FORUMSPILL I TANZANIA - Landslaget drama i skolen

Camilla Victoria Aubert Hellern
Dramalærer/fagkoordinator i estetiske fag ved
Greveskogen videregående skole, Tønsberg
Forumspill i Tanzania
I april reiste to lærere til Afrika, nærmere bestemt til byen Tanga i Tanzania, med sju elever
fra valgfaget Nord Sør ved Greveskogen vgs i Tønsberg. Vi skulle spille et forumspill etter
metoden til Augusto Boal og være borte i 12 dager. Det skulle bli en veldig spennende reise
på mange plan! Jeg var svært spent på mange ting. Kulturen vi skulle møte, skolesystemet,
varmen, menneskene og ikke minst responsen på det vi presenterte. Det skulle vise seg å være
unødvendige bekymringer. Forumspillet ble vel tatt i mot, afrikanerne viste interesse og
engasjement underveis i spillet. Varmen var god å oppleve igjen etter vinteren, menneskene
var svært gjestfrie og åpne og skolesystemet var utpreget engelsk etter kolonialiseringen. Det
siste på godt og vondt. Det var skoleuniform, melk i teen, streng disiplin i klasserommet og
avstraffelsen av elever i en del tanzanianske skoler viste seg å være tøff i forhold til det vi er
vant til i den norske skolen. Elevene vasket også hele skolen 1 time før skolestart hver
morgen. Disiplinen kunne minne om militæret til tider, med et svært hierarkisk system som
gjenspeilte hele samfunnet for øvrig. Dessuten var bevæpna vakter utenfor offentlige
bygninger et dagligdags syn.
Det å spille teater på engelsk ble også fort en vane, til tross for at det måtte improviseres mye
i spillet. Elevene jeg hadde med var ikke dramaelever og vant til å spille teater i
utgangspunktet, men allmennfagelever uten bakgrunn innen drama. Det skulle vise seg at de
kom til å mestre metoden fint etter hvert. Dette var også noen av mine bekymringer på
forhånd; ville elevene snakke høyt nok? Ville vi få respons fra afrikanerne? Ville elevene
takle improvisasjonen som ville komme og ville de holde maska og klare å gjennomføre dette
med så liten trening i å spille teater?
Å øve inn et rollespill/antimodell med de sju aktuelle elevene som skulle bli med til Afrika,
var en utfordring på mange plan. Vi hadde ikke mange øktene til disposisjon for å jobbe fram
et engelsk forumspill på. Dette skulle handle om en norsk klasseromssituasjon hvor disiplin,
avstraffelse og skoledemokrati skulle ha en sentral plass. De tre første øktene måtte brukes til
å få elevene trygge og åpne, og jeg benyttet ulike metoder til dette. Det måtte bli mye lek,
tempo og improvisasjon for å få disse elevene i gang. De fleste av elevene var
matematikkelever, så vi valgte en matematikktime som utgangspunkt for forumspillet.
Elevene myknet opp etter hvert, og jeg introduserte dem for Augusto Boal og De undertryktes
teater. Først Bildeteater og så Forumteater. Dette falt i smak, og de tente på metoden. Vi
hadde overskriften ”Skoledemokrati og menneskerettigheter” i hodet da vi improviserte fram
et scenario vi kunne bruke som antimodell i et forumspill. Vi delte scenarioet inn i tre deler
for lettere å huske gangen i det seinere. Deretter kom jobben å oversette replikker til engelsk.
Vi fikk et par timers øvelse på stranda på Yacht-klubben i Tanga dagen før premieren. Det var
32 grader i skyggen, aper i trærne, slanger i buskene og det indiske hav og palmer som
bakgrunn for scenen vår. Vi fikk gått gjennom spillet nok ganger til at alt satt. Elevene var
selvsagt svært spente, da mange ”debuterte” som skuespillere i tillegg til at det var på engelsk
og i et svært annerledes land enn Norge.
Vi spilte dagen etter på Mkwakwani Secondary School for ca 60 afrikanere; mest elever i
Form 4-6 (videregående trinn tilsvarende GK, VK1 og 2 i Norge) og noen lærere. Det var en
stor sal med åpne vinduer i alle retninger. Det var en temmelig falleferdig murbygning vi var
plassert i, og støyen utenfra var påtrengende. Det var folk som snakket idet de gikk forbi

vinduene, bønnerop fra moskeer utenfor og diverse andre lyder som feks barnegråt fra hus i
nærheten, som blandet seg inn i den dårlige akustikken rommet hadde allerede. Jeg var
ordentlig spent på om noen kom til å høre noe som helst!
Mine bekymringer var mange da jeg satte i gang med introduksjonen om Augusto Boal foran
forsamlingen. Jeg gikk ut fra at de ikke kjente til Boals metoder, og fortalte om bakgrunnen til
Boal som kom fra Brasil og begynte arbeidet mot undertrykkelse på 50-60 tallet. Jeg forklarte
at Boals ønske med metoden er å få til en dialog mellom scene og sal, og gjøre ”the
spectators” om til ”spect-actors”; altså aktive tilskuere og ikke passive som i et normalt teater.
Slagordet ”Teater kan spilles overalt, også i teatret” samt ”Alle kan spille teater, også
skuespillere” var viktig å få fram i introduksjonen av forumspillet. Ved at en tilskuer kan si
STOPP underveis i spillet, og delta i spillet med sin nye løsning på problemet, gjør publikum
mer engasjert og aktivt enn normalt. Men det er viktig at løsningene er realistiske og ikke
magiske, og at den som sier STOPP og går inn som hovedperson ikke endrer vesentlig
karakter og væremåte til den opprinnelige hovedpersonen. Alt dette måtte jeg som
spilleder/joker passe på underveis, og samtale med publikum mellom hver gang vi spilte.
De norske elevene ventet på gangen etter å ha satt pulter og stoler på plass på gulvet hvor de
skulle spille, og hengt opp en provisorisk tavle av papir i mangel av dette i denne salen.
Afrikanerne var lydhøre og ganske forventningsfulle og alvorlige. De visste ikke hva de
skulle være med på. Da de skjønte dette, rettet de seg opp i stolene og fulgte godt med. Dette
var tydeligvis noe helt nytt for dem, og de virket både interesserte og nysgjerrige.
Vi spilte antimodellen en gang gjennom uten avbrytelse for å vise hva problemet gikk ut på.
Det handlet om ”Anne” som ble undertrykket av både læreren og medelever. Vi hadde ulike
typer i klasserommet som Stine som spiste i timen, Tina som sendte meldinger og lekte med
mobilen, Evelyn som kom for seint pga bussen og begynte å prate med medelever, Tina som
bare gikk ut av timen for å gå på do, Mari og Line som var ”yndlingselever” som satt på første
rad og ble omsvermet av den mannlige læreren, og vi fikk se at ”Anne” ble hakket og mast på
hele tiden uten grunn. Hun fikk anmerkning for å ha glemt boka, noe Mari, den ene
”yndlingseleven” på første rad, ikke fikk rett før. ”Anne” ble også oversett når hun rakk opp
hånden for å få hjelp til oppgaven de holdt på med. Hun ble også tatt opp på tavla mot sin
vilje for å regne ut en oppgave hun sa hun ikke skjønte. Forhandlinger og diskusjoner mellom
lærer og elev fant sted i ett sett under hele spillet. Det ender med at læreren kaller ”Anne” en
idiot, og ber elevene ta fem minutter pause. Alle går ut og ”Anne” står med bøyd hode tilbake
ved tavla.
Jeg spurte publikum etterpå hva de hadde fått ut av spillet. De hadde forstått opplegget og
hvem som var protagonisten og den undertrykte. Så langt så bra! Vi satte i gang med spillet en
gang til, og det tok ikke lang tid før en gutt sa STOPP. Han gikk inn og protagonisten ut. Han
fortsatte hennes rolle, og husket forbausende godt i hvilken rekkefølge ting skjedde. Han
prøvde å ta tak i læreren idet læreren overså han totalt der han satt med hånden i været. Men
forsøket gikk ikke så bra. Han gav seg for lett, og læreren gav han mye motstand som seg hør
og bør i et forumspill. Man må jobbe hardt for å bryte undertrykkelsen! Gutten nektet
imidlertid å komme opp på tavla for å bli ydmyket da han sa at han ikke skjønte oppgaven, så
litt på vei klarte han å komme seg ut av en undertrykkelse. Men ikke godt nok.
Jeg prøvde å understreke at det var kun protagonisten (hovedpersonen) som kunne byttes ut,
men dette gled ikke helt inn med en gang. Underveis i spillet ønsket plutselig flere å bytte ut
læreren som var den som undertrykte mest. Det ble viktig å understreke dette da, og si at i den
virkelige verden er det også bare oss selv som kan gjøre noe for å komme ut av
undertrykkende situasjoner. De som undertrykker vil jo ikke gi seg av seg selv! De slemme

vil alltid fortsette å være slemme uansett! Men det skal være mulig å kunne protestere. Hvis
ingen gjør det blir det heller ingen forandring. Når dette var sagt, var ting blitt klarere og vi
kunne fortsette.
Vi spilte spillet hele seks ganger, og ennå kunne vi ha spilt flere ganger da det var flere i salen
som uttrykte iver etter å komme opp på scenen. Men vi hadde brukt en time, og man kan bli
lei av å se spillet mange ganger etter hverandre også. Vi hadde tre gutter og tre jenter oppe for
å spille ”Anne”. Noen gjentok andres løsninger og spilte dem mer ut, mens andre prøvde nye
veier. Det var særlig to muslimske jenter med slør som argumenterte friskt mot læreren hver
sin gang. Den ene påpekte kjapt forskjellsbehandlingen mht anmerkningen hun hadde fått, og
læreren svarte flåsete noe om favorittelever osv. Hun fikk inn et poeng her. Deretter prøvde
hun å få læreren til å se henne ved å gripe fatt i armen hans. Hun ba han forklare henne
oppgaven, noe han motsatte seg da han mente at dette var elementært og at hun burde vite
dette. Han gjør altså en slett jobb som lærer. Han gir denne jenta massiv motstand, slik at hun
blir fortvilet og opprørt i stemmen. De andre norske elevene i skuespillet blir på dette
tidspunktet plutselig også engasjerte i å forsvare henne, fordi de føler læreren går for langt.
Dette skjer automatisk og er absolutt ikke avtalt på forhånd. De gir etter fordi den muslimske
jentas argumenter er så gode, og fordi hun berører dem følelsesmessig med spillet sitt. Til
slutt føler læreren at det har snudd totalt i klasserommet, og han selv får så mye motstand at
han resolutt går ut av rommet. Dette vakte litt oppsikt, og vi ble enige om at læreren var feig
og dårlig i jobben. Vi snakket også om at dette kunne ha skjedd i både Norge og i Tanzania og
at det ikke var en magisk løsning. Men at grunnen til å forlate klasserommet slik kanskje var
litt tynn sett fra et lærerperspektiv.
Den andre muslimske jenta som kom etterpå gjorde noe enda smartere. Hun påpeker
urettferdigheten mht anmerkningen først. Dette preller av på læreren. Så får hun lærerens
oppmerksomhet idet han prøver å overse henne, og etter mange ”Excuse me, Sir!” spør hun
om det er noe galt med ørene hans!? Dette gjør læreren perpleks, men han svarer at det ikke er
noe i veien med hørselen hans, nei. Hun fortsetter så og sier at hun ønsker at han skal hjelpe
henne med oppgaven. Han prøver seg med at hun må skjerpe seg og studere bedre hvis hun
ikke skjønner de lette oppgavene som jo dette er. Hun sier at det ikke er rettferdig å si sånn
når hun prøver så godt hun kan. Så hun får han faktisk til å forklare henne litt. Et poeng til
jenta her. Men så gir han seg med ett og sier at resten må hun klare selv. Han ber henne
komme opp på tavla, men hun nekter så lenge hun ikke får ordentlig undervisning og
forklaring. Han blir oppgitt og sier de skal ta pause. Da går jenta fram til læreren på kateteret
mens de andre elevene går ut. Hun er rolig og ber han om å lære henne det hun ikke forstår
etter skoletid. Her resignerer læreren og sier greit! Han må bare ta en kaffe først så skal han
møte henne etter skoletid! Hun har overvunnet undertrykkelsen på en eksemplarisk måte og
fikk stor applaus av publikum!
Den siste gutten som prøvde seg, truet med gå til rektor og rapportere læreren. Han også
oppnådde at læreren tok seg tid til å forklare han litt. Men ingen var så målbevisst og
slagferdig som den siste muslimske jenta som aldri gav seg og oppnådde det hun ville. De to
muslimske jentene hadde nok en del erfaringer fra andre undertrykte situasjoner antagelig. De
snakket høyest, var tydeligst på hva de ville og så mest tildekt og undertrykt ut av alle. Det
var paradoksalt!
En del reaksjoner på de norske elevenes påfunn kom underveis blant publikum. De var
overrasket over hvor frekt elevene kunne svare læreren, og over hvor svakt vi straffer våre
elever. Anmerkninger, rapporteringer, nedsatt karakter og litt myndig stemme til tider som
eneste straff, er jo ingenting i mot slag med en bambusstokk i håndflaten eller på baken. De
var tydeligvis ikke veldig stolte av denne engelske skikken, som de mente var på vei ut av

skolesystemet. Lærerne uttrykte redsel for mangel på disiplin og opprør hvis de sluttet med
denne type avstraffelse. Et tankekors var det da for dem da jeg fortalte at jeg som lærer ville
bli hardt straffet i Norge hvis jeg slo mine elever.
En del humor oppsto også underveis i improvisasjonen. Verken afrikanerne eller de norske
snakket jo sitt morsmål i spillet, så engelsken kunne bli både morsom og underholdende!
Gutten som spilte læreren hadde den største oppgaven med å parere alle de ulike løsningene
som kom opp. Dette gjorde han glimrende for å være en såpass utrenet skuepiller. Afrikanerne
er lavmælte når de snakker og de hever sjelden stemmen. Dette var en generell oppfatning jeg
hadde overalt hvor vi var, noe som også gjorde det vanskelig å høre hva de sa i klasserommet.
Men at de hadde guts til å hoppe inn i rollespillet og diskusjonen som fulgte, viser at de ikke
var redde for å delta i nye ting. Sjenansen var større blant de norske elevene da, noe de
absolutt kan lære noe av og vokse på. Reaksjonene etter forumspillet var udelt positive.
Elever og lærere syntes metoden var annerledes og interessant. De hadde tydeligvis hatt stort
utbytte av å se en norsk skolesituasjon selv om vi viste en ”worst case” på mange måter. Dette
måtte jeg selvsagt understreke i introduksjonen. Det har vært en glede å vise afrikanerne som
var på besøk på Greveskogen vgs i mai, at vi klarer å holde disiplin i klasserommet(stort sett)
uten deres form for avstraffelse. Rådgivertjenesten i Norge er dessuten kommet svært mye
lengre enn i Tanzania. En mellomting av hva som skjer i begge land, hadde nok vært det
optimale. Derfor har vi mye å lære av hverandre og utveksle gjennom dette prosjektet.
Vi er så heldige og har fått opprettet to vennskapsskoler i Tanga; Usagara Secondary School
og Mkwakwani Secondary School. Vi søkte økonomisk støtte fra NORADs underavdeling
Vennskap Nord Sør, og fikk det for skoleåret 2004/2005. Prosjektet skal dreie seg om
menneskerettigheter og skoledemokrati i første omgang. Rektorene fra begge skolene og en
student fra hver skole har besøkt oss ti dager i mai 2005. Vi håper at prosjektet kan gå over 3
år i første omgang, og at det vil bli en gjensidig utveksling av kulturforståelse for begge
parter. Jeg ser fram til å kunne spille et nytt forumspill på et annet tema neste gang jeg er i
Afrika. Augusto Boals metoder fungerer glimrende verden over! Det er en kjensgjerning.