Fred og frihet nr. 3/2011

Terrorangrepene 

i Oslo og på Utøya 

Dagmar K. Sørbøe 

fred og frihet 

Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 71. årgang. Nr. 3/2011 

Smi sverd om 

til plogskjær 

Barbara Gentikow 

Krigen mot kvinner, 

skammen og tausheten 

Randi Rønning Balsvik

AKTIVITETER 

i IKFFs lokalavdelinger 

BERGEN 

Torsdag 29. september 

Kl. 16.30-18.00: IKFF holder fredsstand på Torgalmenningen 

Kl. 19.00: Johan Galtung: «Veien til ikkevold i norsk utenrikspolitikk 

etter 22/7». Debatt i Studentersamfunnet, UiB. 

I panelet: Johan Galtung, Terje Knutsen (Institutt for sammenlignende 

politikk, UiB), Susanne Urban (IKFF Bergen) 

og Bjørn Terjesen (historiker og førstelektor ved Sjøkrigsskolen). 

Sted: Kvarteret, Tivoli. 

Fredag 30. september 

Kl. 9.15-11.00: Johan Galtung: «Hva er fredsjournalistikk?» 

Sted: Store Auditorium, SV-fakultetet, UiB. 

Søndag 2. oktober 

Kl. 18.00: Fredsgudstjeneste, Johanniskirken 

Har du husket å betale kontingenten? 

Ikke det? Du er i så tilfelle ikke den eneste som ikke 

har betalt. Nesten 1/5 av IKFFs medlemmer har ikke 

betalt kontingent for 2010 og/eller 2011. Det påvirker 

selvsagt hva vi kan få gjort for å få oppmerksomhet om 

IKFFs saker og å påvirke de som bestemmer. Vi har også 

økonomiske forpliktelser til vår internasjonale organisasjon 

som beregnes ut fra antall registrerte medlemmer, 

ikke bare fra det antall som faktisk betaler. 

Du får et purrebrev i løpet av september. Vi ber 

deg betale innen 1. oktober, eller eventuelt si fra hvis 

du vil bli strøket av medlemslisten. Vi håper jo du vil 

bli med oss videre. Kontingentsatsene og bankkontonr 

står på nest siste side av fred og frihet. 

HEDMARK/OPPLAND 

Onsdag 21. september 

«Fred på forskjellige måter»: Lokalavdelingen markerer 

den internasjonale fredsdagen med en oppleserkveld på 

biblioteket i Stange. 

OSLO 

Fredag 28. oktober 

Kl. 18.00-21.00: Stjernekrigsseminar. Sted: Litteraturhuset. 

Mer informasjon om innledere og paneldeltakere vil bli annonsert 

senere. 

SANDNES 

Mandag 10. oktober 

Studiering om Bertha von Suttner. 

Lørdag 15. oktober 

Loppemarked i Bekkefaret bydelshus, i samarbeid med 

Stavanger avdeling. 

14. november eller 12. desember: 

Kl. 19.00-21.00: begge dager: Margrethe Tingstad om kongressen 

i Costa Rica, eller vanlig studiering. Sted ikke avklart 

ennå. Det vil bli avertert i lokalavisa. 

Har du flyttet? 

Hver gang vi har sendt ut fred og frihet får vi noen eksemplarer 

tilbake med påskrift om feil eller ukjent 

adresse. Hvis du vil være sikker på å få bladet når det 

kommer, så send oss beskjed når du kommer ut av 

«flyttetåka». 

Frist for innlevering av stoff til neste nr. av fred og 

frihet er 1. november. Tema: Matsikkerhet

Leder. 

DAGMAR K. SØRBØE 

Landsleder, IKFF Norge 

Terrorangrepene 

i Oslo og på Utøya 

Med verdighet viste vi nordmenn verden at det går an å møte en tragedie 

som denne uten rop om hevn. 

Når nå lysene er slukket og den siste 

rosen har bøyd sitt hode ned og visnet, 

sitter vi igjen i en sorgtynget undring 

over at noe så ufattelig kunne 

skje i «vårt lille land». Hvor var du da 

anslaget mot regjeringskvartalet ble 

meldt? Jeg var i hagen og plantet urter. 

Heldigvis ble bomben utløst på et 

tidspunkt da de fleste var på ferie eller 

hadde akkurat forlatt jobben. Som 

mange andre trodde jeg først at dette 

måtte være et hevnangrep fra utlandet 

og sågar vel begrunnet. Vi deltar 

tross alt i to folkerettsstridige kriger. 

Bare uken før den 22. juli truet 

president Gaddafi med at han kunne 

komme til å utvide krigen til Europa, 

dersom vi med NATO ikke stanset 

bombingen. Det gjorde vi ikke, tvert 

imot; våre F16-fly har sluppet 535 

store bomber over Libya, de fleste over 

byen Tripolis såkalte «militære mål» for 

å «beskytte sivile.» Regjeringskvartaler, 

TV-stasjoner, el-verk og annen infrastruktur 

som broer og veier er legitime 

«militære mål». Er de sivile som 

befinner seg der «legitime mål»? 

Død og fordervelse er også 

daglig kost i Afghanistan og Irak, der 

vestens stabiliserende styrker har 

destabilisert regionene i snart ti år. 

Derfra melder media om at folk blir 

drept. i bombeangrep mot moskeer, 

gater og torg der mennesker samles. 

Krigene har ikke brakt fred, bare 

mer krig, og Norge har bidratt med 

sin del i «krigen mot terror». Bare ti 

dager før anslaget mot Oslo, kom 

FN med en ny resolusjon (FN-paktens 

kap. VI, artikkel 33) for å minne 

4 fred og frihet 3/2011 

oss om at konflikter skal løses med fredelige 

midler. 

I Somalia har opprørsgruppen 

Al-Shabab tatt en pause i skytingen, 

men kun fordi 3,7 millioner av deres 

landsmenn er ofre for en ekstrem 

sultkatastrofe og de innser at FNs 

hjelpesendinger må nå fram. Til sammen 

er nå 11 millioner mennesker 

truet av sult i Øst-Afrika og på Afrikas 

Horn. Gjør vi noe med det? Av og 

til trykker jeg dovent på noen taster 

og overfører noen hundrelapper når 

en hjelpeorganisasjon melder seg på 

min SMS, men ellers så lever jeg 

som vanlig. 

I Kongo raser krigen videre, og 

det radioaktive nedfallet over Japan 

er avløst av tidenes flomkatastrofe der 

180.000 mennesker fra nord i landet 

må evakueres. Kapitalismens høyborg, 

Wall Street, er et synkende skip, mens 

Angela Merkel krampaktig forsøker å 

redde euroen fra kollaps. Den arabiske 

våren i Midt-Østen er gått over i en 

heller het og uforsonlig sommer. Hvor 

ble det av «demokratiet». 

Men så falt skuddene på Utøya, 

og vi skjønte at terroristen måtte være 

lokalkjent – for hvem fra Afghanistan 

eller Libya har hørt om AUFs årlige 

ungdomsleir på en øy ute i Tyrifjorden? 

Vår katastrofe ble total. Unge, 

oppvakte, samfunnsorienterte, ubevæpnede, 

uskylige mennesker ble slaktet 

ned av en person som ga seg ut for 

å være deres beskytter i politiuniform. 

Noe lignende har verden ikke sett. De 

unge la på sprang, gjemte seg langs 

stranden, bak busker og trær, i teltene, 

andre la på svøm, alt mens den fremmede 

beveget seg langsomt over 

øya og skjøt én etter én. Politiet virret 

mellom Buskerud og Oslo. Helsepersonell 

turde ikke gå i land før politiet 

kom til stedet, for ikke selv å bli beskutt, 

mens modige turister fra Utvikas 

campingplass styrtet ut i sine små, 

skrøpelige båter for å trekke skrekkslagen 

ungdom ombord. Snakk om helter. 

Timene som fulgte ble uvirkelige 

for oss alle, og det fulgte en undrende 

stillhet før sorgreaksjonene brakte løs. 

Stoltenberg gikk på lufta og erklærte 

at han hadde et budskap om at de 

som angriper oss ikke kan bombe i 

stykker vårt solide demokrati og vårt 

engasjement for en bedre verden, alt 

før han viste at terroren var utøvd av 

en nordmann, en av «oss». 

Fete overskrifter i avisene annonserte: 

Angrep på Norge. Selv 

satt jeg klistret til TV-skjermen i dagene 

som fulgte. Jeg ble imponert av 

hvordan våre politikere taklet situasjonen, 

beholdt roen og understreket 

budskapet om å møte vold med «kjærlighet, 

med mer toleranse, mer åpenhet, 

mer demokrati, men aldri med 

naivitet». Det hele ble rolig, inderlig og 

vakkert. Alle gråt, vi la ned blomster 

og følte oss nært knyttet til hverandre. 

Prester og imamer omfavnet 

hverandre i det offentlige rom, mens 

politikere, hjelpemannskap, helsepersonell 

– ja, hele folket stemte i våre 

vakreste sanger «til ungdommen», under 

«en himmel full av stjerner», alt for 

vårt «lille land». Et hav av blomster og 

og lys understreket våre følelser. Selv

Sørgende legger blomster og lys foran Oslo Domkirke 23. juli. Foto: Wikipedia 

var jeg til stede foran Rådhuset og 

holdt hardt rundt min røde rose. Med 

verdighet viste vi nordmenn verden 

at det går an å møte en tragedie som 

denne uten rop om hevn. 

På fredagen, uken etter, deltok 

jeg på APs arrangement i Folkets hus 

sammen med våre politikere og unge 

AUF-ere. Etter møtet ble jeg kjørt hjem 

av en taxisjåfør fra Somalia, som kunne 

fortelle meg at den fredagen, 

22/7, dro han tidlig hjem fra 

jobben i redsel for å bli angrepet 

av sinte nordmenn. 

Han var også lei seg for at 

hans kone ikke kunne komme 

til Norge, nå som alle der nede 

ikke har tilgang på mat, men 

han var særdeles glad for at gjerningsmannen 

ikke var muslim, da ville nok 

alt vært annerledes 

Hvem er denne Anders Behring 

Breivik? En rolig og beskjeden gutt fra 

Oslos beste Vestkant, sier naboene. 

Men der kommer jo også Fabian Stang, 

Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg 

fra, uten at det har gjort dem til høyrevridde 

fanatikere. Hvordan denne unge 

mannen er blitt formet til en drapsmaskin 

skal jeg ikke analysere her. Jeg 

har heller ingen planer om å studere 

nøye hans 1500 sider lange manifest, 

hvor han utdyper sin politiske filosofi. 

Han ser en krig i Europa mellom krist- 

endom og islam, og mener at multikulturalisme 

og politisk ettergivenhet 

hos venstresiden er et svik som ødelegger 

vår kultur. På et punkt er han 

spesiell: Med sin vilje til å drepe kan han 

minne oss mye om nazistene. Jødene 

er blitt byttet ut med muslimer. Hvorfor 

har ikke PST oppdaget ham, etter 

alt det han har produsert på inter- 

«Vi likte ikke én enkelt bombe og drap 

på sivile. Kan hende så gjør de heller 

ikke det i Afghanistan og Libya.» 

nett? Er hans holdninger for vanlige? 

Han kaller seg en kristenfundamentalist 

og har derfor mye til felles med 

hjelperne som støtter Global jihad, 

bare med motsatt religiøst fortegn. 

Den siste gruppen sørger for at det 

militære industrielle kompleks holder 

hjulene i gang i «krigen mot terror». 

Stoltenberg har gjentatte ganger 

sagt at mer åpenhet og demokrati 

er vårt beste vern mot denne typen 

vold. Men da må vi ikke lukke oss inn 

i ideologiske bobler og avvise ideer 

vi ikke liker. Demokrati betyr fri informasjonsflyt, 

dialog med villighet til å 

konfrontere og argumentere for men- 

inger. Kun gjennom overbevisende 

argumentasjon kan vi demme opp for 

ekstremisten, ikke gjennom sosialt å 

isolere og deformere vedkommende. 

Disse holdningene må gjennomsyre 

vår innenrikspolitikk, men 

må også reflekteres i den utenrikspolitikken 

som føres. Selv om vårt land er 

lite, må vår utenrikspolitikk tuftes på 

FN og menneskerettighe- 

tene, våre borgere må vises 

respekt ved å gis uinnskrenket 

informasjon, og vi må 

sammen ta et moralsk ansvar 

og bremse USA ved 

maktovertramp. Som nordmenn 

likte vi ikke én enkelt 

bombe og drap på sivile. Kan hende 

så gjør de heller ikke det i Afghanistan 

og Libya. Bør vi ikke gå i dialog med 

Taliban, Hamas og andre grupperinger 

og spørre om de har legitime mål, før 

vi bomber dem fra luften? Hvis det 

som skjedde i Oslo og på Utøya var 

en politisk vekker for landet som vi 

kan lære noe viktig av, i debatten om 

hvordan vi bedre kan styrke vårt åpne 

demokrati på alle plan utover det å 

stramme inn på våpenlisenser og salg 

av kunstgjødsel – da har vi vunnet over 

ekstremismen, og de unge som gav 

sine liv har ikke gått i døden forgjeves. 

fred og frihet 3/2011 5

Reaksjoner på terrorangrep: 

Hat eller kjærlighet? 

Under WILPFs kongress i Costa Rica 

i august organiserte Liss Schanke et 

seminar om reaksjoner på terror i ulike 

land, med bakgrunn i terroraksjonen 

i Norge 22. juli. Hun oppsummerte 

det som skjedde den forferdelige dagen, 

og fortalte om reaksjonene fra 

statsminister, myndigheter, kongehus 

og opinion med vekt på mer toleranse, 

åpenhet, demokrati, og folkehavet 

med roser i stedet for knyttnever 

og krav om hevn. Deltakerne på 

seminaret kom fra mange andre land 

som har opplevd terror. De fortalte om 

reaksjonene i sine egne land, og om 

hvordan de opplevde reaksjonene i 

Norge. Her følger noen av dem. 

Deltakerne fra USA fortalte 

om hvordan myndighetene brukte 

«9/11» til å forfølge muslimer og som 

påskudd til å forberede borgerne på 

krig. Men deltakerne fikk også høre 

om hvordan vanlige folk trøstet og 

støttet hverandre i den forferdelige 

situasjonen. En som måtte gå helt fra 

Kennedy-flyplassen og inn til Brooklyn 

fordi offentlig transport var stengt, sa 

det slik: «Den dagen ble alle småbutikker 

i New York til Røde Kors-stasjoner, 

der folk fikk et glass vann og en stol å 

sitte på.» Men denne omsorgen fantes 

ikke i det politiske ledersjiktet, så krigspropagandaen 

fikk feste og la grunnlaget 

for støtten til bl.a. Irak-krigen. 

«President Bush skapte en frykt blant 

folk som «overdøvet» sorgen for de 

døde og omsorgen for andre mennesker.» 

De etterlyste et aktivt og bevisst 

lederskap som i Norge for å unngå 

hat og konfrontasjoner. 

I Storbritannia har det vært 

en økende tendens til høyreekstremisme 

de senere årene. En deltaker 

beskrev hvordan demonstrasjoner 

fra English Defense League i 2010 ble 

møtt med boikott fra befolkningen 

i Leicester. Folk holdt seg hjemme, 

butikkene ble stengt. Politiet hindret 

også unge aggressive muslimer fra å 

dra inn til byen. Demonstrantene sloss 

med hverandre og politiet og knuste 

vinduer, særlig i butikker og kafeer 


som ble drevet av muslimer. Leicester 

er den første byen i England med 

«ikke-hvit» majoritet. Litt senere ble 

det holdt en stor festival, «Ett Leicester» 

for å ta bysentret tilbake. 

I Spania var det ingen antimuslimske 

reaksjoner etter terroren 

i Madrid 11. mars 2004, selv om angrepet 

ble satt i samband med at Spania 

støttet USA i krigen mot Irak. Folk 

krevde i stedet at regjeringen 

skulle fortelle sannheten. 

Etter neste valg 

måtte den konservative 

regjeringen gå. 

I Israel er de blitt 

vant til terrorhandlinger 

og selvmordsbombere. 

Bildet av angripere og 

ofre er innfløkt. Det er 

vanskelig å slippe til med 

andre oppfatninger enn 

at dette er «den muslimske 

tenkemåten», selv 

om det også har vært 

flere terrorangrep fra 

jødisk side mot palestinske 

politikere og andre. 

Det var ingen informasjon 

i israelske medier 

om 22. juli i Norge. 

Deltakeren fra Pakistan 

var først livredd 

for at gjerningsmannen i 

Norge var pakistaner, på 

grunn av konse-kvenser 

for den store pakistanske 

folkegruppen i Norge. 

Som eksempel på en 

«god» måte å takle en 

krisesituasjon, nevnte hun eieren av 

et ambulansefirma som etter storflommen 

i Pakistan i 2010 nektet å ta 

med bare muslimer hvis det var andre 

som trengte plassen bedre. «Mine ambulanser 

har ingen religion», sa han 

på TV. Vi må få fram ledere med slike 

holdninger, som grunnlag for en fredeligere 

verden, sa hun. 

Seminaret konkluderte med at 

det er viktig å diskutere reaksjoner på 

terrorangrep – og analysere hvordan 

Foto: Flickr/Endre Vestvik 

terrorangrep misbrukes for å skape 

økt konflikt og polarisering, økt støtte 

til anti-terrortiltak og økt støtte til krigføring. 

Det er neppe mulig å forhindre 

terrorangrep i vår verden, men man 

bør diskutere reaksjonsmønstre som 

fremmer toleranse, demokrati og samhold 

som en viktig del av en fredskultur. 

De som ønsker det, kan få tilsendt 

materiellet fra seminaret, både Liss 

Schankes presentasjon og hele utskriften 

av gruppediskusjonen. Kongressen 

vedtok en uttalelse om angrepet 

22.7 (se s. 7). 

Flere WILPF-seksjoner, blant annet i 

Gøteborg, Storbritannia og den nye 

seksjonen i Spania, vurderer å sette 

«reaksjoner på terrorhandlinger» som 

tema for WILPF-møter og invitere innledere 

fra IKFF. Et viktig initiativ, som 

kanskje kan inspirere flere.

Åpent brev til statsministeren 

Kjære Jens Stoltenberg. Du har fått stor 

respekt i både inn- og utland for ditt 

reflekterte, verdige og konstruktive 

nærvær som statsleder i unntakstilstanden 

etter det høyreekstremistiske 

bombeangrepet på regjeringskvartalet 

i Oslo og massakren på AUFs ungdomsleir 

på Utøya. Denne respekten 

deler vi fullstendig. Helt spesielt vil 

vi framheve din uttalelse om at «Vårt 

svar er mer demokrati, mer åpenhet 

og mer humanitet» 

Dette utsagn er verdig til å bli 

stående i historien. Vi håper inderlig at 

det blir tatt alvorlig i praksis. Og at det 

også kommer til å gjelde vår utenrikspolitikk. 

Derfor spør vi: Hvor demokratisk 

er Norges fortsatte bombing av 

Libya og militæraksjonene i Afghanistan 

hvor også sivile liv går tapt? Hvor 

åpent diskuteres disse krigshandlinger 

i offentligheten? Og hvor humant er 

det i det hele tatt at «fredsnasjonen 

Norge» deltar i krig istedenfor å satse 

på og styrke meningsbrytninger, 

forhandlinger, dialog? 

Veien videre herfra må lede oss 

bort fra vold. Bomben og massakren 

vi er blitt utsatt for bryter med et av 

demokratiets fundamentale grunn- 

WILPFs internasjonale kongress i 

Costa Rica vil vise solidaritet med 

det norske folk etter bombingen av 

regjeringsbygningene i Oslo og massakren 

av ungdommer på AUFs sommerleir 

på en øy utenfor Oslo 

Terroristen fra ytterste høyrefløy 

ville starte en krig mot kulturelt 

mangfold. Reaksjonene fra alle deler 

av det norske samfunn viser at 

han mislyktes. Tvert imot er det en 

økende vilje til samhold på tvers av 

kulturelle ulikheter som er basert på 

politikk, etnisitet og religion. 150.000 

mennesker med roser deltok i et stort 

prinsipper: at man løser konflikter 

med fredelige og sivile midler. Dette 

gjelder både konflikter mellom enkelte 

mennesker, mellom stridende 

ideologier innenfor et land og ulike 

land seg i mellom. 

På veien videre gjennom sorgen 

er det et hovedspørsmål vi må 

ta stilling til: Finnes noe som «legitim 

vold»? Bildene fra regjeringskvartalet 

i Norges hovedstad Oslo, 22. juli 

2011 minnet mange om New York, 

11. september 2001. Men vi har også 

«Veien videre herfra må 

lede oss bort fra vold.» 

sett slike bilder fra Tripoli i Libya, fra 

Kabul i Afghanistan, fra Bagdad i Irak, 

fra det tidligere Jugoslavia, Serbia og 

Kosovo. Dette er bilder fra kriger og 

«krigslignende handlinger» Norge har 

vært og dels stadig er involvert i, med 

soldater, rådgivere, våpen og penger. 

Finnes virkelig «ond» og «god» 

vold? Kan massemord av mennesker 

begått av enkeltpersoner være en 

forbrytelse mens vold i form av krig, 

på oppdrag av regjeringer, NATO 

eller også FN, er rettferdige handlinger? 

Vi mener at vold ikke kan 

rettferdiggjøres under noen omstendigheter. 

Tragedien gir deg en stor sjanse: Å bli 

Norges første statsminister som ledet 

oss bort fra alle former for vold og initierte 

en fredskultur som er «fredsnasjonen 

Norge» verdig. 

PS: Vi hører at Norge per i dag 

har trukket alle norske bombefly fra 

Libya. Det er vi glade for. Men vi hører 

også at ti stabsoffiserer skal være 

med på å fortsette den kontroversielle 

NATO-operasjonen ved å bidra til 

taktikk og utvelgelse av bombemål. I 

demokratiets, åpenhetens og humanitetens 

navn ber vi deg om å erstatte 

dem med ti sivile kvinner og menn 

som bidrar til at fredsforhandlingene 

mellom opprørerne og Gadaffi settes 

i gang, som FN-resolusjonen oppfordrer 

til. 

Med vennlig hilsen og de beste ønsker, 

Susanne Urban og Barbara Gentikow, 

IKFF Bergen 

Brevet ble først trykket i Klassekampen 

2. august 2011. 

Uttalelse fra WILPFs kongress om terrorangrepene i Norge 

torgmøte i Oslo for å vise sin respekt. 

Den norske statsministeren sa: «Ingen 

kan skyte oss til taushet, ingen kan 

bombe oss til taushet. Vi vil svare med 

mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet 

- men ikke med naivitet.» En 

ung jente uttrykte sine følelser i en setning 

som vil bli husket av alle: «Hvis én 

mann kan vise så mye hat, tenk hvor 

mye kjærlighet vi kan vise sammen». 

En av de unge jentene som ble 

drept var kurdisk muslim. Hennes be- 

gravelse var den første flerkulturelle i 

hennes lokalsamfunn, en kristen-muslimsk 

seremoni ledet av en kvinnelig 

protestantisk prest og en muslimsk 

imam. 

Drapsmannen klarte ikke å 

starte en krig mot norsk kulturelt 

mangfold - han skapte økt respekt og 

forpliktelse for verdier som toleranse 

og demokrati. 

WILPF-kongressen ser Norges 

svar på terroren som et positivt skritt 

for fred og frihet. WILPF håper på et 

sterkere søkelys på organisasjoner på 

den ytterste høyrefløy i mange land, 

og på deres agressive holdninger til 

kvinner og feminisme. 


CAMILLA HANSEN 

Varastyremedlem, IKFF 

Bomber og humanitet 

Hvis statsministerens løfte etter 22. juli om å besvare terrorisme og vold med 

mer demokrati og humanitet skal ha noen som helst mening, må disse verdiene 

reflekteres i den konkrete politikken som føres. 

Norges reaksjon på terrorangrepene 

22. juli har vakt oppmerksomhet og 

beundring fra en hel verden. Både befolkningen 

og myndighetene møtte 

terroren med kjærlighet og samhold, 

blomster og lys. Hundretusener bar 

roser og fakler over hele landet for 

å vise sin medfølelse med ofrene og 

de pårørende, og for å stå opp for 

demokrati, toleranse og medmenneskelighet. 

Men denne bølgen av kjærlighet 

og medmenneskelighet har 

dessverre ennå ikke blitt avspeilet i 

vår utenrikspolitikk. For til tross for at 

statsminister Jens Stoltenberg lovet 

at vi skal besvare terror med mer 

demokrati, mer åpenhet og mer humanitet, 

er det vold og militær- 

makt som er Norges svar på internasjonal 

terrorisme. Som en del 

av den globale krigen mot terror 

er vi fortsatt i krig i Afghanistan, 

og vi har nylig vært en av de mest 

aktive i NATOs krigføring i Libya. 

Den globale krigen mot terror 

var George W. Bushs svar på terrorangrepene 

i New York 11. september 

2001. Til grunn ligger en sterk tro på 

vold som politisk virkemiddel; på krigføring 

og militærmakt som den beste 

løsningen på komplekse internasjonale 

konflikter og kriser. Etter ti år har 

den globale krigen mot terror bare ført 

til økt terrorisme og til enorme menneskelige 

lidelser i de landene som har 

blitt målskiver for krigføringen. Barack 

Obama har overtatt Bushs plass i Det 

hvite hus og retorikken er blitt mer 

moderat, men Bush-administrasjonens 

militaristiske politikk videreføres 

likefullt i dag gjennom krigføringen i 


Afghanistan, Irak, Pakistan og Libya. 

Det er et paradoks at Stoltenberg 

og den rødgrønne regjeringen, 

som møtte terrorangrepene her hjemme 

med slik en beundringsverdig 

medmenneskelighet, aktivt har sluttet 

seg til denne militaristiske politikken 

ved å delta i krigene i Afghanistan og 

Libya og ved å øke militariseringen 

bl.a. gjennom å øke forsvarsbudsjettet 

og å gå inn for kjøp av bombefly egnet 

for offensiv krigføring. Krigsnasjonen 

Norge har fortrengt fredsnasjonen. 

De menneskelige konsekvensene 

av Norges krigføring i Afghanistan 

og Libya har stort sett vært et 

ikke-tema i den offentlige debatten. 

Krigføringen blir tvert i mot pakket inn 

«Verken regjeringen, Stortingspartiene 

eller media lytter til 

ofrenes stemmer.» 

i forskjønnende metaforer som «engasjement», 

«bidrag» og «innsats» for å 

skape et inntrykk av at det dreier seg 

om et idealistisk arbeid, nærmest som 

fredsaktivisme. Med bombene skal 

våre «demokratiske krigere» bringe 

varig frihet og beskytte sivile. 

I Afghanistan har krigen ført til 

20.000 døde og 50.000 skadde. Halvparten 

av dem er sivile. I følge FN har 

1462 mennesker blitt drept bare i de 

seks første månedene i 2011, og antall 

sivile drepte har økt med 15 prosent 

sammenlignet med i fjor. I Libya er 

1100 sivile drept, i følge libysk Røde 

halvmåne. De var alle noens barn, 

foreldre, søsken, ektefeller og venner. 

Tilbake står hundretusener av etterlatte 

i bunnløs sorg. 

Bomber – uansett hvor «smarte» 

– treffer sykehus, vannanlegg, elektrisitetsverk, 

jordbruksland, bolighus. 

Konsekvensene for menneskene nede 

på bakken er matmangel, manglende 

tilgang på rent vann og medisinsk 

hjelp og dårlige sanitære forhold, 

som fører til for tidlig død og sykdom. 

I følge Eisenhower Research 

Project ved Brown University i USA, 

behandler sykehusene i Afghanistan 

et økende antall skadde, inkludert 

amputasjonspasienter og pasienter 

med brannskader. I tillegg til de fysiske 

lidelsene, fører krigens redsler til 

traumer og psykiske lidelser hos svært 

mange. I følge det afghanske hel- 

sedepartementet lider hele to 

tredjedeler av landets befolkning 

av psykiske helseproblemer. 

Når bombene faller, stiger 

fattigdommen og nøden. 

Folk mister hjem, matjord og 

buskap, arbeid og inntekt. Mange 

blir hjemløse, familier oppløses, 

og millioner blir drevet på flukt. I 

følge FNs menneskerettighetsråd 

var omtrent 415.000 mennesker internt 

fordrevet i Afghanistan i januar 

i år. Mellom juni 2009 og september 

2010 måtte over 120.000 afghanere 

flykte fra sine hjem på grunn av 

krigen. Og i Libya har krigen drevet 

630.000 mennesker på flukt, i følge 

FN. Over 1400 voksne og barn har 

druknet under forsøk på å krysse 

Middelhavet og nå frem til Europa. 

Krig fører også til forurensing 

og store miljøproblemer, som bl.a. 

omfatter ødeleggelse av skoger og

våtmark, forurensing av vann, luft og 

jord, og økte CO2-utslipp. Miljøødeleggelsene 

fører i sin tur til helseproblemer. 

For eksempel etterlater militære 

kjøretøyer og våpen seg et giftig 

støv som fører til luftveissykdommer 

og andre helseproblemer hos de som 

puster inn støvet. En annen og svært 

alvorlig helsetrussel er forurensingen 

fra utarmet uran. Den radioaktive 

forurensingen fører til en dramatisk 

økning i antall dødfødsler, misdannete 

fostre og barn, og forskjellige kreftformer, 

særlig leukemi. USA og NATO 

har brukt uranvåpen i flere kriger, deriblant 

Afghanitan, hvor Norge deltar 

aktivt. I følge International Campaign 

to Ban Uranium Weapons er 

det sannsynligvis også blitt brukt ammunisjon 

belagt med utarmet uran i 

Libya. 

Interessen for å rapportere og 

ta på alvor de helsemessige, sosiale, 

økonomiske og økologiske konsekvensene 

som på kort og lang sikt 

påføres de landene vi bomber, er dessverre 

forsvinnende liten. Verken regjeringen, 

Stortingspartiene eller media 

lytter til ofrenes stemmer – tvert i mot 

blir sivile tap og lidelser forårsaket av 

våre bomber og vår krigføring ignorert, 

avvist eller bagatellisert. Det finnes 

for eksempel ingen statistikk over hvor 

mange sivile NATO og Norge har drept 

i Afghanistan. Samtidig blir det fra 

myndighetenes side gjort målrettede 

forsøk på å unngå en debatt om sivile 

tap. I et hemmelig møtereferat fra 

NATOs råd i september 2008, lekket til 

Wikileaks og offentliggjort i Aftenposten 

19. februar i år, skrev USAs NATOdelegasjon 

at «Norges ambassadør 

understreket behovet for å unngå en 

offentlig debatt om rapportering av 

antallet sivile drepte.» Manglende 

rapportering av eller forsøk på å 

unngå debatt om antall drepte og 

skadde etter terrorangrepene i 

Oslo og på Utøya ville ha vært en 

politisk skandale og er helt utenkelig. 

Så hvordan kan det skje når 

ofrene er sivile i Afghanistan – også 

de uskyldige og forsvarsløse? Er afghanske 

menneskeliv mindre verdt 

enn norske og «vestlige» menneskeliv? 

Hvis statsministerens løfte 

etter 22. juli om å besvare terrorisme 

og vold med mer demokrati 

og humanitet skal ha noen som 

helst mening, må disse verdiene reflekteres 

i den konkrete politikken 

som føres. Da må vi bort fra militariseringen 

og krigslogikken som har 

tatt så mange menneskeliv og skapt 

så mye lidelse og ødeleggelse. Ikke 

bomber, men fredelige virkemidler 

som dialog og forhandlinger, samt 

fokus på menneskelig sikkerhet 

gjennom reduksjon av militært forbruk 

som vil frigjøre flere ressurser 

til sosial og menneskelig utvikling – 

dét må være vårt svar. 

Foto: Flickr/truthout.org. 

Artikkelen er også publisert på 

www.nyemeninger.no 

Rettelser 

I fred og frihet 2/2011 falt følgende 

to setninger ut på s. 19: «På bakgrunn 

av den omfattende katastrofen 

i Fukushima og 25-årsmarkeringa 

av Tsjernobyl ber vi igjen om 

at den norske delegasjonen som 

reiser til Genève i år tar denne saken 

opp med andre nasjonale delegasjoner. 

Dersom mange medlemsland 

i WHO går sammen om å få til 

en forandring av denne avtalen må 

det være mulig å få det til.» 

I oversikten over IKFFs landsstyre 

for 2011-12 s. 15, ble to av 

styremedlemmene ført opp med 

tilhørighet til feil lokalavdeling. Den 

riktige oversikten er gjengitt i sin 

helhet på s. 25 i dette nummeret. 


Skyldighet att förebygga 


AV PETRA TÖTTERMAN ANDORF 

Generalsekretær, IKFF Sverige 

Krig kan aldrig skapa fred, och fred är inte synonymt med frånvaro av krig. Ändå 

är det alltför ofta de militära strategierna som får genomslag i världspolitiken. För 

att hållbar fred ska skapas måste världens ledare inse att krig inte är oundvikligt. 

Begreppet skyldighet att skydda (R2P) 

har diskuterats i otaliga forum sedan 

den arabiska våren startade i Tunisien 

i slutet av 2010, en revolutionsvåg 

med både demokratisk utveckling 

och väpnade konfikter som följd. Vi 

diskuterar det även i det här numret 

av Fred och Frihet, se bl.a. Diana Amnéus 

analys av FN:s säkerhetsrådsresolution 

1973 (2001). 

År 2005 bekräftade FN:s medlemsstater 

principen om skyldighet 

att skydda på FN:s reformtoppmöte 

i New York och innebär att det internationella 

samfundet har ett ansvar 

att agera när en stat uppenbart 

misslyckas med att skydda sin befolkning 

mot krigs- 

förbrytelser, brott mot 

mänskligheten och folkmord. 

Skyldigheten att 

skydda innebär i sin 

bästa tolkning att vår 

gemensamma mänsklighet 

försäkras genom att det internationella 

samfundet agerar när stater 

kränker internationell lag och dödar 

och förföljer civila. Det är i teorin en 

god doktrin, men som den fram tills 

nu blivit omsatt i handling når den inte 

ända fram på grund av att de främsta 

insatserna är militära samt att de kommer 

för sent. 

Genuint skydd och bestående 

fred kan aldrig byggas med militära 

medel. Det går inte att bomba fram 

skydd av civila och inte heller demokrati. 

Det internationella samfundets 

skyldighet blir alltid åberopat i sista 

stund när krisen redan är ett faktum 

men när beväpnade styrkor används 

har systemet redan misslyckats. 

Om det internationella sam- 

fundet menar allvar med att skyd-da 

utsatta befolkningar mot övergrepp 

och brott mot de mänskliga rättigheterna 

så måste principen om R2P 

utvecklas och den politiska viljan 

förändras. Det internationella samfundet 

måste utveckla och prio-ritera 

principen om skyldighet att förebygga 

- responsibility to prevent. 

Det görs inte tillräckligt idag 

för att förebygga konfikter. Varken 

före konfikter bryter ut eller för att 

förhindra att våld åter blossar upp i 

postkonfiktsituationer. Det finns flera 

anledningar till det; det är svårt, kostsamt, 

kräver långsiktigt engagemang, 

det går emot staters suveränitet och i 

Att ifrågasätta och kritisera militära insatser 

är inte detsamma som att ge diktatorer och 

förtryckare världen över ett carte blance för 

att begå brott mot mänskliga rättigheter. 

många fall så går det emot regionala 

och nationella ekonomiska intressen. 

Det går också emot den rådande säkerhetspolitiska 

utgångspunkten att 

säkerhet byggs med militära medel. 

Enligt SIPRI spenderar världen varje år 

1,6 biljoner dollar på militära utgifter. 

Militära insatser presenteras ofta som 

en universallösning på säkerhetshot 

och det är på det sätt världen interagerat 

med varandra under hundratals 

år. 

Att ifrågasätta och kritisera militära 

insatser är inte detsamma som att 

ge diktatorer och förtryckare världen 

över ett carte blance för att begå brott 

mot mänskliga rättigheter. Däremot 

så måste det internationella samfundet 

konstant ifrågasätta om militära 

insatser uppnår de utsatta målen. Blir 

situationen säkrare för människor i 

de drabbade områdena? Vilka konsekvenser 

får ett krig för samhället? 

Vad har den ökade militariseringen i 

ett samhälle för direkta och indirekta 

konsekvenser för kvinnor, män, pojkar 

och flickor? 

För hållbar och långsiktig fred 

krävs att det internationella samfundet 

breddar det säkerhetspolitiska 

tänkandet. Jämställdhet och kvinnors 

rättigheter och säkerhet är ett kriterium 

för fred och ses som en naturlig del 

av säkerhetspolitiken. 

Säkerhetspolitisk forskning visar 

visar att jämställdhet mellan kvinnor 

och män har direktkon- 

sekvens för ett lands 

sannolikhet att hamna 

i väpnad konfikt. Stater 

som är karaktäriserade 

av ojämställdhet mellan 

kvinnor och män och 

strukturell hierarki präglas 

av våldsnormer som gör väpnade 

konfikter mer sannolika. 

Även FN:s säkerhetsråd slog fast 

detta för över 10 år sedan i och med 

resolution 1325. Genom resolutionen 

konstaterades att kvinnors utsatthet i 

konfikter är en fråga med relevans för 

internationell fred och säkerhet. Kvinnors 

deltagande före, under och efter 

en konfikt krävs för att skapa hållbar 

fred. 

Nationell suveränitet anges ofta 

som anledning till att stater inte kan 

arbete för att förebygga konfikter i andra 

stater. Det går emellertid för stater 

att stödja det civila samhället, antingen 

genom direkt statligt stöd eller 

via nationella och internationella civilforts. 

nederst til venstre på s. 13.

SUSANNE URBAN 

Leder, IKFF Bergen 

Ingen bombefly for mine penger! 

Kjøper vi bombeflyene Joint Strike Fighter vil presset bli stort for at Norge skal 

delta i flere offensive NATO-kriger. 

Uttalelsen fra statssekretær Roger Ingebrigtsen 

i Forsvarsdepartementet 

(AP) om at våpen kan bli Norges nye 

olje, er på vei til å bli en selvoppfyllende 

profeti: Norge er i dag blant de 

få landene i Europa som øker forsvarsbudsjettet. 

Det totale forsvarsbudsjettet 

for 2011 er på 39,2 milliarder kr., 

tilsvarende en økning på i overkant av 

300 millioner kr. fra 2010. Danmark og 

Nederland kutter sine forsvarsbudsjetter 

med 10 prosent, og Storbritannia 

med 8 prosent. 

Bombefly – mot hva? 

I 2008 vedtok Stortinget å kjøpe 48 

Joint Strike Fighters F-35 jagerfly til 

18 milliarder kr. Tre år senere gikk 

Stortinget inn for å øke flykjøpet til 

130 milliarder kr. til 56 fly og vedlikehold 

over 30 år. I tillegg ble det vedtatt 

kjøp av 4 treningsfly for 4,8 milliarder 

kr., med levering i 2018. «Vi vet 

ikke prisen, men vi vet at Joint Strike 

Fighter (JSF) er et bombefly spesielt 

egnet for luft-til-bakke-angrep og 

ikke like egna til å avskjære russiske fly 

som tester beredskapen vår. Kampfly 

vikler oss inn i offensive krigsstrategier 

vi lett mister kontrollen over. Ett 

er sikkert: Har vi kampfly, blir presset 

for å bruke dem stort.» skriver rådgiver 

for SVs stortingsgruppe, Dag 

Seiersted, i Klassekampen den 11. 

juni i år. Og, som Seierstad skriver: 

«Det er et grunnproblem at det er 

så mye lettere å finne penger til krig 

enn til fred. 150-200 milliarder kroner 

kan bli båndlagt i 30 år framover, 

hvis vi undertegner kontrakten om 

kjøp av JSF. Dette er penger som da 

ikke kan brukes til andre formål, uansett 

hva vi etter hvert kunne ønske å 

bruke et titalls milliarder kroner til.» 

Det er to fundamentaleproblemer 

med Stortingets 

vedtak om kjøp av 

JSF F-35. Det ene er 

at dette er aggressive 

angrepsfly. Det andre 

er prisen. Tenk om alle 

disse milliardene isteden 

hadde blitt bevilget 

til fredsskapende 

tiltak! I tillegg til flykjøp 

og vedlikehold, 

blir ytterligere 70 

milliarder pløyd inn i 

våpenindustri i form 

av gjenkjøpsavtaler, 

dvs. kontrakter med 

norsk militærindustri. 

I følge Teknisk ukeblad 

gjelder det flydeler 

og ammunisjon 

produsert av delvis 

statseide Nammo 

Raufoss, Kongsberg 

Defense Systems, og dessuten Techni, 

Natec, Flextronics, Kitron og Volvo Aereo 

Norge. «Tanken er at landene som 

kjøper F-35 vil legge inn fete bestillinger», 

skriver Finansavisen 16.06.2011 

under overskriften «70 mrd. i fare – om 

det nye jagerflyet F-35 blir for dyrt for 

både USA og Norge». 

Reelt demokrati? 

For å unngå at kampflyet ruinerer 

Forsvaret, finnes bare én løsning, sier 

Høyre og FRP; nemlig at forsvarsbudsjettet 

må økes kraftig. Alternativet – å 

samarbeide med Sverige om et felles 

luftforsvar er ikke utredet eller behandlet. 

Natos out-of-area-doktrine ble 

innført i 1999 uten reell demokratisk 

behandling. Hittil har kampflysaken 

Tresnitt av Tore Solberg, gjengitt i Klassekampen. 

blitt håndtert like udemokratisk. I 

Norge mangler vi først og fremst forsvar 

mot oljekatastrofer og andre 

havarier av farlig last langs kysten, for 

ikke å nevne beredskap ved radioaktive 

utslipp. En samlet fredsbevegelse 

ønsker nedbygging av våpenmakt til 

fordel for styrking av fredsskapende 

tiltak. Som president Eisenhower sa 

allerede i 1953: 

«Hvert våpen som blir laget, hvert 

krigsskip som blir sjøsatt, hver rakett som 

blir avfyrt er egentlig et tyveri fra dem 

som sulter og fryser. Denne våpnenes 

verden forbruker ikke bare penger. Den 

forbruker sine arbeideres svette, sine 

vitenskapsmenns begavelse, sine barns 

håp.» 


Intervju. 

BARBARA GENTIKOW 


Fredsveteranen Gunnar Garbo 

Den tidligere stortingsrepresentanten 

og Venstre-formannen Gunnar 

Garbo har gjort overveldende mye 

for fredssaken, blant annet som motstandsmann 

under den fascistiske 

okkupasjonen av Norge, som journalist, 

som lokal- og stortingspolitiker, 

som underdirektør i Utenriksdepartementet, 

som medlem av Regjeringens 

nedrustingsutvalg, som rådgiver for 

Norsk Folkehjelp og som Norges ambassadør 

i Tanzania. Garbo har også 

hatt verv innenfor FN og UNESCO og 

har skrevet ni bøker, bidratt med kapitler 

til flere antologier og skrevet 

utallige avis- og tidsskriftartikler. 

Du er 87 år gammel, en pioner i 

norsk fredsarbeid, og din stemme 

høres stadig klart og tydelig i den 

offentlige debatten om krig og fred 

i dag. Hvordan startet det hele? 

- Det startet for alvor under nazi-Tysklands 

okkupasjon av Norge. Jeg var 

gymnasiast og ble etter hvert student 

i Bergen. Sammen med et par kamerater 

ble jeg engasjert i arbeidet med 

en illegal avis, et vesentlig innslag i den 

sivile motstandsbevegelsen. Denne 

kampen ble ført uten skytevåpen. Folk 

kjempet mot uretten ved hjelp av samhold, 

fasthet og gjensidig hjelpsomhet. 

La meg gi et personlig eksempel. 

Min far var lektor. Høsten 1941 ble han 

stilt for den 

tyske krigsretten 

i Bergen 

på grunn 

av skrifter han 

hadde lagt i 

noen av okkupantenes 

kjøretøyer – deriblant sin 

egen oversettelse til tysk av Nordahl 

Griegs dikt «Godt år for Norge». Etter 

krigsdommernes mening kunne 

tekstene bidra til Zersetzung der 

Wehrkraft, undergraving av den tyske 

kampviljen. Far ble dømt til døden og 


henrettet. Datidens styresmakter 

nektet min mor 

pensjon etter ham. Sin 

mann kunne hun ikke få 

tilbake. Men solidariteten i 

motstandskampen gjorde 

at lærerfronten gjennom 

resten av okkupasjonen 

sikret henne den inntekten 

staten skulle ha gitt oss. 

Dette brede sjiktet av norske 

motstandsfolk hindret 

rikskommissær Terboven i 

å «gjøre dette folk til mine 

venner», slik Hitler ba ham 

om. Terboven klarte aldri å 

omdanne Norge til et Gau 

Norwegen, et tysk fylke, 

som han faktisk innbilte 

seg først. Over alt i landet 

ble det gitt ut illegale aviser 

som gikk fra hånd til hånd, 

avslørte den nazistiske 

propagandaen og bidro til 

å holde motet oppe. Over 

fire tusen mennesker ble 

arrestert på grunn av illegalt 

avisarbeid. Minst to 

hundre mistet livet. Andre 

tok kampen opp etter 

dem, med ord som okkupantene fryktet. 

For dere fra IKFF er det nok særlig 

interessant at det var norske kvinner 

som ga det fineste eksempel på sivil 

motstand: 

Over to 

hundre tusen 

mødre 

sendte underskrevne 

brev til det 

nazistiske departementet der de erklærte 

at de for sin samvittighets skyld 

ikke kunne tillate sine barn å delta i NS 

Ungdomstjeneste. Det aller meste av 

motstandskampen i Norge bestod av 

eksempler som disse. Det var en ikkevoldelig 

innsats med fredelige midler 

«Verken overveldende militærmakt 

eller grådig kapitalisme er 

veien til en fredelig verden.» 

Gunnar Garbo holder appell under en demonstra-sjon 

mot bombingen av Libya i mars 2011. Foto: Wikipedia 

mot en okkupasjonsmakt som rådde 

over knusende militærstyrker. Likevel 

– eller kaskje nettopp derfor 

– vant vi det avgjørende; kampen 

om sinnene. Det opprørte meg da 

statsminister Stoltenberg den 8. mai 

i år, frigjøringsdagen, hedret norske 

veteraner fra bl.a. krigen i Afghanistan 

med krigsmedaljer. Regjeringen begår 

et historisk overgrep ved å bruke den 

frigjøringsdagen som vi i det alt vesentlige 

kjempet for her i landet med ikkevoldelig 

motstand, til militaristiske 

seremonier med utdeling av medaljer, 

krigskors med eller uten sverd og tilhørende 

æresbevisninger til norske 

soldater som blir sendt til militære 

intervensjoner og okkupasjoner i sør-

lige land, gjerne i former som strider 

mot folkeretten. Jeg er rystet over 

dette misbruket av den sivile norske 

motstandskampen. Mener regjeringen 

virkelig at det er nødvendig med 

krigsmedaljer, bør den for skams skyld 

skifte dato for framtidige utdelinger. 

Er vi nærmere en fredelig verden 

sammenlignet med den gangen din 

kamp for fred begynte? 

- Jeg tror tross alt at vi er nærmere. 

Selv om altfor mange slutter tankeløst 

opp om den krigingen også Norge er 

med på, blir stadig større folkegrupper 

klar over at verken overveldende 

militærmakt eller grådig kapitalisme 

er veien til en fredelig verden. 

Hva er de største hindringene mot 

en fredelig verden i dag? 

- USA har uten sammenlikning startet 

flest kriger og intervensjoner de siste 

femti årene. Underdanigheten overfor 

lederne i Washington er den største 

hindringen for ikke-voldelige løsninger. 

Hvorfor ble partiet Venstre ditt 

politiske ståsted? Eller rettere sagt 

«Til venstre for Venstre», tittelen på 

en av dine bøker fra 1997? 

- Jeg var begynt som journalist i Bergens 

Tidende, som den gang var venstreavis, 

og sluttet meg til Unge Ven- 

stre. Men jeg tolket det liberale arbeidet 

for menneskelig utvikling som 

et krav om frihet og trygghet for alle 

mennesker, ikke bare for dem som krafset 

til seg mest penger. Dette er et sentralt 

tema også i boken om nyliberalismen, 

Verken ny eller liberal, som jeg 

utga i 2008. 

En annen av dine bøker er Kampen 

om FN, fra 1995. Hva står denne 

kampen om i dag? 

- Jeg nevnte en gang FN i et møte i 

UD. En ledende embedsmann bemerket 

sarkastisk: «FN er Sikkerhetsrådet, 

og Sikkerhetsrådet er USA.» I dag står 

kampen særlig om den måten Sikkerhetsrådet 

har trengt Generalforsamlingen 

til side på. Klarer det store 

flertallet av FNs medlemsland å ta mer 

av styringen tilbake til Generalforsamlingen, 

hvor hver stat har én stemme, 

blir det mindre krig i verden. 

Du har også vært med å lede kampanjen 

Nei til nye NATO, fra 1999. 

Kampanjen er kritisk til NATOs nye 

strategiske konsept, som ble vedtatt 

samme år. Hva er galt med det? 

- Atlanterhavspakten begrenser NA- 

TOs virksomhet til forsvar mot angrep. 

Den nye strategien, som er et brudd 

både på FN-pakten og Atlanterhavspakten, 

har forvandlet en forsvarspakt 

til en angrepsmakt. 

Skyldighet att förebygga ...forts. fra s. 10 NEI TIL NYE NATO 

... -samhällsorganisationer som i sin tur stödjer civilsamhället 

i konfiktområden. För hållbar fred krävs ett 

starkt civilsamhälle där kvinnor tillåts och får stöd att 

organisera sig, där fackföreningar får ställa krav med fri 

press, och fungerande domstolar för att balansera statsapparaten 

och begränsa militärens och en begränsad 

maktelits kontroll över politiken. 

Just nu, sommaren 2011 finns det ett antal länder 

som styrs av diktatorer, där brott mot mänskligheten 

sker dagligen och närvaron av vapen är hög. Om vi 

menade allvar med vår skyldighet att skydda skulle vi 

identifera problemen idag och låta principen börja gälla 

i förebyggande syfte istället för att vänta två, tre eller 

fem år och sen när det redan är för sent ta fram den 

militära paletten och skydda med militära medel. 

Skyldigheten att förebygga är ett komplicerat och 

långsiktigt arbete och det fnns inga så kallade ”rätta 

lösningar” som fungerar i alla samhällen. Det fnns emellertid 

ingen anledning att låta dessa svårigheter hindra 

det internationella samfundet från att försöka, att lägga 

åtminstone en bråkdel av alla de pengar som går till 

militära strukturer på att istället bygga fred. 

Bør Norge melde seg ut av NATO? 

- Ja, det ville gi oss muligheten til å arbeide 

aktivt for en annen og bedre verden. 

Hva skal du gjøre de forhåpentligvis 

mange år du har igjen av ditt liv? 

- Fredsarbeidet er hovedsaken min 

i dag, og jeg er glad for å kunne yte 

bidrag til kampen mot den meningsløse 

krigingen politikerne våre har ført 

oss inn i, med et Storting som svikter 

sitt konstitusjonelle ansvar. 

På hvilken måte gjør Stortinget 

dette? 

- Ved å godta at regjeringen fører 

Norge ut i krig uten noe framlegg til 

Stortinget, uten debatt i tingets komiteer 

og grupper, og dermed uten at 

folket får mulighet til å ytre noen mening 

om saken før vi er med i krigen. 

Hvordan ville en virkelig «fredsnasjon 

Norge» se ut i dagens verden? 

- Omtrent som vi gjorde i 1957, da 

statsminister Gerhardsen på NA- 

TOs toppmøte tok kampen opp mot 

rustningskappløpet og slo til lyd for 

George Kennans forslag om gjensidig 

tilbaketrekning av de militære styrkene 

i Sentral-Europa. Jeg takket ham 

selv i min jomfrutale på Stortinget, 

men høyresiden – også i hans eget 

parti – hadde lite godt å si om fredsinitiativet 

hans. 

Nei til nye NATO sier nei til NATOs nye strategikosept, 

vedtatt den 24. april 1999. Konseptet viser at NATO ikke 

lenger bare skal være en forsvarspakt, men en angrepsmakt. 

Konseptet innebærer at nye NATO skal kunne 

gripe inn utenfor alliansens territorium ut fra et svært 

vagt og vidt definert trusselbilde, så som etniske og religiøse 

stridigheter, organisert kriminalitet, sabotasje, 

terrorisme, mislykkede reformforsøk, avbrudd i flyten 

av livsviktige ressurser for NATO-landene, ukontrollerte 

folkeforflytninger, væpnede konflikter, og kriser som 

kan komme til å angå alliansens sikkerhet. Ifølge konseptet 

vil NATO om nødvendig anvende atomvåpen. 

Konseptet åpner også for at NATO skal kunne gå 

til militære aksjoner uten FN-mandat i strid med folkeretten, 

slik NATO gjorde gjennom å gå til krig mot Jugoslavia, 

der NATOs nye strategikonsept ble foregrepet. 

Nei til nye NATO er en kampanje, ingen organisasjon. 

Kampanjen har et arbeidsutvalg, og et utvidet råd. 

Nei til nye NATOs nettside, www.neitilnyenato.no, oppdateres 

med informasjon om nye NATO. 


BARBARA GENTIKOW 


Smi sverd 

om til 

plogskjær 

Fredsbevegelsens visjon om å «smi 

våpen om til plogskjær» – å redusere 

militære utgifter og istedenfor å bruke 

et samfunns økonomi til fredelig utvikling 

– er mer aktuell enn noensinne. 

Visjonen har lange historiske røtter. 

Verdenssamfunnet er for tiden vitne til 

en ny, meget omfattende sultkatastrofe 

i Somalia. Det ville være feil å oppfatte 

denne katastrofen som et resultat 

av langvarig tørke alene. En enda 

mer langvarig borgerkrig har i minst 

like høy grad bidratt til at det ikke ble 

dyrket og distribuert mat nok til befolkningen. 

Særlig i fattige land går utgifter 

til krig på bekostning av å sikre 

fundamentale sosiale goder i form av 

mat, vann, helse og utdanning. Fredsbevegelsens 

visjon om å «smi våpen 

om til plogskjær» – å redusere militære 

utgifter og istedenfor å bruke et samfunns 

økonomi til fredelig utvikling er 

mer aktuell enn noensinne. Dette er 

en visjon med lange historiske røtter. 

Et fredsrike uten militær 

I den kristne kulturen er visjonen særlig 

kjent fra profeten Mika, i Det gamle 

testamentet. Han klager over avsporinger 

fra den rette troen, med tempelkulten, 

urettferdighet og mektige, 

griske høvdinger. Deretter gir han oss 

denne visjonen om et fredsrike: 


«De skal smi sine sverd om til plogskjær 

og spydene til vingårdskniver. Folk skal 

ikke lenger løfte sverd mot folk og ikke 

lenger lære å føre krig. Men alle skal sitte 

trygt, hver under sitt vintre og fikentre, og 

ingen skal skremme dem.» (Mika 4, 3-4). 

Når krigsvåpen forvandles til jordbruksredskap 

legges grunnlaget for et 

velfungerende samfunn, med dyrking 

av jorden og produksjon av mat. Når 

folk slutter å føre krig, blir de trygge. 

Og når man ikke lengre skal lære å føre 

krig kan man bruke kreftene til å lære 

noe bedre, i form av livsnyttig produksjon. 

Med Jesu fødsel og liv fikk 

kristendommen en symbolsk fredsfyrste. 

Både i ord (for eksempel i Bergprekenen) 

og i praktisk handling gikk 

han inn for en avvisning av makt og 

rikdom, for ikke-vold, solidaritet og en 

global verdensfred. Men den offisielle 

kristne kirken har vært lite lydhør for 

dette sentrale budskapet. Det har stort 

sett vært religiøse minoriteter som har 

forfektet en radikal avvisning av vold 

og krig. De mest kjente er kvekerne, 

menonittene og Jehovas vitner. De 

avviste våpenbruk og nektet militærtjeneste; 

det siste førte til forfølgelse 

og fengsel, i verste fall til 

dødsstraff. 

Tanken om å konvertere krigs- 

til fredsproduksjon fantes også tidlig 

i andre kulturer. Fra den kinesiske dikteren 

Lao Tse (6. århundre f. Kr.) er det 

overlevert følgende vers: 

Når Tao er til stede i universet 

trekker hestene gjødsel 

Når Tao er fraværende i universet 

blir det avlet krigshester utenfor byene 

En annen tidlig kinesisk dikter, Tu Fu 

(712-770), som selv var fordrevet av 

krig og hungersnød, skrev dette om 

en konvertering av «våpensmier» til 

produksjonen av «silke og korn»: 

Folkerike byer er våpensmier 

Smi heller en plog, smi heller en harv 

Der det nå er tårer og sand 

ble det da silke og korn 

Enken ble bondekone bak silkevevstolen 

Soldaten ble bonde bak pløyeoksen

Vårt tause folk ble da et tostemmig kor 

for en sang om silke og korn 

(Johannesen 1994: 23). 

Ain’t gonna study war no more 

En av de sterkeste fredsbevegelser så 

langt oppstod under Vietnamkrigen, 

med innslag av de gamle ideer om å 

konvertere våpen til landbruksproduksjon. 

Protestbevegelsen knyttet delvis 

an til den amerikanske borgerkrigen 

(1861-1865) som endte med den offisielle 

avviklingen av slaveriet og som 

frembrakte sanger som gospelen 

«Ain’t gonna study war no more.» Etter 

1945 finner vi versjoner av verset hos 

Pete Seeger, Mahalia Jackson og andre 

protestsangere fra borgerretts- og 

fredsbevegelsen i USA. En av de mest 

berømte tekster fra protestbevegelsen 

mot krigen i Vietnam er Martin Luther 

Kings preken «It’s a dark day in our nation» 

(1967). Den ender med flere sitater 

fra Mika 4: 

«(…) We will be able to speed up the 

day when the lion and the lamb will lie 

together, and every man will 

sit under his own vine and fig 

tree (…) Men will beat their 

swords into ploughshares 

and their spears into pruning 

hooks. And nations will 

not rise up against nations, 

neither shall they study war 

anymore. And I don’t know 

about you, I ain’t gonna study 

war no more.» 

En viktig variant av protesten mot Vietnamkrigen 

ble kampen for fredsskatt. 

Tidlig på 1970-tallet nektet mer enn 

500.000 amerikanere å betale skatt til 

krigen i Vietnam (Harang 2010: 13). 

Under den amerikanske protestbevegelsen 

mot atomopprustningen 

i 1980-årene oppstod det en rekke 

grupper som samlet opererte som 

Plowshares Movement. En av de mest 

omtalte aksjoner ble gjennomført 

av gruppen Plowshare Eight. Deres 

medlemmer skaffet seg adgang til en 

fabrikk for atomvåpen i Pennsylvania 

og gikk løs på våpen med hammere og 

sitt eget blod. De ble dømt til mellom 

fem og ti års fengsel, som etter protester 

ble redusert til to år. Lignende 

grupper eksisterte i Storbritannia. Her 

fikk The Trident Ploughshares i 2001 

den alternative fredsprisen for deres 

ikke-voldelige aksjoner mot en atomubåt. 

Under innsettelsesseremonien 

av Barack Obama som USAs 44. president 

i januar 2009 refererte presten til 

Mika 4 på denne måten: 

«Help us then, now, Lord, to work for that 

day when nation shall not lift up sword 

against nation, when tanks will be beaten 

into tractors, when every man and 

every woman shall sit under his or her 

own vine and fig tree, and none shall be 

afraid…» 

Obama fikk Nobels fredspris kort etter, 

men hittil har denne (for mange uforståelige) 

gesten og denne preken kun 

vært fromme ønsker. 

«Schwerter zu Pflugscharen» 

Som i andre land, spilte også den 

offisielle kirken i Tyskland en meget 

problematisk rolle i spørsmålet om 

krig og fred, mens minoritetskirker og 

folk drev fredsarbeid. Under første og 

annen verdenskrig underkastet både 

den katolske og den protestantiske 

kirken seg mer eller mindre den rådende 

nasjonalismen og oppfordret 

aktivt befolkningen til å delta i krigstoktene, 

under parolen «Gott mit 

uns». Et krast eksempel på hvordan 

kirken perverterte Mikas og Jesu freds- 

«Til hele verdens store forundring førte 

denne folkelige, ikke-voldelige bevegelsen 

til at DDRs voldelige og undertrykkende 

statsapparat kapitulerte. » 

budskap er følgende: Under første verdenskrig, 

i 1917, gikk kirken med på å 

stille 65.000 kirkeklokker til rådighet 

for bruk i våpenindustrien. Det samme 

skjedde i 1940, da Herman Göring 

krevde og fikk 47.000 kirkeklokker. Det 

siste svarte til nesten 77 prosent av 

alle klokker i Tyskland. De ble smeltet 

om og laget til granater. 

Andre verdenskrig endte for 

Tyskland med bl.a. delingen av landet 

i DDR og BRD. Omkring 1955 begynte 

deler av kirken i Vest å støtte den brede 

folkelige protesten mot at BRD, som 

nytt medlem av NATO, skulle få atomvåpen. 

I 1970-årene ble også deler av 

kirken aktive i protesten mot Vietnamkrigen. 

Dette fortsatte i 1980-årene, da 

den vesttyske fredsbevegelsen nådde 

sitt høydepunkt, med protester mot 

nye våpen (derunder Pershing-raketter), 

kapprustning og andre militære 

tiltak fra NATOs side. 

Under en demonstrasjon i den 

daværende hovedstaden Bonn, i oktober 

1981, med 300.000 deltakere, så 

jeg for første gang symbolet «Schwerter 

zu Pflugscharen», sverd til plog- 

skjær, ved siden av flagg med Pablo 

Picassos blå fredsdue. Symbolet ble 

typisk brukt som et rundt stykke stoff, 

sydd på jakker. Det mest bemerkelsesverdige 

var at det kom fra DDR. Dens 

forhistorie går tilbake til 1959, da den 

sovjetiske kunstner Jewgeni Wutschetisch 

forærte FN en bronseskulptur. 

Den viser en muskuløs mann som smir 

om et sverd til et plogskjær, altså en 

illustrasjon av Mika 4. Skulpturen ble 

stilt opp i hagen til FNs hovedbygning 

i New York City. 

Fredsbevegelsen i DDR begynte 

som protest mot at statspartiet SED i 

1978 innførte «Wehrerziehung» (forsvarsundervisning) 

i skolene. Kirken 

foreslo «Erziehung zum Frieden» (fredsundervisning) 

som alternativt program 

og ble etter hvert til et sentrum 

for en bred og stadig voksende opposisjonsbevegelse. 

Emblemet «Scwerter 

zu Pflugscharen» spilte en avgjørende 

rolle. Til hele verdens store 

forundring førte denne folkelige, ikkevoldelige 

bevegelsen i oktober 1989 

til at DDRs voldelige og 

undertrykkende statsap- 

parat rett og slett kapitulerte. 

FNs innsats 

I 1953, åtte år etter den 

andre verdenskrigens 

ufattelig store ødeleggelser, 

uttalte den daværende president 

av USA, Dwight D. Eisenhower, følgende: 

«Every gun that is made, every warship 

launched, every rocket fired, signifies 

in a final sense, a theft from those who 

hunger and are not fed, from those who 

are cold and are not clothed. The world 

in arms is not spending money alone. It 

is spending the sweat of its laborers, the 

genius of its scientists, the hopes of its 

children». 

Paradoksalt nok startet den kalde 

krigen mellom USA og Sovjetunionen 

kort tid etter, med ekstremt høye militærutgifter 

på begge sider. Men Eisenhower 

hadde uttrykt noe som opptok 

mange og som påvirket ikke minst 

verdens første felles «parlament», FN. 

Artikkel 26 i FN-pakten omhandler 

internasjonal fred og reduksjonen 

av militærutgifter. De industrialiserte 

land skulle frigjøre penger fra militærutgifter 

til utviklingshjelp. Dette ble 

hindret av våpenkappløpet som førte 

til at en del av «utviklingshjelpen» ble 

gitt i form av våpen. Militarisering- 


en ble med dette økt, ikke minsket. 

Først omkring 1980 begynte FN 

med grundige og mer kritiske undersøkelser 

av forholdet mellom nedrusting 

og utvikling. Konferansen Disarmament 

and Development i 1987 var 

banebrytende for en ny måte å analysere 

forholdene på, men som overskriften 

sier, handlet debattene ikke 

programmatisk om nedrustning for 

utvikling, men om relasjonen mellom 

disse to prosesser. De praktiske resultatene 

av konferansen var imidlertid 

nedslående. 

Nye typer konflikter fra omkring 

2000, som geriljakriger og terrorangrep, 

resulterte i en nyorientering 

i FNs freds- og utviklingsdebatter til 

«menneskelig sikkerhet». Begrepet 

utvider tanken om militær trussel til 

andre trusler, som trusler mot miljø, 

helse og menneskerettigheter. Dette 

er for så vidt relevant – men nedrusting 

og utvikling betraktes nå som to 

forskjellige, ikke umiddelbart sammenhengende 

prosesser. Det skjedde 

også en annen forskyvning av fokus, 


fra «store» til «små våpen», særlig landminer. 

Å fjerne landminer fra krigsområder 

i fattige verdensdeler ble et 

overkommelig mål og det tjente faktisk 

også til utviklingshjelp i form av at 

jorden igjen kunne brukes til landbruk. 

Minerydding og innsamling av 

håndvåpen etter militære konflikter er 

nyttige tiltak, men det må ikke komme 

istedenfor en betydelig reduksjon av 

globale militærutgifter. Dessverre er 

det dette som har skjedd. Det er også 

bekymringsverdig at FNs Tusenårsmål, 

som startet i år 2000 og skal ende med 

avskaffelsen av fattigdommen innen 

2015, ikke sier noe om nedrusting for 

utvikling. Fred er ikke engang nevnt i 

noen av de åtte målene. 

Historien om FNs innsats for 

å smi om sverd til plogskjær viser at 

sammenhengen mellom nedrusting 

og utvikling er mye mer komplisert 

enn hva den gamle fredsvisjonen 

kan gi inntrykk av. Visjonen, 

i FNs regi, har i hvert fall ennå ikke 

ført til noen særlig store konkrete resultater. 

Men ideen om å konvertere 

Krig, stater og sikkerhet 

Investeringer i militære midler er en sentral del av en politikk 

som bygger på oppfatningen om at staters sikkerhet kan 

oppnås gjennom trusler om bruk av vold. Ved å ruste opp til 

krig ser stater seg i stand til å avskrekke fra ytre trusler, motstå 

fiendtlige angrep och beskytte statens territorium mot 

inntrengsler. Dette er det sikkerhetssynet som i akademiske 

sammanhenger kalles den realistiske skolen. 

De senere årene har dette tradisjonelle synet på sikkerhet 

blitt stadig mer kritisert. Feministiske analyser har 

vist at staters sikkerhet, det man skal beskytte gjennom 

bruk av militære virkemidler, ikke er det samme som individers 

sikkerhet. Selv om stater går til krig for å beskytte de 

mest sårbare i et samfunn er det ofte sivile som blir ofre for 

krigens ødelggelser. Likevel motiveres bruken av militære 

virkemidler i krig og konflikter med argumenter som bygger 

på forestillinger om beskyttelse. Våpen anses som midler til å 

avskrekke fra angrep og krig, og ses derfor på som løsningen 

av konflikter. Men det er et paradoks i dette resonnementet; 

for krig fører til økt usikkerhet for sivile, og er derfor ikke synonymt 

med beskyttelse. 

Dersom man virkelig vil snakke om beskyttelse er det 

nødvendig å oppgi det statssentrerte synet på sikkerhet og 

i steden løfte frem individets sikkerhet. Dette er imidlertid 

noe som ofte blir glemt innen internasjonal sikkerhetspolitikk. 

Årsaken til dette er en sterk kobling til et kjønnsperspektiv 

som bygger på forestillinger om det private og offentlige. 

Teksten er oversatt til norsk og er et utdrag fra rapporten 

Utmana militarismen, utgitt av IKFF Sverige i 2010. 

Rapporten kan lastes ned fra deres hjemmeside, www.ikff.se. 

dødelige våpen til produksjonsredskap 

som tjener livet er simpelthen for 

vakker til at den kan vrakes. 

KILDER: 

Tu Fu. Gjendiktning, Georg Johannesen, 

Oslo 1994, Pax Forlag 

Fredsskatt 2010. Saken, historien og bevegelsen. 

Utredning for fredsskattalliansen 

Norge, Alexander Harang, 2010 

de.wikipedia.org/wiki/Schwerter_zu_ 

Pflugscharen 

www.uidir.ch/pdf/articles/pdf-art1953.pdf 

www.wikipedia.org/wiki/plowshares_ 

Movement 

en.wikipedia.org/wiki/Swords_to_ 

ploughshares 

www.ploughshares.ca 

www.un.millenniumgoals/ 

www.unidir.org/html/en/disarmament_ 

forum.php 

lwfyouth.org/2010/07/01/arms-down-disarmament-for-development/www.ipb.org/i/disarmament-anddevelopment/III-A-02-DADP-dfd-program-2005-2010.htm

RANDI RØNNING BALSVIK 

Professor i historie ved UiT 

Krigen mot kvinner 

skammen og tausheten 

Voldtekt av kvinner har vært en del av krigene i verden. Utover 1990-tallet overgikk 

voldtektene, både i antall og metoder, all tidligere bestialitet. For å kunne 

underminere militarismens onde sirkler og hindre de råe og uønskede angrepene 

på kvinnekroppen, må kvinner kjempe seg til økt makt og status. 

Et av tusenårsmålene til FN var å redusere 

mødredødeligheten. Mens 

én kvinne av 25.000 dør p.g.a. komplikasjoner 

i forbindelse med svangerskap 

og fødsler i den rike verden, dør 

så mange som én av syv i de fattigste 

landene i Afrika. Å komme kvinner 

til unnsetning med fødselshjelp av 

jordmødre og leger, er dét av tusenårsmålene 

som er kommet kortest. 

Dessuten, for hver kvinne som dør, er 

det så mange som 20 som får store 

komplikasjoner. De kan være omspunnet 

med så mye skam at de har blitt 

tiet i hjel. Kvinner som har fått livmoren 

opprevet og veggen til blære og 

tarm ødelagt, kan ikke kontrollere urin 

og avføring. Stinkende trekker de seg 

unna eller blir utstøtt. 

I Etiopia bidro skikken med 

kidnapping av jenter og bortgifte av 

jenter som ennå ikke var kroppslig 

ferdigutviklet til skader på de indre 

organene i forbindelse med fødsler. En 

kvinnelig gynekolog, Catherine Hamlin, 

så dette og begynte med operasjoner 

på 1960-tallet for å tilbakeføre 

uføre kvinner til en slags normalitet. En 

strøm av kvinner søkte hjelp. Hamlin 

utviklet en spesialklinikk, Addis Abeba 

Fistula Hospital, som åpnet i 1974, den 

første i sitt slag i verden. Her arbeider 

hun selv fremdeles aktivt i en alder 

av godt over 80 år. Mer enn 30.000 

kvinner har fått hjelp, og 

mange, også fra andre 

land, har fått utdanning 

på fistulahospitalet og 

den tilhørende jordmorskolen. 

De siste årene har 

tre-fire flere slike klinikker 

med spesialutdannede 

etiopiske leger blitt åpnet i 

det store landets periferier 

for å komme med hjelp til 

enda flere. Brev fra en av 

mine tidligere elever forteller, 

til min store glede, 

at hans legesønn er en 

av dem som nå opererer 

slike skadde kvinner i 

Yirgalem (der norske misjonsleger 

drev et hospital 

fra 1950-tallet). Den prisbelønte 

Catherine Hamlin, 

opprinnelig fra en velstående 

familie i Australia, 

er en av de mange heltene 

i humanitetens tjeneste. 

En annen prisbelønt 

helt er den kongolesiske 

legen Denis Mukwege, 

omtalt som engelen fra Bu- 

kavu. Hans hospital i denne byen i 

Øst Kongo er også viet til operasjoner 

av de nedbrutte og sønderrevne 

fistulakvinnene. Mukwege har skapt 

oppmerksomhet omkring virkningen 

Foto: www.peacewomen.org 

av krigene i det østlige Kongo; ikke 

«bare» ca. fem mil-lioner drepte og 

tusener av fordrevne, men også at det 

enorme omfanget av særlige brutale 

voldtekter og ubegripelige angrep 


på kvinner med spiddende og 

harde gjenstander mot livmoren, har 

vært en del av selve krigføringen. 

Voldtekt av kvinner har i større og 

mindre grad vært en del av krigene i 

verden, ikke minst i Kongo, men det 

Mukwege så utover 1990-tallet mente 

han overgikk, både i antall og voldtektsmetoder, 

all tidligere bestialitet. 

Hvorfor all denne ondskapen finner 

sted, kan ikke forklares rasjonelt, men 

en kan peke på noen sammenhenger. 

Overgriperne fra folkemordet i Rwanda 

i 1994 flyktet over til Kongo. De er 

en del av de mange fraksjonene av 

krigsgrupperinger som har herjet og 

voldtatt. Kongo har eksepsjonelt rike 

forekomster av etterspurte mineraler, 

f.eks. så finnes de største forekomstene 

av Afrikas koltan her, uvurderlig 

for våre pc-er og mobiltelefoner. Hva 

betyr det at fattige og forsømte gutter 

uten utdanning får herje rundt med de 

mest sofistikerte håndvåpen fra den 

vestlige rike verdens våpensmier? 

Afrikas tunge vei mot utvikling 

handler ikke i liten grad om at ressurser 

har blitt prioritert til militære formål. 

Lån til våpenkjøp fra den vestlige verden 

har vært en stor del av den krevvende 

gjelda som har tillatt Verdens 


banken å diktere politikken i de fleste 

landene i Afrika. De dystre konsekvensene 

for offentlig sysselsetting og utdannings- 

og helsevesen har ført til at 

enda mer av budsjettene ble prioritert 

til innkjøp av våpen for å undertrykke 

folks tilbøyelighet til opprør. Afrika 

bruker i følge mangelfulle offisielle 

tall ca. 30 milliarder dollar hvert år på 

militærvesenet og utgiftene har vært 

økende. 

Spørsmål om det ikke burde 

brukes adskillig av disse ressursene 

til annen form for sikkerhet og velferd 

for befolkningen, synes dømt til å 

bli stemplet som naivisme. Hjelp til 

sønderrevne kvinner er det oftest frivillige 

bidragsytere i den vestlige verden 

som står for. Både i Addis Abeba 

og Bukavu er det opprettet «Glede 

landsbyer» som i et halvt år etter operasjonene 

gir trygghet og ballast til de 

traumatiserte kvinnene til å komme videre 

med sine liv. De begynner å se at 

noe er forferdelig galt når det gjelder 

maktbalansen mellom menn og kvinner. 

For å kunne underminere militarismens 

onde sirkler og hindre de råe 

og uønskede angrepene på kvinnekroppen, 

må kvinner kjempe seg til økt 

makt og status. 

PEACEWOMEN 

IKFF/WILPFs prosjekt PeaceWomen 

fremmer kvinners rolle i å forebygge 

konflikter og kvinners like 

og fulle deltakelse i alle forsøk på 

å skape og opprettholde internasjonal 

fred og sikkerhet 

PeaceWomen arbeider med å overvåke 

debatten om og implementeringen 

av FNs sikkerhetsråds resolusjon 

1325 om kvinner, fred og 

sikkerhet. Prosjektet har som målsetning 

å integrere et kjønnsperspektiv 

i freds- og sikkerhetsarbeidet 

i FN, og å bidra til å tilrettelgge 

kommunikasjonen med andre kvinneorganisasjoner 

og ulike deler av 

sivilsamfunnet som bedriver lobbyvirksomhet 

omkring kvinner, fred 

og sikkerhet. 

På www.peacewomen.org kan du 

finne PeaceWomens publikasjoner 

og nyheter om resolusjon 1325 og 

kvinner, fred og sikkerhet. Du kan 

også melde deg på PeaceWomens 

e-nyhetsbrev som kommer ut en 

gang i måneden. PeaceWomen er 

også på Facebook og Twitter. 

Foto: www.peacewomen.org/Scape TV

TRUDE MALTHE THOMASSEN 

Daglig leder, Vannbevegelsen 

Kommunalt vann? 

Kombinasjonen av kommunalt eierskap, konkurranseutsetting og EØS-avtalen er en 

garanti for kommersialisering av drikkevann og avløpshåndtering. Vi ønsker i stedet 

å lovfeste ikke-kommersielt abonnenteid vann og avløp uten konkurranseutsetting. 

Fire partier og 49 ideelle organisasjoner 

står bak en høringsuttalelse til 

Forslag til lov om kommunale vass- 

og avløpsanlegg. Uttalelsen går imot 

kommunalt eierskap. Det kan synes 

oppsiktsvekkende, men faktum er imidlertid 

at kombinasjonen av kommunalt 

eierskap, konkurranseutsetting og 

EØS-avtalen er en garanti for kommersialisering 

av drikkevann og avløpshåndtering. 

Vi som har undertegnet 

høringsuttalelsen ønsker i stedet å 

lovfeste ikke-kommersielt abonnenteid 

vann og avløp uten konkurranseutsetting. 

Vi motsetter oss ikke at vann og 

avløp driftes i kommunal regi, men det 

må være innenfor teknisk etat, ikke av 

et kommunalt foretak, interkommunalt 

selskap eller aksjeselskap, slik tilfellet 

ofte er i dag. 

Abonnenteie er nødvendig for 

å skape en felleskapssektor som kan 

stå imot EUs press for kommersialisering 

av offentlige tjenester. Vi anser det 

også for mer framtidsrettet med mer 

direkte demokratisk styring. Det kan 

være viktig for å hindre at politikere 

lar vannet gå med strømmen. Det var 

politikere som sto for kommersialisering 

av strømforsyningen. Det er også 

de som har omorganisert vann- og 

avløpsverk til egne foretak – uten at 

befolkningen ble forespurt. 

Vannet går med strømmen 

EØS-avtalens betydning for vann og 

avløp forsterkes av EUs tjenestedirektiv. 

Når driften kan konkurranseutsettes, 

slik regjeringen foreslår, vil 

vann og avløp bli omfattet av Tjenestedirektivet. 

Konkurranseutsetting innebærer 

pr. definisjon at det er mulig 

å tjene penger. Ergo vil vann og avløp 

være økonomiske tjenester. Tjenestedirektivet 

angriper «kun» offentlig 

sektor. Hvis vann og avløp derimot 

ikke eies av kommunene, vil tjenestene 

heller ikke bli tvunget til kommersialisering. 

For å unngå EUs angrep på offentlig 

sektor, mener vi det er nødvendig 

å skape en ny offentlighet, som 

ikke faller inn under EUs definisjon av 

hva som er offentlig, men som like fullt 

tilhører fellesskapet. Det er der samvirker 

og kooperativer kommer inn. 

De tilhører fellesskapet, men defineres 

ikke som «offentlige». Vårt forslag til 

lov forbyr all form for fortjeneste på 

vannforsyning og avløpshåndtering. 

Lovforslaget til regjeringen gjør ikke 

FAKTA 

EUs tjenestedirektiv 

Tjenestedirektivet er et EU-direktiv som 

skal sikre et felles marked for tjenester 

innenfor Den europeiske union, lignende 

det felles markedet som finnes for 

handel med varer. Formålet er å øke handelen 

med tjenester på tvers av landegrensene. 

Direktivet legger opp til mest 

mulig fri flyt av tjenester og begrenser 

de nasjonale kontrollmulighetene. En 

tjeneste er ifølge EU all økonomisk virksomhet 

som ikke er omsettelige varer. 

Ettersom Norge er medlem av EØS vil 

direktivet automatisk gjelde i Norge, dersom 

ikke Norge reserverer seg. 

GATS-avtalen 

Generalavtalen for handel med tjenester 

(GATS) er en avtale under Verdens 

handelsorganisasjon (WTO) som trådte 

i kraft 1. januar 1995. Avtalen omfatter 

alle tjenestesektorer og alle måter å tilby 

tjenester på, og den har konsekvenser for 

det. Det er dessverre svært nærliggende 

for kommunene å ønske seg 

inntekter fra vann og avløp. Et utvalg 

i Kommunenes Sentralforbund (KS) 

fremsatte et slikt forslag allerede i 

2005. 

Svensk lov et forbilde 

Det transnasjonale selskapet Veolia 

har sikret seg direktøren i KS Bedrift 

som ny kommunikasjonsdirektør, og 

har for lengst kontaktet både teknisk 

etat, rådmann og ordfører i samtlige 

norske kommuner. Med lov om offentlig 

eie og konkurranseutsetting vil Veolia 

raskt kunne oppnå samme fordeler 

som de fikk i Sverige, da Sverige 

vedtok en slik lov. KS og Norsk Vann 

lobbet i flere år Kommunal- og 

offentlige myndigheter på nasjonalt, regionalt 

og lokalt nivå. Avtalen innebærer 

at land forplikter seg til å liberalisere stadig 

flere tjenestesektorer, gjennom stadig 

nye forhandlingsrunder. Det er ikke 

mulig å stoppe opp annet enn i en kort 

periode, og det er ikke mulig å snu. Det et 

land en gang forplikter seg til, er i praksis 

en uopprettelig forpliktelse, og kan svært 

vanskelig gjøres om. 

Veolia 

Veolia er et franskbasert transnasjonalt 

selskap med virksomhet innen vann, 

energi, avfall og kollektivtransport. På 

verdensbasis har selskapet ca. 300.000 

ansatte i 74 land med en omsetning på 

rundt 270 milliarder kroner. Selskapet er 

verdens største innen vanntjenester med 

vannvirksomheter i 66 land. I Norge har 

selskapet de siste årene kjøpt opp norske 

firmaer innenfor kollektivtransport og 

renovasjon. 


egionaldepartementet og Miljøverndepartementet 

med svensk lov som 

forbilde. 

Vi slutter oss til det vi oppfatter 

som intensjonen bak det opprinnelige 

forslaget, hvilket er å sikre vann som 

fellesgode. Men skal intensjonen oppfylles, 

kreves det en annen organisering 

enn kommunalt eie med mulighet 

for konkurranseutsetting. Lovforslaget 

mangler også en klausul mot kommersialisering. 

1 

Direkte demokratisk deltakelse 

Vi bestrider at det finnes kommunale 

vann- og avløpsanlegg i den forstand 

at de eies av kommunene. De såkalt 

«kommunale anleggene» er 

eiet av abonnentene, men 

driftes av kommunen. En 

utbredt misforståelse blant 

politikere, har imidlertid 

gjort det mulig å omorganisere 

en del «kommunale» 

vann- og avløpsvirksomheter 

i egne foretak, der 

kommuner står som eiere. 

Dette er et alvorlig juridisk 

feilgrep. Norske vann- og 

avløpsverk er private og 

ikke-kommersielle. Samtidig 

er de fellesgoder, siden 

eierskapet følger boligen 

og andelen i anleggene ikke 

kan omsettes. Abonnentene 

er medeiere i det anlegget 

de til enhver tid er tilkoblet. 

Systemet sørger for at vannforsyningen 

er et fellesgode, 

til tross for at det offentlige 

aldri har vært forpliktet til 

å levere vann. Å overføre 

eierskapet til kommunene, 

slik lovforslaget lyder, anser 

vi for et overgrep mot den 

sosiale struktur vann- og avløpssektoren 

har hatt inntil våre dager. 

Tidligere generasjoner har ytt 

store bidrag til vann og avløp, uten 

tanke på profitt. Og investeringene 

har vært i et 100-årsperspektiv. Å frata 

abonnentene eierskapet til vann- og 

avløpsanleggene vil være ensbetydende 

med tyveri. Det vil ikke minst få 

konsekvenser for fremtidige generasjoner. 

De vannforsyningsanlegg som 

driftes av kommuner i dag er historisk 

sett etablert i ikke-offentlig regi av 

abonnentene. Kommunene har siden 

overtatt driften, og i mange tilfeller 

slått sammen flere mindre anlegg til ett 

større. Det endrer imidlertid ikke eiendomsforholdene. 

De fleste, om ikke 


de største vannforsyninger i Norge er 

også fremdeles driftet av abonnentene. 

I tillegg finnes hundre tusener 

individuelle løsninger. Det er m.a.o. 

historiske tradisjoner for direkte 

demokratisk deltakelse innen vann- og 

avløpshåndteringen. 

Det faktum at abonnentene 

eier vann- og avløpsanleggene kommer 

blant annet til uttrykk i vann- 

og avløpsbudsjettene, som holdes 

strengt adskilt fra kommunenes budsjetter. 

Vann og avløp finansieres 

av abonnentene gjennom egne avgifter. 

Abonnentene finansierer også 

den del av teknisk etat som drifter 

vann og avløp. 

Kommersialisering? 

Forslag til lov om offentlig eie av vann- 

og avløpsanlegg har ingen klausul 

mot kommersialisering. Tvert imot 

ble begrepet «selvkost» omdefinert i 

2003 og gir i dag rom for fortjeneste 

under beregning av kapitalkostnader. 

«Selvkost» er derfor ikke lenger et 

dekkende ord for «ikke-kommersiell». 

Lovfestet offentlig eie av vannforsyningen 

vil kunne føre til et kommersielt 

system, lignende det vi i dag 

har for strømforsyningen. Tidligere 

kommunal- og regionalminister Erna 

Solberg innførte også benchmarking 

(liksomkonkurranse/sammenligning 

av priser og «kvalitet») og bestilte en 

utredning om rammefinansiering for 

drift av vannforsyningen tilsvarende 

ordningen for strømnettet. 

Lovforslaget gir altså kommunene 

rett til å sette bort driften 

til private. I praksis vil dette være 

ensbetydende med transnasjonale 

selskaper. Enten kommunene selv tar 

inntekter fra vann og avløp eller ikke, 

vil konkurranseutsetting føre vann og 

avløp inn under Tjenestedirektivet. 

GATS-avtalen, en internasjonal avtale 

innen Verdens handelsorganisasjon 

(WTO), vil også ha betydning for en 

kommersialisert vannforsyning. 

Vann er ingen vare 

Lovforslaget omfatter hverken 

eierforholdet til vannkilder 

eller konsesjoner for 

vannuttak. Vannressursloven 

bør derfor endres, slik 

at grunneier ikke har eiendomsrett 

til vann, bare grunnen 

over eller under vannet. 

Norges vassdrags- og 

energidirektorat gir konsesjon 

for drikkevannsuttak 

til kraftverk. Men mindre 

kraftverk kan omsettes på 

verdensmarkedet uten hjemfallsheftelser. 

Retten til vannuttak 

vil følge salg av 

kraftverket. En lov om vann 

og avløp må forby salg av 

drikkevannsrettigheter. Det 

bør lovfestes at retten til 

uttak bare kan gis til abonnenteide 

vannverk. 

Vi er av den oppfatning 

at det er av vesentlig 

betydning at vann- og 

avløpsanlegg og rett til 

vann-uttak underlegges direkte 

demokratisk kontroll. 

Vann- og avløpsanlegg kan bare eies 

av abonnentene. Vann og avløp skal 

ikke kunne kommersialiseres; vann er 

ingen vare. Ingen skal heller kunne eie 

ferskvannsressurser. Rett til vannuttak/ 

konsesjon skal bare gis til abonnenteide 

vannverk. 

Fotnoter 

1. Med kommersialisering menes forhold 

der eierskap og drift er delt i 

separate virksomheter og utfører har 

mulighet for å beregne fortjeneste, 

enten det er offentlig eller privat 

selskap som står for driften.

GRETHE NIELSEN 

Leder, IKFF Hedmark/Oppland 

Vi må ikke glemme 

Den 6. august 1945 var en strålende sommermorgen i Hiroshima. Noen minutter 

over åtte fylte en stor ildkule himmelrommet over sentrum av byen… 

Hiroshima ble valgt ut som et passende mål. Byen hadde 

hittil ikke blitt utsatt for fiendtlige bombetokter og var derfor 

et perfekt prøvemål for de nye ødeleggende kreftene. 

En stor ildkule fylte himmelrommet over sentrum av byen. 

Ildkulen oppnådde 7000 grader Celsius og drepte øyeblikkelig 

70.000 av de 350.000 som man antok var til stede i 

byen. Til nå er over 260.000 mennesker døde på grunn av 

denne ene bomben. Få dager etter ble det også sluppet en 

bombe over Nagasaki. Verden visste nå hvilken ødeleggende 

makt som var i menneskenes hender. 

Det grusomme ved denne historien er at japanerne 

var blitt bombet gjennom mange dager og uker. De var 

sterkt presset. Japan brukte 80 prosent av sitt budsjett på 

krigen og 67 byer var blitt teppebombet i de siste faser 

av Stillehavskrigen. Bare i Tokyo døde over 100.000 på én 

natt. De hadde sendt beskjed om at de ville overgi seg, 

hvis dette ikke medførte at keiseren ble avsatt Dette ble 

imidlertid avslått av amerikanerne. USA bombet likevel, og 

fikk demonstrert sin makt. Den japanske keiser er fremdeles 

keiser, 66 år etter. 

I historiebøkene blir våre barn fremdeles fortalt at 

bomben avsluttet den 2. verdenskrig, og det blir hevdet 

til det kjedsommelige at disse våpnene hindrer den 3. verdenskrig 

og garanterer vår sikkerhet. Det er fullstendig feil. 

Produksjon og testing av atomvåpen representerer en brutal 

krig mot menneskeheten, miljøet og våre barns framtid. 

Det er relevant å sette menneskelig sikkerhet foran 

prinsippet om sikkerhet basert på kjernefysiske våpen. 

Menneskelig sikkerhet dreier seg først og fremst om sikker 

adgang til mat, husly, helse og andre primærbehov. Atomvåpen 

bidrar imidlertid til en vedvarende og økt trussel mot 

alt dette. Global sikkerhet må bygges på en internasjonal 

kultur for likeverd, rettferdighet, menneskeverd og fred. En 

slik kultur krever omfattende og effektive internasjonale 

avtaleverk. 

Atomvåpen bryter med allerede eksisterende internasjonal 

humanitær rett, bl.a. flere artikler i Genève-konvensjonens 

tilleggsprotokoll nr. I: 

- Det er forbudt med våpen som ikke skiller mellom sivile 

og stridende 

- Sivilbefolkningen skal ikke være gjenstand for angrep . 

- Det er forbudt å bruke våpen som forårsaker overflødig 

skade og unødvendig lidelse. 

- Det er forbudt å bruke våpen som har en urimelig negativ 

effekt på naturmiljøet. 

Det finnes i dag mer enn 20.000 atomstridsladninger 

Barn på årets Verdenskonferanse mot atomvåpen i Hiroshima. 

Foto: Grethe Nilsen. 

i verden, hvor hver enkelt er mange ganger sterkere enn 

de to bombene som ble sluppet over Japan. Dette er en 

enorm trussel mot menneskeheten. Dersom disse våpnene 

blir brukt, med vilje eller ved en feiltakelse, vil det kunne 

føre til utslettelse av alt liv på jorden. Og bare ved at atomvåpnene 

blir produsert, utprøvd og lagret frarøver de oss 

helse og forurenser miljøet. Den militære atomindustrien 

bruker milliarder av dollar til forskning på og produksjon 

av nye våpen som isteden kunne vært brukt til helse- og 

velferdsprogram. USA brukte ved et forsiktig anslag 58 milliarder 

USD bare i 2008 på atomvåpen. 

De unge i Norge har vist vilje til forandring. Det viser 

brevet som ble sendt til Utenriksdepartementet i april 

2010 fra et bredt spekter av norske organisasjoner. Her blir 

Regjeringen bedt om å følge opp Soria Moria 2 erklæringen 

og umiddelbart starte arbeidet med en egen konvensjon 

som forbyr atomvåpen dersom statspartene ikke lykkes 

med å komme til enighet om de nødvendige tiltakene for 

nedrustning. 

I Soria Moria 2, s. 11. står det at regjeringen vil «arbeide 

for en verden fri for kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen 

gjennom forpliktende avtaler som omfatter 

alle land. Vi vil mobilisere for å redusere atomvåpnenes 

rolle gjennom å arbeide for en vellykket tilsynskonferanse i 

2010. Dersom denne mislykkes vil vi vurdere en egen konvensjon 

mot atomvåpen». 

Tilsynskonferansen i 2010 ble av mange sett på som 

lite vellykket. Det er derfor et sterkt behov for å vurdere en 

egen konvensjon mot atomvåpen. Det gir imidlertid håp at 

det nå er startet en kampanje for at Norge skal gå foran for å 

få til en internasjonal konvensjon som forbyr atomvåpen på 

lik linje med forbudet mot personalminer og klasebomber. 


ANNE MARGRETE HALVORSEN 

Styremedlem, IKFF 

Arven fra Hiroshima 

Årets Verdenskonferanse mot atomvåpen var preget av Fukushima-ulykken og utfordret 

verdenssamfunnet til å fremskynde arbeidet med å finne alternative 

energikilder som erstatning for kjernekraft og vektlegge grønne verdier. 

På T-skjorten jeg bar i Hiroshima 6. 

august i år sto det «The global peace 

is delivered from Hiroshima.» Hva innebærer 

dette for meg, 66 år etter at 

USA slapp den første A-bomben «Little 

Boy» over Hiroshima og 70.000 

mennesker omkom umiddelbart? Den 

største trusselen mot fred i dag, mener 

jeg, finnes i samfunn hvor befolkningen 

er pasifisert og mangler tilgang 

til informasjon. Hiroshima var fram til 

1951 styrt av verdenskrigens seierherrer. 

I disse seks årene ble det lagt 

lokk på informasjon fra byen og konsekvensene 

av bombingen. Informasjonen 

nådde ikke ut til Japans innbyggere, 

eller verdenssamfunnet. At 

en ny bombe, «Fat Man», ble sluppet 

over Nagasaki tre dager etter uranbomben 

i Hiroshima for at man skulle 

utprøve en annen type bombe som 

var laget av plutonium, kom heller 

ikke ut. Dette eksperimentet kostet 

mer enn 39.000 sivile liv. 

I dag er konsekvensene og 

langtidsskadene av strålingen for de 

overlevende velkjent i Japan. Sykdomsbildet 

til Hibakusha (de overlevende) 

er i overensstemmelse med 

erfaringene fra Korea, Hanford og 

Nevada i USA, Tsjernobyl i Ukraina, 

Marshall Islands, Tahiti og andre områder 

som har vært utsatt for prøvesprengninger 

og atomulykker. Det 

gjorde inntrykk å møte Hibakushabestemoren 

som i frykt startet med 

å telle fingrene da hun møtte sitt nyfødte 

barnebarn. Disse erfaringene 

har ført til at overlevende fra jordskjelvet 

og tsunamien den 11. mars i 

år, hvor 20.000 mennesker omkom, 

krever at myndighetene og eierne av 


kjernekraftverket Fukushima Dalichi 

offentliggjør informasjon om omfanget 

av lekkasjen og spredning av 

radioaktive stoff. Jeg ser på denne 

atomulykken som «en tredje bombing 

av Japan». Dette har bidratt til å 

ta livet av myten om kjernekraft som 

«ren og sikker energi». Tyske myndigheters 

beslutning om å avvikle sine 

kjernekraftverk er et resultat av dette, 

og det må hilses med glede. 

Den årlige Verdenskonferansen 

mot atomvåpen er et sentralt bidrag 

til fredsarbeid i verden. Konferansen 

tar vare på kunnskap, 

legger press på myndigheter 

verden over og 

på det internasjonale 

samfunnet gjennom FN 

og gir ny næring til fredsorganisasjoner. 

Kravet 

om oppfølging av ikkespredningsarbeidet 

og 

etablering av en konvensjon 

mot kjernevåpen er 

nærmere en realisering i 

dag enn på lenge. I dag 

er det en økende oppmerksomhet 

og kritikk 

fra sivilsamfunnet mot 

utslipp og spredning av 

radioaktive stoffer. 

I år deltok 10.000 

fredsaktivister, 2000 unge 

og eldre fullførte 

dagsmarsjen den 6. august 

og 7800 deltok i 

kampanjen i Nagasaki 9. 

august. Japanerne viste 

vilje til handling og ga 

inspirasjon til de 88 

utenlandske delegatene 

fra 25 land. Det ble et generasjonsmøte 

som utfordret verdenssamfunnet 

til å fremskynde arbeidet med å 

finne alternative energikilder som erstatning 

for kjernekraft og vektlegge 

grønne verdier. I dag framstår Hiroshima 

som en grønn by, som har reist 

seg fra asken, og det er en by som 

verdsetter sine er faringer og sørger 

for at budskapet blir spredt som del av 

en verdensarv. IKFF-delegaten er blitt 

inspirert til å opprettholde sitt engasjement 

for avskaffelse av kjernevåpen 

og kjernekraftverk! 

Bilde over: Barn på Verdenskonferansen mot atomvåpen. 

Bilde til v s. 23: Atombombekuppelen i Hiroshima. 

Bilde øverst til h. s. 23: Anne Margrete Halvorsen (i midten) 

sammen med japanske fredsaktivister i Hiroshima. 

Bilde nederst til h. s. 23: Konferansedeltakere med bannere. 

Foto: Anne Margrete Halvorsen

Foto: Anne Margrete Halvorsen 

Atomkraft mer fryktet etter Fukushima 

INGEBORG BREINES 

Co-president, International Peace Bureau (IPB) 

Flere forskere som var til stede på årets 

Verdenskonferanse mot atomvåpen i 

Hiroshima og Nagasaki advarte sterkt 

mot atomkraft, og kritiserte atomindustrien 

for å villede folk med hensyn 

til industriens sikkerhet og renhet, så 

vel som de økonomiske aspektene 

ved atomkraft. Den italienske fysikeren 

Angelo Baracca fra universitetet i 

Firenze sa at atomkraft har ingenting 

å gjøre på jorden da ingen er i stand 

til å takle den på en sikker måte og 

det er umulig å kontrollere radioaktiv 

forurensing. De negative konsekvensene 

fra atomulykker er irreversible. 

Baracca og flere andre ser etter måter 

å stille atomindustrien ansvarlige for 

de menneskelige og økologiske konsekvensene. 

De senere årene har debatten 

om atomkraft stilnet. Årets konferanse 

reflekterte imidlertid at det nå er en 

raskt voksende motstand mot atomkraft, 

og det ble innstendig oppfordret 

til at vi i lys av den forferdelige ulykken 

i Fukushima motsetter oss atomlobbyens 

feilinformasjon. Fukushimaulykken 

har ført til en global endring i 

synet på atomkraft. 

Det er i dag rundt 400 atomkraft- 

verk i verden. Omtrent halvparten av 

disse er i Europa. Japan har 54 reaktorer 

spredt utover det jordskjelvutsatte 

og tett befolkede landet, og mange av 

disse ligger som Fukushimaanlegget 

på havnivå. Mange på konferansen insisterte 

på at det er behov for en drastisk 

endring i energipolitikken når det 

gjelder fornybare energikilder, samt 

redusert forbruk. Og hvor mye av verdens 

energiforbruk er militærvesenet 

ansvarlige for? For eksempel så får 

produksjonen av stål sterkt subsidiert 

strøm i mange land. Det er behov for 

mer forskning på dette området. 

Både Tokyo Electric Power Company 

(TEPCO) og den japanske regjeringen, 

så vel som forskere og leger, 

holdt tilbake informasjon om faren 

fra den radioaktive strålingen etter 

ulykken i Fukushima. I følge vitnesbyrd 

fra japanske deltakere, inkludert 

IPBs vise-president Terumi Tanaka, ga 

ikke media tilstrekkelig informasjon 

og råd til offentligheten etter ulykken. 

Anlegget er fortsatt ikke under kontroll, 

mange har blitt evakuert og familier 

har blitt oppløst fordi folk prøver å 

sende sine barn til tryggere områder. 

Det er økt bekymring for om maten og 

vannet er sikkert og om det lenger er 

mulig å drive jordbruk. 

Internasjonalt har Tyskland etter 

Fukushimaulykken besluttet å stenge 

sine atomkraftverk, og Italia og Sveits 

antyder lignende tiltak. Forhåpentligvis 

vil mange andre land følge denne 

trenden. 

Atomkraft er ikke så billig som 

energiens forkjempere hevder. Kostnadene 

ved avvikling er like høye 

som installasjonskostnadene. I følge 

bl.a. den indiske professoren og fredsaktivisten 

Geetha Thachil ville atomkraft 

vært dyrere enn andre energiformer 

uten de høye subsidiene som 

industrien mottar. I tillegg kommer de 

enorme sosiale kostnadene. 

Tim Wright fra ICAN Australia 

understreket at en global utfasing av 

atomkraft vil tilrettelegge for nedrustning 

av atomvåpen. Det er en åpenbar 

forbindelse mellom atomkraft og 

atomvåpen. F.eks. blir plutonium til 

atombomber utvunnet fra «oppbrukte» 

brenselsstaver fra atomgjenvinningsanlegg 

som Sellafield og LaHague. 

Teksten er oversatt til norsk og er et utdrag 

fra Breines’ rapport fra Verdenskonferansen. 

Foto: Anne Margrete Halvorsen 

Foto: Grethe Nielsen 


«Dere reiste ned med de samme verdiene 

og grunnholdningene i bagasjen 

som ungdommene på Utøya. Hva et 

engasjement kan koste, har blitt klart 

nå», sa Grete Faremo til de hjemvendte 

Libya-styrkene ifølge Dagsavisens 

gjengivelse (4/8). Det opplyses samtidig 

at norske F-16-fly før hjemkomsten 

hadde fløyet totalt 564 tokt, og til 

sammen sluppet 542 bomber, samt at 

operasjonen i hovedsak rettet seg mot 

mål i områder i og rundt byene Tripoli, 

Brega, Waddan og Zintan. 

I og rundt Tripoli ... Vi har sett 

hva en bombe utløst ved regjeringskomplekset 

i Oslo har påført oss av 

skrekk, og hva drapet på våre idealistiske 

ungdommer på Utøya har voldt 


Debatt. 

Skjender Utøyas verdier 

Forsvarsminister Faremos sammenlikning 

mellom jagerflypiloter og ofrene 

på Utøya gir en bitter bismak 

i en tid hvor politikere synes å enes 

om å ikke skulle slå politisk mynt på 

de grufulle hendelsene vi var vitne 

til 22. juli. Jeg ble mildt sagt overrasket 

over forsvarsminister Grete Faremos 

uttalelser i Dagsavisen, 04.08, i 

forbindelse med hilsningstalen hun 

holdt for hjemvendte soldater fra Libya: 

«Dere reiste ned med de samme 

verdiene og grunnholdningen i bagasjen 

som ungdommen på Utøya.» 

For det første mener jeg at man 

skal være ekstremt forsiktig med å 

tolke avdøde ungdommer til inntekt 

for noen som helst politisk agenda, 

spesielt hvis det er et forsøk på å øke 

legitimiteten av tvilsomme politiske 

beslutninger. For det andre er denne 

sammenlikningen ekstra makaber 

oss av smerte. Er det helt urimelig å 

tilskrive slik skrekk og smerte til de 

menneskene som bor i Tripoli, Brega, 

Waddan, Zintan - og andre ukjente 

mål? Kan det tenkes at mennesker 

som ikke er drillet til å adlyde ordre til 

å drepe, og å «slippe bomber» - uansett 

om en og annen sivil person tilfeldigvis 

drepes sammen med de militære 

- ville kunne vært i stand til å 

påføre andre folk de lidelser som vi 

finner uhyrlige? 

Soldater i uniform er fratatt alt 

ansvar for de skader de påfører andre 

mennesker - når dette skjer i henhold 

til ordre. Å nekte er mytteri, og straffes. 

Slik sett er soldater berøvet retten til å 

reagere som mennesker: Når de fak- 

Spekulativt og respektløst, 

Faremo 

med tanke på at vi her har å gjøre med 

en gruppe uskyldige, forsvarsløse ungdommer 

som ble utsatt for ekstrem 

vold. Å sammenlikne voldsofre med 

en militær gruppe som dro ned til 

Libya med bomber i bagasjen og som 

utøver vold mot andre, er noe Faremo 

burde holdt seg for god for. 

Disse ungdommene har allerede 

vært i krigen, det fins ingen grunn 

til å involvere dem i flere. I tiden som 

kommer bør fokuset rettes mot ofrene, 

deres pårørende og andre direkte 

berørte. Vi skal hedre dem for det 

de var og det hver enkelt av dem sto 

for, ikke benytte situasjonen til å male 

dem inn i politiske bilder de kanskje 

ikke selv ville vært bekjent av! 

Hedda Langemyr, 

Styremedlem i Norges fredslag 

Trykket i Dagsavisen 5. august 

tisk er instrumenter som er stilt til disposisjon 

for regjeringen ved krigsminister 

Grete Faremo. Det er altså en 

forulempning av Libya-styrkene å tilskrive 

dem de samme verdiene som 

ungdommene på Utøya - når de først 

er blitt ikledd uniform. Det eneste de 

kan roses for er å ha fullført de skjendige 

oppdrag de var blitt pålagt. Det 

er all grunn til å tro at ungdommer 

som drar til Utøya, gjør det for å utvikle 

sine evner til å bli bedre mennesker, 

og samfunnet til gagn. 

Hans Beukes, 

støttemedlem i IKFF 

Trykket i Dagsavisen 5. august 

VANDANA SHIVA UTNEVNT 

TIL ÆRESDOKTOR 

IKFF vil gratulere den indiske forskeren, 

miljøaktivisten og økofeministen 

Vandana Shiva med at hun 

ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet 

i Oslo fredag 1. september. 

I forbindelse med tildelingen av 

æresdoktortittelen holdt Shiva en 

forelesning på Blindern hvor hun 

snakket om hvordan det industrielle 

storskalajordbruket basert 

på monokultur, kjemikalier, GMO 

og patent på liv har ført til sult 

og underernæring i India og til at 

250.000 indiske småbønder de siste 

15 årene har begått selvmord. Som 

løsning på sult- og jordbrukskrisen 

framholdt hun økologisk småskalajordbruk 

basert på biologsik mangfold 

og tradisjonell kunnskap. 

Vandana Shiva skal skrive i fred og 

frihet nr. 4/2011.

Barn i Tsjernobyl og barn i Fukushima 

I boka Chernobyl – Consequences of 

the Catastrophe for People and the Environment 

av Alexey Yablokov og Vasili 

Nesterenko, utgitt av The New York 

Academy of Sciences i 2009, finner 

man oppdatert kunnskap om Tsjernobylkatastrofen. 

Allerede i forordet 

rettes fokus mot barnas situasjon etter 

ulykken: 

«Gjennom flere år har det blitt registrert 

en økning i somatiske sykdommer i befolkningen, 

og særlig hos barna, i de radioaktive 

sonene. Prosenten av de virkelig 

friske barna har fortsatt å synke. For 

eksempel var opptil 90 prosent av barna 

erklært som friske i Kiev i Ukraina før 

Tsjernobylulykken. Nå er det 20 prosent. 

I flere av de radioaktive sonene, bl.a. de 

som grenser mot Polen, finnes det ikke 

lenger friske barn, og sykeligheten har 

hovedsakelig økt for alle aldersgrupper.» 

(prof. D. M. Grodzinsky fra Ukraina) 

Når man så vet at forholdene i Hviterussland 

er like ille eller verre. skjønner 

man hvorfor 7 prosent av be folkningen 

i Hviterussland har reist ut av 

IKFFS LANDSSTYRE 2011 - 2012 

Leder: 

Dagmar Karin Sørbøe 

Oslo/Akershus 

Nestleder: 

K. Margrethe Tingstad 

Hedmark/Oppland 

Styremedlemmer: 

Eli Hammer Eide 


Eli Raa Nilsen 

Bergen/Hordaland 

Ingegerd Lorange 

Oslo/Akershus 

Eva Fidjestøl 

Oslo/Akershus 

Anne M. Halvorsen 

Oslo/Akershus 

av landet. De som reiser er godt utdannede 

folk i ung alder. Det gjør ikke 

saken bedre at landet er et diktatur. 

Barna lider på grunn av Tsjernobyl. 

Og nå ser det ut til at Japan ofrer 

en generasjon barn i Fukushima fylke 

på kjernekraftens alter. Bakgrunnen er 

høye målinger av radioaktivitet utenfor 

evakueringssonen på 20 km. Dette 

fikk regjeringen i Japan i siste uke 

av april til å vedta en ny lov for hvor 

mye stråling man kan tillate for barn. 

Den tidligere grensen lå på 1 mSv pr. 

år. I den nye loven tillater de opptil 

20 ganger så mye, altså 20 mSv pr år. 

Det er det samme som grensen for 

arbeidere i kjernekraftverk. Men barn 

er mer utsatt for skadevirkninger av 

stråling enn voksne menn. Risikoen 

for at strålingen skal føre til kreft er 3-4 

ganger større for små barn enn for for 

voksne, og jenter er dobbelt så ømfintlige 

som gutter. 

I tillegg til denne 20-doblede 

grensen kommer stråling fra radioaktive 

isotoper som kommer inn i 

Varamedlemmer: 

Marthe Helgesen 

Oslo/Akershus 

Hermien Prestbakmo 

Troms 

Karin Aanes 

Oslo/Akershus 

Jorunn Karin Berg 

Rogaland 

Åse Møller Hansen 


Camilla Hansen 

Oslo/Akershus 

WILPF 

Internasjonale styremedlemmer: 

Mari Holmboe Ruge 

Dagmar Karin Sørbøe (1. vara) 

Edel Havin Beukes (2. vara) 

kroppen ved at barna puster i seg radioaktiv 

luft og spiser forurenset mat. 

Den japanske regjeringens lov omhandler 

kun ytre stråling, oftest basert 

på måling av isotopen Cs-137. I forurensede 

områder kan man være mer 

utsatt for indre stråling, som er mye 

vanskeligere å måle. Og igjen er barn 

mye mer utsatt enn voksne. 

Vi som husker den norske 

regjerings endring av tillatt radioaktivitet 

i reinsdyr etter Tsjernobyl vet at i 

1987 økte den tillatte aktivitet fra 3000 

Bq/kg til 6000. Men endringen følges 

ikke opp med undersøkelser av sykdom 

hos samene som spiser mye mer 

reinsdyrkjøtt enn resten av den norske 

befolkningen. 

Den japanske regjeringens avgjørelse 

er et knefall for atomkraftindustrien. 

Den er et tegn på at man 

ofrer det mest verdifulle en nasjon har 

– sine barn, sin framtid. 

Sekretariat: 

Mari H. Ruge 


Sidsel Andersen 

Revisor: 

Gry Hovland 

Valgkomité: 

Gro Eriksen 

Karin Aanes 

Edel Havin Beukes 

Gunnar A. Steen 

2337 Tangen 


Bokomtale. 

Blir Kassandra endelig hørt? 

Ny bok fra IKFF om atomkraft og atomvåpen 


MARI HOLMBOE RUGE 

Internasjonalt styremedlem i WILPF 

De seks IKFF-medlemmene som har skrevet denne boka 

har alle hver for seg og i samarbeid gjort en stor innsats 

gjennom mange år for å spre kunnskap om og påvirke den 

politiske prosessen rundt atomkraft og atomvåpen. De har 

støttet hverandre i offentlige debatter, holdt seg faglig oppdatert 

og skaffet fram ny kunnskap, ofte fra kilder som 

den «kompakte majoritet» ikke interesserte seg for. Sammen 

representerer de et bredt tilfang av solid faglig kompetanse, 

i tillegg til lang fartstid som politiske aktivister og 

folkeopplysere. To av dem er gått bort underveis, de andre 

fortsetter langt inn i pensjonsalderen. I denne boken deler 

de sine kunnskaper og erfaringer med oss andre. Tanken 

om å samle dette stoffet i en bok er flere år gammel, men 

først i løpet av det siste året har det vært mulig å fullføre 

prosjektet. 

11. mars 2011 veltet katastrofene inn over Japan: 

Jordskjelvet, tsunamien og ødeleggelsen av atomkraftverket 

Fukushima. Det som ikke skulle kunne skje var plutselig 

en forferdelig virkelighet. Vi bestemte oss for ikke å endre 

det ferdige manuset på bakgrunn av katastrofen. Men behovet 

for bedre kunnskap om alle sider av atomkraft og 

atombomber ble enda mer påtrengende enn før. Fukushima 

satte plutselig innholdet i et nytt og grelt lys. 

Jeg tenkte på Kassandra - hun som spår verdens undergang, 

uten at folk hører på henne og tar sine forholdsregler. 

Men Troja falt, som Kassandra hadde spådd, og 

Fukushima eksploderte 25 år etter Tsjernobyl og den leksen 

det burde lært verden. 

I 1950-årene begynte arbeidet med å snu skepsis 

og frykt etter Hiroshima og Nagasaki til å få folk til å se på 

atomkraft som en positiv faktor i samfunnsutviklingen etter 

krigen. WILPF advarte, og krevde allerede i 1949 internasjonale 

avtaler for kontroll med atomkraften. 

Men den kalde krigen avløste snart samarbeidsklimaet 

etter verdenskrigen. NATO ville utplassere atomvåpen 

i medlemslandene. Statsminister Gerhardsen sa 

nei på Norges vegne i 1957. Både USA og Sovjet foretok 

prøvesprenginger av atombomber. Økt radioaktivitet 

etter prøvene ble målt i Norge i 1956. Bekymrede 

kvinner startet de første protestene. 

I 1960- og 70-årene økte motstanden og protestene 

mot atomvåpen og radioaktive utslipp. Legen Anne 

Grieg, sosialpsykologen Berit Ås og strålingsbiologen Edel 

Havin Beukes brukte sine faglige kunnskaper til informasjon 

og politisk påvirkning. De store protestmarsjene 

begynte. Mange av oss gikk med ungene i barnevogn i 

«stjernemarsjen» i Oslo i 1961 sammen med 20.000 andre. 

I 1978 kom forslaget fra Granli-utvalget at atomkraftverk 

kunne bygges i Norge. Tove Billington Bye var medlem av 

utvalget, og leverte en modig dissens. Hun kaller seg «husmor» 

i rapporten. Uten universitetseksamener, men med 

sunt kvinnevett hadde hun skaffet seg solide kunnskaper 

på annen måte. Og - ikke minst - hun hadde mot til å stille 

ubehagelige spørsmål til den etablerte fagekspertisen. 

1980-årene fikk Tsjernobylulykken som et uhyggelig 

«høydepunkt» i 1986. Kjemikeren Åse Berg slo seg ikke til 

ro med at nedfallet ikke hadde konsekvenser for hennes 

sauedrift i Røros-området. Sammen med andre startet hun 

et privat laboratorium for måling av radioaktivt nedfall. Det 

ble starten på et aktivt engasjement for informasjon om 

radioaktivitet. Fysikeren Eva Fidjestøl har besøkt Tsjernobyl 

og Hviterussland mange ganger. Som aktivist har hun arbeidet 

for å redusere helseskadene hos lokalbefolkningen 

i Hviterussland. Hun har også skrevet utallige avisinnlegg 

om de tekniske forholdene både ved denne ulykken og om 

Sellafield. 

Fukushima ble en dyster 25-årsmarkering av Tsjernobyl. 

Et halvt år senere er de radioaktive utslippene fremdeles 

ikke stanset og problemene med lagring av forurenset 

sjøvann bare øker. Men vi ser også andre ringvirkninger: 

Tyskland vil fase ut sine atomkraftverk i løpet av få år, og i 

Italia har en folkeavstemning gått helt mot bygging av ny 

kjernekraft. Blir Kassandra endelig hørt? 

Boka blir utgitt av IKFF i løpet av høsten 2011. Vil du kjøpe 

den når den kommer, send en mail til ikff@ikff.no

IKFF 

Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Besøksadresse: 

Storgata 11, 5. etg. 

0155 Oslo 

Telefon: 93089644 

Fax: 23010301 

Epost: 

ikff@ikff.no 

Hjemmeside: 

www.ikff.no 

Kontortid: man-tor 

kl. 10 - 15. 

Kontoransvarlige: 

Mari Holmboe Ruge 

Sidsel Andersen 


Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner 


Grethe Nielsen 

Nordahlveien 86 

2312 Ottestad 

Tlf: 62576227 

E-post: 

grethe.nielsen@tele2.no 


Susanne Urban 

Torgallmenningen 7 

5014 Bergen 

55690252 

E-post: 

susanne@urbanrabbe.no 

Sandnes 

Gro Eriksen 

Drengeveien 1 

4300 Sandnes 

Tlf: 51662370 

E-post: 

eingro@lyse.net 

Stavanger 

Hanne Kjersti Knutsen 

Blåfjellveien 1 

4019 Stavanger 

Tlf: 51543202 

E-post: 

hannekk@invivo.no 

Sør-Trøndelag 

Åse Berg 

7372 Glåmos 

Tlf: 72414631 

E-post: 

aase.berg@miljolab.no 

Troms 

Hermien Stoop Prestbakmo 

Trollbakken 2 

9321 Moen 

Tlf: 77831324 

Vestfold 

Bjørg Berg 

Mårvn 7 

3124 Tønsberg 

33326435 

E-post: 

biefred@c2i.net 

Kontonr: 0531.50.27057 

Landsleder: 

Dagmar K. Sørbøe 

E-post: 

d-soerb@online.no 

WILPF 

I rue de Varembe Cp 28 

CH 1211 Geneve 20 

Sveits 

Tlf: 004122.919.7080 

E-post: 

inforequest@wilpf.ch 

Hjemmeside: 

www.wilpfinternational.org 

Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 

Kontingent A (inkl. fred og frihet) kr. 500 

Kontingent B (inkl. fred og frihet) kr. 300 

Kontingent C (inkl. fred og frihet) kr. 200 

Abonnement på fred og frihet kr. 250 

Navn: 

Adresse: 


Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo

Til ungdommen 

Kringsatt av fiender, 

gå inn i din tid! 

Under en blodig storm - 

vi deg til strid! 

Kanskje du spør i angst, 

udekket, åpen: 

hva skal jeg kjempe med 

hva er mitt våpen? 

Her er ditt vern mot vold, 

her er ditt sverd: 

troen på livet vårt, 

menneskets verd. 

For all vår fremtids skyld, 

søk det og dyrk det, 

dø om du må - men: 

øk det og styrk det! 

Stilt går granatenes 

glidende bånd 

Stans deres drift mot død 

stans dem med ånd! 

Krig er forakt for liv. 

Fred er å skape. 

Kast dine krefter inn: 

døden skal tape! 

Da synker våpnene 

maktesløs ned! 

Skaper vi menneskeverd 

skaper vi fred. 

Den som med høyre arm 

bærer en byrde, 

dyr og umistelig, 

kan ikke myrde. 

Dette er løftet vårt 

fra bror til bror: 

vi vil bli gode mot 

menskenes jord. 

Vi vil ta vare på 

skjønnheten, varmen 

som om vi bar et barn 

varsomt på armen! 

Nordahl Grieg, 

“Til ungdommen” ,1936 

B 

Postabonnement 

Returadresse: 


Pb. 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo

Fred og frihet nr. 3/2011 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Fred og frihet nr. 3/2011 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?