Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
6/2010 8. årgang<br />
September-Oktober<br />
47<br />
NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,-<br />
INTERPRESS NORGE<br />
returuke: 44<br />
Skandinavisk High-End magasin<br />
<strong>Forsmann</strong> <strong>Vss5</strong>:<br />
Dipol<br />
med<br />
splittskjørt<br />
Veneziapremiere<br />
sonus faber Fenice<br />
Første test:<br />
Copland CDA 825 cd-spiller<br />
High end ”budsjett”<br />
forsterkere:<br />
Electrocompaniet<br />
audio research<br />
Chord<br />
Edge<br />
Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått<br />
Johnny Dowd – live i London • Blanda drops • Hauk<br />
Musikk:
Enig og tro?<br />
Et par lesere har skrevet indignerte brev til<br />
undertegnede hvor de tar avstand fra diverse<br />
innlegg på Hi-Fi sentralen hvor medarbeidere<br />
i <strong>Fidelity</strong> kritiserer sin redaktør for vankelmodighet.<br />
Det dreier seg denne gangen om<br />
det avgjørende viktige teologiske spørsmålet<br />
om hva som er ”best”; rør eller transistor.<br />
Dette etter at jeg skrev en strålende test<br />
av siste versjon av de amerikanske Rogue<br />
rørforsterkere. Jeg tillot meg til og med å<br />
antyde at disse monoblokkene hadde visse<br />
parametre som entydig ble opplevd som<br />
”bedre” enn mine egne Dynamic Precision<br />
A-1 transistorforsterkere. Disse har jeg<br />
benyttet som referanse i nærmere 10 år. Men dette utsagnet ble opfattet av<br />
en viss menighet som å banne i kirken.<br />
Ingen annen komponent har som DP-A1 så ofte blitt utsatt for sterk konkurranse,<br />
gjerne fra langt dyrere produkter, men forblitt i referanseanlegget<br />
selv om enkelte av duellentene har vært hårfint bedre på enkelte punkter.<br />
Rogue var likevel den første vi har testet som både er rimeligere og som har<br />
litt mer livsglede oppover der Dynamic’en faktisk ikke er fullt så dynamisk,<br />
etter min mening. Jeg tror heller ikke at jeg går i den typiske fella om å tro<br />
at masse klirr og støy oppover er en mer åpen og luftigere lyd.<br />
Men på samme måte som en annen personlig favoritt, Responshøyttaleren<br />
fra Reidar Persson tidligere kanskje kunne bli litt for mye laidback oppover,<br />
er DP A-1 tross all hi-fi folklore litt for temmet i toppen, omtrent som om<br />
frisyren er lakkert for at hvert hårstrå skal ligge perfekt på plass. Dette gjelder<br />
i det minste min versjon som jeg antok var med siste oppgradering…<br />
Men DP A-1 har uansett en driftssikkerhet som ingen rørforsterkere kan<br />
matche; på disse 10 årene har jeg ikke hatt så mye som et sikringsbytte på<br />
mine A-1, tross et par frivillige oppgraderinger til større båndbredde, blant<br />
annet! Likevel var jeg litt i stuss over veien videre; det er avgjørende for alt<br />
vi gjør at ingen komponenter i referanseanegget maskerer potensialet i andre<br />
produkter vi har til test. Og ja; jeg er veldig glad i moderne rørlyd som har<br />
visse egenskaper som helt generelt gjør hermetisk musikk litt mer ”live”.<br />
Men jeg er også en pragmatiker, både på egne og mine leseres vegne, som<br />
stadig opplever at det finnes mange veier til målet om også bagateller som<br />
økonomi, driftssikkerhet, plasseringsvennlighet og annet trekkes inn.<br />
Et resultat av slike ”fornuftige” kompromisser, kan du forøvrig lese mer om<br />
i dette bladet da vi med godt resultat omtaler flere særdeles gode integrerte<br />
forsterkere. Og vi fortsetter med blindtesting av de samme og flere<br />
produkter i neste blad. Integrerte forsterkere er nemlig for de aller fleste<br />
det ”perfekte kompromiss”. Hva kompromissene egentlig består av, skal vi i<br />
<strong>Fidelity</strong> hjelpe dere med å finne ut av. Og ”vi” er simpelthen musikkelskere<br />
med alle slags preferanser, fordommer og ”tro”. Men som likevel er forbausende<br />
enige når vi skal sammenlikne ulike produkter i plenum.<br />
At vi samtidig på en mer generelt grunnlag sloss så busta fyker om fordeler<br />
og ulemper med rør kontra transistor, analogt mot digitalt og gulvstående<br />
mot stativ, mener jeg er et entusiastisk sunnhetstegn. For ikke å snakke om<br />
spørsmålet om kabler og strømforsyning; er dette bare tull eller viktigere<br />
enn de fleste av oss våger å innrømme?<br />
Så derfor, kjære brevskrivere: Uenighet innen redaksjon når det gjelder lyd<br />
opplever jeg som like kontroversielt som om det skulle være uenighet om<br />
musikk.<br />
Gudskjelov at ikke alle bare vil ha Dylan og Mozart!<br />
Mvh<br />
Knut V. red.<br />
Ansvarlig redaktør<br />
Knut Vadseth<br />
knuvadse@online.no<br />
Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24<br />
Skribenter i dette nummer<br />
Gunnar Brekke<br />
Arne Christian Damhaug<br />
Petter Dale<br />
Jan Myrvold<br />
Stein Arne Nistad<br />
Håkon Rognlien<br />
Anders Rosness<br />
Knut Vadseth<br />
Dansk redaksjon<br />
Kurt Lassen<br />
Kenneth Pilegaard<br />
Foto<br />
Knut Vadseth<br />
Grafisk design<br />
Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80<br />
www.ideverkstedet.no<br />
Trykk<br />
Printall<br />
Annonseavdeling<br />
Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)<br />
Annonsemateriell<br />
annonse@ideverkstedet.no<br />
Kontakt redaksjon<br />
post@audiofidelity.no<br />
Diskusjonsforum<br />
www.audiofidelity.no<br />
Abonnement service:<br />
MediaConnect AS<br />
Postboks 265 Økern, 0510 Oslo<br />
Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01<br />
fidelity@kundetjeneste.no<br />
Etterbestilling av tidligere utgivelser:<br />
www.audiofidelity.no<br />
post@audiofidelity.no<br />
Tlf: 22 44 38 12<br />
Etterbestilling av artikler som PDF:<br />
Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post<br />
Oppstart kr. 100 pr. blad.<br />
kristin@ideverkstedet.no<br />
Utgiver<br />
Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />
Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo<br />
ISSN 1503 4291<br />
Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver.<br />
Denne bestemmelse gjelder også enhver form for<br />
elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på<br />
bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.<br />
www.audiofidelity.no<br />
3
4<br />
Innhold<br />
47<br />
nr 6/2010<br />
6<br />
Brev<br />
8<br />
Forsman Classic<br />
Vertical Split System 5<br />
14<br />
Audio Research DSi 200<br />
20<br />
Premiere på Sonus faber Fenice<br />
super high-end høyttaler<br />
26<br />
Electrocompaniet ECI 5 MKII<br />
stereo integrert forsterker<br />
32<br />
Høyttalergrublerie av<br />
Respons Grand Artist MK2<br />
36<br />
Musikk på kroken<br />
38<br />
Edge G6 stereo effektforsterker<br />
42<br />
Kudos Cardea C20<br />
46<br />
Sec op: Kudos Cardea C20<br />
48<br />
Copland CDA 825 CD-spiller<br />
52<br />
Musikkomtaler:<br />
Glimmer og gråstein
54<br />
Musikkportrett:<br />
Skeive skiver<br />
56<br />
Musikkomtaler: Blått & rått<br />
58<br />
Intervju/konsertomtale:<br />
Johnny Dowd<br />
60<br />
Musikkomtaler: Blanda drops<br />
62<br />
– Hauk<br />
64<br />
Budsjettalternativet<br />
Quad 99 CDP-2 CD spiller<br />
68<br />
Pro-Ject minireceiver:<br />
72<br />
Magnat MCD850<br />
og Magnat MA 800<br />
74<br />
Weiss Int202 firewirekonverter<br />
76<br />
Chord Electronics CPM 2650<br />
integreret forstærker<br />
82<br />
HIGH END München 2010 – del 2<br />
88<br />
Pure Music<br />
90<br />
Test NLE-22<br />
94<br />
Hi-rez guide, del 2<br />
96<br />
Neste nummer<br />
5
6<br />
Brev til<br />
HRT Music Streamer<br />
Hei<br />
Takk for en glimrende artikkel i <strong>Fidelity</strong>.<br />
Jeg fikk veldig sansen for det lille vidunderet du skriver. Men<br />
problemet for oss i utkanten (Kongsberg) er at vi ikke har de<br />
mulighetene til å prøvehøre og ta med slikt på hjemlån.<br />
Så jeg fikk lyst til å sende deg noen forslag:<br />
1. kan dere skrive en artikkel om denne og andre lignende<br />
produkter, produkter som flere kjenner til? Som for eksempel:<br />
Abrahmsen, Cambridge, Beresford og lignende.<br />
2. kan dere sette sammen et anlegg fra bunn, med HRT, en<br />
eldre PC med Linux og et passende avspillingsprogram og et<br />
passende anlegg til dette? Det kunne vært morsomt å visst<br />
hvor mye man kan få for pengene når DAC’en er så god<br />
som denne. Og jeg skulle likt å vite om Linux (enten Ubuntu<br />
eller noe lignende) kan brukes som basis for et bra opplegg.<br />
Håper på en fortsettelse på dette :-)<br />
PS: testet du Foobar2000 som avspiller? I såfall, hva var<br />
grunnen til at dette ikke ble valgt?<br />
Mvh.<br />
Rune Bakke, Kongsberg<br />
Aaron og <strong>Fidelity</strong><br />
Hei Knut,<br />
Jeg har mottatt det siste nummeret av <strong>Fidelity</strong>, nr. 46. Der<br />
fant jeg en en flott test av Aaron XX, integrert forsterker.<br />
Testen var fremragende, og som importør ønsker jeg å sende<br />
en stor takk til både deg som øverstekommanderende, samt<br />
Gunnar Brekke og Jan Myrvold. For meg som importør av<br />
høykvalitets hi-fi utstyr er det fantastisk å vite at dere er<br />
nøytrale, troverdige og objektive når det gjelder produktanmeldelser.<br />
Som lyd og musikk entusiast setter jeg stor pris<br />
på <strong>Fidelity</strong>s objektivitet og troverdighet. Det er fantastisk å<br />
vite at et slik blad eksisterer, det varmer rundt hjertet. Håper<br />
at dere fortsetter med samme innstilling fremover og at<br />
dere vokser og blir enda større, ikke bare i Norge men i hele<br />
Skandinavia.<br />
Vennlig hilsen!<br />
Senad Rebac<br />
<strong>Fidelity</strong> etterbestillinger<br />
Pga sykdom og uventet stor etterspørsel,<br />
er vi dessverre noe forsinket med ekspederingen<br />
av eldre <strong>Fidelity</strong>. Vi håper å<br />
være ajour i løpet av kort tid.<br />
Mvh<br />
Knut V<br />
red. <strong>Fidelity</strong><br />
Hei,<br />
Håper du kortfattet kan besvare hvorfor det er slik at<br />
nyutgivelser som blir omtalt med ”god lyd” eller ”et funn<br />
for hi-fi entusiaster” etc. faktisk har lydmessige kvaliteter<br />
langt under middels. Jeg snakker her kun om lydkvaliteten<br />
ikke om det musikalske. Et eksempel her et den nye plata til<br />
Hellbillies, ”Leite etter Lykka”. Eg opplever at det ligger et<br />
slør over hele lydbildet og at lyden er ganske komprimert og<br />
ullen. Den fungerer best ved høyt volum, slik mange andre<br />
nyinnspillinger gjør.<br />
Synest det er merkelig at CD platene mine fra 80-tallet<br />
nesten uten unntak har bedre lydkvalitet enn nyinnspillinger.<br />
Siste CD til Meat Loaf er forresten et hederlig unntak.<br />
Tar eg feil eller er det noe hold i min opplevelse av dårlig<br />
lyd på nyinnspillinger ?<br />
Er dette et resultat av at det tilstrebes at lyden skal bli best<br />
mulig ved bruk av mp3-spillere, ipod osv. ?<br />
Det ovenfornevnte gjelder uansett stereoanlegg dvs. like<br />
dårlig både ved avspilling i bilen min, på min gamle tandberg,<br />
NAD forsterker, SET rørforsterker osv.<br />
Håper du kan gi et kort svar på dette.<br />
Hilsen<br />
Dag Time, Voss<br />
Nei, dette kan jeg selvfølgelig ikke gi noe kort svar på. Det<br />
kan ingen. Men en lang artikkel kanskje,....<br />
Knut<br />
Hej <strong>Fidelity</strong> Norge!<br />
Jeg er nyoprettet abonnement hos jer og vil først og fremmest<br />
sige at jeg er glad for jeres blad. I tager HI-FI seriøst,<br />
ligesom jeg gør. Jeg har for nyligt invisteret 90.000.- danske<br />
kroner i et, efter min mening, seriøst anlæg som jeg er rigtig<br />
glad for, men mener dog at der skal nogle forberdinger til<br />
for at jeg bliver helt tilfreds. Jeg lytter til alt slags musik,<br />
både akustiks, heavy/metal, jazz, klassisk og elektronisk. Der<br />
er ingen tvivl om at mit anlæg afslører rigtig meget, mht om<br />
produktionerne er gode eller dårlige. Men nu til mit anlæg:<br />
Forstærker: Lavardin model IT, Højttalere: Jean Marie Reunard<br />
model Orfeo, Pladespiller: Rega P7 med Rega Exact PU,<br />
Riaa: Rega Eos, CD-afspiller: Rega Saturn. Kabler: Acoustic<br />
zen model matrix reference mark ll imellem cd og forstærker.<br />
Lavardin kabel imellem riaa og forstærker. Netkabler:<br />
Lavardin. Højttalerkabler: Jean Marie Reunard.<br />
Så jeg syntes at jeg er godt kørende på hele fronten, men<br />
syntes alligevel at lyden er lidt hård, specielt ved cd lytning.<br />
Det er ikke så galt på vinyl. Rummet jeg spiller i er 18 kvm<br />
og murene er af beton. Jeg har gulvtæppe på og gardiner<br />
fra loft til gulv i de 2 vinduer der er. Jeg savner også lidt<br />
bund når jeg lytter til rock og heavy, specielt på CD. Jeg<br />
overvejer og købe Lavardin højttalerkabler til 14.000.- danske<br />
kroner, eller har i et bedre bud? Jeg invistere hele tiden i<br />
småforbedringer. det sidte nye jeg har invisteret i er Ringmat<br />
plademåtte til Rega P7 og en CD-stabilisator fra Boston<br />
Audio og det har alt sammen givet det hele et løft i den rigtige<br />
retning. Jeg er rigitg glad for mit anlæg, men vil gerne<br />
vejledes til at gøre det sidste rigtige!<br />
Hjælp mig!<br />
Venlig hilsen: Thomas K Andersen fra Danmark!
Hej <strong>Fidelity</strong><br />
Det er med stor fornøjelse at jeg læser Jeres blad, men jeg<br />
må tilføje at jeg er én af de nye danske læsere efter vores<br />
eget High <strong>Fidelity</strong> er lukket og slukket. Dog er det glædeligt<br />
at nogle af de tidligere medarbejdere fra Danmark nu også<br />
skriver for <strong>Fidelity</strong>.<br />
Lidt international kan man jo godt kalde bladet, når der<br />
iblandt skrives både på norsk og på dansk.<br />
På Jeres hjemmeside finder jeg mange gode artikler fra<br />
de tidligere udgivelser på PDF og deri kan jeg se i har testet<br />
noget af det ”gamle” GamuT udstyr. Da jeg selv har et setup<br />
hjemme i stuen som en god del fra GamuT, syntes jeg det<br />
kunne være hyggeligt om I måske i fremtiden kunne lave<br />
nogle flere test af deres udstyr.<br />
Faktisk er der siden I testede CD1 kommet en CD3 og den<br />
er endnu bedre end den gamle CD1 som jeg også har haft<br />
mange fornøjelige timer med, inden den måtte lide pladsen<br />
for en ny CD3.<br />
Har læst testen af D150 og den var en fornøjelse at læse,<br />
den stemmer godt overens med hvad den øvrige verdenspresse<br />
gennem tiderne har skrevet om den. Men så vidt jeg<br />
ved, har de også lavet en mindre integreret forstærker som<br />
ikke koster nært det samme.<br />
Lars Goller som er indehaver af GamuT er så vidt jeg kan<br />
finde frem til på Google én af de mest anerkendte højttalerkonstruktører,<br />
så måske kunne det være en ide at teste<br />
nogle af deres højttalere, som også får ret så gode test i<br />
det store udland og så vidt jeg kan læse er der vist ved at<br />
komme en ny serie højttalere fra dem.<br />
Endnu sjovere er det jo at firmaet som er kendt ude i den<br />
store Verden faktisk ikke ligger mange mil fra hvor jeg bor,<br />
så det er jo lidt lokalt.<br />
Hyggeligt er det også at der som regel er et fint indhold<br />
omkring pladespillere i hvert nummer. Faktisk syntes jeg at<br />
bladet indeholder masser af gode artikler om det forskellige<br />
udstyr. Så det er med fornøjelse at jeg køber bladet, hos min<br />
lokale kiosk.<br />
I slutningen af 1980 tallet boede jeg nogle år i Oslo, det<br />
var på den tid at HiFi Klubben åbnede nogle butikker, og<br />
Dance With a Stranger udgav pladen Everyone needs a<br />
Friend, der var jeg fast kunde hos Boas HiFi butik, mon den<br />
findes endnu?<br />
Så hifi har hos mig været en interesse som jeg har haft en<br />
del år efterhånden nu og det udstyr jeg købte hos Boas HiFi,<br />
fulgte med hjem til Danmark, men det er efterhånden blev<br />
udskiftet et hav af gange siden.<br />
Kunne være hyggeligt at høre fra dig..<br />
God sommer<br />
Peter Sikjær, Herning.<br />
Hallo Peter.<br />
Jeg snakket med Lars i Munchen, og håper at han tar kontakt<br />
med meg eller en av våre danske medarbeidere. Men<br />
uansett skal jeg purre opp også den norske importør for å<br />
få flere produkter. Boas er vel det samme som Tor Ammodt,<br />
TAA Import/Lyric Hi-Fi pr idag?<br />
Knut<br />
Redaktør,<br />
jeg har skrevet til dere før. Jeg er en musikkelsker. Jeg liker<br />
blues. Og jeg savner min helt på gitar, Stevie Ray Vaughan<br />
en som overgår alt jeg vet på gitar. Jeg ber dere være snill å<br />
skrive noen minneord om han.<br />
mvh Nils<br />
Hei,<br />
Jeg er en lykkelig eier av et par Baby Grand Respons.<br />
Disse drives av en Chapter Precis og bak denne står en Hegel<br />
H10.<br />
Jeg har med interesse lest deres artikkel om hjemmekinoloftet.<br />
Jeg skulle gjerne møblert rommet med 3 Babyer til, men<br />
det blir fryktelig dyrt. Jeg har lekt med tanken om å komplementere<br />
med Dynaudio X12 eller Dali Mentor Menuet.<br />
Kanskje er det mulig å fylle på i bunnen med en SUB?<br />
Har du noen synspunkter og/eller anbefalinger å komme<br />
med i denne sammenheng?<br />
Mvh<br />
Dag Sperling<br />
Dali som bakhøyttaler går bedre enn man skulle tro, om<br />
nivået ikke blir for voldsomt. Men senterkanalen må enten<br />
være en Respons eller ikke noe! Synes jeg. Det er også bedre<br />
å jobbe med optimal plassering og solide stative enn en sub.<br />
mvh<br />
Knut<br />
Temperament<br />
Hei Knut. Jeg har fulgt bladet ditt ifra start og har hvert<br />
eneste nummer som er utgitt. Bladet gir meg glede og<br />
avspenning i en hektisk hverdag.<br />
Det skrives nå temmelig friskt på Hifisentralen. ( ” Det er<br />
synd at undertegnede ikke når frem, for bladet jeg skriver i<br />
er i dag fylt opp med svada, ukyndigheter, vrøvl og voodoo.<br />
Ikke rart det går bakover med hifi. ”. ) Synes dette er skremmende<br />
lesning og ser problemet med en enhetlig redaksjonell<br />
linje når noen er så totalt illojale. Ble skikkelig sint og lei<br />
meg over denne sjofelheten.<br />
mvh<br />
Hans C<br />
Hei igjen!<br />
Det er greit med litt temperament etter noen kalde øl på ferie<br />
i utlandet, selv om også jeg synes dette ble litt voldsomt,<br />
dog ikke verre enn at vi har hatt liknende konfrontasjoner i<br />
mer egnede fora. Vi er simpelthen uenig om visse ting, men<br />
disse uenighetene er veldig få i forhold til alt det vi faktisk<br />
er enige om! Jeg har forøvrig tatt opp dette og liknende<br />
eksempler på uenighet i lederen.<br />
Mvh<br />
Knut<br />
Tack!<br />
för ett utmärkt nr 5 2010, hörde att du varit sjuk och det<br />
är desto större bedrift av er lilla redaktion att få tidningen i<br />
tryck. Jag har läst lite om amerikanska Rockport Technologies<br />
och deras högtalare. De ska visst byggt Reidar Perssons,<br />
Respons när de fanns i amerika på 80-talet. Tror du att de<br />
går att få tag på till test?<br />
bästa hälsningar!<br />
Fredrik Lidén, sverige
3 3 3<br />
Forsman Classic Vertical Split System 5:<br />
8
Dipol med<br />
splittskjørt<br />
Vss-høyttalerne til tor Forsman har i en generasjon vært et spennende<br />
alternativ for mange norske high-endere. de simpelthen elsker den åpne<br />
og luftige utklingingen med fremragende dypbass fra disse uvanlige<br />
dipolkonstruksjonene med skjørt og dyp splitt…<br />
TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />
De siste VSS 5 høyttalerne<br />
fra Forsman har, tross den<br />
formidable størrelsen med<br />
halvannen meters høyde<br />
og en diameter litt større<br />
enn en LP, forårsaket uvanlig mye ros<br />
fra tilfeldig besøkende på grunn av sitt<br />
elegante og eksklusive utseende. Selv<br />
damer liker dsse høyttalerne selv om de<br />
ikke akkurat er små.! Det softistikerte<br />
utseende gjør også at den norske prisen<br />
på ca. kr.150.000 virker ganske moderat<br />
i forhold til mange andre high-endere,<br />
om da lyden står noenlunde<br />
i forhold. Det gjør<br />
den, heldigvis!<br />
DIPoL MED EN VRI<br />
Tor Forsman har i et<br />
par, tre decennier bokstavelig<br />
talt spikket og<br />
filt på denne grunnkonstruksjonen.<br />
Denne er i<br />
utgangspunktet basert<br />
på den opprinnelige baffelkonstruksjonen<br />
for høyttalere, simpelthen en stor<br />
plate som hindrer lydbølgene fra høyttaleren<br />
akustisk å kortslutte de lange<br />
lydbølgene i bassområdet. Desto større<br />
plate, desto lengere lydbølger som ikke<br />
svekkes. Og vips, dypere bass!<br />
For å spare plass, begynte man allerede<br />
for snaue 100 år siden å lage en<br />
ramme på denne baffelen for også å<br />
utnytte dybden til å skape lengst mulig<br />
avtand mellom lydbølgene foran og<br />
bak. Den endelige løsningen ble å lukke<br />
det hele i en lufttett kasse, med nye<br />
fordeler og ulemper. Men på samme<br />
måte som med trioderør med sine særegenheter,<br />
så har den oprinnelige åpne<br />
baffelløsningen såpass mange fordeler,<br />
at både Tor <strong>Forsmann</strong> og flere andre ( I<br />
Norge husker vi de glimrende ”låvedørene”<br />
til Geir Fredriksen) har jobbet<br />
iherdig for å maksimere fordelene og<br />
minimisere ulempene.<br />
Men det var en svensk ingeniør ved<br />
navn Karlsson med K, (ikke han andre<br />
med den rundstrålende konstruksjonenen<br />
som het Carlsson med C) som<br />
for første gang viste oss det berømte<br />
skjørtet i en konstruksjon han selv hevdet<br />
var ”verdens beste høyttaler”. Denne<br />
ble da også lansert med brask, bram<br />
og stor applaus i selveste Universitetes<br />
Aula i Oslo for et halvt århundre siden.<br />
Om Tor <strong>Forsmann</strong> noensinne har sett<br />
eller hørt denne høyttaleren, vites ikke,<br />
«Alt dette krever betydelig<br />
innsikt, teoretiske beregninger<br />
og en uendelighet av prøving<br />
og feiling i ulike rom.»<br />
men de første VSS-høyttalere benyttet<br />
uansett noe av den samme ideen med<br />
å redusere størrelsen på frontplaten<br />
ved å tvinge lydbølgene foran og bak<br />
til å ta en lengere vei før de kansellerer<br />
hverandre. Og dette altså ved å brette<br />
den ellers brede baffelen sammen som<br />
et splittskjørt.<br />
FoRSMAN VSS<br />
Uten å miste fordelene (og noen<br />
mindre ulemper) ved dipolkonseptet,<br />
hadde Forsman laget en forbausede effektiv<br />
dipol som ikke ble altfor stor og<br />
dominerende. Men ved å legge skjørtet<br />
delvis foran også diskant og mellomtone,<br />
oppstår her selvsagt tidligresonnanser<br />
og refleksjoner som ikke er lette<br />
å beregne. Også kombinasjonen med<br />
styrt luftstrøm rundt baffelen pluss<br />
nivånivellering i delefileret er kritisk. I<br />
bassområdet benyttes det gamle trikset<br />
ved gode baffelkonstruksjoner ved å benytte<br />
lettdrevne basselementer som så<br />
kan dempes oppover for nivåmessig å<br />
møte mellomtone/bass på mer moderate<br />
nivåer.<br />
Men alt dette krever betydelig innsikt,<br />
teoretiske beregninger og en uendelighet<br />
av prøving og feiling i ulike<br />
rom. Tor Forsman har på egen regning<br />
og risiko, men også med forskingsmidler<br />
fra den norske stat, jobbet med alle<br />
disse kompleksiteteter i flere tiår. Det er<br />
derfor med betydelig spenning vi kobler<br />
opp disse dipolene<br />
til den første lyttingen<br />
i kjente omgivelser og<br />
med kjent utstyr.<br />
Men først tar vi en<br />
runde med elementer<br />
og andre tekniske data<br />
fra den elegante brosjyren…<br />
20 åRS GARANTI!<br />
Jeg ser liten grunn til å si mye om<br />
utseendet.Dette forteller bildene mye<br />
bedre. Den sylinderformede konstruksjonen<br />
med splittskjørt og gitter for å<br />
styre eller frislippe lydbølgene fra de<br />
mange, viser tydelig de 3 X 10-tommers<br />
dynamiske basselementene som<br />
deles ved 470 Hz. Elementene fungerer<br />
i ren push-pull med lik ustråling, nivå<br />
og virkemåte både foran og bak. Disse<br />
bassene er fra norske SEAS som også<br />
berømmes for betydelig velvillighet<br />
med hensyn til målinger og annen<br />
teknisk ekspertise, mens den store<br />
bånd mellomtonen som Forsman kaller<br />
”magnetostat” deler ved 10 kHz til en<br />
mindre bånddiskant av liknende type<br />
med minus 3 db punkt ved 27kHz.<br />
Brattheten på delefilteret er ikke spesifisert,<br />
mens følsomhet ved standard<br />
måling 2,88 v/m oppgis til 90 db. Dette<br />
er noe over gjennomsnittet av ”hjem-<br />
9
3 3 3<br />
Forsman Classic Vertical Split System 5:<br />
10<br />
mehøyttalere”. Også oppgitt frekvensgang<br />
innenfor snevre 1,5 db mellom<br />
27Hz-27kHz virker rimelig overbevisende,<br />
mens maks nivå er solide 115<br />
db og impedansen minimum 2,8 ohm.<br />
Høyttaleren leveres i valnøtt som på<br />
bildet, eller i hvit- eller sortbeiset ask.<br />
Mest oppsiktsvekkende er likevel garantien<br />
på hele 20 år uansett eierskifte!<br />
Men et minst tyveårig perspektiv på<br />
denne høyttaleren, er vel uansett ganske<br />
realistisk for den vanlige musikkelsker.<br />
Og med korrekt bruk slites<br />
Forsman VSS 5 Classic knapt nok ut i<br />
et slikt tidsperspektiv.<br />
oPPSTILLING<br />
VVS 5 leveres med gode biwiring<br />
(og biamping) terminaler på under-<br />
siden, litt kronglete ved hyppig kabelbytte.<br />
Her finner man også 5 spesialføtter<br />
for optimal dempning mellom<br />
gulv og høyttaler. Jeg forutsetter at<br />
delefilteret ligger i eget akustisk isolert<br />
rom i sokkelen.<br />
Bruksanvisningen<br />
anbefaler en plassering i<br />
en likebenet trekant med<br />
høyttalerne minst 30 cm<br />
fra bak- eller sidevegg;<br />
helt etter boka. Jeg fant<br />
imidlertid at den presise<br />
sideveis plasseringen av<br />
artister og instrumenter<br />
muliggjorde betydelig dristigere<br />
avstand uten noe<br />
”hull” i midten, og det med<br />
et helt storslagent lydbilde!<br />
Forøvrig opplevde jeg –<br />
ikke helt uventet – noen<br />
større ulikheter enn vanlig i klangbalanse<br />
og storhet av lydbildet ved ulike<br />
plasseringer. Dette uten at jeg vil hevde<br />
at disse høyttalerne er vanskelig å få til.<br />
De knappe 50 kilo samt muligheten<br />
for å ”rulle” høyttalerne på de 5 føttene,<br />
gjør de også enkelt å prøve ut ulike løsninger.<br />
Og den muligheten må du for<br />
all del ikke la gå fra deg. Her er masser<br />
å hente av spennende og til dels ulike<br />
lydlandskaper med en opplevd detaljering<br />
som er glimrende! Forsman leverer<br />
også spesialkabler til høyttalerne. Jeg<br />
regner med å skrive en ”ramme” om<br />
disse, men har i første omgang evaluert<br />
lyden ved hjelp av kjent utstyr, inkludert<br />
Valhalla og Jorma Origo strøm,<br />
signal og høyttalerkabler.<br />
VVS 5 fikk også noe drahjelp av en<br />
prototype av DP A-5 som har enda<br />
bedre kontroll i bassen og en noe mer<br />
sprudlende diskant enn min versjon<br />
av DP A-1. <strong>Forsmann</strong> har selv benyttet<br />
Dynamic Precision forsterkere i<br />
alle år, og kjenner vel både A-1 og A-5.<br />
Signalkilden er Linn Klimax DS og den<br />
dyreste, men ekstremt gode multispilleren<br />
fra Marantz, mens Audio Resarch<br />
Ref 3 pre som vanlig gledet med sitt<br />
balanserte og farvekorrekte lydbilde i<br />
gloriøs tredimensjonalitet.<br />
Det meget gode førsteinntrykket av<br />
disse dipolene var basert på en plassering<br />
veldig likt det vi pleier å bruke<br />
ved lytting av store høyttalere. Og det<br />
fungerte nærmest optimalt ved aller<br />
første forsøk. Men senere rappet vi<br />
en idé fra 70-tallets aller beste høyttaler-<br />
amerikanske Beveridge- som gav<br />
oss bakoversveis. Den beste høyttalerinvestering<br />
du noensinne kan gjøre<br />
er å spandere en helsefarm på din<br />
bedre halvdel for så å leke med ulike<br />
høyttalerplasseringer i fred og ro noen<br />
kvelder…<br />
TRøKKET AV FoRSMAN<br />
La oss slippe katta ut av sekken med<br />
det samme. Det betyr heldigvis ikke<br />
at du med VVS 5 får katta i sekken,<br />
snarerer tvert imot! Men dypbassen er<br />
simpelthen noe av det tørreste, kjappeste<br />
og reneste vi har hørt. Og det<br />
virker som det går mye dypere enn hva<br />
minus 3 db-punktet på 27 Hz skulle<br />
«Et minst tyveårig perspektiv<br />
på denne høyttaleren,<br />
er vel uansett<br />
ganske realistisk for den<br />
vanlige musikkelsker.»<br />
tilsi. Likevel er ikke dette en imponatorbass<br />
av Krell og Wilson-typen, men<br />
er lettere, luftigere og enda ærligere<br />
dypbass som har enorm slagkraft, men<br />
som slipper like plutselig som den<br />
kommer. Og dette uten resonnanser i<br />
kabinettet eller noe magasinering av<br />
energi som man ufravikelig opplever<br />
med bassrefleks-systemer.<br />
Dette kjenner vi igjen fra de største<br />
Magnepan, Jamo og andre gode dipoler<br />
uten kabinett. Det imponerende med<br />
VVS 5 er at den kan gå såpass dypt,<br />
spille såpass høyt og ha så glimrende<br />
kontroll nedover tross betydelig effektivitet<br />
på mer enn 90 db; et resultatet<br />
av god matching mellom effekten av<br />
skjørtet som styrer luftstrømmen, og<br />
delefilteret hvis oppgave er gradvis å<br />
redusere nivået mot mellomtonen slik<br />
at det akustiske trøkket forblir lineært i<br />
de fleste rom.<br />
VELDIG oPPLøST<br />
Men selv om bassen er fyldig og<br />
kraftfull helt der nede, opplever jeg en<br />
anelse slankhet i mellombassen rundt<br />
250 Hz, i selve grunntoneområdet.<br />
Denne litt tilbakelente mellombassen<br />
er mer vanlig enn uvanlig, og jeg lurer<br />
ofte på om jeg har en kjepphest her,<br />
men opplever stadig oftere at noen av<br />
de mest krtikerroste high-endere, som<br />
f.eks. Wilson Sasha, Dynaudio Consequence<br />
og Respons Grande Dimensions<br />
har noe mer ”kropp” her nede i mitt<br />
rom enn hva blant annet Forsman<br />
varter opp med. Justering av plasseringen<br />
med få centimeter i forhold til<br />
sidevegg, kunne delvis korrigere dette,<br />
men tendensen mot en viss slankhet<br />
var tydelig, uten at det kan kalles noen<br />
egentlig ”feil”.<br />
Den vanskelig overgangen fra dynamiske<br />
elementer til den store, flate<br />
mellomtonen av båndtypen, gikk etter<br />
det jeg kunne høre ganske så greit, og<br />
oppmerksomheten gikk fra å konsentrere<br />
seg om flat frekvensgang til å la<br />
seg imponere over glitrende dynamikk<br />
med presise transienter med nærmeste<br />
momentan start og stopp, og en minst<br />
like imponerende oppløsning. Og med<br />
denne presisjonen i gjengivelsen, er det<br />
ikke det minste underlig at også romopplevelsen,<br />
evnen til å skille ut<br />
opptaksrommet og akustikken i<br />
forhold til direktlyden, er blant<br />
det aller beste vi har hørt i stua.<br />
Men igjen blir jeg litt forstyrret<br />
av en liten skurr på en ellers<br />
lineær frekvensgang ved rundt<br />
drøye tusen Hz. Ikke minst kunne<br />
man høre dette på kor og til<br />
en viss grad på stemmer, som<br />
får en ekstra liten presenssnert<br />
på stemmebåndene som trekker<br />
særlig kvinnelige vokalister en<br />
smule frem i miksen. Akkurat<br />
her synes jeg faktisk min egen<br />
DP A-1 med en noe ”snillere”<br />
øvre mellomtone/diskant er en vel så<br />
god partner. Og Electrocompaniet og<br />
mange rørforsterkere kan vise seg<br />
å være enda bedre match enn hva vi<br />
oppnådde. Men igjen en antydning av<br />
en smule problem som bør sjekkes ut<br />
før kjøp…<br />
Toppen var imidlertid lekende lett og<br />
luftig og dristig stigende mot det uhørte<br />
uten antydning av å trekke seg. Denne<br />
spreke diskanten var likevel såpass avslørende<br />
at jeg enkelte ganger opplevde<br />
et uvant rasp i overtonestrukturen, slik<br />
at jeg enkelte ganger ble litt i tvil om jeg<br />
hørte antydning til klirr fra diskanten,<br />
eller om det skyldtes opptak, signalkilde<br />
eller simpelthen en smule meknisk støy<br />
fra felerekka? Jeg måtte le høyt-og lettetda<br />
jeg like etter hørte et symfoniorkester<br />
”live” og tydelig oppfattet noen av de<br />
samme støyfenomenene som Forsman<br />
leverte på et sølvfat.<br />
Men tross imponerende bass som<br />
gir solid tyngde til lydbildet, er her<br />
likevel lite å gjemme seg bak om ikke<br />
både opptak og utstyr er av meget høy<br />
klasse. Slik sett minnet lyden meg<br />
stadig oftere om de berømte Apogee<br />
dipoler fra 70-80 tallet som forøvrig var<br />
svinedyre , men ikke med noe i nærheten<br />
så god bass.…
RoCKA!<br />
Av en eller annen mystisk grunn, synes<br />
de aller fleste å mene at rock krever<br />
mindre av stereoanlegget enn for<br />
eksempel opera og klassisk musikk.<br />
Mon det?<br />
Selv om mange rockeopptak allerede<br />
er dynamisk forkrøplet på grunn av<br />
hardhendt miksing tilpasset klokkeradioer<br />
og bilstereo, så blir det ikke særlig<br />
mye bedre om steroanlegget ytterligere<br />
flater ut dynamikken og runder av<br />
transientskuldrene. Og selv om det ofte<br />
er lite virkelig dypbass i rocken, er det<br />
rytmisk fremdrivende kompet ved ca.<br />
70-100 Hz avgjørende for å oppleve<br />
urkraften. Og denne skal virkelig sitte<br />
i mellomgulvet uten puddingtendenser<br />
og uttværinger. Høres basstromma ut<br />
som om du lukker igjen døra på din<br />
nye EL-bil, er du på ville veier!<br />
Behøver jeg å påpeke at Forsman<br />
VSS 5 var fremragede på Bruce<br />
Springsteen og det meste av avspilt<br />
rock nesten uansett størrelse på besetningen,<br />
kvalitet av opptaket og de<br />
dynamiske begrensninger? Ja selvfølgelig<br />
låt det ofte hardt og jævlig, men du<br />
var aldri i tvil om at dette godvonde<br />
lydbildet stammet fra andre ting enn<br />
høyttalerne. Og på samme måte som<br />
hjernen fokuserer lite på støv og<br />
peiskos av fra vinyl, så ble de fleste forvrengningsfenomener<br />
fra rocken like<br />
mye en musikalsk uttrykk på samme<br />
måte som Calle Jularbo låter riktigst på<br />
en sveivegrammfon, for å sette det litt<br />
på spissen.<br />
Men å gjøre rocken ”snillere” i det<br />
musikalske uttrykket ved å prioritere et<br />
anlegg med varmere lyd som gjemmer<br />
noe av røffheten under et mykt teppe<br />
med en dip i presensområdet, er knapt<br />
noen farbar vei. Og med Forsman låt<br />
det ”riktigere” med større detaljering,<br />
god dynamisk kontrast og også mer<br />
korrekt størrelse av lydbildet fra det<br />
grandiose til det mer intime, avhengig<br />
av opptak og besetning.<br />
LITT HARDT?<br />
Som vanlig benyttet jeg en mer eller<br />
mindre tilfeldig plate fra salige High<br />
<strong>Fidelity</strong>. (Takk Sven for særdeles nyttig<br />
verktøy med mange musikalske<br />
perler.) Og etter Bruce kommer en<br />
rekke mer storslagne popinnspillinger<br />
med fokus på transienter fra direktlyden,<br />
sammen med en varm og gedigen<br />
akustikk, enten nå denne er digital<br />
eller virkelig. Men den akustiske innpakningen<br />
er uansett lett å skjelne fra<br />
stemmer og instrumenter, og tilfører<br />
en realisme som til de grader transporterer<br />
deg inn i konsertsalen, ikke<br />
orkesteret inn i din stue.<br />
Ikke uventet fungerte disse høyttalerne<br />
også glimrende på store symfoniske<br />
verk og kirke/operamusikk med<br />
en betydelig ”scene” som brettet seg<br />
langt utover høyttalerne i både bredde<br />
11
3 3 3<br />
Forsman Classic Vertical Split System 5:<br />
12<br />
og dybde og med eksepsjonell fokus på<br />
artister og enkelinstrumenter. Samtidig<br />
var det tilstrekkelig god oversikt<br />
og orden til å oppleve det hele som et<br />
ensemble selv om lydbildet var noe<br />
tettere på enn på enkelte andre gode<br />
høyttalere i samme rom. Men det ville<br />
være en grov overforenkling å mene at<br />
den beste høyttaleren er den med størst<br />
avstand til artistene…<br />
Også stemmer låter generelt fint<br />
selv om jeg atså etterlyser an dæsj mer<br />
”kropp” i grunntoneområdet og en forsiktig<br />
reduksjon av nivå i nederste del<br />
av presensområdet ved drøye 1 kHz.<br />
Mest iørefallende var dette likevel ved<br />
koropptak med sine tette, homogene<br />
stemmer hvor en anelse frekvensmessig<br />
unøyaktighet generelt er særdeles<br />
lett hørbart. Og på ett av disse opptakene<br />
som jeg hadde spesielt store forventninger<br />
til på grunn av den enorme<br />
akustikken som VSS 5 generelt var<br />
veldig bra på, ble jeg absolutt forstyrret<br />
av denne anelse uorganisk hardhet som<br />
la seg over stemmene.<br />
GRANDIoSA<br />
Det ville slett ikke forundre meg om<br />
noe av denne tendensen vil kunne<br />
forsvinne med lengere tids innspilling.<br />
Ikke minst produsentene selv synes<br />
å undervurdere hvor lang tid enkelte<br />
hi-fi produkter trenger før de låter<br />
optimalt. Men jeg var også ivrig til å<br />
prøve ut ulike plasseringer i rommet<br />
da jeg mener å huske at rommet hadde<br />
en liten resonnans omtrent i samme<br />
område som jeg nå kritiserer. Uansett<br />
er her en tendens til en liten peak som<br />
jeg ikke har hørt helt på samme måte<br />
fra flere andre gode høyttalere i samme<br />
posisjon.<br />
Under denne eksperimenteringen<br />
med plassering, slo det meg plutselig<br />
hvor mange likhetspunkter det er<br />
mellom Forsman 5 og de sagnomsbruste<br />
elektrostatene fra amerikanske<br />
Beveridge på 70-80 tallet. Disse spilte<br />
fantastisk, men de innebygde trafoløse<br />
rørforsterkerne klappet sammen for et<br />
godt ord. Men prinsippet med å la høyttalerne<br />
peke mot hverandre fra hver<br />
sin vegg, var uansett med på å skape et<br />
lite rominfisert lydbilde med enorm og<br />
presis holografi hvis make verden aldri<br />
hadde hørt med bare to kanaler.<br />
Dette trikset har jeg utnyttet mange<br />
ganger med ulike høyttalere i eget<br />
oppsett. Ofte med glitrende imponerende<br />
resultat, selv om mange mener<br />
det blir ”hull” i midten og en anelse<br />
ufokusert retningsbestemmelse ved<br />
å strekke strikken såpass langt. Men<br />
med Forsman dipolhøyttalere fungerte<br />
det bedre enn jeg tidligere har oppnådd;<br />
dette med et grandiost lydbilde<br />
dobbelt så bredt som rommet, og med<br />
en kolossal tredimensjonal scene. En<br />
mindre økning i bunnnivået varmet<br />
opp lydbilde sånn akkurat passe, og en<br />
kraftig vinkling med fronten av høyttalerne<br />
midtveis mellom lytteposisjon og<br />
hverandre på hver side av langveggen,<br />
dempet både mellomtone og diskant en<br />
liten anelse.<br />
Men her var ingen ”hull” tross enorm<br />
breddevirkning, og en enda tydeligere<br />
akustisk signatur fra opptaket. Egenlyden<br />
fra eget rom var derimot nesten<br />
nullet ut grunnet mer direktlyd og<br />
mindre refleks. Med en ekte linjekilde<br />
ville denne effekten vært enda tydeligere<br />
grunnet null reflekesjon fra gulv<br />
og tak, men tendensen var entydig en<br />
opplevelse av tydeligere romklang fra<br />
originalopptakene enn før.<br />
For å gjøre en lang historie litt kortere;<br />
med denne frekke plasseringen<br />
med ekstra lang avstand mellom høyttalerene<br />
og en ”toe in” noe kraftigere<br />
enn vanlig, kan man oppnå et helt ut<br />
fantasisk stort lydbilde med naturlig<br />
detaljering, en litt varmere mellombass<br />
pluss en reduksjon av det litt kraftige<br />
nivået rundt drøye 1000 Hz. Og den<br />
særdeles presise punktkilden fra magnetostatene<br />
ga utmerket senterlyd ved<br />
optimal lytteplassering.<br />
Dette er virkelig imponerende og mer<br />
enn en antydning av hvilket potensial<br />
det er i disse høyttalerne (og selvsagt<br />
også mange andre) om man jobber litt<br />
med plasseringen. Og den fantastiske<br />
detaljeringen, som på enkelte opptak<br />
kan bli i meste laget i forhold til en<br />
naturlig lyd fra 10 benk i konsertsalen,<br />
softes akkurat passe uten å miste<br />
krispheten i transientforløpene.<br />
KoNKLUSJoN<br />
Tor Forsman’s VSS teknologi har vært<br />
en del av det norske high-end markedet<br />
i rundt tredve år, og hans dipoler med<br />
skjørt og dyp utringning har vært særlig<br />
populære i visse Dynamic Precision<br />
vennemiljøer. Det har i min verden<br />
vært litt stille rundt Forsman de siste<br />
tiden, men nye krefter har i det siste<br />
overtatt salgsarbeidet slik at Tor kan<br />
konsentrere seg det han er best til.<br />
Det er med skrekkblandet fryd<br />
jeg evaluerer teknologien bak denne<br />
dipolkonstruksjonen og innser hvilke<br />
vanskelige beregninger og tidkrevende<br />
prøve/feile lyttinger som skal til for å<br />
skape den optimale lyden. Konstruksjonen<br />
har sine innebygde fordeler og mulige<br />
ulemper som krever eksepsjonelt<br />
mye av konstruktøren og ikke minst av<br />
hans ører. Jeg mener at klangbalansen<br />
med fordel kunne være dempet litt<br />
midt i mellomtonen for ikke å låte litt<br />
”imponator hi-fi”; en smule aggressivt,<br />
men også et svært detaljert lydbilde.<br />
Dette er mye smak og behag, men<br />
mange vet at jeg er lykkelig fordi stadig<br />
flere hi-fi produsenter nå lager lyd som<br />
har mer kropp, ro og oversikt ann hva<br />
som var prioritert tidligere.<br />
Forsman VSS 5 Classic er en stor<br />
høyttaler som også låter stort og med<br />
åpenhet og luftighet i det ganske så lienært<br />
lydbildet fra ca.25 Hz i mitt rom<br />
og oppover til minst 27kHz. Jeg skulle<br />
altså likevel ønsket meg en smule mer<br />
kropp i grunntoneområdet og en anelse<br />
dip midt i mellomtonen.<br />
Likevel; denne høyttaleren har noe av<br />
den beste bassen vi har hørt, ekstremt<br />
dyp og eksplosiv med et fraspark og<br />
med en kjapphet uten antydning til<br />
innelukket kasselyd (da det ikke er<br />
noen) som er eksepsjonell. På godt og<br />
ondt er den lydmessige avstanden på<br />
de andre parametrene likevel noe mindre<br />
i forhold til andre konstruksjoner i<br />
prisklassen enn hva jeg hadde forventet.<br />
Og prisen for den fenomenale detaljeringen<br />
og noe av luftigheten må etter<br />
min mening betales av en litt mer stresset<br />
lyd som i forhold til f.eks. Coltrane<br />
(til 3 ganger prisen) og Respons Grande<br />
mangler litt ro og avslappet oversikt.<br />
Om jeg ikke hører dramatiske fordeler<br />
med dipolkonseptet i forhold til<br />
mer vanlige konstruksjoner i samme<br />
prisklasse utenom i bassen, så er til<br />
gjengjeld VSS 5 knapt særlig vanskeligere<br />
å plassere optimalt enn andre<br />
høyttalere, på tross av dipolkonseptet.<br />
Og vær ikke i tvil; dette er overlegent<br />
det beste så langt fra Forsman. VSS<br />
5 Classic er en både lekker og spennende<br />
høyttaler som utvilsomt vil glede<br />
mange med sin storslagne og detaljerte<br />
lyd med eksepsjonelt bra dypbass. Og<br />
i Norge er den etter en totalvurdering<br />
faktisk ganske så nøkternt priset… 3<br />
Pris: NoK 150.000,- / par<br />
Forhandler/produsent:<br />
Forsman A/S<br />
www.forsman.no
3 3 3 Audio Research DSi 200:<br />
14<br />
Grønn<br />
kraft?
Miljøforkjemperne har inntatt vår hobby! Med sin “energy star”-merkede<br />
forsterker dsi 200, introduserer Audio research sin første integrerte solid<br />
state forsterker. blir også lyden mer miljøvennlig, tro?<br />
AV HåKoN RoGNLIEN<br />
AR DSi 200 er altså en nysatsing<br />
av dimensjoner fra<br />
den sagnomsuste rørforsterkerfabrikanten<br />
i Minnesota.<br />
Og bare for å ha det<br />
klart med en gang; dette er IKKE det<br />
vi hittil kjenner som en såkalt klasse<br />
D-forsterker. Ikke en gang strømforsyningen<br />
er digital. Dette er derimot<br />
en helt ny konstruksjon fra AR’s side,<br />
en analogt switchende power-supply<br />
med spennende egenskaper.<br />
For denne nyvinningen har de altså<br />
blitt belønnet med “Energy Star”, hvilket<br />
innebærer at vi har å gjøre med et<br />
produkt som har en klar miljøprofil<br />
både i produksjon og bruk. Og på<br />
samme måte som de såkalte ICE-<br />
forsterkerne og andre med lignende<br />
strømforsyninger, så jobber også DSi<br />
200 uten å generere nevnerverdig<br />
varme. Forsåvidt interessant så det<br />
holder at AR har tatt dette skrittet,<br />
selv om dette ikke deres første<br />
solid state produkt. Så langt der i fra,<br />
faktisk, de har så vidt jeg kan forstå<br />
et nokså pragmatisk syn på dette, og<br />
15
3 3 3<br />
Audio Research DSi 200:<br />
16<br />
produserer rørforsterkere kun så lenge<br />
de mener det låter best.<br />
Men det er ikke bare rent lydmessige<br />
betraktinger som ligger til grunn<br />
for AR’s valg, de skal jo også leve,<br />
og de fleste vet vel at solid state har<br />
betydelig større markedsandel enn rør,<br />
til tross for at det ofte kan se motsatt<br />
ut når man leser hi-fi-publikasjonene<br />
verden over.<br />
Ny LINJE<br />
DSi 200 er den første i en helt ny<br />
satsning fra Audio Research, viktig<br />
derfor at det klaffer fra start. Ergo<br />
har nok AR jobbet konstruktivt med<br />
tilpasning av lydsignaturen. Serien<br />
kalles for øvrig for «Definition», og<br />
det er vel grunn til å anta at grunnkonstruksjonen<br />
i hele den etter hvert<br />
kommende serien er basert i den nye,<br />
energieffektive strømforsyningen. Går<br />
ut fra at den turkisgrønne displayfargen<br />
ikke er en understrekning av apparatets<br />
grønne profil, ei heller antar<br />
jeg at det faktum at dette displayet<br />
kan så vel dempes som slåes av, er<br />
et resultat av behovet for ytterligere<br />
energiøkonomisering.<br />
Men det gjør seg å slippe skarpt<br />
Naim har siden dag én hatt en klar filosofi.<br />
Source first. Implisitt i denne tankegangen<br />
ligger også en solid forsyning av strøm. Så vi<br />
har “bolet” Supernait’en med en Hicap. Blir<br />
den høyere i hatten, tro?<br />
Hicap befinner seg om lag midt i Naim’s strømforsyningssortiment,<br />
det er en halvbred boks som veier inn<br />
på nær 7,5 kilo, hvilket innebærer at den har en solid<br />
ringkjerne som sentrum av konstruksjonen, mens en<br />
avansert glattekrets og elektrolytt-bank besørger reserver<br />
i påkommende tilfeller. Det spennende her er at<br />
denne tross alt godt dimensjonerte strømforsyningen<br />
faktisk kun mater pre-amp delen av Supernait (eventuelt<br />
mater den en av forforsterkerne i Classic-serien),<br />
mens effekttrinnet nå får styre over den innebygde<br />
strømforsyningen alene. Med en sånn ekstra boks til<br />
11500,- vil nå totalprisen for en sånn «bolet» Supernait<br />
beløpe seg til tett opp mot 39000,- Er det verdt pengene,<br />
må man jo spørre seg. Pre-amp’en er vel ikke så<br />
strømsugen, uansett, eller?<br />
Generelt er jeg skeptisk til slike ikke akkurat neglisjerbare<br />
utlegg for nesten ingen sannsynlig inntjening.<br />
På den annen side har jeg etterhvert såpass kunnskaper<br />
om konsistensen i Naim’s filosofi, at jeg faktisk hadde<br />
en viss tro på dette prosjektet. Tross alt har man tidligere<br />
i livet hørt litt av hva bedre tilførsel av ren strøm<br />
kan skape av gleder! Litt fiklete med to nye kabler bak<br />
racket, dessuten må man betale noen hundrelapper<br />
også for den ene av disse, så totalprisen blir faktisk<br />
enda høyere enn indikert her ovenfor. Fordelen er at<br />
man kan velge å ha pre stående på, mens effektdelen er<br />
grønne lys i dempet stuebelysning,<br />
såpass er sikkert. Selv om det åpenbart<br />
er gjort en greie ut av en smule miljøfokus,<br />
opplyses DSi 200 å yte 200 W til<br />
8 Ohms last, og 300 W til 4 Ohm. Jeg<br />
har dog sett målinger som viser enda<br />
mer potens; henholdsvis 230 og 410 W<br />
er tallene fra lab’en, da rett nok med en<br />
anelse mer forvrengning enn AR selv<br />
opererer med. Og når det virkelig går<br />
heftig for seg, kan dette kraftverket øse<br />
ut gode 550 W i korte øyeblikk.<br />
På den annen side viser også målingene<br />
et noe underlig forvrengningsbilde<br />
dersom forsterkeren tvinges til å<br />
jobbe med lavimpedant last. Det er goder<br />
grunner for å la denne forsterkeren<br />
jobbe med jevn og høy impedans, for<br />
å unngå uforutsette, lydmessige avvik.<br />
I testperioden hos <strong>Fidelity</strong> har vi kjørt<br />
forsterkeren utelukkende med nettopp<br />
høy og jevn impedans; Audio Note og<br />
Kudos har tatt hovedjobben. Men noen<br />
små avbrudd med Klispch selvsagt har<br />
forekommet. Selv om sistnevnte har til<br />
dels merkelig impedanskurve, spiller<br />
de så lett høyt at ovennevnte problematikk<br />
uansett ikke aktualiseres, ettersom<br />
effektuttaket så å si konsekvent holdes<br />
på svært moderate nivåer.<br />
MANGEFASETTERT<br />
Som seg hør og bør en ekte AR, er<br />
dette velbygde saker. Svært velbygde.<br />
På baksiden finner vi 2 stk ekte balanserte<br />
innganger + 4 single ended.<br />
Lonstruksjonen er en full dual mono, så<br />
gjennomført at inngangene til venstre<br />
befinner seg på apparatets venstre side,<br />
ditto til høyre. Sånt har det med å gjøre<br />
kabelføringen litt utfordrende, da den<br />
ene kabelen ofte må være klart lengre<br />
enn den andre, dersom apparatene står<br />
ved siden av hverandre. Men dette er<br />
detaljer i den store sammenhengen.<br />
Det er ingen pre out; til en viss grad<br />
overraskende for undertegnede at AR<br />
har valgt passivt forforsterkertrinn,<br />
spesielt når jeg hører resultatene.<br />
Og uten å foregripe begivenhetenes<br />
gang, kan jeg røpe at det høres aktivt<br />
ut så det holder. På den annen side<br />
kan man velge en av inngangene som<br />
receiver-inngang. Dette gjøres enkelt fra<br />
fjernkontrollen. Test like gjerne denne<br />
løsningen koblet til en annen pre enn<br />
det innebygde passive linjetrinnet<br />
dersom dette skulle være av interesse;<br />
mulighetene er legio.<br />
Ellers finnes knapper for så vel mono<br />
som fasevending, ikke så vanlig lengre,<br />
Supernait blir suprere!<br />
avslått, det blir på mange måter større fleksibilitet.<br />
Og hva hender så med lyden? Du vide verden, dette<br />
er smått fantastisk, vil jeg hevde. Naim Supernait, som<br />
i utgangspunktet allerede er en svært likandes forsterker,<br />
tar uten videre et par karslige steg oppover i hierarkiet,<br />
såpass skal være sikkert. En anelse dypere i målet<br />
blir den, mest fordi det forsvinner et svakt forstyrrende<br />
rufs som fremhever toppen en smule, dernest fordi den<br />
får en klart dypere, mer maktfull og klanglig elegant<br />
bass. Kontroll og innsyn bedres, likeledes de klanglige<br />
kvaliteter, som allerede er en styrke hos denne forsterkeren.<br />
Som man vi se av hovedartikkelen kommer den<br />
fortsatt ikke helt opp til Audio Research DSi 200 med<br />
hensyn til gjennomsiktighet og detaljering, men noe<br />
skal man da pinadø få for de 16 – 17000,- ekstra man<br />
punger ut for sistnevnte. Dessuten oppleves faktisk<br />
Supernait som hakket kraftigere og mer storslagen enn<br />
nevnte AR i en del tilfeller, etter at Hicap ble koblet<br />
inn.<br />
Normalt vil jeg nærmest som defaultverdi hevde at<br />
kvalitetsheving konsekvent er lavere enn økonomisk<br />
tillegg i denne bransjen. Akkurat når det gjelder Naim<br />
og strømforsyninger, har jeg motsatt synspunkt. Forbedringene<br />
er så entydige og så formidable, at jeg kort og<br />
greit anbefaler samtlige Naim-eiere å skrape sammen<br />
til ekstra power supply. Du får et helt nytt anlegg i stua,<br />
for pokker, hva mer kan du egentlig be om?<br />
Naim Hicap, strømforsyning til<br />
diverse Naim-apparater: NoK 11500,-<br />
Importør (Norge og Sverige): Ljud
og alltid diskutabelt hvor nødvendig<br />
det egentlig er. For de mest detaljhungrige<br />
blant oss (og det er vel i grunn<br />
de fleste?) har det sin misjon. En ikke<br />
ubetydelig andel av dagens utgivelser<br />
profitterer faktisk på fasevending, det<br />
kan se ut som om dette aspektet ikke er<br />
veldig ivaretatt på innspillingssiden i et<br />
hvert studio.<br />
Alle funksjoner kan selvsagt styres<br />
fra fjernkontrollen, dessuten har denne<br />
fjernkontrollen et par ekstra triks<br />
oppe i ermet. Her finnes også balanse<br />
samt nevnte justering av lysstyrken på<br />
displayet.<br />
Audio Research DSi 200 veier inn<br />
ved røslige 17 kilo, ingen lettvekter,<br />
akkurat, spesielt om man tar i betraktning<br />
at den kun bærer omkring på en<br />
switched power supply; tydeligvis kan<br />
også alternative strømforsyninger ha<br />
både vekt og størrelse.<br />
MIN KAMP<br />
Min trofaste Naim Supernait må ta den<br />
brutale oppgaven det er å være sparringpartner<br />
for denne tungvekteren<br />
fra en merittert familie av tungvektere.<br />
Rett nok støttes Supernait nå av strømforsyningen<br />
Hicap (se rammeartikkel),<br />
og burde som sådan ha pådratt seg en<br />
ikke helt unnselig pondus. Men allikevel;<br />
DSi 200 er ingen hvemsomhelst.<br />
Naim er som kjent en rytmisk og<br />
kvikk formidler, godt fotarbeide og<br />
kvikke uppercuts er de mest åpenbare<br />
styrker. Vi er spente på hvordan det<br />
mottas i motsatt hjørne. Innledningsvis<br />
er det faktisk lett å se hvordan denne<br />
matchen vil forløpe. To dyktige kombattanter,<br />
utvilsomt, men det oppfattes<br />
allikevel raskt at Audio Research<br />
har hatt mer ressurser tilgjengelig i<br />
opptreningsfasen. Det er en usedvanlig<br />
lettbent og elegant leveranse av slag<br />
og spark fra den kanten, nemlig. Naim<br />
oppleves utrolig nok litt langsommere<br />
og mer bakpå, det skal dog understrekes<br />
at de kraftigste slag oppleves tyngre<br />
og mer endelige på et vis, enn det DSi<br />
200 kan levere.<br />
Men det er dette med treffsikkerheten,<br />
da, for det er en spennende sammenheng<br />
her. Årsaken til følelsen av en<br />
tyngre og fyldigere slagkraft fra Naim,<br />
ligger ikke bare i at det rent faktisk<br />
er mer kraftfullt, men også at det er<br />
akkurat de millisekundene «langsommere»<br />
som gjør at effekten mister litt<br />
fokus og intensitet. Prøv å spikre med<br />
en lett, helsmidd hammer, og kjenn<br />
hvordan den effektivt driver spikeren<br />
klokkerent inn, nærmest uten bruk av<br />
krefter. Dette i motsetning til en tyngre,<br />
rimeligere hammer som selv svelger<br />
unna noe av energien et sted mellom<br />
hånd og spikerhode.<br />
Det får være analogien som beskri-<br />
ver forskjellene her mellom Naim’s<br />
friske og kraftfulle slagkraft og Audio<br />
Research mist like friske, men klart<br />
mer effektive stil. Det er presisjon vi<br />
snakker om. Hurtighet, treffsikkerhet<br />
og eleganse. Audio Research DSi 200<br />
besitter alt dette i godt monn, og det er<br />
en klingende, presis sang som følger<br />
all gjengivelse fra den kanten, uansett<br />
musikkstil.<br />
SPILL oPP!<br />
Candy Dulfer, min klare favorittsaxofonist<br />
(eh... utseendemessig, altså) ga for<br />
ikke lenge siden ut et nydelig rytmisk<br />
album med navn «Chilled out and funked<br />
up», hvor vi finner en deilig, leken<br />
og rytmisk låt ved navn «N. J. Turnpike».<br />
Innspillingskvaliteten fra «Heads<br />
Up»-selskapet er forbilledlig, og AR<br />
DSi 200 vet litt om hvordan formidle<br />
lekenhet. Dette swinger!<br />
Det er tydelig at klangbalansen er<br />
en smule over på det slanke, såvel mellombass<br />
som mellomtone har en svakt<br />
tilbaketrukken karakter, dog uten at<br />
dette på noen måte er overdrevent. Noe<br />
av denne tendensen tyder selvsagt også<br />
på at vi snakker om en noe i nærheten<br />
av total elementkontroll, ofte får slike<br />
lett despotiske trekk fram en subjektivt<br />
slankende effekt.<br />
En låt som virkelig profitterer på en<br />
smule fedme er David Coverdale og<br />
17
3 3 3<br />
Audio Research DSi 200:<br />
18<br />
Jimmy Page’s låt «Shake my tree», en<br />
grusomt dårlig innspilling, i sin tid fikk<br />
den meg til å endre valg av min første<br />
CD-spiller, og jeg endte med den som<br />
kort og greit bare fjernet det som var å<br />
finne i toppoktavene. Nå var ikke det<br />
nødvendigvis en dum ide hva angikk<br />
de første generasjoner av digitalspillere,<br />
og jeg endte altså med en kontinuerlig<br />
gjespende spiller fra Mission.<br />
Tilbake til saken. For AR’en blir en<br />
anelse slank her. Ikke problematisk,<br />
dog, årsakene er at den, til tross for<br />
sin smule slankhet, er så silkeglatt og<br />
gjennomsiktig at det på et vis ikke kan<br />
gå galt, uansett hva du putter på den.<br />
Ergo er vi i 2010 forbi det punktet at<br />
elendige innspillinger forblir nettopp<br />
det. De har nå blitt tolererbare, selv om<br />
de aldri vil bli nydelige.<br />
Viktigst er det at til tross for verdens<br />
mange dårlige innspillinger, kan<br />
menigmann omsider nyte av dette, til<br />
tross for at ting kom litt skjevt ut fra<br />
hoppkanten. Og produkter som dagens<br />
testobjekt er sterkt medvirkende til<br />
at vi kan oppleve nettopp det. OK,<br />
vi skulle gjerne hatt<br />
litt fedmetendenser i<br />
bunn her, men uten<br />
at dette nødvendigvis<br />
ville gjort forsterkeren<br />
bedre. Kanskje tvert<br />
om?<br />
SyNG UT!<br />
Forsøker vi oss med<br />
«No Sanctuary here»<br />
med Chris Jones, er det<br />
merkbart at Stockfisch’<br />
innspillinger er av en<br />
fullstendig annen støpning,<br />
denne er nemlig<br />
i overkant varm, og de<br />
aller fleste anlegg låter<br />
fint med dette. Selvsagt er dette en livrett<br />
også for DSi 200. Den ivaretar varmen<br />
uten på noen måte å understreke<br />
den, derimot gjør gjennomsiktigheten<br />
dette til en soleklar high-end musikkkopplevelse.<br />
Som det skal være.<br />
Bartok’s Pesante har det andre utfordringer,<br />
her er det storhet, dynamisk<br />
utsving, voldsomhet, og klanger i<br />
mengder som skal ivaretas. De aller<br />
fleste av disse utfordringene tas på<br />
strak arm. Det er dog en lite, men tydelig<br />
men her. Og det går på dette med<br />
utklinging og generell gjengivelse av<br />
helhet i instrumentell egenklang.<br />
Der aner vi en viss svakhet hos AR<br />
DSi 200. Den flyter fint på sin gjennomsiktighet,<br />
så dette blir ikke påtakelig,<br />
men allikevel, oppleves en viss korthet<br />
på et vis, der enkelte andre produkter<br />
makter å la tonene og klangene nærmest<br />
flyte over i evigheten. Noe av det<br />
samme finner vi da også i gjengivelsen<br />
av stemmer i små ensembler; Harmo-<br />
nia Mundi har en nydelig innspilling<br />
der Maria Cristina Kiehr formidler<br />
Scarlatti med overbevisning, og vi<br />
oppdager en annen ørliten egenskap<br />
som i enkelttilfeller kan skape en smule<br />
utfordringer.<br />
Dette med kvinnestemmer er og blir<br />
utfordrende, av og til lukker de seg<br />
inne og slipper ikke løs fra høyttalerelementene.<br />
Og sannheten er jo at her<br />
og der opplever vi dette når DSi 200<br />
er med i kjeden. Fenomenet er klarest<br />
tilstede når forsterkeren ikke er på<br />
operasjonstemperatur, for selv om den<br />
aldri blir følbart varm, så fungerer den<br />
klart bedre etter å ha vært påslått en<br />
times tid. AR opplyser da også at de<br />
anbefaler eieren å ha den på 24/7. Med<br />
dette i minnet kan det være ekstra viktig<br />
å minne om å teste i lag med egne<br />
høyttalere, dersom du spiller mye solo<br />
kvinnestemmer eller andre utfordrende<br />
klanger.<br />
KoMBINASJoN<br />
Audio Research DSi 200 har som<br />
nevnt vært koblet mest opp mot Kudos<br />
«Viktigst er det at denne<br />
forsterkerens egenskaper<br />
er av en art som fort skaper<br />
klassikerstatus.<br />
Vi har et produkt<br />
med evige kvaliteter.»<br />
og Audio Note høyttalere, begge svært<br />
gode matcher til denne forsterkeren,<br />
med sine jevne og elegante frekvenskurver.<br />
Kudos Cardea C20 er en relativt<br />
konvensjonell bassrefleksløsning, mens<br />
AN K LX er lukket kasse med 8 tommers<br />
basselement i en temmelig grunn<br />
og nokså bred kasse. Sistnevnte er en<br />
arv etter salig’ Peter Snell, hans ideer<br />
lever videre i beste velgående under<br />
navnebror Qvortrup’s vinger.<br />
Den mest interessante kombinasjonen<br />
her synes jeg var med AN, og da<br />
mest fordi DSi 200 skapte et sånt liv i<br />
den høyttaleren at jeg knapt kan huske<br />
å ha hørt maken. Like interessant fant<br />
jeg det at den skapte et sånt fundament,<br />
ja, en sånn kraft i denne lukkede<br />
8-tommeren, at det var lett å glemme<br />
at det er en tross alt moderat stor<br />
høyttaler på stativ. Her kunne underlig<br />
nok den noe mørkere stemte Naim<br />
Supernait’en ikke konkurrere, selv om<br />
andre kombinasjoner (med gulvstående<br />
høyttalere), fikk Naim til å framstå med<br />
mer kraft og tyngde enn DSi 200. Det<br />
må ha vært noe med sammenfallende<br />
frekvenskurver eller noe, igjen vil vi<br />
understreke betydningen av matching,<br />
av og til skjer litt uventende ting. En<br />
meget god kombinasjon var det, såpass<br />
er sikkert.<br />
På den annen side var det ingen<br />
dårlig kombinasjon med Kudos heller;<br />
oppløsningen i toppen av det formidable<br />
Seas Crescendo-elementet viste med<br />
all mulig tydelighet at DSi 200 også har<br />
bedre oppløsning oppover enn Naim<br />
Supernait kan få til.<br />
DEN SToRE SAMMENHENGEN<br />
Så hvor setter dette Audio Research DSi<br />
200 i den store sammenhengen? På bra<br />
plass, vil jeg påstå. Dette er en strålende<br />
forsterker, intet mindre. Den er gjennomsiktig<br />
så det holder, kontrollerer<br />
med brutal presisjon, klinger med fin<br />
eleganse. Selv om sistnevnte egenskap<br />
ikke er det punktet der den briljerer<br />
mest, vel å merke.<br />
Det har vært en pågående diskusjon<br />
rundt de såkalte<br />
klasse D-forsterkernes<br />
evner i bunnoktavene,<br />
også denne forsterkeren<br />
ser ut til å være<br />
relativt diskrét på<br />
dette punkt, selv om<br />
den som nevnt ser ut<br />
til å ha full kontroll,<br />
samt en forbilledlig<br />
hurtighet, også i<br />
de lavere frekvensområder.<br />
Vadseths<br />
beskrivelse av «sats<br />
fra skumgummimadrass»<br />
passer ikke<br />
helt her, selv om det<br />
heller ikke oppfattes<br />
som like eksplosivt som de beste klasse<br />
A-forsterkerne.<br />
Nå vel, detaljene kan vi alltids diskutere,<br />
men viktigst er det at denne<br />
forsterkerens egenskaper er av en art<br />
som fort skaper klassikerstatus. Selvsagt<br />
kunne jeg levd med denne, så vel<br />
betjeningsmessig som lydmessig er vi i<br />
de øvre divisjoner. Legg til en unormalt<br />
flott byggekvalitet, og vi har et produkt<br />
med evige kvaliteter. Som det meste<br />
fra Audio Research, for øvrig. De vet<br />
som alltid hva de gjør, og det de gjør,<br />
gjøres skikkelig. Audio Research DSi<br />
200 anbefales musikkelskere med fokus<br />
på detaljer og kontroll. De kommer ikke<br />
særlig bedre ut av det enn dette. 3<br />
Audio Research DSi 200<br />
integrert forsterker med switch<br />
mode strømforsyning, 2 x 200 W:<br />
NoK 57 000,-<br />
Importør:<br />
Acoustic Tuning og Audiotech
3 3 3 Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:<br />
20<br />
En natt i
Månen var full, gondolene slumret stavn ved<br />
stavn og Vivaldis berømte Marcuskirke var<br />
allerede diskret flombelyst da noen av<br />
verdens mest kjente hi-fi skribenter forlot<br />
Palazzo grassi vannveien etter en av de mest<br />
spektakulære og påkostede presentasjoner av<br />
en høyttaler noensinne.<br />
TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />
Venedig…<br />
21
3 3 3<br />
22<br />
Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:<br />
en natt i Venedig: glimt fra kanalturen til og fra Palazzio grassi hvor den nye sonus faber sjefen Mauro grange smiler fornøyd etter lanseringen av det nye flaggskipet.<br />
Fenice fra Sonus faber, en av verdens<br />
dyreste høyttalere, blir kun laget i<br />
30 eksemplarer. Og var utsolgt før<br />
kelnerne på det fasjonable Hotel<br />
Metropole ved Marcusplassen bar inn<br />
forretten til de mange prominente gjestene<br />
med handlere og hi-fi presse. Dette<br />
inkludert Hi-Fi Choice, Hi-Fi News,<br />
Hi-Fi +, Stereophile, Absolute Sound<br />
og mange andre av de mest anerkjente<br />
hi-fi bladene fra hele verden, men med<br />
kun <strong>Fidelity</strong> fra Skandinavia. Og siden<br />
vi så absolutt var i Italia, skjedde ikke<br />
matserveringen før nærmere midnatt,<br />
to timer forsinket.<br />
Også Sonus faber importørene fra<br />
Skandinavia representert med Audionord<br />
i Sverige, Danmark og Finland og<br />
Terje Rommen og Mono i Norge, som<br />
kjøpte hvert sitt par slik at det skal bli<br />
mulig senere å høre denne prestisjehøyttaleren<br />
med hele 5 patenter. Disse<br />
hevdes å overkomme de vanligste<br />
begrensninger for ”perfekt” lydreproduksjon.<br />
”Fenice” er simpelthen det<br />
italienske navnet på fugl ”Fønix”, som<br />
vi kaller den; ildfuglen som gjenoppstår<br />
fra asken.<br />
SoNUS FABER<br />
Ingen har merket så mye til at de<br />
elegante og særpregede Sf høyttalerene<br />
basert på gammel, italiensk håndverk<br />
nettopp fra områdene rundt Venezia,<br />
ikke har fornyet seg på en stund. Men<br />
som i mange andre store hi-fi firmaer<br />
etter finanskrise og nedgang i markedet,<br />
har det etter aksjeoppkjøp vært<br />
turbulent mellom den opprinnelige<br />
grunnleggeren Franco Serblin og nye<br />
finansielle krefter, akkurat slik vi også<br />
har opplevd det hos Krell, Electrocompaniet,<br />
Audio Physics og mange andre.<br />
Og istedenfor å finne frem til en<br />
slags samarbeide, blir det gjerne konfrontasjoner<br />
og gjensidig skittkasting.<br />
De profilerte personligheten som tross<br />
alt har dratt det hele igang, blir ikke<br />
engang nevnt ved navn i de lekre brosjyrene<br />
som fremhever firmaets stolte<br />
historie med å omtale de viktigste<br />
personene bak som en udefinert ”vennegjeng”<br />
eller ”entusiastgjeng”.<br />
Men Franco Serblin var en mester til<br />
å skape høyttalere med ”sjel”, basert på<br />
gammelt italiensk kunsthåndverk, og<br />
med former og fasonger på kabinettene<br />
som gjenspeiler de musikkinstrumentene<br />
lokale kjendiser som Guerneri<br />
og Stradivari er verdensberømte for.<br />
Men hvor mange likhetspunkter er det<br />
egentlig mellom kravene til et akustisk<br />
musikkinstrument og kabinettet til den<br />
”perfekte” høyttaler?<br />
NyE ToNER?<br />
For på den andre siden vil nye eiere<br />
ofte ha bedre industriell erfaring, og<br />
kan satse mer penger og ekspertise på<br />
utviklingen av nye produkter. Fenice<br />
er tydelig et slikt prosjekt. Dette er et<br />
forsøk på å skape et flaggskip, mer som<br />
et generelt forskningsprosjekt som<br />
snart nedskaleres til mer kommersielt<br />
betalbare produkter, men som uansett<br />
gir betydelig prestisje til firmalogoen.<br />
Det var altså ikke noe sjokk at Franco<br />
Serblin ikke viste sitt ansikt blant de<br />
to hundre gjestene i museet Palazzio<br />
Grassi som alle ankom båt; det eneste<br />
transportmiddelet utenom apostlenes<br />
hester i Venezia. Eller at høyttaleren<br />
ikke ville se ut som et musikkinstrument,<br />
men mer som en high end høyttaler;<br />
noe som skapte en smule rabalder<br />
på nettstedene i Skandinavia.<br />
LyRE<br />
Men før avdukingen fikk vi en generell<br />
innføring i de mange teknologiske<br />
avveingene som det nye designteamet<br />
måtte gjøre. Og som nevnt med hele<br />
5 patenter og patentsøknader som<br />
resultat…<br />
Som vanlig har man ved konstruksjonen<br />
av ”Fenice”, som så ofte tidligere,<br />
i det minste latt seg inspirere av et
Avduking i Venezia av den nye referansehøyttaleren ”Fenice” fra sonus faber<br />
musikkinstrument. Denne gangen er<br />
det lyren som er forbilde, og dette er<br />
også er formen på operaen ”la Fenice” i<br />
Venezia. For det er med denne formen<br />
man har skulpturert de solide aluminium<br />
endestykker som er topp og bunn<br />
i det nye flaggskipet. Mellom disse<br />
er det et solid stag som ender i tunge<br />
lodd som skal dempe vibrasjoner som<br />
ikke allerede er dempet av det solide<br />
kabinettet av mange lag edeltre med<br />
sin assymetriske form.<br />
Sonus faber har søkt patent<br />
på denne null vibrasjon<br />
motfase teknologien, men<br />
innrømmer at prinsippet<br />
med jording av energi er<br />
kjent fra byggebransjen<br />
med skyskrapere og fra bilindustrien<br />
med racerbiler.<br />
STEALTH<br />
Noe av det som gjør at høyttaleren skal<br />
”forsvinne” i lydbildet, er også patentsøkt,<br />
nemlig en såkalt para-aperiodisk<br />
variant av det vanlig bassreflekssystemet<br />
som både reduserer nødvendig<br />
kabinettstørrelse i forhold til høyttalerelementene,<br />
men som også er tystere<br />
uten de pustelydene vi er vant til fra<br />
vanlig bassrefleks.<br />
Et toveis høyttalersystem som fyrer<br />
mot bakvegg og dermed kan skape et<br />
større rom og luftigere gjengivelse,<br />
er pussig nok allerede beskyttet av<br />
patenter fra Sonus faber. Underlig fordi<br />
jo dette er et gammelt triks fra andre<br />
konstruksjoner. Men her er det kanskje<br />
noe med styringen og kontrollbarheten<br />
av dette som er unikt, tenker vi der vi<br />
sitter i den pompøse flere hundre år<br />
gamle bygningen som nå er et museum<br />
«Fremtiden for Sonus faber<br />
er forskning og utvikling ved<br />
å tilby hele verden et stykke<br />
brukskunst»<br />
for moderne kunst. Mens vi nesten dør<br />
etter å både se å ikke minst høre den<br />
nye italienske kreasjonen.<br />
REVoLUSJoN?<br />
”Fremtiden for Sonus faber er forskning<br />
og utvikling ved å tilby hele verden<br />
et stykke brukskunst som uttrykker<br />
italiensk skaperglede og dyktighet<br />
basert på lange håndverksmessige<br />
tradisjoner” sa den nye sjefen Mauro<br />
Grange i sin åpningstale før han spådde<br />
at Fenice ville forandre audioverdenen<br />
dramatisk. Og med et bredt smil ga<br />
han endelig signalet til avdukingen av<br />
de utvilsomt store greiene under den<br />
knallrøde silken…<br />
Publikum klappet begeistret, også de<br />
fleste av da mange hi-fi journalistene,<br />
selv om førsteinntrykket mer minnet<br />
om en Usher eller Swan –eller<br />
TAD- fremfor tidligere Sonus<br />
faber? Bortsett da fra den<br />
aller første, Extrema, som vel<br />
var mindre romantisk både<br />
utseendemessig og lydmessig(!)<br />
enn senere kreasjoner<br />
fra Marco Serblins hånd. Men<br />
hvor var Lyren? Dette var en<br />
ganske tradisjonell gulvstående<br />
med ekstra mange og<br />
store elementer, inkludert en sværing<br />
på flanken i tillegg til to ti-tommere på<br />
fronten. Å jo, hele baffelen var trukket<br />
med ekte skinn, en Sonus faber<br />
spesialitet, og det er gedigent edeltre<br />
i sidevangene. Men det mest spesielle<br />
var likevel det underlige dobbeltmembranet<br />
på mellomtonen. Mens diskanten<br />
var den kjente danske med piggen…<br />
23
3 3 3 Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:<br />
24
TEKNISKE DATA<br />
Mer enn 600 kg tunge og med en pris<br />
på nærmere halvannen million kroner,<br />
begge deler for paret, avslører at dette<br />
er ganske røsslige saker og helt klart<br />
et forsøk på å skape ”verdens beste”<br />
høyttaler uansett pris. Effektiviteten er<br />
hele 92 db, oppgitt frekvensgang er fra<br />
20-35.000 Hz, noe selv større budsjetthøyttaler<br />
påstår de makter. Men denne<br />
gangen tror vi litt mer på det ved å studere<br />
byggkvalitet og bestykning. Og en<br />
effkttålighet på 1kw er det ikke mange<br />
andre som tør garantere!<br />
På grunn av doble 10-tommere i<br />
bunn sammen med en 15 tommer, er<br />
impedansen oppgitt til 4 ohm, og den<br />
pappbestykkede mellomtonen på 6,5<br />
tommer (med sitt merkelige dobbeltmembran),<br />
er sammen med ScanSpeak-<br />
t.h: den første demonstrasjonen<br />
av ”Fenice” med elektronikk fra<br />
Audio research<br />
Under: glimt fra Marcuskatedralen<br />
i Venezia indikerer en<br />
fantastisk kunst- og håndverkstradisjon<br />
fra sonus faber land.<br />
domen montert på egen akustisk<br />
isolert baffel øverst i det 171 cm høye<br />
kabinettet. Og så var det baksiden med<br />
en 4,5 tommers bass/mellomtone og<br />
en enklere ringradiator enn den foran,<br />
men spesielt tilpasset optimal spredning<br />
bakover.<br />
Komponentene i delefilteret er selvfølgelig<br />
det beste fra Mundorf, mens<br />
spolene kommer fra Jantzen. Totalinntrykket<br />
av kvalitetsnivået er overveldende,<br />
bare de akustisk optimaliserte<br />
dempeføttene koster antagelig en liten<br />
formue.<br />
LyDEN<br />
Men hvordan låter det hele? Det vet vi<br />
ofte ikke før vi får hi-fi produktene i<br />
hus sammen med mer kjente og kjære<br />
medkomponenter. For denne gangen er<br />
vi enda litt mer i tåka enn vanlig. Først<br />
hørte vi kort høyttalerne i den store<br />
plenumssalen i Palazzio Grassi med<br />
sine steinharde vegger. Deretter i et<br />
oppsett i et mindre rom med mer normal<br />
stueakustikk. Men her valgte man<br />
å la opptaket av en sologitarist med sin<br />
berømte myke anslag på grisetarmer<br />
demonstrere potensialet i de store<br />
flaggskipene til halvannen million.<br />
Det låt fint det, men det mest imponerende<br />
var vel at det ikke låt større og<br />
fyldigere enn ”virkeligheten”. Men det<br />
kunne man enklere få til med en god<br />
stativhøyttaler –gjerne en Sonus faber-<br />
til hundreparten av prisen<br />
Så inntil videre får dere titte på<br />
bilder fra begivenheten mens vi venter<br />
på å få Sonus faber Fenice inn i egen<br />
norsk stue… 3<br />
25
3 3 3<br />
26<br />
Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:<br />
Forandring<br />
electrocompaniet forbedrer en<br />
fryder!<br />
suksess og går helt nye veier<br />
med sin nye integrerte eCi5 mkii<br />
AV JAN MyRVoLD
FoRFoRSTERKERDEL<br />
• Inngangsimpedans<br />
(balansert): 47 kOhm<br />
• Max inng.nivå: 10V rms<br />
• Støygulv<br />
(1Vrms 20-20kHz bal.): -135dB<br />
• THD+N<br />
(1Vrms 20-20kHz bal.): 350<br />
• Dimensjoner (bdh):<br />
483x405x135 mm<br />
• Vekt: 20 kg<br />
Pris (Norge):<br />
NoK 28.900,-<br />
Produsent:<br />
Electrocompaniet<br />
27
3 3 3<br />
Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:<br />
28<br />
Som vel de fleste seriøst hifiinteresserte<br />
har fått med<br />
seg, har Electrocompaniet i<br />
løpet av våren og forsommeren<br />
vi har lagt bak oss høstet<br />
flere såkalte «Golden Ear Awards»<br />
i det prestisjetunge bransjebladet<br />
«The Absolute Sound». Det attpåtil<br />
for produktmodeller som har vært på<br />
markedet i årevis, tuftet på det arbeidet<br />
som ble lagt ned den gang Electrocompaniet<br />
var i originalgründeren Per<br />
Abrahamsens eierskap. Det er nesten<br />
historien om den legendariske omtalen<br />
av hans 25 Watter i «The Audio Critic»<br />
i reprise, og på berget her<br />
hjemme risikerer man<br />
fortsatt å bli idiotforklart<br />
dersom man skulle ytre seg<br />
i særlige positive vendinger<br />
om de samme produktene.<br />
Man blir som kjent sjelden<br />
profet i eget land. Eller var<br />
det i eget blad?<br />
Uansett, undertegnede<br />
har selv eiet mange forskjellige<br />
produkter fra Electrocompaniet<br />
i ulike perioder,<br />
og følgelig hatt mange gode<br />
erfaringer med disse.<br />
Et av de mer flyktige EC-<br />
bekjentskap – like fullt av det særdeles<br />
hyggelige slaget – er med den direkte<br />
forløperen til produktet som her omtales,<br />
altså den integrerte ECI 5 som undertegnede<br />
omtalte i rosende vendinger<br />
for et par år siden. Jeg har neppe vært<br />
helt alene om å like den, da den i løpet<br />
av tiden den har vært tilgjengelig på<br />
markedet sies å ha vært kongerikets<br />
bestselgende highend-forsterker. Like<br />
forbannet finner altså Electrocompaniet<br />
tiden inne for å parkere den på<br />
museet, og likegodt lansere en helt ny<br />
MKII-utgave, som til alt overmål har<br />
gjennomgått massive tekniske og konstruksjonsmessige<br />
forandringer. Så er<br />
den vel dermed også Electrocompaniets<br />
aller første forsterker i den tyngre klassen<br />
under West Controls eierskap som<br />
ikke er direkte nedavlet fra forgjengerne<br />
fra Skårer? Åkke som, alt tyder på<br />
at man har både visjoner og ambisjoner<br />
hos de nye eiere der nede i sørvest.<br />
NEW SHIT, (ALMoST) SAME WRAPPING<br />
Og når man så med spente biceps og<br />
fingre skjelvende av barnlig forventning<br />
endelig kan løfte et sylferskt<br />
eksemplar av ECI 5 MKII ut av esken,<br />
føles den merkbart mye tyngre enn<br />
forventet. Brukermanualen bekrefter<br />
mistanken, og nyversjonen har faktisk<br />
gjennomgått en vektøkning på hele tjuefem<br />
prosent, og veier dermed plutselig<br />
velvoksne tyve kilo blank. Definitivt<br />
ingen lettvekter MKII, hverken på den<br />
ene eller andre måte.<br />
De øvrige fysiske dimensjoner er på<br />
samtlige områder nøyaktig de samme<br />
som før, altså 483 x 405 x 135 mm, der<br />
den hviler på fire solide og gyldne føtter.<br />
Brødrerna Herreys – eat your hearts<br />
out. Den ikke bare ser bedre ut, den<br />
låter garantert bedre også.<br />
Eneste synlige eksteriørmessige<br />
forandringer er et litt annerledes utformet<br />
ventilasjonsgitter på oversiden av<br />
kabinettet og at displayet – eller navigasjonsvinduet<br />
som EC selv ynder å kalle<br />
det - på MKII har blitt betydelig større,<br />
og kan dermed gi all informasjon<br />
med behagelig stor og lettlest grafikk.<br />
Fortsatt ikke helt på par med ARC’s Reference<br />
3, men temmelig mye nærmere.<br />
Tiltaket hilses hjertelig velkommen av<br />
«Designuttrykket er<br />
det samme velkjente,<br />
klassiske art deco med<br />
grafikk i gull på svart<br />
bakgrunn.»<br />
alle oss med stående ignorert invitasjon<br />
fra den lokale linsesliper, og en ekstra<br />
gladmelding til kollega Rognlien og<br />
andre lyssky individer er at det hele<br />
selvsagt kan dimmes flere hakk via<br />
fjernkontrollen. Og det er samtidig alt<br />
jeg finner verdt å nevne om den stakkarslige<br />
plastpinnen. OK, jeg tilføyer<br />
bare at den fungerer helt greit til det<br />
den skal.<br />
Displayet angir valgt inngang og<br />
modus (CD,Tuner, HT, Tape, Mute,<br />
etc), samtidig som det vil varsle om<br />
eventuelle DC-feil i kretsene og/eller<br />
dersom forsterkeren når et kritisk høyt<br />
temperaturnivå.<br />
Som det går frem av bildene er<br />
designuttrykket det samme velkjente,<br />
klassiske art deco med grafikk i gull på<br />
svart bakgrunn bak den tykke og gjennomsiktige<br />
akrylfrontplaten. Midtstilt<br />
logo, med den velkjente blå ringen<br />
rundt som anviser volumnivå. Fire<br />
messingfargede kommandotaster plassert<br />
ut mot høyre arrangert i sin like<br />
velkjente formasjon. Enkelt, oversiktlig<br />
og viktigst av alt, velfungerende.<br />
Også på baksiden later alt til å være<br />
ved det gamle. Vi finner fortsatt to<br />
balanserte innganger for XLR, og fire<br />
ubalanserte for tradisjonelle RCAkontakter,<br />
hvorav den ene inngangen er<br />
direkte til effektdelen, og ruter dermed<br />
signalet utenom forforsterkerkrets<br />
og volumkontroll. Alle innganger er<br />
forøvrig analoge, samtlige på linjenivå.<br />
Altså ingen spesielle hensyn tatt for<br />
hverken vinyl- eller iPodgenerasjonene.<br />
Electrocompaniet har vel med denne<br />
forsterkeren heller aldri hatt i tankene<br />
å henvende seg til de som vil ha «alt-i<br />
ett-bokser». Fornuftig nok, all den tid<br />
man i dag får kjøpt sjokkerende gode<br />
separate streamere og/eller USB-dac’er<br />
for en slikk og ingenting.<br />
Man kan selvsagt også tappe signalet<br />
ut fra forforsterkerdelen, og det både<br />
via balansert og ubalansert utgang.<br />
Det er også et par vanlige rec-utganger,<br />
men disse er da like selvsagt upåvirket<br />
av volumkontrollen. De kan dog mutes<br />
ved hjelp av fjernkontrollen.<br />
ECI 5 MKII har enkelt sett høyttalerutganger,<br />
og de forgylte skruterminalene<br />
er levert av WBT. De tar på<br />
sedvanlig vis imot både spader,<br />
bananplugger og ren avisolert<br />
kabel med største selvfølge-<br />
lighet. Det er godt av plass<br />
mellom hver enkelt, og du skal<br />
benytte temmelig store spader<br />
før det eventuelt blir overhengende<br />
fare for kortslutninger.<br />
Electrocompaniet ECI 5<br />
MKII holder ellers helt som<br />
forventet en totalt uangripelig<br />
finish-standard, akkurat som<br />
alle øvrige håndverksmessige<br />
aspekter ved dette produktet.<br />
Det ryddige eksteriøret<br />
gjenspeiles i en symmetrisk og<br />
oversiktlig teknisk layout, noe redaktørens<br />
bilder på sedvanlig estetisk vis kan<br />
bekrefte.<br />
KLASSE A PRE<br />
Det er som antydet på den tekniske<br />
siden ECI 5 MKII har gjennomgått de<br />
største forandringene, og er i prinsippet<br />
en helt annen forsterker enn forrige<br />
modellutgave. Men fortsatt sverger<br />
man til sitt patenterte, klassiske FTT<br />
(Floating Transformer Technology)<br />
strømforsyning, hvor det er benyttet<br />
en 500VA ringkjernetrafo som selve<br />
energikilden. I andre enden, altså selve<br />
utgangstrinnet, er blitt tilgodesett med<br />
dobbelt så mange transistorer som<br />
forgjengeren.<br />
Kondensatorbankens totale kapasitans<br />
har økt ganske betraktelig, og<br />
MKII kan levere hele 80 000 mikrofarad,<br />
noe som i teorien skulle gjøre den<br />
mer enn beredt til å ivareta dynamikk<br />
og kontroll selv ved svært lave impedanser<br />
og krevende musikkpassasjer.<br />
Konstruktøren har også tatt i bruk et<br />
helt nyutviklet system som overbelastningsproteksjon<br />
som har gjort<br />
det mulig å utelate utgangsreleene, og<br />
plutselig har man en kortere vei mellom<br />
utgangtrinn og høyttaler. Jo færre<br />
komponenter, dess færre forvrengningsfaktorer.<br />
Forsterkeren er DC-koblet fra inngang<br />
til utgang, og utgangstrinnet har<br />
bare lav grad av negativ tilbakekobling.<br />
Det overordnede målet sies å være en<br />
forsterker med god basskontroll og høy<br />
stabilitet også ved drøye laster. Forforsterkerdelen<br />
er diskret oppbygget, og
opererer i klasse A helt uten feedback.<br />
Og ja – den blir varm under bruk. Veldig<br />
varm, så det er definitivt nødvendig<br />
med god ventilasjon.<br />
Her finnes ingen digitale inngangsreleer,<br />
alle svitsjere er analoge av påstått<br />
highend-kvalitet med lang levetid.<br />
Utgangseffekten oppgis fortsatt<br />
til to ganger 120 Watt (målt der THD<br />
når 0.2%) ved en belastning på 8<br />
Ohm. Denne økes til henholdsvis 200<br />
Watt/370 Watt ved 4 og 2 Ohm. Dempefaktor<br />
oppgis til > 350 (8 Ohm).<br />
Under topplokket hersker det som<br />
ventet en upåklagelig orden og den<br />
tekniske finish er det som tidligere<br />
antydet intet å utsette på. Forsterkeren<br />
har da også fungert totalt lytefritt<br />
under hele testperioden, og den er til<br />
overmål ekstremt stille. Ikke en eneste<br />
antydning til noen form for støy, brum,<br />
eller summing. Ikke en gang et ørlite<br />
sus selv på såpass effektive høyttalere<br />
som Tannoy Glenair, med en oppgitt<br />
følsomhet på 95dB/1W/1m. Selv ingen<br />
av de forskjellige klasse D-forsterkerne<br />
jeg har hørt er like stille. Rett og slett<br />
imponerende, og kan vel også stå som<br />
et vitnesbyrd om førsteklasses byggmessig<br />
håndverk.<br />
oPPSTRAMMING<br />
Mye forskjellig er ment og uttalt om<br />
Electrocompaniet opp gjennom årene.<br />
En av de hyppigste gjengangerne har<br />
vært påstanden om at Electrocompaniets<br />
forsterkere er dvaske, spesielt i de<br />
nedre oktaver. Adjektiver og lignelser<br />
som «puddingbass» og «sokk i kjeften»<br />
er hyppig anvendt. Uansett om det fin-<br />
nes snev av sannhet i slike påstander<br />
eller ikke, har det samtidig skjedd en<br />
dramatisk forandring på dette området<br />
det siste tiåret. Electrocompaniets<br />
klangkarakter har i denne perioden<br />
totalt sett dreiet seg en anelse mer i<br />
«nøytral» retning, selv om den typiske<br />
E-comp fortsatt har en fyldig og varm<br />
tone, spesielt til å være transistorbasert.<br />
Og la det være helt klart først som<br />
sist – med ECI 5 MKII har Electrocompaniet<br />
tatt enda et steg i en strammere<br />
retning. Selv lenge før man har rukket<br />
å gi forsterkeren sine anbefalte tre<br />
døgn med innspilling aner man konturene<br />
av noe ganske annet enn hva man<br />
tradisjonelt forbinder med E-comp. For<br />
alle som liker de klassiske utgavene<br />
av Electrocompaniet må spørsmålet<br />
derfor nødvendigvis bli; hvor (store) er<br />
kompromissene?<br />
Helt umiddelbart er det ikke lett å<br />
få øre på noen merkbare forandringer<br />
som jeg vil påstå bør defineres<br />
som kompromisser som gjør MKII<br />
til en «dårligere» forsterker enn<br />
forløperen(e). Altså med mindre man<br />
rett og slett ikke ønsker en stram og<br />
kontrollert gjengivelse gjennom hele<br />
frekvensskalen, kombinert med et<br />
imponerende fraspark og transienthurtighet<br />
med høy morofaktor!<br />
Nå var strengt tatt ikke disse egenskapene<br />
i mine ører direkte fraværende<br />
ved forrige møte, men vi snakker<br />
likevel om lett detektbare forskjeller fra<br />
den gang når jeg legger en sampler fra<br />
Reference Recordings i EmmLabs’en.<br />
ECI 5 MKII later til å ha et solid grep<br />
rundt mine stadig 15’’-bestykkete Tan-<br />
noy Glenair der de får bryne seg på<br />
Franz Lizts blytunge orgelpastisj «Prelude<br />
on B-A-C-H», til overmål fremført<br />
av ingen ringere enn mannen med det<br />
for anledningen særdeles passende navnet<br />
Felix Hell. Denne opplevelsen av<br />
kontroll tas med videre i det vi forflytter<br />
oss et spor videre til Rachmaninoffs<br />
«Symphonic Dance #3» med Minnesota<br />
Orchestra dirigert av Eiji Oue. Her<br />
briljerer MKII også med en meget god<br />
og tydelig dynamisk kontrast, hvor de<br />
brå overgangene mellom massive paukecrescendoer<br />
står i perfekt balanse til<br />
imponerende rentklingende cymbaler<br />
og triangelanslag, hele tiden avlevert<br />
med kontante transienter. Forrige<br />
modell var absolutt ingen direkte sinke<br />
i så måte den heller, men i likhet med<br />
den generelle stramheten virker det nå<br />
som om det hele er dratt ytterligere et<br />
hakk videre.<br />
KoMPRoMISSER?<br />
Direkte lydkvalitetsmessige kompromisser<br />
eller forringelser fra forrige<br />
modell er det som dere skjønner gjennomgående<br />
vrient å avsløre. Musikken<br />
leveres faktisk med enda større<br />
rom og avstand mellom utøverne enn<br />
før, og gir et mye bedre detaljert (og<br />
dimensjonert) bilde av opptaksrommet<br />
(eller scenen) utøverne befinner seg i.<br />
Spesielt en del jazzopptak fra femti-<br />
og sekstitallet kommer virkelig til sin<br />
rett, og man har fri sikt langt forbi<br />
drøvelen til den gamle crooner Johnny<br />
Hartmann der han med assistanse av<br />
selveste John Coltrane trollbinder meg<br />
med deres ’63-versjon av den gamle<br />
29
3 3 3<br />
Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:<br />
30<br />
Rogers/Hart-perlen «You Are Too Beautiful»,<br />
opprinnelig skrevet i 1933 til Al<br />
Jolson-filmen med den utmerkede tittel<br />
«Halleluja, I’m A Bum»!<br />
Men i og med at denne nye utgaven<br />
spiller både luftigere og mer gjennomsiktig<br />
enn forgjengeren, avsløres<br />
selvsagt også mindre heldige innspillinger<br />
mer nådeløst, spesielt i de mest<br />
ørefølsomme mellomtoneområdet hvor<br />
blandt mye annet nettopp den menneskelige<br />
stemme hører hjemme. Spesielt<br />
cd-innspillinger fra åttitallet, som i<br />
utgangspunktet var innspilt for vinyl er<br />
jo i utgangspunktet en utfordring for et<br />
hvert seriøst musikkanlegg. Noen forsterkere<br />
maler med relativt tykk pensel<br />
i mellomtonen kan maskere noen av<br />
disse problemene til en viss grad, men<br />
ECI 5 MKII feier absolutt ingenting<br />
under teppet.<br />
Jeg finner MKII dermed en anelse<br />
mer kresen på kabelmatching enn sine<br />
forgjengere fra samme produsent, og<br />
på høyttalersiden satt det tonalt bedre<br />
med Audience Au24 enn redaktørens<br />
etter hvert lett aldersstegne Transparent<br />
Reference 2901XL, som ble litt<br />
pågående i nettopp 2kHz-området.<br />
Egentlig ingen overraskelse, men<br />
Transparent kan på sin side skilte med<br />
bedre dynamikk, romfølelse og mikrodetaljering.<br />
Samtidig kan jeg konstatere at<br />
Electrocompaniet ikke har firt noe av<br />
betydning på et gammelt glansnummer<br />
som naturlig og «organisk» klang i<br />
alle typer akustiske instrumenter. Den<br />
varmende gløden i Leif Ove Andsnes’<br />
flygel gjennom hans EMI-innspilte<br />
tolkning av Griegs velkjente og på alle<br />
måter klassiske «Piano Concierge in A<br />
minor Op.16» eller for den saks skyld<br />
Nigel Kennedys fiolin og hans bejublede<br />
versjon av Vivaldis «Le quattro<br />
stagioni» er like varmt tilstede som vi<br />
husker det fra forna da’r, bare med den<br />
delikate forskjell at transientene og mikrodetaljene<br />
oppleves mer umiddelbare<br />
og kontante, ikke minst med mer snert<br />
og bitt i alle typer metallformidling.<br />
Samtidig er det en glede å konstatere<br />
at dette ikke har gått særlig tungt<br />
ut over kroppslighet og substans i<br />
mellomtonen generelt, og fortsatt lar<br />
jeg meg villig forføre av B.B. Kings<br />
blå gitarspill i det gamle liveopptaket<br />
«Guess Who», hvor man aldri er i tvil<br />
om at den gamle mester har koblet sin<br />
trofaste Lucille til en rørforsterker, der<br />
hans soli eksponeres i en imponerende<br />
tredimensjonal og fysisk nærværende<br />
presentasjon. Magisk!<br />
oPPSUMMERING<br />
Det er spesielt når man spiller såkalt<br />
rytmisk musikk man merker de største<br />
forandringene hos MKII i forhold til<br />
forgjengerne. Musikken har fått et<br />
strammere momentum og økt hurtig-<br />
het i transientformidlingen, samtidig<br />
som den også har en klarere transparens<br />
gjennom hele frekvensskalaen<br />
med renere detaljer både i topp og<br />
bunn. Noen kaller det kanskje en mer<br />
moderne lydsignatur enn tidligere,<br />
med mer vekt på grunntonekontroll,<br />
oppløsning og detaljering uten å kaste<br />
absolutt alle sine gamle klangidealer<br />
på sjøen. Så selv om MKII kan virke<br />
som det er den forrige utgaven som har<br />
tilbragt vinteren i helsestudio, er det<br />
fortsatt ikke noen «slank» eller anorektisk<br />
utgave. Det er fortsatt masser av<br />
kjøtt og blod, bare at det nå er mindre<br />
fett og mer muskler.<br />
Hvorvidt disse forandringene vil<br />
falle i smak hos både gamle fans og<br />
fiender er det selvsagt umulig å spå,<br />
men jeg kan vanskelig se at Electrocompaniet<br />
vil miste særlig mange venner.<br />
Jeg tror heller omvendt, fordi ECI 5<br />
MKII i mine ører har tettet enda mer<br />
av gapet mellom integrerte og dedikerte<br />
pre/power-løsninger, og dermed<br />
gjør uforfalsket highend-opplevelser<br />
tilgjengelig for en stadig rimeligere<br />
penge og dermed også for stadig flere.<br />
Helt udiskutabelt en av de aller mest<br />
imponerende integrerte forsterkere jeg<br />
har hørt på denne siden av femti tusen.<br />
Like udiskutabelt er ECI5 MKII den<br />
beste integrerte fra Electrocompaniet<br />
jeg kan huske å ha hørt noen sinne. Og<br />
jeg har hørt dem alle. 3
3 3 3<br />
32<br />
Høyttalergrublerier og lytteinntrykk av Respons Grand Artist MK2:<br />
Den perfekte<br />
respons<br />
Med respons grand Artist MK2 raffineres konservativt trearbeid, toppkvalitets<br />
komponenter, egenartede løsninger og finslipt konstruksjon i en slik grad at<br />
disse høyttalerne havner i en helt egen klasse.<br />
AV ToRE DAG NILSEN<br />
Like spesiell er lyden som kommer ut av dem også.<br />
Lydgjengivelsen fra Grand Artist MK2 er minst<br />
like forfinet som konstruksjonen i seg selv er. Her<br />
er skala, dynamikk, frekvensomfang og detaljering<br />
som vanskelig lar seg beskrive. Det må oppleves.<br />
Deretter rister man på hodet av at disse kompakte høyttalerne<br />
med de puslete høyttalerelementene uanstrengt leverer<br />
varene i grand skala.<br />
HøyTTALERJAKTEN oVER<br />
Jeg har i en ganske lang periode drømt om meget kompakte<br />
gulvstående tradisjonelle høyttalere i høyeste kvalitetsklasse.<br />
De må være basert på det absolutt beste av elementer, delefilterkomponenter<br />
og tradisjonelle, pent finerte trekasser. For<br />
slike høyttalere er jeg parat til betale en god del kroner, men<br />
jeg faller av før vi passerer hundre tusen.<br />
En frekvensmessig utstrekning ned til 20 Hz, lydtrykk som<br />
i konsertsalen og den siste lille økningen i skala og bassdynamikk<br />
bytter jeg mer enn villig inn i et mindre kabinett<br />
og lavere pris. Men uansett må drømmehøyttalerne gi mer<br />
dynamikk i grunntoneområdet og gå litt lengre ned enn stativhøyttalerne.<br />
Nøytralitet, sammenheng i lyden, renhet og<br />
presisjon forhandler vi ikke om. Det går alltid foran.<br />
For å gjøre en lang historie litt kortere har jeg lurt på om<br />
ikke et par Respons Grand Artist bestykket med enda bedre<br />
delefilterkomponenter enn standardmodellen kunne være<br />
hva jeg var på jakt etter. Antagelsen viste seg å være riktig.<br />
Disse sofistikerte høyttalerne fyller praktisk talt ikke noe mer<br />
enn de beste stativhøyttalerne og stativer.<br />
UVENTET KRAFT<br />
Jeg har ikke hørt noen andre høyttalere til under hundre<br />
tusen kroner som så elegant forener det korrekte og siviliserte<br />
på den ene siden og det dramatiske og kontrastrike på<br />
den andre.<br />
For mange er sivilisert lyd ensbetydende med manglende<br />
dynamikk. Da skulle de hørt hvor uanstrengte Artist MK2<br />
er når de går fra nesten stillhet til full symfonisk utblåsning.<br />
Man må riste på hodet over hvor rene de er og hvordan de<br />
beholder åpenheten ved alle frekvenser selv ved høye lydtrykk.<br />
Til og med langt ned i bassområdet. Dette er sjelden<br />
kost. Nedre grensefrekvens, definert som tre desibel nede, er<br />
oppgitt til meget respektable 36 Hz.<br />
Her nede kan vi ane en viss tilbakeholdenhet, for eksem-<br />
pel når perkusjonisten i symfoniorkesteret dundrer løs på<br />
stortrommen. Så kraftige transienter helt i nederste hørbare<br />
oktav er i praksis ganske sjeldne. Med nesten all vanlig<br />
musikk fremstår Artistene som både fyldige og stramme. Jeg<br />
erindrer at et aktivt oppsett Baby Grand og dedikert basskasse<br />
fra Respons hadde enda mer kraft og autoritet. Det samme<br />
kan sies om Grand Dimension, men noe skal det være igjen<br />
til de enda større og mer kostbare høyttalerløsningene.<br />
Det skal som antydet mye til før det moderate basselementet<br />
begynner å miste kontrollen. Til og med de fleste<br />
orgelplater blir svært overbevisende gjengitt. De store pipene<br />
kommer gjennom med perfekt definerte og stramme støt.<br />
Igjen er det kun noen få av de største pipene på store orgler<br />
som byr på problemer.<br />
Det er virkelig morsomt å høre alt av mindre perkusjonsinstrumenter<br />
via Artist. De er distinkte og frie for ”etterheng”<br />
fra kabinettene. Det samme må sies om evnen til å formidle<br />
for eksempel treblåsere og saksofonister uten farging og med<br />
korrekt størrelse, plassering og dynamikk. Nakkehårene reiser<br />
seg, i hele dette frekvensområdet er dynamikken uvanlig<br />
god. Alt for mange høyttalere har god dynamikk i diskantområdet<br />
og kanskje øverst i mellomtonen, for deretter knipe<br />
igjen.<br />
SPILLER IKKE MUSIKK<br />
Det kan godt være at man trenger å gå noen runder med<br />
disse høyttalerne før man fullt ut innser storheten. Det er<br />
nemlig ingenting som stikker seg frem. Ingen betoninger<br />
som fanger oppmerksomheten de første to minuttene man<br />
lytter. Ei heller noe som skjules, verken ønsket eller uønsket.<br />
Hvis jeg legger til at de heller ikke spiller musikk, er vel alt<br />
bare sorgen?<br />
Nei, saken er at disse høyttalerne kun gjengir musikk.<br />
Klangen er helt frekvensnøytral. Den holder seg helt inntakt<br />
så langt ut på sidene som vi hadde mulighet til å prøve i<br />
testoppsettet, omtrent 30 grader. Glimrende.<br />
Respons har tidligere betont at deres høyttalere bedre enn<br />
andre gjengir varmen og fylden man kjenner fra konsertsalen.<br />
At de fikser fylden, ser man av det førnevnte, men dette<br />
med varmen må presiseres. Dersom kildematerialet tilsier<br />
det, kan disse høyttalerne fremstå som svært varme, glatte og<br />
myke i lyden. Med varm klang tenker mange på en avrullet<br />
diskant. Det får man ikke her. Opptak med fremstikkende og<br />
forvrengt diskant blir ikke forskjønnet eller dempet ned.
3 3 3<br />
34<br />
Høyttalergrublerier og lytteinntrykk av Respons Grand Artist MK2:<br />
Artistenes gode sider sørger dog for at man det<br />
meste av tiden oppfatter dem som utpreget klangriktige,<br />
gode og siviliserte å lytte på. Diskanten er<br />
ekstremt detaljert og luftig. Artistene formidler<br />
uanstrengt lydbilder av grande skala, med knivskarp<br />
presisjon. Lyden slipper uanstrengt fra høyttalernes<br />
fysiske plassering, og evnen til å forsvinne<br />
i lydbildet er bortimot uovertruffen.<br />
Oppløsningen er meget høy. De formidler et vell<br />
av detaljer i alle frekvensavsnitt. Ikke kun i diskanten,<br />
slik mange konkurrenter gjør det. Toppkvalitets<br />
elementer og ekstremt tyste kabinetter bevirker til<br />
Artistenes detaljrike gjengivelse og det ekstraordinært<br />
gode forholdet mellom signal og støy.<br />
Denne ønskede og besnærende stillheten blir<br />
av enkelte misoppfattet som at disse høyttalerne<br />
er svært tungdrevne. Her kommer vi inn på en av<br />
høyttalerverdens største og seigeste myter, og det<br />
er en myte som trosser fysikkens lover. Faktum er<br />
at hvis man etterstreber nøytral, ufarget gjengivelse<br />
og baserer seg på små og presise høyttalerelementer<br />
plassert i moderat store kasser - blir alle høyttalere<br />
omtrent like tungdrevne!!<br />
MozART-EFFEKTEN<br />
Har du noen gang<br />
hørt et stykke symfonisk<br />
musikk av<br />
Mozart og tenkt at<br />
”akkurat sånn ville<br />
jeg også gjort det”.<br />
Hvilket er noe enklere<br />
sagt enn gjort,<br />
får man ettertenksomt<br />
si.<br />
Her har Reidar<br />
Persson seilt inn på<br />
scenen med en rekke smarte og elegante løsninger<br />
på mange nesten uløselige utfordringer innen<br />
høyttalerdesign. Jeg ønsker å dvele ved tre av dem,<br />
nemlig kabinettdesign, delfilterdesign og smart<br />
anvendelse av små høyttalerelementer.<br />
ELIMINERING AV ET EVIG PRoBLEM<br />
Det perfekte kabinettet er nesten umulig å realisere<br />
kommersielt. En kombinasjon av kostnader, vekt, ”stuevennlighet”<br />
og tekniske egenskaper som motarbeider<br />
hverandre medfører at man ikke kommer helt i mål.<br />
Gode egenskaper i bassområdet fordrer ekstrem<br />
stivhet. Det kan man klare, men prisen og vekten blir<br />
høy. Men dess stivere kabinettene blir, dess lengre<br />
oppover i det kritiske mellomtoneområdet skyves<br />
resonansene. Dempning er den viktigste egenskapen<br />
for mellomtonekabinettet. Prøv å holde ørene nær<br />
høyttalere med stive kabinetter mens du forsiktig<br />
banker med knokene. Det synger skikkelig der oppe.<br />
Respons er de første høyttalerne i betalbar klasse<br />
jeg har vært borte i som både har meget høy stivhet<br />
og god dempning, takket være ekstremt forseggjorte<br />
og tykke tolags kabinetter med seigt viskoelastisk<br />
mellom sjiktene.<br />
Den pyramidale formen kan man mene mye<br />
om, men det er praktisk talt umulig å finne på noe<br />
annet med like lite utvendige lydrefleksjoner og<br />
stående bølger innvendig uten at det blir enda særere<br />
og dyrere.<br />
Alt dette snakket om forseggjorte og ekstremt<br />
kostbare høyttalerkabinetter avfeies som pedanteri<br />
av enkelte. Like fullt er det helt avgjørende hvis<br />
man ønsker at lyden skal komme fra høyttalerelementene,<br />
og ikke fra kabinettene. Hva skulle ellers<br />
forklare Respons-høyttalernes store lydbilder, fine<br />
signal støyforhold og generelle frihet for irriterende<br />
ulyd og farging?<br />
HøyTTALERENS HJERTE<br />
Det er smart gjort av konstruktør Reidar Persson å<br />
velge elementer som tillater deling på 350 og 3500<br />
Hz. Passiv deling i bassen er i praksis håpløst å realisere<br />
på en god måte. Samtidig er 350 Hz såpass<br />
lavt at det i liten grad lager krøll i det sensitive<br />
mellomtoneområdet.<br />
Øvre delefrekvens ved 3500 Hz er høyt nok til å<br />
unngå det kanskje enda mer sensitive øvre mellomtoneområdet.<br />
3500 Hz er også høyt nok til å trygge<br />
arbeidsforholdene for små og supergode diskantelementer<br />
som den her anvendte ”Ringradiator” fra<br />
Scan Speak.<br />
Brattheten, lineariteten og nøyaktigheten i avskjæringen<br />
er dog hva høyttalerkonstruktør Persson helst<br />
snakker om. Han har i mange år jobbet med finslipning<br />
av sine høyere ordens delefiltre, konsentrert<br />
rundt færrest og best mulig høyttalerelementer.<br />
Kvaliteten på filterkomponentene er høy, men<br />
Persson skyr visse<br />
eksotiske kompo-<br />
«Her har Persson seilt<br />
inn på scenen med en<br />
rekke smarte og elegante<br />
løsninger på nesten<br />
uløselige utfordringer.»<br />
nenter som for eksempel<br />
båndspoler,<br />
visse fancy kondensatorer<br />
og kostbare<br />
merkevarekabler.<br />
Likevel snakker vi<br />
om særdeles eksklusive<br />
løsninger med<br />
filtre/høyttalere<br />
individuelt avstemt<br />
til mindre avvik enn<br />
én prosent samt<br />
MIT kondensatorer i diskantfilteret.<br />
Grand Artist har således et relativt bratt fjerde<br />
ordens akustisk delefilter som, når det kommer til<br />
homogenitet og renhet i gjengivelsen, lekende lett<br />
vipper ut alt jeg har hørt av høyttalere med minimalistiske<br />
filtre.<br />
LyKKELIG SoM LITEN<br />
Har du tenkt over det faktum at små høyttalerelementer<br />
er de store overlegne på alle områder,<br />
bortsett fra ett? Nemlig evnen til å flytte luft. Det<br />
er lønnsomt å tenke godt over hvor mye ”blås”<br />
man behøver. Såfremt man har sunne og normale<br />
lydtrykksvaner, er det kun i bassområdet temaet<br />
blir aktuelt. Man søker større utstrekning nedover,<br />
en mer ”tørr” og dynamisk bass og håper kanskje<br />
på et lydbilde av større skala. Dette fordrer større<br />
elementer og kabinetter. På det nivået vi her skriver<br />
om koster eskalering voldsomt.<br />
Det kan nevnes at råkabinettene til storebror<br />
Grand Dimension er tre ganger så kostbare som<br />
Artistenes. Veggtykkelsen må økes fra 3,5 til 5 cm<br />
i den store modellen for at den skal være like solid<br />
og dempet som de mindre. Vekten øker fra 35,5<br />
til 85 kilo per stykk, og prisen går mer enn femti<br />
tusen kroner opp.<br />
Man skal ikke se bort fra at den økte veggtykkelsen<br />
og vekten til storebror gir uttelling på lyden.<br />
Ellers er disse to modellene temmelig like. Jeg er<br />
klar over at titommerselementet i Grand koster<br />
en tusenlapp mer enn det allerede meget kostbare<br />
syvtommers ditto som sitter i Artist, men ut over<br />
disse tingene er Artistene i dag like påkostet som<br />
storebror Grand Dimension.
UNIK oG ANNERLEDES<br />
Ut fra de eneste større vitenskapelige undersøkelsene<br />
som er foretatt om høyttalere<br />
og lytting, foretatt i Canada for en del år<br />
siden, kunne man konkludere med at jevn<br />
frekvensgang og stor og frekvenshomogen<br />
spredning er de klart viktigste parameterne<br />
for oppfattet lydkvalitet.<br />
Derfor blir det en god prioritering å lage<br />
en treveis konstruksjon med minst mulige<br />
elementer. Disse gir bedre lydkvalitet og<br />
større spredning i den øvre delen av virkeområdet<br />
sitt.<br />
Treveiskonstruksjonen Grand Artist har<br />
samme basselement som lillebror Baby,<br />
men profiterer på et større og separat<br />
kabinett optimert for bass samt et mindre<br />
og derved bedre mellomtoneelement. Bassheftig<br />
musikk vil ikke øke forvrengningen<br />
over 350 Hz samtidig som Artist har større<br />
vitalitet i presensområdet enn sin kompetente<br />
lillebror.<br />
Så til slutt: Hvorfor er det nesten ingen<br />
andre produsenter som tilbyr noe lignende?<br />
De har ikke noe å tilby mellom<br />
stativhøyttalere med begrensninger og<br />
større gulvmodeller. Med de siste faller de<br />
for fristelsen å tilby ”mer”. Flere elementer,<br />
større elementer, større kabinetter osv.<br />
Mindre er mer. Man kan jo grunne litt<br />
over hvor mye mer Grand Dimension<br />
koster enn Artistene. Deretter kan man<br />
filosofere over hvor nært i pris et par Baby<br />
Grand med gode stativer kommer. Min<br />
konklusjon blir at den oppgraderte utgaven<br />
av Artist simpelthen gir best valuta<br />
for pengene i Respons-familien.<br />
oPPSUMMERING<br />
Grand Artist MK2 er rene gudegaven for<br />
kresne audiofiler som ikke ønsker store<br />
høyttalere, men stiller store krav til møbelfaktor,<br />
maksimal komponent- og byggekvalitet<br />
og uspolert lydgjengivelse.<br />
De er absolutt ikke billige, blåser ikke<br />
veggene helt overende og gjør ikke musikken<br />
morsommere eller annerledes enn<br />
det den egentlig er. Tvert i mot er dette et<br />
forfinet og ytterst sofistikert produkt som<br />
ikke ligner på noe annet. Konstruktør Reidar<br />
Perssons genistrek er å gå lengre enn<br />
noen andre i å utnytte tre små og presise<br />
høyttalerelementer i et treveissystem.<br />
Grand Artist MK2 gjengir musikken<br />
med helt uvant nøytralitet og fravær av<br />
farging, betoninger og forvrengning. Artistene<br />
er videre ekstremt bredbåndet i forhold<br />
til størrelsen, og de disker opp med<br />
oppsiktsvekkende dynamikk og presis og<br />
realistisk gjengivelse av opptakslokalet. De<br />
er ekstraordnært gjennomsiktige og detaljerte.<br />
Evnene i bassen overstiger forventningene,<br />
og det med pen margin. 3<br />
Grand Artist<br />
30 års jubileumsmodell:<br />
Pris: NoK 75.000,- (lages kun på<br />
bestilling ut jubileumsåret 2010)<br />
Forhandler i Norge:<br />
Andervik Audio/Audiophile<br />
35
3 3 3<br />
36<br />
Reidar Persson:<br />
den svenske fiskeren skapte uvanlige<br />
høyttalere ved hjelp av nitid lytting<br />
til ”live” klassisk orkestermusikk og<br />
utnyttelse av de nærmest mytiske<br />
egenskapene i pyramideformen.<br />
TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />
Musikk på kroken<br />
Jeg møtte den svenske ungdommen og yrkesfiskeren<br />
Reidar Persson da jeg var en entusiastisk eier av hifi<br />
-sjappa ”Nimbus” i et kjellerlokale i Oslo. Sammen<br />
med en venn hadde han laget en høyttaler han kalte<br />
”Rennesanse”, skrevet på svensk selvfølgelig, som<br />
han mente vi burde ta inn til Norge. Kort tid etter gikk han<br />
solo, og begynte med pyramideformen og navnet Respons.<br />
Etter dette har jeg vært en betydelig fan av Reidars mange<br />
høyttalerkonstruksjoner som lydmessig skilte seg mye fra<br />
den vanlige ”hi-fi” greia med masse resonnanser og klirr som<br />
alle henrykt mente var dynamikk, mens Reidar samtidig<br />
kanskje dro det hele litt langt den andre veien med en litt for<br />
dempet lyd som ikke like lett imponerte. Om da ikke resten<br />
av utstyret var førsteklasses og musikalsk erfaring var like<br />
mye ”live” akustisk musikk som super hi-fi.<br />
PyRAMIDEHøyTTALER<br />
Da jeg begynte å skrive for Lyd og Bilde engang i forrige<br />
århundre, skrev jeg også noen artikler om disse pyramidehøyttalerne<br />
som den eneste hi-fi journalist i Skandinavia.<br />
Dette var litt pussig da også amerikanerne fattet interesse for<br />
denne konstruksjonen som også fikk glimrende omtale i de<br />
store amerikanske bladene. Og som også ble distribuert der<br />
borte av kabelprodusenten Transparent Audio.<br />
Jeg har eid mange Responshøyttalere i tidens fylde, men<br />
har også passet på å ha andre mer kjente høyttalere i referanseanlegget<br />
slik at ørene mine ikke låses til den litt mørkere<br />
og homogene Responsklangen.<br />
At Reidar lenge var den eneste høyttalerkonstruktøren<br />
som tilsyneatende gikk i takt med musikken, var selvsagt et<br />
problem; et hi-fi produkt som låter annereledes enn alt annet<br />
skal man gjerne være litt skeptisk til. Men selv om diskanten<br />
kunne virke en smule overdempet og bassen i fyldigste laget<br />
til mange rom, har jeg i årenes løp hatt utrolig mange musikalske<br />
opplevelser med disse høyttalerne. Og om de ikke<br />
liknet på så mye annen hi-fi, liknet de veldig på det jeg hørte<br />
når jeg altfor sjelden entret en konsertsal…<br />
DELE oPPLEVELSER<br />
Og nettopp disse gode opplevelsene ønsket jeg selvsagt å dele<br />
med andre, samtidig som jeg som high-end ansvarlig i Lyd&<br />
Bilde og senere som redaktør av Audio og <strong>Fidelity</strong> knapt måtte
fremstå som en ukritisk pusher av Responslyden. At jeg også<br />
kunne være kritisk, kuliminerte med en illsint Responseier<br />
og leser som ringte meg på hytta påskeaften og skjelte meg ut<br />
i en time for å være en surmavet grinebiter! På min regning,<br />
selvfølgelig da vedkommende ble viderekoblet.<br />
Det ble lunken fårestek den kvelden…<br />
Jeg hadde gleden av å skrive om den siste store pyramidehøyttaleren,<br />
ikke tilfeldig kalt Grande Dimensions, for et par<br />
år siden, og kunne lykkelig konstatere at denne høyttaleren<br />
nå var nærmest ”perfekt”, selv om også prisen hadde tatt<br />
noen skritt mot stjernene. Men det hadde i mellomtiden også<br />
alle konkurrentene. Det viste seg da også at jeg måtte opp i<br />
tregangeren for å finne en litt mer oppløst høyttaler (Marten<br />
Coltrane), men som samtidig- tross glitrende bra bass- manglet<br />
litt av fundamentet til Perssons største.<br />
BABy GRANDE<br />
Likevel mente jeg at den mest spennende høyttaleren fra<br />
Persson er den eneste stativhøyttaleren jeg vet om som det<br />
ved lytting er praktisk talt er umulig å tro er noe annet enn<br />
en større gulvstående. Problemet med Baby Grande er heller<br />
ikke at den synes å mangle bass selv om den halve nederste<br />
oktaven er borte. Dette merker man knapt. ”Problemet” er<br />
heller at mellombassen er en smule fyldig samtidig som her<br />
mangler litt oppløsning og ikke minst dynamisk kontrast i<br />
dette området sammenlignet med de to treveiserne. Men i<br />
det store og hele, for ikke å si i det små, er dette en fabelaktig<br />
spennende høyttaler for mange.<br />
Men den kanskje mest spennende, tror jeg nå likevel er<br />
den ”lille” treveiseren ”Artist” som koster under halvparten<br />
av den store Grande Dimension, men som låter forbausende<br />
tett på flaggskipet til Persson. Med den samme 6,5 tommeren<br />
som han benyttet i stativhøyttaleren er likevel bassen<br />
både dypere, mer lettflytende og mer dynamisk på grunn av<br />
et mye større kabinett. Den ekstra mellomtonen gjør også at<br />
man kan trimme mellombassen litt lettere og luftigere uten å<br />
miste nivå oppover.<br />
MoNoPoL?<br />
Jeg valgte likevel å la en annen i <strong>Fidelity</strong>staben (Anders<br />
Rosness) teste denne høyttaleren, da jeg følte at jeg nærmest<br />
hadde fått et utilsiktet monopol på å mene noe om Respons.<br />
(Hvorfor ikke de andre skandinaviske hi-fi bladene har<br />
grepet fatt i dette høyttalermerket, er meg en gåte…) Resultatet<br />
ble den kanskje mest begeistrede omtalen av en høyttaler<br />
som ha stått på trykk i <strong>Fidelity</strong>! Og Tore Dag Nilsen virker<br />
ikke mindre begeistret for siste versjon i dette bladet…<br />
Nå kunne jeg selv oppleve en viss forskjell mellom de to<br />
3-veiserne i storstua, og bassen var slett ikke problemet. Det<br />
var så sjelden at musikken avslørte en halv oktav mindre<br />
bass helt nederst, at jeg opplevde dette som mindre viktig<br />
selv om Grande Dimension nok var litt mer avspent og enda<br />
mindre øretrettende.<br />
Derimot opplevde jeg at den store skapte et enda større<br />
og mer presist holografisk rom i vårt vanlige testlokale, noe<br />
som ble forklart med at delefileret i Artist var noe enklere og<br />
rimeligere med blandt annet litt billigere komponenter for å<br />
kunne holde prisen nede. Greit nok; selv om den største var<br />
marginalt bedre, var lillebroren så utvilsomt det beste kjøpet!<br />
Og på kinoloftet med litt røffere akustiske forhold enn i finstua,<br />
ble denne forskjellen uansett nærmest nullet ut.<br />
Men allerede da begynte jeg å fantasere om en oppgradering<br />
av Artistene i hjemmekinoanlegget på loftet med et<br />
delefilter maken til de største. Bare det å vite at her kan det<br />
ble enda bedre med relativt beskjedne virkemidler, kan jo<br />
drive en high-end gærning til vanvidd…<br />
RESPoNS ARTIST MK 2<br />
Delefiltrene på de to treveis systemene til Respons er begge<br />
særdeles komplekse med store og dyre spoler og kondensatoer<br />
av utsøkt kvalitet. Reidar fnyser av enkle 6 db filtre<br />
som etter hans mening betinger minst et fireveis system<br />
for ikke å stresse elementene, men som uansett får så store<br />
overlapp i frekvensgangen at det aldri kan låte helt rent.<br />
Fortsatt etter hans mening. Derfor benytter han konsekvent<br />
de veldig mye mer komplekse 48db filtre som er første<br />
mulighet etter 6 db førsteordens til å få fasen noenlunde på<br />
plass, men som også holder orden på frekvensgangen mellom<br />
de ulike elementene.<br />
Reidar hadde jobbet så mye med delefiltrene til siste generasjon<br />
Responshøyttalere at han bestemt hevdet at her ikke<br />
var mer å gjøre, hverken med hensyn til konstruksjonen eller<br />
kvaliteten av komponentene, spesielt da i Grande Dimension.<br />
Og han nekter bestemt for at et aktivt delefiler kan gjøre<br />
høyttalerne hørbart ”bedre”.<br />
Inntil han tok frem de gamle konstruksjonene i forbindelse<br />
med ønsket om en spesiell ”jubileumshøyttaler” for å feire<br />
at han har vært 30 år på markedet i Skandinavia. Og ved<br />
prøving, feiling og utregninger så komplekse at de aldri kommer<br />
med i noen lærebok for selvbyggere, fant han på enda<br />
nye måter å hindre delefilteret å kaldkvæle livet og lysten i<br />
musikken. Etter hans mening var denne forbedringen like<br />
iørefallende som forrige oppgradering med ny superdiskant<br />
og sterkt forbedrede delefiltre. Han mente også at den nye<br />
Artist med den nye delefilterkonstruksjonen nå var fullt på<br />
høyde med den ”gamle” Grande Dimension, utenom i dypbassen<br />
selvfølgelig.<br />
Men hva om han gikk<br />
enda lenger å benyttet<br />
også det enda dyrere delefilteret<br />
fra den store?, spør<br />
<strong>Fidelity</strong> som jo på kinoloftet<br />
hadde et vikarierende<br />
motiv for spørsmålet.<br />
Det ble helt stille i telefonen.<br />
Lenge…<br />
En Respons Artist Mk.2<br />
jubileumshøyttaler var<br />
født! 3<br />
37
3 3 3<br />
38<br />
Edge G6 stereo effektforsterker:<br />
g-serien er edge electronics budsjettalternativ.<br />
Men er ikke på noen måte billig.<br />
AV JAN MyRVoLD<br />
Amerikanske Edge Electronics<br />
ble grunnlagt av<br />
entusiasten og selvbyggeren<br />
Tom Maker i 1987,<br />
og han er så vidt jeg vet<br />
fortsatt sjefingeniør i firmaet. I fjor<br />
ble uansett Edge Electronics eierskap<br />
overdratt til Don Nichols’ RB Manufacturing<br />
& Electronics som holder<br />
til i Kirkland, Illinois, hvor de altså<br />
produserer kvalitetselektronikk for<br />
den dedikerte musikknyter. Og vi må<br />
vel nesten tilføye for den noe over<br />
middels situerte.<br />
Forsterkeren vi her omtaler er<br />
blandt firmaets mer beskjedent prisede<br />
produkter, men har like forbasket<br />
en prislapp i Norge på femti store<br />
blank. Eller ganske nøyaktig 0.66 G i<br />
forhold til den norske folketrygden.<br />
Har man intensjoner om å handle fra<br />
den helt øverste Edge-hyllen og går<br />
til musikkfolket!<br />
for et par NL Refererence (800W)monoblokker,<br />
bør man nok ha opparbeidet<br />
maksimale 6G og samtidig spart<br />
brorparten av ferie-, skatte- og/eller<br />
konfirmasjonspengene du fikk utbetalt<br />
før sommeren. De kostet sist jeg<br />
sjekket (bare sånn for ordens skyld)<br />
nemlig helt nøyaktig 1.4 millioner<br />
kroner. Men er du rik, har du råd.<br />
Og har du råd, har du selvsagt både<br />
lov og undertegnedes forståelse. En<br />
forsterker gir jo tross alt eventuelle<br />
eiere glede året rundt, i motsetning<br />
til for eksempel et badehus på rundt<br />
et dusin kvadratmeter i strandkanten<br />
langs indre Oslofjord enkelte faktisk<br />
tilsynelatende uanstrengt blar opp<br />
temmelig nøyaktig den dobbelte kontantsum<br />
for. Etter den sommeren som<br />
i skrivende stund går mot slutten, vet<br />
jeg nok hvordan jeg selv ville ha prioritert.<br />
Og jeg er ingen diplomøkonom.<br />
Men den interessante problemstillinger<br />
er fortsatt; vil Edge treffe noen<br />
musikalske G-punkt?<br />
SoLID ByGGET<br />
Tilbake i den mer virkelige verden<br />
kan Edge G6 på sin side bidra med<br />
135W i hver kanal når lasten er 8<br />
Ohm. Strømforsyningen besørges av<br />
en enkelt 600va ringkjernetrafo, og<br />
har en total lyttekapasitet på respektable<br />
40 000 uF. Forsterkeren kan<br />
ellers skilte med strømleveranse på 14<br />
Ampere konstant. Muligens er ikke<br />
dette måleverdier som umiddelbart<br />
væter benklærne til dedikerte DP eller<br />
Krell-fans, men uansett burde det<br />
være nok til å drive de fleste «normale»<br />
høyttalerlaster på fornuftige<br />
nivåer. Matching er vel fortsatt et<br />
tema.<br />
Edge sverger ellers temmelig kon
sekvent til enkle sett rene RCA/single<br />
ended innganger på alle sine forsterkermodeller,<br />
da de bestemt hevder å<br />
kunne måle at komplementære balanserte<br />
innganger – uansett komponentkvalitet<br />
- i en signalkrets uansett<br />
vil «degradere» signalet fra 2 – 5%,<br />
uten at det sies noe om hvordan man<br />
regner seg frem til det resultatet.<br />
G6 hører altså hjemme blandt<br />
Edge’s såkalte «entry levels», og er<br />
derfor ikke tilgodesett med de svært<br />
avanserte og kostbare kretsløsningene<br />
som sitter i NL og AV-seriene. Edge<br />
har som kjent (?) utviklet noe de kaller<br />
Laser Optical Bias Circuitry, som<br />
i kortversjon er en del av en såkalt<br />
servo feedback krets, hvor biastransistorene<br />
opereres direkte ved hjelp av<br />
en laser med bølgelengde 630 nm. G6<br />
er en absolutt mer konvensjonelt oppbygget<br />
forsterker, som er konstruert<br />
etter et klasse A/B-prinsipp. Med unntak<br />
for monoblokkvarianten 8+, har<br />
heller ingen sluttrinn i G-serien dobbelt<br />
chassis slik NL har. Og nettopp<br />
av de samme forhold har derfor også<br />
G-serien en langt mer konvensjonell<br />
pris. Unnskyld – jeg mener selvsagt<br />
relativt mer konvensjonell pris.<br />
Mitt visuelle inntrykk av Edge<br />
G-serie har alltid gitt meg litt «grå»<br />
assosiasjoner, og da mener jeg ikke<br />
bare i fargevalget. Rett og slett litt<br />
anonyme, uten tydelig særpreg. Ikke<br />
nødvendigvis bare negativt, da jeg finner<br />
det ganske så befriende med produkter<br />
uten overdreven blingfaktor.<br />
Og hjemme i min egen stue, frigjort<br />
fra sin solide emballasje, vekker da<br />
også G6 helt umiddelbart undertegnedes<br />
begeistring og respekt. Først og<br />
fremst virker den uhyre solid sammenskrudd<br />
med en totalt uangripelig<br />
håndverksmessig finish, hvor absolutt<br />
intet virker tilfeldig eller overflødig.<br />
Dog har jeg sett enda mer kompromissløse<br />
byggverk i både denne og<br />
lavere prisklasser, som for eksempel i<br />
Marantz Pearl KI.<br />
Utvendig er alle skruer innfelte og<br />
forniklet, noe som gir en avpasset<br />
kontrast til selve kabinettet, som faktisk<br />
er direkte lekkert i sin utførelse<br />
i rustfritt stål av solid tykkelse. De<br />
kraftige kjøleribbene er en integrert,<br />
innstøpt del av selve kabinettvangene<br />
og overskuddsvarmen spres dermed<br />
ut over et stort areal. G6 blir aldri<br />
særlig varm under bruk. Like elegant<br />
er løsningen med de halvsylindriske,<br />
avrundede hjørnene og måten føttene<br />
er tilpasset de klassiske, amerikanske<br />
art deco-formene på. Låter den så like<br />
«usminket» og strømlinjeformet som<br />
dens glattstrøkne ytre?<br />
oPPSETTET<br />
Edge G6 har under en flere måneder<br />
lang testperiode fått spille sammen<br />
med flere ulike forforsterkere, men<br />
konklusjonene er i hovedsak basert<br />
på inntrykkene fra dens samspill med<br />
CT6 fra Conrad-Johnson, da dette<br />
totalt sett ga det beste resultat i min<br />
stue. I en slik sammenheng spiller<br />
jo selvsagt personlige preferanser<br />
en stor rolle, og jeg kan allerede her<br />
avsløre at Edge G6 er et produkt som<br />
med en nøytral klangbalanse ikke<br />
tilfører noen dominerende egensignatur<br />
i så måte.<br />
De andre preampene som har vært<br />
involvert har i tur og orden vært en<br />
prototype fra Roar Malmins Musical<br />
Innovation, den like norskproduserte<br />
nykommeren Aura <strong>Fidelity</strong> og den<br />
integrerte Electrocompaniet ECI 5<br />
MKII’s forforsterseksjon.<br />
På programkildesiden er det først<br />
og fremst SACD/CD-spilleren Emm-<br />
Labs CDSA SE som har dominert, med<br />
vinylassistanse fra en rigg bestående<br />
av VPI Scout/JWM9 arm/Dynavector<br />
17D3 MC pickup via Graham Slee<br />
Elevator/Era Gold V RIAA. Høyttalerne<br />
har hele tiden vært Tannoy Glenair.<br />
Nettkablene har for all elektronikk,<br />
bortsett fra vinylriggen, vært Kimber<br />
PK 10 Gold, signalkabler T+A F1.0 Silver/Crystal<br />
Cable Bridge, og høyttalerkabler<br />
Audience Au24 og Spiroflex 1.<br />
AVSLAPPET<br />
Det jeg først legger merke til av flere<br />
gode egenskaper hos Edge G6 er dens<br />
totalt avslappede spillestil, samtidig<br />
som den hele tiden viser at den er på<br />
hugget, og kan levere transientene og<br />
plutselige dynamikkutslag på øyeblikkelig<br />
varsel. Den later til å ha en<br />
form for overlegen selvtillit, og aldri<br />
bekymrer seg over å komme i beit for<br />
reserver dersom det skulle røyne på,<br />
39
3 3 3<br />
Edge G6 stereo effektforsterker:<br />
40<br />
uten at den dynger ned lytteren i øredøvende<br />
kaskader av grunntoneattakk<br />
ved voldsomme crescendoer. Kontroll<br />
er stikkordet.<br />
Det låter hele tiden uhyre homogent<br />
og lettflytende, helt uten antydning til<br />
uryddigheter uansett hvor kompleks<br />
musikken måtte bli. Musikkformidlingen<br />
virker rett og slett helt uten<br />
stressymptomer, og alt later til å starte<br />
og stoppe med laserpresisjon. Det er<br />
som å få musikken servert som en helt<br />
perfekt stekt biff, tatt ut av stekepannen<br />
nøyaktig på mikrosekundet.<br />
På samme måte er dette en forsterker<br />
som hverken over- eller underdriver<br />
noe som helst for å justere klangfargene<br />
i de ulike instrumenter. Noen ganger<br />
narres jeg grunnet den besnærende<br />
roen og kontante og rene transientformidlingen<br />
faktisk til å tro at G6 er<br />
en digitalt styrt forsterker, men dens<br />
naturlige, organiske klangkarakteristikk<br />
forteller meg noe annet.<br />
Jeg trenger heller ikke høre meg gjennom<br />
mange ulike fonogrammer for å<br />
kunne konstatere at Edge G6 definitivt<br />
har en bedre definisjon og renere artikulasjon<br />
på begge frekvensfløyer enn<br />
min kjære Conrad-Johnson ET250S,<br />
og da aller tydeligst helt i toppen.<br />
Samtidig finner jeg kanskje Edge G6<br />
litt «forsiktig» - eller en anelse lett – i<br />
dypbassen sammenlignet med en del<br />
andre forsterkere jeg har hatt i hus. Det<br />
finnes definitivt forsterkere med større<br />
baller, men G6 virker absolutt i balanse,<br />
hvor den dynamiske kontrasten virker<br />
naturlig. Den holder også alle instrumenter<br />
behørig avskilt, samtidig som<br />
den altså tilsynelatende bevarer roen og<br />
kontrollen over høyttalerene, selv i et<br />
krevende verk som Grofe’s monumentale<br />
kraftverkhyllest «Niagara Falls».<br />
Overtonestrukturen føles glatt og<br />
innbydende, med meget distinkt og<br />
naturlig klang i alt av metallinstrumenter<br />
og treverk uten å bli typisk hard<br />
eller ubehagelig skarp i det for øret<br />
mest kritiske øvre mellomtoneområdet.<br />
Og det er bare å lene seg bakover i totaloppsettets<br />
desidert billigste enkeltkomponent<br />
– sofaen fra Ikea - og nyte<br />
en nyrestaurert klasseinnspilling som<br />
Arnold Schönbergs «Songs For Voice<br />
And Piano, Volume 1», hvor Glenn<br />
Gould akkompagnerer bassbaryton<br />
Donald Gramm, mezzosopran Helen<br />
Vanni og sopran Ellen Fauli. Kvinnestemmene<br />
gjengis imponerende friksjonsfrie<br />
og glatte, helt uten antydning<br />
til glasskår eller skriking, og står i en<br />
klokkeklar kontrast til en like overbevisende<br />
stille og mørk bakgrunn.<br />
En annen remastret klassiker av langt<br />
nyere dato, som Talking Heads «Remain<br />
In Light», fremstår ved hjelp av<br />
G6 nettopp som et velrettet og fortjent<br />
lyskespark til alle som har avskrevet<br />
det utskjelte åttitallet som et trist kapittel<br />
fra den nyere musikkhistorie. Stødig<br />
rytmeseksjon, musikken serveres lytterern<br />
taktfast og funky, samtidig luftig,<br />
volumniøst og oppløst opp gjennom<br />
mellomtonen hvor de rike innslagene<br />
av engasjerende perkusjonsdetaljer flyter<br />
på overflaten. Pluss at en særdeles<br />
finpenslet og utstrakt toppdiskant kiler<br />
eggende i øregangene. Men jeg tar meg<br />
fortsatt i å savne ørlite mer smekk i<br />
grunntoneanslagene, og ønsker meg et<br />
litt heftigere momentum i den rytmiske<br />
fremdriften når den spiller rockbasert<br />
musikk.<br />
Myndig – uten å bli brutal - og delikat<br />
på samme tid. Og nettopp dette er<br />
noe som kjennetegner denne forsterkeren.<br />
Her er fortsatt intet som fremheves<br />
spesielt, ei heller noe som dekkes over.<br />
G6 går tett på strengene og gjengir de<br />
små detaljene i fingerspillet til Tom<br />
Russell i hans episke slektsdrama «The<br />
Man From God Knows Where», de<br />
mikroskopiske transientene i strengeanslagene<br />
og utklingen av overtonene<br />
står tydelig avtegnet ut foran selve kasseresonnansene.<br />
Man sitter likevel aldri<br />
med følelsen av at dette er en spesielt<br />
«analytisk» forsterker, den får aldri lytteren<br />
til å fokusere på detaljer.<br />
Skal jeg dra nok en direkte sammenligning<br />
med min private Conrad-John-
son ET250S, tegner nok denne et totalt sett større<br />
lydbilde, spesielt hva dybdefornemmelse gjelder.<br />
Sistnevnte er vel også hakket mer transparent og<br />
luftig i mellomtonen, spesielt hvis man bytter ut<br />
originalrørene med et par gode NOS-varianter fra<br />
Ampere, slik jeg selv har gjort.<br />
Musikkpresentasjonen gjengis hele veien på en<br />
utpreget homogen måte, og jeg velger å benytte<br />
adjektivet «helhet» som en slags fellesnevner. Slik<br />
skal det vel også være når vi benytter oss av utstyr<br />
i denne prisklassen. På mange måter minner Edge<br />
G6 meg en del om den meget gode integrerte<br />
forsterkeren Stello fra April Musikk jeg testet på<br />
vårparten, spesielt den superglatte og friksjonfrie<br />
overflatestrukturen. Musikken bare flyter i en myk<br />
og jevn strøm ut av høyttalerne, uten skarpe kanter<br />
eller krasse detaljer. Ganske så behagelig å høre på,<br />
og lyttetretthet blir derfor aldri noe tema.<br />
oPPSUMMERING<br />
Edge G6 har en hva jeg selv definerer som «nøytral»<br />
klangkarakter, og det er umulig å påstå at<br />
den er spesielt varm eller kald i klangen. Den bør<br />
derfor være relativt grei å matche opp mot et bredt<br />
utvalg av forforsterkere (og øvrige komponenter).<br />
Med alle de oven nevnte godord som ballast kan<br />
jo dette høres ut som den helt perfekte effektforsterker,<br />
nærmest totalt fri for feil eller lyter. Isolert<br />
sett så har den vel heller ikke mange lyter, samtidig<br />
som den vel heller ikke kan sies å sette udiskutable<br />
verdensrekorder på noen områder. Men med<br />
dette sluttrinnet på plass i oppsettet får man en<br />
arbeidshest som løser de oppgavene den blir satt til<br />
tilsynelatende uten å nøle, uten å ivre etter å tilføre<br />
noe ekstra. Det blir i tilfelle de andre komponentene<br />
i rekken som blir avgjørende for de klanglige<br />
resultatene, mens Edge G6 bare leverer varene<br />
akkurat når den skal.<br />
I tillegg virker den uhyre solid bygget med gjennomgående<br />
høy kvalitet på komponentdeler, og<br />
byggarbeidet er gjennomført med ekte solid amerikansk<br />
håndverk fra øvre klasse, og dermed er den<br />
velsignet med forbilledlig totalfinish innvendig<br />
som utvendig. Prisen blir nødvendigvis derfor temmelig<br />
høy, og vil av den grunn her til lands møte<br />
meget kvalifisert konkurranse om kjøperne fra en<br />
lang rekke produsenter, ikke minst skandinaviske.<br />
Det er det lite å gjøre med, men jeg mener uansett<br />
at Edge G6 har kvaliteter nok til å plukke opp<br />
hansken. Et direkte ujålete produkt for de kvalitetsbevisste,<br />
derom ingen tvil. 3<br />
Pris: NoK 50.000,-<br />
Imp/forhandler: Audiofreaks<br />
SPESIFIKASJoNER:<br />
• Type: 2-kanal single ended<br />
stereo effektforsterker<br />
• Effekt: 2 x 135W (8 Ohm)<br />
• Utg.impedans: 0.13 Ohm<br />
• Inng.impedans: 33 kOhm<br />
• Dimensjoner: 381x425x124mm (dbh)<br />
• Vekt: 19.5 kg
3 3 3 Kudos Cardea C20:<br />
42<br />
i <strong>Fidelity</strong> 42 testet undertegnede Kudos<br />
Cardea C2, og satt temmelig overrasket<br />
tilbake da de dro. For de spilte da alt<br />
for bra, eller? la oss sjekke ut hva disse<br />
konservative engelskmenn kan få til med<br />
de ytterligere forbedrede C20!<br />
AV HåKoN RoGNLIEN<br />
Hjertets lyst!
Min første tanke med nevnte C2 var,<br />
som noen av dere vil huske, at dette<br />
er ikke noe som selger seg selv, akkurat.<br />
Vi har blitt skjemt bort med<br />
pianolakk, skulpturelle kabinetter<br />
i eksotisk treverk, glitter, fargede kunststoffer og<br />
supertweetere av alle mulige slag, og de låter så visst<br />
både stort og flott. Så kommer Kudos inn i ringen,<br />
stille og forsagt, to kjedelige, svarte elementer, single<br />
wire, firkantede bokser med konvensjonell, trettende<br />
finish som i sannhetens navn kan fåes i 7 varianter,<br />
(rett skal være rett!) inkludert svart og hvitt. Vi er i<br />
utgangspunktet ikke imponerte. Vi kobler opp og ser<br />
spørrende bort på høyttalerne, for hva har de i grunn<br />
å by på, annet enn en lett uinspirerende musikkgjengivelse<br />
av brukbar kvalitet? 6 timer senere sitter vi<br />
der fortsatt, nå enda mer spørrende i trynet, for hva<br />
pokker er disse høyttalerne gjør med oss?<br />
UNIKE EGENSKAPER<br />
Disse høyttalerne spiller, det er det de gjør. De spiller<br />
så inni granskauen fantastisk at det tar tid å begripe.<br />
Men slapp bare av, tiden finner du, eller la meg<br />
presisere; tiden finner deg. For du oppdager snart at<br />
musikken griper, den omfavner, leker og spiller med<br />
dine følelser. Innledningsvis er nemlig årsakene subtile,<br />
det totale fraværet<br />
av imponatoreffekter<br />
og artefakter vil nesten<br />
uvegerlig oppleves<br />
som et visst anstrøk av<br />
sedat tilbakeholdenhet,<br />
og lite annet. Men kun<br />
innledningsvis, altså,<br />
For du er snart i fella,<br />
fullstendig bergtatt.<br />
Kudos C20 har benyttet<br />
de foregående timer av<br />
ditt liv til å overbevise<br />
deg om at de er total<br />
unike. I hvert fall om<br />
du ikke har 100 000<br />
spenn å avse til en<br />
eller annen imponerende skulptur fra en eller annen<br />
eksotisk høyttalerbygger i et fremmed land. Visst var<br />
lillesøster Cardea C2 fabelaktige. Og like visst er C20<br />
enda et hakk bedre. Verden vil ikke lengre bedras!<br />
SEAS HELE VEIEN<br />
I likhet med en annen britisk fabrikk, den i våre<br />
kretser velkjente bedriften Audio Note, samarbeider<br />
Kudos tett med Seas i Moss. Og i likhet med nevnte<br />
fabrikk har dette resultert i et svært enkelt design<br />
bestående av et fåtall høykvalitets elementer og komponenter.<br />
Kudos har en 7 tommer der AN benytter 8,<br />
mens Kudos har en noe større dome enn nevnte AN.<br />
Og omtrent her slutter likhetene. Der AN velger å<br />
koble basselementet til omkringliggende struktur, og<br />
la kassen spille med (på godt og vondt), har Kudos<br />
bestemt seg for å dempe så mye som mulig. Kudoskassen<br />
er slank og begrenset i omfang, med en elegant<br />
bassportløsning i foten. AN er bred og må settes<br />
på lave stativer, samt har en konvensjonell bassport<br />
på kabinettets bakside.<br />
For øvrig benytter Kudos på C20 internkabling fra<br />
Chord cables, domen er Seas’ absolutte topp spesifiserte<br />
diskantelement, en videreutvikling av Exceldomen.<br />
Denne varianten er en 29 mm soft dome,<br />
navngitt Crescendo. Mot toppen sitter et enkelt<br />
førsteordens filter med få, særdeles påkostede komponenter<br />
og printbaner i ekte sølv. Basselementet er<br />
altså et 180 mm papirelement med coating, for øvrig<br />
identisk med det som sitter i C2. Tilsynelatende får<br />
vi ikke all verden for 10 000 kroner mer enn det C2<br />
koster!<br />
KJEDELIGE ELLER MAGISKE?<br />
Hva kan så denne enkle høyttaleren? Kan den rocke,<br />
kan den skape stemning, kan den riste møblene, få<br />
fram emosjoner, klinge ut, gi innsyn, swinge, bevege,<br />
finne roen, være både liten og stor, og kan den alt<br />
dette på en gang? Må nok komme tilbake til dette<br />
i tur og orden. Men først vil jeg vende litt tilbake<br />
til Audio Note. Det har seg nemlig slik at på mange<br />
måter låter Kudos utrolig likt høyttalerne derfra. Og<br />
det er så visst ingen ulempe! Spesielt ikke når de gjør<br />
det for noe i nærheten av en brøkdel av prisen! C20<br />
deler så absolutt med AN den unike evnen det er å<br />
få musikken til å leve. Likeledes deler de evnen til<br />
å la instrumentene klinge med ekte, instrumentelle<br />
klanger av materialer som tre, messing, nylonstrenger,<br />
trommeskinn og stemmebånd. Alt får sin egen<br />
klangstruktur og naturtro fremføring.<br />
Men der AN er litt over toppen og sannsynligvis<br />
lar kassen tilføre en viss egen klang, er Kudos mer<br />
nøktern og behersket. Dermed tillates AN å gå til<br />
dels betydelig dypere enn Kudos, som på sin side vel<br />
har litt i overkant<br />
klare grenser i de<br />
«Så kommer Kudos stille<br />
og forsagt; to kjedelige,<br />
svarte elementer, single<br />
wire, firkantede bokser<br />
med konvensjonell, trettende<br />
finish»<br />
laveste oktaver.<br />
Kudos opplyser frekvenskurve<br />
på 30<br />
Hz – 30 kHz, tillat<br />
meg å opponere litt<br />
mot den første verdien;<br />
de 30Hz’ene<br />
der kan du få billig<br />
av meg. Det sagt,<br />
så er det vesentlig<br />
å understreke at<br />
frekvenskurven i<br />
Kudos Cardea C20<br />
er så ubeskrivelig<br />
rettlinjet, elegant<br />
og presis at de aller fleste andre kan gå hjem og<br />
vogge for min del. Bassen fra C20 er ikke kjellerdyp,<br />
men den er harmonisk til det ekstreme, den fyller<br />
opp og bygger et fundament, men den rister fint lite.<br />
Den bare er der. Og akkurat det burde faktisk flere<br />
andre lære litt av.<br />
SAMLING I BåNN<br />
La oss like gjerne begynne på bunn, da, og ta utfordringene<br />
med en gang, så er vi ferdig med dem.<br />
Kudos C20, i likhet med C2, har klare begrensninger<br />
nedover, som nevnt. I 98 % av alle musikkstykker vil<br />
du merke fint lite og ikke noe til det, for fundamentet<br />
passer nemlig perfekt til resten av fremføringen,<br />
det oppleves ikke slankt eller å mangle noe som<br />
helst. Derimot oppleves bassområdet å ha en svært<br />
sjelden egenskap, nemlig evnen til å være presist<br />
og harmonisk til stede i musikken hele tiden. Det<br />
er lekende lett å følge basslinjer, bassklanger(!) og<br />
rytmikk, dette er faktisk unikt, kun unntaksvis hører<br />
man høyttalere makte dette. Og da koster de uten<br />
unntak mer enn Kudos C20. Utfordringene kommer<br />
dog når vi forsøker å presse disse høyttalerne dypt<br />
ned, tvinger dem til å flytte seriøst med luft, for da<br />
protesterer de. Vi banker løs på dem med «Duelunddødaren»<br />
«Way of the Ocean», og virkeligheten<br />
innhenter oss brutalt. Elementene makter nemlig<br />
ikke dette her. De puster, peser, møter veggen, og er i<br />
43
44<br />
det hele tatt svært usjarmerende.<br />
En anelse bedre går det om forsterkeren er bestemt nok,<br />
men det er fortsatt ubrukelig til de aller dypeste toner. Når<br />
jeg nå har vært så klar på dette, er jeg like opptatt av å si at<br />
det skjer kun når du spiller veldig høyt, og kun når du mater<br />
innpå ekstremt dype toner. Alt annet fungerer helt smertefritt.<br />
Og visst har jeg hørt høyttalere drite seg betydelig mer<br />
ut enn disse på samme musikkeksempel, bare for å understreke<br />
det.<br />
PARTyFAKToR?<br />
La oss ta et skritt opp i frekvenstrappa, og snakke litt om<br />
mellombassen, der vi finner rytmikk og moro i store doser.<br />
Her briljerer Kudos! Disse høyttalerne er nemlig rytmiske<br />
og raske som bare pokker. Presisjonen og plutseligheten ved<br />
start og stopp kommer fullt til sin rett, og spiller du ikke for<br />
brutalt høyt fremstår musikkeksemplene som svært dynamiske<br />
og eksplosive. Her finnes dog grenser; det er dette<br />
med forskjellen på dynamiske og «dynamiske» høyttalere,<br />
som dere vet. Kudos er svært lekne og dynamiske på moderat<br />
volum, mens de nokså raskt over til å bli «dynamiske»<br />
når man har fått i seg et par øl og vil<br />
høre «Razamanaz» på litt naturlig<br />
tilpasset volum.<br />
Det er bare å innrømme at jeg nok<br />
er litt for barnslig fortsatt, til at disse<br />
høyttalerne kan gjøre alt for meg.<br />
På den annen side har jeg da et par<br />
Klipsch Cornwall til rådighet når jeg<br />
av og til glemmer forskjellen i størrelse<br />
på de ovenfor nevnte dynamikktyper.<br />
Og la meg bare gjøre det helt<br />
klart; forskjellen er fortsatt hinsides<br />
diger når du vil på konsert i egen<br />
stue, end of story.<br />
STEMMER oG SåNT<br />
Neste steg opp bringer oss inn i<br />
mellomtoneområdet, her har det menneskelige<br />
øre sin største følsomhet.<br />
Fungerer ikke anlegget på dette feltet,<br />
funger det rett og slett ikke. Og her<br />
begynner virkelig Kudos Cardea C20<br />
å vise sin storhet. Her folder det seg<br />
ut en tablå av uante dimensjoner, klanger og farger, mikro og<br />
makrodynamikk, liv, nerve og naturlig avslappethet, dette er<br />
utenfor det meste man kan forvente i denne prisklassen. Her<br />
er det bare å ta for seg av alle tenkelige akustiske instrumenter,<br />
stemmer og eventuelle andre organiske lyder, dette sitter<br />
som støpt. Lydbildet er stort, dypt, klart som glass, velplasserte<br />
enkeltelementer, nydelig totalbilde. Her har jeg lånt<br />
øre til alt fra store operaverker til enslige stemmer, og det er<br />
uten unntak helt fantastisk hvordan disse høyttalerne tillater<br />
alle instrumenter å klinge ut, synge og leve. Kontrollen over<br />
alle enkeltheter bevares 100% intakt så lenge lydnivået er<br />
innenfor rimelighetens grenser. Legg til at dette er hurtige og<br />
presise gjengivere, sjeldent hurtige og presise, skal det være,<br />
og dermed har vi å gjøre med en høyttaler som har klare<br />
high-end egenskaper i mellomtonen.<br />
FLoRLETT I ToPPEN<br />
Så tar vi for oss diskantområdet. Jeg har allerede vært inne<br />
på det; Crescendo-elementet er ekstremt. Dette er faktisk<br />
av de desidert beste diskantelementer jeg noensinne har<br />
hørt, og da snakker vi helt uavhengig av pris. Det er bare<br />
vidunderlig hvordan slike supergode elementer får naturlige<br />
og avslappede klanger og små detaljer til å flyte vektløst i<br />
lydbildet med den største selvfølgelighet. Gjentatte ganger<br />
har jeg opplevd låter jeg mener å kjenne, på helt nye måter,<br />
der små mikrodetaljer står tydelig fram dypt inne i det store<br />
rommet et sted. Presist plassert i dybde, bredde og høyde,<br />
florlett flyter det uanstrengt mot lytteren på dunlette vinger.<br />
Dette er i verdensklasse!<br />
Fioliner blir aldri harde eller kantete, overtonestrukturene<br />
fra celloer blir sanseløst elegant fremstilt. Det mest inspirerende<br />
er muligens at de innspillingene man anser for å<br />
være middelmådige brått fremstår i ny drakt, med detaljer,<br />
spretne toner og liv. Som eksempelvis Jon Lord’s «Beyond<br />
the notes», som helt ut av det blå framstår med rytmikk og<br />
perkusjonsinstrumenter men tidligere ikke har lagt merke<br />
til. Her klinger og svisjer det i alle hjørner, og denne nydelige<br />
skiva har blitt enda nydeligere. Tusen takk, Kudos!<br />
Dog skal det sies at det er et tveegget sverd, dette. C2<br />
med sitt Excel-element er hakket mer tilbakelent; C20 med<br />
Crescendo har av og til en tendens til å stikke seg litt fram.<br />
Hårfint, men dog. Noen innspillinger ender dermed litt i<br />
overkant ivrige. De redder seg på pur eleganse, men allikevel.<br />
Det betyr i klartekst at også resten av anlegget må ha svært<br />
eleverte egenskaper i toppen, ellers blir det utilgivelig avslørt<br />
og brutalt avkledd. High-end skal ikke være lett.<br />
«Dette er faktisk<br />
en åpenbar highend<br />
høyttaler med<br />
egenskaper man<br />
vel knappest har<br />
hørt for slike<br />
summer.»<br />
HELHETEN<br />
Hvordan smelter så dette sammen, kan man jo undres på. Jo<br />
takk, dette smelter til en vidunderlig legering uten sømmer<br />
eller grove korn, dette er faktisk en åpenbar high-end høyttaler<br />
med egenskaper man vel knappest har hørt for slike<br />
summer. Svakheten er i dypere oktaver, samt i opplevelsen<br />
av headroom og overskudd når det begynner å gå hett for<br />
seg. Det er med andre ord begrenset hvor store rom disse<br />
høyttalerne kan fylle uten å komprimere opplevelsen.<br />
De spiller uanstrengt og sanseløst elegant med en lang<br />
rekke forsterkere, de er superlett last for forsterkeren, men<br />
de kan være svært avslørende om utstyret ikke holder mål.<br />
De har, som sine mindre søsken, en åpenbar utfordring i det<br />
faktum at de fullstendig mangler imponatorfaktorer av alle<br />
slag, her behøves tid.<br />
Men når tiden har funnet deg, er sjansene overhengende<br />
for at du har funnet deg nye høyttalere. Kudos Cardea C20<br />
har opptil flere egenskaper som langt overgår alt jeg har<br />
hørt i denne prisklassen. Atter en gang har dedikasjon, godt<br />
håndverk, enkelhet og kvalitet i alle ledd vist sin overlegenhet.<br />
Sterkt anbefalt! 3<br />
Kudos Cardea C20 toveis<br />
gulvhøyttaler: NoK 29 990,- / par<br />
Importør: Sound Planet
3 3 3<br />
46<br />
Sec op: Kudos Cardea C20:<br />
En annen mening?<br />
denne gulvstående toveiseren er som pakket inn i gråpapir, og har noen av den<br />
dynamiske begrensningene i bunnoktavene som skyldes et eneste element som<br />
har veldig mye å gjøre. Men holografien er formidabel og den norskproduserte<br />
diskanten er noe av det beste jeg har hørt!<br />
AV KNUT VADSETH<br />
Vi er her i <strong>Fidelity</strong> litt forsiktige med å la testeren<br />
få ordet aldeles alene om vedkommende går litt<br />
sv skaftene over et produkt, og/eller kjøper det for<br />
egen regning i forbindelse med testen. Undertegnede<br />
opplever derfor den ikke helt uvanlig sluttappellen<br />
om at journalisten var så strålende fornøyd at han<br />
kjøpte testbjektet til eget bruk mest som en advarsel om å gå<br />
både artikkelen og produktet ekstra nøye etter i sømmene.<br />
Og siden den entusiastiske Rognlien har bestemt seg for<br />
å anskaffe disse engelske høyttalere til eget bruk, så tar jeg<br />
med entusiasme på meg jobben som en grinete gammel<br />
gubbe som ufravikelig opplever at man får det man betaler<br />
for! At man likevel kan gjøre kloke valg ved å prioritere<br />
fornuftig mellom ulike kompromisser, benekter jeg likevel<br />
ikke. Desto rimeligere produkt, desto større kompromisser<br />
og nødvendigheten av å velge mellom pest og kolera.<br />
øyNENE SoM SER<br />
Det første kompromisset er innlysende;<br />
denne svarte haugen av en<br />
vinylbelagt sponkasse, ser mer ut<br />
til å koste 5-10 tusen kroner enn<br />
den i forhold svimlende sum på<br />
30.000 som produsenten forlanger.<br />
Dette er ikke høyttaleren for<br />
jålete interiørarkitekter. Faktisk<br />
minner Kudos’en minstenkelig<br />
mye om de gulvstående Patoshøyttalerne<br />
som Roar Moen<br />
med stort hell produserte ved<br />
inngangen til dette årtusen. Selv<br />
den enslige 6,5 tommeren ser da<br />
vitterlig ut til å likne på det særdeles<br />
gode bass/mellomtonelementet som Roar fikk Seas til<br />
å utvikle spesielt for seg?<br />
Også lyden fra det forøvrig solide kabinettet og denne<br />
bass/mellomtonen, kunne minne mye om det jeg husker fra<br />
Patos 301.<br />
Likevel opplever jeg på Kudos Cardea et helt greit nivå<br />
med muligheter for å spille så høyt som folk flest vil ha<br />
behov for i egen borettslagstue. Men dette er ingen typisk<br />
rockehøyttaler nettopp fordi dynamikken i bånn bare er<br />
sånn passe. Men jeg opplevde heller ikke den typiske entonebassen<br />
som gjerne stikker av ved 70-100 Hz området grunnet<br />
en typisk resonnanspeak.<br />
BASS<br />
Bassen på Kudo’en er mer sømløs og jevn, og langt mer<br />
nøyaktig; men helt uten den ”punsjen” mange mener er dypbass.<br />
Kudos går ikke ekstremt dypt, men funker glimrende<br />
til de meste av klassisk, jazz og mer populær pop og viser.<br />
Riktignok med en anelse for mye varme og fylde i grunnto-<br />
neområdet, akkurat der så mange høyttalere og andre hi-fi<br />
produkter tenderer å låte litt for tynt. Dette kan altså likevel<br />
være en god match.<br />
Dessverre er dette området også en anelse sløret samtidig<br />
som lyden stanger litt rundt 100 Hz og ikke slipper nedover<br />
så lettflytende som ønskelig. Effekten er presist det samme<br />
som vi opplever med toveiseren til Respons; den blir litt for<br />
uoppløst og varmt selv om grunntonen låter imponerende<br />
fyldig og bra. Men man må tydeligvis inn med en ekstra<br />
mellomtone om man skal oppnå tilstrekkelig dynamisk kontrast<br />
i øvre bass, nedre mellomtone.<br />
STEMMER<br />
Stemmer fungerer helt flott på denne høyttaleren som helt<br />
tydelig har brukt mye av pengene på veldig gode elementer.<br />
Men det er først når vi får med oss det ekstremt gode<br />
diskantelementet til Seas at storheten ved denne høyttaleren<br />
bokstavelig talt viser seg i all sin imponerende velde, ikke<br />
minst ved tredimensjonalt<br />
lydbilde som er på høyde med<br />
det beste vi har hørt i stua; selv<br />
«De fysiske lover kan<br />
ikke helt neglisjeres,<br />
bare tøyes så langt<br />
som praktisk mulig.»<br />
i forhold til Coltrane.<br />
Og denne diskanten gir også<br />
en oppløsning og fravær av<br />
forvrengning som likeså er på<br />
høyde med det aller beste vi<br />
har hørt. Imponerenede bra! Så<br />
får vi velge om vi irriterer oss<br />
over at oppløsningen nedover<br />
ikke er fullt så strålende eller at<br />
den greit dyptpløyende bassen<br />
heller ikke makter de helt store<br />
utsving og dynamisk villskap.<br />
Det er noe med de fysiske lover som ikke helt kan neglisjeres,<br />
bare tøyes så langt som praktisk mulig av entusiastiske<br />
konstruktører hos Kudos.<br />
KoNKLUSJoN<br />
Dette er ingen revolusjon av en høyttaler, etter min mening,<br />
men en fornuftig konstruksjon som har dratt mange viktige<br />
parametre så langt strikken rekker. Pussig nok er høyttalerens<br />
sterke sider litt fjernt fra det jeg forestiller meg som<br />
Håkon Rognliens ideale med dynamikk som et helt sentralt<br />
parameter. Og med nøyaktig frekvensgang, faselineritet og<br />
holografi som mindre viktige.<br />
Med Kudo Cardea er det klassisk og jazz jeg opplever som<br />
fungere aller best, med bibehold av den storslagne akustikken<br />
og romfølelsen fra konsertsalen. Men også stemmer<br />
låter veldig naturlig, og her er en generell varme og pondus i<br />
mellombassen som tross antydning til litt komprimering balanserer<br />
strålende mot den glitrende dynamiske og oppløste<br />
diskanten. 3
3 3 3<br />
Verdens første test av produksjonemodellen av Copland CDA 825 CD-spiller:<br />
48<br />
Mange mener at bortfall av drivverk er grunnen til<br />
at Usb-dac’ene låter så bra til fornuftige priser. Men<br />
danske Ole Møller mener å ha løst jitterproblem og<br />
tidssmøring på en vanlig 16 bits Cd spiller med et 2<br />
sekunds buffersteg og en ny type filtre. det funker<br />
glimrende, men gratis er det ikke!<br />
TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />
USB-dreperen?<br />
Tidligere CD-spillere fra Copland<br />
og Ole Møller har vært<br />
kjent som noe av det beste<br />
på markedet tross moderat<br />
pris. Denne nye toppladeren<br />
har vi derfor ventet på med stor<br />
spenning i mer enn 2 år via en rekke<br />
presentasjoner ved ulike hi-fi messer. Vi<br />
har også sett en ”test” i engelske Hi-Fi<br />
Choice som imidlertid er basert på en<br />
tidlig prototype.<br />
Det var derfor med betydelig entusiasme<br />
vi fikk bestilt et ekspressbud da vi<br />
fikk nyss om at den første produksjonsmodellen<br />
endelig var ankommet Oslo.<br />
Kjappet vi oss kunne <strong>Fidelity</strong> kunne<br />
bli det første blad i verden til å skrive<br />
om denne spilleren med sine bebudede<br />
teknologiske gjennombrudd.<br />
VIRKELIG HIGH-END<br />
Og vi ble ikke skuffet av det moderne<br />
skandinaviske utseende med det karakteristiske<br />
lokket over det velkjente<br />
Philips Pro2LF drivverket. Heller ikke<br />
av det utrolig åpne, særdeles rene<br />
og luftige lydbildet med fenomenal<br />
tredimensjonalitet. Lydkvaliteten var<br />
nærmest analog; på gode plater helt<br />
uten den vanlige jitterstøyen og den<br />
sedvanlige smøringen av transientene.<br />
På dårlige plater hvor problemene ty-<br />
delig var bakt inn selve innspillingen, er<br />
imidlertid kornetheten og støyspekteret<br />
nesten mer tydelig enn vanlig på grunn<br />
av den generelle klarheten i lydbildet.<br />
Men tross et par reservasjoner, var<br />
førsteinntrykket av denne lekre 16 bits<br />
CD-spilleren overveiende positivt. Ikke<br />
minst ved direkte sammenlikning med<br />
mye dyrere spillere med SACD, det<br />
siste noe Per Møller ikke bryr seg med<br />
å implementere i denne likevel ganske<br />
kostbare high-end spilleren.<br />
Så er det bare å legge inn platen, trykke<br />
på play -og musikken kommer etter<br />
få sekunder, inkludert de 2 sekundene<br />
den oppholder seg í bufferen for å
«Så låter det likevel<br />
mer typisk SACD med<br />
sin økte oppløsning enn<br />
”vanlig” 16 bits med sine<br />
karakteristiske hardere<br />
kanter i lydbildet.»<br />
reklokkes med den beste klokken Ole<br />
Møller kunne finne. Og det hele virker<br />
hver eneste gang uten å måtte starte<br />
hele skitten på nytt!<br />
Og så låter det likevel mer typisk<br />
SACD med sin økte oppløsning enn<br />
”vanlig” 16 bits med sine karakteristiske<br />
hardere kanter i lydbildet.<br />
Men la oss ta det hele fra be-<br />
gynnelsen…<br />
CoPLAND CDA 825<br />
Det er bare å titte bak for mer enn å<br />
ane at dette er en minimalistspiller<br />
hvor Ole Møller har brukt alle pengene<br />
til å avspille standard 16 bits så<br />
bra som teknologien tillater det. (Og<br />
selvfølgelig i forhold til prissegmentet,<br />
selv om Ole hevder at han ikke vet om<br />
noen teknologi som kunne dratt det<br />
hele enda lenger, uansett pris) Det er<br />
snakk om en nydesignet spiller konstruert<br />
helt fra grunnen av, en absolutt<br />
sjeldenhet blandt CD-produsentene<br />
som vanligvis tar utgangspunkt i en<br />
temmelig komplett spillermodul fra de<br />
store kinesere.<br />
På baksiden finner man bare balansert<br />
og ubalansert XLR/coax kontakter<br />
for analog ut (riktignok med usedvanlig<br />
mye guffe) og en coax digital ut. Her<br />
er ingen innganger overhodet, hverken<br />
anloge eller digitale, og slett ikke noen<br />
USB-variant. Og altså ingen SACD,<br />
HDCD, DVD, DVD-video, Blu-Ray og alt<br />
det andre vi bl.a. finner på en konkurrent<br />
som vår egen referanse, den<br />
uventet gode multispilleren Marantz<br />
UD9004 som koster bare en neve dollar<br />
mer.<br />
På Copland CDA 825 er alle eggene<br />
lagt i den samme kurven; hvor god er<br />
den derfor til å avspille de 95% av alle<br />
musikkinnspillinger som finnes på vanlig<br />
fedbook 16 bits oppløning? Og hvor<br />
bra låter 16 bits laget på de få SACDplatene<br />
som også er i platesamlingen?<br />
Klarer den innbygde ”oppsampleren”<br />
pluss de doble 24/192 kHz Wolfsgang<br />
dac’en å fylle tomrommet?<br />
oPPLøST oG LETTFLyTENDE<br />
Copland 825 er ingen fysisk tungvekter<br />
med sine 8,5 kilo, men her er gjort<br />
mye for å isolere drivverk og dac fra<br />
akustisk påvirkning. Min erfaring er<br />
uansett at tunge spillere (og forsterkere<br />
og det meste annet) også får litt ekstra<br />
tyngde i lydbildet, uansett hvor overforenklet<br />
dette kan høre ut. Det viktigste<br />
unntaket er faktisk Linn som makter<br />
stor og tung lyd tross lette digitalkonstruksjoner.<br />
Det var da også en litt lettere, pastell<br />
klangkarakter som var førsteinntrykket<br />
med denne spilleren, særlig i forhold til<br />
Marantz som har en mye mer tilbakelent<br />
topp, men som også har mer trøkk<br />
i grunntoneområdet og en noe mer<br />
nyansert og fargerik pallett i øvre bassområdet.<br />
Men akkurat slank er Copland<br />
knapt, bare antydning til hengekøye,<br />
ikke minst på grunn av en fenomenal<br />
bass som går dypt og slår hardt.<br />
DISKANT oG MELLoMToNE<br />
Likevel er det diskanten og øvre<br />
mellomtonen som er det mest fantastiske<br />
på Copland, med en utklinging<br />
og et absolutt fravær av støyaspekter<br />
som jeg ikke har hørt på denne siden<br />
av Plaback Designs og EMMLabs! Her<br />
har det skjedd ting som er en virkelig<br />
revolusjon i prisklassen. Og både piano<br />
og kvinnestemmer mangler helt det<br />
”vanlige” overstyringsfenomenet (det<br />
er vel snakk om støy, faseproblemer og<br />
hørbare rester av filtre fra områder som<br />
ikke skal være hørbare, men som likner<br />
veldig på standard forsterkeroverstyring),<br />
som skjemmer utrolig mange<br />
ellers glimrende spillere.<br />
Og den problematiske felerekka som<br />
nesten alltid gir støyproblemer ved<br />
intermodulasjon og liknende ved full<br />
guffe som i høyeste grad minner deg på<br />
at dette ikke er ”live”, er nå som en naturlig<br />
bisverm på nesten alle plater. Så<br />
gullende rent, så direkte i nærkontakt<br />
med artistene og deres buer, strenger<br />
49
3 3 3<br />
50<br />
Verdens første test av produksjonemodellen av Copland CDA 825 CD-spiller:<br />
«Når spilleren blir så god<br />
som den siste fra Ole Møller,<br />
er det bare å gi seg over.»<br />
og resonnanskammere i opptaksstudioet.<br />
Nå helt uten antydning av tekniskmekaniske<br />
ekstralyder på de aller fleste<br />
opptak.<br />
APoDISING FILTERE<br />
De fleste har vel fått med seg at mye<br />
av støyproblemet med digtalmediet<br />
skyldes filtre som riktignok opererer<br />
utebfor det hørbare området, mens<br />
som uansett genererer hørbar støy og<br />
faseproblemer. En støyform er såkalt<br />
”ringing” rundt transientene ved at<br />
en ekstrapuls dukker opp både foran<br />
og bak transienttoppen. Det spesielle<br />
er at bare den første er særlig hørbar,<br />
selvfølgelig fordi den etterfølgende blir<br />
kamuflert av transienten, mens den<br />
andre står ut som en sår negl.<br />
Peter Craven heter mannen sm har<br />
konstruert et filter som skjevdeler<br />
denne ringingen slik at mesteparten<br />
kommer etter pulsen, ikke før. Samtidig<br />
vil stor båndbredde, i dette tilfelle ved<br />
hjelp av 192 kHz digitalkonvertere, redusere<br />
denne klirren på et mer generelt<br />
grunnlag. Til sammen skal dette tilsi<br />
”klarere” og renere lyd. Og det er nettopp<br />
det som er det mest spesielle med<br />
denne CD-spilleren hvor begge disse<br />
teknologier er tatt i bruk; den ekstremt<br />
lettfytende, oppløste og krystallklare<br />
øvre mellomtone og diskant som tydeligvis<br />
skyldes mer enn tilfeldigheter.<br />
Og med ”lettflytende”, ”utklinging”<br />
og ”lett og luftig” som honnørord<br />
tidligere i artikkelen, så er det heller<br />
ingen grunn til å tvile på at dynamikk<br />
og oppløsning generelt er superb! Mitt<br />
eneste ankepunkt er altså at det skulle<br />
være enda litt med punch i mellombassen,<br />
en klangkarakteristikk Copland<br />
deler med de fleste. Selvfølgelig er ikke<br />
dette noe egentlig ”feil”, og klangen kan<br />
lett trimmes med resten av utstyret.<br />
Jeg håper likevel at det er mer enn<br />
det vanlige gnålet fra min side da mange<br />
av de anerkjente ”beste” spillerne<br />
på markedet uansett har litt mer kropp<br />
enn Copland. Det skal de være glad<br />
for. For hvis ikke hadde det vært enda<br />
mindre grunn til å kjøpe en spiller som<br />
er dyrere en Copland CDA 825.<br />
SIGNALKILDEN<br />
Det er mye skrik og skrål på i pressen<br />
og diverse nettfora om at CD-spilleren<br />
er på vei ut. Verre er det at de fleste<br />
importører forteller at salg av dyre CDspillere<br />
har falt helt sammen. Nå er det<br />
USB-dac’er og Internett for alle penga.<br />
Men vi som husker den altfor tidlige<br />
nekrolog over platespilleren for noen<br />
tiår siden, registrerer litt av det samme<br />
nå. Etter en kort bråstopp hvor ALLE<br />
skal prøve det nye, viser det seg ganske<br />
fort at det ikke er gull alt som blinker<br />
i sola. Jeg registrerer at jeg slett ikke er<br />
den eneste som etter en periode med<br />
hardisc og Dac, lar meg begeistre over<br />
enkeltheten ved å finne frem en CDplate,<br />
fysisk putte den inn i skuffen, og<br />
ut kommer de tonene jeg ønsker meg.<br />
Hver eneste gang! En god CD-spiller<br />
er simpelthen det enkleste når man<br />
allerede har en betydelig CD-samling.<br />
Når spilleren blir så god som den siste<br />
fra Ole Møller, er det bare å gi seg over.<br />
Dette er utrolig bra. Men om lydkvaliteten<br />
er minst på høyde med de bedre<br />
USB-Dac’en, koster nok det ”uhørlige”<br />
drivverket litt ekstra penger<br />
At her på Copland 825 ikke er noen<br />
USB-inngang, heller ikke en vanlig<br />
digitalinngang som kunne benyttes via<br />
en rimelig boks fra Weiss eller andre,<br />
er litt dumt. Men det kunne kanskje<br />
ha gått utover kvaliteten på 16 bits, på<br />
samme måte som mulighetene SACD<br />
og eventuelt BluRay også ville stjele<br />
ressurser fra vanlig CD.<br />
Og oppsamplingen er så god fra 16<br />
bits at slutteresultatet minner veldig<br />
mye om nettopp dette høyoppløselige<br />
formatet. Å rette alle anstrengelser<br />
for best mulig lyd til 16 bits teknologien,<br />
den type plater som fullstendig<br />
dominerer markedet, kan derfor være<br />
fornuftig nok.<br />
KoNKLUSJoN<br />
Jeg var under testen ganske sikker på at<br />
denne rimeligere dansken knuste min<br />
egen Marantz multispiller på mange<br />
punkter. Men for bare titusen mer<br />
får du med denne mange flere muligheter,<br />
pluss et helt fabelaktig Blu-ray<br />
bilde, om det skulle være av interesse.<br />
Viktigere er at du får en smule bedre<br />
”kropp” med fyldigere mellombass, og<br />
jeg må innrømme at det like mye ble et<br />
spørmål om prioritering som entydig<br />
kåring av ”den beste” når jeg gikk<br />
tilbake til referansen.<br />
Begge er usedvanlig gode, men den<br />
fenomenale renheten i øvre mellomtone<br />
og diskant, inkludert en fabelaktig<br />
luftighet, er overlegent bedre på den<br />
glitrende gode Copland CDA 825 CDspiller<br />
fra Ole Møller. På dette området<br />
minner den altså veldig om mye dyrere<br />
spillere Playback Designs og EMMLabs.<br />
Godt jobba! 3<br />
Pris: NoK 40.000,-<br />
Importør: Audiocompaniet
3 3 3<br />
52<br />
Musikkomtaler: Godt norsk<br />
Glimmer og gråstein<br />
AV STEIN.ARNE.NISTAD@GAzETTE.No<br />
TA MIN VALS<br />
EBBA FoRSBERG SJUNGER LEoNARD CoHEN<br />
Ebba Forsberg ble jeg for alvor oppmerksom på da hun samarbeidet<br />
med Mikael Wiehe på et ”Dylan på svensk”-prosjekt for<br />
noen år siden. Forsberg har en fantastisk stemme og hennes<br />
formidlingsevne gjør henne helt spesiell. Utgangspunktet for<br />
den nye platen er en konsertopplevelse hun hadde med Leonard<br />
Cohen. ”Det var noe med hans utstråling på scenen og med<br />
hans stemme. Han formidlet en slik varme og menneskelighet.<br />
Ja det var nesten noe religiøst over det” sier Ebba Forsberg.<br />
Cohen har åpenbart draget fortsatt … Resultatet av denne opplevelsen<br />
var et nytt samarbeid med Mikael Wiehe, men denne<br />
gangen kun på tekst-siden. Forsberg synger alle sangene selv,<br />
og i motsetning til Dylan-prosjektet er denne utgivelsen en ren<br />
studioproduksjon. Utgivelsen er fulgt opp med en konsertturne<br />
som har fått ekstatiske omtaler. ”Ta min vals” har blitt en virkelig<br />
fin utgivelse.<br />
Det er flere kvinner som har gjort Cohen. Best kjent er kanskje<br />
Jennifer Warnes ”Famous blue raincoat”. Ebba Forsberg gjør<br />
det minst like bra. Hennes varhet og nærvær kler disse sangene<br />
godt. Mikael Wiehes oversettelser av Cohen gir henne også<br />
mye å spille på. Forsberg tør også å utfordre Cohen musikalsk.<br />
Hun velger ikke lettvinte løsninger men gjør sangene til sine<br />
egne. Lyden og produksjonen har høy kvalitet. Ebba Forsberg er<br />
virkelig en artist det er verdt å følge. I tillegg til Dylan og Cohen<br />
har hun utgitt eget stoff som<br />
også holder høy kvalitet. ”Ta min<br />
vals” er en svært overbevisende<br />
og vakker utgivelse.<br />
VoN<br />
VoN<br />
Gudbrandsdøl bandet VON<br />
er ute med sitt debutalbum.<br />
Det handler om norske<br />
Folkrock spesial<br />
sanger på dialekt. Slektskapet til Hellbillies er åpenbart, og sammenligningen<br />
med forbildet eller inspirasjonen kunne lett gitt<br />
dårlige vibrasjoner. Men jeg synes de kommer svært godt fra<br />
både debuten og sammenligningen. VON byr på ærlig musikk<br />
og bandet fungerer tett og fint sammen. Sangene varierer fra<br />
ganske raske rockelåter til mer såre sanger i viseland. Melodi- og<br />
rimsmed er Geir Slettan med bidrag fra Ole Jonny Bekkemellem.<br />
Geir Slettan byr også på særdeles ærlig og overbevisende sang.<br />
Alle tekstene er skrevet på dialekt, og det slår meg hvor godt<br />
dette fungerer for Von og deres konseptslektninger Narum og<br />
Hellbillies. Folkrock gjør seg rett og slett best på dialekt. VON<br />
leverer en kraftfull og fin debut, som hverken gjør skam på<br />
sjangrene, musikalske kvaliteter eller hjembygdene i Gudbrandsdalen.<br />
LEITE ETTER LyKKA<br />
HELLBILLIES<br />
Det kan kanskje<br />
oppleves litt pussig<br />
at jeg omtaler en<br />
plate som kom før<br />
sommeren og som<br />
har solgt til to, tre,<br />
fire ganger platina.<br />
Men Hellbillies<br />
”comeback”-album<br />
fortjener virkelig<br />
oppmerksomhet.<br />
Hellbillies er uten<br />
sammenligning<br />
et av Norges aller<br />
mest folkekjære<br />
band og som spiller<br />
musikk på gamlemåten<br />
på sine uttallige spillejobber landet rundt. En av disse<br />
jobbene kostet nesten frontfigur Aslag Haugen livet da han falt<br />
fra scenen i fjor sommer. Han ble påført både håndledds- og<br />
nakkebrudd. Faren for å bli lam førte til en lang rekovalisens.<br />
Men nå er Hellbillies tilbake og de overbeviser. Den nye platen<br />
er tøffere, mer rocka og oppleves mer direkte enn deres tidligere<br />
utgivelser. Bandet er nesten ufattelig samspilt og formidler en<br />
energi en vanligvis må på konsert for å oppleve. Produksjonen<br />
er ganske røff, tøff og upolert og dette kler bandet. De trenger<br />
ikke å gjemme seg bak cellofan og fikse studiogrep. De spiller<br />
ærlig og direkte musikk som funker for meg! Hellbillies sanger<br />
handler alltid om livets underfundigheter på godt og vondt. De<br />
bedriver en slags musikalsk fortellerkunst, hvor verken humoren<br />
eller folkeligheten er langt unna. Men samtidig tipper de aldri<br />
over til det banale. Til tider byr Hellbillies på ganske så litterære<br />
kvaliteter. De utnytter sin egen dialekt kompromissløst og prøver<br />
ikke å ”tekkes” folket. Låtene er gjennomgående ganske rocka,<br />
men det finnes en og annen ballade. Halvparten av Narum,<br />
”Lars Christian Narum, har en slags fast gjestemusiker-rolle i<br />
Hellbillies. På denne plata har han også fått selskap av Benedikte<br />
Narum Jenssen. Hennes duett med Aslag Haugen, ”Du er den”,<br />
er kanskje platas aller vakreste spor. Sangen forklarer hvorfor jeg<br />
er hardcore fan av både Narum og Hellbillies. ”Leite etter lykka”<br />
er intet mindre enn et strålende norsk album, og et av Hellbillies<br />
aller beste.
MoJo<br />
ToM PETTy AND THE HEART-<br />
BREAKERS.<br />
Tom Petty er en slags amerikansk drøm.<br />
Han har solgt mer enn 60 millioner<br />
plater siden debuten i 1976. Han har<br />
hatt en mangslungen karriere og vært<br />
soloartist, sist med albumet ”Highway<br />
Companion”. Petty har også<br />
vært medlem av supergruppen ”Travelling<br />
Willburries”. Men først og fremst har han ledet<br />
sitt egte band ”The Heartbreakers”. «Mojo» er imidlertid første<br />
album med The Heartbreakers siden «The Last DJ» i 2002.<br />
Mojo er en ganske svær affære, som inneholder i alt femten<br />
spor. Utgangspunktet er blues-inspirert rock, som utforskes og<br />
tøyes i ulike retninger. Det kunne blitt traust og kjedelig, men er<br />
det ikke. Petty er en ringrev og hans musikere Ron Blair (bass),<br />
Scott Thurston (munnspill/gitar) og Steve Ferrone (trommer) gjør<br />
albumet til en stor musikalsk opplevelse. De tøyer og stekker de<br />
ulike sangene og utøver musikalsk håndverk på høyt nivå. Første<br />
møte med albumet var imidlertid ikke så enkelt. Jeg var, som<br />
mange andre kritikere, på ingen måte overbevist. Men den følelsen<br />
ble raskt erstattet av overraskelse og entusiasme. Den ene<br />
låten etter den andre vokste frem. Det er befriende å oppdage<br />
hvordan Petty bryter mp3-en-låters-tyranniet. Han går også nye<br />
veier for å selge plata. Den er utgitt på Blu-ray med surroundlyd,<br />
og for hver billett som ble solgt til Pettys USA-turne fulgte<br />
det med tilgang til gratis nedlasting av albumet via epost. Det<br />
Fire kjappe<br />
AMERICAN RECoRDINGS VI:<br />
AIN’T No GRAVE<br />
JoHNNy CASH<br />
Johnny Cashs American Recordingsprosjekt<br />
er definitivt avsluttet med denne<br />
siste utgivelsen. Den kom tidligere i<br />
år, nesten sju år etter hans død. Det er<br />
nesten utrolig at en artist som har levd<br />
hele sitt liv som musiker makter å lage<br />
sine beste plater mot slutten av sitt liv.<br />
Den siste platen ble bokstavlig talt spilt inn<br />
på kanten av graven. Den er et monument<br />
over livet og en fantastisk og legendarisk<br />
musiker.<br />
THE LIST<br />
RoSANNE CASH<br />
Johnny Cash ga på et tidspunkt datteren<br />
Rosanne en liste med sanger hun<br />
måtte ha et forhold til for å kunne<br />
kalle seg et menneske med musikalsk<br />
dannelse. Noen sanger fra denne<br />
listen er utgangspunktet for denne<br />
utgivelsen. Det handler om sanger<br />
som ”Motherless Children”, ”500<br />
miles”, Dylans ”Girl From the North<br />
Country” og ni andre. Det har blitt<br />
en fin utgivelse som det er vel verdt<br />
å bruke litt tid på. Eplet faller jo som<br />
kjent aldri langt fra stammen.<br />
PRAISE & BLAME<br />
ToM JoNES<br />
Kanskje har Tom Jones mye å stå til rette for. I alle fall<br />
har han valgt å lage et slags bekjennelsesalbum med<br />
klare religiøse undertoner. Her er det ettertanke og<br />
viktigste er likevel musikken. Mojo er et helstøpt album som har<br />
få eller ingen svake punkter. Både i bilen og hjemme har Mojo<br />
surret og gått i hele sommer. Den kommer nok til å gjøre det<br />
resten av året også.<br />
Til tross for vekslende kritikk er Mojo i mine ører et av årets<br />
mest helstøpte album.<br />
SoNGEN<br />
KRISTIN BRåTEN BERG.<br />
Kristin Bråten Berg er kjent og<br />
kjær folkesanger. Hun er kanskje<br />
mest kjent fra ”Sagn” og ”Arv”<br />
hvor hun samarbeidet med Arild<br />
Andersen. Her er hun ute med en<br />
langt mer folkelig og tilgjengelig<br />
utgivelse. Med seg har hun<br />
nevnte Andersen, men også<br />
Annbjørg Lien og ulike andre<br />
gjesteartister. Resultatet har blitt en tilgjengelig<br />
utgivelse med utgangspunkt i sanger fra den norske<br />
sangskatten. Det handler med andre ord om Vesle Kari-er,<br />
Blåmenn, Lerker, Åroliljer osv. Det fungerer relativt bra. Bråten<br />
Berg har både kraft og formidlingsevne. Gode musikere gjør<br />
musikken både engasjerende og funksjonell. Det beste sporet<br />
på plata er overraskende nok ”Anne Knutsdotter”, i en fartsfylt<br />
og morsom bluegrass-versjon. Her fines imidlertid mange fine<br />
øyeblikk, og tradisjonsmusikk i en slik innpakning med energi og<br />
glede er verdt å sjekke ut. ”Songen” er blitt sangene verdig.<br />
refleksjon. Det er temaet både i tekster og musikk.<br />
Jones fremstår som en slags angrende synder.<br />
Men han overbeviser ikke helt, selv om utgivelsen<br />
absolutt har sine store øyeblikk. Best går det i<br />
åpningssporet hvor Tom Jones gjør en fin versjon<br />
av Dylans ”What Good Am I”.<br />
oTHER VoICES, oTHER RooMS<br />
NANCI GRIFFITH<br />
Denne utgivelsen kom i 1992 og holder<br />
fortsatt. Griffith har tatt tak i andres anger og<br />
invitert en haug med artister med som gjesteartister.<br />
Platen var og er fortsatt en referanse,<br />
mest på grunn av musikken men også av<br />
lydmessige årsaker. Legg for eksempel<br />
merke til Dylans sobre harmonika som ligger<br />
som et bakteppe på hans egen ”Boots<br />
og spanish leather”. En flott ”vintageplate”<br />
og en flott artist.<br />
53
3 3 3<br />
54<br />
Musikkomtaler:<br />
AV JAN MyRVoLD<br />
Skeive skiver<br />
DIRTMUSIC<br />
BKo (GRCD 704)<br />
Som våre alltid skjerpede kvalitetslesere<br />
sikkert allerede har konstatert, er<br />
dette albumet nært beslektet med det<br />
foran omtalte «-Adagh-», og Tamikrest<br />
– med bistand fra den lokale blueslegende<br />
Lobi Traore -har her trått til som<br />
backingband for konstellasjonen som<br />
går under navnet Dirtmusic. Dirtmusic<br />
er navnet til en trio bestående av Tamikrests<br />
amerikanske produsent Chris<br />
Eckman, Boston-baserte Chris Brokaw<br />
som vi husker fra sitt samarbeid med<br />
blandt andre The Lemonheads, Steve<br />
Wynn, Liz Phair, Evan Dando og Codeine,<br />
samt australskfødte Hugo Race,<br />
en av originalmedlemmene i The Bad<br />
Seeds. Dette albumet ble til etter flere<br />
netter med jamsessions offstage under<br />
fjorårets Au Desert Festival utenfor<br />
Timbuktu, og innspilt under mildt sagt<br />
spartanske forhold i Malis hovedstad<br />
Bamako kort tid etter. Men hva gjør vel<br />
det, når resultatet blir så vaskeekte og<br />
autentisk som her?!<br />
Dirtmusic oppstod som en slags motreaksjon<br />
mot den evig pågående digitalisering<br />
og effekthysteri i alle ledd av<br />
av musikkformidling, og Chris Eckman<br />
følte allerede for lenge siden at man<br />
måtte gå tilbake til røttene. «Vi trengte<br />
TAMIKREST<br />
-ADaGH- (GRCD 703)<br />
Tamikrest betyr «knute» og/eller «forening» på tuaregspråket<br />
tamasheq, og er også navnet på dette bandet som da<br />
følgelig består av medlemmer fra nettopp et tuaregfolk<br />
med tilhold i det avsidesliggende og særdeles ugjestmilde<br />
ørkenområdet i Sahara som offisielt går under benevnelsen<br />
«8. region av Mali». Befolkningsgruppen som holder<br />
til her kalles gjerne «Kel Adagh», som på norsk betyr noe<br />
i nærheten av «de fra fjellene».<br />
Disse folkene – som på imponerende vis opp gjennom<br />
årene har klart seg gjennom både gjentatte<br />
tørkekatastrofer, opptøyer og borgerkrig<br />
– er stadig utsatt for diskriminering<br />
og hets fra egne myndigheter og<br />
landsmenn. Bare et fåtall av den yngre<br />
generasjon lykkes i å få obligatorisk skolegang.<br />
Infrastruktur av noe slag finnes<br />
ikke, og de må reise minimum tredve mil<br />
for å få utført selv de mest basale helsetjenester.<br />
All musikk på «-Adagh-» er komponert av<br />
vokalist og leadgitarist Osmane Ag Mossa,<br />
og han står da også helt sentralt i lydbildet<br />
med sine skarpe og klagende gitartoner av<br />
det utpreget blå slaget. Slik må det nødvendigvis<br />
også være, da «-Adagh-» er et snaue<br />
tre kvarter langt elegi over de tunge kårene folket<br />
hans lever under, vel å merke helt uten sutring. Snarere<br />
tvert i mot, da det er samtidig spekket med kjærlighetserklæringer<br />
til det samme landskapet, tidvis i meget lyriske<br />
å få litt mer møkk på henda»,<br />
er Eckmans oppsummering,<br />
og derav navnet Dirtmusic. I<br />
utgangspunktet var tanken<br />
å gå helt akustisk, men alle<br />
tre hadde så sterke røtter i<br />
rocken at det viste seg fort<br />
å bli vanskelig å holde seg<br />
til et slikt konsept.<br />
Et lite varsku altså, til de som utelukkende<br />
tenker «godlyd» når man handler<br />
plater, for «BKO» - som er forkortelsen<br />
for den internasjonale flyplassen<br />
i Bamako - handler definitivt ikke om<br />
lydteknisk perfeksjon. I stedet får du<br />
med «BKO» et stykke musikk rått og<br />
upolert, strippet for all overflødig staffasje,<br />
hvor det til og med tidvis spilles<br />
på elektriske gitarer unplugged!<br />
Ikke gjennom hele albumet riktignok,<br />
men standarden settes kontant<br />
allerede med åpningskuttet «Black<br />
Gravity», og man skal være temmelig<br />
musikkgeografisk desorientert dersom<br />
man etterpå fortsatt lurer på om<br />
bluesen har røtter i Afrika. En vegg av<br />
gitarer, djember og dobro slår mot oss,<br />
støttet opp av tunge, mørke og seige<br />
trommer, det hele småspekket med forpinte<br />
innslag av gitarsoli og klagende<br />
vokal. Det messes<br />
vekselvis på engelsk og<br />
tamasheq. At det er tette bånd mellom<br />
afrikansk urmusikk og moderne<br />
vestlig pop dokumentere ettertrykkelig<br />
allerede i neste spor ut, nemlig The<br />
Velvet Underground’s «All Tomorrow’s<br />
Parties».<br />
I det store og hele er «BKO» et ekte<br />
vitnesbyrd på at musikk er et grenseløst<br />
og universelt språk. Totalt inneholder<br />
«BKO» elleve låter, hvorav altså ti<br />
er skrevet av gutta i Dirtmusic. I tillegg<br />
følger det med en bonusdisc som<br />
inneholder en dokumentar om dette<br />
albumprosjektet i tillegg til tre musikkvideoer<br />
og ellers fire låter som det ikke<br />
ble funnet plass til på albumet. Om jeg<br />
noen gang skal bruke klisjeen «mye for<br />
pengene», er det nå. Løp og kjøp mens<br />
du har sjansen.<br />
vendinger med vakre aforismer. Ikke at jeg er særlig<br />
bevandret i tamasheq, men tekstene er selvsagt gjengitt<br />
både på engelsk og fransk i coveret.<br />
Det musikalske uttrykket ligger temmelig tett opp mot<br />
det vi tidligere har hørt fra Tamikrests landsmenn Tinariwen,<br />
og liker du dem liker du sannsynligvis denne skiva<br />
også. Men denne gjengen låter om mulig enda mer inn til<br />
beinet med sin rå og relativt minimalistiske produksjon,<br />
som forøvrig er i for oss skandinaver<br />
temmelig så velkjente amerikaner<br />
Chris Eckmans (The Walkabouts, Chris<br />
& Carla, Midnight Choir, Willard Grant<br />
Conspirity) hender. Han har forøvrig<br />
bidratt med perkusjon og orgel på et<br />
par av kuttene. Ellers er det som nevnt<br />
Som nevnt herr Mossa vi finner helt i<br />
sentrum, foran en suggererende rytmeseksjon<br />
hvor jeg spesielt merker<br />
meg basslinjene til Cheike Ag Tigly,<br />
som muligens ligger litt vel langt<br />
fremme i lydbildet. Men det svinger<br />
av det.<br />
Lydbildet kompletteres med to<br />
rytmegitarer, trommer og utfyllende<br />
bakgrunnskoring med både kvinne- og mannstemmer.<br />
Dette er vaskeekte folkemusikk, med en bevisst misjon. Vi<br />
har alle godt av å bli minnet på at verden kan være brutal<br />
og urettferdig. Akkurat som det er greit å bli minnet på<br />
hvor den blå musikken egentlig kommer fra.
VILLAGERS<br />
Becoming a Jackal<br />
(WIGCD253)<br />
At det kommer mange eminente<br />
sangere fra Irland er ingen hemmelighet. Gå en<br />
tur på Grafton Street en hvilken som helst kveld, og etter<br />
hundre meter har du sannsynligvis hørt minst ti sangere med<br />
større potensial enn noen du vil høre på et vilket som helst<br />
ByLarm. Hvilket nummer i rekken av slike Conor J O’Brien er,<br />
vet fåglarna. Noen kjenner han sikkert igjen fra kritiker- og<br />
publikumsyndlingene The Immediate, som rakk å gi ut hele<br />
ett album - «In Towers and Clouds» - før de raknet.<br />
Villagers er vel i praksis O’Briens soloprosjekt, og «Becoming<br />
a Jackal» hans første album som sådan. I alle fall er alle låtene<br />
skrevet av han selv og alene. Og han er absolutt en habil låtskriver,<br />
sin unge alder til tross. Som tidligere antydet, Irland er<br />
en tilsynelatende utømmelig kilde av slike, slik de også er det<br />
av forfattere, poeter og lignende yrkesgrupper innenfor det vi<br />
gjerne katalogiserer under kulturparaplyen.<br />
Med prosjektet Villagers fortsetter Dublinfødte O’Brien å<br />
servere oss spennende popmusikk med komplekse arrangementer<br />
og uventede og uforutsigbare vendinger. O’Brien er<br />
en mester i å kombinere bruken av akustiske og elektroniske<br />
virkemidler, og musikken kan vel best beskrives som drømmende<br />
eller «sfærisk». For hver gang jeg hører gjennom<br />
albumet, legger jeg merke til nye elementer av perkusjon,<br />
bakgrunnsvokal og andre diskret plasserte, smakfulle detaljer.<br />
De kommer aldri i veien for totalopplevelsen av et helhetlig<br />
og gjennomarbeidet stykke kvalitetspop som aldri blir mainstream<br />
på noen som helst måte. Selv om dette strengt tatt er<br />
for «pop» å regne, er det definitivt ikke et album som går inn<br />
det ene øret og ut det andre. I mitt tilfelle går den inn begge<br />
ørene – og blir der.<br />
Som nevnt synger Conor J veldig bra, og hans relativt<br />
lyse stemme – som i noen små passasjer kan slå over i lett<br />
vibrato - spenner over et ganske stort register. Rett og slett<br />
en stemme som bærer hele veien, og som på mange måter<br />
understreker den gjennomgående høye kvaliteten på utgivelsen.<br />
En utgivelse som tåler å høres om igjen flere ganger,<br />
og på grunn av sitt mangfoldige og tidløse uttrykk garantert<br />
tåler å høres på også om både fem og ti år frem i tid. Garantert<br />
en av høstens favoritter, som trolig også vil etablere<br />
Conor J O’Brien i et større publikums bevissthet. Definitivt en<br />
mann å følge med på.<br />
WoVENHAND<br />
The Threshingfloor (GRCD 713)<br />
I Denver-baserte David Eugene Edwards’ musikalske<br />
univers finnes det tre verdener, nærmere bestemt den<br />
gamle, den nye og en annen verden. Med det i mine<br />
øyne uforståelig sterkt oversette og temmelig «alternative»<br />
countryfolkrockbandet 16 Horsepower dekker<br />
han den gamle, med Thank You For Clapping den<br />
nye, og da følgelig en helt annen verden med Wovenhand.<br />
Wovenhand begynte som et solo- eller sideprosjekt da 16 Horsepower<br />
tok en pustepause for rundt ti år siden, men er vel nå mer eller<br />
mindre blitt hans hovedbeskjeftigelse, hvor «The Threshingfloor»<br />
faktisk er den åttende fullengder under dette navnet.<br />
Edwards har som vanlig skrevet det meste av materialet selv, men<br />
har også denne gang funnet plass til en coverlåt. Valget har falt på<br />
New Orders «Thruth». Ved siden av å synge trakterer Edwards diverse<br />
gitarer, banjo, mandolin og bratsj. Med seg denne gang har han fortsatt<br />
sin gamle Horsepower-kollega Pascal Humbert på bass og diverse<br />
gitarer, mens trommer og perkusjon besørges av Ordy Garrison. Ellers<br />
bidrar Peter Eri med ungarsk fløyte på en av låtene, «Terre Haute».<br />
Edvards særegne, relativt lyse stemme er selvsagt lett gjenkjennelig,<br />
men Wovenhands musikk skiller seg vesentlig fra moderskipet<br />
16 Horsepowers uttrykk på flere områder. Vi bys fortsatt på enkelte<br />
CHIEF<br />
Modern Rituals (WIGCD 248)<br />
Chief er navnet på en ung, langhåret og<br />
småskjegget kvartett med tradisjonell<br />
lineup bestående av to gitarer, trommer<br />
og bass, alt kyndig traktert av brødrene<br />
Danny og Michael Fujikawa, Evan Koga og<br />
Mike Moonves. For undertegnede et helt<br />
nytt bekjentskap, og «Modern Rituals» er også etter hva jeg erfarer<br />
deres første fullengde albumutgivelse. Gutta er alle født og oppvokst<br />
i solfulle Santa Monica, California, men fant visstnok sammen når<br />
de alle studerte på University of New York helt på andre siden av det<br />
nordamerikanske kontinent. Gjengen er nå vel tilbake på vestkysten,<br />
og er signert til den lille men stadig überhippe labelen Domino Records,<br />
som også gir ut blandt mange andre årets Øya-yndling Owen<br />
Pallett, The Fall, Robert Wyatt, Tricky, Bonnie Prince Billy, og Young<br />
Marble Giants. Altså både unge og gamle særinger.<br />
Det er derimot vanskelig å finne noe spesielt sært over Chiefs<br />
debutalbum. Musikken er gitarbasert og tuftet på den musikkarven<br />
gjengen er født med utenfor egen stuedør, og gjennom strømlinjeformet<br />
melodiføring og stilsikre harmonier kan man ikke unngå<br />
å høre en direkte linje til gamle storheter som både Beach Boys og<br />
Crosby, Stills, Nash & Young. Samtidig låter det produksjonsmessig<br />
mer britisk enn amerikansk, og like ofte får jeg assosiasjoner til<br />
Richard Hawley eller endog Travis. Dog er grunnuttrykket noe mer<br />
nedpå og har en mørkere undertone enn de til sammenligning glade<br />
glaswegianerne, noe som også ofte gjenspeiles i tekstene, hvor majoriteten<br />
sirkler rundt de evige temaer, sorg, savn og kjærlighet hvor<br />
det hele tiden manøvreres elegant unna alle tendenser til pinlige<br />
svulstigheter og klisjeer.<br />
Albumets låtmaterial holder jevnt over meget høy kvalitet, med sanger<br />
som vokser for hver gang man hører gjennom det. Det samme kan sies<br />
om selve produksjonen, som aldri blir for glatt eller velpolert. Alle stemmer<br />
og instrumenter er godt definert i et oversiktlig og veldimensjonert<br />
lydbilde. Selv om formatet generelt er aldri så «indie», bærer det ferdige<br />
produkt inntrykk av vel utført håndverk i alle ledd. Så forplikter det vel<br />
også å være ektefødt west coast!<br />
Som en slags oppsummering vil jeg kort konkludere med at «Modern<br />
Rituals» er en av de aller mest interessante albumdebutene<br />
jeg har hørt på lange tider, hvor de har lykkes usedvanlig godt med<br />
en slags crossover mellom klassisk vestkystrock og mer moderne<br />
europeiske klanger. Jeg vil ikke bli særlig overrasket dersom vi finner<br />
Chief med fete bokstaver høyt oppe på neste års festivalplakater. Vel,<br />
Glastonbury har de faktisk allerede unnagjort når disse linjer kan leses.<br />
referanser til country og americana, men i langt mindre<br />
dominerende grad. Derimot finner vi klare innslag av såkalt<br />
«native» - altså indianske undertoner. Uttrykket er klart<br />
mørkere, tidvis direkte dystert. Det er jo ingen hemmelighet<br />
at Edvards en dypt religiøs mann, og tekstene tar gjerne utgangspunkt<br />
i gammeltestamentlige problemstillinger. Kanskje<br />
derfor liker noen å sammenligne dette med tidlig Nick Cave,<br />
men det blir i mine ører feil. Edwards er mer søkende, og musikken<br />
i seg selv har en langt mer melodisk struktur enn sin australske<br />
kollegas tidlige verker.<br />
Edwards er sammen med Robert Frebrache selv ansvarlig for alle<br />
sider av produsentjobben, og de har lykkes godt med å skape store<br />
lydbilder med relativt enkle virkemidler. Teknisk holder dette albumet<br />
meget god klasse, og tåler utmerket godt å høres over et dedikert<br />
highend-oppsett.<br />
Dette albumet inneholder ingen klare favoritter, men det er fordi<br />
den rett og slett er uten lavpunkter. Høyt nivå tvers igjennom. Låta<br />
som skiller seg klarest ut fra helheten kommer helt til slutt, og er en<br />
skikkelig uptempo rocker med tittel «Denver City», altså Edwards<br />
hjemby. Gjør deg selv en tjeneste, og ikke overse Wovenhand også.<br />
Kanskje får du en bonus i å oppdage 16 Horsepower med på kjøpet.<br />
55
3 3<br />
56<br />
Musikkomtaler:<br />
Blått<br />
& Rått<br />
AV HåKoN RoGNLIEN<br />
Daniel Eriksen: Muddy days<br />
Kreativ nyhet fra Eriksen, dette.<br />
Åpningssporet narrer deg inn i noe<br />
i nærheten av Jethro Tull-stemning<br />
når Guttorm Guttormsen legger i<br />
vei på tverrfløyta. Men det varer<br />
ikke så lenge før vi er inne i<br />
Daniel Eriksens etter hvert nokså<br />
grenseløse univers. Mannen har<br />
skrevet store deler av dette selv, tatt noen<br />
standarder, samt lånt noen låter av andre komponister. Til<br />
sammen en nokså tilbakelent plate med mange spennende<br />
vrier og uventede vendinger. Dessuten har vår alles venn Jan<br />
Erik Kongshaug hatt sine magiske fingre borti produktet,<br />
lyden er sikret! Her er New Orleans, Mississippi og Chicago<br />
samlet i en deilig gjørmete enhet som er svært så god å høre<br />
på, og Daniel Eriksen har utviklet seg til en stødig stilist her.<br />
Jeg er rett og slett litt imponert, kjenner jeg!<br />
«Main street blues» er en deilig tilbakelent låt der en<br />
velarrangert blåserrekke står stødig bak Eriksens ukulele, og<br />
danner en solid, men samtidig lettbent perle som tåler mange<br />
gjenhør. I en litt annen ende av skalaen befinner «Big road<br />
blues» seg, her har han kommet seg ut fra sørstatenes småbyer<br />
og nærmer seg tydeligvis Chicago på en større motorvei, en<br />
klart tyngre og mer rufsete utgave av Eriksen, dette, selv om<br />
han stort sett holder seg til akustiske gitarklanger også her.<br />
Trad.-låta «Lay my burden down» fremføres også med<br />
klare røtter i New Orleans, et deilig tuba-komp og avslappet<br />
tilbakeholden vokal er spennende på denne tross alt nokså<br />
trøtte låta. Synes vel heller ikke skiva holder like høy kvalitet<br />
hele veien; Eriksen blir litt forutsigbar på noen av låtene, og<br />
det blir mer vilje enn eleganse her og der. Dessuten blir han<br />
i overkant amerikansk for undertegnede når den første han<br />
velger å takke på denne skiva ikke er helt god, snarere God,<br />
før han takker mødre og søstre og hele pakka. Nu vel, det<br />
skal ikke stå i veien for det faktum at dette er Eriksens beste<br />
skive. Hittil.<br />
Tinsley Ellis: Speak no evil<br />
Salig’ Bjørge Lillelien brukte ofte et uttrykk om skihoppere<br />
som jeg alltid undret på hva betydde. «Krafthoppere» kalte<br />
han dem. Hvordan blir man krafthopper? Hva skal til for å<br />
bli nettopp det, og kan man slutte å være det et sted i løpet<br />
av sin karriére? Lillelien døde dessverre før han rakk å forklare<br />
dette for meg på Norsk Radio i beste sendetid. Men jeg<br />
har funnet bluesens ekvivalenter til Lilleliens krafthoppere,<br />
og har begynt å forstå hva dette diffuse uttrykket handler<br />
om. Det er noe med totaluttrykket, noe med en slags udefinerbar<br />
kraft ut fra hoppkanten, et drivende, kraftig anslag,<br />
klart og stødig nedslag, kort sagt et komplett bilde fylt av en<br />
udefinerbar kraft. Blant bluesens «krafthoppere» finner vi<br />
for eksempel folk som Coco Montoya, Jimmy Thackery og<br />
altså dagens mann, Tinsley Ellis. De leverer med solid sikkerhet<br />
velkomponerte, gode og ikke ekstremt kreative skiver, de<br />
er svært gode gitarister, men ikke ekstreme, de setter dønn<br />
solide nedslag, feiler aldri. Så den gode Tinsley Ellis leverer<br />
med «Speak no evil» atter en gang en herlig, passe tung<br />
skive med gode, trygge og swingende<br />
låter. På tittelsporet viser dessuten<br />
Ellis oss at han virkelig har en god dag<br />
på jobb; her fosser det ut av ham med<br />
en slags Buddy Guy’sk voldsomhet og<br />
sound, virkelig saftig bluesrock. Legg<br />
til at bassisten (som kaller seg «The Evil<br />
One»!) også flommer over av stødig og teknisk brilliant<br />
rock, mens trommisen, Jeff Burch, fyller opp med feite<br />
synkoper og cymbaler, og vi har et herlig, rocka krafthopp.<br />
Vi fortsetter med en klart tristere låt i form av «It takes what<br />
it takes», den er vakker tross sin nokså standard akkordrekke,<br />
igjen flyter låta så til de grader stødig på den instrumentelle<br />
sikkerhet som disse gutta legger for dagen. Hels skiva<br />
er så solid som de kommer, dette er også den enste ulempen<br />
med den. Det kan bli i overkant monotont i sin soliditet, lite<br />
dynamikk og uventede krumspring. På den annen side vet i<br />
det minste fansen sånn ca hva de får, og jeg kan ikke holde<br />
dette mot Ellis, heller. Alligator-sounden er her i fullt monn,<br />
helt på høyde med Michael Burks’ heftige «Make it rain» fra<br />
noen år tilbake. Helstøpte musikere. Helstøpt skive. Kraftskive<br />
fra en av bluesrockens kraftigste krafthoppere.<br />
Pinetop Perkins / Willie «Big Eyes» Smith:<br />
Joined at the hip<br />
Dette er bluesens svar på Fantomet, mannen som aldri<br />
kan dø. «Pinetop» Perkins utgir ny skive<br />
i sitt 97. år!! «Big Eyes» er reine ungfolen<br />
i forhold, han er jo bare ca 75! Her spiller<br />
og synger de fortsatt med glød og liv, de<br />
har meg seg så vel gamle som nye venner.<br />
«Big Eyes» spiller ikke lengre trommer,<br />
men har gått over på munnspill, hans<br />
opprinnelige instrument, i tillegg til å være<br />
hovedvokalist på skiva. For øvrig, også klart<br />
synlig på bildene, trommisen, Kenny Smith, er sønn av den<br />
nå munnspillende gamle helt. Hold det i familien! «Pinetop»<br />
slenger også med på vokal her og der, og det er ikke helt<br />
galt når du nærmer deg hundre år! La meg nevne «Take my<br />
hand, precious Lord» der «Pinetop» leverer en intens blå låt<br />
både på piano og vokal, mer rotekte kan det umulig bli. Det<br />
er smått fantastisk, for å si det som det er.<br />
Om vi nå kan overse det lett obscøne i tittelen, to aldrende<br />
herrer «Joined at the hip» er vel litt så der, skulle jeg mene,<br />
kan vi først som sist fastslå at de gamle er eldst. Dette er jo<br />
som kjent Muddy Waters’ backing på piano og trommer, og<br />
de har samarbeidet mer eller mindre fast siden Muddy forlot<br />
oss. Dette er rotfast, stilsikker Chicago-blues fra start til mål,<br />
lite annet å si om det. Mange av låtene er «Big Eyes»-produkter,<br />
men de har også lånt inn et par covere. Dette ender da<br />
også opp som en klassisk, rendyrket bluesskive, fullstendig<br />
uten å skjele til høyre eller venstre. Jeg må tilstå, dessverre,<br />
at disse gutta har intet nytt å melde. Sett i motsetning til en<br />
annen aldrende helt, Buddy Guy, som aldri er i nærheten<br />
av å stivne i sin form, blir denne nesten selvsagte skiva en<br />
anelse kjedelig. På den annen side er det faktisk vanskelig å<br />
finne nyutgitte tindrende rene bluesutgivelser i 2010, og som<br />
sådan har den forsåvidt absolutt fortjent sin plass. Telarc<br />
besørger solid lyd, gutta leverer solid blues, og kanskje er<br />
dette «Pinetop’s» svanesang i bluesens tjeneste, og i så fall er<br />
jo det grunn god nok til å handle denne gode skiva. Den sitter<br />
som støpt i bluesens opprinnelige form, mer skal vi ikke<br />
be om, heller.<br />
FREM FRA GLEMSELEN<br />
Lonnie Brooks: Deluxe edition<br />
I lesende stund har altså Lonnie Brooks<br />
spilt på Brygga på Notodden, forhåpentligvis<br />
har han klart å overbevise<br />
oss om at «Voodoo Daddy» fortsatt<br />
har trøkket og teknikken, men for å
sikre seg har han også bragt med seg sin sønn Ronnie Baker<br />
Brooks. Har ikke helt oversikt over når Lonnie sist ga ut<br />
egenprodusert skive, men han dukker opp her og der som<br />
bakmann, komponist og medmusiker, sikkert er det uansett<br />
at han har gitt ut magiske øyeblikk gang på gang i løpet av<br />
karriéren. «Deluxe Edition» er samleskive fra Alligator, første<br />
gang utgitt 1997, og den inneholder essensen av hva Lonnie<br />
Brooks hadde å by på i forrige århundre. La gå at et par av<br />
låtene blir i overkant lettbent dansemusikkpreget, men når<br />
det sitter, så river det i sjela, det skal være sikkert! Derfor kan<br />
du trygt hoppe over «Something you got» til tross for, som<br />
alltid, solid vokaljobb, og gå videre til låter som for eksempel<br />
«End of the rope». Det er på disse seige, desperate låtene<br />
Lonnie virkelig skinner. Intenst, dvelende, kraftfullt og<br />
teknisk strålende. Lonnie har også skrevet en del låter andre<br />
store artister har hatt på sitt repertoar; «Don’t take advantage<br />
of me» er en funky, saftig låt som så vel Johnny Winter som<br />
Stevie Ray Vaughan har gjort heftige versjoner av på plate.<br />
Og her finner vi altså originalen, slett ikke gal den heller.<br />
Skiva veksler eller mellom live og studioinnspillinger, dette<br />
viser med all mulig tydelighet at Lonnie i det minste var<br />
en aldeles strålende liveartist, håper jeg rekker å rapportere<br />
hvordan han er i dag, tross alt har han nå passert midten av<br />
70-tallet, og det er ikke alle å holde koken som «Pinetop» Perkins!<br />
En annen ting denne skiva også viser, er Lonnies unike<br />
evne til å trekke live-følelsen med seg inn i studio, noe som<br />
alltid har gitt musikken hans en spesiell spenning.<br />
Skivas høydepunkt er ellers etter undertegnedes begreper<br />
«In the dark», en usannsynlig sugende og desperat blues,<br />
som viser Lonnies fantastiske vokal i full blomst. Ellers finner<br />
vi selvsagt en del mer «swamp»-inspirerte låter som ga<br />
ham sitt tilnavn. Totalt sett en variert samleskive med til dels<br />
enormt sterke låter som på godt vis samler høydepunktene<br />
fra en av bluesens mindre kjente, men sterke profiler.<br />
Notodden 2010<br />
Alt for kort visitt på årets bluesfestival, dessverre. Vi fikk<br />
med Bryggekonserten, selve hovedevenementet, der dyktige<br />
kvinner, en gammel hedersmann, og et nesten like gammelt<br />
omreisende boogie-woogie-sirkus som kaller seg Status Quo,<br />
underholdt en fullsatt arena i strålende vær. På kvelden tok<br />
vi med oss de kanskje viltreste av årets artister, det amerikanske<br />
kvinnelige fyrverkeriet Dana Fuchs (utt: Fjuuks)<br />
etterfulgt av gitarvillmannen Eric Sardinas.<br />
På brygga gjorde vel egentlig «Women who cook» best figur,<br />
mye energi og elegant blues der. Lonnie Brooks overtok,<br />
etter at hans sønn først hadde holdt publikum i ånde med<br />
streit, dyktig Chicago-blues. Jo da, gode, gamle Brooks holder<br />
koken sånn delvis, trygt flytende på rutine og en ekte blå sjel.<br />
Savnet vel hans fabelaktige ballader, men han leverte varene.<br />
Status Quo leverer jo også alltid, gutta har vært så mye på<br />
reise sammen at de har blitt som en familie, jeg synes gutta<br />
rett og slett har begynt å ligne på hverandre! Publikum fikk<br />
alt de ville ha, slagerne rant ut fra de mest bredbente herrer<br />
i rockehistorien i en stri strøm. Stemningen var brukbar,<br />
hoppende og klappende musikkelskere takket hjertelig for<br />
musiseringen.<br />
Dana Fuchs tok scenen på et vis jeg ikke har sett maken til<br />
siden 70-tallet. At hennes kropp og hennes stemme kan se og<br />
høres slik ut etter hennes eskapader med stoff og dævelskap,<br />
er intet mindre enn fantastisk. Hun kaster seg over mikrofonen<br />
med hundjevelens urkrefter, og leverer med en pur<br />
villskap og energi som man ikke har sett siden salig Janis’<br />
dager. Visst blir det litt over toppen med hennes kvasireligion<br />
og amerikanske kjærlighetsevangelium, men det får vi<br />
leve med, så mye som hun leverer. Hun mangler litt av Beth<br />
Hart’s magiske grep om publikum, men hun er enda mer ekstrem<br />
og kompromissløs vokalt sett. Utrolig nok. Overlever<br />
denne dama, så har vi en fantastisk artist om noen år. Jeg har<br />
knapt sett maken. Men blues er det dog ikke, uansett hvor<br />
ektefølt det er. 3<br />
57
3 3 3<br />
58<br />
Johnny Dowd – live i London:<br />
Johnny dowd rakk ikke innom<br />
skandinavia. når fjellet ikke<br />
kommer til Muhammed, o.s.v....<br />
AV JAN MyRVoLD<br />
Med blikket<br />
mot livets andre side<br />
Johnny Dowd ble født i 1948,<br />
Forth Worth, Texas. Snaut to<br />
år senere flyttet familien til<br />
Memphis, Tennesse, der faren<br />
hadde fått jobb på Amerikas<br />
første shopping mall. Etter tre år røk<br />
faren uklar med sjefen, sa opp jobben,<br />
og tok isteden familien med til sin barndomsby,<br />
Pauls Valley, Oklahoma, og det<br />
var her Johnny Dowd fikk sin musikalske<br />
utdannelse. Til jul i 1956 fikk han<br />
sin første platespiller. Med rød skjorte<br />
og kvasse svarte myggjagere brukte han<br />
mesteparten av fritiden til å imitere James<br />
Brown. Til dags dato er «Live at the<br />
Apollo» fortsatt Dowds favorittskive.<br />
I 1965 skilte foreldrene seg, og Johnny<br />
flyttet med sin mor og søstre tilbake<br />
til Memphis. Samme året oppdaget han<br />
Bob Dylan, som utvidet hans musikalske<br />
horisont ytterligere. Moren hans<br />
kjøpte ham en akustisk gitar.<br />
«Men jeg var for lat til å øve, et par år<br />
senere kasta jeg også alle skivene mine,<br />
i et på alle måter forgjeves forsøk på å<br />
bli kvitt grepet rock’n’roll hadde tatt på<br />
min forestillingsevne».<br />
En gang i løpet av syttitallet traff han<br />
Kat Dalton, som han senere giftet seg<br />
med. Hun fungerer også som Dowds<br />
manager. De er fortsatt lykkelig gift, og<br />
bor i den for oss europeere anonyme<br />
byen Ithaca, New York, sammen med<br />
en skokk katter de har adoptert fra<br />
gaten. Johnny Dowd driver sitt eget<br />
flyttebyrå Zolar Moving Co sammen<br />
med kompisen David Hinkle, og som<br />
han selv sier er det denne virksomheten<br />
som gir han brød på bordet. Av<br />
hans egne bandkompiser er det forøvrig<br />
kun bassist/trommeslager Brian<br />
Wilson og organist Michael Stark som<br />
er musikere på heltid. Sammen utgjør<br />
de den temmelig støyende duoen Tzar,<br />
som blandt annet har spilt på Øyafestivalen.<br />
Kim Sherwood-Caso driver<br />
sitt eget hårstudio. Hva trommis Matt<br />
Saccuccimorano driver med til vanlig<br />
rakk jeg aldri å spørre ham om. Men<br />
han ga uttrykk for at han lengtet hjem<br />
til kone og lille sønn. Tre uker på et annet<br />
kontinent var lenge nok.<br />
Johnny Dowd begynte ikke å opptre<br />
offentlig før begynnelsen av åttitallet,<br />
først med bandet The Jokers. Litt<br />
senere startet han Neon Baptist, hvor<br />
Sherwood-Caso først gjorde sin entre.<br />
Det varte og rakk helt til 1998 før Dowd<br />
gav ut sin første plate «Wrong Side<br />
of Memphis», altså i en moden alder<br />
av femti år. Brian Wilson var også<br />
kommet med i bandet. Siden har det<br />
kommet en jevn støm av utgivelser,<br />
hvor altså den aktuelle «Wake Up The<br />
Snakes» er den foreløpig siste.<br />
MR HyDE<br />
På grunn av sine treffsikre observasjoner<br />
av samfunnets mer bisarre sider<br />
– eller det folk flest gjerne definerer<br />
som skyggesiden – er Johnny Dowds<br />
musikk sjelden å høre på de store kommersielle<br />
radiostasjoner. Inspirasjonen<br />
finner han i følge seg selv overalt.<br />
«Det er bare å holde øynene åpne. Se<br />
aldri bort!», er Dowds enkle oppskrift.<br />
Hva som eventuelt gjør en låt god har<br />
han egentlig ingen anelse om.<br />
«Det er et mysterium for meg. Den<br />
eneste måten jeg kan finne ut om en<br />
av sangene mine er en god en, er at en<br />
eller annen forteller meg det»<br />
Han har da også blitt beskrevet som<br />
Mr Hyde-versjonen av Willie Nelson,
en beskrivelse Johnny Dowd selv har<br />
vanskelig for å se relevansen i. Undertegnede<br />
også, der jeg møter Dowd og<br />
gjengen hans en solfull ettermiddag<br />
utenfor sceneinngangen til ærverdige<br />
The Borderline, bare et steinkast fra<br />
nettopp - Hyde Park. Tilfeldig?<br />
«Tilfeldig? Noe slikt finnes ikke!», er<br />
Dowds umiddelbare og humoristiske<br />
reaksjon på undertegnedes ikke alt for<br />
alvorlig mente assosiasjoner.<br />
«Dessuten, jeg har en Dr Jekell side!<br />
Men det er en god ide. Vi burde turnere<br />
sammen som Dr Nelson og Mr Dowd.<br />
Jeg skal ringe Willie så fort jeg kommer<br />
hjem».<br />
Og det er uansett lite ondskap å<br />
spore i de snille men utspekulerte øynene<br />
til mannen med den fortsatt fyldige,<br />
sølvfargete manken. Velkledd i svarte<br />
jeans og myk skinnjakke presenterer<br />
Mr Dowd resten av bandet.<br />
«Jan, hils på Kim, hun er bandets<br />
intelligente alibi!» Damen hilser pent og<br />
smiler over komplimentet. Litt bortenfor<br />
har Brian Wilson gått over fra rent<br />
verbale til absolutt fysiske<br />
fremstøt på etablissementets<br />
dører for å terminere<br />
personalets ignorans. Getin<br />
time, forstås! Dowd<br />
foreslår vi går og får oss en<br />
kaffe hos Starbucks rundt<br />
hjørnet imens. Plutselig<br />
har vi fått selskap av en<br />
brite med relativt høy dandyfaktor,<br />
som galant overrekker Dowd<br />
en handlepose med designerlogo. Den<br />
ser dyr ut. Dowd kikker oppi, der det<br />
ligger tre skjorter, sirlig brettet og pakket<br />
i plast. Mannen sier Johnny kan bare<br />
beholde dem, og selvsagt gjerne bruke<br />
en av dem under kveldens konsert.<br />
«Jan, dette er Simon. Han er skredder».<br />
Umiddelbart ringer det en bjelle<br />
i hjernens senter for totalt overflødig<br />
faktalagring, der inhibisjonen ikke har<br />
noen myndighet, og i en tilstand av<br />
dejavu flimrer en strofe fra Ian Durys<br />
«Sex And Drugs And Rock And Roll»,<br />
for har ikke den låten en tekstlinje som<br />
er temmelig identisk? Samme det, denne<br />
Simon foran oss var vel ikke gamle<br />
pjokken da den sangen ble skrevet, og<br />
i tilfelle det er samme Skredder Simon<br />
ville Dury sannsynligvis vært skyldig i<br />
brudd på loven om barnearbeid. Men<br />
gjensynet mellom Simon og Dowd<br />
virker uansett hjertelig. Og skjortene<br />
var fine, de.<br />
LIVE ER LIVET<br />
Kveldens show er det siste på en turne<br />
som har gått gjennom fire land over<br />
tre uker. Gjengen har leid kassebil og<br />
nødvendig backline for hele turneen<br />
i Amsterdam, som må leveres tilbake<br />
allerede dagen etter. Stramt tidsskjema<br />
og stramt budsjett. Hvor stramt<br />
oppdager jeg først senere, når resten av<br />
bandet er med å rigge utstyr, og Dowd<br />
står foran meg med plakat og tusj<br />
«Jan, hvor mange pund er to hundrede<br />
dollars?» Litt senere henger det<br />
plakater rundt om i lokalet hvor Dowd<br />
like godt annonserer en av gitarene<br />
sine, en Fender Stratocaster, til salgs for<br />
den latterlige sum av 150 Sterlings.<br />
«Bare pickup’en på den gitaren er<br />
verdt det dobbelte», sier Brian Wilson<br />
stille, mens han rister på hodet. Historien<br />
bak dette drastiske tiltaket ligger<br />
i at gjengen ble bøtelagt i Østerrike, da<br />
de hadde krysset grensen med noen få<br />
meter uten nasjonsidentitetsmerke på<br />
den leide bilen, og denne må betales<br />
når de leverer fra seg bilen igjen.<br />
Vel inne i den knøttlille garderoben<br />
forteller Johnny Dowd at publikumsfremmøtet<br />
har vært meget bra under<br />
hele turen. Moro har det også vært.<br />
«Publikum har vært meget entusiastiske,<br />
og jeg har hatt en definitivt<br />
illegal mengde moro! Men nei, folk er<br />
folk. Jeg har i grunnen aldri merket så<br />
veldig stor forskjell på måtene tilhørerne<br />
møter oss i USA kontra Europa»,<br />
«For artister som oss såpass<br />
utenfor allfarvei er det dårlige tider,<br />
du vil ikke tro hvor lave honorarene<br />
der borte er. Platesalg?<br />
La oss snakke om noe annet!»<br />
er Dowds vurdering av hans eget<br />
publikum på de ulike plasser. Turnere<br />
gjør han ikke så ofte, rett og slett fordi<br />
det er lite regningsvarende, spesielt i<br />
hjemlandet. Han spiller derfor stort sett<br />
i helgene, i eller i nærheten av hjembyen.<br />
Og det er det å opptre live som<br />
betyr noe.<br />
«For artister som oss såpass utenfor<br />
allfarvei er det dårlige tider, du vil ikke<br />
tro hvor lave honorarene der borte er.<br />
Platesalg? La oss snakke om noe annet!».<br />
Dowd har som alle andre artister<br />
merket et betydelig fall i det fysiske<br />
platesalget, og derfor ser han heller<br />
ikke noe poeng i å distribuere platene<br />
sine gjennom et stort selskap som stjeler<br />
profitt all den tid han kan selge de<br />
direkte til sluttbrukeren over nettet.<br />
«Hvorfor skal et multinasjonalt foretak<br />
tjene penger på noe de hverken har<br />
bidratt finansielt eller kreativt til?», er<br />
hans retoriske spørsmål. Her er det dog<br />
en liten forskjell på USA og Europa, og<br />
her til lands er det Playground som er<br />
distributør for alle hans utgivelser på<br />
Munich Records. I USA går alt platesalg<br />
og øvrig merkantil aktivitet rett fra<br />
kjøkkenbenken, da selvsagt unntatt det<br />
de selger direkte til publikum under<br />
turneer/konserter. Uten dette salget<br />
hadde de faktisk ikke hatt råd til å gjennomføre<br />
en turne som dette. Derfor<br />
har de med seg et par solide flightcase’r<br />
fullstappet av både Dowds og alle sideprosjektenes<br />
utgivelser. Selvsagt stas å<br />
få de signert i samme slengen. Dowd<br />
(og resten av gjengen) setter alltid av<br />
mye tid til denne kontakten med publikum.<br />
Ingen stjernenykker der i gården.<br />
«Det har aldri spilt noen rolle for<br />
meg hvorvidt jeg turnerer for å promotere<br />
et nytt album eller omvendt,<br />
fordi det for meg alltid har dreid seg<br />
om å spille live. Å spille inn et album<br />
finner jeg omtrent like morsomt som å<br />
begrave en venn», er Dowds lakoniske<br />
kommentar til de markedsmessige<br />
mekanismene i musikkbransjen.<br />
FoRVANDLINGEN<br />
Noen få timer senere – etter en tilbakelent<br />
middag med hele gjengen samlet<br />
på den lokale Wagmama (hip asiatisk<br />
restaurantkjede, (journ.anm.)- kan jeg<br />
plutselig forstå sammenligningene med<br />
Mr Hyde. Det er en totalt forvandlet<br />
Johnny Dowd som står på scenen foran<br />
et absolutt godt besatt lokale. Dowd<br />
klassisk antrukket i svart dress med<br />
knivskarp buksepress og<br />
knallrød skjorte teller opp.<br />
One, two, three, four, og det<br />
hele er i gang. Dowd har inntatt<br />
rollen som den psykotisk<br />
desorienterte observatøren<br />
av den uforståelige verden<br />
rundt, og man bare håper<br />
han ikke har en Magnum 44<br />
på innerlomma. Ikke at han<br />
trenger den. Han skyter fra hoften med<br />
gitaren som sitt våpen. De forvridde,<br />
atonale soli er dødelige nok i seg selv.<br />
Lyden er førsteklasses, rytmeseksjonen<br />
tight og fast som betong, Sherwood-<br />
Casos vokal renere og mer presis enn<br />
slik jeg husker henne fra sist i Oslo<br />
2004. Dowd er en myndig kapellmester.<br />
Michael Starks orgeltoner gir det<br />
hele en småpsykedelisk innpakning.<br />
Publikum er med, Etter et par låter fra<br />
den nye skiva drar han igang en seig og<br />
sugende versjon av Booker T’s klassiske<br />
instrumental «Green Onions». Publikum<br />
er i ekstase. Dowd kvitterer med;<br />
«Wow, det må være en av de beste<br />
låtene jeg har skrevet». Allmenn latter,<br />
og vi aner alle sammen utkastet til en<br />
stor kveld. Som det selvsagt blir.<br />
Mot slutten av den vel to timer lange<br />
seansen kommer kveldens definitive<br />
klimaks, der han drar en ulidelig blå<br />
og hjerteskjærende versjon av Foster/<br />
Jordan’s «I’d Rather Go Blind», med<br />
seg selv som mannen som plutselig<br />
må innrømme at han vil være totalt<br />
hjelpeløs uten henne. Det oser desperasjon.<br />
Dowd viser her at han også har<br />
utviklet gitarspillet sitt flere divisjoner<br />
siden ovennevnte seanse på So What,<br />
som det den gang het. Der og da sverger<br />
jeg for meg selv at denne mannen<br />
må vi få tilbake til Oslo så fort som<br />
mulig. Det er på tide at fjellet kommer<br />
til Muhammed. 3<br />
59
3 3 3<br />
60<br />
Musikkomtaler:<br />
Blandadrops<br />
Ted Sirota´s Rebel Souls:<br />
Downloads<br />
Jane Sibbery<br />
Jane Sibbery har lagt al sin musik ud på<br />
nettet - gratis. Den kontroversielle kunstner<br />
Jane Sibbery, som i fire år kaldte sig Issa,<br />
har lagt hele sit bagkatalog ud til gratis<br />
download. Der er hele albums tilbage fra<br />
1981 i hhv. MP3 eller endnu bedre 16 bit<br />
44.1kHz AIFF filer, som du ganske nemt kan<br />
konvertere til fx WAV eller Flac, med små<br />
selvstændige gratis programmer (prøv at<br />
google “free audio converter”). Som mange<br />
af sine Singer/Songwriter kolleger, kommer<br />
også hun fra Canada. Og selvom hun bl.a.<br />
studerede mikrobiologi, vandt kærligheden<br />
til musikken, og i 1981 udgav hun sit første<br />
album under eget navn, og arbejdede<br />
derefter med bl.a. Brian Eno og k.d.lang.<br />
Sheeba Records er hendes eget label, som<br />
sørger for alt det som et store pladeselskab<br />
også ville gøre, men nu bare på hendes egen<br />
måde. Således er der sikkert ikke mange<br />
af de “større” af slagsen, som ville vove at<br />
udgive udelukkende tema-albums (fx sange<br />
om kommunikation eller traditionelle spirituel<br />
musik), eller begive sig på tour hvor<br />
Seize The Time<br />
En skøn blanding af Afro-pop, funk, reggae, ska og<br />
hip-hop, dog med vægten lagt på jazz og improvisations-kunst.<br />
Det er hvad Rebel souls disker op med<br />
på denne download fra naimlabel.com. Dannet i<br />
1995 af trommeslageren Ted Sirota fra Chicago,<br />
og som er uddannet fra den prestigefyldte<br />
Berkeley School of Music i Boston<br />
i 1991, og alligevel fandt<br />
han sig ikke for fin<br />
til at jamme, og<br />
indspille med alle<br />
mulige kunstnere i<br />
lige så mange genrer,<br />
med bl.a. den Chicago<br />
baserede rap-stjerne<br />
Longshot.<br />
Sirota´s inspirationskilder<br />
er noget så<br />
forskelige som Ornette<br />
spillestederne var bestemt af hendes fans<br />
- ofte med kun 20-30 publikummer, ofte<br />
i lejligheder og med en overnatning som<br />
belønning!<br />
I begyndelsen af 2006 forærede Sibbery<br />
alt hvad hun ejede bort; inklusive sit hjem<br />
og instrumenter. Hun beholdt således kun<br />
få personlige ejendele plus en Miles Davis<br />
CD! Og det var samme år at hun skiftede<br />
navn til Issa, og udgav to albums hhv. Dragon<br />
Dreams (2008) og With What Shall I Keep<br />
Warm fra 2009. De to sidsnævnte har vi<br />
dowloaded fra Issa/Sibbery´s hjemmeside,<br />
og er ganske glædelig overrasket. Det er<br />
dejlig musik, med lidt touch fra Joni Mitchell,<br />
Kate Bush eller Laurie Anderson!<br />
Lydkvaliteten er ganske fornuftig, men<br />
dog ikke High End. Men til gengæld er det<br />
gratis (gad vide hvor længe, for måske<br />
skifter hun mening ang. dette også?!) og<br />
fornøjelig musik. Så skynd jer at trykke på<br />
“Download” knappen i jeres browser.<br />
http://www.janesiberry.com<br />
© KURT LASSEN 2010<br />
Naimlabel.com<br />
Coleman, Charlie Haden, John Coltrane, Thelonious<br />
Monk, Max Roach, Bob Marley, og den desværre nu<br />
afdøde Nigerianske stjerne Fela Kuti! Guitaristen<br />
Miller lægger ud med Clash (!) klassikeren<br />
“Clampdown” og så går<br />
det ellers derudaf med blandede rytmer<br />
og god underholdning - hvis man<br />
ellers er til den BREDE jazz genre.<br />
Sirotas medspillere er: Geof Bradfield<br />
(tenor sax og bas clarinet), Greg<br />
Ward (alto), Dave Miller (guitar) og<br />
Jake Vinsel (akustisk og electrisk<br />
bas). Lyden er dejlig blød, meget<br />
detaljeret og uden hårde kanter,<br />
og kan downloades i en 24bits<br />
96kHz opløsning.<br />
© KURT LASSEN 2010
Gwyneth Herbert:<br />
All The Ghosts<br />
Gwyneth Herbert er en kun 27 årig engelsk<br />
singer/songwriter som begyndte sit musikalske<br />
liv allerede som tre-årig. Klaveret<br />
var hendes foretrukne valg denne gang,<br />
og som fem-årig skrev hun sine første,<br />
og spæde, men egne sange. Senere i livet<br />
mødte hun Ian Shaw (Linn records)<br />
og klaver-ekvilibristen Jamie Cullum,<br />
og kort tid efter blev hun signet af<br />
pladeselskabet Universal Classics and<br />
Jazz, som udgave hendes første album<br />
“Bittersweet and Blue”. Herefter var<br />
hun på flere skiftende selskaber, bl.a.<br />
Blue Note og Bowers&Wilkins, og<br />
har nu fundet vej til Naimlabel.com.<br />
Hendes album “All The Ghosts” er en<br />
perle af dejlige sange, med basis i<br />
den traditionelle singer/songwriter<br />
genre, med et touch af jazz (“Some<br />
Days I Forget/Rock´n´Roll Suicide”).<br />
Vi tænker på Joni Mitchell<br />
når vi hører “My Narrow Man”, og<br />
på sangen “Lorelei” trækker vores<br />
tanker hen i mod<br />
Alanis Morrisette. “So Worn<br />
Out” som åbner hele pladen er ligeledes<br />
smukt, og særdeles nærværende.<br />
Lydkvaliteten er langt over middel og med en dejlig åben lyd, og hele<br />
herligheden kan downloades i 24bit, 44.1kHz, eller bestilles på vinyl. Vi har hørt<br />
rygter om at Gwyneth Herbert er i fuld sving med et nyt album. Det vil vi glæde<br />
os rigtig meget til at lægge øre til.<br />
DON’T MISS A BEAT!<br />
THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER<br />
© KURT LASSEN 2010<br />
Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02<br />
info@kontrapunkt.no, www.kontrapunkt.no<br />
Naimlabel.com<br />
Majik DS-i<br />
Nettverkspiller 24/192<br />
6 digitale innganger<br />
5 analoge innganger<br />
MM Riaa<br />
Chakra forsterker<br />
Dynamik strømforsyning<br />
Software/firmware oppgraderbar<br />
kr. 26 000
3 3 3<br />
62<br />
Hi-fi kronikk:<br />
Sjelen i huset<br />
Hun er 75 år i år, og hun har mistet sjelen i huset.<br />
Den forsvant da hennes nå tilårskommede<br />
Bang & Olufsen alt-i-ett apparat trakk sine siste<br />
sukk for en måneds tid siden, dessuten kunne<br />
ikke den spille NRK klassisk, heller, for renrasede<br />
idioter i Kringkastningen har hoppet på digitalbølgen.<br />
Eller..., en digital bølge? Bølger er vel så vidt meg bekjent<br />
analoge greier, så nøyaktig hva «krinken» har kastet seg på<br />
er jeg usikker på, bortsett fra at kvaliteten på lyden fra DAB<br />
(MP2) er dårligere enn selv et nokså lurvete FM-bånd. Ok,<br />
da, det skal få litt for et nokså støyfritt program, men de skal<br />
ikke få stort for det dynamikkløse uttrykket.<br />
Tilbake til saken det handler om: Denne dama er dårlig<br />
til beins, litt redd for alle de skumle typene utenfor, samt<br />
avhengig av musikk og rulletobakk. Førstnevnte er sunt for<br />
huet og beina, sistnevnte<br />
gir som kjent dårlig<br />
smak og røykebein. Men<br />
sjelen blei borte fra huset,<br />
altså. Det ble ringt etter<br />
hi-fi-ambulansen, med<br />
sjefssjåfør -Hauk bak<br />
rattet. Med i ambulansen<br />
fantes en alt-i-ett og et par<br />
stativhøyttalere, selvsagt<br />
med tilhørende stativer og<br />
kabler, 75-åringen hadde<br />
høylytt tvil til alt dette utstyret. Og hun, som kvinner i alle<br />
aldre, har angst for ormer og kabler, særlig disse med sikksakk<br />
mønster, som et velkjent merke fra USA benytter seg<br />
av på alle sine kabler. Men det fikk ikke hjelpe, skulle dama<br />
ha sjel, fikk hun se til å overvinne angsten. Men først måtte<br />
vi få stoppet hjertet på B&O’n. Ikke ville den åpne seg, ikke<br />
ville den spille, ikke ville den la seg slå av.<br />
- Min mann kunne ikke tåle å vifte med hendende for å<br />
få åpnet den! hoster hun, og fyrer en ny Gul Mix 3. - Så han<br />
brøt den alltid opp, til slutt ville den verken åpne eller lukke.<br />
Ja, ja, han er død for noen år siden, han, da.<br />
Jeg undret på om hun hadde blitt så forbannet på sin<br />
innbrytende mann, at hun forvoldte hans død i forsvar for<br />
sin musikalske sjel, men ville ikke akkurat spørre heller.<br />
Dessuten har som kjent rå makt alltid overvunnet teknologien,<br />
uansett.<br />
Vi koblet opp. Vi spilte «La Traviata» høyt og flott, i klar<br />
«Du, den lydboksen er jo<br />
bare helt genial! Jeg koser<br />
meg altså helt forferdelig!<br />
Tusen takk for at du bragte<br />
sjelen tilbake i huset! »<br />
kontrast til hennes alt-i-ett hadde dette anlegget kapasitet til<br />
å vokse seg stort og mektig når musikken krevde det. Hun<br />
jublet.<br />
- Jeg har ikke kunnet spille disse CD’ne på over to år! Dette<br />
er jo kjempeflott!<br />
Og vi spilte. Og spilte. I skuffen hadde hun mengder av<br />
flott klassisk musikk, og dessuten noen utrolige overraskelser.<br />
-Det er så flott å høre på Michael Jackson! utbryter hun, - er<br />
det i orden at jeg røker, forresten?<br />
Joda, jeg har ikke daua, hun har jo sugd inn en del tjære<br />
allerede. Bare å fyre i vei. Og vi spiller en overraskende flott<br />
tolkning av Charlie Chaplin’s «Smile». Verdens hviteste<br />
neger kunne litt av hvert, han!<br />
Hun forteller at hun har noen snobbete bridge-venner,<br />
som mente å kunne det<br />
meste om musikkan-<br />
legg. De rådet henne til<br />
å handle Bose, da dette<br />
var så bra det kunne bli,<br />
visstnok. Jeg uttrykte<br />
min smule skepsis. Hun<br />
hadde allerede trukket<br />
denne konklusjonen<br />
selv. Hun hadde uttrykkelig<br />
bedt om DAB radio<br />
(eller mer presist; dette<br />
nye NRK har begynt med, der de sender NRK Klassisk!), og<br />
at det skulle være enkelt å bruke. Bose-folkene rotet det helt<br />
til, sendte henne et 16-tusen kroners hjemmekinoanlegg<br />
uten DAB, men med 5 mikrohøyttalere og en sub-woofer, alt<br />
kom i én eske, og hun hadde ingen idé om hvordan få det til<br />
virke. Heldigvis hadde en av hennes bekjente åndsnærværelse<br />
nok til å se på konseptet før boksen ble åpnet, og etter<br />
lett parlamentering ble boksen returnert.<br />
- Jeg liker ikke disse Bose-menneskene, jeg, de kan da ikke<br />
sende sånt til en teknisk ukyndig, 75 år gammel dame!? Men<br />
du... det her låter jo så vakkert! Kan vi spille høyere enn<br />
dette?<br />
Visst kunne vi spille høyere. Hun gliste og tok et realt<br />
magadrag.<br />
- Hvor mye vil et sånt anlegg koste, da?<br />
Jeg gjorde et lite overslag, og fortalte litt om hva jeg tenkte.<br />
Hun ville jo ha klanger og eleganse, størrelse og liv, men et
anlegg med som skulle ta lite plass. Og hun, den<br />
teknisk ukyndige, ja nesten teknisk engstelige,<br />
måtte ha et anlegg som var enkelt å forstå seg<br />
på. Altså måtte opplæring være en del av pakka.<br />
Jeg fant faktisk anlegget hennes rimelig raskt;<br />
en Marantz cd-receiver med DAB, den ligger på<br />
snaue 6 høvdinger, har nydelig design og brukbar<br />
forsterker, gitt at den får litt lettvinne høyttalere å<br />
spille på. Rega, vet dere, har fantastiske høyttalere<br />
for elskere av klassisk til utrolig små summer, legg<br />
til litt Audioquest og et par enkle stativer, og vi er i<br />
mål. Uka etter er alt handlet inn, hi-fi ambulansen<br />
er på gjenvisitt. Vi pakker ut, monterer, demonstrerer<br />
og lærer henne opp. Selv rett ut av papp<br />
og isopor låter dette overraskende behagelig og<br />
faktisk litt storslagent! Hun er over seg, ledningene<br />
gjør ingenting, stativene er pene, høyttalerne søte,<br />
Marantz’en nesten vakker, dette er rett valg, skal<br />
jeg si deg.<br />
Fjernkontrollen er komplisert. Vi bruker 2 timer<br />
på å øve inn de basale tastetrykk, hun har fått NRK<br />
Klassisk og en rad andre morsomme stasjoner.<br />
Og hun lever så absolutt bra med den glatte, men<br />
nokså tilbakelente lyden fra DAB. Hun kan igjen<br />
spille alle sine CD’r, Michael Jackson inkludert.<br />
Jeg tar med tomemballasjen og forlater henne<br />
strålende lykkelig med et nytt, gullegodt anlegg til<br />
12000,- . Bose-folka kunne ikke gjort dette stuntet.<br />
Ikke kjedebutikkene heller. Det må entusiaster<br />
til. Enten sånne nerder som elsker spredning av<br />
uskadelig musikk, eller de som driver sine små<br />
entusiastforretninger landet rundt. De gutta stiller<br />
opp! Så å si 24 timer i døgnet, hele uka gjennom.<br />
De gidder å lære deg hvordan bruke alle knottene,<br />
de hjelper deg om du kjører deg fast, og de gjør<br />
det fordi de tror på det de driver med! Men snobbene<br />
vet ikke om disse gutta, de anbefaler folket å<br />
handle mikroanlegg hjem i posten, uten opplæring,<br />
montering og bakgrunnskunnskap. Vi må ta rotta<br />
på de folka der!<br />
Glem heller ikke at av og til er denne hobbyen<br />
virkelig verdt å drive med. Vi er sjelepsredere, vet<br />
dere. I en tid der sjela har dårlige kår og penga<br />
ruler, er det mer behov for oss enn noensinne.<br />
Vi begynner på toppen hos gamlemor, og jobber<br />
oss nedover, helt til vi har ungdommen i vår hule<br />
hånd. Detta fikser vi!<br />
Og om kvelden, noen timer etter leveringen hadde<br />
funnet sted, ringer telefonen. I den andre enden<br />
jubler vår 75 år gamle, musikkfrelste venninne:<br />
- Du, den lydboksen er jo bare helt genial! Jeg<br />
koser meg altså helt forferdelig! Tusen takk for at<br />
du bragte sjelen tilbake i huset! 3<br />
-Hauk<br />
High End Sound<br />
Skandinavisk distributør af finere Hi End<br />
Amazon Audio<br />
LAMM Industries<br />
Herron Audio<br />
Vi ses på<br />
HIFI-messen i Horten<br />
2010<br />
møterom 5<br />
Kontakt:<br />
highend-sound.com<br />
info@highend-sound.com<br />
tlf: +45 60 77 24 48
3 3 3 Budsjettalternativet - Quad 99 CDP-2 CD spiller:<br />
64<br />
sterk og tydelig profil har alltid vært et av kjennemerkene<br />
til erkebritiske og ærverdige Quad, grunnlagt<br />
i 1936!. det har medført en rekke unike og til<br />
dels legendariske produkter som både lydmessig og<br />
designmessig står ut i mengden. <strong>Fidelity</strong> tester en<br />
Quad Cdspiller som utfordrer i budsjett prisklassen.<br />
en legende?<br />
AV ANDERS RoSNESS<br />
OUAD VADIS?
Design pleier vi ikke å<br />
drøfte særlig inngående<br />
i <strong>Fidelity</strong> testene, men<br />
denne gangen må vi<br />
spandere noen linjer. I en<br />
verden hvor kopiering har grepet om<br />
seg i et skremmende omfang, må man<br />
bare hilse originale utforminger av industriprodukter<br />
hjertelig velkommen.<br />
Peter Walker og hans Quad har gjennom<br />
hele sin historie vært en av de<br />
viktigste ledestjernene innen hifi, og<br />
da særlig innen britisk hi-fi, og med<br />
sin 99 serie hadde Quad intensjoner<br />
om en videreføring. Introdusert allerede<br />
i slutten av 90 tallet er mye av<br />
innmaten byttet eller modifisert, men<br />
utseendet er altså uforandret. Midi<br />
bredde og identiske støpte moduler<br />
danner utgangspunktet for denne<br />
seriens ”corporate branding ” av<br />
forforsterker, CD-spillere (det finnes<br />
to utgaver), tunere og effektrinn. Og<br />
designet – det minner litt om estetikken<br />
fra George Lucas Star Wars-filmer<br />
– en slags retro modernisme med litt<br />
touch av Mekano. Litt røft altså. Ved<br />
siden av Hegelforsterkerens sobre utforming<br />
kan man trygt snakke om to<br />
divergerende verdener rent utseendemessig.<br />
Så er det da også nærmere 10<br />
år mellom designene – det er faktisk<br />
design fra hvert sitt årtusen!<br />
Åpenbart skapt som et Quad<br />
system, har vi i denne omgang kun<br />
testet CD-spilleren – på jakt etter den<br />
optimale programkilden for et anlegg<br />
i prisklassen innenfor en gjennomsnittlig<br />
månedslønn – dvs 20-30 tusen<br />
komplett.<br />
UTFoRMING<br />
At det er lenge siden dette produktet<br />
ble formgitt merkes på betjeningen.<br />
Den er slett ikke så intuitiv som vi<br />
testere er vant med. Knappene har<br />
dessuten langt fra noen distinkt<br />
vandring, så det tok relativt lang tid<br />
å venne seg til betjeningen. Faktum<br />
er at jeg tidlig gikk over til å benytte<br />
fjernbetjeningen – den er litt mer<br />
konvensjonell. Displayet har dessuten<br />
store og tydelige grønne tall som synes<br />
på lang avstand og gjør det enkelt<br />
å betjene fra lytteposisjon.<br />
Av og på betjenes på baksiden,<br />
og nettkabelen er avtagbar. Stand<br />
By knapp med indikator finns på<br />
forsiden. CDP-2 er tilsynelatende<br />
godt utrustet med 3 koaksiale digitale<br />
innganger og 3 optiske, men merke-<br />
65
3 3 3<br />
66<br />
Budsjettalternativet - Quad 99 CDP-2 CD spiller:<br />
lig nok med kun 1 TOS Link digital ut.<br />
Den har fast og variabel analog utgang,<br />
men ikke balansert. Den såkalte Quadlink<br />
inn og ut – basert på konvensjonell<br />
multi datakontakt (hann og hunn) er<br />
derimot balansert ifølge bruksanvisningen<br />
– men det fungerer altså bare med<br />
komponenter i Quad 99 serien. De seks<br />
digitale inngangene er åpenbart ment<br />
for digitalsignaler av type DAB, DVD og<br />
PC/Mac og en påkostet DAC rettferdiggjør<br />
dette. Den kan ta alle PCM signaler<br />
opp til en oppløsning<br />
på 24 bit, 192kHz.<br />
CD-spilleren er derved<br />
også inngangen<br />
for digitale signaler<br />
for et evt. 99 system<br />
og kan derved fungere<br />
som en slags<br />
preamp.<br />
Quad er stolte<br />
over sitt CD-drivverk<br />
som de har designet<br />
selv framfor å kjøpe<br />
et standard. Det<br />
finns forresten også<br />
en rimeligere CD<br />
spiller i 99 serien –<br />
CD-S – med enklere<br />
utforming og rimeligere konverter.<br />
Den mangler dessuten digitale inn og<br />
utganger samt volumstyrt utgang. Riktignok<br />
er eksteriøret identisk – som for<br />
eksempel Cyrus og Rega bruker man<br />
samme støpte lokk for flere komponenter.<br />
Vekten er i underkant av 5 kg, og<br />
spilleren virker solid nok for et midi<br />
bredde produkt som jo dette er. Avspilling<br />
fungerer utmerketog den starter<br />
relativt fort. Noe mekanisk lyd kan<br />
høres fra drivverket, men det er først<br />
og fremst før og etter at avspillingen<br />
avsluttes.<br />
LyDEN<br />
Quad 99 CDP-2 står ut i mengden, og<br />
det gjelder også lyden. Men nok en<br />
gang må jeg presisere – denne spille-<br />
ren må få tid til innspilling. Rett ut av<br />
esken lyder den langt unna prisklassen,<br />
mens den i hele testperioden gradvis<br />
utviklet seg. Det gjelder delvis tonalt,<br />
men aller mest når det gjelder perspektiv<br />
og detaljering.<br />
Lyden som setter seg etter hvert har<br />
jeg flere steder i testnotatene betegnet<br />
som trivelig. Her fokuseres på de<br />
vesentlige begivenheter i gjengivelsen,<br />
og spilleren er rytmisk medrivende<br />
uten å bli gumpetung. Her får solo-<br />
«Atmosfæren og det svingende<br />
spillet får tilhørere til å glemme<br />
tid og sted og fører deg<br />
nærmere konsertopplevelsen<br />
enn noe budsjettprodukt<br />
vanligvis kan ta deg. Suverent!»<br />
instrumenter og stemmer lov til å stå<br />
frem, og musiseringen foregår med<br />
stor entusiasme. Ingen høflig eller<br />
tilbakeholden engelsk gentleman dette<br />
her! På eldre liveopptak, som Harry<br />
Belafonte (Carnegi Hall) og Erroll<br />
Garner (By the Sea) er dette en suveren<br />
match. Atmosfæren og det svingende<br />
spillet får tilhørere til å glemme tid<br />
og sted og fører deg nærmere konsertopplevelsen<br />
enn noe budsjettprodukt<br />
vanligvis kan ta deg. Suverent! På litt<br />
mer krevende materiale kommer dog<br />
noen små begrensninger fram. Musikkens<br />
fundament framstår som meget<br />
solid; noen innspillinger framstår som<br />
en anelse mørkere enn man er vant til.<br />
Bassen går utvilsomt dypt, og har god<br />
kontroll, men blir noe framtredende på<br />
visse innspillinger i forhold til Hegel/<br />
Marantz kombinasjonen.<br />
CDP-2 mangler det siste lille på oppløsning<br />
som dagens beste spillere ofte<br />
briljerer med. Med Kongshaug eller Pat<br />
Metheney, EST eller Kjetil Bjørnstad er<br />
den litt gjerrig med plass og luft i lydbildet<br />
selv om soloinstrumentene står<br />
flott og distinkt fram. Det hele lyder<br />
litt mer fjernt og knapt. Det var dog på<br />
dette området framgangen var størst<br />
rent lydmessig i testperioden, så et forbehold<br />
om ytterligere<br />
forbedringer utover<br />
ca 60 timer avspilling<br />
må tas.<br />
På mange måter<br />
trives man dog med<br />
lyden til denne CDspilleren;<br />
dens ivrige<br />
og entusiastiske musisering<br />
river tilhøreren<br />
med og vekker begeistring.<br />
Man tar seg i å<br />
sammenligne med<br />
lyden av gode analoge<br />
programkilder – det<br />
er nettopp slik man<br />
ofte oppfatter deres<br />
musikalske fortrinn<br />
framfor digitalkildene. Kun i direkte<br />
AB tester blir det reduserte detaljeringsnivået<br />
avslørt. At CDP-2 er nøye<br />
lydmessig tweaket hersker det ingen<br />
tvil om. Mange vil sikkert oppleve<br />
gjengivelsen fra CDP-2 som perfekt –<br />
herlig rytmisk, homogen og troverdig. I<br />
et komplett Quad system, som dessuten<br />
fungerer balansert, har vi en mistanke<br />
om at en viss synergieffekt vil kunne<br />
identifiseres.<br />
KoNKLUSJoN<br />
Quad 99 CDP-2 er utvilsomt en spiller<br />
med en klar identitet. Denne produsenten<br />
har dessuten stått som garantist for<br />
høy og gjennomført kvalitet gjennom<br />
alle sine produkter – ingen trenger å<br />
tvile på at det også gjelder 99 Series.<br />
Dog har den noen år på baken, og designet<br />
er nok det mest kontroversielle<br />
med disse produktene.<br />
For mange kan denne CD-spilleren<br />
være en perfekt match i anlegget.<br />
Mange sliter med kjedelig lyd, mangel<br />
på fundament, eller en for lys klang i<br />
anlegget. I budsjettklassen kan man<br />
nemlig oppleve at ”two wrongs make<br />
a right” – her er CD-spilleren som<br />
kanskje får brikkene til å falle på plass.<br />
For øvrig har vi en mistanke om at<br />
Quad produktene fungerer maksimalt<br />
sammen som et system – så et komplett<br />
99 Series anlegg er kanskje vel så<br />
interessant som komponentene hver<br />
for seg. Det vil være vel verdt å utforske<br />
nærmere! 3<br />
Pris: NoK 9 995,-<br />
Importør: Neby Hi-Fi Concept
3 3 3<br />
Pro-Ject minireceiver:<br />
68
Hvor lite kan et helt stereoanlegg bli, mon tro? Jeg tror nok den som<br />
hittil har vært nærmest et svar på dette, er østerrikske Pro-Ject.<br />
<strong>Fidelity</strong> tester siste skudd på box-stammen, receiver box.<br />
AV HåKoN RoGNLIEN<br />
I<br />
denne latterlig lille boksen ligger<br />
intet mindre enn radio, to linjeinnganger<br />
og en 2 x 20 Watts forsterker,<br />
alt med full fjernstyring.<br />
Om noen komponent noensinne<br />
har fortjent betegnelsen Kinder-egg, så<br />
er det Pro-Ject Receiver Box. I det hele<br />
tatt er Box-mengden fra dette firmaet<br />
nå blitt så omfattende at vi i <strong>Fidelity</strong><br />
overveier å gjøre en føljetong ut av det.<br />
Her er det et utall komponenter å teste<br />
ut. Det er cd-spillere, dac, lydkort, docking<br />
for iPod, en rad forsterkere (pre,<br />
power og integrerte), RIAA’er, tuner<br />
og mere til. De har også en platespiller<br />
med RIAA samt to ekstra analoge<br />
innganger og forsterker innebygget! Og<br />
de har høyttalere, Speaker Box 5.<br />
LITEN oG INNHoLDSRIK<br />
Men tilbake til dagens testobjekt,<br />
Receiver Box. Den har ikke innebygget<br />
strømforsyning, naturlig nok, det<br />
finnes dog grenser. Smart nok har Pro-<br />
Ject dermed valgt å forsyne den fra en<br />
relativt standard 20 V 3A DC strømforsyning<br />
av den typen vi vanligvis finner<br />
tilknyttet PC’r. På den annen side er det<br />
vel åpenbart for oss strømforsyningsnazier<br />
at 60VA langt fra er nok når luft<br />
skal flyttes og bomber skal sprenges.<br />
Dessuten skal vi være forsiktige med<br />
å levere 3 Ampére strømstøt gjennom<br />
sytråder.<br />
Det jeg forsøker å si er at for kreative<br />
sjeler med lite penger er det alltid muligheter<br />
for modifikasjoner og tweaks!<br />
Til tross for de små dimensjoner kan vi<br />
hente ut 2 x 20 W i 8 Ohm, og 2 x 30<br />
i 4 Ohm, om vi skal tro lektyren. Slett<br />
ikke galt. På baksiden finnes rimelige<br />
høyttalertilkoblinger, en vanlig RCA<br />
inngang, samt en 3,5 mm stereoplugg.<br />
Gjett om den passer til Audio Pro WF<br />
100 trådløst lydkort! Baksiden er selvsagt<br />
grusomt trang, det er ikke hva som<br />
helst av plugger som er velkomne, men<br />
dette er uansett små problemer i den<br />
store sammenhengen.<br />
SMåTT MEN GoDT<br />
Det kule med bittesmå ting, er at vi ofte<br />
tilpasser også våre forventninger, så de<br />
også blir bittesmå. Det er det forsåvidt<br />
liten grunn til, jeg kan foregripe med å<br />
fortelle at Pro-Ject Receiver Box spiller<br />
helt fint! Dette er dog ikke high end,<br />
det er ikke meningen det skal være det<br />
heller. Dette er et typisk oppsett for<br />
mindre rom og lettdrevne høyttalere,<br />
iPoder og desslike. Til sånt fungerer<br />
dette mikroskopiske stereoanlegget<br />
så man knapt tror det. Betjeningen er<br />
relativt enkel å finne ut av om du er<br />
noenlunde oppegående, alt du behøver<br />
befinner seg i esken, deretter er det<br />
bare tut og kjør. Dessverre må jeg nok<br />
innrømme at den blir litt for puslete<br />
til å drive de små, nydelige Speaker<br />
Box’ene med særlig troverdighet, men<br />
mer om dette senere.<br />
STERK NoK?<br />
Det er som nevnt ikke likefrem å finne<br />
høyttalere som passer små og forsiktige<br />
krefter som dette. Jeg nevnte at<br />
Pro-Ject’s egne høyttalere ble en litt stor<br />
munnfull, de opplyser 86 dB / 1W / 1m,<br />
og dette blir bare for lite for Receiver<br />
Box’en. Om vi vrir volumkontrollen<br />
uendelig mange runder til displayet<br />
viser 0 dB og boxen altså gir alt den<br />
har, blir den merkbart anstrengt i<br />
målet, og er ikke veldig spennende å<br />
lytte til. Det er altså fort gjort å misse<br />
selve essensen med denne forsterkeren<br />
ved å velge feil høyttalere. For å gjøre<br />
historien litt kortere vil jeg gå rett på<br />
mål og anbefale enten Audio Note AX<br />
2 eller Klipsch B3, dette er lettstyrte,<br />
vellydende greier som fungerer finfint<br />
med småtasser som denne. Jeg har tidli-<br />
gere hørt lignende utfordringer hos en<br />
annen tass, T-amp, men min oppriktige<br />
opplevelse er at Pro-Ject’en er både<br />
bedre og mer tilpasningsdyktig enn<br />
de (tilgi meg!) oppskrytte T-amp’ene.<br />
Her i huset oppnådde jeg også flotte<br />
resultater med den temmelig udde<br />
kombinasjonen med Klipsch Heresy<br />
3, lettflytende, lekent og sprudlende.<br />
Selvsagt kan ikke Receiver Box’ens relativt<br />
slanke klangbalanse skape kraft og<br />
fylde i slike høyttalere, høyttalerne må<br />
nok ha en viss fylde i seg selv. Men til<br />
tross for dette låter denne kombinasjonen<br />
faktisk vellykket med bra harmoni.<br />
Jeg nevnte den manglende kraft, jeg<br />
har ved gjentatte anledninger hatt 10<br />
Watt klasse A på visitt, nå sist Musical<br />
Innovation Mi 10, etter vår målestokk<br />
også en fysisk liten forsterker, men til<br />
tross for dennes 10 Watt pr kanal veier<br />
den som et like mye som 30 hele brød,<br />
mens Pro-Ject’en veier like mye som et<br />
par brødskiver med egg og tomat. Det<br />
er ikke å undres over at det er en viss<br />
forskjell i potens hos disse to.<br />
JoVISST SPILLER DET!<br />
Med lettdrevne og helst litt mørktklingende<br />
høyttalere viser altså Receiver<br />
Box’en seg fra sin beste side. Den vet<br />
virkelig å sette pris på den relativt potente<br />
og varme lyden fra Audio Pro WF<br />
100 matet fra Spotify Premium (låter<br />
virkelig helt OK!), og formidler musikken<br />
med spilleglede og liv. Rett nok er<br />
den ikke mester i noe som helst, selv<br />
om jeg faktisk falt litt for utklingingen<br />
i pianoet når Satie’s elegante låtmateriale<br />
fikk fritt spillerom. Så vel attakk<br />
som klang var faktisk rimelig bra, og<br />
jeg ville faktisk ikke ha problemer med<br />
å anbefale dette for selv relativt gode<br />
venner! Det er nok mellomtone som er<br />
styrken i denne forsterkeren, forsåvidt<br />
et smart valg, all den tid bassen er nær<br />
69
70<br />
umulig å få til uten rå kraft, og silkeglatt<br />
diskant også viser seg krevende<br />
å få til. Bassen er her mer et hint enn<br />
virkelighet, men det fungerer greit, den<br />
er der, men den flytter ikke møblene,<br />
for å si det sånn. Toppen er enkel og<br />
grei, heldigvis stikker den seg ikke ut<br />
på negativt vis, selv om deler av den<br />
blir temmelig rå når det begynner å gå<br />
hett for seg. Du skal ikke basere deg på<br />
at denne tassen driver heavymusikk på<br />
partynivå, bare for å ha det nevnt.<br />
RyTMIKK oG INNSyN<br />
Det fantastiske er jo at Pro-Ject Receiver<br />
Box også er god på rytmikk når<br />
forholdene tillater det, og det er det<br />
faktisk ikke alle forsterkere som er like<br />
gode på. Det er presisjonen i mellomtonen<br />
igjen, den gjør det mulig å få til et<br />
swingende og levende resultat selv når<br />
det er blåsere som er delaktige i å sette<br />
an rytmene. Slike detaljer medfører at<br />
man blir sittende og lytte med glede,<br />
og dess mer man lytter, dess mer kan<br />
man like denne lille gledessprederen.<br />
Og slår man over på radioen, oppdager<br />
man en avslappet og behagelig klang<br />
fra NRK P2 for eksempel, jeg ble stadig<br />
slått av hvor tilbakelent elegant denne<br />
box’en kan være når programmet er det<br />
rette. Samtidig kan den overraskende<br />
tydelig skille på svake og sterke partier<br />
i musikken, bare du ikke har tynt den<br />
til kanten av volumskalaen. Taletydeligheten<br />
i tunerdelen er også forbilledlig,<br />
selv om du ikke skal ha for svake<br />
signaler inn for å oppleve hvor god den<br />
virkelig er. Det hører med til historien<br />
at man kan lagre hele 99 stasjoner,<br />
hvorav 8 av disse er direkte tilgjengelige<br />
fra fjernkontrollen.<br />
BENyTTET UTSTyR:<br />
• Rega Apollo 35th anniversary<br />
• Audio Pro WF 100 (tx/rx)<br />
• Naim Supernait<br />
• Klipsch Heresy, Klipsch SB1,<br />
Kudos C20, Audio Note K LX<br />
MUSIKK<br />
Med mine vanlige testlåter var det greit<br />
å spane opp forsterkerens begrensninger.<br />
Candy Dulfer’s sax spiller levende<br />
og fint, men det er lite slagkraft å hente<br />
i bunn, dessuten er det en viss slakk<br />
å spore ved start og stopp. Coverdale<br />
viser på sin side noe av det samme,<br />
det blir lite heavy i heavyrocken, mens<br />
topp og mellomtone igjen oppleves<br />
passe tilbakelent og elegant slik at<br />
helheten er absolutt til å leve med. Den<br />
avslappede låta til Jones er fin; dette<br />
er hjemmebane for dette anlegget.<br />
Denne innspillingen er mørk og fyldig,<br />
langsomt og veloverveid, og ingen sider<br />
av gjengivelsen skremmes opp på noen<br />
måte. Ergo er totalresultatet fint og<br />
fyldig også, så absolutt likandes. Større<br />
klassiske verker behandles med brukbar<br />
kontroll og en viss grad av innsyn,<br />
gitt at man ikke skrur opp for høyt, og<br />
at høyttalerne er lette nok å styre. Da<br />
oppnår vi en viss klanglig tilfredsstillelse,<br />
samt nok dynamisk kontrast til<br />
at vi får litt fot for resultatet. Enslige<br />
stemmer er vel livretten her, mellomtonen<br />
er faktisk svært god, og så lenge<br />
stemmen ikke er voldsomt og ekstremt<br />
dynamisk innspilt (som f.eks. Buddy<br />
Guy «Blues singer» er), er dette pur<br />
glede. Klart bestått, Pro-Ject.<br />
SPEAKER Box<br />
Jeg har nevnt at Speaker Box’en er<br />
litt slitsom last for Receiver Box’en.<br />
Dessverre, for klanglig sett er de hånd<br />
i hanske. Disse høyttalerne ser ut som<br />
og låter som noe fra Audio Pro, med sin<br />
160 mm bass / mellomtone og 25 mm<br />
silkedome på toppen. Pro-Ject opplyser<br />
frisk at de små boksene piper helt opp<br />
til 20 kHz og klorer seg helt ned til 55<br />
Hz. Forsåvidt høres de sånn ut også,<br />
når man bare sørger for å trykke på litt<br />
mer kraft enn omtalte receiver får til.<br />
Jeg har med stor fornøyelse pumpet ut<br />
selv nokså sinna musikk gjennom disse<br />
små elementene ved hjelp av Naim<br />
Supernait, og jeg likte virkelig resultatet.<br />
De fyller selvsagt ikke større rom<br />
med noen videre overbevisning, men i<br />
en liten hyttestue, eller et middels ungdomsrom<br />
er de selvsagte midtpunkter.<br />
Jeg forstår at bassporten må være bak<br />
av plasshensyn, men dette er dessverre<br />
litt upraktisk for de som vil ha dem<br />
plassert i en hylle. La meg bare tilføye<br />
at jeg heller ikke velsigner en sånn<br />
plassering, selv om det skulle nærme<br />
seg nødfall.<br />
SMå SKJøNNHETER<br />
En gøyal detalj er finishen på disse<br />
høyttalerne, pianolakk av god kvalitet i<br />
svart, hvitt eller rødt skal det være, og<br />
dette innebærer at de passer strålende<br />
til Pro-Jects like flotte platespillere,<br />
forståelig nok. Dette er i ferd med å<br />
bli en designserie av dimensjoner!<br />
Baksiden har enkle tilkoblingsterminaler,<br />
frontene sitter med magneter, jeg<br />
synes de både ser og høres bedre ut<br />
uten disse frontene. For 2500,- er dette<br />
faktisk svært så friskt både design og<br />
lydmessig. Det er vel slik at det finnes<br />
en og annen boks fra kreative engelskmenn<br />
som er hakket mer elegant i så<br />
vel topp som bunn (Tannoy Mercury,<br />
for eksempel), men Speaker Box’ene<br />
er allikevel verdt det som forlanges for<br />
dem, spesielt når vi tar med den til dels<br />
fantastiske finishen.<br />
KoBLE SMART!<br />
Bassen er som nevnt akilleshelen<br />
fremfor noe i gjengivelsen, så vel fra<br />
forsterker som høyttalere. Det er lett å<br />
regne ut at all energien som behøves<br />
for å flytte luft ikke er tilgjengelig i<br />
nevneverdig grad i dette anlegget, og<br />
det behøver hjelp. Svaret heter aktiv<br />
subwoofer. Ulempen er åpenbar, lite<br />
og søtt blir plutselig stort og plasskrevende.<br />
Dog finnes noen småpene<br />
greier i rett prisklasse fra Audio Pro,<br />
små, skinnkledde kuber på 30 cm i alle<br />
retninger forstyrrer ikke husfreden i<br />
skummel grad, skulle man tro. Koble<br />
dem opp slik at de små og lettdrevne<br />
hovedhøyttalerne kun får signaler over<br />
100 Hz (gjerne enda høyere om du tør),<br />
og en formidabel last løftes av skuldrene<br />
på Receiver Box’en. Dermed låter<br />
den friere, åpnere og mer dynamisk,<br />
og du har et harmonisk anlegg som<br />
også spiller nok bass til at det oppleves<br />
troverdig!<br />
Så BRA!<br />
Pro-Ject har etter min ringe oppfatning<br />
funnet tonen. Så vel med den rent ut<br />
sagt ufattelige lille Receiver Box og de<br />
litt mer fattelige, men fortsatt nydelige<br />
Speaker Box’ene. I dagens samfunn der<br />
størrelsen (og da med motsatt fortegn)<br />
teller mer enn kvaliteten, er det vidunderlig<br />
at vi kan få såpass til kvalitet<br />
til moderat pris. Kombiner dette med<br />
brukervennlige løsninger, en god,<br />
innebygget radio og full fjernstyring<br />
og vi har en klar vinner. Jeg innrømmer<br />
dog at men må et par hakk opp i<br />
Pro-Ject sortimentet før man får deres<br />
egne høyttalere til å synge opp mot sitt<br />
potensiale, men sånn er det da ikke<br />
bare dette merket som opplever.<br />
Jeg har stor tro på det denne oppfinnsomme,<br />
Østerrikske fabrikken bedriver<br />
om dagen, og håper vi kan leke med<br />
flere små og morsomme byggeklosser i<br />
de kommende <strong>Fidelity</strong>! 3<br />
Pro-Ject Receiver Box, 2x20 W:<br />
NoK 4500,-<br />
Pro-Ject Speaker Box 5:<br />
NoK 2500,- / par<br />
Importør: Ljudtema
3 3 3<br />
Test: Magnat MCD850 og Magnat MA 800:<br />
72<br />
Rock & Roll, Baby...<br />
tyske Magnat er vel først og fremst kjent for sine høyttalere, men<br />
produserer også elektronikk. Vi tar for oss Magnat MCd850 sACdspiller<br />
og Magnat MA800 integrert forsterker. begge produktene er<br />
utviklet av Magnat i tyskland men produseres i det fjerne østen.<br />
AV GUNNAR BREKKE.<br />
Magnat MCD850 er en<br />
tokanals SACD-spiller<br />
der det benyttes to<br />
ECC88 elektronrør på<br />
utgangen. Det er lett<br />
å trekke paraleller til min tidligere<br />
referanse Vincent CD-S06. Utseendet<br />
er til og med relativt likt. Men det<br />
som skiller Magnaten fra Vincenten er<br />
muligheten for avspilling av SACD - i<br />
to kanaler. Dette er en god ting da spilleren<br />
låter klart bedre med høyoppløste<br />
plater, men dette er vel ikke av så stor<br />
interesse da SACD desverre er et døende<br />
format.<br />
Magnat MA800 er en integrert forsterker<br />
på 2 x 75 Watt. På esken omtales<br />
den som en rørforsterker, men dette<br />
er en sannhet med modifikasjoner.<br />
Dette er i praksis en hybrid forsterker<br />
basert på halvledere, men med to stykk<br />
ECC82 som drivertrinn i effektdelen.<br />
MA800 er en god gammeldags integrert<br />
forsterker med to platespillerinnganger;<br />
en for MM og en for MC og fire<br />
linjeinnganger. Inngangsimpedansen er<br />
47 kOhm på MM-inngangen, 470 Ohm<br />
på MC-inngangen og 100 kOhm på<br />
linjeinngangene.<br />
Begge komponentene er utført i 43<br />
cm stålkabinetter med solide frontplater<br />
i svarteloksert aluminium. Fit &<br />
finish er som forventet i prisklassen.<br />
Det følger med identiske fjernkontroller<br />
til de to forskjellige komponentene,<br />
så skal man benytte spilleren<br />
og forsterkeren sammen, kan man<br />
like godt legge en av fjernkontrollen<br />
i skuffen som reserve. På den annen<br />
side ønsker man kanskje å ha begge<br />
kontrollene liggende framme for disse<br />
er virkelig flotte i sin sammensetning<br />
av metall og gummi.<br />
Legger man sammen prisen på disse<br />
komponentene ender man opp med en<br />
samlet pris på nesten Kr. 26.000,- Dette<br />
er etter min mening for mye penger for<br />
dette settet enten det vurderes ut fra<br />
byggkvalitet eller lydkvalitet. Dette har<br />
vel også importøren Audiocom kommet<br />
fram til da de tilbyr en pakkepris for<br />
begge komponentene på Kr. 20.000,- Da<br />
blir kombinasjonen straks mer interessant.<br />
Det er også vært å merke seg at<br />
komponentene har en synnergieffekt<br />
så de spiller langt bedre sammen enn<br />
hver for seg. Dette fører også til at jeg<br />
kun kommer med en beskrivelse av<br />
hvordan komponentene låter sammen<br />
og ikke hvordan de låter hver for seg.<br />
Skulle jeg velge ville jeg nok sagt at<br />
forsterkeren er den av de to komponentene<br />
jeg liker best og i størst grad ville<br />
vurdert å betale full pris for.<br />
LyD.<br />
Det er bare en alvorlig feil med Magnatsettet.<br />
Det burde vært hos Håkon<br />
Rognlien og ikke hos meg. Som den<br />
observante leser sikkert har fått med
seg er skribentene i <strong>Fidelity</strong> ikke en<br />
spesielt homogen gjeng. Vi har alle våre<br />
preferanser når det gjelder musikk.<br />
Personlig lytter jeg til balcanto opera og<br />
symfonisk rock mens Håkon foretrekker<br />
beinhard 70-talls rock og blues. Nå<br />
er ikke dette på noen måte helt svarthvitt<br />
da jeg vet at Håkon setter pris på<br />
en god opera, mens jeg godt kan sitte<br />
en hel kveld å lytte på ZZ Top. Men det<br />
er en tendens.<br />
Denne tendensen gjenspeiler seg<br />
nok også noe i våre lydideal. Vi har<br />
forskjellige preferanser og legger vekt<br />
på forskjellige ting i gjengivelsen.<br />
Microdynamikk mot macrodynamikk.<br />
Jeg liker elektrostater mens Håkon liker<br />
Klipsch. Men igjen må jeg understreke<br />
at vi ikke snakker om et helt svart-hvitt<br />
forhold til utstyret.<br />
Jeg er såpass i stand til å skilne gråtoner<br />
at jeg godt kan omtale settet fra<br />
Magnat. Jeg skjønner hvorfor mange<br />
vil bli overbegeistret over det tyske<br />
anlegget. Selv om importøren Audiocom<br />
neste gang heller burde sende meg<br />
ett av sine Atollprodukter og overlate<br />
Magnatproduktene til Håkon.<br />
Etter alt dette så har vel de fleste<br />
forstått at Magnatsettet passer bedre til<br />
rock, med fokus på makrodynamikk og<br />
driv snarere enn strykerkvartetter med<br />
innsyn i lydbilde og sånt fjas. Dette<br />
er en manns stereoanlegg med svære<br />
baller og masser av hår på brøstet.<br />
Det drekker øl og pisser piggtråd. Du<br />
forstår forhåpentligvis hva jeg mener<br />
med dette.<br />
Selv om lyden er stor, røff og tøff,<br />
betyr ikke dette at den ikke får med<br />
seg de litt mere sarte aspektene ved<br />
musikken. Magnat klarer også dette,<br />
så det er ikke snakk om at man sitter<br />
å skjærer tenner om en Belliniopera<br />
ved et uhell havnet i plateskuffen. Men<br />
dette er andre produkter i prisklassen<br />
som er bedre på, så jeg anbefaler først<br />
og fremst Magnat-kombinasjonen til<br />
dem som spiller dynamisk krevende<br />
musikk. Rytmisk musikk. Elektriske<br />
guitarer, bass, trommer og mannlige<br />
vokalister med for trange bukser er den<br />
absolutt livretten.<br />
Jeg har lagt ned en del tankearbeide<br />
i å finne ut hvorfor elektronikken<br />
fra Magnat har denne tendensen til<br />
å fokusere på det dynamiske snarere<br />
enn det tonale. En del av forklaringen<br />
ligger selvfølgelig i rørene, da rør ofte<br />
er i større grad er i stand til å få fram<br />
dynamikken i et anlegg. Men jeg tror<br />
også at vi her merker resultatene av<br />
noen helt beviste valg man har tatt<br />
ved utviklingsavdelingen til Magnat.<br />
Magnats høyttalere har (hadde - i<br />
hvert fall) til tross for at de er tyske, en<br />
tendens til det vi i gamle dager kalte<br />
west-coast-sound. Litt JBL, Cervin Vega<br />
eller Klipsch, med mer fokus på de ”dynamiske<br />
frekvensene” ved 100 og 1000<br />
Hz. Jeg tror man bevist har forsøkt å gi<br />
elektronikken – da særlig forsterkeren<br />
– noe av den samme lyden. Og de har<br />
lykkes!<br />
Nøyaktig hvordan de har fått det til<br />
dette i linjære elektronikkbokser - som<br />
uten tvil måler frekvenslinjært gjennom<br />
hele det hørbare området - til å<br />
spille på denne måten tør jeg ikke å si<br />
så mye om. Kanskje (bevisst) tilføring<br />
av likeharmonisk forvrengning? Valg<br />
av odde passive komponenter? Spesielle<br />
kretsløsninger? Fuglane vet.<br />
Uansett fremstår forsterkeren som en<br />
kruttønne og jeg er som sagt overbevist<br />
om at mange vil sette pris på denne<br />
ytelsen. Tonalt – eller rettere sagt<br />
klangmessig - virker det som sagt som<br />
det er noe mer fokus på de dynamiske<br />
frekvensene rundt 100 og 1000 Hz.<br />
Derfor anbefaler jeg å finne noen litt<br />
varmtklingende høyttalere til magnatsettet.<br />
Det spørs om ikke det å velge likt<br />
klingende høyttalere - kan gi ”for mye<br />
av det gode”. Jeg fikk gode resultater<br />
med rimelig Tannoy Mercury M1, mine<br />
DIY furuhøyttalere og ikke minst surroundhøyttalerne<br />
yh-631r som passet<br />
som hånd i hanske til kombinasjonen.<br />
Det er verdt å merke seg at komponentene<br />
– særlig SACD-spilleren –<br />
forandrer seg mye med oppvarming. Gi<br />
dem en god halvtime - så går lyden fra<br />
relativt mørkt og grøtete - til det jeg her<br />
beskriver.<br />
Platespillerinngangene – enten vi<br />
snakker MM eller MC fungerer helt<br />
utmerket med det utvalget pickuper jeg<br />
prøvde. Her er ytelsen på høyde med<br />
eller over de vi kan forvente i prisklassen.<br />
Sleng gjerne på en ProJect RPM-1<br />
Genie med 2M Red pickup for ytterligere<br />
musikkglede. Det er dessuten<br />
utrolig lettvint å forholde seg til en<br />
integrert forsterker med alt innebygget.<br />
En platespiller, Magnatsettet og et par<br />
høyttalere er alt man trenger for å fylle<br />
stua med vellyd.<br />
KoNKLUSJoN.<br />
Til Kr. 20.000,- er kombinasjonen<br />
Magnat MCD850 og MA800 slettes<br />
ikke gæren. Kombinert med de rette<br />
høyttalerne kan Magnatkombinasjonen<br />
levere god lyd og ikke minst masser av<br />
musikalsk glede. Dette er et fornuftig<br />
anlegg for rockeren som verdsetter<br />
dynamikk framfor nøytralitet. Kombinasjonen<br />
er pen å se på, tar ikke<br />
spesielt stor plass og kan sammen med<br />
et par gode stativhøyttalere eller små<br />
gulvstående høyttalere gi deg masser av<br />
dynamikk og lydtrykk. En gjengivelse<br />
du vanligvis bare finner i oppsett med<br />
vesentlig større høyttalere. So ceep on<br />
rocking – in the free world...<br />
Takk for oppmerksomheten. 3<br />
Magnat MCD850 SACD-spiller<br />
Pris: NoK11.995,-<br />
Magnat MA800<br />
integrert forsterker<br />
Pris: NoK 13.995,-<br />
Pakkepris begge: NoK 20.000,-<br />
Importør: Audiocom<br />
MAGNAT MCD850 SACD-SPILLER<br />
• Rørbestykning: 2 x ECC88<br />
• Dimensjoner: 430 x 90 x 345 mm<br />
• Vekt: 7,5 kg<br />
MAGNAT MA800<br />
INTEGRERT FoRSTERKER<br />
• Rørbestykning: 2 x ECC82<br />
• Effekt: 2 x 75 Watt<br />
• Dimensjoner: 430 x 125 x 345 mm<br />
• Vekt: 11 kg<br />
73
3 3 3<br />
74<br />
Weiss Int202 firewirekonverter:<br />
daniel Wiss regnes som<br />
en av verdens ledende<br />
på digitalteknologi.<br />
Int202 er altså et grensesnitt<br />
mellom Mac/PC og en eller flere<br />
DACer. Brukes en kabel – enkel<br />
modus – til begge kanaler kan den<br />
styre opp til fire DACer og data<br />
opp til 192kS/s. Int202 støtter også<br />
overføring av venstre- og høyre kanal<br />
i hver sin kabel – dual modus – for<br />
ratene 176,4 og 192 kS/s. Dette er et<br />
produkt som henvender seg til de med<br />
en DAC – evt CD/SACD spiller – som<br />
er utstyrt med gode digitale innganger,<br />
men uten datamaskin port – det være<br />
seg Firewire eller USB.<br />
BIT TRANSPARENCy CHECK<br />
Det følger med wav-kutt som gir mulighet<br />
til å teste om avspillingsprogrammet<br />
på Mac/PC er bit-korrekt, i.e. ”Bit<br />
Transparency Check”. Det første jeg<br />
gjorde etter å ha lest manualen var å<br />
kopiere disse wav-filene over til harddisken,<br />
konvertere dem til ALAC, tagge<br />
dem for senere referanse og så legge<br />
dem over på Macen. Først testet jeg 24<br />
bit med forventet resultat – i.e. iTunes<br />
og Lyd Midi (CoreAudio) var satt riktig<br />
opp. For ordens skyld sjekket jeg også<br />
16 bit filene og fikk samme resultat –<br />
det er imidlertid ikke nødvendig med<br />
16 bits sjekk om 24 bit er OK.<br />
Husk – at du må trykke ”avslutt<br />
iTunes” når raten skal skiftes. Det holder<br />
ikke å trykke på det røde krysset – da<br />
legges iTunes ned på verktøylinjen, men<br />
slås ikke av noe det er lett å glemme.<br />
Denne klikkingen for å være sikker på at<br />
dataraten er satt riktig er enerverende,<br />
men noe en må leve med på Mac ved<br />
bruk av iTunes. Det finnes som kjent<br />
Sveitsisk<br />
multiverktøy<br />
Forleden dukket enda en liten boks opp; det er snakk om<br />
Weiss int202 som støtter konvertering fra Firewire til Aes/<br />
ebU og s/PdiF. den er også utstyrt med fjernstyrt digital<br />
volumkontroll og fasevender som tilleggsutstyr. Virkelig et<br />
sveitsisk multi digitalverktøy…<br />
Av: Arne Christian Damhaug<br />
(achri-d@online.no)<br />
alternativer til iTunes hvor man unngår<br />
manuelt skifte av dataraten – f eks<br />
Amarra som anbefales av Weiss.<br />
oPPSTART<br />
Driver-software må normalt installeres<br />
før Int202 kan kobles til. Imidlertid<br />
hadde jeg nettopp hatt en Weiss DAC2<br />
hjemme og dermed var det ”plug and<br />
play” for å komme i gang med Int202.<br />
Jeg koblet Int202 i dual modus til en<br />
dCS Scarlatti DAC og Debussy DAC som<br />
begge slaves til Int202. Dual modus – en<br />
kabel til hver kanal – gjør at de to dCS<br />
enhetene aksepterer opp til 192kS/s og<br />
dermed fikk jeg muligheten til å forsøke<br />
176,4 og 192kS/s data med disse to.<br />
I enkel modus koblet jeg den også til<br />
en Benchmark DAC1 HDR. Benchmark<br />
DAC1 HDR aksepterer opp til 192kS/s<br />
over en kabel.<br />
BRUK<br />
Int202 er problemfri, men ikke feilfri<br />
– noe jeg kommer tilbake til i neste<br />
avsnitt. Jeg brukte den over noen uker<br />
koblet til de nevnte DACer og det gikk<br />
som en lek. Koblingen til Int202 høres<br />
ut til å bevare DACenes hovedkarakteristikker<br />
og det var ikke mulig å provosere<br />
frem problemer.<br />
Musikkmenyen har vært ganske variert<br />
i løpet av de ukene Int202 har vært<br />
tilkoblet anlegget mitt. Hovedsakelig<br />
har Int202 stått koblet mellom Macen<br />
og henholdsvis dCS Debussy og Benchmark<br />
DAC1 HDR, men i en kortere<br />
periode koblet jeg den også til en dCS<br />
Scarlatti DAC. Generelt sett gir Int202<br />
en habil – for ikke å si stabil – kobling<br />
mellom Mac/PC og DAC og gjengir det<br />
som finnes uten større lyter. Det gikk<br />
mest i standard CD-kvalitet og 24/48,<br />
24/88,2 og 24/96. Samt noe musikk<br />
med rater 176,4 og 192, men kan ikke<br />
si jeg fikk noen bedring sammenlignet<br />
med versjoner i henholdsvis 88,2 og<br />
96 – jeg er heldigvis ikke utstyrt med<br />
flaggermusører og ditto hørsel.<br />
SyNKRoNISERING<br />
Int202 vil alltid være den synkroniserende<br />
enhet i en digital kilde. Det vil<br />
si at en eller flere DACer blir slavet. En<br />
klokkeinngang ville gjort det mulig å<br />
synkronisere den til en masterklokke.<br />
Det skal anmerkes at en DAC som<br />
Weiss DAC2 hvor Firewire konvertereren<br />
synkroniseres til DACen er teoretisk<br />
mer presis enn bruken av Int202<br />
hvor DACen slaves – alltid. Kanskje er<br />
det slik i praksis også?<br />
Et interessant spørsmål er derfor<br />
om DACens ytelse er påvirket av om<br />
den slaves til kilden – som alltid med<br />
Int202 eller styrer kilden som f eks en<br />
Mac/PC med kobling til DAC eller et<br />
CD/SACD-drivverk. Jeg gjorde noen<br />
forsøk som følger.<br />
Både dCS Debussy og Benchmark<br />
DAC1 HDR har USB-inngang og<br />
standard digitale innganger. Begge<br />
kan derfor kobles både til dertil egnet<br />
USB-port på Mac/PC og til S/PDIF fra<br />
Int202. Med et enkelt håndgrep kunne<br />
jeg så veksle mellom DACens egen<br />
USB-inngang og den aktuelle digitale<br />
inngang. Mine eksperimenter gikk over<br />
noen uker avsluttet av en sesjon med<br />
flere lyttere fra OAS.
Weiss firewire konverter kan utnytte din<br />
high end cd-spiller eller dAC til topp datalyd!<br />
Benchmark DAC1 HDR er utstyrt<br />
med en adaptiv USB-port og kan<br />
dermed sies å være slavet til Mac/PC,<br />
mens dCS Debussy implementerer en<br />
asynkron USB-tilkobling som innebærer<br />
at Mac/PC slaves til DACen.<br />
Det er ofte vanskelig å konkludere i<br />
slike sammenligninger, men i dette tilfellet<br />
ble det ganske raskt klart at Benchmark<br />
DAC1 HDR ikke var følsom<br />
for slaving til Int202 eller til Mac/PC.<br />
Det vil si at lytting med systematisk<br />
og kontrollert bytte av kilder – såkalt<br />
ABX blindtest – ikke ga grunnlag for<br />
å hevde den ene kilden foran den<br />
andre. Dette svarte også til ideen jeg<br />
hadde fått gjennom ukene med Int202<br />
koblet til Benchmark – intet nytt ble<br />
med andre ord avslørt i blindtesten.<br />
Derimot fikk jeg et sterkere og sterkere<br />
inntrykk av at dCS Debussys USBinngang<br />
fungerte bedre enn å slave til<br />
Int202. OASerne ga meg også samme<br />
inntrykk – de fleste mente at det<br />
fungerte best med dCS Debussy koblet<br />
rett i Mac. En avsluttende blindtest<br />
ga samme konklusjon. Det er presisjonen<br />
og klangen som bedres med den<br />
asynkrone løsningen, i.e. jeg synes det<br />
lyder åpnere og jeg oppfatter klangen<br />
som naturligere. Jeg spilte mye<br />
forskjellig musikk under sammenligningene,<br />
men til blindtestene benyttet<br />
jeg kun deler av 3. sats fra Mahlers<br />
2. symfoni (Channel Classics CCS SA<br />
23506. 2 CD/SACD. 2006), kutt #2 fra<br />
Patricia Barbers ”Nightclub” (Premonition<br />
Records 66917 90763 2 4. 1 CD.<br />
2000) og kutt #4 ”Småbåthavn” fra<br />
Børretsen og Myhres ”Noen ganger er<br />
det all right” (Tylden GTACD 8037. 1<br />
CD. 1995). Det skal i all anstendighet<br />
nevnes at en synkronisert løsning a<br />
la den ovenfor nevnte blir dyrere enn<br />
Int202 – mye dyrere.<br />
oPPSUMMERING<br />
Dette er et produktet vi har ventet<br />
på for å få så enkel overgang fra et<br />
standard CD/SACD system til et system<br />
som inkluderer avspilling fra Mac/PC.<br />
Int202 gjør jobben den er spesifisert<br />
til å gjøre. Med denne enheten kan<br />
du spille av det meste av musikkfiler<br />
som finnes der ute. Jeg har blant annet<br />
sammenlignet Int202 med en standard<br />
adaptiv USB konverterer (Benchmark<br />
DAC1 HDR) og de yter likt innenfor<br />
området 44,1 til 96. Fordelen med<br />
Int202 over de USB-konvertererene jeg<br />
har hatt tilgang til per i dag er at den<br />
også åpner for høyere kvalitet noe som<br />
blir mer og mer populært.<br />
Int202 er altså en enkel og grei vei til<br />
Mac/PC-audio for de som har en DAC<br />
uten egen firewire- eller USB-port. Evt<br />
for de som ikke har en høykvalitets<br />
datamaskintilkobling a la de ovenfor<br />
nevnte fra dCS og Benchmark. Har<br />
man derimot en slik tror jeg neppe<br />
Int202 gjør det bedre enn den innebygde<br />
konvertereren. 3<br />
Pris: NoK 8.995,-<br />
Importør: Stereofil AS<br />
og Prolyd AS.<br />
Produsent: Daniel Weiss Engineering<br />
Ltd. Sveits.<br />
(www.weiss.ch/).<br />
TEKNISKE DATA INT202:<br />
• To Firewire 400 plugger.<br />
Firewire 800 via overgang.<br />
• Tar strøm fra Firewire bus.<br />
Ekstern PSU er tilleggsutstyr<br />
• To XLR utganger<br />
• To RCA utganger<br />
• Datakvalitet opp til 24bit /<br />
192kHz<br />
• Enkel kabeloverføring<br />
(AES/EBU og S/PDIF) for<br />
ratene 44.1, 48, 88.2, 96 kHz<br />
• Enkel- eller dobbel kabeloverføring<br />
(AES/EBU og S/PDIF)<br />
for ratene 176.4 og 192 kHz<br />
• Infrarød fjernkontroll (tilleggsutstyr)<br />
til kontroll av volum og absolutt<br />
fase<br />
• Volumkontrollen er dithered for<br />
å unngå forvrengning pga<br />
kvantifiseringsfeil<br />
• Bit transparens sjekk for å teste<br />
Mac/PC avspillingsprogrammer<br />
Driver Software:<br />
• Støtter Windows XP, Vista,<br />
Windows 7<br />
• Støtter OSX 10.5 og nyere<br />
Størrelse (tilnærmet):<br />
• D x B x H: 11cm x 11cm x 5cm.<br />
75
3 3 3<br />
76<br />
Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:<br />
Et hjerte af<br />
forbinder oftest briterne med no-nonsense løsninger,<br />
men Chord electronics strider mod traditionerne med guldVi både et modigt design og et avanceret indre – men bag<br />
det tekniske gemmer der sig dog også et hjerte af guld.<br />
AF KENNETH PILEGAARD
Oftest forbinder vi britisk hifi med no-nonsense, som f.eks.<br />
den integrerede forstærker fra LFD Audio som <strong>Fidelity</strong> testede<br />
tilbage i #43, men engelske Chord Electronics har i stedet<br />
valgt at bryde traditionerne. Tag bare strømforsyningerne<br />
som er implementeret i alle Chords produkter; en specieludviklet<br />
type, som John Franks har udviklet i sin tidligere karriere som<br />
ingeniør i flyindustrien! Erfaringer fra den tid har John Franks taget<br />
videre med sig, da han stiftede Chord Electronics, og testens emne - CPM<br />
2650 - er et glimrende eksempel på lækkerierne, det har ført med sig.<br />
den avfotograferte<br />
Chord 2800 er en<br />
videreutviklet versjon<br />
av CPM 2650 og inneholder<br />
en innebygget<br />
dAC. denne omtales<br />
nærmere i gruppe-<br />
testen i neste <strong>Fidelity</strong>.<br />
Importør:<br />
Norge: Dynaudio<br />
Pris: 45.000 NoK<br />
Danmark: HiFi4Real<br />
Pris: 40.000 DKK<br />
Sverige: digitalbild & ljud<br />
Pris: 55.000 SEK<br />
77
3 3 3<br />
Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:<br />
78<br />
Vi kender vel nok alle Chord Electronics utroligt modige<br />
design, som typisk deler vandene. Nok moderne og nok utrolig<br />
sexet, men også provokerende på en helt speciel måde.<br />
Men én ting er sikkert: du vil altid kunne genkende et produkt<br />
fra Chord, nøjagtig ligesom du aldrig er i tvivl, når du<br />
ser en højttaler fra B&W’s 800-serie eller når du i det fjerne<br />
kan skimte det blågrønne skær fra et McIntosh anlæg. Fælles<br />
for de nævnte (og en del andre) mærker er, at de har formået<br />
at skabe et image; formået at skære igennem, hvor de andre<br />
følger strømmen, og formået at holde fast ved deres design<br />
og være loyale overfor deres kunder. Vel ikke en skidt måde<br />
at differentiere sig på?<br />
ANDERLEDES STRøMFoRSyNING<br />
Som sagt er strømforsyningen i CPM 2650 (og generelt i<br />
alle Chords produkter) et kapitel for sig. Inden John Franks<br />
startede Chord Electronics i 1989, var han en af de bærende<br />
kræfter bag firmaet Astec; et af verdens ledende firmaer indenfor<br />
højfrekvente strømforsyninger, men var også hos firmaerne<br />
Raytheon og AT&T. Disse specielle strømforsyninger<br />
der arbejder ved utrolige<br />
høje frekvenser, er noget<br />
der igennem tiden specielt<br />
er blevet benyttet i flyindustrien,<br />
hvor kravene er<br />
ekstrem høj effektivitet på<br />
meget begrænset plads.<br />
Erfaringerne og teknologierne<br />
som Franks opnåede<br />
i sin tidligere karriere, har<br />
han altså bragt med sig<br />
videre ind i hifi-branchen,<br />
da han stiftede Chord<br />
Electronics Limited.<br />
Den ultra-højfrekvente strømforsyning har evnen til at<br />
opbevare meget mere energi, og meget mere effektivt, end<br />
konventionelle strømforsyninger. Chords forstærkere er<br />
derfor, efter Chords udsagn, typisk mange gange mere strømstærke<br />
end konkurrenterne, hvilket resulterer i forstærkere<br />
der aldrig (eller i hvert fald sjældent) mister pusten.<br />
Kort beskrevet opererer disse strømforsyninger med 300-<br />
350 volt DC (denne høje spænding bliver selvfølgelig opnået<br />
ved opkonvertering fra 230 volt, og ligeledes nedkonverteret<br />
til en lavere spænding inden det når audiokredsløbet), men<br />
endnu mere ekstremt er den måde transistorerne i strømdelen<br />
arbejder på: de højspændings mos-fets som Chord<br />
benytter arbejder ved 80.000 Hz, hvilket er langt udenfor det<br />
menneskelige øres grænse – hvilket vel kun kan ses som en<br />
fordel. Af samme årsag påstår Chord, at du ikke vil kunne<br />
høre forskel på forskellige strømkabler i deres produkter. På<br />
det punkt må jeg dog erklære mig uenig; der er stadig lydmæssig<br />
forskel på de forskellige strømkabler, jeg har prøvet<br />
i både testens emne CPM 2650 og Chords CD afspiller Red<br />
Reference mk.2, om end forskellene ikke er så store som de<br />
kunne være. Hvordan og hvorfor kan jeg ikke svare på, men<br />
her vælger jeg at stole på min trofaste hørelse.<br />
Der er dog flere fordele ved en strømforsyning der arbejder<br />
ved disse frekvenser; jo højere frekvenser en forsyning<br />
arbejder ved, jo mindre behøver den at være. Her vil den<br />
hurtige læser, så snildt kunne regne ud, at Chords strømforsyninger<br />
derfor må være flere gange mindre end konkurrenternes<br />
– hvilket er ganske rigtigt. Men nu ikke mere teknisk<br />
snak, til sagen…<br />
EN Ny KoMBINATIoN<br />
Efter at havde vænnet mig til kombinationen af mine Neat<br />
Acoustics Ultimatum MFS’ere og den fremragende lille LFD<br />
Audio Zero LE mk.3, er det ingen hemmelighed at jeg, med<br />
spænding, så frem imod endnu et engelsk besøg. Kombinationen<br />
af Neat Acoustics og Chord Electronics er bestemt ikke<br />
et ukendt syn, så det skulle blive spændende hvor meget an-<br />
derledes Neat’erne ville opføre sig, med Chord frem for den<br />
noget mindre og noget anderledes LFD på sølle 2x60 watt i<br />
sammenligning med Chord’ens 2x120 (og 2x170 i 4 ohm).<br />
Kombinationen af Neat og LFD er i korte træk karakteriseret<br />
ved en overvejende neutral og homogen klang, med en<br />
lækker mikrodynamisk kontrast, sprødhed, speed og en flot<br />
gengivelse af holografi og rum. Højttalerne går på grund af<br />
deres isobariske princip utrolig dybt i bassen, men samtidig<br />
med rigtig god kontrol – trods LFD’ens begrænsede wattressourcer.<br />
Alt i alt også en utrolig musikalsk kombination,<br />
som kan nydes i timevis; det vigtigste parameter efter min<br />
mening.<br />
Skal man komme med nogle ankepunkter, så kunne der<br />
godt være lidt mere jerngreb nedover i det dybere basområde,<br />
samt en større makrodynamisk kontrast, hvilket<br />
hovedsageligt må skyldes LFD’ens trods alt begrænsede<br />
watt-ressourcer. Neat Ultimatum’erne kan utvivlsomt sagtens<br />
præstere større makrodynamik og mere jerngreb i basområdet,<br />
f.eks. drevet af den mange gange kraftigere D200 mk.3<br />
effektforstærker fra Gamut, som dog også koster tæt på<br />
50.000 danske kroner.<br />
Så spændingen var stor,<br />
«I det store hele kan<br />
CPM2650’s klangkarakter<br />
beskrives som til den mørkere<br />
og næsten machoagtige<br />
side af farve-paletten.»<br />
da fragtmanden stod ved<br />
døren med papkassen<br />
indholdene en integreret<br />
forstærker, der ikke kun<br />
er dobbelt så tung som<br />
LFD’en, men som også<br />
koster over det dobbelte.<br />
Ud af kassen, et grundigt<br />
kig på sagerne og ind i<br />
anlægget, klar til at varme<br />
op de næste par timer.<br />
Chord CPM 2650 besidder<br />
simpelthen en byggekvalitet så høj, at jeg tvivler på det<br />
bliver meget bedre. Tyk frontplade af aluminium, flotte forkromede<br />
ben fæstnet til selve forstærkeren på imponerende<br />
vis, bagudvendte køleribber en masse og såvel RCA som XLR<br />
bøsninger af højeste kvalitet, og selvfølgelig de obligatoriske<br />
store højttalerterminaler fra WBT – hvad ellers?<br />
MøRKERE KLANG<br />
Efter nogle timers opvarmning, besluttede jeg mig for at sætte<br />
mig til rette i sweet-spot og tage en lille stikprøve på, hvad<br />
der egentlig lå i vente. Det skal lige siges at forstærkeren,<br />
allerede var tilspillet tilstrækkeligt fra importørens side, så<br />
det var ikke noget jeg skulle bekymre mig om. Umiddelbart<br />
var førstehåndsindtrykket noget anderledes, end hvad jeg<br />
egentligt havde forventet. Jeg har tidligere haft Chords CD<br />
afspiller RED Reference mk.2 (til den nette sum af 130.000<br />
danske kroner) på besøg, som havde en lidt lysere (uden<br />
dog at være lys!) og mere neutral klang, men med CPM 2650<br />
oplevede jeg en klangbalance, som måske ikke kan beskrives<br />
som direkte farvet, men som i hvert fald læner sig mere til<br />
den mørkere (eller varmere om man vil) side end sit digitale<br />
familiemedlem. Om det bare er den generelle forskel mellem<br />
Chords digitale afspillere og forstærkere, eller om det er fordi<br />
at klangen ændrer sig til det endnu mere neutrale, når man<br />
rykker op i reference-serien, skal jeg ikke kunne sige, men<br />
det er i hvert fald ikke en klang, som kommer ubelejligt hos<br />
undertegnede. Tværtimod; en sådan lidt mørkere klang har<br />
bestemt sine fordele, ligesom en noget lysere (og måske mere<br />
analytisk) klang også har sine fordele i et givent setup.<br />
I det store hele kan CPM2650’s klangkarakter beskrives<br />
som til den mørkere og næsten machoagtige side af farvepaletten.<br />
Som sagt vil jeg dog ikke beskrive klangkarakteren<br />
som en farvning af gengivelsen, da det ville henlede til<br />
forvrængning af bestemte dele af frekvensspektret, hvilket<br />
her bestemt ikke er tale om. Her er mere tale om en diskantgengivelse<br />
som ikke er ligeså fremtrædende som på andre<br />
forstærkere. CPM2650’s diskantgengivelse er forholdsvis
tilbagelænet, i forhold til f.eks. LFD’eren, vis’ frekvensgang er<br />
utrolig homogen.<br />
Forstå mig ret; Chord’ens klangbalancen er absolut ikke<br />
uhomogen eller ubalanceret, men det virker som om at<br />
frekvensprioriteringen er kommet mellemtonen og bassen til<br />
gode, imens diskanten er lettere tilbagelænet, men – og det<br />
er en vigtig pointe at føre – stadig til stede, når musikmaterialet<br />
efterspørger det. Til stede med en behagelig, men dog<br />
stadig detaljeret og lettere krisp karakter.<br />
Men nu ikke mere spalteplads til gavn for fremhævninger<br />
og tilbagetrækninger i frekvensgangen, essensen i al snakken<br />
om den lidt mørkere klangbalance, er at det får musikken<br />
til at lyde utrolig analog, om jeg tør skrive det i en tid, hvor<br />
det at drage en stereotyp over samtlige pladespillere på<br />
markedet, svarer til at sige, at alle rørforstærkere lyder ens –<br />
noget vi alle ved ikke holder en meter. Når jeg skriver analog<br />
mener jeg selvfølgelig naturligt og rart at høre på, for der<br />
skal absolut ikke være tvivl om at baskontrollen som Chord<br />
CPM2650 leverer, er ligeså stålfast som den jeg oplevede<br />
med den føromtalte Red Reference mk.2 CD afspiller fra<br />
samme producent. Kælderdyb og indbegrebet af stålkontrol.<br />
Som før nævnt så savner jeg en smule mere kontrol i de<br />
nederste frekvenser med LFD’eren, selvom den går forholdsvis<br />
dybt. Med Chord’en er stålkontrollen i bassen det sidste<br />
jeg vil sætte spørgsmålstegn ved; ikke kun har den Neat’erne<br />
i et jerngreb, men den får dem samtidig til at gå dybere. Det<br />
er nok den dybeste og mest kontrollerede basgengivelse,<br />
jeg nogensinde har hørt fra et sæt standerhøjttalere. Men<br />
med 2x170 stålwatt og 4 basser i et utrolig velkonstrueret<br />
isobarisk design, så kan det vel ikke ligefrem overraske, at<br />
det lyder af mere end det ser ud. Imponerende!<br />
MELLEMToNE HUGGET UD AF GRANIT<br />
Det kan altså sammenfattes at klangbalancen er til den<br />
mørkere og mere analoge side, at diskanten er en smule<br />
tilbagetrukket men stadig veldetaljeret og krisp, og at bassen<br />
er utrolig dyb og under hvad der kun kan beskrives som<br />
stålkontrol. Desuden kan jeg, med et bredt og tilfredst smil,<br />
afslører at sammenhængen er ligeså lækker som resten.<br />
Men nu må vi jo ikke glemme den vigtigste part af frekvensspektret:<br />
mellemtonen. Mellemtonen er selvsagt også<br />
præget af en udpræget analog gengivelse, men samtidig<br />
ligeså stabil og fast som bassen. Selvom Chord’ens basgengivelse<br />
gjorde et rigtig godt indtryk på mig, så er mellemtonen<br />
stadig det jeg lider allerbedste ved denne forstærker.<br />
Den er behagelig, naturlig, nærværende, detaljeret og<br />
samtidig som hugget ud af granit. Tag f.eks. vokaler, som<br />
står fast og naturligt lige midt i det holografiske lydbillede;<br />
utrolig realistisk med en tredimensionel tekstur, som absolut<br />
retfærdiggør prisen. Denne faste tekstur, som resulterer<br />
i en mellemtone der lyder som hugget ud af granit, er igen<br />
en karakter som leder tankerne over på gengivelsen fra et<br />
rigtig godt analogt setup. Det kunne have været rigtig interessant,<br />
at have hørt CPM2650 i samspil med en pladespiller<br />
af samme klasse, selvom der dog ingen phono-forforstærker<br />
er inkluderet i forstærkeren. Men det må vi have til gode til<br />
en anden god gang.<br />
FLoT HoLoGRAFI<br />
Jeg har allerede været lidt inde på det, men det skader bestemt<br />
ikke at nævne igen. Den holografiske gengivelse er også en<br />
af forstærkerens absolutte forcer. Det store, bredde og rolige<br />
lydbillede, i samspil med en fantastisk stabil mellemtone og<br />
en stålkontrolleret bas, vis’ tekstur er overraskende tredimensionel,<br />
leverer en holografi, som igen er med til at skille<br />
bukkene fra fårene – det er ikke for sjovt at CPM2650 koster<br />
det den gør, og det er ikke uden grund, at jeg ikke er den første<br />
anmelder til at rose dens holografiske formåen.<br />
Tag et hvilket som helst album, og det vil være tydeligt,<br />
hvordan de udøvende og deres instrumenter er placeret i<br />
79
3 3 3<br />
Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:<br />
80<br />
lydbilledet, og hvor langt der er imellem dem – både i bredden<br />
og i dybden. Her er ikke tale om en klingeskarp og præcis<br />
optegning, men mere en tydelig placering af musikere i kød<br />
og blod.<br />
Men holografi er mere en bare en god optegnelse i flere<br />
dimensioner, det er også gengivelsen af optageomgivelsernes<br />
akustiske farvninger; informationer som især ligger i det<br />
dybe basområde. Som nævnt tidligere, så går CPM2650 utrolig<br />
dybt i basområdet, og derfor lader den også de føromtalte<br />
informationer fra optagerummet passere. Det giver en flot<br />
fornemmelse af rum og atmosfære, som trækker ikke mindst<br />
holografien op på et endnu højere niveau. Brikkerne begynder<br />
at falde på plads – forstærkerens forskellige egenskaber<br />
har det virkelig med at løbe om i en højere enhed.<br />
DyNAMISK SToRFEST<br />
Nok om holografi, tekstur og granitmellemtone, lad os hellere<br />
tag fat om, det der sætter liv i musikken: dynamikken.<br />
Typisk er det svært med et slag, at beskrive den dynamiske<br />
formåen, da dynamik som bevist er delt op i to ret afgørende<br />
underkategorier: mikro- og makrodynamik. Oftest ses og<br />
høres det, at visse komponenter brillerer i den ene kategori,<br />
men til gengæld går på kompromis med den anden. Rettere<br />
sagt høres det oftest (måske særligt hos lidt billigere kompo-<br />
BENyTTET UDSTyR:<br />
• Marantz SA11S2 SACD afspiller<br />
• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret forstærker<br />
• Pass Labs X1 forforstærker<br />
• Gamut D200 mk.3 effektforstærker<br />
• Neat Acoustics Ultimatum MFS højttalere<br />
• Martin Logan Summit højttalere<br />
• Kabler fra Transparent, MIT, Nordost og Atlas Cables<br />
PS Audio Power Plant Premier strømregenerator<br />
TEKNISK:<br />
• Type: balanceret integreret stereoforstærker<br />
• Ydelse: 2x120 watt i 8 ohm / 2x170 watt i 4 ohm<br />
• Pre-output forbindelser: 1 sæt RCA-Phono outputs<br />
• Input forbindelser: 2 par XLR inputs, 6 par RCA-Phono<br />
inputs<br />
• Dimensioner: 42 x 35,5 x 13,3 cm (BDH)<br />
• Vægt: 16 kg<br />
nenter) at den mikrodynamiske kontrast drukner i den lidt<br />
mere machoagtige makrodynamik – men omvendt ses det<br />
også ved nogle komponenter, at makrodynamikken fejler,<br />
da der måske fra producentens side er fokuseret meget på<br />
mikrodynamikken. Man kan selvfølgelig sagtens opnå både<br />
glimrende mikro- og makrodynamik, det har det bare ganske<br />
vist med at blive en del dyrere, når vi går på kompromis med<br />
kompromiserne.<br />
Chord CPM2650 er selvfølgelig ingen billig forstærker,<br />
og forventninger er da også en glimrende såvel mikro- som<br />
makrodynamik – og det er bestemt også hvad briten leverer<br />
med bravur. Særligt den makrodynamiske kontrast er utrolig<br />
overbevisende, og kan være ganske hårdtslående. Med et<br />
stort og veloptaget symfoniorkester, så kan CPM2650 sagtens<br />
få øjenlågene til at hoppe, når de største dynamiske udladninger<br />
finder sted. Her er med alle typer for musik, virkelig<br />
tale om en dynamisk storfest, men det skal selvfølgelig ikke<br />
føre tankerne væk fra mikrodynamikken.<br />
Selvom makrodynamikken er det der tiltrækker sig mest<br />
opmærksomhed, så føler jeg stadig ikke at Chord er gået på<br />
kompromis med mikrodynamikken. Kontrasten er fin og<br />
både perkussion såvel som anslag på en akustisk guitar, står<br />
naturligt og livligt i lydbilledet. Som en naturlig følge af den<br />
en smule tilbagetrukne diskantgengivelse, så står den mikrodynamiske<br />
kontrast selvfølgelig ikke ligeså skarpt og krisp,<br />
som hørt fra andre forstærkere i prisklassen, men tenderer<br />
dog stadig en naturlig gengivelse. I kombination med visse<br />
højttalere, som måske tenderer en lidt fremadrettet og meget<br />
krisp diskant, kunne dette sagtens ses som en fordel.<br />
ALT HAR SIN PRIS<br />
Den analoge og, i diskantområdet særligt, lidt tilbagelænede<br />
karakter, som absolut er fantastisk på rigtig mange måder,<br />
har dog også sin pris. Det koster nemlig, i forhold til andre<br />
alternativer i prisklassen, på den fine opløsning og den deraf<br />
følgende mikrodetaljering. I forhold til forstærkerens andre<br />
og suverænt gode egenskaber, kan det måske virke som mindre<br />
mangler, men det skal ikke holde mig fra, at komme ind<br />
på de svagheder som CPM2650 trods alt også besidder.<br />
Der bliver som sagt slækket på mikrodetaljeringen og<br />
opløsningen, og det er faktisk set i forhold til den noget<br />
rimeligere LFD’er, som dog også besidder en suveræn opløsning<br />
i de øvre frekvenser, som virkelig er sjældenhed af de<br />
store i prisklassen rundt de 20.000 kroner. Det er klart at en<br />
analog klang, en smule mørkere klangbalance og suveræn<br />
tredimensionel og fast tekstur i mellemtoneområdet, må<br />
have sin pris, og det koster altså på opløsnings- og mikrodetaljeringskontoen.<br />
Det er især tydeligt igennem Neat Acoustics<br />
MFS’erne, som med deres Focal titaniumdiskant og to<br />
stk. superdiskanter hurtig afslører hvorvidt opløsningen i de<br />
øvre frekvenser er noget at prale med eller ej. Men selvom<br />
CPM2650 ikke er en billig forstærker, så er kompromiser<br />
trods alt uundgåelige og jeg synes at Chord CPN2650’s kombination<br />
af kompromiser, absolut må betegnes som vellykket.<br />
KoNKLUSIoN<br />
Der var stor spænding omkring mødet med Chord Electronics<br />
bud på en integreret forstærker i den overkommelige<br />
high-end klasse, og forventningerne var da heller ikke lave,<br />
men til gengæld blev de til fulde indfriet. Umiddelbart<br />
strider CPM2650 noget mod de britiske traditioner, ved et<br />
modigt design og et særligt avanceret indre. Det har dog<br />
været en fornøjelse at have haft besøg af CPM2650, som er<br />
en forstærker med ikke kun masser af kræfter, men også et<br />
hjerte af guld. Her er en udpræget analog og komplet gengivelse,<br />
som snildt kan tituleres musikalsk. Nok er her visse<br />
finessemangler, men i det store hele leverer CPM2650 en<br />
fuldstændig og solid musikoplevelse, hver gang du sætter dig<br />
i sweet-spot. Særligt mærkbart er det, at man ingen trang føler<br />
til at analysere lyden, men bare trangen til at lytte musik.<br />
Absolut anbefalelsesværdigt. 3
i sidste del af den skotske kabeltest<br />
(fra nr 45) kommer vi endnu nærmere<br />
ind på livet af Atlas kablerne. blandt<br />
andet viser det sig, at tilspilningstiden<br />
var længere end forventet, og finesserne<br />
mere mangfoldige end som så…<br />
AF KENNETH PILEGAARD<br />
Atlas Cables Mavros højttalerkabel, Mavros og Asimi signalkabel (2. del):<br />
Ryddigt!<br />
Jeg kan ligeså godt ligge ud med toppen af poppen,<br />
som i form af signalkablet Asimi, altså snød en smule<br />
ved ikke, at være spillet helt til, da jeg gjorde den<br />
endelige bedømmelse sidst. Selvfølgelig skal det nævnes,<br />
at de tidligere opserverede egenskaber ikke er<br />
kommet skidt igen, men stadig brillerer, her er bare forsvundet<br />
nogle af de skønhedsfejl, som Asimi under første del af testen<br />
kunne tenderer. Ingen tvivl om at Asimi er et utrolig neutralt<br />
kabel, og et af de mest ufarvede jeg nogensinde<br />
har lagt ører til.<br />
Men til gengæld var jeg også i tvivl om,<br />
hvorvidt det ville passe godt ind i alle<br />
kombinationer, hvilket jeg så for vidt stadig<br />
er, men den endelige tilspilning er dog<br />
kommet noget af min tvivl til gode. Her<br />
er slet ikke den lidt tynde klang mere som<br />
jeg fornemmede i starten, men snarere en<br />
naturlig velafbalanceret og neutral klangbalance,<br />
dog stadig uden den mindste<br />
form for farvning. Her er hverken for lidt<br />
eller for meget krop på instrumenterne -<br />
igen utrolig velafbalanceret. Ryddigheden<br />
i lydbilledet er også noget, der er værd at<br />
BENyTTET UDSTyR:<br />
• Marantz SA11S2 SACD afspiller<br />
• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret<br />
forstærker<br />
• Chord Electronics CPM 2650<br />
integreret forstærker<br />
• Pass Labs X1 forforstærker<br />
• Gamut D200 mk.3 effektforstærker<br />
• Neat Acoustics Ultimatum<br />
MFS højttalere<br />
• Martin Logan Summit højttalere<br />
• Dynaudio Contour S1.4 højttalere<br />
nævne. Selv store orkestre og bands er utrolig nemme, at overskue<br />
i det store lydbillede, hvilket bestemt skyldes den ekstraordinære<br />
stilhed og ryddighed, der gør det til en fryd, at udpege<br />
de udøvende og deres instrumenter. Det er absolut topegenskaber,<br />
som selv i et kabel til denne pris, ikke er en selvfølge.<br />
Hvis vi drager en lille sammenligning med andre, og måske<br />
lidt mere kendte, kabelmærker, så er gengivelsen fra Asimi<br />
f.eks. lidt mere homogen og endda endnu mere klangmæssigt<br />
velafbalanceret, end hvad jeg har hørt fra Nordosts signalkabler<br />
i samme prisklasse. Graden af farvning er meget lig hos<br />
Atlas Asimi og Nordost (læs: slående lav), men hvor Nordost<br />
er utrolig hurtig og velartikuleret, så kan det også godt tendere<br />
en smule slankhed i gengivelsen. På dette punkt vinder Asimi,<br />
som er mere velafbalanceret, men dog knap så hurtig som<br />
Nordost i transientresponsen. Det er dog vigtigt at pointere, at<br />
vi snakker små forskelle her, nogle gange endda nuancer.<br />
Tager vi et signalkabel fra Transparent i samme prisklasse<br />
(her skal det nævnes, at jeg ikke har haft mulighed for, at prøve<br />
de nye MM2 kabler fra Transparent, men kun de nu tidligere<br />
MM1 kabler – eftersigende skulle der være en markant forskel),<br />
så vil Transparent klart vinde på atmosfære og rumgengivelse,<br />
samt den magiske ”glød” i diskantområdet, men Asimi vil helt<br />
sikkert trække det længste strå, når vi snakker åbenhed og opløsning<br />
opefter i diskantområdet. Men igen er begge kabler til<br />
den neutrale (eller bør jeg skrive transparente) side af skalaen.<br />
En sidste sammenligning må blive med den, nu tredje,<br />
amerikanske kabelproducent, som måske er knap så kendt på<br />
vores nordiske breddegrader, nemlig NBS Cables. NBS står for<br />
”Nothing But Signal”, selvom I forhold til signalkablet Master IV<br />
fra NBS, så er Asimi mere lineært og homogent i gengivelsen,<br />
samtidig med, at graden af farvning igen er overraskende meget<br />
lavere. Til gengæld så kan Atlas Asimi ikke helt følge med, når<br />
vi snakker krisphed og råstyrke, hvor NBS kommer stærkt igen<br />
med et rigtig amerikansk kendetegn, samt et lydbillede ligeså<br />
bredt som den Shelby Mustang, ophavsmanden til NBS Walter<br />
Fields cruiser hjem fra arbejde i. Igen er her ikke snakke om nat<br />
og dag forskelle, men nok forskel til, at nogle vil vælge det ene<br />
frem for det andet. En ting er i hvert fald sikkert: det britiske<br />
topkabel fra Atlas står rigtig stærkt i konkurrencen med de store<br />
amerikanere.<br />
DET SoRTE FåR I FLoKKEN?<br />
Selvom modellen Mavros udseendemæssigt er det sorte får i flokken<br />
hos Atlas, så er det bestemt ikke sådan det hænger sammen<br />
lydmæssigt. Mavros var på ingen måder ligeså kritisk som Asimi<br />
med tilspilningen, så her har den klangmæssige evolution været<br />
knap så iørefaldende.<br />
Mavros modellen har desuden flere af de samme kvaliteter<br />
som Asimi, men besidder dog ikke samme utrolige mangel på<br />
farvning og ekstrem høje opløsning, samt overlegne ryddighed<br />
og skarpe optegnelse af lydbilledet. Forstå mig ret, Mavros er<br />
stadig et overvejende neutralt klingende kabel, men graden af<br />
farvning er ikke helt i klasse med Asimi – og her snakker jeg<br />
selvfølgelig signalkablerne; der findes indtil videre ikke noget<br />
Asimi højttalerkabel, men Mavros højttalerkablet minder meget i<br />
klangen om sin signalfætter.<br />
Mavros er altså tydeligt beslægtet med<br />
Asimi, men dog uden at være helt i samme<br />
liga. Men til ikke engang halvdelen af<br />
prisen, så kan Mavros kun beskrives som<br />
et ægte value-for-money produkt. Desuden<br />
findes der selvfølgelig andre ting i verden<br />
end lav farvning, neutralitet og opløsning,<br />
og begge Atlas modellerne besidder en<br />
lækker musikalitet og afslappethed – det<br />
bliver aldrig trættende at høre musik i timevis.<br />
Mavros modellen har dog også sine<br />
fordele over Asimi, da Mavros er mindre<br />
kritisk for, hvad det bliver spændt for. Som<br />
jeg også skrev i første del af testen, så skærer<br />
Asimi, i kraft af sin forsvindende grad<br />
af farvning, helt ind til benet af anlægget, og afslører en hver<br />
fejl og mangel. På dette punkt er Mavros noget mere tilgivende,<br />
hvilket nok er i kraft af en smule mørkere klangbalance, og den<br />
knap så høje opløsning.<br />
EN ENDELIG KoNKLUSIoN<br />
Så nåede vi til vejs ende i testen af de skotske kabler. Ikke kun har<br />
briterne formået at bevare no-nonsense filosofien, de har også formået<br />
at konstruere en række kabler, der kan konkurrere med selv<br />
de bedste producenter på markedet. Alt sammen til priser som,<br />
bestemt ikke er billige, men så sandelig til at føle på i forhold til de<br />
astronomiske prisniveauer, vi efterhånden er vant til.<br />
Uanset pris er Asimi et af de bedste signalkabler, jeg overhovedet<br />
har lagt ører til. Der findes flere fremragende konkurrenter til<br />
Asimi, men – og det skal slås fast med syvtommersøm – konkurrenterne<br />
vil bestemt også møde stærk konkurrence fra Asimi. Det<br />
er uden tvivl et high-end kabel af klasse, og med det på plads, så er<br />
prisen på over 25.000 kr. slet ikke så skræmmende endda. 3<br />
Mavros højttalerkabel,<br />
3m singlewire sæt: 16.500 DKK<br />
Mavros RCA, 1m sæt: 8.500 DKK<br />
Mavros xLR, 1m sæt: 9.750 DKK<br />
Asimi RCA, 1m sæt: 25.000 DKK<br />
Asimi xLR, 1m sæt: 26.250 DKK<br />
Norge: Audiocompaniet,<br />
Danmark: HiFi4Real,<br />
Sverige: Macorrado<br />
81<br />
3 3 3
3 3 3<br />
82<br />
HIGH END München 2010:<br />
Masse mer messe<br />
i forrige <strong>Fidelity</strong> bragte vi første del av den<br />
omfattede reportasjen fra verdens største<br />
og viktigste utstilling av high-end lydutstyr i<br />
Munchen. denne gangen lar vi bildene fortelle<br />
oss om trender og nyheter fra vår bransje<br />
mens vi gleder oss til høstens skandinaviske<br />
messer i gøteborg og Horten…<br />
TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH
På motstående side har vi et knippe uvanlige høyttalerkonsruksjoner<br />
som starter med en lettdrevet Lowther-<br />
konstruksjon fra pianofabrikken Schimmel, deretter<br />
”not in a box” konstruksjon fra Italia , og med typiske<br />
kvinneinspirerte former fra samme land. Mens tyskerne<br />
med sine mindre rundstrålende MBL konstruksjoner i<br />
attraktivt hvitt sloss om oppmerksomheten med nye<br />
planarhøyttaler fra Gobel basert på Next-patentet til<br />
forgangne Mission.<br />
På denne siden kan vi glede oss over konstruksjonsdetaljer<br />
på den nye forforsterkeren til amerikanske Ayre,<br />
mens italienere og kinesere viser oss to ulike design-<br />
løsninger med rør effekttrinn. Fra toppen ser vi at Krell<br />
er tilbake etter eierskifte med full kraft, bokstavelig talt,<br />
og omfattende publikumsinteresse. Kanadiske Bryston<br />
avslører den solide strømforsyningen på sine elegante,<br />
men nononsense transistorkonstruksjoner, mens itali-<br />
enske Pathos og amarikanske ARC flankerer en ukjent<br />
retro rørslede med tvilsom estetikk?<br />
83
3 3 3<br />
84<br />
HIGH END München 2010:<br />
En messe som HIGH-END 2010 er en kaotisk greie med<br />
såre føtter. Men med mest oppmerksomhet til visuelle<br />
attraksjoner som høyttalere, desto større desto bedre.<br />
For oppmerksomheten, i det minste. Legg også merke<br />
til at den avanserte Manger-høyttaleren er tilbake!<br />
Men det beste kjøpet må da komme fra svenske XTZ<br />
som med sine kostbare Thiel-elementer likevel er<br />
ufattelig rimelige…<br />
Her var også langt flere vinylspillere enn CD-spillere(!),<br />
men så langt få overbevisende løsninger på lagringslogistikk<br />
av all musikken på høyoppløste datasystemer.<br />
Ikke rart at platesjappene hadde gode dager. Eller at<br />
danske Mørch har droppet pensjonisttilværelsen til<br />
fordel for nye kritikerroste armkonstruksjoner til<br />
platespilleren.<br />
For andre året på rad hadde høyttalerggiganten<br />
B&W droppet messen, men deres høyttalere var i<br />
høyeste grad tilstede som kloninger fra Kina.<br />
Plagiat er den største smiger?
3 3 3<br />
86<br />
HIGH END München 2010:<br />
Retro? Både design og vinyl og annen eldre teknologi var sterkt<br />
representert på Munchenmessa med horn, rør og fantastiske<br />
grammofoner, en tysk spesialitet med Transrotor og Jochen Rake<br />
i spissen. Men også norske AudioStone er og danske Bergman er<br />
helt i toppen. Men også helt moderne høyttaler konstruksjoner<br />
som MBL og ”den beste høyttaleren på kloden”, amerikanske YGA,<br />
ser temmelig retro ut, MBL sammen med den norske importøren<br />
Stereofil. Electrocompaniet hadde valgt kun å stille ut på et nærværende<br />
hotell, og det var Hegel som med bravur representerte<br />
fedrelandet med nye kjempeforsterker. Den beste lyden på messa<br />
mente likevel mange var Wilsons Sasha sammen med Thrax<br />
rørforsterkere. Så avslutter vi med den elegante greske horn-<br />
konstruksjonen fra Anima med en effektivitet på hele 109 dB.<br />
Blow Your Horn! 3
3 3 3<br />
88<br />
Pure Music:<br />
It´s just Pure Music<br />
Pure Music er et stykke software-program, som omgår din<br />
computers lydforringende indstillinger, og leder musikken<br />
direkte fra dit itunes bibliotek til fx en Usb dAC.<br />
Firmaet bag Pure Music, Channel D, henviser, som<br />
alle andre softwarefabrikanter, til at man læser<br />
den medfølgende Read Me fil grundigt. Dette råd<br />
er vældig godt at følge, fordi programmet kan så<br />
uendelig mange ting, og man farer nemt vildt hvis<br />
man bare tror man kan finde ud af det uden en kyndig introduktion.<br />
Igen må jeg desværre skuffe PC folket, dette program<br />
er kun egnet til en Mac computer.<br />
Pure Music bruger iTunes database<br />
og playliste organisator, men afspiller<br />
ikke musikken derfra. Det gør den såkaldte<br />
intelligente Pure Music software.<br />
Man vælger sin USB DAC i computerens<br />
indstillinger, og starter derefter<br />
Pure Music op, og iTunes tændes automatisk.<br />
På firmaets hjemmeside www.<br />
channld.com/pure-music1.html kan<br />
man se en imponerende liste over<br />
kompatible lydkort. Personligt har jeg<br />
testet Pure Music med Ayre QB-9 og<br />
m2Tech´s HiFace og det virkede perfekt<br />
med begge. Og det som Apple ikke<br />
selv magter, nemlig at iTunes automatisk skifter samplerate,<br />
klarer Pure Music, og alene det faktum gør dette program<br />
nærmest et must-have hvis man har forskellige opløsninger<br />
og ikke hele tiden vil lukke iTunes ned og op igen. Og man<br />
kan prøve programmet i en gratis version i 15 dage, derefter<br />
koster det desværre 129 US Dollars.<br />
Har du loaded programmet, går der lige et sekund eller<br />
to, imens lyden lagres i Pure Music´s RAM hukommelse, og<br />
«Pure Music bruger<br />
væsentlig mindre<br />
CPU kraft end iTunes,<br />
og din computer<br />
yder derfor mere.»<br />
afspilles derfra. Hvis Volumen i Pure Music er sat til 0dB, er<br />
den originale fil bit-perfekt via en tabsfri, 64bit audio kernel<br />
stream og derfra direkte til din DAC.<br />
Pure Music bruger væsentlig mindre CPU kraft end<br />
iTunes, og din computer yder derfor mere. Hele softwaren<br />
kan tweakes på mange måder, og Pure Music kan rigtig,<br />
rigtig meget, og du SKAL læse den førnævnte Read Me fil<br />
(som medfølger ved download fra deres<br />
hjemmeside) for at få det fulde udbytte<br />
af den. Fx følger cursoren ikke automatisk<br />
med i sangens titelvindue; for at<br />
det virker, skal du først sætte et kryds I<br />
Indstillingerne. Og sådan er der en del<br />
små ting som man selv skal sørge for<br />
at få på plads før man for alvor kan få<br />
fornemmelsen af hvad Pure Music kan.<br />
Fx fandt vi ud af, at den har et<br />
indbygget delefilter (Screenshot PM 3)<br />
som man kan anvende hvis man har et<br />
multikanals lydkort ud af sin computer.<br />
Eller hvad med de forskellige Plug-Ins,<br />
som man kan vælge, bl.a. en masse dejlige<br />
parametriske og grafiske EQ´s indbygget hvis man vil fin<br />
tune sit setup (Screenshot PM 2)? Imponerende!<br />
Og hvordan lyder den så? Det er ikke den helt vilde forskel<br />
MED eller UDEN Pure Music ved første lytning. Dog kun lige<br />
indtil man har lyttet MED rigtig længe, og så slår den fra. Så<br />
forstår man bedre hvorfor dette lille program bestemt ikke<br />
er gratis shareware. Den får hele lydbilledet til at virke lidt<br />
mere luftigt og high-end, blødt og detaljeret. Og uden at det
liver upræcist, nærmere tværtimod. Pure Music kan<br />
heller ikke afspille radio, videolyd eller TV shows.<br />
Så slukker man ganske enkelt for programmet og<br />
lader iTunes om det. Og designet er heller ikke det<br />
allerkønneste vi har set. Men med lydkvaliteten og<br />
det faktum, at Pure Music selv skifter til den rigtige<br />
sample rate, er der ingen tvivl om dette er et dejligt<br />
stykke software.<br />
Og du kan jo som nævnt prøve det gratis i to uger,<br />
så det er da et godt tilbud. 3<br />
KURT LASSEN 2010<br />
Pure Music, testet version 1.44<br />
http://www.channld.com/<br />
Pris: ca. USD 129
3 3 3<br />
90<br />
Test NLE-22:<br />
En komplett<br />
RIAA<br />
da danske High <strong>Fidelity</strong> testet<br />
nle-17 tilbake i 1997 beskrev<br />
de den som den aller siste riAA.<br />
Man var overbevist om at platespillermediet<br />
lå for døden og at<br />
det aldri mer ville bli produsert<br />
noen flere nye platespillerforsterkere.<br />
AV GUNNAR BREKKE
Heldigvis tok de feil.<br />
Platespillermediet lever i<br />
beste velgående etter det<br />
voldsomme oppsvinget fra<br />
2007 og utover. Det å sitte<br />
med en platspiller ble plutselig kult<br />
igjen, så produksjonen av nye vinylplater<br />
skjøt i været. Som resultat produseres<br />
det også platespillere, tonearmer,<br />
pickuper og RIAAer som aldri før. NLE<br />
har også slengt seg på bøttebaletten og<br />
kommet med en ny splitter ny RIAA.<br />
NLE-22 heter vidunderet og du får den<br />
aller første testen her i <strong>Fidelity</strong>.<br />
NLE<br />
NLE står for Niels Larsen Elektronik<br />
og bør være et kjent merkenavn for<br />
leserne av Audio (og <strong>Fidelity</strong>). Dette<br />
er en dansk enmannsbedrift som har<br />
solgt sine produkter under eget navn<br />
i skandinavia og under DACT-navnet<br />
(Danish Audio ConnecTion - basert i<br />
Hong Kong!) i resten av verden. Niels<br />
Larsen er en herremann som ikke<br />
slipper ti nye produkter hvert år. Han<br />
bruker år på utvikling og slipper kun<br />
nye produkter når han er helt sikker på<br />
at det nye produktet er klart bedre enn<br />
det gamle. I løpet av de 15 årene jeg<br />
har hatt kjenskap til firmaet er det bare<br />
sluppet en håndfull nye hifi-produkter;<br />
NLE-11/12, NLE-11/19, NLE-17 og NLE-<br />
20 (selve forsterkermodulen i NLE-22).<br />
I tillegg har han levert signalkabler,<br />
høyttalerkabler og HF-kompensatorer<br />
for linjetrinn.<br />
Jeg har testet linjetrinnet NLE-11/12<br />
(Audio 25 (1995)) og RIAAen NLE-17<br />
(Audio 41 (1998)). Ved begge anledningene<br />
valgte jeg å kjøpe testeksemplarene<br />
og RIAAen står fortsatt som en<br />
referanse i anlegget mitt. Ender også<br />
denne testen med at jeg kjøper testeksemplaret?<br />
Når det gjelder NLE-22 er et skikkelig<br />
salgsapparat nå på plass for å betjene<br />
skandinaviske kunder. Gjennom den<br />
nettbaserte forhandleren av proffutstyr<br />
for lyd og bilde; Proconsumer, kan<br />
man bestille RIAAen. Prisen er lagt til<br />
11.840,- danske kroner og i tillegg kommer<br />
norsk, svensk eller dansk merverdiavgift.<br />
oPPByGGING.<br />
Det nye med NLE-22, sammenlignet<br />
med tidligere produkter fra samme<br />
firma, er at den nye RIAAen er et ferdig<br />
sammensatt produkt. Her er det ikke<br />
behov for å finne fram loddebolten for<br />
å ”ferdiggjøre” produktet. Men til tross<br />
for dette er det en relativt kompleks<br />
konstruksjon vi har med å gjøre.<br />
RIAAen består av i alt tre komponenter<br />
bundet sammen med 3 faste ”strømledninger”,<br />
og det er før vi i det hele<br />
tatt begynner med signalkabler. Følger<br />
vi strømveien er første komponent en<br />
veggvorte med fastmontert ledning.<br />
Her transformeres nettspenningen ned<br />
til 24 Volt AC. Neste komponent er<br />
selve den eksterne strømforsyningen<br />
som leverer 2 x 34 Volt DC. Disse to<br />
første komponentene utgjør tilsammen<br />
(deler av) strømforsyningen og har<br />
fått betegnelsen NLE-15 Audio Power<br />
Supply. Strømforsyningen er noe helt<br />
spesielt, da den i praksis avkobler forsterkeren<br />
fullstendig fra nettet. Dette<br />
gjøres ved bruk av to helt paralelle<br />
kondensatorbanker (pr. kanal) der den<br />
ene lades, mens den andre forsyner<br />
selve RIAA-forsterkeren. Med intervaller<br />
på ca. 20 sekunder bytter kondensatorbankene<br />
på oppgaven. Dette hører<br />
man som et mekanisk klikk da releer<br />
kobler om mellom kondensatorbankene.<br />
Disse mekaniske klikkene er relativt<br />
hørbart, men kan enkelt reduseres ved<br />
å plassere strømforsyningen lenger<br />
unna lytteposisjonen. De faste mateledningene<br />
er 1,5 meter og det følger med<br />
et ekstra sett på ytterligere 1,5 meter<br />
om det skulle være nødvendig. Det er i<br />
tillegg mulig å plassere en bok (maks 2<br />
kg) oppå strømforsyningsboksen for å<br />
redusere lyden ytterligere. Jeg plasserte<br />
strømforsyningsboksen under nederste<br />
hylle i racket og la et sammenrullet<br />
pledd i en sirkel rundt boksen med<br />
godt nok resultat. Matespenningen<br />
leveres gjennom to ledninger til selve<br />
forsterkerboksen. Den doble strømforsyningen<br />
gjør NLE-22 til en ekte dual<br />
mono konstruksjon.<br />
Inni forsterkerboksen finner vi i<br />
tillegg til selve RIAA-forsterkeren også<br />
nok en del av strømforsyningen (regulator)<br />
med betegnelsen NLE-18 Audio<br />
Supply. Denne er plassert på to små<br />
identiske print for å opprettholde dual<br />
mono konstruksjonen hele veien. Disse<br />
strømforsyningene har ennå lavere<br />
utgangsimpedans enn tidligere strømforsyninger<br />
benyttet av NLE; nærmere<br />
bestemt utrolige 0,01 Ohm!<br />
Selve RIAA-forsterkeren NLE-20<br />
RIAA Amplifier har en del felles med<br />
gamle NLE-17. Her benyttes de sedvanlige<br />
1% metallfilm SMD motstandene<br />
vi etter hvert kjenner godt fra NLEs<br />
tidligere konstruksjoner. Forsterkningen<br />
foregår i halvledere.<br />
Selve forsterkeren består av 4 knøttsmå<br />
print, pakket oppå hverandre for<br />
å gjøre signalveien kortest mulig. De<br />
nødvendige korte kabeltrekkene som<br />
faktisk finnes i forsterkeren, er utført<br />
i NLEs egne kabel med rent gull i<br />
lederne!<br />
På chassiets bakside finner man et<br />
sett phonoplugger og jordskrue på<br />
inngangen - og et sett phonoplugger og<br />
et sett XLR-plugger på utgangen.<br />
Som NLE-17 er NLE-22 utrolig tilpasningsdyktig<br />
når det gjelder innstilling<br />
av forsterkning, inngangsimpedans,<br />
inngangscapasitans og tidskonstanter.<br />
Ved hjelp av DIP-swicher som er<br />
tilgjengelige på chassiets bakside kan<br />
man enkelt justere alt dette. En tabell<br />
tapet fast på chassisets underside hjelper<br />
til med å gjør denne jobben spesielt<br />
enkel.<br />
Forsterkningen kan justeres i 33<br />
intervaller fra 40 dB (100 ggr) til 80 dB<br />
(10.000 ggr). Her justerer man ”inngangsfølsomheten”<br />
på forsterkeren for<br />
å få 1,00 Volt på utgangen. Da de fleste<br />
linjekilder har et utgangsignal på 2,00<br />
Volt anbefaler jeg dog at man dobler<br />
forsterkningen for å matche linjekildene<br />
i nivå. Har man for eksempel en<br />
pickup med utgangsignal på 0,40 mV<br />
anbefaler jeg å sette inngangsfølsomheten<br />
til 0,20 mV for å få til dette.<br />
Impedanstilpasningen er også svært<br />
omfattende med 20 verdier å velge<br />
mellom. Her kan du velge; 10, 15,<br />
18, 20, 25, 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90,<br />
100, 150, 200, 250, 400, 600, 1.000 og<br />
47.000 Ohm.<br />
Ingangskapasistansen kan velges til<br />
100, 200, 300 eller 400 pF.<br />
Tidskonstant bestemmer om man<br />
vil kjøre standard RIAA-korreksjon,<br />
standard RIAA-korreksjon med subsonicfilter<br />
(7950 us) eller den noe odde<br />
korreksjonen med tidskonstant 3,18 us<br />
som man bare finner på et fåtall plater<br />
fra 50-tallet. For å forhindre at det<br />
kjøres med avvikende tidskonstanter er<br />
DIP-swichene blokkert på overflaten av<br />
noen små svarte plastchips.<br />
Denne utrolige tilpasningsevnen bør<br />
gjøre at NLE-22 fungerer med det aller<br />
meste av pickuper på markedet.<br />
Man kan velge et stort eller lite chassis<br />
for å huse selve forsterkeren. Jeg<br />
testet det store chassiset (Maxi).<br />
LyD.<br />
Av naturlige grunner ble NLE-22 mest<br />
sammenlignet med den gamle NLE-17.<br />
Den mest innlysende grunnen for dette<br />
er at NLE-17 har vært min referanse<br />
siden jeg testet den i gamle Audio. Men<br />
det er også naturlig å sammenligne<br />
91
3 3 3<br />
Test NLE-22:<br />
92<br />
«Opplever du at<br />
du ikke liker lyden,<br />
finnes sannsynligvis<br />
feilen et annet sted<br />
i signalkjeden.»<br />
med denne for å se utviklingen av<br />
RIAAer fra samme produsent.<br />
Det lydmessige slektskapet mellom<br />
NLE-17 og NLE-22 er åpenbart. Skulle<br />
bare mangle. Begge disse RIAAene er<br />
bygget for å gjengi det som er spilt inn<br />
på platen – hverken mer eller mindre.<br />
Derfor har begge en svært naturtro lyd,<br />
så opplever du at du ikke liker lyden<br />
som kommer ut av høyttalerne, finnes<br />
sannsynligvis feilen et annet sted i<br />
signalkjeden – eller i selve innspillingen.<br />
Men selv om det er et tydelig<br />
slektskap mellom RIAAene, er det også<br />
forskjeller. Jeg opplever NLE-22 som<br />
en bedre RIAA enn NLE-17 på absolutt<br />
alle parametre! Forbedringen på hvert<br />
enkelt område er ikke voldsom – til det<br />
er NLE-17 alt for god – men små subtile<br />
forbedringer på flere enkeltområder gir<br />
til sammen en vesentlig forbedring av<br />
totalgjengivelsen.<br />
Den mest vesentlige forbedringen<br />
ligger i reduksjonen av støy. Nå skal<br />
ingen påstå at NLE-17 er en støyende<br />
RIAA – den er derimot en av de mest<br />
støysvake platespillerforsterkerne jeg<br />
kjenner til – så først med NLE-22 koblet<br />
inn i stedet er det mulig å forstå at det<br />
faktisk var et forbedringspotensiale på<br />
dette området. Bakteppet for musikken<br />
oppleves som ennå svartere med den<br />
nye RIAAen. Ved å fjerne det lille som<br />
fantes av støy står lyden fram ennå<br />
tydligere i relief til bakgrunnen. Bedre<br />
kontrast for å benytte et ord fra beskrivelsen<br />
av bilder. Med bedre kontrast<br />
blir tegningen av opptaksrommet ennå<br />
mer presis avtegnet med riktige vegger,<br />
tak og gulv som på magisk vis oppstår<br />
rundt høyttalerne dine. Instrumentenes<br />
plassering – både i dybde og bredde -<br />
og luften mellom dem tegnes ennå tydligere<br />
med NLE-22. Dette er en tidsmaskin<br />
som kan bringe deg til 10ende rad<br />
på Carnegie hall når Harry Belafonte<br />
spilte live en gang i April 1959.<br />
Med et svartere bakteppe er det også<br />
mulig å høre de aller svakeste lydene i<br />
gjengivelsen. Dette innebærer at NLE-<br />
22 gjengir flere detaljer. Det er viktig å<br />
påpeke at dette ikke skjer på grunn av<br />
en lysere klangkarakter – noe som ofte<br />
forbindes med mer detaljert gjengivelse<br />
– men rett og slett på grunn av det<br />
svartere bakteppet. Faktisk oppleves<br />
NLE-22 som noe varmere i klangkarakteren<br />
en NLE-17, men samtidig med<br />
fler detaljer.<br />
Ellers må jeg påpeke at gjengivelsen<br />
fra NLE-22 er noe av den klareste jeg<br />
har hørt. Ikke klar som glass, da dette<br />
gir gale assosiasjoner, men snarere klar<br />
som luften på en høstkveld. Ingen slør<br />
eller andre obstruksjoner står i veien<br />
for musikken. Igjen uten at dette skyldes<br />
en lys klangkarakter.<br />
Et annet interessant aspekt ved gjengivelsen<br />
har den til felles med NLE-17.<br />
Siden NLE-22 benytter seg av samme<br />
forsterkerkretsløpet uavhengig av pickuptype<br />
er det ikke hørbare forskjeller<br />
mellom RIAAens gjengivelse av MM-<br />
og MC-pickuper. Noen produsenter<br />
velger å plassere en MC-forsterker og<br />
en MM-RIAA i samme boks, noe som<br />
resulterer i forskjellig lydkarakteristikk<br />
avhengig av pickuptype.<br />
Ellers opplever jeg NLE-22 som ennå<br />
mer lettflytende og glatt i gjengivelsen<br />
enn NLE-17. Dette er et tveegget sverd<br />
da denne glattheten i sammenheng<br />
med noen pickuper kan gi følelsen av<br />
at makrodynamikken er noe redusert.<br />
Med såpass lav forvrengning som vi<br />
opplever her, kan gjengivelsen bli litt<br />
for ”glatt”. Jeg opplever det samme med<br />
min DP A-1B der de vannvittig lave forvrengningstallene<br />
gjør det hele litt vel<br />
glatt. Jeg savner kanskje litt harmonisk<br />
forvrengning i disse produktene?<br />
Med en RIAA er dette heldigvis lett å<br />
utbedre. Jeg valgte i sammenheng med<br />
noen av de benyttede pickupene å laste<br />
pickupen hardere (lavere inngangsimpedans)<br />
enn jeg ville gjort med NLE-17<br />
og en del andre RIAAer. Dette tilfører<br />
noe mer ”rasp” i messingblåserne og<br />
mer saft i paukeslagene. Mer riktig i<br />
mine ører.<br />
La meg si litt om pris. NLE-22 koster<br />
en 15-16.000 norske kroner etter at staten<br />
også har fått sitt. En NLE-17 kostet<br />
vel drøyt 5.000 kroner. NLE-22 er ikke<br />
tre ganger så god som en NLE-17. Jeg<br />
tviler på at det faktisk er mulig å lage<br />
en RIAA som er tre ganger så god som<br />
NLE-17! Men som vanlig innen hifi er<br />
vi vant til å betale fryktelig mye penger<br />
for å få ”det lille ekstra”. En oppgradering<br />
fra NLE-17 til NLE-22 gir deg klart<br />
mer enn ”det lille ekstra”. Det gir deg et<br />
ferdig hifiprodukt i stedet for et byggesett<br />
og bare dette burde kunne forsvare<br />
prisforskjellen alene. Når man i tillegg<br />
får markant bedre lyd med NLE-22 så<br />
kan en slik oppgradering bare betegnes<br />
som et røverkjøp.<br />
Sammenligner vi NLE-22 med andre<br />
RIAAer plasserer den seg blant de tre<br />
beste jeg har hørt. Jeg tør ikke komme<br />
med noen rangering internt mellom<br />
NLE-22, Einstein og ASR Basis Exclusive<br />
da jeg ikke har anledning til å høre<br />
dem mot hverandre – i samme rom, på<br />
samme anlegg, til samme tid -, men det<br />
er klart at det er disse tre som danner<br />
trekløveret som alle andre platespillerforsterkere<br />
må slå for å kalles best<br />
i min bok. Med tanke på prisen på<br />
disse konkurrerende RIAAene er NLE<br />
igjen budgetproduktet som sprenger<br />
rammene. NLE-22 er det beste kjøpet<br />
jeg vet om når det gjelder high-end<br />
platespillerforsterkere.<br />
KoNKLUSJoN.<br />
NLE-22 er en av de tre beste RIAAene<br />
jeg noensinne har hørt, men koster<br />
godt under halvparten av de andre på<br />
den korte listen. Hvilken konklusjon<br />
kan man trekke ut fra det?<br />
Jeg trenger vel ikke å stave det for<br />
deg?<br />
NLE-22 er ganske sikkert ikke den<br />
siste nye RIAA som slippes på markedet,<br />
men den blir kanskje den siste<br />
RIAAen du noengang trenger å kjøpe.<br />
For med denne i hylla tror jeg det blir<br />
veldig lenge før oppgraderingsspøkelset<br />
melder seg. Dette er en umiddelbar<br />
klassiker. 3<br />
Takk for oppmerksomheten.<br />
Pris: DKR. 11.840,- + MVA.<br />
Forhandler:<br />
www.proconsumer.dk<br />
NLE-22<br />
PLATESPILLERFoRSTERKER:<br />
• Gain: 40-80 dB<br />
• Dimensjoner Maxi:<br />
440 x 75 x 300 mm<br />
• Dimensjoner Mini:<br />
220 x 75 x 150 mm<br />
TESToPPSETT:<br />
• Pickuper: Lyra Helikon, Tchurugi<br />
Cerraloy, AT-95E, Dynavector 10X5<br />
• Platespillere: VPI Classic, Thorens<br />
TD-125 Mk. II / Syrinx PU-3<br />
• MC-trafoer: Xindak MC-10, Lundahl<br />
• RIAA: NLE-17, ARC SP-8<br />
• Linjetrinn: DIY 12B4A, ARC MP-1,<br />
ARC SP-8<br />
• Effektforsterkere: Electrocompaniet<br />
Nemo, DP A-1B, 2x Golden Tube SE-40<br />
• Høyttalere: Swan M3, Tannoy M-1,<br />
ML CLS, Snell C II, div. DIY høyttalere
NLE 22 RIAA Amplifier<br />
Passer til alle MC / MM pick-uper<br />
Pick-up output 100 V - 10 mV<br />
Pick-up modstand 10 - 47 k<br />
Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF<br />
Pick-up kanalbalance i 1 dB trin<br />
Alt indstilles direkte på bagsiden<br />
NLE 15 Power Supply medfølger<br />
Ubalanceret / balanceret output<br />
Dual mono i hele elektronikken<br />
Ultrakort og støjsvag signalvej<br />
Ingen strømstød i pick-upen<br />
Lydgengivelse i referenceklasse<br />
Salg til Norge og Island<br />
www.proconsumer.dk<br />
Ren lyd "fri af lysnettet"<br />
NLE 22 opfylder alle RIAA behov<br />
og koster mindre end mange gode<br />
pick-uper. Ny komplet teknik med<br />
nem optimal pick-up indstilling.<br />
NLE 15 Audio Power Supply er<br />
"fri af lysnettet" . NLE 15 overfører<br />
energi fra lysnettet uden direkte<br />
elektrisk forbindelse. NLE 22 har<br />
derfor unik lydgengivelse, som er<br />
helt ren, detaljeret og dynamisk.<br />
NLE 22 har alt til en rimelig pris.<br />
Du kan læse mere på internettet.<br />
Salg til Sverige og Danmark<br />
NLE Tlf.: +45 45 88 44 12<br />
Du har musikken Vi har teknikken<br />
N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin<br />
af helt rene glas, så skal man også nyde musik på<br />
hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun<br />
er musikerne som skal bestemme musikken og at<br />
teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som<br />
vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver<br />
musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.<br />
Jo før du køber NLE 22 RIAA Amplifier<br />
- jo længere tid får du glæde af den!<br />
NLE 22 RIAA Amplifier: DKK 14.800,-<br />
Prisen er en tilbudspris gældende i år 2010
3 3 3<br />
Hi-rez guide, del 2:<br />
94<br />
En bakdør til SACD<br />
i motsetning til Cd og dVd, er sACd formatet kopisikkert. sony har gjort en<br />
solid jobb med å sikre formatet mot hacking. siden innholdet er i dsd format,<br />
så kan det heller ikke avspilles eller brukes like lettvint som PCM filer.<br />
AV PETTER DALE<br />
Løsningen er da å kjøpe en dedikert SACD spiller<br />
eller en multiformatspiller. Greit nok. Men hva om<br />
du ikke har råd til en slik spiller av virkelig god<br />
kvalitet, eller ikke vil prioritere store summer for et<br />
mindre antall SACD titler? Eller har lagt alle CDer<br />
på harddisk, og vendt deg til å styre hele musikkbiblioteket<br />
fra en sexy fjernkontroll?<br />
Da kan du skaffe deg en rimelig multispiller med HDMI<br />
utgang. For eksempel den nye Sony Blu-Ray spilleren BDP-<br />
S370 til kun kr 1,290.- fra Komplett.no. Den spiller alle<br />
formater, unntatt DVD-A. Da har du en prima spiller i stua<br />
til filmer, som du bruker når du en sjelden gang skal rippe<br />
en SACD. I så fall trenger du en Atlona AT-HD570 HDMI 1.3<br />
Audio De-Embedder til kr 2,295.-. Bemerk forresten prisdifferansen.<br />
Den skulle vært omvendt... Men Sony lager vel en<br />
trillion slike Blu-Ray spillere og er fornøyd med å tjene ørlite<br />
pr eksemplar for å vinne markedsandeler. Kapitalismen er<br />
ikke alltid logisk.<br />
Jeg koblet Atlona til min S370 med en HDMI kabel. Så må<br />
det tilsluttes en HDMI kabel mellom Atlona og ”et eller annet<br />
apparat”, i mitt tilfelle en Sony TV mottaker. Atlona skal<br />
nemlig ”se” en godkjent HDMI mottaker for SACD signalet<br />
i den andre enden, før kopisperren heves. Når denne HDMI<br />
kretsen er sluttet, kan man med en Toslink optisk digitalkabel<br />
hente signalet ut fra Atlona og inn i en DAC for direkte<br />
avspilling. Eller inn i et lydkort for ripping til harddisk.
Atlona konverter nemlig DSD signalet på SACD til PCM<br />
24/176,4kHz, som er kurant å avspille for de fleste lyd-PC<br />
oppsett. Både stereo og multikanal støttes.<br />
Skal du lagre 24/176,4 til harddisk så er det få programmer<br />
å velge mellom. De fleste billige programmene anno 2010<br />
takler ikke sampling frekvenser over 96kHz. Det er heller<br />
ikke alle disse digitale lydprogrammene som er lydmessig<br />
like transparente. Jeg har derfor investert i Adobe Audition<br />
til 4,100.-. Et profesjonelt redigeringsprogram med mange<br />
muligheter for de som liker å fikle med sine lydfiler. Her<br />
kan du for eksempel være din egen mastering ingeniør, eller<br />
gjøre personlige nedmiksinger fra surround til stereo. Man<br />
kan også dybdeanalysere lydsporet helt ned på bit nivå. Jeg<br />
kommer tilbake til Adobe Audition senere i denne artikkelserien<br />
om hi-rez musikk.<br />
Det kan forøvrig være greit å kjøp din Atlona fra en butikk<br />
med bytterett, i fall du ikke får til HDMI oppkoblingen, eller<br />
du blir plaget med hørbare klikkelyder. PC-lyd har som kjent<br />
en litt høyere brukerterskel…<br />
LyDKVALITET<br />
En gammel demo-traver er Tsuyoshi Yamamoto Trio/<br />
Midnight Sugar. Den har jeg hørt mange ganger på vinyl.<br />
Jeg kjøpte den på SACD for en stund siden. Rippingen til<br />
24/176,4 låter definitivt hi-rez! Her er det mikrodynamikk og<br />
klangnyanser som ordinær CD bare kan drømme om. Jeg har<br />
ikke rukket å rippe nok SACD plater til å uttale meg om den<br />
absolutte lydkvaliteten, men dette gav mersmak!<br />
HDMI er forresten ingen optimal lydbærer da den prioriterer<br />
klokkefrekvensen til bildet, framfor lydklokka, med fare<br />
for hørbart jitter. Det hører man når man spiller via Atlona<br />
boksen direkte, altså SACD inn og PCM 176,4 ut til ekstern<br />
DAC. Hele lydbildet blir litt svampete. Men ved lagring til<br />
og avspilling fra harddisk, så strammes lyden opp. Det låter<br />
tørrere og mer kontant.<br />
SUM SUMARIUM<br />
Framtiden er harddisk basert avspilling. Være seg PC, Mac<br />
eller integrerte løsninger à la Logitech Squeezebox. PCM<br />
vil være det rådende formatet i overskuelig framtid, både<br />
på innspillings- og avspillingssiden. Vi audiophile kan også<br />
glede oss over et stadig voksende tilbud av nedlastbar musikk<br />
i 24/96 og andre hi-rez formater. Dog gjør opphavsrettslige<br />
hensyn at ikke alle titler er tilgjengelig i alle formater. Et<br />
rippe oppsett med Atlona AT-HD570 og en lyd-PC gir således<br />
adgang til mange godbiter som er utgitt i hi-rez på SACD. Investeringen<br />
er mindre enn hva mange bruker på en skikkelig<br />
MC pickup, og prisene på SACDer er ikke høyere enn ditto<br />
gjenutgivelser på vinyl. 3<br />
Pris Atlona AT-HD570: 2.295,-<br />
Importør/forhandler: hifikabler.no<br />
Dette som en forsmak på neste nummer. Vi har nemlig dratt<br />
kortet på Amazone og eBay, og ervervet en anselig samling<br />
hi-rez musikk i forskjellige formater. Det blir anmeldelser og<br />
rippe guide av alle variantene.
<strong>Fidelity</strong> nr. 48 nr kommer 37 kommer<br />
i slutten av<br />
96<br />
Djevelsk gode<br />
forsterkere!<br />
I<br />
denne blindtesten med produkter<br />
i det vesentlige rundt kroner<br />
femti tusen, vil vi også flette inn<br />
et par pre/effekt komboer , og<br />
også konkurrenter til det halve<br />
og dobbelte av denne prisen<br />
for å sjekke tendenser i markedet. Vi<br />
tror aldri det tidligere har vært testet<br />
ut et så bredt utvalg av verdens beste<br />
integrerte forsterkere, så vi ser frem<br />
til å kåre vinneren med en noe skrekkblandet<br />
fryd…<br />
De fleste av forsterkerene vil som<br />
vanlig også bli evaluert på individuelt<br />
grunnlag av vår faste stab, noen allerede<br />
i dette bladet.<br />
MARK LEVINSoN oG AUDIo RESEARCH<br />
I neste nummer har vi også fått levert<br />
en kjempe effektforsterker fra Mark<br />
Levinson som nå er tilbake i Norge<br />
under paraplyen til Erling Neby. Hvor<br />
mye krefter trenger man ”egentlig” for<br />
at det skal låte optimalt i stua. Er det<br />
noen vits med særlig mer enn drøye<br />
100 watt?<br />
Firmaet Harman/Neby har samtidig<br />
levert oss sin beste forforsterker til vurdering,<br />
den berømt 380 S som mange<br />
mener er verdens ”beste” transistorbaserte<br />
forforsterker. Men den like amerikanske<br />
rørspesialisten Audio Research<br />
har med sin nyeste rørpre Ref 5 til<br />
gjengjeld blitt kåret til den ”beste” i<br />
sin kategori. Og hvis alt går som planlagt,<br />
får vi også denne til neste blad.<br />
Det kan altså bli en formidabel<br />
duell mellom to giganter i absolutt<br />
toppskiktet. Og det med en produktkategori<br />
som ”egentlig” er en blindtarm<br />
i lydanlegget, men som gang på gang<br />
viser seg å bety like mye eller mer for<br />
sluttresultatet enn både effektforsterker,<br />
høyttaler og signalkilde.<br />
KABLER<br />
Vi har i noen numre feiget litt ut med<br />
hensyn til kabler, men kommer sterkt<br />
tilbake. Dette blant annet med den
oktober, men først til abonnentene!<br />
det største oppslaget i neste blad, blir sannsynligvis<br />
vår planlagte gruppetest av minst 10 av markedets<br />
beste integrerte forsterkere. For ikke å blir forledet av<br />
merke, pris og utseende, vil dette foregå som en såkalt<br />
blindtest ved at testpanelet ikke vet hva de hører på.<br />
første virkelige high-end kabelen berømte<br />
Ray Kimber personlig har prøvd<br />
å bryne ørene på, siden han for rundt<br />
tyve år siden åpnet døra til galehuset –<br />
ifølge kritikerne – med sin Black Pearl<br />
håndlagde høyttalerkabel som kostet<br />
mer enn hundre tusen kroner. Og dette<br />
altså for mer enn tyve år siden! De som<br />
kjøpte en leilighet på den tiden, kan jo<br />
finne ut hvor mange ganger prisen er<br />
gått opp i mellomtiden…<br />
De fleste av oss i <strong>Fidelity</strong>-redaksjonen<br />
må innrømme at kabler kan ha en stor<br />
betydning for lyden, ja faktisk større<br />
enn det vi liker å tenke på. På den<br />
andre siden er prisen på enkelte high-<br />
end typer så vanvittig, at vi heller ville<br />
prøve å oppgrader resten av utstyret<br />
ytterligere fremfor å bruke hundretusener<br />
på noen ledninger, for å si det slik.<br />
Men sikre er vi aldri på dette, alt<br />
må prøves ut. Og har du brukt en halv<br />
million på resten av utstyret, har vi<br />
mer enn en mistanke om at ytterligere<br />
hundre tusen på kabler så absolutt kan<br />
være pengene verd. Dette er tross alt<br />
innefor den vanlige tommelfingeregelen<br />
om at ca. 20% av totalprisen bør gå<br />
til kabler.<br />
Men Ray Kimber, mannen bak en<br />
av verdens mest kjente kabelmerker,<br />
er tøff i trynet når han snakker med<br />
<strong>Fidelity</strong> og tilbyr oss en av en håndfull<br />
prototype høyttalerkabler som nå går<br />
på omgang blandt verdens ledende<br />
hi-fi tidsskrifter. ”Prøv dem også på<br />
et rimelig anlegg”, sier han temmelig<br />
selvsikkert: ”Lydforbedringen er i de<br />
fleste tilfelle så stor at kabelen kan gi<br />
en større lydmessig oppgradering enn<br />
et dobbelt så dyrt anlegg!”<br />
Gjett om vi skal ta Ray på ordet i<br />
<strong>Fidelity</strong> nr.47! Bråk blir det nesten uansett<br />
når vi skal skrive om kabler. Så da<br />
kan vi i det minste ha det litt gøy mens<br />
det hele står på…<br />
I neste blad har vi også forhåpentlig<br />
med oss messereportasjer fra både<br />
Gøteborg og Horten pluss masse<br />
musikkstoff. Pluss en planlagt trudelutt<br />
fra Hr. Redaktøren som fikk en drøy<br />
sommermåned med sykemelding og<br />
høyreøyet i fatle. Og dermed fikk tid til<br />
å reflektere over de evindelige avveiinger<br />
mellom livsviktige spørsmål som<br />
om hva som er BEST; digitallyd eller<br />
analogt, liktprisede stativhøyttaler eller<br />
gulvstående, rør eller transistor, stor<br />
høyttaler og mindre forsterker eller<br />
stooor forsterker og mindre høyttaler.<br />
Og ikke minst om hva som gir best lyd,<br />
stereo eller multikanal til musikk og/eller<br />
hjemmekinobruk. Om det ikke blir<br />
noen doktorgrad av all denne tenkingen<br />
og praktiske forskningen, blir det i<br />
hvert fall noen sider om disse sakene i<br />
neste magasin…<br />
Ha en flott høst med mye musikk!<br />
Beste hilsner fra<br />
Knut V.<br />
og resten av <strong>Fidelity</strong>redaksjonen<br />
97
98<br />
www.audiofidelity.no<br />
Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01<br />
UTSoLGT UTSoLGTUTSoLGT<br />
UTSoLGT UTSoLGT<br />
Nyhet!<br />
Abonnér på <strong>Fidelity</strong>:<br />
Kun 475,- NoK for 1 år = 6 utgaver<br />
Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.<br />
UTSoLGT UTSoLGT<br />
UTSoLGT UTSoLGTUTSoLGTUTSoLGT<br />
Nr. 1,2,3,7,8,9,10,12,13,14,29 og 31 er utsolgt<br />
GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER<br />
Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av <strong>Fidelity</strong> på våre nettsider!<br />
Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.<br />
Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.<br />
www.audiofidelity.no<br />
UTSoLGT