Program for «Kill them all! - NRK

KILL THEM ALL!
–SØRGESPILL
av Tore Vagn Lid

KiLL THem ALL! –SØRGESPILL
Av Tore Vagn Lid.
Kai Dikic Kai Remlov
Laila Hole Laila Goody
Mariann Remlov Mariann Hole
Ågot Goody Ågot Sendstad
Dino Nilsson Dino Dikic
Tomas Sendstad Tomas Nilsson
Regi Tore Vagn Lid
Musikkarrangement / lyddesign Tore Vagn Lid / Tomas Nilsson
Scenografi Ada Hesjevoll / Tore Vagn Lid
Scenografiassistent Birgit Hove
Maskør Annikka Andersen
Kostyme Linn Therese Michelsen
Videodesign Aleksander Andreassen
Videoassist Åsmund Bøe
Videoteknikk Klaus Kottmann
Regiassistent Silje Underhaug Fosseli
Assisterende lyddesign A.K. Schille
Dramaturg Kristian Lykkeslet Strømskag
Produsent Kirsti Holm-Glad
Inspisient: Ida Nilsen Aune. Scenemester: Hans R. Jarn. Lysmester: Hilde Løken.
Lyd: Sven Erga / Kai Priddy. Produksjonsansvarlig kostymer: Liv Tønnessen.
Rekvisitør: Eva Hauge. Sufflør: Silje Underhaug Fosseli. Research: Tor Dishington
Johansen, Tor Christian F. Bleikli. Lydproduksjon: Einar Thorbjørnsen.
Infomasjonsansvarlig: Torbjørn Haugen. Salgsansvarlig: Ellen Lorenzen.
Takk til: «Sigøynerorkesteret», Kai Schwind, Petros Kyris, gresk dramaturgiat, Margit
Bratlie Selsiord, Thomas Simonsen Balmbra, Par X, Lene Teigen & Ulf Breistrand,
Kyrre Bjørkås og Trine M. Lid.
urpremiere
27. fEbRuaR 2013
Amfiscenen
Forestillingen varer ca. 1 time og 50 minutter. Ingen pause.
KJÆRE PubLIKum!
NatioNaltheatret skal være et
åpent, dristig, relevant og engasjerende
teater. Kill them all! er en forestilling som
setter søkelyset på ett av vår tids største
dramaer som nå utspiller seg i Europa
– en hel verdensdel og et system i krise.
Kill them all! tar inn over seg en del av krisen
som ikke alltid får like mye oppmerksomhet
i media; selvmordsbølgen som nå rir
Europa, den massive arbeidsledighet blant
unge, og mennesker som kastes ut av sine
hjem. Regissør Tore Vagn Lid har etablert
seg i Norge og Europa med en serie
relevante og formsterke oppsetninger.
Denne gangen har han ønsket å se
enkeltmennesket i systemet og systemet
i enkeltmennesket.
For Nationaltheatret, som ønsker å være
en offensiv deltaker i samfunnsdebatten,
er det derfor både riktig og viktig å sette
opp en forestilling som Kill them all!.
Velkommen i teatret
Hanne Tømta

Ågot Sendstad Laila Goody Dino Dikic Mariann Hole Kai Remlov Tomas Nilsson
«I show in the first place that the state of men without civil society
(which state may be called the state of nature) is none other than a war of
all against all; and that in that war, all have a right to all things.»
(T. Hobbes)

6 Amfiscenen KILL thEm aLL!
TIDENS
SyNDEfLoD
i Athenernes stAtsforfAtning
forteller Aristoteles om hvordan athenerne,
før demokratiet ble innført, opplevde en
«lang periode med politisk strid mellom
overklassen og folket». «Ikke bare var styret
fullstendig oligarkisk, men de fattige, med
kvinner og barn, var slaver under de rike,»
skriver han. «All jord var i hendene på noen
få, og hvis leien ikke ble avlevert, risikerte
både jordarbeiderne selv og deres barn å
bli bortført. Alle som fikk lån, måtte stille sin
egen person som sikkerhet. Det massene
opplevde som det tyngste og bitreste var
den slavetilstand som det politiske systemet
holdt dem i.»
Da finanskrisen slo ut i full blomst i
september 2008 framsto den som en
uvirkelig, nærmest absurd og uved-
kommende hendelse: Noen amerikanske
finansetablissementer hadde snekret
sammen og tjent milliarder på en rekke
«kompliserte» finansprodukter basert på
råtne lån til fattige amerikanere som aldri
ville være i stand til å betjene dem. Da dette
pyramidespillet nådde sin grense, kollapset
det slik pyramidespill gjør, med det enkle
unntaket at dette spillet truet å ta med seg
hele den menneskelige sivilisasjonen i fallet
– eller i minste ble det framstilt slik. Men
ingenting var strengt tatt annerledes etter
de skjebnesvangre ukene og månedene
– ingenting hadde tatt fyr, eksplodert eller
sunket i havet. «Det er bare en gjeng
idiotiske bankfolk som har inngått idiotiske
veddemål mot hverandre i fylla. Ingenting
fælt har skjedd, det er ikke som om alle
grisene i Sør-Amerika plutselig døde av
meldugg,» sa den britiske komikeren David
Mitchell på BBC.
Katastrofen hadde en uhåndgripelig
fiksjonell karakter: Menneskene var de
samme etter finanskrakket, arbeidskraften
og kunnskapen var der, i likhet med
kulturen, bøkene og teknologien. Ingen
umiddelbar retur til steinalderen kunne
skimtes. Alt er her fortsatt, hele menneskets
akkumulerte kunnskap, historie og kultur,
bortsett fra at kvantiteten av denne underlige,
flyktige substansen – kapital – truet og
truer fortsatt med å senke et helt kontinent.
Dette er det store paradokset som har fått
utfolde seg uhemmet og med stadig større
intensitet i årene som har gått siden 2008.
Ingenting fysisk er ødelagt, likevel er alt
annerledes, likevel synker Europa – med
Norge som et foreløpig unntak – ned i
stadig større sosial nød og oppløsning.
En kollaps i en avgrenset del av finans-
markedene ble til en statlig gjeldskrise etter
at det offentlige overtok de private finanskonsernenes
gjeld, og så til en samfunnskrise
da de private kreditorene nedgraderte
betalingsevnen til de europeiske statene og
Kai Remlov
skrudde opp lånekostnadene, noe som
dermed tvang de europeiske statene til
å kutte i budsjetter – med solid støtte og
press fra den hellige treenighet IMF,
EU-kommisjonen og Den europeiske
sentralbanken.
I mediene blir denne krisen til stadighet
framstilt som en moralsk krise. Skylden
plasseres enten hos kreditorene eller hos
debitorene. Begge anklages for å ha hengitt
seg uforbeholdent til et bredt spekter av
dødssynder – griskhet, fråtseri, hovmod,
misunnelse, latskap – som har satt hele
«systemet», om ikke hele sivilisasjonen,
i fare. Kreditorene skal, drevet av kynisk
grådighet, ha pervertert den egentlig
samfunnsnyttige rollen deres – med god
hjelp fra deres mer eller mindre korrumperte
politiske venner og støttespillere.
Goldman Sachs satt på begge sider av
bordet i Hellas: De hjalp regjeringen pynte

8 Amfiscenen KILL thEm aLL!
på budsjettene for å tilfredsstille kravene
for å bli med i eurosonen (foran de lukkede
øynene og foldede hendene til Tyskland og
Frankrike, som selv ikke oppfylte alle budsjettkravene),
samtidig som de gamblet mot
Hellas' kredittverdighet. Bankene var too
big to fail og ble kjøpt fri av sine venner og
tidligere kolleger i regjeringskontorene. «Vi
er alle sosialister nå» sto det på forsidene av
liberalistiske magasiner etter at krisen brøt
ut, men sosialismen nådde aldri folket, bare
finansinstitusjonene med massive redningspakker
og rentebetingelser andre juridiske
personer (det vil si mennesker) bare kan
drømme om (utlånsrenten i USA er fortsatt
tilnærmet null prosent, mens inflasjonen er
på 1,9 prosent (2012), noe som i praksis er
en ren subsidiering av finanssektoren).
Debitorene, borgerne, har levd over evne,
hevdes det. Vi har tatt opp for store lån
(hvem delte dem ut?). Vi er for late, vi jobber
for lite. Vi har for gode velferdsordninger,
for lav pensjonsalder, for dårlig arbeidsmoral.
Politikerne har lovet for mye eller vi
har krevd for mye av dem, noe som in fine
vil si at demokratiet ikke er kompatibelt
med moderasjonen den økonomiske fornuft
uavlatelig doserer.
Denne fortellingen har et enkelt budskap:
For at ingenting skal forandres, må alt
forandres, som den konservative fyrsten
sier i Giuseppe di Lampedusas Leoparden.
Ingen grunn til å bygge en Noahs ark, ingen
grunn til å flykte fra den kommende syndefloden
av uvirksom kapital. Alt man trenger
er en gjennomgripende moralsk opp-
stramming – og en økonomisk inn-
stramming. «Systemet» trenger bare
korrigeringer, finjusteringer, og moral,
massevis av moral, på bunnen så vel som
på toppen. Men hva om krisen stikker
langt dypere? Hva om den strekker seg
lenger tilbake, bakenfor IT-boblen, som ble
til en boligboble og i dag blåser opp nye
bobler (råvarer, matvarer, studielån) som
forlengst har ført finansmarkedene tilbake
til nivået i 2007? For verdiskapningen på
finansmarkedene realiseres ikke i økt
produksjon og dermed vekst i arbeidsplasser,
til det er profitten i den såkalte
realøkonomien for liten; den realiseres
i nye finansprodukter.
Katastrofen Vesten nå seiler inn i med
øynene åpne og ørene lukket, presenteres,
på tross av den moralske mediefortellingen,
som en naturkatastrofe – jordskjelv,
vulkanutbrudd, tsunami – med årsaker som
er virtuelle, usynlige og immaterielle, men
like fullt er dødelig, nedbrytende og oppløsende
som et datavirus med biologiske
skadevirkninger. Uansett hvor immaterielle
katastrofens drivkrefter er, kan den ikke
forhindres, blir europeerne fortalt. Alt
europeerne kan gjøre er å vise måtehold,
stramme inn, holde ut, så vil den passere
forbi som en tropisk storm, og alt vil vende
tilbake til slik det var, før katastrofen. Men
hva om krisen verken er en storm eller en
tsunami, men snarere en autoimmun
sykdom, der samfunnslegemets immunforsvar
går amok og identifiserer sine egne
organer som skadelige fremmedlegemer?
For å redde finansverdiene angripes selve
grunnlaget for verdisettingen, nemlig
borgernes arbeid og forbruk.
Samfunnet basert på solidaritet og sosial
sikkerhet er i ferd med å gå i oppløsning
i Hellas, i Spania, i Portugal, i Italia. Tiden
skrus tilbake – grekerne hogde trær i
vinter for å holde kulden unna, slik beste-
foreldrene deres en gang gjorde. Tiggerne
blir flere, giverne færre. Tilgangen til et
Laila Goody
KILL thEm aLL! Amfiscenen 9
verdig liv, nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring,
blir stadig fjernere for de stadige
flere arbeidsledige som ikke lenger kan
stole på en solidarisk samfunnsorden. I 2011
var bare 34 prosent av de unge i EU mellom
15 og 29 år i arbeid, det laveste tallet noensinne
registrert i unionen. Samme år falt 20
prosent av unge mellom 25 og 29 år inn
under kategorien NEET – Not in
employment, education or training.
Krisen gjør en voksende andel av Europas
befolking uvirksomme. Enorme menneskelige
ressurser står ubrukt, mens samfunnene
forvitrer. Dette får stadige flere til å erkjenne
noe få tenkte på for bare få år siden, nemlig
at penger (både som kapital og som kjøpekraft)
ikke er annet enn en sosial relasjon,
en måte å regulere fordeling av ressurser,
oppgaver og posisjoner i samfunnet på,
det vil si en måte å organisere og å styre
mennesker på. Pengene i seg selv er ikke
problemet, la oss ikke være naive på dette
punktet. Problemet er den usynlige hånden,
det sekulariserte forsynet, som vi ble fortalt
skulle fordele og øke samfunnets ressurser
til alles fordel. For dette forsynet er gjeld
aldri et tema.
Før demokratiet, forteller Aristoteles, reiste
athenerne seg mot de rike i «voldsomme
uroligheter» før Solon (ca. 638–558 f. Kr.),
den «første folkelederen», grep inn og
reformerte Athens forfatning: «Han [ga]
folket frihet, både for øyeblikket og for
fremtiden, ved å forby lån mot sikkerhet
i skyldnerens person. Videre ga han lover,
og slettet lån, både private og offentlige.»
Hvem kan i dag gi europeerne en slik reell
frihet?
Av Remi Nilsen

«De personer som begår selvmord, utgjør egentlig en ørliten minoritet (...)
Hver enkelt person utfører handlingen helt isolert, ingen av dem aner at det
akkurat da kanskje er andre som utfører den samme handlingen. Likevel
fortsetter selvmordstallene i et samfunn å være uforandret,
så lenge samfunnet ikke forandrer seg.»
Emile Durkheim, «Selvmordet» (1897)
foto: Aleksander Andreassen / Åsmund Bøe

12 Amfiscenen KILL thEm aLL!
(Sørge)spillet sett ovenfra
– spilleregler
Sørgespillet er et spill med et spill, og altså ikke noe "ekte" spill.
Spørsmålet blir da: hva spiller de om og hvem spiller?
Spiller – musikere og skuespillere i scenerommet
Brikke – virkelige personer fra dagens og morgendagens Europa
Trekk – spilleren triller terningen, flytter brikken og mottar en oppgave
Runde – trekkene struktureres etter hverandre opp mot spillereglene
I sørgespillet er brikkene basert på virkelige personer. Disse skjebnene inngår i et spillsystem som til
sammen danner et innblikk i, eller et overblikk over, et Europa i krise. Spillets logikk og struktur blir
samtidig dramaturgiens og scenografiens struktur. Spilleflaten – kartet over Europa – forstørres
opp gjennom video og lys, og hørespill, musikk og lyd gjør spillet tredimensjonalt.
Spillerne kan velge å ta på seg brikkene, ta med seg brikkene eller selv representere brikkene.
Slik kan spillerne forsvare brikkene enten kroppslig (brikkenes stemmer og spillernes kropper), eller
ved at spillerne overtar helt eller delvis for brikkene sine (ikke ulikt det gode advokater gjør for sine
klienter).
Spillerne inntar advokatoriske posisjoner, de representerer, men de tar også på seg roller og, går
i dialog med originalstemmene (opptak som er anonymisert). Konflikter oppstår, stemmene sier
seg ofte uenig i framstillingen, trer fram fra skyggelandskapet og truer med å bryte den anonyme
tausheten. Spillerne som spiller for og med brikkene, og som prøver å orientere seg i skrevne og
uskrevne regler, blir våre guider i spillet.
Spillereglene avdekkes underveis; spillerne tvinges til å spille mens de prøver å forstå reglene de
spiller etter – ikke ulikt de menneskeskjebnene som står midt i krisene. Den som begir seg inn i
spillet, støter på tilsynelatende absurditeter, kortslutninger og vilkårlige hinder, som igjen avføder
nye spilleregler. Et vinner-trekk viser seg å bli et taper-trekk. For noen oppleves alt rasjonelt, logisk.
For andre oppleves det som et drømspill, hvor alle veier går tilbake til start.
Sett fra avstand, trer det enkle, nesten barnslige frem i alt det som en trodde var komplekst, tungt
og knapt til å få grep om. Alt blir enklere, ja, lettere i spillets overflate. Massive grenser ser ut som
om de var tegnet med tusj. De store finansbankene ser ut som små esker. Overblikket minner mest
av alt om blikket ned på det landskapet av veier, skoger og underlige skapninger som tilsammen
dannet landskapet for barndommens jakt på den forsvunne diamant. Et barnslig blikk, så absolutt,
men et blikk som likefullt kunne fange inn en hel verdensdel ovenfra, som gjorde endeløse avstander
ørsmå, slik at en - om en var heldig – kunne gjøre reisen fra Tanger til Elfenbeinkysten unna på tre
kast! Og var en enda mer heldig, så snudde en brikken med den glitrende diamanten, og trengte
ikke lenger være redd for å måtte streve seg rundt Kapp Horn, stå over det ene og avgjørende
kastet, eller å gå i angst for å snu brikken med bildet av en røver.
BriKKe
–BiO
Biscaya:
F. 1951
Fra Syd-Vest
lærer (litteratur)
Sønn (20), arbeidsledig
lidenskapelig elvis-kjenner
eier en leilighet (6. etg)
Kan se Biscaya-bukta
(i godt vær)
DØD: 2012
Sangeren:
F. 1963
Fra Syd
Middelklassebakgrunn
Sanger/tekstforfatter/musiker
Selveier siden 2002
Bor med sin mor (87 år),
pleietrengende
DØD: 2012
Evighetsstudenten:
F. 1985
Fra Syd
Middelklassebakgrunn
Studert litteratur og filosofi
har lært seg norsk for å kunne
lese henrik ibsen på originalspråket
(men muntlig klinger
det mer i retning svensk).
DØD: 2012
KILL thEm aLL! Amfiscenen 13
Investoren:
F. 1962
Fra Sentrum
Siv. ing. Ph.D.
tidligere senioranalytiker i et
privat hedgefond, nå rådgiver
for eSM
Gift to ganger. to barn.
DØD: 2012
Pensjonisten:
F. 1929
Fra Syd
arbeiderklassebakgrunn
Utdannet farmasøyt
Deltok i frigjøringskrigen i 1945,
på kommunistenes side.
Fengslet under diktatur-epoken 1973.
har en datter, journalisten «emmy»
DØD: 04.04.2012
Skuespilleren:
F. 1951
Fra Nord
arbeiderklassebakgrunn
Statens teaterhøgskole
arbeidet i over 30 år ved samme
teaterhøgskole
DØD: ?
Vandreren:
F. ?
Fra Syd-Øst
?
?
Åtte barn
?
Død: ?

MuSIKK BRuKT I foRESTILLINGEN
Per Nørgård: I ching (4. sats)
Johan Sebastian Bach: Die Kunst der Fuge
Per Nørgård: Utdrag fra Waves
György Ligeti: 1 sats av Musia Ricercata
Linton Kwesi Johnsen: Command Dub
King Tubby/Lee "Scratch" Perry: Jungle Dub
Lee "Scratch" Perry: Set them free
Alex North/Elvis Presley: "Unchained Melody"
Mariann Hole Laila Goody Kai Remlov Ågot Sendstad
«Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet.
Å avgjøre om livet er verdt å leve eller ikke, er å besvare filosofiens
grunnspørsmål.»
(Albert Camus)

16 Amfiscenen KILL thEm aLL!
DET NyE SELVMoRDET
Vi har sett en flodbølge av selvmord skylle over det sydlige Europa de seneste årene.
Det burde fortelle oss noe. Vi kan ikke redusere forklaringen til rene psykologiske eller
biologiske modeller. Teatret kan kanskje hjelpe oss til å se det klarere.
“i rom skød en 59-årig indehaver af et
byggefirma sig selv onsdag og forklarede
i et afskedsbrev sin familie, at forretningen
var gået ned. selvmordet er blot det seneste
i en række i landet. en 78-årige siciliansk
kvinde sprang tirsdag i døden, fordi hendes
pension var blevet beskåret, og tidligere
på ugen hængte en mand, som lavede
billedrammer, sig selv på grund af øko-
nomiske problemer. i sidste uge satte to
mænd ild til sig selv i norditalien, også på
grund af økonomien.” (www.bt.dk)
Da den 77 år gamle Dimitris
Christoulas løftet pistolen og skjøt seg
selv i hodet ved et tre utenfor det greske
parlamentet i athen, gikk det få timer før
den greske innenriksministeren proklamerte
den gamle mannens selvmord som først og
fremst en dyp personlig tragedie. han
snakket videre om motiv, ting som kunne
ligge bak og som kunne drive fram en slik
fryktelig tragedie. han nevnte mulige
familiære problemer, han nevnte
samvittighet.
Ministerens ord lyder velkjente og for-
ståelige, de finner gjenklang og resonans
i en lang og stolt litteraturhistorie, hvor
selvmordet knyttes til ensomme skjebner
som finner døden som eneste utvei. hedda
Gablers tragedie og Strindbergs Frøken
Julie er bare to dramatiske skjebner.
eksistensialisten albert Camus så i Myten
om sisyfos selvmordet som «det eneste
virkelige filosofiske problemet.» Men
kanskje er det også et helt annet problem
som eksploderer i athen-luften denne
tragiske dagen, opptakten til et helt nytt
europeisk drama.
EN ANNEN TRAGEDIE
Før det fatale skuddet, forteller øyenvitner
at den gamle mannens siste ord er et rop:
«Dette er ikke et selvmord, de dreper meg!».
og på seg har han et slags avskjedsbrev
som anklager et system som har fratatt
enkeltmennesket siste rest av menneskelighet.
teksten er brutal og usentimental; et
opprop om å kjempe mot – med alle midler:
tsolakoglou-regjeringen [Qusling-
regjeringen] har tatt fra meg livsgrunnlaget,
som var basert på en ærlig pensjon jeg har
betalt inn til i 35 år uten hjelp fra staten.
og fordi min alder gjør at jeg ikke har
kraft nok til å gjøre opprør (skjønt om en
av mine greske landsmenn skulle gripe en
Kalasjnikov, ville jeg være like bak ham),
ser jeg ingen annen løsning enn å avslutte
mitt liv på denne verdige måten, slik at jeg
slipper å rote i søppelkasser for å overleve.
Jeg tror unge mennesker uten framtid en
dag kommer til å gripe til våpen og henge
landsforræderne på syntagma-plassen, slik
italienerne gjorde med Mussolini i 1945.
Det er bemerkelsesverdig at brevet ikke gir
skinn av å være enestående, det gir ingen
psykologiske begrunnelser, ingen eksistensielle
kvaler. Det peker ikke innover, slik det
psykologiske dramaet gjør, men utover. Det
er dypt tragisk, men samtidig sosialt, eller
det er kanskje nettopp det som gjør det så
dypt tragisk: Selvmordet som «ikke er et
selvmord», er samtidig et desperat varsel
om en annet type mord, en drepende kraft
som forener skuddet i athen med en bølge
Illustrasjon: Aleksander Andreassen
av lignende selvmord som hjemsøker
et europa på kanten av stupet.
ET VITENSKApELIG pRoBLEM
For å få øye på dette spøkelset, som akkurat
nå er på vandring fra syd mot nordvest, kan
en nettopp ikke – som de naturalistiske
dramaene, eller for den saks skyld den
greske innenriksministeren – kun betrakte
selvmordet isolert, som en «personlig
tragedie». For når selvmordsrater stiger
radikalt over store deler av europa, når unge
mennesker brenner seg til døde på motorveiene,
90 år gamle ektepar hopper foran
togene eller offentlig ansatte lærere kaster
seg ut fra terrassene sine, er tragedien ikke
lenger bare «dypt personlig»; motivet ikke
lenger bare individuelt. i en slik situasjon kan
plutselig nakne tall bli til dramatikk, statistikk
til nådeløs poesi: 400 000 utkastelser i
Spania, 26 millioner arbeidsledige i europa,
56 % arbeidsledige blant unge i Spania,

Tore Vagn Lid
40 % økning i antall selvmord i hellas.
30 % kutt i greske pensjoner. og når det nå
skytes, brennes, knuses eller kveles, så skjer
det overalt, samtidig. De nye selvmorderne
forvirrer i skrivende stund psykologien og
forstyrrer – ikke minst – biologisk orienterte
forklaringsmodeller. etter at en arbeidsledig
musiker på sensommeren i fjor tok med seg
sin nittiårige, og alvorlig pleietrengende
mor i døden, rykket psykologer ut og
snakket om genetiske disposisjoner og
arvelige drivkrefter. Mulig det, men hva med
alle de andre? hvordan forklarer vi sammenfall
i tid, spredningen i alder, i nasjonalitet,
i kultur og kjønn?
SÅ HVA MED TEATER?
Mye tyder på at den enorme krisen som
akkurat nå utspiller seg en liten flyreise unna,
bare er opptakten til det som vil bli vår tids
store drama. i august i år var ledigheten på
54,10 % blant spanjoler under 25 år, og den
kryper nå – i skrivende stund – oppover mot
56 %. For en regissør er spørsmålet hvordan
i all verden teatret kan nærme seg en slik
krise? Det er utgangspunktet for sørgespillet
Kill them all!
Som inngang søkte jeg først etter et klassisk
dramamateriale, men fant ingenting. Så gikk
det opp for meg at det som nå skjer i europa
nettopp er en ny type drama, som kanskje
også fordrer nye typer sceniske virkemidler.
Der det naturalistiske dramaet ser på
selvmordet som en unik historie (om det er
i sofaen til hedda Gabler, eller på kjøkkenet
til Frøken Julie) så er skuddet i athen en
dråpe i bølgen av lignende tragedier. De
er sluttprodukter av en krise som knytter
enkeltskjebner sammen i et system av
parallelle (eller samtidige) hendelser, spredt
ut over en verdensdel på randen av
sammenbrudd. Forsøket har gått i retning
av en form som ser etter enkeltmennesket
i systemet og systemet i enkeltmennesket.
Det søker sammenhenger mellom isolerte
tragedier, men uten å miste enkelt-
mennesket av syne, forsøker å forene
overblikk med innblikk.
Jeg har kalt formen for sørgespill, eller
sosiologiske sørgespill. Dette er det andre
sørgespillet-forsøket i en planlagt triologi.
Det første var straff, som gikk på jakt etter
straffens og avstraffelsens vesen. På
ekspedisjonen inn i sørgespillet ble
grensene mellom musikere og skuespillere
visket ut og erstattet av et lag med spillere. i
spillet bruker de brikker, dvs. både reelle og
oppdiktede menneskeskjebner i det som for
mange har vist seg å bli et sørgelig spill,
ofte med selvmordet som utgang.
Som et slags teatrets svar på spillet «Den
forsvunne diamanten» – med europa og ikke
afrika på brettet – blir sørgespillet Kill them
all! en oppdagelsesreise fra en utpost langt
nord på spillflaten der reglene spores underveis.
For ting henger jo sammen på en måte.
Når noen nå hever armen for å stemme
over en beslutning i europas finanssentrum
Frankfurt, hever kanskje noen pistolen for
å skyte seg ut av fornedrelsen i Madrid. og
når noen fortviler over at en hel generasjon
unge mennesker synes å få framtiden lagt i
grus, jubles det lenger nord – på spilleflaten
– uhemmet over at prisene stuper
på ferieboliger langs rivieraen.
STRuKTuRELL VoLD
Det finnes situasjoner hvor det å løfte blikket
og fokusere på tall og på sammenhenger
kan være er langt mindre kynisk , langt
mindre «kjølig», enn å stirre seg blind på
KILL thEm aLL! Amfiscenen 19
enkeltskjebnen. Pensjonisten som skjøt seg
foran det greske parlamentet, og som skrev
sitt brutale avskjedsbrev, forsøkte også å
advare oss mot nettopp mot å betrakte
tragedien som «privat» og «unik». Dermed
advarer han mot å se handlinger – også de
mest ekstreme – som enkle uttrykk for
personlige forhold og dermed gjøre seg
blind for sammenhenger: Strukturell vold,
kalles det når bøddelen ikke ser enkeltmennesker,
og volden ikke kan lokaliseres
i direkte fysiske voldshandlinger, selv om
virkningen på offeret kan være minst like
dramatisk.
teatret har derimot en naturlig higen mot
det individuelle og det private. Slik har det
vært siden vi for mer enn hundre år siden
kunne titte rett inn i det Gablerske hjem.
ingenting tyder på at denne interessen for
det private og det unike har blitt mindre,
snarere tvert om. Det som er like sikkert
er at disse nye europeiske tragediene vil
komme til å presse fram helt nye drama, helt
nye konflikter. Faren i å møte det nye med
det gamle ligger kan hende i at vi da også
kan reprodusere forestillinger som nettopp
bommer på samtiden; på samtidens drama.
Men faren går også hånd i hånd med dem
som frem for alt ønsker å se det private i det
som er felles, dyrke det unike i det som er
delt, som ønsker å fremelske det enkeltstående
og avsluttede i det som akkurat er
i ferd med å bli en bølge av tragiske
hendelser.
og for å vende tilbake til den greske
ministeren: 77-åringens selvmord var først
og fremst en dyp personlig tragedie, sa han.
Jeg tror Margaret thatcher, Michael
tetzschner og mange, mange andre vil
være enig med ministeren.
tenk det, hedda!
Av Tore Vagn Lid

mEDVIRKENDE
Kai Remlov
Kai Remlov er utdannet ved Statens Teaterhøgskole
og har vært ansatt ved Nationaltheatret
siden 1973. Roller i utvalg, Nationaltheatret:
Capulet i Romeo og Julie, Professor Turman i
Geografi og kjærlighet, Jørgen Tesman i Hedda
Gabler, John i Oleanna, Hjalmar Ekdal i Vildanden,
Dec i Gaucho, Golaud i Pelléas og Mélisande, Far
i Flammefjes, Mannen i Vinterforvaring, Hamm i
Sluttspill, Gamle Ekdal i Vildanden, Willy Brandt
i Demokrati, Faren i Blodbryllup, Far i Skuggar,
Faren i Seks personer søker en forfatter, Al i
Under åpen himmel, Ulrik Brendel i Rosmersholm,
medvirkende i Hamsuns gate, Dorn i Måken,
Mercutio i Romeo og Julie. Remlov spilte også
Elias Rukla i enmannsforestillingen Genanse og
verdighet i tre sesonger fra høsten 2000. Film
og TV i utvalg: Herman, Aldri mer 13!, Thranes
metode, Blodsbånd, Fox Grønland, Marias Menn,
O´Horten, Varg Veum, Kodenavn Hunter og Hjem
til jul. Priser: Skandinavisk Nasjonalteaterpris for
enmannsforestillingen Genanse og verdighet, Per
Aabels ærespris i 2007 og Årets lydbokstemme i
2002.
Ågot Sendstad
Ågot Sendstad er utdannet ved Statens Teaterhøgskole
(1990–93). Roller i utvalg, Nationaltheatret:
Lisbeth i Erasmus Montanus, Hedvig i
Vildanden, Masja i Måken, Ophelia i Hamlet, Fru
Linde i Et dukkehjem, Leiemorderen i I Hired a
Contract Killer, Maja Rubek i Når vi døde våkner,
Kvinna i Vinter, Mette i Festen, Damen i Til
Damaskus, Aurelia i Et spansk stykke, Inspisienten
i Seks personer søker en forfatter, medvirket i
Misantropen, Vertinnen i Salong, Anna i På
bunnen, Anette i Blodig alvor, Nora Helmer i
Et dukkehjem, Bestyreren i Foreldremøte, Anna
Karenina i Anna Karenina, Beverly i Abigails party
og fru Bastian i Folk og røvere i Kardemomme by.
Film: Folk flest bor i Kina. Priser: Tildelt Per Aabels
Ærespris 2006. Nominert til Heddaprisen for
Salong, i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.
Laila Goody
Laila Goody er utdannet ved Statens Teaterhøgskole
(1991–94). Roller i utvalg, Nationaltheatret:
Bernadette Dixon i Oppvokst i fangenskap,
Dottie i Killer Joe, Thomasina Coverly i Arkadia,
Helen i Krøplingen, Rebecca West i Rosmersholm,
Hilde i Fruen fra havet, Olga i Flammefjes,
Eleonora i Påske, tittelrollen i Maria Stuart,
Gina Ekdal i Vildanden, Klytaimnestra i Ifigenia,
Desdemona i Othello og Dolly i Anna Karenina.
Centralteatret i Oslo: hovedrollen i Det gode
mennesket fra Sezuan. Trøndelag Teater:
Catherine i Bevis. Film og TV i utvalg: Den som
frykter ulven, Jonny Vang, Kodenavn Hunter (NRK).
Priser: Heddaprisen 2003 for Bevis, Gösta Ekmans
Nordiske Minnefonds pris, Per Aabels ærespris i
2001, Radioteatrets Blå Fugl i 2002, Gullruten for
beste kvinnelige skuespiller i Rosmersholm NRK i
2002 og Gammleng-prisen 2004.
Mariann Hole
Mariann Hole er utdannet ved Statens Teaterhøgskole
(2004–07) og Nordisk Institutt for Scene og
Studio (NISS) 2000–03. Hun debuterte som
Ophelia i Hamlet ved Riksteatret, og har siden
blant annet spilt Sykepleieren i Barnet ved
Rogaland Teater. Ansatt ved Nationaltheatret
siden 2008. Roller ved Nationaltheatret: Petra
Stockmann i En folkefiende, Aljosja i Brødrene
Karamasov, Titania i En midtsommernattsdrøm,
Nina i Måken og den kvinnelige tittelrollen i
Romeo og Julie. Del av den kunstneriske ledelsen
ved Torshovteatret – Komilab fra høsten 2010–12.
Der har hun spilt i Herr Kolpert – Komilab nr 1,
Endelig skjer det noe – Komilab nr 2, Ti liv! –
Komilab nr 3 og De foreldreløse – Komilab nr 5,
Jåtåkdag – komilab nr.6 og Håndtering i Spokane
– komilab nr.7. Diverse roller i Radioteatret. Aktuell
som Vera i TV-serien Halvbroren, NRK 2013.
Tomas Nilsson
Tomas Nilsson er utdannet ved Østlandets
Musikkonservatorium. Han er kunstnerisk ansvarlig
for SISU-ensemblet, og har spilt en viktig rolle for
SISU siden begynnelsen av 1993. Nilsson bidrar
jevnlig i andre ensembler som Oslo Sinfonietta
og Opera Omnia, og har arbeidet frilans i flere
symfoniorkestre i Norge og Sverige.
KILL thEm aLL! Amfiscenen 21
Dino Dikic
Dino Dikic er utdannet billedkunstner med
bachelorgrad fra Kunst- og Designerhøgskolen i
Bergen. Han jobber som utøvende kunstner med
fagkompetanse innen samtidsgrafikk. Han har
hatt en rekke utstillinger de siste årene. Det er
første gang Dino Dikic er med i en oppsetning på
Nationaltheatret.
Tore Vagn Lid
Tore Vagn Lid er regissør, forfatter og musiker.
Han er kunstnerisk leder for Transiteatret-Bergen.
og har doktorgrad fra Institut für Angewandte
Theaterwissenschaft i Giessen. Lid har skrevet og
regissert en rekke forestillinger innenfor og utenfor
rammene av Tt-B, blant annet Fatzer (2012),
Almenrausch – En Radiohøring (2011), Avgjørelsen
(2008), Før Soloppgang (2011) og Straff, sørgespel
(2012). Han ble tatt ut som første norske regissør
til Salzburger Festspieles "Junge Regisseure"
i 2008, han fikk Heddapriser for Mann = Mann
(2007) og Almernasuch (2007). Radioteatrets Blå
fugl-pris (2011) og Bergen kommunes
kunstnerpris (2012).

22 Amfiscenen KILL thEm aLL!
Ada Hesjevoll
Ada Hesjevoll har bakgrunn fra filmlinjen på
Nordland Kunst- og Filmskole i Kabelvåg. Hun har
studert filmteori, kunsthistorie og teatervitenskap
og avsluttet våren 2012 scenografutdanning ved
Den Norske Filmskolen på Lillehammer. Hun har
tidligere bl.a. arbeidet som rekvisitør og
kostymedesigner og arbeider nå frilans som
scenograf både innen teater og film.
Annikka Nilsson Andersen
Annikka Nilsson Andersen har maskør- og parykkmakerutdanning
fra Dramaten i Stockholm, der
hun arbeidet i 13 år. Deretter var hun ansatt ved
Den Norske Opera i 17 år, der hun hadde ansvar
for mange store ballett- og operaforestillinger.
Ansatt ved Nationaltheatret siden 2004, der hun
bl.a. har vært maskør for Markens grøde, Sult, Et
drømspill, Brødrene Karamasov, Plastilina, Romeo
og Julie, Ibsenmaskin, Trær som faller, Istialia,
Minus 2, Anna Karenina, Folk og røvere i
Kardemomme by og Baby.
Aleksander Andreassen
Aleksander Andreassen er utdannet på Kunsthøgskolen
i Bergen med fotografi som fagområde.
Han hadde i 2011 cinematografi på animasjonsfilmen
Orfeus av Thomas Simonsen Balmbra.
Andreassen hadde videodesign på teaterstykket
Straff, sørgespel av Tore Vagn Lid.
Linn Therese Michelsen
Linn Therese Michelsen ble utdannet ved Esmod i
1998. Hun er fast ansatt ved Den Nationale Scene
i Bergen, hvor hun bl.a. har hatt kostymedesign
på Invasjon, Før Soloppgang og Karlsson på taket.
Hun har også jobbet på Hordaland Teater, Festspillene
i Bergen, TV2 og StandupNorge. Hun
har tidligere jobbet med Tore Vagn Lid på fore-
stillingene Før Soloppgang, Straff og Fatzer.
Kristian Lykkeslet Strømskag
Kristian Lykkeslet Strømskag er utdannet ved
Universitet i Oslo med mastergrad i nordisk
litteratur. Han har også studert dramaturgi ved
Humboldt- universitetet i Berlin. Fra 2002 var han
ansatt som dramaturg ved Teatret Vårt i Molde,
og fra 2007 til 2009 ved Rogaland Teater. Han
har hatt engasjement ved Det Norske Teatret,
Nationaltheatret, Den Nationale Scene og Kabul
Teater, Afghanistan. På Nationaltheatret har han
blant annet arbeidet med produksjonene Faderen,
Ad hoc, Fanny og Alexander og Anna Karenina.
Lykkeslet Strømskag debuterte som dramatiker
i 2006 med Havfruens sønn som var Teatret
Vårt sitt bidrag til Ibsenåret.
Trykk: 07 Oslo AS
MILJØMERKET
07 OSLO - 241 344
Ågot Sendstad Laila Goody Mariann Hole

Utgitt av Nationaltheatret. Ansvarlig utgiver: Hanne Tømta.
Redaktør: Torbjørn Haugen. Foto: Erik Aavatsmark. Layout: Odd-Arne Steen.
Trykk: 07 Oslo AS. Opplag: 800, februar 2013.
Adresse: Johanne Dybwads plass 1, Postboks 1225 Vika, 0110 Oslo.
Billettbestilling: 815 00 811 eller www.nationaltheatret.no Kr Kr 30,–