskt än Silversmiths<br />
silverkablar. Mellanregistret är helt<br />
perfekt med klarhet, naturlighet, rätt<br />
kropp och värmeinnehåll. Basen är<br />
välkontrollerat djup och luftigt ren<br />
– exemplarisk. Ja, det är helt enkelt en<br />
makalöst bra kabel i alla avseenden.<br />
Finns det mer att önska? Fan vet – jag<br />
kan i skrivande stund inte peka på<br />
något, så jag får återkomma i ärendet<br />
när jag hört något bättre.<br />
Pris: Silver signalkabel (XLR) 2x1,8 m<br />
13000 SEK Silver högtalarkabel 2x2,4<br />
m 20000 SEK<br />
Palladium signalkabel (XLR 2x1,8 m<br />
53500SEK Palladium högtalarkabel<br />
2x2,4 m 80000 SEKProduktion: USA<br />
Distribution: HiFi Exellence tel +46<br />
8-6629339<br />
TRANSPARENT CABLE<br />
Reference XL och högtalarkablar Reference<br />
XL<br />
Transparent Cable är ett företag beläget<br />
i Saco vid staten Maines sydkust på<br />
den amerikanska östkusten. Man<br />
har under en följd av år tillskansat<br />
sig en välrenommerad ställning som<br />
tillverkare av exklusiva kablar för<br />
hifiändamål. Produktpr<strong>og</strong>rammet är<br />
omfattande med hela 10 olika nivåer av<br />
kablar, signalkablar som högtalarkablar.<br />
Transparent erbjuder även digitalka-<br />
blar, phonokablar, diverse varianter för<br />
hembiosegmentet, nätkablar etc. De har<br />
också några strömrensare eller nätfilter<br />
om man vill.<br />
Det typiska för deras kablar är att de<br />
är försedda med filter som består av<br />
kondningar, spolar och motstånd. Dessa<br />
filter är inhysta i lådor som sedan sitter<br />
på kabeln. Transparent hävdar att visst<br />
kan man skärma en kabel för att stänga<br />
ute störningar. Man kan konfigurera<br />
en kabel på oändligt många olika sätt<br />
– man kan t ex tvinna ledarna och lägga<br />
på skärmar, men Transparent menar<br />
emellertid att oavsett vilka traditionella<br />
grepp man än tar till, så slinker det<br />
ändock in yttre störningar (luftburna<br />
etc). Dessa distorderar, förvränger signalen.<br />
Man får intermodulationsbrus,<br />
högfrekvent hörbar distorsion. Transparent<br />
påstår att deras filterlådor råder<br />
bot på de angivna problemen med en<br />
renare, tystare återgivning med bättre<br />
bakgrundssvärta som följd. De talar om<br />
ett lägre brusgolv. Filtren gör också att<br />
alla Transparents kablar får identisk<br />
elektriska parametrar oavsett längd.<br />
Alla längder mäter och låter exakt lika.<br />
Tillverkaren hävdar vidare att filtren<br />
även hjälper till att sänka kabelns resonansfrekvens.<br />
Alla kablar har ju en viss<br />
frekvens där kabelns egen resonans<br />
ligger. Under denna punkt är det vanligtvis<br />
en lägre signalnivå. Skulle man t<br />
ex erhålla en försvagning i det kritiska<br />
området 1500-200 Hz får man en ljus<br />
kabel med tunn bas. Transparents<br />
kablar skall således ha lägre egenresonansnivå.<br />
Fördelen med det skall vara<br />
att de då aldrig låter hårda. Hög egenresonansnivå<br />
ger således motsatsvis ljusa<br />
(hårda) hyperdetaljerade kablar.<br />
Transparents kablar är således försedda<br />
med bandbegränsande filter för<br />
att undvika de angivna högfrekventa<br />
störningarna som skapar distorsion.<br />
Slutligen hävdar man att filtren skapar<br />
förutsättningar för att alla frekvenser<br />
kan anlända samtidigt. Ja, de talar om<br />
perfekt så kallad Group Delay.<br />
Transparent Cables är verkligen kabelvärldens<br />
dyrgripar. På den högsta nivån<br />
kallad Opus MM kostar t ex ett par<br />
balanserade signalkablar 2x1 m 210500<br />
SEK och en högtalarkabel Opus MM<br />
2x2,4 m 341000 SEK. Undertecknad<br />
har dock inte haft favören att lyssna till<br />
denna, men väl till Referens XL-nivån.<br />
BäSTA INTERTRANSIENTTYSTNADEN<br />
Jag tycker att Transparent Reference<br />
XL kablarna har den bästa intertransienttystnaden<br />
av alla kablar jag hittills<br />
lyssnat till. Här finns verkligen otroligt<br />
bra bakgrundssvärta. – Det som skall<br />
vara tyst är tyst. De lever upp till tillverkarens<br />
målsättning när de säger<br />
att en Transparentkabel aldrig är ljus<br />
eller hård. Trots en härligt bra detaljeringsnivå<br />
upplevs aldrig ljudet som<br />
ljust (hårt) i toppen. Ljudet är ytterst<br />
hom<strong>og</strong>ent och välregisserat i hela<br />
frekvensregistret. Alla väsentliga parametrar<br />
håller högsta highendklass.<br />
– Här finns allt det man kan begära<br />
i form av klarhet, renhet, storlek på<br />
ljudbild, välkontrollerad bas med dynamiska<br />
förtecken, naturligt mellanregister<br />
med lagom värmetillskott och<br />
idealisk kropp på röster och instrument.<br />
Dynamikförmågan matchar utmärkt<br />
i hela frekvensregistret. Därtill<br />
präglas återgivningen av en musikalisk<br />
följsamhet. Återigen står vi inför<br />
en i stort perfekt ljudförmedlare, en<br />
diamant som det är svårt att kritisera.<br />
Skulle man t ex fråga Geir Tömmervik<br />
från Oslo HiFi Center vilken av<br />
Valhallakabeln eller Transparents<br />
Reference XL som är bäst, då han<br />
säljer båda märkena, skulle han n<strong>og</strong><br />
inte veta vilket ben han skulle stå på.<br />
Vad tycker då jag? Önskar jag något<br />
mer av denna kabel? På en punkt är<br />
Reference XL Valhallakabelns direkta<br />
motsats. Jag avser här energinivån i<br />
toppen. Man kan uppleva Reference<br />
XL som något för snäll eller hyvlad i<br />
toppen. Den har därför en lite svagare<br />
förmåga att få högtalarna att andas<br />
på det där härliga sättet i det översta<br />
registret. Nu kan man kanske invända<br />
att det är intermodulationsprodukter<br />
i diskantområdet som försvunnit och<br />
att mitt öra vant sig vid att de skall<br />
finnas med. Men jag tror inte det.<br />
Pris: Balanserad signalkabel 2x1 m<br />
96500 SEK, Högtalarkabel 2x2,4 m<br />
129000SEK<br />
Distribution: HiFi Consult Alingsås<br />
info www.hificonsult.se<br />
Forhandler i Norge: Oslo Hi-fi Center<br />
UPPSUMMERING<br />
Ja, sanningen är n<strong>og</strong> att den där helt<br />
perfekta kabeln den finns inte – dvs<br />
den som är så bra att man inte skulle<br />
kunna önska sig något mer från den.<br />
Det finns dock ett antal kabelprodukter<br />
från en red tillverkare som man kan<br />
likna vid Diamanter, vilka vid ett ytligt<br />
betraktande är nära n<strong>og</strong> perfekta. De<br />
bländar och förför med sin fantastiska<br />
glans och lyster. Skulle man dock drista<br />
sig till att betrakta dem i mikroskop,<br />
skulle man finna små orenheter eller<br />
inneslutningar. Exklusiva diamanter<br />
har emellertid ytterst små skavanker.<br />
Det helt perfekta finns alltså inte och<br />
det är ett incitament till kabettillverkarna<br />
att arbeta vidare. Audiofilerna<br />
har saker att se fram emot. De bästa<br />
kabelprodukterna är dock ofta dyra och<br />
för de som inte har plånbok för jakten<br />
på den perfekta kabeln har jag försökt<br />
ge en vink om pris-prestanda alternativ,<br />
tom t ex Purist Audio Designs entry<br />
level Vesta och Jenving Technol<strong>og</strong>ys<br />
Sword. 3
Lyttetest av høyttalerkabler hos Eltek:<br />
Flaggermusører?<br />
Kan man høre forskjell på høytaler/signal<br />
kabler, eller er 25 m.<br />
med kabel bra nok til alt?<br />
AV BJØRN – R. NoRDENGEN<br />
Etter en provoserende tråd på<br />
www.hifisentralen.no der noen<br />
påstår at en kabel på 25 meter<br />
er det ultimate ”for alle”, så ble<br />
det enighet om at en lyttetest skulle<br />
foretas hos Eltek.<br />
Det ble totalt testet 9 forskjellige<br />
høyttaler kabler på følgende anlegg:<br />
Electrocompaniet elektronikk med<br />
EMC 1 UP CD spiller,<br />
4.8forforsterker, 250 R effekforsterker<br />
<strong>og</strong> dynaBel 2.5 S høyttalere.<br />
Som strømkabler/nettfilter ble det<br />
benyttet Supra.<br />
Det ble testet 9 forskjellige kabler,<br />
fire fra Kimber, tre fra Mundorf, en fra<br />
Supra, <strong>og</strong> en medfølgende fra Audio<br />
Analouge uten noen form for måling<br />
av noe slag på forhånd, da det eneste<br />
vi var ute etter var forskjeller, eller ikke<br />
på de nevnte høyttaler kabler, <strong>og</strong> evt.<br />
kvalitet kontra kvantitet.<br />
Det skal sies med en gang at ingen av<br />
disse kablene er direkte dårlige, <strong>og</strong> jeg<br />
kunne levd med dem alle sammen<br />
Alle kablene har en lengde på 2X3m.<br />
Først ute er den medbrakte Audio<br />
Anal<strong>og</strong>ue til ca. kr 3840. Denne var noe<br />
lukket, uryddig, <strong>og</strong> hadde en slapp bass.<br />
Og den passet heller ikke inn i Electrocompaniets<br />
lydfilosofi, faktisk den<br />
dårligste av alle sammen. Ble faktisk<br />
sjokkert, for så dårlig var den jo ikke<br />
hjemme?<br />
DE FIRE NESTE ER ALLE FRA KIMBER:<br />
Kimber 4 VS er en helt ok kabel til<br />
prisen av ca. 1100.-, men det er urettferdig<br />
å bruke en så ”billig” kabel i dette<br />
oppsettet. Den er lukket, ujevn i bassen,<br />
<strong>og</strong> et ukorrekt lyd bilde males frem. En<br />
kabel man fort blir lyttetrett av.<br />
Kimber 4 TC er en noe dyrere kabel<br />
til ca. kr 2000. Den er ikke dobbelt så<br />
bra som kanskje prisen skulle tilsi, men<br />
har de samme problemene, dvs. litt lukket<br />
i både diskant/mellomtone <strong>og</strong> bass<br />
området. Men begge disse kablene kan<br />
fint brukes i et normalt oppsett til ca.<br />
kr 10.000 - 15.000<br />
Kimber 8 TC har en utsalgspris på ca.<br />
kr 3600, <strong>og</strong> nå begynner det å skje ting,<br />
faktisk ganske mye. Plutselig åpner<br />
høyttalerne seg på en mer riktig måte,<br />
dvs. at teppet foran høyttalerne er<br />
fjernet, <strong>og</strong> både diskant/mellomtone <strong>og</strong><br />
bass begynner å vise seg. En helt grei<br />
kabel til prisen. Katten i sekken er nå<br />
sluppet ut!<br />
STØRRE oG STØRST<br />
Med Kimber X <strong>og</strong> XL begynner tingene<br />
å bevege seg sakte men sikkert mot<br />
high end, <strong>og</strong> en dypere klang trer frem.<br />
Både diskant/mellomtone blir mye<br />
klarere, men bassen ble noe ”mørk”<br />
sammen med Electrocompaniet’s produkter.<br />
Så kanskje et anlegg med spissere<br />
lydsignatur hadde passet bedre.<br />
Men dette er veldig bra kabler til ca.<br />
9.990 <strong>og</strong> kr 12.500.<br />
Da går vi raskt videre til Mundorf<br />
sin dyreste kabel, <strong>og</strong> denne koster kun<br />
kr.25.000. Her er kun et ord å si, nemlig<br />
perfekt. Men da skal vi huske på at<br />
ørene er trimmet på dårligere kabler på<br />
forhånd, <strong>og</strong> dette var <strong>og</strong>så meningen!<br />
Da går vi ned et par div. til Supra<br />
Sword til ca. kr 6700 Dette for å skape<br />
«Katten i sekken er nå sluppet ut!»<br />
kontraster. I forhold til de rimeligste<br />
kablene kommer nå mellomtonen<br />
perfekt flytende inn igjen, <strong>og</strong> et luftigere<br />
<strong>og</strong> en mer korrekt gjengivelse av<br />
musikken trer frem. Den gjør det meste<br />
riktig, men i forhold til Mundorf er den<br />
sånn midt på treet. Men i forhold til<br />
pris/ytelse er den et funn.<br />
MUNDoRF<br />
Da beveger vi oss mot den nest dyreste<br />
Gjesteskribenten 3 3 3<br />
Lars Erik hos Eltek.<br />
Mundorf, til kr 12.500, <strong>og</strong> nå kommer<br />
lydbildet <strong>og</strong>så tilnærmet tilbake, dvs.<br />
perfekt mellomtone, kanskje litt for<br />
kjapp for høyttalerne, men en meget<br />
god kabel. Og som fortrekkes fremfor<br />
den dyreste pga. pris/ytelse.<br />
Til sist tar vi en tur innom den billigste<br />
kabelen til Mundorf, som har en<br />
pris på ca. kr 6200. Hadde noen sagt at<br />
så tynne lakriser kunne spille så bra,<br />
hadde påstanden blitt ledd i hjel. Jeg<br />
er glad at det ikke ble veddet imot, da<br />
man hadde tapt. Den samme lyd filosofien<br />
går igjen, dvs. et krystallklart lydbilde<br />
males frem med en rask diskant<br />
<strong>og</strong> kontant mellomtone/bass.<br />
TAKK TIL ELTEK<br />
Dette var en rask test, <strong>og</strong> takker <strong>og</strong> bukker<br />
til Lars Erik hos Eltek (se bildet),<br />
som gjennomførte denne testen helt<br />
prikkfritt.<br />
Den samme CD platen ble <strong>og</strong>så benyttet<br />
hele tiden, <strong>og</strong> Genesis Invisible<br />
Touch i hybrid SACD gjorde en meget<br />
god jobb (så er man <strong>og</strong>så Genesis fan<br />
da).<br />
Det hadde så klart vært moro med<br />
flere typer kabler, kunne faktisk<br />
vurdert opp mot 50 forskjellige, men<br />
da måtte man <strong>og</strong>så hatt mye bedre tid<br />
tilgjengelig!<br />
Skal ikke gi poeng, men likte nok<br />
Supra <strong>og</strong> Mundorf best, men dette må<br />
man høre seg frem på best mulig måte<br />
selv, <strong>og</strong> så klart i samsvar med sitt eget<br />
anlegg (musikksmak, lydfilosofi).<br />
Så klart man vil få ulike nyanser i<br />
alle anlegg, men tror kanskje man skal<br />
være forsiktig med å parre for dyre/<br />
gode kabler, med ”dårlige/mindre” bra<br />
anlegg! 3<br />
79
3 3<br />
80<br />
Kabler High-end<br />
Yter høyttalerkabler:<br />
Italiensk snubletråd?<br />
Jeg hater kabler. Eller mer presist; jeg<br />
hater å måtte mene noe om kabler.<br />
AV JAN MYRVoLD<br />
Er det egentlig mulig å fatte noen enstemmige eller<br />
på annen måte samlende konklusjoner om emnet?<br />
Vel, vi kan kanskje være enige om at få – om<br />
noen – områder innenfor vår lidenskap er bedre<br />
i stand til å få opp temperaturen i de gjeldene debattforum<br />
enn nettopp kabler. Og meningspolene står som<br />
i andre hifi-debatter temmelig steilt mot hverandre. Noen<br />
mener helt konsekvent at det praktisk talt er umulig å høre<br />
noen som helst forskjell på ulike kabler, uansett pris eller<br />
materialbruk. Jeg har faktisk møtt flere enn én profesjonell<br />
lydtekniker som støtter en slik oppfatning. Selv mener jeg<br />
bestemt at man slett ikke nødvendigvis behøver å ha stjålet<br />
ørene sine fra en glassmonter hos David-Andersen for å<br />
detektere relativt klare forskjeller. Men å bestemme hvilken<br />
kabel som objektivt sett låter best – se det er en helt annen<br />
diskusjon.<br />
GREI oPPGAVE<br />
En audiokabels oppgave er grei, i alle fall på papiret. Den<br />
skal altså “bare” transportere små elektriske pulser innenfor<br />
et gitt frekvensområde, men da helst så raskt <strong>og</strong> ubesudlet<br />
som mulig. Og da er diskusjonen for alvor i gang. For<br />
eksempel om man kan høre forskjell på gull, sølv <strong>og</strong> kobber.<br />
Mange deler den oppfatning at gull gir en noe mykere <strong>og</strong><br />
varmere klang enn sølv, noe blant annet Van den Hul (mannen)<br />
er meget bevisst på når han bygger sine mer eksklusive<br />
pickuper. Valgene blir da tatt ut fra hvilken klangkarakter<br />
<strong>og</strong> musikalske preferanser kunden har. Slik skreddersyr han<br />
altså helt etter kundens ønsker <strong>og</strong> mål.<br />
Hva skreddersøm angår i Yters tilfelle, begrenses det til<br />
lengder. Vi snakker helt konkret om standardlengder på hhv<br />
3 eller 5 meter. Her kan man følgelig ikke velge material selv,<br />
så de som absolutt sverger til gull får lete annet steds. Og nå<br />
har det seg vel slik, at sølv om ikke annet matcher hårfargen<br />
til langt de fleste av dem man gjerne møter der hvor hifi i<br />
denne prisklassen selges.<br />
SoNUS FABER<br />
Yter er altså navnet på denne kabelen, <strong>og</strong> produseres av det<br />
italienskregistrerte firmaet Laboratorium. Og aktørene bak<br />
disse produktene er ingen hvem som helst i audioindustrien.<br />
Vi snakker helt konkret om Franco Serblin, pensjonert<br />
sjefshvitfrakk – behengt med et utall distinksjoner – hos<br />
selveste Sonus Faber. Da han jobbet med utviklingen av de<br />
fantastiske Stradivari Homage måtte han finne frem til en<br />
helt optimal <strong>og</strong> kompromissfri intern kabling. Han stolte<br />
tydeligvis ikke helt på prinsipper direkte nedarvet fra telekommunikasjonsindustrien.<br />
Erfaringene han høstet i den<br />
prosessen har han dratt videre med seg i arbeidet med Yter.<br />
I hovedsak har det dreid seg om å treffe riktige materialvalg<br />
med den rette fysisk struktur. Serblin mener strukturen er<br />
viktigere enn materialets konduktivitetsverdi. Utfordringen<br />
har derfor vært å finne et metallurgisk nivå hvor man<br />
oppnår bedre orden <strong>og</strong> hom<strong>og</strong>enitet fra lederens krystallinjestruktur<br />
gjennom hele signallinjen. Og da er det vel bare å<br />
prøve seg frem med kjemisettet man fikk til jul?<br />
ALKYMI<br />
Serblin trengte ikke engang lete utenfor egen nære familie<br />
for å finne en erfaren alkymist. Eller metallurgist som i mer<br />
moderne tider trolig er en mer adekvat profesjonsbenevnelse.<br />
Svigersønnen Massimiliano Favella (kan et navn bli mer<br />
italiensk!) ble hanket inn for å finne det perfekte ledemateriale.<br />
Duoen fant altså frem til en legering av sølv (Ag) <strong>og</strong> palladium<br />
(Pd). Undertegnede må nok her beskjemmet innrømme<br />
å ha skulket akkurat den naturfagtimen vi hadde om<br />
grunnstoff nr 46. Men jeg kan fortelle at det har sitt smeltepunkt<br />
ved 1552 grader Celsius, en tetthet på 12, elektrisk<br />
konduktivitet på 0.093 <strong>og</strong> spesifikk varmekapasitet på 0.058.<br />
Men dette er vel obligatorisk basiskunnskap for <strong>Fidelity</strong>s<br />
kvalitetslesere.<br />
Hos Laboratorium foregår selve kabelproduksjonen i tre
hovedtrinn. Først smeltingen av sølv <strong>og</strong> palladium, som så<br />
blandes sammen. Så kjøles legeringen i et kaldbad <strong>og</strong> ekstruderes<br />
deretter til sin spesielle korketrekkerform som en<br />
såkalt solid core leder. Deretter termineres kablene gjennom<br />
en sveiseprosedyre hvor det overhode ikke er behov for noe<br />
lodding. Et vesentlig poeng er at selve bananstikkene er av<br />
nøyaktig samme materiallegering som lederen. Altså er det<br />
nøyaktig samme krystallinjestruktur hele veien fra forsterker<br />
til høyttaler. Det hele låter da l<strong>og</strong>isk, gjør det ikke?<br />
Dielektrikumet er forøvrig av high-density Polymer.<br />
LYTTEINNTRYKK<br />
Jeg drister meg til noen kortfattede konklusjoner:<br />
Det jeg hører er en kabel som evner å overføre transienthurtigheten<br />
fra min nye conrad-johnson ET250S på en fortreffelig<br />
måte. Musikken presenteres uten utpregede betoninger i noe<br />
spesielt frekvensområde, <strong>og</strong> henger godt sammen fra topp ti<br />
bunn. D<strong>og</strong> kunne jeg ønsket meg litt mer villskap <strong>og</strong> kropp<br />
helt nederst. Det virker tidvis en anelse snilt. Akkurat på dette<br />
området finner jeg en noenlunde likt priset kabel som Kimber<br />
Monocle strået vassere, i alle fall i dette oppsettet.<br />
<strong>Lyd</strong>tablået er ellers stort <strong>og</strong> luftig, med en underholdende<br />
snert i skarptrommer <strong>og</strong> andre slagverkkomponenter. Instrumentklangen<br />
føles veldig naturtro, spesielt i presensområdet<br />
hvor gjerne instrumenter som piano, strykere <strong>og</strong> gitarer er<br />
dominerende.<br />
Jeg finner <strong>og</strong>så det jeg hører litt lengre opp i diskantområdet<br />
<strong>og</strong>så er svært oppløftende. Veldig luftig <strong>og</strong> lett, samtidig<br />
som den får frem en meget godt detaljert diksjon i cymbalslag<br />
<strong>og</strong> lignende. Nettopp cymbaler er når alt kommer<br />
til alt helt umulig å gjengi korrekt gjennom reprodusert<br />
musikk, uansett hvor påkostet anlegg man hører det på. Bare<br />
hør etter selv neste gang du er på en lydsjekk eller lignende.<br />
Sannsynligvis foregår forringelsen allerede i opptaksprosedyren,<br />
så fortvil ikke når du kommer hjem fra Ted Nugentkonsert<br />
<strong>og</strong> ikke kjenner igjen (les. hører) cymballyden. Det<br />
er ikke helt sikkert du har blitt døv. Det er ikke nødvendigvis<br />
noe feil med anlegget ditt heller.<br />
Yter minner klangmessig <strong>og</strong> på andre måter noe om en<br />
annen kabel redaksjonsmedlemmene i <strong>Fidelity</strong> er ganske<br />
begeistret for, nemlig Audience Au24. Basert på mine stadig<br />
ringere k<strong>og</strong>nitive evner mener jeg å erindre sistnevnte som<br />
litt mykere på fløyene, <strong>og</strong> en litt varmere klangbunn. Ser<br />
man det – kanskje Van den Hul ikke tar så mye feil?<br />
Alt i alt er Yter en kabel som utfører sine arbeidsoppgaver<br />
på en plettfri måte, uten slinger i valsen. Musikken blir som<br />
nevnt gjengitt på en naturlig, harmonisk <strong>og</strong> sammenhengende<br />
måte med (nesten) alt av dynamikk.<br />
MYE FoR PENGENE<br />
Før jeg fikk vite hva Laboratoriums Yter koster, så den ut til<br />
å være utenfor økonomisk rekkevidde for de fleste vanlig<br />
dødelige blant oss. Ikke for at selve kabelen i seg selv har et<br />
estetisk uttrykk utover det jevne. Ikke er den stor <strong>og</strong> massiv<br />
som for eksempel Kimber Monocle heller, tvert i mot. Til<br />
tross for sine solid core-leder er den veldig myk <strong>og</strong> fin å arbeide<br />
med, uten å få noen uønskede “knekk”. Men mer fordi<br />
kabelen blir levert i en ekte italiensk skinnveske. Kanskje en<br />
smule jålete, men de kommer tross alt fra Italia.<br />
Men selv uten å ta med en slik gimmick i helhetsvurderingen,<br />
syns jeg man får mye for pengene her. Et produkt med<br />
klare high-end aspirasjoner til moderat pris. 3<br />
Importør/forhandler: Vassagod Hi-Fi, Danmark<br />
Pris: Ca kr. 10 000.<br />
Unico Secondo - Best i test 2007/2008!<br />
Rune Åsenden i Hjemmekino skrev:<br />
Musikalsk forfører!<br />
“Bassgjengivelsen er enormt bra, den er stram<br />
<strong>og</strong> veldefinert.”<br />
“...en deilig organisk “rørlyd” kombinert med<br />
transistorenes mektige krefter.”<br />
“En musikalsk perle av en forsterker”<br />
Unison Research, Unico Secondo, kr 17.900,-<br />
Leveres <strong>og</strong>så i SORT.<br />
Knut Vadseth i <strong>Fidelity</strong> skrev:<br />
“...den rørmagien i mellomtonen som samtidig<br />
er både, krisp, detaljert <strong>og</strong> dynamisk i en kombinasjon<br />
som selv Abrahamsen ikke helt får til.”<br />
“...Unico Secondo entydig ble valgt som<br />
“Beste kjøp” fremfor Copland....”<br />
Dette er<br />
Triangle Altea Esw.<br />
Nye Altea Ex er<br />
forbedret på alt<br />
<strong>og</strong> er den perfekte<br />
match for Unico<br />
Secondo!<br />
Pris kr 12.900,-<br />
Vi forhandler <strong>og</strong>så: AVI, BAT, Chord Cables, King Audio, Lector,<br />
Musical <strong>Fidelity</strong>, Pathos <strong>og</strong> Sugden<br />
FRAKTFRITT i hele Norge! Vi har bil i Oslo, for service <strong>og</strong> levering, to ganger i uken.<br />
Importør Triangle:<br />
Norsk Hi-Fi Center , Drammen<br />
www.norskhificenter.no • post@norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 - kl 12,00 - 17,00
3 3<br />
82<br />
Gjesteskribenten<br />
Det burde ikke være mulig<br />
å få så god lyd for så lite<br />
penger”.<br />
I betragtning af pickuppens<br />
høje alder <strong>og</strong> priserne på pickupper<br />
i dag, så må den gøre n<strong>og</strong>et helt<br />
rigtigt. N<strong>og</strong>et der gør AT 95E til en<br />
latterlig billig pickup. Og for at det ikke<br />
skal være løgn, så kan den efter bare 15<br />
minutters under skalpel <strong>og</strong> fil gøres om<br />
muligt endnu bedre. Og så er forholdet<br />
mellem pris <strong>og</strong> kvalitet om muligt<br />
blevet endnu mere latterligt.<br />
De modifikationer som skal beskrives<br />
i det følgende udviklet af Sund, en af<br />
de mest ud<strong>og</strong>matiske <strong>og</strong> fantasifulde<br />
hifientusiaster på www.hifi-musik.dk.<br />
EN LATTERLIG BILLIG PICKUP<br />
Modifikationen af AT 95E falder i<br />
tre trin, <strong>og</strong> alle kan udføres hver for<br />
sig. Først fjernes størstedelen af den<br />
grønne nåleforpart, der sidder omkring<br />
nålefanen. Dernæst files det overflødige<br />
materiale omkring diamanten bort med<br />
en neglefil. De to første modifikationer<br />
bidrager med langt de største forbedringer,<br />
<strong>og</strong> de er samtidig de enkleste<br />
at udføre. Det tredje <strong>og</strong> sidste trin,<br />
konstruktion af en ny monteringsbøjle,<br />
er både den mest tidskrævende <strong>og</strong> den<br />
vanskeligste at udføre. Vælger man at<br />
springe en af de tre foreslåede indgreb<br />
over, så bør det være dette.<br />
Det skal d<strong>og</strong> pointeres, at alle kan<br />
udføre modifikationerne <strong>og</strong> det med<br />
godt resultat.<br />
Den vigtigste forudsætning er rolige<br />
<strong>og</strong> forsigtige hænder. Det er sjældent at<br />
der er n<strong>og</strong>et, der er gratis, når det kommer<br />
til hifi. Det uden garanti for at det<br />
er pengene værd. Det ved enhver, som<br />
jager bedre lyd. Men her er en gylden<br />
mulighed for at få i både pose <strong>og</strong> i sæk,<br />
<strong>og</strong> som sammenlignet med, hvad hifi<br />
ellers plejer at koste, nærmest må betegnes<br />
som gratis. Og ikke nok med det.<br />
Man for <strong>og</strong>så den fornøjelse det er, selv<br />
at lave n<strong>og</strong>et som har klasse. Og fornøjelsen<br />
er både gratis <strong>og</strong> langtidsholdbar.<br />
VæRKTØJ<br />
Redskaberne til de første to trin består<br />
af en skalpel, et kraftigt forstørrelses-<br />
I <strong>Fidelity</strong> nr. 29 var der en lille test af Audio Technica<br />
95E i forbindelse med testen af ProJect RPM-10. Forholdet<br />
mellem pris <strong>og</strong> kvalitet fik Gunnar Brekke til at<br />
konkludere, at AT 95E er “en åpenbaring.<br />
AV KIM RAVN<br />
I pose <strong>og</strong> i sæk<br />
glas <strong>og</strong> en såkaldt diamantneglefil eller<br />
en keramikneglefil. Spørg fruen i huset,<br />
hun ved med sikkerhed, hvad den del<br />
af sagen drejer om. Begge dele fås på<br />
apoteket. Til det tredje <strong>og</strong> sidste trin<br />
skal bruges superlim, træ eller aluminium.<br />
FØRSTE TRIN: KNIVEN<br />
På illustration 1 ses den umodificerede<br />
pickup. Det er størstedelen af den<br />
grønne nåleforpart som skal bort, <strong>og</strong><br />
det samme gælder det alt for rigelige<br />
materiale omkring diamanten. Plastikken<br />
fjernes med skalpellen. Skalpellen<br />
kan håndteres på flere måder. Enten<br />
kan man skærer frem <strong>og</strong> tilbage, som<br />
var man ved at skære brød. Eller man<br />
kan vugge skalpellen op <strong>og</strong> ned til den<br />
er trængt gennem plastikken. Det vigtigste<br />
er at man ikke bruge for mange<br />
«Her er en gylden<br />
mulighed for at få<br />
i både pose <strong>og</strong> i<br />
sæk, <strong>og</strong> som sammenlignet<br />
med,<br />
hvad hifi ellers plejer<br />
at koste, nærmest<br />
må betegnes<br />
som gratis.»<br />
kræfter <strong>og</strong> at man holder pickuppen i<br />
et fast men kærligt grab. En ny skalpel<br />
er så skarp, at den før eller siden vil<br />
skære gennem plastikken. Hvor meget<br />
man skal fjerne afhænger af, hvor<br />
modig man er. N<strong>og</strong>et skal der selvsagt<br />
være tilbage.<br />
På illustration 2 ses resultatet. Til<br />
venstre for pickuppen ligger den overflødige<br />
del af nåleforparten.<br />
ANDET TRIN: FILEN<br />
Når plastikken er borte er det tid at<br />
finde neglefil <strong>og</strong> forstørrelsesglas frem.<br />
Denne del af operationen kræver rolige<br />
hænder. Som det fremgår af illustration<br />
1, er der ganske meget overflødigt materiale<br />
omkring diamanten. Det meste<br />
af det skal nu files bort!<br />
Nålefanen holdes fast ved at støtte<br />
den med tommelfingerneglen langs<br />
den ene side.<br />
Filen lægges forsigtigt på den spidse<br />
kant af nålefanen <strong>og</strong> trækkes forsigtigt<br />
bort fra diamanten. Det er absolut<br />
afgørende at filen trækkes bort fra<br />
diamanten. Filer man den modsatte<br />
vej, vil nålefanen i bedste bøje. I værste<br />
fald vil den knække. Bevægelsen skal<br />
være jævn <strong>og</strong> rolig. Her må absolut<br />
ikke bruges kræfter. Samtidig med at<br />
filen trækkes baglæns, drejes den ind<br />
foran diamanten, så materialet her<br />
<strong>og</strong>så files bort. Når man er færdig i<br />
den ene side, så gentages proceduren i<br />
den anden side. Mellem fem <strong>og</strong> ti træk<br />
på hver side burde være tilstrækkeligt<br />
til, at broderparten af det overflødige<br />
materialer nu er borte. Siden der kun<br />
bortfiles n<strong>og</strong>le få brøkdele af et gram,<br />
så vil det alt sammen sidde tilbage på<br />
filen.<br />
Igen kan de modigste file endnu<br />
mere af, end der er vist på illustration<br />
3. Og er det ikke nok, kan man file n<strong>og</strong>et<br />
af den lim bort, der holder diamanten<br />
fast i nålefanen.<br />
RESULTATET TRIN ET oG To<br />
Nu er pickuppen klar til at spille. I<br />
forhold til det umodificerede udgangspunkt,<br />
er der tale om en langt<br />
bedre detaljering <strong>og</strong> et markant bedre<br />
perspektiv. Det er nu både bredere <strong>og</strong><br />
fremfor alt meget dybere. De øvrige<br />
dyder er alle bibeholdt. Resultatet af<br />
de 15 minutter med skalpel <strong>og</strong> fil er<br />
en helt anden pickup, som i forhold<br />
til ydelsen afgjort burde koste væsentlig<br />
mere.<br />
TREDJE TRIN: BØJLEN<br />
Det tredje <strong>og</strong> sidste trin går ud på<br />
at konstruere en ny monteringsbøjle.<br />
Her er mulighederne legio, <strong>og</strong>
INDKØBSLISTE:<br />
Audio Technica 95E. Den fås et utal af<br />
steder på nettet, fx www.svalander.se/<br />
pickuper/ pickuper.htm, hvor den koster<br />
425 skr, men siden prisen svinger meget,<br />
kan det betale sig med en prisundersøgelse<br />
på nette.<br />
Trin 1 <strong>og</strong> 2:<br />
• skalpel<br />
• neglefil (diamant eller keramik)<br />
• forstørrelsesglas<br />
Trin 3:<br />
• superlim<br />
• aluminium eller træ (hvis ikke det allerede<br />
findes i kælderen eller værktøjskassen)<br />
• sandpapir (280 korn)<br />
• nedstryger<br />
• 2 mm HS-bor<br />
afhænger af tålmodighed <strong>og</strong> finmotorik.<br />
Man kan lave bøjlen i træ, det<br />
tager længst tid, eller man kan skyde<br />
genvej med en bøjle af aluminium.<br />
På illustration 4 ses en variant af det<br />
sidste forslag.<br />
Den sorte monteringsbøjle fjernes<br />
ved at løsne skruen, der sidder midt<br />
i bøjlen. Den nye monteringsbøjle<br />
er lavet af to stykker 2 mm aluminium;<br />
et stykke på 6 x 20 mm, <strong>og</strong> et<br />
mindre stykke på 6 x 10 mm. I det<br />
store stykke er der boret to huller til<br />
monteringsskruerne. Hullerne har en<br />
diameter på 2 mm. Brug den oprindelige<br />
bøjle som skabelon. Det lille<br />
stykke er slebet til, så det danner en<br />
vinkel på ca 5 grader. Det er slebet på<br />
vådt sandpapir korn 280. Dette arbejde<br />
kræver en del tålmodighed, men<br />
det kan lade sige gøre. Selv med store<br />
fingre. På illustration 5 ses de to færdige<br />
stykker inden de limes sammen.<br />
Det vinklede stykke limes ovenpå det<br />
store stykke med superlim, hvorefter<br />
hele herligheden limes fast oven på<br />
AT 95E.<br />
Der er brugt såkaldt superlim. Og<br />
super skal tages (super)alvorligt. Man<br />
skal være sikker på placeringen, inden<br />
bøjlen placeres over på pickuppen.<br />
Igen bruges den oprindelige bøjle til at<br />
markere, hvor den nye skal sidde. Når<br />
først limen er tør, det tager mellem 10<br />
<strong>og</strong> 60 sekunder afhængig af mærke,<br />
så bliver bøjlen, hvor den er. Der er<br />
ikke til at rokke! Som allerede nævnt<br />
er denne del af modifikationen, den<br />
vanskeligste <strong>og</strong> den mest tidskrævende,<br />
<strong>og</strong> samtidig den, der medfører de<br />
mindste forbedringer. Men måske er<br />
der ny muligheder med bøjler i andre<br />
materialer <strong>og</strong> udformninger end de<br />
her foreslåede?<br />
RESULTATET AF TRIN TRE<br />
Med en bedre monteringsbøjlen<br />
får pickuppen en kortere <strong>og</strong> dybere<br />
basgengivelse, n<strong>og</strong>et den allerede i<br />
udgangspunktet gjorde ganske godt.<br />
Desuden får den en bedre dynamik i<br />
hele frekvensområdet.<br />
SUMMA SUMMARUM<br />
Med en pris på ca 350 kr bør ingen<br />
holde sig tilbage. Slet ikke når man hører,<br />
hvor godt resultatet bliver efter blot<br />
15 minutter med skalpel <strong>og</strong> fil. Ifølge<br />
Sund så profiterer <strong>og</strong>så langt dyrere<br />
pickupper af trin et <strong>og</strong> to. Om man så<br />
er klar til at gå løs på en pickup til fx<br />
3000 kr, ja det er vel bare et spørgsmål<br />
om mod.<br />
God fornøjelse! 3
3 3<br />
High-end privatkino 2008:<br />
Blu-ray har vunnet kampen om superformatene!<br />
Cinemascope <strong>og</strong> det siste i digitalteknol<strong>og</strong>i<br />
kan gi deg opplevelsen av Colosseum i egen<br />
bolig. Og god gammel hi-fi teknol<strong>og</strong>i – ditt<br />
eget stereoanlegg – gir den optimale lydopplevelsen<br />
<strong>og</strong>så av film- <strong>og</strong> konsert DVD-er!<br />
TEKST OG FOTO KNUT VADSETH<br />
Uretusjert bilde fra kinoloftet hos <strong>Fidelity</strong><br />
84I full 84<br />
b
edde!85<br />
85
3 3<br />
86<br />
High-end privatkino 2008:<br />
Undertegnede var blant de første her hjemme<br />
som kjøpte en brukt 3-rørs videofremviser fra<br />
proffmarkedet <strong>og</strong> laget en av de første multikanal<br />
”hjemmekino” på loftet. Tanken var å<br />
benytte utrangert hi-fi utstyr til lydsiden for så å<br />
satse på at de mange ekstra kanalene ville gjøre hver enkelt<br />
lydkanal mindre kritisk. For en ufattelig kortslutning! Det<br />
er etter dyrekjøpt erfaring ALLTID den dårligste lydkanalen<br />
som er den som dominerer lydbildet.<br />
SENTERKANAL<br />
Ikke minst gjelder dette den ofte dårlig plasserte senterkanalen;<br />
i 90% av tilfellet er denne basert på en billig, liggende<br />
to-veiser med domediskanten midt mellom en dobbelt bass/<br />
mellomtone som i denne konfigurasjoenen får en makismalt<br />
ujevn spredning av lyden; det motsatte av det ønskede om<br />
man skal spandere på seg en senterkanal. Når da denne <strong>og</strong>så<br />
blir plassert på dårlig underlag i ugunstig posisjon under<br />
eller over skjerm/lerret, så vil de fleste oppdage at lydbildet<br />
blir mye bedre om man lager en ”fantom” senterkanal<br />
simpelthen ved å fordele lyden på hovedkanalene. Og så mye<br />
billigere, da gitt!<br />
Disse erfaringene har ført til at noen oppfatter at <strong>Fidelity</strong><br />
motarbeider all bruk av senterkanal i hjemmekino <strong>og</strong><br />
multikanal anlegg. Dette er en misforståelse; ut fra mange<br />
betraktninger kunne senterkanalen være den VIKTIGSTE<br />
kanalen. Men det krever en tilsvarende omprioritering av<br />
den sedvanlige kvalitetsprioriteringen både av høyttaler <strong>og</strong><br />
forsterker. Og ikke minst krever dette en nøyaktig plassert<br />
høyttaler i samme høyde som hovedkanalene, <strong>og</strong> nitid plassert<br />
på en imaginær sirkel fra lytteposisjon gjennom begge<br />
hovedhøyttalere. Riktignok påståes det at digitale korreksjoner<br />
gjør de fysiske betingelser mindre viktige, men det er<br />
IKKE vår praktiske erfaring!<br />
Etter uttallige forsøk med <strong>og</strong> uten senterkanal er min<br />
Blu-ray tilbyr enda større<br />
<strong>og</strong> skarpere bilder.<br />
konklusjonen entydig; multikanal er veldig bra på film, men<br />
vanlig stereo gir den kombinerte musikk/film entusiasten<br />
alltid best lyd for pengene-selv i super high-end klassen. Og<br />
kompromisset i forhold til filmeffekter er ganske så beskjeden.<br />
Etter mange uriktige påstander fra en kinobransje<br />
som greidde å bløffe seg til markedsandeler på tvilsomme<br />
premisser, er det igjen god, gammeldags hi-fi teknol<strong>og</strong>i som<br />
er kongen på haugen. Dette <strong>og</strong>så om du senere skulle utvide<br />
til flere kanaler spesielt til filmbruk...<br />
LYDGRAUT?<br />
Det er uansett begripelig at så mye teknikk som kreves<br />
til 6 kanaler – <strong>og</strong> så mange kabler – lett kan skape en noe<br />
ukontrollert lydgraut. Det er da <strong>og</strong>så et paradoks at de<br />
fleste surroundanlegg, med sine ekstra bakhøyttalere for å<br />
gjenskape opptaksrommet, har en mindre presis hol<strong>og</strong>rafisk<br />
gjengivelse av artistene enn hva et tilsvarende kostbart<br />
steroeanlegg kan makte med optimalt plasserte stereohøyttalere.<br />
Også mangel på alternativer til plasseringen av de store<br />
lerretet, gir beskjedne muligheter for helt optimal høyttalerplassering.<br />
Den tidligere tette plastduken utgjorde dessuten<br />
en akustisk romdeler som <strong>og</strong>så skapte ulike utfasinger <strong>og</strong><br />
resonnanser.<br />
Det er derfor at den nye grovtvevde duken fra franske<br />
Endelig god lyd fra en ekte Hi-Fi<br />
høytaler på baksiden av lerretet<br />
til Screen Research.
3 3<br />
88<br />
High-end privatkino 2008:<br />
Screen Research <strong>og</strong>så gir bedre lyd BÅDE i stereo <strong>og</strong> multikanal;<br />
den slipper igjennom lydbølgene fra høyttalere<br />
i tillegg til den reflekterte lyden fra tak <strong>og</strong> vegger. Dette<br />
skaper simpelthen mindre akustisk turbulens. Og det høres!<br />
Men det synes ikke. For vevstrukturen er uansett ikke<br />
grovere enn at den lurer det mennskelige øyet til å tro at<br />
det er en jevn, perlevit flate man skuer....<br />
SCREEN RESEARCH<br />
Den største enkeltforbedringen jeg noensinne har opplevd<br />
i hjemmekinoen, inneholder altså hverken strømforsyning<br />
eller elektronikk <strong>og</strong> er bare millimeteren tykk, men i mitt<br />
tilfelle hele 3 meter bred . Overgangen til et ekte Cinemascope<br />
lerret i formatet 2,44:1 som er akustisk helt transparent,<br />
<strong>og</strong> som <strong>og</strong>så er montert i en svak buet ramme, må<br />
være den ultimate forbedringen for de fleste filmentusiaster.<br />
Og dramatisk mye bedre for opplevelsen av storkino<br />
enn hva man strengt tatt kunne forvente med de relativt<br />
få ekstra centimeterene på hver side sammenliknet med<br />
16/9 widescreen formatet.<br />
Buefasongen ble i utgangspunktet konstruert for de<br />
store premierekinoene for å gi nøyaktig samme avstand i<br />
hele dukens bredde til den komplekse anamorfiske linsen<br />
på 35 mm Cinemascope filmfremvisere. Slik kunne bildet<br />
forbli skarpt helt ut i hjørnene. Dybdeskarpheten på de<br />
fleste hjemmekinofremvisere er mindre kritisk enn på<br />
de gamle 35 mm fremvisere, slik at dette neppe lenger er<br />
noe avgjørende argument for tilby denne buefasongen<br />
i mindre lokaler. Men formatet <strong>og</strong> formen signaliserer<br />
fremdeles STOR kino selv i små lokaler. Og den samledede<br />
visuelle effekt av det ekstra brede lerretet <strong>og</strong> den svake<br />
buen gir sammen med en god projektor et tredimensjonalt<br />
bilde som er like storlagen som den lyden vi high-endere<br />
har opplevd i mange år!<br />
Så størst mulig bilde til stereoen – gjerne i Cinemascope<br />
– hadde jeg uansett antall kanaler i lydanlegget sterkt<br />
prioritert om jeg hadde muligheten til eget musikk- <strong>og</strong><br />
kinorom i loftet, i kjelleren eller i garasjen!<br />
BLU-RAY BILDE!<br />
Samtidig som Sony ser ut til å droppe videre forsøk på å<br />
erobre musikkbransjen <strong>og</strong> massepublikummet med SACD,<br />
ser elektronikkgiganten ut til å ha vunnet over konkurrentene<br />
med sitt høyoppløslig Blu-ray DVD format som<br />
praktisk talt samtlige filmprodusenter nå støtter. Dette<br />
betyr at man med de siste høyoppløselige digitalprojektorene<br />
<strong>og</strong> flatskjermene med Blu-ray kan få et storbilde<br />
i stue som er skarpere, krispere, mer farveriktig <strong>og</strong> mer<br />
dynamisk -inkludert hvitere hvitt <strong>og</strong> sortere sort – enn hva<br />
man er vant til på selv de beste anal<strong>og</strong>e kinoer. Blu-ray har<br />
5-6 ganger så høy oppløsning som vanlig DVD.<br />
På grunn av det siste i billedteknol<strong>og</strong> har det digitale<br />
bildet derfor nå mer tredimensjonalt sug enn man trodde<br />
var mulig i bare to dimensjoner. Også på bildesidene<br />
opplever vi altså det betydelige paradokset at økt kvalitet<br />
helt generelt skaper større tredimensjonalitet <strong>og</strong> dybde.<br />
Og dynamisk kontrast med bæksort svartnivå <strong>og</strong> skikkelig<br />
sting i høylyset, er akkurat like viktig som dynamikk<br />
i lydanlegget. Med det siste i relativt rimelige projektorer<br />
er dette innefor rekkevide for de fleste av oss. Og det<br />
smale brevsprekk-formatet Cinemascope gir ytterligere en<br />
illusjon av billeddybde. Desto større bildet er, desto større<br />
følelsesmessig effekt <strong>og</strong> engasjement! Og med Blue-ray<br />
kan bildet bli minst dobbelt så stort som man er vant med<br />
uten at kornstruktur (synlige piksler) <strong>og</strong> uskarphet blir<br />
noe problem.<br />
Men som ved vurderingen CD/SACD viser det seg at det<br />
uansett er originalaopptaket fra masterfilmen som er det<br />
avgjørenede viktige – i tillegg til det kunstneriske innhold,<br />
selvfølgelig. Med de nye innebygde linjedoblere <strong>og</strong> annen<br />
datateknol<strong>og</strong>i, blir DVD-bildet uansett forbløffende bra, <strong>og</strong><br />
ofte er det nesten bare de dramatisk mye skarpere fortekstene<br />
som øyeblikkelig signaliserer Blu-ray. Men det går<br />
uansett et sus av forventning gjennom loftsrommet når de<br />
glitrende, nye åpningstekstene til Warner eller 20thCentury<br />
fyller synsranden med knivskarp animasjon, så fysisk<br />
<strong>og</strong> så hol<strong>og</strong>rafisk at man glemmer omgivelsene.<br />
KINoLoFTET<br />
Det er derfor slett ikke umulig å oppleve et like ”stort”<br />
bilde hjemme i din egen stue som på Colosseum selv med<br />
standard DVD! Størrelsen i seg selv er nemlig ikke viktig.<br />
Det avgjørende er forholdet mellom størrelsen av bildet<br />
<strong>og</strong> betraktningsavstanden til dette. La oss tenke oss at lerretsbredden<br />
på en storkino er 20 meter. Minst 20 meter er<br />
typisk <strong>og</strong>så avstanden fra duken til de beste setene i salen!<br />
På vår loftskino har vi et 3 meter bredt lerret – <strong>og</strong> det er<br />
<strong>og</strong>så avstanden til de beste plassene. I et nedblendet rom<br />
vil synesfeltet <strong>og</strong> opplevelsen bli temmelig lik. Men jeg<br />
vil nesten vedde på at hjemmekinoen har det skarpeste<br />
<strong>og</strong> mest briljante bildet, særlig med BluRay. Og hjemmekinoen<br />
har <strong>og</strong>så overlegent mest sug <strong>og</strong> vertigo inn i<br />
filmduken! <strong>Bilde</strong>t fyller hele synsfeltet på en måte som får<br />
balansenerven til godta informasjonen fra lerretet som
den absolutte virkelighet. Det blir rommet som beveger<br />
seg like gjerne som inneholdet i bildet. Svimlende!<br />
KoNKLUSJoN LYD TIL BILDET<br />
Det er forbløffende enkelt å høre forskjell selv på high-end<br />
effektforsterkere i et multikanalsanlegg, <strong>og</strong> igjen gir dessverre<br />
prisen en grei indikasjon på hva du kan forvente.<br />
Hvordan i alle verden skal et anlegg med råbillige effektforsterkere<br />
i en hjemmekinoreceiever med fantasiwatt<br />
fungere greit for dedikerete hi-fi entusiaster? Det er heller<br />
ikke korrekt det noen av oss tror; at kvaliteten på stereoanlegget<br />
øker såpass lite når man hadde passert la oss ca.<br />
100 tusen kroner, at man derfra får mer glede av pengene<br />
ved å utvide til surround. Selv ville jeg nok spandere minst<br />
det dobbelte av dette beløpet på generell lydkvalitet før jeg<br />
ville tenke på å kjøpe flere høyttalere <strong>og</strong> forsterkere. Og da<br />
blir det dessverre lite igjen til surroundbiten...<br />
På den andre siden er tillegget for de ekstra kanalene<br />
på de beste DVD multimaskinene, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så enkelte anal<strong>og</strong>e<br />
forforsterkere, såpass beskjeden at man bør få med<br />
seg <strong>og</strong>så den biten.Dette selv om man ikke nødvendigvis<br />
tenker seg full utbygging med det samme. Og det finnes<br />
smarte kompromisser <strong>og</strong> fornuftige snarveier. Det nesten<br />
geniale produktet for deg som flørter med ideen om full<br />
«Den samledede visuelle<br />
effekt av det ekstra brede<br />
lerretet <strong>og</strong> den svake buen<br />
gir sammen med en god<br />
projektor et tredimensjonalt<br />
bilde som er like storslagen<br />
som den lyden vi high-endere<br />
har opplevd i mange år!»<br />
surround, er simpelthen en multispiller fra Classe, Linn<br />
eller Muse som alle har glimrende CD-gjengivelse, men<br />
som <strong>og</strong>så takler alt av filmlyd <strong>og</strong> bilde. Og om ikke dette er<br />
nok; de leveres <strong>og</strong>så med innebygget forforsterker som enkelt<br />
styres via fjernkontrollen. Og da sparer du <strong>og</strong>så massevis<br />
av plunder <strong>og</strong> kronasjer på en masse ekstra kabler <strong>og</strong><br />
en dyr multi forforsterker!<br />
Men foreløpig leveres ingen av disse high-end multispillerne<br />
med Blue-ray – om det er viktig-men flere av<br />
produsentene antyder fremtidige oppgraderinger til en<br />
”fornuftig” pris. Foreløpig anbefaler vi derfor den beste<br />
Blu-ray spillerene på markedet – Pioneer 70-som riktig<br />
nok ikke avspiller SACD, men i forhold til prisen er veldig<br />
bra på standard CD-avspilling. Og så er den glimrende til<br />
filmlyd både i stereo <strong>og</strong> full surround. Dette i tillegg til<br />
en bildekvalitet BÅDE fra standard DVD <strong>og</strong> Blue-ray som<br />
er noe av det beste som kan kjøpes for penger. Yepp, den<br />
dyreste Blu-ray spilleren på markedet er faktisk et røverkjøp,<br />
<strong>og</strong>så for oss hi-fi nerder! Kjør siste livekonsert med<br />
Bruce Springsteen i Blu-ray bilde <strong>og</strong> lossless 2 kanals lyd<br />
med skissert opplegg, <strong>og</strong> du kan skal få garantert spalteplass<br />
i <strong>Fidelity</strong> for enhver betraktning som nekter for at<br />
opplevelsen nærmest er på den gale siden av menneskelige<br />
nydelser som ikke er syndige...<br />
89
3 3<br />
90<br />
High-end privatkino 2008:<br />
Fordommer <strong>og</strong> følelser:<br />
Den musikalske<br />
hjemmekinoen 2008!<br />
<strong>Fidelity</strong> tar livet av en rekke fordommer i<br />
dette forslaget til den ”perfekte”<br />
privatkino for musikkentusiasten som allerede<br />
har et bra stereoanlegg <strong>og</strong> nok veggplass<br />
til et CinemaScope bredlerret.<br />
TEKST OG FOTO KNUT VADSETH<br />
De bedre multispillere fra<br />
bl.a. Muse, Krell, Bladelius,<br />
Linn <strong>og</strong> ikke minst Electrocompaniet,<br />
er et funn for<br />
oss musikkinteresserte som OGSÅ vil<br />
kunne glede oss over videofilmer av<br />
ulike sjangere, selvfølgelig <strong>og</strong>så musikkvideoer<br />
<strong>og</strong> konserter. Ikke minst er<br />
vi særdeles begeistret for de som i tilleg<br />
til å avspille alt av CD/SACD <strong>og</strong> DVD-er<br />
<strong>og</strong>så har innebygget volumkontroll<br />
slik at du slipper en masse komplekse<br />
koblinger, spesielt i multikanal.<br />
Vår favoritt er likevel Electrocompaniet<br />
EMP-1 som tross høy pris er<br />
en nesten kompromissløs CD-spiller.<br />
Den er som 16 bits avspiller etter min<br />
mening helt på høyde med sin berømte<br />
toppmatede forgjenger, selv om bassen<br />
ikke er fullt så dynamisk <strong>og</strong> slagkraftig.<br />
Til gjengjeld er de øvre oktaver klart<br />
(ha) renere <strong>og</strong> mer oppløst. Og for et<br />
realistisk tillegg i prisen får du altså<br />
SACD, multikanal <strong>og</strong> en meget oppegående<br />
videoutgang som med HDMI kabel<br />
har meget brukbar kvalitet til selv<br />
meterforsørrelser. Dette i motsetning til<br />
min litt lunkene erfaring med RGB som<br />
underlig nok ikke er like bra.<br />
Men siden mange av dere allerede har<br />
en god CD-spiller fra før, <strong>og</strong> fordi ingen<br />
av disse high-end spillerene foreløpig er<br />
oppgradert til Blu-ray, anbefaler jeg den<br />
heftigste Blu-ray spilleren på markedet;<br />
Pioneer BDP-LX70A. Denne spiller<br />
riktignok ikke SACD, men er i forhold til<br />
prisen er den overraskende god til vanlig<br />
16 bits CD-avspilling, men men litt<br />
syntetisk ”kino” lyd i forhold til den noe<br />
fyldigere kropp <strong>og</strong> tyngde man forventer<br />
fra en dedikret CD high-end spiller.<br />
Men ærlig talt, selv om for eksempel EC<br />
låter ”bedre”, så har <strong>og</strong>så LX70 mye mer<br />
pondus , schwung <strong>og</strong> tredimensjonelt<br />
rom enn vi har opplevd fra Pioneer <strong>og</strong><br />
andre storprodusenter tidligere.<br />
Likevel er det vel ikke på grunn av CD<br />
avspillingen du anskaffer Pioneer LX70,<br />
men på grunn av det glitrende bra bilde,<br />
ikke bare i gloriøs Blu-ray, men nesten<br />
like flott med de beste DVD-filmene<br />
som oppskaleres til ekte HD-format. Om<br />
ikke lenge vil nok akkurat denne delen<br />
av LX70 sitte i flere high-end maskiner
med enda bedre lyd, men i filmsammenheng<br />
er det bare å gi seg over med<br />
den lyden du kan få ut av de ubalanserte<br />
stereoutgangene til ditt eksisterende<br />
high-end musikkanlegg. Så får man<br />
unngå å irriteren seg over en særdeles<br />
langsom avpillingsmekanisme som<br />
bruker år på å sjekke kopisbeskyttelse,<br />
landkodere <strong>og</strong> alt det der. Til gjengjeld er<br />
her en datainngang som gjør at du kan<br />
ta ned filmer direkte fra Nettet!<br />
Og i forhold til hva prisen er for en<br />
multikanal Blu-ray DVD maskin, er lydkvaliteten<br />
<strong>og</strong>så på 2 kanals CD altså betydelig<br />
over i hvert fall mine forventninger.<br />
Pris: kr 13.998<br />
Importør: Pioneer Norge<br />
ANBEFALT REFERANSEANLEGG:<br />
Ditt eksisterende High-end stereoanlegg!<br />
Pioneer LX70 Blu-ray DVD-spiller: kr 13.998<br />
JVC DLA-HDI projektor: kr 55.000<br />
Screen Research Cinema-scope lerret: kr 31.000<br />
Pioneer med egen<br />
datainngang for<br />
nettbasert film.<br />
91
3 3<br />
92<br />
High-end privatkino 2008:<br />
JVC DLA-HD1 projektor:<br />
Gnistrende bra!<br />
Det finnes idag mange veldig bra projektorer<br />
som kan gi deg et glimrende<br />
bilde på minst 100 tommer mellom 10<br />
<strong>og</strong> 20 tusen kroner. På samme måte<br />
som om du kan få utmerkede høyttalere<br />
i samme prisklasse.<br />
Men skal du ha det beste, <strong>og</strong> skal du<br />
virkelig ha glede av å lage Cinemascope<br />
på minst 3 meter i egen stue, er det for<br />
tiden JVC DLA-HD 1 som er konge.<br />
Prisen oppleves høy for enkelte, men i<br />
forhold til den helt utrolige kvaliteten <strong>og</strong><br />
forspranget til de rimeligere konkurrentene,<br />
er denne prisen særdeles gunstig i<br />
forhold til hva vi lydenetusiaster betaler<br />
for tilsvarende forbedringer i lydkvalitet.<br />
Dette er B&W 801D til under halv pris!<br />
For endelig har man klart å forene<br />
finessen, de delikate gradasjonene<br />
<strong>og</strong> den ultratette pikselstrukturen <strong>og</strong><br />
den rene paletten fra de beste LCDprojektorene<br />
med den den dynamiske<br />
«Det har skjedd<br />
eventyrlige ting<br />
på billedsiden når<br />
det gjelder hjemmeunderholdning.<br />
Du tror knapt dine<br />
egne øyne!»<br />
kontrasten, den gnistrende fargemetningen<br />
<strong>og</strong> det saftigsvarte sortnivået<br />
fra DLP. Sort er viduderlig vakkert hos<br />
JVC, <strong>og</strong> nattbilder med samtidig høylys,<br />
er så virkelighetstro at man opplever<br />
nattekulden fra lerretet. De innebygde<br />
digitale bildeforbedrere er <strong>og</strong>så av så<br />
høy klasse at de slår det meste som sitter<br />
i DVD-spillere. (Men altså ikke når<br />
det gjelder Pioneer LX 70 som på dette<br />
området er eksepsjonelt bra.)<br />
JVC Projektoren er i største laget<br />
til å dra med på nachspiel , her er litt<br />
viftestøy <strong>og</strong> fokus/zoom må betjenes<br />
manuelt. Men linsen er førsteklasses<br />
<strong>og</strong> med helt brukbart vidvinkelområde<br />
som kan gi deg akkurat den forstørrelsen<br />
du trenger på ekte 2.35/1 Cinemascope.<br />
Og så er det bare å zoome inn<br />
litegrann for å få et litt mindre bilde<br />
til 16/9 widescreen. Det har skjedd<br />
eventyrlige ting på billedsiden når det<br />
gjelder hjemmeunderholdning. Du tror<br />
knapt dine egne øyne!<br />
Pris: kr 55.000<br />
Importør: JVC Norge
Niclas Sjö <strong>og</strong> Anders Ugleberg<br />
fra NS Home Theater<br />
demonstrerer Cinemascope<br />
formatet i ulike størrelser.<br />
Screen Research Cinemascope 2.35/1 buet lerret:<br />
Storkino i stua<br />
Filmduken er vel for projektoren som<br />
kabelen er det for høyttaleren; totalt<br />
undervurdert eller hausset opp til<br />
panegyriske høyder <strong>og</strong> regnet som helt<br />
avgjørende viktig for totalinntrykket.<br />
Men uansett om du velger å henge<br />
opp et gammelt laken eller velger et<br />
kostbart referanselerret fra verdensberømte<br />
Steward, så er i det minste størrelsen<br />
særdeles viktig. Og mens prisen<br />
på flatskjermer går rett i taket når man<br />
passerer de ”vanlige” 42 tommer, så<br />
koster det fint lite å gå opp fra 80 tommer<br />
til 120 tommer når du først har<br />
anskaffet en god projektor. Og det er<br />
når bildet dekker hele synefeltet uten<br />
at man irriteres av uskarpe bilder <strong>og</strong><br />
stygge TV-linjer at magien setter inn;<br />
det blir som å slå ut hele kortveggen<br />
i stua for å se rett ut på en uvirkelig<br />
virkelighet. (Eller var det omvendt?)<br />
Med Blue-ray <strong>og</strong> Cinemascope format<br />
slår du ikke bare ut hele kortveggen til<br />
verdens store scene, du river like godt ned<br />
mesteparten av LANGVEGGEN <strong>og</strong> introduserer<br />
en type hjemmekino som overgår<br />
det meste av det du noensinne har opplevd<br />
på kino! Og har du muligheter for at<br />
lerretet kan stå peremanent, så kan du til<br />
<strong>og</strong> med velge en svakt buet form som gir<br />
deg fenomenal kinofølelse <strong>og</strong> pur gåsehud<br />
av forventninger bare av åpningsl<strong>og</strong>oen<br />
<strong>og</strong> de sylskarpe fortekstene.<br />
Og det er ”verstingen” av disse lerretene<br />
vi med begeistret jubel vil slå<br />
et slag for, et buet lerret fra franske<br />
Screen Research som <strong>og</strong>så er så løst<br />
vevet i et plasstoff at lydbløgene ikke<br />
hindres å fyke nesten uhindret tversigjennom.<br />
Og dette gir deg ikke bare<br />
muligheten til å gjemme høyttalerne<br />
bak lerretet, en avsgjørende viktig greie<br />
om du vil ha full glede av en eventuell<br />
senterkanal, men like viktig om du<br />
velger å la dine stereohøyttalere stå<br />
litt på siden <strong>og</strong> i forkant av lerretet.<br />
For uansett påvirker ikke denne store<br />
flatene da akustikken like mye som en<br />
tett filmduk vil gjøre. Og med en bred,<br />
rålekker ramme med lysabsorberende<br />
materiale, gir det hele et sobert <strong>og</strong> spennende<br />
inntrykk selv uten bilde.<br />
Og selv om duken koster nesten like<br />
mye som en middels dyr projektor, er<br />
den jo slett ikke så dyr som en virkelig<br />
super high-end høyttalerkabel!<br />
Pris: Ca kr 30.000 for buet lerret i<br />
3 meters bredde<br />
Importør i Skandinavia:<br />
NS Home Theater<br />
Forhandler i Norge: Kontrapunkt<br />
«Mens prisen på flatskjermer går rett i<br />
taket når man passerer de ”vanlige” 42<br />
tommer, så koster det fint lite å gå opp<br />
fra 80 tommer til 120 tommer når du<br />
først har anskaffet en god projektor.»<br />
93
3 3<br />
94<br />
High-end privatkino 2008:<br />
Ditt eget stereoanlegg:<br />
Fordommer <strong>og</strong> følelser<br />
Ditt eget stereoanlegg er den viktigste delen i en high-end hjemmekino. Og sammen<br />
med dine kunnskaper <strong>og</strong> erfaringer vil du uansett kunne skape referanselyd til både<br />
film <strong>og</strong> musikk langt utover hva de fleste tror er mulig...<br />
Mange har utvilsomt oppfattet at vi i<br />
<strong>Fidelity</strong> mener at et vanlig stereoanlegg<br />
vil gi deg de største opplevelsene for<br />
pengene, <strong>og</strong>så til vanlige spillefilmer.<br />
Ditt eksisterende musikkanlegg er<br />
sannsynligvis den viktigste byggestenen<br />
til et high-end hjemmekinoanlegg!<br />
Og det behøver altså ikke være i 6,7<br />
eller åtte kanaler. Stereoanlegget er<br />
et glimrende kompromiss til film <strong>og</strong><br />
nesten uansett den beste løsningen til<br />
musikken!<br />
Et godt stereoanlegg med høyttalerene<br />
plassert på siden <strong>og</strong> litt foran lerretet<br />
slik at de får optimal plassering<br />
ut fra bakvegg, vil kunne gi fremragende<br />
dybdeperspektiv som blir<br />
forsterket av de mange surroundaffekter<br />
som er spilt inn i motfase med<br />
lyden fra frontkanalene. For da skjer<br />
det forbløffende at disse signalene blir<br />
dekodet av dine egene ører til å skape<br />
en illusjon av surroundlyd.<br />
HVoRFoR HØYT oG DåRLIG!<br />
På samme måte som bilstereo er blitt<br />
synonymt med hvor høyt du kan<br />
spille før biltaket sprekker, så mener<br />
vi det er en alvorlig misforståelse at<br />
all filmlyd skal avspilles i grenselandet<br />
for fysisk hodepine. Det er som vanlig<br />
viktigere at det låter bra etter vanlige<br />
hi-fi kriterier, enn at man skal få lyden<br />
midt i fleisen fra aggressive ”hjemmekino”<br />
høyttalere. Dessuten er det ingen<br />
selvfølge at høyttalerne skal være størst<br />
mulig, noe de fleste kvinnelige samboere<br />
hater som pesten!<br />
Den beste lyden jeg har oppnåd på<br />
kinoloftet i forhold til prisen, er et par<br />
stativhøyttalere fra svenske Repsons,<br />
forøvrig vår anbefaling som årets<br />
produkt i kavalkaden i forrige blad.<br />
Men det finnes <strong>og</strong>så mange andre gode<br />
stativhøyttalere som uansett fordommer<br />
om det motsatte, kan skape en<br />
fremragende illusjon av storkino ved<br />
filmfremvisning, samtidig som de ofte<br />
er betydelig mer ”musikalske” enn liktprisede<br />
gulvstående ved musikklytting.<br />
SUBWooFER?<br />
Uansett kan det være særdeles virkningsfullt<br />
å koble opp en ekstra<br />
subwoofer (eller 2) til stereoanlegget<br />
nesten uansett om man benytter gulvstående<br />
eller stativhøyttalere. En bra<br />
sub vil uansett lettere kunne justeres<br />
slik at man får med seg de virkelig<br />
dype drønn fra musikk <strong>og</strong> lydeffekter,<br />
noe som igjen skaper betydelig realisme<br />
<strong>og</strong> opplevelsen av en stor premierekino<br />
i ditt mer beskjedne krypinn.<br />
Det finnes mange sub-er helt ned i 3-4<br />
tusen kroner som kan gjøre en brukbar<br />
jobb, men da kun til filmeffekter! Man<br />
må nok endel opp i pris <strong>og</strong> kvalitet om<br />
man ønsker å benytte en sub <strong>og</strong>så til<br />
musikk.<br />
Uansett kan man koble den ekstra<br />
dypbasshøyttaleren ved å trekke paralellkoblede<br />
høyttalerledninger fra begge<br />
høyttalere. Man behøver altså ikke egen<br />
”surround” forforsterker for å få dette<br />
til. Men dette forutsetter at stativhøyttaleren<br />
tåler litt trøkk helt ned uten at<br />
bassen bunner. Det er forresten knapt<br />
nok sant at sub-en kan plasseres hvor<br />
som helst da man uansett ikke hører<br />
den. Det er etter min erfaring fornuftig<br />
å plassere den noenlunde midt mellom<br />
hovedhøyttalerne i bredderetning.<br />
Derimot kan man gjerne plassere den<br />
BAK sitteposisjon uten at dette kan<br />
detekteres.<br />
CINEMASCoPE LYD oG BILDE<br />
Vær gjerne litt dristig ved plasseringen<br />
av høyttalere. Det koster ingenting å<br />
prøve høyttalerene lenger fra hverandre<br />
enn det ”vanlige”. Selv vinkler jeg<br />
de mot hverandre slik at de treffer et<br />
punkt foran lytteposisjon. Dermed har<br />
jeg skapt et kjempestort lydbilde uten<br />
”hull” i midten som <strong>og</strong>så fungere greit<br />
for de som ikke sitter optimalt midt<br />
mellom høyttalerne.<br />
Og akkurat denne oppstillingen<br />
fungere helt topp til 2,35/1 bilde; Cinemasope<br />
bilde til storslagen lyd!
<strong>Fidelity</strong> nr 32 kommer rundt månedsskiftet april/mai<br />
96<br />
Små høyttalere,<br />
stor lyd?<br />
Når kona finner nye høyttalere i finstua <strong>og</strong><br />
klasker lankene begeistret sammen fordi de<br />
er så lekre, da har man en mulig vinner!<br />
Når samme dame er landskjent for å hate motorsykkelhjelmer på<br />
toppen av store finerkasser <strong>og</strong> høyttaleren heter Revel, banker hjertet<br />
fortere. For med vår begeistring for den relativt ”rimelige” Revel M-22<br />
som forlengst står på vår favorittliste, blir forventningene enorme ved<br />
å få de treveis stativhøyttalerne Revel GEM 2 i hus. Det har vært litt<br />
av et oppstyr rundt den nye high-end høyttalerserien til Kevin Voecks.<br />
Men disse koster flesk, <strong>og</strong> mer enn noengang kan det lønne seg så<br />
forsake litt av dypbassen for å kunne ha råd til toppkvalitet i oppløsning<br />
<strong>og</strong> hol<strong>og</strong>rafiske egenskaper. Og i disse dager hvor det hevdes at<br />
små bokshøyttalere til en tusing går ned til 40 Hz, er det betryggende-<br />
<strong>og</strong> litt skremmende- å lese at denne store stativhøyttaleren er oppgitt<br />
til bare 70 Hz før den faller mer enn 3 db. Og det til tross for moderat<br />
virkningsgrad. Men sammen med en god sub....<br />
Vidar Mørch har forøvrig fått i hus en relativt kostbar stativhøyttaler<br />
hvor nedre frekvensområdet skal være nesten subsonisk! Redaktøren<br />
er like spent som leserne på å se (<strong>og</strong> høre) om noen faktisk har klart<br />
å oppheve de fysiske begrensningene for dypbass. Vi utvider jo grensene<br />
for det mulige hvert eneste år...<br />
Gruppetest<br />
CD-spillere<br />
Vi i <strong>Fidelity</strong> opererer med 3 distinkte priskategorier,<br />
budsjett eller basic til 5-10 tusen kroner<br />
pr. komponent, mellomprisklassen fra rundt<br />
10 til 25 tusen <strong>og</strong> high-end herfra <strong>og</strong> opp til<br />
drøye 100 tusen. Og vi tar vel ikke mye feil<br />
om det er mellomprisklassen som er statisisk<br />
sett mest interessant som kjøpsobjekter for<br />
våre lesere selv om det dyrere utstyret er får<br />
mest oppmerksomhet.<br />
I neste blad planlegger vi uansett en gruppetest<br />
med med CD-spillere i mellomprisklassen.<br />
For vi tror vel ikke helt på at datasystemene<br />
med Direct Stream vil overta markedet med<br />
det første, selv om vi i dette bladet er svært<br />
så positive til de lydmessige kriteriene. Likevel<br />
kan neste anskaffelse av CD-spiller lett bli den<br />
siste. Og da skal du ha god valuta for pengene<br />
dine. Og nettopp det skal vi i <strong>Fidelity</strong> hjelpe<br />
deg med om prisklassen fra ca 10-25 tusen<br />
kroner er det riktige for deg!<br />
Forsterkeri<br />
Vi har lenge ønsket å teste de mer<br />
påkostede forsterkerer fra NAD, <strong>og</strong><br />
vi har nå fått i hus en av de beste<br />
integrerte forsterkere på markedet <strong>og</strong><br />
såvidt innenfor kategorien ”mellomprisklasse.”<br />
Vi lar denne prisgunstige<br />
<strong>og</strong> velbygde integrerte forsterkeren<br />
få bryne seg mot et ganske påkostet<br />
2 komponents anlegg fra Marantz.<br />
Og vi tester <strong>og</strong>så en ny versjon av den<br />
største forsterkeren til norske Hegel<br />
(den med lydmotor, du vet) hvor<br />
konstruktør Bent Holter visstnok har<br />
trimmet klangbalansen mot en smule<br />
varmere lyd. Om det er denne versjonen<br />
som har vunnet en pris i Japan, er<br />
vi ikke sikre på. Men vi er sikre på at<br />
Hegel stakk av med ”Grand Prix 2007”<br />
for beste lyd ifølge Stereo Sound som<br />
er det største hi-fi bladet i japan. Vi<br />
gratulerer!<br />
Ha en fin senvinter med peiskos <strong>og</strong><br />
musikk!<br />
Mvh Knut V. <strong>og</strong> redaksjonen i <strong>Fidelity</strong>
6. årgang av <strong>Fidelity</strong>!<br />
Bestill direkte på:<br />
www.audiofidelity.no<br />
Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Milanex AS, PB 9200 Grønland, 0134 Oslo • tlf. 23 36 19 38 • faks: 23 36 19 48<br />
UTSoLGT<br />
UTSoLGT<br />
98<br />
Komplett index <strong>Fidelity</strong> 2003 – 2007 på nettet fra 2008!<br />
www.audiofidelity.no<br />
UTSoLGT<br />
Abonnér på <strong>Fidelity</strong>: Kun 475,- *<br />
NoK for 1 år = 6 utgaver<br />
UTSoLGT<br />
UTSoLGT<br />
Nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 13 <strong>og</strong> 14 er utsolgt<br />
Tidligere utgivelser bestilles på:<br />
Enklere <strong>og</strong> rimeligere betaling med VISA etc.<br />
Ingen portotillegg i Skandinavia!<br />
UTSoLGT<br />
UTSoLGT<br />
UTSoLGT<br />
UTSoLGT<br />
UTSoLGT<br />
www.audiofidelity.no<br />
T I L B U D<br />
Bestiller du 9 eller flere blader – spanderer vi porto<br />
(Gjelder bare i Norge)<br />
UTSoLGT