Fredag 15. juni 2017 - Valdres

Valdresbladet fredag 15. juni 2017
Historisk sus over ”Ettertankens vei”
STAVKiRKER OG STiLLHET i VAKKER NATuR PREGER PiLEGRiMSVEGEN
- Å gå Pilegrimsvegen i Valdres er en indre og ytre vandring. Det setter ned
livspulsen, sier pensjonert, men like pasjonert, historiker, Jahn Børe Jahnsen.
Å gå den helt fra Hedalen stavkirke til Sankt Tomaskyrkja på Filefjell er selve
målet. Men man kan også bare gå deler av vegen. Der kan man finne seg selv i
kontakt med naturen og nyte stillheten og den gode samtalen.
Gardsturisme i enkle, men
romantiske omgivelser lokker
stadig nye strømmer av turister
til denne vakre vegen, som for det
meste går der folk lever og bor.
Man går midt i kulturlandskapet,
der veger har gått i århundrer.
Det gjør vegen til noe annet enn
en vanlig tursti, ivrer den aldri
hvilende pensjonisten. Siden
vegen ble tatt i bruk for alvor
rundt 2006, har det vokst opp en
solid næring rundt vandringen. I
de første årene var det stort sett
en liten gjeng entusiaster som
gikk vegen. Men etter hvert som
næringsliv og private, stat og
kommuner skjønte at her var det et
unikt tilbud, har det vært investert
målrettet i Pilegrimsvegen. Og
ingen andre pilegrimsveger har
hele fem stavkirker å by på – på
åtte dager!
Pakketurer. Det viste seg fort
at man måtte selge både Pilegrimsvegen
og stavkirkene som
pakketurer til folk med kvalitetssikring
fra reiselivsnæringa.
Dette begynte man så smått med i
2008. Da sto Pilegrimsvegen klar
med enkle og pene overnattingssteder.
I tillegg til campingplasser
har man basert seg på både
levende og nedlagte gardsbruk
I fjor kom ein familie frå
Decorah og slo seg ned på
husmannsplassen i Etnedal
som tippoldeforeldra flytte frå i
1866. Dei har bygt seg eit tømra
bustadhus i god valdresstil
og lovpriser tilhøva i dalen.
Natur- og kulturparkstatusen
gjer at området skil seg positivt
ut frå andre område, og mange
e-postar har gått over Atlanteren
for å lokke slekt og vener etter,
har Mona fått fortalt.
- No i vår fekk eg forresten sjølv
e-post om at etterkomarar frå
Øvre Kruk i Ryebygden kjem
flyttande denne sumaren. Dette
er ei fantastisk historie som
eg gjerne deler med lesarane,
langs vegen. Ubrukte stabbur og
uthus har blitt koselige overnattingsbuer,
og både setervoller og
gardstun har fått nytt liv.
Økt dyrehold og matproduksjon.
Gledelig er det også at både
saue- og geiteholdet har økt langs
veien. Dyra er både kosedyr for
turistene og en del av den økende
kurvproduksjonen. Dyreholdet
har også hatt en gledelig effekt på
den uønska tilgroinga av kulturlandskapet.
Men fortsatt er dette
et stort problem, både lokalt og
nasjonalt. Lokalprodusert mat
tilbys underveis til pilegrimsvandrerne,
og næringa har her fått et
nytt og stadig utvidet salgsvindu.
Folk vil ha maten ellers i året også,
og etterspørselen etter den kvalitetssikra
Valdres-maten har stadig
økt, særlig i de store byene.
Oversatt til japansk. I disse
dager lanseres Jahn Børe Jahnsens
populære bok om middelalderkirkene
i Valdres, ”Bygget
av levende stene”, på japansk.
Boka har allerede kommet på de
store europeiske språkene, og det
er svært gledelig at også Asia nå
viser interesse. – Jeg tror at fellestrekkene
mellom de japanske
pagodene og stavkirkene våre er
Amerikavaldrisar flytter attende
Etter at det dei siste par åra har kome to–tre
familiar flyttande frå Amerika, verkar det no
som interessa er aukande, seier Mona Dalen
i Valdres slektshistorielag. Dette er 4. og 5.
generasjons etterkomarar av valdrisar som i si
tid drog over Atlanteren.
seier ho. I samband med
bygdebokarbeidet i Nord-Aurdal
– som endeleg vart fullført i
fjor – har ho alle slektsdata i
hovudet. I 1850 kom Ola Olsson
Kviteberg til Øvre Kruk med
kona Sigrid og fem born. I 1855
kom det sjette barnet, Tore, som
er hovudpersonen her. Faren
døyr det året han blir fødd, og i
1870 dreg Sigrid og dei to borna
Ragnhild og Tore til Amerika.
Dei slær seg ned i Orfordville
County i Wisconsin. Her blir
Tore konfirmert i 1871.
Tore fekk tilnamnet «Dansar-
Tore», så han var nok av dei
aktive på dansargolvet. Kanskje
var det på ein dansefest han trefte
med på å vekke japanernes interesse,
sier forfatteren. Han er snart
er ute med en ny bok om Gardbergfeltet,
særlig om runene på
Einangssteinen og ofringstradisjonene
ved skålgropsteinen.
Paradiset er Stølen
Pilegrimsvegen med alle
stavkirkene er i samme åndelige
gate som stølslivet i Valdres, sier
Jahnsen engasjert. Valdrisenes
konkrete oppfatning av Paradiset
er Stølen. Der har hun eller han
sitt åndelige rike i naturens store
hall. Man kan nesten se på det
som en keltisk religiøsitet, en
naturreligiøs opplevelse. Derfor
er pilegrimsvandringa ikke knytta
opp til bare religion, men til en
kombinasjon av alle kultur- og
naturopplevelsene som trengs for
å få mennesker hele. Det viktige
her er at både kirka og reiselivet
setter kreftene inn på å tilby et
samlet kvalitetsprodukt til en vid
krets, mener Jahnsen.
Statlig opprustning. Etter at
staten engasjerte seg i et nytt opprustningsprogram
av alle stavkirkene
i Valdres i tida fra 2011 til i
år, har det vært mulig å styre turismen
på en slik måte at slitasjen av
kirkene ikke blir for stor. Toalett
hallingjenta Birgit, som han vart
gift med i 1878. Ho var fødd i
Wisconsin, men foreldra kom
frå garden Myli sør for Nesbyen
i Hallingdal. I 1880 flytte dei
til Minnesota og kjøpte ein
farm like ved Albert Lea. Tore
var aktiv og framsynt og var
den fyrste til å ha tospann med
hestar i distriktet. Han var også
fyrst ute med treskjemaskin.
Elles dreiv han med snikkering,
muring, jakt og fiske. Tore og
Birgit fekk 11 born.
- Men alt dette kan de forresten
lesa om i gardsboka, seier Mona.
Poenget her er at oldebarnet til
Tore no vil emigrere til Norge.
Ho heiter Sarah Beth Olson og
er fødd i 1966. Med seg har ho
mannen Christopher Allen, og
faren Ralph på 83 år blir også
med. Det er han som har vore
slektsgranskaren her. Etter fleire
turar det siste tiåret blir det no
permanent tilbakeflytting. Dei
får litt av ein jobb med å rydde
og overnattings-, dusj- og stelleforhold
var noe av det første som
kom på plass for både vandrere og
andre turister. Uten dette ville det
være umulig å markedsføre tilbudet
seriøst.
Slitasje og stillhet. Etter mønster
av Prestestugua i Hedalen
har det vokst fram turistkiosker i
tilknytning til kirkene. Det store
Stavkirkesenteret finner vi som
bekjent på museet på Fagernes.
Alle stedene har salgstilbud av
det attvaksne bruket. Ikkje er det
veg hit heller, men likare utsikt
skal du leite lenge etter i Nord-
Aurdal, seier Mona. Det er artig
å tenkje på at husmennene som
for 150 år sidan drog til Amerika
for å rydde seg land, no på ein
måte kjem attende og ryddar
bruket «sitt» fram att!
Arbeid har dei alt ordna seg
båe to. Christopher er forfattar
og blir også involvert i arbeidet
med gruppereiser frå Amerika
til Norge. Elisabeth skal
farte Valdres rundt og sjekke
slektsband for amerikavaldrisar.
Desse vil ha detaljert
informasjon, ikkje minst om
nolevande fir- og femmenningar,
og helst med foto og filmopptak
av gardar, tufter og landskap.
– Ja, de får ta vel imot henne
om ho skulle dukke opp, er
Mona si oppmoding. Kanskje
kan resultatet bli at fleire
amerikaimmigrantar kjem.
15
I Pilegrimsleia: Lomen stavkyrkje ligger laglig til langs Pilegrimsvegen.
relevant kirkelig art og en modell
av interiøret i den lokale stavkirka.
Slik kan man opplyse, men
samtidig begrense turistvandringa
i selve kirka. Men særlig populært
er stillhetsstundene blitt. De
arrangeres i forbindelse med pilegrimsvandringa.
Folk sitter rett
og slett til visse tider og er stille
sammen i kirkene. – Det ser ut
til å være en turistvare god nok,
mener Jahn Børe Jahnsen.
God utsikt: Høgt der oppe skal
amerikanarane busetje seg, seier Mona
Dalen.