Konkurranse for innovasjon

innovasjonsbeslutningen tilsvarer dermed den samfunnsøkonomiske, med den følge at
innovasjonsinsentivene er korrekte.
Hvis vi videre antar at det ikke legges restriksjoner på etableringene i markedet (fri
etablering) følger det at et riktig antall investorer iverksetter innovative investeringer,
og likevekten vil (under symmetri) være karakterisert ved at forventet netto
avkastning av etablering er null. Vi får følgende konklusjon:
Hvis konkurransen er effektiv (Bertrand-konkurranse) og etterspørselen er gitt, vil
den enkelte bedrift ha et optimalt investeringsnivå, og et optimalt antall bedrifter vil
delta i innovasjonskonkurransen.
Som tidligere påpekt utledet vi disse resultatene under den forutsetning at
etterspørselen er gitt (uelastisk). Hvis vi legger til grunn (den mer realistiske)
antakelsen om fallende etterspørselskurve blir resultatene noe modifisert.
Fallende etterspørselskurve
I resonnementene ovenfor antok vi at etterspørselen var gitt. Normalt vil
etterspørselskurven være fallende. Dette vil modifisere konklusjonene, med mindre
selskapene kan inngå effektive priskontrakter med sine kunder. La oss først betrakte
situasjonen hvor selskapene konkurrerer bare på pris.
Hvis selskapene konkurrerer på pris vil den samfunnsøkonomiske gevinsten ved
innovasjonen overstige den privatøkonomiske. Grunnen er som følger: Hvis et
selskap innoverer og overtar markedskontrollen, faller prisen fra et nivå tilsvarende
nest laveste kostnad før innovasjonen, til nest laveste kostnad etter innovasjonen
(tilsvarende kostnaden til selskapet som tidligere hadde markedskontroll). Siden
prisen faller, og etterspørselen er elastisk, vil konsumentenes gevinst ved prisfallet
overstige det tap som det tidligere monopolselskapet påføres ved å miste markedet,
dvs det er positive netto eksternaliteter forbundet med innovasjonen. Dette er illustrert
i følgende figur:
21