Erik Pirolts bomainer er kimceller l nye lsformer.

pirolt.org

Erik Pirolts bomainer er kimceller l nye lsformer.

68 TOPPTEKST ESSAY 69

Construction From Inner Landscape (Erik Pirolt, 2010)

Med framveksten av jugendstilens akantus og

slyngplanter ble det arkitektoniske epifenomenet

opphøyd til ledemotiv og bærebjelke.

som understreker den sterke forbindelsen

mellom penger og husvære – etymologisk

sammenholdt i ordet økonomi. Sammen

med Trond Nicholas Perry står han også

bak husbåten k.y.s., som i 2007 ga den stolte

tradisjonen for selvråderett og utferdsel, fra

Leiv Eriksson til Amundsen og Heyerdahl,

en lokalgeografisk vending. Fotografiene

fra «ekspedisjonen» er sitater fra Kon-Tikis

kryssing av Stillehavet 60 år tidligere. Men

til forskjell fra or Heyerdahls ekvatoriale

rute, er Pirolt og Perrys ferd lagt til nære

omgivelser blant sørlandske holmer og

skjær. Seilet er byttet ut med utenbordsmotor

og de antropologiske «teoriene» vraket

til fordel for utprøvingen av en spesifikk

livsform innenfor bomaskinens rammer

(navnet på husbåten er et akronym for

ordene kjærlighet, ydmykhet, smerte).

At også Heyerdahls ekspedisjon hovedsaklig

var drevet av et livsformende incentiv,

og ikke så mye av vitenskapelige hensyn,

er kjent nok og blir tydelig når en leser hans

bok om turen. Her skriver han mye om flåtebyggingen

og bærekraen i balsabjelkene

som Kon-Tiki var satt sammen av. Som

arkitektur var flåten en ikke-romslig beholder

for lette kropper i et marint miljø. Livsformen

som beskrives i boken er formet av

disse betingelsene og den stadige kampen

for å holde hodet over vannet. Like viktig

som oppdrien er imidlertid selvråderetten

og oppgjøret med «autoritetene» – et oppgjør

som fikk sitt emblematiske uttrykk i

valget av flåtematerial:

Balsatømmer er lettere enn kork, og

ingen av oss hadde sett det før vi hugget

trærne i jungelen selv. Og jeg som hadde

ideen om å bygge flåten, hadde lidd av

vannskrekk det meste av livet. Vanvittig,

sa de som kjente til balsatre og påstod

at det suger inn vann som trekkpapir og

ville synke etter to uker. Vanvittig, sa alle

sjøfolk som kjente bølgene på storhavet

og sa de kunne bøye stålplater og ville

splintre balsastokker til pinneved […]. I

tillegg kom skremmende spådommer fra

de lærde innen vitenskapen. Etnologer

og andre forskere som på forhånd hadde

beskjeiget seg med balsaflåten i lærebøker

og fagtidsskrier, hadde definitivt

slått fast at en slik flåte aldri ville kunne

klare noen havseilas. Det var denne

påstanden jeg ikke ville tro på. 9

Heyerdahls egenrådighet minner til tider

om paranoikerens trang til å hevde sin

rett i ett og alt. Av hensyn til vekt og areal

måtte redskap og personlige eiendeler om

bord reduseres til et minimum, og gjennom

ekspedisjonens 101 dager var det ikke mulig

å samle opp og bevare biologiske funn. I stedet

registrerte Heyerdahl artene underveis

og formidlet dem vektløst over eteren ved

hjelp av radio.

Målt opp mot husbåtens kamp med

gravitasjonen, er villaens særtrekk at den

evner å ta opp i seg gjenstander og lagre dem

over tid. Slik minner privatboligen dypest

sett om et museum, der løsøret får samme

plass som kunstskattene og interiøret. Som

minnebank lagrer den relikvier som kan

gjenkalle fortiden. Kanskje er det nettopp

boforholdene i eresesgate på Bislett, mer

enn noe annet, som sikrer Ole Robert Sunde

hans tilhørighet i den store tradisjonen for

selviakttakelse og mimring? Som utøver av

en spesifikk værensform er Sunde oe plassert

innenfor leilighetens fire vegger, på vei

til eller fra arbeidsbordet, sofaen eller toalettet.

Åpningen ut av monadetilværelsen i

leiligheten utgjøres av bøker eller musikk,

men også av vinduene som vender mot gata.

Utallige er de tekststedene hvor Sunde lener

seg ut av et vindu for å lytte til byens ståk

eller se an vær og vind.

Den gamle siognomiske forestillingen

om sansene som sjelens vinduer bygges hos

ham ut til også å gjelde husværet. Like mye

som den er sentrert rundt kroppsåpningene

(øyne, øre, nese), foregår Sundes sansetenkning

også gjennom de arkitektoniske

løsningene som åpner leiligheten mot gaten

og deler rommet inn i værelser. I samlingen

Selvomsorg (2010) presenter forfatteren et

klassisk tablå:

Etter å ha lest i de sene nattetimene slår

jeg av radioen, åpner vinduet for å glane

oppover gaten, lukker vinduet og forsøker

å komme meg i seng etter å ha pusset tennene

grundig og slukket lyset i gangen,

lukket døren uten å dra i den, av en eller

annen logisk ulogisk grunn forsvinner

jeg inn på kjøkkenet og åpner soveromsdøren;

[…] jeg holder i dørhåndtaket og

kikker inn i soverommet, hvor mørket

er enda mer kompakt på grunn av gardinene;

jeg skritter over terskelen og vrir

hodet for å få med meg knappene på kom-

ren, lukker døren bak meg, og et knepp

i plankene gjør at jeg tenker på et skudd,

fra en pistol, neddempet, som på film[.] 10

Som prov på en husværets fundamentalontologi,

er Sundes særegne form for leilighetsdiktning

alltid oppmerksom overfor

arkitekturens innvirkning på stemningene.

Bomaskinen er en direkte forlengelse av

kroppen som sanser og hensetter forfatteren

i en tilstand av verdensåpen Gelassenheit.

Kanskje er det derfor Heidegger, fra sin

hytte i Todtnauberg, innsatte kjedsomheten

(die Langeweile) som grunnkategori for

Dasein? Heidegger lot bygge hytten i 1922 og

skrev mesteparten av de større arbeidene

sine der. Med sin nærhet til landsbygda og

utsikt til alpene var tilværelsen i Todtnauberg

innrettet etter jordbrukssesongen og

svingningene i værforholdene. Heidegger

avskydde universitetslivet og holdt seg om

mulig borte fra byen. I brevene fra Todtnauberg

refererer han stadig til livet i Freiburg

og Marburg som unten (under), mens hytten

var oben. I fragmentsamlingen Fra tenkningens

erfaring (1947) tar han for seg hyttelivet

og de høystemte omgivelsenes innvirkning

på tenkningen. Med sine korte ansatser

minner Heidegger her om hyrdedikteren

som betrakter buskapen og skiningene i

landskapet – en outrert krysning av Heidi

og Parmenides: «Når det tidlige morgenlys

vokser stille opp over åsene …», «Når vindhjulet

synger foran hyttevinduet i tordenstormen

som nærmer seg …», «Når vinden

med raske tak murrer i hyttens bjelkeverk,

og været blir fortredelig …» 11

I Pirolts konstruksjoner er det lite som

minner om pastoralen. I den grad bomaskinene

er uttrykk for en bukolisk livsform,

er det i den forstand som Perec forestilte

seg, hvor metrolinjen en dag finner veien

ut på landsbygda. Som eksaptive avstikkere

fra bymiljøet er de uttrykk for en telekommuniserende,

digital kultur der eteren har

overtatt for byenes skiende topografi.

Kanskje er det slik man best kan forstå

ure Erik Lunds bemerkning om at den

sanneste arkitektoniske form i dag ville

vært en «selvbekreende, selvspeilende

(data)maskin»? 12

Lunds essayprotagonist eller «språkinstans»

kan til tider minne om profeten

Jonas, som i påvente av den kommende singulariteten

har forskanset seg i et begrepslig

kurbitskratt. Her fremstilles drømmene

utelukkende som underleverandører for

teknikken og økonomien, i et korporativt

fellesskap merket globalisering, kapitalisme,

modernitet. Spørsmålet som Lund stiller til

arkitekturen, og som Eirk Pirolt på sett og

vis besvarer, er åpent: Hvordan hadde vår

tids bygninger sett ut hvis man forsøkte å

frigjøre seg fra den altoverskyggende tanken

om profitt og framskritt: «Uformelig,

slik våre gigantiske teknologipalass er det?

Et avantgardistisk kunstverk? Et barokt

skjærereir?»

noter

1 Stephen Jay Gould, «Ikke nødvendigvis en vinge» i

Livets lille spøk, oversatt av Knut Johansen, Oslo: Cappelen

1998, s. 49.

2 Simen Hagerup, Grufulle tomrom, Oslo: Kolon 2009, s.

60.

3 Adolf Loos, Sämtliche Schrien I, Wien/München: Verlag

Herold 1962, s. 277.

4 Anne Marit Lunde, «Fra tre til innovativ arkitektur»

i utstillingskatalogen Norwegian Wood – et laboratorium.

Miljøvennlig arkitektur for fremtiden, 2008.

5 Gilles Deleuze, Vecket. Leibniz & barocken, oversatt av

Sven-Olov Wallenstein, Gøteborg: Glänta produktion

2004, s. 67.

6 Walter Benjamin, Passageværket, bind 1, oversatt av

Henning Goldbæk, København: Politisk revy 2007, s. 265.

7 Le Corbusier, Mot en arkitektur, oversatt av Steinar Lone,

Oslo: Spartacus forlag 2004, s. 241.

8 Henry David oreau, Walden, livet i skogene, oversatt av

Andreas Eriksen, Oslo: Pax 2008, s. 39.

9 or Heyerdahl, Kon-Tiki ekspedisjonen, Oslo: Gyldendal

1994 [1948], s. 233.

10 Ole Robert Sunde, Selvomsorg, Oslo: Gyldendal 2010,

s. 17.

11 Martin Heidegger, «Fra tenkningens erfaring» i Oikos

og Techne, oversatt av Arnfinn Bø-Rygg, Oslo: Johan

Grundt Tanum Forlag 1973, s. 66-67.

12 ure Erik Lund, Om naturen, Oslo: Tiden norsk forlag

2000, s. 157.

Hos Ole Robert Sunde bygges den gamle

siognomiske forestillingen om sansene som sjelens

vinduer ut til også å gjelde husværet.

Similar magazines