41 - Fidelity

audiofidelity.no

41 - Fidelity

Jeg var ofte med. På veien kjørte vi forbi lokalet i

bygda som faren min omtalte i ganske negative

vendinger. I kirka fikk jeg sitte sammen med

han i klokkerstolen. Han var et lett skremmende

syn for meg som var en gutt på fem, seks år. Det

var tidlig sekstitall og kirke og alvor. Det var et

konservativt og ganske fordomsfullt bygdemiljø. Lite ante vi

om hva som var på vei.

Allerede i ’63 var Beatles et tema. ”She loves You” herjet

hitlistene og faren min ble opprørt. Støy og langt hår. Det var

rett og slett for mye for han. Musikken ble stemplet som

djevelens verk. Bedre ble det ikke da søsteren min vant en

Beatles samle-LP på lokalet. Vi hadde riktignok ikke platespiller,

men synden hadde kommet i hus og det nye fjernsynet

viste bilder av hylende tenåringsjenter. Verden gikk

likevel videre. Jeg var blitt åtte. 1965 kom og gikk. Aksepten

av The Beatles kom i familien en søndagskveld. Jeg husker

jeg lå på gulvet og radioen sto på. Ønskekonserten var det

eneste avbruddet av det som for meg fortonte seg som en

strøm av folkemusikkhalvtimer og andakter. Den bød på to,

tre poplåter helt på slutten. Mamma stoppet brått opp da

”Yesterday” tonet ut av den heller slitne radioen. Da sangen

var ferdig sukket hun, og mumlet noe om at så veldig ille var

nå vel egentlig ikke The Beatles.

Faren min var skolestyrer og

klokker. Hver søndag tok han

på seg findressen, slips og

stivet skjorte og kjørte til den

gamle bygdekirka på Veme.

Det er et lite sted mellom

Hønefoss og Sokna på veien

mot Hallingdal.

AV STEiN ARNE NiSTAD

Da The Beatles

kom til bygda

Det var omtrent samtidig vi kjøpte en platespiller. En

Philips monospiller hvor det meste var av plastikk. Vi hadde

tre plater. Det var bare Beatles-platen til søsteren min som

ble spilt. ”Love me do”, ”She loves you” og ”Please, please me”

satte dype og varige spor. Jeg begynte for alvor å oppdage

hva musikk var og at lyden av verden var langt mer enn

traktorlyder, rauting og breking.

I 1968 lå jeg under dyna og hørte på Radio Lux på svaiende

og ustabil mellombølge. Det var verdenspremiere på den

nye plata til The Beatles, ”The White Album”. Det var som å

oppdage et helt nytt landskap og den natten endret meg for

alltid. Musikken var som en eksplosjon av inntrykk og kraft.

Fortsatt er ”The White Album” kanskje den Beatles plata

jeg setter aller høyest. Den gjenspeiler et band i fullstendig

konflikt med seg selv. Massevis av inntrykk, opprør og søken.

Den er som et speilbilde av sekstitallet på godt og vondt.

En smeltedigel av endring hvor ungdomskultur og rock ble

skapt. Jeg var tolv og musikalsk oppvåknede. Lite ante jeg

at Beatles var i ferd med å sette sluttstrek for seg selv og ett

tiår hvor de var med å definere populærmusikken en gang

for alle. Bygda var blitt liten. Den var heller ikke lenger den

samme. Ikke faren min sine skjorter heller. Han var blitt litt

løsere i snippen. Jeg tror han egentlig var ganske fornøyd

med det – og The Beatles! 3

65

More magazines by this user
Similar magazines