En kropp - Norges Kristne Råd

Vi som lever med hiv, kan lett bli ofre og la oss dulle med . Hvis vi ikke selv tar oss
av oss selv og forventer noe av oss selv, kan vi heller ikke vente noe av andre.
Det vi har å gjøre, er å presisere våre forventninger overfor oss selv, og si hva
vi vil. Vi er ikke noen stakkarer som kan avvises, vi er lik alle de andre. Vi har et
behov for å bli respektert for det vi er, og ikke mer. Det er et enkelt spørsmål om
menneskelighet, om medmenneskelighet… om kjærlighet. Det er lett å si det,
men man må elske seg selv før man kan elske andre. Så de som tar avstand fra
oss og dermed ikke elsker oss, sier egentlig: ”Jeg elsker ikke meg selv”.
kirken til å forlate sine mange ord og i stedet handle i omsorg
og kjærlighet.
Hiv og aids er kommet som en utfordring til kirken, et rop
om å rive ned murene, sprenge grensene, kaste fordomme-
ne. Vi har alle noe å lære i en dialog, for eksempel om seksua-
litetens glede, former og ansvar. En felles søken etter svar
leder oss alle framover, og vi har mye å dele med dem som
har stått ansikt til ansikt med døden.
Som i et speil
Aids bringer fram i lyset det som ellers er usynlig, og derved
også den uenigheten som gjør seg gjeldende innenfor krist-
ne miljøer, på tvers av konfesjonelle skillelinjer. Baptister,
metodister, katolikker, ortodokse og lutheranere kan offisielt
stå sammen i enighet om at det er nødvendig å engasjere seg
i aidsproblematikken, mens de innad, i sine egne kirkesam-
funn, møter stor og ofte uutholdelig motstand. Det gjelder å
tørre å møtes på tvers av grensene, og også å ta opp de dype
eksistensielle og trosmessige spørsmål som hele tiden duk-
ker opp i kjølvannet av aids.
Hver dag rommer nye spørsmål, nye utfordringer. Det er
viktig å være i stand til å se sin egen angst og motstand i øy-
nene så vel som å kunne forholde seg fornuftig og avbalan-
sert til andres. Ingen har det endelige svaret på alle de spørs-
mål som reises når man konfronteres med hiv eller aids. Her,
mer enn i noen annen sammenheng, blir det tydelig at vår
erkjennelse er stykkevis og delt. Vi ser i et speil, i en gåte,
og aids er dette speilet, denne gåten, symbolsk så vel som
konkret.
RONNY, SOM DØDE AV AIDS. DANMARK
Ofte er det angsten og fremmedfølelsen som rår i kirkelige
miljøer. Det ligger en stor oppgave i å bryte med denne opp-
levelsen av avstand. Kristus var den som mer enn noen annen
klarte å bryte ned barrierer av angst og avstand, blant annet
ved å forstå den smerten som alltid ligger til grunn for dem.
I kirken i dag må vi reflektere over den radikalitet som Jesus
representerte i sin måte å omgås ikke bare syke og utstøtte,
men også dem som foraktet og tok avstand fra de utstøtte. I
kristendommen gjemmer
det seg en dyp utfordring
om å leve seg inn i og for-
stå årsakene bak menneskers handlinger, både våre egne og
andres. Har vi ikke syn for den smerten som får oss til å rea-
gere som vi gjør, ender vi i en livsnedbrytende forsømmelse,
ikke bare av andre, men også av oss selv. Fordømmelse og
forsømmelse er to sider av samme sak.
Den tyske teologen Dorothee Sölle fanger på en fin måte
opp denne fordringen når hun trekker fram tre aspekter som
rommes av ordene om at man må ”ta sitt kors opp og følge
meg”:
• å bryte nøytraliteten,
• å gjøre det usynlige synlig,
• å ha en felles visjon.
Hun understreker hvordan Kristus alltid, i enhver situasjon,
sto på ofrenes side. Gjennom dette ble døden overskredet,
den døden som på et samfunnsmessig plan låser bestemte
grupper mennesker fast i bestemte typer roller, som ”syn-
dere”, ”utstøtte”, ”uverdige” og ”uansvarlige”.
Å bryte nøytraliteten er ikke bare å se tingene fra de utstøt-
tes og foraktedes synsvinkel, men også å gjøre det usynlige
synlige, det vil si å trekke sløret til side for tanker og følelser
i oss som er fortrengte, sløret som i samfunnets ”normale”
øyne får dem til å se ut som ”uverdige”, ”ikke verdt å kjenne”...
ja, dypest sett ”djevelske”. Det er å se verdien i det tilsynela-
tende verdiløse, i det undertrykte – og å kjempe for at denne
verdien kommer til overflaten, slik at det vi tidligere under-
trykte, kan bli anerkjent og få rett til å eksistere. Det er i siste
instans her visjonen ligger gjemt, visjonen som skal bære
fram i lyset det hittil usette, det gjemte og det skjulte, slik at
blinde øyne kan se verden på ny.
Lidelse er ikke bare lidelse, den er også en anledning til noe
radikalt nytt, en forandring av særlig karakter. Lidelsen er an-
ledningen til kamp, til visjonen om et bedre og annerledes
liv. Her ligger også muligheten og håpet i hiv og aids – ikke
bare på ett, men på mange plan.
DEN INKLUDERENDE KIRKEN 47