You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Godt nytt år!<br />
Jeg var akkurat kommet hjem fra snestorm<br />
i London(!) til iskaldt hus. Da jeg<br />
hutrende skulle dobbeltsjekke utetemperaturen,<br />
falt jeg i staver over de<br />
vakre blomstene som trassig omfavnet termometeret.<br />
Jeg finner en livsoptimisme i<br />
dette som jeg gjerne deler med deg!<br />
I London var det stor ståhei om en ny<br />
diamant dome som er utviklet av verdens<br />
største hi-fi produsent på høyttalersiden. La<br />
det være sagt med det samme; den flunk<br />
nye high-end serien til B&W virker veldig<br />
imponerende. Men en diskant som går en<br />
oktav eller tre over det "hørbare" frekvensområdet,<br />
er slett ikke noe nytt. Heller ikke<br />
at frekvensgangen her oppe påvirker det vi<br />
hører der nede. For 15-20 år siden eide jeg et par pyramidehøyttalere fra Dick<br />
Sequerra som totalt forandret karakter når man koblet inn en stor bånddiskant<br />
på toppen. Det mest interessante var at diskantgjengivelsen var den som ble<br />
påvirket minst....<br />
At jeg på Horten-messa fant igjen mine gamle Sequerra diskanter på toppen<br />
av demohøyttalerne til Hi-Fi Guiden i Hamar, gjorde litt vondt i sjela. Hvorfor er<br />
vi hi-fi friker så rastløse? Nå må jeg simpelthen spare til nye B&W høyttalere<br />
for å få tilbake den silketoppen som jeg solgte for knapper og glansbilder for<br />
minst 10 år siden.<br />
Det er forøvrig hele 3 messereportasjer i dette <strong>Fidelity</strong>. Dessverre er godlyd<br />
og musikkglede et stebarn på slike messer, men vi får et visst overblikk over<br />
markedet og treffer både positive lesere og noen av de engasjerte entusiastene<br />
som prøver, som oss, å gjøre et leverbrød av vår store interesse. Det er<br />
likevel et nederlag at bransjen ikke makter å fremstå samlet som endel av det<br />
store kulturbildet og en viktig del av "det gode liv." Istedenfor å konkurrere<br />
seg imellom, burde man skjønne at konkurrenten er bil, båt, reiser, ny sofa og<br />
Jacuzzi.<br />
Det skjedde da også en episode i Horten som var like trist for alle impliserte.<br />
En importør av amerikansk high-end utstyr arrangerte en "duell" med utstyret<br />
til en norsk forsterkprodusent som ikke engang var tilstede. Vi som har jobbet<br />
med disse greien en stund, vet at det er en enkel sak å få noe til å låte dårlig.<br />
Det er å få det til å låte BRA som er problemet. Denne duellen med nærmest<br />
injurierende påstander via nettet, ble særdeles dårlig reklame for alle – men<br />
mest for den tyngre del av hi-fi bransjen som har problemer nok fra før!<br />
Da har jeg hyggeligere minner fra flyturen til London hvor 3 norske hi-fi<br />
redaktører fra sterkt konkurrerende fagblad satt på samme stolrad og leste<br />
korrektur for akkurat dette nummeret av <strong>Fidelity</strong>! Lurer på hvordan han tolket<br />
det , han hi-fi entusiasten bak oss, som hadde nesa langt ned i <strong>Fidelity</strong> nr. 11<br />
(1-0 til meg) før han kastet et blikk bort på oss med gjenkjennelsens vidåpne<br />
munn.<br />
Denne religionskrigen om rør kontra transistorer kontra digital, og vinyl<br />
kontra 16 bits kontra SACD kontra DVD Audio osv, minner meg om to oppdagelsereisende<br />
på 1800-tallet som var på jakt etter et enormt stort sagndyr på<br />
Afrikas sletter og skoger. Den ene holdt vakt da et dyr stort som hus kom stormende<br />
mot ham. Det eneste han rakk å se, var de enormt store tømmerstokkene<br />
av noen ben. Den andre fikk se en hel flokk av disse kjempedyrene i fullt<br />
sprang mot sola så de enorme ørene stod ut som seilene på en fullrigger.<br />
Begge hadde rett i sine opplevelser, men ingen hadde fått øye på elefantens<br />
snabel!<br />
Personlig har jeg akkurat hatt en opplevelse på kinoloftet som i første<br />
omgang gjør denne krangelen meningsløs! Det kan du lese om i 3. årgang av<br />
<strong>Fidelity</strong>!<br />
Godt Nytt År!<br />
Hilsen Knut V. og redaksjonen<br />
www.audioforum.no<br />
Ansvarlig redaktør<br />
Knut Vadseth<br />
knuvadse@online.no<br />
Fax tlf. 22 44 38 12<br />
Redaksjon<br />
Gunnar Brekke<br />
Håkon Rognlien<br />
Jan Myrvold<br />
Tore Dag Nilsen<br />
Vidar Mørch<br />
Skribenter i dette nummer:<br />
Gunnar Brekke<br />
Tore Dag Nilsen<br />
Stein Arne Nistad<br />
Jan Myrvold<br />
Vidar Mørch<br />
Håkon Rognlien<br />
Anders Rosness<br />
Stig Arne Skilbrei<br />
Knut Vadseth<br />
Foto<br />
Knut Vadseth<br />
Annonseavdeling<br />
Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)<br />
Grafisk design<br />
Maria Andersen, AD<br />
Markedsnett AS, avd. Euro Design<br />
tlf. 22 17 60 50, post@eurodesign.no<br />
Trykk<br />
PDC Tangen<br />
Kontakt redaksjon<br />
fidelity@audioforum.no<br />
Diskusjonsforum<br />
www.audioforum.no<br />
Utgiver<br />
Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />
Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo<br />
tlf. 22 55 25 75<br />
Abonnement service:<br />
Milanex AS<br />
PB 9200 Grønland, 0134 Oslo<br />
tlf. 23 36 19 38<br />
fidelity@kundetjeneste.no<br />
ISSN 1503 4291<br />
Det må ikke kopieres fra dette <strong>bladet</strong><br />
uten tillatelse fra rettighetshaver.<br />
Denne bestemmelse gjelder også<br />
enhver form for elektronisk, mekanisk<br />
eller annen type gjengivelse. Brudd på<br />
bestemmelsene vil bli anmeldt og<br />
medfører erstatningskrav.
Innhold<br />
nr. 1 / 2005<br />
Brev til <strong>Fidelity</strong> . . . . . . . 6<br />
10<br />
Sonus faber Stradivari<br />
16<br />
Hi-Fi messe ved London<br />
22<br />
Det gode liv! Cayin M6<br />
26<br />
Det gode liv! Cayin CD 252<br />
4 1/2005<br />
12<br />
28<br />
Det gode liv!<br />
Aurum Cantus Leisure 3S<br />
30<br />
Amphion Argon2<br />
Rogue Zeus<br />
PSB Platinum M2<br />
34<br />
38<br />
42<br />
Diamantdome fra B&W<br />
46<br />
Budsjett:<br />
Thule, Cambridge, Patos<br />
Godt norsk<br />
56<br />
Gjesteskribenten:<br />
Jazz, støy eller electronika<br />
Julemusikk<br />
Hauk: Snobbe-fi<br />
54<br />
58<br />
60
60<br />
Musikk portrett:<br />
Jan Ditlev Hansen<br />
Blått og rått<br />
64<br />
Audio Physic Padua<br />
Hi-Fi messe i Horten<br />
62<br />
68<br />
72<br />
Oslo Plaza:<br />
Høy lyd og stort bilde<br />
74<br />
Xavian XN185II<br />
Testpanelet<br />
Strømkabler<br />
Yamaha Sub<br />
76<br />
80<br />
84<br />
RIAA: Holfi og EC<br />
86<br />
88<br />
Spøkelset i midten?<br />
90<br />
Holfi NB 1.5.1 pre<br />
Linn Unidisk SC<br />
Parasound A 51<br />
Neste nummer<br />
1/2005<br />
92<br />
94<br />
96<br />
• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no •<br />
5
Brev til<br />
Genial produktplassering!<br />
Jeg må si jeg hoppet i stolen da jeg streifet innom Hotell Cæsar og så<br />
selveste fru Anker Hansen opptatt med et eksemplar av <strong>Fidelity</strong>! At det<br />
var så vel at hi-fi og musikkinteressen var så utbredt i fedrelandet. Det<br />
er vel heller slik at det å være opptatt av god lyd desverre er sørgelig<br />
sjeldent.<br />
Jeg tipper at 90% av norges befolkning aldri har hørt musikk i stereo.<br />
Kikk bare på "høyttalerplasseringen" neste gang du er hjemme<br />
hos en som ikke er dedikert hi-fi entusiast. Dette er vel grunnen til at<br />
et blad som <strong>Fidelity</strong> aldri vil bli noe massefenomen. Gode som dere er,<br />
preker dere sansynligvis kun til de frelste.<br />
Hva med litt bred folkeopplysning? Sammensetning av brukbare<br />
anlegg, hvordan få et musikkanlegg til å spille tredimensjonalt, billige<br />
tweaks m.m<br />
Hilsen Bjørnar Urke<br />
Tips om forforsterker....<br />
Lurte på om dere kunne teste en forforsterker fra ANTIQUE SOUND<br />
LAB, Pre 2002, ca kr 12000,-. Dette er en rør basert forforsterker, som<br />
virker VELDIG spennede.<br />
Mvh Jakob Hodt<br />
Følg med, så blir du nok bønnhørt.<br />
6 1/2005<br />
KV<br />
Hej Knut<br />
Tak for det gode blad <strong>Fidelity</strong>.<br />
Desværre er jeg nødt til at sklælde dig ud denne gang, for du har stavet<br />
min landsmands navn forkert.<br />
Audiovectors direktør hedder Ole Klifoth og ikke sådan, som I staver<br />
det. God weekend alligvel<br />
Venligst Jan Eskildsen<br />
gl. hi-fi freak<br />
Hei! Vi gjorde dette bare for å sjekke om vi hadde noen danske<br />
lesere med "norsk" patriotisme. Vi lykkedes! Ha en fin dag.<br />
Knut<br />
Bare <strong>Fidelity</strong>!<br />
Min far, som bor i Hokksund, introduserte <strong>bladet</strong> for meg i sommer...<br />
der ser jeg at dere lager slike reportasjer som jeg liker! Slik som Lyd og<br />
Bilde var på siste halvdel av 90-tallet:) Ja, fra nå av blir det bare<br />
<strong>Fidelity</strong> som blir lest!<br />
Mvh<br />
Eivind Jøsendal<br />
RA-1062 og RCD 1072<br />
Hei, i <strong>Fidelity</strong> nr. 10/2004 får produktene rosende omtale under tittelen<br />
"budsjettkonger", til en pris av kr. 4.995 pr. stk.<br />
Ser i prislisten at det står kr. 6.995. Hva er gjeldende pris?<br />
mvh, Odd Fredagsvik<br />
Beklager, men dette ble feil da jeg ringte importøren for å sjekke<br />
pris. Vi misforsto hverandre med hensyn til modell. Testeren vurderte<br />
dog dette som et godt kjøp utfra de korrekte prisene, noe<br />
han hadde glemt å notere i artikkelen.<br />
Knut V.<br />
Hei Fi!<br />
Tusen takk for en veldig hyggelig prat på messa lørdag! Det<br />
var første gang for meg på en stor HiFi messe så det ble mange inntrykk,<br />
men sørgelig langt mellom godbitene. Det er klart det er vanskelig<br />
å få til riktig godlyd gitt omstendighetene. Allikevel var det greit å<br />
få høre at det som burde representere det beskrevne lyd-nirvana, ikke<br />
var så fantastisk "bedre" enn det jeg har opplevd fra mitt eget anlegg<br />
i gunstige nattetimer.<br />
Det desidert morsomste rommet på utstillingen var hos Holfi, syntes<br />
jeg. Der smakte det av fugl, selv om det han spilte på var økonomisk<br />
langt utenfor min rekkevidde!<br />
Da jeg kom forbi for annen gang var det imidlertid en fyr fra Moss<br />
som demonstrerte Usher CP-6311 høyttalere til kr 20’.Det gav faktisk<br />
den beste lyden på hele messa etter min smak, selv om han unnskyldte<br />
seg med for dårlig rom og ugunstig forsterkeroppsett. Led jeg av<br />
messeutmattelse eller spiller de virkelig bra? Har dere omtalt denne<br />
modellen i <strong>Fidelity</strong>?<br />
Med vennlig hilsen<br />
Audun Hågå<br />
Nei, vi har ikke testet den aktuelle modellen. Men du hører hva<br />
du hører! Kanskje du kan få den på hjemlån mot deponering?<br />
Redaksjonen<br />
Rør eller transistor pre?<br />
Kjære dere! Skulle ønske dere kunne gjennomføre en test på preamper<br />
i det noe høyere pris-sjiktet! Det skulle jeg tro er interessant for<br />
flere enn meg....<br />
Gjerne en blanding av rør vs transistor.<br />
Ellers må dere gjerne foreta en hjemme hos reportasje her på<br />
Hurum, etter jeg har fått ny pre-amp i hus en gang rundt nyttår. Ja..<br />
det står nok mellom Bat vk 3ix se, og Mcintosh c2200.<br />
Pratet med Gunnar i Horten og han var en hyggelig kar!<br />
Vennlig hilsen<br />
Jan Terje Reinemo<br />
Panikken melder seg når vi ser hvor mye vi IKKE for gjort, og hvor<br />
lite det er med 6 blader i året. Men preamper er av de viktigste<br />
faktorene i et godt anlegg. Skal gjøre så godt vi kan, og planlegger<br />
særdeles flotte preamper i nr. 13 eller 14. Pluss TacT sin løsning<br />
som vi omtaler I neste nummer.<br />
Hilsen<br />
redaksjonen
E LEKTROSTATISKE HØYTTALERE<br />
Det tok over hundre års<br />
kombinert erfaring fra Gayle<br />
Sanders og hans design team<br />
å bringe elektrostatisk og<br />
dynamisk høyttalerteknologi til<br />
et nivå som ikke er tilgjengelig<br />
fra noen andre, eller på noe<br />
annen måte.<br />
c l s e l e c t r o s t a t i c<br />
M ARTIN L OGAN<br />
Ny 2005 katalog er ute nå<br />
bestill på:<br />
info@audiokompaniet.no<br />
22 11 68 70<br />
www.audiocompaniet.no<br />
Demonstrasjon etter avtale.<br />
AUDIOCOMPANIET
Electrocompaniet lever!<br />
Electrocompaniet er solgt av avviklingsboet<br />
til firmaet WestControl A/S i<br />
Stavangerområdet.<br />
Dette firmaet er leverandør til oljeindutrien med elektronikk og digitalteknikk<br />
som spesialområde. Direktør Mikal Dreggevik mener at<br />
firmaets kompetanse på digitalsiden, vil kunne ha stor betydning<br />
for Electrocompaniets videreutvikling "if music really matters".<br />
Flere nøkkelpersoner fra Skårer følger med til nye eiere, men det er<br />
foreløpig uklart om gamlesjefene sjøl, Per Abrahamsen, blir med<br />
over eller utvikler sitt eget selskap<br />
ECS Holding som han eier sammen<br />
med sine sønner i de tidligere lokalene<br />
til EC.<br />
I første rekke tar WestControl<br />
sikte på å gjenoppta produksjonen<br />
av de mest sentrale produktene fra<br />
akrylserien til Electrocompaniet,<br />
inkludert den mye roste CD-spilleren<br />
EMC 1 med oppsampling. En<br />
rekke modeller er allerede klare fra<br />
Kitron i Norge og fra EC underleverandøren<br />
i Ungarn. Et autorisert<br />
merkeverksted planlegges i Osloområdet<br />
og vil være avklart innen<br />
dette <strong>bladet</strong> er ute. Alle tidligere<br />
EC-eiere kan altså puste lettet ut med tanke på service.<br />
WestControl har også både finansielle muskler og vilje til å videreutvikle<br />
dette internasjonalt anerkjente norske hi-fi merket.<br />
Den 10 år gamle high-tech spesialisten på offshore opererer<br />
innenfor et konsern med omsetning på mange hundre millioner<br />
kroner i året, ifølge en pressemelding. Mikal Dreggevik forteller at<br />
han selv eier EC-utstyr. Han mener at den lange erfaringen fra<br />
Electrocompaniet på analogsiden og spissteknologien innefor digitalteknologi<br />
hos WestControl, vil sikre framtiden for Norges mest<br />
kjente merkevare innenfor hi-fi industrien. Mer i neste <strong>Fidelity</strong>!<br />
8 1/2005<br />
KV<br />
Hei!<br />
Jeg er en flittig leser av Norges beste hi-fi blad, nemlig<br />
<strong>Fidelity</strong>! Og lurer derfor på om jeg kan få spørre "guruen" om råd..<br />
Jeg har i dag en Electrocompaniet eci-4.Jeg lurer på om jeg skal<br />
bytte til en Vincent sv-238. Høyttalerne mine heter Energy Veritas 2,4<br />
(tror ikke de er så vanlig i Norge) som jeg er veldig fornøyd med! Men<br />
synes ikke Eci-4en leverer nok kraft til å få en skikkelig rock`et opplevelse..<br />
Detaljer og dynamikk er det viktigste for meg. Tror høyttalerene<br />
er relativt tungdrevne. Tror du den Vincenten ville passet fint inn etter<br />
mitt behov? Eller bør jeg velge noe annet.?<br />
MHV<br />
Fredrik Øksnes<br />
Hei Fredrik<br />
Igjen er vi tilbake til min kjepphest. Og jeg har eid Energy og vet<br />
at den er dynamisk "dau" I mellombassen. Noe som skal være<br />
forbedret på siste modell. Forøvrig en formidabel høyttaler som<br />
fortjener noe annet enn å støve ned hos Elkjøp. Nei, de er ikke<br />
tungdrevne, men EC har heller ikke sin styrke i dette området,<br />
men burde ellers være en praktfull match til mellomtonen og diskanten.<br />
En Krell KAV 400 hadde garantert vært en interessant<br />
match, men denne koster endel penger. Dog ikke mer enn at<br />
høyttaleren kunne fortjene den. Vincent'en kjenner jeg ikke tilstrekkelig<br />
til, men har de bunndraget i orden så er det verd å<br />
prøve. Men Energy er altså kilen på øvre mellomtone og diskant.<br />
Mvh, Knut V<br />
Hjelp !!! ;-)<br />
Takker så‚ mye for et innholdsrikt "<strong>Fidelity</strong>" med etterhvert<br />
svært nyanserte omtaler hvor produktene settes opp mot konkurrerende<br />
alternativer.Kjempefint!<br />
MEN; Jeg har rotet det til for meg selv så inn i skogen etter å ha<br />
svidd av godt og vel 90 000 kroner på nytt anlegg. Med ganske ordinær<br />
inntekt føler jeg det ganske ille at jeg sitter og tenker på hva jeg<br />
kan bytte ut av komponenter når jeg hører musikk. Engasjementet er<br />
borte, smilet uteblir og jeg blir.ganske enkelt bare irritert.<br />
Anlegget består av, Vincent-CD-S6 (rør, anbefalt av dere og med<br />
rette), EC-4.7 forforsterker EC AW 120 effekt og Dynabel Euforia,<br />
Kimber 4tc, og Kimber signalkabler. Alt nytt i år og spilt omlag 400<br />
timer.<br />
Jeg kan ikke helt forstå‚ at Euforian skal ha de helt store mangler,<br />
men begynner vel etterhvert å ane at kompromissene er foretatt akkurat<br />
der de svir som mest for meg. Euforian har flott detaljering, fantastisk<br />
dypbass og utmerket diskant, men, og her kommer omsider spørsmålet:<br />
mangler de trykk, fyldighet og liv i midten ??????.<br />
Har jeg noe rett, eller tar jeg helt feil?<br />
Haavard Bogh-Olsen<br />
Hei Haavard!<br />
Du påpeker akkurat det jeg er opptatt av, nemlig trøkk i mellombassen<br />
med masser av dynamikk. Akkurat dette er akilleshælen<br />
til masse ellers utmerket hi-fi utstyr. Og det eneste smule negative<br />
som kan sies om Euforia er at den mangler dette. Anlegget er<br />
som tatt ut av vårt "drømmeanlegg" i prisklassen. Jeg hadde<br />
trodd at Vincent'en hadde parert en smule slankhet i dette området,<br />
men tydeligvis ikke i tilstrekkelig grad. Mitt foreløpige tips er<br />
å prøve Kimber Monocle eller en mellomdyr MIT på hjemlån.<br />
Skriv og fortell om det hjelper. Jeg garanterer at du ikke kan være<br />
langt unna Nirvana. Du har også prøvd ulike plasseringer av<br />
høyttalerene, selvfølgelig? Vær litt frekk!<br />
Hilsen en medfølende<br />
Knut V
Sonus faber Stradivari:<br />
Fullkommen<br />
tone
Felene til den gamle<br />
italienske mesterens<br />
Stradivari kunne spille<br />
høyere og med en fyldigere<br />
og mer praktfull tone enn<br />
de andre. Også italieneren<br />
Franco Serbelin har skapt et<br />
musikalsk praktstykke med<br />
en nærmest fullkommen<br />
sjel og tone til ære for sin<br />
musikalske forgjenger.<br />
Og til ære for oss?<br />
Tekst og foto:<br />
Knut Vadseth<br />
Den har ikke helt samme rocka egenskapene<br />
som en stor Klipsch. Men tross det<br />
mest elegante og forfinede utseende og<br />
en relativt moderat størrelse, er her mer<br />
villskap og rå makt enn de tyve lagene med<br />
høyglanset lakk på edeletre kan gjemme bort.<br />
Den er også nær de beste elektrostater når det<br />
gjelder finesse og mikrodetaljer.<br />
Med den fenomena-<br />
le 15 centimeteren<br />
mellomtonen fra danske<br />
Audio Technology er det<br />
forbløffende tett på! Og<br />
superdiskanten fra<br />
ScanSpeak er så absolutt<br />
like anonym og absolutt<br />
like viktig for klangbalanse<br />
og superdetaljer som de<br />
beste bånddiskanter som denne anmelder<br />
noensinne har hørt.<br />
Den går ikke fullt så brutalt langt ned og<br />
med helt det samme trøkk som de største<br />
Wilson kreasjonene. Men også en Wilson<br />
System 7 må svette for å banke de dobble<br />
10 tommerne fra norske Seas. Og selv om de<br />
sjokkerende bra MegaLine har en enda bedre<br />
holografi og tilstedeværelse, og mine referanser<br />
Respons Artist Grande er bedre i sideveis presentasjon<br />
av artistene, så er det ingen av disse<br />
som har den nærmest fullkomne tonalbalansen<br />
til dette praktfulle musikkinstrumentet fra Italia.<br />
Det eneste negative jeg kan si om Sonus<br />
faber Stradivari er at prisen er skuffende høy.<br />
Ikke i forhold til det praktfulle utseende og den<br />
utsøkte kunstmøbelfinishen, men i forhold til<br />
den rådende økonomiske situasjon hos de fleste<br />
av oss...<br />
Løp og kjøp!<br />
Jeg hadde likevel regnet med å bruke endel av<br />
denne testen til å forsvare den høye prisen med<br />
det helt usedvanlig utsøkte utseende. Dette er<br />
et statusymbol for alle velbeslåtte som gjerne vil<br />
signalisere sin gode smakog<br />
tykke lommebok.<br />
At dette sannsynligvis er<br />
det lekreste og mest sofistikerte<br />
høyttalermøbel som<br />
noensinne er satt i produksjon,<br />
hindrer likevel ikke at<br />
interessen for møbelkunst<br />
forsvant momentant etter<br />
2 minutter med Mozart, et<br />
raskt kutt fra "The Wall"<br />
og en forsikring om at den nesten hundre år<br />
gamle kåken fremdeles kan stå ute enda en vinterdag<br />
etter gjennomkjøring av et par av cresedoene<br />
på Titan-symfonien av Gustav Mahler.<br />
(Både hus og høyttalere klarte seg bra!)<br />
Dette er ikke nødvendigvis en høyttaler som<br />
er bedre enn rimeligere greier på alle områder.<br />
Snarere tvert imot, det er enkelt å finne en eller<br />
flere parametre som gjøres like godt eller bedre<br />
på billigere høyttalere. Men vi vet ikke om noe<br />
høyttaler som er såpass tett på de beste på tilnærmet<br />
ALLE parametre! Og vi vet uansett ikke<br />
om noen annen høyttaler som med så stor<br />
Her er mer villskap<br />
og rå makt enn de<br />
tyve lagene med høyglanset<br />
lakk på<br />
edeletre kan skjule.<br />
lidenskap, inderlighet og absolutt ærlighet kan<br />
gjengi den komplekse klangstrukturen fra et<br />
akustisk instrument så hårreisende naturlig som<br />
Sonus faber Stradivari!<br />
Er du en av de få av våre lesere som har råd<br />
til en Stradivari (høyttaleren, ikke fela ) så vent<br />
ikke for å lese resten av denne testen, men kast<br />
deg over telefonen til importøren<br />
Mono A/S på 22 38<br />
99 00 og bestill ditt eget<br />
par. Det er tross prisen allerede<br />
lange køer over hele verden<br />
og leveringstiden øker<br />
for hver dag. I mellomtiden<br />
får vi andre svelge vår kollektive<br />
misunnelse og bare lese<br />
om herligheten...<br />
Tekniske opplysninger<br />
Sonus faber Stradivari er et "typisk" 3-veis system<br />
med dobble 10 tommers magnesium basselementer<br />
med faseplugg , en 5 tommer<br />
mellomtone og en "super" diskant noenlunde<br />
slik som vi kjenner den fra bl.a. Respons. Men<br />
denne er her dempet med et "uendelig" bakkammer<br />
i tre. Serbelin poengterer bruken av tre<br />
som mer "naturlig" enn f.eks. aluminium (B&W<br />
Nautilus) Alle elementene er fra<br />
Norge/Danmark, verdensledere på "high-end"<br />
råelementer. Godt jobba; Seas og ScanSpeak!<br />
Delefrekvensen er ganske normale 300 og<br />
4000 Hz. Serbelin benytter tradisjonelt slakke<br />
filtre, men opplyser ingenting om dette når det<br />
gjelder Stradivari. Til gjengjeld er delefilteret<br />
støpt i en gugglemeie som hindrer mikrofoni –<br />
og selvfølgelig innsyn....<br />
Mens kabinettene til Sonus faber Guarneri og<br />
Amati var inspirert av fasongen på en lutt, så er<br />
den eliptiske formen på Stradivari mer inspirert<br />
av fronten på en fiolin. Mens de fleste konstruktører<br />
har prøvd å få baffelen så smal som mulig<br />
for å unngå tidligrefleksjoner, har Franco<br />
Serbelin laget en bred frontbaffel som både gir<br />
akustisk støtte, men som<br />
samtidig unngår reson-<br />
nanser ved sin myke<br />
avtrapning. Den eliptiske<br />
formen hindrer også innvendige<br />
refleksjoner<br />
samtidig som den gir<br />
makismal fysisk styrke til<br />
det solide kabinettet<br />
bygget av staver av hel<br />
ved. Det er flust med<br />
innvendige forsterkninger, og bruk av ulike<br />
materialer med forskjellig tetthet er også med<br />
på å dempe resonanser.<br />
Den utrolige lakkoverflaten er, ifølge Serbelin<br />
selv, ikke bare et forsøk på å innynde seg hos det<br />
svake kjønn, men er inspirert av overflaten på<br />
felene til Stradivari. Serbelin hevder at den blanke<br />
lakken simpelthen er "musikkvennlig".<br />
Kabinettet med sin usedvanlige brede front, har 2<br />
bassreflekshull på baksiden, både for mellomtonen<br />
og dypbassen. Som vanlig med Sonus faber,<br />
er her kun single wire høyttaler terminaler.<br />
Følsomheten oppgis til hyggelige 92 dB ved<br />
Også en Wilson System<br />
7 må svette for å<br />
banke de dobble 10<br />
tommerne fra norske<br />
Seas.<br />
1/2005<br />
11
ikke fullt så hyggelige 4 ohm (den pleier å bli<br />
enda lavere) og med en uspesifisert frekvensgang<br />
fra 22-40 KHz. Forsterkereffekt anbefales<br />
fra 30-300 watt og vekten pr. høyttaler er solide<br />
75 kg. Høyden er 136cm og brystkassa måler<br />
hele 65 cm.<br />
All slags musikk<br />
Disse høyttalerene spiller HØYT, de går dyyyypt<br />
og de har et utrolig transient sting i toppennår<br />
dette er i miksen. Her er likevel absolutt null<br />
problemer med esssss’er. Det første jeg med forbøffelse<br />
registreret, var hvor lite "hi-fi" disse<br />
høyttalerne låt. Her var det snakk om en ekstremt<br />
homogen klangbalanse med et jevnt<br />
stramt lydbilde med fremragende transienter,<br />
men helt uten knatter og knaster og annen<br />
møkk. Selv når det låt forvrengt-og det gjør<br />
mange opptak – så skled også dette uskadd<br />
gjennom høyttalerne uten mer videverdigheter.<br />
Man hørte instinktivt rett tilbake til opptaket<br />
uten å bli forstyrret av kvaliteten på gjengivelsen.<br />
Og da var det pussig nok litt mer tålbart.<br />
Men det er jevnheten i den dynamiske kontrasten<br />
og hurtigheten i transientskuldrene som<br />
imponerte mest! Franco Serbelin har alltid prøvd<br />
å skape et "musikalsk" lydbilde uten antydninger<br />
til "west coast" lyd eller andre røffere og tøffere<br />
lydidealer. Sonus faber har alltid vært særdeles<br />
"siviliserte"– dog med et fint rasp på toppen<br />
– som gir en illusjon av større oppløsning<br />
og bedre transientegenskaper enn strengt tatt<br />
tilfelle. For klassisk musikk, viser, jazz og mye<br />
annet, har dette fungert fint. Dessuten er det<br />
slik de fleste høyttalere fungerer; kjappe transienter<br />
er noe som hører diskanten til?<br />
Når man samtidig har en litt slank mellomtone,<br />
låter det hele ganske greit. Men samtidig<br />
har Serbelin ønsket en mer naturlig klangbalanse<br />
med et varmere grunntoneområde enn<br />
mange andre. En fyldigere mellomtone, har lettere<br />
for å avsløre at nedre halvdel av høyttaleren<br />
ikke er fullt så viril, stram og kjapp som<br />
resten. Selv den forøvrig glimrende Cremona,<br />
opplever jeg derfor som ideelt sett litt for slapp<br />
nedover nettopp fordi Serbelin ikke vil jukse<br />
med klangbalansen. På Stradivari har han fått til<br />
det hele bedre enn på noen annen høyttaler jeg<br />
vet om, utenom Wilson Witt system 7. Men<br />
Wilson har ikke samtidig den naturlig fylde i<br />
mellombassen!<br />
Akustiske instrumenter<br />
Med glimrende attakk, masser av trøkk og apetitt<br />
for masser av strøm, er Stradivari like bra til<br />
rock som actionfilmer. Og selv om den ikke er<br />
siste ord i pinlig nøyaktig sideveis plassering av<br />
artistene, så har den en raus romgjengivelse<br />
som gjør multikanal ganske så overflødig-om<br />
man ellers skulle ha plass og råd. Her er fremragende<br />
dybde og en særdeles nøyaktig holografi<br />
grunnet presise transienter med absolutt stillhet<br />
mellom tonenene, sik at man lett oppfatter de<br />
akustiske signalene.<br />
Den jevne frekvensgangen er det overlegent<br />
beste jeg har hørt i min stue. En viss frekvensmessig<br />
pukkell rundt 50 hz som jeg trodde var i<br />
12 1/2005<br />
rommet, høres ikke lenger. Her er det nå fullkomment<br />
lineært fra romresonansen på 27 Hz<br />
og oppover. Men om man kan spille all slags<br />
musikk, så er magien med disse høyttalerene<br />
gjengivelsen av akustiske musikkinstrumneterikke<br />
minst fioliner.<br />
For et rasp på blanke<br />
messingen så du nesten<br />
opplever lukten av<br />
Duraglitt!<br />
Uten av bassen på noe punkt blir varm og<br />
rytmisk forstyrrende, oppleves en blanding av<br />
mykhet i romresonansen og krisphet i transientene<br />
som jeg aldri tidligere har hørt helt maken<br />
til. Bortsett fra i konsertsalen! Og dette absolutt<br />
uten at tonene klumper seg sammen til en forenklet<br />
sinusversjon med stålklang rundt presensområdet<br />
ved 2-4 khz. Feletonen er like kompleks<br />
med hundrevis av litt ulikt vibrerende<br />
toner som forblir adskilt inntil de slipper ganske<br />
så ubeskadiget ut av høyttaleren. Og det med<br />
de kolossalt innfløkte amplitudenivåene noenlunde<br />
intakt, såvidt jeg kan oppfatte. Dette<br />
inkluderer en varme og kropp på felene sammen<br />
med raske og skarpe transienter som gir en<br />
fornemmelse av naturlig feleklang som er – lei<br />
meg for å si det- ganske langt fra typisk hi-fi!<br />
Og så rart ikke å høre "diskant", bare et sus i<br />
toppen på de varme og detaljrike grunntonene....<br />
Samklang<br />
Noe av det vanskeligste å gjengi på plate, må<br />
være en typisk strykekvartett. Låter det for<br />
hardt, går det gjennom marg og bein. Låter det<br />
for "snilt", så er det simpelthen drepende kjedelig.<br />
Stradivari fikser denne syretesten bedre<br />
enn noen annen høyttaler jeg har hørt – elek-<br />
Uten at bassen på noe<br />
punkt blir varm og<br />
urytmisk, oppleves en<br />
blanding av mykhet i<br />
romresonansen og<br />
krisphet i transientene<br />
som jeg aldri tidligere<br />
har hørt helt maken<br />
til. Bortsett fra i<br />
konsertsalen!<br />
trostater inkludert. Også piano med sine krav til<br />
både hurtige transienter og nøyaktig klangbalanse,<br />
låter fremragende. Og stemmer låter like<br />
flott og med imponerende variasjon mellom<br />
ulike opptak med ulike mikrofoner. Og for et<br />
rasp på blanke messingen så du nesten opple-<br />
ver lukten av Duraglitt!<br />
Dette er som sagt en høyttaler som kan spille<br />
høyt. Men som også har massevis av detaljer til<br />
å stimulere hjerneaktiviteten når du velger mer<br />
intime settinger. Og her er en presentasjon som<br />
gir uvanlig voksent lydbilde når dette virker riktig,<br />
men som slett ikke drar artisten opp i kjempestørrelse<br />
når opptaket har litt distanse til<br />
mikrofonen. Det er i det hele tatt denne samklangen<br />
av ulike egenskaper som gjør dette til<br />
en av verdens absolutt beste høyttalere; her<br />
finner man ingen egentlige svakheter i forhold<br />
til det nivået moderne musikkreproduksjon kan<br />
gjenskape med både vinyl og høyoppløsleig<br />
datateknologi i 2005. Uansett type, uansett<br />
besetning, uansett lydnivå; det hele låter hele<br />
tiden forbløffende musikalsk med en utsøkt<br />
balanse mellom detaljer og oversikt, imponatoreffekter<br />
og hverdagsrealisme.<br />
Konklusjon<br />
Sonus faber Stradivari er som musikkformidler<br />
av klassisk musikk på akustiske instrumenter<br />
den "beste" høyttaleren jeg har opplevd i egen<br />
stue under kontrollerte forhold. Det finnes nok<br />
et fåtall alternativer der ute og jeg har enda<br />
ikke helt kommet meg av sjokket fra Dali<br />
MegaLine. Men den sjelfulle indre klangstrukturen<br />
fra en fele, et piano eller en følsom stemme,<br />
tror jeg det skal bli vanskelig å gjøre bedre-uansett<br />
pris. Når høyttaleren også er tett på det<br />
beste i alle andre disipliner, er det bare å gratulere<br />
deg som nå har fått vite hvor lenge du må<br />
vente på levering før du nå leste resten av testen!<br />
Men jeg vil også rette en takk til Franco<br />
Serbelin fra alle oss som ikke har råd til denne<br />
flotte høyttaleren. For heldigvis er det lite "mystisk"<br />
i denne konstruksjonen, bare masser av<br />
talent og hardt arbeid – og et uvanlig kabinett.<br />
Når andre konstruktører nå hører hvor langt de<br />
har igjen på visse områder, vil jeg tro at disse<br />
også kvesser klørne for å ta igjen noe av forspranget.<br />
I mellomtiden håper jeg inderlig – hvis<br />
det skal finnes noen rettferdighet her i verdenat<br />
Franco Serbelin har skapt en litt enklere variant<br />
av denne fenomenale italienske konstruksjonen<br />
basert på skandinaviske høyttalerelementer<br />
av fremragende kvalitet: En variant som også du<br />
og jeg kan ha råd til selv om den da neppe kan<br />
bli like utsøkt vakker å se på.<br />
Utstyr brukt i testen:<br />
Sony ES 777 SACD<br />
Linn Unidisc 1,1<br />
Krell KPS 25 sc CD/pre<br />
Transparent Reference kabler<br />
Dynamic Precision A-1 (også nyeste modell s)<br />
Sonus faber Stradivari: kr. 275.000<br />
Importør: Mono A/S
1/2005<br />
13
McIntosh 275 er et av de mer spennende<br />
rørbaserte effekttrinn i dagens marked, og<br />
prisen innfrir forventningene med god margin.<br />
Håkon Rognlien, <strong>Fidelity</strong> nr. 9<br />
Problemet var at jeg trodde den kostet rett<br />
under 40000,-. Virkeligheten er enda snillere;<br />
den koster nemlig under 30000,-!<br />
Håkon Rognlien, <strong>Fidelity</strong> nr. 10
Neby Hi-Fi Concept AS<br />
Pb 4394 Nydalen, 0402 Oslo<br />
Tlf. 23 23 43 60 Fax. 23 23 43 69<br />
www.nebyhifi.no
Hi-Fi messe på Heathrow:<br />
Årets Hi-Fi show ble avholdt på to hoteller ved Heathrow ved<br />
London, Park inn og Renaissance. På Park Inn fant vi de fleste<br />
små, interessante utstillerne, mens på Renaissance fantes all<br />
musikken (sikle, sikle) og småtingene. Pluss suitene, der de store<br />
slo på sine enda større trommer.<br />
Å fly er kjedelig. Selv når det er bonuspoeng fra ens sivile<br />
arbeidsplass som er sponsor på turen. Det hjelper i grunn ikke<br />
at det unge paret ved ens side overveier å spise opp hverandre<br />
fremfor flymaten. Vel.. i den unge herrens sted, ville jeg<br />
neppe vært i tvil; hun virket oppriktig talt betydelig mer fristende<br />
enn flymaten<br />
Klart det var mye gøy å se. Den åpenbare trenden fortsetter; flere og<br />
flere velger å demonstrere med rør og vinyl, om jeg tør våge meg inn i<br />
vepsebolet: For det har seg slik at de som benyttet rør et eller annet<br />
sted i kjeden var, så å si uten unntak var de som fikk til lyden på denne<br />
messa. De få som oppnådde nær Nirvana uten rør, kommer jeg tilbake<br />
16<br />
Realityshow!<br />
En fattig skribent i den store verden<br />
<strong>Fidelity</strong> er ikke det rikeste og største hifi-magasinet i vår<br />
verden. Vi må holde kostnadene under kontroll. Men man<br />
kan spare seg til fant, og av og til blir det vel litt for mye<br />
av det gode. Bli med <strong>Fidelity</strong> på tur til England! av Håkon Rognlien<br />
1/2005<br />
Mye vinyl på messa; her Notting Hill platespiller.<br />
Flott detalj fra en Chord forsterker
Italienske Pathos kan mye om både design og god rørlyd.<br />
til underveis. Men jeg innrømmer glatt at jeg<br />
tok meg selv flere ganger i å synes synd på de<br />
som hadde som oppgave å promotere de siste<br />
skrik fra transistorenes verden; typiske high-end<br />
mastodonter med enorm størrelse, enorme<br />
effekter og enorme prislapper dugde bare ikke i<br />
dette selskapet! Like it or not, og jeg har en<br />
mistanke om at dette er en visshet som synker<br />
inn blant flere og flere i vårt miljø.<br />
Jeg skulle virkelig ønske det gikk an å få til<br />
mellomtone uten rør! Jeg skulle virkelig ønske<br />
det gikk an å få til naturlighet uten vinyl! Men<br />
denne messa har nesten fratatt meg siste rest<br />
av håp; alle de som virkelig hadde noe å si<br />
brukte akkurat disse tingene, og denne messa<br />
er den mest vellydende jeg noen sinne har opplevd!<br />
Man har da funnet et virkelig billig bed<br />
& breakfast på Internett. Det skulle være<br />
i rimelig nærhet til Heathrow, litt viktig<br />
det, ettersom det er nettopp der messa<br />
foregår. Men områdets navn sier meg<br />
ikke en ting.... For å gjøre det hel litt<br />
enklere tar man med seg en kjørebeskrivelse<br />
fra Michelin Map.<br />
Men la meg allikevel begynne med et unntak.<br />
Og her må jeg være litt forsiktig, for kunnskapene<br />
mine om disse produktene er skrøpelige<br />
for å si det forsiktig. 47 Labs, hørt om dem?<br />
Utrolig tilstedeværelse fra et helt surrealistisk<br />
oppsett med et underlig cd-drivverk og dac,<br />
runde forsterkere og et par høyttalere som bare<br />
ikke burde virke! En 4-tommer fulltone, og det<br />
var det! Men som det virket! Tilstedeværelse er<br />
ordet. Og da han satte på vinylriggen…, say no<br />
more. Her må den norske leverandøren kjenne<br />
sin besøkelsestid!<br />
Litt dumt at eneste mulighet for flybillett<br />
på det aktuelle tidspunkt innebar at man<br />
måtte lande på Gatwick. Budsjettet krympes<br />
av at kollektivtrafikken, stikk i strid<br />
med det nordmenn ser ut til å innbille<br />
seg, slett ikke er billig i verdens største<br />
land; Utlandet.<br />
Ikke alle fikk det til, tross vinyl og mye saker.<br />
Brinkmann hadde satt<br />
opp noen avanserte<br />
saker som var det ultimate<br />
i guttegreier, man<br />
måtte dra i gang platespilleren<br />
med håndkraft,<br />
og prislappen burde jo<br />
bare vært skjult for allmennheten.<br />
Deres omnidireksjonale<br />
høyttaler låt<br />
fryktelig uharmoniske<br />
med en nærmest<br />
aggressiv mellomtone,<br />
som samtidig virket lukket<br />
og udetaljert. Nei,<br />
slike demoer virker bare<br />
patetiske.<br />
Hvilken terminal på Heathrow går man<br />
av på da? Her har man 4 terminaler å<br />
velge iblant, og 3 av dem er rett, 1 feil.<br />
Gjett hvilken jeg valgte.<br />
Usher slet også. De har noen høyttalere nå som<br />
ser ut som de knapt kan betales, mens virkeligheten<br />
er noe fullstendig annet. De er innovative<br />
og elegante i utseendet, men dette skar i øra, så<br />
bladfyken fra Norge føk ut døra omtrent før han<br />
var kommet. Hva er<br />
det disse gutta driver<br />
med?<br />
Taxikøen er overordentlig<br />
lang. Til<br />
mitt hell dukket<br />
det opp en serviceminded<br />
ung<br />
mann som ga meg<br />
tips og forklaringer<br />
om reiseruter<br />
og metoder som<br />
på mirakuløst vis<br />
flyttet meg forrest<br />
i køen. Uten at jeg<br />
fattet noe av<br />
hvorfor.<br />
Tube Technology kjørte<br />
med høyklasse<br />
høyttalere fra JM Lab,<br />
og fikk det brukbart<br />
til. De har nyutviklet<br />
cd, DAC og preamp,<br />
og til tross for litt<br />
hengekøyelyd, hadde<br />
de en meget levende<br />
og røraktig mellomtone<br />
(naturlig nok!)<br />
og vise til. Flinke folk.<br />
Jeg langet<br />
Michelins reiseruter<br />
over til sjåføren,<br />
han virket<br />
noe forvirret en<br />
stund, men hevdet<br />
å vite noen-<br />
lunde hvor vi skulle ta veien. Jeg slo meg<br />
til i det romslige bakrommet på de stadig<br />
like antikvariske London-taxiene og gledet<br />
meg til senga.<br />
Totem valgte kuriøst nok å benytte Rega elektronikk<br />
til å presentere sine nyheter.<br />
Tilfeldighetene ville at de hadde nøyaktig de<br />
samme røde produktene som undertegnede<br />
nettopp hadde ferdigstilt testen av før jeg dro<br />
på denne messa. Så det var lett å kjenne igjen<br />
karakteren. Og sant nok; de også slet med sibilanter<br />
i generøse mengder. Jeg anbefalte dem å<br />
lete etter noen mer moderate kabler, da dette<br />
oppsettet åpenbart hadde mye å bidra med.<br />
I nærheten av Heathrow? Dette virket da<br />
ikke nettopp å være i nærheten? Her fosset<br />
Dronningens Sterling unna i stadig<br />
større mengder uten at jeg kunne øyne<br />
noen slutt på elendigheten...<br />
T+A er vel blant de mest innovative produsentene<br />
vi har i dag, de mikser ny teknologi med<br />
velprøvde løsninger på en elegant måte. De<br />
viste en stor og smart løsning av hjemmekino;<br />
DVD med dekoder og forsterker, med automatisk<br />
innstilling av anlegget på 2 minutter ved<br />
Rør er i vinden som aldri før, både i nye tapninger<br />
og god, gammel årgang med tilsvarende priser.<br />
1/2005<br />
17
Hvorfor ha på lokket på denne Nagra forsterkeren,<br />
når innmaten ser ut som her?<br />
hjelp av medfølgende mikrofon. Smart<br />
plug&play løsning som passer for menigmann<br />
med ønsker om litt høyere kvalitet.<br />
Vi var framme, omsider. Midt i et mørklagt<br />
boligfelt noe over klokken 23 en<br />
torsdag aften. Om det lå et<br />
Bed&Breakfast på denne adressen måtte<br />
det minsanten være kunstferdig kamuflert!<br />
Naim er også innovative på hjemmekino for<br />
tiden; mange vil nok juble over komplett trykkammer<br />
surroundpakke, med mye automatikk<br />
og presets på subwooferen, smarte høyttalerstativer<br />
og en særdeles gjennomarbeidet DVD-spil-<br />
18<br />
ler der de har klart det<br />
stuntet å separere kretsene<br />
på CD og DVD på<br />
en slik måte at de automatisk<br />
slår av unødvendige<br />
forstyrrende elementer<br />
avhengig av<br />
hvilke type skive som<br />
spilles. Men dessverre<br />
var messelyden deres<br />
skarp og ubehagelig,<br />
selv om den selvsagt var<br />
preget av mye takt og<br />
heftighet.<br />
Vel, jeg hadde en<br />
kriseplan. Første<br />
trekk var selvsagt å<br />
ringe det oppgitte<br />
nummer, der "hotellet"<br />
påberopte seg<br />
at de kunne være tilstede å låse opp døra<br />
på ca 5 minutter. De kjente overhodet<br />
ikke igjen beskrivelsen av gata vi var parkert<br />
i. Jeg ga opp, og ga taxisjåføren<br />
telefonen. Selvsagt var vi på feil sted.<br />
Som om du har reist fra Gardermoen og<br />
kjørt til en gate med likelydende navn i<br />
Bærum i stedet for på Kløfta. I mitt opprørte<br />
sinn, men med silkeglatt pokerfjes<br />
forbannet jeg Michelin Map. Tross alt<br />
hadde jeg tastet inn postnummeret!<br />
Renaissance (skulle jo selvsagt hatt sin stand på<br />
Renaissance Hotell!, men nei da) er jo rørfolk,<br />
men de presenterte sine nye solid state saker,<br />
der de har jobbet heftig for å få dette til å låte<br />
Chord og Dynaudio samspiller på lekker stand. Hi-Fi er også livsstil!<br />
1/2005<br />
som rør. De har delvis fått det til, men de slet<br />
generelt på messa med pistrete lyd, uavhengig<br />
av om de spilte med rør eller ei.<br />
Fram og tilbake er visst omtrent dobbelt<br />
så langt, har jeg hørt. Taksameteret har<br />
også forstått det poenget. Vi rullet inn i<br />
en av de mer sliten forstedene til<br />
Englands hovedstad. Det eneste som var<br />
mørkere enn den tåkete engelske natten,<br />
var innbyggerne i denne forstaden. Og<br />
de var uten unntak menn, unge,og tilsynelatende<br />
rotløse. –Ser ikke ut til å være<br />
et bra nabolag, dette, var sjåførens lakoniske<br />
bemerkning, da han parkerte foran<br />
"hotellet".<br />
Lamm i naborommet benyttet en rått utseende<br />
Metronome transport og Venture høyttalere,<br />
men de slet etter undertegnedes oppfatning<br />
med en veldig digital klang oppover i registrene,<br />
mens de lavere frekvenser var nær massive og<br />
særdeles forseggjorte. Nei, det er ikke alt som<br />
låter slik vi forventer.<br />
Det viste seg at jeg måtte ha havnet i en<br />
av forstedene til Dehli. Avstanden vi<br />
hadde tilbakelagt kunne også tyde på<br />
det. Kostnadene for taxi pluss den billige<br />
overnattingen oversteg allerede romprisen<br />
på hotellet der messa skulle foregå.<br />
Og jeg var sulten.<br />
Den beste dynamikken på messa må vi vel si vi<br />
fant der BAT elektronikk drev høyttalerne fra<br />
Lumley. Utrolig at høyttalere helt uten horn kan<br />
oppnå slike eksesser! Mulig hr Duelund får til
noe lignende, og Lumley viste at de til gangs<br />
også begriper hva bassområdet skal benyttes til.<br />
Morosaker på høyt plan, ja.<br />
Jeg måtte ut i gatene. Alt så lukket og<br />
låst ut, mens klokkene tikket mot midnatt.<br />
Omsider fant jeg en indisk takeaway<br />
med noen slitne respatexbord, der<br />
jeg kunne nyte min kveldsmat.<br />
Så traff vi Nagra, og ble igjen imponert av<br />
naturlighet og ro. Deres nye pyramider fikk drive<br />
høyttalere fra PenAudio, og dette var en definitiv<br />
match made in heaven. Men rett skal være rett;<br />
det er rør i preampen her… Dette var uansett<br />
blant de mest vellydende oppsettene på messa.<br />
Men selger noen PenAudio i Norge? Nei vel? Så<br />
hva venter dere på?<br />
De 4-5 inderne som var til<br />
stede studerte meg med<br />
fornøyde ansikter mens<br />
jeg la i meg av en raus<br />
porsjon lammekjøtt. Ikke<br />
fritt for at det fikk fram<br />
svetteperlene i panna.<br />
Jeg spiste alt, og kokken<br />
ble faktisk såpass nysgjerrig<br />
at han spurte om jeg<br />
hadde smakt så sterk mat<br />
før? Heldigvis er jeg ikke<br />
skvetten når det gjelder<br />
lammekjøtt!<br />
Og dermed ble det Overkill…<br />
Og de benytter avansert romkorreksjon<br />
kombinert med rør<br />
og patentsøkte løsninger på<br />
noen relativt B&W-lignende<br />
giganthøyttalere, og messas<br />
beste lyd er oppnådd med klar<br />
margin. Jeg er sjokkert over at<br />
ordet "digital" i det hele tatt kan uttales i dette<br />
rommet; her spiller en Overkill-modifisert Denon<br />
universalspiller og KT88-baserte rørforsterkere<br />
med digital romkorreksjon så sinnsykt vakkert så<br />
Utrolig lekkert i akryl fra<br />
Brinkman.<br />
Keiserens nye klær?<br />
Høyttaler fra Waterfront.<br />
snørr og tårer renner.<br />
Håper dette er noe vi kan<br />
titte nærmere på etter<br />
hvert, dessverre har vi vel<br />
ingen representant for<br />
Overkill i Norge foreløpig.<br />
Kjente horn fra Avantgarde.<br />
På vei tilbake var gata<br />
stengt av et enormt<br />
oppbud unge herrer og<br />
biler. Noe virkelig seriøst<br />
var i gjære, jeg<br />
følte meg ikke vel. Jeg<br />
var det desidert hviteste<br />
i hele bydelen, selv<br />
når jeg inkluderer toalettskåla<br />
i mitt noe forsofnehusvære.<br />
Tre -<br />
fire unge<br />
menn kom mot meg, hurtig<br />
og bestemt. –Are you a police<br />
officer? På dette tidspunkt<br />
følte jeg at jeg helst burde ha<br />
forsvinningskunst som glansnummer.<br />
Beste kinoopplevelse so Krell for i<br />
sitt kjemperom. Veldig fascinerende<br />
med enorm skjerm og ditto<br />
lyd, der deres DVD Standard sto<br />
for en lyd- og billedmessig standard<br />
som var intet annet en fascinerende.<br />
Si hva du vil; Krell er fortsatt<br />
en representant for at alt er<br />
digert "over there"!<br />
Det gikk greit. Jeg tørnet inn,<br />
ute i gata florerte det etter<br />
hvert av blålys og sirener,<br />
mens jeg var god og mett,<br />
men veldig alene i en fremmed<br />
verden, der jeg sov de uskyldiges<br />
søvn.<br />
Tilbake til de enkle(?), analoge medier treffer vi<br />
Nottingham Analogue,<br />
som viser sitt flaggskip<br />
Deco, som de ikke<br />
overraskende velger å<br />
presenter med rørforsterkning.<br />
Shanian<br />
høyttalerne drives av<br />
Croft pre med en<br />
power av amerikansk<br />
og ukjent opprinnelse,<br />
men med prislapp man<br />
helst ikke ser nøyere<br />
på. Særdeles virkelighetstro<br />
klang av dette<br />
anlegget. , I just love<br />
it!<br />
Bed&Breakfast<br />
behøver ikke bety<br />
at det serveres frokost,<br />
skulle det vise<br />
seg. Stadig lærer man nye og overraskende<br />
ting. Jeg ruslet ut i en frisk, solfylt<br />
forstadsmorgen, kaffesugen som bare...<br />
En av messas store overraskelser for en skandinav,<br />
i det minste, var at elementspesialisten Vifa<br />
fra Damnark, stilte på messa med en komplett,<br />
prisgunstig serie av både høyttaler og elektronikk.<br />
De satser rett nok ikke på annet enn surround,<br />
men høyttalerne var nydelige å se til, om<br />
de spiller halvparten så nydelig, så bør de finne<br />
veien inn i mange hjem, også i stereosammenheng.<br />
Det er med en viss nederlagfølelse man<br />
innser at Danskene igjen må vende seg mot<br />
Kina, for å få disse gedigne høyttalerkassene<br />
produsert til akseptabel pris. Men dette oppsettet<br />
ser vi garantert mer til i <strong>Fidelity</strong> etter hvert.<br />
Det skulle vel ikke være umulig å finne et<br />
1/2005<br />
19
sted som serverer full engelsk frokost i en<br />
morgentravel engelsk bydel? Når faktum<br />
viser seg å være at den norske hifi-skribenten<br />
snakker bedre engelsk enn innbyggerne<br />
selv, kan det faktisk være slik.<br />
Det tredje stedet jeg forsøkte hadde<br />
ingen engelsktalende på jobb!<br />
Avalon presentere sine elegante høyttalere med<br />
det siste fra Conrad Johnson, den nye Art2 pre,<br />
blant verdens absolutt beste, samt C-J’s nye og<br />
enorme transistoriserte effekttrinn. Fiffig nok<br />
spiller de låta "Avalon" fra Roxy Music på en<br />
Kuzma Reference platespiller. Om det er tillatt<br />
og sippe litt, så ble det hele egentlig mer flinkt<br />
enn emosjonelt, for å si det sånn. Men bevares,<br />
high-end i bøter og spann, dette her.<br />
Omsider. 10-12 kvartaler ned i gata fant<br />
jeg det. Bønnene smakte såpe. Sola blendet<br />
meg, serveringstiden var<br />
lang, prisen høy. Jeg var hele<br />
tiden smertelig klar over<br />
hvordan frokostbuffeen ser ut<br />
på et normalt hotell...<br />
Vi fortsetter på high-end galeien,<br />
og hører Chapters seneste kreasjoner<br />
styre Vienna høyttalere. Dette<br />
er typisk velfungerende high-end<br />
med masser av detaljer, kontroll og<br />
glatthet, og dessverre rimelig uengasjerende.<br />
Noe av det samme<br />
opplever vi hos Chord, noen<br />
enormt digre monoblokker får leke<br />
med de store og elegante<br />
Dynaudio-søylene. Klart det er elegant,<br />
men det er og blir sterilt og<br />
helt uten naturlighetene fra de<br />
beste røroppsettene på denne<br />
messa.<br />
Busstur mot Heathrow. Sjåføren kunne<br />
ikke veksle 20-pundssedelen, og lot meg<br />
utrolig nok kjøre gratis. Jeg hadde ikke<br />
peiling på hvor hotellet med utstillingen<br />
befant seg, og skuet ustanselig ut vindu-<br />
20<br />
1/2005<br />
Mer vinyl fra<br />
Metronome.<br />
ene på bussen.<br />
Jeg hadde<br />
visse forventninger<br />
til<br />
Tannoy, som<br />
har et meget<br />
spennende<br />
spekter av<br />
høyttalere og<br />
vise til. Men<br />
der hersket<br />
kommersialismenuhemmet,<br />
hele deres fokus lå på en ny kreativt utformet<br />
livsstilhøyttaler, gulvstående, og rett nok<br />
med et lite dual-concentric element som<br />
bærende kraft. Men lite for entusiastene her, alt<br />
basert på hjemmekino denne gangen.<br />
150 meter etter busstoppet så jeg det, og<br />
trykket på knappen. Tross alt er det veldig<br />
kort mellom busstoppene. Var, mente<br />
jeg. Ikke denne gangen. Jeg ble sluppet<br />
av på Heathrows fjernparkering.<br />
Spaserturen tilbake tok 35 minutter.<br />
Overkill? Har vi ikke sett dette<br />
konseptet tidligere.<br />
47 Labs blir lagt merke. Her CD-spiller som tar liten plass.<br />
Hos EAR, derimot, var det<br />
lite kino å se, alle de deilige<br />
forsterkerne oppstilt,<br />
sannelig kunne de også<br />
vise et par egenutviklede<br />
høyttalere denne gangen.<br />
De var meget flate, og spilte<br />
egentlig ikke veldig<br />
engasjerende. Engasjert<br />
var derimot sjefen sjøl; Tim<br />
deParavicini var ivrig opptatt<br />
med bilbrosjyrer, og<br />
planla så vidt jeg kunne<br />
oppfatte å investere i en<br />
ny Volvo.<br />
Til lunch var det omsider<br />
tid for en av de<br />
vidunderlige fatølvari-<br />
antene engelskmennene kan by på. Jeg<br />
bevilget meg 2, og jeg følte at jeg fortjente<br />
det.<br />
En av de mer spennende produktene, bare i<br />
kraft av sin totale usannsynlighet, er<br />
jo høyttalerne fra Warterfall, produsert<br />
i rent glass, helt uten innvendig<br />
demping. Dette ser jo bare utrolig<br />
besnærende ut, dessverre var deres<br />
stand noe overfylt, og musikken lav,<br />
jeg har ingen mening om resultatene<br />
herfra. Om disse på et eller annet<br />
tidspunkt kan oppdrives i Norge, er<br />
vi selvsagt veldig interesserte i å<br />
låne øre til dem.<br />
Lang tid før flyet skulle gå tilbake.<br />
Det ble flere øl. Og skribenten<br />
kommer nå med en stor<br />
skandaleavsløring i ren se og<br />
hør-stil: Håkon Rognlien har<br />
skrevet artikkel til <strong>Fidelity</strong> i<br />
fylla!<br />
Avslutningsvis må nevnes den italienske forsterkerfabrikanten<br />
Pathos, som demonstrerte sin<br />
nye Inpol2 (altså Inpol opphøyet i andre<br />
potens), en balansert integrert forsterker med<br />
mange kreative løsninger. Elegant utseende er<br />
den med sine fiffig oppstilte rør i preamp-delen.<br />
Effekttrinnet jobber i ren klasse A, for å holde<br />
tempen nede har de gått til det skritt å implementere<br />
switch mode strømforsyning til effekttrinnet,<br />
mens forforsterkeren fores av en konvensjonelle<br />
strømforsyning med trafo. Lyden de<br />
presenterte med gulvstående Triangle høyttalere<br />
var intet annet enn deilig dynamisk og meget<br />
besnærende. Dette vil vi lytte nærmere på!!<br />
Norge er et lite og trygt land, og det er<br />
godt å sitte på lokaltoget hjem, selv om<br />
skinheaden som satte seg ved min side<br />
på Lillestrøm hadde med seg to maskingeværer<br />
pakket i plastsekker.<br />
Turen ble ikke billig. Den var slitsom,<br />
lang og dyr. Neste gang går vi rett på<br />
mål, og tar så vel overnatting, frokost og<br />
utstilling på samme hotell. Å spare seg til<br />
fant er lettere enn man tror...
Cayin CD-252 cd-spiller, Cayin M6 integrert rørforsterker,<br />
Aurum Actus Leisure 3S stativhøyttalere:<br />
Det gode liv!<br />
Akupunktur for sjelen kan<br />
fåes på blå resept fra Kina.<br />
Egenandelen er riktignok rundt<br />
trettifem tusen. Cognac ikke<br />
inkludert.<br />
av Jan Myrvold<br />
22 1/2005
Høy messetid<br />
Vi i <strong>Fidelity</strong> går til hi-fi messe flere ganger i året.<br />
Der møter vi mange som deler vårt livssyn - og<br />
noen få som absolutt ikke gjør det. Når klokkene<br />
kimer i Horten er vi som vanlig raskt på<br />
pletten - og blir som oftest velsignet med masser<br />
av vellyd. Alle komponenter testet i denne<br />
artikkelen ble plukket opp nettopp der.<br />
Vi hadde som utgangspunkt å finne komponenter<br />
som helst ikke koster et solid årsverk og<br />
heller ikke tar all verdens plass, men som likevel<br />
kan by på store musikkopplevelser og være en<br />
viktig ingrediens når vi etter beste evne prøver å<br />
finne oppskriften til "Det Gode Liv". Og som de<br />
askeladdene vi er… vi fant, vi fant.<br />
Høy messelyd<br />
Ikke alle utstillerne på slike audiofile høymesser<br />
er like heldig med det lydmessige resultatet de<br />
oppnår i de ofte svært vanskelige arkitektoniske<br />
og akustiske forhold de nødvendigvis må ta til<br />
takke med. Men noen er mer rutinerte enn<br />
andre, og tar hensyn til ovennevnte problematikk<br />
når de velger ut hva de skal presentere av<br />
sitt produktspekter for et over gjennomsnittelig<br />
kresent publikum. På slike tilstelninger viser det<br />
seg ofte at tesen "smått er godt" har en viss<br />
validitet, i hvertfall i denne sammenheng.<br />
Innehaveren av Norsk Audio Teknikk i Oslo -<br />
Morten Ringvold – er i sannhet en ekte ringrev i<br />
bransjen, og fikk mye og fortjent positiv oppmerksomhet<br />
rundt oppsettet <strong>Fidelity</strong> her tar en<br />
mer kritisk lytt til i hjemlige og mer vante omgivelser.<br />
Vel, også det en sannhet med enkelte<br />
modifikasjoner da jeg just har flyttet!<br />
For biblioteket?<br />
Anlegget vi her har plukket ut er altså absolutt<br />
ikke av det utpreget monstrøse slaget, enten det<br />
dreier seg om fysisk utforming, effektytelse, eller<br />
pris. Dette er en konstellasjon av spennende<br />
enkeltkomponenter i en relativt overkommelig<br />
prisklasse som forhåpentligvis kan gi den audiofile,<br />
men kanskje trangbodde, fornemmelsen av<br />
ekte highendlyd uten å måtte selge et familiemedlem<br />
eller to til forskning.<br />
Ikke bare den trangbodde forresten! Dette<br />
må vel være et spennende prospekt for den mer<br />
velsituerte liebhaberens bibliotek eller lignende<br />
gemakker, og som gjerne spanderer på seg et<br />
ekstra anlegg for å kunne nyte sitt otium i en<br />
mer stilfull og tilbakelent atmosfære? Kan man<br />
egentlig få det bedre når man en gråtrist høstdag<br />
lar seg synke ned i ørelappstolen med en<br />
god bok i ene hånden, en rund Cognac til varming<br />
i den andre mens selve rommet ellers lar<br />
seg varme opp av drammeglasstore glødende<br />
kolber på en rørforsterker?<br />
Særegent design<br />
Nå var det ikke bare den oppløftende lyden<br />
dette oppsettet vartet opp med på Hortenmessa<br />
som fattet vår interesse. Det ser jo også temmelig<br />
fancy og ganske eksklusivt ut. Prisen for<br />
mest særegen formgivning går til den lille, smekre<br />
rørforsterkeren Cayin M6 med sin blanding<br />
av retro og high-tech look, men høyttalerne<br />
Leisure 3 SE fra Aurum Cantus Audio Co. Ltd<br />
imponerer også stort med en særdeles utsøkt<br />
finish og ditto byggekvalitet. Dette blir det vanskelig<br />
for konkurrentene å overgå i denne (og<br />
langt høyere) prisklassen, men noen mener kanskje<br />
det er en ørliten designmessig kitschfaktor<br />
med i bildet? Døm selv. Uansett, med disse to<br />
produkter tronende i favorittstuen er du garantert<br />
mange beundrende blikk og kommentarer<br />
fra de du til enhver tid måtte ha på besøk.<br />
Cd-spilleren Cayin 252 er helt konvensjonell i<br />
sin fysiske fremtoning og størrelse, men byggekvalitet<br />
og finish virker også her helt upåklagelig.<br />
Egentlig ikke ofte man finner elektronikk i maskulin<br />
blank svart lakk i disse tider da alt av det<br />
møblerte hjems installasjoner tilsynelatende skal<br />
være i børstet stål eller aluminium og klassisk<br />
mørkt treverk for å passere Homsepatruljens<br />
kontrollposter. Denne finishvarianten matcher<br />
både den forseggjorte frontbaffelen på Leisure<br />
3 SE og etiketten på en Renault Carte Noir helt<br />
fortreffelig! Men for de som behersker diskresjonens<br />
edle kunst, tror jeg den er å oppdrive med<br />
front i børstet aluminium eller lignende også.<br />
Nye omgivelser<br />
Som tidligere nevnt har undertegnede i tiden<br />
etter forrige utgivelse flyttet til ny residens. Jeg<br />
disponerer nå et rektangulært lytterom på seks<br />
ganger fire meter med takhøyde på sedvanlige<br />
240 cm. Til tross for en viss tilstedeværelse av<br />
trykte skrifter i dette rommet, vil det være en<br />
direkte fornærmelse mot de Deichmanske samlinger<br />
å karakterisere min heller beskjedne boksamling<br />
for bibliotek. Men den eneste boken jeg<br />
har av Jens Bjørneboe, er i det minste signert av<br />
mesteren selv med personlig hilsen til min salige<br />
farfar. Cognacutvalg og åpningstider er nok i all<br />
beskjedenhet også noe bedre hos meg enn hos<br />
Deichman.<br />
Rommets laminatbelagte gulv er dempet med<br />
tepper av flatvevd ull, håndknyttede tepper tjenestegjør<br />
på utsatte veggpunkter i tillegg til<br />
tunge gardiner i henholdsvis velur og kordfløyel<br />
i full høyde foran vinduer og terrassedør som<br />
fungerer som bakvegg. For øvrig er den ene<br />
sideveggen kledd med brystningspanel, og<br />
diverse bokhyllereoler og annet nødvendig<br />
inventar som sittemøbler i form av en sofa og<br />
veldimensjonert lyttestol fungerer som naturlige<br />
absorbenter. Noe arbeid og finjustering gjenstår<br />
før det er helt optimalt ut fra forutsetningene,<br />
men disse forholdene har jeg selvsagt etter<br />
beste evne forsøkt å ta hensyn til i min bedømmelse<br />
av produktene omtalt i denne testen.<br />
Sammen med oppsettet leverte importøren<br />
også både signal- og høyttalerkabler fra den<br />
nederlandske produsenten Siltech, disse fra den<br />
kostnadsmessig matchende produktserien<br />
London. Prisene for disse er henholdsvis 1100.-<br />
(1m/par) og 2700.- (2.5m par). Cognac derimot,<br />
glemte han dessverre å legge med.<br />
1/2005<br />
23
Cayin M6:<br />
Gammel kjenning<br />
Dette oppsettet skulle ha gode forutsetninger for å låte bra,<br />
selv uten den slags flytende euforiserende næring som nevnt<br />
tidligere.<br />
Selve hjertet i dette oppsettet, forsterkeren<br />
Cayin M6, har kollega Håkon Rognlien skrevet<br />
en utfyllende testartikkel om i <strong>Fidelity</strong><br />
nummer 7, men da sammen med helt andre<br />
komponenter både på program- og høyttalersiden.<br />
Dessuten er det vel aldri for sent med en<br />
second opinion?<br />
Vi snakker altså her om en kompakt integrert<br />
rørforsterker som yter "hele" 10 Watt! For<br />
mange høres nok dette direkte latterlig lite ut,<br />
men med relativt lettdrevne høyttalere kan 10<br />
ekte rør-Watt være mer enn tilstrekkelig, spesielt<br />
når det er tenkt til å fylle en funksjon som<br />
beskrevet i et av de tidligere avsnittene.<br />
Håkon lot seg absolutt begeistre, og fant<br />
mange positive egenskaper hos Cayin M6, hvor<br />
han spesielt fremhever en elegant og musikalsk<br />
mellomtone med en eventyrlig god tredimensjonalitet<br />
krydret med en luftig diskant. Rognlien<br />
24<br />
1/2005<br />
konkluderte også med at dette sannsynligvis er<br />
"inngangsbilletten til seriøs rørlyd anno 2003!"<br />
Dog advarer han mot visse unoter i 100 Hzområdet<br />
relatert til forsterkerens effektytelse.<br />
Høyttalere med snill impedanskurve later til å<br />
være resepten.<br />
I grunnen liten vits i å bruke mer spalteplass<br />
på å repetere Håkons observasjoner, men supplerende<br />
kommentarer om konkrete inntrykk<br />
følger underveis senere i denne artikkelen. Jeg<br />
vil også få si på dette tidspunkt at jeg på forhånd<br />
spurte meg selv om hvorvidt små monitorhøyttalere<br />
med tradisjonelt vanskelige bånddiskantelementer<br />
egentlig er livretten til en forsterker<br />
av denne typen. Det kan på papiret virke<br />
som en vel god munnfull for Cayin M6.<br />
Produsentene av Aurum Cantus Leisure 3SE<br />
antyder da også følgelig at de bør pares med<br />
forsterkereffekter fra 50 til 150 Watt, selv om en<br />
minimumsimpedans på 6.4 Ohm og følsomhet<br />
på 88 dB ikke kan regnes til det tyngste av<br />
høyttalerlast. Dog har jeg mang en gang erfart<br />
at små monitorhøyttalere først våkner skikkelig<br />
til liv når de fores av kvalitetsforsterkere med<br />
overdimensjonerte strømforsyninger. Men rør er<br />
rør, og mange har nok latt seg overraske over<br />
hva enkelte av denslags faktisk er i stand til, til<br />
tross for moderat effekt. Og det lød som nevnt<br />
svært tillitsvekkende på Horten-messa, og<br />
utgangspunktet for dette oppsettet er heller<br />
ikke at det skal fylle Valhall med tunge diskorytmer.<br />
Her er det først og fremst hyggefaktoren vi<br />
er ute etter!<br />
Lav kilopris<br />
Cayin M6 koster etter enkel hoderegning kr<br />
916,25 pr kg dersom den oppgitte vekt på 12<br />
kg er korrekt, og det må vi si er billig når vi
snakker om såpass kvalitet som dette. Vi er vant<br />
med at Cayin utstyrer forsterkerne sine med<br />
solide strømforsyninger, og ellers er fullpakket<br />
med kvalitetskomponenter som er med og<br />
bidrar til den kompakte og forholdsvis tunge<br />
konstruksjonen. Selvfølgelig var<br />
Europaimportørens hjemmeside under oppdatering<br />
under testperioden, og det fulgte heller ikke<br />
med noen brosjyre eller bruksanvisning, så det<br />
er heller sparsomt med opplysninger om det<br />
rent tekniske jeg kan bidra med. Dere får heller<br />
lese Håkons artikkel. Men en prisverdig detalj er<br />
at forsterkeren er utstyrt med hodetelefonutgang,<br />
absolutt ingen selvfølge i dag. Videre har<br />
den tre innganger på linjenivå, alle single ended<br />
RCA, og leveres selvsagt med utbyttbar nettkabel<br />
med standard IEC brønn. Leveres ikke<br />
med fjernkontroll.<br />
Samlet inntrykk<br />
Med alle komponentene rigget på plass i stuen<br />
og med Getz/Gilberto varsomt plassert i plateskuffen<br />
klare til å formidle edel årgang bossa<br />
nova glemmer man fort at almanakken sier<br />
november. Ikke mye kulde å fornemme her, nei!<br />
At rørforsterkere genererer mye varme i rent<br />
fysisk forstand er ingen hemmelighet, men selve<br />
musikken formidles også med høy temperatur.<br />
På god rør-maner formidles hele registeret av<br />
mellomtone mykt og innbydende. At det slurves<br />
litt nedover i oktavene er vi i all vår storsinnethet<br />
villige til å tilgi, for dette er bare behagelig. I<br />
tillegg sørger en særs luftig diskant for nødvendig<br />
fornemmelse av sval bris. Bare velstand? Vel<br />
- ikke helt. Jeg føler etter hvert at lydbildet godt<br />
kan åpne seg enda mer og at smådetaljene i<br />
transienter kan bli enda tydeligere, da jeg vet at<br />
potensialet for dette er der. Det blir kanskje litt<br />
vel varmt etter en stunds lytting og inntrykkene<br />
festet seg ordentlig.<br />
Jeg prøver meg litt frem med diverse kabelbytter,<br />
og ender tilslutt opp med de riktignok<br />
mer enn dobbelt så dyre Wire World Equinox<br />
III+ på signalsiden og marginalt dyrere<br />
Synergistic Research Alpha Quad på høyttalersiden.<br />
Resultatet blir en noe åpnere mellomtonegjengivelse<br />
med litt mer detaljinformasjon i<br />
transientene og litt bedre artikulasjon nedover,<br />
nok til at det hele er godkjent. Konstellasjonen<br />
låter fortsatt temmelig silkemykt gjennom hele<br />
frekvensskalaen, men til tross for bedring etter<br />
kabelbyttet er det fortsatt litt grums i bunn. Jeg<br />
antar det er forsterkeren Cayin M6 som sliter litt<br />
akkurat her, men det er strengt tatt ikke uventet.<br />
Som nevnt innledningsvis har vi ikke dratt<br />
med dette anlegget hjem i stuen for å utøve<br />
neanderthalske kulturritualer i form av uvøren<br />
headbanging. I alle fall ikke annet enn den cognacrelaterte<br />
som måtte henge igjen dagen etter<br />
en seig lytteøkt.<br />
Jazzelskere<br />
Oppsettet ser ut til å stortrives med jazz på spilleplanen,<br />
og kommer skikkelig til sin rett når<br />
Chet Baker, John Coltrane, Stan Getz, eller hvem<br />
som helst annen av de legendariske solistene<br />
får utfolde seg. Tredimensjonaliteten kollega<br />
Rognlien bemerket i nr 7 er så absolutt fortsatt<br />
til stede, og bidrar sterkt til at fonogrammer fra<br />
ovennevnte kategori kommer fra en omgang<br />
gjennom dette oppsettet med bravur.<br />
Men også klassisk musikk er en nytelse å<br />
høre formidlet gjennom dette anlegget. Og da<br />
kanskje aller mest små ensembler og kormusikk,<br />
som for eksempel Johann Sebastian Bach og<br />
Trinitatis-Kantaten "O Ewigkeit, du<br />
Donnerwort" dirigert av Herreweghe med<br />
sopranen Johanette Zomer og alten Ingeborg<br />
Danz sammen med tenoren Jan Kobow, bassen<br />
Peter Kooy og Collegium Vocale Gent utgitt på<br />
Harmonia Mundi forrige år. Halleluja! Hadde<br />
rølpelaget Choir Boys hørt dette, hadde de aldri<br />
vurdert å ta navnet sitt!<br />
Rock av det mer solide og komplekse slaget<br />
derimot, er det verre å få til å låte helt som det<br />
skal. Det virker som forsterkeren her har litt vansker<br />
med å styre butikken, det kan bli litt mye<br />
rot og mas med en bassgjengivelse som gjerne<br />
vil, men ikke får det helt til – samtidig som det<br />
kan bli litt skrik og krasj lenger opp i mellomtoneregisteret.<br />
Men rock and roll og bibliotek har<br />
vel uansett aldri vært ment for hverandre.<br />
Cayin M6<br />
Pris: Kr. 10 995.-<br />
Importør: Norsk Audio Teknikk<br />
1/2005<br />
25
Cayin CD-252:<br />
Transportetappe<br />
CD<br />
-spilleren Cayin CD-252 har altså<br />
fått oppgaven med å fritte informasjon<br />
ut av våre små sølvskiver, og la<br />
det være klart med en gang - det klarer den<br />
med like mye glans som er brukt i lakken kabinettet<br />
er kledd i! Egentlig ikke voldsomt overraskende,<br />
og det av flere grunner. Forløperen til<br />
denne spilleren har jo sanket en anselig mengde<br />
gode anmeldelser rundt omkring i verden og<br />
samtidig blitt beæret med tallrike "Best-Buy"<br />
titler. I tillegg har jeg ved selvhøre erfart at det i<br />
dag produseres en lang rekke gode cd-spillere i<br />
de lavere prisklasser, jevnfør gjerne med blindtesten<br />
vi hadde i <strong>Fidelity</strong> noen utgaver tilbake!<br />
Cayin CD-252 er en oppgradert utgave av<br />
26<br />
Cd-spilleren Cayin CD-252 har altså fått<br />
oppgaven med å fritte informasjon ut av<br />
våre små sølvskiver. La det være klart med<br />
en gang - det klarer den med like mye<br />
glans som er brukt i lakken kabinettet er<br />
kledd i!<br />
1/2005<br />
forrige modell CD-251. Den har fått en noe<br />
større strømforsyning, Phillips velrenommerte<br />
drivverk 12.10, med flytende oppheng. Det ryktes<br />
forøvrig at denne spilleren kan leveres i en<br />
deluxe-versjon hvor drivverket er utstyrt med<br />
Base Technologys oppheng. Videre finner vi en<br />
Crystal 24bit/96KHz dac i tillegg til at det er<br />
brukt mer kostbare og forfinede komponenter i<br />
de analoge utgangene enn hos forgjengeren.<br />
Utvendig er Cayin CD-252 relativt tradisjonell<br />
både i størrelse og utseende. Transportskuffen<br />
plassert på venstre halvdel av fronten, og displayet<br />
på motsatt side med klassisk urangrønne<br />
tegn fremstår med rik kontrast og er ganske<br />
lettlest - i alle fall før eventuelt en mild overdo-<br />
Cayin CD-252<br />
Transport Phillips 12.10<br />
DAC Crystal 24bit/96kHz<br />
Utgangsnivå 2V +/- 3dB<br />
Frekvensrespons 20Hz-20KHz<br />
Støy/forvr.
sagt alle kommandoer en cd-spiller egentlig<br />
trenger å gjøre pluss litt til. Helt nøyaktig snakker<br />
vi om funksjoner som scan, repet, section<br />
repeat, recall, random, program, og mute i tillegg<br />
til de åpenbare play, stop, open, scan osv.<br />
Men fortsatt må cd-platene legges i skuffen<br />
manuelt, men det går vel alltids an å trene opp<br />
bikkja? En skuddredd Gordon-setter med AMOkurs<br />
eller en retriever med brukbar stamtavle<br />
skulle være som skapt for jobben!<br />
På baksiden finner vi som vanlig et sett forgylte<br />
single ended (RCA) terminaler for analog<br />
utgang, en digitalutgang for 75 Ohm coaxial<br />
kabel og en optisk digitalutgang. Apparatet<br />
hviler på fire solide føtter utstyrt med vibrasjonshemmende<br />
puter.<br />
Cayin CD-252 - som de fleste andre produkter<br />
fra samme produsent - virker med sine 12<br />
kilo velkonstruert med tillitsvekkende byggekvalitet<br />
og totalfinish. Chassis og kabinett virker<br />
solid og rigid avstivet i konstruksjonen, og assosiasjonene<br />
går verken i retning av Dinky Toys<br />
eller Bjellands. Er du klåfingret, tweakfreak, eller<br />
bare alminnelig sunt nysgjerrig - og simpelthen<br />
bare ikke kan motstå trangen til å skru av kabinettdekselet<br />
- vil du finne et apparat med ryddig<br />
innvendig komponenttopografi med fornuftig<br />
layout.<br />
Når man setter Cayin CD-252 i arbeid får<br />
man raskt følelsen av at den solide konstruksjonen<br />
også i praksis virker etter forutsetningene.<br />
Her er det ikke mye mekanisk støy.<br />
Trykknappbetjeningen fungerer friksjonsfritt, plateskuffen<br />
glir mykt ut og inn uten hjerteflimmerfremkallende<br />
ulyder, ei heller intet sjenerende<br />
høy trafosumming eller annen elektronisk støy.<br />
Plug and Play<br />
Cayin CD-252 gir kontant svar på tiltale når<br />
man har matet den med ønsket programvare og<br />
kommandert play. Akkurat som stallkameraten -<br />
den integrerte forsterkeren 252B - sparker CD-<br />
252 skikkelig unna fra første akkord, men man<br />
får ikke samme "over stokk og stein " følelsen.<br />
Det er en litt mer autoritær ro over det hele.<br />
Kraftig, friskt og virilt? - ja visst - men innenfor<br />
en mer behersket ramme enn det jeg kan erindre<br />
fra min test av samme produktlinjes integrerte<br />
252B.<br />
Denne roen bidrar til at man ikke opplever<br />
noen særlig grad av skrik eller påtrengende<br />
hardhet i det svært kritiske øvre mellomtoneområdet,<br />
og er også befriende fri for skarpe sibilantgjengivelser<br />
uten at man sitter med følelsen<br />
av redusert luftighet eller sprøhet i diskantgjengivelsen.<br />
Diskantgjengivelsen oppleves i<br />
det hele tatt mer som et eksotisk krydder i lydbildet<br />
enn eget "tilbehør " på den ferdig danderte<br />
musikktallerken. Lydbildet oppleves ellers<br />
som svært åpent og luftig gjennom hele<br />
mellomtonespekteret med godt armslag for de<br />
ulike aktørene på fonogrammet som avspilles<br />
uten at Cayin CD-252 faller for fristelsen å<br />
fremheve noe instrument eller område spesielt.<br />
Jeg vil påstå at denne spilleren gjengir musikken<br />
på en harmonisk og helhetlig måte uten å ville<br />
påkalle ekstra oppmerksomhet på noen enkeltpunkter.<br />
Her finnes også bra med punch og rytmisk<br />
fremdrift, transientene kommer raskt, og med en<br />
dynamisk kontrast som absolutt lar seg høre, i<br />
dobbelt forstand. På mange gode jazzinnspillinger<br />
kan man høre svært tydelige detaljer fra<br />
kontrabassen - jo, den har faktisk strenger! - og<br />
også dette klarer CD-252 å formidle på en måte<br />
som integrerer dette instrumentet med den øvrige<br />
instrumenteringen. Den er ikke uventet ikke<br />
like god som min egen Electrocompaniet EMC1<br />
up til å artikulere seg i de helt nederste oktavene<br />
- det skulle bare mangle - men den henger<br />
likevel godt med også her nede.<br />
Å sammenligne Cayin CD-252 med den mer<br />
enn tre ganger så dyre Electrocompaniet vil ikke<br />
være rettferdig. Det er fortsatt en viss sammenheng<br />
mellom pris og ytelse, men forskjellen i<br />
ytelse er nesten aldri proporsjonal med forskjellen<br />
i pris. Det skulle vært svært interessant å<br />
vite hva deluxeutgaven med Base-teknologi i<br />
transportdelen kan skilte med, og denne koster<br />
visstnok rundt femten store. Eller hva med å<br />
koble Cayin CD-252 til en kvalitetsdac - eksempelvis<br />
Companiet sin? Jeg er redd det kan bli<br />
farlig tett på for ca halv pris! Cayin CD-252 tok<br />
med seg alle sine positive egenskaper da den<br />
ble koblet opp i mine andre tilgjengelige forsterkerløsninger.
Aurum Cantus Leisure 3S:<br />
Glansfull<br />
Selve pølserosinen i dette oppsettet er nok høyttalerne Aurum<br />
Cantus Leisure 3S, en marginalt større variant av Leisure 2SE som<br />
min svært erfarne og høyttalerkyndige kollega Tore Dag Nilsen<br />
omtalte i svært rosende vendinger i <strong>Fidelity</strong> nr 7.<br />
Aurum ble tidligere kun distribuert gjennom<br />
svenske Golden Age Music i Alingsås utenfor<br />
Borås, men flere av fabrikkens modeller<br />
frister nå en elevert tilværelse i syvende etasje<br />
hos Norsk Audio Teknikk i Storgata, Oslo.<br />
Og når man pakker opp disse stativhøyttalerne<br />
fra emballasjen er det vanskelig å fatte at<br />
disse faktisk koster under et dusin tusenlapper,<br />
uten stativer vel å merke - disse koster et par<br />
tusenlapper ekstra.<br />
På denne toveis bassreflekskonstruksjonen er<br />
det tilsynelatende brukt kvalitetskomponenter<br />
hele veien. En av flere iøynefallende detaljer er<br />
selvsagt diskantelementet i form av et båndelement<br />
i aluminium som måler 100 x 85 x 0.01<br />
millimeter, montert i et eget solid, støpt aluminiumskammer.<br />
Dette elementet tar seg av alle fre-<br />
28<br />
1/2005<br />
kvenser over 2400 Hz, og kan gjengi svingninger<br />
helt opp til 40 KHz. Kanskje på tide med en<br />
date med Batwoman?<br />
Bass/mellomtoneelementet er et 6.5" av<br />
såkalt non woven karbonfiber og kevlar konstruert<br />
etter sandwichprinsippet foran en kobbertrukket<br />
25 med mer voice coil med flat kabel<br />
og en 100 x 20 med mer magnet. Montert i på<br />
den kraftige frontbaffelen på dette bakventilerte<br />
reflekskabinettet sikrer dette oss grunntonegjengivelser<br />
ned til respektable 48 Hz.<br />
Jeg hadde ikke hjerte til å praktisere skrutrekkerkirurgi<br />
på disse innbydende smykkeskrinene<br />
med et så velpleiet ytre, så hva som befinner<br />
seg på innsiden har jeg lest meg til på Aurums<br />
hjemmeside. Her kan vi lese at delefilteret<br />
består av utsøkte høykvalitets polypropylen<br />
Aurum Actus Leisure 3SE<br />
Konstruksjon 2-veis<br />
bassrefleks<br />
Frekvensrespons 48Hz-40kHz<br />
Følsomhet 88dB<br />
Impedans 8 Ohm<br />
Diskant 10x8.5cm<br />
aluminiumbånd<br />
Bass/mellomtone 6.5" kevlar/karbon<br />
Delefrekvens 2400 Hz<br />
Dimensjoner 40x25x30cm<br />
Vekt 12Kg<br />
Pris 11 495.-<br />
Forhandler: Norsk Audio Teknikk<br />
kapasitorer og metalloksidfilm i tillegg til keramiske<br />
motstander. Alt av kobber - inklusiv<br />
internkoblingen - er av kvalitetsnorm 5N (altså<br />
99.99999% renhetsgrad). På baksiden finner vi<br />
et enkelt sett gullforgylte skruterminaler av god<br />
kvalitet i et ryddig arrangement og er lette å<br />
arbeide med.<br />
Kabinettene er egentlig verdt et helt kapittel<br />
for seg selv, og fåes i fire finishvarianter. Alle<br />
variantene med ekte trefiner trukket i anselige<br />
mengder klarlakk. Håper virkelig produksjonsstaben<br />
hos Aurum er tilgodesett med et godt<br />
ventilert produksjonslokale og reglementert verneutstyr,<br />
ellers er jeg redd vi snart har en stor<br />
andel av dem vimsende rundt på Plata.<br />
Testeksemplarene er levert i en lys variant<br />
kalt "poplar tumor"! Med solid dose morbid<br />
fantasi kan man saktens utvikle visse assosiasjoner<br />
til maligne melanomer på vinterblek nordisk<br />
hud, men det er nok ikke tilsiktet. Det ser<br />
eksklusivt ut, åkke som. Og byggekvalitet og<br />
håndverksmessig finish er intet mindre enn<br />
eksellent! Pur møbelsnekkerkunst! Hvis det finnes<br />
en pris for byggeskikk innen høyttalerproduksjon<br />
så er Aurum herved<br />
nominert.<br />
Kabinettene er ikke bare<br />
vakre å se på - de virker<br />
også gjennomtenkt i oppbygningen.<br />
Her finnes<br />
knapt en rett 90 graders<br />
vinkel , og de er meget solide<br />
og godt avstivet.<br />
Knoketesten er helt unødvendig,<br />
men må en absolutt<br />
gjennomføre et slikt ritual i<br />
all sin autisme - så husk<br />
hvite hansker. Sjelden har<br />
slike vært mer påkrevet.<br />
Det er ifølge produsenten<br />
brukt ull av høy kvalitet<br />
(hvordan man nå enn normerer<br />
ullkvalitet - kanskje<br />
Vegard Ulvang vet det?) til<br />
innvendig demping.<br />
Stor lyd<br />
Om størrelsen er heller<br />
beskjeden, så er musikkgjengivelsen<br />
Leisure 3S varter<br />
opp med desto større<br />
og med en glans som matcher<br />
eksteriøret. Selv om<br />
resultatet sammen med<br />
Cayin M6 absolutt var mer<br />
enn respektabelt, fikk de en<br />
skikkelig wake up call da<br />
de ble foret med mitt personlige<br />
referanseoppsett<br />
som på forsterkersiden nå<br />
består av EAR/Yoshino 864<br />
pre og rørmastodonten<br />
Conrad-Johnson Premier
140 effektforsterker. <strong>Hele</strong> lydbildet vokser, og det holografiske<br />
spekteret blir mye dypere med denne langt<br />
dyrere og effektfulle forsterkerkombinasjonen. Putt<br />
Bobo Stensson eller Carsten Dahl i cd-spilleren, og du<br />
forstår umiddelbart hvorfor et flygel kalles "grand<br />
piano" på britisk. Joda, disse høyttalerne gjør ikke skam<br />
på sin bruk av pianolakk.<br />
Grunntoneartikulasjonen er selvsagt også i en helt<br />
annen klasse med denne komboen, akkurat som de<br />
fleste andre parametre vi benytter oss av når vi beskriver<br />
et produkt. Men nå snakker vi altså om et forsterkeroppsett<br />
til temmelig nøyaktig ti ganger pengene du<br />
må ut med for Cayin M6, og da nærmer vi oss det kvalitetsnivået<br />
hvor man kan få gåsehud i en slik grad at<br />
man automatisk er sikret hederlig omtale i Ornitologisk<br />
Årbok!<br />
Dette er ikke sagt for å antyde at Cayin M6 ikke er en<br />
kapabel forsterker, men mer for å understreke at disse<br />
høyttalerne er voksne nok for større prøvelser enn det<br />
Cayin M6 kan gi dem.<br />
Sømløst<br />
Aurum Cantus Leisure 3SE viser med alle de forsterkerløsningene<br />
vi her har benyttet at den kan gjengi musikken<br />
med både disiplin og eleganse. <strong>Hele</strong> frekvensspekteret<br />
blir gjengitt på en harmonisk måte med en imponerende<br />
klarhet og superglatt overtonestruktur.<br />
Instrumentklangen, spesielt på de akustiske, blir også<br />
svært troverdig gjengitt.<br />
Leisure 3SE varter opp med en flott holografi og en<br />
meget transparent mellomtone. Båndelementet tilfører<br />
diskantgjengivelsen en befriende luftighet som integrerer<br />
seg på en diskret og sømløs måte med resten, og<br />
den faller aldri for fristelsen til å stikke seg frem.<br />
Hvinende sibilanter er et nesten som et ikke-tema å<br />
regne. I det hele tatt avslører disse høyttalerne et vell av<br />
detaljer overalt i lydbildet uten at dette forkleiner eller<br />
forstyrrer selve helheten. Leisure 3SE virker bare så veldig<br />
ustresset og komfortabel med rollen sin. Leken og<br />
disiplinert på en og samme tid.<br />
Det er vanskelig å finne noe særlig negativt å påpeke<br />
om disse stativhøyttalerne, særlig når man tar prisen i<br />
betraktning. Man har selvsagt visse begrensninger man<br />
ikke kommer utenom når det gjelder høyttalere i denne<br />
størrelsesordenen, men naturgitte fysiske lover får vi<br />
uansett ikke gjort noe med. Mengden av luft som blir<br />
satt i bevegelse vil alltid være avhengig av massen det<br />
skyves med, så 6.5" kan også i denne sammenhengen<br />
bli litt i snaueste laget for noen.<br />
Jeg tok meg uansett aldri i å savne dypbass eller solid<br />
grunntonefundament med disse høyttalerne, og det tror<br />
jeg ikke du heller kommer til å gjøre dersom du har et<br />
lytterom på 35 kvadratmeter eller mindre. Tvert i mot er<br />
det heller grunn til å glede seg over den autoritære<br />
måten den kan gjengi energien fra en cello og nyansene<br />
og de dynamiske kontrastene i en kontrabass på.<br />
Mektig!<br />
Godt kjøp<br />
Aurum Cantus Leisure 3SE er uten tvil en høyttaler som<br />
gir veldig mye for pengene, og etter mitt skjønn svært<br />
vanskelig å holde utenfor finalefeltet dersom du snuser i<br />
markedet etter en kompakt høyttaler i prisklassen opp<br />
til tyve tusen. Konkurransen er unektelig hard, men her<br />
får du et produkt som gleder både øyet og øret - og<br />
muligens penger nok til overs for en bedre Cognac?<br />
Samlet vurdering<br />
Dette ga mersmak. Jeg syns vi fant mye av hva vi lette etter. Dette er et oppsett<br />
som er i stand til å formidle masser av musikkglede for selv kresne lyttere.<br />
Oppsettet har absolutt en "touch of class" faktor med klangmessig god balanse,<br />
og kan spille i timevis uten at lytteren blir lyttetrett.<br />
Alle enkeltkomponentene gir hver for seg god valuta for pengene, og da kanskje<br />
høyttalerne Aurum Cantus Leisure 3SE aller mest. Det mest spektakulære apparatet<br />
er unektelig forsterkeren Cayin M6, men det er mange som ikke er særlig begeistret<br />
for rørforsterkere. Det er fullt mulig å bytte ut denne med en noenlunde tilsvarende<br />
priset transistorbasert forsterker, og likevel beholde mange av de beste egenskapene<br />
i anlegget. Jeg tror heller ikke disse høyttalerne hadde hatt særlig vondt av det.<br />
Hvis man har lyst til å beholde forsterkeren og heller prøve andre og kanskje litt<br />
snillere høyttalere, kan det kanskje være lurt å prøve de flotte stativhøyttalerne fra<br />
finske Amphion. Disse kan du lese en full test av et annet sted i <strong>bladet</strong>.<br />
Øvrig utstyr<br />
De ulike komponentene omtalt i denne<br />
testen ble som våre kvalitetslesere sikkert<br />
har skjønt, også hver for seg satt inn i<br />
andre oppsett. Jeg har benyttet følgende<br />
utstyr:<br />
• Electrocompaniet EMC1 24bit192kHz<br />
cd-spiller<br />
• EAR/Yoshino 864 forforsterker<br />
• Conrad-Johnson Premier 140 rør<br />
sluttrinn<br />
• Revel Performa M20 stativhøyttalere<br />
• Wire World Equinox III+ og<br />
Kimber Hero signalkabler<br />
• Synergistic Research Alpha Quad og<br />
DBL høyttalerkabler<br />
• Target høytalerstativer<br />
• Atacama og Aavik møbler<br />
• Base dempeplattform<br />
• SoundCare dempeføtter<br />
1/2005<br />
29
Amphion Argon2 stativhøyttalere:<br />
30 1/2005<br />
Sisu!<br />
På tide med finsk sisu i musikkanlegget?<br />
Bli med <strong>Fidelity</strong> meteren over gølvplankene<br />
med stativhøyttalerne Amphion. Festen er sikret.<br />
av Håkon Rognlien<br />
Hva?<br />
Amphion Argon2 er middels store, lyse i fremtoningen,<br />
og utmerker seg med en elegant, åpen<br />
hornløsning for diskantelementet. Kassa er av<br />
brukbar kvalitet, ikke noe absolutt dødt kabinett<br />
vi snakker om akkurat, men greit nok. Fineren<br />
på testeksemplaret er nydelig, produsert av finsk<br />
bjørk, ser det ut til. Bakplata huser en relativt<br />
liten bassport, og et enkelt sett høykvalitets tilkoblinger<br />
fra WBT. Basselementet er et 6 toms<br />
aluminiumselement, diskanten er også av aluminium,<br />
og med en liten grill foran stråler den ut<br />
fra bunnen av hornfasongen på toppen av høyttalerfronten.<br />
Frontstsoff finnes ikke. Det kan jeg<br />
like, for jeg ser ikke poenget med å betale for<br />
noe du aldri bruker uansett.<br />
Hvordan?<br />
Amphion anbefaler 20 til 200 Watt i forsterke-<br />
rens reservoar, for å drive Argon2 effektivt.<br />
Slapp av sier jeg, til en forandring, for mine 2 x<br />
15 W rør monoblokker hadde jo ustanselig festkonsert<br />
med disse lettstyrte sakene. De tipper<br />
aldri under 7 Ohm impedans, og gir ca 87 dB ut<br />
for 1W/1m, alt i alt en av de desidert greieste<br />
belastningene mine forsterkere har møtt på sin<br />
vei. Men de tåler juling også, tro ikke annet!<br />
Krells brutale KAV 400xi slo nemlig nådeløst løs<br />
på dem, uten at det hørtes ut til å plage dem<br />
overhodet!<br />
Plassering er et viktig poeng, Argon2 er litt<br />
pirkete på det der. Her må du fikle litt i eget<br />
rom, for de påvirkes ganske grovt av verden<br />
rundt seg. For riktig tuning trenger de litt høyere<br />
stativer enn normalen (eller du litt lavere stol...)<br />
slik at dine ører i høyde befinner seg midt<br />
mellom elementene. I mitt rom fant jeg at de<br />
trivdes relativt nær sidevegg, langt fra bakvegg,
og med relativt mye toe-in. Her er det rom for<br />
smak og behag, jeg tror nok også noen ville fortrekke<br />
dem helt uten toe-in i det hele tatt. Men<br />
jobb litt med det, for her er det mange muligheter<br />
for tilpasninger til rom , anlegg og smak.<br />
Sånn!<br />
Bare for å gå rett på sak: Amphion har med<br />
Argon2 produsert en av de mest vellykkede stativhøyttalerne<br />
jeg har hatt gleden av å ha på<br />
besøk. Det betyr ikke at dette er Den Endelige<br />
Stativhøyttaleren, det jeg legger i et slikt utsagn<br />
er at den låter på en måte som gjør deg glad og<br />
gir deg lyst til å lytte på musikk hele tiden.<br />
Dette gjør den uten å tilføre overdreven farging,<br />
billige partytricks eller andre tøysete påfunn i<br />
det hele tatt! Faktum er at vi har å gjøre med<br />
en tonalt meget nøytral høyttaler, som er meget<br />
godt oppløst fra topp til bunn. Det som gjør at<br />
man finner slik lytteglede her kommer nok av<br />
flere faktorer. Friskhet er en av dem. Det er en<br />
våken, men altså ikke overdreven topp vi hører,<br />
den er som en frisk finsk bris. Klart jeg har hørt<br />
mer silkeglatt lyd av "ingenting" helt der oppe,<br />
men denne aluminiumsdomen er passe temmet,<br />
og evner å få med seg et meget respektabelt<br />
arsenal av detaljer. Hurtighet er en annen faktor<br />
som er med på denne gledesferden. Her smekker<br />
det effektivt til ja! Selv for en blasert hornelsker<br />
som meg selv, kan det her fornemmes mer<br />
enn bare et snev av plutseligheten enkelte<br />
instrumenter og innspillinger har på lur...<br />
Dybde?<br />
Nedover mot bassområdet er overlappingen elementene<br />
i mellom svakt detekterbar, (delefrekvens<br />
såpass lavt som 1200 Hz) en liten utposning<br />
kan oppleves på kvinnelig vokalmusikk for<br />
eksempel, men meget diskret. For uten dette, er<br />
også mellomtonen vidunderlig presis uten å<br />
være hard, den har en gjennomsiktighet som er<br />
sterkt med på å bygge opp det enorme lydbildet<br />
her. For dette er høyttalerne som vet å holde<br />
bikkja til Waters i bånd! Jeg har nok hørt maken<br />
til tider, men neppe noen som er åpenbart bedre<br />
på å produsere et totalt surroundbilde med kun<br />
to små bokser. Jeg kan ikke for det, dette er<br />
bare så gøy!<br />
Bassområdet her er også veldig presist.<br />
Oppløsning i bassen er for enkelte høyttalere et<br />
fremmedord, men tydeligvis ikke for Amphion.<br />
Sant nok, her rulles det meget effektivt av nedover<br />
fra rundt 60 Hz, vil jeg anta, mens den lille<br />
festkulen noe høyere opp er igjen såpass diskret<br />
at det er mer en svak betoning enn en reell farging.<br />
Til sammen skaper dette en høyttaler som<br />
er overbevisende enten du spiller viser, opera<br />
1/2005<br />
31
eller tung rock. Dessverre hører dette fenomenet<br />
til blant sjeldenhetene!<br />
Virkelighet?<br />
Andreas Scholl, Maria Kristina Kiehr og Barb<br />
Jungr er alle på hver sin måte vanskelige kvinnestemmer.<br />
(Så Andreas har ikke kvinnestemme,<br />
sier du? Nei vel.... Men da har han i det minste<br />
balla i kraftig klem !) Men Argon2 er absolutt<br />
klar for oppgaven. Det er ingen lukkethet å<br />
spore her, men med Krell vil det med enkelte<br />
høyttalerkabler bli litt vel hardt oppover i<br />
mellomtonen. Bruk Kimber Monocle-X, og problemet<br />
er historie! Den kabelen er jo bestekamerat<br />
med Krell’en, så det meste ordner seg.<br />
Det er vidunderlig gjennomsiktig og delikat det<br />
hele. Lydbildet er dypt og høyt, sprer seg uanstrengt<br />
ut over all vett og forstand.<br />
Jeg skulle virkelig like at alle vintage-elskere<br />
der ute kunne høre anlegget når det spiller slik!<br />
Dette er ultra moderne, ultra oppløst, ultra dei-<br />
32<br />
1/2005<br />
lig, og høyt hevet over trivialiteter som tid og<br />
rom. Å få meg overbevist om at dette på en<br />
eller annen måte er "feil" er bortkastet energi!<br />
La gå med at det finnes noe i en eller annen<br />
mellomtone fra en fjern fortid som sier noe<br />
denne ikke gjør, men så da? Denne sier jo så<br />
fordømt mye annet!<br />
Villskap?<br />
Dream Theatre, Roger Waters og Stevie Ray<br />
Vaughan setter anlegget på helt andre prøver.<br />
Det som er så fordømt gøy med Argon2 er jo<br />
nettopp at dette også produserer et fullstendig<br />
annet svar. Her våkner villdyret! Stevies feite<br />
gitartoner fyller stua, flytter beina, river i sjela<br />
og setter øra på stilk. Hva annet kan en høyttaler<br />
gjøre i grunn? Spiller jeg med røroppsettet,<br />
er det varmere glattere og virkeligere enn med<br />
Krell, som på sin side tegner skarpere og mer<br />
tindrende toner i løse lufta. Begge deler er<br />
nydelig, og igjen sier høyttalerne fra hvem som<br />
serverer foret. Enkelt og greit. Og bassen er så<br />
inni helvete tight og rask, brakene og lavenergien<br />
på skiva til Waters er der, bestemt, men<br />
behersket. Dette er ikke Klipsch verken i villskap<br />
eller utstrekning, men de gir uansett en levende<br />
fremstilling som overgår så å si alt jeg har hørt<br />
av stativhøyttalere. I hvert fall i denne prisklassen.<br />
Og de kan spille hysterisk høyt uten å låte<br />
som om membranene er i ferd med å endre<br />
karakter og ta form av sølvpapir hvert øyeblikk.<br />
Mens i neste sekund kan de fullstendig bytte<br />
natur og bli de rene kosebamser.... Vil bare ytre<br />
en liten advarsel her; pass deg for alt for skarpe<br />
signalkilder og forsterkere, du kan komme til å<br />
møte litt heftige sibilanter til tider når dette virkelig<br />
tar av.<br />
Storhet!<br />
Mozart, Mahler og Bach lever! Og Amphion<br />
evner å gjøre orkestrene vid åpne og lekende, til<br />
tross for at de er alt for små til å få lov til å<br />
oppføre seg sånn. Instrumentklangene er upåklagelige,<br />
spesielt med rørutstyr. Oppløsningen,<br />
belastbarheten, headroomet og presisjonen gjør<br />
dem til enere på formidling av kompleks<br />
musikk. Malhlers 5. er diger, og låter digert,<br />
men allikevel utanstrengt. Det kan ikke mange<br />
stativhøyttalere kopiere. Paukeslag er brutale,<br />
bestemte og kontante. Orgeltoner gjengis uten<br />
tøysete prompelyder fra bassporten, og klarinetter<br />
låter som om de er laget av ordentlig tre.<br />
<strong>Hele</strong> tiden står orkesteret fram med fine detaljer,<br />
klangfarger og masse plass. Jeg er regelrett<br />
imponert til kanten av ekstase over hvor mange<br />
nesten motstridende egenskaper Amphion har<br />
tvunget inn i en såpass moderat dimensjonert<br />
boks!<br />
Lykkerus!<br />
Dette er en av de desidert mest vellykkede stativhøyttalere<br />
jeg kan erindre å ha hørt. Men det<br />
er selvsagt fallgruver her. Og ingen undere har<br />
skjedd denne gangen heller, selv om det er<br />
nære på. Liker du denne vil du sannsynligvis<br />
elske Revel til om lag den doble prisen. Lar du<br />
deg rive med av tempoet disse kan formidle, vil<br />
du hoppe ut av stolen i pur glede over hva<br />
Klipsch kan finne på. Men kan du finne en høyttaler<br />
som er såpass vel avstemt, såpass underholdende,<br />
såpass presis og såpass mye av en<br />
allrounder i denne prisklassen, ja da vi jeg<br />
hoppe rett i taket og sette et digert kryss.<br />
Amphion Argon2 er nemlig, så vidt jeg kan se,<br />
det nærmeste du kommer et hifi-vidunder for<br />
11000,- Sisu for alle penga!<br />
Amphion Argon2 stativhøyttalere, pris pr par:<br />
11000,- i sølv og svart , 12400,- for finér<br />
Leverandør: Audio Aktøren<br />
Benyttet utstyr:<br />
CD-spiller: Zap CD / Audio Note DAC 1.1x<br />
Forsterkere: Audio Note M5/P4, Krell KAV<br />
400xi, Electrocompaniet ECI4<br />
Kabler fra Synergistic, Duelund, DBL, Kimber<br />
Stativ fra Target
Rogue Zeus:<br />
100 kilo rør!<br />
Denne amerikanske tungvekteren på 100 kilo er<br />
kraftens pappa og delikatessens mor. 12 x KT 88 rør<br />
gir en flott pondus, men lyden forandrer seg<br />
dramatisk med skifte av inngangsrør. Og kabler.<br />
Og triodeinnstilling. Og høyttalerimpedans. Og... Tekst og foto: Knut Vadseth<br />
34 1/2005
Det vi lydentusiaster prøver<br />
å oppnå – og som det er<br />
rimelig håp å kunne lykkes<br />
med – er en illusjon av<br />
tilstedeværelse som slett<br />
ikke behøver å være den<br />
helt pinlig "korrekte".<br />
Pris: kr. 70.000,-<br />
Importør: Håver Snapa,<br />
www.planetsnapa.com/<br />
Tidlig på sommeren skulle kollega Ken<br />
Kessler fra engelske Hi-Fi News teste en<br />
brasiliansk rørforsterker fra Audax.<br />
Denne 17 watteren hadde samme<br />
"Timbre" kontroll som vi også fant på firmaets<br />
transistor pre som <strong>Fidelity</strong> – som de første<br />
– testet nummer 10. Denne klangkontrollen<br />
gjør en rekke større eller mindre justeringer<br />
med impedansetilpasninger og andre<br />
greier som i en liten, men ikke uviktig grad,<br />
forandrer lydkarakteren. Ken Kessler nektet<br />
til slutt å teste forsterkeren, da her ikke var<br />
noen "nullstilling" på denne klangkontrollen<br />
som så skulle være konstruktørens offisielle<br />
svar på optimal lydkvalitet....<br />
Fasitsvar på lyd?<br />
Men finnes det noen fasitsvar på hva som er<br />
"best" lyd?<br />
Er det noe vi håper på her i <strong>Fidelity</strong>, må<br />
det være å beskrive best mulig hva vi hører<br />
og opplever. Og minst mulig å fortelle leseren<br />
hva som er "best". For er det noen som<br />
for alvor mener at det finnes en optimal<br />
smak på den "beste" rødvinen?<br />
For dere som mener at "best" simpelthen<br />
er det "riktigste", må jeg dessverre påpeke<br />
at det er langt igjen til "naturtro" lyd i alle<br />
ledd. Det vi lydentusiaster prøver å oppnå –<br />
og som det er rimelig håp å kunne lykkes<br />
med-er en illusjon av tilstedeværelse som<br />
slett ikke behøver å være den helt pinlig<br />
"korrekte".<br />
Okke som; disse tanker er særdeles relevante<br />
når vi nå skal prøve å beskrive kvaliteten<br />
og klangegenskapene til den 100 kilo<br />
tunge rørforsterkeren fra amerikanske Rogue.<br />
Denne oppgis å være på 225 watt i normal<br />
oppkobling ved 8 ohm og drives normalt av<br />
12 stykker KT 88 rør, noe som vanligvis gir<br />
en "typisk" rørlyd med en litt småfeit og<br />
pæreformet klangbalanse. Ikke helt nøytral<br />
med andre ord, men etter manges oppfatning<br />
en deilig lyd som gir et gyldent og<br />
organisk lys over musikken.<br />
I første omgang var det akkurat denne<br />
klangbalansen som dominerte mine sanseinntrykk.<br />
Og det var slett ingen sure miner<br />
fra min side for dette. For her var langt mindre<br />
av den øvre mellomtone forvrengningen<br />
jeg reagerte på med "The Hurricane" som<br />
Gunnar testet for et par blader siden. Og<br />
som sammen med litt slappe transientskuldre<br />
er en smule svakhet med mange typiske<br />
rørforsterkere.<br />
Typisk rør<br />
Rogue Zeus låt altså i første omgang typisk<br />
rør, men mer finkornet og med hørbart mindre<br />
forvrengning i øvre mellomtone enn<br />
mange andre. Her var også mer enn nok<br />
forhekset strøm til å styre bassene i mine<br />
relativt kresne Respons Grande. Hittil hadde<br />
jeg koblet det hele opp akkurat som med<br />
min DP A-1 med Transparent Kabler både<br />
mellom Krell KPS 25 og effekt og mellom<br />
forsterker og høyttalere. Utmerket lyd, men<br />
ikke mer enn jeg syntes det burde være med<br />
en forsterker i denne prisklassen, rør eller<br />
ikke rør.<br />
Jeg jublet likevel over den betydelige<br />
dynamiske kontrasten i øvre mellomtone som<br />
balanserte ut den litt mer finkornede klangen<br />
fra DP og mange andre transistorforsterkere.<br />
Etter min mening to ulike parametre som<br />
objektivt sett burde være like viktige. Men du<br />
får ikke nødvendigvis begge samtidig!? De<br />
som hevder at transistorforsterkere BARE har<br />
svakheter og rørforsterkere BARE er av det<br />
gode, eller omvendt, er hvert fall ikke på jakt<br />
etter noen objektiv sannhet!<br />
Men om mellomtonen var frodig og<br />
ekspansiv, var diskanten en smule røff. (Selv<br />
om den var bedre enn svært mange andre<br />
rørforsterkere.) Men igjen; ganske så deilig<br />
Håvar Snapa jobber med virkelig tung Hi-Fi.<br />
Når det gjelder å by på seg<br />
selv, er de fleste rørforsterkere<br />
så opplagt<br />
mye rausere enn den gjengse<br />
transistor forsterker.<br />
frivol! Rørlyden var mindre prektig og absolutt<br />
korrekt (tror jeg) enn DP-lyden, men med<br />
noe høyere morofaktor og en forbausende<br />
illusjon av levd liv.<br />
Flott bass<br />
Selv om dypbassen ikke er stram som for<br />
eksempel Hegels største, var likevel fundamentet<br />
helt usedvanlig bra med imponerende<br />
pondus, men uten å bli feit og kvapsete.<br />
Personlige synes jeg denne type bass med<br />
stor tyngde og betydelig dynamisk kontrast,<br />
er minst like "riktig" som de superstramme<br />
"tørre" variantene mange hi-fi entusiaster<br />
sverger til. Men igjen; smak og behag.<br />
Uansett vil bassen i Rogue neppe være noe<br />
problem selv for transistorfolket-om de finner<br />
andre viktige parametre som forsvarer overgang<br />
til rør. Som for eksempel den generelt<br />
større og dypere romgjengivelse fra Rogue.<br />
Men dette rommet er ikke nødvendigvis mer<br />
presist?<br />
Det er likevel mye mulig, til og med ganske<br />
sannsynlig, at en relativt rimelig rør tung-<br />
1/2005<br />
35
vekter som Rogue Zeus; med både krefter og<br />
stamina som en likt priset transistorforsterker i<br />
luksusklassen, kan være et glimrende valg for<br />
svært mange. Også de som tror rør ikke har tilstrekkelig<br />
krefter eller tilstrekkelig stram bass....<br />
Men så var det dette med de litt runde skuldrene!<br />
Jeg opplevde som så ofte før at jeg ble<br />
sittende litt på kanten av sofaen med ørene på<br />
stilk for å få med alle detaljene i lydbildet. Jeg<br />
må innrømme at mange transistor og D-forsterkere<br />
tenderer til å gjengi detaljer noe i overkant<br />
av hva man faktisk hører på en konsert. Okke<br />
som; når denne detaljeringen fosrvinner i tredjeharmonisk<br />
og tilsynelatende litt treigere transienter<br />
med en smule grums imellom, så blir man<br />
stilt ovenfor et valg om hva man simpelthen<br />
foretrekker.<br />
I tilfelle Zeus skulle det vise seg at vi såvidt<br />
hadde begynt å avdekke det aller første laget av<br />
virkeligheter. Noe egentlig fasitsvar eksisterer<br />
ikke, men vi fikk etterhvert et noe grundigere<br />
kjennskap til de mange ansikter som denne<br />
kjempen kunne oppvise.<br />
Forandringer<br />
Det første vi gjorde, var å stille om til triode-forsterkning<br />
via vippebryteren på frontpanelet.<br />
Dette gir noe mindre målbar utgangseffekt<br />
(selvfølgelig ikke oppgitt hvor mye mindre), men<br />
samtidig med en smule mer distinkt og presis<br />
lyd. Deretter fikk vi miniskuløse, men dog hørbare<br />
forandringer ved å benytte 4 ohm i forhold<br />
til 8 ohms høyttalerutgangen . Derimot hørte<br />
jeg ikke noe forskjell på ulike koblinger til jord(!)<br />
36<br />
1/2005<br />
Før du nå får beslutningsvegring<br />
og slett ikke ønsker<br />
deg så mange valgmuligheter,<br />
tenk på disse rørene<br />
som god vin; det finnes ikke<br />
en eneste "riktig" rødvin.<br />
Det neste var å sjekke de medfølgende<br />
kablene fra Audience (Au22) som vi testet med<br />
forrykende resultat i forrige blad. Og jepp; transientskuldrene<br />
ble krappere, bassen ble litt<br />
strammere, øvre mellomtone litt mindre aggressiv<br />
og diskanten litt tydeligere uten å ta for mye<br />
oppmerksomhet. En tilsynelatende "bedre" forsterker<br />
på flere punkter, men i virkeligheten<br />
bare en bedre kabelmatch! Nå var det faktisk<br />
mer beskjedne (ta det ikke helt bokstavelig)<br />
lydforskjeller mellom Rogue og DP med sine<br />
respektive favorittkabler.<br />
Så viste det seg at det både var enkelt, billig<br />
og særdeles spennende å skifte de små driverrørene<br />
på inngangen. Også de store KT 88<br />
rørene kan skiftes til mange andre merker og til<br />
og med andre typebetegnelser som alle låter<br />
litt forskjellig.<br />
Men det er altså de rimelige smårøreren som<br />
gjør mest med lyden, ifølge importøren Håvar<br />
Snapa. Han stakk så innom med 3 nye sett<br />
smårør som alle kostet noen få hundre kroner.<br />
Og alle var etter min mening litt "bedre" enn<br />
det røret som satt i testproduktet ved mottagelse.<br />
(Det viste seg senere at "original" røret<br />
var skiftet ut av importøren.)<br />
Bare rør!<br />
Det lille inngangsrøret av typen ECC83, finnes<br />
med små variasjoner også som 12 BC7 eller<br />
AX7LPS og er ifølge Håvar Snapa det røret som<br />
betyr mest for lydkvaliteten . Også mer enn<br />
hovedrøret KT 88 som i tillegg til å forandre lydkarakter<br />
i forhold til ulike leverandører, også kan<br />
erstattes med det noe "fastere og strammere"<br />
røret av typebetegnelsen 6550.<br />
Håvar hadde tatt med seg ulike typer ECC 83<br />
rør av ulike årgang (akkurat som god vin) og<br />
produsenter. Det var det relativt kostbare<br />
Telefunken AX7 som var i forsterkeren da jeg<br />
fikk den, men dette var etter min mening det<br />
"dårligste" av dem alle. Dette var Håvar enig i<br />
da han fikk høre det selv på mitt oppsett. Vi satt<br />
derfor inn det rimelige Sovtek AX 7 LPS, som<br />
reduserte en smule hardhet i toppen og en litt<br />
for (etter min mening) tørr og sprø lydkvalitet i<br />
mellomtonen. Kremlyden, med saftigere klang<br />
uten at det går ut over kontrollen, fikk vi med<br />
Mullard ECC83 som Håvar hadde kjøpt av "god<br />
årgang" for 50 dollar for begge. Diskanten var<br />
muligens litt forsiktig, men så glatt og oppløst<br />
at det var en sann fryd. I alle tilfeller var bassen,<br />
rørforsterkerens akilleshæl, fast, fin og veldig<br />
dyp med en utmerket balanse mellom stramhet<br />
og dynamisk utsving. Forbløffende bra uansett,
ikke bare bra til å være rørforsterker!<br />
Forskjellene på de ulike rørene var minst like<br />
store som skifte av kabler. Og de som mener at<br />
kabler ikke er særlig viktig, bør revurdere hele<br />
oppsettet. Da har du en alvorlig (og antagelig<br />
unødvendig) propp i anlegget som ødelegger<br />
lyden. Dette gjelder selv med budsjettkomponenter.<br />
Men før du nå får beslutningsvergring og<br />
slett ikke ønsker deg så mange valgmuligheter,<br />
tenk på disse rørene som god vin; det finnes<br />
ikke en eneste "riktig" rødvin. Selv om de er litt<br />
forkjellige. Streben etter "det eneste riktige"<br />
opplever jeg simpelthen som helt uriktig!<br />
Null test?<br />
At Ken Kessler skulle droppe å skrive ut en test<br />
fordi det ikke fantes en innstilling som var "korrekt",<br />
syns jeg ikke henger på greip. Også streite<br />
transistorprodukter er vanskelige da de låter<br />
ulikt med ulike kabler? Vårt gjentatte mareritt<br />
er å blande sammen lyden fra testobjektet med<br />
andre ledd i kjeden. Jeg og de andre i <strong>bladet</strong><br />
VET at klangbalanse og andre viktige egenskaper<br />
er nesten umulig å skjelne fra innkoblet<br />
utstyr. Det er derfor at man må ha inngående<br />
kjennskap til "referanseutstyret" slik at man<br />
mentalt kan trekke lydkarakteren av disse ut<br />
av totallyden. Jeg påstår ikke at vi alltid klarer<br />
det. Men det hjelper å vite at det er vanskelig!<br />
På ditt eget utstyr er ikke dette noe problem,<br />
selvfølgelig. Da foretrekker du simpelthen det<br />
produktet som låter best SAMMEN med alt det<br />
andre i din stue og med din musikk. Men vær<br />
kanskje litt forsiktig med å trekke for entydige<br />
konklusjoner av dette...<br />
I tilfelle rør så er disse glassampullene i virkeligheten<br />
nye komponenter i anlegget som nesten<br />
dramatisk kan forandre lyden på en rørforsterker<br />
i nærmest alle retninger. Det begynner<br />
faktisk å bli litt komplekst! Hvordan låter så<br />
EGENTLIG forsterkeren? Heldigvis i det store og<br />
hele veldig så bra, hvis den heter Rogue Zeus!<br />
Her finnes bare en forsiktig tendens til "gammeldags"<br />
KT 88 rørlyd som enkelt kan temmes<br />
med rimelige driverrør i tillegg til riktige kabler.<br />
Om du vil! Men selv strømkabelen er faktisk av<br />
stor betydning...<br />
Kraftreserver<br />
En mye undervurdert egenskap til rørforsterkeren,<br />
er dennes kraftreserver til å drive annet enn<br />
helt spesielt lettdrevne høyttalere. La deg likevel<br />
ikke skremme av få watt, da rørforsterkere gir<br />
langt mer krefter enn de tekniske data indikerer.<br />
I Rogue er det uansett krefter nok til det meste.<br />
Kvantiteten er på plass, og kvaliteten på det<br />
hele er aldri dårligere enn veldig bra. De mange<br />
mulighetene til å doktorerer lydbildet, kan sikkert<br />
skremme mange beslutningsvegrere. Men<br />
det er også en fantastisk mulighet til å fintrimme<br />
lyden helt til du blir fornøyd.<br />
Jeg har eid mange rørforsterker. Og jeg har<br />
solgt like mange. Simpelthen fordi jeg trenger<br />
referanser jeg kan bli kjent med og som ikke gir<br />
meg så uendelig mange valgmuligheter. Og<br />
fordi jeg ikke er helt overbevist om at et godt<br />
trimmet røranlegg blir så mye "bedre" enn et<br />
tilsvarende priset transistoroppsett.<br />
I tilfelle Rogue Zeus vil jeg likevel tro det er<br />
få ulemper – også prismessig – å velge rør<br />
framfor transistor. Og når det gjelder å by på<br />
Jeg regner med at alle<br />
rørelskere tolker mine<br />
betraktninger med mine<br />
briller; de jeg har lånt av<br />
djevelens advokat!<br />
seg selv, er de fleste rørforsterkere så opplagt<br />
mye rausere enn den gjengse transistor forsterker.<br />
Da tar jeg ikke hensyn til hva som ER riktig,<br />
men hva som OPPLEVES som mest livsbejaende<br />
og engasjerende på favorittmusikken. Og når<br />
man synes lyden bli kjedelig (en vanlig sykdom<br />
som til og med sies å være smittsom), så er det<br />
bare å kjøpe et par små rør til noen hundrelapper,<br />
og man har "verdens beste anlegg" i noen<br />
uker og måneder til...<br />
Felesus<br />
En av de store overraskelser med Zeus, var gjengivelsen<br />
av feletoner. Jeg spilte flere ganger en<br />
plate med Kraggerud og norske felesviskerinkludert<br />
min huskomponist Johan Halvorsenpå<br />
en Naxos innspilling som koster nesten ingenting.<br />
Det interessante var hvor mye mer "liv"<br />
det var i fela med Rogue enn med DP og<br />
Parasound A-21 som i begge tilfeller er blant de<br />
bedre. Begge har også en flott grunntone, ikke<br />
den anemiske varianten .<br />
Klangbalansen er altså ganske lik, mens overtonestrukturen<br />
på Rogue hørtes så utrolig mye<br />
mer kompleks ut, som om hver tone var<br />
sammenatt av 100 litt ulikt vibrerende strenger<br />
i et ufattelig finurlig system for hver eneste<br />
avspilte note. Også transistorforsterkerne låt<br />
atskillig bisverm pr. tone, men med tydelig<br />
magrere pallett. Langt fra en teknisk sinustone<br />
heldigvis, men altså ikke så ekstremt flott- og<br />
særdeles "naturtro" som jeg opplevde rørforsterkeren.<br />
Transistorlyden ble nærmest litt farveløst<br />
og kjedelig i forhold.<br />
En vanlig forklaring på dette fenomenet er at<br />
dette skyldes en "feil" med mye annenharmonisk<br />
og klirr i rørene. Skit i det; det låter fremragende<br />
med mine ører og med min forestilling<br />
om "naturlig" feleklang. Også den ekstra opplevelsen<br />
av dynamisk overskudd i øvre mellomtone<br />
blir av mange betraktet som en "feil" med<br />
rør, på samme måte som om MC-pick-up’er<br />
låter så dynamisk på grunn av "overshoot".<br />
Låter det fint med dine ører og med din musikk,<br />
så kan teoretiserende bortfoklaringer neppe hindre<br />
deg en økt musikkglede?<br />
Likevel må jeg innrømme at også Rogue Zeus<br />
var aller best på relativt enkle og oversiktelige<br />
musikkstykker, mens komplekse orkesterpartier<br />
med vokal og kor kunne virke en smule rotete<br />
ved noen næropptak med mye detaljer. Når<br />
mikrofonen står litt lenger unna i et godt lokale,<br />
virker også denne type musikk veldig bra. Også<br />
på dette området opplevde jeg Zeus som langt<br />
bedre enn mange andre kraftige rørforsterkere.<br />
Men jeg er altså ikke spesialist på rørlyd. Jeg<br />
regner derfor med at alle rørelskere tolker mine<br />
betraktninger med mine briller; de som jeg har<br />
lånt av djevelens advokat!<br />
Konklusjon<br />
Bare vekt og størrelsen på beistet, ville tross en<br />
forsiktig tilnærming kunnet hindre meg å kjøpe<br />
Rogue Zeus om jeg hadde råd. Denne dyre forsterkeren<br />
er simpelthen veldig mye for pengene<br />
og svært rimelig til å være enn såpass kraftig<br />
rørkonstruksjon! Selv om jeg ikke har sammenliknet<br />
den direkte mot en typisk markedsleder<br />
som Audio Research til betydelig høyere pris (og<br />
hvem bestemmer bestykningen?), så mer enn<br />
aner jeg at avstanden ikke er særlig dramatisk.<br />
Og her, som på monoblokkene til AR, er det<br />
både balanserte og single ended innganger for<br />
fleksibel tilkobling.<br />
Jeg blånekter for at rør er den eneste veien til<br />
hi-fi himmelen. Men i dette tilfelle betaler du<br />
uansett ikke masse ekstra for å være på parti<br />
med flertallet av verdens super high-endere. Om<br />
du – som jeg – ikke er helt sikker på hvordan<br />
denne forsterkeren EGENTLIG låter, så fortvil<br />
ikke; den låter nesten uansett veldig bra! Dette<br />
er dog ikke forsterkeren for deg som forlanger<br />
fasitsvar på alt...<br />
1/2005<br />
37
PSB Platinum M2 høyttalere:<br />
Tøff i trynet? PSB<br />
Ireklamen går importøren rett på sak og sier<br />
skråsikkert at Platinium-høyttalerne er de<br />
beste PSB noensinne har produsert. Sterk<br />
kost, får man si, for mange av oss husker de<br />
utmerkede Stratus Gold. Undertegnede fikk<br />
aldri lyttet særlig grundig på den store gulvstående<br />
Gold-modellen. Den var vel uansett for<br />
voksen for mine beskjedne lytterom.<br />
Redaktøren hadde den som favoritt i prisklassen<br />
av den enkle grunn at det den gangen var<br />
svært få gode treveishøyttalere til rundt<br />
omkring tjue tusenlapper.<br />
Videreført slekt<br />
Jeg har tidligere (i Audio) testet et par modeller<br />
under Gold, begge bestykket med to 17-centimeters<br />
elementer per side. En kollega hadde<br />
38 1/2005<br />
også mange godord å si om det vi må karakterisere<br />
som forgjengeren til dagens testemne, en<br />
toveis stativhøyttaler bestykket med ett 17-centimeters<br />
element per side.<br />
Platinum M2 har mye felles med førnevnte<br />
høyttalere. PSB anvender stadig en 25-millimeters<br />
aluminiumsdome fra Seas, et fornuftig og<br />
godt element, uten å være særlig ekstravagant.<br />
Bass- og mellomtone-elementet er skiftet ut<br />
med en skjermet, flott glassfibermembranbestykket<br />
affære med lang slaglengde. PSB<br />
sverger til bratt avrulling i delefilterne. Ikke så<br />
dumt, også vår erfaring er at slakke filtre ikke er<br />
tingen for toveishøyttalere. Vi skulle gjerne sett<br />
at PSB anvendte enda litt bedre komponenter i<br />
filterne sine. I denne prisklassen burde det vært<br />
mulig.<br />
er på banen igjen med<br />
Platinum, ambisiøse høyttalere<br />
for hjemmekino og hi-fi. Vi har<br />
lagt øyne og øre til stativmodellen<br />
M2, og kan konstatere at<br />
både ytelse og inngangsbillett<br />
har gjort et pent byks oppover.<br />
av Tore Dag Nilsen<br />
Det er vel liten vits i snakke rundt grøten,<br />
enhver kan lett se at det er kabinettavdelingen<br />
som sluker budsjettøkningen til M2. PSB har alltid<br />
produsert solide kabinetter, men disse tar<br />
kaka. Til tross for relativt beskjeden størrelse<br />
(40 x 23 x 33cm) er M2s tykke MDF-kabinetter<br />
omfattende forsterket både på innsidene og<br />
utsidene. De tykke, runde stålplatene som er<br />
montert på høyttalernes bunn og topp har nok<br />
en diskuterbar visuell effekt, men soliditeten<br />
kan ingen trekke i tvil. Det samme er tilfellet for<br />
de doble terminalene på høyttalernes bakside.<br />
Her er det ikke vanskelig å komme i kontakt…<br />
Kabinettet du ikke hører<br />
Kabinettene til Platinum M2 har nok sine synlige<br />
sider, men hørbare er de ikke. I så måte skiller<br />
M2 seg fra antagelig minst 95 prosent av<br />
markedets høyttalere. Til tross for dagens kunnskaper<br />
og store tilgjengelighet av alskens materialer,<br />
er det stadig svært vanskelig og meget<br />
kostbart å redusere kabinettfargingen til praktisk<br />
talt uhørte verdier. Dette gjelder spesielt for<br />
store høyttalere. Med så små mål som M2s, får<br />
konstruktøren uvurderlig drahjelp med kraftig<br />
redusert utstrålingsareal og langt større stivhet.<br />
For en dreven lytter er det derfor en befrielse<br />
å legge øre til M2. Den gjengir hele mellomtoneområdet<br />
med en fasthet og hurtighet som<br />
umiddelbart verdsettes. Dagens hi-fi høyttalere<br />
er langt bedre på dette punktet enn bare for få<br />
år siden, men M2 har den lille ekstra kontantheten,<br />
roen og renheten som skiller seg ut.<br />
Kombinasjonen av ren og hurtig mellomtone og<br />
en klangbalanse som diskret betoner grunntoneområdet,<br />
gjør M2 i stand til å formidle<br />
musikk med substans og driv som svært få lignende<br />
høyttalere kommer i nærheten av.<br />
Flerbrukshøyttalere<br />
M2 er nok tiltenkt såkalt audiovisuelt bruk, vel<br />
så mye som rendyrket hi-fi. Sterk utpensling av<br />
detaljer i høyfrekvensområdet, og svært dyp og<br />
stram bass, synes ikke å være hovedkriteriet her.
Punktering av myter<br />
I likhet med andre velkonstruerte småhøyttalere, har et par velplasserte<br />
M2 en meget fin evne til å forsvinne i lydbildet. God spredning<br />
og substansrik gjengivelse besørger også et ganske stort lydbilde,<br />
men ikke med unaturlig avstand til musikken. M2 er i stand<br />
til å slå hull på myten om at kun store høyttalere "lager" store lydbilder.<br />
Ved å trekke (den avgjørende viktige) mellomtonegjengivelsen<br />
litt tilbake i forhold til bass og diskant, fusker mange høyttalerkonstruktører<br />
frem et inntrykk av større dybde og rom i lyden. Hi-fi folk<br />
pleier å falle for denne slags avvik fra korrekt gjengivelse av innspillinger,<br />
de er ofte lite vant til å høre levende akustisk musikk, og<br />
enda mindre vant til å høre musikken i opptaksstudioer. Derfor<br />
oppfatter de sjelden at dette trikset bare skaper større avstand til<br />
musikken.<br />
I denne sammenhengen våger undertegnede seg frempå med en<br />
enda større provokasjon, og det er at jeg er overbevist om at kanskje<br />
så mange som halvparten av hi-fi produsentene (ja, selv på<br />
high-end nivå) og de aller fleste hi-fi entusiaster bevisst eller ubevisst<br />
lyver når de påstår at deres mål er mest mulig nøyaktig gjengivelse<br />
av innspillingene. De er simpelthen ikke så sofistikerte og<br />
puristiske som de forfekter. Tøff påstand kanskje, men er det ikke<br />
slik også i vår bransje at sirkus fenger mer enn brød?<br />
Dette er ellers typiske hi-fi dyder som må betales med mindre toleranse<br />
for kildemateriale av mindre god kvalitet (i diskantområdet), og mindre<br />
følsomhet eller effekttålighet (i bassområdet).<br />
I mitt lytterom ruller responsen til de middels tungdrevne M2 brått av<br />
omkring ved 50Hz. Mine mer tungdrevne og renspikkede hi-fi høyttalere,<br />
SuperExact, klarer 5 til 10 Hz mer enn det. Man savner absolutt ikke<br />
vektig bassgjengivelse med M2. En litt "fet" avstemming av bassreflekssystemet<br />
sørger for det.<br />
Det forundrer meg likevel at PSB gir etter for et populært ønske om<br />
"mest mulig lyd" i bassen. Jeg trodde AV-entusiastene fikset den slags<br />
med subwoofere. Baksiden av medaljen er nemlig at man mister detaljer<br />
fra både instrumenter og akustikk. Med CD-mediet, tykke høyttalerkabler<br />
og dagens bedre transistorforsterkere, kan man i dag oppnå en helt<br />
annen klarhet i bassområdet enn hva som var mulig tidligere.<br />
Jeg har oppgradert testriggen, som er det minste og billigste av mine<br />
to stereoanlegg. Ved å gå fra et litt eldre, men kraftig effekttrinn fra<br />
Dynamic Precision til et litt nyere og enda litt kraftigere fra samme produsent<br />
(DPA 6.12HP, med patentert teknologi som gjengir stabilt rett<br />
ned til DC!), hører jeg forbausende tydelig forskjeller mellom bassgjengivelsen<br />
til M2 og de enda dyrere SuperExact-høyttalerne – som jeg overhodet<br />
ikke hang meg opp i før dette forsterkerbyttet.<br />
Statlig drahjelp<br />
I Canada har man hatt noe så sjelden som et statlig forskningsprosjekt<br />
på høyttalere, hvor man under kontrollerte forhold og tusenvis av lytteforsøk<br />
har fastslått hvilke egenskaper de fleste lyttere finner mest riktige<br />
og viktige. Det er muligens ikke uventet at jevn frekvensgang og stort<br />
frekvensområde kom ut i toppen av listen. Litt mer uventet var kanskje<br />
at stor og mest mulig frekvenshomogen spredning av lyden var omtrent<br />
like verdsatt. Det vil si mer verdsatt enn klarhet, dynamikk, lydbilde osv.<br />
Dette statlige engasjementet har hatt som hensikt å øke sysselsettingen<br />
i høyttalerindustrien, og Canada er vel som stormakt å regne på<br />
dette området. Konstruktøren til PSB, Paul Barton, er en gammel ringrev<br />
som både har hatt befatning med og dratt nytte av dette forskningsprosjektet.<br />
Det kommer vel ikke som noen overraskelse at han velger lave<br />
delefilterfrekvenser med bratt avrulling, for både å beskytte diskanten<br />
og unngå det større elementets dårlige spredning ved høye frekvenser.<br />
M2 har således meget stor og homogen spredning. Her blir det verken<br />
stor forandring av klangbalanse eller vesentlig tap av klarhet selv om<br />
man sitter et stykke utenfor optimal lytteposisjon. Meget bra og all ære<br />
til PSB for det.<br />
Bot eller bedring?<br />
Overgangen til diskantelementet forløper helt fint og diskret. M2 har<br />
langt fra verdens mest storslåtte og gjennomsiktige diskantgjengivelse,<br />
men de utmerker seg ved at de gjør jobben sin på en diskret, glatt og<br />
korrekt måte. Her er det ikke noen korning, betoninger eller tegn til<br />
stress. Faktisk blir diskanten til disse høyttalerne en anelse for diskret<br />
etter min smak, den øverste en og en halv oktaven (ca. 7,5-20kHz) blir<br />
litt avrullet. Det virker som PSB er så redde for at høyttalerne sine skal<br />
oppfattes som skarpe med kildemateriale eller øvrig utstyr av mindre<br />
god kvalitet, at de demper responsen i det området hvor skarphet tydeligst<br />
slår ut.<br />
I hi-fi diskuteres det flittig om hva som er riktig respons helt øverst i<br />
overtoneområdet, i AV-kretser ser ikke dette ut til å være noe tema overhodet.<br />
Kanskje like greit å unngå alle potensielle problemer?<br />
Ved å velge en slik frekvenskarakteristikk får disse velkonstruerte<br />
høyttalerne en litt sær klangkarakteristikk i et lite lytterom med solide<br />
vegger. Altså som mitt, hvor lavfrekvent energi vanskelig unnslipper.<br />
Kombinasjonen av litt fyldig og "snill" bassavstemming, solid mellomtone<br />
og avrullet overtonegjengivelse trekker for eksempel snøvling fra<br />
næropptaks herrestemmer på FM eller TV frem i lydbildet. Om dette er<br />
riktig eller galt har jeg litt vanskelig for å avgjøre. Det må jo innrømmes<br />
at det slett ikke er lett å være sofistikert og puritansk…<br />
Konklusjon<br />
PSB Platinum M2 er utvilsomt flotte og velkonstruerte høyttalere som<br />
nok i større grad er tiltenkt en rolle i multihøyttaleroppsett i store rom<br />
enn ren tokanals hi-fi lytting i mindre lytterom. Får disse høyttalerne tilstrekkelig<br />
luft å boltre seg i, vil de by på stor og åpen lyd, en substansrik<br />
formidling og vil kunne spille både høyt og dynamisk.<br />
Pris: 17 000 kroner per par<br />
Importeres av Interconnect AS (www.interconnect .no)
Ny B&W 800-serie med diamantdiskant:<br />
Bygger bro?<br />
100 hi-fi journalister fra hele verden møttes nylig i London<br />
for å overvære den storslagne presentasjonen av den nye<br />
800-serien til Bowers & Wilkins. Har verdens største<br />
produsent av hi-fi høyttalere gitt musikken en nye<br />
sjanse ved å bygge bro mellom objektiv forskning<br />
og subjektiv lytting? Mellom 2 kanal og surround?<br />
Og mellom høystatus og<br />
enkel musikkglede?<br />
Tekst og foto:<br />
Knut Vadseth
Kjente ansikter<br />
Det var så utrolig moro at det skulle være så<br />
mange venner her! Det tok noe tid før jeg<br />
skjønte at disse kjente ansiktene slett ikke var<br />
gamle kompiser, selv om de alltid smilte hyggelig<br />
tilbake; Alvin Gold, Paul Messenger, Steve<br />
Harris, guru Sugano og mange andre. Og en<br />
nesten rørende forbrødring blant de ikke fullt<br />
så hippe skandinaviske journalistene med<br />
Michael Madsen fra danske High-<strong>Fidelity</strong>, Mats<br />
Meyer-Lie fra svenske Hi-Fi och Music og hele<br />
3 redaktører fra lille Norge med Lasse<br />
Svendsen fra Lyd&Bilde, Håvard Holmedal fra<br />
DVD/Hjemmekino pluss altså undertegnede.<br />
Senterkanal med diamantdiskant fra<br />
Bowers & Willkins. Mer trøkk og<br />
finesse også i midten.<br />
Den største diamanten i verden, Koh-i-<br />
Nor, er oppbevart i skattkammeret i<br />
Tower sammen med de andre kroningsjuvelene<br />
til den britiske dronningen.<br />
Var det for å minne oss om at verdens<br />
sterkeste materiale nå også benyttes i<br />
de nye prestisjehøyttalerne til vertskapet<br />
B&W når vi innkvarteres med utsikt til nettopp<br />
the Tower of London? Nå ville selvsagt Koh-i-<br />
Nor fungere dårlig med sin klassiske form og<br />
slipning, men det gikk hete rykter om at<br />
B&W hadde dyrket frem en vanlige dome<br />
framstilt av kunstig diamant. Og dermed med<br />
et langt stivere membran som fungerer som<br />
et perfekt stempel flere oktaver over det hørbare<br />
området.<br />
Også tyske Thiel har levert håndlagde diamantdomer<br />
til bl.a. Avalon (se <strong>Fidelity</strong> nr. 10).<br />
Alle høyttalere i B&W 800 serien er også<br />
designmessig oppdatert.<br />
B&W har i samarbeid med engelske spesialister,<br />
klart å dra frekvensområdet helt opp til 80<br />
kHz! Den hørbare effekten av så høyt frekvensområde<br />
er mer luft og krisphet, noe vi har<br />
erfart med blant annet bånddiskanter i mange<br />
år. Dette gjelder også for oss halvdøve gamlinger<br />
som uansett ikke hører noe særlig over<br />
10 kHz eller deromkring. Forskjellen er lett<br />
hørbar også på 16 bits standard CD!<br />
Gedigen satsning<br />
Nærmere 100 journalister fra hele verden var i<br />
London for å plukke opp nyheter om den helt<br />
nye 800 prestisje serien til B&W som etter 25<br />
år på markedet er verdens overlegent mest<br />
solgte high-end høyttaler. Og verdens mest<br />
berømte studiomonitor med den videreutviklede<br />
Nautilus 801 og 802 fra -93, basert på et<br />
meget intensivt forskningsprosjekt i Steyning<br />
ved Brighton. Etter en stunt med "Signature"<br />
versjoner (se <strong>Fidelity</strong> nr. 1 for 805 Signature<br />
og Signature 800 i nr. 2) gikk det rykter om<br />
betydelig lydmessig forbedringer sammen med<br />
forfinet design, det siste et element i dagens<br />
marked som blir stadig viktigere. Ikke minst<br />
fordi "high-end" snart har priset seg ut for<br />
vanlige entusiaster. (Kjør debatt!)<br />
Noen av verdens mest kjente "high-end"<br />
høyttalere koster nå nærmere millionen, mens<br />
den gamle Nautilus 802 kanskje er et av de<br />
"beste" high-end høyttalerkjøp til en pris av<br />
mindre enn kr. 80.000. Men hver gang B&W<br />
slår på stortromma med nylanseringer, nærmest<br />
dobler de prisen...<br />
British Museum<br />
Det er med en smule andakt man på vei til<br />
pressekonferansen passerer de himmelstormende<br />
greske søylene på imponerende British<br />
Museum, det mest ærverdige visittkort (utenom<br />
the Tower of London?) for det britiske<br />
imperium. Her finner man verdens antagelig<br />
flotteste fungerende vitenskapelige bibliotek,<br />
naturvitenskapelige arbeider fra James Cook,<br />
Rosetta stenen og fantastiske egyptiske skulpturer<br />
og mumier som minner om enda betydelig<br />
eldre sivilisajoner.<br />
Og midt oppi det hele; en forstenet snegle<br />
konstruert av Vårherre for noen millioner år<br />
siden. Denne er i form og størrelse tett på det<br />
berømte sneglehuset som B&W laget nærmest<br />
som en hypotetisk "perfekt" høyttaler i<br />
–93! En av Englands større high-tech bedrifter<br />
tuftet på naturvitenskapelig forskning, ønsker<br />
å vise oss sin imponerende stamtavle!<br />
Vi ble dirigert ned til den offisielle pressekonferansen<br />
i kjelleren på museet. Og der<br />
stod hele den nye 800-seriene fra 805 til<br />
flaggskipet 800, inkludert en helt ny versjon<br />
av min personlige favoritt; 801 med sitt sinnsyke<br />
"slam" helt der nede-og sin kolossale<br />
appetitt på middemådige forterkere. Disse sluker<br />
den til frokost!<br />
Selv om vi i første omgang ikke fikk høre en<br />
tone, kunne vi hvert fall registrere langt flere<br />
modeller, ikke minst for eksklusiv hjemmekino,<br />
1/2005<br />
41
enn tidligere Nautilus serie. Og for de som<br />
mener at senterkanal kan være et problem for<br />
lyden, fikk vi se den mest gedigne senterkanal<br />
hittil; en gigantisk sak bestykket med 3 stykker<br />
syvtommers Rohacellbasser på linje under den<br />
sedvanlige mellomtonen. Den helt nye diamantdiskanten<br />
med egen hybel topper denne og den<br />
mest eksklusive halvdelen av den nye 800 serien.<br />
Vel, om den neppe var noe problem for lydkvaliteten,<br />
så var den det så absolutt for lommeboka.<br />
Diamanter varer evig?<br />
Et par ting streifer tankene etter et heidundrende<br />
balluba med sannsynligvis verdens største<br />
sammenkomst av hi-fi journalister .Det første<br />
var selvsagt det nærmest sensasjonelle ved<br />
at man nå er istand til å serieprodusere domer<br />
laget av hardt sammenpressede kullbiter, det vi<br />
vanligvis kaller diamant (!),. Dette for å lage en<br />
superdiskant som de mange vitenskapsmenn i<br />
Diamantdomen til B&W 800 serien<br />
fremstilles industrielt i England.<br />
42 1/2005<br />
B&W ved laserfotografi og andre avanserte<br />
metoder kan bevise har mindre oppbrekning<br />
og forvrengning enn noen annen praktisk høytone<br />
enhet. B&W har trykket et 40 siders hefte<br />
om forskningsresultater fra den nye 800 serien<br />
som igjen er bygget på et enda mer omfattende<br />
materiale fra Nautilus-prosjektet for 7-8<br />
år siden.<br />
Det er uansett ganske frydefullt å lese<br />
mange siders avansert testmateriale med<br />
lasermålinger og referanser til alt som kan<br />
oppdrives av forskning rundt begrepet "lyd",<br />
for så å registrere at det knapt nok finnes noe<br />
annet enn løse teorier om hvorfor øret så tydelig<br />
kan oppfatte det som foregår langt der<br />
oppe i vovseland. Vi mennesker hører da vitterlig<br />
ikke sinustoner over 16 kHz-og da bare i<br />
relativt ung alder. Sa jeg "sinus"? Hm...<br />
Langt viktigere er det at disse vitenskapelige<br />
data, ifølge forskningssjefen Dr. Gary Geaves,<br />
konsekvent blir dobbeltsjekket med subjektiv<br />
Verdens rimeligste høyttaler<br />
med diamant diskant:<br />
Den helt nye 803D med ekstra basselement.
lytting som bekrefter eller avkrefter betydningen<br />
for det utrolig avanserte måleinstrumentet som<br />
heter latin for øre; det menneskelige øre. Og like<br />
viktig som lanseringen av denne serieproduserte<br />
(men særdeles kostbare) diskanten, like viktig er<br />
det at verdens største produsent av hi-fi høyttalere<br />
virkelig har fått ørene opp for betydningen<br />
av mindre sexy ting som lyden av spoler, internkablinger<br />
og ikke minst kondensatorer.<br />
Det har helt tydelig vært en liten palassrevolusjon<br />
angående betydningen av disse tingene.<br />
Ikke bare har B&W begynt å kjøpe kondensatorer<br />
fra en av de mest eksklusive produsenter av<br />
kvaliteteskomponenter; de har også sponset<br />
utviklingen av enda bedre kondiser spesiallaget<br />
for den nye 800 serien.<br />
Design<br />
Selv om de fleste modeller er erstattet med nye<br />
som ligner mye i bestykning, så er designet<br />
myket opp med rundere og mer elegante kruver<br />
og en langt mer elegant finertype, særlig i rosewood.<br />
De fleste kabinettene av den runde,<br />
formpressede typen, er nå også forsterket og<br />
forbedret på en rekke punkter. De er fremdeles<br />
produsert på den heleide danske fabrikken, nå<br />
med en enkelt plate til både bakstykke og sidevanger.<br />
Formen er fremragende til å redusere<br />
både resonnanser og stående bølger. Dessuten<br />
Favoritten 805 med<br />
betydelige forbedringer<br />
men ingen diamant.<br />
er kabinettet avstivet med en ytterligere<br />
forbedret matrixkonstruksjon.<br />
Designet på den dyrere<br />
halvdelen av produktene<br />
minner alle veldig om Signatur<br />
800 som kom for et par år<br />
siden.<br />
Det andre man legger merke<br />
til av forandringer, er at diskanten<br />
i sitt lange trompethus nå er<br />
montert nærmere mellomtonen<br />
og tilnærmet i plan med denne.<br />
Dette skyldes ikke diamantmembranet<br />
i og for seg, men heller<br />
en forbedret delefilterteknologi<br />
med mindre og bedre komponenter<br />
som skal gi en mer sømløs<br />
overgang til mellomtonen<br />
med 1. ste ordens filter. For å<br />
hindre utfasing og andre problemer,<br />
har B&W etter mange lyttetester<br />
valgt å gi opp absolutt<br />
løpetidskorreksjon ved delefrekvensen<br />
på 4 kHz. Jeg blir bare<br />
så lykkelig når ingeniører velger<br />
løsninger etter det de praktisk<br />
erfarer, ikke bare etter teoriene!<br />
Forøvrig har B&W i den nye<br />
serien tatt i bruk et helt nytt<br />
komposittmateriale som heter<br />
Rohacell , opprinnelig laget for<br />
flyindustrien på grunn av sin<br />
enestående styrke i forhold til<br />
vekten. Selv om dette materia-<br />
Skaperens egen<br />
versjon av Nautilus<br />
noen millioner år<br />
før Kristus.<br />
Etterligningen fra<br />
B&W ca. 1992.<br />
let også benyttes av andre høyttalerprodusenter,<br />
benytter B&W en mye mer solid versjon som<br />
både er mye stivere og med betydelig mindre<br />
lydlekkasje enn tidligere.<br />
Den menneskelige faktor<br />
Mens mellomtonen i Kevlar er den samme som<br />
sitter i den hittil eksisterende Signatur 800, er<br />
det litt artig å høre at man etter et forsøk på å<br />
automatisere påleggingen av et tynt lag med et<br />
membran for å hindre luftgjennomstrømning,<br />
nå atter utfører denne prosessen med lokale<br />
husmødre! Disse oppnår en langt større jevnhet<br />
i produksjonen enn det robotene klarer!<br />
Er hemmeligheten bak B&W sin store suksess<br />
– en suksess som har vært formidabel over hele<br />
verden i de senere år – at de simpelthen klarer<br />
å ha to tanker i hodet samtidig:<br />
Den store forskningsavdelingen med sine<br />
mange professorer og forskere på det som kalles<br />
"University of Sound" verifiserer all teori<br />
med grundige målinger og analyser. Samtidig er<br />
man pragmatisk nok til å innse at man simpelthen<br />
ikke skjønner alt – enda.<br />
Var det kanskje derfor vi hi-fi journalister fra<br />
hele verden ble tauet rundt i British Museum for<br />
å se på herbariet til den tøffe oppdagelsesreisende<br />
James Cook og mumiene til fem tusen år<br />
gamle egyptere som trodde på et liv etter<br />
døden: Det finnes noe større der ute som vi<br />
1/2005<br />
43
44<br />
802 D – “D” for diamant.<br />
Ny referanse i prisklassen kr. 100.000?<br />
Dr. Gary Geaves på<br />
“The University of Sound” hos B&W.<br />
enda bare aner? Og mens vi venter får vi bare stole på de<br />
sansene vi har. Øret er kanskje et av de mest sinnrike og uutforskede<br />
av dem alle....<br />
Etterord<br />
Siden dette kan virke som en lang hyldest til et av verdenslokomotivene<br />
i kvalitetslyd-og det er det-må jeg avslutte<br />
med en aldri så liten skandale! Med 3 stykker nye 801<br />
med 2 sub’er i front pluss en stabel av Classe kjempeforsterkere,<br />
skulle vi få høre en "live" DVDkonsert med<br />
Peter Gabriel. Dette skulle krone aftenens absolutt<br />
sukssfulle presentasjon med annet enn teori og snakk.<br />
Jeg hadde satt meg midt på første rad sammen med<br />
Sugano for å kunne skildre det første lille musikalske<br />
pip fra den viktigste hi-fi lanseringen på lang tid.<br />
Men rommet klarte raskt å gjøre kål på alt som var<br />
av homogen bass med en frekvensgang som<br />
Jotunheimen. Og vokalisten stod minst en kilometer<br />
unna og skrek inn i en mikrofon uten at 100 av verdens<br />
viktigste hi-fi kritikere oppfattet et ord! Siden fikk<br />
jeg vite at en eller annen assistent hadde glemt å skru<br />
på senterkanalen! Keep it simple, stupid!<br />
Men diskanten, det er noe av det krispeste jeg har<br />
hørt i en såpass stor sal. Vi får forøvrig vente å høre mer<br />
i kjente og kjære omgivelser. De første høyttalere kommer<br />
til landet i begnnelsen av januar. Ser jo ikke helt<br />
bort fra at den nyeste 805 til drøye tyve tusen kan være<br />
av interesse for et par av dere siden konstruktøren selv<br />
hevder at denne – rent teoretisk sevfølgelig – skulle ha<br />
alle muligheter til å overgå den mye dyrere Signatur 805<br />
på samtlige punkter. Utenom da den enda mer ekslusive<br />
fineren og høyglansen. Men den nye 805 har altså IKKE<br />
diamant diskant, men den nye aluminiumsvarianten som<br />
idag sitter på den 200 tusen kroners Signature 800.<br />
Så derfor kanskje heller den nye 803 som er den billigste<br />
med diamant til rundt 60 tusen. (Vil du ha et par diamanter til<br />
Jul, søte kone?) Eller verdensreferansen 802 som fremdeles vil<br />
koste under 100 lapper med en funklende(?) diamant i toppen.<br />
Et tillegg på tredve tusen for en entommers Koh-i-Nor variant kan<br />
da ikke være så ille....
Livet er for kort til dårlig lyd:<br />
Budsjettreferansen<br />
2005!<br />
46 1/2005
Vi har her satt sammen det beste budsjettanlegget<br />
til drøye 15 tusen kroner som vi kan<br />
tenke oss, inkludert den flunk nye Basic til Patos.<br />
Det hele låter da også veldig fint til all slags<br />
musikk. Men i hvert eneste <strong>Fidelity</strong> fremover, vil<br />
vi prøve ut andre komponenter for å se om det<br />
er mulig å få budsjettreferansen enda bedre!<br />
av Anders Rosness<br />
Det viktigste kriteriet for et godt anlegg er om<br />
det blir brukt. Spiller man mye musikk, eller<br />
foretrekker man å skru på TV? Sørger man<br />
for å oppdatere seg med musikk eller ikke?<br />
Gir musikklyttingen gode nok opplevelser vil man<br />
nemlig prioritere å lytte jevnlig. Dette er i bunn og<br />
grunn hi-fiens "høna og egget" problemstilling. Ikke<br />
noe er tristere enn musikkanlegg som støver ned;<br />
det er anlegg som bør oppgraderes snarest. Vi har<br />
dessverre sett mange eksempler på feilkjøp gjennom<br />
årene, og symptomet på slike er eiere som også mister<br />
musikkinteressen. I en verden hvor konkurransen<br />
om din oppmerksomhet er knallhard, er <strong>Fidelity</strong>s<br />
påstand at hi-fi anleggets kvalitet er alfa og omega<br />
for å opprettholde den!<br />
Med en nye serie artikler slår vi et slag for de<br />
rimelige komponentene – til glede for alle lesere<br />
med slanke lommebøker. Og det er jo mange av oss.<br />
De er også ment å være forståelige for nykommere<br />
og begynnere og vil inneholde tips om anbefalte<br />
oppgraderinger . For de mer garvede lesere med<br />
tyngre anlegg håper vi å kunne orientere om spesielt<br />
gode kjøp på markedet, ikke minst slik at de kan<br />
tipse venner og bekjente..<br />
Spørsmålet vi vil prøve å besvare er: Hvor starter<br />
hi-fi gjengivelse rent prismessig? Hva er minimum av<br />
utlegg for et komplett to kanals musikkanlegg anno<br />
2004/05 som får deg til å nyte og utforske musikken?<br />
Fins det noen kosteffektive oppgraderinger som<br />
lager gull av gråstein?<br />
Med denne artikkelen starter vi jakten, og vi kommer<br />
til å fortsette å oppgradere etter hvert som vi<br />
finner bedre/nyere komponenter eller tweaks innenfor<br />
en overkommelig prisramme. Den har vi i<br />
utgangspunktet satt til ca.15-20 000 kr (komplett).<br />
Vårt motto vil være: "Livet er for kort for dårlig lyd!"<br />
Her er <strong>Fidelity</strong>s forslag anno utgangen av 2004.<br />
Det skal være bra nok til at du vil la TV’n stå i fred!<br />
"Gull av gråstein" - anlegget:<br />
Elektronikk<br />
Thule Audio Spirit IA60 forsterker kr. 4998,-<br />
Cambridge Audio Azur 640C CD-spiller kr. 2998,-<br />
Høyttalere<br />
Patos B-400 høyttalere, per par kr. 5300,-<br />
Tilbehør<br />
Tara Labs Prism Omni III 2x3m kr. 1298,-<br />
VM Acoustics Black Foot 5 stand, par kr. 698,-<br />
Samlet pris, ca. kr. 15000<br />
1/2005<br />
47
Patos B-400 høyttalere:<br />
B for Basic<br />
Med sin lave pris var det<br />
med bange anelser jeg<br />
koplet opp Patos B-400. Ikke<br />
virket den særlig tung eller<br />
solid heller, det luktet low fi<br />
lang vei. Er denne høyttaleren<br />
virkelig noe for et seriøst<br />
blad som <strong>Fidelity</strong>?<br />
48<br />
1/2005<br />
Elementene framstår som normale til prisen,<br />
kabinettet er delt i to like store kammer<br />
med en tverrplate – her er det meste<br />
A4. At testen startet med loddebolt og<br />
limpistol bidro ikke positivt til forventningene –<br />
en tung spole, samt en jernkjerne hadde løsnet<br />
under transporten. Delefilteret sitter på baksiden<br />
av terminalen (bi-wiring – enkelt og med middels<br />
gode komponenter) og var heldigvis kurant<br />
å fikse. Med sine klare likhetstrekk til svært<br />
populære, men ikke særlig sofistikerte høyttalere<br />
som f.eks Dalis Blå serie, med et navn som B-<br />
400 og et minimumsnivå av design og utførelse<br />
framstår denne høyttaleren med en nøkternhet<br />
som ikke gir den noe gratis. Her er det kun<br />
lyden son skal opphisse folk, og heldigvis; det<br />
gjør den!<br />
Patos B 400 er en lettdreven og elektrisk grei<br />
8 ohms høyttaler med tre elementer. Når det er<br />
sagt vil den selvfølgelig profittere på å få skikkelige<br />
kabler og god elektronikk. Redaktøren<br />
som hadde samlet dette enlegget etter beste<br />
Pris: kr. 5300,- per par.<br />
Produsent: Patos AS, Kristiansand
skjønn, hadde også lagt med en Tara Labs<br />
Prism Omni III som fungerte svært godt. Gode<br />
kabler er et must, og dette anlegget trenger<br />
kabler med en stram og detaljert gjengivelse.<br />
Lyttetesten ble gjennomført overveiende<br />
gjennomført med makkerene Thule Audio<br />
Spirit IA60 forsterker og Cambridge Audio<br />
Azur 640C CD-spiller.<br />
Diskanten er en bløt tekstildome med bakkammer,<br />
mens mellomtone/basselementene<br />
er 6,5 toms med plastmembran – opphavsland<br />
for begge er Kina. Basselementene sitter<br />
i hvert sitt temmelig store, identiske kammer.<br />
Begge er ventilert med en relativt stor bassport<br />
på baksiden. De er likt mekanisk tunet,<br />
men forskjellig dempet elektrisk ved hjelp av<br />
delefilteret. Den mekaniske resonansen for<br />
systemet er relativt høy, jeg gjetter ca. 50Hz.<br />
Jeg har lyst til å starte denne testen med<br />
det velkjente: denne høyttaleren, mer enn de<br />
fleste, må plasseres med omhu! Først og<br />
fremst må de ha spikes, eller aller helst føtter.<br />
Noe slikt fulgte ikke med testeksemplaret,<br />
men heldigvis har jeg slike ting liggende. Et<br />
par VM Acoustics Black Foot 5 plassert på<br />
solide slakterbenkeplater fra Ikea gjorde<br />
susen hos meg. Det øket høyden med ca. 8<br />
cm, og til tross for at B400 er høy i utgangspunktet,<br />
bidro dette bare positivt, særlig til<br />
gjengivelse av perspektiv. Dessuten bør de<br />
vekk fra bakvegg. Energien i bunnen doseres<br />
generøst, og må temmes. Det koster noen hundrelapper<br />
og litt svette; kanskje også en krangel<br />
med resten av husholdet, men belønningen er<br />
rikelig.<br />
En flik av tyngre hi-fi<br />
I denne prisklassen foretrekker mange (også jeg<br />
vanligvis) sokkelhøyttalere. Årsaken er at de<br />
skaper færre problemer, og dermed lyder bedre i<br />
en AB-test. Høyttalerprodusenter må nemlig prioritere<br />
tøft for å holde budsjetter. Kabinettet blir<br />
dyrt hvis det er for stort og avstivet, elementene<br />
dårligere hvis man bruker tre fremfor to, og<br />
delefilteret må nødvendigvis bli mer komplisert<br />
for en høyttaler med 3 elementer. I tillegg låter<br />
musikk bedre uten subwoofer enn med en dårlig<br />
subwoofer. En billig, gulvstående høyttaler<br />
med doble mellomtone/basser er derfor en<br />
utfordring som mange produsenter mislykkes<br />
med. Det finnes derfor uttallige grøtete og skrikete<br />
brumlekonstruksjoner med hengekøyefre-<br />
kvensgang i denne kategorien. Det er jo ekstra<br />
hyggelig at det faktisk er en liten norsk virksomhet<br />
som denne gangen faktisk har lykkes.<br />
B 400 gir en flik av ekte hi-fi over et bredt<br />
frekvensområde uten grove farvinger. Den lever<br />
100% opp til sitt navn (Basic) ved å gjøre det<br />
den skal – formidle musikkens basale frekvensområde<br />
på en temmelig ufarget og nøyaktig<br />
måte. Den låter rett og slett litt som en sokkelhøyttaler<br />
med bass, et svært bra skussmål! Litt<br />
fra lyttesesjonene:<br />
Med "Ry Cooder: – bare litte grann gærne<br />
altså…<br />
Billie Holiday – Holy! Herlig sax, spilleglede –<br />
musikk. Den er virkelig Basic – den leverer alt<br />
vesentlig – det er kun glasuren som mangler<br />
her og der.<br />
High <strong>Fidelity</strong> nr.78: Rom og perspektiv kunne<br />
kanskje vært ørlite bedre, men mange av spo-<br />
rene blir allikevel spennende å høre på.<br />
Pat Metheney: "Still life talking" – deilig og<br />
detaljert.<br />
E.S.T: "Seven days of falling": Det er ikke<br />
alle høyttalere hvor man kan følge og merke,<br />
like mye som å høre, kontrabassens E-streng<br />
som regelrett pisker trommisen framover.<br />
B-400s formidlingsevne i bassen går et<br />
godt stykke ned, er rimelig nyansert og henger<br />
fint sammen med resten av frekvensområdet.<br />
Den kan bli litt tung på labben, men<br />
altså ikke enstonig som mange konkurrenter.<br />
Perspektivet er bredt og fint, men er hørt<br />
dypere og mer punktformet – men sjelden i<br />
denne prisklassen.<br />
Diskanten er klar og ganske ren, men det<br />
er nok her man hører tydeligst at dette tross<br />
alt er en budsjetthøyttaler. For eventuelle analytikere<br />
og andre med behov for kirurgisk perfeksjon<br />
i dette området er det bare å innse at<br />
man må være beredt til å legge adskillig mer<br />
penger på bordet. Det er et godt stykke fram<br />
til f.eks Audiovector Mi3 Signature, som var<br />
den forrige gulvstående høyttaleren jeg testet.<br />
Prisforskjellen er da også formidabel.<br />
Oppsiktsvekkende god<br />
Det er liten tvil om at denne høyttaleren er<br />
konstruert av folk som er nøye med å lytte til<br />
produktene sine, og som evner å få frem<br />
musikalitet til en rimelige pris. Sjelden har en<br />
høyttaler levd opp til sin betegnelse på en bedre<br />
måte. Dette er en høyttaler som innehar alle<br />
fundamentale, "basic", egenskaper for å kunne<br />
betegnes som et ekte hi-fi produkt. Lett omskrevet<br />
betyr det at den kan gjengi komplekse signaler<br />
uten verken å legge til eller trekke fra så<br />
mye at illusjonen av en ekte og organisk musikalsk<br />
begivenhet materialiserer seg hjemme i<br />
din stue. Illusjonen er oppsiktsvekkende god når<br />
man også tar prisen i betraktning. Så får man<br />
heller se gjennom fingrene med at de aller siste<br />
detaljene, luften og perspektivet er hørt bedre<br />
fra vesentlig dyrere konkurrenter. Vi i <strong>Fidelity</strong><br />
kan bare fastslå at Patos B400 er et røverkjøp.<br />
Den kan anbefales til alle med dårlig råd, men<br />
med god musikksmak. Og den kvalifiserer selvfølgelig<br />
direkte til vårt "referanse" budsjettanlegg.
Cambridge Audio Azur 640C:<br />
Den nye bølgen<br />
"The new wave of British hi-fi"<br />
er utsagnet på den lekre<br />
emballasjen til Azur 640C. Den<br />
bølgen skal bli tøff å konkurrere<br />
med!<br />
Skikkelig opptur<br />
Den firefargers blå bølgen som går igjen på<br />
emballasje og manual gir undertegnede (og sikkert<br />
andre også) positive assosiasjoner til sommerferie<br />
og et deilig slaraffenliv under sydligere<br />
himmelstrøk. For en god (og godt kalkulert)<br />
start i novembermørket!<br />
Helt fra du betaler den rimelige prisen, via den<br />
usedvanlig praktiske innpakningen med skikkelig<br />
bærehåndtak, lesing av den fine manualen,<br />
oppkoplingen og til du trykker på play representerer<br />
dette produktet en eneste lang og kontinuerlig<br />
opptur. Her er alt gjennomtenkt og virker<br />
påkostet; den scorer over forventning hele<br />
veien. Azur 640C passer perfekt inn i vårt rimelige<br />
anlegg – og til tross for at det er det billigste<br />
produktet – det lekreste. Bare sammenlign<br />
fjernkontrollen til Thule og Cambridge, så skjønner<br />
du sikkert hva jeg mener.<br />
Det er altså liten tvil om at Azur 640C er et<br />
svært kalkulert produkt – laget av profesjonelle<br />
aktører med solid bevissthet om konkurranseforhold,<br />
kundeforventning og segment. I motsetning<br />
til høyttalerne i dette oppsettet tviler man<br />
aldri på at den også lyder godt – for det gjør<br />
den selvfølgelig – og heldigvis. Hvis den hadde<br />
spilt dårlig ville det blitt et magaplask som<br />
utmerket godt kunne blitt denne seiglivede produsentens<br />
aller siste.<br />
Godt utrustet<br />
Heldigvis er det altså ikke bare innpakningen<br />
som er lekker. Azur 640C er, til tross for sin<br />
50<br />
1/2005<br />
rimelige pris, toppmodellen i sin serie. Både<br />
mekanisk og elektrisk overbeviser den med god<br />
utrustning. Drivverket er greit og fra Sony, mens<br />
konverteringen skjer med en topp spesifisert og<br />
utvalgt 24bit/192kHz (Wolfson WM8740) chip<br />
som skiller den fra sine rimeligere søsken. Også<br />
strømforsyningen er ekstra påkostet med separate<br />
og godt regulerte digitale og analoge kretsløp.<br />
Kabinettet er i sølvfinish og har avtagbart<br />
topplokk slik man er vant med fra adskillig<br />
dyrere konkurrenter. Riktignok er den ikke fullt<br />
så solid som den ser ut til ved første øyekast –<br />
vekten er kun gjennomsnittlig med sine 4,6 kg.<br />
Spilleren har både koaksial og optisk digitalutgang,<br />
noe som bidrar til stor fleksibilitet. Enda<br />
bedre er det at den har avtagbar nettledning;<br />
det gir muligheter for videre oppgradering som<br />
vi i fidelity allerede er godt i gang med å utforske<br />
nærmere. Faktisk prøvde jeg en<br />
Electrocompaniet nettkabel jeg hadde liggende,<br />
men dette var ingen heldig match. Lyden ble i<br />
overkant entusiastisk, litt mer detaljert, men litt<br />
for lys og til tider for frampå. Vi har mistanke<br />
om at det fins andre kandidater som kan bidra<br />
mer positivt – men det må vi komme tilbake til<br />
senere.<br />
Det eneste denne spilleren mangler er balanserte<br />
utganger. Det synes vi er greit, balansert drift<br />
tilhører definitivt en høyere kvalitets og prisklasse,<br />
i hvert fall inntil videre.<br />
Og sprudlende lyd<br />
Som om det skulle være noen bombe – dette er<br />
en lydmessig festCD-spiller til vårt komplette<br />
anlegg! Fra første anslag sprudler den, og alle<br />
typer musikk blir formidlet med full vitalitet og<br />
deilig friskhet. Denne spilleren har en fenomenal<br />
evne til å fange oppmerksomheten til lytterne.<br />
Under testen mottok jeg for eksempel hele tre<br />
plater med Dream Theater fra min progrock<br />
kamerat – Bjørn. Det var perfekt mat for denne<br />
Azur-spilleren. Full moro, og med sin gode nyansering<br />
er det stadig nye detaljer å kose seg<br />
med. I oppsettet gir den tyngde, men sprudler,<br />
den bidrar med finesse og detaljer, men formidler<br />
samtidig helheten i musikken. Og den er ikke<br />
en genre spiller. Med klassisk musikk, piano<br />
eller mindre ensembler kommer den samme formidlingsevnen<br />
også til sin rett. Det blir rett og<br />
slett aldri kjedelig – og dermed har den passert<br />
syre-testen for denne testen: utstyr som får deg<br />
til å hente fram en plate mer enn du hadde<br />
tenkt – og som får deg til å lytte mer framfor å<br />
skru på TN’n. Ja, den gir deg alltid lyst til å fortsette<br />
å spille litt mer musikk, skru lyden litt høyere,<br />
og får deg til og med til å dra et par avanserte<br />
luftgitar-riff med den rette musikken.<br />
Som gode produkter flest tar denne spilleren<br />
oppmerksomheten bort fra de forskjellige frekvensavsnitt<br />
– musikken fremstår mer organisk<br />
og sammenhengende enn hos konkurrenter i<br />
prisklassen. Skal man være pirkete, kunne frekvensfløyene<br />
vært bedre definerte – litt mer<br />
"luft", og enda mer solid fundament.<br />
Perspektivet er bra; her er det altså ikke CD-spilleren<br />
som er den begrensende faktoren. I kombinasjon<br />
med mer analytisk utstyr kan den tippe<br />
mot det kliniske lyse – vær oppmerksom på det.<br />
Som før bemerket kom dette også tydeligere for<br />
en dag ved skifte av en ikke heldig nettledning.<br />
Også phonokabelen vil bidra, men det lar vi<br />
ligge i denne omgang.<br />
Azur 640C er rett og slett en svært bra CD-spiller<br />
til prisen – og en usedvanlig god match til<br />
resten av anlegget. Den er lydmessing lett på tå,<br />
sprudler fint, og er detaljert. Dens styrke er at<br />
den aldri blir kjedelig – nettopp hva vi trenger<br />
for å holde musikkinteressen ved like!<br />
Pris: kr. 2998,-<br />
Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben
Thule Audio Spirit IA 60:<br />
Vekk med alle knapper – du finner kun<br />
volum og inngangsvelger i form av en<br />
liten trykk knapp på fronten av denne<br />
forsterkeren. Selv nettbryteren har havnet<br />
på baksiden, men den har et anbefalt stand by<br />
modus. Betjeningen for øvrig er fort gjort å<br />
beskrive – man kan dimme displayet og justere<br />
balansen – ad elektroniske kretsløp, og dett er<br />
dett. Fronten består av 8 mm børstet aluminium,<br />
og displayet viser inngangsvelger samt<br />
volumknappens stilling i 1dB step. Den går<br />
automatisk til 30 ved påslag – et brukervennlig<br />
grep som virker fornuftig.<br />
Det fungerer da også utmerket i praksis, Spirit<br />
IA60 kan betjenes intuitivt av hvem som helst.<br />
På baksiden er det også god orden. Tre linjeinnganger<br />
og to tape inn/ut pluss pre out –<br />
main in og greie, enkle høyttalerterminaler.<br />
Ingen balansert inngang, og heller ikke avtakbar<br />
nettkabel - dessverre. En switch separerer for og<br />
sluttrinnet, slik at man kan benytte flere sluttrinn<br />
eller hver del separat.<br />
Alt virker nøkternt, rent og ryddig. Det kan<br />
52<br />
Hjertet<br />
Elegant – som en typisk representant<br />
for interiørtrender i<br />
tiden er den preget av minimalisme<br />
og rent design.<br />
Samtidig er den rimeligst og<br />
minst i Thules forsterkerprogram<br />
– uten å virke ribbet på<br />
noen måte.<br />
1/2005<br />
man også si om innmaten. Strømegenskapene<br />
får man fra en ringkjernetrafo med ditto ladelytter<br />
– store i forhold til den nokså beskjedne<br />
oppgitte effekten på 60 W kontinuerlig (målt i 2<br />
kanaler samtidig, 8 ohm, med 1% forvrengning<br />
ved 1kHz). Godt dimensjonert virker også de<br />
relativt store kjøleflatene, som faktisk blir temmelig<br />
varme selv ved normal bruk. Forklaringen<br />
finner man i manualen, maksimalt strømforbruk<br />
oppgis til 350W. Det er usedvanlig mye til å<br />
være en moderne 60W forsterker. Her snakker vi<br />
solide utgangstransistorer (de er fra velrennomerte<br />
Sanken) som går med kontinuerlig høy<br />
tomgangsstrøm (klasse A drift). Dessuten har de<br />
spisskompetanse på strømleveranse: de oppgis<br />
til å avgi +-22 Ampere i 1 ohms last på et millisekund.<br />
Det er særdeles bra i forhold til konkurrenter<br />
i prisklassen. Det er lenge siden<br />
Electrocompaniets Two Channel Amplifier,<br />
25 Watt som vant sitt ry for sin usedvanlige<br />
gode måling av "Slew Rate". Uten sammenligning<br />
for øvrig ser det ut til at denne Thule forsterkeren<br />
ser ut til å gå et stykke i samme løype<br />
for å oppnå sin gode lydgjengivelse. Vekten er<br />
på 9 kg.<br />
Lyden av lite<br />
I den ytterst nøkterne manualen (i form av et<br />
brettet A3 ark) bemerkes at lydgjengivelsen først<br />
er på topp etter 2-4 timer etter bruk av nettbryteren,<br />
mens bruk av standby berettiger 15-30<br />
minutters drift før den maksimale lydkvalitet<br />
oppnås. Dette samsvarer godt med mine erfaringer<br />
fra testperioden.<br />
Jeg lot forsterkeren stå på et par dager før<br />
Pris: kr. 4998,-<br />
Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben<br />
jeg lyttet på den. Til tross for dette forekom det<br />
meg at lyden forandret seg (til det litt bedre)<br />
over tid. Slikt kan være vanskelig å være sikker<br />
på, særlig når jeg også stort sett kombinerte<br />
den med en CD-spiller rett fra esken, men her er<br />
jeg temmelig sikker. Denne forsterkeren trenger<br />
nok litt lenger innspilling enn snittet før den yter<br />
sitt aller beste. Forklaringen kan ligge i den relativt<br />
høye normale driftstemperaturen – noe som<br />
påvirker innmaten mer enn forsterkere som spiller<br />
"kaldere".<br />
Siden du sikkert allerede har konstatert at<br />
denne forsterkeren er en del av det utvalgte<br />
anlegget vårt, er det sikkert ingen bombe at vi<br />
synes den spiller usedvanlig bra til prisen.<br />
Faktisk er vi mest imponert over hvor lite man<br />
hører av den. Det virker som Spirit IA60 lar det<br />
aller meste slippe gjennom til høyttalerne, den<br />
holder ikke igjen i noen del av frekvensområdet.<br />
Til tross for at dette ikke er noen stor forsterker,<br />
er den vital og uberørt opp til relativt kraftige<br />
nivåer - med Patos høyttalerne. Det er en heldig<br />
kombinasjon - en litt rocka høyttaler og en mer<br />
nøytral forsterker med god styring på høyttalerelementene.<br />
At den er nøytral kan man høre på<br />
mer kritiske høyttalere – den lyder fint på mine<br />
tungdrevne Celestion Kingston. Men her kommer<br />
også begrensningene tydeligere for en dag<br />
– det er rent, men ikke ubegrenset med krefter<br />
ved komplekst musikkmateriale. I seg selv er<br />
Thule en nøktern, og samtidig kapabel forsterker<br />
til prisen. Den er imponerende nøytral, og<br />
lyder aldri aggressiv eller påtrengende. Den er<br />
rett og slett distinkt, men behersket, og lar seg<br />
ikke rive med i utrengsmål.
Usedvanlig vellykket<br />
Med Patos/Cambridge blir det<br />
masse moro i stua. Jeg pøste på<br />
med forskjellig musikk – med og<br />
uten bass - heavy, prog, blues,<br />
country og jazz – alt gikk unna med imponerende<br />
driv. Cambridge sprudler, Thule<br />
leverer og Patos rocker – en usedvanlig vellykket<br />
kombinasjon av egenskaper.<br />
Forsterkerens relative tilbakeholdenhet blir i<br />
fullt monn kompensert av makkerne.<br />
Samtidig er det forsterkeren som utgjør<br />
anleggets bankende hjerte. Her pumpes blodet<br />
ut i høyttalerkablene, her blir Azur-signalene<br />
foredlet til potente strømpulser som<br />
tvinger høyttalerelementene til å adlyde.<br />
Man kunne kanskje ønsket seg enda en<br />
anelse autoritet; det er jo en grense for hva<br />
man kan få for 5 lapper, selv i dag. Med mer<br />
subtilt materiale som klassisk solopiano eller<br />
strykekvartetter opprettholdes illusjonen om<br />
live musikkframførelse. Spirit IA 60 er her<br />
lett på tå og detaljert uten dikkedarier. Den<br />
farging av lyden som (selvfølgelig) forekommer<br />
kan spores til CD-spiller og høyttalere,<br />
Elektronikk<br />
Thule Audio Spirit IA60 forsterker kr. 4998,-<br />
Cambridge Audio Azur 640C CD-spiller kr. 2998,-<br />
Høyttalere<br />
Patos B-400 høyttalere, per par kr. 5300,-<br />
Tilbehør<br />
Tara Labs Prism Omni III 2x3m kr. 1298,-<br />
VM Acoustics Black Foot 5 stand, par kr. 698,-<br />
Samlet pris, ca. kr. 15000<br />
men ikke i den grad at illusjonen sprekker.<br />
De største forbedringene kom med eksperimentering<br />
med plassering av høyttalere –<br />
og stands til høyttalerne vil utgjøre en større<br />
forbedring en et eventuelt bytte av forsterker.<br />
Veien videre<br />
Det skisserte anlegget er nesten komplett.<br />
Unntaket er den rette phonokabelen mellom<br />
CD og forsterker som jeg rett og slett ikke<br />
rakk å teste før deadline. Jeg har tenkt å<br />
eksperimentere med dette framover, og har<br />
god tro på at MIT kan være løsningen. Men<br />
jeg skal prøve litt forskjellig. Jeg er overbevist<br />
om at de kan utgjøre lydforbedringer på<br />
linje med å bytte en komponent. Apropos –<br />
jeg regner med å finne utfordrere til alle<br />
komponentene i dette anlegget over tid.<br />
Inntil videre skal jeg fortsette å nyte musikk<br />
– så får vi se hvordan anlegget utvikler seg.<br />
Jeg lover å holde dere lesere underrettet –<br />
følg med i <strong>Fidelity</strong>!
Musikkomtaler:<br />
Glimmer og gråstein<br />
av Stein Arne Nistad<br />
nistad@gazette.no<br />
– nesten bare godt norsk<br />
"Iselilja"<br />
Gåte (WEA)<br />
Gåte etablerer seg med Iselilja som et av de<br />
ypperste bandene i Norge og reformulerer på<br />
det fandenivoldske folkemusikken i sitt eget<br />
bilde.<br />
Alle sanger er skrevet før – og der det er mest<br />
å hente er kanskje i tradisjons- og folkemusikken.<br />
Det finnes utallige måter å tilnærme<br />
seg denne musikken på. Det er gjort før<br />
både med jazz, og rock som innfallsvinkel –<br />
riktignok med vekslende hell. De fleste<br />
husker sikkert Arild Andersens og Agnes<br />
Buen Garnås "Sagn" og "Arv" prosjekter<br />
som folkeliggjorde både jazz og folkemusikken.<br />
Mange husker sikkert også syttitalsbandet<br />
"Folque" og platen "Kjempene på Dovrefjell".<br />
Deres utgangspunkt var å tilføre folkemusikken<br />
rockefot. For et par år siden dukket "Gåte" opp<br />
og tok publikum med storm. Jeg likte også<br />
debuten selv om jeg hadde mine ankepunkter.<br />
Mine innvendinger gikk egentlig på det samme<br />
som jeg mener var "Folques" problem. Det<br />
handler om i hvilken grad en bruker tradisjonsmusikken<br />
som utgangspunkt og kun tilfører<br />
en ny musikalsk sjanger – eller om en<br />
er i stand til å reformulere musikken og<br />
skape et nytt musikalsk uttrykk. Først da blir<br />
det etter min mening virkelig spennende.<br />
Det aller mest spennende med Gåtes<br />
debut var det potensialet som lå i bandet<br />
og i konseptet. Ikke minst i forhold til at<br />
dette dreier seg om unge musikere som knapt<br />
nok kan sies å være tørre bak øra. Vokalisten<br />
Gunhild Sundli er fortsatt for tenåring og<br />
regne.<br />
I dette perspektivet er Iselilja et nesten<br />
sensasjonelt bra album. Utviklingen fra<br />
debuten er oppsiktsvekkende. Dette handler<br />
slik jeg opplever det slett ikke om folkemusikk<br />
– men om Gåtes egen musikk.<br />
Riktignok er opphavet fortsatt tradisjonsmusikk<br />
– men det er bare utgangspunktet<br />
og rammene. Musikalsk skaper Gåte<br />
sin egen musikk og tar oss med på en<br />
fandenivoldsk reise. Plata har et driv og<br />
en fremdrift som bokstavlig talt går<br />
gjennom marg og bein. Og midt i ildmørja<br />
står Gunnhild Sundli med en<br />
stemme og et uttrykk av dimensjoner. Fra å være talentfull<br />
tar hun nå steget opp til å bli en av de mest spennende og nyskapende<br />
kvinnelige vokalister vi har i Norge. Hun behersker hele spekteret<br />
fra det dramatiske og utagerende til det vakre vare og nære. Hun<br />
synger med kraft og innlevelse. Jeg har egentlig ikke annet å melde<br />
enn at jeg bøyer meg i støvet over Gåte som trolig er det mest nyskapende<br />
og kraftfulle vi har i Norge i dag. "Iselilja" er Gåtes vanskelige<br />
andre album. Det kan neppe gjøres mye bedre enn dette!<br />
54 1/2005<br />
"Bertine Zetlitz"<br />
Rollerskating (EMI)<br />
Bertine Zetlitz fjerde album sprenger ikke<br />
grenser men er et stykke solid og velprodusert<br />
popmusikk som engasjerer.<br />
Bertine Zetlitz er det eneste virkelige popikonet<br />
på spinnesiden i Norge for tida. Hun har i<br />
løpet av sine tre tidligere album overbevist stort<br />
og lagt et solid grunnlaget for sin musikk og karriere.<br />
Det forrige albumet "Sweet Injections" er<br />
det absolutte høydepunkt så langt. På mange<br />
måter opplever jeg at "Rollerskating" fortsetter der<br />
det forrige albumet slapp. Til tross for samarbeidet<br />
med Fred Ball (alias Pleasure) i produsentstolen og<br />
ingen ringere enn Suede-sjefen selv, Brett Anderson,<br />
finner jeg ikke at albumet er spesielt ny – eller stilskapende.<br />
Hun viderefører sitt konsept. Rollerskating<br />
handler om en tilgjengelig og engasjerende sample og<br />
synth basert pop med en drivende rytme og<br />
en solid beat i bunnene. Sentralt – men likevel<br />
tilbaketrukket i lydbildet finner vi Bertines<br />
stemme. Med den skaper hun på sin særegen<br />
måte et eget uttrykk. "Rollerskating" fremstår<br />
både som et velprodusert og engasjerende<br />
album med hiten "Fake your beauty" som et<br />
høydepunkt. Men dette er ikke Bertine Zetlitz<br />
beste plate. Fjorårets "Sweet Injections" er til<br />
sammenligning et langt mer gjennomført album.<br />
Men til tross for dette er platen er høreverdig og<br />
lett og like.<br />
"En vakker dag"<br />
Bjørn Eidsvåg (Petroleum records/Sony Music)<br />
Bjørn Eidsvåg fortsetter som reisende moralsk og<br />
religiøst alibi for folk flest uten å sprenge verken<br />
musikalske eller tekstmessige grenser.<br />
At det kommer en ny Bjørn Eisvåg plate hvert<br />
andre år har vi vendt oss til. At platen blir en hit<br />
er heller ingen overraskelse. Bjørn Eidsvåg har inntatt<br />
en unik posisjon som folkelig verdibasert<br />
"popsongar" som synger om det vi alle egentlig<br />
føler eller har følt – uten at vi har klart å sette ord<br />
på det. Og det er jo ikke så farlig når Bjørn tar på<br />
seg oppgaven med å oppsummerer livene våre en<br />
gang i mellom. Nesten like sikkert som at det kommer<br />
en Eidsvåg plate, er det at den inneholder en sang<br />
med hit-potensial. Planlagt eller ikke – konseptet virker.<br />
På "en vakker dag" er det "Bare ein mann" som<br />
har høyest "Shalala"- faktor. Låten er basert på fengende<br />
bossanova rytmer og sitter som en kule – ikke<br />
minst fordi teksten på en humoristisk måte behandler<br />
temaet om kommunikasjon mellom mann og kvinne. Det er to vesener<br />
som jo som alle vet kommer fra hver sin planet – og ideelt sett<br />
kanskje burde ha minst mulig med hverandre å gjøre. Generelt opplever<br />
jeg "En vakker dag" som en av de virkelig gode Eidsvåg platene.<br />
Både tekstene og melodiene holder jevn og høy kvalitet. At Eidsvåg<br />
har valgt å tilføre swingende bossanova rytmer på brorparten av<br />
sangene er et grep som hever platen og reduserer samlebåndfaktoren<br />
betydelig. Resultatet er et helstøpt album som både av musikalske,
tekst – og lydmessig årsaker er verd å få med seg. Og det er godt å<br />
vite at Bjørn Eidsvåg tar ansvar for oss. For i tekstene hans er det<br />
litt å hente for oss alle – og mye for de fleste av oss. Så får det ikke<br />
hjelpe at det snart er jul og at Bjørn Eidsvåg er en velfungerende<br />
pengemaskin.<br />
"De to stemmer"<br />
Karoline Krüger (Grappa)<br />
Karoline Krüger har tonesatt dikt av André Bjerke<br />
og fremfører dem vakkert og delikat på en meget<br />
ambisiøs og til tider forvirrende utgivelse.<br />
Andre Bjerke er en forfatter som har satt spor på<br />
mange plan. Han var kjent som dikter, som forfatter<br />
av kriminalromaner og som en mann opptatt<br />
av skjæringspunktet mellom naturvitenskap og<br />
det overnaturlige. Karoline Krüger har tatt<br />
utgangspunkt i poeten Bjerke og tonesatt hele<br />
13 av hans dikt. I tillegg er ytterligere tre dikt<br />
med melodi av andre med på denne utgivelsen.<br />
Utgangspunktet for prosjektet er en<br />
forestilling Karoline Krüger har turnert med en stund.<br />
Melodiene på plata er gjennomgående både vakre<br />
og velarrangerte. Karoline Krüger har en dialekt som<br />
setter sitt preg på tekstene og som flytter dem opplevelsesmessig<br />
til et annet sted enn det jeg i<br />
utgangspunktet forbinder med Bjerkes riksmålspoesi.<br />
For meg oppleves det som et lite problem. Når<br />
det er sagt, opplever jeg at Krüger virkelig går inn<br />
i tekstene og forsøker å tilnærme seg dem med<br />
sitt eget uttrykk både musikalsk og vokalt. På<br />
det beste fungerer det utrolig bra som på<br />
"Farao på ferie" hvor hun leker både med form<br />
og uttrykk. Hun har en utrykksfull og vakker<br />
stemme som hun virkelig benytter som et<br />
instrument til formidling. Live tror jeg dette<br />
fungerer veldig bra. På platen er de mer balladepregede<br />
sangene musikalske perler for<br />
sjelen. Et eksempel er "De to stemmer".<br />
Andre kutt er ikke så vellykkede og blir i mine ører<br />
litt anstrengende og masete. Med hele 17 spor og<br />
til tross for gode forsøk på å skape musikalsk variasjon<br />
opplever jeg platen totalt sett som litt ensformig<br />
og litt for lang. Resultatet er derfor både<br />
ganske krevende og av varierende kvalitet. Men<br />
platen vokser for hver gjennomlytting. Det er<br />
vanligvis et veldig godt tegn!<br />
"Dørstokken heme"<br />
Mai Britt Andersen (Grappa)<br />
Mai Britt Andresen har laget en nesten perfekt<br />
Prøysenplate hvor alt stemmer – de<br />
eneste problemet er kanskje at dette i for<br />
stor grad er Prøysen på Prøysens premisser.<br />
Jeg tror egentlig Prøysens sanger kan reformuleres<br />
og nytolkes i det uendelige. Den utrolige "Med<br />
blanke ark" hvor kremen av norske musikere nytolket Prøysen er et<br />
eksempel. Lyden på den plata er fantastisk og Cden er et must. Det<br />
samme gjelder Håkon Paulsbergs "Jiinter" som ikke er mindre<br />
bemerkelsesverdig. Hans Prøysentolkninger er noe av det flotteste<br />
som er gjort både musikalsk og ikke minst vokalt. Mai Britt<br />
Andersen har også prøvd seg på Prøysen før. Da var utgangspunktet<br />
et knippe av Prøysens mer ukjente tekster som er tonesatt av<br />
Geir Holmsen. Disse sangene tolket Mai Britt på ypperlig vis. På<br />
"Dørstokken heme" er det Prøysens standardlåter som er utgangspunktet.<br />
Lyden og produksjonen er ypperlig. Platen er innspilt i<br />
Rainbow studios og lyden er glimrende og av virkelig audiofil kvalitet.<br />
Musikalsk er det i utgangspunktet heller ingenting å utsette.<br />
Arrangementene er gjennomarbeidet og Mai Britt Andersen synger<br />
klokkeklart og vakkert. Med andre ord er "Dørstokken heme" en<br />
slags perfekt innspilling både musikalsk og lydmessig. Mine relativt<br />
marginale innvending mot prosjektet handler om<br />
hva hensikten egentlig er. Når<br />
Prøysens sanger presenteres på denne<br />
måten opplever jeg at det i liten grad<br />
tilføres nye dimensjoner til godt kjente<br />
melodier og tekster. Riktignok har enkelte<br />
arrangementer et slags folkemusikkpreg<br />
- men for meg blir det likevel<br />
Prøysen på Prøysens egne premisser. Best<br />
fungerer denne platen etter min mening<br />
når det musikalske utgangspunktet utfordres.<br />
Men til tross for mine innvendinger så<br />
liker jeg denne platen. Den kommer til å<br />
finne veien til cd-spilleren både titt og ofte.<br />
Prøysen kan neppe presenteres vakrere enn<br />
dette!<br />
"Femstein"<br />
Karl Seglem (Norcd)<br />
Hyperproduktive Karl Seglem skaper<br />
med "Femstein" jazzinspirert folkemusikk<br />
i nyskapende innpakning fremført i<br />
samarbeid med drivende dyktige musikere<br />
.<br />
Både bassist Gjermund Silset og perkusjonist<br />
Helge A. Norbakken har tidligere spilt<br />
sammen med blant andre Mari Boine og<br />
utgjorde stammen i det fantastiske "gamle"<br />
Mari Boine Band. Det var etter min mening<br />
noe av det ypperste som har stått på norske<br />
konsertscener. Disse musikerne er betydelig tilstede<br />
på Karl Seglems "Femstein". Selv trakterer<br />
Seglem saksofoner, bukkehorn og den<br />
slags. I tillegg medvirker Håkon Høgemo på<br />
hardingfeler. Utgangspunktet for "Femstein" er<br />
en barnelek som er kjent over det meste av<br />
Europa. Barneleker er vel som oftest ganske<br />
enkle å forstå – men av og til både<br />
underlige og uforutsigbare. Dessuten finnes<br />
det som oftest mange variasjoner av<br />
samme lek. Jeg vet ikke om både tilgjengelighet<br />
og variasjon har vært utgangspunktet<br />
for Seglem. Faktum er i alle fall at han etter<br />
min mening har laget en plate som kommuniserer<br />
og er engasjerende. Jeg opplever også<br />
at platen – til tross for sitt utspring i norsk tradisjonsmusikk<br />
– på mange måter fremstår som<br />
internasjonal. Jeg hører jeg både keltisk,<br />
samisk, og norsk inspirasjon – innpakket i<br />
moderne og luftig lydbilder som inneholder et<br />
vell av musikalske detaljer. Seglem er kjent for å<br />
fusjonere folkemusikk og jazz på sin høyst personlige<br />
måte, og har blitt kalt folkemusikkens Nils-Petter Molvær.<br />
Andre har trukket sammenligninger med Jan Garbarek (inkludert<br />
undertegnede). På "Femstein" lever han opp til begge sammenligninger<br />
og leverer et usedvanlig spennende og helstøpt album. Og<br />
det beste av alt. Dette er ikke sær musikk for menigheten – men<br />
vakker musikk som de fleste vil kunne ha glede av å lytte til.<br />
1/2005<br />
55
G<br />
S<br />
Gjesteskribenten:<br />
Jazz, støy eller electronika?<br />
av Tormod Halleraker<br />
Woven hand<br />
Consider the birds<br />
(Glitterhouse)<br />
Etter hvert har stadig flere fått opp ørene for<br />
amerikaneren David Eugene Edwards sine grupper<br />
16 Horsepower og Woven hand. 16<br />
Horsepower har levert en rekke til dels glitrende<br />
album, mens Woven hand er et mer personlig<br />
sideprosjekt med et par utgivelser bak seg. Tenk<br />
en blanding av Nick Caves mest gotiske rock,<br />
Johnny Cash sin personlige tolkning av countrymusikken,<br />
og den dystert gripende suggesjonen<br />
til Swans. «Consider the birds» er langt fra noe<br />
partyalbum. Det er derimot et kruttsterkt oppkok<br />
av religiøse anfektelser og stykkvakker americana.<br />
David Eugene Edwards fremstår som en<br />
svovelpredikant revet mellom tro og kjødelig<br />
begjær. Tekstlinjer som «Holy king cause my<br />
skin to crawl away from every evil thing» og<br />
«All our words rhyme with guilt tonight» indikerer<br />
hvor landet ligger. Musikalsk er det en<br />
Majestetisk storhet over hvert eneste spor.<br />
Basisen er gitar, piano, bass, trommer og andre<br />
perkusjonsinstrumenter. Og foruten et par låter<br />
med gjestemusikere har Edwards spilt inn alt<br />
selv. Han mestrer kunsten å holde igjen, bygge<br />
opp og forløse - dramaturgien lar melodiene<br />
folde seg ut som fortellinger der man ikke alltid<br />
vet hvor det ender. Resultatet er en fengslende<br />
lytteopplevelse som vokser over tid.<br />
Ingen tvil om at norske artister som<br />
Madrugada og Emmerhoff & The Melancholy<br />
Babies er influert av 16 Horsepower og Woven<br />
hand. Liker du dem vil nok «Consider the birds»<br />
falle i smak.<br />
56 1/2005<br />
Strønen/Storløkken<br />
Humcrush<br />
(Rune Grammofon)<br />
Tangentmusiker Ståle Storløkken har gjort seg<br />
bemerket i Supersilent og Veslefrekk, perkusjonist<br />
Thomas Strønen er kjent fra Food og Trinity.<br />
Begge har jazzutdannelse fra Trondheim, og<br />
føyer seg inn i rekken av unge norske musikere<br />
som tør å eksperimentere med uttrykk og sjanger.<br />
En dristig balansegang de i stor grad lykkes<br />
med på «Humcrush». Plateselskapet Rune<br />
Grammofon høster internasjonal anerkjennelse<br />
for sin satsing på særegne artister som Arve<br />
Henriksen, Alog og Susanna & The Magical<br />
Orchestra. Strønen/Storløkken har det til felles<br />
med disse at de legger stor vekt på lydmessig<br />
utprøving for å male frem stemninger som skaper<br />
en udefinerbar undring. <strong>Hele</strong> albumet er<br />
improvisert live i studio, noe som gir en forfriskende<br />
spontanitet på tross av at det brukes<br />
mange «kalde» og «harde» synthlyder. Man<br />
kan høre spor av Arne Nordheims tidlige elektroakustiske<br />
toner såvel som mer kompromissløs<br />
støy-electronika (Alexander Rishaug, Martin<br />
Horntveth, Sir Dupermann). Men referanser til<br />
side, det som kjennetegner «Humcrush» er en<br />
improvisatorisk lekenhet som trekker sporene i<br />
vidt forskjellige retninger. «In the cave» og<br />
«Japan» har en østlig mystikk over seg. Vakkert<br />
og lett fordøyelig. «Sport'n spice» og «Pusher»<br />
er mer oppjagde med en stakkato storbypuls<br />
som ikke glir like lett ned. Er du åpen for nye<br />
impulser bør du utforske denne debuten. På<br />
roterommet sitt har Strønen/Storløkken rigget til<br />
et arsenal av spennende lyder, enten man kaller<br />
det jazz, støy eller electronika. Og produksjonen<br />
er klar og luftig med en klangrikdom som kommer<br />
tydelig fram.<br />
Al DeLoner<br />
The Mess Age Is Joy<br />
(Playground)<br />
Midnight Choir var blant Norges beste band når<br />
det gjelder melankolsk rock. Særlig albumet<br />
«Amsterdam Stranded» fremviser en bunnløs<br />
emosjonell dybde og musikalske kvaliteter langt<br />
ut over det vanlige. Låtskriver Atle Bystrøm, alias<br />
Al DeLoner, har etter en vanskelig periode der<br />
både bandet og kjærligheten sprakk valgt å gå<br />
solo. Det gjør han med et nakent og sårt uttrykk<br />
som nesten er vondt å høre på. Ingenting av<br />
dette var ment for utgivelse. «The Mess Age Is<br />
Joy» er Al DeLoners demoinnspillinger slik han<br />
presenterte dem for plateselskapet. De fryktet at<br />
nerven og intensiteten ville gå tapt i mer utbroderte<br />
versjoner, og valgte å gi ut materialet som<br />
det var. Ikke at dette høres ut som halvferdige<br />
demoer. Men alt er spilt inn i Al DeLoners hjemmestudio<br />
med «en god mikrofon, 8 spors opptaker,<br />
reverb, kompressor, DAT, forsterkere, monitorer,<br />
mikrofonstativ og kabler», som det står på<br />
omslaget. Å dømme etter resultatet er det mye<br />
penger ut av vinduet i dyre studioinnspillinger –<br />
lydmessig holder dette mål i lange baner. Men<br />
så har også Midnight Choir på nevnte<br />
«Amsterdam Stranded» og «Unsung Heroine»<br />
gjort to av de mest vellydende norske plateproduksjonene.<br />
DeLoner plukket nok opp en del<br />
triks underveis, noe som har bidratt til å gjøre<br />
hjemmeinnspillingene hans bedre enn mange<br />
andres studioversjoner. Instrumenteringen er<br />
sparsom, med gitar og piano sentralt i lydbildet.<br />
Det er alt som trengs så lenge melodiene sitter<br />
og Al DeLoner synger med en slik gripende<br />
intensitet. Tekstmessig er det mye selvransakelse.<br />
Hudløst utleverer han sin kamp mot desperasjon,<br />
anger og ensomhet. «I left my wife<br />
and family for a girl who seemed to be like the<br />
ones in the movies». «You could be sucking<br />
cocks in the backseat of expensive cars». Slik<br />
fortsetter det med personlige bekjennelser om<br />
kjærlighetens opprivende avsporing. Likevel er<br />
det håp og styrke i disse sangene. Uten en slik<br />
forløsende kraft kunne dette blitt for mye<br />
følelsesmessig slagg på ett brett.
"Norsk Rock Historie"<br />
av Stein Arne Nistad<br />
nistad@gazette.no<br />
Alle som har betydd noe (NRK/Universal)<br />
Med Norsk Rocks historie er hele den norske rockehistorien<br />
tilgengelig på elleve Cder. Fantastisk!<br />
Norsk Rocks historie ruller over TV skjermene og formidler<br />
det som er vår del av den Norske og internasjonale musikkhistorien<br />
fra 1958 til i dag. Jeg må si jeg gleder meg som en<br />
unge til serien er å få på DvD. Men enda viktigere er musikken<br />
selv. Og nå er den for første gang tilgjengelig i samlet<br />
versjon. I forbindelse med serien blir det utgitt i alt elleve<br />
CDer. De seks første er allerede ute og omhandler historien<br />
fra 1958 – 1977:<br />
Cd1: Rock`n`roll 1958-1960<br />
Cd2: Shadowstida 1960-1964<br />
Cd3: Beatgrupper 1964-1967<br />
Cd4: Rytm’n’blues & psykedelia<br />
Cd5: Fra viserock til rock på norsk 1969-1977<br />
Cd6: Progressiv rock 1971-1977<br />
Når det gjelder samlinger som dette vil en alltid kunne stille<br />
spørsmål om utvalg av artister og sanger. I dette tilfellet kan<br />
jeg registrere at de aller fleste viktige artister er med.<br />
Låtvalget oppleves også som relevant. Derfor er jeg mer enn<br />
fornøyd og har stor glede<br />
av å møte musikkhistorien<br />
på denne måten – ikke<br />
minst fordi lyden slett ikke<br />
er ille alderen tatt i<br />
betraktning. Og jeg hadde<br />
nesten glemt at det finnes<br />
så utrolig mye bra norsk<br />
musikk som har overlevd<br />
historien og tålt tidens<br />
tann bra. En samling det<br />
er vel verdt å eie!
Musikkomtaler:<br />
Julegodt!<br />
Jeg har tidligere ved forskjellige anledninger skrevet om de<br />
fleste Naxos-innspillingene med Aradia Ensemble, og her<br />
kommer en til som bare må med...<br />
Julemusikk fra Naxos<br />
På det skrivende tidspunkt (medio november)<br />
dumpes Vivaldi Sacred Music.1 (8.557445),<br />
en ny innspilling med Arada, for 39 kroner. De<br />
som er raskt ute kan muligens sikre seg noen<br />
billige julepresanger på den måten, men også til<br />
vanlig Naxos-pris på 69 kroner er dette et tilbud<br />
som bokstavelig talt lar seg høre.<br />
Det kanadiske Aradia Ensemble and Chorus<br />
fremfører barokkmusikk med såkalte originalinstrumenter.<br />
Det er nærmest standard i dag, og<br />
er ingen dum idé. Barokkmusikk fremført av et<br />
mer eller mindre redusert moderne symfoniorkester<br />
høres ikke særlig gammelt og fascinerende<br />
ut. Jeg tror den store aktiviteten i og<br />
interessen for eldre musikk i dag skyldes originalinstrumentene<br />
og nye tilnærmingsmåter til<br />
eldre musikk.<br />
Aradia Ensemble er vel for så vidt ikke særlig<br />
kontroversielle. Spillestilen er ganske glatt, og<br />
skulle således ha gode muligheter for å falle i<br />
smak hos de fleste. Jeg festet meg ved dem<br />
fordi innspillingene deres var blant de første<br />
Naxos-utgivelsene som kom fra annet enn østeuropeiske<br />
orkestre og var merket med ”20-Bit<br />
Recording”.<br />
Mange av de tidlige Naxos-utgivelsene var<br />
vel i sannhetens navn ganske grå både i musikalsk<br />
og lydkvalitetsmessig betydning. Aradiainnspillingene<br />
holder en helt annen standard,<br />
men med ganske umanipulerte opptak fra en<br />
kirke med litt vanskelig akustikk, er ikke dette<br />
hi-fi onanistoff med masse trøkk og imponatoreffekter.<br />
Denne gangen får vi absolutt anstendige<br />
utgaver av obligatoriske Vivaldi-vokalverker som<br />
Dixit Dominus og Nulla in mundo pax sincera<br />
(med den fantastiske arien som går igjen i filmer).<br />
Det finnes nok enda mer ladede innspil-<br />
58<br />
1/2005<br />
linger med hvassere solister, men dette er godt<br />
nok til at jeg ser frem til ”volum 2”. Når de<br />
merker en utgivelse med ”1.”, må det da<br />
komme flere?<br />
Helt jul!<br />
Vel, greit, jeg skal gå med på at det ikke står<br />
spesifikt på coveret til overnevnte Vivaldi-skive<br />
at det dreier seg om julemusikk. Hvis det er et<br />
poeng (Og hvorfor skal det ikke være det?), så<br />
kan vi trekke frem Aradia-inspillingen<br />
Charpentier: Noëls and Christmas Motets,<br />
Vol. 2 (8557036). Den er på en måte en overligger<br />
siden den kom for sent til at jeg fikk skrevet<br />
om den i fjor.<br />
Marc-Antoine Charpentier var en av de store i<br />
fransk barokkmusikk. Han var sterkt influert av<br />
italiensk musikk. Det var han ikke alene om,<br />
Italia var en musikalsk stormakt på den tiden.<br />
Uansett er det format over musikken til<br />
Charpentier. Her finner man gode melodier og<br />
plenty av ladet stemning som hever komposisjonene<br />
langt over dusinvarene. For ikke å gjenta<br />
for mye av det jeg skrev om forrige skive, korter<br />
vi det hele ned til å love at også denne skiven<br />
bringer stemning inn i de tusen hjem. Her er det<br />
sober musikk og sober lyd.<br />
Naxos har etter hvert utgitt så mange innspillinger<br />
at butikkene sjelden fører mer enn et<br />
ytterst selektert utvalg av dem. ”Vol.1” av<br />
Charpentiers Noëls and Christmas Motets<br />
(8.554514) og ” J. S. Bach: Christmas Cantatas”<br />
(8.554825) er andre Aradia-innspillinger jeg tidligere<br />
har anmeldt i Audio. De er like flotte og<br />
mer enn vel verdt å investere i, dersom du skulle<br />
finne dem. Særlig Bach-kantatene har gitt både<br />
meg og de jeg har forært denne CD´en, stort<br />
musikalsk utbytte.<br />
av Tore Dag Nilsen<br />
Svensk jul<br />
Her har vi en luring. The Art of The Baroque<br />
Trumpet, An Italian Concert trodde jeg var<br />
en ny utgivelse i denne utmerkede svenske<br />
Naxos-serien med trompetmusikk fra barokken.<br />
Jeg kjøpte med meg skiven, men stusset litt<br />
over at opptaket var fra 1998. Først da jeg skulle<br />
sette meg ned for å skrive, ble bedraget<br />
avslørt. Denne femte utgaven i en serie opptak<br />
fra ´95 til ´98 hadde jeg fra før, men med et helt<br />
annet cover og svensk teksthefte. Det må innrømmes<br />
at jeg for lengst har mistet oversikten<br />
over samlingen min, og har begynt å dobbeltkjøpe.<br />
Fin måte å oppnå mersalg for plateselskapene?<br />
Skitt heller, denne nyutsendelsen av<br />
8.555099 er absolutt verdt å ofre noen linjer<br />
på. De fire forgående også, for den del. Wasa<br />
Baroque Ensemble spiller i likhet med Aradia på<br />
originalinstrumenter. Alle disse opptakene (igjen<br />
foretatt i en kirke) byr på åpen og meget distinkt<br />
lyd. Lydteknikeren har gått for mer trykk og<br />
nærhet enn hva man får med Aradia-opptakene.<br />
At dette gir mindre dynamikkomfang, er det<br />
færre som reflekterer over.<br />
Solisten, Niklas Eklund klarer å trylle frem<br />
svært flott og virtuos lyd til tross for at han spiller<br />
på en ventilløs trompet. På denne utgivelsen<br />
har han tidvis selskap av en annen trompetist<br />
og en sopran. Særlig sistnevnte, den utmerkede<br />
sangerinnen Maria Keohane, bringer variasjon<br />
inn i en sjanger som fort kan bli litt monoton.<br />
Konklusjonen blir uansett at alle de nevnte<br />
Naxos-skivene vil kunne gi førsteklasses musikkopplevelser,<br />
uansett om det er jul eller ei. Med<br />
en pris på 69 kroner per stykk er det vel ingen<br />
større sjanse å ta?
Snobbe-fi!<br />
Det er også interessant hvordan vi (altså<br />
både vinsmakerne og hifinyterne) benytter<br />
mange av de samme språkblomster<br />
til å beskrive de enorme forskjellene vi<br />
opplever, enten vi nå snakker om kabler eller<br />
årganger. Dessuten har vi jo årganger vi også!<br />
Vintage hifi! Ja, for dere husker vel bouqueten<br />
på en ’69 Tandberg Huldra? Rund og fyldig,<br />
dyp, med lang etterklang, en touch av sigareske<br />
og våt jord. Elegant.<br />
Og tenk på kablene dere, og diskantelementene.<br />
De trenger litt tid for å åpne seg, ikke<br />
sant. Som vin. Vellagret vin kan ikke bare skvalpes<br />
i glasset og drikkes som vann, selvfølgelig.<br />
Den må møte oksygenet, dekanteres, roteres i<br />
glasset, slurpes og beveges i munnen for å frigjøre<br />
alle de innerste hemmeligheter. Vi hifisnobber<br />
snakker om å brenne inn, temperere og<br />
innspille, for at komponentene skal åpne seg på<br />
den rette måten. Man demonstrerer bare ikke<br />
en stor årgang Audio Research mens den har<br />
for lav temperatur!<br />
Og selskapet, da. Når en ekte vinsnobb tar i<br />
mot gjester fra den gemene hop, serveres det<br />
ikke under noen omstendigheter Château Lafite<br />
til kyllingen. For vi spiller selvsagt ikke perler for<br />
svin, for de folka der kjenner ikke forskjell på<br />
"sjattå-vin" og en billig chilener uansett. Sånn<br />
Musikk portrett:<br />
Jan Ditlev Hansen er den nye jazzguruen på radio. Hver fredag presenterer<br />
han sin egen favorittmusikk på NRK P1. Foto: NRK<br />
P1s beste?<br />
Jeg er ikke mer original enn at<br />
jeg vanligvis ser "Nytt på Nytt"<br />
på TV hver fredagskveld, men i<br />
høst må Jon Almås og hans vittige<br />
venner vike plassen for en<br />
hes, middelaldrende trønder på<br />
radio.<br />
Av Roy Ervin Solstad<br />
For i en radiotime fra nyhetene er avsluttet<br />
klokka 21 til de igjen krever retten om<br />
eteren, kan man på NRK P1 høre jazzgodbiter<br />
presentert av Jan Ditlev Hansen.<br />
Hansen har tidligere vært distriktssjef for NRK<br />
både i Finnmark og Troms, men siden i vår da<br />
han forlot sjefsstolen i Tromsø, jobbet for å få<br />
sitt eget jazzprogram på lufta.<br />
Takk og lov ble radiosjefene på Marienlyst<br />
overbevist om at Jan Ditlev fortjente litt sendeflate<br />
på Norges største radiokanal. Nå disponerer<br />
han to timer ukentlig, hvorav den siste timen<br />
60 1/2005<br />
OK, det er visst på tide å innrømme<br />
det nå. Snobberiet,<br />
mener jeg. Vår hobby er, på lik<br />
linje med vinhobbyen, groteskt<br />
infisert av reinspikka snobberi.<br />
er vi også. Vi gidder ikke finjustere posisjon på<br />
høyttalere og lyttestol for våre verdslige gjester<br />
bare for å høre dem si at de kan spille like høyt<br />
hjemme. De folka skjønner ikke forskjell på<br />
high-end og russeanlegg. Så vi bruker anlegget<br />
til bakgrunnsmusikk, om vi i det hel tatt gidder<br />
å slå det på. Det funker like godt med en bærbar<br />
greie, vi bruker ikke av rørenes levetid på<br />
tull.<br />
Så har vi dette med tilbehøret. En utsøkt<br />
Rohne er ikke tingen til "Kapteinens fylte torsk"<br />
fra Findus. På en eller annen måte ødelegges<br />
den av den slags. Og vi svelger heller ikke vinen<br />
ned med Cola, selvfølgelig. Mens i vår verden<br />
finner vi selvsagt ikke på å bruke Sputniks kassetter<br />
for å demonstrere Sonus Faber. Og selvsagt<br />
kobler vi dem heller ikke med en NAD<br />
3020, de blir på en eller annen måte ødelagt av<br />
den slags.<br />
Vel, dette var bare en del eksempler. Vi ser til<br />
stadighet hifi-journalistene bruke et språk som<br />
er reprise på den<br />
første.<br />
På tross av at<br />
programmet<br />
heter "Rundt<br />
Midnatt" etter en<br />
ikke ukjent låt av<br />
Dexter Gordon,<br />
sendes det altså<br />
tidligere på fredagskvelden. Det kan det fort bli<br />
en slutt på, selv om programmet ifølge programlederen<br />
har hatt imponerende 80.000 lyttere<br />
midt i prime-time TV-tid.<br />
- Jeg jobber for å få flyttet sendetidspunktet<br />
til den siste timen før midnatt på fredag.<br />
Forhåpentligvis kan det skje fra nyttår, sier Jan<br />
Ditlev Hansen til <strong>Fidelity</strong>.<br />
Sin egen musikk<br />
At programmet har fått navn etter en Dexter<br />
Gordon-låt, er ikke tilfeldig. Jan Ditlev mener<br />
selv å ha en av de største Dexter Gordon-samlingene<br />
i hele Europa. Totalt har han nærmere<br />
1100 utgivelser (!).<br />
til forveksling minner oss om vinspaltene. Og vi<br />
ser poenggiving fra begge leire, fullstendig misvisende.<br />
For faktisk er det ikke såpass enkelt, vet<br />
dere! Alle snobber har selvsagt et snev av sannhet<br />
i det de (vi) driver med. Dog er det noe med<br />
proporsjoner som kommer helt ut av kontroll<br />
når snobbene ikke får korreksjon fra noen med<br />
bena i virkeligheten (kona). Vi slenger om oss<br />
med ENORM forbedring, mens de verdslige ser<br />
på oss med en rolig medlidenhet. De er mer<br />
opptatt om Tottenham banker Chelsea, mens vi<br />
messer dem fulle av noe de ikke begriper og<br />
ikke ønsker å begripe.<br />
Men la oss i dag ta en skål for skribenten<br />
Anders Rosness. For han har nemlig kommet<br />
med den viktigste artikkelen i <strong>Fidelity</strong> denne<br />
gangen, spør du meg. For han ble så åpenbart<br />
LYKKELIG av å få leke med en relativt rimelig<br />
kombinasjon av velkonstruert hifi-utstyr, at vi<br />
alle har noe å lære. Det er rett form for snobberi,<br />
nemlig, det å høre kvaliteten i noe som ikke<br />
er alt for dyrt, og kunne si at dette er faktisk<br />
veldig gøy!<br />
Kanskje er det faktisk slik at lykkelige mennesker<br />
lettere finner gleden i billig vin og billig<br />
hifi? Hjelp! Da er vi ute å kjøre her, folkens.<br />
Spørsmålet er vel om ikke lykkepillene bør<br />
komme på bordet rimelig kjapt om du nå vurderer<br />
å oppgradere til en cd-spiller til bortimot<br />
hundre høvdinger. Kommer ikke de tablettene<br />
på blå resept a’?<br />
-Hauk<br />
Som "Swing and Sweet", et annet jazz-program,<br />
har også "Rundt Midnatt" valgt sin egen<br />
sjanger innen jazzen, selv om "sjanger" kanskje<br />
ikke er helt presist.<br />
For Jan Ditlev påpeker selv at hans kriterier<br />
for å velge ut musikk, er rimelig enkle.<br />
- Dette er musikk jeg liker selv, sier han.<br />
Og foruten Dexter Gordon, er de gamle kanonene<br />
Oscar Peterson og Benny Carter like velkomne<br />
gjester som den yngre Tierney Sutton.<br />
Derimot må du andre steder for å høre fusion-jazz.<br />
Eller avantgarde for den saks skyld.<br />
- Jeg kommer nok aldri til å spille for eksempel<br />
Petter Wettre, smiler Jan Ditlev.<br />
En ting er for øvrig musikken, vel så viktig er<br />
all informasjonen Hansen spar fram om både<br />
innspillinger og artister. Det krydrer musikken på<br />
en fortreffelig måte.<br />
For undertegnede spiller ikke det noen større<br />
rolle, selv om også min egen sambygding på<br />
saksofon befinner seg i platesamlingen.<br />
Den jazzen Jan Ditlev Hansen spiller, ligner<br />
nemlig til forveksling min egen musikksmak.<br />
Faktisk kan det virke som den sindige jazzelskende<br />
trønderen har drevet intens hjerneanalyse<br />
på en drøss jazzelskere, og funnet fram til<br />
stedet der musikklidenskapen finnes.<br />
Sånn sett lever Jan Ditlev Hansen hundre prosent<br />
opp til kanalens eget slagord; "Godt selskap".<br />
For bedre enn "Rundt Midnatt" blir det<br />
neppe.
plateanmeldelser<br />
Blått & rått<br />
Flere blå og rå plater med godlyd.<br />
Først ut med en noe aparte sak...<br />
Junior Brown:<br />
Down Home Chrome<br />
Telarc SACD hybrid<br />
Denne plata er spilt live i studio, rett inn på<br />
DSD, og kan altså spilles både som multikanal<br />
og tokanal. Denne er ikke veldig blå, og heller<br />
ikke veldig rå, sånn i utgangspunktet. Og jeg<br />
må jo si at dette er ren og skjær Country, inntil<br />
det parodiske til tider. Jeg kjenner igjen typer<br />
som Buck Owens og (i noe mindre grad) Garth<br />
Brooks. Men det presenteres med optimal lydgjengivelse<br />
etter nåtidens standarder. Silkeglatt,<br />
fantasisk tredimensjonalitet, fyldig klangbalanse,<br />
elegant.<br />
Så er det bare det, da, at et sted mot slutten<br />
av innspillingsdagen må det jo bare ha klikka<br />
for stakkar’n. For helt uten varsel stuper han ut i<br />
en rimelig autentisk versjon av salig’ Jimi<br />
Hendrix’ "Foxy Lady", og det bærer jo som bare<br />
f...! Og når han først har begitt seg ut på<br />
galeien, avslutter han ballet med en reinspikka<br />
blueslåt på intet mindre enn 10 minutter og 13<br />
sekunder! I sistnevnte er det dessverre hørbart<br />
at vi åpenbart har å gjøre med en hattebruker<br />
med hvit hudfarge, men allikevel!<br />
Skiva er som sagt hovedsaklig totalt genretro<br />
country, men ikke uten aldeles fabelaktige øyeblikk<br />
av instrumental ekvilibrisme. Tøft gjort<br />
sånn rett på tape, må jeg si. Ikke at jeg vil anbefale<br />
denne skiva uhemmet til blueselskerne der<br />
ute, men denne skiva har vidunderlig lyd, og<br />
øyeblikk som brenner seg fast. Bare så det er<br />
sagt.<br />
Deborah Coleman:<br />
What about love?<br />
Telarc Blues<br />
Denne dama her gjør meg litt undrende. Hun<br />
skriver et ivrig brev til oss lyttere om hvor usakelig<br />
mye moro de har hatt det under innspillingen,<br />
hvor live det føltes og hvordan hun gleder<br />
seg over resultatet. Og hun er utvilsomt et<br />
talent, utvilsomt dyktig, men hva gjør hun<br />
egentlig ut av dette? For jeg hører ikke livet, jeg<br />
hører ikke moroa, jeg hører kun et stødig lag<br />
levere stødig bluesrock. Og Deborah sjøl både<br />
spiller og synger sånn passe bra, rett nok med<br />
en fyldig, kraftig kvinnerøst med bøtter av personlighet.<br />
Men kanskje er det betegnende at<br />
den låta jeg absolutt liker best her, er en ren<br />
instrumental.<br />
Alt for mye her blir midtempo, godt timet, riktig<br />
og flinkt hele veien. Og derved blir det nokså<br />
kjedelig. Jeg savner ren og uforfalsket fandenivoldskhet,<br />
mer kick-ass, rett og slett. Selv om<br />
Telarc sin vane tro serverer perlelyd, så tar dette<br />
aldri av. Dette er greit nok, god plate med god<br />
62<br />
1/2005<br />
lyd, men ikke i nærheten av den festen Deborah<br />
beretter å ha vært med på....<br />
Men selvsagt finner vi nydelige låter også her.<br />
"Can you hear me" er en langsom og såpass<br />
intens låt som denne gjengen kan levere, men<br />
jeg føler igjen at det er mer flinkt enn intenst, i<br />
grunn. Mye av skylden ligger på vokalen, som<br />
oppleves litt "bakpå" hele veien. Derfor er det<br />
som nevnt platas instrumental som går av med<br />
seieren i konkurransen om den kuleste låta.<br />
"The river wild" troner på toppen av pallen med<br />
spennende harmonier og tett, elegant framføring.<br />
Anbefales ikke uten videre, denne cd’n,<br />
men det er både tett, swingende og stilfullt.<br />
Trekker vi med den vidunderlige lydgjengivelsen,<br />
så kan det vel være at det bare er meg som er<br />
en gretten gammal gubbe. Telarc er uansett en<br />
gullgruve for musikk og hifi-elskere!<br />
Maria Muldaur:<br />
Love wants to dance<br />
Telarc Blues<br />
Om jeg var en gammal gretten gubbe i avsnittet<br />
om Deborah Coleman, skal jeg fortsette med<br />
det nå. Her har vi kanskje en vokalist som ikke<br />
er bakpå, men jeg er tvil om hun er helt våken.<br />
Og hun synger da neppe mye blues på denne<br />
skiva, heller. Soft pop, i jazzens grenseland må<br />
vel være en rimelig merkelapp på denne meget<br />
velproduserte skiva. Selv om den av og til går<br />
langt inn i rent jazzland. I seg selv ikke noe galt<br />
i det, problemet her er dog det at det blir rett<br />
og slett kjedelig til tider. Det spruter ikke av<br />
dette elegante produktet! Love wants to dance?<br />
Hmm, lurer nå litt på om ikke Love wants to<br />
sleep hadde nok vært en bedre arbeidstittel her.<br />
Klart dama synger perfekt og vakkert, også med<br />
strålende teknikk til tider, men like klart er det<br />
at dette er en av de mest drepende kjedelige<br />
skiver siden Lobo forførte ungpikehjertene på<br />
70-tallet en gang.<br />
Denne skiva fungerer nok greit som taffelmusikk<br />
under en romantisk middag for to med<br />
blikk for hverandres øyenfarge, med stearinlys<br />
på bordet og kyllingfilet på asjetten. Men til<br />
Telarc vil jeg si: Se til å vekk opp artistene<br />
deres! Å drive med sang i søvne er teit, uansett<br />
hvor god lyden er, husk vi kan høre om de gjesper!<br />
Blue Mood 1996-2004<br />
GRCD4209<br />
Gled eder tilhengere av norsk musikk fra blåfjell!<br />
For Eric Mallings Blue Mood Records har<br />
funnet det opportunt å gi ut en samling av<br />
artister og låter de har utgitt i løpet av sine<br />
drøyt 8 år i gamet. Og her er det ingen som<br />
av Håkon Rognlien<br />
haakon.rognlien@c2i.net
sover! Undertegnede har ved gjentatte anledninger vært innom<br />
disse platene i både Audio og <strong>Fidelity</strong>. Flere av artistene har etter<br />
hvert hatt stor suksess; blant en perlerad av norske bluesartister<br />
står det fram folk som Vidar Busk, Amund Maarud og Kristin<br />
Berglund for eksempel, som altså har hatt sine utgivelser på Blue<br />
Mood. Så det er vel god grunn til å utrope Eric Malling som det<br />
nærmeste Norge kommer et svar på Alligator Records’ Bruce<br />
Iglauer.<br />
Men tilbake til musikken. Nordmenn er ikke gamle negere, stort<br />
sett, de er vokst opp i oljetåka, med mat på bordet og borgerettskampen<br />
på relativt trygg avstand. Altså farges emosjonsutrykket i<br />
norsk blues noe annerledes enn de gamle helters intense klagesang.<br />
Vi hører stort sett et nokså røft, rett på sak uttrykk, muligens<br />
med Vidar Busk som den mest genreuavhengige og kreative<br />
artisten. Det mest interessante trekket med denne skiva, eller mer<br />
korrekt denne dobbelt-CD’n er jo det at den i grunn ikke har dødpunkter.<br />
Det er bra trøkk, stort sett god lyd og ditto produksjon,<br />
og et heftig pågangsmot i hvert et anslag. Ikke ulikt <strong>Fidelity</strong>s skribenter,<br />
altså...!<br />
Dere som ikke har noe særskilt kjennskap til norsk blues pålegges<br />
herved å handle inn denne doble skiva, den er essensiell, for<br />
disse artistene står virkelig ikke tilbake for andre nasjoners unge<br />
og moderne bluesformidlere. Kanskje snarere tvert om, faktisk.<br />
Her spruter det liv fra først til sist!<br />
Dessuten har jeg en følelse av at <strong>Fidelity</strong> ganske snart kommer<br />
tilbake til både Eric Malling og Blue Mood... Gled dere!<br />
Deep Purple: Burn Remastered,<br />
30th anniversary edition<br />
EMI<br />
Ok, denne skiva er ikke veldig blå. Men år, derimot! En av de<br />
råeste fra 70-tallet, end of discussion. Her finner vi et totalt revitalisert<br />
Deep Purple som etter et ekstremt bruk av menneskelige<br />
ressurser holdt på å rakne fullstendig. Løsningen ble å erstatte Ian<br />
Gillan og Roger Glover med David Coverdale og Glenn Hughes.<br />
Mangt og meget kan nok sies om dette stuntet, men uavhengig<br />
av det er denne skiva et komplett fyrverkeri.<br />
For dere<br />
som ikke kjenner<br />
den originaleutgivelsen,<br />
skal jeg<br />
koret oppsummere:<br />
Meget<br />
heftig og ekvilibristiskheavyrock,<br />
klare røtter<br />
i klassisk<br />
musikk, blues<br />
og rock’n roll.<br />
Den driver<br />
fram som et<br />
godstog, med<br />
gitarsoli så<br />
ekstreme og geniale at det skremmer gitarfanden på flatmark.<br />
Denne skiva var opprinnelig dessverre sterkt lidende av ekstremt<br />
dårlig håndverk produksjonsmessig. Den manglet så å si<br />
bassgjengivelsen fullstendig, og ble altså et mareritt å lytte til på<br />
en del anlegg. Heldigvis har dette for en stor del blitt ryddet opp<br />
nå, selv om jeg vel ikke er veldig imponert over jobben de har lagt<br />
ned i prosjektet denne gangen, heller. Det spennende er vel i<br />
grunn om de eventuelt kommer opp med en mer elegant SACD<br />
variant, eller om vinylversjonen har noe mer å tilby.<br />
Uansett er dette en av de virkelige må-ha-utgivelsene fra 70tallet.<br />
En av de mest eksplosive og livsbejaende utgivelser dette<br />
vidunderlige tiåret. Jeg sier til alle med en snev av interesse for<br />
kvalitetsheavy: Løp og kjøp, stort bedre blir det ikke!!<br />
TAS om MIT AVt 1:<br />
"Absolutely,<br />
rivetingly<br />
convincing<br />
in its<br />
musicality"<br />
"On difficult orchestral<br />
material, the MIT excavates<br />
breathtaking detail in a wide,<br />
deep soudstage; the precision<br />
of imaging is especially<br />
notable"<br />
AVt signalkabel fra kr. 795 pr. par<br />
AVt høyttalerkabel fra kr. 1.995 pr. par<br />
Shotgun signalkabel fra kr. 3.995 pr. par<br />
Shotgun høyttalerkabel fra kr. 7.495 pr. par<br />
Magnum signalkabel fra kr. 9.995 pr. par<br />
Magnum høyttalerkabel fra kr. 19.995 pr. par<br />
Oracle signalkabel fra kr. 19.995 pr. par<br />
Oracle høyttalerkabel fra kr. 49.995 pr. par<br />
Mono AS . 22389900 . info@mono.no . www.mono.no
Audio Physic Padua:<br />
Forkledd jomfru?<br />
64 1/2005<br />
Den heter noe så rart som<br />
Padua, men er i virkeligheten<br />
en direkte etterkommer<br />
av den originale<br />
"Virgo" til omtrent<br />
samme pris. Oppløsning<br />
og detaljering er likevel<br />
bedre, bassen er fyldigere<br />
og de høye tonene<br />
leveres av en superdiskant<br />
som går minst en<br />
oktav høyere...<br />
Tekst og foto: Knut Vadseth
En av de beste høyttalerne på gårsdagens<br />
hi-fi marked, var den opprinnelige Virgo<br />
fra tyske Audio Physic. Denne treveis gulvstående<br />
høyttaleren med usedvanlig smal<br />
frontbaffel og doble 6,5 tommers basser på<br />
sidevangen, tok liten plass i stua, og forsvant<br />
også helt magisk i lydbildet.<br />
Dette var en fullfrekvens høyttaler som bare<br />
manglet ørlite nedover for å være i klasse med<br />
de aller beste og til dels mange ganger så dyre<br />
kreasjoner. Det var da også den langt rimeligste<br />
høyttaleren i Stereophiles liste over klasse A<br />
high-end høyttalere. Et par år etter at den ble<br />
erstattet av den mye<br />
dyrere modell, er den<br />
fremdeles et av de aller<br />
beste bruktkjøpene på<br />
markedet- om du får tak i<br />
den.<br />
Selvfølgelig ble denne<br />
suksessmodellen til drøye<br />
30 tusen kroner erstattet<br />
av en ny Virgo som er<br />
mye flottere, mye dyrereog<br />
betydelig bedre på<br />
flere områder-blant annet<br />
på mikrodetaljer og oppløsning.<br />
Men samtidig<br />
også mer kilen på forsterkeri<br />
og kabler. Dette fordi<br />
den norskproduserte Seas<br />
mellomtonen med aluminiumsmembran,<br />
er langt<br />
mer presis og dynamisk<br />
kontant enn tidligere versjon.<br />
Og større presisjon gir<br />
også større eksponering<br />
for småfeil i resten av<br />
utstyret. Og med en pris<br />
på over kr. 50.000 var<br />
det nok mange wannebe<br />
high-endere som falt fra.<br />
Og spranget var da heller<br />
ikke så langt til storebroren<br />
Avanti som riktignok<br />
kostet enda en Virgo,<br />
men som samtidig er en smule mer tilgivende<br />
og en fullblods high-ender uten vesentlige kompromisser.<br />
Det spørs om ikke den nye Virgo’en falt<br />
mellom to stoler.<br />
Wannebe Virgo<br />
Den opprinnelige Virgo’en traff et stort publikum<br />
med sin nesten optimale kombinasjon av<br />
passe størrelse og fornuftig pris i rimeligste del<br />
av "high-end" klassen. Pluss en uslåelig holografi<br />
med et enormt stort lydbilde med tilstrekkelig<br />
trøkk og tilstrekkelig dypbass for de fleste.<br />
Lyden var kanskje en smule slank og krevde litt<br />
omtanke med plassering og kabler, men Virgo<br />
tok heller ikke mer plass enn en minimonitor på<br />
stativ. Viktigere; den tok ikke større visuell OPP-<br />
MERKSOMHET en en typisk stativhøyttaler. En<br />
glitrende god og praktisk høyttaler, altså. Den<br />
solgte da også som varmt hvetebrød hos Oslo<br />
Hi-Fi Center som hadde det helt riktige klientellet<br />
til en slik høyttaler.<br />
Det er nesten rart at den tyske høyttalefabrikanten<br />
har ventet så lenge med å fylle plassen<br />
til den gamle Virgo’en. Nå er den her, men med<br />
et annet navn. Men dette ER den nye Virgo, selv<br />
om jomfruen er iført ny identitet. Selv om prisen<br />
er omtrent den samme som de original<br />
Virgo’ene, så er det slanke kabinettet enda flottere,<br />
bassen fyldigere med doble 8-tommere, og<br />
mellomtone og diskant er akkurat de samme<br />
avanserte elementer som den minst femten<br />
tusen kroner dyrere modellen har.<br />
Padua spiller flott sammen<br />
med Krell KAV 400.<br />
Denne låter best med<br />
balansert CD-spiller, evt.<br />
balansert DAC.<br />
Eksklusive elementer<br />
Dette inkluderer en 5 tommer metall mellomtone<br />
fra en av verdens ledende spesialister i dette<br />
kritiske frekvensområdet; norske Seas i Moss.<br />
Dette er en fenomenalt nøyaktig gjengiver, men<br />
med et betydelig resonansproblem ved oppbrytningfrekvensen.<br />
Denne resonansen ligger godt<br />
utenfor normal virkeområde, men krever normalt<br />
et uhyre bratt filter for likevel ikke å høres<br />
nettopp der hvor øret er mest følsomt.<br />
Konstruktørene hos Audio Physic mener å ha<br />
løst dette problemet med en mekanisk resonnansdemper<br />
sammen med et mer normalt bratt<br />
elektronisk filter. Vi får høre...<br />
Diskanten er den samme supervarianten fra<br />
Vifa som sitter i noen av verdens dyrere highend<br />
høyttalere. Også de doble 8-tommerne sies<br />
å være fra Vifa/Peerless (som nå er slått sammen).<br />
Vi klarte dessverre ikke å få av trekket til<br />
disse. Synd at Geir Tømmervik i OHFC mener<br />
bassene låter noe bedre uten dette trekket. Men<br />
hva ville han si om vi hadde ødelagt kabinettet<br />
med skrutrekkere?<br />
Terminalene på baksiden er kun for singlewiring<br />
da konstruktørene mener dette låter<br />
best. De er til gjengjeld av svært god kvalitet.<br />
Knakkeffekten er fremragende slik som vi også<br />
kjenner fra tidligere og dyrere modeller; noe av<br />
det beste som finnes av solide kabinetter med<br />
sinnrike resonanssperrer innvendig.<br />
Alt i alt virker dette som en usedvanlig vel<br />
utstyrt høyttaler til en ganske moderat pris.<br />
Importøren hevder at dette er en luksus spesialutgave<br />
som man<br />
valgte å ta inn til<br />
"standard" pris i<br />
anledning 30 års<br />
jubileet for Oslo<br />
Hi-Fi Center...<br />
Uskyldig?<br />
I første omgang<br />
koblet jeg høyttalerne<br />
opp istedefor<br />
mine<br />
Respons Grande<br />
sammen med<br />
Krell CD/forforsterker<br />
og DP A-<br />
1 forsterkere<br />
pluss Tranparent<br />
Reference kabler.<br />
Tre ting ble<br />
umiddelbart<br />
krystallklart: Her<br />
var et vanvittig<br />
holografisk rom<br />
av den storslagne<br />
typen som<br />
samtidig var forbløffende<br />
presist.<br />
Her var en mye<br />
fyldigere klangbalanse<br />
enn de<br />
"originale"<br />
Virgo, samtidig<br />
var bassen ikke<br />
fullt så presis som tidligere. Her var også en hittil<br />
ukjent detaljering av mikrodetaljer og en<br />
imponerende transientpresisjon i både diskant<br />
og mellomtone.<br />
Samtidig var her også en smule råhet i lydbildet<br />
som jeg antok hvert fall delvis skyldtes<br />
mangel på innspilling.<br />
Det siste viste seg å være riktig; høyttalerne<br />
ble hele tiden glattere i lyden under testen. Den<br />
lille "kanten" av resonanser jeg med skrekk og<br />
gru hørte i begynnelsen i øvre mellomtone/<br />
nedre diskantområdet, forvant etter et par dager<br />
med ulike forsøk med kabler og plasseringer. Så<br />
glatt og jevn i frekvensgangen som mine velinnspilte<br />
Respons Artist Grande ble de likevel ikke.<br />
Men så koster altså mine egne referanser også<br />
2 1/2 ganger så mye og har spilt flere timer<br />
hver dag i mange måneder...<br />
1/2005<br />
65
Stor lyd<br />
Det som gjør disse høyttalerne interessante for<br />
mange, er den store lyden over et bredt frekvensområde<br />
med god bass og en generelt homogen<br />
og relativt "nøytral" frekvensgang uten flising<br />
i toppen. På mange måter er dette en<br />
enklere høyttaler å få til i både bass og diskant<br />
enn de originale Virgo’er. Bassen går bra dypt<br />
og med en forsiktig festkul som gir et bra fundament<br />
uten å forlange for mye av rom og bakvegg.<br />
Mange har innvendinger<br />
mot sidemonterte<br />
basser da disse ofte har<br />
litt problemer med å<br />
overgi lyden sømløst til<br />
den frontmonterte<br />
mellomtonen. De doble<br />
8 tommerne er forøvrig<br />
montert i en push-pull<br />
konfigurasjon som nøytraliserer<br />
hverandres<br />
påvirkning av kabinettet.<br />
Overgangen er likevel<br />
helt utmerket i diverse<br />
oppstillinger i mitt<br />
rom.<br />
Likevel opplever jeg<br />
ikke bassen så lynrask<br />
og stram som tidligere<br />
Virgo-modeller eller<br />
andre dyrere high-end<br />
høyttalere. Her er litt av<br />
attakket og stramheten i<br />
særlig mellombassen<br />
ofret ved hjelp av litt<br />
enklere og rimeligere<br />
elementer og/eller for å<br />
lage en litt mer forsonende<br />
og kamuflerende<br />
klangbalanse. Dette stiller<br />
ikke like store krav til<br />
elektronikken og finjusteringer<br />
nærmest i grenselandet<br />
av katastrofen;<br />
en grei nok avveiing i<br />
dette prisleiet.<br />
Med en god forsterker,<br />
vil de fleste uansett<br />
bli sjokkert over hvor<br />
vanvittig høyt man kan<br />
spille med dise 8-tommerne,<br />
og hvor dypt det<br />
går. Ikke minst på elektronisk<br />
musikk med heftig dypbass, er det så<br />
man ser etter den raske og hardtslående subwooferen<br />
som da må være gjemt et eller annet<br />
sted?<br />
Diskanten er helt fri for hardhet i presensområdet,<br />
og skaper heller ikke noe fuss oppover i<br />
frekvensgangen. Den er simpelthen glatt, nøktern<br />
og passe tilstedeværende uten hverken å<br />
sukre pillen eller å fremprovosere sibilanter.<br />
Mellomtone<br />
Det er derfor i mellomtonen de fleste av oss vil<br />
oppleve ekte "high-end" lyd med utsøkt opp-<br />
66<br />
1/2005<br />
løsning, fenomenal holografi, men også med<br />
store krav til signalkilde og elektronikk. For her<br />
slipper det meste igjennom, selv om en litt frodig<br />
mellombass demper antydningen til et svært<br />
avslørende element. For denne mellomtonen er<br />
et noe tveegget sverd, selv om potensialet<br />
burde være langt mer spennende for seriøse<br />
musikkelskere enn den smule hår på brøstet<br />
dette "problemet" måtte kreve.<br />
For oppløsningen er fenomenal sammen med<br />
utsøkt transientbearbeiding. Her er også en still-<br />
het mellom transientene som gir deg en særdeles<br />
nøyaktig informasjon om romakustikken.<br />
Dette, sammen med den generelle holografiske<br />
gjengivelsen med stor presisjon i både bredde<br />
og dybde, gir et fantastisk nærvær på gode<br />
akustiske opptak.<br />
Jeg har tidligere berømmet de kjappe og<br />
nakne transientene på elektronisk dansemusikk<br />
hvor det svinger skikkelig! Selv med en forsiktig<br />
kritikk av mellombassen i forhold til dyrere høyttalere<br />
( selvfølgelig), så går dette ikke utover<br />
den rytmiske fremdriften. Men jeg måtte eksperimentere<br />
litt mer med nøyaktig plassering enn<br />
vanlig i min stue. Bassehøyttalere på sidevangene<br />
blir selvsagt litt mer påvirket av sideveggen<br />
som vanligvis er ganske tett på i mitt standard<br />
oppsett.<br />
Klassevinner?<br />
De original "Virgo" fra Audio Physic var i sin tid<br />
på midten av 90-tallet etter min mening markedsledere<br />
og klassevinnere i det som dengang<br />
var skikkelig "high-end". Husk at selv<br />
Stereophile hadde den rimelige Virgo i høyeste<br />
klasse A med et lite fratrekk<br />
for manglende dypbass<br />
ned til 20 Hz. Idag<br />
når ikke engang den mye<br />
dyrere "Virgo III" opp i<br />
denne supergruppen med<br />
stadig dyrere produkter.<br />
Det må en 3 ganger så dyr<br />
Avanti til for å oppnå<br />
samme status idag!<br />
Heller ikke her hjemme<br />
er dagens "Padua" en like<br />
selvfølgelig klassevinner<br />
som den var dengang.<br />
Konkurransen er hardere<br />
og produktene langt jevnere.<br />
Til glede for deg!<br />
Med samtidig får du med<br />
Padua masse mer for<br />
pengene enn for 4-5 år<br />
siden. Til omtrent samme<br />
pris som den gamle Virgo<br />
II, får du en langt flottere<br />
utseende høyttaler som<br />
også spiller bedre på de<br />
fleste områder. Men som<br />
sin forgjenger, kreves det<br />
fremdeles litt omtanke for<br />
å få fram det beste i<br />
denne konstruksjonen. Det<br />
er kjent at Audio Physic er<br />
glad i å teste ut høyttalerene<br />
med rørforsterkere<br />
(AR?), noe som opplagt vil<br />
gi denne ekstra roen og<br />
harmonien i en høyttaler<br />
som har et overskudd av<br />
transienter og dynamikk.<br />
Krell KAV 400 xi<br />
Selv prøvde vi med Håkons<br />
nye Krell 400 for å sjekke<br />
om dette kunne være en<br />
god match? Igjen måpte vi over denne lille 200<br />
watteren med så utrolig styrke og presisjon nedover.<br />
Det var som denne integrerte forsterkeren<br />
rappet elementene over fingrene og simpelthen<br />
forlangte kadaverdisiplin. Den generelt mørke<br />
klangbalansen var også ellers en god match.<br />
Jeg vil tro at importøren OHC neppe kommer<br />
til å protestere på disse betraktninger, da de<br />
fører begge produktene.<br />
Forøvrig var vi på heftig jakt etter en balansert<br />
rørCD for å skape akkurat den ultimate<br />
match til dette oppsettet. Vi planla å teste den<br />
nye Cayin til ca. kr.17.000 som et teoretisk
interessant alternativ, da vi på impuls prøvde<br />
min gamle Sony SACD 777 sammen med<br />
Electrocompaniets DAC. Når dette skrives, vet<br />
ingen av oss hvordan det går med EC produktene.<br />
Men får du tak i EC DAC’en , så er denne<br />
en særdeles flott kombinasjon med en god<br />
multispiller og Krell KAV 400!<br />
For en holografi!<br />
For et bånndrag!<br />
Og for et flott musikkanlegg som også kan<br />
være ypperlig til film!<br />
Musikk<br />
Padua’en spiller, såvidt jeg kan oppfatte, like bra<br />
på all slags musikk fra store operaer og kirkekonserter<br />
til gamle herrers rustne whiskeystemmer<br />
i blått og sexy småpikers forførende hvisking;<br />
"Come with me". Jeg har tidligere nevnt<br />
at gjengivelsen ikke er fullt så homogen og<br />
organisk som på mine mye dyrere (og langt mer<br />
innspilte?) Respons. Her er litt småtterier som<br />
kan stikke seg litt ut. Skal du ha enda mer pusete<br />
frekvensgang i dette prisleiet, tror jeg du må<br />
kjøpe en minimonitor som B&W 805 Signature,<br />
Sonus faber Cremona Auditor eller JM Lab<br />
Utopia Be. Og samtidig miste bass og trøkk,<br />
selvfølgelig.<br />
Igjen er det litt interessant at forløperen Virgo I<br />
og II for 5-10 år siden var nesten på toppen av<br />
kransekaka, mens den på de fleste måter bedre<br />
Pauda’en nå befinner seg mer på midten av pyramiden.<br />
Dette selv om den alene koster mer enn<br />
hva informasjonssjefen i Elektronikkforbundet<br />
mener er grensen for hva "vanlige folk" bør<br />
bruke på et komplett musikkanlegg. High-end er<br />
blitt mye bedre- og mye dyrere! Det blir også<br />
stadig vanskeligere å "beat the system". Ting<br />
koster stort sett hva det er verd, også i vår bransje.<br />
Likevel vil et godt trimmet anlegg med et<br />
par innspilte Padua’er komme svært nær ekte<br />
high-endere i 100 tusen kroners klassen. Men<br />
uansett hva Expertkjeden og Elkjøp hevder, så<br />
vil en B&W 802, Revel G 50, Respons Artist og<br />
storebror Audio Physic Avanti gå litt dypere, spille<br />
uanstrengt noe høyere og med litt mer homogenitet<br />
og detaljrik fylde. Som en Cognac med<br />
enda flere år på baken. Og ALLE vil høre disse<br />
forskjellen, ikke bare disse mystiske "gullørene".<br />
Og de fleste vilogså synes at Padua’en er et<br />
kjempeflott kompromiss...<br />
Konklusjon<br />
I sin storhetstid for 5-10 år siden, var den opprinnelige<br />
Virgo en selvfølgelig klassevinner for<br />
høyttalere i grenselandet til ekte high-end.<br />
Riktignok var de krevende, og trengte gjerne<br />
noen "fetere" lydende kabler enn en typisk<br />
Flatline. Den nye Padua virker som den egentlige<br />
etterfølger av dette suksesskonseptet, men er<br />
mye flottere å se på samtidig som lyden generelt<br />
er blitt enda større både i klang, dynamikk<br />
og romopplevelse. Og man skal ikke lenger utelukke<br />
Nordost Flatline som et interessant kabelalternativ.<br />
Men nettopp på grunn av glimrende oppløsning<br />
hvor man ikke har noe å gjemme seg bak,<br />
må man fremdeles være veldig bevisst for å få<br />
det beste ut av denne flotte høyttaleren.<br />
Personlig ville jeg gjerne hjulpet en litt tørr<br />
mellomtone med strålende oppløsning med litt<br />
varme fra mellomtonen på en bra rørforsterker,<br />
eller simpelthen prøvd den elegant matchende<br />
Krell KAV 400 som låter forbløffende varmt,<br />
stramt og homogent. Krell’en fungerer aller best<br />
på en ekte balansert CD-spiller eller RIAA, men<br />
en EC DAC med balanserte utganger til ditt<br />
eksisterende drivverk kan være en forrykende<br />
løsning; om du får tak i den.<br />
Jeg har små innvendinger på at mellombassen<br />
ikke er tilstrekkelig stram i forhold til dyrere<br />
referansehøyttalere og tidligere Virgo modeller<br />
som imidlertid ikke gikk så dypt eller spilte<br />
såpass høyt. Det sier mer om mine skyhøye forventninger<br />
enn realiteten i et marked hvor konkurransen<br />
er større enn noengang. Du får nå<br />
bedre lyd for pengene enn noensinne. Og den<br />
nye Padua fra tyske Audio Physic er et flott<br />
eksempel på nettopp dette.<br />
Pris: kr. 35.000 (tilbudspris jfr. 30 års jubileet)<br />
Importør/forhandler: Oslo Hi-Fi Center
Hi-Fi messe i Horten<br />
Vel blåst!<br />
68 1/2005<br />
<strong>Fidelity</strong> stilte stolt med nr. 11 og like mange forsider på messene<br />
både i Horten og på Plaza. Her er det Gunnar Brekke som<br />
får snakke med en av de mange leserne som stakk innom oss.<br />
Det er virkelig en vitaminsinnsprøytning for hele redaksjonen<br />
å møte så mange entusiastiske lesere som også kommer med<br />
gode tips for videreutvikling av <strong>bladet</strong>.<br />
Peter Noerback fra USA var en av mange kostruktører<br />
som kom langveisfra for å møte norske hi-fi<br />
entusiaster. Her med sine nyeste Montana kreasjon<br />
med utrolig bass og en klangbalanse mye<br />
"snillere" enn det <strong>Fidelity</strong> forsiktig har påpekt i<br />
tidligere Montana- tester i <strong>bladet</strong>.<br />
Xavian stilte med stativhøyttaler som <strong>Fidelity</strong> tok<br />
med seg for test i dette <strong>bladet</strong>, men vi syntes<br />
også den gulvstående med den rådyre superdiskanten<br />
til Scanspeak virket meget interessant,<br />
selv uten medfølgende italienske konstruktør.<br />
Arrangørene Jørgen<br />
Gustavsen og Terje<br />
Nilsen foran<br />
Norlandia Hotell i<br />
Horten som for<br />
andre år på rad<br />
huset landets hyggeligste<br />
hi-fi messe.<br />
Denne gangen var<br />
det nærmere tusen<br />
betalende entusiaster<br />
fra hele landet<br />
som plasserte<br />
Horten som Norges<br />
hi-fi hovedstad midt<br />
i den ellers trøstesløse<br />
og regnfulle<br />
høstmåned oktober. .<br />
Usher stilte med et monster med doble 15 tommere<br />
og horndiskant. Det låt imponerende bra,<br />
men kanskje ikke helt som på Arken hvor den av<br />
mange norske ble kåret som "beste lyd"?
Willy Tangen hos<br />
Ljudtema har solgt<br />
flere Project<br />
rørRIAA’er i Norge<br />
enn i resten av<br />
NordEuropa tilsammen.<br />
Dette skyldes<br />
ifølge Tangen utelukkende<br />
en Rognlientest<br />
i <strong>Fidelity</strong>! Og<br />
selvsagt at produktet<br />
er akkurat så bra<br />
som Håkon beskriver<br />
det!<br />
Hi-Fi guiden stilte<br />
som vanlig med topp<br />
lyd fra ujålete utstyr.<br />
Sjokk for redaktøren<br />
å finne sine gamle<br />
Sequerra bånddiskanter<br />
som prikken over<br />
ellers gode stativhøyttalere.<br />
Også vår venn<br />
Forsman gleder seg<br />
tydelig over responsen<br />
fra et velvillig<br />
publikum tross håpløst<br />
rom. Men den<br />
nye bånddiskanten er<br />
nok et stort pluss for<br />
en spennende høyttalerkonstruksjon.<br />
Hi-Fi Center Kjeden<br />
nå også med butikk i<br />
Mandal, fikk bra lyd<br />
med Hegel og<br />
Audiovector. Men<br />
aner vi litt vinyl i<br />
bakrgunnen?<br />
Damer og unger er<br />
det altfor lite av i hifi<br />
miljøet. Vi avslutter<br />
fra Horten med en<br />
nydelig kombinasjon.<br />
Låt det fint?<br />
Pilgrimsreisen<br />
Jeg hadde ikke lang, hvit kjortel. Jeg hadde ikke<br />
bønneteppe. Jeg ante ikke om det fantes noen profet,<br />
langt mindre noen gud. Men at jeg var på pilgrimsreise,<br />
var hevet over tvil.<br />
En gang i livet skal alle muslimer reise til profeten<br />
Muhammeds by Mekka. Det står skrevet i Koranen,<br />
og er ikke noe muslimer kan velge å gjøre. De må.<br />
Jeg hadde for så vidt valget, men følelsen av<br />
å«måtte»dra var likevel sterk.<br />
For her satt jeg i en bil lengst nord i landet på vei til<br />
flyet som skulle frakte meg langt sørover. Og slik<br />
satt sikkert mange av de med den rette tro på<br />
andre steder i landet. Alle på vei til det samme stedet.<br />
Til vårt eget Mekka.<br />
Men det var ingen svart stein med navn Kaba å gå<br />
rundt. Og ingen stod I tårnet og messet vers fra<br />
Koranen.<br />
Yppersteprester var det derimot mange av, og samtlige<br />
prediket den rette tro til alle som ville høre.<br />
I de to templene gikk vi fra rom til rom. Vi troende.<br />
I hvert eneste av dem stod det hellige graler som vi<br />
flokket oss rundt. Noen bare for å se, andre for å ta<br />
på. Noen svarte, noen i tre, de fleste skinte i gull og<br />
sølv.<br />
Men alle var kommet for å høre.<br />
Og det glade budskap ble formidlet på alle tenkelige<br />
måter. Noen til stor glede, andre til forergrelse<br />
og irritasjon.<br />
Noe på gammeldags vis. Noe på nymotens.<br />
Samtlige hadde sine tilhengere, og smilene som<br />
bredde seg ut over ansiktene til de troende da de<br />
endelig fikk høre det de håpte de ville få høre, fortalte<br />
om samhørighet og styrke.<br />
For ikke å snakke om nyvunnet innsikt, for de som<br />
var åpne for det.<br />
Alt mens yppersteprestene forklarte om sine hellige<br />
graler, mens vi troende nikket som om vi var fylt av<br />
en ny viten, med innsikt til å forandre både eget og<br />
andres liv.<br />
En innsikt man lykkelig kunne ta med seg, når man<br />
etter en dag i Mekka, dro hjem til hverdagens<br />
arbeid og plikter.<br />
Forhåpentligvis med åndelig påfyll nok til et helt år.<br />
For min pilgrimsreise gjøres ikke bare en gang i<br />
livet, men en gang i året.<br />
For i oktober neste år, vil jeg nok en gang besøke<br />
templene med sine rom, yppersteprester og hellige<br />
graler i mitt eget Mekka.<br />
Er det rart jeg gleder meg til neste års hifi-messe i<br />
Horten?<br />
av Roy Ervin Solstad<br />
1/2005<br />
69
Musikalsk oase<br />
PM Audio, Gradient, Jorma Salmi<br />
og masse akustisk musikk var lyspunktet<br />
i et hav av mer eller mindre<br />
interessante utstyrsdemonstrasjoner.<br />
Messelyd har utviklet seg til å bli noe<br />
bortimot et skjellsord. Oddsene er håpløse.<br />
De utstillerne som gjerne greier seg<br />
best er de som begrenser ambisjonene både<br />
med høyttalerstørrelse og lydtrykk.<br />
Hummer og kanari<br />
Messen i Horten ga som vanlig mange eksempler<br />
på hummer og kanari.<br />
Undertegnede hadde bare<br />
noen timer til rådighet. Jeg<br />
hadde en plan om å skumme<br />
meg uforpliktende gjennom<br />
alle rommene.<br />
For å gjøre en lang historie<br />
litt kortere var det PM Audio,<br />
Jorma Salmi og Gradient som<br />
sørget for at undertegnede<br />
bare kom gjennom omtrent<br />
halvparten av det planlagte<br />
programmet. PM Audio<br />
utmerker seg bestandig med<br />
ekstraordinært gjennomarbeidede<br />
oppsett.<br />
Stort oppsett,<br />
naturlig lyd<br />
Denne gangen var det heller<br />
ikke særlig beskjedenhet over<br />
den største av PMs to utstillinger.<br />
I et stort konferanserom<br />
(dog med svært lav takhøyde)<br />
hadde de satt opp et stort anlegg basert<br />
på den aktive utgaven av Revolution, toppmodellen<br />
til Gradient, med to ekstra bassmoduler<br />
og tilhørende aktivt delefilter bygget for<br />
Gradient av GamuT. Dette ble drevet av to<br />
effekttrinn fra engelske Audio Synthesis.<br />
Resten av anlegget var i hovedsak bygget<br />
opp omkring Audio Synthesis DAX Discrete, en<br />
nykonstruert DAC i superklassen som tar alle<br />
formater og har innebygd volumstyring.<br />
Digitalstrømmen ble levert av en Pioneer-spiller,<br />
lettere modifisert for å kunne levere SACD og<br />
DVD-Audio via en spesialdesignet ledning.<br />
Nå ble det ikke spilt annet enn vanlig CD de<br />
nesten to timene jeg var innom sammen med<br />
Gradient-konstruktøren Jorma Salmi. Vi ser ut til<br />
å dele en litt mindre mainstreamaktig sans for<br />
rendyrket akustisk musikk av type klassisk og<br />
jazz. Lydkvaliteten var helt bemerkelsesverdig<br />
åpen, homogen, avslappet og naturlig i grunntoneområdet.<br />
Ingenting annet jeg hørte på messen<br />
var engang i nærheten av Gradient-systemet<br />
i disse disiplinene. Med to ganger seks tolvtommers<br />
dipolmonterte basselementer til rådighet<br />
bød anlegget på en likeartet og overlegen<br />
70 1/2005<br />
gjengivelse av dynamikk fra øverst i grunntoneområdet<br />
til ned mot dypbassområdet.<br />
Responsen gikk rett ned til 20Hz, men en for<br />
meg litt uventet tendens til oppsvulming ødela<br />
for den helt dypeste bassen. Dette ble sagt å ha<br />
sin årsak i rommet, selv om dipolbasser i så<br />
måte er langt mindre følsomme enn andre høyttalerprinsipper.<br />
Dipole (helt åpne) basskasser sender lyden i<br />
stor grad retningsbestemt forover og bakover i<br />
en tenkt langstrakt åttetallsfasong. Sammen<br />
med en mellomtone- og diskantmodul som er<br />
konstruert for å være noe á la en mest mulig<br />
retningsstrålende minimonitorhøyttaler, ga et<br />
absolutt enormt lydbilde, relativt uanfektet av<br />
den lave takhøyden i det ellers store demorommet.<br />
Liten takhøyde pleier ellers å begrense<br />
utbyttet mye for de fleste andre høyttalertyper,<br />
men her ga den intelligente og innovative<br />
Gradient-konstruksjonen stor uttelling.<br />
Musikk, ikke billige effekter<br />
Å treffe Jorma Salmi på hi-fi messer må være<br />
som å komme til en oase for ørkenvandrere.<br />
Han er fullstendig blottet for agitasjon og<br />
demagogi. I stedet for å prate spiller denne lune<br />
finnen CD etter CD, slik at tilhørerne selv får<br />
mene hva de vil. Jeg overhørte enkelte som syntes<br />
Gradient-systemet låt litt vel prektig og<br />
tamt, noe jeg klart vil arkivere som uvitende<br />
eller forhastet.<br />
Siden Jorma og undertegnede i lange perioder<br />
fikk rommet helt for oss selv (avspilling av<br />
seriøs akustisk musikk er en effektiv måte å<br />
rydde demorommene for underholdningssøkere…),<br />
fikk jeg muligheter under mer avslappede<br />
og støyfrie forhold å høre hva dette systemet<br />
kunne prestere. En liten mistanke om mindre<br />
dynamikk i mellomtonen viste seg da faktisk<br />
å være det motsatte. Gradient-systemet hadde<br />
av Tore Dag Nilsen<br />
Jormi Salmi og Paul Mortensen med<br />
Hortens beste lyd, ifølge Tore Dag Nilsen.<br />
enorm dynamikk der også, men det var i en slik<br />
grad fri for billige triks og øretrettende tendenser<br />
at den fullstendig siviliserte, uanstrengte og<br />
naturlige gjengivelsen rett og slett var uvant.<br />
Det eneste jeg hadde å utsette på dette oppsettet,<br />
foruten det nevnte problemet med dypbassen,<br />
var et lite ønske om enda mer forfinet<br />
og oppløst gjengivelse fra midten av diskantområdet<br />
og oppover. (Overtoneområdet, med andre<br />
ord.) Det fins i dag toppklasses diskantelementer<br />
som fikser dette enda bedre enn koaksialelementer,<br />
som anvendes i Revolution. En liten<br />
mangel som ikke ødelegger det ellers gode inntrykket<br />
fra et enormt musikalsk og naturlig gjengivende<br />
høyttalersystem, vil jeg si.<br />
Fordel<br />
å være aktiv<br />
Den aktive utgaven av<br />
Gradient Revolution har<br />
beholdt alt disse høyttalerne<br />
gjør godt fra før av,<br />
og gir enda større klarhet,<br />
dynamikk og åpenhet<br />
i tillegg. Forskjellen<br />
mellom aktivt og passivt<br />
drevne Revolution er<br />
minst like stor som forskjellen<br />
mellom de opprinnelige<br />
Revolution og<br />
de nåværende mk2modellene<br />
En fordel med aktiv<br />
drift av slike høyttalere er<br />
at man kan tyne mer følsomhet<br />
ut av systemet,<br />
og slippe å rette ut den<br />
naturlige tendensen til<br />
de dipole basselementenes<br />
svake nivåfall med hjelp av de passive filterkomponentene.<br />
De eneste passive komponentene<br />
som anvendes i aktive Revolution, er<br />
de som deler mellom diskant og mellomtone.<br />
Takket være justeringsmuligheter i det aktive<br />
delefilteret slipper man også passive motstandere<br />
som demper nivået i diskant- og mellomtone-elementene.<br />
I moderate rom trenger man sikkert ikke ekstra<br />
bassmoduler (det er mulig å tilkoble så<br />
mange bassmoduler som helst, de koster<br />
22 700 per par), men uansett har aktiv drift sin<br />
pris. Heldigvis kun i kroner. Delefilteret koster<br />
22 000 kroner. Dessuten trenger man to effekttrinn,<br />
men her er det for eksempel mulig å<br />
anvende et litt eldre, muskuløst transistortrinn<br />
for bassmodulene. Systemimpedansen med tre<br />
bassmoduler er så udramatisk som 12 ohm,<br />
men Gradient anbefaler likevel transistorforsterkere<br />
siden de har overlegen evne til å kontrollere<br />
store bassmembraner. Egenskapene i diskanten<br />
spiller jo ingen rolle til slikt bruk.<br />
Toppene kan drives greit selv av middels store<br />
rørforsterkere.
Den ultimate musikk og hjemmekino-opplevelsen!<br />
Tannoy Eyris iDP er verdens mest avanserte aktive høyttalersystem med innebygget digitalforsterker<br />
kombinert med total romkorreksjon og optimering. For de som simpelthen vil ha det BESTE!<br />
www.stereofil.no<br />
Digital høyttalerteknologi for musikk og film<br />
Tannoy Eyris iDP kan oppleves hos SteReoFil i Oslo.<br />
SteReoFil, Grensen 9, 0159 Oslo, Tlf: 22 41 13 20<br />
Importør:<br />
Nord Teledistribusjon AS Tlf: 74 83 40 30
Oslo Plaza:<br />
Høy lyd<br />
og<br />
stort<br />
bilde!<br />
Geir Fredriksen fra<br />
Trondheim har konstruert<br />
dynamiske dipolhøyttalere<br />
i linje i en<br />
mannsalder. Når har<br />
han lukket kassa og<br />
åpnet lydbildet i en<br />
imponerende linjehøyttaler<br />
med 18<br />
fullrange høyttalere,<br />
en enkelt bånd superdiskant<br />
pluss sub.<br />
Det låt imponerende<br />
flott på Oslo Hi-<br />
Center sin "filial" i<br />
Dronning Mauds<br />
gate.<br />
Den lekreste standen på Plaza hadde B&W med sine Classéforsterkere.<br />
Dette er høystatus produkter som med sin kombinasjon<br />
av flott design og god lyd kan nå langt utover hi-fi<br />
menigheten. Håper vi!<br />
Brasilianske Audiopax<br />
fikk med sin oppsiktsvekkende<br />
forforsterker<br />
med "klangkontroll"<br />
verdenspremiere i<br />
<strong>Fidelity</strong> nr.10. Her også<br />
med rørforsterkerne<br />
som Ken Kessler nektet<br />
å skrive om, men som<br />
andre har gitt topp<br />
tester!<br />
Erling Neby-også kjent<br />
som italiensk mafioso<br />
på norsk pizzareklame -<br />
i mer sedvanlig hi-fi<br />
positur sammen med<br />
sine high-end produkter<br />
fra JBL og MCIntosh.<br />
Hi-Fi butikken Stereofil<br />
(Oslo) hadde messas<br />
høyeste lyd med aktive<br />
Tannoy høyttalere.<br />
Pussig nok låt det også<br />
fint de korte øyeblikk<br />
musikken spilte en<br />
smule pianissimo. Men<br />
det var ikke for ofte!
Robbie Willams<br />
besøkte<br />
Plazamessa med<br />
storslagent show<br />
flere ganger i<br />
timen. Både lyd og<br />
bilde var utrolig<br />
bra! En fjær i<br />
hatten til Hi-Fi<br />
Center kjeden og<br />
InFocus som stilte<br />
med sin helt nye 3<br />
chip DLP projektor.<br />
For de som ikke<br />
har skjønt det; film<br />
er beste hjemme<br />
hos deg selv!<br />
Leif Ernstsen med sine "nye" DP A-1s og prototype av helt ny aktiv<br />
forforsterker med valgbar innebygget EQ for stativhøyttalere!<br />
Snake oil? Niks. Den utrettelig Lars Christensen<br />
fra Nordost med tre strømkabler; hvem skal ut?<br />
Designanlegg fra engelske Chord og Hi-Fi Huset i Bærum.<br />
Hi-Fi Klubben hadde flere rom på Plaza. Også verstingrommet med Cerwin Vega og bilsimulator med<br />
stor plasma. Musikalsk? Neppe! Men moro....<br />
1/2005<br />
73
Xavian XN185II stativhøyttalere:<br />
Bedre enn virkeligheten?<br />
Hvis du er riktig ærlig med deg selv; ønsker du nøytral lyd fra<br />
stereoanlegget ditt? Mange ender faktisk opp med å velge en<br />
høyttaler som fargelegger lyden slik at det hele låter litt flottere<br />
og mer imponerende eller litt "bedre enn virkeligheten".<br />
Er Xavian XV185II en slik høyttaler?<br />
Xavian er vel et nytt bekjentskap for de<br />
aller fleste, men firmaet har faktisk holdt<br />
på med produksjon av høyttalere siden<br />
1996. Høyttalerne bruker eksklusivt<br />
skandinaviske elementer fra Seas, Vifa og<br />
ScanSpeak. Høyttalerne konstrueres av en italiensk<br />
herremann med navn Roberto Bartella<br />
men produseres i Den Tsjekkiske Republikk.<br />
Svært så internasjonalt med andre ord.<br />
Konstruksjon<br />
Høyttaleren med det velklingende navnet<br />
74<br />
1/2005<br />
XN185II er en massiv stativhøyttaler med 3/4"<br />
diskant og 7" bass/mellomtone. Begge elementene<br />
er gamle kjenninger produsert av<br />
ScanSpeak. Vi snakker om noen virkelig høykvalitets<br />
elementer med pris deretter. Det deles<br />
mellom mellomtone og diskant ved 2.600 Hz.<br />
Baffelen er tiltet for å gi optimal faserespons.<br />
Baffelen er faset av i kantene for å redusere<br />
kantrefleksjoner.<br />
Høyttaleren er refleksladet og har munningen<br />
på bassrefleksrøret plassert på baksiden av<br />
kabinettet. Selve kabinettet er såpass solid at<br />
av Gunnar<br />
Brekke<br />
knoketest frarådes, veier 12,5 kg og dekket med<br />
ekte trefiner. Finishen er upåklagelig – all ære til<br />
de tsjekkiske håndverkerne.<br />
Høyttalerne har biwireingsterminaler.<br />
Lyd<br />
Lydmessig byr ikke Xavian XN185II på noen<br />
store overraskelser. Som selvbygger kjenner jeg<br />
godt til elementene som er benyttet (eller i hvert<br />
fall noen nære slektninger av dem), og den ferdige<br />
høyttalerens lyd bærer tydelig preg av elementene<br />
som er benyttet. Roberto Bartella har
fått det meste og beste ut av potensialet til<br />
disse førsteklasses elementene. Med gode<br />
råvarer (elementer) og godt håndverk også på<br />
lydsiden (delefilter) er det derfor ingen stor<br />
overraskelse at XN185II spiller bra. Riktig bra.<br />
For dere som ikke er like vel bevandret i<br />
jungelen av høyttalerelementer der ute må jeg<br />
vel allikevel beskrive det lydmessige resultatet<br />
fra høyttaleren.<br />
Bass/mellomtoneelementet er en nær slektning<br />
av bassene i Sonus Faber "Extrema" og<br />
Wilson "Watt". Dette elementet strekker seg<br />
lenger ned i bassen enn det man vanligvis forventer<br />
av et element på denne størrelsen og<br />
også montert i XN185II får vi glede av dette.<br />
Xavian oppgir en rett frekvensgang ned til<br />
48 Hz, og jeg ser ingen grunn til å tvile på<br />
disse tallene (noe jeg ofte gjør hos en del<br />
andre produsenter). 48 Hz er virkelig imponerende<br />
av en stativhøyttaler, men gjør også at<br />
man må ta reelle hensyn til plassering av høyttalerne<br />
og forsterkeren som brukes til å drive<br />
den. Dette er høyttalere som er avhengig av et<br />
gode stativ, god plassering og en god potent<br />
forsterker. Med disse kriteriene på plass gir<br />
høyttalerne deg dyp voluminøs bass som er<br />
akkurat så stram som forsterkeren tillater den<br />
å være. Aller helst bør nok XN185II matches<br />
med en kraftig forsterker basert på transistorer<br />
eller kanskje klasse D.<br />
Med XN185IIs evne til å rekke dypt i bassen<br />
bør den være en av de få stativhøyttalere som<br />
glatt kan matches med Yamaha YST SW-1500<br />
som er testet annensteds i <strong>bladet</strong>. Jeg har ikke<br />
prøvd dette i praksis, men er ganske sikker på<br />
at dette bør fungere bra.<br />
Diskant<br />
Diskanten er i toppklasse. Som de fleste andre<br />
3/4" diskantelemeneter er ScanSpeaken svært<br />
åpen og utstrakt helt opp til 20 kHz (og kanskje<br />
enda litt lenger), men i motsetning til alle<br />
de andre 3/4 tommerne fungerer dette elementet<br />
også ned mot en stor bassmellomtone<br />
som her. Selv med en såpass lav delefrekvens<br />
som 2.500 Hz gir diskanten god effekttålighet<br />
og tåler masse guffe før det begynner å låte<br />
presset.<br />
Mellomtonegjengivelsen er også preget av<br />
valgte elementer. Vi har her mer nivå i nedre<br />
mellomtone enn i øvre, noe som mange anser<br />
som positivt. Høyttaleren fokuserer derfor mer<br />
på helheten av lydbildet enn på detaljer. Mer<br />
på gitarens kasse enn strenger. Mer på sangernes<br />
brystkasse og mave enn på stemmebåndene.<br />
Mer på musikk enn på hifi. Dette betyr<br />
ikke at det mangler detaljer i gjengivelsen,<br />
men at denne delen av gjengivelsen er tonet<br />
ned – helt sikkert med vilje.<br />
Litt hengekøye?<br />
Den totale klangkarakteren i XN185II er preget<br />
av en svak "loudnesseffekt". Den noe<br />
tilbaketrukne øvre mellomtone sammen med<br />
litt elevert nivå i bass og diskant gir en svak<br />
tendens til "hengekøye". Dette må for all del<br />
ikke sammenlignes med dedikerte "morohøyt-<br />
talere" som Cervin Vega, men heller at<br />
XN185II kan betraktes som en nøytral høyttaler<br />
med en liten tendens. Jeg er helt overbevist<br />
om at også dette er gjort med vilje. Her har<br />
tydeligvis målet vært å lage en høyttaler som<br />
er "bedre enn virkeligheten". En høyttaler som<br />
ikke bare spiller godt på de aller beste innspillingene<br />
men også kan få mer middelmådige<br />
innspillinger til å spille allright.<br />
Xavianhøyttaleren er i så måte i godt selskap.<br />
Klangkarakteren Roberto Bartella har gitt<br />
XN185II minner en god del om den vi finner<br />
igjen i andre gode merker, blant annet i en<br />
annen italiener; Sonus Faber.<br />
Ellers er det vel verdt å nevne at XN185II –<br />
som de fleste andre stativhøyttalere – tegner<br />
et stort, dypt og troverdig lydbilde – et lydbilde<br />
man nesten kan gå inn i. En liten hellende baffel<br />
som gir faseoptimalisering og lite kantrefleksjoner<br />
vil som regel fungere bedre enn en<br />
stor gulvstående høyttaler med loddrett baffel.<br />
Så også med denne.<br />
Konklusjon<br />
For knapt kr. 14.000,- må XN185II utgjøre et<br />
godt kjøp. Med tanke på kvaliteten man får på<br />
elementer, delefilterkomponenter og kabinett –<br />
og vissheten om hva disse delene må koste i<br />
løs vekt kan umulig dette være en upris. Legg<br />
til at det er gjort en god jobb med delefilteret<br />
og du sitter igjen med en høyttaler som bør<br />
være interessant for mange. Den må liksom<br />
alle andre høyttalere vi tester - også prøves ut<br />
i din stue, med ditt anlegg og ikke minst i henhold<br />
til din smak. Ønsker du en høyttaler som<br />
er bedre enn virkeligheten kan Xavian XN185II<br />
meget vel være høyttaleren for deg.<br />
Alt i alt fremstår Xavian XN185II som et<br />
meget hyggelig nytt høyttalerbekjenskap.<br />
Takk for oppmerksomheten.<br />
Xavian XN185II.<br />
Toveis bassrefleks stativhøyttaler.<br />
Mellomtone/bass: ScanSpeak 18 cm<br />
med karbonfiber/papir membran.<br />
Diskant: ScanSpeak 19 mm<br />
hånddopet tøydome.<br />
Frekvensgang: 47-20.000 Hz.<br />
Kontakter: Forgylte terminaler<br />
for biwiring.<br />
Impedanse: 8 ohm.<br />
Delefrekvens: 2600 Hz.<br />
Følsomhet: 85 dB (2.83V/1m).<br />
Anbefalt forst: 50 - 150 W.<br />
Dimensjoner: 325x218x330mm<br />
(HxBxD).<br />
Vekt: 12,5 kg.<br />
Importør: Audiofoni.<br />
Pris: Kr. 13.990,- pr. par.
4 stativhøyttaler rundt kr. 15000:<br />
Testpanelet!<br />
Vi har i dette <strong>bladet</strong> vurdert 4 til dels ganske<br />
ukjente stativhøyttalere i prisklassen rundt<br />
15 tusen kroner. Utgangspunktet for de<br />
opprinnelige testene har vært noe forskjellige<br />
og med ulike forventninger og tilpasninger til<br />
av Knut Vadseth<br />
Testpanel:<br />
Vidar Mørch,<br />
Gunnar Brekke,<br />
Håkon Rognlien,<br />
Anders Rosness<br />
og Jan Myrvold.<br />
76 1/2005<br />
hva høyttalerne gjør best. Men hvordan låter<br />
de under identiske forhold på høykvalitets<br />
referanseutstyr? Et ubarmhjertig møte med<br />
noen av landets mest forvente hi-fi kritikere;<br />
helt uten noe å gjemme seg bak!<br />
• Aurum Cantus Leisure 3S<br />
• Amphion Argon2<br />
• Xavian XN185II<br />
• PSB Platinium M2
Aurum Cantus Leisure 3S<br />
Den rimeligste av høyttalerne i denne gruppetesten<br />
ser ut til å være den dyreste! Kabinettet<br />
er grunnsolid og rålekkert. Den lange bånddiskanten<br />
er en delikatesse som kunne stått i høyttalere<br />
til mange ganger prisen av denne kineseren.<br />
Men pust ut, alle nervøse konkurrenter med<br />
europeiske konstruksjoner: Kineserne har enda<br />
et stykke igjen! I dette tilfelle er det bassmembranet<br />
som knapt nok holder mål i forhold til<br />
kabinett og bånddiskant. Frekvensgangen blir<br />
litt ujevn og det mangler litt naturlig "kropp" i<br />
nedre mellomtoneområdet. Samt her er selvfølgelig<br />
snaut med dypbass som man uansett ikke<br />
kan forvente særlig mye av. Men litt mer enn tilfelle<br />
her?<br />
Testpanelet:<br />
Gunnar Brekke: Henger ikke skikkelig sammen!<br />
Slank bass kunne avhjelpes av solid bakvegg.<br />
Og diskanten er gnistrende kjapp og flott<br />
med masser av luft uten problematiske sibilanter.<br />
Anders Rosness: Stram, tilbakelent, rent og<br />
veldig snilt. Men hvor er bassen? Nasal mellomtone<br />
med tydelig dårligere oppløsning enn den<br />
flotte toppen.<br />
Testprosedyre:<br />
Plassert på solide stativer midt på gulvet i "vanlig" testposisjon uten drahjelp av bak eller<br />
sidevegg og med stort rom med betydelig takhøyde. Dypt vann for små høyttaler, altså.<br />
Derimot er elektronikken Krell KPS 25sc CD/pre og med Transparent Referance kabler hele<br />
veien via Dynamic Precision A-1 effektforsterker. Realistisk testprosedyre? Nix! Men likevel en<br />
testprosedyre som garantert kan skille snørr og barter og som SAMMEN med de originale<br />
testene vil kunne gi nyttig informasjon.<br />
Vidar Mørch: Ren og pen lyd, men ingen<br />
grunntone. Null skyv og noe nasal grunnet<br />
manglende kropp. Grei på kontraster, men klarer<br />
ikke fylle det store testrommet med en homogen<br />
klangbalanse.<br />
Håkon Rognlien: En kjapp høyttaler, men litt<br />
nasal og en noe uorganisk klangstruktur med<br />
åpenbare mangler nedover. Brukbar på mannsstemmer,<br />
men uegnet for kompleks musikk i<br />
større rom.<br />
Jan Myrvold: Mangler bånndrag i den store<br />
(for store) stua, men raske transienter og bra
dynamikk. Flott oppløsning oppover, men åpner<br />
seg ikke helt nedover.<br />
Pris kr. 11495,-<br />
Importør: Golden Age Music, Sverige<br />
Forhandler: Norsk Audio Teknikk<br />
Amphion Argon2<br />
Håkon hadde jobbet mye for å finne rett plassering<br />
til disse særpregede finske kreasjonene<br />
med norske råelementer fra SEAS og en uvanlig<br />
utfreset hornkonstruksjon til metalldomen.<br />
Her var det klart mer skyv og<br />
høyere morofaktor hele veien, men<br />
igjen en litt slank tonalbalanse som<br />
kan avhjelpes med tett plassering på<br />
bakvegg. Diskanten var uvanlig ren og<br />
klar, men hadde en viss tendens til å<br />
stikke av helt i toppen. Lekker design<br />
og eksklusive, men single, høyttalerterminaler.<br />
Testpanelet<br />
Jan Myrvold: Litt mer kropp enn på<br />
kinseren, også mer kontante anslag og<br />
litt varmere og mer organisk gjengivelse,<br />
ikke minst av kvinnestemmer.<br />
Men på grensen til å flise litt med sibilanter<br />
oppover i diskanten. Går dypere<br />
enn Aurum Cantus.<br />
Håkon Rognlien: Mer opplevelse av<br />
musikk som virkelig svinger og med litt<br />
varmere klang enn Cantus. Flott<br />
attakk, men fremdeles noe nasal og<br />
med noe hardhet i toppen.<br />
Vidar Mørch: Mer homogen og stram enn<br />
Aurum , men knapt med baller nedover. Livlig,<br />
kjapp og en smule framfusende, men blir samtidig<br />
mer borte i lydbildet.<br />
Gunnar Brekke: Noe varmere og dypere bass<br />
enn Aurum, men kunne ønske litt mer luft i toppen.<br />
Her er klare begrensninger ved høyt volum,<br />
og den sliter hørbart i det store testrommet.<br />
Anders Rosness: Nær, distinkt og tydelig, men<br />
en smule ringing fra metallmembranet? Bedre<br />
bass enn Aurum og både åpen og ganske usynlig<br />
i lydbildet. Generelt god klangbalanse om<br />
man ekstrapolerer hørselinntrykket med en<br />
mulig bakvegg.<br />
Pris: kr.11.000 i svart/sølv+ kr.1400<br />
for levert finer.<br />
Leverandør: Audio Aktøren<br />
Xavian XN185II<br />
Italieneren Roberta Bartella presenterte sine<br />
meget solid bygde Xavian-høyttalere på Hortenmessa.<br />
For å holde prisene nede tross<br />
dansk/norske råelementer og håndlagde kabinetter<br />
av det helt gedigne slaget, produseres<br />
høyttalerne i lavkostlandet Tsjekkia. Dette er<br />
78<br />
1/2005<br />
den minste Xavian høyttaleren, og også den<br />
minste i denne testen. Likevel veier den solide<br />
12.5 kg og gir et usedvanlig flott inntrykk med<br />
sin tilbakelente front og signalet om god lyd fra<br />
det etterhvert svært så berømte 7 tommers kullfibermembranet<br />
fra ScanSpeak. <strong>Fidelity</strong> har<br />
lenge berømmet små høyttalere og store forsterkere,<br />
men det må innrømmes at det denne<br />
gang ikke har tatt helt av når det gjelder størrelsen<br />
på lydbildet. Før nå med den minste høyttaleren<br />
i denne testen! Til gjengjeld er prisen<br />
jekket opp et par/tre tusen!<br />
Men endelig får vi tyngden nedover sammen<br />
med flott kropp og et generelt ryddig lydbilde.<br />
Testpanelet:<br />
Anders Rosness: Mer kropp og mer substans<br />
med flott sammenheng i lydbildet. Her er simpelthen<br />
mye mer musikk for bare litt mer penger!<br />
Selv bassen er godkjent i forhold til størrelse<br />
og realistiske forventninger og her er en utmerket<br />
mellomtone. Diskanten gjør ingen egentlig<br />
feil, er ikke superdetaljert, men gir god<br />
sammenheng med resten. Bra allrounder uten<br />
alvorlige unoter.<br />
Gunnar Brekke: Synes diskanten ikke henger<br />
helt sammen med mellomtone og bass, men<br />
uansett en deilig høyttaler som ikke provoserer<br />
noen eller noe.<br />
Vidar Mørch: Endelig litt fundament, men ikke<br />
like mye lyd som på Amphion som fylte rommet<br />
bedre. Konstruktøren kjører safe med skikkelige<br />
komponenter, men det blir ørlite grann presset i<br />
toppen.<br />
Håkon Rognlien: Fin og varm klang med nærhet<br />
og naturtro mellomtone. Men skarpe s’er<br />
der oppe selv om klangfargen generelt er veldig<br />
bra. Litt for safe lydmessig med en smule hen-<br />
gekøye som viker unna den sedvanlige lyddritten<br />
i øvre mellomtone.<br />
Jan Myrvold: Harmonisk og kropplig mellomtone<br />
med flotte damevokaler uten stress og<br />
med meget brukbar bass. Likevel litt hissige i<br />
toppen, men generelt varm og god lyd som likevel<br />
mangler litt av den store romfølelsen med<br />
Amphion.<br />
Pris: 13.990,-<br />
Importør: Audiofoni<br />
PSB Platinium M2<br />
Nå blir det bråk igjen! Mange lesere<br />
hater det når det – dessverre – ofte<br />
viser seg at det er en tett sammenheng<br />
mellom pris og kvalitet. Alle ønsker å<br />
"beat the system" slik at man kan lure<br />
den harde virkeligheten der ute. Men<br />
også i denne gruppetest finner vi en forbløffende<br />
sammenheng mellom pris og<br />
kvalitet. Ikke særlig spennende og originalt,<br />
men til gjengjeld ganske så korrekt.<br />
Men vi hadde faktisk forventet at<br />
Aurum skulle stikke avgårde med en<br />
opplagt "best buy" anbefaling også<br />
etter ilddåpen i et større rom.<br />
Istedet blir det den gamle ringreven<br />
Paul Barton som etter vår mening er det<br />
beste kjøpet; tross høyeste pris! For her<br />
er det meste på plass helt etter forventningene.<br />
Lyden er stor, åpen, heftig, rytmisk,<br />
homogen, utmerket detaljert og<br />
sånn passe stram og nøyaktig-også<br />
nedover. En flott attest også til de gode<br />
SEAS elementene som er spesiallagd til<br />
kanadieren.<br />
Testpanelet<br />
Håkon Rognlien: Levende, lett og samtidig fyldig<br />
og glatt, finkornet lyd som swinger med rytmisk<br />
begeistring og imponerende dynamisk<br />
kontrast! Og som fyller rommet med troverdig<br />
klangstruktur og utmerket holografi!<br />
Vidar Mørch: Det eneste negative er etter min<br />
mening det stygge utseendet! Lyden er av en<br />
helt annen klasse enn de 3 første; her er kropp,<br />
rom, homogenitet. Ikke noe som stikker ut eller<br />
stikker av.<br />
Gunnar Brekke: Fin sammenheng i lydbildet,<br />
men opplever at noe ringer et eller annet sted i<br />
toppen? Mener også at denne høyttaleren uorginalt<br />
foretrekker enkel musikk. Forøvrig renner<br />
lyden gjennom hele konstruksjonen som smør!<br />
Anders Rosness: Detaljert og sammenhengende<br />
lyd med god bass og flott oppløsning oppover.<br />
Med både vilje og evne til å gjengi et stort<br />
symfoniorkester i en stor stue. Også orgel låter<br />
uventet bra på såpass små høyttalere.<br />
Pris; kr. 17.000<br />
Importør: Interconnect A/S
NY og spennende<br />
spesialbutikk for high-end<br />
Hi-Fi • hjemmekino • kabler<br />
Apollo<br />
Audio Pro<br />
Elac<br />
Nagra<br />
Parasound<br />
Pass Labs<br />
Tivoli Audio<br />
mm.<br />
man-lør<br />
10.00-17.00<br />
4 demorom - demonstrasjon etter avtale<br />
Fredensborgveien 24 (inng. F, 1. etg.), 0177 Oslo<br />
tlf. 22 20 22 04 / 22 20 22 05 • Mobil 47 60 92 36<br />
tors<br />
10.00-19.00
Strømkabler:<br />
Vi har gjort spredte forsøk på å evaluere<br />
høyttaler- og signalkabler med vår vanlige<br />
prosedyre for gruppetester. Disse er ikke<br />
lansert som annet en forsiktige forpostfektninger<br />
for å sjekke relevansen av våre resultater,<br />
men har i det minste gitt testpanelet brukbar<br />
selvtillit. Vi har likevel vært ydmyke nok til å<br />
advare om at resultatene ikke behøver å være<br />
gyldige i andre kombinasjoner med annet elektronisk<br />
utstyr, andre rom og andre kvaliteter på<br />
strømnettet. Det viktigste er at redaksjonen i<br />
<strong>Fidelity</strong> er fullstendig samstemte i at det er<br />
enkelt å oppfatte lydforskjeller på kabler med<br />
vårt referanseanlegg midt i Oslo sentrum! Vi er<br />
uansett glade for alle tilbakemeldinger som<br />
eventuelt nyanserer og hjelper oss til å treffe<br />
enda sikrere.<br />
Når vi tidligere har fremhevet et par kabler<br />
som særlig interessante (Audience AU 24,<br />
Kimber Monocle og vår gamle Transparent<br />
Reference tross høy pris når det gjelder høyttalerkabler.<br />
Duelund og Synergistic med aktiv<br />
80<br />
Knute på tråden?<br />
Det var en elektrisk ladet<br />
stemning i stua, da 4 par hørerør<br />
ble rettet mot Responshøyttalerne.<br />
Den vanlige gratiskabelen ble byttet ut<br />
mot en kostbar Kimber. Den siste<br />
meteren med 50 Hz vekselstrøm fikk<br />
topp sercvice etter en 500 km langt<br />
mareritt gjennom vanlig irra kobber!<br />
Tekst og foto: Knut Vadseth<br />
Testpanel: Vidar Mørch,<br />
Håkon Rognlien og Jan Myrvold<br />
1/2005<br />
strøm når det gjelder signalkabler), så er det<br />
ikke vanskelig å innrømme at kabler som vi<br />
opplevde som lydmessig uinteressante, får litt<br />
mager omtale. Vi prøver jo å finne frem til det<br />
eksepsjonelle!<br />
Strømkabler<br />
Vi håper selv disse mindre omfattende prøverundene<br />
også er av interesse for leseren, og<br />
kaster oss nå over det tilsynelatende mest tvilsomme<br />
av alle oppgraderingsforsøk; Vi vil skifte<br />
den siste meteren med tvinnet kobber før vekselstrømmen<br />
entrer spiller eller forsterkeri for å<br />
forvandle buktende riller eller nuller og ett-tall<br />
til vakker musikk. Vi vil simpelthen teste et mer<br />
eller mindre tilfeldig knippe av strømkabler!<br />
En frisk diskusjon om vi skulle prøve på<br />
effektforsterker eller CD og/eller pre, endte opp<br />
med at vi bestemte oss for å teste ut kablene<br />
på en Krell KPS 25sc som er både CD og forforsterker.<br />
Om dette produktet er mer eller mindre<br />
sårbar for kabler enn andre, vet vi ingenting om.<br />
Vi vil heller ikke påta oss så fortelle deg om den<br />
dyreste kabelen er verd pengene. Men vi kan i<br />
det minste fortelle deg at forskjellen på lydkvaliteten<br />
var "signifikant".<br />
Vi kan forsikre at den vanlige medfølgende<br />
strømkabelen, tross et tillitvekkende utseende,<br />
konsekvent var dårligere enn alle de spesialkablene<br />
vi prøvde! Men husk at vi er relativt uerfarne<br />
med alle fallgruper rundt disse kabeltestene<br />
og vet ikke om de dyreste kabelene kunne<br />
komme enda bedre ut med annen kvalitet av<br />
strømforsyningen. Forskjellen mellom de to<br />
dyreste kabelene KAN altså være større enn det<br />
vi opplevde. Det vi er helt sikre på, er at svenske<br />
Supra med sin utrolig lave pris burde være en<br />
selvfølge "for sikkerhet skyld" i et fornuftig<br />
anlegg. I det minste! Har du råd vil du se at<br />
Kimber var entydig enda en god del bedre. Men<br />
også mye dyrere. Uansett så må man være<br />
ganske så døv for ikke å oppleve betydelige lydforskjeller<br />
(temmelig sikkert også forbedringer)<br />
ved å prøve en spesialkabel på hjemlån...
Kimber PowerKord Gold<br />
Siden det selvfølgelig er umulig<br />
å beskrive "lyden" fra en<br />
strømkabel uten ved direkte<br />
sammenlikning, sammenlignet<br />
vi en Kimber PowerKord Modell<br />
10 Gold mot en solid “gratis”<br />
kabel.<br />
Vi håpet at Kimberen skulle være tilstrekkelig<br />
bra til å gi oss et nok skille i kvalitet til<br />
at det også kunne bli plass til andre kabler<br />
både i kvalitetsrommet mellom disse, og eventuelt<br />
enda litt over.<br />
Å beskrive lyden av "gratis" kabelen, blir<br />
uansett vanskelig selv om vi benyttet denne<br />
både før og etter Kimber. I første omgang ble<br />
jeg da også en smule bekymret da denne faktisk<br />
låt helt O.K. og tett opptil det jeg er vant til<br />
med den gamle orange EC-kabelen og andre<br />
spesialkabler av ulik opprinnelse. Jeg vil bemerke<br />
at jeg er veldig vant til at anlegget kan låte<br />
litt ulikt både på grunn av humør og dagsform(!)<br />
pluss selvfølgelig litt forskjellig belastning<br />
og renhet på nettet.<br />
Lyden av gull?<br />
Det mest oppsiktvekkende med lydforandringene<br />
med Kimber, var ikke mindre støy i øvre<br />
mellomtone. Dette var uansett som forventet<br />
etter generell erfaring fra andre spesialkabler.<br />
Antydningen til hakeslepp var den betydelig<br />
økte finkornetheten i lydbildet nedover, noe som<br />
gjorde at øvre bass og nedre mellomtone liksom<br />
skinte med større glans i forhold til et mer rufsete<br />
lydbilde med standardkabelen. Det var som<br />
om notene var nypolert med en deilig blank og<br />
glatt overflate og med betydelig større vekt og<br />
tyngde. Jeg må legge til at dette ikke låt teknisk<br />
eller mekanisk, men heller var et resultat av at<br />
Annonse:<br />
Kjære kunde,<br />
mye støy og skitt på lyden var betydelig redusert.<br />
Kimber hadde simpelthen tørket støv av<br />
pianoet!<br />
"Ingen grunn til å drite ut standard strømkabel<br />
som slett ikke var så verst i forhold til for<br />
eksempel "standard" signalkabler (skikkelig<br />
Python!), men den egner seg vel likevel best til<br />
vannkokeren på kjøkkenet", mener Jan Myrvold<br />
som mener at Kimber var en klar forbedring på<br />
samtlige parametre:<br />
"Glattere og<br />
mer finkornet lydbilde<br />
gir også<br />
mer varme i lydbildet<br />
med bedre<br />
rombeskrivelse,<br />
flere detaljer og<br />
renere transienter."<br />
Håkon:<br />
"Silkeglatt lydbilde,<br />
varmt og elegant<br />
og med ekstra<br />
dybde og rom<br />
til nesten det<br />
ubegripelige.<br />
Mangler helt de<br />
litt rufsete kantene<br />
vi kan oppleve<br />
på standard<br />
kabelen. Denne<br />
virker også betydelig<br />
mer klemt oppover enn Kimber.<br />
Vidar bemerker den betydelig renere og mer<br />
ustrakte toppen med Kimber samtidig som finkornetheten<br />
og glattheten i lydbildet ble fremhevet.<br />
Den økte dynamiske kontrasten gav<br />
også større utklinging. "Nå forsvant litt av elegansen<br />
og den luftige klangbalansen på<br />
Kimber", bemerket Vidar da vi gikk tilbake til<br />
gratiskabelen.<br />
I forbindelse med oppstart av nytt Electrocompaniet,<br />
har vi valgt å ikke være en del av dette selskapet.<br />
Selv om vi er veldig opptatt med utvikling og design av nye og<br />
spennende konsepter, har vi opprettet en egen avdeling for å<br />
kunne tilby service og oppgraderinger til våre gamle kunder.<br />
Vi holder fortsatt til i lokalene på Skårer, Solheimsveien 36, 1470 Lørenskog.<br />
Konklusjon<br />
Vi krangler fremdeles om den påfølgende forandring<br />
var "dramatisk" eller relativt beskjeden,<br />
og det blir enda verre å påstå om kabelen er<br />
verd prisen (drøye 3 tusen) eller om det er bedre<br />
å bruke pengene på litt bedre komponenter. For<br />
egen del vil jeg heretter jobbe mer seriøst med<br />
å finne fram til den relativt "beste" kabelen for<br />
de enkelte komponenter både på referanseanlegget<br />
i storstua, og på kinoloftet. Den slappe<br />
praksisen med å hive inn en "grei" spesialkabel,<br />
krysse fingrene – og håpe det beste, holder<br />
ikke etter dette! På den annen side er jeg<br />
skeptisk når en kabelstump skal koste tusenvis<br />
av kroner. Selv om en kabel er bra i USA, behøver<br />
jo ikke bety at den fungerer like bra på det<br />
norske strømnettet? Men Kimber Modell 10<br />
Gold gjorde det så avgjort!<br />
Pris kr. 3.298,-<br />
Importør: NCMS<br />
ECS Holding AS<br />
Tlf: 67 97 81 90<br />
Fax: 67 97 81 91<br />
service@ecsholding.com<br />
www.ecsholding.com<br />
Med vennlig hilsen<br />
Kai, Thomas og Per Abrahamsen
Rimelig Supra!<br />
Når vi nå først hadde etablert<br />
at vi faktisk kunne høre klare<br />
forskjeller på kabler, var vi<br />
raske til å velge den svenske<br />
Supra som neste testobjekt.<br />
Denne koster femteparten av Kimber. Man<br />
kan få den enda rimeligere ved å kjøpe de<br />
respektive delene og skru det hele sammen<br />
selv.<br />
Dette er fysisk en av de mykeste kablene på<br />
markedet, og firmaet levere også en "padde"<br />
som ser ut til å fungere bra. Selv benytter jeg<br />
Supra på kinoloftet hvor jeg opplever at både<br />
bass og transienter er blitt klart forbedret i forhold<br />
til tidligere mer tilfeldige løsninger. Andre<br />
har testet kabelen her i <strong>Fidelity</strong> med bra resultat,<br />
men selv har jeg ikke gjort noe nærmere<br />
vurderinger enn at den opplagt låter bedre enn<br />
padda fra Elkjøp og Maxbo sammen med gratiskabelen.<br />
Og altså at den både er billig, er lett<br />
å jobbe med i tillegg til at den fysisk virker veldig<br />
solid og skikkelig.<br />
82<br />
1/2005<br />
Lyden av Supra<br />
Her var mye som var<br />
ganske likt lyden fra<br />
Kimber, men ikke fullt i<br />
samme omfang. Den<br />
fremdeles varme nedre<br />
halvdel av lydbildet var<br />
glattere og mer finkornet;<br />
langt på vei mot<br />
Kimbernivå, men tyngden<br />
og fastheten i dette<br />
området var en smule<br />
"feitere" med litt mindre<br />
dynamiske kontraster.<br />
Også den elektriske<br />
støyen i øvre mellomtone var betydelig bedre<br />
enn på gratiskabelen, men Supra hadde fremdeles<br />
en slag hørbar "kant" et eller annet sted i<br />
nærheten av 2-3 kHz, selv om også denne var<br />
betydelig redusert i forhold til gratiskabelen. I<br />
det store og hele likevel temmelig nær Kimber .<br />
Det må altså være noe disse kabelprodusentene<br />
skjønner!<br />
Men hva sier testpanelet?<br />
Jan bekrefter at også denne kabelen er bedre<br />
Powersnakes: Python?<br />
Dette var den tykkeste<br />
kabelen i denne runden<br />
(det sier ikke lite) og<br />
det raslet underlig i den<br />
når vi tok i den.<br />
Er det en typisk hageslange konstruksjon<br />
med et plastrør fylt<br />
med ferritpulver og viklet rundt<br />
med kopperkordeller? Konstruksjonen<br />
er lett bevegelig, men trenger minst<br />
15-20 cm plass bak strøminntaket på<br />
hi-fi apparatet. Det tok forøvrig<br />
ikke mange sekundene<br />
før vi opplevde at<br />
lyden var langt fra<br />
"Python". Men hvor bra<br />
var den i forhold til Kimber<br />
og Supra? Var den til og<br />
med "bedre" enn Kimber?<br />
"Ryddig og ganske<br />
pent", skriver Håkon. "Men<br />
denne er uansett noe heftigere<br />
og noe mer aggressiv<br />
i klangbalansen enn både<br />
Supra og Kimber med en<br />
smule slankende effekt.<br />
Også øvre mellomtone en<br />
smule hard. Kabelen for<br />
eldre EC og Classe-konstruksjoner<br />
som trenger en<br />
smule mer liv og moro?", avslutter<br />
han.<br />
Vidar er mer opptatt av hvor lik<br />
Python er på Kimber , men aner noe<br />
mer kontrast og litt mindre pusing<br />
med lyden. Men hvem er mest korrekt,<br />
undres han.<br />
Jan er udelt positiv til Python synes<br />
at det her er ryddet skikkelig opp i<br />
grums og elektronisk skitt. "Flott ro<br />
og orden på lyden", mener han.<br />
Pris: kr. 11.300,-<br />
Importør: Audioaktøren.<br />
på samtlige punkter og noterer "Røverkjøp!!" i<br />
notatene sine.<br />
Håkon skriver at også Supra tar bort mye av<br />
den harde "kanten" vi opplevde på gratiskabelen<br />
og gir betydelig mer ro og orden i lydbildet.<br />
"Likevel noe mer "fuzz" i lydbildet enn med<br />
Kimber," avslutter han.<br />
Pris: kr. 590,-<br />
Importør: Eltek<br />
DBL Audio<br />
Denne norske kabelen er den fysisk<br />
slankeste i denne testen, bestående av to<br />
tvinnede kopperkordeller med strømpe over.<br />
Ikke særlig fysisk imponerende, men den er rimelig og har en solid<br />
menighet her hjemme. Som alle de andre er den lett hørbart<br />
"bedre" enn gratiskabelen. Blant annet var her hørbart bedre<br />
stillhet og ro mellom trabnsientene enn på denne. Men samtidig<br />
var lyden slankere og hardere enn på de beste.<br />
"Fast og ryddig og med god dybde og tredimensjonalitet",<br />
mener Jan Myrvold men beklager samtidig at her var litt lite<br />
"kropp". "Her er rene og raske transienter, men lyden blir en smule<br />
hissig oppover mot toppen", avslutter Jan.<br />
Håkon Rognlien mener også at det er bra ro og stillhet mellom<br />
instrumentene, men synes også at det kan bli litt agressive s’er og<br />
en smule hardhet oppover i lydbildet.<br />
Pris: ca. kr. 1500,-<br />
Forhandler: Helge Løken, Olsvik.
RIAA Fonotrinn:<br />
Vinyl!<br />
I "gamle dager" hadde alle<br />
radioer, forsterkere og forforsterkere<br />
fono-inngang<br />
innebygget i apparatet. Denne<br />
er nødvendig for å forsterke<br />
pickup-signalet og dernest for<br />
å korrigere frekvensgangen.<br />
Tekst: Stig Arne Skilbrei<br />
Medlytter: Dag Helleve<br />
Etter CD-mediets inntog (1982) Forsvant<br />
dette trinnet fra flere og flere radioer og<br />
forsterkere og må nå ofte kjøpes separat<br />
– ingen dårlig nyhet, egentlig, for den ivrige<br />
audiofile som er besatt på å få best mulig lyd<br />
kan nå velge fonotrinn på øverste hylle.<br />
Platen er nemlig spilt inn slik at diskantrillene<br />
er sterkt forstørret, mens bassrillene er tilsvarande<br />
forminsket. Elles hadde utsvingene<br />
i bassen laget kjemperiller, mens<br />
diskantrillene var nesten usynlige.<br />
Fonotrinnet demper diskanten og forsterker<br />
bassen for å gjenskape balansen<br />
i lyden, og dette må gjøres nøyaktig.<br />
Det blir ofte hevdet at det er<br />
vanskeligere å lage vellydende fonotrinn<br />
og linjetrinn enn effektforsterkere.<br />
Årsaken er visstnok at svake signaler er<br />
mer utsatt for forvrengning enn sterke<br />
– og fonosignalet er det aller svakeste.<br />
I virkelig gamle dager spilte de forskjellige<br />
plateselskapene inn med ulike<br />
korreksjoner, men i dag sikrer<br />
Recording Industry Association of<br />
America (RIAA) at alle plater er spilt<br />
inn etter samme standard. Fonotrinnet<br />
bør ha to innganger, en for den vanlige<br />
typen av pickuper (Moving Magnet), som krever<br />
ca. 40dB forsterkning (pluss korreksjon). Mc-pickuper<br />
krever ytterligere ca. 20dB forsterkning.<br />
Holfi Vitalus<br />
Ellipse er et nytt fonotrinn fra danske Holfi til en<br />
særdeles sympatisk pris; rundt 2000 kroner. For<br />
dette får du en mellomstor boks med inngang<br />
for både mm og mc, og separat strømforsyning<br />
av typen "batterieliminator". Både gain og<br />
impedans kan justeres, så her kan optimal tilpassing<br />
til enhver pickup sikres. Dette er både<br />
morsomt og lærerikt for eieren, og en flott<br />
finesse på et såpass rimelig trinn.<br />
Holfi har en "huslyd", en type lyd som du<br />
kjenner igjen på alt Holfi-utstyr. Dette kan være<br />
båden positivt og negativt. I tilfellet Holfi snakker<br />
vi om en utrolig lettflytende lyd helt uten<br />
hardhet. En musikalsk, ikke-elektronisk og ikkemekanisk<br />
lyd som er svært behageleg å lytte til.<br />
84<br />
1/2005<br />
En absolutt attraktiv egenskap, som vitner om<br />
at forvrengningen er forholdsvis lav, og oppløsningen<br />
tilsvarende høy. Her er god detaljeformidling,<br />
og en generelt lineær og nøytral lyd.<br />
Men fremdeles er det et stykke igjen til den<br />
skarpheten og dybden i lydbildet som<br />
Electrocompaniet presterer. Trinnet er heller ikke<br />
blant de som går dypest i bassen, men det KAN<br />
skyldes at det er renere i dette området enn<br />
mange andre. Lyden er ganske lik på mm som<br />
på mc. Alt i alt er dette et bra trinn til en attraktiv<br />
pris.<br />
Import: Audioaktøren, pris 2.200 kroner<br />
Hofi Ellipse<br />
Vitalus er et litt større, smalt og dypt fonotrinn<br />
med trefront, og en større "batterieliminator"<br />
med mulighet for å variere spenningen. Mye av<br />
tyngden og størrelsen har sin årsak i at trinnet<br />
er batteridrevet, med en strømforsyning som<br />
kun har som oppgave å lade batteriene. Dette<br />
for å sikre en ren og stabil spenning uavhengig<br />
av eventuell forurensning på nettet. Trinnet har<br />
ingen av/på bryter og er permanent på når<br />
støpselet står i stikkontakten. Man trenger likevel<br />
ikke bekymre seg for strømregningen, strømforbruket<br />
er mindre enn 2 Watt og batteriene<br />
oppgis å holde i 10 år. Som standard er trinnet<br />
satt til mc-følsomhet. Har du mm-pickup og<br />
ønsker lavere følsomhet må du av med lokket<br />
og forandre gain (S1=off). I følge bruksanvisningen<br />
ser det ut for at man kun har 2 valgmuligheter,<br />
mm- og mc-følsomhet, samt en bryter<br />
for å senke impedansen til 100 Ohm ved mc<br />
(S2=on). Dette siste blir i følge manualen kun<br />
anbefalt til pu med for kraftig diskantnivå. Jeg<br />
mener denne muligheten bør benyttes til alle<br />
mc.<br />
Lyden har klare likhetstrekk med Ellipse (se<br />
denne), og det er betryggende. Det viser at de<br />
vet hva de vil og får det til. Alt er imidlertid litt<br />
bedre. Lyden er litt ryddigere, litt roligere, litt reinere,<br />
med litt større og dypere lydbilde, og derfor<br />
verdt det ekstra utlegget. Et bra fonotrinn<br />
først og fremst takket være den lettflytende og<br />
uanstrengte Holfi-lyden. Prisen er heller ikke<br />
avskrekkende.<br />
Import: Audioaktøren, pris 3.900 kroner.<br />
Electrocompaniet ECP1<br />
Uansett hvilket fonotrinn jeg prøver, med dette<br />
trinnet oppleves lyden alltid mer analytisk.<br />
Lydbildet renskes opp, og instrumentene fremstår<br />
renere og mer "plassert". Lydbildet blir<br />
større og dypere, som om tåken har lettet. På<br />
live-plater merkes dette særskilt godt, du er ikke<br />
i tvil om at opptaket er live. Dette trinnet gjør<br />
tilsynelatende akkurat det samme som andre<br />
virkelig gode komponenter makter: Å ta vare på<br />
illusjonen. Det er nemlig det første som forsvinner<br />
ut med badevannet om komponenten<br />
forvrenger bare aldri så lite. Da høres alle opptakene<br />
like ut, uansett om de er gjort live eller i<br />
studio. Og uansett hvilket studio, for den saks<br />
skyld. Og da er man liksom i mål. Da har det<br />
ikke så stor hensikt å diskutere bassen for seg,<br />
mellomtonen for seg og diskanten for seg, og<br />
om dynamikken eller hva det nå skal være er<br />
slik eller slik. Det høres ut som musikk.<br />
Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at trinnet<br />
ikke er helt standard. Utgangskondensatorene,<br />
type brun plastkondensator uten påskrift, er<br />
skiftet ut med blå ERO/Roederstein polypropylene.<br />
Jeg innbiller meg at dette rensket en del<br />
opp, slik det alltid gjør når jeg skifter over til<br />
min favorittkondensator, selv om dette var en<br />
sammenlignende test med flere uker mellom.<br />
"Modifikasjonen" er utført av<br />
produsenten selv, etter at trinnet<br />
så allikevel måtte repareres<br />
pga brum (noe med diodene)<br />
og en omskifter som ikke skiftet<br />
(mellom mm og mc). Jeg<br />
gjør denne typen endringer<br />
normalt selv, men her kan<br />
bunnplaten ikke skrues ut, så<br />
loddingen må gjøres fra oversiden.<br />
Da blir det straks vanskeligere<br />
å komme til.<br />
Ellers er trinnet som de fleste<br />
andre: en svart boks som er<br />
relativt liten og derfor grei å<br />
plassere, med utvendig strømforsyning<br />
(batterieliminator). To<br />
fonoplugger inn, og to ut, et<br />
jordingspunkt middt i mellom<br />
og en omskifter mellom mm og mc. Akkurat det<br />
du trenger, ikke mer. Følsomheter og impedanser<br />
kan ikke varieres men følger standarden;<br />
inngangsimpedansen for mc er satt til 100<br />
Ohm. Man ser ofte avvik fra denne verdien, f.<br />
eks. fordi produsenten ønsker å tilpasse trinnet<br />
til en bestemt pu. Ulike mc-pickuper har nemlig<br />
ulik utgangsimpedans, fonotrinnets inngangsimpedans<br />
skal ideellt sett settes lik din pickups<br />
utgangsimpedans. Produsenten eller en tekniker<br />
kan ofte ordne dette, men om du ønsker å<br />
prøve ut flere pu uten å favorisere noen kan det<br />
være lurt å holde seg rundt standarden.<br />
5000 kroner er litt penger, men dette er en<br />
god investering. Finishen er høy, utseendet<br />
sobert og lyden som et relativt åpent vindu mot<br />
virkeligheten.<br />
Tilgjengelighet og pris:<br />
Utvalgte forretninger, ca kr 5000,-
Yamaha YST SW-1500:<br />
Dr. Jekyll and Mr. Hyde<br />
Til et hjemmekinooppsett anbefaler høyttalerprodusentene<br />
deg å bruke forskjellige<br />
høyttalere til de forskjellige oppgavene i<br />
oppsettet. Et par store gulvstående høyttalere<br />
til bruk i høyre og venstre frontkanal, en<br />
mindre liggende høyttaler etter de Appolito<br />
prinsippet til senter (front) kanalen, et par små<br />
"bokhyllehøyttalere" til høyre og venstre bakkanal<br />
og sist men ikke minst en (eller flere) subwoofer(e).<br />
Personlig vil jeg anbefale fem like (store eller<br />
små) høyttalere sammen med subwoofer(e).<br />
Grunnen til dette er å sikre lik gjengivelse i alle<br />
kanalene - les mer om dette i <strong>Fidelity</strong> #4. Men<br />
kanskje ikke alltid?<br />
Teknikk Yamaha YST SW-1500<br />
Dette er den største – og dyreste - subwooferen<br />
i Yamahas sortiment. Ingen andre enn ihuga<br />
hifi- eller hjemmekino-entusiaster ville påstå at<br />
den med sine 420 x 511 x 448 mm og matchvekt<br />
på 29 kg er en liten sub. Men i forhold til<br />
tekniske data og<br />
ytelse er den faktisk<br />
overraskende<br />
liten.<br />
Subwooferen<br />
leveres i svart eller<br />
kirsebær utførelse.<br />
Selve bassele-<br />
86 1/2005<br />
mentet er en hightech 12" med stor slaglengde,<br />
stor (10 cm) svingspole og et kraftig magnetsystem.<br />
Membranmaterialet er ikke spesifisert<br />
men kan ligne på en hybridløsning med både<br />
papir og kunstmateriale. Elementet er nedadrettet<br />
og omgitt av fire kraftige ben. Under bassen<br />
er det montert en "spredelinse" som skal spre<br />
basslyden i de fire himmelretninger. I tillegg har<br />
subben et bassrefleksrør med munning i fronten.<br />
For å drive elementet har Yamaha montert en<br />
1.000 Watt (!) høyeffektiv (Klasse D?) effektforsterker.<br />
Dette må jo gi både futt og fart.<br />
SW-1500 kan kobles før eller etter effektforsterkeren<br />
din med enten småsignaler via phonoplugger<br />
inn/ut, eller med effektsignaler via høyttalerterminaler.<br />
LFE- (Low frequency Effect)<br />
kanalen<br />
I utgangspunktet er LFE-kanalen som navnet tilsier<br />
den kanalen på DVD-platen der de lavfrekvente<br />
effektene i lydsporet ligger, mao 0,1<br />
kanalen i et 5,1 kanals oppsett. Dette signalet<br />
blir som regel blandet med den dypeste bassen<br />
som blir til overs når man på DVD-spilleren eller<br />
hjemmekinoforstekeren definerer en eller flere<br />
av høyttalerne som små (Small). Dette signalet<br />
er i de fleste tilfellene standardisert som frekvensene<br />
under 85 Hz men i noen avanserte<br />
At Yamaha YST SW-1500 med<br />
sitt massive chassis, sin 12"<br />
basselement og sin 1000 Watts<br />
forsterker takler oppgaven den<br />
stilles ovenfor i et hjemmekinooppsett<br />
kommer vel ikke som<br />
noen stor overraskelse. Denne<br />
subben er et monster og selvfølgelig<br />
takler den rollen som<br />
Mr. Hyde til bortimot perfeksjon.<br />
Men hvordan takler den<br />
rollen som Dr. Jekyll? Hvordan<br />
fungerer den på musikk?<br />
av Gunnar Brekke<br />
spillere og forsterkere kan dette omdefineres til<br />
en annen verdi.<br />
SW-1500 har i tillegg til en normal småsignalinngang<br />
også en LFE-inngang som i praksis<br />
er en fulltoneinngang som er avhengig av at slik<br />
filtrering er foretatt i DVD-spiller eller forsterker.<br />
Det kan i oppsett som inkluderer SW-1500<br />
lønne seg å definere en lavere delefrekvens enn<br />
85 Hz dersom dette er mulig.<br />
Til slutt kan det nevnes at SW-1500 har fjernkontroll.<br />
Dette er en funksjon, som jeg etter å<br />
ha prøvd det, mener alle subwoofere burde<br />
utstyres med. Muligheten til å stille volum, fase,<br />
film/musikk mode og highcut frekvens fra lytteposisjon<br />
er helt fantastisk. I tillegg kan man<br />
lagre sine innstillinger i en av tre forhåndsettinger.<br />
Utrolig praktisk.<br />
Lyd Yamaha YST SW-1500.<br />
Som subwoofer i et hjemmekinooppsett er SW-<br />
1500 bortimot perfekt. Koblet til hjemmekinoforsterkerens<br />
LFE-kanalen gjør SW-1500 kinoopplevelsen<br />
komplett. Du (og naboene) kan<br />
glede deg over en rystende opplevelse som er<br />
med på å forsterke handlingen på skjermen til<br />
et høyere nivå. God (og mye?) bass gjør opplevelsen<br />
av lydeffektene i filmen til en ren fysisk<br />
opplevelse. Forsterker spenningen.<br />
At SW-1500 med sitt massive chassis, sin 12"<br />
basselement og sin 1000 Watts forsterker takler
denne oppgaven kommer vel ikke som noen<br />
overraskelse. Denne subben er et monster og<br />
selvfølgelig takler den rollen som Mr. Hyde til<br />
bortimot perfeksjon. Men hvordan takler den<br />
rollen som Dr. Jekyll? Hvordan fungerer den på<br />
musikk?<br />
Jo takk, bare bra. Med visse forbehold er SW-<br />
1500 en utmerket musikkformidler. Mine forbehold<br />
ligger i hvordan subwooferen kobles til<br />
anlegget. Koblet etter "vanlig" metode blir<br />
utsignalet fra forforsterkeren koblet gjennom<br />
subben og videre til effektforsterker og satellitter.<br />
Med SW-1500 kan man velge highpass frekvens<br />
til 80 eller 100 Hz, og dette er etter min<br />
mening for høyt. Det nedadrettede kjempeelementet<br />
i SW-1500 gjør en kjempejobb med de<br />
dypeste frekvensene men henger dessverre ikke<br />
riktig med opp til 80 Hz og i hvert fall ikke 100<br />
Hz. Satellitter og sub henger ikke skikkelig sammen.<br />
I en eventuell SW-1500 Mk. 2 ønsker jeg<br />
å se en trinnløs (fjernstyrt) justering også av<br />
highpass frekvensen for satellittene.<br />
Heldigvis kan dette problemet lett forbigåes<br />
eller rettere sagt forbikobles. Jeg anbefaler å la<br />
satellittene spille ufiltrert og rulle av naturlig i<br />
bunnen, for deretter å justere SW-1500 highcut<br />
frekvens opp for å møte disse. Jo dypere satellittene<br />
går, jo bedre jobb vil SW-1500 gjøre. Dette<br />
påvirker dessverre også effekttåligheten på oppsettet<br />
der satellittene vil sette grensene for hvor<br />
høyt man kan spille. Den ideelle høyttaleren<br />
som makker for<br />
SW-1500 blir<br />
derfor en relativt<br />
stor høyttaler,<br />
allerhelst en<br />
gulvstående<br />
modell. I dette<br />
tilfellet er kanskjehøyttalerfabrikantenes<br />
generelle anbefaling<br />
av høyttalere<br />
i et surroundoppsett å anbefale?<br />
Matchet med de rette høyttalerne fungerer<br />
SW-1500 utmerket også som musikkformidler.<br />
Subben gjør det den skal gjøre; legge til en<br />
oktav eller to i bunnen. Med fundamentet på<br />
plass opplever en at ting faller på plass i lydbildet.<br />
En god subwoofer gir ikke bare dypere<br />
bass, den balanserer også klangbalansen på en<br />
slik måte at mellomtonen og diskanten fra sattelittene<br />
framstår som mer riktig. SW-1500 klarer<br />
dette på en overbevisende måte.<br />
Konklusjon<br />
Yamaha YST SW-1500 er en hei dundrende subwoofer<br />
ved bruk i hjemmekinoen. Koblet til forsterkerens<br />
LFE kanal er det vanskelig å finne en<br />
bedre sub til formålet, selv om man legger langt<br />
flere penger på bordet. Aldri tidligere har jeg<br />
opplevd en subwoofer som til de grader setter<br />
luften, rommet, veggene, møblene og meg selv i<br />
bevegelse. Romskip, fly, flodbølger og dinosauruser<br />
er mer fysisk tilstede i rommet ditt med en<br />
subwoofer av dette kaliberet. En sterk opplevelse.<br />
Også til musikk kan SW-1500 gjøre en god<br />
jobb, men det er da viktig å matche subben<br />
med de rette sidehøyttalerne. De "rette" høyttalerne<br />
i dette tilfelle er større høyttalere som i<br />
seg selv går relativt dypt i bassen. SW-1500<br />
gjør en god jobb med å supplere slike høyttalere<br />
med den siste oktaven i bunn.<br />
Alt i alt må Yamaha YST SW-1500 betegnes<br />
som et svært godt kjøp til prisen.<br />
Takk for oppmerksomheten.<br />
Yamaha YST SW-1500 Aktiv subwoofer.<br />
Uteffekt: 1000 W<br />
Basselement: 12" (30 cm)<br />
Lavpassfilter: 40 Hz - 140 Hz<br />
Frekvensomfang: 16 Hz - 140 Hz<br />
Farge: Svart<br />
eller kirsebær<br />
Mål (BxHxD): 420x511x448mm<br />
Vekt: 29 kg<br />
Annet: Fjernkontroll<br />
Importør: Yamaha<br />
Pris: Kr. 9.990,-
Analog multikanalmed null senterkanal:<br />
Spøkelset i midten?<br />
Jeg må med det samme innrømme at de nye<br />
SACD utgivelsene fra RCA og Mercury med<br />
klassisk musikk i praktfulle 3-kanals opptak,<br />
ødelegger litt av den påfølgende argumentasjon:<br />
“Senterkanalen i et multikanal anlegg for<br />
musikk, blir enten for dyr eller for dårlig!” På<br />
88 1/2005<br />
den annen side dreier det seg om noen få plater<br />
med 3 kanals lyd. Også disse kan fungere bedre<br />
enn normale 2 kanals opptak med en regulerbar<br />
"senterkanal" som kan justeres både i styrke og<br />
avstandsopplevelse, men som altså er en "spøkelse"<br />
kanal uten egen forsterker eller høyttaler.<br />
Og dette vil for de fleste av oss også være den<br />
"beste" senterkanalen for både musikk og film.<br />
Men aller først: Jeg mener faktisk IKKE at senterkanalen<br />
pr. definisjon er et onde. Jeg mener bare<br />
at senterkanalen spiser urimelig mye av totalbusjettet<br />
– om den skal bli god nok.
Dårlig konstruksjon<br />
En korrekt plassert senterkanal, identisk eller<br />
hvertfall svært lik hovedhøyttalerne, kan selvfølgelig<br />
gi lyttere utenom "sweetspot" en noe<br />
bedre opplevelse av flerkanals lyd. Problemet er<br />
at 99% av alle senterhøyttalere IKKE er noen-<br />
Med sine spesialkonstruerte høyttalere og<br />
minst 6 kanaler inkludert subwoofer og<br />
senterkanal, tok filmgutta effektivt rotta<br />
på oss to-kanalister da videre oppgradering<br />
med tilvant kvalitet nærmest ble umulig.<br />
Men langsomt og sikkert kan musikkelskere<br />
slå tilbake med løsninger som gir deg bedre<br />
lyd for kronasjene. Først tar vi senterkanalen...<br />
lunde identisk med hovedhøyttalerne, selv om<br />
de bærer samme merkenavn. Enda verre, minst<br />
90% av alle senterhøyttalere som lages og<br />
langt høyerer prosentdel av de som faktisk selges,<br />
er fullstendig feilskonstruert for å gjøre en<br />
tilfredstillende jobb. Den typen jeg snakker om<br />
er den helt sedvanlige konstruksjonen med en<br />
liggende høyttaler (gjerne på elendig underlag<br />
som skaper mye uro og resonnaser) med to 6,5<br />
tommere basser/mellomtone som flankerer en<br />
diskantdome.<br />
Denne konstruksjonen gir en svært ujevn<br />
spredningskrakteristikk som i betydelig grad<br />
reduserer evnen til å holde fokus på lyden fra<br />
senterkanalen, først og fremst for de som sitter<br />
langt ut på sidelinjen. For deg og andre kritiske<br />
lyttere/seere som sitter i midten, fungerer den<br />
greit. Men i de aller fleste tilfelle vil null senterkanal<br />
fungere enda bedre! Og så mye billigere.<br />
Men prøv selv; juster surround prosessoren eller<br />
DVD-spilleren slik at du kobler ut senterkanalen.<br />
Plutselig vil lydbildet for langt de fleste bli<br />
bredere og romopplevelsen-helt motsatt av hva<br />
de fleste ville tro- mye bedre og med dypere og<br />
vesentlige bedre tredimensjonalitet! Og for de<br />
som sitter langt ut på siden, vil det hele erfaringemessig<br />
være et akademisk spørsmål. De<br />
fleste naboer og bekjente gir simpelthen blaffen!<br />
Det er forøvrig interessant at musikkformatet<br />
SACD ofte er mikset i bare 4 kanaler slik at<br />
senterkanalen uansett er stum!<br />
Kinaputt<br />
Da DVD Audio og SACD slo ned som en kinaputt<br />
i musikkmarkedet, lagde dette også full<br />
forvirring med hensyn til det mye oppskrytte<br />
digitalformatet. For å unngå at de høyoppløselige<br />
digitalsignalene fra 6 kanaler kunne tappes<br />
av piratmarkedet, forlangte platebransjen at<br />
disse signalene måtte føres ut av spilleren i 6<br />
analoge utganger. Dette er en nesten ufattelig<br />
teknisk nedtur med grove begrensninger da det<br />
erfaringemessig er de gode analoge lydkretsene<br />
som vanskelig lar seg masseprodusere. Når et<br />
høyoppløselig signal BÅDE skal ut gjennom<br />
masseproduserte spillere og så nivåreguleres i<br />
hurtig konstruerte analoginnganger på surrounddekoderen-en<br />
esktra fidus som produsenten<br />
i dagens konkurranse knapt kan ta seg<br />
betalt for-så MÅ det blir dårlig. Dessuten vil 6<br />
ekstra kabler også koste en liten formue om<br />
man har litt kvalitetssans.<br />
Den opplagte løsningen på dette sedvanlige<br />
problemet med komplekse og til dels motstridende<br />
tekniske krav, er å implementere stadig<br />
rimeligere digitalkonvertere i DVD spilleren som<br />
allerede har 6 analoge utganger på grunn av<br />
musikkformatene DVD Audio og SACD.Dette<br />
har da også skjedd i stor utsrekning. Likevel forble<br />
denne opplagte løsningen utilgjengelig for<br />
de fleste. Riktignok laget Sony en meget bra<br />
analog 6 kanals forforsterker. Men de nektet å<br />
selge den til vanlige konsumenter da de ikke<br />
tjente nok penger på den!<br />
Danske Holfi har på en glimrende måte løst<br />
begge disse dilemmaene i et enkelt produkt: En<br />
analog 6 kanals pre med high-end lyd og nedmixing<br />
av hovedkanalene til en “spøkelsekanal”<br />
som kan reguleres både med nivå og dybdeperspektiv.<br />
1/2005<br />
89
Holfi NB1.5.1 pre og modifisert Pioneer 575 multispiller:<br />
Bondevett!<br />
Danskene var de første til å<br />
lage hjemmekinoprodukter mer<br />
musikalske. Og Holfi har ledet<br />
an i kampen mot dårlig lyd i<br />
flest mulig kanaler!<br />
Heldigvis tok den danske hi-fi industrien<br />
til vettet! 3 danske hi-fi produsenter har<br />
alle kommet med flotte analoge multikanal<br />
løsninger; Thule, Copland og Holfi.<br />
Thule med sin mer tradisjonelle dekoder Space<br />
350 med alle digitale formater, men med en<br />
meget god stereo analogdel i 2 kanal stereo<br />
balansert pluss 6-8 ubalanserte innganger. Enda<br />
fiksere; de har en effektforsterker på 5 ganger<br />
125 watt som med et tastetrykk kan fungere<br />
som 2x350 watt med glitrende bra resultat.<br />
Denne har også justering av de enkelte innganger<br />
slik at du ikke behøver ekstra pre! (Se<br />
<strong>Fidelity</strong> nr. 3)<br />
Copland (som produserer i Sverige) markeds-<br />
90 1/2005<br />
fører en rålekker og meget god 6 kanals RØRforforsterker<br />
(se <strong>Fidelity</strong> nr. 8), mens Holfi med<br />
utrettelige Peter Holstein og Jacob Magnussen<br />
har laget en hel rekke smarte 6 kanals analog<br />
pre med og uten innebygde effektforsterkere i 3<br />
eller 5 kanaler.<br />
Dette er alle uhyre smarte løsninger for hi-fi<br />
entusiaster som vil utvide til multikanal. Holfis<br />
siste kreasjon topper likevel alle våre forventninger.<br />
Dette er en 6 kanals high-end forforsterker-dyrere<br />
og bedre enn deres tidligere modeller.<br />
I tillegg har den altså en verdensnyhet som<br />
vi enda ikke helt kan overskue betydningen av.<br />
Den lille fidusen er en mikser-funksjon som fordeler<br />
lyden fra senterekanalen til hovedkanalene.<br />
Men det kan da også gjøres i de digitale programmene<br />
på de fleste multispillere og dekodere?<br />
Yepp! Men ved å gjøre det i det analoge<br />
domene får man en enklere digitalvei. Holstein<br />
og Magnussen hevder at lyden simpelthen blir<br />
bedre. Viktigere er det at man nå kan regulere<br />
både nivå og tidsforsinkelse- altså dybdeplassering-<br />
av denne senterkanalen som altså ikke<br />
eksisterer, men oppstår oppe i ditt eget hode.<br />
Spooky?<br />
Bedre SACD?<br />
Men Holfi gir seg ikke med dette. De mener<br />
begge at SACD er mye bedre enn sitt rykte simpelthen<br />
fordi mange ellers brukbare multispillere<br />
jukser med analogutgangene mens grunnskonstruksjonen<br />
forøvrig er forbløffende bra.<br />
Gutta har for å bevise dette tatt den rimeligste<br />
multispilleren fra Pioneer (Ca. kr. 2000,-) og<br />
bygget denne om med regulerbare analogutganger<br />
som de hevder trekker lydkvaliteten på<br />
denne spilleren opp i high-end land. Senere er<br />
planen å bygge dette sammen i en tilnærmet<br />
"high-end" multispiller til en antatt pris av ca.<br />
kr.30.000. For de få som har vært heldige å få<br />
kjøpt eksperimentmodellen, har prisen kun vært<br />
kr. 12500!<br />
Høye forventninger<br />
Før jeg fortsetter denne omtalen av to meget<br />
bra produkter, må jeg først fortelle en liten historie<br />
fra min barndom. Jeg kunne ikke ha vært
Pioneer 575 med batteri og analog utgang<br />
Pris: 12.500,-<br />
Importør: AudioAktøren.<br />
så helt liten heller, tipper rundt 10 år. Dette var<br />
like før fjernsynet ble lansert i Norge, og det var<br />
et enormt hysteri for disse nye kostbare greiene.<br />
Bare et fåtall av de rikeste i nabolaget var i det<br />
hele tatt inne på tanken av å kjøpe en slik titteboks.<br />
Det var en drøm! Da kom favoritt<strong>bladet</strong><br />
Donald Duck og lovet GRATIS Donald TV i neste<br />
nummer!<br />
Dagene slepte seg avgårde før bladdagen<br />
omsider opprant. Jeg samlet mine ti-ører og<br />
sprang hele kilometeren til Sandvika hvor den<br />
lille aviskiosken var målet. Men hvilken vanvittig<br />
skuffelse! Donald TV’en var en tegning som<br />
man langsomt skulle dra ut av sin hylse slik at<br />
Pris: 36.000,-<br />
Importør: AudioAktøren.<br />
den passerte en gjennomsiktig plastskjerm med<br />
loddrette streker som gjorde at bildet beveget<br />
seg ørlite grann.<br />
Hva hadde jeg egentlig ventet å få som gratisbilag<br />
i et blad til 80 øre? Og hva hadde jeg<br />
egentlig forventet av en ombygd multispiller til<br />
to tusen kroner. Riktignok mente Jacob<br />
Magnussen at problemet med SACD var altfor<br />
dårlige spillere med altfor dårlige analogutganger.<br />
Men jeg hadde selv tross alt en dedikert<br />
SACD spiller til tredve tusen (Sony 777) og Linn<br />
Unidisc multispiller til kr.80.000. Hva trodde jeg<br />
egentlig: At jeg skulle oppleve en fantastisk ny<br />
side av SACD mediet på grunn av en liten analogboks<br />
og et strømbatteri? Vel, det var vel nærmest<br />
det jeg hadde. 50 år etter...<br />
Realistisk<br />
Spørsmålet er simpelthen hvor enkelt det er å<br />
lage vin av vann. Riktig nok er den rimelige<br />
Pioneer spilleren 575 svært avansert og med<br />
forbløffende kostbare dac’er og drivverk, men<br />
samtlige masseproduserte spillere denne testeren<br />
har lyttet til, har store problemer med tilstrekkelig<br />
trøkk i øvre bassområde, mest på<br />
grunn av mekanisk svikt i et spinkelt kabinett.<br />
Per Abrahamsen fra Electrocompaniet har fortalt<br />
hvordan de forbedret lyden fra et billig drivverk<br />
helt dramatstisk ved å ta det ut av metallkassa<br />
og sette det på et stykke hardved.<br />
Og det er akkurat det<br />
også Holfi har gjort med<br />
Pioneer 575! Deretter<br />
har de skippet hele den<br />
billige analogutgangen<br />
etter de forbausende<br />
gode DAC’ene og laget<br />
en egen analogkrets<br />
med nivåregulering for<br />
senterkanal og surroundkanalene.<br />
Denne<br />
er til og med drevet<br />
med egen strømforsyning<br />
fra batteri! Meget<br />
avansert og meget<br />
smart med betydelig<br />
smittereduskjson av<br />
digitalstøy. Og en spiller<br />
som uten å forringe<br />
lyden ved å gå inn i<br />
digitalkretsene kan kjøres direkte inn i den nye<br />
forforsterkeren som også har batteridrift, men<br />
ikke muligheter for justering av hver enkelt inngang.<br />
Til gjengjeld kan du også få innstilt denne<br />
spilleren til å kjøre 4 kanal med full kontroll av<br />
nivå og tidsforsinkelse av spøkelseskanalen i<br />
midten!<br />
Holfi 6 kanals analogpre NB 1.5.1<br />
Vi har tidligere skrvet om flere versjoner av Holfi<br />
multikanal analogpre. Alle leveres kun med ubalanserte<br />
RCA kontakter og alle har en litt stram,<br />
men varm klangbalanse med meget detaljert og<br />
finkornet lyd. Testeksemplaret koster litt mer,<br />
gjør litt mindre – og låter klart bedre! Her er<br />
større dynamisk kontrast og mer muskler enn<br />
tidligere, men fremdeles mangler litt av det<br />
trøkket nedover som vi kan oppleve fra Krell og<br />
Linn Klimax. Urettferdig sammenlikning, selvfølgelig,<br />
men husk at Jacob Magnussen lovet en<br />
hittil nærmest ukjent og helt fantastisk SACD<br />
lyd!<br />
For å gjøre en lang historie kortere; begge<br />
deler låt meget bra- i forhold til pris. Enkelte<br />
parametre låt også himmelsk bra uansett prisvurdereing.<br />
Når det gjalt mangel på vanlig jitterog<br />
annen støy , evne til troverdig utklinging,<br />
evnen til å suge deg inn i opptaksrommet i<br />
både to, fire og fem kanaler og mye annet livsbejaende<br />
greier, så er begge deler hver for segog<br />
ikke minst samlet – av fremragende høy kvalitet.<br />
Når det gjelder detaljering, er denne kombinasjonen<br />
etter min mening bedre enn Linn<br />
Unidisc sc, men har ikke helt den samme homogene,<br />
men mye "snillere" klangbalanse som<br />
denne har. Mens Holfianlegget går nok enda litt<br />
dypere, men med en noe slankere klangbalanse<br />
enn Linn. Jeg opplever også noe mer dynamisk<br />
kontrast hos dansken. Begge anlegg er eksempler<br />
på fremragende kombinertanlegg for både<br />
film og musikk, med lekkert utseende og om<br />
mulig enda enklere betjnening med Unidisc sc.<br />
De mer dristige velger like sikkert Holfi med<br />
modda DVD-spiller – om de får tak i den til den<br />
gunstige prisen.<br />
OG BEGGE ANLEGG SPILLER SOM EN DRØM<br />
MED SPØKELSESKANALEN I MIDTEN!<br />
1/2005<br />
91
Linn Unidisc SC:<br />
Maks multi mini!<br />
Den lille, elegante multispilleren fra Linn, er ikke bare en av de beste.<br />
Den er også den enkleste high-enderen med innebygde dekodere og<br />
fjernbetjent volumkontroll for både stereo og multikanal. Tekst og foto: Knut Vadseth<br />
Multikanal med bilde til er ikke bare<br />
kostbart om du skal ha bra kvalitet,<br />
det er også teknisk komplisert med<br />
masser av stæsj inklusive en hel<br />
ormegård med kabler. Også oppsetting og<br />
betjening utføres best av de av oss som daglig<br />
jobber i cockpiten på en jumbojet.<br />
Den skotske Linn fabrikken har tidligere vist<br />
oss at de kan lage en glimrende alt-i-ett hjemmekino<br />
løsning med særdeles enkel betjening<br />
og som er forbløffende god i forhold til størrelsen<br />
(se <strong>Fidelity</strong> nr.3). Nå har de utviklet en<br />
nye multispiller i high-end kvalitet som har innebygde<br />
dekodere og dac’er med alle tenkelige<br />
reguleringsmusligheter, pluss fjernbetjent volumstyring<br />
for både stereo og multikanal inntil 6<br />
kanaler.<br />
Det gode liv?<br />
Skotske Linn er tradisjonelt mest kjent for sine<br />
platespillere, men har viderutviklet produksjonslinjer<br />
med CD-spillere, forsterkere og høyttalere<br />
92<br />
1/2005<br />
av meget høy kvalitet. Produktene er alle temmelig<br />
livsstilorientert og tydelig beregnet på<br />
velsituerte musikkelskere. Linn er da også flinke<br />
på design og funksjonalitet. Blant annet har de<br />
med sine Klimax hi-fi produkter, etter vår<br />
mening skapt noe av den lekreste mixen av<br />
design og lydkvalitet som kan kjøpes for penger<br />
(<strong>Fidelity</strong> nr.2). Dessverre snakker vi om ganske<br />
mye penger...<br />
Firmaets første CD/SACD/DVD-A multispiller<br />
Unidisc 1,1 var også en kostbar affære, men<br />
såpass mye bedre enn de fleste konkurrentene<br />
både når det gjelder bilde og lyd, at <strong>Fidelity</strong><br />
valgte å kjøpe et eksemplar som referanse. Den<br />
høye prisen skyldtes utvilsomt at Linn hadde<br />
valgt å utvikle maskinen fra grunn av, mens de<br />
fleste andre high-end produsenter bygger om<br />
eksisterende maskiner masseprodusert i Østen.<br />
Store utviklingsomkostninger som skal fordeles<br />
på relativt få produkter, gir dessverre høye<br />
priser uavhengig av delepriser og produksjonsomkostninger.<br />
Heldigvis for Linn ble Unidisc 1,1<br />
akkurat så bra at den kunne forsvare den høye<br />
prisen. I tillegg har fabrikken et egenutviklet<br />
grunnkonsept som de er alene om. Og som de<br />
kan markedsføre til ulike kjøpegrupper.<br />
Den nye Unidisc sc er et typisk eksempel på<br />
dette. Den treffer midt i det velsituerte livsstilmarkedet<br />
(Bonytt/B&O kundene), men vil utvilsom<br />
også tiltale mange lesere av <strong>Fidelity</strong> som<br />
forlanger god lydkvalitet i to og flere kanaler, og<br />
som også ser poenget med at mor og barn kan<br />
glede seg over utstyret som er diskret plassert i<br />
finstua.<br />
Linn Unidisc sc<br />
Utvendig er det knapt nok mulig å registrere<br />
forskjell på denne maskinen og den dobbelt så<br />
dyre Unidisc 1.1. Også vekten er omtrent den<br />
samme, skremmende lett som den er. Vanligvis<br />
vil en slik lettvekter bokstavelig talt mangle<br />
tyngde også i lydbildet, noe som langt fra skjedde<br />
med Unidisc 1.1.<br />
Fjernkontrollen for sc er likevel noe annerle-
des enn på denne, blandt annet med volumkontroll<br />
av samtlige kanaler. Pluss oppsett via meny<br />
på TV-skjermen av ulike parametere slik som vi<br />
etterhvert kjenner det fra andre surroundprosessorer.<br />
Fra fjernkontrollen er det også enkelt å<br />
veksle mellom stereo, stereo pluss sub, 3 kanal ,<br />
4 kanal (surround uten senterkanal) og 5 kanal<br />
med og uten sub. Vær klar over at innstilling<br />
med subwoofer kutter bass under ca. 80 Hz om<br />
en slik ikke er montert. Her har du uansett<br />
muligheten til å benytte stativhøyttalere uten å<br />
å risikerer at disse bunner om du velger å benytte<br />
en dypbasshøyttaler av bra kvalitet.<br />
Det er også lett å skifte mellom ulike "lag"<br />
av SACD-plata. Og det er usedvanlig enkelt å<br />
stille inn nivå på de enkelte kanaler enten du<br />
bruker øret eller en rimelig lydmåler. Selvfølgelig<br />
finnes Dolby ProLogic i ulike versjoner, men for<br />
de fleste av oss vil hovedinnstillingen " as<br />
mixed" gi den beste lyden uten fasetriks da prosessoren<br />
da velger 2 kanal på stereo CD innspillinger<br />
og 2,3,4,5 eller 6 kanaler ifølge informasjon<br />
fra plata og innspillingsteknikeren.<br />
Røverkjøp?<br />
Det mest spennede med denne maskinen, er at<br />
du kan kjøpe den som en stereo CD/SACD spiller<br />
med innebygget pre uten å betale så veldig<br />
mye mer enn for en tilsvarende god CD-spiller<br />
pluss en brukbar forforsterker. Vær klar over at<br />
noen av de rimeligere CD-spillere med innebygget<br />
volum, ikke har ekstra innganger for eksterne<br />
lydkilder i tillegg til at lydkvaliteten blir betydelig<br />
dårligere enn en mer påkostet forforsterker.<br />
Med Linn Unidisc sc er disse tingene i en<br />
fornuftig balanse selv om Linn blir et virkelig<br />
godt kjøp først når du også utnytter bildemulighetene<br />
på DVD og etter hvert surroundkanalene<br />
i alle formater.<br />
Selv om<br />
flere utenlandske<br />
blader hevder<br />
at denne<br />
spilleren er et<br />
"røverkjøp" i<br />
forhold til lyd<br />
og billedkvaliteten,<br />
vil jeg<br />
personlig anta<br />
at det er mulig<br />
å få til minst<br />
like bra lyd ogt<br />
bilde med en<br />
mer vanlig<br />
kombinasjon<br />
av multispiller<br />
og surround<br />
dekoder. Dette<br />
selv om man tar hensyn til en liten formue til<br />
signalkabler mellom spiller og dekoder! Og selv<br />
om både lyd- og billedkvalitet er høyst tilfredsstillende<br />
i forhold til den relativt høye prisen, så<br />
er det jo ikke sikkert at du liker denne polerte<br />
og siviliserte klangbalansen som passer best for<br />
litt viderekommende hi-fi entusiaster. Men sett<br />
på 1812 ouvertyren, og kruttrøyken vil rive deg i<br />
nesen...<br />
Lyden av Unidsisc sc<br />
Klangbalansen og homogenitetet av frekvensgangen<br />
med solid bass/mellombass og snaut<br />
noen hørbare frekvensmessige avvik selv i øvre<br />
mellomtone, kan forlede noen til å tro at her<br />
finnes beskjedent med pang og tjohei. Dette<br />
låter absolutt ikke "hi-fi" hi-fi med skarpe kanter<br />
som mange vil påstå er knivskarpe transienter,<br />
men heller litt uventet mykt og varmt på<br />
mange innspillinger. Men overtoneraspet er<br />
tydelig sammen med plenty detaljer mens den<br />
ofte litt metalliske øvre mellomtone er forbausende<br />
tyst. Og her finnes ikke noe slapt daukjøtt;<br />
lydbildet er passe stramt og kontant i hele<br />
frekvensgangen.<br />
Musikken låter forbløffende fyldig og fint på<br />
lavt volum. Noen vil likevel sikkert etterlyse mer<br />
"diskant" da en viss form for klangmessig<br />
"hengekøye" med overdrevet mellombass og<br />
en noe aggressiv øvre mellomtone er svært alminnelig<br />
på rimeligere utstyr. Likevel gir denne<br />
mangelen på klirr og andre ubehagelige forvrengningsformer<br />
ønske om å oppleve sangere<br />
og orkester i all sin prakt ved full utblåsing. Da<br />
hører man lett at her mangler hverken dynamikk<br />
eller bass/diskant. Og dypbassen som slipper ut<br />
av denne lettevekteren er absolutt naturstridig;<br />
stram, fyldig, viril og usedvanlig dyp uten den<br />
sedvanlige juksebassen hos mange andre.<br />
Holografien er utmerket selv i stereo. I surround<br />
opplever man en helt ny verden!<br />
Konklusjon<br />
Linn Unidisc sc er ikke billig og knapt nok det<br />
"røverkjøpet" noen utenlandske blader synes å<br />
mene. På den annen side er denne siviliserte<br />
high-end lyden slett ikke hverdagskost, og slett<br />
ingen selvfølge selv med en vellykket kombinasjon<br />
av multispiller og forforsterker/dekoder til<br />
omtrent samme samlede pris inkludert optimale<br />
signalkabler. Linn Unidisc leverer varene i den<br />
minste allformats pakken i ekte high-end land,<br />
og med betydelig besparing av kabler og annet<br />
stæsj som lett omgjør stua til et elektronisk<br />
laboratorium.<br />
Likevel finner du i denne minimalistiske spilleren<br />
de viktigste ingrediensene til å lage et førsteklasses<br />
kombinert anlegg for musikk og film.<br />
Gjerne med en myk overgang fra stereo til surround<br />
på et litt senere tidspunkt. Og det aller<br />
viktigste er at også familien din vil elske denne<br />
spilleren fordi den er så lett å betjene.<br />
Så mens du jobber overtid for å klare det<br />
neste avdraget, vet du at mor og ungene har<br />
det toppers med det fine anlegget ditt!<br />
Pris: kr. 41.000,-<br />
Importør: Linn Norge / Kontrapunkt.<br />
1/2005<br />
93
Parasound 5x 250 watter A 51:<br />
5 for prisen av 4!<br />
<strong>Fidelity</strong> har allerede testet en stereoforsterker fra Parasound på<br />
2x250 ekte watt som låter fremragende. Nå har vi også lyttet på<br />
den samme elektronikken i 5 kanaler i et blytungt men kompakt<br />
kabinett. Lyden er identisk og den femte kanalen får du på kjøpet! Tekst og foto: Knut Vadseth<br />
Stereoforsterkeren Parasound A-21 på ærlige<br />
2x250watt, var en av de store overraskelsene<br />
da vi testet den i <strong>Fidelity</strong> nr. 10.<br />
Til en pris av 12 tusen kroner pr. kanal, låt<br />
denne særdeles tett på noen av de aller beste<br />
inkludert en stor og stram bass, og masser av<br />
frivol moro i øvre mellomtone. Her var altså<br />
musikalske gleder i massevis og med tilstrekkelig<br />
med krefter til å drive det meste til realistiske<br />
stuenivåer.<br />
Parasound A51<br />
Jeg visste at Parasound også hadde en 5 kanals<br />
variant som selvfølgelig veide noe mer, men<br />
med alle kanaler plassert i et kabinett som hvert<br />
fall ikke så særlig annerledes ut. Men de 5 blå<br />
94 1/2005<br />
lysene på frontpanelet mener alvor, og tross<br />
betydelig skepsis var jeg ikke istand til å høre<br />
noe som helst forskjell på lyden når jeg skiftet<br />
fra stereoforsterkeren til 5 kanaleren.<br />
Dette betyr ikke at det ikke skulle være mulig<br />
å måle eller på annen måte registrere mindre<br />
kompromisser ved at man med en enkelt trafo<br />
(men stoor) skal forsyne 5 kanaler som er bygget<br />
opp noenlunde likt med stereoforsterkeren.<br />
Jeg vil faktisk tro at her ville bli en smule problemer<br />
om man kjører alle 5 kanalen like hardt<br />
samtidig, men i praksis klarte jeg ikke å registrere<br />
den minste nedtur ved at alle kanalene var<br />
pakket tettere sammen med felles strømforsyning.<br />
Dette er simpelthen en av de kraftigste multi-<br />
kanalforsterkere på markedet, og det til snaut<br />
dobble prisen av stereovarianten. Kanal nummer<br />
5 får du på kjøpet sammen med litt mindre<br />
omfattende dippedutter –og en strømkabel eller<br />
to mindre. Så der røyk hvert fall noe av mine<br />
sterke argumenter mot senterkanal. Men du kan<br />
jo bruke den femte Parasoundkanalen til en<br />
hjemmebygd sub av den passive typen? Den<br />
femte forsterkeren er utvilsomt mye bedre enn<br />
svært mange av de noe tvilsomme D-forsterkeren<br />
med oppblåste reklamewatt som sitter i selv<br />
ganske dyre sub’er.<br />
Litt teit<br />
På samme måte som stereoversjonen, har 5<br />
kanaleren både balansert og ubalanserte inn-
ganger. Litt teit virker det når en felles bryter<br />
må slåes over for å velge enten det ene eller<br />
det andre. Litt større forståelse har jeg for at<br />
det blir ganske trangt på baksiden på grunn av<br />
behovet for helt nødvendige kjøleribber også<br />
der. Men høyttalerterminalene er plassert<br />
skremmende tett på hverandre. Her kreves litt<br />
andakt og mye følelse!<br />
Forøvrig er her en rekke kontakter, brytere og<br />
sikringer som gjør dette produktet spesielt<br />
egnet for avansert hjemmekino. Selvfølgelig er<br />
den THX godkjent i høyeste klasse.<br />
Konklusjon<br />
Dette er en av de kraftigste 5 kanals forsterkerne<br />
på markedet. Med sine 5x250 seriøse watt i<br />
8 ohm, er den ikke bare et godt kjøp på papiret<br />
tmed sin lave pris av drøye 9 tusen kroner pr.<br />
kanal. Lydkvaliteten er også fremragende med<br />
en flott blanding av kropp og tyngde nedover<br />
blandet med en frodig musikalsk livsglede i<br />
mellomtone og diskant. De færreste vil ha noe<br />
å utsette på denne flotte multikanaleren basert<br />
på skikkelige hi-fi kriterier. Det finnes muligens<br />
enda bedre greier der ute fra for eksempel Krell<br />
og Theta, men disse har vi enda ikke tauet inn<br />
og er i alle tilfelle mye dyrere.<br />
Sammen med Cayin effektforsterker med<br />
innebygget volum til ca kr. 12.000 for 5x125<br />
watt, den enda bedre Thule Space IA 350B på<br />
5x120 watter som med et tastetrykk kan benyttes<br />
som 2x350 watt (til den dobbelte pris av<br />
dette), så blir Parasound A-51 inngangsbiletten<br />
til noe av det aller beste. Kr. 48.000 for<br />
5x250 watt i tilnærmet high-end lydkvalitet må<br />
sies å være gunstig. Selv om du må ha en<br />
dekoder eller pre i tillegg. Husk også at de ekstra<br />
gode forsterkerne til bakkanal kan gjøre det<br />
mulig å kjøre med små og relativt rimelige stativhøyttaler<br />
med full kontroll, også langt ned i<br />
bassområdet.<br />
Pris kr. 48.000,-<br />
Importør: NCMS.
Neste nummer! kommer<br />
Conrad-Johnson mot DP!<br />
Kruttrøyken etter duellen mellom amerikanske Conrad-<br />
Johnson og norske Dynamic Precisison, river enda i neseborene<br />
etter messa i Horten. Desverre har vi ikke fått testet den<br />
kraftige 350 watts transistormodellen til CJ slik det ble lovet<br />
på Hi-Fi Sentralen og på nettsidene til importøren. Vi har enda<br />
ikke har fått ny versjon etter at den ene kanalen ble urimelig<br />
storforlangende på sikringer. (Det gikk varmt for seg i<br />
Horten!) Men nå ligger CJ 350 visstnok på Gardermoen, og<br />
<strong>Fidelity</strong> setter hele sin prestisje på å lage en pinlig balansert<br />
evaluering av begge produktene i <strong>Fidelity</strong> nr. 13.<br />
CD, SACD eller DVD-A?<br />
Amerikanske McIntosh er de siste på markedet med en dedikret<br />
16 bits digitalavtaster med en hittill uovertruffen høy<br />
oppsampling. Prisen er minst like høy som oppsamplingen,<br />
noe som heldigvis er hørbart. Dette til tross for at Stereohile<br />
nylig har antydet at dyre CD-spillere ofte gir tvilsomme gevinster<br />
i forhold til de masseproduserte versjonene. Jeg vil uansett<br />
påstå at selve drivverket på denne McIntosh comboen er<br />
det beste jeg har hørt. Skal vi kalle inn Petter Dale for å se<br />
om hans sterkt ombygde Forsell har fått virkelig konkurranse?<br />
Vi planlegger videre å ta en titt på multimaskiner kontra mer<br />
spesialiserte maskiner og har flere spillere, blant annet fra<br />
Marantz, i kikkerten. Er mer mindre?<br />
96 1/2005<br />
Romkorreksjon<br />
Multikanal<br />
i slutten av februar<br />
Petter Lyngdorf er vel mest kjent som stifteren og hovedaksjonær<br />
i Hi-Fi Klubben. Men som alle grundere, så kjeder han<br />
vettet av seg om det ikke er noen utfordringer å sette tenna<br />
i. Nå er han mest opptatt av digitalteknikk til forsterkere og<br />
romkorreksjon via merkvaren TacT. Da han ba om å få demonstrerer<br />
dette i mitt kronisk problematiske kinoloft, tenkte jeg<br />
hjeeeelp! Hvor mange ganger i mitt liv har jeg prøvd forskjellige<br />
equalisere for å temme rommet, bare for å finne ut at<br />
kuren er verre enn problemet! Men hvis Skandinavias mest<br />
kjente hi-fi guru ville prøve seg på mitt vanskelig rom-vel<br />
bekomme!<br />
Foreløpig er jeg så imponert at krigen om rør og transistor<br />
virker fullstendig sinnsvak. Vi får se hva noen ukers intens lytting<br />
med og uten romkorreksjon kan avstedkomme av hi-fi<br />
religiøse anfektelser....<br />
Vi hadde en stor artikkel om multikanal klar til dette <strong>bladet</strong>,<br />
men av ulike grunner måtte vi omprioritere for å få til en mer<br />
balansert stoffmix. Historien om hvordan filmbransjen kuppet<br />
multikanal, og om redaktøren som jobbet med Star Wars<br />
"The Empire Strikes Back "uten å begripe at han var med på<br />
en lydteknisk revolusjon (Dolby Digital!), får du derfor i neste<br />
<strong>Fidelity</strong>. Men du skal få slippe å høre om festen på hotellrommet<br />
med Carry Fisher, Matt Hamill og en viss Mr. Ford.
Diamanthøyttalere fra<br />
B&W<br />
Vi håper at vi i neste<br />
nummer kan presentere<br />
den nyeste B&W 802<br />
med sin diamant diskant<br />
og en rekke andre forbedringer.<br />
Om vi da ikke<br />
går rett på redaktørens<br />
personlige favoritt; den<br />
nyeste 801 med sitt<br />
utrolige "slam" i bånn?<br />
Selv om prisene – som<br />
fryktet – er steget<br />
ca. 30 % på den nye<br />
800 serien, er dette<br />
neppe bare påfunn av<br />
bokholderen. Vi vil tro at<br />
de nye prisene reflekterer<br />
viktige generelle forbedringer også utenom diamantdomen<br />
på de dyrere modellene. Men hvor lett hørbare er<br />
disse nyvinningene i forhold til de gamle modellene? Det<br />
kan du forhåpentligvis lese om i neste <strong>Fidelity</strong>!<br />
Budsjett referanse<br />
I dette <strong>bladet</strong> har vi testet et "referanse" budsjettanlegg<br />
som ble plukket ut etter grundig vurdering med redaksjonens<br />
samlede erfaring pluss tips fra blader og "innsidere",<br />
akkurat som vi ville ha gjort om vi skulle ha kjøpt det selv.<br />
Heldigvis var testeren Anders Rosness strålende fornøyd<br />
med dette valget, så fornøyd at han lurte på om vi ikke<br />
kunne gjøre det enda bedre! I hvert nummer fremover vil vi<br />
derfor plukke ut et nytt anlegg som blir sammenliknet med<br />
"referansen". Deretter vil Anders eventuelt plukke ut en<br />
eller flere komponenter fra utfordreren å lage en ny og<br />
"forbedret" referanse. Til neste jul vil vi så kåre "Årets budsjettanlegg"<br />
samtidig som vi har fått testet ut minst 20-30<br />
av markedetes presumtivt beste budsjettkomponenter,<br />
inkludert kabler. På bildet ser vi Odd Inge fra Neby Hi-Fi<br />
Concept som viser utfordreren til Patos i neste blad; en helt<br />
ny modell fra Audio Pro, mistenkelig lik de berømte<br />
Carlsson modellene fra 70-80 tallet. Audio Pro låt uansett<br />
veldig fint på Plaza-messa.