Lund og Heskestad - Våt, men fantastisk Korsvei ... - Steinar Rettedal

30
Ærlig Paus
Årets kirkekonsert under Aurefestivalen
var ved Ole Paus. Det var med forventning
og en smule frykt jeg gikk til konserten
en regntung ettermiddag i august.
En vet aldri helt hva den mannen kan
finne på og han kom med en advarsel i
starten -det er bare sånn jeg er, sa han.
Han skuffet ikke.
Etter sommerens tragedie var det naturlig
at han åpnet med sin sang”Mitt lille
land”, som ble en symbolsang for hele
nasjonen.
Ole Paus kan virke litt sjenert, men
hadde fin kontakt med publikum. Han
hadde vært på Moi tidligere. Sammen
med Ketil Bjørnstad hadde de konsert
på Lundheim for 40 år siden!
Ole Paus er flott musiker med glitrende
gitarspill og særegen sangstemme.
Noen av oss liker godt hans versjon av
”O bli hos meg”. Salmene kan få nytt
innhold for mange når de blir tolket slik
Ole Paus gjorde i vakre Lund kirke. Etter
jordskjelvkatastrofen på Haiti 2010
dro Ole Paus i gang en støttekonsert og
skrev da sangen ”Den stilleste timen.”
Han dro selv til Haiti kort tid etter og
har på en fin måte vist solidaritet med
de lidende.
Sangen ”De nære ting” gjorde han til en
svært så aktuell tekst i vår tid. Flott! Så
var det kanskje et par sanger han kunne
ha utelatt i en kirkekonsert, men som
helhet en fin konsert med latter, alvor
og et framtidshåp. Sangen” Kom hjem”
var som en gammel innbydelsesang:
”Kom hjem, du villfarne barn. Kom din
Frelser i favn - se Han lengter så sårt
og Han hvisker ditt navn. Du villfarne
barn - Kom hjem.” Denne sang han under
minnekonserten i Oslo domkirke og
vi var så heldig å få del i den i Lund en
uke senere.
Lederen i menighetsrådet, Elise Eidem,
takket varmt og vi gikk rikere hjem.
John Nikolaisen
NMS Gjenbruk Flekkefjord
i nye lokaler
NMS Gjenbruk Flekkefjord åpnet
sine nye lokaler onsdag 7.september.
Åpningen startet med musikk av
Arne Skage som også spilte da de forrige
lokaler åpnet i mars 2007. Gjenbrukskonsulent
i NMS Håkon Høyland
ønsket velkommen og gratulerte
med nye lokaler. Gjenbruksbutikkene
er viktige for NMS, sa han. Da dere
startet i 2007 var dere butikk nr. 30.
Nå nærmer vi oss 40 butikker. Ordfører
Reidar Gausdal ønsket lykke til og
overrakte blomster. Butikkleder Kari
Bjelland mottok blomstene på vegne
av alle de 40 medarbeiderne.
De nye lokalene like ved broa er
lyse og store og her har du flott utsikt
mot elva. Det har kommet flere
hyller, her er bedre system og alt er
Fra åpningsdagen
Foto: Sverre Jakobsen
mer oversiktlig. Utstillingen er flott
og komiteen som har dette som sitt
ansvar, har gjort en kjempejobb. Butikkmedarbeiderne
setter også pris
på at alt er i en etasje. Og ikke minst
er det mange som vil glede seg over
muligheten til å kunne parkere bilen
utenfor og i ro og mak bære inn og
bære ut gjenstander. Butikken disponerer
mange parkeringsplasser. Kaffekroken
er innerst til høyre - og der
ble den store fløtekaka servert på åpningsdagen.
Det var ekstra mye fint
som var stilt ut til åpningsdagen, og
mange av ”godbitene” ble raskt solgt.
NMS Gjenbruk tar gjerne i mot varer.
Butikken er åpen onsdag, torsdag,
fredag og lørdag.
Sverre Jakobsen
Foto: Sverre Jakobsen
Dette stykket sto i avisen Vårt Land 18.august og er trykket her med tillatelse
av forfatteren: Lars Gilberg
Det er ingenting hverdagslig
over 22. juli 2011. Men det
var hverdagslig, helt til klokka
halv fire om ettermiddagen.
Skyfri himmel
Livet forandrer seg i øyeblikket. Det
alminnelige øyeblikket.
Det vet vi nå, alle som bor i Norge.
De som er etterlatte, eller skadet for
livet, vil aldri glemme det.
Jeg håper at vi ikke glemmer det, vi
andre heller.
Fra andre siden
I 13 år har jeg skrevet intervjuer her
i avisen som alle har begynt med setningen:
«Det var den dagen da...».
Felles for disse historiene er at det
handler om en vanlig dag, folk spiste
frokost, kjørte bil, jobbet eller var på
stranda. Så skjedde det noe. Noe som
splintret virkeligheten. Og livet ble
aldri mer det samme.
Jeg begynte med denne artikkelserien
etter at jeg hadde tilbragt en tid
på Sunnaas sykehus. De fleste jeg ble
kjent med der hadde et før-og-etterperspektiv
på livet sitt. De hadde
mistet noe dyrebart. Og fått brutale
erkjennelser med på kjøpet.
Det slo meg: Det er trist dersom man
må miste det beste man har – helsen
sin eller noen man er glad i – for å
forstå verdien av det. Kanskje kan
jeg, ved å rapportere fra «andre siden»
av slike vendepunkter, hjelpe
noen til å verdsette det de har mens
de ennå har det?
Verden i svart
Det høres tilforlatelig ut. Men det er
ikke så enkelt. Jeg gjør denne øvelsen
selv, hver eneste dag. Jeg har laget
meg et rituale, der jeg samler kraften
av min bevissthet om alt jeg kan være
takknemlig for. Det er ikke lite.
Likevel: Da jeg mistet hun jeg hadde
kjær i mars i år, sviktet grunnen helt
under meg. Dette selv om både hun
og jeg hadde visst at tiden sammen
var hellig – slik at vi ikke hadde noe
utsatt eller usagt.
Jeg var så forberedt som jeg kunne
være. Og likevel var jeg helt uforberedt.
I møtet med døden gikk min
verden i svart.
En venn som ville trøste, ga meg boken
«De magiske tankers år», skrevet
av Joan Didion. Forfatterens ektemann
gjennom 40 år døde av hjerteinfarkt
ved spisebordet hjemme i
stuen.
«Man setter seg til bords, og livet slik
man kjenner det, tar slutt», konstaterer
Didion.
En mild dag
Hun noterer at «når vi stilles overfor
en plutselig katastrofe, tenker vi
på de normale omstendighetene den
inntraff under, den skyfrie blå himmelen».
I 1996 intervjuet Didion en rekke
mennesker som hadde befunnet seg
i Honolulu om morgenen den 7. desember
1941. Uten unntak åpnet de
sine vitnespyrd om Pearl Harbour
med å fortelle hvilken alminnelig
søndagsmorgen det hadde vært.
Selv kommisjonsrapporten fra dagen
da terrorister styrtet to passasjerfly
inn i World Trade Center i New York
åpner med denne setningen:
«Om morgenen tirsdag den 11. september
2001 var det mildt og nesten
skyfritt på USAs østkyst».
Sjansen
«Midt i livet er vi i døden» heter det i
begravelsesritualet til Den episkopale
kirke.
Det er sant, det vet vi.
Men er det så sikkert at det er bra å
tenke på det?
Jeg tror det. Ikke for at dødsangsten
skal få koble grepet og bekymringene
Lars Gilberg, privat foto
lamme oss.
Snarere for at vi skal huske å gi oss
selv sjansen til å vise omsorg og
kjærlighet før tragedien inntreffer.
Det er fint å vise det etterpå også, slik
så mange har gjort etter 22/7. Men
jeg er redd det har vært ekstra tungt
og vanskelig for dem som eventuelt
måtte føle at de ikke helt hadde fått
vist det før tiden løp ut.
Modig
I et intervju med Klassekampen på
forsommeren leverte Kåre Willoch
en setning jeg merket meg:
«Det er sannsynlig at noe usannsynlig
vil skje», sa Norges tidligere statsminister.
Willoch ledet Sårbarhetsutvalget,
som leverte sin rapport i år 2000. De
fleste av forslagene derfra har ifølge
Willoch havnet i skuffen.
Hans rapport handlet om hvordan
samfunnet skal beskytte seg mot tenkelige
og utenkelige rystelser.
Den samme utfordringen har hvert
enkelt menneske. Vi er sårbare, og
det er veldig mye vi ikke kan beskytte
oss mot.
Men det vi kan, er å være bevisste på
at noe usannsynlig sannsynligvis vil
skje.
Det gjør noe med oss. Jeg tror ikke vi
blir redde og apatiske av det. Tvert i
mot: Vi blir levende og modige.
Slik hun var, hun som allerede andre
gangen jeg møtte henne hadde med
en melkekartong der hun hadde skrevet
utenpå:
«Denne materialiserer det umatrialiserbare:
Den inneholder ubetinget
kjærlighet fra meg til deg».
Nå er hun borte. Men ikke det hun ga.
På en vanlig hverdag. Som ble høyst
uvanlig.
Lund og Heskestad Menighetsblad nr 3 2011 31