23.07.2013 Views

Hele bladet - Fidelity

Hele bladet - Fidelity

Hele bladet - Fidelity

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Godt nytt år!<br />

Jeg var akkurat kommet hjem fra snestorm<br />

i London(!) til iskaldt hus. Da jeg<br />

hutrende skulle dobbeltsjekke utetemperaturen,<br />

falt jeg i staver over de<br />

vakre blomstene som trassig omfavnet termometeret.<br />

Jeg finner en livsoptimisme i<br />

dette som jeg gjerne deler med deg!<br />

I London var det stor ståhei om en ny<br />

diamant dome som er utviklet av verdens<br />

største hi-fi produsent på høyttalersiden. La<br />

det være sagt med det samme; den flunk<br />

nye high-end serien til B&W virker veldig<br />

imponerende. Men en diskant som går en<br />

oktav eller tre over det "hørbare" frekvensområdet,<br />

er slett ikke noe nytt. Heller ikke<br />

at frekvensgangen her oppe påvirker det vi<br />

hører der nede. For 15-20 år siden eide jeg et par pyramidehøyttalere fra Dick<br />

Sequerra som totalt forandret karakter når man koblet inn en stor bånddiskant<br />

på toppen. Det mest interessante var at diskantgjengivelsen var den som ble<br />

påvirket minst....<br />

At jeg på Horten-messa fant igjen mine gamle Sequerra diskanter på toppen<br />

av demohøyttalerne til Hi-Fi Guiden i Hamar, gjorde litt vondt i sjela. Hvorfor er<br />

vi hi-fi friker så rastløse? Nå må jeg simpelthen spare til nye B&W høyttalere<br />

for å få tilbake den silketoppen som jeg solgte for knapper og glansbilder for<br />

minst 10 år siden.<br />

Det er forøvrig hele 3 messereportasjer i dette <strong>Fidelity</strong>. Dessverre er godlyd<br />

og musikkglede et stebarn på slike messer, men vi får et visst overblikk over<br />

markedet og treffer både positive lesere og noen av de engasjerte entusiastene<br />

som prøver, som oss, å gjøre et leverbrød av vår store interesse. Det er<br />

likevel et nederlag at bransjen ikke makter å fremstå samlet som endel av det<br />

store kulturbildet og en viktig del av "det gode liv." Istedenfor å konkurrere<br />

seg imellom, burde man skjønne at konkurrenten er bil, båt, reiser, ny sofa og<br />

Jacuzzi.<br />

Det skjedde da også en episode i Horten som var like trist for alle impliserte.<br />

En importør av amerikansk high-end utstyr arrangerte en "duell" med utstyret<br />

til en norsk forsterkprodusent som ikke engang var tilstede. Vi som har jobbet<br />

med disse greien en stund, vet at det er en enkel sak å få noe til å låte dårlig.<br />

Det er å få det til å låte BRA som er problemet. Denne duellen med nærmest<br />

injurierende påstander via nettet, ble særdeles dårlig reklame for alle – men<br />

mest for den tyngre del av hi-fi bransjen som har problemer nok fra før!<br />

Da har jeg hyggeligere minner fra flyturen til London hvor 3 norske hi-fi<br />

redaktører fra sterkt konkurrerende fagblad satt på samme stolrad og leste<br />

korrektur for akkurat dette nummeret av <strong>Fidelity</strong>! Lurer på hvordan han tolket<br />

det , han hi-fi entusiasten bak oss, som hadde nesa langt ned i <strong>Fidelity</strong> nr. 11<br />

(1-0 til meg) før han kastet et blikk bort på oss med gjenkjennelsens vidåpne<br />

munn.<br />

Denne religionskrigen om rør kontra transistorer kontra digital, og vinyl<br />

kontra 16 bits kontra SACD kontra DVD Audio osv, minner meg om to oppdagelsereisende<br />

på 1800-tallet som var på jakt etter et enormt stort sagndyr på<br />

Afrikas sletter og skoger. Den ene holdt vakt da et dyr stort som hus kom stormende<br />

mot ham. Det eneste han rakk å se, var de enormt store tømmerstokkene<br />

av noen ben. Den andre fikk se en hel flokk av disse kjempedyrene i fullt<br />

sprang mot sola så de enorme ørene stod ut som seilene på en fullrigger.<br />

Begge hadde rett i sine opplevelser, men ingen hadde fått øye på elefantens<br />

snabel!<br />

Personlig har jeg akkurat hatt en opplevelse på kinoloftet som i første<br />

omgang gjør denne krangelen meningsløs! Det kan du lese om i 3. årgang av<br />

<strong>Fidelity</strong>!<br />

Godt Nytt År!<br />

Hilsen Knut V. og redaksjonen<br />

www.audioforum.no<br />

Ansvarlig redaktør<br />

Knut Vadseth<br />

knuvadse@online.no<br />

Fax tlf. 22 44 38 12<br />

Redaksjon<br />

Gunnar Brekke<br />

Håkon Rognlien<br />

Jan Myrvold<br />

Tore Dag Nilsen<br />

Vidar Mørch<br />

Skribenter i dette nummer:<br />

Gunnar Brekke<br />

Tore Dag Nilsen<br />

Stein Arne Nistad<br />

Jan Myrvold<br />

Vidar Mørch<br />

Håkon Rognlien<br />

Anders Rosness<br />

Stig Arne Skilbrei<br />

Knut Vadseth<br />

Foto<br />

Knut Vadseth<br />

Annonseavdeling<br />

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)<br />

Grafisk design<br />

Maria Andersen, AD<br />

Markedsnett AS, avd. Euro Design<br />

tlf. 22 17 60 50, post@eurodesign.no<br />

Trykk<br />

PDC Tangen<br />

Kontakt redaksjon<br />

fidelity@audioforum.no<br />

Diskusjonsforum<br />

www.audioforum.no<br />

Utgiver<br />

Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo<br />

tlf. 22 55 25 75<br />

Abonnement service:<br />

Milanex AS<br />

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo<br />

tlf. 23 36 19 38<br />

fidelity@kundetjeneste.no<br />

ISSN 1503 4291<br />

Det må ikke kopieres fra dette <strong>bladet</strong><br />

uten tillatelse fra rettighetshaver.<br />

Denne bestemmelse gjelder også<br />

enhver form for elektronisk, mekanisk<br />

eller annen type gjengivelse. Brudd på<br />

bestemmelsene vil bli anmeldt og<br />

medfører erstatningskrav.


Innhold<br />

nr. 1 / 2005<br />

Brev til <strong>Fidelity</strong> . . . . . . . 6<br />

10<br />

Sonus faber Stradivari<br />

16<br />

Hi-Fi messe ved London<br />

22<br />

Det gode liv! Cayin M6<br />

26<br />

Det gode liv! Cayin CD 252<br />

4 1/2005<br />

12<br />

28<br />

Det gode liv!<br />

Aurum Cantus Leisure 3S<br />

30<br />

Amphion Argon2<br />

Rogue Zeus<br />

PSB Platinum M2<br />

34<br />

38<br />

42<br />

Diamantdome fra B&W<br />

46<br />

Budsjett:<br />

Thule, Cambridge, Patos<br />

Godt norsk<br />

56<br />

Gjesteskribenten:<br />

Jazz, støy eller electronika<br />

Julemusikk<br />

Hauk: Snobbe-fi<br />

54<br />

58<br />

60


60<br />

Musikk portrett:<br />

Jan Ditlev Hansen<br />

Blått og rått<br />

64<br />

Audio Physic Padua<br />

Hi-Fi messe i Horten<br />

62<br />

68<br />

72<br />

Oslo Plaza:<br />

Høy lyd og stort bilde<br />

74<br />

Xavian XN185II<br />

Testpanelet<br />

Strømkabler<br />

Yamaha Sub<br />

76<br />

80<br />

84<br />

RIAA: Holfi og EC<br />

86<br />

88<br />

Spøkelset i midten?<br />

90<br />

Holfi NB 1.5.1 pre<br />

Linn Unidisk SC<br />

Parasound A 51<br />

Neste nummer<br />

1/2005<br />

92<br />

94<br />

96<br />

• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no •<br />

5


Brev til<br />

Genial produktplassering!<br />

Jeg må si jeg hoppet i stolen da jeg streifet innom Hotell Cæsar og så<br />

selveste fru Anker Hansen opptatt med et eksemplar av <strong>Fidelity</strong>! At det<br />

var så vel at hi-fi og musikkinteressen var så utbredt i fedrelandet. Det<br />

er vel heller slik at det å være opptatt av god lyd desverre er sørgelig<br />

sjeldent.<br />

Jeg tipper at 90% av norges befolkning aldri har hørt musikk i stereo.<br />

Kikk bare på "høyttalerplasseringen" neste gang du er hjemme<br />

hos en som ikke er dedikert hi-fi entusiast. Dette er vel grunnen til at<br />

et blad som <strong>Fidelity</strong> aldri vil bli noe massefenomen. Gode som dere er,<br />

preker dere sansynligvis kun til de frelste.<br />

Hva med litt bred folkeopplysning? Sammensetning av brukbare<br />

anlegg, hvordan få et musikkanlegg til å spille tredimensjonalt, billige<br />

tweaks m.m<br />

Hilsen Bjørnar Urke<br />

Tips om forforsterker....<br />

Lurte på om dere kunne teste en forforsterker fra ANTIQUE SOUND<br />

LAB, Pre 2002, ca kr 12000,-. Dette er en rør basert forforsterker, som<br />

virker VELDIG spennede.<br />

Mvh Jakob Hodt<br />

Følg med, så blir du nok bønnhørt.<br />

6 1/2005<br />

KV<br />

Hej Knut<br />

Tak for det gode blad <strong>Fidelity</strong>.<br />

Desværre er jeg nødt til at sklælde dig ud denne gang, for du har stavet<br />

min landsmands navn forkert.<br />

Audiovectors direktør hedder Ole Klifoth og ikke sådan, som I staver<br />

det. God weekend alligvel<br />

Venligst Jan Eskildsen<br />

gl. hi-fi freak<br />

Hei! Vi gjorde dette bare for å sjekke om vi hadde noen danske<br />

lesere med "norsk" patriotisme. Vi lykkedes! Ha en fin dag.<br />

Knut<br />

Bare <strong>Fidelity</strong>!<br />

Min far, som bor i Hokksund, introduserte <strong>bladet</strong> for meg i sommer...<br />

der ser jeg at dere lager slike reportasjer som jeg liker! Slik som Lyd og<br />

Bilde var på siste halvdel av 90-tallet:) Ja, fra nå av blir det bare<br />

<strong>Fidelity</strong> som blir lest!<br />

Mvh<br />

Eivind Jøsendal<br />

RA-1062 og RCD 1072<br />

Hei, i <strong>Fidelity</strong> nr. 10/2004 får produktene rosende omtale under tittelen<br />

"budsjettkonger", til en pris av kr. 4.995 pr. stk.<br />

Ser i prislisten at det står kr. 6.995. Hva er gjeldende pris?<br />

mvh, Odd Fredagsvik<br />

Beklager, men dette ble feil da jeg ringte importøren for å sjekke<br />

pris. Vi misforsto hverandre med hensyn til modell. Testeren vurderte<br />

dog dette som et godt kjøp utfra de korrekte prisene, noe<br />

han hadde glemt å notere i artikkelen.<br />

Knut V.<br />

Hei Fi!<br />

Tusen takk for en veldig hyggelig prat på messa lørdag! Det<br />

var første gang for meg på en stor HiFi messe så det ble mange inntrykk,<br />

men sørgelig langt mellom godbitene. Det er klart det er vanskelig<br />

å få til riktig godlyd gitt omstendighetene. Allikevel var det greit å<br />

få høre at det som burde representere det beskrevne lyd-nirvana, ikke<br />

var så fantastisk "bedre" enn det jeg har opplevd fra mitt eget anlegg<br />

i gunstige nattetimer.<br />

Det desidert morsomste rommet på utstillingen var hos Holfi, syntes<br />

jeg. Der smakte det av fugl, selv om det han spilte på var økonomisk<br />

langt utenfor min rekkevidde!<br />

Da jeg kom forbi for annen gang var det imidlertid en fyr fra Moss<br />

som demonstrerte Usher CP-6311 høyttalere til kr 20’.Det gav faktisk<br />

den beste lyden på hele messa etter min smak, selv om han unnskyldte<br />

seg med for dårlig rom og ugunstig forsterkeroppsett. Led jeg av<br />

messeutmattelse eller spiller de virkelig bra? Har dere omtalt denne<br />

modellen i <strong>Fidelity</strong>?<br />

Med vennlig hilsen<br />

Audun Hågå<br />

Nei, vi har ikke testet den aktuelle modellen. Men du hører hva<br />

du hører! Kanskje du kan få den på hjemlån mot deponering?<br />

Redaksjonen<br />

Rør eller transistor pre?<br />

Kjære dere! Skulle ønske dere kunne gjennomføre en test på preamper<br />

i det noe høyere pris-sjiktet! Det skulle jeg tro er interessant for<br />

flere enn meg....<br />

Gjerne en blanding av rør vs transistor.<br />

Ellers må dere gjerne foreta en hjemme hos reportasje her på<br />

Hurum, etter jeg har fått ny pre-amp i hus en gang rundt nyttår. Ja..<br />

det står nok mellom Bat vk 3ix se, og Mcintosh c2200.<br />

Pratet med Gunnar i Horten og han var en hyggelig kar!<br />

Vennlig hilsen<br />

Jan Terje Reinemo<br />

Panikken melder seg når vi ser hvor mye vi IKKE for gjort, og hvor<br />

lite det er med 6 blader i året. Men preamper er av de viktigste<br />

faktorene i et godt anlegg. Skal gjøre så godt vi kan, og planlegger<br />

særdeles flotte preamper i nr. 13 eller 14. Pluss TacT sin løsning<br />

som vi omtaler I neste nummer.<br />

Hilsen<br />

redaksjonen


E LEKTROSTATISKE HØYTTALERE<br />

Det tok over hundre års<br />

kombinert erfaring fra Gayle<br />

Sanders og hans design team<br />

å bringe elektrostatisk og<br />

dynamisk høyttalerteknologi til<br />

et nivå som ikke er tilgjengelig<br />

fra noen andre, eller på noe<br />

annen måte.<br />

c l s e l e c t r o s t a t i c<br />

M ARTIN L OGAN<br />

Ny 2005 katalog er ute nå<br />

bestill på:<br />

info@audiokompaniet.no<br />

22 11 68 70<br />

www.audiocompaniet.no<br />

Demonstrasjon etter avtale.<br />

AUDIOCOMPANIET


Electrocompaniet lever!<br />

Electrocompaniet er solgt av avviklingsboet<br />

til firmaet WestControl A/S i<br />

Stavangerområdet.<br />

Dette firmaet er leverandør til oljeindutrien med elektronikk og digitalteknikk<br />

som spesialområde. Direktør Mikal Dreggevik mener at<br />

firmaets kompetanse på digitalsiden, vil kunne ha stor betydning<br />

for Electrocompaniets videreutvikling "if music really matters".<br />

Flere nøkkelpersoner fra Skårer følger med til nye eiere, men det er<br />

foreløpig uklart om gamlesjefene sjøl, Per Abrahamsen, blir med<br />

over eller utvikler sitt eget selskap<br />

ECS Holding som han eier sammen<br />

med sine sønner i de tidligere lokalene<br />

til EC.<br />

I første rekke tar WestControl<br />

sikte på å gjenoppta produksjonen<br />

av de mest sentrale produktene fra<br />

akrylserien til Electrocompaniet,<br />

inkludert den mye roste CD-spilleren<br />

EMC 1 med oppsampling. En<br />

rekke modeller er allerede klare fra<br />

Kitron i Norge og fra EC underleverandøren<br />

i Ungarn. Et autorisert<br />

merkeverksted planlegges i Osloområdet<br />

og vil være avklart innen<br />

dette <strong>bladet</strong> er ute. Alle tidligere<br />

EC-eiere kan altså puste lettet ut med tanke på service.<br />

WestControl har også både finansielle muskler og vilje til å videreutvikle<br />

dette internasjonalt anerkjente norske hi-fi merket.<br />

Den 10 år gamle high-tech spesialisten på offshore opererer<br />

innenfor et konsern med omsetning på mange hundre millioner<br />

kroner i året, ifølge en pressemelding. Mikal Dreggevik forteller at<br />

han selv eier EC-utstyr. Han mener at den lange erfaringen fra<br />

Electrocompaniet på analogsiden og spissteknologien innefor digitalteknologi<br />

hos WestControl, vil sikre framtiden for Norges mest<br />

kjente merkevare innenfor hi-fi industrien. Mer i neste <strong>Fidelity</strong>!<br />

8 1/2005<br />

KV<br />

Hei!<br />

Jeg er en flittig leser av Norges beste hi-fi blad, nemlig<br />

<strong>Fidelity</strong>! Og lurer derfor på om jeg kan få spørre "guruen" om råd..<br />

Jeg har i dag en Electrocompaniet eci-4.Jeg lurer på om jeg skal<br />

bytte til en Vincent sv-238. Høyttalerne mine heter Energy Veritas 2,4<br />

(tror ikke de er så vanlig i Norge) som jeg er veldig fornøyd med! Men<br />

synes ikke Eci-4en leverer nok kraft til å få en skikkelig rock`et opplevelse..<br />

Detaljer og dynamikk er det viktigste for meg. Tror høyttalerene<br />

er relativt tungdrevne. Tror du den Vincenten ville passet fint inn etter<br />

mitt behov? Eller bør jeg velge noe annet.?<br />

MHV<br />

Fredrik Øksnes<br />

Hei Fredrik<br />

Igjen er vi tilbake til min kjepphest. Og jeg har eid Energy og vet<br />

at den er dynamisk "dau" I mellombassen. Noe som skal være<br />

forbedret på siste modell. Forøvrig en formidabel høyttaler som<br />

fortjener noe annet enn å støve ned hos Elkjøp. Nei, de er ikke<br />

tungdrevne, men EC har heller ikke sin styrke i dette området,<br />

men burde ellers være en praktfull match til mellomtonen og diskanten.<br />

En Krell KAV 400 hadde garantert vært en interessant<br />

match, men denne koster endel penger. Dog ikke mer enn at<br />

høyttaleren kunne fortjene den. Vincent'en kjenner jeg ikke tilstrekkelig<br />

til, men har de bunndraget i orden så er det verd å<br />

prøve. Men Energy er altså kilen på øvre mellomtone og diskant.<br />

Mvh, Knut V<br />

Hjelp !!! ;-)<br />

Takker så‚ mye for et innholdsrikt "<strong>Fidelity</strong>" med etterhvert<br />

svært nyanserte omtaler hvor produktene settes opp mot konkurrerende<br />

alternativer.Kjempefint!<br />

MEN; Jeg har rotet det til for meg selv så inn i skogen etter å ha<br />

svidd av godt og vel 90 000 kroner på nytt anlegg. Med ganske ordinær<br />

inntekt føler jeg det ganske ille at jeg sitter og tenker på hva jeg<br />

kan bytte ut av komponenter når jeg hører musikk. Engasjementet er<br />

borte, smilet uteblir og jeg blir.ganske enkelt bare irritert.<br />

Anlegget består av, Vincent-CD-S6 (rør, anbefalt av dere og med<br />

rette), EC-4.7 forforsterker EC AW 120 effekt og Dynabel Euforia,<br />

Kimber 4tc, og Kimber signalkabler. Alt nytt i år og spilt omlag 400<br />

timer.<br />

Jeg kan ikke helt forstå‚ at Euforian skal ha de helt store mangler,<br />

men begynner vel etterhvert å ane at kompromissene er foretatt akkurat<br />

der de svir som mest for meg. Euforian har flott detaljering, fantastisk<br />

dypbass og utmerket diskant, men, og her kommer omsider spørsmålet:<br />

mangler de trykk, fyldighet og liv i midten ??????.<br />

Har jeg noe rett, eller tar jeg helt feil?<br />

Haavard Bogh-Olsen<br />

Hei Haavard!<br />

Du påpeker akkurat det jeg er opptatt av, nemlig trøkk i mellombassen<br />

med masser av dynamikk. Akkurat dette er akilleshælen<br />

til masse ellers utmerket hi-fi utstyr. Og det eneste smule negative<br />

som kan sies om Euforia er at den mangler dette. Anlegget er<br />

som tatt ut av vårt "drømmeanlegg" i prisklassen. Jeg hadde<br />

trodd at Vincent'en hadde parert en smule slankhet i dette området,<br />

men tydeligvis ikke i tilstrekkelig grad. Mitt foreløpige tips er<br />

å prøve Kimber Monocle eller en mellomdyr MIT på hjemlån.<br />

Skriv og fortell om det hjelper. Jeg garanterer at du ikke kan være<br />

langt unna Nirvana. Du har også prøvd ulike plasseringer av<br />

høyttalerene, selvfølgelig? Vær litt frekk!<br />

Hilsen en medfølende<br />

Knut V


Sonus faber Stradivari:<br />

Fullkommen<br />

tone


Felene til den gamle<br />

italienske mesterens<br />

Stradivari kunne spille<br />

høyere og med en fyldigere<br />

og mer praktfull tone enn<br />

de andre. Også italieneren<br />

Franco Serbelin har skapt et<br />

musikalsk praktstykke med<br />

en nærmest fullkommen<br />

sjel og tone til ære for sin<br />

musikalske forgjenger.<br />

Og til ære for oss?<br />

Tekst og foto:<br />

Knut Vadseth<br />

Den har ikke helt samme rocka egenskapene<br />

som en stor Klipsch. Men tross det<br />

mest elegante og forfinede utseende og<br />

en relativt moderat størrelse, er her mer<br />

villskap og rå makt enn de tyve lagene med<br />

høyglanset lakk på edeletre kan gjemme bort.<br />

Den er også nær de beste elektrostater når det<br />

gjelder finesse og mikrodetaljer.<br />

Med den fenomena-<br />

le 15 centimeteren<br />

mellomtonen fra danske<br />

Audio Technology er det<br />

forbløffende tett på! Og<br />

superdiskanten fra<br />

ScanSpeak er så absolutt<br />

like anonym og absolutt<br />

like viktig for klangbalanse<br />

og superdetaljer som de<br />

beste bånddiskanter som denne anmelder<br />

noensinne har hørt.<br />

Den går ikke fullt så brutalt langt ned og<br />

med helt det samme trøkk som de største<br />

Wilson kreasjonene. Men også en Wilson<br />

System 7 må svette for å banke de dobble<br />

10 tommerne fra norske Seas. Og selv om de<br />

sjokkerende bra MegaLine har en enda bedre<br />

holografi og tilstedeværelse, og mine referanser<br />

Respons Artist Grande er bedre i sideveis presentasjon<br />

av artistene, så er det ingen av disse<br />

som har den nærmest fullkomne tonalbalansen<br />

til dette praktfulle musikkinstrumentet fra Italia.<br />

Det eneste negative jeg kan si om Sonus<br />

faber Stradivari er at prisen er skuffende høy.<br />

Ikke i forhold til det praktfulle utseende og den<br />

utsøkte kunstmøbelfinishen, men i forhold til<br />

den rådende økonomiske situasjon hos de fleste<br />

av oss...<br />

Løp og kjøp!<br />

Jeg hadde likevel regnet med å bruke endel av<br />

denne testen til å forsvare den høye prisen med<br />

det helt usedvanlig utsøkte utseende. Dette er<br />

et statusymbol for alle velbeslåtte som gjerne vil<br />

signalisere sin gode smakog<br />

tykke lommebok.<br />

At dette sannsynligvis er<br />

det lekreste og mest sofistikerte<br />

høyttalermøbel som<br />

noensinne er satt i produksjon,<br />

hindrer likevel ikke at<br />

interessen for møbelkunst<br />

forsvant momentant etter<br />

2 minutter med Mozart, et<br />

raskt kutt fra "The Wall"<br />

og en forsikring om at den nesten hundre år<br />

gamle kåken fremdeles kan stå ute enda en vinterdag<br />

etter gjennomkjøring av et par av cresedoene<br />

på Titan-symfonien av Gustav Mahler.<br />

(Både hus og høyttalere klarte seg bra!)<br />

Dette er ikke nødvendigvis en høyttaler som<br />

er bedre enn rimeligere greier på alle områder.<br />

Snarere tvert imot, det er enkelt å finne en eller<br />

flere parametre som gjøres like godt eller bedre<br />

på billigere høyttalere. Men vi vet ikke om noe<br />

høyttaler som er såpass tett på de beste på tilnærmet<br />

ALLE parametre! Og vi vet uansett ikke<br />

om noen annen høyttaler som med så stor<br />

Her er mer villskap<br />

og rå makt enn de<br />

tyve lagene med høyglanset<br />

lakk på<br />

edeletre kan skjule.<br />

lidenskap, inderlighet og absolutt ærlighet kan<br />

gjengi den komplekse klangstrukturen fra et<br />

akustisk instrument så hårreisende naturlig som<br />

Sonus faber Stradivari!<br />

Er du en av de få av våre lesere som har råd<br />

til en Stradivari (høyttaleren, ikke fela ) så vent<br />

ikke for å lese resten av denne testen, men kast<br />

deg over telefonen til importøren<br />

Mono A/S på 22 38<br />

99 00 og bestill ditt eget<br />

par. Det er tross prisen allerede<br />

lange køer over hele verden<br />

og leveringstiden øker<br />

for hver dag. I mellomtiden<br />

får vi andre svelge vår kollektive<br />

misunnelse og bare lese<br />

om herligheten...<br />

Tekniske opplysninger<br />

Sonus faber Stradivari er et "typisk" 3-veis system<br />

med dobble 10 tommers magnesium basselementer<br />

med faseplugg , en 5 tommer<br />

mellomtone og en "super" diskant noenlunde<br />

slik som vi kjenner den fra bl.a. Respons. Men<br />

denne er her dempet med et "uendelig" bakkammer<br />

i tre. Serbelin poengterer bruken av tre<br />

som mer "naturlig" enn f.eks. aluminium (B&W<br />

Nautilus) Alle elementene er fra<br />

Norge/Danmark, verdensledere på "high-end"<br />

råelementer. Godt jobba; Seas og ScanSpeak!<br />

Delefrekvensen er ganske normale 300 og<br />

4000 Hz. Serbelin benytter tradisjonelt slakke<br />

filtre, men opplyser ingenting om dette når det<br />

gjelder Stradivari. Til gjengjeld er delefilteret<br />

støpt i en gugglemeie som hindrer mikrofoni –<br />

og selvfølgelig innsyn....<br />

Mens kabinettene til Sonus faber Guarneri og<br />

Amati var inspirert av fasongen på en lutt, så er<br />

den eliptiske formen på Stradivari mer inspirert<br />

av fronten på en fiolin. Mens de fleste konstruktører<br />

har prøvd å få baffelen så smal som mulig<br />

for å unngå tidligrefleksjoner, har Franco<br />

Serbelin laget en bred frontbaffel som både gir<br />

akustisk støtte, men som<br />

samtidig unngår reson-<br />

nanser ved sin myke<br />

avtrapning. Den eliptiske<br />

formen hindrer også innvendige<br />

refleksjoner<br />

samtidig som den gir<br />

makismal fysisk styrke til<br />

det solide kabinettet<br />

bygget av staver av hel<br />

ved. Det er flust med<br />

innvendige forsterkninger, og bruk av ulike<br />

materialer med forskjellig tetthet er også med<br />

på å dempe resonanser.<br />

Den utrolige lakkoverflaten er, ifølge Serbelin<br />

selv, ikke bare et forsøk på å innynde seg hos det<br />

svake kjønn, men er inspirert av overflaten på<br />

felene til Stradivari. Serbelin hevder at den blanke<br />

lakken simpelthen er "musikkvennlig".<br />

Kabinettet med sin usedvanlige brede front, har 2<br />

bassreflekshull på baksiden, både for mellomtonen<br />

og dypbassen. Som vanlig med Sonus faber,<br />

er her kun single wire høyttaler terminaler.<br />

Følsomheten oppgis til hyggelige 92 dB ved<br />

Også en Wilson System<br />

7 må svette for å<br />

banke de dobble 10<br />

tommerne fra norske<br />

Seas.<br />

1/2005<br />

11


ikke fullt så hyggelige 4 ohm (den pleier å bli<br />

enda lavere) og med en uspesifisert frekvensgang<br />

fra 22-40 KHz. Forsterkereffekt anbefales<br />

fra 30-300 watt og vekten pr. høyttaler er solide<br />

75 kg. Høyden er 136cm og brystkassa måler<br />

hele 65 cm.<br />

All slags musikk<br />

Disse høyttalerene spiller HØYT, de går dyyyypt<br />

og de har et utrolig transient sting i toppennår<br />

dette er i miksen. Her er likevel absolutt null<br />

problemer med esssss’er. Det første jeg med forbøffelse<br />

registreret, var hvor lite "hi-fi" disse<br />

høyttalerne låt. Her var det snakk om en ekstremt<br />

homogen klangbalanse med et jevnt<br />

stramt lydbilde med fremragende transienter,<br />

men helt uten knatter og knaster og annen<br />

møkk. Selv når det låt forvrengt-og det gjør<br />

mange opptak – så skled også dette uskadd<br />

gjennom høyttalerne uten mer videverdigheter.<br />

Man hørte instinktivt rett tilbake til opptaket<br />

uten å bli forstyrret av kvaliteten på gjengivelsen.<br />

Og da var det pussig nok litt mer tålbart.<br />

Men det er jevnheten i den dynamiske kontrasten<br />

og hurtigheten i transientskuldrene som<br />

imponerte mest! Franco Serbelin har alltid prøvd<br />

å skape et "musikalsk" lydbilde uten antydninger<br />

til "west coast" lyd eller andre røffere og tøffere<br />

lydidealer. Sonus faber har alltid vært særdeles<br />

"siviliserte"– dog med et fint rasp på toppen<br />

– som gir en illusjon av større oppløsning<br />

og bedre transientegenskaper enn strengt tatt<br />

tilfelle. For klassisk musikk, viser, jazz og mye<br />

annet, har dette fungert fint. Dessuten er det<br />

slik de fleste høyttalere fungerer; kjappe transienter<br />

er noe som hører diskanten til?<br />

Når man samtidig har en litt slank mellomtone,<br />

låter det hele ganske greit. Men samtidig<br />

har Serbelin ønsket en mer naturlig klangbalanse<br />

med et varmere grunntoneområde enn<br />

mange andre. En fyldigere mellomtone, har lettere<br />

for å avsløre at nedre halvdel av høyttaleren<br />

ikke er fullt så viril, stram og kjapp som<br />

resten. Selv den forøvrig glimrende Cremona,<br />

opplever jeg derfor som ideelt sett litt for slapp<br />

nedover nettopp fordi Serbelin ikke vil jukse<br />

med klangbalansen. På Stradivari har han fått til<br />

det hele bedre enn på noen annen høyttaler jeg<br />

vet om, utenom Wilson Witt system 7. Men<br />

Wilson har ikke samtidig den naturlig fylde i<br />

mellombassen!<br />

Akustiske instrumenter<br />

Med glimrende attakk, masser av trøkk og apetitt<br />

for masser av strøm, er Stradivari like bra til<br />

rock som actionfilmer. Og selv om den ikke er<br />

siste ord i pinlig nøyaktig sideveis plassering av<br />

artistene, så har den en raus romgjengivelse<br />

som gjør multikanal ganske så overflødig-om<br />

man ellers skulle ha plass og råd. Her er fremragende<br />

dybde og en særdeles nøyaktig holografi<br />

grunnet presise transienter med absolutt stillhet<br />

mellom tonenene, sik at man lett oppfatter de<br />

akustiske signalene.<br />

Den jevne frekvensgangen er det overlegent<br />

beste jeg har hørt i min stue. En viss frekvensmessig<br />

pukkell rundt 50 hz som jeg trodde var i<br />

12 1/2005<br />

rommet, høres ikke lenger. Her er det nå fullkomment<br />

lineært fra romresonansen på 27 Hz<br />

og oppover. Men om man kan spille all slags<br />

musikk, så er magien med disse høyttalerene<br />

gjengivelsen av akustiske musikkinstrumneterikke<br />

minst fioliner.<br />

For et rasp på blanke<br />

messingen så du nesten<br />

opplever lukten av<br />

Duraglitt!<br />

Uten av bassen på noe punkt blir varm og<br />

rytmisk forstyrrende, oppleves en blanding av<br />

mykhet i romresonansen og krisphet i transientene<br />

som jeg aldri tidligere har hørt helt maken<br />

til. Bortsett fra i konsertsalen! Og dette absolutt<br />

uten at tonene klumper seg sammen til en forenklet<br />

sinusversjon med stålklang rundt presensområdet<br />

ved 2-4 khz. Feletonen er like kompleks<br />

med hundrevis av litt ulikt vibrerende<br />

toner som forblir adskilt inntil de slipper ganske<br />

så ubeskadiget ut av høyttaleren. Og det med<br />

de kolossalt innfløkte amplitudenivåene noenlunde<br />

intakt, såvidt jeg kan oppfatte. Dette<br />

inkluderer en varme og kropp på felene sammen<br />

med raske og skarpe transienter som gir en<br />

fornemmelse av naturlig feleklang som er – lei<br />

meg for å si det- ganske langt fra typisk hi-fi!<br />

Og så rart ikke å høre "diskant", bare et sus i<br />

toppen på de varme og detaljrike grunntonene....<br />

Samklang<br />

Noe av det vanskeligste å gjengi på plate, må<br />

være en typisk strykekvartett. Låter det for<br />

hardt, går det gjennom marg og bein. Låter det<br />

for "snilt", så er det simpelthen drepende kjedelig.<br />

Stradivari fikser denne syretesten bedre<br />

enn noen annen høyttaler jeg har hørt – elek-<br />

Uten at bassen på noe<br />

punkt blir varm og<br />

urytmisk, oppleves en<br />

blanding av mykhet i<br />

romresonansen og<br />

krisphet i transientene<br />

som jeg aldri tidligere<br />

har hørt helt maken<br />

til. Bortsett fra i<br />

konsertsalen!<br />

trostater inkludert. Også piano med sine krav til<br />

både hurtige transienter og nøyaktig klangbalanse,<br />

låter fremragende. Og stemmer låter like<br />

flott og med imponerende variasjon mellom<br />

ulike opptak med ulike mikrofoner. Og for et<br />

rasp på blanke messingen så du nesten opple-<br />

ver lukten av Duraglitt!<br />

Dette er som sagt en høyttaler som kan spille<br />

høyt. Men som også har massevis av detaljer til<br />

å stimulere hjerneaktiviteten når du velger mer<br />

intime settinger. Og her er en presentasjon som<br />

gir uvanlig voksent lydbilde når dette virker riktig,<br />

men som slett ikke drar artisten opp i kjempestørrelse<br />

når opptaket har litt distanse til<br />

mikrofonen. Det er i det hele tatt denne samklangen<br />

av ulike egenskaper som gjør dette til<br />

en av verdens absolutt beste høyttalere; her<br />

finner man ingen egentlige svakheter i forhold<br />

til det nivået moderne musikkreproduksjon kan<br />

gjenskape med både vinyl og høyoppløsleig<br />

datateknologi i 2005. Uansett type, uansett<br />

besetning, uansett lydnivå; det hele låter hele<br />

tiden forbløffende musikalsk med en utsøkt<br />

balanse mellom detaljer og oversikt, imponatoreffekter<br />

og hverdagsrealisme.<br />

Konklusjon<br />

Sonus faber Stradivari er som musikkformidler<br />

av klassisk musikk på akustiske instrumenter<br />

den "beste" høyttaleren jeg har opplevd i egen<br />

stue under kontrollerte forhold. Det finnes nok<br />

et fåtall alternativer der ute og jeg har enda<br />

ikke helt kommet meg av sjokket fra Dali<br />

MegaLine. Men den sjelfulle indre klangstrukturen<br />

fra en fele, et piano eller en følsom stemme,<br />

tror jeg det skal bli vanskelig å gjøre bedre-uansett<br />

pris. Når høyttaleren også er tett på det<br />

beste i alle andre disipliner, er det bare å gratulere<br />

deg som nå har fått vite hvor lenge du må<br />

vente på levering før du nå leste resten av testen!<br />

Men jeg vil også rette en takk til Franco<br />

Serbelin fra alle oss som ikke har råd til denne<br />

flotte høyttaleren. For heldigvis er det lite "mystisk"<br />

i denne konstruksjonen, bare masser av<br />

talent og hardt arbeid – og et uvanlig kabinett.<br />

Når andre konstruktører nå hører hvor langt de<br />

har igjen på visse områder, vil jeg tro at disse<br />

også kvesser klørne for å ta igjen noe av forspranget.<br />

I mellomtiden håper jeg inderlig – hvis<br />

det skal finnes noen rettferdighet her i verdenat<br />

Franco Serbelin har skapt en litt enklere variant<br />

av denne fenomenale italienske konstruksjonen<br />

basert på skandinaviske høyttalerelementer<br />

av fremragende kvalitet: En variant som også du<br />

og jeg kan ha råd til selv om den da neppe kan<br />

bli like utsøkt vakker å se på.<br />

Utstyr brukt i testen:<br />

Sony ES 777 SACD<br />

Linn Unidisc 1,1<br />

Krell KPS 25 sc CD/pre<br />

Transparent Reference kabler<br />

Dynamic Precision A-1 (også nyeste modell s)<br />

Sonus faber Stradivari: kr. 275.000<br />

Importør: Mono A/S


1/2005<br />

13


McIntosh 275 er et av de mer spennende<br />

rørbaserte effekttrinn i dagens marked, og<br />

prisen innfrir forventningene med god margin.<br />

Håkon Rognlien, <strong>Fidelity</strong> nr. 9<br />

Problemet var at jeg trodde den kostet rett<br />

under 40000,-. Virkeligheten er enda snillere;<br />

den koster nemlig under 30000,-!<br />

Håkon Rognlien, <strong>Fidelity</strong> nr. 10


Neby Hi-Fi Concept AS<br />

Pb 4394 Nydalen, 0402 Oslo<br />

Tlf. 23 23 43 60 Fax. 23 23 43 69<br />

www.nebyhifi.no


Hi-Fi messe på Heathrow:<br />

Årets Hi-Fi show ble avholdt på to hoteller ved Heathrow ved<br />

London, Park inn og Renaissance. På Park Inn fant vi de fleste<br />

små, interessante utstillerne, mens på Renaissance fantes all<br />

musikken (sikle, sikle) og småtingene. Pluss suitene, der de store<br />

slo på sine enda større trommer.<br />

Å fly er kjedelig. Selv når det er bonuspoeng fra ens sivile<br />

arbeidsplass som er sponsor på turen. Det hjelper i grunn ikke<br />

at det unge paret ved ens side overveier å spise opp hverandre<br />

fremfor flymaten. Vel.. i den unge herrens sted, ville jeg<br />

neppe vært i tvil; hun virket oppriktig talt betydelig mer fristende<br />

enn flymaten<br />

Klart det var mye gøy å se. Den åpenbare trenden fortsetter; flere og<br />

flere velger å demonstrere med rør og vinyl, om jeg tør våge meg inn i<br />

vepsebolet: For det har seg slik at de som benyttet rør et eller annet<br />

sted i kjeden var, så å si uten unntak var de som fikk til lyden på denne<br />

messa. De få som oppnådde nær Nirvana uten rør, kommer jeg tilbake<br />

16<br />

Realityshow!<br />

En fattig skribent i den store verden<br />

<strong>Fidelity</strong> er ikke det rikeste og største hifi-magasinet i vår<br />

verden. Vi må holde kostnadene under kontroll. Men man<br />

kan spare seg til fant, og av og til blir det vel litt for mye<br />

av det gode. Bli med <strong>Fidelity</strong> på tur til England! av Håkon Rognlien<br />

1/2005<br />

Mye vinyl på messa; her Notting Hill platespiller.<br />

Flott detalj fra en Chord forsterker


Italienske Pathos kan mye om både design og god rørlyd.<br />

til underveis. Men jeg innrømmer glatt at jeg<br />

tok meg selv flere ganger i å synes synd på de<br />

som hadde som oppgave å promotere de siste<br />

skrik fra transistorenes verden; typiske high-end<br />

mastodonter med enorm størrelse, enorme<br />

effekter og enorme prislapper dugde bare ikke i<br />

dette selskapet! Like it or not, og jeg har en<br />

mistanke om at dette er en visshet som synker<br />

inn blant flere og flere i vårt miljø.<br />

Jeg skulle virkelig ønske det gikk an å få til<br />

mellomtone uten rør! Jeg skulle virkelig ønske<br />

det gikk an å få til naturlighet uten vinyl! Men<br />

denne messa har nesten fratatt meg siste rest<br />

av håp; alle de som virkelig hadde noe å si<br />

brukte akkurat disse tingene, og denne messa<br />

er den mest vellydende jeg noen sinne har opplevd!<br />

Man har da funnet et virkelig billig bed<br />

& breakfast på Internett. Det skulle være<br />

i rimelig nærhet til Heathrow, litt viktig<br />

det, ettersom det er nettopp der messa<br />

foregår. Men områdets navn sier meg<br />

ikke en ting.... For å gjøre det hel litt<br />

enklere tar man med seg en kjørebeskrivelse<br />

fra Michelin Map.<br />

Men la meg allikevel begynne med et unntak.<br />

Og her må jeg være litt forsiktig, for kunnskapene<br />

mine om disse produktene er skrøpelige<br />

for å si det forsiktig. 47 Labs, hørt om dem?<br />

Utrolig tilstedeværelse fra et helt surrealistisk<br />

oppsett med et underlig cd-drivverk og dac,<br />

runde forsterkere og et par høyttalere som bare<br />

ikke burde virke! En 4-tommer fulltone, og det<br />

var det! Men som det virket! Tilstedeværelse er<br />

ordet. Og da han satte på vinylriggen…, say no<br />

more. Her må den norske leverandøren kjenne<br />

sin besøkelsestid!<br />

Litt dumt at eneste mulighet for flybillett<br />

på det aktuelle tidspunkt innebar at man<br />

måtte lande på Gatwick. Budsjettet krympes<br />

av at kollektivtrafikken, stikk i strid<br />

med det nordmenn ser ut til å innbille<br />

seg, slett ikke er billig i verdens største<br />

land; Utlandet.<br />

Ikke alle fikk det til, tross vinyl og mye saker.<br />

Brinkmann hadde satt<br />

opp noen avanserte<br />

saker som var det ultimate<br />

i guttegreier, man<br />

måtte dra i gang platespilleren<br />

med håndkraft,<br />

og prislappen burde jo<br />

bare vært skjult for allmennheten.<br />

Deres omnidireksjonale<br />

høyttaler låt<br />

fryktelig uharmoniske<br />

med en nærmest<br />

aggressiv mellomtone,<br />

som samtidig virket lukket<br />

og udetaljert. Nei,<br />

slike demoer virker bare<br />

patetiske.<br />

Hvilken terminal på Heathrow går man<br />

av på da? Her har man 4 terminaler å<br />

velge iblant, og 3 av dem er rett, 1 feil.<br />

Gjett hvilken jeg valgte.<br />

Usher slet også. De har noen høyttalere nå som<br />

ser ut som de knapt kan betales, mens virkeligheten<br />

er noe fullstendig annet. De er innovative<br />

og elegante i utseendet, men dette skar i øra, så<br />

bladfyken fra Norge føk ut døra omtrent før han<br />

var kommet. Hva er<br />

det disse gutta driver<br />

med?<br />

Taxikøen er overordentlig<br />

lang. Til<br />

mitt hell dukket<br />

det opp en serviceminded<br />

ung<br />

mann som ga meg<br />

tips og forklaringer<br />

om reiseruter<br />

og metoder som<br />

på mirakuløst vis<br />

flyttet meg forrest<br />

i køen. Uten at jeg<br />

fattet noe av<br />

hvorfor.<br />

Tube Technology kjørte<br />

med høyklasse<br />

høyttalere fra JM Lab,<br />

og fikk det brukbart<br />

til. De har nyutviklet<br />

cd, DAC og preamp,<br />

og til tross for litt<br />

hengekøyelyd, hadde<br />

de en meget levende<br />

og røraktig mellomtone<br />

(naturlig nok!)<br />

og vise til. Flinke folk.<br />

Jeg langet<br />

Michelins reiseruter<br />

over til sjåføren,<br />

han virket<br />

noe forvirret en<br />

stund, men hevdet<br />

å vite noen-<br />

lunde hvor vi skulle ta veien. Jeg slo meg<br />

til i det romslige bakrommet på de stadig<br />

like antikvariske London-taxiene og gledet<br />

meg til senga.<br />

Totem valgte kuriøst nok å benytte Rega elektronikk<br />

til å presentere sine nyheter.<br />

Tilfeldighetene ville at de hadde nøyaktig de<br />

samme røde produktene som undertegnede<br />

nettopp hadde ferdigstilt testen av før jeg dro<br />

på denne messa. Så det var lett å kjenne igjen<br />

karakteren. Og sant nok; de også slet med sibilanter<br />

i generøse mengder. Jeg anbefalte dem å<br />

lete etter noen mer moderate kabler, da dette<br />

oppsettet åpenbart hadde mye å bidra med.<br />

I nærheten av Heathrow? Dette virket da<br />

ikke nettopp å være i nærheten? Her fosset<br />

Dronningens Sterling unna i stadig<br />

større mengder uten at jeg kunne øyne<br />

noen slutt på elendigheten...<br />

T+A er vel blant de mest innovative produsentene<br />

vi har i dag, de mikser ny teknologi med<br />

velprøvde løsninger på en elegant måte. De<br />

viste en stor og smart løsning av hjemmekino;<br />

DVD med dekoder og forsterker, med automatisk<br />

innstilling av anlegget på 2 minutter ved<br />

Rør er i vinden som aldri før, både i nye tapninger<br />

og god, gammel årgang med tilsvarende priser.<br />

1/2005<br />

17


Hvorfor ha på lokket på denne Nagra forsterkeren,<br />

når innmaten ser ut som her?<br />

hjelp av medfølgende mikrofon. Smart<br />

plug&play løsning som passer for menigmann<br />

med ønsker om litt høyere kvalitet.<br />

Vi var framme, omsider. Midt i et mørklagt<br />

boligfelt noe over klokken 23 en<br />

torsdag aften. Om det lå et<br />

Bed&Breakfast på denne adressen måtte<br />

det minsanten være kunstferdig kamuflert!<br />

Naim er også innovative på hjemmekino for<br />

tiden; mange vil nok juble over komplett trykkammer<br />

surroundpakke, med mye automatikk<br />

og presets på subwooferen, smarte høyttalerstativer<br />

og en særdeles gjennomarbeidet DVD-spil-<br />

18<br />

ler der de har klart det<br />

stuntet å separere kretsene<br />

på CD og DVD på<br />

en slik måte at de automatisk<br />

slår av unødvendige<br />

forstyrrende elementer<br />

avhengig av<br />

hvilke type skive som<br />

spilles. Men dessverre<br />

var messelyden deres<br />

skarp og ubehagelig,<br />

selv om den selvsagt var<br />

preget av mye takt og<br />

heftighet.<br />

Vel, jeg hadde en<br />

kriseplan. Første<br />

trekk var selvsagt å<br />

ringe det oppgitte<br />

nummer, der "hotellet"<br />

påberopte seg<br />

at de kunne være tilstede å låse opp døra<br />

på ca 5 minutter. De kjente overhodet<br />

ikke igjen beskrivelsen av gata vi var parkert<br />

i. Jeg ga opp, og ga taxisjåføren<br />

telefonen. Selvsagt var vi på feil sted.<br />

Som om du har reist fra Gardermoen og<br />

kjørt til en gate med likelydende navn i<br />

Bærum i stedet for på Kløfta. I mitt opprørte<br />

sinn, men med silkeglatt pokerfjes<br />

forbannet jeg Michelin Map. Tross alt<br />

hadde jeg tastet inn postnummeret!<br />

Renaissance (skulle jo selvsagt hatt sin stand på<br />

Renaissance Hotell!, men nei da) er jo rørfolk,<br />

men de presenterte sine nye solid state saker,<br />

der de har jobbet heftig for å få dette til å låte<br />

Chord og Dynaudio samspiller på lekker stand. Hi-Fi er også livsstil!<br />

1/2005<br />

som rør. De har delvis fått det til, men de slet<br />

generelt på messa med pistrete lyd, uavhengig<br />

av om de spilte med rør eller ei.<br />

Fram og tilbake er visst omtrent dobbelt<br />

så langt, har jeg hørt. Taksameteret har<br />

også forstått det poenget. Vi rullet inn i<br />

en av de mer sliten forstedene til<br />

Englands hovedstad. Det eneste som var<br />

mørkere enn den tåkete engelske natten,<br />

var innbyggerne i denne forstaden. Og<br />

de var uten unntak menn, unge,og tilsynelatende<br />

rotløse. –Ser ikke ut til å være<br />

et bra nabolag, dette, var sjåførens lakoniske<br />

bemerkning, da han parkerte foran<br />

"hotellet".<br />

Lamm i naborommet benyttet en rått utseende<br />

Metronome transport og Venture høyttalere,<br />

men de slet etter undertegnedes oppfatning<br />

med en veldig digital klang oppover i registrene,<br />

mens de lavere frekvenser var nær massive og<br />

særdeles forseggjorte. Nei, det er ikke alt som<br />

låter slik vi forventer.<br />

Det viste seg at jeg måtte ha havnet i en<br />

av forstedene til Dehli. Avstanden vi<br />

hadde tilbakelagt kunne også tyde på<br />

det. Kostnadene for taxi pluss den billige<br />

overnattingen oversteg allerede romprisen<br />

på hotellet der messa skulle foregå.<br />

Og jeg var sulten.<br />

Den beste dynamikken på messa må vi vel si vi<br />

fant der BAT elektronikk drev høyttalerne fra<br />

Lumley. Utrolig at høyttalere helt uten horn kan<br />

oppnå slike eksesser! Mulig hr Duelund får til


noe lignende, og Lumley viste at de til gangs<br />

også begriper hva bassområdet skal benyttes til.<br />

Morosaker på høyt plan, ja.<br />

Jeg måtte ut i gatene. Alt så lukket og<br />

låst ut, mens klokkene tikket mot midnatt.<br />

Omsider fant jeg en indisk takeaway<br />

med noen slitne respatexbord, der<br />

jeg kunne nyte min kveldsmat.<br />

Så traff vi Nagra, og ble igjen imponert av<br />

naturlighet og ro. Deres nye pyramider fikk drive<br />

høyttalere fra PenAudio, og dette var en definitiv<br />

match made in heaven. Men rett skal være rett;<br />

det er rør i preampen her… Dette var uansett<br />

blant de mest vellydende oppsettene på messa.<br />

Men selger noen PenAudio i Norge? Nei vel? Så<br />

hva venter dere på?<br />

De 4-5 inderne som var til<br />

stede studerte meg med<br />

fornøyde ansikter mens<br />

jeg la i meg av en raus<br />

porsjon lammekjøtt. Ikke<br />

fritt for at det fikk fram<br />

svetteperlene i panna.<br />

Jeg spiste alt, og kokken<br />

ble faktisk såpass nysgjerrig<br />

at han spurte om jeg<br />

hadde smakt så sterk mat<br />

før? Heldigvis er jeg ikke<br />

skvetten når det gjelder<br />

lammekjøtt!<br />

Og dermed ble det Overkill…<br />

Og de benytter avansert romkorreksjon<br />

kombinert med rør<br />

og patentsøkte løsninger på<br />

noen relativt B&W-lignende<br />

giganthøyttalere, og messas<br />

beste lyd er oppnådd med klar<br />

margin. Jeg er sjokkert over at<br />

ordet "digital" i det hele tatt kan uttales i dette<br />

rommet; her spiller en Overkill-modifisert Denon<br />

universalspiller og KT88-baserte rørforsterkere<br />

med digital romkorreksjon så sinnsykt vakkert så<br />

Utrolig lekkert i akryl fra<br />

Brinkman.<br />

Keiserens nye klær?<br />

Høyttaler fra Waterfront.<br />

snørr og tårer renner.<br />

Håper dette er noe vi kan<br />

titte nærmere på etter<br />

hvert, dessverre har vi vel<br />

ingen representant for<br />

Overkill i Norge foreløpig.<br />

Kjente horn fra Avantgarde.<br />

På vei tilbake var gata<br />

stengt av et enormt<br />

oppbud unge herrer og<br />

biler. Noe virkelig seriøst<br />

var i gjære, jeg<br />

følte meg ikke vel. Jeg<br />

var det desidert hviteste<br />

i hele bydelen, selv<br />

når jeg inkluderer toalettskåla<br />

i mitt noe forsofnehusvære.<br />

Tre -<br />

fire unge<br />

menn kom mot meg, hurtig<br />

og bestemt. –Are you a police<br />

officer? På dette tidspunkt<br />

følte jeg at jeg helst burde ha<br />

forsvinningskunst som glansnummer.<br />

Beste kinoopplevelse so Krell for i<br />

sitt kjemperom. Veldig fascinerende<br />

med enorm skjerm og ditto<br />

lyd, der deres DVD Standard sto<br />

for en lyd- og billedmessig standard<br />

som var intet annet en fascinerende.<br />

Si hva du vil; Krell er fortsatt<br />

en representant for at alt er<br />

digert "over there"!<br />

Det gikk greit. Jeg tørnet inn,<br />

ute i gata florerte det etter<br />

hvert av blålys og sirener,<br />

mens jeg var god og mett,<br />

men veldig alene i en fremmed<br />

verden, der jeg sov de uskyldiges<br />

søvn.<br />

Tilbake til de enkle(?), analoge medier treffer vi<br />

Nottingham Analogue,<br />

som viser sitt flaggskip<br />

Deco, som de ikke<br />

overraskende velger å<br />

presenter med rørforsterkning.<br />

Shanian<br />

høyttalerne drives av<br />

Croft pre med en<br />

power av amerikansk<br />

og ukjent opprinnelse,<br />

men med prislapp man<br />

helst ikke ser nøyere<br />

på. Særdeles virkelighetstro<br />

klang av dette<br />

anlegget. , I just love<br />

it!<br />

Bed&Breakfast<br />

behøver ikke bety<br />

at det serveres frokost,<br />

skulle det vise<br />

seg. Stadig lærer man nye og overraskende<br />

ting. Jeg ruslet ut i en frisk, solfylt<br />

forstadsmorgen, kaffesugen som bare...<br />

En av messas store overraskelser for en skandinav,<br />

i det minste, var at elementspesialisten Vifa<br />

fra Damnark, stilte på messa med en komplett,<br />

prisgunstig serie av både høyttaler og elektronikk.<br />

De satser rett nok ikke på annet enn surround,<br />

men høyttalerne var nydelige å se til, om<br />

de spiller halvparten så nydelig, så bør de finne<br />

veien inn i mange hjem, også i stereosammenheng.<br />

Det er med en viss nederlagfølelse man<br />

innser at Danskene igjen må vende seg mot<br />

Kina, for å få disse gedigne høyttalerkassene<br />

produsert til akseptabel pris. Men dette oppsettet<br />

ser vi garantert mer til i <strong>Fidelity</strong> etter hvert.<br />

Det skulle vel ikke være umulig å finne et<br />

1/2005<br />

19


sted som serverer full engelsk frokost i en<br />

morgentravel engelsk bydel? Når faktum<br />

viser seg å være at den norske hifi-skribenten<br />

snakker bedre engelsk enn innbyggerne<br />

selv, kan det faktisk være slik.<br />

Det tredje stedet jeg forsøkte hadde<br />

ingen engelsktalende på jobb!<br />

Avalon presentere sine elegante høyttalere med<br />

det siste fra Conrad Johnson, den nye Art2 pre,<br />

blant verdens absolutt beste, samt C-J’s nye og<br />

enorme transistoriserte effekttrinn. Fiffig nok<br />

spiller de låta "Avalon" fra Roxy Music på en<br />

Kuzma Reference platespiller. Om det er tillatt<br />

og sippe litt, så ble det hele egentlig mer flinkt<br />

enn emosjonelt, for å si det sånn. Men bevares,<br />

high-end i bøter og spann, dette her.<br />

Omsider. 10-12 kvartaler ned i gata fant<br />

jeg det. Bønnene smakte såpe. Sola blendet<br />

meg, serveringstiden var<br />

lang, prisen høy. Jeg var hele<br />

tiden smertelig klar over<br />

hvordan frokostbuffeen ser ut<br />

på et normalt hotell...<br />

Vi fortsetter på high-end galeien,<br />

og hører Chapters seneste kreasjoner<br />

styre Vienna høyttalere. Dette<br />

er typisk velfungerende high-end<br />

med masser av detaljer, kontroll og<br />

glatthet, og dessverre rimelig uengasjerende.<br />

Noe av det samme<br />

opplever vi hos Chord, noen<br />

enormt digre monoblokker får leke<br />

med de store og elegante<br />

Dynaudio-søylene. Klart det er elegant,<br />

men det er og blir sterilt og<br />

helt uten naturlighetene fra de<br />

beste røroppsettene på denne<br />

messa.<br />

Busstur mot Heathrow. Sjåføren kunne<br />

ikke veksle 20-pundssedelen, og lot meg<br />

utrolig nok kjøre gratis. Jeg hadde ikke<br />

peiling på hvor hotellet med utstillingen<br />

befant seg, og skuet ustanselig ut vindu-<br />

20<br />

1/2005<br />

Mer vinyl fra<br />

Metronome.<br />

ene på bussen.<br />

Jeg hadde<br />

visse forventninger<br />

til<br />

Tannoy, som<br />

har et meget<br />

spennende<br />

spekter av<br />

høyttalere og<br />

vise til. Men<br />

der hersket<br />

kommersialismenuhemmet,<br />

hele deres fokus lå på en ny kreativt utformet<br />

livsstilhøyttaler, gulvstående, og rett nok<br />

med et lite dual-concentric element som<br />

bærende kraft. Men lite for entusiastene her, alt<br />

basert på hjemmekino denne gangen.<br />

150 meter etter busstoppet så jeg det, og<br />

trykket på knappen. Tross alt er det veldig<br />

kort mellom busstoppene. Var, mente<br />

jeg. Ikke denne gangen. Jeg ble sluppet<br />

av på Heathrows fjernparkering.<br />

Spaserturen tilbake tok 35 minutter.<br />

Overkill? Har vi ikke sett dette<br />

konseptet tidligere.<br />

47 Labs blir lagt merke. Her CD-spiller som tar liten plass.<br />

Hos EAR, derimot, var det<br />

lite kino å se, alle de deilige<br />

forsterkerne oppstilt,<br />

sannelig kunne de også<br />

vise et par egenutviklede<br />

høyttalere denne gangen.<br />

De var meget flate, og spilte<br />

egentlig ikke veldig<br />

engasjerende. Engasjert<br />

var derimot sjefen sjøl; Tim<br />

deParavicini var ivrig opptatt<br />

med bilbrosjyrer, og<br />

planla så vidt jeg kunne<br />

oppfatte å investere i en<br />

ny Volvo.<br />

Til lunch var det omsider<br />

tid for en av de<br />

vidunderlige fatølvari-<br />

antene engelskmennene kan by på. Jeg<br />

bevilget meg 2, og jeg følte at jeg fortjente<br />

det.<br />

En av de mer spennende produktene, bare i<br />

kraft av sin totale usannsynlighet, er<br />

jo høyttalerne fra Warterfall, produsert<br />

i rent glass, helt uten innvendig<br />

demping. Dette ser jo bare utrolig<br />

besnærende ut, dessverre var deres<br />

stand noe overfylt, og musikken lav,<br />

jeg har ingen mening om resultatene<br />

herfra. Om disse på et eller annet<br />

tidspunkt kan oppdrives i Norge, er<br />

vi selvsagt veldig interesserte i å<br />

låne øre til dem.<br />

Lang tid før flyet skulle gå tilbake.<br />

Det ble flere øl. Og skribenten<br />

kommer nå med en stor<br />

skandaleavsløring i ren se og<br />

hør-stil: Håkon Rognlien har<br />

skrevet artikkel til <strong>Fidelity</strong> i<br />

fylla!<br />

Avslutningsvis må nevnes den italienske forsterkerfabrikanten<br />

Pathos, som demonstrerte sin<br />

nye Inpol2 (altså Inpol opphøyet i andre<br />

potens), en balansert integrert forsterker med<br />

mange kreative løsninger. Elegant utseende er<br />

den med sine fiffig oppstilte rør i preamp-delen.<br />

Effekttrinnet jobber i ren klasse A, for å holde<br />

tempen nede har de gått til det skritt å implementere<br />

switch mode strømforsyning til effekttrinnet,<br />

mens forforsterkeren fores av en konvensjonelle<br />

strømforsyning med trafo. Lyden de<br />

presenterte med gulvstående Triangle høyttalere<br />

var intet annet enn deilig dynamisk og meget<br />

besnærende. Dette vil vi lytte nærmere på!!<br />

Norge er et lite og trygt land, og det er<br />

godt å sitte på lokaltoget hjem, selv om<br />

skinheaden som satte seg ved min side<br />

på Lillestrøm hadde med seg to maskingeværer<br />

pakket i plastsekker.<br />

Turen ble ikke billig. Den var slitsom,<br />

lang og dyr. Neste gang går vi rett på<br />

mål, og tar så vel overnatting, frokost og<br />

utstilling på samme hotell. Å spare seg til<br />

fant er lettere enn man tror...


Cayin CD-252 cd-spiller, Cayin M6 integrert rørforsterker,<br />

Aurum Actus Leisure 3S stativhøyttalere:<br />

Det gode liv!<br />

Akupunktur for sjelen kan<br />

fåes på blå resept fra Kina.<br />

Egenandelen er riktignok rundt<br />

trettifem tusen. Cognac ikke<br />

inkludert.<br />

av Jan Myrvold<br />

22 1/2005


Høy messetid<br />

Vi i <strong>Fidelity</strong> går til hi-fi messe flere ganger i året.<br />

Der møter vi mange som deler vårt livssyn - og<br />

noen få som absolutt ikke gjør det. Når klokkene<br />

kimer i Horten er vi som vanlig raskt på<br />

pletten - og blir som oftest velsignet med masser<br />

av vellyd. Alle komponenter testet i denne<br />

artikkelen ble plukket opp nettopp der.<br />

Vi hadde som utgangspunkt å finne komponenter<br />

som helst ikke koster et solid årsverk og<br />

heller ikke tar all verdens plass, men som likevel<br />

kan by på store musikkopplevelser og være en<br />

viktig ingrediens når vi etter beste evne prøver å<br />

finne oppskriften til "Det Gode Liv". Og som de<br />

askeladdene vi er… vi fant, vi fant.<br />

Høy messelyd<br />

Ikke alle utstillerne på slike audiofile høymesser<br />

er like heldig med det lydmessige resultatet de<br />

oppnår i de ofte svært vanskelige arkitektoniske<br />

og akustiske forhold de nødvendigvis må ta til<br />

takke med. Men noen er mer rutinerte enn<br />

andre, og tar hensyn til ovennevnte problematikk<br />

når de velger ut hva de skal presentere av<br />

sitt produktspekter for et over gjennomsnittelig<br />

kresent publikum. På slike tilstelninger viser det<br />

seg ofte at tesen "smått er godt" har en viss<br />

validitet, i hvertfall i denne sammenheng.<br />

Innehaveren av Norsk Audio Teknikk i Oslo -<br />

Morten Ringvold – er i sannhet en ekte ringrev i<br />

bransjen, og fikk mye og fortjent positiv oppmerksomhet<br />

rundt oppsettet <strong>Fidelity</strong> her tar en<br />

mer kritisk lytt til i hjemlige og mer vante omgivelser.<br />

Vel, også det en sannhet med enkelte<br />

modifikasjoner da jeg just har flyttet!<br />

For biblioteket?<br />

Anlegget vi her har plukket ut er altså absolutt<br />

ikke av det utpreget monstrøse slaget, enten det<br />

dreier seg om fysisk utforming, effektytelse, eller<br />

pris. Dette er en konstellasjon av spennende<br />

enkeltkomponenter i en relativt overkommelig<br />

prisklasse som forhåpentligvis kan gi den audiofile,<br />

men kanskje trangbodde, fornemmelsen av<br />

ekte highendlyd uten å måtte selge et familiemedlem<br />

eller to til forskning.<br />

Ikke bare den trangbodde forresten! Dette<br />

må vel være et spennende prospekt for den mer<br />

velsituerte liebhaberens bibliotek eller lignende<br />

gemakker, og som gjerne spanderer på seg et<br />

ekstra anlegg for å kunne nyte sitt otium i en<br />

mer stilfull og tilbakelent atmosfære? Kan man<br />

egentlig få det bedre når man en gråtrist høstdag<br />

lar seg synke ned i ørelappstolen med en<br />

god bok i ene hånden, en rund Cognac til varming<br />

i den andre mens selve rommet ellers lar<br />

seg varme opp av drammeglasstore glødende<br />

kolber på en rørforsterker?<br />

Særegent design<br />

Nå var det ikke bare den oppløftende lyden<br />

dette oppsettet vartet opp med på Hortenmessa<br />

som fattet vår interesse. Det ser jo også temmelig<br />

fancy og ganske eksklusivt ut. Prisen for<br />

mest særegen formgivning går til den lille, smekre<br />

rørforsterkeren Cayin M6 med sin blanding<br />

av retro og high-tech look, men høyttalerne<br />

Leisure 3 SE fra Aurum Cantus Audio Co. Ltd<br />

imponerer også stort med en særdeles utsøkt<br />

finish og ditto byggekvalitet. Dette blir det vanskelig<br />

for konkurrentene å overgå i denne (og<br />

langt høyere) prisklassen, men noen mener kanskje<br />

det er en ørliten designmessig kitschfaktor<br />

med i bildet? Døm selv. Uansett, med disse to<br />

produkter tronende i favorittstuen er du garantert<br />

mange beundrende blikk og kommentarer<br />

fra de du til enhver tid måtte ha på besøk.<br />

Cd-spilleren Cayin 252 er helt konvensjonell i<br />

sin fysiske fremtoning og størrelse, men byggekvalitet<br />

og finish virker også her helt upåklagelig.<br />

Egentlig ikke ofte man finner elektronikk i maskulin<br />

blank svart lakk i disse tider da alt av det<br />

møblerte hjems installasjoner tilsynelatende skal<br />

være i børstet stål eller aluminium og klassisk<br />

mørkt treverk for å passere Homsepatruljens<br />

kontrollposter. Denne finishvarianten matcher<br />

både den forseggjorte frontbaffelen på Leisure<br />

3 SE og etiketten på en Renault Carte Noir helt<br />

fortreffelig! Men for de som behersker diskresjonens<br />

edle kunst, tror jeg den er å oppdrive med<br />

front i børstet aluminium eller lignende også.<br />

Nye omgivelser<br />

Som tidligere nevnt har undertegnede i tiden<br />

etter forrige utgivelse flyttet til ny residens. Jeg<br />

disponerer nå et rektangulært lytterom på seks<br />

ganger fire meter med takhøyde på sedvanlige<br />

240 cm. Til tross for en viss tilstedeværelse av<br />

trykte skrifter i dette rommet, vil det være en<br />

direkte fornærmelse mot de Deichmanske samlinger<br />

å karakterisere min heller beskjedne boksamling<br />

for bibliotek. Men den eneste boken jeg<br />

har av Jens Bjørneboe, er i det minste signert av<br />

mesteren selv med personlig hilsen til min salige<br />

farfar. Cognacutvalg og åpningstider er nok i all<br />

beskjedenhet også noe bedre hos meg enn hos<br />

Deichman.<br />

Rommets laminatbelagte gulv er dempet med<br />

tepper av flatvevd ull, håndknyttede tepper tjenestegjør<br />

på utsatte veggpunkter i tillegg til<br />

tunge gardiner i henholdsvis velur og kordfløyel<br />

i full høyde foran vinduer og terrassedør som<br />

fungerer som bakvegg. For øvrig er den ene<br />

sideveggen kledd med brystningspanel, og<br />

diverse bokhyllereoler og annet nødvendig<br />

inventar som sittemøbler i form av en sofa og<br />

veldimensjonert lyttestol fungerer som naturlige<br />

absorbenter. Noe arbeid og finjustering gjenstår<br />

før det er helt optimalt ut fra forutsetningene,<br />

men disse forholdene har jeg selvsagt etter<br />

beste evne forsøkt å ta hensyn til i min bedømmelse<br />

av produktene omtalt i denne testen.<br />

Sammen med oppsettet leverte importøren<br />

også både signal- og høyttalerkabler fra den<br />

nederlandske produsenten Siltech, disse fra den<br />

kostnadsmessig matchende produktserien<br />

London. Prisene for disse er henholdsvis 1100.-<br />

(1m/par) og 2700.- (2.5m par). Cognac derimot,<br />

glemte han dessverre å legge med.<br />

1/2005<br />

23


Cayin M6:<br />

Gammel kjenning<br />

Dette oppsettet skulle ha gode forutsetninger for å låte bra,<br />

selv uten den slags flytende euforiserende næring som nevnt<br />

tidligere.<br />

Selve hjertet i dette oppsettet, forsterkeren<br />

Cayin M6, har kollega Håkon Rognlien skrevet<br />

en utfyllende testartikkel om i <strong>Fidelity</strong><br />

nummer 7, men da sammen med helt andre<br />

komponenter både på program- og høyttalersiden.<br />

Dessuten er det vel aldri for sent med en<br />

second opinion?<br />

Vi snakker altså her om en kompakt integrert<br />

rørforsterker som yter "hele" 10 Watt! For<br />

mange høres nok dette direkte latterlig lite ut,<br />

men med relativt lettdrevne høyttalere kan 10<br />

ekte rør-Watt være mer enn tilstrekkelig, spesielt<br />

når det er tenkt til å fylle en funksjon som<br />

beskrevet i et av de tidligere avsnittene.<br />

Håkon lot seg absolutt begeistre, og fant<br />

mange positive egenskaper hos Cayin M6, hvor<br />

han spesielt fremhever en elegant og musikalsk<br />

mellomtone med en eventyrlig god tredimensjonalitet<br />

krydret med en luftig diskant. Rognlien<br />

24<br />

1/2005<br />

konkluderte også med at dette sannsynligvis er<br />

"inngangsbilletten til seriøs rørlyd anno 2003!"<br />

Dog advarer han mot visse unoter i 100 Hzområdet<br />

relatert til forsterkerens effektytelse.<br />

Høyttalere med snill impedanskurve later til å<br />

være resepten.<br />

I grunnen liten vits i å bruke mer spalteplass<br />

på å repetere Håkons observasjoner, men supplerende<br />

kommentarer om konkrete inntrykk<br />

følger underveis senere i denne artikkelen. Jeg<br />

vil også få si på dette tidspunkt at jeg på forhånd<br />

spurte meg selv om hvorvidt små monitorhøyttalere<br />

med tradisjonelt vanskelige bånddiskantelementer<br />

egentlig er livretten til en forsterker<br />

av denne typen. Det kan på papiret virke<br />

som en vel god munnfull for Cayin M6.<br />

Produsentene av Aurum Cantus Leisure 3SE<br />

antyder da også følgelig at de bør pares med<br />

forsterkereffekter fra 50 til 150 Watt, selv om en<br />

minimumsimpedans på 6.4 Ohm og følsomhet<br />

på 88 dB ikke kan regnes til det tyngste av<br />

høyttalerlast. Dog har jeg mang en gang erfart<br />

at små monitorhøyttalere først våkner skikkelig<br />

til liv når de fores av kvalitetsforsterkere med<br />

overdimensjonerte strømforsyninger. Men rør er<br />

rør, og mange har nok latt seg overraske over<br />

hva enkelte av denslags faktisk er i stand til, til<br />

tross for moderat effekt. Og det lød som nevnt<br />

svært tillitsvekkende på Horten-messa, og<br />

utgangspunktet for dette oppsettet er heller<br />

ikke at det skal fylle Valhall med tunge diskorytmer.<br />

Her er det først og fremst hyggefaktoren vi<br />

er ute etter!<br />

Lav kilopris<br />

Cayin M6 koster etter enkel hoderegning kr<br />

916,25 pr kg dersom den oppgitte vekt på 12<br />

kg er korrekt, og det må vi si er billig når vi


snakker om såpass kvalitet som dette. Vi er vant<br />

med at Cayin utstyrer forsterkerne sine med<br />

solide strømforsyninger, og ellers er fullpakket<br />

med kvalitetskomponenter som er med og<br />

bidrar til den kompakte og forholdsvis tunge<br />

konstruksjonen. Selvfølgelig var<br />

Europaimportørens hjemmeside under oppdatering<br />

under testperioden, og det fulgte heller ikke<br />

med noen brosjyre eller bruksanvisning, så det<br />

er heller sparsomt med opplysninger om det<br />

rent tekniske jeg kan bidra med. Dere får heller<br />

lese Håkons artikkel. Men en prisverdig detalj er<br />

at forsterkeren er utstyrt med hodetelefonutgang,<br />

absolutt ingen selvfølge i dag. Videre har<br />

den tre innganger på linjenivå, alle single ended<br />

RCA, og leveres selvsagt med utbyttbar nettkabel<br />

med standard IEC brønn. Leveres ikke<br />

med fjernkontroll.<br />

Samlet inntrykk<br />

Med alle komponentene rigget på plass i stuen<br />

og med Getz/Gilberto varsomt plassert i plateskuffen<br />

klare til å formidle edel årgang bossa<br />

nova glemmer man fort at almanakken sier<br />

november. Ikke mye kulde å fornemme her, nei!<br />

At rørforsterkere genererer mye varme i rent<br />

fysisk forstand er ingen hemmelighet, men selve<br />

musikken formidles også med høy temperatur.<br />

På god rør-maner formidles hele registeret av<br />

mellomtone mykt og innbydende. At det slurves<br />

litt nedover i oktavene er vi i all vår storsinnethet<br />

villige til å tilgi, for dette er bare behagelig. I<br />

tillegg sørger en særs luftig diskant for nødvendig<br />

fornemmelse av sval bris. Bare velstand? Vel<br />

- ikke helt. Jeg føler etter hvert at lydbildet godt<br />

kan åpne seg enda mer og at smådetaljene i<br />

transienter kan bli enda tydeligere, da jeg vet at<br />

potensialet for dette er der. Det blir kanskje litt<br />

vel varmt etter en stunds lytting og inntrykkene<br />

festet seg ordentlig.<br />

Jeg prøver meg litt frem med diverse kabelbytter,<br />

og ender tilslutt opp med de riktignok<br />

mer enn dobbelt så dyre Wire World Equinox<br />

III+ på signalsiden og marginalt dyrere<br />

Synergistic Research Alpha Quad på høyttalersiden.<br />

Resultatet blir en noe åpnere mellomtonegjengivelse<br />

med litt mer detaljinformasjon i<br />

transientene og litt bedre artikulasjon nedover,<br />

nok til at det hele er godkjent. Konstellasjonen<br />

låter fortsatt temmelig silkemykt gjennom hele<br />

frekvensskalaen, men til tross for bedring etter<br />

kabelbyttet er det fortsatt litt grums i bunn. Jeg<br />

antar det er forsterkeren Cayin M6 som sliter litt<br />

akkurat her, men det er strengt tatt ikke uventet.<br />

Som nevnt innledningsvis har vi ikke dratt<br />

med dette anlegget hjem i stuen for å utøve<br />

neanderthalske kulturritualer i form av uvøren<br />

headbanging. I alle fall ikke annet enn den cognacrelaterte<br />

som måtte henge igjen dagen etter<br />

en seig lytteøkt.<br />

Jazzelskere<br />

Oppsettet ser ut til å stortrives med jazz på spilleplanen,<br />

og kommer skikkelig til sin rett når<br />

Chet Baker, John Coltrane, Stan Getz, eller hvem<br />

som helst annen av de legendariske solistene<br />

får utfolde seg. Tredimensjonaliteten kollega<br />

Rognlien bemerket i nr 7 er så absolutt fortsatt<br />

til stede, og bidrar sterkt til at fonogrammer fra<br />

ovennevnte kategori kommer fra en omgang<br />

gjennom dette oppsettet med bravur.<br />

Men også klassisk musikk er en nytelse å<br />

høre formidlet gjennom dette anlegget. Og da<br />

kanskje aller mest små ensembler og kormusikk,<br />

som for eksempel Johann Sebastian Bach og<br />

Trinitatis-Kantaten "O Ewigkeit, du<br />

Donnerwort" dirigert av Herreweghe med<br />

sopranen Johanette Zomer og alten Ingeborg<br />

Danz sammen med tenoren Jan Kobow, bassen<br />

Peter Kooy og Collegium Vocale Gent utgitt på<br />

Harmonia Mundi forrige år. Halleluja! Hadde<br />

rølpelaget Choir Boys hørt dette, hadde de aldri<br />

vurdert å ta navnet sitt!<br />

Rock av det mer solide og komplekse slaget<br />

derimot, er det verre å få til å låte helt som det<br />

skal. Det virker som forsterkeren her har litt vansker<br />

med å styre butikken, det kan bli litt mye<br />

rot og mas med en bassgjengivelse som gjerne<br />

vil, men ikke får det helt til – samtidig som det<br />

kan bli litt skrik og krasj lenger opp i mellomtoneregisteret.<br />

Men rock and roll og bibliotek har<br />

vel uansett aldri vært ment for hverandre.<br />

Cayin M6<br />

Pris: Kr. 10 995.-<br />

Importør: Norsk Audio Teknikk<br />

1/2005<br />

25


Cayin CD-252:<br />

Transportetappe<br />

CD<br />

-spilleren Cayin CD-252 har altså<br />

fått oppgaven med å fritte informasjon<br />

ut av våre små sølvskiver, og la<br />

det være klart med en gang - det klarer den<br />

med like mye glans som er brukt i lakken kabinettet<br />

er kledd i! Egentlig ikke voldsomt overraskende,<br />

og det av flere grunner. Forløperen til<br />

denne spilleren har jo sanket en anselig mengde<br />

gode anmeldelser rundt omkring i verden og<br />

samtidig blitt beæret med tallrike "Best-Buy"<br />

titler. I tillegg har jeg ved selvhøre erfart at det i<br />

dag produseres en lang rekke gode cd-spillere i<br />

de lavere prisklasser, jevnfør gjerne med blindtesten<br />

vi hadde i <strong>Fidelity</strong> noen utgaver tilbake!<br />

Cayin CD-252 er en oppgradert utgave av<br />

26<br />

Cd-spilleren Cayin CD-252 har altså fått<br />

oppgaven med å fritte informasjon ut av<br />

våre små sølvskiver. La det være klart med<br />

en gang - det klarer den med like mye<br />

glans som er brukt i lakken kabinettet er<br />

kledd i!<br />

1/2005<br />

forrige modell CD-251. Den har fått en noe<br />

større strømforsyning, Phillips velrenommerte<br />

drivverk 12.10, med flytende oppheng. Det ryktes<br />

forøvrig at denne spilleren kan leveres i en<br />

deluxe-versjon hvor drivverket er utstyrt med<br />

Base Technologys oppheng. Videre finner vi en<br />

Crystal 24bit/96KHz dac i tillegg til at det er<br />

brukt mer kostbare og forfinede komponenter i<br />

de analoge utgangene enn hos forgjengeren.<br />

Utvendig er Cayin CD-252 relativt tradisjonell<br />

både i størrelse og utseende. Transportskuffen<br />

plassert på venstre halvdel av fronten, og displayet<br />

på motsatt side med klassisk urangrønne<br />

tegn fremstår med rik kontrast og er ganske<br />

lettlest - i alle fall før eventuelt en mild overdo-<br />

Cayin CD-252<br />

Transport Phillips 12.10<br />

DAC Crystal 24bit/96kHz<br />

Utgangsnivå 2V +/- 3dB<br />

Frekvensrespons 20Hz-20KHz<br />

Støy/forvr.


sagt alle kommandoer en cd-spiller egentlig<br />

trenger å gjøre pluss litt til. Helt nøyaktig snakker<br />

vi om funksjoner som scan, repet, section<br />

repeat, recall, random, program, og mute i tillegg<br />

til de åpenbare play, stop, open, scan osv.<br />

Men fortsatt må cd-platene legges i skuffen<br />

manuelt, men det går vel alltids an å trene opp<br />

bikkja? En skuddredd Gordon-setter med AMOkurs<br />

eller en retriever med brukbar stamtavle<br />

skulle være som skapt for jobben!<br />

På baksiden finner vi som vanlig et sett forgylte<br />

single ended (RCA) terminaler for analog<br />

utgang, en digitalutgang for 75 Ohm coaxial<br />

kabel og en optisk digitalutgang. Apparatet<br />

hviler på fire solide føtter utstyrt med vibrasjonshemmende<br />

puter.<br />

Cayin CD-252 - som de fleste andre produkter<br />

fra samme produsent - virker med sine 12<br />

kilo velkonstruert med tillitsvekkende byggekvalitet<br />

og totalfinish. Chassis og kabinett virker<br />

solid og rigid avstivet i konstruksjonen, og assosiasjonene<br />

går verken i retning av Dinky Toys<br />

eller Bjellands. Er du klåfingret, tweakfreak, eller<br />

bare alminnelig sunt nysgjerrig - og simpelthen<br />

bare ikke kan motstå trangen til å skru av kabinettdekselet<br />

- vil du finne et apparat med ryddig<br />

innvendig komponenttopografi med fornuftig<br />

layout.<br />

Når man setter Cayin CD-252 i arbeid får<br />

man raskt følelsen av at den solide konstruksjonen<br />

også i praksis virker etter forutsetningene.<br />

Her er det ikke mye mekanisk støy.<br />

Trykknappbetjeningen fungerer friksjonsfritt, plateskuffen<br />

glir mykt ut og inn uten hjerteflimmerfremkallende<br />

ulyder, ei heller intet sjenerende<br />

høy trafosumming eller annen elektronisk støy.<br />

Plug and Play<br />

Cayin CD-252 gir kontant svar på tiltale når<br />

man har matet den med ønsket programvare og<br />

kommandert play. Akkurat som stallkameraten -<br />

den integrerte forsterkeren 252B - sparker CD-<br />

252 skikkelig unna fra første akkord, men man<br />

får ikke samme "over stokk og stein " følelsen.<br />

Det er en litt mer autoritær ro over det hele.<br />

Kraftig, friskt og virilt? - ja visst - men innenfor<br />

en mer behersket ramme enn det jeg kan erindre<br />

fra min test av samme produktlinjes integrerte<br />

252B.<br />

Denne roen bidrar til at man ikke opplever<br />

noen særlig grad av skrik eller påtrengende<br />

hardhet i det svært kritiske øvre mellomtoneområdet,<br />

og er også befriende fri for skarpe sibilantgjengivelser<br />

uten at man sitter med følelsen<br />

av redusert luftighet eller sprøhet i diskantgjengivelsen.<br />

Diskantgjengivelsen oppleves i<br />

det hele tatt mer som et eksotisk krydder i lydbildet<br />

enn eget "tilbehør " på den ferdig danderte<br />

musikktallerken. Lydbildet oppleves ellers<br />

som svært åpent og luftig gjennom hele<br />

mellomtonespekteret med godt armslag for de<br />

ulike aktørene på fonogrammet som avspilles<br />

uten at Cayin CD-252 faller for fristelsen å<br />

fremheve noe instrument eller område spesielt.<br />

Jeg vil påstå at denne spilleren gjengir musikken<br />

på en harmonisk og helhetlig måte uten å ville<br />

påkalle ekstra oppmerksomhet på noen enkeltpunkter.<br />

Her finnes også bra med punch og rytmisk<br />

fremdrift, transientene kommer raskt, og med en<br />

dynamisk kontrast som absolutt lar seg høre, i<br />

dobbelt forstand. På mange gode jazzinnspillinger<br />

kan man høre svært tydelige detaljer fra<br />

kontrabassen - jo, den har faktisk strenger! - og<br />

også dette klarer CD-252 å formidle på en måte<br />

som integrerer dette instrumentet med den øvrige<br />

instrumenteringen. Den er ikke uventet ikke<br />

like god som min egen Electrocompaniet EMC1<br />

up til å artikulere seg i de helt nederste oktavene<br />

- det skulle bare mangle - men den henger<br />

likevel godt med også her nede.<br />

Å sammenligne Cayin CD-252 med den mer<br />

enn tre ganger så dyre Electrocompaniet vil ikke<br />

være rettferdig. Det er fortsatt en viss sammenheng<br />

mellom pris og ytelse, men forskjellen i<br />

ytelse er nesten aldri proporsjonal med forskjellen<br />

i pris. Det skulle vært svært interessant å<br />

vite hva deluxeutgaven med Base-teknologi i<br />

transportdelen kan skilte med, og denne koster<br />

visstnok rundt femten store. Eller hva med å<br />

koble Cayin CD-252 til en kvalitetsdac - eksempelvis<br />

Companiet sin? Jeg er redd det kan bli<br />

farlig tett på for ca halv pris! Cayin CD-252 tok<br />

med seg alle sine positive egenskaper da den<br />

ble koblet opp i mine andre tilgjengelige forsterkerløsninger.


Aurum Cantus Leisure 3S:<br />

Glansfull<br />

Selve pølserosinen i dette oppsettet er nok høyttalerne Aurum<br />

Cantus Leisure 3S, en marginalt større variant av Leisure 2SE som<br />

min svært erfarne og høyttalerkyndige kollega Tore Dag Nilsen<br />

omtalte i svært rosende vendinger i <strong>Fidelity</strong> nr 7.<br />

Aurum ble tidligere kun distribuert gjennom<br />

svenske Golden Age Music i Alingsås utenfor<br />

Borås, men flere av fabrikkens modeller<br />

frister nå en elevert tilværelse i syvende etasje<br />

hos Norsk Audio Teknikk i Storgata, Oslo.<br />

Og når man pakker opp disse stativhøyttalerne<br />

fra emballasjen er det vanskelig å fatte at<br />

disse faktisk koster under et dusin tusenlapper,<br />

uten stativer vel å merke - disse koster et par<br />

tusenlapper ekstra.<br />

På denne toveis bassreflekskonstruksjonen er<br />

det tilsynelatende brukt kvalitetskomponenter<br />

hele veien. En av flere iøynefallende detaljer er<br />

selvsagt diskantelementet i form av et båndelement<br />

i aluminium som måler 100 x 85 x 0.01<br />

millimeter, montert i et eget solid, støpt aluminiumskammer.<br />

Dette elementet tar seg av alle fre-<br />

28<br />

1/2005<br />

kvenser over 2400 Hz, og kan gjengi svingninger<br />

helt opp til 40 KHz. Kanskje på tide med en<br />

date med Batwoman?<br />

Bass/mellomtoneelementet er et 6.5" av<br />

såkalt non woven karbonfiber og kevlar konstruert<br />

etter sandwichprinsippet foran en kobbertrukket<br />

25 med mer voice coil med flat kabel<br />

og en 100 x 20 med mer magnet. Montert i på<br />

den kraftige frontbaffelen på dette bakventilerte<br />

reflekskabinettet sikrer dette oss grunntonegjengivelser<br />

ned til respektable 48 Hz.<br />

Jeg hadde ikke hjerte til å praktisere skrutrekkerkirurgi<br />

på disse innbydende smykkeskrinene<br />

med et så velpleiet ytre, så hva som befinner<br />

seg på innsiden har jeg lest meg til på Aurums<br />

hjemmeside. Her kan vi lese at delefilteret<br />

består av utsøkte høykvalitets polypropylen<br />

Aurum Actus Leisure 3SE<br />

Konstruksjon 2-veis<br />

bassrefleks<br />

Frekvensrespons 48Hz-40kHz<br />

Følsomhet 88dB<br />

Impedans 8 Ohm<br />

Diskant 10x8.5cm<br />

aluminiumbånd<br />

Bass/mellomtone 6.5" kevlar/karbon<br />

Delefrekvens 2400 Hz<br />

Dimensjoner 40x25x30cm<br />

Vekt 12Kg<br />

Pris 11 495.-<br />

Forhandler: Norsk Audio Teknikk<br />

kapasitorer og metalloksidfilm i tillegg til keramiske<br />

motstander. Alt av kobber - inklusiv<br />

internkoblingen - er av kvalitetsnorm 5N (altså<br />

99.99999% renhetsgrad). På baksiden finner vi<br />

et enkelt sett gullforgylte skruterminaler av god<br />

kvalitet i et ryddig arrangement og er lette å<br />

arbeide med.<br />

Kabinettene er egentlig verdt et helt kapittel<br />

for seg selv, og fåes i fire finishvarianter. Alle<br />

variantene med ekte trefiner trukket i anselige<br />

mengder klarlakk. Håper virkelig produksjonsstaben<br />

hos Aurum er tilgodesett med et godt<br />

ventilert produksjonslokale og reglementert verneutstyr,<br />

ellers er jeg redd vi snart har en stor<br />

andel av dem vimsende rundt på Plata.<br />

Testeksemplarene er levert i en lys variant<br />

kalt "poplar tumor"! Med solid dose morbid<br />

fantasi kan man saktens utvikle visse assosiasjoner<br />

til maligne melanomer på vinterblek nordisk<br />

hud, men det er nok ikke tilsiktet. Det ser<br />

eksklusivt ut, åkke som. Og byggekvalitet og<br />

håndverksmessig finish er intet mindre enn<br />

eksellent! Pur møbelsnekkerkunst! Hvis det finnes<br />

en pris for byggeskikk innen høyttalerproduksjon<br />

så er Aurum herved<br />

nominert.<br />

Kabinettene er ikke bare<br />

vakre å se på - de virker<br />

også gjennomtenkt i oppbygningen.<br />

Her finnes<br />

knapt en rett 90 graders<br />

vinkel , og de er meget solide<br />

og godt avstivet.<br />

Knoketesten er helt unødvendig,<br />

men må en absolutt<br />

gjennomføre et slikt ritual i<br />

all sin autisme - så husk<br />

hvite hansker. Sjelden har<br />

slike vært mer påkrevet.<br />

Det er ifølge produsenten<br />

brukt ull av høy kvalitet<br />

(hvordan man nå enn normerer<br />

ullkvalitet - kanskje<br />

Vegard Ulvang vet det?) til<br />

innvendig demping.<br />

Stor lyd<br />

Om størrelsen er heller<br />

beskjeden, så er musikkgjengivelsen<br />

Leisure 3S varter<br />

opp med desto større<br />

og med en glans som matcher<br />

eksteriøret. Selv om<br />

resultatet sammen med<br />

Cayin M6 absolutt var mer<br />

enn respektabelt, fikk de en<br />

skikkelig wake up call da<br />

de ble foret med mitt personlige<br />

referanseoppsett<br />

som på forsterkersiden nå<br />

består av EAR/Yoshino 864<br />

pre og rørmastodonten<br />

Conrad-Johnson Premier


140 effektforsterker. <strong>Hele</strong> lydbildet vokser, og det holografiske<br />

spekteret blir mye dypere med denne langt<br />

dyrere og effektfulle forsterkerkombinasjonen. Putt<br />

Bobo Stensson eller Carsten Dahl i cd-spilleren, og du<br />

forstår umiddelbart hvorfor et flygel kalles "grand<br />

piano" på britisk. Joda, disse høyttalerne gjør ikke skam<br />

på sin bruk av pianolakk.<br />

Grunntoneartikulasjonen er selvsagt også i en helt<br />

annen klasse med denne komboen, akkurat som de<br />

fleste andre parametre vi benytter oss av når vi beskriver<br />

et produkt. Men nå snakker vi altså om et forsterkeroppsett<br />

til temmelig nøyaktig ti ganger pengene du<br />

må ut med for Cayin M6, og da nærmer vi oss det kvalitetsnivået<br />

hvor man kan få gåsehud i en slik grad at<br />

man automatisk er sikret hederlig omtale i Ornitologisk<br />

Årbok!<br />

Dette er ikke sagt for å antyde at Cayin M6 ikke er en<br />

kapabel forsterker, men mer for å understreke at disse<br />

høyttalerne er voksne nok for større prøvelser enn det<br />

Cayin M6 kan gi dem.<br />

Sømløst<br />

Aurum Cantus Leisure 3SE viser med alle de forsterkerløsningene<br />

vi her har benyttet at den kan gjengi musikken<br />

med både disiplin og eleganse. <strong>Hele</strong> frekvensspekteret<br />

blir gjengitt på en harmonisk måte med en imponerende<br />

klarhet og superglatt overtonestruktur.<br />

Instrumentklangen, spesielt på de akustiske, blir også<br />

svært troverdig gjengitt.<br />

Leisure 3SE varter opp med en flott holografi og en<br />

meget transparent mellomtone. Båndelementet tilfører<br />

diskantgjengivelsen en befriende luftighet som integrerer<br />

seg på en diskret og sømløs måte med resten, og<br />

den faller aldri for fristelsen til å stikke seg frem.<br />

Hvinende sibilanter er et nesten som et ikke-tema å<br />

regne. I det hele tatt avslører disse høyttalerne et vell av<br />

detaljer overalt i lydbildet uten at dette forkleiner eller<br />

forstyrrer selve helheten. Leisure 3SE virker bare så veldig<br />

ustresset og komfortabel med rollen sin. Leken og<br />

disiplinert på en og samme tid.<br />

Det er vanskelig å finne noe særlig negativt å påpeke<br />

om disse stativhøyttalerne, særlig når man tar prisen i<br />

betraktning. Man har selvsagt visse begrensninger man<br />

ikke kommer utenom når det gjelder høyttalere i denne<br />

størrelsesordenen, men naturgitte fysiske lover får vi<br />

uansett ikke gjort noe med. Mengden av luft som blir<br />

satt i bevegelse vil alltid være avhengig av massen det<br />

skyves med, så 6.5" kan også i denne sammenhengen<br />

bli litt i snaueste laget for noen.<br />

Jeg tok meg uansett aldri i å savne dypbass eller solid<br />

grunntonefundament med disse høyttalerne, og det tror<br />

jeg ikke du heller kommer til å gjøre dersom du har et<br />

lytterom på 35 kvadratmeter eller mindre. Tvert i mot er<br />

det heller grunn til å glede seg over den autoritære<br />

måten den kan gjengi energien fra en cello og nyansene<br />

og de dynamiske kontrastene i en kontrabass på.<br />

Mektig!<br />

Godt kjøp<br />

Aurum Cantus Leisure 3SE er uten tvil en høyttaler som<br />

gir veldig mye for pengene, og etter mitt skjønn svært<br />

vanskelig å holde utenfor finalefeltet dersom du snuser i<br />

markedet etter en kompakt høyttaler i prisklassen opp<br />

til tyve tusen. Konkurransen er unektelig hard, men her<br />

får du et produkt som gleder både øyet og øret - og<br />

muligens penger nok til overs for en bedre Cognac?<br />

Samlet vurdering<br />

Dette ga mersmak. Jeg syns vi fant mye av hva vi lette etter. Dette er et oppsett<br />

som er i stand til å formidle masser av musikkglede for selv kresne lyttere.<br />

Oppsettet har absolutt en "touch of class" faktor med klangmessig god balanse,<br />

og kan spille i timevis uten at lytteren blir lyttetrett.<br />

Alle enkeltkomponentene gir hver for seg god valuta for pengene, og da kanskje<br />

høyttalerne Aurum Cantus Leisure 3SE aller mest. Det mest spektakulære apparatet<br />

er unektelig forsterkeren Cayin M6, men det er mange som ikke er særlig begeistret<br />

for rørforsterkere. Det er fullt mulig å bytte ut denne med en noenlunde tilsvarende<br />

priset transistorbasert forsterker, og likevel beholde mange av de beste egenskapene<br />

i anlegget. Jeg tror heller ikke disse høyttalerne hadde hatt særlig vondt av det.<br />

Hvis man har lyst til å beholde forsterkeren og heller prøve andre og kanskje litt<br />

snillere høyttalere, kan det kanskje være lurt å prøve de flotte stativhøyttalerne fra<br />

finske Amphion. Disse kan du lese en full test av et annet sted i <strong>bladet</strong>.<br />

Øvrig utstyr<br />

De ulike komponentene omtalt i denne<br />

testen ble som våre kvalitetslesere sikkert<br />

har skjønt, også hver for seg satt inn i<br />

andre oppsett. Jeg har benyttet følgende<br />

utstyr:<br />

• Electrocompaniet EMC1 24bit192kHz<br />

cd-spiller<br />

• EAR/Yoshino 864 forforsterker<br />

• Conrad-Johnson Premier 140 rør<br />

sluttrinn<br />

• Revel Performa M20 stativhøyttalere<br />

• Wire World Equinox III+ og<br />

Kimber Hero signalkabler<br />

• Synergistic Research Alpha Quad og<br />

DBL høyttalerkabler<br />

• Target høytalerstativer<br />

• Atacama og Aavik møbler<br />

• Base dempeplattform<br />

• SoundCare dempeføtter<br />

1/2005<br />

29


Amphion Argon2 stativhøyttalere:<br />

30 1/2005<br />

Sisu!<br />

På tide med finsk sisu i musikkanlegget?<br />

Bli med <strong>Fidelity</strong> meteren over gølvplankene<br />

med stativhøyttalerne Amphion. Festen er sikret.<br />

av Håkon Rognlien<br />

Hva?<br />

Amphion Argon2 er middels store, lyse i fremtoningen,<br />

og utmerker seg med en elegant, åpen<br />

hornløsning for diskantelementet. Kassa er av<br />

brukbar kvalitet, ikke noe absolutt dødt kabinett<br />

vi snakker om akkurat, men greit nok. Fineren<br />

på testeksemplaret er nydelig, produsert av finsk<br />

bjørk, ser det ut til. Bakplata huser en relativt<br />

liten bassport, og et enkelt sett høykvalitets tilkoblinger<br />

fra WBT. Basselementet er et 6 toms<br />

aluminiumselement, diskanten er også av aluminium,<br />

og med en liten grill foran stråler den ut<br />

fra bunnen av hornfasongen på toppen av høyttalerfronten.<br />

Frontstsoff finnes ikke. Det kan jeg<br />

like, for jeg ser ikke poenget med å betale for<br />

noe du aldri bruker uansett.<br />

Hvordan?<br />

Amphion anbefaler 20 til 200 Watt i forsterke-<br />

rens reservoar, for å drive Argon2 effektivt.<br />

Slapp av sier jeg, til en forandring, for mine 2 x<br />

15 W rør monoblokker hadde jo ustanselig festkonsert<br />

med disse lettstyrte sakene. De tipper<br />

aldri under 7 Ohm impedans, og gir ca 87 dB ut<br />

for 1W/1m, alt i alt en av de desidert greieste<br />

belastningene mine forsterkere har møtt på sin<br />

vei. Men de tåler juling også, tro ikke annet!<br />

Krells brutale KAV 400xi slo nemlig nådeløst løs<br />

på dem, uten at det hørtes ut til å plage dem<br />

overhodet!<br />

Plassering er et viktig poeng, Argon2 er litt<br />

pirkete på det der. Her må du fikle litt i eget<br />

rom, for de påvirkes ganske grovt av verden<br />

rundt seg. For riktig tuning trenger de litt høyere<br />

stativer enn normalen (eller du litt lavere stol...)<br />

slik at dine ører i høyde befinner seg midt<br />

mellom elementene. I mitt rom fant jeg at de<br />

trivdes relativt nær sidevegg, langt fra bakvegg,


og med relativt mye toe-in. Her er det rom for<br />

smak og behag, jeg tror nok også noen ville fortrekke<br />

dem helt uten toe-in i det hele tatt. Men<br />

jobb litt med det, for her er det mange muligheter<br />

for tilpasninger til rom , anlegg og smak.<br />

Sånn!<br />

Bare for å gå rett på sak: Amphion har med<br />

Argon2 produsert en av de mest vellykkede stativhøyttalerne<br />

jeg har hatt gleden av å ha på<br />

besøk. Det betyr ikke at dette er Den Endelige<br />

Stativhøyttaleren, det jeg legger i et slikt utsagn<br />

er at den låter på en måte som gjør deg glad og<br />

gir deg lyst til å lytte på musikk hele tiden.<br />

Dette gjør den uten å tilføre overdreven farging,<br />

billige partytricks eller andre tøysete påfunn i<br />

det hele tatt! Faktum er at vi har å gjøre med<br />

en tonalt meget nøytral høyttaler, som er meget<br />

godt oppløst fra topp til bunn. Det som gjør at<br />

man finner slik lytteglede her kommer nok av<br />

flere faktorer. Friskhet er en av dem. Det er en<br />

våken, men altså ikke overdreven topp vi hører,<br />

den er som en frisk finsk bris. Klart jeg har hørt<br />

mer silkeglatt lyd av "ingenting" helt der oppe,<br />

men denne aluminiumsdomen er passe temmet,<br />

og evner å få med seg et meget respektabelt<br />

arsenal av detaljer. Hurtighet er en annen faktor<br />

som er med på denne gledesferden. Her smekker<br />

det effektivt til ja! Selv for en blasert hornelsker<br />

som meg selv, kan det her fornemmes mer<br />

enn bare et snev av plutseligheten enkelte<br />

instrumenter og innspillinger har på lur...<br />

Dybde?<br />

Nedover mot bassområdet er overlappingen elementene<br />

i mellom svakt detekterbar, (delefrekvens<br />

såpass lavt som 1200 Hz) en liten utposning<br />

kan oppleves på kvinnelig vokalmusikk for<br />

eksempel, men meget diskret. For uten dette, er<br />

også mellomtonen vidunderlig presis uten å<br />

være hard, den har en gjennomsiktighet som er<br />

sterkt med på å bygge opp det enorme lydbildet<br />

her. For dette er høyttalerne som vet å holde<br />

bikkja til Waters i bånd! Jeg har nok hørt maken<br />

til tider, men neppe noen som er åpenbart bedre<br />

på å produsere et totalt surroundbilde med kun<br />

to små bokser. Jeg kan ikke for det, dette er<br />

bare så gøy!<br />

Bassområdet her er også veldig presist.<br />

Oppløsning i bassen er for enkelte høyttalere et<br />

fremmedord, men tydeligvis ikke for Amphion.<br />

Sant nok, her rulles det meget effektivt av nedover<br />

fra rundt 60 Hz, vil jeg anta, mens den lille<br />

festkulen noe høyere opp er igjen såpass diskret<br />

at det er mer en svak betoning enn en reell farging.<br />

Til sammen skaper dette en høyttaler som<br />

er overbevisende enten du spiller viser, opera<br />

1/2005<br />

31


eller tung rock. Dessverre hører dette fenomenet<br />

til blant sjeldenhetene!<br />

Virkelighet?<br />

Andreas Scholl, Maria Kristina Kiehr og Barb<br />

Jungr er alle på hver sin måte vanskelige kvinnestemmer.<br />

(Så Andreas har ikke kvinnestemme,<br />

sier du? Nei vel.... Men da har han i det minste<br />

balla i kraftig klem !) Men Argon2 er absolutt<br />

klar for oppgaven. Det er ingen lukkethet å<br />

spore her, men med Krell vil det med enkelte<br />

høyttalerkabler bli litt vel hardt oppover i<br />

mellomtonen. Bruk Kimber Monocle-X, og problemet<br />

er historie! Den kabelen er jo bestekamerat<br />

med Krell’en, så det meste ordner seg.<br />

Det er vidunderlig gjennomsiktig og delikat det<br />

hele. Lydbildet er dypt og høyt, sprer seg uanstrengt<br />

ut over all vett og forstand.<br />

Jeg skulle virkelig like at alle vintage-elskere<br />

der ute kunne høre anlegget når det spiller slik!<br />

Dette er ultra moderne, ultra oppløst, ultra dei-<br />

32<br />

1/2005<br />

lig, og høyt hevet over trivialiteter som tid og<br />

rom. Å få meg overbevist om at dette på en<br />

eller annen måte er "feil" er bortkastet energi!<br />

La gå med at det finnes noe i en eller annen<br />

mellomtone fra en fjern fortid som sier noe<br />

denne ikke gjør, men så da? Denne sier jo så<br />

fordømt mye annet!<br />

Villskap?<br />

Dream Theatre, Roger Waters og Stevie Ray<br />

Vaughan setter anlegget på helt andre prøver.<br />

Det som er så fordømt gøy med Argon2 er jo<br />

nettopp at dette også produserer et fullstendig<br />

annet svar. Her våkner villdyret! Stevies feite<br />

gitartoner fyller stua, flytter beina, river i sjela<br />

og setter øra på stilk. Hva annet kan en høyttaler<br />

gjøre i grunn? Spiller jeg med røroppsettet,<br />

er det varmere glattere og virkeligere enn med<br />

Krell, som på sin side tegner skarpere og mer<br />

tindrende toner i løse lufta. Begge deler er<br />

nydelig, og igjen sier høyttalerne fra hvem som<br />

serverer foret. Enkelt og greit. Og bassen er så<br />

inni helvete tight og rask, brakene og lavenergien<br />

på skiva til Waters er der, bestemt, men<br />

behersket. Dette er ikke Klipsch verken i villskap<br />

eller utstrekning, men de gir uansett en levende<br />

fremstilling som overgår så å si alt jeg har hørt<br />

av stativhøyttalere. I hvert fall i denne prisklassen.<br />

Og de kan spille hysterisk høyt uten å låte<br />

som om membranene er i ferd med å endre<br />

karakter og ta form av sølvpapir hvert øyeblikk.<br />

Mens i neste sekund kan de fullstendig bytte<br />

natur og bli de rene kosebamser.... Vil bare ytre<br />

en liten advarsel her; pass deg for alt for skarpe<br />

signalkilder og forsterkere, du kan komme til å<br />

møte litt heftige sibilanter til tider når dette virkelig<br />

tar av.<br />

Storhet!<br />

Mozart, Mahler og Bach lever! Og Amphion<br />

evner å gjøre orkestrene vid åpne og lekende, til<br />

tross for at de er alt for små til å få lov til å<br />

oppføre seg sånn. Instrumentklangene er upåklagelige,<br />

spesielt med rørutstyr. Oppløsningen,<br />

belastbarheten, headroomet og presisjonen gjør<br />

dem til enere på formidling av kompleks<br />

musikk. Malhlers 5. er diger, og låter digert,<br />

men allikevel utanstrengt. Det kan ikke mange<br />

stativhøyttalere kopiere. Paukeslag er brutale,<br />

bestemte og kontante. Orgeltoner gjengis uten<br />

tøysete prompelyder fra bassporten, og klarinetter<br />

låter som om de er laget av ordentlig tre.<br />

<strong>Hele</strong> tiden står orkesteret fram med fine detaljer,<br />

klangfarger og masse plass. Jeg er regelrett<br />

imponert til kanten av ekstase over hvor mange<br />

nesten motstridende egenskaper Amphion har<br />

tvunget inn i en såpass moderat dimensjonert<br />

boks!<br />

Lykkerus!<br />

Dette er en av de desidert mest vellykkede stativhøyttalere<br />

jeg kan erindre å ha hørt. Men det<br />

er selvsagt fallgruver her. Og ingen undere har<br />

skjedd denne gangen heller, selv om det er<br />

nære på. Liker du denne vil du sannsynligvis<br />

elske Revel til om lag den doble prisen. Lar du<br />

deg rive med av tempoet disse kan formidle, vil<br />

du hoppe ut av stolen i pur glede over hva<br />

Klipsch kan finne på. Men kan du finne en høyttaler<br />

som er såpass vel avstemt, såpass underholdende,<br />

såpass presis og såpass mye av en<br />

allrounder i denne prisklassen, ja da vi jeg<br />

hoppe rett i taket og sette et digert kryss.<br />

Amphion Argon2 er nemlig, så vidt jeg kan se,<br />

det nærmeste du kommer et hifi-vidunder for<br />

11000,- Sisu for alle penga!<br />

Amphion Argon2 stativhøyttalere, pris pr par:<br />

11000,- i sølv og svart , 12400,- for finér<br />

Leverandør: Audio Aktøren<br />

Benyttet utstyr:<br />

CD-spiller: Zap CD / Audio Note DAC 1.1x<br />

Forsterkere: Audio Note M5/P4, Krell KAV<br />

400xi, Electrocompaniet ECI4<br />

Kabler fra Synergistic, Duelund, DBL, Kimber<br />

Stativ fra Target


Rogue Zeus:<br />

100 kilo rør!<br />

Denne amerikanske tungvekteren på 100 kilo er<br />

kraftens pappa og delikatessens mor. 12 x KT 88 rør<br />

gir en flott pondus, men lyden forandrer seg<br />

dramatisk med skifte av inngangsrør. Og kabler.<br />

Og triodeinnstilling. Og høyttalerimpedans. Og... Tekst og foto: Knut Vadseth<br />

34 1/2005


Det vi lydentusiaster prøver<br />

å oppnå – og som det er<br />

rimelig håp å kunne lykkes<br />

med – er en illusjon av<br />

tilstedeværelse som slett<br />

ikke behøver å være den<br />

helt pinlig "korrekte".<br />

Pris: kr. 70.000,-<br />

Importør: Håver Snapa,<br />

www.planetsnapa.com/<br />

Tidlig på sommeren skulle kollega Ken<br />

Kessler fra engelske Hi-Fi News teste en<br />

brasiliansk rørforsterker fra Audax.<br />

Denne 17 watteren hadde samme<br />

"Timbre" kontroll som vi også fant på firmaets<br />

transistor pre som <strong>Fidelity</strong> – som de første<br />

– testet nummer 10. Denne klangkontrollen<br />

gjør en rekke større eller mindre justeringer<br />

med impedansetilpasninger og andre<br />

greier som i en liten, men ikke uviktig grad,<br />

forandrer lydkarakteren. Ken Kessler nektet<br />

til slutt å teste forsterkeren, da her ikke var<br />

noen "nullstilling" på denne klangkontrollen<br />

som så skulle være konstruktørens offisielle<br />

svar på optimal lydkvalitet....<br />

Fasitsvar på lyd?<br />

Men finnes det noen fasitsvar på hva som er<br />

"best" lyd?<br />

Er det noe vi håper på her i <strong>Fidelity</strong>, må<br />

det være å beskrive best mulig hva vi hører<br />

og opplever. Og minst mulig å fortelle leseren<br />

hva som er "best". For er det noen som<br />

for alvor mener at det finnes en optimal<br />

smak på den "beste" rødvinen?<br />

For dere som mener at "best" simpelthen<br />

er det "riktigste", må jeg dessverre påpeke<br />

at det er langt igjen til "naturtro" lyd i alle<br />

ledd. Det vi lydentusiaster prøver å oppnå –<br />

og som det er rimelig håp å kunne lykkes<br />

med-er en illusjon av tilstedeværelse som<br />

slett ikke behøver å være den helt pinlig<br />

"korrekte".<br />

Okke som; disse tanker er særdeles relevante<br />

når vi nå skal prøve å beskrive kvaliteten<br />

og klangegenskapene til den 100 kilo<br />

tunge rørforsterkeren fra amerikanske Rogue.<br />

Denne oppgis å være på 225 watt i normal<br />

oppkobling ved 8 ohm og drives normalt av<br />

12 stykker KT 88 rør, noe som vanligvis gir<br />

en "typisk" rørlyd med en litt småfeit og<br />

pæreformet klangbalanse. Ikke helt nøytral<br />

med andre ord, men etter manges oppfatning<br />

en deilig lyd som gir et gyldent og<br />

organisk lys over musikken.<br />

I første omgang var det akkurat denne<br />

klangbalansen som dominerte mine sanseinntrykk.<br />

Og det var slett ingen sure miner<br />

fra min side for dette. For her var langt mindre<br />

av den øvre mellomtone forvrengningen<br />

jeg reagerte på med "The Hurricane" som<br />

Gunnar testet for et par blader siden. Og<br />

som sammen med litt slappe transientskuldre<br />

er en smule svakhet med mange typiske<br />

rørforsterkere.<br />

Typisk rør<br />

Rogue Zeus låt altså i første omgang typisk<br />

rør, men mer finkornet og med hørbart mindre<br />

forvrengning i øvre mellomtone enn<br />

mange andre. Her var også mer enn nok<br />

forhekset strøm til å styre bassene i mine<br />

relativt kresne Respons Grande. Hittil hadde<br />

jeg koblet det hele opp akkurat som med<br />

min DP A-1 med Transparent Kabler både<br />

mellom Krell KPS 25 og effekt og mellom<br />

forsterker og høyttalere. Utmerket lyd, men<br />

ikke mer enn jeg syntes det burde være med<br />

en forsterker i denne prisklassen, rør eller<br />

ikke rør.<br />

Jeg jublet likevel over den betydelige<br />

dynamiske kontrasten i øvre mellomtone som<br />

balanserte ut den litt mer finkornede klangen<br />

fra DP og mange andre transistorforsterkere.<br />

Etter min mening to ulike parametre som<br />

objektivt sett burde være like viktige. Men du<br />

får ikke nødvendigvis begge samtidig!? De<br />

som hevder at transistorforsterkere BARE har<br />

svakheter og rørforsterkere BARE er av det<br />

gode, eller omvendt, er hvert fall ikke på jakt<br />

etter noen objektiv sannhet!<br />

Men om mellomtonen var frodig og<br />

ekspansiv, var diskanten en smule røff. (Selv<br />

om den var bedre enn svært mange andre<br />

rørforsterkere.) Men igjen; ganske så deilig<br />

Håvar Snapa jobber med virkelig tung Hi-Fi.<br />

Når det gjelder å by på seg<br />

selv, er de fleste rørforsterkere<br />

så opplagt<br />

mye rausere enn den gjengse<br />

transistor forsterker.<br />

frivol! Rørlyden var mindre prektig og absolutt<br />

korrekt (tror jeg) enn DP-lyden, men med<br />

noe høyere morofaktor og en forbausende<br />

illusjon av levd liv.<br />

Flott bass<br />

Selv om dypbassen ikke er stram som for<br />

eksempel Hegels største, var likevel fundamentet<br />

helt usedvanlig bra med imponerende<br />

pondus, men uten å bli feit og kvapsete.<br />

Personlige synes jeg denne type bass med<br />

stor tyngde og betydelig dynamisk kontrast,<br />

er minst like "riktig" som de superstramme<br />

"tørre" variantene mange hi-fi entusiaster<br />

sverger til. Men igjen; smak og behag.<br />

Uansett vil bassen i Rogue neppe være noe<br />

problem selv for transistorfolket-om de finner<br />

andre viktige parametre som forsvarer overgang<br />

til rør. Som for eksempel den generelt<br />

større og dypere romgjengivelse fra Rogue.<br />

Men dette rommet er ikke nødvendigvis mer<br />

presist?<br />

Det er likevel mye mulig, til og med ganske<br />

sannsynlig, at en relativt rimelig rør tung-<br />

1/2005<br />

35


vekter som Rogue Zeus; med både krefter og<br />

stamina som en likt priset transistorforsterker i<br />

luksusklassen, kan være et glimrende valg for<br />

svært mange. Også de som tror rør ikke har tilstrekkelig<br />

krefter eller tilstrekkelig stram bass....<br />

Men så var det dette med de litt runde skuldrene!<br />

Jeg opplevde som så ofte før at jeg ble<br />

sittende litt på kanten av sofaen med ørene på<br />

stilk for å få med alle detaljene i lydbildet. Jeg<br />

må innrømme at mange transistor og D-forsterkere<br />

tenderer til å gjengi detaljer noe i overkant<br />

av hva man faktisk hører på en konsert. Okke<br />

som; når denne detaljeringen fosrvinner i tredjeharmonisk<br />

og tilsynelatende litt treigere transienter<br />

med en smule grums imellom, så blir man<br />

stilt ovenfor et valg om hva man simpelthen<br />

foretrekker.<br />

I tilfelle Zeus skulle det vise seg at vi såvidt<br />

hadde begynt å avdekke det aller første laget av<br />

virkeligheter. Noe egentlig fasitsvar eksisterer<br />

ikke, men vi fikk etterhvert et noe grundigere<br />

kjennskap til de mange ansikter som denne<br />

kjempen kunne oppvise.<br />

Forandringer<br />

Det første vi gjorde, var å stille om til triode-forsterkning<br />

via vippebryteren på frontpanelet.<br />

Dette gir noe mindre målbar utgangseffekt<br />

(selvfølgelig ikke oppgitt hvor mye mindre), men<br />

samtidig med en smule mer distinkt og presis<br />

lyd. Deretter fikk vi miniskuløse, men dog hørbare<br />

forandringer ved å benytte 4 ohm i forhold<br />

til 8 ohms høyttalerutgangen . Derimot hørte<br />

jeg ikke noe forskjell på ulike koblinger til jord(!)<br />

36<br />

1/2005<br />

Før du nå får beslutningsvegring<br />

og slett ikke ønsker<br />

deg så mange valgmuligheter,<br />

tenk på disse rørene<br />

som god vin; det finnes ikke<br />

en eneste "riktig" rødvin.<br />

Det neste var å sjekke de medfølgende<br />

kablene fra Audience (Au22) som vi testet med<br />

forrykende resultat i forrige blad. Og jepp; transientskuldrene<br />

ble krappere, bassen ble litt<br />

strammere, øvre mellomtone litt mindre aggressiv<br />

og diskanten litt tydeligere uten å ta for mye<br />

oppmerksomhet. En tilsynelatende "bedre" forsterker<br />

på flere punkter, men i virkeligheten<br />

bare en bedre kabelmatch! Nå var det faktisk<br />

mer beskjedne (ta det ikke helt bokstavelig)<br />

lydforskjeller mellom Rogue og DP med sine<br />

respektive favorittkabler.<br />

Så viste det seg at det både var enkelt, billig<br />

og særdeles spennende å skifte de små driverrørene<br />

på inngangen. Også de store KT 88<br />

rørene kan skiftes til mange andre merker og til<br />

og med andre typebetegnelser som alle låter<br />

litt forskjellig.<br />

Men det er altså de rimelige smårøreren som<br />

gjør mest med lyden, ifølge importøren Håvar<br />

Snapa. Han stakk så innom med 3 nye sett<br />

smårør som alle kostet noen få hundre kroner.<br />

Og alle var etter min mening litt "bedre" enn<br />

det røret som satt i testproduktet ved mottagelse.<br />

(Det viste seg senere at "original" røret<br />

var skiftet ut av importøren.)<br />

Bare rør!<br />

Det lille inngangsrøret av typen ECC83, finnes<br />

med små variasjoner også som 12 BC7 eller<br />

AX7LPS og er ifølge Håvar Snapa det røret som<br />

betyr mest for lydkvaliteten . Også mer enn<br />

hovedrøret KT 88 som i tillegg til å forandre lydkarakter<br />

i forhold til ulike leverandører, også kan<br />

erstattes med det noe "fastere og strammere"<br />

røret av typebetegnelsen 6550.<br />

Håvar hadde tatt med seg ulike typer ECC 83<br />

rør av ulike årgang (akkurat som god vin) og<br />

produsenter. Det var det relativt kostbare<br />

Telefunken AX7 som var i forsterkeren da jeg<br />

fikk den, men dette var etter min mening det<br />

"dårligste" av dem alle. Dette var Håvar enig i<br />

da han fikk høre det selv på mitt oppsett. Vi satt<br />

derfor inn det rimelige Sovtek AX 7 LPS, som<br />

reduserte en smule hardhet i toppen og en litt<br />

for (etter min mening) tørr og sprø lydkvalitet i<br />

mellomtonen. Kremlyden, med saftigere klang<br />

uten at det går ut over kontrollen, fikk vi med<br />

Mullard ECC83 som Håvar hadde kjøpt av "god<br />

årgang" for 50 dollar for begge. Diskanten var<br />

muligens litt forsiktig, men så glatt og oppløst<br />

at det var en sann fryd. I alle tilfeller var bassen,<br />

rørforsterkerens akilleshæl, fast, fin og veldig<br />

dyp med en utmerket balanse mellom stramhet<br />

og dynamisk utsving. Forbløffende bra uansett,


ikke bare bra til å være rørforsterker!<br />

Forskjellene på de ulike rørene var minst like<br />

store som skifte av kabler. Og de som mener at<br />

kabler ikke er særlig viktig, bør revurdere hele<br />

oppsettet. Da har du en alvorlig (og antagelig<br />

unødvendig) propp i anlegget som ødelegger<br />

lyden. Dette gjelder selv med budsjettkomponenter.<br />

Men før du nå får beslutningsvergring og<br />

slett ikke ønsker deg så mange valgmuligheter,<br />

tenk på disse rørene som god vin; det finnes<br />

ikke en eneste "riktig" rødvin. Selv om de er litt<br />

forkjellige. Streben etter "det eneste riktige"<br />

opplever jeg simpelthen som helt uriktig!<br />

Null test?<br />

At Ken Kessler skulle droppe å skrive ut en test<br />

fordi det ikke fantes en innstilling som var "korrekt",<br />

syns jeg ikke henger på greip. Også streite<br />

transistorprodukter er vanskelige da de låter<br />

ulikt med ulike kabler? Vårt gjentatte mareritt<br />

er å blande sammen lyden fra testobjektet med<br />

andre ledd i kjeden. Jeg og de andre i <strong>bladet</strong><br />

VET at klangbalanse og andre viktige egenskaper<br />

er nesten umulig å skjelne fra innkoblet<br />

utstyr. Det er derfor at man må ha inngående<br />

kjennskap til "referanseutstyret" slik at man<br />

mentalt kan trekke lydkarakteren av disse ut<br />

av totallyden. Jeg påstår ikke at vi alltid klarer<br />

det. Men det hjelper å vite at det er vanskelig!<br />

På ditt eget utstyr er ikke dette noe problem,<br />

selvfølgelig. Da foretrekker du simpelthen det<br />

produktet som låter best SAMMEN med alt det<br />

andre i din stue og med din musikk. Men vær<br />

kanskje litt forsiktig med å trekke for entydige<br />

konklusjoner av dette...<br />

I tilfelle rør så er disse glassampullene i virkeligheten<br />

nye komponenter i anlegget som nesten<br />

dramatisk kan forandre lyden på en rørforsterker<br />

i nærmest alle retninger. Det begynner<br />

faktisk å bli litt komplekst! Hvordan låter så<br />

EGENTLIG forsterkeren? Heldigvis i det store og<br />

hele veldig så bra, hvis den heter Rogue Zeus!<br />

Her finnes bare en forsiktig tendens til "gammeldags"<br />

KT 88 rørlyd som enkelt kan temmes<br />

med rimelige driverrør i tillegg til riktige kabler.<br />

Om du vil! Men selv strømkabelen er faktisk av<br />

stor betydning...<br />

Kraftreserver<br />

En mye undervurdert egenskap til rørforsterkeren,<br />

er dennes kraftreserver til å drive annet enn<br />

helt spesielt lettdrevne høyttalere. La deg likevel<br />

ikke skremme av få watt, da rørforsterkere gir<br />

langt mer krefter enn de tekniske data indikerer.<br />

I Rogue er det uansett krefter nok til det meste.<br />

Kvantiteten er på plass, og kvaliteten på det<br />

hele er aldri dårligere enn veldig bra. De mange<br />

mulighetene til å doktorerer lydbildet, kan sikkert<br />

skremme mange beslutningsvegrere. Men<br />

det er også en fantastisk mulighet til å fintrimme<br />

lyden helt til du blir fornøyd.<br />

Jeg har eid mange rørforsterker. Og jeg har<br />

solgt like mange. Simpelthen fordi jeg trenger<br />

referanser jeg kan bli kjent med og som ikke gir<br />

meg så uendelig mange valgmuligheter. Og<br />

fordi jeg ikke er helt overbevist om at et godt<br />

trimmet røranlegg blir så mye "bedre" enn et<br />

tilsvarende priset transistoroppsett.<br />

I tilfelle Rogue Zeus vil jeg likevel tro det er<br />

få ulemper – også prismessig – å velge rør<br />

framfor transistor. Og når det gjelder å by på<br />

Jeg regner med at alle<br />

rørelskere tolker mine<br />

betraktninger med mine<br />

briller; de jeg har lånt av<br />

djevelens advokat!<br />

seg selv, er de fleste rørforsterkere så opplagt<br />

mye rausere enn den gjengse transistor forsterker.<br />

Da tar jeg ikke hensyn til hva som ER riktig,<br />

men hva som OPPLEVES som mest livsbejaende<br />

og engasjerende på favorittmusikken. Og når<br />

man synes lyden bli kjedelig (en vanlig sykdom<br />

som til og med sies å være smittsom), så er det<br />

bare å kjøpe et par små rør til noen hundrelapper,<br />

og man har "verdens beste anlegg" i noen<br />

uker og måneder til...<br />

Felesus<br />

En av de store overraskelser med Zeus, var gjengivelsen<br />

av feletoner. Jeg spilte flere ganger en<br />

plate med Kraggerud og norske felesviskerinkludert<br />

min huskomponist Johan Halvorsenpå<br />

en Naxos innspilling som koster nesten ingenting.<br />

Det interessante var hvor mye mer "liv"<br />

det var i fela med Rogue enn med DP og<br />

Parasound A-21 som i begge tilfeller er blant de<br />

bedre. Begge har også en flott grunntone, ikke<br />

den anemiske varianten .<br />

Klangbalansen er altså ganske lik, mens overtonestrukturen<br />

på Rogue hørtes så utrolig mye<br />

mer kompleks ut, som om hver tone var<br />

sammenatt av 100 litt ulikt vibrerende strenger<br />

i et ufattelig finurlig system for hver eneste<br />

avspilte note. Også transistorforsterkerne låt<br />

atskillig bisverm pr. tone, men med tydelig<br />

magrere pallett. Langt fra en teknisk sinustone<br />

heldigvis, men altså ikke så ekstremt flott- og<br />

særdeles "naturtro" som jeg opplevde rørforsterkeren.<br />

Transistorlyden ble nærmest litt farveløst<br />

og kjedelig i forhold.<br />

En vanlig forklaring på dette fenomenet er at<br />

dette skyldes en "feil" med mye annenharmonisk<br />

og klirr i rørene. Skit i det; det låter fremragende<br />

med mine ører og med min forestilling<br />

om "naturlig" feleklang. Også den ekstra opplevelsen<br />

av dynamisk overskudd i øvre mellomtone<br />

blir av mange betraktet som en "feil" med<br />

rør, på samme måte som om MC-pick-up’er<br />

låter så dynamisk på grunn av "overshoot".<br />

Låter det fint med dine ører og med din musikk,<br />

så kan teoretiserende bortfoklaringer neppe hindre<br />

deg en økt musikkglede?<br />

Likevel må jeg innrømme at også Rogue Zeus<br />

var aller best på relativt enkle og oversiktelige<br />

musikkstykker, mens komplekse orkesterpartier<br />

med vokal og kor kunne virke en smule rotete<br />

ved noen næropptak med mye detaljer. Når<br />

mikrofonen står litt lenger unna i et godt lokale,<br />

virker også denne type musikk veldig bra. Også<br />

på dette området opplevde jeg Zeus som langt<br />

bedre enn mange andre kraftige rørforsterkere.<br />

Men jeg er altså ikke spesialist på rørlyd. Jeg<br />

regner derfor med at alle rørelskere tolker mine<br />

betraktninger med mine briller; de som jeg har<br />

lånt av djevelens advokat!<br />

Konklusjon<br />

Bare vekt og størrelsen på beistet, ville tross en<br />

forsiktig tilnærming kunnet hindre meg å kjøpe<br />

Rogue Zeus om jeg hadde råd. Denne dyre forsterkeren<br />

er simpelthen veldig mye for pengene<br />

og svært rimelig til å være enn såpass kraftig<br />

rørkonstruksjon! Selv om jeg ikke har sammenliknet<br />

den direkte mot en typisk markedsleder<br />

som Audio Research til betydelig høyere pris (og<br />

hvem bestemmer bestykningen?), så mer enn<br />

aner jeg at avstanden ikke er særlig dramatisk.<br />

Og her, som på monoblokkene til AR, er det<br />

både balanserte og single ended innganger for<br />

fleksibel tilkobling.<br />

Jeg blånekter for at rør er den eneste veien til<br />

hi-fi himmelen. Men i dette tilfelle betaler du<br />

uansett ikke masse ekstra for å være på parti<br />

med flertallet av verdens super high-endere. Om<br />

du – som jeg – ikke er helt sikker på hvordan<br />

denne forsterkeren EGENTLIG låter, så fortvil<br />

ikke; den låter nesten uansett veldig bra! Dette<br />

er dog ikke forsterkeren for deg som forlanger<br />

fasitsvar på alt...<br />

1/2005<br />

37


PSB Platinum M2 høyttalere:<br />

Tøff i trynet? PSB<br />

Ireklamen går importøren rett på sak og sier<br />

skråsikkert at Platinium-høyttalerne er de<br />

beste PSB noensinne har produsert. Sterk<br />

kost, får man si, for mange av oss husker de<br />

utmerkede Stratus Gold. Undertegnede fikk<br />

aldri lyttet særlig grundig på den store gulvstående<br />

Gold-modellen. Den var vel uansett for<br />

voksen for mine beskjedne lytterom.<br />

Redaktøren hadde den som favoritt i prisklassen<br />

av den enkle grunn at det den gangen var<br />

svært få gode treveishøyttalere til rundt<br />

omkring tjue tusenlapper.<br />

Videreført slekt<br />

Jeg har tidligere (i Audio) testet et par modeller<br />

under Gold, begge bestykket med to 17-centimeters<br />

elementer per side. En kollega hadde<br />

38 1/2005<br />

også mange godord å si om det vi må karakterisere<br />

som forgjengeren til dagens testemne, en<br />

toveis stativhøyttaler bestykket med ett 17-centimeters<br />

element per side.<br />

Platinum M2 har mye felles med førnevnte<br />

høyttalere. PSB anvender stadig en 25-millimeters<br />

aluminiumsdome fra Seas, et fornuftig og<br />

godt element, uten å være særlig ekstravagant.<br />

Bass- og mellomtone-elementet er skiftet ut<br />

med en skjermet, flott glassfibermembranbestykket<br />

affære med lang slaglengde. PSB<br />

sverger til bratt avrulling i delefilterne. Ikke så<br />

dumt, også vår erfaring er at slakke filtre ikke er<br />

tingen for toveishøyttalere. Vi skulle gjerne sett<br />

at PSB anvendte enda litt bedre komponenter i<br />

filterne sine. I denne prisklassen burde det vært<br />

mulig.<br />

er på banen igjen med<br />

Platinum, ambisiøse høyttalere<br />

for hjemmekino og hi-fi. Vi har<br />

lagt øyne og øre til stativmodellen<br />

M2, og kan konstatere at<br />

både ytelse og inngangsbillett<br />

har gjort et pent byks oppover.<br />

av Tore Dag Nilsen<br />

Det er vel liten vits i snakke rundt grøten,<br />

enhver kan lett se at det er kabinettavdelingen<br />

som sluker budsjettøkningen til M2. PSB har alltid<br />

produsert solide kabinetter, men disse tar<br />

kaka. Til tross for relativt beskjeden størrelse<br />

(40 x 23 x 33cm) er M2s tykke MDF-kabinetter<br />

omfattende forsterket både på innsidene og<br />

utsidene. De tykke, runde stålplatene som er<br />

montert på høyttalernes bunn og topp har nok<br />

en diskuterbar visuell effekt, men soliditeten<br />

kan ingen trekke i tvil. Det samme er tilfellet for<br />

de doble terminalene på høyttalernes bakside.<br />

Her er det ikke vanskelig å komme i kontakt…<br />

Kabinettet du ikke hører<br />

Kabinettene til Platinum M2 har nok sine synlige<br />

sider, men hørbare er de ikke. I så måte skiller<br />

M2 seg fra antagelig minst 95 prosent av<br />

markedets høyttalere. Til tross for dagens kunnskaper<br />

og store tilgjengelighet av alskens materialer,<br />

er det stadig svært vanskelig og meget<br />

kostbart å redusere kabinettfargingen til praktisk<br />

talt uhørte verdier. Dette gjelder spesielt for<br />

store høyttalere. Med så små mål som M2s, får<br />

konstruktøren uvurderlig drahjelp med kraftig<br />

redusert utstrålingsareal og langt større stivhet.<br />

For en dreven lytter er det derfor en befrielse<br />

å legge øre til M2. Den gjengir hele mellomtoneområdet<br />

med en fasthet og hurtighet som<br />

umiddelbart verdsettes. Dagens hi-fi høyttalere<br />

er langt bedre på dette punktet enn bare for få<br />

år siden, men M2 har den lille ekstra kontantheten,<br />

roen og renheten som skiller seg ut.<br />

Kombinasjonen av ren og hurtig mellomtone og<br />

en klangbalanse som diskret betoner grunntoneområdet,<br />

gjør M2 i stand til å formidle<br />

musikk med substans og driv som svært få lignende<br />

høyttalere kommer i nærheten av.<br />

Flerbrukshøyttalere<br />

M2 er nok tiltenkt såkalt audiovisuelt bruk, vel<br />

så mye som rendyrket hi-fi. Sterk utpensling av<br />

detaljer i høyfrekvensområdet, og svært dyp og<br />

stram bass, synes ikke å være hovedkriteriet her.


Punktering av myter<br />

I likhet med andre velkonstruerte småhøyttalere, har et par velplasserte<br />

M2 en meget fin evne til å forsvinne i lydbildet. God spredning<br />

og substansrik gjengivelse besørger også et ganske stort lydbilde,<br />

men ikke med unaturlig avstand til musikken. M2 er i stand<br />

til å slå hull på myten om at kun store høyttalere "lager" store lydbilder.<br />

Ved å trekke (den avgjørende viktige) mellomtonegjengivelsen<br />

litt tilbake i forhold til bass og diskant, fusker mange høyttalerkonstruktører<br />

frem et inntrykk av større dybde og rom i lyden. Hi-fi folk<br />

pleier å falle for denne slags avvik fra korrekt gjengivelse av innspillinger,<br />

de er ofte lite vant til å høre levende akustisk musikk, og<br />

enda mindre vant til å høre musikken i opptaksstudioer. Derfor<br />

oppfatter de sjelden at dette trikset bare skaper større avstand til<br />

musikken.<br />

I denne sammenhengen våger undertegnede seg frempå med en<br />

enda større provokasjon, og det er at jeg er overbevist om at kanskje<br />

så mange som halvparten av hi-fi produsentene (ja, selv på<br />

high-end nivå) og de aller fleste hi-fi entusiaster bevisst eller ubevisst<br />

lyver når de påstår at deres mål er mest mulig nøyaktig gjengivelse<br />

av innspillingene. De er simpelthen ikke så sofistikerte og<br />

puristiske som de forfekter. Tøff påstand kanskje, men er det ikke<br />

slik også i vår bransje at sirkus fenger mer enn brød?<br />

Dette er ellers typiske hi-fi dyder som må betales med mindre toleranse<br />

for kildemateriale av mindre god kvalitet (i diskantområdet), og mindre<br />

følsomhet eller effekttålighet (i bassområdet).<br />

I mitt lytterom ruller responsen til de middels tungdrevne M2 brått av<br />

omkring ved 50Hz. Mine mer tungdrevne og renspikkede hi-fi høyttalere,<br />

SuperExact, klarer 5 til 10 Hz mer enn det. Man savner absolutt ikke<br />

vektig bassgjengivelse med M2. En litt "fet" avstemming av bassreflekssystemet<br />

sørger for det.<br />

Det forundrer meg likevel at PSB gir etter for et populært ønske om<br />

"mest mulig lyd" i bassen. Jeg trodde AV-entusiastene fikset den slags<br />

med subwoofere. Baksiden av medaljen er nemlig at man mister detaljer<br />

fra både instrumenter og akustikk. Med CD-mediet, tykke høyttalerkabler<br />

og dagens bedre transistorforsterkere, kan man i dag oppnå en helt<br />

annen klarhet i bassområdet enn hva som var mulig tidligere.<br />

Jeg har oppgradert testriggen, som er det minste og billigste av mine<br />

to stereoanlegg. Ved å gå fra et litt eldre, men kraftig effekttrinn fra<br />

Dynamic Precision til et litt nyere og enda litt kraftigere fra samme produsent<br />

(DPA 6.12HP, med patentert teknologi som gjengir stabilt rett<br />

ned til DC!), hører jeg forbausende tydelig forskjeller mellom bassgjengivelsen<br />

til M2 og de enda dyrere SuperExact-høyttalerne – som jeg overhodet<br />

ikke hang meg opp i før dette forsterkerbyttet.<br />

Statlig drahjelp<br />

I Canada har man hatt noe så sjelden som et statlig forskningsprosjekt<br />

på høyttalere, hvor man under kontrollerte forhold og tusenvis av lytteforsøk<br />

har fastslått hvilke egenskaper de fleste lyttere finner mest riktige<br />

og viktige. Det er muligens ikke uventet at jevn frekvensgang og stort<br />

frekvensområde kom ut i toppen av listen. Litt mer uventet var kanskje<br />

at stor og mest mulig frekvenshomogen spredning av lyden var omtrent<br />

like verdsatt. Det vil si mer verdsatt enn klarhet, dynamikk, lydbilde osv.<br />

Dette statlige engasjementet har hatt som hensikt å øke sysselsettingen<br />

i høyttalerindustrien, og Canada er vel som stormakt å regne på<br />

dette området. Konstruktøren til PSB, Paul Barton, er en gammel ringrev<br />

som både har hatt befatning med og dratt nytte av dette forskningsprosjektet.<br />

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at han velger lave<br />

delefilterfrekvenser med bratt avrulling, for både å beskytte diskanten<br />

og unngå det større elementets dårlige spredning ved høye frekvenser.<br />

M2 har således meget stor og homogen spredning. Her blir det verken<br />

stor forandring av klangbalanse eller vesentlig tap av klarhet selv om<br />

man sitter et stykke utenfor optimal lytteposisjon. Meget bra og all ære<br />

til PSB for det.<br />

Bot eller bedring?<br />

Overgangen til diskantelementet forløper helt fint og diskret. M2 har<br />

langt fra verdens mest storslåtte og gjennomsiktige diskantgjengivelse,<br />

men de utmerker seg ved at de gjør jobben sin på en diskret, glatt og<br />

korrekt måte. Her er det ikke noen korning, betoninger eller tegn til<br />

stress. Faktisk blir diskanten til disse høyttalerne en anelse for diskret<br />

etter min smak, den øverste en og en halv oktaven (ca. 7,5-20kHz) blir<br />

litt avrullet. Det virker som PSB er så redde for at høyttalerne sine skal<br />

oppfattes som skarpe med kildemateriale eller øvrig utstyr av mindre<br />

god kvalitet, at de demper responsen i det området hvor skarphet tydeligst<br />

slår ut.<br />

I hi-fi diskuteres det flittig om hva som er riktig respons helt øverst i<br />

overtoneområdet, i AV-kretser ser ikke dette ut til å være noe tema overhodet.<br />

Kanskje like greit å unngå alle potensielle problemer?<br />

Ved å velge en slik frekvenskarakteristikk får disse velkonstruerte<br />

høyttalerne en litt sær klangkarakteristikk i et lite lytterom med solide<br />

vegger. Altså som mitt, hvor lavfrekvent energi vanskelig unnslipper.<br />

Kombinasjonen av litt fyldig og "snill" bassavstemming, solid mellomtone<br />

og avrullet overtonegjengivelse trekker for eksempel snøvling fra<br />

næropptaks herrestemmer på FM eller TV frem i lydbildet. Om dette er<br />

riktig eller galt har jeg litt vanskelig for å avgjøre. Det må jo innrømmes<br />

at det slett ikke er lett å være sofistikert og puritansk…<br />

Konklusjon<br />

PSB Platinum M2 er utvilsomt flotte og velkonstruerte høyttalere som<br />

nok i større grad er tiltenkt en rolle i multihøyttaleroppsett i store rom<br />

enn ren tokanals hi-fi lytting i mindre lytterom. Får disse høyttalerne tilstrekkelig<br />

luft å boltre seg i, vil de by på stor og åpen lyd, en substansrik<br />

formidling og vil kunne spille både høyt og dynamisk.<br />

Pris: 17 000 kroner per par<br />

Importeres av Interconnect AS (www.interconnect .no)


Ny B&W 800-serie med diamantdiskant:<br />

Bygger bro?<br />

100 hi-fi journalister fra hele verden møttes nylig i London<br />

for å overvære den storslagne presentasjonen av den nye<br />

800-serien til Bowers & Wilkins. Har verdens største<br />

produsent av hi-fi høyttalere gitt musikken en nye<br />

sjanse ved å bygge bro mellom objektiv forskning<br />

og subjektiv lytting? Mellom 2 kanal og surround?<br />

Og mellom høystatus og<br />

enkel musikkglede?<br />

Tekst og foto:<br />

Knut Vadseth


Kjente ansikter<br />

Det var så utrolig moro at det skulle være så<br />

mange venner her! Det tok noe tid før jeg<br />

skjønte at disse kjente ansiktene slett ikke var<br />

gamle kompiser, selv om de alltid smilte hyggelig<br />

tilbake; Alvin Gold, Paul Messenger, Steve<br />

Harris, guru Sugano og mange andre. Og en<br />

nesten rørende forbrødring blant de ikke fullt<br />

så hippe skandinaviske journalistene med<br />

Michael Madsen fra danske High-<strong>Fidelity</strong>, Mats<br />

Meyer-Lie fra svenske Hi-Fi och Music og hele<br />

3 redaktører fra lille Norge med Lasse<br />

Svendsen fra Lyd&Bilde, Håvard Holmedal fra<br />

DVD/Hjemmekino pluss altså undertegnede.<br />

Senterkanal med diamantdiskant fra<br />

Bowers & Willkins. Mer trøkk og<br />

finesse også i midten.<br />

Den største diamanten i verden, Koh-i-<br />

Nor, er oppbevart i skattkammeret i<br />

Tower sammen med de andre kroningsjuvelene<br />

til den britiske dronningen.<br />

Var det for å minne oss om at verdens<br />

sterkeste materiale nå også benyttes i<br />

de nye prestisjehøyttalerne til vertskapet<br />

B&W når vi innkvarteres med utsikt til nettopp<br />

the Tower of London? Nå ville selvsagt Koh-i-<br />

Nor fungere dårlig med sin klassiske form og<br />

slipning, men det gikk hete rykter om at<br />

B&W hadde dyrket frem en vanlige dome<br />

framstilt av kunstig diamant. Og dermed med<br />

et langt stivere membran som fungerer som<br />

et perfekt stempel flere oktaver over det hørbare<br />

området.<br />

Også tyske Thiel har levert håndlagde diamantdomer<br />

til bl.a. Avalon (se <strong>Fidelity</strong> nr. 10).<br />

Alle høyttalere i B&W 800 serien er også<br />

designmessig oppdatert.<br />

B&W har i samarbeid med engelske spesialister,<br />

klart å dra frekvensområdet helt opp til 80<br />

kHz! Den hørbare effekten av så høyt frekvensområde<br />

er mer luft og krisphet, noe vi har<br />

erfart med blant annet bånddiskanter i mange<br />

år. Dette gjelder også for oss halvdøve gamlinger<br />

som uansett ikke hører noe særlig over<br />

10 kHz eller deromkring. Forskjellen er lett<br />

hørbar også på 16 bits standard CD!<br />

Gedigen satsning<br />

Nærmere 100 journalister fra hele verden var i<br />

London for å plukke opp nyheter om den helt<br />

nye 800 prestisje serien til B&W som etter 25<br />

år på markedet er verdens overlegent mest<br />

solgte high-end høyttaler. Og verdens mest<br />

berømte studiomonitor med den videreutviklede<br />

Nautilus 801 og 802 fra -93, basert på et<br />

meget intensivt forskningsprosjekt i Steyning<br />

ved Brighton. Etter en stunt med "Signature"<br />

versjoner (se <strong>Fidelity</strong> nr. 1 for 805 Signature<br />

og Signature 800 i nr. 2) gikk det rykter om<br />

betydelig lydmessig forbedringer sammen med<br />

forfinet design, det siste et element i dagens<br />

marked som blir stadig viktigere. Ikke minst<br />

fordi "high-end" snart har priset seg ut for<br />

vanlige entusiaster. (Kjør debatt!)<br />

Noen av verdens mest kjente "high-end"<br />

høyttalere koster nå nærmere millionen, mens<br />

den gamle Nautilus 802 kanskje er et av de<br />

"beste" high-end høyttalerkjøp til en pris av<br />

mindre enn kr. 80.000. Men hver gang B&W<br />

slår på stortromma med nylanseringer, nærmest<br />

dobler de prisen...<br />

British Museum<br />

Det er med en smule andakt man på vei til<br />

pressekonferansen passerer de himmelstormende<br />

greske søylene på imponerende British<br />

Museum, det mest ærverdige visittkort (utenom<br />

the Tower of London?) for det britiske<br />

imperium. Her finner man verdens antagelig<br />

flotteste fungerende vitenskapelige bibliotek,<br />

naturvitenskapelige arbeider fra James Cook,<br />

Rosetta stenen og fantastiske egyptiske skulpturer<br />

og mumier som minner om enda betydelig<br />

eldre sivilisajoner.<br />

Og midt oppi det hele; en forstenet snegle<br />

konstruert av Vårherre for noen millioner år<br />

siden. Denne er i form og størrelse tett på det<br />

berømte sneglehuset som B&W laget nærmest<br />

som en hypotetisk "perfekt" høyttaler i<br />

–93! En av Englands større high-tech bedrifter<br />

tuftet på naturvitenskapelig forskning, ønsker<br />

å vise oss sin imponerende stamtavle!<br />

Vi ble dirigert ned til den offisielle pressekonferansen<br />

i kjelleren på museet. Og der<br />

stod hele den nye 800-seriene fra 805 til<br />

flaggskipet 800, inkludert en helt ny versjon<br />

av min personlige favoritt; 801 med sitt sinnsyke<br />

"slam" helt der nede-og sin kolossale<br />

appetitt på middemådige forterkere. Disse sluker<br />

den til frokost!<br />

Selv om vi i første omgang ikke fikk høre en<br />

tone, kunne vi hvert fall registrere langt flere<br />

modeller, ikke minst for eksklusiv hjemmekino,<br />

1/2005<br />

41


enn tidligere Nautilus serie. Og for de som<br />

mener at senterkanal kan være et problem for<br />

lyden, fikk vi se den mest gedigne senterkanal<br />

hittil; en gigantisk sak bestykket med 3 stykker<br />

syvtommers Rohacellbasser på linje under den<br />

sedvanlige mellomtonen. Den helt nye diamantdiskanten<br />

med egen hybel topper denne og den<br />

mest eksklusive halvdelen av den nye 800 serien.<br />

Vel, om den neppe var noe problem for lydkvaliteten,<br />

så var den det så absolutt for lommeboka.<br />

Diamanter varer evig?<br />

Et par ting streifer tankene etter et heidundrende<br />

balluba med sannsynligvis verdens største<br />

sammenkomst av hi-fi journalister .Det første<br />

var selvsagt det nærmest sensasjonelle ved<br />

at man nå er istand til å serieprodusere domer<br />

laget av hardt sammenpressede kullbiter, det vi<br />

vanligvis kaller diamant (!),. Dette for å lage en<br />

superdiskant som de mange vitenskapsmenn i<br />

Diamantdomen til B&W 800 serien<br />

fremstilles industrielt i England.<br />

42 1/2005<br />

B&W ved laserfotografi og andre avanserte<br />

metoder kan bevise har mindre oppbrekning<br />

og forvrengning enn noen annen praktisk høytone<br />

enhet. B&W har trykket et 40 siders hefte<br />

om forskningsresultater fra den nye 800 serien<br />

som igjen er bygget på et enda mer omfattende<br />

materiale fra Nautilus-prosjektet for 7-8<br />

år siden.<br />

Det er uansett ganske frydefullt å lese<br />

mange siders avansert testmateriale med<br />

lasermålinger og referanser til alt som kan<br />

oppdrives av forskning rundt begrepet "lyd",<br />

for så å registrere at det knapt nok finnes noe<br />

annet enn løse teorier om hvorfor øret så tydelig<br />

kan oppfatte det som foregår langt der<br />

oppe i vovseland. Vi mennesker hører da vitterlig<br />

ikke sinustoner over 16 kHz-og da bare i<br />

relativt ung alder. Sa jeg "sinus"? Hm...<br />

Langt viktigere er det at disse vitenskapelige<br />

data, ifølge forskningssjefen Dr. Gary Geaves,<br />

konsekvent blir dobbeltsjekket med subjektiv<br />

Verdens rimeligste høyttaler<br />

med diamant diskant:<br />

Den helt nye 803D med ekstra basselement.


lytting som bekrefter eller avkrefter betydningen<br />

for det utrolig avanserte måleinstrumentet som<br />

heter latin for øre; det menneskelige øre. Og like<br />

viktig som lanseringen av denne serieproduserte<br />

(men særdeles kostbare) diskanten, like viktig er<br />

det at verdens største produsent av hi-fi høyttalere<br />

virkelig har fått ørene opp for betydningen<br />

av mindre sexy ting som lyden av spoler, internkablinger<br />

og ikke minst kondensatorer.<br />

Det har helt tydelig vært en liten palassrevolusjon<br />

angående betydningen av disse tingene.<br />

Ikke bare har B&W begynt å kjøpe kondensatorer<br />

fra en av de mest eksklusive produsenter av<br />

kvaliteteskomponenter; de har også sponset<br />

utviklingen av enda bedre kondiser spesiallaget<br />

for den nye 800 serien.<br />

Design<br />

Selv om de fleste modeller er erstattet med nye<br />

som ligner mye i bestykning, så er designet<br />

myket opp med rundere og mer elegante kruver<br />

og en langt mer elegant finertype, særlig i rosewood.<br />

De fleste kabinettene av den runde,<br />

formpressede typen, er nå også forsterket og<br />

forbedret på en rekke punkter. De er fremdeles<br />

produsert på den heleide danske fabrikken, nå<br />

med en enkelt plate til både bakstykke og sidevanger.<br />

Formen er fremragende til å redusere<br />

både resonnanser og stående bølger. Dessuten<br />

Favoritten 805 med<br />

betydelige forbedringer<br />

men ingen diamant.<br />

er kabinettet avstivet med en ytterligere<br />

forbedret matrixkonstruksjon.<br />

Designet på den dyrere<br />

halvdelen av produktene<br />

minner alle veldig om Signatur<br />

800 som kom for et par år<br />

siden.<br />

Det andre man legger merke<br />

til av forandringer, er at diskanten<br />

i sitt lange trompethus nå er<br />

montert nærmere mellomtonen<br />

og tilnærmet i plan med denne.<br />

Dette skyldes ikke diamantmembranet<br />

i og for seg, men heller<br />

en forbedret delefilterteknologi<br />

med mindre og bedre komponenter<br />

som skal gi en mer sømløs<br />

overgang til mellomtonen<br />

med 1. ste ordens filter. For å<br />

hindre utfasing og andre problemer,<br />

har B&W etter mange lyttetester<br />

valgt å gi opp absolutt<br />

løpetidskorreksjon ved delefrekvensen<br />

på 4 kHz. Jeg blir bare<br />

så lykkelig når ingeniører velger<br />

løsninger etter det de praktisk<br />

erfarer, ikke bare etter teoriene!<br />

Forøvrig har B&W i den nye<br />

serien tatt i bruk et helt nytt<br />

komposittmateriale som heter<br />

Rohacell , opprinnelig laget for<br />

flyindustrien på grunn av sin<br />

enestående styrke i forhold til<br />

vekten. Selv om dette materia-<br />

Skaperens egen<br />

versjon av Nautilus<br />

noen millioner år<br />

før Kristus.<br />

Etterligningen fra<br />

B&W ca. 1992.<br />

let også benyttes av andre høyttalerprodusenter,<br />

benytter B&W en mye mer solid versjon som<br />

både er mye stivere og med betydelig mindre<br />

lydlekkasje enn tidligere.<br />

Den menneskelige faktor<br />

Mens mellomtonen i Kevlar er den samme som<br />

sitter i den hittil eksisterende Signatur 800, er<br />

det litt artig å høre at man etter et forsøk på å<br />

automatisere påleggingen av et tynt lag med et<br />

membran for å hindre luftgjennomstrømning,<br />

nå atter utfører denne prosessen med lokale<br />

husmødre! Disse oppnår en langt større jevnhet<br />

i produksjonen enn det robotene klarer!<br />

Er hemmeligheten bak B&W sin store suksess<br />

– en suksess som har vært formidabel over hele<br />

verden i de senere år – at de simpelthen klarer<br />

å ha to tanker i hodet samtidig:<br />

Den store forskningsavdelingen med sine<br />

mange professorer og forskere på det som kalles<br />

"University of Sound" verifiserer all teori<br />

med grundige målinger og analyser. Samtidig er<br />

man pragmatisk nok til å innse at man simpelthen<br />

ikke skjønner alt – enda.<br />

Var det kanskje derfor vi hi-fi journalister fra<br />

hele verden ble tauet rundt i British Museum for<br />

å se på herbariet til den tøffe oppdagelsesreisende<br />

James Cook og mumiene til fem tusen år<br />

gamle egyptere som trodde på et liv etter<br />

døden: Det finnes noe større der ute som vi<br />

1/2005<br />

43


44<br />

802 D – “D” for diamant.<br />

Ny referanse i prisklassen kr. 100.000?<br />

Dr. Gary Geaves på<br />

“The University of Sound” hos B&W.<br />

enda bare aner? Og mens vi venter får vi bare stole på de<br />

sansene vi har. Øret er kanskje et av de mest sinnrike og uutforskede<br />

av dem alle....<br />

Etterord<br />

Siden dette kan virke som en lang hyldest til et av verdenslokomotivene<br />

i kvalitetslyd-og det er det-må jeg avslutte<br />

med en aldri så liten skandale! Med 3 stykker nye 801<br />

med 2 sub’er i front pluss en stabel av Classe kjempeforsterkere,<br />

skulle vi få høre en "live" DVDkonsert med<br />

Peter Gabriel. Dette skulle krone aftenens absolutt<br />

sukssfulle presentasjon med annet enn teori og snakk.<br />

Jeg hadde satt meg midt på første rad sammen med<br />

Sugano for å kunne skildre det første lille musikalske<br />

pip fra den viktigste hi-fi lanseringen på lang tid.<br />

Men rommet klarte raskt å gjøre kål på alt som var<br />

av homogen bass med en frekvensgang som<br />

Jotunheimen. Og vokalisten stod minst en kilometer<br />

unna og skrek inn i en mikrofon uten at 100 av verdens<br />

viktigste hi-fi kritikere oppfattet et ord! Siden fikk<br />

jeg vite at en eller annen assistent hadde glemt å skru<br />

på senterkanalen! Keep it simple, stupid!<br />

Men diskanten, det er noe av det krispeste jeg har<br />

hørt i en såpass stor sal. Vi får forøvrig vente å høre mer<br />

i kjente og kjære omgivelser. De første høyttalere kommer<br />

til landet i begnnelsen av januar. Ser jo ikke helt<br />

bort fra at den nyeste 805 til drøye tyve tusen kan være<br />

av interesse for et par av dere siden konstruktøren selv<br />

hevder at denne – rent teoretisk sevfølgelig – skulle ha<br />

alle muligheter til å overgå den mye dyrere Signatur 805<br />

på samtlige punkter. Utenom da den enda mer ekslusive<br />

fineren og høyglansen. Men den nye 805 har altså IKKE<br />

diamant diskant, men den nye aluminiumsvarianten som<br />

idag sitter på den 200 tusen kroners Signature 800.<br />

Så derfor kanskje heller den nye 803 som er den billigste<br />

med diamant til rundt 60 tusen. (Vil du ha et par diamanter til<br />

Jul, søte kone?) Eller verdensreferansen 802 som fremdeles vil<br />

koste under 100 lapper med en funklende(?) diamant i toppen.<br />

Et tillegg på tredve tusen for en entommers Koh-i-Nor variant kan<br />

da ikke være så ille....


Livet er for kort til dårlig lyd:<br />

Budsjettreferansen<br />

2005!<br />

46 1/2005


Vi har her satt sammen det beste budsjettanlegget<br />

til drøye 15 tusen kroner som vi kan<br />

tenke oss, inkludert den flunk nye Basic til Patos.<br />

Det hele låter da også veldig fint til all slags<br />

musikk. Men i hvert eneste <strong>Fidelity</strong> fremover, vil<br />

vi prøve ut andre komponenter for å se om det<br />

er mulig å få budsjettreferansen enda bedre!<br />

av Anders Rosness<br />

Det viktigste kriteriet for et godt anlegg er om<br />

det blir brukt. Spiller man mye musikk, eller<br />

foretrekker man å skru på TV? Sørger man<br />

for å oppdatere seg med musikk eller ikke?<br />

Gir musikklyttingen gode nok opplevelser vil man<br />

nemlig prioritere å lytte jevnlig. Dette er i bunn og<br />

grunn hi-fiens "høna og egget" problemstilling. Ikke<br />

noe er tristere enn musikkanlegg som støver ned;<br />

det er anlegg som bør oppgraderes snarest. Vi har<br />

dessverre sett mange eksempler på feilkjøp gjennom<br />

årene, og symptomet på slike er eiere som også mister<br />

musikkinteressen. I en verden hvor konkurransen<br />

om din oppmerksomhet er knallhard, er <strong>Fidelity</strong>s<br />

påstand at hi-fi anleggets kvalitet er alfa og omega<br />

for å opprettholde den!<br />

Med en nye serie artikler slår vi et slag for de<br />

rimelige komponentene – til glede for alle lesere<br />

med slanke lommebøker. Og det er jo mange av oss.<br />

De er også ment å være forståelige for nykommere<br />

og begynnere og vil inneholde tips om anbefalte<br />

oppgraderinger . For de mer garvede lesere med<br />

tyngre anlegg håper vi å kunne orientere om spesielt<br />

gode kjøp på markedet, ikke minst slik at de kan<br />

tipse venner og bekjente..<br />

Spørsmålet vi vil prøve å besvare er: Hvor starter<br />

hi-fi gjengivelse rent prismessig? Hva er minimum av<br />

utlegg for et komplett to kanals musikkanlegg anno<br />

2004/05 som får deg til å nyte og utforske musikken?<br />

Fins det noen kosteffektive oppgraderinger som<br />

lager gull av gråstein?<br />

Med denne artikkelen starter vi jakten, og vi kommer<br />

til å fortsette å oppgradere etter hvert som vi<br />

finner bedre/nyere komponenter eller tweaks innenfor<br />

en overkommelig prisramme. Den har vi i<br />

utgangspunktet satt til ca.15-20 000 kr (komplett).<br />

Vårt motto vil være: "Livet er for kort for dårlig lyd!"<br />

Her er <strong>Fidelity</strong>s forslag anno utgangen av 2004.<br />

Det skal være bra nok til at du vil la TV’n stå i fred!<br />

"Gull av gråstein" - anlegget:<br />

Elektronikk<br />

Thule Audio Spirit IA60 forsterker kr. 4998,-<br />

Cambridge Audio Azur 640C CD-spiller kr. 2998,-<br />

Høyttalere<br />

Patos B-400 høyttalere, per par kr. 5300,-<br />

Tilbehør<br />

Tara Labs Prism Omni III 2x3m kr. 1298,-<br />

VM Acoustics Black Foot 5 stand, par kr. 698,-<br />

Samlet pris, ca. kr. 15000<br />

1/2005<br />

47


Patos B-400 høyttalere:<br />

B for Basic<br />

Med sin lave pris var det<br />

med bange anelser jeg<br />

koplet opp Patos B-400. Ikke<br />

virket den særlig tung eller<br />

solid heller, det luktet low fi<br />

lang vei. Er denne høyttaleren<br />

virkelig noe for et seriøst<br />

blad som <strong>Fidelity</strong>?<br />

48<br />

1/2005<br />

Elementene framstår som normale til prisen,<br />

kabinettet er delt i to like store kammer<br />

med en tverrplate – her er det meste<br />

A4. At testen startet med loddebolt og<br />

limpistol bidro ikke positivt til forventningene –<br />

en tung spole, samt en jernkjerne hadde løsnet<br />

under transporten. Delefilteret sitter på baksiden<br />

av terminalen (bi-wiring – enkelt og med middels<br />

gode komponenter) og var heldigvis kurant<br />

å fikse. Med sine klare likhetstrekk til svært<br />

populære, men ikke særlig sofistikerte høyttalere<br />

som f.eks Dalis Blå serie, med et navn som B-<br />

400 og et minimumsnivå av design og utførelse<br />

framstår denne høyttaleren med en nøkternhet<br />

som ikke gir den noe gratis. Her er det kun<br />

lyden son skal opphisse folk, og heldigvis; det<br />

gjør den!<br />

Patos B 400 er en lettdreven og elektrisk grei<br />

8 ohms høyttaler med tre elementer. Når det er<br />

sagt vil den selvfølgelig profittere på å få skikkelige<br />

kabler og god elektronikk. Redaktøren<br />

som hadde samlet dette enlegget etter beste<br />

Pris: kr. 5300,- per par.<br />

Produsent: Patos AS, Kristiansand


skjønn, hadde også lagt med en Tara Labs<br />

Prism Omni III som fungerte svært godt. Gode<br />

kabler er et must, og dette anlegget trenger<br />

kabler med en stram og detaljert gjengivelse.<br />

Lyttetesten ble gjennomført overveiende<br />

gjennomført med makkerene Thule Audio<br />

Spirit IA60 forsterker og Cambridge Audio<br />

Azur 640C CD-spiller.<br />

Diskanten er en bløt tekstildome med bakkammer,<br />

mens mellomtone/basselementene<br />

er 6,5 toms med plastmembran – opphavsland<br />

for begge er Kina. Basselementene sitter<br />

i hvert sitt temmelig store, identiske kammer.<br />

Begge er ventilert med en relativt stor bassport<br />

på baksiden. De er likt mekanisk tunet,<br />

men forskjellig dempet elektrisk ved hjelp av<br />

delefilteret. Den mekaniske resonansen for<br />

systemet er relativt høy, jeg gjetter ca. 50Hz.<br />

Jeg har lyst til å starte denne testen med<br />

det velkjente: denne høyttaleren, mer enn de<br />

fleste, må plasseres med omhu! Først og<br />

fremst må de ha spikes, eller aller helst føtter.<br />

Noe slikt fulgte ikke med testeksemplaret,<br />

men heldigvis har jeg slike ting liggende. Et<br />

par VM Acoustics Black Foot 5 plassert på<br />

solide slakterbenkeplater fra Ikea gjorde<br />

susen hos meg. Det øket høyden med ca. 8<br />

cm, og til tross for at B400 er høy i utgangspunktet,<br />

bidro dette bare positivt, særlig til<br />

gjengivelse av perspektiv. Dessuten bør de<br />

vekk fra bakvegg. Energien i bunnen doseres<br />

generøst, og må temmes. Det koster noen hundrelapper<br />

og litt svette; kanskje også en krangel<br />

med resten av husholdet, men belønningen er<br />

rikelig.<br />

En flik av tyngre hi-fi<br />

I denne prisklassen foretrekker mange (også jeg<br />

vanligvis) sokkelhøyttalere. Årsaken er at de<br />

skaper færre problemer, og dermed lyder bedre i<br />

en AB-test. Høyttalerprodusenter må nemlig prioritere<br />

tøft for å holde budsjetter. Kabinettet blir<br />

dyrt hvis det er for stort og avstivet, elementene<br />

dårligere hvis man bruker tre fremfor to, og<br />

delefilteret må nødvendigvis bli mer komplisert<br />

for en høyttaler med 3 elementer. I tillegg låter<br />

musikk bedre uten subwoofer enn med en dårlig<br />

subwoofer. En billig, gulvstående høyttaler<br />

med doble mellomtone/basser er derfor en<br />

utfordring som mange produsenter mislykkes<br />

med. Det finnes derfor uttallige grøtete og skrikete<br />

brumlekonstruksjoner med hengekøyefre-<br />

kvensgang i denne kategorien. Det er jo ekstra<br />

hyggelig at det faktisk er en liten norsk virksomhet<br />

som denne gangen faktisk har lykkes.<br />

B 400 gir en flik av ekte hi-fi over et bredt<br />

frekvensområde uten grove farvinger. Den lever<br />

100% opp til sitt navn (Basic) ved å gjøre det<br />

den skal – formidle musikkens basale frekvensområde<br />

på en temmelig ufarget og nøyaktig<br />

måte. Den låter rett og slett litt som en sokkelhøyttaler<br />

med bass, et svært bra skussmål! Litt<br />

fra lyttesesjonene:<br />

Med "Ry Cooder: – bare litte grann gærne<br />

altså…<br />

Billie Holiday – Holy! Herlig sax, spilleglede –<br />

musikk. Den er virkelig Basic – den leverer alt<br />

vesentlig – det er kun glasuren som mangler<br />

her og der.<br />

High <strong>Fidelity</strong> nr.78: Rom og perspektiv kunne<br />

kanskje vært ørlite bedre, men mange av spo-<br />

rene blir allikevel spennende å høre på.<br />

Pat Metheney: "Still life talking" – deilig og<br />

detaljert.<br />

E.S.T: "Seven days of falling": Det er ikke<br />

alle høyttalere hvor man kan følge og merke,<br />

like mye som å høre, kontrabassens E-streng<br />

som regelrett pisker trommisen framover.<br />

B-400s formidlingsevne i bassen går et<br />

godt stykke ned, er rimelig nyansert og henger<br />

fint sammen med resten av frekvensområdet.<br />

Den kan bli litt tung på labben, men<br />

altså ikke enstonig som mange konkurrenter.<br />

Perspektivet er bredt og fint, men er hørt<br />

dypere og mer punktformet – men sjelden i<br />

denne prisklassen.<br />

Diskanten er klar og ganske ren, men det<br />

er nok her man hører tydeligst at dette tross<br />

alt er en budsjetthøyttaler. For eventuelle analytikere<br />

og andre med behov for kirurgisk perfeksjon<br />

i dette området er det bare å innse at<br />

man må være beredt til å legge adskillig mer<br />

penger på bordet. Det er et godt stykke fram<br />

til f.eks Audiovector Mi3 Signature, som var<br />

den forrige gulvstående høyttaleren jeg testet.<br />

Prisforskjellen er da også formidabel.<br />

Oppsiktsvekkende god<br />

Det er liten tvil om at denne høyttaleren er<br />

konstruert av folk som er nøye med å lytte til<br />

produktene sine, og som evner å få frem<br />

musikalitet til en rimelige pris. Sjelden har en<br />

høyttaler levd opp til sin betegnelse på en bedre<br />

måte. Dette er en høyttaler som innehar alle<br />

fundamentale, "basic", egenskaper for å kunne<br />

betegnes som et ekte hi-fi produkt. Lett omskrevet<br />

betyr det at den kan gjengi komplekse signaler<br />

uten verken å legge til eller trekke fra så<br />

mye at illusjonen av en ekte og organisk musikalsk<br />

begivenhet materialiserer seg hjemme i<br />

din stue. Illusjonen er oppsiktsvekkende god når<br />

man også tar prisen i betraktning. Så får man<br />

heller se gjennom fingrene med at de aller siste<br />

detaljene, luften og perspektivet er hørt bedre<br />

fra vesentlig dyrere konkurrenter. Vi i <strong>Fidelity</strong><br />

kan bare fastslå at Patos B400 er et røverkjøp.<br />

Den kan anbefales til alle med dårlig råd, men<br />

med god musikksmak. Og den kvalifiserer selvfølgelig<br />

direkte til vårt "referanse" budsjettanlegg.


Cambridge Audio Azur 640C:<br />

Den nye bølgen<br />

"The new wave of British hi-fi"<br />

er utsagnet på den lekre<br />

emballasjen til Azur 640C. Den<br />

bølgen skal bli tøff å konkurrere<br />

med!<br />

Skikkelig opptur<br />

Den firefargers blå bølgen som går igjen på<br />

emballasje og manual gir undertegnede (og sikkert<br />

andre også) positive assosiasjoner til sommerferie<br />

og et deilig slaraffenliv under sydligere<br />

himmelstrøk. For en god (og godt kalkulert)<br />

start i novembermørket!<br />

Helt fra du betaler den rimelige prisen, via den<br />

usedvanlig praktiske innpakningen med skikkelig<br />

bærehåndtak, lesing av den fine manualen,<br />

oppkoplingen og til du trykker på play representerer<br />

dette produktet en eneste lang og kontinuerlig<br />

opptur. Her er alt gjennomtenkt og virker<br />

påkostet; den scorer over forventning hele<br />

veien. Azur 640C passer perfekt inn i vårt rimelige<br />

anlegg – og til tross for at det er det billigste<br />

produktet – det lekreste. Bare sammenlign<br />

fjernkontrollen til Thule og Cambridge, så skjønner<br />

du sikkert hva jeg mener.<br />

Det er altså liten tvil om at Azur 640C er et<br />

svært kalkulert produkt – laget av profesjonelle<br />

aktører med solid bevissthet om konkurranseforhold,<br />

kundeforventning og segment. I motsetning<br />

til høyttalerne i dette oppsettet tviler man<br />

aldri på at den også lyder godt – for det gjør<br />

den selvfølgelig – og heldigvis. Hvis den hadde<br />

spilt dårlig ville det blitt et magaplask som<br />

utmerket godt kunne blitt denne seiglivede produsentens<br />

aller siste.<br />

Godt utrustet<br />

Heldigvis er det altså ikke bare innpakningen<br />

som er lekker. Azur 640C er, til tross for sin<br />

50<br />

1/2005<br />

rimelige pris, toppmodellen i sin serie. Både<br />

mekanisk og elektrisk overbeviser den med god<br />

utrustning. Drivverket er greit og fra Sony, mens<br />

konverteringen skjer med en topp spesifisert og<br />

utvalgt 24bit/192kHz (Wolfson WM8740) chip<br />

som skiller den fra sine rimeligere søsken. Også<br />

strømforsyningen er ekstra påkostet med separate<br />

og godt regulerte digitale og analoge kretsløp.<br />

Kabinettet er i sølvfinish og har avtagbart<br />

topplokk slik man er vant med fra adskillig<br />

dyrere konkurrenter. Riktignok er den ikke fullt<br />

så solid som den ser ut til ved første øyekast –<br />

vekten er kun gjennomsnittlig med sine 4,6 kg.<br />

Spilleren har både koaksial og optisk digitalutgang,<br />

noe som bidrar til stor fleksibilitet. Enda<br />

bedre er det at den har avtagbar nettledning;<br />

det gir muligheter for videre oppgradering som<br />

vi i fidelity allerede er godt i gang med å utforske<br />

nærmere. Faktisk prøvde jeg en<br />

Electrocompaniet nettkabel jeg hadde liggende,<br />

men dette var ingen heldig match. Lyden ble i<br />

overkant entusiastisk, litt mer detaljert, men litt<br />

for lys og til tider for frampå. Vi har mistanke<br />

om at det fins andre kandidater som kan bidra<br />

mer positivt – men det må vi komme tilbake til<br />

senere.<br />

Det eneste denne spilleren mangler er balanserte<br />

utganger. Det synes vi er greit, balansert drift<br />

tilhører definitivt en høyere kvalitets og prisklasse,<br />

i hvert fall inntil videre.<br />

Og sprudlende lyd<br />

Som om det skulle være noen bombe – dette er<br />

en lydmessig festCD-spiller til vårt komplette<br />

anlegg! Fra første anslag sprudler den, og alle<br />

typer musikk blir formidlet med full vitalitet og<br />

deilig friskhet. Denne spilleren har en fenomenal<br />

evne til å fange oppmerksomheten til lytterne.<br />

Under testen mottok jeg for eksempel hele tre<br />

plater med Dream Theater fra min progrock<br />

kamerat – Bjørn. Det var perfekt mat for denne<br />

Azur-spilleren. Full moro, og med sin gode nyansering<br />

er det stadig nye detaljer å kose seg<br />

med. I oppsettet gir den tyngde, men sprudler,<br />

den bidrar med finesse og detaljer, men formidler<br />

samtidig helheten i musikken. Og den er ikke<br />

en genre spiller. Med klassisk musikk, piano<br />

eller mindre ensembler kommer den samme formidlingsevnen<br />

også til sin rett. Det blir rett og<br />

slett aldri kjedelig – og dermed har den passert<br />

syre-testen for denne testen: utstyr som får deg<br />

til å hente fram en plate mer enn du hadde<br />

tenkt – og som får deg til å lytte mer framfor å<br />

skru på TN’n. Ja, den gir deg alltid lyst til å fortsette<br />

å spille litt mer musikk, skru lyden litt høyere,<br />

og får deg til og med til å dra et par avanserte<br />

luftgitar-riff med den rette musikken.<br />

Som gode produkter flest tar denne spilleren<br />

oppmerksomheten bort fra de forskjellige frekvensavsnitt<br />

– musikken fremstår mer organisk<br />

og sammenhengende enn hos konkurrenter i<br />

prisklassen. Skal man være pirkete, kunne frekvensfløyene<br />

vært bedre definerte – litt mer<br />

"luft", og enda mer solid fundament.<br />

Perspektivet er bra; her er det altså ikke CD-spilleren<br />

som er den begrensende faktoren. I kombinasjon<br />

med mer analytisk utstyr kan den tippe<br />

mot det kliniske lyse – vær oppmerksom på det.<br />

Som før bemerket kom dette også tydeligere for<br />

en dag ved skifte av en ikke heldig nettledning.<br />

Også phonokabelen vil bidra, men det lar vi<br />

ligge i denne omgang.<br />

Azur 640C er rett og slett en svært bra CD-spiller<br />

til prisen – og en usedvanlig god match til<br />

resten av anlegget. Den er lydmessing lett på tå,<br />

sprudler fint, og er detaljert. Dens styrke er at<br />

den aldri blir kjedelig – nettopp hva vi trenger<br />

for å holde musikkinteressen ved like!<br />

Pris: kr. 2998,-<br />

Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben


Thule Audio Spirit IA 60:<br />

Vekk med alle knapper – du finner kun<br />

volum og inngangsvelger i form av en<br />

liten trykk knapp på fronten av denne<br />

forsterkeren. Selv nettbryteren har havnet<br />

på baksiden, men den har et anbefalt stand by<br />

modus. Betjeningen for øvrig er fort gjort å<br />

beskrive – man kan dimme displayet og justere<br />

balansen – ad elektroniske kretsløp, og dett er<br />

dett. Fronten består av 8 mm børstet aluminium,<br />

og displayet viser inngangsvelger samt<br />

volumknappens stilling i 1dB step. Den går<br />

automatisk til 30 ved påslag – et brukervennlig<br />

grep som virker fornuftig.<br />

Det fungerer da også utmerket i praksis, Spirit<br />

IA60 kan betjenes intuitivt av hvem som helst.<br />

På baksiden er det også god orden. Tre linjeinnganger<br />

og to tape inn/ut pluss pre out –<br />

main in og greie, enkle høyttalerterminaler.<br />

Ingen balansert inngang, og heller ikke avtakbar<br />

nettkabel - dessverre. En switch separerer for og<br />

sluttrinnet, slik at man kan benytte flere sluttrinn<br />

eller hver del separat.<br />

Alt virker nøkternt, rent og ryddig. Det kan<br />

52<br />

Hjertet<br />

Elegant – som en typisk representant<br />

for interiørtrender i<br />

tiden er den preget av minimalisme<br />

og rent design.<br />

Samtidig er den rimeligst og<br />

minst i Thules forsterkerprogram<br />

– uten å virke ribbet på<br />

noen måte.<br />

1/2005<br />

man også si om innmaten. Strømegenskapene<br />

får man fra en ringkjernetrafo med ditto ladelytter<br />

– store i forhold til den nokså beskjedne<br />

oppgitte effekten på 60 W kontinuerlig (målt i 2<br />

kanaler samtidig, 8 ohm, med 1% forvrengning<br />

ved 1kHz). Godt dimensjonert virker også de<br />

relativt store kjøleflatene, som faktisk blir temmelig<br />

varme selv ved normal bruk. Forklaringen<br />

finner man i manualen, maksimalt strømforbruk<br />

oppgis til 350W. Det er usedvanlig mye til å<br />

være en moderne 60W forsterker. Her snakker vi<br />

solide utgangstransistorer (de er fra velrennomerte<br />

Sanken) som går med kontinuerlig høy<br />

tomgangsstrøm (klasse A drift). Dessuten har de<br />

spisskompetanse på strømleveranse: de oppgis<br />

til å avgi +-22 Ampere i 1 ohms last på et millisekund.<br />

Det er særdeles bra i forhold til konkurrenter<br />

i prisklassen. Det er lenge siden<br />

Electrocompaniets Two Channel Amplifier,<br />

25 Watt som vant sitt ry for sin usedvanlige<br />

gode måling av "Slew Rate". Uten sammenligning<br />

for øvrig ser det ut til at denne Thule forsterkeren<br />

ser ut til å gå et stykke i samme løype<br />

for å oppnå sin gode lydgjengivelse. Vekten er<br />

på 9 kg.<br />

Lyden av lite<br />

I den ytterst nøkterne manualen (i form av et<br />

brettet A3 ark) bemerkes at lydgjengivelsen først<br />

er på topp etter 2-4 timer etter bruk av nettbryteren,<br />

mens bruk av standby berettiger 15-30<br />

minutters drift før den maksimale lydkvalitet<br />

oppnås. Dette samsvarer godt med mine erfaringer<br />

fra testperioden.<br />

Jeg lot forsterkeren stå på et par dager før<br />

Pris: kr. 4998,-<br />

Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben<br />

jeg lyttet på den. Til tross for dette forekom det<br />

meg at lyden forandret seg (til det litt bedre)<br />

over tid. Slikt kan være vanskelig å være sikker<br />

på, særlig når jeg også stort sett kombinerte<br />

den med en CD-spiller rett fra esken, men her er<br />

jeg temmelig sikker. Denne forsterkeren trenger<br />

nok litt lenger innspilling enn snittet før den yter<br />

sitt aller beste. Forklaringen kan ligge i den relativt<br />

høye normale driftstemperaturen – noe som<br />

påvirker innmaten mer enn forsterkere som spiller<br />

"kaldere".<br />

Siden du sikkert allerede har konstatert at<br />

denne forsterkeren er en del av det utvalgte<br />

anlegget vårt, er det sikkert ingen bombe at vi<br />

synes den spiller usedvanlig bra til prisen.<br />

Faktisk er vi mest imponert over hvor lite man<br />

hører av den. Det virker som Spirit IA60 lar det<br />

aller meste slippe gjennom til høyttalerne, den<br />

holder ikke igjen i noen del av frekvensområdet.<br />

Til tross for at dette ikke er noen stor forsterker,<br />

er den vital og uberørt opp til relativt kraftige<br />

nivåer - med Patos høyttalerne. Det er en heldig<br />

kombinasjon - en litt rocka høyttaler og en mer<br />

nøytral forsterker med god styring på høyttalerelementene.<br />

At den er nøytral kan man høre på<br />

mer kritiske høyttalere – den lyder fint på mine<br />

tungdrevne Celestion Kingston. Men her kommer<br />

også begrensningene tydeligere for en dag<br />

– det er rent, men ikke ubegrenset med krefter<br />

ved komplekst musikkmateriale. I seg selv er<br />

Thule en nøktern, og samtidig kapabel forsterker<br />

til prisen. Den er imponerende nøytral, og<br />

lyder aldri aggressiv eller påtrengende. Den er<br />

rett og slett distinkt, men behersket, og lar seg<br />

ikke rive med i utrengsmål.


Usedvanlig vellykket<br />

Med Patos/Cambridge blir det<br />

masse moro i stua. Jeg pøste på<br />

med forskjellig musikk – med og<br />

uten bass - heavy, prog, blues,<br />

country og jazz – alt gikk unna med imponerende<br />

driv. Cambridge sprudler, Thule<br />

leverer og Patos rocker – en usedvanlig vellykket<br />

kombinasjon av egenskaper.<br />

Forsterkerens relative tilbakeholdenhet blir i<br />

fullt monn kompensert av makkerne.<br />

Samtidig er det forsterkeren som utgjør<br />

anleggets bankende hjerte. Her pumpes blodet<br />

ut i høyttalerkablene, her blir Azur-signalene<br />

foredlet til potente strømpulser som<br />

tvinger høyttalerelementene til å adlyde.<br />

Man kunne kanskje ønsket seg enda en<br />

anelse autoritet; det er jo en grense for hva<br />

man kan få for 5 lapper, selv i dag. Med mer<br />

subtilt materiale som klassisk solopiano eller<br />

strykekvartetter opprettholdes illusjonen om<br />

live musikkframførelse. Spirit IA 60 er her<br />

lett på tå og detaljert uten dikkedarier. Den<br />

farging av lyden som (selvfølgelig) forekommer<br />

kan spores til CD-spiller og høyttalere,<br />

Elektronikk<br />

Thule Audio Spirit IA60 forsterker kr. 4998,-<br />

Cambridge Audio Azur 640C CD-spiller kr. 2998,-<br />

Høyttalere<br />

Patos B-400 høyttalere, per par kr. 5300,-<br />

Tilbehør<br />

Tara Labs Prism Omni III 2x3m kr. 1298,-<br />

VM Acoustics Black Foot 5 stand, par kr. 698,-<br />

Samlet pris, ca. kr. 15000<br />

men ikke i den grad at illusjonen sprekker.<br />

De største forbedringene kom med eksperimentering<br />

med plassering av høyttalere –<br />

og stands til høyttalerne vil utgjøre en større<br />

forbedring en et eventuelt bytte av forsterker.<br />

Veien videre<br />

Det skisserte anlegget er nesten komplett.<br />

Unntaket er den rette phonokabelen mellom<br />

CD og forsterker som jeg rett og slett ikke<br />

rakk å teste før deadline. Jeg har tenkt å<br />

eksperimentere med dette framover, og har<br />

god tro på at MIT kan være løsningen. Men<br />

jeg skal prøve litt forskjellig. Jeg er overbevist<br />

om at de kan utgjøre lydforbedringer på<br />

linje med å bytte en komponent. Apropos –<br />

jeg regner med å finne utfordrere til alle<br />

komponentene i dette anlegget over tid.<br />

Inntil videre skal jeg fortsette å nyte musikk<br />

– så får vi se hvordan anlegget utvikler seg.<br />

Jeg lover å holde dere lesere underrettet –<br />

følg med i <strong>Fidelity</strong>!


Musikkomtaler:<br />

Glimmer og gråstein<br />

av Stein Arne Nistad<br />

nistad@gazette.no<br />

– nesten bare godt norsk<br />

"Iselilja"<br />

Gåte (WEA)<br />

Gåte etablerer seg med Iselilja som et av de<br />

ypperste bandene i Norge og reformulerer på<br />

det fandenivoldske folkemusikken i sitt eget<br />

bilde.<br />

Alle sanger er skrevet før – og der det er mest<br />

å hente er kanskje i tradisjons- og folkemusikken.<br />

Det finnes utallige måter å tilnærme<br />

seg denne musikken på. Det er gjort før<br />

både med jazz, og rock som innfallsvinkel –<br />

riktignok med vekslende hell. De fleste<br />

husker sikkert Arild Andersens og Agnes<br />

Buen Garnås "Sagn" og "Arv" prosjekter<br />

som folkeliggjorde både jazz og folkemusikken.<br />

Mange husker sikkert også syttitalsbandet<br />

"Folque" og platen "Kjempene på Dovrefjell".<br />

Deres utgangspunkt var å tilføre folkemusikken<br />

rockefot. For et par år siden dukket "Gåte" opp<br />

og tok publikum med storm. Jeg likte også<br />

debuten selv om jeg hadde mine ankepunkter.<br />

Mine innvendinger gikk egentlig på det samme<br />

som jeg mener var "Folques" problem. Det<br />

handler om i hvilken grad en bruker tradisjonsmusikken<br />

som utgangspunkt og kun tilfører<br />

en ny musikalsk sjanger – eller om en<br />

er i stand til å reformulere musikken og<br />

skape et nytt musikalsk uttrykk. Først da blir<br />

det etter min mening virkelig spennende.<br />

Det aller mest spennende med Gåtes<br />

debut var det potensialet som lå i bandet<br />

og i konseptet. Ikke minst i forhold til at<br />

dette dreier seg om unge musikere som knapt<br />

nok kan sies å være tørre bak øra. Vokalisten<br />

Gunhild Sundli er fortsatt for tenåring og<br />

regne.<br />

I dette perspektivet er Iselilja et nesten<br />

sensasjonelt bra album. Utviklingen fra<br />

debuten er oppsiktsvekkende. Dette handler<br />

slik jeg opplever det slett ikke om folkemusikk<br />

– men om Gåtes egen musikk.<br />

Riktignok er opphavet fortsatt tradisjonsmusikk<br />

– men det er bare utgangspunktet<br />

og rammene. Musikalsk skaper Gåte<br />

sin egen musikk og tar oss med på en<br />

fandenivoldsk reise. Plata har et driv og<br />

en fremdrift som bokstavlig talt går<br />

gjennom marg og bein. Og midt i ildmørja<br />

står Gunnhild Sundli med en<br />

stemme og et uttrykk av dimensjoner. Fra å være talentfull<br />

tar hun nå steget opp til å bli en av de mest spennende og nyskapende<br />

kvinnelige vokalister vi har i Norge. Hun behersker hele spekteret<br />

fra det dramatiske og utagerende til det vakre vare og nære. Hun<br />

synger med kraft og innlevelse. Jeg har egentlig ikke annet å melde<br />

enn at jeg bøyer meg i støvet over Gåte som trolig er det mest nyskapende<br />

og kraftfulle vi har i Norge i dag. "Iselilja" er Gåtes vanskelige<br />

andre album. Det kan neppe gjøres mye bedre enn dette!<br />

54 1/2005<br />

"Bertine Zetlitz"<br />

Rollerskating (EMI)<br />

Bertine Zetlitz fjerde album sprenger ikke<br />

grenser men er et stykke solid og velprodusert<br />

popmusikk som engasjerer.<br />

Bertine Zetlitz er det eneste virkelige popikonet<br />

på spinnesiden i Norge for tida. Hun har i<br />

løpet av sine tre tidligere album overbevist stort<br />

og lagt et solid grunnlaget for sin musikk og karriere.<br />

Det forrige albumet "Sweet Injections" er<br />

det absolutte høydepunkt så langt. På mange<br />

måter opplever jeg at "Rollerskating" fortsetter der<br />

det forrige albumet slapp. Til tross for samarbeidet<br />

med Fred Ball (alias Pleasure) i produsentstolen og<br />

ingen ringere enn Suede-sjefen selv, Brett Anderson,<br />

finner jeg ikke at albumet er spesielt ny – eller stilskapende.<br />

Hun viderefører sitt konsept. Rollerskating<br />

handler om en tilgjengelig og engasjerende sample og<br />

synth basert pop med en drivende rytme og<br />

en solid beat i bunnene. Sentralt – men likevel<br />

tilbaketrukket i lydbildet finner vi Bertines<br />

stemme. Med den skaper hun på sin særegen<br />

måte et eget uttrykk. "Rollerskating" fremstår<br />

både som et velprodusert og engasjerende<br />

album med hiten "Fake your beauty" som et<br />

høydepunkt. Men dette er ikke Bertine Zetlitz<br />

beste plate. Fjorårets "Sweet Injections" er til<br />

sammenligning et langt mer gjennomført album.<br />

Men til tross for dette er platen er høreverdig og<br />

lett og like.<br />

"En vakker dag"<br />

Bjørn Eidsvåg (Petroleum records/Sony Music)<br />

Bjørn Eidsvåg fortsetter som reisende moralsk og<br />

religiøst alibi for folk flest uten å sprenge verken<br />

musikalske eller tekstmessige grenser.<br />

At det kommer en ny Bjørn Eisvåg plate hvert<br />

andre år har vi vendt oss til. At platen blir en hit<br />

er heller ingen overraskelse. Bjørn Eidsvåg har inntatt<br />

en unik posisjon som folkelig verdibasert<br />

"popsongar" som synger om det vi alle egentlig<br />

føler eller har følt – uten at vi har klart å sette ord<br />

på det. Og det er jo ikke så farlig når Bjørn tar på<br />

seg oppgaven med å oppsummerer livene våre en<br />

gang i mellom. Nesten like sikkert som at det kommer<br />

en Eidsvåg plate, er det at den inneholder en sang<br />

med hit-potensial. Planlagt eller ikke – konseptet virker.<br />

På "en vakker dag" er det "Bare ein mann" som<br />

har høyest "Shalala"- faktor. Låten er basert på fengende<br />

bossanova rytmer og sitter som en kule – ikke<br />

minst fordi teksten på en humoristisk måte behandler<br />

temaet om kommunikasjon mellom mann og kvinne. Det er to vesener<br />

som jo som alle vet kommer fra hver sin planet – og ideelt sett<br />

kanskje burde ha minst mulig med hverandre å gjøre. Generelt opplever<br />

jeg "En vakker dag" som en av de virkelig gode Eidsvåg platene.<br />

Både tekstene og melodiene holder jevn og høy kvalitet. At Eidsvåg<br />

har valgt å tilføre swingende bossanova rytmer på brorparten av<br />

sangene er et grep som hever platen og reduserer samlebåndfaktoren<br />

betydelig. Resultatet er et helstøpt album som både av musikalske,


tekst – og lydmessig årsaker er verd å få med seg. Og det er godt å<br />

vite at Bjørn Eidsvåg tar ansvar for oss. For i tekstene hans er det<br />

litt å hente for oss alle – og mye for de fleste av oss. Så får det ikke<br />

hjelpe at det snart er jul og at Bjørn Eidsvåg er en velfungerende<br />

pengemaskin.<br />

"De to stemmer"<br />

Karoline Krüger (Grappa)<br />

Karoline Krüger har tonesatt dikt av André Bjerke<br />

og fremfører dem vakkert og delikat på en meget<br />

ambisiøs og til tider forvirrende utgivelse.<br />

Andre Bjerke er en forfatter som har satt spor på<br />

mange plan. Han var kjent som dikter, som forfatter<br />

av kriminalromaner og som en mann opptatt<br />

av skjæringspunktet mellom naturvitenskap og<br />

det overnaturlige. Karoline Krüger har tatt<br />

utgangspunkt i poeten Bjerke og tonesatt hele<br />

13 av hans dikt. I tillegg er ytterligere tre dikt<br />

med melodi av andre med på denne utgivelsen.<br />

Utgangspunktet for prosjektet er en<br />

forestilling Karoline Krüger har turnert med en stund.<br />

Melodiene på plata er gjennomgående både vakre<br />

og velarrangerte. Karoline Krüger har en dialekt som<br />

setter sitt preg på tekstene og som flytter dem opplevelsesmessig<br />

til et annet sted enn det jeg i<br />

utgangspunktet forbinder med Bjerkes riksmålspoesi.<br />

For meg oppleves det som et lite problem. Når<br />

det er sagt, opplever jeg at Krüger virkelig går inn<br />

i tekstene og forsøker å tilnærme seg dem med<br />

sitt eget uttrykk både musikalsk og vokalt. På<br />

det beste fungerer det utrolig bra som på<br />

"Farao på ferie" hvor hun leker både med form<br />

og uttrykk. Hun har en utrykksfull og vakker<br />

stemme som hun virkelig benytter som et<br />

instrument til formidling. Live tror jeg dette<br />

fungerer veldig bra. På platen er de mer balladepregede<br />

sangene musikalske perler for<br />

sjelen. Et eksempel er "De to stemmer".<br />

Andre kutt er ikke så vellykkede og blir i mine ører<br />

litt anstrengende og masete. Med hele 17 spor og<br />

til tross for gode forsøk på å skape musikalsk variasjon<br />

opplever jeg platen totalt sett som litt ensformig<br />

og litt for lang. Resultatet er derfor både<br />

ganske krevende og av varierende kvalitet. Men<br />

platen vokser for hver gjennomlytting. Det er<br />

vanligvis et veldig godt tegn!<br />

"Dørstokken heme"<br />

Mai Britt Andersen (Grappa)<br />

Mai Britt Andresen har laget en nesten perfekt<br />

Prøysenplate hvor alt stemmer – de<br />

eneste problemet er kanskje at dette i for<br />

stor grad er Prøysen på Prøysens premisser.<br />

Jeg tror egentlig Prøysens sanger kan reformuleres<br />

og nytolkes i det uendelige. Den utrolige "Med<br />

blanke ark" hvor kremen av norske musikere nytolket Prøysen er et<br />

eksempel. Lyden på den plata er fantastisk og Cden er et must. Det<br />

samme gjelder Håkon Paulsbergs "Jiinter" som ikke er mindre<br />

bemerkelsesverdig. Hans Prøysentolkninger er noe av det flotteste<br />

som er gjort både musikalsk og ikke minst vokalt. Mai Britt<br />

Andersen har også prøvd seg på Prøysen før. Da var utgangspunktet<br />

et knippe av Prøysens mer ukjente tekster som er tonesatt av<br />

Geir Holmsen. Disse sangene tolket Mai Britt på ypperlig vis. På<br />

"Dørstokken heme" er det Prøysens standardlåter som er utgangspunktet.<br />

Lyden og produksjonen er ypperlig. Platen er innspilt i<br />

Rainbow studios og lyden er glimrende og av virkelig audiofil kvalitet.<br />

Musikalsk er det i utgangspunktet heller ingenting å utsette.<br />

Arrangementene er gjennomarbeidet og Mai Britt Andersen synger<br />

klokkeklart og vakkert. Med andre ord er "Dørstokken heme" en<br />

slags perfekt innspilling både musikalsk og lydmessig. Mine relativt<br />

marginale innvending mot prosjektet handler om<br />

hva hensikten egentlig er. Når<br />

Prøysens sanger presenteres på denne<br />

måten opplever jeg at det i liten grad<br />

tilføres nye dimensjoner til godt kjente<br />

melodier og tekster. Riktignok har enkelte<br />

arrangementer et slags folkemusikkpreg<br />

- men for meg blir det likevel<br />

Prøysen på Prøysens egne premisser. Best<br />

fungerer denne platen etter min mening<br />

når det musikalske utgangspunktet utfordres.<br />

Men til tross for mine innvendinger så<br />

liker jeg denne platen. Den kommer til å<br />

finne veien til cd-spilleren både titt og ofte.<br />

Prøysen kan neppe presenteres vakrere enn<br />

dette!<br />

"Femstein"<br />

Karl Seglem (Norcd)<br />

Hyperproduktive Karl Seglem skaper<br />

med "Femstein" jazzinspirert folkemusikk<br />

i nyskapende innpakning fremført i<br />

samarbeid med drivende dyktige musikere<br />

.<br />

Både bassist Gjermund Silset og perkusjonist<br />

Helge A. Norbakken har tidligere spilt<br />

sammen med blant andre Mari Boine og<br />

utgjorde stammen i det fantastiske "gamle"<br />

Mari Boine Band. Det var etter min mening<br />

noe av det ypperste som har stått på norske<br />

konsertscener. Disse musikerne er betydelig tilstede<br />

på Karl Seglems "Femstein". Selv trakterer<br />

Seglem saksofoner, bukkehorn og den<br />

slags. I tillegg medvirker Håkon Høgemo på<br />

hardingfeler. Utgangspunktet for "Femstein" er<br />

en barnelek som er kjent over det meste av<br />

Europa. Barneleker er vel som oftest ganske<br />

enkle å forstå – men av og til både<br />

underlige og uforutsigbare. Dessuten finnes<br />

det som oftest mange variasjoner av<br />

samme lek. Jeg vet ikke om både tilgjengelighet<br />

og variasjon har vært utgangspunktet<br />

for Seglem. Faktum er i alle fall at han etter<br />

min mening har laget en plate som kommuniserer<br />

og er engasjerende. Jeg opplever også<br />

at platen – til tross for sitt utspring i norsk tradisjonsmusikk<br />

– på mange måter fremstår som<br />

internasjonal. Jeg hører jeg både keltisk,<br />

samisk, og norsk inspirasjon – innpakket i<br />

moderne og luftig lydbilder som inneholder et<br />

vell av musikalske detaljer. Seglem er kjent for å<br />

fusjonere folkemusikk og jazz på sin høyst personlige<br />

måte, og har blitt kalt folkemusikkens Nils-Petter Molvær.<br />

Andre har trukket sammenligninger med Jan Garbarek (inkludert<br />

undertegnede). På "Femstein" lever han opp til begge sammenligninger<br />

og leverer et usedvanlig spennende og helstøpt album. Og<br />

det beste av alt. Dette er ikke sær musikk for menigheten – men<br />

vakker musikk som de fleste vil kunne ha glede av å lytte til.<br />

1/2005<br />

55


G<br />

S<br />

Gjesteskribenten:<br />

Jazz, støy eller electronika?<br />

av Tormod Halleraker<br />

Woven hand<br />

Consider the birds<br />

(Glitterhouse)<br />

Etter hvert har stadig flere fått opp ørene for<br />

amerikaneren David Eugene Edwards sine grupper<br />

16 Horsepower og Woven hand. 16<br />

Horsepower har levert en rekke til dels glitrende<br />

album, mens Woven hand er et mer personlig<br />

sideprosjekt med et par utgivelser bak seg. Tenk<br />

en blanding av Nick Caves mest gotiske rock,<br />

Johnny Cash sin personlige tolkning av countrymusikken,<br />

og den dystert gripende suggesjonen<br />

til Swans. «Consider the birds» er langt fra noe<br />

partyalbum. Det er derimot et kruttsterkt oppkok<br />

av religiøse anfektelser og stykkvakker americana.<br />

David Eugene Edwards fremstår som en<br />

svovelpredikant revet mellom tro og kjødelig<br />

begjær. Tekstlinjer som «Holy king cause my<br />

skin to crawl away from every evil thing» og<br />

«All our words rhyme with guilt tonight» indikerer<br />

hvor landet ligger. Musikalsk er det en<br />

Majestetisk storhet over hvert eneste spor.<br />

Basisen er gitar, piano, bass, trommer og andre<br />

perkusjonsinstrumenter. Og foruten et par låter<br />

med gjestemusikere har Edwards spilt inn alt<br />

selv. Han mestrer kunsten å holde igjen, bygge<br />

opp og forløse - dramaturgien lar melodiene<br />

folde seg ut som fortellinger der man ikke alltid<br />

vet hvor det ender. Resultatet er en fengslende<br />

lytteopplevelse som vokser over tid.<br />

Ingen tvil om at norske artister som<br />

Madrugada og Emmerhoff & The Melancholy<br />

Babies er influert av 16 Horsepower og Woven<br />

hand. Liker du dem vil nok «Consider the birds»<br />

falle i smak.<br />

56 1/2005<br />

Strønen/Storløkken<br />

Humcrush<br />

(Rune Grammofon)<br />

Tangentmusiker Ståle Storløkken har gjort seg<br />

bemerket i Supersilent og Veslefrekk, perkusjonist<br />

Thomas Strønen er kjent fra Food og Trinity.<br />

Begge har jazzutdannelse fra Trondheim, og<br />

føyer seg inn i rekken av unge norske musikere<br />

som tør å eksperimentere med uttrykk og sjanger.<br />

En dristig balansegang de i stor grad lykkes<br />

med på «Humcrush». Plateselskapet Rune<br />

Grammofon høster internasjonal anerkjennelse<br />

for sin satsing på særegne artister som Arve<br />

Henriksen, Alog og Susanna & The Magical<br />

Orchestra. Strønen/Storløkken har det til felles<br />

med disse at de legger stor vekt på lydmessig<br />

utprøving for å male frem stemninger som skaper<br />

en udefinerbar undring. <strong>Hele</strong> albumet er<br />

improvisert live i studio, noe som gir en forfriskende<br />

spontanitet på tross av at det brukes<br />

mange «kalde» og «harde» synthlyder. Man<br />

kan høre spor av Arne Nordheims tidlige elektroakustiske<br />

toner såvel som mer kompromissløs<br />

støy-electronika (Alexander Rishaug, Martin<br />

Horntveth, Sir Dupermann). Men referanser til<br />

side, det som kjennetegner «Humcrush» er en<br />

improvisatorisk lekenhet som trekker sporene i<br />

vidt forskjellige retninger. «In the cave» og<br />

«Japan» har en østlig mystikk over seg. Vakkert<br />

og lett fordøyelig. «Sport'n spice» og «Pusher»<br />

er mer oppjagde med en stakkato storbypuls<br />

som ikke glir like lett ned. Er du åpen for nye<br />

impulser bør du utforske denne debuten. På<br />

roterommet sitt har Strønen/Storløkken rigget til<br />

et arsenal av spennende lyder, enten man kaller<br />

det jazz, støy eller electronika. Og produksjonen<br />

er klar og luftig med en klangrikdom som kommer<br />

tydelig fram.<br />

Al DeLoner<br />

The Mess Age Is Joy<br />

(Playground)<br />

Midnight Choir var blant Norges beste band når<br />

det gjelder melankolsk rock. Særlig albumet<br />

«Amsterdam Stranded» fremviser en bunnløs<br />

emosjonell dybde og musikalske kvaliteter langt<br />

ut over det vanlige. Låtskriver Atle Bystrøm, alias<br />

Al DeLoner, har etter en vanskelig periode der<br />

både bandet og kjærligheten sprakk valgt å gå<br />

solo. Det gjør han med et nakent og sårt uttrykk<br />

som nesten er vondt å høre på. Ingenting av<br />

dette var ment for utgivelse. «The Mess Age Is<br />

Joy» er Al DeLoners demoinnspillinger slik han<br />

presenterte dem for plateselskapet. De fryktet at<br />

nerven og intensiteten ville gå tapt i mer utbroderte<br />

versjoner, og valgte å gi ut materialet som<br />

det var. Ikke at dette høres ut som halvferdige<br />

demoer. Men alt er spilt inn i Al DeLoners hjemmestudio<br />

med «en god mikrofon, 8 spors opptaker,<br />

reverb, kompressor, DAT, forsterkere, monitorer,<br />

mikrofonstativ og kabler», som det står på<br />

omslaget. Å dømme etter resultatet er det mye<br />

penger ut av vinduet i dyre studioinnspillinger –<br />

lydmessig holder dette mål i lange baner. Men<br />

så har også Midnight Choir på nevnte<br />

«Amsterdam Stranded» og «Unsung Heroine»<br />

gjort to av de mest vellydende norske plateproduksjonene.<br />

DeLoner plukket nok opp en del<br />

triks underveis, noe som har bidratt til å gjøre<br />

hjemmeinnspillingene hans bedre enn mange<br />

andres studioversjoner. Instrumenteringen er<br />

sparsom, med gitar og piano sentralt i lydbildet.<br />

Det er alt som trengs så lenge melodiene sitter<br />

og Al DeLoner synger med en slik gripende<br />

intensitet. Tekstmessig er det mye selvransakelse.<br />

Hudløst utleverer han sin kamp mot desperasjon,<br />

anger og ensomhet. «I left my wife<br />

and family for a girl who seemed to be like the<br />

ones in the movies». «You could be sucking<br />

cocks in the backseat of expensive cars». Slik<br />

fortsetter det med personlige bekjennelser om<br />

kjærlighetens opprivende avsporing. Likevel er<br />

det håp og styrke i disse sangene. Uten en slik<br />

forløsende kraft kunne dette blitt for mye<br />

følelsesmessig slagg på ett brett.


"Norsk Rock Historie"<br />

av Stein Arne Nistad<br />

nistad@gazette.no<br />

Alle som har betydd noe (NRK/Universal)<br />

Med Norsk Rocks historie er hele den norske rockehistorien<br />

tilgengelig på elleve Cder. Fantastisk!<br />

Norsk Rocks historie ruller over TV skjermene og formidler<br />

det som er vår del av den Norske og internasjonale musikkhistorien<br />

fra 1958 til i dag. Jeg må si jeg gleder meg som en<br />

unge til serien er å få på DvD. Men enda viktigere er musikken<br />

selv. Og nå er den for første gang tilgjengelig i samlet<br />

versjon. I forbindelse med serien blir det utgitt i alt elleve<br />

CDer. De seks første er allerede ute og omhandler historien<br />

fra 1958 – 1977:<br />

Cd1: Rock`n`roll 1958-1960<br />

Cd2: Shadowstida 1960-1964<br />

Cd3: Beatgrupper 1964-1967<br />

Cd4: Rytm’n’blues & psykedelia<br />

Cd5: Fra viserock til rock på norsk 1969-1977<br />

Cd6: Progressiv rock 1971-1977<br />

Når det gjelder samlinger som dette vil en alltid kunne stille<br />

spørsmål om utvalg av artister og sanger. I dette tilfellet kan<br />

jeg registrere at de aller fleste viktige artister er med.<br />

Låtvalget oppleves også som relevant. Derfor er jeg mer enn<br />

fornøyd og har stor glede<br />

av å møte musikkhistorien<br />

på denne måten – ikke<br />

minst fordi lyden slett ikke<br />

er ille alderen tatt i<br />

betraktning. Og jeg hadde<br />

nesten glemt at det finnes<br />

så utrolig mye bra norsk<br />

musikk som har overlevd<br />

historien og tålt tidens<br />

tann bra. En samling det<br />

er vel verdt å eie!


Musikkomtaler:<br />

Julegodt!<br />

Jeg har tidligere ved forskjellige anledninger skrevet om de<br />

fleste Naxos-innspillingene med Aradia Ensemble, og her<br />

kommer en til som bare må med...<br />

Julemusikk fra Naxos<br />

På det skrivende tidspunkt (medio november)<br />

dumpes Vivaldi Sacred Music.1 (8.557445),<br />

en ny innspilling med Arada, for 39 kroner. De<br />

som er raskt ute kan muligens sikre seg noen<br />

billige julepresanger på den måten, men også til<br />

vanlig Naxos-pris på 69 kroner er dette et tilbud<br />

som bokstavelig talt lar seg høre.<br />

Det kanadiske Aradia Ensemble and Chorus<br />

fremfører barokkmusikk med såkalte originalinstrumenter.<br />

Det er nærmest standard i dag, og<br />

er ingen dum idé. Barokkmusikk fremført av et<br />

mer eller mindre redusert moderne symfoniorkester<br />

høres ikke særlig gammelt og fascinerende<br />

ut. Jeg tror den store aktiviteten i og<br />

interessen for eldre musikk i dag skyldes originalinstrumentene<br />

og nye tilnærmingsmåter til<br />

eldre musikk.<br />

Aradia Ensemble er vel for så vidt ikke særlig<br />

kontroversielle. Spillestilen er ganske glatt, og<br />

skulle således ha gode muligheter for å falle i<br />

smak hos de fleste. Jeg festet meg ved dem<br />

fordi innspillingene deres var blant de første<br />

Naxos-utgivelsene som kom fra annet enn østeuropeiske<br />

orkestre og var merket med ”20-Bit<br />

Recording”.<br />

Mange av de tidlige Naxos-utgivelsene var<br />

vel i sannhetens navn ganske grå både i musikalsk<br />

og lydkvalitetsmessig betydning. Aradiainnspillingene<br />

holder en helt annen standard,<br />

men med ganske umanipulerte opptak fra en<br />

kirke med litt vanskelig akustikk, er ikke dette<br />

hi-fi onanistoff med masse trøkk og imponatoreffekter.<br />

Denne gangen får vi absolutt anstendige<br />

utgaver av obligatoriske Vivaldi-vokalverker som<br />

Dixit Dominus og Nulla in mundo pax sincera<br />

(med den fantastiske arien som går igjen i filmer).<br />

Det finnes nok enda mer ladede innspil-<br />

58<br />

1/2005<br />

linger med hvassere solister, men dette er godt<br />

nok til at jeg ser frem til ”volum 2”. Når de<br />

merker en utgivelse med ”1.”, må det da<br />

komme flere?<br />

Helt jul!<br />

Vel, greit, jeg skal gå med på at det ikke står<br />

spesifikt på coveret til overnevnte Vivaldi-skive<br />

at det dreier seg om julemusikk. Hvis det er et<br />

poeng (Og hvorfor skal det ikke være det?), så<br />

kan vi trekke frem Aradia-inspillingen<br />

Charpentier: Noëls and Christmas Motets,<br />

Vol. 2 (8557036). Den er på en måte en overligger<br />

siden den kom for sent til at jeg fikk skrevet<br />

om den i fjor.<br />

Marc-Antoine Charpentier var en av de store i<br />

fransk barokkmusikk. Han var sterkt influert av<br />

italiensk musikk. Det var han ikke alene om,<br />

Italia var en musikalsk stormakt på den tiden.<br />

Uansett er det format over musikken til<br />

Charpentier. Her finner man gode melodier og<br />

plenty av ladet stemning som hever komposisjonene<br />

langt over dusinvarene. For ikke å gjenta<br />

for mye av det jeg skrev om forrige skive, korter<br />

vi det hele ned til å love at også denne skiven<br />

bringer stemning inn i de tusen hjem. Her er det<br />

sober musikk og sober lyd.<br />

Naxos har etter hvert utgitt så mange innspillinger<br />

at butikkene sjelden fører mer enn et<br />

ytterst selektert utvalg av dem. ”Vol.1” av<br />

Charpentiers Noëls and Christmas Motets<br />

(8.554514) og ” J. S. Bach: Christmas Cantatas”<br />

(8.554825) er andre Aradia-innspillinger jeg tidligere<br />

har anmeldt i Audio. De er like flotte og<br />

mer enn vel verdt å investere i, dersom du skulle<br />

finne dem. Særlig Bach-kantatene har gitt både<br />

meg og de jeg har forært denne CD´en, stort<br />

musikalsk utbytte.<br />

av Tore Dag Nilsen<br />

Svensk jul<br />

Her har vi en luring. The Art of The Baroque<br />

Trumpet, An Italian Concert trodde jeg var<br />

en ny utgivelse i denne utmerkede svenske<br />

Naxos-serien med trompetmusikk fra barokken.<br />

Jeg kjøpte med meg skiven, men stusset litt<br />

over at opptaket var fra 1998. Først da jeg skulle<br />

sette meg ned for å skrive, ble bedraget<br />

avslørt. Denne femte utgaven i en serie opptak<br />

fra ´95 til ´98 hadde jeg fra før, men med et helt<br />

annet cover og svensk teksthefte. Det må innrømmes<br />

at jeg for lengst har mistet oversikten<br />

over samlingen min, og har begynt å dobbeltkjøpe.<br />

Fin måte å oppnå mersalg for plateselskapene?<br />

Skitt heller, denne nyutsendelsen av<br />

8.555099 er absolutt verdt å ofre noen linjer<br />

på. De fire forgående også, for den del. Wasa<br />

Baroque Ensemble spiller i likhet med Aradia på<br />

originalinstrumenter. Alle disse opptakene (igjen<br />

foretatt i en kirke) byr på åpen og meget distinkt<br />

lyd. Lydteknikeren har gått for mer trykk og<br />

nærhet enn hva man får med Aradia-opptakene.<br />

At dette gir mindre dynamikkomfang, er det<br />

færre som reflekterer over.<br />

Solisten, Niklas Eklund klarer å trylle frem<br />

svært flott og virtuos lyd til tross for at han spiller<br />

på en ventilløs trompet. På denne utgivelsen<br />

har han tidvis selskap av en annen trompetist<br />

og en sopran. Særlig sistnevnte, den utmerkede<br />

sangerinnen Maria Keohane, bringer variasjon<br />

inn i en sjanger som fort kan bli litt monoton.<br />

Konklusjonen blir uansett at alle de nevnte<br />

Naxos-skivene vil kunne gi førsteklasses musikkopplevelser,<br />

uansett om det er jul eller ei. Med<br />

en pris på 69 kroner per stykk er det vel ingen<br />

større sjanse å ta?


Snobbe-fi!<br />

Det er også interessant hvordan vi (altså<br />

både vinsmakerne og hifinyterne) benytter<br />

mange av de samme språkblomster<br />

til å beskrive de enorme forskjellene vi<br />

opplever, enten vi nå snakker om kabler eller<br />

årganger. Dessuten har vi jo årganger vi også!<br />

Vintage hifi! Ja, for dere husker vel bouqueten<br />

på en ’69 Tandberg Huldra? Rund og fyldig,<br />

dyp, med lang etterklang, en touch av sigareske<br />

og våt jord. Elegant.<br />

Og tenk på kablene dere, og diskantelementene.<br />

De trenger litt tid for å åpne seg, ikke<br />

sant. Som vin. Vellagret vin kan ikke bare skvalpes<br />

i glasset og drikkes som vann, selvfølgelig.<br />

Den må møte oksygenet, dekanteres, roteres i<br />

glasset, slurpes og beveges i munnen for å frigjøre<br />

alle de innerste hemmeligheter. Vi hifisnobber<br />

snakker om å brenne inn, temperere og<br />

innspille, for at komponentene skal åpne seg på<br />

den rette måten. Man demonstrerer bare ikke<br />

en stor årgang Audio Research mens den har<br />

for lav temperatur!<br />

Og selskapet, da. Når en ekte vinsnobb tar i<br />

mot gjester fra den gemene hop, serveres det<br />

ikke under noen omstendigheter Château Lafite<br />

til kyllingen. For vi spiller selvsagt ikke perler for<br />

svin, for de folka der kjenner ikke forskjell på<br />

"sjattå-vin" og en billig chilener uansett. Sånn<br />

Musikk portrett:<br />

Jan Ditlev Hansen er den nye jazzguruen på radio. Hver fredag presenterer<br />

han sin egen favorittmusikk på NRK P1. Foto: NRK<br />

P1s beste?<br />

Jeg er ikke mer original enn at<br />

jeg vanligvis ser "Nytt på Nytt"<br />

på TV hver fredagskveld, men i<br />

høst må Jon Almås og hans vittige<br />

venner vike plassen for en<br />

hes, middelaldrende trønder på<br />

radio.<br />

Av Roy Ervin Solstad<br />

For i en radiotime fra nyhetene er avsluttet<br />

klokka 21 til de igjen krever retten om<br />

eteren, kan man på NRK P1 høre jazzgodbiter<br />

presentert av Jan Ditlev Hansen.<br />

Hansen har tidligere vært distriktssjef for NRK<br />

både i Finnmark og Troms, men siden i vår da<br />

han forlot sjefsstolen i Tromsø, jobbet for å få<br />

sitt eget jazzprogram på lufta.<br />

Takk og lov ble radiosjefene på Marienlyst<br />

overbevist om at Jan Ditlev fortjente litt sendeflate<br />

på Norges største radiokanal. Nå disponerer<br />

han to timer ukentlig, hvorav den siste timen<br />

60 1/2005<br />

OK, det er visst på tide å innrømme<br />

det nå. Snobberiet,<br />

mener jeg. Vår hobby er, på lik<br />

linje med vinhobbyen, groteskt<br />

infisert av reinspikka snobberi.<br />

er vi også. Vi gidder ikke finjustere posisjon på<br />

høyttalere og lyttestol for våre verdslige gjester<br />

bare for å høre dem si at de kan spille like høyt<br />

hjemme. De folka skjønner ikke forskjell på<br />

high-end og russeanlegg. Så vi bruker anlegget<br />

til bakgrunnsmusikk, om vi i det hel tatt gidder<br />

å slå det på. Det funker like godt med en bærbar<br />

greie, vi bruker ikke av rørenes levetid på<br />

tull.<br />

Så har vi dette med tilbehøret. En utsøkt<br />

Rohne er ikke tingen til "Kapteinens fylte torsk"<br />

fra Findus. På en eller annen måte ødelegges<br />

den av den slags. Og vi svelger heller ikke vinen<br />

ned med Cola, selvfølgelig. Mens i vår verden<br />

finner vi selvsagt ikke på å bruke Sputniks kassetter<br />

for å demonstrere Sonus Faber. Og selvsagt<br />

kobler vi dem heller ikke med en NAD<br />

3020, de blir på en eller annen måte ødelagt av<br />

den slags.<br />

Vel, dette var bare en del eksempler. Vi ser til<br />

stadighet hifi-journalistene bruke et språk som<br />

er reprise på den<br />

første.<br />

På tross av at<br />

programmet<br />

heter "Rundt<br />

Midnatt" etter en<br />

ikke ukjent låt av<br />

Dexter Gordon,<br />

sendes det altså<br />

tidligere på fredagskvelden. Det kan det fort bli<br />

en slutt på, selv om programmet ifølge programlederen<br />

har hatt imponerende 80.000 lyttere<br />

midt i prime-time TV-tid.<br />

- Jeg jobber for å få flyttet sendetidspunktet<br />

til den siste timen før midnatt på fredag.<br />

Forhåpentligvis kan det skje fra nyttår, sier Jan<br />

Ditlev Hansen til <strong>Fidelity</strong>.<br />

Sin egen musikk<br />

At programmet har fått navn etter en Dexter<br />

Gordon-låt, er ikke tilfeldig. Jan Ditlev mener<br />

selv å ha en av de største Dexter Gordon-samlingene<br />

i hele Europa. Totalt har han nærmere<br />

1100 utgivelser (!).<br />

til forveksling minner oss om vinspaltene. Og vi<br />

ser poenggiving fra begge leire, fullstendig misvisende.<br />

For faktisk er det ikke såpass enkelt, vet<br />

dere! Alle snobber har selvsagt et snev av sannhet<br />

i det de (vi) driver med. Dog er det noe med<br />

proporsjoner som kommer helt ut av kontroll<br />

når snobbene ikke får korreksjon fra noen med<br />

bena i virkeligheten (kona). Vi slenger om oss<br />

med ENORM forbedring, mens de verdslige ser<br />

på oss med en rolig medlidenhet. De er mer<br />

opptatt om Tottenham banker Chelsea, mens vi<br />

messer dem fulle av noe de ikke begriper og<br />

ikke ønsker å begripe.<br />

Men la oss i dag ta en skål for skribenten<br />

Anders Rosness. For han har nemlig kommet<br />

med den viktigste artikkelen i <strong>Fidelity</strong> denne<br />

gangen, spør du meg. For han ble så åpenbart<br />

LYKKELIG av å få leke med en relativt rimelig<br />

kombinasjon av velkonstruert hifi-utstyr, at vi<br />

alle har noe å lære. Det er rett form for snobberi,<br />

nemlig, det å høre kvaliteten i noe som ikke<br />

er alt for dyrt, og kunne si at dette er faktisk<br />

veldig gøy!<br />

Kanskje er det faktisk slik at lykkelige mennesker<br />

lettere finner gleden i billig vin og billig<br />

hifi? Hjelp! Da er vi ute å kjøre her, folkens.<br />

Spørsmålet er vel om ikke lykkepillene bør<br />

komme på bordet rimelig kjapt om du nå vurderer<br />

å oppgradere til en cd-spiller til bortimot<br />

hundre høvdinger. Kommer ikke de tablettene<br />

på blå resept a’?<br />

-Hauk<br />

Som "Swing and Sweet", et annet jazz-program,<br />

har også "Rundt Midnatt" valgt sin egen<br />

sjanger innen jazzen, selv om "sjanger" kanskje<br />

ikke er helt presist.<br />

For Jan Ditlev påpeker selv at hans kriterier<br />

for å velge ut musikk, er rimelig enkle.<br />

- Dette er musikk jeg liker selv, sier han.<br />

Og foruten Dexter Gordon, er de gamle kanonene<br />

Oscar Peterson og Benny Carter like velkomne<br />

gjester som den yngre Tierney Sutton.<br />

Derimot må du andre steder for å høre fusion-jazz.<br />

Eller avantgarde for den saks skyld.<br />

- Jeg kommer nok aldri til å spille for eksempel<br />

Petter Wettre, smiler Jan Ditlev.<br />

En ting er for øvrig musikken, vel så viktig er<br />

all informasjonen Hansen spar fram om både<br />

innspillinger og artister. Det krydrer musikken på<br />

en fortreffelig måte.<br />

For undertegnede spiller ikke det noen større<br />

rolle, selv om også min egen sambygding på<br />

saksofon befinner seg i platesamlingen.<br />

Den jazzen Jan Ditlev Hansen spiller, ligner<br />

nemlig til forveksling min egen musikksmak.<br />

Faktisk kan det virke som den sindige jazzelskende<br />

trønderen har drevet intens hjerneanalyse<br />

på en drøss jazzelskere, og funnet fram til<br />

stedet der musikklidenskapen finnes.<br />

Sånn sett lever Jan Ditlev Hansen hundre prosent<br />

opp til kanalens eget slagord; "Godt selskap".<br />

For bedre enn "Rundt Midnatt" blir det<br />

neppe.


plateanmeldelser<br />

Blått & rått<br />

Flere blå og rå plater med godlyd.<br />

Først ut med en noe aparte sak...<br />

Junior Brown:<br />

Down Home Chrome<br />

Telarc SACD hybrid<br />

Denne plata er spilt live i studio, rett inn på<br />

DSD, og kan altså spilles både som multikanal<br />

og tokanal. Denne er ikke veldig blå, og heller<br />

ikke veldig rå, sånn i utgangspunktet. Og jeg<br />

må jo si at dette er ren og skjær Country, inntil<br />

det parodiske til tider. Jeg kjenner igjen typer<br />

som Buck Owens og (i noe mindre grad) Garth<br />

Brooks. Men det presenteres med optimal lydgjengivelse<br />

etter nåtidens standarder. Silkeglatt,<br />

fantasisk tredimensjonalitet, fyldig klangbalanse,<br />

elegant.<br />

Så er det bare det, da, at et sted mot slutten<br />

av innspillingsdagen må det jo bare ha klikka<br />

for stakkar’n. For helt uten varsel stuper han ut i<br />

en rimelig autentisk versjon av salig’ Jimi<br />

Hendrix’ "Foxy Lady", og det bærer jo som bare<br />

f...! Og når han først har begitt seg ut på<br />

galeien, avslutter han ballet med en reinspikka<br />

blueslåt på intet mindre enn 10 minutter og 13<br />

sekunder! I sistnevnte er det dessverre hørbart<br />

at vi åpenbart har å gjøre med en hattebruker<br />

med hvit hudfarge, men allikevel!<br />

Skiva er som sagt hovedsaklig totalt genretro<br />

country, men ikke uten aldeles fabelaktige øyeblikk<br />

av instrumental ekvilibrisme. Tøft gjort<br />

sånn rett på tape, må jeg si. Ikke at jeg vil anbefale<br />

denne skiva uhemmet til blueselskerne der<br />

ute, men denne skiva har vidunderlig lyd, og<br />

øyeblikk som brenner seg fast. Bare så det er<br />

sagt.<br />

Deborah Coleman:<br />

What about love?<br />

Telarc Blues<br />

Denne dama her gjør meg litt undrende. Hun<br />

skriver et ivrig brev til oss lyttere om hvor usakelig<br />

mye moro de har hatt det under innspillingen,<br />

hvor live det føltes og hvordan hun gleder<br />

seg over resultatet. Og hun er utvilsomt et<br />

talent, utvilsomt dyktig, men hva gjør hun<br />

egentlig ut av dette? For jeg hører ikke livet, jeg<br />

hører ikke moroa, jeg hører kun et stødig lag<br />

levere stødig bluesrock. Og Deborah sjøl både<br />

spiller og synger sånn passe bra, rett nok med<br />

en fyldig, kraftig kvinnerøst med bøtter av personlighet.<br />

Men kanskje er det betegnende at<br />

den låta jeg absolutt liker best her, er en ren<br />

instrumental.<br />

Alt for mye her blir midtempo, godt timet, riktig<br />

og flinkt hele veien. Og derved blir det nokså<br />

kjedelig. Jeg savner ren og uforfalsket fandenivoldskhet,<br />

mer kick-ass, rett og slett. Selv om<br />

Telarc sin vane tro serverer perlelyd, så tar dette<br />

aldri av. Dette er greit nok, god plate med god<br />

62<br />

1/2005<br />

lyd, men ikke i nærheten av den festen Deborah<br />

beretter å ha vært med på....<br />

Men selvsagt finner vi nydelige låter også her.<br />

"Can you hear me" er en langsom og såpass<br />

intens låt som denne gjengen kan levere, men<br />

jeg føler igjen at det er mer flinkt enn intenst, i<br />

grunn. Mye av skylden ligger på vokalen, som<br />

oppleves litt "bakpå" hele veien. Derfor er det<br />

som nevnt platas instrumental som går av med<br />

seieren i konkurransen om den kuleste låta.<br />

"The river wild" troner på toppen av pallen med<br />

spennende harmonier og tett, elegant framføring.<br />

Anbefales ikke uten videre, denne cd’n,<br />

men det er både tett, swingende og stilfullt.<br />

Trekker vi med den vidunderlige lydgjengivelsen,<br />

så kan det vel være at det bare er meg som er<br />

en gretten gammal gubbe. Telarc er uansett en<br />

gullgruve for musikk og hifi-elskere!<br />

Maria Muldaur:<br />

Love wants to dance<br />

Telarc Blues<br />

Om jeg var en gammal gretten gubbe i avsnittet<br />

om Deborah Coleman, skal jeg fortsette med<br />

det nå. Her har vi kanskje en vokalist som ikke<br />

er bakpå, men jeg er tvil om hun er helt våken.<br />

Og hun synger da neppe mye blues på denne<br />

skiva, heller. Soft pop, i jazzens grenseland må<br />

vel være en rimelig merkelapp på denne meget<br />

velproduserte skiva. Selv om den av og til går<br />

langt inn i rent jazzland. I seg selv ikke noe galt<br />

i det, problemet her er dog det at det blir rett<br />

og slett kjedelig til tider. Det spruter ikke av<br />

dette elegante produktet! Love wants to dance?<br />

Hmm, lurer nå litt på om ikke Love wants to<br />

sleep hadde nok vært en bedre arbeidstittel her.<br />

Klart dama synger perfekt og vakkert, også med<br />

strålende teknikk til tider, men like klart er det<br />

at dette er en av de mest drepende kjedelige<br />

skiver siden Lobo forførte ungpikehjertene på<br />

70-tallet en gang.<br />

Denne skiva fungerer nok greit som taffelmusikk<br />

under en romantisk middag for to med<br />

blikk for hverandres øyenfarge, med stearinlys<br />

på bordet og kyllingfilet på asjetten. Men til<br />

Telarc vil jeg si: Se til å vekk opp artistene<br />

deres! Å drive med sang i søvne er teit, uansett<br />

hvor god lyden er, husk vi kan høre om de gjesper!<br />

Blue Mood 1996-2004<br />

GRCD4209<br />

Gled eder tilhengere av norsk musikk fra blåfjell!<br />

For Eric Mallings Blue Mood Records har<br />

funnet det opportunt å gi ut en samling av<br />

artister og låter de har utgitt i løpet av sine<br />

drøyt 8 år i gamet. Og her er det ingen som<br />

av Håkon Rognlien<br />

haakon.rognlien@c2i.net


sover! Undertegnede har ved gjentatte anledninger vært innom<br />

disse platene i både Audio og <strong>Fidelity</strong>. Flere av artistene har etter<br />

hvert hatt stor suksess; blant en perlerad av norske bluesartister<br />

står det fram folk som Vidar Busk, Amund Maarud og Kristin<br />

Berglund for eksempel, som altså har hatt sine utgivelser på Blue<br />

Mood. Så det er vel god grunn til å utrope Eric Malling som det<br />

nærmeste Norge kommer et svar på Alligator Records’ Bruce<br />

Iglauer.<br />

Men tilbake til musikken. Nordmenn er ikke gamle negere, stort<br />

sett, de er vokst opp i oljetåka, med mat på bordet og borgerettskampen<br />

på relativt trygg avstand. Altså farges emosjonsutrykket i<br />

norsk blues noe annerledes enn de gamle helters intense klagesang.<br />

Vi hører stort sett et nokså røft, rett på sak uttrykk, muligens<br />

med Vidar Busk som den mest genreuavhengige og kreative<br />

artisten. Det mest interessante trekket med denne skiva, eller mer<br />

korrekt denne dobbelt-CD’n er jo det at den i grunn ikke har dødpunkter.<br />

Det er bra trøkk, stort sett god lyd og ditto produksjon,<br />

og et heftig pågangsmot i hvert et anslag. Ikke ulikt <strong>Fidelity</strong>s skribenter,<br />

altså...!<br />

Dere som ikke har noe særskilt kjennskap til norsk blues pålegges<br />

herved å handle inn denne doble skiva, den er essensiell, for<br />

disse artistene står virkelig ikke tilbake for andre nasjoners unge<br />

og moderne bluesformidlere. Kanskje snarere tvert om, faktisk.<br />

Her spruter det liv fra først til sist!<br />

Dessuten har jeg en følelse av at <strong>Fidelity</strong> ganske snart kommer<br />

tilbake til både Eric Malling og Blue Mood... Gled dere!<br />

Deep Purple: Burn Remastered,<br />

30th anniversary edition<br />

EMI<br />

Ok, denne skiva er ikke veldig blå. Men år, derimot! En av de<br />

råeste fra 70-tallet, end of discussion. Her finner vi et totalt revitalisert<br />

Deep Purple som etter et ekstremt bruk av menneskelige<br />

ressurser holdt på å rakne fullstendig. Løsningen ble å erstatte Ian<br />

Gillan og Roger Glover med David Coverdale og Glenn Hughes.<br />

Mangt og meget kan nok sies om dette stuntet, men uavhengig<br />

av det er denne skiva et komplett fyrverkeri.<br />

For dere<br />

som ikke kjenner<br />

den originaleutgivelsen,<br />

skal jeg<br />

koret oppsummere:<br />

Meget<br />

heftig og ekvilibristiskheavyrock,<br />

klare røtter<br />

i klassisk<br />

musikk, blues<br />

og rock’n roll.<br />

Den driver<br />

fram som et<br />

godstog, med<br />

gitarsoli så<br />

ekstreme og geniale at det skremmer gitarfanden på flatmark.<br />

Denne skiva var opprinnelig dessverre sterkt lidende av ekstremt<br />

dårlig håndverk produksjonsmessig. Den manglet så å si<br />

bassgjengivelsen fullstendig, og ble altså et mareritt å lytte til på<br />

en del anlegg. Heldigvis har dette for en stor del blitt ryddet opp<br />

nå, selv om jeg vel ikke er veldig imponert over jobben de har lagt<br />

ned i prosjektet denne gangen, heller. Det spennende er vel i<br />

grunn om de eventuelt kommer opp med en mer elegant SACD<br />

variant, eller om vinylversjonen har noe mer å tilby.<br />

Uansett er dette en av de virkelige må-ha-utgivelsene fra 70tallet.<br />

En av de mest eksplosive og livsbejaende utgivelser dette<br />

vidunderlige tiåret. Jeg sier til alle med en snev av interesse for<br />

kvalitetsheavy: Løp og kjøp, stort bedre blir det ikke!!<br />

TAS om MIT AVt 1:<br />

"Absolutely,<br />

rivetingly<br />

convincing<br />

in its<br />

musicality"<br />

"On difficult orchestral<br />

material, the MIT excavates<br />

breathtaking detail in a wide,<br />

deep soudstage; the precision<br />

of imaging is especially<br />

notable"<br />

AVt signalkabel fra kr. 795 pr. par<br />

AVt høyttalerkabel fra kr. 1.995 pr. par<br />

Shotgun signalkabel fra kr. 3.995 pr. par<br />

Shotgun høyttalerkabel fra kr. 7.495 pr. par<br />

Magnum signalkabel fra kr. 9.995 pr. par<br />

Magnum høyttalerkabel fra kr. 19.995 pr. par<br />

Oracle signalkabel fra kr. 19.995 pr. par<br />

Oracle høyttalerkabel fra kr. 49.995 pr. par<br />

Mono AS . 22389900 . info@mono.no . www.mono.no


Audio Physic Padua:<br />

Forkledd jomfru?<br />

64 1/2005<br />

Den heter noe så rart som<br />

Padua, men er i virkeligheten<br />

en direkte etterkommer<br />

av den originale<br />

"Virgo" til omtrent<br />

samme pris. Oppløsning<br />

og detaljering er likevel<br />

bedre, bassen er fyldigere<br />

og de høye tonene<br />

leveres av en superdiskant<br />

som går minst en<br />

oktav høyere...<br />

Tekst og foto: Knut Vadseth


En av de beste høyttalerne på gårsdagens<br />

hi-fi marked, var den opprinnelige Virgo<br />

fra tyske Audio Physic. Denne treveis gulvstående<br />

høyttaleren med usedvanlig smal<br />

frontbaffel og doble 6,5 tommers basser på<br />

sidevangen, tok liten plass i stua, og forsvant<br />

også helt magisk i lydbildet.<br />

Dette var en fullfrekvens høyttaler som bare<br />

manglet ørlite nedover for å være i klasse med<br />

de aller beste og til dels mange ganger så dyre<br />

kreasjoner. Det var da også den langt rimeligste<br />

høyttaleren i Stereophiles liste over klasse A<br />

high-end høyttalere. Et par år etter at den ble<br />

erstattet av den mye<br />

dyrere modell, er den<br />

fremdeles et av de aller<br />

beste bruktkjøpene på<br />

markedet- om du får tak i<br />

den.<br />

Selvfølgelig ble denne<br />

suksessmodellen til drøye<br />

30 tusen kroner erstattet<br />

av en ny Virgo som er<br />

mye flottere, mye dyrereog<br />

betydelig bedre på<br />

flere områder-blant annet<br />

på mikrodetaljer og oppløsning.<br />

Men samtidig<br />

også mer kilen på forsterkeri<br />

og kabler. Dette fordi<br />

den norskproduserte Seas<br />

mellomtonen med aluminiumsmembran,<br />

er langt<br />

mer presis og dynamisk<br />

kontant enn tidligere versjon.<br />

Og større presisjon gir<br />

også større eksponering<br />

for småfeil i resten av<br />

utstyret. Og med en pris<br />

på over kr. 50.000 var<br />

det nok mange wannebe<br />

high-endere som falt fra.<br />

Og spranget var da heller<br />

ikke så langt til storebroren<br />

Avanti som riktignok<br />

kostet enda en Virgo,<br />

men som samtidig er en smule mer tilgivende<br />

og en fullblods high-ender uten vesentlige kompromisser.<br />

Det spørs om ikke den nye Virgo’en falt<br />

mellom to stoler.<br />

Wannebe Virgo<br />

Den opprinnelige Virgo’en traff et stort publikum<br />

med sin nesten optimale kombinasjon av<br />

passe størrelse og fornuftig pris i rimeligste del<br />

av "high-end" klassen. Pluss en uslåelig holografi<br />

med et enormt stort lydbilde med tilstrekkelig<br />

trøkk og tilstrekkelig dypbass for de fleste.<br />

Lyden var kanskje en smule slank og krevde litt<br />

omtanke med plassering og kabler, men Virgo<br />

tok heller ikke mer plass enn en minimonitor på<br />

stativ. Viktigere; den tok ikke større visuell OPP-<br />

MERKSOMHET en en typisk stativhøyttaler. En<br />

glitrende god og praktisk høyttaler, altså. Den<br />

solgte da også som varmt hvetebrød hos Oslo<br />

Hi-Fi Center som hadde det helt riktige klientellet<br />

til en slik høyttaler.<br />

Det er nesten rart at den tyske høyttalefabrikanten<br />

har ventet så lenge med å fylle plassen<br />

til den gamle Virgo’en. Nå er den her, men med<br />

et annet navn. Men dette ER den nye Virgo, selv<br />

om jomfruen er iført ny identitet. Selv om prisen<br />

er omtrent den samme som de original<br />

Virgo’ene, så er det slanke kabinettet enda flottere,<br />

bassen fyldigere med doble 8-tommere, og<br />

mellomtone og diskant er akkurat de samme<br />

avanserte elementer som den minst femten<br />

tusen kroner dyrere modellen har.<br />

Padua spiller flott sammen<br />

med Krell KAV 400.<br />

Denne låter best med<br />

balansert CD-spiller, evt.<br />

balansert DAC.<br />

Eksklusive elementer<br />

Dette inkluderer en 5 tommer metall mellomtone<br />

fra en av verdens ledende spesialister i dette<br />

kritiske frekvensområdet; norske Seas i Moss.<br />

Dette er en fenomenalt nøyaktig gjengiver, men<br />

med et betydelig resonansproblem ved oppbrytningfrekvensen.<br />

Denne resonansen ligger godt<br />

utenfor normal virkeområde, men krever normalt<br />

et uhyre bratt filter for likevel ikke å høres<br />

nettopp der hvor øret er mest følsomt.<br />

Konstruktørene hos Audio Physic mener å ha<br />

løst dette problemet med en mekanisk resonnansdemper<br />

sammen med et mer normalt bratt<br />

elektronisk filter. Vi får høre...<br />

Diskanten er den samme supervarianten fra<br />

Vifa som sitter i noen av verdens dyrere highend<br />

høyttalere. Også de doble 8-tommerne sies<br />

å være fra Vifa/Peerless (som nå er slått sammen).<br />

Vi klarte dessverre ikke å få av trekket til<br />

disse. Synd at Geir Tømmervik i OHFC mener<br />

bassene låter noe bedre uten dette trekket. Men<br />

hva ville han si om vi hadde ødelagt kabinettet<br />

med skrutrekkere?<br />

Terminalene på baksiden er kun for singlewiring<br />

da konstruktørene mener dette låter<br />

best. De er til gjengjeld av svært god kvalitet.<br />

Knakkeffekten er fremragende slik som vi også<br />

kjenner fra tidligere og dyrere modeller; noe av<br />

det beste som finnes av solide kabinetter med<br />

sinnrike resonanssperrer innvendig.<br />

Alt i alt virker dette som en usedvanlig vel<br />

utstyrt høyttaler til en ganske moderat pris.<br />

Importøren hevder at dette er en luksus spesialutgave<br />

som man<br />

valgte å ta inn til<br />

"standard" pris i<br />

anledning 30 års<br />

jubileet for Oslo<br />

Hi-Fi Center...<br />

Uskyldig?<br />

I første omgang<br />

koblet jeg høyttalerne<br />

opp istedefor<br />

mine<br />

Respons Grande<br />

sammen med<br />

Krell CD/forforsterker<br />

og DP A-<br />

1 forsterkere<br />

pluss Tranparent<br />

Reference kabler.<br />

Tre ting ble<br />

umiddelbart<br />

krystallklart: Her<br />

var et vanvittig<br />

holografisk rom<br />

av den storslagne<br />

typen som<br />

samtidig var forbløffende<br />

presist.<br />

Her var en mye<br />

fyldigere klangbalanse<br />

enn de<br />

"originale"<br />

Virgo, samtidig<br />

var bassen ikke<br />

fullt så presis som tidligere. Her var også en hittil<br />

ukjent detaljering av mikrodetaljer og en<br />

imponerende transientpresisjon i både diskant<br />

og mellomtone.<br />

Samtidig var her også en smule råhet i lydbildet<br />

som jeg antok hvert fall delvis skyldtes<br />

mangel på innspilling.<br />

Det siste viste seg å være riktig; høyttalerne<br />

ble hele tiden glattere i lyden under testen. Den<br />

lille "kanten" av resonanser jeg med skrekk og<br />

gru hørte i begynnelsen i øvre mellomtone/<br />

nedre diskantområdet, forvant etter et par dager<br />

med ulike forsøk med kabler og plasseringer. Så<br />

glatt og jevn i frekvensgangen som mine velinnspilte<br />

Respons Artist Grande ble de likevel ikke.<br />

Men så koster altså mine egne referanser også<br />

2 1/2 ganger så mye og har spilt flere timer<br />

hver dag i mange måneder...<br />

1/2005<br />

65


Stor lyd<br />

Det som gjør disse høyttalerne interessante for<br />

mange, er den store lyden over et bredt frekvensområde<br />

med god bass og en generelt homogen<br />

og relativt "nøytral" frekvensgang uten flising<br />

i toppen. På mange måter er dette en<br />

enklere høyttaler å få til i både bass og diskant<br />

enn de originale Virgo’er. Bassen går bra dypt<br />

og med en forsiktig festkul som gir et bra fundament<br />

uten å forlange for mye av rom og bakvegg.<br />

Mange har innvendinger<br />

mot sidemonterte<br />

basser da disse ofte har<br />

litt problemer med å<br />

overgi lyden sømløst til<br />

den frontmonterte<br />

mellomtonen. De doble<br />

8 tommerne er forøvrig<br />

montert i en push-pull<br />

konfigurasjon som nøytraliserer<br />

hverandres<br />

påvirkning av kabinettet.<br />

Overgangen er likevel<br />

helt utmerket i diverse<br />

oppstillinger i mitt<br />

rom.<br />

Likevel opplever jeg<br />

ikke bassen så lynrask<br />

og stram som tidligere<br />

Virgo-modeller eller<br />

andre dyrere high-end<br />

høyttalere. Her er litt av<br />

attakket og stramheten i<br />

særlig mellombassen<br />

ofret ved hjelp av litt<br />

enklere og rimeligere<br />

elementer og/eller for å<br />

lage en litt mer forsonende<br />

og kamuflerende<br />

klangbalanse. Dette stiller<br />

ikke like store krav til<br />

elektronikken og finjusteringer<br />

nærmest i grenselandet<br />

av katastrofen;<br />

en grei nok avveiing i<br />

dette prisleiet.<br />

Med en god forsterker,<br />

vil de fleste uansett<br />

bli sjokkert over hvor<br />

vanvittig høyt man kan<br />

spille med dise 8-tommerne,<br />

og hvor dypt det<br />

går. Ikke minst på elektronisk<br />

musikk med heftig dypbass, er det så<br />

man ser etter den raske og hardtslående subwooferen<br />

som da må være gjemt et eller annet<br />

sted?<br />

Diskanten er helt fri for hardhet i presensområdet,<br />

og skaper heller ikke noe fuss oppover i<br />

frekvensgangen. Den er simpelthen glatt, nøktern<br />

og passe tilstedeværende uten hverken å<br />

sukre pillen eller å fremprovosere sibilanter.<br />

Mellomtone<br />

Det er derfor i mellomtonen de fleste av oss vil<br />

oppleve ekte "high-end" lyd med utsøkt opp-<br />

66<br />

1/2005<br />

løsning, fenomenal holografi, men også med<br />

store krav til signalkilde og elektronikk. For her<br />

slipper det meste igjennom, selv om en litt frodig<br />

mellombass demper antydningen til et svært<br />

avslørende element. For denne mellomtonen er<br />

et noe tveegget sverd, selv om potensialet<br />

burde være langt mer spennende for seriøse<br />

musikkelskere enn den smule hår på brøstet<br />

dette "problemet" måtte kreve.<br />

For oppløsningen er fenomenal sammen med<br />

utsøkt transientbearbeiding. Her er også en still-<br />

het mellom transientene som gir deg en særdeles<br />

nøyaktig informasjon om romakustikken.<br />

Dette, sammen med den generelle holografiske<br />

gjengivelsen med stor presisjon i både bredde<br />

og dybde, gir et fantastisk nærvær på gode<br />

akustiske opptak.<br />

Jeg har tidligere berømmet de kjappe og<br />

nakne transientene på elektronisk dansemusikk<br />

hvor det svinger skikkelig! Selv med en forsiktig<br />

kritikk av mellombassen i forhold til dyrere høyttalere<br />

( selvfølgelig), så går dette ikke utover<br />

den rytmiske fremdriften. Men jeg måtte eksperimentere<br />

litt mer med nøyaktig plassering enn<br />

vanlig i min stue. Bassehøyttalere på sidevangene<br />

blir selvsagt litt mer påvirket av sideveggen<br />

som vanligvis er ganske tett på i mitt standard<br />

oppsett.<br />

Klassevinner?<br />

De original "Virgo" fra Audio Physic var i sin tid<br />

på midten av 90-tallet etter min mening markedsledere<br />

og klassevinnere i det som dengang<br />

var skikkelig "high-end". Husk at selv<br />

Stereophile hadde den rimelige Virgo i høyeste<br />

klasse A med et lite fratrekk<br />

for manglende dypbass<br />

ned til 20 Hz. Idag<br />

når ikke engang den mye<br />

dyrere "Virgo III" opp i<br />

denne supergruppen med<br />

stadig dyrere produkter.<br />

Det må en 3 ganger så dyr<br />

Avanti til for å oppnå<br />

samme status idag!<br />

Heller ikke her hjemme<br />

er dagens "Padua" en like<br />

selvfølgelig klassevinner<br />

som den var dengang.<br />

Konkurransen er hardere<br />

og produktene langt jevnere.<br />

Til glede for deg!<br />

Med samtidig får du med<br />

Padua masse mer for<br />

pengene enn for 4-5 år<br />

siden. Til omtrent samme<br />

pris som den gamle Virgo<br />

II, får du en langt flottere<br />

utseende høyttaler som<br />

også spiller bedre på de<br />

fleste områder. Men som<br />

sin forgjenger, kreves det<br />

fremdeles litt omtanke for<br />

å få fram det beste i<br />

denne konstruksjonen. Det<br />

er kjent at Audio Physic er<br />

glad i å teste ut høyttalerene<br />

med rørforsterkere<br />

(AR?), noe som opplagt vil<br />

gi denne ekstra roen og<br />

harmonien i en høyttaler<br />

som har et overskudd av<br />

transienter og dynamikk.<br />

Krell KAV 400 xi<br />

Selv prøvde vi med Håkons<br />

nye Krell 400 for å sjekke<br />

om dette kunne være en<br />

god match? Igjen måpte vi over denne lille 200<br />

watteren med så utrolig styrke og presisjon nedover.<br />

Det var som denne integrerte forsterkeren<br />

rappet elementene over fingrene og simpelthen<br />

forlangte kadaverdisiplin. Den generelt mørke<br />

klangbalansen var også ellers en god match.<br />

Jeg vil tro at importøren OHC neppe kommer<br />

til å protestere på disse betraktninger, da de<br />

fører begge produktene.<br />

Forøvrig var vi på heftig jakt etter en balansert<br />

rørCD for å skape akkurat den ultimate<br />

match til dette oppsettet. Vi planla å teste den<br />

nye Cayin til ca. kr.17.000 som et teoretisk


interessant alternativ, da vi på impuls prøvde<br />

min gamle Sony SACD 777 sammen med<br />

Electrocompaniets DAC. Når dette skrives, vet<br />

ingen av oss hvordan det går med EC produktene.<br />

Men får du tak i EC DAC’en , så er denne<br />

en særdeles flott kombinasjon med en god<br />

multispiller og Krell KAV 400!<br />

For en holografi!<br />

For et bånndrag!<br />

Og for et flott musikkanlegg som også kan<br />

være ypperlig til film!<br />

Musikk<br />

Padua’en spiller, såvidt jeg kan oppfatte, like bra<br />

på all slags musikk fra store operaer og kirkekonserter<br />

til gamle herrers rustne whiskeystemmer<br />

i blått og sexy småpikers forførende hvisking;<br />

"Come with me". Jeg har tidligere nevnt<br />

at gjengivelsen ikke er fullt så homogen og<br />

organisk som på mine mye dyrere (og langt mer<br />

innspilte?) Respons. Her er litt småtterier som<br />

kan stikke seg litt ut. Skal du ha enda mer pusete<br />

frekvensgang i dette prisleiet, tror jeg du må<br />

kjøpe en minimonitor som B&W 805 Signature,<br />

Sonus faber Cremona Auditor eller JM Lab<br />

Utopia Be. Og samtidig miste bass og trøkk,<br />

selvfølgelig.<br />

Igjen er det litt interessant at forløperen Virgo I<br />

og II for 5-10 år siden var nesten på toppen av<br />

kransekaka, mens den på de fleste måter bedre<br />

Pauda’en nå befinner seg mer på midten av pyramiden.<br />

Dette selv om den alene koster mer enn<br />

hva informasjonssjefen i Elektronikkforbundet<br />

mener er grensen for hva "vanlige folk" bør<br />

bruke på et komplett musikkanlegg. High-end er<br />

blitt mye bedre- og mye dyrere! Det blir også<br />

stadig vanskeligere å "beat the system". Ting<br />

koster stort sett hva det er verd, også i vår bransje.<br />

Likevel vil et godt trimmet anlegg med et<br />

par innspilte Padua’er komme svært nær ekte<br />

high-endere i 100 tusen kroners klassen. Men<br />

uansett hva Expertkjeden og Elkjøp hevder, så<br />

vil en B&W 802, Revel G 50, Respons Artist og<br />

storebror Audio Physic Avanti gå litt dypere, spille<br />

uanstrengt noe høyere og med litt mer homogenitet<br />

og detaljrik fylde. Som en Cognac med<br />

enda flere år på baken. Og ALLE vil høre disse<br />

forskjellen, ikke bare disse mystiske "gullørene".<br />

Og de fleste vilogså synes at Padua’en er et<br />

kjempeflott kompromiss...<br />

Konklusjon<br />

I sin storhetstid for 5-10 år siden, var den opprinnelige<br />

Virgo en selvfølgelig klassevinner for<br />

høyttalere i grenselandet til ekte high-end.<br />

Riktignok var de krevende, og trengte gjerne<br />

noen "fetere" lydende kabler enn en typisk<br />

Flatline. Den nye Padua virker som den egentlige<br />

etterfølger av dette suksesskonseptet, men er<br />

mye flottere å se på samtidig som lyden generelt<br />

er blitt enda større både i klang, dynamikk<br />

og romopplevelse. Og man skal ikke lenger utelukke<br />

Nordost Flatline som et interessant kabelalternativ.<br />

Men nettopp på grunn av glimrende oppløsning<br />

hvor man ikke har noe å gjemme seg bak,<br />

må man fremdeles være veldig bevisst for å få<br />

det beste ut av denne flotte høyttaleren.<br />

Personlig ville jeg gjerne hjulpet en litt tørr<br />

mellomtone med strålende oppløsning med litt<br />

varme fra mellomtonen på en bra rørforsterker,<br />

eller simpelthen prøvd den elegant matchende<br />

Krell KAV 400 som låter forbløffende varmt,<br />

stramt og homogent. Krell’en fungerer aller best<br />

på en ekte balansert CD-spiller eller RIAA, men<br />

en EC DAC med balanserte utganger til ditt<br />

eksisterende drivverk kan være en forrykende<br />

løsning; om du får tak i den.<br />

Jeg har små innvendinger på at mellombassen<br />

ikke er tilstrekkelig stram i forhold til dyrere<br />

referansehøyttalere og tidligere Virgo modeller<br />

som imidlertid ikke gikk så dypt eller spilte<br />

såpass høyt. Det sier mer om mine skyhøye forventninger<br />

enn realiteten i et marked hvor konkurransen<br />

er større enn noengang. Du får nå<br />

bedre lyd for pengene enn noensinne. Og den<br />

nye Padua fra tyske Audio Physic er et flott<br />

eksempel på nettopp dette.<br />

Pris: kr. 35.000 (tilbudspris jfr. 30 års jubileet)<br />

Importør/forhandler: Oslo Hi-Fi Center


Hi-Fi messe i Horten<br />

Vel blåst!<br />

68 1/2005<br />

<strong>Fidelity</strong> stilte stolt med nr. 11 og like mange forsider på messene<br />

både i Horten og på Plaza. Her er det Gunnar Brekke som<br />

får snakke med en av de mange leserne som stakk innom oss.<br />

Det er virkelig en vitaminsinnsprøytning for hele redaksjonen<br />

å møte så mange entusiastiske lesere som også kommer med<br />

gode tips for videreutvikling av <strong>bladet</strong>.<br />

Peter Noerback fra USA var en av mange kostruktører<br />

som kom langveisfra for å møte norske hi-fi<br />

entusiaster. Her med sine nyeste Montana kreasjon<br />

med utrolig bass og en klangbalanse mye<br />

"snillere" enn det <strong>Fidelity</strong> forsiktig har påpekt i<br />

tidligere Montana- tester i <strong>bladet</strong>.<br />

Xavian stilte med stativhøyttaler som <strong>Fidelity</strong> tok<br />

med seg for test i dette <strong>bladet</strong>, men vi syntes<br />

også den gulvstående med den rådyre superdiskanten<br />

til Scanspeak virket meget interessant,<br />

selv uten medfølgende italienske konstruktør.<br />

Arrangørene Jørgen<br />

Gustavsen og Terje<br />

Nilsen foran<br />

Norlandia Hotell i<br />

Horten som for<br />

andre år på rad<br />

huset landets hyggeligste<br />

hi-fi messe.<br />

Denne gangen var<br />

det nærmere tusen<br />

betalende entusiaster<br />

fra hele landet<br />

som plasserte<br />

Horten som Norges<br />

hi-fi hovedstad midt<br />

i den ellers trøstesløse<br />

og regnfulle<br />

høstmåned oktober. .<br />

Usher stilte med et monster med doble 15 tommere<br />

og horndiskant. Det låt imponerende bra,<br />

men kanskje ikke helt som på Arken hvor den av<br />

mange norske ble kåret som "beste lyd"?


Willy Tangen hos<br />

Ljudtema har solgt<br />

flere Project<br />

rørRIAA’er i Norge<br />

enn i resten av<br />

NordEuropa tilsammen.<br />

Dette skyldes<br />

ifølge Tangen utelukkende<br />

en Rognlientest<br />

i <strong>Fidelity</strong>! Og<br />

selvsagt at produktet<br />

er akkurat så bra<br />

som Håkon beskriver<br />

det!<br />

Hi-Fi guiden stilte<br />

som vanlig med topp<br />

lyd fra ujålete utstyr.<br />

Sjokk for redaktøren<br />

å finne sine gamle<br />

Sequerra bånddiskanter<br />

som prikken over<br />

ellers gode stativhøyttalere.<br />

Også vår venn<br />

Forsman gleder seg<br />

tydelig over responsen<br />

fra et velvillig<br />

publikum tross håpløst<br />

rom. Men den<br />

nye bånddiskanten er<br />

nok et stort pluss for<br />

en spennende høyttalerkonstruksjon.<br />

Hi-Fi Center Kjeden<br />

nå også med butikk i<br />

Mandal, fikk bra lyd<br />

med Hegel og<br />

Audiovector. Men<br />

aner vi litt vinyl i<br />

bakrgunnen?<br />

Damer og unger er<br />

det altfor lite av i hifi<br />

miljøet. Vi avslutter<br />

fra Horten med en<br />

nydelig kombinasjon.<br />

Låt det fint?<br />

Pilgrimsreisen<br />

Jeg hadde ikke lang, hvit kjortel. Jeg hadde ikke<br />

bønneteppe. Jeg ante ikke om det fantes noen profet,<br />

langt mindre noen gud. Men at jeg var på pilgrimsreise,<br />

var hevet over tvil.<br />

En gang i livet skal alle muslimer reise til profeten<br />

Muhammeds by Mekka. Det står skrevet i Koranen,<br />

og er ikke noe muslimer kan velge å gjøre. De må.<br />

Jeg hadde for så vidt valget, men følelsen av<br />

å«måtte»dra var likevel sterk.<br />

For her satt jeg i en bil lengst nord i landet på vei til<br />

flyet som skulle frakte meg langt sørover. Og slik<br />

satt sikkert mange av de med den rette tro på<br />

andre steder i landet. Alle på vei til det samme stedet.<br />

Til vårt eget Mekka.<br />

Men det var ingen svart stein med navn Kaba å gå<br />

rundt. Og ingen stod I tårnet og messet vers fra<br />

Koranen.<br />

Yppersteprester var det derimot mange av, og samtlige<br />

prediket den rette tro til alle som ville høre.<br />

I de to templene gikk vi fra rom til rom. Vi troende.<br />

I hvert eneste av dem stod det hellige graler som vi<br />

flokket oss rundt. Noen bare for å se, andre for å ta<br />

på. Noen svarte, noen i tre, de fleste skinte i gull og<br />

sølv.<br />

Men alle var kommet for å høre.<br />

Og det glade budskap ble formidlet på alle tenkelige<br />

måter. Noen til stor glede, andre til forergrelse<br />

og irritasjon.<br />

Noe på gammeldags vis. Noe på nymotens.<br />

Samtlige hadde sine tilhengere, og smilene som<br />

bredde seg ut over ansiktene til de troende da de<br />

endelig fikk høre det de håpte de ville få høre, fortalte<br />

om samhørighet og styrke.<br />

For ikke å snakke om nyvunnet innsikt, for de som<br />

var åpne for det.<br />

Alt mens yppersteprestene forklarte om sine hellige<br />

graler, mens vi troende nikket som om vi var fylt av<br />

en ny viten, med innsikt til å forandre både eget og<br />

andres liv.<br />

En innsikt man lykkelig kunne ta med seg, når man<br />

etter en dag i Mekka, dro hjem til hverdagens<br />

arbeid og plikter.<br />

Forhåpentligvis med åndelig påfyll nok til et helt år.<br />

For min pilgrimsreise gjøres ikke bare en gang i<br />

livet, men en gang i året.<br />

For i oktober neste år, vil jeg nok en gang besøke<br />

templene med sine rom, yppersteprester og hellige<br />

graler i mitt eget Mekka.<br />

Er det rart jeg gleder meg til neste års hifi-messe i<br />

Horten?<br />

av Roy Ervin Solstad<br />

1/2005<br />

69


Musikalsk oase<br />

PM Audio, Gradient, Jorma Salmi<br />

og masse akustisk musikk var lyspunktet<br />

i et hav av mer eller mindre<br />

interessante utstyrsdemonstrasjoner.<br />

Messelyd har utviklet seg til å bli noe<br />

bortimot et skjellsord. Oddsene er håpløse.<br />

De utstillerne som gjerne greier seg<br />

best er de som begrenser ambisjonene både<br />

med høyttalerstørrelse og lydtrykk.<br />

Hummer og kanari<br />

Messen i Horten ga som vanlig mange eksempler<br />

på hummer og kanari.<br />

Undertegnede hadde bare<br />

noen timer til rådighet. Jeg<br />

hadde en plan om å skumme<br />

meg uforpliktende gjennom<br />

alle rommene.<br />

For å gjøre en lang historie<br />

litt kortere var det PM Audio,<br />

Jorma Salmi og Gradient som<br />

sørget for at undertegnede<br />

bare kom gjennom omtrent<br />

halvparten av det planlagte<br />

programmet. PM Audio<br />

utmerker seg bestandig med<br />

ekstraordinært gjennomarbeidede<br />

oppsett.<br />

Stort oppsett,<br />

naturlig lyd<br />

Denne gangen var det heller<br />

ikke særlig beskjedenhet over<br />

den største av PMs to utstillinger.<br />

I et stort konferanserom<br />

(dog med svært lav takhøyde)<br />

hadde de satt opp et stort anlegg basert<br />

på den aktive utgaven av Revolution, toppmodellen<br />

til Gradient, med to ekstra bassmoduler<br />

og tilhørende aktivt delefilter bygget for<br />

Gradient av GamuT. Dette ble drevet av to<br />

effekttrinn fra engelske Audio Synthesis.<br />

Resten av anlegget var i hovedsak bygget<br />

opp omkring Audio Synthesis DAX Discrete, en<br />

nykonstruert DAC i superklassen som tar alle<br />

formater og har innebygd volumstyring.<br />

Digitalstrømmen ble levert av en Pioneer-spiller,<br />

lettere modifisert for å kunne levere SACD og<br />

DVD-Audio via en spesialdesignet ledning.<br />

Nå ble det ikke spilt annet enn vanlig CD de<br />

nesten to timene jeg var innom sammen med<br />

Gradient-konstruktøren Jorma Salmi. Vi ser ut til<br />

å dele en litt mindre mainstreamaktig sans for<br />

rendyrket akustisk musikk av type klassisk og<br />

jazz. Lydkvaliteten var helt bemerkelsesverdig<br />

åpen, homogen, avslappet og naturlig i grunntoneområdet.<br />

Ingenting annet jeg hørte på messen<br />

var engang i nærheten av Gradient-systemet<br />

i disse disiplinene. Med to ganger seks tolvtommers<br />

dipolmonterte basselementer til rådighet<br />

bød anlegget på en likeartet og overlegen<br />

70 1/2005<br />

gjengivelse av dynamikk fra øverst i grunntoneområdet<br />

til ned mot dypbassområdet.<br />

Responsen gikk rett ned til 20Hz, men en for<br />

meg litt uventet tendens til oppsvulming ødela<br />

for den helt dypeste bassen. Dette ble sagt å ha<br />

sin årsak i rommet, selv om dipolbasser i så<br />

måte er langt mindre følsomme enn andre høyttalerprinsipper.<br />

Dipole (helt åpne) basskasser sender lyden i<br />

stor grad retningsbestemt forover og bakover i<br />

en tenkt langstrakt åttetallsfasong. Sammen<br />

med en mellomtone- og diskantmodul som er<br />

konstruert for å være noe á la en mest mulig<br />

retningsstrålende minimonitorhøyttaler, ga et<br />

absolutt enormt lydbilde, relativt uanfektet av<br />

den lave takhøyden i det ellers store demorommet.<br />

Liten takhøyde pleier ellers å begrense<br />

utbyttet mye for de fleste andre høyttalertyper,<br />

men her ga den intelligente og innovative<br />

Gradient-konstruksjonen stor uttelling.<br />

Musikk, ikke billige effekter<br />

Å treffe Jorma Salmi på hi-fi messer må være<br />

som å komme til en oase for ørkenvandrere.<br />

Han er fullstendig blottet for agitasjon og<br />

demagogi. I stedet for å prate spiller denne lune<br />

finnen CD etter CD, slik at tilhørerne selv får<br />

mene hva de vil. Jeg overhørte enkelte som syntes<br />

Gradient-systemet låt litt vel prektig og<br />

tamt, noe jeg klart vil arkivere som uvitende<br />

eller forhastet.<br />

Siden Jorma og undertegnede i lange perioder<br />

fikk rommet helt for oss selv (avspilling av<br />

seriøs akustisk musikk er en effektiv måte å<br />

rydde demorommene for underholdningssøkere…),<br />

fikk jeg muligheter under mer avslappede<br />

og støyfrie forhold å høre hva dette systemet<br />

kunne prestere. En liten mistanke om mindre<br />

dynamikk i mellomtonen viste seg da faktisk<br />

å være det motsatte. Gradient-systemet hadde<br />

av Tore Dag Nilsen<br />

Jormi Salmi og Paul Mortensen med<br />

Hortens beste lyd, ifølge Tore Dag Nilsen.<br />

enorm dynamikk der også, men det var i en slik<br />

grad fri for billige triks og øretrettende tendenser<br />

at den fullstendig siviliserte, uanstrengte og<br />

naturlige gjengivelsen rett og slett var uvant.<br />

Det eneste jeg hadde å utsette på dette oppsettet,<br />

foruten det nevnte problemet med dypbassen,<br />

var et lite ønske om enda mer forfinet<br />

og oppløst gjengivelse fra midten av diskantområdet<br />

og oppover. (Overtoneområdet, med andre<br />

ord.) Det fins i dag toppklasses diskantelementer<br />

som fikser dette enda bedre enn koaksialelementer,<br />

som anvendes i Revolution. En liten<br />

mangel som ikke ødelegger det ellers gode inntrykket<br />

fra et enormt musikalsk og naturlig gjengivende<br />

høyttalersystem, vil jeg si.<br />

Fordel<br />

å være aktiv<br />

Den aktive utgaven av<br />

Gradient Revolution har<br />

beholdt alt disse høyttalerne<br />

gjør godt fra før av,<br />

og gir enda større klarhet,<br />

dynamikk og åpenhet<br />

i tillegg. Forskjellen<br />

mellom aktivt og passivt<br />

drevne Revolution er<br />

minst like stor som forskjellen<br />

mellom de opprinnelige<br />

Revolution og<br />

de nåværende mk2modellene<br />

En fordel med aktiv<br />

drift av slike høyttalere er<br />

at man kan tyne mer følsomhet<br />

ut av systemet,<br />

og slippe å rette ut den<br />

naturlige tendensen til<br />

de dipole basselementenes<br />

svake nivåfall med hjelp av de passive filterkomponentene.<br />

De eneste passive komponentene<br />

som anvendes i aktive Revolution, er<br />

de som deler mellom diskant og mellomtone.<br />

Takket være justeringsmuligheter i det aktive<br />

delefilteret slipper man også passive motstandere<br />

som demper nivået i diskant- og mellomtone-elementene.<br />

I moderate rom trenger man sikkert ikke ekstra<br />

bassmoduler (det er mulig å tilkoble så<br />

mange bassmoduler som helst, de koster<br />

22 700 per par), men uansett har aktiv drift sin<br />

pris. Heldigvis kun i kroner. Delefilteret koster<br />

22 000 kroner. Dessuten trenger man to effekttrinn,<br />

men her er det for eksempel mulig å<br />

anvende et litt eldre, muskuløst transistortrinn<br />

for bassmodulene. Systemimpedansen med tre<br />

bassmoduler er så udramatisk som 12 ohm,<br />

men Gradient anbefaler likevel transistorforsterkere<br />

siden de har overlegen evne til å kontrollere<br />

store bassmembraner. Egenskapene i diskanten<br />

spiller jo ingen rolle til slikt bruk.<br />

Toppene kan drives greit selv av middels store<br />

rørforsterkere.


Den ultimate musikk og hjemmekino-opplevelsen!<br />

Tannoy Eyris iDP er verdens mest avanserte aktive høyttalersystem med innebygget digitalforsterker<br />

kombinert med total romkorreksjon og optimering. For de som simpelthen vil ha det BESTE!<br />

www.stereofil.no<br />

Digital høyttalerteknologi for musikk og film<br />

Tannoy Eyris iDP kan oppleves hos SteReoFil i Oslo.<br />

SteReoFil, Grensen 9, 0159 Oslo, Tlf: 22 41 13 20<br />

Importør:<br />

Nord Teledistribusjon AS Tlf: 74 83 40 30


Oslo Plaza:<br />

Høy lyd<br />

og<br />

stort<br />

bilde!<br />

Geir Fredriksen fra<br />

Trondheim har konstruert<br />

dynamiske dipolhøyttalere<br />

i linje i en<br />

mannsalder. Når har<br />

han lukket kassa og<br />

åpnet lydbildet i en<br />

imponerende linjehøyttaler<br />

med 18<br />

fullrange høyttalere,<br />

en enkelt bånd superdiskant<br />

pluss sub.<br />

Det låt imponerende<br />

flott på Oslo Hi-<br />

Center sin "filial" i<br />

Dronning Mauds<br />

gate.<br />

Den lekreste standen på Plaza hadde B&W med sine Classéforsterkere.<br />

Dette er høystatus produkter som med sin kombinasjon<br />

av flott design og god lyd kan nå langt utover hi-fi<br />

menigheten. Håper vi!<br />

Brasilianske Audiopax<br />

fikk med sin oppsiktsvekkende<br />

forforsterker<br />

med "klangkontroll"<br />

verdenspremiere i<br />

<strong>Fidelity</strong> nr.10. Her også<br />

med rørforsterkerne<br />

som Ken Kessler nektet<br />

å skrive om, men som<br />

andre har gitt topp<br />

tester!<br />

Erling Neby-også kjent<br />

som italiensk mafioso<br />

på norsk pizzareklame -<br />

i mer sedvanlig hi-fi<br />

positur sammen med<br />

sine high-end produkter<br />

fra JBL og MCIntosh.<br />

Hi-Fi butikken Stereofil<br />

(Oslo) hadde messas<br />

høyeste lyd med aktive<br />

Tannoy høyttalere.<br />

Pussig nok låt det også<br />

fint de korte øyeblikk<br />

musikken spilte en<br />

smule pianissimo. Men<br />

det var ikke for ofte!


Robbie Willams<br />

besøkte<br />

Plazamessa med<br />

storslagent show<br />

flere ganger i<br />

timen. Både lyd og<br />

bilde var utrolig<br />

bra! En fjær i<br />

hatten til Hi-Fi<br />

Center kjeden og<br />

InFocus som stilte<br />

med sin helt nye 3<br />

chip DLP projektor.<br />

For de som ikke<br />

har skjønt det; film<br />

er beste hjemme<br />

hos deg selv!<br />

Leif Ernstsen med sine "nye" DP A-1s og prototype av helt ny aktiv<br />

forforsterker med valgbar innebygget EQ for stativhøyttalere!<br />

Snake oil? Niks. Den utrettelig Lars Christensen<br />

fra Nordost med tre strømkabler; hvem skal ut?<br />

Designanlegg fra engelske Chord og Hi-Fi Huset i Bærum.<br />

Hi-Fi Klubben hadde flere rom på Plaza. Også verstingrommet med Cerwin Vega og bilsimulator med<br />

stor plasma. Musikalsk? Neppe! Men moro....<br />

1/2005<br />

73


Xavian XN185II stativhøyttalere:<br />

Bedre enn virkeligheten?<br />

Hvis du er riktig ærlig med deg selv; ønsker du nøytral lyd fra<br />

stereoanlegget ditt? Mange ender faktisk opp med å velge en<br />

høyttaler som fargelegger lyden slik at det hele låter litt flottere<br />

og mer imponerende eller litt "bedre enn virkeligheten".<br />

Er Xavian XV185II en slik høyttaler?<br />

Xavian er vel et nytt bekjentskap for de<br />

aller fleste, men firmaet har faktisk holdt<br />

på med produksjon av høyttalere siden<br />

1996. Høyttalerne bruker eksklusivt<br />

skandinaviske elementer fra Seas, Vifa og<br />

ScanSpeak. Høyttalerne konstrueres av en italiensk<br />

herremann med navn Roberto Bartella<br />

men produseres i Den Tsjekkiske Republikk.<br />

Svært så internasjonalt med andre ord.<br />

Konstruksjon<br />

Høyttaleren med det velklingende navnet<br />

74<br />

1/2005<br />

XN185II er en massiv stativhøyttaler med 3/4"<br />

diskant og 7" bass/mellomtone. Begge elementene<br />

er gamle kjenninger produsert av<br />

ScanSpeak. Vi snakker om noen virkelig høykvalitets<br />

elementer med pris deretter. Det deles<br />

mellom mellomtone og diskant ved 2.600 Hz.<br />

Baffelen er tiltet for å gi optimal faserespons.<br />

Baffelen er faset av i kantene for å redusere<br />

kantrefleksjoner.<br />

Høyttaleren er refleksladet og har munningen<br />

på bassrefleksrøret plassert på baksiden av<br />

kabinettet. Selve kabinettet er såpass solid at<br />

av Gunnar<br />

Brekke<br />

knoketest frarådes, veier 12,5 kg og dekket med<br />

ekte trefiner. Finishen er upåklagelig – all ære til<br />

de tsjekkiske håndverkerne.<br />

Høyttalerne har biwireingsterminaler.<br />

Lyd<br />

Lydmessig byr ikke Xavian XN185II på noen<br />

store overraskelser. Som selvbygger kjenner jeg<br />

godt til elementene som er benyttet (eller i hvert<br />

fall noen nære slektninger av dem), og den ferdige<br />

høyttalerens lyd bærer tydelig preg av elementene<br />

som er benyttet. Roberto Bartella har


fått det meste og beste ut av potensialet til<br />

disse førsteklasses elementene. Med gode<br />

råvarer (elementer) og godt håndverk også på<br />

lydsiden (delefilter) er det derfor ingen stor<br />

overraskelse at XN185II spiller bra. Riktig bra.<br />

For dere som ikke er like vel bevandret i<br />

jungelen av høyttalerelementer der ute må jeg<br />

vel allikevel beskrive det lydmessige resultatet<br />

fra høyttaleren.<br />

Bass/mellomtoneelementet er en nær slektning<br />

av bassene i Sonus Faber "Extrema" og<br />

Wilson "Watt". Dette elementet strekker seg<br />

lenger ned i bassen enn det man vanligvis forventer<br />

av et element på denne størrelsen og<br />

også montert i XN185II får vi glede av dette.<br />

Xavian oppgir en rett frekvensgang ned til<br />

48 Hz, og jeg ser ingen grunn til å tvile på<br />

disse tallene (noe jeg ofte gjør hos en del<br />

andre produsenter). 48 Hz er virkelig imponerende<br />

av en stativhøyttaler, men gjør også at<br />

man må ta reelle hensyn til plassering av høyttalerne<br />

og forsterkeren som brukes til å drive<br />

den. Dette er høyttalere som er avhengig av et<br />

gode stativ, god plassering og en god potent<br />

forsterker. Med disse kriteriene på plass gir<br />

høyttalerne deg dyp voluminøs bass som er<br />

akkurat så stram som forsterkeren tillater den<br />

å være. Aller helst bør nok XN185II matches<br />

med en kraftig forsterker basert på transistorer<br />

eller kanskje klasse D.<br />

Med XN185IIs evne til å rekke dypt i bassen<br />

bør den være en av de få stativhøyttalere som<br />

glatt kan matches med Yamaha YST SW-1500<br />

som er testet annensteds i <strong>bladet</strong>. Jeg har ikke<br />

prøvd dette i praksis, men er ganske sikker på<br />

at dette bør fungere bra.<br />

Diskant<br />

Diskanten er i toppklasse. Som de fleste andre<br />

3/4" diskantelemeneter er ScanSpeaken svært<br />

åpen og utstrakt helt opp til 20 kHz (og kanskje<br />

enda litt lenger), men i motsetning til alle<br />

de andre 3/4 tommerne fungerer dette elementet<br />

også ned mot en stor bassmellomtone<br />

som her. Selv med en såpass lav delefrekvens<br />

som 2.500 Hz gir diskanten god effekttålighet<br />

og tåler masse guffe før det begynner å låte<br />

presset.<br />

Mellomtonegjengivelsen er også preget av<br />

valgte elementer. Vi har her mer nivå i nedre<br />

mellomtone enn i øvre, noe som mange anser<br />

som positivt. Høyttaleren fokuserer derfor mer<br />

på helheten av lydbildet enn på detaljer. Mer<br />

på gitarens kasse enn strenger. Mer på sangernes<br />

brystkasse og mave enn på stemmebåndene.<br />

Mer på musikk enn på hifi. Dette betyr<br />

ikke at det mangler detaljer i gjengivelsen,<br />

men at denne delen av gjengivelsen er tonet<br />

ned – helt sikkert med vilje.<br />

Litt hengekøye?<br />

Den totale klangkarakteren i XN185II er preget<br />

av en svak "loudnesseffekt". Den noe<br />

tilbaketrukne øvre mellomtone sammen med<br />

litt elevert nivå i bass og diskant gir en svak<br />

tendens til "hengekøye". Dette må for all del<br />

ikke sammenlignes med dedikerte "morohøyt-<br />

talere" som Cervin Vega, men heller at<br />

XN185II kan betraktes som en nøytral høyttaler<br />

med en liten tendens. Jeg er helt overbevist<br />

om at også dette er gjort med vilje. Her har<br />

tydeligvis målet vært å lage en høyttaler som<br />

er "bedre enn virkeligheten". En høyttaler som<br />

ikke bare spiller godt på de aller beste innspillingene<br />

men også kan få mer middelmådige<br />

innspillinger til å spille allright.<br />

Xavianhøyttaleren er i så måte i godt selskap.<br />

Klangkarakteren Roberto Bartella har gitt<br />

XN185II minner en god del om den vi finner<br />

igjen i andre gode merker, blant annet i en<br />

annen italiener; Sonus Faber.<br />

Ellers er det vel verdt å nevne at XN185II –<br />

som de fleste andre stativhøyttalere – tegner<br />

et stort, dypt og troverdig lydbilde – et lydbilde<br />

man nesten kan gå inn i. En liten hellende baffel<br />

som gir faseoptimalisering og lite kantrefleksjoner<br />

vil som regel fungere bedre enn en<br />

stor gulvstående høyttaler med loddrett baffel.<br />

Så også med denne.<br />

Konklusjon<br />

For knapt kr. 14.000,- må XN185II utgjøre et<br />

godt kjøp. Med tanke på kvaliteten man får på<br />

elementer, delefilterkomponenter og kabinett –<br />

og vissheten om hva disse delene må koste i<br />

løs vekt kan umulig dette være en upris. Legg<br />

til at det er gjort en god jobb med delefilteret<br />

og du sitter igjen med en høyttaler som bør<br />

være interessant for mange. Den må liksom<br />

alle andre høyttalere vi tester - også prøves ut<br />

i din stue, med ditt anlegg og ikke minst i henhold<br />

til din smak. Ønsker du en høyttaler som<br />

er bedre enn virkeligheten kan Xavian XN185II<br />

meget vel være høyttaleren for deg.<br />

Alt i alt fremstår Xavian XN185II som et<br />

meget hyggelig nytt høyttalerbekjenskap.<br />

Takk for oppmerksomheten.<br />

Xavian XN185II.<br />

Toveis bassrefleks stativhøyttaler.<br />

Mellomtone/bass: ScanSpeak 18 cm<br />

med karbonfiber/papir membran.<br />

Diskant: ScanSpeak 19 mm<br />

hånddopet tøydome.<br />

Frekvensgang: 47-20.000 Hz.<br />

Kontakter: Forgylte terminaler<br />

for biwiring.<br />

Impedanse: 8 ohm.<br />

Delefrekvens: 2600 Hz.<br />

Følsomhet: 85 dB (2.83V/1m).<br />

Anbefalt forst: 50 - 150 W.<br />

Dimensjoner: 325x218x330mm<br />

(HxBxD).<br />

Vekt: 12,5 kg.<br />

Importør: Audiofoni.<br />

Pris: Kr. 13.990,- pr. par.


4 stativhøyttaler rundt kr. 15000:<br />

Testpanelet!<br />

Vi har i dette <strong>bladet</strong> vurdert 4 til dels ganske<br />

ukjente stativhøyttalere i prisklassen rundt<br />

15 tusen kroner. Utgangspunktet for de<br />

opprinnelige testene har vært noe forskjellige<br />

og med ulike forventninger og tilpasninger til<br />

av Knut Vadseth<br />

Testpanel:<br />

Vidar Mørch,<br />

Gunnar Brekke,<br />

Håkon Rognlien,<br />

Anders Rosness<br />

og Jan Myrvold.<br />

76 1/2005<br />

hva høyttalerne gjør best. Men hvordan låter<br />

de under identiske forhold på høykvalitets<br />

referanseutstyr? Et ubarmhjertig møte med<br />

noen av landets mest forvente hi-fi kritikere;<br />

helt uten noe å gjemme seg bak!<br />

• Aurum Cantus Leisure 3S<br />

• Amphion Argon2<br />

• Xavian XN185II<br />

• PSB Platinium M2


Aurum Cantus Leisure 3S<br />

Den rimeligste av høyttalerne i denne gruppetesten<br />

ser ut til å være den dyreste! Kabinettet<br />

er grunnsolid og rålekkert. Den lange bånddiskanten<br />

er en delikatesse som kunne stått i høyttalere<br />

til mange ganger prisen av denne kineseren.<br />

Men pust ut, alle nervøse konkurrenter med<br />

europeiske konstruksjoner: Kineserne har enda<br />

et stykke igjen! I dette tilfelle er det bassmembranet<br />

som knapt nok holder mål i forhold til<br />

kabinett og bånddiskant. Frekvensgangen blir<br />

litt ujevn og det mangler litt naturlig "kropp" i<br />

nedre mellomtoneområdet. Samt her er selvfølgelig<br />

snaut med dypbass som man uansett ikke<br />

kan forvente særlig mye av. Men litt mer enn tilfelle<br />

her?<br />

Testpanelet:<br />

Gunnar Brekke: Henger ikke skikkelig sammen!<br />

Slank bass kunne avhjelpes av solid bakvegg.<br />

Og diskanten er gnistrende kjapp og flott<br />

med masser av luft uten problematiske sibilanter.<br />

Anders Rosness: Stram, tilbakelent, rent og<br />

veldig snilt. Men hvor er bassen? Nasal mellomtone<br />

med tydelig dårligere oppløsning enn den<br />

flotte toppen.<br />

Testprosedyre:<br />

Plassert på solide stativer midt på gulvet i "vanlig" testposisjon uten drahjelp av bak eller<br />

sidevegg og med stort rom med betydelig takhøyde. Dypt vann for små høyttaler, altså.<br />

Derimot er elektronikken Krell KPS 25sc CD/pre og med Transparent Referance kabler hele<br />

veien via Dynamic Precision A-1 effektforsterker. Realistisk testprosedyre? Nix! Men likevel en<br />

testprosedyre som garantert kan skille snørr og barter og som SAMMEN med de originale<br />

testene vil kunne gi nyttig informasjon.<br />

Vidar Mørch: Ren og pen lyd, men ingen<br />

grunntone. Null skyv og noe nasal grunnet<br />

manglende kropp. Grei på kontraster, men klarer<br />

ikke fylle det store testrommet med en homogen<br />

klangbalanse.<br />

Håkon Rognlien: En kjapp høyttaler, men litt<br />

nasal og en noe uorganisk klangstruktur med<br />

åpenbare mangler nedover. Brukbar på mannsstemmer,<br />

men uegnet for kompleks musikk i<br />

større rom.<br />

Jan Myrvold: Mangler bånndrag i den store<br />

(for store) stua, men raske transienter og bra


dynamikk. Flott oppløsning oppover, men åpner<br />

seg ikke helt nedover.<br />

Pris kr. 11495,-<br />

Importør: Golden Age Music, Sverige<br />

Forhandler: Norsk Audio Teknikk<br />

Amphion Argon2<br />

Håkon hadde jobbet mye for å finne rett plassering<br />

til disse særpregede finske kreasjonene<br />

med norske råelementer fra SEAS og en uvanlig<br />

utfreset hornkonstruksjon til metalldomen.<br />

Her var det klart mer skyv og<br />

høyere morofaktor hele veien, men<br />

igjen en litt slank tonalbalanse som<br />

kan avhjelpes med tett plassering på<br />

bakvegg. Diskanten var uvanlig ren og<br />

klar, men hadde en viss tendens til å<br />

stikke av helt i toppen. Lekker design<br />

og eksklusive, men single, høyttalerterminaler.<br />

Testpanelet<br />

Jan Myrvold: Litt mer kropp enn på<br />

kinseren, også mer kontante anslag og<br />

litt varmere og mer organisk gjengivelse,<br />

ikke minst av kvinnestemmer.<br />

Men på grensen til å flise litt med sibilanter<br />

oppover i diskanten. Går dypere<br />

enn Aurum Cantus.<br />

Håkon Rognlien: Mer opplevelse av<br />

musikk som virkelig svinger og med litt<br />

varmere klang enn Cantus. Flott<br />

attakk, men fremdeles noe nasal og<br />

med noe hardhet i toppen.<br />

Vidar Mørch: Mer homogen og stram enn<br />

Aurum , men knapt med baller nedover. Livlig,<br />

kjapp og en smule framfusende, men blir samtidig<br />

mer borte i lydbildet.<br />

Gunnar Brekke: Noe varmere og dypere bass<br />

enn Aurum, men kunne ønske litt mer luft i toppen.<br />

Her er klare begrensninger ved høyt volum,<br />

og den sliter hørbart i det store testrommet.<br />

Anders Rosness: Nær, distinkt og tydelig, men<br />

en smule ringing fra metallmembranet? Bedre<br />

bass enn Aurum og både åpen og ganske usynlig<br />

i lydbildet. Generelt god klangbalanse om<br />

man ekstrapolerer hørselinntrykket med en<br />

mulig bakvegg.<br />

Pris: kr.11.000 i svart/sølv+ kr.1400<br />

for levert finer.<br />

Leverandør: Audio Aktøren<br />

Xavian XN185II<br />

Italieneren Roberta Bartella presenterte sine<br />

meget solid bygde Xavian-høyttalere på Hortenmessa.<br />

For å holde prisene nede tross<br />

dansk/norske råelementer og håndlagde kabinetter<br />

av det helt gedigne slaget, produseres<br />

høyttalerne i lavkostlandet Tsjekkia. Dette er<br />

78<br />

1/2005<br />

den minste Xavian høyttaleren, og også den<br />

minste i denne testen. Likevel veier den solide<br />

12.5 kg og gir et usedvanlig flott inntrykk med<br />

sin tilbakelente front og signalet om god lyd fra<br />

det etterhvert svært så berømte 7 tommers kullfibermembranet<br />

fra ScanSpeak. <strong>Fidelity</strong> har<br />

lenge berømmet små høyttalere og store forsterkere,<br />

men det må innrømmes at det denne<br />

gang ikke har tatt helt av når det gjelder størrelsen<br />

på lydbildet. Før nå med den minste høyttaleren<br />

i denne testen! Til gjengjeld er prisen<br />

jekket opp et par/tre tusen!<br />

Men endelig får vi tyngden nedover sammen<br />

med flott kropp og et generelt ryddig lydbilde.<br />

Testpanelet:<br />

Anders Rosness: Mer kropp og mer substans<br />

med flott sammenheng i lydbildet. Her er simpelthen<br />

mye mer musikk for bare litt mer penger!<br />

Selv bassen er godkjent i forhold til størrelse<br />

og realistiske forventninger og her er en utmerket<br />

mellomtone. Diskanten gjør ingen egentlig<br />

feil, er ikke superdetaljert, men gir god<br />

sammenheng med resten. Bra allrounder uten<br />

alvorlige unoter.<br />

Gunnar Brekke: Synes diskanten ikke henger<br />

helt sammen med mellomtone og bass, men<br />

uansett en deilig høyttaler som ikke provoserer<br />

noen eller noe.<br />

Vidar Mørch: Endelig litt fundament, men ikke<br />

like mye lyd som på Amphion som fylte rommet<br />

bedre. Konstruktøren kjører safe med skikkelige<br />

komponenter, men det blir ørlite grann presset i<br />

toppen.<br />

Håkon Rognlien: Fin og varm klang med nærhet<br />

og naturtro mellomtone. Men skarpe s’er<br />

der oppe selv om klangfargen generelt er veldig<br />

bra. Litt for safe lydmessig med en smule hen-<br />

gekøye som viker unna den sedvanlige lyddritten<br />

i øvre mellomtone.<br />

Jan Myrvold: Harmonisk og kropplig mellomtone<br />

med flotte damevokaler uten stress og<br />

med meget brukbar bass. Likevel litt hissige i<br />

toppen, men generelt varm og god lyd som likevel<br />

mangler litt av den store romfølelsen med<br />

Amphion.<br />

Pris: 13.990,-<br />

Importør: Audiofoni<br />

PSB Platinium M2<br />

Nå blir det bråk igjen! Mange lesere<br />

hater det når det – dessverre – ofte<br />

viser seg at det er en tett sammenheng<br />

mellom pris og kvalitet. Alle ønsker å<br />

"beat the system" slik at man kan lure<br />

den harde virkeligheten der ute. Men<br />

også i denne gruppetest finner vi en forbløffende<br />

sammenheng mellom pris og<br />

kvalitet. Ikke særlig spennende og originalt,<br />

men til gjengjeld ganske så korrekt.<br />

Men vi hadde faktisk forventet at<br />

Aurum skulle stikke avgårde med en<br />

opplagt "best buy" anbefaling også<br />

etter ilddåpen i et større rom.<br />

Istedet blir det den gamle ringreven<br />

Paul Barton som etter vår mening er det<br />

beste kjøpet; tross høyeste pris! For her<br />

er det meste på plass helt etter forventningene.<br />

Lyden er stor, åpen, heftig, rytmisk,<br />

homogen, utmerket detaljert og<br />

sånn passe stram og nøyaktig-også<br />

nedover. En flott attest også til de gode<br />

SEAS elementene som er spesiallagd til<br />

kanadieren.<br />

Testpanelet<br />

Håkon Rognlien: Levende, lett og samtidig fyldig<br />

og glatt, finkornet lyd som swinger med rytmisk<br />

begeistring og imponerende dynamisk<br />

kontrast! Og som fyller rommet med troverdig<br />

klangstruktur og utmerket holografi!<br />

Vidar Mørch: Det eneste negative er etter min<br />

mening det stygge utseendet! Lyden er av en<br />

helt annen klasse enn de 3 første; her er kropp,<br />

rom, homogenitet. Ikke noe som stikker ut eller<br />

stikker av.<br />

Gunnar Brekke: Fin sammenheng i lydbildet,<br />

men opplever at noe ringer et eller annet sted i<br />

toppen? Mener også at denne høyttaleren uorginalt<br />

foretrekker enkel musikk. Forøvrig renner<br />

lyden gjennom hele konstruksjonen som smør!<br />

Anders Rosness: Detaljert og sammenhengende<br />

lyd med god bass og flott oppløsning oppover.<br />

Med både vilje og evne til å gjengi et stort<br />

symfoniorkester i en stor stue. Også orgel låter<br />

uventet bra på såpass små høyttalere.<br />

Pris; kr. 17.000<br />

Importør: Interconnect A/S


NY og spennende<br />

spesialbutikk for high-end<br />

Hi-Fi • hjemmekino • kabler<br />

Apollo<br />

Audio Pro<br />

Elac<br />

Nagra<br />

Parasound<br />

Pass Labs<br />

Tivoli Audio<br />

mm.<br />

man-lør<br />

10.00-17.00<br />

4 demorom - demonstrasjon etter avtale<br />

Fredensborgveien 24 (inng. F, 1. etg.), 0177 Oslo<br />

tlf. 22 20 22 04 / 22 20 22 05 • Mobil 47 60 92 36<br />

tors<br />

10.00-19.00


Strømkabler:<br />

Vi har gjort spredte forsøk på å evaluere<br />

høyttaler- og signalkabler med vår vanlige<br />

prosedyre for gruppetester. Disse er ikke<br />

lansert som annet en forsiktige forpostfektninger<br />

for å sjekke relevansen av våre resultater,<br />

men har i det minste gitt testpanelet brukbar<br />

selvtillit. Vi har likevel vært ydmyke nok til å<br />

advare om at resultatene ikke behøver å være<br />

gyldige i andre kombinasjoner med annet elektronisk<br />

utstyr, andre rom og andre kvaliteter på<br />

strømnettet. Det viktigste er at redaksjonen i<br />

<strong>Fidelity</strong> er fullstendig samstemte i at det er<br />

enkelt å oppfatte lydforskjeller på kabler med<br />

vårt referanseanlegg midt i Oslo sentrum! Vi er<br />

uansett glade for alle tilbakemeldinger som<br />

eventuelt nyanserer og hjelper oss til å treffe<br />

enda sikrere.<br />

Når vi tidligere har fremhevet et par kabler<br />

som særlig interessante (Audience AU 24,<br />

Kimber Monocle og vår gamle Transparent<br />

Reference tross høy pris når det gjelder høyttalerkabler.<br />

Duelund og Synergistic med aktiv<br />

80<br />

Knute på tråden?<br />

Det var en elektrisk ladet<br />

stemning i stua, da 4 par hørerør<br />

ble rettet mot Responshøyttalerne.<br />

Den vanlige gratiskabelen ble byttet ut<br />

mot en kostbar Kimber. Den siste<br />

meteren med 50 Hz vekselstrøm fikk<br />

topp sercvice etter en 500 km langt<br />

mareritt gjennom vanlig irra kobber!<br />

Tekst og foto: Knut Vadseth<br />

Testpanel: Vidar Mørch,<br />

Håkon Rognlien og Jan Myrvold<br />

1/2005<br />

strøm når det gjelder signalkabler), så er det<br />

ikke vanskelig å innrømme at kabler som vi<br />

opplevde som lydmessig uinteressante, får litt<br />

mager omtale. Vi prøver jo å finne frem til det<br />

eksepsjonelle!<br />

Strømkabler<br />

Vi håper selv disse mindre omfattende prøverundene<br />

også er av interesse for leseren, og<br />

kaster oss nå over det tilsynelatende mest tvilsomme<br />

av alle oppgraderingsforsøk; Vi vil skifte<br />

den siste meteren med tvinnet kobber før vekselstrømmen<br />

entrer spiller eller forsterkeri for å<br />

forvandle buktende riller eller nuller og ett-tall<br />

til vakker musikk. Vi vil simpelthen teste et mer<br />

eller mindre tilfeldig knippe av strømkabler!<br />

En frisk diskusjon om vi skulle prøve på<br />

effektforsterker eller CD og/eller pre, endte opp<br />

med at vi bestemte oss for å teste ut kablene<br />

på en Krell KPS 25sc som er både CD og forforsterker.<br />

Om dette produktet er mer eller mindre<br />

sårbar for kabler enn andre, vet vi ingenting om.<br />

Vi vil heller ikke påta oss så fortelle deg om den<br />

dyreste kabelen er verd pengene. Men vi kan i<br />

det minste fortelle deg at forskjellen på lydkvaliteten<br />

var "signifikant".<br />

Vi kan forsikre at den vanlige medfølgende<br />

strømkabelen, tross et tillitvekkende utseende,<br />

konsekvent var dårligere enn alle de spesialkablene<br />

vi prøvde! Men husk at vi er relativt uerfarne<br />

med alle fallgruper rundt disse kabeltestene<br />

og vet ikke om de dyreste kabelene kunne<br />

komme enda bedre ut med annen kvalitet av<br />

strømforsyningen. Forskjellen mellom de to<br />

dyreste kabelene KAN altså være større enn det<br />

vi opplevde. Det vi er helt sikre på, er at svenske<br />

Supra med sin utrolig lave pris burde være en<br />

selvfølge "for sikkerhet skyld" i et fornuftig<br />

anlegg. I det minste! Har du råd vil du se at<br />

Kimber var entydig enda en god del bedre. Men<br />

også mye dyrere. Uansett så må man være<br />

ganske så døv for ikke å oppleve betydelige lydforskjeller<br />

(temmelig sikkert også forbedringer)<br />

ved å prøve en spesialkabel på hjemlån...


Kimber PowerKord Gold<br />

Siden det selvfølgelig er umulig<br />

å beskrive "lyden" fra en<br />

strømkabel uten ved direkte<br />

sammenlikning, sammenlignet<br />

vi en Kimber PowerKord Modell<br />

10 Gold mot en solid “gratis”<br />

kabel.<br />

Vi håpet at Kimberen skulle være tilstrekkelig<br />

bra til å gi oss et nok skille i kvalitet til<br />

at det også kunne bli plass til andre kabler<br />

både i kvalitetsrommet mellom disse, og eventuelt<br />

enda litt over.<br />

Å beskrive lyden av "gratis" kabelen, blir<br />

uansett vanskelig selv om vi benyttet denne<br />

både før og etter Kimber. I første omgang ble<br />

jeg da også en smule bekymret da denne faktisk<br />

låt helt O.K. og tett opptil det jeg er vant til<br />

med den gamle orange EC-kabelen og andre<br />

spesialkabler av ulik opprinnelse. Jeg vil bemerke<br />

at jeg er veldig vant til at anlegget kan låte<br />

litt ulikt både på grunn av humør og dagsform(!)<br />

pluss selvfølgelig litt forskjellig belastning<br />

og renhet på nettet.<br />

Lyden av gull?<br />

Det mest oppsiktvekkende med lydforandringene<br />

med Kimber, var ikke mindre støy i øvre<br />

mellomtone. Dette var uansett som forventet<br />

etter generell erfaring fra andre spesialkabler.<br />

Antydningen til hakeslepp var den betydelig<br />

økte finkornetheten i lydbildet nedover, noe som<br />

gjorde at øvre bass og nedre mellomtone liksom<br />

skinte med større glans i forhold til et mer rufsete<br />

lydbilde med standardkabelen. Det var som<br />

om notene var nypolert med en deilig blank og<br />

glatt overflate og med betydelig større vekt og<br />

tyngde. Jeg må legge til at dette ikke låt teknisk<br />

eller mekanisk, men heller var et resultat av at<br />

Annonse:<br />

Kjære kunde,<br />

mye støy og skitt på lyden var betydelig redusert.<br />

Kimber hadde simpelthen tørket støv av<br />

pianoet!<br />

"Ingen grunn til å drite ut standard strømkabel<br />

som slett ikke var så verst i forhold til for<br />

eksempel "standard" signalkabler (skikkelig<br />

Python!), men den egner seg vel likevel best til<br />

vannkokeren på kjøkkenet", mener Jan Myrvold<br />

som mener at Kimber var en klar forbedring på<br />

samtlige parametre:<br />

"Glattere og<br />

mer finkornet lydbilde<br />

gir også<br />

mer varme i lydbildet<br />

med bedre<br />

rombeskrivelse,<br />

flere detaljer og<br />

renere transienter."<br />

Håkon:<br />

"Silkeglatt lydbilde,<br />

varmt og elegant<br />

og med ekstra<br />

dybde og rom<br />

til nesten det<br />

ubegripelige.<br />

Mangler helt de<br />

litt rufsete kantene<br />

vi kan oppleve<br />

på standard<br />

kabelen. Denne<br />

virker også betydelig<br />

mer klemt oppover enn Kimber.<br />

Vidar bemerker den betydelig renere og mer<br />

ustrakte toppen med Kimber samtidig som finkornetheten<br />

og glattheten i lydbildet ble fremhevet.<br />

Den økte dynamiske kontrasten gav<br />

også større utklinging. "Nå forsvant litt av elegansen<br />

og den luftige klangbalansen på<br />

Kimber", bemerket Vidar da vi gikk tilbake til<br />

gratiskabelen.<br />

I forbindelse med oppstart av nytt Electrocompaniet,<br />

har vi valgt å ikke være en del av dette selskapet.<br />

Selv om vi er veldig opptatt med utvikling og design av nye og<br />

spennende konsepter, har vi opprettet en egen avdeling for å<br />

kunne tilby service og oppgraderinger til våre gamle kunder.<br />

Vi holder fortsatt til i lokalene på Skårer, Solheimsveien 36, 1470 Lørenskog.<br />

Konklusjon<br />

Vi krangler fremdeles om den påfølgende forandring<br />

var "dramatisk" eller relativt beskjeden,<br />

og det blir enda verre å påstå om kabelen er<br />

verd prisen (drøye 3 tusen) eller om det er bedre<br />

å bruke pengene på litt bedre komponenter. For<br />

egen del vil jeg heretter jobbe mer seriøst med<br />

å finne fram til den relativt "beste" kabelen for<br />

de enkelte komponenter både på referanseanlegget<br />

i storstua, og på kinoloftet. Den slappe<br />

praksisen med å hive inn en "grei" spesialkabel,<br />

krysse fingrene – og håpe det beste, holder<br />

ikke etter dette! På den annen side er jeg<br />

skeptisk når en kabelstump skal koste tusenvis<br />

av kroner. Selv om en kabel er bra i USA, behøver<br />

jo ikke bety at den fungerer like bra på det<br />

norske strømnettet? Men Kimber Modell 10<br />

Gold gjorde det så avgjort!<br />

Pris kr. 3.298,-<br />

Importør: NCMS<br />

ECS Holding AS<br />

Tlf: 67 97 81 90<br />

Fax: 67 97 81 91<br />

service@ecsholding.com<br />

www.ecsholding.com<br />

Med vennlig hilsen<br />

Kai, Thomas og Per Abrahamsen


Rimelig Supra!<br />

Når vi nå først hadde etablert<br />

at vi faktisk kunne høre klare<br />

forskjeller på kabler, var vi<br />

raske til å velge den svenske<br />

Supra som neste testobjekt.<br />

Denne koster femteparten av Kimber. Man<br />

kan få den enda rimeligere ved å kjøpe de<br />

respektive delene og skru det hele sammen<br />

selv.<br />

Dette er fysisk en av de mykeste kablene på<br />

markedet, og firmaet levere også en "padde"<br />

som ser ut til å fungere bra. Selv benytter jeg<br />

Supra på kinoloftet hvor jeg opplever at både<br />

bass og transienter er blitt klart forbedret i forhold<br />

til tidligere mer tilfeldige løsninger. Andre<br />

har testet kabelen her i <strong>Fidelity</strong> med bra resultat,<br />

men selv har jeg ikke gjort noe nærmere<br />

vurderinger enn at den opplagt låter bedre enn<br />

padda fra Elkjøp og Maxbo sammen med gratiskabelen.<br />

Og altså at den både er billig, er lett<br />

å jobbe med i tillegg til at den fysisk virker veldig<br />

solid og skikkelig.<br />

82<br />

1/2005<br />

Lyden av Supra<br />

Her var mye som var<br />

ganske likt lyden fra<br />

Kimber, men ikke fullt i<br />

samme omfang. Den<br />

fremdeles varme nedre<br />

halvdel av lydbildet var<br />

glattere og mer finkornet;<br />

langt på vei mot<br />

Kimbernivå, men tyngden<br />

og fastheten i dette<br />

området var en smule<br />

"feitere" med litt mindre<br />

dynamiske kontraster.<br />

Også den elektriske<br />

støyen i øvre mellomtone var betydelig bedre<br />

enn på gratiskabelen, men Supra hadde fremdeles<br />

en slag hørbar "kant" et eller annet sted i<br />

nærheten av 2-3 kHz, selv om også denne var<br />

betydelig redusert i forhold til gratiskabelen. I<br />

det store og hele likevel temmelig nær Kimber .<br />

Det må altså være noe disse kabelprodusentene<br />

skjønner!<br />

Men hva sier testpanelet?<br />

Jan bekrefter at også denne kabelen er bedre<br />

Powersnakes: Python?<br />

Dette var den tykkeste<br />

kabelen i denne runden<br />

(det sier ikke lite) og<br />

det raslet underlig i den<br />

når vi tok i den.<br />

Er det en typisk hageslange konstruksjon<br />

med et plastrør fylt<br />

med ferritpulver og viklet rundt<br />

med kopperkordeller? Konstruksjonen<br />

er lett bevegelig, men trenger minst<br />

15-20 cm plass bak strøminntaket på<br />

hi-fi apparatet. Det tok forøvrig<br />

ikke mange sekundene<br />

før vi opplevde at<br />

lyden var langt fra<br />

"Python". Men hvor bra<br />

var den i forhold til Kimber<br />

og Supra? Var den til og<br />

med "bedre" enn Kimber?<br />

"Ryddig og ganske<br />

pent", skriver Håkon. "Men<br />

denne er uansett noe heftigere<br />

og noe mer aggressiv<br />

i klangbalansen enn både<br />

Supra og Kimber med en<br />

smule slankende effekt.<br />

Også øvre mellomtone en<br />

smule hard. Kabelen for<br />

eldre EC og Classe-konstruksjoner<br />

som trenger en<br />

smule mer liv og moro?", avslutter<br />

han.<br />

Vidar er mer opptatt av hvor lik<br />

Python er på Kimber , men aner noe<br />

mer kontrast og litt mindre pusing<br />

med lyden. Men hvem er mest korrekt,<br />

undres han.<br />

Jan er udelt positiv til Python synes<br />

at det her er ryddet skikkelig opp i<br />

grums og elektronisk skitt. "Flott ro<br />

og orden på lyden", mener han.<br />

Pris: kr. 11.300,-<br />

Importør: Audioaktøren.<br />

på samtlige punkter og noterer "Røverkjøp!!" i<br />

notatene sine.<br />

Håkon skriver at også Supra tar bort mye av<br />

den harde "kanten" vi opplevde på gratiskabelen<br />

og gir betydelig mer ro og orden i lydbildet.<br />

"Likevel noe mer "fuzz" i lydbildet enn med<br />

Kimber," avslutter han.<br />

Pris: kr. 590,-<br />

Importør: Eltek<br />

DBL Audio<br />

Denne norske kabelen er den fysisk<br />

slankeste i denne testen, bestående av to<br />

tvinnede kopperkordeller med strømpe over.<br />

Ikke særlig fysisk imponerende, men den er rimelig og har en solid<br />

menighet her hjemme. Som alle de andre er den lett hørbart<br />

"bedre" enn gratiskabelen. Blant annet var her hørbart bedre<br />

stillhet og ro mellom trabnsientene enn på denne. Men samtidig<br />

var lyden slankere og hardere enn på de beste.<br />

"Fast og ryddig og med god dybde og tredimensjonalitet",<br />

mener Jan Myrvold men beklager samtidig at her var litt lite<br />

"kropp". "Her er rene og raske transienter, men lyden blir en smule<br />

hissig oppover mot toppen", avslutter Jan.<br />

Håkon Rognlien mener også at det er bra ro og stillhet mellom<br />

instrumentene, men synes også at det kan bli litt agressive s’er og<br />

en smule hardhet oppover i lydbildet.<br />

Pris: ca. kr. 1500,-<br />

Forhandler: Helge Løken, Olsvik.


RIAA Fonotrinn:<br />

Vinyl!<br />

I "gamle dager" hadde alle<br />

radioer, forsterkere og forforsterkere<br />

fono-inngang<br />

innebygget i apparatet. Denne<br />

er nødvendig for å forsterke<br />

pickup-signalet og dernest for<br />

å korrigere frekvensgangen.<br />

Tekst: Stig Arne Skilbrei<br />

Medlytter: Dag Helleve<br />

Etter CD-mediets inntog (1982) Forsvant<br />

dette trinnet fra flere og flere radioer og<br />

forsterkere og må nå ofte kjøpes separat<br />

– ingen dårlig nyhet, egentlig, for den ivrige<br />

audiofile som er besatt på å få best mulig lyd<br />

kan nå velge fonotrinn på øverste hylle.<br />

Platen er nemlig spilt inn slik at diskantrillene<br />

er sterkt forstørret, mens bassrillene er tilsvarande<br />

forminsket. Elles hadde utsvingene<br />

i bassen laget kjemperiller, mens<br />

diskantrillene var nesten usynlige.<br />

Fonotrinnet demper diskanten og forsterker<br />

bassen for å gjenskape balansen<br />

i lyden, og dette må gjøres nøyaktig.<br />

Det blir ofte hevdet at det er<br />

vanskeligere å lage vellydende fonotrinn<br />

og linjetrinn enn effektforsterkere.<br />

Årsaken er visstnok at svake signaler er<br />

mer utsatt for forvrengning enn sterke<br />

– og fonosignalet er det aller svakeste.<br />

I virkelig gamle dager spilte de forskjellige<br />

plateselskapene inn med ulike<br />

korreksjoner, men i dag sikrer<br />

Recording Industry Association of<br />

America (RIAA) at alle plater er spilt<br />

inn etter samme standard. Fonotrinnet<br />

bør ha to innganger, en for den vanlige<br />

typen av pickuper (Moving Magnet), som krever<br />

ca. 40dB forsterkning (pluss korreksjon). Mc-pickuper<br />

krever ytterligere ca. 20dB forsterkning.<br />

Holfi Vitalus<br />

Ellipse er et nytt fonotrinn fra danske Holfi til en<br />

særdeles sympatisk pris; rundt 2000 kroner. For<br />

dette får du en mellomstor boks med inngang<br />

for både mm og mc, og separat strømforsyning<br />

av typen "batterieliminator". Både gain og<br />

impedans kan justeres, så her kan optimal tilpassing<br />

til enhver pickup sikres. Dette er både<br />

morsomt og lærerikt for eieren, og en flott<br />

finesse på et såpass rimelig trinn.<br />

Holfi har en "huslyd", en type lyd som du<br />

kjenner igjen på alt Holfi-utstyr. Dette kan være<br />

båden positivt og negativt. I tilfellet Holfi snakker<br />

vi om en utrolig lettflytende lyd helt uten<br />

hardhet. En musikalsk, ikke-elektronisk og ikkemekanisk<br />

lyd som er svært behageleg å lytte til.<br />

84<br />

1/2005<br />

En absolutt attraktiv egenskap, som vitner om<br />

at forvrengningen er forholdsvis lav, og oppløsningen<br />

tilsvarende høy. Her er god detaljeformidling,<br />

og en generelt lineær og nøytral lyd.<br />

Men fremdeles er det et stykke igjen til den<br />

skarpheten og dybden i lydbildet som<br />

Electrocompaniet presterer. Trinnet er heller ikke<br />

blant de som går dypest i bassen, men det KAN<br />

skyldes at det er renere i dette området enn<br />

mange andre. Lyden er ganske lik på mm som<br />

på mc. Alt i alt er dette et bra trinn til en attraktiv<br />

pris.<br />

Import: Audioaktøren, pris 2.200 kroner<br />

Hofi Ellipse<br />

Vitalus er et litt større, smalt og dypt fonotrinn<br />

med trefront, og en større "batterieliminator"<br />

med mulighet for å variere spenningen. Mye av<br />

tyngden og størrelsen har sin årsak i at trinnet<br />

er batteridrevet, med en strømforsyning som<br />

kun har som oppgave å lade batteriene. Dette<br />

for å sikre en ren og stabil spenning uavhengig<br />

av eventuell forurensning på nettet. Trinnet har<br />

ingen av/på bryter og er permanent på når<br />

støpselet står i stikkontakten. Man trenger likevel<br />

ikke bekymre seg for strømregningen, strømforbruket<br />

er mindre enn 2 Watt og batteriene<br />

oppgis å holde i 10 år. Som standard er trinnet<br />

satt til mc-følsomhet. Har du mm-pickup og<br />

ønsker lavere følsomhet må du av med lokket<br />

og forandre gain (S1=off). I følge bruksanvisningen<br />

ser det ut for at man kun har 2 valgmuligheter,<br />

mm- og mc-følsomhet, samt en bryter<br />

for å senke impedansen til 100 Ohm ved mc<br />

(S2=on). Dette siste blir i følge manualen kun<br />

anbefalt til pu med for kraftig diskantnivå. Jeg<br />

mener denne muligheten bør benyttes til alle<br />

mc.<br />

Lyden har klare likhetstrekk med Ellipse (se<br />

denne), og det er betryggende. Det viser at de<br />

vet hva de vil og får det til. Alt er imidlertid litt<br />

bedre. Lyden er litt ryddigere, litt roligere, litt reinere,<br />

med litt større og dypere lydbilde, og derfor<br />

verdt det ekstra utlegget. Et bra fonotrinn<br />

først og fremst takket være den lettflytende og<br />

uanstrengte Holfi-lyden. Prisen er heller ikke<br />

avskrekkende.<br />

Import: Audioaktøren, pris 3.900 kroner.<br />

Electrocompaniet ECP1<br />

Uansett hvilket fonotrinn jeg prøver, med dette<br />

trinnet oppleves lyden alltid mer analytisk.<br />

Lydbildet renskes opp, og instrumentene fremstår<br />

renere og mer "plassert". Lydbildet blir<br />

større og dypere, som om tåken har lettet. På<br />

live-plater merkes dette særskilt godt, du er ikke<br />

i tvil om at opptaket er live. Dette trinnet gjør<br />

tilsynelatende akkurat det samme som andre<br />

virkelig gode komponenter makter: Å ta vare på<br />

illusjonen. Det er nemlig det første som forsvinner<br />

ut med badevannet om komponenten<br />

forvrenger bare aldri så lite. Da høres alle opptakene<br />

like ut, uansett om de er gjort live eller i<br />

studio. Og uansett hvilket studio, for den saks<br />

skyld. Og da er man liksom i mål. Da har det<br />

ikke så stor hensikt å diskutere bassen for seg,<br />

mellomtonen for seg og diskanten for seg, og<br />

om dynamikken eller hva det nå skal være er<br />

slik eller slik. Det høres ut som musikk.<br />

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at trinnet<br />

ikke er helt standard. Utgangskondensatorene,<br />

type brun plastkondensator uten påskrift, er<br />

skiftet ut med blå ERO/Roederstein polypropylene.<br />

Jeg innbiller meg at dette rensket en del<br />

opp, slik det alltid gjør når jeg skifter over til<br />

min favorittkondensator, selv om dette var en<br />

sammenlignende test med flere uker mellom.<br />

"Modifikasjonen" er utført av<br />

produsenten selv, etter at trinnet<br />

så allikevel måtte repareres<br />

pga brum (noe med diodene)<br />

og en omskifter som ikke skiftet<br />

(mellom mm og mc). Jeg<br />

gjør denne typen endringer<br />

normalt selv, men her kan<br />

bunnplaten ikke skrues ut, så<br />

loddingen må gjøres fra oversiden.<br />

Da blir det straks vanskeligere<br />

å komme til.<br />

Ellers er trinnet som de fleste<br />

andre: en svart boks som er<br />

relativt liten og derfor grei å<br />

plassere, med utvendig strømforsyning<br />

(batterieliminator). To<br />

fonoplugger inn, og to ut, et<br />

jordingspunkt middt i mellom<br />

og en omskifter mellom mm og mc. Akkurat det<br />

du trenger, ikke mer. Følsomheter og impedanser<br />

kan ikke varieres men følger standarden;<br />

inngangsimpedansen for mc er satt til 100<br />

Ohm. Man ser ofte avvik fra denne verdien, f.<br />

eks. fordi produsenten ønsker å tilpasse trinnet<br />

til en bestemt pu. Ulike mc-pickuper har nemlig<br />

ulik utgangsimpedans, fonotrinnets inngangsimpedans<br />

skal ideellt sett settes lik din pickups<br />

utgangsimpedans. Produsenten eller en tekniker<br />

kan ofte ordne dette, men om du ønsker å<br />

prøve ut flere pu uten å favorisere noen kan det<br />

være lurt å holde seg rundt standarden.<br />

5000 kroner er litt penger, men dette er en<br />

god investering. Finishen er høy, utseendet<br />

sobert og lyden som et relativt åpent vindu mot<br />

virkeligheten.<br />

Tilgjengelighet og pris:<br />

Utvalgte forretninger, ca kr 5000,-


Yamaha YST SW-1500:<br />

Dr. Jekyll and Mr. Hyde<br />

Til et hjemmekinooppsett anbefaler høyttalerprodusentene<br />

deg å bruke forskjellige<br />

høyttalere til de forskjellige oppgavene i<br />

oppsettet. Et par store gulvstående høyttalere<br />

til bruk i høyre og venstre frontkanal, en<br />

mindre liggende høyttaler etter de Appolito<br />

prinsippet til senter (front) kanalen, et par små<br />

"bokhyllehøyttalere" til høyre og venstre bakkanal<br />

og sist men ikke minst en (eller flere) subwoofer(e).<br />

Personlig vil jeg anbefale fem like (store eller<br />

små) høyttalere sammen med subwoofer(e).<br />

Grunnen til dette er å sikre lik gjengivelse i alle<br />

kanalene - les mer om dette i <strong>Fidelity</strong> #4. Men<br />

kanskje ikke alltid?<br />

Teknikk Yamaha YST SW-1500<br />

Dette er den største – og dyreste - subwooferen<br />

i Yamahas sortiment. Ingen andre enn ihuga<br />

hifi- eller hjemmekino-entusiaster ville påstå at<br />

den med sine 420 x 511 x 448 mm og matchvekt<br />

på 29 kg er en liten sub. Men i forhold til<br />

tekniske data og<br />

ytelse er den faktisk<br />

overraskende<br />

liten.<br />

Subwooferen<br />

leveres i svart eller<br />

kirsebær utførelse.<br />

Selve bassele-<br />

86 1/2005<br />

mentet er en hightech 12" med stor slaglengde,<br />

stor (10 cm) svingspole og et kraftig magnetsystem.<br />

Membranmaterialet er ikke spesifisert<br />

men kan ligne på en hybridløsning med både<br />

papir og kunstmateriale. Elementet er nedadrettet<br />

og omgitt av fire kraftige ben. Under bassen<br />

er det montert en "spredelinse" som skal spre<br />

basslyden i de fire himmelretninger. I tillegg har<br />

subben et bassrefleksrør med munning i fronten.<br />

For å drive elementet har Yamaha montert en<br />

1.000 Watt (!) høyeffektiv (Klasse D?) effektforsterker.<br />

Dette må jo gi både futt og fart.<br />

SW-1500 kan kobles før eller etter effektforsterkeren<br />

din med enten småsignaler via phonoplugger<br />

inn/ut, eller med effektsignaler via høyttalerterminaler.<br />

LFE- (Low frequency Effect)<br />

kanalen<br />

I utgangspunktet er LFE-kanalen som navnet tilsier<br />

den kanalen på DVD-platen der de lavfrekvente<br />

effektene i lydsporet ligger, mao 0,1<br />

kanalen i et 5,1 kanals oppsett. Dette signalet<br />

blir som regel blandet med den dypeste bassen<br />

som blir til overs når man på DVD-spilleren eller<br />

hjemmekinoforstekeren definerer en eller flere<br />

av høyttalerne som små (Small). Dette signalet<br />

er i de fleste tilfellene standardisert som frekvensene<br />

under 85 Hz men i noen avanserte<br />

At Yamaha YST SW-1500 med<br />

sitt massive chassis, sin 12"<br />

basselement og sin 1000 Watts<br />

forsterker takler oppgaven den<br />

stilles ovenfor i et hjemmekinooppsett<br />

kommer vel ikke som<br />

noen stor overraskelse. Denne<br />

subben er et monster og selvfølgelig<br />

takler den rollen som<br />

Mr. Hyde til bortimot perfeksjon.<br />

Men hvordan takler den<br />

rollen som Dr. Jekyll? Hvordan<br />

fungerer den på musikk?<br />

av Gunnar Brekke<br />

spillere og forsterkere kan dette omdefineres til<br />

en annen verdi.<br />

SW-1500 har i tillegg til en normal småsignalinngang<br />

også en LFE-inngang som i praksis<br />

er en fulltoneinngang som er avhengig av at slik<br />

filtrering er foretatt i DVD-spiller eller forsterker.<br />

Det kan i oppsett som inkluderer SW-1500<br />

lønne seg å definere en lavere delefrekvens enn<br />

85 Hz dersom dette er mulig.<br />

Til slutt kan det nevnes at SW-1500 har fjernkontroll.<br />

Dette er en funksjon, som jeg etter å<br />

ha prøvd det, mener alle subwoofere burde<br />

utstyres med. Muligheten til å stille volum, fase,<br />

film/musikk mode og highcut frekvens fra lytteposisjon<br />

er helt fantastisk. I tillegg kan man<br />

lagre sine innstillinger i en av tre forhåndsettinger.<br />

Utrolig praktisk.<br />

Lyd Yamaha YST SW-1500.<br />

Som subwoofer i et hjemmekinooppsett er SW-<br />

1500 bortimot perfekt. Koblet til hjemmekinoforsterkerens<br />

LFE-kanalen gjør SW-1500 kinoopplevelsen<br />

komplett. Du (og naboene) kan<br />

glede deg over en rystende opplevelse som er<br />

med på å forsterke handlingen på skjermen til<br />

et høyere nivå. God (og mye?) bass gjør opplevelsen<br />

av lydeffektene i filmen til en ren fysisk<br />

opplevelse. Forsterker spenningen.<br />

At SW-1500 med sitt massive chassis, sin 12"<br />

basselement og sin 1000 Watts forsterker takler


denne oppgaven kommer vel ikke som noen<br />

overraskelse. Denne subben er et monster og<br />

selvfølgelig takler den rollen som Mr. Hyde til<br />

bortimot perfeksjon. Men hvordan takler den<br />

rollen som Dr. Jekyll? Hvordan fungerer den på<br />

musikk?<br />

Jo takk, bare bra. Med visse forbehold er SW-<br />

1500 en utmerket musikkformidler. Mine forbehold<br />

ligger i hvordan subwooferen kobles til<br />

anlegget. Koblet etter "vanlig" metode blir<br />

utsignalet fra forforsterkeren koblet gjennom<br />

subben og videre til effektforsterker og satellitter.<br />

Med SW-1500 kan man velge highpass frekvens<br />

til 80 eller 100 Hz, og dette er etter min<br />

mening for høyt. Det nedadrettede kjempeelementet<br />

i SW-1500 gjør en kjempejobb med de<br />

dypeste frekvensene men henger dessverre ikke<br />

riktig med opp til 80 Hz og i hvert fall ikke 100<br />

Hz. Satellitter og sub henger ikke skikkelig sammen.<br />

I en eventuell SW-1500 Mk. 2 ønsker jeg<br />

å se en trinnløs (fjernstyrt) justering også av<br />

highpass frekvensen for satellittene.<br />

Heldigvis kan dette problemet lett forbigåes<br />

eller rettere sagt forbikobles. Jeg anbefaler å la<br />

satellittene spille ufiltrert og rulle av naturlig i<br />

bunnen, for deretter å justere SW-1500 highcut<br />

frekvens opp for å møte disse. Jo dypere satellittene<br />

går, jo bedre jobb vil SW-1500 gjøre. Dette<br />

påvirker dessverre også effekttåligheten på oppsettet<br />

der satellittene vil sette grensene for hvor<br />

høyt man kan spille. Den ideelle høyttaleren<br />

som makker for<br />

SW-1500 blir<br />

derfor en relativt<br />

stor høyttaler,<br />

allerhelst en<br />

gulvstående<br />

modell. I dette<br />

tilfellet er kanskjehøyttalerfabrikantenes<br />

generelle anbefaling<br />

av høyttalere<br />

i et surroundoppsett å anbefale?<br />

Matchet med de rette høyttalerne fungerer<br />

SW-1500 utmerket også som musikkformidler.<br />

Subben gjør det den skal gjøre; legge til en<br />

oktav eller to i bunnen. Med fundamentet på<br />

plass opplever en at ting faller på plass i lydbildet.<br />

En god subwoofer gir ikke bare dypere<br />

bass, den balanserer også klangbalansen på en<br />

slik måte at mellomtonen og diskanten fra sattelittene<br />

framstår som mer riktig. SW-1500 klarer<br />

dette på en overbevisende måte.<br />

Konklusjon<br />

Yamaha YST SW-1500 er en hei dundrende subwoofer<br />

ved bruk i hjemmekinoen. Koblet til forsterkerens<br />

LFE kanal er det vanskelig å finne en<br />

bedre sub til formålet, selv om man legger langt<br />

flere penger på bordet. Aldri tidligere har jeg<br />

opplevd en subwoofer som til de grader setter<br />

luften, rommet, veggene, møblene og meg selv i<br />

bevegelse. Romskip, fly, flodbølger og dinosauruser<br />

er mer fysisk tilstede i rommet ditt med en<br />

subwoofer av dette kaliberet. En sterk opplevelse.<br />

Også til musikk kan SW-1500 gjøre en god<br />

jobb, men det er da viktig å matche subben<br />

med de rette sidehøyttalerne. De "rette" høyttalerne<br />

i dette tilfelle er større høyttalere som i<br />

seg selv går relativt dypt i bassen. SW-1500<br />

gjør en god jobb med å supplere slike høyttalere<br />

med den siste oktaven i bunn.<br />

Alt i alt må Yamaha YST SW-1500 betegnes<br />

som et svært godt kjøp til prisen.<br />

Takk for oppmerksomheten.<br />

Yamaha YST SW-1500 Aktiv subwoofer.<br />

Uteffekt: 1000 W<br />

Basselement: 12" (30 cm)<br />

Lavpassfilter: 40 Hz - 140 Hz<br />

Frekvensomfang: 16 Hz - 140 Hz<br />

Farge: Svart<br />

eller kirsebær<br />

Mål (BxHxD): 420x511x448mm<br />

Vekt: 29 kg<br />

Annet: Fjernkontroll<br />

Importør: Yamaha<br />

Pris: Kr. 9.990,-


Analog multikanalmed null senterkanal:<br />

Spøkelset i midten?<br />

Jeg må med det samme innrømme at de nye<br />

SACD utgivelsene fra RCA og Mercury med<br />

klassisk musikk i praktfulle 3-kanals opptak,<br />

ødelegger litt av den påfølgende argumentasjon:<br />

“Senterkanalen i et multikanal anlegg for<br />

musikk, blir enten for dyr eller for dårlig!” På<br />

88 1/2005<br />

den annen side dreier det seg om noen få plater<br />

med 3 kanals lyd. Også disse kan fungere bedre<br />

enn normale 2 kanals opptak med en regulerbar<br />

"senterkanal" som kan justeres både i styrke og<br />

avstandsopplevelse, men som altså er en "spøkelse"<br />

kanal uten egen forsterker eller høyttaler.<br />

Og dette vil for de fleste av oss også være den<br />

"beste" senterkanalen for både musikk og film.<br />

Men aller først: Jeg mener faktisk IKKE at senterkanalen<br />

pr. definisjon er et onde. Jeg mener bare<br />

at senterkanalen spiser urimelig mye av totalbusjettet<br />

– om den skal bli god nok.


Dårlig konstruksjon<br />

En korrekt plassert senterkanal, identisk eller<br />

hvertfall svært lik hovedhøyttalerne, kan selvfølgelig<br />

gi lyttere utenom "sweetspot" en noe<br />

bedre opplevelse av flerkanals lyd. Problemet er<br />

at 99% av alle senterhøyttalere IKKE er noen-<br />

Med sine spesialkonstruerte høyttalere og<br />

minst 6 kanaler inkludert subwoofer og<br />

senterkanal, tok filmgutta effektivt rotta<br />

på oss to-kanalister da videre oppgradering<br />

med tilvant kvalitet nærmest ble umulig.<br />

Men langsomt og sikkert kan musikkelskere<br />

slå tilbake med løsninger som gir deg bedre<br />

lyd for kronasjene. Først tar vi senterkanalen...<br />

lunde identisk med hovedhøyttalerne, selv om<br />

de bærer samme merkenavn. Enda verre, minst<br />

90% av alle senterhøyttalere som lages og<br />

langt høyerer prosentdel av de som faktisk selges,<br />

er fullstendig feilskonstruert for å gjøre en<br />

tilfredstillende jobb. Den typen jeg snakker om<br />

er den helt sedvanlige konstruksjonen med en<br />

liggende høyttaler (gjerne på elendig underlag<br />

som skaper mye uro og resonnaser) med to 6,5<br />

tommere basser/mellomtone som flankerer en<br />

diskantdome.<br />

Denne konstruksjonen gir en svært ujevn<br />

spredningskrakteristikk som i betydelig grad<br />

reduserer evnen til å holde fokus på lyden fra<br />

senterkanalen, først og fremst for de som sitter<br />

langt ut på sidelinjen. For deg og andre kritiske<br />

lyttere/seere som sitter i midten, fungerer den<br />

greit. Men i de aller fleste tilfelle vil null senterkanal<br />

fungere enda bedre! Og så mye billigere.<br />

Men prøv selv; juster surround prosessoren eller<br />

DVD-spilleren slik at du kobler ut senterkanalen.<br />

Plutselig vil lydbildet for langt de fleste bli<br />

bredere og romopplevelsen-helt motsatt av hva<br />

de fleste ville tro- mye bedre og med dypere og<br />

vesentlige bedre tredimensjonalitet! Og for de<br />

som sitter langt ut på siden, vil det hele erfaringemessig<br />

være et akademisk spørsmål. De<br />

fleste naboer og bekjente gir simpelthen blaffen!<br />

Det er forøvrig interessant at musikkformatet<br />

SACD ofte er mikset i bare 4 kanaler slik at<br />

senterkanalen uansett er stum!<br />

Kinaputt<br />

Da DVD Audio og SACD slo ned som en kinaputt<br />

i musikkmarkedet, lagde dette også full<br />

forvirring med hensyn til det mye oppskrytte<br />

digitalformatet. For å unngå at de høyoppløselige<br />

digitalsignalene fra 6 kanaler kunne tappes<br />

av piratmarkedet, forlangte platebransjen at<br />

disse signalene måtte føres ut av spilleren i 6<br />

analoge utganger. Dette er en nesten ufattelig<br />

teknisk nedtur med grove begrensninger da det<br />

erfaringemessig er de gode analoge lydkretsene<br />

som vanskelig lar seg masseprodusere. Når et<br />

høyoppløselig signal BÅDE skal ut gjennom<br />

masseproduserte spillere og så nivåreguleres i<br />

hurtig konstruerte analoginnganger på surrounddekoderen-en<br />

esktra fidus som produsenten<br />

i dagens konkurranse knapt kan ta seg<br />

betalt for-så MÅ det blir dårlig. Dessuten vil 6<br />

ekstra kabler også koste en liten formue om<br />

man har litt kvalitetssans.<br />

Den opplagte løsningen på dette sedvanlige<br />

problemet med komplekse og til dels motstridende<br />

tekniske krav, er å implementere stadig<br />

rimeligere digitalkonvertere i DVD spilleren som<br />

allerede har 6 analoge utganger på grunn av<br />

musikkformatene DVD Audio og SACD.Dette<br />

har da også skjedd i stor utsrekning. Likevel forble<br />

denne opplagte løsningen utilgjengelig for<br />

de fleste. Riktignok laget Sony en meget bra<br />

analog 6 kanals forforsterker. Men de nektet å<br />

selge den til vanlige konsumenter da de ikke<br />

tjente nok penger på den!<br />

Danske Holfi har på en glimrende måte løst<br />

begge disse dilemmaene i et enkelt produkt: En<br />

analog 6 kanals pre med high-end lyd og nedmixing<br />

av hovedkanalene til en “spøkelsekanal”<br />

som kan reguleres både med nivå og dybdeperspektiv.<br />

1/2005<br />

89


Holfi NB1.5.1 pre og modifisert Pioneer 575 multispiller:<br />

Bondevett!<br />

Danskene var de første til å<br />

lage hjemmekinoprodukter mer<br />

musikalske. Og Holfi har ledet<br />

an i kampen mot dårlig lyd i<br />

flest mulig kanaler!<br />

Heldigvis tok den danske hi-fi industrien<br />

til vettet! 3 danske hi-fi produsenter har<br />

alle kommet med flotte analoge multikanal<br />

løsninger; Thule, Copland og Holfi.<br />

Thule med sin mer tradisjonelle dekoder Space<br />

350 med alle digitale formater, men med en<br />

meget god stereo analogdel i 2 kanal stereo<br />

balansert pluss 6-8 ubalanserte innganger. Enda<br />

fiksere; de har en effektforsterker på 5 ganger<br />

125 watt som med et tastetrykk kan fungere<br />

som 2x350 watt med glitrende bra resultat.<br />

Denne har også justering av de enkelte innganger<br />

slik at du ikke behøver ekstra pre! (Se<br />

<strong>Fidelity</strong> nr. 3)<br />

Copland (som produserer i Sverige) markeds-<br />

90 1/2005<br />

fører en rålekker og meget god 6 kanals RØRforforsterker<br />

(se <strong>Fidelity</strong> nr. 8), mens Holfi med<br />

utrettelige Peter Holstein og Jacob Magnussen<br />

har laget en hel rekke smarte 6 kanals analog<br />

pre med og uten innebygde effektforsterkere i 3<br />

eller 5 kanaler.<br />

Dette er alle uhyre smarte løsninger for hi-fi<br />

entusiaster som vil utvide til multikanal. Holfis<br />

siste kreasjon topper likevel alle våre forventninger.<br />

Dette er en 6 kanals high-end forforsterker-dyrere<br />

og bedre enn deres tidligere modeller.<br />

I tillegg har den altså en verdensnyhet som<br />

vi enda ikke helt kan overskue betydningen av.<br />

Den lille fidusen er en mikser-funksjon som fordeler<br />

lyden fra senterekanalen til hovedkanalene.<br />

Men det kan da også gjøres i de digitale programmene<br />

på de fleste multispillere og dekodere?<br />

Yepp! Men ved å gjøre det i det analoge<br />

domene får man en enklere digitalvei. Holstein<br />

og Magnussen hevder at lyden simpelthen blir<br />

bedre. Viktigere er det at man nå kan regulere<br />

både nivå og tidsforsinkelse- altså dybdeplassering-<br />

av denne senterkanalen som altså ikke<br />

eksisterer, men oppstår oppe i ditt eget hode.<br />

Spooky?<br />

Bedre SACD?<br />

Men Holfi gir seg ikke med dette. De mener<br />

begge at SACD er mye bedre enn sitt rykte simpelthen<br />

fordi mange ellers brukbare multispillere<br />

jukser med analogutgangene mens grunnskonstruksjonen<br />

forøvrig er forbløffende bra.<br />

Gutta har for å bevise dette tatt den rimeligste<br />

multispilleren fra Pioneer (Ca. kr. 2000,-) og<br />

bygget denne om med regulerbare analogutganger<br />

som de hevder trekker lydkvaliteten på<br />

denne spilleren opp i high-end land. Senere er<br />

planen å bygge dette sammen i en tilnærmet<br />

"high-end" multispiller til en antatt pris av ca.<br />

kr.30.000. For de få som har vært heldige å få<br />

kjøpt eksperimentmodellen, har prisen kun vært<br />

kr. 12500!<br />

Høye forventninger<br />

Før jeg fortsetter denne omtalen av to meget<br />

bra produkter, må jeg først fortelle en liten historie<br />

fra min barndom. Jeg kunne ikke ha vært


Pioneer 575 med batteri og analog utgang<br />

Pris: 12.500,-<br />

Importør: AudioAktøren.<br />

så helt liten heller, tipper rundt 10 år. Dette var<br />

like før fjernsynet ble lansert i Norge, og det var<br />

et enormt hysteri for disse nye kostbare greiene.<br />

Bare et fåtall av de rikeste i nabolaget var i det<br />

hele tatt inne på tanken av å kjøpe en slik titteboks.<br />

Det var en drøm! Da kom favoritt<strong>bladet</strong><br />

Donald Duck og lovet GRATIS Donald TV i neste<br />

nummer!<br />

Dagene slepte seg avgårde før bladdagen<br />

omsider opprant. Jeg samlet mine ti-ører og<br />

sprang hele kilometeren til Sandvika hvor den<br />

lille aviskiosken var målet. Men hvilken vanvittig<br />

skuffelse! Donald TV’en var en tegning som<br />

man langsomt skulle dra ut av sin hylse slik at<br />

Pris: 36.000,-<br />

Importør: AudioAktøren.<br />

den passerte en gjennomsiktig plastskjerm med<br />

loddrette streker som gjorde at bildet beveget<br />

seg ørlite grann.<br />

Hva hadde jeg egentlig ventet å få som gratisbilag<br />

i et blad til 80 øre? Og hva hadde jeg<br />

egentlig forventet av en ombygd multispiller til<br />

to tusen kroner. Riktignok mente Jacob<br />

Magnussen at problemet med SACD var altfor<br />

dårlige spillere med altfor dårlige analogutganger.<br />

Men jeg hadde selv tross alt en dedikert<br />

SACD spiller til tredve tusen (Sony 777) og Linn<br />

Unidisc multispiller til kr.80.000. Hva trodde jeg<br />

egentlig: At jeg skulle oppleve en fantastisk ny<br />

side av SACD mediet på grunn av en liten analogboks<br />

og et strømbatteri? Vel, det var vel nærmest<br />

det jeg hadde. 50 år etter...<br />

Realistisk<br />

Spørsmålet er simpelthen hvor enkelt det er å<br />

lage vin av vann. Riktig nok er den rimelige<br />

Pioneer spilleren 575 svært avansert og med<br />

forbløffende kostbare dac’er og drivverk, men<br />

samtlige masseproduserte spillere denne testeren<br />

har lyttet til, har store problemer med tilstrekkelig<br />

trøkk i øvre bassområde, mest på<br />

grunn av mekanisk svikt i et spinkelt kabinett.<br />

Per Abrahamsen fra Electrocompaniet har fortalt<br />

hvordan de forbedret lyden fra et billig drivverk<br />

helt dramatstisk ved å ta det ut av metallkassa<br />

og sette det på et stykke hardved.<br />

Og det er akkurat det<br />

også Holfi har gjort med<br />

Pioneer 575! Deretter<br />

har de skippet hele den<br />

billige analogutgangen<br />

etter de forbausende<br />

gode DAC’ene og laget<br />

en egen analogkrets<br />

med nivåregulering for<br />

senterkanal og surroundkanalene.<br />

Denne<br />

er til og med drevet<br />

med egen strømforsyning<br />

fra batteri! Meget<br />

avansert og meget<br />

smart med betydelig<br />

smittereduskjson av<br />

digitalstøy. Og en spiller<br />

som uten å forringe<br />

lyden ved å gå inn i<br />

digitalkretsene kan kjøres direkte inn i den nye<br />

forforsterkeren som også har batteridrift, men<br />

ikke muligheter for justering av hver enkelt inngang.<br />

Til gjengjeld kan du også få innstilt denne<br />

spilleren til å kjøre 4 kanal med full kontroll av<br />

nivå og tidsforsinkelse av spøkelseskanalen i<br />

midten!<br />

Holfi 6 kanals analogpre NB 1.5.1<br />

Vi har tidligere skrvet om flere versjoner av Holfi<br />

multikanal analogpre. Alle leveres kun med ubalanserte<br />

RCA kontakter og alle har en litt stram,<br />

men varm klangbalanse med meget detaljert og<br />

finkornet lyd. Testeksemplaret koster litt mer,<br />

gjør litt mindre – og låter klart bedre! Her er<br />

større dynamisk kontrast og mer muskler enn<br />

tidligere, men fremdeles mangler litt av det<br />

trøkket nedover som vi kan oppleve fra Krell og<br />

Linn Klimax. Urettferdig sammenlikning, selvfølgelig,<br />

men husk at Jacob Magnussen lovet en<br />

hittil nærmest ukjent og helt fantastisk SACD<br />

lyd!<br />

For å gjøre en lang historie kortere; begge<br />

deler låt meget bra- i forhold til pris. Enkelte<br />

parametre låt også himmelsk bra uansett prisvurdereing.<br />

Når det gjalt mangel på vanlig jitterog<br />

annen støy , evne til troverdig utklinging,<br />

evnen til å suge deg inn i opptaksrommet i<br />

både to, fire og fem kanaler og mye annet livsbejaende<br />

greier, så er begge deler hver for segog<br />

ikke minst samlet – av fremragende høy kvalitet.<br />

Når det gjelder detaljering, er denne kombinasjonen<br />

etter min mening bedre enn Linn<br />

Unidisc sc, men har ikke helt den samme homogene,<br />

men mye "snillere" klangbalanse som<br />

denne har. Mens Holfianlegget går nok enda litt<br />

dypere, men med en noe slankere klangbalanse<br />

enn Linn. Jeg opplever også noe mer dynamisk<br />

kontrast hos dansken. Begge anlegg er eksempler<br />

på fremragende kombinertanlegg for både<br />

film og musikk, med lekkert utseende og om<br />

mulig enda enklere betjnening med Unidisc sc.<br />

De mer dristige velger like sikkert Holfi med<br />

modda DVD-spiller – om de får tak i den til den<br />

gunstige prisen.<br />

OG BEGGE ANLEGG SPILLER SOM EN DRØM<br />

MED SPØKELSESKANALEN I MIDTEN!<br />

1/2005<br />

91


Linn Unidisc SC:<br />

Maks multi mini!<br />

Den lille, elegante multispilleren fra Linn, er ikke bare en av de beste.<br />

Den er også den enkleste high-enderen med innebygde dekodere og<br />

fjernbetjent volumkontroll for både stereo og multikanal. Tekst og foto: Knut Vadseth<br />

Multikanal med bilde til er ikke bare<br />

kostbart om du skal ha bra kvalitet,<br />

det er også teknisk komplisert med<br />

masser av stæsj inklusive en hel<br />

ormegård med kabler. Også oppsetting og<br />

betjening utføres best av de av oss som daglig<br />

jobber i cockpiten på en jumbojet.<br />

Den skotske Linn fabrikken har tidligere vist<br />

oss at de kan lage en glimrende alt-i-ett hjemmekino<br />

løsning med særdeles enkel betjening<br />

og som er forbløffende god i forhold til størrelsen<br />

(se <strong>Fidelity</strong> nr.3). Nå har de utviklet en<br />

nye multispiller i high-end kvalitet som har innebygde<br />

dekodere og dac’er med alle tenkelige<br />

reguleringsmusligheter, pluss fjernbetjent volumstyring<br />

for både stereo og multikanal inntil 6<br />

kanaler.<br />

Det gode liv?<br />

Skotske Linn er tradisjonelt mest kjent for sine<br />

platespillere, men har viderutviklet produksjonslinjer<br />

med CD-spillere, forsterkere og høyttalere<br />

92<br />

1/2005<br />

av meget høy kvalitet. Produktene er alle temmelig<br />

livsstilorientert og tydelig beregnet på<br />

velsituerte musikkelskere. Linn er da også flinke<br />

på design og funksjonalitet. Blant annet har de<br />

med sine Klimax hi-fi produkter, etter vår<br />

mening skapt noe av den lekreste mixen av<br />

design og lydkvalitet som kan kjøpes for penger<br />

(<strong>Fidelity</strong> nr.2). Dessverre snakker vi om ganske<br />

mye penger...<br />

Firmaets første CD/SACD/DVD-A multispiller<br />

Unidisc 1,1 var også en kostbar affære, men<br />

såpass mye bedre enn de fleste konkurrentene<br />

både når det gjelder bilde og lyd, at <strong>Fidelity</strong><br />

valgte å kjøpe et eksemplar som referanse. Den<br />

høye prisen skyldtes utvilsomt at Linn hadde<br />

valgt å utvikle maskinen fra grunn av, mens de<br />

fleste andre high-end produsenter bygger om<br />

eksisterende maskiner masseprodusert i Østen.<br />

Store utviklingsomkostninger som skal fordeles<br />

på relativt få produkter, gir dessverre høye<br />

priser uavhengig av delepriser og produksjonsomkostninger.<br />

Heldigvis for Linn ble Unidisc 1,1<br />

akkurat så bra at den kunne forsvare den høye<br />

prisen. I tillegg har fabrikken et egenutviklet<br />

grunnkonsept som de er alene om. Og som de<br />

kan markedsføre til ulike kjøpegrupper.<br />

Den nye Unidisc sc er et typisk eksempel på<br />

dette. Den treffer midt i det velsituerte livsstilmarkedet<br />

(Bonytt/B&O kundene), men vil utvilsom<br />

også tiltale mange lesere av <strong>Fidelity</strong> som<br />

forlanger god lydkvalitet i to og flere kanaler, og<br />

som også ser poenget med at mor og barn kan<br />

glede seg over utstyret som er diskret plassert i<br />

finstua.<br />

Linn Unidisc sc<br />

Utvendig er det knapt nok mulig å registrere<br />

forskjell på denne maskinen og den dobbelt så<br />

dyre Unidisc 1.1. Også vekten er omtrent den<br />

samme, skremmende lett som den er. Vanligvis<br />

vil en slik lettvekter bokstavelig talt mangle<br />

tyngde også i lydbildet, noe som langt fra skjedde<br />

med Unidisc 1.1.<br />

Fjernkontrollen for sc er likevel noe annerle-


des enn på denne, blandt annet med volumkontroll<br />

av samtlige kanaler. Pluss oppsett via meny<br />

på TV-skjermen av ulike parametere slik som vi<br />

etterhvert kjenner det fra andre surroundprosessorer.<br />

Fra fjernkontrollen er det også enkelt å<br />

veksle mellom stereo, stereo pluss sub, 3 kanal ,<br />

4 kanal (surround uten senterkanal) og 5 kanal<br />

med og uten sub. Vær klar over at innstilling<br />

med subwoofer kutter bass under ca. 80 Hz om<br />

en slik ikke er montert. Her har du uansett<br />

muligheten til å benytte stativhøyttalere uten å<br />

å risikerer at disse bunner om du velger å benytte<br />

en dypbasshøyttaler av bra kvalitet.<br />

Det er også lett å skifte mellom ulike "lag"<br />

av SACD-plata. Og det er usedvanlig enkelt å<br />

stille inn nivå på de enkelte kanaler enten du<br />

bruker øret eller en rimelig lydmåler. Selvfølgelig<br />

finnes Dolby ProLogic i ulike versjoner, men for<br />

de fleste av oss vil hovedinnstillingen " as<br />

mixed" gi den beste lyden uten fasetriks da prosessoren<br />

da velger 2 kanal på stereo CD innspillinger<br />

og 2,3,4,5 eller 6 kanaler ifølge informasjon<br />

fra plata og innspillingsteknikeren.<br />

Røverkjøp?<br />

Det mest spennede med denne maskinen, er at<br />

du kan kjøpe den som en stereo CD/SACD spiller<br />

med innebygget pre uten å betale så veldig<br />

mye mer enn for en tilsvarende god CD-spiller<br />

pluss en brukbar forforsterker. Vær klar over at<br />

noen av de rimeligere CD-spillere med innebygget<br />

volum, ikke har ekstra innganger for eksterne<br />

lydkilder i tillegg til at lydkvaliteten blir betydelig<br />

dårligere enn en mer påkostet forforsterker.<br />

Med Linn Unidisc sc er disse tingene i en<br />

fornuftig balanse selv om Linn blir et virkelig<br />

godt kjøp først når du også utnytter bildemulighetene<br />

på DVD og etter hvert surroundkanalene<br />

i alle formater.<br />

Selv om<br />

flere utenlandske<br />

blader hevder<br />

at denne<br />

spilleren er et<br />

"røverkjøp" i<br />

forhold til lyd<br />

og billedkvaliteten,<br />

vil jeg<br />

personlig anta<br />

at det er mulig<br />

å få til minst<br />

like bra lyd ogt<br />

bilde med en<br />

mer vanlig<br />

kombinasjon<br />

av multispiller<br />

og surround<br />

dekoder. Dette<br />

selv om man tar hensyn til en liten formue til<br />

signalkabler mellom spiller og dekoder! Og selv<br />

om både lyd- og billedkvalitet er høyst tilfredsstillende<br />

i forhold til den relativt høye prisen, så<br />

er det jo ikke sikkert at du liker denne polerte<br />

og siviliserte klangbalansen som passer best for<br />

litt viderekommende hi-fi entusiaster. Men sett<br />

på 1812 ouvertyren, og kruttrøyken vil rive deg i<br />

nesen...<br />

Lyden av Unidsisc sc<br />

Klangbalansen og homogenitetet av frekvensgangen<br />

med solid bass/mellombass og snaut<br />

noen hørbare frekvensmessige avvik selv i øvre<br />

mellomtone, kan forlede noen til å tro at her<br />

finnes beskjedent med pang og tjohei. Dette<br />

låter absolutt ikke "hi-fi" hi-fi med skarpe kanter<br />

som mange vil påstå er knivskarpe transienter,<br />

men heller litt uventet mykt og varmt på<br />

mange innspillinger. Men overtoneraspet er<br />

tydelig sammen med plenty detaljer mens den<br />

ofte litt metalliske øvre mellomtone er forbausende<br />

tyst. Og her finnes ikke noe slapt daukjøtt;<br />

lydbildet er passe stramt og kontant i hele<br />

frekvensgangen.<br />

Musikken låter forbløffende fyldig og fint på<br />

lavt volum. Noen vil likevel sikkert etterlyse mer<br />

"diskant" da en viss form for klangmessig<br />

"hengekøye" med overdrevet mellombass og<br />

en noe aggressiv øvre mellomtone er svært alminnelig<br />

på rimeligere utstyr. Likevel gir denne<br />

mangelen på klirr og andre ubehagelige forvrengningsformer<br />

ønske om å oppleve sangere<br />

og orkester i all sin prakt ved full utblåsing. Da<br />

hører man lett at her mangler hverken dynamikk<br />

eller bass/diskant. Og dypbassen som slipper ut<br />

av denne lettevekteren er absolutt naturstridig;<br />

stram, fyldig, viril og usedvanlig dyp uten den<br />

sedvanlige juksebassen hos mange andre.<br />

Holografien er utmerket selv i stereo. I surround<br />

opplever man en helt ny verden!<br />

Konklusjon<br />

Linn Unidisc sc er ikke billig og knapt nok det<br />

"røverkjøpet" noen utenlandske blader synes å<br />

mene. På den annen side er denne siviliserte<br />

high-end lyden slett ikke hverdagskost, og slett<br />

ingen selvfølge selv med en vellykket kombinasjon<br />

av multispiller og forforsterker/dekoder til<br />

omtrent samme samlede pris inkludert optimale<br />

signalkabler. Linn Unidisc leverer varene i den<br />

minste allformats pakken i ekte high-end land,<br />

og med betydelig besparing av kabler og annet<br />

stæsj som lett omgjør stua til et elektronisk<br />

laboratorium.<br />

Likevel finner du i denne minimalistiske spilleren<br />

de viktigste ingrediensene til å lage et førsteklasses<br />

kombinert anlegg for musikk og film.<br />

Gjerne med en myk overgang fra stereo til surround<br />

på et litt senere tidspunkt. Og det aller<br />

viktigste er at også familien din vil elske denne<br />

spilleren fordi den er så lett å betjene.<br />

Så mens du jobber overtid for å klare det<br />

neste avdraget, vet du at mor og ungene har<br />

det toppers med det fine anlegget ditt!<br />

Pris: kr. 41.000,-<br />

Importør: Linn Norge / Kontrapunkt.<br />

1/2005<br />

93


Parasound 5x 250 watter A 51:<br />

5 for prisen av 4!<br />

<strong>Fidelity</strong> har allerede testet en stereoforsterker fra Parasound på<br />

2x250 ekte watt som låter fremragende. Nå har vi også lyttet på<br />

den samme elektronikken i 5 kanaler i et blytungt men kompakt<br />

kabinett. Lyden er identisk og den femte kanalen får du på kjøpet! Tekst og foto: Knut Vadseth<br />

Stereoforsterkeren Parasound A-21 på ærlige<br />

2x250watt, var en av de store overraskelsene<br />

da vi testet den i <strong>Fidelity</strong> nr. 10.<br />

Til en pris av 12 tusen kroner pr. kanal, låt<br />

denne særdeles tett på noen av de aller beste<br />

inkludert en stor og stram bass, og masser av<br />

frivol moro i øvre mellomtone. Her var altså<br />

musikalske gleder i massevis og med tilstrekkelig<br />

med krefter til å drive det meste til realistiske<br />

stuenivåer.<br />

Parasound A51<br />

Jeg visste at Parasound også hadde en 5 kanals<br />

variant som selvfølgelig veide noe mer, men<br />

med alle kanaler plassert i et kabinett som hvert<br />

fall ikke så særlig annerledes ut. Men de 5 blå<br />

94 1/2005<br />

lysene på frontpanelet mener alvor, og tross<br />

betydelig skepsis var jeg ikke istand til å høre<br />

noe som helst forskjell på lyden når jeg skiftet<br />

fra stereoforsterkeren til 5 kanaleren.<br />

Dette betyr ikke at det ikke skulle være mulig<br />

å måle eller på annen måte registrere mindre<br />

kompromisser ved at man med en enkelt trafo<br />

(men stoor) skal forsyne 5 kanaler som er bygget<br />

opp noenlunde likt med stereoforsterkeren.<br />

Jeg vil faktisk tro at her ville bli en smule problemer<br />

om man kjører alle 5 kanalen like hardt<br />

samtidig, men i praksis klarte jeg ikke å registrere<br />

den minste nedtur ved at alle kanalene var<br />

pakket tettere sammen med felles strømforsyning.<br />

Dette er simpelthen en av de kraftigste multi-<br />

kanalforsterkere på markedet, og det til snaut<br />

dobble prisen av stereovarianten. Kanal nummer<br />

5 får du på kjøpet sammen med litt mindre<br />

omfattende dippedutter –og en strømkabel eller<br />

to mindre. Så der røyk hvert fall noe av mine<br />

sterke argumenter mot senterkanal. Men du kan<br />

jo bruke den femte Parasoundkanalen til en<br />

hjemmebygd sub av den passive typen? Den<br />

femte forsterkeren er utvilsomt mye bedre enn<br />

svært mange av de noe tvilsomme D-forsterkeren<br />

med oppblåste reklamewatt som sitter i selv<br />

ganske dyre sub’er.<br />

Litt teit<br />

På samme måte som stereoversjonen, har 5<br />

kanaleren både balansert og ubalanserte inn-


ganger. Litt teit virker det når en felles bryter<br />

må slåes over for å velge enten det ene eller<br />

det andre. Litt større forståelse har jeg for at<br />

det blir ganske trangt på baksiden på grunn av<br />

behovet for helt nødvendige kjøleribber også<br />

der. Men høyttalerterminalene er plassert<br />

skremmende tett på hverandre. Her kreves litt<br />

andakt og mye følelse!<br />

Forøvrig er her en rekke kontakter, brytere og<br />

sikringer som gjør dette produktet spesielt<br />

egnet for avansert hjemmekino. Selvfølgelig er<br />

den THX godkjent i høyeste klasse.<br />

Konklusjon<br />

Dette er en av de kraftigste 5 kanals forsterkerne<br />

på markedet. Med sine 5x250 seriøse watt i<br />

8 ohm, er den ikke bare et godt kjøp på papiret<br />

tmed sin lave pris av drøye 9 tusen kroner pr.<br />

kanal. Lydkvaliteten er også fremragende med<br />

en flott blanding av kropp og tyngde nedover<br />

blandet med en frodig musikalsk livsglede i<br />

mellomtone og diskant. De færreste vil ha noe<br />

å utsette på denne flotte multikanaleren basert<br />

på skikkelige hi-fi kriterier. Det finnes muligens<br />

enda bedre greier der ute fra for eksempel Krell<br />

og Theta, men disse har vi enda ikke tauet inn<br />

og er i alle tilfelle mye dyrere.<br />

Sammen med Cayin effektforsterker med<br />

innebygget volum til ca kr. 12.000 for 5x125<br />

watt, den enda bedre Thule Space IA 350B på<br />

5x120 watter som med et tastetrykk kan benyttes<br />

som 2x350 watt (til den dobbelte pris av<br />

dette), så blir Parasound A-51 inngangsbiletten<br />

til noe av det aller beste. Kr. 48.000 for<br />

5x250 watt i tilnærmet high-end lydkvalitet må<br />

sies å være gunstig. Selv om du må ha en<br />

dekoder eller pre i tillegg. Husk også at de ekstra<br />

gode forsterkerne til bakkanal kan gjøre det<br />

mulig å kjøre med små og relativt rimelige stativhøyttaler<br />

med full kontroll, også langt ned i<br />

bassområdet.<br />

Pris kr. 48.000,-<br />

Importør: NCMS.


Neste nummer! kommer<br />

Conrad-Johnson mot DP!<br />

Kruttrøyken etter duellen mellom amerikanske Conrad-<br />

Johnson og norske Dynamic Precisison, river enda i neseborene<br />

etter messa i Horten. Desverre har vi ikke fått testet den<br />

kraftige 350 watts transistormodellen til CJ slik det ble lovet<br />

på Hi-Fi Sentralen og på nettsidene til importøren. Vi har enda<br />

ikke har fått ny versjon etter at den ene kanalen ble urimelig<br />

storforlangende på sikringer. (Det gikk varmt for seg i<br />

Horten!) Men nå ligger CJ 350 visstnok på Gardermoen, og<br />

<strong>Fidelity</strong> setter hele sin prestisje på å lage en pinlig balansert<br />

evaluering av begge produktene i <strong>Fidelity</strong> nr. 13.<br />

CD, SACD eller DVD-A?<br />

Amerikanske McIntosh er de siste på markedet med en dedikret<br />

16 bits digitalavtaster med en hittill uovertruffen høy<br />

oppsampling. Prisen er minst like høy som oppsamplingen,<br />

noe som heldigvis er hørbart. Dette til tross for at Stereohile<br />

nylig har antydet at dyre CD-spillere ofte gir tvilsomme gevinster<br />

i forhold til de masseproduserte versjonene. Jeg vil uansett<br />

påstå at selve drivverket på denne McIntosh comboen er<br />

det beste jeg har hørt. Skal vi kalle inn Petter Dale for å se<br />

om hans sterkt ombygde Forsell har fått virkelig konkurranse?<br />

Vi planlegger videre å ta en titt på multimaskiner kontra mer<br />

spesialiserte maskiner og har flere spillere, blant annet fra<br />

Marantz, i kikkerten. Er mer mindre?<br />

96 1/2005<br />

Romkorreksjon<br />

Multikanal<br />

i slutten av februar<br />

Petter Lyngdorf er vel mest kjent som stifteren og hovedaksjonær<br />

i Hi-Fi Klubben. Men som alle grundere, så kjeder han<br />

vettet av seg om det ikke er noen utfordringer å sette tenna<br />

i. Nå er han mest opptatt av digitalteknikk til forsterkere og<br />

romkorreksjon via merkvaren TacT. Da han ba om å få demonstrerer<br />

dette i mitt kronisk problematiske kinoloft, tenkte jeg<br />

hjeeeelp! Hvor mange ganger i mitt liv har jeg prøvd forskjellige<br />

equalisere for å temme rommet, bare for å finne ut at<br />

kuren er verre enn problemet! Men hvis Skandinavias mest<br />

kjente hi-fi guru ville prøve seg på mitt vanskelig rom-vel<br />

bekomme!<br />

Foreløpig er jeg så imponert at krigen om rør og transistor<br />

virker fullstendig sinnsvak. Vi får se hva noen ukers intens lytting<br />

med og uten romkorreksjon kan avstedkomme av hi-fi<br />

religiøse anfektelser....<br />

Vi hadde en stor artikkel om multikanal klar til dette <strong>bladet</strong>,<br />

men av ulike grunner måtte vi omprioritere for å få til en mer<br />

balansert stoffmix. Historien om hvordan filmbransjen kuppet<br />

multikanal, og om redaktøren som jobbet med Star Wars<br />

"The Empire Strikes Back "uten å begripe at han var med på<br />

en lydteknisk revolusjon (Dolby Digital!), får du derfor i neste<br />

<strong>Fidelity</strong>. Men du skal få slippe å høre om festen på hotellrommet<br />

med Carry Fisher, Matt Hamill og en viss Mr. Ford.


Diamanthøyttalere fra<br />

B&W<br />

Vi håper at vi i neste<br />

nummer kan presentere<br />

den nyeste B&W 802<br />

med sin diamant diskant<br />

og en rekke andre forbedringer.<br />

Om vi da ikke<br />

går rett på redaktørens<br />

personlige favoritt; den<br />

nyeste 801 med sitt<br />

utrolige "slam" i bånn?<br />

Selv om prisene – som<br />

fryktet – er steget<br />

ca. 30 % på den nye<br />

800 serien, er dette<br />

neppe bare påfunn av<br />

bokholderen. Vi vil tro at<br />

de nye prisene reflekterer<br />

viktige generelle forbedringer også utenom diamantdomen<br />

på de dyrere modellene. Men hvor lett hørbare er<br />

disse nyvinningene i forhold til de gamle modellene? Det<br />

kan du forhåpentligvis lese om i neste <strong>Fidelity</strong>!<br />

Budsjett referanse<br />

I dette <strong>bladet</strong> har vi testet et "referanse" budsjettanlegg<br />

som ble plukket ut etter grundig vurdering med redaksjonens<br />

samlede erfaring pluss tips fra blader og "innsidere",<br />

akkurat som vi ville ha gjort om vi skulle ha kjøpt det selv.<br />

Heldigvis var testeren Anders Rosness strålende fornøyd<br />

med dette valget, så fornøyd at han lurte på om vi ikke<br />

kunne gjøre det enda bedre! I hvert nummer fremover vil vi<br />

derfor plukke ut et nytt anlegg som blir sammenliknet med<br />

"referansen". Deretter vil Anders eventuelt plukke ut en<br />

eller flere komponenter fra utfordreren å lage en ny og<br />

"forbedret" referanse. Til neste jul vil vi så kåre "Årets budsjettanlegg"<br />

samtidig som vi har fått testet ut minst 20-30<br />

av markedetes presumtivt beste budsjettkomponenter,<br />

inkludert kabler. På bildet ser vi Odd Inge fra Neby Hi-Fi<br />

Concept som viser utfordreren til Patos i neste blad; en helt<br />

ny modell fra Audio Pro, mistenkelig lik de berømte<br />

Carlsson modellene fra 70-80 tallet. Audio Pro låt uansett<br />

veldig fint på Plaza-messa.

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!