Burdøra fra Rauland - runer, former og agency Kristine Ødeby

Write for us / Skriv for oss! 

Vellum accepts articles in both 

English and Scandinavian 

languages. For more information 

see page 64. 

Any questions? Send an e-mail 

to vellum-tidsskrift@hf.uio.no

5 

6 

15 

28 

44 

56 

59 

66 

From the Editors 

Innhold 

Burdøra fra Rauland - runer, former og agency 

Kristine Ødeby 

Danske spor i runeinnskrifter fra Isle of Man 

Charlotte Johannessen 

Runer og vokalharmoni i Trondheim 

Alexander K. Lykke 

Marius' itinerarium: Nordmennenes reise til 

Det hellige land i 1270 

Bjørn Bandlien 

Hva forsker du på? 

MAS på tur: Gotlandsturen våren 2011 

Maria Granly Meldalen 

Om Vellum 

3

Det er ristet... 

Den eldre futharken har faktisk noen runer som ikke 

har blitt funnet i noen ord. En av disse er 4. Den blir 

translitterert til ë eller ï, og er bare funnet i innskrifter 

som lister opp futharken. Dette var lenge også tilfellet 

for p som denoterer /p/, helt til Hogganvik-innskriften 

kom fram i lyset i 2009. Her er p med i en slags formel, 

men heller ikke her er den med i noe ord. Fonemet 

/p/ finnes derimot i ord i innskrifter som bruker den 

eldre futharken, nemlig på Eggja-steinen. Her er det 

runen b som blir brukt for /p/. 

Kilde: Terje Spurkland: I begynnelsen var fuþark: Norske runer og 

runeinnskrifter. s. 17, 79, 81.

From the Editors 

Vellum is a cross-disciplinary student journal about the 

Nordic Viking Age and Middle Ages. The aim of the 

publication is to gather the community, and to give students an 

opportunity to publish articles. The journal was recently 

reawakened with a fifth edition, and this turned out to be a big 

success. 

We are now proud to announce that the sixth edition of 

Vellum is ready for your enjoyment. As it turns out, four 

out of six editors are currently working on their master’s thesis, 

with topics concerning runes and runic inscriptions. So, we 

could think of no more fitting theme for this issue. 

Do not worry if you unfamiliar with the topic, the articles 

should be accessible for all. We also assure you that the 

content is still varied ranging from Danes in the Isle of Man 

through vowel harmony to archaeological theory. When you 

simply cannot take any more runes, you can rest your eyes on a 

recently translated account of travels to The Holy Land in 1270, 

and last, but not least, previous semester’s student trip to the 

Swedish island of Gotland. In other words, there should be 

something for all. 

5

Burdøra fra Rauland - runer, 

former og agency 

Kristine Ødeby 

Da jeg besøkte Kulturhistorisk Museums magasin på Økern i 

april 2011 kom jeg over runeinnskriften på denne burdøra 

fra Rauland i Vinje (figur 1). Jeg var på utkikk etter bevarte 

stavkirkeportaler fra Telemark, men kunne ikke unngå å ta en 

nærmere kikk på burdøra i forbifarten. Raskt gikk det opp for 

meg at døra ble levendegjort gjennom innskriften, den snakket 

til meg! 

Innskriften vil i denne artikkelen settes i sammenheng med et 

fenomenologisk og et arkeologiteoretisk aspekt. Det fenomenologiske 

aspektet kommer fra Mikkel Tins (2007) 

fenomenologiske tilnærming til folkekunstens abstrakte formspråk, 

og det arkeologiteoretiske aspektet er object agency 

(Russell 2007), der objekter handler, har påvirkning og er 

agenter. Artikkelens format tillater dessverre ingen dyptgående 

analyse, derfor vil jeg slå meg til ro med å forsøke meg på og 

oppfordre til mer av denne typen tverrfaglighet i fremtidig 

runologisk forskning. 

Gården Nigard Rauland i Vinje har et loft og et veslebur, og disse 

har fortsatt sin gamle hovedform. Loftet har to etasjer med 

svalgang på alle fire sidene i andre etasje, og det ble satt opp på 

stubber rett etter år 1800. Det er det gamle dørbladet i første 

etasje på loftet som er interessant. I 1876 ble dørbladet solgt til 

Dr. Hazelius’ Skandinavisk etnografiske Museum i Stockholm, 

6

Kristine Ødeby - Burdøra fra Rauland 

Figur 1: Burdøra fra Rauland, nå i Kulturhistorisk Museums magasin på 

Økern. Bilde: Kristine Ødeby 

7

Vellum 6 - høst 2011 

og kom seinere til Universitetets Oldsakssamling i Oslo som 

gave (Berg 1993:257-259). Døren har to tversgående jernbeslag, 

og innskriften står på det øverste beslaget, risset inn på nedre 

kant. Runene og et siksakornament (figur 2) langs øvre kant på 

samme beslag er slått inn med meisel (Olsen 1951:338). 

Lesningen av innskriften er uproblematisk bortsett fra ved 

naglehullene, som kom til etter at runene var risset inn. Slik 

gjengir og translittererer Magnus Olsen innskriften (1951:341): 

Hake … beanar … Sun „ amik … SuNn … oSmunDar … Sun … Slo … mik …oSofar … 

hake beanar sun amik suæn os(m)u(n)dar sun slo mik osofar 

rNS … t … mik … auk … læiS … o°eSnDhen … neSta …eptir … olafS … foku … aSeta … 

ræs t mik auk læiste oþesndhen nesta eptir olafs foku aseta 

are … rikeS … f(o)S … fir°ulhS … hæra … mahnuSar … norihS … konohS … 

are rikes f(o)s firþulhs hæra mahnusar norihs konohs 

I normalisert norrøn språkform, og deretter Magnus Olsens 

oversettelse: Haki Bjarnarson á mik. Sveinn Ásmundarson sló 

mik. Ásolfr reist mik ok læsti óðinsdaginn næsta eptir 

Ólafsv ku á sétta ári ríkis várs virðulegs herra Magnúsar, 

Norges konungs. ”Hake Bjørnson eier mig. Svein Åsmundson 

smidde mig. Åsolv ristet mig, og låste, næste onsdag efter 

Olavsmesse i det sjette år av vår verdige herre Magnus, Norges 

konges, regjering.” 

Døren snakker til oss, og det er runeinnskriften som gjør dette 

mulig. Innskriften muliggjør også object agency, det er ikke en 

selvmotsigelse at dette objektet kan snakke. Smeltet sammen 

prøver ordene object og agency å forene en konstruert adskillelse 

mellom menneskenes rolle som agenter og objektenes 

rolle som instrumenter. I disse ordenes kjerne ligger påstanden 

8


Figur 2: Siksakornament på øvre del og runene på nedre del av øverste beslag. 

Her sees innskriftens 22 første tegn. Bilde: Kristine Ødeby 

at materiell kultur ikke bare er konstruert for å reflektere 

menneskelige ideer eller å fullføre menneskenes oppgaver. 

Objektene i den materielle kulturen er aktive agenter i forhandlingen 

i romlige, miljømessige, sosiale og kulturelle 

kontekster (Russell 2007). Innskriften gjør døren til en agent 

når den forteller menneskene hvem som eier, smidde, ristet og 

låste den. 

Som en sjeldenhet tidfester innskriften seg selv. Runeinnskriften 

står på det øverste hengslejernet, og gangjernet var festet til 

dørbladet etter at runene var meislet inn (Berg 1993:262). Det er 

derfor ingen tvil om at innskriften kan fortelle oss nøyaktig når 

loftet ble bygget. ”Neste onsdag etter Olavsmesse i det sjette år 

av kong Mangus’ regjering” refererer til 31. juli 1325, og blir 

dermed et viktig ledd i rekken av de minnesmerker som gir 

trygge holdepunkter i studiet av runeskriftens historie (Olsen 

1951). Olsen foreslår også at buret stod ferdig til olsok (29. juli) 

da slåtten i innmarken skulle være gjort ferdig før kornskurden 

begynte og avlingen skulle føres i hus (Olsen 1951:342). Han tør 

også påvise at innskriften blottlegger en seremoni, et datidens 

9


kranselag. Et kranselag er en fest gitt til arbeiderne av byggherren, 

og i tilfellet med denne burdøra starter festen med at 

smeden/runeristeren låser døren. 

Ikke bare sørger innskriften for at vi her står ovenfor en 

innskrift som direkte opplyser om dag og år den ble ristet (Olsen 

1951:338), den gir oss også det eldst daterte laftehus som er 

bevart i Norge, og det eneste hvor både eierens, tømmermannens 

og smedens navn er angitt. Den er intet mindre enn 

det eneste middelalderske arbeid som er datert på dagen 

(Gjærder 1952:77-78)! 

Siden mitt fagfelt er arkeologi på grensen til det kunsthistoriske, 

var det ornamentene som fanget min oppmerksomhet før jeg ble 

oppmerksom på innskriften. Ornamentene på profane portaler, 

søyler og dører fra middelalderen slik som denne, er ofte i 

romansk eller gotisk stil utskåret i dypt relieff. Burdøra fra 

Rauland skiller seg ut ved å stille med rene geometriske former. 

Budskapet blir dermed ikke like ”lett” å tyde som f. eks. loftsdøra 

fra Lundevall i Kviteseid som har billedmotiver fra 

Sigurdssagaen (Gjærder 1952:63). Men geometriske former kan 

også ha et budskap, og Mikkel Tin har skrevet en hel bok om 

emnet. I De første formene fra 2007 analyserer Tin sirkelen 

blant andre geometriske former som en form menneskeheten 

alltid har hatt et forhold til (Tin 2007). 

På midten av dørbladet er det skåret inn en solskive som er 

omgitt av tre konsentriske sirkelborder. Den innerste av disse er 

skåret ut som en rad av diamanter, den midterste danner en 

såkalt staffprofil der sirkelborden tar form som en konveks ring, 

og den ytterste gjør det motsatte, danner en konkav ring, med to 

furer langs kanten. Ut fra den ytterste sirkelen trekkes det linjer 

mot hvert av dørens fire hjørner. Disse linjene er av samme type 

10


som den ytterste sirkelen. Dørens symmetriske ornament 

sammen med innskriften risset inn på det øvre gangjernet gir et 

helhetlig uttrykk av harmoni, samtidig som det trekker oss inn 

med de konsentriske sirklene og innskriftens budskap. På 

beitskiene finner vi halvsirkler. Disse vanlige blindbuene med en 

framhevet midtgående ås, kan man også beskrive som Cformede 

linjer (Berg 1993:262; Gjærder 1952:77). På venstre 

beitski er det skåret inn rosetter med litt ulik detaljering som 

kan minne om den midtre rosetten på dørbladet. Vi ser at 

sirkelen er et gjennomgangstema. 

Tin (2007:114) forklarer at rosettenes store utbredelse og 

overlevelsesevne fra forhistorisk tid frem til i dag, til tross for sin 

”taushet”, har vært tillagt stor betydning av dem som skar dem 

og dem de ble skåret for. Denne betydningen som gjør dem til 

noe langt mer enn ren dekor. På de store frie figurer i eldre tid 

viser sirkelen sin fulle uttrykkskraft, i motsetning til de i nyere 

tid som kommer i flatedekkende mønstre. Her vil nok Tin 

definere figuren på burdøra fra Rauland som en av disse i eldre 

tid som viser sin fulle uttrykkskraft. Han beskriver formen på 

burdøra perfekt uten å ha sett den, men ved å referere til andre 

former fra samme tid: sirkelen har ifølge Tin (2007:115): 

[...] en suveren selvtilstrekkelighet som knapt noen annen form; 

deres sentrum blir et kraftsentrum som sender stråler ut i alle 

retninger […] Ofte er de ordnet i konsentriske ringer, som 

tydeliggjør deres ekspansive kraft: det er den samme sirkelen, 

men den utvider seg foran øynene på oss og tilkjennegir på den 

måten sin iboende vekst og rytme. 

Dette sitatet forklarer at burdøra fra Rauland så absolutt ikke er 

alene i sitt uttrykk, når Tin kan beskrive uttrykket så sikkert. Det 

finnes andre store, frie figurer fra eldre tid som underbygger 

betydningen av denne: den er et kraftsentrum med en ekspansiv 

11


kraft. Sirkelen og burdøra er sentrum i sitt eget univers, og døra 

er her budbringeren for et budskap, den er agenten når den forteller 

oss om seg selv. 

Til sammen gjør innskriften og formen burdøra til en agent, en 

som sender ut et budskap om hvem den er. Den plasserer seg 

selv i en kontekst til sin eier, til sin maker og til selve stabburet. 

Døra gir oss en smakebit av sin egen tid, der den antagelig ble 

ferdiggjort og låst med en seremoni. Og ikke minst viser døra at 

den er et kraftsentrum i sitt eget univers, noe som har fått oss 

mennesker til å stoppe opp beundre den i århundrer. 

Om forfatteren: 

Kristine Ødeby studerer arkeologi ved 

Universitetet i Oslo. Hun skriver en 

masteroppgave om overgangen fra 

jernalderens dyrestil til den romanske 

ornamentikken i middelalder, belyst 

gjennom bruken av motiver i treskurden 

på portaler fra Indre Telemark. 

12


Litteratur 

Berg, A. 1993. Hus for hus. I Telemark vestre delen. Norske 

minnesmerker. Norske tømmerhus frå mellomalderen IV. 

Landbruksforlaget, Oslo. 

Gjærder, P. 1952. Norske pryd-dører fra middelalderen. Universitetet i 

Bergen skrifter 25. A.S. John Griegs boktrykkeri, Bergen. 

Olsen, M. (red.) 1951. Norges Innskrifter med de Yngre Runer, redigert 

av M. Olsen. vol. 2. Jacob Dybwad, Oslo. 

Russell, I. 2007. Objects and Agency: Some Obstacles and 

Opportunities of Modernity. Journal of Iberian Archaeology 9/10. 

Tin, M. 2007. De første formene. Folkekunstens abstrakte formspråk. 

Novus forlag, Oslo. 

13


ekhæitkiecucnaQarenum ekQoldeharQandauqauQ to : mas : 

ekhæitkiesusnaþarenum ekþoldeharþandauþ to : mas : 

Ek heiti Jesus Nazarenus. Ek þolða harðan dauð. Tómas 

"Jeg heter Jesus fra Nazaret. Jeg led den harde død. Tomas." 

N108: Denne teksten er ristet på en krusifiks av tre som er 

funnet i Lunder kirke i Buskerud. Teksten løper fra Jesus' 

høyre ben, over kledet og ut på høyre arm. Det antas at 

Tómas er enten risteren eller skulptøren. 

arne prestr uil hafa igu 

arne prestr uil hafa igu 

Árni prestr vil hafa Inga 

"Arne prest vil ha Inga" 

N337: Denne innskriften er skrevet på en pinne funnet 

under gulvet på ei kirke. Kanskje det var noen yngre menn 

på bakerste rad som beit seg merke i at presten så litt oftere 

enn vanlig på Inga? Kanskje ei jente som en av gutta var 

interessert i sjøl? Men hva slags, og hvor sterkt, begjær 

uttrykkes her ved hafa? Det ligger potensielt fire sesonger 

med såpeopera bak en innskrift som denne. 

Ville Inga ha presten..? Derom tier kildene!

Danske spor i runeinnskrifter 

fra Isle of Man 

15 


Det antas ofte at de skandinaviske bosetterne på Isle of Man 

i overveiende grad var av norsk herkomst. Denne slutningen 

virker i utgangspunktet logisk nok, blant annet fordi 

vikingaktiviteten i Irland fra rundt 800 og utover i stor grad var 

norsk. Tidlig på 850-tallet førte imidlertid økende mengder 

danske bosettere til konflikt mellom danske og norske vikinger, 

og i 851 lyktes de danske styrkene å ta kontroll over Dublin. 

Suksessen var dog kortvarig, for i 853 fikk nordmennene igjen 

makten da Olaf Guðfriðsson tok kommandoen. Etter dette var 

det norske grepet om Irland fast, og kontroll over Irskesjøen var 

en sentral del av dette jerngrepet. Kanskje var det i nettopp 

denne perioden at den skandinaviske bosetningen på Isle of 

Man begynte. 1 

Selv om den danske aktiviteten på De britiske øyer gjerne 

knyttes til østkysten, ser vi altså at de også var aktive i vest. Det 

er derfor lite som tilsier at ikke også danske tilreisende hadde 

interesse av å slå seg ned på Isle of Man. Allikevel blir deres 

tilstedeværelse ofte redusert til en bisetning. Jeg vil derfor ta for 

meg de danske sporene som finnes i runeinnskriftene fra Isle of 

Man, for å undersøke om deres tilstedeværelse var så ubetydelig 

som en kan få inntrykk av. 

1 Forte, Oram og Pedersen 2005: 84-86.


Plassering og datering 

Isle of Man huser rundt 30 runesteiner, de aller fleste korstyper. 

Disse dateres som gruppe omtrentlig til perioden 930-1020 på 

kunsthistorisk grunnlag. I tillegg finnes det opp til 40 steinkors 

uten runeinnskrift. Disse er alle skandinaviske vikingtidsmonumenter 

som kan være dekorert i borre- og mammenstil, 

men noen viser også elementer fra jelling- og ringerikestil. 

Tradisjonen med å reise steinkors til minne om de døde var 

imidlertid ikke skandinavisk i sitt opphav. På Isle of Man 

begynte den å spire ved midten av 600-tallet, med ett av de 

tidligste eksemplene fra Ballamanagh. Steinene ble til å begynne 

med inngravert med enkle kors, men denne enkle korstypen 

utviklet seg med årene til de mer avanserte manske korsene. 

Den keltiske formen med sirkel oppstod antakelig på 700-tallet. 2 

Utenom De britiske øyer er Norge det eneste landet i Europa 

som huser slike korstyper. Langs vestkysten finnes det over 60 

steinkors som viser innflytelse fra flere deler av De britiske øyer, 

dog er de fleste uten ornamenter. De er noe enklere og grovere 

enn de britiske korsene, og dette skyldes trolig at tradisjonen var 

velutviklet på De britiske øyer, i motsetning til Norge der den 

kun var i begynnerfasen. 51 av disse steinkorsene er funnet i det 

område som utgjorde kjernen i Håkon den Godes rike. De 

forbindes derfor ikke med Olav Tryggvason og Olav Haraldssons 

kristningsforsøk, fordi en da skulle vente og finne slike kors også 

i Trøndelag og på Østlandet, noe som ikke er tilfellet. Steinkorsene 

burde derfor kunne dateres til 900-tallet. 3 

Fra vikingtid finnes det i tillegg rundt 60 runesteiner i Norge, et 

lite imponerende tall tatt i betraktning landets størrelse og lange 

runeristningstradisjon. Noen av disse runesteinene har også 

korsmerker. Den nå tapte Njærheimsteinen fra Hå på Jæren 

(N223) skal ha hatt et kors i flettverksstil i midtfeltet, mens 

2 Holman 1998: 43-44; Kinvig 1975: 51-52. 

3 Solberg 2003: 315-317. 

16

unene kom som en kant på utsiden, og dette er antakeligvis den 

runesteinen som minner mest om steinkorsene fra Isle of Man. 

Det er påfallende at mannen som reiste dette korset kaller seg 

Gaut, som også er navnet på Isle of Mans mest kjente 

korsmaker, men om det dreier seg om samme person er vel 

heller tvilsomt. 4 

Språk og runeformer 

Jevnt over er de manske runeinnskriftene en relativt homogen 

gruppe, som riktig nok har en del trekk til felles med de norske 

innskriftene. De aller fleste består av kortkvistruner, og 

tegninventaret er tilnærmet konstant. Faktisk så konstant at 

noen har villet anerkjenne dette som en egen undergruppe kalt 

Man-Jær runer. Dog kan det også ansees som en bevisst 

utvelgelse av de tilgjengelige tegnene. 5 

Det er så langt ikke gjort noen løsfunn av gjenstander med 

runeinnskrifter på. Alle innskriftene er ristet i stein og er i stor 

grad minneinnskrifter. Stort sett følger også innskriftene den 

vanlige formularen vi kan se på runesteiner fra vikingtid ellers i 

Skandinavia, med ett viktig unntak. Ordet steinn er byttet ut 

med ordet kross, slik at formularen lyder ”x reisti kross þenna 

eptir y”. Dette virker naturlig nok siden de fleste innskriftene 

faktisk pryder steinkors, men det er verdt å merke seg at 

runeristere i både Danmark og Norge fortsetter å riste steinn 

selv om innskriften står på et kors. Selv Gaut fra Njærheim 

forteller at han reisti stein. Ellers kan innskriftene inneholde 

vanlige tillegg som ytterligere informasjon om de navngitte, 

deriblant tilnavn og slektskapsforhold, samt navnet på den som 

laget monumentet eller ristet runene. 6 

Hva gjelder innskriftens plassering på steinen, finnes det hoved- 

4 Olsen 1954: 144-147; Solberg 2003: 315-316. 

5 Page 1995 (1983): 228. 

6 Page 1995 (1983): 228-229. 

Charlotte Johannessen - Danske spor 

17


sakelig to varianter. I tillegg til å fylle steinens bredside kan også 

innskriften stå på steinens smalside, slik vi kan se på 

Dynnasteinen fra Gran (N68) og Alstadsteinen fra Toten 

(N61/N62). Dette er relativt vanlig for runesteiner fra Vest- og 

Midt-Norge, men heller uvanlig for danske runesteiner. I de 

tilfellene hvor innskriften er plassert på steinens bredside har 

steinen et kors i relieff på forsiden mens innskriften fyller 

tomrommet på den ene siden av korsets vertikale linje. Et slikt 

arrangement finnes ikke på verken norske eller danske 

runesteiner, og denne varianten kan derfor være en lokal 

videreutvikling. 7 Hovedtrekkene i den manske gruppen av runeinnskrifter 

ser altså så langt ut til å være nærmest beslektet de 

norske innskriftene, så hva er det da som kan antyde dansk 

nærvær? 

To av innskriftene fra Isle of Man skiller seg ut ved å være ristet i 

langkvistruner. Kirk Michael III er gjennomført i langkvistruner, 

mens Maughold IV også har noen innslag av kortkvistruner. 

Langkvistruner, som også kan omtales som danske runer, var 

langt mer utbredt i Danmark og kan derfor antyde dansk 

nærvær. En blanding av de to runetypene kan man imidlertid 

også se på norsk område, for eksempel på Dynnasteinen og 

Gransteinen (N63). 8 

Maughold IV avviker imidlertid også fra den generelle 

minneformularen som er skissert ovenfor. Her brukes verbet 

setja framfor verbet reisa. Innskriften står for så vidt heller ikke 

på et reist steinkors, slik som de fleste av de manske innskriftene 

gjør, men på en gravhelle som var lagt over en grav. Det er 

allikevel påfallende hvor sjeldent dette verbet forekommer i 

norske minneinnskrifter. Kun tre norske innskrifter kan 

inneholde dette verbet, og runesteinen fra Gjerde i Hordaland 

(N272) er det eneste sikre eksempelet. Verbet er derimot vanlig 

7 Page 1995 (1983): 229. 

8 Holman 1998: 47-50. 

18

på dansk område. Bortimot 40 danske runeinnskrifter 

inneholder dette verbet. Runeristeren Arni presiserer også at 

han risti rúnar. Denne runeristeren har altså valgt det svake 

verbet rista framfor det sterke verbet rísta. Vikingtidens 

runeristere ville nok vanligvis meddele at de reist rúnar. Det 

svake verbet blir riktignok også brukt i noen tilfeller, men det 

kan se ut til å ha blitt tatt i bruk tidligere i Danmark enn i 

Norge. 9 

Også i Kirk Michael III kan vi finne et ordvalg av interesse i 

denne sammenheng. Her benyttes nemlig ordet þan, et ord som 

ikke finnes i norske innskrifter og som antakelig finner sin 

klareste parallell i en innskrift fra Ålum i Danmark (DR97) der 

Þyrve forteller at hun liker sin fetter bedre enn sin egen sønn. I 

tillegg inneholder innskriften det østskandinaviske navnet 

Aðisl. 10 

I German II har runeristeren benyttet seg av ordet þense, et ord 

som kun forekommer denne ene gangen i det manske 

runematerialet. Denne formen for påpekende pronomen kan 

også antyde dansk innflytelse fordi det var relativt vanlig i 

Danmark på 900-tallet, men aldri forekommer i Norge. Noen 

norske innskrifter inneholder ordet þinsi, deriblant Vangsteinen 

(N84), men også dette er sjeldent. Innskriften består ellers av 

kortkvistruner, men har allikevel noen interessante runeformer 

som jeg vil komme tilbake til. 11 

Ifølge Gillian Fellows-Jensen kan tilstedeværelsen av det typiske 

danske kvinnenavnet Tófa i innskriften på Andreas IV også vitne 

om dansk nærvær på Isle of Man. 12 Innskriften er imidlertid 

svært forvitret og lesningen blir dermed høyst usikker. Dersom 

vi går Fellows-Jensen litt nærmere i sømmene kan vi også se at 

9 Page 1995 (1983): 234; Samnordisk runtextdatabas. 

10 Holman 1996: 140; Page 1995: (1983): 235. 

11 Holman 1998: 50. 

12 Fellows-Jensen 1983: 46. 


19


dette kvinnenavnet, samt store deler av innskriften, er 

rekonstruert av Ray Page etter en gammel avtegning. ”The 

commemorated woman has a name ending in ufu, and it is 

convenient to suggest Tófa.” 13 

Page bemerker i en fotnote at navnet forekommer sjeldent og 

sent i vestnordisk og at det derfor kan være ønskelig å finne et 

mer sannsynlig navn som passer konteksten. En bekreftelse på 

at navnet var sjeldent i Norge kan finnes i det faktum at det aldri 

forekommer i norske vikingtidsinnskrifter. Vi finner det derimot 

på to runesteiner fra Danmark. 14 Tófa passer godt inn i konteksten, 

og er langt ifra er noe dårlig forslag. Jeg ser heller ingen 

grunn til å søke bort fra denne tolkningen kun for å unngå den 

mulige danske implikasjonen. På den andre siden er det nok 

langt ifra det eneste navnet som kan passe konteksten, og det 

trenger heller ikke å dreie seg om et norrønt navn. Keltiske navn 

opptrer hyppig i det manske runematerialet. 

Flere av innskriftene som er nevnt så langt inneholder også noen 

av nyvinningene som dukket opp i Skandinavia etter årtusenskiftet, 

dog noe senere i Norge enn i Danmark. Kirk Michael III 

inneholder » for /o/, e for /e/, så vel som ( for /y/. Denne 

punkterte u-runen skal ha blitt utviklet i det angelsaksiske 

runealfabetet ved at ligaturen ui ble forenklet ved å flytte irunen 

inn i u-runen. Det er derfor ingen ting i veien for at dette 

tegnet faktisk var i bruk på Isle of Man før det fant veien til 

Skandinavia. Tegnet gjorde seg imidlertid langt mer gjeldende i 

Danmark enn i Norge fordi man her hadde tatt i bruk Y for /y/ 

etter at den palatale / / var gått ut av språket. En sterkere 

tilknytning til Danmark enn til Norge kan derfor allikevel 

antydes. 15 

13 Page 1995 (1980): 215. 

14 Page 1995 (1980): 215; Samnordisk runtextdatabas. 

15 Holman 1998: 47-50; Olsen 1960: 242-243. 

20

Maughold IV inneholder også e for /e/, men har beholdt eldre 

bruk av u for /o/. Dette gjelder også for German II. Braddan II 

har ingen punkterte runer, om vi ser bort ifra punktert kortkvist 

s som ikke endrer lydverdi. Innskriften har derimot » for /o/. 

Onchan har også e for /e/, og muligens æ for /æ/, men denne 

runen er vanskelig å tyde sikkert. Dette er altså de innskriftene 

fra Isle of Man hvor utviklingen av runerekken kommer til syne. 

Resten av runematerialet ser ikke ut til å ha blitt påvirket av 

videreutviklingen som fant sted i Skandinavia. Katherine Holman 

foreslår at bakgrunnen for dette kan være at runeristingstradisjonen 

på Isle of Man allerede var så etablert at nye 

tegn ikke ble tatt i bruk. De innskriftene som inneholder disse 

nye tegnene kan imidlertid indikere at nye runologiske 

nyvinninger kom til Isle of Man og at disse muligens ikke kom 

fra Norge, men fra andre deler av Skandinavia, nærmere sagt 

Øst-Skandinavia eller Danmark. 16 

Det bør nevnes at flere av disse danske trekkene også kan være 

svenske. Det er allikevel noen som heller mer mot Danmark enn 

mot Sverige, deriblant langkvistrunene. Svenskene var riktignok 

også svært så bereiste og dukket opp i hele Europa. De 

konsentrerte dog hovedsakelig sin aktivitet mot øst, mens Norge 

og Danmark søkte vestover. Det virker derfor alt i alt mer trolig 

at disse unorske elementene skulle være danske heller enn 

svenske. 

Dubgall den svarte fremmed 

De første skandinaviske bosetterne i Irland blir i irske kilder 

omtalt som gaill ”fremmede”. Da en ny bølge av skandinavere 

kom til øya i 851 oppstod det et behov for å skille mellom disse 

nye landsmennene. De første bosetterne ble da omtalt som finn 

”hvite”, mens de nyankomne ble omtalt som dub ”svarte”. Det 

16 Holman 1998: 50. 


21


arkeologiske materialet, stedsnavn, så vel som skandinaviske 

kilder antyder at disse første bosetterne hovedsakelig var av 

norsk herkomst, mens de nyankomne er blitt kjent som dansker. 

Den eldste irske kilden som bekrefter dub gaill som en term for 

dansker er en beretning fra 1200-tallet om irenes kamp mot 

skandinavene, Cogadh Gaedhel re Gallaibh. Her fortelles det 

om duibgeinti danarda ”danske svarte hedninger” som forsøker 

å drive de ”hvite hedningene” ut av Irland i 851. 17 Når 

nordmennene igjen fikk makten i 853 var dette under Olaf 

Guðfriðsson, og det er påfallende at han også ble kalt Ólafr 

Hvítr. 18 

Denne gruppen av dansker som blir nevnt i irske kilder i 851 har 

blitt assosiert med den danske aktiviteten i England. Spesielt 

danskene i Northumbria kan se ut til å ha vært interessert i 

Irland. Termen dub gaill dukker opp i irske kilder mellom 851 

og 943, og en sammenheng med York blir ofte antydet. Dette 

kan bety at beretningene omhandler dansker som hadde bosatt 

seg i England, eller som fortsatte sine plyndringsferder herfra. 19 

Nøyaktig hva dub og finn refererer til er det fortsatt liten enighet 

om, men forslagene som har fått bredest støtte er at det enten 

viser til de forskjellige gruppenes hårfarge eller fargen på 

brynjen. Alfred Smyth hevder imidlertid at ordene må oversettes 

til henholdsvis ”ny” og ”gammel” blant annet fordi det er lite 

som tilsier at de forskjellige gruppenes hårfarge skulle være 

merkbart ensformige og adskilte, og fordi distinksjonen først 

opptrer når begge gruppene kommer på banen. Hvilke grupper 

termene brukes om endres allikevel ikke. De referer fortsatt til 

dansker og nordmenn. 20 

Dersom denne sammenhengen er korrekt kan det gi noen nye 

17 Smyth 1974-77: 101-114. 

18 Forte, Oram og Pedersen 2005: 84-85. 

19 Smyth 1974-77: 102. 

20 Smyth 1974-77: 103-117. 

22

Kirk Michael III. Foto: Kristine Ødeby. 


23 

holdepunkter i det 

manske runemateriale 

som kan peke mot dansk 

nærvær. Kirk Michael III 

har, som vi allerede har 

sett, flere trekk som kan 

peke mot Danmark. 

Kvinnen som korset blir 

reist til minne om 

presenteres i tillegg som 

datter av Dufgal. Også på 

steinkorset fra Bride 

dukker dette navnet opp. 

Her er det mannen som 

foresto monumentet, 

Druian, som meddeler at 

han er sønn av Dufgal. 

Dersom denne termen 

også ble oversatt, slik som 

Ólafr Hvítr muligens kan 

antyde, er også to andre innskrifter interessante i denne 

sammenheng. 

Sandulfr fra Andreas II og Grímr fra Kirk Michael VI har nemlig 

begge tilnavnet Svarti. 

Det kan altså hende at disse menneskene regelrett presenterer 

sitt danske opphav, og det virker i så fall ikke som om dette er 

noe de skjemmes over, snarere tvert imot. Det er ofte slik at 

etnisk identitet i stor grad er noe man velger selv, og behovet for 

å påpeke denne identiteten oppstår først om den er under press. 

Dersom dette var mennesker med dansk opphav i en befolkning 

som i stor grad bestod av mennesker med norsk opphav, og om


disse gruppene i tillegg var i konflikt med hverandre, kan man 

kanskje forstå deres behov for å understreke sin identitet. 

Navnet Finngaill eller tilnavnet Hvítr forekommer ikke i det 

manske runematerialet, og kanskje er det fordi nordmennene 

var i overtall og ikke hadde behov for å understreke hvem de var. 

Flere av innskriftene som viser spor av tilknytning til Danmark, 

deriblant Kirk Michael III, dateres riktignok i den senere delen 

av materialets generelle dateringsperiode, altså rundt år 1000. 

Dette er litt senere enn når dub gaill var aktuell i irske kilder, 

men i begge innskriftene hvor termen dukker opp er det barn av 

Dufgal som hedrer eller blir hedret, og dette kan godt forklare en 

tidsforskjell på vel 50 år. 

Nordmennene var nok i overtall i den skandinaviske befolkningen 

på Isle of Man. Det faktum at steinkors som de vi finner 

på øya kun finnes i Norge utenom De britiske øyer er kanskje det 

mest opplagte tegnet på nær kontakt. Det virker allikevel tydelig 

at også en og annen danske var til stede. 

De danske spor 

I alt ni manske innskrifter kan altså vise tegn til å være ristet av 

eller for mennesker med dansk herkomst, men noen inneholder 

flere og sikrere tegn enn andre. Kirk Michael III er først og 

fremst ristet i avslørende langkvistruner med nye innovative 

runetegn hvor spesielt ( peker seg ut. Innskriften inneholder i 

tillegg ordet þan så vel som navnet Aðisl. Den avdøde omtales 

også som datter av Dufgal, noe som kan bety at hun omtales 

som datter av en danske. Dersom dette stemmer må også 

Druian fra Bride være dansk. Om tilnavnet Svarti faktisk 

betegner etnisk identitet er derimot svært usikkert, og jeg vil 

derfor sette spørsmålstegn ved Kirk Michael VI og Andreas II. 

24


Maughold IV er også i overveiende grad ristet i langkvistruner og 

inneholder punkterte runer. Bruken av verbene setja og rista 

peker i tillegg mot en dansk runeristningstradisjon. Det samme 

gjelder for German II som i tillegg til punkterte runer inneholder 

det påpekende pronomenet þense. Braddan II og Onchan 

inneholder også noen av disse nye og innovative runetegnene, 

nærmere sagt » for /o/, e for /e/ og muligens æ for /æ/. Det er 

imidlertid lite annet ved dem som peker seg ut, og jeg vil derfor 

være forsiktig med å omtale dem som danske kun på grunnlag av 

disse nye tegnene. Andreas IV kan inneholde kvinnenavnet Tófa, 

et navn som helt klart peker mot Danmark. Det er imidlertid 

rekonstruert ved hjelp av gamle tegninger, og det er derfor ikke 

sikkert at det faktisk er dette navnet som står på steinen. Jeg vil 

av den grunn også her være varsom med å trekke noen bastant 

slutning. 

Det er allikevel tydelig nok at danskene har vært på øya og at de 

har vært framtredende nok til å etterlate seg synlige spor. De 

første skandinaviske innbyggerne var nok nordmenn, og de fortsatte 

mest sannsynlig å være i overtall, men utover 900-tallet 

kan også danske bosettere ha søkt seg til Isle of Man. Minst fire 

runeinnskrifter kan bekrefte deres nærvær. 


Charlotte Johannessen ble lokket inn i runenes verden av 

Terje Spurkland i det Herrens år 2007. Etter å ha fullført 

sin bachelorgrad i arkeologi opplevde hun imidlertid 

kraftige runeabstinenser, og søkte seg derfor til 

masterprogrammet Nordic Viking and Medieval Culture i 

2009. Hun er i disse dager tvunget til å sette sitt siste 

punktum i avhandlingen om runematerialet fra Tønsberg. 

25


Litteratur 

Fellows-Jensen, Gillian 1983. ”Scandinavian settlement in the Isle of 

Man and North-west England: The Place-name Evidence”. I C. Fell, P. 

Footie, J. Graham-Campbell og R. Thomson (red.): The Viking Age in 

the Isle of Man: Select papers from The Ninth Viking Congress, Isle of 

Man, 4-14 July 1981, pp. 37-52. Viking Society for Northern Research 

University College London, London. 

Forte, Angelo, Richard Oram og Fredrik Pedersen 2005. Viking 

Empires. Cambridge University Press, New York. 

Holman, Kathrine 1996. Scandinavian Runic Inscriptions in the 

British Isles: Their Historical Context. Tapir, Trondheim. 

Holman, Katherine 1998. “The Dating of Scandinavian Runic 

Inscriptions from the Isle of Man”. I A. Dybdahl og J. R. Hagland 

(red.): Innskrifter og datering: Dating Inscriptions, pp. 43-54. Tapir, 

Trondheim. 

Kinvig, Robert H. 1975. The Isle of Man: A Social, Cultural and 

Political History. Liverpool University Press, Liverpool. 

Olsen, Magnus 1954. Norges innskrifter med de yngre runer. Tredje 

bind. Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt, Oslo. 

Olsen, Magnus 1960. Norges innskrifter med de yngre runer. Femte 

bind. Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt, Oslo. 

Page, Ray I. 1995. ”Some Thoughts on Manxs Runes (1980)” og ”The 

Manx Rune-Stones (1983)”. I David Parsons (red.): Runes and Runic 

Inscriptions, pp. 207-244. The Boydell Press, Woodbridge. 

Samnordisk runtextdatabas. 

http://www.nordiska.uu.se/forskn/samnord.htm [lesedato 

02.06.2010]. 

Smyth, Alfred P. 1974-77. ”The Black Foreigners of York and the White 

Foreigners of Dublin”. Saga-book of the Viking Society, vol. 19, pp. 101- 

117. 

Solberg, Bergljot 2003. Jernalderen i Norge: 500 før Kristus til 1030 

etter Kristus. Cappelen Akademiske Forlag, Oslo. 

26

B308: Til puben! 

MYnta:ek:MYkluo

Runer og vokalharmoni i 

Trondheim 


Denne artikkelen handler om gammelnorsk fonologi, og mer 

spesifikt fenomenet kalt vokalharmoni. Fenomenet er 

drøfta med noen innledende ord om trykksvake vokaler i 

norrønt, før en litt mer detaljert framstilling av fenomenet 

vokalharmoni og litt forskningshistorie på området følger. Jeg 

vil deretter forsøke å vise hvordan dette fenomenet kan belyses 

ved hjelp av runeinnskrifter, som ikke i svært utstrakt grad har 

vært brukt til lingvistiske granskinger tidligere. Når disse 

momentene er avklart, vil jeg legge fram en empirisk gransking 

jeg har gjort av hvordan de trykksvake fonemene /i/ og /u/ 

kommer til uttrykk i alle middelalderske runeinnskrifter som er 

funnet i Trondheim. 

Trykksvake vokaler, tidligere forskning og 

betingelser for vokalharmoni 

I trykksvake stavelser i norrønt kunne man kun finne de korte 

fonemene /i/, /u/ og /a/, i normalortografien manifestert som 

hhv. , og . Dette er fremstillingen en er vant med fra 

moderne grammatikker (f. eks Haugen 2001 eller Spurkland 

1989). 1 I kildetekstene, som grammatikkene i utgangspunktet 

generaliserer over, derimot, kommer disse vokalene slett ikke 

alltid til uttrykk slik, og man finner altså en god del variasjon, 

både over tid og geografisk. 

I studiene som ble gjort av Marius Hægstad (1899) av trøndsk 

1 Med norrønt vil jeg altså mene det noe idealiserte språksystemet en finner i slike 

grammatikker. Når jeg gjengir norrøne ord, gjør jeg det i den normaliserte ortografien 

moderne akademikere har konstruert for dette språket. 

28

diplomspråk fra middelalderen ble det registrert at det grafiske 

uttrykket for endelsesvokalene vekslet etter noenlunde faste 

mønster. De lydforholdene skriften gir uttrykk for så for 

Hægstad ut til å være en kvalitativt betinga veksling, der den 

trykksterke vokalen påvirka uttalen av den følgende trykklette; 

dette gjaldt kun /i/ og /u/, /a/ ble tilsynelatende ikke berørt av 

dette. Hægstad satte opp regler for hvordan han hadde observert 

at endelsesvokalene var fordelt, eller distribuert, og disse kan 

fremstilles slik (Hægstad 1899: 78):2 

i følger 

e følger 

u følger 

o følger 

Alexander K. Lykke - Runer og vokalharmoni i Trondheim 

Dette skjemaet med visse modifikasjoner, deriblant ortografiske, 

finner man gjengitt i de fleste redegjørelser for skriftlig 

realisering av trykklett /i/ og /u/ (f. eks Seip 1955: 128−129, 

Rindal 1981: 67, Hødnebø 1984: 164, Hagland 1993: 293). 

Denne distribusjonen er den forskerne har forholdt seg til, og 

representerer fordelingen en finner i mange gammelnorske 

tekster. 

Den mest transparente fremstillingen av fenomenet finner man 

hos Jan Ragnar Hagland (2004: 390−391) i hans kapittel i 

Handbok i norrøn filologi. Der skriver han at vokalharmonien 

er en assimilasjon der høyden til ordets trykksterke vokal 

påvirker høyden til den følgende trykksvake vokalen, slik at de 

to vokalene blir mer artikulatorisk like. Man kaller gjerne dette 

en progressiv fjernassimilasjon. Haglands fremstilling kan 

gjengis slik: 

2 NB! Hægstads framstilling og min tilpassa gjengivelse av den forholder seg ikke til 

den normaliserte ortografien i den form vi har i dag. Det skilles ikke mellom språklyd 

og skrifttegn. 

29

Tabell 1 

Som man kan se er det allerede i denne teoretiske fremstillingen 

visse problemer. De korte, lave vokalene [a, , æ] oppfører seg 

ikke ”som de skal”, for i teorien skulle disse framkalt [e, o] i 

trykksvake stavelser, slik som vokalene av type 2, men det gjør 

de altså ikke. Allerede Hægstad var klar over denne 

distribusjonen (se framstillingen over), og den har forblitt et 

uløst problem for vokalharmonien. Etter de korte, lave vokalene 

ser det ganske enkelt ut til at man ikke hadde en progressiv 

fjernassimilasjon, fordi empirien viser oss uttrykk for trykklett 

/i/ og /u/ som ikke er i tråd med et slikt assimilasjonsprinsipp. 3 

Det er nok neppe tilfeldig at det er ved akkurat disse tre 

vokalene at vokalharmonien oppfører seg merkelig. 4 Både [æ] og 

[ ] er jo resultater av relativt nye vokalassimilasjoner, og hele 

situasjonen rundt disse vokalene, f. eks deres fonetiske 

realisering eller deres status som fonemer, er ikke helt avklart 

heller for den norrøne perioden. 

Her er det også på sin plass å nevne at vokalharmoni, som 

framstilt i tabellen, ikke i noen kilde er fullstendig gjengitt i 

skrift; og kildene våre er jo skriftlige. I beste fall er det snakk om 

svært sterke tendenser til vokalharmoni. Hægstad (1899) mente 

å observere de sterkeste tendensene i skrifter fra Trøndelag, og 

mente dermed at dette var et trøndsk dialekttrekk, noe som 

seinere blei modifisert til å inkludere øvrig østlandsk og nord- 

3 Den interesserte leser henvises til Hagland (1993), Hødnebø (1977, 1984) og 

Petersen (1989) for drøftinger og forklaringsforsøk på dette som tid og plass ikke 

tillatter her og nå. 

4 Takk til Arne Torp (muntlig komm.) som påpekte dette potensielt viktige forholdet. 

30


vestlandsk (Hagland 2001: 391). Dette har blitt utfordra av 

seinere forskere (f. eks Hødnebø 1984 og Pettersen 1989), og 

Hagland (2001: 391) sier at vokalharmoni kan ha vært utbredt i 

hele det gammelnorske språkområdet, men at spørsmålet har 

”vorte ståande meir ope.” 

Runer som kilde til språk 

Det er mange faktorer som kan innvirke på de grafiske 

uttrykkene for de trykklette gammelnorske vokalene i håndskriftene, 

som er skrevet med det latinske alfabetet. Manuskriptene 

kan være påvirket av f. eks. skriftspråkstradisjon, 

konflikt mellom målformene i forelegget og skriverens eget 

språksystem når vi har med avskrifter å gjøre, en tekst kan være 

seint overlevert osv. Som empiri er altså manuskriptkildene slett 

ikke enkle å forholde seg til. Spesielt faktoren som man har 

antatt avskrift utgjør, gjør at manuskriptene kan være et 

vanskelig kildemateriale for fonologiske studier, for tekstene vi 

arbeider med kan ofte være avskrifter i n-te ledd. Et 

diplommateriale - diplomer er også håndskrifter - bør nok 

likevel regnes som forholdsvis primært i forhold til øvrige 

håndskrifter, og vil være mer nøyaktig i forhold til akkurat 

denne feilkilden. 

Enkelte av problemfaktorene ved manuskriptkildene unngår 

man om man bruker runeinnskrifter som kildemateriale for en 

gransking. Vi kan nemlig med relativ sikkerhet anta at disse er 

primære tekster, og således reflekterer den enkelte runeristers 

språk (Spurkland 1998: 594 ff.). Formodentlig spilte også 

skriftspråkstradisjon en vesentlig mindre rolle når man rista 

runer enn når man skreiv med bokstaver, i og med at 

opplæringen i, og bruken av, latinskrift sannsynligvis var mye 

mer formelle prosesser enn det tilsvarende for runer; hva bruk 

angår, utvises dette tydelig av funksjonen de to forskjellige 

31


alfabetene fylte. 5 

Et filologisk moment som da bør nevnes, er at vokalharmoni kan 

ha vært et rent skriftspråklig fenomen, altså uten belegg i 

språksystemet. I praksis ville det medføre at man ikke hadde 

vokalharmoni når man snakket gammelnorsk, og at dette var et 

fenomen som kun var kjent for latinskriftkyndige. Slike 

fenomener fins det eksempler på, f. eks palatalregelen (Hagland 

2004: 395). Slik jeg ser det vil det være svært usannsynlig å anta 

at vokalharmoni var et rent skriftspråksfenomen dersom man 

finner en betydelig forekomst av vokalharmoni i runeinnskrifter. 

I runeskrift var man nemlig ikke bundet av de samme 

ortografiske regler som i latinskrift (se Spurkland 1998: 

594−597). Av grunner som denne kan det ligge store muligheter 

i å bruke runeinnskrifter som empiri for lingvistiske studier av 

våre eldre språksteg; i dette tilfellet gammelnorsk. 

Vokalharmoni og runeinnskriftene fra Trondheim 

I tråd med kildedrøftinga over har jeg gransket de 152 

runeinnskrifter en finner publisert som stammer fra middelalderens 

Trondheim (Hagland 2011 og NIyR V). Trøndelag og 

dets sentrum Trondheim har av mange forskere tradisjonelt 

vært regna som et kjerneområde for vokalharmoni som 

fonologisk trekk. Dermed virker Trondheim som et sannsynlig 

sted å finne vokalharmoni i runematerialet. Derfor har jeg altså 

geografisk avgrensa materialet til innskrifter fra Trondheim, og 

kronologisk avgrensa materialet til perioden fra 1050 til runene 

går ut av bruk i løpet av 1400-tallet. Denne kronologiske 

avgrensinga er gjort fordi innskrifter fra før 1050 vanligvis ikke 

vil ha tegninventaret til å uttrykke de variablene vi leter etter 

her. 6 Av lignende grunner har jeg utelatt lønnruner fra 

5 Jeg kaller rune-fuþarken et alfabet i den forstand at det er alfabetisk skriftsystem, og 

ikke f. eks. et ideografisk, som det man f. eks. bruker for å skrive mandarin (kinesisk). 

Sjøl om runer tidvis kunne brukes som ideografer i kraft av sine navn, påvirker ikke det 

dette faktum. 

6 For datering av grafemet , altså med punktering, og med antatt fonologisk 

korrelat [o(:)], se Spurkland (1995: 5−12 ). 

32


granskingen. Videre har jeg også sett bort fra innskrifter med i 

overkant usikker lesning eller tolkning fra utgiverens side, fordi 

man naturlig nok må ha noenlunde sikre ordinndelinger for å si 

noe om trykksvake vokaler. 

Det går ikke alltid klart fram i litteraturen om det er rotvokalen i 

et ord, eller den umiddelbart foregående vokalen, som bevirker 

vokalharmonien (f. eks Hagland 2004: 389−390); det er heller 

ikke alltid klart om det er kun endelsesvokalen, eller alle 

trykksvake vokaler som skal være del av fenomenet. Hødnebø 

(1984) operer underforstått med at det er den nærmest 

foregående vokalen som betinger vokalharmoni i endelsesvokalen. 

På grunn av disse vanskene er denne studien begrensa 

til tostavelsesord. I den følgende drøftinga vil jeg kun snakke om 

runetegn, når skrifttegn omtales. og vil følgelig referere 

til det samme, nemlig runegrafemet , men jeg vil altså for 

det meste henvise til runetegn i teksten med translittererte 

varianter. 7 

Det jeg har valgt å fokusere på er altså til hvilken grad 

innskriftene fra Trondheim i det hele tatt speiler et system med 

vokalharmoni, etter skjemaet fra Hagland (2004) (se Tabell 1). 

Av hensyn til hva slags empiri det er vi har å forholde oss til, må 

vi selvsagt først og fremst snakke om grafisk forekomst når vi 

omtaler vokalharmoni i runeinnskriftene; jeg vil altså foretrekke 

å kalle de forskjellige systemene for skriftlig realisering av 

endingsvokaler som vi finner her for noteringssystem. Det er 

nemlig svært viktig å ha klart for seg et skille mellom språklyd 

og skrifttegn i denne sammenhengen. Hvordan noteringen av 

disse vokalene videre henger sammen med språkets lydsystem 

er et spørsmål om grafofonologiske korrelasjoner. Vi må likevel 

regne med noen av disse for at det skal være noen vits i å 

7 Jeg bruker for å vise at jeg snakker om grafemer. Et grafem er 

svært kort sagt en generalisering over skrifttegn med felles distinktive trekk; et slags 

skriftspråkets parallell til fonemet, men korrelasjoner mellom grafem og fonem er ikke 

nødvendigvis så enkle. 

33


sammenligne med funnene og forutsigelsene fra de 

latinskriftlige kildene. De grafofonologiske korrelasjonene til 

”vokalrunene” som forekommer i trykksvak stavelse er de 

viktigste vi trenger å regne med, nemlig at der korrelerer 

med [i], korrelerer med [e], korrelerer med [u] og at 

korrelerer med [o]. Disse mener jeg er noenlunde sikre, 

fordi vi veit at det er såpass få vokalkvaliteter som i denne 

perioden kan forekomme i trykksvak stavelse. Videre, for 

akkurat denne studien og fremstillingen, er det viktigste at 

”vokalrunene” en finner i trykksterk staving korrelerer med en 

vokal av samme høyde som vi antar den gjør. Man kan altså 

tillate et lite kvalitativt slingringsmonn innen grafofonologiske 

korrelasjoner i trykk-sterk stavelse, uten at det ødelegger denne 

lingvistiske grans-kingen av vokalharmoni. For å sette det på 

spissen: Om , som vi antar korrelerer med [i], skulle være 

skrevet der man egentlig ville vente [y] eller [ei], ødelegger dette 

faktisk ikke funnene i denne sammenheng. Annerledes er det om 

står der en venter [u] i tale, for det fonologiske korrelatet til 

, [o], er av en annen høyde enn [u] (jf. tabell 1). Jeg antar 

altså disse enkle grafofonologiske korrelasjoner mellom rune og 

vokal i de trykksterke stavelsene, uten at jeg mener det utgjør en 

svært vesentlig feilkilde for mitt materiale. 

En vanskelighet som runematerialet presenterer i denne 

sammenhengen er at innskriftene er såpass korte som de er. Av 

de 152 innskriftene som blei granska, var bare 23 relevante; det 

er mao. bare 23 innskrifter i den aktuelle tidsperioden som har 

minst ett tostavelsesord med /i/ eller /u/ i den trykksvake 

stavelsen. Mange av disse har kun ett ord, med kun én forekomst 

av enten /i/ eller /u/, noe som gjør disse en tanke mindre 

pålitelige som bevismateriale i mine øyne enn en innskrift med 

flere forekomster; disse to typene har fått egne kolonner i 

tabellen (se under). I tillegg er det en god del av innskriftene 

34


som tilsynelatende følger regler for vokalharmoni, men som 

likeså gjerne kunne representere et annet noteringssystem. Vi 

kan altså ikke med god samvittighet kalle dem verken det ene 

eller det andre, for det er ikke noe ved dem som beviser hva 

slags system de hører til; derfor er disse stilt i en rad separat fra 

de to andre kategoriene. Tallene det regnes i, er antall 

innskrifter: 

Tabell 2. 

Generelt sett gir denne fordelinga av innskrifter inntrykk av at 

det er relativt lik forekomst av innskrifter med vokalharmoni 

som det er av innskrifter uten; det inntrykket er langt på vei rett, 

men det bør problematiseres før vi lar det ligge. Det som kanskje 

er mest påfallende med denne fremstillingen, er at den ser ut 

som den former dataene etter hva vi i utgangspunktet forventer 

å finne: altså ”lærebok-fordelingen” med bare og , en 

tvilskategori, og en med vokalharmonisk fordeling med i endelsen alt etter som. Det som da er svært viktig å merke 

seg, er at i dette korpuset av runeinnskrifter forekommer og 

i trykksvak stilling utelukkende der de kan være vokalharmonisk 

betinga; det er med andre ord ingen forekomster av 

eller som bryter med vokalharmoniske regler i dette 

materialet. Vi kan dermed si, slik jeg ser det, at dette 

runematerialet ikke gir grunnlag for å anta at det skulle ha 

eksistert noe system med bare [e] og [o] som realisering av /i/ 

og /u/ i trykksvake stavelser i Trondheim på denne tida, slik 

som man kjenner det fra den første grammatiske avhandling på 

8 N774, N781, N782, N783, N829, N462 

9 N775, N798, N802, N803, N826, N827, N850, N886, N489, N491, N494, N500, 

N506 

10 N834, N837, N461, N478, N497 35


Island (Hagland 2004: 380). Videre kan det samme hevdes for 

systemer med bare [e] og [u], men et slikt endingsvokalsystem 

er heller ikke ellers kjent innen det norrøne området. 

Hva og angår, er historien en litt annen. I de tilfellene 

der vi har og i materialet som man ikke kan tolke som 

uttrykk for vokalharmoni, har jeg antatt at disse representerer 

systemer som tilsvarer det en finner i grammatikkene: altså med 

/i, u/, uttrykt , i trykklett stavelse. Et system med er 

kjent fra Island, men jeg mener dette systemet er såpass perifert 

at jeg ikke finner det rimelig å finne det i dette materialet. 11 I 

tillegg er det kun én innskrift i materialet, N837, som indikerer 

at vi kunne ha et slikt system her, men forekomsten i denne 

innskriften kan like gjerne være vokalharmonisk regulert. 

N837 er faktisk heller et godt eksempel på en innskrift med 

belegg jeg mener er tilstrekkelig til å klassifisere den noenlunde 

sikkert. Den består av en fullstendig setning med ordene ilir og 

æro, normalisert illir og eru. Vi har altså utrykk for både /i/ og 

/u/ her, og begge beleggene er i tråd med reglene i Tabell 1. 

i æro viser oss at dette ikke kan være et system med bare 

i endelsen. Et godt eksempel på det motsatte vil være N462 som 

ender med ordene erusk uinir, normalisert erusk vinir. 12 Der 

har vi skriftlig uttrykk for både /i/ og /u/. Forma erusk bryter 

med distribusjonsreglene i Tabell 1, om man følger de grafofonologiske 

korrelasjonene beskrevet over. Dette gjør den til en 

av innskriftene jeg mener representerer et system med 

konsekvent og i endestavelsene. 

11 NB! I denne kommentaren om de islandske forholdene mener jeg latinske bokstaver 

når jeg skriver . Det er selvsagt bare belegg med , ikke med , som kunne 

passet inn i et slikt system. 

12 Det er presedens for å normalisere refleksiv-endelsen til -st, f. eks i Heggstad, 

Hødnebø & Simensen (2008), men jeg normaliserer til -sk her, for å holde fokuset på 

vokalene. Det er òg en mer etymologisk skrivemåte, hvilket jeg mener generelt er 

ønskelig når man driver med historisk språkvitenskap og først skal normalisere. 

36

Tabell 3: Vokalharmoni? 


Denne tabellen er en fremstilling av den midtre raden i Tabell 2, 

nemlig tvilskategorien Vokalharmoni? som er den største 

kategorien. For å gjenta meg sjøl er dette altså de innskriftene 

som har uttrykk for /i/ og /u/ som korresponderer med 

vokalharmoniske regler, men der beleggene er av en slik art at 

disse innskriftene like gjerne kan representere noteringssystemer 

enten med konsekvent markering med eller med 

. Som eksempel på denne kategorien kan vi trekke frem 

N489, som har teksten her huilir. Vi har bare én skriftlig 

realisering, , av kun ett fonem, /i/. Sjøl om denne skriftlige 

realiseringen er i tråd med reglene i Tabell 1, er ikke det nok til å 

kunne si at uttrykkene for /i/ og /u/ er vokalharmonisk betinga i 

det språksystemet innskriften er uttrykk for. 

En av grunnene til at jeg tar opp dette med og enkeltbelegg, 

er at skillet mellom og er svært viktig i studier av 

endelsesvokaler i norrønt, men i runeskrift er det grafiske skillet 

mellom dem svært lite: hhv. mot . Det er altså bare 

punkteringen som skiller de to grafemene. Ymse ytre forhold 

som forvitring, avskalling osv. kan definitivt påvirke disse fine 

grafiske variasjonene, og i tillegg til dette har vi god grunn til å 

tro at punkterte grafemer ble sett som sekundære av 

runeristerne sjøl (Spurkland 2005: 151, 153). Det kan man si 

13 N798, N803, N850, N886, N489, N494, N500, N827, N506 

14 N775 

15 N802, N491 

16 N826 

37


medfører at runeristerne ikke anså de punkterte runene som like 

fullverdige som de øvrige, og ikke nødvendigvis tok seg bryet 

med å punktere konsekvent. På grunn av slike forhold er det 

innskriftene som har uttrykk for /u/ som sikrest kan klassifisere 

innskrifter, fordi og er så grafisk ulike og begge er i den 

primære runerekka (for oversikt, se Spurkland 2005: 152−153). 

Vi vet ikke sikkert når en av faktorene nevnt over kan ha 

påvirket punkteringen i innskriften. Om vi kun har /i/ belagt i 

en innskrift, er det følgelig særlig ønskelig med flest mulig 

forekomster innen innskriften for å ”vanne ut” denne feilkilden 

som problemene rundt punktering utgjør. Punktering der man 

ikke venter punktering er imidlertid ganske sjeldent i forhold til 

det motsatte, så dette går ikke like sterkt begge veier. 

Som man kan se av Tabell 3: Vokalharmoni? er innskrifter med 

kun ett uttrykk for /i/ i stort overtall innen tvilskategorien. Det 

er de også i kategorien konsekvent i Tabell 2 (4 av 6 

innskrifter). 17 Disse fire innskriftene, i tillegg til N829, 

klassifiseres altså ved hjelp av kun ett belegg av der man 

helst ville vente dersom vokalharmonien styrte. 

Klassifiseringen av disse fem innskriftene er altså etter min 

mening den som står svakest innen hele materialet. Til 

sammenligning er tre innskrifter i kategorien vokalharmoni 

klassifisert på grunnlag av én rune. I tillegg til dette følger 

faktisk fire av disse fem klassifiserende beleggene umiddelbart 

etter kort, trykksterk /a/, nemlig ari, arni, arni, manni. 18 

Som vi veit er kort [a] blant de mer problematiske vokalene når 

det kommer til styring av vokalharmoni, og det er en faktor man 

trenger å ta i betraktning når man skal bedømme disse dataene. 

N826 er på et vis i samme bås som alle de øvrige tvilsinnskriftene, 

til tross for å være ganske lang. Den har to relevante 

forekomster, ero og uarom, normalisert eru og várum, begge 

17 N774, N781, N782, N783. 

18 Ordene er belagt hhv. i N781, N782, N783 og N829 

38


belegg for trykksvak /u/, begge i tråd med Tabell 1, men begge 

manifestert skriftlig som , hvilket like gjerne kunne indikere 

et system der /u/ alltid manifesteres som . I tillegg har vi to 

innskrifter, N802 og N491, som har for trykklett /i/. Disse 

tre innskriftene utgjør innen materialet en gruppe som kan 

representere et system med konsekvent i endelser. Men i 

og med at hverken eller noensinne forekommer i strid 

med vokalharmoniske regler innen materialet, som nevnt 

tidligere, finner jeg det sannsynlig å tro at også disse 

innskriftene er uttrykk for vokalharmonisk veksling. 

Hva så? 

Målet for studien var, som nevnt, å undersøke om man i det hele 

tatt finner spor av fenomenet forskerne har kalt vokalharmoni i 

runeinnskrifter i middelalderens Trondheim. Det vil jeg si at 

man gjør i relativt stor grad, om man godtar de grafofonologiske 

korrelasjonene jeg har lagt til grunn for min drøfting. Materialet 

viser ganske tydelig at det vi beskriver som vokalharmoni neppe 

er et rent skriftspråklig drag fra de latinskriftlige manuskriptene; 

den ortografiske påvirkninga som måtte eksistere 

skriftsystemene imellom er for svak til å forklare såpass stor 

forekomst av vokalharmonisk veksling som en finner i dette 

materialet. I tillegg underbygger disse funnene antakelsen om at 

man hadde vokalharmoni i middelalderens Trondheimsmål. Sjøl 

om disse innskriftene eller også de som ristet dem kan ha 

kommet utenbysfra, er det likevel plausibelt å anta at de som 

bodde i Trondheim på denne tiden må være opphavsmenn til en 

viss andel av disse innskriftene. 

Det største forbeholdet man må ta i forhold til min empiri og 

følgene av den, er at antallet innskrifter, særlig antall relevante 

innskrifter, er så lite, i tillegg til at runetekster generelt er korte. 

Empirien er faktisk så knapp at den ikke kan gi noen brede 

39


dommer i denne saken, og derfor har jeg unngått å oppgi noen 

prosentandeler. Studien har derimot verdi i kraft av at funnene 

utfyller de øvrige kildene vi har til gransking av dette fenomenet 

på den måten som de gjør. I tillegg håper jeg å ha demonstrert 

med denne studien at bruk av runer som kilde til lingvistisk 

gransking er noe som gjerne kunne utforskes mer, og at 

fenomenet vokalharmoni definitivt er noe som trenger å utsettes 

for en større granskning. 

Tillegg 1: Omtrentlig forhold mellom rune og 

latinsk skrifttegn i artikkelens translittereringer 

f u Q o r k h n i a sSC t B m l y 

f u þ o r k h n i a s t b m l y 

e æ ø g d p C 

e æ ø g d p c 


Alexander K. Lykke er født og oppvokst i landets 

eldste, fortsatt stående, hovedstad, og kom til Oslo 

for å studere germanistisk lingvistikk en gang i 

forrige tiår. Veien ledet etter hvert til en bachelor i 

nordisk språkvitenskap og han arbeider nå med en 

masteroppgave innenfor samme fagfelt, men med 

en heftig dragning mot det historiske. 

40


Litteratur 

Hagland, Jan Ragnar [1978] (1993): ”A note on Old Norwegian vowel 

harmony”, I: Ernst-Håkon Jahr & Ove Lorentz (red.): Historisk 

språkvitenskap, Novus Forlag, Oslo 

----- (2004): ”Gammalislandsk og gammalnorsk språk” i Odd Einar 

Haugen (red.): Handbok i norrøn filologi, Fagbokforlaget, Bergen, ss. 

375−405 

----- (2011): Runer frå utgravingane i Trondheim bygrunn 1971–94, 

www.hf.ntnu.no/nor/Publik/RUNER/RUNER.doc 14.3.2011 

Haugen, Odd Einar (2001): Grunnbok i norrønt språk, 4. Utgåve, 

Gyldendal akademisk, Oslo 

Heggstad, Leiv, Finn Hødnebø & Erik Simensen (2008): Gammelnorsk 

ordbok 5. utgåve, Det norske samlaget, Oslo 

Hødnebø, Finn (1977): ”Trykk − Vokalharmoni − Vokalbalanse” I: 

Sjötíu Ritgerðir helgaðar Jakobi Benediktssyni, Stofnun Árna 

Magnússonar, Reykjavík 

----- (1984): ”Vokalharmonien i Strengleikar.” I: Festskrift til Ludvig 

Holm-Olsen, Alvheim & Eide akademisk forlag, Øvre Ervik 

NIyR V = Olsen, Magnus (red.) (1960): Norges innskrifter med de 

yngre runer, 5. Bind, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo 

Pettersen, Egil (1989): ”Vokalharmoni i gammelt indre 

sørvestlandsk?”, I: Festskrift til Finn Hødnebø 29. Desember 1989 

Rindal, Magnus (1981): Brev frå Opplanda før 1350 Skrivemiljø og 

språkform, Novus forlag, Oslo 

Seip, Didrik Arup (1955): Norsk språkhistorie til omkring 1370, 2. 

Utgave, H. Aschehoug & Co, Oslo 

Spurkland, Terje (1989): Innføring i norrønt språk, 

Universitetsforlaget, Oslo 

----- (1991): En fonografematisk analyse av runematerialet fra Bryggen 

i Bergen, Doktorgradsavhandling, Institutt for nordistikk og 

41


litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo, Oslo 

----- (1995): “Kriteriene for datering av norske runesteiner” I: Einar 

Lundeby & Odd Einar Haugen (red.): Maal og Minne, Hefte 1-2, Det 

norske samlaget, Oslo 

----- (1998): ”Runic Inscriptions as Sources for the History of 

Scandinavian Languages in the Middle Ages” I: Klaus Düwel (red.): 

Runeninschriften als Quellen interdisziplinärer Forschung, Walter de 

Gruyter, Berlin, ss. 592−600 

----- (2005): Norwegian Runes and Runic Inscriptions, Boydell Press, 

Woodbridge 

Stokstad, Live (1999): ”Vokalharmoni og vokalbalanse i gammelnorske 

tekster” i Harald Bache-Wiig, Unn Røyneland, Gunnar Sivertsen, Arne 

Torp (red.): NorSkrift Nr. 98/1999, Institutt for nordistikk og 

litteraturvitenskap, Seksjon for nordisk språk og litteratur, 

Universitetet i Oslo, Oslo, ss. 107−127 

42

B434 Obskøn moro − parodier på 

kallenavn 

ion silki fuq a mik en guQormr fuQcsllækir 

Ræistmik en:ion fuQ kula ræQr mik 

ion silki fuþ a mik en guþormr fuþsllækir 

ræistmiken:ion fuþ kula ræþr mik 

Jón silkifuð á mik, en Guþormr fuðsleikir 

reist mik, en Jón fuðkúla ræðr mik. 

fuð f. ’kvinnelige genitalia’ 

”Jon silkefuð eier meg, og Guttorm fuðsleiker 

ristet meg, og Jon fuðball leser meg.” Innskrift 

funnet på en runekjevle i Bergen. 

QornysarQhælheræist 

þornysarþhælheræist 

þórny sarð. Helgi reist. 


”Torny hadde seksuelle relasjoner. Helge ristet.” 

Innskriften er funnet på fjellveggen i gravhaugen 

Maeshow i Orknøyene.

Mauritius’ Itinerarium in 

Terram Sanctam 

Nordmennenes reise til Det hellige land i 1270 

Bjørn Bandlien 

I 

1845 ble Christian C.A. Lange utnevnt til riksarkivar etter 

Henrik Wergeland. En av de tingene han interesserte seg for, 

var alle pergamentsfragmentene som i tidlig nytid var blitt brukt 

som innbinding av regnskapsbøker rundt om i Norge. Som regel 

var det lagt inn stivt pergament i ryggen, siden innheftingstråden 

ellers ville komme til å rive opp papiret ved 

berøring. Lange tok kontakt med C.R. Unger som i 1846 gikk 

systematisk gjennom støvete reoler for å finne flest mulig 

fragmenter fra middelalderen. 

I 1847 presenterte P.A. Munch over 50 slike rester etter 

middelaldermanuskripter for leserne av Langes eget tidsskrift. 1 

Som ”et af de kosteligste Stykker, der ved denne Leilighed ere 

opdagede” er en kort reiseberetning forfattet av tiggermunken 

Mauritius. Reiseberetningen er bevart på to blad som en gang 

tilhørte samme manuskript. På et blad som engang på 1500tallet 

ble nummert 140, blir reisen rundt det sørlige Spania 

skildret og videre ferden til Marseille og Sardinia. På første side 

av blad 144 beskrives deler av Syria, før beretningen avsluttes 

med oppfordringen om en bønn for Mauritius selv, og hans 

herre Andres Nikolasson. 

Disse restene av en reiseberetning hørte åpenbart til et stort 

manuskript, siden nummereringen som ble satt på 1500-tallet 

gikk så høyt (selv om det selvfølgelig kan ha vært flere 

1 Munch 1847. Munch holdt”latinske Bøger af asketisk Indhold” utenfor, da de ikke 

var av ”nogen synderlige Interesse for os, uden forsaavidt de i Almindelighed ere 

meget smukt skrevne og synes at være ældgamle”. 

44

Bjørn Bandlien - Mauritius' Itinerarium in Terra Sanctam 

manuskripter bundet sammen i senmiddelalderen eller på 1500tallet). 

Tre andre blad som tilhørte det samme manuskriptet er 

også bevart, nummerert 135, 138 og 145. Blad 135 inneholder 

begynnelsen, og blad 138 slutten, ekteskapskontrakten i Roxburgh 

av 25 juli 1281 mellom kong Erik Magnusson og 

Margaret, datter av skottekongen Alexander III. Dette var 

strengt tatt ikke originalen fra 1281, men en avskrift av en 

vidisse, en slags bekreftet kopi bevitnet av blant annet av Narve, 

biskop av Bergen fra 1278 til 1304. Annen side av blad 144 og 

hele blad 145 inneholder også en avskrift av en vidisse av en 

pavelig bulle utstedt 28. august 1286 i Oslo for Uguccio, pavens 

kollektor, eller innkrever, av korstogstienden. 

Reisebeskrivelsen har altså trolig begynt på første side av blad 

139 (jeg kaller dette side 1-2). Beretningen om reisen fra 

Trafalgar til Sardinia er bevart på blad 140 (side 3-4). Så 

kommer den store lakunen med de tre tapte blad 141-143 (side 

5-10), før avslutningen i Syria kommer på første siden av blad 

144 (side 11).Utfra det andre innholdet, virker det som om 

manuskriptet – den gang det var fullstendig – var en type 

kopibok fra biskop Narves tid. 2 Etter at den ble utgitt første 

gang i 1880 har den fått mindre oppmerksomhet enn det særlig 

P.A. Munch nok hadde håpet på. 3 

Jeg har tidligere nevnt at pagineringen som ble gjort på 1500tallet 

antyder at reiseberetningen var en del av et stort 

manuskript som da var bedre bevart. Heldigvis hadde hadde 

Absalon Pederssøn Beyer (1528-75) fått tak i manuskriptet og 

brukte det som kilde til sin beskrivelse av Norge. Her gir han 

noen få opplysninger som antyder hva som stod på de tapte 

sidene: Stormannen Andres Nikolasson hadde samlet et følge 

2 Bull 1932. Bull regnet også med at to andre dokumenter hadde vært i Narves 

kopibok, et brev om Alv Erlingsson og et pavebrev om kirkens strid med Erik 

Magnusson. 

3 Den eneste utgaven av skriftet er ved Gustav Storm i Monumenta Historia Norvegiæ, 

164-168. Storm skrev at de fem bladene tilhørte membrambruddstykket nr. 29, men 

det skal være nr. 92 (s. xxxxvii). 

45


på Selje i januar 1270, hørte messe i kirken der, før han dro til 

Den hellige grav sammen med blant annen sin ”predikant” 

Mauritius. 4 

Avreisen og ferden til Middelhavet må ha fylt de to sidene på det 

første bladet. Verre er det at de tre bladene som har beskrevet 

ferden fra Sardinia til Det hellige land er borte. Man kan jo bare 

spekulere om hva som skjedd på denne strekningen. Det er 

foreslått at det opprinnelige målet var å delta i Ludvig IXs 

korstog mot Tunis som var nettopp i 1270. Han døde av sykdom 

før det ble utrettet stort i Afrika. 

Likevel antyder Absalon Pederssøn Beyers notis om reisen at 

målet hele tiden var Den hellige grav. På de manglende sidene 

var det derfor trolig også en beskrivelse av ruten østover, hvor de 

gikk i havn, og om reisen til Jerusalem. Trolig ble en del plass 

viet en beskrivelse av hellige steder rundt Jerusalem, avstander 

til Jordanelven, og lignende. Muligens ble dødsfallet til Andres 

Nikolasson også omtalt. Ifølge de islandske annalene døde han i 

Jorsalhavet – Middelhavet – i 1273. 5 Det kan ha vært på 

tilbakereisen, men også noe før. 

Mauritius var en nokså nøktern og knapp beretter. Trolig var det 

i de tapte delene også referanser til historier knyttet til stedene 

nordmenene så. Stedet der Karl den store kastet sin lanse, 

historien om Klemens’ mor, og historien om Maria og St. Peter 

som kirkebyggere er kommet med, det samme er noen 

betraktninger om folket i Sardinia og vinen der. Slike små 

innstikk mellom beregninger av distanser og hva som er på 

høyre og venstre hånd hvor og når, finner vi også i den mer 

kjente reiseberetningen fra midten av 1100-tallet av den 

islandske abbed Nikolás Bergsson. Der var det like så stor 

4 Historisk-topografiske Skrifter, 53. Se også Monumenta Historia Norvegiae, xxxxviii. 

5 Islandske Annaler, 331. 

6 Oversatt i Til Romaborg og Jorsal, 9-23. 

46


interesse for Sigurd Fåvnesbane og Gunnar Gjukesson som 

helgener. 6 

Denne oversettelsen av Mauritius’ reiseberetning ble 

opprinnelig gjort til eget bruk. Målet med å publisere en 

oversettelse er å gjøre teksten mere kjent enn den har vært til 

nå. Det er ikke så mange latinske reiseskildringer skrevet i 

Norge vi kan datere så nøyaktig, og som vi dessuten kjenner 

forfatteren til – det nærmeste vi ellers kommer er Historien om 

danenes ferd til Jerusalem fra rundt 1200. Derfor ville det vært 

fint om denne teksten ble brukt oftere og diskutert mer. 

Det ville for eksempel vært interessant å vite mer om hvor 

Mauritius hadde lest om Karl den store og lansen og om 

historien omkring St. Klemens’ mor. Trolig var Mauritius’ 

knyttet til fransiskanerne i Bergen og gir et glimt at deres rolle i 

det intellektuelle miljøet her på slutten av 1200-tallet. Kanskje 

hadde det gått an å sammenligne med samtidige reiseskildringer 

for å se om man kunne finne en eller flere modeller for 

Mauritius. Når han håpet skriftet ikke bare kunne fungere som 

en veibeskrivelse, men også en trøst for de som ikke dro, kan det 

ha vært et nokså moderne trekk på denne tiden. I 

senmiddelalderen ble nemlig mentale eller imaginære pilegrimsreiser 

til Det hellige land populære, og de var gjerne basert på 

reelle reiseskildringer tilpasset dette. 7 

Et annet spørsmål er hvorfor de dro nettopp i 1270. Var det en 

sammenheng med korstoget som Ludvig IX satte i gang i Tunis 

samme sommer? Man kan tenke seg at kong Magnus Lagabøte i 

så fall hadde godkjent reisen som en del av diplomatiske 

forbindelser. 

Dessuten kan man lure på om denne reisen var helt unik på 

7 Se for eksempel Rudy 2011 og Bandlien 2011. 

47


1200-tallet. Tilfeldighetene som gjorde at Mauritius’ 

reiseberetning ble bevart kan antyde at andre reiseberetninger 

har gått tapt. Riktignok ble reisen dokumentert i en av de 

islandske annaler, og man kan tenke seg at om det hadde vært 

noen andre store reiser til Det hellige land, så burde de også 

vært nevnt der. Likevel er det påfallende at det kun er 

Hólarannalen som nevner Andres’ død i Jorsalhavet, mens de 

andre annalene er tause. 8 

Dette er bare noen av spørsmålene som det er mulig å diskutere 

– andre vil se ting i teksten som ikke jeg ser. Om denne 

oversettelsen kan åpne for andre tolkninger og diskusjoner, har 

den vært verd strevet. 9 

8 Hólarannalen dekker perioden 636-1394. Den er bevart i en avskrift fra første halvdel 

av1600-tallet (AM 412 qv.). Den er basert på tapte annaler fra bispesetet i Hólar, slik 

også Gottskalk Jónssons annaler fra midten av 1500-tallet gjør. Tekst som finnes i 

avskriften av Hólarannalen er satt i klammer i klammer i Storms utgave av Gottskalks 

annaler, se Islandske Annaler, xxviii-xxxi. 

9 Takk til Mikael Males som har sett gjennom oversettelsen og rettet feil. Mauritius’ 

Itinerarium er tidligere oversatt til italiensk av Sabino De Sandoli (Itinera 

Hierosolymitana crucesignatorum, bind 4, s. 85-93), og til spansk av Luis Charlo Brea 

(1996). En engelsk oversettelse er varslet i Denys Pringles kommende samling av 

pilegrimsberetninger til Det hellige land i perioden fra 1187-1291. Takk til Prof. 

Pringle for informasjon om dette. 

48


I (blad 140) 

… det kalles Tarfalgurfa 10 , men på spansk Cabo Sant Vincent, fordi her 

ble liket av St. Vincent funnet på stranden. Fra dette stedet og til 

Cartagena reiser man hele tiden østover, med Spania på venstre hånd 

og Afrika på høyre. 

Etter Cabo Sant Vincent ankommer man utspringet som kalles 

Tarfanaban 11 , og deretter ligger byen Silvestris 12 , festningen Albuier 13 , 

Sancta Maria de Pharan 14 ; etter det Gades som er Herkules’ øy, som 

ved et annet navn heter Kadis 15 . Her er innløpet til byen Hispalis, som 

ved et annet navn heter Sibilia 16 . Fram til dette innløpet eller øya heter 

det Algarbia 17 . På denne øya er det en statue av Herkules som holder 

nøkkelen og klubben i hendene, med ansiktet vendt mot Afrika, slik at 

man forstår at øya er nøkkelen til denne delen av Spania. 18 På denne 

øya har mange menn falt, både kristne og sarasenere, siden begge folk 

har byttet på å kontrollere øya. Men nå har Alfonso, konge av Castilla 

kastet sarasenerne ut derfra og bygget en sterk og godt befestet mur 

der, og det har blitt utnevnt en biskop fra minoritterbrødrene der. 19 

Herfra starter landet som fra gammelt av ble kalt Beata 20 , men i nyere 

tid også Frontarea 21 , noe som kommer av at dette området er fronten 

mellom kristenheten mot de vantro, og det er nødvendig å vise en hard 

front mot barbariske angrep her. 

Så kommer du først til neset som på spansk kalles Cabo de Beta, etter 

det et annet nes som heter Cabo de Plata, og deretter til et tredje nes 

10 Arabisk Taraf al-Gurāb (Ravnens odde, Capo del Corvo). Ifølge legenden, først 

nevnt av Prudentius, beskyttet en ravn liket av St. Vincentius, se Constable 2009. 

11 Taraf al-Naba’a. 

12 Silves. 

13 Albufeira 

14 Faro 

15 Cádiz 

16 Sevilla 

17 Al-Gherbiyya, ”Det vestlige (landet)”. 

18 Denne statue bar inntil 1009 en nøkkel i høyre hånd, og deretter en stokk som ble 

ødelagt i år 1145. 

19 Cadiz ble erobret av Alfonso X i 1262. Fransiskaneren Juan Martinez ble utnevnt 

som biskop året etter. 

20 ”Det velsignede”. 

21 ”Grense(landet)”. 

49


som på sarasenernes språk kalles Tarfalaga 22 , hvor det på den andre 

siden – som er i sør – i Afrika, er et meget høyt fjell som heter Cabo de 

Spartel. I denne regionen er det sarasenere på begge sider; til venstre 

kongedømmet Granada i Spania og til høyre Afrika. 

Så kommer det marokkanske stredet, hvor det i Granada til venstre er 

festningen som kalles Calcadara 23 . På motsatt side i Afrika er det 

svært høyt fjell med utsikt over Cepta 24 . Så i regionen Granada, til 

venstre igjen, er det inne i selve sundet en stor by som heter Iazeraterfa 

25 , og på motsatt side til høyre i Afrika er den berømte byen 

Cepta. 

Fra Lisboa til dette stedet, det vil si det stredet Marokko, er det en 

reise som varer to dager og to netter når du har gunstig vind, og 

distansen kan beregnes til 440 mil 26 . 

Etter et kort stykke, i enden av stredet, finnes til venstre, i regionen 

Granada, en stort og sterk festning som kalles Gibeltare 27 , og med 

annet navn Vulan. Det sies at hele Spania tilhørte de kristne, men ble 

tapt i kong Roderiks tid på dette stedet. 28 Her var det også at Karl den 

store, når han hadde erobret hele Spania, kastet sin lanse på havet, 

siden havet stanset ham fra å fortsette. 29 

22 Taraf al-Gharb ”Det vestlige nes”, Trafalgar. 

23 Muligens Algeciras (al-Jazirat al-Khadra, ”Den grønne øya”), men dette er etter 

Tarifa. 

24 Ceuta. 

25 Arabisk Jarizat Arfa (”Den høyere øya”), Tarifa. 

26 Mil er et romersk lengdmål som har sammenheng med tusen skritt, men kunne også 

bli brukt om hvor langt det var vanlig å gå uten å hvile. Derundt 1480 meter til i 

underkant av en moderne mil, men her synes det å være rundt 1,85 km. I så fall er 

distansen fra Lisboa til Ceuta 814 km, noe som stemmer nokså bra. Fra stretet til 

Málaga stemmer også 100 mil (≈185 km) ganske bra. På den annen side blir distansen 

fra Málaga til Almuñécar sagt å være 200 mil (≈370 km), mens det bare er rundt 80 

km. Dette er en av unøyaktighetene som gir inntrykk av at de bevarte fragmenter ikke 

er skrevet av Mauritius selv. 

27 Arabisk Jabal al-Tāriq (”Tāriqs fjell”), Gibraltar.Tariq var den muslimske ledeeren 

for erobringen av Spania i 711. 

28 Visigoternes konge, d. 711 eller 712. 

29 Kastingen av lansen er kjent fra legendene om Karl den store, men i de bevarte 

norrøne versjonene kastet han den i havet ved Compostella, ikke ved Gibraltar, se 

Postola sögur, 669; Karlamagnús saga, 131. 

50


Fra stredet i Marokko settes kursen uten hindringer langs kysten av 

Granada helt til Cartagena. Fra dette stredet begynner Middelhavet, 

først smalt, men så utvides det snart mot Barbariet (Berberia) i sør. 

Kongedømmet Granada strekker seg langs havet 500 mil, og deretter 

– det vil si fra stredet – er hele havet noen mil fra rikets grense. 

Fra stretet til byen Málaga er det 100 mil. Fra Málaga til Muleta 30 er 

det 200 mil. Fra disse to byer føres det ut de fineste fikener som 

kommer til kristne land. Fra Muleta til den fra gammelt av berømte 

byen Almaria 31 er det 60 mil. Fra Almaria til Cartagena er det 240 

mil. Granada har herredømme hele veien hit. Jeg tror visst at dette 

landet er det høyeste av alle land som er nær sjøen, og deres fjelltopper 

trengte gjennom skyene for våre øyne. 

Fra Cartagena ville det vært kortere å reise rett østover i 550 mil til 

Sardinia, med øya Mallorca på høyre hånd 32 . Vi tok likevel en annen 

retning ved å dra til Massilia 33 . Vi dreide vår kurs i retning nord, og 

slik vi før – da vi seilte sørvest på den andre siden av Spania og hadde 

kongeriket Castilla på venstre hånd, slik seilte vi nå i nordøstlig 

retning med samme land på venstre hånd. 

Fra Cartagena er det så, langs kysten til kongeriket Murcia og 

Castilla, 150 mil til stedet Alachant 34 i Aragón. Og til øya som heter 

Euisa 35 er det like langt, og sør for denne øya igjen er Mallorca som er 

nevnt ovenfor. Fra Euisa til Massilia er det 550 mil. Fra stretet til 

Massilia er det til sammen 1350 mil. 

Fra Massilia til Sardinia er reisen 500 mil mot sørøst. Det nærmeste 

stedet er øya som kalles Sankt Peter 36 , som nesten berører Sardinia. 

Dette havet er dårligst på hele reisen fra Massilia til Acon 37 . 

30 Trolig Almuñécar, arabisk al-Munakkab. 

31 Almería. 

32 Her skulle det trolig ha vært lævam ”venstre”, i stedet for dexteram høyre”. 

33 Marseilles. 

34 Alicante. 

35 Ibiza. 

36 Isola di San Pietro, rundt 7 km fra sørvestkysten av Sardinia. 

37 Akko eller Acre. 

38 Cagliari. 

51


Sardinia er en stor øy som for det meste hører til under Pisa, som har 

to grever her. På denne øya er det en sterk festning som heter Kalie 38 . 

Landet her er svært rikt på storfe og korn, men når det kommer til vin 

er det dårlig og uvanlig svakt. Folket der er hurtige, udannede og… 

II (blad 144r) 

[To festninger] er svært praktfulle, nemlig Iubeltare 39 , som tilhørte 

fyrsten i Antiokia, og Crac, som hadde tilhørt johannitterne. Crac sies 

å være den beste festningen i verden på grunn av dens utrolige 

inntekter. Denne festningen ble erobret av sultanen 40 omtrent i Herrens 

år 1271, 15000 kristne soldater var innenfor til dens forsvar. 

I Antrodus 41 er det i en stor kirke et kapell viet til den strålende 

Jomfru. Det er lite, men forunderlig vakkert. Det er ikke tillatt for 

fremmede å feire messe der, foruten for biskoper, minorittbrødre og 

prekenbrødre. 42 Siden det skjer mange mirakler her, er det mange 

pilegrimer som kommer. Det sies at St. Peter arbeidet med sine egne 

hender for å bygge dette kapellet. 

Et annet kapell er inne i festningen, og det hevdes at den hellige 

jomfruen selv har arbeidet med sine egne hender for å bygge det; men, 

vel vitende om det ville være en festning der, byttet hun det med St. 

Peter for kapellet nevnt ovenfor, slik at det skulle være mer tilgjengelig 

for pilegrimmer, slik det nå har vist seg å være. 

Fram til nå har vi reist i kystlandet i Syria, og det finnes ikke kristent 

land etter Margat 43 , 6 legier 44 fra kysten, før en kommer til Armenia 45 . 

39 Jabala.Etter å ha blitt erobret av Saladin 16 juli 1188, kom ikke Jabala, havnebyen til 

Balatonos, i frankiske hender igjen før i 1261, etter den mongolske invasjonen. Den 

falt trolig for Baibars i 1268, da Antiokia ble tatt av mamelukkene. Rester av 

festningen, med en romersk teater, var synlige på 1800-tallet. 

40 Baibars tok Crac des Chevaliers i april 1271. 

41 Antarodos, i dag Tartus i Syria. 

42 Fransiskanere og dominikanere. Mauritius selv var fransiskaner. 

43 Marqab, Johanitterfestning erobret av Qalawan i 1285. 

44 1 leuca (no. legion) er et romersk lengdemål også brukt i middelalderen, tradisjonelt 

ca. 2,25 km. 

45 Det armenske kongedømmet i Kilikia, i dagens sørlige Tyrkia. 

46 Latakia. 

52


Fra Margat til Laodicia 46 er det 9 legier. Fra Laodicia til Antiokia er 

det 50 legier. Fra Antiokia til Armenia er det like mange legier, nemlig 

50. Vi vendte imidlertid tilbake fra Antrodus til Akko på samme vei som 

vi kom. 47 

Før Antrodus er det en liten øy der moren til St. Klemens forliste på 

klippene. 48 I samme forliset ble hun atskilt fra sine to sønner, Faustino 

og Fausto (med andre navn Nicea og Aquila) , slik at hun trodde de 

var druknet inntil St. Peter kom dit til det samme stedet. Og takket 

være Guds nåde, fant han ved et underfullt mirakel ikke bare de to 

sønner i god behold, men også Klemens som hun hadde latt bli 

hjemme hos sin far, sammen med deres far, det vil si hennes ektemann. 

Den samme fortelling er gjort klarere i reiseberetningen om den 

samme Klemens. 49 

Alle som fra denne korte reiseberetningen, enten om han selv reiser 

forbi de nevnte stedene, eller ved å lese selve beretningen, har fått noe 

trøst ved mitt arbeide, bønnfaller jeg å be til Gud for sjelen til herr 

Andres Nikolasson i salig minne, og til å be for meg, med like stor 

hengivelse til den guddomelige fromhet, for meg, den fattige bror 

47 Mauritius og følget ser altså ut til å ha ankommet Akko sjøveien, så reist nord til 

Tartus landeveien for deretter å vende tilbake. 

48 Denne øya er Aradus, al-Ruwād. 

49 Historien om St. Klemens finnes i mange versjoner, og må ha vært godt kjent i 

Norge. Fra Mauritius’ tid finnes bare et manuskript med en norrøn versjon, det 

islandske AM 645 qv. fra rundt 1220, men dette plasserer skipbrudet på Corfu, og ikke 

utenfor Antrodos/Tartus. I samme manuskript finnes imidlertid også en versjon av 

sagaen om St. Peter, der øya kalles Anþaradum, se Postola sögur, s. 203 (Unger kaller 

versjonen Pétrs saga II B). Mauritius har trolig lest en latinsk versjon, muligens av 

typen Virtutes Petri, med trekk fra Historia Ceraminis Apostolici og Rufinus latinske 

versjon av den greske teksten Recognitiones, se Tveitane 1985 og Hofmann 1997. 

53



Bjørn Bandlien, master i kjærlighet 1998 

(- takask með þeim góðar ástir), doktor i 

manndom 2005 (Man or Monster), 

postdoktor i fiendebilder (Norse images 

of Muslims). 

Mauritius. 

Litteratur 

Bandlien, Bjørn. ”Pilegrimsreiser til mamelukkenes Jerusalem”. Fortid, 

8.3 (2011), 10-16. 

Bull, Edvard. ”Registrum fra bispestolen i Bergen”. Scandia 5 (1932), 

56-80. 

Charlo Brea, Luis. ”Edición crítica y traducción anotada de un 

itinierario en latín del siglo XIII”, Estudios de historia y arqueología 

medievales 11 (1996), 67-83. 

Constable, Giles, ”The Crow of St Vincent: On the Continuity of a 

Hagiographical Motif”. Institution und Charisma. Hrsg. Franz J. 

Felten, Annette Kehnel, Stefan Weinfurter. Köln 2009, 319-330. 

De Sandoli, Sabino. Itinera Hierosolymitana crucesignatorum (saec. 

XII-XII), textus Latini cum versione Italica. 4 bind. Jerusalem 1978- 

1984. 

Hagland, Jan Ragnar. Til Romaborg og Jorsal: Reiseguide frå 1100talet. 

Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlags småskriftserie, 

20. Trondheim 2003. 

54


Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, 

forfattede i Norge i det 16de Aarhundrede. Utg. Gustav Storm. 

Kristania 1895. 

Hofmann, Dietrich. Die Legende von Sankt Clemens in den 

skandinavischen Ländern im Mittelalter. Frankfurt am Main, 1997. 

Islandske Annaler indtil 1578. Utg. Gustav Storm. Kristiania 1888. 

Karlamagnús saga ok kappa hans. Utg. C.R. Unger. Christiania 1860. 

Monumenta Historia Norvegiæ. Utg. Gustav Storm. Kristiania 1880. 

Munch, P.A. ”Levninger af norsk Oldlitteratur, nylig opdagede i det 

norske Rigsarkiv”. Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur, 1 

(1847), 25-52 [opptrykt i Samlede Afhandlinger, b. I-IV. Utg. Gustav 

Storm. Christiania 1873-76. I: 273-295] 

Postola sögur. Utg. C.R. Unger. Christiania 1874. 

Pringle, Denys. Pilgrimage to Jerusalem and the Holy Land, 1187- 

1291. Farnham 2012. 

Rudy, Kathryn M. Virtual Pilgrimages in the Convent: Imagining 

Jerusalem in the Late Middle Ages. Turnhout, 2011. 

Tveitane, Matthias. ”Interpretatio norroena: Norrøne og antikke 

gudenavn i Clemens saga”. Sixth International Saga Conference. 

København 1985, 1067-1082. 

55

Hva forsker du på? 

Vellum intervjuer en forsker om det store hva og 

hvorfor 

Jonas Nordby, omreisende 

runolog 

Hva er din nåværende akademiske 

tilknytning og hvor har du studert 

tidligere? 

Mitt akademiske liv har jeg i hovedsak 

tilbragt ved UiO. Her har jeg tatt 

cand.mag. med norrøn filologi, folkloristikk 

og historie, og magistergrad i 

runologi. Som så mange av oss har jeg 

gått fra den ene instituttorganiseringen til den andre med stadig 

nye spennende bokstavkombinasjoner. De senere årene har jeg 

vært stipendiat tilknyttet MAS, IAKH og ILN, og i mange år har 

jeg jobbet ved Runearkivet - et dokumentasjons- og forskningsarkiv 

for norske runeinnskrifter underlagt KHM (tidligere 

IAKN og UKM). Jeg var også så heldig å få studere ved FIDEMs 

kurs i middelaldersk skriftkultur ved Vatikanbiblioteket i 1998- 

1999. De siste to årene har jeg blant annet jobbet for Oslo 

kommune med planleggingen av skulpturparken på Ekeberg. 

Der har jeg vært med på å utforme konseptet for kulturminneformidlingen 

i området. For øyeblikket er jeg ikke tilknyttet 

noen akademisk institusjon, men jeg har laget en formidlingsproduksjon 

for Den kulturelle skolesekken. Med andre ord 

reiser jeg rundt til videregående skoler og holder foredrag om 

runer med påfølgende workshop der elevene får lese og tolke 

runeinnskrifter. Det blir mye reising når elever i Møre og 

Romsdal, Nordland og Akershus skal ha besøk av den 

56

omreisende runologen. 

Hvilke fagområder er du mest interessert i? 

Runologi står nok mitt hjerte nærmest. Men, det er mange 

tilgrensende disipliner som også interesserer - deriblant norrøn 

filologi, historie, arkeologi og religionshistorie. Jeg er også veldig 

opptatt av populær forskningsformidling - det å gi noe tilbake til 

skattebetalerne. 

Hva handler avhandlingen din om? 

Lønnruner! Blant vikingtidens og middelalderens runeinnskrifter 

er det enkelte innskrifter der teksten er systematisk 

forvansket på en måte som kan minne om kryptografi. Enkle 

systemer der for eksempel runene gjennomgående er erstattet 

med foregående eller etterfølgende rune i futharken, eller med 

strektegn som henviser til runenes plassering i futharken. Runer 

brukt på disse og lignende måter kaller vi lønnruner. I avhandlingen 

min kartlegger jeg de forskjellige lønnrunesystemene som 

var i bruk. Videre ser jeg på mulige funksjoner bruken av 

lønnruner kan ha hatt. 

Hvorfor mener du dette er interessant eller relevant? 

Lønnruner har vært et velkjent fenomen i den runologiske forskningen 

siden tidlig på 1800-tallet, men først med et rikere tilfang 

av innskrifter, som er kommet for dagen de siste 60 år, har vi et 

grunnlag for å si noe mer håndfast om denne bruken av runer. 

Mange spekulasjoner om lønnrunesystemer og bruken av disse 

har versert tidligere og jeg ser det som en viktig oppgave å avlive 

visse forestillinger som til tider har gitt forskere litt for fritt 

spillerom hva gjelder tolkning av "svårtolkade" innskrifter 

57


(skulle ønske det fantes et tilsvarende uttrykk på norsk). Jeg 

mener også at den sammenstillingen jeg gjør av hele materialet 

viser at lønnruner var et langt mer utbredt fenomen enn tidligere 

antatt. Og måten lønnrunene anvendes på peker mot hittil 

ukjente funksjoner. Hvis ikke det er interessant og relevant vet 

ikke jeg! 

Hva kunne du tenke deg å jobbe med eller forske videre på når 

du er ferdig? 

Jeg håper å ha mulighet til å fortsette med runologisk forskning. 

I skuffen ligger det mange artikkelidéer som jeg gjerne skulle 

forfulgt videre, og det kunne vært fint å bearbeide magistergraden 

min om etterreformatoriske runeinnskrifter for utgivelse. 

Jeg håper også å ha anledning til å drive med 

populærvitenskapelig formidling. 

58

MAS på tur - 

Gotlandsturen vår 2011 

Denne våren var det igjen tid for Blinderns middelaldergjeng å 

dra på tur, og årets mål var Gotland i Sverige. Gotland er 

Østersjøens største øy, og var åsted for en yrende 

handelsaktivitet i flere århundrer. Forventningene til turen var 

med andre ord høye! Vi kom fram til Visby 28. april, og det var i 

Visby vi hadde basen vår. De fleste av oss bodde på et 

vandrerhjem, som holdt til i Visbys gamle fengsel, og vi fikk alle 

hyttene i luftegården for oss selv. 

Den første dagen møtte vi opp på Donner plats i sentrum av 

Visby, hvor vi møtte guiden vår, Gunnar Bäck. Han skulle vise 

oss rundt i den gamle bydelen som lå innenfor bymuren. 

Bymuren ble bygget på midten av 1200-tallet, og i løpet av dagen 

fikk vi mulighet til å komme inn i rom bygget inne i muren, og 

klatre opp i et av de mange tårnene. Fra noen av de små lukene i 

tårnet hadde vi utsikt rett ut mot enga hvor det store slaget om 

Visby sto i 1361 mellom danske Valdemar Atterdag og Visbyboerne. 

Innenfor bymuren er det flust med middelalderkirker, 

og vi fikk besøke flere av dem. Noen var det bare ruiner igjen av. 

Andre fikk vi nyte i sin (nesten) fulle prakt. 

Etter lunsj var det tid for Gotlands fornsal, det kulturhistoriske 

museet i Visby. Der ble vi vist rundt av arkeologen Per 

Widerström. I det første rommet fikk vi se de imponerende 

gotlandske billedsteinene. Her var det steiner fra folkevandringstiden 

til langt ut i middelalderen. Noen var illustrert med 

59 

Maria Granly Meldalen


Omvisning i Visby med Gunnar Bäck (i midten). Bilde: Maria G. Meldalen. 

Vänge kirke. Bilde: Charlotte Johannessen. 

60

Maria Granly Meldalen - Gotlandsturen våren 2011 

intrikate mønstre og dyre- og menneskeskikkelser, andre hadde 

runeinnskrifter, og noen hadde begge deler. Vi fikk også se en 

utstilling med alle de ulike myntene man har funnet på Gotland. 

På denne øya har man nemlig funnet mynter fra hele den da 

kjente verden, blant annet arabiske mynter. Dette viste tydelig 

den utstrakte kontakten Gotland hadde med omverdenen 

gjennom handel. På kvelden gikk noen på pub mens andre 

samlet seg til grilling i luftegården i vandrerhjemmet, hvor det 

gotlandske ølet ble behørig testet. 

De to neste dagene ble vi sendt av gårde i buss for å utforske 

resten av øya. Vi fikk gleden av å ha med oss arkeologen 

Christoph Kilger som guide på den første bussdagen, og Per 

Widerström på den andre. I løpet av disse dagene fikk vi stifte 

bekjentskap med utallige kirker fra ulike tidsperioder og med 

forskjellig stil, som for eksempel Barlingbo kirke i gotisk stil og 

Öja kirke i romansk stil. I og utenpå kirkene fikk vi se mye flott 

kirkekunst. Ved Hablingbo kirke kom kunsthistoriker Evert 

Lindkvist og ga oss utfyllende forklaringer om de mange 

illustrasjonene som prydet denne kirken både innvendig og 

utvendig, blant annet på noen nydelige portaler. Flere av kirkene 

var dekorert innvending med vakre planteornamenter og noen 

hadde også malerier malt rett på veggene, deriblant et av St. 

Georgs kamp med dragen. Et spesielt minneverdig maleri var et 

hvor to kvinner var omgitt av djevler. Den ene ble kastet inn i et 

veldig monstergap. Etter noe diskusjon ble det enighet om at 

bildet skulle forestille Helvetes pinsler. Døpefonter er et annet 

eksempel på kirkekunst, og det fikk vi se noen nydelige 

eksemplarer av i Grötlingbo og Barlingbo kirke. I Barlingbo 

kirke fikk vi dessuten dra på oppdagelsesferd opp i kirketårnet. 

Kirketårnet i Bro kirke var også bemerkelsesverdig, for der var 

det murt inn en trerot høyt oppe over inngangen. Denne 

treroten skal ha stammet fra et tre som stod der da stedet var en 

61


Runeinnskrift på kirkegårdsmuren i Västergarn kirke. Det var umulig å ta et 

bilde av en runeinnskrift uten at Terje Spurkland var med på det. Bilde: Maria 

G. Meldalen. 

hedensk kultplass. Treroten skal da ha vært ment som beskyttelse 

av kirken. 

Ved flere av kirkene var det også runeinnskrifter vi kunne kose 

oss med. En av dem var på kirkegårdsmuren i Västergarn, og 

skal ha vært fra slutten av 1300-tallet. Noen av innskriftene ba 

oss om å be for den avdødes sjel, som innskriftene ved Bro og 

Grötlingbo. I Vänge kirke fikk runologene en skikkelig nøtt, for 

plutselig var det noen som oppdaget at det var malt inn runer på 

kirkeveggen, like ved prekestolen. Det ble ikke dratt noen 

konklusjoner, men spennende var det! 

Det ble ikke bare kirker på oss. Vi fikk også utforske en lang voll 

som lå like ved siden av Västergarn kirke. Denne vollen hadde en 

gang gått rundt et større område, men den nøyaktige funksjonen 

62


Helvetesgapet i Öja kirke. Bilde: Charlotte Johannessen 

er det ennå ingen som er helt enige om. Noen mener at det kan 

ha vært et forsvarsverk, andre mener at det har vært en mer 

symbolsk avgrensning. Det har i tillegg vist seg vanskelig å 

datere vollen. Vi fikk også besøke Kattlund gård. Denne gården 

er en av de eldste bevarte gårdene på Gotland, og skal gå tilbake 

til 1400-tallet. Der fikk vi servert lunsj i en nydelig grønn hage. 

Da lunsjen var ferdig fikk vi en omvisning rundt på gården, både 

på den eldste delen og den yngre fra 1800-tallet. 

Roma kloster var også et av stedene vi fikk besøke. Dette 

klosteret ble grunnlagt på 1100-tallet av cistecienser-ordenen. 

Nå er det dessverre bare ruiner igjen, men disse var allikevel i 

bruk. Da vi var der var en teaterscene satt opp midt inne i 

ruinene. Dette ga en flott atmosfære. Inne i ruinene fant vi også 

en statue av Maria og Jesusbarnet, eller Maria og den voksne 

Jesus, alt ettersom hva man selv så i den. 

63


Vi var også så heldige å få se to billedsteiner som fortsatt sto ute 

på sin opprinnelige plass, nemlig billedsteinene i Buttle. Disse 

steinene var plassert langs en eldgammel vei som fortsatt var 

synlig. Vi ble fortalt at det var funnet rester etter dyr og mat like 

ved steinene. Det var ikke mulig å se noe motiv eller innskrift på 

steinene, men vi fikk høre at det for noen tiår siden fortsatt 

kunne ses motiver på dem, og at de heldigvis var blitt 

dokumentert før de forsvant. Disse steinene ble også på et 

tidspunkt i nyere tid malt. Dette har vært en typisk svensk 

tradisjon, og vi så flere eksempler på det på billedsteinene i 

Gotlands fornsal. Per Widerström fortalte at det faktisk også 

hadde blitt funnet rester etter farger på noen av steinene, så de 

kan ha vært malt i eldre tid også. Det kom også opp en diskusjon 

rundt steinenes form, var de en del av en fallosdyrking, var de 

ment som portaler, eller hadde formen ingen betydning i det 

hele tatt? 

Som avslutning på hele turen samlet vi oss alle sammen til en 

tapasmiddag på en restaurant i Visby. Her ble det mye god mat 

og drikke, og vi fikk glede oss med taler, sang, gode historier og 

munnharpe. Det ble absolutt en verdig avslutning på en herlig 

tur! 


Maria Granly Meldalen tilhører den første 

generasjonen av studenter på bacheloren i 

norrøne og keltiske studier, og går nå på 2. 

året. Hun trives aller best når hun får sysle 

med litteratur og religionshistorie, enda 

bedre hvis det er norrønt. 

64


Øverst: Det er godt å stå litt i bro mellom slagene. Bilde: Beate Amundsen. 

Nederst: Billedsteinene i Buttle. Bilde: Maria G. Meldalen. 

65

Omslag og bakgrunnsbilde s. 41: 

Kalinka I. M. Iglesias 

Lay-out og bakgrunnsbilder s. 2, 12, 25: 

Carline Tromp 

Bakgrunnsbilde innside omslag: 

Maria G. Meldalen 

Runeinnskrifter og oversettelser s. 4, 14, 27, 41: 

Alle tatt fra Terje Spurkland: I begynnelsen var fuþark: Norske 

runer og runeinnskrifter. Landslaget for norskundervisning 

(LNU) / Cappelens Akademiske Forlag, Oslo. 2001. 

Trykk 

07 Oslo 

Trykket med støtte fra Institutt for Lingvistiske og 

Nordiske Studier (ILN) ved Universitetet i Oslo. 

66 

Redaksjonen for Vellum 6: 

Maria Granly Meldalen 

Kalinka I. M. Iglesias 


Cecilie Kornsæther 


Carline Tromp

Kontakt 

Vellum 

Institutt for lingvistiske og nordiske studier 

Postboks 1102 Blindern 

vellum-tidsskrift@hf.uio.no 

Vellum kan også leses online på 

www.middelaldernett.no 

Forfatterinstruks 

Artikler mottas på e-post og skrives på skandinaviske språk eller 

engelsk. Maksimum lengde: 2500 ord. Artikler bør ha en litteraturliste 

og kildehenvisninger til bilder. Redaksjonen korrekturleser artiklene 

før trykking, eventuelle større endringer skjer i samråd med forfatteren. 

For writers 

Articles, written in English or a Scandinavian language, have to be sent 

to us by e-mail. Max length: 2500 words. Articles should have a 

literature list and pictures should be attributed to the source. The 

editorial board reads and corrects before printing, if bigger changes are 

needed this will happen in agreement with the writer.

Burdøra fra Rauland - runer, former og agency Kristine Ødeby

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?