23.07.2013 Views

Lyd og Bilde - Fidelity

Lyd og Bilde - Fidelity

Lyd og Bilde - Fidelity

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

<strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> <strong>Bilde</strong><br />

Selv om jeg først <strong>og</strong> fremst regner<br />

meg som lydentusiast, må jeg innrømme<br />

at jeg aldri før har opplevd<br />

så store sprang i utviklingen som på<br />

billedsiden med høyoppløselig Blu-ray<br />

teknol<strong>og</strong>i sammen med et ekte buet<br />

Cinemascope lerret. Sammen med et bra<br />

stereoanlegg, ditt eget, blir opplevelsen<br />

av film <strong>og</strong> konsertvideoer helt vanvittig<br />

flott med denne kombinasjonen pluss<br />

en god projektor. Her er en storhet,<br />

farverenhet <strong>og</strong> tredimensjonalitet som<br />

er svimlende.<br />

Men samtidig som Sony ser ut til å ta innersvingen på konkurrentene<br />

med sin Blu-ray billedteknol<strong>og</strong>i, gir de opp å bruke<br />

mer penger på SACD som har stabilisert seg som et ”high-end”<br />

lydformat for spesielt interesserte. Enda mer interessant er det<br />

at platespillereksperten Linn lanserer 2 nye digitalsavspillere<br />

som via rippede CD’er <strong>og</strong> nedlastinger fra Nettet gir deg en<br />

direkte tilgang til Master-opptak med muligheter for uovertruffen<br />

lydkvalitet. ”Dette er fremtiden!” mener det store<br />

testpanelet i <strong>Fidelity</strong>.<br />

Fra Østen kommer <strong>og</strong>så en kombinert CD/PC-spiller med egen<br />

inngang for musikkfiler fra harddiscen. Og fra USA <strong>og</strong> Europa<br />

kan vi lytte til 3 glimrende rørforsterkere som langt fra er<br />

revolusjonerende når det gjelder teknol<strong>og</strong>i, men som uansett<br />

kan være en åpenbaring for lydentusiaster som aldri har prøvesmakt<br />

lyd fra glass!<br />

Vi fikk forbausende moderat med kjeft for våre kåringer i forrige<br />

blad.(?) Men på grunn av nomineringen til ”Årets beste”<br />

hadde vi ”second opinion” på enkelte produkter, mens et par<br />

nye ble bedømt av testpanelet tross moderat innspillingstid. Vi<br />

håper at den grundige testen av den prisgunstige stativhøyttaleren<br />

XTZ 99,26 på side 64 får satt den biten på plass!<br />

Forrige blad skulle <strong>og</strong>så , ifølge lederen, bli en ”høydare” med<br />

layout, bilder <strong>og</strong> trykkvalitet. Det gikk ikke fullt så bra som vi<br />

håpet. Og etter å ha prøvd rimeligere trykkeriløsninger med<br />

noe blandet resultat, har vi bestemt oss for igjen å trykke på<br />

det beste trykkeriet i Norge! Er resultatet entydig bedre, så<br />

har vi lært en lekse som <strong>og</strong>så gjelder hi-fi generelt; man får<br />

stort sett hva man betaler for!<br />

Til slutt ønsker vi velkommen skribentene på nettstedet<br />

Audiophile.no som vi i fremtiden vil samarbeide mer med.<br />

Dessuten er Håkon R<strong>og</strong>nlien tilbake som tester av spesielle<br />

hi-fi produkter som vi mener ikke kommer i konflikt med hans<br />

konsulentvirksomhet hos Fryd Hi-Fi. Det er selvsagt at han ikke<br />

vurderer produkter fra leverandører til Fryd, <strong>og</strong> like selvsagt at<br />

importør/produsent er enige i mitt valg av Håkon som tester<br />

av deres produkt.<br />

Forøvrig er det en misforståelse at <strong>Fidelity</strong> ikke trykker<br />

motforestillinger fra bransjen i forhold til tester <strong>og</strong> artikler.<br />

Snarere tvert imot; vi GARANTERER at slike motforestillinger<br />

kommer på trykk så lenge man holder seg innenfor skandinavisk<br />

injurielovgivning <strong>og</strong> i noenlunde moderat lengde!<br />

Ha en fin senvinter <strong>og</strong> en deilig påske!<br />

Med hilsen<br />

Knut V<br />

Ansvarlig redaktør<br />

Knut Vadseth<br />

knuvadse@online.no<br />

Tlf: 22 44 38 12<br />

Privat: 22 55 25 75<br />

Skribenter i dette nummer<br />

Petter Dale<br />

Rolf Inge Danielsen<br />

Arve Åheim<br />

Jan Myrvold<br />

Tore Dag Nilsen<br />

Stein Arne Nistad<br />

Håkon R<strong>og</strong>nlien<br />

Anders Rosness<br />

Knut Vadseth<br />

Peter Westberg<br />

Foto<br />

Knut Vadseth<br />

Grafisk design<br />

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80<br />

www.ideverkstedet.no<br />

Trykk<br />

07 Gruppen AS<br />

Annonseavdeling<br />

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)<br />

Kontakt redaksjon<br />

post@audiofidelity.no<br />

Diskusjonsforum<br />

www.audiofidelity.no<br />

Abonnement service:<br />

Milanex AS<br />

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo<br />

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01<br />

fidelity@kundetjeneste.no<br />

Etterbestilling av tidligere utgivelser:<br />

www.audiofidelity.no<br />

post@audiofidelity.no<br />

Tlf: 22 44 38 12<br />

Utgiver<br />

Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo<br />

ISSN 1503 4291<br />

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver.<br />

Denne bestemmelse gjelder <strong>og</strong>så enhver form for<br />

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på<br />

bestemmelsene vil bli anmeldt <strong>og</strong> medfører erstatningskrav.<br />

www.audiofidelity.no<br />

3


4<br />

Innhold<br />

31<br />

nr 2/2008<br />

10<br />

Er CD-plata døende?<br />

16<br />

Kommentar av Tore Dag Nilsen:<br />

Den uhåndgripelige musikk<br />

18<br />

Eximus CD10 24/192-spiller:<br />

The missing Linnk?<br />

22<br />

Eximus CD 10 Second opinion:<br />

Toppgear!<br />

24<br />

Xavian: Så mye for så lite.<br />

26<br />

Bjørn Berge:<br />

En selvpiners bekjennelse<br />

30<br />

C-J ET250S hybrid effektforsterker:<br />

Klar for et ET-gilde?<br />

36<br />

Penaudio Serenade:<br />

Musikalsk forførende.<br />

40<br />

Reality: R<strong>og</strong>ue Cronus<br />

Rimelig Hi-end<br />

44<br />

Ay ay, Ayon!<br />

48<br />

NAD <strong>og</strong> Rotel: Svart eller hvit?<br />

52<br />

Godt norsk: Glitter & gråstein<br />

54<br />

Plateanmeldelser: Blått & rått


56<br />

Plateanmeldelser:<br />

Audiofile godbiter<br />

58<br />

Sensasjonell opera<br />

60<br />

Budsjett: Smarte amerikanere<br />

64<br />

Budsjettreferansen:<br />

XTZ 99.26 høyttalere<br />

68<br />

Unico second opinion: Akilleshæl?<br />

70<br />

Xindak 8800MNE:<br />

Varme tungvektere<br />

84<br />

High-end privatkino 2008:<br />

I full bredde!<br />

72<br />

Flytting: Fra rock til Ragnarok?<br />

76<br />

Kabler High-end, del 2:<br />

Den ultimata kabeln – finns den?<br />

80<br />

Yter høyttalerkabler:<br />

Italiensk snubletråd?<br />

82<br />

Gjesteskribenten: I pose <strong>og</strong> i sæk<br />

90<br />

High-end privatkino 2008:<br />

Den musikalske hjemmekinoen<br />

96<br />

Neste nummer<br />

5


6<br />

Brev til<br />

Til redaksjonen av <strong>Fidelity</strong>.<br />

Her kommer et forsøk på en test-artikkel. Evt. bilder kan<br />

dere vel lokke frem fra nettet/forhandlere/importører. Artikkelen<br />

har selvsagt amatørpreg <strong>og</strong> har ikke ambisjoner om å<br />

konkurrere med de faste bidragsyterne. Vi er fire entusiaster<br />

som i mange år, helt siden klassisk NAD ble født, har hatt en<br />

liten gladhobby som har vokst i takt med alder, visdom <strong>og</strong><br />

økonomi. Dere står selvsagt fritt til å redigere/endre etc.<br />

Men kanskje er det en idé å vise at ikke alle oss entusiaster<br />

har gullører eller massiv innsikt i upsampling, ringkjernetrafoer<br />

<strong>og</strong> induksjon. Vi bare koser oss med musikken <strong>og</strong> strever<br />

etter å være så nær konsertopplevelsen som mulig. For vi går<br />

meget gjerne på konsert <strong>og</strong> husker mht live musikkopplevelse<br />

særlig da Paul Simon i forrige årtusen var i Oslo Spektrum <strong>og</strong><br />

encorene ingen ende ville ta. Eller da Lou Reeds lyd knuste<br />

van Morrisons på Norwegian Wood i 1998. Og penneføreren<br />

av denne artikkelen gråter litt inni seg over at han ikke gikk på<br />

den massive The Who konserten på årets Quart, en stor miss i<br />

følge et par av de andre, der bl.a. Zak (sønn til Ringo) trommet<br />

som en gud. Og Pete er jo meget dyktig.<br />

Fra bladleser <strong>og</strong> koselytter Espen Lange<br />

Hei!<br />

Gjesteskribenten er nettopp laget for deg <strong>og</strong> dine kompiser.<br />

Hjertelig velkommen i bladet.<br />

Knut<br />

Gruppetest cd-spillere mm.<br />

Hei Knut! Jeg har vært fast leser av <strong>Fidelity</strong> helt siden nr.1 <strong>og</strong><br />

kan ikke berømme dere som lager bladet nok! Dere gjør en<br />

fabelaktig innsats <strong>og</strong> lager helt klart det beste hi-fi bladet jeg<br />

noensinne har lest!<br />

Jeg ble glad da jeg så at dere planlegger en gruppetest av<br />

cd-spillere i 10.000kr klassen i et av nærmeste numrene. Jeg<br />

er selv i markedet for en spiller i denne prisklassen til å erstatte<br />

min tilårskomne Primare D20 (med litt skrantende drivverk) <strong>og</strong><br />

håper at testen vil kunne hjelpe meg et godt stykke på vei til å<br />

gjøre rett valg.<br />

Her kommer imidlertid et lite innspill (<strong>og</strong> eneste<br />

ankepunkt...)til dere som skriver i bladet: Hva med å teste<br />

utstyret <strong>og</strong>så på andre typer musikk enn det dere vanligvis<br />

spiller? Selv er jeg ihuga metal-fan <strong>og</strong> hverken fisefin feinschmecker<br />

jazz eller klassisk kommer noensinne til å få spilletid<br />

på mitt anlegg (muligens med unntak av Carmina Burana eller<br />

en Wagner overture hvert jubelår ). Jeg forventer naturligvis<br />

ikke at dere nå skal snu helt på flisa men at dere ved å <strong>og</strong>så<br />

inkorporere andre typer i musikk i testene deres kan gi et enda<br />

bedre bedre bilde av hvordan de forskjellige produktene egner<br />

seg for folk med forskjellig musikksmak. Særlig gjelder nok det<br />

innenfor de rimeligere prissegmentene da kjøpergruppene her<br />

er nok langt mer allsidige i sin musikksmak enn i det ypperste<br />

high-end markedetFor å svare på et par ev spørsmålene dine i<br />

siste blad:<br />

Det er ikke noe problem at dere omtaler hjemmekino utstyr i<br />

bladet, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. Heldigvis<br />

har den verste hjemmekinobølgen lagt seg men selvsagt finnes<br />

det produkter som <strong>og</strong>så burde/kunne interessere oss.<br />

Og helt ok at Håkon R<strong>og</strong>nlien skriver i bladet. Stoler på at dere<br />

har såpass integritet at han ikke anmelder produkter som han<br />

selv selger <strong>og</strong> da har jeg ikke noe problem med at han er en<br />

bransjeaktør <strong>og</strong> anmelder samtidig!<br />

Tusen takk for en flott blad <strong>og</strong> stå på videre!<br />

mvh. Kai Lindseth<br />

Tandberg <strong>og</strong> nettet<br />

Tänkte bara berätta lite om hur jag löst problemet med<br />

”ett odynamiskt ljud”. Jag funderade över om strömmatningen/elnätet<br />

inte kunde leverera tillräckligt med ström tillräckligt<br />

fort. Så därför bytte jag ut elmatningen till lyssningsrummet.<br />

Jag har installerat en skärmad elkabel på 6 mm2 med<br />

”solid core” ledare och säkrat den med en 20 A säkring.<br />

Eluttaget i lyssningsrummet tål 25A. (Den gamla var oskärmad<br />

1,5 mm2 ”stranded”, 10A ) Blev det någon skillnad/förbättring?<br />

Oj oj, oj Nu är ljudet dynamiskt,luftigt och lättflytande<br />

med en helt annan tyngd och aktoritet. Ljudbilden är<br />

betydligt mer tredimensionell och har växt på alla håll. Den är<br />

både bredare, djupare och högre. Ljudet är även tonalt mer<br />

nyanserat och välupplöst. Slutsteget blir inte heller lika varmt<br />

längre. Detta har gjort mig nyfiken på att prova en mer seriös<br />

nätkabel till ”apparaterna” än medskicket. Jag vore tacksam<br />

på förslag på olika nätkablar som du tycker fungerar bra, och<br />

som dessutom är något sånär prisvärda/överkomliga, och som<br />

du tycker är värda att prova. Det vore också roligt att få veta<br />

hur det gått med konstruktionsfrågan angående slutsteget.<br />

mvh Rolf Persson<br />

Rumsakustik i <strong>Fidelity</strong><br />

Hejsan Knut<br />

Jag njuter för det mesta till 100 % av ert blad <strong>Fidelity</strong>. Känns<br />

som en härlig stund med genomarbetade hifiutflykter. Jag<br />

har varit i kontakt med Rolf Inge vid flera gånger, bland annat<br />

träffat honom som hastigast på Arkenmässan för ett år<br />

sedan. Det är en trevlig medarbetare ni har!<br />

Mitt ärende med detta mail rör utöver beröm och ”fortsätt<br />

så”, lite frågor kring rumsakustik. Rumsakustik är A och O i<br />

hifisammanhang. Rumsakustik är det man skyller på när det<br />

låter illa (men tycker om prylarna). Rumsakustik är det som<br />

det klagas på hifimässa efter hifimässa. Rumsakustik är där en<br />

av nycklarna till hifinirvana finns!<br />

Detta till trots läser jag inget om detta i <strong>Fidelity</strong>. Detta till trots<br />

läser jag om era referensanläggningar som inkluderar det<br />

ena tweaket efter det andra, men inte ett ord om rummet,<br />

akustik-hjälp eller liknande.<br />

Jag brukar säga: ”Man får inte klaga utan att bidra med<br />

hjälp”. :-D<br />

Jag erbjuder mig därför att hjälpa till med akustik, artiklar, information,<br />

tips-och-trix eller vad som helst. Jag sammarbetar<br />

med Svanå Miljöteknik här i Sverige och har därför bra (den<br />

bästa?) uppbackningen möjlig!<br />

Hoppas på svar!<br />

Vänliga hälsningar<br />

Pär Engelholm<br />

Hei!<br />

Tak for hjelp! Romakustikk er så vanskelig at få tør å begi<br />

seg utpå. Derfor er vi glade for all hjelp vi kan få.<br />

Knut<br />

Hei<br />

Nå som dere har startet opp med grupptester av<br />

kabler(synes det er bra tross mye spetakkel i etterkant), så<br />

kunne jeg tenkt meg tester <strong>og</strong>så av strøm filter. Vel har dere<br />

vært inne på evnet i flere blad, men ingen gruppetester. Hadde<br />

vært interessant å se hva de ulike filterene kan gjøre i referanse<br />

anlegget til <strong>Fidelity</strong>, <strong>og</strong> om pris/ytelse henger sammen!<br />

Mvh. Øyvind.


Hei <strong>og</strong> takk for et godt blad!<br />

Redaktøren har ved flere anledninger gjort seg noen refleksjoner<br />

om skottene mellom de ulike musikkgrupperingene – sist nevnt i forbindelse<br />

med besøket hos B&O. B&O er i hifi-kretser blitt sett på som god<br />

design i stedet for god lyd. Etter å ha lest spesielt i de siste numrene av<br />

<strong>Fidelity</strong>, sett litt i andre media <strong>og</strong> oppdatert noen datapr<strong>og</strong>rammer, har<br />

jeg gjort meg noen tanker.<br />

Like før jul flyttet musikkforretningen ”tre 45” her i Trondheim inn i nye<br />

lokaler (www.tre45.no) Og hvilke lokaler <strong>og</strong> hvilket utvalg! For alle som<br />

driver som utøvende musikere er denne forretningen et must, men det<br />

stopper ikke her. Utvalget av studioutstyr er <strong>og</strong>så imponerende. Jeg tror<br />

at alle garvede lydentusiaster hadde funnet mye interessant her. Det var<br />

som audiointeressert jeg stakk innom. Jeg hadde planer om å utstyre<br />

husets kontor <strong>og</strong> arbeidsrom rom med noen små <strong>og</strong> gode høytalere.<br />

Genelec sine monitorer kunne være et alternativ, disse selges i “tre 45”.<br />

Mitt ærend ble lagt fram til en av forretningens ansatte. Stor var<br />

forbauselsen da jeg nærmest ble frarådd å kjøpe studiomonitorer. Og<br />

begrunnelsen var interessant nok – studiemonitorer er laga for at de<br />

skal få fram ”svakheter i musikken, mens et hifi-anlegg er laga for at vi<br />

skal ”nyte <strong>og</strong> slappe av” med musikken. Dermed ble det ingen handel<br />

i denne omgang. Jeg ble ellers vist litt rundt om i den imponerende<br />

butikken. tre 45 er et funn av en butikk som <strong>Fidelity</strong>s redaktør absolutt<br />

burde besøke! Butikken drives <strong>og</strong>så av folk som definitivt har peiling<br />

på lyd.<br />

Når jeg først er inne på attraksjoner i Trøndelag, så er Norsk Radiomuseum<br />

i Selbu et annet funn for elektromekkere <strong>og</strong> lydpurister.<br />

Her er det fullt av lekkerbiskener. Edda, Tandberg <strong>og</strong> Radionette<br />

dominerer samlingen, men det er <strong>og</strong>så mye annet snacks – se<br />

nettsidene www.norskradiomuseum.no. Under et besøk satt eier <strong>og</strong><br />

initiativtaker Jan Erik Steen på ei 78-plate med Ella Fitzgerald spilt<br />

på et radiokabinett fra tidlig 60-tall. Og hvilken dynamikk! Dette var<br />

å fa frysninger av..<br />

Kanskje <strong>Fidelity</strong> <strong>og</strong>så kunne se litt nærmere på PC-lyd. Dette er et<br />

felt som vi bør begynne å vurdere høyere. Så langt har jeg ikke lagt<br />

merke til så veldig mange kommentarer om musikkegenskapene i<br />

Mediaplayer. En annen som derimot har vært i mediabildet er IKT<br />

Norge sin generalsekretær Per Morten Hoff. Han har blitt en gjenganger<br />

i å skjelle ut DAB-radioen som gammeldags teknol<strong>og</strong>i. Måten<br />

argumentasjonen har blitt ført på har gjort meg litt skeptisk, det er<br />

noe som skurrer i debatten. Etter å ha hørt litt på DAB <strong>og</strong> vanlig FM<br />

er det for meg ikke teknol<strong>og</strong>ien, men lyden som er det viktigste. Som<br />

ivrig radiolytter synes jeg at DAB er godt nok til sitt bruk. Med godt<br />

utstyr er DAB-lyden definitivt ikke å forakte. Jeg tror at radio fortsatt<br />

har ei framtid som lydmedium.<br />

Med vennlig hilsen, Johan Sandberg<br />

Nettstøy<br />

Hei. Her er mer ang. mitt arbeide med nettstøy.<br />

Har resultater som viser 3 ulike målinger. Den første<br />

er fin, på ett stikk som ikke er brukt til stereoanlegget.<br />

Den andre viser 5 harmoniske på opp til 60%<br />

(toleransegrensen er på 6%) hvor stereoen er tilkoplet.<br />

Den tredje målingen viser at det stikket som støyer<br />

nå er normal igjen. Jeg satt tilfeldig vis å lyttet på<br />

musikk den dagen. Da var en generator i nabolaget<br />

ute av drift pga. overhaling (dreiing av slepering til<br />

magnetiseringen). Hadde da betydelig bedre lyd enn<br />

vanlig <strong>og</strong> dette har vedvart. Det foregår nå <strong>og</strong>så en<br />

oppgradering av nettet til Haugaland Kraft som er<br />

netteier. Forstår det slik at NVE <strong>og</strong> undertegnede er<br />

enige med å foreta nye målinger når oppraderingen er<br />

utført. Ny måling vil derfor bli foretatt på en årstid da<br />

belastningen på nettet normalt er så stor som da målingen<br />

som viste høyt innslag av 5 harmoniske ble tatt.<br />

Snittmålingen er på mellom 20 <strong>og</strong> 30%. Med så høye<br />

verdier er det ikke lenger snakk om overharmonisk<br />

støy men da kalles det RESONANS på nettet. Etter hva<br />

de som produserer filtre for å redusere overharmonisk<br />

støy på nettet sier (Danfoss i USA), er problemet med<br />

overharmonisk støy et alvorlig <strong>og</strong> økende problem for<br />

netteigerene. Det vil snart <strong>og</strong>så komme et nytt måleinstrument<br />

fra SINTEF (Helge Seljeseth som er den som<br />

kan mest om dette i Norge) til en pris på 1-2000 Kr..<br />

Med det nye instumentet fra SINTEF kan selv en fattig<br />

audiophil sjekke sitt eget strømuttak.<br />

mvh, Lars Farkas<br />

Veldig interessant! Skriv gjerne når du kommer<br />

videre med dett.<br />

Knut V<br />

Luxman<br />

Hei<br />

Har dere kjennskap til Luxman lv 105 u? Hvem var importør?<br />

Tror dere noen kan skaffe norsk manual til den?<br />

Mvh Geir Haave (ivrig leser)<br />

Vi får se om noen av våre leser kan hjelpe?<br />

Knut V<br />

7


3 3<br />

10<br />

Er CD-plata døende?<br />

†<br />

R.I.P.<br />

eller rippe?<br />

”Rest In Peace” sier dødsannonsene. Mens CD-mediet fremdeles<br />

sloss for livet, lanserer signalkildespesialisten Linn det<br />

mange mener kan være verdens beste digitalspiller. Perfekt<br />

for bruk på Nettet, selvfølgelig, men <strong>og</strong>så med forbedret lyd<br />

fra eksisterende CD-plater...<br />

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH<br />

Skotten Ivor Tiefenbrun revolusjonerte hi-fi bransjen med vinylavtasteren<br />

Linn Sondek LP 12, en drøm av mekaniske<br />

presisjon <strong>og</strong> kompleksitet med 372 bevegelige deler. Nå<br />

mener mange at sønnen Gilad kan gjøre det samme<br />

med den nye Direct Stream digitalkonverter som<br />

er langt mer teknisk kompleks, men bare har<br />

en bevegelig del; av/på bryteren. Far <strong>og</strong> sønn er er dypt<br />

uenige om hvorvidt en god vinylpressing fremdeles<br />

kan låte bedre enn de beste såkalt ”rippede” CD-plater<br />

eller nedlastbare datastrømmer med masterbåndkvalitet.<br />

Men begge mener at CD-mediet med sine veldig<br />

undervurderte mekaniske avspillingsproblemer i<br />

forhold låter hardt <strong>og</strong> umusikalsk. Etter nitid lytting<br />

med fullt testpanel, er vi i <strong>Fidelity</strong> tilbøyelig til å<br />

være enig. Ikke minst etter å ha hørt på egne CDplater<br />

som blir kopiert til harddisc <strong>og</strong> deretter avspilt<br />

via Linn Akurate DS <strong>og</strong> flaggskipet Linn Klimax DS...<br />

MEKANISKE INTERAKSJoNER?<br />

Det har i mange år vært velkjent at kopierte CD-plater<br />

ikke bare låter tilnærmet likt, slik man jo kunne håpe,<br />

men at kopien forbløffende nok låt BEDRE enn originalen.<br />

Med et medie som i utgangspunkt skulle låte kliss likt<br />

uansett kopiering <strong>og</strong> generasjonstap, <strong>og</strong> hvor alle forandring<br />

av lydkvalitet i tilfelle ble tillagt dac’en eller de anal<strong>og</strong>e utgangstrinn,<br />

måtte da dette være ren innbilling? På samme måte som alle<br />

VET at det er bare tull at CD-platene låter bedre etter avmagnetisering<br />

med kjemi eller magnet. Eller at grønn tusj...<br />

Det viste seg altså at her var mange paralleller mellom kjente problemstillinger<br />

med den mekaniske interaksjonen med anal<strong>og</strong>e platespillere <strong>og</strong> det nye ”perfekte”<br />

datamediet. Ikke minst fikk Ivor Tiefenbrun <strong>og</strong> hans ingeniører store problemer da<br />

de litt skeptisk skulle lage sin første CD-spiller. For igjen oppdaget de at det skjedde<br />

mer med lyden når de trimmet toleranser <strong>og</strong> andre kvaliteter på mekanikken enn<br />

når de gjorde forandringer med DAC’en. Dessverre! For god mekanikk i stål <strong>og</strong><br />

aluninium koster veldig mye mer å lage enn enkle plastmoduler. Ikke tilfeldig at<br />

prisen fremdeles hadde betydelig innflytelse på lydkvaliteten i en grad som nesten<br />

kunne minne om en kapitalistisk sammensvergelse...


«Denne kvelden hos Kontrapunkt er<br />

garantert en jeg vil huske resten av<br />

livet – ikke fordi jeg hørte noe som var<br />

så revolusjonerende bra – men fordi<br />

implikasjonen av det jeg så <strong>og</strong> hørte<br />

garantert vil endre fremtiden for alle<br />

oss musikkelskere.» Anders Rosness<br />

11


3 3<br />

12<br />

Er CD-plata døende?<br />

Projektleder Gilad Tienfenbrun mener at mangelen av bevegelige deler gjør den nye<br />

Klimax DS til verdens beste digitalavspiller.<br />

DATABRANSJEN<br />

Etter hvert dukket det <strong>og</strong>så opp rykter i<br />

hi-fi-miljøet at CD-platene låt til dels mye<br />

bedre kopiert via en rimelig PC med et<br />

”high-end ” lydkort til noen hundrelapper<br />

<strong>og</strong> deretter avspilt via den vanlige<br />

CD-spilleren. Og etterhvert dukket det<br />

opp stadig flere rimelige d/a konvertere<br />

beregnet på å kobles til PC’en.<br />

Absolute Sound skrev for noe år siden<br />

en tankevekkende artikkel hvordan<br />

mekanisk unøyaktighet i pressingen<br />

fikk servoen til å jobbe uventet hardt<br />

for å holde laserstrålene sånn noenlunde<br />

i sporet, <strong>og</strong> at <strong>og</strong>så feilkorreksjonskretsen<br />

hadde uventet mye å gjøre på<br />

grunn av dårlig sporing <strong>og</strong> påfølgene<br />

retting av tapte signaler. PC’en derimot<br />

Linn på nett<br />

AV HåKoN RoGNLIEN<br />

avspilte de samme dataene flere ganger,<br />

<strong>og</strong> kunne lettere regne ut hva som<br />

sannsynligvis var mest korrekt.<br />

Vi lot vår egen Petter Dale <strong>og</strong> gjesteskribenter<br />

promovere mellomlagring<br />

på harddisc etter såkalt ”ripping” av<br />

CD-plata her i <strong>Fidelity</strong>. Men ventet<br />

utolmodig på at hi-fi bransjen skulle<br />

kombinere datateknol<strong>og</strong>ien med anal<strong>og</strong><br />

hi-fi teknol<strong>og</strong>i av beste merke. For<br />

det vi hørte av smarte løsninger fra<br />

databransjen, syntes vi låt skuffende<br />

tynt <strong>og</strong> pinglete, selv om økt dynamikk<br />

<strong>og</strong> renere transienter fikk tilbake noe<br />

av vitaliteten fra vinylmediet. Lovende,<br />

men ikke helt i boks, etter vår mening...<br />

I mellomtiden gledet vi oss over den<br />

nye generasjon CD-spillere som i løpet<br />

Linn tar skrittet fullt ut inn i en ny æra med sine dedikerte hifi nettavspillere, eller<br />

hva man skal kalle dem. De henter ned filer fra husets nettverk, gjerne via strømledningene,<br />

<strong>og</strong> har du hurtig nok internett, så kan du lagre musikken din hvor du<br />

vil i verden, nærmest! Det jeg er litt redd for er at brukerterskelen er en tanke høy<br />

blant svorne audiofile, men det gjenstår altså å se.<br />

Ettersom disse enhetene fra Linn <strong>og</strong>så inneholder DA-omvandlere <strong>og</strong> anal<strong>og</strong>e<br />

utgangstrinn, har vi i prinsipp svært like utfordringer som før; det finnes knapt<br />

grenser for priser <strong>og</strong> kvalitet. Noe som <strong>og</strong>så kommer tydelig fram på Linn Klimaxavspilleren…<br />

Overgangen fra CD-spiller til denne enheten er klar <strong>og</strong> entydig. Det er mer highend<br />

i form av et roligere lydbilde <strong>og</strong> mer fullkommen klangstruktur. Noen vil nok<br />

si at det låter mer ”anal<strong>og</strong>t”, i min verden en omskriving av ordet ”riktig”. Like<br />

entydig (om enn ikke like markant) er overgangen fra Akurate til Klimax.Vi fikk her<br />

enda mer innsyn <strong>og</strong> detaljer, svartere bakgrunn <strong>og</strong> større lydpalett. Men rabulisten<br />

i meg protesterte ørlite på en del innspillinger, da jeg følte at Akurate var mer frisk i<br />

frasparket. Dette kan garantert tilskrives noe mer rufs her <strong>og</strong> der, men allikevel…<br />

Dette er uansett framtiden!<br />

Linn Klimax DS/Akurat DS:<br />

Ifølge Linn er DS teknol<strong>og</strong>ien bedre<br />

enn CD-avspilling da her ikke finnes<br />

bevegelige deler som kan introdusere<br />

elektronisk- <strong>og</strong> mekanisk støy.<br />

Dessuten tilbys 24 bits oppløsning<br />

med samplingfrekvens fra 44,1 til 192<br />

kHz. Signal/støyforhold er hele 170 dB<br />

(Klimax). DS-produktene støtter alle<br />

digitale kvalitetsformater, inkludert<br />

FAC <strong>og</strong> WAV, <strong>og</strong> kontrolleres via UpnP<br />

AV 2.0 styresystem. Linn anbefaler<br />

forskjellige pr<strong>og</strong>rammet som gjør det<br />

enkelt å overføre CD-samlingen til<br />

dataserver <strong>og</strong> hvor skriftelig informasjon<br />

om den enkelte plate automatisk<br />

nedlastes direkte fra database.<br />

DS-teknol<strong>og</strong>ien gjør det <strong>og</strong>så mulig å<br />

laste ned musikk direkte fra internett.<br />

Linn Records tilbyr standard 16<br />

bits CD-kvalitet <strong>og</strong> 24 bits/96kHz<br />

studiokvalitet. I løpet av året vil flere<br />

plateselskaper tilby sine musikkbibliotek<br />

på nettet.<br />

av de siste par årene er blitt uventet mye<br />

bedre. Samtidig låt det etter hvert <strong>og</strong>så<br />

veldig bra hjemme hos nettopp Petter<br />

Dale (<strong>Fidelity</strong> nr. 27) som forlengst<br />

hadde kastet ut sin super high-end CDspiller<br />

(Forsell+DP-DAC) i jakten på den<br />

”perfekte” lyd. Og det må innrømmes at<br />

det virket veldig smart å kunne gjemme<br />

flere kasser med CD’er i kjelleren mens<br />

all godlyden fikk plass i hjemmePC’en<br />

på kaffebordet. Hvorfor ble ikke disse<br />

ideene reflektert av de mest oppegående<br />

produsentene i hi-fi bransjen...<br />

Men om ikke hi-fi bransjen tok datamediet<br />

tilstrekkelig på alvor, var det<br />

ikke mindre arr<strong>og</strong>anse fra PC-bransjen<br />

som var mest opptatt av å kutte kostnader<br />

for å masseprodusere tilstrekkelig<br />

billig. Og ”godt nok” fikk holde <strong>og</strong>så<br />

når det gjaldt lyd! Prosjektleder Gilad<br />

Tienfenbrun illustrerer dette med å<br />

fortelle om sin første presentasjon av<br />

ideene bak Klimax DS til toppsjefene<br />

i et kjent datafirma. Gilad gruet seg<br />

veldig til å møte disse trendsetterne,<br />

men ble beroliget da det viste seg at<br />

halvparten av de 10-12 toppdirektørene<br />

faktisk hadde en Linn Sondek platespiller<br />

hjemme hos seg selv!<br />

Men da han fortalte at han hadde<br />

brukt hele tre år sammen med 3 av<br />

Linns dyktigste ingeniører for å utvikle<br />

Klimax Direct Stream spilleren, innrømmet<br />

datasjefene at utviklingstiden<br />

for en komplett lyddel på et kjent verdensprodukt<br />

toppen var 5-6 uker med<br />

et tilsvarende stort team. Og mesteparten<br />

av den tiden gikk med til å forske<br />

på hvordan man kunne redusere produksjonskostnadene<br />

uten at det gikk<br />

”noe vesentlig” utover lydkvaliteten...


KLIMAX!<br />

Så kom endelig etterfølgeren til den<br />

elegante Linn Sondek CD 12, flaggskipet<br />

til Linn <strong>og</strong> den eneste CD-spilleren<br />

som fikk lov til å bære det samme mellomnavnet<br />

som den verdensberømte<br />

platesepilleren ! Ivor Tiefenbrun hadde<br />

lovet oss en snarlig oppfølger til denne<br />

glimrende, men nå utgåtte CD 12 som<br />

lydmessig var enda hakket bedre enn<br />

vår egen referanse Unidisc 1,1 sc.<br />

Den nye Klimax DS er enda mindre<br />

<strong>og</strong> mer stilren. Men hvor er plateskuffen?<br />

Det tok litt tid før vi skjønte det;<br />

dette var ikke lenger noen CD-spiller<br />

men en musikalsk datamaskin; en spilledåse<br />

for 2008! Linn har tilynelatende<br />

lagd den ”perfekte” buffer mellom<br />

avtasting <strong>og</strong> gjengivelse ved å overlate<br />

”ripping” til PC’en, mens den nye Klimax<br />

tar imot alle tenkelige musikalske<br />

datasignaler fra eternettet som konverteres<br />

til balanserte anal<strong>og</strong>utganger av<br />

høy klasse. Og det uten andre bevegelige<br />

deler enn av/på knappen! Men<br />

hvor mye bedre er det blitt <strong>og</strong> hvor<br />

mye ligger i teknol<strong>og</strong>ien <strong>og</strong> hvor mye i<br />

utførelsen av denne?<br />

For ikke lenge etter at vi hadde avtalt<br />

å få testet dette nye flaggskipet til Linn,<br />

før vi blir tilbudt en rimelig alternativ<br />

løsning fra Korea som er både en highend<br />

CD-spiller (se test av Eximus s.18)<br />

pluss DAC for utvendige PC-løsninger.<br />

Så rett før vi går i trykken ankommer<br />

enda en PC DAC fra Linn, denne<br />

i Akurate-serien med flere fasiliteter<br />

enn på Klimax, men til tredjeparten<br />

av prisen. Med ett er PC-veien nå en<br />

alternativ high-end løsning for andre<br />

enn datanerder! Hvor bra låter det?<br />

Og hvor smart er det i virkeligheten?<br />

HVoR PRAKTISK?<br />

Det er kjekt nok at hele platesamlingen<br />

kan få plass på harddiscen. Men så<br />

er det det derre med ripping, arkivering,<br />

systematisering, oppbevaring av<br />

informasjon på platecoverne osv. Jeg<br />

har vært på 3 ulike demonstrasjoner <strong>og</strong><br />

på alle opplevd forsinkelser, usikkerhet<br />

<strong>og</strong> frustrasjoner med datadelen<br />

av systemet. Og jeg kan idag kjøpe 50<br />

topp operainnspillinger fra EMI for 10<br />

kroner pr. CD hos Platecompaniet med<br />

nypressinger som låter langt bedre enn<br />

hva de gjorde på 80-tallet. Hvor lang<br />

tid vil jeg bruke på å overføre dette til<br />

harddiscen? Og hvor stor er sjansen for<br />

at det hele kræsjer slik at jeg – i beste<br />

fall – må gjøre det hele på nytt?<br />

Selv om disse 3 Direct Stream konverterne<br />

alle har dukket opp i løpet av<br />

kort tid <strong>og</strong> den ”rimelige” Linn Akurat<br />

DS i løpet av de siste par ukene, håpet<br />

jeg at <strong>Fidelity</strong> skulle få til en blindtest<br />

på eget referanseanlegg hvor panelet<br />

skulle indentifisere <strong>og</strong> kvalitetsmessig<br />

prøve å klassifisere det samme opptaket<br />

gjengitt på vinyl, MP 3, CD/SACD,<br />

ripping av CD/SACD pluss nettbasert<br />

192/24 ”master” kvalitet. Dette har vi<br />

foreløpig ikke fått til på grunn av manglende<br />

support <strong>og</strong> oversikt av tilhørende<br />

datautstyr, men vi vil komme tilbake<br />

med en mer dyptpløyende test av hele<br />

systemet snarest mulig.<br />

Likevel har tre ulike demonstrasjoner<br />

med kjent referanse hos Linn-importør<br />

Kontrapunkt i Oslo gitt oss så positive<br />

lydmessige resultater, at vi velger å<br />

komme med en foreløpig rapport. Dette<br />

inkluderer hele 4 ”second opinions” av<br />

bladets mest erfarne skribenter pluss<br />

redaktøren av nettstedet Audiophile.no<br />

Fremtiden er her…<br />

AV ANDERS RoSNESS<br />

Det er allerede mange år siden (ca. år<br />

2000) jeg gjorde en merkelig observasjon<br />

som aldri glemmes om dette<br />

temaet: En brent kopi av en CD kan<br />

lyde bedre enn originalen – med<br />

samme DAC!<br />

Apples banebrytende arbeid med sine<br />

utgaver av Ipod har gjort oss alle inneforstått<br />

med mulighetene innen lagret<br />

<strong>og</strong> nedlastet pr<strong>og</strong>rammateriale .<br />

Denne høsten var et annet høydepunkt<br />

besøket hjemme hos Petter<br />

Dale (<strong>Fidelity</strong> 29). Ikke en signalkilde<br />

å se, kun datamenyen <strong>og</strong> det digitale<br />

harddiscoppsettet i kjelleretasjen som<br />

leverte råvarene til det gedigne musikkanlegget.<br />

Det ga oss ikke en sårt<br />

tiltrengt mulighet for AB-testing.<br />

Den var det altså Kontrapunkt <strong>og</strong> Linn<br />

som ga oss. Her kunne vi fritt sammenlikne<br />

samme innspilling i format MP3<br />

filer fra hard disc (svært dårlig definert<br />

grøt på grense til gjørme), på CD fra<br />

Linn Akurate, som rippet på en Dell<br />

server, <strong>og</strong> tilslutt som rippet på en Linn<br />

Klimax DS/NAS – de to siste avspilt via<br />

Kontrapunkts ethernettverk. Og gjett<br />

en gang – uten å kommentere lyden i<br />

detalj: de innbyrdes forskjellene var virkelig<br />

svært hørbare. På alle signalkilder.<br />

Og dessverre – den dyreste – Klimax DS<br />

var definitivt best. Men <strong>og</strong>så avspilling<br />

av en rippet CD fra Dell hard discen<br />

via både Akurate DS <strong>og</strong> Klimax DS<br />

utklasset den optiske avtastingen fra<br />

CD-spilleren.<br />

Spilledåser for fremtiden;<br />

Linn Klimax DS <strong>og</strong> Akurat DS<br />

13


3 3<br />

14<br />

Er CD-plata døende?<br />

som vi har innledet et samarbeid med.<br />

Samtidig vurderer Petter Dale USB-biten<br />

av den forøvrig glimrende CD-spilleren<br />

Eximus som følger om du blar<br />

om noen sider.<br />

Men først lytter vi på Linn Klimax/<br />

Akurat Direct Stream...<br />

MP 3<br />

Linn <strong>og</strong> flere andre aktører selger nå<br />

plater på nettet i flere kvaliteter som er<br />

noe ulikt priset med nettstandarden MP<br />

3 som den vanligste <strong>og</strong> rimeligste. Vi<br />

high-endere har vel bare forakt til overs<br />

for dette systemet som har betydelig<br />

dårligere oppløsning enn CD-plata, men<br />

likevel regnes som ”godt nok” av de<br />

fleste, da først <strong>og</strong> fremst ungdommen<br />

som dermed aldri vet hva de går glipp<br />

av. For lyden kan aldri bli bedre enn hva<br />

signalkilden makter å formidle!<br />

Det første som slo meg var hvor<br />

fyldig, stort <strong>og</strong> rent det generelt låt av<br />

mange MP3 opptak avspilt via Linn<br />

Akurate DS. Ikke gæærnt, dette her. Ikke<br />

minst låt klassisk musikk forbausende<br />

bra; om man fikk det i tilstrekkelig små<br />

doser. For etterhvert oppdager man at<br />

her ikke finnes x <strong>og</strong> b, men bare store<br />

lydflater uten detaljer, uten akustiske<br />

romangivelser <strong>og</strong> med forbløffende<br />

mangel på krispe <strong>og</strong> dynamiske transienter.<br />

Dermed engasjerer dynamisk rock<br />

spesielt dårlig på MP 3, et paradoks når<br />

man tenker på at dette først <strong>og</strong> fremst er<br />

ungdommens digitalstandard!<br />

Litt pussig var det likevel at det<br />

var bassen som helt uventet ble mest<br />

skadelidene i forhold til CD-mediet,<br />

med en litt feit, pløsete klangbalanse<br />

uten tilstrekkelig stramhet. Også stemmer<br />

låt noe oppsvulmet, men med en<br />

kunstig krisphet i presensområdet som<br />

gav et visst sting, men <strong>og</strong>så med en<br />

unaturlig hardhet.<br />

CD- oG ”MASTER” oPPLØSNING<br />

Bass <strong>og</strong> mellomtone blir nå strammet<br />

betydelig opp sammen med et mer<br />

tredimensjonalt lydbilde <strong>og</strong> helt uten<br />

den opplevelsen av ”knust glass” i øvre<br />

mellomtone som vi fremdeles sliter med<br />

når det gjelder vanlig CD-avspillinger.<br />

Stemmekvaliteten er mer naturlig samtidig<br />

som hardheten i presensområdet er<br />

nesten borte. Her er <strong>og</strong>så mer ro mellom<br />

transientene. Forskjellen er likevel ikke<br />

særlig dramatisk, men med litt dypere<br />

<strong>og</strong> generelt større rom <strong>og</strong> lydbilde<br />

sammen med mer tilbakelent <strong>og</strong> avslap-<br />

<strong>Lyd</strong> direkte fra originalmasteren kan nå nedlastes fra nettet. Men gratis er det ikke <strong>og</strong> dyrest blir det med<br />

masterkvalitet. Men <strong>og</strong>så 44.1 bits låter bedre enn CD...<br />

Linn Akurate DS<br />

AV KES<br />

Simen hos Kontrapunkt startet denne demoen av Akurate DS med et spor fra albumet<br />

He never mentioned love av Claire Martin. 320 kbps MP3 er langt mer snill bitkomprimering<br />

enn det man vanligvis opplever med MP3-filer, enten det er nedlastet<br />

fra iTunes Store eller har et mer lyssky opphav. Men hos Linn Records er 320 kbps<br />

standard for MP3-filer, <strong>og</strong> det er trolig noe av årsaken til at selv dette utskjelte filformatet<br />

låt bra via Akurate DS. Likevel var forbedringen soleklar da det ble skiftet<br />

til FLAC-fil i CD kvalitet, fremdeles framført av denne britiske jazzsangerinnen sin<br />

hyllest til Shirley Horn. Klart mer fast i fisken, <strong>og</strong> med større presisjon. Og så var det<br />

ikke tvil om at et siste slør forsvant da det samme sporet ble avspilt i utgaven Studio<br />

Master, en kvalitet som på denne innspillingen har en oppløsning på 24bit/96kHz.<br />

Forskjellen på de to FLAC-filene i h.h.v. CD-kvalitet <strong>og</strong> Studio Master var likevel<br />

ikke like stor som spranget opp fra MP3 til CD-kvalitet på denne innspillingen, men<br />

tydelig nok til at det er svært interessant.<br />

pet ro med høyeste oppløsning. Men her<br />

er uansett noe mindre ”flising” enn hva<br />

vi husker fra tilsvarende CD-plater på<br />

Linnspiller i samme prisklasse.<br />

RIPPEDE CD-PLATER<br />

Det er vel dette som er det skumleste;<br />

at lyden fra akkurat den samme plata<br />

som du kjenner så godt så uomtvistelig<br />

blir bedre ved overspilling i 2 step. Først<br />

avspilt til harddiscen via PC <strong>og</strong> deretter<br />

gjengitt via Linn Akurate DS konverter.<br />

Ikke uventet er lydkvaliteten tettere på<br />

lyden fra Nettet enn fra en tilsvarende<br />

priset Linn CD-spiller. Dette inkluderer<br />

mer naturligere stemmer i større <strong>og</strong> bedre<br />

definert rom. Og med mer orden <strong>og</strong> ro<br />

mellom godt tegnede <strong>og</strong> friskt utklingende<br />

transienter uten antydning til klirr.<br />

Her er flott kropp, passe stramhet<br />

<strong>og</strong> dynamisk kontrast, men ingen<br />

særlig forandring i klangbalansen,<br />

bortsett fra en smule mørkere valør<br />

oppover som det er lett å tenke seg<br />

skyldes hørbart redusert forvregning<br />

<strong>og</strong> støy. Slik sett minner dette mye<br />

om overgangen til SACD (som vi aldri<br />

har hørt i rippet versjon), men med<br />

mindre sukkerglasur i diskanten. Og<br />

dybdeperspektiv <strong>og</strong> romfølelse er nå<br />

såpass tydelig definert at behovet for<br />

eventuelle multikanal i uansett er<br />

sterkt redusert. Men disse forsøkene<br />

på å beskrive forbedringene i lydkvalitet,<br />

blir ganske hjelpeløse i forhold<br />

til hva det hele dreier seg om; musikk<br />

med mer liv <strong>og</strong> mindre støy!<br />

HELT KLIMAX<br />

Vi både gruet <strong>og</strong> gledet oss til å høre på<br />

den kostbare Klimax som far <strong>og</strong> sønn<br />

Tiefenbrun krangler om; er den bedre<br />

enn en fullt utbygd vinylrigg som Linns<br />

revolusjonerende LP12 i siste versjon?<br />

Det de ER enige om, er at begge løsninger<br />

er lydmessig bedre enn CD-direct,<br />

<strong>og</strong>så avspilt på Linns egne CD-spillere!<br />

Uansett er den dyrere Klimax enda<br />

bedre enn Akurate på nesten alle punkter<br />

med mer ro, kontroll <strong>og</strong> både større <strong>og</strong><br />

bedre definert rom. Riktignok kan det<br />

oppfattes som om noe er borte, men ved<br />

gjentagelse av de samme musikkpassasjen<br />

oppfatter man etter hvert at her<br />

simpelthen er mindre hørbar forvregning<br />

som fnidder <strong>og</strong> klirr, disse små ekstralydene<br />

som farver et organisk klangbilde<br />

med litt urene kanter <strong>og</strong> rufsede konturer.<br />

Med Klimax oppleves artister <strong>og</strong><br />

instrumenter fysisk mye bedre definert i<br />

opptaksrommet på en måte som gjør det<br />

hele mer tilstedeværende <strong>og</strong> dermed med<br />

nesten spøkelsesaktig realisme. Mindre<br />

fresing i øvre mellomtone tar riktig nok<br />

bort en opplevelse av litt ekstra krutt i<br />

transientene <strong>og</strong> gjør <strong>og</strong>så lydbildet enda<br />

en smule mørkere. Likevel; man behøver<br />

ikke være innbarka hi-fi nerd for å oppleve<br />

at lyden entydig er bedre.<br />

Men for de fleste av oss er ikke lyden bedre,<br />

det er MUSIKKEN som er bedre... 3


16<br />

<strong>Fidelity</strong>-redaksjonen<br />

på Linn Direct Stream<br />

demonstrasjon hos<br />

Kontrapunkt.<br />

Kommentar av Tore Dag Nilsen<br />

Den uhåndgripelige musikk<br />

Vi advarte mot å miste eierretten til<br />

musikken. I fremtiden ville vi alle<br />

bli henvist til å ”leie bruksrett for en begrenset<br />

periode”, aller nådigst levert til<br />

oss elektronisk fra stadig mer penge- <strong>og</strong><br />

makthungrige store konserner, tidligere<br />

kalt plateselskaper.<br />

Vel, nå er fremtiden allerede her, <strong>og</strong><br />

det er oss forbrukere som sitter igjen<br />

som vinnere. Vi lever i en medietid, <strong>og</strong><br />

vasser i musikk. Tilbudet blir større <strong>og</strong><br />

større for hver dag som går, <strong>og</strong> prisene<br />

faller jevnt. Selv ”fullpris” står på stedet<br />

hvil kronemessig, det vil si at prisene<br />

<strong>og</strong>så her går sakte ned etter hvert som<br />

inflasjonen reduserer pengeverdien.<br />

Verst er det derimot for de tidligere<br />

store plateselskapene. De taper andeler<br />

<strong>og</strong> volum for hver dag som går. Dette<br />

har den innovative skotske hardvareprodusenten<br />

Linn grepet fatt i. Linn<br />

leverer faktisk hele musikkjeden fra<br />

a til å, til <strong>og</strong> med softvare. Ja, som de<br />

fleste av dere er klar over er Linn et<br />

plateselskap, <strong>og</strong> de selger nå musikk via<br />

nettet. Kunden kan på den måten sitte<br />

hjemme <strong>og</strong> kjøpe musikken.<br />

Ikke noe nytt det, naturligvis, men<br />

Linn kan levere valgfri oppløsning, helt<br />

opp til den originale opptakskvaliteten<br />

fra studioet. De leverer <strong>og</strong>så to databehandlingsbokser<br />

som styrer hele sulamitten,<br />

en (nesten) vanlig boks til en<br />

temmelig stiv pris eller en enda lekrere<br />

toppmodell til en ubegripelig høy pris.<br />

Kunden kan selvsagt brenne den<br />

nedlastede musikken på skiver, i vanlig<br />

CD-format, <strong>og</strong> deretter printe ut<br />

coverarkene, men det kan gi lydmessige<br />

fordeler å ha musikken på harddisker<br />

i stedet. Det var nettopp hva Linn<br />

demonstrerte for oss en våt <strong>og</strong> mørk<br />

januaraften i Oslo.<br />

Da demonstrerte de forskjellene på<br />

CD-avspilling (med spiller til 50 000 kroner),<br />

via ”databoks” til 40 000 kroner <strong>og</strong><br />

til slutt via databoks som koster 125 000.<br />

Vi fikk <strong>og</strong>så lytte på samme kutt i MP3oppløsning,<br />

CD-standard (16 bits, 44<br />

kHz) <strong>og</strong> studiokvalitet (24 bits 96 kHz?).<br />

Nåvel, det var tydelige forskjeller ute<br />

<strong>og</strong> gikk. Kveldens desidert største <strong>og</strong><br />

viktigste lydmessige pr<strong>og</strong>resjon var å<br />

gå fra MP3 til CD-oppløsning. MP3 er<br />

«Fy søren hvor fort det går unna. For<br />

noen få år siden gikk konservative stereofiler<br />

som undertegnede <strong>og</strong> fablet om<br />

det fjerne digitale fremtidsmareritt...»<br />

skitten, utflytende <strong>og</strong> lett irriterende å<br />

høre mer enn tjue sekunder av gangen,<br />

noe som blir smertelig klart når man<br />

går over til samme stykket med CDoppløsning.<br />

Videre ble lyden mer ryddig <strong>og</strong> åpen,<br />

særlig i bassområdet, når man gikk fra<br />

CD til rippede utgaver av samme. Jeg<br />

har fremdeles mange flere spørsmål<br />

enn svar når det gjelder teknol<strong>og</strong>iske<br />

aspekter rundt dette, men det viser<br />

at det i hvert fall i dette tilfellet kan<br />

forventes enda bedre lyd ved å kjøpe<br />

musikk over nettet enn å spille av ditto<br />

musikk via konvensjonelle CD-drev.<br />

Ikke verst.<br />

Ved å kjøpe høyeste oppløsning får<br />

man en ytterligere forfinelse. Pr<strong>og</strong>re-<br />

sjonen synes å avta her, men lyden var<br />

uansett hørbart luftigere, større <strong>og</strong> litt<br />

mer uanstrengt.<br />

Hva slags konklusjoner skal man<br />

kunne trekke etter en slik seanse? Ganske<br />

mange hvis man ser den i sammenheng<br />

med utviklingen innenfor medier<br />

<strong>og</strong> elektronikk generelt.<br />

For det første må man gi Linn rett i<br />

at nettbasert musikkformidling kan gi<br />

meget høy lydkvalitet, potensielt høyere<br />

enn med tradisjonell drivverkavspilling.<br />

For det andre går platebransjen stødig<br />

mot slutten, i sin nåværende form.<br />

De store plateselskapene må forandre<br />

seg kraftig for å overleve, <strong>og</strong> de vil uansett<br />

måtte bli mindre. God kvalitet til<br />

enda lavere priser vil få oss til å kjøpe i<br />

stedet for å stjele.<br />

Den tredje hovedkonklusjonen er<br />

at 1983-påstanden om ”perfekt lyd<br />

for alltid” heldigvis er like langt unna<br />

sannheten nå som før. Det er alltid<br />

rom for forandringer <strong>og</strong> mulighet for<br />

forbedringer. Man må beundre Linn<br />

for innovasjon, design <strong>og</strong> teknol<strong>og</strong>i.<br />

Demonstrasjonen viser godt hørbare<br />

forbedringer for hvert sprang, men<br />

Linn-metoden innebærer en ganske<br />

anselig mengde apparater dersom man<br />

ønsker å gå til enden. Disse apparatene<br />

er ikke billige, så de passer nok klart<br />

bedre for velbeslåtte designfreaks enn<br />

for hi-fi tuskende statsansatte, for å si<br />

det sånn.<br />

Undertegnede er derfor ennå ikke<br />

fristet til å legge om til nedlasting fra<br />

nettet <strong>og</strong> harddiskbasert avspilling, enten<br />

det dreier seg om Linns elegante <strong>og</strong><br />

proffe løsning eller det dreier som om<br />

mer hjemmesnekrede løsninger. Jeg er<br />

materialist <strong>og</strong> en samler som ikke kan<br />

få nok av håndgripelige ting. Men etter<br />

hvert som gulvet begynner å gi etter<br />

for vekten av alle bøkene, LP-platene<br />

<strong>og</strong> CD-skivene jeg ustanselig drar opp<br />

i leiligheten, vil Linns elektroniske løsning<br />

fortone seg som stadig mer aktuell<br />

<strong>og</strong> attraktiv.


3 3<br />

18<br />

Er CD-plata døende?<br />

Eximus CD10 24/192-spiller med oppsampling USB inngang:<br />

The missing Linnk?<br />

Denne koreanske tungvekteren<br />

med toppmatning spiller<br />

ikke SACD, men er veldig<br />

tett på det ypperste med<br />

vanlige 16 bits CD oppsamplet<br />

til 192 Khz. Datainngang<br />

til den meget gode<br />

stereodekoderen gir deg<br />

enda bedre lyd fra nett <strong>og</strong><br />

rippede sølvplater.<br />

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />

Denne usedvanlige solide <strong>og</strong><br />

blytunge (17 kg) mastodonten<br />

med toppmatning er<br />

konstruert av det samme<br />

elektronikkfirmaet i Korea<br />

som <strong>og</strong>så produserer den glimrende Stello-komboen<br />

som vi testet i <strong>Fidelity</strong> nr.<br />

25. Og selv om vi denne gangen snakker<br />

om en integrert løsning, koster denne<br />

mer enn de to boksene til Stelloriggen.<br />

Så er den da heldigvis <strong>og</strong>så lett hørbart<br />

bedre. Dette selv om det ikke er vanskelig<br />

å oppfatte at den store <strong>og</strong> fyldige<br />

klangbalansen, de krispe transientene <strong>og</strong><br />

den rene <strong>og</strong> veldefinerte lyden kommer<br />

fra de samme entusiastene i laboratoriet<br />

på Aprilfabrikken. Og som har gitt den<br />

USB datainngang...<br />

INTERNASJoNALE PRoDUKTER<br />

Man kan knapt lenger snakke om<br />

”kinesiske”, ”japanske” eller ”amerikanske”<br />

CD-spillere, da nesten alle high-end<br />

spillere som dette baserer seg på deler<br />

fra et par internasjonale aktører når det<br />

gjelder selve drivverket mens alt det andre<br />

som regel kommer fra alle himmelstrøk.<br />

Og de fleste er etter hvert skrudd<br />

sammen i Østen okke som, selv om<br />

produktet flagges under andre faner.<br />

De fleste sentrale komponenter som<br />

utgjør innmaten på denne spilleren<br />

(som Philips CD-PRO 2M mekanikk <strong>og</strong><br />

24/192 Delta-Sigma DAC) er konstruert<br />

<strong>og</strong> produsert av aktører som i betydelig<br />

utstrekning er fra Europa, Japan <strong>og</strong><br />

USA.


Derfor kan man heller ikke regne<br />

med at prisforskjellene blir dramatiske,<br />

selv om den norske prisen for<br />

en såpass tung <strong>og</strong> skikkelig bygd<br />

topplader som Eximus virker ganske<br />

moderat. Men bare om koreanerne er<br />

like gode lyttere <strong>og</strong> produktutviklere<br />

som de mest drevne fra mer kjente<br />

internasjonale merkevarer som Krell,<br />

Esoteric, Marantz <strong>og</strong> liknende! Heldigvis<br />

er det lett hørbart at her ligger en<br />

bevisst lydstrategi bak alle produktene<br />

fra denne koreanske fabrikken <strong>og</strong> med<br />

en mye fyldigere lyd enn hva som er<br />

vanlig fra de kanter.<br />

Selv hadde vi anledning til å lytte til<br />

spilleren via den fabelaktige forforsterkeren<br />

Ref 3 fra ARC i direkte sammen-<br />

likninger med Marantz Sa 7, Esoteric<br />

01 <strong>og</strong> våre egne referanser fra EMM<br />

labs, Linn Unidisc 1.1 <strong>og</strong> Electrocompaniet<br />

EMP-1. Disse er alle til dels<br />

betydelig dyrere enn Eximus, men med<br />

EC som mest jevnbyrdig prismessig<br />

samtidig som denne <strong>og</strong>så takler balansert<br />

multikanal <strong>og</strong> video. Men USB-inngangen<br />

mangler <strong>og</strong>så på EC...<br />

SMå LYDFoRSKJELLER<br />

GIR SToRE UTSLAG<br />

Grunnen til denne omfattende sammenlikningen<br />

med noen av markedets<br />

beste spillere, skyldes at førsteinntrykket<br />

av Eximus i alle sin gloriøse storhet<br />

<strong>og</strong> tyngde var så overbevisensde at<br />

vi simpelthen måtte ha litt hjelp for<br />

eventuelt å kunne ”avsløre” antatte<br />

begrensninger. Eximus er tross alt moderat<br />

priset i forhold til de prismessig<br />

verstingene. Og det må innrømmes at<br />

forskjellene mellom en typisk 30 tusen<br />

kroners spiller <strong>og</strong> en hundre tusen<br />

kroners dyrere variant, i første omgang<br />

ikke er dramatisk ved A/B testing. Ofte<br />

kan det nesten virke nærmest som et<br />

spørsmål om smak <strong>og</strong> behag.<br />

Men etter hvert kan man oppleve at<br />

den imponerende ”fyldige” klangbalansen<br />

uten tilstrekkelig detaljering <strong>og</strong><br />

tilstrekkelig kjappe <strong>og</strong> bratte transientskuldre,<br />

kan låte litt ”pudding” uten<br />

tilstrekkelig gnist av levd liv. Men man<br />

må uansett spille mange ulike plater<br />

før man får skikkelig tak i særgenenheter<br />

ved dyre CD-spillere da ”feil” i<br />

opptakene kamuflerer ulike sider av<br />

det lille ”ekstra” med de beste spillerne.<br />

De minst parfymerte opptakene<br />

er selvfølgelig <strong>og</strong>så de som får den<br />

største oppturen med en bedre CD-spiller.<br />

Plutselig er de såkalte ”audiofile”<br />

platene mindre interessante enn de du<br />

trodde var heller kjedelige opptak uten<br />

særlig sminking ved opptak <strong>og</strong> overspilling.<br />

Plutselig gjengis disse antatt ”grå”<br />

innspillinger med gnistrende farver,<br />

naturlig dynamikk <strong>og</strong> forbløffende tredimsjonalitet<br />

man ikke ante var tryllet<br />

inn i de mikroskopiske fordypningene<br />

på CD-plata.<br />

Og etter hvert – <strong>og</strong> ikke minst etter<br />

at spilleren er skikkelig innkjørt- opplever<br />

man på de aller fleste platene at<br />

de ”små” forskjellene særlig i dynamikk<br />

<strong>og</strong> detaljering, slett ikke oppleves som<br />

ubetydelige, men derimot som helt avgjørende<br />

viktig for en generell økt glede<br />

over musikken. Og dette gjelder selv<br />

om resten av anlegget ikke er av like<br />

høy klasse som spilleren, noe Rolf Inge<br />

Danielsen forbløffet kunne konstatere i<br />

forrige <strong>Fidelity</strong>...<br />

HVoR BRA?<br />

Selv om det ofte er ekstremt vanskelig å<br />

karakterisere dyre-<strong>og</strong> gode- CD-spillere<br />

generelt, så er det likevel enkelt å konstatere<br />

at Eximus langt fra har den type<br />

”imponator” lyd som rimeligere spillere<br />

kan ha for å lure mindre erfarne ører<br />

med maragarinversjonene av high-end<br />

med feit bass <strong>og</strong> litt for frisk diskant;<br />

en såkalt hengekøyelyd med salrygget<br />

mellomtone.<br />

Riktig nok er klangbalansen på<br />

Eximus relativt mørk med en frodig<br />

øvre bass/nedre mellomtone som gir en<br />

nærmest fysisk tilstedeværelse av sangere<br />

<strong>og</strong> musikere. Men i dette viktige<br />

området er det hørbart <strong>og</strong>så både fart<br />

<strong>og</strong> presisjon over transientene sammen<br />

med glimrende dynamisk ekspansjon.<br />

Den typiske A-lyden oppleves dermed<br />

frisk <strong>og</strong> viril uten antydning av seige<br />

karameller som en klangelig varm, men<br />

mer uryddig spillestil kan forårsake.<br />

For ikke bare er Eximus krisp <strong>og</strong> dyna-<br />

19


3 3<br />

20<br />

Er CD-plata døende?<br />

misk <strong>og</strong>så nedover i frekvensområdether<br />

svikter det hos mange – men den<br />

er <strong>og</strong>så ryddig <strong>og</strong> grumsfri med svart<br />

stillhet mellom de dynamiske utbruddene.<br />

Dette gjelder selvfølgelig <strong>og</strong>så i øvre<br />

mellomtone <strong>og</strong> diskant som låter usedvanlig<br />

rent. Men det er altså ryddigheten<br />

<strong>og</strong> den dynamiske kontrasten nedover<br />

som gjør at denne spilleren låter stort <strong>og</strong><br />

fett, men likevel ikke har feit lyd.<br />

Den innebygde DAC’en tar ikke<br />

SACD-plater, men oppsampler til 96 <strong>og</strong><br />

192 KHz ved et tastetrykk, om du vil.<br />

Selv anbefaler konstruktøren høyeste<br />

oppsampling, <strong>og</strong> jeg må innrømme at<br />

mine 16 bits plater da låter veldig nær<br />

typiske SACD-plater i 2 kanal. Rommet<br />

blir større <strong>og</strong> mer presist, <strong>og</strong> det<br />

forsvinner <strong>og</strong>så litt ”klirr” både i øvre<br />

mellomtone <strong>og</strong> diskant. Men samtidig<br />

synes jeg det legger seg en ørliten antydning<br />

av glasur over lydbildet , <strong>og</strong>så<br />

dette noe man kjenner igjen fra ”ekte”<br />

SACD.<br />

Selv om jeg innrømmer at man<br />

kanskje blir psykoakustisk ”lurt” av redusert<br />

forvrengning ved at man fjerner<br />

opplagt ”klirr”, går altså dette<br />

litt på bekostning av opplevd<br />

mikrodynamikk. På enkelte<br />

bluesopptak hvor råheten,<br />

rusten <strong>og</strong> piggtråden er en del<br />

av den opplevde ”virkelighet”,<br />

syntes jeg ofte at innstillingen<br />

uten oppsampling låt ”best”.<br />

Men forskjellene er selvfølgelig<br />

ganske beskjedne <strong>og</strong> innstillingen<br />

forble på 192 Khz på det<br />

aller meste. Og jeg savnet aldri<br />

mulighet for SACD, selv der<br />

jeg hadde slike innspillinger<br />

<strong>og</strong> nå måtte avspille laget med<br />

lavoppløselig 16 bits 44 KHz.<br />

MUSIKALSK<br />

Som nevnt låt Eximus så bra<br />

i referanseanlegget at jeg i et<br />

svakt øyeblikk undret meg på<br />

om det var noe særlig vits i<br />

å betale mer. Klangbalansen<br />

opplevde jeg som nær perfekt<br />

med god kropp <strong>og</strong> livsbejaende a-klang<br />

(syng bokstaven <strong>og</strong> du skjønner hva jeg<br />

mener). Her er utmerket dynamisk kontrast,<br />

fast <strong>og</strong> stram dypbass, krystallklar<br />

<strong>og</strong> perlende ren diskant, generelt stort<br />

rom med god fokus på artister i forhold<br />

til opptaksrommet. Og en organisk<br />

stemmekvalitet som låter forbløffende<br />

naturlig uten elektronisk grums, spesielt<br />

i høyoppløslig modus.<br />

Her var det <strong>og</strong>så fritt for hardhet <strong>og</strong><br />

elektronisk kant i det vanskelig øvre<br />

mellomtoneområde rundt 3 KHz. Men<br />

over litt tid syntes jeg det akkurat her<br />

muligens kunne bli litt for snilt, litt for<br />

mye hjerte <strong>og</strong> litt for lite smerte. Dette<br />

selv om vi snakker om små marginer<br />

<strong>og</strong> at de fleste høyttalere ofte er litt tøffere<br />

i dette området enn vår referansehøyttaler<br />

Respons Grand Dimension.<br />

(Som forøvrig <strong>og</strong>så importøren forhandler<br />

<strong>og</strong> benytter i sitt demoanlegg.)<br />

Også oppløsningen var knapt på<br />

nivå med vår mye dyrere EMM Labs<br />

referansespiller. Men med den uventet<br />

stramme , ryddige <strong>og</strong> presise transientgjengivelsen<br />

i det litt mørke lydbildet,<br />

var Eximus uansett en særdeles naturtro<br />

muskkgjengiver som demonstrere<br />

hvor mye CD-spilleren har utviklet seg i<br />

løpet av de siste par årene.<br />

SAMMENLIGNINGER<br />

Selv om vår referanse fra EMM Labs<br />

oppleves en smule på den lyse siden<br />

<strong>og</strong> dermed har et lite handicap når det<br />

gjelder naturlig klangbalanse, var det<br />

likevel litt uventet at her var enda mer<br />

å hente på området dynamisk kontrast,<br />

oppløsning <strong>og</strong> ikke minst fokus. At vi i<br />

første omgang ble litt ”lurt” til å tro at<br />

Eximus var minst like god, er uansett<br />

et kompliment til konstruktørene. Og i<br />

forhold til f.eks den meget kritikerroste<br />

Marantz SA 7 S1 som har en liknende<br />

«Det er ryddig-<br />

heten <strong>og</strong> den dynamiske<br />

kontrasten<br />

nedover som gjør<br />

at denne spilleren<br />

låter stort <strong>og</strong> fett,<br />

men likevel ikke<br />

har feit lyd.»<br />

mørk klangbalanse, oppleves lyden<br />

både strammere <strong>og</strong> krispere <strong>og</strong> minst<br />

like ryddig på den rimeligere Eximus.<br />

Dette gjelder i det minste på vanlig 16<br />

bits opptak. Marantz må faktisk ty til de<br />

beste SACD – platene for å være minst<br />

på høyde eller til dels ”bedre” lydmessig,<br />

slik jeg opplever det.<br />

Den mest uventede konkurrenten<br />

til Eximus kommer faktisk fra norske<br />

Electrocompaniet som med sin DVDmultispiller<br />

i det minste kommer tett<br />

på lydmessig, men litt atypisk for EC,<br />

med en anelse mindre fyldig klangbalanse<br />

enn Eximus (!). Likevel har<br />

EC god kropp <strong>og</strong> tyngde. Eximus med<br />

toppladning er nok håret bedre på 16<br />

bits plater, men Electrocompaniet er et<br />

funn om du <strong>og</strong>så vil ha bilde <strong>og</strong> multikanal.<br />

Om du derimot tror du vil ha<br />

mer fremtidig glede av USB-inngangen<br />

(Og det mener Petter Dale at du vil, les<br />

påfølgende artikkel), så er Eximus ditt<br />

opplagte valg!<br />

KoNKLUSJoN<br />

Denne high-end CD-pilleren fra Korea,<br />

er et nytt eksempel på hvilken veldig<br />

lydmessig fremgang det har<br />

vært de siste par årene når<br />

det gjelder det nå truede CDformatet.<br />

At prisen er svært<br />

konkurransedyktig, finner vi<br />

lett ut ved en direkte lydmessig<br />

sammenlikning med en<br />

rekke av markedetes beste<br />

spillere, de fleste til dels betydelig<br />

dyrere. Om dette ikke er<br />

et nytt østenprodukt som er<br />

”dobbelt så bra til halve prisen”<br />

som mange forventer fra<br />

den kanten, så er til gjengjeld<br />

de lydmessige avveiinger fra<br />

konstruktøren uangripelige.<br />

Her er en flott A-lyd med<br />

tilstrekkelig dynamisk<br />

kontrast <strong>og</strong> krispe detaljer til<br />

å låte ekstremt naturlig <strong>og</strong><br />

musikalsk tilfredsstillende<br />

for et betydelig publikum.<br />

Dette uansett til en meget<br />

konkurransedyktig pris. Og<br />

med ekstra USB PC inngang som bygger<br />

bro til det digitale etermediet som<br />

allerede er her <strong>og</strong> gjør CD’en fremtid<br />

en smule usikker. Men som ifølge<br />

second opinion til Petter Dale gjør<br />

det mulig å få enda bedre lyd ut av de<br />

eksisterende platene.<br />

Så om du ikke spiller særlig mye CDplater<br />

om 30 år, så vil digitalkonverteren<br />

i denne din kanskje siste CD-spiller<br />

fremdeles kunne være i bruk sammen<br />

med PC’en. Om noen da vet hva en PC<br />

er i 2038?<br />

Pris: kr 45.000<br />

Importør/forhandler:<br />

Andervik Audio


3 3<br />

22<br />

Er CD-plata døende?<br />

Eximus CD 10 Second opinion:<br />

Toppgear!<br />

B rukt<br />

som vanlig integrert CD-spiller,<br />

så gir Eximus et solid inntrykk<br />

i form av høy oppløsning <strong>og</strong> en<br />

nøytral tonal klang. Langt på vei er lyttebeskrivelsen<br />

en blåkopi av testartikkelen<br />

for lillebror Stello DA220MK2/CDT200 i<br />

FIDELITY 25. Her er altså intet publikumsfrieri<br />

i form av bombastisk bass<br />

eller betoning i diskanten. Er man vant<br />

til ”fargerike” CD-spillere, så kan man<br />

umiddelbart forledes til å tro at Eximus<br />

er litt reservert. Men så oppdager man<br />

som lytter at Eximus graver dypere enn<br />

de fleste. Slik som en arkeol<strong>og</strong> ligger på<br />

kne <strong>og</strong> med en liten kost pusser fram<br />

konturene i fossiler, så avdekker Eximus<br />

nye mikrodetaljer i lydbildet. I forhold<br />

til Stello-kombinasjonen så er Eximus<br />

litt mer autoritær i bassen, den låter litt<br />

”kjappere” <strong>og</strong> oppfattes i det store <strong>og</strong><br />

hele som litt mer dynamisk, <strong>og</strong> med litt<br />

bedre dynamisk kontrast. Jeg innhentet<br />

en Stello DA220MK2 <strong>og</strong> kjørte en direkte<br />

AB test mot Eximus. Begge fikk signal via<br />

USB inngangen. I direkte sammenligning<br />

viste det seg dessuten at Eximus var enda<br />

renere i diskanten, <strong>og</strong> således oppfattes<br />

som litt ”mørkere” i klangen. Dette er<br />

<strong>og</strong>så helt i tråd med hva redaktøren har<br />

skrevet i hovedartikkelen.<br />

Eximus er utstyrt med Burr Browns<br />

beste 24/192 Delta-Sigma DAC. Hele<br />

anal<strong>og</strong>delen er diskret oppbygget med<br />

kvalitetskomponenter, helbalansert <strong>og</strong><br />

med en strømforsyning på størrelse<br />

med det du ellers finner i integrerte<br />

forsterkere. Sist men ikke minst har<br />

fabrikken lyttet seg frem til en ny <strong>og</strong><br />

mer skånsom filterløsning. Altså flere<br />

tekniske forskjeller som forklarer hvorfor<br />

Eximus lydmessig er et hestehode<br />

foran Stello DAC’en.<br />

USB INNGANG<br />

Til en pris av 45,000.- så er Eximus en<br />

fremragende integrert CD-spiller. Men<br />

den har et ekstra gir i form av en USB<br />

inngang. Hvis du ripper CD-plata <strong>og</strong><br />

avspiller den fra harddisk, så løftes<br />

lydkvaliteten betydelig. Det er ikke<br />

store lydendringer som inntreffer, men<br />

mange små som i sum allikevel blir<br />

betydelige for den samlede lytteopplevelsen.<br />

For det første blir man kvitt<br />

en lett betoning i bassen, en litt feit<br />

egenlyd som jeg hører i alle CD-drivverk.<br />

Via USB blir bassen mer krisp<br />

<strong>og</strong> naturlig. Dernest blir det enda mer<br />

detaljer <strong>og</strong> oppløsning i mellomtonen<br />

<strong>og</strong> diskanten. På gode klassiske innspillinger<br />

så er det nesten som om du slår<br />

på en bryter. En ”akustikkbryter”. Altså<br />

betydelig mer rominformasjon rundt<br />

hvert instrument <strong>og</strong> hvordan disse deler<br />

plass i den akustiske helheten som<br />

gode opptak byr på.<br />

Se forøvrig mine artikler i <strong>Fidelity</strong> 27<br />

<strong>og</strong> 29 for mer detaljer rundt dette med<br />

PC-audio. Bemerk <strong>og</strong>så at det integrerte<br />

avspillingspr<strong>og</strong>rammet XXHighEnd<br />

(euro 72,-) låter entydig bedre enn<br />

gratispr<strong>og</strong>rammet Foobar, forutsatt en<br />

PC med 2-delt prosessorkjerne <strong>og</strong> Vista<br />

operativsystem.<br />

Les mer på www.phasure.com.<br />

Tidligere har jeg ikke kunne høre<br />

avgjørende forskjeller med bruk av<br />

upsamplings-funksjonen. Men med Eximus,<br />

USB inngang <strong>og</strong> med klassisk musikk,<br />

så oppfatter jeg for første gang at<br />

upsampling gir en entydig forbedring.<br />

Det blir en luftighet <strong>og</strong> en avspenthet,<br />

spesielt i diskanten, som minner om en<br />

god SACD spiller. En meget vanedannende<br />

lytteopplevelse.<br />

VANEDANNENDE<br />

Hvor vanedannende? -Så vanedannende<br />

at jeg ser meg nødt til å kjøpe testeksemplaret!<br />

Via USB <strong>og</strong> med upsampling<br />

En fremragende CD-spiller får et<br />

ytterligere løft benyttet som USB-DAC.<br />

AV PETTER DALE<br />

så har jeg med Eximus nådd et nytt<br />

kvalitetsnivå i anlegget. Aldri før har<br />

jeg kunne lytte så langt inn i kompleks<br />

klassisk musikk. Aldri før har jeg kunnet<br />

spille så høyt uten at det blir påtrengende.<br />

Eximus er så ren <strong>og</strong> oppløst at<br />

den inviterer til å spille høyt. Kort sagt:<br />

Eximus er min nye referansespiller!<br />

For øvrig trenger Eximus noen spilletimer<br />

før arbeidstemperaturen stabiliseres.<br />

Det massive kabinettet blir merkbart<br />

varmere, pga at transistorene i den diskete<br />

anal<strong>og</strong>delen kjører i ren klasse A. Dernest<br />

var det et løft å bruke skjermet nettkabel<br />

(LMC) samt BASE plattform i riktig<br />

vektklasse. Med disse tweaks så vokser<br />

lydbildet <strong>og</strong> den dynamiske kontrasten<br />

ytterligere <strong>og</strong> på gode opptak så bare ”henger<br />

instrumentene vektløst” i stua mi.<br />

Testingen av Eximus sammenfalt<br />

med oppdagelsen av det norske plateselskapet<br />

2L sine kvalitetsutgivelser av<br />

klassisk musikk. Utgivelsen med Marianne<br />

Thorsen <strong>og</strong> TrondheimSolistene<br />

(Mozart Violin Concertos) vant Spellemannsprisen<br />

i 2006 <strong>og</strong> er Lindberg<br />

<strong>Lyd</strong>s (<strong>og</strong> Europas!) første innspilling<br />

i det avanserte 32bits DXD formatet.<br />

Med Eximus <strong>og</strong> USB som signalkilden i<br />

mitt anlegg, så blir denne platen en sjelelig<br />

reise til opptaksøyeblikket i Selbu<br />

Kirke. Avspilt på realistisk lydnivå så<br />

blir jeg nærmest hypnotisert av den<br />

ekte klangen i Marianne Thorsens Pressenda-fiolin<br />

fra 1821.<br />

SUM SUMMARIUM<br />

Eximus er en high-end CD-spiller som<br />

tar skrittet helt opp i ultra high-end klassen<br />

når dens USB-inngang mates med<br />

musikk fra PC-softwarepr<strong>og</strong>rammet<br />

XXHighEnd. Hos meg synes Eximus å<br />

være alle pengene verdt. Det syntes <strong>og</strong>så<br />

min bror, som likeså godt brukte opp<br />

julebonusen sin på en maken spiller. 3


3 3<br />

24<br />

Budsjett: Xavian XN125 EVO<br />

Så mye<br />

så lite<br />

for<br />

Like mye penger som for gulvstående Duetto<br />

<strong>og</strong> så får du bare en liten tass av en stativhøyttaler.<br />

Hva er dette for noe lureri?<br />

AV RoLF-INGE DANIELSEN<br />

ri.danielsen@gmail.com<br />

Det er bedre å kjøpe stativhøyttalere<br />

dersom du har<br />

et budsjett å forholde deg<br />

til, sier <strong>Fidelity</strong> ofte. De<br />

800 kronene du sparer på<br />

å velge XN-125 Evo i stedet for Duetto<br />

kan du bruke på stativer til høyttalerne,<br />

klassifiseringen bokhyllehøyttaler er<br />

ikke retningsgivende for hvor de bør<br />

plasseres, tvert imot! Denne stativhøyttaleren<br />

er usedvanlig lekker, ikke minst<br />

når du tar prisen med i betraktningen.<br />

Den skråstilte frontbaffelen med


De små 125 EVO legger<br />

sin likt prisede<br />

storebror i bakken,<br />

mener <strong>Fidelity</strong>.<br />

avfasing på alle fire sidene, skinn-innrammingen<br />

av wbt-terminalene på<br />

baksiden, bassrefleksrøret i aluminium<br />

<strong>og</strong> de påkostede elementene gjør denne<br />

høyttaleren svært attraktiv visuelt sett.<br />

Klar vinner i forhold til firkantede,<br />

gulvstående Duetto på dette området.<br />

Basselementet på XN-125 er tilsynelatende<br />

identisk med de to som sitter i<br />

Duetto, fra Peerless sin V-line premium<br />

series. Mens diskanten er en mer<br />

påkostet utgave, nemlig Scan-Speak<br />

D2905/9700. Det er lov å anta at intern-<br />

kabling <strong>og</strong> delefilterkomponenter er av<br />

høyere kvalitet i XN-125. Denne høyttalermodellen<br />

har vært på markedet<br />

i mange år. Først i 1998 som XN-125,<br />

deretter i 2004 som XN-125 II <strong>og</strong> så nå<br />

tilslutt ”Evoluzione”. Jeg er mildt sagt<br />

imponert over hvor gode råvarer Xavian<br />

putter i sine produkter, hvor flott<br />

finish høyttalerne har, <strong>og</strong> ikke minst til<br />

hvilken pris du kan kjøpe de!<br />

THERE IS No SUBSTITUTE<br />

FoR CUBIC INCHES<br />

Eller noe slikt er det vel tilhengerne av<br />

store amerikanske biler sier? Overført<br />

til vår verden så betyr det at har<br />

du ikke tilstrekkelig kassevolum <strong>og</strong><br />

elementareal så kan du glemme å nyte<br />

musikken på ordentlig måte. Dette er<br />

jeg ikke enig i. Jeg mener at rekker du<br />

ned på 40-tallet et sted med greit nivå<br />

så dekker du det meste av musikk uten<br />

å inngå for mange kompromisser. Men<br />

jeg har feiget ut <strong>og</strong> har et lite lytterom<br />

slik at behovet for å flytte luft uansett<br />

er mindre hos meg enn hos mange av<br />

dere. Det spennende her er uansett hva<br />

man mister, om noe, <strong>og</strong> hva man får<br />

ved å kjøpe en tilsvarende priset stativhøyttaler<br />

i stedet for en gulvstående<br />

høyttaler. Xavian Duetto fra XC-serien<br />

låter meget bra, <strong>og</strong> jeg likte denne godt,<br />

men hvilke inntrykk får jeg av lille<br />

XN-125 Evoluzione fra toppserien til<br />

Xavian?<br />

XC VS XN<br />

Det første som, ikke så overraskende,<br />

trer frem er lydbildet på disse småtassene.<br />

De forsvinner totalt <strong>og</strong> etterlater<br />

et åpent, stort <strong>og</strong> presist opptegnet<br />

lydbilde. Neste sak er mer overraskende,<br />

disse små ”legoklossene” spiller<br />

jo bass! Ikke like mye vekt helt der<br />

nede som Duetto, men dette blir snedig<br />

kamuflert av en litt større mellombass<br />

på stativhøyttalerne. I praksis henger<br />

stativhøyttalerne med så lenge rommet<br />

ikke er for stort, eller nivået ikke er for<br />

høyt, <strong>og</strong> et viktig poeng er at forsterkeren<br />

neppe blir for stor. Et av triksene<br />

med stativhøyttalere er å gi dem en<br />

sterk forsterker som da kan tvinge dem<br />

til å gjøre krumspring i bassområdet<br />

de ikke klarer med en liten watt- <strong>og</strong><br />

strømsvak forsterker. Noe som er<br />

viktigere for musikken er at stativhøyttalerne<br />

låter mer definert <strong>og</strong> presist i<br />

bassen, kan hende dette skyldes den bedre<br />

diskanten? At overtonene i bassen<br />

blir mer presist gjengitt får <strong>og</strong>så bassen<br />

til å fremstå mer presist? Men det er<br />

ikke bare i bassen at XN-125 Evo fremstår<br />

som mer presis, hele gjengivelsen<br />

er preget av at det ”snepper i fokus”<br />

<strong>og</strong> blir skarpere opptegnet. Der den<br />

gulvstående høyttaleren fremstår som<br />

litt avrundet <strong>og</strong> snill, er stativhøyttaleren<br />

friskere, åpnere, strammere men<br />

<strong>og</strong>så litt strengere. Den vil lettere avsløre<br />

svakheter tidligere i kjeden, men<br />

belønningen er desto mye større når<br />

du velger bedre samarbeidspartnere!<br />

XN-125 gir en større illusjon av å ”være<br />

der” grunnet en bedre tilstedeværelse,<br />

<strong>og</strong> mer presisjon i alle tre dimensjoner.<br />

<strong>Lyd</strong>bildet er høyere, dypere <strong>og</strong> bredere<br />

enn med Duetto.<br />

KoNKLUSJoN<br />

Kan det forsvares å kjøpe en liten<br />

stativhøyttaler for de samme pengene<br />

som du betaler for en større gulvstående<br />

høyttaler? Ja, med mange utropstegn!<br />

Du gir fra deg litt på evne<br />

til å spille høyt, <strong>og</strong> du gir fra deg litt<br />

på vekt i den nederste bassen, men<br />

ellers er det vinn-vinn som det heter.<br />

Den mindre høyttaleren gjør det bedre<br />

på alle hifiparametre, men viktigere<br />

er at summen av dette gjør den til en<br />

enda bedre musikkformidler. Du kommer<br />

nærmere favorittene dine fordi<br />

høyttalerne er mer gjennomsiktige <strong>og</strong><br />

slipper gjennom mer av musikken. Jeg<br />

har <strong>og</strong>så forsøkt Quore-sub fra Xavian<br />

sammen med denne stativhøyttalerer,<br />

<strong>og</strong> gudbevares det skjer ikke småtteri,<br />

men så dobles <strong>og</strong>så budsjettet. Dette<br />

kan uansett vel være et minst like godt<br />

alternativ til større gulvstående høyttaler,<br />

bare det er satt opp på en korrekt<br />

måte. Mitt svar på spørsmålet ”Hva skal<br />

jeg gjøre med mine 8000,- til høyttalere”<br />

er soleklart: ”Kjøp den minste!”.<br />

Faktum er at Xavian enda en gang<br />

imponerer <strong>og</strong> strekker grensene for hva<br />

du kan få for pengene dine. Usedvanlig<br />

lekkert, <strong>og</strong> med noen råvarer som bare<br />

ikke skulle være mulig å finne i høyttalere<br />

til denne prisen! <strong>Lyd</strong>messig innfrir<br />

de <strong>og</strong>så til den store gullmedaljen, ikke<br />

rart importør Audiofoni stort sett går<br />

rundt <strong>og</strong> smiler. Dette selger seg selv,<br />

bare kundene får høre på utstyret først.<br />

Neste gang du er ute for å handle store<br />

høyttalere, sørg for å lytte til en liten<br />

skoeske <strong>og</strong>så! 3<br />

Pris: 8.000<br />

Importør: Evoluzione<br />

FAKTA:<br />

Xavian XN-125 Evoluzione<br />

To-veis bassrefleks stativhøyttaler<br />

Basselement: 149 mm Vifa-Peerless<br />

Premium Line, papirmembran.<br />

Diskantelement: 29 mm Scan-Speak<br />

impregnert tøydome.<br />

Kabinett: 22 mm MDF håndlaget.<br />

Frequens respons: (-3 dB): 50 - 32000 Hz<br />

Tilkoblinger: 1 par singlewiring WBT<br />

Platinum Signature.<br />

Nominell impedans: 6 ohm<br />

Delefrekvens: 2600 Hz<br />

Følsomhet (2V/1m): 86 dB<br />

Anbefalt forsterker: 30 - 120 W<br />

Dimensjoner (HxBxD):<br />

285 x 180 x 275 mm<br />

Netto vekt pr stk: 8 kg<br />

25


3 3<br />

26<br />

Portrett/plateomtale<br />

En selvpiners<br />

bekjennelser<br />

Bjørn Berge hater egentlig liveplater.<br />

Derfor gir han nå ut en selv.<br />

AV JAN MYRVoLD<br />

Nå hadde det egentlig passet godt med en god<br />

C<strong>og</strong>nac <strong>og</strong> en fet sigar, sier den høyreiste<br />

haugalendingen i det vi inntar våre sitteplasser<br />

i en myk sittegruppe i hovedstadens ærverdige<br />

Grand Hotels foaje. Innslagene av den<br />

kakofoniske perle- <strong>og</strong> briljantraslingen fra Fr<strong>og</strong>nerf.....ruenes<br />

håndledd i grell disharmoni med atonal isbitslamring mot<br />

høystettet glasstøy ble litt for meget for min nyanskaffede<br />

diktafon, der nevnte representanter for martinigenerasjonen<br />

bevilger seg lunsj oppe i sagnomsuste Etoile. Retrett til mer<br />

sonisk tilpassede forhold for den rolige samtale nede på gateplan<br />

var dermed uunngåelig. Det finnes <strong>og</strong>så en grense for<br />

hvilke av hovedstadens vulgariteter man ønsker å eksponere<br />

for dens tilreisende, spesielt gentlemen som Bjørn Berge.<br />

Sigar <strong>og</strong> C<strong>og</strong>nac kan sikkert med enkelhet <strong>og</strong>så skaffes<br />

tilveie her nede, konkluderer undertegnede optimistisk, før<br />

den noe mer verdensvante Berge terminerer disse spontane<br />

vyer om ekstraordinær hverdagshedonisme ved å hinte om<br />

at røykeloven <strong>og</strong>så trolig omfatter de gamle Kristiania-bohemenes<br />

favoritt-hangout med tilstøtende lokaler. C<strong>og</strong>nac-tilbudet,<br />

som fortsatt står ved lag blir <strong>og</strong>så mykt <strong>og</strong> høflig avslått.<br />

Berges arbeidsdag er nemlig fortsatt knapt passert halvveis<br />

denne tidlige januarettermiddag.<br />

For Berge <strong>og</strong> hans alltid nærværende medhjelper – organiseringstalentet<br />

Erik Brenna – startet dagens dont allerede<br />

ved halv sekstiden, med et besøk <strong>og</strong> opptreden i frokost-tv.<br />

Etter møtet med <strong>Fidelity</strong> bærer det rake veien videre ned<br />

Karl Johan til ny tv-opptreden for en annen kanal. De påfølgende<br />

dager ser ikke mindre travle ut, med intervjuavtaler<br />

i de fleste av rikets største aviser <strong>og</strong> radiostasjoner. I tillegg<br />

skal han <strong>og</strong>så holde en konsert i Oslo torsdag, Larvik fredag<br />

<strong>og</strong> Holmestrand lørdag før uken avrundes med Spellemanns-<br />

«Berge må d<strong>og</strong> medgi at dekningen<br />

her i bladet var upåklagelig,<br />

da den av ymse årsaker faktisk<br />

ble omtalt hele tre ganger – i<br />

samme nummer!»<br />

prisutdelingen, hvor han selv er nominert i bluesklassen for<br />

albumet ”I’m The Antipop”. Når disse linjer kan leses vet vi<br />

altså om Berge har hanket inn sin tredje statuett.<br />

–Hadde i grunn vært kjekt med en til, jeg har jo vunnet<br />

hver gang jeg er nominert tidligere, dessuten er det en grei<br />

måte å minne folk om at jeg fortsatt lever, sier han i sin lune<br />

<strong>og</strong> fleipende tone. Han virker ikke nevneverdig plaget over<br />

tanken på at en ny triumf sannsynligvis betyr mer edelt metall<br />

å pusse for kona hjemme på vestlandet. Det blir i alle fall<br />

lenge til Bjørn selv kan bidra med noen ytelser til familielykken<br />

i form av sine påståtte ferdigheter innenfor tradisjonell<br />

heimkunnskap. Han legger like godt ut på en lengre norgesturne<br />

i forbindelse med utgivelsen av sitt nye album som<br />

slippes påfølgende mandag.<br />

–Neida, jeg har absolutt ingen forventninger om å få<br />

prisen denne gang. Egentlig er jeg ganske overrasket over å<br />

bli nominert for ”Antipop”. Den ble egentlig ikke skikkelig<br />

promotert.<br />

Berge må d<strong>og</strong> medgi at dekningen her i bladet var upåklagelig,<br />

da den av ymse årsaker faktisk ble omtalt hele tre<br />

ganger – i samme nummer!<br />

–Ja, ha, ha, ha. Det ble nesten et eget ”Bjørn Berge Spesial”<br />

den utgaven der. De var glad for den nede på kontoret hos<br />

Blue Mood <strong>og</strong> Grappa, minnes Berge med glimt i blikket.<br />

–Den var jo i utgangspunktet ikke planlagt utgitt i Norge<br />

i det hele tatt. Den fikk jo <strong>og</strong>så en svært blandet mottagelse<br />

ellers i pressen, hvor det ble alt fra genierklæringer til ren<br />

slakt. I tillegg syns jeg det var mange meget sterke utgivelser<br />

med i blueskategorien denne gang, <strong>og</strong>så blant de som ikke<br />

nådde helt opp. Men man vet aldri. Jeg skal jo <strong>og</strong>så spille i<br />

Holmestrand samme dagen, men etter at nominasjonene ble<br />

klare har festivalledelsen i Holmestrand fremskyndet konserten<br />

min til kl 14, slik at jeg rekker å være tilstede under<br />

prisutdelingen. Greie folk!<br />

LIVE<br />

To dager etter Spellemannsshowet slipper han altså et helt<br />

nytt album, ”Live In Europa”, <strong>og</strong> forsetter likegodt å teppelegge<br />

hele landet med opptredener fra Alta i nord til Mandal<br />

i sør. Tjueen i tallet, alt unnagjort på seks uker.<br />

Så grundig har han faktisk aldri turnert eget rike<br />

tidligere.<br />

Tilbake til Spellemann – tror han kanskje at<br />

oppmerksomheten rundt prisnominasjonen bidrar<br />

med en viss synergieffekt, rent kommersielt sett?<br />

–Nei, egentlig ikke. Utgivelsen var uansett<br />

planlagt lenge før noen visste noe om hvem som<br />

ble nominert. Normalt ville jeg nok neppe gitt ut<br />

to album såpass tett på hverandre, men siden dette<br />

er en ren liveplate vil jeg gi den ut mens innholdet<br />

fortsatt er aktuelt <strong>og</strong> på en måte representerer det<br />

jeg står for som artist per dato. I tillegg har jeg i<br />

flere år allerede blitt neddynget av e-poster fra fans<br />

rundt i Europa som lurer på om det ikke snart kommer en<br />

live-plate.<br />

Men jeg mistenker at Bjørn Berge neppe bare gir fra seg<br />

noe han ikke står ett hundrede prosent inne for rent kunstnerisk.<br />

Han virker nemlig svært nøye i alt han foretar seg<br />

rundt egen karriere. Alt virker godt planlagt. Derfor venter<br />

han til turneringen i eget fødeland er unnagjort i midten


3 3<br />

28<br />

Portrett/plateomtale<br />

av mars før albumet slippes i resten av Europa. Dagen etter<br />

Europa-release står han klar på scenen i Paris.<br />

–Altså, jeg er egentlig svært lite begeistret for liveplater!<br />

– sier han meget bestemt, <strong>og</strong> virker nesten irritert på egne<br />

vegne over at han har latt overtale til et slikt prosjekt. Han<br />

mener de aller fleste Live-plater han hører er lite vellykket,<br />

både hva kunstnerisk innhold angår <strong>og</strong> rent lydmessig.<br />

–Men unntakene er jo selvsagt der, <strong>og</strong> det var vel nettopp<br />

gjennom et live album jeg fikk ørene opp for selve mesteren<br />

av tolvstrengers blues, nemlig Leo Kottke.<br />

Kottke hoppet jo like godt ut i det hele ved å debutere som<br />

plateartist med livealbumet ”12-String Blues” i 1969 på Oblivion,<br />

<strong>og</strong> allerede i 1973 var han tilbake med et kritikerrost<br />

livealbum på One Way med tittelen ”My Feet Are Smiling”.<br />

(Dette ble utgitt på CD først i 1996, med katal<strong>og</strong>nummer<br />

18459). Bjørn Berge hørte som ung mann kuttet ”Louise”<br />

– som han har gjort sin egen versjon av på ”Antipop” (<strong>og</strong><br />

som <strong>og</strong>så selvsagt er med på ”Live”!), <strong>og</strong> resten er historie.<br />

–Hva fikk deg så til å gjøre en like vel?<br />

–Siden jeg som sagt aldri har vært så veldig ivrig på å<br />

gjøre live opptak har jeg ikke spesielt mye brukbart materiale<br />

liggende fra før. Men det åpnet seg en fin mulighet til å<br />

gjøre dette på en ordentlig måte under Europa-turneen sist<br />

sommer. Det finnes heldigvis steder hvor infrastrukturen for<br />

et slikt blottleggende prosjekt er på plass. På XX har de alt<br />

av opptaksutstyret plassert oppe på hemsen, det er bare å<br />

strekke mikrofonkablene til rett plass, forteller Berge.<br />

–Men det er like vel det jævligste jeg har vært med på.<br />

«Det åpnet seg en fin<br />

mulighet til å gjøre live<br />

opptak på en ordentlig<br />

måte under Europa-<br />

turneen sist sommer.»<br />

Man tenker jo i forkant på alt som kan gå galt. Likevel tok<br />

det et par tre låter ut i gigen før jeg husket at jeg holdt på<br />

med et live opptak! Det gikk jo greit, men det tok minst et<br />

par måneder før jeg våget å høre på opptaket!.<br />

Berge mener videre det er mest redelig at en plate som<br />

kalles for en live-plate er mest mulig live, uten sminke i form<br />

av lassevis med dubbinger i etterkant. Ikke har han noen<br />

videre sans for livealbum som er satt sammen av enkeltkutt<br />

fra mange ulike konserter heller.<br />

Derfor er alle – så nær som to – kutt på ”Live In Europe<br />

fra en <strong>og</strong> samme konsert. Den fant altså sted på et XX i<br />

Brussel, fylt til trengsel av åtte hundrede hengivne tilhørere.<br />

Det åpner forrykende med tittelkuttet fra den han nå er<br />

Spellemann-nominert for, nemlig Primus’ ”The Antipop”, <strong>og</strong><br />

standarden er satt. De fremmøtte fikk med all tydelig dokumentasjon<br />

hva de trolig håpet de ville få. Høyoktan akustisk<br />

blues, fremført så rått, nakent <strong>og</strong> fritt for fikse effekter det<br />

hele tatt er mulig. Kun en solid bygget mann fra nord med<br />

en enda kraftigere stemme <strong>og</strong> hans tolvstrengers gitarer fra<br />

Taylor <strong>og</strong> Takamine, på et par av kuttene avløst av en billig<br />

kinesisk variant han visstnok skal ha anskaffet via Internett<br />

for en i utgangspunktet billig slant. Akkurat den historien<br />

forteller Berge selv mer utfyllende <strong>og</strong> humoristisk om under<br />

konsertens gang. Forøvrig er Berges små kåseringer mellom<br />

selve låtene lagt inn som egne spor, slik at folk kan skip’e seg<br />

forbi hvis de blir lei av å høre dem.<br />

FAVoRITT<br />

Bjørn Berges yndlingsgitar er en Taylor Leo Kottke Signature,<br />

en gitar han måtte spare en god stund til, <strong>og</strong> hvor det tok<br />

over et år etter bestilling å få den levert. Men han har aldri<br />

fått noen gitarer spesielt laget etter skreddersøm til seg selv.<br />

– Jeg har jo fått enkelte gitarer customisert til en viss grad,<br />

men dette er mer standard oppgraderinger som alle kan<br />

bestille. Jeg har ikke noe behov for å ha noen veldig spesiell<br />

gitar utover en Taylor Kottke Signatur. Og jeg syns det er<br />

mye kulere å komme inn i en ren gitarbutikk hvor de har et<br />

kjempeutvalg av mange ulike modeller enn å gå til en spesiell<br />

gitarmaker om han er aldri så dyktig. Tenk deg følelsen<br />

når du kommer inn i en butikk hvor du foreksempel kan<br />

finne en hel vegg med la oss si tretten ulike akustiske femstrengers<br />

basser på rekke <strong>og</strong> rad, et sted de har absolutt alle<br />

mulige varianter! Et sted hvor de har absolutt alt.<br />

–Akkurat som i hifi-bransjen har jo kineserne <strong>og</strong> andre<br />

land i sørøst-Asia kommet stadig sterkere på markedet med<br />

sine ”kopier”, langt billigere enn de vestlige originalene. Opplever<br />

du de ulike kvalitetsparametere som dramatiske?<br />

–Både ja <strong>og</strong> nei. Klart det kan være visse forskjeller, både<br />

hva finish <strong>og</strong> klang angår. På det finishmessige dreier det<br />

seg gjerne om detaljer som bånd <strong>og</strong> listing. Men det finnes<br />

mange helt OK gitarer som er laget i østen. Egentlig samme<br />

utviklingen som vi har sett på PA-utstyr. Jeg husker da Ramsa<br />

– laget av Panasonic – dukket opp for første gang med<br />

sine kabinetter av hardplast. For første gang var det faktisk<br />

mulig for et normalt bygget menneske å løfte monitorene<br />

selv <strong>og</strong> bære de med seg! Og de låt helt fint!<br />

FoRVENTNINGER?<br />

Selv vet ikke Berge helt hva han kan forvente hverken fra<br />

publikum eller presse denne gangen heller.<br />

–Jeg ser vel på ”Live In Europe” som en slag godtepose<br />

for hardcorefansen. Kanskje ikke helt ulikt en av de andre<br />

nominerte til årets Spellemannspris i bluesklassen, nemlig<br />

Vidar Busks ”Jookbox Charade”, som er en slags oppgradert<br />

utgave av nye <strong>og</strong> gamle livefavoritter. Vi har <strong>og</strong>så helt bevisst<br />

tatt med noen ”ekstralåter” for å få et litt større spenn<br />

på det hele.<br />

Brussel-delen av konserten utgjør altså brorparten av<br />

låtene, hvor Audun Strype – høyt verdsatt i norske blueskretser<br />

– har styrt det lydtekniske etterarbeidet.<br />

–Man blir jo alltid litt engstelig for at ting skal låte litt<br />

hardt på CD, men det ser ut til at Audun har løst oppgaven<br />

bra. Vi har med vilje valgt å gjøre det litt rått <strong>og</strong> skittent, slik<br />

det er ment å være live.<br />

–De to siste kuttene er fra en tidligere turne, fra en konsert<br />

i Paris hvor Berge fortsatt trekker meget godt med publikum.<br />

Med førsteopplaget av albumet medfølger det <strong>og</strong>så en bonus<br />

i form av en DVD med liveopptak. Hoveddelen av disse<br />

er fra en konsert på Smuget i Oslo, <strong>og</strong> som tidligere bare har<br />

vært tilgjengelig på VHS. Førstemann til mølla! 3


30<br />

C-J ET250S hybrid effektforsterker<br />

Klar for et<br />

ET-gilde?<br />

ET250S fra conrad-johnson er kanskje<br />

kosher i flere audiofile trossamfunn?<br />

AV JAN MYRVoLD<br />

Lugn bara, conrad-johnson<br />

design inc.s yngste<br />

skudd på sluttrinnstammen<br />

– ET250S – har ikke<br />

hentet sine initialer fra en<br />

viss Spielberg-film. Den<br />

du vet med Jahn Teigen i<br />

hovedrollen. Neida, ”ET” står i denne<br />

sammenheng for ”Enhanced Triode”.<br />

Og da har vel alle faste lesere av denne<br />

publikasjon forlengst oppfattet at vi er<br />

inne på det tilsynelatende evig disputable<br />

emnet rør (forsterker). Ikke spesielt<br />

oppsiktsvekkende når det gjelder conrad-johnson.<br />

Men ET250S er ikke en<br />

ren rørforsterker, men en såkalt hybrid.<br />

Altså med rør i fronten, <strong>og</strong> transistorer<br />

i selve utgangstrinnet. Og like mange<br />

har vel da resonert seg frem til hva<br />

denne er i stand til å yte av effekt. Helt<br />

riktig – en kvart kilowatt.<br />

Nå vet jeg om flere enn én forsterkerkonstruktør<br />

som bare rister lett oppgitt<br />

på hodet så fort substantivene ”rør” <strong>og</strong><br />

”forsterker” nevnes i en <strong>og</strong> samme setning,<br />

<strong>og</strong> gjerne avfeier enhver elektrisk<br />

innretning med rør ett eller flere steder<br />

i signalveien som unødvendig kostnadskrevende,<br />

kun egnet til å tilfredsstille<br />

nostalgikeres umettelige behov<br />

for (virkelighets) forvrenging. I så fall<br />

må vel det være det mest harmløse<br />

verktøy for å fremskynde et psykotisk<br />

gjennombrudd?<br />

Det har seg uansett slik at herrene<br />

William Conrad <strong>og</strong> Lewis Johnson<br />

begge smykker seg med doktorgrad i<br />

økonomi, <strong>og</strong> har helt siden oppstarten<br />

for over tretti år siden forsynt den mer<br />

kresne delen av verdens hi-fi-entusiaster<br />

hovedsaklig med rørkonstruksjoner. De<br />

er nemlig av den bestemte oppfatningen<br />

at fremdeles er intet komponent<br />

bedre egnet <strong>og</strong> mer nøyaktig enn et lite<br />

trioderør til å foreta selve amplituden<br />

av signalet, <strong>og</strong> at det er nettopp i spenningsforsterkningstrinnet<br />

den enkelte<br />

forsterkers soniske særpreg skapes. Så<br />

de for transistorbrigadenes latterlig høye<br />

forvrengningsverdiene man opererer<br />

med i rør-verden, er i c-j’s tilfelle hverken<br />

direkte utilsiktet eller uønsket.<br />

Med ET250S har vel de oven nevnte<br />

adi<strong>og</strong>ründerne – som <strong>og</strong>så temmelig


mange før dem – satt seg som mål å<br />

hente det beste ut av to forsterkerverdener.<br />

Transistorenes kraft <strong>og</strong> kontroll<br />

paret med rørforsterkernes varme <strong>og</strong><br />

naturlighet. I utgangspunktet høres jo<br />

dette ut som et meget fornuftig konsept,<br />

men vi vet samtidig at det langt<br />

fra er enkelt å overføre teori til praksis<br />

med tilsiktet resultat.<br />

Undertegnede har i flere år vært en<br />

meget lykkelig eier av conrad-johnsons<br />

tidligere toppmodell på rørsiden, nemlig<br />

Premier 140. Firmaet har jo <strong>og</strong>så som<br />

kjent de senere år blitt overøst med<br />

superlativer for sitt gedigne transistorsluttrinn<br />

Premier 350. denne forsterkeren<br />

rakk <strong>og</strong>så å overbevise en samlet<br />

<strong>Fidelity</strong>-redaksjon et par år tilbake, så<br />

jeg tillot meg å ha skyhøye forventninger<br />

da et fabrikknytt eksemplar av<br />

ET250S endelig kunne signeres ut over<br />

postskranken hos Rimi på Galgeberg.<br />

VAKKER oG KoSTBAR<br />

Ok, undertegnede innrømmer uten<br />

nevneverdig blygsel eller tap av selvrespekt<br />

at jeg allerede under de innledende<br />

runder av utpakningsprosedyrene<br />

av ET250S innså det ville bli særdeles<br />

smertefullt å eventuelt måtte utføre<br />

samme ritual i revers. Altså å måtte<br />

pakke ned <strong>og</strong> deretter sende denne<br />

meget elegante <strong>og</strong> formfine skapningen<br />

tilbake til importøren. Helt automatisk<br />

trekker man visse paralleller til en bestemt<br />

aften i 1956. For hva måtte ikke<br />

salige Hallgeir Brenden føle idet den<br />

unge <strong>og</strong> ikke mindre smekre Sophia<br />

Loren skled ned fra fanget hans, for så<br />

å nett trippe seg tilbake til sin rettmessige<br />

eskorte? Dett var dett, liksom, slik<br />

Fleksnes en gang uttrykte seg.<br />

Nå forholder det seg heldigvis slik, at<br />

i motsetning til den tofallig olympiske<br />

mesterskiløper Brenden, har alle (nåja,<br />

i alle fall noen) Adamer av audiofil legning<br />

en viss mulighet til selv å avgjøre<br />

hvor lenge oppholdet i sitt foretrukne<br />

paradis skal vare. Selv uten gull å prale<br />

med, det være seg rundt halsen eller<br />

andre steder. Men sølv er påkrevet. I tilfellet<br />

ET250S nærmere bestemt i form<br />

av syttifem tusen blanke kronestykker,<br />

intet mindre.<br />

Undertegnede hører absolutt til den<br />

kategori som mener en slik sum for ett<br />

enkelt hi-fi-komponent absolutt forplikter.<br />

Samtidig merker jeg meg at denne<br />

prisen faktisk er noe lavere enn hva<br />

tilfellet er både for Premier 350 <strong>og</strong> 140.<br />

Og jeg kan ikke umiddelbart detektere<br />

hvilke områder det skulle være spart<br />

noe i bygge- eller komponentkvalitet<br />

i forhold til sine eldre søsken. Heller<br />

omvendt. ET250S virker meget solid<br />

konstruert, hvor det er umulig for det<br />

blotte øye å avsløre noen konstruksjons-<br />

eller kvalitetsmessige lyter.<br />

Vi snakker om en designkode som<br />

oser av vaskeekte art deco, med en<br />

eksteriørmessig finish helt på høyde<br />

med det aller beste i klassen. Stramt<br />

<strong>og</strong> kompakt, men fargekombinasjonen<br />

champagne gold /svart gir det relativt<br />

maskuline uttrykket – understreket<br />

med de massive kjøleribbene – absolutt<br />

en touch av myk eleganse. Dette <strong>og</strong>så<br />

takket være det særegne innsvingede<br />

frontpartiet, som i form av en slags<br />

halvsylinder omslutter de blottlagte<br />

rørene i en 180 graders bue. C-j’s etter<br />

hvert klassiske rav-gule diodelys<br />

matcher gløden fra de to triodene<br />

helt perfekt, <strong>og</strong> tilfører et par grader<br />

ytterligere varme. Disse tanker tvinger<br />

seg altså frem lenge før ET250S har<br />

fått spille en eneste tone. Men bare<br />

utseendet til denne solid konstruerte<br />

fem<strong>og</strong>seksti-punderen utløser som<br />

leseren forstår en signifikant eskalering<br />

av serotoninproduksjonen hos undertegnede.<br />

Derfor trekker jeg allerede her<br />

konklusjonen om at ET250S er etter<br />

egne høyst subjektive vurderinger det<br />

mest elegante <strong>og</strong> estetisk sett mest<br />

vellykkete stykke hi-fi-elektronikk som<br />

noensinne har befunnet seg i undertegnedes<br />

private gemakker.<br />

SELVGJoRT ER VELGJoRT<br />

ET250S er bestykket med to trioder<br />

med typebetegnelsen 6922, forøvrig<br />

nøyaktig samme som i firmaets forforsterkere.<br />

Denne varianten har flere<br />

ekvivalenter, deriblant ECC88 eller<br />

E88CC. Dette tilsier at det derfor burde<br />

ligge godt til rette for å eksperimentere<br />

litt. Man kan faktisk forandre en forsterkers<br />

klanglige karakter ganske radikalt<br />

bare ved et slikt bytte. Tilgangen<br />

på både nye <strong>og</strong> såkalte NOS-utgaver<br />

må sies å være veldig god, <strong>og</strong> spesielt<br />

kostbare er de heller ikke. Prisen starter<br />

rundt en hundrelapp per stykk for<br />

nyproduserte, men kan fort få hengt på<br />

en ekstra null dersom man går for noen<br />

virkelige gamle godsaker fra Mullard,<br />

Siemens eller lignende.<br />

«ET250S virker meget solid konstruert,<br />

<strong>og</strong> det er umulig for det<br />

blotte øye å avsløre noen konstruksjons-<br />

eller kvalitetsmessige lyter.»<br />

Fra fabrikken blir ET250S – som så<br />

vidt jeg vet alle c-j’s øvrige rørforsterkere<br />

– levert med rør fra russiske Electro<br />

Harmonix. Disse har ord på seg for å<br />

være stabile <strong>og</strong> driftsikre, samtidig som<br />

de er meget motstandsdyktige i forhold<br />

til fenomenet mikrofoni. Greie nok,<br />

men personlig finner jeg de <strong>og</strong>så litt<br />

”grå” <strong>og</strong> snille i klangen, sammenlignet<br />

med en del andre. I min lett modifiserte<br />

forforsterker, c-j CT6, sitter det derfor<br />

for øyeblikket noen NOS-varianter fra<br />

Amperex. For ordens skyld nevner jeg<br />

her at alle konklusjoner om ET250S i<br />

rettferdighetens tegn er foretatt med<br />

bakgrunn av lytting til forsterkeren<br />

med original bestykning.<br />

Om conrad-johnson ikke er selvfor-<br />

31


3 3<br />

32<br />

conrad-johnson ET250S<br />

synt på rørsiden, tar de det igjen på<br />

andre områder. Firmaet har et meget<br />

positivt omdømme for sine egenutviklete<br />

polypropylen-, polystyren- <strong>og</strong><br />

Teflonkondensatorer. Disse finner vi<br />

selvsagt hele veien gjennom kretsene<br />

i ET250S <strong>og</strong>så. Strømforsyningen er<br />

kraftig overdimensjonert, <strong>og</strong> supplert<br />

med firmaets egne høyhastighets elektrolytter.<br />

Selvgjort er som kjent velgjort.<br />

Og kanskje en smule prisdrivende?<br />

LIFESTYLE?<br />

Et250S er som alle øvrige forsterkere et<br />

rent single ended design. På apparatets<br />

bakside finner vi derfor ett enkelt sett<br />

innganger via RCA phonoinnganger.<br />

Likeledes finnes kun ett sett utganger<br />

i form av forgylte skruterminaler,<br />

hvor både spader <strong>og</strong> banansplugger er<br />

velkomne. <strong>Fidelity</strong> – eller mer presist<br />

<strong>Fidelity</strong>s redaktør – har ved tidligere<br />

anledninger uttrykt en smule misnøye<br />

rundt den designmessige layout på<br />

nettopp dette området. Denne virker i<br />

ET250S’s tilfelle identisk med både Premier<br />

350 <strong>og</strong> Premier 140. Kritikken har<br />

gått på at selve terminalene er montert<br />

med noe trangt mellomrom mellom<br />

pluss <strong>og</strong> minus på hver enkelt side, slik<br />

at bruk av store kabelspader dermed<br />

kan medføre fare for kortslutninger.<br />

Undertegnede har aldri opplevd dette<br />

som noe stort problem, men understreker<br />

at man aldri bør slå på forsterkeren<br />

uten først å forsikre seg om at de er<br />

ordentlig <strong>og</strong> forskriftsmessig skrudd til.<br />

Ellers finner vi selvsagt en standard<br />

IEC nettbrønn. Det eneste nye er en liten<br />

<strong>og</strong> diskret vippebryter plassert helt<br />

øverst. Med denne kan man aktivisere<br />

ET250S for fjernbetjening. Ser man det,<br />

et aldri så ørlite streif av ”lifestyle”!<br />

Et annet forhold det kan være verdt<br />

å merke seg, er at ET250S – som de<br />

fleste andre forsterkere fra c-j – ender<br />

opp med fasen invertert. Nå er så vidt<br />

jeg vet dette <strong>og</strong>så tilfelle med alle c-j’s<br />

kurante forforsterkermodeller, slik at all<br />

den tid man bruker ET250S sammen<br />

med en slik blir dette forholdet utjevnet<br />

i det signalet når forsterkerens utganger.<br />

Men man er selvsagt ikke pålagt å<br />

bruke en forforsterker fra conrad-johnson<br />

for å få glede av sin ET250S. Dersom<br />

man så har en forforsterker med<br />

likt antall fasevendinger, bør man for<br />

best mulig resultat bytte om polariteten<br />

på høyttalerkablene. I hvilken ende av<br />

kablene man velger å foreta dette, er<br />

selvsagt likegyldig.<br />

Hvor dramatisk forskjellen er er det<br />

delte meninger om, men i praksis vil<br />

et invertert signal starte en transient<br />

ved at høyttalerens element trekker<br />

seg innover i stedet for å skyve utover.<br />

Altså får man et trykkfall i lytterrommet<br />

der det med oppsettet i absolutt<br />

fase ville vært en trykkøkning. Det aller<br />

viktigste er uansett at man har identisk<br />

polaritet på begge kanaler.<br />

FLYTTING<br />

Denne testseansen har foregått parallelt<br />

med at undertegnede har skiftet bopel,<br />

<strong>og</strong> har da foregått i to forskjellige omgivelser,<br />

hvor de aktuelle lytterom er av<br />

«Vi snakker <strong>og</strong>så om en utpreget<br />

ryddighet <strong>og</strong> orden i alle områder av<br />

lydbildet, hvor alt blir presist plassert<br />

på sine respektive plasser.»<br />

svært ulik beskaffenhet både hva arealmål<br />

<strong>og</strong> utforming angår. På grunn av<br />

nevnte migrering – forøvrig av meget<br />

lokal karakter – fant jeg ikke anledning<br />

til å fylle opp noen av lokalene med en<br />

masse innlånt utstyr. Så her gjaldt prinsippet<br />

”man tager hva man haver”. Og<br />

der fantes tross alt både forforsterker<br />

<strong>og</strong> effekttrinn fra samme fabrikant fra<br />

før. Så helt på viddene har det aktuelle<br />

systemoppsettet neppe vært.<br />

Uansett boforhold er det alltid et<br />

moment av spenning når man får et<br />

nytt produkt av denne klassen på plass<br />

i racket. Etter en trippelsjekk av at alt<br />

er forskriftsmessig ansluttet til sine respektive<br />

terminaler <strong>og</strong> nettuttak stiger<br />

forventningspresset til nivået rett under<br />

massiv aneurisme. Hjertet stanser<br />

i tidelen av et sekund i det den runde<br />

nettbryteren trykkes inn, <strong>og</strong> gir fra seg<br />

et kontant klikk. Hmmm. Sekundene<br />

tikker. Intet skjer. Hvorfor lyser ikke<br />

det omkransende diodelyset? Ingen<br />

strøm. Det er nå like før jeg begynner å<br />

blø neseblod. Hallgeir Brenden passerer<br />

i revy.<br />

Også var det bare å vippe den lille<br />

fjernbetjeningsbryteren på baksiden<br />

i riktig stilling! Plutselig lyser det gult<br />

der det skal, <strong>og</strong> lyden fra releene som<br />

klikker seg klare høres tydelig. Etter<br />

omtrent ytterligere et halvminutt kan<br />

man endelig høre et svakt, svakt sus ut<br />

av høyttalerne når man legger øret helt<br />

inntil. Ingen foruroligende brum. Ingen<br />

ditto sprakelyder fra rørene. Alt er bare<br />

velstand. Og det har det vært under<br />

hele testperioden. Joda, dette virker<br />

som ordentlig håndverk.<br />

KoNTRoLL<br />

Hvor mange timers innspilling en forsterker<br />

trenger før den er klar for å vise<br />

seg fra sine aller beste sider kan variere<br />

voldsomt. Derfor skal man selvsagt ikke<br />

trekke noen konklusjoner basert på førsteinntrykket,<br />

i alle fall ikke så lenge vi<br />

som her snakker om et helt fabrikknytt<br />

eksemplar. Jeg våger likevel å påstå at<br />

ET250S umiddelbart gav klare indikasjoner<br />

på full kontroll. Selvsagt litt<br />

”trang” <strong>og</strong> uryddig i starten, som ikke er<br />

noe ukjent fenomen der hvor uinnspilte<br />

rør er i aksjon. Men det var helt fra<br />

første stund samtidig en fornemmelse<br />

av stramhet <strong>og</strong> kontroll som den tross<br />

alt svært så myndige Premier 140 ikke<br />

helt kan oppvise.<br />

Men samtidig virker det like klart at<br />

den <strong>og</strong>så er langt mindre brutal. Dette<br />

betyr i praksis at jeg måtte plassere<br />

høyttalerne tettere mot bakvegg enn<br />

hva jeg tidligere har gjort for å oppnå<br />

mer fylde nedover i oktavene, slik at<br />

overgangen mellom bass <strong>og</strong> mellomtone<br />

føles litt mer smidig <strong>og</strong> sømløs.<br />

Behovet for en slik manøver vil sikkert<br />

variere ut fra de aktuelle lytterom <strong>og</strong><br />

deres ulike fysiske utforminger <strong>og</strong><br />

areal. Her må man med andre ord føle<br />

seg frem til det som passer hver enkelts<br />

preferanser. Ikke forstå dette som om<br />

ET250S egentlig mangler evnen til å<br />

spille dypbass. For det gjør den, bare<br />

informasjonen finnes på fon<strong>og</strong>rammet.<br />

En omgang med Tool er mer enn nok til<br />

å bekrefte dette. Det mest imponerende<br />

er hvilken tilsynelatende stålkontroll<br />

den har over begivenhetene. Noen vil<br />

nok savne den litt mer rølpete brutaliteten<br />

hos Premier140, men det blir som<br />

nevnt smak <strong>og</strong> behag.<br />

Ellers er det definitivt noe forfinet<br />

<strong>og</strong> delikat over det jeg innledningsvis<br />

hører, <strong>og</strong> brutaliteten jeg beskriver hos<br />

Premier 140 må forøvrig absolutt ikke<br />

tolkes som en negativ faktor.<br />

Inntrykket av kontroll ble forøvrig<br />

bare ytterligere bekreftet etter hvert<br />

som forsterkeren fikk spilletimer på<br />

baken, <strong>og</strong> kan stå som et nøkkelord når<br />

denne forsterkerens egenskaper skal få<br />

sitt endelige vitnesbyrd. For det handler<br />

ikke kun om muskler <strong>og</strong> evne til å styre<br />

høyttalere, men minst like meget om å<br />

presentere musikken på en lettflytende<br />

måte hvor transientene avfyres raskt<br />

<strong>og</strong> kontant. Vi snakker <strong>og</strong>så om en<br />

utpreget ryddighet <strong>og</strong> orden i alle områder<br />

av lydbildet, hvor alt blir presist<br />

plassert på sine respektive plasser. Alle<br />

instrumenter har kubikkvis av rom <strong>og</strong><br />

luft rundt seg, <strong>og</strong> alle vokale innslag<br />

fremføres med en for undertegnede<br />

nærmest uhørt ren diksjon. Og jeg lar<br />

meg <strong>og</strong>så imponere av hvor høyt man


kan spille uten at det begynner å vrenge.<br />

Høyttalermembranene på mine Tannoy<br />

holdes hele tiden i en skrustikke,<br />

<strong>og</strong> Veroniqe Gens klokkeklare sopran<br />

forblir klokkeklar, uansett hvor mange<br />

desibel man klarer å tyne ut av henne<br />

<strong>og</strong> hennes tallrike inspirerte øyeblikk<br />

på Harmonia Mundi. Her er det ingen<br />

oppflisinger, men overflatestrukturen<br />

i hele mellomtoneområdet gjengis<br />

med en barnerumpes glatthet. Polert?<br />

Langt ifra! Mikrodetaljer, som når Nigel<br />

Kennedy angriper strengene på sin<br />

Guarneri i hans forrykende tolkning, av<br />

Vivaldis ”Fire Årstider”, blir eksponert<br />

for lytteren, uten at det trekkes veksler<br />

på helheten. Selve ”kroppen” fyller godt<br />

ut bak selve overtonene.<br />

Det totale lydbildet fortjener å kalles<br />

romslig i alle retninger, noe jeg fikk<br />

demonstrert til gangs da jeg som så<br />

ofte før puttet Jackie Levens ”Defending<br />

Ancient Springs” i cd-skuffen. Det<br />

virker nesten som verkstedhallen fra<br />

tittelkuttet har vokst både i lengde <strong>og</strong><br />

høyde siden sist.<br />

oPPSUMMERING<br />

Om man fra før er aldri så begeistret<br />

for conrad-johnson <strong>og</strong> deres klassiske<br />

lydsignatur, er det ingen automatikk i<br />

at man faller for ET250S. Jeg er av den<br />

klare oppfatning at den ikke minner<br />

altfor meget om for eksempel Premier<br />

140. Den største forskjellen har jeg<br />

allerede beskrevet i avsnittet foran, <strong>og</strong><br />

er mest påfallende i nedre frekvensområde.<br />

Til gjengjeld later altså ET250S til<br />

å ha enda bedre kontroll over begivenhetene.<br />

I den grad c-j har forsøkt å få til en<br />

symbiose av rør <strong>og</strong> transistor, mener<br />

jeg den har lykkes på enkelte områder.<br />

Men den har nok en liten overvekt<br />

av gener fra sine transistorbaserte<br />

slektninger. Stundom vekkes <strong>og</strong>så assosiasjoner<br />

til Audio Notes gedigne P4<br />

monoblokker, som jeg testet for noen<br />

numre tilbake. Jeg kjenner igjen både<br />

den ekstremt gode detaljeringen <strong>og</strong> den<br />

lynraske transientformidlingen som er<br />

helt på høyde med de aller beste klasse<br />

D forsterkere. Og nøyaktig som AN,<br />

blir ET250S aldri hard eller analytisk.<br />

Og rørfolket kan uansett glede seg over<br />

en meget transparent <strong>og</strong> lettflytende<br />

mellomtonegjengivelse med naturtro<br />

klang i både stemmer <strong>og</strong> instrumenter,<br />

akustiske så vel som elektriske. Jeg har<br />

tidligere beskrevet conrad-johnsons<br />

lydsignatur som “kremlyd”, <strong>og</strong> med det<br />

mener jeg fornemmelsen av noe luftig<br />

<strong>og</strong> voluminøst, samtidig som det har en<br />

klar konsistens med en litt sødmefylt<br />

ettersmak. Så <strong>og</strong>så med ET250S.<br />

Til tross for sine ulikheter med<br />

Premier140 har ET250S overbevist undertegnede<br />

om at dette er en meget god<br />

forsterker. Faktisk i så stor grad at den<br />

fra nå av avløser sistnevnte på permanent<br />

basis. For noen ganger er det helt<br />

greit med full kontroll! 3<br />

Pris: kr 75.000<br />

Importør: Audiofreaks<br />

TEKNISKE DATA:<br />

Effekt: 2x250W @ 8 Ohm 20Hz<br />

- 20kHz maks 2% THD<br />

Følsomhet: 1.85 V rms<br />

Inng. impedans: 100kOhm<br />

Benyttet utstyr:<br />

• Electrocompaniet EMC1 CD-spiller<br />

• conrad-johnson CT6 forforsterker<br />

• conrad-johnson Premier140<br />

effektforsterker<br />

• Tannoy Glenair 15”m/ Tannoy<br />

superdiskant høyttalere<br />

• WireWorld, T+A, Audioquest<br />

Cheetah signalkabler<br />

• Transparent, T+A, Yter, Kimber<br />

Monocle høyttalerkabler<br />

• Kimber PowerKord nettkabler<br />

finite elements rack<br />

• CeraTech, SoundCare, BaseTech<br />

dempeføtter/plattform


3 3<br />

36<br />

Penaudio Serenade<br />

Penaudio Serenade 3-veis gulvhøyttaler:<br />

Musikalsk<br />

forførende<br />

Denne finske designhøyttaleren er en<br />

av de mest forførende <strong>og</strong> innbydende<br />

lydgjengivere vi har hatt i stua. Konstruktøren<br />

har da <strong>og</strong>så prioritert lytting<br />

fremfor målinger i utviklingsarbeidet,<br />

<strong>og</strong> har valgt noen av de beste elementene<br />

fra Seas sammen med et ekstremt<br />

stivt kabinett.<br />

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH


Jeg nærmest hoppet i sofaen etter<br />

bare få toner fra en av mine<br />

faste referanseplater. For det<br />

første var frekvensgangen tydselig<br />

manipulert i forhold til alt annet jeg<br />

hadde hørt i stua. For det andre låt det<br />

eventyrlig flott <strong>og</strong> naturlig som om du<br />

magisk ble transportert inn i opptaksrommet<br />

<strong>og</strong> opplevde at musikken kilet<br />

deg liflig i ørene med en helt sjokkerenede<br />

realisme! Man satt som midt i<br />

konsertsalen <strong>og</strong> opplevde et enestående<br />

skille mellom den krisp direktlyden<br />

fra artistene <strong>og</strong> musikerne i forhold<br />

til den naturlige varme akustikken fra<br />

det enormt store <strong>og</strong> detaljert tegnede<br />

rommet.<br />

Og selv om høyttaleren tar liten plass<br />

<strong>og</strong> har en usedvanlig slank frontplate<br />

(15cm) med en 12 cm mellomtone pluss<br />

softdome, så var det et trøkk i bånn fra<br />

den sidemonterte 8-tommeren med aluminiumsmembran<br />

slik at vindusrutene<br />

klirret til resonnansen av kirkeorgelet.<br />

Her holder større <strong>og</strong> dyrere høyttalere<br />

knapt nok følge! Og bare sjelden har jeg<br />

opplevd maken til realistisk overtonestruktur<br />

fra felerekka i symfoni- <strong>og</strong> mindre<br />

orkestergrupper. Pluss en mellomtone<br />

som gjengir stemmer fullstendig<br />

realistisk uten hverken opplevelsen av<br />

TV-sminke eller annet jåleri. Og med en<br />

kropp <strong>og</strong> brystklang som hverken er for<br />

tykk eller tynn...<br />

HI-FI ELLER MUSIKK?<br />

Jeg må innrømme at jeg aldri hadde<br />

hørt om den finske høyttalerprodusenten<br />

Penaudio <strong>og</strong> konstruktør Sami<br />

Penttile, men stolte på anbefalingene til<br />

den norske importøren for å fylle <strong>Fidelity</strong>kvoten<br />

med månedens ”for spesielt<br />

interessert” på en nøktern to-sider. Jeg<br />

hadde planlagt en mer omfattende test<br />

<strong>og</strong> et større oppslag på en kritikerost<br />

høyttaler av mer kjent herkomst. Som<br />

så mange ganger tidligere; planlegging<br />

er fint, men... Jeg kastet om på planene<br />

få minutter etter å ha fått Penaudio<br />

Serenade i hus:<br />

Riktignok opplevde jeg prisen på<br />

denne AP Virgo-kloningen som ganske<br />

heftig, man forventer at de litt ukjente<br />

merkene prøver å konkurrere på pris,<br />

men førsteinntrykket av kabinett <strong>og</strong><br />

komponenter var førsteklasses. Og da<br />

jeg fikk se kablingen <strong>og</strong> delefilterkomponentene<br />

inni, var dette helt entydig<br />

et forsøk fra en high-end entusiast om<br />

å dra det helt ut. Akkurat som det <strong>og</strong>så<br />

hørtes. Og akkurat som det <strong>og</strong>så ser ut.<br />

Designet kan bare være finsk med disse<br />

bjerkelyse <strong>og</strong> elegante, men samtidig<br />

røffe <strong>og</strong> kraftige møbelplatene som<br />

både visuelt <strong>og</strong> faktisk tar liten plass<br />

i stua. Og knoketesten skaper først <strong>og</strong><br />

fremst lyd i ditt eget stemmebånd!<br />

KLASSE A I STEREoPHILE<br />

Den første lyttingen sammen med<br />

importør Thor Håkon Ødegaard som<br />

håndleverte varene fra lager i Gjøvik,<br />

var kun ment for å sjekke at det hele<br />

virket sånn noenlunde. Jeg synes det<br />

ikke er noe særlig når konstruktører,<br />

«For det andre låt det eventyrlig flott<br />

<strong>og</strong> naturlig som om du magisk ble<br />

transportert inn i opptaksrommet.»<br />

importører eller forhandlere prøver å<br />

fortelle meg hva jeg hører. Men mitt<br />

lett hevede øyenbryn etter dette førsteinntrykket<br />

av en opplagt annerledes<br />

frekvensgang -samtidig som det hele<br />

låt så veldig bra – ble besvart med at<br />

konstruktørens syntes det var flott med<br />

målinger, men ikke for å fintrimme<br />

klangbalansen i forhold til virkelige<br />

rom som vanlige musikkelskere bor i...<br />

Selv om det var relativt enkelt å høre<br />

at her var en litt tilbakelent klangkarakteristikk<br />

i øvre mellomtone <strong>og</strong> muligens<br />

<strong>og</strong>så et litt forsiktig nivå i grunntoneområdet<br />

(200-500 Hz), fikk jeg for en<br />

gangs skyld lyst til å se noen målinger<br />

for bedre å forstå sammenhengen med<br />

det jeg hørte. Og da fikk jeg <strong>og</strong>så se en<br />

test i Stereophile hvor John Atkinson på<br />

grunnlag av målingene var skeptisk til<br />

hele konseptet, mens testeren Wes Phillips<br />

hevdet at han ville kjøpe Serenade<br />

så fort han fikk råd!<br />

Men <strong>og</strong>så han påpekte at Serenade<br />

hadde visse begrensinger i forhold til typiske<br />

<strong>og</strong> ”korrekte” hi-fi kriterier, men ga<br />

den uansett klasse A. Dette betyr at Stereophile<br />

mener at Serenade er absolutt<br />

helt der oppe blant de aller beste, bare<br />

med visse begrensninger i dypbassen i<br />

forhold til de største <strong>og</strong> dyreste mastodontene.<br />

Hører vi det samme i Norge<br />

som i USA? Og altså i Finland...<br />

SERENADE oG SEAS<br />

Når det gjelder den fysiske konstruksjonen,<br />

elementer <strong>og</strong> ikke minst utseende,<br />

kan Serenade oppleves nærmest<br />

som en kloning av Audio Physic med<br />

sin Virgo <strong>og</strong> liknende modeller. En<br />

fellesnevner er <strong>og</strong>så leverandøren av<br />

elementene i disse treveissystemene<br />

som kommer fra hi-fi byen Moss hvor<br />

Norges største hi-fi produsent, SEAS,<br />

har sin utviklingsavdeling <strong>og</strong> hovedproduksjon.<br />

Etter at de kjente danske høyttaler-<br />

fabrikkene har flyttet det vesentlige av<br />

sin virksomhet til Kina, er Seas en av<br />

de få anerkjente ”high-end” råelementprodusenter<br />

av noen størrelse som<br />

kan <strong>og</strong> vil spesiallage varianter av sine<br />

anerkjente konstruksjoner for mindre<br />

aktører over hele verden.<br />

Særlig er utviklingsavdelingen i Moss<br />

verdenskjent for sine fremragende<br />

mellomtoneelemeneter. Disse har da i<br />

alle år vært benyttet av Audio Physic<br />

som med sin originale Virgo i sin tid<br />

var den rimeligste høyttaleren helt i<br />

toppen av Stereophiles skryteliste. Nå<br />

er pussig nok den tilsynelatende nesten<br />

identiske Serenade på samme eleverte<br />

plass, men i rettferdighetens navn til en<br />

noe høyere pris. (9000$). Men selv om<br />

begge høyttalere har nesten identiske<br />

postitive egenskaper når det gjelder å<br />

skape et stort, bredt <strong>og</strong> dypt lydbilde<br />

samtidig som begge høyttalerene helt<br />

magisk forsvinner i lydbildet, så er<br />

klangbalansen nesten som natt <strong>og</strong> dag.<br />

TILBAKELENT<br />

Virgo er mer typisk amerikansk macho<br />

med stram <strong>og</strong> tørr klangbalanse <strong>og</strong> gnistrende<br />

dynamikk, men med en anelse<br />

aggressiv mellomtone <strong>og</strong> tilsvarende<br />

frisk diskant. Og den liker å spille høyt<br />

om bare forsterkeri henger med.<br />

Resonans er <strong>og</strong>så ganske stram <strong>og</strong><br />

tørr <strong>og</strong> hvert fall langt fra noen ”pudding”,<br />

men likevel med en betydelig mer<br />

avslappet gjengivelse av rommet. Og<br />

med litt større distanse til artistene. Det<br />

forbløffende er hvordan rommet,<br />

Konstruktør<br />

Sami Pentilä.<br />

37


3 3<br />

38<br />

Penaudio Serenade<br />

med en generelt mørk klangkarakter<br />

gjengis mykt <strong>og</strong> varmt, mens stemmer<br />

<strong>og</strong> instrumenter står frem tett <strong>og</strong> fint i<br />

naturlig størrelse i forhold til opplevd<br />

perspektiv, <strong>og</strong> med en overbevisende<br />

fasthet <strong>og</strong> dynamisk kontrast. Og felene<br />

har den mest overbevisende klangstruktur<br />

inkludert en detaljering, fargerikdom<br />

<strong>og</strong> naturlig fres som er det beste jeg har<br />

hørt på en såpass rimelig gulvstående.<br />

Denne kombinasjonen av tørrhet,<br />

utklinging <strong>og</strong> fullstendig mangel på<br />

aggressiv ”gnelling” i øvre mellomtone<br />

skapte en sjelden kombinasjon av<br />

krisphet <strong>og</strong> varme som gjør dette til en<br />

av de mest overbevisende høyttalere jeg<br />

har hørt på Mozart <strong>og</strong> annen ”lettere”<br />

klassisk orkestermusikk. Den nye softdome<br />

SEAS-diskanten som påståes å nå<br />

opp til 28kHz, må <strong>og</strong>så være utrolig bra!<br />

Og så blir den altså ikke overdøvet av en<br />

litt aggressiv øvre mellomtone...<br />

KoMPRoMISSER<br />

Også andre akustiske opptak låt veldig<br />

bra med Serenade, men tross en bass<br />

som går dypt, mangler her en smule<br />

kraft <strong>og</strong> tyngde i forhold til større <strong>og</strong><br />

dyrere høyttalere på Mahler, Bruckner<br />

<strong>og</strong> andre virkelig tunge saker. Men<br />

til nesten all slags jazz, <strong>og</strong>så av det<br />

tunge slaget med krevende elektroniske<br />

klanger i bunn, låter på Serenade<br />

helt overbevisende naturlig. Det mest<br />

forbløffende er likevel hvilke kompromisser<br />

som man må ta i betraktning<br />

når det gjelder lydstyrke. For dette går<br />

begge veier:<br />

Vi har sjelden hørt så ”naturlig” klangbalanse<br />

av opera, store orkesterverk <strong>og</strong><br />

annen krevende musikk på relativt moderat<br />

lydnivå i vårt sedvanlige lytterom. Og<br />

all slags mindre krevende bakgrunnsmusikk<br />

av ulike slag, låter selv på beskjedent<br />

nivå både behagelig <strong>og</strong> engasjerende.<br />

Ingen dårlig kombinasjon!<br />

Men når mor er på syklubb, naboene<br />

er i syden <strong>og</strong> man han trukket opp en<br />

flaske god vin for alene å nyte godbitene<br />

i platesamlingen på full guffe,<br />

da aner man at mellombass <strong>og</strong> øvre<br />

mellomtone gir en smule etter. Man får<br />

ikke helt til det storslagne trøkket med<br />

full hom<strong>og</strong>enitet fra dypbass til superdiskant;<br />

Serenade nekter simpelhen å<br />

spille ekstremt høyt. Denne opplevel-<br />

«Denne kombinasjonen av tørrhet,<br />

utklinging <strong>og</strong> fullstendig mangel på<br />

aggressiv ”gnelling” i øvre mellomtone<br />

skapte en sjelden kombinasjon<br />

av krisphet <strong>og</strong> varme.»<br />

Glimrende mellomtone <strong>og</strong> flunk ny softdome fra Seas.<br />

sen tilsvarer det vi <strong>og</strong>så opplevde med<br />

Yamaha Soavo i forrige blad.<br />

Litt av årsaken til dette er utvilsomt at<br />

lyden ikke høres så høy ut på grunn av<br />

den tilbakelente frekvensgangen <strong>og</strong> den<br />

betydelige renhet <strong>og</strong> mangel på aggressivitet<br />

<strong>og</strong> klirr. Og for 90% av oss som<br />

må ta hensyn til samboere <strong>og</strong> naboer, er<br />

det vel et greit kompromiss å velge en<br />

høyttaler som er bedre enn det meste på<br />

moderat nivå, istedenfor den sedvanlige<br />

høyttaleren som må ha fullt trøkk med<br />

klirrende vinduer for å låte ”realistisk”?<br />

KoNKLUSJoN<br />

Denne meget elgante treveiseren med<br />

lyst treverk fra de dype bjerkesk<strong>og</strong>er i<br />

de mange sjøers land, er både utseendemessig<br />

<strong>og</strong> når det gjelder lyden noe<br />

av det mest forføreriske vi har opplevd.<br />

Klangbalansen er tilbakelent <strong>og</strong> med en<br />

miks av varme <strong>og</strong> krisphet som synes<br />

naturstridig, men som faktisk likner<br />

veldig på levende akustisk musikk.<br />

Stemmer er naturlige, felestrukturen<br />

noe av de beste vi noensinne har hørt.<br />

Og her er en fenomenal presisering av<br />

artister <strong>og</strong> instrumenter i forhold til det<br />

store <strong>og</strong> godt tegnede opptaksrommet.<br />

Det hele låter veldig flott <strong>og</strong> naturlig på<br />

det meste, men man sitter litt lenger<br />

bak i salen enn hva som er vanlig.<br />

Og prisen for en noe manipulerende<br />

frekvensgang er <strong>og</strong>så at man ikke kan<br />

spille avsindig høyt, <strong>og</strong> her kan det<br />

<strong>og</strong>så bli litt for snilt i mellombass <strong>og</strong><br />

øvre mellomtone om man foretrekker<br />

”hi-fi” lyden veldig macho. Slik sett<br />

minner klangbalanse <strong>og</strong> hol<strong>og</strong>rafi mye<br />

om de kanadiske Mirage dipolhøyttalere,<br />

men finnene har mer orden på<br />

fasegang <strong>og</strong> rom.<br />

Serenade fra Penaudio er uansett en<br />

deilig <strong>og</strong> utrolig forførende lydgjengiver<br />

med et musikalsk uttrykk som<br />

samtidig oppleves både avslappet <strong>og</strong><br />

livsbejaende. 3<br />

Pris: kr 65.000<br />

Importør: Emtech


3 3<br />

40<br />

Reality<br />

R<strong>og</strong>ue Cronus integrert rørforsterker:<br />

Rimeleg Hi-end<br />

Det er gode tider for rørentusiastane. Marknaden fløymer over av greie rørforsterkarar i<br />

prisklassar frå det ganske rimelege til det meir alvorlege. Det brukast i hovudsak pentodar,<br />

<strong>og</strong> kjente, kjære EL34 er eitt av dei vanlegaste – driftsikkert, relativt kraftig, men litt i<br />

skuggen av konstruksjonar med ”kongen” av pentodane, KT88...<br />

AV ARVE åHEIM<br />

For nokre få år sidan vart eg<br />

gjort merksam på eit nytt,<br />

amerikansk merke eg ikkje<br />

hadde vore bort i tidlegare,<br />

R<strong>og</strong>ue. Amerikanskprodusert,<br />

men vesentleg rimelegare enn sine<br />

landsmenn, om enn noko dyrare enn<br />

dei kinesiske produkta. Eg har etter<br />

kvart fått sjansen til å lytte seriøst<br />

til nokre forforsterkarar (Metis <strong>og</strong><br />

Perseus) <strong>og</strong> dessutan eit stereoeffekttrinn<br />

basert på 2xKT88 pr kanal; Stereo<br />

90, med uvanleg mykje effektreservar<br />

utan at dette har gått ut over levetida til<br />

røra. Desse produkta har utan unntak<br />

vore svært så verdige utfordrarar til<br />

det meste innan rørverda, <strong>og</strong> eg har<br />

fått inntrykk av at det er noko av det<br />

mest kostnadseffektive innan verkeleg<br />

hi-end tilgjengeleg på den norske<br />

marknaden.<br />

Når det gjeld EL34, har konstruksjonar<br />

basert på dette røret gjerne vore<br />

kjende for å vere svært driftssikre, men<br />

<strong>og</strong>så for ein tydeleg lydsignatur, som<br />

mange har helde for å vere ”typisk røraktig”<br />

med god dynamikk, upresis feit,<br />

rund bass <strong>og</strong> ikkje heilt god nyanseringsevne<br />

i den øvste diskanten. Dei<br />

fleste med fire slike rør i eit stereotrinn<br />

har dessutan vore på effektar mellom<br />

25 <strong>og</strong> 50 watt. Så er det slik at<br />

konstruktørar som har satsa på mykje<br />

effekt, <strong>og</strong>så i regelen har pressa røra<br />

ganske hardt. Røra får visstnok korta av<br />

levetida i samsvar med kor mykje watt<br />

forsterkaren leverer. Dette momentet er<br />

altså sterkt ynskjeleg når Cronus skal<br />

prøvast ut. Produsenten har oppgjeve<br />

effekten til å vere 55 watt pr kanal,<br />

medan uavhengige målingar frå bladet<br />

Stereophile synte ei effekt på 86 watt<br />

kontinuerleg begge kanalar med KT77rør<br />

montert – det aller meste eg veit om<br />

på ein slik konstruksjon.<br />

UTFoRMING oG DESIGN<br />

Cronus er ein svært så tiltalande sak.<br />

Rett nok har han stor vekt, men det er<br />

brukt eit ganske så djupt kabinett, så<br />

det visuelle inntrykket er ikkje spesielt<br />

dominerande. Fronten er utstyrt med<br />

dei obligatoriske funksjonane straumbrytar,<br />

volumkontroll, inngangsveljar<br />

<strong>og</strong> øyretelefonuttak, men <strong>og</strong>så med den<br />

ofte forsømte balansekontrollen som<br />

er veldig grei å ha innimellom. R<strong>og</strong>ue<br />

har funne seg råd til ein glimrande<br />

MM phonoinngang, om lag den same<br />

som står i forforsterkaren Metis. Denne<br />

har høg kvalitet <strong>og</strong> matchar godt ein<br />

del av mine favorittpickupar med høgt<br />

utgangsnivå.<br />

Manuell bias er kanskje noko som vil<br />

skremme bort folk som manglar erfaring<br />

om rør. Autobias er nok enklare, men så<br />

avgjort ikkje betre. R<strong>og</strong>ue sitt system er<br />

superenkelt. Eit spesialverktøy er festa<br />

med klips bak straumforsyningstrafoen,<br />

<strong>og</strong> under eit deksel kjem du til fire justeringsskruar<br />

<strong>og</strong> brytarar. Midt mellom<br />

trafoar <strong>og</strong> utgangsrør er det fastmontert<br />

eit meter. Den enkle prosessen for å<br />

trimme bias tek mindre enn 5 minutt.<br />

Denne prosessen er meir nøyaktig enn<br />

både autobias, <strong>og</strong> eit par system med<br />

diodar <strong>og</strong> manuell innstilling enn andre<br />

forsterkarar eg har prøvd. Eg ser ikkje<br />

bort i frå at god biasjustering kan vere<br />

ein medverkande årsak til det er så<br />

mykje effekt ut frå ein enkel to-rør-prkanal<br />

EL34-konstruksjon. Høvet til å vere<br />

presis i biasinnstillingane på kvart rør<br />

gjer <strong>og</strong>så at du ikkje treng å vere spesielt<br />

kritisk i val av utgangsrøra. Eit godt rør<br />

er framleis betre enn eit dårleg, men du<br />

kan bruke EL34 frå ulike produsentar <strong>og</strong><br />

av ulik alder om kvarandre med brukbart<br />

resultat, berre du finjusterer skikkeleg. Eg<br />

tok likevel ikkje sjansen på å leike med å<br />

bruke KT77-rør <strong>og</strong> EL34 om kvarandre.<br />

Desse røra er eigentleg litt for ulike til at<br />

eg trur slike eksperiment vil gå bra.<br />

Forsterkaren er elles utstyrt med eit<br />

deksel over røra. Personleg tykkjer eg<br />

det er bra å få varmen ut frå apparatet,<br />

<strong>og</strong> kjekt å sjå røra lyse, men for<br />

småbarnsforeldre <strong>og</strong> folk med kjæledyr<br />

er det nok lurt å dekkje til desse


varmekolbane. Du sparer nok <strong>og</strong>så litt<br />

støvtørking etter kvart.<br />

Fjernkontrollen frå R<strong>og</strong>ue har<br />

diverre berre ein funksjon, regulering<br />

av volumet. Eg har sjeldan behov for<br />

å endre signalkjelde i frå godstolen,<br />

men når R<strong>og</strong>ue har balansefunksjon på<br />

forsterkaren, hadde akkurat dette vore<br />

kjempekjekt å ha.<br />

LYDEN<br />

Endeleg har vi det viktigaste med denne<br />

saken. Utprøvinga har gått føre seg over<br />

lang tid, <strong>og</strong> i fire lytteøkter, under kvart<br />

sitt ganske så ulike høgtalaroppsett i to<br />

svært ulike rom på 41 <strong>og</strong> 11 m2.<br />

Elektrostatar <strong>og</strong> Cronus syner seg å<br />

vere svært gode matchar. Saman med<br />

Quad 2905 viser denne eigentleg svært<br />

Klippinga av rørforsterkarar kan<br />

innimellom vere stygg, men regelen er<br />

at vrenginga er øyrevenleg. Dette fekk eg<br />

berre prøve ut i liten grad, for mine fire<br />

høgtalaralternativ var for lettdrivne til at<br />

eg orka å gå over effektgrensa til Cronus.<br />

Til sist skal vi ta for oss to eigenskapar<br />

som ofte vert flagga som dei viktigaste<br />

dydane innan hifi. Den enklaste<br />

av desse er klangen. Nøytralitet er noko<br />

du veldig fort legg merke til om du gjer<br />

AB-testar, <strong>og</strong> er kanskje den eigenskapen<br />

som avgjer flest hifikjøp, sjølv om<br />

du fort venner deg til ein noko særprega<br />

klangkarakter når du får forsterkaren<br />

i hus. Det vert som å gå med farga<br />

brilleglas – hjernen kompenserer fort<br />

for både bokstavelege <strong>og</strong> allegoriske<br />

fargestikk. Cronus er veldig nøytral på<br />

«Dydane eg har registrert gjer at eg<br />

vurderer R<strong>og</strong>ue som ein av ”dei store”<br />

innan rørforsterkeri.»<br />

rimelege forsterkaren seg frå sitt aller<br />

beste. Og det er ikkje småtteri. Detaljrikdom<br />

heilt i toppklasse når det gjeld<br />

integrerte forsterkarar.<br />

All slags mikrodynamikk – sånne<br />

smådynamiske nyansar som er så viktige<br />

for musikalsk realisme, er storarta<br />

<strong>og</strong> i ein klasse for seg sjølv. Kompleks<br />

musikk vert formidla på ein sjølvsagt,<br />

direkte <strong>og</strong> likefram måte. I mitt minste<br />

lytterom var det utruleg flott å høyre<br />

Cronus saman med dei små, men dyre<br />

Teac Esoteric MG 10-høgtalarane. Sjølv<br />

på svært moderate lyttenivå var oppløysingsevna<br />

ganske så unik.<br />

Makrodynamikken, dei store smella<br />

ein kan høyre på 1812-overture <strong>og</strong><br />

Shostakovich sine symfoniar, fungerer<br />

så godt som du kan forvente deg på<br />

elektrostatar, noko som absolutt ikkje<br />

er til å kimse av. Kopla saman med JBL<br />

TL 260 vert desse makrodynamiske<br />

faktene endå meir imponerande, sjølv<br />

om den aller siste nyansen av stålkontroll<br />

i bassområdet trass alt har vore<br />

høyrt betre – men det på langt dyrare<br />

forsterkarkonstruksjonar. Saman med<br />

hybridhøgtalarane Innersound Eros,<br />

brukte eg Cronus mest til å drive elektrostatpanela<br />

over 400 Hz, noko som<br />

var full klaff på alle måtar, <strong>og</strong> eg kjende<br />

meg nesten nyforelska igjen.<br />

Evna til å spele høgt, heng sjølvsagt<br />

saman med i kva grad høgtalarane dine<br />

er lettdrivne, <strong>og</strong> med Innersound som<br />

speler minst 94 dB W/m er det skikkeleg<br />

moro. Generelt kan du skru ganske<br />

høgt utan at Cronus vert kortpusta.<br />

Forsterkaren er vesentleg kraftigare<br />

<strong>og</strong> meir dynamisk enn liknande, men<br />

rimelegare EL34-konstruksjonar eg har<br />

høyrt frå MingDa <strong>og</strong> JoLida.<br />

dette feltet, <strong>og</strong> skil seg sterkt frå gamle<br />

dagars EL34-konstruksjonar med litt<br />

svulstig/feit bass, fyldig mellomtone,<br />

<strong>og</strong> noko tilbaketrukken diskant. På vår<br />

forsterkar er det langt frå så idyllisk<br />

<strong>og</strong> polaroidbrille-aktig. Dei lydlege<br />

klangfargane er uvanleg nøytrale, <strong>og</strong> eg<br />

kan ikkje hugse å ha høyrt tilsvarande<br />

frå nokon integrert rørforsterkar. Ingen<br />

frekvensområde skil seg ut på nokon<br />

måte. Det einaste er når eg koplar Cronus<br />

på som bassforsterkar til å drive<br />

transmissjonslinjebassane i hybridhøgtalane<br />

mine. På ingen måte dårleg, men<br />

ikkje med råskap a la Electrocompaniet<br />

sin gamle 250 Wattar, ting frå Mark<br />

Levinson, eller andre påkosta <strong>og</strong> røffe<br />

transistorkonstruksjonar.<br />

Den andre dyden er det som imponerer<br />

dei fleste av oss mest, evna til å<br />

skape illusjon av konsertsalen <strong>og</strong> den<br />

musikalske framføringa. Her greier<br />

Cronus å formidle all tredimensjonalitet,<br />

luft mellom instrumenta, sceneoppsettet<br />

<strong>og</strong> liknande faktorar veldig<br />

overtydande. Dette gjeld absolutt på<br />

riaa-delen på dei fleste pickupar med<br />

høgt utgangssignal (mine favorittar her<br />

vart Dynavector DV10x5 <strong>og</strong> Sumiko<br />

EVO III), men i endå større grad over<br />

linjedelen med ekstern riaa <strong>og</strong> Benz<br />

LP. Digitale signalkjelder stod <strong>og</strong>så<br />

fram veldig godt, <strong>og</strong> du kan godt bruke<br />

denne vesle saken saman med langt<br />

dyrare produkt. Han hadde ingenting<br />

å skamme seg over når eg brukar han<br />

med ein topp vinylrigg til rundt 100<br />

kilokroner <strong>og</strong> Quad 2905.<br />

Rørskift kan vere ein god ide. Om du<br />

vel KT77 som utgangsrør, vert bassen<br />

meir markant, <strong>og</strong> vil vel i dei fleste<br />

samanhengar opplevast som betre enn<br />

med det rimelegare EL34. Likevel vart<br />

eg litt meir glad i EL34-alternativet når<br />

eg bruke Cronus til å drive elektrostatane<br />

i mine Innersound Eros hybridhøgtalarar.<br />

Då kuttar det elektroniske<br />

delefilteret bratt av alt under 400 Hz, så<br />

KT77 sine basseigenskapar kjem ikkje<br />

til sin rett, samstundes som EL34 kanskje<br />

har ei aning meir tredimensjonal<br />

attgjeving som kjem ekstra godt til sin<br />

rett. Det er altså lurt å eksperimentere<br />

med både utgangsrøra <strong>og</strong> dei mindre<br />

12AX7 <strong>og</strong> 12AU7, som faktisk har endå<br />

meir å seie for totalresultatet. Eg vil<br />

<strong>og</strong>så tilrå å ta bryet med å leike litt med<br />

dei ulike impedansevala.<br />

oPPSUMMERING<br />

Cronus sine særtrekk å vere tett på<br />

referansekvalitet på dei fire viktigaste<br />

punkta innan hi-end. Det fyrste du<br />

merkar er dei høgt verdsette nøytrale<br />

klangeigenskapane. Dernest eit utruleg<br />

djupt <strong>og</strong> godt lydbilde, med massevis<br />

av luft mellom instrumenta. Den glade<br />

rocke-entusiast <strong>og</strong> elskarar av store,<br />

klassiske musikkverk vil vite å sette pris<br />

på evna til å gje att dei store dynamiske<br />

utladningane i musikken, medan gamle<br />

<strong>og</strong> garva audiophile vil halde nyanseringsevne,<br />

spesielt innan smådynamikk<br />

for å vere den viktigaste dyden.<br />

Dydane eg har registrert gjer at eg<br />

vurderer R<strong>og</strong>ue som ein av ”dei store”<br />

innan rørforsterkeri. Og Cronus er den<br />

absolutt billegaste komplette forsterkarløysinga<br />

derifrå, kanskje den rimelegaste<br />

hi-end-forsterkarpakke på marknaden.<br />

Det må vere nokre usannsynleg<br />

gode delar i denne forsterkaren…<br />

Du skal vere ganske oppgira på<br />

utstyrssida <strong>og</strong> solid i økonomien om du<br />

treng noko betre. 3<br />

Pris: kr 20.900<br />

Importør: www.plsn.no<br />

TEKNISKE DATA:<br />

• 55 Watt pr. kanal<br />

• Fjernkontroll inkludert i prisen<br />

• Frekvensområde 20Hz-30Khz<br />

• 4 stk EL-34 output tubes,<br />

• 3 stk 12AU7 <strong>og</strong> 2 stk 12AX7 småtriodar<br />

• 1 phonoinngang med forsterking i<br />

riaa før<br />

forforsterkar 35dB<br />

• 3 linjeinngangar<br />

• 1 variabel utgang (via volumkontroll)<br />

• 1 ”fixed output” (utgang utanom<br />

volumkontrollen)<br />

• Øyretelefonforsterkar<br />

• 4 and 8 ohms uttak<br />

• Deksel tilgjengeleg<br />

Mål: B X D X H: 45,7 X 44,5 X 14 cm<br />

Vekt: 23 kg<br />

41


44<br />

Ay ay,<br />

Ayon!<br />

I en tid der det ser ut til at kineserne styrer det meste av<br />

det som foregår på rørfronten, er det en glede å sette inn<br />

en ekte europeer i racket. Konstruert <strong>og</strong> bygget i Østerrike,<br />

<strong>og</strong> således ei heller fra et av våre mest kjente hifi-land.<br />

Velkommen Ayon!<br />

AV HåKoN RoGNLIEN


Visst lager kineserne flotte<br />

byggverk vedlagt hvite<br />

hansker (som er alt for<br />

små for den jevne hifinerd<br />

her på oljebjerget),<br />

men kom ikke her å si<br />

at ikke østerrikerne kan det samme!<br />

Ayon 300B er en nytelse å hvile blikket<br />

på, skal jeg få mase om en ørliten<br />

detalj kunne de godt byttet den grønne<br />

dioden med en rød. Uansett er det et<br />

hav bedre enn laserstråler fra blå terrordioder!<br />

STIL oG KARAKTER<br />

Som nevnt er forsterkeren virkelig et<br />

flott byggverk. I tillegg til tre linjeinnganger<br />

finner vi en inngang merket<br />

”Direct”, <strong>og</strong> dermed kan jeg med glede<br />

melde at her har vi en 300B-forsterker<br />

som kan benyttes som frontforsterker<br />

i kombinasjon med et hjemmekinoanlegg<br />

med lettdrevne høyttalere. I<br />

nevnte posisjon fungerer forsterkeren<br />

som rent effekttrinn, <strong>og</strong> lar seg styre<br />

av enten en annen pre, eller hjemmekinoreceivere,<br />

for dere som har slike<br />

tilbøyeligheter. Nevnte jeg at volumet<br />

er fjernstyrt? En liten <strong>og</strong> elegant fjernkontroll<br />

i en liten filtpose vet hvordan<br />

livet gjøres lettere for lytteren.<br />

En saftig kar av en inngangstrafo <strong>og</strong><br />

to noe mer veslevoksne utgangstrafoer<br />

skaper en vekt på over 30 kilo, rørbestykningen<br />

består av 2 stk AA300B-S,<br />

2 stk 5687, <strong>og</strong> 2 stk 12AU7, til sammen<br />

hevder Ayon at dette gir dem 20 Watt<br />

i ren klasse A å leke med. Rett nok står<br />

det ikke pr kanal i deres papirer, <strong>og</strong><br />

visst er dette en variant over 300B-røret,<br />

men her synes jeg muligens Ayon<br />

strekker virkeligheten en smule. Mener<br />

de 2x10 er dette greit, for så vidt, men<br />

litt upresist, kanskje? Kommer tilbake<br />

til hva disse Watt klarer, det skal her <strong>og</strong><br />

nå sies at dette var ikke småtterier!<br />

SAMARBEID<br />

En av de største utfordringer med laveffekts<br />

rørforsterkere som er bestykket<br />

med enkle 300B, eller enda klarere med<br />

2A3, er selvsagt å finne høyttalere som<br />

kan skape realisme i lag med små effekter.<br />

Ayon har med sin 300B gjort det<br />

kunststykke å frembringe en forsterker<br />

med store evner til å drive høyttalere<br />

<strong>og</strong>så av den litt mer krevende sorten.<br />

Jeg undret meg mer enn en gang under<br />

lyttingen hvor denne tilsynelatende<br />

brutale fremferden hadde sitt utspring.<br />

Ayon opplyser at de anser høyttalere<br />

med effektivitet på 90 db /1W/1m for<br />

å være minimum, en oppfatning jeg<br />

deler av flere årsaker, men allikevel må<br />

jeg si at her finnes krefter <strong>og</strong>så til litt<br />

mer sultne saker. Generelt vil jeg allikevel<br />

anbefale høyttalere med kraftige<br />

magneter <strong>og</strong> enkle delefiltre, for å narre<br />

ut mest mulig av forsterkerens hemmeligheter<br />

<strong>og</strong> kraft.<br />

45


3 3<br />

46<br />

Ayon<br />

KLANG<br />

Jeg har hevdet gjentatte ganger at det<br />

er på naturlig klang de beste rørforsterkerne<br />

er transistorforsterkerne<br />

overlegne. Og Ayon gjør absolutt ikke<br />

skam på denne påstanden. Her florerer<br />

det av farger <strong>og</strong> liv, strenger, stemmer,<br />

fiolinkasser <strong>og</strong> harpiks. Og for å<br />

være helt spesifikk på akkurat denne<br />

forsterkeren, har den faktisk en liten<br />

særegenhet som det må tas hensyn til.<br />

Den har et svakt, men allikevel tydelig<br />

fokus et stykke oppe i presensområdet,<br />

i stemmeleiet, i saksofonens <strong>og</strong> celloens<br />

overtoner. Dette gir oss en viss pågåenhet<br />

fra visse høyttalere som deler<br />

denne egenskapen. Skal ikke holde<br />

dette hemmelig heller; det er for eksempel<br />

Klipsch vi prater om. Litt leit,<br />

all den tid den dynamikk <strong>og</strong> hurtighet<br />

disse to i sammen presterer, er helt rå!<br />

Rørene som sitter i bærer Ayons eget<br />

merke, de sier <strong>og</strong>så at du ikke uten videre<br />

kan nytte mer normale 300B uten<br />

at fabrikken må inn <strong>og</strong> gjøre visse<br />

justeringer. Ergo er jeg noe usikker på<br />

om det finnes rør som demper denne<br />

lille tendensen. I praksis betyr det<br />

uansett at du bør velge noe mildere<br />

stemte høyttalere, ønsker du horn er<br />

for eksempel Avantgarde et glimrende<br />

utgangspunkt. For så drivende god er<br />

denne forsterkeren at du så absolutt<br />

ikke skal være redd for å velge høyttalere<br />

både en <strong>og</strong> to divisjoner over<br />

prisleiet den ligger i. For øvrig er det<br />

opptil flere ting som kan tyde på at<br />

denne forsterkeren har vært tilsmakt<br />

blant annet med paneler som referansehøyttalere.<br />

LITT oM BASS<br />

Det er mange som fortsatt svever i den<br />

villfarelse at små rørforsterkere har<br />

en noe utflytende <strong>og</strong> slapp bassgjengivelse.<br />

Salige er de ignorante, for de skal<br />

i sannhet få holde på med sitt! Nå skal<br />

jeg gi dem det at dette er ikke den aller<br />

strammeste bassen jeg har hørt, men<br />

den er dyp <strong>og</strong> maktfull, <strong>og</strong> har overraskende<br />

god kontroll på elementer av<br />

ymse avskygninger. Dette viser seg særlig<br />

ved bruk av gulvstående høyttalere,<br />

selvsagt. Ayons små watt – enten de nå<br />

er 10 eller 20 i tallet – viste seg å kunne<br />

fylle selv store rom med kraftfull <strong>og</strong><br />

temmelig presis bass fra høyttalere av<br />

typer som Triangle Cello <strong>og</strong> desslike.<br />

Rommet ristet, <strong>og</strong> alle hjerter gledet<br />

seg! Slett ikke ille fra en type forsterker<br />

der man først <strong>og</strong> fremst forventer<br />

romantikk <strong>og</strong> lite annet.<br />

LA MUSIKKEN LEVE!<br />

Endelig. Det å synke ned i godstolen,<br />

høre isen dunke diskrét mot glasset,<br />

dempe lyset <strong>og</strong> øke volumet er en ren<br />

nytelse. Det er i slike øyeblikk forsterkere<br />

som Ayon 300B virkelig viser<br />

hva de har av styrker. Det er i slike<br />

øyeblikk du glemmer at det finnes<br />

begrensninger. Allerede fra vinylens<br />

første knitrelyder treffer øret, flommer<br />

beroligende hormoner i årene. Ben<br />

Webster kjører slalom mellom Oscar<br />

Petersons silkemyke pianotoner, i ei<br />

løype der Ray Brown har satt bassportene<br />

<strong>og</strong> Ed Thigpen lar kunstsnøen<br />

drysse fritt fra cymbalene. Det er en<br />

hel saksofon vi hører, det er fyldige<br />

pianotoner <strong>og</strong> stødig rytmikk. Det skal<br />

sies at Ayons klang er blant de lysere i<br />

300B-leiren, den minner ikke helt lite<br />

om et par Jadis-forsterkere jeg lånte øre<br />

til for nokså lenge siden. På den annen<br />

side er dette med ”lys klang” et nokså<br />

betent begrep, <strong>og</strong> må benyttes med<br />

forsiktighet. I en verden der diskanten<br />

blir stadig mer glatt <strong>og</strong> elegant, <strong>og</strong><br />

spesielt med en helhet som den gode<br />

rørforsterkere serverer, blir slike begreper<br />

av mindre interesse. Tross alt får<br />

musikken fritt spillerom, <strong>og</strong> eventuell<br />

betoning blir mer variasjoner over et<br />

tema, enn reelle utfordringer.<br />

VELKoMMEN BRUTALITET!<br />

Det er få ting som morer meg mer enn<br />

å la lave effekter levere brutal musikk!<br />

Noen faller platt til jorden, andre reiser<br />

seg om selveste Fønix fra ild <strong>og</strong> aske,<br />

<strong>og</strong> flerrer luften med sin nyvunne<br />

styrke. Å, min elskede Ritchard Harold<br />

Blackmore, hvorfor har du forlatt oss?<br />

Hvorfor forer du ikke lengre oss barnslige,<br />

men hungrige audiofile med dine<br />

feite, deilige Fendertoner? Når jeg hører<br />

ham slynge sine sinte toner ut over<br />

oss formidlet av Ayon 300B, savner jeg<br />

ham mer enn noensinne. Her finner vi<br />

ellers det punktet der Ayon opererer<br />

mest på grensen; de små manglene i<br />

nedre mellomtone, <strong>og</strong> den svake aksentueringen<br />

av den øvre, bevirker litt<br />

ubehag på feil høyttalere. Igjen er det<br />

viktig å peke på det faktum at du ikke<br />

må slurve med høyttalervalget. Silkediskant<br />

er påbudt! Ikke nødvendigvis i<br />

materialvalg, men i lydmessige termer,<br />

vel å merke.<br />

INN I DE TUSEN HJEM?<br />

På 70-tallet kostet Tandberg Huldra en<br />

månedslønn. Allikevel fantes det ei hulder<br />

selv i proletariatets stuer over det<br />

ganske land. I dag aner ikke de samme<br />

proletarenes sønner <strong>og</strong> døtre hva de går<br />

glipp av når de handler 1 stk hjemmekino<br />

fra pall på supermarkedet. Ayon<br />

300B burde være pensum i skolen! De<br />

som ikke elsker musikk når de hører<br />

«Ayon 300B burde<br />

være pensum i skolen!<br />

De som ikke elsker musikk<br />

når de hører den<br />

fremstilt på denne måten,<br />

behøver psykol<strong>og</strong>!»<br />

den fremstilt på denne måten, behøver<br />

psykol<strong>og</strong>! Dens små særegenheter er<br />

så bagatellmessige at de er svært lette<br />

å omgå. Bruk pengene på livsglede,<br />

300B er hjertet, <strong>og</strong> Ayon har plassert<br />

det på rett sted. Denne forsterekeren er<br />

et smykke, for øyet så vel som for øret.<br />

Sånn skal det gjøres! 3<br />

Pris: 35.900<br />

Importør: Soundplanet<br />

BENYTTET UTSTYR:<br />

Naim CD5x m Flatcap, Audio Note<br />

CDT 2 <strong>og</strong> DAC 3.1x<br />

Klipsch RF 63, Triangle Magellan<br />

Cello, Audio Note AX2, Spendor S5<br />

Audioquest kabler


3 3<br />

48<br />

Budsjettforsterkere fra NAD <strong>og</strong> Rotel:


Svart<br />

eller hvit?<br />

Det var NAD <strong>og</strong> nordmannen Bjørn Erik Edvardsen som<br />

revolusjonert budsjettforsterkere med sin berømte 3020.<br />

Men <strong>og</strong>så erkekonkurrenten Rotel har gledet budsjettmarkedet<br />

med vellydene produkter. Hvem gir deg best<br />

lyd for pengene i 2008?<br />

AV KNUT VADSETH oG ANDERS RoSNESS<br />

Det var en gang tre NAD<br />

forsterkere som skulle til<br />

seters for å gjøre seg fete!<br />

En av dem var mer et får<br />

i ulveklær enn en god<br />

forsterker til prisen, <strong>og</strong> hadde derved<br />

lite å stille opp mot trollet. Følgelig<br />

havnet den rett i elva – men hvilken<br />

av dem var det? Og hvordan gikk det<br />

med de to andre da de møtte det sorte<br />

trollet?<br />

NAD 315BEE, 325BEE oG C372<br />

Dersom du ønsker å kjøpe en budsjettforsterker<br />

fra NAD eller andre<br />

produsenter med modeller i nesten<br />

enhver prisklasse, hvilken tror du vil<br />

gi deg best lyd? Og eventuelt; hvem<br />

tror du vil gi deg best lyd per krone?<br />

Da NAD 3020 dominerte verdensmarkedet,<br />

var man nærmest idiot om man<br />

kjøpte noe større eller dyrere. For alle<br />

mente at dette var verdens beste forsterker<br />

i forhold til prisen <strong>og</strong> i stand<br />

til å drive store <strong>og</strong> elektrisk ganske<br />

komplekse høyttalere med bravur. Og<br />

det er fremdeles mange kjente konstruktører<br />

som mener at det er mye<br />

enklere å lage en god liten forsterker<br />

enn en god stor forsterker.<br />

Så selv om det virket mest naturlig<br />

å velge den forsterkeren fra NAD<br />

som prismessig var nærmest Rotel 06<br />

i denne duellen, lot vi oss friste til å<br />

låne tre budsjettforsterkere fra NAD<br />

for å fastslå hvilken som er den beste,<br />

eventuelt hvilken som gir deg best<br />

lyd for kronasjene, om lydforskjellen<br />

skulle bli liten.<br />

En kikk i NAD – spesifikasjonene<br />

gir følgende informasjon: 2x40W,<br />

2x50W eller 2x150W – oppgitt i 8<br />

ohm, 20-20000Hz, begge kanaler med<br />

minimal forvrengning. Dynamisk<br />

effekt i 2 ohm IHF: 2x180W, 2x220W<br />

<strong>og</strong> 2x460W. Alle tre er utstyrt med<br />

PowerDrive som på Hi-Fi Klubbens<br />

nettsider forklares som et kretsløp<br />

som optimaliserer forholdet mellom<br />

strøm <strong>og</strong> spenning – som giret på en<br />

bil i opp eller nedoverbakke. OK – det<br />

er en videreutvikling av det NAD kalte<br />

Power Envelope i gamle dager – et<br />

kretsløp som sørget for maksimalt<br />

med strøm ved lav impedans. Alle tre<br />

har ellers solide ringkjernetrafoer;<br />

strøm har de altså nok av alle tre.<br />

BEE<br />

To av disse NAD forsterkerne bærer<br />

bokstavene BEE i navnet – siden de<br />

har samme opphavsmann – Bjørn<br />

Erik Edvardsen. En sjeldent begavet<br />

ingeniør fra Bergen – <strong>og</strong> for oss som<br />

har truffet ham – en beskjeden <strong>og</strong><br />

temmelig sky fyr med en unik forståelse<br />

for sammenhengen mellom lyd<br />

<strong>og</strong> elektronikk. Bjørn Erik har vært<br />

49


3 3<br />

50<br />

Budsjettforsterkere fra NAD <strong>og</strong> Rotel:<br />

knyttet til NAD produktene i det meste<br />

av sin yrkeskarriere, helt siden han som<br />

ung mann sluttet hos Dolby Labs tilbake<br />

på 60-tallet. Det er ikke for mye å<br />

si at NAD aldri hadde vært det samme<br />

uten ham – han har konsekvent stått<br />

som garantist for en potent lyd til en rimelig<br />

penge som svært mange har blitt<br />

godt kjent med – <strong>og</strong> likt særdeles godt.<br />

Allerede på 90-tallet emigrerte han fra<br />

England til Kina med sin kinesiske<br />

hustru; svært beleilig siden NAD tidlig<br />

startet produksjon der. Det borger for<br />

at kombinasjonen av billig produksjon<br />

<strong>og</strong> gode tekniske løsninger er fullt ut<br />

konkurransedyktige. Alt man kan lese<br />

ellers om produktene tyder på at dette<br />

er tre forsterkere med klare familielikheter<br />

i lyd med forskjeller som består<br />

mer i kvantitet mer enn kvalitet.<br />

RoTEL<br />

Denne duellen kan derfor virke grovt<br />

urettferdig med 3xNAD mot 1xRotel!<br />

Men vi i <strong>Fidelity</strong> har konsekvent<br />

opplevd Rotels produkter som velbygde,<br />

ujålete <strong>og</strong> med meget nøkterne<br />

spesifikasjoner. Og denne mangelen<br />

på jåleri gjelder <strong>og</strong>så lydkvaliteten. Vi<br />

var trygge på at de oppgitte 70 watt<br />

var målt etter gode, gammeldagse hi-fi<br />

kriterier, <strong>og</strong> ikke hadde noe å gjøre<br />

med de fantasidataene som er kommet<br />

med billig surroundutstyr. Rotel RA 06<br />

virket <strong>og</strong>så mer solid bygget <strong>og</strong> med<br />

skikkelige høyttalerterminaler som var<br />

en hel klasse over NAD. Her var <strong>og</strong>så<br />

pre out <strong>og</strong> 12 volts aktiveringskontakt.<br />

Selv med 3 mot 1 ville dette neppe bli<br />

noe walk-over!<br />

Siden litt av poenget var å se hvor tett<br />

på dagens budsjettforsterkere kan komme<br />

”Årets integrerte forsterker 2008” i<br />

forrige <strong>Fidelity</strong>, Abrahamsen v2.0, som<br />

til <strong>og</strong> med drev B&W 801D <strong>og</strong> Respons<br />

Grand Dimension med utmerket resultat,<br />

valgte vi å teste alle forsterkere på de<br />

finske Penaudio Serenade (som vi tester<br />

i dette bladet) etter kort å ha sjekket Rotel<br />

<strong>og</strong> den største NAD opp mot denne.<br />

Skulle de mindre NAD modellene knele<br />

fullstendig, så syntes vi det uansett var<br />

en nyttig erfaring. I virkelighetens verden<br />

må det være nyttig at en forsterker<br />

takler normalt vanskelige laster selv om<br />

den sikkert kan fungere greit på de aller<br />

enkleste høyttalerne.<br />

SToR, STØRRE, STØRST<br />

= GoD, BEDRE, BEST!<br />

Hvor mye forsterker får du i dag for<br />

kr. 2500? Dessverre, mindre enn før i<br />

NADs tilfelle. Vi måtte bare se vantro<br />

på hverandre etter to takter med<br />

315BEE – dette var ikke bra. To-dimensjonalt,<br />

rotete <strong>og</strong> grått – her var det<br />

ingen hjelp i fabelaktig pr<strong>og</strong>ramkilde<br />

eller gode høyttalere – dette låt gammeldags<br />

stereo med kun små tegn til<br />

musikere spillende på ekte instrumenter.<br />

OK, 315 er ikke helt uten dyna-<br />

mikk, men altfor syntetisk i klangen.<br />

Bassen glipper totalt – her durer den i<br />

vei så de stående bølgene overdøver all<br />

musisering.<br />

Det var med bange anelser vi koplet<br />

opp 325BEE – hva kan vel skarve 1200<br />

kr ekstra innebære? Jo, faktisk svært<br />

mye: Her blir vi presentert for en helt<br />

annen <strong>og</strong> bedre kvalitet: God, om ikke<br />

rekordgod oppløsning, god sammenheng,<br />

et visst rom <strong>og</strong> ikke minst – en<br />

musikkgjengivelse som det svinger av.<br />

Bassen er mange hakk bedre, selv om<br />

den nok <strong>og</strong>så er litt langt framme. Men<br />

dette er umiskjennelig NAD, eller Bjørn<br />

Erik om du vil, slik lyden fra hans<br />

forsterkerne fra 3020 dagene har vært.<br />

Jada – den gamle historien.<br />

Og hva så med den store, eldste bukken?<br />

Klart bedre etter begges mening.<br />

Her får du mer dynamikk, ett hakk<br />

mer naturlig klang <strong>og</strong> spilleglede, <strong>og</strong><br />

en dyp, slamrende bass når den skal<br />

være der – her er den særdeles konkurransedyktig<br />

til 6000 kr. Jeg tror ingen<br />

som gjør denne AB-testen vil være i tvil<br />

om konklusjonene her – såpass hørbare<br />

forskjeller er det.<br />

Men hvordan skal en vanlig kunde<br />

finne ut av det? Hva utgjør den lydmessige<br />

forskjellen på papiret? Hvor kommer<br />

den bedre lyden fra? Er det kvaliteten på<br />

trafoen? Er det de ekstra wattene?<br />

Skal man dømme ut fra spesifikasjoner<br />

kunne en tro at den rimeligste 315<br />

gir mest for pengene. Heldigvis er det<br />

den største <strong>og</strong> dyreste som lett hørbart<br />

er den beste av disse. NAD har altså<br />

ikke mistet grepet. Men – hold deg<br />

unna den billigste forsterkeren deres!<br />

«Det var med<br />

bange anelser<br />

vi koplet opp<br />

325BEE – hva kan<br />

vel skarve 1200<br />

kr ekstra innebære?<br />

Jo, faktisk<br />

svært mye»<br />

NAD MoT RoTEL<br />

Rotel var i ”gamle” dager NADs eneste<br />

virkelige konkurrent. Neste steg blir<br />

derfor en sammenlikning med deres<br />

alternativ, Rotel RA-06. Her har vi<br />

absolutt med en veloppdragen tass<br />

å gjøre. Ikke mye feil, men bare litt<br />

av all godisen du vet finns i innspillingen.<br />

Det låter svært pent, ganske<br />

kjapt <strong>og</strong> med en overraskende stram<br />

<strong>og</strong> presis bass. Bassen er kanskje <strong>og</strong>så<br />

riktigere porsjonert enn med NAD<br />

C372, men Anders foretrakk likevel<br />

den saftigere NAD. I mellomtonen<br />

har Rotel etter hans mening en liten<br />

betoning – en typisk transistorlyd som<br />

noen kanskje forveksler med klarhet<br />

– den låter litt ”overnøytralt” etter<br />

Anders sin mening. Knut mente at<br />

her med Rotel var mer fysisk kropp <strong>og</strong><br />

substans i den stramme <strong>og</strong> kontante<br />

mellomtonen. Det låt simpelthen litt<br />

nærmere ”high-end” med mer presis<br />

uttegning av stemmer <strong>og</strong> instrumenter<br />

mot det akustiske bakteppet. Anders<br />

liker bedre NAD C372s rett frem <strong>og</strong><br />

litt mer frampå gjengivelse, <strong>og</strong> ikke<br />

minst, den <strong>og</strong> lillebror 235BBEs tøffere<br />

dynamiske egenskaper.<br />

Diskanten på Rotel er uansett svært<br />

bra etter begges mening – den er det<br />

virkelig klasse over til prisen!<br />

KoNKLUSJoN<br />

Etter begges mening har vi her først<br />

<strong>og</strong> fremst en taper, den rimeligste<br />

NAD <strong>og</strong> den direkte etterfølgeren til<br />

verdens mest solgte forsterker! Men<br />

legg på noen hundrelapper, <strong>og</strong> det<br />

hele blir bedre for deg <strong>og</strong> vanskelige<br />

å bedømme for oss! Begge testere<br />

mener at den største C372 må regnes<br />

som det beste kjøpet for allround<br />

bruk <strong>og</strong> verd de ekstra kronene <strong>og</strong>så<br />

i forhold til den absolutt godkjente<br />

NAD 325 BEE.<br />

Anders Rosness synes <strong>og</strong>så at den<br />

største NAD-en har best <strong>og</strong> mest underholdende<br />

lyd av disse forsterkerne,<br />

mens Knut Vadseth mener Rotel’en er<br />

en like opplagt lydvinner i tillegg til<br />

at terminaler <strong>og</strong> byggkvalitet oppleves<br />

greit i overkant. Pluss stjerne i boka for<br />

RIAA!<br />

Uavgjort?<br />

Derimot har vi liten tro på at noen av<br />

disse forsterkerne kan danke ut konkurrentene<br />

som er utropt til budsjettvinnere<br />

i den senere tid. Til det er Abrahamsen<br />

v2.0, Xindak 6950 <strong>og</strong> Cayin 153B<br />

altfor gode – spesielt vurdert lydmessig<br />

i forhold til pris! 3<br />

Pris:<br />

NAD 315BEE: kr 2.498<br />

NAD325BEE: kr 3.698<br />

NAD355BEE: kr 4.498<br />

Importør: Hi-Fi Klubben<br />

Pris Rotel RA 06: kr 6.495<br />

Importør: Neby Hi-Fi Concept


3 3<br />

52<br />

Godt norsk<br />

Glitter & gråstein<br />

MUSIKKOMTALER AV STEIN ARNE NISTAD<br />

nistad@gazette.no<br />

”Belvedere”<br />

Beady Belle (Jazzland)<br />

Jeg holdt på å dette av<br />

stolen da jeg satte på denne<br />

plata. Fra det fantastiske<br />

åpningssporet ”Apron<br />

Springs” går det bare<br />

videre. Spor på spor med<br />

førsteklasses låtmateriale<br />

fremført så delikat at det<br />

bare er å bøye seg i støvet.<br />

Dette er velprodusert <strong>og</strong><br />

lekkert. I sentrum for det<br />

hele Beate Slettevoll Lechs<br />

stemme som omfavner hele nervesystemet ditt, <strong>og</strong> hyller deg inn<br />

i pur velvære. ”Belvedere” er rett <strong>og</strong> slett et oppsiktsvekkende<br />

album. ”Beady Belle” er Beate Slettevoll Lechs store prosjekt<br />

etter at hun forlot ”Folk <strong>og</strong> Røvere”. ”Belvedere” er bandets<br />

<strong>og</strong> hennes fjerde utgivelse. Det viser en artist som har nådde et<br />

kvalitetsnivå som rett <strong>og</strong> slett er imponerende. Plata er bortimot<br />

perfekt. Stilen er en slag jazz-inspirert soul-pop i beste ”Sade”stil.<br />

Produksjonen <strong>og</strong> lyden er nydelig <strong>og</strong> sangene holder et svært<br />

høyt nivå. Det kan knappest gjøres bedre. ”Belvedere” er allerede<br />

en klassiker som du bare må ha!<br />

”Ice Concerts”<br />

Terje Isungset (Icemusic)<br />

Terje Isungset gjennomførte en<br />

omfattende turné til 29 konsertsteder<br />

i Norge, Japan <strong>og</strong><br />

Spitsbergen. Utgangspunktet var<br />

musikk fremført på instrumenter<br />

av is. Med andre ord et relativt<br />

sært, smalt <strong>og</strong> vanskelig gjennomførbart<br />

prosjekt. ”Ice Concerts”<br />

inneholder opptak fra en lang<br />

rekke av disse konsertene, <strong>og</strong> resultatet er bemerkelsesverdig. For<br />

det første er produksjonen av ekstremt god lydmessig kvalitet. I<br />

tillegg er musikken både mystisk <strong>og</strong> magisk. Det er nesten ufattelig<br />

at dette er lyder frembrakt av ren is. Riktignok utfylles lydbildet<br />

av vokale innslag <strong>og</strong> joik av det myke <strong>og</strong> tilgjengelige slaget. Arve<br />

Henriksen trakterer i tilegg ishorn <strong>og</strong> istrumpet. I sentrum for<br />

det hele er hele tiden Terje Isungset som spiller perkusjonsinstrumenter<br />

av is på en fantastisk måte. Alt i alt er ”Ice concerts” en<br />

spesiell <strong>og</strong> magisk reise. <strong>Lyd</strong>kvaliteten er dessuten ekstremt god.<br />

Anbefales for de som tør å høre på noe litt annerledes.<br />

”Elixir”<br />

Marilyn Mazur/Jan Garbarek (ECM)<br />

Marilyn Mazur <strong>og</strong> Jan Garbarek<br />

har samarbeidet i mange år <strong>og</strong><br />

Mazur har mer eller mindre vært<br />

Garbareks faste perkusjonist.<br />

De kjenner hverandre godt etter<br />

mange år med både konserter <strong>og</strong><br />

innspillinger. Nå er det Garbareks<br />

tur til å være støttespiller. Elixir er<br />

Mazurs prosjekt, selv om Garbarek<br />

medvirker på bortimot halvparten<br />

av låtene. Han står <strong>og</strong>så som medkomponist<br />

på en del av dem. ”Elixir”<br />

er en plate som først <strong>og</strong> fremst drives frem av Mazurs meget<br />

kompetente <strong>og</strong> talentfulle spill på perkusjonsinstrumenter av ulike<br />

slag. Hun kan skape musikk på egenhånd – <strong>og</strong> med Garbareks<br />

lekne <strong>og</strong> fantasifulle saksofon på toppen av det hele snakker vi<br />

om en produksjon helt utenom det vanlige. <strong>Lyd</strong> <strong>og</strong> produksjon<br />

er i ypperste klasse <strong>og</strong> bidrar til en totalopplevelse av meget høy<br />

kvalitet. Det er både spennende, engasjerende <strong>og</strong> til tider veldig<br />

morsomt å lytte til ”Elixir”. En praktfull <strong>og</strong> leken utgivelse!<br />

”The first songs”<br />

Jens Carelius (Anorak Recordings)<br />

Dette er en plate jeg rett <strong>og</strong> slett<br />

måtte ta med. Jens Jørgen Carelius<br />

Kr<strong>og</strong>sveen er fra Sandvika<br />

<strong>og</strong> Dagbladet hever at han vil få<br />

flere Nick Drake-referanser slengt<br />

etter seg enn han fortjener. Det<br />

kan så være, for Carelius byr etter<br />

min mening på relativt avansert<br />

folk-inspirert vise-blues som kunne<br />

vært laget en gang på seksti- eller syttitallet. I sentrum er Carelius<br />

meget talentfulle <strong>og</strong> til tider svært engasjerende gitarspill. At<br />

dette er retroinspirert er ikke minst opptaksteknikken et godt<br />

eksempel på: ”All songs were recorded on my fathers Tandberg<br />

2 track” kan vi lese på omslaget. Det sier alt – men jeg skulle nå<br />

likt å vise typebetegnelsen. Snakker vi om en Tandberg 9100x<br />

eller en 10xd? Resultatet er uansett en ganske bemerkelsesverdig<br />

sound. Her skinner lyden av gamle mikrofoner <strong>og</strong> spolebånd tvers<br />

igjennom. Selv om produksjonen avslører åpenbare svakheter<br />

ved opptaksutstyret så tilfører dette en slags organisk sound som<br />

jeg for min del faller pladask for. Det er veldig morsomt å høre<br />

på dette. Musikken virker troverdig. Vi kan høre en lett forvrengning<br />

av vokalen, båndsus <strong>og</strong> en sanselig anal<strong>og</strong> gitar. Faktisk er<br />

det slik at lyden varierer ganske mye fra spor til spor. Organisk,<br />

sanselig <strong>og</strong> ekte er ord som best beskriver det jeg hører. Dessuten<br />

ufullkomment. Behagelig ufullkomment. Carelius skriver bra<br />

sanger, spiller bra <strong>og</strong> tar oss med til et musikalsk landskap ”way<br />

back then”. Et sted jeg kjenner meg igjen i. Digger dette rått ...<br />

som vi sa den gang.<br />

”Nora – for Swingende!!!”<br />

Nora Brockstedt (Park Grammofon)<br />

Jeg håper jeg holder koken som<br />

Nora. Hun debuterte som jazzsangerinne<br />

som 80-åring <strong>og</strong> når hun<br />

nå er i ferd med å runde 85 trår hun<br />

til med sitt tredje album. Den som<br />

tror at dette er sedat jazz fremført<br />

av en aldrende dame - som gjør at<br />

musikken kun er av kuriøs interesse<br />

- må tro om igjen. Dette er intet<br />

mindre enn en svært god <strong>og</strong> vellykket plate. Nora synger sjelfullt<br />

<strong>og</strong> vakkert. Verken stemmeprakt eller timing er det noe som helst<br />

å utsette på. Den engelske uttalen hennes er derimot ikke helt<br />

perfekt, men ganske sjarmerende. Når platen fungerer så bra<br />

skyldes nok <strong>og</strong>så dette musikerne. Per Husby på klaver, Stig Hvalryg<br />

på bass, R<strong>og</strong>er Johansen på trommer <strong>og</strong> saksofonistene Frode<br />

Nymo, Bodil Niska <strong>og</strong> Frøydis Grorud gir platen et solid musikalsk<br />

fundament. Produksjonen er i tillegg av ypperlig kvalitet <strong>og</strong> er en<br />

nytelse å lytte til. ”Nora for swingende!!!!” – det swinger så det<br />

holder!


”Bessie Smith Revisited – live in concert”<br />

Nymark Collective & Kristin Asbjørnsen (Nymark<br />

Collective Records)<br />

De som har fulgt denne spalten<br />

en stund vet at jeg er uforbederlig<br />

Asbjørnsen fan. Nå er hun tilbake<br />

med en live-innspilling. Den tar<br />

utgangspunkt i musikken til bluesens<br />

store mor, Bessie Smith, som<br />

døde i 1937. Det krever både mot<br />

<strong>og</strong> en smule galskap å gi seg i kast<br />

med musikk av dette formatet som<br />

står så solid plantet i den historiske<br />

jazz-tradisjonen. Asbjørnsen<br />

kommer bra fra det, for her oser<br />

uttrykket av røkfylte lokaler <strong>og</strong> sprit av ymse slag. Asbjørnsen<br />

har en gudsbenådet stemme; røff, rufsete, var, uttrykksfull <strong>og</strong><br />

musikalsk. Hun bruker den som et instrument <strong>og</strong> skaper sine<br />

særegne versjoner av kjente sanger. At hun har med seg et meget<br />

oppegående band bidrar til at prosjektet oser av kvalitet fra a til<br />

å. Kåre Nymark jr. lar sin jamrende trompet fylle rommet mens<br />

Tord Gustavsen lar hendene flyte over sitt piano. Kenneth Ekornes<br />

tilfører rytmikk <strong>og</strong> groove sammen med Mats Eilertsens uttrykksfulle<br />

bass. Her kjennes inspirasjonen fra New Orleans <strong>og</strong> St. Louis.<br />

Dette er imidlertid en moderne <strong>og</strong> friskere utgave av tradisjonsjazzen<br />

slik vi kjenner den. At platen er innspilt live gjør club-følelsen<br />

sterkere – men det går heldigvis ikke utover lyden. Platen er godt<br />

produsert <strong>og</strong> Asbjørnsens stemme formidles på beste måte mens<br />

de øvrige instrumentene fyller lydbildet <strong>og</strong> skaper rom <strong>og</strong> luft.<br />

Det er lite å utsette <strong>og</strong> mye å nyte. Kristin Asbjørnsen er <strong>og</strong> blir<br />

en av våre fremste artister. Det demonstrerer hun nok engang på<br />

dette fantastiske prosjektet.<br />

”Deloo”<br />

Kirsti Huke (Grappa)<br />

Kirsti Huke er et relativt ubeskrevet<br />

blad for meg. Derfor gikk hun meg<br />

hus forbi da hun kom med denne<br />

utgivelsen i 2007. Huke gir seg i<br />

kast med klassikere fra ulike tradisjoner<br />

<strong>og</strong> stilarter. Disse sangene<br />

transformerer hun inn i sitt mer<br />

jazzinspirerte univers hvor vokal <strong>og</strong><br />

piano er de bærende elementer.<br />

Noe funger svært bra mens enkelte<br />

sanger faller litt igjennom, fordi<br />

Huke utfordrer de svakere sidene av<br />

sin stemme. Alt i alt er dette imidlertid en svært vakker utgivelse<br />

som er preget av god produksjon <strong>og</strong> lyd. Aller best synes jeg hun<br />

kommer fra det når hun flytter grenser. Hennes utgave av Pink<br />

Floyds ”Wish you were here” tilfører nye innfallsvinkler til en sang<br />

de fleste av oss har et sterkt <strong>og</strong> etablert forhold til. Hun gjør det<br />

ikke bedre enn Pink Floyd – men annerledes. Det samme gjelder<br />

for Bob Dylans ”Not Dark Yet”. Etter min mening er det en av Dylans<br />

fineste sanger. Huke gir både tekst <strong>og</strong> melodi ett nytt uttrykk<br />

<strong>og</strong> hun synger vart <strong>og</strong> vakkert. Kirsti Huke er et navn å merke seg<br />

<strong>og</strong> ”Deloo” er en plate det er verdt å sjekke ut. Vakkert, delikat<br />

<strong>og</strong> god lyd. Balsam for sjelen.<br />

”Dylan på svenska”<br />

Mikael Wiehe & Ebba Forsberg (WEA)<br />

Å oversette Dylan er det mange som har prøvd seg på med vekslende<br />

hell. Jan Erik Vold prøvde seg på å gi Dylan et språk som var<br />

en slags Oslo 68’er slangvariant. Håvard Rem ga Dylan trødersk<br />

språkdrakt. Med noen unntak synes jeg egentlig ingen av dem<br />

greide å fange Dylans poetiske utrykk. Mikael Wiehe har derimot<br />

etter min mening virkelig overført Dylans poesi til det svenske<br />

språk både på en ekte <strong>og</strong> troverdig måte. Muligens har det svenske<br />

språk en oppbygning som gjør oppgaven enklere. Muligens<br />

er det bare Mikael Wiehe som både forstår Dylan <strong>og</strong> hvordan han<br />

skal bruke språket. Uansett så har<br />

duoen Wiehe <strong>og</strong> Forsberg gitt ut<br />

en live-plate med hele 15 oversatte<br />

Dylan-sanger. De svenske kritikerne<br />

har gitt platen relativt hard medfart<br />

<strong>og</strong> det har haglet med treere <strong>og</strong><br />

firere <strong>og</strong> det som dårligere er. Jeg<br />

er faktisk veldig uenig i denne kritikken.<br />

Riktignok legger Wiehe sine<br />

arrangementer nært Dylans egne,<br />

men duokonseptet <strong>og</strong> det feminine<br />

innslaget gjør imidlertid at noen av<br />

låtene får et løft. Det samme gjør språket <strong>og</strong> oversettelsene. Jeg<br />

opplever at enkelte oversettelser faktisk gir ny innsikt i Dylans originale<br />

tekster. Platen har dessuten noen flotte høydepunkt. ”Där<br />

anar jag din hand” er en fantastisk oversettelse av en av Dylans<br />

aller fineste låter ”Every Grain of Sand”.. At sangene er spilt inn<br />

live kler utgivelsen, selv om det lydmessige håndverket kunne<br />

vært et par hakk bedre. Alt i alt fungerer ”Dylan på svenska”<br />

svært bra i mine ører. Om ikke terningkast seks, så i alle fall en<br />

soleklar femmer. Dessuten er platen noe <strong>og</strong>så for ikke-Dylan-fans<br />

– jeg garanterer!<br />

Absolutte klassikere<br />

”The path of a decent groove”<br />

Tony Joe White (Polydor)<br />

Jeg tror jeg hørte denne platen første gang på Oslo HiFi Senter,<br />

som brukte den som demoplate, fordi lyden nesten er for perfekt.<br />

Anlegget skal være skikkelig på tur for at denne innspillingen<br />

ikke skal fungere meget overbevisende. Dessuten er den ganske<br />

mørk <strong>og</strong> behagelig i klangen, noe som tar luven fra harde s`er<br />

<strong>og</strong> annen styggedom. Med andre ord en glimrende demoplate.<br />

Fordelen er som alltid at virkelig gode innspillinger blir bedre på<br />

gode anlegg. Så <strong>og</strong>så med denne. Legg for eksempel merke til<br />

strekk i gitarstrenger, rytmiske detaljer osv. Dessuten er musikken<br />

både catchy <strong>og</strong> groovy. Det svinger. Foten går nesten uansett.<br />

Tony Joe White har laget et forbausende hom<strong>og</strong>ent album med<br />

gode låter <strong>og</strong> god produksjon. Pop-inspirert blues eller motsatt.<br />

Massevis av detaljer <strong>og</strong> godt vokalt arbeid. Hva mer kan en ønske<br />

seg? Produksjonen holder fortsatt godt mål. For et trent øre<br />

avslører innspillingen ulumskheter i anlegget. Derfor er ”The path<br />

of a decent groove” en av de mest seigliva audiofile platene jeg<br />

har. Jeg liker rett <strong>og</strong> slett å høre på musikk <strong>og</strong> lyd som svinger.<br />

Her gjør det det til gangs!<br />

”Blå Koral”<br />

Knut Reiersrud & Iver Kleive (Kirkelig Kulturverksted)<br />

Enkelte innspillinger har en<br />

magi over seg. Enkelte musikkstykker<br />

har en udødelighet over<br />

seg. Enkelte rom har evigheten<br />

knytte til seg. Når Iver Kleive <strong>og</strong><br />

Knut Reiersrud i 1991 tok turen<br />

til Odense Domkirke sammen<br />

Erik Hillestad <strong>og</strong> lydtekniker<br />

Truls Birkeland forente de alle<br />

disse størrelsene. I løpet av 2.<br />

<strong>og</strong> 3. april skapte de mesterverket<br />

”Blå Koral”. Her møtes<br />

musikk <strong>og</strong> evighet. Her møtes<br />

kunst <strong>og</strong> kunstnere. Her møtes tradisjon <strong>og</strong> bylarm. Aldri har<br />

vel våre folketoner vært formidlet flottere. Platen har en magisk<br />

atmosfære <strong>og</strong> et musikalsk uttrykk preget av improvisasjon <strong>og</strong><br />

skaperkraft. På den mer kuriøse siden har platen <strong>og</strong>så feil <strong>og</strong><br />

mangler. En dør som lukkes. En trikk eller bil som kjører forbi på<br />

utsiden. Et møte mellom det urbane <strong>og</strong> det evigvarende. Tonene<br />

hang under kirke <strong>og</strong> himmelhvelvingen. Det kan vi fortsatt oppleve<br />

på Blå Koral – Iver Kleive <strong>og</strong> Knut Reiersruds mesterverk.<br />

53


3 3<br />

54<br />

Musikkomtaler<br />

Blått & rått<br />

AV HåKoN RoGNLIEN<br />

De Mænd med Peter Thorup: Himlen er blå<br />

Ettersom jeg allerede<br />

har jekket en øl, tar jeg<br />

med denne skiva <strong>og</strong>så,<br />

all den tid jeg antar det<br />

er litt utenfor allfarvei<br />

for de fleste av våre<br />

lesere. Men det burde<br />

det altså ikke være!<br />

De som har fulgt med<br />

”Blått & rått” en stund<br />

har vel begrepet at en<br />

av grunnreglene her<br />

er at Roffe Wikstrøm<br />

er en av verdens mest<br />

intense bluesartiser?<br />

Om ikke, legg dere<br />

det på minnet. Roffe<br />

Wikstrøm. Ettersom<br />

”Det här är mitt liv” ikke lengre er å skaffe,<br />

kjøp ”Live 2005”, det er visse skiver en hver blueselsker må<br />

ha i hylla! Poenget her? De Mænd har forstått det samme som<br />

meg! På sin første skive, da med bandnavnet Ø Kuller, hadde de<br />

med et par av hans låter, med ”Himlen er blå” har de likegodt<br />

bukt hele skiva på å oversette låtene hans til dansk, <strong>og</strong> fremføre<br />

dem på sitt eget vis. På tre av låtene synger Peter Thorup, <strong>og</strong> han<br />

er behøvd for å gi skiva et virkelig realistisk uttrykk. Så i stedet<br />

for at dette fort kunne bli et ”messing-with-the master-produkt”,<br />

sørger Thorup for at det blir autentisk så det monner. Hans tolkning<br />

av ”Gamle Lightning” er kort fortalt en innertier. Dessverre,<br />

eller kanskje heldigvis(?) – har de ikke med Roffes sterkeste låter<br />

på denne skiva, det mangler (med unntak av tildigere nevnte<br />

Thorups bidrag) nerve <strong>og</strong> sting i fremførelsen her. Det er rett<br />

fram litt stakkato blues, dette, hvilket strider litt med Wikstrøms<br />

nær selvfølgelige intense <strong>og</strong> lettflytende fremføring.<br />

Altså: Dette danske bandet gjør definitivt Wikstrøms låter på<br />

nytt <strong>og</strong> eget vis, <strong>og</strong> det er vel verdt å lytte til. Om de nok låter en<br />

tanke monotone her <strong>og</strong> der, skal de ha for at de tør nærme seg<br />

dette stoffet på nytt <strong>og</strong> kreativt vis. Her finnes så vel trekkspill<br />

som banjo <strong>og</strong> mandolin, <strong>og</strong> stemningen er så absolutt levende.<br />

Konklusjonen? En forsiktig anbefaling. Bare du har sikret deg<br />

”Live 2005” først!<br />

Peter Thorup & Ole Frimer: På Stedet<br />

Et langt liv i bluesens tjeneste er over,<br />

Peter Thorup ble 58 år. Bak seg la han<br />

et liv som virkelig var en bluesmann<br />

verdig, han levde så det holdt, han<br />

gjorde internasjonal suksess i lag med<br />

Alexis Korner, han gjorde foruten den<br />

rene blues <strong>og</strong>så rock, pop <strong>og</strong> viser, hans<br />

særegne stemme sto som en påla uansett<br />

hva han benyttet den til. Men nå er<br />

han borte. Heldigvis finnes live-opptak<br />

igjen etter ham, <strong>og</strong> dette i lag med makker<br />

Ole Frimer fra Horsens <strong>og</strong> Århus<br />

senhøsten i 2005 er sterke vidnesbyrd<br />

fra en virkelig særegen musiker.<br />

Liveopptakene vi her får ta del i svinger<br />

fra stemningsfull, dansk viseblues<br />

til rølpete standarder som ”One scotch,<br />

one burboun, one beer”, <strong>og</strong> understreket<br />

av nydelig produksjonsteknikk er<br />

dette meget sterkt. Det er to gitarer <strong>og</strong><br />

en stemme, litt publikum, <strong>og</strong> et knippe<br />

sterke låter. Thorup er stjerna her, men<br />

Koko Taylor: Old School<br />

Tilbake til de gamle mestre, her representert med en<br />

kvinne, <strong>og</strong> fru Taylor moser det riktig inn ved å titulere<br />

sitt album for ”Old School”. Utfordringen med<br />

noen av utøverne av denne gamle skolen, er dessverre<br />

den at de har lite nytt å lære fra seg. Selvsagt<br />

har Koko Taylor et levet liv med seg i stemmen, hun<br />

vræler som før, <strong>og</strong> med denne uhøflige frasen har jeg<br />

vel sagt rett ut at hun ikke leverer den intensitet <strong>og</strong><br />

nerve jeg kunne ønske meg fra den kanten. Jeg lytter<br />

med mye større glede til for eksempel Shemekia Copland<br />

som sine relativt unge år til tross, har akkurat<br />

den sårede sjel denne stilarten fordrer. For selv om<br />

det dukker opp et par saftige <strong>og</strong> sløye blå klinelåter<br />

<strong>og</strong>så på denne skiva, har jeg rett <strong>og</strong> slett vondt for<br />

å tro helt på det som her leveres. Koko virker rett<br />

ut sagt uinspirert, <strong>og</strong> dette til tross for at det er 7 år<br />

siden hennes siste utgivelse!<br />

Skal forsøke å ikke være surmaget; selvsagt<br />

swinger det <strong>og</strong>så av denne utgivelsen, Koko kom<br />

bare ikke dit hun er uten å faktisk ha noe spesielt i<br />

bagasjen. Hun er selve bluesdronninga, hun mottok<br />

ved slutten av fjoråret en Handy-award for et langt<br />

liv i musikkens tjeneste, det er et strålende band bak<br />

henne, <strong>og</strong> låtene er rein, uforfalsket blues av – ja nettopp<br />

– den gamle skolen. Så i sannhetens navn må<br />

det sies at dette albumet i seg selv ikke har mange<br />

svake punkter. Det er bare det at vi har på sett <strong>og</strong> vis<br />

hørt alt sammen før. Det er ikke alltid det er en fordel<br />

å være eldst!<br />

Frimer får <strong>og</strong>så sin plass, han er en meget<br />

følsom <strong>og</strong> elegant gitarist. Timing<br />

er vel kodeordet, disse to gutta spiller<br />

<strong>og</strong> synger i lag som om de alltid har<br />

vært en duo. Det var de d<strong>og</strong> ikke veldig<br />

lenge, men de som har hatt gleden av<br />

å oppleve dem, vil neppe glemme det<br />

med det første. Dette er nært <strong>og</strong> intenst,<br />

live-følelsen er her i fullt monn, det er<br />

en nytelse å jekke en øl, slippe seg ned i<br />

godstolen <strong>og</strong> bare la musikken flomme.<br />

På mange måter setter vel slike innspilliunger<br />

fingeren på hva hobbyen vår<br />

gjerne bør dreie seg om; livsnytelse.<br />

Thorup nøt muligens litt i overkant, da<br />

er det faktisk svært fint å vite at han<br />

etterlot seg en del nytelse til oss som<br />

lytter til musikken hans. Anbefales!


Ian Siegal: Swagger<br />

For undertegnede et nytt bekjentskap, dette. Ian Siegal<br />

er ung i bluessammenheng, der som kjent de fleste<br />

utøverne er så gamle at de har blitt nesten helt svarte<br />

av elde! Født i 1971, alltid med sterk musikkinteresse,<br />

oppflasket med Muddy Waters <strong>og</strong> hans samtidige.<br />

Turen gikk fra å være en drop-out fra skole <strong>og</strong> utdannelse,<br />

over kanalen til Tyskland, før han returnerte <strong>og</strong><br />

jobbet i noen år på de lokale scener i Nottinghamområdet.<br />

Det var historien i meget korte trekk, Siegal slipper<br />

med ”Swagger” sitt tredje album, <strong>og</strong> denne gangen til<br />

strålende kritikker. Slett ikke ufortjent, vil jeg tilføye.<br />

Siegal virker å være på vei til å skape seg sin egen stil<br />

innen blues, røttene er å finne hos Hooker <strong>og</strong> Waters,<br />

men d<strong>og</strong> uten at dette på noen måte er utpreget.<br />

Siegal synger ellers mer som en yngre variant av omar<br />

Dykes, men har et større spekter i sitt utvalg av låter,<br />

<strong>og</strong> har vel <strong>og</strong>så en noe mindre rocka uttrykksform.<br />

Det er et lettbent <strong>og</strong> elegant band han fronter, det er<br />

fiffige arrangementer <strong>og</strong> gode låter som presenteres.<br />

Hans egen låt ”Catch 22” muligens den mest ”omarske”<br />

låta av flere, mens ”Horse Dream” er en nær ren<br />

country & western låt, nydelig sunget <strong>og</strong> spilt med hes<br />

røst <strong>og</strong> en enkel gitar. Så fornøyd er Siegal med den<br />

låta at han gjør den to ganger på denne skiva, den<br />

andre varianten er i en noe mer ”swamp” stil, jeg liker<br />

så absolutt best den nedstrippede varianten.<br />

”Swagger” er et helstøpt album med brukbar lyd,<br />

meget gode låter <strong>og</strong> god stemning. Siegal beviser<br />

utenfor en hver rimelig tvil at han er en mann på vei<br />

opp, han presenterer kjernesunn britisk hvit manns<br />

blues med røtter langt inn i de svarte ghettoer. På tide<br />

at noen overtar skoa til Mayall <strong>og</strong> Clapton, ja, det er en<br />

glede å kunne si at den britiske bluesen ikke er en truet<br />

musikkart!<br />

Norsk Hi-Fi Center importerer:<br />

Audio Valve, Custom Design, Prima Luna, Spendor <strong>og</strong> Triangle.<br />

NYHET!<br />

Våre forhandlere: ARENDAL: Audio Art: 97 77 19 98 • ASKER: Fryd HI-FI, Tlf 90 27 93 34<br />

BERGEN: Musik-Magazinet, Tlf 55 90 85 30 • BERGEN: Spendor Spesialisten (kun Spendor), Tlf 90 63 21 26<br />

DRAMMEN: BEST HI-FI, Tlf 95 77 88 08 • KRISTIANSAND: Maxwell HI-FI, Tlf 92 06 57 74<br />

STAVANGER: Resonans <strong>Lyd</strong> & <strong>Bilde</strong> AS, Tlf 40 00 18 64<br />

RESTEN AV LANDET: Bestill på: post@norskhificenter.no eller Tlf 32 87 35 96 <strong>og</strong> få varene FRAKTFRITT!<br />

TUBE NIRVANA!<br />

Triangle Quartet,<br />

kr 29.000,-<br />

“BEST BUY” i<br />

HI-FI CHOICE,<br />

2008, England!<br />

Her ser du:<br />

Triangle Altea Esw<br />

Nye Altea Ex er<br />

forbedret på ALT!<br />

Antakelig verdens<br />

beste høyttaler til<br />

prisen.<br />

Pris par: kr 12.900,-<br />

Jeg mener at<br />

Spendor SP100R,<br />

til kr 55.000,-<br />

er verdens beste<br />

høyttalere<br />

u. kr 100.000,-<br />

Hallvar M. Rostad,<br />

Norsk Hi-Fi Center<br />

Her ser du Spendor<br />

S8e, som ble kåret<br />

til 2006 EDITOR´s<br />

CHOICE AWARDS<br />

i selve “Bibelen”<br />

for anal<strong>og</strong>frelste,<br />

The Absolute<br />

Sound i USA.<br />

S8e, kr 27.900,-<br />

PrimaLuna DiaL<strong>og</strong>ue 2, kr 22.900,-<br />

Se: www.upscaleaudio.com<br />

2x38w el. 2x21w triode<br />

PrimaLuna er Amerikas suverent mest<br />

populære rørforsterkere til prisen.<br />

Priser fra kr 11.700,- til kr 29.800,-<br />

NYHET!<br />

Importør:<br />

Norsk Hi-Fi Center , Drammen<br />

www.norskhificenter.no • post@norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 - kl 12,00 - 17,00<br />

NYHET!<br />

Verdens beste forsterker u. kr 50.000,-!<br />

Audio Valve Assistent 50, kr 48.000,-<br />

High-End rørforst., 2x50w. Tysk kvalitet!<br />

0,5annonse2.indd 1 23.01.2008 14:45:17<br />

55


3 3<br />

56<br />

Musikkomtaler<br />

AV JAN MYRVoLD<br />

Audiofile godbiter<br />

MANU KATCHE<br />

Playground (ECM<br />

2016 1737321)<br />

Den franskfødte<br />

trommevirtuosen<br />

Manu Katché<br />

følger opp fjorårets<br />

“Neighbourhood”<br />

– som kjent innspilt<br />

i supertekniker Jan<br />

Erik Kongshaugs<br />

Rainbow Studio her<br />

i Oslo – med en tur<br />

til lekeplassen. “Playground”<br />

er passende<br />

nok tittelen på det<br />

nye albumet, hans andre soloalbum på ECM, <strong>og</strong> beviser i samme<br />

slengen at nabolaget hans må være av det romslige slaget, da<br />

lekeplassen ligger i New York, nærmere bestemt Avatar Studios.<br />

ECM-boss Manfred Eicher har på sedvanlig vis hatt overoppsyn<br />

med produksjonen, denne gang med kyndig assistanse av tekniker<br />

James Farber. På turen har han fått med seg pianist Marcin<br />

Wasiliewski <strong>og</strong> bassist Slawomir Kurkiewicz. Vi merker oss at<br />

trompetisten Tomasz Stanko <strong>og</strong> saksofonist Jan Garbarek denne<br />

gang glimrer med sitt fravær, men helt norskfri er denne utgivelsen<br />

like vel ikke – langt derifra. Trygve Seim har nemlig overtatt<br />

sistnevntes oppgaver, <strong>og</strong> Mathias Eick erstatter polske Stanko.<br />

Ellers bidrar den eksperimentelle amerikanske multiinstrumentalisten<br />

David Torn med gitar på to kutt.<br />

Om migrasjonen til lekeplassen har krevd en viss ge<strong>og</strong>rafisk <strong>og</strong><br />

legemlig strabas, befinner fortsatt Katchés musikalske uttrykk<br />

seg i det gamle <strong>og</strong> vante nabolaget som sist. Vi kjenner igjen<br />

Katchés markante <strong>og</strong> suggererende rytmedriv i bunnen av de<br />

svært melodiøse komposisjonene. Katché, som tross alt har spilt<br />

med dignitærer som Robbie Robertson, Peter Gabriel, Sting,<br />

Dire Straits, Joni Mitchell, Yousso N’Dour, Michael McDonald, Al<br />

Di Meola foruten nevnte Garbarek – bare for å nevne en liten<br />

brøkdel – faller aldri for fristelsen til å sette seg selv i sentrum.<br />

Forøvrig et pussig fenomen når man skal prøve å plassere Katché<br />

i bås. Jazz-folket mener han er en rocke-trommis, samtidig som<br />

rockepolitiet mener han er en jævla jazzist!<br />

Dem om det. Selve utpenslingen av de store <strong>og</strong> luftige<br />

motivene overlater han uansett til solistene. Produksjonen er<br />

selvsagt rent ut førsteklasses hele veien, <strong>og</strong> er med på å gjøre<br />

“Playground” til en estetisk nytelse for de audiofile ører. Og de<br />

fleste andre.<br />

PAUL BLEY<br />

Solo in Mondsee (ECM 1786 1709775)<br />

Den kommer sent – men<br />

den kommer godt, er en lett<br />

omskrivning av en av norsk<br />

litteraturhistories mest brukte<br />

sitater. “Den” er i dette tilfelle<br />

som dere sikkert har gjettet<br />

den snart syttiseks år gamle,<br />

evigunge kanadiske klavernestor<br />

Paul Bleys oppfølger til sin<br />

egen “Open, To Love”, utgitt<br />

så langt tilbake som 1973,<br />

<strong>og</strong>så den på EMC. “Solo in<br />

Mondsee” er <strong>og</strong>så et rent<br />

soloprosjekt hvor Bley er helt<br />

alene med sitt klangfulle<br />

Bøsendorfer nede i idylliske Schloss Mondsee i forbundsstaten<br />

Oberøsterreich nær grensen til Salzburg.<br />

Teknisk ansvarlig for innspillingen – som faktisk fant sted i April<br />

2001, men altså først utgitt denne sommer – var ingen ringere<br />

enn Jan Erik Kongshaug, med høvding Manfred Eicher luskende i<br />

bakgrunnen. Og da er det ikke mer å si om det rent lydtekniske på<br />

dette verket, annet enn at det er vanskelig å gjøre det særlig bedre.<br />

Kongshaug praktiserer e fri sensur, <strong>og</strong> klipper så visst ikke ukritisk<br />

i tonesprangene. Det er en vidunderlig dyp <strong>og</strong> lang etterklang i<br />

Bøsendorferen, som kun akkompagneres av en påtagende ro.<br />

I utgangspunktet forventer man kanskje at et såpass minimalistisk<br />

anlagt ensemble som én mann <strong>og</strong> hans flygel skal være et stykke<br />

stille arbeid, men allerede ved aller første anslag tvinger Bley frem<br />

et blytungt dommedagsvarsel via tangentfløyens ytterste venstre,<br />

man nesten ser de hvite knokene sprenger seg gjennom huden<br />

på fingrene. Men akkurat da man tror det bærer lukt til helvete,<br />

tverrsnur Bley <strong>og</strong> lar improvisasjonene ta helt nye <strong>og</strong> overraskende<br />

vendinger. Han spiller med en fenomenal dynamikk, <strong>og</strong> veksler<br />

brått <strong>og</strong> uventet fra det dystre til det lyse <strong>og</strong> vice versa. I det hele<br />

er “”Solo in Mondsee” en estetisk oppvisning <strong>og</strong> gjennomgang<br />

av solopianoets mangslungne historie.<br />

LYLE LoVETT AND HIS LARGE BAND<br />

It’s Not Big It’s Large (CURB 80008966-02)<br />

At det skulle bli noe stort av denne mannen fra lille Klein – nå en<br />

forstad til Houston, Texas, men opprinnelig en liten husklynge<br />

oppkalt etter Lovetts oldefar Adam Klein, en utvandret bayersk<br />

ullvever – fikk man kanskje et varsel om allerede da han intervjuet<br />

Nanci Griffith for skoleavisen mens han forsatt gikk på college..<br />

Hva de snakket om vet jeg ikke, men Griffith innlemmet like fullt<br />

en av hans tidligste låter – “If I Was The Woman You Wanted”–<br />

på hennes storselger “Once In A Blue Moon” i 1983.<br />

Da Lyle Lovett med sitt Large Band for alvor traff massene med<br />

det selvtitulerte “Lyle Lovett and his Large Band” i 1989, antar jeg<br />

det var flere enn undertegnede som fikk fornyet tillit til musikk<br />

gjengitt fra digitale medium. For meg betød den i alle fall et<br />

gjennombrudd i så måte, <strong>og</strong> da er det ekstra hyggelig å kunne<br />

konstatere at Lyle Lovett fortsatt holder stilen.<br />

Akkurat som i ‘89 åpner ballet <strong>og</strong>så denne gang med fullt<br />

storbandjazz <strong>og</strong> låten “Tickle Toe”, med en blåserrekke som


trolig feier hatten av hele Nashville-noblessen. Kanskje passerer<br />

den nevnte jury – d<strong>og</strong> ikke uten en viss intern dissens – da vi får<br />

korte snutter av både fele <strong>og</strong> steelgitar. Atskillig mer i retning<br />

av country får vi allerede i neste spor ut, “I Will Rise Up/Ain’t No<br />

More Cane”, som er en mer nedstrippet, seig <strong>og</strong> suggererende<br />

blues med klare referanser til både gospel <strong>og</strong> soul. Et av mange<br />

høydepunkt, skjønt det absolutt ikke går nedover herfra, slik Lovett<br />

innsiktsfullt filosoferer over i neste låt “All Downhill”. En rolig<br />

countrylåt hvor han fastslår at livet har fart såpass vel med han,<br />

at alt herfra fort kan bli en eneste lang nedtur. Jeg minner om at<br />

denne mannen en gang var gift med Julia Roberts...<br />

Som vanlig når det gjelder Lovett holder den lydmessige delen av<br />

produksjonen like høy standard som musikken, for ikke å nevne<br />

tekstene. Billy Williams er oppført som produsent, noe han <strong>og</strong>så<br />

var på tidligere nevnte “Lyle Lovett And His Large Band”. Mange<br />

av de samme musikerne <strong>og</strong>så, hvor ringrevene Russ Kunkel <strong>og</strong><br />

Viktor Krauss utgjør rytmeseksjonen.<br />

Med denne utgivelsen bare befester Lovett <strong>og</strong> hans fantastiske<br />

Large Band at de halvgamle fortsatt ikke er eldst. Bare best.<br />

KEITH JARRET, GARY PEACoCK,<br />

JACK DEJoHNETTE<br />

My Foolish Heart (ECM 2021/22)<br />

Ovennevnte konstellasjon<br />

av superveteraner forsvarer<br />

vel en betegnelse<br />

som en av jazzhistoriens<br />

virkelig store pianotrioer.<br />

Skulle man være i tvil om<br />

akkurat det, er det bare<br />

å legge en av discene fra<br />

dette dobbeltalbumet i<br />

spilleren <strong>og</strong> la seg rive<br />

med. Dette er et liveopptak<br />

fra Montreux i 2001,<br />

men først utgitt nå i høst.<br />

Og her går det virkelig<br />

unna i svingene! Jeg tviler<br />

på at denne gjengen noen gang har vært mer eksplosive, hverken<br />

sammen eller hver for seg. Allerede i åpningskuttet – Miles Davis’<br />

“Four” – oser det av fandenivoldskhet<br />

I forkant av selve konserten hadde det bygd seg opp en solid<br />

dose aggresjon hos musikerne, takket være omtrent like deler lyd-<br />

<strong>og</strong> lysproblemer under prøvene <strong>og</strong> en intenst trykkende sommerhete.<br />

Seniorgjengen bestemte seg tydeligvis for å gi blanke i alt<br />

som eventuelt måtte dukke opp av problemer videre underveis,<br />

<strong>og</strong> heller bare filleriste det blaserte publikumet på en måte de<br />

trolig sent vil glemme. For undertegnede er det en gåte hvordan<br />

selvsamme publikum i det hele tatt klarer å oppføre seg såpass<br />

behersket som det høres ut. I hvert fall helt til spor tre.<br />

Jack DeJohnette høres ut som om han kjører en Hummer i<br />

200km/t gjennom rushtrafikken, <strong>og</strong> bulker borti alt som finnes<br />

langs veien Gary Peacock tar opp jakten med sitt kontrabasshelikopter,<br />

<strong>og</strong> flyr i lav høyde gjennom både dette sporet <strong>og</strong> resten av<br />

albumet. Jeg skal forresten gjerne høre den rocketrommeslageren<br />

som ville greid å holde følge med De Johnette gjennom denne<br />

økta – en drøyt seks <strong>og</strong> et halvt minutters versjon av Sonny Rollins<br />

“Oleo”. Glem det, han finnes ikke, <strong>og</strong> har heller aldri gjort det.<br />

Albumet inneholder i alt tretten kutt, hvor vi blir bydd på noen<br />

forrykende versjoner av flere gamle perler fra jazzhistorien, deriblant<br />

en svært fengende ragtimeversjon av “Ain’t Misbehavin”.<br />

Slik er den neppe noen gang spilt tidligere. Eller vil bli noen gang<br />

igjen, for den saks skyld. Dette albumet er i sin helhet et opptak<br />

for evigheten. Så veldig mye bedre kan det neppe gjøres. I hvert<br />

fall ikke morsommere.<br />

JACoB YoUNG<br />

Sideways (ECM 1997)<br />

Den norske gitaristen Jacob Young er tilbake med sin andre utgivelse<br />

på ECM, “Sideways”, som følger opp den vidt akklamerte<br />

“Evening Falls” fra 2004. Den utgivelsen fikk kritikerne til å trekke<br />

paralleller til en storhet som Pat Metheney. Jacob Young studerte<br />

da <strong>og</strong>så jazzgitar i New York på nittitallet, men ikke under nevnte<br />

Metheney. Young har da heller ikke gitt slipp på sin mer nordiske<br />

tone, <strong>og</strong> ligger etter undertegnedes oppfatning ofte tettere opp<br />

mot sin svenske kollega Ulf Wakenius i sitt musikalske uttrykk.<br />

Med seg på “Sideways” har han med seg et renavlet kremlag av<br />

norske musikere fra den nordiske elitedivisjonen, <strong>og</strong> som teller<br />

utøvere fra hele tre ulike generasjoner. Yngst er den for tiden<br />

svært etterspurte trompetvirtuosen Mattias Eick med sine tjueåtte<br />

år, som like vel for lengst er et verdensnavn. I andre enden av<br />

aldersskalaen, finner vi sekstifire år gamle Jon Christensen på<br />

trommer. Ingen hvem som helst det heller. Mellom disse trakterer<br />

Mats Eilertsen kontrabass <strong>og</strong> Vidar Johansen tenorsaksofon <strong>og</strong><br />

bassklarinett.<br />

Siden dette er Jacob Youngs utgivelse <strong>og</strong> selv er opphavsmann til<br />

samtlige komposisjoner finner vi naturlig nok hans ulike gitarer<br />

i flere hovedroller, men alle de medvirkende er hver på sin måte<br />

med på å sette sitt personlige preg på platen. Her er både hom<strong>og</strong>ent<br />

samspill – hvor dynamikken mellom Young selv <strong>og</strong> trommeslager<br />

Christensen tidvis virkelig slår gnister – Albumet inneholder<br />

i alt ti kutt, med en samlet spilletid på drøyt femtiseks minutter.<br />

Det musikalske uttrykket må vel sies å være såkalt ny samtidsjazz<br />

hvor det nordiske skinner klart igjennom. Litt lukt av både dype<br />

sk<strong>og</strong>er <strong>og</strong> åpne vidder hvor det lyriske <strong>og</strong> melodiske dominerer.<br />

Tidvis stekende hett, tidvis svalende <strong>og</strong> kjølig. Akkurat som de<br />

varierende nordiske årstider.<br />

Albumet er som seg hør <strong>og</strong> bør spilt inn i Rainbow Studios med<br />

kyndig ledelse av supertekniker Jan Erik Kongshaug under ECMsjef<br />

Manfred Eichers overoppsyn. Dette alene er vel et kvalitetsstempel<br />

godt nok i seg selv for alle som er opptatt av god lyd.<br />

Uansett bekrefter Jacob Young med “Sideways” at han blir en<br />

gitarist <strong>og</strong> komponist å regne med i årene som kommer, <strong>og</strong> at<br />

rekken av unge kvalitetsmusikere på den norske jazzscenen bare<br />

ser ut til å bli lengre <strong>og</strong> lengre.<br />

57


3 3<br />

58<br />

Musikkomtale<br />

Sensasjonelt<br />

operatilbud<br />

Om lag fem hundre kroner for en boks med femti operaskiver.<br />

Med gjennomsnittlig spilletid på over én time per skive. Det er<br />

nesten så en må gni seg i øynene, det er da lenge til jul nå?<br />

AV ToRE DAG NILSEN<br />

Det er tydelig at platebransjen har gått i metning <strong>og</strong><br />

delvis stagnasjon, men en gigant som EMI vil ikke<br />

gi seg uten et sverdslag eller tre. Operakatal<strong>og</strong>en<br />

deres er formidabel. De har ikke hatt noe problem<br />

å diske opp med femti fullastede skiver, med romslige utdrag<br />

fra de aller fleste kjente <strong>og</strong> kjære operasviskene. De som kjenner<br />

til EMIs klassiske repertoar vet at her skorter det heller<br />

ikke på toppklasses orkestre, dirigenter <strong>og</strong> sangere.<br />

Det dreier seg altså utelukkende om utdrag, eller highlights,<br />

som det står på coverne når man ikke får de komplette<br />

utgavene. EMI kan ikke helt sparke beina under seg selv heller.<br />

Førtiåtte av skivene tar for seg ett verk, men et par av skivene<br />

har fått flere. Den ene av de to er Leoncavallos Pagliacci<br />

<strong>og</strong> Mascagnis Cavalleria Rusticana, som er så korte at de må<br />

gå sammen. Mer utfordrende kan man trygt si det er å presse<br />

Wagners Ringen inn på én skive (typiske femten fullastede<br />

skiver eller over tjue LP´er), men hvem orker å sutre lenge<br />

over en tier? Det er faktisk prisen du betaler per skive her.<br />

Operaer er oftest langdryge saker, to eller tre skiver er vanlig.<br />

I forrige <strong>Fidelity</strong> understrekte jeg nok en gang betydningen<br />

av komplette verker, men når det kommer til opera er jeg<br />

villig til å gå på kompromiss. Hvem har vel i dag tid til å sitte<br />

tre timer i strekk å lytte på ett verk?<br />

Utdrag kan av <strong>og</strong> til være greit. Jeg har tidligere kjøpt<br />

enkelte billigutgaver av lange operaer, men det er ofte ikke<br />

særlig greit. Hvem orker å sitte i tre timer å høre på sekunda<br />

sangere <strong>og</strong> halvdvaske orkestre?<br />

Sekunda varer får man ikke her. Vi har verken plass eller<br />

lyst å ramse opp alle artister eller komponister, men EMI<br />

har konsentrert seg om de mest kjente <strong>og</strong> kjære operakom-<br />

ponistene, stort sett mellom Mozart <strong>og</strong> Puccini. Det vil si fra<br />

siste halvdel av syttenhundretallet til omtrent midt på første<br />

halvdel av det tjuende århundre. Både Mozart <strong>og</strong> Puccini er<br />

for øvrig representert med fem av sine mest sentrale operaer.<br />

Ellers får man hele syv Verdi-operaer, <strong>og</strong> syv skiver med<br />

Wagner samt noe mindre kvanta av de fleste øvrige store<br />

operakomponistene.<br />

Innspillingene strekker seg fra <strong>og</strong> med slutten av femtitallet<br />

(tidlig stereo) til <strong>og</strong> med åttitallet. Man får <strong>og</strong>så noen<br />

få fra nittitallet, med et pent knippe av våre dagers best<br />

etablerte sangere <strong>og</strong> dirigenter.<br />

Her er det viktig å ikke la seg avskrekke av alder, den<br />

nevnte perioden var ruvende artistisk sett. De beste opptakene<br />

fra anal<strong>og</strong>perioden er utrolig gode. Litt mer sus <strong>og</strong><br />

enkelte tilfeller av begrenset skala <strong>og</strong> dynamikk til tross. EMI<br />

var alltid i første rekke når det gjaldt lyd på sine innspillinger<br />

av klassisk musikk, men mange av skivene har digitaloverføringer<br />

fra åttitallet, <strong>og</strong> de er dessverre klart dårligere<br />

enn overføringer fra litt før midten av nittitallet <strong>og</strong> utover.<br />

Digitalopptakene fra åttitallet hører vel heller ikke med blant<br />

de mest lydmessig spennende sakene, men de er stort sett<br />

mer enn greie nok.<br />

Nu vel, la ikke det avskrekke deg. Heller ikke det faktum at<br />

skivene er så sparsomt emballert som mulig, <strong>og</strong> at det ikke<br />

følger med noe særlig skriftlig materiell. Når musikken selges<br />

så billig som dette har du vel råd til å kjøpe deg en god bok om<br />

opera <strong>og</strong>så? Det må jo være en glimrende <strong>og</strong> billig måte å bli<br />

kjent med operaverden på? Med denne prisen har dessuten<br />

den vante operalytter ”backup-skiver” til å ta med i bilen <strong>og</strong> på<br />

hytta, men skynd dere, for opplaget er begrenset. 3


3 3<br />

60<br />

Budsjett: Parasound 2100 pre + 275 effect<br />

Smarte amerikanere<br />

I en verden hvor billige kinesiske kopiprodukter står i kø for å vinne kjøpernes gunst, er det<br />

flott å se et nytt innovativt <strong>og</strong> høyt ytende amerikansk produkt til en konkurransedyktig pris.<br />

Det er nettopp hva John Curl <strong>og</strong> gjengen bidrar med i Parasounds New Classic forsterkere.<br />

AV ANDERS RoSNESS<br />

Halo by Parasound produktene har vist seg å<br />

fungere glimrende i <strong>Fidelity</strong>s hjemmekino oppsett<br />

– de hevder seg ekstremt godt prisen tatt i<br />

betraktning. Med sine New Classic produkter<br />

vil Parasound slå et slag for to-kanals hi-fi i en<br />

overkommelig prisklasse.<br />

Det var altså med store forventninger vi fikk inngangsbillettene<br />

blant disse i hus.<br />

Forsterkersettet 2100/275 utgjør et godt utgangspunkt<br />

for en hi-fi interessert førstegangskjøper. Perfekt er det<br />

i sannhet for folk som allerede har et surroundanlegg<br />

som man kunne tenke seg å oppgradere lydmessig. Ingen<br />

grunn til å selge surroundreceiveren – med pre ampen<br />

2100 <strong>og</strong> sluttrinnet 275 kan du samtidig få oppgradert<br />

hjemmekinolyden i frontkanalene – samt få to-kanals<br />

gjengivelse hinsides noe vi har hørt fra surroundprodukter<br />

under kr. 20 000. Men la oss først se på utrustningen:<br />

KoNVENSJoNELL FoRFoRSTERKER MED oVERRASKELSER<br />

At dette settet ikke bare er et ”same shit, new wrapping”<br />

produkt er åpenbart fra første øyeblikk. En pre amp som er<br />

dobbelt så omfangsrik, dobbelt så høy som slutt trinnet? Jo da<br />

– her har man igjen produkter som kan rack-monteres. Sluttrinnet<br />

utgjør 1U høyde, mens pre-ampen utgjør 2U – dette er<br />

skikkelig retro! Vekten er riktignok mer konvensjonell, den fysisk<br />

minste boksen er mer enn dobbelt så tung som preampen


– det er mer som forventet. I sluttrinnet er det brukt litt kløkt<br />

samt kanskje skohorn for å få på plass rett top<strong>og</strong>rafi.<br />

Dette settet byr på flere overraskelser <strong>og</strong> har en suveren<br />

fleksibilitet som for øyeblikket ikke overgås av noen i prisklassen.<br />

Utseendet er lett å like både i sort <strong>og</strong> sølv utførelse – det er<br />

valgfritt. Sluttrinnets kompakte utforming tar seg enda bedre<br />

ut om man stabler noen flere i høyden – <strong>og</strong> her er alle muligheter<br />

for aktive løsninger umiddelbart tilgjengelige. Dermed<br />

gir det muligheter for enkel oppgradering for eieren – uansett<br />

om det gjelder en to kanals hi-fi løsning som brokoples, gjøres<br />

aktiv via innebygd elektronisk delefilter, begge deler (!) eller<br />

utvides med flere enn to kanaler. Alt dette blir mulig med å<br />

supplere med flere sluttrinn uten noe ytterligere investering<br />

(bortsett fra interlink kabel). Her er alt du trenger innebygd <strong>og</strong><br />

kan styres fra fjernkontrollen via pre-ampen 2100.<br />

Du vil neppe savne noe med denne forforsterkeren. Tvert<br />

imot: personlig synes jeg kanskje at et såpass lydmessig<br />

godt produkt kunne spares for konvensjonell bass <strong>og</strong> diskantkontroll.<br />

Men de kan jo koples ut, så da er det jo ingen<br />

grunn til å hisse seg opp. Som sagt – rackmontasje er <strong>og</strong>så<br />

mulig med spesialbeslag (ekstrautstyr) – yo!<br />

Alt er gjennomført <strong>og</strong> gjennomtenkt: Den tredje kontrollen<br />

på venstre del av fronten er en kontroll av sub bass<br />

nivå. Et innebygd elektronisk delefilter kan nivåstyres<br />

direkte fra fjernkontrollen – på baksiden kan du dessuten<br />

justere delefrekvensen mellom 20 <strong>og</strong> 140 Hz. Hodetelefon<br />

ut <strong>og</strong> mp3 inngang med minijack finner du <strong>og</strong>så over den<br />

store <strong>og</strong> belyste av <strong>og</strong> på knappen. Inngangene er det hele<br />

6 stykker av – <strong>og</strong> på nummer 1 kan du faktisk velge linje<br />

eller RIAA med eller uten Moving Coil forsterkning. Supert<br />

Parasound! Hvorfor dette er underkommunisert på grensen<br />

til hemmeligholdelse er d<strong>og</strong> en gåte – det er da ingen grunn<br />

til å skjemmes over en platespillerinngang – det har jo aldri<br />

vært kulere enn nå! Displayet er enkelt <strong>og</strong> diskret – men<br />

uten utlesning av nivået – dessverre. Men du ser hvilke innganger<br />

som er i bruk – samt mute <strong>og</strong> aktivert tonekontroll.<br />

Baksiden mangler ingen ting – i alle fall for deg som ikke<br />

har tenkt tanken på balansert signaloverføring. Parasound<br />

har tydeligvis bestemt seg for å gjøre det enkelt – <strong>og</strong> holdt<br />

seg til single ended kopling hele veien. Ambisjonsnivået<br />

ligger dermed omtrent som forventet. Baksiden: Fra høyre<br />

«At dette settet ikke bare<br />

er et ”same shit, new wrapping”<br />

produkt er åpenbart<br />

fra første øyeblikk.»<br />

finner du standard netttilkopling, et auto påslagssystem<br />

for manuell, 220V strøm <strong>og</strong> 12 Volts trigging, dobbel<br />

kopling for ekstern fjernkontroll merket In <strong>og</strong> loop samt<br />

RS-232 PC-kontakt for ytterligere to veis kommunikasjon<br />

med omverdenen. Så følger Main out, men den er det bare<br />

en av. Videre kommer sub out hvor altså nivået styres fra<br />

fronten mens frekvensen reguleres på baksiden mellom 20<br />

<strong>og</strong> 140Hz. Jeg går ut fra at vi snakker om et tredje ordens<br />

filter (18dB), prisklassen tatt i betraktning. Videre følger<br />

61


3 3<br />

62<br />

Budsjett: Parasound 2100 pre + 275 effect<br />

høy pass ut hvor delefrekvensen er fast på 80 Hz (standard<br />

surround) <strong>og</strong> så Bypass innganger for venstre, høyre samt<br />

to mono subkanaler. Her kan man altså kople direkte fra en<br />

hjemmekinoprosessor <strong>og</strong> fjernstyre det hele fra den, med<br />

Parasound for eksempel. i frontkanalene. Perfekt for kombinasjon<br />

med eksisterende hjemmekinoutstyr!<br />

Så følger Rec out <strong>og</strong> de seks linjeinngangene hvorav nummer<br />

1 altså kan være phono med MM/MC switch <strong>og</strong> jording.<br />

Oppsummert – dette burde holde for alle hjemlige behov<br />

– <strong>og</strong> et par til <strong>og</strong>så?<br />

KoMPAKT MEN<br />

VELUTRUSTET SLUTTRINN<br />

New Classic 275 er altså bare 1U høy, men veier allikevel bortimot<br />

10kg. Den kan levere 20 A peak strøm per kanal, 2x75W i<br />

8 ohm, 2x120W i 4 ohm <strong>og</strong> det samme i 2 ohm. Brokoplet yter<br />

275 hele 200 W. Designet matcher preampen, <strong>og</strong> på baksiden<br />

finnes en rekke switcher i tillegg til de konvensjonelle innganger<br />

<strong>og</strong> doble høyttalerterminaler. Sluttrinnet følger opp den<br />

samme tankegangen som ligger bak utførelsen på pre-ampen<br />

– maksimal fleksibilitet. Fra høyre finner man standard IEC<br />

nettkopling med 115V/230V velger, Impedanseknapp (!) hvor<br />

man velger mellom 2-3 ohm/4-8 ohm, altså en high current<br />

funksjon for optimal strømleveranse til høyttalernes impedans.<br />

Videre brokoplingsknapp merket stereo/mono knapp. Husk<br />

at impedansen halveres ved brokopling – slik at 8 ohm blir<br />

4 osv. Høyttalerterminalene er doble <strong>og</strong> av solid <strong>og</strong> grei type<br />

for spader <strong>og</strong> bananer. Høy pass filter innebærer et subsonisk<br />

18dB filter som kan stilles på 0, 20Hz eller 40Hz. Smart – mye<br />

bortkastet energi kan spares her i bytte for lavere forvrengning<br />

ut av høyttalerne. Neste er innganger med nivåjustering for tilpassning<br />

til for eksempel THX hjemmekinobruk samt en ”daisy<br />

chain” utgang til neste sluttrinn ved bruk av flere.<br />

Som preampen kan 275 skrues av <strong>og</strong> på på forskjellige<br />

måter, blant annet automatisk med et kretsløp som detekterer<br />

signaler, via andre apparater <strong>og</strong> deres fjernkontroller. Hva<br />

mer kan du forlange? Kanskje en jordingsknapp? Jo da, det<br />

har den <strong>og</strong>så – slik at du kan kople til <strong>og</strong> fra chassis jord får<br />

å bryte jordbaner som lager brum!<br />

Dette settet er dermed utrustet for alle typer applikasjoner<br />

– fra store In-wall multi room <strong>og</strong> multi task systemer via<br />

studio <strong>og</strong> monitorbruk hjemme som ute, alle typer hjem-<br />

mekinoformater inkludert THX <strong>og</strong> med et ubegrenset antall<br />

kanaler. Til <strong>og</strong> med aktiv drift i to eller flere kanaler uten<br />

ekstra kostnader er innen rekkevidde! <strong>Fidelity</strong> er d<strong>og</strong> monomant<br />

opptatt av en ting: hvordan fungerer den i et moderat<br />

priset passivt to kanals stereo oppsett – <strong>og</strong> hvor bra er den i<br />

forhold til vår budsjettreferanse Abrahamsen v2.0?<br />

HVA MED LYDEN?<br />

For det er først <strong>og</strong> fremst lyden vi skal teste her – alle mulighetene<br />

kan man se på som bonus i den grad gjengivelsen holder<br />

mål lydmessig. Parasound settet kom rett fra esken, men<br />

heldigvis disponerte vi det såpass lenge at vi fikk spilt det godt<br />

inn. Faktum er at det spilte greit fra starten av, <strong>og</strong> at det siden<br />

bare ble marginalt lydmesig bedre. Vår erfaring er ellers at<br />

dette settet, som det meste av all annen elektronikk, spiller på<br />

sitt beste når det er godt oppvarmet (20-30 minutter).<br />

Umiddelbart byr dette forsterkersettet da på en tiltalende<br />

<strong>og</strong> lekker lyd som tilhørerne har lite å utsette på. Her leveres<br />

litt av det meste – litt rom, ja faktisk ganske stort med gode<br />

innspillinger, litt tyngde <strong>og</strong> substans som går godt ned i kjelleren,<br />

naturlig lettflytenhet <strong>og</strong> rytmesans. Lettere musikk,<br />

pop <strong>og</strong> rock trykker på akkurat som det skal, <strong>og</strong> det er kun<br />

små tendenser til at det blir direkte hardt eller kantete. Denne<br />

forsterkeren ligger lydmessig mot det behagelige, litt runde <strong>og</strong><br />

varme, <strong>og</strong> har massevis av sjarm i kraft av en solid <strong>og</strong> bastant<br />

mellomtone som kjæler for grunntoneområdet. Det er rett <strong>og</strong><br />

slett en uforskammet ”lett å like” forsterker!<br />

Med jazz av typen Getz/Gilberto/Jobin på Verve er det virkelig<br />

i sitt ess. Avslappet, men med sting, litt mørkt <strong>og</strong> svingende,<br />

men med tydelig perkusjon som <strong>og</strong>så plasseres godt i lydbildet.<br />

Her kommer det ganske romslige studioet godt frem, <strong>og</strong> det er<br />

god dybde. Denne trivelige innspillingen beholder sitt kosepreg<br />

<strong>og</strong> får beinet til å bevege seg – bra! I direkte sammenlikning<br />

med en rimeligere Marantz integrert forsterker, er det rått parti<br />

selv på en såpass lite krevende innspilling. Parasound utklasser<br />

sin rival på alle parametre. <strong>Lyd</strong>bildet trekker bakover, instrumentene<br />

lyder mye mer naturlig, <strong>og</strong> ord som ”utsøkt” <strong>og</strong> ”klasselyd”<br />

forekommer i notatene – mens Marantz mister tyngden <strong>og</strong><br />

blir overtydelig <strong>og</strong> ”kantete” i forhold. Den lyder distinkt, men<br />

mister <strong>og</strong>så dybde i lydbildet <strong>og</strong> mangler dessuten luft <strong>og</strong> rom i<br />

direkte AB-test.<br />

LEVENDE ”LIVE”<br />

En litt mer krevende plate jeg har hentet fram gjennom årene<br />

er Bjørn Eidsvågs live-plate fra 1989/90 ”Alt du vil ha”. Foruten<br />

et usedvanlig godt opptak fra ”Det åpne teater” i Oslo, er det<br />

et portrett av musikere som er godt forberedt <strong>og</strong> rimelig velopplagte.<br />

Geir Holmsens bass <strong>og</strong> Eivind Aarseths gitar – samt<br />

to tøffe syngedamer står for fine musikalske prestasjoner. Det<br />

skal lyde litt rått, men her er <strong>og</strong>så en fin blanding av kunstig<br />

<strong>og</strong> naturlig klang inkludert et stort rom. Absolutt en krevende<br />

innspilling å få det beste ut av! Også her gjør Parasound et<br />

glimrende stykke jobb, <strong>og</strong> de 2x75 W får vist hva de virkelig<br />

kan. Med sokkelhøyttaleren DynaBel 2S svinger det som bare<br />

det, uten at vesentlige kvaliteter blir gitt på båten. Man kan<br />

spille temmelig høyt uten store problemer, <strong>og</strong> live følelsen innfinner<br />

seg raskt i heimen. Bassen er veldefinert <strong>og</strong> ren, <strong>og</strong> det<br />

er lett å skille mellom direkte basslyd <strong>og</strong> resonanser i scene<br />

<strong>og</strong> rom. Vokalen står stor <strong>og</strong> fin, <strong>og</strong> koredamene har snert<br />

<strong>og</strong> volum – svært bra! Også i direkte sammenlikning med<br />

Abrahamsen gjør Parasound her en god figur – den virker<br />

kanskje enda litt kraftigere – akkurat som den tar i litt ekstra<br />

i cresendoene. Til gjengjeld er Abrahamsen mer detaljert <strong>og</strong><br />

virker enda bedre oppløst. Flere nyanser dukker fram, men<br />

til tross for at effekten på papiret er den samme, virker det<br />

som Parasound har enda litt mer trøkk i det nedre registeret.<br />

Jeg prøvde en del forskjellig bassplater, <strong>og</strong> fant at Parasound<br />

er marginalt mørkere i klangen <strong>og</strong> at dette kanskje forklarer<br />

at lytteren fokuserer på kvalitetene i bassgjengivelsen. Det er<br />

d<strong>og</strong> ingen tvil om at bassgjengivelsen er potent <strong>og</strong> nyansert,<br />

kanskje en av denne forsterkerens beste sider.<br />

Med solo-piano <strong>og</strong> små ensembler er det d<strong>og</strong> Abrahamsen<br />

som formidler det mest overbevisende illusjonen om levende<br />

musikere <strong>og</strong> ekte instrumenter foran lytteren. Å formidle<br />

et ekte flygel i full utfoldelse er en skikkelig acid test for<br />

elektronikk – det har vi opplevd mange ganger. Ikke minst er<br />

det grunnen til at plater som Radka Toneffs ”Fairytail” så ofte<br />

hentes fram når man skal skille klinten fra hveten. Selv er<br />

jeg svært glad i mange av Glen Goulds fantastiske Bach-innspillinger<br />

– svært enkle – ikke alltid teknisk perfekte, men<br />

med inderlighet, dirrende toner <strong>og</strong> vanvittige løp. Slike innspillinger<br />

gjør Parasound settet noe utilpass, mens Abraham-


sen v2.0 briljerer med nerve <strong>og</strong> naturlighet. Klaveret får et noe<br />

mer glassaktig preg, <strong>og</strong> en litt syntetisk ”hinne” legger seg over<br />

det hele. Siden jeg disponerte Audio Notes Ref 3 DAC i deler<br />

av testperioden, ble dette ekstra tydelig. Like åpenbart var det<br />

at dette nettopp forsvant med den norske rivalen i signalveien.<br />

For å utdype dette spilte jeg en rekke ECM innspillinger, både<br />

nyere <strong>og</strong> eldre, samt Opus 3 plater med massevis av rom. Det<br />

gjorde det etterhvert klart at Parasound manglet noe oppløsning<br />

både i grunntone <strong>og</strong> overtoneområdet – i direkte sammenligning<br />

med v2.0. På den annen side høres den paradoksalt<br />

nok kanskje ”klarere” <strong>og</strong> tydeligere ut. Det kommer av at<br />

den fokuserer på de større linjene <strong>og</strong> de kraftigste forløpene<br />

framfor subtile detaljer <strong>og</strong> nyansene bakover i lydbildet.<br />

Gjengivelsen har god dybde, men anslaget har en tendens til å<br />

«Parasound utklasser sin<br />

rival på alle parametre. <strong>Lyd</strong>bildet<br />

trekker bakover, instrumentene<br />

lyder mye mer<br />

naturlig.»<br />

overdøve tonenes utklingning. Dette er altså ikke forsterkeren<br />

for deg som er på jakt etter de perfekte lytteopplevelser – da er<br />

Abrahamsen bedre egnet. Derimot har Parasound 2100/275 et<br />

godt utviklet rytme gen som vil begeistre mange. Det er svært<br />

lydmessig potent, både sett i forhold til pris <strong>og</strong> effekt. Dessverre<br />

rakk vi ikke å teste den brokoplete versjonen av dette settet<br />

– det har garantert potensial.<br />

oPPSUMMERING<br />

Man kan jo bli mistenksom når man ser hvor usedvanlig<br />

utrustet 2100/275 er – <strong>og</strong> hvor mye energi som er brukt på<br />

formgiving. Kort sagt: hvis du forventer en litt diffus, grov<br />

<strong>og</strong> skarp lyd ville det ikke vært noen stor overraskelse, prisen<br />

tatt i betraktning. Men her har vi med en produsent som vet<br />

nøyaktig hva som kreves rent lydmessig – <strong>og</strong> som leverer<br />

langt over forventning når det gjelder utrustning. Parasound<br />

har skapt et forsterkersett som spiller overbevisende fra første<br />

anslag, gitt at det har fått varmet seg litt opp først. <strong>Lyd</strong>en<br />

er potent <strong>og</strong> godt gående, den svinger <strong>og</strong> har et flott fundament<br />

i en god bassgjengivelse. Litt mørk i klangen – som<br />

kler massevis av dagens musikk. De fleste innspillinger låter<br />

lekkert <strong>og</strong> tøft selv om det viser seg at lyden ikke er helt<br />

perfekt hele veien oppover. Konkurransen er blitt stentøff,<br />

<strong>og</strong> den måtte vært enda mer oppløst for å konkurrere med<br />

prisklassens aller beste forsterkere. Når det er sagt, må det<br />

tilføyes at Parasounds New Classic serie er noe så sjeldent<br />

som et produkt som både vil kunne tilfredstille to-kanals<br />

musikkfreaker <strong>og</strong> ikke minst – de mange flere som stiller i<br />

kombinert – musikk <strong>og</strong> film. For basselskere finns uante muligheter<br />

for tilfredstillelse – her er alle muligheter for aktiv<br />

drift! For alle med størst interesse for flerkanalslyd er det et<br />

glimrende produkt i seg selv – samt at det kan gi grunnleggende<br />

opplæring i hvor bra to-kanal kan være. I forhold til<br />

markedets flerkanals surroundreceivere snakker vi ren massakrering!<br />

Når man kan slå fast at dette settet ikke har noen<br />

konkurrenter når det gjelder fleksibilitet <strong>og</strong> tilpassningsdyktighet<br />

til prisen kan vi ikke skjønne annet enn at Parasound<br />

her har skapt et vinnerkonsept! 3<br />

Parasound New Classic 275 effektforsterker: kr 5.590<br />

Parasound New Classic 2100 preamp: kr 5.990<br />

Importør: NCMS


64<br />

High-End utstyr har<br />

alltid kostet mye penger<br />

– begrepet beskriver vel<br />

i grunn pris <strong>og</strong> utførelse,<br />

like mye som lydkvaliteten?<br />

XTZ har tatt mål<br />

av seg å gjøre ypperlig produserte <strong>og</strong><br />

gjennomførte produkter tilgjengelige til<br />

svært overkommelige priser. På deres<br />

hjemmeside kan man lese at det skal<br />

være mulig med store antall <strong>og</strong> billig<br />

distribusjon – direkte fra internett. Det<br />

kan altså bli vanskelig å få hørt XTZmodellene<br />

før man kjøper – distributør<br />

i Norge er nemlig oppgitt som en internettadresse.<br />

Det er den lille haka som<br />

forklarer litt av den rekordlave prisen<br />

kr 6490.- for paret.<br />

FLEKSIBEL<br />

Den nydelige pianofinishen, det avrundede<br />

<strong>og</strong> døde kabinettet i MDF, de<br />

flotte terminalene <strong>og</strong> usedvanlig fine<br />

elementene formelig oser av klasse.<br />

Faktum er at den på disse parametrene<br />

alene konkurrerer med prestisjeprodukter<br />

til flere ganger prisen.<br />

Bass/mellomtone ser ut som, <strong>og</strong> viser<br />

seg å være et element fra Norge – yes<br />

– det er et ekte SEAS Excel-element. En<br />

gang før har vi sett det i budsjettreferansen<br />

– i byggesetthøyttaleren dyna-<br />

Bel Exact som faktisk har en pris som<br />

er nesten den dobbelte – <strong>og</strong> da må du<br />

selv sette sammen kabinettet! SEAS Excel<br />

er et State of the Art element - svært<br />

påkostet <strong>og</strong> nydelig utført; det finnes i<br />

mange utgaver <strong>og</strong> størrelser. Her er det<br />

6,5 tommer som gjelder. Kjennetegnet<br />

for elementet er bla. det kraftige, høyt<br />

plasserte, indre opphenget, SEAS berømte<br />

kortslutningsring (kalt DD i sin<br />

tid), fast dreiet <strong>og</strong> massiv senter spreder,<br />

en svært åpen kurv samt eksklusive<br />

detaljer som ytre gummidemping<br />

av magneten oa. Membranen er så vidt<br />

jeg kan bedømme av typen Nextel som<br />

er et magnesiumbelegg med en kjerne


Budsjettreferansen: XTZ 99.26 høyttalere<br />

High End<br />

Monitor!<br />

Når svensker <strong>og</strong> kinesere inngår samarbeid kan<br />

resultatet bli overveldende. Er det ingen ende på<br />

hvor billig high end kan bli?<br />

AV ANDERS RoSNESS<br />

av papir. Stivere <strong>og</strong> lettere enn kanskje<br />

alle konkurrenter i prisklassen.<br />

Bånddiskantelementet er <strong>og</strong>så av høy<br />

kvalitet med syltynn aluminiumsmembran<br />

<strong>og</strong> en svært kraftig dobbel rad av<br />

neodynium magneter. De er montert i<br />

et keramisk stålchassis, ikke noe plast<br />

her nei! Delefilteret er av 12 dB type, <strong>og</strong><br />

er utstyrt med gode komponenter. En<br />

kikk inn i høyttaleren avslører et svært<br />

solid utført kabinett i 25 mm MDF, <strong>og</strong><br />

en grei intern kabel av multistrandtype.<br />

Nå skal det <strong>og</strong>så bemerkes at det<br />

blir en del kabler pga dempesystemet.<br />

Trøsten er jo at ikke alle disse er i bruk<br />

samtidig…Relativt kraftig avstivning<br />

kan man <strong>og</strong>så studere her, mens det for<br />

øvrig er lite dempemateriale innvendig.<br />

Det er ikke mye å utsette på ytre<br />

finish eller form på denne høyttaleren.<br />

De ser rett <strong>og</strong> slett fantastisk bra ut i<br />

sin sorte pianofinish <strong>og</strong> med sine fint<br />

avrudede hjørner. Man kan nesten tro<br />

de er støpt – <strong>og</strong> til tross for et relativt<br />

stort volum ser de svært nette ut<br />

– dette er god formgivning! Vekten<br />

ligger på solide 10 kg stk.<br />

Jeg fjernet fronttrekket av konvensjonell<br />

type umiddelbart; denne høyttaleren<br />

har elementer den ikke behøver<br />

å skjemmes over. De er dessuten så<br />

robuste at de ikke skulle ha noe behov<br />

for beskyttelse. En ting som forundrer<br />

litt er d<strong>og</strong> valget av skruer. Siden alt<br />

annet på denne høyttaleren er glatt <strong>og</strong><br />

forsenket, skulle man tro at det <strong>og</strong>så<br />

gjaldt disse, Men nei – utenpåliggende<br />

umbrakoskruer med digre hoder ødelegger<br />

strømlinjeformen.<br />

På baksiden av 66.96 (for et navn…)<br />

finner du biwiringsterminaler av ypperlig<br />

kvalitet. Her kan du komme med<br />

høyttalerender av alle slag uten å slite.<br />

Denne høyttaleren har <strong>og</strong>så noe så lite<br />

moteriktig som muligheter for regulering<br />

av frekvensgang. Over terminalene<br />

har den fire hull for diskantregulering.<br />

Nivåreguleringen skjer på beste vis<br />

med kortslutningsplugger som følger<br />

med høyttaleren. Heldigvis er 0 dB<br />

– dvs flat frekvensgang helt uten disse,<br />

så i utgangspunktet spiller den flatt.<br />

Valgmulighetene for endring av diskantnivået<br />

består i fire faste spring: + 2<br />

dB, + 4 dB eller – 2 eller – 4dB. Dette er<br />

flott – <strong>og</strong> vi benyttet oss av muligheten<br />

underveis i testen. Også bassgjengivelsen<br />

kan manipuleres – den relativt<br />

store bassporten er plugget igjen med<br />

skumgummipropper som man kan<br />

eksperimentere med. Alt i alt gir dette<br />

usedvanlig gode muligheter for tilpassning<br />

til rom, plassering <strong>og</strong> personlig<br />

preferanse. I praksis gir alle disse ”modifikasjonene”<br />

svært hørbare endringer<br />

i lyden. Særlig ved å stemme om bassrefleksåpningen<br />

ved å fjerne proppen<br />

får gjengivelsen atskillig større tyngde<br />

<strong>og</strong> trøkk – litt for mye ved enkelte<br />

frekvenser. Dette setter dessuten Excel<br />

elementet på større prøver i form av<br />

utsving, <strong>og</strong> her opplevde jeg at elementet<br />

gikk i bunn da entusiasmen tok litt<br />

overhånd. Det skal d<strong>og</strong> først <strong>og</strong> fremst<br />

forsterkeren – som var Xindak 6950 -<br />

ha skylden for. Det skjedde nemlig ikke<br />

med verken Atoll eller Abrahamsen ved<br />

samme signal <strong>og</strong> lydnivå. Når det gjelder<br />

diskanten, fant jeg at å dempe med<br />

2 dB var det jeg bedømte som mest<br />

nøytralt. Lyttesekvensene (unntatt med<br />

lyttepanelet i forrige <strong>Fidelity</strong>) foregikk<br />

derfor med denne innstillingen.<br />

Man kan få spesiallagde sokler til<br />

99.26 i samme nydelige pianofinish.<br />

Prisen er rekordrimelige 990 per par.<br />

Selv brukte vi våre standard Target TT<br />

24 som fungerte utmerket.<br />

LYDEN<br />

XTZ 99.26 imponerer med utstrakt<br />

gjengivelse, masse dynamikk <strong>og</strong> detaljer<br />

– med et viktig forbehold – den<br />

krever masse innspilling/tilspilling,<br />

minst 30-50 timer. Faktum er at høyttaleren<br />

spilte stadig bedre i hele perioden<br />

denne testen varte.<br />

XTZ 99.26 bærer betegnelsen high-end<br />

monitor (med tilføyelsen i referenseklasse<br />

på hjemmesiden www.xtz.se) <strong>og</strong> det passer<br />

riktig godt. Her fokuseres på de små<br />

detaljer i hele frekvensområdet, riktignok<br />

mer i noen deler av det enn andre.<br />

65


3 3<br />

66<br />

XTZ 99.26 stativhøyttaler<br />

For å begynne med toppen: diskanten<br />

virker som den spiller ubesværet langt<br />

utover hva jeg kan høre. Her er svært<br />

god oppløsning <strong>og</strong> en distinkt <strong>og</strong> klar<br />

gjengivelse <strong>og</strong>så ved kraftige nivåer.<br />

Til tider kan den bli på grensen til det<br />

påtrengende – selv om de ikke komprimerer<br />

slik konvensjonelle domer<br />

har tendenser til. Jeg foretrakk en<br />

demping på 2dB med de medfølgende<br />

bøyler, noe som harmonerte best med<br />

resten av utstyret i budsjettanlegget.<br />

For å utforske fenomenet prøvde jeg<br />

forskjellig forsterkere som jeg hadde til<br />

rådighet. Abrahamsen tok bort litt av<br />

fokuset på den litt syntetiske gjengivelsen,<br />

mens for eksempel Atoll IN100<br />

<strong>og</strong> særlig Xindak ble avslørt som<br />

ikke helt mønstergyldige i dette<br />

departementet. Mye tyder på at<br />

diskantgjengivelsen faktisk blir et<br />

par hakk for avslørende for elektronikken<br />

<strong>og</strong> kablene i budsjettanlegget.<br />

Dette kan man <strong>og</strong>så påvirke<br />

med gode kabler. Med noen Ecosse<br />

modeller som jeg prøver om dagen<br />

(ca kr 1000 for interlink – kr 2000<br />

for høyttalerkabel) kunne man roe<br />

ned toppen mye. Også dyrere saker<br />

fra Kimber <strong>og</strong> Tara Labs forbedret/<br />

forandret lyden betydelig. Som man<br />

skjønner; XTZ 99.26 er en særdeles<br />

rimelig, men svært kresen høyttaler,<br />

som fort vekk kan vise seg å bli dyr<br />

for sine eiere!<br />

MELLoMToNE/DISKANT<br />

Et problem som ingen matching<br />

kunne fjerne helt, er overgangen<br />

mellom mellomtone <strong>og</strong> diskantenhet.<br />

Det virker som detaljeringsnivået<br />

synker med frekvens, <strong>og</strong> selv<br />

om det knapt kan kalles en betoning,<br />

så forgroves dette området<br />

noe. Det høres kanskje aller tydeligst<br />

ved solopiano hvor anslag <strong>og</strong> klang<br />

skifter karakter opp gjennom tangentene.<br />

Det skal tilføyes at det nettopp er<br />

høyttalerens generelt gode oppløsning<br />

oppover som gjør dette så hørbart. Jeg<br />

kan erindre å ha hørt noe av de samme<br />

tendenser med andre magnestat bestykkede<br />

høyttalere gjennom tiden. For<br />

de som er ute etter en monitor-høyttaler<br />

trenger slikt slett ikke å framstå som<br />

et problem – kjenner man sitt verktøy,<br />

er det bare nyttig i en slik sammenheng.<br />

Det samme gjelder dens tendens til<br />

anorektisk gjengivelse i nedre mellomtone.<br />

Det er det klassiske sokkelhøyttaler<br />

problemet som vår redaktør gjentatte<br />

ganger har bemerket – man sulteforer<br />

nedre mellomtone/øvre bass for å slippe<br />

dypere bass til. Dermed imponeres man<br />

av den tilsynelatende gode <strong>og</strong> dype bassgjengivelsen<br />

fra de små kabinetter. Og<br />

ja – her virker det helt etter hensikten.<br />

XTZ uten propp er generøs nedover i<br />

frekvens, men kunne altså hatt mer kjøtt<br />

på beina i grunntoneområdet lenger<br />

oppe. Utover i testperioden var det d<strong>og</strong><br />

forbedringer å spore. I utgangspunktet<br />

ble de rundjult i AB tester av dybaBel<br />

2S, men etter hvert ble det mer <strong>og</strong> mer<br />

spørsmål om smak <strong>og</strong> behag.<br />

På et felt utklasser XTZ d<strong>og</strong> hjemmebygghøyttalerne,<br />

<strong>og</strong> det går på evnen til<br />

å spille høyt! De svært gode høyttalerelementene<br />

gir enorm presisjon <strong>og</strong> mye<br />

moro for den som kan/liker å spille<br />

høyt. Gjør som meg – hiv ut proppene,<br />

senk diskanten med 2dB, bruk gjerne<br />

superdyr kabel <strong>og</strong> en ekspansiv pick up<br />

eller CD-spiller (som for eksempel. Music<br />

Hall) <strong>og</strong> kople til en god forsterker. I<br />

mitt tilfelle den utmerkede franskmann<br />

Atoll IN100 (Atom er kanskje mer dekkende?)<br />

som fremdeles er et suverent<br />

godt kjøp til 10 lapper. Send nabovarsel<br />

<strong>og</strong> klin til med house party, heavy party<br />

eller klassisk party hvor du utforsker<br />

de symfoniske verkene du ellers ikke<br />

plager anlegget med i utide. Pr<strong>og</strong> rock/<br />

jazz rock – you name it! Nøytralt er det<br />

ikke – men utrolig moro! Det kan nok<br />

hende det blir litt mye i bassområdet til<br />

tider – selv prøvde jeg inn i mellom å<br />

bremse litt med pluggen delvis inne. I<br />

neste kraftige cresendo ble de skutt ut<br />

som prosjektiler – disse SEAS elementene<br />

er potente som få andre!<br />

Oppsummert: det er lett å bli både<br />

imponert <strong>og</strong> forført med disse høyttalerne<br />

i huset. De låter stort <strong>og</strong> flott <strong>og</strong><br />

særdeles detaljert – langt utover hva<br />

man kan forvente til prisen – <strong>og</strong> det de<br />

fleste konkurrenter kan tilby. De spiller<br />

dessuten fabelaktig høyt <strong>og</strong> har høy morofaktor.<br />

De er ikke helt frekvensmessig<br />

nøytrale, er svært kresne <strong>og</strong> krevende<br />

<strong>og</strong> kan låte syntetisk med feil forsterker/<br />

CD-spiller. Men utseende <strong>og</strong> utførelse er<br />

av høy klasse <strong>og</strong> de ser strålende ut. Selv<br />

moderne unge mennesker faller lett for<br />

XTZs eksklusive utstråling!<br />

DYNABEL 2S – XTZ 99.26<br />

Men hvem blir igjen i budsjettreferanseanlegget<br />

til slutt?<br />

Her er det to klasse høyttalere som<br />

står overfor hverandre. Faktum er at<br />

de begge går langt utenpå de kandidatene<br />

vi hittil har testet i prisklassen<br />

– på hver sin måte. Siden prisen <strong>og</strong>så<br />

er såpass lik (gitt at du gidder å putte<br />

elementer i dynBel), vil det langt på vei<br />

være smak <strong>og</strong> behag som vil avgjøre<br />

valget mellom dem. Ikke fordi de låter<br />

likt, langt ifra, men fordi de har såpass<br />

åpenbare kvaliteter på hver sine felt.<br />

Det er liten tvil om at XTZ har det høyeste<br />

detaljeringsnivået. Med sine svært<br />

gode elementer presenterer de en oppløsning<br />

som imponerer, <strong>og</strong> som ikke før<br />

er hørt i prisklassen. De har <strong>og</strong>så en<br />

større utstrekning i topp <strong>og</strong> bunn, på<br />

godt <strong>og</strong> vondt i budsjettklassen. Siden<br />

de dessuten kan tilpasses rommet <strong>og</strong><br />

eierens smak med sine muligheter for<br />

frekvenskorrigering burde alt ligge til<br />

rette for en seier.<br />

BESTSELGER<br />

Men etter mange lyttesammenligninger<br />

er det faktisk dynaBel 2S<br />

som blir stående i anlegget. Grunnen<br />

er dens mer organiske <strong>og</strong> naturlige<br />

formidling av musikken, klart<br />

bedre sammenhengende frekvensgang<br />

<strong>og</strong> spredning samt en klart<br />

mer tilgivende natur. Den er dessuten<br />

<strong>og</strong>så en spilleglad <strong>og</strong> nøyaktig<br />

formidler. For å utdype litt: helt fra<br />

starten bemerket jeg (<strong>og</strong> flere med<br />

meg) XTZens litt syntetiske måte å<br />

spille musikk på. Riktignok ble det<br />

bedre etter tilspilling, men helt fritt<br />

for tendensen ble den aldri. Den<br />

imponerer mer, særlig på dynamisk<br />

musikk, men kan <strong>og</strong>så bli litt slitsom<br />

med en del innspillinger. Her viser<br />

dynaBel 2Sen helt annen side. Den<br />

imponerer sjelden, men kryper innpå<br />

lytteren med sin svært naturlige, <strong>og</strong> etter<br />

min mening, mer nøytrale formidling,<br />

uansett musikkvalg. Mer musikk,<br />

mindre ”hifi” om du skjønner.<br />

Det er ingen tvil om at XTZ er en<br />

potensiell bestselger av en høyttaler. For<br />

mange med begrensede midler vil den da<br />

<strong>og</strong>så oppfylle søte drømmer om et ekte<br />

røverkjøp. Den ser strålende ut, <strong>og</strong> lyder<br />

stort <strong>og</strong> flott med mye energi både i topp<br />

<strong>og</strong> bunn. Samtidig er den grusomt avslørende<br />

<strong>og</strong> kresen – <strong>og</strong> nådeløs mot dårlig<br />

elektronikk <strong>og</strong> kabler. Dermed kan den<br />

koste potensielle eiere atskillig mer penger<br />

i elektronikk enn planlagt – <strong>og</strong> rekruttere<br />

medlemmer til klubben av frustrerte<br />

hifi entusiaster med evig oppgradering<br />

som hovedbeskjeftigelse. Derfor hører<br />

den nok helst hjemme i et dyrere anlegg<br />

enn budsjettalternativet! 3<br />

Pris: kr 6.490 per par,<br />

sokler kr 990 per par<br />

Distribusjon: www.surround.no


3 3<br />

68<br />

Unico secondo, second opinion<br />

Akilleshæl?<br />

Dårlig strøm <strong>og</strong> krevende Dynaudio. Sammen med<br />

høyt volum er ikke dette yndlingspartnerne til<br />

Unico Secondo skulle det vise seg.<br />

AV RoLF-INGE DANIELSEN<br />

ri.danielsen@gmail.com<br />

Dermed ble <strong>og</strong>så en liten svakhet<br />

ved denne forsterkeren avdekket.<br />

Ikke før har vi kåret Unison<br />

Research til årets beste kjøp i prisklassen<br />

før jeg begynner å kaldsvette, hva<br />

er det nå som har skjedd? Forsterkeren<br />

spiller jo som tidligere fortalt meget<br />

bra, faktisk nærmest uhørt bra til<br />

prisen. Men min lille uvane skulle<br />

avdekke dens akilleshæl, <strong>og</strong> da startet<br />

svettingen. Jeg liker nemlig ved noen<br />

få anledninger å spille uforskammet<br />

høyt, farlig farlig, men herlig herlig.<br />

Ved slike nivåer, <strong>og</strong> på høyttalere som<br />

krever strøm (som mine Dynaudio<br />

140), sammen med en strømkurs med<br />

støy på så trigges det en ustabilitet hos<br />

forsterkeren. Hos meg fremtrer den<br />

på følgende måte: Når jeg passerer et<br />

visst lydnivå så tar forsterkeren tak i<br />

basselementet <strong>og</strong> sender det på en heisatur<br />

langt utenfor sitt lineære område,<br />

først utover, deretter innover i kassen.<br />

Det har ikke oppstått noen skader som<br />

følge av dette, men så har jeg <strong>og</strong>så vært<br />

rask med å skru ned volumet hver gang<br />

det har skjedd.<br />

JAKTEN På åRSAKEN<br />

For å finne ut hva problemet skyldes,<br />

<strong>og</strong> hvordan det trigges, har jeg forsøkt<br />

med andre høyttalere. Med Patos Lyric<br />

102MkIII (8Ohm) opptrer det først ved<br />

ubehagelig høyt lydnivå <strong>og</strong> da med<br />

mindre utsving, mens det på Audiomaster<br />

LS3/5a (15Ohm) ikke var mulig<br />

å fremprovosere problemet. Dette ledet<br />

til at jeg mistenkte strømleveranse av<br />

mengder var det som trigget problemet.<br />

Importør Trond Seland hos Maxwellimport<br />

ble kontaktet, <strong>og</strong> jeg fikk tilsendt<br />

en ny forsterker for å kontrollere at<br />

problemet ikke var et engangstilfelle.<br />

Problemet var identisk på den tilsendte<br />

forsterkeren <strong>og</strong>så. Seland hadde <strong>og</strong>så<br />

kontaktet produsenten med spørsmålet,<br />

for å undersøke om de hadde opplevd<br />

dette andre steder. Det viste seg at<br />

de etter hvert hadde blitt klar over<br />

problemet. Problemet skjer ved høy<br />

belastning <strong>og</strong> da er ikke forsterkeren<br />

god nok til å undertrykke variasjoner<br />

på nettspenningen som da går gjennom<br />

strømforsyningen <strong>og</strong> går videre<br />

i forsterkeren. De har <strong>og</strong>så utviklet en<br />

modifikasjon som skal rette på problemet.<br />

MoDIFISERT<br />

Modifikasjonen går ut på å endre på<br />

tre motstandsverdier, samt å bytte en<br />

kondensator. I tillegg skal det loddes på<br />

en lask mellom to punkter på printbanene.<br />

En grei jobb å utføre selv, men<br />

jeg overlot den til Maxwells servicetekniker.<br />

Med forsterkeren tilbake var jeg<br />

naturlig nok spent på om dette gjorde<br />

susen. Det gjorde det. Forsterkeren kan<br />

nå spille Rammstein på skilsmissefremkallende<br />

lyttenivåer uten at den mister<br />

kontroll over høyttalerelementene.<br />

<strong>Lyd</strong>en virker <strong>og</strong>så til å være den samme<br />

gode gamle. Heldigvis. Dette problemet<br />

vil nok ikke oppstå i alle konstellasjoner,<br />

<strong>og</strong> er muligens avhengig av strømnettet<br />

ditt <strong>og</strong>så. Men dersom det skulle oppstå<br />

er det trygt å vite at den er mulig å rette<br />

på problemet med en liten modifikasjon.<br />

Så får det heller våge seg at mange<br />

klapper seg på lårene <strong>og</strong> ler av hva de<br />

kaller ”typisk italiensk hifi”.<br />

STATUS<br />

Maxwellimport opptrer meget ryddig<br />

i forhold til dette. Forsterkerne med<br />

problemer tilhører første produksjonsbatch<br />

<strong>og</strong> senere forsterkere har ikke<br />

dette problemet. Trond Seland sørger<br />

for at alle førsteserie forsterkere på<br />

lager blir oppdatert, samt at alle som<br />

har kjøpt forsterkere fra tidlig batch får<br />

oppdatert disse uten spørsmål. Selvfølgelig<br />

er det synd at slike problemer<br />

oppstår, men det er ikke uvanlig på<br />

oppstartsseriene i produksjon. Maxwell-<br />

import har løst dette til toppkarakter<br />

når det først oppsto, <strong>og</strong> ingen kunder<br />

behøver å være redd for å kjøpe forsterkere<br />

med feil. 3


3 3<br />

70<br />

Xindak 8800MNE<br />

Het tungvekter<br />

Er ikke Xindak XA6950 svær nok for deg? Ikke vært redd,<br />

monoblokkene 8800MNE er svaret på dine forsterkerdrømmer!<br />

AV RoLF-INGE DANIELSEN<br />

ri.danielsen@gmail.com<br />

Xa6950 går det tre av<br />

for prisen av et par<br />

8800MNE, <strong>og</strong> i tillegg<br />

må du kjøpe forforsterker.<br />

Til prisen er det lov<br />

å forvente seg godlyd,<br />

<strong>og</strong> tankene mine går med en gang til<br />

de tilsvarende prisede Midgard Audio<br />

blokkene. Hvordan vil Xindak låte i forhold<br />

til de? Utseendet på 8800MNE gir<br />

en sterk ”vil ha” følelse, mens vekten på<br />

sin side gir en like sterk ”vil ha time på<br />

helsestudio” følelse. Til sammen veier<br />

disse to kompakte blokkene et halvt<br />

hundre kilo! Massive greier!<br />

KoMPAKTE KLoSSER<br />

Xindak har freidig trykket Class A på<br />

fromtplatene. Det er nok å ta hardt i<br />

å påstå at dette er 200 rene klasse-A<br />

watt. Men den rekker nok opp et bra<br />

stykke på A-stigen <strong>og</strong>så, for det er ikke<br />

småtteri til varme den stråler ut av det<br />

velbygde kabinettet. Rene ovnen! Baksiden<br />

er rent <strong>og</strong> ryddig lagt ut, rca <strong>og</strong><br />

balansert inngang som veksles mellom<br />

med bryter, nettbrønn <strong>og</strong> to stk wbt<br />

(eller wbt-lignende?) høyttalerkontakter.<br />

Sidene på kabinettet er dekket av<br />

kjøleribbe på kjøleribbe. Frontplaten er<br />

TYKK <strong>og</strong> har en sentralt plassert av- <strong>og</strong><br />

påbryter. Ringen rundt den lyser når<br />

forsterkeren er på, fargen trenger du<br />

ikke spørre om……. Joda, det er blått.<br />

oPPKoBLING<br />

Monoblokkene fikk prøve seg på<br />

kun stativhøyttalere hos meg, Xavian<br />

XN-125 <strong>og</strong> Dynaudio Focus 140. En


morsom øvelse som bekrefter hvor<br />

akrobatiske slike små basselementer er<br />

når de blir styrt av en kraftig effektforsterker!<br />

Kabler fra Chord, Eichmann,<br />

Whistler <strong>og</strong> Xindak var med i oppsettet,<br />

Unison Research Unico Secondo<br />

var med i sammenligning <strong>og</strong> kilden er<br />

som normal min trofaste Sony XA-<br />

50ES som forer Benchmark DAC1 med<br />

digitale signaler. Det ble forsøkt en rørpreamp<br />

som ikke ville snakke så godt<br />

sammen med monoblokkene, men jeg<br />

kan ikke si hvem som var utfordringen,<br />

monoblokkene eller preampen. Det<br />

brummet litt av denne kombinasjonen,<br />

mens Benchmark DAC1 som preamp<br />

var tyst. Slik foregikk <strong>og</strong>så mesteparten<br />

av testperioden. Det gir <strong>og</strong>så fordeler<br />

når det gjelder å lytte til egenklangen<br />

av effektforsterkeren alene. Men nå<br />

er blokkene passelig varme, det vil si<br />

brukbare til å steke egg på, så lyttingen<br />

kan ta til.<br />

SVæRE GREIER!<br />

OJ! Dette låter tungt <strong>og</strong> svært!<br />

8000MNE er på plass fra første sekund<br />

<strong>og</strong> lar deg ikke tvile ett sekund på<br />

at vekten <strong>og</strong>så er tilstede i lydbildet.<br />

Forsterkeren låter ustresset <strong>og</strong> det er<br />

en slags ro i lyden fra den. At det er<br />

krefter nok er du ikke i et sekunds tvil<br />

om! Forsterkeren låter behagelig, <strong>og</strong> det<br />

er mer klang enn attakk på for eksempel<br />

piano. Det samme gjelder i mellomtonen<br />

på stemmer hvor det er detaljert<br />

<strong>og</strong> en tanke snilt. Selv om de gjengse<br />

audiofiles store skrekk er tilstede på<br />

noen plater som det skal være. At sss-er<br />

er noe mange audiofile ikke vil ha tyder<br />

på at de burde bevege seg mer ut av<br />

lytterommet <strong>og</strong> få inntrykk fra den virkelige<br />

verden servert, inkludert sss-er!<br />

Tilbake til Xindak er det imponerende<br />

massiv sort bakgrunn som gjør at<br />

detaljer trer frem på en overbevisende<br />

måte. Forsterkeren styrer høyttalerne<br />

til å gå enda litt dypere enn de i utgangspunktet<br />

skulle klare, selv om det<br />

ikke nødvendigvis er den strammeste<br />

bassen du har opplevd. Men det er<br />

ikke grunnet mangler på krefter, heller<br />

spillestilen til forsterkeren. Den har litt<br />

størrelse på ”penselen” slik at musikken<br />

fremstår større <strong>og</strong> frodigere enn med<br />

de strammeste forsterkerne. Klangmessig<br />

heller den mot det mørke, men<br />

samtidig med bra fres <strong>og</strong> nivå i toppen.<br />

Det låter litt grunt i dybderetning, men<br />

lydbildet ellers er stort <strong>og</strong> bredt. Ikke<br />

minst låter det herlig uanstrengt. Jeg<br />

må innrømme en viss skuffelse ved<br />

lyttingen i gruppetest på XA6950 kontra<br />

Abrahamsen, men nå er Xindaks<br />

ære gjenopprettet i mine ører! Denne<br />

gjør det samme kontra XA6950 som<br />

Abrahamsen gjorde; Større frodigere,<br />

mer detaljer, krefter i overflod <strong>og</strong> mer<br />

levende fremføring, bra!<br />

KoNKLUSJoN<br />

Xindak har atter en gang laget en killer!<br />

Med monoblokkene 8000MNE kan du<br />

være sikker på at tusenlappene dine<br />

ikke er benyttet forgjeves. Du bør like<br />

en behagelig rund klang med plenty<br />

av krefter, men som <strong>og</strong>så kan sparke<br />

hardt når innspillingene tilsier det!<br />

At importøren har så lite påslag på<br />

direkte fra Kina priser et tillitvekkende,<br />

personlig betaler jeg glatt noen ekstra<br />

kroner for garanti <strong>og</strong> lokal service. Er<br />

du usikker på hvilken type lyd du selv<br />

foretrekker i prisklassen, så anbefaler<br />

jeg å låne med deg hjem et par Midgard<br />

ICE-blokker <strong>og</strong> et par av disse Xindak.<br />

Da får du lyttet til ytterpunktene. Om<br />

du bærer lett eller tungt når de du ikke<br />

skal beholde leveres tilbake bestemmer<br />

du. Xindak-en har <strong>og</strong>så innebygget tilleggsfunksjon<br />

– varmeovn!! 3<br />

Pris: kr 15.000 for paret<br />

Importør: Audiofoni<br />

FAKTA:<br />

Xindak 8000MNE<br />

Mono effektforsterkere, transistor.<br />

Effekt: 200w i 8Ohm<br />

Vekt: 24 Kg<br />

Mål B x H x D: 30,5 x 20,3 x 43,2 cm<br />

THD: < 0,025%<br />

Balanserte <strong>og</strong> single-ended inngang<br />

71


3 3<br />

72<br />

Flytting<br />

Fra rock til ragnarok?<br />

Å flytte er én ting. Å flytte sammen, kan fort bli noe helt annet.<br />

Men ikke alle kompromiss får nødvendigvis et negativt utfall!<br />

AV JAN MYRVoLD<br />

Neida, konvolutten inneholdt hverken vedtak om<br />

tvunget psykisk helsevern eller dokumenter<br />

som kan fortelle en at rikets ypperste elite av<br />

psykoanalytikere endelig har lykkes med å stille<br />

en eksakt diagnose. Denne ut fra ens stadig mer<br />

visible kompulsive personlighetstrekk, akkumulert over en<br />

drøy tiårsperiode i eremittisk enevelde. Bare et kjølig formulert<br />

standardskriv fra arbeidsgiver Ullevaal hvis hovedbudskap<br />

er at det økonomisk hardt pressede helseforetak ikke<br />

lenger ser seg tjent med å tilgodese meg med prisgunstige<br />

tjenestebolig. Og derfor følgelig ikke vil forlenge leieavtalen<br />

utover den opprinnelige kontraktsperioden.<br />

Heldigvis er det å inngå samboerskap – selv i såpass fremskreden<br />

alder – en anelse mer reversibelt enn Nobel-prismottaker<br />

doktor Munoz’ metode. Men det oppleves like fullt<br />

som et drastisk tiltak, selv om det åpenbart <strong>og</strong>så kan ha sine<br />

fordeler å være to om de daglige utgiftene.<br />

Men hvordan prissetter man egentlig sin egen frihet? Nøyaktig<br />

hvor mye er det verdt å kunne stå opp til et stille <strong>og</strong><br />

ellers folketomt husvære en hustrig lørdag formiddag, gjøre<br />

alt i sitt eget tempo, synke ned i godstolen med en kopp ny-<br />

brygget, italienskbrent kaffe, spille favoritt “våkneopp<strong>og</strong>langsomtblimenneskeigjenskiva”,<br />

uten at noen forstyrrer seansen<br />

med utidige påminnelser om lenge lovede <strong>og</strong> monetært så<br />

vel som åndelig fordervelige ekskursjoner til IKEA eller<br />

andre av helvetets forgårder. Eller ramle inn døren klokken<br />

0430 en torsdag morgen med et knippe genierklærte, men<br />

dermed ikke nødvendigvis kommersielt anvendbare, utenlandske<br />

musikere, som på lett arr<strong>og</strong>ant vis gjerne har undervurdert<br />

absintens vekt for sinnets patol<strong>og</strong>iske balanse. Dette<br />

uten å forstyrre noen av de som få timer senere generøst<br />

skal ut for å tjene penger til statskassen, slik at jeg <strong>og</strong> andre<br />

offentlige ansatte fortsatt kan heve en gasje høy nok til å gå<br />

ut en <strong>og</strong> annen onsdag, samtidig forbli bemidlet nok til å<br />

kunne kjøpe oven nevnte genierklærte musikeres fon<strong>og</strong>rammer,<br />

slik at de igjen fortsatt har råd til å være kommersielt<br />

uanvendbare? For egen del – ganske høyt!<br />

UUNNGåELIGE KoMPRoMISS<br />

Når to i utgangspunktet veletablerte <strong>og</strong> lett middelaldrende<br />

særboere så skal samle alt sitt oppsamlede gods under ett<br />

<strong>og</strong> samme tak blir enkelte kompromiss uunngåelige. Det<br />

blir bare ikke plass til alt, all den tid antall kvadratmeter per<br />

capita synker til det halve. I all beskjedenhet vil jeg i denne<br />

sammenheng begjære meg selv ikke straffskyldig, <strong>og</strong> kreve<br />

full frifinnelse fra interiøraktoratets i disse minimalistiske<br />

tider forventede anklager om overmøblering. Subsidiært må<br />

jeg nok vedkjenne meg en liten grad av ekstravaganse hva<br />

hjemmeelektronikk angår. For den mer audioignorante majoritet<br />

blant allmuen virker det sikkert direkte idiotisk eller<br />

snobbete å ha to komplette forsterkeroppsett fra de tyngre<br />

klasser. Hverken Dynamic Precision A1b eller Conrad-johnson<br />

Premier 140 er typiske representanter for det plagsomt<br />

diskrete, <strong>og</strong> okkuperer hver for seg betydelig plass. Direkte<br />

«Helt siden temaet “flytte sammen” første gang ble brakt<br />

på bane, har sakens aggressor med utspekulert sluhet<br />

skamløst anvendt knep av typen “du kan få ha akkurat de<br />

høyttalerne du vil”. »<br />

billige kan vel heller ingen av dem sies å være, med prislapper<br />

på henholdsvis ca kr 45 000 <strong>og</strong> 80 000.<br />

Og blant de mer esoteriske er det sikkert mange som stusser<br />

over at jeg ikke kan “bestemme meg” for rør eller transistor.<br />

En ting er at jeg ikke ser noen grunn til å tenke i svart/<br />

hvit på dette området, men er samtidig komfortabel med at<br />

andre har sine klare oppfatninger i sakens anliggender. Slik<br />

vil det vel være til alle tider. Akkurat som med forholdet CD<br />

kontra vinyl. Hva som låter best av rør eller transistor har<br />

uansett med ørene som hører å gjøre. For det er vel ikke slik<br />

at en hvilken som helst transistorforsterker låter “bedre” enn<br />

en hvilken som helst rørforsterker – eller vice versa?


Men de fleste av disse forstår sikkert at denne helgarderingen<br />

har med mitt virke som skribent i herværende magasin<br />

å gjøre. Av disse to forsterkeroppsettene har hele tiden det<br />

rørbaserte oppsettet bestående av nevnte Premier 140 <strong>og</strong> forforsterkeren<br />

CT6 (<strong>og</strong>så fra CJ) vært min personlige preferanse.<br />

Men når man av <strong>og</strong> til får høyttalere med ekstra vrien impedanskurve<br />

hjem til test, blir det tvingende nødvendig med en<br />

transistorbasert forsterker. En forsterker som man trygt kan<br />

gå fra mens den står <strong>og</strong> jobber.kontinuerlig, gjerne i dagevis.<br />

Og da er etter min mening en hvilken som helst forsterker fra<br />

Dynamic Precision et aldeles ypperlig<br />

verktøy. Og for all del – de kan <strong>og</strong>så<br />

spille musikk! Jeg mener fortsatt at kr<br />

65 000 for komboen DP A1b/C1b er et<br />

regelrett røverkjøp.<br />

REALITYANLEGG<br />

Nå er altså <strong>og</strong>så undertegnede innhentet<br />

av virkeligheten. Og virkeligheten<br />

tilsier at det ikke er plass til to<br />

komplette forsterkeroppsett i den nye<br />

stuen, selv om den er betydelig større<br />

enn min forrige. Av rent planløsningsmessige<br />

forhold skal den nye stuen<br />

fylle en del andre <strong>og</strong> mer trivielle funksjoner som jeg slapp<br />

å ta hensyn til i min forrige. Her skal alle måltider både<br />

tilberedes <strong>og</strong> inntas, noe som fordrer formålstjenlige møbler<br />

i form av store spisestue-møbler, vitrineskap etc, etc. En TV<br />

virker <strong>og</strong>så vanskelig å unngå. Derfor har jeg nå rekvirert<br />

aller siste modell 42” plasmaskjerm fra Phillips. Med de nye<br />

HD-dekoderne begynner faktisk flatskjerm-TV å bli veldig<br />

interessant. Og her et lite tips; Silver <strong>og</strong> Silver HD. Reklamefri,<br />

rendyrket kvalitetsfilmkanal som kan bestilles gjennom<br />

de fleste kabelselskaper. Nesten ingen dvaske Hollywoodproduksjoner<br />

på spilleplanen. Derimot flust med europeisk,<br />

asiatisk, <strong>og</strong> søramerikansk film. Jeg mener nå at film først<br />

<strong>og</strong> fremst dreier seg om fot<strong>og</strong>rafering (<strong>og</strong> dermed lyssetting)<br />

<strong>og</strong> den gode dial<strong>og</strong>, dreiebok <strong>og</strong> manus. I dagens megaproduksjoner<br />

fra den selvoppnevnte drømmefabrikken på den<br />

amerikanske vestkysten har de digitale effektene snart ødelagt<br />

alt. Faktisk var det interessen for samme film – Tarvelige,<br />

Vemmelige, Heslige – av Ettore Scola som i sin tid førte<br />

min kjæreste <strong>og</strong> meg sammen. At hun deler min begeistring<br />

for regissører som Mike Leigh, Hal Hartley, Scola, Chabrol,<br />

Almodovar, Huston, brødrene Cohen, Jim Jarmush <strong>og</strong> deres<br />

like gjør det forhåpentligvis lett å bli enige om kanalvalg.<br />

Men la oss komme tilbake til virkeligheten <strong>og</strong> dens<br />

kompromisser før digresjonene tar fullstendig av. Altså har<br />

jeg ikke plass til pose <strong>og</strong> sekk, i alle fall ikke i form av to<br />

separate forsterkeroppsett. Derfor begynte det å snike seg<br />

«Hva som låter<br />

best av rør eller<br />

transistor, har med<br />

ørene å gjøre.»<br />

inn tvangstanker om å kjøpe en plassbesparende integrert<br />

forsterker. Det finnes tross alt mange svært gode integrerte<br />

forsterkere på markedet. GamuT D150 var den første som<br />

rant meg i hu. Men – jeg er som nevnt svak for rørforsterkere,<br />

<strong>og</strong> ikke minst lydsignaturen til Conrad-Johnson. Jeg<br />

husker jo firmaets transistorbaserte sluttrinn 350 som en av<br />

de aller beste – kanskje den aller beste – transistorbaserte<br />

stereoforsterkeren jeg har hørt. Kanskje den integrerte 180-<br />

Watt’eren CA 200 kunne være det perfekte kompromiss?<br />

Ja kanskje det, men bare uker før flytteprosessen var i gang<br />

lanserte samme CJ sitt nye sluttrinn<br />

ET250S. Et hybridsluttrinn med rør i<br />

spenningsøkningsfasen <strong>og</strong> transisto-<br />

rer i utgangstrinnet, som igjen leverer<br />

250W i 8 Ohm. Slikt blir selvsagt alt<br />

for fristende for en svak <strong>og</strong> korrumpert<br />

sjel som min til å la være <strong>og</strong><br />

prøve. Til alt overmål ser den bare<br />

helt fantastisk ut, med sitt vaskeekte<br />

art deco design. Jeg har nemlig alltid<br />

vært svak for det <strong>og</strong>så! Det lille utvalg<br />

av møbler jeg tar med til vårt felles<br />

bo, er alle produsert rundt anno 1930.<br />

Med unntak av selve lyttestolen <strong>og</strong><br />

noen lamper, men de er like forbannet tuftet på art deco de<br />

<strong>og</strong>så.<br />

Men plassbesparende i forhold til noen av de andre sluttrinnene<br />

jeg allerede har er den definitivt ikke. Så dersom ET250S<br />

skal inn, må noen andre stemmes ut. I praksis begge de to andre<br />

sluttrinnene. Neida, realityserier er ikke for dårlige tapere!<br />

IMPoNERENDE NYKoMMER<br />

For å gjøre en kort historie enda litt kortere; CJ250S står som<br />

det forhåpentligvis går frem av illustrasjonene nå <strong>og</strong> spiller<br />

seg til fast plass i min versjon av “realityanlegget”. Helt fra<br />

starten høres en lydsignatur som sier meg at vi trolig har<br />

med den deiligste <strong>og</strong> samtidig mest myndige vi noensinne<br />

har hørt fra et CJ sluttrinn. Klisjeen om stålneve i silkehanske<br />

er brukt mange ganger før, men denne gangen er det<br />

definitivt en svært adekvat beskrivelse.<br />

Det gjenstår fortsatt en del finjusteringer av høyttalerplassering<br />

<strong>og</strong> lignende. Og flere ulike kabler skal <strong>og</strong>så prøves ut.<br />

Men det er altså mye som tyder på at både CJ Premier 140<br />

<strong>og</strong> DP A1b på vei ut. Jeg har videre bestemt meg for uansett<br />

å beholde begge mine eksisterende forforsterkere. CJ CT6 av<br />

helt åpenbare grunner. Og jeg mener den transistorbaserte DP<br />

C1b er en alt for bra forforsterker til at jeg vil kvitte meg med<br />

den. Noensinne. En fremtidig klassiker til en meget overkommelig<br />

pris, <strong>og</strong> den kommer garantert til nytte ved fremtidige<br />

tester av diverse sluttrinn som krysser min vei.<br />

73


3 3<br />

74<br />

Flytting<br />

hvetebrødsdagene er kommet litt på avstand. Høyttalere<br />

derimot, har nok satt mange forhold på prøve. Jeg kjenner<br />

personlig en som fikk klar beskjed om å levere tilbake et<br />

par B&W 801D til importøren “så fort som overhode mulig”.<br />

Ikke fordi de var så store, men fordi det ser ut som “noen<br />

har lagt fra seg motorsykkelhjelmen sin på dem”! I rettferdighetens<br />

ånd skal det nevnes at undertegnede trolig er<br />

noe heldigere stilt enn enkelte andre av sine interessefeller.<br />

Helt siden temaet “flytte sammen” første gang ble brakt på<br />

bane, har sakens aggressor med utspekulert sluhet skamløst<br />

anvendt knep av typen “du kan få ha akkurat de høyttalerne<br />

du vil” <strong>og</strong> lignende vidløftigheter. Det var riktignok lenge før<br />

jeg gikk til innkjøp av Tannoy Glenair 15”.<br />

Men bordet fanger. Aldri på noe tidspunkt har det heller<br />

vært aktuelt å avhende det smukke par Glenair. Spesielt ikke<br />

når de nye arkitektoniske forhold har et volum <strong>og</strong> utforming<br />

hvor disse høyttalerne burde komme enda bedre til sin rett,<br />

<strong>og</strong> dermed få vist sitt fulle potensial. Så bestemt på å ta med<br />

meg disse høyttalerne videre var jeg, at laminatgulvvarianten<br />

fra min side ble godtatt fordi den matcher de gedigne<br />

Glenair-kabinettene finishmessig!<br />

Glenairene fikk da <strong>og</strong>så æren av å bli de aller første løsørekomponentene<br />

fra mitt ellers spartanske innbo som ble<br />

transportert til sin nye adresse, som forøvrig ligger bare en<br />

drøy Drillo-pasning unna. Min lokale krovert lånte velvillig<br />

ut øltrallen han selv har underslått fra Ringnes Bryggeri<br />

til det edle formål. Det er tydeligvis faktisk noe i det gamle<br />

munnhellet som sier at på kjøretøyet skal storfolk kjennes.<br />

Glenairenes nyfunne habitat har et gulvareal rett i<br />

underkant av 45 kvadratmeter, <strong>og</strong> en særdeles ukonvensjonell<br />

utforming. Selve rommet, en stue med såkalt åpen<br />

kjøkkenløsning, huser intet mindre enn femten hjørner, alt<br />

medregnet. Høyttalerne er stilt opp noenlunde midt i rommet,<br />

med omtrent like mye areal bak som foran. Jeg har med<br />

andre ord fått en enormt dyp lyttesektor, samtidig som den<br />

spesielle romløsningen gir flust med plass på sidene av hver<br />

høyttaler. Avstanden mellom høyttalerne er ca 275 cm, målt<br />

fra sentrum i hver av de karakteristiske 15”dualkonsentriske<br />

elementene. Bak høyttalerne holder ingen av de nærmeste<br />

hjørnene 90 grader. Den eneste introverte sådan har en<br />

vinkel på 22,5 grader. Stående bølger bør derfor ikke bli noe<br />

større problem, i alle fall i den delen av rommet.<br />

Så langt i prosessen har den vordende samboerske absolutt<br />

sin ære fortsatt intakt. Hun virker til <strong>og</strong> med troverdig der hun<br />

ved enkelte sporadiske anledninger uttrykker seg favorabelt om<br />

Glenairs eksteriørmessige signatur. Kanskje føler hun et visst<br />

slektskap? Kanskje litt fordi de har omtrent samme størrelse <strong>og</strong><br />

produserer omtent like mye lyd for pengene som henne selv?<br />

Men trolig aller mest fordi de begge er av skotsk herkomst.<br />

BARE VELSTAND<br />

Høyttalervalget er altså godtatt. Samboerens ekvivalent til<br />

tung hifi er nemlig tung motorsykkel.<br />

Så langt bare velstand. Helt til vi kommer til kabler, <strong>og</strong> da<br />

selvsagt i særdeleshet høyttalerkabler. I sannhet en regelrett<br />

snubletråd, både i direkte <strong>og</strong> overført betydning. Med den<br />

planlagte <strong>og</strong> hittil eneste utprøvde plassering av høyttalerne,<br />

blir det i praksis umulig å unngå at kabelen til høyre høyttaler<br />

må strekkes tvers over stuegulvet. Inntil videre får man<br />

bare koble fra høyttalerkabelen når det ikke spilles på anlegget.<br />

For jeg ante små antydninger til tix <strong>og</strong> andre nevrol<strong>og</strong>isk<br />

betingede urotilstander rundt samboerens leppeparti da jeg<br />

kom bærende på redaktørens gamle Transparent referansekabler.<br />

Hverken kablenes diameter eller de massive <strong>og</strong> sorte<br />

boksene de er befengt med scorer særlig høyt på WAF-tabellen.<br />

Egentlig veldig leit, fordi dette er meget gode kabler, til<br />

tross for alderen. Men samboeren min skal krediteres for at<br />

hun i motsetning til en god del geriljaskribenter på visse nettsider<br />

har forståelsen for at det faktisk finnes forskjeller – til<br />

<strong>og</strong> med betydelige sådane – i ulike kabelvarianter, <strong>og</strong> at det<br />

nødvendigvis vil forkomme enkelte innslag av abnormiteter<br />

<strong>og</strong>så i vår stue.<br />

En god trøst får være at det finnes fullgode alternativer som<br />

i langt høyere grad behersker diskresjonens edle kunst. Au24<br />

er et eksempel på at det <strong>og</strong>så er mulig å få mye lyd ut av tynne<br />

«Samboerens ekvivalent til tung hifi er tung motorsykkel.»<br />

kabler, <strong>og</strong> er bare en av flere fra den kategorien som skal<br />

prøves ut. En veldig god kabel til en relativt overkommelig<br />

pris. Men blir den kanskje en anelse for varm <strong>og</strong> rund? Med<br />

Electrocompaniet EMC1 fra Abrahamsens dager i frontenden<br />

er absolutt muligheten for det til stede. Nå er det vel ikke<br />

helt utenkelig at den gamle sliteren får avløsning i løpet av<br />

kommende år. De fleste av de mest aktuelle har en noe lysere<br />

klangbalanse en klassikeren fra EC, så det kan fort jevne seg<br />

ut. Vel, egentlig smak <strong>og</strong> behag når alt kommer til alt.<br />

Nylig fikk jeg i hus noen italienske kabler – fra gjengen<br />

bak Sonus Faber tror jeg – som virker meget lovende. Disse<br />

brukes nå sammen med Audioquest Cheeta signalkabler.<br />

Sammenlignet med Transparent er nok <strong>og</strong>så disse litt runde<br />

helt i bunnoktavene, men virker faktisk på minst samme<br />

høye nivå på de fleste andre parametre. Stort, transparent<br />

lydbilde, lynraske transienter, klokkeklare kontraster <strong>og</strong><br />

krispe mikrodetaljer. Men som sagt – de lange linjer <strong>og</strong> eventuelle<br />

konklusjoner får vi komme tilbake til i neste nummer.<br />

Hvis jeg fortsatt har samboer. 3


3 3<br />

76<br />

Kabler High-end<br />

PURIST AUDIo DESIGN<br />

Högtalarkablar/signalkablar<br />

Aqueous Anniversary<br />

” Venustas<br />

” Dominus<br />

Del 2<br />

Den ultimata kabeln<br />

PETTER WESTBERG fortsetter<br />

evalueringen av noen av markedets<br />

beste high-end kabler.<br />

Purist Audio Design (PAD) är en amerikansk<br />

firma belägen i Clute Texas, en<br />

liten håla nära kusten inte långt vare sig<br />

från Houston eller Galveston. Verksamheten<br />

både ägs och drivs av den mycket<br />

trevlige Jim Aud. En synnerligen kunnig<br />

person med examina i såväl datakunskap<br />

som elektronik. PAD har existerat<br />

i två decennier vid det här laget; man<br />

firade 20-års jubileum förra året.<br />

De flesta har väl hört berättelsen om<br />

hur den mest karaktäristiska hörnstenen<br />

i PAD-kablarnas design tillkom<br />

– Jim Aud var på semester och gjorde<br />

experiment med några prototypkablar<br />

i hotellrummets badkar. Ja, en viktig<br />

beståndsdel i PAD-kablarna var och är<br />

fortfarande en vätskeskärm som skydd<br />

mot yttre störningar och påverkan.<br />

Många trodde tidigare att Jim Aud<br />

använde sig av tungt vatten i denna<br />

skärm men så är inte fallet. Man kan<br />

säga att de är fråga om en vätska med<br />

vissa tillsatser. Vätskan är ej ledande.<br />

Epitetet vattenkablar är väl inte helt<br />

fel. Ett annat speciellt konstruktionsdrag<br />

hos Jim Aud är användningen<br />

av legeringar som ledningsmaterial.<br />

Detta innebär att man kan blanda olika<br />

typer av ledande metaller som koppar,<br />

silver och guld i samma kabel. Ledarna<br />

i PAD-kablarna har tidigare oftast varit<br />

flertrådiga (multistrand), men nu är det<br />

faktiskt på gång en ny kabel, Proteus<br />

Provectus, baserad på bara solida<br />

kopparledare och vätskeskärm. PAD har<br />

ett produktpr<strong>og</strong>ram bestående av åtta<br />

olika prisnivåer; med en prisspännvidd<br />

från hyggligt billigt till extrem highend.<br />

Jag tar här mycket kortfattat upp introduktions-<br />

(entry level) kabeln Vesta<br />

och mer ingående värsting varianterna<br />

Venustas och Dominus. Jag redovisar<br />

även mina intryck av Aqueous Anniversary;<br />

en medeldyr kabel som<br />

lanserades med anledning av PAD:s<br />

20-års jubileum.<br />

– finns den?<br />

Undertecknad har alltid haft ett gott<br />

öga till PAD-kablarna på grund av deras<br />

signum: en genommusikalisk för örat<br />

mycket tilltalande grundkaraktär.<br />

PAD Vesta signal- och högtalarkablar<br />

Vesta är som nämnts PAD:s introduktionsnivå.<br />

Vesta-kablarna är inte<br />

konfigurerade som de ursprungligare<br />

modellerna enär de inte är försedda<br />

med någon vätskeskärm. Vestas signalkabel<br />

(RCA, XLR) är baserad på tre<br />

mångtrådiga ledare. Dessa består av<br />

en legering (koppar, silver och guld),<br />

skärmningen är folie med s k ”Drain<br />

Wire”. Dielektrikumet är PVC och den<br />

effektiva grovleken är 20 AWG. Kabeln<br />

är slutligen kry<strong>og</strong>eniskt behandlad, dvs<br />

nedfrusen till nära absoluta nollpunkten.<br />

Kryotekniken är på senare år en<br />

av Jim Aud använd metod för de flesta<br />

av hans kabelprodukter. Metoden skall<br />

enligt tillverkarens uppgifter inrätta kabelns<br />

kristallstrukturer gynnsammare<br />

med bättre ljudresultat som följd.<br />

Vesta högtalarkablar är baserade på<br />

två multitrådsledare av legeringsmaterial,<br />

men i övrigt har den liknande<br />

uppbyggnad som signalkablarna.<br />

Man kan väl hävda att Vesta-kabeln<br />

lever upp till det typiska PAD-ljudet. De<br />

är musikaliskt lättflytande med för prisklassen<br />

utmärkta detaljer, klarhet och<br />

3-D förmåga. De lever därvidlag upp till<br />

PAD:s designmål; dvs hög prestanda till<br />

bra prisnivå.<br />

VENUSTAS SIGNAL-<br />

(XLR) oCH HöGTALARKABLAR<br />

Venustas signalkablar är byggda av<br />

flertrådiga legeringsledare koppar, silver,<br />

guld. Skärmarna består av polyesterlindning,<br />

silverpläterat kopparnät<br />

som täcker 90% samt Ferox. Ferox är,<br />

som kan uttolkas av namnet, ett slags<br />

järnpulver som Jim Aud på senare år<br />

börjat använda istället för eller parallellt<br />

med vätskeskärmning. Dielektrikum är<br />

teflon. Materialet har kryobehandlats.<br />

Venustas högtalarkabel (single wire)<br />

har liknande uppbyggnad, men de multitrådiga<br />

ledarna består av legeringen<br />

koppar och silver. Skärmen är Ferox<br />

och dielektrikum Teflon, samt kryobe-<br />

handling.<br />

Venustas är tveklöst en av marknadens<br />

bästa kablar samtidigt är den<br />

kanske PAD:s mest dynamiska kabel.<br />

Ja, denna kabel excellerar i utmärkta<br />

dynamiska kontraster väl understödda<br />

av en detaljeringsnivå av hög karat, för<br />

att inte tala om luftighet, transparens<br />

och 3-D av samma höga nivå. Mellanregistret<br />

upplevs som välfokuserat och<br />

naturligt. Basområdet matchar övriga<br />

parametrar och får sägas vara både<br />

dynamiskt och potent djuplodande. En<br />

härlig kabel utan allvarligare skavanker.<br />

Vad mer kan man här önska? Ja, PAD:<br />

s egen Dominuskabel (se vidare nedan)<br />

har en mer utpräglad naturlig musikalitet,<br />

särskilt i mellanregistret. Nordosts<br />

Valhallakabel i sin tur är marginellt<br />

bättre när vi talar om detaljskärpa.<br />

Härnäst vis à vis PAD tar jag kortfattat<br />

upp deras lite prisbilligare<br />

jubileumskabel Aqueous Anniversary.<br />

Vad som sägs gäller såväl signal- som<br />

högtalarkabel.<br />

Signalkabeln är konfigurerad enligt<br />

följande: flertrådiga ledare av legeringen<br />

koppar, guld. Skärm Folie med<br />

”Drain Wire” och Santoprene dielektrikum.<br />

De har även ett dämpmaterial<br />

kallat Contego som består av vätska och<br />

Ferox. Denna kabel har sedan genomgått<br />

trefaldig kryobehandling.<br />

Högtalarkabeln i stort samma uppbyggnad.<br />

Aqueous Anniversary kräver<br />

otroligt lång inspelningstid för att<br />

komma till sin rätt och blomma ut. Manualen<br />

anger 200 timmar, men räkna<br />

med det dubbla.<br />

Målsättningen med dessa kablar är<br />

högprestanda för pengarna och de tta<br />

lever de upp till. Lyssnaren serveras<br />

ett ljud med bra detaljer, luft och 3-D.<br />

Dynamikförmågan matchar utmärkt.<br />

Basområdet är relativt potent och<br />

djupgrävande med bra kontroll längst<br />

ner. Denna kabel kan dock inte matcha<br />

PAD:s Venustas på parametrar som detaljskärpa<br />

och storlek på ljudbild. På ett<br />

område slår den Venustas marginellt på<br />

fingrarna och det är i mellanregistret.<br />

Jag avser här delparametrarna värmeinnehåll,<br />

kropp och musikalitetskänsla.


Aqueous Anniversary är således en<br />

kabel som når nästan ända fram för<br />

anständigare pengar.<br />

DoMINUS SIGNAL-<br />

oCH HöGTALARKABEL<br />

Dominus är PAD:s top of the line kablar<br />

och de finns numera i tre versioner;<br />

klassiskt med vätskeskärm, med<br />

Feroxskärm och med Contego. Den<br />

sistnämnda kabelvarianten lanserades<br />

till 20-års jubileumet. Contego kan<br />

sägas vara en blandning av vätska och<br />

Ferox. Jag har dock endast erfarenhet<br />

av Dominus med vätskeskärm.<br />

Dominus signalkabel är byggd enligt<br />

följande: mångtrådiga, flerledare med<br />

legering (koppar, silver, guld), skärmar<br />

av Polyesterlindning, nätstrumpa av silverpläterad<br />

koppar med 90% täckning,<br />

vätska. Dielektrikum Teflon.. Självklart<br />

även kryobehandling.<br />

Dominus högtalarkablar är uppbyggda<br />

på liknande sätt, men en klar skillnad<br />

finns i ledarna. Här använder PAD<br />

en blandning av flertrådiga och solida<br />

ledare av den angivna legeringen (koppar,<br />

silver, guld). Dielektrikum är teflon<br />

och Polyvinylklorid. Kryobehandling.<br />

Dominus är enligt min mening en av<br />

de mest fulländat musikaliska kablarna<br />

på marknaden. De spelar osedvanligt<br />

lättflytande med självklar musikalisk<br />

timing. Alla parameter befinner sig på<br />

den där toppnivån man önskar att de<br />

skall vara och detta gäller vare sig vi<br />

talar om detaljer, luft eller storlek på<br />

ljudbild. Bra basåtergivning. Särskilt<br />

mellanregistret förtjänar en extra<br />

mässa, ty här finns storartad naturlighet,<br />

värme, kropp, skarpskuren fokusering<br />

– allt som skapar den äkta ”ta<br />

på” känslan. Det enda jag skulle önska<br />

mer av Dominuskabeln är en bättre<br />

dynamikhantering och även hävda att<br />

Silversmithkablarna (se nedan) presterar<br />

en mer påtaglig transparens.<br />

Namn och typbeteckning: PAD Aqueous<br />

Anniversary signalkabel XLR 2x1<br />

m 10000 SEK, högtalarkabel 2x2,25 m<br />

15000 SEK<br />

PAD Venustas signalkabel XLR 2x1<br />

m 16000 SEK, högtalarkabel 2x2,25 m<br />

SW 25000 SEK<br />

PAD Dominus signalkabel XLR 2x1<br />

m 61000 SEK, högtalarkabel 2zx2,5 m<br />

SW 145000 SEK<br />

Distribution: Kenneth.Englund@telia.<br />

com<br />

SILVERSMITH AUDIo<br />

Signalkablar (XLR) högtalarkablar,<br />

silver<br />

Signalkablar (XLR), palladium<br />

Silversmith Audio är en amerikansk<br />

firma belägen i San Diego California.<br />

Verksamheten leds av Jeffrey Smith,<br />

en flottofficer bördig från Wyoming.<br />

Jeff har operativ erfarenhet från både<br />

Desert Storm och Southern Watch.<br />

Han är dock numer i reserven men<br />

ändock Lieutenant Commander. Jeff<br />

har också andra strängar på sin lyra<br />

och han har givit sig in i hifibranschen<br />

som designer av exotiska highendkablar.<br />

Hans ingenjörsutbildning från<br />

flottan har givit nödvändig teknisk<br />

avstamp. Jag stötte på Jeff Smith via<br />

min numera avlidne vän, den svenskamerikanske<br />

hifirecensenten Lars<br />

Fredell. Lars sade till mig att jag bara<br />

måste lyssna till dessa kablar och det<br />

gjorde jag.<br />

Silversmith Audio har bara två<br />

produktlinjer, en i silver och en i det<br />

platinaliknande ämnet palladium.<br />

Produktlinjen med Silversmith<br />

silverkablar var ursprungsprodukter.<br />

Man för såväl signalkablar (RCA, XLR),<br />

högtalarkablar som digitalkablar.<br />

Kablarna är genialt enkelt uppbyggda:<br />

tunna silverfolier stoppas in i teflonrör<br />

och man använder till 97-98% luft<br />

som dielektrikum. Metallen ligger bara<br />

emot teflonet på tjockleken (med sina<br />

sidor). Kabeln har låg ”skin effekt”,<br />

knappast några dielektrikumproblem<br />

och inte heller problem relaterade till<br />

flertrådsledare eller Litztrådar. Både<br />

signalkablarna och högtalarkablarna är<br />

baserade på denna enkla konfigurering.<br />

Enligt tillverkaren påverkas inte heller<br />

silvrets ledningsförmåga av oxidation.<br />

Jag minns när jag första gången<br />

kopplade in Silversmithkablarna i mitt<br />

system blev två saker uppenbara, dels<br />

att de faktiskt spelade utmärkt rakt ur<br />

förpackningen, dvs de visade sig ha<br />

en mycket kort inspelningstid för att<br />

prestera optimalt. Det andra var att<br />

de levererade ett ljud med en alldeles<br />

påtaglig självklar transparens och<br />

luftighet. Silversmith fick verkligen den<br />

imaginära ljudbilden hos mina elektrostathögtalare<br />

att andas och vibrera med<br />

en härlig närvarokänsla som följd. Andra<br />

sidan av samma mynt var givetvis<br />

en otroligt spatiös ljudbild. De angivna<br />

kvaliteterna var berömvärda i sig, men<br />

denna kabel hade en rad ytterligare<br />

dygder: utmärkt detaljskärpa, bra energinivå<br />

hela vägen upp utan att bli hård<br />

i toppen, matchande renhet, klarhet<br />

och dynamik. Mellanregistret naturligt<br />

och fokuserat. Basen var ett kapitel för<br />

sig, ty först tyckte man att det saknades<br />

en aning pondus, men efterhand erfor<br />

man att renheten och kontrollen i detta<br />

område var ovanligt bra. Modulering,<br />

kontroll och attack gick hand i hand<br />

och man kunde uppleva hur högtalarna<br />

andades i basområdet. Ja, Silversmithkablarna<br />

går ner ordentligt på djupet,<br />

men kontrollen och renheten kan ge<br />

ett slankt intryck. Denna dygd delar<br />

dessa kablar med Nordosts Valhalla.<br />

Kan man hitta något att önska mer? Ja,<br />

i varje fall jag önskar att mellanregistret<br />

haft ett litet tillskott av värme och<br />

kropp. Längst upp i diskantområdet<br />

skulle ett uns mer kropp också vara<br />

eftersträvansvärt. Jeff Smith säger till<br />

mig när jag tar upp detta att den nyare<br />

versionen av dessa kablar som undergått<br />

krypt<strong>og</strong>enisk behandling i stort<br />

råder bot på angivna anmärkningar. Jag<br />

kan emellertid inte verifiera detta då<br />

jag inte lyssnat till kryo-varianten. Hur<br />

som helst är Silversmith silverkablar<br />

suveräna ljudförmedlare.<br />

Silversmith Palladiumkablar är<br />

således uppbyggda av folie av en palladiumlegering.<br />

Palladium är en metall<br />

i platinagruppen. Enligt Jeff Smith har<br />

77


3 3 Kabler High-end Del 2<br />

78<br />

den angivna legeringen bättre egenskaper<br />

än någon annan metall när det<br />

gäller skineffekt. Han anger 25 gånger<br />

bättre. Kablarna är konfigurerade i<br />

stort som sina silversyskon i Silversmithfamiljen;<br />

folier i teflonrör med luft<br />

som dielektrikum.<br />

Palladiumkablarna ser lite annorlunda<br />

ut till det yttre, då de har en gyllene<br />

strumpa. XLR-kontakterna är av silver<br />

och de oxiderar, så man får putsa dem<br />

emellanåt. Inspelningstiden för Palladiumkablarna<br />

är även den föredömligt<br />

kort.<br />

HIMMELSKA HöJDER<br />

Palladiumkablarna har precis som<br />

samma firmas silverkablar en fantastisk<br />

transparens och luftighet parat<br />

med härlig klarhet. Detta får till följd<br />

att man får en ljudbild utan gränser<br />

och en närvarokänsla så att man<br />

nästan känner att man är med där i<br />

upptagningsrummet eller på konserten.<br />

Detaljskärpa och upplösning är<br />

föredömlig. Detsamma kan hävdas om<br />

de dynamiska kontrasterna. Palladium<br />

har dessutom vad silvervarianterna<br />

saknar – perfekt kropp både på röster<br />

och instrument i hela sitt frekvensregister.<br />

Palladium har en härligt lyrisk<br />

klang. De klingar lika vackert som<br />

ledningsmetallen är ädel. Detta i sin tur<br />

gör att Palladium upplevs som något<br />

mer genommusikaliskt än Silversmiths<br />

silverkablar. Mellanregistret är helt<br />

perfekt med klarhet, naturlighet, rätt<br />

kropp och värmeinnehåll. Basen är<br />

välkontrollerat djup och luftigt ren<br />

– exemplarisk. Ja, det är helt enkelt en<br />

makalöst bra kabel i alla avseenden.<br />

Finns det mer att önska? Fan vet – jag<br />

kan i skrivande stund inte peka på<br />

något, så jag får återkomma i ärendet<br />

när jag hört något bättre.<br />

Pris: Silver signalkabel (XLR) 2x1,8 m<br />

13000 SEK Silver högtalarkabel 2x2,4<br />

m 20000 SEK<br />

Palladium signalkabel (XLR 2x1,8 m<br />

53500SEK Palladium högtalarkabel<br />

2x2,4 m 80000 SEKProduktion: USA<br />

Distribution: HiFi Exellence tel +46<br />

8-6629339<br />

TRANSPARENT CABLE<br />

Reference XL och högtalarkablar Reference<br />

XL<br />

Transparent Cable är ett företag beläget<br />

i Saco vid staten Maines sydkust på<br />

den amerikanska östkusten. Man<br />

har under en följd av år tillskansat<br />

sig en välrenommerad ställning som<br />

tillverkare av exklusiva kablar för<br />

hifiändamål. Produktpr<strong>og</strong>rammet är<br />

omfattande med hela 10 olika nivåer av<br />

kablar, signalkablar som högtalarkablar.<br />

Transparent erbjuder även digitalka-<br />

blar, phonokablar, diverse varianter för<br />

hembiosegmentet, nätkablar etc. De har<br />

också några strömrensare eller nätfilter<br />

om man vill.<br />

Det typiska för deras kablar är att de<br />

är försedda med filter som består av<br />

kondningar, spolar och motstånd. Dessa<br />

filter är inhysta i lådor som sedan sitter<br />

på kabeln. Transparent hävdar att visst<br />

kan man skärma en kabel för att stänga<br />

ute störningar. Man kan konfigurera<br />

en kabel på oändligt många olika sätt<br />

– man kan t ex tvinna ledarna och lägga<br />

på skärmar, men Transparent menar<br />

emellertid att oavsett vilka traditionella<br />

grepp man än tar till, så slinker det<br />

ändock in yttre störningar (luftburna<br />

etc). Dessa distorderar, förvränger signalen.<br />

Man får intermodulationsbrus,<br />

högfrekvent hörbar distorsion. Transparent<br />

påstår att deras filterlådor råder<br />

bot på de angivna problemen med en<br />

renare, tystare återgivning med bättre<br />

bakgrundssvärta som följd. De talar om<br />

ett lägre brusgolv. Filtren gör också att<br />

alla Transparents kablar får identisk<br />

elektriska parametrar oavsett längd.<br />

Alla längder mäter och låter exakt lika.<br />

Tillverkaren hävdar vidare att filtren<br />

även hjälper till att sänka kabelns resonansfrekvens.<br />

Alla kablar har ju en viss<br />

frekvens där kabelns egen resonans<br />

ligger. Under denna punkt är det vanligtvis<br />

en lägre signalnivå. Skulle man t<br />

ex erhålla en försvagning i det kritiska<br />

området 1500-200 Hz får man en ljus<br />

kabel med tunn bas. Transparents<br />

kablar skall således ha lägre egenresonansnivå.<br />

Fördelen med det skall vara<br />

att de då aldrig låter hårda. Hög egenresonansnivå<br />

ger således motsatsvis ljusa<br />

(hårda) hyperdetaljerade kablar.<br />

Transparents kablar är således försedda<br />

med bandbegränsande filter för<br />

att undvika de angivna högfrekventa<br />

störningarna som skapar distorsion.<br />

Slutligen hävdar man att filtren skapar<br />

förutsättningar för att alla frekvenser<br />

kan anlända samtidigt. Ja, de talar om<br />

perfekt så kallad Group Delay.<br />

Transparent Cables är verkligen kabelvärldens<br />

dyrgripar. På den högsta nivån<br />

kallad Opus MM kostar t ex ett par<br />

balanserade signalkablar 2x1 m 210500<br />

SEK och en högtalarkabel Opus MM<br />

2x2,4 m 341000 SEK. Undertecknad<br />

har dock inte haft favören att lyssna till<br />

denna, men väl till Referens XL-nivån.<br />

BäSTA INTERTRANSIENTTYSTNADEN<br />

Jag tycker att Transparent Reference<br />

XL kablarna har den bästa intertransienttystnaden<br />

av alla kablar jag hittills<br />

lyssnat till. Här finns verkligen otroligt<br />

bra bakgrundssvärta. – Det som skall<br />

vara tyst är tyst. De lever upp till tillverkarens<br />

målsättning när de säger<br />

att en Transparentkabel aldrig är ljus<br />

eller hård. Trots en härligt bra detaljeringsnivå<br />

upplevs aldrig ljudet som<br />

ljust (hårt) i toppen. Ljudet är ytterst<br />

hom<strong>og</strong>ent och välregisserat i hela<br />

frekvensregistret. Alla väsentliga parametrar<br />

håller högsta highendklass.<br />

– Här finns allt det man kan begära<br />

i form av klarhet, renhet, storlek på<br />

ljudbild, välkontrollerad bas med dynamiska<br />

förtecken, naturligt mellanregister<br />

med lagom värmetillskott och<br />

idealisk kropp på röster och instrument.<br />

Dynamikförmågan matchar utmärkt<br />

i hela frekvensregistret. Därtill<br />

präglas återgivningen av en musikalisk<br />

följsamhet. Återigen står vi inför<br />

en i stort perfekt ljudförmedlare, en<br />

diamant som det är svårt att kritisera.<br />

Skulle man t ex fråga Geir Tömmervik<br />

från Oslo HiFi Center vilken av<br />

Valhallakabeln eller Transparents<br />

Reference XL som är bäst, då han<br />

säljer båda märkena, skulle han n<strong>og</strong><br />

inte veta vilket ben han skulle stå på.<br />

Vad tycker då jag? Önskar jag något<br />

mer av denna kabel? På en punkt är<br />

Reference XL Valhallakabelns direkta<br />

motsats. Jag avser här energinivån i<br />

toppen. Man kan uppleva Reference<br />

XL som något för snäll eller hyvlad i<br />

toppen. Den har därför en lite svagare<br />

förmåga att få högtalarna att andas<br />

på det där härliga sättet i det översta<br />

registret. Nu kan man kanske invända<br />

att det är intermodulationsprodukter<br />

i diskantområdet som försvunnit och<br />

att mitt öra vant sig vid att de skall<br />

finnas med. Men jag tror inte det.<br />

Pris: Balanserad signalkabel 2x1 m<br />

96500 SEK, Högtalarkabel 2x2,4 m<br />

129000SEK<br />

Distribution: HiFi Consult Alingsås<br />

info www.hificonsult.se<br />

Forhandler i Norge: Oslo Hi-fi Center<br />

UPPSUMMERING<br />

Ja, sanningen är n<strong>og</strong> att den där helt<br />

perfekta kabeln den finns inte – dvs<br />

den som är så bra att man inte skulle<br />

kunna önska sig något mer från den.<br />

Det finns dock ett antal kabelprodukter<br />

från en red tillverkare som man kan<br />

likna vid Diamanter, vilka vid ett ytligt<br />

betraktande är nära n<strong>og</strong> perfekta. De<br />

bländar och förför med sin fantastiska<br />

glans och lyster. Skulle man dock drista<br />

sig till att betrakta dem i mikroskop,<br />

skulle man finna små orenheter eller<br />

inneslutningar. Exklusiva diamanter<br />

har emellertid ytterst små skavanker.<br />

Det helt perfekta finns alltså inte och<br />

det är ett incitament till kabettillverkarna<br />

att arbeta vidare. Audiofilerna<br />

har saker att se fram emot. De bästa<br />

kabelprodukterna är dock ofta dyra och<br />

för de som inte har plånbok för jakten<br />

på den perfekta kabeln har jag försökt<br />

ge en vink om pris-prestanda alternativ,<br />

tom t ex Purist Audio Designs entry<br />

level Vesta och Jenving Technol<strong>og</strong>ys<br />

Sword. 3


Lyttetest av høyttalerkabler hos Eltek:<br />

Flaggermusører?<br />

Kan man høre forskjell på høytaler/signal<br />

kabler, eller er 25 m.<br />

med kabel bra nok til alt?<br />

AV BJØRN – R. NoRDENGEN<br />

Etter en provoserende tråd på<br />

www.hifisentralen.no der noen<br />

påstår at en kabel på 25 meter<br />

er det ultimate ”for alle”, så ble<br />

det enighet om at en lyttetest skulle<br />

foretas hos Eltek.<br />

Det ble totalt testet 9 forskjellige<br />

høyttaler kabler på følgende anlegg:<br />

Electrocompaniet elektronikk med<br />

EMC 1 UP CD spiller,<br />

4.8forforsterker, 250 R effekforsterker<br />

<strong>og</strong> dynaBel 2.5 S høyttalere.<br />

Som strømkabler/nettfilter ble det<br />

benyttet Supra.<br />

Det ble testet 9 forskjellige kabler,<br />

fire fra Kimber, tre fra Mundorf, en fra<br />

Supra, <strong>og</strong> en medfølgende fra Audio<br />

Analouge uten noen form for måling<br />

av noe slag på forhånd, da det eneste<br />

vi var ute etter var forskjeller, eller ikke<br />

på de nevnte høyttaler kabler, <strong>og</strong> evt.<br />

kvalitet kontra kvantitet.<br />

Det skal sies med en gang at ingen av<br />

disse kablene er direkte dårlige, <strong>og</strong> jeg<br />

kunne levd med dem alle sammen<br />

Alle kablene har en lengde på 2X3m.<br />

Først ute er den medbrakte Audio<br />

Anal<strong>og</strong>ue til ca. kr 3840. Denne var noe<br />

lukket, uryddig, <strong>og</strong> hadde en slapp bass.<br />

Og den passet heller ikke inn i Electrocompaniets<br />

lydfilosofi, faktisk den<br />

dårligste av alle sammen. Ble faktisk<br />

sjokkert, for så dårlig var den jo ikke<br />

hjemme?<br />

DE FIRE NESTE ER ALLE FRA KIMBER:<br />

Kimber 4 VS er en helt ok kabel til<br />

prisen av ca. 1100.-, men det er urettferdig<br />

å bruke en så ”billig” kabel i dette<br />

oppsettet. Den er lukket, ujevn i bassen,<br />

<strong>og</strong> et ukorrekt lyd bilde males frem. En<br />

kabel man fort blir lyttetrett av.<br />

Kimber 4 TC er en noe dyrere kabel<br />

til ca. kr 2000. Den er ikke dobbelt så<br />

bra som kanskje prisen skulle tilsi, men<br />

har de samme problemene, dvs. litt lukket<br />

i både diskant/mellomtone <strong>og</strong> bass<br />

området. Men begge disse kablene kan<br />

fint brukes i et normalt oppsett til ca.<br />

kr 10.000 - 15.000<br />

Kimber 8 TC har en utsalgspris på ca.<br />

kr 3600, <strong>og</strong> nå begynner det å skje ting,<br />

faktisk ganske mye. Plutselig åpner<br />

høyttalerne seg på en mer riktig måte,<br />

dvs. at teppet foran høyttalerne er<br />

fjernet, <strong>og</strong> både diskant/mellomtone <strong>og</strong><br />

bass begynner å vise seg. En helt grei<br />

kabel til prisen. Katten i sekken er nå<br />

sluppet ut!<br />

STØRRE oG STØRST<br />

Med Kimber X <strong>og</strong> XL begynner tingene<br />

å bevege seg sakte men sikkert mot<br />

high end, <strong>og</strong> en dypere klang trer frem.<br />

Både diskant/mellomtone blir mye<br />

klarere, men bassen ble noe ”mørk”<br />

sammen med Electrocompaniet’s produkter.<br />

Så kanskje et anlegg med spissere<br />

lydsignatur hadde passet bedre.<br />

Men dette er veldig bra kabler til ca.<br />

9.990 <strong>og</strong> kr 12.500.<br />

Da går vi raskt videre til Mundorf<br />

sin dyreste kabel, <strong>og</strong> denne koster kun<br />

kr.25.000. Her er kun et ord å si, nemlig<br />

perfekt. Men da skal vi huske på at<br />

ørene er trimmet på dårligere kabler på<br />

forhånd, <strong>og</strong> dette var <strong>og</strong>så meningen!<br />

Da går vi ned et par div. til Supra<br />

Sword til ca. kr 6700 Dette for å skape<br />

«Katten i sekken er nå sluppet ut!»<br />

kontraster. I forhold til de rimeligste<br />

kablene kommer nå mellomtonen<br />

perfekt flytende inn igjen, <strong>og</strong> et luftigere<br />

<strong>og</strong> en mer korrekt gjengivelse av<br />

musikken trer frem. Den gjør det meste<br />

riktig, men i forhold til Mundorf er den<br />

sånn midt på treet. Men i forhold til<br />

pris/ytelse er den et funn.<br />

MUNDoRF<br />

Da beveger vi oss mot den nest dyreste<br />

Gjesteskribenten 3 3 3<br />

Lars Erik hos Eltek.<br />

Mundorf, til kr 12.500, <strong>og</strong> nå kommer<br />

lydbildet <strong>og</strong>så tilnærmet tilbake, dvs.<br />

perfekt mellomtone, kanskje litt for<br />

kjapp for høyttalerne, men en meget<br />

god kabel. Og som fortrekkes fremfor<br />

den dyreste pga. pris/ytelse.<br />

Til sist tar vi en tur innom den billigste<br />

kabelen til Mundorf, som har en<br />

pris på ca. kr 6200. Hadde noen sagt at<br />

så tynne lakriser kunne spille så bra,<br />

hadde påstanden blitt ledd i hjel. Jeg<br />

er glad at det ikke ble veddet imot, da<br />

man hadde tapt. Den samme lyd filosofien<br />

går igjen, dvs. et krystallklart lydbilde<br />

males frem med en rask diskant<br />

<strong>og</strong> kontant mellomtone/bass.<br />

TAKK TIL ELTEK<br />

Dette var en rask test, <strong>og</strong> takker <strong>og</strong> bukker<br />

til Lars Erik hos Eltek (se bildet),<br />

som gjennomførte denne testen helt<br />

prikkfritt.<br />

Den samme CD platen ble <strong>og</strong>så benyttet<br />

hele tiden, <strong>og</strong> Genesis Invisible<br />

Touch i hybrid SACD gjorde en meget<br />

god jobb (så er man <strong>og</strong>så Genesis fan<br />

da).<br />

Det hadde så klart vært moro med<br />

flere typer kabler, kunne faktisk<br />

vurdert opp mot 50 forskjellige, men<br />

da måtte man <strong>og</strong>så hatt mye bedre tid<br />

tilgjengelig!<br />

Skal ikke gi poeng, men likte nok<br />

Supra <strong>og</strong> Mundorf best, men dette må<br />

man høre seg frem på best mulig måte<br />

selv, <strong>og</strong> så klart i samsvar med sitt eget<br />

anlegg (musikksmak, lydfilosofi).<br />

Så klart man vil få ulike nyanser i<br />

alle anlegg, men tror kanskje man skal<br />

være forsiktig med å parre for dyre/<br />

gode kabler, med ”dårlige/mindre” bra<br />

anlegg! 3<br />

79


3 3<br />

80<br />

Kabler High-end<br />

Yter høyttalerkabler:<br />

Italiensk snubletråd?<br />

Jeg hater kabler. Eller mer presist; jeg<br />

hater å måtte mene noe om kabler.<br />

AV JAN MYRVoLD<br />

Er det egentlig mulig å fatte noen enstemmige eller<br />

på annen måte samlende konklusjoner om emnet?<br />

Vel, vi kan kanskje være enige om at få – om<br />

noen – områder innenfor vår lidenskap er bedre<br />

i stand til å få opp temperaturen i de gjeldene debattforum<br />

enn nettopp kabler. Og meningspolene står som<br />

i andre hifi-debatter temmelig steilt mot hverandre. Noen<br />

mener helt konsekvent at det praktisk talt er umulig å høre<br />

noen som helst forskjell på ulike kabler, uansett pris eller<br />

materialbruk. Jeg har faktisk møtt flere enn én profesjonell<br />

lydtekniker som støtter en slik oppfatning. Selv mener jeg<br />

bestemt at man slett ikke nødvendigvis behøver å ha stjålet<br />

ørene sine fra en glassmonter hos David-Andersen for å<br />

detektere relativt klare forskjeller. Men å bestemme hvilken<br />

kabel som objektivt sett låter best – se det er en helt annen<br />

diskusjon.<br />

GREI oPPGAVE<br />

En audiokabels oppgave er grei, i alle fall på papiret. Den<br />

skal altså “bare” transportere små elektriske pulser innenfor<br />

et gitt frekvensområde, men da helst så raskt <strong>og</strong> ubesudlet<br />

som mulig. Og da er diskusjonen for alvor i gang. For<br />

eksempel om man kan høre forskjell på gull, sølv <strong>og</strong> kobber.<br />

Mange deler den oppfatning at gull gir en noe mykere <strong>og</strong><br />

varmere klang enn sølv, noe blant annet Van den Hul (mannen)<br />

er meget bevisst på når han bygger sine mer eksklusive<br />

pickuper. Valgene blir da tatt ut fra hvilken klangkarakter<br />

<strong>og</strong> musikalske preferanser kunden har. Slik skreddersyr han<br />

altså helt etter kundens ønsker <strong>og</strong> mål.<br />

Hva skreddersøm angår i Yters tilfelle, begrenses det til<br />

lengder. Vi snakker helt konkret om standardlengder på hhv<br />

3 eller 5 meter. Her kan man følgelig ikke velge material selv,<br />

så de som absolutt sverger til gull får lete annet steds. Og nå<br />

har det seg vel slik, at sølv om ikke annet matcher hårfargen<br />

til langt de fleste av dem man gjerne møter der hvor hifi i<br />

denne prisklassen selges.<br />

SoNUS FABER<br />

Yter er altså navnet på denne kabelen, <strong>og</strong> produseres av det<br />

italienskregistrerte firmaet Laboratorium. Og aktørene bak<br />

disse produktene er ingen hvem som helst i audioindustrien.<br />

Vi snakker helt konkret om Franco Serblin, pensjonert<br />

sjefshvitfrakk – behengt med et utall distinksjoner – hos<br />

selveste Sonus Faber. Da han jobbet med utviklingen av de<br />

fantastiske Stradivari Homage måtte han finne frem til en<br />

helt optimal <strong>og</strong> kompromissfri intern kabling. Han stolte<br />

tydeligvis ikke helt på prinsipper direkte nedarvet fra telekommunikasjonsindustrien.<br />

Erfaringene han høstet i den<br />

prosessen har han dratt videre med seg i arbeidet med Yter.<br />

I hovedsak har det dreid seg om å treffe riktige materialvalg<br />

med den rette fysisk struktur. Serblin mener strukturen er<br />

viktigere enn materialets konduktivitetsverdi. Utfordringen<br />

har derfor vært å finne et metallurgisk nivå hvor man<br />

oppnår bedre orden <strong>og</strong> hom<strong>og</strong>enitet fra lederens krystallinjestruktur<br />

gjennom hele signallinjen. Og da er det vel bare å<br />

prøve seg frem med kjemisettet man fikk til jul?<br />

ALKYMI<br />

Serblin trengte ikke engang lete utenfor egen nære familie<br />

for å finne en erfaren alkymist. Eller metallurgist som i mer<br />

moderne tider trolig er en mer adekvat profesjonsbenevnelse.<br />

Svigersønnen Massimiliano Favella (kan et navn bli mer<br />

italiensk!) ble hanket inn for å finne det perfekte ledemateriale.<br />

Duoen fant altså frem til en legering av sølv (Ag) <strong>og</strong> palladium<br />

(Pd). Undertegnede må nok her beskjemmet innrømme<br />

å ha skulket akkurat den naturfagtimen vi hadde om<br />

grunnstoff nr 46. Men jeg kan fortelle at det har sitt smeltepunkt<br />

ved 1552 grader Celsius, en tetthet på 12, elektrisk<br />

konduktivitet på 0.093 <strong>og</strong> spesifikk varmekapasitet på 0.058.<br />

Men dette er vel obligatorisk basiskunnskap for <strong>Fidelity</strong>s<br />

kvalitetslesere.<br />

Hos Laboratorium foregår selve kabelproduksjonen i tre


hovedtrinn. Først smeltingen av sølv <strong>og</strong> palladium, som så<br />

blandes sammen. Så kjøles legeringen i et kaldbad <strong>og</strong> ekstruderes<br />

deretter til sin spesielle korketrekkerform som en<br />

såkalt solid core leder. Deretter termineres kablene gjennom<br />

en sveiseprosedyre hvor det overhode ikke er behov for noe<br />

lodding. Et vesentlig poeng er at selve bananstikkene er av<br />

nøyaktig samme materiallegering som lederen. Altså er det<br />

nøyaktig samme krystallinjestruktur hele veien fra forsterker<br />

til høyttaler. Det hele låter da l<strong>og</strong>isk, gjør det ikke?<br />

Dielektrikumet er forøvrig av high-density Polymer.<br />

LYTTEINNTRYKK<br />

Jeg drister meg til noen kortfattede konklusjoner:<br />

Det jeg hører er en kabel som evner å overføre transienthurtigheten<br />

fra min nye conrad-johnson ET250S på en fortreffelig<br />

måte. Musikken presenteres uten utpregede betoninger i noe<br />

spesielt frekvensområde, <strong>og</strong> henger godt sammen fra topp ti<br />

bunn. D<strong>og</strong> kunne jeg ønsket meg litt mer villskap <strong>og</strong> kropp<br />

helt nederst. Det virker tidvis en anelse snilt. Akkurat på dette<br />

området finner jeg en noenlunde likt priset kabel som Kimber<br />

Monocle strået vassere, i alle fall i dette oppsettet.<br />

<strong>Lyd</strong>tablået er ellers stort <strong>og</strong> luftig, med en underholdende<br />

snert i skarptrommer <strong>og</strong> andre slagverkkomponenter. Instrumentklangen<br />

føles veldig naturtro, spesielt i presensområdet<br />

hvor gjerne instrumenter som piano, strykere <strong>og</strong> gitarer er<br />

dominerende.<br />

Jeg finner <strong>og</strong>så det jeg hører litt lengre opp i diskantområdet<br />

<strong>og</strong>så er svært oppløftende. Veldig luftig <strong>og</strong> lett, samtidig<br />

som den får frem en meget godt detaljert diksjon i cymbalslag<br />

<strong>og</strong> lignende. Nettopp cymbaler er når alt kommer<br />

til alt helt umulig å gjengi korrekt gjennom reprodusert<br />

musikk, uansett hvor påkostet anlegg man hører det på. Bare<br />

hør etter selv neste gang du er på en lydsjekk eller lignende.<br />

Sannsynligvis foregår forringelsen allerede i opptaksprosedyren,<br />

så fortvil ikke når du kommer hjem fra Ted Nugentkonsert<br />

<strong>og</strong> ikke kjenner igjen (les. hører) cymballyden. Det<br />

er ikke helt sikkert du har blitt døv. Det er ikke nødvendigvis<br />

noe feil med anlegget ditt heller.<br />

Yter minner klangmessig <strong>og</strong> på andre måter noe om en<br />

annen kabel redaksjonsmedlemmene i <strong>Fidelity</strong> er ganske<br />

begeistret for, nemlig Audience Au24. Basert på mine stadig<br />

ringere k<strong>og</strong>nitive evner mener jeg å erindre sistnevnte som<br />

litt mykere på fløyene, <strong>og</strong> en litt varmere klangbunn. Ser<br />

man det – kanskje Van den Hul ikke tar så mye feil?<br />

Alt i alt er Yter en kabel som utfører sine arbeidsoppgaver<br />

på en plettfri måte, uten slinger i valsen. Musikken blir som<br />

nevnt gjengitt på en naturlig, harmonisk <strong>og</strong> sammenhengende<br />

måte med (nesten) alt av dynamikk.<br />

MYE FoR PENGENE<br />

Før jeg fikk vite hva Laboratoriums Yter koster, så den ut til<br />

å være utenfor økonomisk rekkevidde for de fleste vanlig<br />

dødelige blant oss. Ikke for at selve kabelen i seg selv har et<br />

estetisk uttrykk utover det jevne. Ikke er den stor <strong>og</strong> massiv<br />

som for eksempel Kimber Monocle heller, tvert i mot. Til<br />

tross for sine solid core-leder er den veldig myk <strong>og</strong> fin å arbeide<br />

med, uten å få noen uønskede “knekk”. Men mer fordi<br />

kabelen blir levert i en ekte italiensk skinnveske. Kanskje en<br />

smule jålete, men de kommer tross alt fra Italia.<br />

Men selv uten å ta med en slik gimmick i helhetsvurderingen,<br />

syns jeg man får mye for pengene her. Et produkt med<br />

klare high-end aspirasjoner til moderat pris. 3<br />

Importør/forhandler: Vassagod Hi-Fi, Danmark<br />

Pris: Ca kr. 10 000.<br />

Unico Secondo - Best i test 2007/2008!<br />

Rune Åsenden i Hjemmekino skrev:<br />

Musikalsk forfører!<br />

“Bassgjengivelsen er enormt bra, den er stram<br />

<strong>og</strong> veldefinert.”<br />

“...en deilig organisk “rørlyd” kombinert med<br />

transistorenes mektige krefter.”<br />

“En musikalsk perle av en forsterker”<br />

Unison Research, Unico Secondo, kr 17.900,-<br />

Leveres <strong>og</strong>så i SORT.<br />

Knut Vadseth i <strong>Fidelity</strong> skrev:<br />

“...den rørmagien i mellomtonen som samtidig<br />

er både, krisp, detaljert <strong>og</strong> dynamisk i en kombinasjon<br />

som selv Abrahamsen ikke helt får til.”<br />

“...Unico Secondo entydig ble valgt som<br />

“Beste kjøp” fremfor Copland....”<br />

Dette er<br />

Triangle Altea Esw.<br />

Nye Altea Ex er<br />

forbedret på alt<br />

<strong>og</strong> er den perfekte<br />

match for Unico<br />

Secondo!<br />

Pris kr 12.900,-<br />

Vi forhandler <strong>og</strong>så: AVI, BAT, Chord Cables, King Audio, Lector,<br />

Musical <strong>Fidelity</strong>, Pathos <strong>og</strong> Sugden<br />

FRAKTFRITT i hele Norge! Vi har bil i Oslo, for service <strong>og</strong> levering, to ganger i uken.<br />

Importør Triangle:<br />

Norsk Hi-Fi Center , Drammen<br />

www.norskhificenter.no • post@norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 - kl 12,00 - 17,00


3 3<br />

82<br />

Gjesteskribenten<br />

Det burde ikke være mulig<br />

å få så god lyd for så lite<br />

penger”.<br />

I betragtning af pickuppens<br />

høje alder <strong>og</strong> priserne på pickupper<br />

i dag, så må den gøre n<strong>og</strong>et helt<br />

rigtigt. N<strong>og</strong>et der gør AT 95E til en<br />

latterlig billig pickup. Og for at det ikke<br />

skal være løgn, så kan den efter bare 15<br />

minutters under skalpel <strong>og</strong> fil gøres om<br />

muligt endnu bedre. Og så er forholdet<br />

mellem pris <strong>og</strong> kvalitet om muligt<br />

blevet endnu mere latterligt.<br />

De modifikationer som skal beskrives<br />

i det følgende udviklet af Sund, en af<br />

de mest ud<strong>og</strong>matiske <strong>og</strong> fantasifulde<br />

hifientusiaster på www.hifi-musik.dk.<br />

EN LATTERLIG BILLIG PICKUP<br />

Modifikationen af AT 95E falder i<br />

tre trin, <strong>og</strong> alle kan udføres hver for<br />

sig. Først fjernes størstedelen af den<br />

grønne nåleforpart, der sidder omkring<br />

nålefanen. Dernæst files det overflødige<br />

materiale omkring diamanten bort med<br />

en neglefil. De to første modifikationer<br />

bidrager med langt de største forbedringer,<br />

<strong>og</strong> de er samtidig de enkleste<br />

at udføre. Det tredje <strong>og</strong> sidste trin,<br />

konstruktion af en ny monteringsbøjle,<br />

er både den mest tidskrævende <strong>og</strong> den<br />

vanskeligste at udføre. Vælger man at<br />

springe en af de tre foreslåede indgreb<br />

over, så bør det være dette.<br />

Det skal d<strong>og</strong> pointeres, at alle kan<br />

udføre modifikationerne <strong>og</strong> det med<br />

godt resultat.<br />

Den vigtigste forudsætning er rolige<br />

<strong>og</strong> forsigtige hænder. Det er sjældent at<br />

der er n<strong>og</strong>et, der er gratis, når det kommer<br />

til hifi. Det uden garanti for at det<br />

er pengene værd. Det ved enhver, som<br />

jager bedre lyd. Men her er en gylden<br />

mulighed for at få i både pose <strong>og</strong> i sæk,<br />

<strong>og</strong> som sammenlignet med, hvad hifi<br />

ellers plejer at koste, nærmest må betegnes<br />

som gratis. Og ikke nok med det.<br />

Man for <strong>og</strong>så den fornøjelse det er, selv<br />

at lave n<strong>og</strong>et som har klasse. Og fornøjelsen<br />

er både gratis <strong>og</strong> langtidsholdbar.<br />

VæRKTØJ<br />

Redskaberne til de første to trin består<br />

af en skalpel, et kraftigt forstørrelses-<br />

I <strong>Fidelity</strong> nr. 29 var der en lille test af Audio Technica<br />

95E i forbindelse med testen af ProJect RPM-10. Forholdet<br />

mellem pris <strong>og</strong> kvalitet fik Gunnar Brekke til at<br />

konkludere, at AT 95E er “en åpenbaring.<br />

AV KIM RAVN<br />

I pose <strong>og</strong> i sæk<br />

glas <strong>og</strong> en såkaldt diamantneglefil eller<br />

en keramikneglefil. Spørg fruen i huset,<br />

hun ved med sikkerhed, hvad den del<br />

af sagen drejer om. Begge dele fås på<br />

apoteket. Til det tredje <strong>og</strong> sidste trin<br />

skal bruges superlim, træ eller aluminium.<br />

FØRSTE TRIN: KNIVEN<br />

På illustration 1 ses den umodificerede<br />

pickup. Det er størstedelen af den<br />

grønne nåleforpart som skal bort, <strong>og</strong><br />

det samme gælder det alt for rigelige<br />

materiale omkring diamanten. Plastikken<br />

fjernes med skalpellen. Skalpellen<br />

kan håndteres på flere måder. Enten<br />

kan man skærer frem <strong>og</strong> tilbage, som<br />

var man ved at skære brød. Eller man<br />

kan vugge skalpellen op <strong>og</strong> ned til den<br />

er trængt gennem plastikken. Det vigtigste<br />

er at man ikke bruge for mange<br />

«Her er en gylden<br />

mulighed for at få<br />

i både pose <strong>og</strong> i<br />

sæk, <strong>og</strong> som sammenlignet<br />

med,<br />

hvad hifi ellers plejer<br />

at koste, nærmest<br />

må betegnes<br />

som gratis.»<br />

kræfter <strong>og</strong> at man holder pickuppen i<br />

et fast men kærligt grab. En ny skalpel<br />

er så skarp, at den før eller siden vil<br />

skære gennem plastikken. Hvor meget<br />

man skal fjerne afhænger af, hvor<br />

modig man er. N<strong>og</strong>et skal der selvsagt<br />

være tilbage.<br />

På illustration 2 ses resultatet. Til<br />

venstre for pickuppen ligger den overflødige<br />

del af nåleforparten.<br />

ANDET TRIN: FILEN<br />

Når plastikken er borte er det tid at<br />

finde neglefil <strong>og</strong> forstørrelsesglas frem.<br />

Denne del af operationen kræver rolige<br />

hænder. Som det fremgår af illustration<br />

1, er der ganske meget overflødigt materiale<br />

omkring diamanten. Det meste<br />

af det skal nu files bort!<br />

Nålefanen holdes fast ved at støtte<br />

den med tommelfingerneglen langs<br />

den ene side.<br />

Filen lægges forsigtigt på den spidse<br />

kant af nålefanen <strong>og</strong> trækkes forsigtigt<br />

bort fra diamanten. Det er absolut<br />

afgørende at filen trækkes bort fra<br />

diamanten. Filer man den modsatte<br />

vej, vil nålefanen i bedste bøje. I værste<br />

fald vil den knække. Bevægelsen skal<br />

være jævn <strong>og</strong> rolig. Her må absolut<br />

ikke bruges kræfter. Samtidig med at<br />

filen trækkes baglæns, drejes den ind<br />

foran diamanten, så materialet her<br />

<strong>og</strong>så files bort. Når man er færdig i<br />

den ene side, så gentages proceduren i<br />

den anden side. Mellem fem <strong>og</strong> ti træk<br />

på hver side burde være tilstrækkeligt<br />

til, at broderparten af det overflødige<br />

materialer nu er borte. Siden der kun<br />

bortfiles n<strong>og</strong>le få brøkdele af et gram,<br />

så vil det alt sammen sidde tilbage på<br />

filen.<br />

Igen kan de modigste file endnu<br />

mere af, end der er vist på illustration<br />

3. Og er det ikke nok, kan man file n<strong>og</strong>et<br />

af den lim bort, der holder diamanten<br />

fast i nålefanen.<br />

RESULTATET TRIN ET oG To<br />

Nu er pickuppen klar til at spille. I<br />

forhold til det umodificerede udgangspunkt,<br />

er der tale om en langt<br />

bedre detaljering <strong>og</strong> et markant bedre<br />

perspektiv. Det er nu både bredere <strong>og</strong><br />

fremfor alt meget dybere. De øvrige<br />

dyder er alle bibeholdt. Resultatet af<br />

de 15 minutter med skalpel <strong>og</strong> fil er<br />

en helt anden pickup, som i forhold<br />

til ydelsen afgjort burde koste væsentlig<br />

mere.<br />

TREDJE TRIN: BØJLEN<br />

Det tredje <strong>og</strong> sidste trin går ud på<br />

at konstruere en ny monteringsbøjle.<br />

Her er mulighederne legio, <strong>og</strong>


INDKØBSLISTE:<br />

Audio Technica 95E. Den fås et utal af<br />

steder på nettet, fx www.svalander.se/<br />

pickuper/ pickuper.htm, hvor den koster<br />

425 skr, men siden prisen svinger meget,<br />

kan det betale sig med en prisundersøgelse<br />

på nette.<br />

Trin 1 <strong>og</strong> 2:<br />

• skalpel<br />

• neglefil (diamant eller keramik)<br />

• forstørrelsesglas<br />

Trin 3:<br />

• superlim<br />

• aluminium eller træ (hvis ikke det allerede<br />

findes i kælderen eller værktøjskassen)<br />

• sandpapir (280 korn)<br />

• nedstryger<br />

• 2 mm HS-bor<br />

afhænger af tålmodighed <strong>og</strong> finmotorik.<br />

Man kan lave bøjlen i træ, det<br />

tager længst tid, eller man kan skyde<br />

genvej med en bøjle af aluminium.<br />

På illustration 4 ses en variant af det<br />

sidste forslag.<br />

Den sorte monteringsbøjle fjernes<br />

ved at løsne skruen, der sidder midt<br />

i bøjlen. Den nye monteringsbøjle<br />

er lavet af to stykker 2 mm aluminium;<br />

et stykke på 6 x 20 mm, <strong>og</strong> et<br />

mindre stykke på 6 x 10 mm. I det<br />

store stykke er der boret to huller til<br />

monteringsskruerne. Hullerne har en<br />

diameter på 2 mm. Brug den oprindelige<br />

bøjle som skabelon. Det lille<br />

stykke er slebet til, så det danner en<br />

vinkel på ca 5 grader. Det er slebet på<br />

vådt sandpapir korn 280. Dette arbejde<br />

kræver en del tålmodighed, men<br />

det kan lade sige gøre. Selv med store<br />

fingre. På illustration 5 ses de to færdige<br />

stykker inden de limes sammen.<br />

Det vinklede stykke limes ovenpå det<br />

store stykke med superlim, hvorefter<br />

hele herligheden limes fast oven på<br />

AT 95E.<br />

Der er brugt såkaldt superlim. Og<br />

super skal tages (super)alvorligt. Man<br />

skal være sikker på placeringen, inden<br />

bøjlen placeres over på pickuppen.<br />

Igen bruges den oprindelige bøjle til at<br />

markere, hvor den nye skal sidde. Når<br />

først limen er tør, det tager mellem 10<br />

<strong>og</strong> 60 sekunder afhængig af mærke,<br />

så bliver bøjlen, hvor den er. Der er<br />

ikke til at rokke! Som allerede nævnt<br />

er denne del af modifikationen, den<br />

vanskeligste <strong>og</strong> den mest tidskrævende,<br />

<strong>og</strong> samtidig den, der medfører de<br />

mindste forbedringer. Men måske er<br />

der ny muligheder med bøjler i andre<br />

materialer <strong>og</strong> udformninger end de<br />

her foreslåede?<br />

RESULTATET AF TRIN TRE<br />

Med en bedre monteringsbøjlen<br />

får pickuppen en kortere <strong>og</strong> dybere<br />

basgengivelse, n<strong>og</strong>et den allerede i<br />

udgangspunktet gjorde ganske godt.<br />

Desuden får den en bedre dynamik i<br />

hele frekvensområdet.<br />

SUMMA SUMMARUM<br />

Med en pris på ca 350 kr bør ingen<br />

holde sig tilbage. Slet ikke når man hører,<br />

hvor godt resultatet bliver efter blot<br />

15 minutter med skalpel <strong>og</strong> fil. Ifølge<br />

Sund så profiterer <strong>og</strong>så langt dyrere<br />

pickupper af trin et <strong>og</strong> to. Om man så<br />

er klar til at gå løs på en pickup til fx<br />

3000 kr, ja det er vel bare et spørgsmål<br />

om mod.<br />

God fornøjelse! 3


3 3<br />

High-end privatkino 2008:<br />

Blu-ray har vunnet kampen om superformatene!<br />

Cinemascope <strong>og</strong> det siste i digitalteknol<strong>og</strong>i<br />

kan gi deg opplevelsen av Colosseum i egen<br />

bolig. Og god gammel hi-fi teknol<strong>og</strong>i – ditt<br />

eget stereoanlegg – gir den optimale lydopplevelsen<br />

<strong>og</strong>så av film- <strong>og</strong> konsert DVD-er!<br />

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH<br />

Uretusjert bilde fra kinoloftet hos <strong>Fidelity</strong><br />

84I full 84<br />

b


edde!85<br />

85


3 3<br />

86<br />

High-end privatkino 2008:<br />

Undertegnede var blant de første her hjemme<br />

som kjøpte en brukt 3-rørs videofremviser fra<br />

proffmarkedet <strong>og</strong> laget en av de første multikanal<br />

”hjemmekino” på loftet. Tanken var å<br />

benytte utrangert hi-fi utstyr til lydsiden for så å<br />

satse på at de mange ekstra kanalene ville gjøre hver enkelt<br />

lydkanal mindre kritisk. For en ufattelig kortslutning! Det<br />

er etter dyrekjøpt erfaring ALLTID den dårligste lydkanalen<br />

som er den som dominerer lydbildet.<br />

SENTERKANAL<br />

Ikke minst gjelder dette den ofte dårlig plasserte senterkanalen;<br />

i 90% av tilfellet er denne basert på en billig, liggende<br />

to-veiser med domediskanten midt mellom en dobbelt bass/<br />

mellomtone som i denne konfigurasjoenen får en makismalt<br />

ujevn spredning av lyden; det motsatte av det ønskede om<br />

man skal spandere på seg en senterkanal. Når da denne <strong>og</strong>så<br />

blir plassert på dårlig underlag i ugunstig posisjon under<br />

eller over skjerm/lerret, så vil de fleste oppdage at lydbildet<br />

blir mye bedre om man lager en ”fantom” senterkanal<br />

simpelthen ved å fordele lyden på hovedkanalene. Og så mye<br />

billigere, da gitt!<br />

Disse erfaringene har ført til at noen oppfatter at <strong>Fidelity</strong><br />

motarbeider all bruk av senterkanal i hjemmekino <strong>og</strong><br />

multikanal anlegg. Dette er en misforståelse; ut fra mange<br />

betraktninger kunne senterkanalen være den VIKTIGSTE<br />

kanalen. Men det krever en tilsvarende omprioritering av<br />

den sedvanlige kvalitetsprioriteringen både av høyttaler <strong>og</strong><br />

forsterker. Og ikke minst krever dette en nøyaktig plassert<br />

høyttaler i samme høyde som hovedkanalene, <strong>og</strong> nitid plassert<br />

på en imaginær sirkel fra lytteposisjon gjennom begge<br />

hovedhøyttalere. Riktignok påståes det at digitale korreksjoner<br />

gjør de fysiske betingelser mindre viktige, men det er<br />

IKKE vår praktiske erfaring!<br />

Etter uttallige forsøk med <strong>og</strong> uten senterkanal er min<br />

Blu-ray tilbyr enda større<br />

<strong>og</strong> skarpere bilder.<br />

konklusjonen entydig; multikanal er veldig bra på film, men<br />

vanlig stereo gir den kombinerte musikk/film entusiasten<br />

alltid best lyd for pengene-selv i super high-end klassen. Og<br />

kompromisset i forhold til filmeffekter er ganske så beskjeden.<br />

Etter mange uriktige påstander fra en kinobransje<br />

som greidde å bløffe seg til markedsandeler på tvilsomme<br />

premisser, er det igjen god, gammeldags hi-fi teknol<strong>og</strong>i som<br />

er kongen på haugen. Dette <strong>og</strong>så om du senere skulle utvide<br />

til flere kanaler spesielt til filmbruk...<br />

LYDGRAUT?<br />

Det er uansett begripelig at så mye teknikk som kreves<br />

til 6 kanaler – <strong>og</strong> så mange kabler – lett kan skape en noe<br />

ukontrollert lydgraut. Det er da <strong>og</strong>så et paradoks at de<br />

fleste surroundanlegg, med sine ekstra bakhøyttalere for å<br />

gjenskape opptaksrommet, har en mindre presis hol<strong>og</strong>rafisk<br />

gjengivelse av artistene enn hva et tilsvarende kostbart<br />

steroeanlegg kan makte med optimalt plasserte stereohøyttalere.<br />

Også mangel på alternativer til plasseringen av de store<br />

lerretet, gir beskjedne muligheter for helt optimal høyttalerplassering.<br />

Den tidligere tette plastduken utgjorde dessuten<br />

en akustisk romdeler som <strong>og</strong>så skapte ulike utfasinger <strong>og</strong><br />

resonnanser.<br />

Det er derfor at den nye grovtvevde duken fra franske<br />

Endelig god lyd fra en ekte Hi-Fi<br />

høytaler på baksiden av lerretet<br />

til Screen Research.


3 3<br />

88<br />

High-end privatkino 2008:<br />

Screen Research <strong>og</strong>så gir bedre lyd BÅDE i stereo <strong>og</strong> multikanal;<br />

den slipper igjennom lydbølgene fra høyttalere<br />

i tillegg til den reflekterte lyden fra tak <strong>og</strong> vegger. Dette<br />

skaper simpelthen mindre akustisk turbulens. Og det høres!<br />

Men det synes ikke. For vevstrukturen er uansett ikke<br />

grovere enn at den lurer det mennskelige øyet til å tro at<br />

det er en jevn, perlevit flate man skuer....<br />

SCREEN RESEARCH<br />

Den største enkeltforbedringen jeg noensinne har opplevd<br />

i hjemmekinoen, inneholder altså hverken strømforsyning<br />

eller elektronikk <strong>og</strong> er bare millimeteren tykk, men i mitt<br />

tilfelle hele 3 meter bred . Overgangen til et ekte Cinemascope<br />

lerret i formatet 2,44:1 som er akustisk helt transparent,<br />

<strong>og</strong> som <strong>og</strong>så er montert i en svak buet ramme, må<br />

være den ultimate forbedringen for de fleste filmentusiaster.<br />

Og dramatisk mye bedre for opplevelsen av storkino<br />

enn hva man strengt tatt kunne forvente med de relativt<br />

få ekstra centimeterene på hver side sammenliknet med<br />

16/9 widescreen formatet.<br />

Buefasongen ble i utgangspunktet konstruert for de<br />

store premierekinoene for å gi nøyaktig samme avstand i<br />

hele dukens bredde til den komplekse anamorfiske linsen<br />

på 35 mm Cinemascope filmfremvisere. Slik kunne bildet<br />

forbli skarpt helt ut i hjørnene. Dybdeskarpheten på de<br />

fleste hjemmekinofremvisere er mindre kritisk enn på<br />

de gamle 35 mm fremvisere, slik at dette neppe lenger er<br />

noe avgjørende argument for tilby denne buefasongen<br />

i mindre lokaler. Men formatet <strong>og</strong> formen signaliserer<br />

fremdeles STOR kino selv i små lokaler. Og den samledede<br />

visuelle effekt av det ekstra brede lerretet <strong>og</strong> den svake<br />

buen gir sammen med en god projektor et tredimensjonalt<br />

bilde som er like storlagen som den lyden vi high-endere<br />

har opplevd i mange år!<br />

Så størst mulig bilde til stereoen – gjerne i Cinemascope<br />

– hadde jeg uansett antall kanaler i lydanlegget sterkt<br />

prioritert om jeg hadde muligheten til eget musikk- <strong>og</strong><br />

kinorom i loftet, i kjelleren eller i garasjen!<br />

BLU-RAY BILDE!<br />

Samtidig som Sony ser ut til å droppe videre forsøk på å<br />

erobre musikkbransjen <strong>og</strong> massepublikummet med SACD,<br />

ser elektronikkgiganten ut til å ha vunnet over konkurrentene<br />

med sitt høyoppløslig Blu-ray DVD format som<br />

praktisk talt samtlige filmprodusenter nå støtter. Dette<br />

betyr at man med de siste høyoppløselige digitalprojektorene<br />

<strong>og</strong> flatskjermene med Blu-ray kan få et storbilde<br />

i stue som er skarpere, krispere, mer farveriktig <strong>og</strong> mer<br />

dynamisk -inkludert hvitere hvitt <strong>og</strong> sortere sort – enn hva<br />

man er vant til på selv de beste anal<strong>og</strong>e kinoer. Blu-ray har<br />

5-6 ganger så høy oppløsning som vanlig DVD.<br />

På grunn av det siste i billedteknol<strong>og</strong> har det digitale<br />

bildet derfor nå mer tredimensjonalt sug enn man trodde<br />

var mulig i bare to dimensjoner. Også på bildesidene<br />

opplever vi altså det betydelige paradokset at økt kvalitet<br />

helt generelt skaper større tredimensjonalitet <strong>og</strong> dybde.<br />

Og dynamisk kontrast med bæksort svartnivå <strong>og</strong> skikkelig<br />

sting i høylyset, er akkurat like viktig som dynamikk<br />

i lydanlegget. Med det siste i relativt rimelige projektorer<br />

er dette innefor rekkevide for de fleste av oss. Og det<br />

smale brevsprekk-formatet Cinemascope gir ytterligere en<br />

illusjon av billeddybde. Desto større bildet er, desto større<br />

følelsesmessig effekt <strong>og</strong> engasjement! Og med Blue-ray<br />

kan bildet bli minst dobbelt så stort som man er vant med<br />

uten at kornstruktur (synlige piksler) <strong>og</strong> uskarphet blir<br />

noe problem.<br />

Men som ved vurderingen CD/SACD viser det seg at det<br />

uansett er originalaopptaket fra masterfilmen som er det<br />

avgjørenede viktige – i tillegg til det kunstneriske innhold,<br />

selvfølgelig. Med de nye innebygde linjedoblere <strong>og</strong> annen<br />

datateknol<strong>og</strong>i, blir DVD-bildet uansett forbløffende bra, <strong>og</strong><br />

ofte er det nesten bare de dramatisk mye skarpere fortekstene<br />

som øyeblikkelig signaliserer Blu-ray. Men det går<br />

uansett et sus av forventning gjennom loftsrommet når de<br />

glitrende, nye åpningstekstene til Warner eller 20thCentury<br />

fyller synsranden med knivskarp animasjon, så fysisk<br />

<strong>og</strong> så hol<strong>og</strong>rafisk at man glemmer omgivelsene.<br />

KINoLoFTET<br />

Det er derfor slett ikke umulig å oppleve et like ”stort”<br />

bilde hjemme i din egen stue som på Colosseum selv med<br />

standard DVD! Størrelsen i seg selv er nemlig ikke viktig.<br />

Det avgjørende er forholdet mellom størrelsen av bildet<br />

<strong>og</strong> betraktningsavstanden til dette. La oss tenke oss at lerretsbredden<br />

på en storkino er 20 meter. Minst 20 meter er<br />

typisk <strong>og</strong>så avstanden fra duken til de beste setene i salen!<br />

På vår loftskino har vi et 3 meter bredt lerret – <strong>og</strong> det er<br />

<strong>og</strong>så avstanden til de beste plassene. I et nedblendet rom<br />

vil synesfeltet <strong>og</strong> opplevelsen bli temmelig lik. Men jeg<br />

vil nesten vedde på at hjemmekinoen har det skarpeste<br />

<strong>og</strong> mest briljante bildet, særlig med BluRay. Og hjemmekinoen<br />

har <strong>og</strong>så overlegent mest sug <strong>og</strong> vertigo inn i<br />

filmduken! <strong>Bilde</strong>t fyller hele synsfeltet på en måte som får<br />

balansenerven til godta informasjonen fra lerretet som


den absolutte virkelighet. Det blir rommet som beveger<br />

seg like gjerne som inneholdet i bildet. Svimlende!<br />

KoNKLUSJoN LYD TIL BILDET<br />

Det er forbløffende enkelt å høre forskjell selv på high-end<br />

effektforsterkere i et multikanalsanlegg, <strong>og</strong> igjen gir dessverre<br />

prisen en grei indikasjon på hva du kan forvente.<br />

Hvordan i alle verden skal et anlegg med råbillige effektforsterkere<br />

i en hjemmekinoreceiever med fantasiwatt<br />

fungere greit for dedikerete hi-fi entusiaster? Det er heller<br />

ikke korrekt det noen av oss tror; at kvaliteten på stereoanlegget<br />

øker såpass lite når man hadde passert la oss ca.<br />

100 tusen kroner, at man derfra får mer glede av pengene<br />

ved å utvide til surround. Selv ville jeg nok spandere minst<br />

det dobbelte av dette beløpet på generell lydkvalitet før jeg<br />

ville tenke på å kjøpe flere høyttalere <strong>og</strong> forsterkere. Og da<br />

blir det dessverre lite igjen til surroundbiten...<br />

På den andre siden er tillegget for de ekstra kanalene<br />

på de beste DVD multimaskinene, <strong>og</strong> <strong>og</strong>så enkelte anal<strong>og</strong>e<br />

forforsterkere, såpass beskjeden at man bør få med<br />

seg <strong>og</strong>så den biten.Dette selv om man ikke nødvendigvis<br />

tenker seg full utbygging med det samme. Og det finnes<br />

smarte kompromisser <strong>og</strong> fornuftige snarveier. Det nesten<br />

geniale produktet for deg som flørter med ideen om full<br />

«Den samledede visuelle<br />

effekt av det ekstra brede<br />

lerretet <strong>og</strong> den svake buen<br />

gir sammen med en god<br />

projektor et tredimensjonalt<br />

bilde som er like storslagen<br />

som den lyden vi high-endere<br />

har opplevd i mange år!»<br />

surround, er simpelthen en multispiller fra Classe, Linn<br />

eller Muse som alle har glimrende CD-gjengivelse, men<br />

som <strong>og</strong>så takler alt av filmlyd <strong>og</strong> bilde. Og om ikke dette er<br />

nok; de leveres <strong>og</strong>så med innebygget forforsterker som enkelt<br />

styres via fjernkontrollen. Og da sparer du <strong>og</strong>så massevis<br />

av plunder <strong>og</strong> kronasjer på en masse ekstra kabler <strong>og</strong><br />

en dyr multi forforsterker!<br />

Men foreløpig leveres ingen av disse high-end multispillerne<br />

med Blue-ray – om det er viktig-men flere av<br />

produsentene antyder fremtidige oppgraderinger til en<br />

”fornuftig” pris. Foreløpig anbefaler vi derfor den beste<br />

Blu-ray spillerene på markedet – Pioneer 70-som riktig<br />

nok ikke avspiller SACD, men i forhold til prisen er veldig<br />

bra på standard CD-avspilling. Og så er den glimrende til<br />

filmlyd både i stereo <strong>og</strong> full surround. Dette i tillegg til<br />

en bildekvalitet BÅDE fra standard DVD <strong>og</strong> Blue-ray som<br />

er noe av det beste som kan kjøpes for penger. Yepp, den<br />

dyreste Blu-ray spilleren på markedet er faktisk et røverkjøp,<br />

<strong>og</strong>så for oss hi-fi nerder! Kjør siste livekonsert med<br />

Bruce Springsteen i Blu-ray bilde <strong>og</strong> lossless 2 kanals lyd<br />

med skissert opplegg, <strong>og</strong> du kan skal få garantert spalteplass<br />

i <strong>Fidelity</strong> for enhver betraktning som nekter for at<br />

opplevelsen nærmest er på den gale siden av menneskelige<br />

nydelser som ikke er syndige...<br />

89


3 3<br />

90<br />

High-end privatkino 2008:<br />

Fordommer <strong>og</strong> følelser:<br />

Den musikalske<br />

hjemmekinoen 2008!<br />

<strong>Fidelity</strong> tar livet av en rekke fordommer i<br />

dette forslaget til den ”perfekte”<br />

privatkino for musikkentusiasten som allerede<br />

har et bra stereoanlegg <strong>og</strong> nok veggplass<br />

til et CinemaScope bredlerret.<br />

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH<br />

De bedre multispillere fra<br />

bl.a. Muse, Krell, Bladelius,<br />

Linn <strong>og</strong> ikke minst Electrocompaniet,<br />

er et funn for<br />

oss musikkinteresserte som OGSÅ vil<br />

kunne glede oss over videofilmer av<br />

ulike sjangere, selvfølgelig <strong>og</strong>så musikkvideoer<br />

<strong>og</strong> konserter. Ikke minst er<br />

vi særdeles begeistret for de som i tilleg<br />

til å avspille alt av CD/SACD <strong>og</strong> DVD-er<br />

<strong>og</strong>så har innebygget volumkontroll<br />

slik at du slipper en masse komplekse<br />

koblinger, spesielt i multikanal.<br />

Vår favoritt er likevel Electrocompaniet<br />

EMP-1 som tross høy pris er<br />

en nesten kompromissløs CD-spiller.<br />

Den er som 16 bits avspiller etter min<br />

mening helt på høyde med sin berømte<br />

toppmatede forgjenger, selv om bassen<br />

ikke er fullt så dynamisk <strong>og</strong> slagkraftig.<br />

Til gjengjeld er de øvre oktaver klart<br />

(ha) renere <strong>og</strong> mer oppløst. Og for et<br />

realistisk tillegg i prisen får du altså<br />

SACD, multikanal <strong>og</strong> en meget oppegående<br />

videoutgang som med HDMI kabel<br />

har meget brukbar kvalitet til selv<br />

meterforsørrelser. Dette i motsetning til<br />

min litt lunkene erfaring med RGB som<br />

underlig nok ikke er like bra.<br />

Men siden mange av dere allerede har<br />

en god CD-spiller fra før, <strong>og</strong> fordi ingen<br />

av disse high-end spillerene foreløpig er<br />

oppgradert til Blu-ray, anbefaler jeg den<br />

heftigste Blu-ray spilleren på markedet;<br />

Pioneer BDP-LX70A. Denne spiller<br />

riktignok ikke SACD, men er i forhold til<br />

prisen er den overraskende god til vanlig<br />

16 bits CD-avspilling, men men litt<br />

syntetisk ”kino” lyd i forhold til den noe<br />

fyldigere kropp <strong>og</strong> tyngde man forventer<br />

fra en dedikret CD high-end spiller.<br />

Men ærlig talt, selv om for eksempel EC<br />

låter ”bedre”, så har <strong>og</strong>så LX70 mye mer<br />

pondus , schwung <strong>og</strong> tredimensjonelt<br />

rom enn vi har opplevd fra Pioneer <strong>og</strong><br />

andre storprodusenter tidligere.<br />

Likevel er det vel ikke på grunn av CD<br />

avspillingen du anskaffer Pioneer LX70,<br />

men på grunn av det glitrende bra bilde,<br />

ikke bare i gloriøs Blu-ray, men nesten<br />

like flott med de beste DVD-filmene<br />

som oppskaleres til ekte HD-format. Om<br />

ikke lenge vil nok akkurat denne delen<br />

av LX70 sitte i flere high-end maskiner


med enda bedre lyd, men i filmsammenheng<br />

er det bare å gi seg over med<br />

den lyden du kan få ut av de ubalanserte<br />

stereoutgangene til ditt eksisterende<br />

high-end musikkanlegg. Så får man<br />

unngå å irriteren seg over en særdeles<br />

langsom avpillingsmekanisme som<br />

bruker år på å sjekke kopisbeskyttelse,<br />

landkodere <strong>og</strong> alt det der. Til gjengjeld er<br />

her en datainngang som gjør at du kan<br />

ta ned filmer direkte fra Nettet!<br />

Og i forhold til hva prisen er for en<br />

multikanal Blu-ray DVD maskin, er lydkvaliteten<br />

<strong>og</strong>så på 2 kanals CD altså betydelig<br />

over i hvert fall mine forventninger.<br />

Pris: kr 13.998<br />

Importør: Pioneer Norge<br />

ANBEFALT REFERANSEANLEGG:<br />

Ditt eksisterende High-end stereoanlegg!<br />

Pioneer LX70 Blu-ray DVD-spiller: kr 13.998<br />

JVC DLA-HDI projektor: kr 55.000<br />

Screen Research Cinema-scope lerret: kr 31.000<br />

Pioneer med egen<br />

datainngang for<br />

nettbasert film.<br />

91


3 3<br />

92<br />

High-end privatkino 2008:<br />

JVC DLA-HD1 projektor:<br />

Gnistrende bra!<br />

Det finnes idag mange veldig bra projektorer<br />

som kan gi deg et glimrende<br />

bilde på minst 100 tommer mellom 10<br />

<strong>og</strong> 20 tusen kroner. På samme måte<br />

som om du kan få utmerkede høyttalere<br />

i samme prisklasse.<br />

Men skal du ha det beste, <strong>og</strong> skal du<br />

virkelig ha glede av å lage Cinemascope<br />

på minst 3 meter i egen stue, er det for<br />

tiden JVC DLA-HD 1 som er konge.<br />

Prisen oppleves høy for enkelte, men i<br />

forhold til den helt utrolige kvaliteten <strong>og</strong><br />

forspranget til de rimeligere konkurrentene,<br />

er denne prisen særdeles gunstig i<br />

forhold til hva vi lydenetusiaster betaler<br />

for tilsvarende forbedringer i lydkvalitet.<br />

Dette er B&W 801D til under halv pris!<br />

For endelig har man klart å forene<br />

finessen, de delikate gradasjonene<br />

<strong>og</strong> den ultratette pikselstrukturen <strong>og</strong><br />

den rene paletten fra de beste LCDprojektorene<br />

med den den dynamiske<br />

«Det har skjedd<br />

eventyrlige ting<br />

på billedsiden når<br />

det gjelder hjemmeunderholdning.<br />

Du tror knapt dine<br />

egne øyne!»<br />

kontrasten, den gnistrende fargemetningen<br />

<strong>og</strong> det saftigsvarte sortnivået<br />

fra DLP. Sort er viduderlig vakkert hos<br />

JVC, <strong>og</strong> nattbilder med samtidig høylys,<br />

er så virkelighetstro at man opplever<br />

nattekulden fra lerretet. De innebygde<br />

digitale bildeforbedrere er <strong>og</strong>så av så<br />

høy klasse at de slår det meste som sitter<br />

i DVD-spillere. (Men altså ikke når<br />

det gjelder Pioneer LX 70 som på dette<br />

området er eksepsjonelt bra.)<br />

JVC Projektoren er i største laget<br />

til å dra med på nachspiel , her er litt<br />

viftestøy <strong>og</strong> fokus/zoom må betjenes<br />

manuelt. Men linsen er førsteklasses<br />

<strong>og</strong> med helt brukbart vidvinkelområde<br />

som kan gi deg akkurat den forstørrelsen<br />

du trenger på ekte 2.35/1 Cinemascope.<br />

Og så er det bare å zoome inn<br />

litegrann for å få et litt mindre bilde<br />

til 16/9 widescreen. Det har skjedd<br />

eventyrlige ting på billedsiden når det<br />

gjelder hjemmeunderholdning. Du tror<br />

knapt dine egne øyne!<br />

Pris: kr 55.000<br />

Importør: JVC Norge


Niclas Sjö <strong>og</strong> Anders Ugleberg<br />

fra NS Home Theater<br />

demonstrerer Cinemascope<br />

formatet i ulike størrelser.<br />

Screen Research Cinemascope 2.35/1 buet lerret:<br />

Storkino i stua<br />

Filmduken er vel for projektoren som<br />

kabelen er det for høyttaleren; totalt<br />

undervurdert eller hausset opp til<br />

panegyriske høyder <strong>og</strong> regnet som helt<br />

avgjørende viktig for totalinntrykket.<br />

Men uansett om du velger å henge<br />

opp et gammelt laken eller velger et<br />

kostbart referanselerret fra verdensberømte<br />

Steward, så er i det minste størrelsen<br />

særdeles viktig. Og mens prisen<br />

på flatskjermer går rett i taket når man<br />

passerer de ”vanlige” 42 tommer, så<br />

koster det fint lite å gå opp fra 80 tommer<br />

til 120 tommer når du først har<br />

anskaffet en god projektor. Og det er<br />

når bildet dekker hele synefeltet uten<br />

at man irriteres av uskarpe bilder <strong>og</strong><br />

stygge TV-linjer at magien setter inn;<br />

det blir som å slå ut hele kortveggen<br />

i stua for å se rett ut på en uvirkelig<br />

virkelighet. (Eller var det omvendt?)<br />

Med Blue-ray <strong>og</strong> Cinemascope format<br />

slår du ikke bare ut hele kortveggen til<br />

verdens store scene, du river like godt ned<br />

mesteparten av LANGVEGGEN <strong>og</strong> introduserer<br />

en type hjemmekino som overgår<br />

det meste av det du noensinne har opplevd<br />

på kino! Og har du muligheter for at<br />

lerretet kan stå peremanent, så kan du til<br />

<strong>og</strong> med velge en svakt buet form som gir<br />

deg fenomenal kinofølelse <strong>og</strong> pur gåsehud<br />

av forventninger bare av åpningsl<strong>og</strong>oen<br />

<strong>og</strong> de sylskarpe fortekstene.<br />

Og det er ”verstingen” av disse lerretene<br />

vi med begeistret jubel vil slå<br />

et slag for, et buet lerret fra franske<br />

Screen Research som <strong>og</strong>så er så løst<br />

vevet i et plasstoff at lydbløgene ikke<br />

hindres å fyke nesten uhindret tversigjennom.<br />

Og dette gir deg ikke bare<br />

muligheten til å gjemme høyttalerne<br />

bak lerretet, en avsgjørende viktig greie<br />

om du vil ha full glede av en eventuell<br />

senterkanal, men like viktig om du<br />

velger å la dine stereohøyttalere stå<br />

litt på siden <strong>og</strong> i forkant av lerretet.<br />

For uansett påvirker ikke denne store<br />

flatene da akustikken like mye som en<br />

tett filmduk vil gjøre. Og med en bred,<br />

rålekker ramme med lysabsorberende<br />

materiale, gir det hele et sobert <strong>og</strong> spennende<br />

inntrykk selv uten bilde.<br />

Og selv om duken koster nesten like<br />

mye som en middels dyr projektor, er<br />

den jo slett ikke så dyr som en virkelig<br />

super high-end høyttalerkabel!<br />

Pris: Ca kr 30.000 for buet lerret i<br />

3 meters bredde<br />

Importør i Skandinavia:<br />

NS Home Theater<br />

Forhandler i Norge: Kontrapunkt<br />

«Mens prisen på flatskjermer går rett i<br />

taket når man passerer de ”vanlige” 42<br />

tommer, så koster det fint lite å gå opp<br />

fra 80 tommer til 120 tommer når du<br />

først har anskaffet en god projektor.»<br />

93


3 3<br />

94<br />

High-end privatkino 2008:<br />

Ditt eget stereoanlegg:<br />

Fordommer <strong>og</strong> følelser<br />

Ditt eget stereoanlegg er den viktigste delen i en high-end hjemmekino. Og sammen<br />

med dine kunnskaper <strong>og</strong> erfaringer vil du uansett kunne skape referanselyd til både<br />

film <strong>og</strong> musikk langt utover hva de fleste tror er mulig...<br />

Mange har utvilsomt oppfattet at vi i<br />

<strong>Fidelity</strong> mener at et vanlig stereoanlegg<br />

vil gi deg de største opplevelsene for<br />

pengene, <strong>og</strong>så til vanlige spillefilmer.<br />

Ditt eksisterende musikkanlegg er<br />

sannsynligvis den viktigste byggestenen<br />

til et high-end hjemmekinoanlegg!<br />

Og det behøver altså ikke være i 6,7<br />

eller åtte kanaler. Stereoanlegget er<br />

et glimrende kompromiss til film <strong>og</strong><br />

nesten uansett den beste løsningen til<br />

musikken!<br />

Et godt stereoanlegg med høyttalerene<br />

plassert på siden <strong>og</strong> litt foran lerretet<br />

slik at de får optimal plassering<br />

ut fra bakvegg, vil kunne gi fremragende<br />

dybdeperspektiv som blir<br />

forsterket av de mange surroundaffekter<br />

som er spilt inn i motfase med<br />

lyden fra frontkanalene. For da skjer<br />

det forbløffende at disse signalene blir<br />

dekodet av dine egene ører til å skape<br />

en illusjon av surroundlyd.<br />

HVoRFoR HØYT oG DåRLIG!<br />

På samme måte som bilstereo er blitt<br />

synonymt med hvor høyt du kan<br />

spille før biltaket sprekker, så mener<br />

vi det er en alvorlig misforståelse at<br />

all filmlyd skal avspilles i grenselandet<br />

for fysisk hodepine. Det er som vanlig<br />

viktigere at det låter bra etter vanlige<br />

hi-fi kriterier, enn at man skal få lyden<br />

midt i fleisen fra aggressive ”hjemmekino”<br />

høyttalere. Dessuten er det ingen<br />

selvfølge at høyttalerne skal være størst<br />

mulig, noe de fleste kvinnelige samboere<br />

hater som pesten!<br />

Den beste lyden jeg har oppnåd på<br />

kinoloftet i forhold til prisen, er et par<br />

stativhøyttalere fra svenske Repsons,<br />

forøvrig vår anbefaling som årets<br />

produkt i kavalkaden i forrige blad.<br />

Men det finnes <strong>og</strong>så mange andre gode<br />

stativhøyttalere som uansett fordommer<br />

om det motsatte, kan skape en<br />

fremragende illusjon av storkino ved<br />

filmfremvisning, samtidig som de ofte<br />

er betydelig mer ”musikalske” enn liktprisede<br />

gulvstående ved musikklytting.<br />

SUBWooFER?<br />

Uansett kan det være særdeles virkningsfullt<br />

å koble opp en ekstra<br />

subwoofer (eller 2) til stereoanlegget<br />

nesten uansett om man benytter gulvstående<br />

eller stativhøyttalere. En bra<br />

sub vil uansett lettere kunne justeres<br />

slik at man får med seg de virkelig<br />

dype drønn fra musikk <strong>og</strong> lydeffekter,<br />

noe som igjen skaper betydelig realisme<br />

<strong>og</strong> opplevelsen av en stor premierekino<br />

i ditt mer beskjedne krypinn.<br />

Det finnes mange sub-er helt ned i 3-4<br />

tusen kroner som kan gjøre en brukbar<br />

jobb, men da kun til filmeffekter! Man<br />

må nok endel opp i pris <strong>og</strong> kvalitet om<br />

man ønsker å benytte en sub <strong>og</strong>så til<br />

musikk.<br />

Uansett kan man koble den ekstra<br />

dypbasshøyttaleren ved å trekke paralellkoblede<br />

høyttalerledninger fra begge<br />

høyttalere. Man behøver altså ikke egen<br />

”surround” forforsterker for å få dette<br />

til. Men dette forutsetter at stativhøyttaleren<br />

tåler litt trøkk helt ned uten at<br />

bassen bunner. Det er forresten knapt<br />

nok sant at sub-en kan plasseres hvor<br />

som helst da man uansett ikke hører<br />

den. Det er etter min erfaring fornuftig<br />

å plassere den noenlunde midt mellom<br />

hovedhøyttalerne i bredderetning.<br />

Derimot kan man gjerne plassere den<br />

BAK sitteposisjon uten at dette kan<br />

detekteres.<br />

CINEMASCoPE LYD oG BILDE<br />

Vær gjerne litt dristig ved plasseringen<br />

av høyttalere. Det koster ingenting å<br />

prøve høyttalerene lenger fra hverandre<br />

enn det ”vanlige”. Selv vinkler jeg<br />

de mot hverandre slik at de treffer et<br />

punkt foran lytteposisjon. Dermed har<br />

jeg skapt et kjempestort lydbilde uten<br />

”hull” i midten som <strong>og</strong>så fungere greit<br />

for de som ikke sitter optimalt midt<br />

mellom høyttalerne.<br />

Og akkurat denne oppstillingen<br />

fungere helt topp til 2,35/1 bilde; Cinemasope<br />

bilde til storslagen lyd!


<strong>Fidelity</strong> nr 32 kommer rundt månedsskiftet april/mai<br />

96<br />

Små høyttalere,<br />

stor lyd?<br />

Når kona finner nye høyttalere i finstua <strong>og</strong><br />

klasker lankene begeistret sammen fordi de<br />

er så lekre, da har man en mulig vinner!<br />

Når samme dame er landskjent for å hate motorsykkelhjelmer på<br />

toppen av store finerkasser <strong>og</strong> høyttaleren heter Revel, banker hjertet<br />

fortere. For med vår begeistring for den relativt ”rimelige” Revel M-22<br />

som forlengst står på vår favorittliste, blir forventningene enorme ved<br />

å få de treveis stativhøyttalerne Revel GEM 2 i hus. Det har vært litt<br />

av et oppstyr rundt den nye high-end høyttalerserien til Kevin Voecks.<br />

Men disse koster flesk, <strong>og</strong> mer enn noengang kan det lønne seg så<br />

forsake litt av dypbassen for å kunne ha råd til toppkvalitet i oppløsning<br />

<strong>og</strong> hol<strong>og</strong>rafiske egenskaper. Og i disse dager hvor det hevdes at<br />

små bokshøyttalere til en tusing går ned til 40 Hz, er det betryggende-<br />

<strong>og</strong> litt skremmende- å lese at denne store stativhøyttaleren er oppgitt<br />

til bare 70 Hz før den faller mer enn 3 db. Og det til tross for moderat<br />

virkningsgrad. Men sammen med en god sub....<br />

Vidar Mørch har forøvrig fått i hus en relativt kostbar stativhøyttaler<br />

hvor nedre frekvensområdet skal være nesten subsonisk! Redaktøren<br />

er like spent som leserne på å se (<strong>og</strong> høre) om noen faktisk har klart<br />

å oppheve de fysiske begrensningene for dypbass. Vi utvider jo grensene<br />

for det mulige hvert eneste år...<br />

Gruppetest<br />

CD-spillere<br />

Vi i <strong>Fidelity</strong> opererer med 3 distinkte priskategorier,<br />

budsjett eller basic til 5-10 tusen kroner<br />

pr. komponent, mellomprisklassen fra rundt<br />

10 til 25 tusen <strong>og</strong> high-end herfra <strong>og</strong> opp til<br />

drøye 100 tusen. Og vi tar vel ikke mye feil<br />

om det er mellomprisklassen som er statisisk<br />

sett mest interessant som kjøpsobjekter for<br />

våre lesere selv om det dyrere utstyret er får<br />

mest oppmerksomhet.<br />

I neste blad planlegger vi uansett en gruppetest<br />

med med CD-spillere i mellomprisklassen.<br />

For vi tror vel ikke helt på at datasystemene<br />

med Direct Stream vil overta markedet med<br />

det første, selv om vi i dette bladet er svært<br />

så positive til de lydmessige kriteriene. Likevel<br />

kan neste anskaffelse av CD-spiller lett bli den<br />

siste. Og da skal du ha god valuta for pengene<br />

dine. Og nettopp det skal vi i <strong>Fidelity</strong> hjelpe<br />

deg med om prisklassen fra ca 10-25 tusen<br />

kroner er det riktige for deg!<br />

Forsterkeri<br />

Vi har lenge ønsket å teste de mer<br />

påkostede forsterkerer fra NAD, <strong>og</strong><br />

vi har nå fått i hus en av de beste<br />

integrerte forsterkere på markedet <strong>og</strong><br />

såvidt innenfor kategorien ”mellomprisklasse.”<br />

Vi lar denne prisgunstige<br />

<strong>og</strong> velbygde integrerte forsterkeren<br />

få bryne seg mot et ganske påkostet<br />

2 komponents anlegg fra Marantz.<br />

Og vi tester <strong>og</strong>så en ny versjon av den<br />

største forsterkeren til norske Hegel<br />

(den med lydmotor, du vet) hvor<br />

konstruktør Bent Holter visstnok har<br />

trimmet klangbalansen mot en smule<br />

varmere lyd. Om det er denne versjonen<br />

som har vunnet en pris i Japan, er<br />

vi ikke sikre på. Men vi er sikre på at<br />

Hegel stakk av med ”Grand Prix 2007”<br />

for beste lyd ifølge Stereo Sound som<br />

er det største hi-fi bladet i japan. Vi<br />

gratulerer!<br />

Ha en fin senvinter med peiskos <strong>og</strong><br />

musikk!<br />

Mvh Knut V. <strong>og</strong> redaksjonen i <strong>Fidelity</strong>


6. årgang av <strong>Fidelity</strong>!<br />

Bestill direkte på:<br />

www.audiofidelity.no<br />

Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Milanex AS, PB 9200 Grønland, 0134 Oslo • tlf. 23 36 19 38 • faks: 23 36 19 48<br />

UTSoLGT<br />

UTSoLGT<br />

98<br />

Komplett index <strong>Fidelity</strong> 2003 – 2007 på nettet fra 2008!<br />

www.audiofidelity.no<br />

UTSoLGT<br />

Abonnér på <strong>Fidelity</strong>: Kun 475,- *<br />

NoK for 1 år = 6 utgaver<br />

UTSoLGT<br />

UTSoLGT<br />

Nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 13 <strong>og</strong> 14 er utsolgt<br />

Tidligere utgivelser bestilles på:<br />

Enklere <strong>og</strong> rimeligere betaling med VISA etc.<br />

Ingen portotillegg i Skandinavia!<br />

UTSoLGT<br />

UTSoLGT<br />

UTSoLGT<br />

UTSoLGT<br />

UTSoLGT<br />

www.audiofidelity.no<br />

T I L B U D<br />

Bestiller du 9 eller flere blader – spanderer vi porto<br />

(Gjelder bare i Norge)<br />

UTSoLGT

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!