23.07.2013 Views

Forsmann Vss5 - Fidelity

Forsmann Vss5 - Fidelity

Forsmann Vss5 - Fidelity

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

6/2010 8. årgang<br />

September-Oktober<br />

47<br />

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,-<br />

INTERPRESS NORGE<br />

returuke: 44<br />

Skandinavisk High-End magasin<br />

<strong>Forsmann</strong> <strong>Vss5</strong>:<br />

Dipol<br />

med<br />

splittskjørt<br />

Veneziapremiere<br />

sonus faber Fenice<br />

Første test:<br />

Copland CDA 825 cd-spiller<br />

High end ”budsjett”<br />

forsterkere:<br />

Electrocompaniet<br />

audio research<br />

Chord<br />

Edge<br />

Glimmer og gråstein • Skeive skiver • Blått & Rått<br />

Johnny Dowd – live i London • Blanda drops • Hauk<br />

Musikk:


Enig og tro?<br />

Et par lesere har skrevet indignerte brev til<br />

undertegnede hvor de tar avstand fra diverse<br />

innlegg på Hi-Fi sentralen hvor medarbeidere<br />

i <strong>Fidelity</strong> kritiserer sin redaktør for vankelmodighet.<br />

Det dreier seg denne gangen om<br />

det avgjørende viktige teologiske spørsmålet<br />

om hva som er ”best”; rør eller transistor.<br />

Dette etter at jeg skrev en strålende test<br />

av siste versjon av de amerikanske Rogue<br />

rørforsterkere. Jeg tillot meg til og med å<br />

antyde at disse monoblokkene hadde visse<br />

parametre som entydig ble opplevd som<br />

”bedre” enn mine egne Dynamic Precision<br />

A-1 transistorforsterkere. Disse har jeg<br />

benyttet som referanse i nærmere 10 år. Men dette utsagnet ble opfattet av<br />

en viss menighet som å banne i kirken.<br />

Ingen annen komponent har som DP-A1 så ofte blitt utsatt for sterk konkurranse,<br />

gjerne fra langt dyrere produkter, men forblitt i referanseanlegget<br />

selv om enkelte av duellentene har vært hårfint bedre på enkelte punkter.<br />

Rogue var likevel den første vi har testet som både er rimeligere og som har<br />

litt mer livsglede oppover der Dynamic’en faktisk ikke er fullt så dynamisk,<br />

etter min mening. Jeg tror heller ikke at jeg går i den typiske fella om å tro<br />

at masse klirr og støy oppover er en mer åpen og luftigere lyd.<br />

Men på samme måte som en annen personlig favoritt, Responshøyttaleren<br />

fra Reidar Persson tidligere kanskje kunne bli litt for mye laidback oppover,<br />

er DP A-1 tross all hi-fi folklore litt for temmet i toppen, omtrent som om<br />

frisyren er lakkert for at hvert hårstrå skal ligge perfekt på plass. Dette gjelder<br />

i det minste min versjon som jeg antok var med siste oppgradering…<br />

Men DP A-1 har uansett en driftssikkerhet som ingen rørforsterkere kan<br />

matche; på disse 10 årene har jeg ikke hatt så mye som et sikringsbytte på<br />

mine A-1, tross et par frivillige oppgraderinger til større båndbredde, blant<br />

annet! Likevel var jeg litt i stuss over veien videre; det er avgjørende for alt<br />

vi gjør at ingen komponenter i referanseanegget maskerer potensialet i andre<br />

produkter vi har til test. Og ja; jeg er veldig glad i moderne rørlyd som har<br />

visse egenskaper som helt generelt gjør hermetisk musikk litt mer ”live”.<br />

Men jeg er også en pragmatiker, både på egne og mine leseres vegne, som<br />

stadig opplever at det finnes mange veier til målet om også bagateller som<br />

økonomi, driftssikkerhet, plasseringsvennlighet og annet trekkes inn.<br />

Et resultat av slike ”fornuftige” kompromisser, kan du forøvrig lese mer om<br />

i dette bladet da vi med godt resultat omtaler flere særdeles gode integrerte<br />

forsterkere. Og vi fortsetter med blindtesting av de samme og flere<br />

produkter i neste blad. Integrerte forsterkere er nemlig for de aller fleste<br />

det ”perfekte kompromiss”. Hva kompromissene egentlig består av, skal vi i<br />

<strong>Fidelity</strong> hjelpe dere med å finne ut av. Og ”vi” er simpelthen musikkelskere<br />

med alle slags preferanser, fordommer og ”tro”. Men som likevel er forbausende<br />

enige når vi skal sammenlikne ulike produkter i plenum.<br />

At vi samtidig på en mer generelt grunnlag sloss så busta fyker om fordeler<br />

og ulemper med rør kontra transistor, analogt mot digitalt og gulvstående<br />

mot stativ, mener jeg er et entusiastisk sunnhetstegn. For ikke å snakke om<br />

spørsmålet om kabler og strømforsyning; er dette bare tull eller viktigere<br />

enn de fleste av oss våger å innrømme?<br />

Så derfor, kjære brevskrivere: Uenighet innen redaksjon når det gjelder lyd<br />

opplever jeg som like kontroversielt som om det skulle være uenighet om<br />

musikk.<br />

Gudskjelov at ikke alle bare vil ha Dylan og Mozart!<br />

Mvh<br />

Knut V. red.<br />

Ansvarlig redaktør<br />

Knut Vadseth<br />

knuvadse@online.no<br />

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24<br />

Skribenter i dette nummer<br />

Gunnar Brekke<br />

Arne Christian Damhaug<br />

Petter Dale<br />

Jan Myrvold<br />

Stein Arne Nistad<br />

Håkon Rognlien<br />

Anders Rosness<br />

Knut Vadseth<br />

Dansk redaksjon<br />

Kurt Lassen<br />

Kenneth Pilegaard<br />

Foto<br />

Knut Vadseth<br />

Grafisk design<br />

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80<br />

www.ideverkstedet.no<br />

Trykk<br />

Printall<br />

Annonseavdeling<br />

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)<br />

Annonsemateriell<br />

annonse@ideverkstedet.no<br />

Kontakt redaksjon<br />

post@audiofidelity.no<br />

Diskusjonsforum<br />

www.audiofidelity.no<br />

Abonnement service:<br />

MediaConnect AS<br />

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo<br />

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01<br />

fidelity@kundetjeneste.no<br />

Etterbestilling av tidligere utgivelser:<br />

www.audiofidelity.no<br />

post@audiofidelity.no<br />

Tlf: 22 44 38 12<br />

Etterbestilling av artikler som PDF:<br />

Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post<br />

Oppstart kr. 100 pr. blad.<br />

kristin@ideverkstedet.no<br />

Utgiver<br />

Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo<br />

ISSN 1503 4291<br />

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver.<br />

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for<br />

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på<br />

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.<br />

www.audiofidelity.no<br />

3


4<br />

Innhold<br />

47<br />

nr 6/2010<br />

6<br />

Brev<br />

8<br />

Forsman Classic<br />

Vertical Split System 5<br />

14<br />

Audio Research DSi 200<br />

20<br />

Premiere på Sonus faber Fenice<br />

super high-end høyttaler<br />

26<br />

Electrocompaniet ECI 5 MKII<br />

stereo integrert forsterker<br />

32<br />

Høyttalergrublerie av<br />

Respons Grand Artist MK2<br />

36<br />

Musikk på kroken<br />

38<br />

Edge G6 stereo effektforsterker<br />

42<br />

Kudos Cardea C20<br />

46<br />

Sec op: Kudos Cardea C20<br />

48<br />

Copland CDA 825 CD-spiller<br />

52<br />

Musikkomtaler:<br />

Glimmer og gråstein


54<br />

Musikkportrett:<br />

Skeive skiver<br />

56<br />

Musikkomtaler: Blått & rått<br />

58<br />

Intervju/konsertomtale:<br />

Johnny Dowd<br />

60<br />

Musikkomtaler: Blanda drops<br />

62<br />

– Hauk<br />

64<br />

Budsjettalternativet<br />

Quad 99 CDP-2 CD spiller<br />

68<br />

Pro-Ject minireceiver:<br />

72<br />

Magnat MCD850<br />

og Magnat MA 800<br />

74<br />

Weiss Int202 firewirekonverter<br />

76<br />

Chord Electronics CPM 2650<br />

integreret forstærker<br />

82<br />

HIGH END München 2010 – del 2<br />

88<br />

Pure Music<br />

90<br />

Test NLE-22<br />

94<br />

Hi-rez guide, del 2<br />

96<br />

Neste nummer<br />

5


6<br />

Brev til<br />

HRT Music Streamer<br />

Hei<br />

Takk for en glimrende artikkel i <strong>Fidelity</strong>.<br />

Jeg fikk veldig sansen for det lille vidunderet du skriver. Men<br />

problemet for oss i utkanten (Kongsberg) er at vi ikke har de<br />

mulighetene til å prøvehøre og ta med slikt på hjemlån.<br />

Så jeg fikk lyst til å sende deg noen forslag:<br />

1. kan dere skrive en artikkel om denne og andre lignende<br />

produkter, produkter som flere kjenner til? Som for eksempel:<br />

Abrahmsen, Cambridge, Beresford og lignende.<br />

2. kan dere sette sammen et anlegg fra bunn, med HRT, en<br />

eldre PC med Linux og et passende avspillingsprogram og et<br />

passende anlegg til dette? Det kunne vært morsomt å visst<br />

hvor mye man kan få for pengene når DAC’en er så god<br />

som denne. Og jeg skulle likt å vite om Linux (enten Ubuntu<br />

eller noe lignende) kan brukes som basis for et bra opplegg.<br />

Håper på en fortsettelse på dette :-)<br />

PS: testet du Foobar2000 som avspiller? I såfall, hva var<br />

grunnen til at dette ikke ble valgt?<br />

Mvh.<br />

Rune Bakke, Kongsberg<br />

Aaron og <strong>Fidelity</strong><br />

Hei Knut,<br />

Jeg har mottatt det siste nummeret av <strong>Fidelity</strong>, nr. 46. Der<br />

fant jeg en en flott test av Aaron XX, integrert forsterker.<br />

Testen var fremragende, og som importør ønsker jeg å sende<br />

en stor takk til både deg som øverstekommanderende, samt<br />

Gunnar Brekke og Jan Myrvold. For meg som importør av<br />

høykvalitets hi-fi utstyr er det fantastisk å vite at dere er<br />

nøytrale, troverdige og objektive når det gjelder produktanmeldelser.<br />

Som lyd og musikk entusiast setter jeg stor pris<br />

på <strong>Fidelity</strong>s objektivitet og troverdighet. Det er fantastisk å<br />

vite at et slik blad eksisterer, det varmer rundt hjertet. Håper<br />

at dere fortsetter med samme innstilling fremover og at<br />

dere vokser og blir enda større, ikke bare i Norge men i hele<br />

Skandinavia.<br />

Vennlig hilsen!<br />

Senad Rebac<br />

<strong>Fidelity</strong> etterbestillinger<br />

Pga sykdom og uventet stor etterspørsel,<br />

er vi dessverre noe forsinket med ekspederingen<br />

av eldre <strong>Fidelity</strong>. Vi håper å<br />

være ajour i løpet av kort tid.<br />

Mvh<br />

Knut V<br />

red. <strong>Fidelity</strong><br />

Hei,<br />

Håper du kortfattet kan besvare hvorfor det er slik at<br />

nyutgivelser som blir omtalt med ”god lyd” eller ”et funn<br />

for hi-fi entusiaster” etc. faktisk har lydmessige kvaliteter<br />

langt under middels. Jeg snakker her kun om lydkvaliteten<br />

ikke om det musikalske. Et eksempel her et den nye plata til<br />

Hellbillies, ”Leite etter Lykka”. Eg opplever at det ligger et<br />

slør over hele lydbildet og at lyden er ganske komprimert og<br />

ullen. Den fungerer best ved høyt volum, slik mange andre<br />

nyinnspillinger gjør.<br />

Synest det er merkelig at CD platene mine fra 80-tallet<br />

nesten uten unntak har bedre lydkvalitet enn nyinnspillinger.<br />

Siste CD til Meat Loaf er forresten et hederlig unntak.<br />

Tar eg feil eller er det noe hold i min opplevelse av dårlig<br />

lyd på nyinnspillinger ?<br />

Er dette et resultat av at det tilstrebes at lyden skal bli best<br />

mulig ved bruk av mp3-spillere, ipod osv. ?<br />

Det ovenfornevnte gjelder uansett stereoanlegg dvs. like<br />

dårlig både ved avspilling i bilen min, på min gamle tandberg,<br />

NAD forsterker, SET rørforsterker osv.<br />

Håper du kan gi et kort svar på dette.<br />

Hilsen<br />

Dag Time, Voss<br />

Nei, dette kan jeg selvfølgelig ikke gi noe kort svar på. Det<br />

kan ingen. Men en lang artikkel kanskje,....<br />

Knut<br />

Hej <strong>Fidelity</strong> Norge!<br />

Jeg er nyoprettet abonnement hos jer og vil først og fremmest<br />

sige at jeg er glad for jeres blad. I tager HI-FI seriøst,<br />

ligesom jeg gør. Jeg har for nyligt invisteret 90.000.- danske<br />

kroner i et, efter min mening, seriøst anlæg som jeg er rigtig<br />

glad for, men mener dog at der skal nogle forberdinger til<br />

for at jeg bliver helt tilfreds. Jeg lytter til alt slags musik,<br />

både akustiks, heavy/metal, jazz, klassisk og elektronisk. Der<br />

er ingen tvivl om at mit anlæg afslører rigtig meget, mht om<br />

produktionerne er gode eller dårlige. Men nu til mit anlæg:<br />

Forstærker: Lavardin model IT, Højttalere: Jean Marie Reunard<br />

model Orfeo, Pladespiller: Rega P7 med Rega Exact PU,<br />

Riaa: Rega Eos, CD-afspiller: Rega Saturn. Kabler: Acoustic<br />

zen model matrix reference mark ll imellem cd og forstærker.<br />

Lavardin kabel imellem riaa og forstærker. Netkabler:<br />

Lavardin. Højttalerkabler: Jean Marie Reunard.<br />

Så jeg syntes at jeg er godt kørende på hele fronten, men<br />

syntes alligevel at lyden er lidt hård, specielt ved cd lytning.<br />

Det er ikke så galt på vinyl. Rummet jeg spiller i er 18 kvm<br />

og murene er af beton. Jeg har gulvtæppe på og gardiner<br />

fra loft til gulv i de 2 vinduer der er. Jeg savner også lidt<br />

bund når jeg lytter til rock og heavy, specielt på CD. Jeg<br />

overvejer og købe Lavardin højttalerkabler til 14.000.- danske<br />

kroner, eller har i et bedre bud? Jeg invistere hele tiden i<br />

småforbedringer. det sidte nye jeg har invisteret i er Ringmat<br />

plademåtte til Rega P7 og en CD-stabilisator fra Boston<br />

Audio og det har alt sammen givet det hele et løft i den rigtige<br />

retning. Jeg er rigitg glad for mit anlæg, men vil gerne<br />

vejledes til at gøre det sidste rigtige!<br />

Hjælp mig!<br />

Venlig hilsen: Thomas K Andersen fra Danmark!


Hej <strong>Fidelity</strong><br />

Det er med stor fornøjelse at jeg læser Jeres blad, men jeg<br />

må tilføje at jeg er én af de nye danske læsere efter vores<br />

eget High <strong>Fidelity</strong> er lukket og slukket. Dog er det glædeligt<br />

at nogle af de tidligere medarbejdere fra Danmark nu også<br />

skriver for <strong>Fidelity</strong>.<br />

Lidt international kan man jo godt kalde bladet, når der<br />

iblandt skrives både på norsk og på dansk.<br />

På Jeres hjemmeside finder jeg mange gode artikler fra<br />

de tidligere udgivelser på PDF og deri kan jeg se i har testet<br />

noget af det ”gamle” GamuT udstyr. Da jeg selv har et setup<br />

hjemme i stuen som en god del fra GamuT, syntes jeg det<br />

kunne være hyggeligt om I måske i fremtiden kunne lave<br />

nogle flere test af deres udstyr.<br />

Faktisk er der siden I testede CD1 kommet en CD3 og den<br />

er endnu bedre end den gamle CD1 som jeg også har haft<br />

mange fornøjelige timer med, inden den måtte lide pladsen<br />

for en ny CD3.<br />

Har læst testen af D150 og den var en fornøjelse at læse,<br />

den stemmer godt overens med hvad den øvrige verdenspresse<br />

gennem tiderne har skrevet om den. Men så vidt jeg<br />

ved, har de også lavet en mindre integreret forstærker som<br />

ikke koster nært det samme.<br />

Lars Goller som er indehaver af GamuT er så vidt jeg kan<br />

finde frem til på Google én af de mest anerkendte højttalerkonstruktører,<br />

så måske kunne det være en ide at teste<br />

nogle af deres højttalere, som også får ret så gode test i<br />

det store udland og så vidt jeg kan læse er der vist ved at<br />

komme en ny serie højttalere fra dem.<br />

Endnu sjovere er det jo at firmaet som er kendt ude i den<br />

store Verden faktisk ikke ligger mange mil fra hvor jeg bor,<br />

så det er jo lidt lokalt.<br />

Hyggeligt er det også at der som regel er et fint indhold<br />

omkring pladespillere i hvert nummer. Faktisk syntes jeg at<br />

bladet indeholder masser af gode artikler om det forskellige<br />

udstyr. Så det er med fornøjelse at jeg køber bladet, hos min<br />

lokale kiosk.<br />

I slutningen af 1980 tallet boede jeg nogle år i Oslo, det<br />

var på den tid at HiFi Klubben åbnede nogle butikker, og<br />

Dance With a Stranger udgav pladen Everyone needs a<br />

Friend, der var jeg fast kunde hos Boas HiFi butik, mon den<br />

findes endnu?<br />

Så hifi har hos mig været en interesse som jeg har haft en<br />

del år efterhånden nu og det udstyr jeg købte hos Boas HiFi,<br />

fulgte med hjem til Danmark, men det er efterhånden blev<br />

udskiftet et hav af gange siden.<br />

Kunne være hyggeligt at høre fra dig..<br />

God sommer<br />

Peter Sikjær, Herning.<br />

Hallo Peter.<br />

Jeg snakket med Lars i Munchen, og håper at han tar kontakt<br />

med meg eller en av våre danske medarbeidere. Men<br />

uansett skal jeg purre opp også den norske importør for å<br />

få flere produkter. Boas er vel det samme som Tor Ammodt,<br />

TAA Import/Lyric Hi-Fi pr idag?<br />

Knut<br />

Redaktør,<br />

jeg har skrevet til dere før. Jeg er en musikkelsker. Jeg liker<br />

blues. Og jeg savner min helt på gitar, Stevie Ray Vaughan<br />

en som overgår alt jeg vet på gitar. Jeg ber dere være snill å<br />

skrive noen minneord om han.<br />

mvh Nils<br />

Hei,<br />

Jeg er en lykkelig eier av et par Baby Grand Respons.<br />

Disse drives av en Chapter Precis og bak denne står en Hegel<br />

H10.<br />

Jeg har med interesse lest deres artikkel om hjemmekinoloftet.<br />

Jeg skulle gjerne møblert rommet med 3 Babyer til, men<br />

det blir fryktelig dyrt. Jeg har lekt med tanken om å komplementere<br />

med Dynaudio X12 eller Dali Mentor Menuet.<br />

Kanskje er det mulig å fylle på i bunnen med en SUB?<br />

Har du noen synspunkter og/eller anbefalinger å komme<br />

med i denne sammenheng?<br />

Mvh<br />

Dag Sperling<br />

Dali som bakhøyttaler går bedre enn man skulle tro, om<br />

nivået ikke blir for voldsomt. Men senterkanalen må enten<br />

være en Respons eller ikke noe! Synes jeg. Det er også bedre<br />

å jobbe med optimal plassering og solide stative enn en sub.<br />

mvh<br />

Knut<br />

Temperament<br />

Hei Knut. Jeg har fulgt bladet ditt ifra start og har hvert<br />

eneste nummer som er utgitt. Bladet gir meg glede og<br />

avspenning i en hektisk hverdag.<br />

Det skrives nå temmelig friskt på Hifisentralen. ( ” Det er<br />

synd at undertegnede ikke når frem, for bladet jeg skriver i<br />

er i dag fylt opp med svada, ukyndigheter, vrøvl og voodoo.<br />

Ikke rart det går bakover med hifi. ”. ) Synes dette er skremmende<br />

lesning og ser problemet med en enhetlig redaksjonell<br />

linje når noen er så totalt illojale. Ble skikkelig sint og lei<br />

meg over denne sjofelheten.<br />

mvh<br />

Hans C<br />

Hei igjen!<br />

Det er greit med litt temperament etter noen kalde øl på ferie<br />

i utlandet, selv om også jeg synes dette ble litt voldsomt,<br />

dog ikke verre enn at vi har hatt liknende konfrontasjoner i<br />

mer egnede fora. Vi er simpelthen uenig om visse ting, men<br />

disse uenighetene er veldig få i forhold til alt det vi faktisk<br />

er enige om! Jeg har forøvrig tatt opp dette og liknende<br />

eksempler på uenighet i lederen.<br />

Mvh<br />

Knut<br />

Tack!<br />

för ett utmärkt nr 5 2010, hörde att du varit sjuk och det<br />

är desto större bedrift av er lilla redaktion att få tidningen i<br />

tryck. Jag har läst lite om amerikanska Rockport Technologies<br />

och deras högtalare. De ska visst byggt Reidar Perssons,<br />

Respons när de fanns i amerika på 80-talet. Tror du att de<br />

går att få tag på till test?<br />

bästa hälsningar!<br />

Fredrik Lidén, sverige


3 3 3<br />

Forsman Classic Vertical Split System 5:<br />

8


Dipol med<br />

splittskjørt<br />

Vss-høyttalerne til tor Forsman har i en generasjon vært et spennende<br />

alternativ for mange norske high-endere. de simpelthen elsker den åpne<br />

og luftige utklingingen med fremragende dypbass fra disse uvanlige<br />

dipolkonstruksjonene med skjørt og dyp splitt…<br />

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />

De siste VSS 5 høyttalerne<br />

fra Forsman har, tross den<br />

formidable størrelsen med<br />

halvannen meters høyde<br />

og en diameter litt større<br />

enn en LP, forårsaket uvanlig mye ros<br />

fra tilfeldig besøkende på grunn av sitt<br />

elegante og eksklusive utseende. Selv<br />

damer liker dsse høyttalerne selv om de<br />

ikke akkurat er små.! Det softistikerte<br />

utseende gjør også at den norske prisen<br />

på ca. kr.150.000 virker ganske moderat<br />

i forhold til mange andre high-endere,<br />

om da lyden står noenlunde<br />

i forhold. Det gjør<br />

den, heldigvis!<br />

DIPoL MED EN VRI<br />

Tor Forsman har i et<br />

par, tre decennier bokstavelig<br />

talt spikket og<br />

filt på denne grunnkonstruksjonen.<br />

Denne er i<br />

utgangspunktet basert<br />

på den opprinnelige baffelkonstruksjonen<br />

for høyttalere, simpelthen en stor<br />

plate som hindrer lydbølgene fra høyttaleren<br />

akustisk å kortslutte de lange<br />

lydbølgene i bassområdet. Desto større<br />

plate, desto lengere lydbølger som ikke<br />

svekkes. Og vips, dypere bass!<br />

For å spare plass, begynte man allerede<br />

for snaue 100 år siden å lage en<br />

ramme på denne baffelen for også å<br />

utnytte dybden til å skape lengst mulig<br />

avtand mellom lydbølgene foran og<br />

bak. Den endelige løsningen ble å lukke<br />

det hele i en lufttett kasse, med nye<br />

fordeler og ulemper. Men på samme<br />

måte som med trioderør med sine særegenheter,<br />

så har den oprinnelige åpne<br />

baffelløsningen såpass mange fordeler,<br />

at både Tor <strong>Forsmann</strong> og flere andre ( I<br />

Norge husker vi de glimrende ”låvedørene”<br />

til Geir Fredriksen) har jobbet<br />

iherdig for å maksimere fordelene og<br />

minimisere ulempene.<br />

Men det var en svensk ingeniør ved<br />

navn Karlsson med K, (ikke han andre<br />

med den rundstrålende konstruksjonenen<br />

som het Carlsson med C) som<br />

for første gang viste oss det berømte<br />

skjørtet i en konstruksjon han selv hevdet<br />

var ”verdens beste høyttaler”. Denne<br />

ble da også lansert med brask, bram<br />

og stor applaus i selveste Universitetes<br />

Aula i Oslo for et halvt århundre siden.<br />

Om Tor <strong>Forsmann</strong> noensinne har sett<br />

eller hørt denne høyttaleren, vites ikke,<br />

«Alt dette krever betydelig<br />

innsikt, teoretiske beregninger<br />

og en uendelighet av prøving<br />

og feiling i ulike rom.»<br />

men de første VSS-høyttalere benyttet<br />

uansett noe av den samme ideen med<br />

å redusere størrelsen på frontplaten<br />

ved å tvinge lydbølgene foran og bak<br />

til å ta en lengere vei før de kansellerer<br />

hverandre. Og dette altså ved å brette<br />

den ellers brede baffelen sammen som<br />

et splittskjørt.<br />

FoRSMAN VSS<br />

Uten å miste fordelene (og noen<br />

mindre ulemper) ved dipolkonseptet,<br />

hadde Forsman laget en forbausede effektiv<br />

dipol som ikke ble altfor stor og<br />

dominerende. Men ved å legge skjørtet<br />

delvis foran også diskant og mellomtone,<br />

oppstår her selvsagt tidligresonnanser<br />

og refleksjoner som ikke er lette<br />

å beregne. Også kombinasjonen med<br />

styrt luftstrøm rundt baffelen pluss<br />

nivånivellering i delefileret er kritisk. I<br />

bassområdet benyttes det gamle trikset<br />

ved gode baffelkonstruksjoner ved å benytte<br />

lettdrevne basselementer som så<br />

kan dempes oppover for nivåmessig å<br />

møte mellomtone/bass på mer moderate<br />

nivåer.<br />

Men alt dette krever betydelig innsikt,<br />

teoretiske beregninger og en uendelighet<br />

av prøving og feiling i ulike<br />

rom. Tor Forsman har på egen regning<br />

og risiko, men også med forskingsmidler<br />

fra den norske stat, jobbet med alle<br />

disse kompleksiteteter i flere tiår. Det er<br />

derfor med betydelig spenning vi kobler<br />

opp disse dipolene<br />

til den første lyttingen<br />

i kjente omgivelser og<br />

med kjent utstyr.<br />

Men først tar vi en<br />

runde med elementer<br />

og andre tekniske data<br />

fra den elegante brosjyren…<br />

20 åRS GARANTI!<br />

Jeg ser liten grunn til å si mye om<br />

utseendet.Dette forteller bildene mye<br />

bedre. Den sylinderformede konstruksjonen<br />

med splittskjørt og gitter for å<br />

styre eller frislippe lydbølgene fra de<br />

mange, viser tydelig de 3 X 10-tommers<br />

dynamiske basselementene som<br />

deles ved 470 Hz. Elementene fungerer<br />

i ren push-pull med lik ustråling, nivå<br />

og virkemåte både foran og bak. Disse<br />

bassene er fra norske SEAS som også<br />

berømmes for betydelig velvillighet<br />

med hensyn til målinger og annen<br />

teknisk ekspertise, mens den store<br />

bånd mellomtonen som Forsman kaller<br />

”magnetostat” deler ved 10 kHz til en<br />

mindre bånddiskant av liknende type<br />

med minus 3 db punkt ved 27kHz.<br />

Brattheten på delefilteret er ikke spesifisert,<br />

mens følsomhet ved standard<br />

måling 2,88 v/m oppgis til 90 db. Dette<br />

er noe over gjennomsnittet av ”hjem-<br />

9


3 3 3<br />

Forsman Classic Vertical Split System 5:<br />

10<br />

mehøyttalere”. Også oppgitt frekvensgang<br />

innenfor snevre 1,5 db mellom<br />

27Hz-27kHz virker rimelig overbevisende,<br />

mens maks nivå er solide 115<br />

db og impedansen minimum 2,8 ohm.<br />

Høyttaleren leveres i valnøtt som på<br />

bildet, eller i hvit- eller sortbeiset ask.<br />

Mest oppsiktsvekkende er likevel garantien<br />

på hele 20 år uansett eierskifte!<br />

Men et minst tyveårig perspektiv på<br />

denne høyttaleren, er vel uansett ganske<br />

realistisk for den vanlige musikkelsker.<br />

Og med korrekt bruk slites<br />

Forsman VSS 5 Classic knapt nok ut i<br />

et slikt tidsperspektiv.<br />

oPPSTILLING<br />

VVS 5 leveres med gode biwiring<br />

(og biamping) terminaler på under-<br />

siden, litt kronglete ved hyppig kabelbytte.<br />

Her finner man også 5 spesialføtter<br />

for optimal dempning mellom<br />

gulv og høyttaler. Jeg forutsetter at<br />

delefilteret ligger i eget akustisk isolert<br />

rom i sokkelen.<br />

Bruksanvisningen<br />

anbefaler en plassering i<br />

en likebenet trekant med<br />

høyttalerne minst 30 cm<br />

fra bak- eller sidevegg;<br />

helt etter boka. Jeg fant<br />

imidlertid at den presise<br />

sideveis plasseringen av<br />

artister og instrumenter<br />

muliggjorde betydelig dristigere<br />

avstand uten noe<br />

”hull” i midten, og det med<br />

et helt storslagent lydbilde!<br />

Forøvrig opplevde jeg –<br />

ikke helt uventet – noen<br />

større ulikheter enn vanlig i klangbalanse<br />

og storhet av lydbildet ved ulike<br />

plasseringer. Dette uten at jeg vil hevde<br />

at disse høyttalerne er vanskelig å få til.<br />

De knappe 50 kilo samt muligheten<br />

for å ”rulle” høyttalerne på de 5 føttene,<br />

gjør de også enkelt å prøve ut ulike løsninger.<br />

Og den muligheten må du for<br />

all del ikke la gå fra deg. Her er masser<br />

å hente av spennende og til dels ulike<br />

lydlandskaper med en opplevd detaljering<br />

som er glimrende! Forsman leverer<br />

også spesialkabler til høyttalerne. Jeg<br />

regner med å skrive en ”ramme” om<br />

disse, men har i første omgang evaluert<br />

lyden ved hjelp av kjent utstyr, inkludert<br />

Valhalla og Jorma Origo strøm,<br />

signal og høyttalerkabler.<br />

VVS 5 fikk også noe drahjelp av en<br />

prototype av DP A-5 som har enda<br />

bedre kontroll i bassen og en noe mer<br />

sprudlende diskant enn min versjon<br />

av DP A-1. <strong>Forsmann</strong> har selv benyttet<br />

Dynamic Precision forsterkere i<br />

alle år, og kjenner vel både A-1 og A-5.<br />

Signalkilden er Linn Klimax DS og den<br />

dyreste, men ekstremt gode multispilleren<br />

fra Marantz, mens Audio Resarch<br />

Ref 3 pre som vanlig gledet med sitt<br />

balanserte og farvekorrekte lydbilde i<br />

gloriøs tredimensjonalitet.<br />

Det meget gode førsteinntrykket av<br />

disse dipolene var basert på en plassering<br />

veldig likt det vi pleier å bruke<br />

ved lytting av store høyttalere. Og det<br />

fungerte nærmest optimalt ved aller<br />

første forsøk. Men senere rappet vi<br />

en idé fra 70-tallets aller beste høyttaler-<br />

amerikanske Beveridge- som gav<br />

oss bakoversveis. Den beste høyttalerinvestering<br />

du noensinne kan gjøre<br />

er å spandere en helsefarm på din<br />

bedre halvdel for så å leke med ulike<br />

høyttalerplasseringer i fred og ro noen<br />

kvelder…<br />

TRøKKET AV FoRSMAN<br />

La oss slippe katta ut av sekken med<br />

det samme. Det betyr heldigvis ikke<br />

at du med VVS 5 får katta i sekken,<br />

snarerer tvert imot! Men dypbassen er<br />

simpelthen noe av det tørreste, kjappeste<br />

og reneste vi har hørt. Og det<br />

virker som det går mye dypere enn hva<br />

minus 3 db-punktet på 27 Hz skulle<br />

«Et minst tyveårig perspektiv<br />

på denne høyttaleren,<br />

er vel uansett<br />

ganske realistisk for den<br />

vanlige musikkelsker.»<br />

tilsi. Likevel er ikke dette en imponatorbass<br />

av Krell og Wilson-typen, men<br />

er lettere, luftigere og enda ærligere<br />

dypbass som har enorm slagkraft, men<br />

som slipper like plutselig som den<br />

kommer. Og dette uten resonnanser i<br />

kabinettet eller noe magasinering av<br />

energi som man ufravikelig opplever<br />

med bassrefleks-systemer.<br />

Dette kjenner vi igjen fra de største<br />

Magnepan, Jamo og andre gode dipoler<br />

uten kabinett. Det imponerende med<br />

VVS 5 er at den kan gå såpass dypt,<br />

spille såpass høyt og ha så glimrende<br />

kontroll nedover tross betydelig effektivitet<br />

på mer enn 90 db; et resultatet<br />

av god matching mellom effekten av<br />

skjørtet som styrer luftstrømmen, og<br />

delefilteret hvis oppgave er gradvis å<br />

redusere nivået mot mellomtonen slik<br />

at det akustiske trøkket forblir lineært i<br />

de fleste rom.<br />

VELDIG oPPLøST<br />

Men selv om bassen er fyldig og<br />

kraftfull helt der nede, opplever jeg en<br />

anelse slankhet i mellombassen rundt<br />

250 Hz, i selve grunntoneområdet.<br />

Denne litt tilbakelente mellombassen<br />

er mer vanlig enn uvanlig, og jeg lurer<br />

ofte på om jeg har en kjepphest her,<br />

men opplever stadig oftere at noen av<br />

de mest krtikerroste high-endere, som<br />

f.eks. Wilson Sasha, Dynaudio Consequence<br />

og Respons Grande Dimensions<br />

har noe mer ”kropp” her nede i mitt<br />

rom enn hva blant annet Forsman<br />

varter opp med. Justering av plasseringen<br />

med få centimeter i forhold til<br />

sidevegg, kunne delvis korrigere dette,<br />

men tendensen mot en viss slankhet<br />

var tydelig, uten at det kan kalles noen<br />

egentlig ”feil”.<br />

Den vanskelig overgangen fra dynamiske<br />

elementer til den store, flate<br />

mellomtonen av båndtypen, gikk etter<br />

det jeg kunne høre ganske så greit, og<br />

oppmerksomheten gikk fra å konsentrere<br />

seg om flat frekvensgang til å la<br />

seg imponere over glitrende dynamikk<br />

med presise transienter med nærmeste<br />

momentan start og stopp, og en minst<br />

like imponerende oppløsning. Og med<br />

denne presisjonen i gjengivelsen, er det<br />

ikke det minste underlig at også romopplevelsen,<br />

evnen til å skille ut<br />

opptaksrommet og akustikken i<br />

forhold til direktlyden, er blant<br />

det aller beste vi har hørt i stua.<br />

Men igjen blir jeg litt forstyrret<br />

av en liten skurr på en ellers<br />

lineær frekvensgang ved rundt<br />

drøye tusen Hz. Ikke minst kunne<br />

man høre dette på kor og til<br />

en viss grad på stemmer, som<br />

får en ekstra liten presenssnert<br />

på stemmebåndene som trekker<br />

særlig kvinnelige vokalister en<br />

smule frem i miksen. Akkurat<br />

her synes jeg faktisk min egen<br />

DP A-1 med en noe ”snillere”<br />

øvre mellomtone/diskant er en vel så<br />

god partner. Og Electrocompaniet og<br />

mange rørforsterkere kan vise seg<br />

å være enda bedre match enn hva vi<br />

oppnådde. Men igjen en antydning av<br />

en smule problem som bør sjekkes ut<br />

før kjøp…<br />

Toppen var imidlertid lekende lett og<br />

luftig og dristig stigende mot det uhørte<br />

uten antydning av å trekke seg. Denne<br />

spreke diskanten var likevel såpass avslørende<br />

at jeg enkelte ganger opplevde<br />

et uvant rasp i overtonestrukturen, slik<br />

at jeg enkelte ganger ble litt i tvil om jeg<br />

hørte antydning til klirr fra diskanten,<br />

eller om det skyldtes opptak, signalkilde<br />

eller simpelthen en smule meknisk støy<br />

fra felerekka? Jeg måtte le høyt-og lettetda<br />

jeg like etter hørte et symfoniorkester<br />

”live” og tydelig oppfattet noen av de<br />

samme støyfenomenene som Forsman<br />

leverte på et sølvfat.<br />

Men tross imponerende bass som<br />

gir solid tyngde til lydbildet, er her<br />

likevel lite å gjemme seg bak om ikke<br />

både opptak og utstyr er av meget høy<br />

klasse. Slik sett minnet lyden meg<br />

stadig oftere om de berømte Apogee<br />

dipoler fra 70-80 tallet som forøvrig var<br />

svinedyre , men ikke med noe i nærheten<br />

så god bass.…


RoCKA!<br />

Av en eller annen mystisk grunn, synes<br />

de aller fleste å mene at rock krever<br />

mindre av stereoanlegget enn for<br />

eksempel opera og klassisk musikk.<br />

Mon det?<br />

Selv om mange rockeopptak allerede<br />

er dynamisk forkrøplet på grunn av<br />

hardhendt miksing tilpasset klokkeradioer<br />

og bilstereo, så blir det ikke særlig<br />

mye bedre om steroanlegget ytterligere<br />

flater ut dynamikken og runder av<br />

transientskuldrene. Og selv om det ofte<br />

er lite virkelig dypbass i rocken, er det<br />

rytmisk fremdrivende kompet ved ca.<br />

70-100 Hz avgjørende for å oppleve<br />

urkraften. Og denne skal virkelig sitte<br />

i mellomgulvet uten puddingtendenser<br />

og uttværinger. Høres basstromma ut<br />

som om du lukker igjen døra på din<br />

nye EL-bil, er du på ville veier!<br />

Behøver jeg å påpeke at Forsman<br />

VSS 5 var fremragede på Bruce<br />

Springsteen og det meste av avspilt<br />

rock nesten uansett størrelse på besetningen,<br />

kvalitet av opptaket og de<br />

dynamiske begrensninger? Ja selvfølgelig<br />

låt det ofte hardt og jævlig, men du<br />

var aldri i tvil om at dette godvonde<br />

lydbildet stammet fra andre ting enn<br />

høyttalerne. Og på samme måte som<br />

hjernen fokuserer lite på støv og<br />

peiskos av fra vinyl, så ble de fleste forvrengningsfenomener<br />

fra rocken like<br />

mye en musikalsk uttrykk på samme<br />

måte som Calle Jularbo låter riktigst på<br />

en sveivegrammfon, for å sette det litt<br />

på spissen.<br />

Men å gjøre rocken ”snillere” i det<br />

musikalske uttrykket ved å prioritere et<br />

anlegg med varmere lyd som gjemmer<br />

noe av røffheten under et mykt teppe<br />

med en dip i presensområdet, er knapt<br />

noen farbar vei. Og med Forsman låt<br />

det ”riktigere” med større detaljering,<br />

god dynamisk kontrast og også mer<br />

korrekt størrelse av lydbildet fra det<br />

grandiose til det mer intime, avhengig<br />

av opptak og besetning.<br />

LITT HARDT?<br />

Som vanlig benyttet jeg en mer eller<br />

mindre tilfeldig plate fra salige High<br />

<strong>Fidelity</strong>. (Takk Sven for særdeles nyttig<br />

verktøy med mange musikalske<br />

perler.) Og etter Bruce kommer en<br />

rekke mer storslagne popinnspillinger<br />

med fokus på transienter fra direktlyden,<br />

sammen med en varm og gedigen<br />

akustikk, enten nå denne er digital<br />

eller virkelig. Men den akustiske innpakningen<br />

er uansett lett å skjelne fra<br />

stemmer og instrumenter, og tilfører<br />

en realisme som til de grader transporterer<br />

deg inn i konsertsalen, ikke<br />

orkesteret inn i din stue.<br />

Ikke uventet fungerte disse høyttalerne<br />

også glimrende på store symfoniske<br />

verk og kirke/operamusikk med<br />

en betydelig ”scene” som brettet seg<br />

langt utover høyttalerne i både bredde<br />

11


3 3 3<br />

Forsman Classic Vertical Split System 5:<br />

12<br />

og dybde og med eksepsjonell fokus på<br />

artister og enkelinstrumenter. Samtidig<br />

var det tilstrekkelig god oversikt<br />

og orden til å oppleve det hele som et<br />

ensemble selv om lydbildet var noe<br />

tettere på enn på enkelte andre gode<br />

høyttalere i samme rom. Men det ville<br />

være en grov overforenkling å mene at<br />

den beste høyttaleren er den med størst<br />

avstand til artistene…<br />

Også stemmer låter generelt fint<br />

selv om jeg atså etterlyser an dæsj mer<br />

”kropp” i grunntoneområdet og en forsiktig<br />

reduksjon av nivå i nederste del<br />

av presensområdet ved drøye 1 kHz.<br />

Mest iørefallende var dette likevel ved<br />

koropptak med sine tette, homogene<br />

stemmer hvor en anelse frekvensmessig<br />

unøyaktighet generelt er særdeles<br />

lett hørbart. Og på ett av disse opptakene<br />

som jeg hadde spesielt store forventninger<br />

til på grunn av den enorme<br />

akustikken som VSS 5 generelt var<br />

veldig bra på, ble jeg absolutt forstyrret<br />

av denne anelse uorganisk hardhet som<br />

la seg over stemmene.<br />

GRANDIoSA<br />

Det ville slett ikke forundre meg om<br />

noe av denne tendensen vil kunne<br />

forsvinne med lengere tids innspilling.<br />

Ikke minst produsentene selv synes<br />

å undervurdere hvor lang tid enkelte<br />

hi-fi produkter trenger før de låter<br />

optimalt. Men jeg var også ivrig til å<br />

prøve ut ulike plasseringer i rommet<br />

da jeg mener å huske at rommet hadde<br />

en liten resonnans omtrent i samme<br />

område som jeg nå kritiserer. Uansett<br />

er her en tendens til en liten peak som<br />

jeg ikke har hørt helt på samme måte<br />

fra flere andre gode høyttalere i samme<br />

posisjon.<br />

Under denne eksperimenteringen<br />

med plassering, slo det meg plutselig<br />

hvor mange likhetspunkter det er<br />

mellom Forsman 5 og de sagnomsbruste<br />

elektrostatene fra amerikanske<br />

Beveridge på 70-80 tallet. Disse spilte<br />

fantastisk, men de innebygde trafoløse<br />

rørforsterkerne klappet sammen for et<br />

godt ord. Men prinsippet med å la høyttalerne<br />

peke mot hverandre fra hver<br />

sin vegg, var uansett med på å skape et<br />

lite rominfisert lydbilde med enorm og<br />

presis holografi hvis make verden aldri<br />

hadde hørt med bare to kanaler.<br />

Dette trikset har jeg utnyttet mange<br />

ganger med ulike høyttalere i eget<br />

oppsett. Ofte med glitrende imponerende<br />

resultat, selv om mange mener<br />

det blir ”hull” i midten og en anelse<br />

ufokusert retningsbestemmelse ved<br />

å strekke strikken såpass langt. Men<br />

med Forsman dipolhøyttalere fungerte<br />

det bedre enn jeg tidligere har oppnådd;<br />

dette med et grandiost lydbilde<br />

dobbelt så bredt som rommet, og med<br />

en kolossal tredimensjonal scene. En<br />

mindre økning i bunnnivået varmet<br />

opp lydbilde sånn akkurat passe, og en<br />

kraftig vinkling med fronten av høyttalerne<br />

midtveis mellom lytteposisjon og<br />

hverandre på hver side av langveggen,<br />

dempet både mellomtone og diskant en<br />

liten anelse.<br />

Men her var ingen ”hull” tross enorm<br />

breddevirkning, og en enda tydeligere<br />

akustisk signatur fra opptaket. Egenlyden<br />

fra eget rom var derimot nesten<br />

nullet ut grunnet mer direktlyd og<br />

mindre refleks. Med en ekte linjekilde<br />

ville denne effekten vært enda tydeligere<br />

grunnet null reflekesjon fra gulv<br />

og tak, men tendensen var entydig en<br />

opplevelse av tydeligere romklang fra<br />

originalopptakene enn før.<br />

For å gjøre en lang historie litt kortere;<br />

med denne frekke plasseringen<br />

med ekstra lang avstand mellom høyttalerene<br />

og en ”toe in” noe kraftigere<br />

enn vanlig, kan man oppnå et helt ut<br />

fantasisk stort lydbilde med naturlig<br />

detaljering, en litt varmere mellombass<br />

pluss en reduksjon av det litt kraftige<br />

nivået rundt drøye 1000 Hz. Og den<br />

særdeles presise punktkilden fra magnetostatene<br />

ga utmerket senterlyd ved<br />

optimal lytteplassering.<br />

Dette er virkelig imponerende og mer<br />

enn en antydning av hvilket potensial<br />

det er i disse høyttalerne (og selvsagt<br />

også mange andre) om man jobber litt<br />

med plasseringen. Og den fantastiske<br />

detaljeringen, som på enkelte opptak<br />

kan bli i meste laget i forhold til en<br />

naturlig lyd fra 10 benk i konsertsalen,<br />

softes akkurat passe uten å miste<br />

krispheten i transientforløpene.<br />

KoNKLUSJoN<br />

Tor Forsman’s VSS teknologi har vært<br />

en del av det norske high-end markedet<br />

i rundt tredve år, og hans dipoler med<br />

skjørt og dyp utringning har vært særlig<br />

populære i visse Dynamic Precision<br />

vennemiljøer. Det har i min verden<br />

vært litt stille rundt Forsman de siste<br />

tiden, men nye krefter har i det siste<br />

overtatt salgsarbeidet slik at Tor kan<br />

konsentrere seg det han er best til.<br />

Det er med skrekkblandet fryd<br />

jeg evaluerer teknologien bak denne<br />

dipolkonstruksjonen og innser hvilke<br />

vanskelige beregninger og tidkrevende<br />

prøve/feile lyttinger som skal til for å<br />

skape den optimale lyden. Konstruksjonen<br />

har sine innebygde fordeler og mulige<br />

ulemper som krever eksepsjonelt<br />

mye av konstruktøren og ikke minst av<br />

hans ører. Jeg mener at klangbalansen<br />

med fordel kunne være dempet litt<br />

midt i mellomtonen for ikke å låte litt<br />

”imponator hi-fi”; en smule aggressivt,<br />

men også et svært detaljert lydbilde.<br />

Dette er mye smak og behag, men<br />

mange vet at jeg er lykkelig fordi stadig<br />

flere hi-fi produsenter nå lager lyd som<br />

har mer kropp, ro og oversikt ann hva<br />

som var prioritert tidligere.<br />

Forsman VSS 5 Classic er en stor<br />

høyttaler som også låter stort og med<br />

åpenhet og luftighet i det ganske så lienært<br />

lydbildet fra ca.25 Hz i mitt rom<br />

og oppover til minst 27kHz. Jeg skulle<br />

altså likevel ønsket meg en smule mer<br />

kropp i grunntoneområdet og en anelse<br />

dip midt i mellomtonen.<br />

Likevel; denne høyttaleren har noe av<br />

den beste bassen vi har hørt, ekstremt<br />

dyp og eksplosiv med et fraspark og<br />

med en kjapphet uten antydning til<br />

innelukket kasselyd (da det ikke er<br />

noen) som er eksepsjonell. På godt og<br />

ondt er den lydmessige avstanden på<br />

de andre parametrene likevel noe mindre<br />

i forhold til andre konstruksjoner i<br />

prisklassen enn hva jeg hadde forventet.<br />

Og prisen for den fenomenale detaljeringen<br />

og noe av luftigheten må etter<br />

min mening betales av en litt mer stresset<br />

lyd som i forhold til f.eks. Coltrane<br />

(til 3 ganger prisen) og Respons Grande<br />

mangler litt ro og avslappet oversikt.<br />

Om jeg ikke hører dramatiske fordeler<br />

med dipolkonseptet i forhold til<br />

mer vanlige konstruksjoner i samme<br />

prisklasse utenom i bassen, så er til<br />

gjengjeld VSS 5 knapt særlig vanskeligere<br />

å plassere optimalt enn andre<br />

høyttalere, på tross av dipolkonseptet.<br />

Og vær ikke i tvil; dette er overlegent<br />

det beste så langt fra Forsman. VSS<br />

5 Classic er en både lekker og spennende<br />

høyttaler som utvilsomt vil glede<br />

mange med sin storslagne og detaljerte<br />

lyd med eksepsjonelt bra dypbass. Og<br />

i Norge er den etter en totalvurdering<br />

faktisk ganske så nøkternt priset… 3<br />

Pris: NoK 150.000,- / par<br />

Forhandler/produsent:<br />

Forsman A/S<br />

www.forsman.no


3 3 3 Audio Research DSi 200:<br />

14<br />

Grønn<br />

kraft?


Miljøforkjemperne har inntatt vår hobby! Med sin “energy star”-merkede<br />

forsterker dsi 200, introduserer Audio research sin første integrerte solid<br />

state forsterker. blir også lyden mer miljøvennlig, tro?<br />

AV HåKoN RoGNLIEN<br />

AR DSi 200 er altså en nysatsing<br />

av dimensjoner fra<br />

den sagnomsuste rørforsterkerfabrikanten<br />

i Minnesota.<br />

Og bare for å ha det<br />

klart med en gang; dette er IKKE det<br />

vi hittil kjenner som en såkalt klasse<br />

D-forsterker. Ikke en gang strømforsyningen<br />

er digital. Dette er derimot<br />

en helt ny konstruksjon fra AR’s side,<br />

en analogt switchende power-supply<br />

med spennende egenskaper.<br />

For denne nyvinningen har de altså<br />

blitt belønnet med “Energy Star”, hvilket<br />

innebærer at vi har å gjøre med et<br />

produkt som har en klar miljøprofil<br />

både i produksjon og bruk. Og på<br />

samme måte som de såkalte ICE-<br />

forsterkerne og andre med lignende<br />

strømforsyninger, så jobber også DSi<br />

200 uten å generere nevnerverdig<br />

varme. Forsåvidt interessant så det<br />

holder at AR har tatt dette skrittet,<br />

selv om dette ikke deres første<br />

solid state produkt. Så langt der i fra,<br />

faktisk, de har så vidt jeg kan forstå<br />

et nokså pragmatisk syn på dette, og<br />

15


3 3 3<br />

Audio Research DSi 200:<br />

16<br />

produserer rørforsterkere kun så lenge<br />

de mener det låter best.<br />

Men det er ikke bare rent lydmessige<br />

betraktinger som ligger til grunn<br />

for AR’s valg, de skal jo også leve,<br />

og de fleste vet vel at solid state har<br />

betydelig større markedsandel enn rør,<br />

til tross for at det ofte kan se motsatt<br />

ut når man leser hi-fi-publikasjonene<br />

verden over.<br />

Ny LINJE<br />

DSi 200 er den første i en helt ny<br />

satsning fra Audio Research, viktig<br />

derfor at det klaffer fra start. Ergo<br />

har nok AR jobbet konstruktivt med<br />

tilpasning av lydsignaturen. Serien<br />

kalles for øvrig for «Definition», og<br />

det er vel grunn til å anta at grunnkonstruksjonen<br />

i hele den etter hvert<br />

kommende serien er basert i den nye,<br />

energieffektive strømforsyningen. Går<br />

ut fra at den turkisgrønne displayfargen<br />

ikke er en understrekning av apparatets<br />

grønne profil, ei heller antar<br />

jeg at det faktum at dette displayet<br />

kan så vel dempes som slåes av, er<br />

et resultat av behovet for ytterligere<br />

energiøkonomisering.<br />

Men det gjør seg å slippe skarpt<br />

Naim har siden dag én hatt en klar filosofi.<br />

Source first. Implisitt i denne tankegangen<br />

ligger også en solid forsyning av strøm. Så vi<br />

har “bolet” Supernait’en med en Hicap. Blir<br />

den høyere i hatten, tro?<br />

Hicap befinner seg om lag midt i Naim’s strømforsyningssortiment,<br />

det er en halvbred boks som veier inn<br />

på nær 7,5 kilo, hvilket innebærer at den har en solid<br />

ringkjerne som sentrum av konstruksjonen, mens en<br />

avansert glattekrets og elektrolytt-bank besørger reserver<br />

i påkommende tilfeller. Det spennende her er at<br />

denne tross alt godt dimensjonerte strømforsyningen<br />

faktisk kun mater pre-amp delen av Supernait (eventuelt<br />

mater den en av forforsterkerne i Classic-serien),<br />

mens effekttrinnet nå får styre over den innebygde<br />

strømforsyningen alene. Med en sånn ekstra boks til<br />

11500,- vil nå totalprisen for en sånn «bolet» Supernait<br />

beløpe seg til tett opp mot 39000,- Er det verdt pengene,<br />

må man jo spørre seg. Pre-amp’en er vel ikke så<br />

strømsugen, uansett, eller?<br />

Generelt er jeg skeptisk til slike ikke akkurat neglisjerbare<br />

utlegg for nesten ingen sannsynlig inntjening.<br />

På den annen side har jeg etterhvert såpass kunnskaper<br />

om konsistensen i Naim’s filosofi, at jeg faktisk hadde<br />

en viss tro på dette prosjektet. Tross alt har man tidligere<br />

i livet hørt litt av hva bedre tilførsel av ren strøm<br />

kan skape av gleder! Litt fiklete med to nye kabler bak<br />

racket, dessuten må man betale noen hundrelapper<br />

også for den ene av disse, så totalprisen blir faktisk<br />

enda høyere enn indikert her ovenfor. Fordelen er at<br />

man kan velge å ha pre stående på, mens effektdelen er<br />

grønne lys i dempet stuebelysning,<br />

såpass er sikkert. Selv om det åpenbart<br />

er gjort en greie ut av en smule miljøfokus,<br />

opplyses DSi 200 å yte 200 W til<br />

8 Ohms last, og 300 W til 4 Ohm. Jeg<br />

har dog sett målinger som viser enda<br />

mer potens; henholdsvis 230 og 410 W<br />

er tallene fra lab’en, da rett nok med en<br />

anelse mer forvrengning enn AR selv<br />

opererer med. Og når det virkelig går<br />

heftig for seg, kan dette kraftverket øse<br />

ut gode 550 W i korte øyeblikk.<br />

På den annen side viser også målingene<br />

et noe underlig forvrengningsbilde<br />

dersom forsterkeren tvinges til å<br />

jobbe med lavimpedant last. Det er goder<br />

grunner for å la denne forsterkeren<br />

jobbe med jevn og høy impedans, for<br />

å unngå uforutsette, lydmessige avvik.<br />

I testperioden hos <strong>Fidelity</strong> har vi kjørt<br />

forsterkeren utelukkende med nettopp<br />

høy og jevn impedans; Audio Note og<br />

Kudos har tatt hovedjobben. Men noen<br />

små avbrudd med Klispch selvsagt har<br />

forekommet. Selv om sistnevnte har til<br />

dels merkelig impedanskurve, spiller<br />

de så lett høyt at ovennevnte problematikk<br />

uansett ikke aktualiseres, ettersom<br />

effektuttaket så å si konsekvent holdes<br />

på svært moderate nivåer.<br />

MANGEFASETTERT<br />

Som seg hør og bør en ekte AR, er<br />

dette velbygde saker. Svært velbygde.<br />

På baksiden finner vi 2 stk ekte balanserte<br />

innganger + 4 single ended.<br />

Lonstruksjonen er en full dual mono, så<br />

gjennomført at inngangene til venstre<br />

befinner seg på apparatets venstre side,<br />

ditto til høyre. Sånt har det med å gjøre<br />

kabelføringen litt utfordrende, da den<br />

ene kabelen ofte må være klart lengre<br />

enn den andre, dersom apparatene står<br />

ved siden av hverandre. Men dette er<br />

detaljer i den store sammenhengen.<br />

Det er ingen pre out; til en viss grad<br />

overraskende for undertegnede at AR<br />

har valgt passivt forforsterkertrinn,<br />

spesielt når jeg hører resultatene.<br />

Og uten å foregripe begivenhetenes<br />

gang, kan jeg røpe at det høres aktivt<br />

ut så det holder. På den annen side<br />

kan man velge en av inngangene som<br />

receiver-inngang. Dette gjøres enkelt fra<br />

fjernkontrollen. Test like gjerne denne<br />

løsningen koblet til en annen pre enn<br />

det innebygde passive linjetrinnet<br />

dersom dette skulle være av interesse;<br />

mulighetene er legio.<br />

Ellers finnes knapper for så vel mono<br />

som fasevending, ikke så vanlig lengre,<br />

Supernait blir suprere!<br />

avslått, det blir på mange måter større fleksibilitet.<br />

Og hva hender så med lyden? Du vide verden, dette<br />

er smått fantastisk, vil jeg hevde. Naim Supernait, som<br />

i utgangspunktet allerede er en svært likandes forsterker,<br />

tar uten videre et par karslige steg oppover i hierarkiet,<br />

såpass skal være sikkert. En anelse dypere i målet<br />

blir den, mest fordi det forsvinner et svakt forstyrrende<br />

rufs som fremhever toppen en smule, dernest fordi den<br />

får en klart dypere, mer maktfull og klanglig elegant<br />

bass. Kontroll og innsyn bedres, likeledes de klanglige<br />

kvaliteter, som allerede er en styrke hos denne forsterkeren.<br />

Som man vi se av hovedartikkelen kommer den<br />

fortsatt ikke helt opp til Audio Research DSi 200 med<br />

hensyn til gjennomsiktighet og detaljering, men noe<br />

skal man da pinadø få for de 16 – 17000,- ekstra man<br />

punger ut for sistnevnte. Dessuten oppleves faktisk<br />

Supernait som hakket kraftigere og mer storslagen enn<br />

nevnte AR i en del tilfeller, etter at Hicap ble koblet<br />

inn.<br />

Normalt vil jeg nærmest som defaultverdi hevde at<br />

kvalitetsheving konsekvent er lavere enn økonomisk<br />

tillegg i denne bransjen. Akkurat når det gjelder Naim<br />

og strømforsyninger, har jeg motsatt synspunkt. Forbedringene<br />

er så entydige og så formidable, at jeg kort og<br />

greit anbefaler samtlige Naim-eiere å skrape sammen<br />

til ekstra power supply. Du får et helt nytt anlegg i stua,<br />

for pokker, hva mer kan du egentlig be om?<br />

Naim Hicap, strømforsyning til<br />

diverse Naim-apparater: NoK 11500,-<br />

Importør (Norge og Sverige): Ljud


og alltid diskutabelt hvor nødvendig<br />

det egentlig er. For de mest detaljhungrige<br />

blant oss (og det er vel i grunn<br />

de fleste?) har det sin misjon. En ikke<br />

ubetydelig andel av dagens utgivelser<br />

profitterer faktisk på fasevending, det<br />

kan se ut som om dette aspektet ikke er<br />

veldig ivaretatt på innspillingssiden i et<br />

hvert studio.<br />

Alle funksjoner kan selvsagt styres<br />

fra fjernkontrollen, dessuten har denne<br />

fjernkontrollen et par ekstra triks<br />

oppe i ermet. Her finnes også balanse<br />

samt nevnte justering av lysstyrken på<br />

displayet.<br />

Audio Research DSi 200 veier inn<br />

ved røslige 17 kilo, ingen lettvekter,<br />

akkurat, spesielt om man tar i betraktning<br />

at den kun bærer omkring på en<br />

switched power supply; tydeligvis kan<br />

også alternative strømforsyninger ha<br />

både vekt og størrelse.<br />

MIN KAMP<br />

Min trofaste Naim Supernait må ta den<br />

brutale oppgaven det er å være sparringpartner<br />

for denne tungvekteren<br />

fra en merittert familie av tungvektere.<br />

Rett nok støttes Supernait nå av strømforsyningen<br />

Hicap (se rammeartikkel),<br />

og burde som sådan ha pådratt seg en<br />

ikke helt unnselig pondus. Men allikevel;<br />

DSi 200 er ingen hvemsomhelst.<br />

Naim er som kjent en rytmisk og<br />

kvikk formidler, godt fotarbeide og<br />

kvikke uppercuts er de mest åpenbare<br />

styrker. Vi er spente på hvordan det<br />

mottas i motsatt hjørne. Innledningsvis<br />

er det faktisk lett å se hvordan denne<br />

matchen vil forløpe. To dyktige kombattanter,<br />

utvilsomt, men det oppfattes<br />

allikevel raskt at Audio Research<br />

har hatt mer ressurser tilgjengelig i<br />

opptreningsfasen. Det er en usedvanlig<br />

lettbent og elegant leveranse av slag<br />

og spark fra den kanten, nemlig. Naim<br />

oppleves utrolig nok litt langsommere<br />

og mer bakpå, det skal dog understrekes<br />

at de kraftigste slag oppleves tyngre<br />

og mer endelige på et vis, enn det DSi<br />

200 kan levere.<br />

Men det er dette med treffsikkerheten,<br />

da, for det er en spennende sammenheng<br />

her. Årsaken til følelsen av en<br />

tyngre og fyldigere slagkraft fra Naim,<br />

ligger ikke bare i at det rent faktisk<br />

er mer kraftfullt, men også at det er<br />

akkurat de millisekundene «langsommere»<br />

som gjør at effekten mister litt<br />

fokus og intensitet. Prøv å spikre med<br />

en lett, helsmidd hammer, og kjenn<br />

hvordan den effektivt driver spikeren<br />

klokkerent inn, nærmest uten bruk av<br />

krefter. Dette i motsetning til en tyngre,<br />

rimeligere hammer som selv svelger<br />

unna noe av energien et sted mellom<br />

hånd og spikerhode.<br />

Det får være analogien som beskri-<br />

ver forskjellene her mellom Naim’s<br />

friske og kraftfulle slagkraft og Audio<br />

Research mist like friske, men klart<br />

mer effektive stil. Det er presisjon vi<br />

snakker om. Hurtighet, treffsikkerhet<br />

og eleganse. Audio Research DSi 200<br />

besitter alt dette i godt monn, og det er<br />

en klingende, presis sang som følger<br />

all gjengivelse fra den kanten, uansett<br />

musikkstil.<br />

SPILL oPP!<br />

Candy Dulfer, min klare favorittsaxofonist<br />

(eh... utseendemessig, altså) ga for<br />

ikke lenge siden ut et nydelig rytmisk<br />

album med navn «Chilled out and funked<br />

up», hvor vi finner en deilig, leken<br />

og rytmisk låt ved navn «N. J. Turnpike».<br />

Innspillingskvaliteten fra «Heads<br />

Up»-selskapet er forbilledlig, og AR<br />

DSi 200 vet litt om hvordan formidle<br />

lekenhet. Dette swinger!<br />

Det er tydelig at klangbalansen er<br />

en smule over på det slanke, såvel mellombass<br />

som mellomtone har en svakt<br />

tilbaketrukken karakter, dog uten at<br />

dette på noen måte er overdrevent. Noe<br />

av denne tendensen tyder selvsagt også<br />

på at vi snakker om en noe i nærheten<br />

av total elementkontroll, ofte får slike<br />

lett despotiske trekk fram en subjektivt<br />

slankende effekt.<br />

En låt som virkelig profitterer på en<br />

smule fedme er David Coverdale og<br />

17


3 3 3<br />

Audio Research DSi 200:<br />

18<br />

Jimmy Page’s låt «Shake my tree», en<br />

grusomt dårlig innspilling, i sin tid fikk<br />

den meg til å endre valg av min første<br />

CD-spiller, og jeg endte med den som<br />

kort og greit bare fjernet det som var å<br />

finne i toppoktavene. Nå var ikke det<br />

nødvendigvis en dum ide hva angikk<br />

de første generasjoner av digitalspillere,<br />

og jeg endte altså med en kontinuerlig<br />

gjespende spiller fra Mission.<br />

Tilbake til saken. For AR’en blir en<br />

anelse slank her. Ikke problematisk,<br />

dog, årsakene er at den, til tross for<br />

sin smule slankhet, er så silkeglatt og<br />

gjennomsiktig at det på et vis ikke kan<br />

gå galt, uansett hva du putter på den.<br />

Ergo er vi i 2010 forbi det punktet at<br />

elendige innspillinger forblir nettopp<br />

det. De har nå blitt tolererbare, selv om<br />

de aldri vil bli nydelige.<br />

Viktigst er det at til tross for verdens<br />

mange dårlige innspillinger, kan<br />

menigmann omsider nyte av dette, til<br />

tross for at ting kom litt skjevt ut fra<br />

hoppkanten. Og produkter som dagens<br />

testobjekt er sterkt medvirkende til<br />

at vi kan oppleve nettopp det. OK,<br />

vi skulle gjerne hatt<br />

litt fedmetendenser i<br />

bunn her, men uten<br />

at dette nødvendigvis<br />

ville gjort forsterkeren<br />

bedre. Kanskje tvert<br />

om?<br />

SyNG UT!<br />

Forsøker vi oss med<br />

«No Sanctuary here»<br />

med Chris Jones, er det<br />

merkbart at Stockfisch’<br />

innspillinger er av en<br />

fullstendig annen støpning,<br />

denne er nemlig<br />

i overkant varm, og de<br />

aller fleste anlegg låter<br />

fint med dette. Selvsagt er dette en livrett<br />

også for DSi 200. Den ivaretar varmen<br />

uten på noen måte å understreke<br />

den, derimot gjør gjennomsiktigheten<br />

dette til en soleklar high-end musikkkopplevelse.<br />

Som det skal være.<br />

Bartok’s Pesante har det andre utfordringer,<br />

her er det storhet, dynamisk<br />

utsving, voldsomhet, og klanger i<br />

mengder som skal ivaretas. De aller<br />

fleste av disse utfordringene tas på<br />

strak arm. Det er dog en lite, men tydelig<br />

men her. Og det går på dette med<br />

utklinging og generell gjengivelse av<br />

helhet i instrumentell egenklang.<br />

Der aner vi en viss svakhet hos AR<br />

DSi 200. Den flyter fint på sin gjennomsiktighet,<br />

så dette blir ikke påtakelig,<br />

men allikevel, oppleves en viss korthet<br />

på et vis, der enkelte andre produkter<br />

makter å la tonene og klangene nærmest<br />

flyte over i evigheten. Noe av det<br />

samme finner vi da også i gjengivelsen<br />

av stemmer i små ensembler; Harmo-<br />

nia Mundi har en nydelig innspilling<br />

der Maria Cristina Kiehr formidler<br />

Scarlatti med overbevisning, og vi<br />

oppdager en annen ørliten egenskap<br />

som i enkelttilfeller kan skape en smule<br />

utfordringer.<br />

Dette med kvinnestemmer er og blir<br />

utfordrende, av og til lukker de seg<br />

inne og slipper ikke løs fra høyttalerelementene.<br />

Og sannheten er jo at her<br />

og der opplever vi dette når DSi 200<br />

er med i kjeden. Fenomenet er klarest<br />

tilstede når forsterkeren ikke er på<br />

operasjonstemperatur, for selv om den<br />

aldri blir følbart varm, så fungerer den<br />

klart bedre etter å ha vært påslått en<br />

times tid. AR opplyser da også at de<br />

anbefaler eieren å ha den på 24/7. Med<br />

dette i minnet kan det være ekstra viktig<br />

å minne om å teste i lag med egne<br />

høyttalere, dersom du spiller mye solo<br />

kvinnestemmer eller andre utfordrende<br />

klanger.<br />

KoMBINASJoN<br />

Audio Research DSi 200 har som<br />

nevnt vært koblet mest opp mot Kudos<br />

«Viktigst er det at denne<br />

forsterkerens egenskaper<br />

er av en art som fort skaper<br />

klassikerstatus.<br />

Vi har et produkt<br />

med evige kvaliteter.»<br />

og Audio Note høyttalere, begge svært<br />

gode matcher til denne forsterkeren,<br />

med sine jevne og elegante frekvenskurver.<br />

Kudos Cardea C20 er en relativt<br />

konvensjonell bassrefleksløsning, mens<br />

AN K LX er lukket kasse med 8 tommers<br />

basselement i en temmelig grunn<br />

og nokså bred kasse. Sistnevnte er en<br />

arv etter salig’ Peter Snell, hans ideer<br />

lever videre i beste velgående under<br />

navnebror Qvortrup’s vinger.<br />

Den mest interessante kombinasjonen<br />

her synes jeg var med AN, og da<br />

mest fordi DSi 200 skapte et sånt liv i<br />

den høyttaleren at jeg knapt kan huske<br />

å ha hørt maken. Like interessant fant<br />

jeg det at den skapte et sånt fundament,<br />

ja, en sånn kraft i denne lukkede<br />

8-tommeren, at det var lett å glemme<br />

at det er en tross alt moderat stor<br />

høyttaler på stativ. Her kunne underlig<br />

nok den noe mørkere stemte Naim<br />

Supernait’en ikke konkurrere, selv om<br />

andre kombinasjoner (med gulvstående<br />

høyttalere), fikk Naim til å framstå med<br />

mer kraft og tyngde enn DSi 200. Det<br />

må ha vært noe med sammenfallende<br />

frekvenskurver eller noe, igjen vil vi<br />

understreke betydningen av matching,<br />

av og til skjer litt uventende ting. En<br />

meget god kombinasjon var det, såpass<br />

er sikkert.<br />

På den annen side var det ingen<br />

dårlig kombinasjon med Kudos heller;<br />

oppløsningen i toppen av det formidable<br />

Seas Crescendo-elementet viste med<br />

all mulig tydelighet at DSi 200 også har<br />

bedre oppløsning oppover enn Naim<br />

Supernait kan få til.<br />

DEN SToRE SAMMENHENGEN<br />

Så hvor setter dette Audio Research DSi<br />

200 i den store sammenhengen? På bra<br />

plass, vil jeg påstå. Dette er en strålende<br />

forsterker, intet mindre. Den er gjennomsiktig<br />

så det holder, kontrollerer<br />

med brutal presisjon, klinger med fin<br />

eleganse. Selv om sistnevnte egenskap<br />

ikke er det punktet der den briljerer<br />

mest, vel å merke.<br />

Det har vært en pågående diskusjon<br />

rundt de såkalte<br />

klasse D-forsterkernes<br />

evner i bunnoktavene,<br />

også denne forsterkeren<br />

ser ut til å være<br />

relativt diskrét på<br />

dette punkt, selv om<br />

den som nevnt ser ut<br />

til å ha full kontroll,<br />

samt en forbilledlig<br />

hurtighet, også i<br />

de lavere frekvensområder.<br />

Vadseths<br />

beskrivelse av «sats<br />

fra skumgummimadrass»<br />

passer ikke<br />

helt her, selv om det<br />

heller ikke oppfattes<br />

som like eksplosivt som de beste klasse<br />

A-forsterkerne.<br />

Nå vel, detaljene kan vi alltids diskutere,<br />

men viktigst er det at denne<br />

forsterkerens egenskaper er av en art<br />

som fort skaper klassikerstatus. Selvsagt<br />

kunne jeg levd med denne, så vel<br />

betjeningsmessig som lydmessig er vi i<br />

de øvre divisjoner. Legg til en unormalt<br />

flott byggekvalitet, og vi har et produkt<br />

med evige kvaliteter. Som det meste<br />

fra Audio Research, for øvrig. De vet<br />

som alltid hva de gjør, og det de gjør,<br />

gjøres skikkelig. Audio Research DSi<br />

200 anbefales musikkelskere med fokus<br />

på detaljer og kontroll. De kommer ikke<br />

særlig bedre ut av det enn dette. 3<br />

Audio Research DSi 200<br />

integrert forsterker med switch<br />

mode strømforsyning, 2 x 200 W:<br />

NoK 57 000,-<br />

Importør:<br />

Acoustic Tuning og Audiotech


3 3 3 Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:<br />

20<br />

En natt i


Månen var full, gondolene slumret stavn ved<br />

stavn og Vivaldis berømte Marcuskirke var<br />

allerede diskret flombelyst da noen av<br />

verdens mest kjente hi-fi skribenter forlot<br />

Palazzo grassi vannveien etter en av de mest<br />

spektakulære og påkostede presentasjoner av<br />

en høyttaler noensinne.<br />

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />

Venedig…<br />

21


3 3 3<br />

22<br />

Premiere på Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:<br />

en natt i Venedig: glimt fra kanalturen til og fra Palazzio grassi hvor den nye sonus faber sjefen Mauro grange smiler fornøyd etter lanseringen av det nye flaggskipet.<br />

Fenice fra Sonus faber, en av verdens<br />

dyreste høyttalere, blir kun laget i<br />

30 eksemplarer. Og var utsolgt før<br />

kelnerne på det fasjonable Hotel<br />

Metropole ved Marcusplassen bar inn<br />

forretten til de mange prominente gjestene<br />

med handlere og hi-fi presse. Dette<br />

inkludert Hi-Fi Choice, Hi-Fi News,<br />

Hi-Fi +, Stereophile, Absolute Sound<br />

og mange andre av de mest anerkjente<br />

hi-fi bladene fra hele verden, men med<br />

kun <strong>Fidelity</strong> fra Skandinavia. Og siden<br />

vi så absolutt var i Italia, skjedde ikke<br />

matserveringen før nærmere midnatt,<br />

to timer forsinket.<br />

Også Sonus faber importørene fra<br />

Skandinavia representert med Audionord<br />

i Sverige, Danmark og Finland og<br />

Terje Rommen og Mono i Norge, som<br />

kjøpte hvert sitt par slik at det skal bli<br />

mulig senere å høre denne prestisjehøyttaleren<br />

med hele 5 patenter. Disse<br />

hevdes å overkomme de vanligste<br />

begrensninger for ”perfekt” lydreproduksjon.<br />

”Fenice” er simpelthen det<br />

italienske navnet på fugl ”Fønix”, som<br />

vi kaller den; ildfuglen som gjenoppstår<br />

fra asken.<br />

SoNUS FABER<br />

Ingen har merket så mye til at de<br />

elegante og særpregede Sf høyttalerene<br />

basert på gammel, italiensk håndverk<br />

nettopp fra områdene rundt Venezia,<br />

ikke har fornyet seg på en stund. Men<br />

som i mange andre store hi-fi firmaer<br />

etter finanskrise og nedgang i markedet,<br />

har det etter aksjeoppkjøp vært<br />

turbulent mellom den opprinnelige<br />

grunnleggeren Franco Serblin og nye<br />

finansielle krefter, akkurat slik vi også<br />

har opplevd det hos Krell, Electrocompaniet,<br />

Audio Physics og mange andre.<br />

Og istedenfor å finne frem til en<br />

slags samarbeide, blir det gjerne konfrontasjoner<br />

og gjensidig skittkasting.<br />

De profilerte personligheten som tross<br />

alt har dratt det hele igang, blir ikke<br />

engang nevnt ved navn i de lekre brosjyrene<br />

som fremhever firmaets stolte<br />

historie med å omtale de viktigste<br />

personene bak som en udefinert ”vennegjeng”<br />

eller ”entusiastgjeng”.<br />

Men Franco Serblin var en mester til<br />

å skape høyttalere med ”sjel”, basert på<br />

gammelt italiensk kunsthåndverk, og<br />

med former og fasonger på kabinettene<br />

som gjenspeiler de musikkinstrumentene<br />

lokale kjendiser som Guerneri<br />

og Stradivari er verdensberømte for.<br />

Men hvor mange likhetspunkter er det<br />

egentlig mellom kravene til et akustisk<br />

musikkinstrument og kabinettet til den<br />

”perfekte” høyttaler?<br />

NyE ToNER?<br />

For på den andre siden vil nye eiere<br />

ofte ha bedre industriell erfaring, og<br />

kan satse mer penger og ekspertise på<br />

utviklingen av nye produkter. Fenice<br />

er tydelig et slikt prosjekt. Dette er et<br />

forsøk på å skape et flaggskip, mer som<br />

et generelt forskningsprosjekt som<br />

snart nedskaleres til mer kommersielt<br />

betalbare produkter, men som uansett<br />

gir betydelig prestisje til firmalogoen.<br />

Det var altså ikke noe sjokk at Franco<br />

Serblin ikke viste sitt ansikt blant de<br />

to hundre gjestene i museet Palazzio<br />

Grassi som alle ankom båt; det eneste<br />

transportmiddelet utenom apostlenes<br />

hester i Venezia. Eller at høyttaleren<br />

ikke ville se ut som et musikkinstrument,<br />

men mer som en high end høyttaler;<br />

noe som skapte en smule rabalder<br />

på nettstedene i Skandinavia.<br />

LyRE<br />

Men før avdukingen fikk vi en generell<br />

innføring i de mange teknologiske<br />

avveingene som det nye designteamet<br />

måtte gjøre. Og som nevnt med hele<br />

5 patenter og patentsøknader som<br />

resultat…<br />

Som vanlig har man ved konstruksjonen<br />

av ”Fenice”, som så ofte tidligere,<br />

i det minste latt seg inspirere av et


Avduking i Venezia av den nye referansehøyttaleren ”Fenice” fra sonus faber<br />

musikkinstrument. Denne gangen er<br />

det lyren som er forbilde, og dette er<br />

også er formen på operaen ”la Fenice” i<br />

Venezia. For det er med denne formen<br />

man har skulpturert de solide aluminium<br />

endestykker som er topp og bunn<br />

i det nye flaggskipet. Mellom disse<br />

er det et solid stag som ender i tunge<br />

lodd som skal dempe vibrasjoner som<br />

ikke allerede er dempet av det solide<br />

kabinettet av mange lag edeltre med<br />

sin assymetriske form.<br />

Sonus faber har søkt patent<br />

på denne null vibrasjon<br />

motfase teknologien, men<br />

innrømmer at prinsippet<br />

med jording av energi er<br />

kjent fra byggebransjen<br />

med skyskrapere og fra bilindustrien<br />

med racerbiler.<br />

STEALTH<br />

Noe av det som gjør at høyttaleren skal<br />

”forsvinne” i lydbildet, er også patentsøkt,<br />

nemlig en såkalt para-aperiodisk<br />

variant av det vanlig bassreflekssystemet<br />

som både reduserer nødvendig<br />

kabinettstørrelse i forhold til høyttalerelementene,<br />

men som også er tystere<br />

uten de pustelydene vi er vant til fra<br />

vanlig bassrefleks.<br />

Et toveis høyttalersystem som fyrer<br />

mot bakvegg og dermed kan skape et<br />

større rom og luftigere gjengivelse,<br />

er pussig nok allerede beskyttet av<br />

patenter fra Sonus faber. Underlig fordi<br />

jo dette er et gammelt triks fra andre<br />

konstruksjoner. Men her er det kanskje<br />

noe med styringen og kontrollbarheten<br />

av dette som er unikt, tenker vi der vi<br />

sitter i den pompøse flere hundre år<br />

gamle bygningen som nå er et museum<br />

«Fremtiden for Sonus faber<br />

er forskning og utvikling ved<br />

å tilby hele verden et stykke<br />

brukskunst»<br />

for moderne kunst. Mens vi nesten dør<br />

etter å både se å ikke minst høre den<br />

nye italienske kreasjonen.<br />

REVoLUSJoN?<br />

”Fremtiden for Sonus faber er forskning<br />

og utvikling ved å tilby hele verden<br />

et stykke brukskunst som uttrykker<br />

italiensk skaperglede og dyktighet<br />

basert på lange håndverksmessige<br />

tradisjoner” sa den nye sjefen Mauro<br />

Grange i sin åpningstale før han spådde<br />

at Fenice ville forandre audioverdenen<br />

dramatisk. Og med et bredt smil ga<br />

han endelig signalet til avdukingen av<br />

de utvilsomt store greiene under den<br />

knallrøde silken…<br />

Publikum klappet begeistret, også de<br />

fleste av da mange hi-fi journalistene,<br />

selv om førsteinntrykket mer minnet<br />

om en Usher eller Swan –eller<br />

TAD- fremfor tidligere Sonus<br />

faber? Bortsett da fra den<br />

aller første, Extrema, som vel<br />

var mindre romantisk både<br />

utseendemessig og lydmessig(!)<br />

enn senere kreasjoner<br />

fra Marco Serblins hånd. Men<br />

hvor var Lyren? Dette var en<br />

ganske tradisjonell gulvstående<br />

med ekstra mange og<br />

store elementer, inkludert en sværing<br />

på flanken i tillegg til to ti-tommere på<br />

fronten. Å jo, hele baffelen var trukket<br />

med ekte skinn, en Sonus faber<br />

spesialitet, og det er gedigent edeltre<br />

i sidevangene. Men det mest spesielle<br />

var likevel det underlige dobbeltmembranet<br />

på mellomtonen. Mens diskanten<br />

var den kjente danske med piggen…<br />

23


3 3 3 Sonus faber Fenice super high-end høyttaler:<br />

24


TEKNISKE DATA<br />

Mer enn 600 kg tunge og med en pris<br />

på nærmere halvannen million kroner,<br />

begge deler for paret, avslører at dette<br />

er ganske røsslige saker og helt klart<br />

et forsøk på å skape ”verdens beste”<br />

høyttaler uansett pris. Effektiviteten er<br />

hele 92 db, oppgitt frekvensgang er fra<br />

20-35.000 Hz, noe selv større budsjetthøyttaler<br />

påstår de makter. Men denne<br />

gangen tror vi litt mer på det ved å studere<br />

byggkvalitet og bestykning. Og en<br />

effkttålighet på 1kw er det ikke mange<br />

andre som tør garantere!<br />

På grunn av doble 10-tommere i<br />

bunn sammen med en 15 tommer, er<br />

impedansen oppgitt til 4 ohm, og den<br />

pappbestykkede mellomtonen på 6,5<br />

tommer (med sitt merkelige dobbeltmembran),<br />

er sammen med ScanSpeak-<br />

t.h: den første demonstrasjonen<br />

av ”Fenice” med elektronikk fra<br />

Audio research<br />

Under: glimt fra Marcuskatedralen<br />

i Venezia indikerer en<br />

fantastisk kunst- og håndverkstradisjon<br />

fra sonus faber land.<br />

domen montert på egen akustisk<br />

isolert baffel øverst i det 171 cm høye<br />

kabinettet. Og så var det baksiden med<br />

en 4,5 tommers bass/mellomtone og<br />

en enklere ringradiator enn den foran,<br />

men spesielt tilpasset optimal spredning<br />

bakover.<br />

Komponentene i delefilteret er selvfølgelig<br />

det beste fra Mundorf, mens<br />

spolene kommer fra Jantzen. Totalinntrykket<br />

av kvalitetsnivået er overveldende,<br />

bare de akustisk optimaliserte<br />

dempeføttene koster antagelig en liten<br />

formue.<br />

LyDEN<br />

Men hvordan låter det hele? Det vet vi<br />

ofte ikke før vi får hi-fi produktene i<br />

hus sammen med mer kjente og kjære<br />

medkomponenter. For denne gangen er<br />

vi enda litt mer i tåka enn vanlig. Først<br />

hørte vi kort høyttalerne i den store<br />

plenumssalen i Palazzio Grassi med<br />

sine steinharde vegger. Deretter i et<br />

oppsett i et mindre rom med mer normal<br />

stueakustikk. Men her valgte man<br />

å la opptaket av en sologitarist med sin<br />

berømte myke anslag på grisetarmer<br />

demonstrere potensialet i de store<br />

flaggskipene til halvannen million.<br />

Det låt fint det, men det mest imponerende<br />

var vel at det ikke låt større og<br />

fyldigere enn ”virkeligheten”. Men det<br />

kunne man enklere få til med en god<br />

stativhøyttaler –gjerne en Sonus faber-<br />

til hundreparten av prisen<br />

Så inntil videre får dere titte på<br />

bilder fra begivenheten mens vi venter<br />

på å få Sonus faber Fenice inn i egen<br />

norsk stue… 3<br />

25


3 3 3<br />

26<br />

Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:<br />

Forandring<br />

electrocompaniet forbedrer en<br />

fryder!<br />

suksess og går helt nye veier<br />

med sin nye integrerte eCi5 mkii<br />

AV JAN MyRVoLD


FoRFoRSTERKERDEL<br />

• Inngangsimpedans<br />

(balansert): 47 kOhm<br />

• Max inng.nivå: 10V rms<br />

• Støygulv<br />

(1Vrms 20-20kHz bal.): -135dB<br />

• THD+N<br />

(1Vrms 20-20kHz bal.): 350<br />

• Dimensjoner (bdh):<br />

483x405x135 mm<br />

• Vekt: 20 kg<br />

Pris (Norge):<br />

NoK 28.900,-<br />

Produsent:<br />

Electrocompaniet<br />

27


3 3 3<br />

Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:<br />

28<br />

Som vel de fleste seriøst hifiinteresserte<br />

har fått med<br />

seg, har Electrocompaniet i<br />

løpet av våren og forsommeren<br />

vi har lagt bak oss høstet<br />

flere såkalte «Golden Ear Awards»<br />

i det prestisjetunge bransjebladet<br />

«The Absolute Sound». Det attpåtil<br />

for produktmodeller som har vært på<br />

markedet i årevis, tuftet på det arbeidet<br />

som ble lagt ned den gang Electrocompaniet<br />

var i originalgründeren Per<br />

Abrahamsens eierskap. Det er nesten<br />

historien om den legendariske omtalen<br />

av hans 25 Watter i «The Audio Critic»<br />

i reprise, og på berget her<br />

hjemme risikerer man<br />

fortsatt å bli idiotforklart<br />

dersom man skulle ytre seg<br />

i særlige positive vendinger<br />

om de samme produktene.<br />

Man blir som kjent sjelden<br />

profet i eget land. Eller var<br />

det i eget blad?<br />

Uansett, undertegnede<br />

har selv eiet mange forskjellige<br />

produkter fra Electrocompaniet<br />

i ulike perioder,<br />

og følgelig hatt mange gode<br />

erfaringer med disse.<br />

Et av de mer flyktige EC-<br />

bekjentskap – like fullt av det særdeles<br />

hyggelige slaget – er med den direkte<br />

forløperen til produktet som her omtales,<br />

altså den integrerte ECI 5 som undertegnede<br />

omtalte i rosende vendinger<br />

for et par år siden. Jeg har neppe vært<br />

helt alene om å like den, da den i løpet<br />

av tiden den har vært tilgjengelig på<br />

markedet sies å ha vært kongerikets<br />

bestselgende highend-forsterker. Like<br />

forbannet finner altså Electrocompaniet<br />

tiden inne for å parkere den på<br />

museet, og likegodt lansere en helt ny<br />

MKII-utgave, som til alt overmål har<br />

gjennomgått massive tekniske og konstruksjonsmessige<br />

forandringer. Så er<br />

den vel dermed også Electrocompaniets<br />

aller første forsterker i den tyngre klassen<br />

under West Controls eierskap som<br />

ikke er direkte nedavlet fra forgjengerne<br />

fra Skårer? Åkke som, alt tyder på<br />

at man har både visjoner og ambisjoner<br />

hos de nye eiere der nede i sørvest.<br />

NEW SHIT, (ALMoST) SAME WRAPPING<br />

Og når man så med spente biceps og<br />

fingre skjelvende av barnlig forventning<br />

endelig kan løfte et sylferskt<br />

eksemplar av ECI 5 MKII ut av esken,<br />

føles den merkbart mye tyngre enn<br />

forventet. Brukermanualen bekrefter<br />

mistanken, og nyversjonen har faktisk<br />

gjennomgått en vektøkning på hele tjuefem<br />

prosent, og veier dermed plutselig<br />

velvoksne tyve kilo blank. Definitivt<br />

ingen lettvekter MKII, hverken på den<br />

ene eller andre måte.<br />

De øvrige fysiske dimensjoner er på<br />

samtlige områder nøyaktig de samme<br />

som før, altså 483 x 405 x 135 mm, der<br />

den hviler på fire solide og gyldne føtter.<br />

Brødrerna Herreys – eat your hearts<br />

out. Den ikke bare ser bedre ut, den<br />

låter garantert bedre også.<br />

Eneste synlige eksteriørmessige<br />

forandringer er et litt annerledes utformet<br />

ventilasjonsgitter på oversiden av<br />

kabinettet og at displayet – eller navigasjonsvinduet<br />

som EC selv ynder å kalle<br />

det - på MKII har blitt betydelig større,<br />

og kan dermed gi all informasjon<br />

med behagelig stor og lettlest grafikk.<br />

Fortsatt ikke helt på par med ARC’s Reference<br />

3, men temmelig mye nærmere.<br />

Tiltaket hilses hjertelig velkommen av<br />

«Designuttrykket er<br />

det samme velkjente,<br />

klassiske art deco med<br />

grafikk i gull på svart<br />

bakgrunn.»<br />

alle oss med stående ignorert invitasjon<br />

fra den lokale linsesliper, og en ekstra<br />

gladmelding til kollega Rognlien og<br />

andre lyssky individer er at det hele<br />

selvsagt kan dimmes flere hakk via<br />

fjernkontrollen. Og det er samtidig alt<br />

jeg finner verdt å nevne om den stakkarslige<br />

plastpinnen. OK, jeg tilføyer<br />

bare at den fungerer helt greit til det<br />

den skal.<br />

Displayet angir valgt inngang og<br />

modus (CD,Tuner, HT, Tape, Mute,<br />

etc), samtidig som det vil varsle om<br />

eventuelle DC-feil i kretsene og/eller<br />

dersom forsterkeren når et kritisk høyt<br />

temperaturnivå.<br />

Som det går frem av bildene er<br />

designuttrykket det samme velkjente,<br />

klassiske art deco med grafikk i gull på<br />

svart bakgrunn bak den tykke og gjennomsiktige<br />

akrylfrontplaten. Midtstilt<br />

logo, med den velkjente blå ringen<br />

rundt som anviser volumnivå. Fire<br />

messingfargede kommandotaster plassert<br />

ut mot høyre arrangert i sin like<br />

velkjente formasjon. Enkelt, oversiktlig<br />

og viktigst av alt, velfungerende.<br />

Også på baksiden later alt til å være<br />

ved det gamle. Vi finner fortsatt to<br />

balanserte innganger for XLR, og fire<br />

ubalanserte for tradisjonelle RCAkontakter,<br />

hvorav den ene inngangen er<br />

direkte til effektdelen, og ruter dermed<br />

signalet utenom forforsterkerkrets<br />

og volumkontroll. Alle innganger er<br />

forøvrig analoge, samtlige på linjenivå.<br />

Altså ingen spesielle hensyn tatt for<br />

hverken vinyl- eller iPodgenerasjonene.<br />

Electrocompaniet har vel med denne<br />

forsterkeren heller aldri hatt i tankene<br />

å henvende seg til de som vil ha «alt-i<br />

ett-bokser». Fornuftig nok, all den tid<br />

man i dag får kjøpt sjokkerende gode<br />

separate streamere og/eller USB-dac’er<br />

for en slikk og ingenting.<br />

Man kan selvsagt også tappe signalet<br />

ut fra forforsterkerdelen, og det både<br />

via balansert og ubalansert utgang.<br />

Det er også et par vanlige rec-utganger,<br />

men disse er da like selvsagt upåvirket<br />

av volumkontrollen. De kan dog mutes<br />

ved hjelp av fjernkontrollen.<br />

ECI 5 MKII har enkelt sett høyttalerutganger,<br />

og de forgylte skruterminalene<br />

er levert av WBT. De tar på<br />

sedvanlig vis imot både spader,<br />

bananplugger og ren avisolert<br />

kabel med største selvfølge-<br />

lighet. Det er godt av plass<br />

mellom hver enkelt, og du skal<br />

benytte temmelig store spader<br />

før det eventuelt blir overhengende<br />

fare for kortslutninger.<br />

Electrocompaniet ECI 5<br />

MKII holder ellers helt som<br />

forventet en totalt uangripelig<br />

finish-standard, akkurat som<br />

alle øvrige håndverksmessige<br />

aspekter ved dette produktet.<br />

Det ryddige eksteriøret<br />

gjenspeiles i en symmetrisk og<br />

oversiktlig teknisk layout, noe redaktørens<br />

bilder på sedvanlig estetisk vis kan<br />

bekrefte.<br />

KLASSE A PRE<br />

Det er som antydet på den tekniske<br />

siden ECI 5 MKII har gjennomgått de<br />

største forandringene, og er i prinsippet<br />

en helt annen forsterker enn forrige<br />

modellutgave. Men fortsatt sverger<br />

man til sitt patenterte, klassiske FTT<br />

(Floating Transformer Technology)<br />

strømforsyning, hvor det er benyttet<br />

en 500VA ringkjernetrafo som selve<br />

energikilden. I andre enden, altså selve<br />

utgangstrinnet, er blitt tilgodesett med<br />

dobbelt så mange transistorer som<br />

forgjengeren.<br />

Kondensatorbankens totale kapasitans<br />

har økt ganske betraktelig, og<br />

MKII kan levere hele 80 000 mikrofarad,<br />

noe som i teorien skulle gjøre den<br />

mer enn beredt til å ivareta dynamikk<br />

og kontroll selv ved svært lave impedanser<br />

og krevende musikkpassasjer.<br />

Konstruktøren har også tatt i bruk et<br />

helt nyutviklet system som overbelastningsproteksjon<br />

som har gjort<br />

det mulig å utelate utgangsreleene, og<br />

plutselig har man en kortere vei mellom<br />

utgangtrinn og høyttaler. Jo færre<br />

komponenter, dess færre forvrengningsfaktorer.<br />

Forsterkeren er DC-koblet fra inngang<br />

til utgang, og utgangstrinnet har<br />

bare lav grad av negativ tilbakekobling.<br />

Det overordnede målet sies å være en<br />

forsterker med god basskontroll og høy<br />

stabilitet også ved drøye laster. Forforsterkerdelen<br />

er diskret oppbygget, og


opererer i klasse A helt uten feedback.<br />

Og ja – den blir varm under bruk. Veldig<br />

varm, så det er definitivt nødvendig<br />

med god ventilasjon.<br />

Her finnes ingen digitale inngangsreleer,<br />

alle svitsjere er analoge av påstått<br />

highend-kvalitet med lang levetid.<br />

Utgangseffekten oppgis fortsatt<br />

til to ganger 120 Watt (målt der THD<br />

når 0.2%) ved en belastning på 8<br />

Ohm. Denne økes til henholdsvis 200<br />

Watt/370 Watt ved 4 og 2 Ohm. Dempefaktor<br />

oppgis til > 350 (8 Ohm).<br />

Under topplokket hersker det som<br />

ventet en upåklagelig orden og den<br />

tekniske finish er det som tidligere<br />

antydet intet å utsette på. Forsterkeren<br />

har da også fungert totalt lytefritt<br />

under hele testperioden, og den er til<br />

overmål ekstremt stille. Ikke en eneste<br />

antydning til noen form for støy, brum,<br />

eller summing. Ikke en gang et ørlite<br />

sus selv på såpass effektive høyttalere<br />

som Tannoy Glenair, med en oppgitt<br />

følsomhet på 95dB/1W/1m. Selv ingen<br />

av de forskjellige klasse D-forsterkerne<br />

jeg har hørt er like stille. Rett og slett<br />

imponerende, og kan vel også stå som<br />

et vitnesbyrd om førsteklasses byggmessig<br />

håndverk.<br />

oPPSTRAMMING<br />

Mye forskjellig er ment og uttalt om<br />

Electrocompaniet opp gjennom årene.<br />

En av de hyppigste gjengangerne har<br />

vært påstanden om at Electrocompaniets<br />

forsterkere er dvaske, spesielt i de<br />

nedre oktaver. Adjektiver og lignelser<br />

som «puddingbass» og «sokk i kjeften»<br />

er hyppig anvendt. Uansett om det fin-<br />

nes snev av sannhet i slike påstander<br />

eller ikke, har det samtidig skjedd en<br />

dramatisk forandring på dette området<br />

det siste tiåret. Electrocompaniets<br />

klangkarakter har i denne perioden<br />

totalt sett dreiet seg en anelse mer i<br />

«nøytral» retning, selv om den typiske<br />

E-comp fortsatt har en fyldig og varm<br />

tone, spesielt til å være transistorbasert.<br />

Og la det være helt klart først som<br />

sist – med ECI 5 MKII har Electrocompaniet<br />

tatt enda et steg i en strammere<br />

retning. Selv lenge før man har rukket<br />

å gi forsterkeren sine anbefalte tre<br />

døgn med innspilling aner man konturene<br />

av noe ganske annet enn hva man<br />

tradisjonelt forbinder med E-comp. For<br />

alle som liker de klassiske utgavene<br />

av Electrocompaniet må spørsmålet<br />

derfor nødvendigvis bli; hvor (store) er<br />

kompromissene?<br />

Helt umiddelbart er det ikke lett å<br />

få øre på noen merkbare forandringer<br />

som jeg vil påstå bør defineres<br />

som kompromisser som gjør MKII<br />

til en «dårligere» forsterker enn<br />

forløperen(e). Altså med mindre man<br />

rett og slett ikke ønsker en stram og<br />

kontrollert gjengivelse gjennom hele<br />

frekvensskalen, kombinert med et<br />

imponerende fraspark og transienthurtighet<br />

med høy morofaktor!<br />

Nå var strengt tatt ikke disse egenskapene<br />

i mine ører direkte fraværende<br />

ved forrige møte, men vi snakker<br />

likevel om lett detektbare forskjeller fra<br />

den gang når jeg legger en sampler fra<br />

Reference Recordings i EmmLabs’en.<br />

ECI 5 MKII later til å ha et solid grep<br />

rundt mine stadig 15’’-bestykkete Tan-<br />

noy Glenair der de får bryne seg på<br />

Franz Lizts blytunge orgelpastisj «Prelude<br />

on B-A-C-H», til overmål fremført<br />

av ingen ringere enn mannen med det<br />

for anledningen særdeles passende navnet<br />

Felix Hell. Denne opplevelsen av<br />

kontroll tas med videre i det vi forflytter<br />

oss et spor videre til Rachmaninoffs<br />

«Symphonic Dance #3» med Minnesota<br />

Orchestra dirigert av Eiji Oue. Her<br />

briljerer MKII også med en meget god<br />

og tydelig dynamisk kontrast, hvor de<br />

brå overgangene mellom massive paukecrescendoer<br />

står i perfekt balanse til<br />

imponerende rentklingende cymbaler<br />

og triangelanslag, hele tiden avlevert<br />

med kontante transienter. Forrige<br />

modell var absolutt ingen direkte sinke<br />

i så måte den heller, men i likhet med<br />

den generelle stramheten virker det nå<br />

som om det hele er dratt ytterligere et<br />

hakk videre.<br />

KoMPRoMISSER?<br />

Direkte lydkvalitetsmessige kompromisser<br />

eller forringelser fra forrige<br />

modell er det som dere skjønner gjennomgående<br />

vrient å avsløre. Musikken<br />

leveres faktisk med enda større<br />

rom og avstand mellom utøverne enn<br />

før, og gir et mye bedre detaljert (og<br />

dimensjonert) bilde av opptaksrommet<br />

(eller scenen) utøverne befinner seg i.<br />

Spesielt en del jazzopptak fra femti-<br />

og sekstitallet kommer virkelig til sin<br />

rett, og man har fri sikt langt forbi<br />

drøvelen til den gamle crooner Johnny<br />

Hartmann der han med assistanse av<br />

selveste John Coltrane trollbinder meg<br />

med deres ’63-versjon av den gamle<br />

29


3 3 3<br />

Electrocompaniet ECI 5 MKII stereo integrert forsterker:<br />

30<br />

Rogers/Hart-perlen «You Are Too Beautiful»,<br />

opprinnelig skrevet i 1933 til Al<br />

Jolson-filmen med den utmerkede tittel<br />

«Halleluja, I’m A Bum»!<br />

Men i og med at denne nye utgaven<br />

spiller både luftigere og mer gjennomsiktig<br />

enn forgjengeren, avsløres<br />

selvsagt også mindre heldige innspillinger<br />

mer nådeløst, spesielt i de mest<br />

ørefølsomme mellomtoneområdet hvor<br />

blandt mye annet nettopp den menneskelige<br />

stemme hører hjemme. Spesielt<br />

cd-innspillinger fra åttitallet, som i<br />

utgangspunktet var innspilt for vinyl er<br />

jo i utgangspunktet en utfordring for et<br />

hvert seriøst musikkanlegg. Noen forsterkere<br />

maler med relativt tykk pensel<br />

i mellomtonen kan maskere noen av<br />

disse problemene til en viss grad, men<br />

ECI 5 MKII feier absolutt ingenting<br />

under teppet.<br />

Jeg finner MKII dermed en anelse<br />

mer kresen på kabelmatching enn sine<br />

forgjengere fra samme produsent, og<br />

på høyttalersiden satt det tonalt bedre<br />

med Audience Au24 enn redaktørens<br />

etter hvert lett aldersstegne Transparent<br />

Reference 2901XL, som ble litt<br />

pågående i nettopp 2kHz-området.<br />

Egentlig ingen overraskelse, men<br />

Transparent kan på sin side skilte med<br />

bedre dynamikk, romfølelse og mikrodetaljering.<br />

Samtidig kan jeg konstatere at<br />

Electrocompaniet ikke har firt noe av<br />

betydning på et gammelt glansnummer<br />

som naturlig og «organisk» klang i<br />

alle typer akustiske instrumenter. Den<br />

varmende gløden i Leif Ove Andsnes’<br />

flygel gjennom hans EMI-innspilte<br />

tolkning av Griegs velkjente og på alle<br />

måter klassiske «Piano Concierge in A<br />

minor Op.16» eller for den saks skyld<br />

Nigel Kennedys fiolin og hans bejublede<br />

versjon av Vivaldis «Le quattro<br />

stagioni» er like varmt tilstede som vi<br />

husker det fra forna da’r, bare med den<br />

delikate forskjell at transientene og mikrodetaljene<br />

oppleves mer umiddelbare<br />

og kontante, ikke minst med mer snert<br />

og bitt i alle typer metallformidling.<br />

Samtidig er det en glede å konstatere<br />

at dette ikke har gått særlig tungt<br />

ut over kroppslighet og substans i<br />

mellomtonen generelt, og fortsatt lar<br />

jeg meg villig forføre av B.B. Kings<br />

blå gitarspill i det gamle liveopptaket<br />

«Guess Who», hvor man aldri er i tvil<br />

om at den gamle mester har koblet sin<br />

trofaste Lucille til en rørforsterker, der<br />

hans soli eksponeres i en imponerende<br />

tredimensjonal og fysisk nærværende<br />

presentasjon. Magisk!<br />

oPPSUMMERING<br />

Det er spesielt når man spiller såkalt<br />

rytmisk musikk man merker de største<br />

forandringene hos MKII i forhold til<br />

forgjengerne. Musikken har fått et<br />

strammere momentum og økt hurtig-<br />

het i transientformidlingen, samtidig<br />

som den også har en klarere transparens<br />

gjennom hele frekvensskalaen<br />

med renere detaljer både i topp og<br />

bunn. Noen kaller det kanskje en mer<br />

moderne lydsignatur enn tidligere,<br />

med mer vekt på grunntonekontroll,<br />

oppløsning og detaljering uten å kaste<br />

absolutt alle sine gamle klangidealer<br />

på sjøen. Så selv om MKII kan virke<br />

som det er den forrige utgaven som har<br />

tilbragt vinteren i helsestudio, er det<br />

fortsatt ikke noen «slank» eller anorektisk<br />

utgave. Det er fortsatt masser av<br />

kjøtt og blod, bare at det nå er mindre<br />

fett og mer muskler.<br />

Hvorvidt disse forandringene vil<br />

falle i smak hos både gamle fans og<br />

fiender er det selvsagt umulig å spå,<br />

men jeg kan vanskelig se at Electrocompaniet<br />

vil miste særlig mange venner.<br />

Jeg tror heller omvendt, fordi ECI 5<br />

MKII i mine ører har tettet enda mer<br />

av gapet mellom integrerte og dedikerte<br />

pre/power-løsninger, og dermed<br />

gjør uforfalsket highend-opplevelser<br />

tilgjengelig for en stadig rimeligere<br />

penge og dermed også for stadig flere.<br />

Helt udiskutabelt en av de aller mest<br />

imponerende integrerte forsterkere jeg<br />

har hørt på denne siden av femti tusen.<br />

Like udiskutabelt er ECI5 MKII den<br />

beste integrerte fra Electrocompaniet<br />

jeg kan huske å ha hørt noen sinne. Og<br />

jeg har hørt dem alle. 3


3 3 3<br />

32<br />

Høyttalergrublerier og lytteinntrykk av Respons Grand Artist MK2:<br />

Den perfekte<br />

respons<br />

Med respons grand Artist MK2 raffineres konservativt trearbeid, toppkvalitets<br />

komponenter, egenartede løsninger og finslipt konstruksjon i en slik grad at<br />

disse høyttalerne havner i en helt egen klasse.<br />

AV ToRE DAG NILSEN<br />

Like spesiell er lyden som kommer ut av dem også.<br />

Lydgjengivelsen fra Grand Artist MK2 er minst<br />

like forfinet som konstruksjonen i seg selv er. Her<br />

er skala, dynamikk, frekvensomfang og detaljering<br />

som vanskelig lar seg beskrive. Det må oppleves.<br />

Deretter rister man på hodet av at disse kompakte høyttalerne<br />

med de puslete høyttalerelementene uanstrengt leverer<br />

varene i grand skala.<br />

HøyTTALERJAKTEN oVER<br />

Jeg har i en ganske lang periode drømt om meget kompakte<br />

gulvstående tradisjonelle høyttalere i høyeste kvalitetsklasse.<br />

De må være basert på det absolutt beste av elementer, delefilterkomponenter<br />

og tradisjonelle, pent finerte trekasser. For<br />

slike høyttalere er jeg parat til betale en god del kroner, men<br />

jeg faller av før vi passerer hundre tusen.<br />

En frekvensmessig utstrekning ned til 20 Hz, lydtrykk som<br />

i konsertsalen og den siste lille økningen i skala og bassdynamikk<br />

bytter jeg mer enn villig inn i et mindre kabinett<br />

og lavere pris. Men uansett må drømmehøyttalerne gi mer<br />

dynamikk i grunntoneområdet og gå litt lengre ned enn stativhøyttalerne.<br />

Nøytralitet, sammenheng i lyden, renhet og<br />

presisjon forhandler vi ikke om. Det går alltid foran.<br />

For å gjøre en lang historie litt kortere har jeg lurt på om<br />

ikke et par Respons Grand Artist bestykket med enda bedre<br />

delefilterkomponenter enn standardmodellen kunne være<br />

hva jeg var på jakt etter. Antagelsen viste seg å være riktig.<br />

Disse sofistikerte høyttalerne fyller praktisk talt ikke noe mer<br />

enn de beste stativhøyttalerne og stativer.<br />

UVENTET KRAFT<br />

Jeg har ikke hørt noen andre høyttalere til under hundre<br />

tusen kroner som så elegant forener det korrekte og siviliserte<br />

på den ene siden og det dramatiske og kontrastrike på<br />

den andre.<br />

For mange er sivilisert lyd ensbetydende med manglende<br />

dynamikk. Da skulle de hørt hvor uanstrengte Artist MK2<br />

er når de går fra nesten stillhet til full symfonisk utblåsning.<br />

Man må riste på hodet over hvor rene de er og hvordan de<br />

beholder åpenheten ved alle frekvenser selv ved høye lydtrykk.<br />

Til og med langt ned i bassområdet. Dette er sjelden<br />

kost. Nedre grensefrekvens, definert som tre desibel nede, er<br />

oppgitt til meget respektable 36 Hz.<br />

Her nede kan vi ane en viss tilbakeholdenhet, for eksem-<br />

pel når perkusjonisten i symfoniorkesteret dundrer løs på<br />

stortrommen. Så kraftige transienter helt i nederste hørbare<br />

oktav er i praksis ganske sjeldne. Med nesten all vanlig<br />

musikk fremstår Artistene som både fyldige og stramme. Jeg<br />

erindrer at et aktivt oppsett Baby Grand og dedikert basskasse<br />

fra Respons hadde enda mer kraft og autoritet. Det samme<br />

kan sies om Grand Dimension, men noe skal det være igjen<br />

til de enda større og mer kostbare høyttalerløsningene.<br />

Det skal som antydet mye til før det moderate basselementet<br />

begynner å miste kontrollen. Til og med de fleste<br />

orgelplater blir svært overbevisende gjengitt. De store pipene<br />

kommer gjennom med perfekt definerte og stramme støt.<br />

Igjen er det kun noen få av de største pipene på store orgler<br />

som byr på problemer.<br />

Det er virkelig morsomt å høre alt av mindre perkusjonsinstrumenter<br />

via Artist. De er distinkte og frie for ”etterheng”<br />

fra kabinettene. Det samme må sies om evnen til å formidle<br />

for eksempel treblåsere og saksofonister uten farging og med<br />

korrekt størrelse, plassering og dynamikk. Nakkehårene reiser<br />

seg, i hele dette frekvensområdet er dynamikken uvanlig<br />

god. Alt for mange høyttalere har god dynamikk i diskantområdet<br />

og kanskje øverst i mellomtonen, for deretter knipe<br />

igjen.<br />

SPILLER IKKE MUSIKK<br />

Det kan godt være at man trenger å gå noen runder med<br />

disse høyttalerne før man fullt ut innser storheten. Det er<br />

nemlig ingenting som stikker seg frem. Ingen betoninger<br />

som fanger oppmerksomheten de første to minuttene man<br />

lytter. Ei heller noe som skjules, verken ønsket eller uønsket.<br />

Hvis jeg legger til at de heller ikke spiller musikk, er vel alt<br />

bare sorgen?<br />

Nei, saken er at disse høyttalerne kun gjengir musikk.<br />

Klangen er helt frekvensnøytral. Den holder seg helt inntakt<br />

så langt ut på sidene som vi hadde mulighet til å prøve i<br />

testoppsettet, omtrent 30 grader. Glimrende.<br />

Respons har tidligere betont at deres høyttalere bedre enn<br />

andre gjengir varmen og fylden man kjenner fra konsertsalen.<br />

At de fikser fylden, ser man av det førnevnte, men dette<br />

med varmen må presiseres. Dersom kildematerialet tilsier<br />

det, kan disse høyttalerne fremstå som svært varme, glatte og<br />

myke i lyden. Med varm klang tenker mange på en avrullet<br />

diskant. Det får man ikke her. Opptak med fremstikkende og<br />

forvrengt diskant blir ikke forskjønnet eller dempet ned.


3 3 3<br />

34<br />

Høyttalergrublerier og lytteinntrykk av Respons Grand Artist MK2:<br />

Artistenes gode sider sørger dog for at man det<br />

meste av tiden oppfatter dem som utpreget klangriktige,<br />

gode og siviliserte å lytte på. Diskanten er<br />

ekstremt detaljert og luftig. Artistene formidler<br />

uanstrengt lydbilder av grande skala, med knivskarp<br />

presisjon. Lyden slipper uanstrengt fra høyttalernes<br />

fysiske plassering, og evnen til å forsvinne<br />

i lydbildet er bortimot uovertruffen.<br />

Oppløsningen er meget høy. De formidler et vell<br />

av detaljer i alle frekvensavsnitt. Ikke kun i diskanten,<br />

slik mange konkurrenter gjør det. Toppkvalitets<br />

elementer og ekstremt tyste kabinetter bevirker til<br />

Artistenes detaljrike gjengivelse og det ekstraordinært<br />

gode forholdet mellom signal og støy.<br />

Denne ønskede og besnærende stillheten blir<br />

av enkelte misoppfattet som at disse høyttalerne<br />

er svært tungdrevne. Her kommer vi inn på en av<br />

høyttalerverdens største og seigeste myter, og det<br />

er en myte som trosser fysikkens lover. Faktum er<br />

at hvis man etterstreber nøytral, ufarget gjengivelse<br />

og baserer seg på små og presise høyttalerelementer<br />

plassert i moderat store kasser - blir alle høyttalere<br />

omtrent like tungdrevne!!<br />

MozART-EFFEKTEN<br />

Har du noen gang<br />

hørt et stykke symfonisk<br />

musikk av<br />

Mozart og tenkt at<br />

”akkurat sånn ville<br />

jeg også gjort det”.<br />

Hvilket er noe enklere<br />

sagt enn gjort,<br />

får man ettertenksomt<br />

si.<br />

Her har Reidar<br />

Persson seilt inn på<br />

scenen med en rekke smarte og elegante løsninger<br />

på mange nesten uløselige utfordringer innen<br />

høyttalerdesign. Jeg ønsker å dvele ved tre av dem,<br />

nemlig kabinettdesign, delfilterdesign og smart<br />

anvendelse av små høyttalerelementer.<br />

ELIMINERING AV ET EVIG PRoBLEM<br />

Det perfekte kabinettet er nesten umulig å realisere<br />

kommersielt. En kombinasjon av kostnader, vekt, ”stuevennlighet”<br />

og tekniske egenskaper som motarbeider<br />

hverandre medfører at man ikke kommer helt i mål.<br />

Gode egenskaper i bassområdet fordrer ekstrem<br />

stivhet. Det kan man klare, men prisen og vekten blir<br />

høy. Men dess stivere kabinettene blir, dess lengre<br />

oppover i det kritiske mellomtoneområdet skyves<br />

resonansene. Dempning er den viktigste egenskapen<br />

for mellomtonekabinettet. Prøv å holde ørene nær<br />

høyttalere med stive kabinetter mens du forsiktig<br />

banker med knokene. Det synger skikkelig der oppe.<br />

Respons er de første høyttalerne i betalbar klasse<br />

jeg har vært borte i som både har meget høy stivhet<br />

og god dempning, takket være ekstremt forseggjorte<br />

og tykke tolags kabinetter med seigt viskoelastisk<br />

mellom sjiktene.<br />

Den pyramidale formen kan man mene mye<br />

om, men det er praktisk talt umulig å finne på noe<br />

annet med like lite utvendige lydrefleksjoner og<br />

stående bølger innvendig uten at det blir enda særere<br />

og dyrere.<br />

Alt dette snakket om forseggjorte og ekstremt<br />

kostbare høyttalerkabinetter avfeies som pedanteri<br />

av enkelte. Like fullt er det helt avgjørende hvis<br />

man ønsker at lyden skal komme fra høyttalerelementene,<br />

og ikke fra kabinettene. Hva skulle ellers<br />

forklare Respons-høyttalernes store lydbilder, fine<br />

signal støyforhold og generelle frihet for irriterende<br />

ulyd og farging?<br />

HøyTTALERENS HJERTE<br />

Det er smart gjort av konstruktør Reidar Persson å<br />

velge elementer som tillater deling på 350 og 3500<br />

Hz. Passiv deling i bassen er i praksis håpløst å realisere<br />

på en god måte. Samtidig er 350 Hz såpass<br />

lavt at det i liten grad lager krøll i det sensitive<br />

mellomtoneområdet.<br />

Øvre delefrekvens ved 3500 Hz er høyt nok til å<br />

unngå det kanskje enda mer sensitive øvre mellomtoneområdet.<br />

3500 Hz er også høyt nok til å trygge<br />

arbeidsforholdene for små og supergode diskantelementer<br />

som den her anvendte ”Ringradiator” fra<br />

Scan Speak.<br />

Brattheten, lineariteten og nøyaktigheten i avskjæringen<br />

er dog hva høyttalerkonstruktør Persson helst<br />

snakker om. Han har i mange år jobbet med finslipning<br />

av sine høyere ordens delefiltre, konsentrert<br />

rundt færrest og best mulig høyttalerelementer.<br />

Kvaliteten på filterkomponentene er høy, men<br />

Persson skyr visse<br />

eksotiske kompo-<br />

«Her har Persson seilt<br />

inn på scenen med en<br />

rekke smarte og elegante<br />

løsninger på nesten<br />

uløselige utfordringer.»<br />

nenter som for eksempel<br />

båndspoler,<br />

visse fancy kondensatorer<br />

og kostbare<br />

merkevarekabler.<br />

Likevel snakker vi<br />

om særdeles eksklusive<br />

løsninger med<br />

filtre/høyttalere<br />

individuelt avstemt<br />

til mindre avvik enn<br />

én prosent samt<br />

MIT kondensatorer i diskantfilteret.<br />

Grand Artist har således et relativt bratt fjerde<br />

ordens akustisk delefilter som, når det kommer til<br />

homogenitet og renhet i gjengivelsen, lekende lett<br />

vipper ut alt jeg har hørt av høyttalere med minimalistiske<br />

filtre.<br />

LyKKELIG SoM LITEN<br />

Har du tenkt over det faktum at små høyttalerelementer<br />

er de store overlegne på alle områder,<br />

bortsett fra ett? Nemlig evnen til å flytte luft. Det<br />

er lønnsomt å tenke godt over hvor mye ”blås”<br />

man behøver. Såfremt man har sunne og normale<br />

lydtrykksvaner, er det kun i bassområdet temaet<br />

blir aktuelt. Man søker større utstrekning nedover,<br />

en mer ”tørr” og dynamisk bass og håper kanskje<br />

på et lydbilde av større skala. Dette fordrer større<br />

elementer og kabinetter. På det nivået vi her skriver<br />

om koster eskalering voldsomt.<br />

Det kan nevnes at råkabinettene til storebror<br />

Grand Dimension er tre ganger så kostbare som<br />

Artistenes. Veggtykkelsen må økes fra 3,5 til 5 cm<br />

i den store modellen for at den skal være like solid<br />

og dempet som de mindre. Vekten øker fra 35,5<br />

til 85 kilo per stykk, og prisen går mer enn femti<br />

tusen kroner opp.<br />

Man skal ikke se bort fra at den økte veggtykkelsen<br />

og vekten til storebror gir uttelling på lyden.<br />

Ellers er disse to modellene temmelig like. Jeg er<br />

klar over at titommerselementet i Grand koster<br />

en tusenlapp mer enn det allerede meget kostbare<br />

syvtommers ditto som sitter i Artist, men ut over<br />

disse tingene er Artistene i dag like påkostet som<br />

storebror Grand Dimension.


UNIK oG ANNERLEDES<br />

Ut fra de eneste større vitenskapelige undersøkelsene<br />

som er foretatt om høyttalere<br />

og lytting, foretatt i Canada for en del år<br />

siden, kunne man konkludere med at jevn<br />

frekvensgang og stor og frekvenshomogen<br />

spredning er de klart viktigste parameterne<br />

for oppfattet lydkvalitet.<br />

Derfor blir det en god prioritering å lage<br />

en treveis konstruksjon med minst mulige<br />

elementer. Disse gir bedre lydkvalitet og<br />

større spredning i den øvre delen av virkeområdet<br />

sitt.<br />

Treveiskonstruksjonen Grand Artist har<br />

samme basselement som lillebror Baby,<br />

men profiterer på et større og separat<br />

kabinett optimert for bass samt et mindre<br />

og derved bedre mellomtoneelement. Bassheftig<br />

musikk vil ikke øke forvrengningen<br />

over 350 Hz samtidig som Artist har større<br />

vitalitet i presensområdet enn sin kompetente<br />

lillebror.<br />

Så til slutt: Hvorfor er det nesten ingen<br />

andre produsenter som tilbyr noe lignende?<br />

De har ikke noe å tilby mellom<br />

stativhøyttalere med begrensninger og<br />

større gulvmodeller. Med de siste faller de<br />

for fristelsen å tilby ”mer”. Flere elementer,<br />

større elementer, større kabinetter osv.<br />

Mindre er mer. Man kan jo grunne litt<br />

over hvor mye mer Grand Dimension<br />

koster enn Artistene. Deretter kan man<br />

filosofere over hvor nært i pris et par Baby<br />

Grand med gode stativer kommer. Min<br />

konklusjon blir at den oppgraderte utgaven<br />

av Artist simpelthen gir best valuta<br />

for pengene i Respons-familien.<br />

oPPSUMMERING<br />

Grand Artist MK2 er rene gudegaven for<br />

kresne audiofiler som ikke ønsker store<br />

høyttalere, men stiller store krav til møbelfaktor,<br />

maksimal komponent- og byggekvalitet<br />

og uspolert lydgjengivelse.<br />

De er absolutt ikke billige, blåser ikke<br />

veggene helt overende og gjør ikke musikken<br />

morsommere eller annerledes enn<br />

det den egentlig er. Tvert i mot er dette et<br />

forfinet og ytterst sofistikert produkt som<br />

ikke ligner på noe annet. Konstruktør Reidar<br />

Perssons genistrek er å gå lengre enn<br />

noen andre i å utnytte tre små og presise<br />

høyttalerelementer i et treveissystem.<br />

Grand Artist MK2 gjengir musikken<br />

med helt uvant nøytralitet og fravær av<br />

farging, betoninger og forvrengning. Artistene<br />

er videre ekstremt bredbåndet i forhold<br />

til størrelsen, og de disker opp med<br />

oppsiktsvekkende dynamikk og presis og<br />

realistisk gjengivelse av opptakslokalet. De<br />

er ekstraordnært gjennomsiktige og detaljerte.<br />

Evnene i bassen overstiger forventningene,<br />

og det med pen margin. 3<br />

Grand Artist<br />

30 års jubileumsmodell:<br />

Pris: NoK 75.000,- (lages kun på<br />

bestilling ut jubileumsåret 2010)<br />

Forhandler i Norge:<br />

Andervik Audio/Audiophile<br />

35


3 3 3<br />

36<br />

Reidar Persson:<br />

den svenske fiskeren skapte uvanlige<br />

høyttalere ved hjelp av nitid lytting<br />

til ”live” klassisk orkestermusikk og<br />

utnyttelse av de nærmest mytiske<br />

egenskapene i pyramideformen.<br />

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />

Musikk på kroken<br />

Jeg møtte den svenske ungdommen og yrkesfiskeren<br />

Reidar Persson da jeg var en entusiastisk eier av hifi<br />

-sjappa ”Nimbus” i et kjellerlokale i Oslo. Sammen<br />

med en venn hadde han laget en høyttaler han kalte<br />

”Rennesanse”, skrevet på svensk selvfølgelig, som<br />

han mente vi burde ta inn til Norge. Kort tid etter gikk han<br />

solo, og begynte med pyramideformen og navnet Respons.<br />

Etter dette har jeg vært en betydelig fan av Reidars mange<br />

høyttalerkonstruksjoner som lydmessig skilte seg mye fra<br />

den vanlige ”hi-fi” greia med masse resonnanser og klirr som<br />

alle henrykt mente var dynamikk, mens Reidar samtidig<br />

kanskje dro det hele litt langt den andre veien med en litt for<br />

dempet lyd som ikke like lett imponerte. Om da ikke resten<br />

av utstyret var førsteklasses og musikalsk erfaring var like<br />

mye ”live” akustisk musikk som super hi-fi.<br />

PyRAMIDEHøyTTALER<br />

Da jeg begynte å skrive for Lyd og Bilde engang i forrige<br />

århundre, skrev jeg også noen artikler om disse pyramidehøyttalerne<br />

som den eneste hi-fi journalist i Skandinavia.<br />

Dette var litt pussig da også amerikanerne fattet interesse for<br />

denne konstruksjonen som også fikk glimrende omtale i de<br />

store amerikanske bladene. Og som også ble distribuert der<br />

borte av kabelprodusenten Transparent Audio.<br />

Jeg har eid mange Responshøyttalere i tidens fylde, men<br />

har også passet på å ha andre mer kjente høyttalere i referanseanlegget<br />

slik at ørene mine ikke låses til den litt mørkere<br />

og homogene Responsklangen.<br />

At Reidar lenge var den eneste høyttalerkonstruktøren<br />

som tilsyneatende gikk i takt med musikken, var selvsagt et<br />

problem; et hi-fi produkt som låter annereledes enn alt annet<br />

skal man gjerne være litt skeptisk til. Men selv om diskanten<br />

kunne virke en smule overdempet og bassen i fyldigste laget<br />

til mange rom, har jeg i årenes løp hatt utrolig mange musikalske<br />

opplevelser med disse høyttalerne. Og om de ikke<br />

liknet på så mye annen hi-fi, liknet de veldig på det jeg hørte<br />

når jeg altfor sjelden entret en konsertsal…<br />

DELE oPPLEVELSER<br />

Og nettopp disse gode opplevelsene ønsket jeg selvsagt å dele<br />

med andre, samtidig som jeg som high-end ansvarlig i Lyd&<br />

Bilde og senere som redaktør av Audio og <strong>Fidelity</strong> knapt måtte


fremstå som en ukritisk pusher av Responslyden. At jeg også<br />

kunne være kritisk, kuliminerte med en illsint Responseier<br />

og leser som ringte meg på hytta påskeaften og skjelte meg ut<br />

i en time for å være en surmavet grinebiter! På min regning,<br />

selvfølgelig da vedkommende ble viderekoblet.<br />

Det ble lunken fårestek den kvelden…<br />

Jeg hadde gleden av å skrive om den siste store pyramidehøyttaleren,<br />

ikke tilfeldig kalt Grande Dimensions, for et par<br />

år siden, og kunne lykkelig konstatere at denne høyttaleren<br />

nå var nærmest ”perfekt”, selv om også prisen hadde tatt<br />

noen skritt mot stjernene. Men det hadde i mellomtiden også<br />

alle konkurrentene. Det viste seg da også at jeg måtte opp i<br />

tregangeren for å finne en litt mer oppløst høyttaler (Marten<br />

Coltrane), men som samtidig- tross glitrende bra bass- manglet<br />

litt av fundamentet til Perssons største.<br />

BABy GRANDE<br />

Likevel mente jeg at den mest spennende høyttaleren fra<br />

Persson er den eneste stativhøyttaleren jeg vet om som det<br />

ved lytting er praktisk talt er umulig å tro er noe annet enn<br />

en større gulvstående. Problemet med Baby Grande er heller<br />

ikke at den synes å mangle bass selv om den halve nederste<br />

oktaven er borte. Dette merker man knapt. ”Problemet” er<br />

heller at mellombassen er en smule fyldig samtidig som her<br />

mangler litt oppløsning og ikke minst dynamisk kontrast i<br />

dette området sammenlignet med de to treveiserne. Men i<br />

det store og hele, for ikke å si i det små, er dette en fabelaktig<br />

spennende høyttaler for mange.<br />

Men den kanskje mest spennende, tror jeg nå likevel er<br />

den ”lille” treveiseren ”Artist” som koster under halvparten<br />

av den store Grande Dimension, men som låter forbausende<br />

tett på flaggskipet til Persson. Med den samme 6,5 tommeren<br />

som han benyttet i stativhøyttaleren er likevel bassen<br />

både dypere, mer lettflytende og mer dynamisk på grunn av<br />

et mye større kabinett. Den ekstra mellomtonen gjør også at<br />

man kan trimme mellombassen litt lettere og luftigere uten å<br />

miste nivå oppover.<br />

MoNoPoL?<br />

Jeg valgte likevel å la en annen i <strong>Fidelity</strong>staben (Anders<br />

Rosness) teste denne høyttaleren, da jeg følte at jeg nærmest<br />

hadde fått et utilsiktet monopol på å mene noe om Respons.<br />

(Hvorfor ikke de andre skandinaviske hi-fi bladene har<br />

grepet fatt i dette høyttalermerket, er meg en gåte…) Resultatet<br />

ble den kanskje mest begeistrede omtalen av en høyttaler<br />

som ha stått på trykk i <strong>Fidelity</strong>! Og Tore Dag Nilsen virker<br />

ikke mindre begeistret for siste versjon i dette bladet…<br />

Nå kunne jeg selv oppleve en viss forskjell mellom de to<br />

3-veiserne i storstua, og bassen var slett ikke problemet. Det<br />

var så sjelden at musikken avslørte en halv oktav mindre<br />

bass helt nederst, at jeg opplevde dette som mindre viktig<br />

selv om Grande Dimension nok var litt mer avspent og enda<br />

mindre øretrettende.<br />

Derimot opplevde jeg at den store skapte et enda større<br />

og mer presist holografisk rom i vårt vanlige testlokale, noe<br />

som ble forklart med at delefileret i Artist var noe enklere og<br />

rimeligere med blandt annet litt billigere komponenter for å<br />

kunne holde prisen nede. Greit nok; selv om den største var<br />

marginalt bedre, var lillebroren så utvilsomt det beste kjøpet!<br />

Og på kinoloftet med litt røffere akustiske forhold enn i finstua,<br />

ble denne forskjellen uansett nærmest nullet ut.<br />

Men allerede da begynte jeg å fantasere om en oppgradering<br />

av Artistene i hjemmekinoanlegget på loftet med et<br />

delefilter maken til de største. Bare det å vite at her kan det<br />

ble enda bedre med relativt beskjedne virkemidler, kan jo<br />

drive en high-end gærning til vanvidd…<br />

RESPoNS ARTIST MK 2<br />

Delefiltrene på de to treveis systemene til Respons er begge<br />

særdeles komplekse med store og dyre spoler og kondensatoer<br />

av utsøkt kvalitet. Reidar fnyser av enkle 6 db filtre<br />

som etter hans mening betinger minst et fireveis system<br />

for ikke å stresse elementene, men som uansett får så store<br />

overlapp i frekvensgangen at det aldri kan låte helt rent.<br />

Fortsatt etter hans mening. Derfor benytter han konsekvent<br />

de veldig mye mer komplekse 48db filtre som er første<br />

mulighet etter 6 db førsteordens til å få fasen noenlunde på<br />

plass, men som også holder orden på frekvensgangen mellom<br />

de ulike elementene.<br />

Reidar hadde jobbet så mye med delefiltrene til siste generasjon<br />

Responshøyttalere at han bestemt hevdet at her ikke<br />

var mer å gjøre, hverken med hensyn til konstruksjonen eller<br />

kvaliteten av komponentene, spesielt da i Grande Dimension.<br />

Og han nekter bestemt for at et aktivt delefiler kan gjøre<br />

høyttalerne hørbart ”bedre”.<br />

Inntil han tok frem de gamle konstruksjonene i forbindelse<br />

med ønsket om en spesiell ”jubileumshøyttaler” for å feire<br />

at han har vært 30 år på markedet i Skandinavia. Og ved<br />

prøving, feiling og utregninger så komplekse at de aldri kommer<br />

med i noen lærebok for selvbyggere, fant han på enda<br />

nye måter å hindre delefilteret å kaldkvæle livet og lysten i<br />

musikken. Etter hans mening var denne forbedringen like<br />

iørefallende som forrige oppgradering med ny superdiskant<br />

og sterkt forbedrede delefiltre. Han mente også at den nye<br />

Artist med den nye delefilterkonstruksjonen nå var fullt på<br />

høyde med den ”gamle” Grande Dimension, utenom i dypbassen<br />

selvfølgelig.<br />

Men hva om han gikk<br />

enda lenger å benyttet<br />

også det enda dyrere delefilteret<br />

fra den store?, spør<br />

<strong>Fidelity</strong> som jo på kinoloftet<br />

hadde et vikarierende<br />

motiv for spørsmålet.<br />

Det ble helt stille i telefonen.<br />

Lenge…<br />

En Respons Artist Mk.2<br />

jubileumshøyttaler var<br />

født! 3<br />

37


3 3 3<br />

38<br />

Edge G6 stereo effektforsterker:<br />

g-serien er edge electronics budsjettalternativ.<br />

Men er ikke på noen måte billig.<br />

AV JAN MyRVoLD<br />

Amerikanske Edge Electronics<br />

ble grunnlagt av<br />

entusiasten og selvbyggeren<br />

Tom Maker i 1987,<br />

og han er så vidt jeg vet<br />

fortsatt sjefingeniør i firmaet. I fjor<br />

ble uansett Edge Electronics eierskap<br />

overdratt til Don Nichols’ RB Manufacturing<br />

& Electronics som holder<br />

til i Kirkland, Illinois, hvor de altså<br />

produserer kvalitetselektronikk for<br />

den dedikerte musikknyter. Og vi må<br />

vel nesten tilføye for den noe over<br />

middels situerte.<br />

Forsterkeren vi her omtaler er<br />

blandt firmaets mer beskjedent prisede<br />

produkter, men har like forbasket<br />

en prislapp i Norge på femti store<br />

blank. Eller ganske nøyaktig 0.66 G i<br />

forhold til den norske folketrygden.<br />

Har man intensjoner om å handle fra<br />

den helt øverste Edge-hyllen og går<br />

til musikkfolket!<br />

for et par NL Refererence (800W)monoblokker,<br />

bør man nok ha opparbeidet<br />

maksimale 6G og samtidig spart<br />

brorparten av ferie-, skatte- og/eller<br />

konfirmasjonspengene du fikk utbetalt<br />

før sommeren. De kostet sist jeg<br />

sjekket (bare sånn for ordens skyld)<br />

nemlig helt nøyaktig 1.4 millioner<br />

kroner. Men er du rik, har du råd.<br />

Og har du råd, har du selvsagt både<br />

lov og undertegnedes forståelse. En<br />

forsterker gir jo tross alt eventuelle<br />

eiere glede året rundt, i motsetning<br />

til for eksempel et badehus på rundt<br />

et dusin kvadratmeter i strandkanten<br />

langs indre Oslofjord enkelte faktisk<br />

tilsynelatende uanstrengt blar opp<br />

temmelig nøyaktig den dobbelte kontantsum<br />

for. Etter den sommeren som<br />

i skrivende stund går mot slutten, vet<br />

jeg nok hvordan jeg selv ville ha prioritert.<br />

Og jeg er ingen diplomøkonom.<br />

Men den interessante problemstillinger<br />

er fortsatt; vil Edge treffe noen<br />

musikalske G-punkt?<br />

SoLID ByGGET<br />

Tilbake i den mer virkelige verden<br />

kan Edge G6 på sin side bidra med<br />

135W i hver kanal når lasten er 8<br />

Ohm. Strømforsyningen besørges av<br />

en enkelt 600va ringkjernetrafo, og<br />

har en total lyttekapasitet på respektable<br />

40 000 uF. Forsterkeren kan<br />

ellers skilte med strømleveranse på 14<br />

Ampere konstant. Muligens er ikke<br />

dette måleverdier som umiddelbart<br />

væter benklærne til dedikerte DP eller<br />

Krell-fans, men uansett burde det<br />

være nok til å drive de fleste «normale»<br />

høyttalerlaster på fornuftige<br />

nivåer. Matching er vel fortsatt et<br />

tema.<br />

Edge sverger ellers temmelig kon


sekvent til enkle sett rene RCA/single<br />

ended innganger på alle sine forsterkermodeller,<br />

da de bestemt hevder å<br />

kunne måle at komplementære balanserte<br />

innganger – uansett komponentkvalitet<br />

- i en signalkrets uansett<br />

vil «degradere» signalet fra 2 – 5%,<br />

uten at det sies noe om hvordan man<br />

regner seg frem til det resultatet.<br />

G6 hører altså hjemme blandt<br />

Edge’s såkalte «entry levels», og er<br />

derfor ikke tilgodesett med de svært<br />

avanserte og kostbare kretsløsningene<br />

som sitter i NL og AV-seriene. Edge<br />

har som kjent (?) utviklet noe de kaller<br />

Laser Optical Bias Circuitry, som<br />

i kortversjon er en del av en såkalt<br />

servo feedback krets, hvor biastransistorene<br />

opereres direkte ved hjelp av<br />

en laser med bølgelengde 630 nm. G6<br />

er en absolutt mer konvensjonelt oppbygget<br />

forsterker, som er konstruert<br />

etter et klasse A/B-prinsipp. Med unntak<br />

for monoblokkvarianten 8+, har<br />

heller ingen sluttrinn i G-serien dobbelt<br />

chassis slik NL har. Og nettopp<br />

av de samme forhold har derfor også<br />

G-serien en langt mer konvensjonell<br />

pris. Unnskyld – jeg mener selvsagt<br />

relativt mer konvensjonell pris.<br />

Mitt visuelle inntrykk av Edge<br />

G-serie har alltid gitt meg litt «grå»<br />

assosiasjoner, og da mener jeg ikke<br />

bare i fargevalget. Rett og slett litt<br />

anonyme, uten tydelig særpreg. Ikke<br />

nødvendigvis bare negativt, da jeg finner<br />

det ganske så befriende med produkter<br />

uten overdreven blingfaktor.<br />

Og hjemme i min egen stue, frigjort<br />

fra sin solide emballasje, vekker da<br />

også G6 helt umiddelbart undertegnedes<br />

begeistring og respekt. Først og<br />

fremst virker den uhyre solid sammenskrudd<br />

med en totalt uangripelig<br />

håndverksmessig finish, hvor absolutt<br />

intet virker tilfeldig eller overflødig.<br />

Dog har jeg sett enda mer kompromissløse<br />

byggverk i både denne og<br />

lavere prisklasser, som for eksempel i<br />

Marantz Pearl KI.<br />

Utvendig er alle skruer innfelte og<br />

forniklet, noe som gir en avpasset<br />

kontrast til selve kabinettet, som faktisk<br />

er direkte lekkert i sin utførelse<br />

i rustfritt stål av solid tykkelse. De<br />

kraftige kjøleribbene er en integrert,<br />

innstøpt del av selve kabinettvangene<br />

og overskuddsvarmen spres dermed<br />

ut over et stort areal. G6 blir aldri<br />

særlig varm under bruk. Like elegant<br />

er løsningen med de halvsylindriske,<br />

avrundede hjørnene og måten føttene<br />

er tilpasset de klassiske, amerikanske<br />

art deco-formene på. Låter den så like<br />

«usminket» og strømlinjeformet som<br />

dens glattstrøkne ytre?<br />

oPPSETTET<br />

Edge G6 har under en flere måneder<br />

lang testperiode fått spille sammen<br />

med flere ulike forforsterkere, men<br />

konklusjonene er i hovedsak basert<br />

på inntrykkene fra dens samspill med<br />

CT6 fra Conrad-Johnson, da dette<br />

totalt sett ga det beste resultat i min<br />

stue. I en slik sammenheng spiller<br />

jo selvsagt personlige preferanser<br />

en stor rolle, og jeg kan allerede her<br />

avsløre at Edge G6 er et produkt som<br />

med en nøytral klangbalanse ikke<br />

tilfører noen dominerende egensignatur<br />

i så måte.<br />

De andre preampene som har vært<br />

involvert har i tur og orden vært en<br />

prototype fra Roar Malmins Musical<br />

Innovation, den like norskproduserte<br />

nykommeren Aura <strong>Fidelity</strong> og den<br />

integrerte Electrocompaniet ECI 5<br />

MKII’s forforsterseksjon.<br />

På programkildesiden er det først<br />

og fremst SACD/CD-spilleren Emm-<br />

Labs CDSA SE som har dominert, med<br />

vinylassistanse fra en rigg bestående<br />

av VPI Scout/JWM9 arm/Dynavector<br />

17D3 MC pickup via Graham Slee<br />

Elevator/Era Gold V RIAA. Høyttalerne<br />

har hele tiden vært Tannoy Glenair.<br />

Nettkablene har for all elektronikk,<br />

bortsett fra vinylriggen, vært Kimber<br />

PK 10 Gold, signalkabler T+A F1.0 Silver/Crystal<br />

Cable Bridge, og høyttalerkabler<br />

Audience Au24 og Spiroflex 1.<br />

AVSLAPPET<br />

Det jeg først legger merke til av flere<br />

gode egenskaper hos Edge G6 er dens<br />

totalt avslappede spillestil, samtidig<br />

som den hele tiden viser at den er på<br />

hugget, og kan levere transientene og<br />

plutselige dynamikkutslag på øyeblikkelig<br />

varsel. Den later til å ha en<br />

form for overlegen selvtillit, og aldri<br />

bekymrer seg over å komme i beit for<br />

reserver dersom det skulle røyne på,<br />

39


3 3 3<br />

Edge G6 stereo effektforsterker:<br />

40<br />

uten at den dynger ned lytteren i øredøvende<br />

kaskader av grunntoneattakk<br />

ved voldsomme crescendoer. Kontroll<br />

er stikkordet.<br />

Det låter hele tiden uhyre homogent<br />

og lettflytende, helt uten antydning til<br />

uryddigheter uansett hvor kompleks<br />

musikken måtte bli. Musikkformidlingen<br />

virker rett og slett helt uten<br />

stressymptomer, og alt later til å starte<br />

og stoppe med laserpresisjon. Det er<br />

som å få musikken servert som en helt<br />

perfekt stekt biff, tatt ut av stekepannen<br />

nøyaktig på mikrosekundet.<br />

På samme måte er dette en forsterker<br />

som hverken over- eller underdriver<br />

noe som helst for å justere klangfargene<br />

i de ulike instrumenter. Noen ganger<br />

narres jeg grunnet den besnærende<br />

roen og kontante og rene transientformidlingen<br />

faktisk til å tro at G6 er<br />

en digitalt styrt forsterker, men dens<br />

naturlige, organiske klangkarakteristikk<br />

forteller meg noe annet.<br />

Jeg trenger heller ikke høre meg gjennom<br />

mange ulike fonogrammer for å<br />

kunne konstatere at Edge G6 definitivt<br />

har en bedre definisjon og renere artikulasjon<br />

på begge frekvensfløyer enn<br />

min kjære Conrad-Johnson ET250S,<br />

og da aller tydeligst helt i toppen.<br />

Samtidig finner jeg kanskje Edge G6<br />

litt «forsiktig» - eller en anelse lett – i<br />

dypbassen sammenlignet med en del<br />

andre forsterkere jeg har hatt i hus. Det<br />

finnes definitivt forsterkere med større<br />

baller, men G6 virker absolutt i balanse,<br />

hvor den dynamiske kontrasten virker<br />

naturlig. Den holder også alle instrumenter<br />

behørig avskilt, samtidig som<br />

den altså tilsynelatende bevarer roen og<br />

kontrollen over høyttalerene, selv i et<br />

krevende verk som Grofe’s monumentale<br />

kraftverkhyllest «Niagara Falls».<br />

Overtonestrukturen føles glatt og<br />

innbydende, med meget distinkt og<br />

naturlig klang i alt av metallinstrumenter<br />

og treverk uten å bli typisk hard<br />

eller ubehagelig skarp i det for øret<br />

mest kritiske øvre mellomtoneområdet.<br />

Og det er bare å lene seg bakover i totaloppsettets<br />

desidert billigste enkeltkomponent<br />

– sofaen fra Ikea - og nyte<br />

en nyrestaurert klasseinnspilling som<br />

Arnold Schönbergs «Songs For Voice<br />

And Piano, Volume 1», hvor Glenn<br />

Gould akkompagnerer bassbaryton<br />

Donald Gramm, mezzosopran Helen<br />

Vanni og sopran Ellen Fauli. Kvinnestemmene<br />

gjengis imponerende friksjonsfrie<br />

og glatte, helt uten antydning<br />

til glasskår eller skriking, og står i en<br />

klokkeklar kontrast til en like overbevisende<br />

stille og mørk bakgrunn.<br />

En annen remastret klassiker av langt<br />

nyere dato, som Talking Heads «Remain<br />

In Light», fremstår ved hjelp av<br />

G6 nettopp som et velrettet og fortjent<br />

lyskespark til alle som har avskrevet<br />

det utskjelte åttitallet som et trist kapittel<br />

fra den nyere musikkhistorie. Stødig<br />

rytmeseksjon, musikken serveres lytterern<br />

taktfast og funky, samtidig luftig,<br />

volumniøst og oppløst opp gjennom<br />

mellomtonen hvor de rike innslagene<br />

av engasjerende perkusjonsdetaljer flyter<br />

på overflaten. Pluss at en særdeles<br />

finpenslet og utstrakt toppdiskant kiler<br />

eggende i øregangene. Men jeg tar meg<br />

fortsatt i å savne ørlite mer smekk i<br />

grunntoneanslagene, og ønsker meg et<br />

litt heftigere momentum i den rytmiske<br />

fremdriften når den spiller rockbasert<br />

musikk.<br />

Myndig – uten å bli brutal - og delikat<br />

på samme tid. Og nettopp dette er<br />

noe som kjennetegner denne forsterkeren.<br />

Her er fortsatt intet som fremheves<br />

spesielt, ei heller noe som dekkes over.<br />

G6 går tett på strengene og gjengir de<br />

små detaljene i fingerspillet til Tom<br />

Russell i hans episke slektsdrama «The<br />

Man From God Knows Where», de<br />

mikroskopiske transientene i strengeanslagene<br />

og utklingen av overtonene<br />

står tydelig avtegnet ut foran selve kasseresonnansene.<br />

Man sitter likevel aldri<br />

med følelsen av at dette er en spesielt<br />

«analytisk» forsterker, den får aldri lytteren<br />

til å fokusere på detaljer.<br />

Skal jeg dra nok en direkte sammenligning<br />

med min private Conrad-John-


son ET250S, tegner nok denne et totalt sett større<br />

lydbilde, spesielt hva dybdefornemmelse gjelder.<br />

Sistnevnte er vel også hakket mer transparent og<br />

luftig i mellomtonen, spesielt hvis man bytter ut<br />

originalrørene med et par gode NOS-varianter fra<br />

Ampere, slik jeg selv har gjort.<br />

Musikkpresentasjonen gjengis hele veien på en<br />

utpreget homogen måte, og jeg velger å benytte<br />

adjektivet «helhet» som en slags fellesnevner. Slik<br />

skal det vel også være når vi benytter oss av utstyr<br />

i denne prisklassen. På mange måter minner Edge<br />

G6 meg en del om den meget gode integrerte<br />

forsterkeren Stello fra April Musikk jeg testet på<br />

vårparten, spesielt den superglatte og friksjonfrie<br />

overflatestrukturen. Musikken bare flyter i en myk<br />

og jevn strøm ut av høyttalerne, uten skarpe kanter<br />

eller krasse detaljer. Ganske så behagelig å høre på,<br />

og lyttetretthet blir derfor aldri noe tema.<br />

oPPSUMMERING<br />

Edge G6 har en hva jeg selv definerer som «nøytral»<br />

klangkarakter, og det er umulig å påstå at<br />

den er spesielt varm eller kald i klangen. Den bør<br />

derfor være relativt grei å matche opp mot et bredt<br />

utvalg av forforsterkere (og øvrige komponenter).<br />

Med alle de oven nevnte godord som ballast kan<br />

jo dette høres ut som den helt perfekte effektforsterker,<br />

nærmest totalt fri for feil eller lyter. Isolert<br />

sett så har den vel heller ikke mange lyter, samtidig<br />

som den vel heller ikke kan sies å sette udiskutable<br />

verdensrekorder på noen områder. Men med<br />

dette sluttrinnet på plass i oppsettet får man en<br />

arbeidshest som løser de oppgavene den blir satt til<br />

tilsynelatende uten å nøle, uten å ivre etter å tilføre<br />

noe ekstra. Det blir i tilfelle de andre komponentene<br />

i rekken som blir avgjørende for de klanglige<br />

resultatene, mens Edge G6 bare leverer varene<br />

akkurat når den skal.<br />

I tillegg virker den uhyre solid bygget med gjennomgående<br />

høy kvalitet på komponentdeler, og<br />

byggarbeidet er gjennomført med ekte solid amerikansk<br />

håndverk fra øvre klasse, og dermed er den<br />

velsignet med forbilledlig totalfinish innvendig<br />

som utvendig. Prisen blir nødvendigvis derfor temmelig<br />

høy, og vil av den grunn her til lands møte<br />

meget kvalifisert konkurranse om kjøperne fra en<br />

lang rekke produsenter, ikke minst skandinaviske.<br />

Det er det lite å gjøre med, men jeg mener uansett<br />

at Edge G6 har kvaliteter nok til å plukke opp<br />

hansken. Et direkte ujålete produkt for de kvalitetsbevisste,<br />

derom ingen tvil. 3<br />

Pris: NoK 50.000,-<br />

Imp/forhandler: Audiofreaks<br />

SPESIFIKASJoNER:<br />

• Type: 2-kanal single ended<br />

stereo effektforsterker<br />

• Effekt: 2 x 135W (8 Ohm)<br />

• Utg.impedans: 0.13 Ohm<br />

• Inng.impedans: 33 kOhm<br />

• Dimensjoner: 381x425x124mm (dbh)<br />

• Vekt: 19.5 kg


3 3 3 Kudos Cardea C20:<br />

42<br />

i <strong>Fidelity</strong> 42 testet undertegnede Kudos<br />

Cardea C2, og satt temmelig overrasket<br />

tilbake da de dro. For de spilte da alt<br />

for bra, eller? la oss sjekke ut hva disse<br />

konservative engelskmenn kan få til med<br />

de ytterligere forbedrede C20!<br />

AV HåKoN RoGNLIEN<br />

Hjertets lyst!


Min første tanke med nevnte C2 var,<br />

som noen av dere vil huske, at dette<br />

er ikke noe som selger seg selv, akkurat.<br />

Vi har blitt skjemt bort med<br />

pianolakk, skulpturelle kabinetter<br />

i eksotisk treverk, glitter, fargede kunststoffer og<br />

supertweetere av alle mulige slag, og de låter så visst<br />

både stort og flott. Så kommer Kudos inn i ringen,<br />

stille og forsagt, to kjedelige, svarte elementer, single<br />

wire, firkantede bokser med konvensjonell, trettende<br />

finish som i sannhetens navn kan fåes i 7 varianter,<br />

(rett skal være rett!) inkludert svart og hvitt. Vi er i<br />

utgangspunktet ikke imponerte. Vi kobler opp og ser<br />

spørrende bort på høyttalerne, for hva har de i grunn<br />

å by på, annet enn en lett uinspirerende musikkgjengivelse<br />

av brukbar kvalitet? 6 timer senere sitter vi<br />

der fortsatt, nå enda mer spørrende i trynet, for hva<br />

pokker er disse høyttalerne gjør med oss?<br />

UNIKE EGENSKAPER<br />

Disse høyttalerne spiller, det er det de gjør. De spiller<br />

så inni granskauen fantastisk at det tar tid å begripe.<br />

Men slapp bare av, tiden finner du, eller la meg<br />

presisere; tiden finner deg. For du oppdager snart at<br />

musikken griper, den omfavner, leker og spiller med<br />

dine følelser. Innledningsvis er nemlig årsakene subtile,<br />

det totale fraværet<br />

av imponatoreffekter<br />

og artefakter vil nesten<br />

uvegerlig oppleves<br />

som et visst anstrøk av<br />

sedat tilbakeholdenhet,<br />

og lite annet. Men kun<br />

innledningsvis, altså,<br />

For du er snart i fella,<br />

fullstendig bergtatt.<br />

Kudos C20 har benyttet<br />

de foregående timer av<br />

ditt liv til å overbevise<br />

deg om at de er total<br />

unike. I hvert fall om<br />

du ikke har 100 000<br />

spenn å avse til en<br />

eller annen imponerende skulptur fra en eller annen<br />

eksotisk høyttalerbygger i et fremmed land. Visst var<br />

lillesøster Cardea C2 fabelaktige. Og like visst er C20<br />

enda et hakk bedre. Verden vil ikke lengre bedras!<br />

SEAS HELE VEIEN<br />

I likhet med en annen britisk fabrikk, den i våre<br />

kretser velkjente bedriften Audio Note, samarbeider<br />

Kudos tett med Seas i Moss. Og i likhet med nevnte<br />

fabrikk har dette resultert i et svært enkelt design<br />

bestående av et fåtall høykvalitets elementer og komponenter.<br />

Kudos har en 7 tommer der AN benytter 8,<br />

mens Kudos har en noe større dome enn nevnte AN.<br />

Og omtrent her slutter likhetene. Der AN velger å<br />

koble basselementet til omkringliggende struktur, og<br />

la kassen spille med (på godt og vondt), har Kudos<br />

bestemt seg for å dempe så mye som mulig. Kudoskassen<br />

er slank og begrenset i omfang, med en elegant<br />

bassportløsning i foten. AN er bred og må settes<br />

på lave stativer, samt har en konvensjonell bassport<br />

på kabinettets bakside.<br />

For øvrig benytter Kudos på C20 internkabling fra<br />

Chord cables, domen er Seas’ absolutte topp spesifiserte<br />

diskantelement, en videreutvikling av Exceldomen.<br />

Denne varianten er en 29 mm soft dome,<br />

navngitt Crescendo. Mot toppen sitter et enkelt<br />

førsteordens filter med få, særdeles påkostede komponenter<br />

og printbaner i ekte sølv. Basselementet er<br />

altså et 180 mm papirelement med coating, for øvrig<br />

identisk med det som sitter i C2. Tilsynelatende får<br />

vi ikke all verden for 10 000 kroner mer enn det C2<br />

koster!<br />

KJEDELIGE ELLER MAGISKE?<br />

Hva kan så denne enkle høyttaleren? Kan den rocke,<br />

kan den skape stemning, kan den riste møblene, få<br />

fram emosjoner, klinge ut, gi innsyn, swinge, bevege,<br />

finne roen, være både liten og stor, og kan den alt<br />

dette på en gang? Må nok komme tilbake til dette<br />

i tur og orden. Men først vil jeg vende litt tilbake<br />

til Audio Note. Det har seg nemlig slik at på mange<br />

måter låter Kudos utrolig likt høyttalerne derfra. Og<br />

det er så visst ingen ulempe! Spesielt ikke når de gjør<br />

det for noe i nærheten av en brøkdel av prisen! C20<br />

deler så absolutt med AN den unike evnen det er å<br />

få musikken til å leve. Likeledes deler de evnen til<br />

å la instrumentene klinge med ekte, instrumentelle<br />

klanger av materialer som tre, messing, nylonstrenger,<br />

trommeskinn og stemmebånd. Alt får sin egen<br />

klangstruktur og naturtro fremføring.<br />

Men der AN er litt over toppen og sannsynligvis<br />

lar kassen tilføre en viss egen klang, er Kudos mer<br />

nøktern og behersket. Dermed tillates AN å gå til<br />

dels betydelig dypere enn Kudos, som på sin side vel<br />

har litt i overkant<br />

klare grenser i de<br />

«Så kommer Kudos stille<br />

og forsagt; to kjedelige,<br />

svarte elementer, single<br />

wire, firkantede bokser<br />

med konvensjonell, trettende<br />

finish»<br />

laveste oktaver.<br />

Kudos opplyser frekvenskurve<br />

på 30<br />

Hz – 30 kHz, tillat<br />

meg å opponere litt<br />

mot den første verdien;<br />

de 30Hz’ene<br />

der kan du få billig<br />

av meg. Det sagt,<br />

så er det vesentlig<br />

å understreke at<br />

frekvenskurven i<br />

Kudos Cardea C20<br />

er så ubeskrivelig<br />

rettlinjet, elegant<br />

og presis at de aller fleste andre kan gå hjem og<br />

vogge for min del. Bassen fra C20 er ikke kjellerdyp,<br />

men den er harmonisk til det ekstreme, den fyller<br />

opp og bygger et fundament, men den rister fint lite.<br />

Den bare er der. Og akkurat det burde faktisk flere<br />

andre lære litt av.<br />

SAMLING I BåNN<br />

La oss like gjerne begynne på bunn, da, og ta utfordringene<br />

med en gang, så er vi ferdig med dem.<br />

Kudos C20, i likhet med C2, har klare begrensninger<br />

nedover, som nevnt. I 98 % av alle musikkstykker vil<br />

du merke fint lite og ikke noe til det, for fundamentet<br />

passer nemlig perfekt til resten av fremføringen,<br />

det oppleves ikke slankt eller å mangle noe som<br />

helst. Derimot oppleves bassområdet å ha en svært<br />

sjelden egenskap, nemlig evnen til å være presist<br />

og harmonisk til stede i musikken hele tiden. Det<br />

er lekende lett å følge basslinjer, bassklanger(!) og<br />

rytmikk, dette er faktisk unikt, kun unntaksvis hører<br />

man høyttalere makte dette. Og da koster de uten<br />

unntak mer enn Kudos C20. Utfordringene kommer<br />

dog når vi forsøker å presse disse høyttalerne dypt<br />

ned, tvinger dem til å flytte seriøst med luft, for da<br />

protesterer de. Vi banker løs på dem med «Duelunddødaren»<br />

«Way of the Ocean», og virkeligheten<br />

innhenter oss brutalt. Elementene makter nemlig<br />

ikke dette her. De puster, peser, møter veggen, og er i<br />

43


44<br />

det hele tatt svært usjarmerende.<br />

En anelse bedre går det om forsterkeren er bestemt nok,<br />

men det er fortsatt ubrukelig til de aller dypeste toner. Når<br />

jeg nå har vært så klar på dette, er jeg like opptatt av å si at<br />

det skjer kun når du spiller veldig høyt, og kun når du mater<br />

innpå ekstremt dype toner. Alt annet fungerer helt smertefritt.<br />

Og visst har jeg hørt høyttalere drite seg betydelig mer<br />

ut enn disse på samme musikkeksempel, bare for å understreke<br />

det.<br />

PARTyFAKToR?<br />

La oss ta et skritt opp i frekvenstrappa, og snakke litt om<br />

mellombassen, der vi finner rytmikk og moro i store doser.<br />

Her briljerer Kudos! Disse høyttalerne er nemlig rytmiske<br />

og raske som bare pokker. Presisjonen og plutseligheten ved<br />

start og stopp kommer fullt til sin rett, og spiller du ikke for<br />

brutalt høyt fremstår musikkeksemplene som svært dynamiske<br />

og eksplosive. Her finnes dog grenser; det er dette<br />

med forskjellen på dynamiske og «dynamiske» høyttalere,<br />

som dere vet. Kudos er svært lekne og dynamiske på moderat<br />

volum, mens de nokså raskt over til å bli «dynamiske»<br />

når man har fått i seg et par øl og vil<br />

høre «Razamanaz» på litt naturlig<br />

tilpasset volum.<br />

Det er bare å innrømme at jeg nok<br />

er litt for barnslig fortsatt, til at disse<br />

høyttalerne kan gjøre alt for meg.<br />

På den annen side har jeg da et par<br />

Klipsch Cornwall til rådighet når jeg<br />

av og til glemmer forskjellen i størrelse<br />

på de ovenfor nevnte dynamikktyper.<br />

Og la meg bare gjøre det helt<br />

klart; forskjellen er fortsatt hinsides<br />

diger når du vil på konsert i egen<br />

stue, end of story.<br />

STEMMER oG SåNT<br />

Neste steg opp bringer oss inn i<br />

mellomtoneområdet, her har det menneskelige<br />

øre sin største følsomhet.<br />

Fungerer ikke anlegget på dette feltet,<br />

funger det rett og slett ikke. Og her<br />

begynner virkelig Kudos Cardea C20<br />

å vise sin storhet. Her folder det seg<br />

ut en tablå av uante dimensjoner, klanger og farger, mikro og<br />

makrodynamikk, liv, nerve og naturlig avslappethet, dette er<br />

utenfor det meste man kan forvente i denne prisklassen. Her<br />

er det bare å ta for seg av alle tenkelige akustiske instrumenter,<br />

stemmer og eventuelle andre organiske lyder, dette sitter<br />

som støpt. Lydbildet er stort, dypt, klart som glass, velplasserte<br />

enkeltelementer, nydelig totalbilde. Her har jeg lånt<br />

øre til alt fra store operaverker til enslige stemmer, og det er<br />

uten unntak helt fantastisk hvordan disse høyttalerne tillater<br />

alle instrumenter å klinge ut, synge og leve. Kontrollen over<br />

alle enkeltheter bevares 100% intakt så lenge lydnivået er<br />

innenfor rimelighetens grenser. Legg til at dette er hurtige og<br />

presise gjengivere, sjeldent hurtige og presise, skal det være,<br />

og dermed har vi å gjøre med en høyttaler som har klare<br />

high-end egenskaper i mellomtonen.<br />

FLoRLETT I ToPPEN<br />

Så tar vi for oss diskantområdet. Jeg har allerede vært inne<br />

på det; Crescendo-elementet er ekstremt. Dette er faktisk<br />

av de desidert beste diskantelementer jeg noensinne har<br />

hørt, og da snakker vi helt uavhengig av pris. Det er bare<br />

vidunderlig hvordan slike supergode elementer får naturlige<br />

og avslappede klanger og små detaljer til å flyte vektløst i<br />

lydbildet med den største selvfølgelighet. Gjentatte ganger<br />

har jeg opplevd låter jeg mener å kjenne, på helt nye måter,<br />

der små mikrodetaljer står tydelig fram dypt inne i det store<br />

rommet et sted. Presist plassert i dybde, bredde og høyde,<br />

florlett flyter det uanstrengt mot lytteren på dunlette vinger.<br />

Dette er i verdensklasse!<br />

Fioliner blir aldri harde eller kantete, overtonestrukturene<br />

fra celloer blir sanseløst elegant fremstilt. Det mest inspirerende<br />

er muligens at de innspillingene man anser for å<br />

være middelmådige brått fremstår i ny drakt, med detaljer,<br />

spretne toner og liv. Som eksempelvis Jon Lord’s «Beyond<br />

the notes», som helt ut av det blå framstår med rytmikk og<br />

perkusjonsinstrumenter men tidligere ikke har lagt merke<br />

til. Her klinger og svisjer det i alle hjørner, og denne nydelige<br />

skiva har blitt enda nydeligere. Tusen takk, Kudos!<br />

Dog skal det sies at det er et tveegget sverd, dette. C2<br />

med sitt Excel-element er hakket mer tilbakelent; C20 med<br />

Crescendo har av og til en tendens til å stikke seg litt fram.<br />

Hårfint, men dog. Noen innspillinger ender dermed litt i<br />

overkant ivrige. De redder seg på pur eleganse, men allikevel.<br />

Det betyr i klartekst at også resten av anlegget må ha svært<br />

eleverte egenskaper i toppen, ellers blir det utilgivelig avslørt<br />

og brutalt avkledd. High-end skal ikke være lett.<br />

«Dette er faktisk<br />

en åpenbar highend<br />

høyttaler med<br />

egenskaper man<br />

vel knappest har<br />

hørt for slike<br />

summer.»<br />

HELHETEN<br />

Hvordan smelter så dette sammen, kan man jo undres på. Jo<br />

takk, dette smelter til en vidunderlig legering uten sømmer<br />

eller grove korn, dette er faktisk en åpenbar high-end høyttaler<br />

med egenskaper man vel knappest har hørt for slike<br />

summer. Svakheten er i dypere oktaver, samt i opplevelsen<br />

av headroom og overskudd når det begynner å gå hett for<br />

seg. Det er med andre ord begrenset hvor store rom disse<br />

høyttalerne kan fylle uten å komprimere opplevelsen.<br />

De spiller uanstrengt og sanseløst elegant med en lang<br />

rekke forsterkere, de er superlett last for forsterkeren, men<br />

de kan være svært avslørende om utstyret ikke holder mål.<br />

De har, som sine mindre søsken, en åpenbar utfordring i det<br />

faktum at de fullstendig mangler imponatorfaktorer av alle<br />

slag, her behøves tid.<br />

Men når tiden har funnet deg, er sjansene overhengende<br />

for at du har funnet deg nye høyttalere. Kudos Cardea C20<br />

har opptil flere egenskaper som langt overgår alt jeg har<br />

hørt i denne prisklassen. Atter en gang har dedikasjon, godt<br />

håndverk, enkelhet og kvalitet i alle ledd vist sin overlegenhet.<br />

Sterkt anbefalt! 3<br />

Kudos Cardea C20 toveis<br />

gulvhøyttaler: NoK 29 990,- / par<br />

Importør: Sound Planet


3 3 3<br />

46<br />

Sec op: Kudos Cardea C20:<br />

En annen mening?<br />

denne gulvstående toveiseren er som pakket inn i gråpapir, og har noen av den<br />

dynamiske begrensningene i bunnoktavene som skyldes et eneste element som<br />

har veldig mye å gjøre. Men holografien er formidabel og den norskproduserte<br />

diskanten er noe av det beste jeg har hørt!<br />

AV KNUT VADSETH<br />

Vi er her i <strong>Fidelity</strong> litt forsiktige med å la testeren<br />

få ordet aldeles alene om vedkommende går litt<br />

sv skaftene over et produkt, og/eller kjøper det for<br />

egen regning i forbindelse med testen. Undertegnede<br />

opplever derfor den ikke helt uvanlig sluttappellen<br />

om at journalisten var så strålende fornøyd at han<br />

kjøpte testbjektet til eget bruk mest som en advarsel om å gå<br />

både artikkelen og produktet ekstra nøye etter i sømmene.<br />

Og siden den entusiastiske Rognlien har bestemt seg for<br />

å anskaffe disse engelske høyttalere til eget bruk, så tar jeg<br />

med entusiasme på meg jobben som en grinete gammel<br />

gubbe som ufravikelig opplever at man får det man betaler<br />

for! At man likevel kan gjøre kloke valg ved å prioritere<br />

fornuftig mellom ulike kompromisser, benekter jeg likevel<br />

ikke. Desto rimeligere produkt, desto større kompromisser<br />

og nødvendigheten av å velge mellom pest og kolera.<br />

øyNENE SoM SER<br />

Det første kompromisset er innlysende;<br />

denne svarte haugen av en<br />

vinylbelagt sponkasse, ser mer ut<br />

til å koste 5-10 tusen kroner enn<br />

den i forhold svimlende sum på<br />

30.000 som produsenten forlanger.<br />

Dette er ikke høyttaleren for<br />

jålete interiørarkitekter. Faktisk<br />

minner Kudos’en minstenkelig<br />

mye om de gulvstående Patoshøyttalerne<br />

som Roar Moen<br />

med stort hell produserte ved<br />

inngangen til dette årtusen. Selv<br />

den enslige 6,5 tommeren ser da<br />

vitterlig ut til å likne på det særdeles<br />

gode bass/mellomtonelementet som Roar fikk Seas til<br />

å utvikle spesielt for seg?<br />

Også lyden fra det forøvrig solide kabinettet og denne<br />

bass/mellomtonen, kunne minne mye om det jeg husker fra<br />

Patos 301.<br />

Likevel opplever jeg på Kudos Cardea et helt greit nivå<br />

med muligheter for å spille så høyt som folk flest vil ha<br />

behov for i egen borettslagstue. Men dette er ingen typisk<br />

rockehøyttaler nettopp fordi dynamikken i bånn bare er<br />

sånn passe. Men jeg opplevde heller ikke den typiske entonebassen<br />

som gjerne stikker av ved 70-100 Hz området grunnet<br />

en typisk resonnanspeak.<br />

BASS<br />

Bassen på Kudo’en er mer sømløs og jevn, og langt mer<br />

nøyaktig; men helt uten den ”punsjen” mange mener er dypbass.<br />

Kudos går ikke ekstremt dypt, men funker glimrende<br />

til de meste av klassisk, jazz og mer populær pop og viser.<br />

Riktignok med en anelse for mye varme og fylde i grunnto-<br />

neområdet, akkurat der så mange høyttalere og andre hi-fi<br />

produkter tenderer å låte litt for tynt. Dette kan altså likevel<br />

være en god match.<br />

Dessverre er dette området også en anelse sløret samtidig<br />

som lyden stanger litt rundt 100 Hz og ikke slipper nedover<br />

så lettflytende som ønskelig. Effekten er presist det samme<br />

som vi opplever med toveiseren til Respons; den blir litt for<br />

uoppløst og varmt selv om grunntonen låter imponerende<br />

fyldig og bra. Men man må tydeligvis inn med en ekstra<br />

mellomtone om man skal oppnå tilstrekkelig dynamisk kontrast<br />

i øvre bass, nedre mellomtone.<br />

STEMMER<br />

Stemmer fungerer helt flott på denne høyttaleren som helt<br />

tydelig har brukt mye av pengene på veldig gode elementer.<br />

Men det er først når vi får med oss det ekstremt gode<br />

diskantelementet til Seas at storheten ved denne høyttaleren<br />

bokstavelig talt viser seg i all sin imponerende velde, ikke<br />

minst ved tredimensjonalt<br />

lydbilde som er på høyde med<br />

det beste vi har hørt i stua; selv<br />

«De fysiske lover kan<br />

ikke helt neglisjeres,<br />

bare tøyes så langt<br />

som praktisk mulig.»<br />

i forhold til Coltrane.<br />

Og denne diskanten gir også<br />

en oppløsning og fravær av<br />

forvrengning som likeså er på<br />

høyde med det aller beste vi<br />

har hørt. Imponerenede bra! Så<br />

får vi velge om vi irriterer oss<br />

over at oppløsningen nedover<br />

ikke er fullt så strålende eller at<br />

den greit dyptpløyende bassen<br />

heller ikke makter de helt store<br />

utsving og dynamisk villskap.<br />

Det er noe med de fysiske lover som ikke helt kan neglisjeres,<br />

bare tøyes så langt som praktisk mulig av entusiastiske<br />

konstruktører hos Kudos.<br />

KoNKLUSJoN<br />

Dette er ingen revolusjon av en høyttaler, etter min mening,<br />

men en fornuftig konstruksjon som har dratt mange viktige<br />

parametre så langt strikken rekker. Pussig nok er høyttalerens<br />

sterke sider litt fjernt fra det jeg forestiller meg som<br />

Håkon Rognliens ideale med dynamikk som et helt sentralt<br />

parameter. Og med nøyaktig frekvensgang, faselineritet og<br />

holografi som mindre viktige.<br />

Med Kudo Cardea er det klassisk og jazz jeg opplever som<br />

fungere aller best, med bibehold av den storslagne akustikken<br />

og romfølelsen fra konsertsalen. Men også stemmer<br />

låter veldig naturlig, og her er en generell varme og pondus i<br />

mellombassen som tross antydning til litt komprimering balanserer<br />

strålende mot den glitrende dynamiske og oppløste<br />

diskanten. 3


3 3 3<br />

Verdens første test av produksjonemodellen av Copland CDA 825 CD-spiller:<br />

48<br />

Mange mener at bortfall av drivverk er grunnen til<br />

at Usb-dac’ene låter så bra til fornuftige priser. Men<br />

danske Ole Møller mener å ha løst jitterproblem og<br />

tidssmøring på en vanlig 16 bits Cd spiller med et 2<br />

sekunds buffersteg og en ny type filtre. det funker<br />

glimrende, men gratis er det ikke!<br />

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH<br />

USB-dreperen?<br />

Tidligere CD-spillere fra Copland<br />

og Ole Møller har vært<br />

kjent som noe av det beste<br />

på markedet tross moderat<br />

pris. Denne nye toppladeren<br />

har vi derfor ventet på med stor<br />

spenning i mer enn 2 år via en rekke<br />

presentasjoner ved ulike hi-fi messer. Vi<br />

har også sett en ”test” i engelske Hi-Fi<br />

Choice som imidlertid er basert på en<br />

tidlig prototype.<br />

Det var derfor med betydelig entusiasme<br />

vi fikk bestilt et ekspressbud da vi<br />

fikk nyss om at den første produksjonsmodellen<br />

endelig var ankommet Oslo.<br />

Kjappet vi oss kunne <strong>Fidelity</strong> kunne<br />

bli det første blad i verden til å skrive<br />

om denne spilleren med sine bebudede<br />

teknologiske gjennombrudd.<br />

VIRKELIG HIGH-END<br />

Og vi ble ikke skuffet av det moderne<br />

skandinaviske utseende med det karakteristiske<br />

lokket over det velkjente<br />

Philips Pro2LF drivverket. Heller ikke<br />

av det utrolig åpne, særdeles rene<br />

og luftige lydbildet med fenomenal<br />

tredimensjonalitet. Lydkvaliteten var<br />

nærmest analog; på gode plater helt<br />

uten den vanlige jitterstøyen og den<br />

sedvanlige smøringen av transientene.<br />

På dårlige plater hvor problemene ty-<br />

delig var bakt inn selve innspillingen, er<br />

imidlertid kornetheten og støyspekteret<br />

nesten mer tydelig enn vanlig på grunn<br />

av den generelle klarheten i lydbildet.<br />

Men tross et par reservasjoner, var<br />

førsteinntrykket av denne lekre 16 bits<br />

CD-spilleren overveiende positivt. Ikke<br />

minst ved direkte sammenlikning med<br />

mye dyrere spillere med SACD, det<br />

siste noe Per Møller ikke bryr seg med<br />

å implementere i denne likevel ganske<br />

kostbare high-end spilleren.<br />

Så er det bare å legge inn platen, trykke<br />

på play -og musikken kommer etter<br />

få sekunder, inkludert de 2 sekundene<br />

den oppholder seg í bufferen for å


«Så låter det likevel<br />

mer typisk SACD med<br />

sin økte oppløsning enn<br />

”vanlig” 16 bits med sine<br />

karakteristiske hardere<br />

kanter i lydbildet.»<br />

reklokkes med den beste klokken Ole<br />

Møller kunne finne. Og det hele virker<br />

hver eneste gang uten å måtte starte<br />

hele skitten på nytt!<br />

Og så låter det likevel mer typisk<br />

SACD med sin økte oppløsning enn<br />

”vanlig” 16 bits med sine karakteristiske<br />

hardere kanter i lydbildet.<br />

Men la oss ta det hele fra be-<br />

gynnelsen…<br />

CoPLAND CDA 825<br />

Det er bare å titte bak for mer enn å<br />

ane at dette er en minimalistspiller<br />

hvor Ole Møller har brukt alle pengene<br />

til å avspille standard 16 bits så<br />

bra som teknologien tillater det. (Og<br />

selvfølgelig i forhold til prissegmentet,<br />

selv om Ole hevder at han ikke vet om<br />

noen teknologi som kunne dratt det<br />

hele enda lenger, uansett pris) Det er<br />

snakk om en nydesignet spiller konstruert<br />

helt fra grunnen av, en absolutt<br />

sjeldenhet blandt CD-produsentene<br />

som vanligvis tar utgangspunkt i en<br />

temmelig komplett spillermodul fra de<br />

store kinesere.<br />

På baksiden finner man bare balansert<br />

og ubalansert XLR/coax kontakter<br />

for analog ut (riktignok med usedvanlig<br />

mye guffe) og en coax digital ut. Her<br />

er ingen innganger overhodet, hverken<br />

anloge eller digitale, og slett ikke noen<br />

USB-variant. Og altså ingen SACD,<br />

HDCD, DVD, DVD-video, Blu-Ray og alt<br />

det andre vi bl.a. finner på en konkurrent<br />

som vår egen referanse, den<br />

uventet gode multispilleren Marantz<br />

UD9004 som koster bare en neve dollar<br />

mer.<br />

På Copland CDA 825 er alle eggene<br />

lagt i den samme kurven; hvor god er<br />

den derfor til å avspille de 95% av alle<br />

musikkinnspillinger som finnes på vanlig<br />

fedbook 16 bits oppløning? Og hvor<br />

bra låter 16 bits laget på de få SACDplatene<br />

som også er i platesamlingen?<br />

Klarer den innbygde ”oppsampleren”<br />

pluss de doble 24/192 kHz Wolfsgang<br />

dac’en å fylle tomrommet?<br />

oPPLøST oG LETTFLyTENDE<br />

Copland 825 er ingen fysisk tungvekter<br />

med sine 8,5 kilo, men her er gjort<br />

mye for å isolere drivverk og dac fra<br />

akustisk påvirkning. Min erfaring er<br />

uansett at tunge spillere (og forsterkere<br />

og det meste annet) også får litt ekstra<br />

tyngde i lydbildet, uansett hvor overforenklet<br />

dette kan høre ut. Det viktigste<br />

unntaket er faktisk Linn som makter<br />

stor og tung lyd tross lette digitalkonstruksjoner.<br />

Det var da også en litt lettere, pastell<br />

klangkarakter som var førsteinntrykket<br />

med denne spilleren, særlig i forhold til<br />

Marantz som har en mye mer tilbakelent<br />

topp, men som også har mer trøkk<br />

i grunntoneområdet og en noe mer<br />

nyansert og fargerik pallett i øvre bassområdet.<br />

Men akkurat slank er Copland<br />

knapt, bare antydning til hengekøye,<br />

ikke minst på grunn av en fenomenal<br />

bass som går dypt og slår hardt.<br />

DISKANT oG MELLoMToNE<br />

Likevel er det diskanten og øvre<br />

mellomtonen som er det mest fantastiske<br />

på Copland, med en utklinging<br />

og et absolutt fravær av støyaspekter<br />

som jeg ikke har hørt på denne siden<br />

av Plaback Designs og EMMLabs! Her<br />

har det skjedd ting som er en virkelig<br />

revolusjon i prisklassen. Og både piano<br />

og kvinnestemmer mangler helt det<br />

”vanlige” overstyringsfenomenet (det<br />

er vel snakk om støy, faseproblemer og<br />

hørbare rester av filtre fra områder som<br />

ikke skal være hørbare, men som likner<br />

veldig på standard forsterkeroverstyring),<br />

som skjemmer utrolig mange<br />

ellers glimrende spillere.<br />

Og den problematiske felerekka som<br />

nesten alltid gir støyproblemer ved<br />

intermodulasjon og liknende ved full<br />

guffe som i høyeste grad minner deg på<br />

at dette ikke er ”live”, er nå som en naturlig<br />

bisverm på nesten alle plater. Så<br />

gullende rent, så direkte i nærkontakt<br />

med artistene og deres buer, strenger<br />

49


3 3 3<br />

50<br />

Verdens første test av produksjonemodellen av Copland CDA 825 CD-spiller:<br />

«Når spilleren blir så god<br />

som den siste fra Ole Møller,<br />

er det bare å gi seg over.»<br />

og resonnanskammere i opptaksstudioet.<br />

Nå helt uten antydning av tekniskmekaniske<br />

ekstralyder på de aller fleste<br />

opptak.<br />

APoDISING FILTERE<br />

De fleste har vel fått med seg at mye<br />

av støyproblemet med digtalmediet<br />

skyldes filtre som riktignok opererer<br />

utebfor det hørbare området, mens<br />

som uansett genererer hørbar støy og<br />

faseproblemer. En støyform er såkalt<br />

”ringing” rundt transientene ved at<br />

en ekstrapuls dukker opp både foran<br />

og bak transienttoppen. Det spesielle<br />

er at bare den første er særlig hørbar,<br />

selvfølgelig fordi den etterfølgende blir<br />

kamuflert av transienten, mens den<br />

andre står ut som en sår negl.<br />

Peter Craven heter mannen sm har<br />

konstruert et filter som skjevdeler<br />

denne ringingen slik at mesteparten<br />

kommer etter pulsen, ikke før. Samtidig<br />

vil stor båndbredde, i dette tilfelle ved<br />

hjelp av 192 kHz digitalkonvertere, redusere<br />

denne klirren på et mer generelt<br />

grunnlag. Til sammen skal dette tilsi<br />

”klarere” og renere lyd. Og det er nettopp<br />

det som er det mest spesielle med<br />

denne CD-spilleren hvor begge disse<br />

teknologier er tatt i bruk; den ekstremt<br />

lettfytende, oppløste og krystallklare<br />

øvre mellomtone og diskant som tydeligvis<br />

skyldes mer enn tilfeldigheter.<br />

Og med ”lettflytende”, ”utklinging”<br />

og ”lett og luftig” som honnørord<br />

tidligere i artikkelen, så er det heller<br />

ingen grunn til å tvile på at dynamikk<br />

og oppløsning generelt er superb! Mitt<br />

eneste ankepunkt er altså at det skulle<br />

være enda litt med punch i mellombassen,<br />

en klangkarakteristikk Copland<br />

deler med de fleste. Selvfølgelig er ikke<br />

dette noe egentlig ”feil”, og klangen kan<br />

lett trimmes med resten av utstyret.<br />

Jeg håper likevel at det er mer enn<br />

det vanlige gnålet fra min side da mange<br />

av de anerkjente ”beste” spillerne<br />

på markedet uansett har litt mer kropp<br />

enn Copland. Det skal de være glad<br />

for. For hvis ikke hadde det vært enda<br />

mindre grunn til å kjøpe en spiller som<br />

er dyrere en Copland CDA 825.<br />

SIGNALKILDEN<br />

Det er mye skrik og skrål på i pressen<br />

og diverse nettfora om at CD-spilleren<br />

er på vei ut. Verre er det at de fleste<br />

importører forteller at salg av dyre CDspillere<br />

har falt helt sammen. Nå er det<br />

USB-dac’er og Internett for alle penga.<br />

Men vi som husker den altfor tidlige<br />

nekrolog over platespilleren for noen<br />

tiår siden, registrerer litt av det samme<br />

nå. Etter en kort bråstopp hvor ALLE<br />

skal prøve det nye, viser det seg ganske<br />

fort at det ikke er gull alt som blinker<br />

i sola. Jeg registrerer at jeg slett ikke er<br />

den eneste som etter en periode med<br />

hardisc og Dac, lar meg begeistre over<br />

enkeltheten ved å finne frem en CDplate,<br />

fysisk putte den inn i skuffen, og<br />

ut kommer de tonene jeg ønsker meg.<br />

Hver eneste gang! En god CD-spiller<br />

er simpelthen det enkleste når man<br />

allerede har en betydelig CD-samling.<br />

Når spilleren blir så god som den siste<br />

fra Ole Møller, er det bare å gi seg over.<br />

Dette er utrolig bra. Men om lydkvaliteten<br />

er minst på høyde med de bedre<br />

USB-Dac’en, koster nok det ”uhørlige”<br />

drivverket litt ekstra penger<br />

At her på Copland 825 ikke er noen<br />

USB-inngang, heller ikke en vanlig<br />

digitalinngang som kunne benyttes via<br />

en rimelig boks fra Weiss eller andre,<br />

er litt dumt. Men det kunne kanskje<br />

ha gått utover kvaliteten på 16 bits, på<br />

samme måte som mulighetene SACD<br />

og eventuelt BluRay også ville stjele<br />

ressurser fra vanlig CD.<br />

Og oppsamplingen er så god fra 16<br />

bits at slutteresultatet minner veldig<br />

mye om nettopp dette høyoppløselige<br />

formatet. Å rette alle anstrengelser<br />

for best mulig lyd til 16 bits teknologien,<br />

den type plater som fullstendig<br />

dominerer markedet, kan derfor være<br />

fornuftig nok.<br />

KoNKLUSJoN<br />

Jeg var under testen ganske sikker på at<br />

denne rimeligere dansken knuste min<br />

egen Marantz multispiller på mange<br />

punkter. Men for bare titusen mer<br />

får du med denne mange flere muligheter,<br />

pluss et helt fabelaktig Blu-ray<br />

bilde, om det skulle være av interesse.<br />

Viktigere er at du får en smule bedre<br />

”kropp” med fyldigere mellombass, og<br />

jeg må innrømme at det like mye ble et<br />

spørmål om prioritering som entydig<br />

kåring av ”den beste” når jeg gikk<br />

tilbake til referansen.<br />

Begge er usedvanlig gode, men den<br />

fenomenale renheten i øvre mellomtone<br />

og diskant, inkludert en fabelaktig<br />

luftighet, er overlegent bedre på den<br />

glitrende gode Copland CDA 825 CDspiller<br />

fra Ole Møller. På dette området<br />

minner den altså veldig om mye dyrere<br />

spillere Playback Designs og EMMLabs.<br />

Godt jobba! 3<br />

Pris: NoK 40.000,-<br />

Importør: Audiocompaniet


3 3 3<br />

52<br />

Musikkomtaler: Godt norsk<br />

Glimmer og gråstein<br />

AV STEIN.ARNE.NISTAD@GAzETTE.No<br />

TA MIN VALS<br />

EBBA FoRSBERG SJUNGER LEoNARD CoHEN<br />

Ebba Forsberg ble jeg for alvor oppmerksom på da hun samarbeidet<br />

med Mikael Wiehe på et ”Dylan på svensk”-prosjekt for<br />

noen år siden. Forsberg har en fantastisk stemme og hennes<br />

formidlingsevne gjør henne helt spesiell. Utgangspunktet for<br />

den nye platen er en konsertopplevelse hun hadde med Leonard<br />

Cohen. ”Det var noe med hans utstråling på scenen og med<br />

hans stemme. Han formidlet en slik varme og menneskelighet.<br />

Ja det var nesten noe religiøst over det” sier Ebba Forsberg.<br />

Cohen har åpenbart draget fortsatt … Resultatet av denne opplevelsen<br />

var et nytt samarbeid med Mikael Wiehe, men denne<br />

gangen kun på tekst-siden. Forsberg synger alle sangene selv,<br />

og i motsetning til Dylan-prosjektet er denne utgivelsen en ren<br />

studioproduksjon. Utgivelsen er fulgt opp med en konsertturne<br />

som har fått ekstatiske omtaler. ”Ta min vals” har blitt en virkelig<br />

fin utgivelse.<br />

Det er flere kvinner som har gjort Cohen. Best kjent er kanskje<br />

Jennifer Warnes ”Famous blue raincoat”. Ebba Forsberg gjør<br />

det minst like bra. Hennes varhet og nærvær kler disse sangene<br />

godt. Mikael Wiehes oversettelser av Cohen gir henne også<br />

mye å spille på. Forsberg tør også å utfordre Cohen musikalsk.<br />

Hun velger ikke lettvinte løsninger men gjør sangene til sine<br />

egne. Lyden og produksjonen har høy kvalitet. Ebba Forsberg er<br />

virkelig en artist det er verdt å følge. I tillegg til Dylan og Cohen<br />

har hun utgitt eget stoff som<br />

også holder høy kvalitet. ”Ta min<br />

vals” er en svært overbevisende<br />

og vakker utgivelse.<br />

VoN<br />

VoN<br />

Gudbrandsdøl bandet VON<br />

er ute med sitt debutalbum.<br />

Det handler om norske<br />

Folkrock spesial<br />

sanger på dialekt. Slektskapet til Hellbillies er åpenbart, og sammenligningen<br />

med forbildet eller inspirasjonen kunne lett gitt<br />

dårlige vibrasjoner. Men jeg synes de kommer svært godt fra<br />

både debuten og sammenligningen. VON byr på ærlig musikk<br />

og bandet fungerer tett og fint sammen. Sangene varierer fra<br />

ganske raske rockelåter til mer såre sanger i viseland. Melodi- og<br />

rimsmed er Geir Slettan med bidrag fra Ole Jonny Bekkemellem.<br />

Geir Slettan byr også på særdeles ærlig og overbevisende sang.<br />

Alle tekstene er skrevet på dialekt, og det slår meg hvor godt<br />

dette fungerer for Von og deres konseptslektninger Narum og<br />

Hellbillies. Folkrock gjør seg rett og slett best på dialekt. VON<br />

leverer en kraftfull og fin debut, som hverken gjør skam på<br />

sjangrene, musikalske kvaliteter eller hjembygdene i Gudbrandsdalen.<br />

LEITE ETTER LyKKA<br />

HELLBILLIES<br />

Det kan kanskje<br />

oppleves litt pussig<br />

at jeg omtaler en<br />

plate som kom før<br />

sommeren og som<br />

har solgt til to, tre,<br />

fire ganger platina.<br />

Men Hellbillies<br />

”comeback”-album<br />

fortjener virkelig<br />

oppmerksomhet.<br />

Hellbillies er uten<br />

sammenligning<br />

et av Norges aller<br />

mest folkekjære<br />

band og som spiller<br />

musikk på gamlemåten<br />

på sine uttallige spillejobber landet rundt. En av disse<br />

jobbene kostet nesten frontfigur Aslag Haugen livet da han falt<br />

fra scenen i fjor sommer. Han ble påført både håndledds- og<br />

nakkebrudd. Faren for å bli lam førte til en lang rekovalisens.<br />

Men nå er Hellbillies tilbake og de overbeviser. Den nye platen<br />

er tøffere, mer rocka og oppleves mer direkte enn deres tidligere<br />

utgivelser. Bandet er nesten ufattelig samspilt og formidler en<br />

energi en vanligvis må på konsert for å oppleve. Produksjonen<br />

er ganske røff, tøff og upolert og dette kler bandet. De trenger<br />

ikke å gjemme seg bak cellofan og fikse studiogrep. De spiller<br />

ærlig og direkte musikk som funker for meg! Hellbillies sanger<br />

handler alltid om livets underfundigheter på godt og vondt. De<br />

bedriver en slags musikalsk fortellerkunst, hvor verken humoren<br />

eller folkeligheten er langt unna. Men samtidig tipper de aldri<br />

over til det banale. Til tider byr Hellbillies på ganske så litterære<br />

kvaliteter. De utnytter sin egen dialekt kompromissløst og prøver<br />

ikke å ”tekkes” folket. Låtene er gjennomgående ganske rocka,<br />

men det finnes en og annen ballade. Halvparten av Narum,<br />

”Lars Christian Narum, har en slags fast gjestemusiker-rolle i<br />

Hellbillies. På denne plata har han også fått selskap av Benedikte<br />

Narum Jenssen. Hennes duett med Aslag Haugen, ”Du er den”,<br />

er kanskje platas aller vakreste spor. Sangen forklarer hvorfor jeg<br />

er hardcore fan av både Narum og Hellbillies. ”Leite etter lykka”<br />

er intet mindre enn et strålende norsk album, og et av Hellbillies<br />

aller beste.


MoJo<br />

ToM PETTy AND THE HEART-<br />

BREAKERS.<br />

Tom Petty er en slags amerikansk drøm.<br />

Han har solgt mer enn 60 millioner<br />

plater siden debuten i 1976. Han har<br />

hatt en mangslungen karriere og vært<br />

soloartist, sist med albumet ”Highway<br />

Companion”. Petty har også<br />

vært medlem av supergruppen ”Travelling<br />

Willburries”. Men først og fremst har han ledet<br />

sitt egte band ”The Heartbreakers”. «Mojo» er imidlertid første<br />

album med The Heartbreakers siden «The Last DJ» i 2002.<br />

Mojo er en ganske svær affære, som inneholder i alt femten<br />

spor. Utgangspunktet er blues-inspirert rock, som utforskes og<br />

tøyes i ulike retninger. Det kunne blitt traust og kjedelig, men er<br />

det ikke. Petty er en ringrev og hans musikere Ron Blair (bass),<br />

Scott Thurston (munnspill/gitar) og Steve Ferrone (trommer) gjør<br />

albumet til en stor musikalsk opplevelse. De tøyer og stekker de<br />

ulike sangene og utøver musikalsk håndverk på høyt nivå. Første<br />

møte med albumet var imidlertid ikke så enkelt. Jeg var, som<br />

mange andre kritikere, på ingen måte overbevist. Men den følelsen<br />

ble raskt erstattet av overraskelse og entusiasme. Den ene<br />

låten etter den andre vokste frem. Det er befriende å oppdage<br />

hvordan Petty bryter mp3-en-låters-tyranniet. Han går også nye<br />

veier for å selge plata. Den er utgitt på Blu-ray med surroundlyd,<br />

og for hver billett som ble solgt til Pettys USA-turne fulgte<br />

det med tilgang til gratis nedlasting av albumet via epost. Det<br />

Fire kjappe<br />

AMERICAN RECoRDINGS VI:<br />

AIN’T No GRAVE<br />

JoHNNy CASH<br />

Johnny Cashs American Recordingsprosjekt<br />

er definitivt avsluttet med denne<br />

siste utgivelsen. Den kom tidligere i<br />

år, nesten sju år etter hans død. Det er<br />

nesten utrolig at en artist som har levd<br />

hele sitt liv som musiker makter å lage<br />

sine beste plater mot slutten av sitt liv.<br />

Den siste platen ble bokstavlig talt spilt inn<br />

på kanten av graven. Den er et monument<br />

over livet og en fantastisk og legendarisk<br />

musiker.<br />

THE LIST<br />

RoSANNE CASH<br />

Johnny Cash ga på et tidspunkt datteren<br />

Rosanne en liste med sanger hun<br />

måtte ha et forhold til for å kunne<br />

kalle seg et menneske med musikalsk<br />

dannelse. Noen sanger fra denne<br />

listen er utgangspunktet for denne<br />

utgivelsen. Det handler om sanger<br />

som ”Motherless Children”, ”500<br />

miles”, Dylans ”Girl From the North<br />

Country” og ni andre. Det har blitt<br />

en fin utgivelse som det er vel verdt<br />

å bruke litt tid på. Eplet faller jo som<br />

kjent aldri langt fra stammen.<br />

PRAISE & BLAME<br />

ToM JoNES<br />

Kanskje har Tom Jones mye å stå til rette for. I alle fall<br />

har han valgt å lage et slags bekjennelsesalbum med<br />

klare religiøse undertoner. Her er det ettertanke og<br />

viktigste er likevel musikken. Mojo er et helstøpt album som har<br />

få eller ingen svake punkter. Både i bilen og hjemme har Mojo<br />

surret og gått i hele sommer. Den kommer nok til å gjøre det<br />

resten av året også.<br />

Til tross for vekslende kritikk er Mojo i mine ører et av årets<br />

mest helstøpte album.<br />

SoNGEN<br />

KRISTIN BRåTEN BERG.<br />

Kristin Bråten Berg er kjent og<br />

kjær folkesanger. Hun er kanskje<br />

mest kjent fra ”Sagn” og ”Arv”<br />

hvor hun samarbeidet med Arild<br />

Andersen. Her er hun ute med en<br />

langt mer folkelig og tilgjengelig<br />

utgivelse. Med seg har hun<br />

nevnte Andersen, men også<br />

Annbjørg Lien og ulike andre<br />

gjesteartister. Resultatet har blitt en tilgjengelig<br />

utgivelse med utgangspunkt i sanger fra den norske<br />

sangskatten. Det handler med andre ord om Vesle Kari-er,<br />

Blåmenn, Lerker, Åroliljer osv. Det fungerer relativt bra. Bråten<br />

Berg har både kraft og formidlingsevne. Gode musikere gjør<br />

musikken både engasjerende og funksjonell. Det beste sporet<br />

på plata er overraskende nok ”Anne Knutsdotter”, i en fartsfylt<br />

og morsom bluegrass-versjon. Her fines imidlertid mange fine<br />

øyeblikk, og tradisjonsmusikk i en slik innpakning med energi og<br />

glede er verdt å sjekke ut. ”Songen” er blitt sangene verdig.<br />

refleksjon. Det er temaet både i tekster og musikk.<br />

Jones fremstår som en slags angrende synder.<br />

Men han overbeviser ikke helt, selv om utgivelsen<br />

absolutt har sine store øyeblikk. Best går det i<br />

åpningssporet hvor Tom Jones gjør en fin versjon<br />

av Dylans ”What Good Am I”.<br />

oTHER VoICES, oTHER RooMS<br />

NANCI GRIFFITH<br />

Denne utgivelsen kom i 1992 og holder<br />

fortsatt. Griffith har tatt tak i andres anger og<br />

invitert en haug med artister med som gjesteartister.<br />

Platen var og er fortsatt en referanse,<br />

mest på grunn av musikken men også av<br />

lydmessige årsaker. Legg for eksempel<br />

merke til Dylans sobre harmonika som ligger<br />

som et bakteppe på hans egen ”Boots<br />

og spanish leather”. En flott ”vintageplate”<br />

og en flott artist.<br />

53


3 3 3<br />

54<br />

Musikkomtaler:<br />

AV JAN MyRVoLD<br />

Skeive skiver<br />

DIRTMUSIC<br />

BKo (GRCD 704)<br />

Som våre alltid skjerpede kvalitetslesere<br />

sikkert allerede har konstatert, er<br />

dette albumet nært beslektet med det<br />

foran omtalte «-Adagh-», og Tamikrest<br />

– med bistand fra den lokale blueslegende<br />

Lobi Traore -har her trått til som<br />

backingband for konstellasjonen som<br />

går under navnet Dirtmusic. Dirtmusic<br />

er navnet til en trio bestående av Tamikrests<br />

amerikanske produsent Chris<br />

Eckman, Boston-baserte Chris Brokaw<br />

som vi husker fra sitt samarbeid med<br />

blandt andre The Lemonheads, Steve<br />

Wynn, Liz Phair, Evan Dando og Codeine,<br />

samt australskfødte Hugo Race,<br />

en av originalmedlemmene i The Bad<br />

Seeds. Dette albumet ble til etter flere<br />

netter med jamsessions offstage under<br />

fjorårets Au Desert Festival utenfor<br />

Timbuktu, og innspilt under mildt sagt<br />

spartanske forhold i Malis hovedstad<br />

Bamako kort tid etter. Men hva gjør vel<br />

det, når resultatet blir så vaskeekte og<br />

autentisk som her?!<br />

Dirtmusic oppstod som en slags motreaksjon<br />

mot den evig pågående digitalisering<br />

og effekthysteri i alle ledd av<br />

av musikkformidling, og Chris Eckman<br />

følte allerede for lenge siden at man<br />

måtte gå tilbake til røttene. «Vi trengte<br />

TAMIKREST<br />

-ADaGH- (GRCD 703)<br />

Tamikrest betyr «knute» og/eller «forening» på tuaregspråket<br />

tamasheq, og er også navnet på dette bandet som da<br />

følgelig består av medlemmer fra nettopp et tuaregfolk<br />

med tilhold i det avsidesliggende og særdeles ugjestmilde<br />

ørkenområdet i Sahara som offisielt går under benevnelsen<br />

«8. region av Mali». Befolkningsgruppen som holder<br />

til her kalles gjerne «Kel Adagh», som på norsk betyr noe<br />

i nærheten av «de fra fjellene».<br />

Disse folkene – som på imponerende vis opp gjennom<br />

årene har klart seg gjennom både gjentatte<br />

tørkekatastrofer, opptøyer og borgerkrig<br />

– er stadig utsatt for diskriminering<br />

og hets fra egne myndigheter og<br />

landsmenn. Bare et fåtall av den yngre<br />

generasjon lykkes i å få obligatorisk skolegang.<br />

Infrastruktur av noe slag finnes<br />

ikke, og de må reise minimum tredve mil<br />

for å få utført selv de mest basale helsetjenester.<br />

All musikk på «-Adagh-» er komponert av<br />

vokalist og leadgitarist Osmane Ag Mossa,<br />

og han står da også helt sentralt i lydbildet<br />

med sine skarpe og klagende gitartoner av<br />

det utpreget blå slaget. Slik må det nødvendigvis<br />

også være, da «-Adagh-» er et snaue<br />

tre kvarter langt elegi over de tunge kårene folket<br />

hans lever under, vel å merke helt uten sutring. Snarere<br />

tvert i mot, da det er samtidig spekket med kjærlighetserklæringer<br />

til det samme landskapet, tidvis i meget lyriske<br />

å få litt mer møkk på henda»,<br />

er Eckmans oppsummering,<br />

og derav navnet Dirtmusic. I<br />

utgangspunktet var tanken<br />

å gå helt akustisk, men alle<br />

tre hadde så sterke røtter i<br />

rocken at det viste seg fort<br />

å bli vanskelig å holde seg<br />

til et slikt konsept.<br />

Et lite varsku altså, til de som utelukkende<br />

tenker «godlyd» når man handler<br />

plater, for «BKO» - som er forkortelsen<br />

for den internasjonale flyplassen<br />

i Bamako - handler definitivt ikke om<br />

lydteknisk perfeksjon. I stedet får du<br />

med «BKO» et stykke musikk rått og<br />

upolert, strippet for all overflødig staffasje,<br />

hvor det til og med tidvis spilles<br />

på elektriske gitarer unplugged!<br />

Ikke gjennom hele albumet riktignok,<br />

men standarden settes kontant<br />

allerede med åpningskuttet «Black<br />

Gravity», og man skal være temmelig<br />

musikkgeografisk desorientert dersom<br />

man etterpå fortsatt lurer på om<br />

bluesen har røtter i Afrika. En vegg av<br />

gitarer, djember og dobro slår mot oss,<br />

støttet opp av tunge, mørke og seige<br />

trommer, det hele småspekket med forpinte<br />

innslag av gitarsoli og klagende<br />

vokal. Det messes<br />

vekselvis på engelsk og<br />

tamasheq. At det er tette bånd mellom<br />

afrikansk urmusikk og moderne<br />

vestlig pop dokumentere ettertrykkelig<br />

allerede i neste spor ut, nemlig The<br />

Velvet Underground’s «All Tomorrow’s<br />

Parties».<br />

I det store og hele er «BKO» et ekte<br />

vitnesbyrd på at musikk er et grenseløst<br />

og universelt språk. Totalt inneholder<br />

«BKO» elleve låter, hvorav altså ti<br />

er skrevet av gutta i Dirtmusic. I tillegg<br />

følger det med en bonusdisc som<br />

inneholder en dokumentar om dette<br />

albumprosjektet i tillegg til tre musikkvideoer<br />

og ellers fire låter som det ikke<br />

ble funnet plass til på albumet. Om jeg<br />

noen gang skal bruke klisjeen «mye for<br />

pengene», er det nå. Løp og kjøp mens<br />

du har sjansen.<br />

vendinger med vakre aforismer. Ikke at jeg er særlig<br />

bevandret i tamasheq, men tekstene er selvsagt gjengitt<br />

både på engelsk og fransk i coveret.<br />

Det musikalske uttrykket ligger temmelig tett opp mot<br />

det vi tidligere har hørt fra Tamikrests landsmenn Tinariwen,<br />

og liker du dem liker du sannsynligvis denne skiva<br />

også. Men denne gjengen låter om mulig enda mer inn til<br />

beinet med sin rå og relativt minimalistiske produksjon,<br />

som forøvrig er i for oss skandinaver<br />

temmelig så velkjente amerikaner<br />

Chris Eckmans (The Walkabouts, Chris<br />

& Carla, Midnight Choir, Willard Grant<br />

Conspirity) hender. Han har forøvrig<br />

bidratt med perkusjon og orgel på et<br />

par av kuttene. Ellers er det som nevnt<br />

Som nevnt herr Mossa vi finner helt i<br />

sentrum, foran en suggererende rytmeseksjon<br />

hvor jeg spesielt merker<br />

meg basslinjene til Cheike Ag Tigly,<br />

som muligens ligger litt vel langt<br />

fremme i lydbildet. Men det svinger<br />

av det.<br />

Lydbildet kompletteres med to<br />

rytmegitarer, trommer og utfyllende<br />

bakgrunnskoring med både kvinne- og mannstemmer.<br />

Dette er vaskeekte folkemusikk, med en bevisst misjon. Vi<br />

har alle godt av å bli minnet på at verden kan være brutal<br />

og urettferdig. Akkurat som det er greit å bli minnet på<br />

hvor den blå musikken egentlig kommer fra.


VILLAGERS<br />

Becoming a Jackal<br />

(WIGCD253)<br />

At det kommer mange eminente<br />

sangere fra Irland er ingen hemmelighet. Gå en<br />

tur på Grafton Street en hvilken som helst kveld, og etter<br />

hundre meter har du sannsynligvis hørt minst ti sangere med<br />

større potensial enn noen du vil høre på et vilket som helst<br />

ByLarm. Hvilket nummer i rekken av slike Conor J O’Brien er,<br />

vet fåglarna. Noen kjenner han sikkert igjen fra kritiker- og<br />

publikumsyndlingene The Immediate, som rakk å gi ut hele<br />

ett album - «In Towers and Clouds» - før de raknet.<br />

Villagers er vel i praksis O’Briens soloprosjekt, og «Becoming<br />

a Jackal» hans første album som sådan. I alle fall er alle låtene<br />

skrevet av han selv og alene. Og han er absolutt en habil låtskriver,<br />

sin unge alder til tross. Som tidligere antydet, Irland er<br />

en tilsynelatende utømmelig kilde av slike, slik de også er det<br />

av forfattere, poeter og lignende yrkesgrupper innenfor det vi<br />

gjerne katalogiserer under kulturparaplyen.<br />

Med prosjektet Villagers fortsetter Dublinfødte O’Brien å<br />

servere oss spennende popmusikk med komplekse arrangementer<br />

og uventede og uforutsigbare vendinger. O’Brien er<br />

en mester i å kombinere bruken av akustiske og elektroniske<br />

virkemidler, og musikken kan vel best beskrives som drømmende<br />

eller «sfærisk». For hver gang jeg hører gjennom<br />

albumet, legger jeg merke til nye elementer av perkusjon,<br />

bakgrunnsvokal og andre diskret plasserte, smakfulle detaljer.<br />

De kommer aldri i veien for totalopplevelsen av et helhetlig<br />

og gjennomarbeidet stykke kvalitetspop som aldri blir mainstream<br />

på noen som helst måte. Selv om dette strengt tatt er<br />

for «pop» å regne, er det definitivt ikke et album som går inn<br />

det ene øret og ut det andre. I mitt tilfelle går den inn begge<br />

ørene – og blir der.<br />

Som nevnt synger Conor J veldig bra, og hans relativt<br />

lyse stemme – som i noen små passasjer kan slå over i lett<br />

vibrato - spenner over et ganske stort register. Rett og slett<br />

en stemme som bærer hele veien, og som på mange måter<br />

understreker den gjennomgående høye kvaliteten på utgivelsen.<br />

En utgivelse som tåler å høres om igjen flere ganger,<br />

og på grunn av sitt mangfoldige og tidløse uttrykk garantert<br />

tåler å høres på også om både fem og ti år frem i tid. Garantert<br />

en av høstens favoritter, som trolig også vil etablere<br />

Conor J O’Brien i et større publikums bevissthet. Definitivt en<br />

mann å følge med på.<br />

WoVENHAND<br />

The Threshingfloor (GRCD 713)<br />

I Denver-baserte David Eugene Edwards’ musikalske<br />

univers finnes det tre verdener, nærmere bestemt den<br />

gamle, den nye og en annen verden. Med det i mine<br />

øyne uforståelig sterkt oversette og temmelig «alternative»<br />

countryfolkrockbandet 16 Horsepower dekker<br />

han den gamle, med Thank You For Clapping den<br />

nye, og da følgelig en helt annen verden med Wovenhand.<br />

Wovenhand begynte som et solo- eller sideprosjekt da 16 Horsepower<br />

tok en pustepause for rundt ti år siden, men er vel nå mer eller<br />

mindre blitt hans hovedbeskjeftigelse, hvor «The Threshingfloor»<br />

faktisk er den åttende fullengder under dette navnet.<br />

Edwards har som vanlig skrevet det meste av materialet selv, men<br />

har også denne gang funnet plass til en coverlåt. Valget har falt på<br />

New Orders «Thruth». Ved siden av å synge trakterer Edwards diverse<br />

gitarer, banjo, mandolin og bratsj. Med seg denne gang har han fortsatt<br />

sin gamle Horsepower-kollega Pascal Humbert på bass og diverse<br />

gitarer, mens trommer og perkusjon besørges av Ordy Garrison. Ellers<br />

bidrar Peter Eri med ungarsk fløyte på en av låtene, «Terre Haute».<br />

Edvards særegne, relativt lyse stemme er selvsagt lett gjenkjennelig,<br />

men Wovenhands musikk skiller seg vesentlig fra moderskipet<br />

16 Horsepowers uttrykk på flere områder. Vi bys fortsatt på enkelte<br />

CHIEF<br />

Modern Rituals (WIGCD 248)<br />

Chief er navnet på en ung, langhåret og<br />

småskjegget kvartett med tradisjonell<br />

lineup bestående av to gitarer, trommer<br />

og bass, alt kyndig traktert av brødrene<br />

Danny og Michael Fujikawa, Evan Koga og<br />

Mike Moonves. For undertegnede et helt<br />

nytt bekjentskap, og «Modern Rituals» er også etter hva jeg erfarer<br />

deres første fullengde albumutgivelse. Gutta er alle født og oppvokst<br />

i solfulle Santa Monica, California, men fant visstnok sammen når<br />

de alle studerte på University of New York helt på andre siden av det<br />

nordamerikanske kontinent. Gjengen er nå vel tilbake på vestkysten,<br />

og er signert til den lille men stadig überhippe labelen Domino Records,<br />

som også gir ut blandt mange andre årets Øya-yndling Owen<br />

Pallett, The Fall, Robert Wyatt, Tricky, Bonnie Prince Billy, og Young<br />

Marble Giants. Altså både unge og gamle særinger.<br />

Det er derimot vanskelig å finne noe spesielt sært over Chiefs<br />

debutalbum. Musikken er gitarbasert og tuftet på den musikkarven<br />

gjengen er født med utenfor egen stuedør, og gjennom strømlinjeformet<br />

melodiføring og stilsikre harmonier kan man ikke unngå<br />

å høre en direkte linje til gamle storheter som både Beach Boys og<br />

Crosby, Stills, Nash & Young. Samtidig låter det produksjonsmessig<br />

mer britisk enn amerikansk, og like ofte får jeg assosiasjoner til<br />

Richard Hawley eller endog Travis. Dog er grunnuttrykket noe mer<br />

nedpå og har en mørkere undertone enn de til sammenligning glade<br />

glaswegianerne, noe som også ofte gjenspeiles i tekstene, hvor majoriteten<br />

sirkler rundt de evige temaer, sorg, savn og kjærlighet hvor<br />

det hele tiden manøvreres elegant unna alle tendenser til pinlige<br />

svulstigheter og klisjeer.<br />

Albumets låtmaterial holder jevnt over meget høy kvalitet, med sanger<br />

som vokser for hver gang man hører gjennom det. Det samme kan sies<br />

om selve produksjonen, som aldri blir for glatt eller velpolert. Alle stemmer<br />

og instrumenter er godt definert i et oversiktlig og veldimensjonert<br />

lydbilde. Selv om formatet generelt er aldri så «indie», bærer det ferdige<br />

produkt inntrykk av vel utført håndverk i alle ledd. Så forplikter det vel<br />

også å være ektefødt west coast!<br />

Som en slags oppsummering vil jeg kort konkludere med at «Modern<br />

Rituals» er en av de aller mest interessante albumdebutene<br />

jeg har hørt på lange tider, hvor de har lykkes usedvanlig godt med<br />

en slags crossover mellom klassisk vestkystrock og mer moderne<br />

europeiske klanger. Jeg vil ikke bli særlig overrasket dersom vi finner<br />

Chief med fete bokstaver høyt oppe på neste års festivalplakater. Vel,<br />

Glastonbury har de faktisk allerede unnagjort når disse linjer kan leses.<br />

referanser til country og americana, men i langt mindre<br />

dominerende grad. Derimot finner vi klare innslag av såkalt<br />

«native» - altså indianske undertoner. Uttrykket er klart<br />

mørkere, tidvis direkte dystert. Det er jo ingen hemmelighet<br />

at Edvards en dypt religiøs mann, og tekstene tar gjerne utgangspunkt<br />

i gammeltestamentlige problemstillinger. Kanskje<br />

derfor liker noen å sammenligne dette med tidlig Nick Cave,<br />

men det blir i mine ører feil. Edwards er mer søkende, og musikken<br />

i seg selv har en langt mer melodisk struktur enn sin australske<br />

kollegas tidlige verker.<br />

Edwards er sammen med Robert Frebrache selv ansvarlig for alle<br />

sider av produsentjobben, og de har lykkes godt med å skape store<br />

lydbilder med relativt enkle virkemidler. Teknisk holder dette albumet<br />

meget god klasse, og tåler utmerket godt å høres over et dedikert<br />

highend-oppsett.<br />

Dette albumet inneholder ingen klare favoritter, men det er fordi<br />

den rett og slett er uten lavpunkter. Høyt nivå tvers igjennom. Låta<br />

som skiller seg klarest ut fra helheten kommer helt til slutt, og er en<br />

skikkelig uptempo rocker med tittel «Denver City», altså Edwards<br />

hjemby. Gjør deg selv en tjeneste, og ikke overse Wovenhand også.<br />

Kanskje får du en bonus i å oppdage 16 Horsepower med på kjøpet.<br />

55


3 3<br />

56<br />

Musikkomtaler:<br />

Blått<br />

& Rått<br />

AV HåKoN RoGNLIEN<br />

Daniel Eriksen: Muddy days<br />

Kreativ nyhet fra Eriksen, dette.<br />

Åpningssporet narrer deg inn i noe<br />

i nærheten av Jethro Tull-stemning<br />

når Guttorm Guttormsen legger i<br />

vei på tverrfløyta. Men det varer<br />

ikke så lenge før vi er inne i<br />

Daniel Eriksens etter hvert nokså<br />

grenseløse univers. Mannen har<br />

skrevet store deler av dette selv, tatt noen<br />

standarder, samt lånt noen låter av andre komponister. Til<br />

sammen en nokså tilbakelent plate med mange spennende<br />

vrier og uventede vendinger. Dessuten har vår alles venn Jan<br />

Erik Kongshaug hatt sine magiske fingre borti produktet,<br />

lyden er sikret! Her er New Orleans, Mississippi og Chicago<br />

samlet i en deilig gjørmete enhet som er svært så god å høre<br />

på, og Daniel Eriksen har utviklet seg til en stødig stilist her.<br />

Jeg er rett og slett litt imponert, kjenner jeg!<br />

«Main street blues» er en deilig tilbakelent låt der en<br />

velarrangert blåserrekke står stødig bak Eriksens ukulele, og<br />

danner en solid, men samtidig lettbent perle som tåler mange<br />

gjenhør. I en litt annen ende av skalaen befinner «Big road<br />

blues» seg, her har han kommet seg ut fra sørstatenes småbyer<br />

og nærmer seg tydeligvis Chicago på en større motorvei, en<br />

klart tyngre og mer rufsete utgave av Eriksen, dette, selv om<br />

han stort sett holder seg til akustiske gitarklanger også her.<br />

Trad.-låta «Lay my burden down» fremføres også med<br />

klare røtter i New Orleans, et deilig tuba-komp og avslappet<br />

tilbakeholden vokal er spennende på denne tross alt nokså<br />

trøtte låta. Synes vel heller ikke skiva holder like høy kvalitet<br />

hele veien; Eriksen blir litt forutsigbar på noen av låtene, og<br />

det blir mer vilje enn eleganse her og der. Dessuten blir han<br />

i overkant amerikansk for undertegnede når den første han<br />

velger å takke på denne skiva ikke er helt god, snarere God,<br />

før han takker mødre og søstre og hele pakka. Nu vel, det<br />

skal ikke stå i veien for det faktum at dette er Eriksens beste<br />

skive. Hittil.<br />

Tinsley Ellis: Speak no evil<br />

Salig’ Bjørge Lillelien brukte ofte et uttrykk om skihoppere<br />

som jeg alltid undret på hva betydde. «Krafthoppere» kalte<br />

han dem. Hvordan blir man krafthopper? Hva skal til for å<br />

bli nettopp det, og kan man slutte å være det et sted i løpet<br />

av sin karriére? Lillelien døde dessverre før han rakk å forklare<br />

dette for meg på Norsk Radio i beste sendetid. Men jeg<br />

har funnet bluesens ekvivalenter til Lilleliens krafthoppere,<br />

og har begynt å forstå hva dette diffuse uttrykket handler<br />

om. Det er noe med totaluttrykket, noe med en slags udefinerbar<br />

kraft ut fra hoppkanten, et drivende, kraftig anslag,<br />

klart og stødig nedslag, kort sagt et komplett bilde fylt av en<br />

udefinerbar kraft. Blant bluesens «krafthoppere» finner vi<br />

for eksempel folk som Coco Montoya, Jimmy Thackery og<br />

altså dagens mann, Tinsley Ellis. De leverer med solid sikkerhet<br />

velkomponerte, gode og ikke ekstremt kreative skiver, de<br />

er svært gode gitarister, men ikke ekstreme, de setter dønn<br />

solide nedslag, feiler aldri. Så den gode Tinsley Ellis leverer<br />

med «Speak no evil» atter en gang en herlig, passe tung<br />

skive med gode, trygge og swingende<br />

låter. På tittelsporet viser dessuten<br />

Ellis oss at han virkelig har en god dag<br />

på jobb; her fosser det ut av ham med<br />

en slags Buddy Guy’sk voldsomhet og<br />

sound, virkelig saftig bluesrock. Legg<br />

til at bassisten (som kaller seg «The Evil<br />

One»!) også flommer over av stødig og teknisk brilliant<br />

rock, mens trommisen, Jeff Burch, fyller opp med feite<br />

synkoper og cymbaler, og vi har et herlig, rocka krafthopp.<br />

Vi fortsetter med en klart tristere låt i form av «It takes what<br />

it takes», den er vakker tross sin nokså standard akkordrekke,<br />

igjen flyter låta så til de grader stødig på den instrumentelle<br />

sikkerhet som disse gutta legger for dagen. Hels skiva<br />

er så solid som de kommer, dette er også den enste ulempen<br />

med den. Det kan bli i overkant monotont i sin soliditet, lite<br />

dynamikk og uventede krumspring. På den annen side vet i<br />

det minste fansen sånn ca hva de får, og jeg kan ikke holde<br />

dette mot Ellis, heller. Alligator-sounden er her i fullt monn,<br />

helt på høyde med Michael Burks’ heftige «Make it rain» fra<br />

noen år tilbake. Helstøpte musikere. Helstøpt skive. Kraftskive<br />

fra en av bluesrockens kraftigste krafthoppere.<br />

Pinetop Perkins / Willie «Big Eyes» Smith:<br />

Joined at the hip<br />

Dette er bluesens svar på Fantomet, mannen som aldri<br />

kan dø. «Pinetop» Perkins utgir ny skive<br />

i sitt 97. år!! «Big Eyes» er reine ungfolen<br />

i forhold, han er jo bare ca 75! Her spiller<br />

og synger de fortsatt med glød og liv, de<br />

har meg seg så vel gamle som nye venner.<br />

«Big Eyes» spiller ikke lengre trommer,<br />

men har gått over på munnspill, hans<br />

opprinnelige instrument, i tillegg til å være<br />

hovedvokalist på skiva. For øvrig, også klart<br />

synlig på bildene, trommisen, Kenny Smith, er sønn av den<br />

nå munnspillende gamle helt. Hold det i familien! «Pinetop»<br />

slenger også med på vokal her og der, og det er ikke helt<br />

galt når du nærmer deg hundre år! La meg nevne «Take my<br />

hand, precious Lord» der «Pinetop» leverer en intens blå låt<br />

både på piano og vokal, mer rotekte kan det umulig bli. Det<br />

er smått fantastisk, for å si det som det er.<br />

Om vi nå kan overse det lett obscøne i tittelen, to aldrende<br />

herrer «Joined at the hip» er vel litt så der, skulle jeg mene,<br />

kan vi først som sist fastslå at de gamle er eldst. Dette er jo<br />

som kjent Muddy Waters’ backing på piano og trommer, og<br />

de har samarbeidet mer eller mindre fast siden Muddy forlot<br />

oss. Dette er rotfast, stilsikker Chicago-blues fra start til mål,<br />

lite annet å si om det. Mange av låtene er «Big Eyes»-produkter,<br />

men de har også lånt inn et par covere. Dette ender da<br />

også opp som en klassisk, rendyrket bluesskive, fullstendig<br />

uten å skjele til høyre eller venstre. Jeg må tilstå, dessverre,<br />

at disse gutta har intet nytt å melde. Sett i motsetning til en<br />

annen aldrende helt, Buddy Guy, som aldri er i nærheten<br />

av å stivne i sin form, blir denne nesten selvsagte skiva en<br />

anelse kjedelig. På den annen side er det faktisk vanskelig å<br />

finne nyutgitte tindrende rene bluesutgivelser i 2010, og som<br />

sådan har den forsåvidt absolutt fortjent sin plass. Telarc<br />

besørger solid lyd, gutta leverer solid blues, og kanskje er<br />

dette «Pinetop’s» svanesang i bluesens tjeneste, og i så fall er<br />

jo det grunn god nok til å handle denne gode skiva. Den sitter<br />

som støpt i bluesens opprinnelige form, mer skal vi ikke<br />

be om, heller.<br />

FREM FRA GLEMSELEN<br />

Lonnie Brooks: Deluxe edition<br />

I lesende stund har altså Lonnie Brooks<br />

spilt på Brygga på Notodden, forhåpentligvis<br />

har han klart å overbevise<br />

oss om at «Voodoo Daddy» fortsatt<br />

har trøkket og teknikken, men for å


sikre seg har han også bragt med seg sin sønn Ronnie Baker<br />

Brooks. Har ikke helt oversikt over når Lonnie sist ga ut<br />

egenprodusert skive, men han dukker opp her og der som<br />

bakmann, komponist og medmusiker, sikkert er det uansett<br />

at han har gitt ut magiske øyeblikk gang på gang i løpet av<br />

karriéren. «Deluxe Edition» er samleskive fra Alligator, første<br />

gang utgitt 1997, og den inneholder essensen av hva Lonnie<br />

Brooks hadde å by på i forrige århundre. La gå at et par av<br />

låtene blir i overkant lettbent dansemusikkpreget, men når<br />

det sitter, så river det i sjela, det skal være sikkert! Derfor kan<br />

du trygt hoppe over «Something you got» til tross for, som<br />

alltid, solid vokaljobb, og gå videre til låter som for eksempel<br />

«End of the rope». Det er på disse seige, desperate låtene<br />

Lonnie virkelig skinner. Intenst, dvelende, kraftfullt og<br />

teknisk strålende. Lonnie har også skrevet en del låter andre<br />

store artister har hatt på sitt repertoar; «Don’t take advantage<br />

of me» er en funky, saftig låt som så vel Johnny Winter som<br />

Stevie Ray Vaughan har gjort heftige versjoner av på plate.<br />

Og her finner vi altså originalen, slett ikke gal den heller.<br />

Skiva veksler eller mellom live og studioinnspillinger, dette<br />

viser med all mulig tydelighet at Lonnie i det minste var<br />

en aldeles strålende liveartist, håper jeg rekker å rapportere<br />

hvordan han er i dag, tross alt har han nå passert midten av<br />

70-tallet, og det er ikke alle å holde koken som «Pinetop» Perkins!<br />

En annen ting denne skiva også viser, er Lonnies unike<br />

evne til å trekke live-følelsen med seg inn i studio, noe som<br />

alltid har gitt musikken hans en spesiell spenning.<br />

Skivas høydepunkt er ellers etter undertegnedes begreper<br />

«In the dark», en usannsynlig sugende og desperat blues,<br />

som viser Lonnies fantastiske vokal i full blomst. Ellers finner<br />

vi selvsagt en del mer «swamp»-inspirerte låter som ga<br />

ham sitt tilnavn. Totalt sett en variert samleskive med til dels<br />

enormt sterke låter som på godt vis samler høydepunktene<br />

fra en av bluesens mindre kjente, men sterke profiler.<br />

Notodden 2010<br />

Alt for kort visitt på årets bluesfestival, dessverre. Vi fikk<br />

med Bryggekonserten, selve hovedevenementet, der dyktige<br />

kvinner, en gammel hedersmann, og et nesten like gammelt<br />

omreisende boogie-woogie-sirkus som kaller seg Status Quo,<br />

underholdt en fullsatt arena i strålende vær. På kvelden tok<br />

vi med oss de kanskje viltreste av årets artister, det amerikanske<br />

kvinnelige fyrverkeriet Dana Fuchs (utt: Fjuuks)<br />

etterfulgt av gitarvillmannen Eric Sardinas.<br />

På brygga gjorde vel egentlig «Women who cook» best figur,<br />

mye energi og elegant blues der. Lonnie Brooks overtok,<br />

etter at hans sønn først hadde holdt publikum i ånde med<br />

streit, dyktig Chicago-blues. Jo da, gode, gamle Brooks holder<br />

koken sånn delvis, trygt flytende på rutine og en ekte blå sjel.<br />

Savnet vel hans fabelaktige ballader, men han leverte varene.<br />

Status Quo leverer jo også alltid, gutta har vært så mye på<br />

reise sammen at de har blitt som en familie, jeg synes gutta<br />

rett og slett har begynt å ligne på hverandre! Publikum fikk<br />

alt de ville ha, slagerne rant ut fra de mest bredbente herrer<br />

i rockehistorien i en stri strøm. Stemningen var brukbar,<br />

hoppende og klappende musikkelskere takket hjertelig for<br />

musiseringen.<br />

Dana Fuchs tok scenen på et vis jeg ikke har sett maken til<br />

siden 70-tallet. At hennes kropp og hennes stemme kan se og<br />

høres slik ut etter hennes eskapader med stoff og dævelskap,<br />

er intet mindre enn fantastisk. Hun kaster seg over mikrofonen<br />

med hundjevelens urkrefter, og leverer med en pur<br />

villskap og energi som man ikke har sett siden salig Janis’<br />

dager. Visst blir det litt over toppen med hennes kvasireligion<br />

og amerikanske kjærlighetsevangelium, men det får vi<br />

leve med, så mye som hun leverer. Hun mangler litt av Beth<br />

Hart’s magiske grep om publikum, men hun er enda mer ekstrem<br />

og kompromissløs vokalt sett. Utrolig nok. Overlever<br />

denne dama, så har vi en fantastisk artist om noen år. Jeg har<br />

knapt sett maken. Men blues er det dog ikke, uansett hvor<br />

ektefølt det er. 3<br />

57


3 3 3<br />

58<br />

Johnny Dowd – live i London:<br />

Johnny dowd rakk ikke innom<br />

skandinavia. når fjellet ikke<br />

kommer til Muhammed, o.s.v....<br />

AV JAN MyRVoLD<br />

Med blikket<br />

mot livets andre side<br />

Johnny Dowd ble født i 1948,<br />

Forth Worth, Texas. Snaut to<br />

år senere flyttet familien til<br />

Memphis, Tennesse, der faren<br />

hadde fått jobb på Amerikas<br />

første shopping mall. Etter tre år røk<br />

faren uklar med sjefen, sa opp jobben,<br />

og tok isteden familien med til sin barndomsby,<br />

Pauls Valley, Oklahoma, og det<br />

var her Johnny Dowd fikk sin musikalske<br />

utdannelse. Til jul i 1956 fikk han<br />

sin første platespiller. Med rød skjorte<br />

og kvasse svarte myggjagere brukte han<br />

mesteparten av fritiden til å imitere James<br />

Brown. Til dags dato er «Live at the<br />

Apollo» fortsatt Dowds favorittskive.<br />

I 1965 skilte foreldrene seg, og Johnny<br />

flyttet med sin mor og søstre tilbake<br />

til Memphis. Samme året oppdaget han<br />

Bob Dylan, som utvidet hans musikalske<br />

horisont ytterligere. Moren hans<br />

kjøpte ham en akustisk gitar.<br />

«Men jeg var for lat til å øve, et par år<br />

senere kasta jeg også alle skivene mine,<br />

i et på alle måter forgjeves forsøk på å<br />

bli kvitt grepet rock’n’roll hadde tatt på<br />

min forestillingsevne».<br />

En gang i løpet av syttitallet traff han<br />

Kat Dalton, som han senere giftet seg<br />

med. Hun fungerer også som Dowds<br />

manager. De er fortsatt lykkelig gift, og<br />

bor i den for oss europeere anonyme<br />

byen Ithaca, New York, sammen med<br />

en skokk katter de har adoptert fra<br />

gaten. Johnny Dowd driver sitt eget<br />

flyttebyrå Zolar Moving Co sammen<br />

med kompisen David Hinkle, og som<br />

han selv sier er det denne virksomheten<br />

som gir han brød på bordet. Av<br />

hans egne bandkompiser er det forøvrig<br />

kun bassist/trommeslager Brian<br />

Wilson og organist Michael Stark som<br />

er musikere på heltid. Sammen utgjør<br />

de den temmelig støyende duoen Tzar,<br />

som blandt annet har spilt på Øyafestivalen.<br />

Kim Sherwood-Caso driver<br />

sitt eget hårstudio. Hva trommis Matt<br />

Saccuccimorano driver med til vanlig<br />

rakk jeg aldri å spørre ham om. Men<br />

han ga uttrykk for at han lengtet hjem<br />

til kone og lille sønn. Tre uker på et annet<br />

kontinent var lenge nok.<br />

Johnny Dowd begynte ikke å opptre<br />

offentlig før begynnelsen av åttitallet,<br />

først med bandet The Jokers. Litt<br />

senere startet han Neon Baptist, hvor<br />

Sherwood-Caso først gjorde sin entre.<br />

Det varte og rakk helt til 1998 før Dowd<br />

gav ut sin første plate «Wrong Side<br />

of Memphis», altså i en moden alder<br />

av femti år. Brian Wilson var også<br />

kommet med i bandet. Siden har det<br />

kommet en jevn støm av utgivelser,<br />

hvor altså den aktuelle «Wake Up The<br />

Snakes» er den foreløpig siste.<br />

MR HyDE<br />

På grunn av sine treffsikre observasjoner<br />

av samfunnets mer bisarre sider<br />

– eller det folk flest gjerne definerer<br />

som skyggesiden – er Johnny Dowds<br />

musikk sjelden å høre på de store kommersielle<br />

radiostasjoner. Inspirasjonen<br />

finner han i følge seg selv overalt.<br />

«Det er bare å holde øynene åpne. Se<br />

aldri bort!», er Dowds enkle oppskrift.<br />

Hva som eventuelt gjør en låt god har<br />

han egentlig ingen anelse om.<br />

«Det er et mysterium for meg. Den<br />

eneste måten jeg kan finne ut om en<br />

av sangene mine er en god en, er at en<br />

eller annen forteller meg det»<br />

Han har da også blitt beskrevet som<br />

Mr Hyde-versjonen av Willie Nelson,


en beskrivelse Johnny Dowd selv har<br />

vanskelig for å se relevansen i. Undertegnede<br />

også, der jeg møter Dowd og<br />

gjengen hans en solfull ettermiddag<br />

utenfor sceneinngangen til ærverdige<br />

The Borderline, bare et steinkast fra<br />

nettopp - Hyde Park. Tilfeldig?<br />

«Tilfeldig? Noe slikt finnes ikke!», er<br />

Dowds umiddelbare og humoristiske<br />

reaksjon på undertegnedes ikke alt for<br />

alvorlig mente assosiasjoner.<br />

«Dessuten, jeg har en Dr Jekell side!<br />

Men det er en god ide. Vi burde turnere<br />

sammen som Dr Nelson og Mr Dowd.<br />

Jeg skal ringe Willie så fort jeg kommer<br />

hjem».<br />

Og det er uansett lite ondskap å<br />

spore i de snille men utspekulerte øynene<br />

til mannen med den fortsatt fyldige,<br />

sølvfargete manken. Velkledd i svarte<br />

jeans og myk skinnjakke presenterer<br />

Mr Dowd resten av bandet.<br />

«Jan, hils på Kim, hun er bandets<br />

intelligente alibi!» Damen hilser pent og<br />

smiler over komplimentet. Litt bortenfor<br />

har Brian Wilson gått over fra rent<br />

verbale til absolutt fysiske<br />

fremstøt på etablissementets<br />

dører for å terminere<br />

personalets ignorans. Getin<br />

time, forstås! Dowd<br />

foreslår vi går og får oss en<br />

kaffe hos Starbucks rundt<br />

hjørnet imens. Plutselig<br />

har vi fått selskap av en<br />

brite med relativt høy dandyfaktor,<br />

som galant overrekker Dowd<br />

en handlepose med designerlogo. Den<br />

ser dyr ut. Dowd kikker oppi, der det<br />

ligger tre skjorter, sirlig brettet og pakket<br />

i plast. Mannen sier Johnny kan bare<br />

beholde dem, og selvsagt gjerne bruke<br />

en av dem under kveldens konsert.<br />

«Jan, dette er Simon. Han er skredder».<br />

Umiddelbart ringer det en bjelle<br />

i hjernens senter for totalt overflødig<br />

faktalagring, der inhibisjonen ikke har<br />

noen myndighet, og i en tilstand av<br />

dejavu flimrer en strofe fra Ian Durys<br />

«Sex And Drugs And Rock And Roll»,<br />

for har ikke den låten en tekstlinje som<br />

er temmelig identisk? Samme det, denne<br />

Simon foran oss var vel ikke gamle<br />

pjokken da den sangen ble skrevet, og<br />

i tilfelle det er samme Skredder Simon<br />

ville Dury sannsynligvis vært skyldig i<br />

brudd på loven om barnearbeid. Men<br />

gjensynet mellom Simon og Dowd<br />

virker uansett hjertelig. Og skjortene<br />

var fine, de.<br />

LIVE ER LIVET<br />

Kveldens show er det siste på en turne<br />

som har gått gjennom fire land over<br />

tre uker. Gjengen har leid kassebil og<br />

nødvendig backline for hele turneen<br />

i Amsterdam, som må leveres tilbake<br />

allerede dagen etter. Stramt tidsskjema<br />

og stramt budsjett. Hvor stramt<br />

oppdager jeg først senere, når resten av<br />

bandet er med å rigge utstyr, og Dowd<br />

står foran meg med plakat og tusj<br />

«Jan, hvor mange pund er to hundrede<br />

dollars?» Litt senere henger det<br />

plakater rundt om i lokalet hvor Dowd<br />

like godt annonserer en av gitarene<br />

sine, en Fender Stratocaster, til salgs for<br />

den latterlige sum av 150 Sterlings.<br />

«Bare pickup’en på den gitaren er<br />

verdt det dobbelte», sier Brian Wilson<br />

stille, mens han rister på hodet. Historien<br />

bak dette drastiske tiltaket ligger<br />

i at gjengen ble bøtelagt i Østerrike, da<br />

de hadde krysset grensen med noen få<br />

meter uten nasjonsidentitetsmerke på<br />

den leide bilen, og denne må betales<br />

når de leverer fra seg bilen igjen.<br />

Vel inne i den knøttlille garderoben<br />

forteller Johnny Dowd at publikumsfremmøtet<br />

har vært meget bra under<br />

hele turen. Moro har det også vært.<br />

«Publikum har vært meget entusiastiske,<br />

og jeg har hatt en definitivt<br />

illegal mengde moro! Men nei, folk er<br />

folk. Jeg har i grunnen aldri merket så<br />

veldig stor forskjell på måtene tilhørerne<br />

møter oss i USA kontra Europa»,<br />

«For artister som oss såpass<br />

utenfor allfarvei er det dårlige tider,<br />

du vil ikke tro hvor lave honorarene<br />

der borte er. Platesalg?<br />

La oss snakke om noe annet!»<br />

er Dowds vurdering av hans eget<br />

publikum på de ulike plasser. Turnere<br />

gjør han ikke så ofte, rett og slett fordi<br />

det er lite regningsvarende, spesielt i<br />

hjemlandet. Han spiller derfor stort sett<br />

i helgene, i eller i nærheten av hjembyen.<br />

Og det er det å opptre live som<br />

betyr noe.<br />

«For artister som oss såpass utenfor<br />

allfarvei er det dårlige tider, du vil ikke<br />

tro hvor lave honorarene der borte er.<br />

Platesalg? La oss snakke om noe annet!».<br />

Dowd har som alle andre artister<br />

merket et betydelig fall i det fysiske<br />

platesalget, og derfor ser han heller<br />

ikke noe poeng i å distribuere platene<br />

sine gjennom et stort selskap som stjeler<br />

profitt all den tid han kan selge de<br />

direkte til sluttbrukeren over nettet.<br />

«Hvorfor skal et multinasjonalt foretak<br />

tjene penger på noe de hverken har<br />

bidratt finansielt eller kreativt til?», er<br />

hans retoriske spørsmål. Her er det dog<br />

en liten forskjell på USA og Europa, og<br />

her til lands er det Playground som er<br />

distributør for alle hans utgivelser på<br />

Munich Records. I USA går alt platesalg<br />

og øvrig merkantil aktivitet rett fra<br />

kjøkkenbenken, da selvsagt unntatt det<br />

de selger direkte til publikum under<br />

turneer/konserter. Uten dette salget<br />

hadde de faktisk ikke hatt råd til å gjennomføre<br />

en turne som dette. Derfor<br />

har de med seg et par solide flightcase’r<br />

fullstappet av både Dowds og alle sideprosjektenes<br />

utgivelser. Selvsagt stas å<br />

få de signert i samme slengen. Dowd<br />

(og resten av gjengen) setter alltid av<br />

mye tid til denne kontakten med publikum.<br />

Ingen stjernenykker der i gården.<br />

«Det har aldri spilt noen rolle for<br />

meg hvorvidt jeg turnerer for å promotere<br />

et nytt album eller omvendt,<br />

fordi det for meg alltid har dreid seg<br />

om å spille live. Å spille inn et album<br />

finner jeg omtrent like morsomt som å<br />

begrave en venn», er Dowds lakoniske<br />

kommentar til de markedsmessige<br />

mekanismene i musikkbransjen.<br />

FoRVANDLINGEN<br />

Noen få timer senere – etter en tilbakelent<br />

middag med hele gjengen samlet<br />

på den lokale Wagmama (hip asiatisk<br />

restaurantkjede, (journ.anm.)- kan jeg<br />

plutselig forstå sammenligningene med<br />

Mr Hyde. Det er en totalt forvandlet<br />

Johnny Dowd som står på scenen foran<br />

et absolutt godt besatt lokale. Dowd<br />

klassisk antrukket i svart dress med<br />

knivskarp buksepress og<br />

knallrød skjorte teller opp.<br />

One, two, three, four, og det<br />

hele er i gang. Dowd har inntatt<br />

rollen som den psykotisk<br />

desorienterte observatøren<br />

av den uforståelige verden<br />

rundt, og man bare håper<br />

han ikke har en Magnum 44<br />

på innerlomma. Ikke at han<br />

trenger den. Han skyter fra hoften med<br />

gitaren som sitt våpen. De forvridde,<br />

atonale soli er dødelige nok i seg selv.<br />

Lyden er førsteklasses, rytmeseksjonen<br />

tight og fast som betong, Sherwood-<br />

Casos vokal renere og mer presis enn<br />

slik jeg husker henne fra sist i Oslo<br />

2004. Dowd er en myndig kapellmester.<br />

Michael Starks orgeltoner gir det<br />

hele en småpsykedelisk innpakning.<br />

Publikum er med, Etter et par låter fra<br />

den nye skiva drar han igang en seig og<br />

sugende versjon av Booker T’s klassiske<br />

instrumental «Green Onions». Publikum<br />

er i ekstase. Dowd kvitterer med;<br />

«Wow, det må være en av de beste<br />

låtene jeg har skrevet». Allmenn latter,<br />

og vi aner alle sammen utkastet til en<br />

stor kveld. Som det selvsagt blir.<br />

Mot slutten av den vel to timer lange<br />

seansen kommer kveldens definitive<br />

klimaks, der han drar en ulidelig blå<br />

og hjerteskjærende versjon av Foster/<br />

Jordan’s «I’d Rather Go Blind», med<br />

seg selv som mannen som plutselig<br />

må innrømme at han vil være totalt<br />

hjelpeløs uten henne. Det oser desperasjon.<br />

Dowd viser her at han også har<br />

utviklet gitarspillet sitt flere divisjoner<br />

siden ovennevnte seanse på So What,<br />

som det den gang het. Der og da sverger<br />

jeg for meg selv at denne mannen<br />

må vi få tilbake til Oslo så fort som<br />

mulig. Det er på tide at fjellet kommer<br />

til Muhammed. 3<br />

59


3 3 3<br />

60<br />

Musikkomtaler:<br />

Blandadrops<br />

Ted Sirota´s Rebel Souls:<br />

Downloads<br />

Jane Sibbery<br />

Jane Sibbery har lagt al sin musik ud på<br />

nettet - gratis. Den kontroversielle kunstner<br />

Jane Sibbery, som i fire år kaldte sig Issa,<br />

har lagt hele sit bagkatalog ud til gratis<br />

download. Der er hele albums tilbage fra<br />

1981 i hhv. MP3 eller endnu bedre 16 bit<br />

44.1kHz AIFF filer, som du ganske nemt kan<br />

konvertere til fx WAV eller Flac, med små<br />

selvstændige gratis programmer (prøv at<br />

google “free audio converter”). Som mange<br />

af sine Singer/Songwriter kolleger, kommer<br />

også hun fra Canada. Og selvom hun bl.a.<br />

studerede mikrobiologi, vandt kærligheden<br />

til musikken, og i 1981 udgav hun sit første<br />

album under eget navn, og arbejdede<br />

derefter med bl.a. Brian Eno og k.d.lang.<br />

Sheeba Records er hendes eget label, som<br />

sørger for alt det som et store pladeselskab<br />

også ville gøre, men nu bare på hendes egen<br />

måde. Således er der sikkert ikke mange<br />

af de “større” af slagsen, som ville vove at<br />

udgive udelukkende tema-albums (fx sange<br />

om kommunikation eller traditionelle spirituel<br />

musik), eller begive sig på tour hvor<br />

Seize The Time<br />

En skøn blanding af Afro-pop, funk, reggae, ska og<br />

hip-hop, dog med vægten lagt på jazz og improvisations-kunst.<br />

Det er hvad Rebel souls disker op med<br />

på denne download fra naimlabel.com. Dannet i<br />

1995 af trommeslageren Ted Sirota fra Chicago,<br />

og som er uddannet fra den prestigefyldte<br />

Berkeley School of Music i Boston<br />

i 1991, og alligevel fandt<br />

han sig ikke for fin<br />

til at jamme, og<br />

indspille med alle<br />

mulige kunstnere i<br />

lige så mange genrer,<br />

med bl.a. den Chicago<br />

baserede rap-stjerne<br />

Longshot.<br />

Sirota´s inspirationskilder<br />

er noget så<br />

forskelige som Ornette<br />

spillestederne var bestemt af hendes fans<br />

- ofte med kun 20-30 publikummer, ofte<br />

i lejligheder og med en overnatning som<br />

belønning!<br />

I begyndelsen af 2006 forærede Sibbery<br />

alt hvad hun ejede bort; inklusive sit hjem<br />

og instrumenter. Hun beholdt således kun<br />

få personlige ejendele plus en Miles Davis<br />

CD! Og det var samme år at hun skiftede<br />

navn til Issa, og udgav to albums hhv. Dragon<br />

Dreams (2008) og With What Shall I Keep<br />

Warm fra 2009. De to sidsnævnte har vi<br />

dowloaded fra Issa/Sibbery´s hjemmeside,<br />

og er ganske glædelig overrasket. Det er<br />

dejlig musik, med lidt touch fra Joni Mitchell,<br />

Kate Bush eller Laurie Anderson!<br />

Lydkvaliteten er ganske fornuftig, men<br />

dog ikke High End. Men til gengæld er det<br />

gratis (gad vide hvor længe, for måske<br />

skifter hun mening ang. dette også?!) og<br />

fornøjelig musik. Så skynd jer at trykke på<br />

“Download” knappen i jeres browser.<br />

http://www.janesiberry.com<br />

© KURT LASSEN 2010<br />

Naimlabel.com<br />

Coleman, Charlie Haden, John Coltrane, Thelonious<br />

Monk, Max Roach, Bob Marley, og den desværre nu<br />

afdøde Nigerianske stjerne Fela Kuti! Guitaristen<br />

Miller lægger ud med Clash (!) klassikeren<br />

“Clampdown” og så går<br />

det ellers derudaf med blandede rytmer<br />

og god underholdning - hvis man<br />

ellers er til den BREDE jazz genre.<br />

Sirotas medspillere er: Geof Bradfield<br />

(tenor sax og bas clarinet), Greg<br />

Ward (alto), Dave Miller (guitar) og<br />

Jake Vinsel (akustisk og electrisk<br />

bas). Lyden er dejlig blød, meget<br />

detaljeret og uden hårde kanter,<br />

og kan downloades i en 24bits<br />

96kHz opløsning.<br />

© KURT LASSEN 2010


Gwyneth Herbert:<br />

All The Ghosts<br />

Gwyneth Herbert er en kun 27 årig engelsk<br />

singer/songwriter som begyndte sit musikalske<br />

liv allerede som tre-årig. Klaveret<br />

var hendes foretrukne valg denne gang,<br />

og som fem-årig skrev hun sine første,<br />

og spæde, men egne sange. Senere i livet<br />

mødte hun Ian Shaw (Linn records)<br />

og klaver-ekvilibristen Jamie Cullum,<br />

og kort tid efter blev hun signet af<br />

pladeselskabet Universal Classics and<br />

Jazz, som udgave hendes første album<br />

“Bittersweet and Blue”. Herefter var<br />

hun på flere skiftende selskaber, bl.a.<br />

Blue Note og Bowers&Wilkins, og<br />

har nu fundet vej til Naimlabel.com.<br />

Hendes album “All The Ghosts” er en<br />

perle af dejlige sange, med basis i<br />

den traditionelle singer/songwriter<br />

genre, med et touch af jazz (“Some<br />

Days I Forget/Rock´n´Roll Suicide”).<br />

Vi tænker på Joni Mitchell<br />

når vi hører “My Narrow Man”, og<br />

på sangen “Lorelei” trækker vores<br />

tanker hen i mod<br />

Alanis Morrisette. “So Worn<br />

Out” som åbner hele pladen er ligeledes<br />

smukt, og særdeles nærværende.<br />

Lydkvaliteten er langt over middel og med en dejlig åben lyd, og hele<br />

herligheden kan downloades i 24bit, 44.1kHz, eller bestilles på vinyl. Vi har hørt<br />

rygter om at Gwyneth Herbert er i fuld sving med et nyt album. Det vil vi glæde<br />

os rigtig meget til at lægge øre til.<br />

DON’T MISS A BEAT!<br />

THE FINEST ALL-IN-ONE SYSTEM. EVER<br />

© KURT LASSEN 2010<br />

Vibesgate 12, 0356 Oslo, Tel 22 60 11 02<br />

info@kontrapunkt.no, www.kontrapunkt.no<br />

Naimlabel.com<br />

Majik DS-i<br />

Nettverkspiller 24/192<br />

6 digitale innganger<br />

5 analoge innganger<br />

MM Riaa<br />

Chakra forsterker<br />

Dynamik strømforsyning<br />

Software/firmware oppgraderbar<br />

kr. 26 000


3 3 3<br />

62<br />

Hi-fi kronikk:<br />

Sjelen i huset<br />

Hun er 75 år i år, og hun har mistet sjelen i huset.<br />

Den forsvant da hennes nå tilårskommede<br />

Bang & Olufsen alt-i-ett apparat trakk sine siste<br />

sukk for en måneds tid siden, dessuten kunne<br />

ikke den spille NRK klassisk, heller, for renrasede<br />

idioter i Kringkastningen har hoppet på digitalbølgen.<br />

Eller..., en digital bølge? Bølger er vel så vidt meg bekjent<br />

analoge greier, så nøyaktig hva «krinken» har kastet seg på<br />

er jeg usikker på, bortsett fra at kvaliteten på lyden fra DAB<br />

(MP2) er dårligere enn selv et nokså lurvete FM-bånd. Ok,<br />

da, det skal få litt for et nokså støyfritt program, men de skal<br />

ikke få stort for det dynamikkløse uttrykket.<br />

Tilbake til saken det handler om: Denne dama er dårlig<br />

til beins, litt redd for alle de skumle typene utenfor, samt<br />

avhengig av musikk og rulletobakk. Førstnevnte er sunt for<br />

huet og beina, sistnevnte<br />

gir som kjent dårlig<br />

smak og røykebein. Men<br />

sjelen blei borte fra huset,<br />

altså. Det ble ringt etter<br />

hi-fi-ambulansen, med<br />

sjefssjåfør -Hauk bak<br />

rattet. Med i ambulansen<br />

fantes en alt-i-ett og et par<br />

stativhøyttalere, selvsagt<br />

med tilhørende stativer og<br />

kabler, 75-åringen hadde<br />

høylytt tvil til alt dette utstyret. Og hun, som kvinner i alle<br />

aldre, har angst for ormer og kabler, særlig disse med sikksakk<br />

mønster, som et velkjent merke fra USA benytter seg<br />

av på alle sine kabler. Men det fikk ikke hjelpe, skulle dama<br />

ha sjel, fikk hun se til å overvinne angsten. Men først måtte<br />

vi få stoppet hjertet på B&O’n. Ikke ville den åpne seg, ikke<br />

ville den spille, ikke ville den la seg slå av.<br />

- Min mann kunne ikke tåle å vifte med hendende for å<br />

få åpnet den! hoster hun, og fyrer en ny Gul Mix 3. - Så han<br />

brøt den alltid opp, til slutt ville den verken åpne eller lukke.<br />

Ja, ja, han er død for noen år siden, han, da.<br />

Jeg undret på om hun hadde blitt så forbannet på sin<br />

innbrytende mann, at hun forvoldte hans død i forsvar for<br />

sin musikalske sjel, men ville ikke akkurat spørre heller.<br />

Dessuten har som kjent rå makt alltid overvunnet teknologien,<br />

uansett.<br />

Vi koblet opp. Vi spilte «La Traviata» høyt og flott, i klar<br />

«Du, den lydboksen er jo<br />

bare helt genial! Jeg koser<br />

meg altså helt forferdelig!<br />

Tusen takk for at du bragte<br />

sjelen tilbake i huset! »<br />

kontrast til hennes alt-i-ett hadde dette anlegget kapasitet til<br />

å vokse seg stort og mektig når musikken krevde det. Hun<br />

jublet.<br />

- Jeg har ikke kunnet spille disse CD’ne på over to år! Dette<br />

er jo kjempeflott!<br />

Og vi spilte. Og spilte. I skuffen hadde hun mengder av<br />

flott klassisk musikk, og dessuten noen utrolige overraskelser.<br />

-Det er så flott å høre på Michael Jackson! utbryter hun, - er<br />

det i orden at jeg røker, forresten?<br />

Joda, jeg har ikke daua, hun har jo sugd inn en del tjære<br />

allerede. Bare å fyre i vei. Og vi spiller en overraskende flott<br />

tolkning av Charlie Chaplin’s «Smile». Verdens hviteste<br />

neger kunne litt av hvert, han!<br />

Hun forteller at hun har noen snobbete bridge-venner,<br />

som mente å kunne det<br />

meste om musikkan-<br />

legg. De rådet henne til<br />

å handle Bose, da dette<br />

var så bra det kunne bli,<br />

visstnok. Jeg uttrykte<br />

min smule skepsis. Hun<br />

hadde allerede trukket<br />

denne konklusjonen<br />

selv. Hun hadde uttrykkelig<br />

bedt om DAB radio<br />

(eller mer presist; dette<br />

nye NRK har begynt med, der de sender NRK Klassisk!), og<br />

at det skulle være enkelt å bruke. Bose-folkene rotet det helt<br />

til, sendte henne et 16-tusen kroners hjemmekinoanlegg<br />

uten DAB, men med 5 mikrohøyttalere og en sub-woofer, alt<br />

kom i én eske, og hun hadde ingen idé om hvordan få det til<br />

virke. Heldigvis hadde en av hennes bekjente åndsnærværelse<br />

nok til å se på konseptet før boksen ble åpnet, og etter<br />

lett parlamentering ble boksen returnert.<br />

- Jeg liker ikke disse Bose-menneskene, jeg, de kan da ikke<br />

sende sånt til en teknisk ukyndig, 75 år gammel dame!? Men<br />

du... det her låter jo så vakkert! Kan vi spille høyere enn<br />

dette?<br />

Visst kunne vi spille høyere. Hun gliste og tok et realt<br />

magadrag.<br />

- Hvor mye vil et sånt anlegg koste, da?<br />

Jeg gjorde et lite overslag, og fortalte litt om hva jeg tenkte.<br />

Hun ville jo ha klanger og eleganse, størrelse og liv, men et


anlegg med som skulle ta lite plass. Og hun, den<br />

teknisk ukyndige, ja nesten teknisk engstelige,<br />

måtte ha et anlegg som var enkelt å forstå seg<br />

på. Altså måtte opplæring være en del av pakka.<br />

Jeg fant faktisk anlegget hennes rimelig raskt;<br />

en Marantz cd-receiver med DAB, den ligger på<br />

snaue 6 høvdinger, har nydelig design og brukbar<br />

forsterker, gitt at den får litt lettvinne høyttalere å<br />

spille på. Rega, vet dere, har fantastiske høyttalere<br />

for elskere av klassisk til utrolig små summer, legg<br />

til litt Audioquest og et par enkle stativer, og vi er i<br />

mål. Uka etter er alt handlet inn, hi-fi ambulansen<br />

er på gjenvisitt. Vi pakker ut, monterer, demonstrerer<br />

og lærer henne opp. Selv rett ut av papp<br />

og isopor låter dette overraskende behagelig og<br />

faktisk litt storslagent! Hun er over seg, ledningene<br />

gjør ingenting, stativene er pene, høyttalerne søte,<br />

Marantz’en nesten vakker, dette er rett valg, skal<br />

jeg si deg.<br />

Fjernkontrollen er komplisert. Vi bruker 2 timer<br />

på å øve inn de basale tastetrykk, hun har fått NRK<br />

Klassisk og en rad andre morsomme stasjoner.<br />

Og hun lever så absolutt bra med den glatte, men<br />

nokså tilbakelente lyden fra DAB. Hun kan igjen<br />

spille alle sine CD’r, Michael Jackson inkludert.<br />

Jeg tar med tomemballasjen og forlater henne<br />

strålende lykkelig med et nytt, gullegodt anlegg til<br />

12000,- . Bose-folka kunne ikke gjort dette stuntet.<br />

Ikke kjedebutikkene heller. Det må entusiaster<br />

til. Enten sånne nerder som elsker spredning av<br />

uskadelig musikk, eller de som driver sine små<br />

entusiastforretninger landet rundt. De gutta stiller<br />

opp! Så å si 24 timer i døgnet, hele uka gjennom.<br />

De gidder å lære deg hvordan bruke alle knottene,<br />

de hjelper deg om du kjører deg fast, og de gjør<br />

det fordi de tror på det de driver med! Men snobbene<br />

vet ikke om disse gutta, de anbefaler folket å<br />

handle mikroanlegg hjem i posten, uten opplæring,<br />

montering og bakgrunnskunnskap. Vi må ta rotta<br />

på de folka der!<br />

Glem heller ikke at av og til er denne hobbyen<br />

virkelig verdt å drive med. Vi er sjelepsredere, vet<br />

dere. I en tid der sjela har dårlige kår og penga<br />

ruler, er det mer behov for oss enn noensinne.<br />

Vi begynner på toppen hos gamlemor, og jobber<br />

oss nedover, helt til vi har ungdommen i vår hule<br />

hånd. Detta fikser vi!<br />

Og om kvelden, noen timer etter leveringen hadde<br />

funnet sted, ringer telefonen. I den andre enden<br />

jubler vår 75 år gamle, musikkfrelste venninne:<br />

- Du, den lydboksen er jo bare helt genial! Jeg<br />

koser meg altså helt forferdelig! Tusen takk for at<br />

du bragte sjelen tilbake i huset! 3<br />

-Hauk<br />

High End Sound<br />

Skandinavisk distributør af finere Hi End<br />

Amazon Audio<br />

LAMM Industries<br />

Herron Audio<br />

Vi ses på<br />

HIFI-messen i Horten<br />

2010<br />

møterom 5<br />

Kontakt:<br />

highend-sound.com<br />

info@highend-sound.com<br />

tlf: +45 60 77 24 48


3 3 3 Budsjettalternativet - Quad 99 CDP-2 CD spiller:<br />

64<br />

sterk og tydelig profil har alltid vært et av kjennemerkene<br />

til erkebritiske og ærverdige Quad, grunnlagt<br />

i 1936!. det har medført en rekke unike og til<br />

dels legendariske produkter som både lydmessig og<br />

designmessig står ut i mengden. <strong>Fidelity</strong> tester en<br />

Quad Cdspiller som utfordrer i budsjett prisklassen.<br />

en legende?<br />

AV ANDERS RoSNESS<br />

OUAD VADIS?


Design pleier vi ikke å<br />

drøfte særlig inngående<br />

i <strong>Fidelity</strong> testene, men<br />

denne gangen må vi<br />

spandere noen linjer. I en<br />

verden hvor kopiering har grepet om<br />

seg i et skremmende omfang, må man<br />

bare hilse originale utforminger av industriprodukter<br />

hjertelig velkommen.<br />

Peter Walker og hans Quad har gjennom<br />

hele sin historie vært en av de<br />

viktigste ledestjernene innen hifi, og<br />

da særlig innen britisk hi-fi, og med<br />

sin 99 serie hadde Quad intensjoner<br />

om en videreføring. Introdusert allerede<br />

i slutten av 90 tallet er mye av<br />

innmaten byttet eller modifisert, men<br />

utseendet er altså uforandret. Midi<br />

bredde og identiske støpte moduler<br />

danner utgangspunktet for denne<br />

seriens ”corporate branding ” av<br />

forforsterker, CD-spillere (det finnes<br />

to utgaver), tunere og effektrinn. Og<br />

designet – det minner litt om estetikken<br />

fra George Lucas Star Wars-filmer<br />

– en slags retro modernisme med litt<br />

touch av Mekano. Litt røft altså. Ved<br />

siden av Hegelforsterkerens sobre utforming<br />

kan man trygt snakke om to<br />

divergerende verdener rent utseendemessig.<br />

Så er det da også nærmere 10<br />

år mellom designene – det er faktisk<br />

design fra hvert sitt årtusen!<br />

Åpenbart skapt som et Quad<br />

system, har vi i denne omgang kun<br />

testet CD-spilleren – på jakt etter den<br />

optimale programkilden for et anlegg<br />

i prisklassen innenfor en gjennomsnittlig<br />

månedslønn – dvs 20-30 tusen<br />

komplett.<br />

UTFoRMING<br />

At det er lenge siden dette produktet<br />

ble formgitt merkes på betjeningen.<br />

Den er slett ikke så intuitiv som vi<br />

testere er vant med. Knappene har<br />

dessuten langt fra noen distinkt<br />

vandring, så det tok relativt lang tid<br />

å venne seg til betjeningen. Faktum<br />

er at jeg tidlig gikk over til å benytte<br />

fjernbetjeningen – den er litt mer<br />

konvensjonell. Displayet har dessuten<br />

store og tydelige grønne tall som synes<br />

på lang avstand og gjør det enkelt<br />

å betjene fra lytteposisjon.<br />

Av og på betjenes på baksiden,<br />

og nettkabelen er avtagbar. Stand<br />

By knapp med indikator finns på<br />

forsiden. CDP-2 er tilsynelatende<br />

godt utrustet med 3 koaksiale digitale<br />

innganger og 3 optiske, men merke-<br />

65


3 3 3<br />

66<br />

Budsjettalternativet - Quad 99 CDP-2 CD spiller:<br />

lig nok med kun 1 TOS Link digital ut.<br />

Den har fast og variabel analog utgang,<br />

men ikke balansert. Den såkalte Quadlink<br />

inn og ut – basert på konvensjonell<br />

multi datakontakt (hann og hunn) er<br />

derimot balansert ifølge bruksanvisningen<br />

– men det fungerer altså bare med<br />

komponenter i Quad 99 serien. De seks<br />

digitale inngangene er åpenbart ment<br />

for digitalsignaler av type DAB, DVD og<br />

PC/Mac og en påkostet DAC rettferdiggjør<br />

dette. Den kan ta alle PCM signaler<br />

opp til en oppløsning<br />

på 24 bit, 192kHz.<br />

CD-spilleren er derved<br />

også inngangen<br />

for digitale signaler<br />

for et evt. 99 system<br />

og kan derved fungere<br />

som en slags<br />

preamp.<br />

Quad er stolte<br />

over sitt CD-drivverk<br />

som de har designet<br />

selv framfor å kjøpe<br />

et standard. Det<br />

finns forresten også<br />

en rimeligere CD<br />

spiller i 99 serien –<br />

CD-S – med enklere<br />

utforming og rimeligere konverter.<br />

Den mangler dessuten digitale inn og<br />

utganger samt volumstyrt utgang. Riktignok<br />

er eksteriøret identisk – som for<br />

eksempel Cyrus og Rega bruker man<br />

samme støpte lokk for flere komponenter.<br />

Vekten er i underkant av 5 kg, og<br />

spilleren virker solid nok for et midi<br />

bredde produkt som jo dette er. Avspilling<br />

fungerer utmerketog den starter<br />

relativt fort. Noe mekanisk lyd kan<br />

høres fra drivverket, men det er først<br />

og fremst før og etter at avspillingen<br />

avsluttes.<br />

LyDEN<br />

Quad 99 CDP-2 står ut i mengden, og<br />

det gjelder også lyden. Men nok en<br />

gang må jeg presisere – denne spille-<br />

ren må få tid til innspilling. Rett ut av<br />

esken lyder den langt unna prisklassen,<br />

mens den i hele testperioden gradvis<br />

utviklet seg. Det gjelder delvis tonalt,<br />

men aller mest når det gjelder perspektiv<br />

og detaljering.<br />

Lyden som setter seg etter hvert har<br />

jeg flere steder i testnotatene betegnet<br />

som trivelig. Her fokuseres på de<br />

vesentlige begivenheter i gjengivelsen,<br />

og spilleren er rytmisk medrivende<br />

uten å bli gumpetung. Her får solo-<br />

«Atmosfæren og det svingende<br />

spillet får tilhørere til å glemme<br />

tid og sted og fører deg<br />

nærmere konsertopplevelsen<br />

enn noe budsjettprodukt<br />

vanligvis kan ta deg. Suverent!»<br />

instrumenter og stemmer lov til å stå<br />

frem, og musiseringen foregår med<br />

stor entusiasme. Ingen høflig eller<br />

tilbakeholden engelsk gentleman dette<br />

her! På eldre liveopptak, som Harry<br />

Belafonte (Carnegi Hall) og Erroll<br />

Garner (By the Sea) er dette en suveren<br />

match. Atmosfæren og det svingende<br />

spillet får tilhørere til å glemme tid<br />

og sted og fører deg nærmere konsertopplevelsen<br />

enn noe budsjettprodukt<br />

vanligvis kan ta deg. Suverent! På litt<br />

mer krevende materiale kommer dog<br />

noen små begrensninger fram. Musikkens<br />

fundament framstår som meget<br />

solid; noen innspillinger framstår som<br />

en anelse mørkere enn man er vant til.<br />

Bassen går utvilsomt dypt, og har god<br />

kontroll, men blir noe framtredende på<br />

visse innspillinger i forhold til Hegel/<br />

Marantz kombinasjonen.<br />

CDP-2 mangler det siste lille på oppløsning<br />

som dagens beste spillere ofte<br />

briljerer med. Med Kongshaug eller Pat<br />

Metheney, EST eller Kjetil Bjørnstad er<br />

den litt gjerrig med plass og luft i lydbildet<br />

selv om soloinstrumentene står<br />

flott og distinkt fram. Det hele lyder<br />

litt mer fjernt og knapt. Det var dog på<br />

dette området framgangen var størst<br />

rent lydmessig i testperioden, så et forbehold<br />

om ytterligere<br />

forbedringer utover<br />

ca 60 timer avspilling<br />

må tas.<br />

På mange måter<br />

trives man dog med<br />

lyden til denne CDspilleren;<br />

dens ivrige<br />

og entusiastiske musisering<br />

river tilhøreren<br />

med og vekker begeistring.<br />

Man tar seg i å<br />

sammenligne med<br />

lyden av gode analoge<br />

programkilder – det<br />

er nettopp slik man<br />

ofte oppfatter deres<br />

musikalske fortrinn<br />

framfor digitalkildene. Kun i direkte<br />

AB tester blir det reduserte detaljeringsnivået<br />

avslørt. At CDP-2 er nøye<br />

lydmessig tweaket hersker det ingen<br />

tvil om. Mange vil sikkert oppleve<br />

gjengivelsen fra CDP-2 som perfekt –<br />

herlig rytmisk, homogen og troverdig. I<br />

et komplett Quad system, som dessuten<br />

fungerer balansert, har vi en mistanke<br />

om at en viss synergieffekt vil kunne<br />

identifiseres.<br />

KoNKLUSJoN<br />

Quad 99 CDP-2 er utvilsomt en spiller<br />

med en klar identitet. Denne produsenten<br />

har dessuten stått som garantist for<br />

høy og gjennomført kvalitet gjennom<br />

alle sine produkter – ingen trenger å<br />

tvile på at det også gjelder 99 Series.<br />

Dog har den noen år på baken, og designet<br />

er nok det mest kontroversielle<br />

med disse produktene.<br />

For mange kan denne CD-spilleren<br />

være en perfekt match i anlegget.<br />

Mange sliter med kjedelig lyd, mangel<br />

på fundament, eller en for lys klang i<br />

anlegget. I budsjettklassen kan man<br />

nemlig oppleve at ”two wrongs make<br />

a right” – her er CD-spilleren som<br />

kanskje får brikkene til å falle på plass.<br />

For øvrig har vi en mistanke om at<br />

Quad produktene fungerer maksimalt<br />

sammen som et system – så et komplett<br />

99 Series anlegg er kanskje vel så<br />

interessant som komponentene hver<br />

for seg. Det vil være vel verdt å utforske<br />

nærmere! 3<br />

Pris: NoK 9 995,-<br />

Importør: Neby Hi-Fi Concept


3 3 3<br />

Pro-Ject minireceiver:<br />

68


Hvor lite kan et helt stereoanlegg bli, mon tro? Jeg tror nok den som<br />

hittil har vært nærmest et svar på dette, er østerrikske Pro-Ject.<br />

<strong>Fidelity</strong> tester siste skudd på box-stammen, receiver box.<br />

AV HåKoN RoGNLIEN<br />

I<br />

denne latterlig lille boksen ligger<br />

intet mindre enn radio, to linjeinnganger<br />

og en 2 x 20 Watts forsterker,<br />

alt med full fjernstyring.<br />

Om noen komponent noensinne<br />

har fortjent betegnelsen Kinder-egg, så<br />

er det Pro-Ject Receiver Box. I det hele<br />

tatt er Box-mengden fra dette firmaet<br />

nå blitt så omfattende at vi i <strong>Fidelity</strong><br />

overveier å gjøre en føljetong ut av det.<br />

Her er det et utall komponenter å teste<br />

ut. Det er cd-spillere, dac, lydkort, docking<br />

for iPod, en rad forsterkere (pre,<br />

power og integrerte), RIAA’er, tuner<br />

og mere til. De har også en platespiller<br />

med RIAA samt to ekstra analoge<br />

innganger og forsterker innebygget! Og<br />

de har høyttalere, Speaker Box 5.<br />

LITEN oG INNHoLDSRIK<br />

Men tilbake til dagens testobjekt,<br />

Receiver Box. Den har ikke innebygget<br />

strømforsyning, naturlig nok, det<br />

finnes dog grenser. Smart nok har Pro-<br />

Ject dermed valgt å forsyne den fra en<br />

relativt standard 20 V 3A DC strømforsyning<br />

av den typen vi vanligvis finner<br />

tilknyttet PC’r. På den annen side er det<br />

vel åpenbart for oss strømforsyningsnazier<br />

at 60VA langt fra er nok når luft<br />

skal flyttes og bomber skal sprenges.<br />

Dessuten skal vi være forsiktige med<br />

å levere 3 Ampére strømstøt gjennom<br />

sytråder.<br />

Det jeg forsøker å si er at for kreative<br />

sjeler med lite penger er det alltid muligheter<br />

for modifikasjoner og tweaks!<br />

Til tross for de små dimensjoner kan vi<br />

hente ut 2 x 20 W i 8 Ohm, og 2 x 30<br />

i 4 Ohm, om vi skal tro lektyren. Slett<br />

ikke galt. På baksiden finnes rimelige<br />

høyttalertilkoblinger, en vanlig RCA<br />

inngang, samt en 3,5 mm stereoplugg.<br />

Gjett om den passer til Audio Pro WF<br />

100 trådløst lydkort! Baksiden er selvsagt<br />

grusomt trang, det er ikke hva som<br />

helst av plugger som er velkomne, men<br />

dette er uansett små problemer i den<br />

store sammenhengen.<br />

SMåTT MEN GoDT<br />

Det kule med bittesmå ting, er at vi ofte<br />

tilpasser også våre forventninger, så de<br />

også blir bittesmå. Det er det forsåvidt<br />

liten grunn til, jeg kan foregripe med å<br />

fortelle at Pro-Ject Receiver Box spiller<br />

helt fint! Dette er dog ikke high end,<br />

det er ikke meningen det skal være det<br />

heller. Dette er et typisk oppsett for<br />

mindre rom og lettdrevne høyttalere,<br />

iPoder og desslike. Til sånt fungerer<br />

dette mikroskopiske stereoanlegget<br />

så man knapt tror det. Betjeningen er<br />

relativt enkel å finne ut av om du er<br />

noenlunde oppegående, alt du behøver<br />

befinner seg i esken, deretter er det<br />

bare tut og kjør. Dessverre må jeg nok<br />

innrømme at den blir litt for puslete<br />

til å drive de små, nydelige Speaker<br />

Box’ene med særlig troverdighet, men<br />

mer om dette senere.<br />

STERK NoK?<br />

Det er som nevnt ikke likefrem å finne<br />

høyttalere som passer små og forsiktige<br />

krefter som dette. Jeg nevnte at<br />

Pro-Ject’s egne høyttalere ble en litt stor<br />

munnfull, de opplyser 86 dB / 1W / 1m,<br />

og dette blir bare for lite for Receiver<br />

Box’en. Om vi vrir volumkontrollen<br />

uendelig mange runder til displayet<br />

viser 0 dB og boxen altså gir alt den<br />

har, blir den merkbart anstrengt i<br />

målet, og er ikke veldig spennende å<br />

lytte til. Det er altså fort gjort å misse<br />

selve essensen med denne forsterkeren<br />

ved å velge feil høyttalere. For å gjøre<br />

historien litt kortere vil jeg gå rett på<br />

mål og anbefale enten Audio Note AX<br />

2 eller Klipsch B3, dette er lettstyrte,<br />

vellydende greier som fungerer finfint<br />

med småtasser som denne. Jeg har tidli-<br />

gere hørt lignende utfordringer hos en<br />

annen tass, T-amp, men min oppriktige<br />

opplevelse er at Pro-Ject’en er både<br />

bedre og mer tilpasningsdyktig enn<br />

de (tilgi meg!) oppskrytte T-amp’ene.<br />

Her i huset oppnådde jeg også flotte<br />

resultater med den temmelig udde<br />

kombinasjonen med Klipsch Heresy<br />

3, lettflytende, lekent og sprudlende.<br />

Selvsagt kan ikke Receiver Box’ens relativt<br />

slanke klangbalanse skape kraft og<br />

fylde i slike høyttalere, høyttalerne må<br />

nok ha en viss fylde i seg selv. Men til<br />

tross for dette låter denne kombinasjonen<br />

faktisk vellykket med bra harmoni.<br />

Jeg nevnte den manglende kraft, jeg<br />

har ved gjentatte anledninger hatt 10<br />

Watt klasse A på visitt, nå sist Musical<br />

Innovation Mi 10, etter vår målestokk<br />

også en fysisk liten forsterker, men til<br />

tross for dennes 10 Watt pr kanal veier<br />

den som et like mye som 30 hele brød,<br />

mens Pro-Ject’en veier like mye som et<br />

par brødskiver med egg og tomat. Det<br />

er ikke å undres over at det er en viss<br />

forskjell i potens hos disse to.<br />

JoVISST SPILLER DET!<br />

Med lettdrevne og helst litt mørktklingende<br />

høyttalere viser altså Receiver<br />

Box’en seg fra sin beste side. Den vet<br />

virkelig å sette pris på den relativt potente<br />

og varme lyden fra Audio Pro WF<br />

100 matet fra Spotify Premium (låter<br />

virkelig helt OK!), og formidler musikken<br />

med spilleglede og liv. Rett nok er<br />

den ikke mester i noe som helst, selv<br />

om jeg faktisk falt litt for utklingingen<br />

i pianoet når Satie’s elegante låtmateriale<br />

fikk fritt spillerom. Så vel attakk<br />

som klang var faktisk rimelig bra, og<br />

jeg ville faktisk ikke ha problemer med<br />

å anbefale dette for selv relativt gode<br />

venner! Det er nok mellomtone som er<br />

styrken i denne forsterkeren, forsåvidt<br />

et smart valg, all den tid bassen er nær<br />

69


70<br />

umulig å få til uten rå kraft, og silkeglatt<br />

diskant også viser seg krevende<br />

å få til. Bassen er her mer et hint enn<br />

virkelighet, men det fungerer greit, den<br />

er der, men den flytter ikke møblene,<br />

for å si det sånn. Toppen er enkel og<br />

grei, heldigvis stikker den seg ikke ut<br />

på negativt vis, selv om deler av den<br />

blir temmelig rå når det begynner å gå<br />

hett for seg. Du skal ikke basere deg på<br />

at denne tassen driver heavymusikk på<br />

partynivå, bare for å ha det nevnt.<br />

RyTMIKK oG INNSyN<br />

Det fantastiske er jo at Pro-Ject Receiver<br />

Box også er god på rytmikk når<br />

forholdene tillater det, og det er det<br />

faktisk ikke alle forsterkere som er like<br />

gode på. Det er presisjonen i mellomtonen<br />

igjen, den gjør det mulig å få til et<br />

swingende og levende resultat selv når<br />

det er blåsere som er delaktige i å sette<br />

an rytmene. Slike detaljer medfører at<br />

man blir sittende og lytte med glede,<br />

og dess mer man lytter, dess mer kan<br />

man like denne lille gledessprederen.<br />

Og slår man over på radioen, oppdager<br />

man en avslappet og behagelig klang<br />

fra NRK P2 for eksempel, jeg ble stadig<br />

slått av hvor tilbakelent elegant denne<br />

box’en kan være når programmet er det<br />

rette. Samtidig kan den overraskende<br />

tydelig skille på svake og sterke partier<br />

i musikken, bare du ikke har tynt den<br />

til kanten av volumskalaen. Taletydeligheten<br />

i tunerdelen er også forbilledlig,<br />

selv om du ikke skal ha for svake<br />

signaler inn for å oppleve hvor god den<br />

virkelig er. Det hører med til historien<br />

at man kan lagre hele 99 stasjoner,<br />

hvorav 8 av disse er direkte tilgjengelige<br />

fra fjernkontrollen.<br />

BENyTTET UTSTyR:<br />

• Rega Apollo 35th anniversary<br />

• Audio Pro WF 100 (tx/rx)<br />

• Naim Supernait<br />

• Klipsch Heresy, Klipsch SB1,<br />

Kudos C20, Audio Note K LX<br />

MUSIKK<br />

Med mine vanlige testlåter var det greit<br />

å spane opp forsterkerens begrensninger.<br />

Candy Dulfer’s sax spiller levende<br />

og fint, men det er lite slagkraft å hente<br />

i bunn, dessuten er det en viss slakk<br />

å spore ved start og stopp. Coverdale<br />

viser på sin side noe av det samme,<br />

det blir lite heavy i heavyrocken, mens<br />

topp og mellomtone igjen oppleves<br />

passe tilbakelent og elegant slik at<br />

helheten er absolutt til å leve med. Den<br />

avslappede låta til Jones er fin; dette<br />

er hjemmebane for dette anlegget.<br />

Denne innspillingen er mørk og fyldig,<br />

langsomt og veloverveid, og ingen sider<br />

av gjengivelsen skremmes opp på noen<br />

måte. Ergo er totalresultatet fint og<br />

fyldig også, så absolutt likandes. Større<br />

klassiske verker behandles med brukbar<br />

kontroll og en viss grad av innsyn,<br />

gitt at man ikke skrur opp for høyt, og<br />

at høyttalerne er lette nok å styre. Da<br />

oppnår vi en viss klanglig tilfredsstillelse,<br />

samt nok dynamisk kontrast til<br />

at vi får litt fot for resultatet. Enslige<br />

stemmer er vel livretten her, mellomtonen<br />

er faktisk svært god, og så lenge<br />

stemmen ikke er voldsomt og ekstremt<br />

dynamisk innspilt (som f.eks. Buddy<br />

Guy «Blues singer» er), er dette pur<br />

glede. Klart bestått, Pro-Ject.<br />

SPEAKER Box<br />

Jeg har nevnt at Speaker Box’en er<br />

litt slitsom last for Receiver Box’en.<br />

Dessverre, for klanglig sett er de hånd<br />

i hanske. Disse høyttalerne ser ut som<br />

og låter som noe fra Audio Pro, med sin<br />

160 mm bass / mellomtone og 25 mm<br />

silkedome på toppen. Pro-Ject opplyser<br />

frisk at de små boksene piper helt opp<br />

til 20 kHz og klorer seg helt ned til 55<br />

Hz. Forsåvidt høres de sånn ut også,<br />

når man bare sørger for å trykke på litt<br />

mer kraft enn omtalte receiver får til.<br />

Jeg har med stor fornøyelse pumpet ut<br />

selv nokså sinna musikk gjennom disse<br />

små elementene ved hjelp av Naim<br />

Supernait, og jeg likte virkelig resultatet.<br />

De fyller selvsagt ikke større rom<br />

med noen videre overbevisning, men i<br />

en liten hyttestue, eller et middels ungdomsrom<br />

er de selvsagte midtpunkter.<br />

Jeg forstår at bassporten må være bak<br />

av plasshensyn, men dette er dessverre<br />

litt upraktisk for de som vil ha dem<br />

plassert i en hylle. La meg bare tilføye<br />

at jeg heller ikke velsigner en sånn<br />

plassering, selv om det skulle nærme<br />

seg nødfall.<br />

SMå SKJøNNHETER<br />

En gøyal detalj er finishen på disse<br />

høyttalerne, pianolakk av god kvalitet i<br />

svart, hvitt eller rødt skal det være, og<br />

dette innebærer at de passer strålende<br />

til Pro-Jects like flotte platespillere,<br />

forståelig nok. Dette er i ferd med å<br />

bli en designserie av dimensjoner!<br />

Baksiden har enkle tilkoblingsterminaler,<br />

frontene sitter med magneter, jeg<br />

synes de både ser og høres bedre ut<br />

uten disse frontene. For 2500,- er dette<br />

faktisk svært så friskt både design og<br />

lydmessig. Det er vel slik at det finnes<br />

en og annen boks fra kreative engelskmenn<br />

som er hakket mer elegant i så<br />

vel topp som bunn (Tannoy Mercury,<br />

for eksempel), men Speaker Box’ene<br />

er allikevel verdt det som forlanges for<br />

dem, spesielt når vi tar med den til dels<br />

fantastiske finishen.<br />

KoBLE SMART!<br />

Bassen er som nevnt akilleshelen<br />

fremfor noe i gjengivelsen, så vel fra<br />

forsterker som høyttalere. Det er lett å<br />

regne ut at all energien som behøves<br />

for å flytte luft ikke er tilgjengelig i<br />

nevneverdig grad i dette anlegget, og<br />

det behøver hjelp. Svaret heter aktiv<br />

subwoofer. Ulempen er åpenbar, lite<br />

og søtt blir plutselig stort og plasskrevende.<br />

Dog finnes noen småpene<br />

greier i rett prisklasse fra Audio Pro,<br />

små, skinnkledde kuber på 30 cm i alle<br />

retninger forstyrrer ikke husfreden i<br />

skummel grad, skulle man tro. Koble<br />

dem opp slik at de små og lettdrevne<br />

hovedhøyttalerne kun får signaler over<br />

100 Hz (gjerne enda høyere om du tør),<br />

og en formidabel last løftes av skuldrene<br />

på Receiver Box’en. Dermed låter<br />

den friere, åpnere og mer dynamisk,<br />

og du har et harmonisk anlegg som<br />

også spiller nok bass til at det oppleves<br />

troverdig!<br />

Så BRA!<br />

Pro-Ject har etter min ringe oppfatning<br />

funnet tonen. Så vel med den rent ut<br />

sagt ufattelige lille Receiver Box og de<br />

litt mer fattelige, men fortsatt nydelige<br />

Speaker Box’ene. I dagens samfunn der<br />

størrelsen (og da med motsatt fortegn)<br />

teller mer enn kvaliteten, er det vidunderlig<br />

at vi kan få såpass til kvalitet<br />

til moderat pris. Kombiner dette med<br />

brukervennlige løsninger, en god,<br />

innebygget radio og full fjernstyring<br />

og vi har en klar vinner. Jeg innrømmer<br />

dog at men må et par hakk opp i<br />

Pro-Ject sortimentet før man får deres<br />

egne høyttalere til å synge opp mot sitt<br />

potensiale, men sånn er det da ikke<br />

bare dette merket som opplever.<br />

Jeg har stor tro på det denne oppfinnsomme,<br />

Østerrikske fabrikken bedriver<br />

om dagen, og håper vi kan leke med<br />

flere små og morsomme byggeklosser i<br />

de kommende <strong>Fidelity</strong>! 3<br />

Pro-Ject Receiver Box, 2x20 W:<br />

NoK 4500,-<br />

Pro-Ject Speaker Box 5:<br />

NoK 2500,- / par<br />

Importør: Ljudtema


3 3 3<br />

Test: Magnat MCD850 og Magnat MA 800:<br />

72<br />

Rock & Roll, Baby...<br />

tyske Magnat er vel først og fremst kjent for sine høyttalere, men<br />

produserer også elektronikk. Vi tar for oss Magnat MCd850 sACdspiller<br />

og Magnat MA800 integrert forsterker. begge produktene er<br />

utviklet av Magnat i tyskland men produseres i det fjerne østen.<br />

AV GUNNAR BREKKE.<br />

Magnat MCD850 er en<br />

tokanals SACD-spiller<br />

der det benyttes to<br />

ECC88 elektronrør på<br />

utgangen. Det er lett<br />

å trekke paraleller til min tidligere<br />

referanse Vincent CD-S06. Utseendet<br />

er til og med relativt likt. Men det<br />

som skiller Magnaten fra Vincenten er<br />

muligheten for avspilling av SACD - i<br />

to kanaler. Dette er en god ting da spilleren<br />

låter klart bedre med høyoppløste<br />

plater, men dette er vel ikke av så stor<br />

interesse da SACD desverre er et døende<br />

format.<br />

Magnat MA800 er en integrert forsterker<br />

på 2 x 75 Watt. På esken omtales<br />

den som en rørforsterker, men dette<br />

er en sannhet med modifikasjoner.<br />

Dette er i praksis en hybrid forsterker<br />

basert på halvledere, men med to stykk<br />

ECC82 som drivertrinn i effektdelen.<br />

MA800 er en god gammeldags integrert<br />

forsterker med to platespillerinnganger;<br />

en for MM og en for MC og fire<br />

linjeinnganger. Inngangsimpedansen er<br />

47 kOhm på MM-inngangen, 470 Ohm<br />

på MC-inngangen og 100 kOhm på<br />

linjeinngangene.<br />

Begge komponentene er utført i 43<br />

cm stålkabinetter med solide frontplater<br />

i svarteloksert aluminium. Fit &<br />

finish er som forventet i prisklassen.<br />

Det følger med identiske fjernkontroller<br />

til de to forskjellige komponentene,<br />

så skal man benytte spilleren<br />

og forsterkeren sammen, kan man<br />

like godt legge en av fjernkontrollen<br />

i skuffen som reserve. På den annen<br />

side ønsker man kanskje å ha begge<br />

kontrollene liggende framme for disse<br />

er virkelig flotte i sin sammensetning<br />

av metall og gummi.<br />

Legger man sammen prisen på disse<br />

komponentene ender man opp med en<br />

samlet pris på nesten Kr. 26.000,- Dette<br />

er etter min mening for mye penger for<br />

dette settet enten det vurderes ut fra<br />

byggkvalitet eller lydkvalitet. Dette har<br />

vel også importøren Audiocom kommet<br />

fram til da de tilbyr en pakkepris for<br />

begge komponentene på Kr. 20.000,- Da<br />

blir kombinasjonen straks mer interessant.<br />

Det er også vært å merke seg at<br />

komponentene har en synnergieffekt<br />

så de spiller langt bedre sammen enn<br />

hver for seg. Dette fører også til at jeg<br />

kun kommer med en beskrivelse av<br />

hvordan komponentene låter sammen<br />

og ikke hvordan de låter hver for seg.<br />

Skulle jeg velge ville jeg nok sagt at<br />

forsterkeren er den av de to komponentene<br />

jeg liker best og i størst grad ville<br />

vurdert å betale full pris for.<br />

LyD.<br />

Det er bare en alvorlig feil med Magnatsettet.<br />

Det burde vært hos Håkon<br />

Rognlien og ikke hos meg. Som den<br />

observante leser sikkert har fått med


seg er skribentene i <strong>Fidelity</strong> ikke en<br />

spesielt homogen gjeng. Vi har alle våre<br />

preferanser når det gjelder musikk.<br />

Personlig lytter jeg til balcanto opera og<br />

symfonisk rock mens Håkon foretrekker<br />

beinhard 70-talls rock og blues. Nå<br />

er ikke dette på noen måte helt svarthvitt<br />

da jeg vet at Håkon setter pris på<br />

en god opera, mens jeg godt kan sitte<br />

en hel kveld å lytte på ZZ Top. Men det<br />

er en tendens.<br />

Denne tendensen gjenspeiler seg<br />

nok også noe i våre lydideal. Vi har<br />

forskjellige preferanser og legger vekt<br />

på forskjellige ting i gjengivelsen.<br />

Microdynamikk mot macrodynamikk.<br />

Jeg liker elektrostater mens Håkon liker<br />

Klipsch. Men igjen må jeg understreke<br />

at vi ikke snakker om et helt svart-hvitt<br />

forhold til utstyret.<br />

Jeg er såpass i stand til å skilne gråtoner<br />

at jeg godt kan omtale settet fra<br />

Magnat. Jeg skjønner hvorfor mange<br />

vil bli overbegeistret over det tyske<br />

anlegget. Selv om importøren Audiocom<br />

neste gang heller burde sende meg<br />

ett av sine Atollprodukter og overlate<br />

Magnatproduktene til Håkon.<br />

Etter alt dette så har vel de fleste<br />

forstått at Magnatsettet passer bedre til<br />

rock, med fokus på makrodynamikk og<br />

driv snarere enn strykerkvartetter med<br />

innsyn i lydbilde og sånt fjas. Dette<br />

er en manns stereoanlegg med svære<br />

baller og masser av hår på brøstet.<br />

Det drekker øl og pisser piggtråd. Du<br />

forstår forhåpentligvis hva jeg mener<br />

med dette.<br />

Selv om lyden er stor, røff og tøff,<br />

betyr ikke dette at den ikke får med<br />

seg de litt mere sarte aspektene ved<br />

musikken. Magnat klarer også dette,<br />

så det er ikke snakk om at man sitter<br />

å skjærer tenner om en Belliniopera<br />

ved et uhell havnet i plateskuffen. Men<br />

dette er andre produkter i prisklassen<br />

som er bedre på, så jeg anbefaler først<br />

og fremst Magnat-kombinasjonen til<br />

dem som spiller dynamisk krevende<br />

musikk. Rytmisk musikk. Elektriske<br />

guitarer, bass, trommer og mannlige<br />

vokalister med for trange bukser er den<br />

absolutt livretten.<br />

Jeg har lagt ned en del tankearbeide<br />

i å finne ut hvorfor elektronikken<br />

fra Magnat har denne tendensen til<br />

å fokusere på det dynamiske snarere<br />

enn det tonale. En del av forklaringen<br />

ligger selvfølgelig i rørene, da rør ofte<br />

er i større grad er i stand til å få fram<br />

dynamikken i et anlegg. Men jeg tror<br />

også at vi her merker resultatene av<br />

noen helt beviste valg man har tatt<br />

ved utviklingsavdelingen til Magnat.<br />

Magnats høyttalere har (hadde - i<br />

hvert fall) til tross for at de er tyske, en<br />

tendens til det vi i gamle dager kalte<br />

west-coast-sound. Litt JBL, Cervin Vega<br />

eller Klipsch, med mer fokus på de ”dynamiske<br />

frekvensene” ved 100 og 1000<br />

Hz. Jeg tror man bevist har forsøkt å gi<br />

elektronikken – da særlig forsterkeren<br />

– noe av den samme lyden. Og de har<br />

lykkes!<br />

Nøyaktig hvordan de har fått det til<br />

dette i linjære elektronikkbokser - som<br />

uten tvil måler frekvenslinjært gjennom<br />

hele det hørbare området - til å<br />

spille på denne måten tør jeg ikke å si<br />

så mye om. Kanskje (bevisst) tilføring<br />

av likeharmonisk forvrengning? Valg<br />

av odde passive komponenter? Spesielle<br />

kretsløsninger? Fuglane vet.<br />

Uansett fremstår forsterkeren som en<br />

kruttønne og jeg er som sagt overbevist<br />

om at mange vil sette pris på denne<br />

ytelsen. Tonalt – eller rettere sagt<br />

klangmessig - virker det som sagt som<br />

det er noe mer fokus på de dynamiske<br />

frekvensene rundt 100 og 1000 Hz.<br />

Derfor anbefaler jeg å finne noen litt<br />

varmtklingende høyttalere til magnatsettet.<br />

Det spørs om ikke det å velge likt<br />

klingende høyttalere - kan gi ”for mye<br />

av det gode”. Jeg fikk gode resultater<br />

med rimelig Tannoy Mercury M1, mine<br />

DIY furuhøyttalere og ikke minst surroundhøyttalerne<br />

yh-631r som passet<br />

som hånd i hanske til kombinasjonen.<br />

Det er verdt å merke seg at komponentene<br />

– særlig SACD-spilleren –<br />

forandrer seg mye med oppvarming. Gi<br />

dem en god halvtime - så går lyden fra<br />

relativt mørkt og grøtete - til det jeg her<br />

beskriver.<br />

Platespillerinngangene – enten vi<br />

snakker MM eller MC fungerer helt<br />

utmerket med det utvalget pickuper jeg<br />

prøvde. Her er ytelsen på høyde med<br />

eller over de vi kan forvente i prisklassen.<br />

Sleng gjerne på en ProJect RPM-1<br />

Genie med 2M Red pickup for ytterligere<br />

musikkglede. Det er dessuten<br />

utrolig lettvint å forholde seg til en<br />

integrert forsterker med alt innebygget.<br />

En platespiller, Magnatsettet og et par<br />

høyttalere er alt man trenger for å fylle<br />

stua med vellyd.<br />

KoNKLUSJoN.<br />

Til Kr. 20.000,- er kombinasjonen<br />

Magnat MCD850 og MA800 slettes<br />

ikke gæren. Kombinert med de rette<br />

høyttalerne kan Magnatkombinasjonen<br />

levere god lyd og ikke minst masser av<br />

musikalsk glede. Dette er et fornuftig<br />

anlegg for rockeren som verdsetter<br />

dynamikk framfor nøytralitet. Kombinasjonen<br />

er pen å se på, tar ikke<br />

spesielt stor plass og kan sammen med<br />

et par gode stativhøyttalere eller små<br />

gulvstående høyttalere gi deg masser av<br />

dynamikk og lydtrykk. En gjengivelse<br />

du vanligvis bare finner i oppsett med<br />

vesentlig større høyttalere. So ceep on<br />

rocking – in the free world...<br />

Takk for oppmerksomheten. 3<br />

Magnat MCD850 SACD-spiller<br />

Pris: NoK11.995,-<br />

Magnat MA800<br />

integrert forsterker<br />

Pris: NoK 13.995,-<br />

Pakkepris begge: NoK 20.000,-<br />

Importør: Audiocom<br />

MAGNAT MCD850 SACD-SPILLER<br />

• Rørbestykning: 2 x ECC88<br />

• Dimensjoner: 430 x 90 x 345 mm<br />

• Vekt: 7,5 kg<br />

MAGNAT MA800<br />

INTEGRERT FoRSTERKER<br />

• Rørbestykning: 2 x ECC82<br />

• Effekt: 2 x 75 Watt<br />

• Dimensjoner: 430 x 125 x 345 mm<br />

• Vekt: 11 kg<br />

73


3 3 3<br />

74<br />

Weiss Int202 firewirekonverter:<br />

daniel Wiss regnes som<br />

en av verdens ledende<br />

på digitalteknologi.<br />

Int202 er altså et grensesnitt<br />

mellom Mac/PC og en eller flere<br />

DACer. Brukes en kabel – enkel<br />

modus – til begge kanaler kan den<br />

styre opp til fire DACer og data<br />

opp til 192kS/s. Int202 støtter også<br />

overføring av venstre- og høyre kanal<br />

i hver sin kabel – dual modus – for<br />

ratene 176,4 og 192 kS/s. Dette er et<br />

produkt som henvender seg til de med<br />

en DAC – evt CD/SACD spiller – som<br />

er utstyrt med gode digitale innganger,<br />

men uten datamaskin port – det være<br />

seg Firewire eller USB.<br />

BIT TRANSPARENCy CHECK<br />

Det følger med wav-kutt som gir mulighet<br />

til å teste om avspillingsprogrammet<br />

på Mac/PC er bit-korrekt, i.e. ”Bit<br />

Transparency Check”. Det første jeg<br />

gjorde etter å ha lest manualen var å<br />

kopiere disse wav-filene over til harddisken,<br />

konvertere dem til ALAC, tagge<br />

dem for senere referanse og så legge<br />

dem over på Macen. Først testet jeg 24<br />

bit med forventet resultat – i.e. iTunes<br />

og Lyd Midi (CoreAudio) var satt riktig<br />

opp. For ordens skyld sjekket jeg også<br />

16 bit filene og fikk samme resultat –<br />

det er imidlertid ikke nødvendig med<br />

16 bits sjekk om 24 bit er OK.<br />

Husk – at du må trykke ”avslutt<br />

iTunes” når raten skal skiftes. Det holder<br />

ikke å trykke på det røde krysset – da<br />

legges iTunes ned på verktøylinjen, men<br />

slås ikke av noe det er lett å glemme.<br />

Denne klikkingen for å være sikker på at<br />

dataraten er satt riktig er enerverende,<br />

men noe en må leve med på Mac ved<br />

bruk av iTunes. Det finnes som kjent<br />

Sveitsisk<br />

multiverktøy<br />

Forleden dukket enda en liten boks opp; det er snakk om<br />

Weiss int202 som støtter konvertering fra Firewire til Aes/<br />

ebU og s/PdiF. den er også utstyrt med fjernstyrt digital<br />

volumkontroll og fasevender som tilleggsutstyr. Virkelig et<br />

sveitsisk multi digitalverktøy…<br />

Av: Arne Christian Damhaug<br />

(achri-d@online.no)<br />

alternativer til iTunes hvor man unngår<br />

manuelt skifte av dataraten – f eks<br />

Amarra som anbefales av Weiss.<br />

oPPSTART<br />

Driver-software må normalt installeres<br />

før Int202 kan kobles til. Imidlertid<br />

hadde jeg nettopp hatt en Weiss DAC2<br />

hjemme og dermed var det ”plug and<br />

play” for å komme i gang med Int202.<br />

Jeg koblet Int202 i dual modus til en<br />

dCS Scarlatti DAC og Debussy DAC som<br />

begge slaves til Int202. Dual modus – en<br />

kabel til hver kanal – gjør at de to dCS<br />

enhetene aksepterer opp til 192kS/s og<br />

dermed fikk jeg muligheten til å forsøke<br />

176,4 og 192kS/s data med disse to.<br />

I enkel modus koblet jeg den også til<br />

en Benchmark DAC1 HDR. Benchmark<br />

DAC1 HDR aksepterer opp til 192kS/s<br />

over en kabel.<br />

BRUK<br />

Int202 er problemfri, men ikke feilfri<br />

– noe jeg kommer tilbake til i neste<br />

avsnitt. Jeg brukte den over noen uker<br />

koblet til de nevnte DACer og det gikk<br />

som en lek. Koblingen til Int202 høres<br />

ut til å bevare DACenes hovedkarakteristikker<br />

og det var ikke mulig å provosere<br />

frem problemer.<br />

Musikkmenyen har vært ganske variert<br />

i løpet av de ukene Int202 har vært<br />

tilkoblet anlegget mitt. Hovedsakelig<br />

har Int202 stått koblet mellom Macen<br />

og henholdsvis dCS Debussy og Benchmark<br />

DAC1 HDR, men i en kortere<br />

periode koblet jeg den også til en dCS<br />

Scarlatti DAC. Generelt sett gir Int202<br />

en habil – for ikke å si stabil – kobling<br />

mellom Mac/PC og DAC og gjengir det<br />

som finnes uten større lyter. Det gikk<br />

mest i standard CD-kvalitet og 24/48,<br />

24/88,2 og 24/96. Samt noe musikk<br />

med rater 176,4 og 192, men kan ikke<br />

si jeg fikk noen bedring sammenlignet<br />

med versjoner i henholdsvis 88,2 og<br />

96 – jeg er heldigvis ikke utstyrt med<br />

flaggermusører og ditto hørsel.<br />

SyNKRoNISERING<br />

Int202 vil alltid være den synkroniserende<br />

enhet i en digital kilde. Det vil<br />

si at en eller flere DACer blir slavet. En<br />

klokkeinngang ville gjort det mulig å<br />

synkronisere den til en masterklokke.<br />

Det skal anmerkes at en DAC som<br />

Weiss DAC2 hvor Firewire konvertereren<br />

synkroniseres til DACen er teoretisk<br />

mer presis enn bruken av Int202<br />

hvor DACen slaves – alltid. Kanskje er<br />

det slik i praksis også?<br />

Et interessant spørsmål er derfor<br />

om DACens ytelse er påvirket av om<br />

den slaves til kilden – som alltid med<br />

Int202 eller styrer kilden som f eks en<br />

Mac/PC med kobling til DAC eller et<br />

CD/SACD-drivverk. Jeg gjorde noen<br />

forsøk som følger.<br />

Både dCS Debussy og Benchmark<br />

DAC1 HDR har USB-inngang og<br />

standard digitale innganger. Begge<br />

kan derfor kobles både til dertil egnet<br />

USB-port på Mac/PC og til S/PDIF fra<br />

Int202. Med et enkelt håndgrep kunne<br />

jeg så veksle mellom DACens egen<br />

USB-inngang og den aktuelle digitale<br />

inngang. Mine eksperimenter gikk over<br />

noen uker avsluttet av en sesjon med<br />

flere lyttere fra OAS.


Weiss firewire konverter kan utnytte din<br />

high end cd-spiller eller dAC til topp datalyd!<br />

Benchmark DAC1 HDR er utstyrt<br />

med en adaptiv USB-port og kan<br />

dermed sies å være slavet til Mac/PC,<br />

mens dCS Debussy implementerer en<br />

asynkron USB-tilkobling som innebærer<br />

at Mac/PC slaves til DACen.<br />

Det er ofte vanskelig å konkludere i<br />

slike sammenligninger, men i dette tilfellet<br />

ble det ganske raskt klart at Benchmark<br />

DAC1 HDR ikke var følsom<br />

for slaving til Int202 eller til Mac/PC.<br />

Det vil si at lytting med systematisk<br />

og kontrollert bytte av kilder – såkalt<br />

ABX blindtest – ikke ga grunnlag for<br />

å hevde den ene kilden foran den<br />

andre. Dette svarte også til ideen jeg<br />

hadde fått gjennom ukene med Int202<br />

koblet til Benchmark – intet nytt ble<br />

med andre ord avslørt i blindtesten.<br />

Derimot fikk jeg et sterkere og sterkere<br />

inntrykk av at dCS Debussys USBinngang<br />

fungerte bedre enn å slave til<br />

Int202. OASerne ga meg også samme<br />

inntrykk – de fleste mente at det<br />

fungerte best med dCS Debussy koblet<br />

rett i Mac. En avsluttende blindtest<br />

ga samme konklusjon. Det er presisjonen<br />

og klangen som bedres med den<br />

asynkrone løsningen, i.e. jeg synes det<br />

lyder åpnere og jeg oppfatter klangen<br />

som naturligere. Jeg spilte mye<br />

forskjellig musikk under sammenligningene,<br />

men til blindtestene benyttet<br />

jeg kun deler av 3. sats fra Mahlers<br />

2. symfoni (Channel Classics CCS SA<br />

23506. 2 CD/SACD. 2006), kutt #2 fra<br />

Patricia Barbers ”Nightclub” (Premonition<br />

Records 66917 90763 2 4. 1 CD.<br />

2000) og kutt #4 ”Småbåthavn” fra<br />

Børretsen og Myhres ”Noen ganger er<br />

det all right” (Tylden GTACD 8037. 1<br />

CD. 1995). Det skal i all anstendighet<br />

nevnes at en synkronisert løsning a<br />

la den ovenfor nevnte blir dyrere enn<br />

Int202 – mye dyrere.<br />

oPPSUMMERING<br />

Dette er et produktet vi har ventet<br />

på for å få så enkel overgang fra et<br />

standard CD/SACD system til et system<br />

som inkluderer avspilling fra Mac/PC.<br />

Int202 gjør jobben den er spesifisert<br />

til å gjøre. Med denne enheten kan<br />

du spille av det meste av musikkfiler<br />

som finnes der ute. Jeg har blant annet<br />

sammenlignet Int202 med en standard<br />

adaptiv USB konverterer (Benchmark<br />

DAC1 HDR) og de yter likt innenfor<br />

området 44,1 til 96. Fordelen med<br />

Int202 over de USB-konvertererene jeg<br />

har hatt tilgang til per i dag er at den<br />

også åpner for høyere kvalitet noe som<br />

blir mer og mer populært.<br />

Int202 er altså en enkel og grei vei til<br />

Mac/PC-audio for de som har en DAC<br />

uten egen firewire- eller USB-port. Evt<br />

for de som ikke har en høykvalitets<br />

datamaskintilkobling a la de ovenfor<br />

nevnte fra dCS og Benchmark. Har<br />

man derimot en slik tror jeg neppe<br />

Int202 gjør det bedre enn den innebygde<br />

konvertereren. 3<br />

Pris: NoK 8.995,-<br />

Importør: Stereofil AS<br />

og Prolyd AS.<br />

Produsent: Daniel Weiss Engineering<br />

Ltd. Sveits.<br />

(www.weiss.ch/).<br />

TEKNISKE DATA INT202:<br />

• To Firewire 400 plugger.<br />

Firewire 800 via overgang.<br />

• Tar strøm fra Firewire bus.<br />

Ekstern PSU er tilleggsutstyr<br />

• To XLR utganger<br />

• To RCA utganger<br />

• Datakvalitet opp til 24bit /<br />

192kHz<br />

• Enkel kabeloverføring<br />

(AES/EBU og S/PDIF) for<br />

ratene 44.1, 48, 88.2, 96 kHz<br />

• Enkel- eller dobbel kabeloverføring<br />

(AES/EBU og S/PDIF)<br />

for ratene 176.4 og 192 kHz<br />

• Infrarød fjernkontroll (tilleggsutstyr)<br />

til kontroll av volum og absolutt<br />

fase<br />

• Volumkontrollen er dithered for<br />

å unngå forvrengning pga<br />

kvantifiseringsfeil<br />

• Bit transparens sjekk for å teste<br />

Mac/PC avspillingsprogrammer<br />

Driver Software:<br />

• Støtter Windows XP, Vista,<br />

Windows 7<br />

• Støtter OSX 10.5 og nyere<br />

Størrelse (tilnærmet):<br />

• D x B x H: 11cm x 11cm x 5cm.<br />

75


3 3 3<br />

76<br />

Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:<br />

Et hjerte af<br />

forbinder oftest briterne med no-nonsense løsninger,<br />

men Chord electronics strider mod traditionerne med guldVi både et modigt design og et avanceret indre – men bag<br />

det tekniske gemmer der sig dog også et hjerte af guld.<br />

AF KENNETH PILEGAARD


Oftest forbinder vi britisk hifi med no-nonsense, som f.eks.<br />

den integrerede forstærker fra LFD Audio som <strong>Fidelity</strong> testede<br />

tilbage i #43, men engelske Chord Electronics har i stedet<br />

valgt at bryde traditionerne. Tag bare strømforsyningerne<br />

som er implementeret i alle Chords produkter; en specieludviklet<br />

type, som John Franks har udviklet i sin tidligere karriere som<br />

ingeniør i flyindustrien! Erfaringer fra den tid har John Franks taget<br />

videre med sig, da han stiftede Chord Electronics, og testens emne - CPM<br />

2650 - er et glimrende eksempel på lækkerierne, det har ført med sig.<br />

den avfotograferte<br />

Chord 2800 er en<br />

videreutviklet versjon<br />

av CPM 2650 og inneholder<br />

en innebygget<br />

dAC. denne omtales<br />

nærmere i gruppe-<br />

testen i neste <strong>Fidelity</strong>.<br />

Importør:<br />

Norge: Dynaudio<br />

Pris: 45.000 NoK<br />

Danmark: HiFi4Real<br />

Pris: 40.000 DKK<br />

Sverige: digitalbild & ljud<br />

Pris: 55.000 SEK<br />

77


3 3 3<br />

Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:<br />

78<br />

Vi kender vel nok alle Chord Electronics utroligt modige<br />

design, som typisk deler vandene. Nok moderne og nok utrolig<br />

sexet, men også provokerende på en helt speciel måde.<br />

Men én ting er sikkert: du vil altid kunne genkende et produkt<br />

fra Chord, nøjagtig ligesom du aldrig er i tvivl, når du<br />

ser en højttaler fra B&W’s 800-serie eller når du i det fjerne<br />

kan skimte det blågrønne skær fra et McIntosh anlæg. Fælles<br />

for de nævnte (og en del andre) mærker er, at de har formået<br />

at skabe et image; formået at skære igennem, hvor de andre<br />

følger strømmen, og formået at holde fast ved deres design<br />

og være loyale overfor deres kunder. Vel ikke en skidt måde<br />

at differentiere sig på?<br />

ANDERLEDES STRøMFoRSyNING<br />

Som sagt er strømforsyningen i CPM 2650 (og generelt i<br />

alle Chords produkter) et kapitel for sig. Inden John Franks<br />

startede Chord Electronics i 1989, var han en af de bærende<br />

kræfter bag firmaet Astec; et af verdens ledende firmaer indenfor<br />

højfrekvente strømforsyninger, men var også hos firmaerne<br />

Raytheon og AT&T. Disse specielle strømforsyninger<br />

der arbejder ved utrolige<br />

høje frekvenser, er noget<br />

der igennem tiden specielt<br />

er blevet benyttet i flyindustrien,<br />

hvor kravene er<br />

ekstrem høj effektivitet på<br />

meget begrænset plads.<br />

Erfaringerne og teknologierne<br />

som Franks opnåede<br />

i sin tidligere karriere, har<br />

han altså bragt med sig<br />

videre ind i hifi-branchen,<br />

da han stiftede Chord<br />

Electronics Limited.<br />

Den ultra-højfrekvente strømforsyning har evnen til at<br />

opbevare meget mere energi, og meget mere effektivt, end<br />

konventionelle strømforsyninger. Chords forstærkere er<br />

derfor, efter Chords udsagn, typisk mange gange mere strømstærke<br />

end konkurrenterne, hvilket resulterer i forstærkere<br />

der aldrig (eller i hvert fald sjældent) mister pusten.<br />

Kort beskrevet opererer disse strømforsyninger med 300-<br />

350 volt DC (denne høje spænding bliver selvfølgelig opnået<br />

ved opkonvertering fra 230 volt, og ligeledes nedkonverteret<br />

til en lavere spænding inden det når audiokredsløbet), men<br />

endnu mere ekstremt er den måde transistorerne i strømdelen<br />

arbejder på: de højspændings mos-fets som Chord<br />

benytter arbejder ved 80.000 Hz, hvilket er langt udenfor det<br />

menneskelige øres grænse – hvilket vel kun kan ses som en<br />

fordel. Af samme årsag påstår Chord, at du ikke vil kunne<br />

høre forskel på forskellige strømkabler i deres produkter. På<br />

det punkt må jeg dog erklære mig uenig; der er stadig lydmæssig<br />

forskel på de forskellige strømkabler, jeg har prøvet<br />

i både testens emne CPM 2650 og Chords CD afspiller Red<br />

Reference mk.2, om end forskellene ikke er så store som de<br />

kunne være. Hvordan og hvorfor kan jeg ikke svare på, men<br />

her vælger jeg at stole på min trofaste hørelse.<br />

Der er dog flere fordele ved en strømforsyning der arbejder<br />

ved disse frekvenser; jo højere frekvenser en forsyning<br />

arbejder ved, jo mindre behøver den at være. Her vil den<br />

hurtige læser, så snildt kunne regne ud, at Chords strømforsyninger<br />

derfor må være flere gange mindre end konkurrenternes<br />

– hvilket er ganske rigtigt. Men nu ikke mere teknisk<br />

snak, til sagen…<br />

EN Ny KoMBINATIoN<br />

Efter at havde vænnet mig til kombinationen af mine Neat<br />

Acoustics Ultimatum MFS’ere og den fremragende lille LFD<br />

Audio Zero LE mk.3, er det ingen hemmelighed at jeg, med<br />

spænding, så frem imod endnu et engelsk besøg. Kombinationen<br />

af Neat Acoustics og Chord Electronics er bestemt ikke<br />

et ukendt syn, så det skulle blive spændende hvor meget an-<br />

derledes Neat’erne ville opføre sig, med Chord frem for den<br />

noget mindre og noget anderledes LFD på sølle 2x60 watt i<br />

sammenligning med Chord’ens 2x120 (og 2x170 i 4 ohm).<br />

Kombinationen af Neat og LFD er i korte træk karakteriseret<br />

ved en overvejende neutral og homogen klang, med en<br />

lækker mikrodynamisk kontrast, sprødhed, speed og en flot<br />

gengivelse af holografi og rum. Højttalerne går på grund af<br />

deres isobariske princip utrolig dybt i bassen, men samtidig<br />

med rigtig god kontrol – trods LFD’ens begrænsede wattressourcer.<br />

Alt i alt også en utrolig musikalsk kombination,<br />

som kan nydes i timevis; det vigtigste parameter efter min<br />

mening.<br />

Skal man komme med nogle ankepunkter, så kunne der<br />

godt være lidt mere jerngreb nedover i det dybere basområde,<br />

samt en større makrodynamisk kontrast, hvilket<br />

hovedsageligt må skyldes LFD’ens trods alt begrænsede<br />

watt-ressourcer. Neat Ultimatum’erne kan utvivlsomt sagtens<br />

præstere større makrodynamik og mere jerngreb i basområdet,<br />

f.eks. drevet af den mange gange kraftigere D200 mk.3<br />

effektforstærker fra Gamut, som dog også koster tæt på<br />

50.000 danske kroner.<br />

Så spændingen var stor,<br />

«I det store hele kan<br />

CPM2650’s klangkarakter<br />

beskrives som til den mørkere<br />

og næsten machoagtige<br />

side af farve-paletten.»<br />

da fragtmanden stod ved<br />

døren med papkassen<br />

indholdene en integreret<br />

forstærker, der ikke kun<br />

er dobbelt så tung som<br />

LFD’en, men som også<br />

koster over det dobbelte.<br />

Ud af kassen, et grundigt<br />

kig på sagerne og ind i<br />

anlægget, klar til at varme<br />

op de næste par timer.<br />

Chord CPM 2650 besidder<br />

simpelthen en byggekvalitet så høj, at jeg tvivler på det<br />

bliver meget bedre. Tyk frontplade af aluminium, flotte forkromede<br />

ben fæstnet til selve forstærkeren på imponerende<br />

vis, bagudvendte køleribber en masse og såvel RCA som XLR<br />

bøsninger af højeste kvalitet, og selvfølgelig de obligatoriske<br />

store højttalerterminaler fra WBT – hvad ellers?<br />

MøRKERE KLANG<br />

Efter nogle timers opvarmning, besluttede jeg mig for at sætte<br />

mig til rette i sweet-spot og tage en lille stikprøve på, hvad<br />

der egentlig lå i vente. Det skal lige siges at forstærkeren,<br />

allerede var tilspillet tilstrækkeligt fra importørens side, så<br />

det var ikke noget jeg skulle bekymre mig om. Umiddelbart<br />

var førstehåndsindtrykket noget anderledes, end hvad jeg<br />

egentligt havde forventet. Jeg har tidligere haft Chords CD<br />

afspiller RED Reference mk.2 (til den nette sum af 130.000<br />

danske kroner) på besøg, som havde en lidt lysere (uden<br />

dog at være lys!) og mere neutral klang, men med CPM 2650<br />

oplevede jeg en klangbalance, som måske ikke kan beskrives<br />

som direkte farvet, men som i hvert fald læner sig mere til<br />

den mørkere (eller varmere om man vil) side end sit digitale<br />

familiemedlem. Om det bare er den generelle forskel mellem<br />

Chords digitale afspillere og forstærkere, eller om det er fordi<br />

at klangen ændrer sig til det endnu mere neutrale, når man<br />

rykker op i reference-serien, skal jeg ikke kunne sige, men<br />

det er i hvert fald ikke en klang, som kommer ubelejligt hos<br />

undertegnede. Tværtimod; en sådan lidt mørkere klang har<br />

bestemt sine fordele, ligesom en noget lysere (og måske mere<br />

analytisk) klang også har sine fordele i et givent setup.<br />

I det store hele kan CPM2650’s klangkarakter beskrives<br />

som til den mørkere og næsten machoagtige side af farvepaletten.<br />

Som sagt vil jeg dog ikke beskrive klangkarakteren<br />

som en farvning af gengivelsen, da det ville henlede til<br />

forvrængning af bestemte dele af frekvensspektret, hvilket<br />

her bestemt ikke er tale om. Her er mere tale om en diskantgengivelse<br />

som ikke er ligeså fremtrædende som på andre<br />

forstærkere. CPM2650’s diskantgengivelse er forholdsvis


tilbagelænet, i forhold til f.eks. LFD’eren, vis’ frekvensgang er<br />

utrolig homogen.<br />

Forstå mig ret; Chord’ens klangbalancen er absolut ikke<br />

uhomogen eller ubalanceret, men det virker som om at<br />

frekvensprioriteringen er kommet mellemtonen og bassen til<br />

gode, imens diskanten er lettere tilbagelænet, men – og det<br />

er en vigtig pointe at føre – stadig til stede, når musikmaterialet<br />

efterspørger det. Til stede med en behagelig, men dog<br />

stadig detaljeret og lettere krisp karakter.<br />

Men nu ikke mere spalteplads til gavn for fremhævninger<br />

og tilbagetrækninger i frekvensgangen, essensen i al snakken<br />

om den lidt mørkere klangbalance, er at det får musikken<br />

til at lyde utrolig analog, om jeg tør skrive det i en tid, hvor<br />

det at drage en stereotyp over samtlige pladespillere på<br />

markedet, svarer til at sige, at alle rørforstærkere lyder ens –<br />

noget vi alle ved ikke holder en meter. Når jeg skriver analog<br />

mener jeg selvfølgelig naturligt og rart at høre på, for der<br />

skal absolut ikke være tvivl om at baskontrollen som Chord<br />

CPM2650 leverer, er ligeså stålfast som den jeg oplevede<br />

med den føromtalte Red Reference mk.2 CD afspiller fra<br />

samme producent. Kælderdyb og indbegrebet af stålkontrol.<br />

Som før nævnt så savner jeg en smule mere kontrol i de<br />

nederste frekvenser med LFD’eren, selvom den går forholdsvis<br />

dybt. Med Chord’en er stålkontrollen i bassen det sidste<br />

jeg vil sætte spørgsmålstegn ved; ikke kun har den Neat’erne<br />

i et jerngreb, men den får dem samtidig til at gå dybere. Det<br />

er nok den dybeste og mest kontrollerede basgengivelse,<br />

jeg nogensinde har hørt fra et sæt standerhøjttalere. Men<br />

med 2x170 stålwatt og 4 basser i et utrolig velkonstrueret<br />

isobarisk design, så kan det vel ikke ligefrem overraske, at<br />

det lyder af mere end det ser ud. Imponerende!<br />

MELLEMToNE HUGGET UD AF GRANIT<br />

Det kan altså sammenfattes at klangbalancen er til den<br />

mørkere og mere analoge side, at diskanten er en smule<br />

tilbagetrukket men stadig veldetaljeret og krisp, og at bassen<br />

er utrolig dyb og under hvad der kun kan beskrives som<br />

stålkontrol. Desuden kan jeg, med et bredt og tilfredst smil,<br />

afslører at sammenhængen er ligeså lækker som resten.<br />

Men nu må vi jo ikke glemme den vigtigste part af frekvensspektret:<br />

mellemtonen. Mellemtonen er selvsagt også<br />

præget af en udpræget analog gengivelse, men samtidig<br />

ligeså stabil og fast som bassen. Selvom Chord’ens basgengivelse<br />

gjorde et rigtig godt indtryk på mig, så er mellemtonen<br />

stadig det jeg lider allerbedste ved denne forstærker.<br />

Den er behagelig, naturlig, nærværende, detaljeret og<br />

samtidig som hugget ud af granit. Tag f.eks. vokaler, som<br />

står fast og naturligt lige midt i det holografiske lydbillede;<br />

utrolig realistisk med en tredimensionel tekstur, som absolut<br />

retfærdiggør prisen. Denne faste tekstur, som resulterer<br />

i en mellemtone der lyder som hugget ud af granit, er igen<br />

en karakter som leder tankerne over på gengivelsen fra et<br />

rigtig godt analogt setup. Det kunne have været rigtig interessant,<br />

at have hørt CPM2650 i samspil med en pladespiller<br />

af samme klasse, selvom der dog ingen phono-forforstærker<br />

er inkluderet i forstærkeren. Men det må vi have til gode til<br />

en anden god gang.<br />

FLoT HoLoGRAFI<br />

Jeg har allerede været lidt inde på det, men det skader bestemt<br />

ikke at nævne igen. Den holografiske gengivelse er også en<br />

af forstærkerens absolutte forcer. Det store, bredde og rolige<br />

lydbillede, i samspil med en fantastisk stabil mellemtone og<br />

en stålkontrolleret bas, vis’ tekstur er overraskende tredimensionel,<br />

leverer en holografi, som igen er med til at skille<br />

bukkene fra fårene – det er ikke for sjovt at CPM2650 koster<br />

det den gør, og det er ikke uden grund, at jeg ikke er den første<br />

anmelder til at rose dens holografiske formåen.<br />

Tag et hvilket som helst album, og det vil være tydeligt,<br />

hvordan de udøvende og deres instrumenter er placeret i<br />

79


3 3 3<br />

Chord Electronics CPM 2650 integreret forstærker:<br />

80<br />

lydbilledet, og hvor langt der er imellem dem – både i bredden<br />

og i dybden. Her er ikke tale om en klingeskarp og præcis<br />

optegning, men mere en tydelig placering af musikere i kød<br />

og blod.<br />

Men holografi er mere en bare en god optegnelse i flere<br />

dimensioner, det er også gengivelsen af optageomgivelsernes<br />

akustiske farvninger; informationer som især ligger i det<br />

dybe basområde. Som nævnt tidligere, så går CPM2650 utrolig<br />

dybt i basområdet, og derfor lader den også de føromtalte<br />

informationer fra optagerummet passere. Det giver en flot<br />

fornemmelse af rum og atmosfære, som trækker ikke mindst<br />

holografien op på et endnu højere niveau. Brikkerne begynder<br />

at falde på plads – forstærkerens forskellige egenskaber<br />

har det virkelig med at løbe om i en højere enhed.<br />

DyNAMISK SToRFEST<br />

Nok om holografi, tekstur og granitmellemtone, lad os hellere<br />

tag fat om, det der sætter liv i musikken: dynamikken.<br />

Typisk er det svært med et slag, at beskrive den dynamiske<br />

formåen, da dynamik som bevist er delt op i to ret afgørende<br />

underkategorier: mikro- og makrodynamik. Oftest ses og<br />

høres det, at visse komponenter brillerer i den ene kategori,<br />

men til gengæld går på kompromis med den anden. Rettere<br />

sagt høres det oftest (måske særligt hos lidt billigere kompo-<br />

BENyTTET UDSTyR:<br />

• Marantz SA11S2 SACD afspiller<br />

• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret forstærker<br />

• Pass Labs X1 forforstærker<br />

• Gamut D200 mk.3 effektforstærker<br />

• Neat Acoustics Ultimatum MFS højttalere<br />

• Martin Logan Summit højttalere<br />

• Kabler fra Transparent, MIT, Nordost og Atlas Cables<br />

PS Audio Power Plant Premier strømregenerator<br />

TEKNISK:<br />

• Type: balanceret integreret stereoforstærker<br />

• Ydelse: 2x120 watt i 8 ohm / 2x170 watt i 4 ohm<br />

• Pre-output forbindelser: 1 sæt RCA-Phono outputs<br />

• Input forbindelser: 2 par XLR inputs, 6 par RCA-Phono<br />

inputs<br />

• Dimensioner: 42 x 35,5 x 13,3 cm (BDH)<br />

• Vægt: 16 kg<br />

nenter) at den mikrodynamiske kontrast drukner i den lidt<br />

mere machoagtige makrodynamik – men omvendt ses det<br />

også ved nogle komponenter, at makrodynamikken fejler,<br />

da der måske fra producentens side er fokuseret meget på<br />

mikrodynamikken. Man kan selvfølgelig sagtens opnå både<br />

glimrende mikro- og makrodynamik, det har det bare ganske<br />

vist med at blive en del dyrere, når vi går på kompromis med<br />

kompromiserne.<br />

Chord CPM2650 er selvfølgelig ingen billig forstærker,<br />

og forventninger er da også en glimrende såvel mikro- som<br />

makrodynamik – og det er bestemt også hvad briten leverer<br />

med bravur. Særligt den makrodynamiske kontrast er utrolig<br />

overbevisende, og kan være ganske hårdtslående. Med et<br />

stort og veloptaget symfoniorkester, så kan CPM2650 sagtens<br />

få øjenlågene til at hoppe, når de største dynamiske udladninger<br />

finder sted. Her er med alle typer for musik, virkelig<br />

tale om en dynamisk storfest, men det skal selvfølgelig ikke<br />

føre tankerne væk fra mikrodynamikken.<br />

Selvom makrodynamikken er det der tiltrækker sig mest<br />

opmærksomhed, så føler jeg stadig ikke at Chord er gået på<br />

kompromis med mikrodynamikken. Kontrasten er fin og<br />

både perkussion såvel som anslag på en akustisk guitar, står<br />

naturligt og livligt i lydbilledet. Som en naturlig følge af den<br />

en smule tilbagetrukne diskantgengivelse, så står den mikrodynamiske<br />

kontrast selvfølgelig ikke ligeså skarpt og krisp,<br />

som hørt fra andre forstærkere i prisklassen, men tenderer<br />

dog stadig en naturlig gengivelse. I kombination med visse<br />

højttalere, som måske tenderer en lidt fremadrettet og meget<br />

krisp diskant, kunne dette sagtens ses som en fordel.<br />

ALT HAR SIN PRIS<br />

Den analoge og, i diskantområdet særligt, lidt tilbagelænede<br />

karakter, som absolut er fantastisk på rigtig mange måder,<br />

har dog også sin pris. Det koster nemlig, i forhold til andre<br />

alternativer i prisklassen, på den fine opløsning og den deraf<br />

følgende mikrodetaljering. I forhold til forstærkerens andre<br />

og suverænt gode egenskaber, kan det måske virke som mindre<br />

mangler, men det skal ikke holde mig fra, at komme ind<br />

på de svagheder som CPM2650 trods alt også besidder.<br />

Der bliver som sagt slækket på mikrodetaljeringen og<br />

opløsningen, og det er faktisk set i forhold til den noget<br />

rimeligere LFD’er, som dog også besidder en suveræn opløsning<br />

i de øvre frekvenser, som virkelig er sjældenhed af de<br />

store i prisklassen rundt de 20.000 kroner. Det er klart at en<br />

analog klang, en smule mørkere klangbalance og suveræn<br />

tredimensionel og fast tekstur i mellemtoneområdet, må<br />

have sin pris, og det koster altså på opløsnings- og mikrodetaljeringskontoen.<br />

Det er især tydeligt igennem Neat Acoustics<br />

MFS’erne, som med deres Focal titaniumdiskant og to<br />

stk. superdiskanter hurtig afslører hvorvidt opløsningen i de<br />

øvre frekvenser er noget at prale med eller ej. Men selvom<br />

CPM2650 ikke er en billig forstærker, så er kompromiser<br />

trods alt uundgåelige og jeg synes at Chord CPN2650’s kombination<br />

af kompromiser, absolut må betegnes som vellykket.<br />

KoNKLUSIoN<br />

Der var stor spænding omkring mødet med Chord Electronics<br />

bud på en integreret forstærker i den overkommelige<br />

high-end klasse, og forventningerne var da heller ikke lave,<br />

men til gengæld blev de til fulde indfriet. Umiddelbart<br />

strider CPM2650 noget mod de britiske traditioner, ved et<br />

modigt design og et særligt avanceret indre. Det har dog<br />

været en fornøjelse at have haft besøg af CPM2650, som er<br />

en forstærker med ikke kun masser af kræfter, men også et<br />

hjerte af guld. Her er en udpræget analog og komplet gengivelse,<br />

som snildt kan tituleres musikalsk. Nok er her visse<br />

finessemangler, men i det store hele leverer CPM2650 en<br />

fuldstændig og solid musikoplevelse, hver gang du sætter dig<br />

i sweet-spot. Særligt mærkbart er det, at man ingen trang føler<br />

til at analysere lyden, men bare trangen til at lytte musik.<br />

Absolut anbefalelsesværdigt. 3


i sidste del af den skotske kabeltest<br />

(fra nr 45) kommer vi endnu nærmere<br />

ind på livet af Atlas kablerne. blandt<br />

andet viser det sig, at tilspilningstiden<br />

var længere end forventet, og finesserne<br />

mere mangfoldige end som så…<br />

AF KENNETH PILEGAARD<br />

Atlas Cables Mavros højttalerkabel, Mavros og Asimi signalkabel (2. del):<br />

Ryddigt!<br />

Jeg kan ligeså godt ligge ud med toppen af poppen,<br />

som i form af signalkablet Asimi, altså snød en smule<br />

ved ikke, at være spillet helt til, da jeg gjorde den<br />

endelige bedømmelse sidst. Selvfølgelig skal det nævnes,<br />

at de tidligere opserverede egenskaber ikke er<br />

kommet skidt igen, men stadig brillerer, her er bare forsvundet<br />

nogle af de skønhedsfejl, som Asimi under første del af testen<br />

kunne tenderer. Ingen tvivl om at Asimi er et utrolig neutralt<br />

kabel, og et af de mest ufarvede jeg nogensinde<br />

har lagt ører til.<br />

Men til gengæld var jeg også i tvivl om,<br />

hvorvidt det ville passe godt ind i alle<br />

kombinationer, hvilket jeg så for vidt stadig<br />

er, men den endelige tilspilning er dog<br />

kommet noget af min tvivl til gode. Her<br />

er slet ikke den lidt tynde klang mere som<br />

jeg fornemmede i starten, men snarere en<br />

naturlig velafbalanceret og neutral klangbalance,<br />

dog stadig uden den mindste<br />

form for farvning. Her er hverken for lidt<br />

eller for meget krop på instrumenterne -<br />

igen utrolig velafbalanceret. Ryddigheden<br />

i lydbilledet er også noget, der er værd at<br />

BENyTTET UDSTyR:<br />

• Marantz SA11S2 SACD afspiller<br />

• LFD Audio Zero LE mk.3 integreret<br />

forstærker<br />

• Chord Electronics CPM 2650<br />

integreret forstærker<br />

• Pass Labs X1 forforstærker<br />

• Gamut D200 mk.3 effektforstærker<br />

• Neat Acoustics Ultimatum<br />

MFS højttalere<br />

• Martin Logan Summit højttalere<br />

• Dynaudio Contour S1.4 højttalere<br />

nævne. Selv store orkestre og bands er utrolig nemme, at overskue<br />

i det store lydbillede, hvilket bestemt skyldes den ekstraordinære<br />

stilhed og ryddighed, der gør det til en fryd, at udpege<br />

de udøvende og deres instrumenter. Det er absolut topegenskaber,<br />

som selv i et kabel til denne pris, ikke er en selvfølge.<br />

Hvis vi drager en lille sammenligning med andre, og måske<br />

lidt mere kendte, kabelmærker, så er gengivelsen fra Asimi<br />

f.eks. lidt mere homogen og endda endnu mere klangmæssigt<br />

velafbalanceret, end hvad jeg har hørt fra Nordosts signalkabler<br />

i samme prisklasse. Graden af farvning er meget lig hos<br />

Atlas Asimi og Nordost (læs: slående lav), men hvor Nordost<br />

er utrolig hurtig og velartikuleret, så kan det også godt tendere<br />

en smule slankhed i gengivelsen. På dette punkt vinder Asimi,<br />

som er mere velafbalanceret, men dog knap så hurtig som<br />

Nordost i transientresponsen. Det er dog vigtigt at pointere, at<br />

vi snakker små forskelle her, nogle gange endda nuancer.<br />

Tager vi et signalkabel fra Transparent i samme prisklasse<br />

(her skal det nævnes, at jeg ikke har haft mulighed for, at prøve<br />

de nye MM2 kabler fra Transparent, men kun de nu tidligere<br />

MM1 kabler – eftersigende skulle der være en markant forskel),<br />

så vil Transparent klart vinde på atmosfære og rumgengivelse,<br />

samt den magiske ”glød” i diskantområdet, men Asimi vil helt<br />

sikkert trække det længste strå, når vi snakker åbenhed og opløsning<br />

opefter i diskantområdet. Men igen er begge kabler til<br />

den neutrale (eller bør jeg skrive transparente) side af skalaen.<br />

En sidste sammenligning må blive med den, nu tredje,<br />

amerikanske kabelproducent, som måske er knap så kendt på<br />

vores nordiske breddegrader, nemlig NBS Cables. NBS står for<br />

”Nothing But Signal”, selvom I forhold til signalkablet Master IV<br />

fra NBS, så er Asimi mere lineært og homogent i gengivelsen,<br />

samtidig med, at graden af farvning igen er overraskende meget<br />

lavere. Til gengæld så kan Atlas Asimi ikke helt følge med, når<br />

vi snakker krisphed og råstyrke, hvor NBS kommer stærkt igen<br />

med et rigtig amerikansk kendetegn, samt et lydbillede ligeså<br />

bredt som den Shelby Mustang, ophavsmanden til NBS Walter<br />

Fields cruiser hjem fra arbejde i. Igen er her ikke snakke om nat<br />

og dag forskelle, men nok forskel til, at nogle vil vælge det ene<br />

frem for det andet. En ting er i hvert fald sikkert: det britiske<br />

topkabel fra Atlas står rigtig stærkt i konkurrencen med de store<br />

amerikanere.<br />

DET SoRTE FåR I FLoKKEN?<br />

Selvom modellen Mavros udseendemæssigt er det sorte får i flokken<br />

hos Atlas, så er det bestemt ikke sådan det hænger sammen<br />

lydmæssigt. Mavros var på ingen måder ligeså kritisk som Asimi<br />

med tilspilningen, så her har den klangmæssige evolution været<br />

knap så iørefaldende.<br />

Mavros modellen har desuden flere af de samme kvaliteter<br />

som Asimi, men besidder dog ikke samme utrolige mangel på<br />

farvning og ekstrem høje opløsning, samt overlegne ryddighed<br />

og skarpe optegnelse af lydbilledet. Forstå mig ret, Mavros er<br />

stadig et overvejende neutralt klingende kabel, men graden af<br />

farvning er ikke helt i klasse med Asimi – og her snakker jeg<br />

selvfølgelig signalkablerne; der findes indtil videre ikke noget<br />

Asimi højttalerkabel, men Mavros højttalerkablet minder meget i<br />

klangen om sin signalfætter.<br />

Mavros er altså tydeligt beslægtet med<br />

Asimi, men dog uden at være helt i samme<br />

liga. Men til ikke engang halvdelen af<br />

prisen, så kan Mavros kun beskrives som<br />

et ægte value-for-money produkt. Desuden<br />

findes der selvfølgelig andre ting i verden<br />

end lav farvning, neutralitet og opløsning,<br />

og begge Atlas modellerne besidder en<br />

lækker musikalitet og afslappethed – det<br />

bliver aldrig trættende at høre musik i timevis.<br />

Mavros modellen har dog også sine<br />

fordele over Asimi, da Mavros er mindre<br />

kritisk for, hvad det bliver spændt for. Som<br />

jeg også skrev i første del af testen, så skærer<br />

Asimi, i kraft af sin forsvindende grad<br />

af farvning, helt ind til benet af anlægget, og afslører en hver<br />

fejl og mangel. På dette punkt er Mavros noget mere tilgivende,<br />

hvilket nok er i kraft af en smule mørkere klangbalance, og den<br />

knap så høje opløsning.<br />

EN ENDELIG KoNKLUSIoN<br />

Så nåede vi til vejs ende i testen af de skotske kabler. Ikke kun har<br />

briterne formået at bevare no-nonsense filosofien, de har også formået<br />

at konstruere en række kabler, der kan konkurrere med selv<br />

de bedste producenter på markedet. Alt sammen til priser som,<br />

bestemt ikke er billige, men så sandelig til at føle på i forhold til de<br />

astronomiske prisniveauer, vi efterhånden er vant til.<br />

Uanset pris er Asimi et af de bedste signalkabler, jeg overhovedet<br />

har lagt ører til. Der findes flere fremragende konkurrenter til<br />

Asimi, men – og det skal slås fast med syvtommersøm – konkurrenterne<br />

vil bestemt også møde stærk konkurrence fra Asimi. Det<br />

er uden tvivl et high-end kabel af klasse, og med det på plads, så er<br />

prisen på over 25.000 kr. slet ikke så skræmmende endda. 3<br />

Mavros højttalerkabel,<br />

3m singlewire sæt: 16.500 DKK<br />

Mavros RCA, 1m sæt: 8.500 DKK<br />

Mavros xLR, 1m sæt: 9.750 DKK<br />

Asimi RCA, 1m sæt: 25.000 DKK<br />

Asimi xLR, 1m sæt: 26.250 DKK<br />

Norge: Audiocompaniet,<br />

Danmark: HiFi4Real,<br />

Sverige: Macorrado<br />

81<br />

3 3 3


3 3 3<br />

82<br />

HIGH END München 2010:<br />

Masse mer messe<br />

i forrige <strong>Fidelity</strong> bragte vi første del av den<br />

omfattede reportasjen fra verdens største<br />

og viktigste utstilling av high-end lydutstyr i<br />

Munchen. denne gangen lar vi bildene fortelle<br />

oss om trender og nyheter fra vår bransje<br />

mens vi gleder oss til høstens skandinaviske<br />

messer i gøteborg og Horten…<br />

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH


På motstående side har vi et knippe uvanlige høyttalerkonsruksjoner<br />

som starter med en lettdrevet Lowther-<br />

konstruksjon fra pianofabrikken Schimmel, deretter<br />

”not in a box” konstruksjon fra Italia , og med typiske<br />

kvinneinspirerte former fra samme land. Mens tyskerne<br />

med sine mindre rundstrålende MBL konstruksjoner i<br />

attraktivt hvitt sloss om oppmerksomheten med nye<br />

planarhøyttaler fra Gobel basert på Next-patentet til<br />

forgangne Mission.<br />

På denne siden kan vi glede oss over konstruksjonsdetaljer<br />

på den nye forforsterkeren til amerikanske Ayre,<br />

mens italienere og kinesere viser oss to ulike design-<br />

løsninger med rør effekttrinn. Fra toppen ser vi at Krell<br />

er tilbake etter eierskifte med full kraft, bokstavelig talt,<br />

og omfattende publikumsinteresse. Kanadiske Bryston<br />

avslører den solide strømforsyningen på sine elegante,<br />

men nononsense transistorkonstruksjoner, mens itali-<br />

enske Pathos og amarikanske ARC flankerer en ukjent<br />

retro rørslede med tvilsom estetikk?<br />

83


3 3 3<br />

84<br />

HIGH END München 2010:<br />

En messe som HIGH-END 2010 er en kaotisk greie med<br />

såre føtter. Men med mest oppmerksomhet til visuelle<br />

attraksjoner som høyttalere, desto større desto bedre.<br />

For oppmerksomheten, i det minste. Legg også merke<br />

til at den avanserte Manger-høyttaleren er tilbake!<br />

Men det beste kjøpet må da komme fra svenske XTZ<br />

som med sine kostbare Thiel-elementer likevel er<br />

ufattelig rimelige…<br />

Her var også langt flere vinylspillere enn CD-spillere(!),<br />

men så langt få overbevisende løsninger på lagringslogistikk<br />

av all musikken på høyoppløste datasystemer.<br />

Ikke rart at platesjappene hadde gode dager. Eller at<br />

danske Mørch har droppet pensjonisttilværelsen til<br />

fordel for nye kritikerroste armkonstruksjoner til<br />

platespilleren.<br />

For andre året på rad hadde høyttalerggiganten<br />

B&W droppet messen, men deres høyttalere var i<br />

høyeste grad tilstede som kloninger fra Kina.<br />

Plagiat er den største smiger?


3 3 3<br />

86<br />

HIGH END München 2010:<br />

Retro? Både design og vinyl og annen eldre teknologi var sterkt<br />

representert på Munchenmessa med horn, rør og fantastiske<br />

grammofoner, en tysk spesialitet med Transrotor og Jochen Rake<br />

i spissen. Men også norske AudioStone er og danske Bergman er<br />

helt i toppen. Men også helt moderne høyttaler konstruksjoner<br />

som MBL og ”den beste høyttaleren på kloden”, amerikanske YGA,<br />

ser temmelig retro ut, MBL sammen med den norske importøren<br />

Stereofil. Electrocompaniet hadde valgt kun å stille ut på et nærværende<br />

hotell, og det var Hegel som med bravur representerte<br />

fedrelandet med nye kjempeforsterker. Den beste lyden på messa<br />

mente likevel mange var Wilsons Sasha sammen med Thrax<br />

rørforsterkere. Så avslutter vi med den elegante greske horn-<br />

konstruksjonen fra Anima med en effektivitet på hele 109 dB.<br />

Blow Your Horn! 3


3 3 3<br />

88<br />

Pure Music:<br />

It´s just Pure Music<br />

Pure Music er et stykke software-program, som omgår din<br />

computers lydforringende indstillinger, og leder musikken<br />

direkte fra dit itunes bibliotek til fx en Usb dAC.<br />

Firmaet bag Pure Music, Channel D, henviser, som<br />

alle andre softwarefabrikanter, til at man læser<br />

den medfølgende Read Me fil grundigt. Dette råd<br />

er vældig godt at følge, fordi programmet kan så<br />

uendelig mange ting, og man farer nemt vildt hvis<br />

man bare tror man kan finde ud af det uden en kyndig introduktion.<br />

Igen må jeg desværre skuffe PC folket, dette program<br />

er kun egnet til en Mac computer.<br />

Pure Music bruger iTunes database<br />

og playliste organisator, men afspiller<br />

ikke musikken derfra. Det gør den såkaldte<br />

intelligente Pure Music software.<br />

Man vælger sin USB DAC i computerens<br />

indstillinger, og starter derefter<br />

Pure Music op, og iTunes tændes automatisk.<br />

På firmaets hjemmeside www.<br />

channld.com/pure-music1.html kan<br />

man se en imponerende liste over<br />

kompatible lydkort. Personligt har jeg<br />

testet Pure Music med Ayre QB-9 og<br />

m2Tech´s HiFace og det virkede perfekt<br />

med begge. Og det som Apple ikke<br />

selv magter, nemlig at iTunes automatisk skifter samplerate,<br />

klarer Pure Music, og alene det faktum gør dette program<br />

nærmest et must-have hvis man har forskellige opløsninger<br />

og ikke hele tiden vil lukke iTunes ned og op igen. Og man<br />

kan prøve programmet i en gratis version i 15 dage, derefter<br />

koster det desværre 129 US Dollars.<br />

Har du loaded programmet, går der lige et sekund eller<br />

to, imens lyden lagres i Pure Music´s RAM hukommelse, og<br />

«Pure Music bruger<br />

væsentlig mindre<br />

CPU kraft end iTunes,<br />

og din computer<br />

yder derfor mere.»<br />

afspilles derfra. Hvis Volumen i Pure Music er sat til 0dB, er<br />

den originale fil bit-perfekt via en tabsfri, 64bit audio kernel<br />

stream og derfra direkte til din DAC.<br />

Pure Music bruger væsentlig mindre CPU kraft end<br />

iTunes, og din computer yder derfor mere. Hele softwaren<br />

kan tweakes på mange måder, og Pure Music kan rigtig,<br />

rigtig meget, og du SKAL læse den førnævnte Read Me fil<br />

(som medfølger ved download fra deres<br />

hjemmeside) for at få det fulde udbytte<br />

af den. Fx følger cursoren ikke automatisk<br />

med i sangens titelvindue; for at<br />

det virker, skal du først sætte et kryds I<br />

Indstillingerne. Og sådan er der en del<br />

små ting som man selv skal sørge for<br />

at få på plads før man for alvor kan få<br />

fornemmelsen af hvad Pure Music kan.<br />

Fx fandt vi ud af, at den har et<br />

indbygget delefilter (Screenshot PM 3)<br />

som man kan anvende hvis man har et<br />

multikanals lydkort ud af sin computer.<br />

Eller hvad med de forskellige Plug-Ins,<br />

som man kan vælge, bl.a. en masse dejlige<br />

parametriske og grafiske EQ´s indbygget hvis man vil fin<br />

tune sit setup (Screenshot PM 2)? Imponerende!<br />

Og hvordan lyder den så? Det er ikke den helt vilde forskel<br />

MED eller UDEN Pure Music ved første lytning. Dog kun lige<br />

indtil man har lyttet MED rigtig længe, og så slår den fra. Så<br />

forstår man bedre hvorfor dette lille program bestemt ikke<br />

er gratis shareware. Den får hele lydbilledet til at virke lidt<br />

mere luftigt og high-end, blødt og detaljeret. Og uden at det


liver upræcist, nærmere tværtimod. Pure Music kan<br />

heller ikke afspille radio, videolyd eller TV shows.<br />

Så slukker man ganske enkelt for programmet og<br />

lader iTunes om det. Og designet er heller ikke det<br />

allerkønneste vi har set. Men med lydkvaliteten og<br />

det faktum, at Pure Music selv skifter til den rigtige<br />

sample rate, er der ingen tvivl om dette er et dejligt<br />

stykke software.<br />

Og du kan jo som nævnt prøve det gratis i to uger,<br />

så det er da et godt tilbud. 3<br />

KURT LASSEN 2010<br />

Pure Music, testet version 1.44<br />

http://www.channld.com/<br />

Pris: ca. USD 129


3 3 3<br />

90<br />

Test NLE-22:<br />

En komplett<br />

RIAA<br />

da danske High <strong>Fidelity</strong> testet<br />

nle-17 tilbake i 1997 beskrev<br />

de den som den aller siste riAA.<br />

Man var overbevist om at platespillermediet<br />

lå for døden og at<br />

det aldri mer ville bli produsert<br />

noen flere nye platespillerforsterkere.<br />

AV GUNNAR BREKKE


Heldigvis tok de feil.<br />

Platespillermediet lever i<br />

beste velgående etter det<br />

voldsomme oppsvinget fra<br />

2007 og utover. Det å sitte<br />

med en platspiller ble plutselig kult<br />

igjen, så produksjonen av nye vinylplater<br />

skjøt i været. Som resultat produseres<br />

det også platespillere, tonearmer,<br />

pickuper og RIAAer som aldri før. NLE<br />

har også slengt seg på bøttebaletten og<br />

kommet med en ny splitter ny RIAA.<br />

NLE-22 heter vidunderet og du får den<br />

aller første testen her i <strong>Fidelity</strong>.<br />

NLE<br />

NLE står for Niels Larsen Elektronik<br />

og bør være et kjent merkenavn for<br />

leserne av Audio (og <strong>Fidelity</strong>). Dette<br />

er en dansk enmannsbedrift som har<br />

solgt sine produkter under eget navn<br />

i skandinavia og under DACT-navnet<br />

(Danish Audio ConnecTion - basert i<br />

Hong Kong!) i resten av verden. Niels<br />

Larsen er en herremann som ikke<br />

slipper ti nye produkter hvert år. Han<br />

bruker år på utvikling og slipper kun<br />

nye produkter når han er helt sikker på<br />

at det nye produktet er klart bedre enn<br />

det gamle. I løpet av de 15 årene jeg<br />

har hatt kjenskap til firmaet er det bare<br />

sluppet en håndfull nye hifi-produkter;<br />

NLE-11/12, NLE-11/19, NLE-17 og NLE-<br />

20 (selve forsterkermodulen i NLE-22).<br />

I tillegg har han levert signalkabler,<br />

høyttalerkabler og HF-kompensatorer<br />

for linjetrinn.<br />

Jeg har testet linjetrinnet NLE-11/12<br />

(Audio 25 (1995)) og RIAAen NLE-17<br />

(Audio 41 (1998)). Ved begge anledningene<br />

valgte jeg å kjøpe testeksemplarene<br />

og RIAAen står fortsatt som en<br />

referanse i anlegget mitt. Ender også<br />

denne testen med at jeg kjøper testeksemplaret?<br />

Når det gjelder NLE-22 er et skikkelig<br />

salgsapparat nå på plass for å betjene<br />

skandinaviske kunder. Gjennom den<br />

nettbaserte forhandleren av proffutstyr<br />

for lyd og bilde; Proconsumer, kan<br />

man bestille RIAAen. Prisen er lagt til<br />

11.840,- danske kroner og i tillegg kommer<br />

norsk, svensk eller dansk merverdiavgift.<br />

oPPByGGING.<br />

Det nye med NLE-22, sammenlignet<br />

med tidligere produkter fra samme<br />

firma, er at den nye RIAAen er et ferdig<br />

sammensatt produkt. Her er det ikke<br />

behov for å finne fram loddebolten for<br />

å ”ferdiggjøre” produktet. Men til tross<br />

for dette er det en relativt kompleks<br />

konstruksjon vi har med å gjøre.<br />

RIAAen består av i alt tre komponenter<br />

bundet sammen med 3 faste ”strømledninger”,<br />

og det er før vi i det hele<br />

tatt begynner med signalkabler. Følger<br />

vi strømveien er første komponent en<br />

veggvorte med fastmontert ledning.<br />

Her transformeres nettspenningen ned<br />

til 24 Volt AC. Neste komponent er<br />

selve den eksterne strømforsyningen<br />

som leverer 2 x 34 Volt DC. Disse to<br />

første komponentene utgjør tilsammen<br />

(deler av) strømforsyningen og har<br />

fått betegnelsen NLE-15 Audio Power<br />

Supply. Strømforsyningen er noe helt<br />

spesielt, da den i praksis avkobler forsterkeren<br />

fullstendig fra nettet. Dette<br />

gjøres ved bruk av to helt paralelle<br />

kondensatorbanker (pr. kanal) der den<br />

ene lades, mens den andre forsyner<br />

selve RIAA-forsterkeren. Med intervaller<br />

på ca. 20 sekunder bytter kondensatorbankene<br />

på oppgaven. Dette hører<br />

man som et mekanisk klikk da releer<br />

kobler om mellom kondensatorbankene.<br />

Disse mekaniske klikkene er relativt<br />

hørbart, men kan enkelt reduseres ved<br />

å plassere strømforsyningen lenger<br />

unna lytteposisjonen. De faste mateledningene<br />

er 1,5 meter og det følger med<br />

et ekstra sett på ytterligere 1,5 meter<br />

om det skulle være nødvendig. Det er i<br />

tillegg mulig å plassere en bok (maks 2<br />

kg) oppå strømforsyningsboksen for å<br />

redusere lyden ytterligere. Jeg plasserte<br />

strømforsyningsboksen under nederste<br />

hylle i racket og la et sammenrullet<br />

pledd i en sirkel rundt boksen med<br />

godt nok resultat. Matespenningen<br />

leveres gjennom to ledninger til selve<br />

forsterkerboksen. Den doble strømforsyningen<br />

gjør NLE-22 til en ekte dual<br />

mono konstruksjon.<br />

Inni forsterkerboksen finner vi i<br />

tillegg til selve RIAA-forsterkeren også<br />

nok en del av strømforsyningen (regulator)<br />

med betegnelsen NLE-18 Audio<br />

Supply. Denne er plassert på to små<br />

identiske print for å opprettholde dual<br />

mono konstruksjonen hele veien. Disse<br />

strømforsyningene har ennå lavere<br />

utgangsimpedans enn tidligere strømforsyninger<br />

benyttet av NLE; nærmere<br />

bestemt utrolige 0,01 Ohm!<br />

Selve RIAA-forsterkeren NLE-20<br />

RIAA Amplifier har en del felles med<br />

gamle NLE-17. Her benyttes de sedvanlige<br />

1% metallfilm SMD motstandene<br />

vi etter hvert kjenner godt fra NLEs<br />

tidligere konstruksjoner. Forsterkningen<br />

foregår i halvledere.<br />

Selve forsterkeren består av 4 knøttsmå<br />

print, pakket oppå hverandre for<br />

å gjøre signalveien kortest mulig. De<br />

nødvendige korte kabeltrekkene som<br />

faktisk finnes i forsterkeren, er utført<br />

i NLEs egne kabel med rent gull i<br />

lederne!<br />

På chassiets bakside finner man et<br />

sett phonoplugger og jordskrue på<br />

inngangen - og et sett phonoplugger og<br />

et sett XLR-plugger på utgangen.<br />

Som NLE-17 er NLE-22 utrolig tilpasningsdyktig<br />

når det gjelder innstilling<br />

av forsterkning, inngangsimpedans,<br />

inngangscapasitans og tidskonstanter.<br />

Ved hjelp av DIP-swicher som er<br />

tilgjengelige på chassiets bakside kan<br />

man enkelt justere alt dette. En tabell<br />

tapet fast på chassisets underside hjelper<br />

til med å gjør denne jobben spesielt<br />

enkel.<br />

Forsterkningen kan justeres i 33<br />

intervaller fra 40 dB (100 ggr) til 80 dB<br />

(10.000 ggr). Her justerer man ”inngangsfølsomheten”<br />

på forsterkeren for<br />

å få 1,00 Volt på utgangen. Da de fleste<br />

linjekilder har et utgangsignal på 2,00<br />

Volt anbefaler jeg dog at man dobler<br />

forsterkningen for å matche linjekildene<br />

i nivå. Har man for eksempel en<br />

pickup med utgangsignal på 0,40 mV<br />

anbefaler jeg å sette inngangsfølsomheten<br />

til 0,20 mV for å få til dette.<br />

Impedanstilpasningen er også svært<br />

omfattende med 20 verdier å velge<br />

mellom. Her kan du velge; 10, 15,<br />

18, 20, 25, 30, 40, 50, 60, 70, 80, 90,<br />

100, 150, 200, 250, 400, 600, 1.000 og<br />

47.000 Ohm.<br />

Ingangskapasistansen kan velges til<br />

100, 200, 300 eller 400 pF.<br />

Tidskonstant bestemmer om man<br />

vil kjøre standard RIAA-korreksjon,<br />

standard RIAA-korreksjon med subsonicfilter<br />

(7950 us) eller den noe odde<br />

korreksjonen med tidskonstant 3,18 us<br />

som man bare finner på et fåtall plater<br />

fra 50-tallet. For å forhindre at det<br />

kjøres med avvikende tidskonstanter er<br />

DIP-swichene blokkert på overflaten av<br />

noen små svarte plastchips.<br />

Denne utrolige tilpasningsevnen bør<br />

gjøre at NLE-22 fungerer med det aller<br />

meste av pickuper på markedet.<br />

Man kan velge et stort eller lite chassis<br />

for å huse selve forsterkeren. Jeg<br />

testet det store chassiset (Maxi).<br />

LyD.<br />

Av naturlige grunner ble NLE-22 mest<br />

sammenlignet med den gamle NLE-17.<br />

Den mest innlysende grunnen for dette<br />

er at NLE-17 har vært min referanse<br />

siden jeg testet den i gamle Audio. Men<br />

det er også naturlig å sammenligne<br />

91


3 3 3<br />

Test NLE-22:<br />

92<br />

«Opplever du at<br />

du ikke liker lyden,<br />

finnes sannsynligvis<br />

feilen et annet sted<br />

i signalkjeden.»<br />

med denne for å se utviklingen av<br />

RIAAer fra samme produsent.<br />

Det lydmessige slektskapet mellom<br />

NLE-17 og NLE-22 er åpenbart. Skulle<br />

bare mangle. Begge disse RIAAene er<br />

bygget for å gjengi det som er spilt inn<br />

på platen – hverken mer eller mindre.<br />

Derfor har begge en svært naturtro lyd,<br />

så opplever du at du ikke liker lyden<br />

som kommer ut av høyttalerne, finnes<br />

sannsynligvis feilen et annet sted i<br />

signalkjeden – eller i selve innspillingen.<br />

Men selv om det er et tydelig<br />

slektskap mellom RIAAene, er det også<br />

forskjeller. Jeg opplever NLE-22 som<br />

en bedre RIAA enn NLE-17 på absolutt<br />

alle parametre! Forbedringen på hvert<br />

enkelt område er ikke voldsom – til det<br />

er NLE-17 alt for god – men små subtile<br />

forbedringer på flere enkeltområder gir<br />

til sammen en vesentlig forbedring av<br />

totalgjengivelsen.<br />

Den mest vesentlige forbedringen<br />

ligger i reduksjonen av støy. Nå skal<br />

ingen påstå at NLE-17 er en støyende<br />

RIAA – den er derimot en av de mest<br />

støysvake platespillerforsterkerne jeg<br />

kjenner til – så først med NLE-22 koblet<br />

inn i stedet er det mulig å forstå at det<br />

faktisk var et forbedringspotensiale på<br />

dette området. Bakteppet for musikken<br />

oppleves som ennå svartere med den<br />

nye RIAAen. Ved å fjerne det lille som<br />

fantes av støy står lyden fram ennå<br />

tydligere i relief til bakgrunnen. Bedre<br />

kontrast for å benytte et ord fra beskrivelsen<br />

av bilder. Med bedre kontrast<br />

blir tegningen av opptaksrommet ennå<br />

mer presis avtegnet med riktige vegger,<br />

tak og gulv som på magisk vis oppstår<br />

rundt høyttalerne dine. Instrumentenes<br />

plassering – både i dybde og bredde -<br />

og luften mellom dem tegnes ennå tydligere<br />

med NLE-22. Dette er en tidsmaskin<br />

som kan bringe deg til 10ende rad<br />

på Carnegie hall når Harry Belafonte<br />

spilte live en gang i April 1959.<br />

Med et svartere bakteppe er det også<br />

mulig å høre de aller svakeste lydene i<br />

gjengivelsen. Dette innebærer at NLE-<br />

22 gjengir flere detaljer. Det er viktig å<br />

påpeke at dette ikke skjer på grunn av<br />

en lysere klangkarakter – noe som ofte<br />

forbindes med mer detaljert gjengivelse<br />

– men rett og slett på grunn av det<br />

svartere bakteppet. Faktisk oppleves<br />

NLE-22 som noe varmere i klangkarakteren<br />

en NLE-17, men samtidig med<br />

fler detaljer.<br />

Ellers må jeg påpeke at gjengivelsen<br />

fra NLE-22 er noe av den klareste jeg<br />

har hørt. Ikke klar som glass, da dette<br />

gir gale assosiasjoner, men snarere klar<br />

som luften på en høstkveld. Ingen slør<br />

eller andre obstruksjoner står i veien<br />

for musikken. Igjen uten at dette skyldes<br />

en lys klangkarakter.<br />

Et annet interessant aspekt ved gjengivelsen<br />

har den til felles med NLE-17.<br />

Siden NLE-22 benytter seg av samme<br />

forsterkerkretsløpet uavhengig av pickuptype<br />

er det ikke hørbare forskjeller<br />

mellom RIAAens gjengivelse av MM-<br />

og MC-pickuper. Noen produsenter<br />

velger å plassere en MC-forsterker og<br />

en MM-RIAA i samme boks, noe som<br />

resulterer i forskjellig lydkarakteristikk<br />

avhengig av pickuptype.<br />

Ellers opplever jeg NLE-22 som ennå<br />

mer lettflytende og glatt i gjengivelsen<br />

enn NLE-17. Dette er et tveegget sverd<br />

da denne glattheten i sammenheng<br />

med noen pickuper kan gi følelsen av<br />

at makrodynamikken er noe redusert.<br />

Med såpass lav forvrengning som vi<br />

opplever her, kan gjengivelsen bli litt<br />

for ”glatt”. Jeg opplever det samme med<br />

min DP A-1B der de vannvittig lave forvrengningstallene<br />

gjør det hele litt vel<br />

glatt. Jeg savner kanskje litt harmonisk<br />

forvrengning i disse produktene?<br />

Med en RIAA er dette heldigvis lett å<br />

utbedre. Jeg valgte i sammenheng med<br />

noen av de benyttede pickupene å laste<br />

pickupen hardere (lavere inngangsimpedans)<br />

enn jeg ville gjort med NLE-17<br />

og en del andre RIAAer. Dette tilfører<br />

noe mer ”rasp” i messingblåserne og<br />

mer saft i paukeslagene. Mer riktig i<br />

mine ører.<br />

La meg si litt om pris. NLE-22 koster<br />

en 15-16.000 norske kroner etter at staten<br />

også har fått sitt. En NLE-17 kostet<br />

vel drøyt 5.000 kroner. NLE-22 er ikke<br />

tre ganger så god som en NLE-17. Jeg<br />

tviler på at det faktisk er mulig å lage<br />

en RIAA som er tre ganger så god som<br />

NLE-17! Men som vanlig innen hifi er<br />

vi vant til å betale fryktelig mye penger<br />

for å få ”det lille ekstra”. En oppgradering<br />

fra NLE-17 til NLE-22 gir deg klart<br />

mer enn ”det lille ekstra”. Det gir deg et<br />

ferdig hifiprodukt i stedet for et byggesett<br />

og bare dette burde kunne forsvare<br />

prisforskjellen alene. Når man i tillegg<br />

får markant bedre lyd med NLE-22 så<br />

kan en slik oppgradering bare betegnes<br />

som et røverkjøp.<br />

Sammenligner vi NLE-22 med andre<br />

RIAAer plasserer den seg blant de tre<br />

beste jeg har hørt. Jeg tør ikke komme<br />

med noen rangering internt mellom<br />

NLE-22, Einstein og ASR Basis Exclusive<br />

da jeg ikke har anledning til å høre<br />

dem mot hverandre – i samme rom, på<br />

samme anlegg, til samme tid -, men det<br />

er klart at det er disse tre som danner<br />

trekløveret som alle andre platespillerforsterkere<br />

må slå for å kalles best<br />

i min bok. Med tanke på prisen på<br />

disse konkurrerende RIAAene er NLE<br />

igjen budgetproduktet som sprenger<br />

rammene. NLE-22 er det beste kjøpet<br />

jeg vet om når det gjelder high-end<br />

platespillerforsterkere.<br />

KoNKLUSJoN.<br />

NLE-22 er en av de tre beste RIAAene<br />

jeg noensinne har hørt, men koster<br />

godt under halvparten av de andre på<br />

den korte listen. Hvilken konklusjon<br />

kan man trekke ut fra det?<br />

Jeg trenger vel ikke å stave det for<br />

deg?<br />

NLE-22 er ganske sikkert ikke den<br />

siste nye RIAA som slippes på markedet,<br />

men den blir kanskje den siste<br />

RIAAen du noengang trenger å kjøpe.<br />

For med denne i hylla tror jeg det blir<br />

veldig lenge før oppgraderingsspøkelset<br />

melder seg. Dette er en umiddelbar<br />

klassiker. 3<br />

Takk for oppmerksomheten.<br />

Pris: DKR. 11.840,- + MVA.<br />

Forhandler:<br />

www.proconsumer.dk<br />

NLE-22<br />

PLATESPILLERFoRSTERKER:<br />

• Gain: 40-80 dB<br />

• Dimensjoner Maxi:<br />

440 x 75 x 300 mm<br />

• Dimensjoner Mini:<br />

220 x 75 x 150 mm<br />

TESToPPSETT:<br />

• Pickuper: Lyra Helikon, Tchurugi<br />

Cerraloy, AT-95E, Dynavector 10X5<br />

• Platespillere: VPI Classic, Thorens<br />

TD-125 Mk. II / Syrinx PU-3<br />

• MC-trafoer: Xindak MC-10, Lundahl<br />

• RIAA: NLE-17, ARC SP-8<br />

• Linjetrinn: DIY 12B4A, ARC MP-1,<br />

ARC SP-8<br />

• Effektforsterkere: Electrocompaniet<br />

Nemo, DP A-1B, 2x Golden Tube SE-40<br />

• Høyttalere: Swan M3, Tannoy M-1,<br />

ML CLS, Snell C II, div. DIY høyttalere


NLE 22 RIAA Amplifier<br />

Passer til alle MC / MM pick-uper<br />

Pick-up output 100 V - 10 mV<br />

Pick-up modstand 10 - 47 k<br />

Pick-up kapacitet 100 pF- 400 pF<br />

Pick-up kanalbalance i 1 dB trin<br />

Alt indstilles direkte på bagsiden<br />

NLE 15 Power Supply medfølger<br />

Ubalanceret / balanceret output<br />

Dual mono i hele elektronikken<br />

Ultrakort og støjsvag signalvej<br />

Ingen strømstød i pick-upen<br />

Lydgengivelse i referenceklasse<br />

Salg til Norge og Island<br />

www.proconsumer.dk<br />

Ren lyd "fri af lysnettet"<br />

NLE 22 opfylder alle RIAA behov<br />

og koster mindre end mange gode<br />

pick-uper. Ny komplet teknik med<br />

nem optimal pick-up indstilling.<br />

NLE 15 Audio Power Supply er<br />

"fri af lysnettet" . NLE 15 overfører<br />

energi fra lysnettet uden direkte<br />

elektrisk forbindelse. NLE 22 har<br />

derfor unik lydgengivelse, som er<br />

helt ren, detaljeret og dynamisk.<br />

NLE 22 har alt til en rimelig pris.<br />

Du kan læse mere på internettet.<br />

Salg til Sverige og Danmark<br />

NLE Tlf.: +45 45 88 44 12<br />

Du har musikken Vi har teknikken<br />

N.L. Elektronik mener, at hvis man skal drikke vin<br />

af helt rene glas, så skal man også nyde musik på<br />

hi-fi anlæg, som lyder helt rent. Vi synes, at det kun<br />

er musikerne som skal bestemme musikken og at<br />

teknik ikke er kunst. Teknik er naturvidenskab, som<br />

vi udnytter til at lave hi-fi apparater, som gengiver<br />

musikken helt rent, detaljeret og dynamisk.<br />

Jo før du køber NLE 22 RIAA Amplifier<br />

- jo længere tid får du glæde af den!<br />

NLE 22 RIAA Amplifier: DKK 14.800,-<br />

Prisen er en tilbudspris gældende i år 2010


3 3 3<br />

Hi-rez guide, del 2:<br />

94<br />

En bakdør til SACD<br />

i motsetning til Cd og dVd, er sACd formatet kopisikkert. sony har gjort en<br />

solid jobb med å sikre formatet mot hacking. siden innholdet er i dsd format,<br />

så kan det heller ikke avspilles eller brukes like lettvint som PCM filer.<br />

AV PETTER DALE<br />

Løsningen er da å kjøpe en dedikert SACD spiller<br />

eller en multiformatspiller. Greit nok. Men hva om<br />

du ikke har råd til en slik spiller av virkelig god<br />

kvalitet, eller ikke vil prioritere store summer for et<br />

mindre antall SACD titler? Eller har lagt alle CDer<br />

på harddisk, og vendt deg til å styre hele musikkbiblioteket<br />

fra en sexy fjernkontroll?<br />

Da kan du skaffe deg en rimelig multispiller med HDMI<br />

utgang. For eksempel den nye Sony Blu-Ray spilleren BDP-<br />

S370 til kun kr 1,290.- fra Komplett.no. Den spiller alle<br />

formater, unntatt DVD-A. Da har du en prima spiller i stua<br />

til filmer, som du bruker når du en sjelden gang skal rippe<br />

en SACD. I så fall trenger du en Atlona AT-HD570 HDMI 1.3<br />

Audio De-Embedder til kr 2,295.-. Bemerk forresten prisdifferansen.<br />

Den skulle vært omvendt... Men Sony lager vel en<br />

trillion slike Blu-Ray spillere og er fornøyd med å tjene ørlite<br />

pr eksemplar for å vinne markedsandeler. Kapitalismen er<br />

ikke alltid logisk.<br />

Jeg koblet Atlona til min S370 med en HDMI kabel. Så må<br />

det tilsluttes en HDMI kabel mellom Atlona og ”et eller annet<br />

apparat”, i mitt tilfelle en Sony TV mottaker. Atlona skal<br />

nemlig ”se” en godkjent HDMI mottaker for SACD signalet<br />

i den andre enden, før kopisperren heves. Når denne HDMI<br />

kretsen er sluttet, kan man med en Toslink optisk digitalkabel<br />

hente signalet ut fra Atlona og inn i en DAC for direkte<br />

avspilling. Eller inn i et lydkort for ripping til harddisk.


Atlona konverter nemlig DSD signalet på SACD til PCM<br />

24/176,4kHz, som er kurant å avspille for de fleste lyd-PC<br />

oppsett. Både stereo og multikanal støttes.<br />

Skal du lagre 24/176,4 til harddisk så er det få programmer<br />

å velge mellom. De fleste billige programmene anno 2010<br />

takler ikke sampling frekvenser over 96kHz. Det er heller<br />

ikke alle disse digitale lydprogrammene som er lydmessig<br />

like transparente. Jeg har derfor investert i Adobe Audition<br />

til 4,100.-. Et profesjonelt redigeringsprogram med mange<br />

muligheter for de som liker å fikle med sine lydfiler. Her<br />

kan du for eksempel være din egen mastering ingeniør, eller<br />

gjøre personlige nedmiksinger fra surround til stereo. Man<br />

kan også dybdeanalysere lydsporet helt ned på bit nivå. Jeg<br />

kommer tilbake til Adobe Audition senere i denne artikkelserien<br />

om hi-rez musikk.<br />

Det kan forøvrig være greit å kjøp din Atlona fra en butikk<br />

med bytterett, i fall du ikke får til HDMI oppkoblingen, eller<br />

du blir plaget med hørbare klikkelyder. PC-lyd har som kjent<br />

en litt høyere brukerterskel…<br />

LyDKVALITET<br />

En gammel demo-traver er Tsuyoshi Yamamoto Trio/<br />

Midnight Sugar. Den har jeg hørt mange ganger på vinyl.<br />

Jeg kjøpte den på SACD for en stund siden. Rippingen til<br />

24/176,4 låter definitivt hi-rez! Her er det mikrodynamikk og<br />

klangnyanser som ordinær CD bare kan drømme om. Jeg har<br />

ikke rukket å rippe nok SACD plater til å uttale meg om den<br />

absolutte lydkvaliteten, men dette gav mersmak!<br />

HDMI er forresten ingen optimal lydbærer da den prioriterer<br />

klokkefrekvensen til bildet, framfor lydklokka, med fare<br />

for hørbart jitter. Det hører man når man spiller via Atlona<br />

boksen direkte, altså SACD inn og PCM 176,4 ut til ekstern<br />

DAC. Hele lydbildet blir litt svampete. Men ved lagring til<br />

og avspilling fra harddisk, så strammes lyden opp. Det låter<br />

tørrere og mer kontant.<br />

SUM SUMARIUM<br />

Framtiden er harddisk basert avspilling. Være seg PC, Mac<br />

eller integrerte løsninger à la Logitech Squeezebox. PCM<br />

vil være det rådende formatet i overskuelig framtid, både<br />

på innspillings- og avspillingssiden. Vi audiophile kan også<br />

glede oss over et stadig voksende tilbud av nedlastbar musikk<br />

i 24/96 og andre hi-rez formater. Dog gjør opphavsrettslige<br />

hensyn at ikke alle titler er tilgjengelig i alle formater. Et<br />

rippe oppsett med Atlona AT-HD570 og en lyd-PC gir således<br />

adgang til mange godbiter som er utgitt i hi-rez på SACD. Investeringen<br />

er mindre enn hva mange bruker på en skikkelig<br />

MC pickup, og prisene på SACDer er ikke høyere enn ditto<br />

gjenutgivelser på vinyl. 3<br />

Pris Atlona AT-HD570: 2.295,-<br />

Importør/forhandler: hifikabler.no<br />

Dette som en forsmak på neste nummer. Vi har nemlig dratt<br />

kortet på Amazone og eBay, og ervervet en anselig samling<br />

hi-rez musikk i forskjellige formater. Det blir anmeldelser og<br />

rippe guide av alle variantene.


<strong>Fidelity</strong> nr. 48 nr kommer 37 kommer<br />

i slutten av<br />

96<br />

Djevelsk gode<br />

forsterkere!<br />

I<br />

denne blindtesten med produkter<br />

i det vesentlige rundt kroner<br />

femti tusen, vil vi også flette inn<br />

et par pre/effekt komboer , og<br />

også konkurrenter til det halve<br />

og dobbelte av denne prisen<br />

for å sjekke tendenser i markedet. Vi<br />

tror aldri det tidligere har vært testet<br />

ut et så bredt utvalg av verdens beste<br />

integrerte forsterkere, så vi ser frem<br />

til å kåre vinneren med en noe skrekkblandet<br />

fryd…<br />

De fleste av forsterkerene vil som<br />

vanlig også bli evaluert på individuelt<br />

grunnlag av vår faste stab, noen allerede<br />

i dette bladet.<br />

MARK LEVINSoN oG AUDIo RESEARCH<br />

I neste nummer har vi også fått levert<br />

en kjempe effektforsterker fra Mark<br />

Levinson som nå er tilbake i Norge<br />

under paraplyen til Erling Neby. Hvor<br />

mye krefter trenger man ”egentlig” for<br />

at det skal låte optimalt i stua. Er det<br />

noen vits med særlig mer enn drøye<br />

100 watt?<br />

Firmaet Harman/Neby har samtidig<br />

levert oss sin beste forforsterker til vurdering,<br />

den berømt 380 S som mange<br />

mener er verdens ”beste” transistorbaserte<br />

forforsterker. Men den like amerikanske<br />

rørspesialisten Audio Research<br />

har med sin nyeste rørpre Ref 5 til<br />

gjengjeld blitt kåret til den ”beste” i<br />

sin kategori. Og hvis alt går som planlagt,<br />

får vi også denne til neste blad.<br />

Det kan altså bli en formidabel<br />

duell mellom to giganter i absolutt<br />

toppskiktet. Og det med en produktkategori<br />

som ”egentlig” er en blindtarm<br />

i lydanlegget, men som gang på gang<br />

viser seg å bety like mye eller mer for<br />

sluttresultatet enn både effektforsterker,<br />

høyttaler og signalkilde.<br />

KABLER<br />

Vi har i noen numre feiget litt ut med<br />

hensyn til kabler, men kommer sterkt<br />

tilbake. Dette blant annet med den


oktober, men først til abonnentene!<br />

det største oppslaget i neste blad, blir sannsynligvis<br />

vår planlagte gruppetest av minst 10 av markedets<br />

beste integrerte forsterkere. For ikke å blir forledet av<br />

merke, pris og utseende, vil dette foregå som en såkalt<br />

blindtest ved at testpanelet ikke vet hva de hører på.<br />

første virkelige high-end kabelen berømte<br />

Ray Kimber personlig har prøvd<br />

å bryne ørene på, siden han for rundt<br />

tyve år siden åpnet døra til galehuset –<br />

ifølge kritikerne – med sin Black Pearl<br />

håndlagde høyttalerkabel som kostet<br />

mer enn hundre tusen kroner. Og dette<br />

altså for mer enn tyve år siden! De som<br />

kjøpte en leilighet på den tiden, kan jo<br />

finne ut hvor mange ganger prisen er<br />

gått opp i mellomtiden…<br />

De fleste av oss i <strong>Fidelity</strong>-redaksjonen<br />

må innrømme at kabler kan ha en stor<br />

betydning for lyden, ja faktisk større<br />

enn det vi liker å tenke på. På den<br />

andre siden er prisen på enkelte high-<br />

end typer så vanvittig, at vi heller ville<br />

prøve å oppgrader resten av utstyret<br />

ytterligere fremfor å bruke hundretusener<br />

på noen ledninger, for å si det slik.<br />

Men sikre er vi aldri på dette, alt<br />

må prøves ut. Og har du brukt en halv<br />

million på resten av utstyret, har vi<br />

mer enn en mistanke om at ytterligere<br />

hundre tusen på kabler så absolutt kan<br />

være pengene verd. Dette er tross alt<br />

innefor den vanlige tommelfingeregelen<br />

om at ca. 20% av totalprisen bør gå<br />

til kabler.<br />

Men Ray Kimber, mannen bak en<br />

av verdens mest kjente kabelmerker,<br />

er tøff i trynet når han snakker med<br />

<strong>Fidelity</strong> og tilbyr oss en av en håndfull<br />

prototype høyttalerkabler som nå går<br />

på omgang blandt verdens ledende<br />

hi-fi tidsskrifter. ”Prøv dem også på<br />

et rimelig anlegg”, sier han temmelig<br />

selvsikkert: ”Lydforbedringen er i de<br />

fleste tilfelle så stor at kabelen kan gi<br />

en større lydmessig oppgradering enn<br />

et dobbelt så dyrt anlegg!”<br />

Gjett om vi skal ta Ray på ordet i<br />

<strong>Fidelity</strong> nr.47! Bråk blir det nesten uansett<br />

når vi skal skrive om kabler. Så da<br />

kan vi i det minste ha det litt gøy mens<br />

det hele står på…<br />

I neste blad har vi også forhåpentlig<br />

med oss messereportasjer fra både<br />

Gøteborg og Horten pluss masse<br />

musikkstoff. Pluss en planlagt trudelutt<br />

fra Hr. Redaktøren som fikk en drøy<br />

sommermåned med sykemelding og<br />

høyreøyet i fatle. Og dermed fikk tid til<br />

å reflektere over de evindelige avveiinger<br />

mellom livsviktige spørsmål som<br />

om hva som er BEST; digitallyd eller<br />

analogt, liktprisede stativhøyttaler eller<br />

gulvstående, rør eller transistor, stor<br />

høyttaler og mindre forsterker eller<br />

stooor forsterker og mindre høyttaler.<br />

Og ikke minst om hva som gir best lyd,<br />

stereo eller multikanal til musikk og/eller<br />

hjemmekinobruk. Om det ikke blir<br />

noen doktorgrad av all denne tenkingen<br />

og praktiske forskningen, blir det i<br />

hvert fall noen sider om disse sakene i<br />

neste magasin…<br />

Ha en flott høst med mye musikk!<br />

Beste hilsner fra<br />

Knut V.<br />

og resten av <strong>Fidelity</strong>redaksjonen<br />

97


98<br />

www.audiofidelity.no<br />

Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01<br />

UTSoLGT UTSoLGTUTSoLGT<br />

UTSoLGT UTSoLGT<br />

Nyhet!<br />

Abonnér på <strong>Fidelity</strong>:<br />

Kun 475,- NoK for 1 år = 6 utgaver<br />

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.<br />

UTSoLGT UTSoLGT<br />

UTSoLGT UTSoLGTUTSoLGTUTSoLGT<br />

Nr. 1,2,3,7,8,9,10,12,13,14,29 og 31 er utsolgt<br />

GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER<br />

Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av <strong>Fidelity</strong> på våre nettsider!<br />

Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.<br />

Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.<br />

www.audiofidelity.no<br />

UTSoLGT

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!