Melankoli, Politikk og Økologisk medvit - diskusjon ... - Rebbestad.no

tidlegare biletskildringane er stilen fotografisk-realistisk, men den naturlege samanhengen vert
forstyrra av overlappingar som verkar unaturlege.
Kunsthistorisk plassering
Bileta eg skildra over representerar viktige deler av kunstproduksjonen til Enehaug, og ved
å studere desse verka vil eg prøve å finne ut om det finst andre kunstnarar som arbeidde
på tilsvarande måte på 1970-80 talet. Føremålet med det er å gje kunstarbeida hans ein
kunsthistorisk plassering. Eg vil starte med å gje eit inntrykk av Enehaug sin arbeidsinnsats, ved
å igjen vise til ein avisomtale som kunstnaren fekk i samband med debututstillinga:
”Tid tar det også, han har gjerne en arbeidsdag på 10-15 timer og bruker omtrent en måned på hvert
bilde. Han har aldri lært noe, det han har gjort er å studere bøker og malerier for å komme frem til
” 42
teknikken han bruker.
Gjennom omtalen kjem det fram at Enehaug vart inspirert av kunsthistorie. I den samanheng
var truleg kunstbøkene utgangspunktet for den kunstnarlege utviklinga hans. Kunstnaren viser
kunsthistorisk forståing og toleranse gjennom eit sterkt engasjement i følgje omtalen vidare i
Morgenavisen:
”Han har ikke det minste lyst til å antyde noen –isme som retningsviser for sine bilder. Er han noe, er
han surrealist. Han beundrer dypt og inderlig Rubens, Goya og Salvador Dali, Picasso er et geni, men
ikke en av dem viss strøk han får noe ut av for sin egen del. Derimot Goya i hans sorte periode og Dali i
alle hans perioder. Og som sagt Rubens, det er toppen av alt.” 43
På bakgrunn av Enehaugs interesse for kunsthistorie, vil eg vidare prøve å finne ut om det er
eit vanleg trekk ved den moderne samtidskunsten på 1970-talet. Eg begynner med å vise til
Lucie-Smith fordi han gjev eit breitt innsyn i stilpluralismen under nyavantgarden i U.S.A
(1995). Årsaka er at eg gjennom biletskildringane har registert korleis Enehaug vekslar mellom
naturalistiske og ekspresjonistisk stil. Desse stilistiske trekka førekjem stundom i same bilete,
men likevel er det den naturalistsike stilen som pregar uttrykket i verka eg har skildra. Når
Enehaug måler naturalistisk bruker han ein optisk linjer, eller den såkalla hyper naturalistiske
stilen som er uttrykket Lucie-Smith bruker (1995). Denne stilen kan det verke som om Enehaug
utviklar i relasjon til biletbøker. Det inneber at kunstnaren måler biletelementa ved å imiterer
fotografiet og utviklar dermed ein presis teknisk dugleik. Dette arbeidet har mykje til felles med
den fotorealistiske retninga, der kunstnarane reproduserte fotografiet i måleria sine (Lucie-Smith,
1995). Døme på dette er Chuck Close med ”Leslie” (1973) og Gerhard Richter med ”Birgitte
42 Bergens Tidene, ”Debuterende surrealist”, tysdag, 22. mars, 1973.
43 Morgenavisen, ”Surrealist under tyve i Galleri 1”, torsdag 22. mars, 1973.
30