Gammel, ikke grå S. 24

More documents

Recommendations

Info

min studietid blekksprut Navn: Randi Holmestad Stilling: Professor Alder: 34 år Utdannelse: Siv.ing. i teknisk fysikk fra NTH, 1991. NTNUs yngste, og eneste kvinnelige professor i teknisk fysikk. – Hvordan var studietiden? – Oi. Hehe. – Ja? – Jo, den var morsom, den. Vi hadde et bra miljø i klassen, med masse treff og fester utenom skolen. – Var du en flittig student? – Ja, jeg var nok det. Gjorde øvinger og sånt. På den annen side var det flere som prioriterte studier på den tiden, så jeg var vel midt på treet, egentlig. – Hvordan ender en ung studine opp med teknisk fysikk? – Det var egentlig bare tilfeldig; jeg kom ikke inn på data. Eller, jeg fikk beskjed rett før studiestart at jeg likevel kom inn på data, men da hadde jeg motivert meg for matematikk. Linjen for fysikk og matematikk var andrevalget, nemlig. Men da jeg skulle velge mellom fysikk og matematikk året etter, var teoretisk fysikk blitt morsommere enn matematikk. Og senere ble plutselig materialfysikk veldig morsomt. Det var helt tilfeldig hele veien. – Engasjerte du deg utenom studiene? – Jeg var litt med i studentspeider’n, for eksempel. Det ble mange telt- og hyttetyrer. Og noe på Samfundet de første årene, men ikke UKA. Dessuten trente jeg på NTHI. Ski, aerobic og orientering. – Hva er de beste minnene fra studietiden? – Jeg flyttet sammen med kjæresten min - og giftet meg - for det første. Så hadde vi et jentekor i første klasse, som underholdt på klassefester og lignende, det var veldig morsomt. Og så var vi en skikkelig god vennegjeng som tok diplom sammen. Vi hadde eget leserom med sjokolademousse i skuffen, hehe. Vi treffes hver sommer nå. – Hva tror du har forandret seg siden du selv var student? – Den største forskjellen er at i dag har du mobiltelefon og internett og utrolig mye mer. Vi var litt mer rolige og uinformerte, kan du si. På min tid bodde du gjerne på hybel uten telefon, nå kan du ikke sitte ned i to minutter uten at en tekstmelding piper fra mobiltelefonen. – Har du noen tips til dagens studenter? – Spør på forelesning, det prøver jeg å si til studentene mine. Ikke vær redd for å stille dumme spørsmål. Når det er noe du ikke skjønner kan du være sikkert på at mange andre også sliter. Og siden det er så mange som stryker i matematikk nå for tida; skru av mobilen mens du gjør matteøvinger, så kanskje du klarer å konsentrere deg litt bedre! Av Erlend Langeland Haugen Det er ingen som vil olympiske vinterleke lengre Vinter-OL 2002 har startet. Spennende, hvis NM i makramé er spennende. FOR NOEN DAGER SIDEN ble det klart at det norske herrelandslaget i langrenn skal anlegge kotelettkinnskjegg under OL i Salt Lake City. Hvorfor? Fordi langrennsløpere, hvis dere har glemt det, har en lang tradisjon for å være litt «gærne» under mesterskap (husk for eksempel den gangen Sture Sivertsen covret Postgirobyggets Bohemen leve), fordi koteletter ifølge markedsføringsstrateger er en noe mer salgbar vare enn O2-opptak og høydehusdebatter, og fordi 150 000 mormonere i Salt Lake City allerede har kinnskjegg, men det har de ikke, det var nok Amishfolket. Kotelett-«stuntet» vekker minner om den gangen Helge Hammelow-Berg midt under en Reisesjekken-sending plutselig rev av seg barten, en makeover som frembrakte et lite gisp blant et marginalt segment av befolkningen - stort sett det samme segmentet som siden skrev harmdirrende leserbrev da Blomster-Finn ble tatt av Frokost-TV - men hadde omtrent like varig resonans i folkedypet som Crystal Pepsi og soloprosjektet til «Elg» i Dance With A Stranger. ÅRETS OLYMPISKE VINTERLEKER føles i øyeblikket hakket mindre relevant enn OL-pins-samlingen min fra Lillehammer ‘94. Den internasjonale olympiske komité, herjet av bestikkelsesskandaler, forgubbing og nyhetsbyråenes vedvarende vanskeligheter med å stave «komité» på engelsk, har et imageproblem. Det er Hamsun-dilemmaet, ikke sant: Skal vi se gjennom fingrene med verdiene de forfekter på fritida? Skal vi gi ham et gatenavn? Skal vi virkelig tolke Pan i lys av gresk mytologi ut gjennom hele videregående? Så er det Olympiatoppen, som med gjentatte tilfeller av snillisme overfor dopingtatte, samt et Petter Nome-liberalt forhold til gråsonekosttilskudd, har et holdningsproblem som langt på vei transcenderer den kantianske vranglæren som ble praktisert på Lillehammer da Mika Myllylä etter stavbruddet sitt ble nektet ny stav og vinket videre av en representant for det norske smøreteamet (okei, så hadde Myllylä karmisk gjeld, han var dopa som perkele, men det visste vi ikke da). Nei, toppidrett, du. Om det var fjernt å skrive lyrikk etter Auschwitz, er det nå for tiden temmelig vanskelig å hoppe rundt og synge OL-floka og få noe i refrenget til å rime på «prestasjonsfremmende astmamedisin for ikkeastmatikere». Det måtte i såfall være vi tar en god, gammeldags floke/ ikke-astmatikere (som likevel tar prestasjonsfremmende astmamedisin) er ikke kloke. AT ÅRETS NORSKE OL-DELTAKERE (i likhet med oss andre) ikke spiser havregrøt hver dag, og (i motsetning til oss andre) mister uskylden mye tidligere enn man gir inntrykk av, skulle i utgangspunktet likevel ikke diskvalifisere dem fra tv-skjermen i vinter, akkurat som de fleste Stones-fans fortsatt digger Exile on Main Street selv om Mick Jagger for noen år siden i et intervju fortalte at han har ligget med David Bowie. (Å anklage toppidrettsutøvere for å sveve i et etisk-moralsk limbo litt til høyre for fjellvettreglene, er dessuten en trettende og bare marginalt ærerik paradegren i den norske offentligheten, og en diskurs det ofte er rene dødskysset å delta i. Bare spør eks-skiløperen Gudmund Skjeldal, som brøt med langrennsmiljøet fordi han syntes Bjørn Dæhlie burde holde seg for god til en egen kleskolleksjon, og Vegard Ulvang bare til én dialekt (nei, akkurat det var mitt forslag). Skjeldal frister nå tilværelsen som skribent i nynorskavisa Dag og Tid, en publikasjon som i det minste blant bokmålføre journaliststudenter plasserer seg på et trinn på karrierestigen mellom Byavisa og skjærsilden.) SÅ ER DET HELLER IKKE den norske OL-troppen in toto som skal ha skylden for at det er litt lavkonjunktur for idrettsbragder akkurat nå. Kanskje er det våre skihoppere som på mange måter legemliggjør norsk vinteridretts sviktende appell: Hopperne, som i flere år har klaget over dårlig sittestilling, stakkars jævler, som har gått helt AWOL fra den norske tjua’guttsportspersonaen, og som snart ikke gidder å hoppe i det hele tatt, hvis det skal fortsette å blåse sånn. Tommy Ingebrigtsen, som har hatt et Lene Marlinkompleks med det vanskelige andrealbumet siden VM-seieren i Thunder Bay i 1995, kommuniserer for tiden noe av den samme idrettsgleden som Sylvester Stallone gjorde etter å ha sluppet inn mål i finalen mot nazistene i fotball-/krigsfilmen Escape to Victory. Det kan innvendes at Tommy Ingebrigtsen ikke har forpliktelse til å være helt Trine Hattestad hver gang noen konfronterer ham med et kamera eller en mikrofon, men dersom vi først skal sitte oppe hele natta for å få med oss direktesendingene fra USA, kunne det faktisk være hyggelig med et lite smil. Hvem vet, kanskje også Tiger’n selv ville fått noe ut av det. DET ER MULIGENS FØLERI å mene at det var mye artigere før, da Sophia Loren satte seg på fanget til Hallgeir Brenden, da Hjallis tryna på Bislett med skjema for verdensrekord fordi han fikk kamerablitzen i fleisen, da Eddie the Eagle landet på kulen, og da NRK lagde innslag om de svenske dotømmerne - endelig noe svenskene er gode til! - under Lillehammer-OL. Men jeg sier heller ikke at det var artigere før, jeg sier bare at jeg kunne tenke meg å få solgt den pins-samlingen snart. Av Simen V. Gonsholt og Christian Hartmann (ill.) Reportasje 31
32 Kultur KULTUR Død over handlingsreferatet! En god filmanmelder er en som avslører minst mulig handling. Samtidig må kritikken være nøye begrunnet. Så langt var de enige, filmviteren, filmkritikeren og filmentusiasten. Universitetslektor og filmviter Anne Gjelsvik er i disse dager aktuell med boka Mørkets Øyne: Filmkritikk, vurdering og analyse. I boka tar hun blant annet opp hva som kjennetegner en god filmanmeldelse og om dagens filmkritikk holder mål. Gjelsvik etterlyser en revitalisering av hele sjangeren, og betegner norske filmkritikere som noe kjedelige og konforme. Ganske sterk kost for den norske kritikerstanden, og ypperlig materiale for en debatt. Filmkonstabel Birger Vestmo i NRK Petres Filmpolitiet ble utpekt til talsmann for kritikerstanden. Hvordan er det så med filmentusiastene; er de fornøyd med tabloidavisenes vaskeseddel-anmeldelser? Knut Erik Slettun jobber som kinomaskinist på Cinemateket, ser mye film, og har sterke meninger om filmkritikk og skulle dermed være en passende meddebattant. Mindre handlingsreferat – Det blir mye dødstoff, og lite begrunnelse for hvorfor kritikeren mener som han gjør om filmen. Dessuten skader det ikke om anmelderen refererer til hva regissøren har gjort tidligere og setter filmen inn i en sammenheng. Jeg hater anmeldelser som er 70 prosent handlingsreferat, sier Slettun bestemt. Her er han helt på linje med Gjelsvik. – Handlingsreferat er døden! Og det er ofte alt for mye av det i norske filmanmeldelser. Enkelte anmeldere avslører til og med slutten av filmen, gjerne fordi de mener filmen er dårlig. – Skal ikke en filmanmeldelse inneholde noe handlingsreferat i det hele tatt, da? – En kritiker må gjerne referere litt handling for å forklare hva slags film det er, men det skal kun være snakk om brede strøk, sier Gjelsvik, som tror oppramsende anmeldelser skyldes blant annet latskap og dårlig kunnskap blant anmelderne. Folk flest slipper imidlertid å se hundrevis av halvdårlige filmer i året som de attpåtil forventes å mene noe om offentlig. – Av og til er det veldig vanskelig å skulle mene noe om en film. Særlig siden så mye av det man ser er likegyldige midt-på-treet-filmer, som man ikke mener noe som helst om. Da kan det lett bli til at man ramser opp handlingen, for å ha noe å fylle anmeldelsen med, innrømmer Vestmo. Gjelsvik er helt enig med Vestmo om at det er de gjennomsnittlige filmene det er vanskeligst å anmelde. Likevel mener hun at kritikerne bør strebe etter å yte noe mer enn forbrukerveiledning. En «løp-og-se-den» eller «dropp-det»-konklusjon er å undervurdere leserne, hevder Gjelsvik. Vestmo har forståelse for ønsket om en mer dyptpløyende kritikk, men innvender at det ikke alltid er så lett å være analytisk. – Da jeg startet Filmpolitiet, hadde jeg som mål å være «ungdommens filmanmelder». Jeg jobber imidlertid i en ganske tabloidisert form, som forbyr meg å mene noe mer enn det man får sagt på tre minutter. Dessuten har jeg en bestemt lyttergruppe å forholde meg til. Likevel prøver vi å utnytte radioformatet til å skape et stemingsbilde av filmen hos lytterne, forklarer han. Ris og ros I den lange rekken anmeldelser en gjennomsnittlig filmanmelder gjør i løpet av et år, skiller gjerne omtalen av norske filmer seg ut. De synes ofte å være lengre og grundigere. – Behandler filmkritikerne norsk film annerledes enn utenlandsk film? – Tidligere hadde kritikerne ofte et ønske om å veilede og hjelpe fram norske filmskapere gjennom sine anmeldelser. Filmanmelder-legenden Elsa Brita Marcussen er et eksempel på denne tradisjonen. Norsk film behandles fortsatt grundigere enn utenlandsk film, samtidig som det er en tendens til svart-hvit bedømming. Filmene er enten veldig gode eller veldig dårlige. Anmelderne roser gjerne norske filmer opp i skyene så fort de aner noe originalt. Da kan de se helt bort fra svakhetene filmen faktisk har, og omvendt, når en norsk film slaktes, så slaktes den grundig, hevder Gjelsvik. Norge har et lite filmmiljø der anmeldere og filmskapere ofte omgås. Denne kontakten kan også gi seg utslag i vurderingen av norske filmer. I boka Mørkets øyne nevnes mottakelsen av filmen Kristin Lavransdatter som et eksempel på dette. – Anmelderne som var til stede på premiérefesten under filmfestivalen i Haugesund var generelt mer positivt innstilt til filmen enn filmkritikere ellers i landet. Dette viser at anmeldere ikke lever i et vakuum, men de bør likevel forsøke å opptre profesjonelt, mener Gjelsvik. Kort og kjapt Filmanmeldelser får sjelden like stor plass i avisene som for eksempel teater- og litteraturanmeldelser. – I grunnen er det veldig rart at film behandles som en ferskvare, mens omtalen av andre kulturuttrykk går mer i dybden. Filmanmeldelsene bærer også preg av den gjengse oppfatningen om at film er lavkultur, skyter Vestmo inn.Slettun er enig. – Alt filmstoff skjæres over én kam. Det virker som avisene tror at filmstoff er ungdomsstoff og dermed må behandles på en kjapp og lettvint måte. Litteratur- og teateranmeldere henvender seg til lesere de antar forventer seg en grundigere behandling av stoffet. I stedet for å kaste bort spalteplassen på filmstjerne-sladder, savner jeg kritikk som går mer i dybden. I NRK-radio er det flere programmer om film, men i fjernsynet eksisterer det ikke lenger noe eget filmprogram. Gjelsvik mener det moderne «magasinformatet» må ta en del av skylden. – Nå for tiden skal jo alle programmer lages som magasiner med «litt av alt i». Med litt sang, litt debatt og litt kos, blir det ikke tid til en halvtime om for eksempel film, sier Gjelsvik. Voldskritikk Provoserende filmer som Pulp Fiction, har en tendens til å dele kritikerstanden i to. Dusinvarevold blir derimot som oftest avfeid med et middels terningkast. Slettun lar seg ofte irritere over anmeldere som slakter filmer utelukkende på grunn av voldsinnholdet. – Av og til kan det virke som om Dagbladet tar med seg «Stopp volden»-kampanjen inn i filmanmeldelsene, mener han. Gjelsvik synes filmkritikere har en tendens til å skyve andre foran seg. I stedet for å innrømme at de selv synes det blir for mye vold, begrunner de kritikken med at «15-åringer kan ta skade av det». – I arbeidet med boka spurte jeg anmelderne om de FILMKRITIKK, IKKE BARE ALVOR: Birger Vestmo, Anne Gjelsvik og Knut Erik Slettun er på bølgelengde om det meste, også filmkritikk. følte at de selv var blitt påvirket av all den voldsfilmen de hadde sett opp gjennom åra, men det svarte alle benektende på. Det var «15-åringer med dårlig vurderingsevne» de ville beskytte gjennom sine anmeldelser, forteller Gjelsvik. Hun mener at kravene til filmanmelderes kompetanse innen områder som filmhistorie kunne vært strengere. – Man må bort fra tanken om at film er noe som «alle og enhver» kan anmelde. Panelet er enige om at det må være lov å forvente mer av filmkritikere enn «anmeldelser» som like gjerne kunne stått som vaskeseddel i reklamemateriellet. – Dessuten savner jeg flere kritikere som tør å ha en tydelig stil og stemme. Det er et paradoks at variasjonene i verdens filmer er så enorm, mens kritikken er så konform, avslutter Gjelsvik. Av Christin Dammen, Anniken Eid Kjeserud og Anniken C. Mohr (Foto) KULTURLEDER Prisinflasjon Hele tre riksdekkende musikkpriser kjemper om oppmerksomheten og sponsorkronene i lille Norge. Finnes det noen som faktisk hyller musikken og artistene? Eller dreier alt seg om hvinende tenåringer og interne bransjetreff? Hovedstaden er nettopp ferdig med tidenes andre Alarm-aften. Årets utgave viste godt potensiale for musikkprisen, etter at fjorårets debutshow ble kritisert for å være amatørmessig og mest ment som et utvidet vorspiel for platebransjen. Arrangørene bak Alarm tar nå selvkritikk, og sier at det er musikken og artistene som skal stå i fokus, ikke kjendiseri eller partyfaktor. Noe de nominerte artistene gjenspeiler; her finner vi kremen av nykommere fra et særdeles godt norsk musikkår. Musikkpris-ligaen ellers domineres av Spellemannsprisen, som i år feirer 30-års jubileum med direktesendt NRK-show fredag 1. mars. Spellemannsprisens programform, med mye bravur, har lenge vært utsatt for kritikk. Sæmund Fiskvik, leder for Spellemannskomiteen, har uttalt at platebransjen er en glamourbransje, og at «de ikke kan holde på sånn som bokbransjen og deres Bragepris, som ingen ser på». Men Alarm må vel være et glitrende eksempel på at man ikke nødvendigvis trenger en stim av Bkjendiser for å skape blæst om seg selv? Et utsolgt Rockefeller og over 700 000 treff på Alarms nettsider skulle tale for seg. Et annet ankepunkt mot Spellemannskomiteen har vært at nominasjonene er for bakstreverske og kategoriene for lite oppdaterte. Nytt av året er at komiteen synes å ha tatt seg selv i nakken, og ryddet opp i egen bakgård. I stedet for den rimelig desorienterte kategorien Årets Hip-Hop/Dance, har vi nå fått Årets Hip-Hop, samt en egen kategori for Årets Elektronika. Så kan man alltids argumentere frem og tilbake om det er de «riktige» 56 platene som er nominert i de 16 kategoriene. De lukkede fagjuryene som nominerer platene, holdes dessuten hemmelig til sendingen er over. Noe som ikke akkurat bidrar til det folkelige preget Spellemannsprisen legger opp til. I tillegg har tenåringene hver september i fire år fått sitt, når Hit Awards har inntatt scenen. Showet hauses opp av media, især Dagbladet, som faktisk er en av samarbeidspartnerne i tillegg til TV2 og P4. Med hovedsponsorer som Det Nye, NetCom og Pepsi, er det tydelig at i hvert fall noen har skjønt hvor det er penger å hente. Billettprisen på 445 kroner skulle i alle fall tilsi at dette er god butikk, særlig med et utsolgt Oslo Spektrum som rommer rundt 8000 tilskuere. Om ikke publikum har sviktet, så har det til tider vært labert med celebert artistbesøk, både blant opptredener og vinnere. Det ser ikke ut til at resten av den internasjonale musikk-scenen er så veldig engasjert i et popshow i lille Norge Med både mor, far og lillesøster dekket, er det på tide at vi andre får en pris som fenger oss. Fjoråret har vist at det spirer og gror i norsk musikkbransje. En vekst som fortjener en egnet hyllest. Målet må da være å holde den på det nivået Alarm ligger på nå; en prisutdeling som hyller ny, norsk musikk - stemt frem av både musikkjournalister og publikum. Bare vi slipper å få en indie-versjon av Hit Awards, direktesendt på NRK2, og fylt opp av bransjefolk med lomma full av ølbonger. Til det har vi nok med by:Larm, og vår hjemlige UT-awards. Av Anniken Eid Kjeserud
Page 1 and 2: Under Dusken studentavisa i Trondhe
Page 3 and 4: Krisen i student.no: - Styret i SiT
Page 5 and 6: UKE-kampen braker løs 17. februar
Page 7 and 8: 12 Nyheter nytt fra provinsen Ønsk
Page 9 and 10: 16 Debatt betenkningstid I Betenkni
Page 11 and 12: ▲ DET ER TIRSDAG MORGEN klokka ti
Page 13 and 14: 24 Portrett Anne-Cath. Vestly 82 å
Page 15: Patriotens spill Hva får 200 trøn
Page 19 and 20: LangTUR Helga 8.-10. februar dro Tr
Page 21 and 22: ANMELDELSER Trønderske uttrykk Uts
Page 23 and 24: 44 Kultur bølgeblikk I spalten Bø
Page 25: eturadresse Under Dusken postboks 6

Gammel, ikke grå S. 24

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?