Last ned utdrag av boken som PDF - Opera Forlag

Fra den omdiskuterte oppsetning av Wagners drama,
Lohengrin i Oslo i 2002. Regien var ved Alfred Kirchner.
Handlingen er lagt til en campingplass i nyere tid, noe
som utløste stor diskusjon både blant operapublikum og
i pressen. Fra venstre i bildet: Timothy Mussard, Ragnhild
Heiland Sørensen, Carsten Stabell med DNOs kor.
Mange synes at det var forfriskende da den amerikanske regissøren Peter Sellars valgte å legge
Mozarts tre da Ponte-operaer til kjente samtidssteder i New York: Figaros bryllup til Trump
Tower på Manhattan, Don Giovanni til det spanske Harlem og Cosi fan tutte til en kafé som
heter Despina’s.
Verre syntes både sangere og publikum i Oslo det var da regissøren Giancarlo del Monaco
i 1984 «ødela» Verdis Aïda ved å flytte denne historiske handlingen til en ubestemt fremtid og
lage en sience fiction-versjon med visuelle effekter kjent fra film og tv-serier.
Det er ikke bare «fundamentalister» og «tradisjonalister» blant publikum som reagerer mot
de mest overdrevne regipåfunnene. Motstand kommer også fra kritikere, og selv fra dem som
ønsker en mer moderne og frisk operaregi. Det er ikke sikkert at det å gjøre Don Giovanni til
leder av en motorsykkelgjeng er det rette påfunnet.
Blant sangere er det en utpreget lojalitet overfor regissørene, selv når de krever at man skal
synge når man ligger eller har en vridd stilling. Men noen av dem vil ikke underkaste seg slike
regipåfunn. Regissøren Stein Winge har fortalt at en av forrige generasjons store sopraner mot
slutten av sin karriere skulle ha en hovedrolle i en Verdi-opera. Damen var temmelig omfangsrik,
og under sceneprøvene hadde regissøren problemer med å få henne til å bevege seg rundt på scenen.
Hun hadde oppdaget scenens akustisk beste plass, og der sto hun. Regissøren ville at hun i det
minste skulle late som hun beveget seg mot sideveggen for å hente noe. Da smilte hun sitt yndigste
smil til regissøren og sa: «Jeg vet jeg ser ut som en ku, og jeg oppfører meg som en ku. Men her,
akkurat her, synger jeg som en engel.»
Opera og teknologi
Projeksjon av bilder på scenen skjøt fart etter at fotografier fra 1850-årene kunne overføres direkte
på glassplater. Det ble rene lysbildeshow («Laterna magica»), fremvist også med takt og rytmer
fra operaen. Da film ble vanlig, ble den til en viss grad også benyttet i operahusene. Den norske
komponisten Fartein Valen så Mozarts Tryllefløyten i Berlin i februar 1911, og han skrev hjem
om Mozarts himmelske musikk:
Intendanten grev Hülsen [Haesler] havde fundet ud at handlingen – som for den sags skyld kunde
foregaa paa maanen – maatte henlægges til Nordpersien, og derfor var operaen ny-indstuderet
og udstyret med en overdaadig pragt, persiske templer, slotte og saa videre, og saa vandfaldet,
som hele Berlin har talt om i det sidste. Det blev nemlig fremstildet efter et vandfald i Schweiz
gjennem en kinematograf; det skulde være første gang man havde brugt kinematografen paa
scenen.
Men slik bruk av film ble mer en kuriositet. I nyere tid har man eksperimentert med storskjerm på
bak- eller sidevegger. Noen ganger inngår bruk av bevegelige bilder på scenen på en naturlig måte,
men ofte er det problematisk.
Derimot kom utvikling av nye instrumenter hurtigere inn i operaorkestrene enn i symfoniorkestrene.
Ventiltrompeter og tuba ga nye karakteriseringsmuligheter i første del av 1800-tallet, og
celesta kom raskt inn fra ballettmusikken som Tsjaikovskij skrev i 1880-årene. Himmelske klanger
40 Norges opera- og balletthistorie Norges opera- og balletthistorie 41