Et inkluderende samfunn - Håndbok om synshemmedes krav til ...

Et inkluderende
samfunn
Håndbok om synshemmedes
krav til tilgjengelighet
Norges Blindeforbund

Tittel:
Et inkluderende samfunn.
Håndbok om synshemmedes krav til tilgjengelighet
Utgiver:
Norges Blindeforbund
Sporveisgaten 10, Postboks 5900 – Majorstua, 0308 Oslo
www.blindeforbundet.no
info@blindeforbundet.no
Utgitt med støtte fra:
Manuskript:
Oversatt og bearbeidet av Bjørn Nygård
Utgave: 1. utgave 2004
ISBN 82-990438-8-3
Trykk Lobo Media as
Skrifttype Helvetica 12 pkt
Papir: G-print, 115 gr.

Forord
Dette er ment å være en håndbok i tilgjengelighet for blinde
og svaksynte når det gjelder det fysiske miljø. Ordet ”inkluderende”
er så omfattende at det ikke ville være plass til alle
aspekter i én bok, så her er det de fysiske sidene av dette
som er satt i fokus. En kan naturligvis ikke omtale jernbanestasjoner
uten å nevne skilting – og skilting uten å si noe om
skrift og layout, så temaene er likevel blitt mange.
Så vil mange hevde at det er universell utforming og design
som gjelder i dag. Jo visst er det slik, men hvor skal en finne
synshemmedes krav for å implementere disse i den universelle
utformingen. Det er fortsatt frustrerende for synshemmede
å finne ut at deres krav i en universell utforming er begrenset
til noen bisetninger her og der – og kanskje under
sekkeposten orienteringshemmede.
Synshemmede barn og unge er i løpet av de siste 20 årene
integrert i det ordinære skolesystemet og vil kreve bedre utforming
av lokalmiljøet og transporttilbudet. Levealderen stiger
og eldre med synsproblemer vil stille større krav til utformingen
både av egen bolig og til alders- og omsorgsboliger.
Blinde og svaksynte blir ofte spurt om råd i forbindelse med
utforming i sitt nærmiljø. Vi tror denne boken vil være til god
hjelp i denne sammenheng og vi håper den vil føre til en generell
bevisstgjøring.
Det foregår arbeid på mange felter i samfunnet som tar sikte
på å bedre forholdene for funksjonshemmede – og dermed
også blinde og svaksynte. Dette gjør det vanskelig å komme
med bastante konklusjoner i denne boken. Et viktig – og nytt
- moment i denne sammenheng er EUs antidiskrimineringslovgiving.
Gjennom Artikkel 13 i den såkalte Amsterdamtraktaten
av 1997, forplikter en seg til å bekjempe diskriminering
av funksjonshemmede. Dette kan vise seg å være en bedre
pådriver for tilgjengelighet for funksjonshemmede – på grunn
av EØS-avtalen - enn om vi bare skulle arbeide nasjonalt.

I USA er en også i ferd med å oppnå gode resultater på enkelte
områder for funksjonshemmede ved hjelp av lovgiving.
Dette kan være en tankevekker for oss, som har vært vant til
å tro at holdningsendringer skulle skape forståelse og føre til
gjennomslag for våre krav om full deltakelse og likestilling.
Innholdet bygger i for det meste på den store innsatsen som
er gjort av Dansk Blindesamfund og deres medarbeidere
Mary Anne Ingsholt, Poul Lüneborg og Mette Röhe og som
materialiserte seg i boken ”Tilgængelighed i detaljen”. De
bearbeidet og videreførte en bok som vi i Norges Blindeforbund
hadde fått laget noen år tidligere og som undertegnede
var med på å samle stoff til allerede i 1981.
Boken er ikke ment å skulle erstatte annet materiell som finnes
om tilgjengelighet for synshemmede, men som et supplement.
Trondheim, januar 2004
Bjørn Nygård
Leder av informasjons- og tilgjengelighetsutvalget i Norges
Blindeforbund

Leseveiledning
- om hvordan boken kan brukes som et oppslagsverk
Denne boken er tenkt som et oppslagsverk, en håndbok som
man kan slå opp i når en står ovenfor en spesiell oppgave
som skal løses.
Boken inneholder 5 kapitler, hvor de to første er meget generelle
og grunnleggende og de tre siste er mer detaljert. I kapittel
3, 4 og 5 kommer vi med konkrete forslag til utforming.
Det anbefales likevel å lese gjennom de to første kapitlene
for å få et generelt innblikk i problemstillingene før man går
over til den mer spesifikke delen av boken. Fotnoter er plassert
til slutt i hvert kapittel.
Kapittel 1 handler om hvordan man som synshemmet oppfatter
sine omgivelser. Videre er det tatt med noen definisjoner
av synshemming. Synshemming er f eks selve begrepet
som sier noe om ens problemer med synet, mens handikappet
beskriver hvordan omgivelsene er utformet i forhold til
ens funksjonsevne.
Kapittel 2 inneholder noen generelle råd om hvordan man utformer
omgivelsene slik at de blir tilgjengelige for blinde og svaksynte.
I tillegg er det her generelle avsnitt om farger, kontraster,
lys og lyd, samt retningslinjer for skrift, skilt, trykt tekst osv.
Kapittel 3 handler om boliger og bygninger – både private og
offentlige. Her går vi gjennom innredningen steg for steg, rom
for rom. Du kan lese om dører, vinduer, gulv og mye annet.
Kapittel 4 handler om bygningens utside og de umiddelbare omgivelser
hvor du kan lese om inngangspartier, utendørsbelysning
med mer. Her finner du også det som er skrevet om veier, fortau,
fotgjengeroverganger, åpne plasser, beplantning osv.
Kapittel 5 er viet kollektivtrafikk.

INNHOLDSFORTEGNELSE
Kapittel 1
Blinde og svaksynte og omgivelsene...............13
1 Blinde og svaksynte og omgivelsene ..................14
1.1 Betydningen av de fysiske omgivelser for blinde
og svaksynte ........................................................14
1.2 Blinde og svaksyntes oppfatning av de fysiske
omgivelser............................................................15
1.2.1 Forskjellige problemer med nedsatt syn...............18
1.2.1.1 Blendingsproblemer .............................................18
1.2.1.2 Aldersrelaterte forandringer av synet ...................18
1.2.1.3 Kikkertsyn eller tunnelsyn.....................................19
1.2.1.4 En kombinasjon av synstap..................................20
1.2.2 Andre orienteringssanser .....................................20
1.3 Orienteringshjelpemidler for blinde og svaksynte.21
1.3.1 Den hvite stokken.................................................22
1.3.2 Førerhunden ........................................................23
1.3.3 En seende ledsager .............................................24
1.3.4 Andre hjelpemidler ...............................................24
1.4 Definisjoner av synstap ........................................25
1.4.1 Betegnelser for funksjonshemming ......................27
1.4.1.1 Handikapbegrepet i Norge ...................................28
1.4.2 Internasjonal definisjon av nedsatt funksjonsevne
og handikapp........................................................29
1.5 Tilgjengelighet og anvendelighet..........................31
1.6 Gode råd i omgangen med synshemmede ..........33
Kapittel 2
Grunnleggende prinsipper om
tilgjengelighet for blinde og svaksynte ............37
2 Grunnleggende prinsipper om tilgjengelighet for
blinde og svaksynte..............................................38
2.1 Markering .............................................................39
2.2 Materialevalg........................................................40
2.3 Ledelinjer..............................................................41
2.3.1 Riktig bruk av ledelinjer ........................................42
2.3.2 Utendørs ledelinjer ...............................................43

2.3.3 Innendørs ledelinjer..............................................44
2.3.4 Grunnleggende prinsipper for utformningen av
en ledelinje ...........................................................45
2.3.5 Ledelinjer spesielt utformet for blinde og
svaksynte .............................................................46
2.3.6 Ledelinjenes plassering i spesifikke situasjoner ...47
2.3.6.1 Ved en kantstein...................................................47
2.3.6.2 Ved fotgjengeroverganger....................................47
2.3.6.3 Ved trapper ..........................................................48
2.3.6.4 Ved rulletrapper....................................................49
2.3.6.5 Ved bussholdeplasser/bussterminaler..................49
2.3.6.6 Ved refuger ..........................................................49
2.3.6.7 Ved et fortaus runding ..........................................50
2.4 Nivåforskjeller.......................................................50
2.5 Farger og kontraster.............................................51
2.6 Lys........................................................................56
2.6.1 Hva sier forskriftene? ...........................................57
2.6.2 Belysningsstyrke ..................................................57
2.6.3 Lysfarger ..............................................................58
2.6.4 Gode fargegjengivende egenskaper ....................59
2.6.5 Blendingsfrihet og reflektans ................................59
2.6.6 Lyskilder og plassering av lyset............................60
2.6.7 Vedlikehold...........................................................63
2.7 Lyd (akustikk) .......................................................63
2.8 Lukt ......................................................................65
2.9 Øvrige sanseinntrykk............................................66
2.10 Skilt og orienteringstavler .....................................66
2.10.1 Valg av farger og typografi på skilt og tavler ........68
2.10.1.1 Skriftstørrelsen .....................................................69
2.10.1.2 Plassering og høyde.............................................70
2.10.1.3 Opphøyde bokstaver, Braille og piktogrammer ....70
2.10.1.4 Overflatebehandling og kontrast ..........................70
2.10.1.5 Plassering og høyde.............................................70
2.10.2 Belysning av skilt og informasjonstavler...............71
2.10.3 Følbare (taktile) skilt .............................................72
2.10.4 Punktskrift (Braille) på skilt ...................................74
2.10.5 Talende skilt (Talking signs) m. m........................75
2.10.6 Taktile kart (relieffkart)..........................................76
2.11 Utforming av skriftlig materiale på papir ...............76

2.12 Skrifttyper .............................................................77
2.13 Skriftstørrelse .......................................................78
2.14 Fethetsgrad ..........................................................78
2.15 Linjeavstand .........................................................79
2.16 Linjelengde...........................................................79
2.17 Tegnavstand – rett høyremarg .............................79
2.18 Store bokstaver ....................................................80
2.19 Kontrast................................................................80
2.20 Papirkvalitet..........................................................80
2.21 Bildetekster ..........................................................81
2.22 Tinkers fargeskala. ...............................................81
2.23 Elektronisk informasjon – informasjonstavler .......81
2.24 Informasjonsteknologi, betalingsautomater,
elektroniske køsystemer osv. ...............................82
2.12.1 Tilgjengelighet til World Wide Web.......................83
2.12.1.1 Hva skal du tenke på............................................84
2.12.1.2 Bakgrunn, tekst og farger .....................................84
2.12.1.3 Grafikk - bilder og image maps ............................85
2.12.1.4 Frames – rammer.................................................86
2.12.1.5 Tabeller ................................................................87
2.12.1.6 Manøvrering .........................................................87
2.12.2 Betalingsautomater og elektroniske køsystemer..88
Kapittel 3
Tilgjengelighet innendørs..................................95
3 Tilgjengelighet innendørs .....................................96
3.1 Plan- og bygningsloven og andre lover og
forskrifter ..............................................................96
3.2 Bygningskonstruksjon - offentlige og private
bygninger .............................................................97
3.2.1 Minstekrav til fargesetting i en bygning ................98
3.2.2 Resepsjonsområdet .............................................99
3.2.2.1 Belysning ved resepsjonsområdet......................100
3.2.3 Offentlige toaletter..............................................100
3.2.4 Kommunikasjonsveier (naturlige ferdselsårer og
gangarealer).......................................................101
3.2.4.1 Korridorer ...........................................................101
3.2.4.1.1 Orienteringspunkter i korridorer ..........................102
3.2.4.1.2. Farger og kontraster...........................................103

3.2.4.1.3 Blending .............................................................104
3.2.4.2 Trapper og ramper .............................................105
3.2.4.3 Rulletrapper........................................................110
3.2.4.4 Heiser.................................................................111
3.2.5 Innvendige dører ................................................115
3.2.6 Rommenes innredning .......................................116
3.2.6.1 Materialvalg........................................................118
3.2.6.2 Veggenes overflate ............................................119
3.2.6.3 Gulvenes overflater ............................................120
3.2.6.4 Lyd i rom (akustikk) ............................................121
3.2.6.5 Lys i rom.............................................................121
3.2.7 Innendørs telefonbokser.....................................123
3.2.8 Diverse tekniske installasjoner ...........................125
3.2.8.1 Adgangssystemer og nødutganger ....................125
3.2.8.2 Kontakter – brytere - kraner ...............................127
3.2.8.3 Varmesystemer m.m. .........................................128
3.2.8.4 Trygghetsalarm ..................................................128
3.3 Bygningskonstruksjon - eneboliger og rekkehus 128
3.3.1 Innredning ..........................................................129
3.3.2 Entreen...............................................................129
3.3.3 Kjøkkenet ...........................................................130
3.3.4 Bad og toalett .....................................................132
3.3.5 Stuen..................................................................135
3.3.6 Soverom.............................................................135
3.3.7 Vaskerom ...........................................................135
3.3.8 Fyrrommet..........................................................136
3.3.9 Dører ..................................................................136
3.3.10 Vinduer...............................................................136
3.3.11 Trapper...............................................................136
3.4 Restauranter og kantiner....................................137
3.5 Butikker, supermarkeder og varehus..................138
Kapittel 4
Tilgjengelighet utendørs..................................143
4 Tilgjengelighet utendørs .....................................144
4.1 Bygningsnære omgivelser..................................144
4.1.1 Adkomst- og tilførselsveier .................................145
4.1.1.1 Farge- og materialevariasjon..............................146
4.1.1.2 Kantmerking på tilførselsveier og stier ...............146

4.1.1.3 Belysning............................................................147
4.1.1.4 Sykkelstativ, barnevogner etc ............................148
4.1.2 Inngangsparti til en bygning ...............................149
4.1.2.1 Orienteringslyd ...................................................149
4.1.2.2 Belysning ved inngangspartiet ...........................150
4.1.2.3 Nivåfri adgang ....................................................150
4.1.2.4 Overbygget inngangsparti ..................................150
4.1.2.5 Vindfang .............................................................150
4.1.2.6 Inngangsrister/dørmatter ....................................151
4.1.2.7 Inngangsdører....................................................151
4.1.2.8 Ringeklokker, husnumre, porttelefoner,
navneskilt, informasjonstavler,
postkasser m.m..................................................153
4.1.3 Luftegård for hund..............................................154
4.2. Fortau, gågater, gangstier og trapper.................154
4.2.1 Torg og åpne plasser .........................................155
4.2.2 Gågater ..............................................................155
4.2.3 Fortau.................................................................157
4.2.3.1 Inn- og utkjørsel på fortau ..................................158
4.2.4 Uventede trinn....................................................158
4.2.5 Trapper...............................................................158
4.2.6 Gangstier............................................................160
4.2.6.1 Kombinerte gang- og sykkelveier .......................161
4.2.7 Beplantning på stier og åpne plasser .................162
4.3 Møblering utendørs ............................................162
4.3.1 Telefonbokser ....................................................163
4.3.2 Parkering og parkometre....................................163
4.3.3 Markiser, skilt, parasoller og åpne vinduer .........163
4.3.4 Avfallscontainere................................................164
4.3.5 Leskur ................................................................165
4.3.6 Stillaser ..............................................................166
4.3.7 Midlertidig merking .............................................166
4.4 Veier...................................................................168
4.4.1 Kryssing av vei ...................................................169
4.4.1.1 Fotgjengerfelt .....................................................169
4.4.1.2 Lysregulerte kryss ..............................................172
4.4.1.2.1 Lysregulerte kryss med lydsignaler ....................172
4.4.2. Kantstein ............................................................174
4.4.3 Rundkjøringer.....................................................174

4.5 Utendørs skilt m. m. ...........................................175
4.5.1 Vegskilt...............................................................176
4.5.2 Skilt ved bussholdeplasser.................................177
4.5.3 Plassering av stolper generelt ............................178
Kapittel 5
Kollektivtrafikk..................................................183
5 Kollektivtrafikk ....................................................184
5.1 Annonsering .......................................................185
5.1.1 Annoncering i tog og busser...............................185
5.2 Spesielle problemer ved bruk av tog, båt og fly..187
5.3 Standardisering ..................................................189
5.3.1 Innredning på tog ...............................................189
5.3.2 Innredning i busser.............................................191
5.3.2.1 Bussholdeplasser...............................................192
5.4 Informasjon til alle reisende................................193
5.4.1 Rutetabeller........................................................193
5.4.2 Auditiv informasjon.............................................194
5.4.3 Personlig betjening.............................................194
Bilag ..................................................................197
Bilag I ”Mannen med den hvite stokken” .......................198
Bilag II Fargeskjema .....................................................199
Bilag III Tinkers fargeskala ..............................................201
Bilag IV 35686 Federal Register/Vol. 56,
No. 144/July 26, 1991/Rules and Regulations ...202
Bilag V Lov og Folketrygd §10-7, med forskrifter og
kommentarer ......................................................209
Bilag VI Synshemmedes krav til
informasjonsteknologi (IKT)................................215
Bilag VII Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett
og elektronisk kommunikasjonstjeneste
(ekomforskriften). ...............................................241
Bilag VIII EUs bussdirektiv.................................................243
Bilag IX Charter on Rail Passenger Services ..................261
Bilag X AIRLINE PASSENGER SERVICE COMMITMENT ..........266
Bilag XI EU direktiv om sikkerhetsregler og standarder
for passasjerbåter...............................................278

Bilbiografi ..........................................................................285
Stikkordregister..................................................................299

Blinde og svaksynte
og omgivelsene

1
14
1 Blinde og svaksynte og
omgivelsene
Når man snakker om gruppen blinde og svaksynte, blir det
ofte fokusert på det de ikke kan – og heller sjeldent på det de
faktisk klarer. Synshemmede er, som befolkningen forøvrig,
en variert gruppe med individuelle ønsker, behov – og problemer.
Noen kan se alt innenfor et begrenset område, mens
andre ikke kan se noe.
Alle er likevel enige om at et fysisk tilgjengelig miljø er av stor
betydning.
Vi skal i dette kapittelet forsøke å si noe om hva utformingen
av det fysiske miljø betyr og beskrive hvordan dette oppfattes
med forskjellige synsproblemer. Er omgivelsene tilgjengelig,
vil mange kunne ta seg frem på egen hånd – ofte bare ved
hjelp av et enkelt hjelpemiddel som f eks en hvit stokk. Til
slutt skal vi komme inn på de forskjellige definisjoner på
synshemming og handikapbegrepet. Vi skal også se på tilgjengelighet
og funksjonalitet.
1.1 Betydningen av de fysiske omgivelser for blinde og
svaksynte
De fysiske omgivelsene spiller en vesentlig rolle for den
synshemmedes mulighet til å bevege seg utendørs – på mobiliteten.
For å kunne få fullt utbytte av det fysiske miljøet, er det viktig
at den personlige velvære og den sosiale kontakten med
andre mennesker fungerer. Synshemmingen fører ofte til
mindre fysisk aktivitet, som igjen er lite gunstig for den allmenne
helse. Dette kan igjen føre til ytterligere isolasjon og
lite kontakt med andre.

Synshemmingen fører til at en må avstå fra å utføre visse aktiviteter.
Mange blinde og sterkt svaksynte er i stor grad avhengige
av andre og går sjelden ut uten ledsager. Dette
kommer ikke bare av synshemmingen, men også andre faktorer
som alder – og det fysiske miljøet en skal ferdes i.
Muligheten til å kunne orientere og bevege seg sikkert fra ett
sted til et annet er en grunnforutsetning for et selvstendig liv.
Synet spiller her en avgjørende rolle. Uten synsevnen kreves
det grundig kjennskap til og informasjon om omgivelsene. I
tillegg må en ha god trening i mobilitet - ved bruk av hvit
stokk eller førerhund - for å kunne ta seg sikkert frem.
Det er krevende å ta seg frem alene som blind, både fysisk
og psykisk. Selv etter flere års trening, er det en utfordring å
gå ut. Det er dessverre ikke alle blinde med behov for ledsager
som har familiemedlemmer eller venner som kan tre støttende
til. Mange blinde er enslige og må derfor klare seg på
egen hånd – både hjemme og ute. Det skal mot til for å ta
seg frem, med stor og hurtig trafikk.
Med andre ord handler mobilitet både om motivasjon, helse,
kjennskap til omgivelsene – i tillegg til selve synsevnen.
Faktorer som de fysiske omgivelsene, det sosiale nettverk og
ens psykiske velvære er uatskillelig knyttet sammen til en
helhet. Endres den ene faktoren, vil dette automatisk influere
på de andre.
1.2 Blinde og svaksyntes oppfatning av de fysiske
omgivelser
For at arkitekter, designere og beslutningstakere skal kunne
lage bygninger og miljøer som tilfredsstiller synshemmedes
behov, kreves det at de har forståelse for hvordan synstap vil
influere på oppfattelsen av bygninger og omgivelser.
1 15

1
16
Fig. 1 A
Normalt syn
Alle nødvendige detaljer er øyeblikkelig tydelige, og det er
ingen problemer med å passere området.
Fig. 1 B
Grå stær (Katarakt)
Bildet begynner generelt å bli sløret. Noen viktige trekk begynner
å smelte sammen og detaljene er drastisk redusert.
Fig. 1 C
Sukkersyke (Diabetes retinopati)
Flekkvis syn, som ofte betyr bortfall av det skarpe synsområdet
– midt i øyet. Her er detaljene så fraværende at det nesten
er umulig å bruke synet til å orientere seg med.

Fig. 1 D
Kikkertsyn (Retinitis pigmentosa)
Ofte er kun en liten del av det sentrale synsfeltet intakt. Dette
gir ikke mulighet for oversikt over hvor man skal bevege seg.
Fig. 1E
Aldersrelatert Macula Degenerasjon (AMD, ”forkalkning
på øynene”)
Her mangler det sentrale synsfeltet og dermed evnen til å
oppfatte små detaljer.. Dette gjør det vanskelig å finne fram
annet enn i kjente omgivelser. Dette er den største årsaken
til synshemming i Norge, og størstedelen av medlemmene i
Norges Blindeforbund har denne øyelidelsen.
Forskjellige øyesykdommer kan bl. a. føre til følgende former
for synshemming:
• Innsnevret synsfelt - en er ikke i stand til å se til sidene
eller opp og ned
• Defekter i sentralsynet begrenser mulighetene til å
oppfatte detaljer
• Sterkt svaksynt – hvor en f eks oppfatter det en ser
som i en tåke
1 17

1
18
• Ukontrollerte øyebevegelser (astigmatisme) som en
konsekvens av at øynene stadig forsøker å fokusere
når evnen til å se klart er borte.
• Nattblindhet, hvor evnen til å se i dunkelt lys eller i
mørket er borte. Ofte også kombinert med at en plages
av skarpt lys og har lett for å bli blendet.
Dette vil bli beskrevet nedenfor, når vi gjennomgår de mest
vanlige årsaker til synshemming.
1.2.1 Forskjellige problemer med nedsatt syn
De ulike øyelidelser gir forskjellige problemer. Det eneste
som er felles – er at synsevnen er redusert. Mange av øyesykdommene
fører til at man plages under visse lysforhold.
Evnen til å fokusere vil også ofte bli redusert. Innsnevret
synsfelt, eller at synet er borte i flekker er også vanlig. Blir en
bare gammel nok, vil det være stor sannsynlighet for at en
skal oppleve redusert syn, med de plagene det medfører.
1.2.1.1 Blendingsproblemer
Det finnes en rekke øyesykdommer hvor en av plagene er
blending. Den mest vanlige er grå stær, hvor øyelinsen blir
uklar. En kan kanskje illustrere denne tilstanden ved å tenke
seg en biltur i ettermiddagssol, med skitten frontrute. Lyset
spres og evnen til å oppfatte detaljer blir sterkt redusert.
Det er derfor meget viktig at lys, enten det er naturlig eller
kunstig, faller på en slik måte at det ikke virker blendende.
1.2.1.2 Aldersrelaterte forandringer av synet
Etter hvert som man blir eldre, vil evnen til å oppfatte fine detaljer
bli dårligere. Øyet mister evnen til å tilpasse seg hurtige
endringer i lysforholdene. Evnen til å skifte fokus, som f eks å
se opp fra en arbeidsoppgave og til å fokusere på noe utenfor
vinduet, blir kraftig redusert.

Dette kommer mye av fysiske endringer i øyets struktur, linsen
og andre elementer i selve øyeeplet og musklene omkring.
Øyets linse vil med årene stivne og føre til manglende evne
til å fokusere (akkomodasjon), fordunkling vil også føre til at
lysgjennomgangen blir forstyrret.
Forandringene i gjennomsiktligheten og linsens tykkelse vil
hemme lysgjennomgangen. Når øyemusklene blir svakere
øker også vanskelighetene ved en redusert størrelse av pupillen
– som igjen reduserer mengden lys som når netthinnen.
Dette innebærer at eldre mennesker trenger mer lys. Faktisk
trenger en person på 60 år dobbelt så mye lys som en på 40
år. For synshemmede må en beregne 50 – 100 prosent mer
lys enn til en fullt seende på samme alder – og noen ganger
enda mer.
Kommunikasjonsveier – f eks trappeoppganger og korridorer
– skal i tillegg skille seg fra omgivelsene. Gjenstander som
befinner seg i gangarealet skal derfor ha kontrastfarger eller
annet som tydelig forteller at her er det en hindring.
1.2.1.3 Kikkertsyn eller tunnelsyn
Synshemming som fører til innsnevret synsfelt – ofte kalt
”kikkertsyn” eller ”tunnelsyn” - betyr at en har mistet alt eller
det meste av det omkringliggende synet. En kan likevel ha
relativt godt syn i det lille feltet som er igjen.
Med denne formen for synshemming er det nødvendig å
skanne området for å få den nødvendige synsinformasjonen
en trenger. F eks må denne teknikken benyttes jevnt for å
være sikker på at gangbanen er fri for hindringer.
Ett av de store problemene med denne form for synshemming
er at mobile gjenstander plutselig kommer inn i synsfeltet
og at en får liten tid til å unngå sammenstøt. Det samme
1 19

1
20
gjelder lave gjenstander – særlig når en fokuserer på noe
bestemt. Ofte snubler de med kikkertsyn innendørs i lave
gjenstander som befinner seg på et uventet sted på gulvet.
For en med normalt syn, er det den perifere delen av synsfeltet
som gjør en i stand til å se i mørke. Har en kikkertsyn, er
denne evnen borte. Dette vil begrense mobiliteten ved endring
i lysforholdene.
Denne form for synshemming kan ofte være forvirrende for
omgivelsene. Den synshemmede kan måtte famle seg fram i
mørket og blir oppfattet som blind. Er lysbetingelsene gode
vil den samme personen bevege seg omkring tilsynelatende
ubesværet. Enda mer forvirrende kan det være at en som sitter
og leser avisen på bussen eller trikken – reiser seg og tar
den hvite stokken frem når en skal gå av.
1.2.1.4 En kombinasjon av synstap
Ved noen av øyelidelsene er synstapet en kombinasjon av
alle disse faktorene. En kan f eks ha nedsatt sentralsyn og
samtidig ha defekter i den perifere delen av synsfeltet. Størrelsen,
og hvor disse feltene befinner seg er avgjørende for
hvor godt detaljer kan oppfattes.
Når en får skader på synsnerven – mellom øynene og den
bakre delen av hodet – vil ofte den ene siden av synsfeltet bli
borte – som oftest på begge øynene.
For mobiliteten er innsnevret synsfelt ofte det største problemet.
1.2.2 Andre orienteringssanser
Ved hjelp av synet danner en seg som oftest et bilde av omgivelsene.
En beregner avstander, retnings- og høydeforskjeller
osv. En kan gjenkjenne gjenstander, symboler og
kjennemerker ved hjelp av størrelse, form lys, farge, bevegelse,
eller plassering i rommet. En vesentlig del av syns-

funksjonen er muligheten til å oppfatte – og dermed unngå
farer.
Når seende skal orientere seg, danner de seg først et overblikk
og deretter ser de på detaljene. Svaksynte gjør det
samme, hvis omgivelsene er tilrettelagt for det, med riktige
farger, lys og kontraster. Blinde oppfatter først detaljene og
må ut fra disse danne seg en oppfattelse av helheten.
For å kompensere for helt eller delvis å ha mistet synet, må
en forsøke å utnytte de alternative orienteringssansene. De
fleste som har en synsrest, vil forsøke å utnytte denne så
langt som mulig, men vil fort ta i bruk også de andre sansene
i orienteringen.
Hørselen brukes til å skjelne mellom forskjellige lyder, som
lokaliseres og analyseres for å kunne bestemme bevegelse
og retning. Ekkoet som skapes ved bruk av den hvite stokken,
samt lyder som oppstår ved å gå, tale eller andre lyder,
er alle en viktig hjelp i orienteringen. En kan på denne måten
ved hjelp av akustikken, danne seg bilder av massive hindringer,
åpne rom osv.
Med følesansen kan en identifisere forskjellige gjenstander,
strukturer og materialer. På huden kan en merke luft- og
temperaturforandringer. Med føttene kan en skille mellom
ulike materialer i underlaget. Med hendene er det mulig å
føle taktile kart, skilt og annen taktil informasjon.
Også luktesansen er viktig i orienteringen. Det er ikke umulig
at en tar en impulsiv tur innom den lokale bakeren – bare på
grunn av lukten. Likeså kan det hende en tar en omvei på
grunn av mer uønsket lukt.
1.3 Orienteringshjelpemidler for blinde og svaksynte
Det er flere måter å komme seg sikkert fram på. En kan bruke
hvit stokk, førerhund, eller en seende ledsager. For blinde
og sterkt svaksynte er det nødvendig å benytte seg av en av
1 21

1
22
disse mulighetene for å ta seg frem i både kjente og ukjente
miljøer.
1.3.1 Den hvite stokken
Den hvite stokken er kjent i hele verden som et symbol for
synshemmede. Den brukes veldig ofte av sterkt svaksynte,
mens den for blinde nærmest er en nødvendighet for å unngå
sammenstøt og for bruk i orienteringen.
Det finnes grunnleggende to typer hvite stokker. En kort
markeringsstokk som oftest brukes av svaksynte og en lengre
mobilitystokk som brukes av blinde.
Markeringsstokken er først og fremst et varsel om at her
kommer en som er svaksynt. Selv om dette altså ikke er en
stokk for mobilitet, kan den være fin å bruke til å føle seg
fram med hvis synsbetingelsene er dårlige. Fortauskanter og
trappetrinn er lettere å finne med denne stokken enn uten.
Mobilitystokken er lengre og den brukes til å gi informasjon
om underlaget og omgivelsene. Den er som regel laget av
metall og den treffer underlaget med en spiss av nylon eller
et lite hjul av samme materiale. Lengden på denne type
stokk skal tilpasses individuelt av en kvalifisert person – som
også skal stå for opplæring i å bruke den.
Fig. 2

Den mest brukte teknikken er å bevege stokken fra side til
side i en pendelbevegelse, men det finnes også andre teknikker
som nyttes i spesielle situasjoner.
Stokkens spiss vil fange opp hindringer i lav høyde og vil registrere
forandringer i omgivelsene. På denne måten vil den
blinde vite at det er trygt å ta seg fram.
1.3.2 Førerhunden
En god del blinde og sterkt svaksynte velger førerhund som
sin ledsager – som fører en trygt forbi alle hindre og samtidig
er en god kamerat. Utgifter til anskaffelse av førerhund dekkes
i Norge gjennom Lov om Folketrygd. Norges Blindeforbund
går årlig likevel inn med betydelige beløp til førerhundarbeidet,
med samlinger, turneringer og ettervern.
Man kjenner en førerhund i arbeid igjen på den karakteristiske
selen, som er tydelig merket. Mange blinde og sterkt
svaksynte mener dette er den tryggeste måten å fritt kunne
bevege seg på – nesten uavhengig av seendes hjelp.
Førerhunden skal lede den synshemmede utenom alle hindre.
Den skal stoppe ved fortauskanter. Den skal kunne lede
fram til en trapp – hvor den så stopper, før en går opp eller
ned. Den skal kunne lede fram til dører, til en ledig plass på
en benk, eller en ledig plass på buss eller tog.
Hunden arbeider aldri alene. Brukeren skal selv utføre sin del
av oppgavene under veis. Hunden kan ikke vite hvor den
skal, lese trafikkskilt, eller tyde lys- og lydsignaler. Den
synshemmede må selv vite hvor han er, hvor han skal og
hvordan han skal komme dit. Dette stiller store krav til førerhundbrukeren.
Han må kunne orientere seg og ha god
kjennskap til omgivelsene han skal ferdes i. Dette stiller med
andre ord store krav til begge – til ekvipasjen – og dette går
bare an hvis de to har evnen til å samarbeide.
1 23

1
24
1.3.3 En seende ledsager
I mange situasjoner er det nødvendig for den synshemmede
å få hjelp til ledsaging av en seende. Mange er usikre på
hvordan de rent praktisk skal utføre selve ledsagingen. Det
viktigste er at ledsageren skal gå foran, mens den
synshemmede holder et grep like over albuen med sin venstre
eller høyre hånd. Avpass farten, slik at den synshemmede
ikke får følelsen av å bli trukket av sted – eller må skyve på.
Med grepet over albuen, vil den synshemmede straks kjenne
om ledsageren endrer retning, går opp eller ned og stopper
ved dører o. l. Ledsageren skal holde overarmen inn til kroppen.
Hvis ledsageren under turen orienterer litt om omgivelsene,
er dette med på å øke både nytten og trivselen.
Blir gangarealet innsnevret, skal ledsageren føre armen sin
slik at den kommer bak kroppen. Dette vil være et signal til
den synshemmede om å trekke seg inn bak ledsageren – og
dermed oppta mindre plass.
Ledsageren skal markere når man kommer til en trapp. I
trappen skal den synshemmede gå ett trinn bak. På denne
måten vil det være lett å markere både begynnelse og slutt
på trappen – eller at man er kommet til en avsats.
Det finnes teknikker for mange andre situasjoner, for å ledsage
frem til en sitteplass, ta seg frem i stolradene på teateret
osv. Det finnes skriftlig materiell som går mer i detalj om
dette
1.3.4 Andre hjelpemidler
Det finnes alternative mobilitetshjelpemidler. Dette er særlig
elektroniske apparater som fanger opp hindringer ved hjelp
av ultralyd, infrarødt lys, laser og kamerasystemer. De gir
brukeren informasjon i form av lydsignaler, vibrasjon eller
tale. På denne måten kan den synshemmede danne seg et
bilde av omgivelsene.

Hittil har denne type hjelpemidler hatt kun marginal interesse,
blant annet på grunn av at hørselen blir forstyrret eller blokkert
av de elektroniske signalene.
Kompetansesentrene for synshemmede i Norge er stadig
opptatt av å følge med i utviklingen på dette området – og
det kan se ut som om GPS-teknologien kan komme til å bli
grunnlaget i mange nye hjelpemidler.
1.4 Definisjoner av synstap
Det har vist seg vanskelig å komme frem til en internasjonal
enighet om hva som ligger i begrepene blindhet og svaksynthet.
Grunnen til dette er blant annet de rettigheter som
ligger i lovgivingen i de enkelte land.
Graden av synshemming kommer frem ved måling av visus
(synsstyrke), synsfeltet (det området en er i stand til å se
uten å bevege øyet), mørkesynet og samspillet mellom disse
funksjonene.
Brøken 6/60 skal forståes slik at det som en person med
normalt syn kan se på 60 meters avstand, kan en synshemmet
se på 6 meter. I brøken angir alltid telleren den undersøktes
avstand fra synstavlen, mens nevneren angir avstanden
en med normalt syn kan se den samme informasjonen
på. Har vedkommende kun en liten synsrest, vil han bli bedt
om å telle antall fingre som holdes opp foran ansiktet – eller
om å gi respons på håndbevegelser. Dette blir så angitt som
”fingertelling på så og så mange meter”, eller tilsvarende for
håndbevegelser. Er synet for svakt til å kunne måle dette, vil
en gå videre med å undersøke om vedkommende kan se
forskjell på lys og mørke og i så fall hvilken retning lyset
kommer fra. Dette vil så bli benevnt som at en har lyssans eller
ikke.
Å benytte brøk for å angi synsstyrke ser ut til å være på retur
i Norge. Det blir nå mer og mer vanlig å angi visus som f eks
0,33, som er det samme som 6/18.
1 25

1
26
I Norge finnes det i dag ingen registrering av synshemmede
– og dermed vet vi heller ikke noe eksakt om hvilke øyesykdommer
eller synsrest den enkelte har.
Vi finner anslag på at synshemmede utgjør et sted mellom 1
– 2 prosent av befolkningen, noe som vil si et sted mellom
45 000 – 90 000.
Dansk Blindesamfund, som er søsterorganisasjonen til Norges
Blindeforbund, har registrert omkring 12 000 medlemmer.
Omkring 10 prosent av disse er helt blinde. Det vil si at
et stort flertall er svaksynt.
I Norges Blindeforbund regner en med at mer enn 70 % av
medlemsmassen er over 70 år og dette tallet er stigende.
Verdens helseorganisasjons (WHO) klassifisering fra 1992,
ICO-10, opererer med fem nivåer (målt med beste korreksjon):
Kategori 1: maksimum mindre enn 6/18 - minimum 6/60 eller
bedre.
Kategori 2: maksimum mindre enn 6/60 - minimum 3/60 eller
bedre.
Kategori 3: maksimum mindre enn 3/60 - minimum 1/60 eller
bedre (fingertelling).
Kategori 4: maksimum mindre enn 1/60 - minimum lyssans
Kategori 5: ingen lyssans
Svaksynte - kategori 1
Sterkt svaksynte - kategori 2 og 3
Blinde - kategori 4 og 5
WHOs inndeling i de fem kategoriene er også de som nyttes
mest i Norge. Norges Blindeforbund legger også disse til
grunn i sin omtale av de ulike gradene av synshemming.

Ved beregning av rettigheter til støtte etter lovgivingen, forholder
en seg i Norge i stor grad til WHOs klassifikasjon. 1) . 2)
I det som er nevnt over, er synsstyrken – eller visus – grunnlaget
for å klassifisere synshemmingen. Omkring i verden –
også i Norge – legges det nå mer og mer vekt på funksjonskriteriet.
Her ser en altså på hva en er i stand til å utføre
ved hjelp av synet. Dette kan dreie seg om alt fra å utføre en
arbeidsoppgave, til det å skulle ta seg frem.
1.4.1 Betegnelser for funksjonshemming
Opp gjennom tiden har begrepene, eller ordbruken for å beskrive
en funksjonshemming endret seg. Dette gjelder både
mennesker med synsproblemer og andre funksjonshemmede.
En bruker også samlebegrepene ”mennesker med
nedsatt funksjonsevne”. For sansetapsgruppene – nedsatt
syn eller hørsel (eller en kombinasjon av dette) - snakker en
ofte om at en er ”orienteringshemmet”.
Samtidig er nok også graden av funksjonshemming i endring.
Øyesykdommer - eller skader - som tidligere førte til blindhet,
vil i dag oftere føre til svekket syn. Dette har nok vært medvirkende
til at en ikke så ofte snakker om ”blinde og svaksynte”,
men i stedet benytter uttrykket ”synshemmet”. At dette
ikke nødvendigvis er et uttrykk som dekker hele spekteret av
synsproblematikken, er det lagt vekt på i denne boken, hvor
det flere steder i innholdet skilles mellom ”blinde”, ”sterkt
svaksynte” og ”svaksynte”.
For å definere funksjonshemmede inn i en samfunnsmessig
sammenheng, har en i Norge i mange år illustrert dette med
”gapmodellen”. Dette vil si avstanden mellom det en normalt
fungerende kan oppnå, eller utføre, og tilsvarende for den
funksjonshemmede. Er dette gapet stort, vil en benevne dette
som et ”funksjonshemmende moment”
1 27

1
28
1.4.1.1 Handikapbegrepet i Norge
Ordet handikap – eller funksjonshemming – er som oftest fremkommet
i en medisinsk diagnose og sentrert om individet. Med
betegnelsen ”nedsatt funksjonsevne” vil en i stedet fokusere på
forholdet mellom en persons nedsatte kroppslige eller psykiske
funksjon og mulighetene i samfunnet omkring en.
Frem til midten av det forrige århundre bestod innsatsen for
funksjonshemmede mye av å etablere institusjoner for skolegang,
arbeid, eller for å bo resten av livet. En funksjonshemming
ble betraktet som en egenskap, eller mangel - og handikappede
skulle beskyttes mot samfunnet – og omvendt. I
andre halvdel av forrige århundre ble dette sterkt kritisert og
fokus ble etter hvert flyttet over mot normalisering og integrering.
På 1970-tallet ble det oppført en skole for blinde barn,
med internat hvor elevene skulle bo det meste av skoletiden.
(Allerede før alle disse plassene var tatt i bruk, var integrasjonspolitikken
kommet så langt at elevene i stedet fikk sin
skolegang på hjemstedet.) Så sent som på 1970-tallet fikk
tankegangen omkring funksjonsnedsettelsen og samfunnets
funksjonshemmende sider rotfeste. Funksjonshemming ses
derfor ikke lenger som en mangel ved det enkelte individ -
men som et misforhold mellom en persons forutsetninger og
måten samfunnet er innrettet på.
Handikappolitikken i Norge fokuserer i dag både på behovet
for å støtte den enkelte og på behovet for å tilpasse omgivelsene
og aktivitetene i samfunnet. Dette bygger på rettighetsprinsippet
(solidaritetsprinsippet), prinsippet om sektoransvarlighet
og kompensasjonsprinsippet.
Rettighetsprinsippet (solidaritetsprinsippet) innebærer at
alle har et ansvar for den enkelte. Når et behov oppstår – vil
det offentlige i stor grad være forpliktet til å gå inn med tiltak
for tilrettelegging for den funksjonshemmede.
Sektoransvarlighet betyr at den sektoren i det offentlige
som har ansvar for et tilbud eller ytelse til befolkningen for
øvrig, også er ansvarlig for at dette også er tilpasset men-

nesker med nedsatt funksjonsevne. Engasjementet og innsatsen
på handikapområdet er altså ikke ene og alene et ansvar
for sosialetaten. Dette berører mange etater, som f eks
bolig-, samferdsels-, utdannings- og arbeidsetaten.
Kompensasjonsprinsippet vil si at personer med nedsatt
funksjonsevne, så vidt det er mulig, skal få etablert tiltak eller
ordninger som skal redusere følgene av funksjonsnedsettelsen.
Dette med utgangspunkt i at behovet for kompenserende
tiltak er forskjellig fra menneske til menneske. Dette
kan gjøres ved å tilrettelegge samfunnets tilbud slik at de blir
tilgjengelige, eller med ytelser som gjør den funksjonshemmede
i stand til å nytte alternative ordninger.
1.4.2 Internasjonal definisjon av nedsatt funksjonsevne
og handikapp
FN vedtok i 1993 standardreglene ”Like muligheter for mennesker
med funksjonshemning”. 3) Dette er anbefalinger som
også Norge har sluttet seg til.
Her heter det bl. a.:
”17. Begrepet «funksjonshemming» dekker mange forskjellige
typer redusert funksjonsevne som finnes i alle befolkningsgrupper
overalt i verden. En person kan være funksjonshemmet
på grunn av fysisk skade eller sykdom, intellektuell
hemming, sansehemming, medisinsk helsetilstand eller
psykiske lidelser. Slik sykdom eller skade, tilstander eller lidelser
kan være av permanent eller midlertidig art.
18. Med begrepet «handikap» menes tap eller begrensning
av muligheter til å delta i samfunnslivet på lik linje med andre.
Begrepet beskriver møtet mellom den som er funksjonshemmet
og miljøet. Hensikten med dette begrepet er å rette
søkelyset mot mangler i nærmiljøet og ved mange aktiviteter
som organiseres i samfunnet, for eksempel informasjon,
kommunikasjon og opplæring, som hindrer funksjonshemmede
i å delta på like vilkår.
1 29

1
30
19. Bruken av de to begrepene «funksjonshemming» og
«handikap», slik de er definert i punkt 17 og 18 ovenfor, bør
ses i lys av den historiske utviklingen på dette feltet i den senere
tid. I løpet av 1970-årene oppstod det en sterk reaksjon
blant representantene for funksjonshemmedes organisasjoner
og fagpersonell på dette området mot den terminologien
som ble benyttet på daværende tidspunkt. Bruken av begrepene
«funksjonshemming» og «handikap» var ofte uklar og
forvirrende og var lite retningsgivende for utformingen av
strategi og politiske tiltak. Terminologien tok utgangspunkt i
legevitenskap og diagnostikk, og tok ikke hensyn til feil og
mangler i det samfunnet funksjonshemmede levde i.
20. I 1980 vedtok Verdens helseorganisasjon en internasjonal
klassifisering av sykdommer og skader, funksjonshemminger
og handikap som hadde en mer presis og samtidig
fleksibel tilnærmingsmåte. 4) Den internasjonale klassifiseringen
trekker et skarpt skille mellom «sykdom og skade»,
«funksjonshemming» og «handikap». Klassifiseringen er i
stor utstrekning brukt på områder som f. eks. rehabilitering,
utdanning, statistikk, politikk, lovgivning, demografi, sosiologi,
økonomi og antropologi. Enkelte brukere har uttrykt bekymring
over at definisjonen av begrepet «handikap» i denne
klassifiseringen fortsatt er for mye basert på det medisinske
aspektet, fokuserer for mye på individet, og over at den kanskje
ikke i tilstrekkelig grad påpeker samspillet mellom forholdene
eller forventningene i samfunnet og det enkelte
menneskes forutsetninger. Disse og andre betenkeligheter
som brukerne har gitt uttrykk for i løpet av de 12 årene som
har gått siden klassifiseringen ble utgitt, vil bli tatt opp til vurdering
når klassifiseringen skal revideres.
21. Som et resultat av erfaringene fra gjennomføringen av
Verdens handlingsprogram og den generelle debatt som fant
sted i løpet av FNs tiår for funksjonshemmede, fikk man dypere
innsikt i og bredere forståelse for spørsmål om funksjonshemming
og terminologien som anvendes. Dagens
terminologi bekrefter nødvendigheten av å se nærmere på
både enkeltindividets behov (som f. eks. rehabilitering og

uk av tekniske hjelpemidler) og feil og mangler i samfunnet
(forhold som hindrer deltaking i samfunnslivet).”
Av dette kan en tydelig lese at funksjonsnedsettelsen i dag
blir sett på som en konsekvens av at samfunnet ikke tar hensyn
til at menneskene er forskjellige og har ulike egenskaper
og forutsetninger. I Norge sier vi at det fysiske miljøet kan
være funksjonshemmende og at målet må være å avskaffe
de hindringer som er skapt av samfunnet.
Denne tankegangen avspeiles i revisjonen av WHOs klassifikasjon
fra 1980 om ”funksjonshemming”. ”funksjonsnedsettelse”
og ”handikap”. 5)
1.5 Tilgjengelighet og anvendelighet
De fleste miljøer er tilrettelagt for gjennomsnittsmennesker
uten funksjonshemming. Planleggingen foregår fortsatt på
mange områder med utgangspunkt i denne tankegangen.
Dette til tross for at store grupper av befolkningen - barn, eldre
og funksjonshemmede - vil falle utenfor.
• Hvordan kan en bedre tilgjengeligheten for blinde og
svaksynte til det fysiske miljøet?
Fig. 3
Det fysiske miljøet har mange steder på langt nær tatt høyde
for andre enn gjennomsnittsmennesket. En må være klar
over at opplevelsen av sin egen funksjonshemming i høyeste
grad avhenger av graden av tilgjengelighet. Funksjonshem-
1 31

1
32
mingen er som nevnt tidligere, avstanden mellom den enkeltes
forutsetninger og miljøets krav til funksjon på det enkelte
område. Blir dette gapet mindre – eller forsvinner helt – vil en
kunne øke følelsen av selvstendighet, uavhengighet og
menneskeverd.
Med begrepene tilgjengelighet og anvendelighet mener vi
altså i hvilket omfang miljøet fungerer for en person. Med et
tilgjengelig miljø menes mer presist at man uten assistanse
skal kunne bevege seg fra et sted til et annet. Anvendelighet
(eller brukbarhet) betyr at man på tilsvarende måte trygt kan
ta seg frem i miljøet og benytte det på den måten det var
tenkt. En heis som er godt merket og lett å finne er tilgjengelig,
men blir først anvendelig når betjeningsknappene er utformet
på en slik måte at de kan brukes av blinde og svaksynte.
En forelesningssal er anvendelig når den synshemmede kan
benytte den på lik linje med de seende studentene. Den er
ubrukelig hvis det ikke finnes informasjon som den
synshemmede kan nytte for å finne frem til salen.
Tilgjengelighet og anvendelighet oppnås lettest hvis miljøet
er utformet på en måte som gir en følelse av trygghet og sikkerhet.
Tryggheten øker hvis miljøet er oversiktlig, med en
enkel planløsning og at det inneholder forventede og lettfattelige
detaljer. Dette gjelder også ved ombygging og rehabilitering.
Praktiske problemer fører fort til både sosiale og psykiske
vanskeligheter. Å være avhengig av andre kan være en kilde
til kontakt, men som oftest er denne ensidig og dette danner
ikke grunnlag for fellesskap. Kan en ikke ta seg frem sikkert
uten ledsager, kan den synshemmede fort isolere seg for å
unngå å havne i vanskelige situasjoner. Om hver enkelt situasjon
ikke er så vanskelig, vil summen av disse kunne fortone
seg som uoverkommelige.
For å vite hva som skal til for å skape et mer tilgjengelig og
anvendelig miljø, er en avhengig av at alle som er involvert i

prosessen – fra arkitekter til besluttende myndigheter - kjenner
til synshemmedes krav og ønsker – og mulighetene til å
etterkomme disse.
Hvis målet med myndighetenes uttalelser om full deltakelse
og likestilling skal bli en realitet, er det en forutsetning at lover
og regelverk tar høyde for tilgjengelighet til alle sider av
samfunnet. Det er ikke nok å tilby hjelpemidler og kompenserende
tiltak for å få muligheter til et verdig liv.
I utredningen ”Fra bruker til borger” ligger det mange muligheter
for å bygge ned samfunnets hindringer for funksjonshemmede
og det er derfor grunn til å håpe at tankegangen i
denne blir utformet i praktisk innsats fra samfunnet for å bedre
forholdene for både synshemmede og andre med funksjonshemming.
Det vil kreve innsats på omtrent alle samfunnets områder
hvis målene om tilgjengelighet skal kunne realiseres. Det vil
stilles krav til fysisk tilrettelegging, til transport, til serviseytelser,
informasjonsteknologi osv. ”Full deltakelse og likestilling”
er nok langt unna. Mens vi venter på dette, kan vi kanskje
be om at alle involverte til daglig har ”Mer deltakelse og
likestilling” som delmål.
Kanskje er det på sin plass her å minne om at nesten all
planlegging for synshemmede og andre funksjonshemmede.
Fører til et mer tilgjengelig samfunn for alle. Det er ikke for
ingen ting at begrepet ”universell utforming” brukes mer og
mer.
1.6 Gode råd i omgangen med synshemmede
Gjør oppmerksom på at du er til stede, kommer inn – eller
forlater rommet, der det er en synshemmet.
1. Når en seende presenterer seg og hilser, vil den
synshemmede som regel rekke fram hånden. Som
1 33

1
34
seende skal du ta imot den fremstrakte hånden – og
ikke bare hilse med et smil eller nikk.
2. Snakk direkte til den synshemmede og ikke gjennom
ledsageren. En snakker ikke annerledes til synshemmede
enn til andre. Bruk gjerne ordene ”se” eller
”blind” i naturlig sammenheng – for det gjør den
synshemmede selv.
3. Henvender du deg til en blind under en samtale der
flere er tilstede, er det fint om du nevner vedkommendes
navn – eller markerer med en lett berøring.
4. Husk å la dører være helt åpne, eller lukket. Det er
vondt å gå seg på en halvåpen dør.
5. Du ledsager den synshemmede best, hvis du lar vedkommende
ta tak i din overarm. Det er tidligere
beskrevet noe mer om ledsagerteknikk under overskriften
“En seende ledsager”. Hvis du vil hjelpe en
blind med førerhund, skal du gå på den blindes frie
side. På denne måten forstyrrer du hunden minst.
6. Skal du lede hen til en sitteplass, er det nok for den
synshemmede å bli vist stolryggen eller armlenet.
7. Hjelp til med å finne håndtak på offentlige transportmidler.
Resten klarer den blinde selv.
8. Tilby hjelp, hvis du deltar i et måltid sammen med en
blind. Fortell hva som står på menyen, hva som serveres
og gjerne litt om hvordan ting er plassert på bordet.
9. Kommer du på sykkel, er det fint om du gir en liten lyd
med sykkelbjella, hvis du ser en synshemmet i gangbanen.
Sykler gir ikke mye lyd fra seg og er derfor
meget vanskelig å høre. Å ferdes på kombinerte gang-
og sykkelveier, eller fortau med fotgjengere og syklende,
er stadig kilde til engstelse for blinde og svaksynte.
Den hvite stokken er som tidligere nevnt det internasjonale
symbolet for synshemmede. Symbolet ”Mannen med
den hvite stokken” er både i Norge og på verdensplan
anerkjent for å symbolisere at dette gjelder synshemming.
Merket finnes i mange utgaver, alt fra jakkemerker klistremerker
og som symbol på treningsvester.

Fig. 4
Dette symbolet brukes også som merke for portofritak for
forsendelser av lyd og blindeskrift. Etter vedtak i Postunionen
i 1989. Slike merkes kan rekvireres på ditt lokale postkontor.
(Internasjonale regler gjelder for at sendinger skal være gratis.)
Fotnoter
1) “ICD-10. International Statistical Classification of Diseases
and Related Health problems”. Tenth Revision, Volume 1,
World Health Organization, Geneve, 1992.
2) Dette avspeiles i Lov om Folketrygd, som også benytter
WHOs kriterier for definisjon av synshemming. § 10-5. Stønad
til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og § 10-6.
Stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet, som omfatter
stønad til hjelpemidler (også skolehjelpemidler, med
unntak av læremidler), førerhund, lese- og sekretærhjelp for
blinde og svaksynte som er i arbeid, under arbeidstrening, eller
under utdanning, eller som deltar i organisasjonsvirksomhet,
eller politisk eller sosialt arbeid, tolke- og ledsagerhjelp
for døvblinde. Til et medlem som fyller vilkårene i § 10-5, kan
det også ytes stønad til ombygging av maskiner og tilrettelegging
av fysisk miljø på arbeidsplassen. Til et medlem som
fyller vilkårene i § 10-6, kan det også ytes tilskott til opplæringstiltak.
Til et medlem som er under tidsbegrenset aktivisering
og arbeidstrening hos arbeidsgiveren, se § 10-8 andre
ledd, kan det gis stønad til dekning av nødvendige utgifter til
1 35

1
36
daglige reiser i forbindelse med gjennomføringen av tiltaket.
Til et medlem som fyller vilkårene i § 10-8, kan det ytes reisetilskott
i stedet for rehabiliteringspenger dersom et medlem
midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet
på grunn av sykdom eller skade. Reisetilskottet
skal dekke nødvendige ekstra transportutgifter og begrenses
til det beløpet medlemmet ville ha fått utbetalt i rehabiliteringspenger
for samme tidsrom. Departementet gir forskrifter
om stønad etter denne paragrafen, og kan herunder bestemme
at hjelpemidler skal utlånes fra en hjelpemiddelsentral.
3) FNs ”Standardregler for like muligheter for mennesker med
funksjonshemming”, vedtatt på generalforsamlingen 1993,
publisert av Sosialdepartementet 1995.
4) World Health Organization: “International Classification of
Impairments, Disabilities, and Handicaps. A manual of classification
relating to the consequences of disease”, Geneve,
1980.
5) ”ICIDH-2, International classification of Impairments, Activities
and Participation”, 1999. Denne tar et oppgjør med tankegangen
om at funksjonshemmede er syke mennesker. Det
nye i WHOs klassifikasjon er at det er menneskene som har
begrensede muligheter til å fungere i samfunnet på grunn av
sin helsetilstand.

Grunnleggende
prinsipper om
tilgjengelighet for
blinde og svaksynte
1 37

2
38
2 Grunnleggende prinsipper om
tilgjengelighet for blinde og svaksynte
Med lite eller ikke noe syn, blir muligheten for å benytte seg
av denne sansen til å orientere seg sterkt redusert.
Alternative orienteringsteknikker, som ble omtalt i kapittel 1,
kan nok kompensere for noe av synstapet. Skal de ha full effekt,
må det fysiske miljø være riktig tilrettelagt.
Først og fremst bør planløsningen, som nevnt i kapittel 1,
være enkel, logisk og konsekvent. Rette linjer og vinkler gjør
det lettere å orientere seg i for synshemmede.
I bygninger med flere etasjer bør disse ha en gjennomgående
planløsning, hvor korridorer, trapper, heiser og toaletter
har samme plassering i hver etasje. Uregelmessige og ikke
rettvinklede konstruksjoner er for synshemmede meget
vanskelige å orientere seg i. Dette gjelder ikke bare bygningers
konstruksjon, men også selve utformingen, formgivingen
og møblering av kontorlandskap og store inngangsarealer
osv. I tillegg kommer tilretteleggingen av det ytre miljø, som
for eksempel gågater, åpne plasser, torv og parker.
Fig. 5

En logisk planlegging vil være medvirkende til at synshemmede
kan forutse plassering av trapper, heiser og toaletter.
Det er også hensiktsmessig at forskjellige funksjoner er klart
skilt fra hverandre. Da blir de lettere å lokalisere. Billettluker
bør for eksempel ikke være plassert rett ved siden av aviskiosker
eller lignende.
I det hele tatt vil synshemmede bevege seg tryggere og sikrere
i et miljø, hvor utformingen er standardisert og forutsigbar.
For ytterligere å lette den synshemmedes orienteringsevne,
må det gjennomføres en bevisst markering av viktige steder,
som f eks innstigningsområdet for bussen på holdeplassen,
med underlaget utformet som en ledelinje (se pkt. 2.3 Ledelinjer).
Disse bør likevel anvendes med varsomhet, for ikke å
miste sin markeringsverdi.
2.1 Markering
For blinde, som orienterer seg ved hjelp av stokk, er markering
av hindringer og steder avgjørende for hvor trygt en kan
ta seg fram. Den svaksynte vil foretrekke, at slike markeringer
i tillegg er identifiserbare ved hjelp av farger og kontraster.
Alle nivåforskjeller, f eks trapper, ramper, innganger og retningsendringer
ved innganger m. m., bør varsles umiddelbart
før nivået eller retningen endres.
Dette gjøres lettest ved å endre fargen og overflatestrukturen
i underlaget. Gjenstander, som stikker ut i gangarealet, skal
være markert med en fotlist ca. 20 cm over bakken. 6) Dette
skal være plassert slik at det ikke er en risiko for snubling.
Markeringer av forskjellig art letter også orienteringen betydelig
i enkelte situasjoner, for eksempel plasseringen av
heiser eller bussholdeplasser. Markeringerne fungerer som
kjennetegn.
2 39

2
40
En god form for markering er et rekkverk med langsgående
tverrdragere i en høyde på henholdsvis ca. 20 cm og ca. 90
cm over gulv/terreng 7) . Tverrdrageren nederst på rekkverket
registreres av den hvite stokken. En håndlist langs en vegg,
som kan fungere som et ledende gelender, er meget god
som markering mot eller til et bestemt sted.
Der det er umulig å sette opp rekkverk eller håndlister, kan
andre former for markeringer være aktuelle, som f eks følbare
skulpturer, duftende planter, endring av strukturen i underlaget,
kontrastfarger, retningsorienterende belysning etc.
2.2 Materialevalg
Materialevariasjon kan brukes aktivt som markering i miljøplanleggingen
for synshemmede, blant annet til å varsle om
viktige funksjoner og farer i miljøet.
Overflatestruktur og utforming, som er forskjellig fra omgivelsenes
utformning, kan for eksempel angi korridorer, dører,
trapper eller andre områder med spesielle funksjoner, f eks
billettsalg på stasjoner og terminaler. Kommunikasjonsveier,
naturlige ferdselsårer og gangarealer gjennom åpne haller og
andre rom kan også angies ved at bare en del av gulvet har
en spesiell type belegg eller et teppe med en annen farge og
overflatestruktur enn resten av gulvet.
Fig. 6

Det er viktig å være oppmerksom på at for mange forskjellige
materialer i et miljø kan virke forvirrende. Derimot vil en
gjennomtenkt møblering og bruk av ulike materialer være
med på å lette orienteringen i et rom. Rommet, eller deler av
det, kan også oppdeles i gangareal og møblert område.
Bruk alltid materiale som oppleves på samme måte, uansett
om man ser eller føler på det. En tapet med mursteinsmønster
på en gipsvegg gir et falskt bilde av virkeligheten.
Husk at blanke materialer ofte gir reflekser og forstyrrende
blending. Blanke materialer bør derfor unngås. Store speilflater
er spesielt villedende.
Fig. 7
Valg av materialer har også stor betydning på det akustiske
miljø, jf. pkt. 2.7 Lyd (akustikk).
Hvis man bruker forskjellige overflatestrukturer i underlaget
kombinert med kontrastfarger, har synshemmede mulighet
for å oppdage forandringer i miljøet. Materialevariasjon bør
som tidligere nevnt alltid anvendes i forbindelse med trapper.
2.3 Ledelinjer
En bevisst og gjennomtenkt bruk av markeringer på viktige
steder, f eks underlag lagt som en linje - en ledelinje, vil lette
2 41

2
42
synshemmede i å orientere seg. Dette må likevel ikke overdrives,
for da faller markeringsverdien bort.
Norges Blindeforbund har ikke tatt stilling til en bestemt utforming
av ledelinjer. Det finnes ingen standard og det gjøres
mange forsøk med forskjellige typer. Det forskes på området
og en viktig del av dette er å se hvilke løsninger som finnes i
andre land. Utendørs systemer som fungerer godt i lenger
sør e Europa, kan ikke brukes i Norge på grunn av snøforholdene
– enten fordi de blir borte under snø og is, eller de
forsvinner under snøryddingen.
Det er vanskelig å lage noen håndfaste relevante regler, som
vil dekke enhver situasjon. Det er likevel mulig å gi noen retningslinjer.
2.3.1 Riktig bruk av ledelinjer
En ledelinje er en sammenhengende linje, som skal lede fra
et punkt til et annet. Den skal kunne sees av svaksynte og
føles av blinde.
For eksempel kan ledelinjer brukes som retningsvisere til
sentrale funksjoner ved trafikknutepunkter, som flyplasser,
fergeleier, jernbanestasjoner og bussholdeplasser.
På en jernbanestasjon vil det eksempelvis si at billettsalget
skal kunne nås fra inngangen ved hjelp av ledelinjer, som
både er taktilt og visuelt markert i form av forskjellig underlag,
farger osv.
Ledelinjer bør taes med ved planleggingen av store og åpne
arealer, torv, plasser og inngangspartier til bygninger, store
møterom osv.
Der det finnes orienteringsmuligheter som naturlig vil fungere
som ledelinjer, er det ikke nødvendig å lage dette spesielt.
Dette kan være vegger, husfasader, fortau med fliser atskilt
av brostein, trær, hekker, benker etc., En avløpsrist for over-

flatevannet i midten av en gågate, vil f eks fungere som ledelinje.
2.3.2 Utendørs ledelinjer
Et bånd på underlaget med avvikende farge, høyde og overflatestruktur
med så lange rette linjer som mulig kan danne
en ledelinje på fortau, gangbaner og stier. Ledelinjen skal
være plassert midt på fortauet, gangbanen eller stien. På
hver side av denne skal det være fri passasje.
Med gangbane mener vi det området hvor fotgjengere ferdes
hyppigst. Det er et sammenhengende areal hvor det er mulig
å ferdes fritt for å komme videre frem i gangretningen. Dette
området skal selvfølgelig være fritt for gateinventar, stativer
og andre hindringer. Dette kan likevel unntaksvis forekomme
der arealet er innsnevret på grunn av faste gjenstander.
Et eksempel på en naturlig ledelinje, som blinde og svaksynte
har god nytte av, er fortau med to rekker fliser med stein
mellom, hvor rekken av stein blir ledelinjen. Denne type fortau
er meget utbredt i Danmark og det er altså forutsigbarheten
og gjenkjennelseseffekten som gjør at dette blir trygge
ledelinjer. Blinde og svaksynte vet at hvis de følger det ujevne
belegget mellom fortausflisene, befinner de seg midt på
fortauet og unngår dermed både stativer, salgsboder og reklameplakater.
Generelt skal utendørs ledelinjer være bredere, høyere og
grovere end innendørs ledelinjer, ellers kan de ikke føles. Eller
også skal ledelinjer være anbrakt imellom fliser, som
ovennevnte eksempel med fortauet, som er plane og tilstrekkelig
brede og som ikke ligner andre omkringliggende fliser
eller belegg. Ellers kan den ikke føles med stokkken eller
med føttene i vintervær.
En ledelinje skal om vinteren holdes fri for is og snø. Den må
naturligvis heller ikke blokkeres av klesstativer, reklameplakater
eller parkerte sykler.
2 43

2
44
2.3.3 Innendørs ledelinjer
Innendørs ledelinjer behøver ikke være så brede som utendørs
ledelinjer, da underlaget er jevnere og forskjellen er lettere
å skjelne. Det er lettere og høre lyden fra den hvite stokken,
som reflekteres fra vegger og tak og linjen blir lettere å
lokalisere. Dette avhenger imidlertid av rommets størrelse og
andre akustiske faktorer.
For blinde har det vist seg å være en god løsning hvis det blir
laget en følbar endring i underlaget. Dette kan f eks være en
gummiert stripe som kontrast på et teppebelagt gulv.
Fig. 8
Innendørs ledelinjer for svaksynte kan være en løper i en
farge med kontrast til gulvet forøvrig, Riktig montert belysning.
En sammenhengende farge på gulvet i kontrast med
veggene. Gulvlister i kontrastfarge til underlaget og veggen.
Endring av fargen på gulvbelegget, eller på et vegg-til-veggteppe,
eller en stripe med kontrastfarge til resten av belegget.

2.3.4 Grunnleggende prinsipper for utformningen av en
ledelinje
En ledelinje skal være hensiktsmessig anbrakt.
En ledelinje kan for eksempel føre hen til en vegg, hvor det
er en håndlist (gelender), som tydelig viser vei enten til høyre
eller til venstre. En blind person vil først følge ledelinjen og
dernest følge veggen med stokken eller hånden. Veggen kan
f eks avsluttes ved en trappenedgang, og derfra vil den
synshemmede bruke en håndlist som ledelinje, som kan tenkes
å føre ned til en perrong. På perrongen kan det atter
oppstå behov for en nedfelt ledelinje.
En tunnel, som f eks går under en veg eller en jernbane, behøver
ikke en nedfelt ledelinje. En blind person vil følge én
av tunnelveggene. En svaksynt vil derimot sette pris på å
kunne skimte en kontraststripe på den ene eller begge veggene.
En ledelinje skal være forutsigbar. En synshemmet skal kunne
regne med at den finnes på visse steder.
Ledelinjer kan brukes, både som middel til å føre synshemmede
sikkert rundt i komplekse knutepunkter, og som middel
til å holde retningen gjennom store rom, innendørs som
utendørs, hvor en synshemmet kan ha meget vanskelig for å
orientere seg.
Det må absolutt ikke være noe i nærheden av en ledelinje
som kan blokkere denne.
Ledelinjer skal kunne føles med den hvite stokken, og det
bør være mulig å høre, at stokken glir over ledelinjen. Den
skal videre også kunne føles gjennom fotsålene, og så skal
den kunne ses. For svaksynte skal ledelinjen ha en tydelig
fargekontrast til omgivelsene.
En ledelinje skal være lagt i rette vinkler. Ved retningsendringer
skal retningen endres 90 grader hvis det er mulig og
2 45

2
46
det skal være et felt som gjør oppmerksom på endringen av
ledelinjen – et oppmerksomhetsfelt.
Ledelinjen med linjemarkeringen skal helst gå inn midt på
oppmerksomhetsfeltet.
Fig. 9
2.3.5 Ledelinjer spesielt utformet for blinde og svaksynte
Ledelinjer, som er spesielt designet til blinde og svaksynte,
består av opphøyt sklisikkert belegg med linjemarkering, som
legges i gangretningen. Belegg med f eks knopper brukes
som advarselsmarkering - et oppmerksomhetsfelt - ved retningsskifte,
f eks ved perrongkanter og på steder, som krever
skjerpet oppmerksomhet. Belegg med linjemarkering skal
minst ha en høyde på 5 mm og en bredde på 26 mm. På belegg
med knopper, bør disse ha en diameter på 23 mm,
være 4,5 mm høye og ligge i en innbyrdes avstand på 66
mm målt fra midten til midten av neste knopp. Både ledelinje
med linjemarkering og belegg med knopper skal legges på
samme nivå som belegget omkring. Begynnelsen og avslutningen
på en ledelinje skal varsles med et oppmerksomhetsfelt
som passer inn i omgivelsene, helst i 90 cm lengde
og 90 cm bredde.

2.3.6 Ledelinjenes plassering i spesifikke situasjoner
Det finnes en rekke tilfeller, hvor ledelinjer skal plasseres på
en helt bestemt måte for å kunne fungere hensiktsmessig.
2.3.6.1 Ved en kantstein
Ledelinjen skal gå vinkelrett mot et oppmerksomhetsfelt, som
avsluttes så nært en kantstein som mulig.
Fig. 10
2.3.6.2 Ved fotgjengeroverganger
Ved en fotgjengerovergang hvor det skal være et oppmerksomhetsfelt,
skal dette passe inn i omgivelsene. Oppmerksomhetsfeltet
skal helst være på 90 cm dybde i hele fotgjengerovergangens
bredde, og det skal være plassert så
nært kantsteinen som mulig.
2 47

2
48
Fig. 11
2.3.6.3 Ved trapper
Blinde og svaksynte vil bli varslet om nedadgående trapper
ved plassering av et oppmerksomhetsfelt, som er tilpasset
omgivelsene og som har en dybde på 90 cm regnet fra
øverste trinn i hele trappens bredde. Dette prinsippet kan
også brukes for oppadgående trapper som ikke ligger i gangretningen,
f eks en trapp som går vinkelrett inn mot en undergang.
Fig. 12
Ved trapper kan en ledelinje føre fram til et oppmerksomhetsfelt,
som passer inn i omgivelsene. Feltet skal uansett

være et kvadrat på minst 90 x 90 cm og lede hen til den høyre
håndlista (gelenderet) hvis det er ensrettet ferdsel på trappen.
2.3.6.4 Ved rulletrapper
Ved en rulletrapp skal en ledelinje føre hen til midten av
oppmerksomhetsfeltet foran rulletrappen. Generelt pleier rulletrapper
å ha et foranliggende felt i et annet materiale enn
belegget forøvrig. Ledelinjen skal føre hen til midten av dette
feltet. En ledelinje mot en rulletrapp er ikke nødvendig hvis
rulletrappen er plassert i gangretningen.
2.3.6.5 Ved bussholdeplasser/bussterminaler
Leskur bør være markert med et oppmerksomhetsfelt, som
passer inn i omgivelsene, likevel helst i 90 cm bredde i hele
gangbanens/fortauets bredde.
2.3.6.6 Ved refuger
En ledelinje som går fra fortauet til en refuge, skal markeres
med et oppmerksomhetsfelt både på fortauet og på refugen.
Oppmerksomhetsfeltet utformes som beskrevet ovenfor. På
refugen skal det også være et oppmerksomhetsfelt, som
passer inn i omgivelsene, dog helst 90 cm bredt og som dekker
hele fortauets bredde. På denne måten vil en synshemmet
være klar over at her er en refuge.
Fig. 13
2 49

2
50
2.3.6.7 Ved et fortaus runding
Et oppmerksomhetsfelt, som varsler om begynnelsen eller
slutten på en ledelinje, skal ligge i rundingen av et fortau.
Fig. 14
2.4 Nivåforskjeller
Nivåforskjeller kan være en hjelp i orienteringen for
synshemmede, men også en potensiell fare. I enkelte tilfeller
er det selve nivåforskjellen som utgjør faren, f eks et trinn
som ikke er varslet, eller en trapp i enden av en korridor eller
lignende. I andre tilfeller er det mangelen på nivåforskjell,
som utgjør faren.
Fig. 15

Uventede nivåforskjeller bør ikke forekomme på kommunikasjonsveier
og andre steder. Hvis man er tvunget til å endre
nivået 40 - 50 cm, anbefales bruk av rampe av hensyn til
både orienterings- og bevegelseshemmede. 8)
Ved alle nødvendige nivåendringer er det meget viktig at disse
markeres med materialevariasjon i underlaget umiddelbart
før nivåforskjellen. Dette er spesielt viktig der en ikke forventer
nivåforskjeller, for eksempel i forbindelse med utendørs
trapper.
Det er også andre løsninger. I spesielle tilfeller er det en god
løsning å parallellforskyve en kommunikasjonsvei en gang
sin egen bredde for å markere nivåforskjellen. Det forutsettes
da at det settes opp rekkverk eller håndlister der kommunikasjonsveien
forandrer retning, hvis det ikke allerede er en
vegg eller lignende der.
Fig. 16
2.5 Farger og kontraster
Det er to vesentlige egenskaper ved farger, nemlig fargetoner
(kulør) og metningsgrad. 9) . Det vil si fargestyrke og
lyshetsgrad. Metnings- og lysgrad er viktigst for kontrasteffekten.
10) . Det er altså lettere å oppfatte forskjellen mellom
meget lys blå og mørk blå, enn mellom rød og blå med
2 51

2
52
samme metnings- og lyshetsgrad. Kontraster er med andre
ord ikke synonymt med fargeforskjeller. Det er meget viktig å
notere seg dette i arbeidet med bruk av farger i forbindelse
med planlegging.
Fargeopplevelsen påvirkes mest av lyset, men også av farger
i omgivelsene, mønstre og materialevalg. Mettede farger
på store flater kan virke trettende i lengden. Meget sterke
farger bør brukes med forsiktighet. De kan brukes som signaler
for spesielle ting, f eks som advarsel om farer for gjenstander
som stikker ut, men de bør ikke brukes på for eksempel
hele vegger. Øyet er følsomt for mettede gule farger.
Gul er derfor en god signalfarge.
Fargen påvirker også oppfattelsen av størrelser. En lys flate
ser større ut enn en mørk.
Den mest utbredte form for fargeblindhet medfører at man
ikke oppfatter forskjellen på rødt og grønt hvis forskjellen i
fargestyrke ikke er tilstrekkelig stor. En mer sjelden form for
fargeblindhet er at man bare ser fargene i gråtoner fra sort til
hvitt.

Fig. 17
Ved å markere en gjenstand i en farge, som øyet har maksimal
følsomhet for, kan man fremheve gjenstanden i forhold til
dens omgivelser. Farger, som står i kontrast til hverandre,
kan brukes slik at en person med nedsatt syn lett kan se hvor
en flate slutter og en ny begynner. Et eksempel på dette er
en lys vegg mot en mørk dørkarm, og kanskje en enda mørkere
dør. Bruk av forskjelllige farger vil kunne markere dører i
forhold til veggen omkring dem.
Korridorene er identiske, hvis man ser bort fra fargesammensetningen.
Dekk over tre av bildene og se på et bilde i et
hjørne. Forskjelllige sammensetninger av farger gir korridorene
forskjelllig karakter.
2 53

2
54
Fig. 18
Kontrastfarger kan benyttes til å markere et roms form og
avgrensinger. Gulv, vegger og tak avgrenses fra hverandre
ved bruk av kontrastfarger. Avgrensingen mellom gulv og
vegg kan markeres ved at man maler gulvlisten (eller en
vannrett stripe) med en kontrastfarge. Denne fargen skal avvike
både fra gulvets og veggens hovedfarge.
Ved hjelp av fargesammensettingen kan et roms form tydeliggjøres.
Forskjelllige funksjoner, bygningsdeler eller detaljer
kan fremheves ved hjelp av farger. Fargesammensettingen
kan også utnyttes for å gi forskjelllige karaktertrekk til forskjellige
deler i et miljø. For eksempel én farge for korridorer
og en annen for fellesrom.
Andre steder hvor det kan være fordelaktig å benytte kontrastfarger,
i disse tilfeller signalfarger, er på utstikkende
veggpartier, skjermvegger, ganger i kryssende korridorer
osv.
Det kan anbefales å male vindusveggen i en lysere nyanse
enn øvrige vegger. Dette vil kompensere for at denne veggen,
på grunn av lyset som kommer inn normalt oppleves
som mørkere. I ekstreme tilfelle vil det oppstå en blendings-

effekt på grunn av kontrasten mellom vegg og vindus-
/dagslys. For å dempe denne kontrasten kan man også belyse
vindusveggen spesielt.
Forskjelllige farger på gulvarealet er også viktig for å gjøre
miljøet mer anvendelig for synshemmede. Gang- og oppholdsareal
kan for eksempel gies farger som står i kontrast til
hverandre.
Trapper kan inndeles visuelt i trapp- og reposdel ved å gi
veggene farger som står i kontrast til hverandre. Videre skal
trinnene påføres kontrastfarge i en bred stripe på forkanten
(nese). Dette er til uvurderlig hjelp for svaksynte. Kontraststripen
skal være synlig, både når man går opp og ned trappen.
Kontrastfargen skal være påført i hele trinnets bredde.
Dette er noen eksempler på hvordan bevisst fargesammensetting
kan hjelpe svaksynte til å finne frem til steder som har
viktige funksjoner. Det er imidlertid grunn til å gjenta, hvor
viktig det er å bruke bevisst fargesammensetting, spesielt for
å advare om faremomenter i miljøet. For eksempel kan stolper
av forskjelllig slag gjøres mindre farlige for svaksynte,
ved at de markeres med kontraster i øyenhøyde. Det samme
gjelder for glassvegger og -dører. Disse skal påføres spesiell
markering (f eks med reflekterende tape). Dette er likevel en
nødløsning, da det beste ville være at døren hadde en utforming
hvor glassflaten var delt av et tversgående vannrett materiale
(tre, plast, metall, etc.) eller en annen form for dekorativ
markering i nivå med dørhåndtaket. Dørhåndtaket bør
også særskilt markeres.
Fargevariasjon kan altså være en god hjelp til orientering for
svaksynte. Det har imidlertid også betydning for seende og
man har sett gode løsninger, hvor f eks etasjene i en bygning
har fått hver sin farge (Dette er med stort hell også benyttet
på perronger osv.)
2 55

2
56
Fig. 19
2.6 Lys
Mer utbredt bruk av kontrastfarger i miljøet stiller utvilsomt
større krav til planleggerne. Kontrastfarger vil i enkelte miljøer
bli oppfattet som en utfordring av gjeldende estetiske normer.
Slike normer synes imidlertid å være uttrykk for vanetenking
og konvensjoner og brudd på disse burde snarere
være en utfordring enn en hindring for planleggerne i arbeidet
med å gjøre miljøet tilgjengelig og anvendelig for alle.
Farger betyr mye for vår velvære, konsentrasjonsevne, muligheter
for avslapping m.m. Derfor er det helt vesentlig å
planlegge farge- og lyssetting samtidig for å oppnå et godt
resultat.
Lys er en viktig brikke i puslespillet som danner oppfattelsen
av en bygnings indre og ytre miljø. Godt lys er det beste hjelpemiddelet
for synet. I mange tilfeller er det mulig å følge anvisningene
for godt lys som finnes beskrevet i forskjelllige
bøker og hefter om belysning, blant annet fra Lyskultur, samt
Byggforsk blad 360.301 ”Belysning i boligen”.

2.6.1 Hva sier forskriftene?
Kravene til belysning finner man i forskriftenes §10-33 ”Belysning
og utsyn”. Her sies det bl.a. at
• Alle rom skal ha tilfredsstillende belysning i rommets
brukstid og i forhold til brukernes behov og rommets
funksjon.
• Rom for varig opphold skal ha vinduer og utsyn.
• Der særlige forhold gjør det påkrevet, skal vinduer
erstattes med annen godt tilrettelagt belysning.
God belysning øker svaksyntes mulighet for å få utnytte av
sin synsrest. Resultatet avhenger ikke bare av belysningsstyrken
– målt i lux 11) – men også av andre forhold, som f
eks lysets farge, retning, skyggevirkning, blendingsfrihet, lyskilder
og armaturer.
2.6.2 Belysningsstyrke
Som det vil fremgå av eksemplene nedenfor, kan svaksynte
ha behov for høyere lysstyrke - og det kan være snakk om
mindre toleranser når det gjelder kvaliteten og plasseringen
av lyskilden.
Belysningsstyrker anbefalt av Refsnæsskolen - Institut for
blinde og svaksynte børn og unge i Danmark:
• Skolelokale allmennbelyst 400 lux
• og enda helt opp til 800 lux
• Gangarealer 200 lux
• Undervisningslokaler 600 lux
• Arbeidsplassen 2.000 lux
For barn med liten synsstyrke eller lite synsfelt kan styrken i
de fleste tilfelle settes ned, særlig hvis lysfargen er riktig.
Eksempler på anbefalte belysningsstyrker for svaksynte fra
den svenske blindeorganisasjon, Synskadades Riksförbund:
2 57

2
58
• Entré ved dagslys 500 lux
• Entré dunkelt belyst 300 lux
• Trapper 300 lux
• Skolelokale allmennbelyst 500 lux
• Lesing av aviser o. l. 1.500 lux
• Håndarbeide og sying 1.500-3.000 lux
Som vist i ovennevnte eksempler kan svaksynte generelt
bruke en lysstyrke på 200-300 lux på steder der de bare skal
orientere seg, mens lysstyrken bør ligge på 500-800 lux i lokaler
med allmennbelysning. For nærarbeid (sying, håndarbeid
etc.) bør styrken være helt oppe på 1.500-3.000 lux.
Lysstyrken avhenger imidlertid av øynene som ser, og noen
kan ha behov for mye og andre for mindre lys. For svaksynte
som er lysømfintlig, skal lysstyrken f eks ikke være så høy
som angitt ovenfor, da dette vil være ubehagelig. De ønsker
mindre lys, som ligger i den røde (varme) enden av lysskalaen
med 2.700 K - eller 3.000 K - og så med moderat
lysmengde, eller en lampe med 4.000 K og så kun lite lys. 12) .
2.6.3 Lysfarger
Fargen på lyset som anvendes er avgjørende for en del
synshemmede. Dagslyset består av et bredt spekter av farger.
I den ene enden finner vi det ultrafiolette lyset og i den
andre enden det infrarøde. Begge er usynlige for det menneskelige
øye, mens lyset som ligger mellom de to polene er
det vi kan se. Gløde- og halogenpærer gir lys av alle farger
slik som dagslyset, men fargene kan være annerledes fordelt.
Det vil si at de har et annet bølgelengdeforhold. En bestemt
type gir f eks en blålig/hvitlig tone og gir et ”kaldt lys”,
da disse gjengir kontraster og farger godt. Lyset fra glødelamper
har en rødlig tone og gir et “varmt lys” (og mye varme
i forhold til forskjellige typer lysstoffrør), men gjengir ikke så
godt kontraster. Noen lysstoffrør gir lys nesten som glødelamper
mens andre har lys som ligner dagslyset. Man kan i
dag kjøpe lysstoffrør etter hvilken lysfarge man ønsker.

2.6.4 Gode fargegjengivende egenskaper
Dagslys og glødelamper har en fargegjengivelsesindeks (Raindeks)
13) på 99-100. Lysstoffrør finnes i forskjellige utgaver.
For svaksyntes vedkommende er det særlig lysstoffrør som
3. pulverrør og 5. pulverrør14) , som kan være brukbare. Jo
høyere tall, jo bedre egenskaper for fargegjengivelse. 3. pulverrør
har en fargegjengivelsesindeks på omkring 80, mens
5. pulverrør ligger på omkring 95.
2.6.5 Blendingsfrihet og reflektans
Den lysstyrken som er nødvendig, avhenger naturligvis også
av hvor lyse eller mørke overflater det er i det rommet man
befinner seg. Dagslyset er en viktig lyskilde og har en psykologisk
betydning. Det er dessuten en viktig kilde til informasjon
om tid og værforhold.
Lys må ikke virke blendende. Blending er sjenerende når det
skjærer i øynene eller lyset er så skarpt at det setter ned
synsevnen. Man skjelner mellom synsnedsettende blending
og ubehagsblending. Store kontraster mellom lyst og mørkt
kan være årsak til blending. Det innebærer blant annet at
vinduer skal ha gardiner, persienner eller markiser, slik at
sterkt sollys kan avskjermes. Belysningen skal også kunne
økes, slik at kontrasten mellom sterkt sollys og overflater
med kunstig lys ikke blir for stor. Farlige situasjoner kan oppstå
når man f eks går fra et godt opplyst rom med lyse vegger
til en dårlig opplyst gang eller trapp med relativt mørke
vegger, eller ut i det fri. Der bør en få til en jevn overgang
ved riktig valg av lysstyrke og farger på veggene.
For høyrehendte skal lyset falle fra venstre for ikke å skape
skygge mens en utfører arbeidsoppgaver – og motsatt for
venstrehendte.
Lyse overflater reflekterer mer lys enn mørke flater og krever
dermed mindre belysning. Valget av farger på vegger, tak,
inventar - og lyskilder, må avpasses til hva rommet skal brukes
til. Store flater – som i et arbeidslokale - kan med fordel
2 59

2
60
males med lyse, umettede farger. Overflatens struktur er
også avgjørende for hvordan lyset reflekteres.
Reflektans er et faglig uttrykk for hvor mye lys en flate kaster
tilbake (forholdet mellom det reflekterte og det innfallende
lys). Det gjelder å reflektere så mye av lyset som mulig og
det gjøres best av lyse vegger og tak.
Reflektans angitt i prosent, anbefalt av den svenske blindeorganisasjon
Synsskadades Riksförbund:
• Tak 0,8 - 0,9
• Vegger 0,4 - 0,6
• Vindusvegger 0,8 - 0,9
• Gulv 0,2 - 0,4
• Inventar, møbler 0,2 - 0,5
Ved belysning av materialer fremkommer det kontraster på
grunn av materialenes ulike refleksjonsevne. Kontraster viser
den synlige forskjell mellom en gjenstand og dens bakgrunn,
som beskrevet under pkt. 2.5 Farger og kontraster. Jo mindre
lys det er i lokalet, jo større kontrast kreves det.
2.6.6 Lyskilder og plassering av lyset
For å utnytte synet godt trengs en jevn allmennbelysning (fra
taket) og ekstra lys (punktbelysning) på spesielle steder. Allmennbelysning,
punktbelysning og dagslys må brukes på en
måte som utfyller hverandre. God belysning har en hvis lyskildene
er plassert slik at en kan utføre de arbeidsoppgavene
hvor synet er nødvendig. Det er viktig at lyskilden og armaturen
passer sammen. Man bør velge lamper som fordeler lyset
godt og samtidig være nøye med at disse er riktig plassert.
Flater som skal ha spesiell oppmerksomhet må belyses ekstra
godt. Mest lys kreves på de gjenstander man skal se på.

Fig. 20 A Fig. 20 B
Skal man finne ut om lyskilden er riktig plassert for lesing,
kan man gjøre en speilprøve. Man setter seg i den ønskede
arbeidsstilling. På det stedet der man skulle lese, plasseres i
stedet et speil. Lyset er riktig plassert når det er nok lys på
speilet og man samtidig ikke ser selve lyskilden – verken i
speilet eller ved siden av det.
Vilkårene for å se en gjenstand, er normalt gunstigst når omgivelsene
er mørkere enn selve objektet. Lysstyrken på selve
arbeidsområdet (leseområdet) må være bedre enn på de
nærmeste omgivelsene.
Med lys kan man også markere funksjoner og bygningsdeler
som man vil rette oppmerksomheden mot. På denne måten
kan belysningen skape orienteringspunkter.
Plasseringen av lys er en viktig faktor for svaksynte. Vitale
områder som et inngangsparti og arbeidsrom som kjøkken
og bad skal være godt opplyst for at svaksynte kan finne
frem til de forskjellige gjenstander og unngå skader.
Ved plassering av arbeidslamper bør det sørges for at armaturen
ikke avgir for mye varme, da disse gjerne plasseres like
2 61

2
62
ved hodet og ofte skal reguleres og justeres på nytt. Flyttbare
arbeidslamper og spotlights bør kun anvendes som supplement
til den allmenne belysning.
Bruken av allmennbelysning kan også gi problemer, da det i
dette lyset ikke ligger orienteringspunkter. En god ide er å
kombinere forskjelllige former for belysning på en fleksibel
måte, slik at den enkelte får mulighet til selv å kombinere den
riktige løsningen. Med en kombinasjon av uplights og punktbelysning
skal man ha i tankene mulighetene som oppnås
ved å flytte rundt på lyskildene.
En måte å variere lyset på er å bruke lysdempere. Disse finnes
i flere utførelser, hvor en kan styre lysmengden ved en
skyvespake eller et dreibart hjul. Er det flere områder som
skal reguleres, kan dette også gjøres ved hjelp av en fjernkontroll.
Hvis man ikke synes at dette heller er tilstrekkelig,
kan man velge en mer komplett form for styring. Den finnes i
et IHC (Smarthus)-system . I dette ligger det mulighet for
både lys- og varmestyring – noe som kan gi energisparing.
Det kan også brukes til overvåking og alarmering via telefon
eller PC. I dette systemet kan lys tennes automatisk når man
går inn i et rom, ved hjelp av en bevegelsessensor. I det
lange løp er det kanskje billigere ved prosjekteringen av et
bygg å installere lysdempere eller et helt IHC-system, i stedet
for å måtte gjøre det senere.
Det er viktig at en tenker på et godt samspill mellom lys, farge
og en riktig innredning av en bygning, da dette vil lette
mulighetene for synshemmede til å orientere seg der. Det er
særlig viktig å unngå at skygger forårsaket av naturlig eller
kunstig lys forårsaker synsillusjoner. En skygge kan f eks
maskere, skjule eller kamuflere en mulig hindring eller gi en
illusjon av å være kanten av et stykke møbel eller en del av
en bygningsstruktur.
Det er viktig at man tar hensyn til de fysiske omgivelser når
man formulerer belysningsoppgaven. Hvis bygningen er dårlig
innredet og hvis det er valgt for mange urolige mønstre,
blir det vanskeligere å bevege seg. Hvis det derimot ofres tid

og omtanke på valg av farger og riktig belysning, vil bygningens
tilgjengelighet økes betraktelig.
2.6.7 Vedlikehold
Vedlikehold av belysningen er også meget viktig for at lyset
skal fungere optimalt. Det betyr at det må foretaes rengjøring
og reparasjon av armaturer og utskifting av lyskilder, samt
vasking og maling av vegger og tak. Slurves det med vedlikeholdet,
kan lysstyrken reduseres med inntil 50 %.
2.7 Lyd (akustikk)
Det er lettest å identifisere miljøer, hvor lyd- og synsinntrykk
stemmer overens. Materialvalg har stor innvirkning på det
akustiske miljø.
Lyd, de akustiske forhold og endringer av disse, brukes av
blinde og sterkt svaksynte i orienteringen. Lyden gjør det mulig
å orientere seg i et rom. Ved hjelp av hørselen er vi i
stand til nøyaktig å registrere lydens refleksjon omkring oss
og derigjennom få en opplevelse av omgivelsene. Lyd er en
positiv informasjonskilde, men kan også skape forvirring.
Derfor bør all unødvendig støy og lyder unngås. Dette er
særlig viktig hvis rommene er kontorer eller oppholdsrom,
hvor det skal være mulig å konsentrere seg eller føre en
samtale. Det må være lett å kunne oppfatte tale. Romklangstiden
bør da ikke være mer enn 0,5 sekunder. Muntlig
kommunikasjon forstyrres både av bakgrunnsstøy og av enkelte
støyende aktiviteter. Ved et lydnivå på 60 dB(A) 15) må
man anstrenge seg for å føre en vanlig samtale, men allerede
ved 55 dB(A) blir kommunikasjonen forstyrret 16) .
Utstyr av forskjelllig art bør være så støysvakt som mulig.
Støy i et rom nedsettes mest effektivt ved å dempe støykilden.
Støy fra omgivelsene dempes best ved å sørge for god
isolasjon av de omliggende bygningskonstruksjoner. For å
dempe lyden kan det bl a brukes lydabsorberende plater.
2 63

2
64
Om lyd oppfattes som støy, avhenger av personen og situasjonen
samt hvor kraftig lyden er. Lyd påvirker både en persons
velvære og funksjonsevne. Lyd kan oppfattes som en
stressbelastning, men også som noe behagelig og komfortabelt
- hvis det dreier seg om fravær av uønsket lyd og om tilstedeværelsen
av ønsket lyd med ønsket kvalitet og nivå.
Lyd kan for en blind være en pekepinn om hvor han befinner
seg og bør derfor ikke bestandig elimineres helt. Lyd som
overlapper andre lyder, som brukes av blinde til å orienterer
seg bør unngås. For eksempel kan høy bakgrunnsmusikk
dempe nødvendige orienteringslyder for blinde og sterkt
svaksynte. Eksempelvis vil høy bakgrunnsmusikk i en butikk
gjøre det vanskelig å høre hvor kassaapparatene er. På
samme vis vil uønsket lyd gjøre det vanskelig å høre hvor
heisen og heisdøren befinner seg.
Den viktigste akustiske egenskap ved et rom, er romklangstiden.
Det vil si den tid det tar før lyden er dempet med
60 db. Rom med lang romklangstid oppleves som større enn
rom med kort romklangstid. Et rom med harde overflater får
lang romklangstid, mens et rom fylt med bløtt materiale får
en kort romklangstid. Mange mennesker og tekstiler i et rom
gjør romklangstiden kortere.
Synshemmede identifiserer ofte rom og plasser ved hjelp av
lyden de selv lager med fottrinn eller ved bruk av den hvite
stokken. Lang romklangstid gjør det vanskelig for synshemmede
å lokalisere hindringer. Hvis blinde og svaksynte skal
kunne benytte seg av lyd i orienteringen, er de avhengige av
en viss ekkoeffekt. Dette fordrer en konstruksjon, som ikke
gir en “død” akustikk, men på den andre side tar hensyn til
nødvendig dempning av romklangen i store rom som korridorer,
trappeoppganger, osv.
Lyd kan også benyttes spesielt til å markere viktige steder og
gi opplysninger om hvor ting befinner seg. Dagligdagens lydkilder,
som f eks et tikkende veggur, fugler, rennende vann,
samt lydkilder med ledende retningsorientering er også gode
orienteringshjelpere for blinde. Et eksempel på det siste er

2.8 Lukt
akustiske signaler for å fortelle at heisen kommer. Et annet illustrerende
eksempel er lydsignaler for blinde og svaksynte
ved fotgjengeroverganger. Disse hjelper synshemmede til å
høre hvor stolpen med signalboksen er og dermed også hvor
fotgjengerfeltet befinner seg. Disse signalene gjør at et stort
antall blinde, som ellers ikke kunne krysse gater og veier
uten en ledsager, kan ta seg fram på egen hånd.
Det forventes etter hvert at innlest tekst eller syntetisk tale
skal bli en viktig kilde til orientering for synshemmede. Systemer
hvor man aktiverer tale som forteller deg hvor man befinner
seg – med angivelse av gatenavn og husnummer – er
allerede i bruk flere steder i verden. Det er imidlertid mulighetene
som ligger i GPS-baserte systemer som forventes å gi
de største mulighetene for digital orientering i fremtiden.
Ferdig innlest orientering finnes allerede på jernbanestasjoner,
i museer og i heiser (for å fortelle hvilken etasje man befinner
seg i) men har dessverre ennå ikke den utbredelse
som er ønskelig.
En kan vel bare knapt forestille seg hvilke muligheter tale kan
gi ved f eks betjening av bankautomater, billettautomater osv.
Lukter kan anvendes til å skille forskjelllige steder som f eks.
forretninger, som ofte kan gjenkjennes på deres duft. Visse
tresorter på bord og skap, lukt av ovner og duftende planter i
en bebyggelse kan også tjene som orienteringsgivere for
blinde og sterkt svaksynte. Utendørs kan man plante forskjelllige
planter, blomster og busker, som med sin lukt og
raslende blader setter sitt preg på miljøet. 17) . Når man planlegger
utendørs miljø, bør man sørge for at det alltid er beplantning
som gir fra seg lukter eller lyder hele året. Dette vil
være til stor hjelp i orienteringen.
2 65

2
66
2.9 Øvrige sanseinntrykk
Busker og trær kan være plantet på den ene siden av en vei
og på denne måten dempe lyd, vind og samtidig gi skyggeeffekt
for svaksynte.
Fig. 21 A Fig. 21 B Fig. 21 C
Når det plantes f eks. store busker eller trær på den ene siden
av et fortau, en vei eller en hage osv, ledes vind, regn,
snø, hagl og forandringer i luftstrømmer og temperatur i en
bestemt retning i dette området. Forskjelllig beplantning vil
videre gi forskjellige sanseinntrykk. Disse kan anvendes av
blinde og svaksynte som ledelinjer.
2.10 Skilt og orienteringstavler
Informasjonssystemer kan bestå av lyd, bilder, innlest og
skrevet informasjon. Gode skilt, retningsskilt og tilstandsskilt,
(som gir en forklaring på stedets funksjon som parkering,
toalett, osv), orienteringstavler (kart, områdebeskrivelser og
modeller) og andre informasjonssystemer er avgjørende for
hvor godt blinde og svaksynte kan ferdes i og omkring bygninger
m.v.
Hvordan disse skiltene, tavler eller informasjonssystemer
skal utformes, avhenger av plasseringen - utendørs eller innendørs
- samt områdets eller bygningenes utforming.

For at veivising og skilting skal fungere godt, må dette taes
med allerede i planleggingen og prosjekteringen.
I bygninger med en logisk og enkel planløsning, med entydige
forbindelser, er det tilstrekkelig med et lite antall enkle
skilt. Innenfor et skiltsystem, bør alle skilt ha en ensartet utforming
og plassering.
En bygning kan ha flere forskjellige skiltesystemer (et for
personalet og et annet for besøkende), men for mange og for
forskjelllige skilt oppsatt på ett sted vil virke forvirrende.
Fig. 22
Plasser alltid skiltene slik at de er lette å finne og å gjenkjenne.
Det første problemet for synshemmede er det å finne et
skilt og det andre er å kunne tyde informasjonen. Skiltene
bør derfor plasseres i tilknytning til eller på en vegg umiddelbart
i nærheten av inngangsdøren, eller rett frem i gangretningen.
Ingen informasjonstavler er brukbare for svaksynte, hvis det
ikke er mulig å komme tett inntil dem. Sett derfor aldri gjenstander
foran informasjonstavler, f eks stoler, bord, blomsterarrangementer
osv. Skilt og tavler skal være plassert slik
at man kan stå og lese dem uten å stå i veien for andre.
2 67

2
68
Fig. 23
2.10.1 Valg av farger og typografi på skilt og tavler
Skilt skal være laget med en grunnfarge som står i kontrast til
veggen eller bakgrunnen, slik at det blir lett å finne. Skiltene
blir vanskelig å identifisere, hvis de er plassert mot en bakgrunn
av lavt skinnende sollys eller kunstig lys. Samtidig må
fargene på bokstavene stå i kontrast til grunnfargen på skiltet.
Skjema over fargekontraster anbefalt i England 18) :
Bakgrunn Bunnfarge Tekst
Rød murstein/mørk stein Hvit Sort, mørkegrønn/mørkeblå
Lys murstein/lys stein Sort/mørk Hvit/gul
Hvitkalket vegg Sort/mørk Hvit/gul
Grøn vegetasjon Hvit Sort, mørkegrøn/mørkeblå
Det er stor forskjell på synshemmedes behov. Det er derfor
ikke mulig å gi et entydig svar på hvilke farger som sees
best. Som nevnt ovenfor, skal det også taes hensyn til fargen
på de nærmeste omgivelsene. Jo større kontrast, jo bedre, jf.
tysk fargeskjema i bilag VI.
Tilpass bokstavstørrelsen etter leseavstanden.
Skalaen nedenfor viser størrelsen på bokstaver på skilt for
personer med normalt syn:

Leseavstand i meter Versal X-høyde i mm Skilthøyde i mm
3 15 30
5 25 50
6 30 60
10 50 100
12 60 120
15 75 150
18 90 180
20 100 200
24 120 240
Tallene bør betraktes som minimumsverdi 19) .
Som det går frem av skjemaet, har en person med normalt
syn behov for en bokstavstørrelse på 15 mm ved en avstand
på 3 m. Det anbefales å bruke en større minimums X-høyde
for synshemmede, men hvor stor den skal være er det imidlertid
vanskelig å ha en bastant mening om. Norges Blindeforbund
anbefaler at en kan rykke kolonnen ”Leseavstand i
meter” to eller tre trinn ned, slik at leseavstanden på 3 m gir
en versalhøyde på 30 eller 50 mm. (For å illustrere at dette
ikke er noe entydig område, kan det nevnes at Norges Byggforsknings
Institutt anbefaler 50 mm, mens den engelske
blindeorganisasjonen anbefaler en minste versalhøyde på
100 mm.)
Når det gjelder plassering av dørskilt, teksthøyde, skrifttyper,
farger og krav om punktskrift (jf. avsnittet om punktskrift) ble
det i USA vedtatt en lov i 1992 (fremmet av American National
Standards Institute) som skal overholdes av skiltleverandører.
Loven gjelder for permanente tilstands- og henvisningsskilt.
Her heter det bl. a.:
2.10.1.1 Skriftstørrelsen
For bokstaver og tall på skilt skal forholdet mellom bredde til
høyde være 3:5 og 1:1, og forholdet mellom strekbredde og -
høyde skal være 1:5 og 1:10.
2 69

2
70
2.10.1.2 Plassering og høyde
Der permanent informasjon kreves for rom og områder, skal
skiltene være plassert på veggen, på dørens låsside. Der det
ikke er plass på veggen ved dørens lås - også ved dobbeltdører,
skal skiltene være plassert på den nærmest tilstøtende
vegg. Høyden for plasseringen skal være 150 cm fra gulvflaten
og opp til senterlinjen på skiltet.
2.10.1.3 Opphøyde bokstaver, Braille og piktogrammer
Bokstaver og tall skal være opphøyet, med 0,8 mm bredde,
skrevet i versaler, sans seriff – eller simple seriff – og i tillegg
ha grade 2 braille. Opphøyede bokstaver skal være minst 16
mm høye – men ikke mer enn 50 mm. Piktogrammer skal ha
en beskrivende tekst direkte under piktogrammet. Dimensjonene
på kantene av piktogrammet skal være minst 150 mm i
høyden. 20) .
2.10.1.4 Overflatebehandling og kontrast
Skiltets skrift eller bakgrunn skal være eggeskallfarget, det
skal være matt eller ha en blendingsfri overflatebehandling.
Skriften og symbolene skal stå i kontrast til bakgrunnen. Lys
skrift og symboler på mørk bakgrunn, eller omvendt.
I en fortolkningsparagraf sies det følgende om overflatebehandling
og kontrast: En eggeskallfaget overflate (11 til 19
graders glans på 60 graders glossimeter) anbefales. 21) .
Forskning på området har vist, at skilt er lettere å lese for
svaksynte når skriften kontrasterer mot bakgrunnen med
minst 70 prosent.
2.10.1.5 Plassering og høyde
Der det kreves permanent informasjon for rom og områder,
skal skiltene være plassert på veggen, på dørens låsside.
Der det ikke er plass på veggen ved dørens lås - også ved
dobbeltdører, skal skiltene være plassert på den nærmest tilstøtende
vegg. Høyden for plasseringen skal være 150 cm
fra gulvflaten og opp til skiltets senterlinje.

Plasseringen av skiltet skal være slik at en person skal kunne
komme så nær som 10 cm uten å støte på gjenstander
som står i veien, eller som befinner seg innenfor dørens
svingradius.
Generelt anbefales det bruk av rene og klare skrifttyper uten
seriffer, det vil si at det bør brukes kvadratiske til vannrette
skrifttyper innenfor grotesker/blokkskrift.
Helvetica er tidligere anbefalt av Norges Blindeforbund og
forsøk gjort i USA har vist at bredde til høydeforholdet for
Helvetica, som faller innenfor American National Standards
Institute's standarder på 3:5 og 1:1, er godt lesbart for svaksynte.
Ord må ikke deles eller understrekes. Ordenes lengde gir
nemlig også viktige informasjoner.
Versaler kan anvendes til begynnelsesbokstaver og til korte
ord, mens lange ord blir mer lettleselig med alminnelige bokstaver.
Ved skilting skal store og små bokstaver brukes som i
boktrykk. Det handler om å bruke de samme ordbilder, som
man kjenner fra alminnelig lesing.
Informasjonen i punktskrift plasseres i underkant av skiltet.
2.10.2 Belysning av skilt og informasjonstavler
Informasjonstavler kan gjøres lettere tilgengelige for svaksynte,
hvis de har innebygget lys. Det er imidlertid en forutsetning
at tavlen fremstår med like god kontrast i dagslys
som i mørke. Gjennomlyste skilt skal ha negativ tekst og
symboler.
Hvis informasjonstavlen ikke har innebygget lys, skal den
være opplyst på en måte som ikke skaper blending fra noen
retning. Lysmengden på skilt/tavler kan ligge på 100 – 300
lux og lyset må fordele seg jevnt over hele flaten. Annet synlig
lys omkring skiltet/tavlen må ikke være sterkere enn be-
2 71

2
72
lysningsnivået på skiltet/tavlen. Gjenskinn av annet lys er
sjenerende for lesing av informasjon som befinner seg bak
glass. Påbuds- og varselsskilt, veiledninger, sikkerhetsforskrifter
osv bør ha en matt glassoverflate.
Skilt og informasjonstavler må være lette å rengjøre. De må
også lett kunne endres eller skiftes ut.
2.10.3 Følbare (taktile) skilt
Hvis blinde og svaksynte - som kan lokalisere et skilt, men
ikke tyde bokstavene - skal ha mulighet til å lese informasjonen
på skiltene, skal typene utføres i relieff. Det vil si opphøyede
store bokstaver, symboler og tall. Nedsenkede bokstaver,
symboler og tall, må derimot ikke forekomme. Skiltet
bør videre være med punktskrift.
Punktskrift eller Braille er de blinde og sterkt svaksyntes
egen skrift. Det er en følbar skrift, som leses med fingrene.
Når en tekst foreligger i punktskrift, er en blind derfor i stand
til å lese den uten ytterligere hjelp. Braille er det internasjonale
navnet og skyldes, at skriften er oppkalt etter franskmannen,
som oppfant den - Louis Braille. Det norske navnet
“punktskrift” kommer av at alle bokstaver, tegn og tall, utformes
med utgangspunkt i en grunnfigur som består av seks
hevede punkter.
Punktskriften er internasjonal, og det er internasjonalt bestemt
hvilken punktkombinasjon som danner bokstavene,
men ellers følger punktskriften det nasjonale språket. Det er
derfor egne nasjonale tabeller. Den norske tabellen tar derfor
hensyn til de særnorske tegnene æ, ø og å. En blind som
ikke kan lese og forstå tysk vil derfor heller ikke kunne lese
og forstå tysk punktskrift. Siden punktskrift er meget
plasskrevende i forhold til trykt tekst, brukes også bestemte
forkortelser (en slags stenografi) i ord og setninger, men utbredelsen
av dette varierer fra land til land.
Det er dessverre bare en liten gruppe blinde som er i stand til
å gjøre seg nytte av punktskrift. I Norge regner en med at

omkring 500 – 600 er aktive brukere, mens 200 – 300 kan
anvende skriftformen til merking osv. På barnetrinnet i
grunnskolen regner en med at det for hvert årskull er omkring
4 – 5 brukere av punktskrift. Det vil derfor være en stor gruppe
synshemmede som vil kunne ha nytte av skilt med symbolene
i relieff.
På det nåværende tidspunkt finnes det ingen internasjonal
standard for utforming av relieffbokstaver og –tall 22) .
Den engelske blindeorganisasjonen anbefaler også at kantene
på relieffbokstavene skal være lett avrundet. De skal
være minst 1 - 1,5 mm opphøyet, med en strekbredde på 1,5
- 2 mm. Med andre ord skal skriften være klar og mager.
Dybden skal imidlertid helst være proporsjonal med lengden
av bokstavene. Jo lengre bokstaver - jo større høyde på relieffet.
Avstanden mellom bokstavene er meget viktig ved utformingen
av relieffskilt. Står bokstavene for tett, vil det være
umulig å taktilt skille dem fra hverandre. En taktil versjon av
Helvetica Bold sans seriff er akseptabel, da det med denne
skrifttypen vil være mulig å kombinere en synlig og taktil
skrift. Se pkt. 2.11 Trykt tekst.
Formen på de taktile bokstaver er også viktig for lesbarheden,
ifølge det før omtalte amerikanske forsøk med relieffbokstaver.
Skriftstrek, som i tverrsnitt er runde, trapesaktige,
eller triangulære i de opphøyde profilene, leses raskest og
mest korrekt med fingrene. Rektangulære skriftstrek er minst
lesbare.
2 73

2
74
Et taktilt skilt som er beregnet på å skulle leses med fingrene,
må være lett å finne og riktig plassert og det skal være
mulig for leseren å komme helt inntil det. Forsøket i USA har
også vist at det kan være vanskelig å lese taktile skilt som er
plassert rett på en vegg. Er skiltflaten skråstilt i en vinkel på
45 grader, er det straks lettere å lese informasjonen.
2.10.4 Punktskrift (Braille) på skilt
Der det er hensiktsmessig, bør skiltene også ha punktskrift.
Her skal det ikke benyttes kortskrift.
Skilt med punktskrift må ikke settes for høyt eller lavt, da lesingen
skal foregå med fingrene.
Det finnes to størrelser på punktene i punktskrift standard og
large. 23) . Large - større punkter – brukes i noen land i innlæringsfasen
av punktskrift og i enkelte skolebøker og barnebøker.
I Norge benyttes kun standard punktskrift. I USA er standarddimensjonene
for punktene, fastsatt ved lov, på skilt 24) ,
slik:

Punktdiameter 0.059 inch
Mellomrom mellom punktene 0.090 inch
Horisontal avstand mellom cellene 0.241 inch
Vertikal avstand mellom cellene 0.395 inch
2.10.5 Talende skilt (Talking signs) m. m.
Mange blinde og sterkt svaksynte har dårlig følelse i fingrene.
Dette kan f eks være diabetikere, eller at hendene er
brukt til grovarbeid. Av den store gruppen som har mistet
synet i høy alder, er det mange som ikke er i stand til – eller
er motivert for - å lære punktskrift. For denne store gruppen
vil det være avgjørende at informasjonen også er tilgjengelig
i lyd.
Det er mulig med en liten fjernkontroll eller ved hjelp av trykkknapper
å aktivere en sensor eller en enhet i et skilt, som aktiverer
en talebasert informasjon. Hvordan utbredelsen av
denne teknologien vil bli, er det umulig å si, men det finnes
flere steder i Japan og USA hvor dette er forsøkt i større skala.
Siden de første forsøkene ble gjennomført og til i dag, er
teknologien i stadig utvikling og prisene er på vei ned.
Skilt med beskrivende informasjon om offentlige bygg, monumenter
og andre kulturgjenstander av interesse, er ofte
kortfattede og lite detaljerte. Med bruk av digital eller innlest
tale, kan dette enkelt utformes til en meningsfull informasjon
for synshemmede.
Samtidig er andre opptatt av GPS-baserte løsninger med
svært detaljerte kart over byer og tettsteder. Slike kartlesere
er blitt mer og mer vanlig i biler – og dermed øker tilbudet av
elektroniske kart.
Synshemmede benytter i stor grad hørselen som et orienteringshjelpemiddel
– sammen med den hvite stokken eller førerhunden
- og tolker både trafikkbilder og annen informasjon.
Bakdelen med lydbaserte orienteringshjelpemidler, er at
de ”stjeler” oppmerksomhet fra hørselssansen – noe som
2 75

2
76
kan gå på bekostning av oppmerksomheten mot andre hørselsinntrykk.
2.10.6 Taktile kart (relieffkart)
Taktile kart – som man kan føle med fingrene – kan være til
stor hjelp i orienteringen for synshemmede. Dette kan være
kart over byer, parkanlegg, stasjonersområder, større bygninger
osv. For at disse skal ha noen nytteverdi, må de være
lett tilgjengelige for utlån fra informasjonsskranken, resepsjonen
e. l. For den som har mistet synet og skal trene seg opp
til å ta seg fram med hvit stokk og/eller førerhund – mobilitetstrening
- er taktile kart ofte med på å lette forståelsen av
området som skal innlæres.
Denne type kart skal ikke være for detaljerte, men f eks vise
kommunikasjonsveiene, heiser, trapper, utganger osv. Er det
nødvendig med en mer detaljert beskrivelse av en bygning
eller et område, kan det med fordel utarbeides flere kart over
det samme arealet – men med forskjellig innhold.
Forklaringer til kartet må gjerne være i punktskrift og i stor
skrift.
For fremstilling av taktile kart, bør en kontakte fagmiljøene for
synshemmede. Dette kan være Norges Blindeforbund, eller
kompetansesentrene. Her vil en kunne få utført slike oppdrag,
eller få veiledning om hvordan informasjonen skal utformes.
Det finnes en enkel fremstillingsmåte ved bruk av oljebasert
”svellepapir”. Når dette føres gjennom en varmetrommel,
vil det som er lyst forbli flatt – mens det som en f
eks har tegnet inn med en mørk farge vil svelle opp. Med
slikt utstyr, kan en hurtig fremstille enkle diagrammer, kart
osv.
2.11 Utforming av skriftlig materiale på papir
En forutsetning for at svaksynte skal kunne lese best mulig,
ligger i at de har fått tilpasset lesehjelpemidler. Dette kan

være luper, lupebriller eller elektronoptikk (lese-TV). Dette vil
være mulig å få gjort hos optiker, eller ved landets hjelpemiddelsentraler
som folketrygden driver og som finnes i hvert
fylke. Kreves det forstørret skrift, skal det meste av dette
oppnås ved bruk av hjelpemidler.
Det blir hevdet at skriftstørrelsen er viktig for at svaksynte
skal kunne lese tekst. Like viktig er det at skrifttypen er ren
og uten seriffer = sans seriff. (Seriff er en liten fot- eller toppstrek
på antikva bokstav.) Skrift og bakgrunn må ha god
kontrast. Den aller største gruppen svaksynte består av eldre
mennesker som har macula degenerasjon – også kalt forkalkning.
Disse har mistet den sentrale delen av synet og
forstørret tekst vil for denne gruppen være av avgjørende betydning.
Med øyesykdommen retinitis pigmentosa krymper
synsfeltet (en får kikkertsyn). For denne gruppen kan en for
stor skriftstørrelse sette ned lesbarheten.
Opp gjennom årene er det samlet gode råd og erfaringer på
dette området og det blir disse vi må holde oss til – mens vi
venter på resultatene av nyere forskning.
Tidligere ble det lagt stor vekt på at svaksynte måtte ha fet
skrift. Denne påstanden er blitt nedtonet etter at en er blitt
kvitt stensiler, dårlige matriseskrivere og kopimaskiner. I
punktene nedenfor, er det altså en forutsetning at utskriften
er av god kvalitet.
2.12 Skrifttyper
De fleste skrifttyper som brukes i dag er i utgangspunktet
gode å lese. For svaksynte kan det likevel se ut som om rene
skrifttyper (f eks Arial) er å foretrekke. Disse typene kjennetegnes
ved at de ikke har seriffer og at hvert tegn er sammensatt
med lik tykkelse (vekt) i streken.
Ikke bruk uvanlige skrifttyper i dokumenter som er viktige for
mottakeren – som kontrakter osv. Kontoutskrifter må ha en
utforming med tydelige tall, da det for mange svaksynte vil
2 77

2
78
være vanskelig å skjelne tallene 3, 5 og 8 – 5, 9 og 6. i enkelte
skrifttyper.
2.13 Skriftstørrelse
Skriftstørrelsen måles i punkt (forkortet p). 8 – 10 p (som betyr
at bokstaven x har en høyde på 1 – 1,5 mm) er ofte brukt i
publikasjoner. Dette er ikke stort nok for mange lesere – og
for sterkt svaksynte er det ubrukelig.
Både Norges Blindeforbund (og det engelske blindeforbundet
– RNIB) mener 12 punkt skriftstørrelse bør være standard
(bokstaven x ca 2 mm høy). For materiell beregnet spesielt
for svaksynte, bør skriftstørrelsen være 14 – 16 punkt.
Imidlertid er det vanskelig å være bastant i disse kravene, da
både skrifttype, fethet, kontrast, papirtype osv vil ha innflytelse
på lesbarheten. Skriftstørrelser over 20 p i løpende tekst
gir ingen bedring i lesbarheten.
2.14 Fethetsgrad
Svaksynte foretrekker skrifttyper som har en ensartet strek
(se punktet over). I disse tilfellene vil normal eller middels fet
skrift være best. Er skriften for lett, vil den være vanskelig å
se, selv om kontrasten er aldri så god.

2.15 Linjeavstand
Avstanden mellom linjene vil være med på å bestemme lesbarheten
– og det blir like galt enten den er for stor eller for liten.
Linjeavstanden måles også i punkter (p) og bør være 10%
større enn skriftstørrelsen. Eksempler på passende skriftstørrelse/linjeavstand
kan være 8/8 p, 9/9,5 p, 10/11 p, 12/13,5
p, 14/16 p.
2.16 Linjelengde
For synshemmede som må holde teksten nært, vil det være
gunstig med relativt korte linjelengder for å unngå store bevegelser.
Linjelengden måles i cicero (forkortet Cic). 1 Cic = ca. 4,5
mm. Linjelengder på minimum 12 og maksimum 25 Cic er
gunstig. En A4 side med 2 - 3 spalter er lett å lese under forutsetning
av at spaltene er godt adskilt.
2.17 Tegnavstand – rett høyremarg
Amerikansk forskning har vist at ved å minske skriftstørrelsen
til grensen for det lesbare (ved bruk av forstørrende hjelpemidler)
for en gruppe svaksynte, greide deltakerne å lese
skrifttypen Courier (som har fast avstand mellom tegnene)
bedre enn Times (hvor avstanden er proporsjonal).
Ikke press sammen (kondenser) eller strekk teksten for å få
en rett høyremarg. La heller høyre marg være ujevn. Tydelig
avstand mellom ordene øker også lesbarheten, så la den
være permanent – ikke press sammen eller øk avstanden
mellom ordene for å få til rett høyremarg.
2 79

2
80
2.18 Store bokstaver
Selv om store bokstaver er lettere å lese (f eks i overskrifter),
blir lesbarheten nedsatt hvis dette brukes i større tekstmengder.
2.19 Kontrast
En viktig faktor for lesbarheten er kontrasten mellom skriften
og papiret den er trykt på. Både skrifttyper, fethetsgrad, farge
og papirets overflate er avgjørende for lesbarheten.
Svart skrift på hvitt eller gult papir gir veldig god kontrast. Er
det ønskelig å bruke papir med annen farge, bør denne ikke
være for utpreget.
Er det ønskelig å bruke annen skriftfarge, blå, grønn, rød eller
brun, må fargemetningen være høy. Unngå gult, da denne
fargen for mange nesten er usynlig. Unngå bleke farger
på farget bakgrunn – som for eksempel grå på blå.
Men alle er vi forskjellige – og noen vil ha det motsatt. Negativ
fremstilling – hvit skrift på svart, eller en annen mørk farge,
vil også kunne gi et godt lesbart resultat for mange
synshemmede under forutsetning av at skrifttypen, fethetsgraden
og størrelsen er riktig. Unngå liten skrift. Unngå også
tynt skriftsnitt, med fare for at skriften nesten vil forsvinne
hvis fargene glir ut i trykkeprosessen.
I dag er det en utstrakt bruk av raster (fargetoner i bakgrunn)
for å understreke innholdet i teksten. Dette minsker
kontrasten og bør unngås.
2.20 Papirkvalitet
Selve papirkvaliteten kan også være avgjørende for lesbarheten.
Glanset papir – slik som i kunstkalendere osv – vil re-

flektere alt for mye lys. Er papiret for tynt, vil trykksverten fra
baksiden skinne gjennom og redusere lesbarheten.
I den papirbaserte utgaven av denne boken har vi brukt papirkvaliteten
G-print, 115 g som gir en fin overflate samtidig
som den ikke reflekterer for mye lys.
2.21 Bildetekster
Unngå å legge tekst på bilder. Må dette gjøres, er det best
om teksten blir satt på et lyst parti av bildet for å oppnå god
kontrast.
Vær presis i utformingen av bildetekster. Bruk gjerne få, men
velvalgte ord.
Ikke bruk liten og/eller kursivert skrift til bildetekst. Denne informasjonen
er også viktig for den som har nedsatt syn og
må være godt lesbar.
2.22 Tinkers fargeskala.
Lesehastighet og mulighet til avstandslesing har sterk sammenheng
med kontraster. Her spiller fargekombinasjoner en
viktig rolle. Svart tekst på hvit bunn er det som gir størst lesehastighet
i løpende tekst. Deretter kommer grønt på hvitt,
blått på hvitt og svart på gult. For lesing av enkle ord, gir
også disse fire kombinasjonene den beste lesbarheten på
lengre avstand. (Kilde: Preston, Schwankl & Tinker
(1932). 25)
2.23 Elektronisk informasjon – informasjonstavler
Informasjon fra skjerm brer om seg og den finnes i dag i all
form for trafikkinformasjon på flyplasser, buss- og togstasjoner
– og om bord i mange fremkomstmidler. Du finner det i
køsystemer, biblioteker osv.
2 81

2
82
Selv om informasjon på skjerm kan være vanskelig for alle i
skarpt lys – eller på lang avstand - vil det likevel være avgjørende
for sterkt svaksynte at plasseringen er slik at en kan
komme nært inntil skjermen og at den er i riktig høyde.
Digital TV er allerede en realitet. En forventer en kraftig økning
i interaktiv bruk av dette mediet, alt fra å slå opp i rutetabeller
– til å ordne med betaling av regninger. Stadig flere
får også høyhastighets tilknytning til Internett.
Skrifttypen Tiresias Screenfont ble utviklet for teksting på digital
TV i Storbritannia av et team under ledelse av Dr. John
Gill (Chief Scientist RNIB - Royal National Institute for the
Blind). Denne er nå blitt offisiell standard for The UK Digital
Television Group som font for interaktiv televisjon.
Denne skrifttypen er kompatibel med dagens skjermteknologi
og programvare. I tillegg til TV-skjermer er den også tilrettelagt
for PC-skjermer, oppslagstavler og skilt.
Tegnsettet er også tilrettelagt for samisk 26) .
2.24 Informasjonsteknologi, betalingsautomater, elektroniske
køsystemer osv.
Selv om informasjonsteknologien har positive sider – også
for synshemmede - er det ikke til å komme fra at det også er
store problemer på dette området.. ”
Som eksempler på områder det er behov for tiltak kan
nevnes:
• Telefoni
• Elektroniske informasjonssystemer
• Minibanker, billetautomater osv.
• Betjeningsterminaler, f eks fjernkontroller
• Telefakser
• Internettsider

Det grafiske brukergrensesnittet i datamaskiner, mobiltelefoner
osv. skaper problemer som i beste fall løses for blinde og
svaksynte lenge etter at det er tatt i bruk for seende.
For blinde og svaksynte er et av hovedproblemene at det
ikke er en krav til standard, for å kunne legge ut sider på Internet.
Reglene finnes, men det får ingen konsekvenser for
den som lar være å ta hensyn til disse. Dermed vil forstørringsprogrammer,
talesynteser, eller punktskriftsdisplayer
ikke kunne fange opp informasjonen på en forståelig måte for
den synshemmede.
Dette får betydning på mange områder, både i undervisning,
hjemmebruk, på arbeidsplassen og tilgjengelighet til f eks
dagsaviser og annen nettbasert informasjon.
I dag er blinde og svaksynte avhengige av punktskrift, kassetter
og CD-er for mye av den informasjonen en ønsker –
eller må ha. Hvis teknologien kunne gjøres tilgjengelig uten
bruk av spesielle hjelpemidler, ville dette være både inkluderende
og en besparelse for samfunnet.
Norges Blindeforbund vil sette frem krav om at fremtidige
løsninger basert på informasjonsteknologi, må være mulig å
bruke for synshemmede. Det er de ikke i dag.
2.12.1 Tilgjengelighet til World Wide Web
At utviklingen av Internet skulle eksplodere slik tilfellet er i
dag, var det ikke mange som kunne forutsi. Så sent som i
1995, var dette noe for ”spesielt interesserte”. Dette var også
tilfelle for gruppen synshemmede – som da måtte bruke
DOS-baserte programmer. Etter å ha blitt satt helt på sidelinjen
i forhold til den nye utviklingen, har det gått bemerkelsesverdig
fort å få produsert verktøy slik at synshemmede i stor
grad igjen kan få ta del i de mange mulighetene som nettet
gir. Dette skjer i form av skjermtolkingsprogrammer som ”forstår”
det grafiske grensesnittet” – og som formidler dette
gjennom talesyntese, punktskriftsdisplay (leselist), eller forstørringsprogrammer.
2 83

2
84
Internet er imidlertid i stor grad preget av ”lovløse tilstander”,
hvor en utformer sin informasjon akkurat slik det måtte passe
en selv. Imidlertid er det nå kommet flere initiativ for å få i alle
fall ansvarlige innholdsleverandører til å følge standarder
som gjør informasjonen på nettet tilgjengelig for alle grupper
funksjonshemmede.
W3C (World Wide Web Consortium) er det toneangivende
organ i dette arbeidet – og det forventes at i alle fall offentlig
informasjon må følge disse standardene. I april 2003 ble det
innen EU dannet et konsortium, som foruten W3C består av
23 organisasjoner. EuroAccessibility Consortium skal arbeide
mot en felles metode for å evaluere tilgjengelige hjemmesider
– med den felles forståenlsen at tilgjengelighet er en
nøkkelfaktor for integrering av funksjonshemmede i samfunnet.
(Mer om dette finner du på www.euroaccessibility.org.)
Vi skal her bare komme med de grunnleggende tankene for
gode Web-sider for synshemmede – for til slutt å henvise
spesielt interesserte til mer utfyllende informasjon på nettet.
Et tilgjengelig Web-område – er et område som er tilgjengelig
for alle. Dette betyr for synshemmede at bilder og illustrasjoner
har en alternativ tekst. Dette er slett ikke vanskelig –
og budskapet blir oppfattet av flere.
2.12.1.1 Hva skal du tenke på
Et av tiltakene til W3C er Web Accessibility Initiative (WAI)
og her finner vi grunnlaget for informasjonen nedenfor.
2.12.1.2 Bakgrunn, tekst og farger
• Velg bakgrunn med kun én distinkt farge, uten vannmerker
eller bilder.
• Hvilken farge som velges på bakgrunn og tekst er ikke
så viktig, bare kontrasten mellom disse er god.
• Det er viktig at ditt valg av farger kan overstyres av
brukeren ved å velge tilrettelagt visning i nettleseren.

(Enkelte svaksynte er avhengig av å se informasjonen
i sort på hvitt - eller omvendt.)
• Om mulig bør du unngå å bruke grafikk i stedet for
tekst. Teksten kan endres av brukeren, i motsetning til
grafikk.
• Ikke bruk store mengder tekst i kursiv da dette forstyrrer
lesingen.
• Det er ikke nødvendig å bruke stor skriftstørrelse, den
synshemmede kan selv velge skriftstørrelse i nettleseren.
Standard (middels) - skriftstørrelse er bra.
• Vær sikker på at du velger en skrifttype med relativ
fontstørrelse - siden enkelte nettlesere ikke er i stand
til å overprøve faste fontstørrelser.
• Ikke understrek store tekstblokker, da dette gjør lesingen
vanskeligere både for blinde og svaksynte.
Understreking nyttes dessuten i lenker og kan derfor
føre til misforståelser.
• Større mengder med STORE BOKSTAVER er også
vanskeligere å lese for synshemmede og bør nyttes
med varsomhet.
• Vær konsekvent ved bruk av titler (headings) og undertitler.
I noen nettlesere kan den synshemmede enkelt
gå fra tittel til tittel og dermed enkelt få oversikt
over siden.
2.12.1.3 Grafikk - bilder og image maps
Tekstsider må aldri lagres som bilder. Synshemmede som
bruker tale, punktrift, eller tekstbaserte nettlesere vil ikke
kunne lese slike sider.
Gi bilder og image maps alternativ tekst. Synshemmede vil
på denne måten lett kunne få oversikt over hva som finnes
på siden.
Bilder må forklares ved bruk av såkalt alt-tekst i HTMLkoden.
Når bildet ikke vises, synes i stedet en kort og forklarende
tekst.
2 85

2
86
En image map er et bilde der objektet er gjort klikkbart med
lenke til et annet dokument. Det kan være et ”kart” over
webområdet, eller en meny med knapper på startsiden. Ennå
er det bare mulig å sette en alt-tekst på selve bildet, ikke på
de lenkede objektene i bildet. Derfor er det viktig også å ha
lenker i tekst.
Tekstversjon av lenker er nødvendig for at brukere med
skjermlesere eller tekstbaserte weblesere skal kunne komme
seg videre til annen informasjon. Derfor må samtlige lenker
i en image map finnes som tekstlenker i samme dokument
eller i et annet dokument. Angi i så fall med alt-tekst i
bildet hvor disse tekstlenkene finnes. Hvert lenkede objekt
må være et separat bilde med alt-tekst. HTML versjon 4.0
har nye og tilgjenglige løsninger for å håndtere image maps.
Hvis bildet er avgjørende for forståelsen av innholdet, er det
ikke tilstrekkelig med alt-teksten for å beskrive bildet. Plasser
i stedet en D-lenke (Description link) inntil bildet. D-lenken
må lede til en fil med tekstbasert beskrivelse.
2.12.1.4 Frames – rammer
Det er flere problemer forbundet med rammer for sterkt
synshemmede brukere. Først og fremst skyldes dette at ikke
alle skjermlesere takler disse, dernest vil rammer fremstå
som forvirrende og vanskelig å få oversikt over.
Tilby en alternativ versjon uten rammer som kan nåes ved en
tekstlenke, som du plasserer øverst til venstre i dokumentet
– eller i NOFRAME-elementet i koden. (Den teksten som vises
når webleseren ikke kan vise rammer.)
Sørg for at den alternative teksten fremstår som meningsfull
og at det finnes lenker derfra til de andre sidene på ditt webområde.

2.12.1.5 Tabeller
HTML 4.0 er utvidet med flere nyheter som gjør at tabeller
kan nyttes med stort hell. En skal imidlertid unngå en kompleks
tabellstruktur, da dette gjør det vanskeligere for brukere
av tale eller leselist (braille display) å navigere og dermed å
skjønne formålet. Lange tekster i spalter gjør det vanskelig å
bruke skjermleser. La i stedet teksten flyte i en spalte, eller
lag spalter med stilmaler. Lager en spalter med stilmaler
(CSS – Cascade Style Sheets) kan en bruke en egen stilmal
uten spalter på dokumentet, eller vise det uten stilmal.
2.12.1.6 Manøvrering
Ikke alle er I stand til å bruke mus. Er man blind, er det umulig
å se hvor pekeren befinner seg på skjermen. For svaksynte,
eller de som har motoriske problemer, vil det være vanskelig
å manøvrere musen til det riktige stedet i bildet. Enda
verre blir det hvis en skal treffe et bevegelig element – så
legg ut alternative tekstlenker.
Tabulatoren brukes ofte av synshemmede for å manøvrere
omkring på siden. I utgangspunktet når en hvert element slik
det er definert i HTML-koden. Som regel er dette greit, men
av og til vil det virke mer fornuftig å sette opp en annen rekkefølge
ved hjelp av TABINDEX-attributten.
I Norge har Deltasenteret, som nå er en del av Avdeling for
levekår i Sosial- og helsedirektoratet
(www.shdir.no/deltasenteret) vært en pådriver for tilgjengelighet
på nettet her i Norge. Der finnes meget god og nyttig
informasjon hvis du vil gå dypere inn i problemstillingene
omkring dette temaet. I Sverige er Hjälpmedelinstitutets
(www.hi.se) beskrivelse av den praktiske fremgangsmåten
meget godt presentert. I Danmark har Dansk Blindesamfund
sammen med bl. a. Center for Ligebehandling av Handicappede
kommet med gode råd om hvordan man bygger opp tilgjengelige
internettsider.
2 87

2
88
2.12.2 Betalingsautomater og elektroniske køsystemer
I vår hverdag er det nesten ikke grense for digitaliserte
bruksområder – særlig hvis disse kan erstatte menneskelig
innsats. Dette finner en nå i billettautomater, informasjon på
busser og tog – og ikke minst i forbindelse med visning av
hvilket nummer som blir betjent i et køsystem. Denne type informasjon
er meget vanskelig for svaksynte å oppfatte – og
for blinde er det naturligvis umulig. Vanskelighetene for
svaksynte er flere. For det første er det problematisk å se
forskjell på flere alfanumeriske tegn – f eks tallene 0 og 8, 5
og 6, 9 og 0. I tillegg er disse displayene plassert så høyt at
svaksynte ikke har mulighet til å komme nært nok til å kunne
utnytte sin synsrest.
Automater og annet utstyr skal også kunne betjenes av
blinde og svaksynte. Bruk av berøringsfølsomme (touch)
knapper og skjermer er så og si umulig – og de fleste er
derfor ubrukelig uten ekstra tilpasning for synshemmede.
Det finnes allerede teknologi som er brukt i minibanker og
betalingsautomater som gjør disse brukbare for blinde og
svaksynte. Dette ser ut til å være et direkte resultat av at det i
USA og Canada er innført lover med krav om tilgjengelighet.
En grunnforutsetning får tilgjengelighet til betalingsautomater
og minibanker, er at de er plasert slik at synshemmede
enkelt kan finne dem, at de er godt opplyst – uten blending
fra lyskilder eller dagslys og at det er et akseptabelt støynivå.
Da det må forventes at det vil være flere leverandører både
av minibanker og betalingsautomater representert på det
norske marked, må det stilles rammekrav for utformingen –
slik at det enkelt vil være mulig å benytte de ulike merker og
modeller.
Minimumskrav til betalingsautomater og minibanker i Norge
må være:

• Standard numerisk tastatur, med taster for valg av
tjenester tydelig adskilt. Tydelig taktilt merket 5-tall og
taster for å bekrefte – eller avbryte – valgt tjeneste.
Dette skal ikke kunne erstattes av, men eventuelt
komme i tillegg til, touch-betjening.
• Det skal være mulig å velge alternativ størrelse på
den skjermbaserte informasjonen. Lysstyrke og
kontrast i skjermen må være så god at informasjonen
er tydelig selv i dagslys.
• For blinde og sterkt svaksynte skal det være mulig å
få tilgang til all nødvendig informasjon via syntetisk
tale. Dette bør skje ved hjelp av et ”telefonrør”,
alternativt et standard uttak for hodetelefon (som den
synshemmede selv har med) da dette er mer
hygienisk Talevolumet må kunne justeres.
• I den nye standarden for bankkort bør en kunne
aktivere tilpassede funksjoner. Nnår en svaksynt
setter inn kortet skal f eks skriftstørrelsen og
kontrasten i skjermen justeres i henhold til
informasjonen i kortet.
• Det finnes allerede en standard som gjør det mulig å
vite hvilken vei en holder kortet, ved at det nedre
halvdel på høyre side av kortet er skåret ut en liten
innsvinget bue. På denne måten kan alle – også de
med godt syn – sette inn kortet riktig ved første forsøk.
Dette burde finnes på alle kort, alternativt være mulig
å få utført på bestilling.
Elektroniske køsystemer finner vi etter hvert på postkontorer,
i bankene, på flyplasser osv. Disse automatene kan
naturligvis ikke brukes av blinde og svaksynte, med den
utformingen de har i dag.
Til tross for flere prosjekter – både i Norge og ellers i verden
– ser det ut til at køsystemene ikke vil være tilfredsstillende
uten menneskelig assistanse. Dette ser ut til å fungere i
folkerike land – som Japan – mens det i Norge nettop er den
menneskelige faktor som er valgt bort på grunn av
kostnadene.
2 89

2
90
Skal et køsystem fungere for blinde og sterkt svaksynte, må
følgende krav innfris:
• Stand for trekking av nummer må være lett å finne
umiddelbart ved inngangen. Stedet bør markeres ved
bruk av ledelinjer og et standardisert lydsignal.
• Det må være mulig å få vite hvilket nummer en har
trukket og hvilket som betjenes. Dette må være i form
av tale og store tydelige tall.
• En må få vite når ens eget nummer er klart for betjening.
Dette kan skje enten ved tydelig opprop i lokalet,
eller også ved at selve ”kølappen” er en digital enhet
som vibrerer og blinker, eller har syntetisk tale. (Dette
benyttes en del i Japan.)
• Det er en forutsetning at en kan ledes frem til det stedet
en skal bli ekspedert. Dette kan også foregå ved
bruk av lyd og i tillegg ved bruk av gode ledelinjer.
• Selv om det kan virke selvmotsigende, må systemet
fungere så diskret som mulig. Det er ikke hyggelig å
”være på utstilling” og det vil skape motvilje hos betjeningen
hvis systemene er støyende.
• Sist, men ikke minst, bør det utarbeides en standard
som gjennomføres over alt. Det vil da bli mulig å benytte
seg av post, bank osv. uten å være avhengig av
ledsager.
Fotnoter
6) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og
innretning med henblik på handicappedes færden”, DS-
Håndbog 105, Dansk Standard, 1995, s. 24.
7) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og
innretning med henblik på handicappedes færden”, DS-
Håndbog 105, Dansk Standard, 1995, s. 24.

8) Karsrud, Kjetil: “Orienteringshemmet. Blindes og svaksyntes
krav til fysisk planlegging - en vegleder”, Norges Blindeforbund,
Universitetsforlaget, Oslo, 1989, s. 22.
9) En høy metningsgrad gir veldig mørke, dype farger – som
ikke kan bli dypere før de blir sorte.
10) Uttrykk for en stor eller liten forskjell i lyshet (sort/hvit,
mørk/lys) eller farge, som oppfattes f eks mellom en
gjenstand og dens bakgrunn.
11) Belysningsstyrke er et udtryk for hvor mye lys som treffer
en overflate. Belysningsstyrken angis i lux.
Belysningsstyrken måles med et luxmeter.
12) K = Forkortelse for Kelvin. Fargetemperaturen måles i
Kelvin. Lav fargetemperatur angir “varmt” lys, for eksempel
har en glødelampe en fargetemperatur på ca. 2.700 K, mens
det finnes lysstoffrør som har fargetemperaturer fra ca.
2.700-7.000 K. Høye fargetemperaturer (over 3.000 K) betegnes
som “kaldt lys”.
13) Hvordan lyset gjengir fargene i lokaler beskrives med en
fargegjengivelsesindeks, måleenheten Ra, som er basert på
en subjektiv sammenligning av 8 internasjonalt anerkjente
fargeprøver, belyst ved samme fargetemperatur av henholdsvis
en referanselyskilde og den lyskilden som prøves.
Fargegjengivelsesinneksen har tall mellem 0 og 100. Jo
større tall, jo bedre fargegjengivelse.
14) Betegnelsen ”pulverrør” kommer av de pulverbeleggene
som finnes på innsiden av lysstoffrøret. Tallene 3 og 5 betyr
at pulveret består av 3 eller 5 fosfortyper om er blandet
sammen.
15) dB(A) vil si at det ved en måling er brukt et filter som er
tilnærmet ørets oppfatning av frekvens i støyen. De lave og
helt høye frekvenser dempes.
2 91

2
92
16) “Lydforhold i kontor-, daginstitutions- og skolebyggeri.
Problemstillinger og handlingsmuligheder”, utarbeidet av
Laboratoriet for Akustik, Damnarks Tekniske Universitet,
Bygge- og Boligstyrelsen, rapport, november 1995, s. 39.
17) Se “Danmarks første landsdækkende publikation om
skov/naturstier og haveanlæg for blinde og svaksynte”,
Dansk Blindesamfund, København, 1993.
18) Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson, Rod: “Building Sight.
A handbook of building and interior design solutions to include
the needs of visually impaired people”, Royal National
Institute for the Blind, London, 1995, Chapter 8, Signs and
notices, s. 125.
19) “Vägvisning. Handbok i skyltning av byggnader”, Den
svenske byggestyrelse, november, 1972.
20) 3586, Federal Register/Vol. 56, No. 144, July 26,
1991/Rules and Regulations,
21) Et glossimeter er et måleapparat, som måler glansen ut
fra forskjelllige innfallsvinkler. Normalt er innfallsvinkelen 60
grader.
22) Den svenske blindeorganisasjonen anbefaler at relieffbokstaver
skal være 15 - 40 mm høye for at de lett skal kunne
leses med fingrene. Det engelske blindeforbundet
snakker om en minimumshøyde på 15 mm og maksimal
høyde på 60 mm. “Synligt och kännbart. En bok om
synskadade och miljön”, Synskadades Riksforbund, 1981, s.
27; Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson, Rod: “Building Sight.
A handbook of building and interior design solutions to include
the needs of visually impaired people”, Royal National
Institute for the Blind, London, 1995, Chapter 8, Signs and
notices, s. 125.
23) Størrelsen på punkter:
1. Standard

a. horisontal punkt-til-punkt avstand: 2,5 mm
b. vertikal punkt-til-punkt avstand: 2,5 mm
c. horisontal figur-til-figur avstand (punkt 1 til punkt 1); 6,1
mm
d. vertikal linie-til-linie avstand (punkt 1 til punkt 1): 10 + - 0,1 mm
2. Large
a. 3,5 mm
b. 3,5 mm
c. 9,5 mm
d. 12 mm
Det enkelte punkts diameter er den samme for standard og
large (1,5 + - 0,1 mm).
Instituttet for Blinde og Svaksynte, Hellerup.
24) 35686, Federal Register/Vol. 56, No. 144, Friday July 26,
1991/Rules and Regulations,
25) Se Tinkers fargeskala som bilag.
26) Ytterligere informasjon finnes på adressen
www.tiresias.org
2 93

2
94

Tilgjengelighet
innendørs
2 95

3
96
3 Tilgjengelighet innendørs
Dette kapittelet handler om at de grunnleggende prinsipper
for utforming av miljøet – slik det blir hevdet i kapittel 2 – faktisk
i praksis kan tjene som utgangspunkt for å skape hensiktsmessige
boliger og andre bygninger for blinde og svaksynte.
3.1 Plan- og bygningsloven og andre lover og forskrifter
Den norske Plan- og bygningsloven er ment å skulle ivareta
hele befolkningens behov for både boliger og andre bygninger.
Sammen med forskrifter og regler skal dette danne grunnlaget
for tilgjengelige bygninger for funksjonshemmede – og
dermed også blinde og svaksynte. Det er naturligvis andre
lover og regler som får betydning for hvordan anvendelighet
og tilgjengelighet skal ivaretas, bl. a. husbankens krav til
standarder for ulike bygg som må oppfylles før lån og utbedringstilskudd
blir gitt. I tillegg er det gamle ordet ”byggeskikk”
kommet i dagligtalen. I dette ordet ligger det tanker om samspill
mellom bygninger og miljøet omkring – både der vi bor
og der vi arbeider, eller ferdes for øvrig.
For blinde og svaksynte har lover og forskrifter bare delvis
vært forpliktende og lite omfattende. Det kan se ut som om
det har vært lettere å ta hensyn til bevegelsesproblematikken
– hvor det meste er blitt angitt i form av fysiske beregninger.
Det virker som om det er lettere å beregne størrelsen på et
rom for å kunne snu en rullestol - enn det er å stille krav til
lysforhold og fargevalg for synshemmede.
For bygninger som er ment å skulle fungere for allmennheten,
er det gang på gang påpekt at lover og forskrifter ikke er
fulgt – eller at det er gitt dispensasjon fra kravene. Dette har
særlig gått ut over ulike grupper funksjonshemmede.

Omkring i verden er det valgt forskjellige måter å tilnærme
seg tilgjengelighetsproblematikken på. Nå nyttes oftere begrepet
”antidiskriminering” og i dette ligger bl. a. muligheten
for funksjonshemmede til å hevde at en blir diskriminert når
tilgjengeligheten ikke er blitt ivaretatt. I USA går en detaljert
til verks i form av at lovgivingen skal hindre diskriminering.
Dette har ført til større tilgjengelighet, særlig til offentlige
bygg (og i tillegg arbeid, transport og utemiljø). Denne tankegangen
har ennå ikke hatt den samme gjennomslagskraften i
forhold til tilgjengelighet til det fysiske miljøet i de enkelte
land i Europa, eller EU.
For å finne de norske tankene om tilgjengelighet er det lettest
å slå opp i veiledningen til teknisk forskrift til plan- og bygningsloven,
kapittel 10 Brukbarhet. Disse er senest revidert i
2003.
I nybygg, ved påbygging, eller omfattende ominnredning av
bygninger, vil det være kun bagatellmessige meromkostninger
med å tilrettelegge for synshemmede. En trenger heller
ikke å senke kravene til estetikk eller arkitektonisk utforming.
Tvert i mot viser det seg at slike bygg får et mer funksjonelt
design – hvor også fullt seende kan glede seg over
lys, fargevalg og andre praktiske detaljer.
3.2 Bygningskonstruksjon
- offentlige og private bygninger
En bygning skal konstrueres logisk. Viktige funksjoner skal
finnes der det er naturlig å lete etter dem. Garderobe, toaletter,
heis og trapper bør være logisk gruppert i nærheten av
hverandre og ikke være spredt rundt i bygningen. Hvis en
finner lignende funksjoner på samme sted i hver etasje, er
dette ideelt.
Bærende søyler må ikke være plassert i gangarealet. Der det
finnes slike, må disse være tydelig merket, med farger,
dekorasjon, eller noe som virker beskyttende.
3 97

3
98 Fig. 24
3.2.1 Minstekrav til fargesetting i en bygning
Inngangsdøren til en bygning, skal alltid ha en farge som står
i kontrast til inngangspartiet eller fasaden for øvrig. Innvendige
dører skal på samme måte ha en farge som står i kontrast
til veggfargen. Dørkarmer bør males i en farge som står i
kontrasttil både dør og vegg.
Det er en misforståelse, å tro at en er nødt til å benyttes sterke
farger – men en toneforskjell er nødvendig. For de fleste
synshemmede, vil f eks en mørk grå dør mot en grå vegg,
være nok. En må også huske kontrast for å kunne se dørhåndtak.
Hvis fellesrom har navn og nummer, må man også tenke
kontraster og for blinde er det en uvurderlig fordel om utformingen
også er i relieff.
Vegger og tak skal males i farger som ikke er lysabsorberende.
Svaksynte foretrekker som oftest lyse vegger.

Gulvbelegget skal ha en farge som står i kontrast til veggene.
En måte å skille dette på, er å benytte gulvlister med en kontrastfarge.
3.2.2 Resepsjonsområdet
Resepsjonsområdet i et bygg skal først og fremst fungere
som et knutepunkt, som leder en frem til husets ulike funksjoner.
Her forventer en å finne informasjon om dette, f eks
hvor man kan finne avdelinger, kontorer, heiser, trapper, toaletter,
telefon osv.
Tilstøtende områder, som korridorer, trapper, heiser, toaletter
og innganger til kontorer, skal være lette å identifisere. God
design, gjennomtenkt bruk av farger og materialer, vil gjøre
dette mulig.
Resepsjonsskranke bør finnes i umiddelbar nærhet av inngangspartiet,
sammen med en eventuell informasjonstavle.
For synshemmede er en betjent resepsjon naturligvis det
beste.
fig. 25
I en resepsjon, bør skranken ha en farge som tydelig skiller
den fra omgivelsene. På denne måten blir den lettere å finne
for svaksynte. Det er heller ikke ønskelig med en glassvegg
– særlig hvis denne i tillegg har et lite ”Tal her” område. Dette
er vanskelig å finne for synshemmede. Høyden på skranker
3 99

3
100
skal ta hensynt til flere typer funksjonshemming, men en del
av denne bør være så høy at det er enkelt å kunne gjøre notater.
Ved planleggingen av resepsjonsområder, er det også
viktig å tenke på akustikken. Synshemmede vil ha vanskelig
med orienteringen om det er for mye bakgrunnstøy.
3.2.2.1 Belysning ved resepsjonsområdet
Det må være lys som faller ned på både betjeningen og selve
skranken. Hyller for telefonkataloger osv, skal også være
godt belyst for at synshemmede skal kunne få nyttiggjort seg
av informasjonen som finnes der. Her gjør en ofte notater,
fyller ut skjemaer eller lignende. Her kan det med fordel nyttes
punktbelysning, men da må disse være montert med tanke
for at det ikke skal skapes skygge, reflekser osv. Det skal
under alle omstendigheter være god allmennbelysning i dette
området.
Er lyskildene riktig plassert, vil de også kunne fungere som
en ledelinje frem mot resepsjonen i større rom.
3.2.3 Offentlige toaletter
Offentlige toaletter skal være lett tilgjengelige og det skal
være lett for blinde og svaksynte å skjelne mellom dame- og
herretoalettene. Dette gjøres med taktile piktogrammer, av
henholdsvis mann og dame. Piktogrammene kan i tillegg ha
merking i form av punktskrift.
For blinde, som orienterer seg ved å føle seg frem, er det en
fordel om toaletter og vaskeavdeling er fysisk atskilt. I vaskeavdelingen
skal man lett kunne finne både vask, såpe, tørkemuligheter
og eventuell papirkurv. For synshemmede er
det gunstig hvis speil er montert slik at det er mulig å komme
helt inntil. Lys skal være montert slik at dette ikke reflekteres
av speilet. Se også avsnitt 3.3.4 Badeværelset og toalettet.
Er det snakk om betalingsautomater for å komme inn på toalettet,
må disse også kunne benyttes av blinde og svaksynte.
Sentralt plasserte automater, hvor man på et panel skal tryk-

ke for adgang til et spesielt toalett, er ubrukelig for
synshemmede. Da er det straks bedre med et myntinnkast
på hver dør, hvis disse er tydelig merket og lette å betjene.
3.2.4 Kommunikasjonsveier (naturlige ferdselsårer og
gangarealer)
Gangarealene, både fra hovedinngang og de enkelte etasjer,
må være lette å finne og en må kunne ta seg frem uten uventede
hindringer.
Når en kommer inn i en bygning, forventer en å finne resepsjon,
informasjonstavler, trapp eller heis. Ved å ha gode og
riktig plasserte lyskilder i taket, kan disse fungere som ledelinjer
i gangbanen. Sammen med kontrastfarger og variasjon
i materialvalget, vil dette kunne lede hen mot de viktige stedene.
Lyskildene kan ofte være til stor hjelp i orienteringen på
kommunikasjonsveiene. Dette kan f eks være blendingsfrie
lysstoffrør i korridorens lengderetning. Får lettere å kunne
finne fram til utgangen eller heisen, kan disse områdene ha
ekstra belysning. Går lysstoffrørene i lengderetningen, kan
det f eks ved en utgang være et lysstoffrør på tvers av denne.
Lyset skal på disse stedene uansett være ekstra godt.
3.2.4.1 Korridorer
Synshemmede har problemer med både smale og veldig
brede korridorer. I de smale, vil det ofte bli trangt når en
kommer med hvit stokk eller førerhund, Er korridorene ekstra
brede vil en ha lettere for å miste retningen. 28)
Vegg-til-vegg-tepper gir en helt død akustikk. Dette hemmer
blinde i orienteringen og en vil f eks ikke så lett oppfatte møtende
– og hvor disse befinner seg i gangarealet. Å bruke
teppe som ledelinje er derimot utmerket, hvis det er lagt midt
i en korridor og har kontrastfarge til gulvet for øvrig.
3 101

3
102
Korridorer og gangarealer i sin alminnelighet bør være så
korte som mulig, da dette letter orienteringen for alle.
Ved nyplanlegging av korridorer bør retningsendringene
være 90 grader. Buede eller skrå vinkler bør unngås. I lange
korridorer kan det med fordel være hvileplasser. Er det i slike
korridorer branndører, skal disse av hensyn til katastrofesituasjoner
være hengslet på samme side i hele korridorens
lengde. Er det forskjell på dørenes bredde i korridoren, skal
den bredeste døren finnes på samme side i hele korridorens
lengde.
Er det nødvendig å justere høyden på gulvet i en korridor,
må dette ikke skje ved bruk av trinn. Det anbefales i stedet å
benytte rampe.
3.2.4.1.1 Orienteringspunkter i korridorer
Alle har behov for spesielle kjennetegn for å kunne orientere
seg. En kan bruke de som er nevnt i pkt. 3.2 Rommenes innredning.
I brede korridorer, haller og foajeer bør det i tillegg
finnes et visst antall orienteringspunkter, som f eks bilder, lyd
lukt, dekorasjoner osv.
Håndlister langs veggen vil være til hjelp for synshemmede –
og mange andre. I tillegg til å vise retningen, kan en slik list
gi andre informasjoner – f eks om at trappen nærmer seg -
ved bruk av opphøyede symboler.
Fig. 26

3.2.4.1.2. Farger og kontraster
Gulvlister, fotlister, håndlister og rekkverk, skal alle være utført
i en farge som er i kontrast til omgivelsene. Det er viktig
å tenke på at dette ikke nødvendigvis må være skrikende
fargekontraster som skjærer i øynene. Følger en tankegangen
om at ”nok er nok”, vil en kunne få fargekontraster som
alle kan trives med. Skap med brannslange, vasker, radiatorer
osv. skal ikke stikke ut i gangarealet. Er dette ikke mulig,
må slike elementer merkes for å unngå sammenstøt.
Fig. 27 A Fig. 27 B
Fargen på dørene i en korridor, bør være i kontrast til veggen
for øvrig. En kan eventuelt bedre forholdene ved bare å male
dørkarmene i kontrastfarge. En kan også male både dører og
dørkarmer. Endevegger i en korridor kan med fordel males i
en farge i kontrast til gulvet – eller den kan belyses spesielt.
Se pkt. 2.5 Farger og kontraster.
3 103

3
104
Fig. 28
3.2.4.1.3 Blending
Et generelt krav til gulvbelegget i en korridor, er at det ikke
må være så reflekterende at taklyset skaper blendingseffekt
når det treffer gulver.
Vinduer i enden av korridoren vil ofte skape motlys – og
dermed blending. Synshemmede vil da ha problemer med å
oppfatte hva som befinner seg i gangen. Er det slike vinduer,
bør disse avskjermes med persienner, tykke gardiner, eller
annen lysdemping.
Fig. 29

3.2.4.2 Trapper og ramper
Trapper må ikke finnes på uventede steder i kommunikasjonsveiene
uten at de er godt merket. Dette kan være et
fysisk hinder, som f eks en bom. Slike kan også monteres på
trappeavsatser for å fortelle at trappen fortsetter.
Trapper bør ikke ligge i umiddelbar forlengelse av en korridor
eller gang. Det er mye sikrere, hvis man må endre retningen
for å finne trappen.
Trapp skal varsles med et oppmerksomhetsfelt på 90 cm i
hele trappens bredde.
Feltet skal ha en overflatestruktur som kan føles med føttene
og som har en annen farge enn gulvet for øvrig.
Fig. 30
3 105

3
106
Trinnene kan ha en annen hovedfarge enn belegget på områdene
omkring. Trinnenes forkant – trappenesen – skal
markeres med en kontrastfarge på ca 5 cm både horisontalt
og vertikalt i hele trinnets bredde. Som et absolutt minimum
skal første og siste trinn markeres.
Fig. 31
På trapper som er utført i betong, granitt eller lignende er det
ofte vanskelig å felle ned trinnforkanter. Her kan en i stedet
felle ned runde sirkler, firkanter eller lignende så tett at de
oppfattes som en sammenhengende linje på trinnet.
Tepper eller annet belegg i trappetrinnene bør ha så lite
mønster som mulig. Sterke mønstre virker bare forvirrende
og skaper usikkerhet om hvor det ene trappetrinnet slutter –
og det neste begynner.

Frittstående trapper bør unngås. Er dette ikke mulig, må de
merkes tydelig. For å unngå sammenstøt med trappen fra siden
eller undersiden, bør denne være innebygget i et trappehus.
En kontrastfarge på dette vil gjøre dette enda tydeligere
for svaksynte.
Fig. 32
Er det ikke mulig å skjerme trappen – f eks i en eksisterende
bygning – må det settes opp avskjerming for å hindre kollisjon.
Denne skal ha en fotlist i ca 20 cm høyde og en håndlist
ca 90 cm over gulvet. En annen mulighet er f eks å plassere
planter eller lignende slik at synshemmede ikke uforvarende
kolliderer med trappen.
Fig. 33
Begynnelsen og slutten på en rampe skal også merkes. Et
symbol i form som en treangel vil markere både at rampen er
der og hvilken vei den heller.
3 107

3
108
Fig. 34
Trapper og ramper skal ha ekstra god belysning. På trappeavsatser,
foran første trinn opp eller ned, har det vært vellykket
å legge lys i gulvet. Dette må da naturligvis avpasses slik
at det ikke virker blendende.
Nær trappen bør man plassere informasjon i relieff som forteller
hvilken etasje man befinner seg i. Denne informasjonen
blir ytterligere forbedret ved at informasjonen også finnes i
punktskrift. Den beste plasseringen er på veggen, like over
enden av gelenderet.
Fig. 35
Gelender eller håndlist med gode gripeegenskaper bør finnes
på begge sider av trappen eller rampen. Dette bør starte
med et vannrett stykke, 30 – 50 cm foran første og siste
trinn. Gelenderet skal hele veien ha samme stigningsgrad
som trappen. Har trappen repos, skal gelenderet følge dette

fortløpende. På innsiden, i hele trappens lengde, skal det
være mulig å følge et sammenhengende gelender. Enden av
gelenderet bør være bøyd inn mot veggen. Gelenderets
tverrsnitt bør være mellom 40 og 50 mm. i diameter. Opphenget
må ikke forhindre kontakt med gelenderet.
Vinkel- og vindeltrapper er ikke lette å orientere seg i for
sterkt synshemmede.
Fig. 36
Trapper som er konstruert med rette vinkler og trappeavsatser
og med like mange trinn i hver del er det beste. Er det
nødvendig å endre trappens retning, bør dette skje ved bruk
av avsatser. Bruk av trinn med ulik dybde for å oppnå vinkel,
er både forvirrende og kan føre til farlige situasjoner. Enkelttrinn
på trappeavsatsene skal unngås.
3 109

3
110
Fig. 37
3.2.4.3 Rulletrapper
Rulletrapper oppleves som problematiske for synshemmede.
Synshemmede med førerhund er helt avskåret fra å bruke
disse, fordi det er farlig for hunden – og særlig potene. Er det
slik at hovedtrafikken mellom etasjene foregår via rulletrapp,
skal det i tillegg være lett tilgjengelig heis og vanlig trapp.
For at en rulletrapp skal være anvendelig for synshemmede,
skal området før påstigning og etter avstigning ha en annen
struktur og farge enn underlaget for øvrig.
Fig. 38
Området umiddelbart før og etter rulletrappen skal være godt
opplyst. Trinnene og gelenderet skal være utført i henhold til
det som er nevnt over.

Flyttbare skilt, eller utstilling av varer like i nærheten av rulletrapper
bør ikke forekomme.
Normalt vil synshemmede hevde at støy er av det vonde,
men akkurat når det gjelder rulletrapper er det faktisk en kilde
til orientering når en hører den karakteristiske lyden av
disse. Dette er nyttig i sterkt trafikkerte områder, som på
jernbanestasjoner og kjøpesentre.
3.2.4.4 Heiser
Følger en de krav som rullestolbrukere stiller til en god heis,
når det gjelder størrelse, høyden på betjeningspanel osv, er
det ikke mye som skal til for at den også skal være tilgjengelig
for synshemmede.
Følgende krav skal til.
For synshemmede er det lett å lokalisere en heis når den er
trukket noe fra veggflaten og at døren(e) har en annen farge
og struktur enn veggen for øvrig. Metalldører er lette å få øye
på. Gulvbelegget umiddelbart foran døren bør ha en annen
struktur og farge enn gulvet for øvrig. Betjeningsknappene
for tilkalling av heisen er lettere å finne hvis de er plassert på
veggen ved siden av selve heispartiet.
Fig. 39
3 111

3
112
Markering av etasjen i relieff bør finnes også på utsiden av
heisen. Plasser denne i nærheten av betjeningsknappene.
Lysmengden i heiser bør ligge på omkring 200 lux, være
blendingsfritt og vøre jevnt fordelt.
Veggene i en heis bør være av et matt materiale, som ikke
skaper for store reflekser og ha en kontrastfarge i forhold til
gulvet. Speilvegger og andre reflekterende materialer, skaper
synsforvirring.
Det bør være håndlister langs veggene for å støtte seg på
når heisen beveger seg.
I forskriften § 10-43 sies det bare generelt at ringeapparat,
betjeningsknapper i heis, porttelefon og lysbrytere skal være
plassert 100 – 120 cm over gulvet og at disse skal være mulig
å betjene for bevegelses- og orienteringshemmede. Dette
skulle i utgangspunktet eliminere bruk av touch-panel, noe
det fortsatt syndes mot. Videre skulle tilgjengelighetsaspektet
forhindre at det installeres kompliserte heisanlegg, hvor kun
digitale anvisninger gir deg adgang til heisene. At Norges
Blindeforbund har gått til det skritt å anmelde en statlig etat
for å ha hindret synshemmedes tilgjengelighet til et større offentlig
bygg, har antakelig satt en stopper for at dette får
gjennomslag. Særlig etter at denne saken har medført bred
omtale i norske medier.
Det finnes ingen standard for plassering og utforming av betjeningspanel
i heiser i Norge – og heller ikke i EU. Norges
Blindeforbund vil likevel anbefale følgende:
Betjeningsknappene skal være lette å finne og de bør være
plassert inntil dørkarmen på høyre eller venstre side.
Vi finner i forskrifter til Dansk Standard detaljer som vi slutter
oss til: ”Betjeningsanordning for stop- og nødsignal bør anbringes
atskilt fra øvrige knapper på betjeningspanelet og
have en anden udformning og farve end disse. Dansk Standard
foreskriver, at betjeningsanordning for nødstop skal

være rød, betjeningsanordning for nødsignal gul, og andre
betjeningsanordninger skal udføres med farver, der kontrastrerer
disse” 29) .
Siden betjeningsknapper generelt er små, bør de plasseres
på en plate som er utført i et annet materiale enn veggen for
øvrig og med avvikende farge på trykknappene. Fig. 40
Høyden på betjeningspanelet skal ifølge norske forskrifter
være 100 – 120 cm over gulvet. Det kan godt være horisontalt
skråstilt – f eks i 45 grader i forhold til veggen. 30)
Fig. 41
Betjeningsknappene skal være så store som mulig. De må
ha en utforming som gjør at man tydelig føler at man trykker
på dem. Touch-betjening må som tidligere nevnt ikke forekomme.
Det skal være mulig å kjenne at man har aktivert betjeningsknappene.
De må stikke ut fra selve panelet, slik at den
synshemmede ikke kommer til å trykke på flere knapper
samtidig. 31) .
3 113

3
114
Hvis betjeningsknappene går i ett med panelets overflate, forutsettes
det at det på hver enkelt knapp er tydelige opphøyde
reliefftall eller symbol som lett kan kjennes med fingrene.
Betjeningsknappenes funksjon kan enten være markert med
store tydelige opphøyede relieffbokstaver, tall eller symboler
– eller med punktskrift. Ideell høyde for bokstaver og tall er
ca 30 mm. 32)
Tall eller tekst skal stå så tett inntil den aktuelle trykknapp
som mulig – eller være plassert på selve knappen.
Fig. 42
For at døvblinde skal kunne benytte heisen, skal betjeningspanelet
være utstyrt med punkter som vibrerer når man er
kommet til den ønskede etasje.
Heisen må gi signal når den stopper, gjerne ved å angi den
aktuelle etasjen med hjelp av syntetisk eller innlest tale.
Alarmknappen bør ha syntetisk tale som gir informasjon til de
som befinner seg inne i heisen om hvordan man skal forholde
seg i en nødssituasjon.
Selv om det ikke er påkrevet med automatiske dører for
synshemmede, er dette veldig gunstig hvis en benytter hvit
stokk eller førerhund.
Heisdørene må være åpne så lenge at personer med nedsatt
bevegelighet kan komme seg uhindret ut eller inn. Dørene
skal ha en sensor, slik at dørene ikke lukkes når passasjen
på noen måte er blokkert.

3.2.5 Innvendige dører
Rammeløse glassdører, dører med store glasspartier,
automatiske skyvedører og sidehengslede glassdører skal
være godt merket i en høyde av 120 – 150 cm over bakken.
Samme merking bør finnes litt lenger ned, ca. 85 – 100 cm
over bakken. Endelig bør det finnes en godt merket, 15 cm
bred fotlist nederst på glassdøren. 33)
Glassdører kan også være konstruert med et annet materiale
i øyehøyde og i høyde med håndtaket. I adkomstområder
hvor det er egne dører for inn- og utgang – og hvor det er
avstand med et fast parti mellom dørene, må dette merkes
spesielt – og annerledes enn selve døren. Hvis det benyttes
sidehengslede dører, er det en fordel om inn- og utgangspartiet
er atskilt.
Automatiske skyvedører er ekstra godt egnet for synshemmede.
Her må en bare se til at dørene aktiveres tidlig for åpning
- slik at en synshemmet i litt fart ikke kolliderer med en
dør som er på vei opp - og at den forblir aktivert så lenge at
en synshemmet med førerhund og ikke så rask til bens kan
være sikker på å passere trygt. Dette vil kreve en åpningstid
på 6 – 7 sekunder. Dørene bør gi fra seg en lyd ved åpning
og lukking. På denne måten vil en synshemmet høre at de er
aktivert.
Dører som må aktiveres for å åpnes, må ha dette aktiveringspunktet
på et sted som er logisk – og som er lett å finne
for blinde og svaksynte.
Hengslede dører med åpningsautomatikk kan til tider være
farlige for synshemmede som uforvarende kan befinne seg i
området for dørens bevegelse.
Alle dører som åpnes manuelt, bør ha et dørhåndtak som
står i kontrast til døren. Håndtakene skal være lette å få øye
på, lette å bruke, logisk plassert og ha et godt grep.
3 115

3
116
Synshemmede foretrekker følgende typer utforming av dørhandtakene:
L-formede, D-formede og ensidige vektstangshåndtak.
Dørhåndtakene bør ha en ende som peker inn mot
døren, for å unngå at jakkeermer osv hekter seg fast i dem.
Fig. 43
Dører bør være forsynt med lukkemekanisme slik at de ikke
blir forlatt i halvåpen stilling. En trenger ikke være synshemmet
for å ha følt hvordan sammenstøt med en halvåpen dør
kjennes.
En bør kun bruke pumpe hvis brann- og sikkerhetshensyn
krever dette. Slike dører er tunge å åpne.
For at blinde og svaksynte skal kunne ta seg sikkert frem,
bør alle dører slå inn i rommene. Dører som må slå ut, må
ikke plasseres overfor hverandre i en korridor, da dette kan
føre til at både synshemmede og andre blir klemt mellom
dem.
Synshemmede bruker ofte dørstokken til hjelp i orienteringen.
Når det gjelder dørfarge, henvises til pkt. 3.2.1 Minstekrav til
fargesetting i en bygning.
3.2.6 Rommenes innredning
Rommenes innredning har stor betydning for livskvaliteten.
Det betyr mye for synshemmede å kunne fungere i omgivelser
som er ukompliserte og hvor det hersker orden. Mange
av hovedemnene er allerede beskrevet i denne boken, under

andre innfallsvinkler – slik som materialvariasjon, god akustikk,
godt lys og bruk av farge og kontraster. Her skal vi i stedet
se nærmere på de grunnleggende elementene i rommenes
utforming og møblering.
Det er helt grunnleggende for synshemmede at rommene er
logisk innredet. Planlegg slik at det skilles mellom gangarealer
og møblerte områder.
Ut fra dørenes plassering, bør man kunne orientere seg og
finne frem til skranker, skrivebord, stoler og lignende.
I store lokaler kan man ved hjelp av gulvbelegget markere
gangbaner frem til forskjellige funksjoner. Hvis belegget i tillegg
til kontrastfarge har en annen struktur i gangbanen, vil
også blinde enkelt kunne ta seg frem.
Store arealer kan deles inn i mindre soner ved lysvariasjon,
møblering og gulvbelegg. Man skal altså lage orienteringspunkter
i planløsningen. For eksempel kan man få fram
variasjoner i rommene ved bruk av planter, farge, materiale,
belysning og akustiske variasjoner. Hva med en fontene?
Her er det mange momenter til bruk av fantasien.
Fig. 44
I et stort rom kan forskjellige typer møbler angi forskjellig
bruk av området. Lenestoler i venterom, stoler og bord i om-
3 117

3
118
råder for møteaktivitet osv. Møbler skal velges med omhu,
med bl. a. fargekontraster til gulvet i tankene. Lave møbler er
vanskeligere for synshemmede å oppfatte – og dermed en
stadig kilde til sammenstøt.
3.2.6.1 Materialvalg
Ved materialvalg bør en ha noen forutsetninger i tankene.
Ettersom synshemmede i stor utstrekning er avhengig av
hørselen, bør en velge materialer som gir en dempet – men
ikke dør – resonans i rommet. For synshemmede betyr materialenes
overflatestruktur mye.
Møbler skal være laget av materialer hvor farger og mønstre
tydelig avtegner seg i rommet. Husk også på at mørke farger
på vegger tak og gulv absorberer lyset. For kraftige mønstre
på vegger, gulv og møbler vil lett skape et forvirrende synsinntrykk,
men kan i visse tilfeller være med på å fremheve
enkeltgjenstander. For eksempel kan en sofa med meget
kraftig mønster være lett å oppfatte på et ensfarget eller
småmønstret gulvteppe. Dette vil bare gjøre det lettere å finne
sofaen. Til gjengjeld vil mistede gjenstander på sofaen
være vanskeligere å finne.
Fig. 45

Malerier, gardiner og andre gjenstander kan være med på å
lette orienteringen for en svaksynt. For eksempel kan man
henge et mørkt teppe eller bilde bak en lys lampe. Lampen
vil da bli mer fremtredende for den svaksynte.
3.2.6.2 Veggenes overflate
Veggene i et rom bør ha en ensfarget, matt farge. For
synshemmede er lyse duse farger både på vegger og i tak å
foretrekke. Det vil gi maksimal utnyttelse av lyset, samtidig
som det fordeler lyset jevnt i rommet. Vegger som er malt
med en brukket hvitmaling er nesten alltid en god løsning.
Malingen skal aldri være blank, da dette lett vil føre til blending.
Småmønstret tapet kan med fordel brukes på noen områder.
For eksempel kan en pipe eller andre fremspring fremheves
for svaksynte – mens det er dekorativt for andre. For mange
synshemmede kan et småmønstret tapet fortone seg som
ensfarget og derfor ikke skape forvirring. Det gjør imidlertid
sterkt farget og stormønstret tapet, som i tillegg gjør det
vanskelig å oppfatte hyller og annet på veggen. Preget tapet
med en tydelig følbar overflate kan med fordel brukes, da
dette både er dekorativt og skaper en brukervennlig overflate
for svaksynte. Forskjellige følbare overflater på veggene kan
med fordel brukes strategisk for å hjelpe sterkt svaksynte og
blinde i orienteringen.
En ru overflate – som f eks murpuss – skal en forsøke å
unngå, da synshemmede ofte følger veggen med hånden for
å finne gjenstander osv. For å omgå problemet kan det monteres
en vegglist.
Bruk av speil fra gulv til tak for å gi en illusjon om større rom,
virker forvirrende for svaksynte og en får dessuten ikke et realistisk
bilde av rommet. Også glass kan skape problemer,
særlig hvis en ikke ser glasset. Områder som deles med store
glasspartier, eller glass som går fra gulv til tak, skal merkes
tydelig. Dette kan gjøres ved bruk av reflekterende tape,
3 119

3
120
eller dekorative motiver – i øyehøyde. Mønstret glass skaper
ikke så store problemer, men bør likevel merkes.
3.2.6.3 Gulvenes overflater
Gulvbelegg skal være matt. På denne måten unngår en reflekser
fra vinduer eller innendørs lys. Blanke gulv gjør det
vanskelig å orientere seg. Et blankt skinnende belegg gir
dessuten inntrykk av å være glatt – selv om det ikke nødvendigvis
er det – og øker usikkerheten.
Gulvbelegget bør ha kontrastfarge i forhold til tilstøtende
vegg, da dette letter orienteringen. Hvis disse fargene oppfattes
som like, kan en likevel skape et tydelig skille hvis gulvlisten
har kontrastfarge til disse.
Endringer i gulvbelegget kan hjelpe til med å identifisere forskjellige
steder og kan bl. a. benyttes for å angi fare.
Belegg med forskjellige taktile egenskaper og forskjellige farger,
kan være med på å markere naturlige gangbaner. Dette
kan benyttes bevisst i varehus, hoteller, kontorer og museer.
Legges det omtanke i designet, kan dette både bli estetisk
vakkert og samtidig være til hjelp for synshemmede.
Sterkt mønstrede tepper og fliser vil lett skape synsforvirring
og skal brukes med omhu. Det vil føre til at det er vanskelig å
finne gjenstander som ligger på gulvet og dermed også lettere
å trå på disse. Er det mønstrede møbler i rommet, vil disse
også være vanskeligere å oppfatte.

Fig. 46
Variasjon i gulvbelegget kan ha stor informasjonsverdi. Det
kan veksle mellom å være hardt og solid, bløtt og ettergivende,
være støyende eller lyddempende. I en butikk kan en f
eks ha fliser i gangarealet, mens betalingsområdet er teppebelagt.
Dette vil gi en hørbar forskjell på romklangen når man
går omkring.
3.2.6.4 Lyd i rom (akustikk)
Når det gjelder akustikk, henvises til pkt. 2.7 Lyd (akustikk).
Ved oppføring av bolig, skal man tenke på å isolere mot støy
utenfra. For rom som vender ut mot trafikkerte områder, bør
man benytte ekstra godt isolerte vinduer.
Isolasjonen mellom rommene skal også være god og det
samme skal en ha i tankene ved valg av dører. På grunn av
dette – og til hjelp i orienteringen – bør det være dørstokk.
3.2.6.5 Lys i rom
Når en svaksynt kommer inn i et rom, er det viktig at en ikke
blir blendet av dagslyset eller av lyssettingen i rommet. Det
kan skje f eks når man kommer fra et svakt opplyst rom og
inn i ett med sterkt lys. Den samme effekten oppleves når en
kommer fra solskinn utendørs og inn i et svakt opplyst rom.
Se pkt. 2.6 Lys.
3 121

3
122
Ved lysplanlegging skal man ta hensyn til at svaksynte har
forskjellig nytte av lyset. Noen har bruk for mye lys for å utnytte
synsresten optimalt, mens andre – på grunn av øyesykdommer
– fungerer best med redusert lysmengde. Dimmere
vil ofte være en god investering.
Ved bygging av boliger, offentlige og private bygg – også
næringslokaler – bør man legge forholdene til rette for å utnytte
dagslyset best mulig. Samtidig bør det finnes muligheter
for avskjerming for de som er lysømfintlig. Dagslyset kan
dempes ved hjelp av gardiner, persienner (utendørs eller innendørs),
eller markiser. Se pkt. 2.6 Lys.
Det bør monteres et større antall stikkontakter, slik at svaksynte
selv kan sette opp lyskilder etter behov. Er stedet beregnet
for bruk av svaksynte, kan det også være en god idé
å montere stikkontakter i taket – med bryter på veggen – for
å redusere mengden ledninger.
Lyssettingen kan også utføres med tanke på at den skal
fungere som ledelinje fram til ønskede mål.
For å markere utganger, nødutganger, eller faresituasjoner,
skal det benyttes standard skilt med innebygget lys.
I de rommene hvor en utfører daglige oppgaver – som f eks
på kjøkkenet, badet, vaskerom og arbeidsrom, kan det med
fordel monteres blendingsfrie lyspunkter i taket. Belysningen
bør være så fleksibel som mulig, noe som kan oppnås ved
brytere for de enkelte lyskilder, eller at armaturer med to
lysstoffrør har en bryter for hvert av disse. Den beste løsningen
er likevel trinnløs regulering ved bruk av dimmer.
Kontorer, møterom, forsamlingssaler og lignende, skal ha
god allmennbelysning. Hvis svaksynte skal få tilgang til nok
lys, f eks på skole eller arbeidsplass, er det et godt grunnlag
hvis det finnes et tilstrekkelig antall stikkontakter. Disse kan f
eks være montert i taket – og vil i alle fall gi mulighet for å
koble til ekstra lyskilder.

Fig. 47
I blokker eller leilighetskomplekser er lyset i oppgangen ofte
for svakt til at svaksynte når det ringer på, kan se hvem det
er som befinner seg utenfor døren. En lyskilde like utenfor
inngangsdøren vil være til stor hjelp.
Folketrygdloven ga tidligere bare åpning for å innvilge stønad
til punktbelysning. I de senere årene er det åpnet for både
lysskjerming og installering av ekstra allmennbelysning. I
kommentarer til forskriftene i folketrygdloven §10-7 heter det
”… kan gis stønad til tilrettelagt allmennbelysning og punktbelysning
utover det som kan anses å være normalbelysning
i hjemmet. Behovet og nytteeffekten av slikt utstyr må være
dokumentert av fagpersonell.”
3.2.7 Innendørs telefonbokser
En kan kanskje ane at antallet telefonbokser ikke er like stort,
eller er stigende, etter at mobiltelefonen har fått en slik eksplosiv
utbredelse i løpet av få år. Likevel er de som finnes
ikke til udelt glede for synshemmede.
3 123

3
124
Ulike former for telefonbokser – både innendørs og utendørs
– kan ha en utforming og være plassert slik at de er lette for
synshemmede å gå seg på. Det er ikke uvanlig å finne telefonautomater
som er utformet som en gjennomsiktig plastboble,
eller bare som to flater som bare dekker overkroppen
til den som snakker. Disse er vanskelig å oppfatte for
synshemmede, da de ikke er spesielt visuelle – eller har
sidevegger som når helt ned til gulvet. Slike telefonbokser
bør derfor fjernes. Telefonene bør plasseres utenfor gangarealet,
gjerne i nisjer hvor veggene går helt ned til gulvet.
Fig. 48
Telefonbokser av gjennomsiktig materiale skal ha tydelig
merking. For at blinde skal kunne oppdage telefonbokser før
man går seg på dem, skal de alltid ha en avskjerming som
går helt ned til gulvet. På denne måten kan den fanges opp
av den hvite stokken og den blinde kan gå utenom.
I Norge er alle telefoner utformet etter den internasjonale
standarden. Det skal derfor ikke være vanskelig å betjene
selve det numeriske tastaturet hvis tastene er tydelige og har
kontrastfarge til underlaget. Problemer kan likevel oppstå
hvis det er flere taster for ulike tilleggstjenester, som ikke er

standardisert. At 5-tallet da har et tydelig punkt er helt nødvendig
for i det hele tatt å kunne orientere seg på tastaturet..
Fig. 49
Telefonens display skal ha best mulig kontrast og teksthøyden
i displayet skal være på minimum 8 mm.
Det skal være god allmennbelysning i en telefonboks.
For å kunne ringe til telefonboksen, bør dette telefonnummeret
finnes både i relieff og punktskrift.
3.2.8 Diverse tekniske installasjoner
Det finnes en hel rekke tekniske installasjoner i bygninger
som kan være vanskelig – eller helt umulig - å betjene for
blinde og svaksynte. Dette kan f eks dreie seg om adgangssystemer
og varmeanlegg.
3.2.8.1 Adgangssystemer og nødutganger
Adgangssystemer for inn- og utgangsdører, samt nødutganger,
skal være lett å finne og være lett tilgjengelige. Kort-
og kodesystemer bør en finne i nærheten av selve dørlåsen,
i en høyde av 100 – 130 cm over bakken og like ved dørkarmen.
3 125

3
126
Adgangssystemer til inn- og utgangsdører samt nødutganger
skal være lette å finne og være lett tilgjengelige. Kort- og kodesystemer
skal befinne seg ved siden av smekklåsen i en
høyde av 100 -130 cm over bakken, like ved dørkarmen.
Kontrastfarge og godt lys er selvfølgelig med på å sikre tilgjengeligheten.
Mange adgangssystemer er kompliserte og lite brukervennlige.
Kortsystemer hvor det f eks kreves at kortet settes inn nedenfra,
eller fra en skjev vinkel og hvor det heller ikke fremgår
hvilken ende av kortet som skal stikkes inn, kan gjøre det
vanskelig å benytte systemet. Slike systemer bør derfor unngås.
Da er det bedre med et system hvor selve nøkkelkortet
frigjør låsen når kortet er i nærheten av den elektroniske leseenheten.
For adgangssystemer må trykknappene ikke være for små
og tallene må være tydelige. Trykknappene må heller ikke
være så følsomme at de aktiveres ved lettere berøring.
Trykknappenes plassering og utseende skal ligne på det en
er vant med fra telefontastaturet. Dette er synshemmede fortrolig
med. 5-tallet skal også her være taktilt merket.
Nødutganger må også være lette å finne og å betjene. Noen
sikkerhetssystemer for nødutganger kan bare betjenes fra
innsiden av bygningen. Vanligvis brukes et vektstanghåndtak,
men de elektroniske systemene brukes mer og mer. Benyttes
et system som må aktiveres ved bruk av et tastatursystem,
må en være sikker på at dette er lett å finne og at
det også er mulig å betjene for synshemmede. Layout skal
også her ligne det en finner på telefoner.
En god løsning er en enkel trykknapp som er plassert på
dørkarmen, ved enden av et gelender e. l. For synshemmede
er det særlig viktig å være kjent med plasseringen og funksjonsmåten
– før en nødssituasjon oppstår.

3.2.8.2 Kontakter – brytere - kraner
Kontakter, sikkerhetsbrytere osv., skal være plassert slik at
de er lett tilgjengelige. For eksempel er det meget vanlig å
plassere stoppekraner under vasken, gjerne lengst inn i skapet
hvor det er vanskelig å komme til. Likeså er det vanlig å
plassere elektriske sikkerhetsbrytere høyt oppe på veggen,
slik at de både er vanskelig å finne og å betjene. I en nødsituasjon
er det meningen at en raskt skal kunne betjene disse.
Plassering av lysbrytere og stikkontakter er i Norge som regel
ikke noe problem. I gamle bygninger kan plasseringen
være så som så, eller i henhold til gamle standarder.
Ved inngangen til et rom, bør en like innenfor døren, ved
karmen på samme side som dørhåndtaket, finne en lysbryter
som i alle fall aktiverer noe lys i rommet. For synshemmede
er det ikke enkelt å måtte lete omkring i et mørkt rom for å
finne en lysbryter.
I andre land, som f eks i Tyskland har synshemmede stilt
krav om at stikkontakter skal befinne seg opp fra gulvet. De
krever at disse skal være fra 40 – 85 cm over gulvet. 37) Med
tanke på bevegelsesproblematikk osv er nok dette gunstig,
men det er ikke et krav synshemmede i Norge har fremmet
med stor tyngde, i alle fall ikke for boarealer. I institusjoner,
kontorlokaler og næringsbygg finner man etter hvert stikkontakter
i den ønskede høyden – gjerne sammen med tilkoblingsmuligheter
for telefon, data osv. – og plasseringen er da
tilpasset kontorinnredningen.
Komplett styring av varme, med mer, kan oppnås ved å benytte
Smarthusteknologi. I Norge har en opprettet Smarthusforum,
hvor også Deltasenteret (Statens kompetansesenter
for deltagelse og tilgjengelighet) er medlem. Se pkt. 2.6 Lys.
3 127

3
128
3.2.8.3 Varmesystemer m.m.
Varmesystemer kan være vanskelig å betjene for synshemmede,
fordi det ofte er vanskelig å lese instruksjoner, skalaer
og gradeanvisninger på termostater. Det vil ofte også være
vanskelig å stille inn tidsprogrammer osv. Mange av disse
problemene vil kunne løses ved taktil merking og lett leselige
numre og symboler.
En grunnleggende faktor er også her plassering, tilgjengelighet
og lys.
Radiatorventiler skal ha en utforming som gjør det mulig å
føle om den er åpen eller lukket. Den må ha trinnvis regulering
og taktil merking. En radiatorventil med håndtak er brukelig
hvis den tydelig markerer hvilken vei den skal dreies.
Ventiler må også være lette å komme til.
Radiatorer og andre varmekilder må ikke plasseres slik at en
lett kan brenne seg på dem.
3.2.8.4 Trygghetsalarm
Det må kun brukes trygghetsalarmer som kan bæres på seg.
Aktiveres denne med en trykknapp, skal denne være tydelig
og godt plassert og ha en trykkflate som er stor nok for en
person med nedsatt førlighet. Man skal kunne merke at den
er blitt aktivert og samtidig være så beskyttet at den ikke aktiveres
ved et uhell.
Døvblinde kan ved hjelp av en personlig håndleddsvibrator
oppfatte av dørklokken, telefonen eller brannalarm ringer.
Denne kan være tilknyttet også andre ting som skal varsles.
3.3 Bygningskonstruksjon
- eneboliger og rekkehus
Det man må ta hensyn til når det gjelder eneboliger og rekkehus
for at blinde og svaksynte skal kunne fungere – og trives
– skiller seg ikke fra hva som kreves for offentlige og

andre bygg. Synshemmede fungerer ofte meget godt i sitt
eget hjemmemiljø, selv om det ikke er tatt spesielle hensyn
når boligen ble oppført. Ofte har en hatt dette som hjem før
synshemmingen - og uansett lærer en seg etter hvert å omgå
de største vanskelighetene. Det er uansett en god ide å forandre
en del småting, for å gjøre boligen mer funksjonell..
3.3.1 Innredning
Når det gjelder innredning, bruk av farger, paneler og tapeter,
X, lyd og lys – henviser vi til pkt. 3.2.5 Rommenes inndrening.
Samtidig henvises også til pkt 3.2.7 Diverse tekniske innredninger,
siden dette også naturligvis har overføringsverdi til
innredning av bolig.
Synshemmede er generelt avhengig av mer plass enn seende
fordi det ofte må benyttes tekniske hjelpemidler i hverdagen.
Dette kan f eks være kassettspiller, skrivemaskin, datamaskin
med spesiell programvare, punktskriftsskriver,
elektronoptikk (lese-TV) og bøker i blindeskrift. Ofte vil et
eget rom i boligen være nødvendig, både for å kunne nytte
dette utstyret og for å kunne ha orden på punktskriftsbøker
(som tar stor plass) og dessuten for å kunne ha oversikt og
orden.
3.3.2 Entreen
Lyskontakten bør sitte like innenfor døren, slik at den er lett å
komme til. Det skal være god belysning i entreen. Da er det
lettere å ha oversikt over yttertøy, kanskje benytte et speil
osv.
Mange – særlig eldre – har telefonen plassert i entreen.
Denne er mye lettere å betjene hvis den er godt belyst f eks
med en spotlight. Unngå utstikkende gjenstander i hodehøyde.
Om mulig, er det meget praktisk å trekke både garderobeskap
og sikringsskap inn i veggen.
3 129

3
130
Glassdører skal unngås, ikke bare i entreen men også i andre
rom. Store glasspartier som det er lett å gå seg på, skal ha
markeringer i øyehøyde. Dette trenger ikke være i skrikende
farger, men kan tvert imot være dekorative figurer eller lignende.
3.3.3 Kjøkkenet
Kjøkkenet skal alltid ha mulighet for dagslys.
Fig. 50
Det skal være jevn og god allmennbelysning og ekstra stikkkontakter
for tilkobling av punktbelysning. Dette gjelder både
ved komfyren og ved arbeidsbenken(e). Sørg for at både
stikkontakter og lysbrytere er godt synlige mot maling, tapet
eller fliser. Skal kjøkkenet brukes av flere, er det lurt å investere
i dimmere. Da kan en tilpasse lysmengden etter den enkeltes
behov – og etter arbeidsoppgavene.
Under overskapene er det praktisk å montere blendingsfrie
lysstoffrør. Godt blendingsfritt lys over spisebordet får en
gjerne ved å bruke en lyskilde som er hev – og senkbar. Hvis
denne er utstyrt med dimmer, vil en ytterligere kunne tilpasse
lysmiljøet ved spisebordet. Det er også nødvendig å tenke på
at det ikke skal være en reflekterende overflate på kjøkkenbordet.
Hver enkelt kan også øke tryggheten under måltidene
ved å kjøpe et kjøkkenbord som har en nøytral (f eks grå)
overflate og/eller benytte duker som har kontrastfarge til
kopper og kar.

Innfelt i viften eller hetten over komfyren, er det nødvendig
med godt lys som kastes ned og bakover. En bør legge vekt
på lysegenskapene når en går til anskaffelse av avtrekksystem
over komfyren. Et mini lysstoffrør på 11 W er ellers ofte
det som skal til.
Det er viktig med god skapplass og å ha store arbeidsflater
på kjøkkenbenken(e). I skapene stabler synshemmede helst
ikke så mye i høyden, men ved siden av hverandre. Arbeidsflatene
må også ha plass til ekstra tekniske hjelpemidler. En
kokebok i punktskrift er ikke liten i omfang.
Skarpe kanter på skap og bord, samt glasshyller skal unngås.
Ved valg av kjøkkenskap, bør en velge doble dører i overskap
– slik at disse ikke stikker så langt ut i rommet. Er
hengslene av typen hvor dørene kan slåes helt opp og når
dørene er lukket holde dem på plass, vil en unngå faren for
kollisjon. Skyvedører i overskap er også meget anvendelig
for synshemmede, men er mer sjelden å finne i butikkene.
Mange synshemmede – særlig blinde – synes det er praktisk
at hyllene i underskapene er uttrekkbare.
Det er meget praktisk hvis de enkelte elementene er plassert
ved siden av hverandre. F eks, arbeidsbenk, vask og komfyr.
Vasken og komfyren bør være i nærheten av hverandre, siden
det føles lite trygt å flytte varme kasseroller og panner.
3 131

3
132
Fig. 51
Det bør være fri adkomst til komfyren fra begge sider. Det vil
også være meget praktisk hvis kjøleskap, mikrobølgeovn og
stekeovn er plassert i øyehøyde. Da er de lettere å betjene.
Komfyrer bør være utstyrt med betjeningsknapper som har
trinnvis bevegelse. Er vridningen trinnløs, må en bruke taktil
merking for å vite hvilken temperatur eller funksjon som er
valgt. Touch-panel er ubrukelig for både blinde og sterkt
svaksynte.
Ofte vil ergoterapitjenesten eller synskontakten i kommunen
kunne hjelpe til med enkel merking, eller de får bistand fra
hjelpemiddelsentralen i fylket.
3.3.4 Bad og toalett
På badet har en ofte behov for å utføre sine gjøremål uten at
en har på seg briller eller kontaktlinser. Her er det derfor viktig
at det ikke finnes utstikkende gjenstander som en kan støte
på. Sammenhengende baderomsinnredning, med nedfelt
vask gir ekstra oversikt og trygghetsfølelse.

Fig. 52
Speil skal plasseres slik at det er lett å komme inntil. Lys ved
speil skal kunne lyse opp ansiktet uten at lyset reflekteres i
speilet. De fleste speil med innebygget armatur tar ikke høyde
for dette.
For synshemmede er det ekstra viktig at gulvet er sklisikkert
og lett å gjøre rent. En bør benytte fliser som ikke reflekterer
så mye lys, da dette virker blendende. Badematter må være
sklisikre. Veggene må ha en farge som gjør at det dannes
kontrast til badekar, toalett, vaskekum osv. Det er også praktisk
hvis toalettrullholder, håndkleoppheng såpeskåler osv.
har kontrastfarge til innredningen for øvrig.
3 133

3 Fig. 53
134
Fig. 54
Dusjarmaturen må være termostatstyrt og en må kunne finne
riktig temperatur før en slår på vannet. Det er også ønskelig
med en nedadrettet lyskilde over dusjen. Dusjkabinett med
skyvedører, må ha fargekontrast langs kantene av
glassflaten. Mange vil også sette pris på om det er montert
støttehåndtak i dusjen.

3.3.5 Stuen
I stuen skal en først og fremst trives – sammen med venner
eller alene – og nyte sin fritid. Det vil derfor være ønskelig
med variasjon i lysforholdene og mulighet for punktbelysning
når en skal lese. Det er viktig å tenke på at lyse flater reflekterer
mer lys enn mørke. Derfor vil en uplight mot et lyst tak,
reflektere mye lys omkring i rommet. En enkel halogenlampe,
gjerne med svanehals, vil kunne gi et godt og direkte leselys.
For synshemmede vil det også på stuen være ønskelig med
flere stikkontakter enn det som er standard. Det vil ofte finnes
elektriske hjelpemidler og store mengder skjøteledninger.
Det er verken praktisk eller pent.
3.3.6 Soverom
Dette er også et rom hvor personlige ønsker ofte setter standarden
for hvordan det skal innredes og se ut.
Ved sengen bør en kunne nå lysbryter, gjerne ha kontakt for
telefon og stikkontakter for lampetter og radio.
Garderobeskapene bør ideelt ha skyvedører – som reduserer
faren for sammenstøt – og de bør ha innebygget lys, eller
lys som kan rettes inn mot dem. Ofte er det vanskelig å
skjelne mellom mørke farger, men enkle lysanordninger er
ofte til god hjelp. Kontrastfarger er til god hjelp på håndtak
både på dører og skuffer også på soverommet.
Tenk på lysømfintlighet når det skal velges gardiner.
Unngå sterkt mønstrede tepper, da små gjenstander som regel
blir vanskeligere å få øye på.
3.3.7 Vaskerom
Gulvene på vaskerom og grovkjøkken må være sklisikre og
for å kunne finne mistede gjenstander bør de gjerne være
ensfarget. I tillegg til vaskemaskin og tørketrommel, bør
vaskerommet ha en skikkelig arbeidsbenk. Dette er viktig for
å kunne ha god oversikt over det man arbeider med.
3 135

3
136
Vaskemaskin og tørketrommel må også kunne betjenes uten
bruk av synet. Er disse lite tilpasset, er det ofte mye som kan
gjøres med enkel merking. Se også pkt 3.3.3 Kjøkkenet.
3.3.8 Fyrrommet
Det vil være en stor fordel hvis de ulike informasjoner, som
regulering av varme, oljebeholdning osv. kan fjernstyres fra
en datamaskin. Synshemmede vil med en tilrettelagt PC
kunne avlese og styre alle viktige funksjoner. Ved hjelp av
Smarthusteknologi bør også disse funksjonene kunne ivaretaes
av både blinde og svaksynte. Se pkt. 2.6 Lys.
3.3.9 Dører
For å unngå sammenstøt med dører, bør disse alltid slå inn i
et rom. På innsiden må det være plass nok til at dørene kan
åpnes helt. Hvis dette ikke er mulig, bør dørene ha påmontert
lukkemekanisme slik at de ikke blir stående halvåpne.
Døren bør ha kontrastfarge til veggen for øvrig.
3.3.10 Vinduer
Ved valg av vinduer, bør en finne en type som kan settes i
luftestilling uten fare for å gå seg på dem. Kan de i tillegg
dreies helt om slik at utsiden vender inn i rommet, vil dette
lette rengjøringen.
Noen synshemmede, med kraftig lysømfintlighet, har gått til
anskaffelse av vinduer med tonede glass.
3.3.11 Trapper
Er boligen på mer enn ett plan. Skal trappene være montert
slik at det ikke er fare for å gå seg inn i trappens underside.
Likeens skal det ikke være fare for plutselig å gå seg utfor eller
falle ned trappen. Se pkt. 4.2.5 Trapper.

3.4 Restauranter og kantiner
Innganger, utganger og nødutganger skal være tydelig merket
og utstyrt med selvlukkende automatikk som tidligere angitt
under dører, pkt 3.2.5 Innvendige dører.
Fig. 55
Plassering av bord og stoler må ikke være tilfeldig, men må
kunne oppfattes som logisk. De bør ha kontrastfarge til gulvet.
Allmennbelysningen skal være jevn og lysmengden må være
tilstrekkelig – eventuelt justerbar. Se pkt. 2.6 Lys.
Malerier pyntegjenstander og lignende skal være godt opplyst
og må ikke være plassert slik at det er lett å gå seg på
dem. Lamper over bordene skal være plassert slik at det ikke
er fare for å stange hodet in i dem når en reiser seg fra stolen.
De skal heller ikke virke blendende. Servise og bordflaten
må ha farger i kontrast til hverandre.
Blinde og svaksynte har også lyst til å la seg inspirere av
menyen. Dette lar seg gjøre ved at denne finnes både i
punktskrift og i stor skrift.
3 137

3
138
3.5 Butikker, supermarkeder og varehus
Umiddelbart innenfor inngangen forventer man å finne en informasjonstavle
som orienterer om butikken eller varehusets
forskjellige tilbud. Denne må derfor informere om hvor – f eks
i hvilken etasje - en finner de forskjellige vareslag. Om utforming
av informasjonstavlen henvises til pkt. 2.10 Skilt og orienteringstavler.
I varehus, supermarkeder og dagligvareforretninger er varehyllene
ofte fysisk atskilt fra inn- og utgangspartiet.
Veien inn i forretningen skal være enkel. Dette kan f eks gjøres
ved at taklyset er plassert slik at det danner en ledelinje.
Det samme kan gjøres ved å markere gangbanen med andre
farger og materialvalg.
Skal man passere en fysisk sperre, telleapparater osv. for å
komme inn i forretningen, aktiveres denne ofte ved hjelp av
en fotocelle. Denne må være justert slik at den er åpen lenge
nok til at en blind med ledsager, eller førerhund, kan passere.
Er det store vindusflater, kan man ved hjelp av gardiner, persienner,
markiser eller lysdempende belegg på glasset forhindre
blending.
Ved lyssettingen, bør man forsøke å plassere lyskildene slik
at de kan fungere som ledelinjer mellom reolene. Man bør
også sørge for at allmennbelysningen er sterk nok til at svaksynte
kan få lest vareinformasjonen og å oppfatte annen informasjon
i lokalet for øvrig. Frysedisker, reoler og stativer
bør lyses opp ekstra godt.
Skal synshemmede kunne ta seg trygt frem, er det en forutsetning
at gangarealene er breie nok og at det ikke er plassert
gjenstander i gangbanen.
Reoler, disker osv. må være utført i kontrastfarger. Skal man
kunne finne fram til de enkelte varer, er det en forutsetning at

den enkelte reol er tydelig merket. Er lokalet inndelt i forskjellige
avdelinger, må disse markeres med tydelige skilt – gjerne
med forskjellige grunnfarger for de ulike avdelinger. Skiltene
må være i øyehøyde og det må være mulig å komme
helt inntil dem.
Fig. 56
Å lese varefakta og priser kan være et problem både for
synshemmede og for personer med normalt syn. Denne informasjonen
bør derfor grunnleggende forbedres, slik at den
er tilgjengelig for alle. Dette kan gjøres ved hjelp av større
skrifttyper, bedre kontrast osv. Det er faktisk mye å hente
ved å sørge for at det er nok farge i de apparatene som allerede
brukes til merking av varer. Synshemmede har ofte med
seg en liten lupe for tilfeldige avlesninger, men det er stadig
til hjelp hvis det plasseres enkle luper ved reoler og disker.
I større varehus og supermarkeder skal man ta hensyn til at
blinde og sterkt svaksynte bruker hørselen til hjelp i orienteringen.
Dempet akustikk er til stor hjelp, så lenge den ikke er
så dempet at den er helt død. Se pkt. 2.7 Lyd (akustikk).
Området for betaling og pakking av varer bør være i nærheten
av utgangen.
3 139

3
140
Ved kassen bør det være god plass til å ordne betalingen.
For synshemmede er det ønskelig med en hylle slik at man
kan legge fra seg lommeboken mens man ”drar kort”. Systemer
hvor betjeningen er atskilt fra kunden med en
glassvegg – som man helst finner andre steder – er lite hensiktsmessig
for synshemmede.
Synshemmede foretrekker atskilte inn- og utganger. På denne
måten slipper en å treffe motgående trafikk på vei ut eller
inn.
Fotnoter
28) Norges Blindeforbund anbefaler derfor en korridorbredde
på 140 til 180 cm, den tyske blindeorganisasjon anbefaler en
minste bredde på 150 cm, og 180 cm når korridoren er lenger
enn 15 m, den engelske blindeorganisasjon anbefaler 120
cm.
Karsrud Kjetil: “Orienteringshemmet. Blindes og svaksyntes
krav til fysisk planlegging - en vegleder”, Norges Blindeforbund,
Universitetsforlaget, Oslo, 1989, s. 34; König, Volker:
“Handbuch über die blinden- und sehbehindertengerechte
Umwelt- und Verkehrsraumgestaltung”, 1. utg., Deutscher
Blindenverband e. V., Bonn, 1997, Öffentlich zugängliche
Gebäude und Einrichtungen, 5.2.8 Möblierung von Fluren
und Warteräumen, s. 134; Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson
Rod: “Building Sight. A handbook of building and interior design
solutions to include the needs of visually impaired people”,
Royal National Institute for the Blind, London, 195,
Chapter 5, Interiordesign, Corridors and hallways, s. 69.
29) Karsrud, Kjetil: “Orienteringshemmet. Blindes og svaksyntes
krav til fysisk planlegging - en vegleder”, Norges Blindeforbund,
Universitetsforlaget, Oslo, 1989, Heis, s. 33; “Synlig
og kännbart. En bok om synskadada och miljön”, Synsskadades
Riksförbund, 1981, Särskilda byggnadsdelar, s. 28.

30) Det svenske kommunförbundet foreskriver for eksempel
en avstand på 5-12 mm og en diameter for trykknappen på
15-20 mm og en avstand mellom knappene på 10-16 mm.
“Gator för alla. Ideskrift för tillgängelighet för gående”,
Svenska Kommunförbundet, 1992, s. 42.
31) Karsrud, Kjetil: “Orienteringshemmet. Blindes og svaksyntes
krav til fysisk planlegging - en vegleder”, Norges Blindeforbund,
Universitetsforlaget, Oslo, 1989, Heis, s. 34.
32) Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson Rod: “Building Sight. A
handbook of building and interior design solutions to include
the needs of visually impaired people”, Royal National Institute
for the Blind, London, 195, Chapter 4,Exterior design,
Distinguishing the door position, s. 60.
33) Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson, Rod: “Building Sight.
A Handbook of building and interior design solutions to include
the needs of visually impaired people”, Royal National
Institute for the Blind, London, 1995, Design Practicalities,
Chapter 10, Building services, Door entry and exit systems,
s. 137.
3 141

3
142

Tilgjengelighet
utendørs
3 143

4
144
4 Tilgjengelighet utendørs
Planleggingen av tilgjengeligheten utendørs skiller seg ikke
mye fra planleggingen av tilgjengeligheten innendørs. Også
her gjelder det å lage en enkel, konsekvent og logisk planløsning.
Kapitlene foran, spesielt kapittel 1 og 2, kan derfor
med stor fordel leses.
Selv om kravene til planløsningen er de samme både innen-
og utendørs, er det imidlertid to vesentlige faktorer man må
tenke på når en snakker om tilgjengelighet utendørs – både
trafikk og værforhold.
Det er en selvfølge at det blir tatt hensyn til de kjørende. Det
er ikke like selvfølgelig at det taes hensyn til de myke trafikanter
– herunder blinde og svaksynte.
Innendørs trenger en ikke å ta hensyn til værforholdene. Å
orientere seg utendørs om sommeren er helt forskjellig fra å
finne fram om vinteren. For en blind kan dette oppleves som
to forskjellige verdener. Er det bart, kan en orientere seg ved
hjelp av fortauskanter, forskjell i underlagets overflatestruktur
og lignende. I snø (og regn) dempes alle lyder og fortauet
går i ett med veien på grunn av snømengden osv. Også for
svaksynte er det stor forskjell på årstidene. Dette gjelder
særlig lysforholdene.
Dette må en ha i tankene når en skal planlegge det fysiske
miljøet utendørs. Gjør en det, kan synshemmede ta seg fram
året rundt.
4.1 Bygningsnære omgivelser
Ved planlegging av bebyggelse, ville det være ideelt om
byggherre, entreprenør, arkitekt og andre involverte i prosessen,
tok høyde for at utbyggingen – særlig boligbebyggelse –

ør ligge i nærheten av transportmuligheter, matvarebutikk,
kjøpesentra, grønne områder og fritidsaktiviteter.
Eneboliger, rekkehus og blokker ligger ofte tilbaketrukket fra
hovedtrafikkårer, veier, parkeringsplasser og fortau. Området
vil som regel ha en separat vei fra fortauet og til inngangspartiet.
Ofte er det anlagt et nett av gangstier mellom husene.
Adkomst- og tilkjøringsveier skal planlegges med omtanke,
slik at det sørges for en direkte og sikker adkomst.
Synshemmede er meget avhengig av offentlig transport og
derfor bør holdeplasser og stasjoner ikke ligge for langt
unna.
I områder med boligkomplekser er det ofte vanskelig for
synshemmede å orientere seg. Dette kan avhjelpes med en
logisk plassering av bygningene og et systematisk nett av
gangveier.
4.1.1 Adkomst- og tilførselsveier
Adkomst- og tilførselsveier skal være utformet slik at de kan
benyttes av alle – også funksjonshemmede.
For synshemmede er det viktig å ta hensynt til de små detaljene.
Selv den mest gjennomtenkte plan kan gi et dårlig resultat,
hvis det f eks er trinn opp til et inngangsparti, eller det
er store åpne områder uten orienteringshjelpemidler (benker,
busker, trær, ledelinjer) for synshemmede.
På slike områder bør det være sørget for godt avløp for
regnvann, slik at man slipper å vasse i vannpytter. Rister og
kumlokk bør ikke ligge i selve gangveien, men gjør de det –
må de være i plan med gangarealet. Mellomrom mellom spilene
i ristene bør ikke overstige 13 mm. og de bør ligge vinkelrett
med gangretningen for ikke å bli en felle for tuppen på
den hvite stokken eller rullestolhjul. 34)
4 145

4
146
4.1.1.1 Farge- og materialevariasjon
Bygninger som ligger tilbaketrukket fra gate eller fortau, bør
ha adkomst- og tilførselsveier som er tydelig markert fra fortau
og helt fram til inngangsdøren.
Underlaget skal ha en farge som klart atskiller seg fra omgivelsene
til hjelp for svaksynte. For at blinde skal kunne orientere
seg fram til inngangen, skal underlaget ha en annen
struktur i overflaten enn omgivelsene. Materialet bør velges
ut fra hva som ellers er benyttet i området – fliser/grus, asfalt/gress,
asfalt/brostein.
Fig. 57
Man skal likevel være klar over at dette i vinterhalvåret kan
ha en begrenset verdi hvis det ikke foretas effektiv snørydding.
Overflaten skal i alle tilfelle være fast, jevn og uten nivåforskjeller.
Det er viktig at overflatene – uansett valgt materiale
– må være sklisikre både for regn og snø.
4.1.1.2 Kantmerking på tilførselsveier og stier
På sidene må ikke stier og veier gå ut i ett med omgivelsene,
da det lett kan føre til at blinde tar feil retning. Anlegg derfor
kanter som er tydelig definert, f eks en avrundet kant, merkbar
endring i materiale (gress eller grus), eller et rekkverk.

Adkomst- og tilførselsveier kan også ha en vanlig kantstein.
Denne vil være til uvurderlig hjelp for synshemmede som
bruker hvit stokk. Denne skal være i et annet materiale enn
underlaget og ha kontrastfarge til omgivelsene.
Hvis man velger å sette opp rekkverk som markering av adkomst
og tilførselsveien, bør dette være utformet på følgende
måte:
• 80 - 90 cm over bakken monteres det en griperiktig
håndlist.
• i tillegg monteres en horisontal fotlist nederst ca. 20 cm
over bakken.
• Rekkverket skal ha kontrastfarge i forhold til omgivelsene
35 .
Rekkverk – håndlister – skal være gode å ta på og må ikke
være ru. Unngå skarpe kanter og hjørner.
Fig. 58
4.1.1.3 Belysning
Lykter og utendørs lamper skal helst monteres på samme
side av veien/stien og skal være avskjermet slik at de ikke
blender. Man kan f eks lyse opp veien/stien med lave lamper,
4 147

4
148
som sender lys ned på gangarealet og de nærmeste planter.
Belysningen må være jevn og det er derfor viktig at alle pærer
er i orden. Det bør alltid finnes en lampe/lykt der det er et
kryss, eller en retningsendring på stien eller fortauet. Dette
gjelder også for større anlegg, som grønne områder, parker
og store torv.
Fig. 59
4.1.1.4 Sykkelstativ, barnevogner etc
Sykkelstativ skal plasseres slik at de ikke hindrer fri passasje
for den gående.
Fig. 60
Det må ikke stå henslengt sykler, leker, barnevogner eller
annet i eller ved trappeoppgang. Dette fremgår også ofte av
husordensreglene i borettslag.

Ofte er likevel dette ikke til å unngå og det har sammenheng
med at det ikke var planlagt egnet rom for slike gjenstander
da leiegårdene ble oppført. Ved nyplanlegging bør en sørge
for at et slikt rom finnes i nærheten av oppgangen.
4.1.2 Inngangsparti til en bygning
Hvis inngangen er trukket litt inn fra fasaden, vil den ofte
være lettere å lokalisere for en synshemmet.
Fig. 61
Inngangen til en bygning bør også markeres med endring av
underlaget. For at inngangspartiet lett skal kunne lokaliseres
av svaksynte på litt avstand, skal det ha en farge som står i
kontrast til resten av fasaden – f eks lyst dørparti mot mørk
vegg.
4.1.2.1 Orienteringslyd
For å markere inngangspartiet kan det monteres et akustisk
signal over døren. Signalet kan for eksempel ha en tikkende
lyd med intervaller på ca. ett sekund og en lydstyrke på ca.
60 desibel. 36) . Lydstyrken bør imidlertid vurderes ut fra
støynivået i området (trafikkstøy etc.) og justeres etter dette.
Det finnes mer avanserte lydsignalsendere – f eks de som
benyttes i lysregulerte kryss – hvor lydstyrken reguleres automatisk
i forhold til støyen i området.
4 149

4
150
En annen løsning, som rent orienteringsmessig vil være
gunstig for synshemmede og som i tilegg gir anledning til
kunstnerisk utsmykking, er å anlegge en fontene eller lignende
ved inngangen hvor lyd inngår i det kunstneriske uttrykket.
4.1.2.2 Belysning ved inngangspartiet
Belysningen ved inngangspartiet skal være god. Faller lyset
ned på inngangspartiet og døren, er dette til stor hjelp for
svaksynte.
4.1.2.3 Nivåfri adgang
Trappetrinn skal unngås både i selve atkomstveien og inngangspartiet.
Det må være lett å komme bort til og inn i en
bygning.
Hvis det er nivåforskjell for å komme til en bygning, må en
sikre trinnfri adgang i tillegg. En rampe skal selvfølgelig sikres
med håndlist. Har bygningen allerede utendørs trapp, må
denne som et minimum være markert på nederste og øverste
trinn. Se pkt. 3.2.4.2 Trapper og ramper og pkt. 4.2.5
Trapper.
Må det være dørstokk, på grunn av isolering mot trekk og
kulde, bør denne være maksimalt 25 mm, med skrå kanter
for å redusere faren for snubling. 37) .
4.1.2.4 Overbygget inngangsparti
Hvis inngangspartiet er overbygget, må selve bærekonstruksjonen
ikke utgjøre et hinder for adkomst til bygningen. Søyler
og bjelker vil, hvis de er godt merket, være til hjelp i orienteringen.
4.1.2.5 Vindfang
Har bygningen vindfang, skal dette være så stort at man ikke
blir klemt mellom inn- og utgående dører. Dørene i et vind-

fang bør være hengslet på samme side og slå i samme retning.
I større bygg bør det helst være egen inn- og utgang.
Fig. 62
For at synshemmede skal kunne finne veien fra ytterdøren
og til en dør som fører videre inn i bygningen, bør man gi
gulvflaten en kontrastfarge i forhold til resten av gulvet fram
mot denne døren. Har denne ledelinjen en annen struktur
enn resten av gulvet, vil dette være til ytterligere hjelp i orienteringen.
4.1.2.6 Inngangsrister/dørmatter
Rister av strekkmetall foran inngangsdører har vært årsak til
at førerhunder har fått alvorlige skader når klør har satt seg
fast og brukket. Forsøk å finne andre løsninger. Dørmatter,
både innenfor og utenfor inngangsdør, kan være nyttig i orienteringen
for synshemmede – så fremt de er lagt slik at de
ikke er lett å snuble i.
4.1.2.7 Inngangsdører
Inngangsdører skal tydelig skille seg fra veggen for øvrig ved
bruk av kontrastfarge, lys, materiale og farge. For flere tanker
om dører, dørhåndtak osv, se også pkt. 3.2.5 Innvendige dører.
Hvis inngangsdørene er utført i glass og veggene omkring
også er i samme materiale, skal både vegger og dører markeres
i øyehøyde – 125 – 160 cm over bakken. 38) – med et
4 151

4
152
godt synlig og reflekterende materiale. Glassdører er ellers
umulig for svaksynte å oppdage.
Fig. 63
I tillegg til markeringen i øyehøyde, anbefaler det engelske
blindeforbundet en tilsvarende markering omtrent 85 – 100
cm over bakken, samt en 15 cm bred fotlist nederst på
glassdøren. 39)
Merkingen av døren skal tydelig kunne sees i alle lysforhold,
både innenfra og utenfra.
Bruk av svingdører og ”karuselldører” i inngangspartier er
ikke å anbefale for mennesker med gangbesvær, rullestolbrukere,
eller blinde med førerhund. Hvis dette ikke kan unngås,
må det i tillegg finnes vanlig hengslede dører. Noen
større konstruksjoner har mulighet for at to av de fire seksjonene
kan klappes sammen, slik at mennesker med bevegelsesproblemer
kan passere når rotasjonen er stanset.
Dører i inngangspartier skal ha lukkemekanisme som forhindrer
at dørene blir stående i halvåpen stilling. Det beste er
automatiske skyvedører, da disse er forutsigbare for
synshemmede. Aktiveres disse med en kontaktmatte foran
døren, må denne ha en farge i kontrast til underlaget og
være i et materiale som gjør det mulig å føle at en går inn på
den.

4.1.2.8 Ringeklokker, husnumre, porttelefoner, navneskilt,
informasjonstavler, postkasser m.m.
God lyssetting ved inngangspartiet vil gjøre det mulig for
svaksynte å lese husnummer, samt informasjons- og navneskilt,
hvis disse for øvrig er utformet slik at svaksynte kan
lese dem. Se pkt 2.10 Skilt og informasjonstavler.
Hus/leilighetsnummer og informasjons og navneskilt kan
også gjøres mer tilgjengelig ved at et lysstoffrør eller en annen
lyskilde plasseres slik at lyset faller ned på det som skal
fremheves.
Fig. 64
Hvis det må benyttes ringeklokke for å få adgang til bygningen,
skal den være utformet og plassert slik at svaksynte og
blinde lett kan finne den. Den bør derfor finnes på dørkarmen
i nærheten av dørhåndtaket, da dette er det mest naturlige
sted for synshemmede å lete. Ringeapparatets trykknapp
skal ha innebygget lys – eller være spesielt godt opplyst.
Husnumre bør være plassert i øyehøyde på samme side
som dørhåndtaket. Det samme gjelder porttelefon og navneskilt.
Husnumre skal være godt opplyst når det er mørkt.
Det skal ha tydelige tegn i kontrastfarge, slik at de er lette å
lese til alle tider på døgnet – også på avstand. Husnumre
kan også skaffes i utførelse som er følbare for blinde, f eks i
relieff. Pass på at skiltene ikke gjemmes bak planter eller
trær.
4 153

4
154
I blokker og leiegårder bør det være installert porttelefon. På
denne måten vil synshemmede (og alle andre) være tryggere
på hvem de åpner for.
I blokker og leiegårder er det som regel et tablå hvor en finner
navneskilt og ringeknapp for hver leilighet. Her vil det
være praktisk hvis disse er avgrenset av en ramme som
både kan sees og føles.
Er postkassene plassert i selve oppgangen, er det viktig at
disse er store nok til å romme både punktskriftforsendelser
og lydbøker. De må da være 30 cm brede og dype. Punktskriftblader
måler som regel 300 x 231 mm. Hvis dette ikke
er mulig, må det kunne monteres ekstra postkasse for den
synshemmede.
4.1.3 Luftegård for hund
Større borettslag og eiendomskompleks bør ha en inngjerdet
luftegård for hunder. Denne skal ha et variert underlag, av
hensyn til hundens luftevaner. Underlag som grov singel
og/eller gress og bed med lav beplantning anbefales langs
kantene.
4.2. Fortau, gågater, gangstier og trapper
Blinde og svaksynte ferdes, som alle andre, daglig på fortau,
gågater, gangstier osv. Mange har trent på å finne fram i lokalmiljøet
- til nærbutikken, posthuset, bussholdeplassen m.
m. På disse strekningene kan man derfor ta seg fram på en
nokså trygg måte, selv om det også her kan være plassert
sykler og annet på fortauet som gir negative overraskelser på
ferden.
Når det planlegges fortau, gågater, åpne plasser osv, er det
viktig å tenke på plasseringen av løst og fast inventar. Faste
holdepunkter og trygge gangarealer er en forutsetning for at
synshemmede skal kunne ta seg fram på en trygg og sikker
måte.

4.2.1 Torg og åpne plasser
Blinde og sterkt svaksynte har som tidligere nevnt problemer
med å orientere seg og å holde retningen på store åpne
plasser. Her trenger en holdepunkter, som kantstein, rekkverk,
ledelinjer, eller materialvariasjon i underlaget. Uten slike
kjennetegn, er det vanskelig å finne riktig retning.
4.2.2 Gågater
For å lette orienteringen for synshemmede bør det være taktile
og visuelle ledelinjer som markerer gangarealene.
Fig. 65
Ved møbleringen av gågater - benker, bord, lyktestolper,
blomsterkasser, salgsboder, reklameskilt… - må en ha i tankene
at synshemmede orienterer seg lettest i rette linjer, med
minst mulig fare for sammenstøt. Ved systematisk og gjennomtenkt
plassering av disse installasjonene, vil en lette muligheten
for synshemmede til å ta seg fram uten å støte bort i
gjenstander.
4 155

4
156
Fig. 66
Gatemøbleringen må være designet og plassert slik at den
ikke utgjør noe hinder for å ta seg fram. Den skal alltid ligge
utenfor gangbanen – men likevel i nærheten. Gatemøbleringen
må være godt opplyst om kvelden og natten og gjenstandene
skal ha kontrastfarge til omgivelsene. Se for øvrig
pkt. 4.2.3. Fortau.
Utstillingsmontre skal også være plassert utenfor det naturlige
gangarealet og skal ha fast markering i 20 cm høyde, for
på denne måten å kunne fanges opp av den hvite stokken.
40)
Regler for hva forretningsdrivende kan plassere i Xarealet er
hjemlet i de lokale politivedtektene – men burde antakelig
strammes opp over hele landet.
Fig. 67

4.2.3 Fortau
Mye av tankegangen i forrige avsnitt kan med fordel legges
til grunn for at fortauene skal være tilgjengelige og funksjonelle
for synshemmede. De lokale politivedtektene er som
regel også her lite presise og fører derfor til at det må utøves
skjønn. Når synshemmede fremmer klage i forbindelse med
hindringer i gangarealer blir det ofte ryddet opp i akkurat dette.
Snart er det like galt igjen – eller lignende hindringer finnes
et annet sted.
Det kan hende at vi ikke får orden på fortausproblematikken
før det kommer sentrale detaljerte bestemmelser.
Gjenstander på fortau skal plasseres slik at fotgjengerne
slipper å gå i sikksakk mellom dem, men fritt kunne følge den
naturlige gangretningen. Det er ønskelig med minst 150 cm.
fri bredde.
Fig. 68
De største plagene i tettbygde områder er salgsvirksomhet,
reklameplakater osv. I tillegg er det stadig overraskelser i
form av gravearbeide, containere med bygningsavfall, eller
varelevering med store biler plassert i gangarealet. Noe av
dette er ikke til å unngå, men midlertidige avsperringer skal
være godkjent og de skal være sikret mot fare for de som
ferdes på fortauet.
4 157

4
158
4.2.3.1 Inn- og utkjørsel på fortau
Inn- og utkjørsler på fortau – f eks til bensinstasjoner, parkeringsplasser
osv – skal merkes tydelig med et underlag som
taktilt skiller seg fra underlaget forøvrig.
Fig. 69
4.2.4 Uventede trinn
Uventede trinn bør generelt ikke forekomme på fortau m m.
Dette gjelder naturligvis ikke kantstein, da dette er en meget
viktig markering av skille mellom vei og fortau. Et trinn forventer
en ikke å finne og dette vil derfor både være farlig og
forvirrende. Et trinn ned, vil kunne oppfattes som kantstein.
Er trinn ikke til å unngå, bør dette varsles ved at underlaget
gis en annen struktur slik at en taktilt kan merke at noe uventet
kommer. Er underlaget vanlig asfalt, kan dette brytes med
ett hellelagt område i 90 cm dybde i hele gangarealets bredde
umiddelbart før trinnet. Dette feltet må passe inn med
omgivelsene. Se pkt. 2.3 Ledelinjer.
4.2.5 Trapper
Trapper bør ikke forekomme i utendørs gangarealer. Trapper
som er nødvendige pga høydeforskjell i terrenget, kan parallellforskyves
tilsvarende en gang sin egen bredde slik at de
ikke kommer overraskende på den synshemmede. De må ellers
markeres med et oppmerksomhetsfelt.

Fig.70
Kravene til utendørs trapper skiller seg for øvrig ikke fra kravene
til trapper innendørs.
Trinnenes forkant skal markeres med en farge som står i
kontrast til trinnet for øvrig. Trinnene vil da avtegne seg tydelig
for svaksynte – slik som angitt i pkt. 3.2.4.2 Trapper og
ramper.
Kontrastfargen på trinnenes forkant bør ha en bredde på 50
mm., som kan sees både når man går opp og ned trappen.
Gul er en fin farge for markering av trinn. Erfaringen viser at
denne fargen kan sees gjennom et lett lag snø, is m. m.
Trinnene skal være rektangulære og ha samme dimensjon.
Som ved trapper innendørs, bør gelenderet begynne vannrett
30 – 50 cm før trappens første trinn. Gelenderet skal følge
trappens stigningsgrad. Etter siste trinn skal gelenderet
fortsette 30 – 50 cm. Gelenderet skal videre fortsette over et
eventuelt repos. 41)
På trapper med rampe skal det monteres griperiktige håndlister.
4 159

4
160
Fig. 71
Trapper som er konstruert slik at det er et hulrom på undersiden,
er en fare for blinde og svaksynte. Skal en blind med
hvit stokk kunne registrere hindringer, må det være et fundament
på minimum 20 cm. Trapper med hulrom oppfyller
ikke disse kravene og bør derfor unngås, når nye trapper
planlegges.
For å fjerne faren ved eksisterende trapper av denne typen,
anbefales det å montere 2 vannrette sperrer - hhv 20 cm og
80 – 90 cm over bakkenivå. Disse må ha en kontrastfarge til
omgivelsene, for at også svaksynte skal kunne oppdage
dem. 42)
Trappenedganger som fremstår som ”hull” i gangarealet bør
unngås ved nyplanlegging. De som allerede finnes, må avskjermes
med rekkverk. Dette må ha tilsvarende vannrette
sperrer i kontrastfarge hhv 20 cm og 80 – 90 cm over bakken.
Trappenedganger av denne type må være godt opplyst.
4.2.6 Gangstier
Ved planlegging av gangstier – både i bolig- og grønne områder
– er det fint om en legger disse i rette vinkler, for å lette
orienteringen for synshemmede. Særlig viktig er dette der
gangstier krysser hverandre.

Fig. 72
Gangstier skal alltid tydelig avgrenses fra øvrige arealer.
Som beskrevet under pkt 4.1.1 Ved adkomst og tilførselsveier,
gjøres dette med kantstein, endring av strukturen i underlaget,
rekkverk e l. Lave stakitt - ca 20 cm høye - som er benyttet
i mange parker, er ikke gunstige, da de er lett å snuble
over. Skal det være et fysisk skille, bør dette være 80 – 90
cm høyt og ha en markeringslist 20 cm over bakkenivå. 43)
4.2.6.1 Kombinerte gang- og sykkelveier
Synshemmede har mange problemer med kombinerte gangog
sykkelveier. Her føler man seg usikker og trengt til siden.
Syklisten har ”overtaket” på grunn av farten og den høres
nesten ikke. Møtet mellom synshemmede og syklister kan
derfor bli farlig.
Fra synshemmede, har det alltid vært hevdet at fotgjengere
og syklister ikke har noe på felles vei å gjøre. I Norge kombineres
dette nesten alltid. Skulle en begrense redselen og faren
for sammenstøt, måtte en sekundært dele gang- og sykkelarealet
og ha en taktil og kontrastfarget ledelinje mellom
disse delene.
4 161

4
162
4.2.7 Beplantning på stier og åpne plasser
Ett av kriteriene ved valg av trær og busker skal være at det
ikke kreves for mye vedlikehold. Beplantningen skal plasseres
og holdes ved like, slik at grener ikke henger ut over fortau
og gangstier.
Fig. 73
Beplantning kan gjøre stier, åpne plasser og parker mer attraktive
og samtidig være holdepunkter for blinde og svaksynte
i orienteringen. Lukt, farge, form og lyd når vinden blåser
i vegetasjonen er med på å stimulere sansene. Jfr. pkt.
2.9 Øvrige sanseinntrykk.
4.3 Møblering utendørs
Utenfor forretninger, boligblokker, skoler, forsamlingslokaler
osv, skal det avsettes plass for sykler, barnevogner o l. Denne
plassen skal ligge utenfor gangarealet og den skal være
tydelig merket både visuelt og med en høydeforskjell.
Informasjonsskilt og orienteringstavler bør også plasseres
utenfor gangarealet – gjerne plassert i nisjer – slik at de som
stopper opp for å se på disse ikke sperrer gangarealet for de
som skal passere.

Fig. 74
4.3.1 Telefonbokser
Utendørs finner en etter hvert åpne telefonbokser med tre sider,
som bare dekker overkroppen til den som skal snakke.
Etter som disse ikke når ned til bakken på alle sider, kan de
være vanskelig å fange opp med den hvite stokken og blinde
vil derfor lettere kollidere med boksene.
Telefonbokser skal være godt opplyst. Også foran utendørs
telefonbokser bør det være endring av strukturen i underlaget
som varsler om boksens plassering. Se også pkt. 3.2.7
Innendørs telefoner.
4.3.2 Parkering og parkometre
Parkometre skal plasseres, slik at de ikke står i gangbanen
og hindrer fri passasje.
På steder hvor det parkeres vinkelrett på fortauskanten, er
det en god ide å sørge for en sperresone slik at bilenes for-
eller bakpart ikke havner inne på gangarealet.
4.3.3 Markiser, skilt, parasoller og åpne vinduer
Den hvite stokken fanger ikke opp gjenstander i bryst- og
hodehøyde og muligheten for å fange opp slike er derfor minimal.
Minste høyde på åpne vinduer, butikkskilt, markiser og
4 163

4
164
parasoller som stikker ut i gangarealet skal derfor være 220
cm over bakkenivå. 44) Vinduer, som kan åpnes i hodehøyde
over gangarealer, bør generelt ikke forekomme.
Fig. 75
4.3.4 Avfallscontainere
Avfallscontainere må ikke plasseres i gangarealer. I de fleste
tilfelle kan containere ”parkeres” på samme måte som bilene
langs fortauskanten. Containere skal dessuten merkes tydelig
med kontrastfarge i øyehøyde. En container som stikker
mer ut i overkant, har en form som gjør det vanskelig for
blinde å oppdage den i tide – med stor fare for alvorlige skader.
Fig. 76
Har containeren en rektangulær form, med loddrette flater
uten utstikkende gjenstander, er den straks sikrere for blinde.

Denne utformingen gjør at den fanges opp av den hvite stokken.
4.3.5 Leskur
Det er ønskelig at det monteres leskur ved alle bussholdeplasser.
Leskurets ene side skal være plassert utenfor stolpen
som markerer stoppestedet. Dette er spesielt viktig i trafikkerte
strøk, hvor det kan være vanskelig å lokalisere holdeplassen.
Et leskur vil gjøre dette mye lettere.
Fig. 77
Et leskur skal være nivåfritt, overdekket, rektangulært utformet
med loddrette vegger og med vegg på tre sider – hvorav
to med glasspartier. Leskurets rektangulære åpning skal ha
en fri høyde på 220 cm over bakken i hele åpningens lengde.
45) Leskuret skal være utført i en farge, som står i kontrast
til omgivelsene for øvrig.
Eksisterende leskur som er utført i gjennomsiktig plast, utgjør
en stor fare for svaksynte. Disse bør merkes godt, gjerne
med reflekterende tape hele veien rundt. Uten slik merking er
det stor fare for at svaksynte vil gå seg på dem.
4 165

4
166
4.3.6 Stillaser
Stillaser bør ha vannrette markeringer i 20 cm og 80 – 90 cm
høyde over gangarealet. 46) Det må aldri settes opp stilaser
som har diagonale sammenføyninger, eller utstikkende gjenstander
under en høyde på 220 cm. 47) Stillaser skal være
markert med kontrastfarge, gjerne fluoriserende, i øyehøyde
160 cm over bakken. 48)
Fig. 78
4.3.7 Midlertidig merking
Avsperringer som benyttes ved gravearbeid på og ved gangarealer,
skal markeres både fysisk og visuelt. Tau og diagonalt
oppstilte standere må ikke forekomme som markering.
Det er viktig at markeringen settes opp i god avstand fra selve
gravearbeidet – minst 100 cm.
I Danmark har Vejregeludvalget i sin publikasjon januar 1987
tatt inn følgende:
”Udstyr - Afmærkning, Vejregler for afmærkning af vejarbejder,
3.3 Kant og baggrundsafmærkning m.m., s.
27-28, findes følgende bestemmelser for opsætning af
sådanne markeringer:
“For at forebygge, at blinde og svagtseende kommer
til skade i udgravninger m.v. skal der, hvor sådanne

Fig. 79
personer sædvanligvis færdes, foretages en særlig
afmærkning af vejarbejde på fortove og gangstier.
Ved vejarbejde på fortov og gangsti forstås i denne
forbindelse alle arbejder på eller nærmere end 50 cm
fra kanten af fortov, gangsti, fodgængerfelt eller lignende.
På de sider af arbejdsstedet, der er beliggende ind
mod arealer, hvor fodgængere færdes, samt ved enderne
af arbejdsstedet opsættes 2 stk. O 45 “Spærrebom”
parallelt med underkanterne henholdsvis 10-20
og 70-80 cm over gangniveau.
Spærrebomme opsættes således, at de kan tåle et
mindre stød uden at ændre stilling. Hvor der er
udgravninger, skal de være således anbragt, at de
forhindrer, at fodgængere falder i udgravningerne.”
Det er viktig at alle forskrifter følges. Dessverre brytes disse
ofte, både på grunn av slurv og fordi man ikke kjenner reglene.
For synshemmede vil det være en stor fordel om lokalradio/nærradio
orienterer innbyggerne om arbeid som hindrer
fremkommeligheten, slik at en kan være forberedt på dette
og eventuelt velge en annen rute.
4 167

4
168
4.4 Veier
Å gå langs en vei oppleves av synshemmede som meget
vanskelig og utrygt. Det kan imidlertid gjøres en hel del for å
gjøre veiene tryggere for denne gruppen.
Det skal være plass for fotgjengere på begge sider av veien.
På veier uten fortau skal det være så god plass i veikanten i
begge retninger, at det er plass til gående.
Avkjørsler bør om mulig ligge vinkelrett i forhold til veien.
Hvis avkjørselen ikke er vinkelrett på hovedveien, bør gjerde/autovern
benyttes for å skille trafikken og fotgjengerne.
Ved montering av gjerde/autovern må man være oppmerksom
på at endene på disse er utført på en måte som ikke er
til fare for synshemmede. Hvis gjerde/autovern kan føres helt
frem til en sidevei eller avkjørsel, vil dette fungere som en
god markering av sideveien. På samme vis, vil dette kunne
fungere som ledegjerde frem til fotgjengerfelt.
Fig. 80
Lysmaster bør plasseres utenfor gangarealet, for å unngå
sammenstøt. Fotgjengeroverganger og veikryss skal være
ekstra godt opplyst.

Fig. 81
4.4.1 Kryssing av vei
Synshemmede har store problemer når de skal krysse en
vei. Det kan være vanskelig å gå rett over til den motsatte
side (uten å gå på skrå) og å høre når det er trygt i forhold til
trafikken. Motorlyden fra én passerende bil, kan skjule lyden
fra en som kommer kjørende bak denne og syklister kommer
så stille at de er vanskelige å oppfatte. Er det ikke andre fotgjengere
i nærheten, er den synshemmede helt overlatt til
sine egne sanser.
På større veier finnes det som regel flere fotgjengerfelt. Her
blir spørsmålet hvordan en skal finne overgangen, bestemme
dens retning før man går, forsikre seg om at det ikke er trafikk
– og så krysse veien. Det gjør det lettere for synshemmede
å krysse en gate hvis det er rekkverk som leder fram til
en fotgjengerovergang og/eller at lysregulerte kryss også har
akustiske lydsignaler. Mange forsøker å unngå de mest trafikkerte
områdene. Finnes det ikke lysregulering, lydsignaler,
eller andre fotgjengere i nærheten, vil det være umulig for
sterkt svaksynte eller blinde å krysse veien.
4.4.1.1 Fotgjengerfelt
Det er viktig å få etablert en standard for plassering og utforming
av fotgjengerfelt. En må naturligvis ta hensyn til for-
4 169

4
170
holdene på de enkelte stedene, men det burde være mulig å
enes om noen grunnregler.
Når fotgjengerfelt planlegges, bør det anlegges rettvinklet i
forhold til fortauskanten.
Der det kreves andre løsninger, f eks i veikryss med krav til
stor kjøreraddius, må en bruke rekkverk slik at synshemmede
blir oppmerksom på de spesielle forholdene.
Fotgjengerfeltet skal være godt opplyst og merkingen må
vedlikeholdes. Fotgjengerfeltet bør varsles med et oppmerksomhetsfelt
på 90 cm i hele feltets bredde. Jfr. pkt. 2.3 Ledelinjer.
Fig. 82
Alternativt kan fortauskantene på hver side og fotgjengerfeltet
påføres en kontrastfarget stripe på ca 10 cm i hele feltets
bredde. Å senke kantsteinshøyden ved et fotgjengerfelt kan
også fungere som merke for blinde og svaksynte. Se pkt.
4.4.2 Kantstein

Fig. 83
Synshemmede forventer å finne fotgjengerfeltet i ett kryss
der hvor kantsteinskurven begynner eller slutter. Når en skal
krysse gaten, forventer en at fotgjengerfeltet går i rett linje fra
den ene siden til den andre. Hvis fotgjengerfeltet ikke er vinkelrett,
risikerer en å havne rett ut i krysset. Må feltet anlegges
på denne måten, skal det være rekkverk som angir fotgjengerfeltets
retning slik at farlige situasjoner kan unngås.
Fig. 84 A
Fig. 84 B
4 171

4
172
4.4.1.2 Lysregulerte kryss
Ved å lytte til trafikken i et lyskryss, vil synshemmede normalt
kunne oppfatte i hvilken retning trafikken går eller står stille.
På denne måten kan synshemmede finne ut når det er grønt
lys og klart for å krysse gaten. Er det liten , eller ingen, trafikk,
vil dette være til liten hjelp i orienteringen. Den
synshemmede er da helt avhengig av lydsignaler for å kunne
krysse gaten trygt.
I utgangspunktet vil synshemmede krysse gaten sammen
med den paralelle trafikken. Hvis trafikken i et kryss avvikles
på annen måte, er den synshemmede avhengig av å trene
på dette spesielt sammen med en ledsager eller mobilitetsinstruktør.
Plassering av stolpene med lyssignalene er meget viktig. Om
mulig, skal stolpene være plassert på fortauet mindre enn 1
m fra fotgjengerfeltet og så nært fortauskanten som mulig.
Fig. 85
4.4.1.2.1 Lysregulerte kryss med lydsignaler
Lydsignaler er av stor betydning for synshemmedes sikkerhet
og frihet til å ferdes som fotgjengere i trafikken. I mange
kryss, f eks i lysregulerte kryss med vanskelig (uregelmessig)
geometri, er lydregulering den eneste sikre løsningen for
synshemmede.

En forutsetning for at lydsignaler i lysregulerte kryss skal
kunne brukes av synshemmede, er at de er aktive og kan lokaliseres
hele døgnet. Som regel skal lydsignalet være plassert
på samme stolpe som lyssignalet.
Lydsignalene hjelper den synshemmede til å finne fotgjengerfeltet
og deretter til å vite når det er mulig å krysse gaten
på en sikker måte.
Hvilken utforming, både selve utførelsen av lydboksene (og
hvordan man aktiverer signalene) kan variere fra land til land
– dessverre. Dette henger nok sammen med at slike signaler
har en relativt kort historie. Et minstemål må være at en nytter
ett system innenfor hvert land og så kan man håpe på at
det internasjonalt tvinger seg frem en standard som får gjennomslag
- på grunn av kvaliteten. Det eksperimenteres med
lydstyrken – og dens kvalitet og retning. Det vanlige er å
sende ut lyden vertikalt, men i Sverige er det gjort forsøk
med å sende lyden ut horisontalt for at den skal kunne høres
bedre.
Det har vist seg at beboere og handelsstanden i nærheten av
akustiske lydsignaler føler seg plaget av lyden. Det er gjort
forsøk med å la lydstyrken heves og senkes i takt med trafikkstøyen.
Slåes lyden helt av, er hensikten borte for
synshemmede. Man blir avhengig av å måtte finne stolpen
for så å aktivere signalene manuelt for kryssing av gaten.
Fig. 88
4 173

4
174
Omkring i verden gjøres det også forsøk med andre former
for varsling. Vi har annet sted i boken nevnt talende signaler
(Talking Signs) og GPS-baserte løsninger. En viktig forutsetning
for slike systemer må være at de kan benyttes av alle –
også tilfeldig besøkende – og ikke bare av noen få som har
tilgang til spesialutstyr. Se bilag XII.
4.4.2. Kantstein
De fleste rullestolbrukere har problemer med å forsere kantstein
når denne er høyere enn 30 mm, mens synshemmede
kan risikere å gå direkte ut i kjørebanen hvis høyden er lavere
enn 25 mm.
De ulike gruppene av funksjonshemmede har naturligvis forskjellige
krav og ønsker som kan se ut til å kollidere med
hverandre. Når en på vegne av gruppen synshemmede har
ønske om en viss høyde på kantstein, er det fordi det ellers
vil være lett å overse denne både i den årstiden det er is og
snø. Et annet moment er at når veidekket slites, vil det bli
lagt på nytt – og den opprinnelige høydeforskjellen blir mindre.
I sentrale bystrøk ser en oftere og oftere at nivåforskjellene
taes bort, særlig i tilknytning til gågater. For synshemmede er
dermed en viktig orienteringsmulighet borte. Spesielt farlig er
det hvis det i en gågate er kryssende trafikkert vei – og fotgjengerovergangene
er planfri. Som en nødløsning, kan faren
kan reduseres noe ved hjelp av annen struktur i underlaget
og andre former for ledelinjer.
4.4.3 Rundkjøringer
Rundkjøringer skal høyne trafikksikkerheten og det blir flere
og flere av dem. For blinde kan rundkjøringer være problematiske,
da det er vanskelig å høre hvor kjøretøyene kommer
fra og hvor de går. På grunn av dette er det fort gjort for
blinde å ta feil av retningen når en skal krysse an av gatene
– og man er usikker på om trafikken stopper.

Hvis det lages en rundkjøring, kan følgende anbefales:
• Sørg for at fortauene i nærheten av rundkjøringen er
plassert slik at det ikke er fare for å havne i gjørebanen.
• Det fysiske skillet mellom fortau og kjørebane kan
være gjerde, eller beplantning.
• Fortauet skal ha et ensartet jevnt belegg, gjerne med
ledelinje langs midten, som også skiller fotgjengere og
syklister.
• Nødvendige skilt eller stolper, må ikke være plassert i
gangarealet.
• Der bør være fotgjengerfelt over alle veier som leder
til rundkjøringen.
• Foran disse skal det være et oppmerksomhetsfelt i
hele overgangens bredde og i 90 cm. dybde.
• Det er ekstra viktig at fotgjengerfeltet er plassert vinkelrett
i forhold til fortauskanten.
• Brede veier som leder inn i rundkjøringen bør ha midtrabatt.
Her må det være taktil merking i underlaget.
• For at det skal være trygt for svaksynte, må den taktile
merkingen også ha tydelig farge. Dette er også nyttig
for de aller fleste når det mørkt.
• Hele rundkjøringen bør uansett være godt opplyst.
Se også pkt. 2.3 Ledelinjer.
4.5 Utendørs skilt m. m.
Skilt bør plasseres slik at de er tilgjengelige for svaksynte -
samtidig som de ikke må være plassert slik at man kan gå
seg på dem. Disse forutsetningene kan synes å komme i
konflikt med hverandre, men dette er mulig å unngå.
Et skilt kan f eks plasseres mellom to stolper, slik at kanter
ikke stikker ut. Mellom disse to loddrette stolpene monteres
det 2 tverrstag i en høyde på 20 cm og 80 – 90 cm over bakken.
49) På denne måten kan blinde fange det opp med den
hvite stokken.
4 175

4
176
Høyden på en orienteringstavle bør være 125 – 160 cm over
gangarealet, 50) da disse høydene representerer gjennomsnittlig
øyehøyde på henholdsvis rullestolbrukere og stående
voksne.
Et godt skilt skal ha stor kontrast mellom teksten og skiltets
bakgrunn. Se pkt. 2.10 Skilt og orienteringstavler. Videre bør
skiltet ha en grunnfarge som står i kontrast til omgivelsene.
Står skiltet på en vegg, skal grunnfargen stå i kontrast til
veggen – mens teksten skal stå i kontrast til skiltets grunnfarge.
Skiltet bør ha innbygget lys, eller være godt opplyst fra oversiden
– på en slik måte at lyset ikke virker blendende.
4.5.1 Vegskilt
Vegskilt – midlertidige som permanente – skal ha en minimumshøyde
over bakken på 220 cm. 51) Dette gjelder også
underskilt.
Skilt med advarsel om vegarbeid, ujevn veg osv er ofte midlertidig
oppsatt. Disse oppleves av synshemmede som ekstra
farlige, etter som de dukker opp på uventede steder. Derfor
er det ekstra viktig at disse skiltene har riktig høyde og er
plassert slik at de ikke er lett å kollidere med.

Fig. 89
4.5.2 Skilt ved bussholdeplasser
Det største problemet for synshemmede er å finne holdeplassen.
Et skilt som forteller dette har derfor stor markeringsverdi.
Skiltet kan være plassert på egen stolpe, eller på
et leskur – vis a vis bussens inngangdør. En stolpe må være
lett å få øye på, med farge i kontrast til omgivelsene forøvrig.
Her forventer en også å finne busslinjens nummer i normal
lesehøyde. I Norge er det nå gjort vellykket utplassering av
skilt med stoppestedets navn i stedet for bruk av piktogram.
Er man ikke kjent på stedet, vil det for en blind være umulig å
orientere seg frem til bussholdeplassen. Et oppmerksomhetsfelt
på 90 cm i hele fortauets bredde vil være avgjørende
for å lokalisere holdeplassen. Dette skal lede fram til bussens
inngangsdør (og til eventuelt leskur på motsatt side).
For at informasjonen skal kunne oppfattes av svaksynte, må
bokstavhøyden være på minimum 70 mm – og med ren tydelig
skrift (f eks Arial). 52)
I Norge er det ikke utbredt bruk av taktile skilt, som gjør det
mulig også for blinde å orientere seg. Taktile tall og bokstaver
skal være henholdsvis 20 og 8 cm høye.
4 177

4
178
98) Se pkt. 2.10.3 Følbare (taktile) skilt. Blir elektronisk informasjon
gjort tilgjengelig for synshemmede, vil det ikke være
det samme behovet for taktile skilt.
Fig. 90
På de nye elektroniske informasjonstavler er det gitt mulighet
for en mengde opplysninger. I tillegg til de grunnleggende
opplysninger om bussnummer og bestemmelsessted, kan en
få vite når bussen er ventet til holdeplassen osv. Slik informasjon
må etter hvert bli gjort tilgjengelig for synshemmede
ved bruk av tale.
På større elektronisk styrte bussterminaler, vil en kunne oppleve
at bussankomst og –avgang skjer fra forskjellige oppstillingsplasser
alt etter hvilken som er ledig. Uten tilgjengelig informasjon
for blinde og svaksynte, vil disse terminalene være
ubrukelige for synshemmede.
4.5.3 Plassering av stolper generelt
For synshemmede oppleves stolper både som veiledere og
som hindringer. Stolper som ikke har noen informasjonsverdi
for synshemmede skal plasseres utenfor gangarealet. Stolper
som plasseres i gågater må merkes spesielt.
Alle midlertidige stolper utgjør en fare, mens permanente
stolper kan ha en markeringsfunksjon.

Fotnoter
34) Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson, Rod: “Building Sight.
A handbook of building and interior design solutions to include
the needs of visually impaired people”, Royal National
Institute for the Blind, London, 1995, Chapter 3, Sitestreet
and surroundings. Pathways and footways, s. 41.
35) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.7. Ramper, trapper og håndlister,
s. 29.
36) Karsrud, Kjetil: “Orienteringshemmet. Blindes og svaksyntes
krav til fysisk planlegging – en vegleder”, Norges Bindeforbund,
Universitetsforlaget, Oslo, 1989, Inmgangsparti, s.
28.
37) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.6 Indgange, s. 25.
38) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.2. Information og skiltning, s.
18.
39) Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson Rod: “Building Sight. A
handbook of building and interior design solutions to include
the needs of visually impaired people”, Royal National Institute
for the Blind, London, 1995, Chapter 4, Exterior design,
Distinguishing the door position, s. 60.
40) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.7. Ramper, trapper og håndlister,
s. 29.
4 179

4
180
41) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.7 Ramper, trapper og håndlister,
s. 28.
42) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.7. Ramper, trapper og håndlister,
s. 29.
43) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.7. Ramper, trapper og håndlister,
s. 29.
44) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.10. Udstyr og møblering, s.
37.
45) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.10. Udstyr og møblering, s.
37.
46) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.7. Ramper, trapper og håndlister,
s. 29.
47) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.10. Udstyr og møblering, s.
37.
48) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.2. Information og skiltning, s.
18.

49) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.7. Ramper, trapper og håndlister,
s. 29.
50) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.2. Information og skiltning, s.
18.
51) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.10. Udstyr og møblering, s.
37.
52) “Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden”, DS-Håndbog
105, Dansk Standard, 1995, 1.2.10. Udstyr og møblering, s.
37.
53) Karsrud, Kjetil: “Orienteringshemmet. Blindes og svaksyntes
krav til fysisk planlegging - en vegleder”, Norges Blindeforbund,
Universitetsforlaget, Oslo, 1989, s. 62.
4 181

4
182

Kollektivtrafikk
4 183

5
184
5 Kollektivtrafikk
I dette kapittelet skal vi ta for oss de forutsetninger som skal
til for at blinde og svaksynte skal kunne nytte kollektiv transport
på en trygg og hensiktsmessig måte. Vi skal komme inn
på betydningen av at stoppesteder annonseres og at det gis
auditiv innformasjon der andre passasjerer kan orientere seg
ved hjelp av synet. Et grunnleggende ønske, er at busser og
skinnegående transportmidler skal få en mer ensartet innredning
og at holdeplasser og perronger skal følge en form
for standardisering. På denne måten vil synshemmede kunne
føle seg trygg nok til å benytte kollektive transportmidler.
Etter at det nå er bestemt at Norge skal innføre EUparlamentets
direktiv 2001/85/EF - det såkalte bussdirektivet
- i stedet for kjøretøysforskriftene, er det klart at en viss handikaptilpasning
vil skje i busser av kategori 1 bybusser. Dette
vil først og fremst gjelde adkomstmulighetene for bevegelseshemmede,
noe som også vil komme synshemmede og
alle andre til gode.
Det ble altså ikke i denne omgang tatt hensyn til alle typer
busser. Dette vil ramme mange funksjonshemmede i Norge,
hvor langdistansebusser er en viktig del av kollektivtilbudet,
utenfor og mellom de store byene. Turbusser er heller ikke
omfattet i denne omgang. 54)
Daglig befinner det seg mange synshemmede i trafikken.
Barn og ungdom på vei mellom hjem og utdanning og voksne
på vei til eller fra arbeid eller andre gjøremål. De fleste
benytter kollektiv transport.
Synshemmede kan ikke selv kjøre bil og vil derfor ikke kunne
nyte godt av de fordeler bilen representerer for de fleste
mennesker. Bilen betraktes som allemannseie og som en
nødvendighet for å kunne ferdes hvor man vil. Dette har satt
sitt klare preg på utformingen av samferdselspolitikken og vil
fortsatt gjøre det, selv om det etter hvert er blitt brukt argu-

menter for bevaring av miljøet for å få folk til å benytte kollektiv
transport. Skal dette få gjennomslag, må det satses bredt
på både rutenett, hyppighet, kvalitet på fremkomstmidlene og
presisjon i gjennomføringen av trafikken. Gjør en ikke det, vil
dette ramme store befolkningsgrupper hardt – ikke minst
synshemmede som er totalt avhengig av dette tilbudet.
Kravene til service som synshemmede må kunne forlange –
og som myndigheter og transportører er villig til å yte – har
hatt liten fremgang. Dette til tross for at ny teknologi har åpnet
for helt nye muligheter.
5.1 Annonsering
Annonseringen av holdeplasser med mer i de kollektive
fremkomstmidlene skal alltid være nøyaktig og tydelig. Det
tekniske anlegget for slik annonsering må være av en slik
kvalitet at det som sies er lett å oppfatte uansett hvor man
befinner seg. Manuell annonsering bør kun skje ved uregelmessigheter
i driften. Ellers må all informasjon styres automatisk,
slik at den alltid lyder likt og utføres konsekvent.
Annonsering av neste stoppested på buss og bane bør skje
like etter at et stoppested er passert. På denne måten får en
god tid til å forberede og kanskje finne fram til utgangsdøren.
5.1.1 Annoncering i tog og busser
I Danmark har man helt siden 1985 hatt en nokså detaljert
instruks for lokomotivførerne om annonsering på de såkalte
S-togene. Noe lignende finnes ikke i Norge, men mange av
kravene synshemmede i Norge stiller, er bygget på disse.
Dette er noen av de grunnleggende kravene til informasjon
under togreisen:
1. Alle stasjoner hvor toget stopper skal annonseres og
det skal anngis omtrent hvor lang tid det tar før en
kommer til stasjonen. Det skal videre informeres om
5 185

5
186
på hvilken side avstigningen er. Det skal også opplyses
om uregelmessigheter som kan være til fare for
passasjerene – f eks om det er spesielt langt ned til
plattformen, eller at det er lang avstand mellom avstigningstrinnet
og plattformen.
2. Når toget etter neste stasjon ikke stopper på en angitt
strekning, skal det opplyses om dette.
3. Når toget nærmer seg en stasjon, hvor det er mulighet
for valg av nytt tog – eller andre offentlige transportmidler
– skal dette forklares grundig.
4. Det skal annonseres når neste stopp er endestasjon.
5. Det må straks informeres om uregelmessigheter som
fører til uventede stopp, forsinkelser, tekniske problemer
osv. Når en kommer i gang igjen, f eks etter en
teknisk feil, vil det være både nyttig og hyggelig med
en orientering. Synshemmede vil da i mange tilfeller få
vite noe som andre passasjerer allerede har sett.
Omkring i Norge er det gjennom tidene forsøkt flere forskjellige
innfallsvinkler for å få til annonsering i busser.
I Sør-Trøndelag ble det, i konsesjonsvilkårene for kollektivtrafikken,
innarbeidet en klausul om annonsering av holdeplasser.
Dette hadde begrenset suksess i Trondheim, så
lenge Norges Blindeforbund, synshemmede og andre enkeltpersoner
holdt saken varm. At det var tilfeldigheter omkring
annonseringen, førte til at veldig mange ikke tok bussen
på egen hånd. I ettertid kan en fastslå at det var de
manglende egenskapene – og viljen – til sjåførene og trafikkselskapet
som skapte det dårlige resultatet
Det er derfor med lettelse vi kan konstatere at det i de siste
årene er gjort meget vellykkede forsøk med elektronisk basert
annonsering. Ved hjelp av GPS-teknologi og digital avspilling,
kan en med stor nøyaktighet og god kvalitet annonsere
mer enn hva en kunne forestille seg tidligere.
Under veis vil prinsippene for annonsering være de samme
som er angitt for togreiser ovenfor. Alle holdeplasser skal
annonseres. Dette skal skje i god tid før neste stopp, slik at

en får anledning til å forberede seg til å gå av – og kanskje
noen ønsker å gå fram til utgangsdøren. Er det uregelmessigheter
i forhold til avstigningspunktet – langt ned til bakken,
eller lignende, skal det informeres om dette. I tillegg må følgende
punkter være med, for at turen skal bli trygg:
1. Før ankomst til en stasjon, eller terminal hvor en kan
fortsette reisen på annen måte, skal dette annonseres.
2. Det skal sies fra når neste stopp er en endeholdeplass.
3. Om det ikke er påkrevet, bør det informeres om årsaker
til uventede stopp. Alt som kan føre til vesentlig
forsinkelse, skal det informeres om.
Det vil naturligvis være ulike krav til bybusser, langdistanseruter,
lokale busser i landlige ruter osv. Helt grunnleggende
er det imidlertid å vite hvor en er og når det er tid for å gå av.
Tilbringertjenesten til og fra en del av de største flyplassene
– de såkalte flybussene – er eksempler på at både enkel og
hyggelig annonsering blir satt pris på av passasjerene.
5.2 Spesielle problemer ved bruk av tog, båt og fly
Det blir stadig flere ubetjente jernbanestasjoner og dette oppleves
som veldig problematisk for synshemmede.
Flere og flere stasjoner – også store – går over til billettering
ved bruk av automater. (Eller at billettsalget blir ivaretatt av
andre – f eks i en nærliggende kiosk.) Automater brukes
ikke bare til kjøp av billetter, men også til stempling av kort.
Plasseringen av disse automatene må markeres tydelig. I tillegg
må disse få en utforming som gjør at de kan betjenes av
synshemmede. Se punkt. 2.12.2 Betalingsautomater og
elektroniske køsystemer.
I store ankomst- og avgangshaller krever synshemmede ledelinjer
som er utført i kontrastfarger, eller annen spesiell
struktur i underlaget. Se punkt 2.3 Ledelinjer. På denne må-
5 187

5
188
ten kan en finne billettluker, automater, utganger og perronger.
For at synshemmede skal kunne ta seg frem på en perrong,
må det være tydelige markeringer som forteller at en befinner
seg i nærheten av kanten. Disse markeringene må både
kunne sees og føles.
Helt grunnleggende er det også å kunne finne riktig tog. Dette
kan skje på forskjellig vis, f eks ved annonsering over stasjonens
høyttaleranlegg når toget kjører inn på perrongen,
eller ved digital annonsering ved togets dører når disse åpnes.
Der tog har fast ankomst- og avgangsplass, vil skilting
kunne være et viktig holdepunkt for synshemmede.
Togenes stadig kortere opphold på stasjonene gjør det bare
enda viktigere at det finnes personell som kan se til at passasjerene
både kommer seg av og på.
Det er ofte også stor usikkerhet blant blinde og sterkt svaksynte
i forbindelse med båtreiser. Løsningen på dette er bruk
av visuelle kjennetegn som farger, og skriftlig informasjon. Er
skiltingen også i relieff, vil helt blinde kunne ha nytte av dette.
Skiltene plasseres i tilknytning til dører og trapper. Ledelinjer
i kontrastfarger og annen struktur i underlaget, vil være med
på å vise vei til kafeteria, restaurant eller kiosk.
I Norge er mange bussruter avhengig av ferge på deler av
transportetappen. Her må det innarbeides rutiner som sikrer
at bussen parkerer like ved trapp eller heis – og at dette er
likt fra gang til gang.
Det er like viktig for blinde og svaksynte som for andre passasjerer
å få informasjon om sikkerhet og redningsutstyr om
bord. Dette gjelder særlig ved overnatting. Ved brann- og
sikkerhetsøvelser for mannskapet, må det gies kunnskap om
assistanse til synshemmede.
Det er i praksis helt umulig for blinde og sterkt svaksynte å
finne frem på store internasjonale flyplasser. Derfor finnes

det i dag en internasjonal avtale om mulighet for assistanse.
Den vanskeligste delen er derfor i praksis å ta seg fram fra
inngangen og til innsjekkingspunktet. I disse områdene må
det derfor legges vekt på taktile og kontrastfargede ledelinjer.
På flyplasser bør det finnes skjermer i normal lesehøyde
hvor en kan finne informasjon om ankomst- og avgangstider.
Kabinpersonalet skal kunne gi synshemmede informasjon
om flyets sikkerhetsutstyr og -rutiner. I Norge ble Braathens
sikkerhetsbrosjyre allerede på 1980-tallet laget i blindeskrift.
SAS kom etter i 1997 og disse Safety-on-board-brusjyrene er
stadig i bruk.
5.3 Standardisering
Det før omtalte EU-direktivet om busser, gir visse pålegg når
det gjelder innredningen. Dette gjelder bl. a. utformingen av
trykknapper, spesielle plasser for blinde med førerhund osv.
Det er likevel langt igjen til en har standarder som kan være
gjennomgående fra en type transportmiddel til et annet. I EU
har en tatt tak i de andre typene transportmidler og det forventes
direktiver både for båt og fly. Funksjonshemmedes
organisasjoner i EU er aktivt med i påvirkningsprosessen,
men det er ennå usikkert hva resultatene vil bli. Tradisjonelt
legges det mer vekt på bevegelsesproblematikken, enn det
gjør for orienteringshemmede.
5.3.1 Innredning på tog
For synshemmede må det være enkelt å komme inn på toget,
for deretter å kunne ta seg frem om bord. Det tyske blindeforbundet
har tatt for seg det de mener er viktige forutsetninger
og krav for at synshemmede skal kunne benytte jernbanen
som fremkomstmiddel. 55) Her er noen av deres viktigste
punkter – som vi slutter oss til:
5 189

5
190
• Det bør være loddrette støttehåndtak på begge sider
av inngangsdørene. Disse må gå fra 70 til 110 cm
over perrongnivået.
• På veggen ved siden av trinnene, skal det være et gelender
i 80 – 85 cm. Høyde.
• For blinde og svaksynte er det viktig at alle trinn er
sklisikre og har samme høyde. For førerhunder er det
viktig at trinnene ikke er av strekkmetall.
• Alle trinn skal i forkant ha kontrastfarge i forhold til
trinnet forøvrig. Denne skal være på minst 5 cm. Det
er også viktig med godt lys.
• Mellomrom på mer enn 10 cm. Mellom perrong og
første trinn må ikke forekomme.
• Automatiske døråpnere skal ha kontrastfarge og en
godt følbar overflate. Helst bør de ha en diameter på 5
cm. og de bør stikke noe ut (3 – 4 mm.), eller være tilsvarende
nedsenket i forhold til overflaten for øvrig.
En må også tydelig kunne kjenne at de aktiveres. De
må være plassert 130 – 140 cm. over perrongens
nivå.
• Inngangsdører – særlig de med automatiske
døråpnere – bør ha en annen farge enn vognen for
øvrig. De må ikke kunne åpnes utenfor perrongen –
og bare på den siden av vognen som perrongen befinner
seg.
• Et akustisk signal vil gjøre det lettere for synshemmede
å finne inngangsdørene.
• Det bør også være et signal som forteller at dørene
lukkes.
• Gjennomført bruk av kontrastfarger gjør det enklere å
ta seg fram i toget.
• I gangarealene og på toalettene må det være støttehåndtak
eller andre gripemuligheter.
• Godt lys er en forutsetning, både i gangarealer og på
toaletter. Se pkt. 2.6 Lys.
• I togvognene må alle gjennomsiktige eller skinnende
flater være godt merket. Se pkt. 4.1.2.7
Inngangsdører.
• Informasjonen om bord må også være tilgjengelig for
synshemmede.

• Er det ramper for rullestoler, må det gies et akustisk
signal når disse aktiveres – slik at synshemmede ikke
uforvarende går seg på disse.
5.3.2 Innredning i busser.
Det er tidligere nevnt EUs bussdirektiv. Dette har noen punkter
som gjelder blinde og svaksynte. I korthet går dette ut på
at det skal brukes kontrastfarger, navn på stoppesteder skal
være lett leselig (både på holdeplassen og i bussen) og det
skal avsettes egne plasser for synshemmede med førerhund.
Det stilles også krav til utformingen av trykknappene for
stoppesignal. Bussene skal også ”knele” – det vil si å legge
seg over til siden – slik at påstigningen blir enklere. Dette vil
også mange synshemmede sette pris på. Et skår i gleden er
det likevel at dette direktivet bare omfatter busser i kategori 1
– bybusser.
En er altså kommet et stykke på vei med tilrettelegging som
gagner synshemmede, men likevel står mye igjen.
Også når det gjelder innredning av busser har det tyske blindeforbundet
kommet med detaljerte ønsker og krav. 56) Her
er noen av dem:
• Ved hvert sete ut mot midtgangen skal det være
stenger for å holde seg i.
• Det må være gode håndtak på begge sider av inn- og
utgangsdørene.
• Det er en fordel med kontrastfarger også på bussetene.
• Er det rullestolrampe, må det være et akustisk signal
som forteller at denne er aktivert – slik at blinde og
svaksynte ikke uforvarende går seg på den.
• I turbusser er det ofte bagasjehyller over setene. Disse
må være plassert og utformet slik at det ikke er stor
fare for sammenstøt. Er hyllekanten i et mykt materiale
med kontrastfarge, vil dette være svært gunstig.
• Nivåforskjell – eller trinn – i bussens midtgang bør
unngås. I moderne bybusser er trinn ikke til å unngå,
5 191

5
192
men da må disse merkes ekstra godt og området skal
være godt opplyst. For blinde er det også gunstig hvis
det er et oppmerksomhetsfelt umiddelbart foran slike
trinn.
• Det skal være god allmennbelysning i bussen.
• Trinn i inn- og utgangspartiet skal ha kontrastfarget og
sklisikker forkant. I disse områdene skal det være aktivert
ekstra godt lys mens dørene er åpne.
• Bussene har som regel informasjon om linjenummer
eller bestemmelsessted. Denne informasjonen er
vanskelig, eller umulig å oppfatte for synshemmede.
Denne informasjonen må nå kunne gis auditivt, ved å
ta i bruk eksisterende teknologi både for posisjon og
tale.
5.3.2.1 Bussholdeplasser
Den første forutsetningen for å benytte bussen som fremkomstmiddel,
er at det lar seg gjøre å komme på riktig buss.
Der det finnes flere kjørefelt, vil sjåføren vanligvis benytte det
feltet som gir raskest fremkomst. Dette er ofte feltet som befinner
seg lengst ut fra holdeplassen og det forventes at de
som står på holdeplassen skal gi tegn for å få bussen til å
stoppe. For synshemmede er dette uholdbart, men mye kan
vinnes ved å følge anbefalingene nedenfor. 103) :
• Ved passering av holdeplass, skal bussen befinne seg
i den nærmeste kjørebanen.
• Hastigheten skal være så lav at det er mulig å stanse
hvis det står folk på stoppestedet. Bussen skal stoppe,
uansett om det gis tegn eller ikke.
• Er det synshemmede med førerhund eller hvit stopp
på holdeplassen, er det en fordel om bussen kan kjøre
fram til vedkommende.
• Befinner det seg allerede en buss på holdeplassen,
må neste buss legge seg bak denne – for så å kjøre
fram når den første er på vei videre.
Hvis flere busslinjer benytter samme holdeplass, er det stadig
et problem å skille disse fra hverandre. Skal en blind i det

hele tatt kunne velge riktig busslinje, må ny teknologi som
annonserer bussens nummer taes i bruk. Dette kan gjøres
ved høyttalere på utsiden av bussen, eller høyttalere på holdeplassen.
5.4 Informasjon til alle reisende
Alle reisende med kollektiv transport har behov for informasjon
i forbindelse med reisen. Dette gjelder ikke minst blinde
og svaksynte, som ofte vil ha behov for ekstra hjelp og informasjon
på grunn av vanskelighetene med å orientere seg
under veis.
For synshemmede er det ingen selvfølge at en skal kunne
finne informasjon nok til selv å legge opp sin reiserute. Like
vanskelig er det å kunne orientere seg under veis, da nesten
all informasjon er visuell – og heller ikke tilpasset svaksynte.
Ubemannede jernbanestasjoner gjør det usikkert om det i det
hele tatt finnes noen å spørre. Under togreisen er nok ikke
konduktøren der når en har behov for informasjon.
5.4.1 Rutetabeller
Rutetabeller skal generelt trykkes med større skrift for at
svaksynte skal kunne gjøre seg nytte av dem. Se pkt. 2.11
Trykt tekst. Dessuten bør man sørge for at skrifttype, kontrast
og linjeavstand er benyttet på en måte som øker lesbarheten.
I Norge finnes det enkelte tilbud om rutetabeller i
punktskrift, bl. a. i et samarbeid mellom Team Trafikk i
Trondheim og Norges Blindeforbund. Det samme selskapet
gir også ut den enkelte rute i stor skrift og på holdbart papir.
På denne måten kan den enkelte velge bare å ha de rutene
som er aktuelle. At dette også er blitt et godt tilbud til store
deler av de eldre reisende, er knapt noen sensasjon.
Rutetabellene på holdeplassene skal naturligvis også være
av den lettleste typen. Her er det i tillegg også viktig at
glasset som dekker oppslagstavlene er refleksfritt og at informasjonen
er opplyst. I tillegg er en helt annen faktor viktig
5 193

5
194
for lesbarheten – nemlig at oppslagstavlene ikke er tilgriset
av spraymaling og at glasset er helt.
En annen informasjonskilde som etter hvert benyttes mer og
mer – og som kan være tilgjengelig både for blinde og svaksynte
– er trafikkselskapenes internettsider. Dette krever
imidlertid at sidene er laget med tanke på tilgjengelighet og
at de blir vedlikeholt slik at informasjonen er riktig. Da kan
synshemmede i ro og mak sitte hjemme og planlegge sine
reiser.
5.4.2 Auditiv informasjon
Det er et viktig prinsipp at all informasjon som gies visuelt
også skal gies auditivt.
Fordelen med visuell informasjon f eks fra lystavler eller
skjermer, er at den hele tiden er tilgjengelig for passasjerene.
Den auditive informasjonen skal oppfattes i det korte øyeblikket
den annonseres. Det er da lett å miste noe av budskapet
i første omgang. Derfor bør denne gjentas og samtidig
gies i så god tid at en har rimelig tid til å finne fram til
transportmidlet på egen hånd.
Forsøk med auditiv informasjon har vært gjort de siste ti årene
på forskjellige steder, uten at dette har fått gjennomslag –
eller er standardisert. Ved bruk at GPS-teknologi er det nå
større håp for at dette skal få gjennomslag, ved at det på perrongen
eller holdeplassen annonseres at nå kommer rute nr.
--, og/eller at høyttalere på transportmidlet formidler at dette
er buss nr. –-. På holdeplassen kan også eventuelle forsinkelser
annonseres.
5.4.3 Personlig betjening
Når man kommer inn i en større bussterminal, jernbanestasjon
eller avgangshallen på en flyplass, bør det finnes en betjent
informasjonsskranke i umiddelbar nærhet av inngangen.

En taktil ledelinje vil kunne lede den synshemmede fram til
skranken, slik at denne kan finnes på egen hånd. I tillegg til
ledelinje i underlaget, vil riktig lyssetting også ha tilsvarende
funksjon for svaksynte.
Selve skranken bør ha en åpen løsning, hvor kommunikasjonen
ikke blir hindret av en glassvegg.
Blinde og sterkt svaksynte har behov for kontakt med konduktøren
under en lang togreise. Det er derfor viktig at det
ved starten av reisen opprettes kontakt og at konduktøren
henvender seg til den synshemmede med jevne mellomrom
under reisen.
Fotnoter
54) For EU-parlamentets direktiv 2001/85/EF, se bilag.
55) Disse punktene er hovedsakelig hentet fra de kravene
som det tyske blindeforbundet stiller til nybygde om ombygde
tog og tunnelbanevogner. Målene følger derfor deres krav til
høyde og bredde. Hönig Volker: “Handbuch über die blinden-
und sehbehindertengerechte Umwelt - und Verkehrsraumgestaltung,”
1. utg. Deutscher Blindenverbande.V., Bonn,
1997, IV Verkehrsmittel, s. 90-111.
56) König, Volker: “Handbuch über die blinden- und sehbehindertengerechte
Umwelt und Verkehrsraumgestaltung”, 1.
udg. Deutscher Blindenverband e.V., Bonn, 1997, s. 111-
112; Karsrud, Kjetil: “Orienteringshemmet,” Norges Blindeforbund,
Universitetsforlaget AS, Oslo, 1989, s. 75-76.
5 195

5
196

Bilag
5 197

198
Bilag I
”Mannen med den hvite stokken”
Etter å ha brukt forskjellige symboler for å synliggjøre at en
er synshemmet – og til og med benyttet forskjellige måter å
gjøre dette på i de enkelte land, er en omsider kommet fram
til ”mannen med den hvite stokken”. Den hvite stokken er i
årtier brukt som et viktig hjelpemiddel både for å markere at
en er synshemmet (med markeringsstokk) og som et viktig
element i det å ta seg fram på egen hånd (med mobilitystokk).
Det er imidlertid ikke i alle situasjoner at det er praktisk å
bruke den hvite stokken til å fortelle omverdenen at en er
synshemmet. Dette symbolet er ment å løse dette problemet
for den enkelte i dagliglivet – i butikken, når vi møter naboen,
i festlig lag, i offentlig sammenheng, ved sportsutøvelse osv.
World Blind Union – sammenslutningen av synshemmedes
organisasjoner – godkjente i 1984 ”mannen med den hvite
stokken” som det framtidige offisielle symbol. Ideen ble første
gang fremmet av den daværende leder av det tyske blindeforbundet
Horst Geissler. Symbolet er i løpet av de siste 20
årene blitt godkjent av stadig flere land – naturligvis i alle
våre naboland.
World Post Union besluttet i 1992 å bruke symbolet ”mannen
med den hvite stokken” som et merke for alle ”blindeforsendelser”,
for å informere om at denne forsendelsen skal være
fritatt for porto. Blindeskrift og lydbånd sendes altså gratis i
posten, både innenlands og landene imellom. Dette har igjen
ført til at merket stadig er blitt tatt i bruk for å fortelle at et
produkt, eller en tjeneste kan benyttes av blinde – eller at
man henvender seg til denne gruppen.
Merket er nå meget godt kjent og det er naturlig å støtte opp
om denne utviklingen. Det finnes i dag i form av klistremerker

Bilag II
for portofrie forsendelser, som buttons, som nåler og på refleksvester
for trim og idrett.
Fargeskjema fra boken “Verbesserung von visuellen Informationen
im öffentlichen Raum, Handbuch für Planer
und Praktiker, zur bürgerfreundlichen und behindertengerechten
Gestaltung des Kontrasts, der Helligkeit, der
Farbe und der Form von optischen Zeichen und Markierungen
in Verkehrsräumen und in Gebäuden”.
Bundesministerium für Gesundheit, Bonn, 1996, s. 111.
199

200

Bilag III
Tinkers fargeskala
Utdrag fra heftet ”MÅNGA KAN LÄSA MER – en vägledning
för bättre utformning av tryckt text”, Synskadades Riksförbund,
1993, – VÄD ÄR GOD TYPOGRAFI?, s. 9-15, herunder
s. 13:
”Lesehastigheten og muligheten for å kunne lese på avstand
henger nøye sammen med kontraster. Her spiller valget av
fargekombinasjoner en meget viktig rolle. Svart tekst på hvit
bunn er det beste valget i løpende tekst. Deretter følger grønt
på hvitt, blått på hvitt og svart på gult. For lesing av enkeltstående
ord på avstand, gir disse fire fargekombinasjonene
også den beste lesehastigheten. (Kilde: Preston,
Schwankl & Tinker (1932).
Lesehastighet:
SVART PÅ HVITT
GRØNT PÅ HVITT
BLÅTT PÅ HVITT
SVART PÅ GULT
RØDT PÅ GULT
RØDT PÅ HVITT
GRØNT PÅ RØDT
ORANSJE PÅ SVART
ORANSJE PÅ HVITT
RØDT PÅ GRØNT
SVART PÅ PURPUR
Lesning på avstand:
BLÅTT PÅ HVITT
SVART PÅ GULT
GRØNT PÅ HVITT
SVART PÅ HVITT
GRØNT PÅ RØDT
RØDT PÅ GULT
RØDT PÅ HVITT
ORANSJE PÅ SVART
201

202
Bilag IV
SVART PÅ PURPUR
ORANSJE PÅ HVITT
RØDT PÅ GRØNT”
35686 Federal Register/Vol. 56, No. 144/July 26,
1991/Rules and Regulations
A4.30 Signage.
4.30.1 General.
In building complexes where finding locations independently
on a routine basis may be a necessity (for example, college
campuses), tactile maps or pre-recorded instructions can be
very helpful to visually impaired people. Several maps and
auditory instructions have been developed and tested for
specific applications. The type of map or instructions used
must be based on the information to be communicated,
which depends highly on the type of buildings or users.
Landmarks that can easily be distinguished by visually impaired
individuals are useful as orientation cues. Such cues
include changes in illumination level, bright colors, unique
patterns, wall murals, location of special equipment or other
architectural features.
Many people with disabilities have limitations in movement of
their heads and reduced peripheral vision. Thus, signage positioned
perpendicular to the path of travel is easiest for them
to notice. People can generally distinguish signage within an
angle of 30 degrees to either side of the centerlines of their
faces without moving their heads.
A4.30.2 Character Proportion.
The legibility of printed characters is a function of the viewing
distance, character height, the ratio of the stroke width to the

height of the character, the contrast of color between character
and background, and print font. The size of characters
must be based upon the intended viewing distance. A severely
nearsighted person may have to be much closer to
recognize a character of a given size than a person with
normal visual acuity.
A4.30.4 Raised and Brailled Characters and Pictorial
Symbol Signs (Pictograms).
The standard dimensions for literary Braille are as follows:
Dot diameter .059 inch
Inter-dot spacing .090 inch
Horizontal separation between cells .241 inch
Vertical separation between cells .395 inch
Raised borders around signs containing raised characters
may make them confusing to read unless the border is set far
away from the characters. Accessible signage with descriptive
materials about public buildings, monuments, and objects
of cultural interest may not provide sufficiently detailed
and meaningful information. Interpretive guides, audio tape
devices, or other methods may be more effective in presenting
such information.
A4.30.5 Finish and Contrast.
An eggshell finish (11 to 19 degree gloss on 60 degree glossimeter)
is recommended. Research indicates that signs are
more legible for persons with low vision when characters
contrast with their background by at Ieast 70 percent. Contrast
in percent shall be determined by:
Contrast = (B1 – B2)/8 1) x 100
203

204
where B1 = light reflectance value (LRV) of the lighter area
and B2 = light reflectance value (LRV) of the darker area.
Note that in any application both white and black are never
absolute; thus, B1 never equals 100 and B2 is always
greater than 0.
The greatest readability is usually achieved through the use
of lightcolored characters or symbols on a dark background.
A4.30.7 Symbols of Accessibility for Different Types of
Listening Systems.
Paragraph 4 of this section requires signage indicating the
availability of an assistive Iistening system. An appropriate
message should be displayed with the international symbol
of access for hearing loss since this symbol conveys general
accessibility for people with hearing loss. Some suggestions
are:
INFRARED
ASSISTIVE LISTENING SYSTEM AVAILABLE
PLEASE ASK
AUDIO LOOP IN USE
TURN T-SWITCH FOR BETTER HEARING
OR ASK FOR HELP
FM
ASSISTlVE LISTENING SYSTEM AVAILABLE
PLEASE ASK
The symbol may be used to notify persons of the availability
of other auxiliary aids and services such as: real time captioning,
captioned note taking, sign language interpreters,
and oral interpreters.

A4.30.8 Illumination Ievels.
Illumination levels on the sign surface shall be in the 100 to
300 lux range (10 to 30 footcandles) and shall be uniform
over the sign surface. Signs shall be located such that the illumination
level on the surface of the sign is not significantly
exceeded by the ambient light or visible bright Iighting source
behind or in front of the sign.
Federal Register USA/NF
Project nr. 20111
LOVENS HOVEDINNHOLD (oversatt til norsk) paragraf 4.1.3
stk. 16
Loven lister opp noen krav, som skal overholdes av skilteleverandørene.
Der er snakk om følgende krav:
• Krav til plassering av skiltene.
• Krav til tekstens tykkelse på dørskilt (identifikasjonsskilt),
teksten skal her være 1/32 inch (0,8 mm) tykk.
• Krav til skrifttypene som brukes.
• Krav om braille (blindskrift) på dørskilt.
• Krav til teksthøyden, minimum høyde på dørskilt 5/8
inch (16 mm), min. høyde på henvisningsskilt 3 inch
(75 mm).
• Krav til farger samt overflateglans.
Building Signage:
(a) Signs which designate permanent rooms and spaces
shall comply with 4.30.1, 4.30.4, 4.30.5 and 4.30.6,
(b) Other signs which provide direction to or information
about functional spaces of the building shall comply with
4.30.1, 4.30.2, 4.30.3, 4.30.5.
EXCEPTION: Building directories, menus, and all other signs
which are temporary are not required to comply,
205

206
4.30 Signage.
4.30.1 General.
Signage required to be accessible by 4.1 shall comply with
the applocable provisions 4.30.
4.30.2 Character Proportion.
Letters and numbers on signs shall have a width-to-height ratio
between 3:5 and 1:1 and stroke-width-to-height ratio between
1:5 and 1:10.
4.30.3 Character height.
Characters and numbers on signs shall be sized according to
the viewing distance from which they are to be read. The
minimum height is measured using an upper case X, Lower
case characters are permitted. Minimum Character Height: 3
inch (75 mm)
4.30.4 Raised and Brailled Characters and Pictorial Symbol
Signs (Pictograms).
Letters and numerals shall be raised 1/32 inch upper case,
sans serif or simple serif type and shall be accompanied with
Grande 2 Braille. Raised characters shall be at least 5/8 inch
(16 mm) high, but no higher than 2 inch (50 mm). Pictograms
shall be accompanied by the equivalent verbal description
placed directly below the pictogram, the border dimension of
the pictogram shall be 6 inch (152 mm) minimum in height.
4.30.5 (*) Finish and Contrast.
The characters and background of signs shall be eggshall,
matte, or other non-glare finish. Characters and symbols
shall contrast with their background – either light characters
on a dark background or dark characters on a light background.
4.30.6 Mounting Location and Height.

Where permanent information is provided for rooms and
spaces, signs shall be installed on the wall adjacent to the
latch side of the door. Where there is no wall space to the
latch side of the door, including at double leaf doors, signs
shall be placed on the nearest adjacent wall. Mounting height
shall be 60 inch (1525 mm) above the finish floor to the centerline
of the sign. Mounting location for such signage shall
be so that a person may approach within 3 inch (76 mm) of
signage without encountering protruding objects or standing
within the swing of a door.
(*) En tolkingsparagraf, A4.30.5, gir følgende tolking:
A4.30.5 Finish and Contrast.
An eggshell finish (11 to 19 degree gloss on 60 degree glossimeter)
is recommended. Research indicates that signs are
more legible for persons with low vision when characters
contrast with their background by at least 70 percent.
Ytterligere opplysninger om overstående kan fåes ved henvendelse
til kontaktpersonene nedenfor.
Dr. Kenneth JERNIGAN
Executive Director
National Federation of the Blind
1800 Johnson Street
Baltimore
Maryland 21230
Tel: 301/ 659 93 14
Mr. Frank Kurt CYLKE
Director
National Library Service for the Blind and
Physically Handicapped
Library of Congress
1291 Taylor St., N.W.
Washington D.C. 20542
Tel: 202-707-5104
Telex: 710-822-1969
207

208
Mr.William F. GALLAGHER
Executive Director
American Foundation of the Blind
15 West 16th Street
New York N.Y. 10011
Tel: 212/ 620 20 00
Mrs. Julia RICHARDSON
Representative
Association for Education and Rehabilitation
of the Blind and Visually Impaired
206 N. Washington Street
Suite 320
Alexandria
Virginia 22314
Mr. David L. SCHNAIR
Service Officer
Blinded Veterans Association
252 Seventh Avenue
New York N.Y. 10001
Tel: 212/ 620 65 51
Dr. Otis STEPHENS
President
American Council of the Blind
University of Tennessee
Department of Political Science
1001 Mc Clung Tower
Knoxville, Tennessee 379960410
Tel: 202/ 393 36 66

Bilag V
Lov og Folketrygd §10-7, med forskrifter og kommentarer
3.3 Om synsevne mv.
[Endret 8/01, 5/03]
Når visusfunksjonen er redusert til ca. 6/18 på beste øye
med beste korreksjon, vil de fleste få problemer med å lese
avisskrift på vanlig leseavstand. Dette nivået er derfor valgt
som kriterium på svaksynthet etter kapittel 10 og er også
brukt som internasjonalt kriterium av WHO.
Selv om visusfunksjonen danner hovedkriteriet for kvalifisering
til synshjelpemidler, må det likevel sees på synsfunksjonen
som en totalfunksjon der visus kun er et av flere elementer.
Visus kan være bedre enn 6/18 (0,33) og likevel kan
synsfeltdefekter samt en rekke andre delfunksjoner som
f.eks. nedsatt kontrastsyn, nedsatt adapsjonsevne for
lys/mørke, nedsatt mørkesyn og lysømfintlighet/blendingsfølsomhet
forårsake synsproblemer som kan
avhjelpes med hjelpemidler.
Når slike spesielle forhold er dokumentert/sannsynliggjort
kan stønad gis selv om visus er bedre enn 6/18 (0,33).
3.4 Forskjellige hjelpemidler for synshemmede
Nedenfor er omtalt noen typer hjelpemidler hvor det stilles
spesielle krav for tilståelse. Listen er ikke uttømmende.
3.5 Briller/kontaktlinser
[Endret 10/00, 11/00, 8/01, 5/03]
Når det gjelder briller til barn, vises det også til lovens §5-22.
209

210
Det kan ikke gis stønad til briller/kontaktlinser etter folketrygdlovens
kapittel 10 ved vanlige brytningsfeil som nærsynthet,
langsynthet eller ved skjeve hornhinner (astigmatisme).
Ved følgende tilstander kan det gis stønad til briller/kontaktlinser:
• Ved afaki (etter operasjon for grå stær og hvor ny kunstig
linse ikke er implantert),
• ved Marfans syndrom og lignende tilstander der øyelinsen
har løsnet av seg selv,
• ved hornhinneanomalier ( for eksempel keratokonus,
keratoglobus m.v.) på begge øyne, før corneatransplantasjon.
I spesielle tilfeller kan det gis stønad til kontaktlinser/briller
når det foreligger annen alvorlig øyesykdom dersom anskaffelsen
medfører en ikke ubetydelig merutgift for medlemmet.
Ved følgende tilstander kan det gis stønad til filterbriller/filterkontaktlinser:
• ved unormal sterk grad av lysømfintlighet, uavhengig av
visusfunksjon.
Det kan gis stønad til arbeidspenger til optiker for montering
av briller i innfatning. Stønaden til brilleinnfatning er begrenset
oppad til Kr. 600,- pr. innfatning.
Det gis ikke stønad til etui, reservebriller, solbriller, sportsbriller
eller rensevæske.
Ved innoperering av kunstig linse ved grå stær eller etter
corneatransplantasjon oppnås det vanligvis normalt
avstandssyn. Vanlige avstands- og lesebriller for eventuell
finkorrigering av synet etter en slike vellykkede operasjoner,
dekkes ikke. Det er imidlertid gjort unntak fra dette, slik at

arn under 18 år som er operert for grå stær kan tilstås vanlig
avstands- og lesebriller selv om det er innoperert kunstig
linse.
Dersom det fra øyelege er medisinsk dokumentert at det er
nødvendig å bruke både briller og kontaktlinser eller både
harde og myke kontaktlinser, kan stønad gis.
3.6 Gjenanskaffelse av briller/kontaktlinser
[Endret 10/00]
Til brukere som fyller vilkårene for å få briller/kontaktlinser etter
folketrygdlovens § 10-7 kan det også gis stønad til gjenanskaffelse.
3.7 Svaksyntoptikk
[Endret 8/01, 1/02]
Med svaksyntoptikk menes hjelpemidler som gir optiske effekter
som den synshemmede trenger for å kunne utføre
dagliglivets oppgaver. Eksempler på slike hjelpemidler er luper,
lupebriller, kikkerter, kikkertbriller o.l.
Prismebriller og briller for vanlige brytningsfeil regnes ikke
som svaksyntoptikk selv om vilkårene for synshjelpemidler
ellers er oppfylt.
Stønad til svaksyntoptikk gis dersom vilkårene i punkt 3.3. er
oppfylt.
Som svaksyntoptikk regnes også forstørrende nærbrille når
det på grunn av svaksyntheten er behov for et nærtillegg (differanse
i styrke mellom avstands- og nærbrille) på + 5 dioptrier
eller sterkere.
3.8 Belysningsutstyr
[Endret 10/00, 8/01, 5/03]
211

212
God og hensiktsmessig belysning anses som en del av normalutrustningen
i et hjem og dekkes derfor ikke. Når det
gjelder belysningsutstyr på arbeidsplassen, må dette anses å
være arbeidsgivers ansvar, jf. § 10-17.
Synshemmede kan ha spesielle belysningsbehov som er en
direkte følge av synshemmingen og som ikke tilfredsstilles av
det normale belysningsutstyret. Dette kan skyldes behovet
for en unormalt kort næravstand ved f.eks. lesing, forøket
lys- og/eller kontrastbehov eller spesiell grad av lysømfintlighet.
Synshemmede som fyller vilkårene i punkt 3.3 kan gis stønad
til tilrettelagt allmennbelysning og punktbelysning utover
det som kan anses å være normalbelysning i hjemmet. Behovet
og nytteeffekten av slikt utstyr må være dokumentert
av fagpersonell.
Andre tiltak som påvirker allmennbelysningen, for eksempel
rehabilitering av boligen med lysere materiale for å skape
kontraster, faller utenfor folketrygdens ansvarsområde.
Stønad til bærbar lykt kan gis til medlem med vesentlig og
varig nedsatt mørkesyn (nattblindhet) etter dokumentasjon
fra fagpersonell.
3.9 Lysskjerming i hjemmet
[Endret 8/01]
Dekning av utgifter til vanlig lys-/solskjerming med gardiner
og markiser gis ikke. Dersom det til tross for at slik skjerming
er gjennomført og det er dokumentert fra lege, sakkyndig
person eller kompetansesenter atlys/solskjerming er nødvendig
for at medlemmet skal kunne fungere innendørs, kan
stønad gis, uavhengig av medlemmets alder/diagnose.
3.10 Ergonomisk utstyr for synshemmede
[Endret 5/03]

Med ergonomisk utstyr menes det utstyret som er nødvendig
for å tilpasse omgivelsene til en synshemmet.
Aktuelle ergonomiske hjelpemidler kan være regulerbare stoler,
pulter med regulerbar plate, konseptholder, bokholder
mv. Ergonomisk utstyr på arbeidsplassen vil i de fleste tilfeller
være arbeidsgivers ansvar, jf. § 10-17.
3.11 Mobilityhjelpemidler
[Endret 8/01]
Synshemmede har ofte nedsatt evne til forflytning og orientering.
Mobilityhjelpemidler kan lette forståelsen av et miljø,
styrke hukommelsen om innlærte gangruter og reisemåter
mv. og på den måten utvide/utvikle evnen til selvstendighet.
Mobilityhjelpemidler kan være både optiske og lydtekniske.
Godkjente mobilitylærere er ansatt ved utdanningsinstitusjoner
for synshemmede og i blindeforbundene.
Synshemmede som fyller vilkårene i punkt 3.3. kan gis stønad
til mobilityhjelpemidler.
3.12 Kassettspillere
[Endret 12/98, 3/01]
Kassettspiller er å betrakte som en brunevare. Det kan derfor
ikke gis stønad til vanlige kassettspillere. Det er imidlertid
gjort et unntak for spesiallaget kassettspiller til blinde og
svaksynte. Stønad til spesialtilpasset kassettspiller kan også
gis til andre, for eksempel slagrammede dersom det er nødvendig
og hensiktsmessig for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet
og vedkommende ikke kan bruke vanlig kassettspiller.
Til synshemmede skal det ytes stønad til diktafoner, minikassettspillere
og lignende opptakere selv om disse ikke er spesialtilpasset,
såfremt de er nødvendige for søkeren.
213

214
3.13 Elektronoptiske hjelpemidler
[Endret 6/00]
Med elektronoptiske hjelpemidler menes hjelpemidler som er
konstruert på en slik måte at både elektronisk og optisk teknologi
benyttes sammen, f.eks. forstørrende TV.
Vanligvis vil elektronoptiske hjelpemidler benyttes av
synshemmede som ikke oppnår tilfredsstillende funksjonsevne
med optikk. Det er derfor ingen spesifikke visusgrenser
som kvalifiserer for bruk av elektronoptiske hjelpemidler.
Stønad til elektronoptiske hjelpemidler kan gis dersom vilkårene
i første setning er oppfylt. Dersom det er behov for en
egen brille, som er forskjellig fra en eventuell vanlig brille for
korreksjon av brytningsfeil, brukt sammen med et forstørrende
TV, kan det gis stønad til denne. Som grunnlag for vurderingen
må det foreligge erklæring fra relevant fagpersonell.
4 Hjelpemidler for kombinert syns- og hørselshemmede/døvblinde
[Endret 8/01]
Døvblindhet er en kombinert funksjonshemming der både
syn og hørsel er sterkt nedsatt.
Landsdekkende tjeneste for døvblinde (LDB) er lokalisert ved
Hjelpemiddelsentralen i Buskerud. LDB er en tredjelinjetjeneste
innen hjelpemiddelformidlingssystemet med spesialkompetanse
på kombinert syns- og hørselshemming/døvblindhet.
LDB skal bistå hjelpemiddelsentralene og
det øvrige hjelpeapparatet dersom disse ikke har tilstrekkelig
kompetanse eller kapasitet.
I tillegg kan veiledning gis av Nasjonalt kompetansesystem
for døvblinde som består av følgende instanser: Vestlandet
kompetansesenter, Skådalen kompetansesenter, Andebu
døvblindesenter, Døvblindesenteret i Nord-Norge, Eikholt
senter for døvblinde, Huseby kompetansesenter, Andebu

Bilag VI
kompetanse- og skolesenter (AKS) og Sentralenheten for
døvblinde.
Stønad til tolke- og ledsagerhjelp for kombinert syns- og hørselshemmede/døvblinde
er gitt egen forskrift med egne
kommentarer.
Opplæringstiltak for kombinert syns- og hørselshemmede/døvblinde
er omtalt i kommentarene til forskriftens § 6.
Stønad til lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte er
gitt egen forskrift med egne kommentarer.
Synshemmedes krav til informasjonsteknologi (IKT)
(Felles rapport fra de nordiske organisasjonene av
synshemmede 2002.)
Forord
Denne rapport er udarbejdet af en arbejdsgruppe nedsat i
NSK-regi. Arbejdsgruppen består af:
• Lars Nielsen, Dansk Blindesamfund
• Mette Röhe, Dansk Blindesamfund
• Monica Juul Løland, Dansk Blindesamfund
• Heikki Ekola, De synsskadadas Centralförbund r.f
• Åge Nigardsøy, Norges Blindeforbund
• Vivi-Anne Emanuelsson, Synsskadadas Riksförbund
Baggrunden for nedsættelse af arbejdsgruppen og udarbejdelse
af rapporten har været et ønske om at belyse problemstillinger
omkring synshandicappedes brug af informations-
og kommunikationsteknologi (IKT) samt udarbejde en oversigt
over de særlige indsatsområder.
215

216
1 Generelt om synshandicappedes problemer med -
teknologi
Civilisationen er kommet langt siden de tider, da et godt syn,
en skarp hørelse og evnen til at løbe, var en ubetinget nødvendighed
for at overleve. I det moderne samfund kan handicappede
således leve og fungere i dagligdagen på lige fod
med alle andre borgere.
Dette skyldes bl.a. teknologiske landvindinger, der har gjort
det muligt i langt højere grad at kompensere for et handicap,
f.eks. gennem brugen af forskellige hjælpemidler. Ikke desto
mindre er de teknologiske fremskridt ikke altid fremskridt for
de handicappede. Således kan en ny teknologi være med til
at udelukke synshandicappede - simpelt hen fordi de ikke er i
stand til benytte denne.
1.1 Tilgængelige produkter
Produkterne inden for informations- og kommunikationsteknologien
(IKT) kan f.eks. udelukke handicappede p.g.a. en
manglende evne til at håndtere et givent produkt, f.eks. trykke
på de nødvendige knapper, se hvad der står på skærmen
eller høre et akustisk output. Men også på grund af en manglende
evne til at forstå eller huske fremgangsmåder, som
brug af produktet forudsætter - som f.eks. ved brug af en
computer.
Teknologi, specielt indenfor IKT-området, har stor indflydelse
på vores daglige liv. Udelukkelse fra brugen af sådan teknologi
kan sidestilles med et indgreb på den personlige frihed.
Det har en stærk, direkte og umenneskeliggørende indvirkning
på det enkelte individ at blive udelukket.
Det er derfor vigtigt, når man udvikler en ny teknologi, og
herunder nye produkter, at forholde sig til, hvilke grupper af
befolkningen, der kunne blive udelukket fra at bruge disse.
Man bør fra starten planlægge system- eller produktvarianter,
der kan håndtere denne problemstilling. Det er denne
vej, man hidtil primært er gået, idet man har udviklet kom-

penserende hjælpemidler til at afhjælpe synshandicappedes
problemer med brug af teknologien.
I langt de fleste tilfælde ville dette ikke være nødvendigt, hvis
man i stedet satser på at gøre produkterne mere tilgængelige
og anvendelige for alle. På den måde kan vi bevæge os hen i
en retning, hvor alle kan være med - et princip, der betegnes
"universelt design".
1.1.1 Universelt design
Universelt design er design, der er tilrettelagt således, at
produktet kan anvendes af den størst mulige brugergruppe
uden særlige tilretninger, og således at brugeren ikke behøver
at anvende særlige hjælpemidler. Man taler også om tilgængeligt
design, der er en undergruppe af det universelle
design. Tilgængeligt design er ofte tilrettelagt med en bestemt
målgruppe for øje og opfylder behov for særlige grupper
af handicappede - men altså ikke for alle, og det er derfor
netop ikke universelt.
Universelt design bliver ofte beskyldt for at påføre designere
snærende bånd, der vil kvæle den æstetiske fornyelse og
føre til ensartethed i strukturer og produkter. Dette er langt
fra tilfældet. Selvfølgelig kan ubetænksomme designere altid
indføre standardløsninger i deres arbejde, men essensen i
universelt design er, at man tænker over, hvem de tilsigtede
forbrugere af et produkt eller en vare er. Designere kan så
udøve deres kunst under hensyntagen til de behov og forventninger,
som produktet skal opfylde.
1.2 Tilgængelig information
Et velfungerende moderne demokrati forudsætter, at alle
borgere har let og fri adgang til information. Information, der
gør det muligt at se myndigheder og andre beslutningstagere
i kortene, få informationer og oplysninger om ens rettigheder
og pligter som borger etc.
217

218
Den elektroniske informationsformidling og ikke mindst informationsformidlingen
via Internettet har bidraget til en forøgelse
af mængden af information i en sådan grad, at dette i
sig selv kan være et problem. Men den elektroniske formidling
betyder potentielt også en demokratisering af informationsressourcerne.
Dette er en proces, som bestemt også har været til gavn for
mennesker med handicap - ikke mindst fordi de elektroniske
medier har vendt op og ned på den traditionelle forståelse af
begreber som tid og sted. Men forudsætningen for, at mennesker
med handicap kan drage nytte af denne demokratisering,
er naturligvis, at informationerne er tilgængelige i en
form, der modsvarer de særlige behov handicappede kan
have.
Information skal derfor også være tilgængelig for alle, men
der er mange eksempler på information og oplysninger, der
ikke er tilgængelig for forskellige grupper af handicappede.
Dette gælder f.eks. information fra kommuner og amter; både
den information, der stilles til rådighed via forskellige pjecer,
der ikke forefindes i alternative formater og den information,
der stilles til rådighed via Internettet. Ved alternative formater
forstås at skriftlig information også stilles til rådighed i en
elektronisk-, lyd- og punktskriftsudgave, mens auditive informationer
også stilles til rådighed i en skriftlig- og elektronisk
udgave. På samme måde er information, artikler og udsendelser
m.v., der stilles til rådighed via medierne - TV, radio
og aviser - ikke altid tilgængelig for handicappede.
1.3 Fokus på tilgængelighed
Hverken i de nordiske lande eller i EU kan man længere acceptere
manglende kendskab til de handicappedes behov
som undskyldning for et manglende fokus på tilgængelige
produkter og tilgængelig information - og dermed at handicappede
fortsat udelukkes fra brugen af teknologi.

Spørgsmålet er naturligvis, hvem der skal tage føringen i
kampen for at forhindre og fjerne handicappedes udelukkelse?
Hvis udelukkelsen er et resultat af fattigdom og ikke af et
handicap, kan der slet ikke rejses tvivl om dette spørgsmål.
Sociale løsninger af denne art er statens ansvar, ikke industriens.
Gør det samme sig gældende når udelukkelsen skyldes et
handicap? Nej, for når udelukkelsen opstår grundet et handicap,
er løsningen snarere at bruge teknologien til at lave løsninger,
der kan anvendes af alle, end at støtte økonomisk.
Dette er derfor en sag for industrien. Statens rolle heri er
alene, foruden rollen som lovgiver, at kræve at industrien
fremstiller produkter, der er tilgængelige og lever op til de
sikkerhedsmæssige krav, der i dag stilles til produkterne.
Ved organisering af information til alle handicappede burde
der i højere grad ske en involvering af de forskellige
handicaporganisationer, som hver især er specialister i
forskellige handicap og derved har en viden om, hvordan
information gøres tilgængelig for hver deres handicapgruppe.
Regeringen bør i højere grad arbejde hen imod FN’s
standardregler om ”Lige muligheder for handicappede”.
Vi må acceptere, at det ikke er fornuftigt at forlange, at al ny
teknologi skal være tilgængelig fra starten. Hvis vi krævede
dette ville det undertrykke den teknologiske udvikling meget.
Grafiske brugergrænseflader kan udelukke blinde forbrugere,
men uden grafiske brugergrænseflader ville der ikke være
nogen computere, som vi kender dem i dag. Fjernsynet havde
udviklet sig i lang tid, før fakultative undertekster var tilstede,
og lydbeskrivelse er kun lige nu ved at blive mulig.
Dog er det ganske rimeligt at forvente, at mulighederne bliver
udforsket, når der igangsættes en ny produktudvikling, således
at den sådan fra starten kan ske efter universelt designprincipperne.
Det er også sund forretningssans at udforske
219

220
disse muligheder, og få producenter vil frivilligt sigte mod, på
forhånd at udelukke en væsentlig del af deres potentielle
marked.
Det er af stor betydning at gøre hele IKT-teknologien tilgængelig.
Dette betyder, at man også skal tænke på samspillet
mellem forskellige enheder. Det nytter jo ikke noget, at
hver enkelt enhed er tilgængelig, hvis forbindelsen mellem
dem er utilgængelig. Den vigtigste faktor for handicappede
forbrugere er, lige som for alle andre forbrugere, end-to-end
operability, at produktet kan bruges til det det er beregnet til
og på den måde det er beregnet til at blive brugt på.
2 Displays, informationsstandere m.m
IKT-teknologierne er en del af vores alle sammens hverdag -
men som allerede gennemgået i det indledende afsnit er
mange IKT-teknologier ikke tilgængelige.
Generelt er IKT-teknologier i en rivende udvikling og nogle
teknologier når faktisk aldrig rigtig at blive tilgængelige for
blinde og svagsynede, før de allerede er overhalet af nye.
Men en række teknologier er blivende indslag i hverdagen for
alle. Det er derfor også nødvendigt at disse bliver tilgængelige
for alle - også for synshandicappede. En række ting vil
blive nævnt specifikt i de følgende afsnit, men her skal fremhæves
et par generelle:
1. Brugergrænseflader
2. Displays/skærme
3. Betalingsautomater, kortterminaler og betalingskort m.m.
I det følgende vil en række områder, der kræver en særlig
handicappolitisk indsats, blive gennemgået. Med "kræver en
særlig handicappolitisk indsats" menes områder, hvor
arbejdsgruppens medlemmer vurderer, at handicappedes
behov ikke tilgodeses af den nuværende teknologiske
udvikling, og at denne i værste fald kan medføre at

handicappede udelukkes fra at tage aktivt del i
samfundslivet.
2.1 Displays og grafiske brugergrænseflader
I dag er det næsten lige meget, hvilket produkt man køber,
så er det udstyret med et display. Displays har deres berettigelse
og er en god feature for mange. Men produkter, der
alene kan benyttes ved brug af displayet er totalt utilgængelige
for synshandicappede.
Et display er en type skærm, og problemstillingen med displays
gør sig gældende alle steder, hvor dialogen med brugeren
foregår via en skærm. Et display er oftest meget lille,
hvilket gør det ekstra vanskeligt at anvende for mennesker
med synshandicaps, men i det hele taget er faktorer som
størrelsen på- og kvaliteten af en skærm af stor betydning for
mennesker med synshandicap.
Man bør ikke udvikle produkter, der alene, eller meget dårligt,
kan betjenes, hvis man ikke kan anvende display eller
skærm - og som et minimum bør det sikres, at der udvikles
tilgængelige produktvarianter med samme funktionalitet. Her
er vi inde i en problematik, hvor den ideelle løsning ikke er
hjælpemidler og/eller kompenserende foranstaltninger, men
snarere er universelt design. Det er teknisk muligt at fremstille
produkter, der sideløbende med information via et display
eller en skærm giver et akustisk output, der fortæller brugeren,
hvad der står i displayet eller på skærmen. Ideelt set er
det også muligt at styre sådanne produkter ved hjælp af tale.
Der bør derfor overvejes tiltag dels overfor branchen, og dels
overfor lovgiverne. Branchen bør gøres opmærksom på, de
potentielle markedsandele de mister, og lovgiverne bør opfordres
til at indføre regulering, der som udgangspunkt har
nogle basale tilgængelighedskrav.
Ordet brugergrænseflade beskriver brugerens interaktion
med en maskine, og bruges typisk når man taler om bruge-
221

222
rens betjening af en computer. Brugergrænsefladen udgøres
således af de ting, der sætter brugeren i stand til at interagere
med en computer, som f.eks. en mus, et tastatur, skærmen
og dennes placering.
En ting man ofte taler om i forbindelse med brugergrænseflader
er de grafiske brugergrænseflader, der ikke er en
del af hardwaren eller omgivelserne, men en måde at opbygge
software på. Grafiske brugergrænseflader udgør især
et problem for synshandicappede brugere samt brugere, der
har både et syns- og et hørehandicap.
Software er blevet en vigtig bestanddel af vores dagligdag,
for der er ikke mange af de ting, vi omgiver os med i hverdagen,
der ikke indeholder en eller anden form for software.
Software kan også siges at være grundstammen i al IKT -
uden programmer, ingen funktionalitet.
Grafiske brugergrænseflader er altså i høj grad blevet en del
af dagligdagen for alle borgere, og netop fordi de er så almindelige
er det nødvendigt, at de også er tilgængelige for
alle. Grafiske brugergrænseflader anvender en grafisk opbygning,
der er baseret på billeder fremfor tekst. For seende
og andre kan dette have store fordele, men for mennesker,
der ikke kan se er det ofte problematisk at omsætte billeder
og funktionaliteten til tekst, der kan "læses" ved hjælp af
kompenserende udstyr.
Problemet med grafiske brugergrænseflader er også i høj
grad, at producenterne (og her tænkes specielt på Microsoft,
der er markedsleder på området) ikke følger de de factostandarder
de selv har sat. Dette gør det næsten umuligt at
lave kompenserende programmer, der gør sådanne grænseflader
tilgængelige.
Man bør derfor arbejde på, at producenterne som et minimum
følger deres egne standarder. Det er i dag også teknisk
muligt at indbygge de kompenserende løsninger direkte i
softwaren, men så må der naturligvis stilles krav til kvaliteten
heraf.

Problemet med behovet for særlige løsninger vil kunne løses
ved hjælp af produktudviklingen, og en række problemer vil
f.eks. kunne løses med udviklingen af ordentlige talegenkendelsesprogrammer.
Men denne udvikling er i dag ikke styret
af de synshandicappedes behov på området, men mere af
kommercielle hensyn.
Det kan være en løsning at lave internationale standarder
omkring software, hvori man indtænker tilgængelighedsperspektivet,
men der mangler organisering på området - og
en vilje til at efterleve standarder. Som tidligere nævnt vil
producenterne ofte operere med de facto-standarder, som de
så undlader at efterfølge.
Det er i høj grad nødvendigt at have fokus på dette område,
da software både kan medvirke til at gøre et produkt mere
tilgængeligt - men også totalt utilgængeligt. Det er svært at
søge at løse problemet med lovgivning - både i Norden og
EU - idet meget software produceres uden for EU's grænser.
En løsning kunne i stedet være at satse på målrettet påvirkning
af programudviklerne, dels via uddannelsesinstitutionerne
og dels via programudviklingsfirmaerne.
Bank-, betalingsterminaler og informationsstandere
Antallet af betalingsautomater og kortterminaler er vokset
støt, og det bliver stadig mere almindeligt at benytte et kort til
en transaktion fremfor rede penge. Men med denne store
udbredelse er det rimeligt, at også synshandicappede kan
benytte såvel automater og terminaler som kort - og det er
langt fra tilfældet.
Synshandicappede har problemer med anvendelsen af alle
former for automater og terminaler - både forskellige former
for betalingssystemer og ting som billetautomater, betalingstelefoner,
og informationsstandere.
223

224
Tilgængelighedsproblemerne knytter sig i første omgang til
lokalisering af selve automaten, og dernæst til terminalens
visuelle brugergrænseflade. Betjeningen af både Dankortterminaler
og kontantautomater er bygget op omkring
skærmbaserede meddelelser fra terminalen, som brugeren
reagerer på ved hjælp af terminalens tastatur. Ud over de
skærmbaserede meddelelser er der typisk også skriftlige
instruktioner på selve automaten, som heller ikke kan læses
af blinde og svagsynede.
Blinde og svagsynede har vanskeligt ved at indgå i en
skærmbaseret dialog. Når man ikke kan se hvad der sker på
skærmen, kan man ikke reagere adækvat på tastaturet. Dertil
kommer at kontantautomaterne er forskelligt opbygget. Dialogen
er ikke den samme fra automat til automat. Den
synshandicappede har derfor ikke mulighed for at memorere
automatens dialog.
I tilfælde af visuelle fejlmeddelelser fra automaten, er disse
heller ikke tilgængelige for den synshandicappede, og de
bryder dermed den dialog, der eventuelt måtte være memoreret.
For svagsynede er skrifttypernes størrelse, kontrastforhold,
afskærmning af reflekser og anvendelsen af farvesammensætninger
og kvaliteten af skærmbilledet af afgørende betydning
for om de visuelle informationer på skærmen er tilgængelige
eller ej. Ligeledes er belysning af tastaturet af stor
vigtighed her.
Tilsvarende kan tasterne på automaten være placeret
forskelligt, ligesom tastetyperne kan variere. Nogle taster er
tydeligt markeret med en mærkbar indikation af, at tasten er
aktiveret, mens andre er næsten umærkelige "easy-touchtaster",
som blinde/svagsynede ikke kan føle sig frem til,
endsige mærke, når de har trykket ned. Trykknapper, der er
integreret i skærmen (touch screen), kan også give store
problemer for såvel blinde som svagsynede.

Udover de betjeningsproblemer som knytter sig til den visuelle
skærmbaserede dialog, så har synshandicappede ofte
også vanskeligt ved at bruge selve kortet: Har jeg fat i det
rigtige kort af de forskellige kort, jeg har på mig? Hvor sidder
kortlæseren? Hvordan skal kortet vende, når jeg sætter det
ind i rillen? Disse problemer for blinde er større end man
måske umiddelbart forestiller sig.
Endelig har blinde og svagsynede problemer med at læse de
kvitteringer, som automaten spytter ud efter endt transaktion.
Et generelt problem for synshandicappede, som også gælder
andre grupper er, at der kan være behov for mere tid til at
gennemføre en transaktion. Hvis det går for langsomt, eller
man trykker forkert, kan man få “time out”, og eventuelt bliver
kortet spist.
For synshandicappede vil vigtige krav til automaternes funktionalitet
derfor være:
• At den visuelle dialog kan gøres tilgængelig som tale.
• At automaternes design standardiseres, så det numeriske
tastatur og de øvrige funktionstaster altid er placeret
samme sted og i samme layout uanset automatens
fabrikat.
• At centrale taster får en entydig taktil mærkning.
• At der er auditiv / taktil indikation af, at tasten er aktiveret
(klik).
• At placeringen af kortlæseren standardiseres.
• At kortlæseren får en tydelig taktil mærkning, så man
kan føle sig frem til den rette orientering af kortet.
• At kortet er tydeligt taktilt mærket så det er muligt at
orientere kortet korrekt, og så det er let at identificere
kortet.
• At der er mulighed for at styre farvesammensætninger
og skriftstørrelse på skærmen.
Kortteknologi
225

226
Kortteknologien vil i sig selv kunne løse mange problemer.
Chipkort eller Smart Cards kan f.eks. have informationer indlagt
omkring brugerens behov og således sikre et passende
brugerinterfase, mens kontaktløse kort kan løse andre problemer
i forhold til anvendelsen.
Problemerne med at identificere kortet kan også løses med
teknologiens hjælp, idet det vil være muligt at samle mange
forskellige kort i et enkelt kort, når der er tale om chipkort. På
denne måde vil man ikke være nødt til at have flere forskellige
kort på sig, og det vil være lettere at kende dem fra
hinanden. I flere nordiske lande har dette været diskuteret
under begrebet borgerkort.
Det er også nødvendigt at sikre, at der altid kommer en afmærkning
på kortet således at man er i stand til at orientere
dette korrekt - den såkaldte "blind mans notch".
Der har været fokus på disse problemer og mulige løsninger i
flere år, og det er ikke et nyt opmærksomhedsområde for politikkerne.
Siden er der ikke sket noget. Det er ikke viden, der mangler,
men åbenbart god vilje, idet industrien ikke har vist vilje til at
være med til at løse problemerne. Det bør derfor overvejes,
om der ikke bør ske en lovgivningsmæssig regulering af området,
så det sikres, at nye terminaler og kort lever op til
nogle basale tilgængelighedskrav - både hvad angår dialogen
med maskinerne, og den rent fysiske placering af terminalerne
bør omfattes af en sådan regulering.
3 Tilgængelig information
Adgangen til information, specielt offentlig information, er en
borgerret i et demokratisk samfund. Adgangen til information
er altså også en borgerret for blinde og svagsynede. Den
teknologiske udvikling har generelt betydet, at flere borgere,

herunder synshandicappede, har fået lettere adgang til offentlig
information. Alligevel er meget offentlig information
utilgængelig for mange handicapgrupper - dette kan både
skyldes fomidlingsmåden og -formen.
3.1 Digitale publikationer
Digital produktion af bøger og andet bliver mere og mere almindeligt,
bl.a. i form af såkaldte e-bøger. E-bøger (elektroniske
bøger) indeholder digitalt lagret tekst, som kan læses
på forskellige måder. Desværre bliver digitale tekster ofte
produceret i et format, der ikke er tilgængeligt for synshandicappede.
Dette gælder f.eks. det lukkede PDF-format, der
egentlig bare er en affotografering af teksten. Da formatet
består af et billede og ikke ren tekst, kan det ikke lade sig
gøre at læse disse formater med kompenserende udstyr.
DAISY er udviklet med særligt henblik på synshandicappede,
hvorfor der i standarden bl.a. også er lagt vægt på integrationen
mellem digital lyd og digital tekst. Ordet DAISY står for
"Digital Accessible Information System" - altså direkte oversat
"digitalt tilgængeligt informationssystem".
Man kan i praksis producere alt, der i dag forefindes som
tekst eller lyd i DAISY-formatet - ikke alene bøger. DAISYproduktion
sikrer brugeren et tilgængeligt elektronisk produkt,
en bedre lyd og en lettere navigation. Mange siger, at DAISY
er det mest betydningsfulde fremskridt i forhold til blinde og
svagsynedes adgang til information siden den syntetiske
tale.
I 1996 blev DAISY Konsortiet dannet af nogle af verdens førende
lydbogsbiblioteker. Visionen er, at alt trykt materiale
skal være tilgængeligt for alle mennesker på samme tid og til
den samme pris, og at det skal være tilgængeligt med de
samme features og tilbyde brugeren rige navigationsmuligheder.
I konsortiet arbejder man på at vedligeholde og forbedre
DAISY-standarden. Konsortiet arbejder også på at sikre
at DAISY implementeres bredt i hele verden.
227

228
Der er lavet særlige afspillere til DAISY-lydbøger på CD-rom.
Disse ligner båndoptagere, men har knapper til de særlige
funktionaliteter. DAISY-lydbøger kan ikke afspilles på almindelige
digitale afspillere, dvs. det kan de godt, men man får
ikke glæde af de særlige funktionaliteter. Der er også lavet
særlige computerprogrammer, der gør det muligt at afspille
en DAISY-produktion på computeren.
3.2 Internet/hjemmesider
Internettet er en stor informationskilde som mange mennesker
benytter flere gange hver dag. Det er også et sted, hvor
problemerne med tilgængeligheden er meget udbredt.
Dette er et kendt problem - ikke kun i Norden. World Wide
Web konsortiet (W3C) har derfor nedsat en særlig gruppe -
kaldet Web Accessibility Initiative (WAI) - til at tage sig af
problemstillingen. W3C er en brancheorganisation for firmaer,
der lever af produkter relateret til Internettet - eller World
Wide Web (WWW). WAI har udarbejdet en række guidelines
til, hvordan man laver tilgængelige hjemmesider.
WAI's guidelines kan betragtes som en slags standard for tilgængelig
HTML, idet langt de fleste hjemmesider i dag produceres
i HTML, men der er også udviklet standarder for
f.eks. brugen af synkroniserede lyd- og tekstfiler samt billeder
på nettet (de såkaldte SMIL-standarder) og standarder
for andre opmærkningssprog som f.eks. XML.
Det er således ikke standarder, der mangler. Problemet er at
sikre, at standarderne efterleves, og så kan det være nødvendigt
med lovgivning. I USA har man netop indført en ny
lovgivning specifikt om tilgængelige hjemmesider.
Som et minimum kan man kræve, at offentlige hjemmesider
er tilgængelige og brugervenlige. Det er vigtigt at gøre sig
grundige overvejelser omkring struktur og indhold ved opbygningen
af en hjemmeside.

Man bør bl.a. tage følgende tre kriterier i betragtning, når
man laver hjemmesider:
1. Brugervenlighed
2. Nytteværdi
3. Åbenhed
1. Brugervenlighed
Brugervenlighed handler først og fremmest om tilgængelighed.
Hvis man ikke kan få adgang til informationerne på en
hjemmeside, så er resten jo ligegyldigt. Udover tilgængelighed
handler brugervenlighed om navigation, sprog og om at
tage udgangspunkt i brugerens behov. Man kan stille
spørgsmål som: Er der et godt overblik over hjemmesiden?
Er den formuleret i et klart og læsevenligt sprog? Er hjemmesiden
struktureret ud fra typiske brugerbehov og ikke ud
fra organisationsstrukturen? osv.
Kategorien brugervenlighed kan sammenlignes med udformningen
af en butik i den fysiske verden. Kan man ikke komme
ind ad døren, ikke finde rundt på hylderne, og forstår man
ikke skiltene, ja så når man ikke frem til varerne.
2. Nytteværdi
Nytteværdi forholder sig til, om hjemmesidens indhold er pålideligt
og nyttigt i forhold til de behov, man har som bruger af
hjemmesiden. Kravene inden for denne kategori er afhængige
af hjemmesidens formål og sigte. De vil være forskellige
afhængig af, hvem afsenderen er, og hvad organisationen er
sat i verden for at udføre. Man kan stille spørgsmål som: Er
institutionens generelle beslutningsprocedurer beskrevet?
Kan væsentlige (som anvendes ofte) blanketter og skemaer
udfyldes fra hjemmesiden? Er rettigheder og pligter beskrevet?
Osv.
Kategorien nytteværdi kan sammenlignes med varerne i den
fysiske butik og svarer til, at man stiller forskellige krav og
har forskellige forventninger til fisk og ost.
229

230
3. Åbenhed
Åbenhed forholder sig til, om afsenderen af hjemmesiden er
åben og imødekommende overfor brugerens behov. Viser
hjemmesiden åbent og ærligt, hvem afsenderen er og på
hvilket grundlag beslutninger og afgørelser træffes? For brugeren
handler det om at kunne identificere, hvad det er for en
slags organisation, der står bag hjemmesiden. Afsenderen
skal derudover tilkendegive, at man vil i dialog med brugeren.
Vægten ligger også på brugernes mulighed for at spørge
og få svar. Samt på muligheden for at komme med meningstilkendegivelser.
Endelig fokuseres der på adgangen til
at debattere med såvel sagsbehandlere som med brugere
med samme interesse. Dette er særlige krav, som vi stiller til
det offentlige.
4 Digitale tjenester
Udbudet af digitale tjenester og andre elektroniske ydelser er
eksploderet voldsomt og vil i de kommende år give og blinde
og svagsynede helt nye muligheder for at benytte offentlige
tjenesteydelser eller handle ved hjælp af IKT-teknologierne.
4.1 Digital forvaltning
Digital forvaltning er et forholdsvist nyt fænomen, der indeholder
en potentiel mulighed for at udelukke handicappede,
hvis den anvendte teknologi ikke bliver tilgængelig. Her tænkes
f.eks. på forsøgene med digital signatur, der godt nok
sætter borgeren i stand til at kommunikere med forvaltningen
fra eget hjem, men som også forudsætter brug af teknologi,
der ikke kan benyttes med kompenserende udstyr.
Internettet er essentielt et åbent netværk, hvor dokumenter
normalt sendes som klar tekst. Dette har som konsekvens,
at når to personer udveksler information, så kan tredjepart
principielt tilegne sig indholdet. Tredjepart kan også udgive
sig for at være den ene af de to kommunikerende parter, og
sende “falsk” information til den anden part.

Løsningen på disse problemer er kryptering og digital signatur.
Ved kryptering af et dokument gøres teksten ulæselig for
tredjepart. Ved dekryptering af dokumentet gøres teksten
læsbar igen.
En digital signatur er ækvivalent til en håndskreven underskrift
på et papir og sikrer:
1. Autenticitet: Den digital signatur ligestillet med underskriveren,
eksempelvis ved navn og adresse.
2. Uafviselighed: Den digitale signatur gør, at underskriveren
ikke kan afvise dokumentets oprindelse.
3. Integritet: Den digitale underskrift garanterer modtageren
af dokumentet, at teksten ikke er blevet ændret undervejs
fra afsender til modtager.
I den offentlige debat anvendes begreberne “elektronisk signatur”
og “digital signatur” ofte i flæng. Elektronisk signatur
er en generel betegnelse for en metode eller algoritme til
elektronisk underskrivelse af et dokument. Digital signatur
refererer til en specifik metode baseret på kryptering.
Digital signatur og kryptering af et dokuments indhold opfattes
tit som relaterede, men dette behøver ikke at være tilfældet.
Der er intet i vejen for, at dokumenter forsynes med en
digital signatur uden at være i krypteret form. Herved kan en
eventuel tredjepart læse indholdet af dokumentet, men modtageren
kan stadig være sikker på, at dokumentet virkelig
stammer fra afsenderen, og at dokumentet ikke er blevet
ændret undervejs fra afsenderen til modtageren.
I det hele taget anvendes i den digitale forvaltning mange
skemaer m.m., der ikke er fremstillet på en tilgængelig måde,
selvom formålet netop har været at gøre forvaltningen mere
tilgængelig og gennemskuelig for borgerne. Da der her er
tale om "Det offentlige", skal vi kræve, at alt bliver tilgængeligt
for alle.
231

232
4.2 Digitale biblioteker
Tilgængelighed til information er naturligvis meget andet end
offentlige hjemmesider. Adgang til både skøn- og faglitteratur
udgør for blinde og svagsynede et meget omfattende problem
- både i uddannelses-, arbejds- og fritidssammenhæng.
Mange har således ikke mulighed for bare at benytte det offentlige
bibliotek.
Problemet har hidtil, i forhold til synshandicappede, været
søgt løst gennem distribution af fag- og skønlitteratur på indlæste
lydbånd. Dette er en både arbejdstung og dyr løsning,
som på ingen måde kan holde trit med informationsstrømmen.
Konsekvensen er bl.a., at de handicapgrupper, som
ikke - eller kun meget vanskeligt - har mulighed for at benytte
sig af traditionelt skriftligt formidlet litteratur, har et ekstremt
begrænset udvalg målt i forhold til det samlede udbud.
Det bør derfor overvejes, om tiden ikke er moden til at søge
at etablere "Digitale Biblioteker", hvor - i princippet - samtlige
producerede tekster gøres on-line tilgængelige for de
brugergrupper, der på grund af et handicap ikke er i stand til
at benytte sig af traditionelt formidlet litteratur, eller har svært
ved at benytte de offentlige biblioteksvæsen. Dette vil være
en revolution i forhold til blinde og svagsynedes
uddannelsesmuligheder, og det vil styrke deres muligheder
på arbejdsmarkedet betydeligt.
4.3 Netbanker og E-handel
Netbanker, dvs. banker på Internettet, rummer også mange
muligheder for blinde og svagsynede, hvis de da bare er tilgængelige.
Når man opbygger Internetservices som Netbanker
og E-handelssteder, skal man selvfølgelig tænke på, at
hjemmesiden skal være tilgængelig. Desuden skal man være
opmærksom på, at de specialudviklede applikationer, der

uges på denne slags Internetservices også skal være tilgængelige.
Dette gælder bl.a. den nye applikation eFaktura,
der er ved at blive udbredt. eFaktura er et nyt email-baseret
fakturasystem, der anvendes til automatisk afsendelse, modtagelse
og betaling af fakturaer.
Funktionaliteten og kompliciteten i brugen af Netbanker og Ehandelssteder
er store, men der findes dog allerede i dag
mulighed for at gøre disse helt centrale funktioner tilgængelige.
Problematikken er grundlæggende den samme som vi
kender fra de seneste års debatter om tilgængelige hjemmesider.
Den nye problemstilling ved Netbanker og E-handel er dog,
at der i næsten alle tilfælde stilles krav om digital signatur og
kryptering. Dette stiller de handicapkompenserende programmer
over for nye udfordringer. De tekniske løsninger er
dog allerede på vej og vi bør derfor stille lovgivningsmæssige
krav til at disse helt samfundsmæssige nøglefunktioner bliver
tilgængelige for samtlige kunder (borgere) uagtet, at der er
tale om den private sektor i langt de fleste tilfælde.
5 Orienteringssystemer
Inden for befordringsområdet bør der også fokuseres på tilgængelighed
til information. Med den teknologiske udvikling
har også befordringsområder udviklet sig, og mange busser
og tog indeholder i dag en mænge IKT-udstyr. F.eks. styres
informationssystemet ofte af en computer, hvorfor det vil
være naturligt at computeren sikrer at informationer gives
både visuelt og auditivt. Uagtet den teknologisk udvikling vil
en række blinde og svagsynede altid have behov for personlig
betjening og mulighed for ledsagelse.
5.1 Akustiske lydsignaler
De ikke-visuelle signaler er af stor betydning for synshandicappedes
sikkerhed og frihed til at færdes alene som fod-
233

234
gængere i trafikken. I mange kryds - for eksempel de lysregulerede
kryds med vanskelig (uregelmæssig) geometri - er
den eneste sikre løsning for blinde og svagsynede, at krydset
er forsynet med akustiske lydsignaler.
Der eksperimenteres i dag med de akustiske lydsignaler,
både hvad angår, hvorledes de aktiveres, lydstyrken, dens
kvalitet og retning, for at forbedre. De mest kendte lydsignaler
udsender for eksempel lyden vertikalt. Det er grunden til,
at der er opsat nogle svenskfabrikerede lydsignaler, hvor lyden
sendes horisontalt og derfor høres bedre. Også i udlandet
forsøges der med forskellige typer. Arbejdsgruppen er vidende
om, at man i England og Danmark har man forsøgt sig
med talende signaler og små sendeapparater, der tændt og
rettet mod et modtagerapparat, som udløser lydsignaler. Men
det er vigtigt, at signalerne altid kan anvendes af alle, også
de der ikke lige har et sådant sendeapparat. Dette skal man
tage med i sine overvejelser når der udvikles akustiske signaler.
5.2 "Talking Signs"
Der udvikles i dag en lang række signal- og informationssystemer
til brug for blinde og svagsynede, når de færdes i
gadebilledet. Begrebet kendes under navnet "Talking Signs",
som er et fjernstyret infrarødt skiltesystem (Remote Infrared
Sign System). Dette system giver blinde og svagsynede mulighed
for at modtage information om bankautomater,
lyskryds, telefonbokse, busstandere o.s.v. RNIB har gennemført
et større projekt omkring "Talking Signs". Resultatet
herfra er, at et sådant informationsværktøj giver blinde og
svagsynede mulighed for selvstændigt og sikkert at kunne
færdes i meget komplekse gadebilleder.
I Japan findes der et andet system, som giver de samme muligheder,
hvilket er beskrevet i "Pedestrian Information and
Communication Systems for Visually Impaired Persons" fra
Universal Traffic Management Society of Japan.

Udviklingen og udbredelsen af sådanne systemer i den nordiske
lande kunne styrkes, hvis de nordiske blindeorganisationer
iværksatte et udviklingsprojekt og under dette enedes
om fællesstandarder herfor.
5.3 GPS - Geographical Positioning Service
Udviklingen af GPS-systemer til brug for blinde og svagsyende
har været undervejs i adskillige år, dog uden den helt
store gennemslagskraft. Dette kommer i den allernærmeste
fremtid idet GPS-systemer bliver hver mands eje og vil være
narturligt indbygget i mobiltelefoner, biler m.v. I dag kan blinde
og svagsynede ikke benytte de eksisterende GPSsystemer.
Et GPS-system består af tre enheder: satellitter, kontrolstationer
og modtagere. GPS-satellitterne udsender hele tiden
radiosignaler med information om deres position og tidspunkt
for udsendelsen. Satellitterne er udstyret med ekstremt præcise
atomure, der har en nøjagtighed helt ned til tre nanosekunder.
Denne præcision er nødvendig, da bare en lille tidsfejl
vil give en stor afstandsfejl (en fejl på 0,000001 sek. vil
give en afstandsfejl på 300 m!). Ved samtidigt at modtage
signaler fra mindst 4 satellitter, kan modtageren bestemme
sin egen position og tid.
GPS kan bruges 24 timer i døgnet, overalt på Jorden og i
rummet. På nær udgiften til en modtager, er GPS gratis at
bruge og brugerantallet er ubegrænset. GPS er uafhængig af
vejret, dog skal GPS-modtageren have "fri sigt" til satellitterne,
for at virke. Dvs. at man ikke kan bruge GPS i en tunnel
eller parkeringskælder.
GPS er født til at blive brugt primært af militæret men også af
civilbefolkningen.
Det vigtige for at vi kan bruge systemet er, at vi har adgang
til korrigerede GPS-data, og specielt at vi får adgang til en
235

236
tilgængelig modtager. Har vi det er mulighederne med GPS
uendelige.
5.4 Annoncering i offentlige transportmidler
Annonceringen af stop m.m. i de kollektive trafikmidler skal
altid være nøjagtig og tydelig. Anlægget skal installeres så
udenomsstøj indvirker mindst muligt på informationen. For at
undgå baggrundsstøj skal en god retningsorienteret højttaler
benyttes. Manuel annoncering bør kun ske ved uregelmæssigheder
i driften, ellers skal annonceringen være styret ved
brug af syntetisk tale, evt. kombineret med et GPS-system,
således at den altid er enslydende og stringent.
I en bus bør annonceringen af næste stoppested ske kort efter
igangsættelsen af bussen, således at der er optimal tid til
at rejse sig og gå hen til udstigningsdøren.
I de nordiske lande har der igennem årene været en lang
række forsøg med annoncering af stoppesteder. Den teknologiske
udvikling gør det nu muligt at dette særdeles store
problem bliver løst idet langt de fleste busser og tog er udstyret
med computerteknologi, som gør det muligt for syntetisk
tale at annoncere et stoppested meget præcist og nøjagtigt.
6 Telekommunikation
Telekommunikation er et område i rivende udvikling. Telefonen
er et vigtigt kommunikationsredskab for mange, men i
dag er telefonen også mange andre ting - f.eks. en opkobling
eller en lille dataterminal. Også telefonselskaberne laver i
dag flere ting, end bare at sælge telefoni, og et af deres
største indtægtsområder er datatransmission.
6.1 Mobiltelefoner

Udbredelsen af mobiltelefoner har i de sidste par år udviklet
sig i en sådan retning, at blinde og svagsynede i dag ikke er i
stand til at benytte en lang række af de faciliteter, der ligger i
mobiltelefoner.
På trods af at en række blindeorganisationer i Europa har
brugt mange ressourcer på at afdække problemstillingerne
og har udarbejdet løsningsforslag til disse, er det ikke lykkedes
at lave en tilgængelig mobiltelefon. Dette er bl.a. gjort af
John Gill fra RNIB i adskillige rapporter.
Udbredelsen af mobiltelefonen gør det særdeles påkrævet,
at universelt design princippet tages i brug i forbindelse med
indførelsen af UMTS-systemerne i de nordiske lande. Hvis vi
ikke påtager os at løfte UMTS-opgaven, fraskriver vi os muligheden
for at få udviklet et helt unikke muligheder for blinde
og svagsynede, da denne teknologi rummer uanede muligheder,
som f.eks. radio/TV-forbindelser, Internetopkobling,
betalingsenhed.
Derfor er det vigtigt, at blinde og svagsynedes krav til 3. generations
mobiltelefonen gennemarbejdes nøje og standardiseres
på europæisk plan. De nordiske lande har en unik mulighed
herfor idet Nokia og Ericsson er hjemhørende i Norden.
Disse selskaber kunne også have en interesse i at vores
evt. krav bliver standardiseret.
En af de tjenester, der har vundet store udbredelse på det
seneste, er SMS-beskeder, som i dag findes i forskellige varianter.
Nogle teleoperatører udbyder særlige SMS-tjenester,
hvorved beskeden bliver oplæst. Denne tjeneste er dog mod
ekstra betaling. Desuden løser oplæsning af SMS-beskeder
dog ikke problemet med at sende beskeder fra mobiltelefonen.
Den liberalisering, teleområdet har gennemgået i Norden stiller
os over for nogle helt nye udfordringer, idet den megen
dynamik på området gør det næsten umuligt at holde sig informeret
om de telemæssige muligheder, man stilles overfor
som synshandicappet. Det bør derfor nøje overvejes, om
237

238
området kan håndteres ved hjælp af sektoransvarlighedsprincippet
sammenholdt med et lovgivningskrav om,
at tjenester skal være tilgængelige for alle.
7 TV-området
TV er, som nævnt, sammen med de andre medier - såsom
radio og aviser, en kilde til information. Men TV er også meget
andet. Således er TV en kilde til underholdning og kultur,
og det at se TV kan også have en social funktion. Langt de
fleste mennesker ønsker dermed at få adgang til at se TV -
også selvom de måske ikke kan se billedet på skærmen.
Tekst-TV (TTV) er sammen med hjemmesider på Internettet
også en stor kilde til information. I mange TV-programmer
henvises der således til såvel en hjemmeside som en side på
TTV. På TTV kan man finde mange forskellige oplysninger
om alt fra sportsnyheder og vejret til TV-programmer.
TV er i dag ikke bare noget man ser på fjernsynet. Man kan
f.eks. købe et TV-kort installere dette i sin computer. På denne
måde er det muligt at gøre f.eks. TTV tilgængeligt for
synshandicappede. I det hele taget er det er muligt at gøre
TV fuldt tilgængeligt for alle. Man kan således tekste alle udsendelser.
Tekstningen kan udsendes via TTV således, at
synshandicappede kan vælge et særligt auditivt output af
teksten, mens personer, der har både syns- og hørehandicap
skal have mulighed for at få teksten udskrevet på punktskrift,
eller overført elektronisk til en computer med punktdisplay eller
et bærbart punktapparat. I det hele taget skal bør det tilstræbes
at gøre TTV mere tilgængeligt således, at man kan
modtage informationerne herfra i det format, man ønsker.
Når de digitale TV-apparater bliver mere almindelige, bliver
mulighederne også større for at lave outputtet fra TV mere
valgfrit. Men den teknologiske mulighed for at gøre TV tilgængeligt
foreligger allerede i dag. Det bør derfor være muligt
at tilvælge og fravælge tekstning af samtlige udsendelser

herunder også nyhedsudsendelser. Ligeledes bør man have
mulighed for at få oplæst og evt. udskrevet denne tekstning.
For at sikre, at udviklingen går i den rigtige retning og de
synshandicappede i Norden får adgang til disse muligheder -
og specielt de muligheder fremtiden vil bringe - vil en idé
være at oprette et Handicap TV-råd i de enkelte lande. Her
kan man diskutere problemstillingerne og foreligge dem for
de nationale Tv-selskaber. Hidtil har disse ikke været særligt
lydhøre over for problematikken, hvorfor man ved oprettelsen
af et Handicap TV-råd også bør arbejde på at få en reel politisk
indflydelse - evt. via disse selskabers forpligtelser som licensmodtagere
og public service-udbydere.
8 Undervisning i IKT
De sidste mange års udvikling på IKT-området har også
afstedkommet et massivt behov for undervisning i dette område
for at kunne drage det fulde udbytte af disse muligheder.
Det må desværre konstateres, at udviklingen på undervisningsområdet
på dette område langt fra lever op til vores
forventninger og krav.
En af det helt centrale problemstillinger i undervisning af
blinde og svagsynede i IKT-teknologier er udviklingen undervisningsmateriale,
der tager højde for blinde og svagsynedes
brug af handicapkompenserende udstyr.
Et anden væsentligt problem er, at synshandicappede i dag
ikke har mulighed for at deltage i den undervisning, samfundet
stiller til rådighed for dets øvrige borgere, og derfor i lang
række sammenhænge stilles ringere.
Blinde og svagsynede har behov for et meget stort antal undervisningstimer,
da der er tale om benyttelsen af det handicapkompenserende
udstyr og det generelle IKT-teknologi.
En anden central problemstilling i brugen af IKT-teknologi er,
at der ikke forefindes tilgængelige brugsanvisninger, og man
239

240
har derfor ikke mulighed for selvstændigt at tilegne sig dets
funtionaliteter.
Det særlige undervisningsbehov blinde og svagsynede har
for at få fuldt udbytte af den store række af teknologiske muligheder
bør påføre synshandicappede ekstra omkostninger,
heller ikke når der er tale om efter- eller videreuddannelse.
Konklusion
Arbejdsgruppen anbefaler at de nordiske blindeorganisationer
får et tættere samarbejde vedrørende IKT, da en lang
række væsentlige områder og problemstillinger er de samme
i alle de nordiske lande.
Et sådant samarbejdsorgan bør også indeholde personer
med spidskompentence på det tekniske område.
Opnås der et nordisk samarbejde på det praktiske plan, vil
de nordiske lande også med væsentlig større vægt kunne
rejse problemstillinger i EDF, og således sikre, at de nordiske
normer og holdninger får den størst mulige indflydelse på
den europæiske udvikling. Dette er af afgørende betydning,
idet en række problemstillinger kun kan løses på europæisk
plan.
En af de helt centrale diskussioner i arbejdsgruppen har været,
hvorledes vi kunne påvirke de meget store markedskræfter,
der findes på området. Arbejdsgruppen anbefaler derfor,
at de nordiske blindeorganisationer forsøger sig med at indgå
allianceaftaler med f.eks. Ericsson, Nokia, Microsoft o.s.v.
Og det de nordiske blindeorganisationer kan tilbyde er
spidskompentence på blinde og svagsynedes problemstillinger
og at vi vil arbejde for, at de krav vi sætter bliver til europæiske
krav. Alliancepartnerne kan herved opnå en større
markedsandel i hele Europa, ligesom alliancepartnerne forbedrer
deres image ved at leve op til deres sociale ansvar.
Hvis det skal lykkes blinde og svagsynede at benytte IKTteknologien
på lige fod med andre borgere, er det vigtigt, at

Bilag VII
det lykkes blindeorganisationerne at få arbejdsmarkedets
parter til at være med til at stille krav om, at teknologien skal
være tilgængelig for alle.
Arbejdsgruppen anbefaler, at de nordiske blindeorganisationer
tilskriver regeringerne i de enkelte lande og stiller krav
om, at der nu bliver sat fokus på den række problemstillinger,
der er omtalt i rapporten.
Problemstillingerne er følgende:
• Displays
• Informationsstandere
• Grafisk brugergrænseflader
• Bank- og betalingsterminaler
• Digitale publikationer
• Internet/hjemmesider
• Digital forvaltning (herunder digital signatur)
• Digitale biblioteker
• Netbanker og E-handel
• Akustiske lydsignaler
• "Talking Signs"
• GPS - Geographical Positioning Service
• Annoncering i offentlige transportmidler
• Telekommunikation (herunder mobiltelefoner)
• TV-området (herunder TTV)
• Undervisning i IKT
Forskrift om elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk
kommunikasjonstjeneste (ekomforskriften).
Fastsatt av samferdselsdepartementet 16. februar 2004.
Deler av forskriften som har spesiell betydning for funksjonshemmede:
241

242
§ 5-2 Offentlige betalingstelefoner
Tilbyder med leveringsplikt etter ekomloven § 5-1 første ledd
nr. 2 skal tilby offentlige betalingstelefoner i det normale leveringsområdet.
Det skal være et tilstrekkelig antall betalingstelefoner
for å møte sluttbrukernes rimelige behov. Betalingstelefonene
skal ha tilstrekkelig kvalitet og være tilrettelagt for
funksjonshemmede for å imøtekomme sluttbrukernes
§ 5-5 Ytelser til funksjonshemmede og sluttbrukere med
spesielle behov
Tilbyder med leveringsplikt etter ekomloven § 5-1 første ledd
nr. 5 skal tilby tjenester til funksjonshemmede og andre sluttbrukere
med spesielle behov. Tilbyder med leveringsplikt
skal påse at forskning og utvikling knyttet til slike tjenester videreføres.
Slike tjenester kan blant annet omfatte tilgang til tilpasset
terminalutstyr og tjenester som sidestiller disse sluttbrukerne
med andre sluttbrukere, herunder:
• 1 tilgang til alternative telefonløsninger for tale- og
hørselshemmede. Slik tilgang kan omfatte teksttelefontjeneste
og rabatt- eller refusjonsordninger ved
bruk av slik tjeneste. Ved bruk av bildetelefon eller talemaskin
kan rabatt- og refusjonsordninger for slik tjeneste
komme i stedet for rabatt- eller refusjonsordninger
for bruk av teksttelefontjeneste.
• 2 rabatt- eller refusjonsordning for blinde og svaksynte
for bruk av nummeropplysningstjeneste
• 3 oversikt over terminalutstyr og tjenester for funksjonshemmede
Kapittel 10 Tilsyn, klage m.m.
§ 10-1 Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon
Tilbydere av:
• offentlig fastnett telefontjeneste,
• offentlig mobiltelefontjeneste,

Bilag VIII
• Internettilgang,
• minimumstilbud for overføringskapasitet,
• nummeropplysningstjeneste,
• telefonkatalog,
• offentlig betalingstelefon eller
• ytelser til funksjonshemmede og brukere med spesielle
behov
- skal inngå avtale om deltakelse i en brukerklagenemnd
for elektronisk kommunikasjon for å sikre brukers mulighet
til å kunne klage på tilbyders tilbud av slike tjenester.
Avhengig av om en eller flere tilbydere har sterk markedsstilling,
jf. ekomloven § 3-1, kan dette også gjelde tilbydere
av tilgang til nett som anvendes til kringkasting.
Post- og teletilsynet kan fatte vedtak om å unnta enkelttilbyder
eller grupper av tilbydere fra deltakelse i nemnda.
Brukerklagenemnda skal behandle tvister mellom bruker og
tilbyder, herunder om kvalitet, fakturering og manglende tjenestetilbud.
Klagenemnda skal ikke behandle tvister om
grensene for leveringsplikten. Klagenemndas nærmere kompetanse
skal fremgå av avtale eller enkeltvedtak truffet av
departementet. Klagenemnda skal på sin hjemmeside offentliggjøre
oppdatert liste over hva som kan påklages.
Brukerklageadgangen er subsidiær, slik at bruker først må
rette klagen til tilbyder. Så lenge en tvist er til behandling i
nemnda kan den ikke bringes inn til behandling for de alminnelige
domstolene.
Klagenemnda skal finansieres av tilbyderne etter første ledd.
Post- og teletilsynet kan gi nærmere pålegg om finansiering
av nemnda.
EUs bussdirektiv
(Gjengis i offisiell dansk oversettelse, da dette ikke er
oversatt til norsk.)
243

244
KRAV TIL TEKNISKE HJÆLPEMIDLER, DER LETTER
ADGANGSFORHOLDENE FOR BEVÆGELSESHÆMMEDE
PASSAGERER
1. GENERELT
Dette bilag indeholder de bestemmelser, som skal gælde for
køretøjer, der er konstrueret således, at
bevægelseshæmmede passagerer og kørestolsbrugere har
let adgang til dem.
2. ANVENDELSESOMRÅDE
Disse krav gælder for køretøjer, der letter indstigning for
bevægelseshæmmede passagerer.
3. KRAV
3.1. Trin
Højden af første trin fra jorden ved mindst en indgang må
højst være 250 mm for køretøjer i gruppe I og A og 320 mm
for køretøjer i gruppe Il, III og B. Alternativt må første trin
over jorden højst være 270 mm i to døre (en indgang og en
udstigningsdør) for køretøjer i gruppe I og A. Et knælesystem
og/eller et optrækkeligt trin kan anvendes. Højden af alle
andre trin end første trin fra jorden ved ovennævnte døre, i
en passage og en gang må højst være 200 mm for køretøjer
i gruppe I, A og 255 mm for køretøjer i gruppe III og B.
Overgangen fra en forsænket gang til et siddepladsområde
anses ikke for et trin.
3.2. Sæder og plads, der er forbeholdt
bevægelseshærnrnede passagerer
3.2.1. Et mindste antal af bagudvendende og
fremadvendende sæder, der er forbeholdt bevægelseshæmmede
passagerer, skal være placeret nær en udstigningsdør
(udstigningsdøre), der er egnet til ind- og udstigning. Der skal
være mindst fire forbeholdte sæder i køretøjer af gruppe I, to
i gruppe Il og III og et i gruppe A og B. Et sæde, der kan slås

op, når det ikke er i brug, kan ikke være en forbeholdt
siddeplads. Punkt 7.7.8.5.2 i bilag I finder ikke anvendelse på
køretøjer, som opfylder dette krav.
3.2.2. Der skal under eller i nærheden af en forbeholdt
siddeplads være plads nok til en førerhund.
3.2.3. Der skal forefindes armlæn mellem siddepladsen og
gangen, og dette skal kunne fjernes hurtigt, så der bliver fri
adgang til sædet. Der skal i nærheden af den forbeholdte
siddeplads være anbragt et gelænder eller en håndstøtte,
som passagererne nemt kan gribe fast i.
3.2.4. Sædehyndens mindste bredde, målt fra et lodret plan
gennem siddepladsens midtpunkt, skal være 220 mm på
hver side eller, for sammenhængende sæder, 220 mm for
hver siddeplads på begge sider.
3.2.5. Den usammenpressede sædehyndes højde over
gulvet skal være således, at afstanden fra gulvet til et
vandret plan, der rører sædehyndens opadvendende
overflade fortil, er mellem 400 og 500 mm.
3.2.6. Fodrummet ved forbeholdte siddepladser skal strække
sig frem foran sædet fra et lodret plan gennem sædehyndens
forreste kant. Fodrummet må ikke skråne mere end 8 % i
nogen retning.
3.2.7. Over hver forbeholdt siddeplads skal der være en fri
højde i køretøjer af gruppe I og A på mindst 1300 mm og 900
i køretøjer af gruppe Il målt fra det højeste punkt på den ikke
sammenpressede sædehynde. Den frie højde skal være
inden for den lodrette projektion af hele sædets areal og det
tilhørende fodrum. indsættelse af et ryglæn eller anden
genstand i dette rum kan tillades, såfremt der fortsat er et frit
lodret rum på 230 mm foran sædehynden. Hvis den
forbeholdte siddeplads er placeret over for en forplade, der
er mere end 1,20 m høj, skal dette rum være på 300 mm.
3.3. Kommunikationsanordninger
245

246
3.3.1. Kommunikationsanordninger skal forefindes i
nærheden af alle forbeholdte siddepladser og
kørestolsområder og være anbragt i en højde på mellem 700
og l 200 mm over gulvet.
3.3.2. Kommunikationsanordninger i lavgulvarealet skal være
anbragt i en højde på mellem 800 og l500 mm, hvor der ikke
er sæder.
3.3.3. Betjeningsknappen til alle kommunikationsanordninger
skal kunne aktiveres med håndfladen og skal have
kontrastfarve(r) eller kontrasterende farvetone(r).
3.3.4. Hvis et køretøj er forsynet med en rampe eller lift, skal
der forefindes en udendørs kommunikationsanordning til
chaufføren i nærheden af døråbningen og højst l300 mm
over jorden.
3.4. Piktogrammer
3.4.1. Køretøjer med kørestolsområde og/eller sæder med
fortrinsret skal være forsynet med piktogrammer, jf. bilag Ill,
fig. 23 a, som er placeret uden på køretøjet på den side, der
vender ind mod veikanten i nærheden af den/de relevante
udstigningsdør(e). Der skal også anbringes relevante
piktogrammer inde i køretøjet i nærheden af
kørestolsområdet og/eller sæderne med fortrinsret.
3.5. Gulvets hældning
Hældningen af gange, passager og gulvarealer mellem et
forbeholdt sæde eller kørestolsområde og mindst en indgang
og en udstigningsdør eller en kombineret ind- og udgang må
ikke overstige 8 %. Sådanne områder, hvor gulvet hælder,
skal være forsynet med en skridsikker overflade.
3.6. Bestemmelser vedrørende anbringelse af kørestole
3.6.1. For hver kørestolsbruger, passagerrummet er
beregnet til, skal der være afsat en særlig kørestolsplads,

som er mindst 750 mm bred og l300 mm lang.
Kørestolspladsens længdeakse skal være parallel med
køretøjets længdeakse, og gulvet på kørestolspladsen skal
have skridsikker belægning. Når et kørestolsområde er
beregnet til en fremadvendende kørestol, må øverste del af
de foranværende ryglæn rage ind i kørestolsområdet, hvis
der er et frit rum som vist i bilag Ill, figur 22.
3.6.2. Der skal være mindst en døråbning, som
kørestolsbrugere kan komme igennem. For køretøjer i
gruppe I skal mindst en af dørene til kørestole være en
udstigningsdør. Dørene til kørestole skal være forsynet med
et indstigningshjælpemiddel, som opfylder bestemmelserne i
punkt 3.11.2 (knælesystem) i dette bilag, kombineret med
bestemmelserne i punkt 3.11.3 (en løfteanordning) eller
3.11.4 (en rampe).
3.6.3. En dør til kørestole, som ikke er en udstigningsdør,
skal være mindst l400 mm høj. Alle døre til kørestole skal
have en bredde på mindst 900 mm, der kan nedsættes med
100 mm, hvis målingen foretages i niveau med
håndstøtterne.
3.6.4. Det skal være muligt at komme ind i køretøjet gennem
mindst en af dørene til kørestole til det særlige område/de
særlige områder med en referencekørestol, der har de
dimensioner, der er vist i bilag Ill, fig. 21.
3.7. Sæder i kørestolsområdet
3.7.1. Der må gerne være monteret klapsæder i et
kørestolsområde, men sådanne sæder må, når de klappes
og ikke anvendes, ikke berøre kørestolspladsen.
3.7.2. Et køretøj kan være forsynet med aftagelige sæder
monteret i kørestolsområdet, såfremt de let kan fjernes af
føreren eller andet personale.
247

248
3.7.3. Hvis et sædes fodrum eller en del af et klapsæde i
brug berører et kørestolsområde, skal der på sådanne sæder
eller i nærheden af dem være et skilt med følgende tekst:
”Overlad venligst denne plads til en kørestolsbruger”.
3.8. Kørestoles stabilitet
3.8.1. Fastholdelsessystem til kørestol.
Som alternativ til kravene i punkt 3.8.1.1-3.8.1.2.3 kan
fastholdelsessystemerne opfylde kravene i punkt 3.8.2-
3.8.2.11.
3.8.1.1. I et køretøj, hvor passagersæderne ikke er udstyret
med nogen form for fastholdelsessystem til passagerer, skal
der i kørestolsområdet forefindes et fastholdelsessystem,
som sikrer stabiliteten af kørestolen.
Der udføres en statisk test i overensstemmelse med
følgende krav:
a) en belastning på 250 daN t 20 daN pr. kørestol påføres
selve fastholdeisessystemet
b) belastningen påføres køretøjet horisontalt i retning af dets
forende, hvis fastholdeisessystemet ikke er fastgjort til
køretøjets gulv. Hvis fastholdeisessystemet er fastgjort til
gulvet, påføres belastningen i en vinkel på 45 º +/- 10 º i
forhold til køretøjets horisontale plan og i retning af
køretøjets forende.
c) belastningen opretholdes i en periode på mindst 1,5
sekund
d) fastholdeisessystemet skal kunne modstå belastningen
under testen. Permanent deformation, herunder delvis brud
på eller beskadigelse af fastholdeisessystemet, anses ikke
for manglende opfyldelse af testens krav, hvis den krævede
belastning opretholdes i det angivne tidsrum.
Låseanordningen, der gør det muligt at flytte kørestolen, skal
kunne betjenes manuelt, efter at trækkraften er fjernet.
3.8.1.2. Når passagersæderne er udstyret med et
fastholdeisessystem til passagerer, skal der i hvert
kørestolsområde forefindes et fastholdeisessystem, der er i

stand til at fastholde kørestolen og brugeren af denne.
Fastholdeisessystemet og dets forankringspunkter skal være
konstrueret på en sådan måde, at de kan modstå
belastninger svarende til de belastninger, der kræves for så
vidt angår passagersæder og fastholdeIsessystemer til
passagerer.
Der udføres en statisk test i overensstemmelse med
følgende krav:
a) de i denne sammenhæng anførte belastninger påføres
henholdsvis fremadrettet og bagudrettet på selve
fastholdeisessystemet
b) belastningen opretholdes i en periode på mindst 0,2
sekund
c) fastholdeisessystemet skal kunne modstå belastningen
under testen.
Permanent deformation, herunder delvis brud på eller
beskadigelse af fastholdelsessystemet, anses ikke for
manglende opfyldelse af testens krav, hvis den krævede
belastning opretholdes i det angivne tidsrum.
Låseanordningen, der gør det muligt at flytte kørestolen, skal
kunne betjenes manuelt, efter at trækkraften er fjernet.
3.8.1.2.1. Belastningen skal være fremadrettet for særskilte
fastholdelsessystemer til kørestole og kørestolsbrugere
3.8.1.2.1.1. For klasse M2
a) 1110 daN +/- 20 daN, hvis der benyttes hoftesele.
Belastningen påføres systemet til fastholdeise af
kørestolsbrugere horisontalt i retning af køretøjets forende,
hvis fastholdelsessystemet ikke er fastgjort til køretøjets gulv.
Hvis fastholdeisessystemet er fastgjort til gulvet. påføres
belastningen i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende
b) 675 daN :t 20 daN horisontalt i retning af køretøjets
forende på hoftedelen af selen og 675 daN :t 20 daN
horisontalt i retning af køretøjets forende på brystdelen af
selen for 3-punkts-seler
249

250
c) 1 715 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º 0/- 10 º i forhold
til køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets
forende på fastholdeisessystemet til kørestole
d) belastningerne påføres samtidigt.
3.8.1.2.1.2. For klasse M3
a) 740 daN +/- 20 daN, hvis der benyttes hoftesele.
Belastningen påføres systemet til fastholdeise af
kørestolsbrugere horisontalt i retning af køretøjets forende,
hvis fastholdeIsessystemet ikke er fastgjort til køretøjets gulv.
Hvis fastholdeisessystemet er fastgjort til gulvet, påføres
belastningen i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende.
740 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º på køretøjets
horisontale plan og i retning af køretøjets forende på
kørestolens fastholdelsessystem for hofteseler
b) 450 daN +- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende
på hoftedelen af selen og 450 daN +/- 20 daN på køretøjets
horisontale plan og i retning af køretøjets forende på
brystdelen af selen for 3-punkts-seler
c) 1133 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende
på fastholdeisessystemet til kørestole
d) belastningerne påføres samtidigt.
3.8.1.2.2. Fremadrettet belastning for kombinerede systemer
til fastholdelse af kørestole og kørestolsbrugere
3.8.1.2.2.1. For klasse M2
a) 1110 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende
på systemet til fastholdeIse af kørestole. hvis der benyttes
hoftesele
b) 675 daN +/- 20 daN horisontalt i retning af køretøjets
forende på hoftedelen af selen og 675 daN +/- 20 daN
horisontalt i retning af køretøjets forende på brystdelen af
selen for 3-punktsseler

c) 1715 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende
på systemet til fastholdeise af kørestole
d) belastningerne påføres samtidigt.
3.8.1.2.2.2. For klasse M3
a) 740 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende
på systemet til fastholdeIse af kørestole. hvis der benyttes
hoftesele.
b) 450 daN +/- 20 daN horisontalt i retning af køretøjets
forende på hoftedelen af selen og 450 daN +/- 20 daN
horisontalt i retning af køretøjets forende på brystdelen af
selen for 3-punktsseler
c) 1130 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets forende
på systemet til fastholdeise af kørestole
d) belastningerne påføres samtidigt.
3.8.1.2.3. Bagudrettet belastning
a) 810 daN +/- 20 daN i en vinkel på 45 º +/- 10 º i forhold til
køretøjets horisontale plan og i retning af køretøjets bagende
på systemet til fastholdeise kørestole.
3.8.2. Alternativt system til fastholdeise af kørestole:
3.8.2.1. Der skal i kørestolsområdet forefindes et
kørestolsfastholdelsessystem til almindelig brug i forbindelse
med kørestole. som gør det muligt at transportere en
kørestol og en kørestolsbruger. Som vender fremad.
3.8.2.2. Der skal i kørestolsområdet forefindes et system til
fastholdeise af kørestolsbrugere, som omfatter mindst to
forankringspunkter og en bækkenfastholdelsesanordning
(hoftesele), som er konstrueret og fremstillet af komponenter
med tilsvarende egenskaber som komponenterne i
sikkerhedsseler. som er overensstemmelse med direktiv
77/541/EØF som ændret.
251

252
3.8.2.3. Et fastholdelsessystem. som er monteret i
kørestolsområdet, skal let kunne udløses i en nødsituation.
3.8.2.4. Et system til fastholdelse af kørestole skal enten
3.8.2.4.1. opfylde de dynamiske testkrav. der er omhandlet i
punkt 3.8.2.8, og være sikkert fastgjort til forankringer på
køretøjet. som opfylder de statiske testkrav, der er
omhandlet i punkt 3.8.2.6, eller
3.8.2.4.2. være sikkert fastgjort til køretøjets forankringer,
således at kombinationen af fastholdeisessystemet og for
ankringerne opfylder kravene i punkt 3.8.2.8.
3.8.2.5. Et system til fastholdeise af kørestolsbrugere skal
enten
3.8.2.5.1. opfylde de dynamiske testkrav, der er omhandlet i
punkt 3.8.2.9. og være sikkert fastgjort til forankringer på
køretøjet. som opfylder de statiske testkrav. der er
omhandlet i punkt 3.8.2.6, eller
3.8.2.5.2. være sikkert fastgjort til køretøjets forankringer.
således at kombinationen af fastholdeisessystemet og
forankringerne opfylder de dynamiske testkrav i punkt
3.8.2.9, når de er fastgjort til forankringer, der er monteret
som omhandlet i punkt 3.8.2.6.7.
3.8.2.6. Der udføres en statisk test på forankringspunkterne
for både systemet til fastholdeise af kørestolen og systemet
til fastholdeise af kørestolsbrugeren i overensstemmelse
med følgende krav:
3.8.2.6.1. De belastninger, der er anført i punkt 3.8.2.7,
påføres ved hjælp af en anordning med samme geometri
som kørestolsfastholdelsessystemet.
3.8.2.6.2. De belastninger. der er anført i punkt 3.8.2.7.3.
påføres ved hjælp af en anordning med samme geometri
som fastholdelsessystemet for kørestolsbrugere, og ved

hjælp af en trækanordning som omhandlet i punkt 5.3.4 i
bilag I til direktiv 76/115/EØF.
3.8.2.6.3. De belastninger. der er omhandlet i punkt 3.8.2.6.1
og 3.8.2.6.2. påføres samtidigt fremadrettet og i en vinkel på
10:1,5. i forhold til det horisontale plan.
3.8.2.6.4. De belastninger. der er omhandlet i punkt
3.8.2.6.1. påføres samtidigt bagudrettet og i en vinkel på 10 º
+/- 5 º i forhold til det horisontale plan.
3.8.2.6.5. Belastningerne påføres så hurtigt som muligt
gennem kørestolspladsens lodrette akse. og
3.8.2.6.6. belastningen opretholdes i et tidsrom af mindst 0,2
sekunder.
3.8.2.6.7. Testen skal udføres på en repræsentativ del af
køretøjets struktur sammen med eventuelt tilbehør i
køretøjet, som kan bidrage til at øge strukturens styrke eller
stivhed.
3.8.2.7. De belastninger, der er anført i punkt 3.8.2.6, er:
3.8.2.7.1. i tilfælde af forankringer til systemer til fastholdelse
af kørestole. som er monteret på et køretøj i klasse M2:
3.8.2.7.1.1. 1110 daN, som påføres fremadrettet i køretøjets
længderetning i en højde på mellem mindst 200 mm og højst
300 mm målt lodret fra kørestolsområdets gulv, og
3.8.2.7.1.2. 550 daN, som påføres bagudrettet i køretøjets
længderetning i en højde på mellem mindst 200 mm og højst
300 mm målt lodret fra kørestolsområdets gulv.
3.8.2.7.2. I tilfælde af forankringer til systemer til fastholdeIse
af kørestole, som er monteret på et køretøj i klasse M3:
253

254
3.8.2.7.2.1. 740 daN, som påføres fremadrettet i køretøjets
længderetning i en højde på mellem mindst 200 mm og højst
300 mm målt lodret fra kørestolsområdets gulv, og
3.8.2.7.2.2. 370 daN, som påføres bagudrettet i køretøjets
længderetning i en højde på mellem mindst 200 mm og højst
300 mm målt lodret fra kørestolsområdets gulv.
3.8.2.7.3. I tilfælde af forankringer til et system til
fastholdeIses af en kørestolsbruger skal belastningerne være
i overensstemmelse med kravene i punkt 5.4 i bilag I til
direktiv 76/115/EØF.
3.8.2.8. Et system til fastgørelse af kørestole underkastes en
dynamisk test i overensstemmelse med følgende krav:
3.8.2.8.1. en prøvevogn, som repræsenterer en kørestol,
med en masse på 85 kg skal fra en hastighed på mellem 48
km/h og 50 km/h udsættes for en decelerationstidspuls
3.8.2.8.1.1. på over 20 g fremadrettet i et kumulativt tidsrom
på mindst 0,015 sekunder;
3.8.2.8.1.2. på over 15 g fremadrettet i et kumulativt tidsrom
på mindst 0,04 sekunder;
3.8.2.8.1.3. af en varighed af 0,75 sekunder;
3.8.2.8.1.4. på ikke over 28g og ikke i mere end 0,08
sekunder;
3.8.2.8.1.5. af en varighed på ikke over 0,12 sekunder og
3.8.2.8.2. en prøvevogn, som repræsenterer en kørestol,
med en masse på 85 kg skal fra en hastighed på mellem 48
km/h og 50 km/h udsættes for en decelerationsimpuls
3.8.2.8.2.1. på over 5 g bagudrettet i et kumulativt tidsrom på
mindst 0,015 sekunder;

3.8.2.8.2.2. på over 15 g bagudrettet i et kumulativt tidsrom
på mindst 0,02 sekunder.
3.8.2.8.3. Testen i punkt 3.8.2.8.2 foretages ikke, hvis de
samme fastholdelsessystemer anvendes både fremad- og
bagudrettet, eller hvis der er gennemført en tilsvarende test.
3.8.2.8.4. Med henblik på ovennævnte test skal systemet til
fastholdeIse af kørestolen være fastgjort til enten
3:8.2.8.4.1. forankringer, der er fastgjort til prøvestanden
med samme geometri som forankringerne i et køretøj, som
fastholdelsessystemet er tiltænkt, eller
3.8.2.8.4.2. forankringer, som indgår i en repræsentativ del af
det køretøj, som fastholdeIsessystemet er tiltænkt, jf. punkt
3.8.2.6.7.
3.8.2. 9. Et system til fastgørelse af kørestolsbrugere skal
opfylde testkravene i punkt 2.7.8.4 i bilag I til direktiv
77/541/EØF eller en tilsvarende test af
decelerationstidspulsen som omhandlet i punkt 3.8.2.8.1. En
sikkerhedssele, der godkendt efter direktiv 77/541/EØF og
mærket i overensstemmelse hermed, anses for at opfylde
kravene.
3.8.2.10. Resultatet af en test som omhandlet i punkt 3.8.2.6,
3.8.2.8 eller 3.8.2.9 anses for at være negativt, med mindre
følgende kraver opfyldt:
3.8.2.10.1. ingen del af systemet må have svigtet eller have
løsrevet sig fra forankringen eller køretøjet under testen.
3.8.2.10.2. mekanismerne til frigørelse af kørestolen og
kørestolsbrugeren skal kunne udløses efter fuldendt test;
3.8.2.10.3. ved den i punkt 3.8.2.8 omhandlede test må
kørestolen ikke have flyttet sig mere end 200 mm i køretøjets
længderetning under testen;
255

256
3.8.2.10.4. ingen del af systemet må efter endt test være
deformeret i en sådan grad, at den kan forårsage skade som
følge af skarpe kanter eller andre fremspring.
3.8.2.11. Brogsanvisningen til systemet skal vises tydeligt i
dets umiddelbare nærhed.
3.8.3. Som alternativ til bestemmelserne i punkt 3.8.1.1 skal
kørestolen være således indrettet, at kørestolsbrogeren kan
befordres uden at være fastgjort med kørestolen vendende
bagud mod en støtte eller et ryglæn, i henhold til følgende
bestemmelser
a), en af kørestolspladsens sider i længderetningen skal
støde op til en inder- eller ydervæg i køretøjet
b) der skal være en støtte eller et ryglæn vinkeiret på
køretøjets længdeakse i den forreste ende af
kørestolsområdet;
c) støtten eller ryglænet skal være således udformet, at
kørestolens hjul eller ryglæn hviler mod støtten eller ryglænet
for at forhindre kørestolen i at vælte;
d) støtten eller ryglænet på den forreste sæderække kunne
modstå en belastning på 250 daN +/- 20 daN pr. kørestol.
Belastningen påføres på køretøjets horisontale plan og i
retning af køretøjets forende i midten af støtten eller
ryglænet. Belastningen opretholdes i et tidsrom af mindst 1,5
sekunder;
e) der skal være monteret et gelænder eller en håndstøtte på
køretøjets inder- eller ydervæg på en sådan måde, at
kørestolsbrugere let kan gribe fat i det;
f) på den modsatte side af kørestolsområdet skal være
monteret et gelænder eller en tilsvarende anordning, der kan
klappes væk, som begrænser kørestolens sideværts
bevægelse, og som kørestolsbrogeren let kan gribe fat i;
g) gulvet på kørestolsområdet skal have skridsikker
belægning;
h) ved kørestolsområdet skal være anbragt et skilt med
følgende tekst:
”Denne plads er foroeholdt en kørestol. Kørestolen anbringes
bagudvendt op mod støtten eller ryglænet og skal være
bremset”.

3.9. Betjeningsanordninger for døre
3.9.1. Anordninger til åbning af en af de i punkt 3.6
omhandlede døre skal være placeret højst l300 mm over
jorden eller gulvet, hvad enten de findes i eller uden for
køretøjet.
3.10. Belysning
3.10.1. Der skal være en passende belysning inde i og
umiddelbart uden for køretøjet, så bevægelseshæmmede
kan komme sikkert ind og ud. Belysning, der kan berøre
førerens synsfelt, må kun tændes, når køretøjet holder stille.
3.11. Bestemmelser om indstigningshjælpemidler
3.11.1. Generelt
3.11.1.1. Betjeningsanordninger til indstigningshjælpemidler
skal være tydeligt afmærket som sådanne.
indstigningshjælpemidlets udslåede eller sænkede position
skal over for føreren angives af en indikator.
3.11.1.2. I tilfælde af svigt af en sikkerhedsanordning må
løfteanordninger, ramper og knælesystemer ikke kunne
betjenes, medmindre det er muligt at betjene dem sikkert
med håndkraft. Nødbetjeningsanordningens art og placering
skal være tydeligt markeret. I tilfælde af svigt af
energitilførslen, skal løfteanordninger, ramper og
knælesystemer kunne betjenes med håndkraft.
3.11.1.3. Adgangen til en af udstigningsdørene eller
nødudgangsdørene kan være spærret af et
indstigningshjælpemiddel, forudsat at begge nedenstående
betingelser er opfyldt både inde i og uden for køretøjet:
- indstigningshjælpemidlet må ikke spærre for håndtaget eller
andre anordninger til åbning af døren,
- indstigningshjælpemidlet skal let kunne flyttes, så der bliver
fri adgang til døren i nødsituationer.
257

258
3.11.2. Knælesystem
3.11.2.1. Der skal forefindes en kontakt til betjening af
knælesystemet.
3.11.2.2. Alle betjeningsanordninger, som aktiverer
sænkning eller hævning af en del af eller hele karosseriet i
forhold til vejbanen, skal være tydeligt afmærket og være
under førerens direkte kontrol.
3.11.2.3. Sænkningen eller hævningen skal kunne standses
og bevægelsen øjeblikkelig vendes om ved hjælp af en
betjeningsanordning, som er placeret både inden for førerens
rækkevidde, når han sidder i førerrummet, og i nærheden af
eventuelle andre anordninger til betjening af knælesystemet.
3.11.2.4. Når der er monteret et knælesystem på et køretøj,
må køretøjet ikke kunne køre mere end 5 km/h, når køretøjet
befinder sig i en position, der er lavere end den normale
kørehøjde ikke kunne hæves eller sænkes, når
udstigningsdøren af en eller anden grund ikke kan aktiveres.
3.11.3. Løfteanordning
3.11.3.1. Generelt
3.11.3.1.1. Løfteanordninger skal kun kunne fungere, når
køretøjet holder stille. Ved løftning og sænkning af
platformen skal en anordning, der forhindrer kørestolen i at
rulle af, automatisk træde i funktion.
3.11.3.1.2. Løfteplatformen skal være mindst 800 mm bred
og mindst l200 mm lang og skal kunne fungere, når den er
belastet med mindst 300 kg.
3.11.3.2. Supplerende tekniske forskrifter for maskinelt
betjente løfteanordninger

3.11.3.2.1. Betjeningsanordningen skal være udformet
således at den, hvis den slippes, automatisk returnerer til
afbrudt stilling. Idet dette finder sted, skal løfteanordningens
bevægelse øjeblikkelig standse, og det skal være muligt at
indlede en bevægelse i begge retninger.
3.11.3.2.2. Områder, der ikke er synlige for den person, der
betjener løfteanordningen, og hvor løfteanordningen kan
gribe fat i eller klemme om genstande, skal være beskyttet af
en sikkerhedsanordning (f.eks. en vendemekanisme).
3.11.3.2.3. Hvis en af disse sikkerhedsanordninger træder i
funktion, skal løfteanordningens bevægelse øjeblikkelig
standse, og en bevægelse i modsat retning indledes.
3.11.3.3. Betjening af maskinelt betjente løfteanordninger
3.11.3.3.1. Når løfteanordningen er placeret ved en
udstigningsdør, der befinder sig inden for førerens direkte
synsfelt, kan det godkendes, at løfteanordningen betjenes af
føreren fra førersædet.
3.11.3.3.2. I alle andre tilfælde skal betjeningsanordningerne
være placeret i nærheden af løfteanordningen. De må kun
kunne aktiveres og deaktiveres af føreren fra førersædet.
3.11.3.4. Manuelt betjent løfteanordning
3.11.3.4.1. Løfteanordningen skal være konstrueret således,
at den kan betjenes med anordninger, der er placeret i
nærheden af løfteanordningen.
3.11.3.4.2. Løfteanordningen skal være konstrueret således,
at der ikke kræves urimelig stor kraft til betjeningen.
3.11.4. Rampe
3.11.4.1. Generelt
259

260
3.11.4.1.1. En rampe må kun kunne fungere, når køretøjet
holder stille.
3.11.4.1.2. Udvendige kanter skal være afrundet til en radius
af mindst 2,5 mm. Udvendige hjørner skal være afrundet til
en radius af mindst 5 mm.
3.11.4.1.3. Rampen skal være mindst 800 mm bred.
Rampens hældning, når den er lagt ud eller manuelt foldet
ud til en kantsten med en højde på 150 mm, må ikke
overstige 12 %. Der kan anvendes et knælesystem til at
udføre denne test.
3.11.4.1.4. Ramper, som har en længde på over 1200 mm,
når de er klar til brug, skal forsynes med en anordning, som
forhindrer kørestolen i at køre ud over siden.
3.11.4.1.5. Rampen skal kunne benyttes sikkert ved en
belastning på 300 kg.
3.11.4.2. Betjening
3.11.4.2.1. Udlægning og tilbagetrækning af rampen kan
tinde sted manuelt eller maskinelt.
3.11.4.3. Supplerende tekniske forskrifter for maskinelt
betjente ramper
3.11.4.3.1. Når rampen lægges ud og trækkes ind, skal dette
angives af gule blinklys og et akustisk signal; rampen skal
være mærket med let synlige røde og hvide
retroreflekterende advarselsstriber på de udvendige kanter.
3.11.4.3.2. Vandret udlægning af rampen skal være beskyttet
af en sikkerhedsanordning.
3.11.4.3.3. Hvis en af disse sikkerhedsanordninger træder i
funktion, skal rampens bevægelse øjeblikkelig standse.
3.11.4.3.4. Rampens vandrette bevægelse skal standse, hvis
den belastes med en masse på 15 kg.

Bilag IX
3.11.4.4. Betjening af maskinelt betjente ramper
3.11.4.4.1. Når rampen er placeret ved en udstigningsdør,
der befinder sig inden for førerens direkte synsfelt, kan det
godkendes, at rampen betjenes af føreren fra førersædet.
3.11.4.4.2. I alle andre tilfælde skal betjeningsanordningerne
være placeret i nærheden af rampen. De må kun kunne
aktiveres og deaktiveres af føreren fra førersædet.
3.11.4.5. Betjening af manuelt betjente ramper
3.11.4.5.1. Rampen skal være konstrueret således, at der
ikke kræves urimelig stor kraft til betjeningen.
Charter on Rail Passenger Services
(The Community of European Railways – CER, and International
Union of Railways – UIC)
1. Purpose of the Charter
This charter is a voluntary commitment by European railway
undertakings to raise the quality standards of services provided
to their customers. It covers all rail services. Services
operated in agreement with public authorities may be subject
to specific conditions.
2. Information on passenger services and travel tickets
Customers will be provided with adequate information at all
relevant points of sale and through the appropriate information
channels regarding:
• the most convenient timetables,
• seat availability (where applicable),
• lowest fare in relation to customer requirements,
• the terms and conditions applicable.
For international services, if available at points of sale, this
information will be provided for journeys between the main
261

262
European railway stations as well as for the international
fares that are available.
3. Ticket issuing
Tickets will be available through various distribution channels
(international and long distance counters, internet, telephone
or accredited travel agents).
4. Communication languages
The languages used for communication with customers on
board trains and/or at stations shall be the language(s) in use
on the route where the customer is traveiling. For international
services railway undertakings will endeavour to communicate
with customers in at least one other commonly
used language.
5. Intermodal information
Customers will be provided with information on access to and
from stations and on connections with other modes.
6. Information about services such as luggage arrangements,
bicycles, etc.
Passengers may travel with up to three pieces of luggage
provided that this luggage will not end anger other passengers
and that it will fit in the dedicated luggage space. Larger
pieces of luggage (skis, surfboards, bicycles, etc) are subject
to special conditions.
Information about dedicated services for carriage of bicycles
and/or for registered luggage to passengers' destinations, in
particular international destinations, is available at the point
of sale or through the appropriate information channels.
7. Complaints and claims
Complaints and claims will be handled as early as possible
and normally within four weeks. The reply will indicate the
reasons for acceptance o r rejection of the complaint.
Each railway undertaking will create and indicate the contact
point to which complaints and claims can be addressed in
writing and/or by other means.

Complaints or claims may be submitted in the languages
used by the different railway undertakings involved in a customer's
journey and/or in at least one other commonly used
language.
In the event that a claim is rejected, customers have a right
of appeal to consumer organisations or to an official conciliation
body or mediator.
8. Refunds
Refundable tickets will be reimbursed in a fast and simple
procedure at the points of sale of the railway undertaking
which issued the ticket and/or at any other designated locations.
Requests for refund of tickets purchased from travel agents
must be submitted to the travel agent concerned. Customers
will be provided with clear information about refund conditions
and procedures at the points of sale.
9. Punctuality
The public will be informed in stations, on posters or by other
means about the goals and particular performance concerning
the level of punctuality for the different passenger services.
In the event of delays, cancellations or diversions,
railway undertakings will endeavour to provide customers on
board trains and in stations with information about the reason
for the above, the duration of delays and the conesquences
regarding the customer's rail journey.
10. Delays
In the event of a delay, customers concerned will be provided
with:
• refreshments if possible in the event that a disruption
in a service exceeds three hours;
• overnight accommodation when it is impossible to
continue a journey on the same day and where alternative
means of transport cannot be provided at reasonable
cost.
In the event that the responsibility lies solely with the railway
companies:
• Appropriate compensation for train delays exceeding
263

264
a certain time limit as indicated in the conditions governing
a ticket.
• Compensation which may take the form of financial
compensation or pre-paid vouchers for future journeys.
• In the event of a disruption in services, passengers
will be offered reimbursement or accommodation in
another train (upgraded tickets included) or alternative
travel arrangements at a reasonable cost, depending
on circumstances and free of charge.
11. Passengers with reduced mobility
Common practice regarding assistance to rail passengers
with reduced mobility will be applied, as reflected in standards
agreed by the European railways (a summary of the
contents of these standards is appended). This will cover information
on assistance in stations, assistance and facilities
to board/disembark from trains and on-board information.
Information on services available for persons with reduced
mobility on the mai n international routes is available at
points of sale and on the appropriate information channels.
12. Passenger wayfinding in stations
User-friendly wayfinding systems to facilitate passengers' access
to trains and station facilities will be based on best practice
in Europe as reflected in standards agreed by the European
railways (a summary of the contents of these standards
is appended).
Convenient transfer facilities between railways and other
modes will be provided
13. Conditions of contract
Passengers may request all contractual conditions at the
point of sale and on the appropriate information channels like
e.g. internet.
14. Railway safety
The railway operations will meet high safety standards maintaining
rail's role as the safest transport made. This includes
the continuous high attention for safety of infrastructure and

olling stock, for operational procedures and for safety qualifications
of the railway staff. The safety record will be communicated
on an at least annual basis.
15. Security
The level of security in trains and in stations will continue to
be developed in cooperation with the relevant authorities.
Campaigns to raise public awareness
will be launched in order to promote active cooperation by
customers on ensuring security levels.
16. Cleanliness
It will be ensured that all areas under our responsibility are
kept clean and secure in cooperation with other railway and
intermodal stakeholders to ensure comparable levels of
cleanliness in station infrastructures and transfer facilities.
17. Customer obligations
• Passengers must conduct themselves in such a manner
as to avoid causing disturbance to other passengers
and/or jeopardising the safety of railway operations.
• Passengers must follow the instructions of the train
personnel and respect the rules applied in designated
areas in trains and at stations, e.g. non-smoking areas,
silent areas, etc.
• Passengers must be in possession of a valid rail ticket
and where applicable a valid reservation as well as
the requisite travel documents. .Passengers must
comply with regulations concerning luggage.
18. Permanent consultation of customers
Railway undertakings or their representative bodies will take
part in consultation forums, notably with organisations representing
customers.
Railway undertakings will take part in discussions on the implementation
of this Charter, monitoring of service levels,
changes in service levels including line closures and the
quality of rail services in general and will seek advice on their
design and organisation.
265

266
Bilag X
19. Monitoring
All railway undertakings will monitor customer satisfaction
and the level of punctuality on a regular basis. In addition,
railway undertakings will collect customer complaints on national
and international passenger transport by rail, classifying
them in the appropriate categories and publish an overview.
Railway undertakings will take continuous action to improve
their services in order to meet customer needs.
AIRLINE PASSENGER SERVICE COMMITMENT
Airlines in Europe have developed the Airline Passenger
Service Commitment following consultation with representatives
of Air Travellers, European Governments and the European
Commission.
Strong competition between airlines has provided Europe's
air travellers with an increased choice of airline, airport, price
and service. The Airline Passenger Service Commitment
contains non-legally binding commitments to deliver defined
standards of service to air travellers. The code covers 14 areas,
before travel, during travel and after travel. It describes
the level of service air travellers may expect consistently
from signatory airlines. It will enable air travellers to make a
more informed choice of airline when planning their travel arrangements.
The airlines that are signatories to this Airline Passenger
Service Commitment will continue to compete vigorously to
meet the needs of customers by offering different products
and different levels of customer service. They will endeavour
to achieve the standards set out in this Airline Passenger
Service Commitment on a consistent basis.
Signatory airlines will each develop their own individual service
plans incorporating the Airline Passenger Service Com-

mitment. Signatory airlines will establish staff training programmes
and introduce changes to their computer systems
to implement the Airline Passenger Service Commitment.
During this implementation period, some elements of the Airline
Passenger Service Commitment may not be delivered by
every airline.
Signatory Airlines agree to:
1. Offer the Lowest Fare Available through each of
its Direct Outlets
a. Each airline will offer the lowest appropriate fare available
for which the passenger is eligible through its own telephone
reservation system, through its own website and
through its own ticket offices for the date, flight and class
of service requested.
b. Each airline will inform passengers that different fares
may be available through these different outlets.
c. Each airline will inform the passenger about the terms
and conditions which apply to the fare chosen and any
applicable taxes, fees and charges.
2. Honour the Agreed Fare After Payment
After payment for the ticket has been made, no fare increase
will apply for the date, flight and class of service booked.
However, any change in taxes, fees and charges will be subject
to additional payment or refund.
3. Notify Passengers of Known Delays, Cancellations
and Diversions
Each airline will notify passengers at the airport and on board
an affected aircraft, as soon as possible, of the best available
267

268
information regarding known delays, cancellations and diversions.
4. Assist Passengers Facing Delays
a. Each airline will provide appropriate assistance, for example
refreshments, meals, accommodation, to its passengers
facing delays beyond two hours∗ provided that
local conditions allow for such assistance to be delivered.
This assistance may not apply in situations involving political
unrest or long strikes in essential services or other
exceptional circumstances beyond the airline’s control.
Also, assistance may not be provided if to do so would
further delay departure.
b. The assistance described in paragraph 4a may not be offered
on routes operated under public service obligations
in accordance with the policy of the authority defining the
obligation or when weather causes disruption on routes
on which the regularity of operations is significantly affected
by weather conditions or on routes of less than 300
km serving remote airports operated by aircraft with fewer
than 80 seats.
c. Each airline will produce a clear and concise statement
of its policy, which will be made available to its passengers.
This will include a list of routes on which any exceptions
apply.
5. Deliver Baggage as Quickly as Possible
Each airline will make every reasonable effort to deliver all
checked baggage to the Arrivals Hall area as quickly as possible.
In the case of mishandled checked bags, each airline
will make every reasonable effort to deliver the mishandled
∗ The assistance given to delayed passengers on an inclusive tour
package flight will be in accordance with the published policy of
the tour organiser.

ag to the passenger within 24 hours of its arrival at final
destination, free of charge. Immediate assistance sufficient
to meet the reasonable short-term needs of the passenger
will also be offered by the airline.
6. Allow Telephone Reservations to be Held or Cancelled
without Commitment or Penalty within 24
Hours
Subject to applicable ticketing deadlines, each airline will allow
the passenger either:
i) to hold a telephone reservation made directly with the
airline without payment for a minimum of 24 hours or,
ii) where the airline requires immediate payment at the
time of booking, to cancel a reservation without penalty
for up to 24 hours.
Passengers will be advised which reservations method applies
at the time of booking. **
7. Provide Prompt Refunds
a. Where a passenger claims and is entitled to a refund
on a ticket purchased direct from the airline, each airline
will issue refunds within 7 business days for credit
card purchases and within 20 business days for cash
or cheque purchases.
b. Any taxes, fees and charges collected with the fare
and shown on the ticket will be refundable where the
ticket is not used. This will include non-refundable
tickets and the refund will be issued within the same
time limits as above.
** Some leisure airlines may decide to provide this facility only until
3 days before flight departure. This offer may not apply on routes
operated by aircraft with fewer than 80 seats. Any such exclusions
should be notified by the airline.
269

270
8. Provide Assistance to Passengers with Reduced
Mobility and Passengers with Special Needs
Each airline will publicise the services it offers for handling
passengers with special needs and for assisting passengers
with reduced mobility in an appropriate manner compatible
with applicable safety regulations. For passengers with reduced
mobility the airlines commit themselves to support the
attached paper on “Meeting the Needs of People with Reduced
Mobility”.
9. Meet Passengers’ Essential Needs during Long
On-Aircraft delays
The airline will make every reasonable effort to provide food,
water, lavatories and access to medical treatment for passengers
on board an aircraft that is on the ground for an extended
period of time without access to the terminal, as consistent
with passenger and employee safety and security
concerns.
Airlines will make every reasonable effort not to keep passengers
on board in long delays.
10. Take Measures to Speed Up Check-in
Airlines will set reasonable check-in deadlines and in coordination
with the airports will take appropriate steps to
avoid congestion in departure areas and will take measures
to speed up check-in to assist passengers to meet their
check-in deadlines. These measures could include eticketing
and automated check-in systems, self-service
check-in, mobile check-in stations, off airport check-in, fast
track check-in and queue combing.

11. Reduce the Number of Passengers Who are Involuntarily
Denied Boarding
In the event of a flight at departure time having more passengers
than seats available, each airline will first seek volunteers
who are prepared to stand down from the flight, subject
to any security and/or operational constraints at the airport
concerned.
12. Provide Information to Passengers Regarding its
Commercial and Operational Conditions
Airlines will provide their passengers with the following information
relevant to their journey:
A. AT THE TIME OF BOOKING (IF AVAILABLE):
i. Planned scheduled time of departure and arrival of the
flights
ii. Airport/terminal of departure and arrival
iii. The number of en-route stops
iv. Any change of aircraft, terminal or airport
v. Any conditions attached to the fare to be paid
vi. Name of operating carrier and flight number
vii. If it is a smoking flight
In the event of substitution of operating carrier which has not
previously been disclosed and which is not acceptable to the
ticket holder, the passenger will be given the right to a refund
or carried on the airline’s next flight on which space is available
in the same class.
271

272
B. WITH THE CONFIRMATION INVOICE OR WITH
THE TICKET:
i. Confirmation of flight times
ii. Free baggage allowance and liability limits
iii. Cabin baggage allowance
If, after purchase of the ticket, the airline makes a significant
change to the scheduled flight time which is not acceptable
to the passenger, and the airline is unable to book the passenger
on an alternate flight which is acceptable to the passenger,
he/she will be entitled to a refund.
C. ON REQUEST: (FOR THE AIRLINE’S OWN SER-
VICES AND WHERE AVAILABLE FOR SERVICES
OPERATED BY OTHER CARRIERS)
i. The aircraft type scheduled to be operated on the
route and seat pitch
ii. Services normally offered on board
iii. Facilities for passengers with special needs and any
charge made for using them (except for passengers
with reduced mobility as provided for under Article 8)
iv. Whether specific seats can be allocated or pre-booked
v. Charges for excess baggage
vi. Its Conditions of Carriage
vii. Details of frequent flyer programme, if any
viii. Assistance programs for baggage lost, damaged or
delayed
ix. Details of the Airline Passenger Service Commitment
and airline’s own service plan.

13. Provide Information on Operating Carrier
In case of flights operated under a code share, franchise or
long term planned lease agreements, airlines will:
i. Inform passengers of the name of the airline actually
operating the flight. Passengers will be informed:
- upon reservation, whenever such reservation is
made through a distribution channel under the
direct control of the airlines, i.e. airlines’ own offices,
airlines’ telephone reservation centre and
airlines’ own websites; and
- at the airport upon check-in.
As regards a reservation made through a channel
which is not under the direct control of the airlines, i.e.
travel agencies and websites other than airlines’ own
websites, airlines will remind travel agents and websites’
operators to systematically inform passengers at
the time of reservation.
ii. Make it clear through appropriate wording that the
passenger's contract is with the marketing airline, i.e., the
airline whose designator code appears on the flight coupon
or routing slip next to the flight number.
iii. Inform passengers travelling on code shared services
that the level of service may be different and the Airline
Passenger Service Commitment may not apply.
14. Be Responsive to Passengers’ Complaints
Under normal circumstances each airline will provide a substantive
response to written complaints within 28 days from
273

274
the date of receipt. When this does not permit sufficient time
for the complaint to be properly investigated an interim response
will be provided giving the reason for the delay.
Each airline will designate a convenient point of passenger
contact for all complaints and the address and/or phone
number and departmental name of this customer service
function will be provided in timetables, on websites and any
other public information source and will also be available at
all travel agents accredited by airlines.
____________

ATTACHMENT
MEETING THE NEEDS OF PEOPLE WITH REDUCED
MOBILITY (PRMs)
Introduction
The purpose of this document is to improve the accessibility
of air travel to people with reduced mobility by ensuring their
needs are understood and provided for, and their safety and
dignity are respected. It is aimed at airlines providing services
and facilities at airports and on aircraft, and forms the
basis on which a voluntary Code (or Codes) of Practice may
be prepared. When preparing Codes, the appropriate provisions
of the European Civil Aviation Conference (ECAC)
Document 30 (Section 5), and the International Civil Aviation
Organisation (ICAO Annex 9) will be considered. These
documents provide technical information and are produced,
following consultation with the airline industry, by governmental
agencies concerned with establishing standards and
recommended practices.
Definition
A person with reduced mobility (PRM) is understood to mean
any person whose mobility is reduced due to any physical
disability (sensory or locomotory), an intellectual impairment,
age, or any other cause of disability when using transport
and whose situation needs special attention and the adaptation
to the person’s needs of the services made available to
all passengers.
Basic assumptions
1. PRMs have the same rights as other citizens to freedom
of movement and freedom of choice. This applies
to air travel as to all other areas in life.
2. Airlines, airports and related service providers have a
responsibility to meet the needs of PRMs. PRMs also
275

276
have a responsibility to identify their needs to the
proper channels at the proper time.
3. Information must be made available to enable PRMs to
plan and make their journey.
4. The cost of providing for the needs of PRMs must not
be passed directly to the PRMs.
5. Disability should not be equated with illness and therefore
PRMs must not be required to make medical declarations
about their disability as a condition of travel.
6. Organisations representing PRMs will be consulted on
issues relevant to PRMs.
7. Staff will be given appropriate training in understanding
and meeting the needs of PRMs.
8. Control and security checks should be undertaken in a
manner which respects the dignity of PRMs.
9. PRMs must be enabled to remain independent to the
greatest possible extent.
Airline Practices
• No carrier will refuse a PRM except where he/she cannot
safely be carried or cannot physically be accommodated.
When the carriage of a PRM is refused, carriers
will explain clearly and explicitly the reasons for refusal.
• When a PRM declares that he/she is self-reliant (selfsufficient
and capable of taking care of all of his/her
physical needs independently in flight), the airline
should accept that declaration. The airline should then
be under no obligation to provide on-board assistance
which contravenes health, safety or hygiene requirements
where such declaration has been made.

• Airlines will pursue technical and operational options for
improving access and facilities on aircraft of all sizes,
particularly when major refurbishment is undertaken.
• Where a direct route is not possible for a PRM, (e.g.
because of small aircraft), airlines will endeavour to
suggest an acceptable alternative.
• Regardless of the size of airport and aircraft, arrangements
for embarkation and disembarkation should respect
the dignity of PRMs.
• Airlines will, where space permits, provide on-board
equipment/ facilities to aid the self-reliance of PRMs
within limits of health, safety and hygiene.
• PRMs will have equal choice of seat allocation, subject
to safety requirements. Airlines will explain clearly and
explicitly the reasons for not allocating a specific seat
when the request is not met for safety reasons.
• Certified Service Dogs will be carried in the cabin, subject
to national importation and airline regulations.
Where they are carried, there will be no charge.
• PRMs will not be charged for the carriage of basic mobility
equipment or other essential disability assistive
devices.
• Airlines must take all reasonable steps to avoid loss or
damage to mobility equipment or other disability assistive
devices. Where loss or damage occurs, airlines will
make appropriate arrangements to meet the individual’s
immediate mobility needs.
277

278
Bilag XI
EU direktiv om sikkerhetsregler og standarder for passasjerbåter.
(Dette direktivet er ikke tilgjengelig i norsk oversettelse.)
DIRECTIVE 2003/24/EC OF THE EUROPEAN PARLIA-
MENT AND OF THE COUNCIL of 14 April 2003 amending
Council Directive 98/18/EC on safety rules and standards for
passenger ships.
THE EUROPEAN PARLIAMENT AND THE COUNCIL OF
THE EUROPEAN UNION,
Having regard to the Treaty establishing the European
Community, and in particular Article 80 (2) thereof, Having
regard to the proposal from the Commission (1), Having regard
to the opinion of the European Economic and Social
Committee (2), Having consulted the Committee of the Regions,
Acting in accordance with the procedure laid down in
Article 251 of the Treaty (3), Whereas:
(1) Council Directive 98/18/EC of 17 March 1998 on safety
rules and standards for passenger ships (4) introduces a uniform
level of safety of life and property on new and existing
passenger ships and high-speed passenger craft, when both
categories of ships and craft are engaged on domestic voyages,
and lays down procedures for negotiation at international
level with a view to a harmonisation of the rules for
passenger ships engaged on international voyages.
(2) The definition of sea areas is crucial to determine the application
of Directive 98/18/EC to different classes of passenger
ships. The Directive includes a procedure for the publication
of lists of sea areas that has proved difficult to implement.
It is therefore necessary to establish a functional
and transparent procedure, enabling effective monitoring of
the implementation of the directive.
(3) With a view to harmonising the level of safety applying to
passenger ships across the Community, the derogation given
to Greece in relation to the timetable for the application of the
safety requirements should be deleted.

(4) Directive 2003/25/EC of the European Parliament and of
the Council of 14 April 2003 on specific stability requirements
for ro-ro passenger ships (5) introduces strengthened stability
requirements for ro-ro passenger vessels operating on international
services to and from Community ports, and this
enhanced measure should also apply to certain categories of
such vessels operating on domestic services under the same
sea conditions. Failure to apply such stability requirements
should be grounds for phasing out ro-ro passenger ships after
a certain number of years of operation.
(5) In view of the structural modifications that the existing roro
passenger ships may need to undergo in order to comply
with the specific stability requirements, those requirements
should be introduced over a period of years in order to allow
to the part of the industry affected sufficient time to comply:
to that end, a phasing-in timetable for existing ships should
be provided. This phasing-in timetable should not affect the
enforcement of the specific stability requirements in the sea
areas covered by the Annexes to the Stockholm Agreement
of 28 February 1996.
(6) It is necessary to take account of changes that have been
made to relevant international instruments, such as the International
Maritime Organisation (IMO) conventions, protocols,
codes and resolutions, and to do so in a flexible and rapid
manner.
(7) By virtue of Directive 98/18/EC, the International Code for
Safety of High-Speed Craft contained in IMO Maritime Safety
Committee Resolution MSC 36 (63) of 20 May 1994 applies
to all high-speed passenger craft operating on domestic services.
The IMO has adopted a new high-speed craft code,
the International Code for Safety
of High-Speed Craft, 2000 (2000 HSC Code), contained in
IMO Maritime Safety Committee Resolution MSC 97(73) of 5
December 2000, applying to all high-speed
craft constructed on or after 1 July 2002. It is important to
ensure that Directive 98/18/EC can be updated in a flexible
manner to apply such developments at the international
level, also to high-speed passenger craft operating on domestic
services.
279

280
(8) It is important to apply appropriate measures to ensure
the access in safe conditions of persons with reduced mobility
to ships and high-speed passenger craft operating on domestic
services in the Member States.
17.5.2003 L 123/18 Official Journal of the European Union
EN (1) OJ C 20 E, 28.1.2003, p. 51. (2) Opinion delivered on
11 December 2002 (not yet published in the Official Journal).
(3) Opinion of the European Parliament of 7 November 2002
(not yet published in the Official Journal), and Council Decision
of 17 March
2003. (4) OJ L 144, 15.5.1998, p. 1. Directive as last
amended by Directive
2002/84/EC of the European Parliament and of the Council
(OJ L
324, 29.11.2002, p. 53). (5) See page 22 of this Official Journal.
(9) Directive 98/18/EC should therefore be amended accordingly,
HAVE ADOPTED THIS DIRECTIVE:
Article 1 Directive 98/18/EC is hereby amended as follows: 1.
in Article 2 the following points shall be added: ‘(ea) “ro-ro
passenger ship” means a ship carrying more than 12 passengers,
having ro-ro cargo spaces or special category
spaces, as defined in regulation II-2/A/ 2 contained in Annex
I.’ ‘(ha) “age” means the age of the ship, expressed in number
of years after the date of its delivery.’ ‘(w) “persons with
reduced mobility” means anyone who has a particular difficulty
when using public transport, including elderly persons,
disabled persons, persons with sensory impairments and
wheelchair users, pregnant women and persons accompanying
small children.’; 2. Article 4(2) shall be replaced by the
following: ‘2. Each Member State shall: (a) establish, and update,
when necessary, a list of sea areas under its jurisdiction,
delimiting the zones for all-year-round operation and,
where appropriate, restricted periodical operation of the
classes of ships, using the criteria for classes set out in
paragraph 1; (b) publish the list in a public database available
on the Internet site of the competent maritime authority;
(c) notify to the Commission the location of such information,

and when modifications are made to the list.’; 3. the following
Articles shall be inserted: ‘Article 6a Stability requirements
and phasing-out of ro-ro passenger ships 1. All ro-ro passenger
ships of Classes A, B, and C, the keel of which is laid
or which are at a similar stage of construction on or after 1
October 2004 shall comply with Articles 6, 8 and 9 of Directive
2003/25/EC of the European Parliament and of the
Council of 14 April 2003 on specific stability requirements for
ro-ro passenger ships (*). 2. All ro-ro passenger ships of
Classes A and B, the keel
of which is laid or which are at a similar stage of construction
before 1 October 2004 shall comply with Articles 6, 8 and 9
of Directive 2003/25/EC by 1 October 2010, unless they are
phased out on that date or on a later date on which they
reach the age of 30 years but in any case not later than 1
October 2015. Article 6b Safety requirements for persons
with reduced mobility 1. Member States shall ensure that appropriate
measures are taken, based, where practicable, on
the guidelines in
Annex III to enable persons with reduced mobility to have
safe access to all passenger ships of Classes A, B, C and D
and to all high-speed passenger craft, used for public transport,
the keel of which is laid or which are at a similar stage
of construction on or after 1 October 2004. 2. Member States
shall cooperate with and consult organisations representing
persons with reduced mobility on the
implementation of the guidelines included in Annex III. 3. For
the purpose of modification of passenger ships of Classes A,
B, C and D and high-speed passenger craft, used for public
transport, the keel of which is laid or which are at a similar
stage of construction before 1 October 2004, Member States
shall apply the guidelines in Annex III as far as reasonable
and practicable in economic terms. Member States shall
draw up a national action plan on how the guidelines shall be
applied to such ships and craft. They shall forward that plan
to the Commission not later than 17
May 2005. 4. Member States shall report to the Commission
on the implementation of this Article as regards all passenger
ships referred to in paragraph 1, passenger ships referred to
in paragraph 3 certified to carry more than 400 passengers
281

282
and all high-speed passenger craft, not later than 17 May
2006. (*) OJ L 123, 17.5.2003, p. 22.’ 4. Annex III shall be
added, as set out in the Annex. Article 2
Article 6(3)(g) of Directive 98/18/EC shall be deleted with effect
from 1 January 2005.
17.5.2003 L 123/19 Official Journal of the European Union
EN Article 3
Member States shall bring into force the laws, regulations
and administrative provisions necessary to comply with this
Directive before 17 November 2004. They shall forthwith inform
the Commission thereof. When Member States adopt
these measures, they shall contain a reference to this Directive
or shall be accompanied by such a reference on the occasion
of their official publication. The methods of making
such a reference shall be laid down by the Member States.
Article 4 This Directive shall enter into force on the day of its
publication in the Official Journal of the uropean Union. Article
5 This Directive is addressed to the Member States.
Done at Luxembourg, 14 April 2003.
For the European Parliament
P. COX
The President
For the Council
A. GIANNITSIS
The President
17.5.2003
L 123/20
Official Journal of the European Union
EN
ANNEX
‘ANNEX III
GUIDELINES FOR SAFETY REQUIREMENTS FOR PAS-
SENGER SHIPS AND HIGH-SPEED PASSENGER CRAFT
FOR PERSONS WITH REDUCED MOBILITY
(as referred to in Article 6b) In applying the guidelines of this
Annex, Member States shall follow the IMO circular MSC/735
of 24 June 1996 entitled “Recommendation on the design
and operation of passenger ships to respond to elderly and
disabled persons' needs”.
1. Access to the ship

The ships should be constructed and equipped in such a way
that a person with reduced mobility can embark and disembark
easily and safely, and can be ensured access between
decks, either unassisted or by means of ramps, elevators or
lifts. Directions to such access should be posted at the other
accesses to the ship and at other appropriate locations
throughout the ship.
2. Signs
Signs provided on a ship to aid passengers should be accessible
and easy to read for persons with reduced mobility, (including
persons with sensory disabilities), and be positioned
at key points.
3. Means to communicate messages
The operator should have the means onboard the vessel
visually and verbally to provide announcements, such as
those regarding delays, schedule changes and on-board services,
to persons with various forms of reduced mobility.
4. Alarm
The alarm system and alarm buttons must be designed so as
to be accessible by and to alert all passengers with reduced
mobility, including persons with sensory disabilities and persons
with learning disabilities.
5. Additional requirements ensuring mobility inside the ship
Handrails, corridors and passageways, doorways and doors
shall accommodate the movement of a person in a wheelchair.
Elevators, vehicle decks, passenger lounges, accommodation
and washrooms shall be designed in order to be
accessible in a reasonable and proportionate manner to persons
with reduced mobility.’
17.5.2003
L 123/21
Official Journal of the European Union
EN
283

284
Bibliografi
Ambrose, Ivor; Henriksen, Ole; Hinchely, Jesper, Kennig,
Bjarne; Nielsen, Christian Woetmann: Seniorboliger – en
vejledning, SBI-Rapport 308, Statens Byggeforskningsinstitut,
1998.
American National Standards Institute, A11.7.1-1980, 4.30 –
Signage; Federal Register USA/NF Projekt nr. 20111, og
Federal Register/Vol. 56, No. 144, July 26, 1991/Rules
and Regulations, 35686-35687.
Americans with Disabilities Act (ADA),
www.usdoj.gov/crt/ada/adahom1.htm. (Hjemmeside.)
Att Hitta och gå säker kan ibland vara svårt, Synskadades
Riksförbund, 1989.
Barker, Peter: A design guide for the use of colour and
contrast to improve the built environment for visually
impaired people, University of Reading, Department of
Construction Management and engineering, 1997.
Barker, Peter; Barrick, Jon; Wilson, Rod: Building Sight. A
Handbook of building and interior design solutions to
include the needs of visually impaired people, Royal National
Institute for the Blind, London, 1995.
Barker, Peter; Gatenby, Andrew; Howard, Yvonne: A seminar
on accessibility in the built environment with a focus
on visual impairment, september 25, 1997.
Bausch, Hans Jürgen; Pangalos, Joseph: Funktionelle und
wirtschaftliche Effektivität eines Blinden-Informations-
Lokalisierungs- und Orientierungs-Systems (BILOS), Bericht
über die Ergebnisse einer von der Universität Hamburg
durchgeführten Untersuchung im Auftrag des Bundesministers
für Verkehr, Hamburg, 1991.

Belysning for elder og svaksynte. Lyskultur 11(97. Hefte
fra Lyskultur, Sandvika 1997.
Bentzen, Louise Billie; Peck, Alec F.: Specification for Letters
and Numerals for Touch Reading, Volume 9 of Enhancing
the Use of Rail Rapid Transit by Visually Impaired
Travellers, Urban Mass Transportation Administration,
U.S. Department of Transportation, Final Report, 1989.
Bericht des Bundesministers für Verkehr über Fortschritte
bei der behindertengerechten Gestaltung des öffentlichen
Verkehrs, Der Bundesminister für Verkehr, Bonn
1990.
Bernsen, Jens; Christensen, Kai; Møller, Ib: Design af trafikkens
skilte, Dansk Design Center, 1996
Blinden-Leitstreifen. Bericht über ein Symposium in
Hamburg, BILOS und seine Effektivität, Blinden-
Informations-Lokalisations- und Orientierungs-System
(BILOS), Bericht über die Ergebnisse einer von der Universität
Hamburg im auftrag des Bundesministers für Verkehr
durchgefürten Untersuchung,der Bundesminister für Verkehr,
Bonn, Oktober 1991.
Boligbebyggelser for alle. Hvordan almindelige boligbebyggelser
skal indrettes for at være egnede også for
ældre, fysisk svage og bevægelseshæmmede, 2. rev.
udg. SBI-Anvisning 98. Statens Byggeforskningsinstitut
1983.
Boliger for handicappede. Vejledning til brug ved planlægning
og indretning af nyt boligbyggeri, Arbejdernes
oplysningsforbund, Bolig, Motor- og Hjælpemiddeludvalget
for bevægelseshæmmede, De Samvirkende Invalideorganisationer,
1984.
Bra miljöplanering för synskadade, Förbundet Finlands
Svenska Synskadade RF, Synskadades Centralförbund RF.
285

286
Bringa, Olav Rand: Veiviser til universell utforming. Tilrettelegging
av nærmiljø for funksjonshemmede. Kommuneforlaget.
2. utgave 1998.
Brunnström, Gunilla; Sörensen, Stefan: Skapa status kring
ljuset. Belysning och Livskvalitet, Ett ”kom-ihåg” til videofilmen
om vardagsrummet, köket, sovrummet, hallen
och trappan, Forskningsanslag från Bertil och Britt Svenssons
Stiftelse för Belysningsteknik 1990.
Byernes trafikarealer:
Hæfte 0, Vejplanlægning i byområder,
Hæfte 1, Forudsætninger for den geometriske udformning,
Hæfte 2, Traceringselementer,
Hæfte 3, Tværprofiler,
Hæfte 4, Vejkryds,
Hæfte 5, Krydsninger mellem stier og veje
Hæfte 6, Stikryds
Hæfte 7, Fartdæmpere,
Hæfte 8, Fodgængerområder,
Hæfte 9, Anlæg for parkering og standsning m.v.,
Vejregelforslag, Vejdirektoratet – Vejregeludvalget, februar
1997.
Bygningsreglement, Boligministeriet, Bygge- og Boligstyrelsen,
København, 1995.
Bygningsreglement 1995 – Om tilgængelighedskravene,
Center for Ligebehandling af Handicappede, København,
1996.
Bygningsreglement for småhuse, Bolig- og Byministeriet,
København, 1998.
Christensen-Sköld, Beatrice: Rapport från seminarium om
reliefframställninger for blinda - produktion och användning
i teori och praktik 24-27 maj 1988. Sammenställd av
Beatrice Christensen-Sköld på uppdrag av Synskadades
Riksförbund, Inforservice, 1988.

CER, Community of European Railways, Charter on Rail
Passanger Services
CIE, Commission Internationale de l’Eclairage, International
commission on Illumination, Internationale Beleuchtungskommission,
Technical Report, Low vision. Lighting
needs for the partially sighted, CIE 123- 1997.
Cirkulære om (statslige) bygge- og anlægsarbejders
indretning med hensyntagen til bevægelseshæmmede,
Boligministeriets cirkulære nr. 49 af 23. marts 1972.
Clausen, Vibeke, Lysteknisk selskab: Vejbelysning – nu og
i fremtiden, artikel i bladet Værn om Synet, Medlemsblad for
Landsforeningen Værn om Synet, nr. 1, februar, 1999, s. 3.
Clausen, Vibeke, Lysteknisk Selskab: Godt lys – inde og
ude – også et anliggende for el-installatørerne, Artikel i
bladet Elektra, nr. 2, 1999.
Dahl H.,Tóre: Viadukt nr. 2, 2. Maj 1998, omtale af den nye
klassification ICIDH-2, International classification of Impairments,
Activities and Participation, 1999.
Danmarks første landsdækkende publikation om
skov/naturstier og haveanlæg for blinde og svagsynede,
Dansk Blindesamfund, København, 1993.
*De Forenede Nationers Standardregler om Lige muligheder
for handicappede, United Nations, New York 1994, udgivet
af Socialministeriet, København, 1994.
Den Norske Byggforskserien, A 327. 101, Norges Byggforskningsinstitut,
1978, f.f.
Den Danske Punktskrift 1993, Det Danske Punktskriftnævn.
DSB, SI, S-baneinstruks, 3.3. Højttalermeddelelser, af
1.10.87.
287

288
Echterhoff, W.; Gizycki, R.v.; Müller, M. A.; Lachenmayr, B.;
Müller, S.; Buser, A.; Lindner, H.; Beyer, I.; Röhl, F.W.,
Schmidt-Clausen, H.J.; Enders, M.; Rosenhahn, E.-O.
Summary of the Final Report on the Research Project,
Orientation aids for Visually Handicapped in Public Areas
by the Improvement of Visual contrasts, Federal Ministry
for Familiy Affairs and Senior Citizens, Consortium contrast
Optimizing, March, 1995.
Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 95/16/EF af 29.
juni 1995 om indbyrdes tilnærmelse af medlemsstaternes
lovgivning om elevatorer. Erklæring fra Europa-
Parlamentet, Rådet og Kommissionen. Begge trykt i Retsforskrifter,
L 213 af 7. september 1995.
Find vej med øre, hånd og fod, Finding the way, by ear,
hand and foot, Dansk Design Center, Danish Design Center,
1996.
Gator för alla. Idéskrift for tillgänglighet för gående,
Svenska Kommunförbundet, 1994.
Getting in touch with blind people. A guide for information
providers, Royal National Institute for the Blind, London
1998.
Gill, John: Access Prohibited? - Information for Designers
of Public Access Terminals, Royal National Institute for
the Blind, 1997.
Gill, John: The use of electronic purses by disabled people.
What are the needs?, Royal National Institute for the
Blind, London, 1998.
God belysning og brug af optik forbedrer synsevnen, artikel
i bladet Diabetes 5/94.
Godt lys på arbejdspladsen, Arbejdsmiljøfondet 1982.

Gregory, Wendy: The Informability Guide. A guide in
COI’s Campaign Planning Series, Raising the Standard,
Citizen’s Charter, Central Office of Information, London,
1994.
Göttler, Per, Lysteknisk Selskab: Syn og lys – om svagsynedes
syn og lysproblemer, 1990.
Hallberg, Åke; Holmegard, Ingmarie; Bäckman, Örjan;
Malmquist, Eve; Många kan läsa mer – en vägledning för
bättre utformning av tryckt text, Synskadades Riksförbund,
1994.
Handicapegnet vejprojektering, Manual, Vejdirektoratet
1999.
Handicaptilpasning af kollektiv transport, Hovedrapport,
Nordisk arbejdsgruppe under NET, 1987.
Handlingsprogram for universell utforming. Miljøverndepartementet,
Oslo 2002.
Hansen, Elisabeth Kampmann: Rehabilitering i nyt lys, artikel
i bladet Ergoterapeuten 12, 1995.
Haug Ellen; Aslaksen, Finn: Tilgiengelige uteområder.
Kommunal planlegging og Fysisk utformning, Norges
Handicapforbund, Veileder, Oslo, 1998.
Hove, Ove: Handicapegnet byggeri, Rapport udarbejdet af
fhv. boligminister, arkitekt m.a.a. Ove Hove, København, Oktober
1981.
Husk de handicappede i dit daglige arbejde - på gaderne
– i de grønne områder, Magistratens 4. afdeling, Stadsingeniørens
direktorat, Vejafdelingen, og Parkafdelingen, Københavns
Kommune, juni 1993.
Huskeliste for byggeri for alle, Bolig-, Motor- og Hjælpemiddeludvalget,
1987.
289

290
Høringsudgave, Betænkning om handicaptilgængelighed
til det fysiske miljø, Det tværministerielle Handicapudvalg,
januar, 1997.
Höynä, Ulla-Karin; Jönsson, Lars; Lorentzon, Peter; Fasen,
Peter: Automatic Service Machines, Service for Everybody,
The National Swedish Board for Consumer Policies
and The Swedish Handicap Institute, 1995.
IHC, Det intelligente El-Installationssystem, LK A/S, 1997.
Informasjonsmaateriell fra Dansk Blindesamfund:
- Den blinde og førerhunden
- Hvad ved du om os
- Når du møder en blind
- Syn og lys, Information om valg af lyskilder, Dansk Blindesamfund,
Synscentralen Storstrøms Amt.
- Syn og optik, Information om brug af optik, Dansk Blindesamfund,
Synscentralen Storstrøms Amt.
- Vis hensyn - giv de blinde en chance i trafikken
International Statistical Classification of Diseases and
Related Health Problems. ICD-10, Tenth Revision, Volume
1, World Health Organization, Geneva, 1992.
Ja, det kan lade sig gøre. Om forbedring af handicappede
personers adgang til kollektiv trafik. Udarbejdet for
Dansk Ingeniørforening,1991.
Jansen, Linda; Thomsen, Paulli: Typografi for synshæmmede.
En undersøgelse af mulige sammenhænge mellem
nogle typografiske faktorer og teksters læselighed
for synshæmmede, Social- og sundhedsforvaltningen i København,
Instituttet for Blinde og Svagsynede, 1985.
Jensen, Kai Otto: Grotesk eller Antikva, Refsnæsskolen,
Institut for Blinde og svagsynede børn og unge i Danmark,
Vestsjællands Amtskommune, 1984.

Jensen, Kai Otto: Noget om arbejdslamper og børn, der er
svagsynede, Refsnæsskolen, Institut for blinde og svagsynede
børn og unge i Danmark, 1994.
Julian, G. Warren: Projektering af synsmiljøet for ældre,
svagtsynede, Lysteknisk Laboratorium og Lysteknisk Selskab,
særtryk af ”Lampetten”, nr. 2/1986.
Karsrud, Kjetil: Orienteringshemmet. Blindes og svaksyntes
krav til fysisk planlegging – en vegleder, Norges Bindeforbund,
Universitetsforlaget, Oslo, 1989.
Kattler, Poul: Elektriske lyskilder, lys og belysning,
Lysteknisk Selskab, 1993.
Kristensen, Jørgen; Rindel, Jens Holger: Bygningsakustik.
Teori og praksis, SBI-Anvisning 166, Statens Byggeforskningsinstitut,
1989.
Krav til tekniske hjælpemidler der letter adgangsforholdene
for bevægelseshæmmede passagerer. (Det såkalte bussdirektivet.)
EU-direktiv 2001/85/EF. 20. november 2001.
Kristoffersen, Ernst; Glerup, Jens; Thomsen, Hubert, Kjær,
Poul: Handicaphensyn i fysisk planlægning, Statusrapport,
Arbejdsrapport, Miljøministeriet, Planstyrelsen, november,
1990.
König, Volker: Handbuch über die blinden- und sehbehindertenge-rechte
Umwelt- und Verkehrsraumgestaltung,
1. udg., Deutscher Blindenverband e.V., Bonn, 1997.
Ledelinjer I gategrunn – noen norske og europeiske arfaringer.
SINTEF rapport 2002.
Manual traffic provisions for people with a handicap,
Ministry of Transport and Public Works, The Hague, The
Netherlands, 1986.
Miljö för synskadade, Synskadades Riksförbund.
291

292
Mobility of Blind and Elderly People Interacting with
Computers, The MOBIC Consortium, Royal National Institute
of the Blind, London, April, 1997
Månsson, Karin; Skeppstedt, Kerstin: Övergångsställen för
synskadade och rörelsehindrade, Handikapp Instituttet,
1987.
Needs of disabled people in buildings. Design Guidelines,
International Organization for Standardization, 1982.
Nielsen, Asker H.; Eskerod, Ulla: Stoppestedsannoncering
HT, Tabelrapport HT, MEGAFON - Research - Analyse -
Rådgivning, Frederiksberg, december, 1997.
Nordic Remarks on European Manual for an Accessible
Built Environment, Nordisk Nämnden för handikappfrågor,
The Nordic Committee on Disability, 1994.
Norn, Mogens: Senior, syn og øjenproblemer, Carlsen senior,
redigeret af Peter Lindholt, 1982.
Nygård, Bjørn: Teksten – slik vi vil ha den. Norges Blindeforbund
2001.
Orientierungshilfen für Sehbehinderte im Öffentlichen
Bereich durch Verbesserung der visuellen Kontraste
Kurzfassung des Abschlu§berichtes, Bundesministerium
für Gesundheit, Forschungsverbund Kontrastoptimierung,
März, 1995.
Ovesen, Ib: Kvantitet og kvalitet i indendørs belysningsanlæg,
Lys og belysning, 6, Redaktion Lysteknisk Selskab,
Aschehoug Dansk Forlag, København, 1971.
Petersen, Jørgen: Rumakustik, SBI-Anvisning 137, Statens
Byggeforskningsinstitut, 1984.
Rasmussen, Birgit; Rindel, Jens Holger: Lydforhold i boliger.
State-of-the-art, Udarbejdet af Laboratoriet for akustik,

Danmarks Tekniske Universitet, Bygge- og Boligstyrelsen,
rapport, september, 1994.
Rasmussen, Birgit; Rindel, Jens Holger: Lydforhold i kontor-,
daginstitutions- og skolebyggeri - Problemstillinger
og handlingsmuligheder, udarbejdet af Laboratoriet for
Akustik, Danmarks Tekniske Universitet, Bygge- og Boligstyrelsen,
rapport, rev. 1996.
Requirements for Effective Orientation and Mobility by
Blind People, edited by Gunnar Jansson, London, June,
1995.
Retningslinjer for kunstig belysning i arbejdslokaler, DS
700, Dansk Standard, ny 5. udgave, januar, 1998.
Rigtigt lys i hjemmet, Lysteknisk Selskab,1. udgave, 5. oplag,
16.10.95.
Samfund for alle – også for handicappede, Indlæg og debat
fra teknologirådets konference 5.-6. september 1995,
Teknologi-Rådet, 1996.
See it Right. New approaches to information for blind
and partially sighted people, Royal National Institute for
the Blind, 1993.
Seppälä, Juha: Good Lighting conditions improve functional
ability, Finnish Federation of the Visually Impaired,
1993.
Sicurella, Vincent J.: Farvekontraster som hjælpemiddel
for svagsynede, Vincent J. Sicurella, New York City, Artikel i
Journal of Visual Impairment & Blindness, June 1977 Vol No.
6, Oversat af Gitte Bjerre, Refsnæsskolen, Institut for blinde
og svagsynede børn og unge i Danmark, 1994.
Social- og sundhedsforvaltningen i København, Instituttet for
Blinde og Svagsynede, Målangivelse for 1. Standard og 2.
Large.
293

294
Sophie’s Home - more than just an old people’s home.
Starby, Lars: Handbok i belysningsteknik, ljuskultur. Belysningshandbogen.
Underlag för planering av belysningsanläggningar,
Stockholm, 1983.
Svensson, Elisabet: Bygg ikapp handikapp. AB Svensk
Byggtjänst. 3. utgave 2001.
Synligt och kännbart. En bok om synskadade och miljön,
Synskadades Riksförbund, 1988.
Synshemmedes krav til informasjonsteknologi (IKT). Felles
rapport fra de nordiske organisasjonene av
synshemmede. 2002.
Sådan informerer du alle! – En vejledning i at informere
handicappede, Center for Ligebehandling af Handicappede,
1995.
Talking Signe. www.talkingsigns.com
Thomsen, Thorben Koed: Notat vedrørende blindes muligheder
for at færdes og benytte den kollektive trafik,
Dansk Blindesamfund. Udarbejdet af tre medlemmer Aage
Michelsen, Normann Nygaard, Karen Marie Pedersen i samarbejde
med formanden for Udvalg 5.
Thorén, Clas: Accessibility in the built environment, The
Nordic approach, Nordiska Nämnden för Handikappfrågor,
Kristianstad, 1994.
Tilgjengelighet – en hurtigguide. Norges Blindeforbund
2003.
Tilgjengelighetsmal. Et verktøy og grunnlagsdokument for å
kartlegge tilgjengelighet i uteområder og bygninger/ anlegg.
En sjekkliste for nye byggeprosjekter. Deltasenteret Sosial-
og Helsedirektoratet. Oslo 2001.

Tilgjengelighetsmal offentlig transport. Hefte fra Deltasenteret,
Sosial- og Helsedirektoratet. Oslo 2002.
Tilrettelegging for adkomst og tilgjengelighet i egen bolig.
Hefte utgitt av Trygdeetaten, Rikstrygdeverket. Oslo
2002.
Transportkvantitet og livskvalitet. Gisle Solvoll, Roar
Amundsveen, Cecilie Høj Anvik. Nordlandsforskning, NFrapport
nr. 9/2001.
Uddannelse, Instruktører til synshandicappede, Mobility
og ADL, Social- og sundhedsforvaltningen i København, Instituttet
for Blinde og Svagsynede, Hellerup, 1995.
Udearealer for alle. Anvisning for planlægning og indretning
med henblik på handicappedes færden, DS-
Håndbog 105, Dansk Standard, 1995.
Uslan, Mark M.; Peck, Alec F.; Wiener, William R.; Stern, Arlene:
Access to Mass Transit for Blind and Visually Impaired
Travelers, American Foundation for the Blind, New
York, 1990.
Vejledning til regler for afmærkning og afspærring af vejarbejde.
Håndbog udarbejdet af en arbejdsgruppe nedsat af
Specialarbejderforbundets afdelinger i Skælskør, Korsør,
Slagelse, Ringsted og Sorø, politiet og Arbejdstilsynet i
Vestsjælland samt Korsør, Slagelse, Skælskør og Ringsted
kommuner. Håndbogen bygger på Vejdirektoratets Vejregler
for afmærkning af vejarbejder af 6.10.87, og er med arbejdsgruppens
bemærkninger og tilføjelser vedtaget i de 4
kommuner.
Verbesserung von visuellen Informationen im öffentlichen
Raum. Handbuch für Planer und Praktiker, zur bürgerfreundlichen
und behindertengerechten Gestaltung
des Kontrasts, der Helligkeit, der Farbe und der Form
von optischen Zeichen und Markierungen in Verkehrs-
295

296
räumen und in Gebäuden, Bundesministerium für Gesundheit,
Bonn, 1996.
Vägvisning. Handbok i skyltning av byggnader, den
svenske byggestyrelse, november, 1972.
Warburg, Mette: Synsstyrken af Mette Warburg, Øjenlæge,
dr. med. Reservelæge ved øjenklinikken Statens Institut for
Blinde og Svagsynede, Refsnæsskolen, Statens Kostskole
for Blinde og Svagsynede, 1968.
Wijk, Maarten: European Manual for an accessible built
environment, CCPT, IG-Nederland, Utrecht, First edition,
published november, 1990.
World Health Organization; International Classification of
Impairments, Disabilities, and Handicaps. A manual of
classification relating to the consequences of disease,
Geneve, 1980.
Østergaard, Erik: Mobility - at færdes som synshandicappet,
Instituttet for Blinde og svagsynede, november, 1986.

Stikkordregister
A
Adgangssystemer; 126
Adkomst- og tilførselsveier; 145
Akustikk generelt; 63
Akustikk i korridorer; 101
Akustikk i rom; 117; 121; 139
Akustikk ved resepsjoner; 99
Akustiske signaler 169; 172
Akustiske signaler ved inngangsdører 149
Aldersrelatert Macula Degenerasjon; 17; 77
Alfanumeriske tegn; 88
Allmennbelysning generelt; 58; 60;
Allmennbelysning i butikker; 138
Allmennbelysning i rom;58
Andre hjelpemidler; 24
Andre orienteringssanser; 20
Annonsering; 164; 186;
Anvendelighet; 31; 96
Arbeidslamper; 61
Armaturer; 60; 122; 133
Assistanse; 32; 89; 188
Auditiv informasjon; 194
Automater; 82; 88; 100; 124; 187; 224
Automatiske døråpnere; 114; 190
Automatiske skyvedører:115; 152
Avfallscontainere; 164
Avgangshaller; 187; 194
Avløpsrist; 42
Avsperring; 157; 166
Avstanden mellom bokstavene; 73
B
Bad; 132
Belegg;20; 40; 44; 99; 106; 111; 117
Belegg i trappetrinn; 106
Belysning; 56
297

298
Belysning av skilt; 71
Belysning i rom; 56;
Belysning ved inngangspartiet; 148
Belysning ved resepsjonsområdet; 100
Beplantning; 65; 154; 162
Betalingsautomater; 82; 88; 187; 221
Betjeningsknapper; 112; 132
Betjeningspanel; 111
Billettautomater; 88
Blending; 18; 41; 55; 88; 104
Blendingsfri; 57; 59; 70 101; 112;
Blomsterarrangementer; 67;
Blomsterkasser; 155
Bokstaver; 68; 77; 85; 114; 177
Bom; 106; 167
Braille; 70; 74; 203
Brukergrensesnitt; 83
Brytere; 112; 122; 127; 135
Bussens innredning; 191
Bussholdeplasser; 39; 49; 180; 195
Bussterminal; 49; 178; 194
Butikker; 121; 138; 154
D
Dagslys; 58; 60; 71; 88; 122; 130
Dekorasjoner; 97; 102
Den hvite stokken; 21; 22; 34; 75; 125; 145; 156; 163 198
Digital annonsering; 75; 112; 186; 188
Dimmere; 122; 130
Display; 88; 125; 220
Duft; 40; 65
Dører; 34; 40; 53; 98; 102; 111; 115; 121; 130; 134; 150; 188;
190
Dørhåndtak; 55; 98; 116
Dørkarmer; 53; 98; 103
Dørklokke; 153
Dørstokk; 116; 121; 150

E
En seende ledsager; 24; 34
Entreen; 129
F
Farge; 39; 52; 68; 80; 91; 96; 98; 103; 117; 129; 146; 159; 164;
175; 187; 201
Fargeblindhet; 53
Fargeforskjeller; 52
Fargegjengivende egenskaper; 59
Fargegjengivelsesindeks; 59; 91
Farger i korridorer; 19; 54; 101; 103; 105
Farger i rom; 41; 53; 56; 59; 118; 120; 136
Farger i trapper; 39; 55; 106; 160
Farger og kontraster; 39; 52; 58; 68; 81; 103; 201
Farger på inngangspartiet; 98 150
Farger utendørs; 43; 67; 158; 164; 175
Fargesammensetning; 54
Fargestyrke; 52
Fargetoner; 52; 80
Fargevariasjon; 55
Fasade; 42; 98; 149
Ferge; 42; 188; 279
Fly; 187; 267
Flyplasser; 42; 81; 187; 267
FNs Standardregler; 29; 219
Fortau; 43; 49; 66 144; 146; 154; 157; 175
Fortauskant; 22; 144; 163; 170; 172; 175
Fotgjengeroverganger; 47;168; 174
Fotlist; 39; 103; 107; 115; 147; 152
Fri passasje; 43; 148; 163
Funksjonsevne; 5; 27; 28; 29; 36; 65; 217
Funksjonshemming; 27;
Funksjonsnedsettelse; 28; 31
Fyrrom; 136
Følbare (taktile) skilt; 72
Førerhund; 15; 21; 23; 34; 101; 110; 114; 117; 138; 151; 189;
245
299

300
G
Gang- og sykkelvei; 34; 161
Gangarealer I gågater; 154;
Gangarealer i korridor; 19; 101; 103
Gangarealer i rom; 24; 40; 97; 101; 117; 121; 138
Gangbane i rom; 117; 120; 138
Gangbane på fortau; 34; 43; 156; 163
Gangsti; 145; 154; 160; 167
Garderobe; 97; 130; 135
Gelender; 40; 49; 108; 159; 190
Glass; 72; 99; 120; 131; 136; 138; 165; 193
Glassdør; 115; 130; 134; 152
Glassparti; 115; 120; 165
Grafisk brukergrensesnitt; 63; 83; 218; 241
Grotesk; 71
Grå stær; 16; 18; 210
Gulvbelegg; 44; 99; 104;111; 117; 120
Gågate; 38; 154; 155; 174; 178
H
Handikap; 28; 183
Heis; 32; 38; 97; 101; 111; 188
Helvetica; 71; 73
Holdeplass; 39; 49; 145; 165; 177; 183; 192
Husnummer; 65; 153
Høyttaler; 188; 193
Håndlist; 40; 45; 49; 51; 102; 107; 112; 147; 150; 159
Håndtak; 34; 55; 98; 115; 128; 135; 151; 190
I
IHC-systemer; 62
Illustrasjoner; 84
Informasjon; 15; 22; 24; 70; 75; 81; 99; 108; 114; 136; 177; 184;
188; 193
Informasjonsskilt; 162
Informasjonssystemer; 66; 82
Informasjonstavler; 67; 71; 81; 153; 178
Informasjonsteknologi 82; 215
Informasjonsskranke; 194

Inn- og utkjørsel på fortau; 158
Innendørs ledelinjer; 44
Innendørs telefonbokser; 124
Inngangsdører; 98; 151; 190
Inngangspartier; 149; 150; 152
Innredning i busser; 191
Innvendige dører; 98; 115
K
kantiner; 137
Kantmerking; 146
Kantstein; 47; 147; 155; 158; 161; 174
Katarakt; 16
Kikkertsyn; 17; 19; 77
Kjøkken; 61; 130
Kommunikasjonsveier; 19; 40; 51; 76; 101; 105
Kompensasjonsprinsippet; 28
kontakter; 124; 132; 137
Kontakter; 122; 127
Kontraster; 80; 89; 98; 125 199; 201; 212
Kontraster i korridorer; 19; 53; 101; 103
Kontraster i trykt tekst; 68; 70; 77; 80; 84; 139; 193
Kontraster på skilt; 68; 70; 126
Kontrastfarger; 19; 44; 54; 99; 101; 103; 106; 112; 117; 120;
126; 131; 133; 136; 139; 147; 151; 156; 159; 164; 166; 189
Korridorer; 54; 99; 101; 116
Kort- og kodesystemer; 126
Kryss; 149; 168; 169; 172
Kryssing av vei; 169
Køsystemer; 82; 88
L
Layout; 127; 225
Ledelinje; 41;66; 90; 100; 138; 151; 155; 161; 174; 187; 195
Leskur; 49; 165
Linjeavstand; 79; 193
Linjelengde; 79
Luftegård for hund; 154
Lux; 57; 72 112; 205
301

302
Lyd (akustikk); 63
Lyd i rom; 121
Lydsignaler; 23; 65; 169; 172; 175; 234; 242
Lykter; 147
lyktestolper; 155
Lys; 18; 55; 71; 96; 100; 122; 133; 147; 156; 160; 211; 258
Lysdempere; 62
Lyskilder; 60; 88; 101; 122
Lysregulerte kryss; 169; 172
Lysstyrke; 57; 89
M
Macula Degenerasjon; 17; 77
Mannen med den hvite stokken;34; 198
Markeringsstokk; 22; 198
Markiser; 59; 138; 163; 212
Materialvalg; 63; 118
Materialvariasjon; 117; 155
Mellomrom; 75; 145; 190
Merking; 73; 100; 115; 124; 128; 132; 136; 146 152; 165; 166;
170; 175
Merking ved vegarbeider; 166; 176
Minibanker; 88
Mobilitystokk; 22; 198
Motlys; 104
Møblering; 38; 41; 117; 155; 162; 184
N
Nattblindhet; 18; 212
Navneskilt; 153
Nivåforskjeller; 39; 50; 146
Normalt syn; 16 25; 39
Nødutganger; 122; 126; 137
O
Offentlige toaletter; 100
Oppmerksomhetsfelt; 46; 105; 158; 170; 175; 177; 192
Orientering; 20; 27; 41; 50; 55; 61;75; 101; 116; 149; 155; 160;
234

Orienteringshjelpemidler; 21; 75; 145
Orienteringslyd; 64; 149
Orienteringspunkter i korridorer; 102
Orienteringstavle; 66; 162; 176
Overflatestruktur; 39; 43; 105; 118; 144
P
Papirkvalitet; 80
Parasoller; 163
Parkering; 163
Parkometre; 163
Perrongkanter; 46
Persienner; 59; 104; 122; 138
Personlig betjening; 194
Piktogrammer; 70; 100; 247
Plan- og bygningsloven; 96
Planløsning; 32; 38; 67; 117; 144
Porttelefon; 112; 153
Postkasser; 153
Punktbelysning; 60; 100; 123; 130; 135; 212
Punktskrift; 69; 72; 83; 100; 108; 114 125; 137; 193; 218; 239
R
Ramper; 39; 51; 102; 105; 150; 159; 191; 261
Reflektans; 59
Rekkverk; 40; 51; 103; 146; 155; 160; 169
Relieff; 72; 76; 98; 108; 112; 125; 153; 199
Relieffbokstaver; 73; 92; 114
Repos; 55; 109; 159
Resepsjon; 99;102
Restauranter; 137; 187
Ringeklokker; 153
Romklang; 63; 121
Rommenes innredning; 117
Rulletrapper; 49; 110
Rundkjøringer; 174
S
Sektoransvarlighet; 28
303

304
Sikkerhetsbrytere; 127
Skilt; 66; 82 122; 139; 153; 162; 175;188; 205; 235
Skjermer; 81; 88; 189
Skriftsnitt; 80
Skrifttyper; 69; 71; 77; 85; 139; 193; 205
Smarthus; 62; 128
Solidaritetsprinsippet; 28
Soverom; 135
Spotlights; 62; 130
Standardisering; 187; 189
Stier; 43; 145; 154; 160
Stikkontakter; 122; 127; 130; 135
Stillaser; 166
Stolper; 55; 155; 175; 178
Stuen; 135
Sukkersyke; 16
Supermarkeder; 138
Svingdører; 152
Sykkelstativ; 148
Synsstyrke; 25
Syntetisk tale; 65; 83; 89; 114; 236;
Søyler; 97; 150
T
Taktile kart; 76
Taktile skilt; 72; 177
Talesyntese; 65; 83; 89; 114; 236
Telefonbokser; 124; 163
Tepper; 101; 106; 121; 135
Toaletter; 38; 97, 99; 100; 132; 190
Torg; 155
Touch-panel; 112; 132
Trappeoppganger; 19; 64
Trapper; 38; 48; 55; 58; 97; 101; 105; 136; 154; 158; 188
Trappetrinn; 48; 55; 106; 150; 158
Trygghetsalarm; 128
Trykknapper; 113; 126; 153; 189; 225
Trykt tekst; 73
Tunnelsyn; 19

Typografi; 68
U
Uplight; 62; 135
Utendørs trapp; 51; 150; 159
Utkjørsel; 158
Utstillingsmontre; 156
Uventede trinn; 158
V
Varehus; 120; 138
Varmesystemer; 128
Vindfang; 150
Vinduer; 57; 104; 121; 136; 163
W
World Wide Web; 83; 228
Ø
Øvrige sanseinntrykk; 66
Øyehøyde; 115; 120; 130; 132; 139; 151; 164; 166; 176
Øyesykdommer; 17; 26; 122; 210
Å
Åpne plasser; 155; 162
Åpne vinduer; 163
305