41 - Fidelity

audiofidelity.no

41 - Fidelity

3 3

66

Musikkomtaler:

AV HåKON ROGNLiEN

Blått

& rått

Bar room buddies: Songs about death, trucks and love

Denne skivas tilblivelse er, hvor underlig det enn høres, uløselig

knyttet til en drukningsulykke utenfor kysten av New Orleans

tilbake i 1959. Da falt nemlig den unge Erling Lorentzen fra

Berlevåg overbord fra M/S Fermalley og forsvant. På mange

måter kan man vel si at denne plata burde ha en bakomfilm,

verden er i sannhet full av skjebner. Da kofferten med den

unge mannens gjenværende eiendeler ble åpnet etter hans

mors bortgang i 1996, dukket altså denne historien opp

igjen, og hans nevø, og bandets vokalist V. Fuglehaug (a.k.a.

tatoeringskunsteren «Birdie») har gjenfortalt historien på

coveret, samt benyttet flere av Lorentzens fotos i den medfølgende

lektyre.

Nok av det og mer av noe annet: Tittelen gjør vel mer

enn kun å antyde skivas innhold. Selvsagt er det feit, truck-

driving country vi her serveres. Autensiteten i prosjektet

sikres ikke bare ved hjelp av instrumentering og countryartefakter

i en endeløs rekke, men også av det faktum at skiva er

mikset i Blackbird studio i Nashville. Viktig å nevne er også

Tim Scott McDonnell’s ikke ubetydelige bidrag på miksesiden,

blant annet. Selve innspillingen er for det meste foretatt

i Freetransform studio her i landet.

Birdie og bandet fremfører med rølpete eleganse, man kan

vel uten å fornærme noen si at Birdie’s stemme har vært ute

ei og annen vinternatt i fortiden. Sett dette sammen med

rimelig sløye countrylåter fra eget bibliotek, og vi kan konkludere

med at de her har samlet seg ei ekte og kvalitativt

bra skive. Inspirasjonskildene er å finne hos folk som Dave

Duddley, Hank Williams og

Johnny Cash, selv om disse kara vi her får høre virker en

del mindre velsmurte, kan en vel si. Uten at det er negativt

på noen måte, vel å merke. Låtene varierer fra uforfalsket

truck driving songs (ikke overraskende, spesielt ettersom to

av medlemmene i bandet er trailersjåfører) til mer romantisk

stoff, og selvsagt hedres minnet etter den forsvunne sjømann

med låta «Lost suitcase». Jo da, Bar room buddies har taklet

lastebilene, skilsmissene, ungene og all festinga i livets gang

på ærlig vis. Og resultatet finner vi på denne skiva. Slett ikke

galt, karer!

Rick Estrin and the Nightcats: Twisted

Ved siden av Bjørn Berge, er Kid Andersen vår klart største

internasjonale stjerne på blueshimmelen. Han har nå flyttet

seg fra Charlie Musselwhite’s band over til The Nightcats,

som dermed har byttet ut sin tidligere sjef. Bandet het nemlig

Little Charlie and the Nightcats, ettersom hovedattraksjonen

i gruppa var Little Charlie Baty, som nå altså har gått hen

og pensjonert seg. Dermed var scenen ryddet for mannen

som mange mente var den egentlige hovedmannen, vokalisten

og munnspilleren Rick Estrin. Tilgi meg for mitt noe

skuldertrekkende forhold til dette; jeg synes ikke Estrin er

stor nok til å fylle scenen alene. Dessuten mener jeg at rollene

nå er byttet om, det er nemlig en svært så frisk scenepersonlighet

som trakterer gitaren i disse dager, og Estrin

bør ikke føle seg for trygg på at han får beholde sin plass så

alt for lenge. «Vår mann» Kid Andersen er nemlig overalt

rundt ham, og i min virkelighetsoppfatning skriver han vel

så bra låter, har vel så stor utstråling, synger like bra (eller

bedre!), og er sulten som faen. Kid er på vei opp!

Twisted er en grei skive, den har grei lyd, men få høydepunkter.

Jevnt bra håndverk er vel min dom over dette produktet.

Liker du munnspillblues er det så absolutt en skive

å lytte til, for Estrin er nemlig drivende god på sine ymse

bluesorgler. Det swinger og slenter avgårde, uten nedturer,

men dessverre også uten klare oppturer. Denne skiva blir

mest en i mengden, er jeg redd, selv om det er en litt småfrekk

konklusjon på et såpass bra produkt. Så for å være litt

mer hyggelig innstilt, er det faktisk helt og holdent verdt å

lytte til Andersens stadig mer gjennomarbeidede gitarspill,

og dessuten er låta «Cool breeze» en herlig slentrende blå

stemningsvind, rent instrumental, skrevet av hele gruppa

i fellesskap. Dessuten er den rent akustiske «Someone,

somewhere» en saftig, nokså mørk og suggererende låt som

passer Estrin’s vokal pokker så bra. Faktum er i hvert fall at

du kan ha en herlig, leken time i lag med disse nattkattene.

Og etter min mening er Andersen vår mann fortsatt!

Heaven and Hell: The Devil you know (Roadrunner)

Så er de her igjen. Black

Sabbath anno 80-tallet, med

Dio på vokal. Etter Ozzy-

perioden er dette så definitivt

den varianten over

temaet Black Sabbath som

har flest fans, og det er det

gode grunner for. Men fordi

den oppblåste kjærringa

til Ozzy mener hun eier

både verden og Sabbath,

er altså navnet heretter

hellig forbundet med hennes

lett forvirrede ektemann.

Nå har hun også

maktet å sette i sving et

rettslig oppgjør der hun

forlanger at Ozzy skal ha royalties også for de

skivene han ikke bidro på, fordi det hellige navn ble benyttet

på disse skivene. Nå vel, noen får visst aldri nok.

Så hva kommer de lett aldrende herrer opp med denne

gangen, og hvor mye har de i grunn å velge på? Deres debut-

skive «Heaven and hell» fra 1982 var et energisk fyrverkeri,

borte var depresjoner og tunge, lange riff som hadde ført

Sabbath inn i den endelige kjedsommelighet, frem kom

drivende og heftige rytmer med stor energi og livsglede. Og

en strålende vokalist satte sitt preg på produktet med stor

troverdighet. Denne gangen er jeg vel nødt til å si at dette

låter klart mer av 70-tallets Sabbath enn av 80-tallets. La

meg bare si allerede her og nå at jeg ikke kan forestille meg

en straks 67 år gammel herre fremføre heavy noe i nærheten

av det Ronnie James Dio faktisk gjør. Han er kort sagt

100% unik, han er stødig som en søyle, kraftfull som en

More magazines by this user
Similar magazines