Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
Himmelsk lyd!<br />
Jeg var knapt myndig, men hadde bygget<br />
gatas overlegent beste musikkanlegg-i<br />
fenomenal stereo: 15 tommers Tannoyhøyttalere<br />
bygd inn i kabinetter store<br />
som kjøleskap, Thorens platespiller med 16<br />
tommer SME arm og Ortofon MC pick-up –<br />
pluss engelske Rodgers rørforsterkere. Så forteller<br />
en venn fra Tandberg Radiofabrikk at<br />
man der hadde utviklet fantastiske nye høyttalere<br />
av såkalt trykkammer-typen. Disse<br />
hadde like bra frekvensområde og kunne<br />
spille nesten like høyt som mine Tannoy’er. De ble da drevet med en helt ny<br />
type "solid state" eller transistor forsterkere på utrolige 100 watt eller mer.<br />
Høyttalerne var så små at de kunne plasseres i bokylla, og så rimelige at<br />
nesten ALLE hadde råd til å kjøpe dem. Også alle naboene...<br />
Var jeg skeptisk til disse sensjonelle, men akk så urealistiske framskritt?<br />
Nei! Jeg trodde hvert ord.<br />
Var jeg lykkelig og glad for at også alle naboene mine kunne få den<br />
samme himmelske musikkopplevelsen som meg?<br />
Niks!<br />
Sannheten var at jeg både var deppa og forbannet over en slik urettferdighet.<br />
Jeg vil med det samme innrømme at disse tilbakeblikkene ikke er<br />
mine stolteste øyeblikk. Jeg får gåsehud ved erkjennelsen av min superegoistiske<br />
reaksjon. Å holde sin musikk- og hi-fi interesse for seg selv kan<br />
vel mest sammenliknes med de religiøse sekter som tror at bare er plass til<br />
noen få i himmelen. Men ved å dele raust de store musikkopplevelser som<br />
hi-fi’en kan gi, kan vi kanskje skape en nesten himmelsk opplevelse her<br />
nede?<br />
Også svovelluktende Hauk predikerer visse sekteriske fenomener fra<br />
vrangsiden av hi-fi verdenen midt inne i dette <strong>bladet</strong>.<br />
Forøvrig er det høyttalere som står i fokus i dette <strong>Fidelity</strong>. Her ligger det<br />
en mer positiv holdninger fra 2000 års kristenlære til grunn: Hvorfor ikke<br />
kompromisse med en lekker stativhøyttaler- for eventuelle samboeres<br />
skyld? En smule omtanke for andre vil kanskje føre til andres omtanke for<br />
deg og ditt?<br />
Vi har vært mer forsiktig med high-end hjemmekino- og multikanal stoff<br />
i dette og tidligere nummer av <strong>Fidelity</strong>. Dette i større grad enn vi strengt<br />
tatt hadde tenkt oss. Dette skyldes både det faktum at vi som et lite nisjeblad<br />
ønsker å kultivere vår egenart og skille oss tydelig ut fra de to andre<br />
elektronikkbladene her hjemme. Dessverre skyldes det også en uventet<br />
sterk uvilje mot flerkanal og bilde fra en meget aktiv gjeng vinyl og tokanal<br />
fundamentalister som snakker svært høyt (loudspeakers?).<br />
Vi er usikre på om disse "høyttalere" representerer majoriteten av leserne.<br />
I motsetning til visse nettsider indikerer leserbrevene en forsiktig tilnærming<br />
både til multikanal og bilde noenlunde i overenstemmelse med<br />
redaksjonens samlede holdning. Derimot er vi sikre på at det finnes et stort<br />
behov for seriøs informasjon om "alternativ" high-end hjemmekino og<br />
multikanal der ute blant folk flest.<br />
Vi har derfor besluttet å lage et ekstranummer av <strong>Fidelity</strong> som KUN selges<br />
hos Narvesen og ved postorde. Dette håper vi vil komme ut i forkant av<br />
neste ordinære <strong>Fidelity</strong> nr. 10 som er planlagt første uke av september.<br />
Med streik i skrivende stund både i transport og grafisk, håper jeg virkelig<br />
at det ikke er julenummeret jeg nå skriver på!<br />
Redaksjonen er som vanlig optimistiske og ønsker uansett leserne en<br />
GOD SOMMER!<br />
Hilsen<br />
Knut Vadseth<br />
www.audioforum.no<br />
Ansvarlig redaktør<br />
Knut Vadseth<br />
knuvadse@online.no<br />
Fax tlf. 22 44 38 12<br />
Redaksjon<br />
Gunnar Brekke<br />
Håkon Rognlien<br />
Jan Myrvold<br />
Tore Dag Nilsen<br />
Vidar Mørch<br />
Skribenter i dette nummer:<br />
Gunnar Brekke<br />
Tore Dag Nilsen<br />
Stein Arne Nistad<br />
Jan Myrvold<br />
Vidar Mørch<br />
Håkon Rognlien<br />
Stig Arne Skilbrei<br />
Knut Vadseth<br />
Foto<br />
Knut Vadseth<br />
Annonseavdeling<br />
Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)<br />
Grafisk design<br />
Maria Andersen, AD<br />
Euro Design AS, tlf. 22 17 60 50<br />
maria@eurodesign.no<br />
Trykk<br />
PDC Tangen<br />
Kontakt redaksjon<br />
Tlf. 22 55 25 75<br />
fidelity@audioforum.no<br />
Diskusjonsforum<br />
www.audioforum.no<br />
Utgiver<br />
Forlaget <strong>Fidelity</strong> AS<br />
Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo<br />
Abonnement service:<br />
Milanex AS<br />
PB 9200 Grønland, 0134 Oslo<br />
tlf. 23 36 19 38<br />
fidelity@kundetjeneste.no<br />
ISSN 1503 4291<br />
Det må ikke kopieres fra dette <strong>bladet</strong> uten<br />
tillatelse fra rettighetshaver. Denne bestemmelse<br />
gjelder også enhver form for elektronisk,<br />
mekanisk eller annen type gjengivelse.<br />
Brudd på bestemmelsene vil bli anmeldt og<br />
medfører erstatningskrav.
Innhold 9<br />
nr. 4 / 2004<br />
Brev til <strong>Fidelity</strong><br />
Sonus Faber<br />
Cremona Audiotor<br />
6<br />
10<br />
Linn Akurate 212<br />
14<br />
18<br />
Usher Compass RW 729<br />
4 4/2004<br />
20<br />
JM Lab Micro Utopia Be<br />
22<br />
Finn Bjelke: Viktig melding<br />
28<br />
McIntosh 275<br />
effektforsterker<br />
Classé Delta: Kultur?<br />
Naim CD5<br />
32<br />
36<br />
38<br />
Dali: Helicon 400+800,<br />
Euphonia MS5<br />
48<br />
Hegel CDP2A/P2A/H2A<br />
54<br />
Ancient Audio Lektor IV<br />
56<br />
Glimmer og gråstein<br />
Coltrane<br />
58
59<br />
Hauk: Arrogansens mestere<br />
60<br />
Roy Orbison DVD<br />
Vossajazz 2004<br />
Blått og rått<br />
62<br />
64<br />
66<br />
High-End matlaging<br />
68<br />
Tim de Paravicini<br />
70<br />
PBN Montana SP3<br />
Accuphase E-212<br />
Tannoy Eyris DC 1<br />
Copland CSA29<br />
72<br />
74<br />
76<br />
80<br />
Proson Reality 62 + 63 Mk II<br />
Gjesteskribenten82<br />
86<br />
Pickup test, del I<br />
90<br />
Hypex Aktiv<br />
forsterkermodul<br />
92<br />
Lexicon MC-8 prosessor<br />
4/2004<br />
• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no •<br />
5
Brev til<br />
da-konvertere<br />
Hei Knut, dette er et tips: breddetest av da-konvertere. Kan<br />
aldri huske å ha lest noen breddetest noen gang av konvertere. Burde<br />
være svært aktuelt for rimeligere dvd spillere med tilstrekkelig stabilt<br />
drivverk.<br />
Konvertere som Electrocompaniet, Audio Note og lignende noenlunde<br />
folkelig prisede ting hadde vært bra, samt gjerne en anbefaling<br />
på eksempler på rimeligere prisede dvd spillere med tilstrekkelig godt<br />
drivverk som kunne passe sammen. Poenget er å få god lyd ut av<br />
disse spillerne og samtidig klare seg med en-1 boks..<br />
Ofte kan man klare å få en stor prosentandel av lyden til original<br />
cd-spilleren ut på dette viset samt få bilde med på kjøpet.<br />
Musikk-dvd’er er jo også spesielt aktuelt.<br />
hilsen Arne<br />
Hei! Dette er en utmerket ide som også blir bekreftet ved testen av<br />
Denon sitt flaggskip som vi testet i forrige blad.Den låt glimrende<br />
på det hele; bortsett fra vanlig CD. Her kunne nok en rimelig DAkonverter<br />
være til stor hjelp uten at totalprisen blir avskrekkende<br />
høy i forhold til lydkvalitet og de mange muligheter. Vi prøver allerede<br />
å få det til i neste blad (nr. 10), men er avhengig av at importørene<br />
også får ut fingeren!<br />
Redaksjon<br />
Ditt innlegg på hifisentralen.no<br />
Takk for et bra blad. Håper ordforklaringer blir med i et <strong>Fidelity</strong> i år!<br />
Må jo være ønskelig at leserne faktisk forstår de mest grunnleggende<br />
begrepene i <strong>bladet</strong> de leser.<br />
Jeg er faktisk usikker på hva dere refererer til når dere bruker ord<br />
som "kompresjon", "utklinging", "midtbass", "øvre mellomtone",<br />
"presensområdet", "transient", osv. Hva er "dynamikk", f.eks.?<br />
Kan dere ikke lage en artikkel med en liten "kokebok" over termene<br />
med en praktisk vinkling, slik at jeg - og sikkert fler enn meg -<br />
får en referanse til hva dere sikter til?<br />
Jarle Nilsen<br />
Hallo Jarle!<br />
Aner jeg en viss ironi “i år”. Jeg husker godt at jeg svarte deg eplekjekt<br />
på nettet. Jeg innrømmer beskjemmet at det ikke var så lett å<br />
skrive en skikkelig ordliste som forventet. Men snart er det sommerferie!<br />
Kompresjon er det motsatte av dynamikk, utklinging et<br />
dynamisk utropstegn med toner og transient noenlunde det<br />
samme; en rask puls som stikker av fra resten av lydnivået.<br />
Midtbass er den øvre del av bassområdet, her det “swinger”<br />
rundt 70-150 Hz omtrent. Øvre mellomtone og presensområdet<br />
er det samme; en tone rundt ca 3KHz der øret er mest følsomt.<br />
Problemer her er alvorlig for troverdigheten. Dessverre er det<br />
også her nesten alle høyttalere har sin overgang fra mellomtone til<br />
diskant.<br />
Dette får holde så langt, men jeg prøver å skrive litt om dette på<br />
hytta. God sommer.<br />
Knut<br />
6 3/2004<br />
Ang. test Cayin 252B<br />
Ser dere testet Cayin 252B i siste nummer. Merket dere noe til brum fra<br />
trafoen?<br />
Jeg har i tillegg fått problem med at automatsikringen går når den<br />
peaker ved påslag. Har 13Amp med B klassifisering uten annen belastning<br />
på kursen.Prøvde også på 16 Amp. Klas. B og den gikk ved 3 av<br />
20 påslag. Merket dere noe til dette? Er dette sånt man må regne<br />
med? Skal selvsagt ta det opp med leverandøren men hadde vært fint<br />
å gjøre deres erfaring.<br />
Hilsen, Arne Brataas<br />
Hei Arne! Dette er et av flere brev om denne saken. Brum er noe<br />
vanskelige greier som også kan skyldes problemer med nettet.<br />
Uansett er det ikke naturlig for oss å være part i en sak mellom deg<br />
og leverandør på så spinkelt grunnlag før leverandøren har fått en<br />
sjanse til å finne ut av det. Vi har selv aldri opplevet problemer med<br />
Cayin.<br />
Redaksjon<br />
Hi-fi forbannelsen<br />
Har hatt en usedvanlig trivelig dag, hørt musikk og lest/bladd i samtlige<br />
utgaver av "fidelity" - siste nr. av "stereofile" og diverse "High<br />
<strong>Fidelity</strong>". Hva mer kan en ønske seg en stille fredag i april?<br />
Synes fra første nummer av "fidelity" at dette har vært en fantastisk<br />
bra blad med interesante artikler - flott layout - rimelig spennende<br />
stoff (selv om det av og til blir noe mye gjentakelser).<br />
Det som imidlertid har slått meg flere ganger, etter å ha brukt mye<br />
tid og penger på både utstyr og musikk gjennom 30 år, er at jeg nesten<br />
aldri har fått en god opplevelse av å ha lyttet til det dere journalister<br />
(generelt) kaller referanseutstyr. Dette gjelder både i forretninger og<br />
på diverse HIFI-messer. En kontrabass f.eks låter sjeldent slik i virkeligheten<br />
- det "analytiske" (forresten et vanvittig ord brukt for å beskrive<br />
ulyd og lyttetretthet) går fullstendig på tvers av helhet og livaktighet<br />
osv... Nesten uten unntak tenker jeg hver gang at dette gidder jeg ikke<br />
bruke mer energi på - men så var det dette med musikken da!<br />
Mitt enkle spørsmål er hva dere har som referansepunkter? Er det<br />
siste revisjon av en eller annen Krelldings som alt annet skal måles<br />
mot (dere høres nesten ut som tenåringene i huset som uttaler seg om<br />
ett eller annet motegreier som noen tydeligvis har bestemt skal være<br />
"hittet" akkurat nå - det mest originale må vel være tøffingen Vadseth<br />
som tør å si at han egentlig liker EC, men bruker det ikke fordi han<br />
dermed nærmest blir beskyldt for å være nasjonalistisk) eller er det<br />
den virkelige referansen - nemlig musikken slik den høres og oppleves<br />
naturelt? Hvor ofte går dere på konserter - spiller dere selv et instrument<br />
- osv?<br />
Med hilsen, Kurt Vallenes<br />
Hei Kurt! Min referanse er simpelthen magefølelsen; denne inyuitive<br />
opplevlesen at ting BÅDE er noenlund korrekt, men enda viktigere; at<br />
det simpelthen er gøy å høre på musikk.<br />
Referanseanlegget er et best mulig anlegg som rett og slett er en<br />
målestokk for både bedre og dårligere lydkvalitet.<br />
hilsen Knut
Hi-end og design<br />
Hei! Gratulerer Team-fidelity med et fengende og artig blad, med flotte<br />
snutter om muskkhistorie og livets gleder.<br />
Det er vel og bra at man tester de forskjellige komponentene i en<br />
serie elektronikk fra samme merke, hver for seg. Jeg mener at lyden<br />
har 1.pri, men det er også viktig å fryde øyet da anlegget som oftest<br />
er godt synlig i stua. Jeg kunne tenkt meg å se flere tester/sammenligninger<br />
av komplette sett av elektronikk der det også kommer frem<br />
hvilke høytalere som dere synes passer best.<br />
Har dere tenkt å teste Hegel`s 2A og 4A? System Audio SA7K og<br />
SA2K? Audiovektor kommer også med en ny serie? Er det andre<br />
høyttalere som passer Hegel bedre ?<br />
Ola Grenne<br />
Hei!<br />
Du vil se et komplett anlegg fra norske Hegel i dette <strong>bladet</strong>. Du vil<br />
også se at vi mener at forforsterkeren er det svakesete ledd. Du får<br />
altså bedre lyd for samme beløpet om du mikser med andre merker.<br />
Ulempen er selvsagt som du nevner en litt mer uryddig miks av<br />
ulik design. I neste nummer vil vi også teste et komplett anlegg fra<br />
engelske Naim. Også her skilte et av produktene seg ut; men til<br />
det positive. Testen av CD-spilleren kan du lese om lenger ut i <strong>bladet</strong>.<br />
Den er fremragende!<br />
Å finne “den beste” høyttaleren til et gitt anlegg, er dessverre<br />
langt vanskeligere enn man kunne tro. Men vi vil prøve å sette<br />
sammen ulike anlegg hvor vi utnytter den smule erfaringe redaksjonen<br />
har med de enkelte komponenter. Et slikt anlegg vil langt<br />
fra bli “det beste som kan lages for pengene”, men uansett noe<br />
bedre enn hva de fleste kan gjøre seg håp om å klare på egen<br />
hånd. Det handler ikke om “gullører” men rent praktiske muligheter<br />
til å teste ut tingene.<br />
Hilsen en ganske pragmatisk<br />
Knut V<br />
Høgtalere<br />
Eg er nysjerrig leser av <strong>Fidelity</strong> og har i denne sammenheng registrert<br />
at du har testet og lyttet til både B&W 703 og Dynabel S33. Eg er i<br />
ferd med å gå til innkjøp av nye høgtalere og vurderer i så måte<br />
begge nevnte alternativer. Har du muligheter for å gi meg anbefalinger,<br />
for og i mot de ulike høgtalerene, er det andre alternativ eg bør<br />
vurdere? Eg skal bruke høgtalerene primært til stereo, men også surround.<br />
Vurderer derfor 700serien til B&W opp imot Dynabel S33 og S22.<br />
På forhånd takk!<br />
Mvh, Jan-Egil Nordahl-Pedersen<br />
Hei!<br />
B&W er litt varmere i klangen med mer fyldig bass, men glitrende<br />
spenstig diskant. Dynabel er betydelig strammere, ikke minst i bassområdet.<br />
Det er rent sludder å anbefale den ene fremfor den<br />
andre uten å kjenne rommet ditt, eventuelt å vite hvordan de tenkes<br />
plassert i forhold til bakvegg. Låter det generelt tynt i rommet<br />
ditt skyldes dette ofte kabler, men det kan også være at du får liten<br />
drahjelp i bassområdet. Da ville B&W være et sannsynlig førstevalg.<br />
I et bra rom hvor du også kan dra nytte av bakvegg (gjerne langveggen),<br />
vil dette gi den dynamiske S-33 ideele arbeidsbetingelser.<br />
Igjen om kablene er i orden. Høres dette litt komplekst ut, så velkommen<br />
i klubben!<br />
Hilsen, Redaksjon<br />
Høykvalitets lydkort til en<br />
SVÆRT billig penge<br />
Takk for et meget bra blad!<br />
Ville bare bidra med et lite tips. Om dere tar det inn som leserbrev<br />
eller bruker det som redaksjonelt input får være opp til dere.<br />
Musikk fra PC er en "litt" uglesett greie i hifipuritanske kretser. Det<br />
er et faktum at som jukeboks for musikk til ikke-kritisk lytting og<br />
utforsking av ny musikk en i utgangspunktet ikke har råd til eller får<br />
tak i, er det et genialt verktøy.<br />
Jeg vil også våge den påstand at musikk i mp3 eller andre hardt<br />
komprimerte formater er vesentlig bedre enn sitt rykte hvis en legger<br />
følgende to forutsetninger til grunn:<br />
- Koding med vesentlig høyere bitrate enn dusinvarene en finner på<br />
fildelingsnettverkene rundt om kring. Variabel bitrate hjelper også på.<br />
- Avspilling via et skikkelig lydkort, gjerne eksternt.<br />
Det første løses best ved å bruke skikkelige verktøy til å gjøre jobben<br />
med ripping og koding av musikken. Det er ikke nødvendigvis slik at<br />
de mest brukervenlige gir det beste resultatet. Til dem som måtte<br />
være interessert i dette temaet anbefales et lite Googlesøk på temaene<br />
EAC (Exact Audio Copy) og LAME. Gratis og best, men nok om<br />
det.<br />
Det jeg tenkte å fortelle er at det nå har dukket opp en liten lekkerbisken<br />
på lydkortmarkedet. Fabrikanten Chaintech har sluppet et<br />
billig lite 24-bits kort med det klingende navnet AV710. Dette har på<br />
kort tid opparbeidet seg et rykte i diverse internettfora som en liten<br />
juvel i haugen av gråstein. (Se for eksempel www.head-fi.org)<br />
Kortet har en ganske anstendig (til prisen) analogdel bestående av<br />
bla. en DAC fra Wolfson. Kortet støtter 7.1 suroundlyd, men det er i<br />
stereo "high resolution"-modus kortet har noe å by på. Denne kobler<br />
ut alle andre kanaler, kjører med høyere samplingsfrekvens og ruter<br />
lyden gjennom nevnte DAC.<br />
Personlig ble jeg SVÆRT overrasket over hva dette kortet gjorde<br />
med lyden fra min PC. Jeg trodde at jeg hadde et kurant lydkort (integrert<br />
Nvidia SoundStorm-chip), men dette lille Chaintechkortet spiller i<br />
RINGER rundt det gamle...<br />
Jeg opplevde plutselig at musikk fra PC inneholder detaljer som<br />
romlyder fra orkesteropptak etc. Dessuten er det et helt annet støynivå<br />
enn hva jeg har vært vant til. Knyst.<br />
Dette handler selvagt ikke om de dyre CDspilleres overmann eller<br />
vin av vann. Men til prisen er dette kanskje den beste innvesteringen<br />
en kan gjøre hvis du har koblet en PC til et stereoanlegg eller et par<br />
gode hodetelefoner.<br />
Utsalgspris er kr 238,- + frakt. (Ja, den prisen er riktig, det mangler<br />
ikke en null...) Jeg tror jeg tør våge den påstand at du ikke kan få tak<br />
i NOEN signalkilde som tilbyr et bedre pris/kvalitetsforhold enn dette.<br />
Kortet forhandles i Norge av www.hovedkort.no.<br />
Kortets virkelig svake side er driverne. De medfølgende driverene<br />
kan du kaste, og laste ned nyeste versjon med eget kontrollpanel<br />
hvor du kan slå på "high resolution".<br />
Disse finnes her:<br />
http://downloads.viaarena.com/drivers/audio/Envy24_Family_Driver_V<br />
302d.zip<br />
Heller ikke de nye driveren er av allverden kvalitet; mastervolumkontrollen<br />
i Windows blir for eksempel helt banan. Jeg har også hatt<br />
problemer med å få kortet til å virke sammen med et Epox hovedkort<br />
med KT400-brikkesett. Vet ikke om dette skyldes lykortet eller hovedkortet.<br />
På tross av dette er jeg ikke i tvil: dette kortet er en perle alle med<br />
PC og lydinteresse bør spandere tre hundrelapper på å skaffe seg.<br />
Med vennlig hilsen og håp om å ha pirret noens nysgjerrighet.<br />
Johannes W. Halvorsen
Layout?<br />
<strong>Fidelity</strong> er uten tvil mitt favorittblad, selv om jeg må innrømme at jeg<br />
abonnerer på 5 forskjellige Hi-Fi + hjemmekino-blader:<br />
DVD & hjemmekino– grei lettvektslektyre på lørdagskvelden etter<br />
et par øl.<br />
Lyd & Bilde– lider litt pga "junior" skribenter, men Lasse har jo<br />
tross alt gode artikler.<br />
High <strong>Fidelity</strong>– har vært min favoritt siden jeg var 18-åring (for 20<br />
år siden) men det virker som de sliter med å finne sitt "nye jeg".<br />
Veldig få tester og mye "prat" den siste tiden. Og så forsvant jo<br />
CD’en…<br />
Stereophile– opplagt kultursjokk selv for en bereist person, men<br />
ganske bra tester. Litt kontroversielle og for meg ganske esoteriske<br />
produktvalg.<br />
Så var det norske fidelity m/ forhistorie – kjempeblad! Passe blanding<br />
av seriøs anmeldelse og emosjonelt prat i forhold til stort sett<br />
relevante produkter.<br />
Men et lite skår i gleden er layouten som du fremhever så positivt i<br />
siste utgave:<br />
Format, papirkvalitet, farger, bilder osv er utmerket. Men tekst-bilde<br />
layouten er litt amatørmessig etter min mening, for å si det slik.<br />
Selv publiserer jeg en god del i vitenskapelige tidsskrifter. Og der er<br />
en regel uten unntak at man ikke deler opp sammenhengende tekst<br />
vertikalt på en og samme side (for eksempel med et bilde/figur/tabell<br />
midt i en kolonne). Det er sikkert gode grunner til at dette er en velkjent<br />
konvensjon for tekstlayout i de fleste anerkjente tidsskifter.<br />
<strong>Fidelity</strong> bryter denne "konvensjonen" til stadighet. Problemet blir<br />
dessuten verre av at dere bruker tre kolonner pr. side. Slikt (tre kolonner<br />
på A4 kombinert med tekstbrudd midt i kolonnene) medfører mye<br />
dårligere lesbarhet, uten at den visuelle reklamegevinsten er spesielt<br />
stor etter min mening. Dersom teksten ikke er viktig i det hele tatt er<br />
det sikkert flott med en slik layout, som i Se og Hør, Playboy, et al.<br />
(fotnote: jeg tror kanskje til og med disse bladene følger en mer konservativ<br />
layoutkonvensjon uten at jeg tør innrømme at jeg er en leser<br />
av noen av de nevnte bladene, og derfor ikke kan dobbeltsjekke<br />
påstandenJ)<br />
Men i fidelity ER teksten viktig. Ta for eksempel side 42-43 i siste<br />
fidelity. Dette er strålende layout, og (blant annet derfor) lettlest!<br />
OK, kanskje det ser mer "fancy" ut slik dere gjør det nå, og kanskje<br />
konvensjonene som brukes av de tradisjonelle typografene og de<br />
vitenskapelige tidsskriftene er altfor konservative i forhold til <strong>bladet</strong>s<br />
målgruppe.<br />
Uansett, personlig ville jeg foretrukket neste utgave med færre bilder<br />
"midt på"J<br />
Erik Arisholm<br />
Hei Erik!<br />
Hadde vi vært enige, hadde jeg vel gjort tingene litt annerledes.<br />
Men jeg er faktisk stolt av vår lay-out. Dette selv om jeg kan være<br />
enig i dine betrakninger. For mange hi-fi entusiaster kunne vi like<br />
gjerne stensilere <strong>bladet</strong> på dopapir (om vi hadde fått tak i det) uten<br />
særlig med bilder. Jeg er likevel sikker på at de aller fleste er ganske<br />
fornøyd med “Playboy”-preget og utbrettbildene av de lekre<br />
boksene. Fra spøk til alvor; dette dreier seg selvsagt om kompromisser<br />
mellom ulike parametre. Vi skal være ekstra våkne for å<br />
unngå de verste av de eksemplene du kommer med, men jeg er<br />
stolt av at <strong>bladet</strong> på sitt beste kan tendere å være festligere enn en<br />
typisk NOU-rapport.<br />
hilsen Knut V<br />
8 4/2004<br />
Overeksponering<br />
Jeg følger sporadisk med på mange forskjellige hifiblader og leser<br />
fidelity fast. Har lagt merke til at noen merker nærmest blir overeksponert<br />
i flere blader. Dette er irriterende og kjedelig. Ekstra kjedelig<br />
selvfølgelig når man ikke har noe forhold til disse aktuelle merkene.<br />
Det jeg ønsker meg, er at redaktører og skribenter ser seg litt rundt<br />
etter andre spennende merker. Er selvfølgelig klar over at forhandlere<br />
også da må stille opp, slik at disse merkene gjøres tilgjengelig.<br />
Det må ikke være slik at det bare er forhandlere med store annonse<br />
lommebøker som får sine produkter omtalt?!. Forhåpentligvis ikke i<br />
fidelity.<br />
Så til mitt ønske, som er å få lese en seriøs norsk test/omtale av<br />
en skandinavisk høyttaler i verdensklasse; Amphion Xenon. Finske<br />
Amphion markerte seg godt i Norge(2001) med flere gode modeller<br />
med lyd i referanseklasse. Importøren som var hifiguiden på Hamar,<br />
hadde fått en virkelig referansehøyttaler med flott design å markedsføre.<br />
Dette gikk veldig bra i starten da høyttalerne oppnådde beste<br />
lyd i flere messesammenhenger. Har jeg forstått det riktig har<br />
Amphion ønsket å ha en importør/forhandler i Osloområdet.<br />
Hifiguiden på Hamar har da kanskje( ikke vet jeg)naturlig nok tonet<br />
ned noe av satsingen på Amphion. Rundt om i verden oppnår Xenon<br />
og andre Amphion modeller topptester. Som testene der ute sier;<br />
USA, Canada, England og Hellas, til prisen(30000nkr) er Amphion<br />
Xenon et funn av det helt sjeldne!!. Håper at denne flotte høyttaleren<br />
med norske elementer når deres testlokaler i nære fremtid!<br />
mvh<br />
John Martinsen<br />
Hei John<br />
Vi er enige i at det kan gå litt i hytt å pine med eksponeringen<br />
av ulike produkter. Jeg vil tro at det til og med er en viss<br />
sammenheng mellom store annonsører og redaksjonell omtale!<br />
De som er flinke til å markedsføre seg overfor det store publikum,<br />
er sikkeret også de flinkeste til å markedsføre seg overfor<br />
bladene. Og når vi journalister først har fått tak i et bra merke,<br />
så er det ikke rart om vi vil sjekke ut andre ting fra samme produsent.<br />
Likevel prøver vi aktivt også å kontakte de som aldri<br />
annonserer hos oss og som viser liten interesse for nærmere<br />
kontakt. I Hamar kjenner vi en hyggelig fyr som aldri tar kontakt<br />
og aldri bruker en annonsekrone. Likevel har vi testet flere produkter<br />
når vi har fått tak i de, og alltid (såvidt jeg husker) gitt<br />
vedkommende god omtale i våre messereportasjer. At vi ikke har<br />
testet finske Amphion, er derfor ikke helt tilfeldig. Men det er<br />
heller ikke særlig planlagt. Vi er klare! Er Amphion?<br />
hilsen Knut V<br />
Hei på dere!<br />
Takk for en verdig arvtager til Audio, verdens beste blad for<br />
audiofile!<br />
Jeg oppdaget tilfeldigvis at det som selges som Vincent i Norge og<br />
store deler av Europa selges til spottpris i Kina hvor det går under<br />
navnet Shengya:<br />
http://www.shengya-audio.com/main1en.htm<br />
Noe å kikke på???<br />
Mvh Dan M.<br />
Surprise! Det koster bare et par kroner å presse en CD-skive, men<br />
likevel betaler du kr. 179 i butikken samtidig som bransjen klager<br />
over mangel på inntjening. Men de som har god tid og gode nerver<br />
anbefales absolutt å kjøpe direkte fra China!<br />
med hilsen, Knut V
Norsk Hi-Fi Center<br />
w w w . n o r s k h i f i c e n t e r . n o<br />
Hei Knut!<br />
Du er for meg landets største "guru" på høytalere. Men nå har du<br />
sviktet grovt! I <strong>Fidelity</strong> nummer 7 testet du B&W 703, du lot det også<br />
ligge mellom linjene at følgende tester skulle plassere denne ytterligere.<br />
Du lovde m.a.o. oppfølging i nummer 8 av konkurrerende høytalere.<br />
På siste sidene "neste nummer" stod det helt konkret at Dali<br />
Helicon 800 og Dynaudio Contour S 3,4 skulle testes i nummer 8.<br />
Jeg har gått og ventet på dette i en måned. Tiden har omtrent stått<br />
stille. Skuffelse! I nummer 8 kommer ikke test av disse, men en<br />
Helicon 400- test som ikke er signert deg. Helicon 800 er for meg et<br />
svært interessant alternativ. Jeg har det travelt, for Helicon 800 finnes<br />
i et begrenset "jubileumsopplag" med svart frontplate som er 10.000<br />
kr billigere. Den lokale Hifi-Klubb har ikke denne inne. Derfor må jeg<br />
nok forplikte meg noe for at de skal hente den opp til Tromsø. Skulle<br />
gjerne lest ditt inntrykk, spesielt opp mot B&W 703.<br />
O store guru! Jeg kjøpte en gang et par Royd Doublet på bakgrunn<br />
av din omtale. Disse har jeg ennå. Nå er tiden kommet for å skifte<br />
dem ut. Jeg lukter ikke på noe uten at du har testet det (smigre, smigre).<br />
Kommer testen av Helicon 800, eller kan du si noe om den opp<br />
mot B&W 703?<br />
Håper du kan verdige meg et svar, please!<br />
P.S. I mine øyne har du bare en svakhet: Du har i alle år skrevet<br />
"blant" med en d inni der. Det er en feil som får min gamle norsklærer<br />
til å gremmes:-)<br />
mvh<br />
Pål Wilhelmsen, Tromsø<br />
Tlf 32 87 35 96<br />
el. 92 89 57 73<br />
kl. 12.00-17.00<br />
De beste høyttalerne for 2 og 5-kanals:<br />
Triangle Galaxy<br />
Det siste i high-tech og design!<br />
High-End i miniformat! H: 20 cm!<br />
Patos<br />
Lyric 402<br />
kr 11.900/par<br />
Klar testvinner!<br />
Knut Vadseth gav<br />
100 p. på lyd!<br />
2+sub kr. 7.900<br />
5+sub kr. 12.900<br />
Triangle<br />
Celius 202<br />
kr 15.900/par<br />
Eneste gulvhøyt.<br />
under kr. 20.000<br />
i kl. A Stereophile,<br />
USA!<br />
Consonance Ref. SACD-2.0<br />
Rør CD/SACD spiller.<br />
Balansert/ubalansert. Best lyd til prisen!<br />
kr. 25.000<br />
Pathos Logos<br />
Dynaudio<br />
Contour S3.4<br />
kr 32.000/par<br />
Årets beste høyt.<br />
2003/2004<br />
i Lyd&Bilde!!!<br />
kr. 31.900<br />
Int. forst. m. varm, oppløst lyd. Både rør og<br />
transistorer. 110w. Best lyd! Best design!<br />
F R A K T F R I T T I H E L E N O R G E !<br />
Hei <strong>Fidelity</strong><br />
Dere utgir Norges beste magasin! Fortsett med det :-)<br />
Nettopp derfor smerter det når dette utmerkede blad inneholder en<br />
artikkel som HiFi Pasta i seneste nummer. Kjære redaktør, IKKE la dine<br />
gode Hi-Fi skribenter begå en Prinsesse Ragnhild.<br />
Med vennlig hilsen Rolf<br />
Hei Rolf: Jeg blir så glad når leserne bare klager over 2% av innholdet<br />
i <strong>Fidelity</strong>! Fortsett med det, og vi skal fortsette å prøve oss<br />
fram.<br />
Hilsen Knut V<br />
Hallo der.<br />
Beklager å skuffe deg, men jeg håper du kjøpte Helicon 800 etter å ha<br />
sendt deg et raskt svar?<br />
Som du ser litt lenger bak i <strong>bladet</strong>, satt du oss på ideen om en sammenlikining<br />
mellom ulike modeller av Dali. Mange vil nok synes det blir litt mye<br />
Dali (se annet leserbrev), men jeg vil tro at sammenlikningen både er interessant<br />
og relevant, også for andre høyttalermerker.<br />
Jeg håper leserne kan tilgi oss at mange av våre planlagte tester eller<br />
reportasjer ikke dukker opp som planlagt, men ofte kommer et nummer<br />
senere. Avstanden mellom to blad er mindre enn man skulle tro! Det er<br />
heller ikke alltid at importører og andre skjønner hvor kort tid vi ofte har<br />
på oss.<br />
Skriv gjerne og fortell hvordan det gikk. Og skriv gjerne for å fortelle<br />
hvordan DU opplever lyden av dine eventuelle nyanskaffelser. Jeg håper alltid<br />
at det stemmer med mine ører og med min elektronikk i mitt rom; men<br />
vet at bare to ulike kabler kan forandre klangbalansen dramatisk.<br />
mvh, Knut
Luksus<br />
stativhøyttalere<br />
De beste stativhøyttalerne er kanskje ikke lydmessig så<br />
MYE bedre enn tilsvarende prisede gulvstående. Men de<br />
har mer raffinement enn de store- og en bass som<br />
er betydelig bedre enn hva de fleste<br />
tror. Og så er de så mye<br />
penere i finstua...<br />
av Knut Vadseth<br />
og Tore Dag Nilsen<br />
I lyttepanelet også<br />
Jan Myrvold
Høyttalere til test:<br />
Linn Akkurat 212:<br />
kr. 43.950,-<br />
Sonus Faber Cremona Auditor:<br />
kr. 27.000,-<br />
Usher RW 729:<br />
kr. 23.995,- (m.stativer)<br />
JM Lab Micro Utopia Be:<br />
kr. 44.000,-<br />
Tross eldgammel teknologi, har det skjedd formidable fremskritt på høyttalerfronten<br />
også de siste par årene. Moderne laserteknologi, computersimulering og bedre materieler,<br />
har ført til generelt bedre lyd for mindre penger. Først og fremst har mindre høyttalere<br />
fått mye bedre og dypere bass samtidig som det mindre kabinettet og tilsvarende<br />
enkel elementbestykning og delefilter gjør det mulig å produsere stativhøyttalere med minimale<br />
tekniske kompromisser.<br />
Selv dypbassen er blitt såpass bra at heller ikke dette skulle hindre de fleste av oss i å velge<br />
en påkostet stativhøyttaler fremfor en stor gulvmodell med større produksjonstekniske kompromisser.<br />
Det viste seg under gruppetesten av noe av markedets aller ypperste stativhøyttalere<br />
at juryen hadde langt mindre kommentarer til bassområdet enn til alle de mange andre<br />
parametre som bestemmer en høyttalers troverdighet som musikkformidler.<br />
Raffinert<br />
I "gamle dager", altså for minst 10 år siden, het det seg blandt bransjefolk at det beste høyttalerkjøpet<br />
var den rimeligste stativhøyttaleren fra den enkelte produsent. For her var alt gjort<br />
så enkelt- og med et så enkelt filter- at skoleflinke teorier og målinger ikke rakk å komme i<br />
veien for den beste lyden. Det ble hevdet at mange fancy konstruksjoner fokuserte altfor mye<br />
på på en såkalt lineær frekvensgang; en linearitet som uansett er temmelig teoretisk da en<br />
måling direkte på aksen i et laboratorium forteller fint lite om hva som skjer med blandingen<br />
av direktlyd og reflektert lyd i en vanlig bolig. Vi vet enda mindre om hvordan hjernen bearbeider<br />
og reagerer på denne miksen. Men vi vet hvert fall hva som skjer når mange krykker og<br />
sugekretser skal inn for å fintrimme klangbalansen; dynamikken og spontaniteten går fløyten!<br />
Dagens konstruktører har fått en rekke nye hjelpemidler (i tillgg til ørene) til å finne den<br />
hårfine balansen mellom krav til ulike og ofte motstridende parametre i dette spennende<br />
skjæringspunktet mellom ingeniørkunst og artisteri. Selvfølgelig er her også er en solid dæsj<br />
kremmervirksomhet. Man kan for eksempel undres på hvorfor enkelte stuehøyttalere blir større<br />
og større-og dyrere og dyrere- mens enklere to-veis og treveis systemer blir stadig rimeligere<br />
samtidig som kvalitetsgapet mellom disse er sterkt synkende. Det er neppe særlig sensasjonelt<br />
å påstå at kvalitetskurven stiger skuffende langsomt samtidig som prisen går rett til<br />
vers når høyttaleren blir større og mer kompleks. Tre skritt frem og to tilbake, er høyttalerkonstruktørens<br />
hverdag. Ofte føles det til og med som om man oppnår bare to skritt fram og hele<br />
tre tilbake, når man skal oppnå et par Hz dypere bass, for eksempel.<br />
Pris/kvalitet<br />
Problemet er å bli enige om hvor den normale priskurven begynner å ta helt av. Noen vil si at<br />
alt over 2500 kroner for et par budsjett stativhøyttalere er økonomisk machochisme, mens de<br />
fleste av oss vil føle at den optimale høyttaleren vil koste oss rundt tjuefemtusen kroner.<br />
Selv til denne relativt stive prisen, vet vi at det fnnes mange kompromisser om høyttaleren<br />
også skal spille høyt og ha med seg dypbassen. En tilsvarende stativhøyttaler til samme pris er<br />
noe tettere på det "perfekte" med mer homogen og raffinert lyd fra utsøkte elementer i et<br />
kabinett som forvinner både akustisk og mekanisk i lydbildet. Og med et ( som regel) enkelt<br />
toveis delefilter, er det liten grunn til ikke å bruke førsteklasses komponenter. (?)<br />
Toppklasse!<br />
Den eneste høyttaleren på Stereophiles liste til mindre enn 2000 $, er stativhøyttaleren Revel<br />
M-20 som også vi ga strålende kritikk i <strong>Fidelity</strong> nummer 1. (Oops:Triangle Celius er også oppført<br />
til 5 dollar under dette. De fleste andre på lista koster mellom 5-10 tusen grønne.) Både<br />
redaktør John Atkinson og vår egen Jan Myrvold, benytter denne høyttaleren til kritisk evaluering-<br />
og til mye musikkglede. Begge har gjort en totalvurdering av lydkvaliteten hvor den<br />
smule mangel på den aller dypeste bassen er bare én av mange minusfaktorer som ALLE høyttalere<br />
bærer i seg i større eller mindre grad. I Norge kostet M-20 tyve tusen kroner uten stativer,<br />
men er nå tatt ut av produksjon i påvente av en "forbedret" (og dyrere, sukk) versjon.<br />
Men fortvil ikke! En annen toveis stativhøyttaler står også oppført i klasse A på Stereophiles<br />
rankingliste. Dette er den siste JM Lab Micro Utopia Be med omvendt dome diskant av<br />
Beryllium. Riktig nok koster denne luksushøyttaleren 3 ganger så mye som Revel i USA. La<br />
oss derfor glede oss over at prisen på denne franske høyttaleren i Norge "bare" er dobbelt så<br />
høy.<br />
High End stativhøyttalere<br />
Vi lover deg at både denne og flere av de andre high-end stativhøyttalerne som følger på de<br />
neste sidene alle låter fremragende i forhold til prisen. Og har meget akseptabel bass for nesten<br />
all aksustisk musikk. Og som er utmerket til hjemmekino selv uten ekstra subbass.<br />
Og for de av dere som mener at en stativhøyttaler ikke kan være "high-end", så må jeg<br />
igjen minne om at lyttepanelet helt "glemte" dypbassen i evalueringen av de mange andre<br />
viktige parametre som utgjør lyden fra en glitrende bra høyttaler: Som mangel på kasseresonnanser,<br />
som mangel på synlighet i lydbildet- og som mangel på dominans i finstua!<br />
4/2004<br />
11
Luksus stativhøyttalere: Linn Akurate 212:<br />
Boogie-faktor?<br />
Linn-sjefen Ivor Tiefenbrun er særlig kjent for sin høye "boogie faktor"<br />
som gir full fart på rockefoten ved hjelp av masser av trøkk i mellombassen.<br />
Det nye fireveis høyttaler systemet fra Linn er blant de beste – og dyreste –<br />
på markedet. Men hva med boogie-faktoren?<br />
Om jeg skulle trekke frem en internasjonal<br />
aktør på high-end A/V markedet<br />
som skulle ha et potensiale til å nå de<br />
nye, rike kundegruppene som idag kjøper<br />
Bose, B&O eller (sukk) de dårligste greiene<br />
fra billigbutikkene, så må det være skotske Linn.<br />
Med sin evolusjonære revolusjon av platespilleren,<br />
la sjefen Ivor Tiefenbrun et solid grunnlag<br />
for en betydelig og særdeles innovativ elektronikkprodusent<br />
med skyhøy lydkvalitet og lekker<br />
design som sitt spesiale. En slags high-end versjon<br />
av B&O, og alltid med en lydkvalitet som<br />
forsvarer en like høy pris.<br />
<strong>Fidelity</strong> har da også konsekvent gitt firmaet<br />
topp kritikk av det vi hittil har testet, inkludert<br />
både det elegante Klimax forsterkeresettet<br />
(<strong>Fidelity</strong> nr. 3) det uventet vellydende mini<br />
hjemmekino systemet Linn Classik i <strong>Fidelity</strong> 5,<br />
pluss Unidisc 1.1 multispiller (vår referanse) og<br />
Sondek CD-12 spiller i siste blad. Nå gledet vi<br />
oss til å omtale stativhøyttaleren som vi opplevde<br />
som særdeles vellydende da vi hørte den hos<br />
forhandler Kontrapunkt i Oslo. Låter det akseptabelt<br />
i butikkene, låter det gjerne fremragende<br />
i eget lytterom med topp utstyr.<br />
Akurate<br />
Linn Akurate 212 er en medium stor stativhøyttaler<br />
med et supersolid kabinett og den sedvanlige<br />
6-7 tommers bassen. Men der du venter å<br />
finne den ensomme domen, finner du nå et<br />
usedvanlig avansert diskantsystem bestående<br />
av hele 3 domer i ulik størrelse. Dette inkluderer<br />
en ca. 2 1/2 tommers mellomtone, en vanlig 1<br />
tomme diskantdome og en 1/2 tomme superdiskant.<br />
Dette er altså et ekte 4-veis system. Det er til<br />
og med muligheter for både "aktiv" eller passiv<br />
direkte kobling av hvert enkelt element på<br />
baksiden. Under mesteparten av testen benyttet<br />
vi uansett et enkelt sett høyttalerkabler<br />
(Transparent Reference) da vi simpelthen har<br />
gitt opp å følge med på denne galoppen. Hittil<br />
har vi aldri hørt annet enn i beste fall ubetydelige<br />
forbedringer ved å benytte bi eller triwiring<br />
til samme pris som en tilsvarende dyr og derfor<br />
langt bedre monowire type.<br />
Da resultatene fra gruppetesten skilte seg<br />
noe ut fra hva vi opplevde både i butikken og i<br />
andre sammenhenger i forkant av denne, vil du<br />
til slutt finne en rammeartikkel som beksriver<br />
eventuelle forandringer/forbedringer ved hjelp<br />
av et sett fireveis høyttalerkabler anbefalt av<br />
Linn.<br />
12<br />
4/2004<br />
Pris kr. 43.950,-<br />
Forhandler: Kontrapunkt<br />
av Knut Vadseth
Lyden av Akurate<br />
Det komplekse 4 veis systemet har en spesiell<br />
fordel framfor bare å ha en lineær frekvensgang,<br />
som regel målt direkte på aksen. Dette<br />
ekstra er å ha en meget vid spredningskarakteristikk<br />
som kan gi en kontrollert balanse mellom<br />
reflektert og direkte lyd i et vanlig lytterom.<br />
Dette betyr ikke bare at man kan oppleve en<br />
utmerket musikkopplevelse andre steder enn<br />
midt foran høyttalerene, det betyr også at frekvensgangen<br />
oppleves langt mer lineær også i<br />
den optimale lytteposisjon. Om da den kontrollerte<br />
miksen er beregnet<br />
korrekt. Dette krever selvsagt<br />
inngående kunnskaper<br />
om og intensive forsøk om<br />
hva vår hjerne opplever<br />
som "riktig". Og hva hvis<br />
det som er "riktig" ikke<br />
oppleves slik av oss nerder<br />
som har vent oss til de<br />
mest alminnelige feil forårsaket<br />
av et typisk to-veis<br />
system?<br />
Fenomenal<br />
spredning<br />
Uansett er det lett å høre<br />
at her er enormt mye jevnere<br />
og bredere spredening<br />
oppover i frekvensområdet<br />
enn vanlig. Slik sett kan<br />
effekten av dette minne litt<br />
om rundstrålende høyttalere<br />
som Mirage, men uten<br />
svakheten ved gjengivelse<br />
av solisten mellom høyttaleren.<br />
Med Linn er fantomkanalen<br />
inntakt- og det<br />
helt presist ved optimal lytteposisjon.<br />
I motsetning til<br />
en lett kritisk Tore Dag i lyttepanelet,<br />
opplevde jeg frekvensgangen<br />
over grunntoneområdet<br />
som lett, luftig<br />
og særdeles oppløst. Her<br />
var – med mine ører – heller<br />
ingen skarpe kanter<br />
eller andre opplagte fasefeil<br />
eller andre uhumskheter<br />
ved "normal" lytteposisjon.<br />
Ved gruppetest satt jeg<br />
langt ut til siden, og opplevde<br />
en viss "svaj" ved ca.<br />
2 Khz, noe som gjorde diskantområdet<br />
litt for spisst<br />
uten tilstrekkelig nivå til å<br />
fylle på under. Dette hørte<br />
jeg ikke som noe problem i<br />
andre sammenheng.<br />
Derimot syntes jeg at det<br />
manglet litt trøkk i øvre<br />
bassområdet, noe som<br />
gjorde at en ellers glimrende<br />
høyttaler burde ha<br />
litt mer kropp og tyngde. Vi<br />
snakker tross alt om en<br />
meget kostbar høyttaler hvor det er lov til å stille<br />
store krav. Nå var Akurate 212 så absloutt<br />
raffinert, men jeg vil ha med trøkket i grunntonen<br />
også! Selv om dypbassen var blant de<br />
beste, ble det litt pysete rundt 100-200 Hz. Hvor<br />
var Ivor "boogie" Tiefenbrun da denne høyttaleren<br />
ble godkjent?<br />
Trøkk eller holografi?<br />
O.K.: Jeg innser at en plassering nærmere bakvegg<br />
kan gi litt mer futt i mellombassen.<br />
Normalt vil en relativt tett plassering på bakvegg<br />
redusere dybdevirkningen i betydelig grad.<br />
I dette tilfelle, opplevde jeg etter gruppetesten<br />
en forbløffende balansert klangbalanse samtidig<br />
som den holografiske dybdevirkningen var svært<br />
bra ved en slik plassering. Men ikke så ekstremt<br />
bra holografi som når høyttaleren stod fritt på<br />
gulvet! Å oppnå jevn frekvensgang OG den<br />
optimale holografi fikk jeg aldri helt til samtidig.<br />
Hvert fall ikke med single høyttalerkabler...<br />
"Denne høyttaleren fra Linn er ekstremt luftig<br />
og lettflytene med sprudlende detaljer," mener<br />
Jan Myrvold, og fortsetter:<br />
"Fiolinene kunne likevel låte litt tynt på grunn<br />
av mangel på tyngde i grunntoneområdet, men<br />
tross dette opplevde vi kritiske koropptak uten<br />
aggressivitet eller med sibilanter på stemmene.<br />
Selv uten "trøkket" i grunntoneområdet, var<br />
lydbildet gjennomgående fyldig. Jazzen opplevde<br />
vi nærmest litt laidback og slentrende, helt<br />
uten tilknappet monitorlyd", avslutter Jan<br />
Myrvold.<br />
Tore Dag opplever en generelt stor lyd med<br />
enorm spredning og en tett og fin klangbalanse.<br />
Han berømmer det ekstremt stive kabinettet –<br />
det beste av dem alle? – noe som resulterte i<br />
flotte og ufarvede transienter med overbevisende<br />
dynamikk. Tore Dag er heller ikke så opptatt<br />
av mellombassen, og synes bassområdet<br />
generelt er helt utmerket. Derimot opplever han<br />
hele diskantområdet som en smule ujevn på<br />
grunn av de mange elementer som må overlappes<br />
helt presist. Også toppen mener han mangler<br />
litt klarhet:"Veldig flott og ærlig lydgjengivelse<br />
med stor lyd, mye detaljer, men med visse<br />
småproblemer i det komplekse 3-veis diskantsystemet,<br />
inkludert en smule matthet helt der<br />
oppe."<br />
Konklusjon<br />
Dette ble en litt vanskelig nøtt for oss; en generelt<br />
fremragende høyttaler med små ankepunkt<br />
vi ikke engang er helt samstemte om, men uan-<br />
sett en kostbar høyttaler som burde være tilnærmet<br />
feilfri i et vanlig lytterom. Potensialet er<br />
enormt, men våre problemer indikerer uansett<br />
at denne høyttaleren bør prøves i aktuell stue<br />
med bytterett. Men se også rammartikkelen...<br />
Second opinion<br />
Da Linn skulle hente disse høyttalerene,<br />
nevnte vi våre mindre problemer med<br />
frekvensgangen. "Benyttet dere Linns<br />
egne multikabler og fylte dere stativene med<br />
sand?", spurte Linn representanten inkvisitorisk.<br />
Han hentet deretter en spesiell Linn<br />
biwire kabel (ca. kr.2.000,-!!). Vi opplevde<br />
faktisk en viss forbedring av transienter og<br />
holografi som gjorde at lyden slett ikke syntes<br />
å komme fra høyttalerne, men mer oppstod<br />
i selve lytterommet langt utenfor disse i<br />
både bredde, dybde og høyde. En forbausende<br />
forbedring med en av de rimeligere<br />
kablene på markedet.<br />
Enda mer dramatisk ble forskjellen da han<br />
stappet de medfølgende stativene fulle med<br />
bobleplast, for å dempe eventuelle resonnanser<br />
i det ellers solide røret. Og mellombassen<br />
satt plutselig som den skulle! Akurate 212<br />
kan også Boogie!<br />
Selv om vi må forutsette at medfølgende<br />
stativer er klare for testing når annet ikke blir<br />
opplyst, var dette uansett en sjokkopplevelse.<br />
Den "interessante" men kostbare høyttaleren<br />
var plutselig i en helt annen klasse.<br />
Dessverre var det ingen mulighet for å<br />
sammenkalle testpanelet på nytt. Men vi<br />
kommer tilbake til saken i <strong>Fidelity</strong> vol. 10...<br />
KV<br />
4/2004<br />
13
Luksus stativhøyttalere: Sonus Faber Cremona Auditor<br />
Kremlyd og eieglede<br />
Med de smekre Cremona<br />
Auditor demonstrerer<br />
Sonus Faber formgiving,<br />
funksjonalitet, materialer<br />
og passelig diskret<br />
luksus på en måte som<br />
utallige konkurrenter<br />
har prøvd å etterligne,<br />
men ingen har klart å<br />
oppnå. I våre ører er<br />
også denne modellen<br />
på mange måter den<br />
mest vellykkede fra<br />
Sonus Faber.<br />
av Tore Dag Nilsen<br />
14 4/2004
Rekken med stilige kreasjoner fra Sonus Faber<br />
begynner etterhvert å bli meget lang. De går<br />
egne veier disse italienerne, og andre følger<br />
etter. Når «alle» de andre har etablert seg på<br />
markedet med lignende, meget flott designede og<br />
bygde høyttalere, svarer Sonus Faber hver gang med<br />
nye og enda mer originale design. De er elegante,<br />
klassiske og innovative på samme tid, og måten de<br />
kombinerer fine materialer og klassisk håndverk savner<br />
sidestykke. Man kan trygt anta at Sonus Faber har<br />
satt mange konkurrenter igjen i forlegenhet opp<br />
gjennom årene.<br />
Originaliteten til Sonus Faber<br />
stopper ikke ved design, materialer<br />
og håndverksmessig byggekvalitet.<br />
Uttrykket originalitet får i lydmessig<br />
sammenheng en litt annen betoning,<br />
nemlig opprinnelig. De<br />
Sonus-modellene undertegnede har<br />
lagt øre til har gjennomgående<br />
hatt samme lydsignatur, det vil si<br />
en litt fyldig lyd med fremhevet<br />
dypeste bass og ditto øvre diskant.<br />
Gjennomført<br />
byggekvalitet<br />
Cremona Auditor er meget kompakte.<br />
Med mål på 19x35x32, flotte<br />
tilpassede stativer (koster 5 000<br />
ekstra) og en stilig mørk «grafittifi-<br />
nish» (kan leveres i lakkert lønn naturell også) er ikke<br />
dette høyttalere man ønsker å gjemme vekk. Det<br />
massive treverket, læret på fronten, de eksklusive<br />
høyttalerelementene, den tøffe grilløsningen med<br />
strikker, den buede fasongen og høyttalernes flotte<br />
bakside med designintegrert port og flotte singlewireterminaler<br />
styrker bare inntrykket.<br />
Det man ikke ser er at høyttalerne er like gjennomførte<br />
på innsiden. En visuell inspeksjon avslører et<br />
solid indre med Sonus` navn påtrykt alle komponentene,<br />
de fine kablene inkludert. Komponentene i det<br />
enkle førsteordens filteret er dog av nokså middel<br />
kvalitet, prisklassen tatt i betraktning, men monteringen<br />
av dem må være blant de mest grundige vi<br />
har sett.<br />
Basselementet er en gedigen femtommers highend<br />
sak fra Scan Speak, med enormt, magnetisk<br />
skjermet motorsystem, og diskanten er en kundetilpasset<br />
Vifa ringradiator fra samme kilde. Dette særpregede<br />
diskantelementet må tydeligvis være den<br />
suverene favoritten blant ambisiøse høyttalerkonstruktører<br />
for tiden.<br />
Deilig lyd<br />
Cremona Auditor er klart mer effektive enn småhøyttalere<br />
flest. Produsenten oppgir 88 dB lydtrykk for én<br />
watt avgitt forsterkereffekt, og jeg tror ikke det er<br />
noen større overdrivelse. Til gjengjeld er impedansen<br />
halvert i forhold til mange andre høyttalere. Små rørforsterkere,<br />
billige tokanals vanlige forsterkere og<br />
middelmådige multikanals hjemmekinoforsterkere<br />
liker ikke å jobbe med 4 ohms laster, men hvis man<br />
har råd til å kjøpe så fine høyttalere, må man vel<br />
samtidig gi dem de forsterkerne og programkildene<br />
de fortjener. Eller hva, folkens?<br />
Vi har kun anvendt dem sammen med skikkelig<br />
utstyr og stativer (Target R6 og Sonus Fabers originale<br />
Electa Amator-stativer). Nesten uansett oppsett, rom<br />
og musikkmateriale har Auditor kvittert med stor og<br />
kremete lyd. De er varme i klangkarakteren. Bassen<br />
mellom 50 og 100 Hz er fremhevet. Det gir ekstra<br />
størrelse og tiltrengt «slam» fra så små høyttalere,<br />
som av naturlige grunner ikke har noen anvendbar<br />
respons under 50 Hz å støtte seg til. Heldigvis holder<br />
de stive kabinettene og de ekstremt motorsterke<br />
basselementene den vanlige bivirkningen fra dette<br />
trikset (mudring av lyden oppover i øvre bass og<br />
nedre mellomtone, dype herrestemmer f. eks.) bemerkelsesverdig<br />
godt i sjakk. Derfor går det greit for<br />
undertegnede å akseptere<br />
denne tilsiktede feilen. Den<br />
merkes ikke så mye med det<br />
aller meste av musikk, TV-lyd<br />
og dype radiostemmer.<br />
Den fyldige karakteren holder<br />
seg godt oppover i<br />
mellomtonen. Disse høyttalerne<br />
er ikke frie for egenlyd, en<br />
svak farging som av og til tenderer<br />
til tåkelegging av musikken,<br />
men de byr på en rikhet i<br />
klangen og substans i grunntoneområdet<br />
som ofte savnes<br />
med mye hi-fi utstyr.<br />
Auditor er nesten alltid<br />
behagelige å lytte til. De synes<br />
å være skapt til langvarig og<br />
allsidig lytting. Den fine diskantgjengivelsen er med<br />
på å danne dette inntrykket. Også i dette frekvensområdet<br />
er høyttalerne preget av varme, rikhet og<br />
glød. Heldigvis er de mer uanstrengte, åpne og rene,<br />
og mangler det litt sure ekstra piffet i toppen som<br />
Electa Amator mk2 var skjemmet av.<br />
De dynamiske egenskapene er middels. Med sin<br />
generøse og varme spillestil, fornemmes ikke disse<br />
høyttalerne som spesielt hurtige, men den solide<br />
grunntonegjengivelsen gir kraft og pondus.<br />
Lydbildet er stort og ganske åpent, særlig hvis<br />
høyttalerne tiltes litt bakover slik at de egentlig peker<br />
litt over hodet på lytteren. De tilhørende stativene er<br />
konstruert nettopp med en slik tilt. Auditors ganske<br />
generøse størrelse av lydbildet kan ikke tilskrives hengekøyefasong<br />
på frekvensgangen. Som nevnt har de<br />
ekstra pondus i bunn, (og gir i likhet med svært<br />
mange andre høyttalere en liten tendens til slankhet i<br />
området over grunnet romakustiske årsaker) men<br />
hele veien fra nedre mellomtone og oppover har de<br />
en jevn og flat frekvensgang. Toppen er holdt fint i<br />
sjakk.<br />
Auditor er nesten alltid<br />
behagelige å lytte på.<br />
De synes å være skapt<br />
til langvarig og allsidig<br />
lytting. Den fine diskantgjengivelsen<br />
er med på<br />
å danne dette inntrykket.<br />
Også i dette frekvensområde<br />
er høyttalerne<br />
preget av varme, rikhet<br />
og glød.<br />
Alle medaljer har en bakside<br />
Cremona Auditor mangler altså heldigvis «hengekøyehøyttalernes»<br />
øverste pukkel. Den negative siden av<br />
slik avstemming er at avstanden til musikken øker i<br />
dette forsøket på å skape superstore rom. Avstand er<br />
vel ikke positivt? De som lytter til akustisk musikk<br />
synes heller ikke det er noe festlig at slik avstemming<br />
fort tynner ut instrumenter og stemmer i mesteparten<br />
av det viktige grunntoneområdet.<br />
Det er tydeligvis lagt stor og reflektert innsats inn i<br />
konstruksjonen av Cremona Auditor. Disse høyttalernes<br />
særpreg er nemlig også deres styrke. Det eneste<br />
virkelige kritikkverdige jeg finner er en liten tendens<br />
til vaghet og til å rote ting til i delefrekvensområdet.<br />
4/2004<br />
15
Sonus-sjef Franco Serblin er så dreven at han<br />
burde være i stand til å konstruere mer avanserte<br />
delefiltre. Han, som mange andre, tyr til førsteordens<br />
filtre fordi de skal gi så fin homogenitet<br />
og faseegenskaper. Færre komponenter<br />
skal gi mindre «filtrering og uønsket bearbeiding<br />
av lyden», får man ofte høre fra mindre<br />
kyndig hold.<br />
Enklest er dog ikke alltid best. Med førsteordens<br />
filtre sparer produsentene penger på det<br />
lave komponentantallet, men resultatet er nesten<br />
konsekvent at lyden fra slike høyttalere blir<br />
mindre presis og ren. Stereoperspektivet lider,<br />
og høyttalerne blir mer sære mht. lydutstråling<br />
og plassering også. I tillegg presses diskantelementene<br />
for mye når man virkelig skal spille<br />
høyt, med forvrengning til følge.<br />
Min generelle oppfatning er at italiensk hi-fi<br />
alt for ofte er basert på tøft design, flotte materialer<br />
og, ikke minst dessverre - lavt teknologisk<br />
nivå. På dette punktet har selv Sonus Faber et<br />
par svin på skogen.<br />
Konklusjon<br />
Sonus Faber Auditor er et par flotte høyttalere<br />
som for det meste er direkte deilige i bruk. De<br />
er nok i større grad tiltenkt et pengesterkt,<br />
designorientert og musikkinteressert generelt<br />
publikum enn lydfolk som setter ren ytelse og<br />
«hard fjæring» foran alt annet. Her i hovedstadområdet<br />
kan jeg forestille meg at den typiske<br />
potensielle Auditor-kjøperen i samme vending<br />
flesker til med komplett anlegg typisk bestående<br />
av Krells nye, lille og rålekre KAV 400Xi-forsterker<br />
og Flatline kabler. En slik kombinasjon vil jeg<br />
tro har svært mye for seg, både i komfort, lydkvalitet,<br />
status og ikke minst musikk- og eieglede.<br />
Pris kr 26 000. Matchende stativer Kr 5 000.<br />
Importør: Mono AS<br />
Testpanelet om<br />
Sonus Faber Cremona Auditor:<br />
"Dette låter dyrt med avslepen og elegant<br />
topp, nydelige stemmer – også på lyse kvinnestemmer<br />
– samtidig som her er bra med<br />
trøkk og fyldig grunntoneområdet som likevel<br />
balanserer perfekt mellom det litt pløsete og<br />
det noe analytiske," mener Jan Myrvold om<br />
denne elegante høyttaleren som er litt mindre<br />
enn de andre, men likevel har meget brukbar<br />
bass og utmerket virkningsgrad.<br />
Også redaktøren mener at dette muligens<br />
er den "beste" Sonus faber høyttaleren på<br />
markedet. Forøvrig en karakteristikk helt uten<br />
negative overtoner. Men denne lille stativhøyttaleren<br />
har en glimrende balanse mellom<br />
klangfarge og utmerket dynamikk hele veien<br />
16 4/2004<br />
ned. På de gulvstående Cremona synes han<br />
det blir litt for slapt nedover, noe som går ut<br />
over den berømte "boogi"faktoren. Den<br />
under halvparten så dyre stativhøyttaleren fikser<br />
dette bedre, med uventet små represalier i<br />
den dypeste oktaven:<br />
"Dette er ingen monitor som er laget for å<br />
være mest mulig korrekt, men en hjemmehøyttaler<br />
som skal gi deg mesgt mulig glede<br />
av et bredt musikkområde i en vanlig stor<br />
stue på et "normalt" lyttenivå. Heldigvis låter<br />
det da også både friskt, og direkte uten høy<br />
plysjfaktor, men likevel med god forankring i<br />
et solid grunntoneområde", mener Vadseth<br />
som også berømmer det enorme lydbildet fra<br />
disse småtassene. Og ikke minst den frekke<br />
summingen av detaljer helt der oppe i toppen,<br />
uten å gå veien om komprimering og<br />
hardhet i nederste del av diskantområdet. De<br />
nye superdikantene er utvilsom av det gode,<br />
mener han.<br />
"Mer attakk på strengene enn vanlig, men<br />
helt uten hardhet", samstemmer Jan Myrvold<br />
som også berømmer den fine oppløsningen<br />
av mikrodetaljer og den litt varme grunntonen<br />
som lett tilgis da det hele låter glimrende:"Svinger<br />
som søren og med mektig<br />
klang også på store orkesterverk", avslutter<br />
han meget imponert.
Luksus stativhøyttalere: Usher Compass RW 729<br />
Dette er en utmerket høyttaler til en gunstig<br />
pris! Og det er ingenting umoralsk<br />
eller ulovlig bak denne Taiwanske høyttaleren<br />
fintrimmet av den amerikanske<br />
hi-fi guruen John d’Appolita. Kabinettet som til<br />
forveksling likner på eldre Sonus Faber modeller<br />
er det største i denne testen, men ikke det tyngste.<br />
Det 7 tommer store kullefibermembranet er<br />
til forveksling likt den berømte bass/mellomtonen<br />
til Scan Speak. Ikke rart da den tyske underleverandøren<br />
av membranet er den samme.<br />
Men det er altså ikke et originalt Scan Speak<br />
element. Ei heller er domen en silkedome fra<br />
Seas, Vifa eller Scanspeak, men en egen versjon<br />
som er til forveksling lik av utseende. Du kan<br />
regne med at også at innmaten er temmelig lik<br />
18<br />
Macho!<br />
Den ser ut som en<br />
italiensk Sonus Faber.<br />
Til og med elementene<br />
likner. Men dette er<br />
en etterligning laget<br />
i et lavkostland<br />
med amerikansk<br />
ekspertise og<br />
med en typisk<br />
amerikansk<br />
klangbalanse.<br />
Som en La<br />
Dolce Vita<br />
gjenskapt i<br />
Bolywood?<br />
av Knut Vadseth<br />
4/2004<br />
de europeiske forbildene.<br />
Lyden av en kopi<br />
Det avgjørende for de fleste, er likevel hvordan<br />
dette låter. Og det låter altså stort og typisk<br />
amerikansk både på godt og ondt. Lydbildet er<br />
temmelig macho med stor fylde og imponerende<br />
bass, men med litt mye trøkk i midten<br />
som gir messingen litt ekstra rasp, men også<br />
kan låte litt hardt på enkelte opptak. Men det<br />
hele kan spille særdeles høyt og stort i en grad<br />
som gjør at denne stativhøyttaleren også vil<br />
fungere glimrende i de fleste hjemmekino<br />
anlegg uten sub. Under 1000 Hz vil jeg antyde<br />
at klangbalansen ikke er så ulik Sonus Faber<br />
Elekta Amator, muligens med en smule ekstra<br />
frodighet i bytte med litt mindre kontroll.<br />
Men i øvre mellomtonen er Sonus’en litt mer<br />
forsiktig med en mer tilbakelent klangkarakter.<br />
Til gjengjeld kommer diskanten friskt tilbake<br />
høyere opp, noe som gir en flott overtonestruktur<br />
og betydelig dybde i lydbildet. Usher lar det<br />
stå til med litt freskere presensområde rundt<br />
delefrekvensen. Også domen låter litt mer<br />
"gammeldags" med mer trøkk i det nederste<br />
bruksområdet, men mister lettere pusten lenger<br />
oppover. Dette er uansett en flott høyttaler med<br />
masser av imponatorfaktorer, men ikke helt med<br />
det italienske raffinementet som utseendet<br />
synes å indikere. Fett nok! Her er jo til gjengjeld<br />
masser av baller...
Testpanelet<br />
"God og relativt stram bassgjengivelse gir en litt avslappet spillestil hvor<br />
også diskanten henger bra med, med mye detaljer og luftig klangbalanse"<br />
noterer Jan, men reserverer seg litt videre i notatene: "Litt aggressiv<br />
i øvre mellomtone gjør messingen litt fremfusende. Dette forhindrer ikke<br />
at her også briljeres med oppløsning og detaljering (ikke minst fra saksofon)<br />
som gjør komplekse orkesterverk tilstrekkelig detaljert til å holde<br />
på lytterens interesse. Totalt sett gjør denne høyttaleren en god figur,"<br />
mener Jan Myrvold.<br />
Også Tore Dag Nilsen er gjennomgående fornøyd med denne høyttaleren<br />
på bakgrunn av opplyst pris inklusive lekre og solide stativer, og<br />
definerer bassen som både stram og dyptgående."Bra homogenitet til<br />
tross for en litt frampå øvre mellomtone og nedre diskant" mener han:<br />
"Klangen er rimelig balansert og lyden glatt og svært gjennomsiktig<br />
med fin detaljering. Heller ingen opplagte problemer med fase eller<br />
ujevn spredning i overgangen til domen." hevder Tore Dag før han konkluderer:<br />
"Flotte høyttalere som også tilfredstiller den audiofile. Litt<br />
aggressiv monitorlyd i øvre mellomtone krever likevel litt filing med<br />
kabler, elektronikk og rom."<br />
Konklusjon<br />
Denne store stativhøyttaleren låter betydelig større og med dypere og<br />
generelt bedre bass enn hva de fleste tror er mulig med stativhøyttalere.<br />
Blir neppe overkjørt av særlig mange gulvstående i samme prisklasse.<br />
Faktisk glimrende også til mer krevende hjemmekino uten ekstra sub!<br />
Pris: kr. 23.995 inkl. stativer<br />
Importør: daCapo Hi-Fi<br />
Importør:<br />
Norwegian Custom Media Solution as<br />
PB 383 • 1323 HØVIK<br />
Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70<br />
email: info@ncms.no • http://www.ncms.no<br />
Forhandlere:<br />
Drammen, Sound People . . . . . .32 89 39 00<br />
Sandvika, Nor-Radio . . . . . . . . . .67 54 40 60<br />
Oslo, Oslo HiFi Center . . . . . . .22 83 29 25<br />
Ørje, JEJ-HiFi . . . . . . . . . . . . . . .92 06 32 49<br />
Tønsberg, PureBeat . . . . . . . . . .93 48 40 44<br />
Moss, DaCapo . . . . . . . . . . . . . .69 25 60 44<br />
Trysil,Trysil Elektroservice . . . . .62 45 00 39<br />
Bergen,Audio Design Bergen . .55 23 00 08<br />
Skien, Strandberg . . . . . . . . . . .35 52 72 77<br />
Larvik, Bach's HiFi . . . . . . . . . . .33 18 56 90<br />
Mosjøen, Mosjøen Radio og TV .75 17 36 40<br />
Stavanger, Fona HiFi . . . . . . . . . .51 53 23 20<br />
Farsund, Maxwell HiFi . . . . . . . .38 39 40 95
Luksus stativhøyttalere: JM Lab Micro Utopia Be<br />
Farlig deilig<br />
Den nye berylliumserien til franske JM Lab<br />
krever strenge sikkerhetstiltak både ved<br />
produksjon og ved<br />
eventuell senere<br />
skade på den<br />
omvendte<br />
domen.<br />
Men den<br />
resulterende<br />
lydkvaliteten<br />
er fremragende<br />
og<br />
klangbildet<br />
gigantomanisk;<br />
også på<br />
den småvokste<br />
Micro...<br />
av Knut<br />
Vadseth<br />
20 4/2004
Man venner seg til det meste- ikke<br />
minst høye priser! Det var en japansk<br />
entusiast som revolusjonerte prisnivået<br />
på pick-uper ved å komme med<br />
sin Koetsu MC-pickup til 5 ganger prisen av<br />
markedets gjengse "high-end" modeller. Det<br />
tok ikke lang tid før en rekke andre aktører 5doblet<br />
prisene på sine nyeste modeller med små<br />
forbedringer.<br />
Det var lydteknikeren Dave Wilson som første<br />
gang lanserte en høyttaler til snaue millionen<br />
for få år siden, med diskantsystem fra franske<br />
JM lab. Det tok ikke lang tid før andre kom<br />
løpende etter med åpne hender. Og Jaques<br />
Mahul, eieren av JM Lab, lanserte like etter sin<br />
gigantomaniske Grande Utopia med grensesprengende<br />
kvalitet i alle detaljer, og med en<br />
minst like grenseløs prislapp. Med unntagelse<br />
for de dyreste kreasjonene til Dave Wilson og<br />
Jaques Mahul i en halv millionklassen,<br />
kostet da de fleste høyttalere på<br />
Stereophiles liste rundt 100 tusen kroner<br />
(10 tusen dollar pluss frakt og mva). Selv<br />
den berømte B&W Nautilus 801 er byttet<br />
ut med en dobbelt så dyr versjon. Bare<br />
Revel Ultima Studio er fremdeles på den<br />
berømte listen til "gammel" pris. Og den<br />
siste Grande Utopia Be koster nå 85 tusen<br />
dollars-uten avgifter! Det skulle bli sånn<br />
cirka én million kroner her hjemme. Men<br />
det finnes håp om du tør leve farlig deilig<br />
(eller deilig farlig?) med en omvendt dome<br />
laget av beryllium...<br />
"Micro" Utopia<br />
Denne høyttaleren vil forbli utopi for de<br />
fleste av oss. Men "micro"? Dette er faktisk<br />
den tyngste (17.5 kg. stk) og den<br />
dyreste "standard" stativhøyttaler på markedet<br />
med toveis delefilter og omlag 6,5<br />
tommer bass pluss domediskant .<br />
Uttrykket "tung hi-fi" skyldes ikke noen<br />
tilfeldighet. Alle erfarne high-endere vet at<br />
vekt kan være en minst like god indikasjon<br />
på høy kvalitet som oppgitte tekniske<br />
data. Dette gjelder både for høyttalere,<br />
forsterkere og signalkilde av konvensjonell type.<br />
Og det er lett å forstå hvorfor. Kabinettet på<br />
denne stativhøyttaleren er laget av solid hardtre,<br />
så solid og så hardt at det virker som å slå på<br />
granitt. Knokene ber raskt om nåde. Et minst<br />
mulig (for minimalt med tidligrefleksjoner) og<br />
stivest mulig kabinett (for minimalt med resonnanser<br />
og lydlekkasjer), er en enorm fordel for<br />
lydkvaliteten.<br />
Men det er også en kolossal utfordring for<br />
den mekaniske kvaliteten på kabinett og lydpumpen<br />
som skal levere varene i grenselandet<br />
for det mulige.<br />
Dessert<br />
Når det bare blir plass til en beskjeden 6 tommer<br />
eller deromkring som skal dekke både<br />
mellomtone og bass, så krever dette til gjengjeld<br />
ekstremt mye av elementet. Dette både<br />
med hensyn til stivhet i membranet, men ikke<br />
minst med hensyn til "motoren" eller magnetsy-<br />
stemets evne til å omgjøre forsterkerens elektriske<br />
impulser til mekanisk dynamikk med ekstrem<br />
akselerasjon og forhåpentlig brukbar presisjon.<br />
Da må det blant annet benyttes solide<br />
magneter. Store, tunge og dyre magneter.<br />
Jaques Mahul har ikke bare brukt rå kraft og<br />
store budsjetter for å optimalisere kjent teknologi.<br />
Han har også utviklet nye ideer om både<br />
membran (spesiell sandwich konstruksjon) og<br />
en bedre utnyttese av magnetkraften ved en<br />
såkalt "Power Flower" konstruksjon sammen<br />
med en fokus ring. Tilsammen skal dette utnytte<br />
magnetkreftene mer konsentrert rundt spolen<br />
for større slaglengde med mer presis kontroll.<br />
Micro innfrir maksimalt<br />
Etter testen av den noe større stativmodellen<br />
Mini Utopia i aller første <strong>Fidelity</strong>, var vi såpass<br />
sikre på at lillebroren med bare en 6 tommers<br />
bass, men med ny beryllium diskant, ville være<br />
der oppe blandt de aller beste. Vi valgte å<br />
avslutte med desserten, og ble ikke skuffet! For<br />
også bassen og mellomtonen i den mindre<br />
Micro Utopia var tett på det vi husket fra den<br />
fremragende storebror Mini.<br />
Men betegnelsen Be etter navnet betød nå<br />
også en av de beste- og mest nøytrale!- diskantsystemer<br />
vi har hørt:<br />
"Den eneste høyttaleren i denne gruppetesten<br />
som er ekte high-end tvers igjennom-også i<br />
bassen" mente testpanelets Jan Myrvold. Hvis<br />
han definerer high-end som et produkt som tilbyr<br />
sesongens beste lydgjengivelse uten lett<br />
avslørende kompromisser, er vi andre enige. Den<br />
nye diskanten er prikken over i-en i et allerede<br />
glimrende system.<br />
Nå er diskanten ikke lenger "frisk, men morsom",<br />
men super glatt og med fenomenal oppløsning.<br />
Så utvilsomt blandt de beste løsninger i<br />
et marked hvor nettopp diskanten er gjennom-<br />
gående sterkt forbedret i løpet av de siste to/tre<br />
år. Micro Be er den "beste" stativhøyttaleren i<br />
denne gruppetesten.Viktigere er det at den med<br />
tilstrekkelig bra forsterkeri og signalkilde bør<br />
kunne tilfredsstille de aller fleste high-endere i<br />
et middels stort rom selv i konkurranse med<br />
større systemer i samme prisklasse.<br />
Lyden av Micro Utopia Be<br />
Tore Dag Nilsen: "JM lab får med detaljer i<br />
kompliserte musikkverk som de andre slurver<br />
med, eller rett og slett hopper over. Her er ekstremt<br />
ren og glatt lyd som samtidig er fyldig og<br />
kroppslig. Bassen er forbløffende dyp og stram,<br />
men litt lett i nedre mellomtone. Det store testrommet<br />
med stor takhøyde er nok i grenselandet<br />
for hva denne store, lille høyttaleren kan<br />
makte. Diskanten er også utrolig kontrollert med<br />
glitrende oppløsning samtidig som klangbalansen<br />
er uhyre behagelig.<br />
Lydgjengivelsen fra disse høyttalerene<br />
i vårt vanlige referanseanlegg<br />
er reinspikka high-end!"<br />
Jan Myrvold: "Stram og nydelig<br />
definert bass i massevis! Kontante<br />
transienter, distinkte strengeanslag<br />
og praktfull utklinging uten avslørende<br />
forvregning; mikrodetaljer i<br />
superklasse gir strålende oppløsning<br />
over hele det brede frekvensområdet<br />
samtidig som toppen er lett og luftig.<br />
Det viktigste er likevel at her er<br />
både kropp og sjel! Dette er testens<br />
klart mest raffinerte lydgjengiver og i<br />
en klasse for seg selv. Spesielt på<br />
komplekse orkesterverk knuser den<br />
de andre selv om mange av disse<br />
også var svært gode. Micro Utopia<br />
Be er rett og slett reinspikka HIGH-<br />
END!<br />
Konklusjon<br />
Dette er ikka bare den beste høyttaleren<br />
i denne gruppetesten. Da JM<br />
Lab Micro Utopia Be også er den<br />
dyreste (såvidt), henger dette på<br />
greip. Viktigere er det at det etter testpanelets<br />
mening også er det BESTE KJØPET for svært<br />
mange entusiaster.<br />
Riktignok finnes det mange gode gulvstående<br />
høyttalere i prisklassen som totalt sett må sies å<br />
være på høyden-minst! Men skal du okkupere<br />
finstua uten (unødvendig) krangel med samboeren,<br />
så kan dette være et glimrende alternativ. I<br />
forhold til den beskjedne størrelsen er dette det<br />
nærmeste man kan komme Ånden i Alladins<br />
lampe; eller fanden i nøtta, om det gir deg<br />
bedre assossiasjoner til en nærmest nukleær<br />
spalting av atomer med lysets hastighet. Men<br />
glem ikke at forsterkeriet må være om mulig<br />
enda bedre enn for en tilsvarende kostbar gulvstående<br />
om drømmen om det musikalske nirvana<br />
skal oppstå i din moderat store finstue.<br />
Pris. Kr. 44.000<br />
Importør/forhandler: Hi-Fi Huset i Bærum
<strong>Fidelity</strong> snakker med Herreavdelingens Finn Bjelke<br />
Viktig melding -<br />
lytt på radio!<br />
Levende<br />
Finn Bjelke gjorde sine første profesjonelle fremstøt<br />
som musikkanmelder i daværende Puls.<br />
omtrent samtidig med et av musikkhistoriens<br />
mest meningløse og atale bandprosjekt: The<br />
Buggles gikk til topps på britiske hitlister. Dette<br />
med den ytterst plagsomme og umildt overdrevne<br />
profetien "Video Killed The Radio Star".<br />
22<br />
“Video Killed The<br />
Radio Star”, hylte<br />
the Buggles på<br />
toppen av engelske<br />
hitlister. Men<br />
her i Norge har vi<br />
fremdeles en<br />
høyst levende Finn<br />
Bjelke og<br />
Herreadvdelingen<br />
på NRK P-1.<br />
4/2004<br />
Dersom ikke gråten tar en, er det nok fullt mulig<br />
å le eller kjede seg i hjel av dette makkverket.<br />
Uansett, tjuefem år senere leder Finn Bjelke<br />
det populære radioprogrammet Herreavdelingen<br />
på NRK P1 hver tirsdag kveld og får opptil<br />
tohundrede tusen lyttere til å stille inn krystallapparatene<br />
på FM-båndets 88.7 mHz frekvens.<br />
Når han så på lørdager bestemmer seg for å<br />
fremtvinge Aspbergers syndromtendenser med<br />
samme kanals programpost Pop Quiz, øker lytterskaren<br />
til halvmillionen. Altså rundt syvhundrede<br />
tusen lyttere på en normal uke! Hvor<br />
mange lytter (eller ser på) til The Buggles nå om<br />
dagen, egentlig?<br />
Finn Bjelke har også i noen sesonger vært<br />
programleder for det eviggrønne sommerpro-
av Jan Myrvold<br />
grammet Reiseradioen hvor lyttertallene på<br />
ingen måte er beskjedne, tvert i mot. Han har<br />
også hatt en programpost på nettet med navnet<br />
Finns Popkorn. Utover dette har han også jobbet<br />
som programleder og/eller produsent for<br />
programmer som Irma 1000 (hvor eventyret om<br />
Herreavdelingen egentlig begynner), Popens historie<br />
og Taffelhelter, Sommeren med Beatles osv.<br />
Jo da, Finn Bjelke er en vaskeekte<br />
radiostjerne, og han er ytterst<br />
levende!<br />
Kjendisreir<br />
Herreavdelingen begynte altså som et<br />
innslag i programmet Irma 1000 i<br />
begynnelsen av forrige tiår, men ble<br />
så populært at Herreavdelingen etter<br />
hvert ble en egen programpost med to timer<br />
sendetid hver formiddag fra mandag til fredag<br />
på søsterkanalen P3. I perioden på P3 var det<br />
etter hvert en tallrik stab som alternerte som<br />
programledere, hvorav mange av dem – akkurat<br />
som Finn Bjelke – har gjort seg bemerket på<br />
andre arenaer både før og senere.<br />
Drømmejobben?<br />
Herreavdelingen har det til felles med den<br />
populære tv-serien Seinfeld at det tilsynelatende<br />
ikke handler om noen verdens ting. Finn Bjelke<br />
oppsummerer jobben omtrent slik: Yan Friis og<br />
jeg sitter i riksdekkende radio og snakker om<br />
småting som har opptatt oss de siste dagene. Vi<br />
inviterer gode venner som Ingrid Bjørnov og<br />
Atle Nielsen med flere for at de skal snakke om<br />
det de måtte ha på hjertet, før vi spiller musikk<br />
vi liker. Mest av alt handler vel programmet<br />
egentlig om oss selv og hva vi liker. Og dette får<br />
vi altså klekkelig betalt for, egentlig ikke til å<br />
tro!<br />
I Herreavdelingen sitter selvironien løst.<br />
- Dere er av og til på grensen til det nådeløst<br />
selvutleverende?<br />
- Ja, og det har jeg lært meg, skal dette programkonseptet<br />
fungere, så nytter det ikke å late<br />
som du er noe annet enn det eller den du er.<br />
Det blir bare bortenfor dumt, folk gjennomskuer<br />
deg bare likevel.<br />
<strong>Fidelity</strong> spør om han er overrasket over<br />
Herreavdelingens suksess og respons fra folket.<br />
-Det var egentlig en overraskelse å oppdage<br />
at det tilsynelatende finnes så mange skrotinger<br />
som Yan og meg der ute, og det er jo flaks for<br />
oss, sier Finn. - Men det som kanskje overrasker<br />
meg aller mest er at folk er så engasjerte.<br />
Faktisk har det blitt en tradisjon at noen av våre<br />
mest trofaste lyttere arrangerer sommerfest for<br />
oss hvert år! Og det kommer folk fra absolutt<br />
hele landet, kan Finn Bjelke fortelle med ekte<br />
entusiasme i stemmen.<br />
Popquiz<br />
- Selv om programmet bærer navnet<br />
Herreavdelingen virker det som det slett ikke<br />
bare er herrer, eller menn om du vil, som følger<br />
sendingene hver tirsdag fra kl 22.03?<br />
- Langt i fra, det merker vi på all responsen vi<br />
får fra kvinner, det er mange kvinner som har<br />
et lidenskapelig forhold til musikk og som da<br />
tilsynelatende deler vår musikksmak. Også<br />
når jeg leder popquiz på utestedet Josefine<br />
hver torsdag er kvinnene sterkt representert,<br />
og overraskende mange av dem er<br />
ganske unge, kan Finn fortelle. Med<br />
opplysninger som dette spørs det om<br />
ikke <strong>Fidelity</strong>s stab av kvalitetsungka-<br />
rer bør stable et deltagerlag på bena.<br />
- Popquiz har blitt svært populært Bjelke, hva<br />
skyldes en slik overveldende deltagelse og interesse<br />
fra publikum tror du?<br />
- En popquizkonkurranse er en kjærkommen<br />
arena hvor en hvilken som helst skroting får<br />
mulighet til å prale med sine ellers totalt uviktige<br />
kunnskaper, her kan de for en gangs skyld få<br />
positiv oppmerksomhet fra omverdenen og styrket<br />
selvfølelsen for en stakket stund. Sånn sett<br />
er nok vi som driver disse arrangementene og<br />
radioprogrammene et slags terapeuter! Jeg liker<br />
å se på oss som et hyggelig alternativ til tungpsykiatrien!<br />
Skarp penn<br />
Bjelke har just kommet ut med en popquizbok<br />
på Gyldendal: - Det er jo først og fremst skriving<br />
jeg har drevet med opp gjennom årene. Jeg<br />
leverer jo faste bidrag til <strong>bladet</strong> Foreldre og<br />
Barn, og har i den sammenheng allerede gitt ut<br />
en bok som heter “Pappa for første gang”, og<br />
oppfølgeren til denne er nå til trykking og straks<br />
klar for utgivelse. I tillegg ligger en halvferdig<br />
roman og støver ned på min pc, og der blir den<br />
nok liggende i overskuelig fremtid! Finn trekker<br />
litt på det når vi spør om hva den handler om,<br />
men vi får en slags uuttalt bekreftelse på at<br />
handlingen ikke har et altfor fjernt slektskap<br />
med Nick Hornbys "High <strong>Fidelity</strong>", altså i bunn<br />
og grunn om en mann og hans uutgrunnelige<br />
forhold til popmusikk. Sammen med<br />
Herreavdelingkollega Yan Friis har han også forfattet<br />
en bok som tar for seg vante og uvante<br />
situasjoner herrer lett kan havne i og hvordan<br />
man så forholder seg til disse.<br />
Sine aller første skriblerier gjorde han i skoleavisene<br />
Spindelvæv og Morgenbrødet, før han<br />
begynte i musikkavisene Puls og Beat. Han jobbet<br />
også med musikkstoff i det kjente ungdoms<strong>bladet</strong><br />
Det Nye i noen år, og det var her<br />
han startet sitt bekjentskap og profesjonelle<br />
samvirke med Herreavdelings-<br />
kollega Yan Friis.
Skjermtrollet Finn<br />
Finn Bjelke og kollega Yan Friis er heller ikke<br />
ukjent med TV. For noen år side laget de sammen<br />
med en profilert pallesnekker in spe, Anne<br />
Kat Hærland, et av undertegnedes aller beste<br />
tv-minner med programserien Kanonball, hvor<br />
innholdet ikke lå veldig langt fra<br />
Herreavdelingens profil. I programmene satt<br />
Herrene Friis og Bjelke på bar og filosoferte over<br />
og diskuterte hverdagsproblematikk over en lav<br />
sko, hillariøst illustrert med diverse sketsjinnslag,<br />
og en evig tilstedeværende Geir Schau med en<br />
hentesveis Jackie Charlton kunne bært i bryllup.<br />
Dessuten iført grilldress med en Grand Canyon<br />
utgave av en rørleggersprekk, ivrig kryssende på<br />
et rikt utvalg travkuponger. Hvis noen programmer<br />
fortjener betegnelsen reality-TV, så må det<br />
være Kanonball.<br />
- <strong>Fidelity</strong>s utsendte mener å kunne detektere<br />
visse likheter i profilen på Kanonball og<br />
Herreavdelingen med det svenske tv-programmet<br />
Nattsudd, som gikk på svensk tv på andre<br />
halvdel av åttitallet?<br />
- Helt riktig, bekrefter Finn Bjelke og smiler<br />
bredt nok en gang. Nattsudd var også en av<br />
mine favoritter. Faktisk så hadde vi planer om å<br />
lage Nattsudd på norsk. De svenske programskaperne<br />
var til og med her og bivånet innspillingen<br />
av en pilotepisode Yan og jeg gjorde.<br />
Resultatet ble heller miserabelt, sannsynligvis en<br />
av de dårligste pilotprogrammer som noensinne<br />
24<br />
4/2004<br />
er laget! Det ble selvsagt med den episoden,<br />
som like selvsagt aldri er vist på TV!<br />
For første og eneste gang under intervjuet får<br />
Finn Bjelke et drag over ansiktet som ikke kan<br />
tolkes som et smil. Finn smiler og ler ellers mye,<br />
selv når alvorlige og seriøse temaer diskuteres.<br />
- Ingen andre tv-prosjekter på gang heller?<br />
- Nei. Og egentlig mener jeg vel at radiomediet<br />
passer meg bedre.<br />
Musikken som følgesvenn<br />
Det er Finn Bjelkes profunde interesse og<br />
omfangsrike kunnskapsbank om musikk generelt<br />
og popmusikk spesielt, som danner grunnlaget<br />
for det meste av det han foretar seg.<br />
- Nøyaktig når og hvordan det hele begynte<br />
er vel noe diffust, men det aller første minnet<br />
jeg har som satte varige spor i guttesinnet var<br />
vel en kveld jeg stod opp igjen etter leggetid for<br />
å gå på do. Da jeg tittet inn i stuen hvor foreldrene<br />
mine satt og så på tv fikk jeg se noen lett<br />
langhårede bleke engelskmenn som kalte seg<br />
The Small Faces fremføre "Sha La La La Lee".<br />
Da var det nok en teskje bløtt i pysjbuksen da<br />
jeg tuslet tilbake for å legge meg igjen!<br />
Den aller første platen Finn kjøpte var<br />
Beatlessinglen Yellow Submarine/Eleanor Rigby,<br />
etter å ha kjempet seg gjennom en urskog av<br />
skinnvesker, skotøy og annen manufaktur hos<br />
H.P. Hagen i Bogstadveien i Oslo.<br />
Først noen år etter denne tildragelsen ble<br />
Programleder Finn Bjelke:<br />
Med hobbyen som jobb – eller omvendt?<br />
grunnsteinen i hans etter hvert velvoksne platesamling<br />
lagt. Det var en av syttitallets største<br />
klassikere som fikk æren av å bli første ordentlige<br />
samleobjekt i Finns rikholdige private diskotek,<br />
nemlig "The Rise And Fall Of Ziggy Stardust<br />
And The Spiders From Mars" med David Bowie.<br />
- Da jeg hørte Ziggy Stardust første gang var<br />
det gjort, verden ble aldri den samme for meg<br />
etter dette. Dette var den utløsende faktor. - Og<br />
husk at på denne tiden kunne man faktisk<br />
bruke en hederlig platesamling som sjekketriks!<br />
- Her kommer Finn, og han har sjuogtretti LP-er!<br />
Jøje meg, det virket faktisk også!<br />
Undertegnede og Bjelke utveksler noen setninger<br />
om Bowie og finner raskt ut at vi er helt<br />
på bølgelengde når det gjelder denne delen av<br />
musikkhistorien. Finn Bjelke møter ikke altfor ofte<br />
folk som er skjønt enig med han om at Spiders<br />
From Mars`gitarist Mick Ronson også gav ut<br />
gode soloplater. Av andre favoritter Bjelke ramser<br />
opp, deler undertegnede også hans beundring for<br />
Kinks, Steve Harley & Cockney Rebel, og mye<br />
annet fra syttitallet. I det hele tatt er det den<br />
gode melodien Finn lytter etter når han skal velge<br />
seg musikk, og da blir det mye popmusikk fra<br />
seksti og syttitallene. Aller helst britisk. Bjelke innrømmer<br />
glatt at han er anglofil på sin hals.<br />
- Det er noe med det landet til tross for all<br />
skitten. Faen, alt er - eller i alle fall var - jævlig<br />
skittent og møkkete, grått og trist, inkludert<br />
damene der borte, mimrer Finn.
Pophistorie<br />
Men uansett hvilket navn vi nevner fra pophistorien<br />
så er Bjelke klar på en ting: - Selve popkulturen<br />
startet med The Beatles, mer nøyaktig<br />
så er åpningsakkorden på "A Hard Days Night"<br />
den spesifikke starten på pophistorien.<br />
Punktum! Dette er opprinnelig en uttalelse fra<br />
en av øyrikets mer berømte musikkskribenter,<br />
men Bjelke mener uansett at det er en uomtvistelig<br />
sannhet.<br />
Drøyt tre tiår etter Bjelkes første anskaffelse<br />
av fonogrammer har samlingen vokst seg ut av<br />
stuen og vel så det. Han vet ikke nøyaktig hvor<br />
mange titler han har spredd rundt i huset sitt,<br />
men anslår at han totalt sett har et sted mellom<br />
åtte og ti tusen albumtitler og et utall singler.<br />
Mye av dette har han selvsagt fått gratis tilsendt<br />
fra all verdens små og store plateselskaper som<br />
gjerne vil ha de anmeldt i de ulike fora Finn har<br />
boltret seg i. Han har innsett at han neppe får<br />
tid til å høre på mer enn en brøkdel av dette i<br />
løpet av den tid han har igjen på jorden. Og<br />
med en samling av en slik størrelse krever det en<br />
viss orden i arkivet. Herreavdelingens lyttere kan<br />
ikke ha unngått å få med seg Finns strenge, men<br />
dog enkle, retningslinjer for korrekt arkivering.<br />
- Alfabetisk etter artistens etternavn eller<br />
bandnavn i kronologisk rekkefølge, enkelt og<br />
greit. Men husk at det er noen feller.<br />
Kunstnernavn kan skape en viss forvirring for<br />
enkelte, som for eksempel Elton John. Han heter<br />
jo noe helt annet i virkeligheten, så her blir det<br />
første bokstav som er E som gjelder. Ikke J for<br />
John. Likeledes skal Dr. John arkiveres under D.<br />
- Men hva med klassisk musikk, spør jeg.<br />
Utøver eller komponist?<br />
- Jeg har én utgivelse som heter Klassiske<br />
Favoritter. Den står selvsagt på K!<br />
Egne ambisjoner?<br />
Det vil være nærliggende å tro at en<br />
med en slik glødende interesse og<br />
kunnskapsmasse om musikk også selv<br />
spiller aktivt.<br />
- Nei, jeg spiller ikke noe selv lenger.<br />
Jeg har jo spilt i band, et punkrockeband.<br />
Men det er i grunn liten vits for<br />
meg i å gjøre noen seriøse fremstøt i så<br />
måte fordi: a: jeg hater å øve, b: jeg har<br />
for korte fingre til å spille barre`grep, og<br />
c: jeg syns det er morsommere å skrive<br />
tekster.<br />
Han har blant annet skrevet teksten<br />
til låten "Too Many Fags" som<br />
Broadway News vant NM i rock med<br />
sent på syttitallet. For ordens skyld kan<br />
vi nevne at Finn Bjelke har engelsk<br />
grunnfag fra universitetet.<br />
Stereoanlegget da?<br />
Da jeg så mitt snitt til å henvende meg<br />
til Finn Bjelke under den stilfulle Steve<br />
Harley & Cockney Rebel konserten han<br />
arrangerte på Rockefeller i midten av<br />
april, var hans første reaksjon: Nei, hi-fi<br />
har jeg ikke noe peiling på i det hele<br />
tatt! Helt grønn, kors på halsen! Men<br />
han stilte likevel opp da jeg forklarte at<br />
det mer var hans interesse for musikk vi var ute<br />
for å få vite mer om. Men helt grønn er han nok<br />
ikke likevel skal det vise seg. Allerede i det vi<br />
sjekker inn og geleides gjennom labyrintene i<br />
radiohuset på Marienlyst røper han at han kjenner<br />
en av de aller største importørene av kvalitetshi-fi<br />
godt,og at han gjennom denne kilden<br />
har gjort researsch på hva det er for slags folk<br />
<strong>Fidelity</strong> består av. Vi ble tydeligvis godkjent.<br />
- Jeg innrømmer<br />
helt uten<br />
blygsel eller<br />
skamfølelse at jeg<br />
konfirmerte meg<br />
utelukkende for<br />
de monetære<br />
sidene av saken<br />
og de privatøkonomiske<br />
utsiktene<br />
et slikt grep<br />
genererer.<br />
Pengene skulle<br />
selvsagt gå til<br />
stereoanlegg.<br />
Finn småhikster<br />
av latter når<br />
han forteller om<br />
resultatet av hans<br />
første hi-fi kjøp<br />
skulle ende opp i.<br />
Verden forandret<br />
seg radikalt for<br />
unge Finn etter<br />
å hørt denne<br />
plata.<br />
- Det ble en sånn alt i ett greie med forsterker,<br />
tuner og platespiller i samme kabinett, jeg<br />
tror det var en Phillips. Høyttalerene fikk jeg det<br />
for meg var lurt å henge på veggen, en sånn<br />
vegg som mest av alt lignet på pappmassé: I<br />
utgangspunktet ikke beregnet for å bære noe<br />
som helst av en viss vekt. Den ene høyttaleren<br />
plasserte jeg til alt overmål rett over platespilleren.<br />
For sikkerhets skyld falt valget på en av de<br />
tidlige Black Sabbath platene for å innvie herligheten.<br />
Jeg kom vel cirka fire takter ut i "Sweet<br />
Leaf" før høyttaleren raste ned fra festet sitt og<br />
lagde det som vel må være alle hakks mor i<br />
plata!<br />
I sitt stille sinn tenker <strong>Fidelity</strong>s utsendte på<br />
om dette var en utspekulert straff fra sjefen på<br />
en noe høyereliggende Herre- og dameavdeling.<br />
Med Finn Bjelkes begrensede tid i heimen blir<br />
det ikke all verdens tid til de helt store lytteseanse<br />
hjemme. Han har aldri vært spesielt opptatt<br />
av å ha det "dyreste og beste" utstyret heller,<br />
men opplyser at han har et Harman/Kardon<br />
oppsett han er mer enn godt fornøyd med<br />
hjemme. Han har møtt mange i sin tid som har<br />
lagt ned både ti og hundrede tusener av kroner<br />
på hi-fi sier han. For han blir det litt feil å prioritere<br />
i den rekkefølgen. - Mange av disse folkene<br />
er mer opptatt av det tekniske aspektet ved<br />
musikklyttingen, og glemmer helt å høre på<br />
musikken! Det må da være mye bedre å beherske<br />
seg litt på utstyrsiden og heller legge pengene<br />
i en habil musikksamling, er Finns filosofi<br />
rundt dette temaet. Noen som føler seg truffet?<br />
Vinyl eller CD<br />
- Men har du gjort deg opp noen meninger om<br />
den evige diskusjonen om hva som er best av<br />
vinyl eller cd og lignende dilemmaer?<br />
4/2004<br />
25
- For å si det sånn: Jeg savner absolutt ikke å<br />
måtte reise meg for å snu skivene hvert tyvende<br />
minutt og annen tungvint håndtering som vinylformatet<br />
krever, men jeg skulle gjerne sett at cd<br />
kunne utgis med store medfølgende utbrettscovere.<br />
Det rent lydmessige er jeg mindre opptatt<br />
av, men jeg skulle gjerne hørt noen av vinylplatene<br />
mine på et kostbart høyklasseanlegg. Jeg<br />
må forresten kjøpe ny platespiller, men det blir<br />
ikke noen voldsomt dyre saker.<br />
- I forbindelse med bursdagen min forrige<br />
måned fikk jeg en iPod av kona, og denne har<br />
jeg blitt fryktelig glad i! Her kan jeg komprimere<br />
platesamlingen min og fylle den med min kjæreste<br />
musikk. Jeg laster ned over en lav sko!<br />
Sier en oppriktig begeistret Finn Bjelke.<br />
- Har du noen forventninger til eller tanker<br />
om de nye flerkanalsformatene som SACD og<br />
DVDAudio?<br />
- Jeg syns det for jævlig at plateselskapene<br />
nå skal forsøke å loppe oss for penger for tredje<br />
og fjerde gang for innspillinger vi allerede har<br />
kjøpt to ganger før. Men jeg var med i studio da<br />
de mikset konsertopptaket av Ian Hunters konsert<br />
med Trondheimsolistene på Sentrum Scene i<br />
Oslo for DVD, og det låt fantastisk bra!<br />
Drahjelp for artister<br />
Litt av rollen som artist og repertoaransvarlig<br />
hos plateselskapet Mega, henger fortsatt i Finn<br />
Bjelke. Flere norske artister har fått hjelp av Finn<br />
Bjelke og Herreavdelingen til å posisjonere seg i<br />
forhold til publikum og plateselskap. Unni<br />
Wilhelmsen er ett eksempel, og The Margarets<br />
et annet. Begge disse er i dag veletablere artister<br />
uten at de har fått noe skikkelig fotfeste<br />
utenfor Norge. Finn har jo vært med på å frem<br />
mange andre artister helt siden tiden i Puls og<br />
Beat, men uttrykker forståelse for at svært få av<br />
disse har blitt noen langvarig suksess. - Når<br />
man hører på noen artistene i dag så skjønner<br />
man hvorfor, mener Finn. Men i dag opplever vi<br />
26<br />
4/2004<br />
Jan Myrvold (med nedrullede<br />
gardiner) intervjuer<br />
Finn Bjelke i NRK.<br />
stadig vekk at norske artister finner veien inn på<br />
hitlistene i det viktigste landet for verdenssuksess,<br />
nemlig England. - Dette har nok ikke bare<br />
med det faktum at norske artister i dag ofte er<br />
mye bedre enn gårdagens, men også at engelsk<br />
musikkpresse har blitt mindre proteksjonistiske<br />
og arrogante overfor artister utenfra, mener<br />
Finn. Han tror også at musikk som nå kan<br />
kanaliseres gjennom distribusjonsløsninger som<br />
internett tvinger frem åpnere musikalske grenser.<br />
- Er det noen norske artister vi bør se opp for<br />
og som vi kan vente å få høre i Herreavdelingen<br />
i tiden fremover?<br />
- The Margarets har akkurat gjort seg ferdig i<br />
studio med den vanskelige oppfølgeren til debutsuksessen.<br />
Den er bra, selv om den nok ikke er<br />
like umiddelbar og "tilgjengelig" som den første.<br />
Folk trenger nok litt mer tid på å "oppdage"<br />
denne. Ellers har Popium med Frank<br />
Hammersland noe veldig interessant på gang. Vi<br />
kommer også til å følge med på det nye bandet<br />
Gazpacho og "husbandet " vårt Badger. Følg<br />
med på Herreavdelingen fremover! Oppfordrer<br />
altså Finn.<br />
En handlingens mann<br />
Finn Bjelke har mange favorittartister, og for<br />
Herreavdelingens faste lyttere er det ingen hemlighet<br />
at en av de største i så måte er øst-londoneren<br />
og Millwallpatrioten Steve Harley og hans<br />
gamle band Cockney Rebel. Under en hyttetur<br />
sammen med fem gode venner sist høst ble<br />
guttene enige om å få nettopp Steve Harley og<br />
Cockney Rebel til Norge igjen. Gleden var derfor<br />
stor hos undertegnede og minst trettenhundreogfemti<br />
andre fans da annonsen for konserten<br />
på Rockefeller dukket opp på senvinteren.<br />
- Ble du overrasket over at konsertene ble<br />
totalt utsolgt nesten uten annonsering, både i<br />
Oslo og Bergen. I Bergen måtte man sågar bytte<br />
til et større spillested enn planlagt da billettene<br />
ble revet bort på noen timer?<br />
- Både ja og nei, men vi fikk fort en god<br />
følelse på at dette skulle gå bra. Og for en konsert<br />
det ble på Rockefeller! Her må bare undertegnede<br />
si seg helt enig. Avslutningen med kultklassikeren<br />
"Sebastian" var bare mektig!<br />
I og med at konsertene ble totalt utsolgt er<br />
det vel grunn til å tro at Bjelke og kameratene<br />
unngikk det klassiske Blues Brothers problemet<br />
med å skylde spillestedet penger på grunn av<br />
uproporsjonale utgifter til forfriskninger? - Vel,<br />
vi hadde Harley og co, i alt ti personer boende<br />
på hotell noen dager. Ikke led vi av dehydrering<br />
selv heller, samtidig som spillestedet hengte seg<br />
på selve prosjektet og skulle ha sin del av kaka.<br />
Vi satt igjen med tretten hundrede kroner hver!<br />
Deadline<br />
Finn Bjelke har intervjuet hundrevis av artister<br />
både for radio, tv og musikktidskrifter. Er det<br />
noen av disse intervjuene han husker spesielt<br />
godt? - Å ja, noen har vært veldig spesielle, og<br />
det både på godt og vondt. Warren Zevon var<br />
en helt spesielt hyggelig fyr som jeg nå vikrelig<br />
beklager er død. Jeg husker også jeg intervjuet<br />
en veldig hyggelig Phil Lynott rett før han døde<br />
av en overdose, og jeg måtte skrive en nekrolog<br />
som ble publisert før intervjuet kom på trykk.<br />
Hm, det er godt det er jeg som stiller spørsmålene<br />
i dag, og ikke omvendt tenker jeg, ellers<br />
hadde jeg kanskje ikke overlevd deadline!<br />
Finn fortsetter: Engelske band og artister på<br />
vei oppover er ofte en jævlig prøvelse, arrogansen<br />
oser ofte av disse og kan være veldig utrive-
lige å ha med å gjøre. En gang gadd ikke Finn<br />
ta imot mer crap, og reiste seg og gikk midt<br />
under intervjuseansen med et snørrhovent og<br />
usakelig umorsomt Depeche Mode. - Det var en<br />
jævlig deilig følelse å kunne gjøre det, noe de<br />
tydeligvis ikke var vant med! - Det var godt å få<br />
bekreftet mistankene om at de var akkurat like<br />
idiotiske og arrogante som de i alle år har virket.<br />
På den annen side kan Finn melde at det<br />
stort sett nesten er helt annerledes og desto<br />
hyggeligere å snakke med gamle stjerner som<br />
har vært langt nede eller er i fritt fall på oppmerksomhetsstigen,<br />
som for eksempel når tidligere<br />
Uriah Heep spør oppriktig om hva man<br />
mener om hans prosjekt og nesten ber om råd.<br />
Mye morsommere og nesten uvirkelig sier Finn.<br />
Pop og litt upop<br />
Selv om Finn Bjelkes popularitet blant det radiolyttende<br />
og lesende publikum ser ut til å vedvare,<br />
er han ikke populæer i absolutt alle kretser.<br />
Du har sikkert sett egenreklamen på tv for<br />
Herreavdelingen, den hvor Finn Bjelke smilende<br />
og galant på ekte herrevis åpner bildøren for en<br />
underskjønn kvinne og en annen lett klysete<br />
mann setter seg på førersiden og kjører avgårde<br />
med den smukke mens Finn med et hevngjerrig<br />
smil lar sin egen nøkkel forårsake en grandiøs<br />
ripe langs bilsiden. Skadeforsikringselskapet If<br />
var plutselig på pletten og mente Finn Bjelke var<br />
ansvarlig for en markant økning i denne type<br />
erstatningskrav fra ulykkelige bileiere på vestkanten.<br />
- Stemmer det, sier Finn med en oppgitt mine<br />
før han fortsetter - men If har et forklaringsproblem,<br />
da det viste seg at brorparten av de innrapporterte<br />
skadene If mente jeg var inspirasjonskilden<br />
til, var innmeldt opptil fire uker før<br />
reklamesnutten ble vist første gang!<br />
Fremtiden<br />
De siste årene har det jo skjedd mye på den<br />
tekniske fronten, ikke minst innenfor kommunikasjon.<br />
Den digitale tidsalder har for lengst<br />
nådd NRK, og en omlegging til bare digitale<br />
sendinger er vel et faktum om noen få år.<br />
Internett og SMS har for lengst gjort det svært<br />
enkelt å kommunisere med lytterne under sending,<br />
og Finn hilser alle tekniske nyvinninger<br />
velkommen. - Så langt har alt av denne utviklingen<br />
bare vært av det positive slaget når vi<br />
skal lage programmer, mener han. Vi mottar<br />
mange morsomme innspill fra lytterne under<br />
sending.Det er til glede for alle.<br />
Herreavdelingen har også en særdeles lekker<br />
og interessant hjemmeside som <strong>Fidelity</strong> anbefaler<br />
leserne å besøke.<br />
- Du frykter altså ikke at The Buggles allikevel<br />
skal få rett til slutt?<br />
- Man slutter vel aldri å tenke på hva man<br />
skal bli når man blir stor, men jeg har også lært<br />
meg a det bare er dumt å ha for mange planer.<br />
For øyeblikket har jeg det aldeles utmerket her i<br />
studio 64 sammen med Yan og vi blir nok her<br />
en god stund til, avhengig av hvor lenge lytterne<br />
holder ut, selvfølgelig. Men jeg tror nok at<br />
jeg med tid og stunder vil konsentrere meg mer<br />
om å skrive, også bøker. Men radiomikrofonen<br />
vil nok fremdeles være en intim venn.<br />
“Video Killed The Radio Star”, sang the<br />
Buggles.Vi kan vel ikke si at de traff særlig godt<br />
når vi opplever Finn Bjelke og Herreavdelingen<br />
veldig nært og veldig levende på NRK P-1...<br />
4/2004<br />
27
McIntosh effektforsterker<br />
BigMc!<br />
28 4/2004
Av Håkon Rognlien<br />
Haakon.rognlien@c2i.net<br />
Retrobølgen skyller mot hifi-kysten med<br />
uforminsket styrke. Blant drivgodset som finner<br />
veien inn i <strong>Fidelity</strong>s mangslungne lytterom,<br />
finner vi denne gangen den seriøs tungvekteren<br />
McIntosh MC 275. Klar for en helt ny, gammeldags,<br />
tettpakket, liten BigMc?<br />
Jeg må med skam melde at jeg ikke har den fulle oversikten over<br />
historien bak dette effekttrinnet fra McIntosh, annet enn at den<br />
nåværende modell er en temmelig mye lik den originale varianten<br />
fra midten av 60-tallet. Faktisk så lik på enkelte punkter at det er<br />
direkte irriterende!<br />
Ingen McChicken, akkurat<br />
Utgangspunktet er altså en 2x75 Watts effektforsterker bestykket med<br />
12AX7A og 12AT7 på smårørsiden, og 4 feite KT88, eventuelt 6550 på<br />
effektsiden. Implisitt i disse tallene ligger det at vi ikke snakker om ren<br />
klasse A, da dette ville begrenset effekten til i underkant av 50 W pr<br />
side. Dette er altså en replica som er temmelig tro mot originalen, i<br />
såpass grad at jeg får vanskeligheter med å med sikkerhet si hva som er<br />
front og bakside, men må jo forsøke allikevel. Når man fjerner det<br />
påbudte gitteret over rørene (enkel operasjon, bare å løfte av), og ser<br />
inn på den rimelig usjenerte McIntosh logoen, må man vel kunne anta<br />
at dette skal være forsiden. Altså kommer transformatorene på baksiden.<br />
Med dagens logikk ville vi da finne av/på bryter på framsiden,<br />
eventuelt baksiden, men ikke her. Videre vil vi helst finne strømkabelen<br />
på baksiden, men feil igjen. Kabelen kommer inn på høyre side, av og<br />
på bryter finner vi under høyttalerterminalene på venstre side. Der finner<br />
vi også så vel balanserte som ubalanserte innganger, velgere for ditto,<br />
samt velger for brokobling. Med sistnevnte kan denne med stor innlevelse<br />
leke monoblokk på 150W.<br />
Det finnes også to potmetere for gain på inngangen, disse virker kun<br />
på den ubalanserte inngangen. Høyttalerutgangene er også håpløst<br />
retro, et umulig skrusystem for relativt tynn, bar kabel, eller billige<br />
kabelsko, men ikke standard spader, bananplugger eller WBT, for eksempel.<br />
Det finnes utganger til 4, 8 og 16 Ohm i stereomodus. Og da må<br />
jeg komme med et hjertesukk: Ettersom man ikke har vært fullstendig<br />
tro mot originalen, uansett (komponentvalg, balanserte innganger, IECbrønn<br />
etc), hvorfor må de så plage oss med disse idiotiske høyttalertilkoblingene?<br />
Takk og pris for MIT, som kan benyttes i all mulige konfigurasjoner,<br />
slik at man altså får koblet til i alle fall en kabel med en viss<br />
kvalitet.<br />
Plass i herberget?<br />
Hvordan plasserer man et slikt beist? Den måler ca 30 x 40 cm og veier<br />
inn med drøye 30 kilo. Dette er tettpakket krutt, definitivt. Problemet er<br />
følgende: Den må ha plenty med luft å puste i, rørene er ikke akkurat<br />
kjølige. Dessuten må du ha plass til å få kabler inn på både venstre og<br />
høyre side. Så om ikke utfordringene var store nok med terminalene, så<br />
må du også finne kabler som er lange nok og fleksible nok til å komme<br />
rundt på siden for å koble til. Dette er avansert tilkoblingskunst, og temmelig<br />
irriterende inntil du omsider har funnet akseptable løsninger.<br />
Blues ved midnatt<br />
Nå har jeg sytt nok over gammeldagsheten i denne forsterkeren. La oss<br />
nå heller lytte på den. Etter ca. en uke kontinuerlig innspilling ble den<br />
koblet opp mot Proac Response Reference 8 Signature. Brått våknet<br />
disse fra sin Tornerosesøvn. Hevet over tvil at begge disse komponenter,<br />
altså både forsterker og høyttalere, er storheter på sine felter. I første<br />
omgang trekkes oppmerksomheten mot mellomtonen, innsmigrende og<br />
ufattelig klangfull. Dette underbygges av en slags urkraft, og Proac’ene<br />
endrer karakter fra småhøyttalere til en musikkformidler uten tid og<br />
rom. Denne kombinasjonen har en fabelaktig synergieffekt. Gary Moore<br />
foredrar "Midnight blues" og jeg glemmer sporenstreks at jeg egentlig<br />
4/2004<br />
29
mener at denne tolkningen er en tanke barnslig.<br />
Nå er den helt voksen, intens og spennende,<br />
Moores fortvilede gitartoner hyler ut i natten<br />
som ensomme ulver, og nakkehårene reiser seg,<br />
imponert og grepet av stunden og musikken.<br />
Bassen oppleves dyp og nyansert, selvsagt<br />
gitt begrensninger gitt av størrelsen på høyttalerne,<br />
den er nokså avrundet, ja vel, men dyp og<br />
taktfast nok til å gi en fin harmonisk helhet.<br />
Sterk og svart<br />
Monitor Audio Studio 6 er litt større, og låter litt<br />
hardere enn ovennevnte. Men det er faktisk ikke<br />
mye av et problem så lenge du bruker McIntosh<br />
275 som drivkraft. Den låter direkte fett, og vet<br />
å utnytte alle fordelene stativhøyttalerne rår<br />
over. Og MA er ikke like silke som Proac, naturlig<br />
nok, og kan ikke kopiere rommet og mellomtonen<br />
i disse. Men de klarer å finne et mer<br />
rocka uttrykk i lag med denne tungvekteren av<br />
en forsterker, de låter kraftigere og mykere enn<br />
jeg har hørt dem på veldig lenge, om i det hele<br />
tatt, og det kler dem. Black Sabbath, for eksempel,<br />
Bloody, jævla Sabbath, låter faktisk helt<br />
akseptabelt på stativhøyttalere også , nå! Og<br />
30<br />
4/2004<br />
Anno 1964.<br />
det har de i hvert fall aldri gjort før. Ozzy’s stemme<br />
står frem i mixen med stor autoritet og styrke,<br />
glatt og sterk, dette er sangbart, ja!<br />
McFeit<br />
Inspirert av ovenstående bar jeg Klipsch RF 5<br />
inn i lytterommet, spent nå. Men dette var faktisk<br />
ikke kult i det hele tatt! Denne forsterkeren<br />
er ikke lettere korpulent i stilen, den er direkte<br />
feit! I området rundt livet (skal vi anslå 80 –<br />
120 Hz?) gir denne kombinasjonen et temmelig<br />
pæreformet inntrykk, ja. Og det var da vel ikke<br />
meningen. Johnny Cash mister mye intensitet<br />
her, han blir mest lukket og overvarm, selv på<br />
innspillinger der diskanten ofte kan bli noe<br />
påtrengende. Rett nok er det anslagskraft og liv<br />
også her, men enda tydeligere enn hittil settes<br />
fokus på behovet for tilpasning av samarbeidende<br />
utstyr.<br />
Eleganse<br />
Men denne forsterkeren har jo muligheter, må<br />
vite! Den åpenbart elegante mellomtonen reiser<br />
visse spørsmål som må besvares. Og det smarteste<br />
må vel være å spare seg til god lyd? Vekk<br />
med Audio Note DAC 1.1x som deler 275’s noe<br />
fedmebefengte klang. Ja se det! Absolutt på rett<br />
vei. Men fortsatt i overkant tung i sessen. Hva<br />
med å spare inn 60000,- på pre-amp? Vekk<br />
med Audio Note M5. Rett inn i effekttrinnet via<br />
de små volumpot’ene. Og dette faller virkelig på<br />
plass! Normalt er jeg skeptisk til denne varianten.<br />
Man pleier ofte å miste dynamikk og kraft,<br />
men dette fungerer bare helt rått!!<br />
Mellomtonen stråler, plassen rundt instrumentene<br />
er stor og rolig, klangen er forbilledlig,<br />
plasseringen av instrumenter fast og konkret.<br />
Dette kan konkurrere med opptil flere dyre oppsett<br />
jeg har hørt på min vei, for å si det sånn...<br />
Utfordring?<br />
McIntosh 275 har en soleklar karakter, og dette<br />
er utfordrende. Den er upraktisk, men rå å se<br />
på, og trenger plass rundt seg på alle kanter.<br />
Den bør absolutt pares med utstyr som heller<br />
mot det kliniske, faktisk, og kan på denne<br />
måten ende opp som en ren katalysator for<br />
nydelig musikkgjengivelse. Det kuleste er jo at<br />
det bare er å hive vekk all staffasje, kjør en lystig<br />
og lys CD-spiller rett inn i effekttrinnet og ta<br />
snarveien til Nirvana.<br />
Kraft og finesse, middels hurtig, men veldig<br />
fin nerve fra disse KT 88-rørene, som vanligvis<br />
har mer baller enn hjerte, når sannheten skal<br />
fram. Her er det svært nær at du får i pose og<br />
sekk, faktisk. McIntosh 275 er et av de mer<br />
spennende rørbaserte effekttrinn i dagens marked,<br />
og prisen innfrir forventningene med god<br />
margin.<br />
McIntosh effektforsterker 2x75W, 39900,- (?)<br />
Importør: Neby Hifi, tlf 23 23 43 60<br />
Testet med følgende utstyr:<br />
Pre-amp: Audio Note M5<br />
CD-spiller: Naim CD5, ZapCD,<br />
Audio Note DAC 1.1x<br />
Høyttalere: Klipsch RF5,<br />
Monitor Audio Studio 6,<br />
Proac Tablette Reference 8 Sign<br />
Kabler: Synergistic Research, DBL, MIT<br />
Anno 2004.
Lansering av Classé Delta:<br />
Design og kultur<br />
også i high-end<br />
Omgitt av den berømte spanske arkitekten Gaudi<br />
sin revolusjonerende boligarkitektur, presenterer det<br />
kanadiske high-end firmaet Classe en ny kolleksjon av<br />
eksklusive high-end produkter med like organisk myk<br />
design som det 100 år gamle futurestiske huset til<br />
Barcelonas berømte<br />
sønn. av Knut<br />
Vadseth<br />
32<br />
Kunst og kultur har hittil vært fint lite<br />
påakted av verdens hi-fi industri. Denne<br />
har nesten utelukkende konsentrert seg<br />
om elektronisk og akustisk teknologi<br />
med kun et par ord om design og utseende. Og<br />
knapt et ord om den musikken og den kulturen<br />
som denne teknologien tross alt skal formidle.<br />
Da det kanadiske high-end firmaet Classé<br />
nylig lanserte sin nye påkostede Delta-serie med<br />
hele 15 nye elektroniske produkter med forsterkere,<br />
dekodere og DVD/CD spillere både for stereo<br />
og multikanal, inviterte de de største bladene<br />
i Europa til en presentasjon i kulturbyen<br />
Barcelona. Dette er en satsing som er uvant for<br />
hifibransjen, men helt vanlig for moteindustrien<br />
og andre livsstilsprodukter beregnet på et bredt<br />
publikum. Resultatet kan da også bli like postivt<br />
for resten av hi-fi bransjen som for den kanadiske<br />
elektronikkprodusenten!<br />
100 år gammel fremtidsvisjon<br />
Det skulle vise seg at Barcelona ikke var tilfeldig<br />
valgt da presentasjonen av Classé foregikk<br />
i Casa Batllo midt på hovedgaten<br />
Ramblaen. I dette 100 år gamle<br />
huset, praktisk talt uten rette<br />
kanter og vinkler, kom den<br />
enkle og elegante myke<br />
formgivingen til de nye<br />
Classé modellene helt til<br />
sin rett. Og med et langt<br />
tidsperspektiv på kjøpet.<br />
For dette 100 år gamle<br />
boligkomplekset er så<br />
facinerende moderne<br />
den dag i dag, at man<br />
må undres om det ikke er<br />
alle de sedvanlige rette<br />
arkitektegningene på<br />
dagens betongkolosser<br />
som er håpløst gammeldags...<br />
Classé Audio<br />
Kanadiske Classé Audio er<br />
et nærmere kvart århundre<br />
gammelt high-end elektronikkfirma<br />
som i Norge for det<br />
meste er blitt solgt gjennom<br />
Hi-Fi Klubben. Her hjemme har<br />
nok produktene hatt en viss<br />
konkurranse av vår hjemlige<br />
Electrocompaniet som er noe få<br />
år eldre. Begge søker et noe tilsvarende<br />
publikum som forventer
Casa Batllo er ikke særlig egnet<br />
for industriell serie-produksjon.<br />
Bare vindusrammene ville kostet<br />
en formue.<br />
en lydkvalitet godt i overkant av B&O, men ikke<br />
nødvendigvis i like ekstrem high-end klasse som<br />
de største Krell-produktene. Min opplevelse av<br />
lyden fra Classé, er forøvrig også på dette området<br />
forbausende nær EC-lyden med sin fyldige<br />
klangbalanse uten for mange skarpe kanter.<br />
Uten å være noen ekspert på Classé, har jeg<br />
forøvrig merket meg en aldeles glimrende forforsterker/dekoder<br />
som tross moderat pris i forhold<br />
til den komplekse elektronikken (SSP-30;<br />
kr.34.900), er svært nær kvaliteten til markedslederene<br />
Theta, Krell og Lexicon som koster 2-3<br />
ganger så mye. Jeg registrerer forøvrig at den<br />
noe dyrere balanserte versjonen av denne,<br />
benyttes privat av nesten samtlige amerikanske<br />
hjemmekino testere. Denne balanserte modellen<br />
er typisk nok ikke lagerført her hjemme. Det er<br />
llikevel mange indikasjoner på at en forbedret<br />
versjon av denne elektronikken kommer i ny<br />
innpakning blant de nye Delta produktene som<br />
slippes i løpet av året. Bare det indikerer at det<br />
kan være mye å vente på. Men typisk nok fikk<br />
ikke Europas mest kjente hi-fi skribenter høre en<br />
eneste tone fra de nye forsterkerne som alle<br />
venter på. Heldigvis hadde <strong>Fidelity</strong> hørt dem tidligere...<br />
Lyden av Delta klasse<br />
Like i forveien hadde vi nemlig vært tilstede på<br />
de elegante demonstrasjonslokalene til morselsapet<br />
B&W sammen med skandinaviarepresentanten,<br />
nordmannen Kjell Nygård, og lyttet til<br />
den første produksjonsmodellen den store 200<br />
watts stereoforsterkeren. Med sine heftige 40<br />
kilo i og det elegante nye designet med buet<br />
front av ekstrudert aluminium, var prisen på<br />
snaue 50 K som forventet.<br />
Dette er noe dyrere enn vår hjemlige EC ekvivalent,<br />
men konkurransedyktig i forhold til Krell,<br />
Burmester og Mark Levinson. Sjefdesigner for<br />
den nye Delta serien er forøvrig tidligere teknisk<br />
direktør i nettopp Mark Levinson, Dave Nauber.<br />
Som de andre produktene i den nye luksus<br />
serien, har Classé forsket mye på uheldige kon-<br />
sekvenser av akustiske vibrasjoner, såkalt<br />
tilbakekobling, og leverer all ny elektronikk med<br />
spesielle dempeføtter utviklet av et firma ved<br />
navn Navcom. Det elegante designet er ikke<br />
laget bare for å forføre øyet, men er også viktig<br />
beskyttelse for akustisk tilbakekobling fra høyttalere<br />
og andre vibrasjoner som kan påvirke<br />
elektronikken.<br />
Flere føtter?<br />
På alle modeller er det et berøringsdisplay (i tillegg<br />
til fjernkontroll når dette er relevant) med<br />
særdeles enkel og logisk betjening, og på de mer<br />
komplekse produkter til multikanal, er det også<br />
et LCD TV display som både formidler tekstinformasjon<br />
og eventuelt videobilder. Jeg har<br />
som nevnt knapt nok opplevd en tilsvarende<br />
lansering av et komplett program for high-end<br />
stereo og hjemmekino.<br />
Det positive med dette, også for de opplagte<br />
konkurrentene i hi-fi bransjen, er at Classé med<br />
dette satser på et publikum også utenfor oss hi-<br />
50 europeiske hi.fi journalister<br />
fikk tydeligvis hakeslepp<br />
av designet på det nye<br />
Delta-serien til Classé.<br />
4/2004<br />
33
fi gærninger. De gjør high-end stereo og multikanal<br />
til attråverdige livsstilsprodukter beregnet<br />
på de "vellykkede" som hittil har brukt alle<br />
pengene sine på dyre mekaniske klokker og<br />
flere føtter på cabincruiseren. Skal Classé lykkes<br />
med dette, vil det bety at tung hi-fi og high-end<br />
hjemmekino markedet vil utvides til nye kundegrupper,<br />
noe alle i hi-fi bransjen vil kunne profitere<br />
på.<br />
Men glemte jeg nå lyden fra 200 watteren?<br />
Lyden av CA-2200<br />
Selv en ganske overfladisk evaluering av en forsterker,<br />
krever særdeles godt kjennskap til både<br />
rommet og resten av utstyret. Verdien av å høre<br />
på en hifi-komponent i butikken, eller som her i<br />
et demonstrasjonslokale, er høyst tvilsom. Men<br />
siden det bare er et fåtall hi-fi journalsiter som<br />
har hørt så mye som et pip fra de nye Classé<br />
34<br />
Flott og særpreget design<br />
kjennetegner den nye Delta-serien.<br />
Elektronikken er konstruert av<br />
Dave Nauber som tidligere jobbet<br />
hos Madrigal/Mark Levinson.<br />
4/2004<br />
forsterkerne når dette skrives, spanderer jeg<br />
noen linjer på lyttopplevelsen i Brighton mens vi<br />
venter på vårt eget testekspemplar for neste<br />
<strong>Fidelity</strong>...<br />
Igjen slåes jeg av hvordan også de nye versjonene<br />
av Classé er blitt både strammere og<br />
mer detaljert enn tidligere, nøyaktig slik som jeg<br />
også opplever Electrocompaniets AW 180 med<br />
siste oppgradering. Den tidligere mer eller mindre<br />
innbildte klangmessige likheten med vår<br />
egen nasjonal stolthet, har altså forskjøvet seg<br />
forbausende parallelt.<br />
Uansett er nå den nye Delta-klangen en<br />
smule mer åpen og luftig, men fremdeles med<br />
den homogene og organiske klangen med god<br />
oppløsning og holografi, men uten det ekstreme<br />
trøkket fra store Krell forsterkere og andre mer<br />
kontante tøffinger. At det hele var en glimrende<br />
match til konsernets egen "best buy" høyttaler<br />
Skandianvia representanten<br />
Kjell Nygaard hos B&W<br />
gir <strong>Fidelity</strong> den aller første<br />
prøve på lydkvaliteten av<br />
Delta-serien fra Classé.<br />
B&W 802, inkludert god styring på basselementene,<br />
var som forventet. En foreløpig konklusjon<br />
må være at de nye forsterkerne er meget<br />
lovende lydmessig. Like interessent er det at<br />
designet og de enkle brukerfunksjone virker<br />
særdeles gjennomarbeidet.<br />
Det viktigste er at Classé sammen med<br />
moderselskapet B&W har vilje og markedsføringspotensiale<br />
til å sette high-end lyd på menyen<br />
for helt nye livsstilskunder: De samme menneskene<br />
som i hopetall viste seg å være villig til<br />
å cashe ut 3-4 ganger prisen på em standard<br />
kjøkkenradio for å få en PAL eller Tivoli i kjøkkenvinduet...<br />
Kultur og hi-fi=lifestyle<br />
Jeg har tidligere aldri sett noen andre verk av<br />
den spanske arkitekten Gaudi enn den brømte<br />
katedralen La Segrada de Familia som jeg forøv-
ig synes er mer grotesk enn vakker. Det var derfor<br />
omvendt nok en himmelens åpenbaring å<br />
komme inn i boligkomplekset Casa Batllo hvor<br />
presentasjonen av den nye Delta serien til<br />
Classé foregikk. Designet er så naturlig og samtidig<br />
så klassisk moderne med sine myke linjer<br />
og organiske form, at all annen arkitektur blir<br />
ekstremt stiril og tankefattig. Som om de var<br />
laget av tegnemaskiner. Hvilket de vel i stor<br />
grad er, og kanskje også konstruert først og<br />
fremst for å være enkle og rimelige å produsere.<br />
Tenk på å produsere bare rammeverket til de<br />
mange ulike vinduer og dører i dette bygget.<br />
Selv superparablen til danske Piet Hein blir enkel<br />
matematikk i forhold til kompleksiteten i dette<br />
byggeverket som er tross sin naturlige, organiske<br />
form må være et matematisk kaos. Eller skal<br />
vi uttrykke det så enkelt at vi har beveget oss<br />
fra storarted ingeniørkunst til noe mye mer krevende;<br />
til kunst?<br />
Liv eller død?<br />
At Classé med sin nye Delta serie har skapt et<br />
design uttrykk som appellerer til et krevende<br />
livsstil publikum, er neppe bare jåleri. Det handler<br />
om å overleve i en bransje som enten har<br />
vært opptatt av god lyd ELLER av god design.<br />
Det er til glede for oss alle om Classé med sin<br />
storsatsing får til begge deler – det hele toppet<br />
med en dæsj kultur. Gaudi selv var hvert fall<br />
ingen jålebukk. Noen få år etter å ha bygget<br />
Casa Batllo, ble han kjørt ned av trikken. Han<br />
ble sendt til sykehus, men fikk en ganske dårlig<br />
behandling fordi han var litt uvørent antrukket(!)<br />
slik at ingen skjønte hvilken ærverdig<br />
klasse han egentlig tilhørte. Det ble fatalt.<br />
Den feilen gjør tydeligvis ikke Classé med sin<br />
nye svært elegante design og en omfattende<br />
nylansering som uansett dreier seg om liv eller<br />
død i en meget utsatt bransje...<br />
Det elegnte designet har også<br />
en viktig funksjon for å isolere<br />
elektronikken mot forstyrrelser<br />
utenfra.<br />
4/2004<br />
35
Test av Naim CD5<br />
Rytmekongen!<br />
Iløpet av en<br />
planlagt test<br />
med det besnærendeNaim-anlegget<br />
(kommer i neste<br />
nummer), ble min nysgjerrighet<br />
grundig pirret av lyden<br />
fra Naim CD5. Opplevelsene ved å<br />
sette denne CD-spilleren i kontakt med<br />
mer elevert high-end utstyr var såpass av en<br />
åpenbaring at det fortjener sin helt egne artikkel.<br />
Enkel og vanskelig<br />
En ting er tindrende klart: Naim sløser ikke bort<br />
penger på sludder. Hva skal du med en egen<br />
motor til å åpne CD-skuffen, for eksempel?<br />
Tross alt må du være fysisk til stede ved skifte<br />
av CD, og den kraften som trengs for å åpne og<br />
lukke denne lille skuffen er ikke verre enn at ei<br />
linerle burde makte det etter et par forsøk. Altså<br />
er skuffen helt manuell. Når CD’n er vel plassert<br />
legger du en liten magnet-puck på toppen (en<br />
noe mindre variant enn Electrocompaniets), luk-<br />
36 4/2004<br />
Håkon Rognlien har funnet en jevnbyrdig<br />
konkurrent til den kritikeroste cd-spilleren<br />
til Electrocompaniet. Bli med <strong>Fidelity</strong> på en<br />
magisk tur i platebunken med Naim CD5!<br />
ker<br />
skuffen og<br />
trykker "Play".<br />
Displayet og fronten<br />
ellers er enkel og oversiktelig,<br />
akkurat det du trenger, ikke mer. Om du<br />
føler trang til repetisjon, programmering etc, tar<br />
du det fra fjernkontrollen.<br />
Det var det enkle. Baksiden er en smule<br />
annerledes. Ingen digitalutgang, dette er ikke<br />
noe du senere kan oppgradere med separat<br />
DAC, altså. Ingen normale phono-utganger, og<br />
kabelutvalget faller drastisk. Din-plugger eller<br />
overganger er liksom ikke<br />
standard hyllevare, heller.<br />
Dessuten har du et par relativt<br />
kryptiske tilkoblinger i form av<br />
"Link" og "Aux PS input". Link-koblingen<br />
benyttes med egen plugg når spilleren<br />
benyttes alene uten strømforsyning,<br />
mens PS-input er ment for innkobling av ekstra<br />
strømforsyning. Naim leverer selvsagt spesialkabler<br />
til disse koblingene.<br />
Liv og glede<br />
Er du i tvil om at musikken er rytme først,<br />
mellomst og sist? Legg Telarc Blues sampler i<br />
skuffen og la Naim CD5 spille opp. Det neste du<br />
oppdager er at du har fått tvangshandlinger i<br />
form av en fot du ikke kan holde i ro. Deretter<br />
vil alle andre aspekter ved musikken også vise<br />
seg, snike seg ubemerket inn i dine øreganger,<br />
besnære og trollbinde deg. Vær forberedt på<br />
lange netter!<br />
Det rytmiske drivet er en av de virkelig store<br />
fordelene denne CD-spilleren kan briljere med.<br />
Kvalifisert gjetting går i retning av mikrodyna-
av Håkon Rognlien<br />
Haakon.rognlien@c2i.net<br />
mikk par exellence. Selv tilsynelatende avslappede<br />
låter dypt inne i nattjazzens landskap, fremstår<br />
med en klar og distinkt rytmikk som relativt<br />
få andre musikkformidlere kan kopiere.<br />
Electrocompaniets EMC 1 UP har slike egenskaper,<br />
så også de svindyre DAC’ene fra Audio<br />
Note. Og her ser vi altså en liten, unnselig Naim<br />
gjøre musikken til en oase av liv med største<br />
letthet...<br />
Klang og harmoni<br />
Når det initielle sjokket over livligheten har lagt<br />
seg, vil du, mens foten fortsetter sin hvileløse<br />
dans, rette oppmerksomheten mot stemmer og<br />
instrumenter. De står frem i luftige, store og<br />
dype rom, med en relativt mye mer analog<br />
klang enn de fleste CD-spillere varter opp med.<br />
Det er meget enkelt å følge alle musikkens<br />
sprang, hele tiden uten å miste opplevelsen av<br />
en snorrett frekvensgang med god kontroll over<br />
klang og dynamikk i hele veien fra bunn og<br />
opp. Dette har soleklare fordeler på alle musikktyper<br />
fra visesang til trash, men har sin desidert<br />
største styrke ved gjengivelse av store orkestre.<br />
Rommet, klangene og kontrollen i slike tilfeller<br />
er noe nær unikt, og bør oppleves før du velger<br />
deg en ny CD-spiller. Denne type harmoni er<br />
noe som dessverre ikke er dagligdags verken<br />
blant CD-spillere eller andre komponenter i kjeden,<br />
for den del.<br />
Fylde og kontroll<br />
Selv billige CD-spillere leverer varene helt ned i<br />
frekvens. At også Naim CD5 gjør dette er slett<br />
ikke overraskende. Men denne har allikevel en<br />
åpenbar stil i det den driver med. Rett nok blir<br />
jeg litt mistenksom over den tilsynelatende ro<br />
som hersker når enorme paukeslag ryster rommet,<br />
og jeg lurer på om dette egentlig går litt<br />
vel over i det avslappede, allikevel. Det mangler<br />
på et vis en slags imponatoreffekt, en plutselighet<br />
som har en nær skremmende innflytelse på<br />
den uforvarende lytter. Men som sagt; stil. Det<br />
er den rette klang av alle materialer som er<br />
involvert i et slikt slag. Det er besnærende hvor<br />
fargerikt dette faktisk kan være!<br />
Kraft og dybde<br />
Det koster drøyt 8 tusenlapper i tillegg å involvere<br />
en ekstra strømforsyning. Jeg hadde liten<br />
tro på substansielt utbytte av denne oppgraderingen,<br />
men alt må jo prøves. Kort sagt: Jeg tok<br />
feil. Det fine med denne ekstra boksen er rett<br />
og slett at den bare gjør alle aspektene denne<br />
CD-spilleren allerede har, enda bedre! Nå kommer<br />
paukene enda heftigere fram, de oppleves<br />
med enda mer kraft og bravur, samtidig som<br />
rommet dyper seg enda mer, og gir alle instrumentene<br />
store rom å boltre seg i.<br />
Tredimensjonaliteten som her fremstilles tangerer<br />
eller overgår noe av de mer påkostede signalgiverne<br />
jeg har lånt øre til.<br />
Og klangene blir enda mer virkelige og emosjonelt<br />
nærmere på et vis. Vi lytter nå på en CDspiller<br />
som er en veldig kompetent konkurrent til<br />
tidligere nevnte EMC 1 UP, for eksempel, Naim<br />
CD5 er nok noe mer organisk og varm, og jeg<br />
vil vel ikke kalle denne gjengivelsen helt ufarget,<br />
når sant skal sies.<br />
Farger og varme<br />
Naim CD5 er en gledesspreder i et hvert stereoanlegg<br />
og i en hver stue. Den heller mot varm<br />
og levende gjengivelse, uten å skjele til fasiten<br />
for korrekt presisjon i utrengsmål. Den har et<br />
fantastisk rytmisk driv, og en helt nydelig harmoni<br />
som sammen med et uvanelig stort og<br />
dypt lydbilde gir suveren musikkglede. Heller du<br />
mot analog klangstruktur og helhetlig harmoni,<br />
bør du virkelig sjekke ut denne spilleren i tillegg<br />
til alle de med rør på utgangen. Det er mulig du<br />
blir grundig overrasket. Denne CD-spilleren<br />
anbefales så å si uten motforestillinger. Dette<br />
gjelder både med og uten strømforsyningen<br />
Flatcap 2.<br />
Naim CD5 kr. 19.634,-<br />
Naim Flatcap 2 strømforsyning 8215,-<br />
Importør: T. AA. Import AS, 2236 1727<br />
Utstyr benyttet i denne testen:<br />
Pre: Audio Note M5<br />
Int. forsterker: Naim Nait 5<br />
Effekttrinn: Audio Note P4,<br />
Musical Innovations MI2,<br />
Tact SDA 2175,<br />
McIntosh 275<br />
Høyttalere: Proac Tablette Ref 8 Signature,<br />
Monitor Audio Studio 6,<br />
Klipsch RF5<br />
Kabler: Wireworld, DBL, Synergistic,<br />
MIT, Chord<br />
CD: Zap CD, Audio Note DAC 1.1x<br />
4/2004<br />
37
Dali: Helicon 400+ 800 / Euphonia MS5<br />
God, bedre, best?<br />
Eller bare dyr, dyrere, dyrest? Vi sjekker sammenhengen mellom<br />
pris og kvalitet i 3 high-end høyttalere fra Danmark.<br />
38 4/2004<br />
Tekst og foto:<br />
Knut Vadseth<br />
Dali Helikon 400+ Dali Helikon 800 Dali Euphonia MS5<br />
pris kr. 31.800,- pris kr. 43.800,- pris kr. 79.800,-<br />
(ny modell<br />
har finet rfront)
gamle DALI (Danish Loudspeaker Industries), var inntil<br />
ganske nylig et av de kjedeligste høyttalerprodusenter i<br />
verden. Produktene var langt fra dårlige, for all del! Tvert<br />
20år<br />
imot var de alle skikkelig gjort og med mer enn grei lydkvalitet<br />
i forhold til den generelt lave prisen. Men de var altså noen gørr<br />
kjedelig firkanta bokser med gørr kjedelig firkanta lyd.<br />
Dali Royal Menuett<br />
En mulig unntagelse var en liten, unnselig pusling av en høyttaler med<br />
det pompøse navnet Royal Menuett. Men dette var en lekker, liten sak<br />
som kostet lite penger (nå koster den ca. 5000 for paret) men som spilte<br />
med god fylde og homogenitet og meget brukbar dynamikk (se test av<br />
TDN i nr. 8); forutsatt at den fikk musikken levert av en god, fyrrig forsterker.<br />
Dessverre har de færreste oppfattet at små og naturnødvendige<br />
tungdrevne høyttalere trenger store forsterkere...<br />
Megaline<br />
Riktignok skvatt vi til da konstruktørene Borre og Bak kom trekkende<br />
med sine Megaline linjehøyttalere som gikk fra gulv til tak. Men til et<br />
par hundre tusen kroner paret, regnet vi disse som et PR-stunt. Og da<br />
var vi vel ikke helt på bærtur. Men nå selger disse faktisk strålende bra i<br />
USA hvor flere high-end magasiner og nettaviser har gitt dem glitrende<br />
bra tester! Dette to-veis systemet(!) med verdens lengste bånddiskant,<br />
gir den beste holografiske presentasjonen av noe høyttalersystem jeg<br />
har hørt. Dette med en mulig unntagelse av de fenomenale Beveridge<br />
elektrostater med "linse"anno ca.1975-80. Også disse en linjekilde med<br />
oppsiktsvekkende romgjengivelse. Men disse ga lett opp samarbeidet<br />
med den innebygde og særdeles ustadige rørforsterkeren, noe som førte<br />
til konkurs...<br />
Men så kom Dali med den meget avanserte Euphonia-serien for et års<br />
tid siden. Med MS-4 og MS-5, sammen med komplett skreddersydd senterkanal,<br />
surround og sub, var Dali på et blunk helt der oppe blant de<br />
Det finnes ingen egenlig samlebånd<br />
hos Dali. Produktene blir montert<br />
helt ferdig av samme person.<br />
Utviklingssjef Lars Borre<br />
konstruerte Helikon og<br />
Euphonia høyttalerne<br />
sammen med Hother Bak<br />
og Peter Lyngdorf.<br />
mest interessante. Med sine topp modeller gikk de rett i strupen på konkurrenter<br />
som B&W, Revel og Audio Physic. Gjennom eiereselskapet Hi-<br />
FI Klubben var de her i Norge generelt noe rimeligere enn de andre<br />
toppmodellene, med unntagelse av B&W 802 som må sies å være enn<br />
fullverdig konkurrent til MS 5 til omtrent samme pris.<br />
Helicon<br />
Like etter kom de med "nesten" samme høyttalere i sin Helicon jubileumsmodell<br />
som til nærmere halve prisen av den dedikerte high-end<br />
serien kopierte det aller meste, ikke minst lyden, men med kabinetter<br />
masseprodusert i et lavkostland. Til gjengjeld er disse litt enklere og<br />
spinklere kabinettene enda blankere i lakken!<br />
Tidligere har redaktøren gitt de store Euphonia MS 5 utmerket skussmål<br />
(Vol 6), mens Jan Myrvold var minst like fornøyd med de betydelig<br />
rimeligere Helicon 400 i forrige blad. Da vi ble tilbudt de store Helicon<br />
800 til test, var vi på nippet til å takke nei. Men et litt iltert leserbrev<br />
som etterlyste en lovet test av 800, ikke den testede 400 (se foran i <strong>bladet</strong>),<br />
gav oss ideen om en "gruppetest" av disse 3 "nesten" liktlydende<br />
høyttalerne for å finne eventuelle sammenheng mellom pris og lydkvalitet.<br />
Det er mange som har visket oss i øret at den rimeligste Helicon<br />
400 har en magi som de dyrere ikke gjør etter. De rimeligere påståes<br />
hvert fall å være "nesten" like gode. Men hvor mye er "nesten"?<br />
Først og fremst fokuserer vi likevel på den helt nye Helicon 800 som<br />
er bestykket med de samme råelementer som den nesten dobbelt så<br />
dyre Euphona MS 5, Og den spiller glimrende; stort flott, rent, høyt og<br />
alt det du forventer av en stor høyttaler. Men hvorfor veier den 30 kilo<br />
mindre enn den nesten identiske storebroren. Og hvorfor er domediskanten<br />
tilsynelatende litt mindre (etter øyemål) og delefrekvensen<br />
annerledes?<br />
La oss begynne med den litt karslige lillebroren...<br />
4/2004<br />
39
Helicon 400 2’nd opinion:<br />
Sprudlende homogen<br />
Denne superelegante gulvstående<br />
modellen, skinner i pianolakk og<br />
myke linjer. Den er likevel tøff nok<br />
for høye lydnivåer og homogen<br />
nok til de mest pirkede finsmakere.<br />
Og den går helt i kjelleren<br />
med pomp og prakt...<br />
Jan Myrvold fikk med det aller meste om<br />
disse høyttalerne i forrige <strong>Fidelity</strong>. Jeg vil<br />
likevel presisere et par særtrekk ved denne<br />
gulvstående 2 1/2 veis høyttalaren med<br />
samme diskantsystem som de andre.<br />
Mellomtone og bass er med doble 6,5 tommere<br />
et fornuftig kompromiss mellom slagkraft i dypbassen<br />
og noenlunde homogen overgang til diskantdomen.<br />
Mens jeg hele tiden har trodd at<br />
diskantsystemet med dome og bånddiskant har<br />
vært identisk mellom Helicon og de dyrere<br />
Euphonia modellene, oppdager jeg plutselig i de<br />
tekniske spesifikasjoner at dette ikke nødvendigvis<br />
er tilfelle. Selv om det karakteristiske brune<br />
membranet på bass/mellomtonehøyttalerene av<br />
ukjent opphav (Tipper Vifa/ScanSpeak) virker<br />
identisk med MS 4, så vet jeg ikke om magnet<br />
og svingspole kan være annerledes.<br />
2 veis, 2 1/2 veis eller 3 veis?<br />
Uansett låter denne "rimelige" high-end modellen<br />
fra Dali fremragende og generelt "bedre"<br />
enn den riktignok rimeligere, men også større<br />
modellen B&W 703 som jeg skrøt svært av for<br />
et par nummer siden. Imponerende nok opplever<br />
jeg også at frekvensgangen er minst like<br />
bred og rettlinjet samtidig som virkningsgraden<br />
ikke er helt ulik. Da de fleste også vil hevde at<br />
Dali Helicon 400 så opplagt er mye flottere i<br />
mange stuer, virker prisdifferansen på drøye titusen<br />
kroner ganske spiselig for mange.<br />
Det som virkelig imponerer med denne størrelsesmessig<br />
beskjedne gulvhøyttaleren, er det<br />
imponerende trøkket i dypbassen. Og vi snakker<br />
om skikkelig dypbass ned til 30 Hz hvor man<br />
fremdeles opplever skikkelig magedrag med<br />
betydelig kraft og fasthet. Og her er ikke denne<br />
feite mellombassen som skal kompensere for<br />
manglende dypbass. Bassen forløper jevn og<br />
rimelig jevn til 700 Hz, hvor den nederste gir<br />
seg. Den øverste fortsetter oppover i mellomtonen<br />
hvor den blir spleiset med diskantdomen<br />
ved normale 3 KHz. Bånddiskanten hjelper til<br />
med sin hurtighet og gode spredningsegenskaper<br />
fra 13 KHz. Dette er altså i utganspunktet<br />
relativt enkelt to-veis system, men med ekstra<br />
dypbass og superdiskant som henger med i frekvensgangens<br />
ytterpunkter. Minus 3 dB punktet<br />
er oppgitt som 31,5 og 28 KHz.<br />
Lyden av Helicon 400<br />
Konstruktørene har lappet sammen øverste<br />
40<br />
4/2004<br />
bass/mellomtone og domediskanten med en litt<br />
"snill" overgang som totalt sett gir en litt varm<br />
og sonor klangbalanse, selv om det er overraskende<br />
mye gøy dingeldangel som slipper<br />
lekende lett ut fra det glitrende bra diskantsystemet.<br />
Jeg vil tro at denne smule "hengekøye"<br />
i frekvensgangen i forkant av delefrekvensen i<br />
presensområdet, er årsaken til at mange opplever<br />
denne høyttaleren som spesielt "magisk".<br />
For her er et stort rom med flott dybde, og<br />
mangelen på aggressivitet i øvre mellomtone vil<br />
nok oppleves som en velsignelse av mange, særlig<br />
når dette knapt nok går utover detaljering og<br />
oppløsning som er veldig bra. Stemmekvaliteten<br />
blir derfor også svært naturlig med god kropp<br />
og organisk klang uten skarpe kanter. Likevel<br />
opplevde jeg antydninger til smågruff i kvinnestemmer<br />
enkelte ganger når jeg spilte høyt.<br />
Jeg tror simpelthen det er bånddiskanten som<br />
klirrer en smule godt under dens beregnede<br />
bruksområde ved 13 Khz. Husk at delefiltre<br />
generelt ikke kutter særlig brått. Jeg opplevde at<br />
noe av dette antydede sibilans-problemet forsvant<br />
når jeg ikke lyttet direkte på aksen. Ved<br />
enten å la høyttaleren stå parallellt med bakvegg,<br />
eventuelt spisse de mot hverandre slik at<br />
aksen kommer litt foran sitteposisjon, fikk jeg<br />
den optimale frekvensgangen. Samtidig låt det<br />
usedvanlig bra i hele rommet. Også i naborom-<br />
Dali Helikon 400+<br />
pris kr. 31.800,-<br />
(ny modell har finert front)<br />
Importør: Hi-Fi Klubben<br />
mene hørtes lyden åpen og naturlig ut, noe som<br />
langt fra er noen selvfølge.<br />
Konklusjon<br />
Dette er en av de beste høyttalere i prisklassenog<br />
en av de vakreste! Klangbalansen er varm<br />
og homogen samtidig som her oppleves usedvanlig<br />
mye engasjement oppover på grunn av et<br />
av de beste diskantsystemer der ute. Selv om<br />
jeg mener å eie en av de beste høyttalere på<br />
markedet (Respons Grande), så kunne jeg ikke<br />
noe annet enn å misunne de heldige som får<br />
gleden av det musikalske overskuddet denne<br />
høyttaleren har. Og det for en relativt rimelig<br />
penge. Det var så moro å høre igjen gamle plater,<br />
at jeg ble sittende i timevis uten å notere en<br />
linje til hjelp for denne testen.<br />
At venner og naboer som tilfeldig ramlet<br />
innom i testperioden, også har falt for denne fra<br />
deres ståsted rådyre høyttaleren – og såvidt jeg<br />
vet har bestilt 2 sett hos Klubben –- viser at<br />
god lyd og god design har et betydelig større<br />
marked der ute enn bransjen selv synes å tro.<br />
Selv undertegnede måtte finlytte på dyrere høyttalere<br />
for å høre at her var hørbare kompromisser<br />
i de uansett glimrende Dali Helicon 400.<br />
Det er imidlertid fra sine egne man skal ha det.<br />
For eksempel fra storebror 800...
Dali Helicon 800:<br />
Bass og dynamikk!<br />
Vil en større høyttaler alltid låte "større"?<br />
Og hva kan bli bedre når selv en mindre<br />
høyttaler har full frekvens respons...<br />
42 4/2004
Jeg hadde hverken sett eller hørt om<br />
Helicon 800 før den ankom, og jeg<br />
var ganske skeptisk til de dobble 8<br />
tommerene og det større kabinettet i<br />
forhold til 400. Min erfaring er at de større<br />
kabinettene lages av samme sponplater<br />
som de litt mindre. Dermed blir de<br />
relativt sett mindre stive- og altså fysisk<br />
dårligere. Å øke bass/mellomtoner fra 6,5<br />
til 8 tommer, var også et tveegget sverd.<br />
Riktignok kunne det bli litt mer trøkk i<br />
bassen, men samtidig var det betydelig<br />
fare for at overgangen til domediskanten<br />
kunne bli hørbart røffere, blandt annet på<br />
grunn av trangere spredningsvinkel ved<br />
øvre delefrekvens.<br />
Det jeg ikke var forberedt på, var at<br />
dette var et ekte 3 veis (pluss,pluss) system<br />
med egen 6,5 tommers mellomtoneakkurat<br />
som på flaggskipet MS 5.<br />
Elementer og delefrekvenser var til forveksling<br />
lik på disse to store systemene.<br />
Likevel kostet den dyre MS 5 nesten dobbelt<br />
så mye som Helicon 800. Den var<br />
imidlertid også nesten dobbelt så tung. I<br />
forhold til Helicon 400 var vekten likevel<br />
økt med 9 kilo til 41 kilo. Ikke noe lettvekter<br />
dette heller. Også høyden er 11 cm<br />
mer enn på Helicon 400, men 12 cm<br />
lavere enn MS 5 som rager 125 cm over<br />
de persiske teppene. Spørsmålet blir derfor<br />
om Helicon 800 er en forstørret 400<br />
eller en MS 5 "light" som Hi-Fi Klubben<br />
indikerer i sin brosjyre.<br />
Mer trøkk og dynamisk<br />
kontrast<br />
Selv om det oppgitte frekvensområdet for<br />
800 i forhold til 400 er nesten identisk<br />
(800 går 1/2 Hz(?) dypere og spiller 1,5<br />
dB høyere), så oppleves dette som en<br />
betydelig større høyttaler med betydelig<br />
mer bass og betydelig større dynamisk<br />
kontrast! Selv om lyden generelt ikke<br />
oppleves som noe feitere, snarere tvert<br />
imot, så er det enda mer trøkk helt der<br />
nede ved hurtige transienter. Det er et<br />
betydelig mer sug i basstromma, selv om<br />
orgel har like stor tyngde nedover på den<br />
mindre Helicon 400.<br />
Også oppover er bassen fastere og<br />
ende mer slagkraftig enn på 400. Man<br />
opplever simpelthen en betydelig bedre<br />
dynamisk kontrast selv om ikke dette ble<br />
opplevd som noe problem på den lille.<br />
Denne økte dynamikken er enda mer<br />
hørbar i nedre mellomtone og oppover.<br />
Her er igjen betydelig større sprang<br />
mellom stillhet og transienttopper, og lydbildet<br />
er betydelig "klarere" uten at dette<br />
gjøres med triks av frekvensgangen.<br />
Riktignok er mellomtonen en smule mer<br />
pågående i forhold til den forsiktige<br />
avrullingen før presensnivå og diskant på<br />
Helicon 400. Stemmer blir derfor også litt<br />
tydeligere i miksen, men også en smule<br />
slankere. Jeg opplever på enkelte dame-<br />
stemmer en viss "fres" i enkelte tilfelle,<br />
noe som neppe skyldes noen topper i det<br />
som oppleves som helt nøytral frekvensgang,<br />
men heller en smule resonnans fra<br />
kabinett eller liknende i et område hvor vi<br />
simpelthen hører ekstremt godt.<br />
Holografi<br />
I tillegg til betydelig større dynamikk i<br />
både bass og mellomtone, ble også romopplevelsen<br />
betydelig større –kanskje<br />
også mer presis- i både dybde og bredde.<br />
Ikke minst er scenegulvet betydelig<br />
dypere med soloartister i næropptak noe<br />
foran høyttalerene, mens kor, orkester og<br />
rommet er betydelig dypere bakover.<br />
Også avstanden mellom artistene er betydelig<br />
bedre definert. Det er nesten som<br />
man kan ta seg en spasertur inn i studio<br />
mellom de opptredende uten å tråkke<br />
ned en eneste musiker eller sanger. Du<br />
vet hele tiden nøyaktig hvor alle befinner<br />
seg!<br />
Konklusjon<br />
Litt mer nivå i øvre del av stemmeleie gir<br />
større tydelighet og detaljering, men også<br />
litt mindre kropp. Men mye av det som<br />
var litt fyldig klang på Helicon 400, avslører<br />
den langt mer kontrasfylte lyden på<br />
800 som simpelthen en smule graut. I<br />
store rom med store forsterkere er ganske<br />
enkelt Helicon 800 langt bedre for oss<br />
som liker litt storslagen musikk-enten det<br />
er rock, film, eller klassisk- enn den<br />
moderate prisforskjellen på tolvtusen kroner<br />
indikerer. Og husk at jeg fremdeles er<br />
av den oppfatning at Helicon 400 er en<br />
fremragende høyttaler til prisen.<br />
Men Helicon 800 har betydelig mer<br />
transienttrøkk i bassen som også oppleves<br />
å gå betydelig dypere (glem tekniske<br />
data!). Og her er atskillig mer frivol moro<br />
i mellomtonen og i den holografiske opplevelsen.<br />
Synes også samboeren at kabinettet<br />
er pent og orker å tørke støv av<br />
pianolakken, så er valget gitt. En fremragende<br />
høyttaler som både er passelig<br />
korrekt og nesten upassende gøy å være<br />
sammen med - også i dempet belysning<br />
og med mer intim musikk.<br />
Med mindre rom, litt enklere elektronikk<br />
og ikke fullt så storslagen musikk, vil<br />
likevel avstanden til Helicon 400 være<br />
mer moderat.<br />
Pris kr. 43.800<br />
Importør: Hi-Fi Klubben
Dali Euphonia MS5:<br />
Det swinger!<br />
Kraftigere og kjappere transientutbrudd med større stillhet og<br />
ro imellom: Dette er noe av det viktigste nesten dobbelt pris vil<br />
gi deg. Men musikken blir dermed betydelig mer dramatisk og<br />
fokusert. Det swinger!<br />
44 4/2004
Da den lille 2 1/2 veis systemet Helicon<br />
400 allerede kunne oppvise et jevnt og<br />
homogent frekvensområde over fra ca.<br />
30 til 30 tusen Hz med bra virkningsgrad,<br />
er det ikke rart at det var andre parametre<br />
som skulle vise seg å bli viktigere enn frekvensgang<br />
når man økte størrelse på basselementer<br />
og kabinett pluss at man innførte en spesialisert<br />
mellomtone. Dette skulle vise seg å være<br />
bedre dynamisk kontrast over praktisk talt hele<br />
frekvensområdet. I tillegg er trøkket fra bassen<br />
fastere og mer kontant, selv om de<br />
tekniske data ikke på noen som<br />
helst måte kunne avsløre hvor mye<br />
bedre Helicon 800 var i forhold til<br />
den mindre..<br />
Euphonia MS5<br />
Når vi nå begynner å lytte på det 30<br />
kilo tyngre og betydelig større kabinettene<br />
til MS5, men med samme<br />
bestykning, gir det første lytteinntrykket<br />
klare indikasjoner på at det<br />
nettopp er den dynamiske kontrasten<br />
som er blitt ytterligere forbedret.<br />
Nå også fordi det er hørbart mer<br />
stillhet mellom transientutbruddene.<br />
Men vi opplever også at transienttoppene<br />
er litt sprekere. Samtidig er<br />
hele lydbildet glattere, som om man<br />
har pusset og polert lyden for å få<br />
den til å funkle og skinne litt mer. Er<br />
det bedre komponeneter i delefilteret,<br />
eller er det bare en illusjon fordi<br />
kabinettet og annet grums er atskillig<br />
tystere og ikke roter til den dypsvarte<br />
stillheten mellom de eksplosive<br />
lydattakkene?<br />
Imponatorfaktor<br />
Det er uansett forbløffende hvordan<br />
musikken – alle typer musikk – oppleves<br />
langt mer dramatisk med betydelig<br />
mer skille enn forventet<br />
mellom myke og kraftige partier.<br />
Denne dramatiseringen av den sedvanlige<br />
musikkhermetikken gjør opplevelsen<br />
langt mer levende og engasjerende. Det er jo<br />
denne dramastiske kontrasten komponisten ofte<br />
er ute etter. Klart det ofte dreier seg om dramaturgi<br />
og imponatorfaktor selv om man skrev<br />
notene med fjærpenn, oljelampe og pudderparykk!<br />
Selv om dette er et område av musikkreproduksjon<br />
som er lite diskutert- fordi det er vanskelig<br />
å måle?- så er virkningen enorm og særdeles<br />
lett å høre over hele frekvensområdet.<br />
Dette gjelder altså MS 5 og noen få andre highend<br />
høyttalere som blandt annet Wilson Puppy<br />
7. Rockefoten begynner å trampe takten til<br />
både Bruckner, ABBA og Oscar Peterson, og<br />
man hører de mange små og skøyeraktige<br />
detaljene fra opptaket som hittil har vært gjemt<br />
inni høyttaleren. Musikken får liv, men også<br />
sjel, ved at man også hører dirigentens eller<br />
artistens intensjoner med sin intonasjoner. Det<br />
swinger!<br />
Klart det ofte dreier<br />
seg om dramaturgi og<br />
imponatorfaktor selv<br />
om man skrev notene<br />
med fjærpenn, oljelampe<br />
og pudderparykk!<br />
Ryddig!<br />
Selv om det ikke er vesentlige forskjeller i frekvensgangen,<br />
heller ikke på ytterfløyene, så virker<br />
klangbalansen en smule varmere og mykere<br />
enn på Helicon 800. Nesten som på den lille<br />
Helicon 400 faktisk, men samtidig med mer<br />
spretten kontrast og bedre detaljering. Selv om<br />
bassen er ytterligere dyp, fast og tordnende<br />
autoritær i forhold til selv den storslagne<br />
Helicon 800, så er det mellomtonen som dominerer<br />
lydbildet over et bredt frekevnsområde fra<br />
bass til diskant. Man snakker ikke så mye om<br />
bass og diskant i konsertsalen. Det er nesten<br />
like unaturlig å dele opp frekvensgangen med<br />
den uhyre homogene klangbalansen til MS5.<br />
Selv om diskantsystemet skal være sånn<br />
noenlunde likt, så er også dette enda bedre<br />
integrert og trekker enda mindre oppmerksomhet<br />
til seg på Euphonia. Her er altså mindre<br />
"diskant" men likevel mer luft, mer rasp og mer<br />
frydefull klang ut av instrumentenes grunntoner.<br />
Og selv om stemmekvaliteten neppe er like<br />
"varme og organiske" som på mine Respons<br />
Grande, så er her ikke lenger noen antydninger<br />
av sibilanter eller annen støy.<br />
Blant de beste<br />
Dette er simpelthen en av de beste høyttalere<br />
jeg har hatt i stua. Holografien er enda bedre<br />
enn på de rimeligere Dali høyttalerene. På grunn<br />
av den høyt plasserte mellomtonen(?), så var<br />
her også mer høyde på lydbildet som var solid<br />
som fjell langt utover høyttalernes<br />
plassering i bredde og dybde.<br />
Det er likevel den dynamiske kontrasten<br />
og den etter min oppfatning<br />
særdeles nøytrale frekvensgangen som<br />
sammen med ekstrem effekttålighet<br />
gjør dette til den optimale høyttaleren<br />
for svært mange-enten de foretrekker<br />
pop, rock, film eller klassisk; eller rør,<br />
transistor eller digital forsterkning.<br />
Selv om jeg konstant er blitt overrasket<br />
over den tydelige, men også litt<br />
uventede forbedringen etter hvert som<br />
vi har gått opp i pris, har jeg store<br />
vanskeligheter med å tenke meg noen<br />
særlig bedre høyttaler enn MS5, uansett<br />
hva det måtte koste. Selv om<br />
komponentene i delefilteret ser ut som<br />
leketøy i forhold til de virkelig utsøkte<br />
greiene som sitter i for eksempel<br />
Respons Grande Limited Edition (se<br />
forrige <strong>Fidelity</strong>), så er jeg ikke i stand<br />
til å høre eventuelle problemer med<br />
dette når det gjelder dynamikk, forvregning<br />
eller oppløsning.<br />
Selvsagt begjærer jeg fremdeles<br />
dypbassen fra B&W Nautilus 801.<br />
Men MS5 har et betydelig jevnere forløp<br />
oppover i øvre bass/nedre mellomtoneområde.<br />
Og diskantsystemet er i<br />
det minste på høyden. Jeg lurer faktisk<br />
på om jeg har hørt noe særlig bedre<br />
enn denne kombinasjonen av dome<br />
og bånddiskant. Bare det at man lurer,<br />
indikerer vel en viss kvalitet?<br />
Konklusjon<br />
Dette oppleves også som en på alle måter<br />
"større" høyttaler enn den mest opplagte av<br />
alle konkurrenter; B&W Nautilus 802. Hvor nær<br />
den eventuelt kommer Nautilus 800 eller noen<br />
av de andre superhøyttalerne der ute, tør jeg<br />
simpelthen ikke å spekulere over. Men det er<br />
kanskje på tide å taue inn en Wilson eller en JM<br />
Lab. Om importørene tør? MS 5 beholder jeg<br />
inntil videre som en referanse sammen med<br />
Respons Grande som ikke er fullt så briljante,<br />
men om mulig med enda bedre mellomtone.<br />
(Se også full test i <strong>Fidelity</strong> nr. 6 for MS 5 og<br />
nr.8 for Respons Grande)<br />
Pris: kr. 79.800,-<br />
Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben<br />
4/2004<br />
45
Dali: Helicon 400 + 800 / Euphonia MS5<br />
Dyr, dyrere, dyrest?<br />
Har du et stort rom og allerede eier noe av markedets fineste<br />
signalkilde og elektronikk, er Euphonia MS 5 det beste kjøpet!<br />
Men for oss som må kompromisse på de fleste punkter, kan<br />
Helicon tilby en snarvei inn til high-end land.<br />
Det er desseverre<br />
vanlig at de fleste<br />
av oss anser det<br />
rimeligste produktet<br />
med noenlunde passabel<br />
kvalitet, som det beste kjøpet.<br />
Jeg er uenig i det. Tvert<br />
imot vil jeg tro at det beste<br />
kjøpet ofte er det dyreste<br />
du har råd til før du må<br />
spise havregrøt tre ganger<br />
om dagen. Det både morer<br />
meg og uroer meg en<br />
smule at 100 tusen ekstra<br />
for skinnseter og en smule<br />
større motor regnes som en<br />
god investering i det gode<br />
liv, mens et godt musikkanelgg<br />
til samme prisen regnes<br />
som galskap. Jeg vil<br />
derfor rive ned alle myter<br />
om at Helicon modellene er<br />
helt på høyde eller i det<br />
minste "nesten" like gode<br />
som Euphonia modellene,<br />
inkludert den litt mindre MS<br />
4 som jeg har lyttet til, men<br />
ikke beskrevet nærmere her.<br />
MS5<br />
Euphonia er strammere,<br />
mer polert og mer dynamisk<br />
enn de rimeligere modellene. Ikke mye,<br />
selvsagt, men lett hørbart. Samtidig er den også<br />
litt mindre "hi-fi" ved at både bass og diskant<br />
nesten oppleves som en naturlig forlengelse av<br />
den avgjørende viktige mellomtonen. På den<br />
andre siden er klangbalansen en smule slank<br />
ved 200-300 Hz. Eller er det bare jeg som har<br />
vent meg til den typisk A-lyden på Respons<br />
Grande? Ingen av disse høyttalerne er uansett<br />
"feil", men har sin lydsignatur litt ulikt og med<br />
Euponia med en smule fokus litt høyere i frekvensgangen.<br />
MS5 strekker seg også lenger ut<br />
på begge frekvensfløyene enn de aller fleste,<br />
men oppleves kanskje nettopp derfor litt slankere<br />
i nedre mellomtone? Men altså; en fenomenal<br />
høyttaler med trøkket fra en Cerwin Vega<br />
parret med den ro, orden og glatthet i lydbildet<br />
som mange tror bare kan komme fra en elektrostat.<br />
Helicon 400<br />
Likevel må jeg innrømme at hjertet mitt banker<br />
46<br />
4/2004<br />
De av dere som ikke skjønner<br />
verdien av å bruke litt kronasjer<br />
for å glede kvinnen i heimen,<br />
må vel fremedeles kose<br />
dere med platesamlingen<br />
alene nede i den fuktige kjelleren.<br />
Dette istedenfor å<br />
tenne på peisen og trekke<br />
opp en rødvin sammen med<br />
den utvalgte i finstua...<br />
for den mye mindre Helicon 400 som blir som<br />
et smykke i de fleste hjem. Her er det snakk om<br />
skyhøy konefaktor, mine herrer, og de av dere<br />
som ikke skjønner verdien av å bruke litt kronasjer<br />
for å glede kvinnen i heimen, må vel fremedeles<br />
kose dere med platesamlingen alene<br />
nede i den fuktige kjelleren.<br />
Dette istedenfor å<br />
tenne på peisen og trekke<br />
opp en rødvin sammen<br />
med den utvalgte i finstua...<br />
Helicon 400 er en fullfrekvens<br />
high-end høyttaler<br />
som kan spille rimelig høyt<br />
og med meget brukbar<br />
dynamikk. Bassen er uvanlig<br />
potent i forhold til størrelse<br />
og brukbar høy virkningsgrad.<br />
Diskanten er<br />
simpelthen sprudlende<br />
med høy gøyfaktor uten å<br />
trekke fram for mye klirr fra<br />
opptak og elektronikk. At<br />
den varme klangbalansen<br />
nok også skyldes en smule<br />
mangel på dynamisk kontrast,<br />
hører man knapt<br />
uten direkte sammenlikning<br />
med dyrere greier.<br />
Uansett vil denne smule<br />
reduksjon av dynamikken i<br />
bass og mellomtone neppe<br />
høres på de fleste musikktyper.<br />
Dette er så tett på<br />
den optimale musikkgjengiver<br />
for alt annet enn<br />
rårock og de største verkene<br />
til Gustav Mahler som man nesten kan<br />
drømme om i denne prisklassen.<br />
Helicon 800<br />
Prisen for å gå opp et hakk til den større<br />
Helicon 800, er ikke bare prisforskjellen på tolv<br />
tusen kroner, men også tøffere krav til bedre<br />
signalkilde og elektronikk. For med større kontrast<br />
er det naturlig å spille litt høyere, og spiller<br />
man høyere hører man lett mindre skavanker<br />
som blir forstørret opp av det grandiose lydbildet.<br />
Men digger du rock, gjerne live fra de<br />
mange DVD og CD’ene som nå er på markedet,<br />
er denne høyttaleren både polert nok(nesten) til<br />
elektrostatfrikere og dynamisk nok(nesten) til<br />
Klipch elskere. En grandios høyttaler med meget<br />
beskjeden konkurranse i prisklassen om du skal<br />
ha alt! Og Gustav Mahler, Igor Stravinsky, Carl<br />
Orff, Metallica og all verdens filmkomponister vil<br />
endelig kunne folde seg ut i stua i all sin storhet-<br />
billedlig og bokstavelig talt.
Hegel CDP2A/P2A/H2A<br />
Estetisk<br />
Hegel, og da snakker vi om den norske bedriften<br />
som konstruerer hi-fi elektronikk, og ikke<br />
den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich med<br />
etternavn Hegel som levde fra 1770-1831, har<br />
eksistert i rundt tjue år nå, og har etter hvert<br />
begynt å vekke oppsikt både her hjemme og<br />
internasjonalt for sine produkter. Ikke minst for<br />
sitt elegante design, som like godt er innrømmet<br />
den høythengende prisen "Merket for God<br />
Design" fra Norsk Designråd. Modellserien 2A<br />
er en oppgradert og videreutviklet versjon av de<br />
tidligere modellene hvor typebetegnelsen<br />
enkelt og greit var 2, og i denne artikkelen har<br />
vi sett og lyttet nærmere på cd-spilleren CDP2A,<br />
forforsterkeren P2A, samt effektforsterkeren<br />
H2A.<br />
Hegel er først og fremst synonymt med Bent<br />
Holter, som er den øverste ansvarlige for utviklingen<br />
av alle Hegels produkter. I ryggen har<br />
han solide norske bedrifter, deriblant Telenor,<br />
som sikrer midler til forskning, utvikling og markedsføring.<br />
Hegels uttalte ambisjon er å lage<br />
produkter som kan gjenskape den originale<br />
lyden fra opptaksrommet på en ren og naturlig<br />
måte, og da med et design som baserer seg på<br />
klassisk skandinavisk funksjonell minimalisme<br />
som symboliserer det enkle og rene. Produktene<br />
skal være enkle å betjene og være fri for unødvendig<br />
staffasje. De har så definitivt lykkes på<br />
de to sistnevnte områdene. Designmessig er et<br />
Hegelprodukt et slags Kinderegg, det er nemlig<br />
fortid, nåtid og fremtid i ett og samme produkt!<br />
Innfrir de ambisjonene på lydsiden også?<br />
48<br />
GODT NORSK ?<br />
Helnorske Hegel har høstet fortjente lovord og utmerkelser for<br />
sitt gjennomført lekre og kompromissløse design. De har<br />
ambisjoner om å vinne verden med en musikkgjengivelse<br />
like ren og kompromissløs som eksteriøret. De er på<br />
god vei med System Two som er Hegels<br />
inngangsbillett til den høye ende.<br />
4/2004<br />
Store Ord<br />
Beskjedenhet er visstnok en dyd, og hvis det er<br />
sant vil jeg tro jomfrutettheten ikke er påtrengende<br />
høyere blant verdens mange konstruktører<br />
og produsenter av hi-fi enn på strekningen<br />
Rådhusgaten - Akershus festning ettermørkets<br />
frembrudd. Nær sagt alle i bransjen hevder<br />
(selvsagt) at akkurat deres produkter er de<br />
beste, i alle fall i prisklassen, og henviser friskt<br />
til patenterte løsninger og navngir modellene<br />
sine med forkortelser du helst bør ha Hærens<br />
dechiffreringskurs for å trekke noen logiske slutninger<br />
av. Hegel er absolutt intet unntak i så<br />
måte, og blåser tilsynelatende en lang marsj i<br />
Lex Jante og annen nisseluekultur. Man blir jo<br />
som kjent likevel ikke profet i eget land. (Bare<br />
spør Mulla Krekar).<br />
Hegel lover oss intet mindre enn "det eneste<br />
musikksystem i verden som benytter seg av<br />
dynamisk eliminering av feil og forvrenging".<br />
Dette etter hjelp fra årelang forskning fra ulike<br />
velrenommerte teknologibedrifter og fagmiljøer,<br />
og dette skal da gjøre Hegels produkter i stand<br />
til å "gjenskape en konsertlyd nærmere en<br />
levende konsertopplevelse enn noen gang tidligere".<br />
Den dynamiske elimineringen av feil og forvrenging<br />
som det vises til, har Hegel patentert<br />
og døpt til SoundEngine teknologi. Det denne<br />
teknologien går ut på, stadig i følge Hegels<br />
egne produktbeskrivelser, er at musikksignalet<br />
kontinuerlig overvåkes av en egenutviklet feilsøkingskrets,<br />
og dersom signalet inneholder feil<br />
eller forvrenging koples overvåkningstjenesten<br />
SoundEngine inn og retter feilen umiddelbart,<br />
slik at musikksignalet forblir u-forvrengt.<br />
Eventuelle feil blir eliminert lokalt i de respektive<br />
forsterkerblokker, slik at signalet forblir intakt på<br />
sin ferd gjennom hele forsterkningsprosessen og<br />
aldri når utgangene i forsterkerne. For godt til å<br />
være sant?<br />
Design og byggekvalitet<br />
Diskresjon er også en dyd, og hva arkitektur og<br />
formgivning angår har nok vi skandinaver på<br />
dette felt nedkommet med flere partenogeneser,<br />
ikke minst innenfor hi-fi. Hegel fører tradisjonen<br />
for elegant og funksjonell minimalisme videre,<br />
og det med bravur. Den nye modellserien har<br />
nøyaktig samme fysiske formgiving og ergonomisk<br />
layout som den forrige, men fåes nå i en<br />
etter mitt syn langt flottere finishvariant med<br />
kabinettets sideplater og toppdeksel i børstet,<br />
eloksert aluminium, og den lett buede frontplaten<br />
i glassblåst "Pearl Silver" farge gir en lett<br />
oppmykende effekt på de ellers strenge og ryddige<br />
formene. Blå lysdioder og displaytegn passer<br />
godt til de organiske metallfargene og gir<br />
produktene et lett arktisk utseende uten at det<br />
virker kaldt, snarere gir de assosiasjoner til det<br />
rene, urørte og klokkeklare. Rent estetisk er<br />
denne finishvarianten en praktfull match med<br />
mine Revel Performa M20 monitorer som har<br />
bass/mellomtonemembraner i tilnærmet eksakt<br />
samme farge. Produktene kan for øvrig bestilles<br />
i den velkjente mørkegrå varianten, men undertegnede<br />
føler intet påtrengende behov for å<br />
fremtvinge akutte memoarer fra for lengst
avtjent verneplikt i Kongelig Norsk Marine.<br />
Byggekvaliteten virker også fortreffelig.<br />
Kabinettene er solide og rigide, og alle<br />
sammenføyninger bærer preg av god tilpasning<br />
med hverandre, i det hele tatt håndverk av<br />
ypperste klasse. Alle apparatene er utstyrt med<br />
solide føtter i vibrasjonsdempende materialer,<br />
alle tilslutningsterminaler er forgylte og av god<br />
kvalitet. Bruker man for en gangs skyld håndleddene<br />
til noe annet enn rent hedonistiske aktiviteter<br />
og skrur ut de innfelte umbrakosskruene<br />
og fjerner apparatenes toppdeksler ,ser man at<br />
det hersker samme orden og ryddighet innvendig<br />
som utvendig.<br />
Alt i alt mener jeg Hegel på områdene design<br />
og byggekvalitet befinner seg helt i fremste<br />
rekke av hva skandinavisk hi-fi har å by på, og<br />
utmerkelsene de allerede har høstet på disse<br />
områdene føles veldig fortjent. Dette er områder<br />
man ikke kan ta lett på hvis man skal gjøre seg<br />
noen forhåpninger om å få et navn og volum på<br />
omsetningen internasjonalt. Industridesign og<br />
interiør opptar stadig mer plass i folks bevissthet,<br />
og Bang & Olufsen tok jo konsekvensen av<br />
dette allerede for femti år siden! Dessverre er<br />
det stadig noen i bransjen som ikke tillegger<br />
dette tung nok vekt.<br />
CDP2A cd-spiller<br />
CDP2A er en cd-spiller som har høstet brukbart<br />
med godord for sin måte å presentere musikk<br />
på, både her hjemme og internasjonalt.<br />
Nettstedet audiophile.no har utropt den til<br />
"Best i klassen", og det engelske magasinet<br />
av Jan Myrvold<br />
HIFIChoice har gitt den merkelappen "Best<br />
Buy". Helt konkret snakker vi om et en digitalavtaster<br />
som er utstyrt med et Philips VAM<br />
1202 drivverk og ekte balanserte Crystal<br />
CS4396 24 bit 192kHz DA-konvertere med synkron<br />
oppsampling som kan avspille standard cd<br />
samt cd-r og cd-rw. Den har ikke innbygget<br />
dekoding av HDCD, slik storebroren CDP4A har.<br />
På baksiden finner vi foruten nettbrønn<br />
både single ended og ekte balanserte utganger<br />
i tillegg til en digitalutgang for eventuell tilkobling<br />
til ekstern DAC. Fronten er utstyrt med to<br />
stk trepunkts trykkfjærbelastede betjeningsknapper,<br />
en på hver side av den midtstilte cdskuffen.<br />
Hver av betjeningsknappene styrer tre<br />
funksjoner. Den høyre tar seg av play, stop, og<br />
åpne/lukke cd-skuff. Den venstre styrer av/på,<br />
samt skipfunksjon begge veier. Det finnes ingen<br />
stand-by funksjon. Spilleren er på beste hig-end<br />
vis svært enkel å betjene og man trenger absolutt<br />
ikke MENSA-diplom for å fiske lyd ut av<br />
denne.<br />
Det følger for øvrig med en flott fjernkontroll i<br />
aluminiumsutførelse, som i tillegg til ovennevnte<br />
betjeningsfunksjoner kan utføre søkefunksjon<br />
og repetisjon. Fjernkontrollen , som ligger godt i<br />
hånden, kan også styre alle forforsterkerens<br />
funksjoner og medfølger også denne ved kjøp.<br />
Mekanisk sett opererer CDP2A knirkefritt og<br />
avgir så godt som ingen ulyder under bruk.<br />
Skuffen glir glatt og ledig inn og ut, og det er<br />
heller ingen skjemmende surrelyder fra drivverk<br />
eller strømforsyning egnet til å forrykke denne<br />
lytterens psychoakustiske balanse. Men jeg innrømmer<br />
at jeg nok ble en smule skeptisk da den<br />
nevnte cd-skuffen simpelt hen nektet å la seg<br />
åpne da jeg rigget opp oppsettet første gang.<br />
Den ville rett og slett ikke lystre kommando i<br />
det hele tatt. Et forsiktig trykk på skuffen medførte<br />
bare en nevrosefremkallende hakkelyd, og<br />
barndommens trylleformler av typen sesam<br />
sesam var like fånyttes som å bomme penger av<br />
en sunnmøring. Kun en ting å gjøre: Slå av<br />
strømmen for så og slå den på igjen. Voila! Nå<br />
fungerte alt perfekt, og spilleren har oppført seg<br />
100% etter forskriftene under resten av testperioden.<br />
De fysiske ytre mål (uten føtter) for CDP2A er<br />
henholdsvis (HxBxD) 8cm, 43cm og 29cm, og<br />
vekten sier 10kg.<br />
4/2004<br />
49
P2A forforsterker<br />
Vi finner de samme ytre mål på forforsterkeren<br />
P2A, men vi kan slå av 4kg på vekten.<br />
Utseendemessig er den tilpasset stallkameraten<br />
CDP2A med to betjeningsratt, henholdsvis inngangsvelger<br />
og volumkontroll, plassert på hver<br />
sin side av den relativt store og midtstilte nettbryteren.<br />
Alle funksjoner kan også styres fra den<br />
foran nevnte fjernkontrollen RC2. Heller ikke<br />
P2A har noen standby funksjon, men den kan<br />
stilles i mute modus.<br />
P2A er en ekte balansert forforsterker tvers<br />
igjennom og kan skilte med seks innganger,<br />
derav en ekte balansert for XLR-kontakter foruten<br />
fem sedvanlige for RCA-kontakter, alle forgylte.<br />
Inngangene er merket cd, dvd, tape (har<br />
også utgang), tuner<br />
og aux i tilegg til den<br />
balanserte. Verd å<br />
merke seg er at forforsterkeren<br />
alltid velger<br />
den balanserte inngangen<br />
automatisk<br />
hver gang man slår<br />
den på, og dette "hintet<br />
" kan det være<br />
fornuftig å følge. Det<br />
kan du lese mer om i<br />
et senere avsnitt.<br />
Apparatet har to sett<br />
utganger, et single<br />
ended og et balansert.<br />
Også P2A har tidvis<br />
blitt tilgodesett med<br />
gode kritikker, og ble<br />
så sent som forrige år<br />
hedret med tittelen<br />
"Årets Beste" av lydpornokollega<br />
Lyd & Bilde.<br />
P2A er om mulig enda enklere å betjene enn<br />
CDP2A, her er det tross alt kun to innretninger<br />
å forholde seg til dersom man velger bort fjernkontrollen.<br />
Både inngangsvelger og volumkontroll<br />
opererer uten slark eller slinger, og også<br />
forforsterkeren har fungert lytefritt under hele<br />
testperioden.<br />
H2A effektforsterker<br />
Sluttrinnet H2A er nok det av denne produktlinjens<br />
apparater som gir den klareste fornemmelsen<br />
av ekte high-end, i alle fall rent utseendemessig.<br />
Boksen måler voksne 12cm x 43cm x<br />
30cm, veier respektable 25kg, og oser av kraft<br />
og styrke! Mye av vekten skyldes den kraftige<br />
strømforsyningen i form av en ringkjernetrafo<br />
som er plassert noenlunde midt i kabinettet.<br />
Forsterkeren er bygget opp etter dual - mono<br />
prinsippet, men den harde kjerne audiofile vil<br />
vel protestere høylydt på dette da det ikke er<br />
helt separate strømforsyninger for hver kanal.<br />
Jeg tror ganske sikkert trafoen har separate viklinger,<br />
men puristene står nok beinhardt på at<br />
det kun er inngangsstrømmen fra nettkabelen<br />
som kan være felles dersom man skal kunne<br />
kalle det en ekte dual-monokonstruksjon. Viktig<br />
for noen, flisespikkeri for andre.<br />
Som de øvrige produktene fra Hegel er selv-<br />
50 4/2004<br />
sagt også denne ekte balansert, sistnevnte innganger<br />
via XLR-kontakter, og single ended innganger<br />
via sedvanlig RCA phono. Man velger<br />
enkelt og greit mellom inngangsvariantene med<br />
hjelp av to små vippebrytere plassert mellom<br />
disse. Vi finner to sett høyttalerterminaler av<br />
meget god og brukervennlig kvalitet, gullforgylte<br />
og isolerte. Nettbryteren i form av en trykknappbryter<br />
sitter midtstilt på den buede fronten<br />
med den blå lysdioden rett over. Enkelt og<br />
sofistikert!<br />
Hegel oppgir effekten til 160W pr side ved en<br />
last på 8Ohm, 260W ved 4Ohm og 400W ved<br />
2Ohm, og at H2A kan levere en signalstrøm på<br />
svært respektable 130A. Produsenten går god<br />
for at den kan drive høyttalere med en impe-<br />
dans helt ned til 1.5Ohm, men at den også har<br />
presisjon og detaljeringsevne til også å fungere<br />
utmerket sammen med små og mellomstore<br />
lettdrevne høyttalere. Dette skulle altså tilsi et<br />
stort og vidt brukspotensial.<br />
H2A har som stallkameratene opptrådt helt<br />
problemfritt under hele testperioden, og selv om<br />
den avgir en ørliten trafosnerr, resulterte aldri<br />
dette i noe hørbart brum eller annen støy fra<br />
høyttalerne, selv ikke på de nær nevrotisk følsomme<br />
Klipsch RF3, da oppsettet fikk jobbe i<br />
balansert modus.<br />
Mye godt å si om design og det rent byggtekniske<br />
altså, men hvordan lyder det egentlig?<br />
Forventninger<br />
Etter å ha lest medfølgende egenpropaganda<br />
for produktene, og vel vitende om at lydgaukeren<br />
uten blygsel lopper deg for førti store av<br />
kongens mynt ved en eventuell eieroverdragelse<br />
av disse tre produktene, er det lov å ha forventninger<br />
om lytteopplevelser av de helt store. For<br />
omtrent samme pris kan du for eksempel få en<br />
Vincent S6 og en Krell KAV-400xi, bare så det er<br />
nevnt.<br />
Jeg spenner for Revel Performa M20, forbundet<br />
med Wire World Equinox III+ signalkabler i<br />
single ended utgave og Synergistic Research<br />
Alpha Quad høyttalerkabler, og setter meg ned i<br />
sweetspot med ørene på stilk. Som alle produkter<br />
jeg har til test har også disse fått rikelig med<br />
spilletid før jeg tar fatt på den mer kritiske lyttingen,<br />
og alle Hegels apparater viste med tydelighet<br />
at de trives klart best når de får bli<br />
ordentlig varme.<br />
Førsteinntrykk<br />
Jazzens nåværende suverene førstedame, i alle<br />
fall hva platesalg angår, Diana Krall åpner ballet<br />
med sin sitt siste album "The Girl In The Other<br />
Room", men får det ikke til å ta helt av. Det<br />
låter stikk i strid med forventningene og konstruktørens<br />
lovnader ganske lukket over hele<br />
nedre mellomtoneområdet. Her var det ikke mer<br />
ren luft enn i bingoen på Grønlands Torg ti<br />
minutter før stengetid.<br />
Anslag på bass-strenger<br />
og stortromme låter vel<br />
rundt, litt grøtete og<br />
utflytende.<br />
Trommevispene låter litt<br />
udefinerte, pianoet<br />
mangler sin naturlige<br />
klang og glans, og cymbalene<br />
avgår ved døden<br />
lenge før tiden egentlig<br />
er inne. Rett og slett litt<br />
kjedelig og uengasjerende.<br />
Inntrykket gjentar<br />
seg gjennom avspilling<br />
av flere innspillinger i et<br />
bredt utvalg musikksjangere.<br />
Her må noe<br />
gjøres - men hvor skal<br />
man begynne?<br />
Ved å bytte til balanserte<br />
signalkabler<br />
(Kimber og MIT) skjer det allerede ganske mye,<br />
det hele får et mer distinkt uttrykk, mer attakk i<br />
grunntoneområdet slik at bassinstrumentene<br />
fremstår med mer myndighet, mer naturlig<br />
klang på piano og gitartoner, og en totalt sett<br />
åpnere og litt luftigere mellomtone. Men det er<br />
fortsatt mye å gå på, selv etter at jeg byttet<br />
videre til de svært gode og ikke helt billige<br />
balanserte signalkablene Synergistic Research<br />
Kaleidoscope Phase II (takk til importøren for<br />
lånet).<br />
Men det er noe positivt å spore også.<br />
Oppsettet låter ganske flott helt i toppen, ingen<br />
hvinende eller fresende sibilanter, og heller ikke<br />
spesielt mye av et utbredt problem med hardhet<br />
i øvre mellomtone. Videre finner jeg klangbalansen<br />
helt i orden, en temmelig ren og nøytral lyd,<br />
og effekttrinnet viser klare tegn på at det er<br />
krefter i massevis å finne her. Det virker transientvillig,<br />
men de dynamiske kontrastene hemmes<br />
noe av den fortsatt lett lukkede og tilbaketrukne<br />
mellomtonen.<br />
Totalpakken<br />
Etter å ha hørt på disse tre produktene fra<br />
Hegel i samspill med hverandre og diverse høyttalerløsninger<br />
sitter jeg med inntrykket av at vi<br />
har med tre svært solide og velkonstruerte<br />
apparater å gjøre som det oser klasse av, men
Tekniske spesifikasjoner H2A<br />
Utg.effekt: 2x160W 8Ohm<br />
Frekvensrespons: < +/- 0.02dB avvik<br />
20Hz-20kHz<br />
Faserespons: < 2 grader avvik 20Hz -<br />
20kHz<br />
Signal/støyforhold: > 100dB<br />
Forvrengning: < 0.006% ved 100w<br />
i 8Ohm<br />
Intermodulasjon: < 0.01% 19kHz - 20kHz<br />
Dempningsfaktor: > 1000<br />
Dimensjon/vekt: 12x43x29cm<br />
Pris: kr. 18195.-<br />
Tekniske spesifikasjoner CDP2A<br />
DAC: 24bit 192kHz<br />
sigma-delta<br />
Klokkejitter: < 14ps<br />
Signal output: 2.3V RMS<br />
Signal/støy forhold: < 105dB<br />
Forvrenging: < 0.002%<br />
Dimensjon/vekt: 8x43x29cm/10kg<br />
Pris: kr. 12995.-<br />
Tekniske spesifikasjoner P2A<br />
Frekvensrespons: < +/- 0.05dB avvik 20Hz<br />
- 20kHz<br />
Faserespons: < 0.5 grader avvik 20Hz<br />
- 20kHz<br />
Støygulv: < -130dB<br />
Forvrengning: < 0.003%<br />
Intermodulasjon: < 0.001% 19kHz -<br />
20Khz<br />
Dimensjon/vekt: 6x43x30cm/6kg<br />
Pris: kr. 9995.-<br />
4/2004<br />
51
som totalt sett ikke innfrir forventningene på<br />
det rent lydmessige. Potensialet er der, men det<br />
er noe uforløst over det hele. Problemet er som<br />
nevnt en noe lukket og tilbaketrukket, luftfattig<br />
og grunn mellomtone, og da spesielt i nedre<br />
del.<br />
Ved å gå videre og bytte ut enkeltapparatene<br />
et for et, fant jeg fort ut hvor skoen trykket. Det<br />
er forforsterkeren P2A som må ta på seg ansvaret<br />
for at et komplett System Two, som Hegel<br />
kaller det, ikke helt innfrir i forhold til pris og<br />
forventninger. Ved å bytte ut denne med<br />
Electrocompaniet EC 4.5, eller den langt dyrere<br />
EAR/Yoshino kom de to andre komponentene<br />
langt bedre til sin rett, og jeg tror at den eksakt<br />
likt prisede forforsterkeren P3 fra Parasound<br />
kan være en god match og med sin elegante og<br />
luftige mellomtone er kapabel til å gjøre skikkelig<br />
vei i vellinga her. Ved byttet, og da spesielt til<br />
rørforforsterkeren EAR/Yoshino 864 løser<br />
mellomtonen seg opp, alt blir mer definert, mer<br />
snert i skarptromme, mer glans og lengre<br />
utklingingstid på piano og cymbaler, og CDP2A<br />
og H2A kommer begge langt mer til sin rett og<br />
får i langt større grad vist hva de er gode for.<br />
Hjemme bra, men borte best?<br />
En cd-spiller har en nærmest umulig oppgave<br />
der den skal lage gull ut av sølv i form av løvmagre<br />
cd-plater, (å lage vin av vann klarer jo<br />
selv en omstreifende landsens tømrersønn) men<br />
mon tro om ikke CDP2A behersker alkymistkunsten<br />
der den viser klare prov på hvorfor den har<br />
blitt godt mottatt på øya sørvest av oss. Selv om<br />
den har et godt stykke igjen til å nå opp til min<br />
egen Electrocompaniet EMC 1 "up" , som riktignok<br />
koster nærmere tre ganger så meget, på<br />
de fleste parametere er den helt klart en mer<br />
enn habil programvaretolker. Som nevnt innledningsvis<br />
virker den svært solid konstruert og<br />
formgivningen er knapt mulig å gjøre bedre, og<br />
dette toppet av enkel og velfungerende betjening,<br />
inngir den tillit lenge før du mater den<br />
52 4/2004<br />
med sølvblingser.<br />
De tekniske spesifikasjonene virker også<br />
svært respektable med for eksempel et<br />
signal/støyforhold på 109dB, signalnivå på 2.3V<br />
for både ubalanserte og balanserte utganger og<br />
klokkejitterverdi på < 14ps. Og når resten av<br />
elektronikken stemmer, blir nevnte frøken Kralls<br />
ufattelig stilsikre versjon av Tom Waits´<br />
"Temptation" presentert med grunnsolid komp,<br />
upåklagelig dybde og romfølelse gjennom<br />
mellomtonen og en ganske godt definert topp,<br />
kanskje ørlite avrundet. Når hun sklir over i hus-<br />
bonden Patrick DeClean McManus´ vare<br />
"Almost Blue" trekker CDP2A oss inn mellom<br />
hårene på trommevispene og byr på masser av<br />
mikrodetaljering.<br />
Spilleren viser nå at den kan formidle både<br />
luft, rom og dybdeperspektiv i lydbildet, og det<br />
går greit å danne seg et bilde av de ulike musikernes<br />
plassering på scenen. Klangmessig finner<br />
jeg den ganske nøytral, i hvert fall hører jeg ikke<br />
at den skal være skarp eller tynn i klangen slik<br />
forgjengeren hadde rykte på seg for å være.<br />
CDP2A gjengir alle typer musikk like bra, men<br />
som med de aller fleste andre cd-spillere i betalbare<br />
prisklasser kan det forekomme at enkelte<br />
passasjer i musikkstykker kan virke noe hard i<br />
øvre mellomtone, og da selvsagt spesielt på<br />
kvinnestemmer men jeg syns likevel at Hegel<br />
CDP2A greier seg bra også på dette området.<br />
Den skal uansett ha honnør for sin måte å<br />
behandle typiske "s" og "t" - lyder.<br />
Den fikk noen problemer med å gjengi det<br />
storslåtte og svært tunge opuset "Niagara<br />
Falls" av Grofe´ med full orden og oversikt hele<br />
veien. Dette stykket er særdeles velegnet til å<br />
teste hvor dypt du kan få høyttalerne dine til å<br />
gå, og det høres ut som kingdom come er rett<br />
rundt hjørnet hele veien. Men i det store og<br />
hele presterer denne spilleren svært bra over<br />
hele linjen, og har ingen soleklare svakheter.<br />
Mekanisk og byggmessig virker Hegel CDP2A<br />
svært ordentlig og pålitelig, og det skulle vært<br />
interessant å teste digitalutgangen og kjørt signalet<br />
gjennom en ekstern DA konverter for<br />
eventuelt å få bekreftet mistanken om at transportdelen<br />
på denne spilleren er av meget god<br />
kvalitet, noe jeg dessverre ikke har hatt mulighet<br />
til denne gang.<br />
CDP2A har vist meg at det er en meget god<br />
cd-spiller som kan vise til både kraft og raffinement<br />
når den får boltre seg på "bortebane" ,<br />
altså når den tas ut fra System Two og får andre<br />
medspillere.<br />
Gledesdreper?<br />
Jeg oppfatter altså forforsterkeren som det svakeste<br />
leddet i Hegel System Two. Å lage gode<br />
forforsterkere er ikke så enkelt som man kanskje<br />
skulle tro. Å kalle de forsterkere er jo dessuten<br />
en sannhet med modifikasjoner, da den egentlig<br />
gjør det helt motsatte, nemlig å dempe signalet<br />
fra programkilden. En kontrollenhet er vel nærmere<br />
en korrekt beskrivelse av et slikt produkt.<br />
Og kontroll har HP2A, kanskje litt for streng<br />
sådan ? Det er ingenting å utsette på de tekniske<br />
spesifikasjonene dette apparatet kan skilte<br />
med, men uansett syns jeg det er noe som ikke<br />
stemmer når signalet har passert gjennom<br />
denne enheten. Det hele låter litt lukket, kanskje<br />
litt "sensurert" ? Særlig mangler den evne til å<br />
skape luft og rom, spesielt i nedre mellomtoneområde,<br />
i tillegg til at den ikke lar alle instrumenter<br />
få klinge maksimalt ut. Noen vil sikkert<br />
mene at den først og fremst er "nøytral". Jeg<br />
mener derimot at den mangler litt raffinement<br />
og morofaktor.<br />
Byggekvalitet og formgivning er derimot<br />
fremragende.<br />
Kraftsentrum<br />
Her i Norge er vi etter hvert blitt godt vant når<br />
det gjelder konstruksjon og produksjon av forsterkere,<br />
og da i særdeleshet transistorbaserte<br />
effektforsterkere. I fremste rekke står produktene<br />
fra Electrocompaniet, Dynamic Precision,
Adyton, Musical Innovation , Doxa og Hegel, og<br />
alle disse er mer enn gode nok til å konkurrere<br />
på det internasjonale markedet hva lyd og byggekvalitet<br />
angår. For undertegnede er det da<br />
også nettopp effekttrinnet Hegel H2A som<br />
fremstår som rosinen i pølsa i System Two. Den<br />
virker rett og slett sprek og vårkåt, ivrig etter å<br />
få brukt seg, og hadde denne vært en mann,<br />
ville jeg låst døtrene mine - dersom jeg hadde<br />
noen, - inne!<br />
Hegel H2A kan skilte med meget gode spesifikasjoner<br />
hvor en solid strømforsyning bidrar til<br />
å sikre en signalstrøm opp til hele 130Ampere´,<br />
i tilegg til høy dempefaktor og lav forvrenging<br />
skal dette gi oss en forsterker som burde kunne<br />
drive selv svært tungdrevne og vanskelige høyttalere<br />
med gode resultater. Hjemme hos meg<br />
har den kun hatt med relativt lettdrevne høyttalere<br />
å gjøre, og fikk mest spilletid sammen med<br />
Revel Performa M20. Mitt generelle inntrykk er<br />
at små monitorer med relativt lav virkningsgrad<br />
først får vist frem hele sitt register når de blir<br />
paret med kraftige og strømsterke forsterkere.<br />
I løpet av testperioden klarte Hegel H2A å<br />
overbevise undertegnede om at den i tillegg til<br />
å være en robust atlet, også har evnen til å formidle<br />
de fine nyansene og små detaljene i<br />
musikken. Denne konstruksjonen må så vidt jeg<br />
kan skjønne være en drøm for bassmusikere av<br />
ymse slag. Ikke det at den nødvendigvis pøser<br />
på og teppelegger stuen med feite basstoner,<br />
men rett og slett fordi den gjengir bassinstrumentene<br />
med utmerket detaljering og definisjon<br />
uten at samme instrumenter blir dominerende i<br />
det totale lydbildet. Det går som en lek å følge<br />
bassgangene om det er Terje Gewelt på "Small<br />
World", Tony Garnier på Bob Dylans "Love And<br />
Theft" eller nær sagt hvem som helst hvor som<br />
helst. Men det blir som sagt aldri dominerende<br />
eller forstyrrende, det bare gjør det gøy og<br />
engasjerende å lytte til alt av rytmisk basert<br />
musikk.<br />
Mellomtonen presenteres svært åpent og rik<br />
på detaljer og ivaretar CDP2A sine fremragende<br />
egenskaper på dette området. Når ovennevnte<br />
Bob Dylan skal formidle sin poengterte lyrikk<br />
pensles detaljene ordentlig ut, slik at vi på en<br />
naturtro måte får med oss hans karakteristiske<br />
hese rasping og smågurgling gjennom halsen.<br />
Noen hevder for øvrig fortsatt at selvsamme<br />
Dylan er en særdeles dårlig sanger. Hvorfor<br />
argumenterer da den britiske stjernetenoren Ian<br />
Bostridge mot dette over en hel side i desemberutgaven<br />
av det prestisjetunge musikkmagasinet<br />
Grammophone?<br />
Totalt sett så gjengir Hegel H2A musikken<br />
klokkerent gjennom hele det hørbare frekvensområdet<br />
på en nøytral måte. Det er heller<br />
ingen tegn til at signalet blir kolorert på sin ferd<br />
gjennom forsterkerkretsene. Den spiller åpent<br />
og gjennomsiktig uten å virke analytisk. Den<br />
opptrer langt fra lyst, tynt , kaldt eller hardt selv<br />
om den har klart definerte "kanter" og skiller<br />
instrumentene klart fra hverandre. Ei heller er<br />
den mørk, feit, varm eller myk, men rett og slett<br />
nøytral. Den gjør bare det den skal gjøre - den<br />
videreformidler et signal som allerede har fått<br />
den lydsignaturen det skal ha på sin ferd<br />
gjennom programkilde og forforsterker uten å<br />
legge til eller trekke fra noe - rett og slett en<br />
ærlig forsterker.<br />
Samlet konklusjon<br />
I samlet tropp som Hegel System Two imponerer<br />
disse produktene med sin kompromissløse byggekvalitet<br />
og formgivning og vil nok fenge<br />
mange design- og kvalitetsbevisste potensielle<br />
kjøpere. Lydmessig syns jeg de har litt å gå på,<br />
og jeg mener det er forforsterkerleddet som<br />
eventuelt bør velges bort. Prøv gjerne en<br />
Parasound P3 i stedet.<br />
CDP2A er en god cd-spiller, selv om jeg nok<br />
liker en spiller som Vincent S6 bedre i denne<br />
prisklassen, men Hegel tar igjen en del på<br />
design og byggekvalitet, og det faktum at den<br />
er balansert. Videre finner jeg effektforsterkeren<br />
H2A svært god og interessant med sin åpne og<br />
ærlige måten å gjengi musikk på. Et fremragende<br />
produkt som ikke gjør skam på norske<br />
forsterkertradisjoner.
Ancient Audio Lektor<br />
IV CD spiller<br />
Steintøff<br />
Polen. Langt fremme i oppbruddet fra den<br />
gamle østblokken, en av de vestlige<br />
eksportnæringers store håp for tiden, og<br />
nå jaggumeg laaangt foran gamle mor<br />
Norge i forholdet til det Europeiske fellesskapet.<br />
Uansett hva man vet om det flotte CD-Pro2<br />
drivverket fra Phillips, om de glupe kretsløsningene<br />
eller hva man mener om de innebygde fasilitetene<br />
med analog forforsterker osv., så er det<br />
uunngåelig fasaden i granitt som tiltrekker seg<br />
den umiddelbare oppmerksomheten. Så også på<br />
messa i Horten siste år, der produktene fra<br />
Ancient Audio tiltrakk seg sin andel av oppmerksomheten.<br />
Jeg innrømmer gladelig at jeg<br />
også har sansen for denne blandingen av<br />
Gustav Vigeland og Bang-Olufssen.<br />
Hugget i stein<br />
Det åpne designet med flanker i massiv, polert<br />
stein oser av kvalitet og modige veivalg. Et av<br />
disse veivalgene er samarbeidet med norske<br />
Base Technology. Birger Lund Andersens etthvert<br />
54<br />
4/2004<br />
Turen startet nok i øst, men står<br />
neppe i fare for å gå rett vest! Det<br />
burde absolutt ikke komme som et sjokk at<br />
Polen står for en CD spiller som tør å ta et modig<br />
skritt frem – spesielt når det gjelder designet.<br />
velkjente teknologi for bekjempelse av mekanisk<br />
bårne vibrasjoner sitter nemlig montert som<br />
en del av Lektor IV "pakken". Selv om stein og<br />
elektronikk stammer fra andre kilder, har vi altså<br />
en aldri så liten finger med i spillet her på berget<br />
også.<br />
Som om ikke granitten og opphavet fra<br />
moder jord er basalt nok, har Ancient Audio<br />
valgt å benytte rør i forforsterkerdelen. Dette er<br />
et tema jeg skal vende tilbake til, da spilleren<br />
midtveis i testperioden ble bestemt ombygget<br />
fra å benytte det tradisjonelle 6922 røret, til nå<br />
å baseres på det etterhvert svært så berømte<br />
6H30 røret. Det er samme rør som Balanced<br />
Audio Technology har gjort kjent med sine konstruksjoner.<br />
Nå er det riktig nok ikke bare stein og stil<br />
som imponerer. Lektor IV har også innebygget<br />
en analog forforsterker som gir mulighet for å<br />
gjøre komponentsamlingen så minimal som<br />
mulig. Jeg har ikke fått isolert forforsterkeren og<br />
testet den alene, men den forhindrer ihvertfall<br />
ikke at spilleren totalt sett kommer meget godt<br />
fra det lydmessig. Tanken på å nøye seg med<br />
den polske steinplata og et par aktive høyttalere<br />
har streifet meg mer enn en gang. Sammen<br />
med for eksempel Avantgarde Solo hornhøyttalerne,<br />
har man jo en designerpakke som fysisk<br />
knapt fyller halvparten av det et alternativ<br />
anlegg kan fylle. Se ikke bort fra at disse vil bli<br />
testet som samlet løsning innen rimelig tid.<br />
Edelsten?<br />
Allverdens fancy komponenter og eksteriør som<br />
en steinskulptur hjelper jo lite i denne prisklassen,<br />
hvis ikke lydkvaliteten i tillegg fremstår som<br />
den reneste polerte edelsten. Etter å ha hørt<br />
den opprinnelige modellen med 6922 røret,<br />
hadde jeg notert meg noe sånt som "bestått",<br />
og til og med med en viss stil. Dog manglet det<br />
helt store på områder som kontroll i mellombassen<br />
og transparens oppover. Dette må konstruktøren<br />
og importør Terje Nilsen ha hørt også, da<br />
spilleren midtveis i prosessen ble tilbakekalt for
av Vidar Mørch<br />
ombygging. Jeg understreker at denne ombyggingen<br />
til 6H30 røret altså gir den modellen<br />
som heretter tilbys som standard. Farvel 6922 –<br />
velkommen kontroll og transparens. Resten av<br />
artikkelen handler alene om spilleren i dens<br />
nåværende, absolutt forbedrede tilstand. Nå er<br />
jo dette et produkt som ikke akkurat har inntatt<br />
samtlige norske husstander enda, så ingen har<br />
heller hatt ulempen med å kjøpe et produkt<br />
som senere måtte modifiseres. Spilleren er rett<br />
og slett først å anse som ferdig til lansering<br />
med denne modellen som <strong>Fidelity</strong> her har testet.<br />
Lektor IV er bygget av en bit fra Moder Jord,<br />
og sannelig står det solide fundamentet i lyden<br />
som en klippe også. Jeg vet ikke om man skal<br />
tilskrive drivverket for mye av signaturen, men<br />
det er påfallende at samme karakter har stått<br />
tydelig også på samtlige andre spillere jeg har<br />
vært borti, som bruker dette Phillips drivverket.<br />
Her er det organisk og massivt. Litt mere muskler<br />
enn finesse kanskje, men likevel meget høy<br />
kvalitet hele veien fra dypbass til englesang.<br />
Lyden er veldig homogen, og det høres tydelig<br />
at konstruktøren har fokus på kjernen i musikken.<br />
Dermed har man også valgt en signatur<br />
som ikke primært er egnet til å imponere på<br />
messedemoer og korte imponator seanser.<br />
Misforstå meg rett. Du vil fortsatt få med deg<br />
alle lydene fra både Diana Krall og hennes klaver.<br />
Derimot kan det hende du går glipp av at<br />
noen blant publikum mister en serviett i gulvet,<br />
eller gjesper i utide. Kan du leve med at det<br />
gjespet antagelig vil koste deg flerforldige tusen<br />
til å få med deg fra en annen og bedre spiller, er<br />
det ingen vesentlige mangler å sette fingeren<br />
på. Dynamikken er absolutt av god klasse og<br />
det er luftig og oppløst som bare det. Likevel<br />
kunne jeg personlig innimellom tenke meg en<br />
anelse mere futt og sprett fra små mikrotransienter<br />
som bare venter på å sprette frem som<br />
knopper i vårsol. Jo jo, jeg er klar over at dette<br />
er et typisk ønske fra en hifitulling og at det faktisk<br />
er litt kunstig i forhold til en "live" opptreden.<br />
Ekte musikk, musikk med sjel, er organisk<br />
og levende. Det er også musikken som kommer<br />
ut av Ancient Audio Lektor IV. Det burde vel<br />
egentlig holde.<br />
Rulletekst på steintavle<br />
OK, la meg avslutte med et bud på hva som<br />
kanskje kjennetegner en typisk kjøper av denne<br />
spilleren?<br />
Må man være steinrik? Stein gæern? Helt<br />
stein? Eller, bare ha klippefast tro på at musikk<br />
skal låte behagelig, kraftfullt og litt rått men<br />
samtidig elegant?<br />
Helst det siste, selv om flere av de andre<br />
betegnelsene nok til tider brukes om flere av oss<br />
med denne sære hobbyen.<br />
Ikke er den dyr – spesielt med tanke på at<br />
det er full forforsterker innebygget. Ikke virker<br />
den som et risikabelt kjøp (granitt, CD-Pro2<br />
med Base Technology, og en importør som er til<br />
å stole på) og ikke inviterer den utelukkende til<br />
psykedeliske demolåter. Nei, dette er rett og<br />
slett en liten smykkesten for deg som både setter<br />
pris på musikk med sjel og som mer enn<br />
gjerne vil klare deg med få komponenter - med<br />
lekkert design.<br />
Og skulle du ha helt sperre mot å dra ei kvart<br />
steinrøys inn i stua, så får du Lektor IV i edeltre<br />
også. Er det noen sak?<br />
Pris: kr. 35 000,-<br />
Importør/forhandler: Audio Aktøren
Musikkomtaler<br />
Glimmer og gråstein<br />
56<br />
– nesten bare godt norsk<br />
"Alle gjør det"<br />
Blåtur m/Jan Eggum(Kirkelig Kulturverksted)<br />
Noen liker moren og andre datteren. "Alle gjør det"<br />
er på mange måter en ganske atypisk Jan Eggum<br />
plata. Han har gått i kompaniskap med den rene<br />
vokalgruppen "Blåtur". Resultatet er en slags gitarbasert<br />
vokalplate, eller vokalbasert gitarplate om en<br />
vil. Elegante arrangementer, eggumske tekster av tradisjonell<br />
kvalitet – dog uten at noen fremtidige<br />
Eggum-klassikere avtegner seg umiddelbart. For meg<br />
klaffer ikke denne utgivelsen helt. Jeg føler at både<br />
tekstene og melodiene forsvinner i fikse arrangementer.<br />
Jeg føler at det sofistikerte og perfekte flerstemte<br />
vokalarrangementene gjør lydbildet komplekst<br />
og til tider overfylt. Mye av problemet skyldes<br />
at dette verken blir en Eggum-plate eller en ren<br />
vokalplate. Lydmessig er det imidlertid mye å glede<br />
seg over. Lydbildene er åpne og luftige. Både instrumenter<br />
og stemmer er godt produsert. Lyden er<br />
dessuten svært dynamisk, - noe som gjør at detaljene<br />
i vokalarrangementene virkelig kommer frem.<br />
Den gode lyden gjør at mange av de musikalske<br />
svakhetene dempes litt. Alt i alt har jeg derfor stor<br />
glede av "Alle gjør det". For dem som liker vokalmusikk<br />
og/eller Eggum generelt - må denne CD-en inn i<br />
samlingen.<br />
"Lullabies from the Axis of evil"<br />
Eva Dahlgren, Kari Bremnes, Nina Hagen,<br />
Knut Reiersrud m/fl (Kirkelig Kulturverksted)<br />
Den 29 januar i 2002 definerte Bush sine fiender<br />
langs ondskapens akse. Aksen inkluderer Iran, Irak,<br />
Nord Korea og deres allierte som Cuba, Palestina,<br />
Afghanistan og flere andre land. Vuggesangene er<br />
en mors og fars gave til sine barn. De har en særegen<br />
stemning og nærhet som skal skape trygget,<br />
søvn og gode drømmer. Møtet mellom foreldre og<br />
barn i vuggesangene kjenner ingen ondskap og kulturgrenser.<br />
Kvinnene er som oftest vuggesangenes<br />
opphav og formidlere. De bærer bokstavelig frem<br />
livet – mens deres stemme ofte blir satt til side av<br />
menn som vil krig og opprør og makt. For å gi noen<br />
av disse kvinnene en stemme, la Erik Hillestad ut på<br />
en merkelig ferd. Han samlet vuggesanger langs<br />
ondskapens akse, fremført av mødre slik de synger<br />
sangene til sine barn. Disse unike opptakene lot han<br />
Knut Reiersrud komponere musikk til og arrangere<br />
dem sammen med et knippe av Norges dyktigste<br />
musikere med Paola Vinaccia i spissen. Erik Hillestad<br />
fikk også oversatt tekstene til engelsk. Han allierte<br />
seg med tolv kvinnelige artister fra alle verdshjørner.<br />
Her finner vi navn som Nina Hagen, Kari Bremnes,<br />
Eva Dahlgren, Anisette og mange flere. Disse fremfører<br />
de nye tekstene i samspill med de originale opptakene<br />
og de nye arrangementene.<br />
Resultatet er et bemerkelsesverdig musikalsk<br />
dokument som står i sterk relieff til de tragiske hendelsene<br />
i Irak og resten av verden etter 11. september.<br />
Her skaper ikke kulturelle og religiøse motset-<br />
4/2004<br />
ninger konflikter – men kreftene forenes for å skape<br />
forståelse og samarbeid på tvers av kulturelle og<br />
religiøse skillelinjer. Resultatet er en kraftfull, vakker<br />
og ikke minst viktig utgivelse. For på sett og vis formidler<br />
den et håp og tro på en fremtid for alle –<br />
også de barna som disse sangene ble sunget for<br />
langs ondskapens akse. For vuggesangene følger<br />
sin egen akse som går fra land til land – fra folk<br />
til folk – og fra mor til mor som føder sine barn i<br />
håp om en fremtid fylt av håp, forsoning og fred.<br />
Du bør unne deg å møte disse sangene og historiene<br />
om kvinnene som fremfør dem. Spill dem<br />
mange nok ganger til å få det musikalske<br />
uttrykket og ikke minst tekstene og de usedvanlig<br />
vakre sangene inn under huden. Takk<br />
Erik Hillestad og alle andre som har bidratt. Dette er<br />
håp!<br />
Ps: Lyden og produksjonen er bra.<br />
"This one`s on me"<br />
Reidar Larsen (Universal)<br />
Reidar Larsen er blueskongen – og bør egentlig<br />
nytes rundt midnatt i et røykfylt lokale (så lenge<br />
det varer) og med noen halvlitere innabords. En<br />
cd blir liksom ikke helt samme greia… Men<br />
Reidar svikter ikke. Det handler om pianobasert<br />
blues, en særegen og lett rufsete stemme.<br />
Det handler også om et dynamisk og godt<br />
produsert lydbilde som yter musikken sjelden<br />
rettferdighet. Larsen trakterer sitt piano med<br />
følelse og driv. Sammen med et lite knippe dyktige<br />
musikere, har han laget tolv låter som føyer seg inn i<br />
en lang rekke gode Reidar Larsen-produksjoner. Her<br />
trøkkes det til med ganske rå (til Larsen å være)<br />
blues og enkelte roligere mer balladeaktige låter.<br />
Selv om dette aldri blir "The real thing", fungerer<br />
dette både musikalsk og ikke minst lydmessig.<br />
Produksjonen er relativt ukomprimert og her får<br />
både bass og mellomtoneområdet fremstå<br />
naturlig og ekte. Resultatet er en innspilling<br />
som svinger, som gir fot og som gjør meg glad.<br />
Kanskje jeg skal ta en halvliter...<br />
"Harbour"<br />
Dadafon (Universal)<br />
Ny plate fra et av mine virkelig favorittband er i seg<br />
selv en begivenhet. Når de i tillegg innfrir forventningene,<br />
er det grunn til å sette kryss i taket.<br />
Deres forrige plate "Visitor" er etter min mening<br />
noe av det beste som er utgitt i Norge på årevis.<br />
Med "Harbour" tar bandet sitt konsept videre i<br />
en litt annen retning. Utgivelsen er Dadafons<br />
første plate på et større selskap. Det er i seg<br />
selv et trekk som vitner om berettigede internasjonale<br />
ambisjoner. Internasjonalisering har<br />
også sin pris. Derfor er "Harbour" blitt en litt<br />
mer finstemt pop-plate enn deres tidligere<br />
utgivelse. Det finnes fortsatt lekenhet og<br />
musikalske krumspring – men musikken<br />
av Stein Arne Nistad nistad@gazette.no
føles mer tilpasset et større publikum enn tidligere. Men<br />
det holder. Allerede på åpningssporet "My brother`s<br />
comeback" settes stemningen. En glitrende låt! Kristin<br />
Asbjørnsens usannsynlige vakre, flørtende, ertende,<br />
utfordrende stemme er et gjennomgående høydepunkt.<br />
Hennes stemme er rett og slett noe av det råeste på<br />
spinnesiden i øyeblikk. Hun bare har det. Generelt sett<br />
er kvaliteten på albumet skyhøyt både når det gjelder<br />
det musikalske uttrykket og produksjonen generelt.<br />
Lyden på forrige utgivelse "Visitor" fremstår dog som<br />
hakket bedre. Egentlig er det ikke mye mer å si. Jeg vil<br />
bare fråtse videre i superlativer. Dadafon er Norges<br />
beste band og må da snart få sitt kommersielle<br />
gjennombrudd både i Norge og i utlandet. Glitrende!<br />
"Luring"<br />
Odd Nordstoga (Universal)<br />
"Niende"<br />
Hellbillies (Warner)<br />
"Luring" topper snart alle hitlister og fått et samstemt<br />
kritikerkorps til å gå av hengslene. Egentlig er det ganske<br />
underlig for "Luring" er i utgangspunktet en litt<br />
alternativ utgivelse. Konseptet er en slags dialektisk folkerock<br />
i lekne og fikse arrangementer med utagerende<br />
bruk av trekkspill og hardingfele. Hvorfor den slår igjennom<br />
i urbane strøk og er hip i alle lag av folket, er en<br />
liten gåte. Min hypotese er at kvalitet gjenkjennes over<br />
alt – og Nordstoga representerer en litt sær og lystig<br />
kvalitet til å bli glad av. Landeplagen "Kveldssong for<br />
deg og meg" åpner plata. For meg er imidlertid høydepunktet<br />
"Borga i ur". Det er en sang med en praktfull<br />
tekst, en flott melodi i et nydelig arrangement.<br />
Nordstoga representerer noe ekte, jordnært som i tillegg<br />
står i en tradisjon. På mange måter har denne plata mer<br />
til felles med Lillebjørn Nilsens "Portrett" fra tidlig syttital<br />
enn dagens musikalske og tekstmessige uttrykk.<br />
Nordstoga leverer ekte vare i en enn tradisjonsrik men<br />
moderne og frisk innpakning. Jeg slutter meg til fansen<br />
selv om det lydmessig er en del å utsette på denne produksjonen.<br />
Slektskapet mellom Nordstoga og Hellbillies er både<br />
tradisjons- og konseptmessig ganske nært. Mens<br />
Nordstoga fremstår som leken og lett, beviser Hellbilies<br />
på sitt niende album at de virkelig er et av Norges mest<br />
solide og helstøpte band. Både tekstmessig og musikalsk<br />
leverer Hellbilles varer av ypperste kvalitet. Bandet<br />
er tett og låtmaterialet godt. Kombinasjonen av dyktig<br />
musikalsk håndverk, erfaring og et solid musikalsk<br />
uttrykk gjør at albumet sitter som en kule. Hellbillies<br />
musikalske utvikling har vært betydelig siden kvintetten<br />
debuterte med "Sylvspente Boots" i 1992. Det er fire år<br />
siden forrige studioskive "Urban Twang" som var spilt<br />
inn i Austin, Texas. Den nye er unnfanget i Praha. På<br />
mange måter er plata et skritt i en litt annen retning.<br />
Bandet har aldri vært hardere og mer varierte enn det er<br />
nå. Tung rock og vakre ballader i skjønn forening. Alt i<br />
alt en meget bra cd. Men heller ikke her er lyden helt<br />
optimal.<br />
Ps: for de som har lyst til å høre Hellbillies live kan jeg<br />
anbefale "Bob Dylan festivalen" på Beitostølen fra<br />
11.–13.juni med et variert program som omfatter seminarer,<br />
konserter, kino, fest og moro. Under festivalen skal<br />
dessuten undertegnede holde to foredrag om Bob<br />
Dylan, kreativitet og meningen med livet. Se www.beitostolen.com<br />
for mer info.<br />
"Frail"<br />
Maria Solheim (Kirkelig Kulturverksted)<br />
Maria Solheim viderefører på "Frail" sitt såre<br />
og vare visepop-uttrykk. Tekstmessig handler<br />
det om kjærlighetens triste og mørke valør.<br />
Arrangementene er enkle og spinkle med<br />
Marias stemme lengst fremme i lydbildet.<br />
Hun har fått ny produsent i Ernst<br />
Nikolaisens (Silver). Hans produksjonsmessige<br />
valg er jeg litt ambivalent til. Han har<br />
valgt å "produsere" stemmen og å gi den<br />
en særegen karakter gjennom hele albumet.<br />
I mine ører fungerer det på ingen<br />
måte optimalt, og mye av ektheten i det vokale<br />
uttrykket forsvinner. Men det finnes også virkelig<br />
gode partier hvor produksjonen bygger<br />
oppunder og forsterker uttrykket. Et eksempel<br />
er "Take my heart away". Her får jeg får<br />
assosiasjoner til Bjørk i hennes mer melodiøse<br />
stunder. Låtmaterialet holder generelt et<br />
jevnt og høyt nivå, men det bærer ikke hele<br />
veien. Sangenes stemninger blir tidvis vel<br />
statiske som understrekes av Solheims ganske<br />
vare temmebruk. Med "Frail" tar<br />
Maria Solheim både musikalske og produksjonsmessige<br />
sjanser. Hun vil åpenbart<br />
videre. Kanskje får hun det helt til<br />
neste gang.<br />
"Soul fire"<br />
Selina Toyomasu (Via Music)<br />
Selina Toyomasu er et relativt ubeskrevet blad.<br />
Hun er en slags kulturell verdensborger.<br />
Opphavet er norsk mor mens faren var<br />
"world teacher" Sree Sree Mentu Maharaj<br />
(grunnlegger av Universal Peace Mission).<br />
Hun har vokst opp i England, Calcutta og<br />
etter hvert i Norge. Med "Soul fire" debuterer<br />
hun med et konseptalbum som hun<br />
omtaler som "musikk til sjelen". For meg<br />
fremstår albumet som helstøpt. Musikalsk<br />
handler det om "world music" som er<br />
vanskelig å plassere i noen bestemt<br />
sjanger. Det nærmeste jeg kommer er<br />
vokalbasert musikk i moderne og arrangementer<br />
som er preget av ulike kulturer og musikalske<br />
uttrykk. "Soul fire" er en usedvanlig god produksjon<br />
med store lydbilder preget av stor detaljrikdom.<br />
Via Music greier på forunderlig vis å trylle<br />
frem den ene lydmessige perlen etter den<br />
andre. Selv om dette er gjennomprodusert<br />
musikk, greier en å skape luftige, åpne lydbilder<br />
hvor instrumentene får fremstå med<br />
klang, dynamikk og uten kompresjon.<br />
Selina Toymasu har en særpreget og spennende<br />
stemme. Likevel er det kanskje det<br />
musikalske konseptet som er dette albumets<br />
aller sterkeste side. Arrangementene<br />
er preget av kreativitet, og lydbildet består<br />
av massevis av små detaljer som gjør albumet til en<br />
fryd å lytte til. Melodiene er også svært vakre og til tross<br />
for at albumet som sådan ikke er utagerende skapes det<br />
likevel nok variasjon til at det aldri fremstår som kjedelig<br />
eller repeterende. En meget spennende debut som vitner<br />
om høye ambisjoner og potensial til en stor musikalsk<br />
fremtid.<br />
4/2004<br />
57
musikkanmeldelse<br />
En må ha-jazzklassiker:<br />
Coltrane, «My<br />
Favorite Things»<br />
Selv i dag, over førti år etter at energiske<br />
unge musikere dyttet jazzen inn i moderne<br />
former, er det stadig sørgelig få som virkelig<br />
forstår og verdsetter innsatsen.<br />
av Tore Dag Nilsen<br />
Saksofonisten John Coltrane står fasttømret som en av jazzens<br />
store giganter selv om mange av innspillingene hans stadig er<br />
for intense for folk flest. Jeg vil tro at det fremdeles er de rolige<br />
innspillingene som klinger mest både i kassa-apparatene og i lekmenns<br />
ører. Ting som Coltranes egen «Ballads» eller «Kind of Blue», signert<br />
Miles Davis.<br />
«My Favorite Things» er et solid unntak fra overnevnte antagelser.<br />
Denne banebrytende innspillingen fra 1961 er jazzhistorie. Her pisker<br />
Coltrane og de tre medspillerne hans (Mc Coy Tyner på piano, Steve<br />
Davis på bass og Elvin Jones på trommer) opp et ytterst simpelt tema<br />
med en slik intensitet, driv, utholdenhet og mange radbrekkende soloer<br />
at de fikk den opprinnelig enkle melodien til å framstå som grensesprengende<br />
musikk. I løpet av nesten fjorten minutter bryter de lytterens<br />
forsvar gradvis og systematisk ned. Man blir langsomt sugd inn av<br />
Coltranes vanvittige soloer på sopransaksen, Tyners suggestive hamring<br />
på pianoet, Davis´ hypnotiske og<br />
stakkatoe driv på strengene og<br />
Jones´ muskuløse driv på trommene.<br />
My Favorite Things er melodiøs<br />
og enkel, samtidig som den har<br />
styrken og råheten til de mest<br />
omkastende eller avantgardiske<br />
verkene i musikkhistorien. For å<br />
finne sammenlikninger må man til<br />
verker som Ravels Bolero. Ravel<br />
hypnotiserer lytteren ved at musikken<br />
aldri synes å slutte å stige i<br />
volum og intensitet. Coltrane & Co<br />
presterer det samme enda de spiller<br />
med fullt trykk fra første<br />
sekund. Deres hypnose framtvinges<br />
med musikernes ekstremt sterke,<br />
men enkle driv og sjefens utrolige<br />
evne til nesten uendelig improvisasjon.<br />
Improvisere langt, hardt og<br />
lenge er det etterhvert mange som<br />
kan, men Coltrane skiller seg ved<br />
at han kunne holde på i det uendelige<br />
uten å miste melodien. Helt<br />
genialt, men gratis kom det ikke.<br />
Den daglige øvingsdosen hans var<br />
åtte til ti timer.<br />
Coltrane ble en legende i<br />
58<br />
4/2004<br />
levende live, og publikum forventet stadig mer avansert improvisasjon<br />
og ny utvikling av musikken. Jazzskribenten Randi Hultin var en nær<br />
venn av Coltrane. I boka hennes kan vi lese at Coltrane tydligvis led litt<br />
under publikums voldsomme forventninger om grensesprengning.<br />
På «Coltrane Live at the Village Vanguard again!» fra 1966 (Impulse!<br />
12132) får vi således høre en over tyve minutter lang versjon av Favorite<br />
Things, med tildels enda hardere spill og mer vill improvisasjon. Denne<br />
skiven er nok kun for fansen. Lyden er dårligere enn det eldre studioopptaket.<br />
Vi får bare høre tre kutt. Det ene er en tøff, syv minutter lang<br />
introduksjon til Favorite Things, spilt på solo bass. Det andre er en femten<br />
minutter lang versjon av «Naima», en<br />
annen Coltrane-klassiker. På hovedkuttet<br />
spiller Coltrane tildels magisk, men enkelte<br />
steder begynner vi etter min mening å merke<br />
at han drar det litt for langt ut.<br />
Medmusikerne hans (helt annen besetning<br />
denne gangen) henger ikke helt med i svingene.<br />
De klarer tydelig ikke å improvisere så<br />
hardt som sjefen før de «mister» musikken.<br />
Vil man gå lengre enn meg, kan man gå<br />
for «Live in Japan», et tre og en halv timerssett<br />
utgitt på Impulse!-labelen. Det ble spilt<br />
inn et par måneder etter «Village Vanguard<br />
again!». Dette settet byr på en times lang<br />
versjon av Favorite Things.<br />
Gjør deg selv den tjeneste å høre «My<br />
Favorite Things». Lyden avviker selvsagt fra<br />
dagens standard, men det kan man kanskje<br />
hevde ligger mer i karakteren enn i kvaliteten.<br />
Den er i alle fall mer enn anstendig med<br />
tanke på at opptaket er førtifire år gammelt.<br />
En dose sus og litt avrullet diskant betyr i<br />
praksis uhyre lite når musikken er så overveldende<br />
som her. Bare pass på at du får den<br />
remastrerte utgaven fra 1998, med grått<br />
pappcover. Det skulle nemlig ikke forundre<br />
meg om man fremdeles kommer over første<br />
generasjons CD-skiver i butikkene.<br />
Atlantic Rhino R2 75204
Arrogansens mestere<br />
Det jeg lurer litt på innimellom<br />
er hvorfor noen får så<br />
utrolig gode ører, men samtidig<br />
så skrøpelig hjerne! Er<br />
det en eller annen underfundig<br />
naturlig balanse vi bevitner<br />
her, tro?<br />
Ivår bransje kulminerer nemlig dette fenomenet<br />
i en voldsomt nedlatende og belærende,<br />
og derved særdeles upsykologisk,<br />
fremferd overfor oss andre, som da tydeligvis<br />
ikke har like gode ører.<br />
Det dreier seg om de som har funnet<br />
Sannheten, selvsagt. For det finnes visst bare<br />
en av den. Eller..., en til hver besserwisser,<br />
skulle det vel være. For på lik linje med i verden<br />
ellers, så finnes det mange Messiaser her.<br />
En Messias sier at plastmaterialer er Djevelens<br />
verk. En annen sier at Djevelen har spredd sin<br />
dårlige lyd over verden, og nå har overtatt, ja<br />
leder an i kampen mot den gode lyd, og at alt<br />
som er produsert etter en eller annen gang på<br />
70-tallet bærer Djevelens merke på sin frontplate.<br />
Dessuten at alle som skriver i hi-fi pressen<br />
er Satans disipler.<br />
En tredje sier at en bassport er porten til<br />
selve Helvete, og at alle høyttalere med slike<br />
løsninger er et utslag av at konstruktørene har<br />
solgt sin sjel til selveste Belzebub. Så har vi<br />
han som sier at transistoren er en oppfinnelse<br />
styrt av de ondeste krefter kloden har sett, og<br />
han som endelig har forstått at CD-platene er<br />
den strake vei til evig pine...., ja i det hele tatt<br />
er det mange eksempler å ta av. Og på denne<br />
måten blir en ellers nokså prosaisk og trivelig<br />
hobby så å si en kamp mellom universets gode<br />
og onde krefter for enkelte.<br />
Men la nå også meg være litt arrogant, jeg<br />
er ganske god på det, skjønner dere: DERE<br />
PRATER BARE BULLSHIT!! HELE GJENGEN! I<br />
KAS XP EPS SPX SP3<br />
www.montanaloudspeakers.com<br />
www.pbnaudio.com<br />
den grad det finnes noe som helst med aner til<br />
de onde krefter i denne hobbyen, ja da finnes<br />
det i dere som rakker ned på oss andre og<br />
våre valg!<br />
Hva er det med dere som gjør at dere tror<br />
dere forstår, hører og vet så mye mer om dette<br />
enn hvilken som helst Ola og Kari der ute? Vi<br />
har alle en relativt likt utviklet hørsel, vi har<br />
alle våre ønsker om hvordan vi vil oppleve vår<br />
musikk på vårt anlegg i vårt eget hjem. Og da<br />
er det ingen mening i å rakke ned på valgene,<br />
det er blottet for intelligens å hevde sin egen<br />
overlegenhet. Mens vi altså ser krangler og<br />
skittkasting mellom halvstuderte røvere som<br />
Vi har alle en relativt likt<br />
utviklet hørsel, vi har alle<br />
våre ønsker om hvordan vi<br />
vil oppleve vår musikk på<br />
vårt anlegg i vårt eget hjem.<br />
Og da er det ingen mening i<br />
å rakke ned på valgene.<br />
hevder å besitte sannheten, fordi de har lært<br />
seg litt mer enn Ohms lov, samt prøvd et par<br />
komponentbytter i løpet av sin karriere. Derved<br />
vet de plutselig alt. Mens vi andre blir frarøvet<br />
et hvert grunnlag for uttalelsesrett før vi har<br />
hørt det beste. Det eneste gode. Uten plast.<br />
Uten port. Laget på 60-tallet. Rørbasert.<br />
Trafoer. Riktige merker på komponentene. Og<br />
alt annet er bare tøv.<br />
Klart jeg har hørt noen av disse anleggene<br />
som er så intenst gode at du ikke kan tro det,<br />
og før du har hørt dem veit du ikkeno’. Er du<br />
ikkeno’. Jo da, jeg har hørt dem, og vet dere<br />
hva? Sånn til informasjon, bare..., og nå må<br />
jeg hviske, så de ikke hører oss...: Det er IKKE<br />
NOE bedre enn det dere har hjemme hos dere<br />
selv! Helt sant! Hver gang jeg hører et bra<br />
fungerende anlegg, hjemme hos dere, eller<br />
hjemme hos Messias, for den del, så liker jeg<br />
det meste av det jeg hører. Visst spiller det bra<br />
både her og der i kongeriket. Men Messias har<br />
egentlig ikke fått det til noe bedre enn oss<br />
andre, skjønner dere, forskjellen er kun den at<br />
han er fullstendig overbevist om at det er nettopp<br />
det han har.<br />
Mye kunnskap er samlet blant folkene i<br />
denne hobbyen, men alt for lite av det benyttes<br />
til gledesspredning, for det er fullt av surpomper<br />
og grinebitere over hele nasjonen! Og<br />
i tillegg til å være sure, leker de altså Hifi-<br />
Messias på fritiden.<br />
Heldigvis finnes det unntak, hederlige<br />
sådanne. Folk som har jobbet en mannsalder<br />
for å kose seg mest mulig med hifi og musikk,<br />
og har opparbeidet seg en enorm erfaringsbase.<br />
Når de så med glede ødsler av sin overflod,<br />
deler gode tweaks, billige og dyre, lette og<br />
vanskelige, da er det på tide å være takknemlig.<br />
Slike gutter det vil hifi-Norge ha! Mulig de<br />
ikke ser på seg selv som den nye Messias, men<br />
for oss andre er de uansett hans profeter...!<br />
Og det kule er jo at hos de som er sånn, der<br />
er det jo du finner de anleggene som spiller<br />
best, også! Ser vi igjen et underlig utslag av<br />
naturens krumspring? At er du åpen i sinn, ja<br />
så åpner lyden i anlegget seg også?<br />
Nei, nå får det være nok overtro! Det neste<br />
blir vel at jeg hevder at feite folk får feit lyd i<br />
anlegget! Stå på karer! Låter anlegget tynt, gå<br />
til MacDonalds, bestill dobbel porsjon, men<br />
klag ikke til meg om det låter for sidrumpa,<br />
tross alt er det da bare snakk om å ta seg en<br />
løpetur!!<br />
-Hauk<br />
Praised by audio experts like Dick Olsher of Fi Magazine, Arnis Balgalvis<br />
of The Audiophile Voice and Barry Willis of Stereophile,<br />
Montana loudspeakers offer the ultimate in musical pleasure:<br />
“Lit up the sky,” said Olsher in a review of the original XP. (Fi, November<br />
1996)<br />
“I’m leading a charmed life indeed,” wrote Willis of his experience with the<br />
original SP. (Stereophile, Jan. 1997)<br />
“This is one hell of a speaker,” proclaimed Balgalvis about the Montana XP.<br />
(The Audiophile Voice, November 1999)<br />
What made these hard-to-please critics so passion-<br />
MONTANA Loudspeakers!<br />
Norwegian Distributor: HighEnd<br />
Tel. 992 54862 Web: www.highend.no<br />
E-mail: kontakt@highend.no<br />
A Division of
DVD live show<br />
Tenk svart-hvitt!<br />
Roy Orbisons musikalske testament<br />
Black & White Nigth Live<br />
er en stilsikker konsertfilm<br />
noir. Rollelisten er derimot<br />
svært fargerik.<br />
av Jan Myrvold<br />
Da man først skulle feste en liveopptreden<br />
med Roy Orbison til film, føles det i<br />
ettertid helt riktig å gjøre det i svart og<br />
hvit. Dette formatet understreker på en<br />
estetisk måte den litt gloomy og tristesseaktige<br />
atmosfæren rundt Roy Orbison, og kan kanskje<br />
også tolkes som et omen på hva som snart skulle<br />
komme. Som ikke livet til Roy Orbison var rikt<br />
nok på tragedier, døde han av hjerteinfarkt den<br />
6. Desember 1988, kun kort tid etter at disse<br />
opptakene ble gjort bare 52 år gammel. Ironisk<br />
nok akkurat da karrieren var i ferd med å ta av<br />
på nytt og skaffe Orbison den posisjonen og<br />
kreditten han vitterlig fortjener i moderne amerikansk<br />
populærmusikk.<br />
Stemmen<br />
Roy Orbison ble født 23. April 1936 i Vernon,<br />
Texas. Hans første utgivelser på et større plateselskap<br />
ble sluppet på Sam Phillips´ legendariske<br />
Sun label i 1956, og fikk på dette plateselskapet<br />
sin første listeplassering med singlen "Ooby<br />
Dooby" , som også selvsagt fremføres på dette<br />
liveopptaket. Etter noen singleutgivelser som<br />
ikke vekket noen videre oppmerksomhet hos det<br />
platekjøpende eller radiolyttende publikum, konsentrerte<br />
Orbison seg utover siste halvdel av<br />
femtitallet om låtskriveri. Låten "Claudette",<br />
som også forefinnes på "Black & White", ble<br />
således en hit med Everly Brothers. Roy Orbison<br />
beveget seg mer og mer bort fra det lett rockabillypregede<br />
uttrykket som "Ooby Dooby"var en<br />
eksponent for og som de samtidige labelkollegaene<br />
Carl Perkins og Elvis Presley herjet verdens<br />
hitlister med, til et mer sofistikert , tidvis<br />
lett countryinfluert, melodiøst pop - preg, hvor<br />
de noe nedstemte og lett sørgmodige balladene<br />
stod i sentrum. Orbison, alltid kledd i helsvart<br />
med øynene dekket av store mørke Wayfarers,<br />
opparbeidet seg raskt et image som den litt<br />
utenforstående og ensomme betrakteren, en<br />
ekte maverick, et image vi i dag finner hos<br />
etterfølgere som Chris Iisak og Tom Waits , for å<br />
nevne noen av mange.<br />
Roy Orbison var ikke tilgodesett av sin skaper<br />
med samme fotogenitet og karisma som mange<br />
av datidens andre stjerner, men til gjengjeld fikk<br />
han kanskje den beste stemmen av de alle. Roy<br />
Orbinson kunne med letthet ha blitt en svært<br />
habil operasanger, og for eksempel i "Only The<br />
60<br />
4/2004<br />
Lonely" fra 1960, som nådde en andreplass på<br />
de amerikanske hitlistene, kan et vokalt slektskap<br />
med Caruso høres. Denne sangen, og hans<br />
eneste nummer en hit, "Oh, Pretty Woman" er i<br />
ettertid blitt stående som sangene folk flest husker<br />
ham for. I glansperioden av hans karriere,<br />
tiden fra 1960 til 1965, hadde Roy Orbison i alt<br />
hele femten listeplasseringer på topp førti under<br />
eget navn og de fleste av dem er med på denne<br />
hitparaden av et liveopptak.<br />
Tragisk<br />
Karrieren så på første halvdel av sekstitallet ut<br />
til å gå rett til himmels, og han turnerte sågar i<br />
England med et ikke helt ukjent band fra<br />
Liverpool i 1963. Roy Orbison ante ikke hvem<br />
eller hva the Beatles var, men han må ha gjort<br />
et visst inntrykk på "The Fab Four" likevel, da<br />
John Lennon senere skal ha innrømmet at The<br />
Beatles første listetopper "Please Please Me"<br />
var et forsøk på å etterligne ham.<br />
Fra 1965 begynte likevel suksessen å avta,<br />
Orbison greide ikke helt å følge opp låtskrivingen,<br />
han ble etter hvert mer en lett falmet utgave<br />
av seg selv i så måte. Han prøvde seg også på<br />
en karriere som skuespiller, men dette ble absolutt<br />
ingen suksess.<br />
Og i 1966 inntraff den første av to store tragiske<br />
hendelser i hans liv, da hans elskede kone<br />
døde i en motorsykkelulykke. To år senere brant<br />
huset hans ned, og to av sønnene hans døde i<br />
brannen. Alt så ut til å<br />
være over. Enkelte sporadiske<br />
forsøk på å få i<br />
gang karrieren på søttitallet<br />
førte ikke frem, og<br />
Roy Orbison ble av de<br />
fleste regnet som et<br />
avsluttet kapittel i den<br />
tykke boken om<br />
rock`n`rolls historie.<br />
Tilfeldigheter<br />
Men Roy Orbison var<br />
ikke glemt av alle.<br />
Akkurat som<br />
Screamin`Jay Hawkins<br />
fikk et voldsomt comeback<br />
og fortjent fornyet<br />
oppmerksomhet fra et<br />
nytt og yngre publikum<br />
etter at "I Put A Spell<br />
On You" ble brukt i den<br />
publikumssmale Jim<br />
Jarmuschfilmen<br />
"Stranger Than<br />
Paradise", skjedde det<br />
samme med Roy<br />
Orbison da låten "In<br />
Dreams" i 1986 ble<br />
brukt i den like smale<br />
filmen "Blue Velvet" av David Lynch. Hva skulle<br />
gamle glemte rockehelter egentlig gjort uten<br />
filmskapere med god musikksmak?<br />
Dette var foranledningen til at T-Bone Burnett<br />
tok kontakt og produserte et album utgitt på<br />
Virgin med nye innspillinger av gamle låter, og<br />
snøballen begynte atter å rulle. Snart var Roy<br />
Orbison på hitlister verden over, nå som Lefty<br />
Wilbury i sideprosjektet The Travelling Wilburys,<br />
hvor ingen ringere enn George Harrison, Bob<br />
Dylan, Tom Petty og Jeff Lynne gestaltet de øvrige<br />
bandroller. Maken til kollegium av låtskriverkvalifikasjon<br />
og rockehistorie har vel når sant<br />
skal sies verden neppe sett maken til verken før<br />
eller senere! Omtrent parallelt med dette var<br />
Roy Orbison i ferd med å legge siste hånd på en<br />
av tidenes sterkeste comeback-album "Mystery<br />
Girl", som også ble en gedigen salgssuksess<br />
verden over.<br />
Stjerneprodusent<br />
Mannen som har produsert "Black & White<br />
Nigth Live , T-Bone Burnett, døpt Joseph Henry<br />
Burnett, født 18. Januar 1945 er kanskje ikke<br />
kjent for det helt store publikum, men han er så<br />
absolutt ingen hvem som helst. Han er selv en<br />
meget dyktig låttskriver og bærer på det feltet<br />
arven videre fra Roy Orbison. Til tross for en<br />
lang rekke kritikerroste utgivelser, og kanskje da<br />
"The Talkin Animal" fra 1988 og "The Criminal<br />
Under My Hat" som kunstneriske høydepunkt,
åde som soloartist og medlem i band som the<br />
Alpha Band er han nok likevel mest kjent for<br />
sine produsentjobber og musikalske bidrag på<br />
utallige andre artisters utgivelser. Som musiker<br />
var han for eksempel i flere år gitarist for Bob<br />
Dylan på den nærmest evigvarende Rolling<br />
Thunder Revue - turneen som raste verden<br />
rundt midt på syttitallet.<br />
Fra åttitallet og utover har han produsert<br />
klassiske rockealbum og bidratt musikalsk for<br />
en lang rekke storselgende band og artister som<br />
Jackson Browne, the BoDeans, Bruce Cockburn,<br />
Elvis Costello, Danny Gatton, Los Lobos, Kris<br />
Kristofferson, Counting Crows, Emmylou Harris,<br />
Leo Kottke, Joe Henry og the Wallflowers bare<br />
for å nevne noen få av de mest kjente. Hvis ikke<br />
navnet T-Bone Burnett er oppgitt på ett eneste<br />
et av coverne i platesamlingen din, har den<br />
faretruende mye til felles med en ti kilos jarlsbergost<br />
- den er full av hull, og muligens litt<br />
muggen!<br />
Stjernelag<br />
Burnett valgte fra de øverste hyllene i sin<br />
omfangsrike bekjentskapskrets da han gikk i<br />
gang med å samle den gjengen som bidrar på<br />
"Black & White Nigth". Alle som en av de musikalske<br />
bidragsyterne på denne seansen har velfylte<br />
troféskap hjemme. Eller hva annet kan sies<br />
om Bruce Springsteen, Elvis Costello, Bonnie<br />
Raitt, K D Lang, Jackson Browne, Tom Waits,<br />
Glen D Hardin, Jennifer Warnes, James Burton, J<br />
D Souther og Ron Tutt. Dersom de to sistnevnte<br />
ikke vekker assosiasjoner, kan jeg forsikre om at<br />
begge disse har sitt kunstneriske curriculum<br />
vitae i orden. Ron Tutt var en høyt skattet trommeslager<br />
for Elvis Presley gjennom hele hans<br />
karriere på andre halvdel av femtitallet, hvor<br />
også James Burton tjenestegjorde som fast gitarist.<br />
Begge disse to var sentrale i Emmylou<br />
Harris` fantastiske Hot Band på syttitallet. Ellers<br />
har Mr Tutt banket lær for The Carpenters, Elvis<br />
Costello, Neil Diamond, Los Lobos, Michael<br />
Nesmith, Gram Parsons, Jerry Garcia, Chris<br />
Hillman, Billy Joel, <strong>Hele</strong>n Reddy, Barbara<br />
Streisand og... Ca fire tettskrevne A4 sider til.<br />
J D Souther har også papirene i orden etter<br />
utstrakt samarbeid med The Eagles først og<br />
fremst, men også storstjerner som Linda<br />
Ronstadt, Chris Hillman, Jackson Browne, Jimmy<br />
Buffet og Clannad har nytt godt av hans ferdigheter<br />
både som musiker og komponist. Om ikke<br />
andre steder, så i alle fall i musikklivet er det<br />
bare sunt med litt innavl.<br />
Ellers medvirker Alex Acuna med perkusjon,<br />
Jerry Scheff på kontrabass, Steven Soles på<br />
vokal og Mike Utley på flygel. Utover disse medvirker<br />
også en strykerrekke som ikke er kreditert<br />
på coveret eller andre steder jeg har gravd etter<br />
fakta.<br />
Slagerparade<br />
Med et slikt veritabelt stjernelag på scenen kan<br />
det vanskelig gå galt, og gjør det ikke her heller.<br />
Dette er fest fra A til Å. Det er helt tydelig at<br />
musikerne hygger seg like mye som det overmåte<br />
heldige publikum gjennom hele denne sla-<br />
gerparaden. Dette er megastjerner<br />
som alle er vant til å<br />
spille førstefiolin, men her er<br />
de bare et regelrett backingband<br />
som aldri prøver å stjele<br />
showet fra hovedpersonen.<br />
Bare forestill deg hvordan det<br />
må være å kunne hanke inn<br />
Jennifer Warnes, Bonnie Raitt<br />
og K D Lang som koredamer!<br />
Hvor ofte har du egentlig<br />
sett Tom Waits smile trehundredeogfemtiåtte<br />
grader slik<br />
han gjør bak sitt keyboard<br />
gjennom hele "Dream Baby" ?<br />
I den forrykende utgaven av<br />
"Ooby Dooby" spiller samme<br />
mann med absolutt hele kroppen<br />
og legger inn en minimalistisk<br />
og totalt atonal solo<br />
mot slutten. Rett og slett kostelig<br />
og verd prisen for denne<br />
DVD´en alene! Og når Declan<br />
Patrick McManus (noen kjenner<br />
ham bedre som Elvis<br />
Costello) drar frem munnspillet<br />
på den bluesrockete<br />
"Uptown" er det vel bare ornitologer<br />
og militante dyrevernere<br />
som ikke innrømmer at<br />
de sitter med gåsehud over<br />
hele kroppen!<br />
James Burton, ulastelig antrukket som en<br />
viss annen James - visstnok med rett til å drepe<br />
- i hvit jakke dreper bare et hvert forsøk blant<br />
publikum på å føle kjedsomhet med sitt stilsikre<br />
gitarspill.<br />
I "Candyman" er vi inne i bluesen igjen, og<br />
Costello har igjen fisket frem munnspillet og<br />
blåser en soloduett sammen med hovedpersonen<br />
som får oss til å tenke på steingammel<br />
Beatles. Kanskje vi skal tilgi godeste Elvis C at<br />
han nu for tiden har henfalt til ekteskapelige<br />
plikter og andre sysler med frøken Krall (i Norge<br />
mest kjent som forhenværende barpianist på<br />
hotellet med landets dårligste beliggenhet) likevel?<br />
Etter hvert har Tom Waits også fått hengt en<br />
gitar over skulderen og rocker seg gjennom de<br />
neste numrene, deriblant en svett versjon av<br />
"Mean Woman Blues" og likedane "(All I Can<br />
Do Is) Dream You" før han er tilbake bak tangentene<br />
igjen på "Claudette".<br />
Hovedpersonen selv viser gjennom hele konserten<br />
at stemmen fortsatt er helt på nivå med<br />
glansdagene mer enn tyve år tidligere. Hør for<br />
eksempel hvordan han går opp på avslutningen<br />
av "Crying". Jeg vet ikke hvem av dagens pop<br />
eller rockesangere som er i stand til å tangere<br />
dette. Hadde deltagerne i Idol hørt dette hadde<br />
de neppe noen gang turt å se seg selv i speilet<br />
etterpå, langt mindre melde seg klar for oppdrag<br />
i underholdningsbransjen.<br />
Det sytten nummer lange settet avrundes<br />
selvsagt med "Oh, Pretty Woman", og verdigere<br />
avslutning må vi tilbake til Bjørn Wirkolas stødige<br />
telemarksnedslag for å finne.<br />
Festaften<br />
Om kjendisfaktoren var skyhøy på scenen, var<br />
den ikke stort lavere blant publikum som for en<br />
stor del bestod av a og b kjendiser fra musikk<br />
og filmbransjen, og da ikke nødvendigvis de<br />
mest sobre og glamorøse av dem. La oss si at<br />
Kris Kristofferson og Billy Idol speiler et noenlunde<br />
gyllent gjennomsnitt! Jeg tror nok man<br />
skulle ha kontaktene sine i orden for å sikre seg<br />
billett til denne minnerike aften hvor de gamle<br />
nok en gang viser hvem som er eldst.<br />
Historisk dokument<br />
Selv om denne utgivelsen har visse ubetydelige<br />
skavanker og viderverdigheter rent teknisk sett,<br />
er denne utgivelsen intet mindre enn et dokument<br />
over en vital del av den vestlige hvite<br />
populærmusikkhistoriens gullalder. Hvor mange<br />
av dagens største artister har ikke dratt veksler<br />
på det arbeidet som ble nedlagt av Roy Orbison<br />
og hans samtidige? Bruce Springsteen skal ha<br />
sagt noe sånt som at når han gikk i studio for å<br />
spille inn gjennombruddalbumet "Born To Run,<br />
ville han ha ordene til Bob Dylan, lyden til Phil<br />
Spector , men mest av alt stemmen til Roy<br />
Orbison!<br />
Av ekstramaterialet på denne DVD´en er det<br />
særlig delen som omhandler de medvirkende<br />
musikerne som er verdt å få med seg, ellers er<br />
det ikke så mye for den hengivne factoid. Men<br />
du kjøper ikke denne musikkfilmen for noe<br />
annet enn det den er - en drøy times oppvisning<br />
i musikalsk ekvilibrisme!<br />
4/2004<br />
61
Vossajazz 2004:<br />
Ekstremsport<br />
I desse dagar er Voss truleg mest kjend for Vossa Jazz og<br />
Ekstremsportveko. Av og til kan ein vera i tvil om kva som er<br />
kva. Ekstremsportveko stiller med konsertar i alle sjangrar, og<br />
Vossajazz stiller med orkester som utøver ekstremsport, også i<br />
Idrottshallen.<br />
Vossa Jazz femner vidt. Årets fyrste jazzfestival<br />
varer frå fredag til sundag i<br />
Palmehelga, og er det sikraste varselet i<br />
Vossatraktene på at påska nærmar seg.<br />
Men det har ikkje jazzarane tid til å bry seg om,<br />
for alt på torsdag tjuvstarta festivalen med ein<br />
konsert av unge og talentfulle jazzmusikarar i<br />
form av Hilde Marie Kjersem og TUB Quartet. Til<br />
dei røffaste nummera vart stemma hennar litt<br />
for spe, ho har ikkje rukke over like mange sigarettar<br />
og whisky som eldre songarar. Men gruppa<br />
hennar hadde mange og lekre nummer på<br />
repertoaret, sobert og dyktig framført. Ein god<br />
start på festivalen, som fredag held fram på scener<br />
over heile Voss, frå hotella via Fraktgodsen<br />
ved jernbanestasjonen og til Idrottshallen for dei<br />
aller største publikumsmagnetane, som i år var<br />
Silje Nergaard, Ketil Bjørnstad, Ralph Meyerz &<br />
The Jack Herren Band, Dadafon, Kari Bremnes,<br />
Mezzoforte og Tingingsverket (bassisten Svein<br />
Folkvord).<br />
Melodisk vakkert<br />
Kjetil Bjørnstad hadde offisielt plateslepp på<br />
Vossa Jazz fredagen. "Seafarers Song" vart<br />
framført fyrste gong som tingingsverk under<br />
Festspillene i Harstad i fjor, og fest til plate av<br />
62<br />
4/2004<br />
Jan Erik Kongshaug. Lat oss håpe at han har<br />
gjort eit betre arbeid enn det som vart "Grace"<br />
til del, kor alt som heiter lavfrekvent energi er<br />
barbert vekk. Eg veit det, for eg var tilstades på<br />
konserten (med Trilok Gurtu som rytmisk framdrivar<br />
MED energi). Fredag hadde Bjørnstad<br />
æra av å framføre "Seafarers Song" i<br />
Idrottshallen, som åpningskonsert<br />
(Tingingsverket sto Svein Folkvord for på laurdagen).<br />
For dette var ein flott konsert, med mange<br />
nydelege nummer, også fleire med godt driv, og<br />
med eit solid anker i den flotte og utrykksfulle<br />
stemma til Kristin Asbjørnsen (Dadafon), som<br />
framførte den heller triste historia om kva som<br />
hadde hendt med mennene på havet. Meir rock<br />
enn jazz, kan hende, og med ein dæsj klassisk<br />
på toppen, men dei dyktige musikarane fekk<br />
sleppt seg laus på fleire av numra.<br />
Også Elektro Ompaniet (ikkje noko samband<br />
med Electrocompaniet) hadde plateslepp<br />
under festivalen. Denne pressekonferansen var<br />
so seint på dag at eg rakk han, og vart beløna<br />
med eit eksemplar. Råtøft! Sprek musikk i grenselandet<br />
mellom jazz og tekno eller noko der<br />
omkring, veldig godt opptak, rå bass på ein del<br />
av kutta, reine testplata for audiofile! Og innspelt<br />
i Etne, ikkje England, med Stig Morten<br />
Sørheim, i samarbeid<br />
med avisa Hordaland og<br />
Vossa Jazz records. Vi<br />
kan det her på berget<br />
og. Løp og kjøp!<br />
Silje Nergaard<br />
Ekstremsport<br />
Ekstremsportnummera<br />
starta med Ralph<br />
Meyerz & The Jack<br />
Herren Band. Ikkje veit<br />
eg kven Ralph og Jack<br />
er, men Thomas<br />
Lønnheim og Tarjei<br />
Strøm (Askøy) klarar<br />
seg, takk. Dei sit på kvar<br />
si side av scenen bak<br />
slagverka sine; heilt<br />
framme ved scenekanten,<br />
mot normalt bakst i<br />
orkesteret, kor slagverket<br />
brukar vera plassert.<br />
Dette er heilt tydeleg ei<br />
gruppe med prioriteringar<br />
– rytmar og slagverk.<br />
Jaudå, eg spotta to personar<br />
til, bak og mellom<br />
Tekst og bilder:<br />
Stig Arne Skilbrei<br />
trommisane, men det var ingen tvil om kva som<br />
var denne gruppas Raison d`etre: To villmenn på<br />
slagverk. For dette var ikkje berre eit stødig<br />
komp frå ein plass bak på scenen. Dette var<br />
tromming opphøga til entertainment. Dels sittande,<br />
dels ståande oppå trommene, jaga dessa<br />
karane fram eit driv som fekk publikum i eksta-<br />
Kristin Asbjørnsen<br />
se. Presumptivt rolege vaksne damer og menn<br />
dansa i trance framføre scenekanten.<br />
Innimellom intrikate rytmer og elektronika vart<br />
det gjøgla og triksa med trommestikker på ein<br />
måte berre artistar kan prestere. Dette var<br />
musikk og underhaldning av høg klasse, men<br />
ikkje for satte rumper eller sarte øyregangar.<br />
Lydteknikaren bør passe betre på øyra våre. Det<br />
er ikkje naudsynleg å overdrive. Nok er nok. Me<br />
høyrte dei godt. Det er noko med at når det er<br />
høgt nok, so er det høgt nok, og alt over dette<br />
nivået tener mot si hensikt. Det får like mange<br />
til å forlate salen som til å kome.<br />
Ekstremsport II<br />
Neste ekstremsportnummer sto gruppa<br />
Supersilent for, med Arve Henriksen (trompet),<br />
Jarle Vespestad (trommer), Ståle Storløkken<br />
(tangentar), Helge Sten (elektronikk) og Audun<br />
Strype (lyddesign). Musikken deira er karakterisert<br />
som noko av det mest spanande som skjer<br />
innanfor norsk jazz akkurat no, og er visstnok
Svein Folkvord<br />
ein av noregs framste eksportartiklar. Dei har<br />
gjeve ut fleire plater, siste er Supersilent 6.<br />
Konsertane deira er alle ulike, alle like improviserte,<br />
og til konserten på Vossa Jazz hadde dei<br />
knytt til seg Terje Rypdal, som ikkje hadde noko<br />
problem med å tilpassa seg konseptet. Han sit<br />
bak til venstre på scena, mest utan lys, også<br />
resten av scena er heller dunkel, som for å<br />
understreke (det dunkle<br />
i) musikken. For dette var<br />
korkje melodiøst eller vakkert,<br />
men voldsamt. "Hardcore samtidsjazz"<br />
er beste forsøk på å karakterisera<br />
soundet etter mi meining. Men<br />
me som vaks opp med "progressiv samtidsrock"<br />
har minimale omstillingsproblem!<br />
"Ikkje mykje silent", kommenterte ei vaksen<br />
dame lett ironisk. Det var vilt og hardtslåande<br />
frå fyrste stund, kor Jarle Vespestad trakterte<br />
trommer slik eg aldri har høyrt før, dette overgjekk<br />
også Ralph Meyerz. Dagen etter sit han<br />
smilande i dress og kompar forsiktig til Silje<br />
Nergaard, er dette verkeleg same mannen? For<br />
med Supersilent er han rasande og voldsam, og<br />
får påverke konserten i stor grad. Dei som likar<br />
musikken låg, pynteleg pen, og melodiane etter<br />
tur, ville fått hjerteattakk av dette. Her kom alt<br />
samstundes, rått og uhøvla, på ein måte vi nesten<br />
ikkje har fått presentert musikk før. I all<br />
råskapen – og kan hende nettopp difor – kom<br />
også vare tonar og nydelege melodiliner fram<br />
som gjorde denne konserten til noko av det<br />
vakraste og samstundes mest dramatiske eg har<br />
høyrt. Ekstremt minneverdig. Sjekk ut platene<br />
om du ikkje har høve til å besøkja ein konsert<br />
nær deg. PS. Eg søkte nettet etter omtalar av<br />
denne konserten tre dagar etter og fann ingenting.<br />
Er dette verkeleg så krevjande og nyskapande<br />
at ingen vågar seg på ein omtale?<br />
Tingingsverket<br />
Årets tingingsverk var i år komponert av bassisten<br />
Svein Folkvord, som med energisk og godt<br />
spel kombinert med lange periodar kor han utelukkande<br />
slapp medmusikantane til skapte ein<br />
variert og god konsert, kor særskilt blåserekka<br />
til høgre merka seg ut. Her sto og sat Per<br />
Jørgensen og Staffan Svensson (trompet), og<br />
Jon Pål Inderberg og Andy Sheppard (saksofon).<br />
Vakkert og fengande etter tur frå desse røynde<br />
musikarane. Til å ta seg av det rytmiske hadde<br />
Folkvord knytta til seg den danske trommetrioen<br />
"Drums Across", som han også har spelt saman<br />
med før. Gruppa har henta inspirasjon frå Afrika<br />
og Latin-Amerika, og dette fekk i nokon grad<br />
prege konserten, utan at han høyrdest påtrengande<br />
framand ut av den grunn. Men eg er ikkje<br />
i tvil om at trommemenn i bastskjørt hadde<br />
skapt meir liv og røre.<br />
Og vinneren er…<br />
Etter ein slik konsertmaraton er eg alltid totalt<br />
utsliten, og like deler overlukkeleg over all den<br />
gode musikken eg har fått høyrt, og ulukkeleg<br />
for all den eg ikkje rakk over. I siste gruppa fell<br />
Electric Ceili, Dewey Redman, Ana Popovic,<br />
Dave Holland, Voss Horn, Elektro Ompaniet og<br />
Wibutee, for berre å nemne nokre. Og så er det<br />
dei du helst ville sleppe å høyre – Mezzoforte,<br />
for eksempel. Men nostalgikarane skal også ha<br />
sitt. Og smak og behag er som baken – delt.<br />
Her skulle ingen stemmast ut, her skulle det<br />
vera noko for ein kvar smak. Og det er lukkast.<br />
Vel blåst for ein festival som ikkje kunne måle<br />
seg med jubileumsåret i fjor i omfang, men som<br />
ikkje hadde færre høgdepunkt av den grunn.<br />
Hilde Marie Kjersem<br />
i Tub Quartet<br />
Ralph Meyerz & The Jack Herren Band<br />
Personleg favoritt? Supersilent, utan fnugg av<br />
tvil. Eg er framleis litt skjelven.<br />
Festivalleiar Lars Mossefinn drog festivalen i<br />
mål med eit pent lite overskot, og utan større<br />
arrangementstekniske problem. Det vart selt like<br />
mange billettar som i jubileumsåret i fjor, dvs<br />
kring 13.000, tilsvarande om lag 1,5 mill. i<br />
omsetning. Neste Vossa Jazz går av stabelen<br />
18-20. mars i 2005. For mange av oss er det<br />
ikkje naudsynleg å krysse av; her på Voss er<br />
som sagt Vossa Jazz synonymt med påske, og<br />
eg vil sjå den som gløymer den.<br />
4/2004<br />
63
plateanmeldelser<br />
Blått & rått av Håkon Rognlien<br />
haakon.rognlien@c2i.net<br />
Aerosmith<br />
Honkin’ on Bobo<br />
(Columbia 515447 2)<br />
Denne setter foreløpig en ny standard for "rått"<br />
i denne spalten, Aerosmith farer ikke akkurat<br />
stillferdig fram over musikklandskapet, heller.<br />
Dette er altså blues etter Aerosmith’s ideer, og<br />
egentlig burde det vel stå "blues", for dette er<br />
vel så mye reinspikka heavy, kokt på blå og<br />
gamle røtter. Dermed er det ikke sagt at det ikke<br />
er kult, for det er det virkelig! Selv om jeg finner<br />
både fremføring og lyd noe anmasende til tider.<br />
Lyden er som den skal være; rocka til tusen.<br />
Litt vel heftig i toppen, litt lite fedme i bånn,<br />
men stein hard og rett på sak. Mye av det<br />
samme kan sies om fremføringen, og det finnes<br />
dessuten noen vannvittige perler innimellom.<br />
"Never loved a girl" er en slik. Helt sykt rått<br />
sunget av den lett aldrende Steven Tyler (fatter’n<br />
til Liv "bilvask" Tyler, du vet...), jaggu holder<br />
stemmen på disse kara lenge...! Den seige "The<br />
Grind", som er original skrevet for denne skiva,<br />
har mye av det samme, fett komp, rå vokal, men<br />
det skal litt til å putte dette i blues-båsen.<br />
Over på mer reell blues, Willie Dixons "I’m<br />
ready", viser på en måte hva det er heavyfolket<br />
driver med, og når det går opp for en, så må en<br />
vel lure på om de egentlig har spilt rein blues<br />
hele tiden? For Dixon-låta blir plutselig en helt<br />
standard heavy-låt! Skjønn det den som kan!<br />
På den annen side kan jeg godt akseptere<br />
dette som et kvalitetstegn, det at Aerosmith<br />
makter å gjøre disse gamle bluestraverne helt<br />
og holdent til sine egne.<br />
Jo, dette er egentlig drittøft! Det tar bare litt<br />
tid før det synker inn, men når det er i orden;<br />
yess! Herlig cross-over fra Aerosmith!<br />
Eric Clapton<br />
Me and mr Johnson<br />
(Reprise 9362 48730-2)<br />
Denne skiva bare måtte komme før eller siden.<br />
Her tar Clapton sitt endelige "oppgjør" med sin<br />
"all time hero", Robert Johnson og hans<br />
musikk. Klart det er nydelig. Klart det er teknisk<br />
briljant. Likeså er det klart at Clapton er hvitere i<br />
ansiktet enn Johnson var, så lenge han var i live,<br />
i hvert fall. For jeg må innrømme at jeg hører<br />
med i den gruppa som mener at blues er det<br />
navnet de fargede satte på den musikken de<br />
hvite aldri klarte å synge. (NB! Her er det vel<br />
viktig å nevne at Stevie Ray Vaughan må ha<br />
vært neger, på et eller annet vis!) Det har seg<br />
nemlig slik at dette blir litt i overkant mye Eric<br />
Clapton, forretningsreisende i musikk, som foredrar.<br />
Og det er egentlig litt underlig, for dette er<br />
tross alt musikk som ligger ham dypt i sjelen.<br />
Selvsagt spiller han bra, tross alt snakker vi om<br />
en gitarist med fortid som Gud, og vokalen hans<br />
har jo blitt bare bedre og bedre, så det er vel litt<br />
drøyt å klage også. Det er bare det at dette tar<br />
liksom ikke av! Selv om enkelte av sangene står<br />
fram som store (Last fair deal gone down, Kind<br />
hearted woman blues, Love in vain m.fl.), så blir<br />
det mye rutine, og lite emosjoner til tider. Men...<br />
selvsagt; denne skiva er tross alt essensiell.<br />
Clapton gjør Johnson, ikke sant. Det er ikke mer<br />
å si.<br />
PS: Denne skiva er mishandlet av kopibeskyttelse.<br />
Mange CD-spillere har problemer med<br />
den, ikke så merkelig, for dette er altså ikke en<br />
CD. Derfor opplyses det at den er spillbar på de<br />
fleste CD-spillere der ute. Dette er skammelig<br />
politikk fra plateselskapene, og går de på trynet<br />
er deres egen feil!!<br />
CD’r fra NAIM!<br />
Blått & Rått-spalten har slitt helt fra starten med<br />
å skaffe bluesskiver fra plateselskapene, og<br />
dette har ført til et noe tilfeldig utvalg hittil.<br />
Derfor har vi bestemt oss for å revitalisere en<br />
smule, og da med et fokus mer i retning av de<br />
<strong>Fidelity</strong> egentlig har som målgruppe. Altså vil vi<br />
lete etter bluesskiver med spesielt god lyd,<br />
SACD, DVD-A og vinyl, spesialutgaver etc. Vi vil<br />
denne gangen foredra begivenhetene en smule,<br />
ved å anmelde noen plater fra Naim’s eget plateselskap.<br />
At de stort sett inneholder Jazz..., vel<br />
det velger vi denne gangen å se bort fra...<br />
Følg med i neste nummer, vi vil da komme
sterkt tilbake med blues og god lyd. Selvsagt vil<br />
vi fortsette også anmeldelser av spesielt interessante<br />
"normale" blå og rå skiver...<br />
Antonio Forcione<br />
Ghetto Paradise / Touch wood<br />
(Naimcd 032 og 069)<br />
Antonio Forcione er en dyktig låtskriver, gitarist<br />
og arrangør. Bare for å ha det klart: Dette kan vi<br />
ikke katalogisere som blues. Det er og blir jazz,<br />
relativt eksperimentelt til og med. Men ikke<br />
såpass eksperimentelt at det er veldig vanskelig<br />
tilgjengelig, det er nokså lettfattelig, til tross for<br />
stor kreativitet. Det er i all hovedsak gitaren<br />
som er solisten her, dog med enkelte vokale,<br />
ordløse innslag. Og dette er bare vakkert. Det er<br />
latinske rytmer, det er dvelende intensitet, det er<br />
friskt og levende. Så jeg er ikke redd for å anbefale<br />
disse skivene på bakgrunn av det musikalske<br />
innholdet alene.<br />
Men over til lyden. Alle Naim-skivene jeg har<br />
hørt låter helt fantastisk. Det kan ikke på noen<br />
måte påstås å låte digitalt, her finnes en varm<br />
organisk klangstruktur som foruten å videreformidle<br />
instrumentklangen meget troverdig, også<br />
formidler følelser og liv meget effektivt. Dette er<br />
dynamisk og heftig til 1000! Det er både varmt<br />
og heftig, nært, men med masse rom, tight,<br />
men romslig, kort sagt unike opptak.<br />
Atmosfæren det svinges opp med på disse opptakene<br />
er helt spesiell, og av en type man ikke<br />
hører maken til i opptak i de mer "vanlige" studioomgivelser.<br />
Disse skivene er et glimrende utgangspunkt<br />
for dypere kjennskap til Naim’s musikalske og<br />
lydmessige univers..<br />
Fred Simon<br />
Dreamhouse<br />
(Naimcd 044)<br />
Dette er i utgangspunktet en helt typisk pianojazz<br />
skive, der Fred Simon har med seg bass og<br />
Tim de Paravicini's<br />
EAR 890<br />
CLASS A ranking<br />
STEREOPHILE April<br />
2004<br />
Fagerbk. 8, 5101 Eidsvågneset<br />
Tlf / Fax 55 25 62 14<br />
E-mail: audiomed@online.no<br />
trommer i form av musikerne Kelly Sill og Sarah<br />
Allen. Simon hare n mangslungen, drøyt 30 år<br />
lang musikerkarriere bak seg, men virker absolutt<br />
kapabel til en del år til... Musikken består<br />
av egenkomponert materiale, tidvis dvelende og<br />
drømmende, tidvis mer upbeat, men alt er<br />
meget høreverdig og involverende.<br />
Mye av grunnen til at det er så lett å like<br />
denne musikken er faktisk det glimrende innspillingskvaliteten.<br />
Sjekk for eksempel ut trommelyden.<br />
Slik trommelyd, så autentisk, det har<br />
jeg neppe hørt på opptak gjort særlig mye<br />
senere enn 1970! Men det betyr ikke at dette<br />
låte gammeldags på noen måte! Det er bare så<br />
heftig og dynamisk og så fullt av klangfarger at<br />
det er helt overveldende. Denne skiva fortjener<br />
en plass i samlinga til alle musikkelskere og hi-fi<br />
entusiaster!<br />
Naim’s plater kan skaffes hos Lyric Hi-fi i Oslo.<br />
4/2004<br />
65
High-End matlaging:<br />
Sol, sommer<br />
og tapas<br />
Sommeren står for døren. Hverken friluftsaktiviteter<br />
eller musikklytting kan neglisjeres.<br />
Vi har ikke tid til å henge over grytene,<br />
men tapas eller småspise fordrer minimal<br />
innsats, egner seg godt under parasollen og<br />
kan smake fenomenalt godt.<br />
Den nordiske sommeren er et meget flyktig fenomen. For å få tid<br />
til alt den har å by på må man kutte ned på enkelte ting, søvn<br />
for eksempel. Enda mer viktigere ting som åndelig føde i form av<br />
musikk kan dog ikke unnværes. Ei heller legemlig føde når den<br />
kombineres med nytelse.<br />
Undertegnede med familie henlegger inntak av nytelsesmidler/mat<br />
utendørs i denne årstiden. En av de mest vellykkede reseptene er tapas<br />
og svale og fruktige viner.<br />
Et tweak for ganen<br />
Tomaten er en gudegave, og i vår husholdning er enhvert bedre måltid<br />
ikke komplett uten denne sunne råvaren. Gjerne i rause mengder. Nå får<br />
man jo kjøpt tomater av minst halvanstendig kvalitet året rundt på våre<br />
breddegrader. Cherrytomater er gjengangeren, og hvis man legger hakkede<br />
sådanne oppå et ristet, hvitløksbestrøket brød, har man laget en<br />
«bruschetta».<br />
Bruschetta er så enkelt å lage at selv den mest ensporede lydnerd<br />
burde kunne klare det på ti minutter. Fra starten av var ikke denne små-<br />
66<br />
av Tore Dag Nilsen<br />
4/2004<br />
retten<br />
noe mer<br />
enn grillet, halvgammelt<br />
brød som gnis<br />
med hvitløk og overhelles olivenolje.<br />
Er kvaliteten på disse tre, simple ingrediensene<br />
god nok, finnes det ikke mer fristende mat noe sted på<br />
denne kloden. Garantert, og slik kan du stadig få denne retten fra tradisjonelle<br />
restauranter i Italia og Spania. Noen ganger er det enkleste best.<br />
(Jeg ser her for meg hovne drag i ansiktene på «rør- og horn-mullahene»<br />
som det begynner å bli endel av rundt omkring...)<br />
En ekte mat- eller lydnerd klarer imidlertid ikke å dy seg for å spinne<br />
videre på et suksesskonsept, så vi går i gang med den etablerte varianten<br />
med tomat.<br />
Komponentsliste<br />
Man trenger brød. Det mest autentiske og kanskje beste er middelhavsinspirert,<br />
surdeigsbasert landbrød, men det meste duger.<br />
Plenty med gode tomater. I dag kan man velge å<br />
vrake i forskjellige tomattyper og kvaliteter. En av<br />
dem kalles ganske treffende for smakstomater.<br />
Prisen er klart høyere enn for vanlige smaksløse<br />
tomater, men her ligger mye av forskjellen mellom<br />
suksess og fadese.<br />
En «båt» (bit) fersk hvitløk.<br />
Basilikum (best med fersk, men tørket funker hvis<br />
man ikke har noe annet for hånden).<br />
Olivenolje av god, ekstra jomfruelig type (alle<br />
oppegånde menn vet vel etterhvert at dette ikke<br />
har noe med mannsgriseri å gjøre...)<br />
Pepper- og saltkvern (forbausende mange audiofiler<br />
over tretti år har vel slike?).<br />
Users manual<br />
Man(n) starter med å sette på stekeovnen. Varmen<br />
skal være høy, 250 grader eller noe i den duren.<br />
Mens varmen tar seg opp skjærer man opp<br />
tomatene i ganske små biter, blander i basilikumen<br />
og litt olje. Skrell hvitløken.<br />
Når ovnen har blitt varm legger man ønsket<br />
antall skårne brødskiver inn. Etter et par, tre minut-
ter har de blitt nesten helt<br />
gjennomstekt og fått en<br />
gyllen overflate<br />
med litt mørke<br />
kanter her og<br />
der. Da tar man<br />
dem ut og<br />
går straks<br />
over i neste<br />
operasjon,<br />
som er å gni<br />
skivene svært<br />
forsiktig med<br />
en hvitløksbit.<br />
Det skal ikke<br />
mange dragene<br />
over «smørsiden»<br />
før man<br />
begynner å merke<br />
den umiskjennelige<br />
duften. Stopp der.<br />
Hell over «tomatgørra»,<br />
overdryss dette med<br />
litt pepper og salt fra kvernene,<br />
og vips, så er maten ferdig<br />
til å nytes. Serveres sammen<br />
med sval, fruktig rødvin eller kald<br />
og frisk rosèvin eller ditto tørr hvitvin.<br />
Tøff, tøffere, Mann<br />
Et par store skiver med bruschetta er ikke nok proteiner<br />
for en voksen mann som trenger krefter til å reise<br />
seg opp for å skifte CD´er eller snu plater. Dagens<br />
audiofil bruker ikke CD-skiftere, like lite som gårsdagens<br />
brukte plateskiftere. Har du forresten hørt om sportbilsentusiaster<br />
som kjører biler med automatgir? - Den<br />
smale sti har alltid vært kronglete.<br />
Nok om det i første omgang, vi trenger mer mat, og hva<br />
er mer smakefullt og lettlaget enn en tallerken med diverse<br />
modne, harde oster samt noen skinkeflak og biter med chorizopølse?<br />
Bildet viser «husets tapastallerken». Det er to meget gode<br />
grunner til at jeg trekker fram denne. Den første er at det smaker himmelsk<br />
godt. Den andre er at tillagingen er ytterst enkel. Ja, i realiteten<br />
dreier det seg om fullstendig ferdig tillaget mat.<br />
Denne tapastallerkenen kan også være unntaket som bekrefter regelen<br />
om at fersk mat er best. Jeg nevner dette fordi det tydligvis alltid skal<br />
være en og annen bedreviter på hi-fi nettsidene som arrogant avfeier<br />
dette og alt annet vi skriver som annenrangs amatørtull. Når vi generøst<br />
inviterer disse moderne utøverne av den urgamle sporten mannlig rivalisering<br />
til å dele sine alltid litt eller meget bedre kunnskaper og ferdigheter<br />
med våre øvrige lesere, blir det nesten alltid helt taust.<br />
State of the art råvarer<br />
Det er fint at denne maten er så og si ferdig tilberedt. Verre er det at den<br />
har sin pris, bokstavelig talt. Tallerkenen «pyntes» opp med ting som vellagret<br />
ekte spansk manchegoost samt diverse annen ost man kommer<br />
over, serranoskinke, små harde biter av chorizopølse, noen olivener, halve<br />
båter med cherrytomater (hvis du ikke allerede har spist tomatbruschetta<br />
da), soltørkede tomater og andre ferdiglagede delikatesser du måtte<br />
komme over. Dette er dyre saker, og ikke noe for den delen av leserskaren<br />
som synes det er viktigere å svi av pengene på siste nytt innen «The<br />
Absolute Sound-sertifiserte» høyttalerkabler enn å nyte livet.<br />
Dessverre mister tallerkenen sin smakskraft og særpreg hvis man jukser<br />
for mye og legger på billigere oster og skinker. Det er ingen vits i å<br />
spare seg til fant.<br />
Toppkvalitets vellagret spansk pata negra-skinke koster mer enn 600<br />
kroner per kilo - i Spania, men det skal sies at smaken mer enn rettfer-<br />
diggjør prisen. Helt utrolig er overhodet ingen overdrivelse. I Norge tør<br />
jeg ikke å tenke på hva den ville koste, hvis du overhodet får tak i den.<br />
Derfor ender vi likevel oftest opp med middels kvalitet serrano eller<br />
parma. Det kan utmerket godt tenkes at de beste av den nye generasjonen<br />
norsk kvalitetsskinke blir et godt alternativ til disse. Standard norsk,<br />
masseprodusert «saltskinke» uten kjøttsmak er forøvrig bare tull.<br />
På bildet kan man se at jeg kun har anvendt ferdigdelt, vakumpakket<br />
chorizopølse. Den er på langt nær så smaksrik som de knudrete, lange,<br />
bøyde «pinnene» med skikkelig chorizo, men det var det jeg klarte å få<br />
tak den dagen. Livet ender gjerne opp med alt for mange kompromisser...<br />
Tilgangen på gode importerte oster begynner dog å bli god, og prisene<br />
kan tolereres når det ikke dreier seg om hverdagsmat. Godt det, for<br />
norsk, industrielt framstilt og pasteurisert ost blir bare tull det også. Det<br />
forstår man når man får smake de bedre av de ekte varene.<br />
Enkelt og greit<br />
Nå som vi har betalt oss ut av tidsklemma med å svi av noen kroner på<br />
kostbare, nytelsesklare delikatesser, lager vi elegant det hele om til å bli<br />
en (nesten) fullverdig varmrett ved spe på med de ferdiglagde «krydderpotetene»<br />
(tidligere kalt spanske poteter) fra Hveberg, som man nå<br />
finner i kjølediskene i svært mange dagligvarebutikker. Dette geniale<br />
påfunnet leveres i porsjonspose for to, tre personer. Du legger enkelt og<br />
greit posen i varmt vann 9 minutter. Slå av vannet og klipp opp. Så enkelt<br />
kan det være å servere virkelig gode, ferdigskrelte, krydrede og saustilsatte<br />
poteter. Eller man kan bytte ut potetene med en brødskive med et<br />
speilegg, og kalle retten for spansk senfrokost. Mulighetene er mange.<br />
Drikke<br />
Vinvalget kan bli litt vanskelig siden tapas gjerne består av smaksterke<br />
og ganske forskjellige retter. Den vinen som fungerer til én rett/ingrediens,<br />
blir kanskje helt feil til neste. Tapas kan godt følges av svale, fruktige<br />
rødviner eller kalde roséviner, som anbefalt til bruschetta over<br />
her. Slik drikkes og spises det ofte på barene i Spania, men jeg<br />
synes nå likevel at denne maten er så eksotisk og kostbar<br />
her på berget at den fortjener litt ekstra.<br />
Tørr hvitvin fungerer neppe. Den blir regelrett<br />
overkjørt av skinke og pølser, og smaker litt kjedelig<br />
sammen med de svært modne, tørre<br />
ostene. Gå i såfall for tørr sherry. Det er perfekt,<br />
og kald, frisk, relativt nytappet Fino eller<br />
Manzanilla har mange likhetstrekk med tørr<br />
hvitvin og smaker nydelig til omtrent alt av<br />
kald mat (og mye varm også). Mange nordmenn<br />
får imidlertid angst bare de hører ordet<br />
sherry, rødvin skal det være.<br />
Normalt synes jeg det er best og mest riktig å velge viner fra samme<br />
land som maten. Mest suksess har vi hatt med viner fra Duero-dalen,<br />
ganske langt nordvest i Spania. Duero er også navnet på den kjente<br />
elven som går over til å hete Douro på «portvinsiden» av grensen. Viner<br />
herfra er såpass mørke og tette at de ikke lar seg spille ut av smaksterke<br />
saker som skinker og pølser. Se etter distriktsnavn som Ribera del Duero,<br />
Toro eller Castilla y León.<br />
Det kan også tipses om at Valpolicella-viner av typen «Amarone» eller<br />
«Ripasso» fra Veneto i Italia kan smake fabelaktig godt sammen med<br />
«vanskelige» tapasretter. Disse vinene har mye av alt takket være tørking<br />
av druer eller annengangsgjæring. Gode eksempler av disse artene er<br />
tapas nok i seg selv, og ut fra en nesten pervertert tankegang om at fortettet<br />
og smaksterk mat fortjener ditto viner, kan dette bli harmoni.<br />
Hvis du ikke har lyst på vin, kan det være en god idé å prøve seg med<br />
et tysk hveteøl. Weissbier, som de heter på originalspråket, er meget matvennlige.<br />
Dessuten har det kvalitet, eleganse og et register av smaksnyanser<br />
du leter helt forgjeves etter i norsk øl, med mindre det dreier seg<br />
om de eksklusive, småskalaproduserte ølene til «Nøgne Ø, Det kompromissløse<br />
Bryggeri» i Grimstad. Disse kan også være verdt å prøve til<br />
tapas.<br />
God appetitt!<br />
4/2004<br />
67
Intervju med Tim de Paravicini<br />
En time med Tim av<br />
Tim de Paravicini er mannen bak firmaet EAR-Yoshino – selskapet for<br />
en del år siden måtte skifte navn som resultat av en navnetvist med<br />
en ikke ukjent konkurrent. Prøv å gjett hvilket firma det gjelder, når<br />
Tims opprinnelig navn på firmaet var "Esoteric Audio Research"?<br />
Han har gjort seg bemerket, ikke bare som en ekstremt kyndig konstruktør,<br />
men også som en like ekstremt frittalende mann, med relativt<br />
dårlig utviklet ærefrykt for sine konkurrenter.<br />
Tims noe svingende humør og utømmelige vitebegjær (og ditto enorm<br />
kunnskap om de ufatteligste temaer), er velkjent for alle som kjenner<br />
mannen. Når jeg møtte han i Gøteborg i forbindelse med åpningen av<br />
Mårten Designs nye besøkssenter, var det derfor to faktorer som medførte<br />
en viss spenning. Det ene var Tims humør for dagen, og det neste var om<br />
jeg kom til å klare å styre samtalen unna temaene biler og fly. De to nevnte<br />
temaer er områder som kan oppholde den engelske eksentrikeren betydelig<br />
lengre enn min tilmålte time. Vel, vi klarte det nesten, og brukte faktisk<br />
bare dobbelt så lang tid som planlagt. Hva vi ble enige om vedrørende<br />
biler, fly, språk og reiseliv får bli til en annen gang. Uforutsigbar<br />
eller ikke, så viste det seg i hvertfall at mannen er uhyre interessant sam-<br />
68<br />
PROFIL:<br />
Navn: Tim de Paravicini<br />
Født: 1945 i Nigeria<br />
Bosted: Cambridge i England<br />
Firma: EAR-Yoshino,<br />
med 6 ansatte<br />
Hobby: Flyging med (eget)<br />
småfly, biler og<br />
livemusikk<br />
Favorittmusikk: Rock, blues, jazz.<br />
Absolutt ikke klassisk<br />
– det gjør han etter<br />
eget utsagn rastløs<br />
og aggressiv...<br />
Vinyl eller CD?: Vinyl<br />
Vidag Mørch fikk nylig anledning til å dele en<br />
time og en stor kanne kaffe for et av tidenes<br />
minst strukturerte portrettintervjuer. La meg<br />
fastslå at en time med Tim, en av hi-fi bransjens<br />
mest markerte profiler ikke er som alle andre<br />
timer...<br />
4/2004<br />
Vidar Mørch<br />
talepartner og svært så hyggelig på en god dag. Og boblende! Så<br />
boblende at nedenstående (relativt frie) oversettelse ble et lite kunststykke<br />
å sammenfatte, etter den noe kaotiske samtalen.<br />
VM: Hva vakte din første interesse for musikk?<br />
TdP: Mitt første møte med musikk var fra mors grammofon hjemme i<br />
Nigeria, der vi bodde til jeg var 7 år.<br />
VM: Dette var en vel noe før "high-end" begrepet var aktuelt?<br />
TdP: Jeg er født i 1945, så det begynner å bli en liten stund siden, ja.<br />
VM: Hva fikk deg til å starte med egne konstruksjoner?<br />
TdP: Som studiotekniker var jeg aldri fornøyd med standardutstyret fra<br />
andre produsenter, så jeg begynte å modifisere og forbedre dette.<br />
VM: Du er kjent for å være en smule kritisk overfor andre konstruktører.<br />
Kan du, for en teknisk ukyndig som undertegnede, forklare hvor du skiller<br />
deg fra de andre?<br />
TdP (peker mot sin utvilsomt kreative hjerne): "I’ve been given this" (-så<br />
da, så).<br />
På oppfordring fortsetter han:<br />
Jeg har gode ører, og er genuint musikkinteressert. Generelt har teknikere<br />
dårlig øre for musikk, noe som uunngåelig gir et litt dårlig utgangspunkt.<br />
Mine konstruksjoner er laget av ekte musikkglede. De fleste store produsenter<br />
lager ting de vet de kan selge. Det er pengene, og ikke musikken<br />
som styrer.
VM: Du har tidligere sagt at du ønsker å prise dine produkter så flest<br />
mulig kan ha råd til å eie godt utstyr. Er det også musikkgleden din som<br />
taler?<br />
TdP: Jepp! Musikk er det viktigste vi har, og burde være tilgjengelig for<br />
alle. Gratis faktisk – men med høy kvalitet! (Kvaliteten på lavoppløst<br />
gratis musikk på internett, ble liksom lukket før det ble et tema).<br />
VM: Du blir ikke søkkrik av en sånn filosofi?<br />
TdP: Verdens high-end marked er ca. 1 millioner mennesker. 100 000<br />
kjøper det aller dyreste og 1000 solgte komponenter fra én produsent<br />
er meget bra. Nei – man blir ikke rik av det. Det er ikke det som er<br />
poenget heller.<br />
VM: Er det én spesiell ting av teknisk karakter, som gjør dine produkter<br />
bedre enn mengden?<br />
TdP: Egenutviklede transformatorer med ekstremt stor båndbredde, og<br />
enkelte unike kretsløsninger.<br />
VM: Dine EAR 509 monoblokker er noen av dine beste og mest prestisjefylte<br />
produkter. Likevel er de uendret over 25 år. Har rørforsterker-teknologien<br />
virkelig endret seg så lite?<br />
TdP: Ja.<br />
VM: 509 ble opprinnelig laget for studiobruk. Er det fremdeles noen i<br />
platebransjen som bryr seg så mye om opptakskvaliteten?<br />
TdP: Noen, men sørgelig få. Dagens musikkproduksjoner er generelt<br />
noe komprimert "crap". Heldigvis svinger trender og det er tegn til at<br />
kvalitet er på vei tilbake igjen. Etterhvert finnes det faktisk en hel del<br />
unge musikere som til og med kan spille...<br />
VM: Litt mere teknikk: Rør eller transistor?<br />
TdP: Rør – absolutt rør! Transistorer er mest for pengehaiene.<br />
VM: Dine egne "state of the art" produkter (monoblokker og en forforsterker)<br />
er jo transistorbaserte?<br />
TdP: Bare for å vise at jeg kan lage det ekstremt med transistor også –<br />
hvis jeg vil.<br />
VM: Hvilket produkt er du mest stolt av å ha laget opp gjennom årene?<br />
TdP: Det må være en forsterker som ble døpt A1. Helt rå!<br />
VM: Hva med flerkanalslyd i disse moderne tider? Uinteressant?<br />
Tidligere<br />
utgivelser!<br />
kan bestilles* på<br />
www.audioforum.no<br />
DET BESTE AV HI-FI, MUSIKK OG HJEMMEKINO<br />
TdP: Fullstendig! Hi-fi er én ting, video noe annet. De som elsker hjemmekino<br />
er ikke de samme som elsker god musikkgjengivelse.<br />
VM: Helt til slutt: Hvordan ser ditt hjemlige referanseanlegg ut?<br />
TdP: Ikke i det hele tatt! Det er historien om skomakerens barn er jeg<br />
redd. Bare prototyper.<br />
4/2004<br />
eller på tlf. 22 17 60 50<br />
Tilbud:<br />
Bestiller du 5<br />
eller flere blader -<br />
spanderer vi porto!<br />
* Pris NOK 98,-. Porto kommer i tillegg.<br />
Vær rask - begrenset lager .<br />
69
PBN Montana SP3<br />
Dynamisk amerikaner<br />
70 4/2004<br />
Her finnes bare et<br />
par mindre danske<br />
bass/ mellomtone<br />
elementer som<br />
flankerer superdiskanten<br />
som<br />
også er fra Vifa.<br />
Men det store,<br />
solide kabinettet<br />
og et enkelt delefilter<br />
gir storslagen<br />
"amerikansk" lyd<br />
over et bredt<br />
frekvensområde.<br />
av Knut Vadseth
Jeg har tidligere lyttet til to større høyttalersystemer<br />
fra amerikanske Montana som tilsammen<br />
får meg til å undres på hva slags<br />
stuer disse høyttalerne er ment for. For selv<br />
om det er masse pent å si om disse høyttalerne,<br />
særlig den kostbare Montana XP (ca.kr.90.000),<br />
så er det påfallende hvordan klangbalansen på<br />
alle disse- pluss på flere modeller fra eksklusive<br />
Dave Wilson- prioriterer en slagkkraftig og<br />
dynamisk klangbalanse som har ekstra mye<br />
trøkk sånn midt i mellomtonen rundt et par<br />
KHz.<br />
"West Coast"<br />
Denne pågående "west coast" lyden kan også<br />
minne om eldre JBL konstruksjoner. Det jeg<br />
undres på er hvorvidt denne klangbalansen er<br />
for å skape best mulig klang blandt ekstremt<br />
dype tepper og store rom med eldre<br />
rørforsterkere med pæreformet frekvensgang,<br />
eller om det hele simpelthen<br />
bare er en optimal utnyttelse av<br />
eksisterende dynamiske elementers<br />
konstruksjoner for å få de til å spille<br />
så høyt og rent som mulig. Dette helt<br />
uten sugefiltre og andre korrigeringer<br />
som retter ut frekvensgangen, men<br />
muligens ødelegger dynamisk kontrast.<br />
Og som helt sikkert ødelegger<br />
for maks driftseffekt.<br />
Følsomheten på denne store høyttaleren<br />
med de relativt små elementene<br />
og det sannsynligvis ukompliserte<br />
to-veis delefilteret, er oppgitt til 90<br />
db ved 1 kHz i 8 ohm på 1 meters<br />
avstand og 1 watt påtrykk. Samtidig<br />
er bassen litt slank, men glitrende<br />
stram og dynamisk ned til omlag<br />
35 Hz hvor vi finner minus 3 dB<br />
punktet ifølge produsenten. Dette<br />
stemmer godt med egen lytting. Den<br />
litt slanke bassen vil oppleves tilnærmet<br />
ideel med en smule assistanse av bakvegg<br />
som kan gi et par-tre dB løft. Vekten er langt fra<br />
slank, men solide 41 kg pr stk. Inkludert et par<br />
meget gedigne spikes på metall uteliggere med<br />
solide justeringsskruer.<br />
Vifa superdiskant<br />
Jeg trodde i utganspunktet at de to mellomtone/basshøyttalerne<br />
som flankerte superdiskanten<br />
i et d’Appolito liknende system var av Scan<br />
Speak kevlar typen på 7 tommer som jeg anser<br />
for å være blandt verdens aller ypperste småbasser.<br />
Denne har også en forrykende bra<br />
mellomtone med glimrende stemmegjengivelse.<br />
Isteden har konstruktøren Peter Noerbaek spart<br />
noen kroner ved å velge en noe rimeligere Vifa<br />
variant. Husk at dette er en relativt rimelig høyttaler<br />
med et usedvanlig stort og solid kabinett<br />
som spiser mye av budsjettet. Høyttaleren har i<br />
mange år vært med på anbefalingslisten til<br />
Stereophile og koster der borte 4000 daler før<br />
skatt og frakt. Normalt skulle dette tilsi en pris<br />
på minst 50 tusen kroner på det norske markedet,<br />
men ved å selge direkte tilbyr importøren<br />
Morten Hassum høyttaleren for tett på halv pris.<br />
Diskanten er imidlertid av den puppale Vifa<br />
varianten som vi ser på stadig flere nyere høyttalerkonstruksjoner.<br />
Dette simpelthen fordi<br />
denne superdiskanten er glitrende god og kan<br />
serieproduseres til en fornuftig pris, selv for produsenter<br />
soom ofte må gange inntakskost med<br />
10 for å kalkulere antatt utsalgspris.<br />
Jeg har ikke tatt noen nærmere titt på delefilteret,<br />
men registrerer at delefrekvensen er<br />
2.200 Hz og at her er brukt uvanlig kostbare<br />
motstander av metalissert polypropylen og at<br />
innvendig kabling er med skikkelige greier fra<br />
Monster. Jeg forutsetter likevel et ganske enkelt<br />
delefilter uten kompliserte korreksjonskretser<br />
eller andre oppgaver enn å fordele effekten fra<br />
forsterkeren uten videre dikkedarer mellom de<br />
dobble bassene og superdiskanten. Husk at det<br />
enkleste så opplagt også kan være det beste!?<br />
Stor lyd<br />
Selv om jeg måtte bruke litt fantasi i min vanlige<br />
oppstilling (uten bakvegg) for mentalt å øke den<br />
dypeste bassen med et par dB, så var det uansett<br />
forbløffende å opplevde det storslagne lydbildet<br />
fra disse høyttalerne med de små (7 tommer)<br />
elementene. Ikke bare var klangbalansen<br />
storslagen; også dynamikken låt som om det<br />
hele kom fra skikkelig store høyttalere.<br />
Holografien var til å ta seg en joggetur i, stort<br />
og imponerende flott. Og man kunne spille<br />
svært høyt før dynamikken ble redusert, forvregningen<br />
økte og bassen ble pudding.<br />
Dette var simpelthen stort, tøft, men også en<br />
smule røft. Riktignok lå "ståpå" området en<br />
oktav eller to dypere enn på de større Montana<br />
høyttalerne (og Wilson) med egen mellomtone.<br />
Jeg vil derfor karakterisere klangbalansen som<br />
ganske maskulin og mørk tross en litt fremtredene<br />
mellomtone.<br />
Her på Montana SP 3 gikk frekvensgangen<br />
fra en dyp og dynamisk, men en smule slank<br />
dypbass, på svakt stigende kurs til elementene<br />
har en naturlig makseffekt ved ca 1000 Hz.<br />
Deretter faller de noe før diskanten har tatt over<br />
for fullt. Dermed blir området ved 2-3 kHz litt<br />
redusert, mens diskanten kvikt gjenfinner korrekt<br />
nivå og gir en ganske forbilledlig flat diskant<br />
til betydelig over hørbart område. Den litt<br />
røffe, ujevne overgangen (i min stue), gir imidlertid<br />
en slags "kant" i nederste diskantområde<br />
som kan låte en smule aggressivt i forhold til<br />
oktaven under som blir litt fjern. Jeg må innrømme<br />
at jeg opplever denne smule ujevn overgang<br />
– mye på grunn av ujevn spredning – også på<br />
langt dyrere systemer enn SP 3.<br />
Her har altså konstruktøren tilsynelatende latt<br />
naturen og elementene få bestemme lydsignatur<br />
og frekvensgang for å oppnå best mulig<br />
effekt og dynamikk. Et utmerket valg for mine<br />
ører, men frekvensgangen kan da ikke samtidig<br />
bli superjevn og homogen. Denne høyttaleren er<br />
ikke først og fremst nydelig i frekvensgangen,<br />
men så opplagt både tydelig og<br />
prydelig!<br />
Mozart og blues<br />
Selv om jeg er i tvil om jeg i lengden vil<br />
godta såvidt farget "west coast" klangbalanse,<br />
innrømmer jeg at det for mange<br />
slett ikke bør være noe dårlig bytte på<br />
mange typer musikk. Dessverre er det<br />
ingen selvfølge hvilken type musikk som<br />
vil låte best-eller verst- på denne høyttaleren.<br />
De tradisjonelle musikktypene er<br />
ofte mindre egnet til å velge mellom<br />
høyttalere enn man skulle tro.<br />
Men også Mozart trives med dynamisk<br />
kontrast i felerekka, mens røff blues<br />
og country kunne bli FOR røft med solisten<br />
litt for langt fremme i lydbildet. Med<br />
den relativt lave prisen på dette systemet,<br />
kan det uansett være vel verd en<br />
smule jobbing å få til disse høyttalerne<br />
til din musikk med optimal plassering,<br />
riktige kabler og tilpasset signalkilde.<br />
Den store "Hurricane" rørforsterkeren som<br />
Gunnar og Vidar testet i forrige <strong>Fidelity</strong>, ville<br />
utvilsomt vært en spennende match. Et stort<br />
rom med tykke tepper á la Holywood vil heller<br />
ikke være av veien!<br />
Konklusjon<br />
Igjen må jeg presisere at man ikke må sammenlikne<br />
disse høyttalerne med andre mindre systemer<br />
med doble 7 tommere. Montana SP3 låter<br />
som STORE høyttalere helt i tråd med den imponerende<br />
størrelsen og den solide vekten på det<br />
kraftige hexagonale kabinettet. Den storslagne<br />
og noe maskuline lyden har kanskje mer trøkksærlig<br />
midt i mellomtoneområdet- enn finesse,<br />
men vil gi bakoversveis selv med moderat store<br />
forsterkere uten å miste grepet om transienter<br />
og detaljer. Her er det hele tiden stramt og<br />
dynamisk. Og de solide stålbeina med spikes og<br />
enkel nivåeregulering, er noe av det flotteste og<br />
mest praktiske jeg har sett på noen høyttaler<br />
uansett pris.<br />
Pris kr.28.000,-<br />
Importør: www.highend.no<br />
4/2004<br />
71
Accuphase E-212 integrert forsterker<br />
Østens Perle<br />
“Bevares så mye musikkglede for en helt OK pris”,<br />
mener Vidar Mørch om dette smykket fra Japan.<br />
Gull – eller glitter?<br />
Accuphase sine forskjellige komponenter kan<br />
designmessig neppe kalles annet enn solid.<br />
Solid i beste forstand, som en fysisk fremtoning<br />
fra japansk tung (bokstavelig talt) hi-fi på sitt<br />
beste. Solid kan man vel også kalle produsenten,<br />
rent imagemessig. Forutsigbart, nesten historisk<br />
uendret designmessig og forutsigbart på<br />
alle måter. Igjen, ment i beste forstand. Ingen<br />
skal beskylde Accuphase for å vingle i designet<br />
og overrumple sine tilhengere med stadige skifter<br />
av fancy fronter og moteriktige påfunn. Gull<br />
har det vært, og gull skal det bli. Arven fra<br />
glansdagene på 70- og 80 tallet er påfallende.<br />
Den gang skulle det være feite fronter med<br />
lysende målemetervinduer og solide potmeterhjul.<br />
Det skulle føles solid og se ditto ut.<br />
72 4/2004<br />
Gjett hvordan utseendet og følelsen er på de<br />
nye modellene. Joda, følelsen er solid – og utseendet<br />
likeså. Stammer man fra en gullalder, så<br />
stammer man fra en gullalder. Sånn er det bare!<br />
Behøver jeg å påpeke at innsiden av apparatet<br />
gir nøyaktig samme inntrykk?<br />
Apropos innsiden, og en smule overraskelse<br />
likevel: Til E-212 får du muligheten for å plugge<br />
inn et innstikkskort med en meget kompetent<br />
DAC, for en tilleggspris på 8000,-. Denne geniale<br />
fasiliteten vil jeg komme litt tilbake til, men<br />
jeg kan avsløre at DAC’en er absolutt er i stand<br />
til å forvandle en middelmådig DVD spiller, til å<br />
bli en høyst kompetent musikkformidler. Ikke er<br />
det svindyrt og du slipper ekstra bokser og<br />
kabler. Enkelt, men ikke så rent lite genialt!<br />
E-212 havner prismessig i prisleiet rett under<br />
av Vidar Mørch<br />
Burmester og Krell, som jeg nylig har testet. Tar<br />
du med DAC’en, blir prisen nøyaktig den<br />
samme.<br />
For gullører?<br />
I testen av Burmesters rimeligste integrerte,<br />
skrev jeg at det begynner å bli sjeldent å finne<br />
middelmådige eller rent frem dårlige produkter i<br />
denne prisklassen. Det gjelder heldigvis fortsatt.<br />
Accuphase har kvaliteter som nok kan tilfredsstille<br />
et stort antall kjøpere, om de så har både<br />
gullører og gullkort.<br />
Noen kompromisser er riktig nok inngått,<br />
men bevares så mye musikkglede for en helt OK<br />
pris. Sammenlignet med Krell og Burmester, er<br />
Accuphasen først og fremst allsidighetens mester.<br />
Det er ingen egentlige enkeltprestasjoner
som stikker seg ut, men et generelt høyt nivå.<br />
Med mindre man inkluderer DAC modulen –<br />
som gjør denne forsterkeren til en liten genistrek.<br />
Når det gjelder imponerende enkeltprestasjoner,<br />
skal det jo også stå igjen litt å ønske seg i<br />
storebroren E-307.<br />
Nedenstående beskrivelse av lyden fra<br />
Accuphasen, er basert på en vurdering av den<br />
integrerte forsterkeren uten DAC. Vedr. DAC’en,<br />
vil jeg nøye meg med å beskrive den som absolutt<br />
verdt prisen – og vel så det. Husk at du slipper<br />
å betale for eget chassis, strømforsyning<br />
osv. Karaktermessig er den, ikke overraskende,<br />
preget av samme klangideale som forsterkeren.<br />
Selvfølgelig kunne den ikke måle seg med<br />
DAC’en i min Advantage S1 til drøye 40 000,-,<br />
men den overgikk derimot glatt en DVD spiller<br />
til seks tusen, samt en noe tilårskommen Denon<br />
CD spiller. Og det er antagelig hele poenget<br />
med den smarte DAC modulen.<br />
Takt og tone<br />
Accuphase E-212 er en dannet herremann. En<br />
ørevennlig fyr, med en litt avrundet og veldig<br />
behagelig fremtoning. Diskanten er snill og ørevennlig,<br />
men mangler likevel ikke følelsen av<br />
utstrekning og "luft". Totalt sett oppleves fak-<br />
tisk lyden som en bitteliten dæsj på den lyse<br />
siden. Ikke mye, men likevel verdt å merke seg i<br />
matching med andre komponenter. Velg gjerne<br />
makkere som gir litt futt og fart. Noe med muskler<br />
som kan støtte den dannede herremannen<br />
fra Accuphase.<br />
Mellomtonen er klangfull og veloppløst, om<br />
enn ikke så vektig som Burmesters. Stemmer får<br />
tilstrekkelig med kjøtt på benet til å virke troverdig<br />
likevel.<br />
Bassen? Ikke så dyp som med Krell<br />
KAV400ix, men til gjengjeld noe mere fyldig og<br />
med en ørliten "morrokuppel" i mellombassen.<br />
Dette kan være kledelig for mange stativ- eller<br />
mindre gulvstående høyttalere, som vil være en<br />
naturlig match med Accuphasen.<br />
Det ble naturlig nok en litt for tøff oppgave<br />
for minstemann i Accuphase familien, å trekke<br />
mine Audio Physic Avanti 3 med lydtrykk i stadionklassen.<br />
Til normalt bruk, var det likevel tilstrekkelig<br />
med strømreserver til å slippe hederlig<br />
unna. Likevel vil jeg nok anta at storebror E-307<br />
langt på vei vil kompensere for de små kompromissene<br />
den mindre modellen uunngåelig medfører.<br />
Eiertrang?<br />
Jeg må innrømme at Accuphase E-212 gir en<br />
blandet følelse av eierlyst. Utseende- og bruksmessig,<br />
gir den samme eiertrang som jeg en<br />
gang fikk av riktig tung hi-fi fra Japan, for 15 år<br />
siden. Lydmessig derimot, ble eiertrangen heller<br />
rettet mot den større modellen E-307. Det er<br />
jeg ganske sikker på at produsenten skal ta som<br />
et godt tegn.<br />
Hvis du også liker utseendet, og leter etter et<br />
alternativ i dette prissjiktet, bør du sjekke hvilken<br />
form for eiertrang du selv blir sittende med<br />
etter en prøvelytt.<br />
Importør/forhandler: Lyric Hi-Fi<br />
Pris: 27 000,- + 8000,- for DAC modulen<br />
4/2004<br />
73
Tannoy Eyris DC 1<br />
Frisk & Fyrrig<br />
Tannoy er en produsent med lange tradisjoner i de krevende<br />
proffmarkedene. Det har smittet over på amatørmodellen Eyris.<br />
Her er det energi og spillevilje i massevis.<br />
Mange har vel et inntrykk at «proff» er<br />
høyverdig og «amatør» er mindreverdig,<br />
men stopp og en halv! Kan man<br />
ikke like gjerne si at en amatør gjør<br />
ting ut av glede mens en proff gjør dem ut av<br />
nødvendighet? Altså yrkesmessige grunner, og<br />
også i lyd- eller musikkbransjen finner vi massevis<br />
av matleie, middelmådige og slurvete individer.<br />
Det er profitt som er hovedmotivet, ikke<br />
nødvendigvis kvalitet.<br />
Heldigvis for oss i denne sammenhengen<br />
lever Tannoy av å selge høyttalere til proffer, og<br />
da er det i deres interesse å være så konkurransedyktige<br />
på pris, kvalitet, anvendelighet og<br />
driftsikkerhet som mulig. Etter å hatt de ganske<br />
store kompakthøyttalerne Eyris i hus, mener vi å<br />
kunne hevde at denne ekspertisen slår<br />
gjennom. Eyris er utadvendte høyttalere som byr<br />
på masse uanstrengte detaljer og fin dynamikk,<br />
både ved lave og ganske høye lydtrykk.<br />
Annerledes<br />
Man trenger ikke engang gå nærmere for se at<br />
disse høyttalerne er annerledes. Blir man likevel<br />
nysgjerrig av det man ser, oppdager man andre<br />
detaljer som forteller at folkene bak Eyris også<br />
tenker en smule annerledes.<br />
Den toppmonterte «superdiskanten» kan<br />
muligens avfeies som en motesak. Som vi snart<br />
skal komme til, kunne ikke jeg finne noen overlegne<br />
kvaliteter i dette høyttalersystemets<br />
behandling av overtoneområdet.<br />
Designet, med iøynefallende og udiskret<br />
fasong, detaljer og farger, er vel heller ikke mye<br />
å henge seg opp i. Disse høyttalernes suverene<br />
midtpunkt er basselementet, med sitt store,<br />
skjermede magnetsystem, gjennomført fine byggekvalitet<br />
og eget, sentermontert og hornladet,<br />
diskantelement. Det håndterer frekvenser fra<br />
under 100 til over 10 000 Hz. Alt synes å være<br />
bygd opp rundt dette elementet.<br />
For øvrig kan det nevnes at høyttalerkabinettene<br />
er bygget opp av tykkveggede og stive plater,<br />
og at delefilterets komponentkvalitet er<br />
middelmådig. Kabinettenes «finer» er såpass<br />
flott gjennomført at man må helt innpå og fingranske<br />
for kunne fastslå at den ikke er ekte.<br />
Terminalene på baksiden er spesielle. Deres<br />
runde fasong viser seg i bruk å være en meget<br />
god idé. Kvaliteten er svært god, og de har fem<br />
skruer! - Den femte er for jording av basselementene.<br />
Jeg har ikke engang skikkelig jordforbindelse<br />
til anlegget disse høyttalerne ble testet<br />
med. Derfor gjorde jeg ikke noe forsøk på å<br />
prøve ut effekten av denne finessen.<br />
Elementenes plassering og kabinettets høyde<br />
74 4/2004<br />
er såpass stor at det burde greie seg lenge med<br />
stativer på omkring 50 cm høyde.<br />
Lyttetest<br />
Tannoy Eyris avløste Sonus Faber Cremona<br />
Auditor, og forskjellene mellom disse høyttalerne<br />
var store. Til å begynne med var det i<br />
Tannoys favør, og det er ikke dårlig med tanke<br />
på at prisen på disse er godt under det halve av<br />
italienerne (11 000 kroner for Tannoy, 26 000<br />
for Sonus).<br />
Eyris har en mye mer utadvendt lyd med mer<br />
attakk. Som tidligere nevnt er disse høyttalerne<br />
absolutt vitale og energiske. Transientene oppover<br />
i frekvensområdet kommer som perler på<br />
en snor, og klarheten og detaljeringsevnen er<br />
god. Lyden er på en overbevisende måte både<br />
distinkt og fyldig.<br />
Etter noe tids lytting begynte det å gå opp for<br />
meg at det er diskanthornet som bidrar på<br />
denne måten. Hornmullahene vil skynde seg å<br />
påpeke at «joda, hva var det vi sa», men i så fall<br />
slår jeg tilbake med å påpeke at nivået mellom<br />
2 000 til 2 500 og 5 000 Hz er godt fremhevet.<br />
Det at lydtrykk og frekvensgangens retthet taper<br />
seg over 5-7 kHz plager ikke meg så mye.<br />
«Luften» helt i toppen blir nok ivaretatt av<br />
superdiskanten.<br />
Mer uheldig kan det være at basselementet i<br />
sitt øvre virkeområde ikke alltid møter diskanten<br />
på en ønskverdig eller likeverdig måte. Med<br />
enkelte plater tenderer Eyris til tynnhet, nasalitet<br />
eller uklarhet i det øvre mellomtoneområdet.<br />
Ikke mye, men nok til å gi disse høyttalerne en<br />
karakter. Å forsyne dem med så høyt og distinkt<br />
spillende horn er en smule hard kur, og ingen<br />
av Tore Dag Nilsen<br />
medisiner eller behandling er helt uten bivirkninger.<br />
Det var faktisk flere enn undertegnede som<br />
fikk lettere assosiasjoner om 70-tallslyd og om<br />
ikke en litt kraftig rørforsterker hadde vært<br />
meget interessant å prøve ut sammen med Eyris.<br />
Holder snittet<br />
Ut over disse karakteristikkene fungerte Eyris<br />
som forventet av høyttalere til elleve tusen kroner.<br />
Bassen er tilstedeværende og ganske dynamisk.<br />
I mitt rom fikk jeg fin kraft ned til 50 Hz,<br />
med påfølgende bratt fall. Vi har hørt bassen<br />
strammere og bedre sammenhengende fra<br />
andre høyttalere, men de er som oftest dyrere<br />
enn Eyris. Tannoy har etter min oppfatning fått<br />
til et tilfredstillende kompromiss her mellom fyldighet,<br />
utstrekning og fart.<br />
Bassen skjøter mellomtonen på en noenlunde<br />
grei og diskret måte, og mellomtonen i seg selv<br />
er ganske rik og energisk. Øvre mellomtone kan<br />
som nevnt med visse plater få en litt blodfattig<br />
karakter, men langt fra alltid.<br />
Disse høyttalernes generelle klarhet, forfinethet,<br />
homogenitet og evne til å overbevise lytteren<br />
om at man har (nesten) ekte musikere foran<br />
seg, er også omtrent som man kan vente det fra<br />
denne prisklassen. Her skal man huske at konkurransen<br />
og nivået har blitt tøffere de siste<br />
årene.<br />
Hornløsningen i diskantområdet sikrer spredningskontroll.<br />
Eyris burde derfor være lettere å<br />
få til å fungere godt i forskjellige bomiljøer enn<br />
mange andre høyttalere. Horn er ikke kjent for<br />
god spredning, men Eyris klarer seg fint til ca.<br />
tretti grader utenfor aksen. Utenfor det faller de<br />
fortere og noe ujevnt av, men å gi god lyd så<br />
langt ute «på viddene» er det få høyttalere som<br />
klarer.<br />
Vi har også vært inne på at med disse høyttalerne<br />
er det bare å «dra på». De spiller kraftfullt,<br />
rent og uanstrengt ved tildels meget høye lydtrykk.<br />
Her merker vi slektskapet med proffverdenen.<br />
Ved nesten ekstreme lydtrykk begynner de<br />
dog å miste det rene og avslappede preget. Det<br />
får være grenser for hva en skal forlange av<br />
disse små 17-centimeters elementene.<br />
Basselementet utgjør dessuten endel av diskanthornets<br />
akustiske omgivelser, og ved lange<br />
bassmembranvandringer vil det her oppstå en<br />
egen type forvrengning.<br />
Konklusjon<br />
Tannoy Eyris er høyttalere med utpreget frisk<br />
spillestil. De er ikke uten særpreg, men plenty<br />
attakk, dynamikk og uvanlig fin evne til å<br />
«flexe» disse musklene også ved høye lydtrykk<br />
burde gjøre dem aktuelle for mange forbrukere.<br />
Pris: 11 000 kroner per par.<br />
Import: Nord Teledistribusjon AS.
Second opinion Tannoy Eyris DC 1:<br />
Jeg har tidligere testet en mindre Eyris modell, men uten coax element.<br />
Det er det råeste jeg har hørt utenom Revel M-20 av naturstridig<br />
lyd. Jeg ventet hel tiden at det blå membranet skulle fagre ut<br />
i rommet på de sinteste transientattakkene der nede. MEN; denne<br />
mindre versjonen trengte en både god og kraftig forsterker for å oppheve<br />
naturlovene, og den var en smule for tilbakeholden i øvre<br />
mellomtone. Solistene kom ikke tilstrekkelig ut av lydmiksen.<br />
Denne nyere og større DC 1, har både større element, større kasse<br />
og et mellomtone/diskant coax element som Tannoy også benytter på<br />
sine kostbare studio monitorer. I tillegg har den en superdiskant for<br />
knapt hørbare frekvenser. Denne høyttaleren har er derfor lettere å<br />
drive, har noe mer trøkk i mellomtonen og en noe luftigere diskant selv<br />
om diskantenområdet fremdeles er litt tøft, røft monitoraktig med en<br />
tørr lydkarakter. Mer macho enn søt, altså.<br />
Lyden er verken så tett og kompakt, eller så naturstridig som tidligere.<br />
Det hele låter som forventet med flott bass og helt utmerket<br />
balanse oppover. Bare små ujevnheter i overgangen mellom elementene,<br />
avslørte at dette ikke var en høyttaler som hørte hjemme blandt<br />
våre luksusmodeller i gruppetesten. Med sitt markante design, solide<br />
kabinett og fyrrige lydkvalitet, er denne høyttaleren vel verd pengene.<br />
4/2004<br />
KV<br />
75
Copland CSA29<br />
Hør på meg<br />
Jeg spisset øyeblikkelig ørene og visste<br />
momentant at jeg hadde fått et eksepsjonelt<br />
produkt i hus – til tross for at jeg bare skulle<br />
varme opp Coplandforsterkeren mens Dagsrevyen<br />
fremdeles flimret i rommet.<br />
Volumet var lavt – og plata – Ricochets – var kun satt på i påvente<br />
av en mer seriøs lytteøkt foran anlegget litt senere på kvelden.<br />
Riktignok var jeg blitt forsikret om at denne forsterkeren var innspilt<br />
på forhånd (av Audiocompaniet), men av gammel vane<br />
hadde jeg lagt inn et par timer oppvarming før den overhode skulle lyttes<br />
til. Dette er jo en rørhybrid for svingende!<br />
Det var bare å få TV`n av strømnettet, parkere foran anlegget, og la<br />
nyheter være nyheter den dagen….<br />
En diskret danske?<br />
Det minimalistiske, symmetriske og rene Copland designet utstråler eleganse.<br />
De to identiske dreierattene er hhv. inngangsvelger og volumkontroll.<br />
Begge kan man også styre fra fjernkontroll. Displayet viser inngangsvelgerposisjonen<br />
med røde tegn på sort bunn. En diskret nyhet,<br />
som man først oppdager på nært hold, er at logoen nå er frest inn i den<br />
massive aluminiumsfronten – lekkert!<br />
I inngangstrinnet anvendes to 6922 Sovtek doble trioderør som<br />
besørger en ypperlig følsomhet og som garantert bidrar positivt til den<br />
spilleglede og dynamikk som denne forsterkeren preges av – fra første<br />
anslag.<br />
Men la oss begynne med en tørr beskrivelse: På CSA29 finner du 6<br />
linjeinnganger hvorav en er merket RIAA. Den trenger et RIAA(print)kort<br />
for å fungere etter betegnelsen; dette er ikke testet i denne omgang.<br />
Utførelsen på inngangstikk og høyttalerkoplinger er kun av gjennomsnittlig<br />
kvalitet, noe som skuffer litt til prisen. Det bør være forskjell på<br />
NAD og Copland på dette området. Potensielle kjøpere av denne forsterkeren<br />
vil neppe forsømme kvaliteten på kabler og stikk, og dermed<br />
er sannsynligheten stor for at inngangsbøssingene kan bli en begrensende<br />
faktor. Nettkabelen er heldigvis avtagbar. Undertegnede har brukt<br />
Tara Labs Decade og Prime Rectangular Solid Core kabler samt EC nettkabel<br />
i testperioden.<br />
Ryddig mellomvekter<br />
Innvendig er dette en særdeles ryddig og gjennomført forsterker. Med<br />
lekker topografi og åpenbar symmetri er den et flott skue, og det oser<br />
høy kvalitet av komponenter og generelle løsninger. Mekanisk er CSA29<br />
bygget for mange års tøff bruk. Her finner man ALPS volumpotmeter,<br />
solide innkapslede inngangsreleer fra Axicom, en godt regulert strømforsyning<br />
og en massiv ringkjernetransformator plassert lengst mulig vekk<br />
fra inngangstrinnet. Kjølingen virker generøs, og sørger for at arbeidstemperaturen<br />
ikke blir særlig høy. Generelt bekrefter denne forsterkeren<br />
inntrykket av at utførelsen på skandinavisk elektronikk holder godt følge<br />
med konkurrenter fra andre deler av verden – og at prioriteringene ofte<br />
framstår mer logiske enn for mange av disse.<br />
Med sine 15 kg må CSA29 kalles en typisk mellomvekter blant dyrere<br />
integrerte forsterkere. 1000 kr. kiloen for forsterkere regnes av mange<br />
76<br />
av Anders Rosness<br />
4/2004<br />
som et "godt" kjøp, men at slike primitive målestokker blir misvisende<br />
har vi her et utmerket bevis på. Tunge forsterkere er ikke lenger nødvendigvis<br />
bra forsterkere. 2x85W (8 ohm) kontinuerlig imponerer heller ikke<br />
til prisen – men som fidelitys lesere vet, er det forskjell på watt, akkurat<br />
som det er forskjell på hestekrefter i biler. At det i dette tilfellet ikke er<br />
ponny-krefter, skal vi utdype nærmere etter hvert.<br />
Hør på meg!<br />
Med CSA29 har Copland kommet opp med en integrert forsterker som<br />
på papiret fremtrer med et lass "hifi-credibility". Rørbasert linjedel og<br />
transistor utgangstrinn – det beste av to verdener!?<br />
CSA 29 krever oppmerksomhet i kraft av en spilleglede den er født
med – og som er tilstede fra første øyeblikk,<br />
dvs. etter at utgangen har vært sperret en god<br />
stund lenger enn gjengse Solid State transistorkonkurrenter.<br />
Testen startet altså med en særdeles lang lytteøkt<br />
– som varte lenge, altfor lenge. For det<br />
fins hi-fi utstyr som ødelegger nattesøvnen og<br />
arbeidsdagen etterpå– og denne forsterkeren<br />
er et slikt produkt. Å bli servert en så smittende<br />
spilleglede – hvor den ene plata avløser den<br />
neste – ja det får en entusiast til å glemme<br />
både tid og sted. Alle som har opplevd det (jeg<br />
velger å tro at det gjelder majoriteten av<br />
<strong>Fidelity</strong>s lesere) vil sikkert gjenkjenne forventningen<br />
og dens oppfyllelse ved hvert eneste nye<br />
spor. I tilfellet Copland er det ikke fordi den<br />
representerer dansk dynamitt, men mer for sine<br />
subtile kvaliteter; sin silkemyke knyttneve. Selv<br />
tilfeldige gjester foran anlegget – inkludert kjæresten<br />
– spisset ørene og bemerket spontant<br />
hvordan det kunstneriske innholdet, på plater<br />
med slikt, plutselig utfoldet seg rett foran oss i<br />
lytterommet.<br />
High <strong>Fidelity</strong>s testspor fikk også bein å gå på<br />
– og SACD innspillingene på Opus 3 tok skikkelig<br />
av med denne freske forsterkeren. Her kom<br />
rommet og den indre dynamikken virkelig til sin<br />
rett – og her er det spilleglede av ypperste klasse!<br />
Det skal bemerkes at Denon DVD A11 bidro<br />
med sitt til det sistnevnte – det har du kanskje<br />
lest om i forrige blad?<br />
Provoserende bra!<br />
Selvfølgelig lyder forsterkeren gradvis bedre til<br />
den når sin normale arbeidstemperatur - etter<br />
noen timers entusiastisk musisering. Fra da av<br />
4/2004<br />
77
spilte den særdeles konsistent – uansett programmateriale.<br />
Forsterkeren ble aldri veldig<br />
varm, noe som kan forklares med mine høyttaleres<br />
uproblematiske impedanskurve kombinert<br />
med at den aldri ble satt på ekstreme effektmessige<br />
prøver.<br />
CSA29 spiller uforskammet, ja direkte provoserende<br />
bra! Naturtro – det er og blir hva det<br />
dreier seg om – og med denne forsterkeren får<br />
man en leksjon i "fidelity". Silje Nergaard, Kari<br />
Bremnes og Radka Toneff (jeg har hørt dem alle<br />
flere ganger "in natura")<br />
framstår overbevisende,<br />
med lepper, munn, hals og<br />
brystkasse. Deres gjenkjennelige<br />
stemmesignaturer<br />
indikerer at det forekommer<br />
minimalt med forstyrrende<br />
"elektronikkfiltre" i lyttesituasjonen.<br />
Detaljrikdommen i ansatser<br />
og pusting yter sitt<br />
bidrag til gåsehudfremkallende<br />
øyeblikk; alle kjente<br />
plater får ytterligere en<br />
dimensjon med denne<br />
Copland forsterkeren.<br />
Bassgjengivelsen er god,<br />
det svinger utmerket, og<br />
den har full kontroll over<br />
bassforløp og slaginstrumenter<br />
av større dimensjoner<br />
så langt mine to-veis<br />
stativhøyttalere rekker.<br />
Kontrabass og orgel overbeviser<br />
også, men Copland<br />
kan nok ikke utfordre den<br />
siste versjonen av Krell KAV<br />
400 i stålkontroll og kjellerdyphet.<br />
Her er det nemlig ikke adjektivene<br />
stramhet og autoritet i bassen som ligger nærmest,<br />
men mer tone, sødme og "varme".<br />
Ikke slapp på noen måte, bare med litt mer<br />
varm farge på paletten. Den vedvarer et godt<br />
stykke opp i mellomtoneområdet.<br />
Indre dynamikk<br />
Lenger opp i frekvensområdet har Copland<br />
CSA29 massevis av "indre dynamikk", en kvalitet<br />
som jeg etterlyste hos den forrige integrerte<br />
forsterkeren jeg testet; klasse A forsterkeren<br />
Cayin 265. Spilleglede og livlighet er ord som er<br />
brukt for å beskrive nettopp denne "indre dynamikken",<br />
og det er nettopp dette som fanger<br />
oppmerksomheten hos Copland.<br />
Her er all mekanisk fremføring forduftet, og<br />
musikerne utfolder seg overbevisende i et dypt,<br />
bredt og stort lydbilde foran deg. De plasseres<br />
og beveger seg også tydelig og nøyaktig i lyttevinduet.<br />
Slike kvaliteter gjenkjenner jeg fra de<br />
beste rørforsterkerne jeg har prøvd gjennom<br />
årene, de som får artistene til å materialisere<br />
seg rent holografisk i lyttevinduet foran deg.<br />
Nettopp slikt kan denne forsterkeren svinge opp<br />
med på de rette opptakene.<br />
En av disse er Billie Holidays fantastiske<br />
"Songs for distingue lovers" (Verve, 1957) med<br />
78<br />
4/2004<br />
en Ben Webster i kanonform på tenorsax.<br />
Denne tidlige stereoinnspillingen har jeg spilt på<br />
vinyl i mer enn 25 år, mens CD-utgaven aldri<br />
helt har gitt meg samme kicket. Jeg har alltid<br />
trodd at CD-innspillingen har vært kraftig "doktorert",<br />
men etter gjenhøret på Copland må jeg<br />
nok revidere min oppfatning om at den er helt<br />
ødelagt.<br />
Det pulserende kompet og den levende akustikken,<br />
samt Billies og solistenes fantastiske prestasjoner,<br />
brakte meg på nytt tilbake til et trangt<br />
New York-studio noen januardager i 57 (eller<br />
helt presist; foran Systemdekspilleren med Stax<br />
electret pickup en gang på 80 tallet). På denne<br />
innspillingen er de to mikrofonene tydelig plassert<br />
ut blant musikerne i ett og samme rom,<br />
(med en halvvegg rundt trommene), båndet<br />
startet og 1..2…3 spill!<br />
Det er f.eks lett å høre hvordan teknikeren<br />
Norman Granz faktisk senker nivået på opptaket<br />
et par hakk midt i "Day in day out" for å unngå<br />
overstyring, hvordan Billie snur på hodet mens<br />
hun synger, og hvordan Barney Kessell strever<br />
med strengeanslagene på sin halvakustiske<br />
gitar. Kort sagt – her får du alle detaljene, og<br />
det musikalske innholdet, servert på en så overbevisende<br />
måte at det bare er å gi seg over.<br />
Litt rocka?<br />
Men det er altså en innspilling uten verken bass<br />
eller diskant på ytterfløyene – den har et frekvensområde<br />
som knapt oppfylte DIN normen<br />
45500. Paradoksalt nok er den altså perfekt til<br />
å avsløre de mest subtile forskjeller mellom<br />
dagens program - og gjengivelses - kilder.<br />
Dessuten hører vi antagelig mer av opptaket i<br />
dag, enn det musikere og teknikere oppfattet<br />
ved avspillingen av mastertapen i 1957!<br />
Rock sitter også som støpt – Jeff Beck, Stevie<br />
Ray Vaughan eller Big Bang – her er det bare å<br />
ta fram luftgitaren! I mitt anlegg tilfører denne<br />
forsterkeren ekstra livaktighet i lange baner –<br />
og det uansett innspilling. De stipulerte 85 W<br />
forekommer å være usedvanlig spreke, og mot<br />
klippegrensen tilføres bare litt ekstra fett.<br />
Den har dessuten den gode egenskapen at<br />
den får det viktigste frem, uansett innspilling.<br />
Budskapet, platenes innerste hemmeligheter, blir<br />
aldri latt i stikken. Soloinstrumenter, selv i de<br />
største oppsetninger, får alltid plass og rom til å<br />
blomstre. Klaver og fiolinkonserter<br />
fortærer den derfor<br />
med god appetitt, og<br />
mindre ensembler, f.eks<br />
barokkmusikk blir gjengitt<br />
med både den letthet og<br />
inderlighet som den krever.<br />
Med mine stativhøyttalere<br />
fungerer altså Copland<br />
CSA29 svært godt – og har<br />
man slike som utgangspunkt<br />
vil jeg på det varmeste<br />
anbefale en prøvespilling.<br />
Det er nettopp slike høyttalere<br />
som erfaringsmessig<br />
trenger en spilleglad forsterker<br />
mest, siden de ellers lett<br />
kan bli blodfattige og "pistrete".<br />
Bonusen man kan<br />
oppnå er en lyd som overskrider<br />
all sunn fornuft og<br />
på direkte naturstridig vis<br />
overskrider høyttalernes<br />
fysiske utrustning.<br />
Langt vennskap?<br />
Copland CSA29 er ikke perfekt.<br />
Det er ikke tvil om at<br />
det fins mer analytiske gjengivere der ute. Det<br />
fins også forsterkere med en mer autoritær<br />
bass. CSA29 vil kanskje også ha praktiske<br />
begrensninger med større dynamiske og elektrostatiske<br />
høyttalersystemer – det har jeg ikke<br />
testet. Kanskje har den litt for tydelig lydsignatur<br />
for noen? Jeg kan bare komme med det<br />
vanlige, trivielle: Du må høre den selv.<br />
Etter å ha levd med denne forsterkeren i<br />
anlegget i flere måneder øyner jeg en konklusjon<br />
for min egen del. Copland CSA29 er en<br />
mester til å gjengi det vesentlige innholdet på<br />
platene, og den musiserer med en sjarm og<br />
selvsikkerhet som smitter på alle tilhørere. Den<br />
har rett og slett en spilleglede som får deg til å<br />
lytte mer på musikk enn de fleste konkurrenter.<br />
CSA29 er altså ingen beskjeden gjest å få i stua<br />
– selv om dens ytre ikke røper stort mer enn det<br />
man forventer fra et Copland produkt – en litt<br />
kjølig og minimalistisk designet danske. Men<br />
denne forsterkeren vet å kreve oppmerksomhet<br />
for sine lydmessige prestasjoner. Som den beste<br />
integrerte forsterkeren jeg har testet, kommer<br />
den til å forbli i anlegget framover...<br />
Pris: kr. 25.000,-<br />
Importør: Audiocompagniet
Proson Reality 62 Mk II og 63 Mk II:<br />
Lyd: XL<br />
Pris:<br />
Small<br />
Av og til sperrer man øynene<br />
opp. Fra en svensk produsent<br />
av typiske "billig-høyttalere"<br />
kommer plutselig en serie som<br />
ser bemerkelsesverdig "hi-fi"<br />
ut, og som har en bånddiskant<br />
som ligner mistenkelig på den<br />
man finner på flere berømte<br />
høyttalere til helt andre priser.<br />
Første gang jeg prøvde et par store, gode<br />
og virkelig billige høyttalere var Philips FB<br />
925, tror jeg modellen het. De hadde<br />
doble 8-tommere, mellomtone og en planardiskant,<br />
og kostet rundt 5000 kroner.<br />
Høyttaleren var pen, forseggjort og faktisk ganske<br />
tung, 28 kg MDF-plater, et sensasjonelt<br />
godt kjøp som jeg skrev en like positiv test om.<br />
Det ble lagt merke til, og høyttalerne solgte<br />
godt. Dette var i en periode hvor Philips prøvde<br />
å markere seg som en hifi-produsent og ikke<br />
bare som et "billig-merke". Philips måtte senere<br />
dessverre forlate denne linjen, produktene ble<br />
for dyre å produsere. Oppfølgeren FB 825 ble<br />
etter sigende solgt uten fortjeneste selv om den<br />
var dyrere enn forgjengeren. Uansett ble disse<br />
høyttalerne et vendepunkt for meg personlig, til<br />
en slik pris hadde jeg faktisk råd til å kjøpe<br />
dem, og brukte dem i flere år. Jeg var endelig<br />
ferdig med stativhøyttalere uten bass og elektrostathøyttalere<br />
uten dynamikk. Philips var så<br />
fornøyde med disse høyttalerne at de viste dem<br />
frem for selveste Harry Pearson og TAS, men<br />
noen test kom aldri på trykk.<br />
Etter dette har jeg holdt meg til gulvstående<br />
høyttalere, og bruker i dag et par små og rimelige<br />
slike, som er modne for utskiftning. De er<br />
uten tvil anleggets svakeste ledd. Jeg sperrer<br />
derfor øynene opp når jeg ser i en annonse fra<br />
Hi Fi Center-kjeden et par høyttalere som ser<br />
ganske hi-fi ut, som har en bånddiskant på top-<br />
80<br />
av Stig Arne Skilbrei<br />
4/2004<br />
Lyttepanel:<br />
Stig Arne Skilbrei<br />
Dag Helleve<br />
Edvin Moen<br />
Tore Lyngstad<br />
Rune Lyngstad<br />
pen, og som koster så vidt over 4000 kroner. Er<br />
det mulig? De er relativt store (108 cm høy), og<br />
har to 6,5" basser. MÅ bare prøve tenker jeg og<br />
hiver meg på telefonen til Centeret og redaktøren<br />
og får avklart at joda, jeg kan få låne og ja,<br />
test er helt ok. Det viser seg at det i samme<br />
serien også finnes en storebror på 110 cm med<br />
enda en bass som jeg også blir anbefalt å teste<br />
ut, siden Centeret betrakter denne som enda<br />
bedre. Ingen av høyttalerne er fullt så tunge<br />
som Philipsene med sine 28 kg (Reality 62 veier<br />
17 kg), men takket være dobbel front og buete<br />
sider er høyttalerne ikke skrøpeligere og mer<br />
utsatt for resonnanser enn tilsvarende høyttalere.<br />
Proson Reality 62 Mk II<br />
En viss skepsis er til stede før testingen begynner.<br />
Proson er et "billigmerke", på samme måte<br />
som Genexxa, som også er laget på samme<br />
fabrikken i Falkenberg i Sverige (av JWS). Men<br />
samme fabrikk lager også Sonab og QLN, merker<br />
med godt rykte, så vi gir dem en sjanse.<br />
Produksjonen (eller deler av denne) ble for 2 år<br />
siden flyttet til Kina (dette er info fra Center-kjeden).<br />
Det som gjør meg spesielt nysgjerrig på disse<br />
høyttalerne er at diskanten minner mistenkelig<br />
på den berømte "G 2"-diskanten, som også sitter<br />
i en del svært dyre høyttalere, og som visstnok<br />
er utviklet i samarbeid med Ole
Christensen, en svensk ekspert på båndhøyttalere,<br />
som startet sin diskantkarriere med å modifisere<br />
Gamma- og Decca-diskanter. (Jeg jobber<br />
fremdeles med å få bekreftet dette). Den finnes<br />
både med rund og rektangulær monteringsflange,<br />
de er trolig identiske, og finnes også i<br />
Audes-høyttalerne (Estland/Litauen) og Red<br />
Rose fra Mark Levinson (the man).<br />
Tilsynelatende identisk høyttaler (Aurum) er produsert<br />
i Kina og kan kjøpes via nettet for en<br />
slikk og ingenting i sammenligning.<br />
Jeg er generelt streng når det gjelder høyttalere,<br />
og forlanger at de i det minste må låte<br />
naturlig og musikalsk i mellomtoneområdet, så<br />
får det heller våge seg med skavanker i ytterendene.<br />
Jeg er nådeløs mot høyttalere som umiddelbart<br />
gjør oppmerksom på seg selv, slik at<br />
man ikke kan konsentrere seg fullt og helt om<br />
musikken. Det vi umiddelbart la merke til med<br />
Proson 62, som er den minste gulvstående i<br />
serien, var at de var en tanke tynne i bassen, og<br />
litt for ivrige i toppen. Således var det ganske<br />
lett å bestemme høyttalernes "karakter".<br />
Hyggelig musikkgjengiver<br />
Men det forteller ikke alt. En høyttaler kan uansett<br />
slike feil låte relativt godt eller relativt dårlig.<br />
Jeg brukte denne gangen metoden med å<br />
koble høyttalerne opp direkte uten å sammenligne<br />
med de gamle, og spilte på dem i flere<br />
dager uten å sammenligne med noe annet enn<br />
musikken på kjente (og noen ukjente) plater. Vi<br />
noterte oss at lyden var detaljert, og at det var<br />
hyggelig å spille musikk. Med to basser var det<br />
bare å skru opp; det dundret av gårde. Bassen<br />
er generelt stram og jevn, men går ikke veldig<br />
dypt. Det er jeg vant til. Man prioriterer som<br />
regel evnen til å spille høyt fremfor dypt. Men<br />
bassen er som sagt litt tynn når vi spiller lavt,<br />
og jeg mistenker at grunnen er at man i delefilteret<br />
har tatt nivået litt for tidlig ned på det<br />
nederste elementet før det møter mellomtonen<br />
(for ikke å støte noen med en hump i frekvensområdet<br />
i stedet for en dump). Det samme<br />
synes å gjelde mellomtonen: Nivået er tatt ned<br />
litt for tidlig, slik at det oppstår en svekkelse i<br />
nivået før/under diskanten. Mellomtonen blir<br />
derfor, tross i en stigning i selve diskantområdet,<br />
relativt mørk (og behagelig), men ikke helt riktig.<br />
På grunn av disse to dalene i frekvensgangen<br />
kan lyden av og til mangle litt sting, men det<br />
hele låter likevel detaljert, behagelig og ganske<br />
musikalsk.<br />
Den virkelige testen kommer når man etter<br />
flere dager, kanskje uker, kobler opp sine egne<br />
høyttalere igjen. Jeg trykker play og spør den<br />
unge garde om det nå låter dårligere eller<br />
bedre. De er ikke videre interessert i hi-fi men er<br />
gamle nok til å høre etter når jeg ber dem.<br />
"Dårligere", sier Tore med ett ord. "Du da,<br />
Rune" spør jeg med klump i halsen.<br />
"Dårligere", svarer også han. Og disse karene<br />
er ikke enige i utrengs mål. Jeg spiller videre og<br />
spør "Nå da, etter at dere har vennet dere til<br />
lyden fra de gamle igjen?" "De gamle er dårligere",<br />
er den nådeløse og entydige dommen.<br />
Jeg er sjokkert. Lyden fra mine egne høyttalere<br />
er, tross i at de er langt mer homogene, betydelig<br />
mer lukket og forvrengt i mellomtone og diskant.<br />
Noe også mindre erfarne ører lett oppfatter.<br />
Proson Reality 63 Mk II<br />
Med sine 110 cm på sokkelesten er disse høyttalerne<br />
egentlig for høye for mitt lytterom, hvor<br />
jeg plasserer høyttalerne langt inn i rommet for<br />
maksimalt stereoperspektiv. De ruver. Men pytt,<br />
jeg tenker at med en slik stor treveis-høyttaler<br />
med to elementer til bassen alene (fremdeles<br />
6,5") kan jeg spille så flasset spruter i et par<br />
dager og virkelig ta frem villmannen i meg. Og<br />
det kan man.<br />
Disse høyttalerne kan spille høyt, med en jevn<br />
og muskuløs bass med god trøkk på stortromma.<br />
Lyden er ren, stram og dynamisk, og dette<br />
fortsetter oppover hele frekvensområdet. Lyden<br />
er jevnere enn på lillebroren, også diskanten er<br />
godt integrert med resten av toneområdet. Her<br />
er det mye vanskeligere å finne feil. De samme<br />
to søkkene i frekvensgangen som finnes i lillebroren<br />
er muligens tilstede og gjør at høyttalerne<br />
låter litt penere enn de egentlig skal når det<br />
virkelig går hardt for seg, men i langt mindre<br />
grad. Her er det virkelig vanskelig å sette fingeren<br />
på noe.<br />
Lyden er svært detaljert,<br />
jeg plukker ned<br />
detaljer fra et stort lydbilde<br />
som epler fra et<br />
tre, men lyden er på<br />
ingen måte ubehagelig<br />
analytisk. Dette er planar-<br />
og bånddiskantene<br />
sin force: De er (som<br />
regel) både målemessig<br />
og lydmessig dome-diskantene<br />
langt overlegen,<br />
og dette vinner<br />
hele lydbildet på. Det<br />
ser ut til at flere og flere<br />
produsenter endelig<br />
våger å montere noe<br />
annet enn den vanlig<br />
domediskanten på toppen.<br />
Grunnen kan være<br />
at man nå får tak i slike<br />
til en rimelig pris, jeg<br />
har nettopp fått greie<br />
på at Proson båndelementet<br />
er et resultat av<br />
et samarbeid mellom<br />
JWS og en kinesisk<br />
fabrikk, og at akkurat<br />
dette elementet derfor<br />
ikke er å finne på noen<br />
andre høyttalere. (Men<br />
det sier de jo alle sammen.)<br />
Overgangen til mine<br />
egne høyttalere er også<br />
denne gangen en gedigen<br />
nedtur, og bekrefter<br />
at det er lenge siden jeg<br />
har hørt like bra lyd som<br />
dette, i alle fall til prisen. Heller ikke med Proson<br />
63 går bassen så dypt som jeg kunne ønske,<br />
størrelsen tatt i betraktning, men dette er som<br />
sagt den vanlige måten å trimme rimelige høyttalere<br />
på som skal brukes både til hi-fi og hjemmekino.<br />
Man prioriterer kvantitet fremfor kvalitet.<br />
Konklusjon<br />
Reality 62 og 63 er Proson-seriens gulvstående<br />
alternativer for hi-fi og surround. Ved å anvende<br />
en så spennende diskant har produsenten gjort<br />
høyttalerne like attraktive for den kresne hifientusiast<br />
som hjemmekino-ungdommen. Jeg<br />
skulle gjerne sett at den minste modellen ruvet<br />
litt mindre i stua, den er bare to cm kortere enn<br />
toppmodellen, men for hjemmekino-folket som<br />
plasserer høyttalerne nærmere bakvegg enn<br />
meg er dette kanskje ikke noe problem. Proson<br />
62 Mk II er litt ujevne i lyden men til prisen<br />
uansett et alternativ som bør vurderes. Proson<br />
63 Mk II er etter hva jeg kan vurdere en virkelig<br />
vellykket høyttaler som jeg ikke hadde hatt det<br />
minste i mot å beholde. Den er bare for stor for<br />
min lille stue.<br />
Pris: Proson Reality 62 Mk II: kr. 4295<br />
Proson Reality 63 Mk II: kr. 5295<br />
Importør/forhandler: Hi-Fi Center Kjeden<br />
4/2004<br />
81
82<br />
Gjesteskribent: Jørgen Berle Christiansen<br />
God lyd også på<br />
gutterommet?<br />
Du er en fattig student med<br />
interesse for fysikk og<br />
teknikk. Hva gjør du? Blir<br />
hekta på hifi. Kanskje ikke<br />
det mest åpenbare forslaget.<br />
Men sånn kan det gå, jeg<br />
hadde egentlige ikke den<br />
store interessen for musikk<br />
engang. I dag er det derimot<br />
annerledes. Musikkinteressen<br />
øker dag for dag, proporsjonalt<br />
med synkende aktiva. For<br />
det er dyrt å være audiofil,<br />
det er ikke tvil om det. Men<br />
det hjelper da litt med sommerjobb<br />
og gratis kost og losji<br />
hjemme hos mor og far.<br />
4/2004<br />
Imotsetning til de fleste leserne av <strong>Fidelity</strong> er<br />
jeg bare 18 år. Noe jeg derimot har til felles<br />
med mange er liten forståelse for hobbyen<br />
blant venner og familie. Hvor mye har du<br />
brukt på anlegget er høyfrekvent spørsmål. Det<br />
tør jeg ikke lenger svare på. Og hvis jeg er så<br />
dum at jeg gjør det, himler folk med øynene,<br />
eller rister spørrende på hodet. Noen som kjenner<br />
seg igjen?<br />
Anlegget<br />
I dag består oppsettet av en EC DAC med en<br />
Sony DVD spiller som drivverk, Electrocompaniet<br />
AW-180, DP BPC 7.0 og Forsman VSS 3. Det er<br />
noen endringer på gang i kablingen, men den<br />
består i skrivende stund av Silk og Transparent.<br />
Fysikkinteressen har også båret frukter, og vært<br />
opphavet til en rekke tweaks. Noen av dem er<br />
også viet plass senere i artikkelen.<br />
Hvordan begynte så det hele? På besøk hos<br />
en venn fikk jeg for noen år siden se et høyttalerbyggesett.<br />
Med delene fulgte lovord om at<br />
gode selvbyggesett gav høyttalere til en brøkdel<br />
av markedsprisen. Jeg tok en titt på tegningene<br />
og registrerte navnet Eltek. Jeg visste at faren<br />
min hadde gode kontakter i et firma med<br />
Også strømkabler er viktig,<br />
mener dagens gjesteskribent<br />
Jørgen Berle Christiansen.<br />
samme navn, og jeg så store muligheter for<br />
både øresus og nabokrangler for en rimelig<br />
penge. En liten titt på nettet bekreftet fort at<br />
det dreide seg om to ulike firmaer, men det<br />
betyr ikke noe. På sidene til høyttalerprodsenten<br />
Eltek ble jeg introdusert til byggesettet Exact.<br />
6900,- var et stort innhogg i økonomien min<br />
den gangen, men jeg tok sjansen. Opprinnelig<br />
skulle jeg bygge høyttalerne for så å bruke et<br />
par tusen på forsterker og CD spiller. Etter hvert<br />
leste jeg mer og mer rundt emnet, og forstod<br />
kjapt at sparegrisen gikk en ublid tid i møte.<br />
Alle bladene roste en norsk forsterker fra et<br />
firma som het Electrocompaniet. Min første virkelige<br />
forsterker ble en ECI-3. Den kjøpte jeg<br />
brukt for 6500,- og fra da av var jeg hekta.<br />
Bruktkjøp<br />
Bruktkjøp har det blitt mange av. I en alder av<br />
18 år er kjøp av nytt high-end utstyr med ditto<br />
priser utenkelig (Om ikke du, far eller en onkel i<br />
Amerika vinner i lotto). Selv om jeg hadde hatt<br />
pengene tror jeg allikevel utstyret ville blitt kjøpt<br />
brukt. Til dels fordi det er mye penger å spare,<br />
man lærer et og annet om ekte "hestehandling",<br />
man møter mange hyggelige mennesker
med samme interesse og fordi man som ung<br />
kunde ikke møter særlig mye forståelse i landets<br />
hifi forretninger. Jeg har besøkt en del av dem,<br />
og betjeningen har variert fra svært hyggelige<br />
og hjelpsomme til direkte uhøflige. I hifi bladene<br />
beskrives det som obligatorisk å låne produkter<br />
med hjem før eventuelt kjøp. Det har vist seg å<br />
være svært vanskelig for meg. Noen få butikker<br />
har faktisk tatt meg seriøst og tilbudt hjemlån,<br />
men jeg har ikke hatt hjerte til å si ja, da jeg vet<br />
at produktene må kjøpes brukt uansett. (De<br />
andre som derimot ikke hadde noe særlig til<br />
overs for en ung entusiast kan imidlertid se<br />
langt etter pengene mine i fremtiden.) Jeg har<br />
allikevel forståelse for at butikkene prioriterer<br />
kundegrupper med tilsynelatende mer solid kjøpekraft.<br />
De leker jo tross alt ikke butikk. Eller?<br />
Matching<br />
Siden jeg ikke har mulighet til å høre produktene<br />
før jeg kjøper dem blir det vaskelig å få til<br />
god matching av komponentene. I begynnelsen<br />
var jeg litt skeptisk til dette med matching. Alle<br />
produktene jeg hadde eid hadde jo spilt meget<br />
bra sammen. Det var til en viss grad flaks, men<br />
også blader som <strong>Fidelity</strong> og gamle Audio var<br />
"medskyldige". Da jeg for en tid tilbake skulle<br />
skaffe ny signalkilde ble jeg en ny erfaring<br />
rikere. En erfaring som vedgikk både lydmessige<br />
preferanser og matching. (Dem har det med<br />
tiden blitt mange av.) Min daværende cd spiller<br />
var Meridian 508-24. For øvrig en fantastisk<br />
musikkformidler, men i lengden syns jeg den ble<br />
litt kjedelig. Da et godt tilbud på en Wadia 830<br />
dukket opp slo jeg til. Wadiaen er uten tvil den<br />
"beste" Cd spilleren jeg har hatt i hus. Allikevel<br />
var skuffelsen stor. Det ble rett og slett kjedelig<br />
å høre på musikk. Det sentrale i musikken druknet<br />
i detaljer. Den "kirurgiske" spillestilen til<br />
Wadiaen krevde et nytt bytte, og jeg endte opp<br />
med en EC DAC. Mange er kanskje uenige i min<br />
karakteristikk av Wadia spilleren, og det har jeg<br />
full forståelse for. Selv om<br />
den ikke passet meg var den<br />
uten tvil en fantastisk CD<br />
spiller. EC DACen blir i mine<br />
ører et slags kompromiss<br />
mellom Wadia 830 og<br />
Meridian 508-24. Den er<br />
musikalsk engasjerende<br />
samtidig som den har<br />
attakk.<br />
Kompromisser<br />
Neste overraskelse kom med<br />
lysten til å bytte ut høyttalerne.<br />
Exacten er en meget god<br />
høyttaler i prisklassen, men<br />
med visse kompromisser.<br />
Kompromisser som egentlig<br />
ikke er særlig positive i den<br />
målgruppen jeg tilhører.<br />
Følsomheten er på 84 dB.<br />
Noe som betyr at høyttaleren<br />
ikke er noen "head-banger".<br />
Og ikke minst at den sluker<br />
effekt. Når jeg så bestemte<br />
meg for å bytte stod jeg<br />
ovenfor et nytt dilemma.<br />
Gutterommet er ikke akkurat<br />
det rette stedet for plasskrevende<br />
konstruksjoner. Tolv<br />
kvadratmeter blir et naturlig<br />
hinder. Mine opplevelser av<br />
produkter og ikke minst service<br />
fra Eltek gjorde at jeg<br />
gjerne ønsket en ny høyttaler<br />
derfra. Jeg overveiet den nye<br />
S33, men klarte ikke å bestemme meg. En<br />
annen norsk konstruktør var også spennende.<br />
På høstens hifi messe i Horten ble jeg fascinert<br />
av Forsmans VSS høyttalere, og en prat med<br />
Forsman selv avslørte at de ikke var så kresne<br />
på romstørrelse. På ny ble et godt brukttilbud<br />
avgjørende. Jeg endte opp med en gammel<br />
utgave av Forsmans VSS 3 høyttaler og kan ikke<br />
si jeg angrer. Den er nok ikke så "eksakt" som<br />
høyttaleren med samme navn, men den er utrolig<br />
engasjerende. Dette skyldes kanskje mye<br />
nivå i mellomtonen. Uansett, med denne høyttaleren<br />
er de såkalte "hifi" øyeblikkene der alt<br />
stemmer blitt mye hyppigere. Og det er vel<br />
akkurat dette hobbyen består av er det ikke?<br />
Når jeg i tillegg vet at høyttaleren har et stort<br />
potensial i form av oppgradering må jeg innrømme<br />
at jeg er temmelig fornøyd med kjøpet.<br />
Passiv pre<br />
Neste skudd på stammen blir nå en såkalt TVC.<br />
En passiv trafobasert volumkontoll med de<br />
samme trafoene nevnt i tidligere <strong>Fidelity</strong>. (Blant<br />
annet i forbindelse med Leif Christensen og<br />
Petter Dale. Denne volumkontrollen fikk min<br />
passive DP nesten til å låte udynamisk og kjedelig.<br />
Komponentene er ikke direkte billige, men<br />
sammelignet med lydgjengivelsen er det et<br />
suverent kjøp. I disse dager går jeg spent og<br />
venter på at delene forlater det norske tollvesenets<br />
klarering. Så blir det frem med loddebolten<br />
4/2004<br />
83
før et stort smil forhåpentligvis legger bredsiden<br />
til.<br />
<strong>Fidelity</strong>s egen Petter Dale introduserte i første<br />
nummer begrepet "anleggets tre rammevilkår".<br />
Dette er et begrep som nærmest skulle inkluderes<br />
i alle bruksanvisninger for Hifi utstyr. Alle<br />
områdene har jeg jobbet mer eller mindre med,<br />
og gevinstene har vært betydelige. (Og i visse<br />
tilfeller essensielle.)<br />
Tweaks<br />
Vibrasjonsdemping ble førstemann ut. Utstyret<br />
står i et svært solid egenprodusert rack. Både<br />
hyller og ben er sandfylte, og jeg har unngått<br />
magnetiske materialer. Under fortrinn og CD<br />
spiller har jeg noen spesielle føtter bestående av<br />
avkuttede eggeglass og fiskekroker! (Se bildet)<br />
Racket står på dempeføtter laget etter fysiske<br />
prinsipper. ( Les Snells brytningslov for spesielt<br />
interesserte.). De består av en sandwich av<br />
materialer med ulik tetthet i en spesiell konfigurasjon.<br />
Symposium Audio lager dempeplattformer<br />
etter samme tankegang. Slike plattformer<br />
skal jeg selv forsøke å lage så fort jeg får tid.<br />
Strømmen hentes fra dedikert jordet 16<br />
ampere kurs, og renses av et nettfilter jeg fant<br />
tegningene til på hifisentralen. Alle apparater<br />
fores av godt skjermede DIY nettkabler. Faren<br />
min er elektriker å så med skepsis på dette med<br />
"skitten" strøm. Motvillig gikk han med på å<br />
ordne separat kurs til meg. En skilletrafo lånte<br />
han også med hjem fra jobben. Disse utbedringene<br />
gav mersmak, og stadig nye tweaks ble<br />
prøvd. Skjermingen av kabler har også gitt meg<br />
en ide om skjerming av hele oppsettet. En stor<br />
del av forurensingen skyldes at ledningene plukker<br />
opp elektromagnetisk støy fra omgivelsene.<br />
84<br />
4/2004<br />
Slik stråling emmiteres ut fra det meste vi omgir<br />
oss med. Denne strålingen kan med enkle midler<br />
skjermes delvis med en såkalt Faraday<br />
skjerm. (I praksis bare en netting av ledende<br />
metall, isolert fra jordforbindelse.) Tanken er å<br />
bygge et skap til elektronikken med slik<br />
Faradayskjerming bygget inn i veggene. Om<br />
dette vil gi noe effekt vet jeg ikke, og fortsatt<br />
kan jeg ikke nok om emnet til å utlede det nærmere.<br />
Men det er uansett en spennende ide. De<br />
ulike strømrensingstiltakene har i mitt oppsett<br />
hatt stor effekt. De har glattet ut gjengivelsen,<br />
mindre korn, luftigere diskant, flere detaljer osv.<br />
Akustikk<br />
Siste skuddet på stammen har med romakustikken<br />
å gjøre, og har fått både familie og venner<br />
til å etterlyse en etterstramming av visse skruer.<br />
(Vi snakker ikke om høyttalerelementer nei.)<br />
Rommet mitt er relativt lite. Som sagt er tolv<br />
kvadratmeter alt jeg har å boltre meg på.<br />
Kompromisser må derfor inngås i forbindelse<br />
med høyttalervalg og plassering. Exactene<br />
hadde bakovervendte bassrefleksporter, og lærte<br />
meg mye om hvordan høyttaleren oppfører seg i<br />
rommet. I tillegg har jeg plukket opp mange tips<br />
i fra blader, internett og den forøvrig gode<br />
boken "A Complete Guide To High End Audio"<br />
(Anbefales). Akustikk er en vitenskap i seg selv,<br />
men jeg har forsøkt å lære meg det grunnleggende.<br />
Først laget jeg små stavdiffusjonspaneler.<br />
De ble plassert i førsterefleksjonspunkter på<br />
bakvegg og sidevegger. Etter å ha ommøblert<br />
rommet, og flyttet høyttalerne fra langvegg til<br />
kortvegg ble behovet for diffusjon større. (Fordi<br />
avstand til sidevegg nå ble svært liten.) Nye og<br />
større paneler ble laget.<br />
Bedre definisjon<br />
Jeg må innrømme at dette ble<br />
en enorm forbedring. Alt ble<br />
mye bedre definert, og detaljer<br />
trådte tydeligere frem. Det<br />
skal bli spennende å se hvor<br />
bra det blir når jeg er ferdig<br />
med å arbeide med rommet.<br />
Dersom man har egnet plass<br />
anbefaler jeg eksperimenter<br />
med slike diffusjonspaneler på<br />
det sterkeste. Ikke er det dyrt<br />
heller. Noen hundre kroner og<br />
en del timer i arbeidsboden er<br />
alt det har kostet meg. "Tube<br />
traps" til hjørnene skal jeg<br />
også lage da jeg har fått<br />
noen resonanser i bassområdet.<br />
Jeg håper dette vil gi forbedringer<br />
i samme klasse som<br />
diffusjonen til nå har gitt. Om<br />
noen vil vite mer om temaet<br />
er internett et godt sted å<br />
begynne, men send meg gjerne<br />
en mail for flere personlige<br />
erfaringer.<br />
Men videre fra det tekniske,<br />
det musikalske er jo også<br />
viktig. (Selv om teknikken fas-<br />
cinerer meg veldig.) Den musikalske interessen<br />
varierer. Her spilles alt fra Audioslave til Dvorak.<br />
Pink Floyd er store, Bob Marley og Van Morrison<br />
har sjel, gammel pop som Supertramp får i gang<br />
rockefoten. Det gjør også andre gamle stjerner<br />
som Bruce Springsteen, Dire Straits og Eric<br />
Clapton. Frank Zappa får frem smilet, og<br />
Coltrane og Krall får ned pulsen. Lista er lang.<br />
Tonene styres av fjernkontrollen og dagsformen.<br />
Allikvel er det helt klart det å finne ny musikk<br />
som er det vanskeligste for meg. I platebutikker<br />
er utvalget så stort at det er vanskelig å lete<br />
uten å ha noe å lete etter. Internett butikker er<br />
gjerne ennå vanskeligere å finne ny musikk i da<br />
man sjelden har muligheten til å høre. Igjen blir<br />
blader som <strong>Fidelity</strong> en fin hjelp til å utvide horisonten.<br />
Livstil<br />
Livsstilsartikler om sigarer og pasta har vakt<br />
både begeistring og raseri blant <strong>Fidelity</strong>s lesere.<br />
Jeg lurer på hvordan en treningsartikkel ville<br />
blitt mottatt. Med et smil om munnen tenker jeg<br />
på mulige headinger. "Kom i form for audiofile"<br />
eller kanskje "Fintrimming av pondusen"?<br />
Hifi er en spennende hobby. Jeg må innrømme<br />
at jeg er like opptatt av teknikken som<br />
musikken, uansett en hobby er en hobby.<br />
Innledningsvis stadfestet jeg som mange andre<br />
at nettopp hifi er en dyr hobby. Men så lenge<br />
hobbyen gir emosjonell verdiskapning spiller det<br />
ikke noen rolle hva det koster i kroner og øre.<br />
Så lenge pengene finnes er det et slitent ordtak<br />
som sier at de er til for å brukes. Det er en<br />
grunn til at det ordtaket er slitt.<br />
Som sagt er jeg bitt av basillen og får nok<br />
snart abstinenser igjen. Imidlertid er det nå russefeiring<br />
og noe penger må settes av til det.<br />
Men kanskje ikke for mye da det muligens vil<br />
skape helt andre abstinenser. J<br />
Jørgen Berle Christiansen,<br />
jberle@hotmail.com
Pickup test, del I<br />
86 4/2004<br />
Lån meg din<br />
pick-up!<br />
og jeg skal si deg hvordan den låter<br />
Tekst: Stig Arne Skilbrei<br />
Medlytter: Dag Helleve<br />
"I 2001 begynte det å skje noe. Folk<br />
kom og spurte etter drivreimer og<br />
stifter til platespilleren sin. Etter det<br />
har det vært en jevn etterspørsel".<br />
Sitatet er hentet fra et elektronikkverksted.<br />
Platespilleren er altså<br />
fremdeles aktuell, og <strong>Fidelity</strong> har<br />
gått i barndommen og prøvd en<br />
rekke pickuper.
Selv etter at CD-mediet ble lansert ca.<br />
1983 var det mange som tviholdt på platespilleren<br />
sin, og med god grunn. Plater<br />
var fremdeles mulig å få tak i, og cd-lyden<br />
var rar, for å si det pent. Senere kom dette seg,<br />
og platespilleren ble rett og slett radert ut. Det<br />
er i dag svært få som bruker platespiller, men<br />
noe er tydeligvis i gjære. En kamerat som for<br />
lenge siden hadde kvitta seg med både plater<br />
og platespiller, kom i vinter og lurte på om jeg<br />
hadde en platespiller til salgs. Platespilleren er<br />
på vei ned frå loft og opp fra kjellere, og grunnene<br />
er flere. Alle entusiaster vet at en god platerigg<br />
fremdeles er vanskelig å slå rent lydmessig.<br />
Det er tungvint å spille plater, men det er<br />
likevel noe sjarmerende ved det, noe håndgripelig<br />
som gjør at det er trivelig. Det er enkel<br />
mekanikk, du ser hva som skjer og forstår hvordan<br />
det virker. Musikken strømmer mot deg som<br />
et legende hele, den er ikke kuttet opp i 44.100<br />
biter (pr. sek) og lappa sammen igjen. De<br />
færreste skjønner hvordan slikt er mulig,<br />
og det skaper avstand og trøtthet.<br />
Men hva med plater, spør du. En DJ<br />
jeg har snakket med hevder at nesten alle<br />
utgivelser på CD også lar seg skaffe på<br />
vinyl; jeg begrenser meg til å si mange.<br />
Men det er kun spesielle butikker som<br />
fører dem. Du må vite om dem. Også<br />
Discjockyene har vært med på å gi platespilleren<br />
et løft. En ekte DJ spiller bare<br />
vinylplater, og DJ`s med platespiller er<br />
også et vanlig innslag på konserter – i alle<br />
fall de jeg går på.<br />
Om å teste pick-uper<br />
De som spiller plater i dag ser ut til å være<br />
gamle hifi-entusiaster på den ene siden og og<br />
DJ`er og ungdommer på den andre, og det er<br />
kanskje faktisk sistnevnte kategori som har fått<br />
fart i platesalget igjen. Men også mannen i<br />
gata kommer nå etter, han som ikke kan glemme<br />
sin første hete elskov til J`etaime. Ingen vet<br />
vel hvordan dette bildet kommer til å se ut om<br />
noen år, men det er fremdeles gode grunner til<br />
ikke å kvitte seg med platene sine. De nye cdformatene,<br />
SACD og DVD-A har enda ikke fast<br />
grunn under føttene. Selv har jeg begynt å teste<br />
pick-uper. Det har vært en helt spesiell glede<br />
endelig å finne ut hva de ulike pickupene er god<br />
for. Litt tilfeldigheter, litt samlemani (bare litt) og<br />
en pickup-produserende kompis i Japan har<br />
gjort til at jeg "plutselig" sitter på en hel liten<br />
samling av pick-uper. Jeg kan røpe med en<br />
gang: Jeg har fått et par overraskelser.<br />
Oppskrytte pickuper har vist seg å være en skuffelse,<br />
mens andre, som nærmest har vært neglisjert<br />
av hifi-pressen, har vist seg å være overraskende<br />
gode.<br />
For nybegynnere<br />
De aller fleste platespillere er utstyrt med pickup<br />
(pu) av mm-typen (moving magnet). Denne<br />
kobler du rett til phono-inngangen på alle vanlige<br />
radioer, forsterkere eller forforsterkere.<br />
Signalet blir forsterket ca 40 dB og inngangsimpedansen<br />
skal være 47 kOhm. Den andre typen,<br />
mc-typen (moving coil) er sjeldnere og dyrere,<br />
men ofte foretrukket av audiofile. Denne skal ha<br />
ca. 60 dB forsterkning og 100 Ohm inngangsimpedans;<br />
et ekstra mc-trinn er derfor nødvendig<br />
mellom platespiller og forsterker om forsterkeren<br />
ikke har inngang for begge typer pu.<br />
Siden mange forsterkere i dag ikke har noe<br />
fonotrinn innebygd, gjør du lurt i å investere i et<br />
fonotrinn med inngang for både mm og mc. Du<br />
kobler platespilleren til fonotrinnet, og fonotrinnet<br />
til en av forsterkerens linjeinnganger, likegyldig<br />
hvilken (f. eks. aux, forkortelse for auxiliary,<br />
dvs ekstrainngang). Fonotrinnet må gjerne ha<br />
valgbar følsomhet og inngangsimpedans, for<br />
pickupenes utgangssignal og utgangsimpedans<br />
varierer. Enkelte anbefaler 47 kOhm inngangsimpedans<br />
også for mc, du må gjerne prøve.<br />
Lyden blir da etter min mening lys, mekanisk og<br />
udynamisk. Sjekk for all del også Gunnar Brekke<br />
sin artikkel "Vinyl ABC" i første <strong>Fidelity</strong>.<br />
Denon 103C<br />
Goldring G1042<br />
Fra gamle dager husker jeg godt 8- og 900-serien<br />
av pickuper fra Goldring (England), jeg<br />
hadde en slik en gang, men kan ikke si at jeg<br />
husker lyden. Dagens serie med 1022 og 1042<br />
er av nyere dato. Av utseende er denne pu vanskelig<br />
å bli glad i: Det er en svart uformelig plastikk-klump<br />
helt uten pynt eller detaljer med<br />
unntak av påskriften G i gull. Uansett blir denne<br />
pu ofte referert til som den beste av rimelige<br />
mm-typer i det engelske <strong>bladet</strong> Hi-Fi World. Jeg<br />
fikk ikke like gode resultater som mine kolleger i<br />
-World. Jeg reagerte på at lyden var relativt<br />
grovkornet og "tykk", og uten den dybden i lydbildet<br />
som de beste hinter mot. Platestøyen var<br />
mer sjenerende enn på de beste, men mindre<br />
enn de verste. Det kan tyde på at stiften er relativt<br />
stor, og sporer høyt oppe i rillene hvor platene<br />
er utsatt for slitasje. Diskanten er likevel<br />
ok, og lyden er generelt livlig og dynamisk, med<br />
frodige farger. Her er trøkk og tyngde, men for<br />
meg blir lyden for unyansert, med lite detaljer<br />
og åpenhet i lydbildet. Output var omtrent som<br />
de andre av mm-typen.<br />
Men prøv selv. Den passer kanskje bedre i<br />
ditt anlegg enn i mitt; med pickuper er dette like<br />
mye flaks og tilfeldigheter som vitenskap. Det<br />
dreier seg om tilpasningens edle kunst, akkurat<br />
som med resten av anlegget. Dette gjelder<br />
naturligvis også de andre pu-ene. Ideelt sett<br />
skulle samtlige pu vært forsøkt i flere platespillere<br />
og armer – og et ideelt tilpasset fonotrinn.<br />
Det ville ført for langt, det har ingen ressurser<br />
til. Derfor skal også resultatene av denne utprøvingen<br />
– som for alle andre – tas med en klype<br />
salt.<br />
Pris kr. 2495,-<br />
Importør: Mono.<br />
Denon 103C<br />
Dette er en pu med baller, med grep om musikken,<br />
og et utrolig trøkk. Dette er definitivt pickupen<br />
for den som vil ha liv i musikken! Men først<br />
litt om bakgrunnen: Denon 103C ble i sin tid<br />
laget for kringkastingsbruk; med konisk nål,<br />
som er mindre kritisk for justering enn den mer<br />
moderne elliptiske fasongen. Ulempen er dårlig<br />
sporing og mindre detaljer i diskanten.<br />
Diamanten blir rett og slett for stor for de skarpeste<br />
svingene på plata; som en lastebil på en<br />
krøttersti. Nåletrykket skal derfor settes relativt<br />
høyt, rundt 2,5 gram. Den er av mctypen,<br />
men utgangssignalet er såpass høyt<br />
(1,2mV) at den kan kobles direkte til en<br />
vanlig platespillerinngang av mm-typen.<br />
Sa jeg lastebil? Dette er en bulldozer av<br />
en pickup. Her er alt det trøkket og livet du<br />
kan tenke deg. Crescendi er voldsomme og<br />
fysiske, likevel er dette en pick-up med<br />
detaljer og oppløsning – om enn ikke i diskanten.<br />
Ikke rart at redaktøren for Hi-fi<br />
Choice-serien, Paul Messenger (fremdeles<br />
aktiv i f. eks. Hi Fi News) kåret 103C til sin<br />
"firm personal favourite", men merk at<br />
dette var før pickuper som Koetsu og andre<br />
gjorde rent bord. Jeg brukte selv 103C<br />
lenge, og har gode minner fra den. Også<br />
utseendemessig er den til å bli glad i, med en<br />
lettgjenkjennelig kantet og funksjonell fasong<br />
som gjør den veldig lett å justere etter øyemål.<br />
Det er mulig den store koniske nålen og høye<br />
nålevekten er brutal mot platene, men det var<br />
også skarpe nåler fra Van den Hul. Kanskje bør<br />
favorittplatene dine spilles av med andre pu; jeg<br />
er ingen fysiker. Denon 103C sine håndgripelige<br />
kvaliteter (kombinert med den koniske nålen)<br />
har også en ulempe: Sus og knitring er fremtredende,<br />
stiften seiler høyt i rillen og spiller også<br />
av riper og slitasje. Dybden i lydbildet har langt<br />
igjen til Helikon, og kan sammenlignes med<br />
Philips GP 412. Uansett er disse to så langt<br />
definitivt mine favoritter blant rimelige pu.<br />
Denon 103C blir produsert og solgt i Japan<br />
den dag i dag. Den har visstnok mye til felles<br />
med Ortofon SPU, men det kan man trygt si om<br />
de fleste pu av mc-typen, siden SPU var den første<br />
av dem alle, om ikke Joe Grado protesterer.<br />
Han hadde patent på mc-typen i Amerika, men<br />
lagde selv kun pu av mm-typen, og hindret dermed<br />
effektivt utbredelsen av mc-typen i Amerika<br />
i mange år. Amerikanerne brukte Shure, Sonus<br />
og Grado og hørte derfor ikke, vil min kollega<br />
Arve Åheim hevde, hvor overlegen Linn Sondekplatespilleren<br />
var sammenlignet med andre (før<br />
senere). Nå påstår jeg ikke at mc-typen som<br />
type er ubetinget bedre enn mm-typen, selv om<br />
mange vil hevde nettopp det. Men det kan virke<br />
4/2004<br />
87
som om mc-typen har større evne til detaljering<br />
og innsyn i musikken, kanskje fordi spolene<br />
(moving coil) i enden av nålen er lettere enn<br />
magneter (moving magnet), slik at nålen beveger<br />
seg lettere. (Spolene beveger seg mot magneter<br />
eller omvendt, du finner samme prinsippet<br />
i alt fra elementene i høyttaleren til dynamoen i<br />
bilen). 103 C har nå to brødre, den ene kalt 103<br />
R, med renere kobber i spolene, og den andre<br />
kalt 103 Pro, med lavere komplianse. Begge er<br />
noe dyrere, Pro dyrest, og denne kjøpte jeg og<br />
Stig Inge Bjørge i Japan på deling for å prøve<br />
den ut (og forhåpentligvis bringe test i del II).<br />
Tilgjengelighet og pris: Prøv Hi Fi Klubben,<br />
pris vel 1000 kroner. Evt. bestilles fra Japan eller<br />
postordrefirmaer hvor som helst.<br />
Denon DL 160<br />
Dette er en nyere og mer moderne pickup enn<br />
103C, med tilsynelatende bedre tekniske spesifikasjoner.<br />
For eksempel er kompliansen noe<br />
lavere enn 103C, og diamanten er elliptisk. Man<br />
burde derfor kunne forvente mindre plateslitasje.<br />
Den har også en lillebror kalt DL 110 som<br />
faktisk går for å være like god om ikke bedre.<br />
Begge er av mc-typen, men denne gangen av<br />
varianten "high output", dvs at den kan kobles<br />
direkte til en vanlig mm-inngang. Dette for at<br />
man skal slippe å kjøpe mc-trinn, samtidig som<br />
at man skal kunne nyte fordelene av en mc-pickup.<br />
Ofte er dette bare en halvgod løsning, en<br />
slik pu har sjeldent like høyt utgangssignal som<br />
en mm, slik at du risikerer å få for lite gain (signal).<br />
Du må derfor skru volumkontrollen uforholdsmessig<br />
høyt opp, og får støy og sus på kjøpet<br />
(dårlig signal/støyforhold). En mc-pu skal<br />
også ideelt sett se en lavere inngangsimpedans<br />
enn mm, så her kan det lønne seg å stille med<br />
fonotrinn med justeringsmuligheter a la Holfi.<br />
Teori er en ting, praksis er noe annet. Denne<br />
pu burde spille bedre enn den gamle stivbeinte<br />
103C med stor konisk (rund) stift, men det er<br />
103C som har blitt stående igjen som klassikeren,<br />
som den foretrukne. Det er<br />
ikke mye i veien med DL 160,<br />
her er god bredde i lydbildet<br />
og god instrumentdefinisjon,<br />
lyden er generelt ren og klar,<br />
og rask, uten tendenser til å<br />
slepe lyden etter seg.<br />
Sporingen er trolig god, for diskanten<br />
er ren, men her er litt<br />
for mye av den. Lyden tipper<br />
litt mot det lyse eller mellomtonedominante.<br />
Hvor den svikter<br />
er hvor 103C har sin styrke.<br />
Her er ikke samme ekspansjonsvillighet,<br />
samme tyngde<br />
og trøkk i bassen, samme staute<br />
jevne lyden. Lyden er ikke<br />
helt av ett stykke, bassen er<br />
noe nede i nivå, mellomtonen<br />
noe høyere og diskanten litt<br />
oppe. Det blir litt som en 3veishøyttaler.<br />
Dybden i lydbildet<br />
er middels.<br />
Lyden er uansett generelt<br />
88<br />
4/2004<br />
frisk og likandes, uten åpenlyse mekaniske<br />
resonnanser og bilyder, og kan med hell kombineres<br />
med et anlegg som trenger litt piff.<br />
Lydkvaliteten er såpass bra at på et helt vanlig<br />
stereoanlegg er det neppe pickupen som vil<br />
ødelegge lyden.<br />
Pris: DL-160 kr. 998,-<br />
DL-110 kr. 698,-<br />
Importør/forhandler: Hi-Fi Klubben.<br />
Stig Inge Bjørge<br />
Lyra Helikon<br />
Stig Inge Bjørge, haugesunderen som reiste til<br />
Japan og startet produksjon av pickuper, for å ta<br />
den korte varianten, har foredlet sine pu i snart<br />
30 år nå. Hans nyeste og bestselgende pickup,<br />
Helikon, er resultatet av lang tids utvikling og<br />
markedstilpasning. Med markedstilpasning<br />
mener jeg for eksempel at pickupen nå har et<br />
utgangssignal på 0,5 Volt, slik at den skulle<br />
passe i ethvert mc-trinn. Og det høres. Denne<br />
pu distanserer samtlige andre i testen med en<br />
slik margin at det nesten er skremmende. Når<br />
du spiller et klassisk verk med denne pu, skjer<br />
noe merkelig: Du ser orkesteret like mye som du<br />
hører det. Ut av disen og lydene plasserer orkesteret<br />
seg tydelig i bredde og dybde slik at du<br />
blir sittende og glane inn mellom høyttalerne.<br />
Instrumenter gjengis så skarpskåret, presist og<br />
naturlig at hjernen ikke lenger strever med å<br />
omforme lydene til levende, spilt musikk.<br />
Musikken oppleves derfor sterkere. Det er som<br />
om noen på et blunk har revet hele bakveggen<br />
og plassert orkesteret utenfor på en svær altan.<br />
Uten byggeløyve. Og i samme øyeblikk som jeg<br />
skriver dette går det opp for meg at det er<br />
akkurat dette som skiller en god komponent fra<br />
en middelmådig: Evnen til å portrettere et lydbilde<br />
så nøyaktig at du ikke bare hører lyden, men<br />
også ser den. De som fremelsker denne typen<br />
gjengivelse blir ofte kalt for image-freaks.<br />
Mange lyttere legger større vekt på dynamikk,<br />
og tenderer til å vinkle høyttalerne inn<br />
mot seg. Også denne typen lyttere får sitt med<br />
Helikon: Transientene flerrer luften. Her er oppstartflankene<br />
så presise og rene at at det er nervepirrende.<br />
Lyden oppleves som lynhurtig, her er<br />
ingen nøling eller avrunding av raskt forbigående<br />
lyder som f. eks. slagverk eller piano. De<br />
kommer som et sjokk og forsvinner på et blunk.<br />
Men ikke for raskt, forresten. Instrumentene får<br />
klinge ut; i motsetning til hos lyst klingenede<br />
komponenter, hvor lyden blir stående uten<br />
kropp. Lyden oppleves derfor som jevn og helhetlig,<br />
uten at noen deler av frekvensområdet<br />
føles begunstiget eller diskriminert, som om den<br />
kom fra en dårlig 5-veis høyttaler. Litt mer om<br />
dynamikk: I et at de klassiske verkene jeg spiller<br />
hugges det plutselig til på en stortromme. Dette<br />
høres eller anes så vidt på samtlige pu. Over<br />
Helikon oppleves det som en sjokkbølge som<br />
kjennes i mellomgulvet. Dette er en fysisk pickup.<br />
I utenlandsk presse beskrives frekvensgangen<br />
som enten helt nøytral eller så vidt mot det<br />
rene, i motsetning til det mørke og romantiske. I<br />
mitt anlegg oppleves frekvensgangen som ganske<br />
lik den fra Denon 103 C og Philips GP 412,<br />
hvor Denon har en praktisk talt linjalrett frekvensgang<br />
mens Philips faktisk daler: Dette kan<br />
umulig være mange millimeter<br />
feil. Platestøy er rimelig godt<br />
undertrykt, men pass på nålen:<br />
Den sitter helt ubeskyttet i en<br />
såkalt "naken" kropp. Dette for<br />
å unngå resonnanser.<br />
Nåleopphenget virker imidlertid<br />
robust, og kompliansen er tilsvarende<br />
lav. Sporingen finner<br />
jeg likevel ingenting å utsette<br />
på, diskanten er klokkeren og<br />
synes å strekke seg oppover<br />
som om anlegget har fått<br />
påmontert superdiskanten fra<br />
Tannoy. Litt mye skryt? Vel, det<br />
får bare stå til jeg finner noe<br />
som er bedre.<br />
Pris: kr. 16.990,-<br />
Importør/forhandler:<br />
Oslo Hifi Center
Under våropprydningen hadde jeg bestilt søplecontainer, og<br />
bestemte meg for å kaste mine 30 år gamle JBL Century<br />
100/4311 høyttalere som bare tok plass og hadde samlet støv i<br />
kjelleren i minst 10 år. Kondisene var på begge sprunget lekk<br />
slik at tykk olje rant ut av bassreflekshølet. Griseri! Delefilteret var altså<br />
helt på trynet, og lyden var derfor en parodisk versjon av "West Coast"<br />
90<br />
4/2004<br />
Hypex Aktiv 3x65 watt forsterkermodul<br />
Gamle klassikere<br />
blir som nye<br />
Ny moderne forsterkerteknologi med aktiv<br />
deling, gjør det mulig å få flott lyd ut av gamle<br />
og defekte to-veis og tre-veis høyttalere.<br />
Av Knut Vadseth<br />
med altfor mye mellomtone. Elementene var imidlertid tilsynelatende i<br />
god forfatning da JBL ikke hadde benyttet skumplast i opphengningen.<br />
Som vanlig seiret følelelsene over fornuften, og jeg beholdt tross<br />
skumle planer disse defekte klassikerene som hadde gitt fantastisk lyd<br />
både hjemme og i studio i 70 åra. JBL Century var sammen med AR 3a<br />
starten på hi-fi alderen. Begge kostet dengang ca. 10 tusen kroner<br />
paret. Trykkammer prinsippet til Kloss og gutta er idag nesten forlatt,<br />
mens JBL Century 100 med sin bassrefleks er en forbausende moderne<br />
høyttaler. Bortsett fra en den store 12 tommeren idag er byttet ut med<br />
en 7-8 tommer uten at dette går utover bassgjengivesen. Eller? Jeg fikk<br />
innmari lyst til å høre hvor bra disse høyttalerne egentlig var.<br />
Aktiv deling<br />
Jeg spurte Frode Steen hos Eltek om å reparere delefilteret. Han foreslo<br />
isteden å sette inn en komplett 3 veis forsterkermodul. Han forsikret at<br />
det var små eller ingen frekcvenskorrigeringer i det relativt enkle delefilteret<br />
som satt i JBL 100, og mente at høyttaleren burde låte minst på<br />
høyde med fordums storhet om jeg koplet den lilla aktive forsterkermodulen<br />
rett til råelementene. <strong>Hele</strong> greie skulle være selvgjort på en ettermiddag<br />
og koste under 2 tusen kroner. Forsterkeren er den samme som<br />
Gunnar Brekke benytter i sin meget nøyaktige høyttaler "The Monitor"<br />
og som selges som byggesett hos Eltek. Gunnar benytter imidlertid 2<br />
forsterkerelementer til bass/mellomtone for enda mer trøkk der nede.<br />
Jeg får bare håpe at det store membranet på Century 100 bassen, er tilstrekkelig<br />
lettdrevet til å fungere brukbart med en enkel 65 watts modul<br />
fra Hypex.<br />
Desverre gikk det mange ettermiddager før jeg rakk å utføre denne<br />
relativt enkle operasjonen. Men med litt hjelp, kunne jeg til slutt prøve<br />
det hele. Totalt bom! Her var ikke nok følsomhet på inngangen til å<br />
drive disse berømte monitorhøyttalerne til brukbart nivå fra en vanlig<br />
forforsterker, eventuelt direkte fra en CD-spiller eller RIAA. Modulen har<br />
variabelt inngangnivå, men selv med full guffe ble det lite av det trøkket<br />
jeg forventer av en JBL høyttaler av edel årgang.<br />
Frode mente å kunne løse problemet med skifte av et par motstandere,<br />
og lovet 6 dB ekstra forsterkning med en enkel modifikasjon. Dette<br />
høres ikke veldig mye ut, men resultatet var nå svært tett på forventningene.<br />
Allerede ved første gangs forsøk med de samme hit-låtene<br />
som disse høyttalerne ble innspilt på låt det fenomenalt!<br />
Lyden av forrige århundre?<br />
Fremdeles var her for mye mellomtone, men en liten justering på volumknappen<br />
for bass (full guffe), mellomtone (nesten helt ned) og diskant<br />
(omtrent på midten) pluss equalizing ved presensomsrådet (ca. klokken<br />
9), temmet frekvensgangen til noe som minnet VELDIG om gode minner<br />
fra stereoalderens inntogsmarsj. Riktignok manglet jeg fremdeles litt av<br />
superkontrollen og trøkket i bassområdet. 65 watt er puslete i forhold<br />
til vanlig tilgjengelige kraftreserver. Til gjengjeld må jeg innrømme at<br />
oppløsningen var betydelig bedre enn hva jeg husket fra denne høyttaleren.<br />
Mellomtone og diskant (som ikke engang er ekte dome), låt forbausende<br />
detaljert og oppløst med glimrende transienter og et himmelsk<br />
rasp fra felerekke og messing.<br />
Det aktive delefileteret må ha ryddet dramatisk opp i mye mudder og<br />
puddingtendenser i lydbildet.<br />
Dette er fremdeles ikke noe high-end, men glimrende hi-fi; med mine<br />
ører betydelig over hva 2x2000 tusen kroner kan gi deg på andre måter.
Jeg forutsetter selvsagt at de høyttalerne<br />
du bygger om, ikke har noen<br />
verdi slik som de står på loft eller i<br />
kjeller idag...<br />
Ikke bare rock<br />
Det mest overraskende ved denne<br />
lyden- som i motsetning til de fleste<br />
anlegg også kan fintrimmes etter din<br />
smak, ditt utstyr og ditt rom-var hvor<br />
bra disse høyttalerne spilte klassisk<br />
orkestermusikk. Her var til og med<br />
brukbart dybdeperspektiv, noe jeg<br />
absolutt ikke trodde disse typisk<br />
rock- og monitorhøyttalerne fikset.<br />
Jeg blir litt vemodig ved tanke på at<br />
disse relativt lettdrevne høyttalerne<br />
med 50 liters kabinett helt har forvunnet<br />
fra klodens overflate. Dette<br />
er da en størrelse som burde være<br />
det perfekte kompromiss mellom en<br />
typisk stativhøyttaler og en stor gulvstående?<br />
Glemte jeg å si at den 12 tommer<br />
store bassen, selv med en "liten"<br />
forsterker, hadde et rapp, en driv og<br />
en evne til å få luften i bevegelse<br />
som faktisk oppleves helt annerledes<br />
enn hva vi er vant med fra 6-8 tommer<br />
som tilsynelatende går like dypt<br />
og spiller like høyt????<br />
Konklusjon<br />
Nesten alle gamle stereofriker har et<br />
par utgåtte høyttalere i kjelleren eller<br />
på loftet som de ikke har hjerte til å<br />
kaste. Med god grunn. De kan nemlig<br />
vise seg å spille fenomenalt mye<br />
bedre enn hva man kunne forvente!<br />
Som regel vil delefilteret være helt<br />
inntørket. I verste fall vil også kantopphengingen<br />
være tvers gjennon<br />
råtten. Hvis ikke kan du enkelt få liv i<br />
denne høyttaler. Ikke bare det; du<br />
kan i større grad enn med dagens<br />
systemer kunne fintrimme klangbalanse<br />
slik at du kan matche den til<br />
et eksisterende system som center<br />
eller bakhøyttalere i et multikanal.<br />
Eller du kan oppgradere lyden fra<br />
TV’en med dine eller gamlingens hifi<br />
klenodier.<br />
Selvsagt kan du også benytte<br />
denne aktive modulen i mer moderne<br />
høyttalere i ulik størrelse. Med et<br />
typisk 2-veis system med 2 basser/mellomtone<br />
får du betydelig større<br />
effekt og kontroll. 2 veis modulen<br />
fra Hypex koster forøvrig bare et<br />
par hundre kroner mindre. Ulike delefrekvenser er på egne kort som koster<br />
kr.98 pr. stk. Kjøp noen ekstra. Dette er både morsomt og lærererikt.<br />
Billig moro som også er nyttig...<br />
De gamle høyttalernes oppløsning og kontrast med Hypex forsterkermodul<br />
med aktiv deling blir likevel ikke som da høyttalerne var nye; jeg<br />
vil tro de blir langt bedre!<br />
Pris 3 veis modul: kr. 1.998,-<br />
Delefrekvenser: kr. 98 pr. stk<br />
Forhandler: Eltek<br />
4/2004<br />
91
Lexicon MC-8 prosessor.<br />
Blar man i amerikanske hjemmekinoblader<br />
finner man masser av "hjemme hos…"<br />
reportasjer. Med "flotte" bilder av "flotte"<br />
highend custom-installasjoner i "flotte"<br />
stuer innredet med "(kjempe)flott" amerikansk<br />
smak. Kommer man seg over det første<br />
sjokket av å se resultatet av amerikanske interiørarkitekter<br />
i fri utfoldelse, vil man svært ofte<br />
finne fellestrekk i disse anleggene. DVD-spillere<br />
og prosessorer er nesten alltid fra firmaet<br />
Lexicon.<br />
Vi sjekker her om amerikanerne har like dårlig<br />
smak i lyd som de har det på interiør.<br />
Lexicon<br />
Dette amerikanske firmaet ble grunnlagt så tidlig<br />
som 1971 og har gjennom årene jobbet med<br />
proffutstyr, film og det vi i dag kaller hjemmekino.<br />
Lexicon har lenge vært regnet som noe av<br />
det ypperste innen hjemmekinoutstyr og har<br />
92<br />
Amerikansk<br />
oppslagsverk<br />
Finnes det surroundprodukter som også<br />
tilfredsstiller innbarkede stereofriker som<br />
undertegnede? Svaret er kanskje å finne i<br />
et amerikansk leksikon? Vi tester her<br />
prosessoren Lexicon MC-8 fra Harman<br />
Spesialty Group.<br />
4/2004<br />
særlig vært anerkjent for sine prosessorer.<br />
Firmaet eies av Harman International som<br />
ellers er kjent for merkenavn som; Harman<br />
Kardon, JBL, Infinity, Revel, Mark Levinson, AKG,<br />
Audax og Studer. Lexicon utgjør sammen med<br />
Revel og Mark Levinson; Harman Specialty<br />
Group (tidligere Madrigal), hvor de amerikanske<br />
Her er det mye å lære<br />
for konkurrentene.<br />
prestigemerkene i stallen er samlet. Madrigals<br />
"gamle" merkenavn innen highend hjemmekino;<br />
Proceed, ble pensjonert etter at Lexicon ble<br />
innlemmet i "spesialgruppen".<br />
Det er også verdt å merke seg at Lexicon har<br />
utviklet sin egen surround matrise for opp til 7<br />
kanaler; "LOGIC7" som i dag også benyttes av<br />
av Gunnar Brekke.<br />
andre produsenter.<br />
Lexicon leverer i dag, foruten den her omtalte<br />
prosessoren, multispilleren RT-10, prosessoren<br />
MC-12 og effektforsterkerne LX-5, LX-7, CX-5<br />
og CX-7. Som en kuriositet kan jeg til slutt<br />
nevne at Lexicon også leverer lydanlegget som<br />
monteres i Rolls Royces prestigeserie Phantom.<br />
Lexicon MC-8 Digital Controller.<br />
MC-8 er den minste og billigste prosessor/forforsterkeren<br />
i Lexicons sortiment. Knapt 50<br />
tusen kroner for et hifiprodukt vil i de fleste<br />
sammenhenger ikke bli betegnet som billig,<br />
men sammenligner man med de større Bukkene<br />
Bruse i Harman Spesialty Groups utvalg er faktisk<br />
dette ikke så aller verst. Storebrødrene ligger<br />
på 70.000,- (Lexicon MC-8 BAL), 80.000,-<br />
(Lexicon MC-12 V3), 90.000 (Lexicon MC-12BAL<br />
V3) og 300.000,- (Mark Levinson Media<br />
Console 400).
Prisene indikerer vel klart at vi er i HighEnd<br />
land. Også byggkvaliteten og "følelsen" av produktet<br />
indikerer dette, så allerede før man har<br />
hørt en eneste tone gjengitt gjennom MC-8, sitter<br />
man med en følelse av kvalitet og at man får<br />
noe igjen for (den anselige mengden) penger<br />
man legger på bordet.<br />
Kabinettet er utstyrt med samme centimetertykke<br />
aluminiums frontplate som DVD-spilleren<br />
RT-10 (testet forrige <strong>Fidelity</strong>) med Lexiconlogoen<br />
frest rett inn i metallet. Fronten er utstyrt med et<br />
stort - lettlest display, volumkontroll, inngangsvelgerknapper<br />
for to soner, en mutingknapp og<br />
to "opp/ned" knapper for valg av (surround)<br />
mode. Alle andre funksjoner (og dem er det<br />
mange av) må betjenes med den utmerkede<br />
fjernkontrollen. Man får god hjelp av prosessorens<br />
OSD (On Screen Display) ved betjening av<br />
andre innstillinger via et godt menysystem. MC-<br />
8 krever litt arbeid ved første gangs oppsett,<br />
men er etter dette en sann drøm å bruke. Her er<br />
det mye å lære for konkurrentene.<br />
Resten av MC-8s kabinett er skikkelig solid<br />
og øker kvalitetsfølelsen.<br />
Baksiden kryr av kontakter av alle slag (unntatt<br />
XLR som man først finner på de større<br />
modellene).<br />
Musikk innspilt i to kanaler<br />
skal avspilles i to kanaler!<br />
Vi har to stereoinnganger og to pentoinnganger<br />
(5,1) for analoge signaler (RCA), 8 innganger<br />
(4 RCA + 4 Toslink) for digitale signaler<br />
og 8 innganger (3 komponent + 5 kompositt +<br />
5 S-video) for billedsignaler.<br />
På utgangsiden finner vi en analog 7.1<br />
utgang (Sone 1), en analog stereoutgang (Sone<br />
2) og fem billedutganger (1 komponent + 2<br />
kompositt + 2 S-video).<br />
Lexicon MC-8 kan kjøres som en ren analog<br />
linjeforsterker i 2 eller 5+1 kanaler. Signalene<br />
på de analoge inngangene kan også prosesseres<br />
ytterligere ved at MC-8 først konverterer de<br />
analoge signalene til digitale (AD: 96 kHz/24<br />
bit) – for så å kunne manipulere dem i det digitale<br />
domenet (eks: tonekontroller, tilt, delefilter,<br />
nivå, antall kanaler osv.) – før man igjen konverterer<br />
dem tilbake til analoge signaler i 5.1 til<br />
7.1 kanaler.<br />
Digitale inngangsignaler har samme signalvei,<br />
men slipper selvfølgelig AD konverteringen. DA<br />
konverteren er 24 bits og håndterer samplingsfrekvenser<br />
fra 44.1 – 192 kHz<br />
Lyd Lexicon MC-8 Digital<br />
Controller<br />
Som du forstår av lengden på den tekniske<br />
beskrivelsen av MC-8 snakker vi her om en<br />
svært kompleks maskin med nærmest uendelig<br />
muligheter. Jeg må derfor prøve å begrense meg<br />
på lengden av lydbeskrivelsen så ikke testen her<br />
blir like kompleks og omfattende som bruksanvisningen<br />
som følger med prosessoren.<br />
MC-8 som analog forforsterker.<br />
Koblet på denne måten i to til 5.1 kanaler spiller<br />
MC-8 aldeles utmerket.<br />
Tonalt oppleves linjetrinnet å helle litte grann<br />
mot det varme, i hvert fall i sammenligning med<br />
Thule sin PR-350. Også i sammenligning med<br />
gode tokanals forforsterkere oppleves MC-8<br />
som noe varm, men dette bør ikke oppfattes<br />
som noe negativt. Denne varmen bør oppfattes<br />
som et karaktertrekk snarere enn som en feil.<br />
Man kan glatt kompenseres for dette avviket<br />
med andre ledd i signalkjeden, for eksempel litt<br />
kjølig klingene signalkilder, kabler, effektforsterkere<br />
eller høyttalere. Men for all del ikke alt på<br />
en gang, da tendensen til varme i linjetrinnet er<br />
svært moderat. MC-8 fungerte meget godt sammen<br />
med min Philips DV-963SA multispiller (en<br />
litt kjølig klingende multispiller) – i kombinasjon<br />
med ellers nøytral komponenter.<br />
Les også omtalen av tonekontrollene lenger<br />
nede.<br />
MC-8 som DA-konverter<br />
I denne boksen benyttes det samme DA-konvertere<br />
som i Lexicon RT-10, multispilleren jeg testet<br />
i forrige nummer av <strong>Fidelity</strong>, og slektskapet<br />
mellom disse er meget tydelig. Lydmessig oppfattes<br />
konverterne som identiske. Jeg kan meget<br />
kort beskrive lyden som stor, varm, amerikansk,<br />
safe.<br />
Da man i MC-8 kombinerer den varme klangen<br />
fra DA-konverteren med den varme klangen<br />
fra forforsterkerdelen ender man opp med en<br />
gjengivelse som fort kan bli for varm og svulstig.<br />
Nærmest sukkersøt. Dette kunne vært et<br />
problem, men oppfattes ikke slik i denne prosessoren.<br />
Lexicon MC-8 har nemlig tonekontroller<br />
som fikser alt dette.<br />
4/2004<br />
93
MC-8 som tonekontroll<br />
Denne forforsterkeren har også muligheten til å<br />
manipulere musikkens tonale karakter. Dette<br />
skjer i det digitale domene og gir muligheten til<br />
å justere Bass, Diskant, Loudness og Tilt. Siden<br />
det hele foregår digitalt får vi ikke de vanlige<br />
problemene med fasevridning som oppstår ved<br />
analoge filtre. Lexicon MC-8 har rett og slett de<br />
beste tonekontrollene jeg noensinne har hørt i<br />
et hifiprodukt. De kan faktisk brukes.<br />
Særlig Tilt-funksjonen (som lik en "dumpe" i<br />
barnehagen tilter frekvensgangen rundt en akse<br />
ved 1000 Hz) viste seg nyttig. For å kompensere<br />
for den overdrevne varme klangkarakteristikken<br />
fra kombinasjonen DA-konverter/forforsterker<br />
var det såre enkelt å tilte frekvensgangen opp<br />
ved de høyere frekvensene (hos meg; + 1,8 dB<br />
ved 20 kHz for digitale signaler, + 0,4 dB ved<br />
20 kHz for analoge signaler). Problem solved.<br />
Resultatet var hos meg helt nøytral lyd. Helt fantastisk<br />
– og dette er ikke satirisk ment.<br />
Det kan nok lønne seg å "bypasse" tonekontrollene<br />
ved bruk sammen med meget gode signalkilder<br />
som gir analogt utsignal (LP, SACD og<br />
DVD-A) - (siden man må konvertere analoge<br />
signaler til det digitale domenet – utføre justeringer<br />
- for så å konvertere det tilbake til analoge<br />
signaler), men prøv for all del. Signalkilden<br />
din, anlegget ditt eller rommet ditt er kanskje<br />
ikke så nøytralt som du tror.<br />
Brukt sammen med signalkilder som også gir<br />
digitalt utsignal (CD, DVD-V og DAB) vil man<br />
sannsynligvis bruke den innebygde DA-konverteren<br />
i MC-8 og da er det bare å sette i gang<br />
og "skru" på tonekontrollene. Dette kan nok<br />
redde mangt ett anlegg.<br />
Lexicon MC-8 Prosessor/forforsterker.<br />
Dimensjoner: 440 x 97 x 377 mm (BxHxD)<br />
Vekt: 7,6 kg<br />
Importør: Eufonia.<br />
Pris: Kr. 49.990,-<br />
Anvendt utstyr:<br />
Platespiller/arm: Tchurugi + Lyra + Forsell + Thorens TD-125/Syrinx 3<br />
Trafoer/RIAAer: Lundahl + NLE-17 + ARC SP-8 + Kaneda<br />
Digitalt: Lexicon RT-10 + Philips DV-963SA + Vincent CD-S6<br />
Linjetrinn: DIY SRPP + ARC SP-8 + Kaneda<br />
Effektforsterkere: Golden Tube SE-40 + Cayin 1205<br />
Høyttalere: Martin Logan CLS + DIY Tall Pine + Tannoy MX-1m<br />
Kabler: Kimber + Silk<br />
94<br />
4/2004<br />
MC-8 som surroundprosessor<br />
Om <strong>Fidelity</strong>s lesere bryr seg noe særlig om<br />
denne delen vet jeg ikke, men siden jeg selv setter<br />
pris på en god film i ny og ne testet jeg også<br />
denne delen av prosessorens gjengivelse.<br />
MC-8 har muligheter for en utrolig mengde<br />
forskjellige dekodinger – av signaler fra digitale<br />
så vel som analoge kilder. I tilegg til standardmatriser<br />
som dts, Dolby Digital (AC-3) og Pro<br />
Logic II, finner vi enda nyere (high end-) matrisevarianter<br />
som; Dolby Digital EX, dts 96/24, dts<br />
ES, dts Neo:6, THX Ultra 2, THX Surround EX og<br />
selvfølgelig Lexicons egen LOGIC7.<br />
Som vanlig opplevde jeg at de digitale løsningene<br />
(der 5.1 lydsignalet ligger på DVD-plata<br />
(dts og Dolby Digital)) fungerte bedre enn de<br />
"analoge" løsningene (som baserer seg på et<br />
tokanals analogt signal (Pro Logic II og<br />
LOGIC7). Kanalseparasjon og troverdigheten<br />
ved at du er tilstede i filmens handling økes<br />
klart av disse formatene. MC-8 øker illusjonen<br />
ytterligere ved å gi topp lydkvalitet fra alle disse<br />
formatene.<br />
De "analoge" løsningene er allikevel ikke å<br />
kimse av og ga et markant løft til gjengivelsen<br />
av film sendt på TV. Standardsettingene (Film<br />
eller Musikk) fungerte utmerket til film, men<br />
med musikk fra LP eller CD foretrakk jeg klart å<br />
lytte til dette i to kanaler. Jeg gikk også noen<br />
runder med LOGIC7s romklangsettinger<br />
(Nightclub, Consert Hall, Church, Cathedral og<br />
Panorama) men foretrakk også her å gå tilbake<br />
til ren tokanals gjengivelse. Romklang lagt oppå<br />
romklang blir for mye av det gode. Musikk innspilt<br />
i to kanaler skal avspilles i to kanaler!<br />
Lexicon MC-8 har rett og<br />
slett de beste tonekontrollene<br />
jeg noensinne har<br />
hørt i et hifiprodukt.<br />
MC-8 som bildekoblingsboks<br />
Her fungerer forforsterkeren eksemplarisk uten<br />
noen som helst tendens til forringelse av billedkvaliteten<br />
på mitt utstyr.<br />
Denne uttalelsen må taes med en klype salt,<br />
da utstyret jeg benytter til billeddelen ikke på<br />
noen som helst måte kan betegnes som noe<br />
absolutt referanseutstyr, men billedutstyret mitt<br />
er i alle fall godt nok til å avsløre at alle tidligere<br />
billedkoblingsbokser jeg har prøvd har forringet<br />
bilde på en eller annen måte. Ei så med<br />
Lexicon MC-8.<br />
Konklusjon<br />
Lexicon MC-8 er så vidt jeg kan bedømme et<br />
komplett surroundprodukt.<br />
Byggkvaliteten er på topp. Funksjonaliteten er<br />
på topp. Den har alle de funksjoner man noensinne<br />
kan tenkes å få bruk for - og i tillegg en<br />
del funksjoner man sannsynligvis aldri vil få<br />
bruk for.<br />
Lydkvaliteten er på høyde med den man<br />
finner i virkelig gode stereoprodukter (og det er<br />
sjeldent i surroundprodukter).<br />
Er du på jakt etter et produkt som takler<br />
både film og musikk (og har 50 tusen), bør du<br />
unne deg selv en lytt på Lexicon MC-8.<br />
PS. Med slike kvaliteter i billigmodellen kan man<br />
bare lure på hvor gode de større modellene fra<br />
Lexicon og Mark Levinson er?<br />
PSS. Amerikanerne har tydeligvis bedre smak i<br />
hifi enn de har i interiør.<br />
Takk for oppmerksomheten.
Neste nummer!<br />
Jeg har tidligere advart om at "neste nummer" er en noe<br />
optimistisk versjon av den mer nøkterne tittelen "planlagt<br />
<strong>Fidelity</strong>-stoff". Det viser seg dessverre at mye kan gå galt og<br />
mye blir forsinket i forhold til egne forventninger.<br />
Særlig gjelder dette utlån av kostbart high-end utstyr hvor<br />
muntlige avtaler om utlån kan gå i vasken om en troverdig<br />
kunde lurer i farvannet med lommeboka på klem. Mange<br />
leverandører er også lettskremte når det gjelder gruppetester<br />
hvor vi direkte sammenlikner produkter i noenlunde samme<br />
prisklasse. Her må noen nødvendigvis "vinne" med det like<br />
klare resultat at andre føler at de må "tape".<br />
Digital eller<br />
transistor/rør?<br />
Vi har fått inn den nyeste Tact effektforsterker som vi<br />
sammenlikner med Rotel og Parasound forsterkere til noenlunde<br />
samme pris. Hva fungerer best og låter best for meg og<br />
deg?<br />
Vi titter også nærmere på Rotels nyeste surround dekoder<br />
med "alt" og setter denne samme med firmaets lengstlevende<br />
produkt, den råbillige 380 watteren til snaue tyve<br />
tusen lapper. Selv påstår Rotel at surround dekoderen med<br />
innebygd TV-monitor, fungerer glimrende som en analog<br />
stereo-forsterker i tyve tusen kroners klassen. Vi tar dem på<br />
ordet!<br />
Tact eller Parasound?<br />
My first NAIM<br />
Engelske NAIM er et litt sært merke med spesielle prioriteringer<br />
som man enten elsker eller hater. Håkon elsket tydeligvis<br />
frimaets CD-spiller som han presenterte i dette <strong>bladet</strong>. I<br />
neste nummer presenterer han hele familien.<br />
96 4/2004<br />
kommer i<br />
begynnelsen av september<br />
Skikkelig High-End<br />
høyttaler!<br />
Vi vil i neste nummer besøke<br />
Peter og Stereofreaks i<br />
Bergen, blant annet for å<br />
lytte til den dyreste høyttaleren<br />
som såvidt vi vet noensinne<br />
er tatt inn til Norge.<br />
Dette blir selvsagt ingen formell<br />
test, men mer en omtale<br />
og "Hjemme hos" en av<br />
landets mest markante<br />
importører av high-end<br />
utstyr. Peter Djordevic er<br />
også ivrig vinylelsker og vil<br />
sikkert vise oss både noen<br />
av verdens beste analogrigger<br />
og en stor platesamling.<br />
Han importerer en<br />
rekke klassiske perler på 180<br />
gram vinyl, og vi overveier å la alle norske importører få trykke<br />
sine vinylkataloger gratis i <strong>Fidelity</strong>. Ta kontakt også alle<br />
dere andre som har noe å tilby våre lesere!<br />
Norske tradisjonelle<br />
forsterkere<br />
Den planlagte testen av norske storforsterkere måtte vi simpelthen<br />
gi opp da nesten alle hadde viktige "forbedringer"<br />
rett rundt hjørnet , ifølge egne utsagn, og derfor ville vente til<br />
den nye versjonen var klar. Vi får se. Norske forsterkere har<br />
glimrende tradisjoner. Jan var da også mest fornøyd med forsterkeren<br />
til norske Hegel, men vi har enda ikke sett den<br />
"nye" 250 watteren som visstnok blir ferdig sammen med<br />
"ny" high-end CD spiller. Vi er klare Bent Holther og Hi-Fi<br />
Center-kjeden!<br />
Forøvrig ser det ut til at det blir litt orden på leveringer fra<br />
Electrocompaniet som har hatt problemer ved overgangen til<br />
nye underleverandører. Og Leif Ernstsen hos Dynamic Precison<br />
har fått noen engelske øyebryn til å fyke i været med demonstrasjon<br />
av sin vekjente A-1 i verdens mest berømte platestudio.<br />
Vi skal finne ut hva det kan føre til...<br />
At også trønderne rører på seg med en ny modell Adyton,<br />
fortalte vi i forrige blad. Men selvsagt tar det mer tid enn<br />
planlagt å komme ut med endelige produksjonsmodeller. Men<br />
husk at "gamle"modellen ble nærmest genierklært av<br />
Stereophile, dengang pent innpakket i Forsell-kosmetikk. Også<br />
Doxa går det rykter om. Skal det være mulig å få Øystein<br />
Lauvland tilbake til den smale sti?
Kabler og stæsj<br />
Det tyske <strong>bladet</strong> STEREO brukte nylig 6 sider for å fortelle om<br />
en ny fonokontakt fra WBT. Denne likner på Eichmann Bullet<br />
Plug som Skilbrei presenterte i forrige <strong>Fidelity</strong>, men virker mer<br />
solid og enklere å lodde selv. Men låter den så mye bedre at<br />
den fortjener et kjempeoppslag?<br />
Vi ser også på noen rimelige greier som vi mener -med betydelig<br />
fare for å dumme oss ut- forbedrer lydkvaliteten like<br />
mye som en ny CD-spiller i klassen over. Vi innkaller selvsagt<br />
til plenum lyttepanel og prøver i samme slengen diverse nye<br />
høyttalerkabler. Om vi hi-fi journalister skulle ha noen hemmelighet,<br />
må det være vår viten om at kabler betyr enormt<br />
mye for lyden. Og at pris og kvalitet henger skuffende tett<br />
sammen. Problemet er også å finne den rette kabel for din<br />
elektronikk, ditt rom og din smak...<br />
Stativhøyttalere<br />
I dette nummeret presenterte<br />
vi noen kostbare, men<br />
også helt glimrende luksus<br />
stativhøyttalere. I neste<br />
nummer går vi litt ned i pris,<br />
og ser hva vi eventuelt må<br />
forsake av lydkvalitet og<br />
utseende for å spare noen<br />
tusinger. Vi presenter et<br />
knippe nye stativhøyttalere i<br />
prisklassen 10-20 tusen kroner,<br />
inkludert det første par<br />
Helicon 300 i Norge. Er den<br />
like god som den testede<br />
Helicon 400? Kabinettet var<br />
rålekkert å se på, men<br />
knakktesten gav en skuffende dump lyd. Hører vi denne lyden<br />
også når vi spiller musikk? Som referanse benytter vi den ekstremt<br />
tunge Usher 777 som dessverre også koster...<br />
Hjemmekino<br />
og surround<br />
Som dere vil se av lederen, så planlegger vi en spesialutgave<br />
av <strong>Fidelity</strong> som vil være en introduksjon for folk flest av høykvalitetes<br />
hjemmekino og surround. Som så mange av våre<br />
lesere, mener vi at problemet med surround og hjemmekino<br />
er at dette som regel blir for dyrt eller for dårlig. Et begrenset<br />
budsjett spres over alt for mange duppeditter. Vi har konkrete<br />
ideer for å lage den musikalske hjemmekino som også fungerer<br />
glimrende til musikk- og faktisk ikke blir så veldig mye<br />
dyrere enn et vanlig stereoanlegg. Hva som eventuelt kommer<br />
i spesialutgaven og hva som kommer i vol 10, vet vi foreløpig<br />
ikke. Men vi vet at vi dere i begge tilfeller har noen utsøkte<br />
godbiter i vente! Også kvalitetslyd blir nå tatt på alvor når<br />
det gjelder multikanal. Og Sony leverer hele 2000 SACD-titler<br />
i Europa, hvorav de fleste i surround.<br />
God sommer!<br />
Hilsen Knut V. og redaksjonen<br />
Importør:<br />
Norwegian Custom Media Solution as<br />
PB 383 • 1323 HØVIK<br />
Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70<br />
email: info@ncms.no<br />
http://www.ncms.no