23.07.2013 Views

Hele bladet - Fidelity

Hele bladet - Fidelity

Hele bladet - Fidelity

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Himmelsk lyd!<br />

Jeg var knapt myndig, men hadde bygget<br />

gatas overlegent beste musikkanlegg-i<br />

fenomenal stereo: 15 tommers Tannoyhøyttalere<br />

bygd inn i kabinetter store<br />

som kjøleskap, Thorens platespiller med 16<br />

tommer SME arm og Ortofon MC pick-up –<br />

pluss engelske Rodgers rørforsterkere. Så forteller<br />

en venn fra Tandberg Radiofabrikk at<br />

man der hadde utviklet fantastiske nye høyttalere<br />

av såkalt trykkammer-typen. Disse<br />

hadde like bra frekvensområde og kunne<br />

spille nesten like høyt som mine Tannoy’er. De ble da drevet med en helt ny<br />

type "solid state" eller transistor forsterkere på utrolige 100 watt eller mer.<br />

Høyttalerne var så små at de kunne plasseres i bokylla, og så rimelige at<br />

nesten ALLE hadde råd til å kjøpe dem. Også alle naboene...<br />

Var jeg skeptisk til disse sensjonelle, men akk så urealistiske framskritt?<br />

Nei! Jeg trodde hvert ord.<br />

Var jeg lykkelig og glad for at også alle naboene mine kunne få den<br />

samme himmelske musikkopplevelsen som meg?<br />

Niks!<br />

Sannheten var at jeg både var deppa og forbannet over en slik urettferdighet.<br />

Jeg vil med det samme innrømme at disse tilbakeblikkene ikke er<br />

mine stolteste øyeblikk. Jeg får gåsehud ved erkjennelsen av min superegoistiske<br />

reaksjon. Å holde sin musikk- og hi-fi interesse for seg selv kan<br />

vel mest sammenliknes med de religiøse sekter som tror at bare er plass til<br />

noen få i himmelen. Men ved å dele raust de store musikkopplevelser som<br />

hi-fi’en kan gi, kan vi kanskje skape en nesten himmelsk opplevelse her<br />

nede?<br />

Også svovelluktende Hauk predikerer visse sekteriske fenomener fra<br />

vrangsiden av hi-fi verdenen midt inne i dette <strong>bladet</strong>.<br />

Forøvrig er det høyttalere som står i fokus i dette <strong>Fidelity</strong>. Her ligger det<br />

en mer positiv holdninger fra 2000 års kristenlære til grunn: Hvorfor ikke<br />

kompromisse med en lekker stativhøyttaler- for eventuelle samboeres<br />

skyld? En smule omtanke for andre vil kanskje føre til andres omtanke for<br />

deg og ditt?<br />

Vi har vært mer forsiktig med high-end hjemmekino- og multikanal stoff<br />

i dette og tidligere nummer av <strong>Fidelity</strong>. Dette i større grad enn vi strengt<br />

tatt hadde tenkt oss. Dette skyldes både det faktum at vi som et lite nisjeblad<br />

ønsker å kultivere vår egenart og skille oss tydelig ut fra de to andre<br />

elektronikkbladene her hjemme. Dessverre skyldes det også en uventet<br />

sterk uvilje mot flerkanal og bilde fra en meget aktiv gjeng vinyl og tokanal<br />

fundamentalister som snakker svært høyt (loudspeakers?).<br />

Vi er usikre på om disse "høyttalere" representerer majoriteten av leserne.<br />

I motsetning til visse nettsider indikerer leserbrevene en forsiktig tilnærming<br />

både til multikanal og bilde noenlunde i overenstemmelse med<br />

redaksjonens samlede holdning. Derimot er vi sikre på at det finnes et stort<br />

behov for seriøs informasjon om "alternativ" high-end hjemmekino og<br />

multikanal der ute blant folk flest.<br />

Vi har derfor besluttet å lage et ekstranummer av <strong>Fidelity</strong> som KUN selges<br />

hos Narvesen og ved postorde. Dette håper vi vil komme ut i forkant av<br />

neste ordinære <strong>Fidelity</strong> nr. 10 som er planlagt første uke av september.<br />

Med streik i skrivende stund både i transport og grafisk, håper jeg virkelig<br />

at det ikke er julenummeret jeg nå skriver på!<br />

Redaksjonen er som vanlig optimistiske og ønsker uansett leserne en<br />

GOD SOMMER!<br />

Hilsen<br />

Knut Vadseth<br />

www.audioforum.no<br />

Ansvarlig redaktør<br />

Knut Vadseth<br />

knuvadse@online.no<br />

Fax tlf. 22 44 38 12<br />

Redaksjon<br />

Gunnar Brekke<br />

Håkon Rognlien<br />

Jan Myrvold<br />

Tore Dag Nilsen<br />

Vidar Mørch<br />

Skribenter i dette nummer:<br />

Gunnar Brekke<br />

Tore Dag Nilsen<br />

Stein Arne Nistad<br />

Jan Myrvold<br />

Vidar Mørch<br />

Håkon Rognlien<br />

Stig Arne Skilbrei<br />

Knut Vadseth<br />

Foto<br />

Knut Vadseth<br />

Annonseavdeling<br />

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)<br />

Grafisk design<br />

Maria Andersen, AD<br />

Euro Design AS, tlf. 22 17 60 50<br />

maria@eurodesign.no<br />

Trykk<br />

PDC Tangen<br />

Kontakt redaksjon<br />

Tlf. 22 55 25 75<br />

fidelity@audioforum.no<br />

Diskusjonsforum<br />

www.audioforum.no<br />

Utgiver<br />

Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo<br />

Abonnement service:<br />

Milanex AS<br />

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo<br />

tlf. 23 36 19 38<br />

fidelity@kundetjeneste.no<br />

ISSN 1503 4291<br />

Det må ikke kopieres fra dette <strong>bladet</strong> uten<br />

tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse<br />

gjelder også enhver form for elektronisk,<br />

mekanisk eller annen type gjengivelse.<br />

Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og<br />

medfører erstatningskrav.


Innhold 9<br />

nr. 4 / 2004<br />

Brev til <strong>Fidelity</strong><br />

Sonus Faber<br />

Cremona Audiotor<br />

6<br />

10<br />

Linn Akurate 212<br />

14<br />

18<br />

Usher Compass RW 729<br />

4 4/2004<br />

20<br />

JM Lab Micro Utopia Be<br />

22<br />

Finn Bjelke: Viktig melding<br />

28<br />

McIntosh 275<br />

effektforsterker<br />

Classé Delta: Kultur?<br />

Naim CD5<br />

32<br />

36<br />

38<br />

Dali: Helicon 400+800,<br />

Euphonia MS5<br />

48<br />

Hegel CDP2A/P2A/H2A<br />

54<br />

Ancient Audio Lektor IV<br />

56<br />

Glimmer og gråstein<br />

Coltrane<br />

58


59<br />

Hauk: Arrogansens mestere<br />

60<br />

Roy Orbison DVD<br />

Vossajazz 2004<br />

Blått og rått<br />

62<br />

64<br />

66<br />

High-End matlaging<br />

68<br />

Tim de Paravicini<br />

70<br />

PBN Montana SP3<br />

Accuphase E-212<br />

Tannoy Eyris DC 1<br />

Copland CSA29<br />

72<br />

74<br />

76<br />

80<br />

Proson Reality 62 + 63 Mk II<br />

Gjesteskribenten82<br />

86<br />

Pickup test, del I<br />

90<br />

Hypex Aktiv<br />

forsterkermodul<br />

92<br />

Lexicon MC-8 prosessor<br />

4/2004<br />

• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no •<br />

5


Brev til<br />

da-konvertere<br />

Hei Knut, dette er et tips: breddetest av da-konvertere. Kan<br />

aldri huske å ha lest noen breddetest noen gang av konvertere. Burde<br />

være svært aktuelt for rimeligere dvd spillere med tilstrekkelig stabilt<br />

drivverk.<br />

Konvertere som Electrocompaniet, Audio Note og lignende noenlunde<br />

folkelig prisede ting hadde vært bra, samt gjerne en anbefaling<br />

på eksempler på rimeligere prisede dvd spillere med tilstrekkelig godt<br />

drivverk som kunne passe sammen. Poenget er å få god lyd ut av<br />

disse spillerne og samtidig klare seg med en-1 boks..<br />

Ofte kan man klare å få en stor prosentandel av lyden til original<br />

cd-spilleren ut på dette viset samt få bilde med på kjøpet.<br />

Musikk-dvd’er er jo også spesielt aktuelt.<br />

hilsen Arne<br />

Hei! Dette er en utmerket ide som også blir bekreftet ved testen av<br />

Denon sitt flaggskip som vi testet i forrige blad.Den låt glimrende<br />

på det hele; bortsett fra vanlig CD. Her kunne nok en rimelig DAkonverter<br />

være til stor hjelp uten at totalprisen blir avskrekkende<br />

høy i forhold til lydkvalitet og de mange muligheter. Vi prøver allerede<br />

å få det til i neste blad (nr. 10), men er avhengig av at importørene<br />

også får ut fingeren!<br />

Redaksjon<br />

Ditt innlegg på hifisentralen.no<br />

Takk for et bra blad. Håper ordforklaringer blir med i et <strong>Fidelity</strong> i år!<br />

Må jo være ønskelig at leserne faktisk forstår de mest grunnleggende<br />

begrepene i <strong>bladet</strong> de leser.<br />

Jeg er faktisk usikker på hva dere refererer til når dere bruker ord<br />

som "kompresjon", "utklinging", "midtbass", "øvre mellomtone",<br />

"presensområdet", "transient", osv. Hva er "dynamikk", f.eks.?<br />

Kan dere ikke lage en artikkel med en liten "kokebok" over termene<br />

med en praktisk vinkling, slik at jeg - og sikkert fler enn meg -<br />

får en referanse til hva dere sikter til?<br />

Jarle Nilsen<br />

Hallo Jarle!<br />

Aner jeg en viss ironi “i år”. Jeg husker godt at jeg svarte deg eplekjekt<br />

på nettet. Jeg innrømmer beskjemmet at det ikke var så lett å<br />

skrive en skikkelig ordliste som forventet. Men snart er det sommerferie!<br />

Kompresjon er det motsatte av dynamikk, utklinging et<br />

dynamisk utropstegn med toner og transient noenlunde det<br />

samme; en rask puls som stikker av fra resten av lydnivået.<br />

Midtbass er den øvre del av bassområdet, her det “swinger”<br />

rundt 70-150 Hz omtrent. Øvre mellomtone og presensområdet<br />

er det samme; en tone rundt ca 3KHz der øret er mest følsomt.<br />

Problemer her er alvorlig for troverdigheten. Dessverre er det<br />

også her nesten alle høyttalere har sin overgang fra mellomtone til<br />

diskant.<br />

Dette får holde så langt, men jeg prøver å skrive litt om dette på<br />

hytta. God sommer.<br />

Knut<br />

6 3/2004<br />

Ang. test Cayin 252B<br />

Ser dere testet Cayin 252B i siste nummer. Merket dere noe til brum fra<br />

trafoen?<br />

Jeg har i tillegg fått problem med at automatsikringen går når den<br />

peaker ved påslag. Har 13Amp med B klassifisering uten annen belastning<br />

på kursen.Prøvde også på 16 Amp. Klas. B og den gikk ved 3 av<br />

20 påslag. Merket dere noe til dette? Er dette sånt man må regne<br />

med? Skal selvsagt ta det opp med leverandøren men hadde vært fint<br />

å gjøre deres erfaring.<br />

Hilsen, Arne Brataas<br />

Hei Arne! Dette er et av flere brev om denne saken. Brum er noe<br />

vanskelige greier som også kan skyldes problemer med nettet.<br />

Uansett er det ikke naturlig for oss å være part i en sak mellom deg<br />

og leverandør på så spinkelt grunnlag før leverandøren har fått en<br />

sjanse til å finne ut av det. Vi har selv aldri opplevet problemer med<br />

Cayin.<br />

Redaksjon<br />

Hi-fi forbannelsen<br />

Har hatt en usedvanlig trivelig dag, hørt musikk og lest/bladd i samtlige<br />

utgaver av "fidelity" - siste nr. av "stereofile" og diverse "High<br />

<strong>Fidelity</strong>". Hva mer kan en ønske seg en stille fredag i april?<br />

Synes fra første nummer av "fidelity" at dette har vært en fantastisk<br />

bra blad med interesante artikler - flott layout - rimelig spennende<br />

stoff (selv om det av og til blir noe mye gjentakelser).<br />

Det som imidlertid har slått meg flere ganger, etter å ha brukt mye<br />

tid og penger på både utstyr og musikk gjennom 30 år, er at jeg nesten<br />

aldri har fått en god opplevelse av å ha lyttet til det dere journalister<br />

(generelt) kaller referanseutstyr. Dette gjelder både i forretninger og<br />

på diverse HIFI-messer. En kontrabass f.eks låter sjeldent slik i virkeligheten<br />

- det "analytiske" (forresten et vanvittig ord brukt for å beskrive<br />

ulyd og lyttetretthet) går fullstendig på tvers av helhet og livaktighet<br />

osv... Nesten uten unntak tenker jeg hver gang at dette gidder jeg ikke<br />

bruke mer energi på - men så var det dette med musikken da!<br />

Mitt enkle spørsmål er hva dere har som referansepunkter? Er det<br />

siste revisjon av en eller annen Krelldings som alt annet skal måles<br />

mot (dere høres nesten ut som tenåringene i huset som uttaler seg om<br />

ett eller annet motegreier som noen tydeligvis har bestemt skal være<br />

"hittet" akkurat nå - det mest originale må vel være tøffingen Vadseth<br />

som tør å si at han egentlig liker EC, men bruker det ikke fordi han<br />

dermed nærmest blir beskyldt for å være nasjonalistisk) eller er det<br />

den virkelige referansen - nemlig musikken slik den høres og oppleves<br />

naturelt? Hvor ofte går dere på konserter - spiller dere selv et instrument<br />

- osv?<br />

Med hilsen, Kurt Vallenes<br />

Hei Kurt! Min referanse er simpelthen magefølelsen; denne inyuitive<br />

opplevlesen at ting BÅDE er noenlund korrekt, men enda viktigere; at<br />

det simpelthen er gøy å høre på musikk.<br />

Referanseanlegget er et best mulig anlegg som rett og slett er en<br />

målestokk for både bedre og dårligere lydkvalitet.<br />

hilsen Knut


Hi-end og design<br />

Hei! Gratulerer Team-fidelity med et fengende og artig blad, med flotte<br />

snutter om muskkhistorie og livets gleder.<br />

Det er vel og bra at man tester de forskjellige komponentene i en<br />

serie elektronikk fra samme merke, hver for seg. Jeg mener at lyden<br />

har 1.pri, men det er også viktig å fryde øyet da anlegget som oftest<br />

er godt synlig i stua. Jeg kunne tenkt meg å se flere tester/sammenligninger<br />

av komplette sett av elektronikk der det også kommer frem<br />

hvilke høytalere som dere synes passer best.<br />

Har dere tenkt å teste Hegel`s 2A og 4A? System Audio SA7K og<br />

SA2K? Audiovektor kommer også med en ny serie? Er det andre<br />

høyttalere som passer Hegel bedre ?<br />

Ola Grenne<br />

Hei!<br />

Du vil se et komplett anlegg fra norske Hegel i dette <strong>bladet</strong>. Du vil<br />

også se at vi mener at forforsterkeren er det svakesete ledd. Du får<br />

altså bedre lyd for samme beløpet om du mikser med andre merker.<br />

Ulempen er selvsagt som du nevner en litt mer uryddig miks av<br />

ulik design. I neste nummer vil vi også teste et komplett anlegg fra<br />

engelske Naim. Også her skilte et av produktene seg ut; men til<br />

det positive. Testen av CD-spilleren kan du lese om lenger ut i <strong>bladet</strong>.<br />

Den er fremragende!<br />

Å finne “den beste” høyttaleren til et gitt anlegg, er dessverre<br />

langt vanskeligere enn man kunne tro. Men vi vil prøve å sette<br />

sammen ulike anlegg hvor vi utnytter den smule erfaringe redaksjonen<br />

har med de enkelte komponenter. Et slikt anlegg vil langt<br />

fra bli “det beste som kan lages for pengene”, men uansett noe<br />

bedre enn hva de fleste kan gjøre seg håp om å klare på egen<br />

hånd. Det handler ikke om “gullører” men rent praktiske muligheter<br />

til å teste ut tingene.<br />

Hilsen en ganske pragmatisk<br />

Knut V<br />

Høgtalere<br />

Eg er nysjerrig leser av <strong>Fidelity</strong> og har i denne sammenheng registrert<br />

at du har testet og lyttet til både B&W 703 og Dynabel S33. Eg er i<br />

ferd med å gå til innkjøp av nye høgtalere og vurderer i så måte<br />

begge nevnte alternativer. Har du muligheter for å gi meg anbefalinger,<br />

for og i mot de ulike høgtalerene, er det andre alternativ eg bør<br />

vurdere? Eg skal bruke høgtalerene primært til stereo, men også surround.<br />

Vurderer derfor 700serien til B&W opp imot Dynabel S33 og S22.<br />

På forhånd takk!<br />

Mvh, Jan-Egil Nordahl-Pedersen<br />

Hei!<br />

B&W er litt varmere i klangen med mer fyldig bass, men glitrende<br />

spenstig diskant. Dynabel er betydelig strammere, ikke minst i bassområdet.<br />

Det er rent sludder å anbefale den ene fremfor den<br />

andre uten å kjenne rommet ditt, eventuelt å vite hvordan de tenkes<br />

plassert i forhold til bakvegg. Låter det generelt tynt i rommet<br />

ditt skyldes dette ofte kabler, men det kan også være at du får liten<br />

drahjelp i bassområdet. Da ville B&W være et sannsynlig førstevalg.<br />

I et bra rom hvor du også kan dra nytte av bakvegg (gjerne langveggen),<br />

vil dette gi den dynamiske S-33 ideele arbeidsbetingelser.<br />

Igjen om kablene er i orden. Høres dette litt komplekst ut, så velkommen<br />

i klubben!<br />

Hilsen, Redaksjon<br />

Høykvalitets lydkort til en<br />

SVÆRT billig penge<br />

Takk for et meget bra blad!<br />

Ville bare bidra med et lite tips. Om dere tar det inn som leserbrev<br />

eller bruker det som redaksjonelt input får være opp til dere.<br />

Musikk fra PC er en "litt" uglesett greie i hifipuritanske kretser. Det<br />

er et faktum at som jukeboks for musikk til ikke-kritisk lytting og<br />

utforsking av ny musikk en i utgangspunktet ikke har råd til eller får<br />

tak i, er det et genialt verktøy.<br />

Jeg vil også våge den påstand at musikk i mp3 eller andre hardt<br />

komprimerte formater er vesentlig bedre enn sitt rykte hvis en legger<br />

følgende to forutsetninger til grunn:<br />

- Koding med vesentlig høyere bitrate enn dusinvarene en finner på<br />

fildelingsnettverkene rundt om kring. Variabel bitrate hjelper også på.<br />

- Avspilling via et skikkelig lydkort, gjerne eksternt.<br />

Det første løses best ved å bruke skikkelige verktøy til å gjøre jobben<br />

med ripping og koding av musikken. Det er ikke nødvendigvis slik at<br />

de mest brukervenlige gir det beste resultatet. Til dem som måtte<br />

være interessert i dette temaet anbefales et lite Googlesøk på temaene<br />

EAC (Exact Audio Copy) og LAME. Gratis og best, men nok om<br />

det.<br />

Det jeg tenkte å fortelle er at det nå har dukket opp en liten lekkerbisken<br />

på lydkortmarkedet. Fabrikanten Chaintech har sluppet et<br />

billig lite 24-bits kort med det klingende navnet AV710. Dette har på<br />

kort tid opparbeidet seg et rykte i diverse internettfora som en liten<br />

juvel i haugen av gråstein. (Se for eksempel www.head-fi.org)<br />

Kortet har en ganske anstendig (til prisen) analogdel bestående av<br />

bla. en DAC fra Wolfson. Kortet støtter 7.1 suroundlyd, men det er i<br />

stereo "high resolution"-modus kortet har noe å by på. Denne kobler<br />

ut alle andre kanaler, kjører med høyere samplingsfrekvens og ruter<br />

lyden gjennom nevnte DAC.<br />

Personlig ble jeg SVÆRT overrasket over hva dette kortet gjorde<br />

med lyden fra min PC. Jeg trodde at jeg hadde et kurant lydkort (integrert<br />

Nvidia SoundStorm-chip), men dette lille Chaintechkortet spiller i<br />

RINGER rundt det gamle...<br />

Jeg opplevde plutselig at musikk fra PC inneholder detaljer som<br />

romlyder fra orkesteropptak etc. Dessuten er det et helt annet støynivå<br />

enn hva jeg har vært vant til. Knyst.<br />

Dette handler selvagt ikke om de dyre CDspilleres overmann eller<br />

vin av vann. Men til prisen er dette kanskje den beste innvesteringen<br />

en kan gjøre hvis du har koblet en PC til et stereoanlegg eller et par<br />

gode hodetelefoner.<br />

Utsalgspris er kr 238,- + frakt. (Ja, den prisen er riktig, det mangler<br />

ikke en null...) Jeg tror jeg tør våge den påstand at du ikke kan få tak<br />

i NOEN signalkilde som tilbyr et bedre pris/kvalitetsforhold enn dette.<br />

Kortet forhandles i Norge av www.hovedkort.no.<br />

Kortets virkelig svake side er driverne. De medfølgende driverene<br />

kan du kaste, og laste ned nyeste versjon med eget kontrollpanel<br />

hvor du kan slå på "high resolution".<br />

Disse finnes her:<br />

http://downloads.viaarena.com/drivers/audio/Envy24_Family_Driver_V<br />

302d.zip<br />

Heller ikke de nye driveren er av allverden kvalitet; mastervolumkontrollen<br />

i Windows blir for eksempel helt banan. Jeg har også hatt<br />

problemer med å få kortet til å virke sammen med et Epox hovedkort<br />

med KT400-brikkesett. Vet ikke om dette skyldes lykortet eller hovedkortet.<br />

På tross av dette er jeg ikke i tvil: dette kortet er en perle alle med<br />

PC og lydinteresse bør spandere tre hundrelapper på å skaffe seg.<br />

Med vennlig hilsen og håp om å ha pirret noens nysgjerrighet.<br />

Johannes W. Halvorsen


Layout?<br />

<strong>Fidelity</strong> er uten tvil mitt favorittblad, selv om jeg må innrømme at jeg<br />

abonnerer på 5 forskjellige Hi-Fi + hjemmekino-blader:<br />

DVD & hjemmekino– grei lettvektslektyre på lørdagskvelden etter<br />

et par øl.<br />

Lyd & Bilde– lider litt pga "junior" skribenter, men Lasse har jo<br />

tross alt gode artikler.<br />

High <strong>Fidelity</strong>– har vært min favoritt siden jeg var 18-åring (for 20<br />

år siden) men det virker som de sliter med å finne sitt "nye jeg".<br />

Veldig få tester og mye "prat" den siste tiden. Og så forsvant jo<br />

CD’en…<br />

Stereophile– opplagt kultursjokk selv for en bereist person, men<br />

ganske bra tester. Litt kontroversielle og for meg ganske esoteriske<br />

produktvalg.<br />

Så var det norske fidelity m/ forhistorie – kjempeblad! Passe blanding<br />

av seriøs anmeldelse og emosjonelt prat i forhold til stort sett<br />

relevante produkter.<br />

Men et lite skår i gleden er layouten som du fremhever så positivt i<br />

siste utgave:<br />

Format, papirkvalitet, farger, bilder osv er utmerket. Men tekst-bilde<br />

layouten er litt amatørmessig etter min mening, for å si det slik.<br />

Selv publiserer jeg en god del i vitenskapelige tidsskrifter. Og der er<br />

en regel uten unntak at man ikke deler opp sammenhengende tekst<br />

vertikalt på en og samme side (for eksempel med et bilde/figur/tabell<br />

midt i en kolonne). Det er sikkert gode grunner til at dette er en velkjent<br />

konvensjon for tekstlayout i de fleste anerkjente tidsskifter.<br />

<strong>Fidelity</strong> bryter denne "konvensjonen" til stadighet. Problemet blir<br />

dessuten verre av at dere bruker tre kolonner pr. side. Slikt (tre kolonner<br />

på A4 kombinert med tekstbrudd midt i kolonnene) medfører mye<br />

dårligere lesbarhet, uten at den visuelle reklamegevinsten er spesielt<br />

stor etter min mening. Dersom teksten ikke er viktig i det hele tatt er<br />

det sikkert flott med en slik layout, som i Se og Hør, Playboy, et al.<br />

(fotnote: jeg tror kanskje til og med disse bladene følger en mer konservativ<br />

layoutkonvensjon uten at jeg tør innrømme at jeg er en leser<br />

av noen av de nevnte bladene, og derfor ikke kan dobbeltsjekke<br />

påstandenJ)<br />

Men i fidelity ER teksten viktig. Ta for eksempel side 42-43 i siste<br />

fidelity. Dette er strålende layout, og (blant annet derfor) lettlest!<br />

OK, kanskje det ser mer "fancy" ut slik dere gjør det nå, og kanskje<br />

konvensjonene som brukes av de tradisjonelle typografene og de<br />

vitenskapelige tidsskriftene er altfor konservative i forhold til <strong>bladet</strong>s<br />

målgruppe.<br />

Uansett, personlig ville jeg foretrukket neste utgave med færre bilder<br />

"midt på"J<br />

Erik Arisholm<br />

Hei Erik!<br />

Hadde vi vært enige, hadde jeg vel gjort tingene litt annerledes.<br />

Men jeg er faktisk stolt av vår lay-out. Dette selv om jeg kan være<br />

enig i dine betrakninger. For mange hi-fi entusiaster kunne vi like<br />

gjerne stensilere <strong>bladet</strong> på dopapir (om vi hadde fått tak i det) uten<br />

særlig med bilder. Jeg er likevel sikker på at de aller fleste er ganske<br />

fornøyd med “Playboy”-preget og utbrettbildene av de lekre<br />

boksene. Fra spøk til alvor; dette dreier seg selvsagt om kompromisser<br />

mellom ulike parametre. Vi skal være ekstra våkne for å<br />

unngå de verste av de eksemplene du kommer med, men jeg er<br />

stolt av at <strong>bladet</strong> på sitt beste kan tendere å være festligere enn en<br />

typisk NOU-rapport.<br />

hilsen Knut V<br />

8 4/2004<br />

Overeksponering<br />

Jeg følger sporadisk med på mange forskjellige hifiblader og leser<br />

fidelity fast. Har lagt merke til at noen merker nærmest blir overeksponert<br />

i flere blader. Dette er irriterende og kjedelig. Ekstra kjedelig<br />

selvfølgelig når man ikke har noe forhold til disse aktuelle merkene.<br />

Det jeg ønsker meg, er at redaktører og skribenter ser seg litt rundt<br />

etter andre spennende merker. Er selvfølgelig klar over at forhandlere<br />

også da må stille opp, slik at disse merkene gjøres tilgjengelig.<br />

Det må ikke være slik at det bare er forhandlere med store annonse<br />

lommebøker som får sine produkter omtalt?!. Forhåpentligvis ikke i<br />

fidelity.<br />

Så til mitt ønske, som er å få lese en seriøs norsk test/omtale av<br />

en skandinavisk høyttaler i verdensklasse; Amphion Xenon. Finske<br />

Amphion markerte seg godt i Norge(2001) med flere gode modeller<br />

med lyd i referanseklasse. Importøren som var hifiguiden på Hamar,<br />

hadde fått en virkelig referansehøyttaler med flott design å markedsføre.<br />

Dette gikk veldig bra i starten da høyttalerne oppnådde beste<br />

lyd i flere messesammenhenger. Har jeg forstått det riktig har<br />

Amphion ønsket å ha en importør/forhandler i Osloområdet.<br />

Hifiguiden på Hamar har da kanskje( ikke vet jeg)naturlig nok tonet<br />

ned noe av satsingen på Amphion. Rundt om i verden oppnår Xenon<br />

og andre Amphion modeller topptester. Som testene der ute sier;<br />

USA, Canada, England og Hellas, til prisen(30000nkr) er Amphion<br />

Xenon et funn av det helt sjeldne!!. Håper at denne flotte høyttaleren<br />

med norske elementer når deres testlokaler i nære fremtid!<br />

mvh<br />

John Martinsen<br />

Hei John<br />

Vi er enige i at det kan gå litt i hytt å pine med eksponeringen<br />

av ulike produkter. Jeg vil tro at det til og med er en viss<br />

sammenheng mellom store annonsører og redaksjonell omtale!<br />

De som er flinke til å markedsføre seg overfor det store publikum,<br />

er sikkeret også de flinkeste til å markedsføre seg overfor<br />

bladene. Og når vi journalister først har fått tak i et bra merke,<br />

så er det ikke rart om vi vil sjekke ut andre ting fra samme produsent.<br />

Likevel prøver vi aktivt også å kontakte de som aldri<br />

annonserer hos oss og som viser liten interesse for nærmere<br />

kontakt. I Hamar kjenner vi en hyggelig fyr som aldri tar kontakt<br />

og aldri bruker en annonsekrone. Likevel har vi testet flere produkter<br />

når vi har fått tak i de, og alltid (såvidt jeg husker) gitt<br />

vedkommende god omtale i våre messereportasjer. At vi ikke har<br />

testet finske Amphion, er derfor ikke helt tilfeldig. Men det er<br />

heller ikke særlig planlagt. Vi er klare! Er Amphion?<br />

hilsen Knut V<br />

Hei på dere!<br />

Takk for en verdig arvtager til Audio, verdens beste blad for<br />

audiofile!<br />

Jeg oppdaget tilfeldigvis at det som selges som Vincent i Norge og<br />

store deler av Europa selges til spottpris i Kina hvor det går under<br />

navnet Shengya:<br />

http://www.shengya-audio.com/main1en.htm<br />

Noe å kikke på???<br />

Mvh Dan M.<br />

Surprise! Det koster bare et par kroner å presse en CD-skive, men<br />

likevel betaler du kr. 179 i butikken samtidig som bransjen klager<br />

over mangel på inntjening. Men de som har god tid og gode nerver<br />

anbefales absolutt å kjøpe direkte fra China!<br />

med hilsen, Knut V


Norsk Hi-Fi Center<br />

w w w . n o r s k h i f i c e n t e r . n o<br />

Hei Knut!<br />

Du er for meg landets største "guru" på høytalere. Men nå har du<br />

sviktet grovt! I <strong>Fidelity</strong> nummer 7 testet du B&W 703, du lot det også<br />

ligge mellom linjene at følgende tester skulle plassere denne ytterligere.<br />

Du lovde m.a.o. oppfølging i nummer 8 av konkurrerende høytalere.<br />

På siste sidene "neste nummer" stod det helt konkret at Dali<br />

Helicon 800 og Dynaudio Contour S 3,4 skulle testes i nummer 8.<br />

Jeg har gått og ventet på dette i en måned. Tiden har omtrent stått<br />

stille. Skuffelse! I nummer 8 kommer ikke test av disse, men en<br />

Helicon 400- test som ikke er signert deg. Helicon 800 er for meg et<br />

svært interessant alternativ. Jeg har det travelt, for Helicon 800 finnes<br />

i et begrenset "jubileumsopplag" med svart frontplate som er 10.000<br />

kr billigere. Den lokale Hifi-Klubb har ikke denne inne. Derfor må jeg<br />

nok forplikte meg noe for at de skal hente den opp til Tromsø. Skulle<br />

gjerne lest ditt inntrykk, spesielt opp mot B&W 703.<br />

O store guru! Jeg kjøpte en gang et par Royd Doublet på bakgrunn<br />

av din omtale. Disse har jeg ennå. Nå er tiden kommet for å skifte<br />

dem ut. Jeg lukter ikke på noe uten at du har testet det (smigre, smigre).<br />

Kommer testen av Helicon 800, eller kan du si noe om den opp<br />

mot B&W 703?<br />

Håper du kan verdige meg et svar, please!<br />

P.S. I mine øyne har du bare en svakhet: Du har i alle år skrevet<br />

"blant" med en d inni der. Det er en feil som får min gamle norsklærer<br />

til å gremmes:-)<br />

mvh<br />

Pål Wilhelmsen, Tromsø<br />

Tlf 32 87 35 96<br />

el. 92 89 57 73<br />

kl. 12.00-17.00<br />

De beste høyttalerne for 2 og 5-kanals:<br />

Triangle Galaxy<br />

Det siste i high-tech og design!<br />

High-End i miniformat! H: 20 cm!<br />

Patos<br />

Lyric 402<br />

kr 11.900/par<br />

Klar testvinner!<br />

Knut Vadseth gav<br />

100 p. på lyd!<br />

2+sub kr. 7.900<br />

5+sub kr. 12.900<br />

Triangle<br />

Celius 202<br />

kr 15.900/par<br />

Eneste gulvhøyt.<br />

under kr. 20.000<br />

i kl. A Stereophile,<br />

USA!<br />

Consonance Ref. SACD-2.0<br />

Rør CD/SACD spiller.<br />

Balansert/ubalansert. Best lyd til prisen!<br />

kr. 25.000<br />

Pathos Logos<br />

Dynaudio<br />

Contour S3.4<br />

kr 32.000/par<br />

Årets beste høyt.<br />

2003/2004<br />

i Lyd&Bilde!!!<br />

kr. 31.900<br />

Int. forst. m. varm, oppløst lyd. Både rør og<br />

transistorer. 110w. Best lyd! Best design!<br />

F R A K T F R I T T I H E L E N O R G E !<br />

Hei <strong>Fidelity</strong><br />

Dere utgir Norges beste magasin! Fortsett med det :-)<br />

Nettopp derfor smerter det når dette utmerkede blad inneholder en<br />

artikkel som HiFi Pasta i seneste nummer. Kjære redaktør, IKKE la dine<br />

gode Hi-Fi skribenter begå en Prinsesse Ragnhild.<br />

Med vennlig hilsen Rolf<br />

Hei Rolf: Jeg blir så glad når leserne bare klager over 2% av innholdet<br />

i <strong>Fidelity</strong>! Fortsett med det, og vi skal fortsette å prøve oss<br />

fram.<br />

Hilsen Knut V<br />

Hallo der.<br />

Beklager å skuffe deg, men jeg håper du kjøpte Helicon 800 etter å ha<br />

sendt deg et raskt svar?<br />

Som du ser litt lenger bak i <strong>bladet</strong>, satt du oss på ideen om en sammenlikining<br />

mellom ulike modeller av Dali. Mange vil nok synes det blir litt mye<br />

Dali (se annet leserbrev), men jeg vil tro at sammenlikningen både er interessant<br />

og relevant, også for andre høyttalermerker.<br />

Jeg håper leserne kan tilgi oss at mange av våre planlagte tester eller<br />

reportasjer ikke dukker opp som planlagt, men ofte kommer et nummer<br />

senere. Avstanden mellom to blad er mindre enn man skulle tro! Det er<br />

heller ikke alltid at importører og andre skjønner hvor kort tid vi ofte har<br />

på oss.<br />

Skriv gjerne og fortell hvordan det gikk. Og skriv gjerne for å fortelle<br />

hvordan DU opplever lyden av dine eventuelle nyanskaffelser. Jeg håper alltid<br />

at det stemmer med mine ører og med min elektronikk i mitt rom; men<br />

vet at bare to ulike kabler kan forandre klangbalansen dramatisk.<br />

mvh, Knut


Luksus<br />

stativhøyttalere<br />

De beste stativhøyttalerne er kanskje ikke lydmessig så<br />

MYE bedre enn tilsvarende prisede gulvstående. Men de<br />

har mer raffinement enn de store- og en bass som<br />

er betydelig bedre enn hva de fleste<br />

tror. Og så er de så mye<br />

penere i finstua...<br />

av Knut Vadseth<br />

og Tore Dag Nilsen<br />

I lyttepanelet også<br />

Jan Myrvold


Høyttalere til test:<br />

Linn Akkurat 212:<br />

kr. 43.950,-<br />

Sonus Faber Cremona Auditor:<br />

kr. 27.000,-<br />

Usher RW 729:<br />

kr. 23.995,- (m.stativer)<br />

JM Lab Micro Utopia Be:<br />

kr. 44.000,-<br />

Tross eldgammel teknologi, har det skjedd formidable fremskritt på høyttalerfronten<br />

også de siste par årene. Moderne laserteknologi, computersimulering og bedre materieler,<br />

har ført til generelt bedre lyd for mindre penger. Først og fremst har mindre høyttalere<br />

fått mye bedre og dypere bass samtidig som det mindre kabinettet og tilsvarende<br />

enkel elementbestykning og delefilter gjør det mulig å produsere stativhøyttalere med minimale<br />

tekniske kompromisser.<br />

Selv dypbassen er blitt såpass bra at heller ikke dette skulle hindre de fleste av oss i å velge<br />

en påkostet stativhøyttaler fremfor en stor gulvmodell med større produksjonstekniske kompromisser.<br />

Det viste seg under gruppetesten av noe av markedets aller ypperste stativhøyttalere<br />

at juryen hadde langt mindre kommentarer til bassområdet enn til alle de mange andre<br />

parametre som bestemmer en høyttalers troverdighet som musikkformidler.<br />

Raffinert<br />

I "gamle dager", altså for minst 10 år siden, het det seg blandt bransjefolk at det beste høyttalerkjøpet<br />

var den rimeligste stativhøyttaleren fra den enkelte produsent. For her var alt gjort<br />

så enkelt- og med et så enkelt filter- at skoleflinke teorier og målinger ikke rakk å komme i<br />

veien for den beste lyden. Det ble hevdet at mange fancy konstruksjoner fokuserte altfor mye<br />

på på en såkalt lineær frekvensgang; en linearitet som uansett er temmelig teoretisk da en<br />

måling direkte på aksen i et laboratorium forteller fint lite om hva som skjer med blandingen<br />

av direktlyd og reflektert lyd i en vanlig bolig. Vi vet enda mindre om hvordan hjernen bearbeider<br />

og reagerer på denne miksen. Men vi vet hvert fall hva som skjer når mange krykker og<br />

sugekretser skal inn for å fintrimme klangbalansen; dynamikken og spontaniteten går fløyten!<br />

Dagens konstruktører har fått en rekke nye hjelpemidler (i tillgg til ørene) til å finne den<br />

hårfine balansen mellom krav til ulike og ofte motstridende parametre i dette spennende<br />

skjæringspunktet mellom ingeniørkunst og artisteri. Selvfølgelig er her også er en solid dæsj<br />

kremmervirksomhet. Man kan for eksempel undres på hvorfor enkelte stuehøyttalere blir større<br />

og større-og dyrere og dyrere- mens enklere to-veis og treveis systemer blir stadig rimeligere<br />

samtidig som kvalitetsgapet mellom disse er sterkt synkende. Det er neppe særlig sensasjonelt<br />

å påstå at kvalitetskurven stiger skuffende langsomt samtidig som prisen går rett til<br />

vers når høyttaleren blir større og mer kompleks. Tre skritt frem og to tilbake, er høyttalerkonstruktørens<br />

hverdag. Ofte føles det til og med som om man oppnår bare to skritt fram og hele<br />

tre tilbake, når man skal oppnå et par Hz dypere bass, for eksempel.<br />

Pris/kvalitet<br />

Problemet er å bli enige om hvor den normale priskurven begynner å ta helt av. Noen vil si at<br />

alt over 2500 kroner for et par budsjett stativhøyttalere er økonomisk machochisme, mens de<br />

fleste av oss vil føle at den optimale høyttaleren vil koste oss rundt tjuefemtusen kroner.<br />

Selv til denne relativt stive prisen, vet vi at det fnnes mange kompromisser om høyttaleren<br />

også skal spille høyt og ha med seg dypbassen. En tilsvarende stativhøyttaler til samme pris er<br />

noe tettere på det "perfekte" med mer homogen og raffinert lyd fra utsøkte elementer i et<br />

kabinett som forvinner både akustisk og mekanisk i lydbildet. Og med et ( som regel) enkelt<br />

toveis delefilter, er det liten grunn til ikke å bruke førsteklasses komponenter. (?)<br />

Toppklasse!<br />

Den eneste høyttaleren på Stereophiles liste til mindre enn 2000 $, er stativhøyttaleren Revel<br />

M-20 som også vi ga strålende kritikk i <strong>Fidelity</strong> nummer 1. (Oops:Triangle Celius er også oppført<br />

til 5 dollar under dette. De fleste andre på lista koster mellom 5-10 tusen grønne.) Både<br />

redaktør John Atkinson og vår egen Jan Myrvold, benytter denne høyttaleren til kritisk evaluering-<br />

og til mye musikkglede. Begge har gjort en totalvurdering av lydkvaliteten hvor den<br />

smule mangel på den aller dypeste bassen er bare én av mange minusfaktorer som ALLE høyttalere<br />

bærer i seg i større eller mindre grad. I Norge kostet M-20 tyve tusen kroner uten stativer,<br />

men er nå tatt ut av produksjon i påvente av en "forbedret" (og dyrere, sukk) versjon.<br />

Men fortvil ikke! En annen toveis stativhøyttaler står også oppført i klasse A på Stereophiles<br />

rankingliste. Dette er den siste JM Lab Micro Utopia Be med omvendt dome diskant av<br />

Beryllium. Riktig nok koster denne luksushøyttaleren 3 ganger så mye som Revel i USA. La<br />

oss derfor glede oss over at prisen på denne franske høyttaleren i Norge "bare" er dobbelt så<br />

høy.<br />

High End stativhøyttalere<br />

Vi lover deg at både denne og flere av de andre high-end stativhøyttalerne som følger på de<br />

neste sidene alle låter fremragende i forhold til prisen. Og har meget akseptabel bass for nesten<br />

all aksustisk musikk. Og som er utmerket til hjemmekino selv uten ekstra subbass.<br />

Og for de av dere som mener at en stativhøyttaler ikke kan være "high-end", så må jeg<br />

igjen minne om at lyttepanelet helt "glemte" dypbassen i evalueringen av de mange andre<br />

viktige parametre som utgjør lyden fra en glitrende bra høyttaler: Som mangel på kasseresonnanser,<br />

som mangel på synlighet i lydbildet- og som mangel på dominans i finstua!<br />

4/2004<br />

11


Luksus stativhøyttalere: Linn Akurate 212:<br />

Boogie-faktor?<br />

Linn-sjefen Ivor Tiefenbrun er særlig kjent for sin høye "boogie faktor"<br />

som gir full fart på rockefoten ved hjelp av masser av trøkk i mellombassen.<br />

Det nye fireveis høyttaler systemet fra Linn er blant de beste – og dyreste –<br />

på markedet. Men hva med boogie-faktoren?<br />

Om jeg skulle trekke frem en internasjonal<br />

aktør på high-end A/V markedet<br />

som skulle ha et potensiale til å nå de<br />

nye, rike kundegruppene som idag kjøper<br />

Bose, B&O eller (sukk) de dårligste greiene<br />

fra billigbutikkene, så må det være skotske Linn.<br />

Med sin evolusjonære revolusjon av platespilleren,<br />

la sjefen Ivor Tiefenbrun et solid grunnlag<br />

for en betydelig og særdeles innovativ elektronikkprodusent<br />

med skyhøy lydkvalitet og lekker<br />

design som sitt spesiale. En slags high-end versjon<br />

av B&O, og alltid med en lydkvalitet som<br />

forsvarer en like høy pris.<br />

<strong>Fidelity</strong> har da også konsekvent gitt firmaet<br />

topp kritikk av det vi hittil har testet, inkludert<br />

både det elegante Klimax forsterkeresettet<br />

(<strong>Fidelity</strong> nr. 3) det uventet vellydende mini<br />

hjemmekino systemet Linn Classik i <strong>Fidelity</strong> 5,<br />

pluss Unidisc 1.1 multispiller (vår referanse) og<br />

Sondek CD-12 spiller i siste blad. Nå gledet vi<br />

oss til å omtale stativhøyttaleren som vi opplevde<br />

som særdeles vellydende da vi hørte den hos<br />

forhandler Kontrapunkt i Oslo. Låter det akseptabelt<br />

i butikkene, låter det gjerne fremragende<br />

i eget lytterom med topp utstyr.<br />

Akurate<br />

Linn Akurate 212 er en medium stor stativhøyttaler<br />

med et supersolid kabinett og den sedvanlige<br />

6-7 tommers bassen. Men der du venter å<br />

finne den ensomme domen, finner du nå et<br />

usedvanlig avansert diskantsystem bestående<br />

av hele 3 domer i ulik størrelse. Dette inkluderer<br />

en ca. 2 1/2 tommers mellomtone, en vanlig 1<br />

tomme diskantdome og en 1/2 tomme superdiskant.<br />

Dette er altså et ekte 4-veis system. Det er til<br />

og med muligheter for både "aktiv" eller passiv<br />

direkte kobling av hvert enkelt element på<br />

baksiden. Under mesteparten av testen benyttet<br />

vi uansett et enkelt sett høyttalerkabler<br />

(Transparent Reference) da vi simpelthen har<br />

gitt opp å følge med på denne galoppen. Hittil<br />

har vi aldri hørt annet enn i beste fall ubetydelige<br />

forbedringer ved å benytte bi eller triwiring<br />

til samme pris som en tilsvarende dyr og derfor<br />

langt bedre monowire type.<br />

Da resultatene fra gruppetesten skilte seg<br />

noe ut fra hva vi opplevde både i butikken og i<br />

andre sammenhenger i forkant av denne, vil du<br />

til slutt finne en rammeartikkel som beksriver<br />

eventuelle forandringer/forbedringer ved hjelp<br />

av et sett fireveis høyttalerkabler anbefalt av<br />

Linn.<br />

12<br />

4/2004<br />

Pris kr. 43.950,-<br />

Forhandler: Kontrapunkt<br />

av Knut Vadseth


Lyden av Akurate<br />

Det komplekse 4 veis systemet har en spesiell<br />

fordel framfor bare å ha en lineær frekvensgang,<br />

som regel målt direkte på aksen. Dette<br />

ekstra er å ha en meget vid spredningskarakteristikk<br />

som kan gi en kontrollert balanse mellom<br />

reflektert og direkte lyd i et vanlig lytterom.<br />

Dette betyr ikke bare at man kan oppleve en<br />

utmerket musikkopplevelse andre steder enn<br />

midt foran høyttalerene, det betyr også at frekvensgangen<br />

oppleves langt mer lineær også i<br />

den optimale lytteposisjon. Om da den kontrollerte<br />

miksen er beregnet<br />

korrekt. Dette krever selvsagt<br />

inngående kunnskaper<br />

om og intensive forsøk om<br />

hva vår hjerne opplever<br />

som "riktig". Og hva hvis<br />

det som er "riktig" ikke<br />

oppleves slik av oss nerder<br />

som har vent oss til de<br />

mest alminnelige feil forårsaket<br />

av et typisk to-veis<br />

system?<br />

Fenomenal<br />

spredning<br />

Uansett er det lett å høre<br />

at her er enormt mye jevnere<br />

og bredere spredening<br />

oppover i frekvensområdet<br />

enn vanlig. Slik sett kan<br />

effekten av dette minne litt<br />

om rundstrålende høyttalere<br />

som Mirage, men uten<br />

svakheten ved gjengivelse<br />

av solisten mellom høyttaleren.<br />

Med Linn er fantomkanalen<br />

inntakt- og det<br />

helt presist ved optimal lytteposisjon.<br />

I motsetning til<br />

en lett kritisk Tore Dag i lyttepanelet,<br />

opplevde jeg frekvensgangen<br />

over grunntoneområdet<br />

som lett, luftig<br />

og særdeles oppløst. Her<br />

var – med mine ører – heller<br />

ingen skarpe kanter<br />

eller andre opplagte fasefeil<br />

eller andre uhumskheter<br />

ved "normal" lytteposisjon.<br />

Ved gruppetest satt jeg<br />

langt ut til siden, og opplevde<br />

en viss "svaj" ved ca.<br />

2 Khz, noe som gjorde diskantområdet<br />

litt for spisst<br />

uten tilstrekkelig nivå til å<br />

fylle på under. Dette hørte<br />

jeg ikke som noe problem i<br />

andre sammenheng.<br />

Derimot syntes jeg at det<br />

manglet litt trøkk i øvre<br />

bassområdet, noe som<br />

gjorde at en ellers glimrende<br />

høyttaler burde ha<br />

litt mer kropp og tyngde. Vi<br />

snakker tross alt om en<br />

meget kostbar høyttaler hvor det er lov til å stille<br />

store krav. Nå var Akurate 212 så absloutt<br />

raffinert, men jeg vil ha med trøkket i grunntonen<br />

også! Selv om dypbassen var blant de<br />

beste, ble det litt pysete rundt 100-200 Hz. Hvor<br />

var Ivor "boogie" Tiefenbrun da denne høyttaleren<br />

ble godkjent?<br />

Trøkk eller holografi?<br />

O.K.: Jeg innser at en plassering nærmere bakvegg<br />

kan gi litt mer futt i mellombassen.<br />

Normalt vil en relativt tett plassering på bakvegg<br />

redusere dybdevirkningen i betydelig grad.<br />

I dette tilfelle, opplevde jeg etter gruppetesten<br />

en forbløffende balansert klangbalanse samtidig<br />

som den holografiske dybdevirkningen var svært<br />

bra ved en slik plassering. Men ikke så ekstremt<br />

bra holografi som når høyttaleren stod fritt på<br />

gulvet! Å oppnå jevn frekvensgang OG den<br />

optimale holografi fikk jeg aldri helt til samtidig.<br />

Hvert fall ikke med single høyttalerkabler...<br />

"Denne høyttaleren fra Linn er ekstremt luftig<br />

og lettflytene med sprudlende detaljer," mener<br />

Jan Myrvold, og fortsetter:<br />

"Fiolinene kunne likevel låte litt tynt på grunn<br />

av mangel på tyngde i grunntoneområdet, men<br />

tross dette opplevde vi kritiske koropptak uten<br />

aggressivitet eller med sibilanter på stemmene.<br />

Selv uten "trøkket" i grunntoneområdet, var<br />

lydbildet gjennomgående fyldig. Jazzen opplevde<br />

vi nærmest litt laidback og slentrende, helt<br />

uten tilknappet monitorlyd", avslutter Jan<br />

Myrvold.<br />

Tore Dag opplever en generelt stor lyd med<br />

enorm spredning og en tett og fin klangbalanse.<br />

Han berømmer det ekstremt stive kabinettet –<br />

det beste av dem alle? – noe som resulterte i<br />

flotte og ufarvede transienter med overbevisende<br />

dynamikk. Tore Dag er heller ikke så opptatt<br />

av mellombassen, og synes bassområdet<br />

generelt er helt utmerket. Derimot opplever han<br />

hele diskantområdet som en smule ujevn på<br />

grunn av de mange elementer som må overlappes<br />

helt presist. Også toppen mener han mangler<br />

litt klarhet:"Veldig flott og ærlig lydgjengivelse<br />

med stor lyd, mye detaljer, men med visse<br />

småproblemer i det komplekse 3-veis diskantsystemet,<br />

inkludert en smule matthet helt der<br />

oppe."<br />

Konklusjon<br />

Dette ble en litt vanskelig nøtt for oss; en generelt<br />

fremragende høyttaler med små ankepunkt<br />

vi ikke engang er helt samstemte om, men uan-<br />

sett en kostbar høyttaler som burde være tilnærmet<br />

feilfri i et vanlig lytterom. Potensialet er<br />

enormt, men våre problemer indikerer uansett<br />

at denne høyttaleren bør prøves i aktuell stue<br />

med bytterett. Men se også rammartikkelen...<br />

Second opinion<br />

Da Linn skulle hente disse høyttalerene,<br />

nevnte vi våre mindre problemer med<br />

frekvensgangen. "Benyttet dere Linns<br />

egne multikabler og fylte dere stativene med<br />

sand?", spurte Linn representanten inkvisitorisk.<br />

Han hentet deretter en spesiell Linn<br />

biwire kabel (ca. kr.2.000,-!!). Vi opplevde<br />

faktisk en viss forbedring av transienter og<br />

holografi som gjorde at lyden slett ikke syntes<br />

å komme fra høyttalerne, men mer oppstod<br />

i selve lytterommet langt utenfor disse i<br />

både bredde, dybde og høyde. En forbausende<br />

forbedring med en av de rimeligere<br />

kablene på markedet.<br />

Enda mer dramatisk ble forskjellen da han<br />

stappet de medfølgende stativene fulle med<br />

bobleplast, for å dempe eventuelle resonnanser<br />

i det ellers solide røret. Og mellombassen<br />

satt plutselig som den skulle! Akurate 212<br />

kan også Boogie!<br />

Selv om vi må forutsette at medfølgende<br />

stativer er klare for testing når annet ikke blir<br />

opplyst, var dette uansett en sjokkopplevelse.<br />

Den "interessante" men kostbare høyttaleren<br />

var plutselig i en helt annen klasse.<br />

Dessverre var det ingen mulighet for å<br />

sammenkalle testpanelet på nytt. Men vi<br />

kommer tilbake til saken i <strong>Fidelity</strong> vol. 10...<br />

KV<br />

4/2004<br />

13


Luksus stativhøyttalere: Sonus Faber Cremona Auditor<br />

Kremlyd og eieglede<br />

Med de smekre Cremona<br />

Auditor demonstrerer<br />

Sonus Faber formgiving,<br />

funksjonalitet, materialer<br />

og passelig diskret<br />

luksus på en måte som<br />

utallige konkurrenter<br />

har prøvd å etterligne,<br />

men ingen har klart å<br />

oppnå. I våre ører er<br />

også denne modellen<br />

på mange måter den<br />

mest vellykkede fra<br />

Sonus Faber.<br />

av Tore Dag Nilsen<br />

14 4/2004


Rekken med stilige kreasjoner fra Sonus Faber<br />

begynner etterhvert å bli meget lang. De går<br />

egne veier disse italienerne, og andre følger<br />

etter. Når «alle» de andre har etablert seg på<br />

markedet med lignende, meget flott designede og<br />

bygde høyttalere, svarer Sonus Faber hver gang med<br />

nye og enda mer originale design. De er elegante,<br />

klassiske og innovative på samme tid, og måten de<br />

kombinerer fine materialer og klassisk håndverk savner<br />

sidestykke. Man kan trygt anta at Sonus Faber har<br />

satt mange konkurrenter igjen i forlegenhet opp<br />

gjennom årene.<br />

Originaliteten til Sonus Faber<br />

stopper ikke ved design, materialer<br />

og håndverksmessig byggekvalitet.<br />

Uttrykket originalitet får i lydmessig<br />

sammenheng en litt annen betoning,<br />

nemlig opprinnelig. De<br />

Sonus-modellene undertegnede har<br />

lagt øre til har gjennomgående<br />

hatt samme lydsignatur, det vil si<br />

en litt fyldig lyd med fremhevet<br />

dypeste bass og ditto øvre diskant.<br />

Gjennomført<br />

byggekvalitet<br />

Cremona Auditor er meget kompakte.<br />

Med mål på 19x35x32, flotte<br />

tilpassede stativer (koster 5 000<br />

ekstra) og en stilig mørk «grafittifi-<br />

nish» (kan leveres i lakkert lønn naturell også) er ikke<br />

dette høyttalere man ønsker å gjemme vekk. Det<br />

massive treverket, læret på fronten, de eksklusive<br />

høyttalerelementene, den tøffe grilløsningen med<br />

strikker, den buede fasongen og høyttalernes flotte<br />

bakside med designintegrert port og flotte singlewireterminaler<br />

styrker bare inntrykket.<br />

Det man ikke ser er at høyttalerne er like gjennomførte<br />

på innsiden. En visuell inspeksjon avslører et<br />

solid indre med Sonus` navn påtrykt alle komponentene,<br />

de fine kablene inkludert. Komponentene i det<br />

enkle førsteordens filteret er dog av nokså middel<br />

kvalitet, prisklassen tatt i betraktning, men monteringen<br />

av dem må være blant de mest grundige vi<br />

har sett.<br />

Basselementet er en gedigen femtommers highend<br />

sak fra Scan Speak, med enormt, magnetisk<br />

skjermet motorsystem, og diskanten er en kundetilpasset<br />

Vifa ringradiator fra samme kilde. Dette særpregede<br />

diskantelementet må tydeligvis være den<br />

suverene favoritten blant ambisiøse høyttalerkonstruktører<br />

for tiden.<br />

Deilig lyd<br />

Cremona Auditor er klart mer effektive enn småhøyttalere<br />

flest. Produsenten oppgir 88 dB lydtrykk for én<br />

watt avgitt forsterkereffekt, og jeg tror ikke det er<br />

noen større overdrivelse. Til gjengjeld er impedansen<br />

halvert i forhold til mange andre høyttalere. Små rørforsterkere,<br />

billige tokanals vanlige forsterkere og<br />

middelmådige multikanals hjemmekinoforsterkere<br />

liker ikke å jobbe med 4 ohms laster, men hvis man<br />

har råd til å kjøpe så fine høyttalere, må man vel<br />

samtidig gi dem de forsterkerne og programkildene<br />

de fortjener. Eller hva, folkens?<br />

Vi har kun anvendt dem sammen med skikkelig<br />

utstyr og stativer (Target R6 og Sonus Fabers originale<br />

Electa Amator-stativer). Nesten uansett oppsett, rom<br />

og musikkmateriale har Auditor kvittert med stor og<br />

kremete lyd. De er varme i klangkarakteren. Bassen<br />

mellom 50 og 100 Hz er fremhevet. Det gir ekstra<br />

størrelse og tiltrengt «slam» fra så små høyttalere,<br />

som av naturlige grunner ikke har noen anvendbar<br />

respons under 50 Hz å støtte seg til. Heldigvis holder<br />

de stive kabinettene og de ekstremt motorsterke<br />

basselementene den vanlige bivirkningen fra dette<br />

trikset (mudring av lyden oppover i øvre bass og<br />

nedre mellomtone, dype herrestemmer f. eks.) bemerkelsesverdig<br />

godt i sjakk. Derfor går det greit for<br />

undertegnede å akseptere<br />

denne tilsiktede feilen. Den<br />

merkes ikke så mye med det<br />

aller meste av musikk, TV-lyd<br />

og dype radiostemmer.<br />

Den fyldige karakteren holder<br />

seg godt oppover i<br />

mellomtonen. Disse høyttalerne<br />

er ikke frie for egenlyd, en<br />

svak farging som av og til tenderer<br />

til tåkelegging av musikken,<br />

men de byr på en rikhet i<br />

klangen og substans i grunntoneområdet<br />

som ofte savnes<br />

med mye hi-fi utstyr.<br />

Auditor er nesten alltid<br />

behagelige å lytte til. De synes<br />

å være skapt til langvarig og<br />

allsidig lytting. Den fine diskantgjengivelsen er med<br />

på å danne dette inntrykket. Også i dette frekvensområdet<br />

er høyttalerne preget av varme, rikhet og<br />

glød. Heldigvis er de mer uanstrengte, åpne og rene,<br />

og mangler det litt sure ekstra piffet i toppen som<br />

Electa Amator mk2 var skjemmet av.<br />

De dynamiske egenskapene er middels. Med sin<br />

generøse og varme spillestil, fornemmes ikke disse<br />

høyttalerne som spesielt hurtige, men den solide<br />

grunntonegjengivelsen gir kraft og pondus.<br />

Lydbildet er stort og ganske åpent, særlig hvis<br />

høyttalerne tiltes litt bakover slik at de egentlig peker<br />

litt over hodet på lytteren. De tilhørende stativene er<br />

konstruert nettopp med en slik tilt. Auditors ganske<br />

generøse størrelse av lydbildet kan ikke tilskrives hengekøyefasong<br />

på frekvensgangen. Som nevnt har de<br />

ekstra pondus i bunn, (og gir i likhet med svært<br />

mange andre høyttalere en liten tendens til slankhet i<br />

området over grunnet romakustiske årsaker) men<br />

hele veien fra nedre mellomtone og oppover har de<br />

en jevn og flat frekvensgang. Toppen er holdt fint i<br />

sjakk.<br />

Auditor er nesten alltid<br />

behagelige å lytte på.<br />

De synes å være skapt<br />

til langvarig og allsidig<br />

lytting. Den fine diskantgjengivelsen<br />

er med på<br />

å danne dette inntrykket.<br />

Også i dette frekvensområde<br />

er høyttalerne<br />

preget av varme, rikhet<br />

og glød.<br />

Alle medaljer har en bakside<br />

Cremona Auditor mangler altså heldigvis «hengekøyehøyttalernes»<br />

øverste pukkel. Den negative siden av<br />

slik avstemming er at avstanden til musikken øker i<br />

dette forsøket på å skape superstore rom. Avstand er<br />

vel ikke positivt? De som lytter til akustisk musikk<br />

synes heller ikke det er noe festlig at slik avstemming<br />

fort tynner ut instrumenter og stemmer i mesteparten<br />

av det viktige grunntoneområdet.<br />

Det er tydeligvis lagt stor og reflektert innsats inn i<br />

konstruksjonen av Cremona Auditor. Disse høyttalernes<br />

særpreg er nemlig også deres styrke. Det eneste<br />

virkelige kritikkverdige jeg finner er en liten tendens<br />

til vaghet og til å rote ting til i delefrekvensområdet.<br />

4/2004<br />

15


Sonus-sjef Franco Serblin er så dreven at han<br />

burde være i stand til å konstruere mer avanserte<br />

delefiltre. Han, som mange andre, tyr til førsteordens<br />

filtre fordi de skal gi så fin homogenitet<br />

og faseegenskaper. Færre komponenter<br />

skal gi mindre «filtrering og uønsket bearbeiding<br />

av lyden», får man ofte høre fra mindre<br />

kyndig hold.<br />

Enklest er dog ikke alltid best. Med førsteordens<br />

filtre sparer produsentene penger på det<br />

lave komponentantallet, men resultatet er nesten<br />

konsekvent at lyden fra slike høyttalere blir<br />

mindre presis og ren. Stereoperspektivet lider,<br />

og høyttalerne blir mer sære mht. lydutstråling<br />

og plassering også. I tillegg presses diskantelementene<br />

for mye når man virkelig skal spille<br />

høyt, med forvrengning til følge.<br />

Min generelle oppfatning er at italiensk hi-fi<br />

alt for ofte er basert på tøft design, flotte materialer<br />

og, ikke minst dessverre - lavt teknologisk<br />

nivå. På dette punktet har selv Sonus Faber et<br />

par svin på skogen.<br />

Konklusjon<br />

Sonus Faber Auditor er et par flotte høyttalere<br />

som for det meste er direkte deilige i bruk. De<br />

er nok i større grad tiltenkt et pengesterkt,<br />

designorientert og musikkinteressert generelt<br />

publikum enn lydfolk som setter ren ytelse og<br />

«hard fjæring» foran alt annet. Her i hovedstadområdet<br />

kan jeg forestille meg at den typiske<br />

potensielle Auditor-kjøperen i samme vending<br />

flesker til med komplett anlegg typisk bestående<br />

av Krells nye, lille og rålekre KAV 400Xi-forsterker<br />

og Flatline kabler. En slik kombinasjon vil jeg<br />

tro har svært mye for seg, både i komfort, lydkvalitet,<br />

status og ikke minst musikk- og eieglede.<br />

Pris kr 26 000. Matchende stativer Kr 5 000.<br />

Importør: Mono AS<br />

Testpanelet om<br />

Sonus Faber Cremona Auditor:<br />

"Dette låter dyrt med avslepen og elegant<br />

topp, nydelige stemmer – også på lyse kvinnestemmer<br />

– samtidig som her er bra med<br />

trøkk og fyldig grunntoneområdet som likevel<br />

balanserer perfekt mellom det litt pløsete og<br />

det noe analytiske," mener Jan Myrvold om<br />

denne elegante høyttaleren som er litt mindre<br />

enn de andre, men likevel har meget brukbar<br />

bass og utmerket virkningsgrad.<br />

Også redaktøren mener at dette muligens<br />

er den "beste" Sonus faber høyttaleren på<br />

markedet. Forøvrig en karakteristikk helt uten<br />

negative overtoner. Men denne lille stativhøyttaleren<br />

har en glimrende balanse mellom<br />

klangfarge og utmerket dynamikk hele veien<br />

16 4/2004<br />

ned. På de gulvstående Cremona synes han<br />

det blir litt for slapt nedover, noe som går ut<br />

over den berømte "boogi"faktoren. Den<br />

under halvparten så dyre stativhøyttaleren fikser<br />

dette bedre, med uventet små represalier i<br />

den dypeste oktaven:<br />

"Dette er ingen monitor som er laget for å<br />

være mest mulig korrekt, men en hjemmehøyttaler<br />

som skal gi deg mesgt mulig glede<br />

av et bredt musikkområde i en vanlig stor<br />

stue på et "normalt" lyttenivå. Heldigvis låter<br />

det da også både friskt, og direkte uten høy<br />

plysjfaktor, men likevel med god forankring i<br />

et solid grunntoneområde", mener Vadseth<br />

som også berømmer det enorme lydbildet fra<br />

disse småtassene. Og ikke minst den frekke<br />

summingen av detaljer helt der oppe i toppen,<br />

uten å gå veien om komprimering og<br />

hardhet i nederste del av diskantområdet. De<br />

nye superdikantene er utvilsom av det gode,<br />

mener han.<br />

"Mer attakk på strengene enn vanlig, men<br />

helt uten hardhet", samstemmer Jan Myrvold<br />

som også berømmer den fine oppløsningen<br />

av mikrodetaljer og den litt varme grunntonen<br />

som lett tilgis da det hele låter glimrende:"Svinger<br />

som søren og med mektig<br />

klang også på store orkesterverk", avslutter<br />

han meget imponert.


Luksus stativhøyttalere: Usher Compass RW 729<br />

Dette er en utmerket høyttaler til en gunstig<br />

pris! Og det er ingenting umoralsk<br />

eller ulovlig bak denne Taiwanske høyttaleren<br />

fintrimmet av den amerikanske<br />

hi-fi guruen John d’Appolita. Kabinettet som til<br />

forveksling likner på eldre Sonus Faber modeller<br />

er det største i denne testen, men ikke det tyngste.<br />

Det 7 tommer store kullefibermembranet er<br />

til forveksling likt den berømte bass/mellomtonen<br />

til Scan Speak. Ikke rart da den tyske underleverandøren<br />

av membranet er den samme.<br />

Men det er altså ikke et originalt Scan Speak<br />

element. Ei heller er domen en silkedome fra<br />

Seas, Vifa eller Scanspeak, men en egen versjon<br />

som er til forveksling lik av utseende. Du kan<br />

regne med at også at innmaten er temmelig lik<br />

18<br />

Macho!<br />

Den ser ut som en<br />

italiensk Sonus Faber.<br />

Til og med elementene<br />

likner. Men dette er<br />

en etterligning laget<br />

i et lavkostland<br />

med amerikansk<br />

ekspertise og<br />

med en typisk<br />

amerikansk<br />

klangbalanse.<br />

Som en La<br />

Dolce Vita<br />

gjenskapt i<br />

Bolywood?<br />

av Knut Vadseth<br />

4/2004<br />

de europeiske forbildene.<br />

Lyden av en kopi<br />

Det avgjørende for de fleste, er likevel hvordan<br />

dette låter. Og det låter altså stort og typisk<br />

amerikansk både på godt og ondt. Lydbildet er<br />

temmelig macho med stor fylde og imponerende<br />

bass, men med litt mye trøkk i midten<br />

som gir messingen litt ekstra rasp, men også<br />

kan låte litt hardt på enkelte opptak. Men det<br />

hele kan spille særdeles høyt og stort i en grad<br />

som gjør at denne stativhøyttaleren også vil<br />

fungere glimrende i de fleste hjemmekino<br />

anlegg uten sub. Under 1000 Hz vil jeg antyde<br />

at klangbalansen ikke er så ulik Sonus Faber<br />

Elekta Amator, muligens med en smule ekstra<br />

frodighet i bytte med litt mindre kontroll.<br />

Men i øvre mellomtonen er Sonus’en litt mer<br />

forsiktig med en mer tilbakelent klangkarakter.<br />

Til gjengjeld kommer diskanten friskt tilbake<br />

høyere opp, noe som gir en flott overtonestruktur<br />

og betydelig dybde i lydbildet. Usher lar det<br />

stå til med litt freskere presensområde rundt<br />

delefrekvensen. Også domen låter litt mer<br />

"gammeldags" med mer trøkk i det nederste<br />

bruksområdet, men mister lettere pusten lenger<br />

oppover. Dette er uansett en flott høyttaler med<br />

masser av imponatorfaktorer, men ikke helt med<br />

det italienske raffinementet som utseendet<br />

synes å indikere. Fett nok! Her er jo til gjengjeld<br />

masser av baller...


Testpanelet<br />

"God og relativt stram bassgjengivelse gir en litt avslappet spillestil hvor<br />

også diskanten henger bra med, med mye detaljer og luftig klangbalanse"<br />

noterer Jan, men reserverer seg litt videre i notatene: "Litt aggressiv<br />

i øvre mellomtone gjør messingen litt fremfusende. Dette forhindrer ikke<br />

at her også briljeres med oppløsning og detaljering (ikke minst fra saksofon)<br />

som gjør komplekse orkesterverk tilstrekkelig detaljert til å holde<br />

på lytterens interesse. Totalt sett gjør denne høyttaleren en god figur,"<br />

mener Jan Myrvold.<br />

Også Tore Dag Nilsen er gjennomgående fornøyd med denne høyttaleren<br />

på bakgrunn av opplyst pris inklusive lekre og solide stativer, og<br />

definerer bassen som både stram og dyptgående."Bra homogenitet til<br />

tross for en litt frampå øvre mellomtone og nedre diskant" mener han:<br />

"Klangen er rimelig balansert og lyden glatt og svært gjennomsiktig<br />

med fin detaljering. Heller ingen opplagte problemer med fase eller<br />

ujevn spredning i overgangen til domen." hevder Tore Dag før han konkluderer:<br />

"Flotte høyttalere som også tilfredstiller den audiofile. Litt<br />

aggressiv monitorlyd i øvre mellomtone krever likevel litt filing med<br />

kabler, elektronikk og rom."<br />

Konklusjon<br />

Denne store stativhøyttaleren låter betydelig større og med dypere og<br />

generelt bedre bass enn hva de fleste tror er mulig med stativhøyttalere.<br />

Blir neppe overkjørt av særlig mange gulvstående i samme prisklasse.<br />

Faktisk glimrende også til mer krevende hjemmekino uten ekstra sub!<br />

Pris: kr. 23.995 inkl. stativer<br />

Importør: daCapo Hi-Fi<br />

Importør:<br />

Norwegian Custom Media Solution as<br />

PB 383 • 1323 HØVIK<br />

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70<br />

email: info@ncms.no • http://www.ncms.no<br />

Forhandlere:<br />

Drammen, Sound People . . . . . .32 89 39 00<br />

Sandvika, Nor-Radio . . . . . . . . . .67 54 40 60<br />

Oslo, Oslo HiFi Center . . . . . . .22 83 29 25<br />

Ørje, JEJ-HiFi . . . . . . . . . . . . . . .92 06 32 49<br />

Tønsberg, PureBeat . . . . . . . . . .93 48 40 44<br />

Moss, DaCapo . . . . . . . . . . . . . .69 25 60 44<br />

Trysil,Trysil Elektroservice . . . . .62 45 00 39<br />

Bergen,Audio Design Bergen . .55 23 00 08<br />

Skien, Strandberg . . . . . . . . . . .35 52 72 77<br />

Larvik, Bach's HiFi . . . . . . . . . . .33 18 56 90<br />

Mosjøen, Mosjøen Radio og TV .75 17 36 40<br />

Stavanger, Fona HiFi . . . . . . . . . .51 53 23 20<br />

Farsund, Maxwell HiFi . . . . . . . .38 39 40 95


Luksus stativhøyttalere: JM Lab Micro Utopia Be<br />

Farlig deilig<br />

Den nye berylliumserien til franske JM Lab<br />

krever strenge sikkerhetstiltak både ved<br />

produksjon og ved<br />

eventuell senere<br />

skade på den<br />

omvendte<br />

domen.<br />

Men den<br />

resulterende<br />

lydkvaliteten<br />

er fremragende<br />

og<br />

klangbildet<br />

gigantomanisk;<br />

også på<br />

den småvokste<br />

Micro...<br />

av Knut<br />

Vadseth<br />

20 4/2004


Man venner seg til det meste- ikke<br />

minst høye priser! Det var en japansk<br />

entusiast som revolusjonerte prisnivået<br />

på pick-uper ved å komme med<br />

sin Koetsu MC-pickup til 5 ganger prisen av<br />

markedets gjengse "high-end" modeller. Det<br />

tok ikke lang tid før en rekke andre aktører 5doblet<br />

prisene på sine nyeste modeller med små<br />

forbedringer.<br />

Det var lydteknikeren Dave Wilson som første<br />

gang lanserte en høyttaler til snaue millionen<br />

for få år siden, med diskantsystem fra franske<br />

JM lab. Det tok ikke lang tid før andre kom<br />

løpende etter med åpne hender. Og Jaques<br />

Mahul, eieren av JM Lab, lanserte like etter sin<br />

gigantomaniske Grande Utopia med grensesprengende<br />

kvalitet i alle detaljer, og med en<br />

minst like grenseløs prislapp. Med unntagelse<br />

for de dyreste kreasjonene til Dave Wilson og<br />

Jaques Mahul i en halv millionklassen,<br />

kostet da de fleste høyttalere på<br />

Stereophiles liste rundt 100 tusen kroner<br />

(10 tusen dollar pluss frakt og mva). Selv<br />

den berømte B&W Nautilus 801 er byttet<br />

ut med en dobbelt så dyr versjon. Bare<br />

Revel Ultima Studio er fremdeles på den<br />

berømte listen til "gammel" pris. Og den<br />

siste Grande Utopia Be koster nå 85 tusen<br />

dollars-uten avgifter! Det skulle bli sånn<br />

cirka én million kroner her hjemme. Men<br />

det finnes håp om du tør leve farlig deilig<br />

(eller deilig farlig?) med en omvendt dome<br />

laget av beryllium...<br />

"Micro" Utopia<br />

Denne høyttaleren vil forbli utopi for de<br />

fleste av oss. Men "micro"? Dette er faktisk<br />

den tyngste (17.5 kg. stk) og den<br />

dyreste "standard" stativhøyttaler på markedet<br />

med toveis delefilter og omlag 6,5<br />

tommer bass pluss domediskant .<br />

Uttrykket "tung hi-fi" skyldes ikke noen<br />

tilfeldighet. Alle erfarne high-endere vet at<br />

vekt kan være en minst like god indikasjon<br />

på høy kvalitet som oppgitte tekniske<br />

data. Dette gjelder både for høyttalere,<br />

forsterkere og signalkilde av konvensjonell type.<br />

Og det er lett å forstå hvorfor. Kabinettet på<br />

denne stativhøyttaleren er laget av solid hardtre,<br />

så solid og så hardt at det virker som å slå på<br />

granitt. Knokene ber raskt om nåde. Et minst<br />

mulig (for minimalt med tidligrefleksjoner) og<br />

stivest mulig kabinett (for minimalt med resonnanser<br />

og lydlekkasjer), er en enorm fordel for<br />

lydkvaliteten.<br />

Men det er også en kolossal utfordring for<br />

den mekaniske kvaliteten på kabinett og lydpumpen<br />

som skal levere varene i grenselandet<br />

for det mulige.<br />

Dessert<br />

Når det bare blir plass til en beskjeden 6 tommer<br />

eller deromkring som skal dekke både<br />

mellomtone og bass, så krever dette til gjengjeld<br />

ekstremt mye av elementet. Dette både<br />

med hensyn til stivhet i membranet, men ikke<br />

minst med hensyn til "motoren" eller magnetsy-<br />

stemets evne til å omgjøre forsterkerens elektriske<br />

impulser til mekanisk dynamikk med ekstrem<br />

akselerasjon og forhåpentlig brukbar presisjon.<br />

Da må det blant annet benyttes solide<br />

magneter. Store, tunge og dyre magneter.<br />

Jaques Mahul har ikke bare brukt rå kraft og<br />

store budsjetter for å optimalisere kjent teknologi.<br />

Han har også utviklet nye ideer om både<br />

membran (spesiell sandwich konstruksjon) og<br />

en bedre utnyttese av magnetkraften ved en<br />

såkalt "Power Flower" konstruksjon sammen<br />

med en fokus ring. Tilsammen skal dette utnytte<br />

magnetkreftene mer konsentrert rundt spolen<br />

for større slaglengde med mer presis kontroll.<br />

Micro innfrir maksimalt<br />

Etter testen av den noe større stativmodellen<br />

Mini Utopia i aller første <strong>Fidelity</strong>, var vi såpass<br />

sikre på at lillebroren med bare en 6 tommers<br />

bass, men med ny beryllium diskant, ville være<br />

der oppe blandt de aller beste. Vi valgte å<br />

avslutte med desserten, og ble ikke skuffet! For<br />

også bassen og mellomtonen i den mindre<br />

Micro Utopia var tett på det vi husket fra den<br />

fremragende storebror Mini.<br />

Men betegnelsen Be etter navnet betød nå<br />

også en av de beste- og mest nøytrale!- diskantsystemer<br />

vi har hørt:<br />

"Den eneste høyttaleren i denne gruppetesten<br />

som er ekte high-end tvers igjennom-også i<br />

bassen" mente testpanelets Jan Myrvold. Hvis<br />

han definerer high-end som et produkt som tilbyr<br />

sesongens beste lydgjengivelse uten lett<br />

avslørende kompromisser, er vi andre enige. Den<br />

nye diskanten er prikken over i-en i et allerede<br />

glimrende system.<br />

Nå er diskanten ikke lenger "frisk, men morsom",<br />

men super glatt og med fenomenal oppløsning.<br />

Så utvilsomt blandt de beste løsninger i<br />

et marked hvor nettopp diskanten er gjennom-<br />

gående sterkt forbedret i løpet av de siste to/tre<br />

år. Micro Be er den "beste" stativhøyttaleren i<br />

denne gruppetesten.Viktigere er det at den med<br />

tilstrekkelig bra forsterkeri og signalkilde bør<br />

kunne tilfredsstille de aller fleste high-endere i<br />

et middels stort rom selv i konkurranse med<br />

større systemer i samme prisklasse.<br />

Lyden av Micro Utopia Be<br />

Tore Dag Nilsen: "JM lab får med detaljer i<br />

kompliserte musikkverk som de andre slurver<br />

med, eller rett og slett hopper over. Her er ekstremt<br />

ren og glatt lyd som samtidig er fyldig og<br />

kroppslig. Bassen er forbløffende dyp og stram,<br />

men litt lett i nedre mellomtone. Det store testrommet<br />

med stor takhøyde er nok i grenselandet<br />

for hva denne store, lille høyttaleren kan<br />

makte. Diskanten er også utrolig kontrollert med<br />

glitrende oppløsning samtidig som klangbalansen<br />

er uhyre behagelig.<br />

Lydgjengivelsen fra disse høyttalerene<br />

i vårt vanlige referanseanlegg<br />

er reinspikka high-end!"<br />

Jan Myrvold: "Stram og nydelig<br />

definert bass i massevis! Kontante<br />

transienter, distinkte strengeanslag<br />

og praktfull utklinging uten avslørende<br />

forvregning; mikrodetaljer i<br />

superklasse gir strålende oppløsning<br />

over hele det brede frekvensområdet<br />

samtidig som toppen er lett og luftig.<br />

Det viktigste er likevel at her er<br />

både kropp og sjel! Dette er testens<br />

klart mest raffinerte lydgjengiver og i<br />

en klasse for seg selv. Spesielt på<br />

komplekse orkesterverk knuser den<br />

de andre selv om mange av disse<br />

også var svært gode. Micro Utopia<br />

Be er rett og slett reinspikka HIGH-<br />

END!<br />

Konklusjon<br />

Dette er ikka bare den beste høyttaleren<br />

i denne gruppetesten. Da JM<br />

Lab Micro Utopia Be også er den<br />

dyreste (såvidt), henger dette på<br />

greip. Viktigere er det at det etter testpanelets<br />

mening også er det BESTE KJØPET for svært<br />

mange entusiaster.<br />

Riktignok finnes det mange gode gulvstående<br />

høyttalere i prisklassen som totalt sett må sies å<br />

være på høyden-minst! Men skal du okkupere<br />

finstua uten (unødvendig) krangel med samboeren,<br />

så kan dette være et glimrende alternativ. I<br />

forhold til den beskjedne størrelsen er dette det<br />

nærmeste man kan komme Ånden i Alladins<br />

lampe; eller fanden i nøtta, om det gir deg<br />

bedre assossiasjoner til en nærmest nukleær<br />

spalting av atomer med lysets hastighet. Men<br />

glem ikke at forsterkeriet må være om mulig<br />

enda bedre enn for en tilsvarende kostbar gulvstående<br />

om drømmen om det musikalske nirvana<br />

skal oppstå i din moderat store finstue.<br />

Pris. Kr. 44.000<br />

Importør/forhandler: Hi-Fi Huset i Bærum


<strong>Fidelity</strong> snakker med Herreavdelingens Finn Bjelke<br />

Viktig melding -<br />

lytt på radio!<br />

Levende<br />

Finn Bjelke gjorde sine første profesjonelle fremstøt<br />

som musikkanmelder i daværende Puls.<br />

omtrent samtidig med et av musikkhistoriens<br />

mest meningløse og atale bandprosjekt: The<br />

Buggles gikk til topps på britiske hitlister. Dette<br />

med den ytterst plagsomme og umildt overdrevne<br />

profetien "Video Killed The Radio Star".<br />

22<br />

“Video Killed The<br />

Radio Star”, hylte<br />

the Buggles på<br />

toppen av engelske<br />

hitlister. Men<br />

her i Norge har vi<br />

fremdeles en<br />

høyst levende Finn<br />

Bjelke og<br />

Herreadvdelingen<br />

på NRK P-1.<br />

4/2004<br />

Dersom ikke gråten tar en, er det nok fullt mulig<br />

å le eller kjede seg i hjel av dette makkverket.<br />

Uansett, tjuefem år senere leder Finn Bjelke<br />

det populære radioprogrammet Herreavdelingen<br />

på NRK P1 hver tirsdag kveld og får opptil<br />

tohundrede tusen lyttere til å stille inn krystallapparatene<br />

på FM-båndets 88.7 mHz frekvens.<br />

Når han så på lørdager bestemmer seg for å<br />

fremtvinge Aspbergers syndromtendenser med<br />

samme kanals programpost Pop Quiz, øker lytterskaren<br />

til halvmillionen. Altså rundt syvhundrede<br />

tusen lyttere på en normal uke! Hvor<br />

mange lytter (eller ser på) til The Buggles nå om<br />

dagen, egentlig?<br />

Finn Bjelke har også i noen sesonger vært<br />

programleder for det eviggrønne sommerpro-


av Jan Myrvold<br />

grammet Reiseradioen hvor lyttertallene på<br />

ingen måte er beskjedne, tvert i mot. Han har<br />

også hatt en programpost på nettet med navnet<br />

Finns Popkorn. Utover dette har han også jobbet<br />

som programleder og/eller produsent for<br />

programmer som Irma 1000 (hvor eventyret om<br />

Herreavdelingen egentlig begynner), Popens historie<br />

og Taffelhelter, Sommeren med Beatles osv.<br />

Jo da, Finn Bjelke er en vaskeekte<br />

radiostjerne, og han er ytterst<br />

levende!<br />

Kjendisreir<br />

Herreavdelingen begynte altså som et<br />

innslag i programmet Irma 1000 i<br />

begynnelsen av forrige tiår, men ble<br />

så populært at Herreavdelingen etter<br />

hvert ble en egen programpost med to timer<br />

sendetid hver formiddag fra mandag til fredag<br />

på søsterkanalen P3. I perioden på P3 var det<br />

etter hvert en tallrik stab som alternerte som<br />

programledere, hvorav mange av dem – akkurat<br />

som Finn Bjelke – har gjort seg bemerket på<br />

andre arenaer både før og senere.<br />

Drømmejobben?<br />

Herreavdelingen har det til felles med den<br />

populære tv-serien Seinfeld at det tilsynelatende<br />

ikke handler om noen verdens ting. Finn Bjelke<br />

oppsummerer jobben omtrent slik: Yan Friis og<br />

jeg sitter i riksdekkende radio og snakker om<br />

småting som har opptatt oss de siste dagene. Vi<br />

inviterer gode venner som Ingrid Bjørnov og<br />

Atle Nielsen med flere for at de skal snakke om<br />

det de måtte ha på hjertet, før vi spiller musikk<br />

vi liker. Mest av alt handler vel programmet<br />

egentlig om oss selv og hva vi liker. Og dette får<br />

vi altså klekkelig betalt for, egentlig ikke til å<br />

tro!<br />

I Herreavdelingen sitter selvironien løst.<br />

- Dere er av og til på grensen til det nådeløst<br />

selvutleverende?<br />

- Ja, og det har jeg lært meg, skal dette programkonseptet<br />

fungere, så nytter det ikke å late<br />

som du er noe annet enn det eller den du er.<br />

Det blir bare bortenfor dumt, folk gjennomskuer<br />

deg bare likevel.<br />

<strong>Fidelity</strong> spør om han er overrasket over<br />

Herreavdelingens suksess og respons fra folket.<br />

-Det var egentlig en overraskelse å oppdage<br />

at det tilsynelatende finnes så mange skrotinger<br />

som Yan og meg der ute, og det er jo flaks for<br />

oss, sier Finn. - Men det som kanskje overrasker<br />

meg aller mest er at folk er så engasjerte.<br />

Faktisk har det blitt en tradisjon at noen av våre<br />

mest trofaste lyttere arrangerer sommerfest for<br />

oss hvert år! Og det kommer folk fra absolutt<br />

hele landet, kan Finn Bjelke fortelle med ekte<br />

entusiasme i stemmen.<br />

Popquiz<br />

- Selv om programmet bærer navnet<br />

Herreavdelingen virker det som det slett ikke<br />

bare er herrer, eller menn om du vil, som følger<br />

sendingene hver tirsdag fra kl 22.03?<br />

- Langt i fra, det merker vi på all responsen vi<br />

får fra kvinner, det er mange kvinner som har<br />

et lidenskapelig forhold til musikk og som da<br />

tilsynelatende deler vår musikksmak. Også<br />

når jeg leder popquiz på utestedet Josefine<br />

hver torsdag er kvinnene sterkt representert,<br />

og overraskende mange av dem er<br />

ganske unge, kan Finn fortelle. Med<br />

opplysninger som dette spørs det om<br />

ikke <strong>Fidelity</strong>s stab av kvalitetsungka-<br />

rer bør stable et deltagerlag på bena.<br />

- Popquiz har blitt svært populært Bjelke, hva<br />

skyldes en slik overveldende deltagelse og interesse<br />

fra publikum tror du?<br />

- En popquizkonkurranse er en kjærkommen<br />

arena hvor en hvilken som helst skroting får<br />

mulighet til å prale med sine ellers totalt uviktige<br />

kunnskaper, her kan de for en gangs skyld få<br />

positiv oppmerksomhet fra omverdenen og styrket<br />

selvfølelsen for en stakket stund. Sånn sett<br />

er nok vi som driver disse arrangementene og<br />

radioprogrammene et slags terapeuter! Jeg liker<br />

å se på oss som et hyggelig alternativ til tungpsykiatrien!<br />

Skarp penn<br />

Bjelke har just kommet ut med en popquizbok<br />

på Gyldendal: - Det er jo først og fremst skriving<br />

jeg har drevet med opp gjennom årene. Jeg<br />

leverer jo faste bidrag til <strong>bladet</strong> Foreldre og<br />

Barn, og har i den sammenheng allerede gitt ut<br />

en bok som heter “Pappa for første gang”, og<br />

oppfølgeren til denne er nå til trykking og straks<br />

klar for utgivelse. I tillegg ligger en halvferdig<br />

roman og støver ned på min pc, og der blir den<br />

nok liggende i overskuelig fremtid! Finn trekker<br />

litt på det når vi spør om hva den handler om,<br />

men vi får en slags uuttalt bekreftelse på at<br />

handlingen ikke har et altfor fjernt slektskap<br />

med Nick Hornbys "High <strong>Fidelity</strong>", altså i bunn<br />

og grunn om en mann og hans uutgrunnelige<br />

forhold til popmusikk. Sammen med<br />

Herreavdelingkollega Yan Friis har han også forfattet<br />

en bok som tar for seg vante og uvante<br />

situasjoner herrer lett kan havne i og hvordan<br />

man så forholder seg til disse.<br />

Sine aller første skriblerier gjorde han i skoleavisene<br />

Spindelvæv og Morgenbrødet, før han<br />

begynte i musikkavisene Puls og Beat. Han jobbet<br />

også med musikkstoff i det kjente ungdoms<strong>bladet</strong><br />

Det Nye i noen år, og det var her<br />

han startet sitt bekjentskap og profesjonelle<br />

samvirke med Herreavdelings-<br />

kollega Yan Friis.


Skjermtrollet Finn<br />

Finn Bjelke og kollega Yan Friis er heller ikke<br />

ukjent med TV. For noen år side laget de sammen<br />

med en profilert pallesnekker in spe, Anne<br />

Kat Hærland, et av undertegnedes aller beste<br />

tv-minner med programserien Kanonball, hvor<br />

innholdet ikke lå veldig langt fra<br />

Herreavdelingens profil. I programmene satt<br />

Herrene Friis og Bjelke på bar og filosoferte over<br />

og diskuterte hverdagsproblematikk over en lav<br />

sko, hillariøst illustrert med diverse sketsjinnslag,<br />

og en evig tilstedeværende Geir Schau med en<br />

hentesveis Jackie Charlton kunne bært i bryllup.<br />

Dessuten iført grilldress med en Grand Canyon<br />

utgave av en rørleggersprekk, ivrig kryssende på<br />

et rikt utvalg travkuponger. Hvis noen programmer<br />

fortjener betegnelsen reality-TV, så må det<br />

være Kanonball.<br />

- <strong>Fidelity</strong>s utsendte mener å kunne detektere<br />

visse likheter i profilen på Kanonball og<br />

Herreavdelingen med det svenske tv-programmet<br />

Nattsudd, som gikk på svensk tv på andre<br />

halvdel av åttitallet?<br />

- Helt riktig, bekrefter Finn Bjelke og smiler<br />

bredt nok en gang. Nattsudd var også en av<br />

mine favoritter. Faktisk så hadde vi planer om å<br />

lage Nattsudd på norsk. De svenske programskaperne<br />

var til og med her og bivånet innspillingen<br />

av en pilotepisode Yan og jeg gjorde.<br />

Resultatet ble heller miserabelt, sannsynligvis en<br />

av de dårligste pilotprogrammer som noensinne<br />

24<br />

4/2004<br />

er laget! Det ble selvsagt med den episoden,<br />

som like selvsagt aldri er vist på TV!<br />

For første og eneste gang under intervjuet får<br />

Finn Bjelke et drag over ansiktet som ikke kan<br />

tolkes som et smil. Finn smiler og ler ellers mye,<br />

selv når alvorlige og seriøse temaer diskuteres.<br />

- Ingen andre tv-prosjekter på gang heller?<br />

- Nei. Og egentlig mener jeg vel at radiomediet<br />

passer meg bedre.<br />

Musikken som følgesvenn<br />

Det er Finn Bjelkes profunde interesse og<br />

omfangsrike kunnskapsbank om musikk generelt<br />

og popmusikk spesielt, som danner grunnlaget<br />

for det meste av det han foretar seg.<br />

- Nøyaktig når og hvordan det hele begynte<br />

er vel noe diffust, men det aller første minnet<br />

jeg har som satte varige spor i guttesinnet var<br />

vel en kveld jeg stod opp igjen etter leggetid for<br />

å gå på do. Da jeg tittet inn i stuen hvor foreldrene<br />

mine satt og så på tv fikk jeg se noen lett<br />

langhårede bleke engelskmenn som kalte seg<br />

The Small Faces fremføre "Sha La La La Lee".<br />

Da var det nok en teskje bløtt i pysjbuksen da<br />

jeg tuslet tilbake for å legge meg igjen!<br />

Den aller første platen Finn kjøpte var<br />

Beatlessinglen Yellow Submarine/Eleanor Rigby,<br />

etter å ha kjempet seg gjennom en urskog av<br />

skinnvesker, skotøy og annen manufaktur hos<br />

H.P. Hagen i Bogstadveien i Oslo.<br />

Først noen år etter denne tildragelsen ble<br />

Programleder Finn Bjelke:<br />

Med hobbyen som jobb – eller omvendt?<br />

grunnsteinen i hans etter hvert velvoksne platesamling<br />

lagt. Det var en av syttitallets største<br />

klassikere som fikk æren av å bli første ordentlige<br />

samleobjekt i Finns rikholdige private diskotek,<br />

nemlig "The Rise And Fall Of Ziggy Stardust<br />

And The Spiders From Mars" med David Bowie.<br />

- Da jeg hørte Ziggy Stardust første gang var<br />

det gjort, verden ble aldri den samme for meg<br />

etter dette. Dette var den utløsende faktor. - Og<br />

husk at på denne tiden kunne man faktisk<br />

bruke en hederlig platesamling som sjekketriks!<br />

- Her kommer Finn, og han har sjuogtretti LP-er!<br />

Jøje meg, det virket faktisk også!<br />

Undertegnede og Bjelke utveksler noen setninger<br />

om Bowie og finner raskt ut at vi er helt<br />

på bølgelengde når det gjelder denne delen av<br />

musikkhistorien. Finn Bjelke møter ikke altfor ofte<br />

folk som er skjønt enig med han om at Spiders<br />

From Mars`gitarist Mick Ronson også gav ut<br />

gode soloplater. Av andre favoritter Bjelke ramser<br />

opp, deler undertegnede også hans beundring for<br />

Kinks, Steve Harley & Cockney Rebel, og mye<br />

annet fra syttitallet. I det hele tatt er det den<br />

gode melodien Finn lytter etter når han skal velge<br />

seg musikk, og da blir det mye popmusikk fra<br />

seksti og syttitallene. Aller helst britisk. Bjelke innrømmer<br />

glatt at han er anglofil på sin hals.<br />

- Det er noe med det landet til tross for all<br />

skitten. Faen, alt er - eller i alle fall var - jævlig<br />

skittent og møkkete, grått og trist, inkludert<br />

damene der borte, mimrer Finn.


Pophistorie<br />

Men uansett hvilket navn vi nevner fra pophistorien<br />

så er Bjelke klar på en ting: - Selve popkulturen<br />

startet med The Beatles, mer nøyaktig<br />

så er åpningsakkorden på "A Hard Days Night"<br />

den spesifikke starten på pophistorien.<br />

Punktum! Dette er opprinnelig en uttalelse fra<br />

en av øyrikets mer berømte musikkskribenter,<br />

men Bjelke mener uansett at det er en uomtvistelig<br />

sannhet.<br />

Drøyt tre tiår etter Bjelkes første anskaffelse<br />

av fonogrammer har samlingen vokst seg ut av<br />

stuen og vel så det. Han vet ikke nøyaktig hvor<br />

mange titler han har spredd rundt i huset sitt,<br />

men anslår at han totalt sett har et sted mellom<br />

åtte og ti tusen albumtitler og et utall singler.<br />

Mye av dette har han selvsagt fått gratis tilsendt<br />

fra all verdens små og store plateselskaper som<br />

gjerne vil ha de anmeldt i de ulike fora Finn har<br />

boltret seg i. Han har innsett at han neppe får<br />

tid til å høre på mer enn en brøkdel av dette i<br />

løpet av den tid han har igjen på jorden. Og<br />

med en samling av en slik størrelse krever det en<br />

viss orden i arkivet. Herreavdelingens lyttere kan<br />

ikke ha unngått å få med seg Finns strenge, men<br />

dog enkle, retningslinjer for korrekt arkivering.<br />

- Alfabetisk etter artistens etternavn eller<br />

bandnavn i kronologisk rekkefølge, enkelt og<br />

greit. Men husk at det er noen feller.<br />

Kunstnernavn kan skape en viss forvirring for<br />

enkelte, som for eksempel Elton John. Han heter<br />

jo noe helt annet i virkeligheten, så her blir det<br />

første bokstav som er E som gjelder. Ikke J for<br />

John. Likeledes skal Dr. John arkiveres under D.<br />

- Men hva med klassisk musikk, spør jeg.<br />

Utøver eller komponist?<br />

- Jeg har én utgivelse som heter Klassiske<br />

Favoritter. Den står selvsagt på K!<br />

Egne ambisjoner?<br />

Det vil være nærliggende å tro at en<br />

med en slik glødende interesse og<br />

kunnskapsmasse om musikk også selv<br />

spiller aktivt.<br />

- Nei, jeg spiller ikke noe selv lenger.<br />

Jeg har jo spilt i band, et punkrockeband.<br />

Men det er i grunn liten vits for<br />

meg i å gjøre noen seriøse fremstøt i så<br />

måte fordi: a: jeg hater å øve, b: jeg har<br />

for korte fingre til å spille barre`grep, og<br />

c: jeg syns det er morsommere å skrive<br />

tekster.<br />

Han har blant annet skrevet teksten<br />

til låten "Too Many Fags" som<br />

Broadway News vant NM i rock med<br />

sent på syttitallet. For ordens skyld kan<br />

vi nevne at Finn Bjelke har engelsk<br />

grunnfag fra universitetet.<br />

Stereoanlegget da?<br />

Da jeg så mitt snitt til å henvende meg<br />

til Finn Bjelke under den stilfulle Steve<br />

Harley & Cockney Rebel konserten han<br />

arrangerte på Rockefeller i midten av<br />

april, var hans første reaksjon: Nei, hi-fi<br />

har jeg ikke noe peiling på i det hele<br />

tatt! Helt grønn, kors på halsen! Men<br />

han stilte likevel opp da jeg forklarte at<br />

det mer var hans interesse for musikk vi var ute<br />

for å få vite mer om. Men helt grønn er han nok<br />

ikke likevel skal det vise seg. Allerede i det vi<br />

sjekker inn og geleides gjennom labyrintene i<br />

radiohuset på Marienlyst røper han at han kjenner<br />

en av de aller største importørene av kvalitetshi-fi<br />

godt,og at han gjennom denne kilden<br />

har gjort researsch på hva det er for slags folk<br />

<strong>Fidelity</strong> består av. Vi ble tydeligvis godkjent.<br />

- Jeg innrømmer<br />

helt uten<br />

blygsel eller<br />

skamfølelse at jeg<br />

konfirmerte meg<br />

utelukkende for<br />

de monetære<br />

sidene av saken<br />

og de privatøkonomiske<br />

utsiktene<br />

et slikt grep<br />

genererer.<br />

Pengene skulle<br />

selvsagt gå til<br />

stereoanlegg.<br />

Finn småhikster<br />

av latter når<br />

han forteller om<br />

resultatet av hans<br />

første hi-fi kjøp<br />

skulle ende opp i.<br />

Verden forandret<br />

seg radikalt for<br />

unge Finn etter<br />

å hørt denne<br />

plata.<br />

- Det ble en sånn alt i ett greie med forsterker,<br />

tuner og platespiller i samme kabinett, jeg<br />

tror det var en Phillips. Høyttalerene fikk jeg det<br />

for meg var lurt å henge på veggen, en sånn<br />

vegg som mest av alt lignet på pappmassé: I<br />

utgangspunktet ikke beregnet for å bære noe<br />

som helst av en viss vekt. Den ene høyttaleren<br />

plasserte jeg til alt overmål rett over platespilleren.<br />

For sikkerhets skyld falt valget på en av de<br />

tidlige Black Sabbath platene for å innvie herligheten.<br />

Jeg kom vel cirka fire takter ut i "Sweet<br />

Leaf" før høyttaleren raste ned fra festet sitt og<br />

lagde det som vel må være alle hakks mor i<br />

plata!<br />

I sitt stille sinn tenker <strong>Fidelity</strong>s utsendte på<br />

om dette var en utspekulert straff fra sjefen på<br />

en noe høyereliggende Herre- og dameavdeling.<br />

Med Finn Bjelkes begrensede tid i heimen blir<br />

det ikke all verdens tid til de helt store lytteseanse<br />

hjemme. Han har aldri vært spesielt opptatt<br />

av å ha det "dyreste og beste" utstyret heller,<br />

men opplyser at han har et Harman/Kardon<br />

oppsett han er mer enn godt fornøyd med<br />

hjemme. Han har møtt mange i sin tid som har<br />

lagt ned både ti og hundrede tusener av kroner<br />

på hi-fi sier han. For han blir det litt feil å prioritere<br />

i den rekkefølgen. - Mange av disse folkene<br />

er mer opptatt av det tekniske aspektet ved<br />

musikklyttingen, og glemmer helt å høre på<br />

musikken! Det må da være mye bedre å beherske<br />

seg litt på utstyrsiden og heller legge pengene<br />

i en habil musikksamling, er Finns filosofi<br />

rundt dette temaet. Noen som føler seg truffet?<br />

Vinyl eller CD<br />

- Men har du gjort deg opp noen meninger om<br />

den evige diskusjonen om hva som er best av<br />

vinyl eller cd og lignende dilemmaer?<br />

4/2004<br />

25


- For å si det sånn: Jeg savner absolutt ikke å<br />

måtte reise meg for å snu skivene hvert tyvende<br />

minutt og annen tungvint håndtering som vinylformatet<br />

krever, men jeg skulle gjerne sett at cd<br />

kunne utgis med store medfølgende utbrettscovere.<br />

Det rent lydmessige er jeg mindre opptatt<br />

av, men jeg skulle gjerne hørt noen av vinylplatene<br />

mine på et kostbart høyklasseanlegg. Jeg<br />

må forresten kjøpe ny platespiller, men det blir<br />

ikke noen voldsomt dyre saker.<br />

- I forbindelse med bursdagen min forrige<br />

måned fikk jeg en iPod av kona, og denne har<br />

jeg blitt fryktelig glad i! Her kan jeg komprimere<br />

platesamlingen min og fylle den med min kjæreste<br />

musikk. Jeg laster ned over en lav sko!<br />

Sier en oppriktig begeistret Finn Bjelke.<br />

- Har du noen forventninger til eller tanker<br />

om de nye flerkanalsformatene som SACD og<br />

DVDAudio?<br />

- Jeg syns det for jævlig at plateselskapene<br />

nå skal forsøke å loppe oss for penger for tredje<br />

og fjerde gang for innspillinger vi allerede har<br />

kjøpt to ganger før. Men jeg var med i studio da<br />

de mikset konsertopptaket av Ian Hunters konsert<br />

med Trondheimsolistene på Sentrum Scene i<br />

Oslo for DVD, og det låt fantastisk bra!<br />

Drahjelp for artister<br />

Litt av rollen som artist og repertoaransvarlig<br />

hos plateselskapet Mega, henger fortsatt i Finn<br />

Bjelke. Flere norske artister har fått hjelp av Finn<br />

Bjelke og Herreavdelingen til å posisjonere seg i<br />

forhold til publikum og plateselskap. Unni<br />

Wilhelmsen er ett eksempel, og The Margarets<br />

et annet. Begge disse er i dag veletablere artister<br />

uten at de har fått noe skikkelig fotfeste<br />

utenfor Norge. Finn har jo vært med på å frem<br />

mange andre artister helt siden tiden i Puls og<br />

Beat, men uttrykker forståelse for at svært få av<br />

disse har blitt noen langvarig suksess. - Når<br />

man hører på noen artistene i dag så skjønner<br />

man hvorfor, mener Finn. Men i dag opplever vi<br />

26<br />

4/2004<br />

Jan Myrvold (med nedrullede<br />

gardiner) intervjuer<br />

Finn Bjelke i NRK.<br />

stadig vekk at norske artister finner veien inn på<br />

hitlistene i det viktigste landet for verdenssuksess,<br />

nemlig England. - Dette har nok ikke bare<br />

med det faktum at norske artister i dag ofte er<br />

mye bedre enn gårdagens, men også at engelsk<br />

musikkpresse har blitt mindre proteksjonistiske<br />

og arrogante overfor artister utenfra, mener<br />

Finn. Han tror også at musikk som nå kan<br />

kanaliseres gjennom distribusjonsløsninger som<br />

internett tvinger frem åpnere musikalske grenser.<br />

- Er det noen norske artister vi bør se opp for<br />

og som vi kan vente å få høre i Herreavdelingen<br />

i tiden fremover?<br />

- The Margarets har akkurat gjort seg ferdig i<br />

studio med den vanskelige oppfølgeren til debutsuksessen.<br />

Den er bra, selv om den nok ikke er<br />

like umiddelbar og "tilgjengelig" som den første.<br />

Folk trenger nok litt mer tid på å "oppdage"<br />

denne. Ellers har Popium med Frank<br />

Hammersland noe veldig interessant på gang. Vi<br />

kommer også til å følge med på det nye bandet<br />

Gazpacho og "husbandet " vårt Badger. Følg<br />

med på Herreavdelingen fremover! Oppfordrer<br />

altså Finn.<br />

En handlingens mann<br />

Finn Bjelke har mange favorittartister, og for<br />

Herreavdelingens faste lyttere er det ingen hemlighet<br />

at en av de største i så måte er øst-londoneren<br />

og Millwallpatrioten Steve Harley og hans<br />

gamle band Cockney Rebel. Under en hyttetur<br />

sammen med fem gode venner sist høst ble<br />

guttene enige om å få nettopp Steve Harley og<br />

Cockney Rebel til Norge igjen. Gleden var derfor<br />

stor hos undertegnede og minst trettenhundreogfemti<br />

andre fans da annonsen for konserten<br />

på Rockefeller dukket opp på senvinteren.<br />

- Ble du overrasket over at konsertene ble<br />

totalt utsolgt nesten uten annonsering, både i<br />

Oslo og Bergen. I Bergen måtte man sågar bytte<br />

til et større spillested enn planlagt da billettene<br />

ble revet bort på noen timer?<br />

- Både ja og nei, men vi fikk fort en god<br />

følelse på at dette skulle gå bra. Og for en konsert<br />

det ble på Rockefeller! Her må bare undertegnede<br />

si seg helt enig. Avslutningen med kultklassikeren<br />

"Sebastian" var bare mektig!<br />

I og med at konsertene ble totalt utsolgt er<br />

det vel grunn til å tro at Bjelke og kameratene<br />

unngikk det klassiske Blues Brothers problemet<br />

med å skylde spillestedet penger på grunn av<br />

uproporsjonale utgifter til forfriskninger? - Vel,<br />

vi hadde Harley og co, i alt ti personer boende<br />

på hotell noen dager. Ikke led vi av dehydrering<br />

selv heller, samtidig som spillestedet hengte seg<br />

på selve prosjektet og skulle ha sin del av kaka.<br />

Vi satt igjen med tretten hundrede kroner hver!<br />

Deadline<br />

Finn Bjelke har intervjuet hundrevis av artister<br />

både for radio, tv og musikktidskrifter. Er det<br />

noen av disse intervjuene han husker spesielt<br />

godt? - Å ja, noen har vært veldig spesielle, og<br />

det både på godt og vondt. Warren Zevon var<br />

en helt spesielt hyggelig fyr som jeg nå vikrelig<br />

beklager er død. Jeg husker også jeg intervjuet<br />

en veldig hyggelig Phil Lynott rett før han døde<br />

av en overdose, og jeg måtte skrive en nekrolog<br />

som ble publisert før intervjuet kom på trykk.<br />

Hm, det er godt det er jeg som stiller spørsmålene<br />

i dag, og ikke omvendt tenker jeg, ellers<br />

hadde jeg kanskje ikke overlevd deadline!<br />

Finn fortsetter: Engelske band og artister på<br />

vei oppover er ofte en jævlig prøvelse, arrogansen<br />

oser ofte av disse og kan være veldig utrive-


lige å ha med å gjøre. En gang gadd ikke Finn<br />

ta imot mer crap, og reiste seg og gikk midt<br />

under intervjuseansen med et snørrhovent og<br />

usakelig umorsomt Depeche Mode. - Det var en<br />

jævlig deilig følelse å kunne gjøre det, noe de<br />

tydeligvis ikke var vant med! - Det var godt å få<br />

bekreftet mistankene om at de var akkurat like<br />

idiotiske og arrogante som de i alle år har virket.<br />

På den annen side kan Finn melde at det<br />

stort sett nesten er helt annerledes og desto<br />

hyggeligere å snakke med gamle stjerner som<br />

har vært langt nede eller er i fritt fall på oppmerksomhetsstigen,<br />

som for eksempel når tidligere<br />

Uriah Heep spør oppriktig om hva man<br />

mener om hans prosjekt og nesten ber om råd.<br />

Mye morsommere og nesten uvirkelig sier Finn.<br />

Pop og litt upop<br />

Selv om Finn Bjelkes popularitet blant det radiolyttende<br />

og lesende publikum ser ut til å vedvare,<br />

er han ikke populæer i absolutt alle kretser.<br />

Du har sikkert sett egenreklamen på tv for<br />

Herreavdelingen, den hvor Finn Bjelke smilende<br />

og galant på ekte herrevis åpner bildøren for en<br />

underskjønn kvinne og en annen lett klysete<br />

mann setter seg på førersiden og kjører avgårde<br />

med den smukke mens Finn med et hevngjerrig<br />

smil lar sin egen nøkkel forårsake en grandiøs<br />

ripe langs bilsiden. Skadeforsikringselskapet If<br />

var plutselig på pletten og mente Finn Bjelke var<br />

ansvarlig for en markant økning i denne type<br />

erstatningskrav fra ulykkelige bileiere på vestkanten.<br />

- Stemmer det, sier Finn med en oppgitt mine<br />

før han fortsetter - men If har et forklaringsproblem,<br />

da det viste seg at brorparten av de innrapporterte<br />

skadene If mente jeg var inspirasjonskilden<br />

til, var innmeldt opptil fire uker før<br />

reklamesnutten ble vist første gang!<br />

Fremtiden<br />

De siste årene har det jo skjedd mye på den<br />

tekniske fronten, ikke minst innenfor kommunikasjon.<br />

Den digitale tidsalder har for lengst<br />

nådd NRK, og en omlegging til bare digitale<br />

sendinger er vel et faktum om noen få år.<br />

Internett og SMS har for lengst gjort det svært<br />

enkelt å kommunisere med lytterne under sending,<br />

og Finn hilser alle tekniske nyvinninger<br />

velkommen. - Så langt har alt av denne utviklingen<br />

bare vært av det positive slaget når vi<br />

skal lage programmer, mener han. Vi mottar<br />

mange morsomme innspill fra lytterne under<br />

sending.Det er til glede for alle.<br />

Herreavdelingen har også en særdeles lekker<br />

og interessant hjemmeside som <strong>Fidelity</strong> anbefaler<br />

leserne å besøke.<br />

- Du frykter altså ikke at The Buggles allikevel<br />

skal få rett til slutt?<br />

- Man slutter vel aldri å tenke på hva man<br />

skal bli når man blir stor, men jeg har også lært<br />

meg a det bare er dumt å ha for mange planer.<br />

For øyeblikket har jeg det aldeles utmerket her i<br />

studio 64 sammen med Yan og vi blir nok her<br />

en god stund til, avhengig av hvor lenge lytterne<br />

holder ut, selvfølgelig. Men jeg tror nok at<br />

jeg med tid og stunder vil konsentrere meg mer<br />

om å skrive, også bøker. Men radiomikrofonen<br />

vil nok fremdeles være en intim venn.<br />

“Video Killed The Radio Star”, sang the<br />

Buggles.Vi kan vel ikke si at de traff særlig godt<br />

når vi opplever Finn Bjelke og Herreavdelingen<br />

veldig nært og veldig levende på NRK P-1...<br />

4/2004<br />

27


McIntosh effektforsterker<br />

BigMc!<br />

28 4/2004


Av Håkon Rognlien<br />

Haakon.rognlien@c2i.net<br />

Retrobølgen skyller mot hifi-kysten med<br />

uforminsket styrke. Blant drivgodset som finner<br />

veien inn i <strong>Fidelity</strong>s mangslungne lytterom,<br />

finner vi denne gangen den seriøs tungvekteren<br />

McIntosh MC 275. Klar for en helt ny, gammeldags,<br />

tettpakket, liten BigMc?<br />

Jeg må med skam melde at jeg ikke har den fulle oversikten over<br />

historien bak dette effekttrinnet fra McIntosh, annet enn at den<br />

nåværende modell er en temmelig mye lik den originale varianten<br />

fra midten av 60-tallet. Faktisk så lik på enkelte punkter at det er<br />

direkte irriterende!<br />

Ingen McChicken, akkurat<br />

Utgangspunktet er altså en 2x75 Watts effektforsterker bestykket med<br />

12AX7A og 12AT7 på smårørsiden, og 4 feite KT88, eventuelt 6550 på<br />

effektsiden. Implisitt i disse tallene ligger det at vi ikke snakker om ren<br />

klasse A, da dette ville begrenset effekten til i underkant av 50 W pr<br />

side. Dette er altså en replica som er temmelig tro mot originalen, i<br />

såpass grad at jeg får vanskeligheter med å med sikkerhet si hva som er<br />

front og bakside, men må jo forsøke allikevel. Når man fjerner det<br />

påbudte gitteret over rørene (enkel operasjon, bare å løfte av), og ser<br />

inn på den rimelig usjenerte McIntosh logoen, må man vel kunne anta<br />

at dette skal være forsiden. Altså kommer transformatorene på baksiden.<br />

Med dagens logikk ville vi da finne av/på bryter på framsiden,<br />

eventuelt baksiden, men ikke her. Videre vil vi helst finne strømkabelen<br />

på baksiden, men feil igjen. Kabelen kommer inn på høyre side, av og<br />

på bryter finner vi under høyttalerterminalene på venstre side. Der finner<br />

vi også så vel balanserte som ubalanserte innganger, velgere for ditto,<br />

samt velger for brokobling. Med sistnevnte kan denne med stor innlevelse<br />

leke monoblokk på 150W.<br />

Det finnes også to potmetere for gain på inngangen, disse virker kun<br />

på den ubalanserte inngangen. Høyttalerutgangene er også håpløst<br />

retro, et umulig skrusystem for relativt tynn, bar kabel, eller billige<br />

kabelsko, men ikke standard spader, bananplugger eller WBT, for eksempel.<br />

Det finnes utganger til 4, 8 og 16 Ohm i stereomodus. Og da må<br />

jeg komme med et hjertesukk: Ettersom man ikke har vært fullstendig<br />

tro mot originalen, uansett (komponentvalg, balanserte innganger, IECbrønn<br />

etc), hvorfor må de så plage oss med disse idiotiske høyttalertilkoblingene?<br />

Takk og pris for MIT, som kan benyttes i all mulige konfigurasjoner,<br />

slik at man altså får koblet til i alle fall en kabel med en viss<br />

kvalitet.<br />

Plass i herberget?<br />

Hvordan plasserer man et slikt beist? Den måler ca 30 x 40 cm og veier<br />

inn med drøye 30 kilo. Dette er tettpakket krutt, definitivt. Problemet er<br />

følgende: Den må ha plenty med luft å puste i, rørene er ikke akkurat<br />

kjølige. Dessuten må du ha plass til å få kabler inn på både venstre og<br />

høyre side. Så om ikke utfordringene var store nok med terminalene, så<br />

må du også finne kabler som er lange nok og fleksible nok til å komme<br />

rundt på siden for å koble til. Dette er avansert tilkoblingskunst, og temmelig<br />

irriterende inntil du omsider har funnet akseptable løsninger.<br />

Blues ved midnatt<br />

Nå har jeg sytt nok over gammeldagsheten i denne forsterkeren. La oss<br />

nå heller lytte på den. Etter ca. en uke kontinuerlig innspilling ble den<br />

koblet opp mot Proac Response Reference 8 Signature. Brått våknet<br />

disse fra sin Tornerosesøvn. Hevet over tvil at begge disse komponenter,<br />

altså både forsterker og høyttalere, er storheter på sine felter. I første<br />

omgang trekkes oppmerksomheten mot mellomtonen, innsmigrende og<br />

ufattelig klangfull. Dette underbygges av en slags urkraft, og Proac’ene<br />

endrer karakter fra småhøyttalere til en musikkformidler uten tid og<br />

rom. Denne kombinasjonen har en fabelaktig synergieffekt. Gary Moore<br />

foredrar "Midnight blues" og jeg glemmer sporenstreks at jeg egentlig<br />

4/2004<br />

29


mener at denne tolkningen er en tanke barnslig.<br />

Nå er den helt voksen, intens og spennende,<br />

Moores fortvilede gitartoner hyler ut i natten<br />

som ensomme ulver, og nakkehårene reiser seg,<br />

imponert og grepet av stunden og musikken.<br />

Bassen oppleves dyp og nyansert, selvsagt<br />

gitt begrensninger gitt av størrelsen på høyttalerne,<br />

den er nokså avrundet, ja vel, men dyp og<br />

taktfast nok til å gi en fin harmonisk helhet.<br />

Sterk og svart<br />

Monitor Audio Studio 6 er litt større, og låter litt<br />

hardere enn ovennevnte. Men det er faktisk ikke<br />

mye av et problem så lenge du bruker McIntosh<br />

275 som drivkraft. Den låter direkte fett, og vet<br />

å utnytte alle fordelene stativhøyttalerne rår<br />

over. Og MA er ikke like silke som Proac, naturlig<br />

nok, og kan ikke kopiere rommet og mellomtonen<br />

i disse. Men de klarer å finne et mer<br />

rocka uttrykk i lag med denne tungvekteren av<br />

en forsterker, de låter kraftigere og mykere enn<br />

jeg har hørt dem på veldig lenge, om i det hele<br />

tatt, og det kler dem. Black Sabbath, for eksempel,<br />

Bloody, jævla Sabbath, låter faktisk helt<br />

akseptabelt på stativhøyttalere også , nå! Og<br />

30<br />

4/2004<br />

Anno 1964.<br />

det har de i hvert fall aldri gjort før. Ozzy’s stemme<br />

står frem i mixen med stor autoritet og styrke,<br />

glatt og sterk, dette er sangbart, ja!<br />

McFeit<br />

Inspirert av ovenstående bar jeg Klipsch RF 5<br />

inn i lytterommet, spent nå. Men dette var faktisk<br />

ikke kult i det hele tatt! Denne forsterkeren<br />

er ikke lettere korpulent i stilen, den er direkte<br />

feit! I området rundt livet (skal vi anslå 80 –<br />

120 Hz?) gir denne kombinasjonen et temmelig<br />

pæreformet inntrykk, ja. Og det var da vel ikke<br />

meningen. Johnny Cash mister mye intensitet<br />

her, han blir mest lukket og overvarm, selv på<br />

innspillinger der diskanten ofte kan bli noe<br />

påtrengende. Rett nok er det anslagskraft og liv<br />

også her, men enda tydeligere enn hittil settes<br />

fokus på behovet for tilpasning av samarbeidende<br />

utstyr.<br />

Eleganse<br />

Men denne forsterkeren har jo muligheter, må<br />

vite! Den åpenbart elegante mellomtonen reiser<br />

visse spørsmål som må besvares. Og det smarteste<br />

må vel være å spare seg til god lyd? Vekk<br />

med Audio Note DAC 1.1x som deler 275’s noe<br />

fedmebefengte klang. Ja se det! Absolutt på rett<br />

vei. Men fortsatt i overkant tung i sessen. Hva<br />

med å spare inn 60000,- på pre-amp? Vekk<br />

med Audio Note M5. Rett inn i effekttrinnet via<br />

de små volumpot’ene. Og dette faller virkelig på<br />

plass! Normalt er jeg skeptisk til denne varianten.<br />

Man pleier ofte å miste dynamikk og kraft,<br />

men dette fungerer bare helt rått!!<br />

Mellomtonen stråler, plassen rundt instrumentene<br />

er stor og rolig, klangen er forbilledlig,<br />

plasseringen av instrumenter fast og konkret.<br />

Dette kan konkurrere med opptil flere dyre oppsett<br />

jeg har hørt på min vei, for å si det sånn...<br />

Utfordring?<br />

McIntosh 275 har en soleklar karakter, og dette<br />

er utfordrende. Den er upraktisk, men rå å se<br />

på, og trenger plass rundt seg på alle kanter.<br />

Den bør absolutt pares med utstyr som heller<br />

mot det kliniske, faktisk, og kan på denne<br />

måten ende opp som en ren katalysator for<br />

nydelig musikkgjengivelse. Det kuleste er jo at<br />

det bare er å hive vekk all staffasje, kjør en lystig<br />

og lys CD-spiller rett inn i effekttrinnet og ta<br />

snarveien til Nirvana.<br />

Kraft og finesse, middels hurtig, men veldig<br />

fin nerve fra disse KT 88-rørene, som vanligvis<br />

har mer baller enn hjerte, når sannheten skal<br />

fram. Her er det svært nær at du får i pose og<br />

sekk, faktisk. McIntosh 275 er et av de mer<br />

spennende rørbaserte effekttrinn i dagens marked,<br />

og prisen innfrir forventningene med god<br />

margin.<br />

McIntosh effektforsterker 2x75W, 39900,- (?)<br />

Importør: Neby Hifi, tlf 23 23 43 60<br />

Testet med følgende utstyr:<br />

Pre-amp: Audio Note M5<br />

CD-spiller: Naim CD5, ZapCD,<br />

Audio Note DAC 1.1x<br />

Høyttalere: Klipsch RF5,<br />

Monitor Audio Studio 6,<br />

Proac Tablette Reference 8 Sign<br />

Kabler: Synergistic Research, DBL, MIT<br />

Anno 2004.


Lansering av Classé Delta:<br />

Design og kultur<br />

også i high-end<br />

Omgitt av den berømte spanske arkitekten Gaudi<br />

sin revolusjonerende boligarkitektur, presenterer det<br />

kanadiske high-end firmaet Classe en ny kolleksjon av<br />

eksklusive high-end produkter med like organisk myk<br />

design som det 100 år gamle futurestiske huset til<br />

Barcelonas berømte<br />

sønn. av Knut<br />

Vadseth<br />

32<br />

Kunst og kultur har hittil vært fint lite<br />

påakted av verdens hi-fi industri. Denne<br />

har nesten utelukkende konsentrert seg<br />

om elektronisk og akustisk teknologi<br />

med kun et par ord om design og utseende. Og<br />

knapt et ord om den musikken og den kulturen<br />

som denne teknologien tross alt skal formidle.<br />

Da det kanadiske high-end firmaet Classé<br />

nylig lanserte sin nye påkostede Delta-serie med<br />

hele 15 nye elektroniske produkter med forsterkere,<br />

dekodere og DVD/CD spillere både for stereo<br />

og multikanal, inviterte de de største bladene<br />

i Europa til en presentasjon i kulturbyen<br />

Barcelona. Dette er en satsing som er uvant for<br />

hifibransjen, men helt vanlig for moteindustrien<br />

og andre livsstilsprodukter beregnet på et bredt<br />

publikum. Resultatet kan da også bli like postivt<br />

for resten av hi-fi bransjen som for den kanadiske<br />

elektronikkprodusenten!<br />

100 år gammel fremtidsvisjon<br />

Det skulle vise seg at Barcelona ikke var tilfeldig<br />

valgt da presentasjonen av Classé foregikk<br />

i Casa Batllo midt på hovedgaten<br />

Ramblaen. I dette 100 år gamle<br />

huset, praktisk talt uten rette<br />

kanter og vinkler, kom den<br />

enkle og elegante myke<br />

formgivingen til de nye<br />

Classé modellene helt til<br />

sin rett. Og med et langt<br />

tidsperspektiv på kjøpet.<br />

For dette 100 år gamle<br />

boligkomplekset er så<br />

facinerende moderne<br />

den dag i dag, at man<br />

må undres om det ikke er<br />

alle de sedvanlige rette<br />

arkitektegningene på<br />

dagens betongkolosser<br />

som er håpløst gammeldags...<br />

Classé Audio<br />

Kanadiske Classé Audio er<br />

et nærmere kvart århundre<br />

gammelt high-end elektronikkfirma<br />

som i Norge for det<br />

meste er blitt solgt gjennom<br />

Hi-Fi Klubben. Her hjemme har<br />

nok produktene hatt en viss<br />

konkurranse av vår hjemlige<br />

Electrocompaniet som er noe få<br />

år eldre. Begge søker et noe tilsvarende<br />

publikum som forventer


Casa Batllo er ikke særlig egnet<br />

for industriell serie-produksjon.<br />

Bare vindusrammene ville kostet<br />

en formue.<br />

en lydkvalitet godt i overkant av B&O, men ikke<br />

nødvendigvis i like ekstrem high-end klasse som<br />

de største Krell-produktene. Min opplevelse av<br />

lyden fra Classé, er forøvrig også på dette området<br />

forbausende nær EC-lyden med sin fyldige<br />

klangbalanse uten for mange skarpe kanter.<br />

Uten å være noen ekspert på Classé, har jeg<br />

forøvrig merket meg en aldeles glimrende forforsterker/dekoder<br />

som tross moderat pris i forhold<br />

til den komplekse elektronikken (SSP-30;<br />

kr.34.900), er svært nær kvaliteten til markedslederene<br />

Theta, Krell og Lexicon som koster 2-3<br />

ganger så mye. Jeg registrerer forøvrig at den<br />

noe dyrere balanserte versjonen av denne,<br />

benyttes privat av nesten samtlige amerikanske<br />

hjemmekino testere. Denne balanserte modellen<br />

er typisk nok ikke lagerført her hjemme. Det er<br />

llikevel mange indikasjoner på at en forbedret<br />

versjon av denne elektronikken kommer i ny<br />

innpakning blant de nye Delta produktene som<br />

slippes i løpet av året. Bare det indikerer at det<br />

kan være mye å vente på. Men typisk nok fikk<br />

ikke Europas mest kjente hi-fi skribenter høre en<br />

eneste tone fra de nye forsterkerne som alle<br />

venter på. Heldigvis hadde <strong>Fidelity</strong> hørt dem tidligere...<br />

Lyden av Delta klasse<br />

Like i forveien hadde vi nemlig vært tilstede på<br />

de elegante demonstrasjonslokalene til morselsapet<br />

B&W sammen med skandinaviarepresentanten,<br />

nordmannen Kjell Nygård, og lyttet til<br />

den første produksjonsmodellen den store 200<br />

watts stereoforsterkeren. Med sine heftige 40<br />

kilo i og det elegante nye designet med buet<br />

front av ekstrudert aluminium, var prisen på<br />

snaue 50 K som forventet.<br />

Dette er noe dyrere enn vår hjemlige EC ekvivalent,<br />

men konkurransedyktig i forhold til Krell,<br />

Burmester og Mark Levinson. Sjefdesigner for<br />

den nye Delta serien er forøvrig tidligere teknisk<br />

direktør i nettopp Mark Levinson, Dave Nauber.<br />

Som de andre produktene i den nye luksus<br />

serien, har Classé forsket mye på uheldige kon-<br />

sekvenser av akustiske vibrasjoner, såkalt<br />

tilbakekobling, og leverer all ny elektronikk med<br />

spesielle dempeføtter utviklet av et firma ved<br />

navn Navcom. Det elegante designet er ikke<br />

laget bare for å forføre øyet, men er også viktig<br />

beskyttelse for akustisk tilbakekobling fra høyttalere<br />

og andre vibrasjoner som kan påvirke<br />

elektronikken.<br />

Flere føtter?<br />

På alle modeller er det et berøringsdisplay (i tillegg<br />

til fjernkontroll når dette er relevant) med<br />

særdeles enkel og logisk betjening, og på de mer<br />

komplekse produkter til multikanal, er det også<br />

et LCD TV display som både formidler tekstinformasjon<br />

og eventuelt videobilder. Jeg har<br />

som nevnt knapt nok opplevd en tilsvarende<br />

lansering av et komplett program for high-end<br />

stereo og hjemmekino.<br />

Det positive med dette, også for de opplagte<br />

konkurrentene i hi-fi bransjen, er at Classé med<br />

dette satser på et publikum også utenfor oss hi-<br />

50 europeiske hi.fi journalister<br />

fikk tydeligvis hakeslepp<br />

av designet på det nye<br />

Delta-serien til Classé.<br />

4/2004<br />

33


fi gærninger. De gjør high-end stereo og multikanal<br />

til attråverdige livsstilsprodukter beregnet<br />

på de "vellykkede" som hittil har brukt alle<br />

pengene sine på dyre mekaniske klokker og<br />

flere føtter på cabincruiseren. Skal Classé lykkes<br />

med dette, vil det bety at tung hi-fi og high-end<br />

hjemmekino markedet vil utvides til nye kundegrupper,<br />

noe alle i hi-fi bransjen vil kunne profitere<br />

på.<br />

Men glemte jeg nå lyden fra 200 watteren?<br />

Lyden av CA-2200<br />

Selv en ganske overfladisk evaluering av en forsterker,<br />

krever særdeles godt kjennskap til både<br />

rommet og resten av utstyret. Verdien av å høre<br />

på en hifi-komponent i butikken, eller som her i<br />

et demonstrasjonslokale, er høyst tvilsom. Men<br />

siden det bare er et fåtall hi-fi journalsiter som<br />

har hørt så mye som et pip fra de nye Classé<br />

34<br />

Flott og særpreget design<br />

kjennetegner den nye Delta-serien.<br />

Elektronikken er konstruert av<br />

Dave Nauber som tidligere jobbet<br />

hos Madrigal/Mark Levinson.<br />

4/2004<br />

forsterkerne når dette skrives, spanderer jeg<br />

noen linjer på lyttopplevelsen i Brighton mens vi<br />

venter på vårt eget testekspemplar for neste<br />

<strong>Fidelity</strong>...<br />

Igjen slåes jeg av hvordan også de nye versjonene<br />

av Classé er blitt både strammere og<br />

mer detaljert enn tidligere, nøyaktig slik som jeg<br />

også opplever Electrocompaniets AW 180 med<br />

siste oppgradering. Den tidligere mer eller mindre<br />

innbildte klangmessige likheten med vår<br />

egen nasjonal stolthet, har altså forskjøvet seg<br />

forbausende parallelt.<br />

Uansett er nå den nye Delta-klangen en<br />

smule mer åpen og luftig, men fremdeles med<br />

den homogene og organiske klangen med god<br />

oppløsning og holografi, men uten det ekstreme<br />

trøkket fra store Krell forsterkere og andre mer<br />

kontante tøffinger. At det hele var en glimrende<br />

match til konsernets egen "best buy" høyttaler<br />

Skandianvia representanten<br />

Kjell Nygaard hos B&W<br />

gir <strong>Fidelity</strong> den aller første<br />

prøve på lydkvaliteten av<br />

Delta-serien fra Classé.<br />

B&W 802, inkludert god styring på basselementene,<br />

var som forventet. En foreløpig konklusjon<br />

må være at de nye forsterkerne er meget<br />

lovende lydmessig. Like interessent er det at<br />

designet og de enkle brukerfunksjone virker<br />

særdeles gjennomarbeidet.<br />

Det viktigste er at Classé sammen med<br />

moderselskapet B&W har vilje og markedsføringspotensiale<br />

til å sette high-end lyd på menyen<br />

for helt nye livsstilskunder: De samme menneskene<br />

som i hopetall viste seg å være villig til<br />

å cashe ut 3-4 ganger prisen på em standard<br />

kjøkkenradio for å få en PAL eller Tivoli i kjøkkenvinduet...<br />

Kultur og hi-fi=lifestyle<br />

Jeg har tidligere aldri sett noen andre verk av<br />

den spanske arkitekten Gaudi enn den brømte<br />

katedralen La Segrada de Familia som jeg forøv-


ig synes er mer grotesk enn vakker. Det var derfor<br />

omvendt nok en himmelens åpenbaring å<br />

komme inn i boligkomplekset Casa Batllo hvor<br />

presentasjonen av den nye Delta serien til<br />

Classé foregikk. Designet er så naturlig og samtidig<br />

så klassisk moderne med sine myke linjer<br />

og organiske form, at all annen arkitektur blir<br />

ekstremt stiril og tankefattig. Som om de var<br />

laget av tegnemaskiner. Hvilket de vel i stor<br />

grad er, og kanskje også konstruert først og<br />

fremst for å være enkle og rimelige å produsere.<br />

Tenk på å produsere bare rammeverket til de<br />

mange ulike vinduer og dører i dette bygget.<br />

Selv superparablen til danske Piet Hein blir enkel<br />

matematikk i forhold til kompleksiteten i dette<br />

byggeverket som er tross sin naturlige, organiske<br />

form må være et matematisk kaos. Eller skal<br />

vi uttrykke det så enkelt at vi har beveget oss<br />

fra storarted ingeniørkunst til noe mye mer krevende;<br />

til kunst?<br />

Liv eller død?<br />

At Classé med sin nye Delta serie har skapt et<br />

design uttrykk som appellerer til et krevende<br />

livsstil publikum, er neppe bare jåleri. Det handler<br />

om å overleve i en bransje som enten har<br />

vært opptatt av god lyd ELLER av god design.<br />

Det er til glede for oss alle om Classé med sin<br />

storsatsing får til begge deler – det hele toppet<br />

med en dæsj kultur. Gaudi selv var hvert fall<br />

ingen jålebukk. Noen få år etter å ha bygget<br />

Casa Batllo, ble han kjørt ned av trikken. Han<br />

ble sendt til sykehus, men fikk en ganske dårlig<br />

behandling fordi han var litt uvørent antrukket(!)<br />

slik at ingen skjønte hvilken ærverdig<br />

klasse han egentlig tilhørte. Det ble fatalt.<br />

Den feilen gjør tydeligvis ikke Classé med sin<br />

nye svært elegante design og en omfattende<br />

nylansering som uansett dreier seg om liv eller<br />

død i en meget utsatt bransje...<br />

Det elegnte designet har også<br />

en viktig funksjon for å isolere<br />

elektronikken mot forstyrrelser<br />

utenfra.<br />

4/2004<br />

35


Test av Naim CD5<br />

Rytmekongen!<br />

Iløpet av en<br />

planlagt test<br />

med det besnærendeNaim-anlegget<br />

(kommer i neste<br />

nummer), ble min nysgjerrighet<br />

grundig pirret av lyden<br />

fra Naim CD5. Opplevelsene ved å<br />

sette denne CD-spilleren i kontakt med<br />

mer elevert high-end utstyr var såpass av en<br />

åpenbaring at det fortjener sin helt egne artikkel.<br />

Enkel og vanskelig<br />

En ting er tindrende klart: Naim sløser ikke bort<br />

penger på sludder. Hva skal du med en egen<br />

motor til å åpne CD-skuffen, for eksempel?<br />

Tross alt må du være fysisk til stede ved skifte<br />

av CD, og den kraften som trengs for å åpne og<br />

lukke denne lille skuffen er ikke verre enn at ei<br />

linerle burde makte det etter et par forsøk. Altså<br />

er skuffen helt manuell. Når CD’n er vel plassert<br />

legger du en liten magnet-puck på toppen (en<br />

noe mindre variant enn Electrocompaniets), luk-<br />

36 4/2004<br />

Håkon Rognlien har funnet en jevnbyrdig<br />

konkurrent til den kritikeroste cd-spilleren<br />

til Electrocompaniet. Bli med <strong>Fidelity</strong> på en<br />

magisk tur i platebunken med Naim CD5!<br />

ker<br />

skuffen og<br />

trykker "Play".<br />

Displayet og fronten<br />

ellers er enkel og oversiktelig,<br />

akkurat det du trenger, ikke mer. Om du<br />

føler trang til repetisjon, programmering etc, tar<br />

du det fra fjernkontrollen.<br />

Det var det enkle. Baksiden er en smule<br />

annerledes. Ingen digitalutgang, dette er ikke<br />

noe du senere kan oppgradere med separat<br />

DAC, altså. Ingen normale phono-utganger, og<br />

kabelutvalget faller drastisk. Din-plugger eller<br />

overganger er liksom ikke<br />

standard hyllevare, heller.<br />

Dessuten har du et par relativt<br />

kryptiske tilkoblinger i form av<br />

"Link" og "Aux PS input". Link-koblingen<br />

benyttes med egen plugg når spilleren<br />

benyttes alene uten strømforsyning,<br />

mens PS-input er ment for innkobling av ekstra<br />

strømforsyning. Naim leverer selvsagt spesialkabler<br />

til disse koblingene.<br />

Liv og glede<br />

Er du i tvil om at musikken er rytme først,<br />

mellomst og sist? Legg Telarc Blues sampler i<br />

skuffen og la Naim CD5 spille opp. Det neste du<br />

oppdager er at du har fått tvangshandlinger i<br />

form av en fot du ikke kan holde i ro. Deretter<br />

vil alle andre aspekter ved musikken også vise<br />

seg, snike seg ubemerket inn i dine øreganger,<br />

besnære og trollbinde deg. Vær forberedt på<br />

lange netter!<br />

Det rytmiske drivet er en av de virkelig store<br />

fordelene denne CD-spilleren kan briljere med.<br />

Kvalifisert gjetting går i retning av mikrodyna-


av Håkon Rognlien<br />

Haakon.rognlien@c2i.net<br />

mikk par exellence. Selv tilsynelatende avslappede<br />

låter dypt inne i nattjazzens landskap, fremstår<br />

med en klar og distinkt rytmikk som relativt<br />

få andre musikkformidlere kan kopiere.<br />

Electrocompaniets EMC 1 UP har slike egenskaper,<br />

så også de svindyre DAC’ene fra Audio<br />

Note. Og her ser vi altså en liten, unnselig Naim<br />

gjøre musikken til en oase av liv med største<br />

letthet...<br />

Klang og harmoni<br />

Når det initielle sjokket over livligheten har lagt<br />

seg, vil du, mens foten fortsetter sin hvileløse<br />

dans, rette oppmerksomheten mot stemmer og<br />

instrumenter. De står frem i luftige, store og<br />

dype rom, med en relativt mye mer analog<br />

klang enn de fleste CD-spillere varter opp med.<br />

Det er meget enkelt å følge alle musikkens<br />

sprang, hele tiden uten å miste opplevelsen av<br />

en snorrett frekvensgang med god kontroll over<br />

klang og dynamikk i hele veien fra bunn og<br />

opp. Dette har soleklare fordeler på alle musikktyper<br />

fra visesang til trash, men har sin desidert<br />

største styrke ved gjengivelse av store orkestre.<br />

Rommet, klangene og kontrollen i slike tilfeller<br />

er noe nær unikt, og bør oppleves før du velger<br />

deg en ny CD-spiller. Denne type harmoni er<br />

noe som dessverre ikke er dagligdags verken<br />

blant CD-spillere eller andre komponenter i kjeden,<br />

for den del.<br />

Fylde og kontroll<br />

Selv billige CD-spillere leverer varene helt ned i<br />

frekvens. At også Naim CD5 gjør dette er slett<br />

ikke overraskende. Men denne har allikevel en<br />

åpenbar stil i det den driver med. Rett nok blir<br />

jeg litt mistenksom over den tilsynelatende ro<br />

som hersker når enorme paukeslag ryster rommet,<br />

og jeg lurer på om dette egentlig går litt<br />

vel over i det avslappede, allikevel. Det mangler<br />

på et vis en slags imponatoreffekt, en plutselighet<br />

som har en nær skremmende innflytelse på<br />

den uforvarende lytter. Men som sagt; stil. Det<br />

er den rette klang av alle materialer som er<br />

involvert i et slikt slag. Det er besnærende hvor<br />

fargerikt dette faktisk kan være!<br />

Kraft og dybde<br />

Det koster drøyt 8 tusenlapper i tillegg å involvere<br />

en ekstra strømforsyning. Jeg hadde liten<br />

tro på substansielt utbytte av denne oppgraderingen,<br />

men alt må jo prøves. Kort sagt: Jeg tok<br />

feil. Det fine med denne ekstra boksen er rett<br />

og slett at den bare gjør alle aspektene denne<br />

CD-spilleren allerede har, enda bedre! Nå kommer<br />

paukene enda heftigere fram, de oppleves<br />

med enda mer kraft og bravur, samtidig som<br />

rommet dyper seg enda mer, og gir alle instrumentene<br />

store rom å boltre seg i.<br />

Tredimensjonaliteten som her fremstilles tangerer<br />

eller overgår noe av de mer påkostede signalgiverne<br />

jeg har lånt øre til.<br />

Og klangene blir enda mer virkelige og emosjonelt<br />

nærmere på et vis. Vi lytter nå på en CDspiller<br />

som er en veldig kompetent konkurrent til<br />

tidligere nevnte EMC 1 UP, for eksempel, Naim<br />

CD5 er nok noe mer organisk og varm, og jeg<br />

vil vel ikke kalle denne gjengivelsen helt ufarget,<br />

når sant skal sies.<br />

Farger og varme<br />

Naim CD5 er en gledesspreder i et hvert stereoanlegg<br />

og i en hver stue. Den heller mot varm<br />

og levende gjengivelse, uten å skjele til fasiten<br />

for korrekt presisjon i utrengsmål. Den har et<br />

fantastisk rytmisk driv, og en helt nydelig harmoni<br />

som sammen med et uvanelig stort og<br />

dypt lydbilde gir suveren musikkglede. Heller du<br />

mot analog klangstruktur og helhetlig harmoni,<br />

bør du virkelig sjekke ut denne spilleren i tillegg<br />

til alle de med rør på utgangen. Det er mulig du<br />

blir grundig overrasket. Denne CD-spilleren<br />

anbefales så å si uten motforestillinger. Dette<br />

gjelder både med og uten strømforsyningen<br />

Flatcap 2.<br />

Naim CD5 kr. 19.634,-<br />

Naim Flatcap 2 strømforsyning 8215,-<br />

Importør: T. AA. Import AS, 2236 1727<br />

Utstyr benyttet i denne testen:<br />

Pre: Audio Note M5<br />

Int. forsterker: Naim Nait 5<br />

Effekttrinn: Audio Note P4,<br />

Musical Innovations MI2,<br />

Tact SDA 2175,<br />

McIntosh 275<br />

Høyttalere: Proac Tablette Ref 8 Signature,<br />

Monitor Audio Studio 6,<br />

Klipsch RF5<br />

Kabler: Wireworld, DBL, Synergistic,<br />

MIT, Chord<br />

CD: Zap CD, Audio Note DAC 1.1x<br />

4/2004<br />

37


Dali: Helicon 400+ 800 / Euphonia MS5<br />

God, bedre, best?<br />

Eller bare dyr, dyrere, dyrest? Vi sjekker sammenhengen mellom<br />

pris og kvalitet i 3 high-end høyttalere fra Danmark.<br />

38 4/2004<br />

Tekst og foto:<br />

Knut Vadseth<br />

Dali Helikon 400+ Dali Helikon 800 Dali Euphonia MS5<br />

pris kr. 31.800,- pris kr. 43.800,- pris kr. 79.800,-<br />

(ny modell<br />

har finet rfront)


gamle DALI (Danish Loudspeaker Industries), var inntil<br />

ganske nylig et av de kjedeligste høyttalerprodusenter i<br />

verden. Produktene var langt fra dårlige, for all del! Tvert<br />

20år<br />

imot var de alle skikkelig gjort og med mer enn grei lydkvalitet<br />

i forhold til den generelt lave prisen. Men de var altså noen gørr<br />

kjedelig firkanta bokser med gørr kjedelig firkanta lyd.<br />

Dali Royal Menuett<br />

En mulig unntagelse var en liten, unnselig pusling av en høyttaler med<br />

det pompøse navnet Royal Menuett. Men dette var en lekker, liten sak<br />

som kostet lite penger (nå koster den ca. 5000 for paret) men som spilte<br />

med god fylde og homogenitet og meget brukbar dynamikk (se test av<br />

TDN i nr. 8); forutsatt at den fikk musikken levert av en god, fyrrig forsterker.<br />

Dessverre har de færreste oppfattet at små og naturnødvendige<br />

tungdrevne høyttalere trenger store forsterkere...<br />

Megaline<br />

Riktignok skvatt vi til da konstruktørene Borre og Bak kom trekkende<br />

med sine Megaline linjehøyttalere som gikk fra gulv til tak. Men til et<br />

par hundre tusen kroner paret, regnet vi disse som et PR-stunt. Og da<br />

var vi vel ikke helt på bærtur. Men nå selger disse faktisk strålende bra i<br />

USA hvor flere high-end magasiner og nettaviser har gitt dem glitrende<br />

bra tester! Dette to-veis systemet(!) med verdens lengste bånddiskant,<br />

gir den beste holografiske presentasjonen av noe høyttalersystem jeg<br />

har hørt. Dette med en mulig unntagelse av de fenomenale Beveridge<br />

elektrostater med "linse"anno ca.1975-80. Også disse en linjekilde med<br />

oppsiktsvekkende romgjengivelse. Men disse ga lett opp samarbeidet<br />

med den innebygde og særdeles ustadige rørforsterkeren, noe som førte<br />

til konkurs...<br />

Men så kom Dali med den meget avanserte Euphonia-serien for et års<br />

tid siden. Med MS-4 og MS-5, sammen med komplett skreddersydd senterkanal,<br />

surround og sub, var Dali på et blunk helt der oppe blant de<br />

Det finnes ingen egenlig samlebånd<br />

hos Dali. Produktene blir montert<br />

helt ferdig av samme person.<br />

Utviklingssjef Lars Borre<br />

konstruerte Helikon og<br />

Euphonia høyttalerne<br />

sammen med Hother Bak<br />

og Peter Lyngdorf.<br />

mest interessante. Med sine topp modeller gikk de rett i strupen på konkurrenter<br />

som B&W, Revel og Audio Physic. Gjennom eiereselskapet Hi-<br />

FI Klubben var de her i Norge generelt noe rimeligere enn de andre<br />

toppmodellene, med unntagelse av B&W 802 som må sies å være enn<br />

fullverdig konkurrent til MS 5 til omtrent samme pris.<br />

Helicon<br />

Like etter kom de med "nesten" samme høyttalere i sin Helicon jubileumsmodell<br />

som til nærmere halve prisen av den dedikerte high-end<br />

serien kopierte det aller meste, ikke minst lyden, men med kabinetter<br />

masseprodusert i et lavkostland. Til gjengjeld er disse litt enklere og<br />

spinklere kabinettene enda blankere i lakken!<br />

Tidligere har redaktøren gitt de store Euphonia MS 5 utmerket skussmål<br />

(Vol 6), mens Jan Myrvold var minst like fornøyd med de betydelig<br />

rimeligere Helicon 400 i forrige blad. Da vi ble tilbudt de store Helicon<br />

800 til test, var vi på nippet til å takke nei. Men et litt iltert leserbrev<br />

som etterlyste en lovet test av 800, ikke den testede 400 (se foran i <strong>bladet</strong>),<br />

gav oss ideen om en "gruppetest" av disse 3 "nesten" liktlydende<br />

høyttalerne for å finne eventuelle sammenheng mellom pris og lydkvalitet.<br />

Det er mange som har visket oss i øret at den rimeligste Helicon<br />

400 har en magi som de dyrere ikke gjør etter. De rimeligere påståes<br />

hvert fall å være "nesten" like gode. Men hvor mye er "nesten"?<br />

Først og fremst fokuserer vi likevel på den helt nye Helicon 800 som<br />

er bestykket med de samme råelementer som den nesten dobbelt så<br />

dyre Euphona MS 5, Og den spiller glimrende; stort flott, rent, høyt og<br />

alt det du forventer av en stor høyttaler. Men hvorfor veier den 30 kilo<br />

mindre enn den nesten identiske storebroren. Og hvorfor er domediskanten<br />

tilsynelatende litt mindre (etter øyemål) og delefrekvensen<br />

annerledes?<br />

La oss begynne med den litt karslige lillebroren...<br />

4/2004<br />

39


Helicon 400 2’nd opinion:<br />

Sprudlende homogen<br />

Denne superelegante gulvstående<br />

modellen, skinner i pianolakk og<br />

myke linjer. Den er likevel tøff nok<br />

for høye lydnivåer og homogen<br />

nok til de mest pirkede finsmakere.<br />

Og den går helt i kjelleren<br />

med pomp og prakt...<br />

Jan Myrvold fikk med det aller meste om<br />

disse høyttalerne i forrige <strong>Fidelity</strong>. Jeg vil<br />

likevel presisere et par særtrekk ved denne<br />

gulvstående 2 1/2 veis høyttalaren med<br />

samme diskantsystem som de andre.<br />

Mellomtone og bass er med doble 6,5 tommere<br />

et fornuftig kompromiss mellom slagkraft i dypbassen<br />

og noenlunde homogen overgang til diskantdomen.<br />

Mens jeg hele tiden har trodd at<br />

diskantsystemet med dome og bånddiskant har<br />

vært identisk mellom Helicon og de dyrere<br />

Euphonia modellene, oppdager jeg plutselig i de<br />

tekniske spesifikasjoner at dette ikke nødvendigvis<br />

er tilfelle. Selv om det karakteristiske brune<br />

membranet på bass/mellomtonehøyttalerene av<br />

ukjent opphav (Tipper Vifa/ScanSpeak) virker<br />

identisk med MS 4, så vet jeg ikke om magnet<br />

og svingspole kan være annerledes.<br />

2 veis, 2 1/2 veis eller 3 veis?<br />

Uansett låter denne "rimelige" high-end modellen<br />

fra Dali fremragende og generelt "bedre"<br />

enn den riktignok rimeligere, men også større<br />

modellen B&W 703 som jeg skrøt svært av for<br />

et par nummer siden. Imponerende nok opplever<br />

jeg også at frekvensgangen er minst like<br />

bred og rettlinjet samtidig som virkningsgraden<br />

ikke er helt ulik. Da de fleste også vil hevde at<br />

Dali Helicon 400 så opplagt er mye flottere i<br />

mange stuer, virker prisdifferansen på drøye titusen<br />

kroner ganske spiselig for mange.<br />

Det som virkelig imponerer med denne størrelsesmessig<br />

beskjedne gulvhøyttaleren, er det<br />

imponerende trøkket i dypbassen. Og vi snakker<br />

om skikkelig dypbass ned til 30 Hz hvor man<br />

fremdeles opplever skikkelig magedrag med<br />

betydelig kraft og fasthet. Og her er ikke denne<br />

feite mellombassen som skal kompensere for<br />

manglende dypbass. Bassen forløper jevn og<br />

rimelig jevn til 700 Hz, hvor den nederste gir<br />

seg. Den øverste fortsetter oppover i mellomtonen<br />

hvor den blir spleiset med diskantdomen<br />

ved normale 3 KHz. Bånddiskanten hjelper til<br />

med sin hurtighet og gode spredningsegenskaper<br />

fra 13 KHz. Dette er altså i utganspunktet<br />

relativt enkelt to-veis system, men med ekstra<br />

dypbass og superdiskant som henger med i frekvensgangens<br />

ytterpunkter. Minus 3 dB punktet<br />

er oppgitt som 31,5 og 28 KHz.<br />

Lyden av Helicon 400<br />

Konstruktørene har lappet sammen øverste<br />

40<br />

4/2004<br />

bass/mellomtone og domediskanten med en litt<br />

"snill" overgang som totalt sett gir en litt varm<br />

og sonor klangbalanse, selv om det er overraskende<br />

mye gøy dingeldangel som slipper<br />

lekende lett ut fra det glitrende bra diskantsystemet.<br />

Jeg vil tro at denne smule "hengekøye"<br />

i frekvensgangen i forkant av delefrekvensen i<br />

presensområdet, er årsaken til at mange opplever<br />

denne høyttaleren som spesielt "magisk".<br />

For her er et stort rom med flott dybde, og<br />

mangelen på aggressivitet i øvre mellomtone vil<br />

nok oppleves som en velsignelse av mange, særlig<br />

når dette knapt nok går utover detaljering og<br />

oppløsning som er veldig bra. Stemmekvaliteten<br />

blir derfor også svært naturlig med god kropp<br />

og organisk klang uten skarpe kanter. Likevel<br />

opplevde jeg antydninger til smågruff i kvinnestemmer<br />

enkelte ganger når jeg spilte høyt.<br />

Jeg tror simpelthen det er bånddiskanten som<br />

klirrer en smule godt under dens beregnede<br />

bruksområde ved 13 Khz. Husk at delefiltre<br />

generelt ikke kutter særlig brått. Jeg opplevde at<br />

noe av dette antydede sibilans-problemet forsvant<br />

når jeg ikke lyttet direkte på aksen. Ved<br />

enten å la høyttaleren stå parallellt med bakvegg,<br />

eventuelt spisse de mot hverandre slik at<br />

aksen kommer litt foran sitteposisjon, fikk jeg<br />

den optimale frekvensgangen. Samtidig låt det<br />

usedvanlig bra i hele rommet. Også i naborom-<br />

Dali Helikon 400+<br />

pris kr. 31.800,-<br />

(ny modell har finert front)<br />

Importør: Hi-Fi Klubben<br />

mene hørtes lyden åpen og naturlig ut, noe som<br />

langt fra er noen selvfølge.<br />

Konklusjon<br />

Dette er en av de beste høyttalere i prisklassenog<br />

en av de vakreste! Klangbalansen er varm<br />

og homogen samtidig som her oppleves usedvanlig<br />

mye engasjement oppover på grunn av et<br />

av de beste diskantsystemer der ute. Selv om<br />

jeg mener å eie en av de beste høyttalere på<br />

markedet (Respons Grande), så kunne jeg ikke<br />

noe annet enn å misunne de heldige som får<br />

gleden av det musikalske overskuddet denne<br />

høyttaleren har. Og det for en relativt rimelig<br />

penge. Det var så moro å høre igjen gamle plater,<br />

at jeg ble sittende i timevis uten å notere en<br />

linje til hjelp for denne testen.<br />

At venner og naboer som tilfeldig ramlet<br />

innom i testperioden, også har falt for denne fra<br />

deres ståsted rådyre høyttaleren – og såvidt jeg<br />

vet har bestilt 2 sett hos Klubben –- viser at<br />

god lyd og god design har et betydelig større<br />

marked der ute enn bransjen selv synes å tro.<br />

Selv undertegnede måtte finlytte på dyrere høyttalere<br />

for å høre at her var hørbare kompromisser<br />

i de uansett glimrende Dali Helicon 400.<br />

Det er imidlertid fra sine egne man skal ha det.<br />

For eksempel fra storebror 800...


Dali Helicon 800:<br />

Bass og dynamikk!<br />

Vil en større høyttaler alltid låte "større"?<br />

Og hva kan bli bedre når selv en mindre<br />

høyttaler har full frekvens respons...<br />

42 4/2004


Jeg hadde hverken sett eller hørt om<br />

Helicon 800 før den ankom, og jeg<br />

var ganske skeptisk til de dobble 8<br />

tommerene og det større kabinettet i<br />

forhold til 400. Min erfaring er at de større<br />

kabinettene lages av samme sponplater<br />

som de litt mindre. Dermed blir de<br />

relativt sett mindre stive- og altså fysisk<br />

dårligere. Å øke bass/mellomtoner fra 6,5<br />

til 8 tommer, var også et tveegget sverd.<br />

Riktignok kunne det bli litt mer trøkk i<br />

bassen, men samtidig var det betydelig<br />

fare for at overgangen til domediskanten<br />

kunne bli hørbart røffere, blandt annet på<br />

grunn av trangere spredningsvinkel ved<br />

øvre delefrekvens.<br />

Det jeg ikke var forberedt på, var at<br />

dette var et ekte 3 veis (pluss,pluss) system<br />

med egen 6,5 tommers mellomtoneakkurat<br />

som på flaggskipet MS 5.<br />

Elementer og delefrekvenser var til forveksling<br />

lik på disse to store systemene.<br />

Likevel kostet den dyre MS 5 nesten dobbelt<br />

så mye som Helicon 800. Den var<br />

imidlertid også nesten dobbelt så tung. I<br />

forhold til Helicon 400 var vekten likevel<br />

økt med 9 kilo til 41 kilo. Ikke noe lettvekter<br />

dette heller. Også høyden er 11 cm<br />

mer enn på Helicon 400, men 12 cm<br />

lavere enn MS 5 som rager 125 cm over<br />

de persiske teppene. Spørsmålet blir derfor<br />

om Helicon 800 er en forstørret 400<br />

eller en MS 5 "light" som Hi-Fi Klubben<br />

indikerer i sin brosjyre.<br />

Mer trøkk og dynamisk<br />

kontrast<br />

Selv om det oppgitte frekvensområdet for<br />

800 i forhold til 400 er nesten identisk<br />

(800 går 1/2 Hz(?) dypere og spiller 1,5<br />

dB høyere), så oppleves dette som en<br />

betydelig større høyttaler med betydelig<br />

mer bass og betydelig større dynamisk<br />

kontrast! Selv om lyden generelt ikke<br />

oppleves som noe feitere, snarere tvert<br />

imot, så er det enda mer trøkk helt der<br />

nede ved hurtige transienter. Det er et<br />

betydelig mer sug i basstromma, selv om<br />

orgel har like stor tyngde nedover på den<br />

mindre Helicon 400.<br />

Også oppover er bassen fastere og<br />

ende mer slagkraftig enn på 400. Man<br />

opplever simpelthen en betydelig bedre<br />

dynamisk kontrast selv om ikke dette ble<br />

opplevd som noe problem på den lille.<br />

Denne økte dynamikken er enda mer<br />

hørbar i nedre mellomtone og oppover.<br />

Her er igjen betydelig større sprang<br />

mellom stillhet og transienttopper, og lydbildet<br />

er betydelig "klarere" uten at dette<br />

gjøres med triks av frekvensgangen.<br />

Riktignok er mellomtonen en smule mer<br />

pågående i forhold til den forsiktige<br />

avrullingen før presensnivå og diskant på<br />

Helicon 400. Stemmer blir derfor også litt<br />

tydeligere i miksen, men også en smule<br />

slankere. Jeg opplever på enkelte dame-<br />

stemmer en viss "fres" i enkelte tilfelle,<br />

noe som neppe skyldes noen topper i det<br />

som oppleves som helt nøytral frekvensgang,<br />

men heller en smule resonnans fra<br />

kabinett eller liknende i et område hvor vi<br />

simpelthen hører ekstremt godt.<br />

Holografi<br />

I tillegg til betydelig større dynamikk i<br />

både bass og mellomtone, ble også romopplevelsen<br />

betydelig større –kanskje<br />

også mer presis- i både dybde og bredde.<br />

Ikke minst er scenegulvet betydelig<br />

dypere med soloartister i næropptak noe<br />

foran høyttalerene, mens kor, orkester og<br />

rommet er betydelig dypere bakover.<br />

Også avstanden mellom artistene er betydelig<br />

bedre definert. Det er nesten som<br />

man kan ta seg en spasertur inn i studio<br />

mellom de opptredende uten å tråkke<br />

ned en eneste musiker eller sanger. Du<br />

vet hele tiden nøyaktig hvor alle befinner<br />

seg!<br />

Konklusjon<br />

Litt mer nivå i øvre del av stemmeleie gir<br />

større tydelighet og detaljering, men også<br />

litt mindre kropp. Men mye av det som<br />

var litt fyldig klang på Helicon 400, avslører<br />

den langt mer kontrasfylte lyden på<br />

800 som simpelthen en smule graut. I<br />

store rom med store forsterkere er ganske<br />

enkelt Helicon 800 langt bedre for oss<br />

som liker litt storslagen musikk-enten det<br />

er rock, film, eller klassisk- enn den<br />

moderate prisforskjellen på tolvtusen kroner<br />

indikerer. Og husk at jeg fremdeles er<br />

av den oppfatning at Helicon 400 er en<br />

fremragende høyttaler til prisen.<br />

Men Helicon 800 har betydelig mer<br />

transienttrøkk i bassen som også oppleves<br />

å gå betydelig dypere (glem tekniske<br />

data!). Og her er atskillig mer frivol moro<br />

i mellomtonen og i den holografiske opplevelsen.<br />

Synes også samboeren at kabinettet<br />

er pent og orker å tørke støv av<br />

pianolakken, så er valget gitt. En fremragende<br />

høyttaler som både er passelig<br />

korrekt og nesten upassende gøy å være<br />

sammen med - også i dempet belysning<br />

og med mer intim musikk.<br />

Med mindre rom, litt enklere elektronikk<br />

og ikke fullt så storslagen musikk, vil<br />

likevel avstanden til Helicon 400 være<br />

mer moderat.<br />

Pris kr. 43.800<br />

Importør: Hi-Fi Klubben


Dali Euphonia MS5:<br />

Det swinger!<br />

Kraftigere og kjappere transientutbrudd med større stillhet og<br />

ro imellom: Dette er noe av det viktigste nesten dobbelt pris vil<br />

gi deg. Men musikken blir dermed betydelig mer dramatisk og<br />

fokusert. Det swinger!<br />

44 4/2004


Da den lille 2 1/2 veis systemet Helicon<br />

400 allerede kunne oppvise et jevnt og<br />

homogent frekvensområde over fra ca.<br />

30 til 30 tusen Hz med bra virkningsgrad,<br />

er det ikke rart at det var andre parametre<br />

som skulle vise seg å bli viktigere enn frekvensgang<br />

når man økte størrelse på basselementer<br />

og kabinett pluss at man innførte en spesialisert<br />

mellomtone. Dette skulle vise seg å være<br />

bedre dynamisk kontrast over praktisk talt hele<br />

frekvensområdet. I tillegg er trøkket fra bassen<br />

fastere og mer kontant, selv om de<br />

tekniske data ikke på noen som<br />

helst måte kunne avsløre hvor mye<br />

bedre Helicon 800 var i forhold til<br />

den mindre..<br />

Euphonia MS5<br />

Når vi nå begynner å lytte på det 30<br />

kilo tyngre og betydelig større kabinettene<br />

til MS5, men med samme<br />

bestykning, gir det første lytteinntrykket<br />

klare indikasjoner på at det<br />

nettopp er den dynamiske kontrasten<br />

som er blitt ytterligere forbedret.<br />

Nå også fordi det er hørbart mer<br />

stillhet mellom transientutbruddene.<br />

Men vi opplever også at transienttoppene<br />

er litt sprekere. Samtidig er<br />

hele lydbildet glattere, som om man<br />

har pusset og polert lyden for å få<br />

den til å funkle og skinne litt mer. Er<br />

det bedre komponeneter i delefilteret,<br />

eller er det bare en illusjon fordi<br />

kabinettet og annet grums er atskillig<br />

tystere og ikke roter til den dypsvarte<br />

stillheten mellom de eksplosive<br />

lydattakkene?<br />

Imponatorfaktor<br />

Det er uansett forbløffende hvordan<br />

musikken – alle typer musikk – oppleves<br />

langt mer dramatisk med betydelig<br />

mer skille enn forventet<br />

mellom myke og kraftige partier.<br />

Denne dramatiseringen av den sedvanlige<br />

musikkhermetikken gjør opplevelsen<br />

langt mer levende og engasjerende. Det er jo<br />

denne dramastiske kontrasten komponisten ofte<br />

er ute etter. Klart det ofte dreier seg om dramaturgi<br />

og imponatorfaktor selv om man skrev<br />

notene med fjærpenn, oljelampe og pudderparykk!<br />

Selv om dette er et område av musikkreproduksjon<br />

som er lite diskutert- fordi det er vanskelig<br />

å måle?- så er virkningen enorm og særdeles<br />

lett å høre over hele frekvensområdet.<br />

Dette gjelder altså MS 5 og noen få andre highend<br />

høyttalere som blandt annet Wilson Puppy<br />

7. Rockefoten begynner å trampe takten til<br />

både Bruckner, ABBA og Oscar Peterson, og<br />

man hører de mange små og skøyeraktige<br />

detaljene fra opptaket som hittil har vært gjemt<br />

inni høyttaleren. Musikken får liv, men også<br />

sjel, ved at man også hører dirigentens eller<br />

artistens intensjoner med sin intonasjoner. Det<br />

swinger!<br />

Klart det ofte dreier<br />

seg om dramaturgi og<br />

imponatorfaktor selv<br />

om man skrev notene<br />

med fjærpenn, oljelampe<br />

og pudderparykk!<br />

Ryddig!<br />

Selv om det ikke er vesentlige forskjeller i frekvensgangen,<br />

heller ikke på ytterfløyene, så virker<br />

klangbalansen en smule varmere og mykere<br />

enn på Helicon 800. Nesten som på den lille<br />

Helicon 400 faktisk, men samtidig med mer<br />

spretten kontrast og bedre detaljering. Selv om<br />

bassen er ytterligere dyp, fast og tordnende<br />

autoritær i forhold til selv den storslagne<br />

Helicon 800, så er det mellomtonen som dominerer<br />

lydbildet over et bredt frekevnsområde fra<br />

bass til diskant. Man snakker ikke så mye om<br />

bass og diskant i konsertsalen. Det er nesten<br />

like unaturlig å dele opp frekvensgangen med<br />

den uhyre homogene klangbalansen til MS5.<br />

Selv om diskantsystemet skal være sånn<br />

noenlunde likt, så er også dette enda bedre<br />

integrert og trekker enda mindre oppmerksomhet<br />

til seg på Euphonia. Her er altså mindre<br />

"diskant" men likevel mer luft, mer rasp og mer<br />

frydefull klang ut av instrumentenes grunntoner.<br />

Og selv om stemmekvaliteten neppe er like<br />

"varme og organiske" som på mine Respons<br />

Grande, så er her ikke lenger noen antydninger<br />

av sibilanter eller annen støy.<br />

Blant de beste<br />

Dette er simpelthen en av de beste høyttalere<br />

jeg har hatt i stua. Holografien er enda bedre<br />

enn på de rimeligere Dali høyttalerene. På grunn<br />

av den høyt plasserte mellomtonen(?), så var<br />

her også mer høyde på lydbildet som var solid<br />

som fjell langt utover høyttalernes<br />

plassering i bredde og dybde.<br />

Det er likevel den dynamiske kontrasten<br />

og den etter min oppfatning<br />

særdeles nøytrale frekvensgangen som<br />

sammen med ekstrem effekttålighet<br />

gjør dette til den optimale høyttaleren<br />

for svært mange-enten de foretrekker<br />

pop, rock, film eller klassisk; eller rør,<br />

transistor eller digital forsterkning.<br />

Selv om jeg konstant er blitt overrasket<br />

over den tydelige, men også litt<br />

uventede forbedringen etter hvert som<br />

vi har gått opp i pris, har jeg store<br />

vanskeligheter med å tenke meg noen<br />

særlig bedre høyttaler enn MS5, uansett<br />

hva det måtte koste. Selv om<br />

komponentene i delefilteret ser ut som<br />

leketøy i forhold til de virkelig utsøkte<br />

greiene som sitter i for eksempel<br />

Respons Grande Limited Edition (se<br />

forrige <strong>Fidelity</strong>), så er jeg ikke i stand<br />

til å høre eventuelle problemer med<br />

dette når det gjelder dynamikk, forvregning<br />

eller oppløsning.<br />

Selvsagt begjærer jeg fremdeles<br />

dypbassen fra B&W Nautilus 801.<br />

Men MS5 har et betydelig jevnere forløp<br />

oppover i øvre bass/nedre mellomtoneområde.<br />

Og diskantsystemet er i<br />

det minste på høyden. Jeg lurer faktisk<br />

på om jeg har hørt noe særlig bedre<br />

enn denne kombinasjonen av dome<br />

og bånddiskant. Bare det at man lurer,<br />

indikerer vel en viss kvalitet?<br />

Konklusjon<br />

Dette oppleves også som en på alle måter<br />

"større" høyttaler enn den mest opplagte av<br />

alle konkurrenter; B&W Nautilus 802. Hvor nær<br />

den eventuelt kommer Nautilus 800 eller noen<br />

av de andre superhøyttalerne der ute, tør jeg<br />

simpelthen ikke å spekulere over. Men det er<br />

kanskje på tide å taue inn en Wilson eller en JM<br />

Lab. Om importørene tør? MS 5 beholder jeg<br />

inntil videre som en referanse sammen med<br />

Respons Grande som ikke er fullt så briljante,<br />

men om mulig med enda bedre mellomtone.<br />

(Se også full test i <strong>Fidelity</strong> nr. 6 for MS 5 og<br />

nr.8 for Respons Grande)<br />

Pris: kr. 79.800,-<br />

Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben<br />

4/2004<br />

45


Dali: Helicon 400 + 800 / Euphonia MS5<br />

Dyr, dyrere, dyrest?<br />

Har du et stort rom og allerede eier noe av markedets fineste<br />

signalkilde og elektronikk, er Euphonia MS 5 det beste kjøpet!<br />

Men for oss som må kompromisse på de fleste punkter, kan<br />

Helicon tilby en snarvei inn til high-end land.<br />

Det er desseverre<br />

vanlig at de fleste<br />

av oss anser det<br />

rimeligste produktet<br />

med noenlunde passabel<br />

kvalitet, som det beste kjøpet.<br />

Jeg er uenig i det. Tvert<br />

imot vil jeg tro at det beste<br />

kjøpet ofte er det dyreste<br />

du har råd til før du må<br />

spise havregrøt tre ganger<br />

om dagen. Det både morer<br />

meg og uroer meg en<br />

smule at 100 tusen ekstra<br />

for skinnseter og en smule<br />

større motor regnes som en<br />

god investering i det gode<br />

liv, mens et godt musikkanelgg<br />

til samme prisen regnes<br />

som galskap. Jeg vil<br />

derfor rive ned alle myter<br />

om at Helicon modellene er<br />

helt på høyde eller i det<br />

minste "nesten" like gode<br />

som Euphonia modellene,<br />

inkludert den litt mindre MS<br />

4 som jeg har lyttet til, men<br />

ikke beskrevet nærmere her.<br />

MS5<br />

Euphonia er strammere,<br />

mer polert og mer dynamisk<br />

enn de rimeligere modellene. Ikke mye,<br />

selvsagt, men lett hørbart. Samtidig er den også<br />

litt mindre "hi-fi" ved at både bass og diskant<br />

nesten oppleves som en naturlig forlengelse av<br />

den avgjørende viktige mellomtonen. På den<br />

andre siden er klangbalansen en smule slank<br />

ved 200-300 Hz. Eller er det bare jeg som har<br />

vent meg til den typisk A-lyden på Respons<br />

Grande? Ingen av disse høyttalerne er uansett<br />

"feil", men har sin lydsignatur litt ulikt og med<br />

Euponia med en smule fokus litt høyere i frekvensgangen.<br />

MS5 strekker seg også lenger ut<br />

på begge frekvensfløyene enn de aller fleste,<br />

men oppleves kanskje nettopp derfor litt slankere<br />

i nedre mellomtone? Men altså; en fenomenal<br />

høyttaler med trøkket fra en Cerwin Vega<br />

parret med den ro, orden og glatthet i lydbildet<br />

som mange tror bare kan komme fra en elektrostat.<br />

Helicon 400<br />

Likevel må jeg innrømme at hjertet mitt banker<br />

46<br />

4/2004<br />

De av dere som ikke skjønner<br />

verdien av å bruke litt kronasjer<br />

for å glede kvinnen i heimen,<br />

må vel fremedeles kose<br />

dere med platesamlingen<br />

alene nede i den fuktige kjelleren.<br />

Dette istedenfor å<br />

tenne på peisen og trekke<br />

opp en rødvin sammen med<br />

den utvalgte i finstua...<br />

for den mye mindre Helicon 400 som blir som<br />

et smykke i de fleste hjem. Her er det snakk om<br />

skyhøy konefaktor, mine herrer, og de av dere<br />

som ikke skjønner verdien av å bruke litt kronasjer<br />

for å glede kvinnen i heimen, må vel fremedeles<br />

kose dere med platesamlingen alene<br />

nede i den fuktige kjelleren.<br />

Dette istedenfor å<br />

tenne på peisen og trekke<br />

opp en rødvin sammen<br />

med den utvalgte i finstua...<br />

Helicon 400 er en fullfrekvens<br />

high-end høyttaler<br />

som kan spille rimelig høyt<br />

og med meget brukbar<br />

dynamikk. Bassen er uvanlig<br />

potent i forhold til størrelse<br />

og brukbar høy virkningsgrad.<br />

Diskanten er<br />

simpelthen sprudlende<br />

med høy gøyfaktor uten å<br />

trekke fram for mye klirr fra<br />

opptak og elektronikk. At<br />

den varme klangbalansen<br />

nok også skyldes en smule<br />

mangel på dynamisk kontrast,<br />

hører man knapt<br />

uten direkte sammenlikning<br />

med dyrere greier.<br />

Uansett vil denne smule<br />

reduksjon av dynamikken i<br />

bass og mellomtone neppe<br />

høres på de fleste musikktyper.<br />

Dette er så tett på<br />

den optimale musikkgjengiver<br />

for alt annet enn<br />

rårock og de største verkene<br />

til Gustav Mahler som man nesten kan<br />

drømme om i denne prisklassen.<br />

Helicon 800<br />

Prisen for å gå opp et hakk til den større<br />

Helicon 800, er ikke bare prisforskjellen på tolv<br />

tusen kroner, men også tøffere krav til bedre<br />

signalkilde og elektronikk. For med større kontrast<br />

er det naturlig å spille litt høyere, og spiller<br />

man høyere hører man lett mindre skavanker<br />

som blir forstørret opp av det grandiose lydbildet.<br />

Men digger du rock, gjerne live fra de<br />

mange DVD og CD’ene som nå er på markedet,<br />

er denne høyttaleren både polert nok(nesten) til<br />

elektrostatfrikere og dynamisk nok(nesten) til<br />

Klipch elskere. En grandios høyttaler med meget<br />

beskjeden konkurranse i prisklassen om du skal<br />

ha alt! Og Gustav Mahler, Igor Stravinsky, Carl<br />

Orff, Metallica og all verdens filmkomponister vil<br />

endelig kunne folde seg ut i stua i all sin storhet-<br />

billedlig og bokstavelig talt.


Hegel CDP2A/P2A/H2A<br />

Estetisk<br />

Hegel, og da snakker vi om den norske bedriften<br />

som konstruerer hi-fi elektronikk, og ikke<br />

den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich med<br />

etternavn Hegel som levde fra 1770-1831, har<br />

eksistert i rundt tjue år nå, og har etter hvert<br />

begynt å vekke oppsikt både her hjemme og<br />

internasjonalt for sine produkter. Ikke minst for<br />

sitt elegante design, som like godt er innrømmet<br />

den høythengende prisen "Merket for God<br />

Design" fra Norsk Designråd. Modellserien 2A<br />

er en oppgradert og videreutviklet versjon av de<br />

tidligere modellene hvor typebetegnelsen<br />

enkelt og greit var 2, og i denne artikkelen har<br />

vi sett og lyttet nærmere på cd-spilleren CDP2A,<br />

forforsterkeren P2A, samt effektforsterkeren<br />

H2A.<br />

Hegel er først og fremst synonymt med Bent<br />

Holter, som er den øverste ansvarlige for utviklingen<br />

av alle Hegels produkter. I ryggen har<br />

han solide norske bedrifter, deriblant Telenor,<br />

som sikrer midler til forskning, utvikling og markedsføring.<br />

Hegels uttalte ambisjon er å lage<br />

produkter som kan gjenskape den originale<br />

lyden fra opptaksrommet på en ren og naturlig<br />

måte, og da med et design som baserer seg på<br />

klassisk skandinavisk funksjonell minimalisme<br />

som symboliserer det enkle og rene. Produktene<br />

skal være enkle å betjene og være fri for unødvendig<br />

staffasje. De har så definitivt lykkes på<br />

de to sistnevnte områdene. Designmessig er et<br />

Hegelprodukt et slags Kinderegg, det er nemlig<br />

fortid, nåtid og fremtid i ett og samme produkt!<br />

Innfrir de ambisjonene på lydsiden også?<br />

48<br />

GODT NORSK ?<br />

Helnorske Hegel har høstet fortjente lovord og utmerkelser for<br />

sitt gjennomført lekre og kompromissløse design. De har<br />

ambisjoner om å vinne verden med en musikkgjengivelse<br />

like ren og kompromissløs som eksteriøret. De er på<br />

god vei med System Two som er Hegels<br />

inngangsbillett til den høye ende.<br />

4/2004<br />

Store Ord<br />

Beskjedenhet er visstnok en dyd, og hvis det er<br />

sant vil jeg tro jomfrutettheten ikke er påtrengende<br />

høyere blant verdens mange konstruktører<br />

og produsenter av hi-fi enn på strekningen<br />

Rådhusgaten - Akershus festning ettermørkets<br />

frembrudd. Nær sagt alle i bransjen hevder<br />

(selvsagt) at akkurat deres produkter er de<br />

beste, i alle fall i prisklassen, og henviser friskt<br />

til patenterte løsninger og navngir modellene<br />

sine med forkortelser du helst bør ha Hærens<br />

dechiffreringskurs for å trekke noen logiske slutninger<br />

av. Hegel er absolutt intet unntak i så<br />

måte, og blåser tilsynelatende en lang marsj i<br />

Lex Jante og annen nisseluekultur. Man blir jo<br />

som kjent likevel ikke profet i eget land. (Bare<br />

spør Mulla Krekar).<br />

Hegel lover oss intet mindre enn "det eneste<br />

musikksystem i verden som benytter seg av<br />

dynamisk eliminering av feil og forvrenging".<br />

Dette etter hjelp fra årelang forskning fra ulike<br />

velrenommerte teknologibedrifter og fagmiljøer,<br />

og dette skal da gjøre Hegels produkter i stand<br />

til å "gjenskape en konsertlyd nærmere en<br />

levende konsertopplevelse enn noen gang tidligere".<br />

Den dynamiske elimineringen av feil og forvrenging<br />

som det vises til, har Hegel patentert<br />

og døpt til SoundEngine teknologi. Det denne<br />

teknologien går ut på, stadig i følge Hegels<br />

egne produktbeskrivelser, er at musikksignalet<br />

kontinuerlig overvåkes av en egenutviklet feilsøkingskrets,<br />

og dersom signalet inneholder feil<br />

eller forvrenging koples overvåkningstjenesten<br />

SoundEngine inn og retter feilen umiddelbart,<br />

slik at musikksignalet forblir u-forvrengt.<br />

Eventuelle feil blir eliminert lokalt i de respektive<br />

forsterkerblokker, slik at signalet forblir intakt på<br />

sin ferd gjennom hele forsterkningsprosessen og<br />

aldri når utgangene i forsterkerne. For godt til å<br />

være sant?<br />

Design og byggekvalitet<br />

Diskresjon er også en dyd, og hva arkitektur og<br />

formgivning angår har nok vi skandinaver på<br />

dette felt nedkommet med flere partenogeneser,<br />

ikke minst innenfor hi-fi. Hegel fører tradisjonen<br />

for elegant og funksjonell minimalisme videre,<br />

og det med bravur. Den nye modellserien har<br />

nøyaktig samme fysiske formgiving og ergonomisk<br />

layout som den forrige, men fåes nå i en<br />

etter mitt syn langt flottere finishvariant med<br />

kabinettets sideplater og toppdeksel i børstet,<br />

eloksert aluminium, og den lett buede frontplaten<br />

i glassblåst "Pearl Silver" farge gir en lett<br />

oppmykende effekt på de ellers strenge og ryddige<br />

formene. Blå lysdioder og displaytegn passer<br />

godt til de organiske metallfargene og gir<br />

produktene et lett arktisk utseende uten at det<br />

virker kaldt, snarere gir de assosiasjoner til det<br />

rene, urørte og klokkeklare. Rent estetisk er<br />

denne finishvarianten en praktfull match med<br />

mine Revel Performa M20 monitorer som har<br />

bass/mellomtonemembraner i tilnærmet eksakt<br />

samme farge. Produktene kan for øvrig bestilles<br />

i den velkjente mørkegrå varianten, men undertegnede<br />

føler intet påtrengende behov for å<br />

fremtvinge akutte memoarer fra for lengst


avtjent verneplikt i Kongelig Norsk Marine.<br />

Byggekvaliteten virker også fortreffelig.<br />

Kabinettene er solide og rigide, og alle<br />

sammenføyninger bærer preg av god tilpasning<br />

med hverandre, i det hele tatt håndverk av<br />

ypperste klasse. Alle apparatene er utstyrt med<br />

solide føtter i vibrasjonsdempende materialer,<br />

alle tilslutningsterminaler er forgylte og av god<br />

kvalitet. Bruker man for en gangs skyld håndleddene<br />

til noe annet enn rent hedonistiske aktiviteter<br />

og skrur ut de innfelte umbrakosskruene<br />

og fjerner apparatenes toppdeksler ,ser man at<br />

det hersker samme orden og ryddighet innvendig<br />

som utvendig.<br />

Alt i alt mener jeg Hegel på områdene design<br />

og byggekvalitet befinner seg helt i fremste<br />

rekke av hva skandinavisk hi-fi har å by på, og<br />

utmerkelsene de allerede har høstet på disse<br />

områdene føles veldig fortjent. Dette er områder<br />

man ikke kan ta lett på hvis man skal gjøre seg<br />

noen forhåpninger om å få et navn og volum på<br />

omsetningen internasjonalt. Industridesign og<br />

interiør opptar stadig mer plass i folks bevissthet,<br />

og Bang & Olufsen tok jo konsekvensen av<br />

dette allerede for femti år siden! Dessverre er<br />

det stadig noen i bransjen som ikke tillegger<br />

dette tung nok vekt.<br />

CDP2A cd-spiller<br />

CDP2A er en cd-spiller som har høstet brukbart<br />

med godord for sin måte å presentere musikk<br />

på, både her hjemme og internasjonalt.<br />

Nettstedet audiophile.no har utropt den til<br />

"Best i klassen", og det engelske magasinet<br />

av Jan Myrvold<br />

HIFIChoice har gitt den merkelappen "Best<br />

Buy". Helt konkret snakker vi om et en digitalavtaster<br />

som er utstyrt med et Philips VAM<br />

1202 drivverk og ekte balanserte Crystal<br />

CS4396 24 bit 192kHz DA-konvertere med synkron<br />

oppsampling som kan avspille standard cd<br />

samt cd-r og cd-rw. Den har ikke innbygget<br />

dekoding av HDCD, slik storebroren CDP4A har.<br />

På baksiden finner vi foruten nettbrønn<br />

både single ended og ekte balanserte utganger<br />

i tillegg til en digitalutgang for eventuell tilkobling<br />

til ekstern DAC. Fronten er utstyrt med to<br />

stk trepunkts trykkfjærbelastede betjeningsknapper,<br />

en på hver side av den midtstilte cdskuffen.<br />

Hver av betjeningsknappene styrer tre<br />

funksjoner. Den høyre tar seg av play, stop, og<br />

åpne/lukke cd-skuff. Den venstre styrer av/på,<br />

samt skipfunksjon begge veier. Det finnes ingen<br />

stand-by funksjon. Spilleren er på beste hig-end<br />

vis svært enkel å betjene og man trenger absolutt<br />

ikke MENSA-diplom for å fiske lyd ut av<br />

denne.<br />

Det følger for øvrig med en flott fjernkontroll i<br />

aluminiumsutførelse, som i tillegg til ovennevnte<br />

betjeningsfunksjoner kan utføre søkefunksjon<br />

og repetisjon. Fjernkontrollen , som ligger godt i<br />

hånden, kan også styre alle forforsterkerens<br />

funksjoner og medfølger også denne ved kjøp.<br />

Mekanisk sett opererer CDP2A knirkefritt og<br />

avgir så godt som ingen ulyder under bruk.<br />

Skuffen glir glatt og ledig inn og ut, og det er<br />

heller ingen skjemmende surrelyder fra drivverk<br />

eller strømforsyning egnet til å forrykke denne<br />

lytterens psychoakustiske balanse. Men jeg innrømmer<br />

at jeg nok ble en smule skeptisk da den<br />

nevnte cd-skuffen simpelt hen nektet å la seg<br />

åpne da jeg rigget opp oppsettet første gang.<br />

Den ville rett og slett ikke lystre kommando i<br />

det hele tatt. Et forsiktig trykk på skuffen medførte<br />

bare en nevrosefremkallende hakkelyd, og<br />

barndommens trylleformler av typen sesam<br />

sesam var like fånyttes som å bomme penger av<br />

en sunnmøring. Kun en ting å gjøre: Slå av<br />

strømmen for så og slå den på igjen. Voila! Nå<br />

fungerte alt perfekt, og spilleren har oppført seg<br />

100% etter forskriftene under resten av testperioden.<br />

De fysiske ytre mål (uten føtter) for CDP2A er<br />

henholdsvis (HxBxD) 8cm, 43cm og 29cm, og<br />

vekten sier 10kg.<br />

4/2004<br />

49


P2A forforsterker<br />

Vi finner de samme ytre mål på forforsterkeren<br />

P2A, men vi kan slå av 4kg på vekten.<br />

Utseendemessig er den tilpasset stallkameraten<br />

CDP2A med to betjeningsratt, henholdsvis inngangsvelger<br />

og volumkontroll, plassert på hver<br />

sin side av den relativt store og midtstilte nettbryteren.<br />

Alle funksjoner kan også styres fra den<br />

foran nevnte fjernkontrollen RC2. Heller ikke<br />

P2A har noen standby funksjon, men den kan<br />

stilles i mute modus.<br />

P2A er en ekte balansert forforsterker tvers<br />

igjennom og kan skilte med seks innganger,<br />

derav en ekte balansert for XLR-kontakter foruten<br />

fem sedvanlige for RCA-kontakter, alle forgylte.<br />

Inngangene er merket cd, dvd, tape (har<br />

også utgang), tuner<br />

og aux i tilegg til den<br />

balanserte. Verd å<br />

merke seg er at forforsterkeren<br />

alltid velger<br />

den balanserte inngangen<br />

automatisk<br />

hver gang man slår<br />

den på, og dette "hintet<br />

" kan det være<br />

fornuftig å følge. Det<br />

kan du lese mer om i<br />

et senere avsnitt.<br />

Apparatet har to sett<br />

utganger, et single<br />

ended og et balansert.<br />

Også P2A har tidvis<br />

blitt tilgodesett med<br />

gode kritikker, og ble<br />

så sent som forrige år<br />

hedret med tittelen<br />

"Årets Beste" av lydpornokollega<br />

Lyd & Bilde.<br />

P2A er om mulig enda enklere å betjene enn<br />

CDP2A, her er det tross alt kun to innretninger<br />

å forholde seg til dersom man velger bort fjernkontrollen.<br />

Både inngangsvelger og volumkontroll<br />

opererer uten slark eller slinger, og også<br />

forforsterkeren har fungert lytefritt under hele<br />

testperioden.<br />

H2A effektforsterker<br />

Sluttrinnet H2A er nok det av denne produktlinjens<br />

apparater som gir den klareste fornemmelsen<br />

av ekte high-end, i alle fall rent utseendemessig.<br />

Boksen måler voksne 12cm x 43cm x<br />

30cm, veier respektable 25kg, og oser av kraft<br />

og styrke! Mye av vekten skyldes den kraftige<br />

strømforsyningen i form av en ringkjernetrafo<br />

som er plassert noenlunde midt i kabinettet.<br />

Forsterkeren er bygget opp etter dual - mono<br />

prinsippet, men den harde kjerne audiofile vil<br />

vel protestere høylydt på dette da det ikke er<br />

helt separate strømforsyninger for hver kanal.<br />

Jeg tror ganske sikkert trafoen har separate viklinger,<br />

men puristene står nok beinhardt på at<br />

det kun er inngangsstrømmen fra nettkabelen<br />

som kan være felles dersom man skal kunne<br />

kalle det en ekte dual-monokonstruksjon. Viktig<br />

for noen, flisespikkeri for andre.<br />

Som de øvrige produktene fra Hegel er selv-<br />

50 4/2004<br />

sagt også denne ekte balansert, sistnevnte innganger<br />

via XLR-kontakter, og single ended innganger<br />

via sedvanlig RCA phono. Man velger<br />

enkelt og greit mellom inngangsvariantene med<br />

hjelp av to små vippebrytere plassert mellom<br />

disse. Vi finner to sett høyttalerterminaler av<br />

meget god og brukervennlig kvalitet, gullforgylte<br />

og isolerte. Nettbryteren i form av en trykknappbryter<br />

sitter midtstilt på den buede fronten<br />

med den blå lysdioden rett over. Enkelt og<br />

sofistikert!<br />

Hegel oppgir effekten til 160W pr side ved en<br />

last på 8Ohm, 260W ved 4Ohm og 400W ved<br />

2Ohm, og at H2A kan levere en signalstrøm på<br />

svært respektable 130A. Produsenten går god<br />

for at den kan drive høyttalere med en impe-<br />

dans helt ned til 1.5Ohm, men at den også har<br />

presisjon og detaljeringsevne til også å fungere<br />

utmerket sammen med små og mellomstore<br />

lettdrevne høyttalere. Dette skulle altså tilsi et<br />

stort og vidt brukspotensial.<br />

H2A har som stallkameratene opptrådt helt<br />

problemfritt under hele testperioden, og selv om<br />

den avgir en ørliten trafosnerr, resulterte aldri<br />

dette i noe hørbart brum eller annen støy fra<br />

høyttalerne, selv ikke på de nær nevrotisk følsomme<br />

Klipsch RF3, da oppsettet fikk jobbe i<br />

balansert modus.<br />

Mye godt å si om design og det rent byggtekniske<br />

altså, men hvordan lyder det egentlig?<br />

Forventninger<br />

Etter å ha lest medfølgende egenpropaganda<br />

for produktene, og vel vitende om at lydgaukeren<br />

uten blygsel lopper deg for førti store av<br />

kongens mynt ved en eventuell eieroverdragelse<br />

av disse tre produktene, er det lov å ha forventninger<br />

om lytteopplevelser av de helt store. For<br />

omtrent samme pris kan du for eksempel få en<br />

Vincent S6 og en Krell KAV-400xi, bare så det er<br />

nevnt.<br />

Jeg spenner for Revel Performa M20, forbundet<br />

med Wire World Equinox III+ signalkabler i<br />

single ended utgave og Synergistic Research<br />

Alpha Quad høyttalerkabler, og setter meg ned i<br />

sweetspot med ørene på stilk. Som alle produkter<br />

jeg har til test har også disse fått rikelig med<br />

spilletid før jeg tar fatt på den mer kritiske lyttingen,<br />

og alle Hegels apparater viste med tydelighet<br />

at de trives klart best når de får bli<br />

ordentlig varme.<br />

Førsteinntrykk<br />

Jazzens nåværende suverene førstedame, i alle<br />

fall hva platesalg angår, Diana Krall åpner ballet<br />

med sin sitt siste album "The Girl In The Other<br />

Room", men får det ikke til å ta helt av. Det<br />

låter stikk i strid med forventningene og konstruktørens<br />

lovnader ganske lukket over hele<br />

nedre mellomtoneområdet. Her var det ikke mer<br />

ren luft enn i bingoen på Grønlands Torg ti<br />

minutter før stengetid.<br />

Anslag på bass-strenger<br />

og stortromme låter vel<br />

rundt, litt grøtete og<br />

utflytende.<br />

Trommevispene låter litt<br />

udefinerte, pianoet<br />

mangler sin naturlige<br />

klang og glans, og cymbalene<br />

avgår ved døden<br />

lenge før tiden egentlig<br />

er inne. Rett og slett litt<br />

kjedelig og uengasjerende.<br />

Inntrykket gjentar<br />

seg gjennom avspilling<br />

av flere innspillinger i et<br />

bredt utvalg musikksjangere.<br />

Her må noe<br />

gjøres - men hvor skal<br />

man begynne?<br />

Ved å bytte til balanserte<br />

signalkabler<br />

(Kimber og MIT) skjer det allerede ganske mye,<br />

det hele får et mer distinkt uttrykk, mer attakk i<br />

grunntoneområdet slik at bassinstrumentene<br />

fremstår med mer myndighet, mer naturlig<br />

klang på piano og gitartoner, og en totalt sett<br />

åpnere og litt luftigere mellomtone. Men det er<br />

fortsatt mye å gå på, selv etter at jeg byttet<br />

videre til de svært gode og ikke helt billige<br />

balanserte signalkablene Synergistic Research<br />

Kaleidoscope Phase II (takk til importøren for<br />

lånet).<br />

Men det er noe positivt å spore også.<br />

Oppsettet låter ganske flott helt i toppen, ingen<br />

hvinende eller fresende sibilanter, og heller ikke<br />

spesielt mye av et utbredt problem med hardhet<br />

i øvre mellomtone. Videre finner jeg klangbalansen<br />

helt i orden, en temmelig ren og nøytral lyd,<br />

og effekttrinnet viser klare tegn på at det er<br />

krefter i massevis å finne her. Det virker transientvillig,<br />

men de dynamiske kontrastene hemmes<br />

noe av den fortsatt lett lukkede og tilbaketrukne<br />

mellomtonen.<br />

Totalpakken<br />

Etter å ha hørt på disse tre produktene fra<br />

Hegel i samspill med hverandre og diverse høyttalerløsninger<br />

sitter jeg med inntrykket av at vi<br />

har med tre svært solide og velkonstruerte<br />

apparater å gjøre som det oser klasse av, men


Tekniske spesifikasjoner H2A<br />

Utg.effekt: 2x160W 8Ohm<br />

Frekvensrespons: < +/- 0.02dB avvik<br />

20Hz-20kHz<br />

Faserespons: < 2 grader avvik 20Hz -<br />

20kHz<br />

Signal/støyforhold: > 100dB<br />

Forvrengning: < 0.006% ved 100w<br />

i 8Ohm<br />

Intermodulasjon: < 0.01% 19kHz - 20kHz<br />

Dempningsfaktor: > 1000<br />

Dimensjon/vekt: 12x43x29cm<br />

Pris: kr. 18195.-<br />

Tekniske spesifikasjoner CDP2A<br />

DAC: 24bit 192kHz<br />

sigma-delta<br />

Klokkejitter: < 14ps<br />

Signal output: 2.3V RMS<br />

Signal/støy forhold: < 105dB<br />

Forvrenging: < 0.002%<br />

Dimensjon/vekt: 8x43x29cm/10kg<br />

Pris: kr. 12995.-<br />

Tekniske spesifikasjoner P2A<br />

Frekvensrespons: < +/- 0.05dB avvik 20Hz<br />

- 20kHz<br />

Faserespons: < 0.5 grader avvik 20Hz<br />

- 20kHz<br />

Støygulv: < -130dB<br />

Forvrengning: < 0.003%<br />

Intermodulasjon: < 0.001% 19kHz -<br />

20Khz<br />

Dimensjon/vekt: 6x43x30cm/6kg<br />

Pris: kr. 9995.-<br />

4/2004<br />

51


som totalt sett ikke innfrir forventningene på<br />

det rent lydmessige. Potensialet er der, men det<br />

er noe uforløst over det hele. Problemet er som<br />

nevnt en noe lukket og tilbaketrukket, luftfattig<br />

og grunn mellomtone, og da spesielt i nedre<br />

del.<br />

Ved å gå videre og bytte ut enkeltapparatene<br />

et for et, fant jeg fort ut hvor skoen trykket. Det<br />

er forforsterkeren P2A som må ta på seg ansvaret<br />

for at et komplett System Two, som Hegel<br />

kaller det, ikke helt innfrir i forhold til pris og<br />

forventninger. Ved å bytte ut denne med<br />

Electrocompaniet EC 4.5, eller den langt dyrere<br />

EAR/Yoshino kom de to andre komponentene<br />

langt bedre til sin rett, og jeg tror at den eksakt<br />

likt prisede forforsterkeren P3 fra Parasound<br />

kan være en god match og med sin elegante og<br />

luftige mellomtone er kapabel til å gjøre skikkelig<br />

vei i vellinga her. Ved byttet, og da spesielt til<br />

rørforforsterkeren EAR/Yoshino 864 løser<br />

mellomtonen seg opp, alt blir mer definert, mer<br />

snert i skarptromme, mer glans og lengre<br />

utklingingstid på piano og cymbaler, og CDP2A<br />

og H2A kommer begge langt mer til sin rett og<br />

får i langt større grad vist hva de er gode for.<br />

Hjemme bra, men borte best?<br />

En cd-spiller har en nærmest umulig oppgave<br />

der den skal lage gull ut av sølv i form av løvmagre<br />

cd-plater, (å lage vin av vann klarer jo<br />

selv en omstreifende landsens tømrersønn) men<br />

mon tro om ikke CDP2A behersker alkymistkunsten<br />

der den viser klare prov på hvorfor den har<br />

blitt godt mottatt på øya sørvest av oss. Selv om<br />

den har et godt stykke igjen til å nå opp til min<br />

egen Electrocompaniet EMC 1 "up" , som riktignok<br />

koster nærmere tre ganger så meget, på<br />

de fleste parametere er den helt klart en mer<br />

enn habil programvaretolker. Som nevnt innledningsvis<br />

virker den svært solid konstruert og<br />

formgivningen er knapt mulig å gjøre bedre, og<br />

dette toppet av enkel og velfungerende betjening,<br />

inngir den tillit lenge før du mater den<br />

52 4/2004<br />

med sølvblingser.<br />

De tekniske spesifikasjonene virker også<br />

svært respektable med for eksempel et<br />

signal/støyforhold på 109dB, signalnivå på 2.3V<br />

for både ubalanserte og balanserte utganger og<br />

klokkejitterverdi på < 14ps. Og når resten av<br />

elektronikken stemmer, blir nevnte frøken Kralls<br />

ufattelig stilsikre versjon av Tom Waits´<br />

"Temptation" presentert med grunnsolid komp,<br />

upåklagelig dybde og romfølelse gjennom<br />

mellomtonen og en ganske godt definert topp,<br />

kanskje ørlite avrundet. Når hun sklir over i hus-<br />

bonden Patrick DeClean McManus´ vare<br />

"Almost Blue" trekker CDP2A oss inn mellom<br />

hårene på trommevispene og byr på masser av<br />

mikrodetaljering.<br />

Spilleren viser nå at den kan formidle både<br />

luft, rom og dybdeperspektiv i lydbildet, og det<br />

går greit å danne seg et bilde av de ulike musikernes<br />

plassering på scenen. Klangmessig finner<br />

jeg den ganske nøytral, i hvert fall hører jeg ikke<br />

at den skal være skarp eller tynn i klangen slik<br />

forgjengeren hadde rykte på seg for å være.<br />

CDP2A gjengir alle typer musikk like bra, men<br />

som med de aller fleste andre cd-spillere i betalbare<br />

prisklasser kan det forekomme at enkelte<br />

passasjer i musikkstykker kan virke noe hard i<br />

øvre mellomtone, og da selvsagt spesielt på<br />

kvinnestemmer men jeg syns likevel at Hegel<br />

CDP2A greier seg bra også på dette området.<br />

Den skal uansett ha honnør for sin måte å<br />

behandle typiske "s" og "t" - lyder.<br />

Den fikk noen problemer med å gjengi det<br />

storslåtte og svært tunge opuset "Niagara<br />

Falls" av Grofe´ med full orden og oversikt hele<br />

veien. Dette stykket er særdeles velegnet til å<br />

teste hvor dypt du kan få høyttalerne dine til å<br />

gå, og det høres ut som kingdom come er rett<br />

rundt hjørnet hele veien. Men i det store og<br />

hele presterer denne spilleren svært bra over<br />

hele linjen, og har ingen soleklare svakheter.<br />

Mekanisk og byggmessig virker Hegel CDP2A<br />

svært ordentlig og pålitelig, og det skulle vært<br />

interessant å teste digitalutgangen og kjørt signalet<br />

gjennom en ekstern DA konverter for<br />

eventuelt å få bekreftet mistanken om at transportdelen<br />

på denne spilleren er av meget god<br />

kvalitet, noe jeg dessverre ikke har hatt mulighet<br />

til denne gang.<br />

CDP2A har vist meg at det er en meget god<br />

cd-spiller som kan vise til både kraft og raffinement<br />

når den får boltre seg på "bortebane" ,<br />

altså når den tas ut fra System Two og får andre<br />

medspillere.<br />

Gledesdreper?<br />

Jeg oppfatter altså forforsterkeren som det svakeste<br />

leddet i Hegel System Two. Å lage gode<br />

forforsterkere er ikke så enkelt som man kanskje<br />

skulle tro. Å kalle de forsterkere er jo dessuten<br />

en sannhet med modifikasjoner, da den egentlig<br />

gjør det helt motsatte, nemlig å dempe signalet<br />

fra programkilden. En kontrollenhet er vel nærmere<br />

en korrekt beskrivelse av et slikt produkt.<br />

Og kontroll har HP2A, kanskje litt for streng<br />

sådan ? Det er ingenting å utsette på de tekniske<br />

spesifikasjonene dette apparatet kan skilte<br />

med, men uansett syns jeg det er noe som ikke<br />

stemmer når signalet har passert gjennom<br />

denne enheten. Det hele låter litt lukket, kanskje<br />

litt "sensurert" ? Særlig mangler den evne til å<br />

skape luft og rom, spesielt i nedre mellomtoneområde,<br />

i tillegg til at den ikke lar alle instrumenter<br />

få klinge maksimalt ut. Noen vil sikkert<br />

mene at den først og fremst er "nøytral". Jeg<br />

mener derimot at den mangler litt raffinement<br />

og morofaktor.<br />

Byggekvalitet og formgivning er derimot<br />

fremragende.<br />

Kraftsentrum<br />

Her i Norge er vi etter hvert blitt godt vant når<br />

det gjelder konstruksjon og produksjon av forsterkere,<br />

og da i særdeleshet transistorbaserte<br />

effektforsterkere. I fremste rekke står produktene<br />

fra Electrocompaniet, Dynamic Precision,


Adyton, Musical Innovation , Doxa og Hegel, og<br />

alle disse er mer enn gode nok til å konkurrere<br />

på det internasjonale markedet hva lyd og byggekvalitet<br />

angår. For undertegnede er det da<br />

også nettopp effekttrinnet Hegel H2A som<br />

fremstår som rosinen i pølsa i System Two. Den<br />

virker rett og slett sprek og vårkåt, ivrig etter å<br />

få brukt seg, og hadde denne vært en mann,<br />

ville jeg låst døtrene mine - dersom jeg hadde<br />

noen, - inne!<br />

Hegel H2A kan skilte med meget gode spesifikasjoner<br />

hvor en solid strømforsyning bidrar til<br />

å sikre en signalstrøm opp til hele 130Ampere´,<br />

i tilegg til høy dempefaktor og lav forvrenging<br />

skal dette gi oss en forsterker som burde kunne<br />

drive selv svært tungdrevne og vanskelige høyttalere<br />

med gode resultater. Hjemme hos meg<br />

har den kun hatt med relativt lettdrevne høyttalere<br />

å gjøre, og fikk mest spilletid sammen med<br />

Revel Performa M20. Mitt generelle inntrykk er<br />

at små monitorer med relativt lav virkningsgrad<br />

først får vist frem hele sitt register når de blir<br />

paret med kraftige og strømsterke forsterkere.<br />

I løpet av testperioden klarte Hegel H2A å<br />

overbevise undertegnede om at den i tillegg til<br />

å være en robust atlet, også har evnen til å formidle<br />

de fine nyansene og små detaljene i<br />

musikken. Denne konstruksjonen må så vidt jeg<br />

kan skjønne være en drøm for bassmusikere av<br />

ymse slag. Ikke det at den nødvendigvis pøser<br />

på og teppelegger stuen med feite basstoner,<br />

men rett og slett fordi den gjengir bassinstrumentene<br />

med utmerket detaljering og definisjon<br />

uten at samme instrumenter blir dominerende i<br />

det totale lydbildet. Det går som en lek å følge<br />

bassgangene om det er Terje Gewelt på "Small<br />

World", Tony Garnier på Bob Dylans "Love And<br />

Theft" eller nær sagt hvem som helst hvor som<br />

helst. Men det blir som sagt aldri dominerende<br />

eller forstyrrende, det bare gjør det gøy og<br />

engasjerende å lytte til alt av rytmisk basert<br />

musikk.<br />

Mellomtonen presenteres svært åpent og rik<br />

på detaljer og ivaretar CDP2A sine fremragende<br />

egenskaper på dette området. Når ovennevnte<br />

Bob Dylan skal formidle sin poengterte lyrikk<br />

pensles detaljene ordentlig ut, slik at vi på en<br />

naturtro måte får med oss hans karakteristiske<br />

hese rasping og smågurgling gjennom halsen.<br />

Noen hevder for øvrig fortsatt at selvsamme<br />

Dylan er en særdeles dårlig sanger. Hvorfor<br />

argumenterer da den britiske stjernetenoren Ian<br />

Bostridge mot dette over en hel side i desemberutgaven<br />

av det prestisjetunge musikkmagasinet<br />

Grammophone?<br />

Totalt sett så gjengir Hegel H2A musikken<br />

klokkerent gjennom hele det hørbare frekvensområdet<br />

på en nøytral måte. Det er heller<br />

ingen tegn til at signalet blir kolorert på sin ferd<br />

gjennom forsterkerkretsene. Den spiller åpent<br />

og gjennomsiktig uten å virke analytisk. Den<br />

opptrer langt fra lyst, tynt , kaldt eller hardt selv<br />

om den har klart definerte "kanter" og skiller<br />

instrumentene klart fra hverandre. Ei heller er<br />

den mørk, feit, varm eller myk, men rett og slett<br />

nøytral. Den gjør bare det den skal gjøre - den<br />

videreformidler et signal som allerede har fått<br />

den lydsignaturen det skal ha på sin ferd<br />

gjennom programkilde og forforsterker uten å<br />

legge til eller trekke fra noe - rett og slett en<br />

ærlig forsterker.<br />

Samlet konklusjon<br />

I samlet tropp som Hegel System Two imponerer<br />

disse produktene med sin kompromissløse byggekvalitet<br />

og formgivning og vil nok fenge<br />

mange design- og kvalitetsbevisste potensielle<br />

kjøpere. Lydmessig syns jeg de har litt å gå på,<br />

og jeg mener det er forforsterkerleddet som<br />

eventuelt bør velges bort. Prøv gjerne en<br />

Parasound P3 i stedet.<br />

CDP2A er en god cd-spiller, selv om jeg nok<br />

liker en spiller som Vincent S6 bedre i denne<br />

prisklassen, men Hegel tar igjen en del på<br />

design og byggekvalitet, og det faktum at den<br />

er balansert. Videre finner jeg effektforsterkeren<br />

H2A svært god og interessant med sin åpne og<br />

ærlige måten å gjengi musikk på. Et fremragende<br />

produkt som ikke gjør skam på norske<br />

forsterkertradisjoner.


Ancient Audio Lektor<br />

IV CD spiller<br />

Steintøff<br />

Polen. Langt fremme i oppbruddet fra den<br />

gamle østblokken, en av de vestlige<br />

eksportnæringers store håp for tiden, og<br />

nå jaggumeg laaangt foran gamle mor<br />

Norge i forholdet til det Europeiske fellesskapet.<br />

Uansett hva man vet om det flotte CD-Pro2<br />

drivverket fra Phillips, om de glupe kretsløsningene<br />

eller hva man mener om de innebygde fasilitetene<br />

med analog forforsterker osv., så er det<br />

uunngåelig fasaden i granitt som tiltrekker seg<br />

den umiddelbare oppmerksomheten. Så også på<br />

messa i Horten siste år, der produktene fra<br />

Ancient Audio tiltrakk seg sin andel av oppmerksomheten.<br />

Jeg innrømmer gladelig at jeg<br />

også har sansen for denne blandingen av<br />

Gustav Vigeland og Bang-Olufssen.<br />

Hugget i stein<br />

Det åpne designet med flanker i massiv, polert<br />

stein oser av kvalitet og modige veivalg. Et av<br />

disse veivalgene er samarbeidet med norske<br />

Base Technology. Birger Lund Andersens etthvert<br />

54<br />

4/2004<br />

Turen startet nok i øst, men står<br />

neppe i fare for å gå rett vest! Det<br />

burde absolutt ikke komme som et sjokk at<br />

Polen står for en CD spiller som tør å ta et modig<br />

skritt frem – spesielt når det gjelder designet.<br />

velkjente teknologi for bekjempelse av mekanisk<br />

bårne vibrasjoner sitter nemlig montert som<br />

en del av Lektor IV "pakken". Selv om stein og<br />

elektronikk stammer fra andre kilder, har vi altså<br />

en aldri så liten finger med i spillet her på berget<br />

også.<br />

Som om ikke granitten og opphavet fra<br />

moder jord er basalt nok, har Ancient Audio<br />

valgt å benytte rør i forforsterkerdelen. Dette er<br />

et tema jeg skal vende tilbake til, da spilleren<br />

midtveis i testperioden ble bestemt ombygget<br />

fra å benytte det tradisjonelle 6922 røret, til nå<br />

å baseres på det etterhvert svært så berømte<br />

6H30 røret. Det er samme rør som Balanced<br />

Audio Technology har gjort kjent med sine konstruksjoner.<br />

Nå er det riktig nok ikke bare stein og stil<br />

som imponerer. Lektor IV har også innebygget<br />

en analog forforsterker som gir mulighet for å<br />

gjøre komponentsamlingen så minimal som<br />

mulig. Jeg har ikke fått isolert forforsterkeren og<br />

testet den alene, men den forhindrer ihvertfall<br />

ikke at spilleren totalt sett kommer meget godt<br />

fra det lydmessig. Tanken på å nøye seg med<br />

den polske steinplata og et par aktive høyttalere<br />

har streifet meg mer enn en gang. Sammen<br />

med for eksempel Avantgarde Solo hornhøyttalerne,<br />

har man jo en designerpakke som fysisk<br />

knapt fyller halvparten av det et alternativ<br />

anlegg kan fylle. Se ikke bort fra at disse vil bli<br />

testet som samlet løsning innen rimelig tid.<br />

Edelsten?<br />

Allverdens fancy komponenter og eksteriør som<br />

en steinskulptur hjelper jo lite i denne prisklassen,<br />

hvis ikke lydkvaliteten i tillegg fremstår som<br />

den reneste polerte edelsten. Etter å ha hørt<br />

den opprinnelige modellen med 6922 røret,<br />

hadde jeg notert meg noe sånt som "bestått",<br />

og til og med med en viss stil. Dog manglet det<br />

helt store på områder som kontroll i mellombassen<br />

og transparens oppover. Dette må konstruktøren<br />

og importør Terje Nilsen ha hørt også, da<br />

spilleren midtveis i prosessen ble tilbakekalt for


av Vidar Mørch<br />

ombygging. Jeg understreker at denne ombyggingen<br />

til 6H30 røret altså gir den modellen<br />

som heretter tilbys som standard. Farvel 6922 –<br />

velkommen kontroll og transparens. Resten av<br />

artikkelen handler alene om spilleren i dens<br />

nåværende, absolutt forbedrede tilstand. Nå er<br />

jo dette et produkt som ikke akkurat har inntatt<br />

samtlige norske husstander enda, så ingen har<br />

heller hatt ulempen med å kjøpe et produkt<br />

som senere måtte modifiseres. Spilleren er rett<br />

og slett først å anse som ferdig til lansering<br />

med denne modellen som <strong>Fidelity</strong> her har testet.<br />

Lektor IV er bygget av en bit fra Moder Jord,<br />

og sannelig står det solide fundamentet i lyden<br />

som en klippe også. Jeg vet ikke om man skal<br />

tilskrive drivverket for mye av signaturen, men<br />

det er påfallende at samme karakter har stått<br />

tydelig også på samtlige andre spillere jeg har<br />

vært borti, som bruker dette Phillips drivverket.<br />

Her er det organisk og massivt. Litt mere muskler<br />

enn finesse kanskje, men likevel meget høy<br />

kvalitet hele veien fra dypbass til englesang.<br />

Lyden er veldig homogen, og det høres tydelig<br />

at konstruktøren har fokus på kjernen i musikken.<br />

Dermed har man også valgt en signatur<br />

som ikke primært er egnet til å imponere på<br />

messedemoer og korte imponator seanser.<br />

Misforstå meg rett. Du vil fortsatt få med deg<br />

alle lydene fra både Diana Krall og hennes klaver.<br />

Derimot kan det hende du går glipp av at<br />

noen blant publikum mister en serviett i gulvet,<br />

eller gjesper i utide. Kan du leve med at det<br />

gjespet antagelig vil koste deg flerforldige tusen<br />

til å få med deg fra en annen og bedre spiller, er<br />

det ingen vesentlige mangler å sette fingeren<br />

på. Dynamikken er absolutt av god klasse og<br />

det er luftig og oppløst som bare det. Likevel<br />

kunne jeg personlig innimellom tenke meg en<br />

anelse mere futt og sprett fra små mikrotransienter<br />

som bare venter på å sprette frem som<br />

knopper i vårsol. Jo jo, jeg er klar over at dette<br />

er et typisk ønske fra en hifitulling og at det faktisk<br />

er litt kunstig i forhold til en "live" opptreden.<br />

Ekte musikk, musikk med sjel, er organisk<br />

og levende. Det er også musikken som kommer<br />

ut av Ancient Audio Lektor IV. Det burde vel<br />

egentlig holde.<br />

Rulletekst på steintavle<br />

OK, la meg avslutte med et bud på hva som<br />

kanskje kjennetegner en typisk kjøper av denne<br />

spilleren?<br />

Må man være steinrik? Stein gæern? Helt<br />

stein? Eller, bare ha klippefast tro på at musikk<br />

skal låte behagelig, kraftfullt og litt rått men<br />

samtidig elegant?<br />

Helst det siste, selv om flere av de andre<br />

betegnelsene nok til tider brukes om flere av oss<br />

med denne sære hobbyen.<br />

Ikke er den dyr – spesielt med tanke på at<br />

det er full forforsterker innebygget. Ikke virker<br />

den som et risikabelt kjøp (granitt, CD-Pro2<br />

med Base Technology, og en importør som er til<br />

å stole på) og ikke inviterer den utelukkende til<br />

psykedeliske demolåter. Nei, dette er rett og<br />

slett en liten smykkesten for deg som både setter<br />

pris på musikk med sjel og som mer enn<br />

gjerne vil klare deg med få komponenter - med<br />

lekkert design.<br />

Og skulle du ha helt sperre mot å dra ei kvart<br />

steinrøys inn i stua, så får du Lektor IV i edeltre<br />

også. Er det noen sak?<br />

Pris: kr. 35 000,-<br />

Importør/forhandler: Audio Aktøren


Musikkomtaler<br />

Glimmer og gråstein<br />

56<br />

– nesten bare godt norsk<br />

"Alle gjør det"<br />

Blåtur m/Jan Eggum(Kirkelig Kulturverksted)<br />

Noen liker moren og andre datteren. "Alle gjør det"<br />

er på mange måter en ganske atypisk Jan Eggum<br />

plata. Han har gått i kompaniskap med den rene<br />

vokalgruppen "Blåtur". Resultatet er en slags gitarbasert<br />

vokalplate, eller vokalbasert gitarplate om en<br />

vil. Elegante arrangementer, eggumske tekster av tradisjonell<br />

kvalitet – dog uten at noen fremtidige<br />

Eggum-klassikere avtegner seg umiddelbart. For meg<br />

klaffer ikke denne utgivelsen helt. Jeg føler at både<br />

tekstene og melodiene forsvinner i fikse arrangementer.<br />

Jeg føler at det sofistikerte og perfekte flerstemte<br />

vokalarrangementene gjør lydbildet komplekst<br />

og til tider overfylt. Mye av problemet skyldes<br />

at dette verken blir en Eggum-plate eller en ren<br />

vokalplate. Lydmessig er det imidlertid mye å glede<br />

seg over. Lydbildene er åpne og luftige. Både instrumenter<br />

og stemmer er godt produsert. Lyden er<br />

dessuten svært dynamisk, - noe som gjør at detaljene<br />

i vokalarrangementene virkelig kommer frem.<br />

Den gode lyden gjør at mange av de musikalske<br />

svakhetene dempes litt. Alt i alt har jeg derfor stor<br />

glede av "Alle gjør det". For dem som liker vokalmusikk<br />

og/eller Eggum generelt - må denne CD-en inn i<br />

samlingen.<br />

"Lullabies from the Axis of evil"<br />

Eva Dahlgren, Kari Bremnes, Nina Hagen,<br />

Knut Reiersrud m/fl (Kirkelig Kulturverksted)<br />

Den 29 januar i 2002 definerte Bush sine fiender<br />

langs ondskapens akse. Aksen inkluderer Iran, Irak,<br />

Nord Korea og deres allierte som Cuba, Palestina,<br />

Afghanistan og flere andre land. Vuggesangene er<br />

en mors og fars gave til sine barn. De har en særegen<br />

stemning og nærhet som skal skape trygget,<br />

søvn og gode drømmer. Møtet mellom foreldre og<br />

barn i vuggesangene kjenner ingen ondskap og kulturgrenser.<br />

Kvinnene er som oftest vuggesangenes<br />

opphav og formidlere. De bærer bokstavelig frem<br />

livet – mens deres stemme ofte blir satt til side av<br />

menn som vil krig og opprør og makt. For å gi noen<br />

av disse kvinnene en stemme, la Erik Hillestad ut på<br />

en merkelig ferd. Han samlet vuggesanger langs<br />

ondskapens akse, fremført av mødre slik de synger<br />

sangene til sine barn. Disse unike opptakene lot han<br />

Knut Reiersrud komponere musikk til og arrangere<br />

dem sammen med et knippe av Norges dyktigste<br />

musikere med Paola Vinaccia i spissen. Erik Hillestad<br />

fikk også oversatt tekstene til engelsk. Han allierte<br />

seg med tolv kvinnelige artister fra alle verdshjørner.<br />

Her finner vi navn som Nina Hagen, Kari Bremnes,<br />

Eva Dahlgren, Anisette og mange flere. Disse fremfører<br />

de nye tekstene i samspill med de originale opptakene<br />

og de nye arrangementene.<br />

Resultatet er et bemerkelsesverdig musikalsk<br />

dokument som står i sterk relieff til de tragiske hendelsene<br />

i Irak og resten av verden etter 11. september.<br />

Her skaper ikke kulturelle og religiøse motset-<br />

4/2004<br />

ninger konflikter – men kreftene forenes for å skape<br />

forståelse og samarbeid på tvers av kulturelle og<br />

religiøse skillelinjer. Resultatet er en kraftfull, vakker<br />

og ikke minst viktig utgivelse. For på sett og vis formidler<br />

den et håp og tro på en fremtid for alle –<br />

også de barna som disse sangene ble sunget for<br />

langs ondskapens akse. For vuggesangene følger<br />

sin egen akse som går fra land til land – fra folk<br />

til folk – og fra mor til mor som føder sine barn i<br />

håp om en fremtid fylt av håp, forsoning og fred.<br />

Du bør unne deg å møte disse sangene og historiene<br />

om kvinnene som fremfør dem. Spill dem<br />

mange nok ganger til å få det musikalske<br />

uttrykket og ikke minst tekstene og de usedvanlig<br />

vakre sangene inn under huden. Takk<br />

Erik Hillestad og alle andre som har bidratt. Dette er<br />

håp!<br />

Ps: Lyden og produksjonen er bra.<br />

"This one`s on me"<br />

Reidar Larsen (Universal)<br />

Reidar Larsen er blueskongen – og bør egentlig<br />

nytes rundt midnatt i et røykfylt lokale (så lenge<br />

det varer) og med noen halvlitere innabords. En<br />

cd blir liksom ikke helt samme greia… Men<br />

Reidar svikter ikke. Det handler om pianobasert<br />

blues, en særegen og lett rufsete stemme.<br />

Det handler også om et dynamisk og godt<br />

produsert lydbilde som yter musikken sjelden<br />

rettferdighet. Larsen trakterer sitt piano med<br />

følelse og driv. Sammen med et lite knippe dyktige<br />

musikere, har han laget tolv låter som føyer seg inn i<br />

en lang rekke gode Reidar Larsen-produksjoner. Her<br />

trøkkes det til med ganske rå (til Larsen å være)<br />

blues og enkelte roligere mer balladeaktige låter.<br />

Selv om dette aldri blir "The real thing", fungerer<br />

dette både musikalsk og ikke minst lydmessig.<br />

Produksjonen er relativt ukomprimert og her får<br />

både bass og mellomtoneområdet fremstå<br />

naturlig og ekte. Resultatet er en innspilling<br />

som svinger, som gir fot og som gjør meg glad.<br />

Kanskje jeg skal ta en halvliter...<br />

"Harbour"<br />

Dadafon (Universal)<br />

Ny plate fra et av mine virkelig favorittband er i seg<br />

selv en begivenhet. Når de i tillegg innfrir forventningene,<br />

er det grunn til å sette kryss i taket.<br />

Deres forrige plate "Visitor" er etter min mening<br />

noe av det beste som er utgitt i Norge på årevis.<br />

Med "Harbour" tar bandet sitt konsept videre i<br />

en litt annen retning. Utgivelsen er Dadafons<br />

første plate på et større selskap. Det er i seg<br />

selv et trekk som vitner om berettigede internasjonale<br />

ambisjoner. Internasjonalisering har<br />

også sin pris. Derfor er "Harbour" blitt en litt<br />

mer finstemt pop-plate enn deres tidligere<br />

utgivelse. Det finnes fortsatt lekenhet og<br />

musikalske krumspring – men musikken<br />

av Stein Arne Nistad nistad@gazette.no


føles mer tilpasset et større publikum enn tidligere. Men<br />

det holder. Allerede på åpningssporet "My brother`s<br />

comeback" settes stemningen. En glitrende låt! Kristin<br />

Asbjørnsens usannsynlige vakre, flørtende, ertende,<br />

utfordrende stemme er et gjennomgående høydepunkt.<br />

Hennes stemme er rett og slett noe av det råeste på<br />

spinnesiden i øyeblikk. Hun bare har det. Generelt sett<br />

er kvaliteten på albumet skyhøyt både når det gjelder<br />

det musikalske uttrykket og produksjonen generelt.<br />

Lyden på forrige utgivelse "Visitor" fremstår dog som<br />

hakket bedre. Egentlig er det ikke mye mer å si. Jeg vil<br />

bare fråtse videre i superlativer. Dadafon er Norges<br />

beste band og må da snart få sitt kommersielle<br />

gjennombrudd både i Norge og i utlandet. Glitrende!<br />

"Luring"<br />

Odd Nordstoga (Universal)<br />

"Niende"<br />

Hellbillies (Warner)<br />

"Luring" topper snart alle hitlister og fått et samstemt<br />

kritikerkorps til å gå av hengslene. Egentlig er det ganske<br />

underlig for "Luring" er i utgangspunktet en litt<br />

alternativ utgivelse. Konseptet er en slags dialektisk folkerock<br />

i lekne og fikse arrangementer med utagerende<br />

bruk av trekkspill og hardingfele. Hvorfor den slår igjennom<br />

i urbane strøk og er hip i alle lag av folket, er en<br />

liten gåte. Min hypotese er at kvalitet gjenkjennes over<br />

alt – og Nordstoga representerer en litt sær og lystig<br />

kvalitet til å bli glad av. Landeplagen "Kveldssong for<br />

deg og meg" åpner plata. For meg er imidlertid høydepunktet<br />

"Borga i ur". Det er en sang med en praktfull<br />

tekst, en flott melodi i et nydelig arrangement.<br />

Nordstoga representerer noe ekte, jordnært som i tillegg<br />

står i en tradisjon. På mange måter har denne plata mer<br />

til felles med Lillebjørn Nilsens "Portrett" fra tidlig syttital<br />

enn dagens musikalske og tekstmessige uttrykk.<br />

Nordstoga leverer ekte vare i en enn tradisjonsrik men<br />

moderne og frisk innpakning. Jeg slutter meg til fansen<br />

selv om det lydmessig er en del å utsette på denne produksjonen.<br />

Slektskapet mellom Nordstoga og Hellbillies er både<br />

tradisjons- og konseptmessig ganske nært. Mens<br />

Nordstoga fremstår som leken og lett, beviser Hellbilies<br />

på sitt niende album at de virkelig er et av Norges mest<br />

solide og helstøpte band. Både tekstmessig og musikalsk<br />

leverer Hellbilles varer av ypperste kvalitet. Bandet<br />

er tett og låtmaterialet godt. Kombinasjonen av dyktig<br />

musikalsk håndverk, erfaring og et solid musikalsk<br />

uttrykk gjør at albumet sitter som en kule. Hellbillies<br />

musikalske utvikling har vært betydelig siden kvintetten<br />

debuterte med "Sylvspente Boots" i 1992. Det er fire år<br />

siden forrige studioskive "Urban Twang" som var spilt<br />

inn i Austin, Texas. Den nye er unnfanget i Praha. På<br />

mange måter er plata et skritt i en litt annen retning.<br />

Bandet har aldri vært hardere og mer varierte enn det er<br />

nå. Tung rock og vakre ballader i skjønn forening. Alt i<br />

alt en meget bra cd. Men heller ikke her er lyden helt<br />

optimal.<br />

Ps: for de som har lyst til å høre Hellbillies live kan jeg<br />

anbefale "Bob Dylan festivalen" på Beitostølen fra<br />

11.–13.juni med et variert program som omfatter seminarer,<br />

konserter, kino, fest og moro. Under festivalen skal<br />

dessuten undertegnede holde to foredrag om Bob<br />

Dylan, kreativitet og meningen med livet. Se www.beitostolen.com<br />

for mer info.<br />

"Frail"<br />

Maria Solheim (Kirkelig Kulturverksted)<br />

Maria Solheim viderefører på "Frail" sitt såre<br />

og vare visepop-uttrykk. Tekstmessig handler<br />

det om kjærlighetens triste og mørke valør.<br />

Arrangementene er enkle og spinkle med<br />

Marias stemme lengst fremme i lydbildet.<br />

Hun har fått ny produsent i Ernst<br />

Nikolaisens (Silver). Hans produksjonsmessige<br />

valg er jeg litt ambivalent til. Han har<br />

valgt å "produsere" stemmen og å gi den<br />

en særegen karakter gjennom hele albumet.<br />

I mine ører fungerer det på ingen<br />

måte optimalt, og mye av ektheten i det vokale<br />

uttrykket forsvinner. Men det finnes også virkelig<br />

gode partier hvor produksjonen bygger<br />

oppunder og forsterker uttrykket. Et eksempel<br />

er "Take my heart away". Her får jeg får<br />

assosiasjoner til Bjørk i hennes mer melodiøse<br />

stunder. Låtmaterialet holder generelt et<br />

jevnt og høyt nivå, men det bærer ikke hele<br />

veien. Sangenes stemninger blir tidvis vel<br />

statiske som understrekes av Solheims ganske<br />

vare temmebruk. Med "Frail" tar<br />

Maria Solheim både musikalske og produksjonsmessige<br />

sjanser. Hun vil åpenbart<br />

videre. Kanskje får hun det helt til<br />

neste gang.<br />

"Soul fire"<br />

Selina Toyomasu (Via Music)<br />

Selina Toyomasu er et relativt ubeskrevet blad.<br />

Hun er en slags kulturell verdensborger.<br />

Opphavet er norsk mor mens faren var<br />

"world teacher" Sree Sree Mentu Maharaj<br />

(grunnlegger av Universal Peace Mission).<br />

Hun har vokst opp i England, Calcutta og<br />

etter hvert i Norge. Med "Soul fire" debuterer<br />

hun med et konseptalbum som hun<br />

omtaler som "musikk til sjelen". For meg<br />

fremstår albumet som helstøpt. Musikalsk<br />

handler det om "world music" som er<br />

vanskelig å plassere i noen bestemt<br />

sjanger. Det nærmeste jeg kommer er<br />

vokalbasert musikk i moderne og arrangementer<br />

som er preget av ulike kulturer og musikalske<br />

uttrykk. "Soul fire" er en usedvanlig god produksjon<br />

med store lydbilder preget av stor detaljrikdom.<br />

Via Music greier på forunderlig vis å trylle<br />

frem den ene lydmessige perlen etter den<br />

andre. Selv om dette er gjennomprodusert<br />

musikk, greier en å skape luftige, åpne lydbilder<br />

hvor instrumentene får fremstå med<br />

klang, dynamikk og uten kompresjon.<br />

Selina Toymasu har en særpreget og spennende<br />

stemme. Likevel er det kanskje det<br />

musikalske konseptet som er dette albumets<br />

aller sterkeste side. Arrangementene<br />

er preget av kreativitet, og lydbildet består<br />

av massevis av små detaljer som gjør albumet til en<br />

fryd å lytte til. Melodiene er også svært vakre og til tross<br />

for at albumet som sådan ikke er utagerende skapes det<br />

likevel nok variasjon til at det aldri fremstår som kjedelig<br />

eller repeterende. En meget spennende debut som vitner<br />

om høye ambisjoner og potensial til en stor musikalsk<br />

fremtid.<br />

4/2004<br />

57


musikkanmeldelse<br />

En må ha-jazzklassiker:<br />

Coltrane, «My<br />

Favorite Things»<br />

Selv i dag, over førti år etter at energiske<br />

unge musikere dyttet jazzen inn i moderne<br />

former, er det stadig sørgelig få som virkelig<br />

forstår og verdsetter innsatsen.<br />

av Tore Dag Nilsen<br />

Saksofonisten John Coltrane står fasttømret som en av jazzens<br />

store giganter selv om mange av innspillingene hans stadig er<br />

for intense for folk flest. Jeg vil tro at det fremdeles er de rolige<br />

innspillingene som klinger mest både i kassa-apparatene og i lekmenns<br />

ører. Ting som Coltranes egen «Ballads» eller «Kind of Blue», signert<br />

Miles Davis.<br />

«My Favorite Things» er et solid unntak fra overnevnte antagelser.<br />

Denne banebrytende innspillingen fra 1961 er jazzhistorie. Her pisker<br />

Coltrane og de tre medspillerne hans (Mc Coy Tyner på piano, Steve<br />

Davis på bass og Elvin Jones på trommer) opp et ytterst simpelt tema<br />

med en slik intensitet, driv, utholdenhet og mange radbrekkende soloer<br />

at de fikk den opprinnelig enkle melodien til å framstå som grensesprengende<br />

musikk. I løpet av nesten fjorten minutter bryter de lytterens<br />

forsvar gradvis og systematisk ned. Man blir langsomt sugd inn av<br />

Coltranes vanvittige soloer på sopransaksen, Tyners suggestive hamring<br />

på pianoet, Davis´ hypnotiske og<br />

stakkatoe driv på strengene og<br />

Jones´ muskuløse driv på trommene.<br />

My Favorite Things er melodiøs<br />

og enkel, samtidig som den har<br />

styrken og råheten til de mest<br />

omkastende eller avantgardiske<br />

verkene i musikkhistorien. For å<br />

finne sammenlikninger må man til<br />

verker som Ravels Bolero. Ravel<br />

hypnotiserer lytteren ved at musikken<br />

aldri synes å slutte å stige i<br />

volum og intensitet. Coltrane & Co<br />

presterer det samme enda de spiller<br />

med fullt trykk fra første<br />

sekund. Deres hypnose framtvinges<br />

med musikernes ekstremt sterke,<br />

men enkle driv og sjefens utrolige<br />

evne til nesten uendelig improvisasjon.<br />

Improvisere langt, hardt og<br />

lenge er det etterhvert mange som<br />

kan, men Coltrane skiller seg ved<br />

at han kunne holde på i det uendelige<br />

uten å miste melodien. Helt<br />

genialt, men gratis kom det ikke.<br />

Den daglige øvingsdosen hans var<br />

åtte til ti timer.<br />

Coltrane ble en legende i<br />

58<br />

4/2004<br />

levende live, og publikum forventet stadig mer avansert improvisasjon<br />

og ny utvikling av musikken. Jazzskribenten Randi Hultin var en nær<br />

venn av Coltrane. I boka hennes kan vi lese at Coltrane tydligvis led litt<br />

under publikums voldsomme forventninger om grensesprengning.<br />

På «Coltrane Live at the Village Vanguard again!» fra 1966 (Impulse!<br />

12132) får vi således høre en over tyve minutter lang versjon av Favorite<br />

Things, med tildels enda hardere spill og mer vill improvisasjon. Denne<br />

skiven er nok kun for fansen. Lyden er dårligere enn det eldre studioopptaket.<br />

Vi får bare høre tre kutt. Det ene er en tøff, syv minutter lang<br />

introduksjon til Favorite Things, spilt på solo bass. Det andre er en femten<br />

minutter lang versjon av «Naima», en<br />

annen Coltrane-klassiker. På hovedkuttet<br />

spiller Coltrane tildels magisk, men enkelte<br />

steder begynner vi etter min mening å merke<br />

at han drar det litt for langt ut.<br />

Medmusikerne hans (helt annen besetning<br />

denne gangen) henger ikke helt med i svingene.<br />

De klarer tydelig ikke å improvisere så<br />

hardt som sjefen før de «mister» musikken.<br />

Vil man gå lengre enn meg, kan man gå<br />

for «Live in Japan», et tre og en halv timerssett<br />

utgitt på Impulse!-labelen. Det ble spilt<br />

inn et par måneder etter «Village Vanguard<br />

again!». Dette settet byr på en times lang<br />

versjon av Favorite Things.<br />

Gjør deg selv den tjeneste å høre «My<br />

Favorite Things». Lyden avviker selvsagt fra<br />

dagens standard, men det kan man kanskje<br />

hevde ligger mer i karakteren enn i kvaliteten.<br />

Den er i alle fall mer enn anstendig med<br />

tanke på at opptaket er førtifire år gammelt.<br />

En dose sus og litt avrullet diskant betyr i<br />

praksis uhyre lite når musikken er så overveldende<br />

som her. Bare pass på at du får den<br />

remastrerte utgaven fra 1998, med grått<br />

pappcover. Det skulle nemlig ikke forundre<br />

meg om man fremdeles kommer over første<br />

generasjons CD-skiver i butikkene.<br />

Atlantic Rhino R2 75204


Arrogansens mestere<br />

Det jeg lurer litt på innimellom<br />

er hvorfor noen får så<br />

utrolig gode ører, men samtidig<br />

så skrøpelig hjerne! Er<br />

det en eller annen underfundig<br />

naturlig balanse vi bevitner<br />

her, tro?<br />

Ivår bransje kulminerer nemlig dette fenomenet<br />

i en voldsomt nedlatende og belærende,<br />

og derved særdeles upsykologisk,<br />

fremferd overfor oss andre, som da tydeligvis<br />

ikke har like gode ører.<br />

Det dreier seg om de som har funnet<br />

Sannheten, selvsagt. For det finnes visst bare<br />

en av den. Eller..., en til hver besserwisser,<br />

skulle det vel være. For på lik linje med i verden<br />

ellers, så finnes det mange Messiaser her.<br />

En Messias sier at plastmaterialer er Djevelens<br />

verk. En annen sier at Djevelen har spredd sin<br />

dårlige lyd over verden, og nå har overtatt, ja<br />

leder an i kampen mot den gode lyd, og at alt<br />

som er produsert etter en eller annen gang på<br />

70-tallet bærer Djevelens merke på sin frontplate.<br />

Dessuten at alle som skriver i hi-fi pressen<br />

er Satans disipler.<br />

En tredje sier at en bassport er porten til<br />

selve Helvete, og at alle høyttalere med slike<br />

løsninger er et utslag av at konstruktørene har<br />

solgt sin sjel til selveste Belzebub. Så har vi<br />

han som sier at transistoren er en oppfinnelse<br />

styrt av de ondeste krefter kloden har sett, og<br />

han som endelig har forstått at CD-platene er<br />

den strake vei til evig pine...., ja i det hele tatt<br />

er det mange eksempler å ta av. Og på denne<br />

måten blir en ellers nokså prosaisk og trivelig<br />

hobby så å si en kamp mellom universets gode<br />

og onde krefter for enkelte.<br />

Men la nå også meg være litt arrogant, jeg<br />

er ganske god på det, skjønner dere: DERE<br />

PRATER BARE BULLSHIT!! HELE GJENGEN! I<br />

KAS XP EPS SPX SP3<br />

www.montanaloudspeakers.com<br />

www.pbnaudio.com<br />

den grad det finnes noe som helst med aner til<br />

de onde krefter i denne hobbyen, ja da finnes<br />

det i dere som rakker ned på oss andre og<br />

våre valg!<br />

Hva er det med dere som gjør at dere tror<br />

dere forstår, hører og vet så mye mer om dette<br />

enn hvilken som helst Ola og Kari der ute? Vi<br />

har alle en relativt likt utviklet hørsel, vi har<br />

alle våre ønsker om hvordan vi vil oppleve vår<br />

musikk på vårt anlegg i vårt eget hjem. Og da<br />

er det ingen mening i å rakke ned på valgene,<br />

det er blottet for intelligens å hevde sin egen<br />

overlegenhet. Mens vi altså ser krangler og<br />

skittkasting mellom halvstuderte røvere som<br />

Vi har alle en relativt likt<br />

utviklet hørsel, vi har alle<br />

våre ønsker om hvordan vi<br />

vil oppleve vår musikk på<br />

vårt anlegg i vårt eget hjem.<br />

Og da er det ingen mening i<br />

å rakke ned på valgene.<br />

hevder å besitte sannheten, fordi de har lært<br />

seg litt mer enn Ohms lov, samt prøvd et par<br />

komponentbytter i løpet av sin karriere. Derved<br />

vet de plutselig alt. Mens vi andre blir frarøvet<br />

et hvert grunnlag for uttalelsesrett før vi har<br />

hørt det beste. Det eneste gode. Uten plast.<br />

Uten port. Laget på 60-tallet. Rørbasert.<br />

Trafoer. Riktige merker på komponentene. Og<br />

alt annet er bare tøv.<br />

Klart jeg har hørt noen av disse anleggene<br />

som er så intenst gode at du ikke kan tro det,<br />

og før du har hørt dem veit du ikkeno’. Er du<br />

ikkeno’. Jo da, jeg har hørt dem, og vet dere<br />

hva? Sånn til informasjon, bare..., og nå må<br />

jeg hviske, så de ikke hører oss...: Det er IKKE<br />

NOE bedre enn det dere har hjemme hos dere<br />

selv! Helt sant! Hver gang jeg hører et bra<br />

fungerende anlegg, hjemme hos dere, eller<br />

hjemme hos Messias, for den del, så liker jeg<br />

det meste av det jeg hører. Visst spiller det bra<br />

både her og der i kongeriket. Men Messias har<br />

egentlig ikke fått det til noe bedre enn oss<br />

andre, skjønner dere, forskjellen er kun den at<br />

han er fullstendig overbevist om at det er nettopp<br />

det han har.<br />

Mye kunnskap er samlet blant folkene i<br />

denne hobbyen, men alt for lite av det benyttes<br />

til gledesspredning, for det er fullt av surpomper<br />

og grinebitere over hele nasjonen! Og<br />

i tillegg til å være sure, leker de altså Hifi-<br />

Messias på fritiden.<br />

Heldigvis finnes det unntak, hederlige<br />

sådanne. Folk som har jobbet en mannsalder<br />

for å kose seg mest mulig med hifi og musikk,<br />

og har opparbeidet seg en enorm erfaringsbase.<br />

Når de så med glede ødsler av sin overflod,<br />

deler gode tweaks, billige og dyre, lette og<br />

vanskelige, da er det på tide å være takknemlig.<br />

Slike gutter det vil hifi-Norge ha! Mulig de<br />

ikke ser på seg selv som den nye Messias, men<br />

for oss andre er de uansett hans profeter...!<br />

Og det kule er jo at hos de som er sånn, der<br />

er det jo du finner de anleggene som spiller<br />

best, også! Ser vi igjen et underlig utslag av<br />

naturens krumspring? At er du åpen i sinn, ja<br />

så åpner lyden i anlegget seg også?<br />

Nei, nå får det være nok overtro! Det neste<br />

blir vel at jeg hevder at feite folk får feit lyd i<br />

anlegget! Stå på karer! Låter anlegget tynt, gå<br />

til MacDonalds, bestill dobbel porsjon, men<br />

klag ikke til meg om det låter for sidrumpa,<br />

tross alt er det da bare snakk om å ta seg en<br />

løpetur!!<br />

-Hauk<br />

Praised by audio experts like Dick Olsher of Fi Magazine, Arnis Balgalvis<br />

of The Audiophile Voice and Barry Willis of Stereophile,<br />

Montana loudspeakers offer the ultimate in musical pleasure:<br />

“Lit up the sky,” said Olsher in a review of the original XP. (Fi, November<br />

1996)<br />

“I’m leading a charmed life indeed,” wrote Willis of his experience with the<br />

original SP. (Stereophile, Jan. 1997)<br />

“This is one hell of a speaker,” proclaimed Balgalvis about the Montana XP.<br />

(The Audiophile Voice, November 1999)<br />

What made these hard-to-please critics so passion-<br />

MONTANA Loudspeakers!<br />

Norwegian Distributor: HighEnd<br />

Tel. 992 54862 Web: www.highend.no<br />

E-mail: kontakt@highend.no<br />

A Division of


DVD live show<br />

Tenk svart-hvitt!<br />

Roy Orbisons musikalske testament<br />

Black & White Nigth Live<br />

er en stilsikker konsertfilm<br />

noir. Rollelisten er derimot<br />

svært fargerik.<br />

av Jan Myrvold<br />

Da man først skulle feste en liveopptreden<br />

med Roy Orbison til film, føles det i<br />

ettertid helt riktig å gjøre det i svart og<br />

hvit. Dette formatet understreker på en<br />

estetisk måte den litt gloomy og tristesseaktige<br />

atmosfæren rundt Roy Orbison, og kan kanskje<br />

også tolkes som et omen på hva som snart skulle<br />

komme. Som ikke livet til Roy Orbison var rikt<br />

nok på tragedier, døde han av hjerteinfarkt den<br />

6. Desember 1988, kun kort tid etter at disse<br />

opptakene ble gjort bare 52 år gammel. Ironisk<br />

nok akkurat da karrieren var i ferd med å ta av<br />

på nytt og skaffe Orbison den posisjonen og<br />

kreditten han vitterlig fortjener i moderne amerikansk<br />

populærmusikk.<br />

Stemmen<br />

Roy Orbison ble født 23. April 1936 i Vernon,<br />

Texas. Hans første utgivelser på et større plateselskap<br />

ble sluppet på Sam Phillips´ legendariske<br />

Sun label i 1956, og fikk på dette plateselskapet<br />

sin første listeplassering med singlen "Ooby<br />

Dooby" , som også selvsagt fremføres på dette<br />

liveopptaket. Etter noen singleutgivelser som<br />

ikke vekket noen videre oppmerksomhet hos det<br />

platekjøpende eller radiolyttende publikum, konsentrerte<br />

Orbison seg utover siste halvdel av<br />

femtitallet om låtskriveri. Låten "Claudette",<br />

som også forefinnes på "Black & White", ble<br />

således en hit med Everly Brothers. Roy Orbison<br />

beveget seg mer og mer bort fra det lett rockabillypregede<br />

uttrykket som "Ooby Dooby"var en<br />

eksponent for og som de samtidige labelkollegaene<br />

Carl Perkins og Elvis Presley herjet verdens<br />

hitlister med, til et mer sofistikert , tidvis<br />

lett countryinfluert, melodiøst pop - preg, hvor<br />

de noe nedstemte og lett sørgmodige balladene<br />

stod i sentrum. Orbison, alltid kledd i helsvart<br />

med øynene dekket av store mørke Wayfarers,<br />

opparbeidet seg raskt et image som den litt<br />

utenforstående og ensomme betrakteren, en<br />

ekte maverick, et image vi i dag finner hos<br />

etterfølgere som Chris Iisak og Tom Waits , for å<br />

nevne noen av mange.<br />

Roy Orbison var ikke tilgodesett av sin skaper<br />

med samme fotogenitet og karisma som mange<br />

av datidens andre stjerner, men til gjengjeld fikk<br />

han kanskje den beste stemmen av de alle. Roy<br />

Orbinson kunne med letthet ha blitt en svært<br />

habil operasanger, og for eksempel i "Only The<br />

60<br />

4/2004<br />

Lonely" fra 1960, som nådde en andreplass på<br />

de amerikanske hitlistene, kan et vokalt slektskap<br />

med Caruso høres. Denne sangen, og hans<br />

eneste nummer en hit, "Oh, Pretty Woman" er i<br />

ettertid blitt stående som sangene folk flest husker<br />

ham for. I glansperioden av hans karriere,<br />

tiden fra 1960 til 1965, hadde Roy Orbison i alt<br />

hele femten listeplasseringer på topp førti under<br />

eget navn og de fleste av dem er med på denne<br />

hitparaden av et liveopptak.<br />

Tragisk<br />

Karrieren så på første halvdel av sekstitallet ut<br />

til å gå rett til himmels, og han turnerte sågar i<br />

England med et ikke helt ukjent band fra<br />

Liverpool i 1963. Roy Orbison ante ikke hvem<br />

eller hva the Beatles var, men han må ha gjort<br />

et visst inntrykk på "The Fab Four" likevel, da<br />

John Lennon senere skal ha innrømmet at The<br />

Beatles første listetopper "Please Please Me"<br />

var et forsøk på å etterligne ham.<br />

Fra 1965 begynte likevel suksessen å avta,<br />

Orbison greide ikke helt å følge opp låtskrivingen,<br />

han ble etter hvert mer en lett falmet utgave<br />

av seg selv i så måte. Han prøvde seg også på<br />

en karriere som skuespiller, men dette ble absolutt<br />

ingen suksess.<br />

Og i 1966 inntraff den første av to store tragiske<br />

hendelser i hans liv, da hans elskede kone<br />

døde i en motorsykkelulykke. To år senere brant<br />

huset hans ned, og to av sønnene hans døde i<br />

brannen. Alt så ut til å<br />

være over. Enkelte sporadiske<br />

forsøk på å få i<br />

gang karrieren på søttitallet<br />

førte ikke frem, og<br />

Roy Orbison ble av de<br />

fleste regnet som et<br />

avsluttet kapittel i den<br />

tykke boken om<br />

rock`n`rolls historie.<br />

Tilfeldigheter<br />

Men Roy Orbison var<br />

ikke glemt av alle.<br />

Akkurat som<br />

Screamin`Jay Hawkins<br />

fikk et voldsomt comeback<br />

og fortjent fornyet<br />

oppmerksomhet fra et<br />

nytt og yngre publikum<br />

etter at "I Put A Spell<br />

On You" ble brukt i den<br />

publikumssmale Jim<br />

Jarmuschfilmen<br />

"Stranger Than<br />

Paradise", skjedde det<br />

samme med Roy<br />

Orbison da låten "In<br />

Dreams" i 1986 ble<br />

brukt i den like smale<br />

filmen "Blue Velvet" av David Lynch. Hva skulle<br />

gamle glemte rockehelter egentlig gjort uten<br />

filmskapere med god musikksmak?<br />

Dette var foranledningen til at T-Bone Burnett<br />

tok kontakt og produserte et album utgitt på<br />

Virgin med nye innspillinger av gamle låter, og<br />

snøballen begynte atter å rulle. Snart var Roy<br />

Orbison på hitlister verden over, nå som Lefty<br />

Wilbury i sideprosjektet The Travelling Wilburys,<br />

hvor ingen ringere enn George Harrison, Bob<br />

Dylan, Tom Petty og Jeff Lynne gestaltet de øvrige<br />

bandroller. Maken til kollegium av låtskriverkvalifikasjon<br />

og rockehistorie har vel når sant<br />

skal sies verden neppe sett maken til verken før<br />

eller senere! Omtrent parallelt med dette var<br />

Roy Orbison i ferd med å legge siste hånd på en<br />

av tidenes sterkeste comeback-album "Mystery<br />

Girl", som også ble en gedigen salgssuksess<br />

verden over.<br />

Stjerneprodusent<br />

Mannen som har produsert "Black & White<br />

Nigth Live , T-Bone Burnett, døpt Joseph Henry<br />

Burnett, født 18. Januar 1945 er kanskje ikke<br />

kjent for det helt store publikum, men han er så<br />

absolutt ingen hvem som helst. Han er selv en<br />

meget dyktig låttskriver og bærer på det feltet<br />

arven videre fra Roy Orbison. Til tross for en<br />

lang rekke kritikerroste utgivelser, og kanskje da<br />

"The Talkin Animal" fra 1988 og "The Criminal<br />

Under My Hat" som kunstneriske høydepunkt,


åde som soloartist og medlem i band som the<br />

Alpha Band er han nok likevel mest kjent for<br />

sine produsentjobber og musikalske bidrag på<br />

utallige andre artisters utgivelser. Som musiker<br />

var han for eksempel i flere år gitarist for Bob<br />

Dylan på den nærmest evigvarende Rolling<br />

Thunder Revue - turneen som raste verden<br />

rundt midt på syttitallet.<br />

Fra åttitallet og utover har han produsert<br />

klassiske rockealbum og bidratt musikalsk for<br />

en lang rekke storselgende band og artister som<br />

Jackson Browne, the BoDeans, Bruce Cockburn,<br />

Elvis Costello, Danny Gatton, Los Lobos, Kris<br />

Kristofferson, Counting Crows, Emmylou Harris,<br />

Leo Kottke, Joe Henry og the Wallflowers bare<br />

for å nevne noen få av de mest kjente. Hvis ikke<br />

navnet T-Bone Burnett er oppgitt på ett eneste<br />

et av coverne i platesamlingen din, har den<br />

faretruende mye til felles med en ti kilos jarlsbergost<br />

- den er full av hull, og muligens litt<br />

muggen!<br />

Stjernelag<br />

Burnett valgte fra de øverste hyllene i sin<br />

omfangsrike bekjentskapskrets da han gikk i<br />

gang med å samle den gjengen som bidrar på<br />

"Black & White Nigth". Alle som en av de musikalske<br />

bidragsyterne på denne seansen har velfylte<br />

troféskap hjemme. Eller hva annet kan sies<br />

om Bruce Springsteen, Elvis Costello, Bonnie<br />

Raitt, K D Lang, Jackson Browne, Tom Waits,<br />

Glen D Hardin, Jennifer Warnes, James Burton, J<br />

D Souther og Ron Tutt. Dersom de to sistnevnte<br />

ikke vekker assosiasjoner, kan jeg forsikre om at<br />

begge disse har sitt kunstneriske curriculum<br />

vitae i orden. Ron Tutt var en høyt skattet trommeslager<br />

for Elvis Presley gjennom hele hans<br />

karriere på andre halvdel av femtitallet, hvor<br />

også James Burton tjenestegjorde som fast gitarist.<br />

Begge disse to var sentrale i Emmylou<br />

Harris` fantastiske Hot Band på syttitallet. Ellers<br />

har Mr Tutt banket lær for The Carpenters, Elvis<br />

Costello, Neil Diamond, Los Lobos, Michael<br />

Nesmith, Gram Parsons, Jerry Garcia, Chris<br />

Hillman, Billy Joel, <strong>Hele</strong>n Reddy, Barbara<br />

Streisand og... Ca fire tettskrevne A4 sider til.<br />

J D Souther har også papirene i orden etter<br />

utstrakt samarbeid med The Eagles først og<br />

fremst, men også storstjerner som Linda<br />

Ronstadt, Chris Hillman, Jackson Browne, Jimmy<br />

Buffet og Clannad har nytt godt av hans ferdigheter<br />

både som musiker og komponist. Om ikke<br />

andre steder, så i alle fall i musikklivet er det<br />

bare sunt med litt innavl.<br />

Ellers medvirker Alex Acuna med perkusjon,<br />

Jerry Scheff på kontrabass, Steven Soles på<br />

vokal og Mike Utley på flygel. Utover disse medvirker<br />

også en strykerrekke som ikke er kreditert<br />

på coveret eller andre steder jeg har gravd etter<br />

fakta.<br />

Slagerparade<br />

Med et slikt veritabelt stjernelag på scenen kan<br />

det vanskelig gå galt, og gjør det ikke her heller.<br />

Dette er fest fra A til Å. Det er helt tydelig at<br />

musikerne hygger seg like mye som det overmåte<br />

heldige publikum gjennom hele denne sla-<br />

gerparaden. Dette er megastjerner<br />

som alle er vant til å<br />

spille førstefiolin, men her er<br />

de bare et regelrett backingband<br />

som aldri prøver å stjele<br />

showet fra hovedpersonen.<br />

Bare forestill deg hvordan det<br />

må være å kunne hanke inn<br />

Jennifer Warnes, Bonnie Raitt<br />

og K D Lang som koredamer!<br />

Hvor ofte har du egentlig<br />

sett Tom Waits smile trehundredeogfemtiåtte<br />

grader slik<br />

han gjør bak sitt keyboard<br />

gjennom hele "Dream Baby" ?<br />

I den forrykende utgaven av<br />

"Ooby Dooby" spiller samme<br />

mann med absolutt hele kroppen<br />

og legger inn en minimalistisk<br />

og totalt atonal solo<br />

mot slutten. Rett og slett kostelig<br />

og verd prisen for denne<br />

DVD´en alene! Og når Declan<br />

Patrick McManus (noen kjenner<br />

ham bedre som Elvis<br />

Costello) drar frem munnspillet<br />

på den bluesrockete<br />

"Uptown" er det vel bare ornitologer<br />

og militante dyrevernere<br />

som ikke innrømmer at<br />

de sitter med gåsehud over<br />

hele kroppen!<br />

James Burton, ulastelig antrukket som en<br />

viss annen James - visstnok med rett til å drepe<br />

- i hvit jakke dreper bare et hvert forsøk blant<br />

publikum på å føle kjedsomhet med sitt stilsikre<br />

gitarspill.<br />

I "Candyman" er vi inne i bluesen igjen, og<br />

Costello har igjen fisket frem munnspillet og<br />

blåser en soloduett sammen med hovedpersonen<br />

som får oss til å tenke på steingammel<br />

Beatles. Kanskje vi skal tilgi godeste Elvis C at<br />

han nu for tiden har henfalt til ekteskapelige<br />

plikter og andre sysler med frøken Krall (i Norge<br />

mest kjent som forhenværende barpianist på<br />

hotellet med landets dårligste beliggenhet) likevel?<br />

Etter hvert har Tom Waits også fått hengt en<br />

gitar over skulderen og rocker seg gjennom de<br />

neste numrene, deriblant en svett versjon av<br />

"Mean Woman Blues" og likedane "(All I Can<br />

Do Is) Dream You" før han er tilbake bak tangentene<br />

igjen på "Claudette".<br />

Hovedpersonen selv viser gjennom hele konserten<br />

at stemmen fortsatt er helt på nivå med<br />

glansdagene mer enn tyve år tidligere. Hør for<br />

eksempel hvordan han går opp på avslutningen<br />

av "Crying". Jeg vet ikke hvem av dagens pop<br />

eller rockesangere som er i stand til å tangere<br />

dette. Hadde deltagerne i Idol hørt dette hadde<br />

de neppe noen gang turt å se seg selv i speilet<br />

etterpå, langt mindre melde seg klar for oppdrag<br />

i underholdningsbransjen.<br />

Det sytten nummer lange settet avrundes<br />

selvsagt med "Oh, Pretty Woman", og verdigere<br />

avslutning må vi tilbake til Bjørn Wirkolas stødige<br />

telemarksnedslag for å finne.<br />

Festaften<br />

Om kjendisfaktoren var skyhøy på scenen, var<br />

den ikke stort lavere blant publikum som for en<br />

stor del bestod av a og b kjendiser fra musikk<br />

og filmbransjen, og da ikke nødvendigvis de<br />

mest sobre og glamorøse av dem. La oss si at<br />

Kris Kristofferson og Billy Idol speiler et noenlunde<br />

gyllent gjennomsnitt! Jeg tror nok man<br />

skulle ha kontaktene sine i orden for å sikre seg<br />

billett til denne minnerike aften hvor de gamle<br />

nok en gang viser hvem som er eldst.<br />

Historisk dokument<br />

Selv om denne utgivelsen har visse ubetydelige<br />

skavanker og viderverdigheter rent teknisk sett,<br />

er denne utgivelsen intet mindre enn et dokument<br />

over en vital del av den vestlige hvite<br />

populærmusikkhistoriens gullalder. Hvor mange<br />

av dagens største artister har ikke dratt veksler<br />

på det arbeidet som ble nedlagt av Roy Orbison<br />

og hans samtidige? Bruce Springsteen skal ha<br />

sagt noe sånt som at når han gikk i studio for å<br />

spille inn gjennombruddalbumet "Born To Run,<br />

ville han ha ordene til Bob Dylan, lyden til Phil<br />

Spector , men mest av alt stemmen til Roy<br />

Orbison!<br />

Av ekstramaterialet på denne DVD´en er det<br />

særlig delen som omhandler de medvirkende<br />

musikerne som er verdt å få med seg, ellers er<br />

det ikke så mye for den hengivne factoid. Men<br />

du kjøper ikke denne musikkfilmen for noe<br />

annet enn det den er - en drøy times oppvisning<br />

i musikalsk ekvilibrisme!<br />

4/2004<br />

61


Vossajazz 2004:<br />

Ekstremsport<br />

I desse dagar er Voss truleg mest kjend for Vossa Jazz og<br />

Ekstremsportveko. Av og til kan ein vera i tvil om kva som er<br />

kva. Ekstremsportveko stiller med konsertar i alle sjangrar, og<br />

Vossajazz stiller med orkester som utøver ekstremsport, også i<br />

Idrottshallen.<br />

Vossa Jazz femner vidt. Årets fyrste jazzfestival<br />

varer frå fredag til sundag i<br />

Palmehelga, og er det sikraste varselet i<br />

Vossatraktene på at påska nærmar seg.<br />

Men det har ikkje jazzarane tid til å bry seg om,<br />

for alt på torsdag tjuvstarta festivalen med ein<br />

konsert av unge og talentfulle jazzmusikarar i<br />

form av Hilde Marie Kjersem og TUB Quartet. Til<br />

dei røffaste nummera vart stemma hennar litt<br />

for spe, ho har ikkje rukke over like mange sigarettar<br />

og whisky som eldre songarar. Men gruppa<br />

hennar hadde mange og lekre nummer på<br />

repertoaret, sobert og dyktig framført. Ein god<br />

start på festivalen, som fredag held fram på scener<br />

over heile Voss, frå hotella via Fraktgodsen<br />

ved jernbanestasjonen og til Idrottshallen for dei<br />

aller største publikumsmagnetane, som i år var<br />

Silje Nergaard, Ketil Bjørnstad, Ralph Meyerz &<br />

The Jack Herren Band, Dadafon, Kari Bremnes,<br />

Mezzoforte og Tingingsverket (bassisten Svein<br />

Folkvord).<br />

Melodisk vakkert<br />

Kjetil Bjørnstad hadde offisielt plateslepp på<br />

Vossa Jazz fredagen. "Seafarers Song" vart<br />

framført fyrste gong som tingingsverk under<br />

Festspillene i Harstad i fjor, og fest til plate av<br />

62<br />

4/2004<br />

Jan Erik Kongshaug. Lat oss håpe at han har<br />

gjort eit betre arbeid enn det som vart "Grace"<br />

til del, kor alt som heiter lavfrekvent energi er<br />

barbert vekk. Eg veit det, for eg var tilstades på<br />

konserten (med Trilok Gurtu som rytmisk framdrivar<br />

MED energi). Fredag hadde Bjørnstad<br />

æra av å framføre "Seafarers Song" i<br />

Idrottshallen, som åpningskonsert<br />

(Tingingsverket sto Svein Folkvord for på laurdagen).<br />

For dette var ein flott konsert, med mange<br />

nydelege nummer, også fleire med godt driv, og<br />

med eit solid anker i den flotte og utrykksfulle<br />

stemma til Kristin Asbjørnsen (Dadafon), som<br />

framførte den heller triste historia om kva som<br />

hadde hendt med mennene på havet. Meir rock<br />

enn jazz, kan hende, og med ein dæsj klassisk<br />

på toppen, men dei dyktige musikarane fekk<br />

sleppt seg laus på fleire av numra.<br />

Også Elektro Ompaniet (ikkje noko samband<br />

med Electrocompaniet) hadde plateslepp<br />

under festivalen. Denne pressekonferansen var<br />

so seint på dag at eg rakk han, og vart beløna<br />

med eit eksemplar. Råtøft! Sprek musikk i grenselandet<br />

mellom jazz og tekno eller noko der<br />

omkring, veldig godt opptak, rå bass på ein del<br />

av kutta, reine testplata for audiofile! Og innspelt<br />

i Etne, ikkje England, med Stig Morten<br />

Sørheim, i samarbeid<br />

med avisa Hordaland og<br />

Vossa Jazz records. Vi<br />

kan det her på berget<br />

og. Løp og kjøp!<br />

Silje Nergaard<br />

Ekstremsport<br />

Ekstremsportnummera<br />

starta med Ralph<br />

Meyerz & The Jack<br />

Herren Band. Ikkje veit<br />

eg kven Ralph og Jack<br />

er, men Thomas<br />

Lønnheim og Tarjei<br />

Strøm (Askøy) klarar<br />

seg, takk. Dei sit på kvar<br />

si side av scenen bak<br />

slagverka sine; heilt<br />

framme ved scenekanten,<br />

mot normalt bakst i<br />

orkesteret, kor slagverket<br />

brukar vera plassert.<br />

Dette er heilt tydeleg ei<br />

gruppe med prioriteringar<br />

– rytmar og slagverk.<br />

Jaudå, eg spotta to personar<br />

til, bak og mellom<br />

Tekst og bilder:<br />

Stig Arne Skilbrei<br />

trommisane, men det var ingen tvil om kva som<br />

var denne gruppas Raison d`etre: To villmenn på<br />

slagverk. For dette var ikkje berre eit stødig<br />

komp frå ein plass bak på scenen. Dette var<br />

tromming opphøga til entertainment. Dels sittande,<br />

dels ståande oppå trommene, jaga dessa<br />

karane fram eit driv som fekk publikum i eksta-<br />

Kristin Asbjørnsen<br />

se. Presumptivt rolege vaksne damer og menn<br />

dansa i trance framføre scenekanten.<br />

Innimellom intrikate rytmer og elektronika vart<br />

det gjøgla og triksa med trommestikker på ein<br />

måte berre artistar kan prestere. Dette var<br />

musikk og underhaldning av høg klasse, men<br />

ikkje for satte rumper eller sarte øyregangar.<br />

Lydteknikaren bør passe betre på øyra våre. Det<br />

er ikkje naudsynleg å overdrive. Nok er nok. Me<br />

høyrte dei godt. Det er noko med at når det er<br />

høgt nok, so er det høgt nok, og alt over dette<br />

nivået tener mot si hensikt. Det får like mange<br />

til å forlate salen som til å kome.<br />

Ekstremsport II<br />

Neste ekstremsportnummer sto gruppa<br />

Supersilent for, med Arve Henriksen (trompet),<br />

Jarle Vespestad (trommer), Ståle Storløkken<br />

(tangentar), Helge Sten (elektronikk) og Audun<br />

Strype (lyddesign). Musikken deira er karakterisert<br />

som noko av det mest spanande som skjer<br />

innanfor norsk jazz akkurat no, og er visstnok


Svein Folkvord<br />

ein av noregs framste eksportartiklar. Dei har<br />

gjeve ut fleire plater, siste er Supersilent 6.<br />

Konsertane deira er alle ulike, alle like improviserte,<br />

og til konserten på Vossa Jazz hadde dei<br />

knytt til seg Terje Rypdal, som ikkje hadde noko<br />

problem med å tilpassa seg konseptet. Han sit<br />

bak til venstre på scena, mest utan lys, også<br />

resten av scena er heller dunkel, som for å<br />

understreke (det dunkle<br />

i) musikken. For dette var<br />

korkje melodiøst eller vakkert,<br />

men voldsamt. "Hardcore samtidsjazz"<br />

er beste forsøk på å karakterisera<br />

soundet etter mi meining. Men<br />

me som vaks opp med "progressiv samtidsrock"<br />

har minimale omstillingsproblem!<br />

"Ikkje mykje silent", kommenterte ei vaksen<br />

dame lett ironisk. Det var vilt og hardtslåande<br />

frå fyrste stund, kor Jarle Vespestad trakterte<br />

trommer slik eg aldri har høyrt før, dette overgjekk<br />

også Ralph Meyerz. Dagen etter sit han<br />

smilande i dress og kompar forsiktig til Silje<br />

Nergaard, er dette verkeleg same mannen? For<br />

med Supersilent er han rasande og voldsam, og<br />

får påverke konserten i stor grad. Dei som likar<br />

musikken låg, pynteleg pen, og melodiane etter<br />

tur, ville fått hjerteattakk av dette. Her kom alt<br />

samstundes, rått og uhøvla, på ein måte vi nesten<br />

ikkje har fått presentert musikk før. I all<br />

råskapen – og kan hende nettopp difor – kom<br />

også vare tonar og nydelege melodiliner fram<br />

som gjorde denne konserten til noko av det<br />

vakraste og samstundes mest dramatiske eg har<br />

høyrt. Ekstremt minneverdig. Sjekk ut platene<br />

om du ikkje har høve til å besøkja ein konsert<br />

nær deg. PS. Eg søkte nettet etter omtalar av<br />

denne konserten tre dagar etter og fann ingenting.<br />

Er dette verkeleg så krevjande og nyskapande<br />

at ingen vågar seg på ein omtale?<br />

Tingingsverket<br />

Årets tingingsverk var i år komponert av bassisten<br />

Svein Folkvord, som med energisk og godt<br />

spel kombinert med lange periodar kor han utelukkande<br />

slapp medmusikantane til skapte ein<br />

variert og god konsert, kor særskilt blåserekka<br />

til høgre merka seg ut. Her sto og sat Per<br />

Jørgensen og Staffan Svensson (trompet), og<br />

Jon Pål Inderberg og Andy Sheppard (saksofon).<br />

Vakkert og fengande etter tur frå desse røynde<br />

musikarane. Til å ta seg av det rytmiske hadde<br />

Folkvord knytta til seg den danske trommetrioen<br />

"Drums Across", som han også har spelt saman<br />

med før. Gruppa har henta inspirasjon frå Afrika<br />

og Latin-Amerika, og dette fekk i nokon grad<br />

prege konserten, utan at han høyrdest påtrengande<br />

framand ut av den grunn. Men eg er ikkje<br />

i tvil om at trommemenn i bastskjørt hadde<br />

skapt meir liv og røre.<br />

Og vinneren er…<br />

Etter ein slik konsertmaraton er eg alltid totalt<br />

utsliten, og like deler overlukkeleg over all den<br />

gode musikken eg har fått høyrt, og ulukkeleg<br />

for all den eg ikkje rakk over. I siste gruppa fell<br />

Electric Ceili, Dewey Redman, Ana Popovic,<br />

Dave Holland, Voss Horn, Elektro Ompaniet og<br />

Wibutee, for berre å nemne nokre. Og så er det<br />

dei du helst ville sleppe å høyre – Mezzoforte,<br />

for eksempel. Men nostalgikarane skal også ha<br />

sitt. Og smak og behag er som baken – delt.<br />

Her skulle ingen stemmast ut, her skulle det<br />

vera noko for ein kvar smak. Og det er lukkast.<br />

Vel blåst for ein festival som ikkje kunne måle<br />

seg med jubileumsåret i fjor i omfang, men som<br />

ikkje hadde færre høgdepunkt av den grunn.<br />

Hilde Marie Kjersem<br />

i Tub Quartet<br />

Ralph Meyerz & The Jack Herren Band<br />

Personleg favoritt? Supersilent, utan fnugg av<br />

tvil. Eg er framleis litt skjelven.<br />

Festivalleiar Lars Mossefinn drog festivalen i<br />

mål med eit pent lite overskot, og utan større<br />

arrangementstekniske problem. Det vart selt like<br />

mange billettar som i jubileumsåret i fjor, dvs<br />

kring 13.000, tilsvarande om lag 1,5 mill. i<br />

omsetning. Neste Vossa Jazz går av stabelen<br />

18-20. mars i 2005. For mange av oss er det<br />

ikkje naudsynleg å krysse av; her på Voss er<br />

som sagt Vossa Jazz synonymt med påske, og<br />

eg vil sjå den som gløymer den.<br />

4/2004<br />

63


plateanmeldelser<br />

Blått & rått av Håkon Rognlien<br />

haakon.rognlien@c2i.net<br />

Aerosmith<br />

Honkin’ on Bobo<br />

(Columbia 515447 2)<br />

Denne setter foreløpig en ny standard for "rått"<br />

i denne spalten, Aerosmith farer ikke akkurat<br />

stillferdig fram over musikklandskapet, heller.<br />

Dette er altså blues etter Aerosmith’s ideer, og<br />

egentlig burde det vel stå "blues", for dette er<br />

vel så mye reinspikka heavy, kokt på blå og<br />

gamle røtter. Dermed er det ikke sagt at det ikke<br />

er kult, for det er det virkelig! Selv om jeg finner<br />

både fremføring og lyd noe anmasende til tider.<br />

Lyden er som den skal være; rocka til tusen.<br />

Litt vel heftig i toppen, litt lite fedme i bånn,<br />

men stein hard og rett på sak. Mye av det<br />

samme kan sies om fremføringen, og det finnes<br />

dessuten noen vannvittige perler innimellom.<br />

"Never loved a girl" er en slik. Helt sykt rått<br />

sunget av den lett aldrende Steven Tyler (fatter’n<br />

til Liv "bilvask" Tyler, du vet...), jaggu holder<br />

stemmen på disse kara lenge...! Den seige "The<br />

Grind", som er original skrevet for denne skiva,<br />

har mye av det samme, fett komp, rå vokal, men<br />

det skal litt til å putte dette i blues-båsen.<br />

Over på mer reell blues, Willie Dixons "I’m<br />

ready", viser på en måte hva det er heavyfolket<br />

driver med, og når det går opp for en, så må en<br />

vel lure på om de egentlig har spilt rein blues<br />

hele tiden? For Dixon-låta blir plutselig en helt<br />

standard heavy-låt! Skjønn det den som kan!<br />

På den annen side kan jeg godt akseptere<br />

dette som et kvalitetstegn, det at Aerosmith<br />

makter å gjøre disse gamle bluestraverne helt<br />

og holdent til sine egne.<br />

Jo, dette er egentlig drittøft! Det tar bare litt<br />

tid før det synker inn, men når det er i orden;<br />

yess! Herlig cross-over fra Aerosmith!<br />

Eric Clapton<br />

Me and mr Johnson<br />

(Reprise 9362 48730-2)<br />

Denne skiva bare måtte komme før eller siden.<br />

Her tar Clapton sitt endelige "oppgjør" med sin<br />

"all time hero", Robert Johnson og hans<br />

musikk. Klart det er nydelig. Klart det er teknisk<br />

briljant. Likeså er det klart at Clapton er hvitere i<br />

ansiktet enn Johnson var, så lenge han var i live,<br />

i hvert fall. For jeg må innrømme at jeg hører<br />

med i den gruppa som mener at blues er det<br />

navnet de fargede satte på den musikken de<br />

hvite aldri klarte å synge. (NB! Her er det vel<br />

viktig å nevne at Stevie Ray Vaughan må ha<br />

vært neger, på et eller annet vis!) Det har seg<br />

nemlig slik at dette blir litt i overkant mye Eric<br />

Clapton, forretningsreisende i musikk, som foredrar.<br />

Og det er egentlig litt underlig, for dette er<br />

tross alt musikk som ligger ham dypt i sjelen.<br />

Selvsagt spiller han bra, tross alt snakker vi om<br />

en gitarist med fortid som Gud, og vokalen hans<br />

har jo blitt bare bedre og bedre, så det er vel litt<br />

drøyt å klage også. Det er bare det at dette tar<br />

liksom ikke av! Selv om enkelte av sangene står<br />

fram som store (Last fair deal gone down, Kind<br />

hearted woman blues, Love in vain m.fl.), så blir<br />

det mye rutine, og lite emosjoner til tider. Men...<br />

selvsagt; denne skiva er tross alt essensiell.<br />

Clapton gjør Johnson, ikke sant. Det er ikke mer<br />

å si.<br />

PS: Denne skiva er mishandlet av kopibeskyttelse.<br />

Mange CD-spillere har problemer med<br />

den, ikke så merkelig, for dette er altså ikke en<br />

CD. Derfor opplyses det at den er spillbar på de<br />

fleste CD-spillere der ute. Dette er skammelig<br />

politikk fra plateselskapene, og går de på trynet<br />

er deres egen feil!!<br />

CD’r fra NAIM!<br />

Blått & Rått-spalten har slitt helt fra starten med<br />

å skaffe bluesskiver fra plateselskapene, og<br />

dette har ført til et noe tilfeldig utvalg hittil.<br />

Derfor har vi bestemt oss for å revitalisere en<br />

smule, og da med et fokus mer i retning av de<br />

<strong>Fidelity</strong> egentlig har som målgruppe. Altså vil vi<br />

lete etter bluesskiver med spesielt god lyd,<br />

SACD, DVD-A og vinyl, spesialutgaver etc. Vi vil<br />

denne gangen foredra begivenhetene en smule,<br />

ved å anmelde noen plater fra Naim’s eget plateselskap.<br />

At de stort sett inneholder Jazz..., vel<br />

det velger vi denne gangen å se bort fra...<br />

Følg med i neste nummer, vi vil da komme


sterkt tilbake med blues og god lyd. Selvsagt vil<br />

vi fortsette også anmeldelser av spesielt interessante<br />

"normale" blå og rå skiver...<br />

Antonio Forcione<br />

Ghetto Paradise / Touch wood<br />

(Naimcd 032 og 069)<br />

Antonio Forcione er en dyktig låtskriver, gitarist<br />

og arrangør. Bare for å ha det klart: Dette kan vi<br />

ikke katalogisere som blues. Det er og blir jazz,<br />

relativt eksperimentelt til og med. Men ikke<br />

såpass eksperimentelt at det er veldig vanskelig<br />

tilgjengelig, det er nokså lettfattelig, til tross for<br />

stor kreativitet. Det er i all hovedsak gitaren<br />

som er solisten her, dog med enkelte vokale,<br />

ordløse innslag. Og dette er bare vakkert. Det er<br />

latinske rytmer, det er dvelende intensitet, det er<br />

friskt og levende. Så jeg er ikke redd for å anbefale<br />

disse skivene på bakgrunn av det musikalske<br />

innholdet alene.<br />

Men over til lyden. Alle Naim-skivene jeg har<br />

hørt låter helt fantastisk. Det kan ikke på noen<br />

måte påstås å låte digitalt, her finnes en varm<br />

organisk klangstruktur som foruten å videreformidle<br />

instrumentklangen meget troverdig, også<br />

formidler følelser og liv meget effektivt. Dette er<br />

dynamisk og heftig til 1000! Det er både varmt<br />

og heftig, nært, men med masse rom, tight,<br />

men romslig, kort sagt unike opptak.<br />

Atmosfæren det svinges opp med på disse opptakene<br />

er helt spesiell, og av en type man ikke<br />

hører maken til i opptak i de mer "vanlige" studioomgivelser.<br />

Disse skivene er et glimrende utgangspunkt<br />

for dypere kjennskap til Naim’s musikalske og<br />

lydmessige univers..<br />

Fred Simon<br />

Dreamhouse<br />

(Naimcd 044)<br />

Dette er i utgangspunktet en helt typisk pianojazz<br />

skive, der Fred Simon har med seg bass og<br />

Tim de Paravicini's<br />

EAR 890<br />

CLASS A ranking<br />

STEREOPHILE April<br />

2004<br />

Fagerbk. 8, 5101 Eidsvågneset<br />

Tlf / Fax 55 25 62 14<br />

E-mail: audiomed@online.no<br />

trommer i form av musikerne Kelly Sill og Sarah<br />

Allen. Simon hare n mangslungen, drøyt 30 år<br />

lang musikerkarriere bak seg, men virker absolutt<br />

kapabel til en del år til... Musikken består<br />

av egenkomponert materiale, tidvis dvelende og<br />

drømmende, tidvis mer upbeat, men alt er<br />

meget høreverdig og involverende.<br />

Mye av grunnen til at det er så lett å like<br />

denne musikken er faktisk det glimrende innspillingskvaliteten.<br />

Sjekk for eksempel ut trommelyden.<br />

Slik trommelyd, så autentisk, det har<br />

jeg neppe hørt på opptak gjort særlig mye<br />

senere enn 1970! Men det betyr ikke at dette<br />

låte gammeldags på noen måte! Det er bare så<br />

heftig og dynamisk og så fullt av klangfarger at<br />

det er helt overveldende. Denne skiva fortjener<br />

en plass i samlinga til alle musikkelskere og hi-fi<br />

entusiaster!<br />

Naim’s plater kan skaffes hos Lyric Hi-fi i Oslo.<br />

4/2004<br />

65


High-End matlaging:<br />

Sol, sommer<br />

og tapas<br />

Sommeren står for døren. Hverken friluftsaktiviteter<br />

eller musikklytting kan neglisjeres.<br />

Vi har ikke tid til å henge over grytene,<br />

men tapas eller småspise fordrer minimal<br />

innsats, egner seg godt under parasollen og<br />

kan smake fenomenalt godt.<br />

Den nordiske sommeren er et meget flyktig fenomen. For å få tid<br />

til alt den har å by på må man kutte ned på enkelte ting, søvn<br />

for eksempel. Enda mer viktigere ting som åndelig føde i form av<br />

musikk kan dog ikke unnværes. Ei heller legemlig føde når den<br />

kombineres med nytelse.<br />

Undertegnede med familie henlegger inntak av nytelsesmidler/mat<br />

utendørs i denne årstiden. En av de mest vellykkede reseptene er tapas<br />

og svale og fruktige viner.<br />

Et tweak for ganen<br />

Tomaten er en gudegave, og i vår husholdning er enhvert bedre måltid<br />

ikke komplett uten denne sunne råvaren. Gjerne i rause mengder. Nå får<br />

man jo kjøpt tomater av minst halvanstendig kvalitet året rundt på våre<br />

breddegrader. Cherrytomater er gjengangeren, og hvis man legger hakkede<br />

sådanne oppå et ristet, hvitløksbestrøket brød, har man laget en<br />

«bruschetta».<br />

Bruschetta er så enkelt å lage at selv den mest ensporede lydnerd<br />

burde kunne klare det på ti minutter. Fra starten av var ikke denne små-<br />

66<br />

av Tore Dag Nilsen<br />

4/2004<br />

retten<br />

noe mer<br />

enn grillet, halvgammelt<br />

brød som gnis<br />

med hvitløk og overhelles olivenolje.<br />

Er kvaliteten på disse tre, simple ingrediensene<br />

god nok, finnes det ikke mer fristende mat noe sted på<br />

denne kloden. Garantert, og slik kan du stadig få denne retten fra tradisjonelle<br />

restauranter i Italia og Spania. Noen ganger er det enkleste best.<br />

(Jeg ser her for meg hovne drag i ansiktene på «rør- og horn-mullahene»<br />

som det begynner å bli endel av rundt omkring...)<br />

En ekte mat- eller lydnerd klarer imidlertid ikke å dy seg for å spinne<br />

videre på et suksesskonsept, så vi går i gang med den etablerte varianten<br />

med tomat.<br />

Komponentsliste<br />

Man trenger brød. Det mest autentiske og kanskje beste er middelhavsinspirert,<br />

surdeigsbasert landbrød, men det meste duger.<br />

Plenty med gode tomater. I dag kan man velge å<br />

vrake i forskjellige tomattyper og kvaliteter. En av<br />

dem kalles ganske treffende for smakstomater.<br />

Prisen er klart høyere enn for vanlige smaksløse<br />

tomater, men her ligger mye av forskjellen mellom<br />

suksess og fadese.<br />

En «båt» (bit) fersk hvitløk.<br />

Basilikum (best med fersk, men tørket funker hvis<br />

man ikke har noe annet for hånden).<br />

Olivenolje av god, ekstra jomfruelig type (alle<br />

oppegånde menn vet vel etterhvert at dette ikke<br />

har noe med mannsgriseri å gjøre...)<br />

Pepper- og saltkvern (forbausende mange audiofiler<br />

over tretti år har vel slike?).<br />

Users manual<br />

Man(n) starter med å sette på stekeovnen. Varmen<br />

skal være høy, 250 grader eller noe i den duren.<br />

Mens varmen tar seg opp skjærer man opp<br />

tomatene i ganske små biter, blander i basilikumen<br />

og litt olje. Skrell hvitløken.<br />

Når ovnen har blitt varm legger man ønsket<br />

antall skårne brødskiver inn. Etter et par, tre minut-


ter har de blitt nesten helt<br />

gjennomstekt og fått en<br />

gyllen overflate<br />

med litt mørke<br />

kanter her og<br />

der. Da tar man<br />

dem ut og<br />

går straks<br />

over i neste<br />

operasjon,<br />

som er å gni<br />

skivene svært<br />

forsiktig med<br />

en hvitløksbit.<br />

Det skal ikke<br />

mange dragene<br />

over «smørsiden»<br />

før man<br />

begynner å merke<br />

den umiskjennelige<br />

duften. Stopp der.<br />

Hell over «tomatgørra»,<br />

overdryss dette med<br />

litt pepper og salt fra kvernene,<br />

og vips, så er maten ferdig<br />

til å nytes. Serveres sammen<br />

med sval, fruktig rødvin eller kald<br />

og frisk rosèvin eller ditto tørr hvitvin.<br />

Tøff, tøffere, Mann<br />

Et par store skiver med bruschetta er ikke nok proteiner<br />

for en voksen mann som trenger krefter til å reise<br />

seg opp for å skifte CD´er eller snu plater. Dagens<br />

audiofil bruker ikke CD-skiftere, like lite som gårsdagens<br />

brukte plateskiftere. Har du forresten hørt om sportbilsentusiaster<br />

som kjører biler med automatgir? - Den<br />

smale sti har alltid vært kronglete.<br />

Nok om det i første omgang, vi trenger mer mat, og hva<br />

er mer smakefullt og lettlaget enn en tallerken med diverse<br />

modne, harde oster samt noen skinkeflak og biter med chorizopølse?<br />

Bildet viser «husets tapastallerken». Det er to meget gode<br />

grunner til at jeg trekker fram denne. Den første er at det smaker himmelsk<br />

godt. Den andre er at tillagingen er ytterst enkel. Ja, i realiteten<br />

dreier det seg om fullstendig ferdig tillaget mat.<br />

Denne tapastallerkenen kan også være unntaket som bekrefter regelen<br />

om at fersk mat er best. Jeg nevner dette fordi det tydligvis alltid skal<br />

være en og annen bedreviter på hi-fi nettsidene som arrogant avfeier<br />

dette og alt annet vi skriver som annenrangs amatørtull. Når vi generøst<br />

inviterer disse moderne utøverne av den urgamle sporten mannlig rivalisering<br />

til å dele sine alltid litt eller meget bedre kunnskaper og ferdigheter<br />

med våre øvrige lesere, blir det nesten alltid helt taust.<br />

State of the art råvarer<br />

Det er fint at denne maten er så og si ferdig tilberedt. Verre er det at den<br />

har sin pris, bokstavelig talt. Tallerkenen «pyntes» opp med ting som vellagret<br />

ekte spansk manchegoost samt diverse annen ost man kommer<br />

over, serranoskinke, små harde biter av chorizopølse, noen olivener, halve<br />

båter med cherrytomater (hvis du ikke allerede har spist tomatbruschetta<br />

da), soltørkede tomater og andre ferdiglagede delikatesser du måtte<br />

komme over. Dette er dyre saker, og ikke noe for den delen av leserskaren<br />

som synes det er viktigere å svi av pengene på siste nytt innen «The<br />

Absolute Sound-sertifiserte» høyttalerkabler enn å nyte livet.<br />

Dessverre mister tallerkenen sin smakskraft og særpreg hvis man jukser<br />

for mye og legger på billigere oster og skinker. Det er ingen vits i å<br />

spare seg til fant.<br />

Toppkvalitets vellagret spansk pata negra-skinke koster mer enn 600<br />

kroner per kilo - i Spania, men det skal sies at smaken mer enn rettfer-<br />

diggjør prisen. Helt utrolig er overhodet ingen overdrivelse. I Norge tør<br />

jeg ikke å tenke på hva den ville koste, hvis du overhodet får tak i den.<br />

Derfor ender vi likevel oftest opp med middels kvalitet serrano eller<br />

parma. Det kan utmerket godt tenkes at de beste av den nye generasjonen<br />

norsk kvalitetsskinke blir et godt alternativ til disse. Standard norsk,<br />

masseprodusert «saltskinke» uten kjøttsmak er forøvrig bare tull.<br />

På bildet kan man se at jeg kun har anvendt ferdigdelt, vakumpakket<br />

chorizopølse. Den er på langt nær så smaksrik som de knudrete, lange,<br />

bøyde «pinnene» med skikkelig chorizo, men det var det jeg klarte å få<br />

tak den dagen. Livet ender gjerne opp med alt for mange kompromisser...<br />

Tilgangen på gode importerte oster begynner dog å bli god, og prisene<br />

kan tolereres når det ikke dreier seg om hverdagsmat. Godt det, for<br />

norsk, industrielt framstilt og pasteurisert ost blir bare tull det også. Det<br />

forstår man når man får smake de bedre av de ekte varene.<br />

Enkelt og greit<br />

Nå som vi har betalt oss ut av tidsklemma med å svi av noen kroner på<br />

kostbare, nytelsesklare delikatesser, lager vi elegant det hele om til å bli<br />

en (nesten) fullverdig varmrett ved spe på med de ferdiglagde «krydderpotetene»<br />

(tidligere kalt spanske poteter) fra Hveberg, som man nå<br />

finner i kjølediskene i svært mange dagligvarebutikker. Dette geniale<br />

påfunnet leveres i porsjonspose for to, tre personer. Du legger enkelt og<br />

greit posen i varmt vann 9 minutter. Slå av vannet og klipp opp. Så enkelt<br />

kan det være å servere virkelig gode, ferdigskrelte, krydrede og saustilsatte<br />

poteter. Eller man kan bytte ut potetene med en brødskive med et<br />

speilegg, og kalle retten for spansk senfrokost. Mulighetene er mange.<br />

Drikke<br />

Vinvalget kan bli litt vanskelig siden tapas gjerne består av smaksterke<br />

og ganske forskjellige retter. Den vinen som fungerer til én rett/ingrediens,<br />

blir kanskje helt feil til neste. Tapas kan godt følges av svale, fruktige<br />

rødviner eller kalde roséviner, som anbefalt til bruschetta over<br />

her. Slik drikkes og spises det ofte på barene i Spania, men jeg<br />

synes nå likevel at denne maten er så eksotisk og kostbar<br />

her på berget at den fortjener litt ekstra.<br />

Tørr hvitvin fungerer neppe. Den blir regelrett<br />

overkjørt av skinke og pølser, og smaker litt kjedelig<br />

sammen med de svært modne, tørre<br />

ostene. Gå i såfall for tørr sherry. Det er perfekt,<br />

og kald, frisk, relativt nytappet Fino eller<br />

Manzanilla har mange likhetstrekk med tørr<br />

hvitvin og smaker nydelig til omtrent alt av<br />

kald mat (og mye varm også). Mange nordmenn<br />

får imidlertid angst bare de hører ordet<br />

sherry, rødvin skal det være.<br />

Normalt synes jeg det er best og mest riktig å velge viner fra samme<br />

land som maten. Mest suksess har vi hatt med viner fra Duero-dalen,<br />

ganske langt nordvest i Spania. Duero er også navnet på den kjente<br />

elven som går over til å hete Douro på «portvinsiden» av grensen. Viner<br />

herfra er såpass mørke og tette at de ikke lar seg spille ut av smaksterke<br />

saker som skinker og pølser. Se etter distriktsnavn som Ribera del Duero,<br />

Toro eller Castilla y León.<br />

Det kan også tipses om at Valpolicella-viner av typen «Amarone» eller<br />

«Ripasso» fra Veneto i Italia kan smake fabelaktig godt sammen med<br />

«vanskelige» tapasretter. Disse vinene har mye av alt takket være tørking<br />

av druer eller annengangsgjæring. Gode eksempler av disse artene er<br />

tapas nok i seg selv, og ut fra en nesten pervertert tankegang om at fortettet<br />

og smaksterk mat fortjener ditto viner, kan dette bli harmoni.<br />

Hvis du ikke har lyst på vin, kan det være en god idé å prøve seg med<br />

et tysk hveteøl. Weissbier, som de heter på originalspråket, er meget matvennlige.<br />

Dessuten har det kvalitet, eleganse og et register av smaksnyanser<br />

du leter helt forgjeves etter i norsk øl, med mindre det dreier seg<br />

om de eksklusive, småskalaproduserte ølene til «Nøgne Ø, Det kompromissløse<br />

Bryggeri» i Grimstad. Disse kan også være verdt å prøve til<br />

tapas.<br />

God appetitt!<br />

4/2004<br />

67


Intervju med Tim de Paravicini<br />

En time med Tim av<br />

Tim de Paravicini er mannen bak firmaet EAR-Yoshino – selskapet for<br />

en del år siden måtte skifte navn som resultat av en navnetvist med<br />

en ikke ukjent konkurrent. Prøv å gjett hvilket firma det gjelder, når<br />

Tims opprinnelig navn på firmaet var "Esoteric Audio Research"?<br />

Han har gjort seg bemerket, ikke bare som en ekstremt kyndig konstruktør,<br />

men også som en like ekstremt frittalende mann, med relativt<br />

dårlig utviklet ærefrykt for sine konkurrenter.<br />

Tims noe svingende humør og utømmelige vitebegjær (og ditto enorm<br />

kunnskap om de ufatteligste temaer), er velkjent for alle som kjenner<br />

mannen. Når jeg møtte han i Gøteborg i forbindelse med åpningen av<br />

Mårten Designs nye besøkssenter, var det derfor to faktorer som medførte<br />

en viss spenning. Det ene var Tims humør for dagen, og det neste var om<br />

jeg kom til å klare å styre samtalen unna temaene biler og fly. De to nevnte<br />

temaer er områder som kan oppholde den engelske eksentrikeren betydelig<br />

lengre enn min tilmålte time. Vel, vi klarte det nesten, og brukte faktisk<br />

bare dobbelt så lang tid som planlagt. Hva vi ble enige om vedrørende<br />

biler, fly, språk og reiseliv får bli til en annen gang. Uforutsigbar<br />

eller ikke, så viste det seg i hvertfall at mannen er uhyre interessant sam-<br />

68<br />

PROFIL:<br />

Navn: Tim de Paravicini<br />

Født: 1945 i Nigeria<br />

Bosted: Cambridge i England<br />

Firma: EAR-Yoshino,<br />

med 6 ansatte<br />

Hobby: Flyging med (eget)<br />

småfly, biler og<br />

livemusikk<br />

Favorittmusikk: Rock, blues, jazz.<br />

Absolutt ikke klassisk<br />

– det gjør han etter<br />

eget utsagn rastløs<br />

og aggressiv...<br />

Vinyl eller CD?: Vinyl<br />

Vidag Mørch fikk nylig anledning til å dele en<br />

time og en stor kanne kaffe for et av tidenes<br />

minst strukturerte portrettintervjuer. La meg<br />

fastslå at en time med Tim, en av hi-fi bransjens<br />

mest markerte profiler ikke er som alle andre<br />

timer...<br />

4/2004<br />

Vidar Mørch<br />

talepartner og svært så hyggelig på en god dag. Og boblende! Så<br />

boblende at nedenstående (relativt frie) oversettelse ble et lite kunststykke<br />

å sammenfatte, etter den noe kaotiske samtalen.<br />

VM: Hva vakte din første interesse for musikk?<br />

TdP: Mitt første møte med musikk var fra mors grammofon hjemme i<br />

Nigeria, der vi bodde til jeg var 7 år.<br />

VM: Dette var en vel noe før "high-end" begrepet var aktuelt?<br />

TdP: Jeg er født i 1945, så det begynner å bli en liten stund siden, ja.<br />

VM: Hva fikk deg til å starte med egne konstruksjoner?<br />

TdP: Som studiotekniker var jeg aldri fornøyd med standardutstyret fra<br />

andre produsenter, så jeg begynte å modifisere og forbedre dette.<br />

VM: Du er kjent for å være en smule kritisk overfor andre konstruktører.<br />

Kan du, for en teknisk ukyndig som undertegnede, forklare hvor du skiller<br />

deg fra de andre?<br />

TdP (peker mot sin utvilsomt kreative hjerne): "I’ve been given this" (-så<br />

da, så).<br />

På oppfordring fortsetter han:<br />

Jeg har gode ører, og er genuint musikkinteressert. Generelt har teknikere<br />

dårlig øre for musikk, noe som uunngåelig gir et litt dårlig utgangspunkt.<br />

Mine konstruksjoner er laget av ekte musikkglede. De fleste store produsenter<br />

lager ting de vet de kan selge. Det er pengene, og ikke musikken<br />

som styrer.


VM: Du har tidligere sagt at du ønsker å prise dine produkter så flest<br />

mulig kan ha råd til å eie godt utstyr. Er det også musikkgleden din som<br />

taler?<br />

TdP: Jepp! Musikk er det viktigste vi har, og burde være tilgjengelig for<br />

alle. Gratis faktisk – men med høy kvalitet! (Kvaliteten på lavoppløst<br />

gratis musikk på internett, ble liksom lukket før det ble et tema).<br />

VM: Du blir ikke søkkrik av en sånn filosofi?<br />

TdP: Verdens high-end marked er ca. 1 millioner mennesker. 100 000<br />

kjøper det aller dyreste og 1000 solgte komponenter fra én produsent<br />

er meget bra. Nei – man blir ikke rik av det. Det er ikke det som er<br />

poenget heller.<br />

VM: Er det én spesiell ting av teknisk karakter, som gjør dine produkter<br />

bedre enn mengden?<br />

TdP: Egenutviklede transformatorer med ekstremt stor båndbredde, og<br />

enkelte unike kretsløsninger.<br />

VM: Dine EAR 509 monoblokker er noen av dine beste og mest prestisjefylte<br />

produkter. Likevel er de uendret over 25 år. Har rørforsterker-teknologien<br />

virkelig endret seg så lite?<br />

TdP: Ja.<br />

VM: 509 ble opprinnelig laget for studiobruk. Er det fremdeles noen i<br />

platebransjen som bryr seg så mye om opptakskvaliteten?<br />

TdP: Noen, men sørgelig få. Dagens musikkproduksjoner er generelt<br />

noe komprimert "crap". Heldigvis svinger trender og det er tegn til at<br />

kvalitet er på vei tilbake igjen. Etterhvert finnes det faktisk en hel del<br />

unge musikere som til og med kan spille...<br />

VM: Litt mere teknikk: Rør eller transistor?<br />

TdP: Rør – absolutt rør! Transistorer er mest for pengehaiene.<br />

VM: Dine egne "state of the art" produkter (monoblokker og en forforsterker)<br />

er jo transistorbaserte?<br />

TdP: Bare for å vise at jeg kan lage det ekstremt med transistor også –<br />

hvis jeg vil.<br />

VM: Hvilket produkt er du mest stolt av å ha laget opp gjennom årene?<br />

TdP: Det må være en forsterker som ble døpt A1. Helt rå!<br />

VM: Hva med flerkanalslyd i disse moderne tider? Uinteressant?<br />

Tidligere<br />

utgivelser!<br />

kan bestilles* på<br />

www.audioforum.no<br />

DET BESTE AV HI-FI, MUSIKK OG HJEMMEKINO<br />

TdP: Fullstendig! Hi-fi er én ting, video noe annet. De som elsker hjemmekino<br />

er ikke de samme som elsker god musikkgjengivelse.<br />

VM: Helt til slutt: Hvordan ser ditt hjemlige referanseanlegg ut?<br />

TdP: Ikke i det hele tatt! Det er historien om skomakerens barn er jeg<br />

redd. Bare prototyper.<br />

4/2004<br />

eller på tlf. 22 17 60 50<br />

Tilbud:<br />

Bestiller du 5<br />

eller flere blader -<br />

spanderer vi porto!<br />

* Pris NOK 98,-. Porto kommer i tillegg.<br />

Vær rask - begrenset lager .<br />

69


PBN Montana SP3<br />

Dynamisk amerikaner<br />

70 4/2004<br />

Her finnes bare et<br />

par mindre danske<br />

bass/ mellomtone<br />

elementer som<br />

flankerer superdiskanten<br />

som<br />

også er fra Vifa.<br />

Men det store,<br />

solide kabinettet<br />

og et enkelt delefilter<br />

gir storslagen<br />

"amerikansk" lyd<br />

over et bredt<br />

frekvensområde.<br />

av Knut Vadseth


Jeg har tidligere lyttet til to større høyttalersystemer<br />

fra amerikanske Montana som tilsammen<br />

får meg til å undres på hva slags<br />

stuer disse høyttalerne er ment for. For selv<br />

om det er masse pent å si om disse høyttalerne,<br />

særlig den kostbare Montana XP (ca.kr.90.000),<br />

så er det påfallende hvordan klangbalansen på<br />

alle disse- pluss på flere modeller fra eksklusive<br />

Dave Wilson- prioriterer en slagkkraftig og<br />

dynamisk klangbalanse som har ekstra mye<br />

trøkk sånn midt i mellomtonen rundt et par<br />

KHz.<br />

"West Coast"<br />

Denne pågående "west coast" lyden kan også<br />

minne om eldre JBL konstruksjoner. Det jeg<br />

undres på er hvorvidt denne klangbalansen er<br />

for å skape best mulig klang blandt ekstremt<br />

dype tepper og store rom med eldre<br />

rørforsterkere med pæreformet frekvensgang,<br />

eller om det hele simpelthen<br />

bare er en optimal utnyttelse av<br />

eksisterende dynamiske elementers<br />

konstruksjoner for å få de til å spille<br />

så høyt og rent som mulig. Dette helt<br />

uten sugefiltre og andre korrigeringer<br />

som retter ut frekvensgangen, men<br />

muligens ødelegger dynamisk kontrast.<br />

Og som helt sikkert ødelegger<br />

for maks driftseffekt.<br />

Følsomheten på denne store høyttaleren<br />

med de relativt små elementene<br />

og det sannsynligvis ukompliserte<br />

to-veis delefilteret, er oppgitt til 90<br />

db ved 1 kHz i 8 ohm på 1 meters<br />

avstand og 1 watt påtrykk. Samtidig<br />

er bassen litt slank, men glitrende<br />

stram og dynamisk ned til omlag<br />

35 Hz hvor vi finner minus 3 dB<br />

punktet ifølge produsenten. Dette<br />

stemmer godt med egen lytting. Den<br />

litt slanke bassen vil oppleves tilnærmet<br />

ideel med en smule assistanse av bakvegg<br />

som kan gi et par-tre dB løft. Vekten er langt fra<br />

slank, men solide 41 kg pr stk. Inkludert et par<br />

meget gedigne spikes på metall uteliggere med<br />

solide justeringsskruer.<br />

Vifa superdiskant<br />

Jeg trodde i utganspunktet at de to mellomtone/basshøyttalerne<br />

som flankerte superdiskanten<br />

i et d’Appolito liknende system var av Scan<br />

Speak kevlar typen på 7 tommer som jeg anser<br />

for å være blandt verdens aller ypperste småbasser.<br />

Denne har også en forrykende bra<br />

mellomtone med glimrende stemmegjengivelse.<br />

Isteden har konstruktøren Peter Noerbaek spart<br />

noen kroner ved å velge en noe rimeligere Vifa<br />

variant. Husk at dette er en relativt rimelig høyttaler<br />

med et usedvanlig stort og solid kabinett<br />

som spiser mye av budsjettet. Høyttaleren har i<br />

mange år vært med på anbefalingslisten til<br />

Stereophile og koster der borte 4000 daler før<br />

skatt og frakt. Normalt skulle dette tilsi en pris<br />

på minst 50 tusen kroner på det norske markedet,<br />

men ved å selge direkte tilbyr importøren<br />

Morten Hassum høyttaleren for tett på halv pris.<br />

Diskanten er imidlertid av den puppale Vifa<br />

varianten som vi ser på stadig flere nyere høyttalerkonstruksjoner.<br />

Dette simpelthen fordi<br />

denne superdiskanten er glitrende god og kan<br />

serieproduseres til en fornuftig pris, selv for produsenter<br />

soom ofte må gange inntakskost med<br />

10 for å kalkulere antatt utsalgspris.<br />

Jeg har ikke tatt noen nærmere titt på delefilteret,<br />

men registrerer at delefrekvensen er<br />

2.200 Hz og at her er brukt uvanlig kostbare<br />

motstander av metalissert polypropylen og at<br />

innvendig kabling er med skikkelige greier fra<br />

Monster. Jeg forutsetter likevel et ganske enkelt<br />

delefilter uten kompliserte korreksjonskretser<br />

eller andre oppgaver enn å fordele effekten fra<br />

forsterkeren uten videre dikkedarer mellom de<br />

dobble bassene og superdiskanten. Husk at det<br />

enkleste så opplagt også kan være det beste!?<br />

Stor lyd<br />

Selv om jeg måtte bruke litt fantasi i min vanlige<br />

oppstilling (uten bakvegg) for mentalt å øke den<br />

dypeste bassen med et par dB, så var det uansett<br />

forbløffende å opplevde det storslagne lydbildet<br />

fra disse høyttalerne med de små (7 tommer)<br />

elementene. Ikke bare var klangbalansen<br />

storslagen; også dynamikken låt som om det<br />

hele kom fra skikkelig store høyttalere.<br />

Holografien var til å ta seg en joggetur i, stort<br />

og imponerende flott. Og man kunne spille<br />

svært høyt før dynamikken ble redusert, forvregningen<br />

økte og bassen ble pudding.<br />

Dette var simpelthen stort, tøft, men også en<br />

smule røft. Riktignok lå "ståpå" området en<br />

oktav eller to dypere enn på de større Montana<br />

høyttalerne (og Wilson) med egen mellomtone.<br />

Jeg vil derfor karakterisere klangbalansen som<br />

ganske maskulin og mørk tross en litt fremtredene<br />

mellomtone.<br />

Her på Montana SP 3 gikk frekvensgangen<br />

fra en dyp og dynamisk, men en smule slank<br />

dypbass, på svakt stigende kurs til elementene<br />

har en naturlig makseffekt ved ca 1000 Hz.<br />

Deretter faller de noe før diskanten har tatt over<br />

for fullt. Dermed blir området ved 2-3 kHz litt<br />

redusert, mens diskanten kvikt gjenfinner korrekt<br />

nivå og gir en ganske forbilledlig flat diskant<br />

til betydelig over hørbart område. Den litt<br />

røffe, ujevne overgangen (i min stue), gir imidlertid<br />

en slags "kant" i nederste diskantområde<br />

som kan låte en smule aggressivt i forhold til<br />

oktaven under som blir litt fjern. Jeg må innrømme<br />

at jeg opplever denne smule ujevn overgang<br />

– mye på grunn av ujevn spredning – også på<br />

langt dyrere systemer enn SP 3.<br />

Her har altså konstruktøren tilsynelatende latt<br />

naturen og elementene få bestemme lydsignatur<br />

og frekvensgang for å oppnå best mulig<br />

effekt og dynamikk. Et utmerket valg for mine<br />

ører, men frekvensgangen kan da ikke samtidig<br />

bli superjevn og homogen. Denne høyttaleren er<br />

ikke først og fremst nydelig i frekvensgangen,<br />

men så opplagt både tydelig og<br />

prydelig!<br />

Mozart og blues<br />

Selv om jeg er i tvil om jeg i lengden vil<br />

godta såvidt farget "west coast" klangbalanse,<br />

innrømmer jeg at det for mange<br />

slett ikke bør være noe dårlig bytte på<br />

mange typer musikk. Dessverre er det<br />

ingen selvfølge hvilken type musikk som<br />

vil låte best-eller verst- på denne høyttaleren.<br />

De tradisjonelle musikktypene er<br />

ofte mindre egnet til å velge mellom<br />

høyttalere enn man skulle tro.<br />

Men også Mozart trives med dynamisk<br />

kontrast i felerekka, mens røff blues<br />

og country kunne bli FOR røft med solisten<br />

litt for langt fremme i lydbildet. Med<br />

den relativt lave prisen på dette systemet,<br />

kan det uansett være vel verd en<br />

smule jobbing å få til disse høyttalerne<br />

til din musikk med optimal plassering,<br />

riktige kabler og tilpasset signalkilde.<br />

Den store "Hurricane" rørforsterkeren som<br />

Gunnar og Vidar testet i forrige <strong>Fidelity</strong>, ville<br />

utvilsomt vært en spennende match. Et stort<br />

rom med tykke tepper á la Holywood vil heller<br />

ikke være av veien!<br />

Konklusjon<br />

Igjen må jeg presisere at man ikke må sammenlikne<br />

disse høyttalerne med andre mindre systemer<br />

med doble 7 tommere. Montana SP3 låter<br />

som STORE høyttalere helt i tråd med den imponerende<br />

størrelsen og den solide vekten på det<br />

kraftige hexagonale kabinettet. Den storslagne<br />

og noe maskuline lyden har kanskje mer trøkksærlig<br />

midt i mellomtoneområdet- enn finesse,<br />

men vil gi bakoversveis selv med moderat store<br />

forsterkere uten å miste grepet om transienter<br />

og detaljer. Her er det hele tiden stramt og<br />

dynamisk. Og de solide stålbeina med spikes og<br />

enkel nivåeregulering, er noe av det flotteste og<br />

mest praktiske jeg har sett på noen høyttaler<br />

uansett pris.<br />

Pris kr.28.000,-<br />

Importør: www.highend.no<br />

4/2004<br />

71


Accuphase E-212 integrert forsterker<br />

Østens Perle<br />

“Bevares så mye musikkglede for en helt OK pris”,<br />

mener Vidar Mørch om dette smykket fra Japan.<br />

Gull – eller glitter?<br />

Accuphase sine forskjellige komponenter kan<br />

designmessig neppe kalles annet enn solid.<br />

Solid i beste forstand, som en fysisk fremtoning<br />

fra japansk tung (bokstavelig talt) hi-fi på sitt<br />

beste. Solid kan man vel også kalle produsenten,<br />

rent imagemessig. Forutsigbart, nesten historisk<br />

uendret designmessig og forutsigbart på<br />

alle måter. Igjen, ment i beste forstand. Ingen<br />

skal beskylde Accuphase for å vingle i designet<br />

og overrumple sine tilhengere med stadige skifter<br />

av fancy fronter og moteriktige påfunn. Gull<br />

har det vært, og gull skal det bli. Arven fra<br />

glansdagene på 70- og 80 tallet er påfallende.<br />

Den gang skulle det være feite fronter med<br />

lysende målemetervinduer og solide potmeterhjul.<br />

Det skulle føles solid og se ditto ut.<br />

72 4/2004<br />

Gjett hvordan utseendet og følelsen er på de<br />

nye modellene. Joda, følelsen er solid – og utseendet<br />

likeså. Stammer man fra en gullalder, så<br />

stammer man fra en gullalder. Sånn er det bare!<br />

Behøver jeg å påpeke at innsiden av apparatet<br />

gir nøyaktig samme inntrykk?<br />

Apropos innsiden, og en smule overraskelse<br />

likevel: Til E-212 får du muligheten for å plugge<br />

inn et innstikkskort med en meget kompetent<br />

DAC, for en tilleggspris på 8000,-. Denne geniale<br />

fasiliteten vil jeg komme litt tilbake til, men<br />

jeg kan avsløre at DAC’en er absolutt er i stand<br />

til å forvandle en middelmådig DVD spiller, til å<br />

bli en høyst kompetent musikkformidler. Ikke er<br />

det svindyrt og du slipper ekstra bokser og<br />

kabler. Enkelt, men ikke så rent lite genialt!<br />

E-212 havner prismessig i prisleiet rett under<br />

av Vidar Mørch<br />

Burmester og Krell, som jeg nylig har testet. Tar<br />

du med DAC’en, blir prisen nøyaktig den<br />

samme.<br />

For gullører?<br />

I testen av Burmesters rimeligste integrerte,<br />

skrev jeg at det begynner å bli sjeldent å finne<br />

middelmådige eller rent frem dårlige produkter i<br />

denne prisklassen. Det gjelder heldigvis fortsatt.<br />

Accuphase har kvaliteter som nok kan tilfredsstille<br />

et stort antall kjøpere, om de så har både<br />

gullører og gullkort.<br />

Noen kompromisser er riktig nok inngått,<br />

men bevares så mye musikkglede for en helt OK<br />

pris. Sammenlignet med Krell og Burmester, er<br />

Accuphasen først og fremst allsidighetens mester.<br />

Det er ingen egentlige enkeltprestasjoner


som stikker seg ut, men et generelt høyt nivå.<br />

Med mindre man inkluderer DAC modulen –<br />

som gjør denne forsterkeren til en liten genistrek.<br />

Når det gjelder imponerende enkeltprestasjoner,<br />

skal det jo også stå igjen litt å ønske seg i<br />

storebroren E-307.<br />

Nedenstående beskrivelse av lyden fra<br />

Accuphasen, er basert på en vurdering av den<br />

integrerte forsterkeren uten DAC. Vedr. DAC’en,<br />

vil jeg nøye meg med å beskrive den som absolutt<br />

verdt prisen – og vel så det. Husk at du slipper<br />

å betale for eget chassis, strømforsyning<br />

osv. Karaktermessig er den, ikke overraskende,<br />

preget av samme klangideale som forsterkeren.<br />

Selvfølgelig kunne den ikke måle seg med<br />

DAC’en i min Advantage S1 til drøye 40 000,-,<br />

men den overgikk derimot glatt en DVD spiller<br />

til seks tusen, samt en noe tilårskommen Denon<br />

CD spiller. Og det er antagelig hele poenget<br />

med den smarte DAC modulen.<br />

Takt og tone<br />

Accuphase E-212 er en dannet herremann. En<br />

ørevennlig fyr, med en litt avrundet og veldig<br />

behagelig fremtoning. Diskanten er snill og ørevennlig,<br />

men mangler likevel ikke følelsen av<br />

utstrekning og "luft". Totalt sett oppleves fak-<br />

tisk lyden som en bitteliten dæsj på den lyse<br />

siden. Ikke mye, men likevel verdt å merke seg i<br />

matching med andre komponenter. Velg gjerne<br />

makkere som gir litt futt og fart. Noe med muskler<br />

som kan støtte den dannede herremannen<br />

fra Accuphase.<br />

Mellomtonen er klangfull og veloppløst, om<br />

enn ikke så vektig som Burmesters. Stemmer får<br />

tilstrekkelig med kjøtt på benet til å virke troverdig<br />

likevel.<br />

Bassen? Ikke så dyp som med Krell<br />

KAV400ix, men til gjengjeld noe mere fyldig og<br />

med en ørliten "morrokuppel" i mellombassen.<br />

Dette kan være kledelig for mange stativ- eller<br />

mindre gulvstående høyttalere, som vil være en<br />

naturlig match med Accuphasen.<br />

Det ble naturlig nok en litt for tøff oppgave<br />

for minstemann i Accuphase familien, å trekke<br />

mine Audio Physic Avanti 3 med lydtrykk i stadionklassen.<br />

Til normalt bruk, var det likevel tilstrekkelig<br />

med strømreserver til å slippe hederlig<br />

unna. Likevel vil jeg nok anta at storebror E-307<br />

langt på vei vil kompensere for de små kompromissene<br />

den mindre modellen uunngåelig medfører.<br />

Eiertrang?<br />

Jeg må innrømme at Accuphase E-212 gir en<br />

blandet følelse av eierlyst. Utseende- og bruksmessig,<br />

gir den samme eiertrang som jeg en<br />

gang fikk av riktig tung hi-fi fra Japan, for 15 år<br />

siden. Lydmessig derimot, ble eiertrangen heller<br />

rettet mot den større modellen E-307. Det er<br />

jeg ganske sikker på at produsenten skal ta som<br />

et godt tegn.<br />

Hvis du også liker utseendet, og leter etter et<br />

alternativ i dette prissjiktet, bør du sjekke hvilken<br />

form for eiertrang du selv blir sittende med<br />

etter en prøvelytt.<br />

Importør/forhandler: Lyric Hi-Fi<br />

Pris: 27 000,- + 8000,- for DAC modulen<br />

4/2004<br />

73


Tannoy Eyris DC 1<br />

Frisk & Fyrrig<br />

Tannoy er en produsent med lange tradisjoner i de krevende<br />

proffmarkedene. Det har smittet over på amatørmodellen Eyris.<br />

Her er det energi og spillevilje i massevis.<br />

Mange har vel et inntrykk at «proff» er<br />

høyverdig og «amatør» er mindreverdig,<br />

men stopp og en halv! Kan man<br />

ikke like gjerne si at en amatør gjør<br />

ting ut av glede mens en proff gjør dem ut av<br />

nødvendighet? Altså yrkesmessige grunner, og<br />

også i lyd- eller musikkbransjen finner vi massevis<br />

av matleie, middelmådige og slurvete individer.<br />

Det er profitt som er hovedmotivet, ikke<br />

nødvendigvis kvalitet.<br />

Heldigvis for oss i denne sammenhengen<br />

lever Tannoy av å selge høyttalere til proffer, og<br />

da er det i deres interesse å være så konkurransedyktige<br />

på pris, kvalitet, anvendelighet og<br />

driftsikkerhet som mulig. Etter å hatt de ganske<br />

store kompakthøyttalerne Eyris i hus, mener vi å<br />

kunne hevde at denne ekspertisen slår<br />

gjennom. Eyris er utadvendte høyttalere som byr<br />

på masse uanstrengte detaljer og fin dynamikk,<br />

både ved lave og ganske høye lydtrykk.<br />

Annerledes<br />

Man trenger ikke engang gå nærmere for se at<br />

disse høyttalerne er annerledes. Blir man likevel<br />

nysgjerrig av det man ser, oppdager man andre<br />

detaljer som forteller at folkene bak Eyris også<br />

tenker en smule annerledes.<br />

Den toppmonterte «superdiskanten» kan<br />

muligens avfeies som en motesak. Som vi snart<br />

skal komme til, kunne ikke jeg finne noen overlegne<br />

kvaliteter i dette høyttalersystemets<br />

behandling av overtoneområdet.<br />

Designet, med iøynefallende og udiskret<br />

fasong, detaljer og farger, er vel heller ikke mye<br />

å henge seg opp i. Disse høyttalernes suverene<br />

midtpunkt er basselementet, med sitt store,<br />

skjermede magnetsystem, gjennomført fine byggekvalitet<br />

og eget, sentermontert og hornladet,<br />

diskantelement. Det håndterer frekvenser fra<br />

under 100 til over 10 000 Hz. Alt synes å være<br />

bygd opp rundt dette elementet.<br />

For øvrig kan det nevnes at høyttalerkabinettene<br />

er bygget opp av tykkveggede og stive plater,<br />

og at delefilterets komponentkvalitet er<br />

middelmådig. Kabinettenes «finer» er såpass<br />

flott gjennomført at man må helt innpå og fingranske<br />

for kunne fastslå at den ikke er ekte.<br />

Terminalene på baksiden er spesielle. Deres<br />

runde fasong viser seg i bruk å være en meget<br />

god idé. Kvaliteten er svært god, og de har fem<br />

skruer! - Den femte er for jording av basselementene.<br />

Jeg har ikke engang skikkelig jordforbindelse<br />

til anlegget disse høyttalerne ble testet<br />

med. Derfor gjorde jeg ikke noe forsøk på å<br />

prøve ut effekten av denne finessen.<br />

Elementenes plassering og kabinettets høyde<br />

74 4/2004<br />

er såpass stor at det burde greie seg lenge med<br />

stativer på omkring 50 cm høyde.<br />

Lyttetest<br />

Tannoy Eyris avløste Sonus Faber Cremona<br />

Auditor, og forskjellene mellom disse høyttalerne<br />

var store. Til å begynne med var det i<br />

Tannoys favør, og det er ikke dårlig med tanke<br />

på at prisen på disse er godt under det halve av<br />

italienerne (11 000 kroner for Tannoy, 26 000<br />

for Sonus).<br />

Eyris har en mye mer utadvendt lyd med mer<br />

attakk. Som tidligere nevnt er disse høyttalerne<br />

absolutt vitale og energiske. Transientene oppover<br />

i frekvensområdet kommer som perler på<br />

en snor, og klarheten og detaljeringsevnen er<br />

god. Lyden er på en overbevisende måte både<br />

distinkt og fyldig.<br />

Etter noe tids lytting begynte det å gå opp for<br />

meg at det er diskanthornet som bidrar på<br />

denne måten. Hornmullahene vil skynde seg å<br />

påpeke at «joda, hva var det vi sa», men i så fall<br />

slår jeg tilbake med å påpeke at nivået mellom<br />

2 000 til 2 500 og 5 000 Hz er godt fremhevet.<br />

Det at lydtrykk og frekvensgangens retthet taper<br />

seg over 5-7 kHz plager ikke meg så mye.<br />

«Luften» helt i toppen blir nok ivaretatt av<br />

superdiskanten.<br />

Mer uheldig kan det være at basselementet i<br />

sitt øvre virkeområde ikke alltid møter diskanten<br />

på en ønskverdig eller likeverdig måte. Med<br />

enkelte plater tenderer Eyris til tynnhet, nasalitet<br />

eller uklarhet i det øvre mellomtoneområdet.<br />

Ikke mye, men nok til å gi disse høyttalerne en<br />

karakter. Å forsyne dem med så høyt og distinkt<br />

spillende horn er en smule hard kur, og ingen<br />

av Tore Dag Nilsen<br />

medisiner eller behandling er helt uten bivirkninger.<br />

Det var faktisk flere enn undertegnede som<br />

fikk lettere assosiasjoner om 70-tallslyd og om<br />

ikke en litt kraftig rørforsterker hadde vært<br />

meget interessant å prøve ut sammen med Eyris.<br />

Holder snittet<br />

Ut over disse karakteristikkene fungerte Eyris<br />

som forventet av høyttalere til elleve tusen kroner.<br />

Bassen er tilstedeværende og ganske dynamisk.<br />

I mitt rom fikk jeg fin kraft ned til 50 Hz,<br />

med påfølgende bratt fall. Vi har hørt bassen<br />

strammere og bedre sammenhengende fra<br />

andre høyttalere, men de er som oftest dyrere<br />

enn Eyris. Tannoy har etter min oppfatning fått<br />

til et tilfredstillende kompromiss her mellom fyldighet,<br />

utstrekning og fart.<br />

Bassen skjøter mellomtonen på en noenlunde<br />

grei og diskret måte, og mellomtonen i seg selv<br />

er ganske rik og energisk. Øvre mellomtone kan<br />

som nevnt med visse plater få en litt blodfattig<br />

karakter, men langt fra alltid.<br />

Disse høyttalernes generelle klarhet, forfinethet,<br />

homogenitet og evne til å overbevise lytteren<br />

om at man har (nesten) ekte musikere foran<br />

seg, er også omtrent som man kan vente det fra<br />

denne prisklassen. Her skal man huske at konkurransen<br />

og nivået har blitt tøffere de siste<br />

årene.<br />

Hornløsningen i diskantområdet sikrer spredningskontroll.<br />

Eyris burde derfor være lettere å<br />

få til å fungere godt i forskjellige bomiljøer enn<br />

mange andre høyttalere. Horn er ikke kjent for<br />

god spredning, men Eyris klarer seg fint til ca.<br />

tretti grader utenfor aksen. Utenfor det faller de<br />

fortere og noe ujevnt av, men å gi god lyd så<br />

langt ute «på viddene» er det få høyttalere som<br />

klarer.<br />

Vi har også vært inne på at med disse høyttalerne<br />

er det bare å «dra på». De spiller kraftfullt,<br />

rent og uanstrengt ved tildels meget høye lydtrykk.<br />

Her merker vi slektskapet med proffverdenen.<br />

Ved nesten ekstreme lydtrykk begynner de<br />

dog å miste det rene og avslappede preget. Det<br />

får være grenser for hva en skal forlange av<br />

disse små 17-centimeters elementene.<br />

Basselementet utgjør dessuten endel av diskanthornets<br />

akustiske omgivelser, og ved lange<br />

bassmembranvandringer vil det her oppstå en<br />

egen type forvrengning.<br />

Konklusjon<br />

Tannoy Eyris er høyttalere med utpreget frisk<br />

spillestil. De er ikke uten særpreg, men plenty<br />

attakk, dynamikk og uvanlig fin evne til å<br />

«flexe» disse musklene også ved høye lydtrykk<br />

burde gjøre dem aktuelle for mange forbrukere.<br />

Pris: 11 000 kroner per par.<br />

Import: Nord Teledistribusjon AS.


Second opinion Tannoy Eyris DC 1:<br />

Jeg har tidligere testet en mindre Eyris modell, men uten coax element.<br />

Det er det råeste jeg har hørt utenom Revel M-20 av naturstridig<br />

lyd. Jeg ventet hel tiden at det blå membranet skulle fagre ut<br />

i rommet på de sinteste transientattakkene der nede. MEN; denne<br />

mindre versjonen trengte en både god og kraftig forsterker for å oppheve<br />

naturlovene, og den var en smule for tilbakeholden i øvre<br />

mellomtone. Solistene kom ikke tilstrekkelig ut av lydmiksen.<br />

Denne nyere og større DC 1, har både større element, større kasse<br />

og et mellomtone/diskant coax element som Tannoy også benytter på<br />

sine kostbare studio monitorer. I tillegg har den en superdiskant for<br />

knapt hørbare frekvenser. Denne høyttaleren har er derfor lettere å<br />

drive, har noe mer trøkk i mellomtonen og en noe luftigere diskant selv<br />

om diskantenområdet fremdeles er litt tøft, røft monitoraktig med en<br />

tørr lydkarakter. Mer macho enn søt, altså.<br />

Lyden er verken så tett og kompakt, eller så naturstridig som tidligere.<br />

Det hele låter som forventet med flott bass og helt utmerket<br />

balanse oppover. Bare små ujevnheter i overgangen mellom elementene,<br />

avslørte at dette ikke var en høyttaler som hørte hjemme blandt<br />

våre luksusmodeller i gruppetesten. Med sitt markante design, solide<br />

kabinett og fyrrige lydkvalitet, er denne høyttaleren vel verd pengene.<br />

4/2004<br />

KV<br />

75


Copland CSA29<br />

Hør på meg<br />

Jeg spisset øyeblikkelig ørene og visste<br />

momentant at jeg hadde fått et eksepsjonelt<br />

produkt i hus – til tross for at jeg bare skulle<br />

varme opp Coplandforsterkeren mens Dagsrevyen<br />

fremdeles flimret i rommet.<br />

Volumet var lavt – og plata – Ricochets – var kun satt på i påvente<br />

av en mer seriøs lytteøkt foran anlegget litt senere på kvelden.<br />

Riktignok var jeg blitt forsikret om at denne forsterkeren var innspilt<br />

på forhånd (av Audiocompaniet), men av gammel vane<br />

hadde jeg lagt inn et par timer oppvarming før den overhode skulle lyttes<br />

til. Dette er jo en rørhybrid for svingende!<br />

Det var bare å få TV`n av strømnettet, parkere foran anlegget, og la<br />

nyheter være nyheter den dagen….<br />

En diskret danske?<br />

Det minimalistiske, symmetriske og rene Copland designet utstråler eleganse.<br />

De to identiske dreierattene er hhv. inngangsvelger og volumkontroll.<br />

Begge kan man også styre fra fjernkontroll. Displayet viser inngangsvelgerposisjonen<br />

med røde tegn på sort bunn. En diskret nyhet,<br />

som man først oppdager på nært hold, er at logoen nå er frest inn i den<br />

massive aluminiumsfronten – lekkert!<br />

I inngangstrinnet anvendes to 6922 Sovtek doble trioderør som<br />

besørger en ypperlig følsomhet og som garantert bidrar positivt til den<br />

spilleglede og dynamikk som denne forsterkeren preges av – fra første<br />

anslag.<br />

Men la oss begynne med en tørr beskrivelse: På CSA29 finner du 6<br />

linjeinnganger hvorav en er merket RIAA. Den trenger et RIAA(print)kort<br />

for å fungere etter betegnelsen; dette er ikke testet i denne omgang.<br />

Utførelsen på inngangstikk og høyttalerkoplinger er kun av gjennomsnittlig<br />

kvalitet, noe som skuffer litt til prisen. Det bør være forskjell på<br />

NAD og Copland på dette området. Potensielle kjøpere av denne forsterkeren<br />

vil neppe forsømme kvaliteten på kabler og stikk, og dermed<br />

er sannsynligheten stor for at inngangsbøssingene kan bli en begrensende<br />

faktor. Nettkabelen er heldigvis avtagbar. Undertegnede har brukt<br />

Tara Labs Decade og Prime Rectangular Solid Core kabler samt EC nettkabel<br />

i testperioden.<br />

Ryddig mellomvekter<br />

Innvendig er dette en særdeles ryddig og gjennomført forsterker. Med<br />

lekker topografi og åpenbar symmetri er den et flott skue, og det oser<br />

høy kvalitet av komponenter og generelle løsninger. Mekanisk er CSA29<br />

bygget for mange års tøff bruk. Her finner man ALPS volumpotmeter,<br />

solide innkapslede inngangsreleer fra Axicom, en godt regulert strømforsyning<br />

og en massiv ringkjernetransformator plassert lengst mulig vekk<br />

fra inngangstrinnet. Kjølingen virker generøs, og sørger for at arbeidstemperaturen<br />

ikke blir særlig høy. Generelt bekrefter denne forsterkeren<br />

inntrykket av at utførelsen på skandinavisk elektronikk holder godt følge<br />

med konkurrenter fra andre deler av verden – og at prioriteringene ofte<br />

framstår mer logiske enn for mange av disse.<br />

Med sine 15 kg må CSA29 kalles en typisk mellomvekter blant dyrere<br />

integrerte forsterkere. 1000 kr. kiloen for forsterkere regnes av mange<br />

76<br />

av Anders Rosness<br />

4/2004<br />

som et "godt" kjøp, men at slike primitive målestokker blir misvisende<br />

har vi her et utmerket bevis på. Tunge forsterkere er ikke lenger nødvendigvis<br />

bra forsterkere. 2x85W (8 ohm) kontinuerlig imponerer heller ikke<br />

til prisen – men som fidelitys lesere vet, er det forskjell på watt, akkurat<br />

som det er forskjell på hestekrefter i biler. At det i dette tilfellet ikke er<br />

ponny-krefter, skal vi utdype nærmere etter hvert.<br />

Hør på meg!<br />

Med CSA29 har Copland kommet opp med en integrert forsterker som<br />

på papiret fremtrer med et lass "hifi-credibility". Rørbasert linjedel og<br />

transistor utgangstrinn – det beste av to verdener!?<br />

CSA 29 krever oppmerksomhet i kraft av en spilleglede den er født


med – og som er tilstede fra første øyeblikk,<br />

dvs. etter at utgangen har vært sperret en god<br />

stund lenger enn gjengse Solid State transistorkonkurrenter.<br />

Testen startet altså med en særdeles lang lytteøkt<br />

– som varte lenge, altfor lenge. For det<br />

fins hi-fi utstyr som ødelegger nattesøvnen og<br />

arbeidsdagen etterpå– og denne forsterkeren<br />

er et slikt produkt. Å bli servert en så smittende<br />

spilleglede – hvor den ene plata avløser den<br />

neste – ja det får en entusiast til å glemme<br />

både tid og sted. Alle som har opplevd det (jeg<br />

velger å tro at det gjelder majoriteten av<br />

<strong>Fidelity</strong>s lesere) vil sikkert gjenkjenne forventningen<br />

og dens oppfyllelse ved hvert eneste nye<br />

spor. I tilfellet Copland er det ikke fordi den<br />

representerer dansk dynamitt, men mer for sine<br />

subtile kvaliteter; sin silkemyke knyttneve. Selv<br />

tilfeldige gjester foran anlegget – inkludert kjæresten<br />

– spisset ørene og bemerket spontant<br />

hvordan det kunstneriske innholdet, på plater<br />

med slikt, plutselig utfoldet seg rett foran oss i<br />

lytterommet.<br />

High <strong>Fidelity</strong>s testspor fikk også bein å gå på<br />

– og SACD innspillingene på Opus 3 tok skikkelig<br />

av med denne freske forsterkeren. Her kom<br />

rommet og den indre dynamikken virkelig til sin<br />

rett – og her er det spilleglede av ypperste klasse!<br />

Det skal bemerkes at Denon DVD A11 bidro<br />

med sitt til det sistnevnte – det har du kanskje<br />

lest om i forrige blad?<br />

Provoserende bra!<br />

Selvfølgelig lyder forsterkeren gradvis bedre til<br />

den når sin normale arbeidstemperatur - etter<br />

noen timers entusiastisk musisering. Fra da av<br />

4/2004<br />

77


spilte den særdeles konsistent – uansett programmateriale.<br />

Forsterkeren ble aldri veldig<br />

varm, noe som kan forklares med mine høyttaleres<br />

uproblematiske impedanskurve kombinert<br />

med at den aldri ble satt på ekstreme effektmessige<br />

prøver.<br />

CSA29 spiller uforskammet, ja direkte provoserende<br />

bra! Naturtro – det er og blir hva det<br />

dreier seg om – og med denne forsterkeren får<br />

man en leksjon i "fidelity". Silje Nergaard, Kari<br />

Bremnes og Radka Toneff (jeg har hørt dem alle<br />

flere ganger "in natura")<br />

framstår overbevisende,<br />

med lepper, munn, hals og<br />

brystkasse. Deres gjenkjennelige<br />

stemmesignaturer<br />

indikerer at det forekommer<br />

minimalt med forstyrrende<br />

"elektronikkfiltre" i lyttesituasjonen.<br />

Detaljrikdommen i ansatser<br />

og pusting yter sitt<br />

bidrag til gåsehudfremkallende<br />

øyeblikk; alle kjente<br />

plater får ytterligere en<br />

dimensjon med denne<br />

Copland forsterkeren.<br />

Bassgjengivelsen er god,<br />

det svinger utmerket, og<br />

den har full kontroll over<br />

bassforløp og slaginstrumenter<br />

av større dimensjoner<br />

så langt mine to-veis<br />

stativhøyttalere rekker.<br />

Kontrabass og orgel overbeviser<br />

også, men Copland<br />

kan nok ikke utfordre den<br />

siste versjonen av Krell KAV<br />

400 i stålkontroll og kjellerdyphet.<br />

Her er det nemlig ikke adjektivene<br />

stramhet og autoritet i bassen som ligger nærmest,<br />

men mer tone, sødme og "varme".<br />

Ikke slapp på noen måte, bare med litt mer<br />

varm farge på paletten. Den vedvarer et godt<br />

stykke opp i mellomtoneområdet.<br />

Indre dynamikk<br />

Lenger opp i frekvensområdet har Copland<br />

CSA29 massevis av "indre dynamikk", en kvalitet<br />

som jeg etterlyste hos den forrige integrerte<br />

forsterkeren jeg testet; klasse A forsterkeren<br />

Cayin 265. Spilleglede og livlighet er ord som er<br />

brukt for å beskrive nettopp denne "indre dynamikken",<br />

og det er nettopp dette som fanger<br />

oppmerksomheten hos Copland.<br />

Her er all mekanisk fremføring forduftet, og<br />

musikerne utfolder seg overbevisende i et dypt,<br />

bredt og stort lydbilde foran deg. De plasseres<br />

og beveger seg også tydelig og nøyaktig i lyttevinduet.<br />

Slike kvaliteter gjenkjenner jeg fra de<br />

beste rørforsterkerne jeg har prøvd gjennom<br />

årene, de som får artistene til å materialisere<br />

seg rent holografisk i lyttevinduet foran deg.<br />

Nettopp slikt kan denne forsterkeren svinge opp<br />

med på de rette opptakene.<br />

En av disse er Billie Holidays fantastiske<br />

"Songs for distingue lovers" (Verve, 1957) med<br />

78<br />

4/2004<br />

en Ben Webster i kanonform på tenorsax.<br />

Denne tidlige stereoinnspillingen har jeg spilt på<br />

vinyl i mer enn 25 år, mens CD-utgaven aldri<br />

helt har gitt meg samme kicket. Jeg har alltid<br />

trodd at CD-innspillingen har vært kraftig "doktorert",<br />

men etter gjenhøret på Copland må jeg<br />

nok revidere min oppfatning om at den er helt<br />

ødelagt.<br />

Det pulserende kompet og den levende akustikken,<br />

samt Billies og solistenes fantastiske prestasjoner,<br />

brakte meg på nytt tilbake til et trangt<br />

New York-studio noen januardager i 57 (eller<br />

helt presist; foran Systemdekspilleren med Stax<br />

electret pickup en gang på 80 tallet). På denne<br />

innspillingen er de to mikrofonene tydelig plassert<br />

ut blant musikerne i ett og samme rom,<br />

(med en halvvegg rundt trommene), båndet<br />

startet og 1..2…3 spill!<br />

Det er f.eks lett å høre hvordan teknikeren<br />

Norman Granz faktisk senker nivået på opptaket<br />

et par hakk midt i "Day in day out" for å unngå<br />

overstyring, hvordan Billie snur på hodet mens<br />

hun synger, og hvordan Barney Kessell strever<br />

med strengeanslagene på sin halvakustiske<br />

gitar. Kort sagt – her får du alle detaljene, og<br />

det musikalske innholdet, servert på en så overbevisende<br />

måte at det bare er å gi seg over.<br />

Litt rocka?<br />

Men det er altså en innspilling uten verken bass<br />

eller diskant på ytterfløyene – den har et frekvensområde<br />

som knapt oppfylte DIN normen<br />

45500. Paradoksalt nok er den altså perfekt til<br />

å avsløre de mest subtile forskjeller mellom<br />

dagens program - og gjengivelses - kilder.<br />

Dessuten hører vi antagelig mer av opptaket i<br />

dag, enn det musikere og teknikere oppfattet<br />

ved avspillingen av mastertapen i 1957!<br />

Rock sitter også som støpt – Jeff Beck, Stevie<br />

Ray Vaughan eller Big Bang – her er det bare å<br />

ta fram luftgitaren! I mitt anlegg tilfører denne<br />

forsterkeren ekstra livaktighet i lange baner –<br />

og det uansett innspilling. De stipulerte 85 W<br />

forekommer å være usedvanlig spreke, og mot<br />

klippegrensen tilføres bare litt ekstra fett.<br />

Den har dessuten den gode egenskapen at<br />

den får det viktigste frem, uansett innspilling.<br />

Budskapet, platenes innerste hemmeligheter, blir<br />

aldri latt i stikken. Soloinstrumenter, selv i de<br />

største oppsetninger, får alltid plass og rom til å<br />

blomstre. Klaver og fiolinkonserter<br />

fortærer den derfor<br />

med god appetitt, og<br />

mindre ensembler, f.eks<br />

barokkmusikk blir gjengitt<br />

med både den letthet og<br />

inderlighet som den krever.<br />

Med mine stativhøyttalere<br />

fungerer altså Copland<br />

CSA29 svært godt – og har<br />

man slike som utgangspunkt<br />

vil jeg på det varmeste<br />

anbefale en prøvespilling.<br />

Det er nettopp slike høyttalere<br />

som erfaringsmessig<br />

trenger en spilleglad forsterker<br />

mest, siden de ellers lett<br />

kan bli blodfattige og "pistrete".<br />

Bonusen man kan<br />

oppnå er en lyd som overskrider<br />

all sunn fornuft og<br />

på direkte naturstridig vis<br />

overskrider høyttalernes<br />

fysiske utrustning.<br />

Langt vennskap?<br />

Copland CSA29 er ikke perfekt.<br />

Det er ikke tvil om at<br />

det fins mer analytiske gjengivere der ute. Det<br />

fins også forsterkere med en mer autoritær<br />

bass. CSA29 vil kanskje også ha praktiske<br />

begrensninger med større dynamiske og elektrostatiske<br />

høyttalersystemer – det har jeg ikke<br />

testet. Kanskje har den litt for tydelig lydsignatur<br />

for noen? Jeg kan bare komme med det<br />

vanlige, trivielle: Du må høre den selv.<br />

Etter å ha levd med denne forsterkeren i<br />

anlegget i flere måneder øyner jeg en konklusjon<br />

for min egen del. Copland CSA29 er en<br />

mester til å gjengi det vesentlige innholdet på<br />

platene, og den musiserer med en sjarm og<br />

selvsikkerhet som smitter på alle tilhørere. Den<br />

har rett og slett en spilleglede som får deg til å<br />

lytte mer på musikk enn de fleste konkurrenter.<br />

CSA29 er altså ingen beskjeden gjest å få i stua<br />

– selv om dens ytre ikke røper stort mer enn det<br />

man forventer fra et Copland produkt – en litt<br />

kjølig og minimalistisk designet danske. Men<br />

denne forsterkeren vet å kreve oppmerksomhet<br />

for sine lydmessige prestasjoner. Som den beste<br />

integrerte forsterkeren jeg har testet, kommer<br />

den til å forbli i anlegget framover...<br />

Pris: kr. 25.000,-<br />

Importør: Audiocompagniet


Proson Reality 62 Mk II og 63 Mk II:<br />

Lyd: XL<br />

Pris:<br />

Small<br />

Av og til sperrer man øynene<br />

opp. Fra en svensk produsent<br />

av typiske "billig-høyttalere"<br />

kommer plutselig en serie som<br />

ser bemerkelsesverdig "hi-fi"<br />

ut, og som har en bånddiskant<br />

som ligner mistenkelig på den<br />

man finner på flere berømte<br />

høyttalere til helt andre priser.<br />

Første gang jeg prøvde et par store, gode<br />

og virkelig billige høyttalere var Philips FB<br />

925, tror jeg modellen het. De hadde<br />

doble 8-tommere, mellomtone og en planardiskant,<br />

og kostet rundt 5000 kroner.<br />

Høyttaleren var pen, forseggjort og faktisk ganske<br />

tung, 28 kg MDF-plater, et sensasjonelt<br />

godt kjøp som jeg skrev en like positiv test om.<br />

Det ble lagt merke til, og høyttalerne solgte<br />

godt. Dette var i en periode hvor Philips prøvde<br />

å markere seg som en hifi-produsent og ikke<br />

bare som et "billig-merke". Philips måtte senere<br />

dessverre forlate denne linjen, produktene ble<br />

for dyre å produsere. Oppfølgeren FB 825 ble<br />

etter sigende solgt uten fortjeneste selv om den<br />

var dyrere enn forgjengeren. Uansett ble disse<br />

høyttalerne et vendepunkt for meg personlig, til<br />

en slik pris hadde jeg faktisk råd til å kjøpe<br />

dem, og brukte dem i flere år. Jeg var endelig<br />

ferdig med stativhøyttalere uten bass og elektrostathøyttalere<br />

uten dynamikk. Philips var så<br />

fornøyde med disse høyttalerne at de viste dem<br />

frem for selveste Harry Pearson og TAS, men<br />

noen test kom aldri på trykk.<br />

Etter dette har jeg holdt meg til gulvstående<br />

høyttalere, og bruker i dag et par små og rimelige<br />

slike, som er modne for utskiftning. De er<br />

uten tvil anleggets svakeste ledd. Jeg sperrer<br />

derfor øynene opp når jeg ser i en annonse fra<br />

Hi Fi Center-kjeden et par høyttalere som ser<br />

ganske hi-fi ut, som har en bånddiskant på top-<br />

80<br />

av Stig Arne Skilbrei<br />

4/2004<br />

Lyttepanel:<br />

Stig Arne Skilbrei<br />

Dag Helleve<br />

Edvin Moen<br />

Tore Lyngstad<br />

Rune Lyngstad<br />

pen, og som koster så vidt over 4000 kroner. Er<br />

det mulig? De er relativt store (108 cm høy), og<br />

har to 6,5" basser. MÅ bare prøve tenker jeg og<br />

hiver meg på telefonen til Centeret og redaktøren<br />

og får avklart at joda, jeg kan få låne og ja,<br />

test er helt ok. Det viser seg at det i samme<br />

serien også finnes en storebror på 110 cm med<br />

enda en bass som jeg også blir anbefalt å teste<br />

ut, siden Centeret betrakter denne som enda<br />

bedre. Ingen av høyttalerne er fullt så tunge<br />

som Philipsene med sine 28 kg (Reality 62 veier<br />

17 kg), men takket være dobbel front og buete<br />

sider er høyttalerne ikke skrøpeligere og mer<br />

utsatt for resonnanser enn tilsvarende høyttalere.<br />

Proson Reality 62 Mk II<br />

En viss skepsis er til stede før testingen begynner.<br />

Proson er et "billigmerke", på samme måte<br />

som Genexxa, som også er laget på samme<br />

fabrikken i Falkenberg i Sverige (av JWS). Men<br />

samme fabrikk lager også Sonab og QLN, merker<br />

med godt rykte, så vi gir dem en sjanse.<br />

Produksjonen (eller deler av denne) ble for 2 år<br />

siden flyttet til Kina (dette er info fra Center-kjeden).<br />

Det som gjør meg spesielt nysgjerrig på disse<br />

høyttalerne er at diskanten minner mistenkelig<br />

på den berømte "G 2"-diskanten, som også sitter<br />

i en del svært dyre høyttalere, og som visstnok<br />

er utviklet i samarbeid med Ole


Christensen, en svensk ekspert på båndhøyttalere,<br />

som startet sin diskantkarriere med å modifisere<br />

Gamma- og Decca-diskanter. (Jeg jobber<br />

fremdeles med å få bekreftet dette). Den finnes<br />

både med rund og rektangulær monteringsflange,<br />

de er trolig identiske, og finnes også i<br />

Audes-høyttalerne (Estland/Litauen) og Red<br />

Rose fra Mark Levinson (the man).<br />

Tilsynelatende identisk høyttaler (Aurum) er produsert<br />

i Kina og kan kjøpes via nettet for en<br />

slikk og ingenting i sammenligning.<br />

Jeg er generelt streng når det gjelder høyttalere,<br />

og forlanger at de i det minste må låte<br />

naturlig og musikalsk i mellomtoneområdet, så<br />

får det heller våge seg med skavanker i ytterendene.<br />

Jeg er nådeløs mot høyttalere som umiddelbart<br />

gjør oppmerksom på seg selv, slik at<br />

man ikke kan konsentrere seg fullt og helt om<br />

musikken. Det vi umiddelbart la merke til med<br />

Proson 62, som er den minste gulvstående i<br />

serien, var at de var en tanke tynne i bassen, og<br />

litt for ivrige i toppen. Således var det ganske<br />

lett å bestemme høyttalernes "karakter".<br />

Hyggelig musikkgjengiver<br />

Men det forteller ikke alt. En høyttaler kan uansett<br />

slike feil låte relativt godt eller relativt dårlig.<br />

Jeg brukte denne gangen metoden med å<br />

koble høyttalerne opp direkte uten å sammenligne<br />

med de gamle, og spilte på dem i flere<br />

dager uten å sammenligne med noe annet enn<br />

musikken på kjente (og noen ukjente) plater. Vi<br />

noterte oss at lyden var detaljert, og at det var<br />

hyggelig å spille musikk. Med to basser var det<br />

bare å skru opp; det dundret av gårde. Bassen<br />

er generelt stram og jevn, men går ikke veldig<br />

dypt. Det er jeg vant til. Man prioriterer som<br />

regel evnen til å spille høyt fremfor dypt. Men<br />

bassen er som sagt litt tynn når vi spiller lavt,<br />

og jeg mistenker at grunnen er at man i delefilteret<br />

har tatt nivået litt for tidlig ned på det<br />

nederste elementet før det møter mellomtonen<br />

(for ikke å støte noen med en hump i frekvensområdet<br />

i stedet for en dump). Det samme<br />

synes å gjelde mellomtonen: Nivået er tatt ned<br />

litt for tidlig, slik at det oppstår en svekkelse i<br />

nivået før/under diskanten. Mellomtonen blir<br />

derfor, tross i en stigning i selve diskantområdet,<br />

relativt mørk (og behagelig), men ikke helt riktig.<br />

På grunn av disse to dalene i frekvensgangen<br />

kan lyden av og til mangle litt sting, men det<br />

hele låter likevel detaljert, behagelig og ganske<br />

musikalsk.<br />

Den virkelige testen kommer når man etter<br />

flere dager, kanskje uker, kobler opp sine egne<br />

høyttalere igjen. Jeg trykker play og spør den<br />

unge garde om det nå låter dårligere eller<br />

bedre. De er ikke videre interessert i hi-fi men er<br />

gamle nok til å høre etter når jeg ber dem.<br />

"Dårligere", sier Tore med ett ord. "Du da,<br />

Rune" spør jeg med klump i halsen.<br />

"Dårligere", svarer også han. Og disse karene<br />

er ikke enige i utrengs mål. Jeg spiller videre og<br />

spør "Nå da, etter at dere har vennet dere til<br />

lyden fra de gamle igjen?" "De gamle er dårligere",<br />

er den nådeløse og entydige dommen.<br />

Jeg er sjokkert. Lyden fra mine egne høyttalere<br />

er, tross i at de er langt mer homogene, betydelig<br />

mer lukket og forvrengt i mellomtone og diskant.<br />

Noe også mindre erfarne ører lett oppfatter.<br />

Proson Reality 63 Mk II<br />

Med sine 110 cm på sokkelesten er disse høyttalerne<br />

egentlig for høye for mitt lytterom, hvor<br />

jeg plasserer høyttalerne langt inn i rommet for<br />

maksimalt stereoperspektiv. De ruver. Men pytt,<br />

jeg tenker at med en slik stor treveis-høyttaler<br />

med to elementer til bassen alene (fremdeles<br />

6,5") kan jeg spille så flasset spruter i et par<br />

dager og virkelig ta frem villmannen i meg. Og<br />

det kan man.<br />

Disse høyttalerne kan spille høyt, med en jevn<br />

og muskuløs bass med god trøkk på stortromma.<br />

Lyden er ren, stram og dynamisk, og dette<br />

fortsetter oppover hele frekvensområdet. Lyden<br />

er jevnere enn på lillebroren, også diskanten er<br />

godt integrert med resten av toneområdet. Her<br />

er det mye vanskeligere å finne feil. De samme<br />

to søkkene i frekvensgangen som finnes i lillebroren<br />

er muligens tilstede og gjør at høyttalerne<br />

låter litt penere enn de egentlig skal når det<br />

virkelig går hardt for seg, men i langt mindre<br />

grad. Her er det virkelig vanskelig å sette fingeren<br />

på noe.<br />

Lyden er svært detaljert,<br />

jeg plukker ned<br />

detaljer fra et stort lydbilde<br />

som epler fra et<br />

tre, men lyden er på<br />

ingen måte ubehagelig<br />

analytisk. Dette er planar-<br />

og bånddiskantene<br />

sin force: De er (som<br />

regel) både målemessig<br />

og lydmessig dome-diskantene<br />

langt overlegen,<br />

og dette vinner<br />

hele lydbildet på. Det<br />

ser ut til at flere og flere<br />

produsenter endelig<br />

våger å montere noe<br />

annet enn den vanlig<br />

domediskanten på toppen.<br />

Grunnen kan være<br />

at man nå får tak i slike<br />

til en rimelig pris, jeg<br />

har nettopp fått greie<br />

på at Proson båndelementet<br />

er et resultat av<br />

et samarbeid mellom<br />

JWS og en kinesisk<br />

fabrikk, og at akkurat<br />

dette elementet derfor<br />

ikke er å finne på noen<br />

andre høyttalere. (Men<br />

det sier de jo alle sammen.)<br />

Overgangen til mine<br />

egne høyttalere er også<br />

denne gangen en gedigen<br />

nedtur, og bekrefter<br />

at det er lenge siden jeg<br />

har hørt like bra lyd som<br />

dette, i alle fall til prisen. Heller ikke med Proson<br />

63 går bassen så dypt som jeg kunne ønske,<br />

størrelsen tatt i betraktning, men dette er som<br />

sagt den vanlige måten å trimme rimelige høyttalere<br />

på som skal brukes både til hi-fi og hjemmekino.<br />

Man prioriterer kvantitet fremfor kvalitet.<br />

Konklusjon<br />

Reality 62 og 63 er Proson-seriens gulvstående<br />

alternativer for hi-fi og surround. Ved å anvende<br />

en så spennende diskant har produsenten gjort<br />

høyttalerne like attraktive for den kresne hifientusiast<br />

som hjemmekino-ungdommen. Jeg<br />

skulle gjerne sett at den minste modellen ruvet<br />

litt mindre i stua, den er bare to cm kortere enn<br />

toppmodellen, men for hjemmekino-folket som<br />

plasserer høyttalerne nærmere bakvegg enn<br />

meg er dette kanskje ikke noe problem. Proson<br />

62 Mk II er litt ujevne i lyden men til prisen<br />

uansett et alternativ som bør vurderes. Proson<br />

63 Mk II er etter hva jeg kan vurdere en virkelig<br />

vellykket høyttaler som jeg ikke hadde hatt det<br />

minste i mot å beholde. Den er bare for stor for<br />

min lille stue.<br />

Pris: Proson Reality 62 Mk II: kr. 4295<br />

Proson Reality 63 Mk II: kr. 5295<br />

Importør/forhandler: Hi-Fi Center Kjeden<br />

4/2004<br />

81


82<br />

Gjesteskribent: Jørgen Berle Christiansen<br />

God lyd også på<br />

gutterommet?<br />

Du er en fattig student med<br />

interesse for fysikk og<br />

teknikk. Hva gjør du? Blir<br />

hekta på hifi. Kanskje ikke<br />

det mest åpenbare forslaget.<br />

Men sånn kan det gå, jeg<br />

hadde egentlige ikke den<br />

store interessen for musikk<br />

engang. I dag er det derimot<br />

annerledes. Musikkinteressen<br />

øker dag for dag, proporsjonalt<br />

med synkende aktiva. For<br />

det er dyrt å være audiofil,<br />

det er ikke tvil om det. Men<br />

det hjelper da litt med sommerjobb<br />

og gratis kost og losji<br />

hjemme hos mor og far.<br />

4/2004<br />

Imotsetning til de fleste leserne av <strong>Fidelity</strong> er<br />

jeg bare 18 år. Noe jeg derimot har til felles<br />

med mange er liten forståelse for hobbyen<br />

blant venner og familie. Hvor mye har du<br />

brukt på anlegget er høyfrekvent spørsmål. Det<br />

tør jeg ikke lenger svare på. Og hvis jeg er så<br />

dum at jeg gjør det, himler folk med øynene,<br />

eller rister spørrende på hodet. Noen som kjenner<br />

seg igjen?<br />

Anlegget<br />

I dag består oppsettet av en EC DAC med en<br />

Sony DVD spiller som drivverk, Electrocompaniet<br />

AW-180, DP BPC 7.0 og Forsman VSS 3. Det er<br />

noen endringer på gang i kablingen, men den<br />

består i skrivende stund av Silk og Transparent.<br />

Fysikkinteressen har også båret frukter, og vært<br />

opphavet til en rekke tweaks. Noen av dem er<br />

også viet plass senere i artikkelen.<br />

Hvordan begynte så det hele? På besøk hos<br />

en venn fikk jeg for noen år siden se et høyttalerbyggesett.<br />

Med delene fulgte lovord om at<br />

gode selvbyggesett gav høyttalere til en brøkdel<br />

av markedsprisen. Jeg tok en titt på tegningene<br />

og registrerte navnet Eltek. Jeg visste at faren<br />

min hadde gode kontakter i et firma med<br />

Også strømkabler er viktig,<br />

mener dagens gjesteskribent<br />

Jørgen Berle Christiansen.<br />

samme navn, og jeg så store muligheter for<br />

både øresus og nabokrangler for en rimelig<br />

penge. En liten titt på nettet bekreftet fort at<br />

det dreide seg om to ulike firmaer, men det<br />

betyr ikke noe. På sidene til høyttalerprodsenten<br />

Eltek ble jeg introdusert til byggesettet Exact.<br />

6900,- var et stort innhogg i økonomien min<br />

den gangen, men jeg tok sjansen. Opprinnelig<br />

skulle jeg bygge høyttalerne for så å bruke et<br />

par tusen på forsterker og CD spiller. Etter hvert<br />

leste jeg mer og mer rundt emnet, og forstod<br />

kjapt at sparegrisen gikk en ublid tid i møte.<br />

Alle bladene roste en norsk forsterker fra et<br />

firma som het Electrocompaniet. Min første virkelige<br />

forsterker ble en ECI-3. Den kjøpte jeg<br />

brukt for 6500,- og fra da av var jeg hekta.<br />

Bruktkjøp<br />

Bruktkjøp har det blitt mange av. I en alder av<br />

18 år er kjøp av nytt high-end utstyr med ditto<br />

priser utenkelig (Om ikke du, far eller en onkel i<br />

Amerika vinner i lotto). Selv om jeg hadde hatt<br />

pengene tror jeg allikevel utstyret ville blitt kjøpt<br />

brukt. Til dels fordi det er mye penger å spare,<br />

man lærer et og annet om ekte "hestehandling",<br />

man møter mange hyggelige mennesker


med samme interesse og fordi man som ung<br />

kunde ikke møter særlig mye forståelse i landets<br />

hifi forretninger. Jeg har besøkt en del av dem,<br />

og betjeningen har variert fra svært hyggelige<br />

og hjelpsomme til direkte uhøflige. I hifi bladene<br />

beskrives det som obligatorisk å låne produkter<br />

med hjem før eventuelt kjøp. Det har vist seg å<br />

være svært vanskelig for meg. Noen få butikker<br />

har faktisk tatt meg seriøst og tilbudt hjemlån,<br />

men jeg har ikke hatt hjerte til å si ja, da jeg vet<br />

at produktene må kjøpes brukt uansett. (De<br />

andre som derimot ikke hadde noe særlig til<br />

overs for en ung entusiast kan imidlertid se<br />

langt etter pengene mine i fremtiden.) Jeg har<br />

allikevel forståelse for at butikkene prioriterer<br />

kundegrupper med tilsynelatende mer solid kjøpekraft.<br />

De leker jo tross alt ikke butikk. Eller?<br />

Matching<br />

Siden jeg ikke har mulighet til å høre produktene<br />

før jeg kjøper dem blir det vaskelig å få til<br />

god matching av komponentene. I begynnelsen<br />

var jeg litt skeptisk til dette med matching. Alle<br />

produktene jeg hadde eid hadde jo spilt meget<br />

bra sammen. Det var til en viss grad flaks, men<br />

også blader som <strong>Fidelity</strong> og gamle Audio var<br />

"medskyldige". Da jeg for en tid tilbake skulle<br />

skaffe ny signalkilde ble jeg en ny erfaring<br />

rikere. En erfaring som vedgikk både lydmessige<br />

preferanser og matching. (Dem har det med<br />

tiden blitt mange av.) Min daværende cd spiller<br />

var Meridian 508-24. For øvrig en fantastisk<br />

musikkformidler, men i lengden syns jeg den ble<br />

litt kjedelig. Da et godt tilbud på en Wadia 830<br />

dukket opp slo jeg til. Wadiaen er uten tvil den<br />

"beste" Cd spilleren jeg har hatt i hus. Allikevel<br />

var skuffelsen stor. Det ble rett og slett kjedelig<br />

å høre på musikk. Det sentrale i musikken druknet<br />

i detaljer. Den "kirurgiske" spillestilen til<br />

Wadiaen krevde et nytt bytte, og jeg endte opp<br />

med en EC DAC. Mange er kanskje uenige i min<br />

karakteristikk av Wadia spilleren, og det har jeg<br />

full forståelse for. Selv om<br />

den ikke passet meg var den<br />

uten tvil en fantastisk CD<br />

spiller. EC DACen blir i mine<br />

ører et slags kompromiss<br />

mellom Wadia 830 og<br />

Meridian 508-24. Den er<br />

musikalsk engasjerende<br />

samtidig som den har<br />

attakk.<br />

Kompromisser<br />

Neste overraskelse kom med<br />

lysten til å bytte ut høyttalerne.<br />

Exacten er en meget god<br />

høyttaler i prisklassen, men<br />

med visse kompromisser.<br />

Kompromisser som egentlig<br />

ikke er særlig positive i den<br />

målgruppen jeg tilhører.<br />

Følsomheten er på 84 dB.<br />

Noe som betyr at høyttaleren<br />

ikke er noen "head-banger".<br />

Og ikke minst at den sluker<br />

effekt. Når jeg så bestemte<br />

meg for å bytte stod jeg<br />

ovenfor et nytt dilemma.<br />

Gutterommet er ikke akkurat<br />

det rette stedet for plasskrevende<br />

konstruksjoner. Tolv<br />

kvadratmeter blir et naturlig<br />

hinder. Mine opplevelser av<br />

produkter og ikke minst service<br />

fra Eltek gjorde at jeg<br />

gjerne ønsket en ny høyttaler<br />

derfra. Jeg overveiet den nye<br />

S33, men klarte ikke å bestemme meg. En<br />

annen norsk konstruktør var også spennende.<br />

På høstens hifi messe i Horten ble jeg fascinert<br />

av Forsmans VSS høyttalere, og en prat med<br />

Forsman selv avslørte at de ikke var så kresne<br />

på romstørrelse. På ny ble et godt brukttilbud<br />

avgjørende. Jeg endte opp med en gammel<br />

utgave av Forsmans VSS 3 høyttaler og kan ikke<br />

si jeg angrer. Den er nok ikke så "eksakt" som<br />

høyttaleren med samme navn, men den er utrolig<br />

engasjerende. Dette skyldes kanskje mye<br />

nivå i mellomtonen. Uansett, med denne høyttaleren<br />

er de såkalte "hifi" øyeblikkene der alt<br />

stemmer blitt mye hyppigere. Og det er vel<br />

akkurat dette hobbyen består av er det ikke?<br />

Når jeg i tillegg vet at høyttaleren har et stort<br />

potensial i form av oppgradering må jeg innrømme<br />

at jeg er temmelig fornøyd med kjøpet.<br />

Passiv pre<br />

Neste skudd på stammen blir nå en såkalt TVC.<br />

En passiv trafobasert volumkontoll med de<br />

samme trafoene nevnt i tidligere <strong>Fidelity</strong>. (Blant<br />

annet i forbindelse med Leif Christensen og<br />

Petter Dale. Denne volumkontrollen fikk min<br />

passive DP nesten til å låte udynamisk og kjedelig.<br />

Komponentene er ikke direkte billige, men<br />

sammelignet med lydgjengivelsen er det et<br />

suverent kjøp. I disse dager går jeg spent og<br />

venter på at delene forlater det norske tollvesenets<br />

klarering. Så blir det frem med loddebolten<br />

4/2004<br />

83


før et stort smil forhåpentligvis legger bredsiden<br />

til.<br />

<strong>Fidelity</strong>s egen Petter Dale introduserte i første<br />

nummer begrepet "anleggets tre rammevilkår".<br />

Dette er et begrep som nærmest skulle inkluderes<br />

i alle bruksanvisninger for Hifi utstyr. Alle<br />

områdene har jeg jobbet mer eller mindre med,<br />

og gevinstene har vært betydelige. (Og i visse<br />

tilfeller essensielle.)<br />

Tweaks<br />

Vibrasjonsdemping ble førstemann ut. Utstyret<br />

står i et svært solid egenprodusert rack. Både<br />

hyller og ben er sandfylte, og jeg har unngått<br />

magnetiske materialer. Under fortrinn og CD<br />

spiller har jeg noen spesielle føtter bestående av<br />

avkuttede eggeglass og fiskekroker! (Se bildet)<br />

Racket står på dempeføtter laget etter fysiske<br />

prinsipper. ( Les Snells brytningslov for spesielt<br />

interesserte.). De består av en sandwich av<br />

materialer med ulik tetthet i en spesiell konfigurasjon.<br />

Symposium Audio lager dempeplattformer<br />

etter samme tankegang. Slike plattformer<br />

skal jeg selv forsøke å lage så fort jeg får tid.<br />

Strømmen hentes fra dedikert jordet 16<br />

ampere kurs, og renses av et nettfilter jeg fant<br />

tegningene til på hifisentralen. Alle apparater<br />

fores av godt skjermede DIY nettkabler. Faren<br />

min er elektriker å så med skepsis på dette med<br />

"skitten" strøm. Motvillig gikk han med på å<br />

ordne separat kurs til meg. En skilletrafo lånte<br />

han også med hjem fra jobben. Disse utbedringene<br />

gav mersmak, og stadig nye tweaks ble<br />

prøvd. Skjermingen av kabler har også gitt meg<br />

en ide om skjerming av hele oppsettet. En stor<br />

del av forurensingen skyldes at ledningene plukker<br />

opp elektromagnetisk støy fra omgivelsene.<br />

84<br />

4/2004<br />

Slik stråling emmiteres ut fra det meste vi omgir<br />

oss med. Denne strålingen kan med enkle midler<br />

skjermes delvis med en såkalt Faraday<br />

skjerm. (I praksis bare en netting av ledende<br />

metall, isolert fra jordforbindelse.) Tanken er å<br />

bygge et skap til elektronikken med slik<br />

Faradayskjerming bygget inn i veggene. Om<br />

dette vil gi noe effekt vet jeg ikke, og fortsatt<br />

kan jeg ikke nok om emnet til å utlede det nærmere.<br />

Men det er uansett en spennende ide. De<br />

ulike strømrensingstiltakene har i mitt oppsett<br />

hatt stor effekt. De har glattet ut gjengivelsen,<br />

mindre korn, luftigere diskant, flere detaljer osv.<br />

Akustikk<br />

Siste skuddet på stammen har med romakustikken<br />

å gjøre, og har fått både familie og venner<br />

til å etterlyse en etterstramming av visse skruer.<br />

(Vi snakker ikke om høyttalerelementer nei.)<br />

Rommet mitt er relativt lite. Som sagt er tolv<br />

kvadratmeter alt jeg har å boltre meg på.<br />

Kompromisser må derfor inngås i forbindelse<br />

med høyttalervalg og plassering. Exactene<br />

hadde bakovervendte bassrefleksporter, og lærte<br />

meg mye om hvordan høyttaleren oppfører seg i<br />

rommet. I tillegg har jeg plukket opp mange tips<br />

i fra blader, internett og den forøvrig gode<br />

boken "A Complete Guide To High End Audio"<br />

(Anbefales). Akustikk er en vitenskap i seg selv,<br />

men jeg har forsøkt å lære meg det grunnleggende.<br />

Først laget jeg små stavdiffusjonspaneler.<br />

De ble plassert i førsterefleksjonspunkter på<br />

bakvegg og sidevegger. Etter å ha ommøblert<br />

rommet, og flyttet høyttalerne fra langvegg til<br />

kortvegg ble behovet for diffusjon større. (Fordi<br />

avstand til sidevegg nå ble svært liten.) Nye og<br />

større paneler ble laget.<br />

Bedre definisjon<br />

Jeg må innrømme at dette ble<br />

en enorm forbedring. Alt ble<br />

mye bedre definert, og detaljer<br />

trådte tydeligere frem. Det<br />

skal bli spennende å se hvor<br />

bra det blir når jeg er ferdig<br />

med å arbeide med rommet.<br />

Dersom man har egnet plass<br />

anbefaler jeg eksperimenter<br />

med slike diffusjonspaneler på<br />

det sterkeste. Ikke er det dyrt<br />

heller. Noen hundre kroner og<br />

en del timer i arbeidsboden er<br />

alt det har kostet meg. "Tube<br />

traps" til hjørnene skal jeg<br />

også lage da jeg har fått<br />

noen resonanser i bassområdet.<br />

Jeg håper dette vil gi forbedringer<br />

i samme klasse som<br />

diffusjonen til nå har gitt. Om<br />

noen vil vite mer om temaet<br />

er internett et godt sted å<br />

begynne, men send meg gjerne<br />

en mail for flere personlige<br />

erfaringer.<br />

Men videre fra det tekniske,<br />

det musikalske er jo også<br />

viktig. (Selv om teknikken fas-<br />

cinerer meg veldig.) Den musikalske interessen<br />

varierer. Her spilles alt fra Audioslave til Dvorak.<br />

Pink Floyd er store, Bob Marley og Van Morrison<br />

har sjel, gammel pop som Supertramp får i gang<br />

rockefoten. Det gjør også andre gamle stjerner<br />

som Bruce Springsteen, Dire Straits og Eric<br />

Clapton. Frank Zappa får frem smilet, og<br />

Coltrane og Krall får ned pulsen. Lista er lang.<br />

Tonene styres av fjernkontrollen og dagsformen.<br />

Allikvel er det helt klart det å finne ny musikk<br />

som er det vanskeligste for meg. I platebutikker<br />

er utvalget så stort at det er vanskelig å lete<br />

uten å ha noe å lete etter. Internett butikker er<br />

gjerne ennå vanskeligere å finne ny musikk i da<br />

man sjelden har muligheten til å høre. Igjen blir<br />

blader som <strong>Fidelity</strong> en fin hjelp til å utvide horisonten.<br />

Livstil<br />

Livsstilsartikler om sigarer og pasta har vakt<br />

både begeistring og raseri blant <strong>Fidelity</strong>s lesere.<br />

Jeg lurer på hvordan en treningsartikkel ville<br />

blitt mottatt. Med et smil om munnen tenker jeg<br />

på mulige headinger. "Kom i form for audiofile"<br />

eller kanskje "Fintrimming av pondusen"?<br />

Hifi er en spennende hobby. Jeg må innrømme<br />

at jeg er like opptatt av teknikken som<br />

musikken, uansett en hobby er en hobby.<br />

Innledningsvis stadfestet jeg som mange andre<br />

at nettopp hifi er en dyr hobby. Men så lenge<br />

hobbyen gir emosjonell verdiskapning spiller det<br />

ikke noen rolle hva det koster i kroner og øre.<br />

Så lenge pengene finnes er det et slitent ordtak<br />

som sier at de er til for å brukes. Det er en<br />

grunn til at det ordtaket er slitt.<br />

Som sagt er jeg bitt av basillen og får nok<br />

snart abstinenser igjen. Imidlertid er det nå russefeiring<br />

og noe penger må settes av til det.<br />

Men kanskje ikke for mye da det muligens vil<br />

skape helt andre abstinenser. J<br />

Jørgen Berle Christiansen,<br />

jberle@hotmail.com


Pickup test, del I<br />

86 4/2004<br />

Lån meg din<br />

pick-up!<br />

og jeg skal si deg hvordan den låter<br />

Tekst: Stig Arne Skilbrei<br />

Medlytter: Dag Helleve<br />

"I 2001 begynte det å skje noe. Folk<br />

kom og spurte etter drivreimer og<br />

stifter til platespilleren sin. Etter det<br />

har det vært en jevn etterspørsel".<br />

Sitatet er hentet fra et elektronikkverksted.<br />

Platespilleren er altså<br />

fremdeles aktuell, og <strong>Fidelity</strong> har<br />

gått i barndommen og prøvd en<br />

rekke pickuper.


Selv etter at CD-mediet ble lansert ca.<br />

1983 var det mange som tviholdt på platespilleren<br />

sin, og med god grunn. Plater<br />

var fremdeles mulig å få tak i, og cd-lyden<br />

var rar, for å si det pent. Senere kom dette seg,<br />

og platespilleren ble rett og slett radert ut. Det<br />

er i dag svært få som bruker platespiller, men<br />

noe er tydeligvis i gjære. En kamerat som for<br />

lenge siden hadde kvitta seg med både plater<br />

og platespiller, kom i vinter og lurte på om jeg<br />

hadde en platespiller til salgs. Platespilleren er<br />

på vei ned frå loft og opp fra kjellere, og grunnene<br />

er flere. Alle entusiaster vet at en god platerigg<br />

fremdeles er vanskelig å slå rent lydmessig.<br />

Det er tungvint å spille plater, men det er<br />

likevel noe sjarmerende ved det, noe håndgripelig<br />

som gjør at det er trivelig. Det er enkel<br />

mekanikk, du ser hva som skjer og forstår hvordan<br />

det virker. Musikken strømmer mot deg som<br />

et legende hele, den er ikke kuttet opp i 44.100<br />

biter (pr. sek) og lappa sammen igjen. De<br />

færreste skjønner hvordan slikt er mulig,<br />

og det skaper avstand og trøtthet.<br />

Men hva med plater, spør du. En DJ<br />

jeg har snakket med hevder at nesten alle<br />

utgivelser på CD også lar seg skaffe på<br />

vinyl; jeg begrenser meg til å si mange.<br />

Men det er kun spesielle butikker som<br />

fører dem. Du må vite om dem. Også<br />

Discjockyene har vært med på å gi platespilleren<br />

et løft. En ekte DJ spiller bare<br />

vinylplater, og DJ`s med platespiller er<br />

også et vanlig innslag på konserter – i alle<br />

fall de jeg går på.<br />

Om å teste pick-uper<br />

De som spiller plater i dag ser ut til å være<br />

gamle hifi-entusiaster på den ene siden og og<br />

DJ`er og ungdommer på den andre, og det er<br />

kanskje faktisk sistnevnte kategori som har fått<br />

fart i platesalget igjen. Men også mannen i<br />

gata kommer nå etter, han som ikke kan glemme<br />

sin første hete elskov til J`etaime. Ingen vet<br />

vel hvordan dette bildet kommer til å se ut om<br />

noen år, men det er fremdeles gode grunner til<br />

ikke å kvitte seg med platene sine. De nye cdformatene,<br />

SACD og DVD-A har enda ikke fast<br />

grunn under føttene. Selv har jeg begynt å teste<br />

pick-uper. Det har vært en helt spesiell glede<br />

endelig å finne ut hva de ulike pickupene er god<br />

for. Litt tilfeldigheter, litt samlemani (bare litt) og<br />

en pickup-produserende kompis i Japan har<br />

gjort til at jeg "plutselig" sitter på en hel liten<br />

samling av pick-uper. Jeg kan røpe med en<br />

gang: Jeg har fått et par overraskelser.<br />

Oppskrytte pickuper har vist seg å være en skuffelse,<br />

mens andre, som nærmest har vært neglisjert<br />

av hifi-pressen, har vist seg å være overraskende<br />

gode.<br />

For nybegynnere<br />

De aller fleste platespillere er utstyrt med pickup<br />

(pu) av mm-typen (moving magnet). Denne<br />

kobler du rett til phono-inngangen på alle vanlige<br />

radioer, forsterkere eller forforsterkere.<br />

Signalet blir forsterket ca 40 dB og inngangsimpedansen<br />

skal være 47 kOhm. Den andre typen,<br />

mc-typen (moving coil) er sjeldnere og dyrere,<br />

men ofte foretrukket av audiofile. Denne skal ha<br />

ca. 60 dB forsterkning og 100 Ohm inngangsimpedans;<br />

et ekstra mc-trinn er derfor nødvendig<br />

mellom platespiller og forsterker om forsterkeren<br />

ikke har inngang for begge typer pu.<br />

Siden mange forsterkere i dag ikke har noe<br />

fonotrinn innebygd, gjør du lurt i å investere i et<br />

fonotrinn med inngang for både mm og mc. Du<br />

kobler platespilleren til fonotrinnet, og fonotrinnet<br />

til en av forsterkerens linjeinnganger, likegyldig<br />

hvilken (f. eks. aux, forkortelse for auxiliary,<br />

dvs ekstrainngang). Fonotrinnet må gjerne ha<br />

valgbar følsomhet og inngangsimpedans, for<br />

pickupenes utgangssignal og utgangsimpedans<br />

varierer. Enkelte anbefaler 47 kOhm inngangsimpedans<br />

også for mc, du må gjerne prøve.<br />

Lyden blir da etter min mening lys, mekanisk og<br />

udynamisk. Sjekk for all del også Gunnar Brekke<br />

sin artikkel "Vinyl ABC" i første <strong>Fidelity</strong>.<br />

Denon 103C<br />

Goldring G1042<br />

Fra gamle dager husker jeg godt 8- og 900-serien<br />

av pickuper fra Goldring (England), jeg<br />

hadde en slik en gang, men kan ikke si at jeg<br />

husker lyden. Dagens serie med 1022 og 1042<br />

er av nyere dato. Av utseende er denne pu vanskelig<br />

å bli glad i: Det er en svart uformelig plastikk-klump<br />

helt uten pynt eller detaljer med<br />

unntak av påskriften G i gull. Uansett blir denne<br />

pu ofte referert til som den beste av rimelige<br />

mm-typer i det engelske <strong>bladet</strong> Hi-Fi World. Jeg<br />

fikk ikke like gode resultater som mine kolleger i<br />

-World. Jeg reagerte på at lyden var relativt<br />

grovkornet og "tykk", og uten den dybden i lydbildet<br />

som de beste hinter mot. Platestøyen var<br />

mer sjenerende enn på de beste, men mindre<br />

enn de verste. Det kan tyde på at stiften er relativt<br />

stor, og sporer høyt oppe i rillene hvor platene<br />

er utsatt for slitasje. Diskanten er likevel<br />

ok, og lyden er generelt livlig og dynamisk, med<br />

frodige farger. Her er trøkk og tyngde, men for<br />

meg blir lyden for unyansert, med lite detaljer<br />

og åpenhet i lydbildet. Output var omtrent som<br />

de andre av mm-typen.<br />

Men prøv selv. Den passer kanskje bedre i<br />

ditt anlegg enn i mitt; med pickuper er dette like<br />

mye flaks og tilfeldigheter som vitenskap. Det<br />

dreier seg om tilpasningens edle kunst, akkurat<br />

som med resten av anlegget. Dette gjelder<br />

naturligvis også de andre pu-ene. Ideelt sett<br />

skulle samtlige pu vært forsøkt i flere platespillere<br />

og armer – og et ideelt tilpasset fonotrinn.<br />

Det ville ført for langt, det har ingen ressurser<br />

til. Derfor skal også resultatene av denne utprøvingen<br />

– som for alle andre – tas med en klype<br />

salt.<br />

Pris kr. 2495,-<br />

Importør: Mono.<br />

Denon 103C<br />

Dette er en pu med baller, med grep om musikken,<br />

og et utrolig trøkk. Dette er definitivt pickupen<br />

for den som vil ha liv i musikken! Men først<br />

litt om bakgrunnen: Denon 103C ble i sin tid<br />

laget for kringkastingsbruk; med konisk nål,<br />

som er mindre kritisk for justering enn den mer<br />

moderne elliptiske fasongen. Ulempen er dårlig<br />

sporing og mindre detaljer i diskanten.<br />

Diamanten blir rett og slett for stor for de skarpeste<br />

svingene på plata; som en lastebil på en<br />

krøttersti. Nåletrykket skal derfor settes relativt<br />

høyt, rundt 2,5 gram. Den er av mctypen,<br />

men utgangssignalet er såpass høyt<br />

(1,2mV) at den kan kobles direkte til en<br />

vanlig platespillerinngang av mm-typen.<br />

Sa jeg lastebil? Dette er en bulldozer av<br />

en pickup. Her er alt det trøkket og livet du<br />

kan tenke deg. Crescendi er voldsomme og<br />

fysiske, likevel er dette en pick-up med<br />

detaljer og oppløsning – om enn ikke i diskanten.<br />

Ikke rart at redaktøren for Hi-fi<br />

Choice-serien, Paul Messenger (fremdeles<br />

aktiv i f. eks. Hi Fi News) kåret 103C til sin<br />

"firm personal favourite", men merk at<br />

dette var før pickuper som Koetsu og andre<br />

gjorde rent bord. Jeg brukte selv 103C<br />

lenge, og har gode minner fra den. Også<br />

utseendemessig er den til å bli glad i, med en<br />

lettgjenkjennelig kantet og funksjonell fasong<br />

som gjør den veldig lett å justere etter øyemål.<br />

Det er mulig den store koniske nålen og høye<br />

nålevekten er brutal mot platene, men det var<br />

også skarpe nåler fra Van den Hul. Kanskje bør<br />

favorittplatene dine spilles av med andre pu; jeg<br />

er ingen fysiker. Denon 103C sine håndgripelige<br />

kvaliteter (kombinert med den koniske nålen)<br />

har også en ulempe: Sus og knitring er fremtredende,<br />

stiften seiler høyt i rillen og spiller også<br />

av riper og slitasje. Dybden i lydbildet har langt<br />

igjen til Helikon, og kan sammenlignes med<br />

Philips GP 412. Uansett er disse to så langt<br />

definitivt mine favoritter blant rimelige pu.<br />

Denon 103C blir produsert og solgt i Japan<br />

den dag i dag. Den har visstnok mye til felles<br />

med Ortofon SPU, men det kan man trygt si om<br />

de fleste pu av mc-typen, siden SPU var den første<br />

av dem alle, om ikke Joe Grado protesterer.<br />

Han hadde patent på mc-typen i Amerika, men<br />

lagde selv kun pu av mm-typen, og hindret dermed<br />

effektivt utbredelsen av mc-typen i Amerika<br />

i mange år. Amerikanerne brukte Shure, Sonus<br />

og Grado og hørte derfor ikke, vil min kollega<br />

Arve Åheim hevde, hvor overlegen Linn Sondekplatespilleren<br />

var sammenlignet med andre (før<br />

senere). Nå påstår jeg ikke at mc-typen som<br />

type er ubetinget bedre enn mm-typen, selv om<br />

mange vil hevde nettopp det. Men det kan virke<br />

4/2004<br />

87


som om mc-typen har større evne til detaljering<br />

og innsyn i musikken, kanskje fordi spolene<br />

(moving coil) i enden av nålen er lettere enn<br />

magneter (moving magnet), slik at nålen beveger<br />

seg lettere. (Spolene beveger seg mot magneter<br />

eller omvendt, du finner samme prinsippet<br />

i alt fra elementene i høyttaleren til dynamoen i<br />

bilen). 103 C har nå to brødre, den ene kalt 103<br />

R, med renere kobber i spolene, og den andre<br />

kalt 103 Pro, med lavere komplianse. Begge er<br />

noe dyrere, Pro dyrest, og denne kjøpte jeg og<br />

Stig Inge Bjørge i Japan på deling for å prøve<br />

den ut (og forhåpentligvis bringe test i del II).<br />

Tilgjengelighet og pris: Prøv Hi Fi Klubben,<br />

pris vel 1000 kroner. Evt. bestilles fra Japan eller<br />

postordrefirmaer hvor som helst.<br />

Denon DL 160<br />

Dette er en nyere og mer moderne pickup enn<br />

103C, med tilsynelatende bedre tekniske spesifikasjoner.<br />

For eksempel er kompliansen noe<br />

lavere enn 103C, og diamanten er elliptisk. Man<br />

burde derfor kunne forvente mindre plateslitasje.<br />

Den har også en lillebror kalt DL 110 som<br />

faktisk går for å være like god om ikke bedre.<br />

Begge er av mc-typen, men denne gangen av<br />

varianten "high output", dvs at den kan kobles<br />

direkte til en vanlig mm-inngang. Dette for at<br />

man skal slippe å kjøpe mc-trinn, samtidig som<br />

at man skal kunne nyte fordelene av en mc-pickup.<br />

Ofte er dette bare en halvgod løsning, en<br />

slik pu har sjeldent like høyt utgangssignal som<br />

en mm, slik at du risikerer å få for lite gain (signal).<br />

Du må derfor skru volumkontrollen uforholdsmessig<br />

høyt opp, og får støy og sus på kjøpet<br />

(dårlig signal/støyforhold). En mc-pu skal<br />

også ideelt sett se en lavere inngangsimpedans<br />

enn mm, så her kan det lønne seg å stille med<br />

fonotrinn med justeringsmuligheter a la Holfi.<br />

Teori er en ting, praksis er noe annet. Denne<br />

pu burde spille bedre enn den gamle stivbeinte<br />

103C med stor konisk (rund) stift, men det er<br />

103C som har blitt stående igjen som klassikeren,<br />

som den foretrukne. Det er<br />

ikke mye i veien med DL 160,<br />

her er god bredde i lydbildet<br />

og god instrumentdefinisjon,<br />

lyden er generelt ren og klar,<br />

og rask, uten tendenser til å<br />

slepe lyden etter seg.<br />

Sporingen er trolig god, for diskanten<br />

er ren, men her er litt<br />

for mye av den. Lyden tipper<br />

litt mot det lyse eller mellomtonedominante.<br />

Hvor den svikter<br />

er hvor 103C har sin styrke.<br />

Her er ikke samme ekspansjonsvillighet,<br />

samme tyngde<br />

og trøkk i bassen, samme staute<br />

jevne lyden. Lyden er ikke<br />

helt av ett stykke, bassen er<br />

noe nede i nivå, mellomtonen<br />

noe høyere og diskanten litt<br />

oppe. Det blir litt som en 3veishøyttaler.<br />

Dybden i lydbildet<br />

er middels.<br />

Lyden er uansett generelt<br />

88<br />

4/2004<br />

frisk og likandes, uten åpenlyse mekaniske<br />

resonnanser og bilyder, og kan med hell kombineres<br />

med et anlegg som trenger litt piff.<br />

Lydkvaliteten er såpass bra at på et helt vanlig<br />

stereoanlegg er det neppe pickupen som vil<br />

ødelegge lyden.<br />

Pris: DL-160 kr. 998,-<br />

DL-110 kr. 698,-<br />

Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben.<br />

Stig Inge Bjørge<br />

Lyra Helikon<br />

Stig Inge Bjørge, haugesunderen som reiste til<br />

Japan og startet produksjon av pickuper, for å ta<br />

den korte varianten, har foredlet sine pu i snart<br />

30 år nå. Hans nyeste og bestselgende pickup,<br />

Helikon, er resultatet av lang tids utvikling og<br />

markedstilpasning. Med markedstilpasning<br />

mener jeg for eksempel at pickupen nå har et<br />

utgangssignal på 0,5 Volt, slik at den skulle<br />

passe i ethvert mc-trinn. Og det høres. Denne<br />

pu distanserer samtlige andre i testen med en<br />

slik margin at det nesten er skremmende. Når<br />

du spiller et klassisk verk med denne pu, skjer<br />

noe merkelig: Du ser orkesteret like mye som du<br />

hører det. Ut av disen og lydene plasserer orkesteret<br />

seg tydelig i bredde og dybde slik at du<br />

blir sittende og glane inn mellom høyttalerne.<br />

Instrumenter gjengis så skarpskåret, presist og<br />

naturlig at hjernen ikke lenger strever med å<br />

omforme lydene til levende, spilt musikk.<br />

Musikken oppleves derfor sterkere. Det er som<br />

om noen på et blunk har revet hele bakveggen<br />

og plassert orkesteret utenfor på en svær altan.<br />

Uten byggeløyve. Og i samme øyeblikk som jeg<br />

skriver dette går det opp for meg at det er<br />

akkurat dette som skiller en god komponent fra<br />

en middelmådig: Evnen til å portrettere et lydbilde<br />

så nøyaktig at du ikke bare hører lyden, men<br />

også ser den. De som fremelsker denne typen<br />

gjengivelse blir ofte kalt for image-freaks.<br />

Mange lyttere legger større vekt på dynamikk,<br />

og tenderer til å vinkle høyttalerne inn<br />

mot seg. Også denne typen lyttere får sitt med<br />

Helikon: Transientene flerrer luften. Her er oppstartflankene<br />

så presise og rene at at det er nervepirrende.<br />

Lyden oppleves som lynhurtig, her er<br />

ingen nøling eller avrunding av raskt forbigående<br />

lyder som f. eks. slagverk eller piano. De<br />

kommer som et sjokk og forsvinner på et blunk.<br />

Men ikke for raskt, forresten. Instrumentene får<br />

klinge ut; i motsetning til hos lyst klingenede<br />

komponenter, hvor lyden blir stående uten<br />

kropp. Lyden oppleves derfor som jevn og helhetlig,<br />

uten at noen deler av frekvensområdet<br />

føles begunstiget eller diskriminert, som om den<br />

kom fra en dårlig 5-veis høyttaler. Litt mer om<br />

dynamikk: I et at de klassiske verkene jeg spiller<br />

hugges det plutselig til på en stortromme. Dette<br />

høres eller anes så vidt på samtlige pu. Over<br />

Helikon oppleves det som en sjokkbølge som<br />

kjennes i mellomgulvet. Dette er en fysisk pickup.<br />

I utenlandsk presse beskrives frekvensgangen<br />

som enten helt nøytral eller så vidt mot det<br />

rene, i motsetning til det mørke og romantiske. I<br />

mitt anlegg oppleves frekvensgangen som ganske<br />

lik den fra Denon 103 C og Philips GP 412,<br />

hvor Denon har en praktisk talt linjalrett frekvensgang<br />

mens Philips faktisk daler: Dette kan<br />

umulig være mange millimeter<br />

feil. Platestøy er rimelig godt<br />

undertrykt, men pass på nålen:<br />

Den sitter helt ubeskyttet i en<br />

såkalt "naken" kropp. Dette for<br />

å unngå resonnanser.<br />

Nåleopphenget virker imidlertid<br />

robust, og kompliansen er tilsvarende<br />

lav. Sporingen finner<br />

jeg likevel ingenting å utsette<br />

på, diskanten er klokkeren og<br />

synes å strekke seg oppover<br />

som om anlegget har fått<br />

påmontert superdiskanten fra<br />

Tannoy. Litt mye skryt? Vel, det<br />

får bare stå til jeg finner noe<br />

som er bedre.<br />

Pris: kr. 16.990,-<br />

Importør/forhandler:<br />

Oslo Hifi Center


Under våropprydningen hadde jeg bestilt søplecontainer, og<br />

bestemte meg for å kaste mine 30 år gamle JBL Century<br />

100/4311 høyttalere som bare tok plass og hadde samlet støv i<br />

kjelleren i minst 10 år. Kondisene var på begge sprunget lekk<br />

slik at tykk olje rant ut av bassreflekshølet. Griseri! Delefilteret var altså<br />

helt på trynet, og lyden var derfor en parodisk versjon av "West Coast"<br />

90<br />

4/2004<br />

Hypex Aktiv 3x65 watt forsterkermodul<br />

Gamle klassikere<br />

blir som nye<br />

Ny moderne forsterkerteknologi med aktiv<br />

deling, gjør det mulig å få flott lyd ut av gamle<br />

og defekte to-veis og tre-veis høyttalere.<br />

Av Knut Vadseth<br />

med altfor mye mellomtone. Elementene var imidlertid tilsynelatende i<br />

god forfatning da JBL ikke hadde benyttet skumplast i opphengningen.<br />

Som vanlig seiret følelelsene over fornuften, og jeg beholdt tross<br />

skumle planer disse defekte klassikerene som hadde gitt fantastisk lyd<br />

både hjemme og i studio i 70 åra. JBL Century var sammen med AR 3a<br />

starten på hi-fi alderen. Begge kostet dengang ca. 10 tusen kroner<br />

paret. Trykkammer prinsippet til Kloss og gutta er idag nesten forlatt,<br />

mens JBL Century 100 med sin bassrefleks er en forbausende moderne<br />

høyttaler. Bortsett fra en den store 12 tommeren idag er byttet ut med<br />

en 7-8 tommer uten at dette går utover bassgjengivesen. Eller? Jeg fikk<br />

innmari lyst til å høre hvor bra disse høyttalerne egentlig var.<br />

Aktiv deling<br />

Jeg spurte Frode Steen hos Eltek om å reparere delefilteret. Han foreslo<br />

isteden å sette inn en komplett 3 veis forsterkermodul. Han forsikret at<br />

det var små eller ingen frekcvenskorrigeringer i det relativt enkle delefilteret<br />

som satt i JBL 100, og mente at høyttaleren burde låte minst på<br />

høyde med fordums storhet om jeg koplet den lilla aktive forsterkermodulen<br />

rett til råelementene. <strong>Hele</strong> greie skulle være selvgjort på en ettermiddag<br />

og koste under 2 tusen kroner. Forsterkeren er den samme som<br />

Gunnar Brekke benytter i sin meget nøyaktige høyttaler "The Monitor"<br />

og som selges som byggesett hos Eltek. Gunnar benytter imidlertid 2<br />

forsterkerelementer til bass/mellomtone for enda mer trøkk der nede.<br />

Jeg får bare håpe at det store membranet på Century 100 bassen, er tilstrekkelig<br />

lettdrevet til å fungere brukbart med en enkel 65 watts modul<br />

fra Hypex.<br />

Desverre gikk det mange ettermiddager før jeg rakk å utføre denne<br />

relativt enkle operasjonen. Men med litt hjelp, kunne jeg til slutt prøve<br />

det hele. Totalt bom! Her var ikke nok følsomhet på inngangen til å<br />

drive disse berømte monitorhøyttalerne til brukbart nivå fra en vanlig<br />

forforsterker, eventuelt direkte fra en CD-spiller eller RIAA. Modulen har<br />

variabelt inngangnivå, men selv med full guffe ble det lite av det trøkket<br />

jeg forventer av en JBL høyttaler av edel årgang.<br />

Frode mente å kunne løse problemet med skifte av et par motstandere,<br />

og lovet 6 dB ekstra forsterkning med en enkel modifikasjon. Dette<br />

høres ikke veldig mye ut, men resultatet var nå svært tett på forventningene.<br />

Allerede ved første gangs forsøk med de samme hit-låtene<br />

som disse høyttalerne ble innspilt på låt det fenomenalt!<br />

Lyden av forrige århundre?<br />

Fremdeles var her for mye mellomtone, men en liten justering på volumknappen<br />

for bass (full guffe), mellomtone (nesten helt ned) og diskant<br />

(omtrent på midten) pluss equalizing ved presensomsrådet (ca. klokken<br />

9), temmet frekvensgangen til noe som minnet VELDIG om gode minner<br />

fra stereoalderens inntogsmarsj. Riktignok manglet jeg fremdeles litt av<br />

superkontrollen og trøkket i bassområdet. 65 watt er puslete i forhold<br />

til vanlig tilgjengelige kraftreserver. Til gjengjeld må jeg innrømme at<br />

oppløsningen var betydelig bedre enn hva jeg husket fra denne høyttaleren.<br />

Mellomtone og diskant (som ikke engang er ekte dome), låt forbausende<br />

detaljert og oppløst med glimrende transienter og et himmelsk<br />

rasp fra felerekke og messing.<br />

Det aktive delefileteret må ha ryddet dramatisk opp i mye mudder og<br />

puddingtendenser i lydbildet.<br />

Dette er fremdeles ikke noe high-end, men glimrende hi-fi; med mine<br />

ører betydelig over hva 2x2000 tusen kroner kan gi deg på andre måter.


Jeg forutsetter selvsagt at de høyttalerne<br />

du bygger om, ikke har noen<br />

verdi slik som de står på loft eller i<br />

kjeller idag...<br />

Ikke bare rock<br />

Det mest overraskende ved denne<br />

lyden- som i motsetning til de fleste<br />

anlegg også kan fintrimmes etter din<br />

smak, ditt utstyr og ditt rom-var hvor<br />

bra disse høyttalerne spilte klassisk<br />

orkestermusikk. Her var til og med<br />

brukbart dybdeperspektiv, noe jeg<br />

absolutt ikke trodde disse typisk<br />

rock- og monitorhøyttalerne fikset.<br />

Jeg blir litt vemodig ved tanke på at<br />

disse relativt lettdrevne høyttalerne<br />

med 50 liters kabinett helt har forvunnet<br />

fra klodens overflate. Dette<br />

er da en størrelse som burde være<br />

det perfekte kompromiss mellom en<br />

typisk stativhøyttaler og en stor gulvstående?<br />

Glemte jeg å si at den 12 tommer<br />

store bassen, selv med en "liten"<br />

forsterker, hadde et rapp, en driv og<br />

en evne til å få luften i bevegelse<br />

som faktisk oppleves helt annerledes<br />

enn hva vi er vant med fra 6-8 tommer<br />

som tilsynelatende går like dypt<br />

og spiller like høyt????<br />

Konklusjon<br />

Nesten alle gamle stereofriker har et<br />

par utgåtte høyttalere i kjelleren eller<br />

på loftet som de ikke har hjerte til å<br />

kaste. Med god grunn. De kan nemlig<br />

vise seg å spille fenomenalt mye<br />

bedre enn hva man kunne forvente!<br />

Som regel vil delefilteret være helt<br />

inntørket. I verste fall vil også kantopphengingen<br />

være tvers gjennon<br />

råtten. Hvis ikke kan du enkelt få liv i<br />

denne høyttaler. Ikke bare det; du<br />

kan i større grad enn med dagens<br />

systemer kunne fintrimme klangbalanse<br />

slik at du kan matche den til<br />

et eksisterende system som center<br />

eller bakhøyttalere i et multikanal.<br />

Eller du kan oppgradere lyden fra<br />

TV’en med dine eller gamlingens hifi<br />

klenodier.<br />

Selvsagt kan du også benytte<br />

denne aktive modulen i mer moderne<br />

høyttalere i ulik størrelse. Med et<br />

typisk 2-veis system med 2 basser/mellomtone<br />

får du betydelig større<br />

effekt og kontroll. 2 veis modulen<br />

fra Hypex koster forøvrig bare et<br />

par hundre kroner mindre. Ulike delefrekvenser er på egne kort som koster<br />

kr.98 pr. stk. Kjøp noen ekstra. Dette er både morsomt og lærererikt.<br />

Billig moro som også er nyttig...<br />

De gamle høyttalernes oppløsning og kontrast med Hypex forsterkermodul<br />

med aktiv deling blir likevel ikke som da høyttalerne var nye; jeg<br />

vil tro de blir langt bedre!<br />

Pris 3 veis modul: kr. 1.998,-<br />

Delefrekvenser: kr. 98 pr. stk<br />

Forhandler: Eltek<br />

4/2004<br />

91


Lexicon MC-8 prosessor.<br />

Blar man i amerikanske hjemmekinoblader<br />

finner man masser av "hjemme hos…"<br />

reportasjer. Med "flotte" bilder av "flotte"<br />

highend custom-installasjoner i "flotte"<br />

stuer innredet med "(kjempe)flott" amerikansk<br />

smak. Kommer man seg over det første<br />

sjokket av å se resultatet av amerikanske interiørarkitekter<br />

i fri utfoldelse, vil man svært ofte<br />

finne fellestrekk i disse anleggene. DVD-spillere<br />

og prosessorer er nesten alltid fra firmaet<br />

Lexicon.<br />

Vi sjekker her om amerikanerne har like dårlig<br />

smak i lyd som de har det på interiør.<br />

Lexicon<br />

Dette amerikanske firmaet ble grunnlagt så tidlig<br />

som 1971 og har gjennom årene jobbet med<br />

proffutstyr, film og det vi i dag kaller hjemmekino.<br />

Lexicon har lenge vært regnet som noe av<br />

det ypperste innen hjemmekinoutstyr og har<br />

92<br />

Amerikansk<br />

oppslagsverk<br />

Finnes det surroundprodukter som også<br />

tilfredsstiller innbarkede stereofriker som<br />

undertegnede? Svaret er kanskje å finne i<br />

et amerikansk leksikon? Vi tester her<br />

prosessoren Lexicon MC-8 fra Harman<br />

Spesialty Group.<br />

4/2004<br />

særlig vært anerkjent for sine prosessorer.<br />

Firmaet eies av Harman International som<br />

ellers er kjent for merkenavn som; Harman<br />

Kardon, JBL, Infinity, Revel, Mark Levinson, AKG,<br />

Audax og Studer. Lexicon utgjør sammen med<br />

Revel og Mark Levinson; Harman Specialty<br />

Group (tidligere Madrigal), hvor de amerikanske<br />

Her er det mye å lære<br />

for konkurrentene.<br />

prestigemerkene i stallen er samlet. Madrigals<br />

"gamle" merkenavn innen highend hjemmekino;<br />

Proceed, ble pensjonert etter at Lexicon ble<br />

innlemmet i "spesialgruppen".<br />

Det er også verdt å merke seg at Lexicon har<br />

utviklet sin egen surround matrise for opp til 7<br />

kanaler; "LOGIC7" som i dag også benyttes av<br />

av Gunnar Brekke.<br />

andre produsenter.<br />

Lexicon leverer i dag, foruten den her omtalte<br />

prosessoren, multispilleren RT-10, prosessoren<br />

MC-12 og effektforsterkerne LX-5, LX-7, CX-5<br />

og CX-7. Som en kuriositet kan jeg til slutt<br />

nevne at Lexicon også leverer lydanlegget som<br />

monteres i Rolls Royces prestigeserie Phantom.<br />

Lexicon MC-8 Digital Controller.<br />

MC-8 er den minste og billigste prosessor/forforsterkeren<br />

i Lexicons sortiment. Knapt 50<br />

tusen kroner for et hifiprodukt vil i de fleste<br />

sammenhenger ikke bli betegnet som billig,<br />

men sammenligner man med de større Bukkene<br />

Bruse i Harman Spesialty Groups utvalg er faktisk<br />

dette ikke så aller verst. Storebrødrene ligger<br />

på 70.000,- (Lexicon MC-8 BAL), 80.000,-<br />

(Lexicon MC-12 V3), 90.000 (Lexicon MC-12BAL<br />

V3) og 300.000,- (Mark Levinson Media<br />

Console 400).


Prisene indikerer vel klart at vi er i HighEnd<br />

land. Også byggkvaliteten og "følelsen" av produktet<br />

indikerer dette, så allerede før man har<br />

hørt en eneste tone gjengitt gjennom MC-8, sitter<br />

man med en følelse av kvalitet og at man får<br />

noe igjen for (den anselige mengden) penger<br />

man legger på bordet.<br />

Kabinettet er utstyrt med samme centimetertykke<br />

aluminiums frontplate som DVD-spilleren<br />

RT-10 (testet forrige <strong>Fidelity</strong>) med Lexiconlogoen<br />

frest rett inn i metallet. Fronten er utstyrt med et<br />

stort - lettlest display, volumkontroll, inngangsvelgerknapper<br />

for to soner, en mutingknapp og<br />

to "opp/ned" knapper for valg av (surround)<br />

mode. Alle andre funksjoner (og dem er det<br />

mange av) må betjenes med den utmerkede<br />

fjernkontrollen. Man får god hjelp av prosessorens<br />

OSD (On Screen Display) ved betjening av<br />

andre innstillinger via et godt menysystem. MC-<br />

8 krever litt arbeid ved første gangs oppsett,<br />

men er etter dette en sann drøm å bruke. Her er<br />

det mye å lære for konkurrentene.<br />

Resten av MC-8s kabinett er skikkelig solid<br />

og øker kvalitetsfølelsen.<br />

Baksiden kryr av kontakter av alle slag (unntatt<br />

XLR som man først finner på de større<br />

modellene).<br />

Musikk innspilt i to kanaler<br />

skal avspilles i to kanaler!<br />

Vi har to stereoinnganger og to pentoinnganger<br />

(5,1) for analoge signaler (RCA), 8 innganger<br />

(4 RCA + 4 Toslink) for digitale signaler<br />

og 8 innganger (3 komponent + 5 kompositt +<br />

5 S-video) for billedsignaler.<br />

På utgangsiden finner vi en analog 7.1<br />

utgang (Sone 1), en analog stereoutgang (Sone<br />

2) og fem billedutganger (1 komponent + 2<br />

kompositt + 2 S-video).<br />

Lexicon MC-8 kan kjøres som en ren analog<br />

linjeforsterker i 2 eller 5+1 kanaler. Signalene<br />

på de analoge inngangene kan også prosesseres<br />

ytterligere ved at MC-8 først konverterer de<br />

analoge signalene til digitale (AD: 96 kHz/24<br />

bit) – for så å kunne manipulere dem i det digitale<br />

domenet (eks: tonekontroller, tilt, delefilter,<br />

nivå, antall kanaler osv.) – før man igjen konverterer<br />

dem tilbake til analoge signaler i 5.1 til<br />

7.1 kanaler.<br />

Digitale inngangsignaler har samme signalvei,<br />

men slipper selvfølgelig AD konverteringen. DA<br />

konverteren er 24 bits og håndterer samplingsfrekvenser<br />

fra 44.1 – 192 kHz<br />

Lyd Lexicon MC-8 Digital<br />

Controller<br />

Som du forstår av lengden på den tekniske<br />

beskrivelsen av MC-8 snakker vi her om en<br />

svært kompleks maskin med nærmest uendelig<br />

muligheter. Jeg må derfor prøve å begrense meg<br />

på lengden av lydbeskrivelsen så ikke testen her<br />

blir like kompleks og omfattende som bruksanvisningen<br />

som følger med prosessoren.<br />

MC-8 som analog forforsterker.<br />

Koblet på denne måten i to til 5.1 kanaler spiller<br />

MC-8 aldeles utmerket.<br />

Tonalt oppleves linjetrinnet å helle litte grann<br />

mot det varme, i hvert fall i sammenligning med<br />

Thule sin PR-350. Også i sammenligning med<br />

gode tokanals forforsterkere oppleves MC-8<br />

som noe varm, men dette bør ikke oppfattes<br />

som noe negativt. Denne varmen bør oppfattes<br />

som et karaktertrekk snarere enn som en feil.<br />

Man kan glatt kompenseres for dette avviket<br />

med andre ledd i signalkjeden, for eksempel litt<br />

kjølig klingene signalkilder, kabler, effektforsterkere<br />

eller høyttalere. Men for all del ikke alt på<br />

en gang, da tendensen til varme i linjetrinnet er<br />

svært moderat. MC-8 fungerte meget godt sammen<br />

med min Philips DV-963SA multispiller (en<br />

litt kjølig klingende multispiller) – i kombinasjon<br />

med ellers nøytral komponenter.<br />

Les også omtalen av tonekontrollene lenger<br />

nede.<br />

MC-8 som DA-konverter<br />

I denne boksen benyttes det samme DA-konvertere<br />

som i Lexicon RT-10, multispilleren jeg testet<br />

i forrige nummer av <strong>Fidelity</strong>, og slektskapet<br />

mellom disse er meget tydelig. Lydmessig oppfattes<br />

konverterne som identiske. Jeg kan meget<br />

kort beskrive lyden som stor, varm, amerikansk,<br />

safe.<br />

Da man i MC-8 kombinerer den varme klangen<br />

fra DA-konverteren med den varme klangen<br />

fra forforsterkerdelen ender man opp med en<br />

gjengivelse som fort kan bli for varm og svulstig.<br />

Nærmest sukkersøt. Dette kunne vært et<br />

problem, men oppfattes ikke slik i denne prosessoren.<br />

Lexicon MC-8 har nemlig tonekontroller<br />

som fikser alt dette.<br />

4/2004<br />

93


MC-8 som tonekontroll<br />

Denne forforsterkeren har også muligheten til å<br />

manipulere musikkens tonale karakter. Dette<br />

skjer i det digitale domene og gir muligheten til<br />

å justere Bass, Diskant, Loudness og Tilt. Siden<br />

det hele foregår digitalt får vi ikke de vanlige<br />

problemene med fasevridning som oppstår ved<br />

analoge filtre. Lexicon MC-8 har rett og slett de<br />

beste tonekontrollene jeg noensinne har hørt i<br />

et hifiprodukt. De kan faktisk brukes.<br />

Særlig Tilt-funksjonen (som lik en "dumpe" i<br />

barnehagen tilter frekvensgangen rundt en akse<br />

ved 1000 Hz) viste seg nyttig. For å kompensere<br />

for den overdrevne varme klangkarakteristikken<br />

fra kombinasjonen DA-konverter/forforsterker<br />

var det såre enkelt å tilte frekvensgangen opp<br />

ved de høyere frekvensene (hos meg; + 1,8 dB<br />

ved 20 kHz for digitale signaler, + 0,4 dB ved<br />

20 kHz for analoge signaler). Problem solved.<br />

Resultatet var hos meg helt nøytral lyd. Helt fantastisk<br />

– og dette er ikke satirisk ment.<br />

Det kan nok lønne seg å "bypasse" tonekontrollene<br />

ved bruk sammen med meget gode signalkilder<br />

som gir analogt utsignal (LP, SACD og<br />

DVD-A) - (siden man må konvertere analoge<br />

signaler til det digitale domenet – utføre justeringer<br />

- for så å konvertere det tilbake til analoge<br />

signaler), men prøv for all del. Signalkilden<br />

din, anlegget ditt eller rommet ditt er kanskje<br />

ikke så nøytralt som du tror.<br />

Brukt sammen med signalkilder som også gir<br />

digitalt utsignal (CD, DVD-V og DAB) vil man<br />

sannsynligvis bruke den innebygde DA-konverteren<br />

i MC-8 og da er det bare å sette i gang<br />

og "skru" på tonekontrollene. Dette kan nok<br />

redde mangt ett anlegg.<br />

Lexicon MC-8 Prosessor/forforsterker.<br />

Dimensjoner: 440 x 97 x 377 mm (BxHxD)<br />

Vekt: 7,6 kg<br />

Importør: Eufonia.<br />

Pris: Kr. 49.990,-<br />

Anvendt utstyr:<br />

Platespiller/arm: Tchurugi + Lyra + Forsell + Thorens TD-125/Syrinx 3<br />

Trafoer/RIAAer: Lundahl + NLE-17 + ARC SP-8 + Kaneda<br />

Digitalt: Lexicon RT-10 + Philips DV-963SA + Vincent CD-S6<br />

Linjetrinn: DIY SRPP + ARC SP-8 + Kaneda<br />

Effektforsterkere: Golden Tube SE-40 + Cayin 1205<br />

Høyttalere: Martin Logan CLS + DIY Tall Pine + Tannoy MX-1m<br />

Kabler: Kimber + Silk<br />

94<br />

4/2004<br />

MC-8 som surroundprosessor<br />

Om <strong>Fidelity</strong>s lesere bryr seg noe særlig om<br />

denne delen vet jeg ikke, men siden jeg selv setter<br />

pris på en god film i ny og ne testet jeg også<br />

denne delen av prosessorens gjengivelse.<br />

MC-8 har muligheter for en utrolig mengde<br />

forskjellige dekodinger – av signaler fra digitale<br />

så vel som analoge kilder. I tilegg til standardmatriser<br />

som dts, Dolby Digital (AC-3) og Pro<br />

Logic II, finner vi enda nyere (high end-) matrisevarianter<br />

som; Dolby Digital EX, dts 96/24, dts<br />

ES, dts Neo:6, THX Ultra 2, THX Surround EX og<br />

selvfølgelig Lexicons egen LOGIC7.<br />

Som vanlig opplevde jeg at de digitale løsningene<br />

(der 5.1 lydsignalet ligger på DVD-plata<br />

(dts og Dolby Digital)) fungerte bedre enn de<br />

"analoge" løsningene (som baserer seg på et<br />

tokanals analogt signal (Pro Logic II og<br />

LOGIC7). Kanalseparasjon og troverdigheten<br />

ved at du er tilstede i filmens handling økes<br />

klart av disse formatene. MC-8 øker illusjonen<br />

ytterligere ved å gi topp lydkvalitet fra alle disse<br />

formatene.<br />

De "analoge" løsningene er allikevel ikke å<br />

kimse av og ga et markant løft til gjengivelsen<br />

av film sendt på TV. Standardsettingene (Film<br />

eller Musikk) fungerte utmerket til film, men<br />

med musikk fra LP eller CD foretrakk jeg klart å<br />

lytte til dette i to kanaler. Jeg gikk også noen<br />

runder med LOGIC7s romklangsettinger<br />

(Nightclub, Consert Hall, Church, Cathedral og<br />

Panorama) men foretrakk også her å gå tilbake<br />

til ren tokanals gjengivelse. Romklang lagt oppå<br />

romklang blir for mye av det gode. Musikk innspilt<br />

i to kanaler skal avspilles i to kanaler!<br />

Lexicon MC-8 har rett og<br />

slett de beste tonekontrollene<br />

jeg noensinne har<br />

hørt i et hifiprodukt.<br />

MC-8 som bildekoblingsboks<br />

Her fungerer forforsterkeren eksemplarisk uten<br />

noen som helst tendens til forringelse av billedkvaliteten<br />

på mitt utstyr.<br />

Denne uttalelsen må taes med en klype salt,<br />

da utstyret jeg benytter til billeddelen ikke på<br />

noen som helst måte kan betegnes som noe<br />

absolutt referanseutstyr, men billedutstyret mitt<br />

er i alle fall godt nok til å avsløre at alle tidligere<br />

billedkoblingsbokser jeg har prøvd har forringet<br />

bilde på en eller annen måte. Ei så med<br />

Lexicon MC-8.<br />

Konklusjon<br />

Lexicon MC-8 er så vidt jeg kan bedømme et<br />

komplett surroundprodukt.<br />

Byggkvaliteten er på topp. Funksjonaliteten er<br />

på topp. Den har alle de funksjoner man noensinne<br />

kan tenkes å få bruk for - og i tillegg en<br />

del funksjoner man sannsynligvis aldri vil få<br />

bruk for.<br />

Lydkvaliteten er på høyde med den man<br />

finner i virkelig gode stereoprodukter (og det er<br />

sjeldent i surroundprodukter).<br />

Er du på jakt etter et produkt som takler<br />

både film og musikk (og har 50 tusen), bør du<br />

unne deg selv en lytt på Lexicon MC-8.<br />

PS. Med slike kvaliteter i billigmodellen kan man<br />

bare lure på hvor gode de større modellene fra<br />

Lexicon og Mark Levinson er?<br />

PSS. Amerikanerne har tydeligvis bedre smak i<br />

hifi enn de har i interiør.<br />

Takk for oppmerksomheten.


Neste nummer!<br />

Jeg har tidligere advart om at "neste nummer" er en noe<br />

optimistisk versjon av den mer nøkterne tittelen "planlagt<br />

<strong>Fidelity</strong>-stoff". Det viser seg dessverre at mye kan gå galt og<br />

mye blir forsinket i forhold til egne forventninger.<br />

Særlig gjelder dette utlån av kostbart high-end utstyr hvor<br />

muntlige avtaler om utlån kan gå i vasken om en troverdig<br />

kunde lurer i farvannet med lommeboka på klem. Mange<br />

leverandører er også lettskremte når det gjelder gruppetester<br />

hvor vi direkte sammenlikner produkter i noenlunde samme<br />

prisklasse. Her må noen nødvendigvis "vinne" med det like<br />

klare resultat at andre føler at de må "tape".<br />

Digital eller<br />

transistor/rør?<br />

Vi har fått inn den nyeste Tact effektforsterker som vi<br />

sammenlikner med Rotel og Parasound forsterkere til noenlunde<br />

samme pris. Hva fungerer best og låter best for meg og<br />

deg?<br />

Vi titter også nærmere på Rotels nyeste surround dekoder<br />

med "alt" og setter denne samme med firmaets lengstlevende<br />

produkt, den råbillige 380 watteren til snaue tyve<br />

tusen lapper. Selv påstår Rotel at surround dekoderen med<br />

innebygd TV-monitor, fungerer glimrende som en analog<br />

stereo-forsterker i tyve tusen kroners klassen. Vi tar dem på<br />

ordet!<br />

Tact eller Parasound?<br />

My first NAIM<br />

Engelske NAIM er et litt sært merke med spesielle prioriteringer<br />

som man enten elsker eller hater. Håkon elsket tydeligvis<br />

frimaets CD-spiller som han presenterte i dette <strong>bladet</strong>. I<br />

neste nummer presenterer han hele familien.<br />

96 4/2004<br />

kommer i<br />

begynnelsen av september<br />

Skikkelig High-End<br />

høyttaler!<br />

Vi vil i neste nummer besøke<br />

Peter og Stereofreaks i<br />

Bergen, blant annet for å<br />

lytte til den dyreste høyttaleren<br />

som såvidt vi vet noensinne<br />

er tatt inn til Norge.<br />

Dette blir selvsagt ingen formell<br />

test, men mer en omtale<br />

og "Hjemme hos" en av<br />

landets mest markante<br />

importører av high-end<br />

utstyr. Peter Djordevic er<br />

også ivrig vinylelsker og vil<br />

sikkert vise oss både noen<br />

av verdens beste analogrigger<br />

og en stor platesamling.<br />

Han importerer en<br />

rekke klassiske perler på 180<br />

gram vinyl, og vi overveier å la alle norske importører få trykke<br />

sine vinylkataloger gratis i <strong>Fidelity</strong>. Ta kontakt også alle<br />

dere andre som har noe å tilby våre lesere!<br />

Norske tradisjonelle<br />

forsterkere<br />

Den planlagte testen av norske storforsterkere måtte vi simpelthen<br />

gi opp da nesten alle hadde viktige "forbedringer"<br />

rett rundt hjørnet , ifølge egne utsagn, og derfor ville vente til<br />

den nye versjonen var klar. Vi får se. Norske forsterkere har<br />

glimrende tradisjoner. Jan var da også mest fornøyd med forsterkeren<br />

til norske Hegel, men vi har enda ikke sett den<br />

"nye" 250 watteren som visstnok blir ferdig sammen med<br />

"ny" high-end CD spiller. Vi er klare Bent Holther og Hi-Fi<br />

Center-kjeden!<br />

Forøvrig ser det ut til at det blir litt orden på leveringer fra<br />

Electrocompaniet som har hatt problemer ved overgangen til<br />

nye underleverandører. Og Leif Ernstsen hos Dynamic Precison<br />

har fått noen engelske øyebryn til å fyke i været med demonstrasjon<br />

av sin vekjente A-1 i verdens mest berømte platestudio.<br />

Vi skal finne ut hva det kan føre til...<br />

At også trønderne rører på seg med en ny modell Adyton,<br />

fortalte vi i forrige blad. Men selvsagt tar det mer tid enn<br />

planlagt å komme ut med endelige produksjonsmodeller. Men<br />

husk at "gamle"modellen ble nærmest genierklært av<br />

Stereophile, dengang pent innpakket i Forsell-kosmetikk. Også<br />

Doxa går det rykter om. Skal det være mulig å få Øystein<br />

Lauvland tilbake til den smale sti?


Kabler og stæsj<br />

Det tyske <strong>bladet</strong> STEREO brukte nylig 6 sider for å fortelle om<br />

en ny fonokontakt fra WBT. Denne likner på Eichmann Bullet<br />

Plug som Skilbrei presenterte i forrige <strong>Fidelity</strong>, men virker mer<br />

solid og enklere å lodde selv. Men låter den så mye bedre at<br />

den fortjener et kjempeoppslag?<br />

Vi ser også på noen rimelige greier som vi mener -med betydelig<br />

fare for å dumme oss ut- forbedrer lydkvaliteten like<br />

mye som en ny CD-spiller i klassen over. Vi innkaller selvsagt<br />

til plenum lyttepanel og prøver i samme slengen diverse nye<br />

høyttalerkabler. Om vi hi-fi journalister skulle ha noen hemmelighet,<br />

må det være vår viten om at kabler betyr enormt<br />

mye for lyden. Og at pris og kvalitet henger skuffende tett<br />

sammen. Problemet er også å finne den rette kabel for din<br />

elektronikk, ditt rom og din smak...<br />

Stativhøyttalere<br />

I dette nummeret presenterte<br />

vi noen kostbare, men<br />

også helt glimrende luksus<br />

stativhøyttalere. I neste<br />

nummer går vi litt ned i pris,<br />

og ser hva vi eventuelt må<br />

forsake av lydkvalitet og<br />

utseende for å spare noen<br />

tusinger. Vi presenter et<br />

knippe nye stativhøyttalere i<br />

prisklassen 10-20 tusen kroner,<br />

inkludert det første par<br />

Helicon 300 i Norge. Er den<br />

like god som den testede<br />

Helicon 400? Kabinettet var<br />

rålekkert å se på, men<br />

knakktesten gav en skuffende dump lyd. Hører vi denne lyden<br />

også når vi spiller musikk? Som referanse benytter vi den ekstremt<br />

tunge Usher 777 som dessverre også koster...<br />

Hjemmekino<br />

og surround<br />

Som dere vil se av lederen, så planlegger vi en spesialutgave<br />

av <strong>Fidelity</strong> som vil være en introduksjon for folk flest av høykvalitetes<br />

hjemmekino og surround. Som så mange av våre<br />

lesere, mener vi at problemet med surround og hjemmekino<br />

er at dette som regel blir for dyrt eller for dårlig. Et begrenset<br />

budsjett spres over alt for mange duppeditter. Vi har konkrete<br />

ideer for å lage den musikalske hjemmekino som også fungerer<br />

glimrende til musikk- og faktisk ikke blir så veldig mye<br />

dyrere enn et vanlig stereoanlegg. Hva som eventuelt kommer<br />

i spesialutgaven og hva som kommer i vol 10, vet vi foreløpig<br />

ikke. Men vi vet at vi dere i begge tilfeller har noen utsøkte<br />

godbiter i vente! Også kvalitetslyd blir nå tatt på alvor når<br />

det gjelder multikanal. Og Sony leverer hele 2000 SACD-titler<br />

i Europa, hvorav de fleste i surround.<br />

God sommer!<br />

Hilsen Knut V. og redaksjonen<br />

Importør:<br />

Norwegian Custom Media Solution as<br />

PB 383 • 1323 HØVIK<br />

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70<br />

email: info@ncms.no<br />

http://www.ncms.no