2003-5/6 - Museumsnytt

Museumsnytt 

Årgang 52 

KULTURMELDINGEN 

Nr 5/6: 2003 

UKJENT PERLE SCHØYENSAMLINGEN

Innhold 

2 

Inneholder Schøyensamlingen manuskripter 

fra Irak som er utført i strid 

med FN-boikotten eller iraksk kulturminnelovgivning? 

For flere av katalognumrene 

mangler opplysninger om 

tidligere eierhistorie 

s 8 

Nyskapningen Nasjonalt kunstmuseum 

har fått sin første sjef. Sune Nordgren 

begynte 1. oktober i en av de viktigste 

stillingene i norsk museumslandskap. 

Ambisjoner og forventninger er store 

s 20 

Fra Irak i strid med FN-boikott?........................................................ s.4 

Statsbudsjettet og museene ............................................................ s.6 

Store oppgaver, men lite penger ved de samiske museene............ s.8 

Viktig debatt om gratis museer........................................................ s.9 

Kulturarv uten grenser...................................................................... s.10 

Museumsdirektør uten museer ........................................................ s.12 

Museum og virkelighet på 0º N........................................................ s.14 

Kievs ukjente museumsperle ........................................................... s.16 

Med neshorn i bagasjen. Intervju med Sune Nordgren................... s.20 

Hvor kommer tåken fra? ................................................................... s.24 

BRUDDstykker i frakk og foldeskjørt ................................................ s.26 

Debatt: Produkt eller prosess........................................................... s.28 

Nytt fra Norges museumsforbund.................................................... s.30 

Per Thoresen..................................................................................... s.31 

Momsrefusjon og museer ................................................................ s.32 

«Kulturpolitikk mot 2014». En anmeldelse....................................... s.36 

Kampen mot glemselen.................................................................... s.40 

Nasjonalt medisinsk museum. Utstillingsanmeldelse..................... s 42 

«Allegorimesteren» og hans intarsiakunst....................................... s.44 


Museumsnytt nr 5–6 2003 52. årgang 

Museumsnytt arbeider i henhold til reglene 

for god presseskikk slik de er nedfelt i 

Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten 

Utgiver Norges museumsforbund 

Utgitt med støtte fra ABM-Utvikling, 

statens senter for arkiv, bibliotek og museum 

Ansv. redaktør: Leif Anker 

Redaksjonsråd: 

Roy Høibo 

Karin Hellandsjø 

Hans Arne Nakrem 

Per B. Rekdal 

Redaksjon, abonnement og annonser: 

Ullevålsvn. 11 

0165 Oslo 

Telefon: 22 20 14 02 

Telefaks: 22 11 23 37 

E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no 

Annonseformater og -priser på forespørsel 

Design og repro: RenessanseMedia AS 

Trykk: PDC Tangen 

Pris abonnement: kr 200 pr år 

Bankgiro 60260523506 

Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året 

ISSN 0027-4186 

Neste utgave kommer ut ca 12. februar 2004 

Manusfrist 20. januar 

Museumsnytt tar intet ansvar for ubestilt innsendt 

materiale. Ettertrykk bare etter avtale 

Forsiden: Rokokkosalen i Khanenko 

Kunstmuseum, Kiev, Ukraina. 

(Foto: Eskil Johnsen)

Tankepoliti og museer 

Er bare tanken om at overgrep og krenkelse av 

menneskeverd og menneskerettigheter i fredstid 

har noe til felles med nazismens forbrytelser mot 

menneskeheten utålelig? Falstadsenteret i Levanger 

har reist problemstillingen og har fått 

smake en pressestorm som ikke er hverdagskost 

for norske museer. 

Falstadsenteret holder hus i det tidligere guttehjemmet 

på Falstad, et guttehjem som var SS- 

Strafgefangenlager i 1941–45. Mer enn 5000 

fanger var innom leiren i løpet av denne tiden, 

230 ble henrettet. I fire år etter krigen var Falstad 

tvangsarbeidanstalt for landssvikdømte, deretter 

spesialskole for evneveike i mange år. I dag er 

Falstad minnested og senter for menneskerettigheter 

med hovedvekt på stedets historie fra krigsårene. 

Som en del av en søknad til ABM-utvikling 

om prosjektmidler til nye utstillinger utarbeidet 

Falstadsenteret et 6 siders notat godkjent av både 

ledelsen og styret. Ønsket var å utvide utstillingene 

til også å omfatte tiden før og etter krigen i 

et menneskerettighetsperspektiv. Hovedfundamentet 

skulle fortsatt være stedets historie som 

fangeleir under annen verdenskrig. 

Hanne Sophie Greve, dommer ved menneskerettighetsdomstolen 

i Strasbourg, mener Falstadsenteret 

med dette i beste fall er tankeløse, i verste 

fall ønsker å alminneliggjøre krenkelser av mennesker 

og «hvitvaske» nazismens som ideologi. 

Intet mindre. Adresseavisa støtter Greve på lederplass 

og går til angrep på selve tanken bak senterets 

utstillingsplaner og sår tvil om motivene. 

Det er en urovekkende debatt, ikke for at 

spørsmålet diskuteres, men for hvordan den 

føres og ikke minst av hvem. En skulle tro at både 

Adresseavisas lederskribent og Greve skulle være 

i stand til å lese og fordøye et resonnement 

lenger enn førstesida til løssalgspressa. Men her 

angripes både tankefriheten og institusjonens 

frihet til selv å velge hvilke problemstillinger den 

vil formulere i en utstilling. Slik får angrepet på 

Falstadsenteret en prinsipiell side som også angår 

andre museer. Hvor langt skal de kunne 

benytte sin institusjonelle frihet i å sette ubehagelige 

spørsmål under debatt? Det er en frihet 

som ikke er ulik den redaktørplakaten pressen 

legger til grunn for sitt virke. Det er beklagelig at 

en lederskribent og en internasjonal jurist ikke 

ser dette. De vil åpenbart ikke minnes om at systematiske 

overgrep mot mennesker ikke er «individuell 

urett» som Adresseavisa så treffende formulerer 

det, men resultat av offentlig etablerte 

og styrte tvangssystemer innenfor rammene av et 

parlamentarisk demokrati. Det spørsmålet må 

det være legitimt å reise snart seksti år etter den 

krigen som ble ført i navnet av menneskeverdet 

og tankens frihet. Falstadsenteret og dets styre 

har all ære av å reise spørsmålet. De har fått 

støtte av statsbyråkratene i ABM-utvikling som 

har skjønt poenget. Noe å 

tenke på for de nevnte representantene 

for den tredje 

og fjerde statsmakt? 

Le if Anke r 

Norsk støtte til Iraks verdensarv 

Norge bistår med 700 000 kr til Iraks kulturarv 

etter initiativ fra Nordic World Heritage Foundation 

(NWHF). Pengene skal brukes for å få 

sentrale minnesmerker inn på UNESCOs World 

Heritage List. 

– Det er stort behov for langsiktig engasjement 

for å sikre irakisk kultuarv for verdenssamfunnet, 

sier direktør Kris Endresen ved NWHF. 

– Her har World Heritage List stor betydning og 

vil kunne bidra til å sikre og bevare helt sentrale 

minnesmerker og arkeologiske felt av verdenshistorisk 

betydning. 

Bare to områder i Irak står i dag på World 

Heritage List som inneholder over 500 minnesmerker 

som Akropolis, Urnes stavkirke og den 

kinesiske muren. Ytterligere 6 områder i Irak er 

ført opp på såkalt «Tentativ liste» – et slags kandidatmedlemskap, 

blant disse det bibelske Ur 

nær Nasiriyah i sør, det assyriske Ninive, nær 

Mosul i nord og Samarra mellom Bagdad og 

Mosul. Samarra var hovedstad for abbasidekali- 

fatet på 800-tallet, og strekker seg 40 kilometer 

langs Tigris, trolig verdens største arkeologiske 

område i dag. 

Den nordiske verdensarvstiftelsen har foreslått 

at de nordiske land hver tar prosjektansvar for to 

irakiske verdensarvområder. Hittil har bare 

Norge gitt bistand over UDs budsjett. Danmark 

har allerede avslått, mens Finland og Sverige har 

saken til vurdering. 

– Det er ennå ikke bestemt hvilke av de seks irakiske 

områdene som blir prioritert. Vi vil avgjøre 

dette i samråd med UNESCO sentralt, sier Kris 

Endresen som sier seg glad for at UD gir midler 

til Iraks kulturarv. Se også www.nwhf.no 

Nineve, hovedporten 

(Foto: Iraqi State Board of 

Antiquities and Heritage) 

3

4 

T E K S T : 

L E I F A N K E R 

Schøyensamlingen: 

Fra Irak i strid med FN-forbud? 

Har samleren Martin Schøyen gjenstander som er utført fra Irak i strid med FN- 

boikotten og med Iraks kulturminnelov? Schøyens manuskriptsamling inneholder en 

rekke manuskripter fra Irak, blant annet leirtavler fra at par tusen år før vår tidsregning. 

Deler av samlingen er publisert via Nasjonalbibliotekets nettsider. For 

flere objekter mangler opplysninger om tidligere eierhistorie. 

Martin Schøyen i samtale med tidligere nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas på et debattmøte på Universitetsbiblioteket 

i Oslo om Schøyensamlingen mars 2002. (Foto: Museumsnytt) 

Schøyensamlingen inneholder en 

rekke katalognumre fra Irak, men 

Schøyen har ikke full oversikt 

over antallet eller om noen kan 

være tatt ut av Irak etter FN-boikotten. 

(Foto: Museumsnytt) 

Spørsmålet er om de er utført av Irak på 1990-tallet 

både i strid med FN-boikotten og med irakisk 

lov. Et antall irakiske objekter i Schøyens besittelse 

har høyst uklar opprinnelse. FN-boikotten 

av Irak ble iverksatt i august 1990 etter angrepet 

på Kuwait og ble innskjerpet for kulturobjekter 

så sent som i mai i år. Brudd på boikotten etter 

august 1990 kan rammes av norsk lovgivning. 

– Irak har hatt streng kulturminnelovgivning 

siden 1936. Alle uoppdagede antikviteter er statlig 

eiendom og all utførsel må godkjennes av myndighetene, 

sier Patty Gerstenblith, jusprofessor 

ved DePaul universitetet i Chicago, og rådgiver 

for Archaelogical Institute of America. 

– Inntil 1991 beskyttet myndighetene kulturarven 

bra. Men etter oppstanden i 1991 ble flere 

museer plyndret og flere av gjenstandene har 

dukket opp på markedet i Vesten. I løpet av 

årene med sanksjoner har arkeologiske områder 

blitt utsatt for omfattende plyndring. Tusenvis av 

gjenstander, særlig sylindersegl og leirtavler har 

blitt kjøpt av vestlige samlere, sier Gerstenblith til 

Museumsnytt. 

Martin Schøyens store manuskriptsamling har 

gjentatte ganger vært i offentlighetens søkelys 

blant annet fordi den inneholder objekter som 

ikke har klarlagt eller har omstridt proveniens 

(opprinnelses- og eierhistorie). Deler av Schøyens 

manuskriptsamling ble lagt ut på Nasjonalbibliotekets 

nettsider høsten 2001. Der er de 

ennå. I følge oversikten på nettstedet inneholder 

samlingen 9 katalogiserte objekter fra Irak. Trolig 

kan antallet være høyere, i alt 4864 gjenstander 

er i skrivende stund oppgitt ikke å være katalogisert 

eller de har ukjent opprinnelsesland. 

Noen av de aktuelle gjenstandene i Schøyensamlingen 

mangler opplysninger dels om hvor og 

når de er kjøpt, dels mangler de eierhistorie. Til 

sammenlikning er det utførlige opplysninger om 

eierhistorie til de fleste andre katalognumrene 

på nettstedet. For et sylindersegl fra Babylonia 

(800–600 fvt) opplyses bare at det er kjøpt på 

Christie’s i London 7. desember 1994. Det er 

mer enn fire år etter at FN nedla generelt forbud 

mot handel med Irak. To andre katalognumre er 

uten noen form for proveniens. 

Hvor mange? 

I en e-post til Museumsnytt svarer Martin Schøyen 

slik på spørsmål om antallet irakiske objekter i 

samlingen: 

– Generelt vil jeg si at jeg er sterkt imot rasering 

av arkeologiske minnesmerker og ulovlige utgravinger 

hvor gjenstandene kommer ut av sin kontekst 

og en del av historien forsvinner. Jeg følger 

et sett av etiske retningslinjer ved ervervelse av 

manuskripter, hvor et av punktene går på ingen 

kjøp av manuskripter som jeg vet er ulovlig 

utgravd eller eksportert, nettopp for ikke å være 

med på å støtte et slikt basert marked. 

– Det er begrenset hva jeg kan svare på av detaljer 

da jeg befinner meg utenlands, og ikke vil 

være tilbake i Norge før i mars. 

– Det er rundt 200 manuskripter med opprinnelse 

Irak (eller Iran eller Syria, det er ikke alltid 

klart hvilke av disse 3 landene som er opprinnelsessted) 

som er publisert på internettsidene. Jeg 

har ikke oversikt over totalen i samlingen, det 

må vente til alt er studert av forskerne. 

– No e n av de pub lise rte gje nstande n har ufullste 

ndig pro ve nie ns so m MS1989, MS1815/ 1 o g 

MS2199, m e ns f.e ks. MS3020 o g MS3021/ 1 he lt

m angle r pro ve nie ns. En le irtavle avb ilde t i 

Muse um snytt nr 2/ 2003 (s 21) m e d påskrift 

MS2181/ 3 e r ikke pub lise rt i ne ttkatalo ge n. Kan 

disse gje nstande ne ha ko m m e t fra Irak i strid 

m e d lande ts e ge n lo vgivning e lle r e r de e kspo rte 

rt fra Irak e tte r august 1990? 

– De nevner en del konkrete manuskripter med 

ufullstendig proveniens, for noen må jeg undersøke 

dokumentasjonen, som imidlertid er i 

Norge og utenfor min rekkevidde. Et tilfelle som 

manuskript 1989 fra et Christie’s salg i 1994, har 

jeg allerede besvart, tidligere proveniens opplyses 

ofte ikke fra et auksjonshus, hvis ikke tidligere 

eier ønsker det. De kan ønske anonymitet 

av skattemessige og andre grunner, ofte familiære. 

Som samler må en i alle fall måtte forutsette 

at verdens største og mest kjente auksjonshus 

garanterer lovligheten av hva de selger. Men det 

har jo som kjent senere kommet frem at for Sotheby’s 

og Christie’s har dette ikke alltid vært tilfelle, 

men vær så snill å ikke henge meg ut for 

deres eventuelle synder. To av manuskriptene er 

kjøpt hos B. Quaritch i London i 1994 og 1996. 

Quaritch er blant Englands mest respekterte 

antikvarbokhandlere, og er leverandør til de 

fleste nasjonale institusjoner som British Library 

og British Museum. Jeg stiller ikke spørsmål til 

en slik leverandør om det de selger er legalt, det 

er en selvfølge. 

– Ette r de t Muse um snytt har b rakt i e rfaring skal 

de t i Schø ye nsam linge n være gje nstande r fra 

Irak e kspo rte rt i strid lande ts lo vgivning o g i 

strid m e d FN-e m b argo e n e tte r august 1990. Er 

de tte fo rho ld De kan de m e nte re ? 

– Som burde være klart fra det ovenstående, er 

det ikke etter hva jeg vet manuskripter i samlingen 

som er eksportert ulovlig fra Irak etter 

Omstridt samling 

Egyptiske myndigheter har tidligere reist krav om 

tilbakelevering av flere gjenstander fra Schøyensamlingen 

som de mener er ulovlig utført. Martin 

Schøyen har avvist kravet med at gjenstandene 

er kjøpt på lovlig måte. 

I oktober reiste Afghanistan krav om tilbakelevering 

av manuskripter i Schøyensamlingen 

som ble ført ut av landet under uklare omstendigheter 

på 1990-tallet (se Museumsnytt nr 1 og 

2 2002). Afghanistans kulturminister Sayyed M. 

Raheen skriver i brev 18. september i år til det 

norske Kultur- og Kirkedepartementet at manuskriptene 

er afghansk nasjonal eiendom og de 

er utført i strid med landets lovgivning. Han ber 

MS 3021/1: Sylindersegl, Babylonia 

med bl.a. dyrekampmotiv, Babylonia 

ca. 800-600 f.v.t., h. 3,8 cm, 

diam 1,3 cm. Oppgitt proveniens: 

Mulig skrivestue Babylonia. 

(Foto: Schøyensamlingen) 

august 1990, men som også fremgår kan ikke 

slikt garanteres 100%, skriver Schøyen i sitt svar. 

Forbud 

Sikkerhetsrådets resolusjon 1483 mai 2003 pålegger 

alle FNs medlemsland å medvirke til tilbakelevering 

av kulturobjekter og etablere lovgivning 

som forbyr handel med slike gjenstander (se 

Museumsnytt 3/2003). For Norges del er dette 

regulert i forskrift av 25.05.2003. Der heter i §3 at 

«All handel med eller utførsel eller innførsel av irakiske 

kulturgjenstander som er eller med rimelig 

grunn kan antas å være ulovlig fjernet fra Irak etter 

6. august 1990, er forbudt. Forbudet omfatter 

enhver gjenstand av arkeologisk, historisk, kulturell, 

vitenskapelig eller religiøs betydning. Forbudet 

i første ledd gjelder ikke ved tilbakeføring av 

gjenstander til de relevante irakiske institusjoner». 

Kulturminnekriminalitet sorterer under Økokrims 

miljøteam. Politiadvokat i miljøteamet 

Hans Tore Høviskeland understreker at han uttaler 

seg på helt generelt grunnlag: 

– Utførsel av kulturgjenstander i strid med forskriften 

av 25. mai i år har en strafferamme med 

bøter eller fengsel i inntil tre år. Det innebærer 

at brudd på forskriften ble straffbart fra samme 

tidspunkt. Kravet til straffeansvar er at forskriften 

er brutt forsettelig eller uaktsomt, det vil si at 

en vet eller burde vite at en handler i strid med 

bestemmelsene, sier Høviskeland. Han kjenner 

ikke til saker i Norge med ulovlig utførsel av kulturgjenstander 

i strid med FNs Irak-boikott. 

Gjenstander ulovlig eksportert fra Irak før FNboikotten 

rammes ikke av norsk lov siden Norge 

ikke har ratifisert UNESCO-konvensjonen av 1970 

om ulovlig handel med kulturgjenstander. Kulturdepartementet 

vil trolig fremme forslag for Stor- 

om at norske myndigheter tar initiativ overfor 

Schøyen med sikte på tilbakelevering. I svarbrev 

29. oktober uttrykker kulturminster Haugland 

sin støtte til å hindre ulovlig handel med kulturgods, 

men avslår å gripe aktivt inn med henvisning 

til manglende hjemmel i gjeldende norsk 

lov. Kulturministeren nøyer seg med å sende 

kopier av korrespondansen til Martin Schøyen. 

Statssekretær Yngve Slettholm i KKD sier til 

Dagens Næringsliv 15. oktober at departementet 

ikke vil ta kontakt med Schøyen med sikte på å 

komme fra til en ordning. Schøyen har også 

avvist kravet fra Afghanistan og sier manuskriptene 

er lovlig ervervet. 

MS 1989: Sylindersegl med motiv 

fra Gilgamesh-legenden, Assyria 

7. årh. f.v.t., brun agat, h. 3,9 cm, 

diam. 1,6 cm. Oppgitt proveniens: 

1. Christie's, London, 

7.12.1994:222. 


MS 1815/1: Stein fra «Babels 

Tårn» med innskrift «Nebukadnesar, 

Babylons konge, vokter av 

Esagila og Ezidas templer, førstefødt 

sønn av Nabopolassar, babylonskonge». 

Babylon 604-562 

f.v.t. Teglstein 33x33x9 cm. Oppgitt 

proveniens: 1. Zigguratet i 

Babylon, «Babels tårn», 

2. Bernard Quaritch Ltd., London. 


MS 3020/1. Sylindersegl 

«Jemdet nasr», Sumer, ca 31. 

årh f.v.t., h. 2,8 cm, diam 2,0 cm. 

Proveniens: Ikke oppgitt. 


MS 2181/3 : Akkadisk kileskrifttavle 

fra ca 2200 f.v.t., er ikke 

publisert i nettkatalogen. 

Proveniens ikke opplyst. 


5

6 

T E K S T : L E I F A N K E R 

Statsbudsjettet: 

Museumsreformen på 

sparebluss 

Forslaget til statsbudsjett neste år halverer farta på museumsreformen. Løftene tilsier 

en opptrapping på omlag 40 millioner kr. i «friske midler» neste år. Regjeringen 

foreslår 21. Samtidig utsettes flere byggeprosjekter som Østsamisk museum i Neiden. 

Også ABM-utvikling får merke trangere rammer. 

I alt foreslår regjeringen drøyt 563 millioner kr 

til museumsformål på Kultur- og Kirkedepartementets 

budsjett. Det er en økning på ca 5,3 prosent 

medberegnet prisøkning. Korrigert for en 

del tekniske omleggninger utgjør de friske midlene 

ca 21 millioner. Disse foreslås fordelt med 

11 millioner til 11 institusjoner som del av museumsreformen, 

mens Nasjonalt museum for kunst 

får de resterende 10. Innstillingen fra Stortingets 

kulturkomité var ikke klar da Museumsnytt gikk 

i trykken. 

En rekke poster i Kultur- og kirkedepartementets 

budsjettforslag er lagt om som et ledd i 

departementets oppfølging av ABM-meldingen. 

Museumstilskuddene samles på én post, bare 

kunstmuseene holdes utenfor, enn så lenge. Med 

i omleggingen er også midler fra Den kulturelle 

skolesekken som gis innbakt i det generelle tilskuddet 

til de aktuelle institusjonene. Tilskuddsordningen 

for museene som del av rammeoverføring 

til fylkeskommunene blir historie fra 

nyttår. Det samme blir betegnelsene knutepunktog 

nasjonale institusjoner. Her forsvinner den 

siste resten av 1970-tallets museumsreform sammen 

med knutepunktinstitusjonene fra Åse Klevelands 

kulturmelding i 1992. Tilskuddsnivået 

skal opprettholdes, men pengene gis i stedet 

enten direkte til institusjonene, eller via ABMutvikling 

uten å ta veien via fylkeskommunene. 

Forutsetningen er fortsatt at statens andel normalt 

ikke skal overstige 60% av samlete offentlige 

tilskudd. I praksis er dette den samme finansieringsordningen 

som for de tidligere knutepunktinstitusjonene. 

Endringene innebærer også første 

skritt i retning av at ABM-utvikling overtar 

departementets tildeling av statlige museumstilskudd. 

Midlene som forvaltes av ABM-utvikling 

for neste år skal fordeles fylkesvis til de enkeltemuseer 

i tråd med statstilskuddene i fjor. Departementet 

tar forbehold om at ABM-utvikling må 

ha frihet til å omdisponere i samråd med berørte 

fylkeskommuner «dersom videre utvikling i konsolideringsprosessen 

eller forholdet til fylkeskommunenes 

egne tilskudd skulle tilsi det». 

Nasjonalt museumsnettverk 

De gamle tilskuddskategoriene omtales nå som et 

nasjonalt museumsnettverk. Her er det nå innført 

et nytt skille mellom konsoliderte museer og 

andre. Museene som har fått direkte tilskudd over 

museumsreformen er omtalt under de aktuelle 

postene. Øvrige museer på den gamle tilskuddsordningen 

er listeført i eget vedlegg, en slags Bliste 

om en vil. Med årets tildeling omfatter 

museumsreformen i alt 91 institusjoner. Departementet 

understreker at dette ikke må oppfattes 

som en endelig museumsstruktur. Det legges til 

grunn at det kan komme sammenslåing av enheter 

som allerede er konsolidert, og at flere museer 

på vedleggslista etterhvert vil «finne sin naturlige 

plass i en konsolidert struktur» som det heter. 

Statstilskudd til disse museene «må betraktes som 

en midlertidig ordning». I tråd med ABM-meldinga 

«legges til grunn at disse museene vil 

avklare sin eventuelle deltakelse i den institusjonelle 

konsolideringen i løpet av den tid som gjenstår 

av arbeidet med museumsreformen». Det 

betyr at fredningstida for statstilskudd til B-lista 

går ut når reformperioden er over. Som følge av 

årets reduserte oppfølging ligger det an til å forlenge 

reformperioden med ett år, dvs t.o.m. 2007. 

Innen den tid må museer som er igjen på B-lista 

belage seg på å finne ordninger i ly av kommuner 

og fylkeskommuner. 

«Bill. mrk. Fagområde ingen hindring» 

Bortsett fra det nye Nasjonalt museum for kunst 

er ingen kunstmuseer på lista over de reformerte. 

Mildt, men utvetydig, oppfordrer departementet 

disse til å finne seg konsolideringspartnere, 

gjerne på tvers av faggrenser. Bare i Drammen, 

er det tilfelle så langt. I Bergen er det planer om

en sammenslåing mellom Bergen Kunstmuseum 

og Vestlandske Kunstindustrimuseum. De øvrige 

kunstmuseene på eller utenfor statlige tilskuddsordninger 

har så langt ikke fulgt oppfordringen, 

men har valgt andre samarbeidsformer som f.eks. 

Lillehammer Kunstmuseum som samarbeider 

med Maihaugen om konservering. Spørsmålet er 

hvor lenge departementet vil vente før pisken 

kommer, eller om institusjonene med statstilskudd 

får en reell frihet til å velge. 

Med årets budsjettforslag er det fordelt 98 

millioner kr over museumsreformen. For første 

gang i år kom museer i Nordland med på lista. 

Det innebærer at hovedstaden er den eneste fylkeskommunen 

hvor museer med fylkeskommunalt 

tilskudd ennå ikke har mottatt reformmidler. 

ABM-utvikling er en nominell budsjettvinner 

med en økning på 16%, men ser en på endret 

budsjettpraksis og oppgaver er økningen på 0,7 

mill kr i forhold til inneværende år. Det gir en 

realøkning på 1,4% som skal dekke flyttekostnader 

og økt husleie. Posten til utviklings- og 

prosjektmidler føres videre på nivå med årets 

tildeling. Det innebærer at heller ikke i år innfris 

tidligere løfter om opptrapping av prosjektmidlene, 

det motsatte 

av hva som ble 

sagt da museumsreformen 

startet opp. Samtidig har behovet akselerert 

som følge av nye oppgaver og endringer 

innefor hele ABM-feltet. Bibliotek- og arkivsektorene 

er sårbare fordi de mangler de 

faste tilskuddene de fleste museer nyter 

godt av og er prisgitt utviklingen i kommuneøkonomien. 

Men også 

museene vil merke 

at det lista vil ligge 

høyt for utviklingsmidler 

og prosjektsøknader. 

Museumsbygg 

Tilskudd til lokale og regionale kulturbygg over 

statsbudsjettet foreslås avviklet i tråd med tidligere 

stortingsvedtak. I stedte gis tilskuddene av tippemidlene, 

utenfor statsbudsjettet. Regjeringen 

foreslår 11% økning på posten Nasjonale kulturbygg 

fra 64 millioner kr til 71 millioner. Fem 

museer står i kø på lista over vedtatte prosjekter, 

mens 14 har kommet inn på lista over institusjoner 

som vil bli vurdert etter 2007. Eidsvoll 1814 – Rikspolitisk 

senter får tilskudd som lovet, mens byggestart 

for Øst-samisk museum i Neiden utsettes. 

Regjeringen foreslår også å skyve byggeplanene 

for Romanisenteret på Glomdalsmuseet ut i tid. 

Det er tidligere lovet 50 millioner som del av oppreisning 

for overgrep fra staten mot romanifolket 

gjennom tidene. Romanisenteret er imidlertid 

reddet i år ved at en bevilgning for neste år på 10 

millioner kr er tatt inn som eget punkt i budsjettforliket. 

Mer bemerkelsesverdig er at budsjettforliket 

også tilgodeser Heyerdahl-instituttet i Larvik. 

STATSBUDSJETTET FOR 2004 – KAPITTEL 328 POST 70 DET NASJONALE MUSEUMSNETT- 

VERKET – ORIENTERING OM BUDSJETTOMLEGGING 

(Tegning Geir Helgen) 

Andre departementer 

Under Miljøverndepartementet reduseres Riksantikvarens 

tilskudd til teknisk-indistrielle kulturminner 

og kuttes med drøyt 10% fra 16,5 til 

14,7 millioner kr. Olje- og energidepartementet 

øker tilskuddet med 25% til Norsk Oljemuseum 

fra 3 til 4 millioner kr, mens NVEs kulturminnesatsing 

reduseres med 18% fra 5 til 4,1 millioner 

kr. Justisdepartementet har økt tilskuddet til 

Norsk rettsmuseum med 25% fra 1,6 til 2 millioner 

kr. Hvordan universitetsmuseene faller ut 

er foreløpig uvisst, det blir et resultat av universitetenes 

egne prioriteringer. 

7

8 

T E K S T : I N G E R 

A N N E H O V L A N D 

Varanger Samiske museum er av 

dem som har fått stadig trangere 

kår de siste åra. Årets forslag til 

statsbudsjett ga ikke håp om noen 

lysere framtid, økonomisk sett. 

(Foto: Varanger Samiske museum) 

Store oppgaver, men lite penger ved 

de samiske museene 

Frustrasjonen vokser ved de samiske museene. Etter at Sametinget fikk forvaltningsansvaret, 

er det blitt stadig mindre penger å rutte med. – Kanskje må vi vurdere om 

det er forsvarlig å ta på oss disse oppgavene, så lenge det ikke følger tilstrekkelig 

penger med, sier Johan Mikkel Sara, rådsmedlem i Sametinget. 

– Vi er enormt skuffet over at forslaget til årets 

statsbudsjett ikke vil føre til økte bevilgninger fra 

Sametinget, sier Kjersti Schanche, konservator 

ved Varanger Samiske Museum. – I fjor opplevde 

vi en økning i bevilgningene fra Sametinget på 

knappe 2000 kroner. Samtidig fikk vi et kommunalt 

kutt på 40.000 kroner, og økning i KLPutgiftene. 

Nå ser det utrolig nok ut til at situasjonen 

skal bli enda verre, fortsetter hun. 

I 2002 ble det besluttet at Sametinget skulle 

ha forvaltningsansvaret for de samiske museene. 

Siden da har det vært 

Sametingets ansvar å 

bevilge penger til disse 

museene. 

– Vi har forståelse 

for at Sametinget også 

må få sine penger 

noen steder fra. Kanskje 

er det slik at de 

samiske museene, ved 

å være en del av sametingsystemet, 

på sett 

og vis drukner i mengden av 

andre gode og viktige tiltak som 

Sametinget argumenterer for, 

sier Schanche. Hun tror ikke at 

situasjonen nødvendigvis hadde 

vært bedre dersom fylkeskommunen 

hadde ansvaret, slik som 

tidligere. 

– Da sametinget overtok, opplevde vi, utrolig 

nok, at fylkeskommunen kuttet hele sitt driftstilskudd 

til museet, sier hun. 

Forstår frustrasjonen 

Johan Mikkel Sara, rådsmedlem i Sametinget, 

har forståelse for frustrasjonen hos de samiske 

museene. Han sier at i utgangspunktet ønsket de 

å samarbeide med fylkeskommunen og kommunen 

om forvaltningen av museene, men fylkeskommunen 

trakk seg, og det er svært varierende 

hvor mye kommunene bruker på museene. 

– Etterhvert har vi fått forvaltningsansvar for 

flere områder, men det følger ikke tilstrekkelig 

ressurser med. Kanskje må vi vurdere løpende 

om det er forsvarlig å ta på oss alle disse oppgavene. 

Vi har allerede snakket om dette når det 

gjelder kulturminneforvaltningen. Vi blir jo sittende 

igjen med svarteper overfor det samiske 

samfunnet! Museumsfolk blir frustrerte når de 

opplever at den økonomiske situasjonen stadig 

forverres, og framtida ser ikke lys ut, sier Sara. En 

følge av pengemangelen er blant annet mangelen 

på magasiner: 

– Vi ønsker samiske fortidsminner tilbake til 

landsdelen, men innser at det ikke er noen vits i 

å kreve dem tilbake når vi ikke kan oppbevare 

dem forsvarlig. 

– Samiske museer spiller en langt viktigere 

rolle når det gjelder bevaring og videreutvikling 

av kultur og identitet, enn museer som tilhører 

en norsk kulturell kontekst. Årsaken til dette er 

historiske forhold, samt det sterke presset som 

samisk språk og kultur kontinuerlig utsettes for i 

vår samtid. For oss blir det derfor uforståelig at 

samiske museer må stille bakerst i køen når det 

gjelder tildeling av statlige midler, sier Schanche. 

– De må prioritere 

– Det er ikke snakk om nedskjæring til de samiske 

museene. Faktisk har bevilgningene økt med det 

samme som prisstigningen. Det er Sametinget 

som har ansvaret for disse museene nå. Når vi har 

bevilget penger til Sametinget, har vi tatt høyde for 

at en del av disse pengene skulle gå til museene. 

De må prioritere mellom de ulike oppgavene de 

skal forvalte, slik vi også må, sier Yngve Slettholm, 

statssekretær i Kultur-og kirkedepartementet. 

Til tross for den anstrengte økonomiske situasjonen 

ved Varanger Samiske Museum har de 

klart å gjennomføre mange viktige museumsoppgaver, 

i følge Schanche. Et målrettet arbeid 

mot skolene i regionen har gjort museet til et 

attraktivt besøkssted for skolebarn fra fjern og 

nær. Dette året har de også sendt ut en vandreutstilling 

som presenterer samisk håndverk. 

– Vi utfører en rekke viktige oppgaver innenfor 

mange felt, men det aller meste av dette 

arbeidet må vi sørge for å få finansiert gjennom 

prosjektmidler. Med tanke på den høye fagkompetansen 

som to av de fast ansatte har, er det 

intet mindre enn sløsing med ressurser at så mye 

av disses arbeidstid går med på å søke finansiering 

på museets regulære oppgaver og aktiviteter, 

avslutter Kjersti Schanche.

– Viktig debatt om gratis museer 

Spørsmål om gratis adgang til museene fikk opp temperaturen på ett ellers fredelig 

og tilsynelatende samstemt landsmøte i Norges museumsforbund i Harstad 26.–29. 

august. Et benkeforslag på 3. vara til styret var det sterkeste avviket fra opptrukne 

planer og innstillinger. 

– Jeg stoler ikke på at politikerne vil følge opp 

løfter om å kompensere bortfall av billettinntekter, 

sa Sharon Ament fra Natural History 

Museum i London. Hun innledet til debatt om 

gratis adgang med bakgrunn fra erfaringene fra 

England. Slik oppsummerte hun også et springende 

punkt i en debatt som inviterer til mange 

regnestykker. 

For som det ble sagt av Jon Birger Østby fra 

ABM-utvikling: Det handler om mer vakthold og 

mer dopapir, men først og fremst om hvordan 

museene ser sitt samfunnsoppdrag og kommer 

folk i møte. Gratis adgang kan være ett av flere 

tiltak for å nå ut. Han fikk følge av politisk rådgiver 

Geirmund Løining i Kulturdepartementet. 

Utfordringen falt i god jord. En poengtert og 

engasjert debatt med NRK’s Øyvind Arntzen 

som ordstyrer munnet ut i en uttalelse hvor 

Museumsforbundet ba Kulturdepartementet om 

å følge opp med forsøksordninger og evaluering 

av gratis adgang. 

– Dette er en av de sakene Museumsforbundet 

vil følge opp sammen med museumsreformen og 

utvikling av museenes faglige fundament, sier 

Sigrid Skarstein som tok gjenvalg som styreleder. 

– Vi er villige til å følge opp gratis adgang, men 

museene må ha kompensasjon. Med forslaget til 

statsbudsjett skyves museumsreformen ut i tid, og 

det er illusorisk å forvente midler til gratis adgang 

med det første. Her må vi finne det muliges kunst 

i samarbeid med ABM-utvikling. 

– Debatten rundt museumsreformen uteble 

på landsmøtet. Diskusjonen har i stedet kommet 

på distriktskonferansene i høst. Reformen går 

bra mange steder, men vi ser også eksempler på 

at noen ønsker å komme ut av det. Her er det viktig 

å holde på intensjonen om bedre museer og 

drøfte hva som ligger i det. Ikke nødvendigvis 

slik at store museer er gode og små er dårlige, 

skal en få noe ut av det må en også ville. Vi har 

ennå ikke sett effektene av reformen. Jeg er 

spent på hvordan den vil fungere, og den bør 

evalueres etter et par års drift. 

– Fylkeskommunens rolle er uklar framover når 

tilskuddene gis direkte til museene. Det har gitt 

seg utslag i forskjellige måter å styre på i fylkes- 

kommunene. Noen steder velger de å kjøre 

museumsarbeidet gjennom fylkesbiblioteket. 

Det er uakseptabelt å legge opp til en byråkratisering 

og som heller ikke er forankret museumsfaglig, 

understreker Skarstein. 

– Vi ser at kulturminnevernet skal styrkes i kommunene 

og at mange kommuner ikke har nødvendig 

kompetanse. Det åpner for et nærmere 

samarbeid mellom museer eller interkommunalt. 

Fokus på arkiv og bibliotek er viktig, men vi 

må ikke glemme kulturminnevernet. Her ser vi 

fram til behandling av kulturminnevernet i stortingsmeldingen 

som skal komme før jul. 

– Fra nyttår går Museumsnytt sammen med Fortidsvern 

om felles utgivelse som forsøk i ett år. 

Dette vil være med å bygge en nødvendig bro 

over et viktig skille, som vi forventer mye av. 

– Vi har en stor utfordring med å få samordnet 

museenes virksomhet med kultur og naturarv på 

tvers av forvaltningsgrensene. Dette er en av 

flere viktige saker vi vil følge opp i høringen til 

Kulturmeldingen på nyåret, sier Skarstein. 

Livlig debatt om gratis 

museer også i panelet 

på landsmøtet i 

Museumsforbundet 


T E K S T : 

L E I F A N K E R 

– Vi følger opp landsmøtedebatten 

om gratis 

museer. Også museumsreformen 

og samordning 

av museene 

forvaltningsgrensene er 

av de viktigste sakene i 

året som kommer, sier 

Sigrid Skarstein som 

tok gjenvalg som leder 

av Museumsforbundet 

Sharon Ament 

stoler ikke på politikere 

(Foto:Museumsnytt) 

9

10 

T E K S T : P E R K Å K S , 

K U L T U R A R V U T A N 

G R Ä N S E R 

Per Kåks er leder av det 

svenske Kulturarv utan Gränser. 

– Behovet er umettelig. Det er 

naturlig at flere krefter medvirker 

og samrbeider om oppgaven, 

oppfordrer Kåks. 


Kulturarv uten grenser 

Stiftelsen Kulturarv utan gränser bildades 1995 som en reaktion på den förstörelse 

som vi bevittnade i reportagen från kriget på Balkan. Förstörelsen av samhälle och 

samhällsliv och av kulturminnen och människoliv upprörde hela Europa. Många kände 

maktlöshet inför omöjligheten i att förhindra grymheterna. 

Däri uppstod tanken om att vi ändå kan göra 

något när kriget är över. Då behövs resurser till 

återuppbyggnad och till försoningsarbete och 

till att ge historien och kulturarvet 

tillbaka till dem 

som förlorat så mycket. Inte 

minst hade landet förlorat 

så mycket kunskap i form av 

försvunna människor, människor 

med specialkunskaper 

och att kriget brutit av 

en normal utvecklingskedja 

inom forskning och teknik. 

De stängda gränserna och 

den urusla ekonomin förhindrade ett normalt 

utbyte av kunskap och material. 

Men många människor fanns kvar och många 

återvände och många ville ta tag i det de hade 

lämnat före kriget. Det var i en blandad mental 

miljö vi började arbeta i Bosnien och Hercegovina 

med många krigströtta och frustrerade människor 

och andra som ville sätta igång på nytt. 

BiH är ju ett mångkulturellt område där serber, 

kroater och bosniaker har levt sida vid sida under 

lång tid och skulle så göra. Vi ville markera dessa 

gruppers rätt till sitt eget kulturarv därför att det 

var en del av det gemensamma för BiH. Därför 

har vi försökt att dels fördela återuppbyggnadsprojekten 

mellan de etniska grupperna, dels 

göra urvalen av projekt tillsammans med de 

lokala kulturvårdsinstituten och med brukarna. 

Husen som renoveras ska användas efteråt, 

antingen för sitt ursprungliga ändamål eller för 

ett nytt allmännyttigt syfte. De första restaureringsprojekten, 

som gällde en 1500-talsmoské 

och en värdshusbyggnad i staden Maglaj, valdes 

ut i samråd med det nationella bosniska kulturvårdsinstitutet 

och med BiHs kulturminister. 

Nasjonalmuseet i Sarajevo 

Sedan dess har vi renoverat all slags byggnader. 

Franciskanerklostret Kraljeva Sutjeskas arkiv har 

restaurerats utvändigt och arkivet har fått hjälp 

med uppordning och katalogisering av arkivalierna. 

Det grekiskt-ortodoxa klostret Ozrens klosterkyrka 

i Republika Srpska har renoverats liksom 

porttornet i kastellet i Banja Luka. Ett 

serbiskt köpmanshus i Sarajevo, Despica Kuca, 

har genomgått en grundlig restaurering och fun- 

gerar idag som kontor och samlingslokal för 

Stadsmuseet i Sarajevo. I staden Zavala har en 

liten medeltida ortodox klosterkyrka restaurerats 

och grundförstärkts och i Jaice har ett par 

små moskéer och några privathus av traditionell 

typ restaurerats. Bostadshusen har ingått i ett 

program för återflyttning i samarbete med organisationen 

Cross Roads. I Mostar har ju intresset 

mest kretsat kring återuppbyggandet av bron. 

Där har vi istället restaurerat ett par av de basarbyggnader 

som ligger vid ett av brofästena. 

Under hela tiden vi verkat i BiH har Nationalmuseet 

i Sarajevo, Zemaljski Muzej, funnits på 

objektslistan. Museet hyser det bosniska natur- och 

kulturarvet. Det låg i frontlinjen och skadades ganska 

svårt av granatbeskjutning. Museets fyra flyglar 

är nu renoverade med täta tak och fönster, ny puts 

och hela balusterdockor. EU har bidragit med 

upprustning av den etnologiska flygeln, både in 

och utvändigt och Norge har medverkat i nödvändiga 

dräneringsarbeten för den arkeologiska byggnaden. 

Det var svårt att komma in i Kosovo eftersom 

strider pågick. Förstörelsen var stor på alla 

sidor. Moskéer och kyrkor var förstörda och i en 

del fall helt utplånade och även civil bebyggelse av 

traditionell typ var illa åtgången. 

I samarbete med EU:s organisation för återuppbyggnad, 

European Agency for Reconstruction, 

EAR, har vi på pengar från både EU och 

Sida (Sveriges statlige bistandsorgan, red.anm.) 

arbetat med att restaurera fem byggnader av 

albansk typ, befästa bostadshus, kullas. Detta 

projekt har blivit mycket framgångsrikt genom 

att där engagerats kulturvårdsinstitutet och dess 

arkitekter, fastighetsägarna, byggarbetslaget och 

ortsbefolkningen. I år har i Isniq, av vårt lokalkontor, 

anordnats en kulturarvsvecka för att 

informera om arbetena, med visning av de restaurerade 

byggnaderna och med marknad för 

lokala produkter och med musik och dans. I 

detta initiativ har andra Sida stödda projekt 

kopplats in, stöd till hantverk, miljöarbete och 

«Kvinna till Kvinna», till skydd och hjälp till kvinnor. 

Spontant uppstod till och med en lokal kulturhistorisk 

utstallning med gamla redskap. 

Andra delar av världen 

Även i andra delar av världen har KuG börjat 

verka. I samarbete med Tibet Heritage Fund har

KuG medverkat vid restaureringen av 

Beriklostret i staden Gandze i Sichuanprovinsen. 

En styrelseledamot deltog 

i en internationell återuppbyggnadskonferens 

i Kabul, Afghanistan 

och vi har även fått förfrågningar om 

att gå in i Afrika. Irak kommer naturligtvis 

att så småningom börja byggas 

upp och vi kommer att hjälpa till om 

vi blir ombedda. 

De viktigaste principerna i urvalet 

har nämnts ovan och till dessa ska 

läggas dels en geografisk fördelning 

dels objektens lämplighet för utbildning. 

Projektens olikartade karaktärer 

har tvingat fram forskning och 

utveckling av restaureringsmetoder 

och material. Ibland har den gamla 

tekniken glömts bort vilket skapat en 

laborativ situation. Under hela tiden 

har vi parat det praktiska restaurerandet 

med utbildning av arkitekter, 

metodutveckling för kulturvårdsinstituten 

och i Kosovo också med stöd till UNMIK 

i uppbyggnaden av en modern lagstiftning och 

effektiv förvaltning inom kulturmiljövården. 

Utbildningen av restaureringsarkitekter har dels 

skett inom projekten men flera viktiga seminarier 

har hållits i samarbete med kulturvårdsinstitut 

och universitet.. Svenska arkitekthögskolor 

har lagt sina fältkurser i BiH och därvid inbjudit 

bosniska studenter. Flera bosniska arkitekter har 

deltagit i kurser i Sverige. Samarbete sker också 

med institut och universitet i Belgrad och i Kosovo. 

Ett liknande utvecklingsarbete sker också på 

museisidan. Zemaljski Muzej, Bosnien och Hercegovinas 

nationalmuseum har fått mycket 

materiellt stöd efter kriget. ICOM France, spanska 

kolleger, UNESCOs lokalkontor i Sarajevo, 

engelska botaniker, Innsbrucks Landesmuseum, 

norska kolleger genom Leif Pareli och KuG med 

hjälp av generösa svenska donatorer. Tack vare 

dessa donationer och att byggnaderna nu är 

renoverade har museet en ganska hygglig materiell 

situation. Dock återstår att lösa museets status 

i BiH så att museet får en ordnad ekonomi så 

att det kan få värme och personalen få anständiga 

löner. I väntan på detta kommer vi anordna 

några fortbildningsseminarier kring information 

och marknadsföring, museiundervisning, 

utställningsproduktion samt management. 

Nationalmuseet i Belgrad inkom för något år 

sedan med en förfrågan om stöd. En grupp konservatorer 

från Nationalmuseet i Stockholm och 

Universitetsbiblioteket i Uppsala har arbetat ett 

par veckor på plats med metodutveckling och 

fortbildning. 

Vandringsutställningen «Bosnien- ett islamskt 

kulturarv i Europa», som producerades av 

Medelhavsmuseet i Stockholm tillsammans med 

Zemaljski Muzej, har visats på ett femtontal platser 

i Sverige och Norge. I samband med dess förflyttningar 

har personal från Sarajevo kunnat 

medverka och har på så sätt fått träffa kolleger 

och besöka museer. Även separata studiebesök 

har ordnats för botaniker, arkeologer, konservatorer 

och bibliotekarier. 

Många bidrag 

Den största delen av vår verksamhet bekostas med 

stöd från Sida. Men många andra har också bidragit 

och deltagit i arbetet: UNESCO, EU, EAR, 

Arkeologiska museet i Stavanger, Tibet Heritage 

Fund, Svenska institutet, Packard Foundation, 

Barakat Trust, Bosnian Institute och många fler 

har givit bidrag generellt och till specifika projekt. 

Många svenska institutioner har generöst lånat ut 

personal och lika generöst tagit emot kolleger 

från de länder där vi arbetar 

Sida är angeläget om att biståndet ska innehålla 

demokratiskapande verksamheter. KuG 

har i det syftet bl a medverkat till att organisera 

nationella kommittéer för både ICOMOS och 

ICOM. 

Sluligen kan väl sägas att behovet av liknande 

insatser i världen är omättligt. Det borde därför 

vara naturligt att fler krafter kunde medverka 

och samverka i detta arbete. Jag tror att vi i de 

nordiska länderna enkelt skulle kunna skapa 

former för gemensamma insatser i bevarandet 

och återuppbyggnaden av människors kulturarv, 

antingen naturkatastrofer eller mänsklig 

dårskap förstört det. 

Artikke le n e r b ase rt på e t fo re drag på No rge s m use um sfo rb unds landsm ø te i Hartsad i 

august. 

Nasjonalmuseet i Sarajevo 

huser store deler av Bosnias 

natur- og kulturarv. Det lå i 

frontlinjen under krigen, og 

ble hardt skadet av granatild. 

Bygningen er istandsatt med 

internasjonal bistand. 

(Foto: Per Kåks) 

11

12 

T E K S T : N I L S 

A N F I N S E T , 

A R K E O L O G I S K 

I N S T I T U T T , 

U N I V E R S I T E T E T I 

B E R G E N . 

Sonia al-Nimer, direktør for 

de palestinske museene. 

(Foto: Nils Anfinset) 

Daglig leder for Al-Bad 

museet i Bethlehem Iyad 

Hamdan, her sammen med 

arkeolog Muhammed Mukbil 

som i dag også jobber på 

museet. Per i dag er det 

ingen turister her, men det 

kommer en del barn og 

skoleklasser fra området 

rundt Bethlehem. 

(Foto: Nils Anfinset) 

Museumsdirektør ut 

Museene i de palestinske selvstyreområdene har de tre siste årene fått merke konflikten 

og er i dag i en fortvilet situasjon. Sonia al-Nimer er direktør for de palestinske 

museene på Vestbredden. I praksis er hun direktør uten museer. 

Enten er museene helt eller delvis ødelagt på 

grunn av den pågående konflikten, eller så er 

det umulig for henne å komme seg rundt på 

grunn av de strenge restriksjonene israelerne 

setter for bevegelse rundt på Vestbredden. 

På spørsmål om hva som skjer på museumsområdet 

i de palestinske områdene svarer al- 

Nimer frustert: 

– Alt vi bygget opp i tiden 1995–2000 er i dag ødelagt. 

Museene er i meget dårlig forfatning og usikre, 

alt må renoveres på nytt. Jeg føler meg frustrert 

og hjelpeløs og per i dag er det ingen aktivitet i det 

hele tatt. Likevel håper jeg at vi snart kan starte 

med museet i Ramallah, dernest står museet i 

Jeriko på planen, men alt avhenger av at den politiske 

situasjonen gjør det mulig for oss å bevege oss 

rundt på Vestbredden for å gjøre jobben vår. Kort 

fortalt er det derfor ingenting skjer på området i 

dag, alt ligger nede, sier al-Nimer. 

Museum og Jerusalem 

De første palestinske museene så dagens lys i 

mellomkrigstiden, da Palestina var Britisk protektorat. 

I 1923 ble Islamsk Museum i Al-Aksa 

moskeen etablert, og i dag inneholder en del 

gjenstander fra de islamske periodene og en stor 

samling av meget sjeldne islamske manuskripter. 

Senere, i 1938, ble «Palestine Archaeological 

Museum» etablert av Rockefeller familien, og 

inneholder i hovedsak materiale fra arkeologiske 

utgravninger i perioden 1930–67. Etter 

Seksdagers-krigen i 1967, ble museet okkupert 

av israelerne og omdøpt til Rockefeller Museum 

og huser i dag «Israeli Antiquity Authority». 

Siden dette museet ligger i Øst-Jerusalem, og 

palestinerne ser på dette som sitt nasjonalmuseum, 

henger dette nøye sammen med spørsmål 

om Jerusalems status. Opprettelsen av et annet 

palestinsk nasjonalmuseum er derfor utelukket, 

siden dette implisitt vil gi avkall på deler av Øst- 

Jerusalem. Som en midlertidig løsning opprettet 

man på slutten av 1990-tallet et par små lokale 

museer i gamle historiske bygninger. På 1960-tallet 

ble det også opprettet to museer, Hebron 

Arkeologiske Museum og Hishams Palace i Jeriko, 

men begge disse forfalt etter 1967 og har etter 

1995 i perioder vært regelrett utrygge. 

Neglisjert 

Under den israelske okkupasjonen har museene 

ikke vært åpne og har i hovedsak blitt neglisjert. 

I tillegg finnes det en rekke private etnografiske 

og arkeologiske samlinger og museer som har 

spilt en viktig rolle i å opprettholde identiteten 

og motstanden. Et av de nye lokalmuseene ble 

bygget i Tulkarem i en tyrkisk guvernørbolig fra

en museer 

1800-tallet. Under den nåværende Intifadaen 

ble det ødelagt av en israelsk rakett. Museet i 

Hebron er lokalisert i et gammelt badehus, men 

det har alvorlig lekkasje. Dette er vanligvis ikke 

noe problem, men taket er i dag okkupert av 

israelske settlere og tilstanden er uviss – trolig er 

det gamle inventaret og utstillingene ødelagt. I 

Jeriko skulle det høsten 2000 gjenåpnes et nytt 

lokalt museum, men den siste Intifadaen har 

gjort at gjennomføringen av dette er blitt umulig, 

og museet er sterkt preget av situasjonen. 

Museet fungerer også som magasin for en rekke 

arkeologiske utgravninger. Blant annet er materialet 

fra årets palestinsk-norske utgravningen i 

Jeriko midlertidig lageret her fordi det er umulig 

å få transportert materialet til Ramallah. De 

lokale museene i Sebastiya og Ramallah bærer 

også preg av militær aktivitet i umiddelbar nærhet, 

og ikke minst tyveri slik som i Sebastiya. 

Kamp om historien 

Sonia al-Nimer kom tilbake til Palestina i 1998 

etter å ha jobbet en årrekke på British Museum i 

London. Jeg møtte henne da hun nettopp var 

kommet tilbake optimistisk og full av visjoner for 

fremtiden. I dag er situasjonen en helt annen. I 

praksis er hun museumsdirektør uten museer. 

Hun er fortvilet over situasjonen som stadig blir 

verre. De fleste museene er i dag stengt med 

unntak av et i Bethlehem som har spesialisert seg 

på å vise produksjon av olivenolje, noe som er og 

har vært en svært viktig del av den palestinske 

økonomien. 

– Hvilke fo rm ål o g funksjo n har dage ns m use e r i 

Pale stina? Hva ø nske r de re å fo kuse re på o g 

hvilke m ålgruppe r satse s de t på? 

– Som de fleste andre museer har vi satset på 

både utdanning, informasjon og underholding 

som hovedaspekter. Primært satser vi på at museene 

skal fange interessen til lokalbefolkningen, 

og sekundært for turister. Dette er fordi vi er i en 

situasjon hvor det handler om overlevelse, identitet 

og en kamp om historien. Vi hadde også 

laget spesielle utstillinger beregnet på skolebarn, 

for å skape et interaktivt forhold mellom 

barn og historien uten bruk av sofistikert teknologi. 

Meningen var at dette skulle videreutvikles 

med lærerpakker til bruk i undervisningen hvor 

dette skulle integreres i pensum som del av en 

læringsprosess. 

– Hvilke utfo rdringe r se r du i dage ns situasjo n? 

– Utfordringene på museumssektoren er enorme, 

men først av alt handler det om overlevelse og 

identitet. For oss som palestinere handler det nå 

om et være eller ikke være. Vår kulturarv er i ferd 

med å forsvinne. Dernest handler det om gjen- 

oppbygning av museene, men dette vil ta flere år. 

Vi er tilbake til slik forholdene var før 1994, også 

da hadde vi veldig få museer og samlinger. 

Oppfordring 

– Hva m e d fre m tide n? Hva e r nø dve ndig fo r at 

m use e ne skal åpne o g når kan de tte skje ? 

– Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg 

drømmer om at folk kan lese i avisen og regelmessige 

aktiviteter og utstillinger i museene, og 

at de spiller en viktig rolle i kulturlivet. Man kan 

vel kanskje si at jeg er misunnelig på andre 

museer, vi kan ikke leve et normalt liv her. Jeg 

håper at på et eller annet tidspunkt vil folk forstå 

at dette ikke kan fortsette. Israelerne må forstå at 

vi er her, og vil fortsette å bli her. Dette er også 

vårt land. Akkurat nå er det vanskelig å se fremover, 

men vi ser etter muligheter for at vårt personale 

kan få kortere eller lengre trening og 

opplæring i utlandet, slik at vi kan komme raskt 

i gang når muligheten byr seg. Problemet er at vi 

ikke har penger til å sende våre folk til utlandet 

og det er få muligheter for opplæring her, sier 

Sonia al-Nimer. 

Dermed går oppfordringen videre, til museer 

og institusjoner som kunne tenke seg å la palestinere 

hospitere. Eller om noen vil ta noen uker for 

å hjelpe museumssektoren i de palestinske områdene 

med råd og veiledning om museumsutvikling. 

Slik kan man også få til et kulturelt møte 

og utveksling, som vil gi grunnlag for både forståelse 

og toleranse – og kanskje en gang i fremtiden; 

fred. 

Museet i Ramallah er i dag 

stengt. Det har sprekker i 

taket etter at Fath hus i nærheten 

ble sprengt. 

(Foto: Nils Anfinset.) 

13

14 

Fra en demonstrasjon i Quito 

(fotograf ukjent) 

En stor utstilling i det monumentale 

turistanlegget reist på 

selve ekvatorlinjen, som ligger 

like ved Quito, presenterer 

Ecuadors ulike etniske grupper 

ved hjelp deres bunader og tradisjonelle 

husflidprodukter. 

(Foto: Marc Maure) 

T E K S T : 

M A R C M A U R E , 

M U S E U M S - 

K O N S U L E N T , 

S T Y R E M E D L E M 

I C O F O M 

Museum og virkelighet på 0º Nord 

«Euro pé e re n vant innpass o ve r he le jo rde n 

gje nno m de t so m var hans o ve rle ge nhe t, m e n 

ø de la de rm e d sin e ge n e vne til å inte gre re s 

m e d ve rde n. I de århundre ne so m fø lge r drø m - 

m e r han o m de n e dle ville , m e n de n ville var 

dø d e lle r tilpasse t, o g de nne drø m m e n var 

dø m t til go ldhe t» (Tzve tan To do ro v «Ero - 

Oktober 2002. – Folk her lever ikke, sier Voro 

som henter meg på flyplassen i Quito. – De bare 

overlever! I morgen er det første omgang i presidentvalget 

og vi håper nå på en endring. Roldos 

kan gjøre en bra jobb mot korrupsjonen. 

Kvelden etter tar han meg med på valgvaken 

til sosialdemokraten Roldos tilhengere, som 

skuffet ser at han bare kommer på 3. plass, én 

liten prosent etter nr 2, den konservative bananmilliardæren 

Noboa, som går videre til neste 

omgang sammen med oberst Gutierrez som nr 

1, en venstrepopulist og tidligere kuppleder støttet 

av indianerorganisasjonene. 

Ecuador er et lite land som ligger rett på ekvatorlinjen, 

klemt mellom Colombia og Peru. Landet 

er preget av stort mangfold av naturmiljøer 

som Andesfjellene, Amazonas’ regnskog, subtropisk 

kyst og Galapagos-øyene. Kulturformene er 

også mangeartetede, med en befolkning på 12 

millioner der ca 40% er indianere, 40% mestiser, 

15% hvite og 5% svarte. Vanskeligheter med 

å takle utenlandsgjelden har ført til store problemer 

for landets innbyggere, stadig flere lever 

under fattigdomsgrensen. Den nasjonale valutaen 

ble erstattet med US-dollar i 2000. Mektige 

indianerorganisasjoner utgjør en viktig politisk 

maktfaktor, og har stått bak generalstreik og 

kuppforsøk i 90-åra. 

ICOFOMs (ICOM’s International Committee for 

Museology) møter finner sted i Museo de los 

Metales i byen Cuenca. Bortsett fra et rom med 

en liten fotoutstilling, er bygget stort sett tomt. Et 

virtuelt museum, tenker jeg. Konferansens tema 

er nettopp «Museology and Presentation – Original/Real 

or Virtual?». Et spennende og viktig 

tema som blir som vanlig behandlet ulikt, alt fra 

filosofiske betraktninger om duplikat-problematikken 

til optimistiske forestillinger om teknologiens 

muligheter. For min del argumenterer jeg 

for å gå tilbake til «utstillingens nullpunkt»: 

– Bruken av ny teknologi fører til en frigjøring 

av utstillingsmediet, ikke til dens død, sier jeg. 

– De nye media gjør det mulig å formidle alle 

nødvendige faktaopplysninger digitalt via internett 

osv. Vi kan nå rendyrke utstillingsmediets 

egenskaper, dvs bruke gjenstandene med god 

samvittighet og satse på romlige opplevelser! 

Isidora arbeider på museet i Agapirca, et av de 

få som er styrt av indianere. Hun sitter stille i sin 

fine indianerbunad og smiler hele tiden. Ingen 

har spurt henne om å holde et innlegg. En deltaker 

forteller om sitt arbeid med å lage nye utstillinger 

om mat og ernæring i et sveitsisk museum 

generøst finansiert av Nestlé. Like utenfor, i den 

gamle koloniale byen Cuenca, går indianske 

kvinner med hvite hatter og fargerike skjørt. 

– Det er nesten bare kvinner, bemerker 

Rachel. – De fleste menn jobber ikke her, men i 

utlandet; det har vært en enorm arbeidsmigrasjon 

fra landsbygda, til Spania og særlig til USA 

de siste årene. 

Om kvelden handler samtalene om den politiske 

situasjonen: Hvem vinner valget i Ecuador 

og hva skjer etterpå?

Quito ble grunnlagt av spanjolene i 1534. Monumentene, 

kirkene og museene i den vakre gamle 

bydelen som står på UNESCOs verdensarvliste, 

uttrykker på forskjellig vis koloniseringsprosessen 

som den indianske befolkning har vært 

utsatt for. Ministere fra amerikanske land er nå 

samlet i byen for å lage en avtale om en pan 

-amerikansk frihandelssone (FTAA). Dette blir 

møtt med store protester fra indianerorganisasjonene 

og andre aktivister, som mener at avtalen 

ikke tar hensyn til folkets rettigheter. Tusener 

av indianere marsjerer, besetter symbolsk en 

McDonalds-restaurant og blir møtt av tåregass. 

Jeg forteller til studentene ved Universidad Tecnological 

Equinoccial i Quito om John Kinards 

arbeid for de svarte i Anacostia Neighborhood 

Museum i Washington D.C. «Dersom museene 

skal møte menneskenes behov i dag og i morgen, 

må de involvere seg i alle områder av den 

menneskelige eksistens. Dette er en oppgave 

som krever museenes mest kreative krefter. I stedet 

står de anklaget 

på tre punkter: De 

har mislykkes i å 

svare på behovene 

til det store flertallet 

av befolkningen, 

de har mislykkes i å 

knytte kunnskapen 

om fortida til de 

alarmerende utfordringene 

vi møter i 

dag, og de har mislykkes 

i å overvinne 

usynliggjøringen av 

minoritetskulturer...» 

(If museums 

are to meet the needs of the man of today and 

tomorrow, they must involve themselves in every 

area of human existences. This is a responsability 

that challenge their most creative resources. 

Instead, they stand accused on three points: failing 

to respond to the needs of a great majority 

of the people, failing to relate the knowledge of 

the past to the grave issues confronting us today, 

failing to overcome their blastant disregard of 

minority cultures.), skrev han. Et gammelt budskap 

fra 1960-åra kan virke passé i våre velstående 

vesteuropeiske land, ensidig opptatt som vi 

har blitt av spørsmål om økonomi og ledelse. 

April 2003. 

– Hvem blir de neste som blir angrepet av gringoene? 

Colombia, Bolivia, eller oss?, spør Voro 

som henter meg på flyplassen i Quito. 

– Vet du at 50% av USAs soldater er emigranter 

fra Latin-Amerika, som Bush har lovet «green 

card» og amerikansk statsborgerskap? 

Jeg holder et kurs for studenter, i samarbeid 

med Norma som er professor på universitetet i 

Azul i Argentina. Vi går fra museum til museum 

i Quito og analyserer hvordan Ecuadors historie 

er framstilt i utstillingene. Imponerende arkeologiske 

utstillinger om den førkolumbiske perioden. 

Indianerkulturen framstilles ved hjelp av 

dukker kledd i fargerike tradisjonelle klær. Men 

hvilket folk har laget disse gjenstandene? Har 

ikke indianerne noen historie? Quitos utvikling 

visualiseres i form av en kronologisk oversikt 

over de ulike vulkanutbruddene. Hvor er koloniseringsprosessen? 

Hyperrealismen som kjennetegner 

den koloniale kirkekunsten, gjør bildene 

av Kristus på korset til rene torturscener. 

– Modellene som den store kunstneren Santiago 

brukte, var indianere som han lot korsfeste, forteller 

konservatoren. 

«De kom. De hadde Bibelen, vi hadde jorden. 

De sa til oss: Lukk øynene og be. Da vi åpnet 

øynene igjen, hadde de jorden, mens vi hadde 

Bibelen», skriver Eduardo Galeano i «Latinamerikas 

åpne årer». 

Riobamba ligger under den mektige vulkanen 

Chimborazo (6300 m.o.h.), og det store fler- 

tall av byens 120 000 innbyggere er indianere. 

– En voldsom eksplosjon ødela den store militærleiren 

her i byen, kort tid etter at oberst Gutierrez 

vant presidentvalget i fjor, forteller Pablo. 

– Det ble store materielle ødeleggelser, men heldigvis 

få ofre, folk hadde jo fått beskjed om å forlate 

anlegget før «ulykken». Det var nok militæret 

som sto bak eksplosjonen, for å viske ut alle spor 

etter omfattende korrupsjon og salg av utstyr, sier 

han. Pablo er arkitekt og arbeider med idéen om 

opprettelse av et museum om indianerkulturen i 

Andesfjellene, med vekt på landbruket. 

Vi reiser rundt i landskapet med de grønne vulkanene 

som har vært dyrket helt opp til mer enn 

4000 m.o.h. lenge før spanjolene kom, og tenker 

høyt om et landbruksmuseum bestående av desentraliserte 

enheter. Pablo har gode kontakter med 

indianernes parti «Pachakutik – Nouevo Pais», og 

kanskje vil han greie å realisere dette flotte og så 

viktige prosjektet. 

«Ikke så stor som du tror!» står det på forsiden 

til Norges største avis i kiosken på Gardermoen. 

George W. Bush? Eller strømregningen 

kanskje? Nei, det er penisstørrelsen som nå er på 

dagsorden. Jeg er tilbake i virkeligheten. 

På en høyde utenfor Riobamba 

driver Cacha-folket et kultursenter. 

Besøk fra utenforstående 

er sjelden, men unge jenter i 

drakt er klare til å ta imot, åpner 

utstillingene og butikken med 

håndverksprodukter og holder 

omvisning med engasjement 

og stolthet. 


I byen Giron blir valg av lederen 

for det indianske lokalsamfunnet 

ledsaget av ofring av en okse. 


15

16 

T E K S T : 

H E N R I K P R Y S E R 

L I B E L L , K I E V 

– I Sovjettiden ble vi kalt «Det 

Lille Eremitasje-museet», og 

hadde ry som det tredje største i 

Sovjetunionen, forteller Elena 

Zhivkova, sjef for den europeiske 

samlingen ved Khanenko-museet 

i Kiev. (Foto: Eskil Johnsen) 

Utsnitt av maleri: 

Diego Velazquez 1599–1660, 

«Portrett av infantinnen 

Margarita» (olje/lerret, utsnitt) 

I følge Khaneko-museet har 

maleriet bare vært forsket på av 

sovjetiske forskere. 

(Foto: Eskil Johnsen) 

Kievs ukjente 

museumsperle 

Kunstskattene i Khanenko Kunstmuseum i Kiev, Ukraina, har overlevd i en by hvor det 

blodige og turbulente 20. århundre har fart fram mer nådeløst enn på våre breddegrader. 

Museet har kommet seg gjennom én bolsjevikrevolusjon, to verdenskriger, 

eksil i Sibir, Stalins 5-årsplaner og Sovjetunionens sammenbrudd. Samlingen teller 

arbeider av store navn som Rubens og Velázquez, foruten vår egen Fritz Thaulow, men 

mange av disse verkene er idag lite kjent i Vesten. 

– Her ser dere Velázquez’ skisse til portrettet av 

den spanske prinsessen Margarita. Med ansikt. 

Selve hovedportrettet befinner seg i El Prado i 

Madrid, men det mangler prinsessens ansikt, 

fordi det bare var en hoffjente som poserte i prinsessens 

klær og prinsessen selv ikke rakk å stå 

modell for Velázquez før han døde, og han etterlot 

seg et hodeløst portrett, forteller Elena Zhivkova, 

sjef for den europeiske samlingen ved Khanenko-museet 

i Kiev. – Men til skissen stod den 

lille prinsessen modell, og i vår versjon har altså 

bildet ansikt, forklarer hun. Museet holder hus i 

en tidligere adelsbolig i byens beste strøk, vis-avis 

Kiev universitet. Zhivkova viser oss rundt i 

adelsmannen Khanenkos gamle byresidens, som 

i 120 år har huset denne samlingen. Lysekroner i 

taket, tykke tepper på gulvet, varme farger på veggene. 

Stillhet og lyden av hæler som går på parkett. 

Vi er ikke bare på et museum, vi er samtidig 

i et aristokrathjem fra tsartiden, fylt til randen 

med malerier, skulpturer, møbler og inventar fra 

flere århundrers europeisk kunsthistorie. 

Den Lille Eremitasje-museet 

– I Sovjettiden ble vi kalt «Det Lille 

Eremitasje-museet». Vårt museum 

hadde ry som det tredje største i 

Sovjetunionen, men siden det lå 

utenfor Russland ble det ofte regnet 

som et provinsmuseum. Vi 

hadde ikke de samme kontaktene 

med utlandet som Pusjkin-museet 

i Moskva og Eremitasje-museet i 

Leningrad, nåværende St. Petersburg, 

forteller Zhivkova, som 

mener dette er forklaringen på at 

Khanenko-museet er lite kjent i 

Vesten ennå idag. 

At de ikke er vant til vestlige 

gjester, går tydelig frem av skiltingen. Presentasjonen 

av objektene er, bortsett fra kunstnernavnene, 

kun med kyrilliske bokstaver. Det er med 

synlig stolthet Zhivkova benytter anledningen til 

å vise vestlige journalister gjennom samlingene. 

De er i dag organisert etter land og periode som 

italiensk renessanse, hollandsk og spansk kunst 

fra 1600–1800-tallet, hver med sin avdeling, dessuten 

en egen samling fransk 1800-talls kunst. 

Adel og sukkerbaron 

Samlingen ble skjenket det offentlige av de private 

kunstsamlerne Bogdan og Varvara Khanenko. 

Khanenko var av gammel adelslekt med 

et stamtre som gikk tilbake til de gamle ukrainske 

kongene, fra før Ukraina kom under russisk 

overherredømme på 1600-tallet. Hans slekt var 

blitt like fattig som den var nobel da han giftet 

seg til penger med Varvara, som var datter av en

sukkerbaron. Foreningen mellom gammel adel 

og formuende handelsborgerskap, var grunnlaget 

for samlingen av kunst som idag er Khanenko-museet. 

Ekteparet Khanenko hadde tatt 

mål av seg til å grunnlegge en kunstsamling stor 

nok til å kunne tjene som museum for Kiev. På 

den tiden hadde byen Kiev både opera, ballett 

og konserthus, men manglet museum. Bogdan 

og Varvara Khanenko dro selv, eller sendte folk 

rundt i hele Europa for å kjøpe inn verk som 

kunne være Kiev verdig. 

Revolusjonen 1917 

Khanenko døde i mai 1917, fem måneder før 

oktoberrevolusjonen. 1919 ble Khanenkos samling 

formelt nasjonalisert av sovjetstaten. Likevel 

var den lenge i enken Varvara Khanenkos varetekt. 

Hun voktet samlingen med nebb og klør 

gjennom den blodige borgerkrigen mellom røde 

og hvite styrker etter revolusjonen. I året 1921 

skiftet makthaverne i Kiev hele syv ganger, bare 

privat vakthold reddet samlingen fra plyndring. 

– Det vanskeligste var nok oppvarmingen, for 

huset måtte holdes varmt og kull og annen 

fyring var vanskelig å få tak i, sier Zhivkova. 

Varvara Khanenko donerte både hus og samling 

til Vitenskapsakademiet i Ukraina, fordi hun 

så dette som den beste måten å redde samlingen 

på under Sovjetstyret. Sovjetadministrasjonen 

hadde helt annen kategorisering av kunsten enn 

Khanenko. Samlingen var testamentert til Kiev by 

på betingelse av at museet skulle bære Khanenkos 

navn. Men det revolusjonære styret anerkjente ikke 

«borgerlige testamenter» og samlingen ble derfor 

omdøpt til Museet for europeisk og orientalsk 

kunst, da ingen institusjoner fikk bære navn av folk 

som ikke hadde vært aktive bolsjeviker. Samlingen 

ble deretter reorganisert etter nye skillelinjer. 

– For eksempel ble en samling russiske ikoner 

sendt til Russland til Museet for russiske ikoner, 

våpensamlingen gikk til Historisk Museum i 

Kiev og alle juveler til Historisk Smykkemuseum, 

forteller Zhivkova. Hittil har ingen gjenstander 

fra oppdelingen i Sovjettiden kommet tilbake til 

Khanenko-museet. 

Tysk okkupasjon og Sibireksil 

Gjennom hele mellomkrigstiden stod Museet 

for Europeisk og Orientalsk kunst urørt. Da 

tyske tropper rykket frem mot Kiev under andre 

verdenskrig, ble det meste av samlingen i all hast 

pakket i treesker og sendt med jernbane til Ufa i 

Sibir. Alt som ble sendt til Sibir overlevde eksilet 

i god behold, men dessverre for museet rakk de 

ikke å evakuere alt. 

– Fascistene fikk en stor andel og ingen vet 

hvor den ble av, beklager Zhivkova. 

Tyskerne fraktet rundt 300 gjenstander fra 

samlingen, både malerier og møbler, til byen 

Keningsberg. 

Bombingen av byen ble opphav til et mysterium. 

En kunstkyndig ukrainsk kvinne hadde som 

oppgave å ha detaljert oversikt over samlingen. 

Hun holdt øye med den døgnet rundt, bortsett 

Rokokkosalen med bronsestatuett 

«Badende nymfe» av Étienne-Maurice 

Falconet (1716–1791) på peishylla. 


17

18 

Trappehallen i Khanenkomuseet 

er også utstillingsareal. 


T.h. Jean-Baptiste Pigalle 

(1714–1785), 

statuett med engler. 


fra èn natt, hvor hun sov et annet sted. Om morgenen 

ble hun vekket og tyskerne viste henne 

bygningen som var blitt bombet og forklarte at 

hele kunstskatten var ødelagt. Ryktet forteller 

imidlertid at tyskerne gjemte skatten den natten 

og selv bombet bygget. 

– Ett av maleriene på kvinnens liste har 

senere dukket opp i Russland, og dette har gitt 

opphav til myten om at kunstskattene ble stjålet 

og idag befinner seg i private samlinger verden 

over, sier Zhivkova. 

I 1944 kom den evakuerte delen av samlingen 

tilbake fra sitt eksil i Sibir. Og det er i all hovedsak 

den som utgjør dagens museum. Men Khanenko-museert 

ble ikke bare redusert av tysk 

plyndring. Kunst kan gi ulike makthavere en 

slags kulturell glasur, men den kan også gi håndfaste 

verdier: En rekke kunstverk fra sovjetiske 

samlinger ble solgt i Stalintiden, ikke i Sovjetunionen, 

men i vest, for å få hard valuta til innkjøp 

av maskiner og teknologi. Kunsthandleren 

Lepke i Berlin solgte i 1931 over 200 verk som 

sovjetiske myndigheter sa kom fra Stroganoffsamlingen, 

mens de i realiteten også kom fra 

flere ulike museer og samlinger. Fra sovjetisk 

side gikk innsamling og salg gjennom statsorganene 

«Antikvariat» og «Gostorg». Mye av materialet 

som havnet på deres lager ble aldri solgt. 

Dermed endte deler av Khanenkos samling i 

Russland, for eksempel Charles Natoires 

«Cupid, Sharpening the Arrow», på Eremitasjemuseet 

i nåværende St. Petersburg. Tapet under 

Stalins kunstsalg var lite i mengde, men stort i 

kvalitet, da noen av de ypperste verkene forsvant. 

Lucas Cranach d.e.s «Adam» og «Eva» befinner 

seg idag i Norton Simons Collection, California, 

og en Landan fra 1516 står utstilt på Victoria & 

Albert Museum i London, i følge Zhivkova. 

Mange verk, bl.a. «Jesusbarnet» av den anonyme 

«Frankfurtmesteren», kunst fra det gamle Persia 

og en rekke gjenstander har ingen lenger oversikt 

over hvor befinner seg. 

Slik har samlingen forblødd i tre retninger, til 

Russland gjennom «revolusjonær kategorisering», 

til Nazi-Tyskland gjennom krig og til Vesten 

gjennom Stalin-tidens salg. Likevel har 

museet høydepunkter og navn i samlingen som 

hevder seg godt internasjonalt. Her finnes foruten 

Rubens og Velazquez også navn som Ruisdael, 

Pietro Perugino, Bellini, billedhuggeren 

Adrian De Vries, og Napoleons hoffmaler Jacques 

Louis David for å nevne noen. Siden vi 

kommer fra Norge, viser Zhivkova oss «Norsk 

landskap» av nederlenderen Allart Everdingen 

(1621–75) med motiv fra Setesdal. Hun forteller 

at museet også har en Fritz Thaulow, «Måneskinnsnatt», 

men dessverre bare i magasinet. 

Kun 400 av samlingenes 4000 numre er stilt 

ut. Neste år åpner en avdeling med orientalske 

verk. En gang i fremtiden håper den europeiske 

samlingen å ha råd til å åpne tredje etasje med 

verk fra antikken. I tillegg til den europeiske 

samlingen har Khanenkovmuseet idag også en 

enorm samling orientalsk kunst, med verk fra 

Japan, Kina, Sentral-Asia og Midtøsten, som 

ifølge museumsdirektør Vera Vinogradova skal 

være den største samlingen av orientalsk kunst i 

Øst-Europa. Den ble samlet av en fransk diplomat 

som var gift med en ukrainsk kvinne og gitt 

i gave til Kiev. Samlingen ble overført til Kha-

nenko-samlingen av Sovjetstaten, det samme 

skjedde med en del kirkekunst, bla. Cranachs 

«Adam» og «Eva». 

Utarmet og fattig 

Elena Zhivkova har arbeidet ved museet i 20 år, 

og sier hun valgte en museumjobb under Sovjettiden 

fordi klassisk kunst var den eneste nisjen 

velsignet fri for politisering. Hun er tydelig glad 

for at Sovjetunionen er historie. 

– Først etter uavhengigheten i 1991 kunne vi 

oppfylle Khanenkos siste vilje og gi samlingen 

hans navnet tilbake, sier Zhivkova. Etter uavhengigheten 

har de også turt å henge opp flere 

av de religiøse maleriene. Men hun ser at ikke alt 

er fryd og gammen idag heller. 

– Jernteppet er erstattet av Pengeteppet, sier 

hun. De tidligere sovjetrepublikkene er fattige 

land, og kunstsektoren er sultefôret på midler. 

Ukrainas bruttonasjonalprodukt kollapset i 1991. 

Etter rubelkrisen i 1998 har landet endelig opplevd 

en rask vekst, skjønt fra et lavt utgangspunkt, 

og hovedsaklig i privat sektor. Offentlig sektor er 

stadig utarmet. Selv den mektige forsvarssektoren 

skal krympes til det halve på få år. 

– Kulturlivet kommer alltid nederst på lista, 

sukker museumsdirektør Vera Vinogradova. 

Museet er offentlig forvaltet. Fra 1991 til 2001 

måtte de holde stengt fordi det ikke var penger 

til skikkelig oppvarming eller til å lønne det 

antall ansatte som måtte til for å holde åpent. 

Fremdeles mangler museet penger til å lage en 

komplett katalog over samlingene. Det er heller 

ikke penger til informasjonsfoldere på fremmede 

språk eller markedsføring, det mangler 

midler til skikkelig oppbevaring og til forskning, 

innbefattet undersøkelser av samlingene 

fysiske tilstand. Den eneste turistpresentasjonen 

som finnes er en bok på tysk fra sovjettiden, 

men når Museumsnytt spør etter den, er visst 

den også utsolgt. 

Direktør Vinogradova håper at sponsorvirksomheten 

vil utvikle seg, slik at museet kan nyte 

godt av samarbeid både med hjemlige og utenlandske 

firmaer i Ukraina. Snart dannes Khanenko-museets 

Venner. Finansieringen av kultur 

er Elena Zhivkovas ankepunkt mot kapitalismen. 

– Det er en forskjell på demokrati og imperium. 

Demokratier har alltid nok penger til populærkultur, 

mens store imperier, som Romerriket 

og Napoleons imperium hadde mer midler til elitekulturen, 

og gjorde den tilgjengelig også for 

folk flest, mener hun. Sovjetstaten var generøs 

med museumsbevilgninger, og det kostet ikke 

nevneverdig å besøke museer, opera, ballett, konserter 

eller teater. 

– Folk var mer velutdannet i Sovjettiden, sier 

Zhivkova, uten hang til nostalgi, mer som en 

slags konstatering. 

Besøkstallene er det likevel ingenting å si på, 

heller ikke i post-sovjetisk tid. De øker for hvert 

år. En av de mange besøkende er den norske Sigmound 

Ekehougen, som er ansvarlig for Telenors 

investeringer i Ukraina og stasjonert i Kiev. 

– Samlingen er fantastisk. Jeg og min kone elsker 

å spasere rundt i den, sier Ekehougen. Jeg håper 

museet snart får midler til å vise enda flere av skattene, 

som har vært gjemt for Vesten i Sovjetunionens 

lukkete verden, og jeg anbefaler enhver tilreisende 

i Kiev å avlegge stedet et besøk! 

Lucas Cranach d.e. (1472–1553) 

«Adam» og «Eva» kom fra Trefoldighetskirken 

i i Kiev til Khanenkomuseet 

etter revolusjonen i 

1917. Sovjetmyndighetene solgte 

diptyket i mellomkrigstiden med 

falsk proveniens, oppgitt som en 

del av den beslaglagte Stroganoff-samlingen. 

Bildene ble via 

kunsthandleren Lepke i Berlin 

kjøpt av den nederlandske samleren 

Goudstikker. Han var jøde og 

solgte bildet og forretningen etter 

den tyske okkupasjonen. Bildene 

havnet hos Herman Göring og ble 

overtatt av den nederlandske stat 

etter krigen. En arving av den russiske 

fyrst Stroganoff fikk i 1966 

aksept for å være rettmessig eier 

med bakgrunn i bildenes falske 

proveniens fra salget i mellomkrigstiden. 

I 1972 ble bildene 

kjøpt av Norton Simon Museum, 

USA, der de er i dag. (Kilde: The 

AAM Guide to Provenance Research) 

19

20 


Med neshorn 

i bagasjen 

Nå er han her, tre år etter at Stortinget velsignet planene om et nytt nasjonalt kunstmuseum. 

Han smiler avvæpnende skjevt Sune Nordgren, skåning og en slags kunstlivets 

rallar med sekken full av suksesshistorier i hvordan bygge opp kunstinstitusjoner 

til publikumsmagneter. Og er det én ting styret og Kulturdepartementet trenger 

når det nye museet skal bygges opp, er det nettopp en suksesshistorie. 

Om han vet hva han har sagt ja til? Det finnes velinformerte 

tunger som påstår at bare norsk teaterverden 

er verre enn kunstlivet og kunstmuseene 

i innbyrdes rivalisering og personkonflikter. 

– Det er ikke spesielt for Norge eller Oslo. Du 

finner det samme over alt, i Stockholm, London 

og New York, men Norge er et lite land og forholdene 

er mer gjennomsiktige. Størrelsen på 

kunstlivet er ikke det viktige, men at ulike aktører 

som kommersielle gallerier og ideelle kunstinstitusjoner 

gjør jobben sin skikkelig. Da fungerer 

det bra. Det er når rollene blandes det blir 

problemer, sier Sune Nordgren. 

Han tar i mot i et romlende tomt kontorlandskap 

i det tykkeste av Oslo sentrum og med kort 

avstand til alle de fire fusjonerte museene. Det er 

et meget bevisst valg, den nye topplederen vil 

være uavhengig av fusjonspartene. Mer tilfeldig 

er kan hende adressen i Grensen, men det må da 

passe bra for den nye direktøren for nyskapningen? 

Nordgren smiler, men er mer opptatt av 

bakgrunnen for navnet. 

– Grensen, spør han, – Er ikke det den gamle 

bygrensen? Joda, det var linjen som ble trukket 

opp i 1624 av Kristian den 4. Det er ikke helt 

anledningen til å minne om at byen ble flyttet det 

året fordi den for gudene vet hvilken gang var 

brent til grunnen av svenske soldater. I stedet slår 

intervjueren mer nøytralt frampå om at Kristianstad 

i Skåne ble grunnlagt av samme konge med 

liknende byplan. Joda, Sune Nordgren kjenner 

godt Kristianstad, han har hus i Åhus like utenfor. 

– Men Kristianstad ble grunnlagt som festningsby, 

sier han. Vi lar temaet falle, Skåne ble 

(Foto: Museumsnytt)

likevel svensk, og Nordgren har ikke kommet for 

å rive ned, men for å bygge opp den største 

museumsinstitusjonen i Norge siden Karlstadforliket 

i 1905. 

Skånska, ikke Skanska 

– Jeg er mer entreprenør enn administrator, jeg 

liker å initiere og bygge opp, se fruktene, sier 

Nordgren kledelig ubeskjedent. Så har han da 

også en merittliste å vise til og det gjør han rutinert, 

intervjuavtalene har stått i kø siden han fikk 

jobben: 

– Jeg har jobbet med alt, bortsett fra salg, det er 

jeg dårlig til, påstår han uten å overbevise umiddelbart. 

For han virker som en likandes kar, 

uhøytidlig med et løstsittende litt skjevt smil og 

smittende latter. Talegavene kan bringe tankene 

hen til en annen karismatisk svenske, de glade 

80-årenes SAS-sjef Janne Carlzon. For som sin 

landsmann klarer Nordgren å bygge bro over 

den litt ubehagelige klangen det svenske «utmaning» 

kan ha i et norsk øre. Bak den predikantaktige 

smittende gløden ligger et klart definert 

mål, og som Nordgren selv understreket i et 

intervju, den dagen har tar sin første avgjørelse 

får han også sine første kritikere. Drivkraften har 

vært det han selv kaller et ideologisk forhold til 

kunstformidling: 

– Jeg er nok en estet, men er opptatt av samtidskunsten 

fordi den også er et speil på samfunnet. 

Kunsten skal ikke bare gi behagelige opplevelser, 

men forandre vår oppfatning av virkeligheten. 

Kunsten fungerer i samfunnet når den engasjerer 

menneskene også utenfor museene og galleriene, 

når den oppleves der folk bor og jobber. 

Nordgren er født inn i en kunsthåndverkerfamilie, 

og er selv utdannet billedkunstner. Han 

har vært bokdesigner, lyrikkanmelder og siden 

kunstanmelder i Dagens Nyheter. Deretter bygget 

han opp egen forlagsvirksomhet, før han 

kom til svensk TV med ukentlig kunstprogram i 

flere år. Han ledet Malmö Konsthall 1990–96 

som ble forvandlet til en toneangivende samtidskunstarena. 

Deretter grunnla han IAPSIS i 

Stockholm, et utdanningsprogram for utveksling 

av kunstnere mellom Sverige og utlandet, 

før han i 1998 ble hentet til BALTIC i Gateshead 

ved Newcastle. Der skulle en nedlagt mølle i et 

område med lavkonjunktur bygges opp fra grunnen 

av til en samtidskunstinstitusjon. Også det 

ble en suksess så langt målt i publikumsbesøk. 

Ett år etter åpningen i Gateshead kom kallelsen 

til Oslo der et interimstyre skulle finne et lederemne 

til et museumsprosjekt klekket ut i Kulturdepartementet. 

Uten særlig offentlig debatt vedtok 

et bredt stortingsflertall sin «tro på at en slik 

samordnet institusjon vil kunne fremstå som et 

kraftsentrum for formidling av kunst i hele landet». 

Andre nøyer seg med å håpe. Om de fleste 

i de berørte institusjonene i det stille har vært 

skeptiske, er omkvedet at nå må det gjøres det 

best ut av det. Nordgrens oppgave blir å skape en 

slags kjærlighet til den byråkratiske gjøkungen. 

Han har vært ute en vinternatt før, men aldri 

smidd fire museer sammen til ett. 

Bygges i etapper 

– Nasjonalmuseet for Kunst vil nok bli bygget i 

etapper, og det blir neppe ett stort hus, men 

flere lokaliteter med ulike avdelinger. Bygningene 

som huser Nasjonalgalleriet og det planlagte 

Arkitekturmuseet vil nok fortsette å bestå. Det 

viktigste er ikke hvor museet ligger eller hvordan 

det ser ut, men at det er en fungerende institusjon. 

Mitt oppdrag er at det blir et museum for 

hele Norge. Det ligger i Oslo, men skal ha en 

internasjonal orientering og være et av de beste 

i Europa. Det er det forutsetninger for, sier 

Nordgren med overbevisningens kraft. Så er 

Nasjonalmuseet for kunst i år blant de ytterst få 

utvalgte museer som nyter godt av en museumsreform 

som ser ut til å ha havnet på sparebluss. 

– Hvo rdan se r du på m use e ts sam funnsro lle o g 

o ppgave r? 

– Vi skal bevare samlingene for kommende generasjoner 

og gjøre dem levende og tilgjengelig for 

formidling. På samme måte som bibliotekene og 

arkivene bevarer vi for å vise våre liv og vår historie. 

Vi må hele tiden stille spørsmål til samlingene. 

Det som gjør museet spennende er hvordan 

vi bruker samlingene og gjør dem levende. På 

1970-tallet var en opptatt av museenes rolle, med 

nye spørsmål til sammenhenger i samfunnet. 

Andre generasjoner har vært mer metafysiske i 

sine budskap som f.eks. nasjonalromantikken. 

Dette går i bølger. Men vi vet også at alt er forgjengelig 

uansett konservering, det er bare et 

spørsmål om hvor lang tid nedbrytningen tar. 

– Nasjonalt kunstmuseum har en bred forpliktelse 

overfor hele befolkningen. Folk må få ta del 

i alle de store spørsmålene. Dette er noe vi skal 

delta i med samlinger og utstillinger, gi informasjon 

og kunnskapsbakgrunn, og skape identitet 

slik som markeringen på Tullinløkka i 2005 

som en del av 100-årsjubileet for unionsoppløs- 

– Mitt oppdrag er å gjøre 

Nasjonalt museum for kunst til 

et museum for hele Norge og et 

av de beste i Europa, sier Sune 

Nordgren. Første oktober begynte 

skåningen som øverste sjef for 

den nye institusjonen. 


t 

21

22 

– Det er en balansegang 

mellom nytt og gammelt 

som er svært tydelig, men 

her er ingen gode svar. 


ningen. «Norge i verden – verden i oss». Den vil 

stille spørsmål om hvordan vi ser vår egen identitet 

og vår egen historie. 

– Det skal bli en manifestasjon av det nye 

museet, en historisk handling hvor de fire går 

sammen til ett. Vår ide er å bruke billedkunst, 

design, arkitektur og kunsthåndverk til å beskrive 

verden gjennom form. 

– Muse e ne skal de lta i sam funnsde b atte n o g våge 

å stille de vanske lige spø rsm åle ne , være ko ntro - 

ve rsie lle . De t e r langt m e llo m de utstillinge ne 

so m ve kke r o ppstande lse . Kan vi ve nte o ss no e 

slikt fra de g? 

– Om en bestemmer seg for å være kontroversiell 

blir en spekulativ. Gjennom å gjøre publikum 

delaktig blir en konstruktiv. Vi skal hjelpe menneskene 

å formulere sin framtid verbalt og visualisere 

tilværelsen. Gjør en det riktig blir en kontroversiell. 

Samtidig skal vi ta vare på publikums 

trygghetsfølelse og hjemmefølelse i forhold til 

museene. Det er en balansekunst på ulike måter. 

– Du har ikke hatt ansvar fo r m use um ssam linge r 

tidlige re . He r e r de t e n ve se ntlig fo rskje ll m e llo 

m e n re n fo rm idlingsare na so m sam tidskunsthall 

o g histo riske sam linge r? 

– Det er en balansegang mellom nytt og gammelt 

som er svært tydelig, men her er det ingen gode 

svar. Det er ingen absolutte grenser mellom nytt 

og gammelt. Kunstnere har alltid søkt inspirasjon 

i tidligere kunst. Vi kan bryte ned grensene ved å 

vise samtidskunst på Nasjonalgalleriet og tradi- 

sjonell kunst på de andre museene. 

– All samtidskunst blir museumskunst etter 

hvert. Et museum har ansvar for å samle og 

bevare. Det medfølger personale, bibliotek, 

arkiv, konserveringsverksted, foto osv. Jeg ser 

ingen motsetning her. Museet for samtidskunst 

og nasjonalgalleriet har satt grensen for samlingsansvar 

til 1945. Det er mer enn 10 år siden. 

Hvor skal vi sette den grensen senere? Slike grenser 

er kunstige for opplevelse av kunst. Hver 

generasjon opplever kunsten på nytt, Museene 

bestemmer hva som bevares og samlingene må 

gjøres levende Det er min utfordring, å skape liv 

og gjøre kunsten tilgjengelig for publikum, 

skape dialog mellom dem og gjenstandene. Her 

er det ulike tilnærminger mellom Nasjonalgalleriet 

og Museet for samtidskunst. 

– Like ve l, de t e r e n ve se ntlig fo rskje ll m e llo m e n 

kunsthall m e d te m po rære utstillinge r o g de t å 

ha e t sam lingsansvar. Et nasjo nalm use um skal gi 

e t slags re pre se ntativt b ilde av hva so m skje r o gså 

he r hje m m e . Innkjø pe ne b e ste m m e r fre m tide ns 

o ppfatning av gårsdage ns kunst? 

– Alle museumssamlinger har en gang vært samtidskunst. 

Disse valgene sto også Nasjonalgalleriet 

overfor da de kjøpte inn Dahl og Hertervig i 

sin tid. Det er vanskelige valg. Dels må en velge 

mellom det tidstypiske og det nasjonale, hvordan 

gjør en det? Først etter ti til tjue år kan en se 

hva som er tidstypisk. Det er også vanskelig å 

plukke ut det som er representativt nasjonalt. 

Her må vi som alltid bare håpe at de som har 

ansvaret også har klarsyn. 

Ensretting eller mangfold? 

– De t nye nasjo nalm use e t inne b ære r at fire 

utstillingsare nae r ko m m e r unde r é n le de lse . 

Ligge r de t ikke e n fare i e n m o no po lise ring o g 

e nsre tting av kunstfo rm idling o g kunsto ppfatninge 

r? 

– Det håper jeg da virkelig ikke! De forskjellige 

aktiviteten skal fortsette og slik det ser ut nå vil 

de fortsatt være delt på forskjellige steder, ikke i 

én stor bygning. Men det er klart at her operer vi 

i et følsomt område. Jeg ser det ikke som negativt 

at Nasjonalt museum for kunst finnes på flere 

plasser. Fordelen med fusjonen er først og 

fremst at vi får en svært bred samling hvor vi kan 

plukke ulike kunstformer fra ulike tider og 

utfolde en kreativitet vi ikke har hatt samme 

mulighet for før. Jeg skal ikke bestemme hva 

slags utstillinger museet skal lage, det skal fagfolkene 

på museet. Sammen med styret er jeg 

selvfølgelig ansvarlig, men den fagkunnskapen 

og de erfaringene som finnes blant de ansatte 

ute på institusjonene har ikke jeg. 

– De t e r e n re kke b e slutninge r so m skal fatte s i 

nærm e ste fram tid. De avgjø re lse ne so m tas nå vil 

le gge til de ls avgjø re nde pre m isse r fo r hva slags 

institusjo n nasjo nal-m use e t vil b li? 

– Vi arbeider med forslag om egen avdeling for 

alle samlingene så de blir åpne for alle de tidli-

gere institusjonene. Innkjøp skal fortsatt gjøres 

etter forslag fra de ulike avdelingene, derfor 

søker vi etter ny direktør på Museet for samtidskunst 

med ansvar bla. for innkjøp. 

Det store spørsmålet nå er hvordan sentralisere 

uten å miste erfaringene og kunnskapen ute i 

avdelingene. Sammenslåingen skal frigjøre fagfolkene. 

De skal ikke administrere, men gjøre 

samlingene levende. Det vi slår sammen er fellestjenester 

som blant annet administrasjon, foto, 

bibliotek, konservering, transport og informasjon. 

Vennskapsavtaler 

– Hvo rdan vil du sam arb e ide m e d de andre 

kunst- o g kunstindustrim use e ne i lande t? 

– Jeg har tenkt en del på det. Det har vært en 

ubalanse når regionene har villet låne. Vi skal 

fortsatt ha åpen holdning, men dette er også 

spørsmål om volum, sikring, transport osv. Vi er 

et nasjonalt museum. Selv om Riksutstillinger 

ikke skulle bli med skal vi ha tett samarbeid med 

øvrige kunstmuseer i framtida. Det er en viktig 

oppgave. Samtidig er det viktig med et internasjonalt 

samarbeid. 

– Jeg kan tenke meg en ordning med vennskapsavtaler 

mellom Nasjonalmuseet og andre museer, 

tilsvarende den ved Tate Gallery i England. Den 

beskriver hvilke muligheter de enkelte institusjoner 

har til å vise ulike kunstverk slik at utlånsprosedyrene 

kan forenkles og gå raskere, et slags 

partnerskap, som kan utvikles på flere nivåer. 

Riksutstillinger har valgt ikke å bli med så langt. 

Kan vi bygge et nytt forhold, ser jeg store fordeler 

med det. 

– Spø rsm ål o m sam lingsansvar m e llo m m use e ne 

skal avgjø re s fø r jul. De t vil i sto r grad b e ste m m e 

plassb e ho v o g fø lge lig ro m pro gram fo r e n arkite 

ktko nkurranse . Åsm und Tho rkildse n ve d 

Dram m e n Muse um o g kunsthisto rie pro fe sso r 

Øyvind Sto rm Bje rke har fo re slått at gre nse r e tte r 

kunstart o g kro no lo gi dro ppe s o g at m use e t o rganise 

re s so m e t «arse nal». Hvo rdan se r du på de t? 

– Det låter interessant. Når en slår sammen samlingene, 

er det ikke for å få én stor, men for å 

gjøre dem tilgjengelige og sette spesialitetene 

inn i en større sammenheng. 

– Vi skal legge fram en organisasjonsplan før 

jul, og jeg håper vi har en avklaring før nyttår. 

Nordgren blir merkbart mindre ordrik i kommentarer 

og svar. Joda det skal være en arkitektkonkurranse, 

joda romprogrammet bestemmes 

av hvordan samlingsansvaret organiseres. Og 

joda han kjenner til at industrilokaler i Lodalen 

har vært luftet som mellomstasjon for Museet for 

samtidskunst, men har ikke undersøkt forholdene 

der. Om konkrete planer nøyer Nordgren 

seg med å peke på at det er kort tid til jubileumsmarkeringen 

i 2005: 

– Markeringen da vil vise hva Nasjonalmuseet er 

ute etter. 

– Da er arkitektkonkurransen på gang. Om 

museumsbygget drøyer er det mye å gjøre fram- 

over. Kanskje blir det aldri en stor klump på Tullinløkka, 

men en prosess som starter opp i 2005 

og som egentlig aldri blir ferdig. 

Nordgren gir allmenne svar. Om det er for å 

unngå debatt før viktige premisser for museets 

framtidige profil legges, skal være usagt. Likevel, 

aktørene i spillet om det nye nasjonalmuseet har 

tidligere holdt kortene tett til brystet, og noen 

særlig offentlig debatt har det aldri blitt om 

nyskapningen, kanskje fordi samtlige involverte 

direktører umiddelbart bifalt forslaget før blekket 

var tørt på stortingsmeldingen. Stillheten 

etterpå karakteriserer Nordgren med ett ord: 

– Urovekkende. 

Striden i avisspaltene har dreiet seg om 

Museet for samtidskunsts ettermæle. Det er en 

debatt Nordgren har fulgt med i og han synes er 

viktig: 

– Alle de fire som er en del av Nasjonalmuseet 

for kunst må utsettes for kritikk og debatt, det 

holder oss i live. Vi må erkjenne når folk har rett, 

og vi må delta i debatten og føre den på en måte 

som gjør den interessant for publikum. Debatten 

om samtidskunstmuseet har kommet ut i periferien 

og må tilbake til kjernepunktene som hvorfor 

ha et slikt museum, og hvilken rolle det skal 

spille. 

– Sam tidig, e n o ffe ntlig de b att e r i sto r grad 

avhe ngig av at de so m kje nne r saksfo rho lde ne 

tar o rde t. He r e r m use um sle de lse ns ho ldning 

avgjø re nde fo r o m ansatte tar o pp viktige fo rho 

ld i pre sse n. Hva slags ho ldning har du til 

de tte ? 

– Alle må ha en mulighet til å uttrykke sin synspunkter, 

og det er viktig at debatten går før 

beslutningene fattes. Men når avgjørelsen er tatt 

må en være lojal, sier Sune Nordgren. 

Forventningen er store blant norske museumsfolk. 

Det måtte en svenske til, sier en museumsdirektør 

som ikke vil siteres. 

– Jeg tro jeg blir her lenge. 

Sune Nordgren fikk et neshorn 

med seg på veien fra BALTIC. 


23

24 

O S C A R W I L D E 

«Lyvekunstens forfall» 

Hvor kommer tåken fra? 

Utdrag av Oscar Wildes «The Deacy of Lying» 1889, fra norsk utgave «Lyvekunstens forfall» Solum 

Forlag 1988 s. 44–47, oversatt av Morten Claussen og gjengitt med forlagets velvillige tillatelse. 

[...] Personlig erfaring er en heller ond og begrenset sirkel. Det eneste jeg ønsker å 

peke på er det generelle prinsipp om at livet etterlikner kunsten langt mer enn kunsten 

etterlikner livet, og jeg mener bestemt at hvis du for alvor tenker igjennom det, 

vil du oppdage at det stemmer. Livet holder opp et speil for kunsten, og ingen av dem 

reproduserer en eller annen fremmedartet skikkelse en maler eller billedhugger har 

sett i forestillingen, eller faktisk realiserer noe som er drømt i en roman. [...] 

Claude Monet (1840–1926) Inntrykk, soloppgang, orig.tittel, Impression, soleil levant (1872). Billedtittelen 

har gitt opphav til betegnelsen impresjonisme. 

J.M. William Turner (1775–1851), Slavehandlere kaster overbord døende og døde (1840) 

Hvor får vi denne vidunderlige brune tåken fra 

som kommer krypende nedover gatene våre, 

gjør gasslampene uklare og forvandler husene til 

monsterliknende skygger, om ikke fra impresjonistene? 

Hvem skylder vi den nydelige sølvfargede 

yr som ruger over elvene våre og lar buede 

broer og svingende lektre fortape seg i vage og 

elegante former, om ikke dem og deres mester? 

Den utrolige klimatiske forandring som er funnet 

sted i London de siste ti årene, er helt og holdent 

forårsaket av en spesiell kunstretning. Du 

smiler. Se på saken fra en vitenskapelig eller 

metafysisk synsvinkel, og du vil innse at jeg har 

rett. For hva er naturen? Naturen er ingen ufattelig 

mor som har gitt oss liv. Hun er vår frembringelse. 

Det er i vår hjerne at hun våkner til liv. 

Ting eksisterer fordi vi ser dem, og hva vi ser og 

hvordan vi ser det, avhenger av kunstartene som 

har påvirket oss. Å se på en gjenstand er svært 

forskjellig fra å se en gjenstand. Man ser overhodet 

ingenting før man ser skjønnheten i det man 

ser. Først da og bare da, begynner den å eksistere. 

Idag ser folk tåken, ikke fordi det er tåke, 

men fordi poeter og malere har vist dem denne 

effektens mystiske ynde. Det har kanskje vært 

tåke i London i århundrer. Jeg tør påstå det er 

tilfelle. Men ingen så den, og derfor visste vi ingenting 

om den. Den eksisterte ikke før kunsten 

hadde skapt den. 

Det må innrømmes at nå overdrives dette 

med tåken. Den er blitt den rene manér i visse 

kretser, og deres overdrevne realistiske metode 

gir sløve mennesker bronkitt. Der de kultiverte 

blir rørt, blir de ukultiverte forkjølet. La oss derfor 

være humane og føre kunstens vidunderlige 

øyne et annet sted. Det har den sannelig gjort 

allerede. Det skjelvende hvite sollyset med sine 

fremmedartede grålilla klatter og rastløse fiolette 

skygger man nå ser i Frankrike, er kunstens 

siste innfall. Og i det store og det hele gjengir 

naturen det ganske beundringsverdig. Mens den 

pleide å gi oss bilder av Corot og Daubigny, gir

den oss nå utsøkte bilder av Monet og fortryllende 

bilder av Pissaro. Det er sannelig stunder, 

riktignok sjeldne, men de kan observeres fra tid 

til annen, da naturen er absolutt moderne. Man 

kan selvfølgelig ikke alltid stole på den. Faktum 

er at den er i en slik uheldig situasjon. Kunsten 

skaper en uforliknelig og unik effekt, og idet den 

har gjort seg ferdig går den rett over til å skape 

noe annet. Naturen glemmer på sin side at en 

etterlikning kan være den alvorligste form for 

fornærmelse, og fortsetter å gjengi denne effekt 

inntil vi blir fullstendig utslitt av den. Ingen oppriktig 

kultiverte snakker for eksempel idag om 

solnedgangens skjønnhet. Solnedganger er fullstendig 

avlegs. De tilhører tiden da Turner var 

siste skrik i kunsten. Det er et utpreget tegn på 

en provinsiell holdning å beundre dem. Men det 

gjøres fortsatt. Igår kveld insisterte fru Arundel 

på at jeg skulle gå til vinduet for å se på den storslagne 

himmelen, som hun kalte den. Selvfølgelig 

måtte jeg se på den. Hun er en av de absurd 

søte filisterne man ikke kan nekte noe som helst. 

Og hva var det? Det var rett og slett en annenklasses 

Turner, en Turner fra en av hans dårlige 

perioder og med alle hans verste unoter overdrevet 

og overdimensjonert. Jeg er selvfølgelig 

fullstendig rede til å innrømme at livet stadig 

begår de samme feilene. Det produserer sine 

falske Renéer og sine forlorne Vautriner akkurat 

som naturen gjør; en tvilsom Cuyp den ene 

dagen og en mer enn diskutabel Rousseau den 

neste. Likevel irriterer naturen oss mer når den 

foretar seg slike ting. Det virker så stupid, så opplagt, 

så unødvendig. En falsk Vautrin kan være 

skjønn. En tvilsom Cuyp er utålelig. Jeg har imid- 

lertid ikke noe ønske om å være for hard mot 

naturen. Jeg skulle gjerne sett at kanalen, spesielt 

ved Hastings, ikke fullt så ofte så ut som en Henry 

Moore; grå perlemor med gule lys. Men så er det 

at når kunsten blir mer variert, vil naturen også 

uten tvil bli mer variert. At den etterlikner kunsten, 

tror jeg ikke engang dens verste fiender vil 

nekte idag. Det er én av de ting som holder naturen 

i kontakt med det siviliserte menneske. 

«Solnedganger er fullstendig 

avlegs. De tilhører tiden da 

Turner var siste skrik i kunsten.» 

J.M. William Turner (1775–1851) 

Solnedgang, Rouen (1829) 

«Det må innrømmes at nå overdrives 

dette med tåken. [...] Der 

de kultiverte blir rørt, blir de ukultiverte 

forkjølet.» Claude Monet, 

Waterloo Bridge. 

Grått vær (1903) 

25

26 

T E K S T : 

B J Ø R N V I D A R 

J O H A N S E N , 

U N I V E R S I T E T E T S 

N A T U R H I S T O R I S K E 

M U S E E R , O S L O 

I museene formerer 

magasinebeholdningen 

seg ved innsamling. Om 

det er derfor 

forplantningspørsmål 

unngås i museumsutstillinger 

skal være usagt 

(Foto: Universitetets naturhistoriske 

museer, Oslo) 

BRUDDstykker i fr ak 

Museumsfolk er en rar rase. I generasjoner har vi hinket rundt i frakk og foldeskjørt 

mellom støvete gjenstander og slitne preparater. Vi har vært kunnskapens forvaltere 

og delt den med allmuen i folkeopplysningens ånd. Vi har rost oss av å være objektive, 

korrekte og inkluderende. Nå skal vi også være kontroversielle, modige, aktuelle. 

Er det mulig? 

Like opprømte som en gjennomsnitts nordmann 

på flesketur mottar vi nyheten. Universitetets 

naturhistoriske museer er invitert til å delta i 

ABM-utviklings nye prosjekt BRUDD, et prosjekt 

som skal stimulere norske museer til å tenke 

annerledes, våge å ta opp vanskelige tema og 

utfordre gamle grenser. Museene skal tørre å ta 

standpunkt, ha en mening og provosere fram 

diskusjon og debatt. Dette gjelder i like stor grad 

naturhistoriske museer som kulturhistoriske. Vi 

skal i større grad komme på banen og vise nye 

sider ved naturens mangfold. Men hva er det 

egentlig som har vært problematisk innenfor 

norsk og internasjonal naturvitenskapelige formidling? 

Hva er det som bidrar til at mange 

museer, uansett fagtilhørighet, har blitt statiske 

og lite dagsaktuelle? Og – hva kan vi gjøre for å 

oppfylle intensjonene bak BRUDD? 

Evolusjon og livets utvikling på jorda er blant 

de mange tema som naturhistoriske museer fremdeles 

ligger lavt i terrenget med, på tross av at Darwins 

teorier har vært og er et avgjørende grunnlag 

for naturhistorisk forskning. Redselen har vært 

stor, både for å støte religiøse grupper av besøkende 

eller for å komme inn i ufrivillige debatt om 

skapelse og gudsbilde. Dette gjelder spesielt menneskenes 

utvikling. 

De naturhistoriske utstillingene har tradisjonelt 

sett vært frie for ett hvert tydelig standpunkt. 

Ved å unnlate å fortelle om grunnleggende sider 

ved forskningen, har da museene bevisst gitt en 

mangelfull presentasjon for å slippe ulike former 

for «ubehageligheter»? 

Sex, kropp og fete fakta 

At sex kan være gøy har de færreste museer fått 

med seg, knapt at ett av de mulige resultatene kalles 

forplantning. Knapt blomster og bier slipper 

inn bak tunge museumsvegger. De holdes i så fall 

strengt adskilt. Mens de eksotiske parringsaktene 

til dyrene i Afrika eller til nød en og annen tiur 

kan skildres ut fra adferd, er det ingenting i 

museene som tyder på at sex og formering er en 

viss grunnleggende forutsetning for livet på 

jorda. At slikt også ved en og annen anledning 

skjer bare for moro skyld, også hos dyr, er en helt 

annen sak. Ingen steder er det tydeligere at sex er 

tabu enn i museene. Vi er så redde for å fornærme, 

bli misforstått og beskyldt for å være spekulative. 

Det samme gjelder menneskekroppen. 

Og hvis vi først blir tvunget til å slå til, hvorfor 

brukes det alltid tegninger av nøytrale, idealiserte 

legemer uten fett og føflekker? 

Tradisjonelt har det vært et mål å stille ut det 

man mener er representativt for en dyre- eller 

planteart, en periode eller kanskje et geografisk 

område. Dette gjelder også skildringer av adferd. 

Det som avviker velges bort, enten fordi vi mangler 

kunnskap eller fordi det kan oppfattes som 

støtende, komplisert eller forvirrende. 

Nyere forskning fastslår at homofili er vanlig 

hos alle dyrearter, og at dyr av samme kjønn holder 

sammen i livslange forhold. Dette kolliderer 

ikke bare med vår kulturs idé om den søte kjernefamilien 

på savannen eller i fuglekassa, det er 

også en viktig korreks til mennesker som hevder

k og foldeskjørt 

å kunne rettferdiggjøre sine angrep på minoriteter 

gjennom å argumentere for «naturens 

orden». At natur er ufattelig komplisert og sammensatt 

kommer lite fram i norske museer. Så 

hvorfor tar vi ikke tydelige standpunkt ved å kommentere, 

argumentere og fokusere på nett-opp 

dette mangfoldet? 

Museumsutstillinger har tradisjonelt forsøkt å 

gi svar framfor å stille spørsmål. Dermed har det 

vært vanskelig å inkludere materiale vi fremdeles 

har mangelfulle kunnskaper om. Redselen for å 

bli avslørt som ikke-allvitende har vært stor både 

hos forskere og formidlere. Å fokusere på det vi 

ikke vet så mye om er risikabelt, for ikke å si flaut. 

For tenk om noen hadde spurt, og vi ikke hadde 

kunnet svare? 

Høyt henger de... 

Eksemplene overfor er bare noen av mange hentet 

fra naturhistoriske formidlingsinstitusjoner. 

Problemstillinger som kan tas opp i BRUDD-relaterte 

prosjekter er mange og kompliserte. Ikke 

minst gjelder dette når man begynner å bevege 

seg inn i personlige historier eller kommer på 

kant med vanlig aksepterte oppfatninger blant 

publikum eller kollegaer. I ulike grenseland og 

konfliktfylte saker kan museumsprosjekter bli 

virkelig brennbare. Hva som regnes for etisk forsvarlig 

vil også kunne være forskjellig innenfor 

ulike fagdisipliner og geografiske områder. Både 

fag- og samfunnskulturen er grunnleggende forutsetninger 

for hva vi velger å formidle og hva vi 

velger å la være. Det er mange grunner til at norske 

museer, både kultur- og naturhistoriske, nettopp 

lar være. Å ta konsekvensen av å fylle museale 

hull vil kunne resultere i at publikum må 

utfordres. Museene har i stor grad selv støttet 

opp rundt idéen om å være objektive kunnskapsformidlere 

som skal være nøytrale, opplysende 

og verifiserende. «Å komme på museum» 

har i høy grad blitt sett på som en samfunnsmessig 

aksept. Å lage utstillinger over annerledes og 

kontroversielle tema vil utfordre og endre synet 

på museet som verifiserende tempel. Samtidig vil 

vi ikke fornærme noen, vi vil ikke risikere å miste 

publikum, vi vil ikke skape konflikter og vi er 

svært lite villige til å lage utstillinger som ikke er 

tenkt for hele familien. Resultatet kan lett bli at 

museene taper terreng og ikke klarer å omstille 

seg til nye samfunnsmessige utfordringer. Ved å 

fortrenge og fortie det vi ikke vet, kan vi miste 

interesse og rekrutteringsmuligheter hos det 

yngre publikum. Og ved å undervurdere publikum 

kan vi miste sjansen til å bli en arena hvor 

man kan ta opp aktuelle problemstillinger og 

stille nye spørsmål. 

… og sure er de? 

Myten om oss traurige museumsansatte lever 

fremdeles i beste velgående, på tross av at hvite 

frakker og foldeskjørt i ull for lengst har blitt byttet 

ut med pene grå gensere og fluffy Marimekko. 

I klisjeenes verden dukker vi opp bak støvete 

montre med strenge blikk bak flaskebunnsbriller, 

mens vi i virkeligheten raser rundt med et kobbel 

av uoppdragne skoleunger i desperate forsøk på å 

være kule. Men er det ikke slik at vi selv er en viktig 

faktor til at museene ikke tørr å ta standpunkt 

i viktige saker? Er vi ikke egentlig litt redde for hva 

kollegene vil si? Den interne maktkampen? 

Konfrontasjonene? Latteren på pauserommet? 

Museumsansatte har sterke meninger om hva 

museet skal eller ikke skal være. Kanskje det er på 

tide å vrenge av oss det mentale museale foldeskjørtet 

og heller prøve å finne ut hva museet bør 

være i fremtiden. Ved Universitetets naturhistoriske 

museer har tankene bak BRUDD blitt tatt 

inn som en del av strategiplanen for de neste 

årene. Vi vil ta opp saker som angår flere og nye 

grupper av publikum og lage nye, mer samtidsrelaterte 

vinklinger på våre utstillinger. Målet er å i 

større grad å tørre å være annerledes, uten å 

prøve å være kule for kulhetens egen skyld. For 

det er vel ikke BRUDD godt nok? 

27

D E B AT T 

Politisk rådgiver Gjermund 

Løyning i Kulturdepartementet 

talte vakkert og godt på landsmøtet 

til Norges Museumsforbund. 

Vi har hørt det før, og noen 

av oss har begynt å tru at vi 

faktisk er tiltenkt ei viktig rolle i 

samfunnsforminga, skriv Roy 

Høibo. (Foto: Museumsnytt) 

28 

Produkt eller prosess 

På landsmøtet til museumsforbundet i Harstad tidlegare i haust sto politisk rådgivar 

Gjermund Løyning frå Kultur- og kyrkjedepartementet fram og talte slik til oss: 

«(…) m use e ne skal tje ne sam funne t o g de ts 

utvikling. De tte inne b ære r at de e nke lte m use e - 

ne s m ål o g arb e idsinnsats m å re late re s til sam - 

funne ts b e ho v, no e so m fo rutse tte r at m use e ne 

har b re d sam funnso rie nte ring o g gjø r b e visste 

valg. Muse e ne spille r e n viktig ro lle so m are nae r 

fo r kunnskap o g o pple ve lse r, fo r styrking av so sialt 

o g de m o kratisk e ngasje m e nt, fo r gje nspe iling 

av sam funne ts m angfo ld, o g so m kilde til kritisk 

re fle ksjo n o g skape nde innsikt». 

Det var vakkert og godt talt. Vi har dessutan 

hørt det før, og noen av oss har begynt å tru at vi 

faktisk er tiltenkt ei viktig rolle i samfunnsforminga. 

Noe vi sjølvsagt har dei beste føresetnadar 

for, og gjerne vil ta i ferde med. 

Men sjølve sto vi fram og talte om lag slik: Vi 

må lage gode produkt, da kan vi også ta oss godt 

betalt. Det er ikkje inngangspengar eller fri 

adgang som betyr noe, men kor gode produkt vi 

har å tilby. Kanskje vi talte slik fordi vi kjenner 

oss flinkare til å produsere attraktive tilbod enn 

til å styrke det sosiale og demokratiske engasjementet 

i samfunnet. 

Og når statistikkskjemaet frå ABM-utvikling 

kjem er det ikkje bidraga til den kritiske refleksjonen 

og den skapande innsikten det blir spurt 

om. Men kor mange utstillingar vi har stelt til, 

kva undervisningstiltak vi har gjennomført og 

kor mange besøkande vi har greidd å trekke til 

desse tilboda. 

Når eg skal gjera Ryfylkemuseet til dialoginstitusjon, 

og prøve å gi bidra til å styrke integreringa 

og det sosiale og demokratiske engasje- 

mentet til innvandrarane våre, blir det lite inngangspengar 

og små tal i statistikken av det. Vi 

kan bruke både vinter og vår før vi får til eit evenement, 

og som kanskje i seg sjølv er mindre viktig 

enn prosessen fram til det. Vi kan bruke år på 

å skape eit medvet om og ein innsikt i dei tradisjonelle 

bygningshandverka før den nyvunne 

kompetansen slår igjennom som eit konkurransefortrinn 

i bygdautviklinga. 

Altså: Museet er både produkt og prosess. 

Spørsmål om prising av tenestene våre kan ikkje 

diskuterast lausrive frå det. Når vi produserer reisemål 

og underhaldning kan det ikkje vera noen 

grunn til at vi ikkje skal ta oss betalt på lik linje 

med dei som sel transport, overnatting og servering. 

Men skal vi ta oppfordringa om å vera 

møtestader og dialoginstitusjonar på alvor, er 

det ikkje alltid vi kan ta verken betaling eller vise 

til gode tal i statistikken. Likevel kan vi vera verdfulle 

samfunnsinstitusjonar. 

Eg ser at det er vanskeleg å finne fram til gode 

målestokkar for andre forhold enn veksten i 

samlingar og talet på publikum. Men viss desse 

tala skal vera dei einaste suksesskriteriene, blir 

det vanskeleg å prioritere dei oppgåvene som 

plasserer musea som institusjonar med brei samfunnsorientering 

og kjelder til kritisk refleksjon. 

Kanskje det er behov for å sjå kritisk på korleis vi 

formulerer hensikten med verksemda vår. Når vi 

kjem ned på arbeidet med handlingsprogram, 

årsplanar og resultatrapportar, meiner eg. Ikkje 

berre når vi skriv stortingsmeldingar.

Ikke reduserte museumstilskudd 

i Østfold 

I Museumsnytt nr. 2/2002 leser vi i lederen; 

«Kjepper i hjulene», som omhandler konsolideringsprosessen 

at «Ikke alle fylkeskommune er 

like begeistret for at de økte bevilgningene går til 

institusjonene uten å ta veien om fylkeskommunale 

politikere og byråkrater. I Østfold og Finnmark 

har fylkeskommunene i praksis nullstilt 

bevilgningsøkningene til en del begunstigede 

museer ved å redusere de fylkeskommunale tilskuddene 

tilsvarende». Dette medfører ikke riktighet. 

På det tidspunktet bladet gikk i trykken 

hadde våre museer blitt tildelt samme kronebeløp 

som i 2001 fra fylkeskommunen, altså en 

reduksjon på ca. 2%, tilsvarende kr. 220.000. Ikke 

2 millioner kroner som er det beløpet våre tre 

største museer fikk av reformmidlene i 2002, fordelt 

med kr. 500.000 til Fredrikstad Museum, kr. 

500.000 til Borgarsyssel museum og kr. 1.000.000 

til Halden historiske Samlinger. I mai samme år 

etterbevilget fylkeskommunen det reduserte be- 

løpet, kr. 220.000, til de samme museene. Dette 

informerte ikke vi Museumsnytt om, noe vi i 

ettertid har angret på. Påstanden om at Østfold 

har redusert bevilgningene til museene er gjentatt 

i to utgaver av Museumsnytt i 2003. Først i nr. 

2/2003 i artikkelen «ABM-utvikling: Etterlyser 

innspill i Museumsreformen» og nå sist i nummer 

4/2003 i artikkelen «Museumsreformen: 

Halvgått løp». Vi håper med denne korrigeringen 

å ha rettet opp et feilaktig inntrykk av at Østfold 

fylkeskommune skulle ha forsøkt å kutte ned på 

museenes bevilgninger. Det er det motsatte som 

skjer. Østfold fylkeskommune har påtatt seg oppgaven 

med å gjennomføre konsolideringsprosessen 

i fylket og bruker store ressurser på å lose dette 

til tider meget vanskelige arbeidet i havn. Selvfølgelig 

i samarbeid med de berørte museene. 

Gunn Mo na Eko rne s 

m use um sko o rdinato r 

Kjære Drammens Museum 

I likhet med mange andre har også jeg enkelte 

museer som jeg etter hvert er blitt kjent med og 

som jeg fra tid til annen besøker for å glede meg 

over samlingene. Drammens Museum er så 

avgjort blant disse. Samlingene av glass og sølv er 

sjeldent fine, men for egen del har jeg en forkjærlighet 

for den lille friluftsavdelingen, der 

anlegget Marienlyst danner kjernen. I det ene 

hjørnet står dessuten den merkelige hagepaviljongen 

fra Beaumont på Tangen ved Drammen, 

som en lokal skipsreder lot sette opp i perioden 

1805–20. I 1965 ble den gitt som gave fra Drammens 

Slip & Verksted og ble gjenreist på museet 

et par år senere. Dette er en fantastisk bygning! 

En liten empire-juvel med rike og uhyre sårbare 

snekkerdetaljer. Det hele blir ikke mindre sårbart 

av at det flate taket som opprinnelig synes å 

ha fungert som terrasse. 

Da jeg sist besøkte museet, var det fordi jeg 

var kjent med at en privatperson fra Oslo hadde 

gitt penger i våres for at museet kunne komme 

igang med reparasjon av taket på bygningen. 

Når museet kunne si at forfallet var gått så vidt at 

selv Oslo-folk begynte å gi tilskudd, håpet man å 

få i stand en lokal kronerulling for istandsetting 

av hele paviljongen. Jeg gledet meg til å se resultatet. 

Desto større ble derfor sorgen ga jeg så at 

ingen ting var gjort og at elendigheten hadde 

akselerert ytterligere. Gesimsen var i ferd med å 

falle ned, og hvordan det står til med resten av 

taket tør jeg knapt nok tenke på. 

Jeg har full forståelse for at mange norske 

museer er i en vanskelig økonomisk situasjon. 

Jeg har også full forståelse for at mange av samlingene 

er startet opp i en helt annen tid, da ikke 

minst arbeidskraft utgjorde en langt mindre 

utgiftspost. Når jeg ser på det som likevel blir 

gjort på Drammens Museum – som nyinnredningene 

i den gamle hovedbygningen – slår det 

meg imidlertid at det må være noen midler til 

rådighet. Det som forundrer er derfor at ikke de 

bygninger som også må høre til museets primære 

ansvarsområde, blir høyere prioritert når 

de sparsomme midlene skal fordeles. Det samme 

gjelder for Marienlyst. 

I 2003 er det for sent å starte arbeid på Beaumont-pavlijongen. 

Forfallet er dessuten kommet 

så langt at man kan lure på om det er noen 

vits i. Men det blir i hvert fall ikke bedre om den 

blir stående til nedfalls en vinter til. Dekk derfor 

bygningen til før snøværet setter inn for alvor, 

og sørg i tillegg for at det hele blir luftet så godt 

som mulig. 

Vennlig hilsen 

Ola Sto rsle tte n 

D E B AT T 

29

30 

N Y T T F R A N O R G E S M U S E U M S F O R B U N D 

T R O N W I G E L A N D N I L S E N , 

G E N E R A L S E K R E T Æ R 

Statsbudsjettet 

Museumsforbundet er skuffet over at regjeringa ikke makter 

eller evner å følge opp museumsreformen økonomisk. 

Det er foreslått ei økning på 21 millioner kr i friske midler 

utenom pris og lønnsøkning/tekniske justeringer. Museumsreformen 

innebærer som kjent en årlig opptrapping 

på minst 40 millioner. 

Vi beklager også at Miljøverndepartementets (MD) budsjettforslag 

innebærer betydelig nedskjæring av midler til 

Riksantikvaren, herunder tilskudd til de 10 teknisk-industrielle 

kulturminnene (budsjettets kap. 1429 Riksantikvaren, 

underpost 72.8). Bevilgninga til sistnevnte er foreslått redusert 

fra 16,502 m.kr til 14,702 m.kr. Det burde være unødvendig 

å si at dette ikke tråd med tidligere dokumenterte 

om vedlikeholdsbehov. 

Museumsforbundet vil utover høsten arbeide overfor 

Stortingets kulturkomité med sikte på å få til ei økning på 20 

mill. kr, slik at museumsreformen følges opp økonomisk i 

tråd med Stortingets tidligere behandling av Stortingsmelding 

22 (1999–2000) – ABM-meldinga. Deler av summen 

foreslås bevilges til teknisk-industrielle kulturminner. Subsidiært 

vil Forbundet be om en tekstmerknad om at Stortinget 

forutsetter at den økonomiske opptrappingsplanen 

til museene blir fulgt opp. 

Museumsforbundet ønsker også ei økning til kap. 325: 

Samordningstiltak for arkiv, bibliotek og museer, post 73: 

Rettelse Museumsstatistikken for 2002 

Prentesvarten fór stygt fram mot museumsstatistikken i forrige 

utgave. Her presenteres den om igjen, nå med de nødvendige 

rettelser. 

I juli ble utdrag fra museumsstatistikken for 2002 lagt fram. 

Det er verdt å merke seg at statistikken nå bare omfatter 

utvalgte museer, i alt 276. Tidligere år har statistikkene 

inneholdt data for vesentlig flere museer. 2001 inneholdt 

statistikken for eksempel data for 521. Dette gjør at tallene 

ikke er direkte sammenliknbare med tidligere år. Tidligere 

statistikker har for eksempel operert med ca. 9 millioner 

besøkende. Museumsbesøket i fjor var på vel 8,3 millioner. 

Det har vært en del oppmerksomhet rundt besøkstall og 

endret reiselivsmønster. En del museer utenfor storbyene 

har meldt om nedgang i museumsbesøket i fjor. Statistikken 

viser at museene i Oslo har hatt ei økning fra ca 3,2 

mill. besøkende i 2001 til ca 3,5 mill. i 2002, til tross for at 

antall museer i statistikken er redusert fra 38 til 32 museer. 

Dvs. at 42% av museumbesøket på landsbasis i fjor var i 

hovedstaden Tar en med Hordaland og Sør-Trøndelag 

øker andelen til henholdsvis 53% og 63%. I følge statistikken 

for 2001 forvalta museene vel 5600 verneverdige 

bygninger, mens de 276 museene som er med i 2002 forvalta 

3800 verneverdige bygninger. Det er rimelig å tolke 

statistikken slik at mindre museer og samlinger – som ikke 

lenger omfattes av statistikken – forvalter forholdsvis mange 

Prosjekt og utviklingstiltak på 15 m.kr (jfr. ABM-meldinga, 

s. 116: «For å gje samordningsorganet handlingsrom og 

kraft til å påverka vil det vera viktig å stilla til rådvelde 

monalege midlar til utviklingstiltak, gjennomføring av 

ymse prosjekt og verneplanar.»). Dette vil kunne gi alle tre 

sektorene et løft – arkiv, bibiliotek og museum. For museenes 

del foreslås midlene øremerket arbeid med fellesmagasin 

og fellestjenester. 

Kulturmeldinga 

Stortingsmelding nr. 48 (2002–2003): Kulturpolitikk fram 

mot 2014 («Kulturmeldinga») ble lagt fram 29. august. 

ABM-sektorene blir her viet vesentlig mer plass enn forventet, 

hvilket er veldig positivt. Meldinga foreslår forsøksordninger 

med gratis museer som er i tråd med uttalelsen fra 

Forbundets årsmøte, se 

http:/ / www.m use um sfo rb unde t.no . 

Ellers foreslår meldinga en nyordning knyttet til kulturbyggmidler, 

som innebærer at også bibliotek og museum 

etter hvert kan søke om slike midler. Dette er en følge av 

den såkalte spillemiddelsaken, og vil kunne føre til at det 

settes av 90 millioner kr til kulturbygg i 2004 og 135 mill. kr 

etter 2005. 

Stortingsmeldinga om kulturminnevern er planlagt lagt 

fram 19. desember. 

Statsbudsjettforslaget (St.prp. nr. 1 (2003–2004) og stor- 

(Tegning: Geir Helgen) 

verneverdige bygninger.Statistikken finnes på Statistisk 

sentralbyrås nettsider 

http:/ / www.ssb .no / e m ne r/ 07/ 01/ 40/ m use e r/

Museumsnytt + Fortidsvern = Memento 

Museumsnytt går sammen med Fortidsminneforeningens medlemsblad Fortidsvern 

fra nyttår. Den nye fellesutgivelsen heter Memento og vil komme med seks 

årlige utgaver. Samarbeidet omfatter også nyhetstjeneste på nettet. 

– Vi er svært fornøyd med samarbeidet. Det styrker 

medlemsbladet som nå vil komme annenhver 

måned samtidig som vi får del i Fortidsminneforeningens 

nyhetstjeneste. I oktober hadde 

den nærmere 37 000 besøkende. og den blir en 

del av samarbeidsprosjektet. Museumsnytt har 

gått med underskudd i flere år og vi har ikke hatt 

muligheter for videreutvikling. Samarbeidet vil 

styrke vårt medlemsblad og medlemstilbud uten 

at det medfører økte kostnader for Museumsforbundet, 

sier styreleder Sigrid Skarstein i Norges 

Museumsforbund. 

– Samarbeidet gjør at vi når bredere ut, Fortidsminneforeningens 

over 8000 medlemmer er viktig 

målgruppe for museene. Avtalen er i første 

omgang avgrenset til 2004 med sikte på å gjøre 

samarbeidet fast, men med mulighet til å gå ut av 

det om det ikke fungerer, understreker Skarstein. 

– Som utgiver er Museumsforbundet opptatt av 

at Museumsnytts arbeidsområde og profil videreføres 

i Memento. Det mener vi at avtalen ivaretar, 

sier Skarstein. 

Det nye bladets formålsparagraf sier at det 

skal være et tidsskrift for norsk kulturminnevern 

og norske museer. Det skal bidra til å synliggjøre 

– Så lenge kulturminnevern ikke er et stort folkekrav, 

og så lenge folk flest og Stortinget er 

opptatt av enkeltsaker, får vi ikke det løftet i budsjettet 

som er nødvendig. 

Departementsråd Harald Rensvik i Miljøverndepartementet 

var glassklar på forvaltningens 

behov da han innledet på konferansen «Kulturminner 

og kulturmiljøer – samfunnsmessige 

utfordringer» arrangert av Norges forskningsråd 

i Oslo15.–16. oktober. 

Rensvik ønsket seg kunnskap for å synliggjøre 

kulturminnevernets samfunnsmessige nytteverdi 

i form av sosialpolitiske såvel som næringspolitiske 

gevinster. Han benyttet også anledningen 

til å peke på behovet for bedre overvåkningsprogram 

for tilstanden til landets kulturminner. 

Rensviks innledning passet som hånd i hanske til 

Forskningsrådets utredning «Kulturminner og 

kulturmiljøer», utredning om forskningsbehov 

de neste 10 årene. Utredningen tar til orde for 

behov for 20–30 millioner kr pr år i 10 år framover 

finansiert over ulike departementers budsjetter, 

knyttet opp til eksisterende planer og behov 

museums- og kulturminnesektorene i norsk 

samfunnsliv og i den offent- 

lige debatt. Måler er å gi 

kunnskap og inspirasjon til 

landets museer, frivillige 

kulturvernarbeidere, beslutningstakere 

og publikum. 

Bladets målsetning og ambisjon 

er å sette dagsorden 

for og belyse alle sider ved 

museums- og kulturminnesektoren 

herunder også 

samtidsdokumentasjon, 

kunstmuseer og naturhistorie. 

Bladet får et felles ut- 

giverstyre med fire medlemmer, 

to fra Fortids- 

minneforeningen og to fra Museumsforbundet. 

Det blir også et redaksjonsråd hvor hver av utgiverne 

oppnevner tre medlemmer. Redaksjonsrådet 

skal være en redaksjonell referansegruppe 

og et idéforum for redaktørene. Første utgave av 

det fellesmedlemsbladet Memento kommer i 

midten av februar neste år. 

Etterlyser mer og skarpere ammunisjon 


Årgang 52 

Nr 5/6: 2003 

KULTURMELDINGEN 

UKJENT PERLE SCHØYENSAMLINGEN 

i forhold til landskapsendringer og arealbruk. 

Her peker utredningen på en rekke forskningsområder 

som også er relevante for både naturhistoriske 

og kulturhistoriske museer med innfallsvinkler 

for majoritetsbefolkning som 

minoriteter. 

Kunnskapsbehovene står sentralt i utredningen, 

også ønsket om forvaltningsforskning. 

Det preget mye av debatten hvor forholdet mellom 

grunnforskning på den ene siden og metaforskning 

og forvaltningspraksis på den annen. 

Uenigheten var tilsynelatende liten om at kunnskapsgrunnlaget 

for forvaltningen er man-gelfullt, 

men svarene på utfordringen var ulike. Både 

arkeologen Brit Solli ved Universitetet i Tromsø 

og direktør Ulf Grønvold ved Norsk Arkitekturmuseum 

tok til orde for å styrke den faglige 

grunnforskningen framfor forvaltningsforskning 

og utredningsarbeid slik de mente Rensvik og 

utredningen tok til orde for. Ingen var høylytt 

uenige i at kunnskapsbehovet og behovet for 

grunnforskning er stort, og at en forsvarlig forvaltning 

må bygge på solid faglig kunnskap. 


31

32 

T E K S T : 

T O R J A C O B 

A A B E L V I K 

A D V O K A T I 

E R N S T & Y O U N G 

Momsrefusjon og museer 

Finansdepartementet overstyrer Stortingets vilje slik at museer avskjæres retten til å 

få refundert betalt merverdiavgift – er dette god kulturpolitikk? 

Museers samfunnsoppgave er å levendegjøre vår 

historie og utviklingen av denne gjennom de 

ulike skiftende epoker, gjerne frem til vår egen 

tid. De forvalter ofte fredede bygninger og store 

vedlikeholdskrevende anlegg på vegne av samfunnet. 

Museenes virksomhet vil ofte være gjenstand 

for offentlig kontroll og innsyn gjennom at 

de har representanter i sine styrer fra kommunal, 

fylkeskommunal eller nasjonale myndigheter. 

Disse museene får da det vesentligste av driften 

sin finansiert gjennom løpende tilskudd fra det 

offentlige. 

Mulighetene for å få refundert store deler av 

merverdiavgiften knyttet til vedlikehold/påkostning 

av museers anlegg burde således være vel til 

stede etter utvidelsen av reglene for momskompensasjon 

som fant sted med virkning fra 1. 

januar 2000. Men nei, gjennom forskrifter avskjærer 

Finansdepartementet denne rettigheten uten 

at denne innsnevring kan ses forankret i stortingspolitikernes 

enstemmige vedtak! 

På spørsmål nr 223 av 22. mars 1999 fra Øystein 

Djupedal til skriftlig besvarelse sier daværende 

finansminister Gudmund Restad bl a følgende: 

«Fo r kulturinstitusjo ne r so m anse s so m e n de l 

av ko m m unal o g fylke ko m m unal virkso m he t, 

vil disse være o m fatte t av o rdninge n fo r anskaffe 

lse r so m re fe re re r til kjø p av de tje ne ste r so m 

gir re tt til ko m pe nsasjo n fo r m e rve rdiavgift.» 

Hvem har rett til kompensasjon? 

Til grunn for regelutvidelsen i 2000 lå et privat 

lovforslag som ble fremmet så tidlig som i juni 

1996 av representantene Magnhild Meltveit 

Kleppa, Erna Solberg, Lars Sponheim og Einar 

Stensnæs. Stortingsvedtaket av 18. oktober 1996 

ble gitt følgende innhold: 

«Sto rtinge t b e r Re gje ringe n o m å e ndre fo rskrifte 

r til lo v av 17. fe b ruar 1995 nr 9 o m ko m - 

pe nsasjo n fo r m e rve rdiavgift til o gså å o m fatte 

private o g ide e lle virkso m he te r so m e r tatt m e d 

i o ffe ntlige plane r so m e n inte gre rt de l av de t 

ko m m unale / fylke sko m m unale tje ne ste tilb ude 

t. Ordninge n skal o m fatte virkso m he te r de r 

drifte n finansie re s fullt ut m e d o ffe ntlige m idle 

r sam t e ve ntue ll b ruke rb e taling på lik linje 

m e d tilsvare nde o ffe ntlige virkso m he te r.» 

Ifølge departementets lovforslag, Ot prp. nr 86, 

1998–99, ble lov- og forskriftsutvidelsen aldri sendt 

på høring. Begrunnelsen for å utelate ordinær 

høringsrunde ble oppgitt å være: 

«De parte m e nte t m e ine r at hø yring ikkje e r 

naudsynt då fo rslage t so m e r lagt fram ikkje 

inne b e r andre m ate rie lle e ndringe r i lo va utan 

de i Sto rtinge t alle re ie har ve dte ke t.» 

Departementet sendte imidlertid gjennom sitt 

oversendelsesbrev av 9. juli 1999 ut et 15-siders 

høringsnotat til visse utpekte høringsinstanser. I 

departementets høringsnotat heter det: 

«De parte m e nte ts fo rslag inne b ære r at private 

o g ide e lle virkso m he te r so m drive r inne nfo r 

kultur- og idre ttsse kto re n ikke vil ko m m e inn 

unde r ko m pe nsasjo nso rdninge n. Bakgrunne n 

fo r at disse virkso m he te ne fo re slås ho ldt ute nfo 

r e r ho ve dsake lig fo r å unngå e n ytte rlige re 

ko nkurranse vridning o ve rfo r private o g ide e lle 

virkso m he te r inne nfo r de nne se kto re n so m 

ikke m o ttar no e n fo rm fo r o ffe ntlig stø tte .» 

Det må av ovennevnte kunne sluttes at departementets 

praktiske regelutforming ikke innebærer 

en full og lojal oppfølging av stortingsvedtaket. 

Rattsøutvalget (NOU 2003: 3), har tatt for seg 

merverdiavgiften og kommunene – konkurransevridning 

mellom kommuner og bl a private 

organisasjoner og institusjoner, og har rettet forespørsel 

til Skattedirektoratet om en oversikt over 

hvordan vilkårene som er oppstilt i kompensasjonsloven 

§ 1 annet ledd og forskriften § 1 nr 3 er 

blitt tolket i praksis av direktoratet og fylkesskattekontorene. 

I sitt svar uttaler Skattedirektoratet at 

skatteetaten: 

«Når de t gje lde r vilkåre t «tatt m e d i o ffe ntlige 

plane r» fre m går de t av Skatte dire kto rate ts 

re de gjø re lse at de t blant anne t sikte s til ko m - 

m unale e lle r fylke sko m m unale årsb udsje tte r o g 

ø ko no m iplane r o g sto rtingspro po sisjo ne r fra 

fagde parte m e nte r de r ulike tilskuddso rdninge r 

o m tale s. I fo rho ld til vilkåre t «Inte gre rt de l av 

de t ko m m unale e lle r fylke sko m m unale tje ne ste 

tilb ude t» har Skatte dire kto rate t b lant anne t 

uttalt: 

«Sam tlige fylke sskatte ko nto r o g dire kto rate t 

har innfo rto lke t e t vilkår o m at private o g ide - 

e lle virkso m he te r m å uttø ve tilsvare nde o ppgave 

r so m ko m m une n/ fylke sko m m une n e tte r 

lo vgivninge n e r pålagt å utfø re , e lle r so m de 

e tte r lo vgivninge n e r pålagt de t ø ko no m iske 

ansvare t fo r. De tte vilkåre t e r innfo rto lke t på 

b akgrunn av Finansde parte m e nte ts hø ringsno - 

tat o g Skatte dire kto rate ts m e ldinge r AV nr

3/ 2000. 

De tte krave t har vært se ntralt inne i alle sake r 

ve drø re nde syke hje m / o m so rgshje m o ppfø rt av 

b o re ttslag/ b o ligstifte lse r, idre ttsanle gg o g 

andre kulturb ygg, le irste de r, de n kato lske kirke 

o g fo lke hø ysko le r. 

No e n fylke sskatte ko nto r vise r til at vilkåre t o m 

«lo vpålagt o ppgave » kan være vanske lig å praktise 

re , ide t b e gre pe t ikke e r nærm e re de fine rt 

ve rke n i praksis e lle r te o ri. De t fo re slås de rfo r å 

pre sise re nærm e re hva vilkåre t inne b ære r, 

gje rne i lo ve n/ fo rskrifte n. De t e r vist til at e n 

de l unø dve ndige he nve nde lse r ve drø re nde b l a 

o ppfø ring o g drift av idre ttshalle r. Skatte dire kto 

rate t e r e nig i at vilkåre t kan være vanske lig å 

praktise re .» 

Når det gjelder kravet til offentlig finansiering, 

fremgår det av Skattedirektoratets tilbakemelding 

at skatteetaten har lagt til grunn at dette vilkåret 

kun knytter seg til virksomhetens driftsutgifter. 

Det spiller dermed ingen rolle om oppføring/ 

vedlikehold av et anlegg delvis er privat finansiert 

ved eksempelvis låneopptak i bank. Videre synes 

det å være en alminnelig oppfatning at ordlyden 

«offentlige midler» omfatter både statlige, fylkes- 

kommunale og kommunale tilskudd, samt eventuelle 

gaver. 

En hel sektor fjernet? 

Retningslinjene fra forvaltningen kan altså i 

denne saken synes å ha medført at en hel sektor er 

fjernet fra kompensasjonslovens virkefelt uten at 

dette har vært stortingspolitikernes intensjon. Når 

det gjelder museer bør de som mottar offentlig 

støtte uten videre omfattes av kompensasjonsreglene, 

både i henhold til dens ordlyd og motiver. 

Lokale og regionale myndigheter støtter lojalt 

opp om sine museale anlegg, og det blir da ytterligere 

problematisk å forstå departements resonnement 

om å avskjære våre museumsanlegg fra å 

få slippe litt moms knyttet til arbeidskostnadene 

med å vedlikeholde og utvikle anleggene, ved at 

f eks kommunale organ formelt overtar eierposisjonen 

til anleggene. Dette særlig i en tid hvor det 

offentlige signaliserer økt satsing på den frivillige 

sektor og hvor regjeringens nye Kulturmelding 

tar sike på en styrking av museumsinstitusjonenes 

økonomi. 

Det bør derfor hos det enkelte museum nå 

stå som vel anvendt tid å søke departementet 

direkte om momsfritak på særskilt grunnlag; for 

innen disse søknadene har funnet veien til depar- 

Stortinget vedtok i oktober 

1996 adgang til momsrefusjon 

for offentlig finansierte kulturinstitusjoner.Finansdepartementets 

oppfølging er ikke 

helt og fult lojal, skriver 

artikkelforfatteren. 


33

34 

Per Thoresen, direktør ved Vestfold 

Fylkesmuseum, døde 24. juli 

2003 i en alder av knapt 60 år. 

Med hans bortgang har Vestfold 

mistet en dyktig museumsleder 

og historiker. I tillegg hadde han 

en sjelden presis formuleringsevne 

som i kombinasjon med 

hans tørrvittige og selvironiske 

stil gjorde ham til en meget populær 

formidler både blant det 

brede publikum og som lærer for 

studenter på historie grunnfag og 

mellomfag. Dessuten var han i 

mange år sensor på grunnfags- og 

mellomfagsnivå på distriktshøgskolene 

i Bø og Vestfold og på 

Universitetet i Oslo. 

Per Thoresen var født i Sandefjord 

i 1943. Etter avsluttet embetseksamen 

med historie hovedfag, 

ble han i 1972 ansatt på Vestfold Fylkesmuseum, 

en institusjon han viet hele sitt yrkesaktive liv til. Etter 

først å ha vært vitenskapelig assistent, ble han i 1974 

konservator og så i 1983 direktør. Sjelden har en person 

vært mer ansvarsbevisst og trofast mot sin arbeidsplass. 

Hans helstøpte personlighet og vennlige vesen 

samt evne til å lytte til andre var egenskaper som 

gjorde ham til en positiv leder og god samtalepartner. 

Utsagn som: «Nei sier du det, det var interessant» ble 

aldri en klisjé i hans munn. Ikke bare ansatte på 

museet, men også andre historieinteresserte fikk ofte 

en følelse av at deres synspunkter var viktige. 

En travel hverdag med faglige og administrative 

gjøremål på en institusjon som i alle år har slitt med 

underbemanning, gjorde at verken forskningspermisjoner 

eller sabbatsår ble ham forunt. Likevel hadde 

han en betydelig og allsidig vitenskapelig produksjon 

som vitner om både faglig dyktighet og et litterært 

talent. Selv om han i utgangspunktet var middelalderhistoriker, 

har han også skrevet en rekke artikler om 

diverse tema hentet fra Vestfolds nyere historie. Dessuten 

var han medredaktør i flere bøker, bl.a. «Sagabyen 

forteller» hvor han selv bidro med mange artik- 

PER THORESEN 

ler om Tønsberg. Noe av det 

siste fra hans hånd var en rekke 

fremragende artikler om steder 

i Vestfold til boka «Kystguiden. 

Kulturhistorisk reisefører for 

kyststrekningen Oslofjorden – 

Åna-Sira» som utkom kort tid 

før hans bortgang. 

Et område hvor Per Thoresen 

gjorde seg spesielt bemerket, 

var som redaktør gjennom 

en årrekke av tidsskriftet «Vestfoldminne». 

Her ble kravene til 

kvalitet satt i høysetet, og det 

gjaldt ikke minst hans egne artikler. 

Han hadde utvilsomt store 

ambisjoner når det gjaldt denne 

publikasjonen, og lyktes med 

det, men var samtidig beskjeden 

på egne vegne. Å stikke seg fram 

lå ikke for ham. Dessuten var 

han i mange år sekretær i Vestfold historielag, og ikke 

bare her men også vis-à-vis de lokale historielagene og 

museene i fylket gjorde han en stor innsats både i form 

av råd og hjelp til faglige oppgaver og som foredragsholder. 

På mange måter fungerte han som en distriktskonservator 

lenge før tanken om å opprette slike 

stillinger ved regionsmuseene i Vestfold ble en realitet. 

«Nei» var nærmest et ukjent ord i hans vokabular. 

Det førte til at han ofte påtok seg langt flere oppgaver 

enn det som strengt tatt lå til stillingen som leder av 

Fylkesmuseet. 

Det blir tomt etter Per Thoresen. Mange vil nok 

savne denne kunnskapsrike personligheten med vidd 

og humor som sitt fremste varemerke. Våre tanker går 

først og fremst til hans kone Elin som også var hans 

gode kollega og nærmeste medarbeider. 

Vi lyser fred over Per Thoresens minne. 

Einar We xe lse n 

fø rste ko nse rvato r 

Haugar Ve stfo ld Kunstm use um

Bli kjent med ICOMs museumsetiske regler og 

bruk dem! Museumsetisk workshop 

Alle museer og enkeltpersoner som er medlem 

av Norsk ICOM skriver under på at de godtar 

ICOMs museumsetiske regler. Men kjenner alle 

til dem? Dette regelverket har nylig kommet i ny 

utgave som er blitt oversatt til norsk av Elisabeth 

Koren og utgitt i norsk oversettelse av NMU/ 

Norsk ICOM i 2002. 

Norsk ICOM har fått støtte av ABM-utvikling til 

å arrangere 5 workshops med museumsetikk som 

tema. De vil følge et opplegg utarbeidet av Norsk 

ICOM og har varighet ca 3–4 timer. En person fra 

Norsk ICOM vil lede hver workshop. Målgruppe 

er alle grupper museumsansatte, fra ledelse til vakter 

og vaktmester. For små museer er det en fordel 

at flere går sammen om arrangementet. Det pas- 

Etterlyser fotografier fra Island i 

norske samlinger 

Hördur Geirsson fotograf ved Akureyri Museum 

på Island ønsker å komme i kontakt med 

museer her til lands hvor det kan tenkes å være 

fotografier/fotosamlinger som stammer fra 

Island. Bilder av folk tatt på Island (Visit eller 

Cabinet), samt alle typer bilder tatt på Island 

under 2. verdenskrig vil ha spesiell interesse. 

Tyske bombefly stasjonert på Bardufoss, Værnes 

og Sola fløy til Island under krigen og denne 

typen fotografier vil ha stor interesse for Geirs- 

Etterlyser Limoges-gjenstander i Norge 

Alle emaljearbeider i Norge produsert i byen 

Limoges i Frankrike inngår i nylig oppstartet 

forskningsprosjekt ved Universitetets kulturhistoriske 

museer i Oslo. Gjenstandene er av forgylt 

kobber med emaljedekor, vanligvis holdt i blått. 

De ble laget på 1200-tallet og er ofte medtatt av 

tidens tann. Det dreier seg om krusifikser, alterstaker 

og bokbind, pluss figurer eller plater som 

er løsnet fra kors og helgenskrin. Figurene er 

ofte ganske små (5–12 cm), og kan godt ligge 

bortgjemt uten at eierne er klar over hva det er 

for slags gjenstand, forteller Mona Bramer Solhaug, 

som leder prosjektet. Verdslige gjenstander 

som beltespenner og vaskefat finnes også. 

Gjenstandene vil bli dokumentert før de returneres 

eier. Det planlegges en selvstendig publikasjon 

i forlengelsen av prosjektet. Resultatene 

vil også inngå i et større fransk prosjekt om produksjonen 

i Limoges. De som vet om slike gjenstander 

kan ta kontakt med Mona Bramer Solhaug, 

Oldsakssamlingen, UKM, 

e-post: m.b.solhaug@ukm.uio.no 

ser også for museumslag og museumsstyrer. 

Opplegget er interaktivt og gir muligheter til 

å få et overblikk over reglene ved å arbeide med 

anvendelse av reglene på en fiktiv case study. Det 

kan godt arrangeres sammen med en lokalt tilpasset 

plan for bruk av etiske regler som museet 

selv tar ansvar for. Interesserte bes ta kontakt 

med styret i Norsk ICOM på e-post, sekr@icomnorway.org 

så snart som mulig, senest 15. januar 

2004. Evt. spørsmål kan rettes til styreleder 

Norsk ICOM Eva Mæhre Lauritzen 

tlf. 22 85 17 37, 

e-post: e .m .lauritze n@nhm .uio .no 

ICOMs etiske regelverk er lagt ut på 

http:/ / www.ico m -no rway.o rg/ 

son og Flymuset på Akureyri. Islands Nasjonalmuseum 

i Reykjavik utførte en kartlegging av 

Islandsbilder i norske samlinger i 1981, men 

responsen var dessverre ikke så stor. Hördur 

Geirsson er for tiden i Norge og oppfordrer 

museer som har noe å bidra med til å ta kontakt 

så snart som mulig mens han har anledning til å 

gjøre undersøkelser. 

Henvendelser rettes til Hördur Geirsson, e-post: 

hg@akm us.is , evt. tlf. 33 03 60 75 kl.17.00. 

35

36 

T E K S T : 

S I R I M E Y E R , 

S E N T E R F O R 

E U R O P E I S K E 

K U L T U R S T U D I E R , 

U N I V E R S I T E T E T 

I B E R G E N 

Stortingsmeld. Nr. 48: 

«Kulturpolitikk fram mot 2014» 

En anmeldelse 

Det kunne ha blitt en god science fiction roman. Eller en scenario cultura – en scenarietekst 

hvor man rendyrker visse utviklingstrekk, forstørrer dem og forlenger dem 

inn i tiden. For det handler om fremtiden. Og undertittelen er visjonær nok: Kulturpolitikk 

fram mot 2014. 

Kulturmeldinger er handlingstekster; de vil 

gripe inn i verden. Det ser vi av definisjonen på 

politikk: «Med politikk forstå vi implementering 

av policies – bruk av lovheimla, økonomiske, 

organisatoriske, informerande og kontrollerande 

verkemiddel for å oppnå visse mål.» (s. 61). I hvilken 

grad kan kulturmeldingen lykkes i å utvirke 

handling? 

Kulturpolitikk fram mot 2014 er ingen enkel 

tekst. Den mangler fiksjonens individuelle forfattersubjekt, 

noen som sier «Jeg mener …» eller 

«Jeg vil …» Tekstens stemme er avpersonalisert 

og kaller seg selv for «Staten». Dette fortellersubjektet 

taler blant annet slik: «Staten vil leggja til 

rette for nettverksorganisering av ei rad ulike 

museumsfunksjonar ved ulike museum over heile 

landet» (s. 179). Det skrivende subjektet, som har 

ført Statens fremtidsønsker i pennen, er også en 

overindividuell instans. Det kongelege kultur- og 

kyrkjedepartementet står det på tittelbladet. 

Ikke én, men flere stemmer 

Teksten taler ikke bare med én, men med flere 

stemmer. Og de er filtret sammen og ikke alltid 

lett å skille ad. Stemmene kommer fra ulike virkefelt 

eller diskurser som det heter på fagspråket, 

som har hver sin forståelseshorisont og egne 

kvalitetskriterier. En anmelder som vil vurdere 

teksten på dens egne premisser – en tekst som vil 

«oppnå visse mål» – må derfor finne ut hvordan 

de ulike stemmene snakker med eller mot hverandre. 

Anmelderen må også gjøre seg opp en 

mening om effekten av dette. 

I kulturdiskursen beskrives utviklingen innen 

de ulike kunstartene. Her heter det blant annet 

at «Den tverrkunstnarlege utviklinga har gjeve 

opphav til omgrepet crossover i omtalen av ein 

del nyare kunstuttrykk.» (s. 39). Den andre stemmen 

uttrykker seg gjennom kategorier som «sentrum 

og periferi». Det er den politiske diskursen. 

Den tredje stemmen taler et administrativt språk 

som kan lyde slik: «Forskriftene for tilskotsordningane 

er i all hovudsak uproblematiske.» 

(s. 224). Her har vi forvaltningsdiskursen. 

Kulturdiskursen domineres av slike karakteristikker: 

«Kunstscena i samtida er kanskje meir 

omfattande og mangearta enn nokon gong …. 

(D)et synes vera vanskelegare enn nokon gong å 

avgjera kva som er kunst og kva som er god 

kunst. Både kunstomgrepet og dei verdiane som 

ligg til grunn for å vurdera kvalitet i kunsten vert 

utfordra frå ulike kantar.» (s. 39) «Omgrepet 

crossover viser ikkje berre til den formalestetiske 

sida ved kunsten, men óg at kunsten i stadig 

større grad er eit resultat av at kulturelle grenser 

vert overskridne. Skiljet mellom det høge og det 

låge i kulturen vert medvite nedbrote.» (s. 39) 

«Nokre av dei viktigaste endringane er knytte til 

den aukande graden av globalisering og individualisering. 

Dette har medverka til ein meir 

samansett kultursituasjon, og tradisjonelle førestillingar 

om norsk felleskultur og nasjonal identitet 

vert utfordra» (s.9) «Globaliseringa og 

aukande innvandring frå ikkje-vestlege delar av 

verda gjer også at kulturfeltet i aukande grad får 

impulsar frå kunstnarar som nytter seg av uttrykk 

som er forankra i andre tradisjonar enn den vestlege.» 

(s. 38) 

Et språk alle kan forstå? 

Forvaltningsdiskursen fyller flest sider. Her sies 

det for eksempel at «Målet om at musea er institusjonar 

som engasjerer seg i si eiga samtid, inneber 

at dei ikkje berre skal spegla av ei anna tid; 

dei skal mellom anna gjera historia og kulturarven 

relevant her og no. Etablerte museum må 

kaste av seg det dei måtte ha av ein tilstivna 

museumstradisjon i formidlinga av det tradisjonelle, 

av det som har vore.» (s.183). Så langt er 

dette et språk alle kan forstå. Men verre blir det 

i formuleringer som «Tanken om eit slikt nettverk 

inneber at museumsfunksjonar vert samordna 

og knytte saman på ein slik måte at det 

gjev optimalt fagleg og økonomisk utbyte sett i 

ein nasjonal samanheng.» (s.179) og «Det kan 

og verta aktuelt å vurdera om noverande ord-

Utstillingen bryter ned tradisjonelle faggrenser og skaper en bredere forståelse og interesse for naturvitenskapenes 

betydning i samfunnet. 

Harrods i London, FN-bygningen i New York og Universitetsbiblioteket i Oslo er alle kledd i polerte steinplater 

av denne blåskimrende bergarten. Larvikittindustrien er samlet et av Norges viktigste bergverk. 

«Berget det blå» forteller om de geologiske prosessene som dannet larvikitten for mer enn 300 millioner år 

siden. Herfra beveger vi oss til steinarbeidernes fagkunnskap og arbeidsmiljø, og det kompliserte samspillet 

mellom natur og kultur, industri og mennesker. 

«Berge i det blå» er blitt til i nært samarbeid med Universitets naturhistoriske museer og Botanisk hage i Oslo som har det faglige 

ansvaret for naturhistorie og geologi, åtte bedrifter fra steinindustrien i Larvik, den lokale fagbevegelsen ved Fellesforbundet, 

Tjølling Historielag og Larvik Museum. 

Åpningstider: 

Tirsd.-torsd. 12.00–15.00 

Søndager 12.00 – 16.00 

I julen holder vi åpent sønd. 28, mand. 29. 

og tirsd. 30. desember kl 12.00–16.00 

Larvik Museum, Verkensgården, 

Nedre Fritzøegate 2, 3264 Larvik 

Tlf. 33 17 10 00 – 98 23 12 90 

B-blad 

Returadresse: 

Ullevålsveien 11 

0165 Oslo 

BERGET DET BLÅ 

– en reise i larvikittens historie 

på Larvik Museum

ning med tilskot til sikringstiltak i regi av ABMutvklina 

kan utvidast til også å gjelda etterslep 

innanfor dokumentasjon og bevaring meir generelt.» 

(s.181) Vi forstår ordenes bokstavelige 

mening, men de fleste av oss er lukket ute fra det 

viktigste: ordenes assosiasjonsrom; de handlinger 

det åpnes for og de dørene som lukkes. 

Her trengs det erfaring fra det museumsfaglige 

feltet for å kunne felle kvalifiserte dommer. 

I hvor høy grad er forvaltningsdiskursen et 

uttrykk for erfaringene til museenes egne ansatte, 

de som blir berørt av diskursens virkninger? Her 

må en utenforstående anmelder melde pass. Men 

vi merker oss at subjektet i teksten taler med en 

myndig stemme. Og ikke uten grunn: det er jo 

Staten. Og staten har selvsagt ikke bare lov til, 

men sågar plikt til å styre den virksomheten som 

drives for skattebetalernes penger. Men skal 

offentlige styringsredskaper få legitimitet i bredere 

kretser, må det oversettes til et annet språk: 

det må være forståelig som kulturpolitikk. 

Sentrum, periferi og folket 

Den politiske diskursen kommer til uttrykk i formuleringer 

som «Eit hovudmål i kulturpolitikken 

er at heile folket skal sikrast tilgjenge til kulturgode. 

Det handlar om retten til å delta i 

kulturlivet, og det handler om likeverd. Kultur 

skal være tilgjengeleg for alle menneske i samfunnet» 

(s.108). «Utviklinga peiker vidare i retning 

av at publikum spreier seg på fleire kanalar 

og at vi får ein skeivare kulturell ressursfordeling. 

Slike tendensar kan forsterka seg når digitaliseringa 

opnar for hundrevis av nye kanalar. 

Alt i alt inneber dette at radio og fjernsyn ikkje 

vil vera eit like viktig fellesforum for folk flest 

som tidlegare. Liknande utviklingstrekk kan 

observerast innanfor kultur- og medieindustrien 

elles.» (s. 33) «Det fins også indikasjonar på at 

sentrum-periferi-dimensjonen enno er verksam i 

norsk kulturliv. Norske kunstnarar kan såleis 

fremvisa eit langt meir sentralisert busetnadsmønster 

enn resten av befolkningen» (s. 37) 

De sentrale begrepene her er sentrum, periferi 

og folket. De har vært viktige i etterkrigstidens 

kulturpolitikk og var blant annet utgangspunktet 

for de tre R’ene: Riksutstillinger, Rikskonsertene 

og Riksteateret. De laget utstillinger, konserter og 

teaterforestillinger i Oslo som ble spredd utover 

landet for å bli tilgjengelige for alle. Kulturen 

hadde i et sentrum med penger og kompetanse. 

Kulturpolitikkens mål var likevel noe annet og 

mer enn å spre elitekulturen; det handlet om å 

skape like levevilkår for alle, uansett bosted og 

sosial bakgrunn. Kulturen skulle skape ett folk av 

mennesker med ulike sosiale identiteter; det være 

seg arbeidere, fiskere, bønder, industriherrer og 

borgerskapet. Folket ble tenkt som en udifferensiert 

størrelse – et sosialt fellesskap hvor forskjellene 

var radert ut. Kulturen var en del av statens 

normaliseringsmakt. 

Sprengte identiteter og grenser 

Hvordan snakker de ulike «språkene» 

i teksten sammen? Kulturdiskursen 

forteller om overskridelser 

og nedbryting av grenser, mellom 

kunstarter og sjangre, mellom høy 

og lav, mellom kunst- og ikke-kunst, 

mellom vestlige og ikke-vestlige kulturuttrykk. 

Og den handler om en 

økende differensiering. Vi samles 

ikke lenger rundt de samme programmene 

og mediene, men har 

ulike favorittkanaler og nettsteder. 

Vi utgjør ikke én, stor offentlighet, 

men har del i flere deloffentligheter, 

flere kommunikasjonssfellesskap, 

med ulike kulturelle koder 

og smakspreferanser. 

Disse nye kommunikasjonsfellesskapene 

sprenger gamle sosiale identiteter og nasjonale 

grenser. Globalisering og ny teknologi har gjort 

det vanskelig å opptre som normaliseringsmakt. 

Mari Boine bor ikke lenger i Karasjok, men i 

Paris, hvor hun joiker for andre enn samer og 

utveksler erfaringer med musikere innenfor det 

som kalles for world music. I de nye kommunikasjonsfellesskapene 

vokser det frem nye former 

for sosiale identiteter. Denne sosiale dynamikken 

kommer også til uttrykk i den eksplosive veksten 

av festivaler. De er, som Kulturmeldingen så 

treffende beskriver, uttrykk for en glokaliseringsprosess: 

de forener det lokale med det globale. 

Arrangementene er lokale, mens den faglige 

spisskompetansen er global: festivaler kan 

samle artister fra store deler av verden. 

Hvordan samsvarer denne sosiale og kulturelle 

dynamikken med den politiske diskursen? 

De er på kollisjonskurs. Dynamikken i kulturen 

svarer ikke til skillet mellom ett sentrum med 

periferi, og heller ikke til forestillingen om ett, 

udifferensiert folk. Den kulturelle utviklingen 

har gjort slike politiske kategorier uaktuelle. Aviser 

fra 20 nasjoner dekket den siste folkemusikkfestivalen 

i Førde, men ikke en eneste riksdekkende 

norsk avis. Spisskompetansen på folkemusikk 

befinner seg ikke i Oslo. Og de som føler 

St.meld. nr. 48 (2002–2003) 

«Kulturpolitikk fram mot 2014» 

Det kongelege Kultur- og 

Kyrkjedepartement 2002, 238 s. 

Stortingsmeldingens pris Kr 97,- 

Kulturmeldingen taler med tre 

stemmer. De er filtret sammen 

og ikke alltid lette å skille ad. 

Utsnitt av Maria Himmelfart, 

freske av Rosso Fiorentino 

(1494–1540) i Santissima 

Annunziata, Firenze. 

t 

37

38 

Som konsensustekst er 

meldingen utmerket, men 

visjoner befinner seg 

hinsides sjangeren, 

skriver vår anmelder. 

seg hjemme i black metalmusikken liker ikke 

nødvendigvis Grieg. Det er urimelig å kreve av 

kulturinstitusjonene at de skal kommunisere 

med alle. «Folket» er ikke lenger en treffende 

politisk kategori. 

Dominant 

Hva slags rolle spiller så forvaltningsdiskursen? 

Den trer frem som den mest dominante stemmen. 

Men fraværet av politikk fratar den symbolsk 

makt: det står mindre glans og mindre 

autoritet av noe høres ut som ren administrasjon. 

Forvaltningsdiskursen mangler forankring 

i et politisk språk som svarer til glokaliseringen i 

kulturen. Ta nå bare omtalen av det nye Nasjonalmuseum 

for kunst, som ved siden av å effektivisere 

driften av fire museer med ulike virkefelt, 

skal bli én institusjon som skal å gi Norge et 

ansikt utad. Hadde denne institusjonen blitt 

planlagt, ikke som en forlengelse av nasjonsbyggingen, 

men ut fra en glokaliseringspolitikk, 

ville internasjonal utveksling vært det sentrale. 

Er Kulturpolitikk fram mot 2014 en god tekst? 

Kulturmeldingens mål er å få Stortinget til å 

bevilge penger til kulturen. Det er ingen enkel 

sak for en mindretallsregjering, som ikke bare 

må overbevise sine egne, men også politikere fra 

andre partier. Det er dessuten liten interesse for 

kultur i norsk politikk. Kulturpolitikken har vært 

preget av konsensus, med minimale forskjeller 

mellom sosialistisk og borgerlig kulturpolitikk. 

En kulturmelding kan verken være mer eller 

mindre «avansert» enn flertallet på Stortinget. 

Er Kulturmeldingen god eller dårlig? Som 

konsensustekst er den helt utmerket. På viktige 

punkter er den også forbilledlig klar: den 

demonstrerer en tro på kunstens egenverdi og 

overbeviser leseren om at kulturlivet skal styres av 

profesjonelle folk; folk som kjenner kunsten og 

kulturen fra innsiden. Dette er ingen selvfølge i 

dag. I Danmark er kulturlivet og den profesjonelle 

infrastrukturen er i ferd med å bygges ned 

til fordel for ren populisme. Men visjonær? Nei, 

det er Kulturmeldingen ikke. Visjoner befinner 

seg hinsides sjangren.

Kulturmeldinga og museene: 

Fastkurspolitikk 10 år framover? 

Fast kurs i museumsreformen sier Kulturmeldinga i august. Noen viktige nyanseringer 

er likevel pakket inn i den sedvanlige byråkratiske prosa. 

Museumsreformen skal fortsette langs opptrukne 

linjer. ABM-utviklings oppsummering i brev til fylkeskommunene 

i vår gjentas nærmest ord for ord 

av departementet. De som måtte ha håpet på særskilte 

tilskudd til etablering og drift av museumsnettverk 

vil bli skuffet. Dette skal løses innefor 

rammer av eksisterende tilskudd. 

Kulturbygg 

Samtidig gir departementet klare signaler om en 

del kursjusteringer for museenes del. I klartekst 

heter det at «friske midler til drift i større grad 

burde vore supplert og koordinert med tilførsel 

av investeringsmidlar». Behovet ses særlig innenfor 

fellestiltak som magasin, konservering, samt 

nødvendige ombygninger som følge av museumsfusjoner. 

Det åpnes også for at tilskudd til sikringstiltak 

fra ABM-utvikling kan utvides til å 

omfatte generelle bevarings- og konserveringstiltak. 

Viktig her er også forslaget om at museumsbygg 

defineres som kulturbygg slik at museene 

kan få del i den økningen som kommer der som 

følge av økte tippemidler. Tilsvarende også med 

Den kulturelle skolesekken hvor museenes rolle 

og muligheter strekes opp. 

Nasjonalt museum for kunst (NMK) får også 

sitt. Samlokalisering og nybygg på Tullinløkka 

nevnes, men tones ned. Her bindes ingen til at 

Historisk Museum skal bli ledig til 2011. Det statlige 

Entras oppkjøp av eiendommer i området 

har gjort det mulig å løse de mest påtrengende 

plassbehov uten nybygg de første årene. Det er 

uangripelig presentert. Hvem som har snakket 

sammen hvor, og ikke minst når, omtales derimot 

ikke. Øvrige kunstmuseer har fått den nye 

merkelappen «regionale» og det samme har 

deres samlingsansvar. Det åpnes for at den felles 

innkjøpsordningen for kunsthåndverk mellom 

kunstindustrimuseene avvikles og at de 

enkelte institusjoner skal få innkjøpsmidler på 

egenhånd. Det snakkes varmt, uforpliktende og 

passe svevende om samarbeid mellom institusjonene 

og NMK. Forslaget om innkjøpsfond for 

NMK eller museene generelt, forbigås i stillhet. 

Det gjør også museer utenfor departementets 

arbeidsfelt. 

I intervju med Museumsnytt i fjor sommer 

(3/2002) varslet kulturministeren at samordningsproblemene 

mellom departementene om 

museer og kulturminnevernet skulle behandles i 

kulturmeldinga. Under avsnittet om særlige pri- 

oriteringer heter det at ABM-utvikling skal 

arbeide direkte og likeverdig mot Riksantikvaren 

og Miljøverndepartementet «som ein tverrsektoriell 

og departementsovergripande institusjon». 

Her smaker det fortsatt mye av fromme ønsker 

og lite av håndfast forankring på tvers av sektorene. 

I spørsmålet om gratis museer er departementet 

direkte lunkent, erfaringene med slike 

ordninger ute og hjemme må analyseres. Videre 

bør en prøve ut ulike modeller, men det advares 

mot kostbare forsøk som vil gå utover andre prioriterte 

oppgaver. 

Slå et slag 

Mer uttrykkelig er departementet når det prisverdig 

slår et slag for Norsk kulturråds integritet 

og ønsker rådet lovregulert. Arbeiderpartiets 

Trond Giskes forsøk på å overkjøre Kulturrådets 

faglige skjønn i en tildelingssak har tydelig satt 

en støkk i forvaltningen. Interessant er også 

beskrivelsen av et tettere samarbeid mellom 

Riksarkivet og ABM-utvikling. Departementet 

vokter seg vel for å foreslå 

konkrete forvaltningsendringer, 

men indirekte 

antydes muligheten for en 

framtidig sammenslåing 

mellom ABM-utvikling og 

det statlige arkivverket. 

Norsk «matkultur» er 

også en del av anretningen. 

Adskillig plass er 

viet dette krysningspunktet 

mellom kultur og 

næring, mens idretten i 

all stillhet skyves ut av 

kulturpolitikken. Departementet 

har ikke engang 

tatt bryet med å unnskylde 

seg, i motsetning 

til forrige kulturmelding. 

Kulturbegreper kommer 

og går. 

Slik blir også behandling 

av språkpolitikken 

en illustrerende øvelse. 

Hvor lenge må en minoritet 

være i landet før 

språket blir kulturvernet 

og ikke et hinder for 

«integrering»? 


39

40 

T E K S T : 

I N G E R A N N E 

H O V L A N D 

Odd-Bjørn Fure og Joron 

Pihl var to av foredragsholderne 

da ABMu holdt konferanse 

for ansatte med 

arbeidsfelt innen arkiv, 

bibliotek eller museum. 

Monument ved Møllergata 

skole til minne om jødiske 

barn som ble deportert i 

1942. Norge hadde et høyt 

antall deporterte jøder 

sammenliknet med andre 

land. 300 norske sivile 

politimenn og 100 norske 

drosjesjåfører deltok i 

arrestasjonen og deportasjonen 

av de norske jødene 

i 1942. Hva skjedde med de 

ansvarlige? Lite. Nordmenns 

kamp for Norge 

omfattet ikke jødene. 

(Begge foto: 

Inger Anne Hovland) 

Kampen mot glemselen 

Norge står i særstilling med mangelen på studier av jødedeportasjonen som foregikk 

herfra under andre verdenskrig. Den destruktive krigsinnsatsen har vært tabubelagt, 

mens den norske motstanden er blitt idyllisert. 

Norge er det eneste land i nord der det ble 

deportert jøder til konsentrasjonsleirene uten at 

dette er blitt studert i ettertid. 5000 norske soldater 

ble sendt til Østfronten, men den destruktive 

krigsinnsatsen har ikke fått særlig forskningsmessig 

oppmerksomhet. Ved siden av 

jødedeportasjonene, har deltakelsen i NS-styrkene 

vært svært vanskelig. 50–80 år etter krig og 

mellomkrigstid har det altså fremdeles vært vanskelig 

å nærme seg disse temaene. 

– Skal vi ha nytte av historien, må vi ikke marginalisere 

det traumatiske, sa Odd-Bjørn Fure, 

professor og forskningsdirektør ved Senter for 

studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling 

i Norge. 22. september var han en av foredragsholderne 

da ABM-utvikling holdt konferanse 

for ansatte på arkiver, biblioteker og 

museer. I overkant av 200 personer deltok. 

Massedrapet på norske jøder ville ikke vært 

mulig uten hjemlig innsats, men det skulle vise 

seg at norske byråkrater ikke hadde store problemer 

med å delta i konfiskering og identifisering 

av jødisk eiendom. 

– Ingen i byråkratiet trenerte denne politikken 

tilstrekkelig til at de skapte problemer for 

den tyske okkupasjonsmakten. I andre land, som 

for eksempel Italia, revolterte man. Hvordan 

kunne dette skje, og hvilke samfunnsforhold disponerer 

for tabuisering og idyllisering av den 

norske motstanden under andre verdenskrig? I 

Norge har det ikke vært snakk om tilfeldig fortregning 

eller neglisjering. Det har tvert i mot 

ligget føringer for fortrengning, sier Fure. 

Mangfoldigheten i det norske 

Mellomkrigstida bar på en opphoping av motset- 

ninger: prinsipper for sosial orden, og prinsipper 

knyttet til tradisjonalisme kontra modernitet. Det 

var behov for konsolidering, og på bakgrunn av 

dette, kan vi også forstå den skjerpede undertrykkelsen 

av kvener og samer. På 30-tallet ser vi 

også at jødiske flyktninger ble avvist når de 

ønsket å komme til Norge. Den norske minoritetspolitikken 

var svært undertrykkende, til tross 

for at vi på denne tida var ett av de mest demokratisk 

organiserte landene i Europa, i følge 

Fure. Det var likevel tendens til å mørklegge og 

bygge ned konflikter. Assimileringspolitikken 

overfor samer og kvener ble lenge fortiet. 

– Skal man oppnå forsoning i samtid, er det 

imidlertid viktig å kjempe mot glemselen. Fortregning 

bidrar bare til å støtte opp under overspente 

nasjonale selvbilder, avsluttet Fure. 

Etnonasjonalistisk 

Hvordan kan arkiver, biblioteker og museer ivareta 

sine oppgaver som kulturarvinstitusjoner i 

dagens samfunn som kjennetegnes av kulturelt 

og etnisk mangfold, spurte foredragsholder 

Joron Pihl, professor ved Høgskolen i Oslo. 

– Hva vi definerer som norsk har avgjørende 

betydning for hva institusjonene prioriterer å 

bevare som norsk kulturarv. I nasjonsbyggingens 

tjeneste har kulturarven vært konstruert i et 

etnonasjonalistisk perspektiv, hevdet Pihl. Kulturarvinstitusjonene 

og forskning har bidratt til 

nedvurdering av bidragene som innvandrere og 

etniske minoriteter har ytet til utviklingen av 

samfunnslivet og kulturen i Norge. 

I følge Pihl er kulturelt mangfold, variasjon, 

«fremmedhet», internasjonal påvirkning og innlån 

fra andre kulturer en bærebjelke i den norske

kulturarven. Et alternativ til en etnonasjonalistisk 

formidling av kulturarven er et interkulturelt perspektiv. 

I stedet for jakten på det «norske», vil et 

interkulturelt perspektiv fokusere på samspillet 

mellom kulturer og etniske grupper i Norge, og 

mellom kulturen i Norge og kulturer i andre land 

i forbindelse med formidling av kulturarven. 

– I dag er det mange nordmenn med minoritetsbakgrunn 

som opplever at de defineres som 

«fremmede», ut fra en etnonasjonalistisk definisjon 

av kulturen i Norge. Dette fremmer margi- 

nalisering. Kulturell likhet kan ikke være det 

sosiale limet som holder samfunnet sammen i en 

flerkulturell kontekst, hevdet Pihl. Det sivile 

samfunn i dag bør bygges på et politisk fellesskap. 

Dette bør få konsekvenser for arkiver, biblioteker 

og museers formidling av kulturarven, 

hevdet Pihl. 

Foruten Odd-Bjørn Fure og Joron Pihl var 

blant annet professor i arkivistikk, Eric Ketelaar 

fra Universitetet i Amsterdam invitert. Han var 

riksarkivar i Nederland fra 1989 til 1997. 

Reisende i skogen ca 1937 

(Foto: Glomdalsmuseet) 

41

42 

Introduksjon til nasjonalt 

medisinsk museums utstilling. 

Maskinen som fyller 

Globoid-tabletter i esker til 

venstre. Skjermen med lysbilder 

skimtes helt til høyre. 

(Foto: Åse Enerstvedt) 

T E K S T : 

Å S E E N E R S T V E D T 

Nasjonalt medisinsk museum, No 

Den 10.juni 2003 ble Nasjonalt medisinsk museum åpnet i Norsk teknisk museums 

lokaler. Tre hundre kvadratmeter er foreløpig brukt til utstillingen «Sunn sjel i et sunt 

legeme». Målet er at museet med tid og stunder skal disponere 1500 m 2 , noe som 

forutsetter utvidelse av bygningsmassen. 

For å sitere teksten som vi finner på museets webside, 

skal vi her få et overblikk over «medisinsk 

historie, kropp og helse, sykdommer og behandlingsmåter, 

helsevesen og profesjoner knyttet til 

dette». 

Medisinhistorie i et teknisk museum? En 

gammel museumstraver har visse forventninger 

og kanskje også noen fordommer. Bevisst eller 

ubevisst er hodet fullt av assosiasjoner knyttet til 

forestillinger om tekniske finesser og store oppfinnelser 

innen medisinens historie. Førsteinntrykket 

er da også at forventningene – eller fordommene 

– ser ut til å bli oppfylt i utstillingen 

«Sunn sjel i et sunt legeme». 

Det nye museet er integrert i utstillingslokalene 

som en egen avdeling innen museets øvrige 

utstillinger. Hovedinngangen er felles, og på 

veien til den medisinske delen, passerer man et 

elektrisk piano, et stort vannhjul og utsikten ned 

til en turbin i underetasjen. Deretter går en gjennom 

en «gate» der en har modeller av tekniske 

innretninger på begge sider. Åpninger inn mot 

flere utstillingsrom både i samme etasje og etasjen 

over, styrker troen på at her skal en møte 

gjenstander og informasjon som angår den tekniske 

siden av medisinhistorien. Som en selvfølgelig 

avslutning, finner vi da også en maskin som 

i sin tid ble brukt til å fylle Globoid i ovale esker. 

Tekst og bilder forteller hvordan firmaet Nygaard 

& Co utviklet denne maskinen. 

Smakebiter av alt 

Så er vi kommet til målet: En skråstilt, stor 

skjerm med bilder og tekst som vi gjenkjenner 

fra plakaten på veggen utenfor museet. «Sunn 

sjel i et sunt legeme» lyser mot oss i store, gule 

bokstaver på svart bunn. Under er en annen 

tekststripe med «Nasjonalt medisinsk museum» i 

rødt, også på svart bunn. Bakgrunnen består av 

en montasje av bilder: mennesker, maskiner og 

røntgenbilder, nytt og gammelt i skjønn forening. 

Vi får inntrykk av at utstillerne har ønsket 

å fortelle hele historien, gi oss smakebiter av alt 

på en gang. 

Noen kaster bare et blikk på skjermen, andre 

stopper og kikker på bildene. Vel forbi, møtes vi 

av en ny skjerm i samme størrelse og samme vinkel. 

Tekst og bildemontasjer dekker hele skjermen. 

De fleste besøkende går fort forbi. Noen 

stanser, leser litt og kikker litt på bildene som stadig 

skifter. Hvis mange vil se nærmere på dette, 

kan det bli en flaskehals som fort kan proppes. 

Men dette skjer neppe, for «gjennomsnittpublikummeren» 

tar seg sjelden tid til å stå og se på 

en bildeskjerm når en gjenstandsutstilling venter 

videre innover i lokalene. 

Estetisk idé 

Introduksjonsskjermene gir et litt rotete inntrykk, 

og minner om websider som ikke er helt 

godt organisert. Vi ser fram til i ro og mak å fordype 

oss i utstillingen der den enkelte gjenstand

sk teknisk museum 

kan studeres i sin sammenheng. Men inngangspartiet 

gir ikke bare en introduksjon til utstillingens 

innhold, det er også en introduksjon til 

utstillingens design og estetiske idé. Tre hundre 

kvadratmeter består hovedsaklig av skjermer 

overdynget av tekster og bilder. De få gjenstandene 

som er utstilt, forsvinner i informasjonsmengden. 

Årstall skal gi en viss linje som den 

besøkende kan holde seg til. De viser når forskjellige 

fenomen forekom, enten det gjelder 

helsestell, epidemier, oppfinnelser eller kjente 

menn og kvinners livsverk. På skjermene finner 

vi tekst som med forskjellig størrelse angir nivå 

for informasjonens betydning, ikke ulik forsidene 

i tabloidavisene. Slik kan vi gå gjennom 

utstillingen, lese overskriftene, kikke på gjenstandene 

og bildene, og komme ut med en viss 

kunnskap om norsk, medisinsk historie. Men 

med så overfylte tekstplakater, er det en krevende 

og trettende oppgave å skille ut det man 

er interessert i eller har bruk for. Det er ikke alltid 

overskriftene inneholder den virkelig viktige 

informasjonen. 

Ingen rød tråd 

Bortsett fra årstallene, er det ingen linje, rød tråd 

eller et bestemt aspekt man kan følge. Årstallene 

angir visse temaer som blir forholdsvis grundig 

belyst. Og her oppdager vi at den tekniske siden 

ved helse og sykdom slett ikke har fått en dominerende 

plass. Orker publikum å lese seg gjennom 

de påtrengende og overfylte plakatene, er 

det mange interessante ting å lære om de ulike 

emnene. I introduksjonen på nettsiden finnes en 

slags veiledning for hvordan man kan «lese» 

utstillingen: «Man kan følge utstillingen kronologisk 

med stopp for hvert 25. år med status for 

folkehelsa og medisinsk utvikling. Langs tidsaksen 

finnes også de ulike hovedtemaene som gir 

fordypning på de mest aktuelle helseutfordringene 

til ulike tider.» Det er som en gørr kjedelig 

lærebok for grunnskolen. Du venter at i neste 

linje står hva du har i hjemmelekse til neste uke. 

Museets kjerne 

Det er noe som ikke stemmer når et museum ser 

helt bort fra det som er museets kjerne og egenart: 

gjenstanden. Det er en enkel regel at en 

museumsutstilling skal ta utgangspunkt i gjenstandssamlingen. 

All kunnskap, all informasjon 

og all virksomhet skal gå ut fra gjenstandene. De 

skal være sentrum og trekke publikum til seg. 

Det er gjenstanden som skal gjøre betrakteren 

vitebegjærlig, forundret og overveldet. Men det 

er utstillerens oppgave å sørge for at gjenstanden 

får en slik ramme og en slik presentasjon at 

betrakteren ønsker å få vite noe om den. Nasjonalt 

Medisinsk Museum kan umulig ha så få 

gjenstander at de 300 kvadratmeterne måtte 

dekkes av plakater, dynget ned med tekst à la forsidene 

i Dagbladet og VG. Selv om museet bare 

hadde hatt én gjenstand, skulle denne fått en 

sentral plass. Slik utstillingen er i dag, er det rent 

tilfeldig om man får med seg gjenstandene som 

er gjemt bort i krokene mellom alle tekstene. 

Man kan innvende at dette er et formspråk 

som dagens unge forstår. Jada, dagens unge forstår 

også tegneserier og MTV. Men det er ikke tilfredsstillende 

å servere dem dårlige kopier av 

noe de får mye bedre både i tegneserier, på video 

og på internett. Det er ingenting i veien for å 

gripe til detaljer hentet fra dette området, men 

når resultatet har mistet museets egenart og heller 

ikke helt har fått med seg filmens og internetts 

egenart, da blir ikke resultatet helt vellykket. 

Barnesykdommer og oppvekstproblemer er 

ikke uvanlig, og det er å håpe at museet vil vokse 

seg til en mer behersket utstillingsform. Med 

større plass vil det bli lettere å skape luft mellom 

de ulike emnene, samtidig som ikke alt må vises 

på en gang. 

Tre hundre kvadratmeter 

utstilling. Det er lite gjenstander 

og mye tekst og 

plakater. – Hvor er museets 

egenart?, spør Museumsnytts 

anmelder. 

(Foto: Åse Enerstvedt) 

43

44 

T E K S T : 

A A S M U N D B E I E R , 

K O N S E R V A T O R 

P O R S G R U N N S - 

M U S E E N E 

Katzenbergers skatoll signert JK i 

speilmonogram og datert 1746. 

(Foto: Aa. Beier) 

«Allegorimesteren» og hans intarsiakunst: 

Mestersnedker Johan Jacob 

Katzenberger fra Augsburg 

Forskning er ett av formålene med museumsvirksomhet. Her presenteres et pågående 

forskningsprosjekt der museenes kulturhistoriske samlinger står helt sentralt. 

Norsk håndverk og kunstindustri fra 1700-årene 

gir mange vitnesbyrd om den rike utviklingen i 

bolig- og hjemkultur, innredning og levemåte 

gjennom århundret. Glass, sølv og jernskulptur 

har vært under omfattende utforskning. Fra de 

kulturhistoriske gjenstandssamlinger har man 

sporet opprinnelse, gravører, formskjærere og 

grafiske forlegg til ornamentikk og billedmotiver. 

Norske møbler med innlagte motiver fra 1700årene 

har derimot vært lite kjent eller utforsket. 

Forskningen om «Allegorimesteren» bringer en 

fremragende mester og hans særpregede intarsiakunst 

frem fra glemselen. 

På midten av 1700-tallet var intarsiasmykkede 

eller innlagte møbler på mote. Innlegningene 

ble skåret eller saget ut i finéren, satt sammen til 

figurer og limt på bunntreet. Motivene var enkle 

stjerner og bånd i mørkt og lyst tre, eller kompliserte 

figurer sammensatt av biter i mange forskjellige 

treslag og farger. Innlegning var en obligatorisk 

del av fagopplæringen til en snekker, en 

ferdighet han ble prøvet i og måtte beherske. 

De forskjellige innlegningsteknikker har 

noe flytende benevnelser. «Intarsia» som egentlig 

er innlegning av mønstre eller figurer i likeformede 

fordypninger i bunntreet, brukes her 

med en viss frihet. 

Forskning 

Forskningen omkring «Allegorimesteren» ble 

startet av dr. philos. Ada Polak, en nestor i norsk 

kunstindustriforskning. I 1972 ble hun vist et 

skap, det kunne ha vært overskap til et 

skatoll, laget omkring 1750. Det var av 

eik, delvis eikefinert, og på dørene var 

innlagte, allegoriske figurer: Troen og 

Håpet. Figurene stod på sokler prydet 

med «Den norske løve» og skapet var 

derfor trolig laget i Norge! Dette vakte 

hennes interesse for den ukjente intarsiamester, 

særlig fordi få norske møbler 

fra 1700-tallet kan tilskrives bestemte 

håndverkere. 

ETTERLYSNING 

Det finnes trolig flere uoppdagede 

møbler av Katzenberger. Artikkelforfatteren 

arbeider med et forskningsprosjekt 

om norsk møbelhåndverk 

på 1700-tallet. Målet er at 

dette skal munne ut i en publikasjon 

om «Allegorimesteren» og 

hans verk. De karakteristiske figurinnlegningene 

kan finnes på skatoller, 

dragkister, gulvur, skrin, bord 

og speil. Opplysninger om mulige 

møbler fra Katzenbergers hånd kan 

sendes til Aasmund Beier, Strømdal 

terrasse 15, 3718 Skien 

e-post: joh-fal@online.no

Flere møbler med tilsvarende innlegninger ble 

oppsporet i museer og privat eie. På grunn av 

snekkerens utstrakte bruk av allegorier ble han 

kalt «Allegorimesteren». Fra 1979 fortsatte Ada 

Polak i samarbeid med Ulf Hamran, Aust-Agder 

Museet, Carsten Hopstock, Norsk Folkemuseum, 

Bjørn Sandberg, Berg-Kragerø Museum, og 

senere, undertegnede, Porsgrunnsmuseene. 

Kjente arbeider 

Mer enn 30 møbelstykker fra mesteren, hovedsakelig 

dragkister og skatoller med overskap, er nå 

registrert. Møblene er utført i eik og har rik 

intarsiadekor i forskjellige tresorter. Motivene er 

ofte symbolbilder, allegorier, som uttrykker 

menneskelige sanser, og egenskaper, de fire elementene, 

årstidene, verdensdelene, religiøse og 

mytologiske motiver m.m. 

Figurene i innlegningene viser mennesker, 

dyr og blomster. Sammenstillingen av disse på 

møblene varieres på forskjellige måter. Spekteret 

av innlagte motiver er rikere og mer spennende 

enn hos noen annen møbelsnekker vi 

kjenner i Norge i tidsrommet 1740–1770. 

Allegorimesterens møbler finnes spredt over 

hele Norge. To dragkister og et skatoll er dukket 

opp i danske auksjonsforretninger. Flere av 

møblene kan spores tilbake til Skien, Porsgrunn 

og Kragerø der de opprinnelige eierne tilhørte 

det solide handelspatrisiatet. Blant de innlagte 

motivene finner vi Merkur, Fortuna og skip med 

vindfylte seil. Det synes være velvalgte symboler 

for bestillere knyttet til handel, sjøfart og jernverksdrift. 

Én av dragkistene kjenner vi bare fra fotografi 

fra 1920-årene. Kisten har flere innlagte bilder 

av sjødyr, hval, delfin, hvalross, men også fugl 

Føniks, skipet og den såkalte signaturblomsten 

mesteren ofte bruker. Dragkisten ble muligens 

solgt til Vestfold. Kan museumskolleger hjelpe 

med å spore den opp? 

Kirkebyggmesteren 

Forskningen viste tidlig at «Allegorimesteren» 

var nært knyttet til datidens suverent ledende 

byggmester i Skiensfjorden, Jon Jacobsen. Som 

arkitekt, byggmester og glassmester med egne og 

innleide folk favnet han hele byggeoppgaven. 

Under våre mindre forhold kan hans virksomhet 

lignes med samtidige, berømte engelske kollegers 

som behersket arkitektur, møbelproduksjon 

og innredning. Jon Jacobsen ble betrodd 

store byggeprosjekter og bygde bl.a. kirkene i 

Solum, Langesund, Vestre- og Østre Porsgrunn 

og innredet Stavern kirke mellom 1753–55. Han 

hadde også flere store private byggeoppdrag 

som f.eks. den monumentale «Kammerherregården» 

i Porsgrunn. Byggmesteren var i fremste 

rekke. I hans verksted var det i alt syv høvelbenker. 

Her laget de dører, vinduer og innredninger 

til bygningene, likkister og finere møbler 

med innlegninger, skatoller og dragkister, kirke- 

lig inventar m.m. Blant annet laget de alteret til 

Østre Porsgrunn kirke. Det ble forsynt med en 

interessant, skjult signatur som lyder: 

«Anno 1759, zuletzt im July Monat, ist dieser 

Altar von mir, Johan Jacob Katzenberger, Bürger 

und … in Scheen, geburtig in Auspurg, foertfertiget 

zu Hause bey Jon Jacobsen» 

Signaturen vakte vår interesse for denne innvandreren 

fra Augsburg, en by med rike tradisjoner 

innen møbelhåndverket. Men det 

manglet bevis for at han skulle være 

«Allegorimesteren». 

I samme kirke finnes tre utsøkte 

almissetavler som ble gitt til kirken 

fra byggmesteren ved innvielsen 

1760. De hadde kostet hele 30 Riksdaler! 

Slike almissetavler tjente til innsamling 

av kollekten. De er formet som små 

skuffer med dreid håndtak og oppstående 

brett eller oppstandere med innlagte 

motiver av vår mester. Disse innlagte 

tavlene er blant de aller fineste som 

finnes bevart fra norske kirker. Dessverre 

var snekkerens navn glemt og 

fremgikk ikke av kjente arkivkilder. 

Men i Stavern kirke finnes også to 

almissetavler med «Allegorimesteren»s 

karakteristiske innlegninger. 

Den ene har 

bilde av selve kirken på 

forsiden og på baksiden 

er Pelikanen 

som nærer ungene 

sine med sitt 

eget blod, et 

bilde på Jesu 

offerdød. Den 

andre tavlen til 

de fattige har 

bilde av Lazarus som 

ligger ussel og fattig mens 

hundene slikker hans sår. Regnskapene for Fredriksvern 

Verft bekreftet antagelsen om mesterens 

identitet. Ifølge disse ble betalingen anvist 

til og kvittert for av «Mestersnedker Johan Jacob 

Katzenberger» som hadde «forfærdiget 2de nye 

Kirke eller Betten Tafler Indlagt, derfor accorderet 

10 Rdlr. Schien 24. Jan. 1756» 

Det er samlet et omfattende materiale om 

mestersnekkerens liv og hans intarsiakunst. Det 

store kildetilfanget med fortegnelser over kjøp 

av materialer og hornlim, over beholdninger av 

ulike treslag, verktøy lar oss «se» inn i verkstedet 

på 1760-tallet der det er full virksomhet. Det 

sages og pusses og sponen springer fra høvelen. 

Vi kjenner lukten av eik, furu og varmt lim. 

Mannen bak verket 

Johan Jacob Katzenberger ble født 1718 i Augsburg 

i Syd-Tyskland, i en familie med sterke 

håndverkstradisjoner. Hans far ble benevnt 

«Kistler und Kunsterfahrer». Katzenbergers 

Almissetavle i Østre Porsgrunn 

kirke 1760. (Foto: Aa. Beier) 

t 

45

46 

Skatoll på Norsk Folkemuseum. 

(Foto: Norsk Folkemuseum) 

intarsiaarbeider springer ut av europeisk 

møbeltradisjon og billedverden. Han mottok 

viktige impulser som lærling, senere som vandrende 

gesell, men kanskje først og fremst fra 

Augsburg og håndverkstradisjonene han ble 

født inn i. Augsburg var et økonomisk, kulturelt 

og politisk kraftsentrum, berømt for sin 

kunstindustri og fremragende håndverk. 

«Augsburger Kabinettschrank», kabinettskap 

med innlegninger i kostelige treslag, skilpadde, 

ben og andre materialer, var et begrep 

i europeisk møbelkunst. Byen var også langt 

fremme i snekkerhåndverkets teknologiske 

utvikling. I første halvdel av 1500 tallet kom en 

maskin som skar fin finèr, og i andre halvdel 

av 1500-tallet ble løvsagen utviklet i Tyskland. 

Tidligere arbeidet man med skåren intarsia 

etter italiensk forbilde, nå ble teknikken med 

saget intarsia utviklet og brukt i Augsburg. 

Vår mester bosatte seg i Skien der han i 

1744 giftet seg med enken etter snekker Johan 

Henrich Maas og overtok familie, hus og verksted. 

I 1746 fikk han borgerskap til byen. Her 

arbeidet han resten av livet. Han døde i 1764 

og hans jordiske gods var nokså beskjedent. 

ØSTFOLDS 

HISTORIE 

årets julegave? 

Praktverket Østfolds Historie kommer i fire bind 

i løpet av 2003 - 2005. Du kan kjøpe ett og ett bind 

for kr. 540,- pr bind eller bestille verket samlet 

for kr. 1800,-. Du betaler først når boka/bøkene 

er mottatt. Besøk oss på www.ostfold-historie.no 

og bestill boken der eller kontakt oss på 

telefon 69 11 70 00 eller 

pr. post: Østfolds Historie, 

PB 220, 1702 Sarpsborg.

nye bøker 

Hans-Emil Lidén og Vidar Trædal 

Norges Kirker. Hordaland bind 3 

Gyldendal Norsk Forlag AS – Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU), 2003 

183 s, pris kr 449, ISBN 82-05-31138-2 

Boka presenterer samtlige kirkebygg vigslet til Den Norske Kirke i Nordhordland prosti, 28 i tallet. 18 av kirkestedene 

er kjent fra middelalderen, men ingen av periodens kirker er bevart. Den eldste bevarte er fra 1600-tallet, 

men de fleste er fra 1800-tallet, hvor Lygra skiller seg med et særpreget interiør. Boka følger den vanlige disposisjonen 

i kirkeverket med systematisk beskrivelse av nåværende og forsvunnete kirker, deres bygningshistorie, 

inventar og gjenstander. Kunstnere og håndverkere navngis i den utstrekning de måtte være kjent. Som vanlig 

gis også en kortfattet oversikt over skriftlige og trykte kilder. Bakerst er det plansjer med et utvalg oppmålingstegninger. 

Pirkko-Liisa Louhenjoki-Schulman og Kaius Hedenström 

Finland. A Cultural Guide 

Otava, Helsinki, 2003 

332 s, ISBN-951-15649-7 

Dette er en firefargers gjennomillustrert reisefører til Finlands fremste museer, gallerier, kulturminner og 

naturområder. Formatet er tilpasset hanskerom og veske. Etter en kort historisk oversikt presenteres landet kapitellvis 

fylke for fylke. Små oversiktskart gir nødvendig fastpunkt for orientering. Illustrasjonene er varierte med 

både fotos og billedkunst i god trykkvalitet. Tekstene er kortfattet med de mest sentrale opplysninger. Boka har 

ordforklaringer, noter, og kontaktinformasjon inkludert nettadresser og e-post for samtlige omtalte severdigheter 

og institusjoner, samt fyldig indeks. 

Nancy H. Yeide, Konstantin Akinsha og Amy L. Walsh 

The AAM Guide To Provenance Reasearch 

American Association of Museums, Washington DC, 2001 

304 s, pris 50 US$. ISBN 0-931201-73-X 

For de fleste norske øyne er tittelen noe misvisende, boka er først og fremst myntet på dem som arbeider med 

kunstverk som har gjennomlevd verdenskrigenes redsler og påfølgende eierskifter. Men metodikken og eksemplene 

med anvendelse av ulike typer kilder har generell relevans for alle fagfolk, og boka gir innføring og oversikt 

over helt grunnleggende forhold knyttet til forskning om proveniens. Ulike eksempler, «case studies», viser 

problemstillingen i praksis samtidig som de også gir illustrerende innblikk i de mørkere sidene av internasjonal 

kunsthandel og samlervirksomhet. Slik er boka en påminnelse om at enkelte forhold her hjemme også kan ha 

krav på oppmerksomhet. Boka har fyldige vedlegg, registre og oversikt over kildekategorier og arkiver. 

American Association of Museums, 1575 Eye Street NW, Suite 400, Washington DC 20005, USA 

http:/ / www.aam -us.o rg 

47

2003-5/6 - Museumsnytt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?