Et sinnsykt stort kjempeskille i livet - Alternativ til vold

Oslo kommune
Legevakten
Sosial Vakttjeneste
et sinnssykt stort kjempeskille i livet
Utvikling av tilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep - En behovs- og tiltaksanalyse
et sinnssykt stort kjempeskille i livet
1

2 et sinnssykt stort kjempeskille i livet
Ansvarlig for ide, prosjektering, strategi og søknad om prosjektmidler er
avdelingssjef Berge-Andreas Steinsvåg ved Sosial Vakkttjeneste, Oslo
Legevakt. Prosjektleder og forfatter av hovedrapport og kortrapport er fag-
leder Birgit Fladby ved Sosial Vakttjeneste, Oslo Legevakt. Hovedansvarlig
for research og medforfatter for kapitlene 11 til 15 er psykolog Marie Haavik,
Alternativ til Vold i Oslo. Rådgivende konsulent på traumearbeid har vært
psykolog Judit van der Weele ved Alternativ til Vold i Oslo.
Takk til sekretær Aud Johansen, Sosial Vakttjeneste, Oslo Legevakt, som har
hatt ansvar for å skrive ut et stort antall intervjuer.
stemmene
Et overgrep er et sinnssykt stort skille i et menneskes liv. Ikke minst forteller våre samtalepartnere at skammen
ved å tilhøre ”de voldtatte” er overveldende. ”De voldtatte” er så befengt med skam og skyld at denne på-
tvungne plasseringen i en stigmatisert gruppe oppleves som et konkret hinder for å oppsøke et voldtektsmottak.
Vi snakker med andre ord ikke bare om et traume knyttet til selve overgrepet, men også om et nytt traume som
følge av møtet med samfunnets holdninger.
Lydhørhet er en sentral verdi i arbeidet ved Sosial Vakttjeneste. Ønsket om lydhørhet er også bakgrunnen for at
vi har villet lytte til mennesker som har opplevd overgrep. Så langt vi har kunnskap, er dette første gang at noen
systematisk gir menn og kvinner som har opplevd overgrep en stemme. De som har snakket med oss forteller
at de gjennom disse samtalene fikk en unik mulighet til å fortelle. Vi oppfatter fra vår side at vi har hatt en unik
mulighet til å lytte. Vi har ønsket å la flere høre disse stemmene som forteller om dette sinnssyke store skillet,
lese hva fagfolk og andre forteller, og se alt dette i sammenheng med en internasjonal research. Ikke minst er
dette en rapport der konklusjonene består av ulike forslag til konkrete tiltak, og som kan utfordre oss metodisk,
organisatorisk og økonomisk.
Samtalen er Sosial Vakttjenestes fremste arbeidsredskap, og vi har brukt samtalen som hovedmetode i dette
arbeidet. Vi har ikke utført skjemaundersøkelse eller gjort en evaluering av eget arbeid. Vi tenker at et overgrep
er et for sinnssykt stort skille, til at det duger med avkrysning på et skjema eller med en evaluering av avdelingens
arbeid. Det er tvertimot i de lavmælte samtalene, hvor vi har mulighet til å få svar på spørsmål vi ikke engang
har hatt innsikt nok til å stille, at vi finner den viktige kunnskapen til å forbedre arbeidet vårt.
Sosial Vakttjeneste ønsker å ha en åpenhet for å vurdere og å revurdere egne holdninger, forberede for det
utenkelig, ha vilje til å søke å forstå det uforståelige og søke å finne mening i det meningsløse 1 . Dette prosjektet
gjenspeiler målene, strategien og verdiene i avdelingen. Andre verdier i avdelingen er knyttet til å være en
krisetjeneste for en befolkning som er svært lite ensartet, og som gjør Oslo til en mangfoldig by. Denne rapporten
omtaler derfor også tiltak for funksjonshemmede og personer med minoritetsbakgrunn, ikke minst fordi de kan
oppleve overgrep annerledes og har andre praktiske behov.
Sosial Vakttjeneste fyller 25 år i prosjektåret, og sammen med Håndboken er denne rapporten en av jubileums-
markeringene. Sosialkonsulentene har i disse årene arbeidet med mennesker i alle typer akuttsituasjoner, kriser
og traumer. Hver enkelt vakt er preget av det å møte mennesker i nød og etter dramatiske opplevelser, hvor
våre sosialkonsulenter har vært en del av mange tusen menneskers viktigste og vanskeligste timer. Vi vil takke
alle som har vist oss tillit ved å søke bistand fra avdelingen gjennom 25 år. Denne tilliten er en viktig drivkraft i
arbeidet vårt. Vi takker også kolleger ved Legevakten som representerer det gode samarbeidet som vi trenger for
å kunne gjøre et kvalitativt godt arbeid. Og vi takker Oslo kommune som stadig gir oss nye muligheter og nye
utfordringer.
Oslo, desember 2004
Berge-Andreas Steinsvåg
Avdelingssjef, Oslo Legevakt
1 Håndbok for Sosial Vakttjeneste. Side 14. (2004)

innhold
1 Forord 9
2 Innledning 10
3 Sentrale funn 11
4 Voldtektsmottaket ved Oslo Legevakt 12
5 Legevaktens psykososiale tilbud til voldsutsatte 13
6 Sentrale planer for tilbud til voldtektautsatte 13
7 Terminologi 13
8 Prosjektets mål og nytteverdi 16
9 Prosjektets fokus og avgrensing 16
10 Prosjektets metoder 17
10.1 Behovs og tiltaksanalyse 17
10.1.1 Metode 17
10.1.2 Gjennomførbarhet 17
10.1.3 Det kvalitative intervjuet 17
10.2 Fokusgruppeintervjuer 18
10.2.1 Fokusgruppeintervju som metode 18
10.2.2 Validitet 18
10.2.3 Kriterier for valg av informanter 19
10.2.4 Rekruttering av informanter 19
10.2.5 Planlegging og forarbeid 19
10.2.6 Ledelse og praktisk gjennomføring 20
10.3 Dybdeintervjuer 21
10.3.1 Rekruttering til dybdeintervju 21
10.3.2 Planlegging og gjennomføring 22
10.4 Referansepersoner internt i Legevakten, utvalg 22
10.5 Referansepersoner eksternt, utvalg. 24
10.6 Fokusgruppeintervjuer med informanter som ikke har vært utsatt for overgrep 24
10.6.1 Bakgrunn 24
10.6.2 Utvalg og rekruttering 24
10.7 Det samlede intervjumaterialet 25
10.8 Behovsanalyse 25
10.9 Tilbakemeldinger fra survivere 25
10.10 Samtaler med andre sentrale instanser 26
11 Teoretisk oversikt over traumesymptomer og behandling 26
11.1 Normalreaksjoner etter traumatiske hendelser 26
11.2 Dissosiasjon 27
11.3 Post-traumatisk stressforstyrrelse (PTSD) 28
11.3.1 Sårbarhet 28
11.3.2 Forløper for PTSD 29
11.3.3 Identifisering 29
11.4 Behandling og rådgvning til traumatiserte 31
11.4.1 Cognitive Behavioural Therapy - CBT 31
11.4.2 Medisinering 33
11.4.3 Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR) 33
11.4.4 Gruppebehandling 34
11.4.5 Korttids dynamisk psykoterapi 34
et sinnssykt stort kjempeskille i livet
5

12 Psykososial rådgivning 34
12.1 Innledning 34
12.2 Behovskartlegging av sentrale elementer i rådgivning 35
12.2.1 Kriseintervensjon 35
12.2.2 Oppfølging 37
12.2.3 Om skyld og skam 40
12.2.4 Informasjon om etterreaksjoner og psykoedukasjon 42
12.2.5 Nettverkets betydning 43
12.2.6 Uvirkelighetsfølelse, utenfor kroppen opplevelse, nummenhet, dissosiasjon 43
12.2.7 Tilbaketrekning og isolasjonstendens 45
12.2.8 Betydningen av relasjon i rådgivning 46
12.2.9 Andre tema 48
12.2.10 Spesielt om sårbare grupper 49
12.3 Behovsanalyse av sentrale elementer i rådgivning 52
12.3.1 Kriseintervensjon 52
12.3.2 Oppfølging 54
12.3.3 Skyld og skam 54
12.3.4 Informasjon om etterreaksjoner, psykoedukasjon 55
12.3.5 Nettverkets betydning 55
12.3.6 Dissosiasjon 55
12.3.7 Tilbaketrekning og isolasjonstendens 55
12.3.8 Betydningen av relasjon i rådgivningen 55
12.3.9 Spesielt om sårbare grupper 55
12.3.10 Modell for psykososial rådgivning 56
12.3.11 Oppfølgingstilbudets omfang 57
12.3.12 Behandling i tillegg til rådgivning 57
12.4 Tiltak - rådgivning 59
12.4.1 Generelt 59
12.4.2 Utvikling av rådgivningstilbudet 59
12.4.3 Program for rådgivning 60
12.4.4 PTSD - risiko kartlegging 63
12.4.5 PTSD vurdering - modell 64
12.4.6 Metodeutvikling 64
12.4.7 Fagutvikling 65
12.4.8 Veiledning 65
12.4.9 Engasjement av spesialist kompetanse 65
12.4.10 Utdanningsprogram 65
12.4.11 Finansiering 65
12.4.12 Prøveprosjekt 65
13 Voldtektsmottakets service, interne rutiner og organisering 67
13.1 Innledning 67
13.2 Behovskartlegging 67
13.2.1 Service - Voldtektsmottaket som oppsøkende hjelpeinstans 67
13.2.2 Om skjerming 68
13.2.3 En kontaktperson med ansvar for psykososial rådgivning 68
13.2.4 Samarbeid med politiet 68
13.2.5 Kompetanseutvikling og fagutvikling 68
13.2.6 Internt samarbeid 69
13.2.7 Journalarbeid 69
13.2.8 Oversikt over egne resultater og erfaringer 69
13.3 Behovsanalyse - service, interne rutiner og organisering 69
13.3.1 Oppsøkende virksomhet som metode 69
13.3.2 Kontakt ett år etter overgrepet 69
13.3.3 Internt samarbeid 70
13.3.4 Kompetanseutvikling og fagutvikling 70
13.3.5 Veiledning 70
13.3.6 Journalarbeid 70
13.3.7 Mannlig eller kvinnelig hjelpepersonale 70
13.3.8 Samarbeid med politiet 71
13.3.9 Innleggelse etter overgrep 71
13.3.10 Oversikt over egne resultater og erfaringer 71
13.3.11 Henting til Voldtektsmottaket 71
13.3.12 Spesielt om tilrettelegging for blinde. 71
13.3.13 Ventetid 72
13.3.14 Samarbeid med eksterne instanser 72
13.4 Tiltak. Service og interne rutiner og organisering i Voldtektsmottaket 73
13.4.1 Service 73
13.4.2 Fagutviklingstiltak 73
13.4.3 Interne rutiner og intern organisering 73
13.4.4 Samarbeid med eksterne instanser 74
14 Informasjon om Voldtektsmottaket. 74
14.1 Innledning 74
14.2 Behovskartlegging- informasjon 75
14.2.1 Hvilken informasjon har man om Voldtektsmottaket 75
14.2.2 Hvordan må det informeres 77
14.3 Behovsanalyse - informasjon 80
14.3.1 Hvilken informasjon har man om Voldtektsmottaket 80
14.3.2 Hvordan må det informeres 81
14.3.3 Samfunnsdebatten 81
14.3.4 Navnet Voldtektsmottaket 81
14.3.5 Ulike gruppers spesielle behov i forhold til informasjon 82
14.3.6 Myter som hinder for å motta informasjon om hjelpetilbudet 83
14.4 Tiltak - informasjon 84
15 Videre oppfølging og behandling 85
15.1 Innledning 85
15.2 Aktuelle tilbud og behandlingssteder 86
15.3 Behovskartlegging - Videre oppfølging og behandling. 87
15.4 Behovsanalyse - Videre oppfølging og behandling 88
15.5 Tiltak - Videre oppfølging og behandling 89
16 Konklusjon 90
17 Litteraturliste 92
6 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 7

Hva skjer med denne lange rekken av mennesker som utsettes for sitt livs mest dramatiske
og ydmykende krenkelse? Hvordan kommer de gjennom denne opplevelsen?
Hva gjør de for å komme seg videre? Hvordan greier de å reise seg igjen?
1 forord
I dette prosjektet har vi gått til kildene for å hente informasjon om hjelpebehovet til personer som utsettes for
seksuelle overgrep. Survivere (tidligere utsatte for overgrep) har vært våre rådgivere, i kraft av den personlige
erfaring og den kunnskap de besitter.
Vi har søkt kunnskap gjennom en rekke intervjuer med survivere. I intervjuene har vi spurt om hjelpebehov, hjelpens
form og innhold, om behov for tilrettelegging og om forutsetninger for å kunne henvende seg til hjelpeapparatet
og ta imot hjelp, etter overgrep.
Å nå frem til overgrepsutsatte, har kanskje vært dette prosjektets største utfordring. Dette er mennesker som i stor
grad har gjemt seg bort, trukket seg tilbake, forskanset seg og gjort seg usynlige.
At de har tatt sjansen på å stå frem, å ta kontakt og å meddele seg til oss, har gjort det mulig å høre stemmer i
debatten om overgrep som vi ellers i liten grad hører. For oss, som medmennesker og som fagpersoner har disse
samtalene gjort sterkt inntrykk og vært svært betydningsfulle.
Vi føler stor ydmykhet og takknemlighet for de bidragene vi har fått fra den enkelte surviver. Vi vil gjøre det vi
kan for at disse bidragene skal komme alle dem til gode, som utsettes for overgrep i fremtiden. Vi takker alle
dem som har vært villige til å dele tanker, erfaringer, ideer og synspunkter med oss, med fagmiljøet og med
andre overgrepsutsatte.
Vi vil også takke våre informanter og referansepersoner blant fagpersoner, eksternt i fagmiljøet og internt i
Legevakten. I arbeidet med prosjektet har vi hatt stor nytte av samtalene med dem og den kunnskap de har delt
8 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 9
med oss.
Vi vil rette en spesiell takk til organisasjonen Alternativ til Vold (ATV) som har vært med å sette sitt faglige preg
på prosjektet. Psykolog Marie Haavik ved ATV har hatt hovedansvar for arbeidet med research. Hun er medforfat-
ter og har hatt et nært samarbeid med prosjektledelsen gjennom hele prosjektperioden. Psykolog Judit van der
Weele ved ATV har vært vår spesialrådgiver på traumefeltet gjennom prosjektet.
Vi vil også takke to grupper unge menn og kvinner som har deltatt i fokusgruppeintervjuer, som informanter. De
har ikke vært utsatt for overgrep. Deres informasjon er viktig for å forstå hvordan unge mennesker tenker om
temaet overgrep og hva som har nådd frem til dem av informasjon om Voldtektsmottakets tilbud. Denne kunnskapen
er vesentlig for at vi, som hjelpeapparat skal forstå hvordan vi må kommunisere og informere om overgrep for å
nå frem til befolkningen.
Vi vil takke doktoronline, nettstedet for helse og psykologiske spørsmål som bistod oss ved å ta inn på sine
nettsteder informasjon om prosjektet og som tok inn en kunngjøring for å få kontakt med survivere.
Oslo kommune, ved Byrådsavdeling for Velferd og Sosiale Tjenester fattet interesse for prosjektet Utvikling av
tilbudet til voldtektsutsatte, noe som var en forutsetning for å realisere prosjektet. Vi takker Byrådsavdelingen
for velvillighet og for økonomisk støtte.

2 innledning
Hver dag skriver media om tilfeller av overgrep. Leseren vil registrere at dette er et stort samfunnsproblem og vil
et øyeblikk se for seg overgrepssituasjonen og kjenne inntrykkene slå inn, før de skyves bort igjen. Bildet av et
overgrep er et påtrengende og ubehagelig bilde.
Det som leseren trolig ikke får tid til å tenke på, er hva som senere skjer med den som utsettes for overgrep.
Hva skjer med denne lange rekken av mennesker som utsettes for sitt livs mest dramatiske og ydmykende kren-
kelse? Hvordan kommer de gjennom denne opplevelsen? Hva gjør de for å komme seg videre? Hvordan greier
de å reise seg igjen?
Møtet med et menneske som nylig har vært utsatt for en overgrep er møte med et menneske i dyp krise og stor
nød.
Vi som arbeider i Voldtektsmottaket møter mange mennesker i en slik situasjon.
Vårt mål er at alle mennesker i denne kommunen, som utsettes for overgrep skal kunne ha en reell valgmulighet
til å benytte både mottakets akutte hjelpetilbud og oppfølgingstilbudet og at tilbudet skal oppfattes som reelt
tilgjengelig for dem.
Videre er vårt mål at alle som oppsøker mottaket skal møte et hjelpeapparat som representerer ivaretagelse,
omsorg, trygghet, innlevelse, tilgjengelighet og stor spisskompetanse og profesjonalitet. Vi har som mål at den
bistand som gis fra mottaket skal være egnet til å hjelpe den enkelte til å gjenvinne kontroll over sitt liv og til at
kroniske problemer forebygges.
Tarjei Vesaas utrykker seg slik 2:
”Kvart menneske er ei øy. Så det må bruer til. Uendeleg mange slags bruer.”
Vesaas` metafor for kontakt mellom mennesker blir spesielt forståelig når vi snakker om seksuelle overgrep.
Opplevelsen av å være avsondret fra verden, å være en øy uten forbindelse til verden omkring, kan være over-
veldende for et menneske som har vært utsatt for overgrep. Dette henger sammen med at mange mennesker,
etter et overgrep, også mister tillit til og tro på sine omgivelser, slik at det kan bli vanskelig å tro på at noe eller
noen kan være til hjelp.
Vårt arbeid handler om å bygge en bro og skape en allianse med det enkelte menneske etter overgrep. Denne
alliansen må være sterk nok og trygg nok til at det enkelte menneske opplever at den bærer og kan brukes på
den vanskelige ferden mot et liv i fellesskap med andre.
Intervjuene med mennesker som har vært utsatt for overgrep viser oss hvor vanskelig det er for mange å ta kon-
takt med hjelpeapparatet. Det illustrerer også, og i forsterket form hvor smertefull og tabubelagt dette traumet
fremdeles er.
Intervjuene med personer som ikke har vært utsatt for overgrep understreker hvor vanskelig det er å nå frem
med informasjon om temaet overgrep.
Dette forteller oss hvilke massive utfordringer vi står overfor når vi skal nå frem til alle dem som har vært utsatt
for et overgrep, og som opplever situasjonen sin så vanskelig og så smertefull at de ikke engang kan be om
hjelp fra et hjelpeapparat som har som oppgave å bistå dem i deres krise.
1 Tarjei Vesaas.
Vi vet at vi har store mørketall når det gjelder overgrep, men vi vet ikke hvor store. Samtidig vet vi fra forskning,
erfaring og studier at de fysiske og psykiske helseproblemene etter overgrep kan være omfattende dersom man
ikke får nødvendig bistand.
Dette betyr at det påligger oss som arbeider i dette feltet et ansvar for å forstå hvilke mekanismer som medfører
at døren til hjelpeapparatet oppfattes som lukket for ulike enkeltpersoner eller grupper, og hvilke tiltak vi må
sette i verk for fjerne slike hindre; altså hvilke tiltak som er nødvendige for at mennesker utsatt for overgrep
skal kunne be om bistand.
• Ingen blinde kommer til Voldtektsmottaket. Vi vet at blinde hyppigere enn andre utsettes for overgrep.
Hva skjer med dem? Hvordan lever de videre?
• Menn søker i liten grad bistand fra Voldtektsmottaket. Hva skjer med dem etter overgrep? Hvordan
løser de sitt livs vanskeligste krise? Hvem kan de snakke med, hvis de i det hele tatt kan snakke med
10 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 11
noen?
• Ungdom som utsettes for overgrep kan være så overveldet av selvbebreidelse over det som skjedde
at de tror at ingen vil hjelpe dem. Hvordan kommer de seg videre i livet? Hvordan skal vi kommunisere
med ungdom for at de kan søke bistand etter overgrep?
• Personer med minoritetsbakgrunn kommer i liten utstrekning til mottaket. Hvordan skal vi nå frem til
grupper mennesker som både språklig og kulturelt trolig opplever det å ta kontakt med hjelpeapparatet
etter overgrep som et uoverstigelig problem?
Dette er noen eksempler på problemstillinger i forkant av prosjektet. Men vår bekymring gjelder alle de som ikke
får noen bistand etter overgrep, fordi de ikke vet, ikke har oppfattet, ikke forstår eller ikke tror at hjelpeapparatet
er for dem.

3 sentrale funn
• Overgrepsutsatte har behov for et hjelpeapparat som er mer tilgjengelig, mer oppsøkende og mer fleksibelt
• Mange overgrepsutsatte mener at de ikke er kvalifisert for bistand fra hjelpeapparatet
• Mange overgrepsutsatte mener at for å være kvalifisert for hjelp må man være fysisk skadet, det må dreie seg
om en fullbyrdet voldtekt, man må ikke kjenne overgriper og man må være edru
• Mange overgrepsutsatte tror at det er for sent å komme til Voldtektsmottaket, hvis man ikke kommer straks
• Menn tror at Voldtektsmottaket kun er for kvinner
• Blinde og svaksynte kommer ikke til Voldtektsmottaket, på tross av at denne gruppen utsettes hyppigere enn
befolkningen ellers for overgrep.
• Blinde beskriver at det å bli sett, uten å se, i en situasjon hvor man er så krenket og ydmyket, vil oppleves
som en utålelig tilleggsbelastning. Blinde forutsetter også at de må kunne beskrive gjerningspersonen for å
kunne bli trodd, både hos politiet og hos hjelpeapparatet
• Døve og hørselshemmede kommer i liten grad til Voldtektsmottaket, på tross av at denne gruppen utsettes
hyppigere enn befolkningen ellers for overgrep.
• Døve kommer ikke til Voldtektsmottalet p.g.a. skyld og skamfølelse og mangel på informasjon
• Skyld og skam, som ofte fører til isolasjon og tilbaketrekning, hindrer overgrepsutsatte fra å be om hjelp fra
hjelpeapparatet og fra sine omgivelser
• Mange overgrepsutsatte har behov for videre behandling etter akuttbistand. De oppfatter at det ikke finnes et
slikt behandlingstilbud
• Navnet Voldtektsmottaket oppfattes av mange som hjelpetilbud for dem som har vært utsatt for fullbyrdet
voldtekt. Navnet fungerer som et aktivt hinder for å nå frem til store grupper
• Ikke utsatte (folk flest) vet ikke at Legevakten har et tilbud til overgrepsutsatte
• De som kjenner til Voldtektsmottaket tror at det kun er et medisinsk tilbud
• Redsel for stigmatisering gjør at unge, ikke utsatte kvinner ikke ville oppsøke Voldtektsmottaket hvis de ble
utsatt for overgrep
• Unge, ikke utsatte menn ville heller dø enn å bli utsatt for overgrep. De ville ikke oppsøke Voldtektsmottaket,
men søke hevn
• Unge ikke utsatte snakker ikke om overgrep og beskytter seg mot informasjon
4 voldtektsmottaket ved oslo legevakt
I 1986 ble det etablert mottak for overgrepsutsatte på Legevakten. Voldtektsmottaket ble vurdert som et unikt
tilbud i skandinavisk sammenheng. Mottaket skulle gi medisinsk og rettsmedisinsk bistand, samt gi et rådgiv-
ningstilbud til personer utsatt for overgrep eller krenkelser. Sosial Vakttjeneste fikk ansvar for rådgivningstilbudet
i mottaket.
Ved etablering av Voldtektsmottaket var planen at det skulle henvises til de psykiatriske poliklinikkene etter
psykososial akuttbistand på Legevakten. Endrede oppgaver for de psykiatriske poliklinikkene på 90-tallet, samt
et dokumentert frafall av klienter ved overføring, førte til at oppfølgingstilbudet ble vurdert som utilstrekkelig. En
forståelse av etter-reaksjoner etter overgrep som forsterkede normalreaksjoner, og ikke som sykelige tilstander
gjorde det også logisk å utvikle et rådgivningstilbud ved Legevakten og ikke innenfor psykiatrien.
Den medisinske oppfølgingen var ivaretatt på Legevakten og ved å utvikle også psykososial oppfølging ble tilbudet
til overgrepsutsatte samlet på ett sted i 1999.
I mottaket gis således et tilbud i akuttfasen og i noen måneder deretter, om psykososial oppfølging til personer
over 14 år utsatt for overgrep*. Personer som enten har patologiske reaksjoner eller er i risiko for utvikling av
kronisk psykisk lidelse, skal henvises til behandling i annet hjelpeapparat snarest mulig.
5 legevaktens psykososiale tilbud til voldsutsatte
Legevakten bistår årlig et stort antall mennesker som utsettes for ulike typer vold. At et økende antall mennes-
ker utsettes for vold, understreker behovet for et tilbud om rådgivning til personer utsatt for alle typer vold. Etter
mønster av rådgivningstilbudet i Voldtektsmottaket har Legevakten også utviklet et psykososialt rådgivningstilbud
til voldsutsatte. Vi er kjent med at det psykososiale tilbudet til voldsutsatte i dag hovedsakelig når frem til men-
nesker som er utsatt for familievold.
Behovet for et tilbud om psykososial rådgivning og oppfølging etter alle typer traumatiserende vold er godt
dokumentert i forskning og studier. Vi ser således nødvendigheten av at alle voldsutsatte for et slikt tilbud gjen-
nom Legevakten og vil ta initiativ til at dette blir et prioritert felt.
Tilbudet til overgrepsutsatte og voldsutsatte var et satsningsområde i Oslo kommunes Handlingsplan mot vold,
overgrep og prostitusjon 2000 – 2003.
6 sentrale planer for tilbud til overgrepsutsatte
Regjeringens plan for voldtektsmottakene
I møte med Justisdepartementet og Sosial og helsedirektoratet i november 2004, hvor man bl.a. drøftet regjeringens
plan for utbygging av voldtektsmottak på landsbasis, ble det understreket at Akershus fylke er planlagt med to
interkommunale voldtektsmottak for å dekke hele fylkets behov. Dette betyr at Oslo kommune ikke skal dimen-
sjonere sitt arbeid med overgrepsutsatte for et større nedslagsfelt enn kommunens egen befolkning.
Legevakten er dimensjonert for å betjene store pasientgrupper med akutthjelp. Når det gjelder overgrepsutsatte,
er dette en svært ressurskrevende pasientgruppe, både medisinsk og i forhold til rådgivning fordi man yter både
akutthjelp og oppfølging i utstrakt grad. Voldtektsmottaket er dimensjonert for å ivareta de omkring 200 perso-
nene som årlig oppsøker Legevakten etter seksuelle overgrep.
Oslo har et tilbud til overgrepsutsatte som ingen av nabokommunene har. Oslo har årlig en rekke henvendelser
fra nabokommuner som ikke har noe utbygget tilbud til overgrepsutsatte, om å ta imot deres pasienter utsatt for
overgrep. Ofte kommer også pasientene til Legevakten uten forhåndsvarsel. Mennesker i krise etter overgrep av-
vises ikke hvis de kommer til Legevakten, selv om de tilhører en annen kommune. For de medisinske tjenestene
ytes vanlig trygderefusjon. Det er imidlertid ikke noe system for økonomiske overføringer, når Voldtektsmottaket
mottar klienter fra andre kommuner for psykososial akuttbistand og oppfølging.
*De som er under 14 år får bistand ved Ullvål sykehus.
12 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 13

7 terminologi
Arbeidet med prosjektet har bevisstgjort og synliggjort at terminologien i dette feltet er mangelfull og på mange
måter står i motsetning til de mål vi har for arbeidet.
For det første er dette et minefelt, fordi det i så stor grad også brukes seksuelt ladede ord, altså ord som forbin-
des med frivillighet og kjærlighet, for å beskrive straffbare handlinger.
I arbeid med overgrepsutsatte er vårt etiske og forståelsesmessige grunnlag, at overgrep ikke dreier seg om sek-
sualitet, men om vold, voldsutøvelse og maktutøvelse. Det er nødvendig å ha et språk som også understreker
og understøtter dette grunnlaget.
I intervjuer med rådgivere i Voldtektsmottaket ble det åpenbart at de har utviklet et eget vokabular for arbeidet
med overgrepsutsatte, som dekker kravene til etikk, pietet og respekt. Vi må slå fast at dette er en viktig, men
lite diskutert side av arbeidet med personer utsatt for seksuelle overgrep.
For det annet har vi et svært begrenset ordforråd til å betegne den som utsettes for de straffbare handlingene
14 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 15
som overgrep.
Vi bruker følgende betegnelser for den som har gjennomlevd en overgrep: Den voldtatte, den utsatte, den over-
grepsutsatte, den voldtektsutsatte, den krenkede, offeret, voldtektsofferet, den traumatiserte, den voldtekts-
traumatiserte, den skadede eller den skadelidende.
Alle disse ordene er grammatikalsk sett objekt-ord, noe som innebærer at det er ord som beskriver en person
som er gjenstand for en annen persons handlinger; overgriper er subjektet, den overgrepsutsatte er objektet. Når
man skal beskrive en overgrepssituasjon er disse betegnelsene dekkende og riktige.
De begrepsmessige paradoksene blir imidlertid tydelige når personen skal gå videre etter overgrepet.
Det er en hovedsak for den som har vært utsatt for overgrep å gjenvinne kontroll over livet sitt. Det er også
en hovedsak i samarbeid med en som har vært utsatt for overgrep at personen kan fortelle sin historie, sette
sammen elementene og opplevelsene til et begripelig og forståelig hele, og derigjennom bli subjekt og hoved-
person i sin egen historie. Dette er selve essensen i det gjenoppbyggingsarbeidet som personen må gjøre etter
overgrepet.
At personen skal fortelle sin historie og fremdeles må betegne seg selv som objekt, fordi vårt språk kun har
objekt-ord er et slående paradoks.
I engelsk og amerikansk faglitteratur ser det ut til at man i stadig større grad bruker ordet survivor (overle-
vende), ikke bare for betegne mennesker som har overlevd katastrofer, kriger og fangenskap, men også for å
betegne mennesker som har overlevd overgrep, annen vold og andre dramatiske og livstruende hendelser. Vi
trenger et slikt begrep også i det norske språk for å beskrive mennesker som har vært gjennom overgrep og som
finner veier videre i livet.
I dette prosjektet har vi arbeidet med å finne et norsk ord som kan dekke dette behovet.
Vi tok kontakt med Norsk Språkråd for å få hjelp med å finne et dekkende norsk ord for survivor. De var svært
behjelpelige og kom med følgende forslag: ”en gjennomkjemper” eller ”en overvinner” som norske alternativer.
Vi synes imidlertid ikke at noen av disse ordene klinger særlig godt. De er tunge og virker litt konstruerte.
Det er et viktig poeng med det engelske ordet: Det inneholder ordstammen vivor ( av latin vivo - leve ). Ordet
å leve/vivo har en styrke og optimisme som få andre ord har. Vi vurderer at ordet survivor inneholder en positiv

energi som også kan assosieres med den energi som er nødvendig for å overkomme en ekstrem krenkelse.
I denne hovedrapporten og i prosjektets kortrapport har vi tillatt oss å bruke en avledning eller fornorskning av
det engelske ordet survivor. Vi har tatt i bruk ordet surviver (uttales: se`vaiver) for å beskrive en person som har
gjennomlevd og overlevd et seksuelt overgrep eller annen dramatisk vold.
Dette betyr ikke at vi konsekvent erstatter alle objekt-ordene. Vårt ønske er å ha en terminologi og et begreps-
apparat som kan understøtte og understreke at det krever kamp, utholdenhet og vilje å ta igjen kontrollen og å
komme over et overgrep. Vi bruker således denne alternative betegnelsen der hvor personens subjekt- posisjo-
nen er et sentralt poeng.
Det er selvfølgelig kontroversielt å bringe flere engelske ord inn i det norske språk. På den annen side skjer jo
dette hele tiden og dette dreier seg om et felt hvor vi faktisk mangler dekkende ord.
8 prosjektets mål og nytteverdi
Prosjektbeskrivelsen definerer målet for prosjektet slik: ”å utvikle tilbudet til voldtektsutsatte. Prosjektet skal ha
høy praktisk nytteverdi, og skal være førende for arbeid med voldtektsutsatte.”
Fokus i prosjektet er akuttfasen og oppfølging, men man tar også sikte på å hente inn informasjon som kan
være nyttig i voldtektsforebyggende arbeid. Det ligger i prosjektets forutsetninger at det psykososiale tilbudet til
voldtektsutsatte er prosjektets hovedtema, sammen med intern organisering og rutiner i Voldtektsmottaket.
9 prosjektets fokus og avgrensning
Informasjon fra survivere og befolkningen om deres behov og synspunkter på temaet seksuelle overgrep er
sentrale i prosjektet.
Så vidt vi kjenner til er det ikke gjort noen tilsvarende kvalitativ studie av brukeres behov i forhold til hjelpetil-
bud etter overgrep, verken i Norge eller i andre land.
Prosjektet har som mål å utvikle tilbudet til voldtektsutsatte. Det betyr at det er nødvendig å fokusere på disse
sentrale elementene i tilbudet:
• Innholdet i det psykososiale tilbudet i Voldtektsmottaket
• Voldtektsmottakets service
• Informasjon til og kommunikasjon med befolkningen om Voldtektsmottakets hjelpetilbud.
Det psykososiale rådgivningstilbudet og interne rutiner og organisering av betydning for kvaliteten i Voldtekts-
mottaket, er hovedfokus når det gjelder det interne, faglige arbeid. For klientene kommer interne rutiner og
organisering til uttrykk som Voldtektsmottakets service.
De medisinske spørsmål er ikke en del av prosjektet. Dette henger sammen med at de medisinske tilbudene i
Voldtektsmottaket løpende er kvalitetssikret og etterprøvet gjennom hele den perioden Voldtektsmottaket har
eksistert. For det psykososiale tilbudet har man ikke hatt noen tilsvarende løpende gjennomgang, oppdatering
og etterprøving. I det psykososiale arbeidet er det heller ikke eksakte kvalitetskrav å måle arbeidet mot, slik
som man har innenfor medisinen. En annen grunn for en slik avgrensning er at prosjektet ville blitt svært omfat-
tende.
Overgrepsutsattes behov for oppfølging etter tilbudet i Voldtektsmottaket drøftes i rapporten. Vi har også tatt
inn i rapporten en drøftelse av navnet ”Voldtektsmottaket”.
Prosjektet er avgrenset mot de rent strafferettslige spørsmål, bistandsadvokatordning, anmeldelse, straffenivå og
16 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 17
megling.
Prosjektets spesielle målgrupper er ungdom, funksjonshemmede og personer med minoritetsbakgrunn.
10 prosjektets metoder
10.1 behovs- og tiltaksanalyse
10.1.1 Metode
I helse og sosialarbeid, organisasjonsarbeid og i ulike tjenesteytende næringer, særlig internasjonalt, blir behov
og tiltaksanalyse (needs assesment) i økende grad brukt som redskap i planleggingsprosesser. Først og fremst
skyldes det at god og oppdatert kunnskap om behov gir mulighet for å finne målrettede strategier, noe som
også øker muligheten for effektiv bruk av økonomiske ressurser.
En behovs-og tiltaksanalyse består av en kartlegging og analyse av behov, dernest forslag til tiltak som bør
iverksettes for å møte disse behovene. Det er nødvendig å finne frem til hvordan et budskap må utformes for
å nå målgruppen. Det er også nødvendig å finne ut hvordan arbeid må drives i forhold til denne målgruppen.
Det er sentralt å finne frem til tiltak som har høy nytteverdi, at tiltakene passer denne målgruppen og at de har
ønsket effekt.
Hovedmålet er å se hvilke behov målgruppen har. Samtidig er det nødvendig å hente inn den kunnskap som
finnes på fagfeltet i Norge og i utlandet. Dette gjøres gjennom research, d.v.s. innhenting, systematisering og
oppsummering av relevant kunnskap, gjennom kontakt med fagpersoner på nettet, på telefon eller gjennom
litteraturstudier. Kontakt med praktikere, fagpersoner og forskere på flere nivåer innen fagfeltet er nødvendig for
å tilføre analysen tilstrekkelig dybde og bredde.
Den primære informasjonen kommer fra fokusgruppeintervjuer og dybdeintervjuer med utvalgte personer fra
målgruppen.
På bakgrunn av informasjon fra intervjuer med personer fra målgruppen, research og intervjuer med referanse-
personer fra fagmiljøet utformes en oversikt over målgruppens sentrale behov. Denne oversikten brukes i arbeidet
med å analysere hvilke tiltak som er egnet til å møte disse behovene.
I arbeidet med behovs- og tiltaksanalyser brukes kvalitative metoder og kvalitative forskningsintervjuer. Arbeidet
skiller seg imidlertid fra mer beskrivende levekårsundersøkelser, ved at de er rettet mot utvikling av praktiske,
målrettede og gjennomførbare tiltak.
10.1.2 Gjennomførbarhet
I en behovs- og tiltaksanalyse er det også viktig å ta hensyn til hva som er mulig å gjennomføre. Det betyr at
man ved valg av forslag til strategier ikke bare legger vekt på målgruppens behov og ønsker, men også på hva
som er praktisk mulig å få til. Det innebærer at følgende hensyn må vektlegges:
• Gjennomførbarhet i forhold til organisasjonens ressurser og muligheter

• Prioritering av tiltak i forhold til de forskjellige behovenes størrelse og alvorlighetsgrad
• Sannsynlighet for at det faktisk er målgruppens behov som møtes
10.1.3 Det kvalitative intervjuet
I arbeidet med prosjektet har vi benyttet metoder for gjennomføring og krav til kvalitetssikring av intervjuarbei-
det og analyse, fra metoder for kvalitative forskningsintervju.
Det kvalitative intervjuet ”forsøker å forstå verden fra intervjupersonens side, å få frem betydningen av folks
erfaringer, og å avdekke deres opplevelse av verden, forut for vitenskaplige forklaringer. Det kvalitative forsknings-
intervju er et produksjonssted for kunnskap.” Og videre: ” at det faktisk er intervjuformens styrke at den fanger
opp variasjonen i intervjupersonens oppfatninger om et tema og dermed gir et bilde av en mangfoldig og kontro-
versiell menneskelig verden” 3
Begrunnelsen for å bruke det kvalitative intervju som metode er nettopp at vi derigjennom kan få tak og få
mulighet til hente frem helt sentral informasjon fra den gruppen vi skal planlegge tiltak for.
10.2 fokusgruppeintervjuer
10.2.1 Fokusgruppeintervju som metode
En fokusgruppe er en godt planlagt gruppediskusjon, designet for å få tak i synspunkter på et definert emne.
Diskusjonen foregår på et dertil egnet og trygt sted. Gruppen kan bestå av fra fem til ti deltagere og ledes av en
erfaren leder som har kompetanse for dette arbeidet.
En studie som legger til grunn data fra fokusgrupper, må hente informasjon fra intervjuer med ulike fokusgrupper.
Ved bruk av fokusgrupper benyttes interaksjon for å innhente data og informasjon. I fokusgruppen drøftes erfa-
ringer, ønsker, behov og synspunkter som ikke nødvendigvis er klart uttalte blant deltagerne. Det er vanskelig å få
tak i slike data ved bruk av andre metoder for innformasjonsinnhenting. I en fokusgruppe kan man se hvordan
meninger ytres, motsies, drøftes og nyanseres. Man kan se hvordan høyttenkning i en gruppe fører til at temaer
kan utforskes, utdypes og hvordan behov formuleres, reformuleres og klargjøres.
Teknikken med bruk av fokusgrupper for informasjons og datainnhenting er vidt akseptert innenfor markedsun-
dersøkelse fordi man kan produsere troverdige resultater med akseptable utgifter. Det viser seg at teknikken i
økende grad også brukes av andre som søker etter informasjon, samfunnsvitere, planleggere, og folk som arbei-
der med evaluering eller utdanning. Bruk av fokusgruppeintervjuer er spesielt formålstjenlig prosedyre å bruke
når målet for arbeidet er å få vite hvordan mennesker vurderer en erfaring og hvilke synspunkter de har på et
spesielt felt.
Fokusgruppeintervjuer som metode for informasjonsinnhenting i dette prosjektet er vurdert som spesielt hen-
siktsmessig ut fra at det var vanskelig å få denne informasjonen på andre måter og at gruppeintervjuer her ville
kunne skape klima for idegenerering og ideutvikling.
10.2.2 Validitet
Utvalget av deltagere til fokusgruppeintervjuer og dybdeintervjuer med survivere er ikke representativt i streng
statistisk forstand. De er ikke valgt tilfeldig ut, men har selv tatt kontakt med oss etter at vi har etterlyst kontakt
3 Steinar Kvale. ”Det kvalitative forskningsintervju.” (1997)
med dem gjennom media og gjennom internett. Samtidig representerer disse personene et utvalg av personer
som har opplevd overgrep. De kommer fra ulike deler av landet, har ulik alder og livssituasjon.
Vi vurderer at de survivere som på denne måten har tatt kontakt med oss, og som generøst har delt erfaringer
og synspunkter med oss, sett i sammenheng med annen innhentet kunnskap, gir data som er valide. Dataene
skal dermed gi et godt grunnlag for videre arbeid med planlegging av tiltak for overgrepsutsatte.
10.2.3 Kriterier for valg av informanter
Til fokusgruppeintervju med overgrepsutsatte var forutsetningen at gruppemedlemmene hadde opplevd et
overgrep en tid tilbake. Vi ønsket altså ikke å ta inn til intervju personer som helt nylig hadde opplevd overgrep.
Grunnen til dette er åpenbar. I denne fasen er personen spesielt sårbar og trenger oppfølging og bistand, ikke å
utsettes for belastninger som kan forsterke problemene.
Vi ønsket kontakt med personer som av eget initiativ tok kontakt med oss. Det betyr at vi ikke har tatt kontakt
med Legevaktens egne klienter i dette prosjektet. Grunnen til det er følgende vurderinger:
• Legevaktens klienter har ikke samtykket til at Legevakten kunne ta slik kontakt på et senere tidspunkt
• En slik henvendelse kunne oppleves som et utilbørlig press
• Et utvalg basert på Legevaktens egne klienter kunne lett gi prosjektet et preg av evaluering av Voldtekts-
mottaket, noe som ikke er prosjektets mål.
Dette betyr ikke at tidligere klienter ved Voldtektsmottaket var utelukket som intervjupersoner. Noen av de
personene som deltok i fokusgruppeintervjuene hadde fått bistand fra Voldtektsmottaket etter overgrepet. Det
viktige var imidlertid at det var disse personene som tok kontakt med oss, og ikke omvendt.
10.2.4 Rekruttering av informanter
For å komme i kontakt med personer utsatt for overgrep, som ville delta i fokusgruppeintervjuer har vi brukt
18 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 19
ulike metoder:
• Kunngjøring i media
• Kunngjøring gjennom Oslo kommunes og Legevaktens internettsted
• Kunngjøring på nettstedet doktoronline som er et seriøst nettsted for fysisk og psykisk helseproblematikk
Kunngjøringene hadde overskriften:
”Har du vært utsatt for voldtekt eller seksuelle overgrep? Oslo Legevakt ønsker din hjelp i videreutvikling av sitt
tilbud”
Vi har brukt den samme kunngjøringsteksten i alle disse kunngjøringene. Doktoronline har i tillegg skrevet om
prosjektet på sine nettsider og Legevakten har skrevet om prosjektet på sine nettsider. Avdelingsleder og pro-
sjektleder ble intervjuet av Aftenposten Aften om prosjektet i rekrutteringsperioden.
10.2.5 Planlegging og forarbeid
Som det sies i rapportens forord har arbeidet med å komme i kontakt med personer som har vært utsatt for
overgrep kanskje vært dette prosjektets største utfordring.
Vi var oppmerksom på at mange overgrepsutsatte trekker seg tilbake, gjemmer seg og ikke ønsker å snakke om
overgrepet. Vi var også oppmerksom på at det kunne bli vanskelig å nå frem til overgrepsutsatte som var villige

til å dele sine synspunkter på temaet seksuelle overgrep.
Vi var imidlertid ikke forberedt på at det å komme i kontakt med overgrepsutsatte ville representere så store
problemer. For oss har det vært en understrekning av hvor ekstremt vanskelig og tabuisert dette temaet fremdeles
er.
I første fase av prosjektet forsøkte vi ved hjelp av endel eksterne samarbeidsparnere å komme i kontakt med
overgrepsutsatte som ville delta i fokusgruppeintervju. Vi ba disse organisasjonene snakket med overgrepsutsat-
te og å spørre dem om de kunne tenke seg å delta. Invitasjonen ble utformet skriftlig. Vi vet at organisasjonene
forsøkte å bistå oss, men dette førte ikke frem.
Vi valgte derfor å prøve å skaffe oss kontakt med overgrepsutsatte ved hjelp av media og over internett.
Etter kunngjøring i media og internett, doktoronline og Oslo kommune og Legevakten, hvor vi ba aktuelle
personer om å ta kontakt med oss på et oppgitt telefonnummer for nærmere avtale, fikk vi cirka tjuefem hen-
vendelser fra personer i Oslo og omegn. Vi hadde samtaler med disse på telefon. Noen av disse kunne, av ulike
årsaker ikke delta i intervju.
I første omgang gjorde vi avtaler med 17 av de som henvendte seg. Vi hadde lengre telefonsamtaler med alle
disse personene forut for fokusgruppeintervjuet. Vi vurderte at det var nødvendig med et slikt forhåndsintervju
både for å være sikre på at et fokusgruppeintervju ikke ville være uforsvarlig ut fra deres helsetilstand, men
også fordi at alle som henvendte seg hadde omfattende behov for å meddele seg om sin situasjon og om bak-
grunnen for å ta kontakt med oss.
Vi gjorde i første omgang avtaler for tre fokusgruppeintervjuer, to med kvinner, ett med menn. Til første intervju
møtte alle de syv kvinnene vi hadde gjort avtale med. Til intervju nummer to møtte seks av de syv kvinnene vi
hadde gjort avtale med. Til intervju nummer tre møtte en av de fire mennene vi hadde gjort avtale med. Dette
intervjuet ble dermed omstrukturert til et dybdeintervju.
På et senere tidspunkt ble det gjennomført et tredje fokusgruppeintervju med fem kvinner. Disse var delvis
rekruttert fra de opprinnelige henvendelsene, delvis ved at overgrepsutsatte sa seg interessert i å delta i intervju
fordi de hadde fått informasjon om prosjektet.
Deltagerne i fokusgruppeintervjuer har vært i alderen 18 til 58, med flest personer i aldersgruppen 18 til 30.
Fokusgruppeintervjuene er gjennomført som semi-strukturerte intervjuer, med utarbeidede intervjuguider. Alle
intervjuene er tapet og er deretter skrevet ut som grunnlag for analyse.
Alle intervjupersonene er anonyme. Det ble ikke brukt verken fornavn eller etternavn under intervjuet. Kun pro-
sjektledelsen kjenner intervjupersonenes navn.
10.2.6 Ledelse og praktisk gjennomføring
Fokusgruppeintervjuene og dybdeintervjuene er gjennomført som kvalitative intervjuer. Leder for fokusgruppe-
intervjuene var avdelingsleder som har lang erfaring fra fokusgruppeintervjuer, og er spesielt kvalifisert for dette
arbeidet. Co-leder var prosjektleder, som hadde hovedansvar for forberedelse og planlegging og rekruttering,
samt ansvar for tekniske hjelpemidler.
Alle fokusgruppeintervjuene ble gjennomført som engangs intervjuer, på cirka to timer. Gruppedeltagerne var
invitert til et fast tidspunkt og med et fast tema. Alle deltagere måtte være tilstede gjennom hele intervjuet. Det
var en forutsetning at det ikke skulle være avbrudd, pauser eller telefoner i løpet av intervjuet. Deltagerne ga
hverandre et taushetsløfte ved innledningen av intervjuet og ledernes taushetsplikt ble selvfølgelig understreket.
I to av fokusgruppeintervjuene med kvinner som har vært utsatt for overgrep var det observatør til stede. Også
observatørens taushetsplikt ble understreket i gruppen. Det ble gjort klart at observatøren ikke hadde talerett og
ikke skulle kommunisere med deltagerne; dette for å unngå at kommunikasjonen i gruppen ble forstyrret.
Bruk av observatør ble valgt fordi vi ønsket å anskueliggjøre verdien av fokusgruppeintervju som metode for
informasjonsinnhenting i dette vanskelige feltet. Gruppedeltagerne var på forhånd gjort kjent med at det ville
være en observatør til stede og hadde ikke motforestillinger.
10.3 dybdeintervjuer
Dybdeintervjuer med overgrepsutsatte er den andre hovedmetoden for informasjonsinnhenting. Det var nød-
vendig å supplere informasjonsinnhenting med dybdeintervjuer, ettersom vi vurderte at noen ville finne det
vanskelig å snakke om temaet i en gruppe. Vi tenkte da spesielt på funksjonshemmede. Det viste seg også at
informasjon fra overgrepsutsatte menn måtte skje i form av dybdeintervju. Dybdeintervjuene er skjedd delvis ved
personlig møte, delvis ved telefonintervju.
10.3.1 Rekruttering til dybdeintervju
Spesielle målgrupper for prosjektet er ungdom, funksjonshemmede og personer med minoritetsbakgrunn. Ung-
dom har vi nådd frem til gjennom fokusgruppeintervjuer. Funksjonshemmede kom vi ikke i kontakt med gjennom
media eller ved bruk av internett.
Vi vurderte behovet for å komme i kontakt med blinde overgrepsutsatte som helt sentralt i prosjektet. Grunnen
er at så vidt vi kjenner til har ingen blinde tatt kontakt med Voldtektsmottaket etter overgrep. Vi vet samtidig
at blinde hyppigere enn andre utsettes for seksuelle overgrep 4 . Vår erkjennelse av at Voldtektsmottaket ikke har
greid å gjøre tilbudet tilgjengelig for blinde og vår bekymring for blinde overgrepsutsattes situasjon, gjorde oss
ekstra pågående i arbeidet med å skaffe kontakt med blinde overgrepsutsatte.
Det viste seg å være særlig vanskelig å få kontakt med blinde som hadde vært utsatt for overgrep. Vi forsøkte
i første omgang å ta kontakt med Blindeforbundet for å få hjelp til å etablere kontakt med overgrepsutsatte Vi
hadde kontakt med en rekke personer i Blindeforbundets ulike avdelinger. Blindeforbundet var også interessert
i at vi skulle få til slik kontakt og mange ansatte forsøkte å bistå oss med dette, men uten at dette førte frem.
Prosjektleder avtalte deretter med blindeforbundets nyhetsavis, Spor 2 et intervju om prosjektet og om behovet
for kontakt med overgrepsutsatte som ville la seg intervjue. Dette førte heller ikke frem. En artikkel om pro-
sjektet og vårt ønske om kontakt med overgrepsutsatte ble deretter lagt ut i blindes informasjonskanaler for en
lengre periode.
Dette førte til at en blind kvinne som hadde vært utsatt for overgrep tok kontakt og ville la seg intervjue.
Vi valgte også å intervjue en blind kvinne som ikke hadde vært utsatt for overgrep. I utgangspunkt valgte vi
dette fordi det lenge så ut til at det ikke ville lykkes oss å komme i kontakt med blinde som hadde vært utsatt
for overgrep. Imidlertid viste det seg at da vi hadde gjort avtale med denne kvinnen, fikk vi kontakt også med
en overgrepsutsatt kvinne. Intervjuet med den ikke overgrepsutsatte kvinnen ga imidlertid en stor mengde viktig
informasjon som supplerte den informasjonen vi fikk fra den andre blinde. På den måten ser vi det som særlig
viktig at vi har intervju med to blinde i prosjektet. Intervjuene med blinde ble gjennomført som telefonintervjuer,
med høytalertelefon som gjorde det mulig å tape intervjuene.
Via informasjon om prosjektet kom vi i kontakt med en døv kvinne som har vært utsatt for overgrep og som ville
4 “Seksuelle overgrep mot synshemmede barn I Norge. En retrospesktiv analyse av situasjonen for 502 voksne blinde og svaksynte.”
Marit Hoem Kvam Sintef Unimed (2003).
20 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 21

la seg intervjue. Dette intervjuet ble gjennomført ved personlig møte.
Vi har forsøkt å få de mennene som opprinnelig hadde sagt seg interessert i å delta i et fokusgruppeintervju om
å la seg intervjue enkeltvis, som dybdeintervjuer. Dette har ikke vært mulig å realisere.
Vi har også forsøkt via en rekke ulike kanaler å komme i kontakt med personer med minoritetsbakgrunn som har
vært utsatt for overgrep og som ville la seg intervjue om temaet overgrep. Gjennom våre nettverk og gjennom
ulike kanaler har det vært kontakt med flere kvinner med minoritetsbakgrunn for å få dette til, men uten at dette
har ført frem.
Vi må slå fast at det faktum at vi ikke har vært i stand til å få realisert intervjuer med disse gruppene faktisk
representerer markante funn i prosjektet. Det forteller oss hvor særlig marginaliserte enkelte grupper overgreps-
utsatte opplever seg, og hvor vanskelig det kan være å snakke om dette tema, også med oss som er en del av
hjelpeapparatet.
10.3.2 Planlegging og gjennomføring
Dybdeintervju med en overgrepsutsatt, blind kvinne ble gjennomført som telefonintervju. Intervjuer var prosjekt-
leder. Det ble brukt høytalertelefon, slik at intervjuet kunne tapes og senere skrives ut for analyse.
Dybdeintervjuet med en overgrepsutsatt, døv kvinne ble gjennomført ved personlig møte. Intervjuer var prosjekt-
leder. Det ble brukt spesialmikrofon og munnavlesning. Kvinnen brukte stemme, og intervjuet ble tapet og senere
skrevet ut for analyse.
Dybdeintervju med overgrepsutsatt mann ble gjennomført ved personlig møte. Intervjuere var avdelingsleder og
prosjektleder. Intervjuet ble tapet og senere skrevet ut for analyse.
Dybdeintervjuene ble gjennomført som semi-strukturerte intervjuer. Det ble utarbeidet intervjuguider for dybde-
intervjuene. Alle intervjuguidene for dybdeintervjuene behandler de samme temaene, men ble i tillegg spesialtil-
passet med spørsmål som kan belyse og få frem informasjon om den spesielle gruppen vedkommende intervju-
person tilhører.
Alle intervjupersonene er anonyme i intervjuet og det brukes ingen navn. Kun prosjektledelsen kjenner personenes
navn.
10.4 referansepersoner internt i legevakten, utvalg
Vi har gjort et utvalg av interne referansepersoner fra Legevakten. Det har vært et mål at referansepersonene
skulle dekke alle yrkesgrupper som arbeider med overgrepsutsatte i Legevakten. Videre var det et mål at både
toppledelse, ledelse og fagpersoner i direkte klinisk arbeid alle skulle være representert som referansepersoner.
Intervjuene med interne referansepersoner er gjort delvis som individuelle intervjuer, delvis i form av gruppeinte-
rvju.
Intervjuene er gjennomført som semi-strukturerte intervjuer. Intervjuer har delvis vært prosjektleder, delvis avde-
lingsleder og prosjektleder sammen. Det er utarbeidet egen intervjuguide for intervju med interne referanseper-
soner. Intervjuene med interne referansepersoner er gjort etter samme mønster. Intervjuene er tapet og skrevet
ut som grunnlag for analyse.
22 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 23

10.5 referansepersoner eksternt, utvalg.
Eksterne referansepersoner er valgt med det mål å dekke et stort område av dette fagfeltet.Vi har lagt vekt på
å intervjue planleggere og praktikere, både i byråkratiet og i frivillige organisasjoner, og både de som arbeider
med selvhjelp, i private organisasjoner og i kommune og stat.
Intervjuene er gjennomført som semi-strukturerte intervjuer. Intervjuere har delvis vært prosjektleder og avde-
lingsleder sammen, delvis prosjektleder. Det er utarbeidet egne intervjuguider for intervju med eksterne referan-
sepersoner. Intervjuene med eksterne referansepersoner er gjort etter samme mønster, men vektlegger i tillegg
informasjon fra den enkeltes organisasjon. Intervjuene er tapet og skrevet ut, som grunnlag for analyse.
Følgende eksterne referansepersoner er intervjuet i prosjektet:
Oslo Krisesenter, leder Tone Skjelbostad
Oslo Politikammer, avdelingsleder Randi Bones
Dixi, leder Herdis Magerøy
Reform, leder Per Kristian Dotterud
Krisesentersekretaiatet, leder Tove Smaadahl
Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, leder Elisabeth Torp
Kriminalitetsforebyggende råd, leder Inger Marie Fridhovd og rådgiver Kristina Hovseth
Prosenteret, sosialkonsulent Randi Aasum og sykepleierkonsulent Joakim Hauge
Amnesty, prosjektleder Patricia Katee
Voldtektsmottaket, The Haven, London, psykolog Louise Payne, rådgiver Claire Davison og manager Marian
Winter Holler.
10.6 fokusgruppeintervjuer med informanter som ikke har vært
utsatt for overgrep
10.6.1 Bakgrunn
Voldtektsmottaket skal kommunisere med befolkningen i Oslo om hjelpetilbudet. Med sikte på å utforske om vår
informasjon når ut til befolkningen og hvordan de oppfatter kommunikasjonen om hjelpeapparatets tilbud etter
overgrep, valgte vi å bruke fokusgruppeintervju som informasjonskilde.
10.6.2 Utvalg og rekruttering
Vi valgte å intervjue to grupper med personer som ikke har vært utsatt for overgrep, en gruppe menn og en
gruppe kvinner. Grunnen til å intervjue menn og kvinner hver for seg, var at vi antok at de ville snakke friere,
slik at det ville gi mer informasjon.
Fordi Voldtektsmottakets største aldersgruppe er i gruppen 18 til 30 år, valgte vi å intervjue menn og kvinner i
denne aldergruppen
Vi ønsket deltagere til fokusgruppene som representerte unge mennesker i alle typer situasjoner, arbeidstakere,
arbeidsledige, studenter, skoleelever.
Deltagerne ble rekruttert gjennom fagpersoners nettverk. Ingen deltagere i fokusgruppene hadde nær tilknytning
til intervjuerne, noe som er et metodisk poeng i disse fokusgruppeintervjuene.
Fokusgruppeintervjuene er gjennomført som semi-strukturerte intervjuer, med utarbeidede intervjuguider. Alle
intervjuene er tapet og er deretter skrevet ut som grunnlag for analyse.
10.7 det samlede intervjumaterialet
Materialet omfatter tre fokusgruppeintervjuer med til sammen 17 survivere, og to fokusgruppeintervjuer med til
sammen 10 ikke-utsatte personer. Videre omfatter det fire dybdeintervjuer, hvorav ett med en surviver mann og
tre med funksjonshemmede, hvorav to survivere.
Videre omfatter materialet åtte enkeltintervjuer med fagpersoner internt i Legevakten og ett gruppeintervju med
interne fagpersoner.
Materialet omfatter til sammen ti intervjuer med eksterne fagpersoner, herunder ett intervju med fagpersoner
ved voldtektsmottaket The Haven i London. I tillegg til dette kommer flere intervjuer med prosjektets spesial-
rådgiver på traumer ved Alternativ til vold.
10.8 behovsanalyse
Analysemetoden er behovsanalyse. Tapede og deretter skrevne intervjuer, samt rapport fra research er grunnlag
24 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 25
for analysen.
Etter en kartlegging av behovene som er fremkommet i intervjuer og research, gjøres en analyse av behovenes
innhold. I analysen sorteres og sammenstilles data, for å kunne vurdere hva som er gjennomgående behov og
hva som er behov uttrykt fra marginale grupper.
Analyse av materialet er gjort i henhold til forskrifter for slik analyse 5 6 .
10.9 tilbakemeldinger fra survivere
Vår hovedbekymring i arbeidet med prosjektet, var at survivere som deltok i intervjuer skulle oppleve at dette
forverret deres situasjon. For å forebygge dette var det nødvendig å gjøre forhåndsintervjuer med alle deltagere.
Det var også nødvendig å tilby bistand i ettertid fra Legevakten, dersom situasjonen skulle bli problematisk for
den enkelte.
Erfaringen etter disse intervjuene var imidlertid slående. Mange av de survivere som har deltatt i prosjektet som
intervjupersoner har enten meldt til oss direkte etter intervjuet, eller kontaktet oss etterpå og takket for inter-
vjuet. Mange har ikke tidligere snakket om sine erfaringer, og mange hadde snakket minimalt om dem.
Vi vurderer at survivernes rolle som rådgivere i dette prosjektet er viktig. Rådgiverrollen understreker personens
verdighet og vektlegger erfaringene. Den understreker også at personen har gått ut av offer- rollen og beveget
seg inn i en annen, og mer aktiv rolle, en surviver- rolle.
Vi vurderer også at et intervju om temaet overgrep kan ha betydning for den enkelte, fordi samtaler om dette
bidrar til å gjøre surviveres livserfaringer mer allmenne, viktigere og virkeligere.
5 Richard A. Krueger. ”Focus groups. A practical guide for applied research.” (1994)
6 Steinar Kvale. ”Det kvalitative forskningsintervju.” (1997)

10.10 samtaler med andre sentrale instanser
Under arbeidet med prosjektet har det vært nødvendig å kunne drøfte en rekke spørsmål knyttet til temaet
seksuelle overgrep med sentrale instanser, utover dem som er prosjektets referansepersoner. Dette har vært
viktig for å kunne få til avklaringer, grenseoppganger og å kunne utdype problemstillinger.
Under arbeidet med prosjektet har vi hatt samtaler og kontakt med disse instansene for å drøfte ulike tema og
problemstillinger:
Kompetansesenteret om Vold og traumatisk stress
Justisdepartementet
Sosial og helse direktoratet
Habiliteringsavdlingen ved Ullevål sykehus
Senter mot etnisk diskriminering
11 teoretisk oversikt over traumesymptomer og
behandling
I dette kapittelet vil vi først gi en oversikt over normale etterreaksjoner etter traumer. Dette er etterreaksjoner
som man i en eller annen form møter hos alle som har vært utsatt for en traumatisk hendelse.
Vi vil deretter behandle mer inngående dissosiasjon og post traumatisk stresslidelse som er forsterkede traume-
reaksjoner, og som ubehandlet kan føre til kronisk psykisk lidelse.
Tilslutt i kapittelet gis en oversikt over ulike typer behandling for traumatiserte.
11.1 normalreaksjoner etter traumatiske hendelser
De fleste stressreaksjoner etter traumatiske hendelser er normalreaksjoner. De fleste mennesker kommer seg
igjen etter å ha opplevd et traume og kan etter en tid gå tilbake til sitt vanlige liv. Mange vil dog oppleve at
de har erfaringer som kanskje vil prege dem og kanskje vil ha betydning for deres senere valg, men som ikke
forstyrrer deres liv og invaderer dem.
Normalreaksjoner etter traumer er således reaksjoner som alle kan oppleve i større eller mindre grad og som
etter en tid dempes og tones ned, slik at traumet ikke lenger er den sentrale del av livet, slik det er den første
tiden etter en traumatisk hendelse.
Normalreaksjonene spenner over et vidt felt av reaksjoner, både emosjonelle, kognitive, fysiske og relasjonelle.
Få mennesker opplever alle disse reaksjonene. Mange har imidlertid flere samtidige reaksjoner. Det følgende er
en oversikt over slike normalreaksjoner etter traumer:
Vanlige emosjonelle reaksjoner: Vanlige kognitive reaksjoner:
Sjokk Svekket konsentrasjon
Redsel Svekket evne til å ta avgjørelser
Irritabilitet Svekket hukommelse
Anklager Mistro (disbelief)
Sinne Forvirring
Skyld Mareritt
Sorg, tristhet Minsket selvfølelse
Emosjonell nummenhet Minsket selvtillit
Hjelpeløshet Selvanklager
Tap av glede over dagligdagse aktiviteter Påtrengende tanker og minner
Vanskelig for å oppleve kjærlige følelser Bekymring
26 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 27
Dissosiasjon
Vanlige fysiske virkninger: Vanlige relasjonelle virkninger:
Tretthet, utmattelse Økt grad av relasjonelle konflikter
Søvnløshet Sosial tilbaketrekning
Påkjenning for hjerte og blodkar Nedsatt nærhet i relasjoner
Skvettenhet Fremmedgjøring
Hyperaktivering Nedsatt arbeidsinnsats
Økte fysiske smerter Nedsatt skoleinnsats
Nedsatt immunforsvar Nedsatt tilfredshet
Hodepine Mistillit
Urolig mage Eksternalisering av skyld
Minsket apetitt Eksternalisering av sårbarhet
Minsket seksuell lyst Følelse av å være forlatt og/eller avvist
11.2 dissosiasjon
Overbeskyttelse
Dette begrepet brukes om opplevelsen en person kan få av uvirkelighet og fjernhet overfor seg selv og andre.
Man kobler ut deler av bevisstheten og går inn i andre bevissthetstilstander, der man for eksempel kan se seg
selv utenfra, føle seg på siden av seg selv etc. Pierre Janet er den første som benyttet begrepet på slutten av
1800-tallet 7 . Begrepet dissosiasjon gikk deretter stort sett i glemmeboken, men har blitt tatt frem igjen som et
forklarende psykologisk begrep de siste tiårene.
I dag knyttes dissosiasjon primært til traumatiske opplevelser. Dissosiasjon er en vanlig forsvarsmekanisme som
beskytter personen mot å ta inn over seg det som foregår i traumeøyeblikket, og som også kan fungere som
forsvar mot senere gjenopplevelser.
Dissosiasjon kan dermed ses som en form for mestring i traumeøyeblikket: Et forsøk på å beskytte selvet.
Imidlertid kan dissosiasjon skape fragmenterte hukommelsesminner, som igjen kan bidra til ubehagelige gjen-
opplevelser i form av flashbacks og mareritt. Ved alvorlig dissosiasjon vil man heller ikke alltid kunne kontrollere
når man dissosierer, men oppleve at man forsvinner, i situasjoner som blir ubehagelige, eller som minner om
traumesituasjonen.
7 Benum og Boe.”Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep. Forståelse og betydning for behandling.”
(Tidsskrift for Norsk Psykologforening 34. s. 81 – 91. 1997).

Dissosiasjon antas å forekomme langs et kontinuum, vi dissosierer alle en gang imellom: Når vi faller ut i en
samtale, i en dagdrøm, når vi kjører bil etc. Graden av dissosiasjon vil imidlertid kunne forsterkes, og i verste
fall kan man dissosiere så sterkt at man utvikler ulike personligheter (dissosiativ identitetslidelse, tidligere kjent
som multippel personlighetsforstyrrelse). Flere studier dokumenterer sammenheng mellom seksuelle overgrep i
barndommen og dissosiative forstyrrelser 8 .
11.3 post-traumatisk stressforstyrrelse (PTSD)
Dette er en diagnose i både DSM-IV og ICD-10. PTSD er en alvorlig psykisk lidelse, som skyldes at man har vært
utsatt for en eller flere traumatiske opplevelser. Hovedsymptomene er
• gjenopplevelse av traumet; i form av flashbacks, mareritt, ubehagelige minner eller sanseinntrykk, gjennom
flere sanser, luktesans, hørsel, syn etc. Mange forteller om hjertebank, svetting, skjelving, høy puls og
lignende når de har gjenopplevelser av traumet
• unngåelse; man unngår alt som kan minne om den traumatiske situasjonen, og/eller alt som kan føre til gjen-
opplevelse. Hos noen kan dette utvikle seg til å bli en fobi.
• aktivering/arousal; vedvarende symptomer på økt aktivering med hyperårvåkenhet. Mange er overdrevent vakt-
somme. Aktiveringen kan veksle med nummenhet. Man blir særlig aktivert når man opplever noe som minner
om det man har vært gjennom.
Andre symptomer knyttet til PTSD kan være:
• sinne
• depresjon
• nummenhet
• liten evne til å glede seg
• angst
• søvnproblemer
11.3.1 Sårbarhet
En viss grad av PTSD-lignende symptomer er vanlig ved traumer, og vil for de fleste gå over etter en kort periode.
Dersom symptomene varer ved og blir sterkere i stedet for svakere, er man i faresonen for å utvikle kronisk
PTSD. Mange reaksjoner tidlig forutsier ofte at problemene tar lenger tid, og er større i omfang.
De fleste som opplever et traume vil vise en rekke PTSD-symptomer i de første ukene, men de fleste vil oppleve
at symptomene svekkes gradvis etter omtrent tre måneder og de vil kunne gå tilbake til sine vanlige liv, selv om
de aldri vil glemme det de har vært utsatt for, og kan føle det ubehagelig å bli minnet på det.
De som ikke har blitt bedre etter ca. tre måneder, er i faresonen for å utvikle kronisk PTSD 9 . Det er altså denne
andelen man vil forsøke å nå med en tidlig intervensjon.Det anslås at cirka 10-15% av ofre for alvolige traumer
vil utvikle full PTSD 10 11 .
Hvor mange som har PTSD, eller som vil utvikle det etter å ha blitt traumatisert, varierer fra studie til studie.
Resultatene avhenger av hvor mange man har med i undersøkelsen, hvordan man måler, og hvordan man defi-
nerer PTSD. Av alle typer traumer regnes det å utsettes for vold eller seksuelle overgrep for å gi størst fare for å
utvikle PTSD 12 .
8 Benum og Boe. ” Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep. Forståelse og betydning for behandling.”(1997) - 9 Litz et al. (2004)
10 Edna Foa , Barbara Rothbaum. ”Treating the trauma of rape. Cognitive- behavioural theraphy for PTSD”. (1998)
11 Foa og Rothbaum opererer i tillegg med en mellomkategori: Spesifikk fobi, med kroniske, men avgrensede symptomer. De mener det er
viktig å skille mellom dette og PTSD, fordi det krever helt ulike behandlinger. - 12 Gray Litz et al. (2004)
Ved Senter for Krisepsykologi anslår man at nær 50% av overgrepsutsatte opplever PTSD-reaksjoner. Seksuelle
overgrep beskrives som den mest traumatiserende hendelsen et menneske kan oppleve i Norge. 13
I flere undersøkelser er overgrep og PTSD sammenlignet med andre typer overfall. Disse undersøkelsene viste
at overgrepsutsatte var i større fare for å utvikle PTSD til å begynne med, og til å fortsette å ha det over tid.
Overgrep ga alvorligere reaksjoner enn ikke-seksuelle overfall, og de som hadde mer alvorlig PTSD hadde større
sjanse for at disse symptomene vedvarte. 14
Et viktig poeng her er at man kan ha slike symptomer uten å ha full PTSD, og at symptomer som for eksempel
gjenopplevelse og aktivering/arousal kan være plagsomme nok i seg selv.
Psykiske lidelser som kan opptre samtidig som PTSD er blant annet angst, depresjon, panikkforstyrrelse og
rusmisbruk. I tillegg kan noen utvikle tvangsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og seksuelle problemer.
” prospective studies have suggested that by 3-4 months posttrauma, and definitely by 6-8 months posttrauma,
the course of PTSD has become chronic and can no longer be expected to diminish naturally, as in a normal
reaction to trauma.” 15
11.3.2 Forløper for PTSD
I DSM-IV opererer man med diagnosen Acute Stress Disorder (ASD), på norsk akutt stresslidelse. Dette er en
omdiskutert diagnose. Mange har følt at man patologiserer normalreaksjoner ved å stille den. Andre, deriblant en
del forskere, mener dette er en nyttig diagnose for å identifisere de akutte reaksjonene som kan knyttes til økt
sjanse for å utvikle kronisk PTSD. 16
ASD-diagnosen gis når en person opplever markert ubehagelige symptomer som gjenopplevelse, unngåelse, og
økt arousal 2 dager til fire uker etter traumet. Denne diagnosen forutsetter i tillegg at personen opplever minst
tre av de følgende fem uttrykk for dissosiasjon:
28 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 29
• Nummenhet
• Nedsatt oppmerksomhet overfor omgivelsene
• Derealisering ( følelse av at omgivelsene er forandret)
• Depersonalisering (følelse av at man selv er forandret)
• Dissosiativ amnesi (klarer ikke å huske viktige deler av den traumatiske hendelsen)
En slik diagnose forutsetter at personen er ganske sterkt dissosiert. Det er imidlertid omdiskutert om disse krite-
riene er nødvendige. 17 Uansett kan man anta at dersom symptomer som nevnt overfor blir alvorlige og langvarige
er det en sterk indikasjon på behovet for bistand.
Hovedforskjellen på ASD og PTSD er uansett varigheten av symptomene. Varer ASD-symptomene mer enn en
måned, bør man gå over til å snakke om PTSD i stedet.
11.3.3 Identifisering
Det finnes ulike screeninginstrumenter som er utviklet for å fastslå PTSD. I Voldtektsmottaket vil det være viktig
å finne ut hva som kan predikere PTSD.
En annen måte å vurdere mulig PTSD-utvikling på enn rene screeninginstrumenter vil være å gå gjennom de
nevnte symptomene, og krysse av for antall kriterier.
13 Rolf Gjestad. Senter for krisepsykologi i Bergen. - 14 Edna Foa og hennes kollegaer.
15 Edna Foa, Barbara Rothbaum. ”Treating the trauma of rape. Cognitive-bahavioral theraphy for PTSD.” (1998)
16 Gray Litz et al. (2004) - 17 Gray Litz et al.(2004)

Det er kontroversielt hva som er risikofaktorer for PTSD. Følgende risikofaktorer brukes av enkelte 18 :
• Tidligere utsatt for traume
• Peritraumatisk dissosiasjon
• Acute Stress Disorder
• Mangel på sosial støtte
• Hyper-arousal (målt blant annet ved hjerteaktivitet)
• Tidligere historie med psykisk sykdom (for eksempel angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser)
Senter for Krisepsykologi setter opp en rekke kriterier i tillegg. Det påpekes at det er store individuelle variasjo-
ner her, men at dette er faktorer som kan virke in 19 :
• Tidligere historie; negative livserfaringer forutsier sterkere reaksjoner, men paradoksalt nok kan også fravær av
negative belastninger øke risikoen for sterkere ettervirkninger (man har ikke opplevd noe slikt før, og trenger
ekstra tid og krefter for å forstå og bearbeide hva som skjedde)
• alder; ettervirkningene kan øke med alder, mens annen forskning viser at yngre kan bli mer traumatiserte enn
eldre
• kjønn; noe forskning viser at kvinner lettere utvikler PTSD enn menn
• å være mentalt forberedt er en fordel
• dårlig selvtillit påvirker hvordan man mestrer belastninger
• høye krav til seg selv kan gi redusert toleranse for å slite med normale ettervirkninger, og man bebreider seg
selv at man reagerer som man gjør. Høye krav i omgivelsene kan virke på samme måte
• vansker med å møte egne behov gjør det vanskeligere å ta vare på seg selv i en vanskelig periode
• uheldig måte å tenke på (negative kognitive skjema), herunder lært hjelpeløshet er en negativt forsterkende
• høy grad av ytre attribusjon (”jeg har lite kontroll over det som skjer meg, det skjer på grunn av ytre omsten-
digheter jeg ikke rår over”), er negativt forsterkende
• mestringsstil; aktiv mestring er stort sett bedre enn unngåelse og emosjonelt fokusert mestring, men av og til
er unngåelse den beste mestringsstrategien
• evne til å utnytte sosial støtte er positivt forsterkende
• affekttoleranse og affektregulering; det er viktig å tåle sine egne følelser, og ikke være redd for dem
forhold i miljøet; det er viktig med sosial støtte, gode holdninger og vilje til å stille opp hos familie og venner.
I tillegg kommer aksept fra samfunn og kultur (mer indirekte og mer uutalt). Overdreven støtte er heller ikke bra,
det kan lede inn i en permanent offerrolle.
I tillegg opereres med en liste over faktorer i selve traumesituasjonen, som er nødvendige å ta med når man skal
vurdere risiko for PTSD-utvikling 20 :
• menneskeskapte traumer er verre å leve med
• våpenbruk; representerer større fare, og forverrer ofte reaksjonene som følge av økt kontrolltap
• trusler; gir ofte økt sensitivitet på fare, redsel for gjentagelse
• flere personer; øker tapet av kontroll og dermed avmaktsfølelsen
• kjent person; det gir andre utslag når man utsettes for vold fra en man kjenner enn en man møter tilfeldig
• plutselighet og uforutsigbarhet; slike hendelser er ofte verre, p.g.a. manglende kontroll
• fysiske skader; forverrer situasjonen
• mulighet for handling; hvorvidt man kjempet, flyktet, eller ikke, påvirker hvordan man tenker om seg selv og
handlingen i ettertid.
18 Gray Litz et al.(2004)
19 20 Rolf Gjestad. Senter for Krisepsykologi i Bergen.
11.4 behandling og rådgivning til traumatiserte
Det er flere typer behandling og rådgivning som anbefales brukt overfor traumatiserte personer. Disse er kognitiv
atferdsterapi, medisinering, Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR), gruppebehandling, og kort-
tids dynamisk psykoterapi.
Behandling og rådgivning etter et traume vil inneholde flere felleselementer:
• Opplæring om traumesymptomer
• Eksponering
• Undersøke tanker og følelser
• Trening i å håndtere det som har skjedd
I det psykososiale akuttarbeidet og rådgivningsarbeidet med Voldtektsmottaket brukes i dag en kombinasjon av
flere ulike metoder: emosjonell førstehjelp, en CBT-støttende rådgivning, eksponering eller psykologisk debrie-
fing, opplæring om traumesymptomer og arbeid med traumesymptomer følelsesmessig og kognitivt, mestringsar-
beid, arbeid med nettverk og tilknytning.
Det første mål i behandling og i rådgivning er å få den som har vært utsatt for traumet til å føle seg trygg.
Dernest er det sentralt å gi undervisning om traumesymptomer, både til den som har vært utsatt for traumet, og
vedkommendes familie og venner. Det er svært viktig å vektlegge at dette er naturlige symptomer i en ekstrem
30 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 31
situasjon.
Eksponering for hendelsen, ved å forestille seg det som har hendt i trygge omgivelser er sentralt i traume-
bearbeiding.
I bearbeiding av traumet er det nødvendig å se på sterke følelser som sinne, skam, skyld.
Det er videre viktig å lære den som har vært utsatt for traumet å takle posttraumatiske minner, påminnelser,
reaksjoner, og følelser, uten å bli overveldet eller nummen.
Det er naturligvis andre reaksjoner etter et traume også enn PTSD: Depresjon, angst, seksuelle problemer, dis-
sosiasjon, aktivering etc. ”It is important to keep in mind that posttrauma sequelae are complicated, and not to
have tunnel vision just for the symptoms of PTSD. However, very often when the PTSD is treated successfully,
the other reactions dissipate as well” 21
11.4.1 Cognitive Behavioural Therapy - CBT
CBT er en kombinasjon av kognitiv terapi og atferdsterapi. Den har vært anvendt på de fleste psykiske lidelser,
ofte med stort hell, særlig på angst, depresjon, og fobier. Man har også brukt CBT i traumebehandling de siste
årene, både akutt, og i PTSD-behandling.
Det er ikke forsket mye på effekt av CBT-behandling, selv om det er forsket mer på CBT enn de fleste andre
behandlingsformer. Dette henger sammen med at dette er en nokså rask, målbar og billig terapiform. De forelø-
pige resultatene er imidlertid positive. Over 30 studier på dette gir en felles konklusjon på at CBT har vist seg å
være svært effektivt og gitt signifikant reduksjon i PTSD.
Man har blant annet sammenlignet med mer klassisk psykologisk debriefing, og kommet til at CBT er mer effek-
tivt enn dette når det gjelder å hindre PTSD. 22 Det er også gjort spesifikke studier av CBT i forhold til behandling
av overgrepsutsatte, hvor man har funnet at dette kan være en effektiv metode for å redusere redsel og angst-
symptomer. 23
21 Edna Foa, Barbara Rothbaum.”Treating the trauma of rape. Cognitive-behavioral theraphy for PTSD.” s.35(1998)
22 Gray Litz et al. (2004)
23 Rebecca Campbell.”Current issues in therapeutic practice.” (2001)

Eksponeringsterapi er en form for CBT som er spesiell for traumebehandling. Her forestiller man seg traumet
nøyaktig, detaljert, og gjentatte ganger i en trygg, kontrollert kontekst, for å kunne se traumet i øynene og få
kontroll på frykten og ubehaget som man ble overveldet av i traumeøyeblikket. Noen ganger eksponerer man
seg for traumet ved å utsette seg for det i virkeligheten: Steder, mennesker, eller ting som minner om traumet.
Eksponeringen gjentas til traumeminnet blekner og mister sin styrke.
Noen ganger er det bra å gjøre som med enkle fobier: Man utsettes for flooding, ved at man konfronterer alle
traumeminnene på en gang. Andre ganger, med andre typer personer og/eller traumer, tar man det mer gradvis:
Man bruker avslapningsteknikker for å få vedkommende til å slappe av og føle seg trygg, og begynner med de
minst dramatiske minnene eller opplevelsene, før man gradvis, og kanskje over flere sesjoner tar tak i traumet,
desensitisering.
Andre elementer som også er en del av CBT, i tillegg til eksponering:
• lære ferdigheter for å takle angst (trene på å puste riktig, biofeedback)
• lære ferdigheter for å takle negative tanker (kognitiv restrukturering)
• lære ferdigheter for å takle sinne
• lære å takle stressreaksjoner (”stressvaksinering”)
• lære å takle mulige fremtidige traumesymptomer
• lære å takle trangen til å ruse seg når traumesymptomer oppstår
• lære å kommunisere med og forholde seg effektivt til andre (sosiale ferdigheter, parterapi)
CBT kan være ganske manualisert og spesifikk (”Gjør A, og deretter B”). Prinsippene er imidlertid nokså enkle,
og kan brukes av de aller fleste.
Det er visse situasjoner hvor det å bruke CBT er kontraindisert. Ved normalreaksjoner i tilknytning til sorg skal
man ikke sette i gang med eksponering. Andre faktorer/reaksjoner hvor det kan være kontraindisert er:
• voldsomt sinne
• ekstrem unngåelse/angst/panikk/dissosiasjon
• komorbiditet (for eksempel psykose eller ustabil personlighetsforstyrrelse)
32 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 33
• rusmisbruk
• selvmordsfare
• lav motivasjon
• pågående stress og usikkerhet
En undersøkelse rapporterer om et CBT-program med suksess for nylig traumatiserte personer. Her sammen-
lignet man CBT med støttende rådgivning. Etter behandling og ved en seks måneder etter-oppfølging var det
signifikant færre i CBT-gruppen som oppfylte de diagnostiske kravene til PTSD enn i gruppen som hadde mottatt
støttende rådgivning. 24
11.4.2 Medisinering
Medisinering brukes ofte mot angst, depresjon og søvnløshet. Det er for tiden ingen medisin spesifikt mot PTSD,
men mange antidepressiva har vist seg å fungere støttende for i hvert fall en del pasienter. Slik medisinering kan
være viktig som en hjelp for bedre å klare psykoterapi.
11.4.3 Eye Movement Desensitization and Reprocessing (EMDR)
Dette er en relativt ny behandlingsform, som bruker elementer av eksponering og CBT, kombinert med teknikker
(øyebevegelser, lyder, berøring) for å lage oppmerksomhetsskift for personen. Det er fortsatt uklart hvordan dette
24 Bryant, Harvey, Dang, Sackville, Basten (1998)

virker, men en god del studier tyder på at det virker, og at metoden gjør det lettere for folk å bearbeide sine
traumer. EMDR kan også brukes relativt tidlig etter et opplevd traume.
11.4.4 Gruppebehandling
Gruppebehandling kan være en svært god og effektfull behandling etter traumer, fordi mennesker som har opp-
levd traumer her kan dele sine erfaringer med andre i samme situasjon.
11.4.5 Korttids dynamisk psykoterapi
Korttids dynamisk psykoterapi fokuserer på de emosjonelle konfliktene som oppsto på grunn av den traumatiske
hendelsen, særlig sett i forhold til tidlige livserfaringer.
12 psykososial rådgivning
”Et overgrep er et sinnssykt stort kjempeskille i livet, alt blir jo forandret, alt blir
snudd på hodet.” (surviver)
12.1 innledning
De siste årene har det vært en debatt i ulike faglige fora og i media om effekten av kriseintervensjon etter
traumer. Mange av innspillene i denne debatten har stilt seg sterkt kritiske til slik intervensjon og hevdet at det
snarere kunne gjøre situasjonen verre enn bedre for den som har vært utsatt for en traumatisk hendelse.
I arbeidet med utvikling av tilbud til overgrepsutsatte har det vært sentralt å utforske effekten av akutt interven-
sjon, både fordi slik akuttbistand er et sentralt element i Voldtektsmottakets tilbud og fordi det er et element
som interne fagpersoner har tro på og har sett god effekt av. Vi har også i dette prosjektet funnet grunn til å se
mer på effekten av oppfølging etter overgrep, både ved å stille spørsmål om dette til våre informanter og ved å
se inngående på ulike metoder for bistand gjennom research. Gjennom research har vi søkt å belyse hvilke typer
bistand som har effekt, og hva slags effekt.
I dette kapittelet har vi også sett inngående på en del problemområder som følger seksuelle overgrep. Vi har
valgt disse områdene fordi dette er problemer som er særlig smertefulle og vanskelige og mestre for klientene.
Bedrede hjelpetilbud ville således kunne representere smertereduksjon og helsegevinst.for klientene Vi har belyst
områdene spesielt gjennom intervjuene og gjennom litteratursøk og søk i forskning og studier. Dette dreier seg
spesielt om skam og skyldproblematikk, om tilbaketrekning,isolering og unnvikelse og om uvirkelighetsfølelse og
dissosiasjon.
I behovsanalysen vurderes arbeidsmetoder og under tiltak kommer vi med forslag til utvikling av slike.
Vi har dernest sett konkret på utforming av et program for psykososial rådgivning. Vi har vurdert ulike metoder i
forhold til den modell for psykososial rådgivning som Voldtektsmottaket arbeider etter.
Under tiltak har vi laget et forslag til program for psykososial rådgivning i Voldtektsmottaket.
Kapittelet om psykososial rådgivning omfatter hovedtemaer som er belyst gjennom intervjuer og faglitteratur
og forskning, dernest en del temaer som er belyst i intervjuene, men ikke belyst med litteratur og forskning.
Dette henger sammen med prioritering som følge av tidsnød. Vi har i research også sett på hvorledes bistand til
overgrepsutsatte er organisert i en del voldtektsmottak rundt i verden og hva bistanden omfatter. Vi ser i dette
kapittelet også på ulike gruppers ulike behov for bistand.
12.2 behovskartlegging av sentrale elementer i rådgivning
12.2.1 Kriseintervensjon
”Det er viktig å få hjelp så fort som mulig, fordi man kan faktisk bli ødelagt for livet
hvis man ikke får hjelp.” (surviver)
Kriseintervensjon er et kortsiktig hjelpetiltak som har som mål å løse de umiddelbare problemene ved hjelp av
personlige, sosiale og miljømessige ressurser. 25
Survivere uttaler utvetydig at de ville ønsket psykososial bistand raskt. Flere sier at de ser på slik hjelp som livs-
nødvendig. De understreker betydningen av å møte mennesker som lytter til dem, behandler dem med respekt,
som de kan ha tillit til, som forstår, som representerer trygghet og som informerer dem om hva de kan forvente
av etterreaksjoner.
Survivere betoner sterkt at informasjon om etterreaksjoner oppfattes som særlig viktig, fordi den reduserer
belastningen med å oppleve reaksjoner hos seg selv, som man ikke forstår, ikke forventer og som man kan feil-
tolke. Mange sier at denne informasjonen er viktig så raskt som mulig etter overgrepet.
Noen survivere sier at de ikke ville ha behov for psykososial bistand straks, men etter noen dager. De aller fleste
sier imidlertid at de ville hatt behov for profesjonell bistand straks, og at det ville være avgjørende viktig.
Alle fagpersoner sier i intervjuer at de mener at kriseintervensjon er viktig og nødvendig. De mener at slik inter-
vensjon avlaster og demper smerte og kaos og er viktig så tidlig som mulig. De mener at det å møte et trenet
apparat som Voldtektsmottaket hvor alle har klare roller, i seg selv representerer ivaretagelse og omsorg og
skaper trygghet for klienten i en krisesituasjon.
Fagpersonene mener at kriseintervensjon støtter og forsterker klientens egen mestringsprosess. De anser at etter
et overgrep er de fleste i sjokk og det er viktig å komme inn i en tidlig fase for å starte bearbeiding. I motsatt
fall kan traumet og etter- reaksjonene forsterkes og forlenges. Det er viktig så snart som mulig, å få bearbeidet
frykten og ta tilbake makten over sin livssituasjon
Flere fagpersoner mener at det viktigste i akuttsituasjonen er omsorg, emosjonell førstehjelp, de helt nære og
elementære ting som man tar i bruk for å skape trygghet: tepper, suppe, ro og tilstedeværelse. De understreker
viktigheten av å bli hørt på, bli trodd og bli tatt på alvor i en krisesituasjon.
Fagpersonene betoner også at det i akuttfasen er viktig å gi hjelp for å redusere klientens opplevelse av kaos.
Det å gå gjennom overgrepet og kartlegge hva som skjedde, fungerer som en måte å redusere kaos. Dette blir
en del av den emosjonelle førstehjelpen. Samtidig er denne gjennomgangen viktig som grunnlag for videre bear-
beiding og oppfølging.
25 L.A. Hoff. Kriser.” Å forstå og hjelpe mennesker i kriser.” 1986.
34 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 35

Flere fagpersoner understreker at samtidig som det er viktig å møte mennesker tidlig i en krise, er det viktig å
være følsom for den enkeltes sårbarhet og ikke forsere menneskets egen prosess. Man må bistå slik at klienten
kan tåle det som avdekkes og hjelpe klienten til å porsjonere i riktig tempo og i riktig mengde.
De understreker at i dette arbeidet må fagfolk ta sin egen intuisjon og fingerfølelse alvorlig. Flere betoner at
kriseintervensjon også er viktig, fordi det hjelper mennesker til å komme tilbake til virkeligheten raskere; det er
et sentralt mål i forhold til alle traumer.
Ikke utsatte informanter mener at det ville være viktig å få hjelp fra noen raskt, at det kan være familie, venner,
noen som selv har opplevd overgrep eller profesjonelle.
Gjennom research finner vi at det er bred faglig enighet om at det er svært viktig å begynne behandling av
PTSD-symptomer så raskt som mulig. Forutsetningen for å sette i gang behandling er imidlertid at vedkommende
føler seg noenlunde trygg, og er i stand til å motta behandling. Rammene må være på plass, personen må ikke
være i fare lenger, og må ikke være for sterkt dissosiert.
En kjent forsker og terapeut i traumefeltet uttrykker seg slik:”Når sannheten sies, kan ofrene gå i gang med
helingsprosessen, men altfor ofte seirer hemmeligholdelsen og beretningen om den traumatiske opplevelse kom-
mer ikke til overflaten som en muntlig beretning, men som et symptom.” 26 Det å fortelle sin historie i en trygg og
beskyttet ramme, er med på å skape en forandring av den traumatiske erindring og dette fungerer også som en
symptomlettelse. 27
Man har fortsatt lite informasjon og lite empiri om kriseintervensjon med overgrepsutsatte. Forskningen hittil har
mest sett på behandling i form av en eller to sesjoner, og man vet ikke hva dette gjør for senere tilfriskning eller
forhindring av videre psykopatologi. 28 I en gjennomgang av en CBT-orientert kriseintervensjon beskrives utfor-
dringene i arbeidet slik : ”Working with rape survivors, as with any PTSD client, requires a fine balance between
empathy and support on one hand and encouragement and faith in the survivor’s ability on the other hand” 29
I en studie 30 gikk man inn med en type tidlig intervensjon,som lignet mye på CBT, cirka to uker etter voldtekten.
Det ga gode resultater i forhold til det å motvirke senere PTSD. Forskjellen på denne kriseintervensjonen og
andre var at man gikk inn såpass lenge etterpå. ”Perhaps trauma victims are better able to benefit from inter-
ventions that aim at enhancing trauma processing if these are not begun immediately following the trauma,
when victims may still be in a state of shock” 31
Dette samsvarer med en annen traumeeksperts utsagn: “Immediately after a trauma, people need chicken
soup” 32
Grov vold og opplevelse av å være truet på livet ved overgrep predikerer i høy grad utvikling av PTSD 33 34 35 . I en
norsk undersøkelse, 36 opplevde 79 % av kvinnene å være i livsfare under overgrepet, 94% opplevde tap av kon-
troll, 71 % hadde påtrengende gjenopplevelser av hendelsen. Undersøkelsen viste også at forekomsten av depre-
sjon, selvmordstanker, skam og skyldfølelse var mer utpreget hos denne gruppen enn hos andre traumatiserte.
Undersøkelsen konkluderte med at minst 71% av de overgrepsutsatte hatt symptomer i henhold til PTSD-kriterier
og således hadde behov for psykososial bistand i akuttfasen. 37
Dette innebærer at rask bistand er av stor betydning, og er en forsterket grunn til at klienten så snart som mulig
kan meddele seg om traumehistorien. Å avdekke volden og trussel mot liv og helse er viktig for å tidlig kunne
fange opp risiko for PTSD utvikling og gi adekvat bistand i forhold til dette.
Flere kriseteoretikere understreker at det er viktig å gi hjelp til den overgrepsutsatte så raskt som mulig. 38 Disse
begrunner behov for rask intervensjon med at den traumerammede som følge av sin mentale ubalanse både
har et akutt behov for omsorg og at man i denne fasen er tilgjengelig for å kunne motta hjelp Å møte klienten i
denne situasjonen gir således en særlig mulighet til å nå frem med informasjon om etterreaksjoner og informa-
sjon om nødvendige forholdsregler, noe som kan bevirke at traumet kan bearbeides. 39
Målet med en kriseintervensjon er tosidig; ”For det første å bidra til at personens akutte symptomer minsker og
40 41
dernest å forebygge senskader ved å hjelpe personen til å gjenvinne sitt tidligere mestringsnivå.”
12.2.2 Oppfølging
”Jeg hadde to suicidalforsøk etter overgrepet, det kom på grunn av manglende
oppfølging.” (surviver)
Flere survivere sier at de anser både akutt hjelp og oppfølging som livsnødvendig. Nesten alle survivere vi har
intervjuet mener at oppfølging er viktig og nødvendig. De fleste mener at de ville hatt behov for å snakke om
overgrepet som en hjelp til å bearbeide traumet og komme videre. De understreker betydningen av å møte men-
nesker som lytter til dem, behandler dem med respekt, og som de kan ha tillit til. Det er viktig å møte mennes-
ker i hjelpeapparatet som forstår, som representerer trygghet og som informerer dem om hva de kan forvente av
reaksjoner og beskriver hvorledes tiden etter traumet vil kunne fortone seg.
Fagpersonene understreker behovet for systematisk, profesjonell og trenet ivaretagelse. Det er viktig å bli trodd,
å bli tatt på alvor, at man ikke trenger å forsvare seg. Voldtektsmottaket skal representere trygghet, som er fra-
vær av frykt, at man blir ivaretatt, informert, skjermet, beroliget. Mottaket skal fungere som et slags tilfluktsted.
De mener det er nødvendig at fagpersonene i mottaket forstår ydmykelsen, krenkelsen, sårbarheten, hjelpeløs-
heten og angsten og klarer å formidle sin forståelse og innlevelse til klienten. Klienten skal gis en opplevelse av
at dette er et mottak for dem, fordi det har skjedd dem noe ekstremt. Det er viktig å bli hørt og bli respektert
av en fagperson som forstår hvor alvorlig situasjonen er for den som har vært utsatt for overgrep. Mottaket skal
være opptatt av klientens verdighet, valgmulighet og kontroll. Alle fagpersonene mener at det er nødvendig at
man gir oppfølging og hjelp over tid til personer som har vært utsatt for overgrep.
Som en overordnet målsetting understreker fagpersonene at mottaket må tilby hjelp til å komme gjennom krisen
og til å klare å leve videre med traumet, som en erfaring.
Det understrekes at det er viktig for klienten å få svar på de medisinske spørsmålene, om smittefare og sykdom-
mer og redusere angsten og fantasiene omkring dette, slik at det ikke kommer i tillegg til alle andre belastninger.
Fagpersonene mener at det å få bearbeidet frykten er en forutsetning for å kunne ta tilbake kontrollen over sitt
liv. Flere betoner viktigheten av å benytte den narrative metodikken i arbeid med seksuelle overgrep.
Mange av de ikke-utsatte mener det er viktig å møte profesjonell hjelp og omsorg etter overgrep. De tror at alle
trenger hjelp, selv om man ikke tror man trenger det og mange tror at man trenger noen å snakke med som
forstår. Flere mener det er viktig å møte profesjonell hjelp og omsorg etter overgrep.
Gjennom arbeid med research har vi også vært i kontakt med en rekke voldtektsmottak og hjelpetilbud for over-
grepsutsatte rundt omkring i verden. Det følgende er en kort oversikt over innhold og tilbud i en del av disse
26 27 28 Herman Judith Lewis, “Trauma and recovery” side 1. - Herman, Judith Lewis, “ Trauma and recovery” - Muran og DiGiuseppe i
“Cognitive-Behavioral Strategies in Crisis Intervention” (Dattilio and Freeman 2000) -
36 et sinnssykt stort kjempeskille i livet 37
29Muran og DiGiuseppe i “Cognitive-Behavioral Strategies
in Crisis Intervention” (Dattilio og Freeman 2000) s.163 - 30Foa og Rothbaum siterer fra en studie av Foa et al. (1995), - 31 Foa og Rothbaum 1998,
s.38. - 32Robert Solomon i personlig meddelse, 16.3.2004. - 33Solveig Dahl ”Rape – A hazard to health” s. 142. Universitetsforlaget 1993
34 35 Weisæth, Lars ” Stress reactions to an industrial diaster”, Universitet i Oslo 1984 - Kilpatrick, D.G. Saunders”Victim and crime factors
assiciated with crime- related PTSD” - 36Solveig Dahl “Rape- A hazard to health” ( 1993) - 37 Anne Skumsnes “Leve I katastrofens nærhet.”
side. 24. 1997. - 38 39 40 Anne Skumsnes.” Leve i katastrofens nærhet,” side 28. 1997 - Rapaport 1970, Mc Combie 1980, Bang 1988
41 Anne Skumsnes, ”Leve i katastrofens nærhet”. 1997
Fox and Scherl 1972, Burgess and Holmstrom 1979, Bassuk 1980
mottakene:
I voldtektsmottaket the Haven i London praktiseres akutt mottak med kriserådgivning og støtte og emosjonell
førstehjelp og med medisinske undersøkelser, nær opptil den måten som praktiseres ved Voldtektsmottaket i
Oslo. Det gis informasjon om normale etterreaksjoner. Informasjonen gis også skriftlig. Det kan gis oppfølging i
form av støttesamtaler etter behov.

The Haven har psykolog tilknyttet mottaket. Ved behov henvises klientene til behandling hos psykologen.
Behandlingstilbudet er et CBT-lignende program, med opptil 20 timer behandling. Man vektlegger arbeid med
mestring, skyld og skamproblematikk, dissosiasjon og PTSD symtomer.
Medical University of South Carolina 42 arbeider med å utvikle en tverrfaglig behandlingsklinikk og et behandlings-
program. Dette programmet er i startfasen. De har et tverrfaglig team med leger og sykepleiere, som er på vakt
24 timer i døgnet, hele året. Målet er å se om prosjektet reduserer PTSD, depresjon, og rusmisbruk.
En intervensjon for å minske dette er å gjøre undersøkelsen i voldtektsmottaket så lite ubehagelig som mulig,
ved å informere klientene om hva de skal gjennom av undersøkelser. Man viste en informasjonsvideo av hva
som foregår i undersøkelsesrommet til de som ventet på den medisinske undersøkelsen, og fant at de var signi-
fikant mindre engstelige mot slutten av denne undersøkelsen enn de som ikke så videoen.
I et annet prosjekt fulgte de opp klienter etter seks uker og seks måneder, i en egen klinikk utenfor mottaket. De
som ble fulgt opp etter seks uker var hadde signifikant mindre sannsynlighet for å misbruke alkohol eller stoff.
Det ble understreket at dette er kun foreløpige funn, og at modellen må evalueres nøye før den settes ut i livet.
Dublin Rape Crisis Centre 43 har kriserådgivning for menn og kvinner som har blitt utsatt for overgrep. Krise er her
definert som overgrep for inntil et år siden. I tillegg er det tilbud om psykoterapi for dem som har blitt utsatt for
overgrep eller misbrukt tidligere. Dette er et behandlingssenter, som er del av et nettverk over hele Irland. De
samarbeider med et sykehus i Dublin, som foretar den medisinske undersøkelsen. De har cirka 70 frivillige, som
kan følge klientene til medisinsk undersøkelse på sykehuset.
Behandlingen deres er psykoterapi. De har to team med psykoterapeuter, med fem terapeuter i hvert team. De
har også en psykiater tilknyttet. Etter seks konsultasjoner, cirka annenhver uke, har de en gjennomgang/evalue-
ring. Vanlig lengde for behandling er to år for dem som har blitt seksuelt misbrukt som barn, og fra seks konsul-
tasjoner til to år for klienter i krise. De opererer også med grupper, for menn og for kvinner. Det gjøres intervjuer
og screening før inntak i grupper. De starter arbeid med PTSD-symptomer så raskt som mulig.
En av deres største utfordringer nå er arbeid med asylsøkere og flyktninger. Deres erfaring er at før praktiske
problemer er løst, er det umulig å ta tak i traumene.
Dette stedet har eksistert i 25 år. De har en humanistisk tilnærming til behandling, men bruker også elementer
av kognitiv atferdsterapi når de synes dette er nyttig. Blant annet har de brukt mye psykoedukasjon. De har støt-
tet seg på metoder fra senteret Boulder County Rape Crisis Team i Colorado, USA.
Yarrow Place, Adelaide, Australia har hel døgns beredskap, med tilbud om medisinsk undersøkelse, rådgivning og
terapi. De samarbeider også med politiet, ”Witness Assistance”. De er de eneste i staten som har en slik medisinsk
undersøkelse, og de har ni leger knyttet til seg og flere rådgivere på vakt hele døgnet. De følger en modell for
traumerådgivning med ubegrenset antall konsultasjoner. 44 Det gjennomsnittlige antall rådgivningstimer er fem
til åtte. Det er sjelden at de bare har en konsultasjon. Deres erfaring er at de fleste som velger rådgivning også
velger medisinsk undersøkelse, mens bare et fåtall ikke ønsker noen av delene. De oppgir at de kaller det de
gjør rådgivning, men at det fungerer terapeutisk, og at noen av de ansatte der bruker behandlingsmetoder som
EMDR, men lite terapi og mest rådgivning. De er opptatt av CBT, og bruker også metodene eksponering og
undervisning.
De har ingen PTSD-screening, men sender med en brosjyre med informasjon om PTSD-reaksjoner og hva man
bør gjøre om man merker slike. De har støttegrupper, en pågående gruppe, og en åtte-ukers tidsbegrenset
gruppe, med ikke mer enn tolv personer i hver gruppe. De har drevet slike grupper i ni år.
De har seminarer for pårørende, familie og venner, for å hjelpe dem med å støtte den som har blitt utsatt for
42 Dr Heidi Resnick - 43 Angela McCarthy
44 Herman, Judith Lewis
overgrep. I en gruppe er det ikke mindre enn seks, og opp til tredve personer. Disse seminarene arrangeres et
par ganger i året, og tar opp temaer som hvordan støtte en som har blitt utsatt for overgrep, juridiske temaer, og
vanlige reaksjoner på overgrep. Deltagerne rekrutteres gjennom de som deltar i gruppene, eller via løpesedler og
samarbeidsorganisasjoner.
Aktuelle temaer nå var seksuell vold utøvd av fotballspillere. Et annet tema var dopvoldtekter etter påført dop i
drinker på utesteder og ”relationship violence”.
Halvparten av klientene var mellom 16 og 25 år. De har et sterkt fokus på ungdom, og er involvert i lokalsam-
funnets ungdomsorganisasjoner med opplysningsvirksomhet, og med informasjon om sitt tilbud.
Senter for krisepsykologi i Bergen 45 bruker som screeninginstrumenter for eventuell senere PTSD utvikling,
Impact of Event Scale som beskrives å fungere bra for å screene intrusjon, aktivering og unngåelse, men ikke så
bra for dissosiative reaksjoner. PDS skjemaet 46 er mer omfattende, og korresponderer nærmere med diagnosen
38 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 39
PTSD enn IES.
Bruk av EMDR vil avhenge av hva problemet er og hvor intenst det er. EMDR kan fungere bra i forhold til over-
grepsutsatte, også brukt raskt etter traumet, dersom offeret sliter med gjenopplevelser umiddelbart etter hendel-
sen. EMDR kan også brukes i forhold til skyldfølelse. Man har her også god erfaring med kognitiv atferdsterapi i
forhold til overgrep. En annen terapeut sier: ”Få folk stabile og trygge, og så kan man godt bruke EMDR ganske
raskt, noen dager etter traumet, for den saks skyld. Det viktigste er at de ikke er numne, at de er i stand til å
beskytte seg selv på annet vis.” 47
Northern Centre Against Sexual Assault, Melbourne, Australia arbeider også spesielt med menn og med et ung-
domsprogram som heter Youth Outreach. I dette programmet er det tre ansatte som arbeider med rådgivning til
ungdom (12-25 år) som er, eller står i fare for å bli hjemløse. De arbeider oppsøkende med ungdommene. Teo-
rien er at dette er mer effektivt enn å vente på at de kommer til senteret for rådgivning. De treffer ungdommene
på skolekontorer, kaféer, på offentlige kontorer, eller i bilen når de kjører rundt. De kan også bidra med hjelp til
å finne frem i det juridiske systemet. De tilbyr disse ungdommene 6-12 måneders hjelp. Dette ungdomsprogram-
met har eksistert i syv år. Erfaringen med programmet er at det er effektivt. Det har imidlertid fungert bedre med
unge kvinner enn med unge menn, fordi de siste ikke så gjerne ønsker å diskutere overgrepserfaringer. De rap-
porterer også bedre resultater med unge menn (18-25) enn med unge gutter (12-18 år). 48
Senteret har grupper for kvinner, menn, foreldre hvis barn har blitt misbrukt (av andre enn foreldrene) og for
mannlige og kvinnelige partnere til mennesker utsatt for seksuelle overgrep. Innholdet i gruppene er en blanding
av psykoedukasjon og terapi. De har også kunstterapi og kroppsbevegelsesterapi.
Sosial og Helsedirektoratet sier i sin rapport 49 om organisering av helsetjenester til personer som har vært
utsatt for vold og seksuelle overgrep, at resultatene av en kartlegging i landets kommuner viste at det er sjelden
at vold og seksuelle overgrep registreres , og at det er få kommuner som rapporterte om rutiner for dette. På
grunnlag av kartlegginger og forskning anbefaler Direktoratet at vold- og voldtektsmottak bør organiseres som
en interkommunal tjeneste, med en mottaksfunksjon i hvert fylke. Mottaksfunksjonen bør fortrinnsvis være
tilknyttet en interkommunal legevakt og kan være samordnet med lokalsykehus. Vedrørende kompetanse, an-
befales det at mottaksfunksjonene har personell med medisinfaglig, rettsmedisinsk/sporsikring og psykologisk
kompetanse.
45 Rolf Gjestad, senter for krisepsykologi, Bergen, telefonsamtale - 46 Edna Foa
47 Roger Solomon, EMDR-ekspert., Personlig meddelelse 16.03.2004 - 48 Martin Pradel-Spendier (NCASA), Melbourne, Australia
49 Prosjekt Traumatisk Stress og Organisering av Kompetanse og Helsetjenester til Psykisk Traumatiserte. Delrapport 111. Organisering av
Helsetjenester til Personer som har vært utsatt for Vold og Seksuelle Overgrep.(2004)

12.2.3 Om skyld og skam
”Jeg oppfatter at samfunnet ser på en som litt mistenkelig. Det henger ved en, en slags
forutsetning om medvirkning.” (surviver)
”…så tenker man jo at det her kunne vært unngått, det er min feil”. (surviver)
”Jeg vet ikke om jeg hadde tatt det til meg, hvis noen hadde snakket med meg om
skam, fordi det er noe jeg stort sett tenker på når jeg er for meg selv, ikke prate med
noen. Jeg har forsøkt å prate med et par av mine venninner om det, og de liksom
bare: ”Er du sikker på at det har skjedd?” Selvfølgelig er jeg sikker på at det har
skjedd! ”Og gjorde du noe for det da?” Nei, da er det liksom du sitter liksom og
tenker at ja, ja, det var min skyld.” (surviver)
Skyld og skam er sentrale, og særlig smertefulle etterreaksjoner etter overgrep. De fleste survivere sier at de
selv har opplevd skyld og skam og betoner at man trenger hjelp med å forstå, mestre, dempe og ta kontrollen
over disse følelsene.
En surviver sier at hvis man blir utsatt for overgrep som barn, så er det lettere å legge skylden på seg selv enn å
legge den på den ansvarlige voksne .Grunnen er at livet ellers ville bli altfor utrygt og at situasjonen ville bli helt
ulevelig.
Noen survivere er opptatt av at det kan gis hjelp med skyldfølelse og skamfølelse i en gruppe med andre som
har opplevd overgrep. Da kan man få bekreftet at det man føler er normalt.
Fagpersoner mener det er viktig at Voldtektsmottaket er tilgjengelig for at mennesker kan komme med det unev-
nelige, det som ikke kan tas opp noe annet sted. Klientene opplever mange andre steder at de blir mistrodd,
mistenkeliggjort eller fordømt. Det er avgjørende at de kan henvende seg til noen med alle typer problemer knyt-
tet til overgrepet og at man har gode metoder og hjelpetilbud.
I faglitteraturen er mange opptatt av problematikken rundt skyld og skam. Man er opptatt av skyld og skam som
et allmennmenneskelig fenomen og som et problemområde i arbeid med mennesker som er traumatisert. Man
er opptatt av hvordan skammen fester seg til offeret og hvordan man som behandler kan hjelpe og avhjelpe
klientens smertefulle opplevelser.
”Remember, guilt is feeling bad for what you did (or didn`t do), while shame is feeling bad for what you are.” 50
Men i forhold til skyldfølelse etter overgrep er imidlertid paradokset: at offeret føler skyld også over det som over-
griper har gjort og dernest føler skam over å være en person som er blitt besudlet.
Det er viktig når man diskuterer skyld, at denne legges på personens atferd, ikke på personlighet og karakter.
Å fokusere på personens adferd gir personen mulighet til å beholde kontrollen. 51
”Fenomenet vi kretser om, at skammen blir værende hos offeret, er sannsynligvis et allmennmenneskelig feno-
men. Ofrenes ståsted glimrer med sitt fravær. De som erfarer ondskapen, tas ikke med. De er en unevnelig part,
de er stumme og forsøkes ikke bli gitt en stemme. Fraværet av skam er sammenfallende med fraværet av ofrene,
av deres persepektiv. I forlengelsen av dette tvinger følgende mulighet seg på: Kan det være at skammens for-
flytning fra gjerningsmann til offer samtidig er skyldens forflytning? Logisk sett må det være slik dersom skyld og
skam er to sider av sammen sak, at de opptrer sammen og hos samme part.” 52
50 Glenn R. Schiraldi. ”The post traumatic stress disorder sourcebook.” (2000)
51 Janoff-Bulmann ”Shattered assumptions: Towards a new psychology of trauma” (1992)
52 Arne Johan Vetlesen i et essayet om ondskap og skam”Det er ofrene som skammer seg” s.124, 129 ”Skam,” red. Trygve Wyller (2001)
Fra samtaler med klienter om dette, vet vi at skyld og skam svært ofte nevnes nettopp sammen og som to sider
av samme sak. Kanskje er dette bildet av at skammens forflytning samtidig er skyldens forflytning, et godt bilde
og et godt utgangspunkt for å snakke om dette vanskelige og smertefulle, men paradoksale fenomenet som så
mange overgrepsutsatte lider under.
“Of all the emotions that are likely to reduce our ability to be helped, to reach out to others and to treat ours-
elves with compassion, shame is the most important and destructive.” 53
Dette understreker behovet for å gripe fatt i og stå sammen med den overgrepsutsatte i kampen mot skamfølelsen.
”Konflikten mellom viljen til å fornekte grusomme opplevelser og viljen til å forkynne dem er det psykiske
traumes dialektikk.” 54 ”Den grunnleggende ideologi i arbeid med traumatiserte er troen på den gjenoppbyggende
kraften som ligger i å si sannheten. Når traumehistorien fortelles, blir den en ny historie som ikke handler om
skam og ydmykelse, men om verdighet og kraft.” 55
Mange faglitterære forfattere beskriver akkurat dette fenomenet; at overgrep er så tabuisert og så skambelagt
at offeret også vil oppleve en kamp mellom trangen til å skjule og fortie og trangen til å avdekke og avsløre.
Avsløringen vil også være en forutsetning for å kunne få den støtten fra omgivelsene som er nødvendig i en
helingsprosess.
”Attributing the origin of an assaultive event to oneself, will allow a victimized person to regard her/himself as
capable of avoiding a repetition. This may be a greater gain than loss, although such responsibility may create
both guilt and shame. The next steps, the “preventive measures”, must be in accordance with the construct
of meaning and cause. The strategies applied may re-establish the view of oneself as capable, and they may
prevent the destructive impact of having been overpowered and stricken by randomness, identical with unpredic-
table and inescapable forces.” 56
Dette beskriver hvor følsomt og vanskelig arbeidet med skyld og skam problematikk er og hvor viktig det er å
ha en forståelse av den indre logikk og sammenheng i skyldproblematikk og skamproblematikk når man skal
bistå klienten. Det beskriver også den skjøre linjen mellom skyld på den ene side og alternative veivalg og
muligheter på den annen siden og betydningen av å tørre å fokusere på disse vanskelige temaene.
Som rådgiver i møte med mennesker som sliter med skyld og skam etter overgrep er det også nødvendig å gripe
fatt i den mistenkeliggjøring fra samfunnet som veldig mange overgrepsutsatte opplever. Denne mistenkelig-
gjøringen forsterker skyld og skamfølelsen og virker til å stigmatisere den overgrepsutsatte. Vi som arbeider
i dette feltet og som ser hvordan samfunnets inngrodde forestillinger og myter rammer overgrepsutsatte med
voldsom kraft og kan oppleves som en ny traumatisering, må ha et ansvar for å utfordre disse forestillingene,
ikke bare i samtale med den enkelte overgrepsutsatte, men også i det offentlige rom.
”Gjennom å ta avstand fra voldtekt og definere handlingen som urett mot kvinnen, tilbød rådgiver henne det
jeg vil kalle et skyldfritt rom å bearbeide hendelsen i. Som en konsekvens kunne rådgiver uten å krenke kvinnen
også følge henne inn på den delen av skyldfølelsen som kunne handle om å vurdere egen adferd i situasjonen
og som derved kunne åpne for nye måter å beskytte seg på.” 57
I denne undersøkelsen om Voldtektsmottakets rådgivning, ble begrepet ”det skyldfrie rom” første gang lansert.
Senere har dette representert et ideal for det psykososiale rådgivnings arbeidet. Det er viktig å understreke i
denne sammenheng at målet må være at spørsmål om skyld og skam skal være et tema som klienten opplever
at det er trygt å drøfte. Det betyr ikke at problemet kan avvises som uaktuelt, fordi skyldspørsmålet er avklart
i utgangspunkt; dette handler nettopp ikke om den juridiske og den rasjonelle skyld, men om den emosjonelle
40 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 41
skyld.
53 Paul Gilbert ”Overcoming depression.” S.210 (1997) - 54 Judith Herman”Trauma and recovery ” s.1.(1992)
55 Judith Herman. “ Trauma and recovery” (1992) - 56 Anne Luise Kirkengen ”Embodiment of sexual boundary violations in childhood.” Side
345 ( 1997) - 57 Anne Skumsnes. ”Leve i katastrofens nærhet”. Side 71(1997)

”Det som gjør det så vanskelig å møte skammen i terapi, er at denne følelsen ikke blir uttrykt eller forløst som
andre følelser. Det eneste som ser ut til å lette skamfølelsen, er aksept og kontakt med andre mennesker. Skam er
en av de sterkeste sosiale følelsene og må ha en sosial løsning. Det handler om å bli inkludert i den sosiale sam-
menhengen igjen.” 58
”Den beste oppskriften for en terapeut som vil opptre skyldreduserende i forhold til mennesker med overgreps-
erfaringer, er at terapeuten aktivt jobber med å bekrefte pasientens følelser og synliggjør fraværet av fordøm-
melse.” 59
”When the traumatic memory is become stuck and frozen, and the feelings and the intellectual understanding
differ, we have to re-introduce or re-insert new knowledge into the traumatic memory, asking: What is it that you
know now, that you did not know then? This essential question seems to help people understand and realise
what they did control and what they did not control, or was not responsible of.” 60
I dette voldtektsmottaket arbeider man med skam og skyld etter en CBT-modell. Det legges stor vekt på information
processing, dvs. arbeid med å synliggjøre hvilken kunnskap og kontroll man hadde på overgrepstidspunktet
og hvilke fakta som da var tilgjengelige, og som var grunnlag for de beslutninger og valg man gjorde på det
tidspunkt. Det er et sentralt poeng å sammen med klienten kunne avklare om senere innhentet informasjon og
forståelse av situasjonen blir benyttet til å fordømme og legge skyld på seg selv for hva man gjorde på over-
grepstidspunktet. Dette er viktige elementer i arbeidet med å endre forståelse og opplevelse av skyld og ansvar
etter overgrep.
Ofte er det vanskeligere å se at det å ikke handle også kan ha vært et valg den overgrepsutsatte tok, for å be-
skytte seg selv og begrense skadene. I den inngående samtale med den overgrepsutsatte om dette, kan det bli
tydelig at personens valg av strategi i en truende situasjon var både logisk og fornuftig, også der hvor valget var
stor grad av passivitet. Denne informasjonen om og forståelsen av egne valg er viktige for den overgrepsutsatte
når traumet skal bearbeides. Det er også viktig at hjelpeapparatet kan bistå nettverket med forståelse av de
begrensede valg som finnes i en trusselsituasjon, og fremhever det, slik at ikke for eksempel valg av en passiv
strategi medfører mistenkeliggjøring eller anklager om medvirkning.
All faglitteratur og forskning vi har innsyn i understøtter og bekrefter at et samarbeid med klienten om skyld om
skam må ha tre fundamentale forutsetninger for å ha mulighet til å lykkes. Disse forutsetningene er:
• En relasjon mellom klienten og rådgiver som er sterk nok til å kunne bære arbeid med disse tema
• Metoder som er egnet til å arbeide med disse tema
• Inngående kunnskap og forståelse hos rådgiver om skyld og skam som tema
Det er et åpenbart behov for bedre og mer virksomme metoder og for kompetanseheving i arbeid med skyld og
skamfølelse. Vi ser behov for arbeid både med metodeutvikling og for fagutvikling på dette feltet.
12.2.4 Informasjon om etterreaksjoner og psykoedukasjon
”Det er også viktig å få informasjon om ettervirkninger…., for veldig mange tror at
de blir gale, at det er noe galt med dem.” (surviver)
Survivere betoner sterkt at informasjon om etterreaksjoner oppfattes som særlig viktig, fordi den reduserer
belastningen med å oppleve reaksjoner hos seg selv, som man ikke forstår, ikke forventer og som man kan
feiltolke.
Fagpersonene er også opptatt av informasjon om etterreaksjoner og at slik informasjon er viktig både i forhold
til klienten, men også i forhold til klientens nettverk.
58 Kirsten Benum. ” Skam til verdighet.” (2003) - 59 Gry Stålsett Follesø. “Fra skam til verdighet” Side 127. Red Trine Anstorp, Beate I Hovland,
Elisabeth Torp ( 2003) - 60 Louise Payne, Voldtektsmottaket The Haven, London. Personlig meddelelse 8/12-2004
Behovet for informasjon og forståelse av etterreaksjoner og arbeid med etterreaksjoner er godt dokumentert i
forskning og studier.
Psykoedukasjon omfatter både emosjonell og kognitiv mestring. Det dreier seg om å bistå den overgrepsutsatte
med å takle posttraumatiske minner og påminnelser, reaksjoner og følelser uten å bli overveldet eller nummen.
Det dreier seg også om bistand til å takle de endringer i livet som overgrepet fører med seg både emosjonelt
42 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 43
og kognitivt.
Psykoedukasjon vil således omhandle arbeid med alle typer etterreaksjoner og endringer i livet som følge av over-
grepet.
På Oslo Krisesenter har man de siste årene i et samarbeid med ATV utviklet metoder for arbeid med mestring av
livet etter vold og overgrep. Arbeidet omfatter undervisning og arbeid i grupper. Metodene er læring av pustetek-
nikker, forståelse, mestring av angst og andre reaksjoner, å skape trygge steder og å hente frem egne ressurser.
Ansvarlige for dette utviklingsarbeidet er psykolog og uttrykksterapeut ved ATV i samarbeid med ledelsen ved
Krisesenteret.
12.2.5 Nettverkets betydning
Behov for informasjon til nettverket og mobilisering av nettverket understøttes av den norske undersøkelsen 61
hvor konklusjonene var at mangel på støtte etter overgrepet var en av de to hovedfaktorene som predikerte
alvorlige psykiske problemer i ettertid. Tilstøtende og forsterkende problemer var anklager fra det nære nettverk
og negativt forhold til partner. Viktigheten av støtte etter å ha gjennomlevd en traumatisk hendelse er også
dokumentert i andre studier. 62
Vi ser et klart behov for å trekke helt konkrete slutninger av forskning som gir så entydige svar på spørsmål om
nettverkets betydning. Vi ser således behov for en rekke tiltak og justeringer slik at hjelpeapparatet i samråd
med klienten kan bringe nettverket inn tidlig og bistå klienten og nettverket i en krisesituasjon, slik at traumet
kan utløse og mobilisere nettverkets støtte straks.
12.2.6 Uvirkelighetsfølelse, utenfor kroppen opplevelse, nummenhet, dissosiasjon
”Man bør få veiledning om den utenfor kroppen opplevelsen, det å se som på film: Det
skjer ikke meg, det har ikke skjedd. Jo, det har skjedd. Den er verst. Veldig forvirren-
de.” (surviver)
”Det er akkurat som jeg går med bomull inne i hodet mitt. Eller, når jeg hører at jeg
snakker, så er det som jeg sitter ved siden av meg selv og det er jo den der uvirkelig-
hetsfølelsen. Den er like reell for en blind som for en seende, det der med redselen for
tap av seg selv. Blir jeg gal? Man opplever å høre lydene langt borte; man opplever at
det er noe inne i hodet.” (blind kvinne, om sin opplevelse i en krisesituasjon)
Dette fenomenet kalles ulike ting. Overskriften innholder derfor alle de betegnelsene som brukes på dette.
Mange survivere, både funksjonshemmede og andre er opptatt av uvirkelighetsfølelse etter overgrepet. De mener
at det er svært viktig å få hjelp til å mestre og til å forstå slike reaksjoner. Mange survivere understreker at opp-
levelsen av uvirkelighet etter overgrep er skremmende og forsterker opplevelsen av å være forandret og
61 Solveig Dahl. ”Rape - A hazard to health.”Side 141. (1993)
62 Are Holen. ”A long term Outcome study of survivers from a disaster.” ( 1990)

alene, isolert fra omverdenen. Blinde og døve survivere understreker dette problemet som et særlig smertefullt
og skremmende fenomen etter overgrepet.
Mange av fagpersonene er også opptatt av at Voldtektsmottaket må kunne gi adekvat og kvalifisert bistand med
dissosiasjonsproblemer.
Dissosiasjon er forsvar mot en ekstremt smertefull og traumatisk opplevelse. Dissosiasjon kan forstås som en
måte å mestre den traumatiske situasjonen og beskytter til en viss grad mot smerten, i den akutte situasjonen.
Som beskyttelse fungerer dissosiasjon imidlertid rent forbigående. ”Dersom personen ikke får hentet frem og
bearbeidet den traumatiske opplevelsen, forblir denne negativt og emosjonelt ladet og vil fortsette å forstyrre og
invadere personens liv. 63 ”
”Clients are often so frightened of the experience( typically thinking they are truly going mad) that unless it is
carefully and systematically enquired about clients will not volunteer it. The key aspects of dissociation in PTSD
are loss of awareness of surroundings and a sense of having been sucked into the trauma again as opposed to
being simply distressed at remembering it.” 64
En undersøkelse av overgrepsutsatte konkluderte med at tidlig identifikasjon av peritraumatisk dissosiasjon
(dissosiasjon i selve traumeøyeblikket) vil gjøre hjelpeapparatet i stand til å gi eller sørge for å henvise klientene
til behandling som kan forebygge utvikling av alvorlig psykopatologi. 65
Arbeid med dissosiasjon og traumatiske minner, med det mål å rekonstruere minnene slik at de ikke lenger skal
styre personens handlinger og følelser, krever stor mental kapasitet hos klienten 66 . Det er også en forutsetning
for å kunne nå frem med hjelp, at rammene rundt klienten er trygge og gode og at klienten ikke objektivt sett er
i en faresituasjon.
Vi må forutsette at mange av dem som oppsøker Voldtektsmottaket har opplevd dissosiasjon eller er dissosierte
når de kommer til mottaket. Så langt tyder forskningen på at det er en sammenheng mellom peritraumatisk dis-
sosiasjon og senere PTSD-utvikling. Dersom man oppdager høy grad av dissosiasjon vil dette være et varsel om
at vedkommende person trenger mer oppfølging enn andre. Det er flere måter man kan forholde seg til dette på:
• Screene for dissosiasjon og PTSD, enten med en gang eller etter kort tid.
• Viderehenvise til ekspert på dissosiasjon, eksternt.
• Eller gi et tilbud om oppfølging i Voldtektsmottaket, noe som forutsetter at Voldtektsmottaket tilføres
kompetanse.
Det finnes ulike screeninginstrumenter, hovedsakelig i form av spørreskjemaer (for eksempel peritraumatisk dis-
sosiasjonsindeks). Å screene for dissosiasjon er gjort lite ute i verden, men anbefales av forskere. 67
En annen måte å lete etter dissosiasjon på, er gjennom observasjon hvor man forsøker å legge merke til symp-
tomer som hodepine, at folk faller ut av samtalen, søvnighet, tretthet, fjernhet, manglende konsentrasjon. Dette
kan imidlertid være vanskelig nok å observere i vanlige interaksjoner, og kan være enda vanskeligere å få øye på
i krisesituasjoner.
Det er et åpenbart behov for å etablere metoder for å screene for dissosiasjon i Voldtektsmottaket og for å finne
metoder til å gi klientene hjelp med disse problemene, enten innfor mottaket, ved å bringe kompetanse inn, eller
ved henvisningssystemer som kan sikre klientene hjelp. Det er også åpenbare behov for kompetanseutvikling og
fagutvikling på dette feltet.
63 Glenn R. Schiraldi. “The post traumatic stress disorder sourcebook.” (2000) - 64 Michael J. Scott and Stephen G. Stradling . “Counselling
for post traumatic stress disorder.” (1992) - 65 Michael G. Griffin, Patricia A. Resick, Mindy B. Mechanic. “ Objective Assessment of peritraumatic
dissociation: Psychophysiological Indicators.” American journal of psychiatry 1997 - 66 Judith van der Weele. ”Impuls nr. 2 (2000)
67 For eksempel Marmar (1997)
12.2.7 Tilbaketrekning og isolasjonstendens
”Altså, jeg har aldri i grunnen snakket noe så voldsomt og så mye som nå, har jeg
aldri snakket med noen. Men du vil aldri virkelig helt og holdent forstå faenskapen
og smerten og aggresjonen, frustrasjonen over på en måte å ha blitt frastjålet ung-
dommen din, ……Men det er faktisk, faen ta meg manndommen din som noen har
rappa fra deg.” (surviver)
”Jeg ble aldeles lammet. Jeg lå stille i sengen to dager. Da tenkte jeg at hvis , som
jeg faktisk først har tenkt i går, hvis jeg hadde fått noen til å ringe for meg til Lege-
vakten, så ville det ha hjulpet meg. Komme noen hjem og som vurderte situasjonen
med meg. Eventuelt fulgt meg ned hit, at ikke jeg trengte å ta initiativet til å komme
ned.”(surviver)
”Ta så mye kontakt som det er mulig. Vi isolerer oss jo, derfor trenger vi at noen tar
kontakt. Ja, det koster lite og betyr mye!”(surviver)
Mange survivere er opptatt av isolasjon og tilbaketrekning som et stort problem etter overgrep og understreker
at det er viktig å få hjelp med å hindre tilbaketrekning. Funksjonshemmede survivere er også spesielt opptatt av
dette problemet og understreker at de også trenger hjelp med mistenksomhet og tillitsproblemer etter overgrep.
Menn forventer å bli latterliggjort og ikke å bli trodd etter overgrep og mener det ligger en forutsetning om at
det er kvinner som er ofre og menn som er overgripere. Denne forestillingen hindrer menn i å søke hjelp og hin-
drer samfunnet i å forstå dette problemet. Dette er grunnen til at menn ikke innrømmer hva de har vært utsatt
for, det er flaut og gjør dem mindreverdige
Fagpersonene erkjenner tilbaketrekning og isolasjon som et stort problem etter overgrep. Flere fagpersoner er
opptatt av at dette problemet må informeres om, som en del av informasjon om etterreaksjoner. I Voldtektsmot-
taket har man ikke noen annen systematisk strategi enn informasjon, for å motvirke tilbaketrekning og isolasjon.
Ikke- utsatte mener at mange som har vært utsatt for overgrep har lett for å stenge seg inne med problemet, og
at man da trenger en setting hvor man kan prate om det.
En overgrepserfaring medfører alltid at personen vil utvikle en form for unnvikelse som forsvar. En grad av
tilbaketrekning og isolering fra omverdenen betraktes som normalreaksjoner etter traumer og overgrep. Slik
unnvikelse kan imidlertid innebære at personen unnviker følelser, påtrengende minner eller aggresjon i forhold til
44 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 45
overgriper.
Unnvikelsesreaksjoner hos personer som har opplevd alvorlige krenkelser vil kunne innebære at personen trek-
ker seg tilbake fra nære relasjoner, også til terapeuten og uteblir fra avtaler. Resultatet av en slik unnvikelse kan
bli en total tilbaketrekning og isolasjon fra all nær kontakt og kan medføre at personen på grunn av sin tilbake-
trekning, unnvikelse og unngåelse ikke får noen mulighet til å bearbeide problemer i tilknytning til overgrepet.
Endring i personens forhold seg selv og til andre mennesker er hyppige konsekvenser av seksuelle overgrep. I
en norsk undersøkelse av overgrepsutsatte ble unnvikelses- strategier assosiert med psykiatriske lidelser, mens
kombinasjonen av tilnærmings-og tilbaketreknings- strategier eller hovedsakelig tilnærmings-strategier var gjen-
nomgående strategier i den gruppen som klarte seg bedre og ble rehabilitert etter overgrepet. Funnene bekrefter
at det å unngå å snakke om den traumatiske opplevelsen og å prøve å glemme eller å late som det ikke hendte,
er noe som ikke må anbefales av rådgivere og terapeuter i forhold til personer som har vært utsatt for over-
68 Gry Stålsett Follesø. I kap. ” Skam og skyld” i ”Fra Skam til verdighet”(2003)

grep. 68
Undersøkelsen bekrefter at avverge, unnvikelse og tilbaketrekning fra nære relasjoner og fra sosial kontakt er de
strategier som fungerer aller dårligst for å overkomme et overgrep. 69
I tilknytning til problemstillingen og temaet service og intern organisering av Voldtektsmottaket, spurte vi i in-
tervjuene survivere om deres syn på følgende mulige praksis fra Voldtektsmottakets side: 1.) å ta aktivt kontakt
med klienten i akuttfasen etter første konsultasjon, 2.) å ta aktivt kontakt hvis klienten ikke møtte til avtale og
3.) å ta aktivt kontakt ett år etter overgrepet og spørre hvordan situasjonen er for klienten.
Som hjelpeapparat er vår tradisjon, med utgangspunkt i klientens selvbestemmelse og valgfrihet til bistand, at
det å være oppsøkende kan oppleves som invaderende og påtrengende. Vi har en tradisjon, også i samarbeid
med overgrepsutsatte, hvor vi vurderer nøye om det er riktig til å være oppsøkende og hvor vi unntaksvis er det.
Til våre spørsmål om å være aktivt oppsøkende, svarte surviverne at slik kontakt ville de oppfattet som omsorg,
ivaretagelse og innlevelse. De ville oppfattet det som positivt og godt hvis hjelpeapparatet tok kontakt. Vår
antagelse om at kontakt ville oppfattes som invaderende og påtrengende ble sterkt og enstemmig avvist av alle
survivere. De understreket at deres opplevelse ville vært helt motsatt. De sa dessuten at de ville oppfattet det
som en hjelp til å hindre isolering, til å unngå tilbaketrekning. Svarene var samstemte og helt entydige til disse
spørsmål.
Survivere er både opptatt av aktiv oppsøking som et positivt signal, og som konkret ivaretagelse og omsorg. De
vurderer også at hjelpeapparatets oppsøkende virksomhet ville kunne representere helt konkret hjelp til å unngå
tilbaketrekning og isolering.
Surviverne viser oss med dette at en mer oppsøkende form, ved å ta aktivt kontakt i akuttsituasjonen og hvis
klienten ikke møter til avtale, samtidig som betydningen av bistand etter overgrep understrekes, kan være helt
konkrete metoder for å hjelpe klienten til større mestring av tendens til tilbaketrekning og isolasjon.
Det er selvfølgelig viktig her at hjelpeapparatet tidlig i kontakten beskriver hva man vil gjøre og hvorfor man vil
gjøre det, slik at dette fremstår forståelig og logisk og at klienten er forberedt på mottakets praksis.
Det er også en logisk følge av skam og skyldfølelse at tendens til tilbaketrekning og isolasjon forsterkes, idet
skammen medfører at man vil gjemme seg og skjule seg. Dette innebærer at det også er behov for å se og for-
stå disse reaksjonene i en sammenheng.
Mestring av tendens til tilbaketrekning og isolering kan også sees som første steg i hjelp til mestring av unngå-
else og unnvikelse av å ville snakke om konfrontere seg med den traumatiske opplevelse.
Faglitteratur understøtter surviveres syn på tilbaketrekning, unngåelse og unnvikelse som et problem som hin-
drer at personen kan få nødvendig hjelp.
12.2.8 Betydningen av relasjon i rådgivning
Flere survivere og mange fagpersoner er opptatt av at det må være en og samme kontaktperson som følger
klienten gjennom hele rådgivningsprosessen.
Dette understøttes av flere forskere når det er snakk om relasjonen og betydning av relasjonen.
De følelsesmessige skader som påføres en person av en annen person gjennom en traumatisk opplevelse, må
heles i en ny og positiv relasjon. En ny erfaring med en god relasjon skaper nye erfaringsspor som er viktige i en
helingsprosess. 70
69 Solveig Dahl. ”Rape- A hazard to health.” (1993)
70 Judith Herman. ”Trauma and recovery”. (1992)
46 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 47

Dette betyr at relasjonen både som grunnlag for helingsprosessen og som en del av og et verktøy i helingspro-
sessen, betraktes som helt sentral.
Dette understøttes også av en studie av tilbudet til klientene i Voldtektsmottaket. 71 Denne studien viste at svært
få klienter uteble fra ny avtale med den samme rådgiver som de først hadde kontakt med i Voldtektsmottaket.
Der hvor klienten fikk avtale med en annen rådgiver som klienten ikke hadde truffet, eller ble tilbudt å ta kon-
takt ved behov, en helt uforpliktende avtale, tok klienten i svært liten grad kontakt eller kom i liten grad tilbake
til avtalen. Det betyr at forventet brudd versus kontinuitet i kontakt mellom klient og rådgiver etter akuttkonsul-
tasjonen, var avgjørende for om klienten faktisk mottok et oppfølgingstilbud eller ikke.
Studien viste samtidig at der hvor klientene av ulike grunner ikke kom tilbake til oppfølging etter første konsul-
tasjon kom mange av disse klientene tilbake til avdelingen på et senere tidspunkt med problemer i tilknytning til
intox, suicidproblematikk, selvskading, og andre akutte psykiske reaksjoner.
Funnene i denne studien førte til at Voldtektsmottaket raskt endret praksis, til sterkt å vektlegge at den samme
rådgiver kunne følge klienten gjennom hele rådgivningsprosessen. Praksis ble også justert ved at man mer in-
sisterende, og med større autoritet ga klientene nye timeavtaler og oppfølgingsavtaler for rådgivning, på samme
måte som man gjør med medisinske kontroller.
Vi antar at det er en sammenheng mellom en økning i antall personer som mottar oppfølging i mottaket og
denne endrede praksis. 72
Relasjonen er grunnleggende viktig i alt terapeutisk arbeid og i alt arbeid med traumatiserte. Relasjonen er alltid
en forutsetning for å kunne lykkes med arbeid i dette feltet. Når det gjelder arbeid med skam og skyld er disse
tema som er så tabuiserte og så vanskelig tilgjengelige at det må stilles særlige krav til en trygg og bærende
relasjon mellom klienten og rådgiver. Dette er problemstillinger som er kjente og som ligger i bunnen av alt
rådgivningsarbeid i Voldtektmottaket.
12.2.9 Andre tema
Overgrep og rus
”Du har blitt dopa... Altså det verste er det tomrommet som du da ikke vet hva har
skjedd, du vet ikke om du har blitt filma, du vet ikke hvor mange som har vært der,
vet ikke om hva som har skjedd, du kjenner bare deg selv totalt lemlestet fra topp til
tå. Var det en drøm eller var det virkelighet? Du har null snøring.”(surviver)
Survivere mener at selv om man av ulike årsaker, selvpåført rus eller rus påført av andre, ikke husker overgrepet,
har man like mye behov for hjelp etterpå. Det er viktig at alle får samme tilbud.
Fagpersoner understreker at for dem som ikke husker overgrepet er det viktig å få forståelse for opplevelsen av
å være krenket. Personer som ikke husker, eller bare delvis husker overgrepet skal ha og får i dag det samme
hjelpetilbudet.
Det er imidlertid også viktig at behovet for hjelp og retten til hjelp understrekes av hjelpeapparatet i forhold til
denne gruppen, fordi sterk skyldfølelse og skamfølelse kan gjøre det spesielt vanskelig å be om hjelp i situasjo-
ner hvor klienten er påvirket av rusmidler. Behovet for at hjelpeapparatet er oppsøkende kan være spesielt stort
når rusproblematikk er involvert.
71 Birgit Fladby .” En studie av saker i Voldtektsmottaket i 2002” Foredrag i internseminar . Upublisert.(2002)
72 Årsmelding for Voldtektsmottaket 2003 ( 2004)
Funksjonshemmede og hjelpeapparatets tidsnød
En funksjonshemmet surviver sier at de som har et handicap ofte møter problemer fordi deres handicap medfø-
rer at hjelpeapparatet bruker lenger tid på dem enn på andre De føler at hjelpeapparatet ikke har toleranse for
den ekstra tidsbruk som de representerer. De føler derfor at det er særlig viktig å få vite at hjelpeapparatet også
har tid til dem.
Overgrep og senere graviditet
En surviver understreker behovet for informasjon fra voldtektsmottaket om at graviditet kan gjenkalle problemer,
fordi det kan assosieres med det å ikke ha full kontroll over sin egen kropp. Med dette utgangspunkt kan det å
bli gravid virke retraumatiserende.
12.2.10 Spesielt om sårbare grupper
Fagpersonene er opptatt av sårbare gruppers særlige behov etter overgrep. Dette er også et tema som vi har
fokusert på i researcharbeidet.
Erfaringer fra intervjuer med survivere har anskueliggjort at mange grupper ikke ser på Voldtektsmottakets
hjelpetilbud som et tilbud til dem. Vi har vurdert spesielt hvordan man i Voldtektsmottaket kan nå frem med
hjelpetilbudet til ungdom, funksjonshemmede, menn, og mennesker med ikke-norsk etnisk bakgrunn. Dette er
grupper der vi antar at vi ikke når alle potensielle brukere.
I prosjektet har vi her stått overfor to hovedproblemer: mangel på tid til å finne frem til survivere som kunne
være informanter i de mest marginaliserte gruppene av survivere og manglende og fraværende informasjon, fors-
kning og funn om den gruppen vi søkte informasjon om.
Det har således ikke vært mulig å gjøre omfattende og grundige undersøkelser av de to klientgruppene menn og
mennesker med ikke-norsk etnisk bakgrunn. Det gjelder fortsatt kulturelle tabuer for begge grupper som gjør det
nødvendig å utrede grundig hvordan man best mulig planlegger informasjon om hjelpetilbudet og behandlings-
tilbudet overfor dem. Arbeidet med klientgrupper er således konsentrert om ungdom og funksjonshemmede.
Her følger imidlertid noe sentrale synspunkter i forhold til de gruppene som ikke er utførlig behandlet.
48 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 49
Menn
Forskning viser at menn utsettes for overgrep oftere enn man tror. Menn som utsettes for overgrep har gjennom-
gående de samme psykiske etterreaksjonene som kvinner og har selvfølgelig de samme behov for bistand, re-
spekt, innlevelse og omsorg. Imidlertid har menn en tendens til, i større grad enn kvinner å sette spørsmålstegn
ved sin seksuelle orientering etter et overgrep og vil også som følge av overgrepets forløp ofte stille spørsmål
ved om de faktisk ønsket eller inviterte til å bli angrepet. Skyld og skamfølelse blir således et sentralt tema som
krever særlig forståelse og innsikt.
Menn blir ikke opplært til å leve med redselen for sin egen sårbarhet for overgrep, på samme måte som kvin-
ner blir det. Når menn blir utsatt for overgrep vil derfor mange kunne oppleve et sterkere sjokk og vil finne det
vanskeligere å forstå hva de har gjennomgått. Mange menn vil også oppleve at deler av deres mannlighet er tatt
fra dem og at de er blitt femininisert, eller er blitt mindre mandige som følge av overgrepet. Samtidig inneholder
overgrep mot menn gjennomgående en større grad av våpenbruk, av fysisk skade og av flere overgripere. Dette
er elementer som forsterker trusselen og krenkelsen og som betyr at menn vil kunne være særlig traumatisert
etter overgrep.
Menn har ikke den samme tilgang til ressurser som støttegrupper og selvhjelpslitteratur som kvinner har. Den
stigmatisering som overgrep mot menn representerer fører også til at de fleste menn lider i isolasjon og ensom-
het etter overgrep. Menn som utsettes for overgrep er en spesielt sårbar gruppe. Forskning viser også at selv-

73 74 75 76 77 78
mordsfaren kan være stor for menn etter overgrep.
Både survivere og ikke utsatte menn uttaler seg på samme måte om menn som ikke-hjelpsøkere etter overgrep,
og begrunner det med samfunnets sterke stigmatisering og tabuisering av menn som blir utsatt for overgrep.
Vi ser at møte med menn som er utsatt for overgrep krever et hjelpeapparat som er særlig lydhørt og særlig i
stand til å tilkjennegi respekt og forståelse.
Eldre
For eldre som utsettes for overgrep kan krenkelsen og ydmykelsen også være særlig sterk, fordi overgrep kan
være spesielt tabubelagt for dem. Det er også her nødvendig at hjelpeapparatet signaliserer respekt og forstå-
else.
Asylsøkere, flyktninger og innvandrere
Asylsøkere og flyktinger vil kunne oppleve store problemer ved å møte Voldtektsmottaket etter et overgrep. Det
vil være vanskelig for hjelpeapparatet å vite hva som reaktiveres i en slik situasjon og klienten vil ha vanskelig
for å uttrykke det språklig. Dette krever en særlig forståelse for klientens situasjon.
Innvandrere har ofte i tillegg til voldtekten også store problemer med å henvende seg til denne delen av hjel-
peapparatet og være hjelpesøker, både p.g.a. språklige hindre og andre kulturelle hindre. Alle disse faktorene
krever et fleksibelt, ydmykt hjelpeapparat som nærmer seg klienten med respekt og innlevelse.
Prostituerte
Prostituerte utsettes ofte også for grov vold i tilknytning til overgrep, noe som forsterker traumet. Prostituerte
benytter imidlertid unntaksvis Voldtektsmottaket, utover akutt-konsultasjonen. Dette forklares med at prostituer-
te gjennomgående finner det vanskelig å forholde seg til et system som er basert på timeavtaler og at Legevak-
ten ikke gir ut B-preparater, noe som mange prostituerte ser som en forutsetning for å kunne roe seg ned og
gjennomføre en medisinsk undersøkelse og en rådgivningssamtale.
For prostituerte kan det være vanskelig å få forståelse og ivaretagelse andre steder enn i Voldtektsmottaket og i
eget hjelpeapparat, Prosenteret.
Personer med rusproblemer
Rusproblemene kan være et hinder for at klienten kan følge opp et tilbud fra Voldtektsmottaket. Rusproblemene
forsterker også ofte skyld og skamproblematikk og fører til tilbaketrekning. Det er behov for et fleksibelt hjelpe-
apparat som fanger opp denne gruppens problemer og kan gi klienten et adekvat hjelpetilbud.
Ungdom
Ungdom er spesielt sårbare og har spesielle behov etter overgrep. I arbeidet med å utvikle tilbudet til denne
gruppen er det behov for å søke kunnskap hos fagpersoner som har erfaring med å møte ungdom i krise. I
telefonsamtale med Barneombudet 80 nevnes skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom, Barn og unges kon-
takttelefon, SUSS-telefonen, og Kirkens SOS som mulige samarbeidspartnere. En annen mulighet er Sosial- og
helsedirektoratets prosjekt med forebygging av uønskede svangerskap og abort, som har mange års erfaring på
å henvende seg til ungdom i forbindelse med seksualitet, eller Uteseksjonen i Oslo. Akuttinstitusjoner for barn
og unge vil også ha erfaring med ungdom i krise, men kanskje ut fra en mer diagnostiserende, sykdomsrettet
tankegang. Redd Barnas Norgesprogram kan kanskje også bidra her.
Et kanadisk prosjekt, 80 henvender seg til ungdom på en måte som kan være et godt utgangspunkt for kommuni-
kasjon med denne gruppen. ”Project Respect is a prevention program for youth ages 14 to 19 that aims to stop
sexual violence, paticularly acquaintance assault. Project Respect challenges the attitudes and behaviours that
lead to sexual violence: stereotypes, labels, miscommunication, media pressuire and power imbalance”.
Dette prosjektet ville være et godt utgangspunkt og en god modell for holdningsskapende arbeid i forhold til
ungdom i dette feltet.
I rådgivningsarbeid, særlig med de yngste ungdommene er erfaringene at man ikke kan arbeide direkte med
traumehistorien narrativt. Vi har erfaring for at overgrepet derimot kan behandles via fantasier og drømmer, noe
som trolig skaper den nødvendige avstanden til traumet som den unge trenger, for ikke å oppleve seg invadert
av traumet. Muligens har dette en sammenheng med at unge ungdommer ennå ikke har utviklet en abstraksjons-
evne som kan fungere som en beskyttelse i denne situasjonen.
Et godt og trygt nærmiljø og god omsorg fra foreldre og andre voksenpersoner er grunnleggende viktig for at
ungdom skal restitueres etter et overgrep. Vi må anta at funnene i den norske undersøkelsen av voldtatte 81 som
viser at støtte fra omgivelsene har avgjørende betydning for helingsprosessen, vil være ytterligere betydnings-
fulle i forhold til ungdom. Det understrekes også av følgende, som primært omhandler barn og traumer, men
som åpenbart er overførbart til ungdom:” Med gode livsbetingelser rundt seg, gode indre ressurser og et godt
omsorgsmiljø greier svært mange seg godt både under og etter traumatiske hendelser.” 82
Effekten av det trygge foreldreskap i og etter en krisesituasjon understrekes også av våre erfaringer fra arbeid
med berørte av flomkatastrofen i desember 2004. Flere foreldre beskrev undring over at deres barn i så liten
grad reagerte med sjokk etter katastrofen. Mye kan tyde på at foreldrenes mulighet til å beskytte, ivareta og
representere trygghet for barna i en slik katastrofesituasjon preget barnas opplevelse av grad av dramatikk og
derved deres etterreaksjoner.
Det å bringe den unges nettverk inn i et samarbeid med Voldtektsmottaket og gi nettverket bistand for å forstå
og takle den unges problemer og behov etter overgrepet, er helt sentralt i bistand til ungdom som har vært
utsatt for overgrep.
Funksjonshemmede
Funksjonshemmede har i tillegg til vanlige behov, også helt spesielle behov i en krisesituasjon og vil trenge
særlig omsorg og ivaretagelse. Blinde og døve har færre sanser å beskytte seg med, noe som vil forsterke opp-
levelsen av tap av kontroll i en krisesituasjon. Personer med noe hørselrest og personer med noe synsrest sier
dessuten at i en krisesituasjon fungerer det slik at deres restsanser reduseres til det minimale.
Det er behov for et hjelpeapparat som forstår den særlige situasjonen som et omfattende kontrolltap innebærer
og er i stand til å kompensere for noe at dette kontrolltapet ved en trygg ivaretagelse.
Gjennom research er det funnet lite informasjon om rådgivning og behandling av funksjonshemmede i forhold
til overgrep. Det er søkt etter informasjon på nettet, i bibliotekbaser, og det er snakket med flere ansatte i ulike
organisasjoner for funksjonshemmede. Temaet var stort sett fraværende. Det er uvisst hvorfor dette temaet er
så lite synlig. Vi har spurt oss om det henger sammen med at det er for sårt til å tas opp, at man ikke ønsker at
funksjonshemmede skal fremstå som en utsatt gruppe, eller at det kan virke til ytterligere å stigmatisere utsatte
grupper.
Blindes og døves uttalelser om dette tema understøtter en slik forståelse. De sier at de ubetinget anser at døve
og blinde voksne er hyppigere utsatt for overgrep enn andre grupper, men at mange mener at det nok å være
blind eller døv om man ikke skal ha problemer med psyken også. Blinde mener at dette også er en av grunnene
til at så få blinde overgrepsutsatte har kontakt med psykiatrien.
Et unntak fra denne usynligheten er to undersøkelser i forhold til henholdsvis blinde og døve, og seksuelle
overgrep. 83 84 Forskeren har intervjuet voksne døve og blinde, og tallene viser at begge grupper er betydelig mer
utsatt enn andre barn for overgrep. Det er ikke spurt de voksne døve om hvilke problemer de hadde fått senere,
men blinde er spurt om dette. Disse dataene forligger imidlertid dessverre ennå ikke.
73 74 Paul Isley.”Adult Male Sexual Assault in the community: A litterature review and group treatment modell” (1991) - A. Nicholas Groth,
Ann W. Burgess. “Male Rape: Offenders and Victims” American journal of psychiatry”(1980) -
50 51
75 Susan Rochman. ”Silent Victims: Bringing
Male Rape out of the Closet.” (1991) - 76 Michael Scarce. ”Male on Male Rape: The hidden Toll of Stigma and Shame” (1997) - 77 Michael
Scarce. ”Same Sex Rape of Male College Students” Journal of America College Health. (1997) - 78 Lana Stermac et al. ”Sexual Assault of Adult
Males”.Journal of Interpersonal Violence. (1996) - 79 Knut Haanes, Barneombudets kontor. ( Telefonsamtale 23/3-2004) - 80 81 Solveig Dahl. ”Rape-A hazard to health.” (1993)
Project Respect.
82 Atle Dyregrov. ”Barn og traumer.” s.13. (2000)
www.yesmeansyes.com
et sinnssykt stort kjempeskille i livet

Det er også utarbeidet en rapport om kommuners tilbud til voldsutsatte kvinner med funksjonshemning. 85
Kartleggingen viser at få kommuner har spesielle tilbud til denne gruppen. Bare 14 av i alt 50 krisesentre er på
landsbasis fysisk tilrettelagt for kvinner med funksjonshemning. Bare 12.4 % av kommunene oppgir at de ansatte
får opplæring når det gjelder å avdekke eller forebygge vold mot kvinner med funksjonshemning. Halvparten
av kommunene sier at de aldri har hatt saker som gjelder vold mot kvinner med funksjonshemning. Rapporten
konkluderer med at det er en utfordring å heve bevissthet og kompetanse i forhold til denne gruppen.
I forhold til klienter med psykisk utviklingshemning er det nødvendig å ha en dialog med fagpersoner i hjelpap-
paratet til klienten. Man må her ha et særlig fokus på etiske problemstillinger.
12.3 behovsanalyse av sentrale elementer i rådgivning
12.3.1 Kriseintervensjon
Både informasjon fra survivere, fra fagpersonene og fra forskning og studier peker mot at tidlig intervensjon et-
ter overgrep er viktig. Dette understøttes også av den praksis som finnes i en rekke ulike voldtektsmottak rundt
omkring i verden.
Det ser imidlertid ut til at forskningsmiljøene er noe uenig om hvilke elementer som er nødvendige i en akutt
intervensjon. Alle våre informanter poengterer imidlertid at ivaretagelse og omsorg er nødvendige elementer i et
akutttilbud.
I en CBT tilnærming vektlegges undersøkelse av dissosiasjonstendenser og PTSD symptomer i akuttfasen. Man
anser at det å kartlegge slike risikosymptomer tidlig, gir bedre muligheter for forebyggende behandling.
Andre forskere anser at akuttfasen kun bør inneholde ivaretagelse og det som vi i Voldtektsmottaket i dag kaller
emosjonell førstehjelp og understreker at dette er det eneste klienten er i stand til å ta imot i en akutt situasjon.
Andre igjen understreker behovet for at det i akuttfasen gis informasjon om normale etterreaksjoner. En slik
praksis støttes av survivere og interne referansepersoner. Dette syn begrunnes med at det demper angst som
følge av at reaksjonene oppleves som fremmede og uforståelige.
En del forskning og studier konkluderer med at det er nødvendig og mulig å gjøre en tidlig kartlegging av disso-
siasjons-symtomer og PTSD- symptomer, for tidlig å kunne henvise til behandling, personer med risiko for PTSD
utvikling.
For å kartlegge PTSD-risiko og dissosiasjonstendenser kan det være aktuelt å benytte en systematisk form for
screening, for å vite når man skal intervenere og når man skal la det være. Dette kan gjøres i form av spørre-
skjemaer, sjekkpunkter, strukturert intervju, eller bare noen enkle spørsmål.
Uansett hvordan man velger å lete etter mulig dissosiasjon bør det formaliseres. Det er nødvendig med opplæ-
ring i hva dissosiasjon er og hvordan det virker, og en metode for å få fatt i mulig dissosiasjon bør inn i rutinene
for undersøkelse og rådgivning til overgrepsutsatte.
Forskning og studier viser at det generelt er behov for større presisjon i risikovurdering både akutt og gjennom
oppfølgingsprosessen. Det er således behov for å ta i bruk metoder for slik risikovurdering. Slike metoder er
tilgjengelige og kan implementeres. Dette forutsetter opplæring i bruk og veiledning. Det forutsetter også at det
knyttes kompetanse i form av psykologer til Voldtektsmottaket. Vi vil følge opp implementering av metoder i
forslag til tiltak.
83 Marit Hoem Kvam. ”Seksuelle overgrep mot døve barn i Norge. En retrospektiv analyse av situasjonen i barndommen for 431 voksne
døve.” SINTEF Unimed. (2001) - 84 Marit Hoem Kvam. ”Seksuelle overgrep mot synshemmede barn i Norge. En retrospektiv analyse av situasjonen
i barndommen for 502 voksne blinde og svaksynte.” SINTEF Unimed. (2003) - 85 Et prosjektsamarbeid mellom Nettverk for kvinner
med funksjonshemning og Krisesentersekretariatet. ”Hvilket tilbud gir kommunene til voldsutsatte kvinner med funksjonshemning? Rapport
fra kartlegging.” (2003)
Man er bedre rustet til å avgjøre hvilke klienter som trenger videre oppfølging dersom man vet mer om hvor ut-
satte de er for å utvikle PTSD. Det er ikke nødvendigvis slik at alle som skårer positivt på PTSD vil utvikle dette,
men det vil gi en viktig indikasjon på hvilken behandling som bør settes i gang.
Det er også understreket fra fagmiljøet at dersom en klient skårer positivt for PTSD bør man også foreta en egen
suicidalitetsvurdering av vedkommende. Legevakten har døgnet rundt kvalifisert personale som kan gjøre slik
et sinnssykt stort kjempeskille i livet
52 53
vurdering.
En kriseintervensjon i et voldtektsmottak har en rekke ulike siktemål og må inneholde ulike elementer som skal
understøtte de ulike mål. Det kreves derfor en kombinasjon av flere ulike metoder.
Kanskje er begrepet kriseintervensjon lite egnet for å beskrive den samling metoder som brukes i akuttsituasjo-
nen i det psykososiale arbeidet, fordi dette begrepet også lett forbindes med en enkelt konsultasjon.
Et søk i forskning på effekt av kriseintervensjon viste nettopp at det som i stor grad var etterprøvet var effekten
av en enkeltstående intervensjon. Kanskje er også en ulik forståelse av begrepet, noe av forklaringen på striden
om effekten av kriseintervensjon.
Det synes klarlagt at de faglige ambisjonene i en slik akutt intervensjon skal ligge på omsorg, ivaretagelse,
skjerming og etablering av tillit og kontakt. All inngående rådgivning må utstå inntil klienten er gjennom sjokk-
fasen.
Slik som Voldtektsmottaket er utformet, og slik som de fleste voldtektsmottak vi har vært i kontakt med funge-
rer, er en kriseintervensjonen i akuttfasen ikke er ment å stå alene, som en engangsintervensjon. I Voldtekts-
mottaket i Oslo og i mange andre voldtektsmottak er kriseintervensjonen den første i en rekke konsultasjoner.
Det betyr at grunnlaget for relasjonen mellom klienten og rådgiver også legges i denne første konsultasjonen.
Elementene i krisesamtalen eller mottakssamtalen, som den kalles i Voldtektsmottaket, må være følgende:
• Emosjonell førstehjelp som representerer, omsorg, trygghet, ivaretagelse og respekt
• En enkel avlastningssamtale/støttesamtale som har to hovedmål:
1. Avlaste, stabilisere, redusere kaos og smerte og representere realitetene
2. Avklare dissosiasjonstendenser og PTSD – symptomer og gjøre risikovurdering
• Kort foreløpig informasjon om etterreaksjoner, også skriftlig
• Mobilisere og informere nettverket om etterreaksjoner og klientens behov for støtte, der hvor det er mulig, og
i sam råd med klienten
Voldtektsmottaket fungerer, i forhold til akuttfasen, i stor grad i tråd med de behov for bistand som uttrykkes.
Behov for emosjonell førstehjelp, trygghet, ivaretagelse, omsorg og respekt, er mål som alle informanter er enige
om og som vektlegges sterkt i akuttfasen. Det samme gjelder det relasjonelle arbeid, hvor man også de siste
årene har hatt som mål at kun en kontaktperson skal følge klienten i det psykososiale arbeidet gjennom proses-
sen.
Utviklingsarbeidet må fokusere på å legge inn i akuttfasen sentrale elementer som i dag ikke finnes der, eller
som ikke er tilstrekkelige presise for å ha ønsket effekt. Dette gjelder spesielt følgende elementer:
• Screeing for dissosiasjonstendens, og PTSD- symptomer,
• Systematisk vurdering av selvmordsfare ved dissosiasjonssymptomer og PTSD-symptomer,
• Mobilisering av nettverk og kort informasjon om betydning av støtte fra nettverk
• Kort informasjon om metoder og praksis for å motvirke tilbaketrekning og isolasjon og avtaler om slik
oppsøkende kontakt.

12.3.2 Oppfølging
Survivere og fagpersoner mener at det er et stort behov for oppfølging til overgrepsutsatte etter at det er gitt
akuttbistand. Dette syn anskueliggjøres også gjennom den praksis man ser rundt i verden vedr. hjelpetilbudet til
personer utsatt for seksuelle overgrep. De aller fleste hjelpetilbud vi har vært i kontakt med og som har utformet
et eget tilbud til overgrepsutsatte, har også et oppfølgingstilbud.
Survivere, referansepersoner og research har vist at det generelt er behov for mer presise og treffsikre metoder
for arbeid med kognitiv og emosjonell mestring av etterreaksjoner etter overgrep. Helt sentrale områder for
metodeutvikling er skyld og skamproblematikk, uvirkelighetsfølelse og dissosiasjon, tilbaketrekning og isola-
sjonstendenser. For disse områdene må det arbeides for å utvikle virksomme metoder for både mestring, lindring
og endring.
Survivere og fagfolk og forskning understreker også behovet for å få hjelp til å takle en rekke andre problemer
som oppstår etter overgrep. Det dreier seg om alle typer etter-reaksjoner, problemer med å mestre hverdagen,
problemer med å sette ord på overgrepet, problemer med å få kontroll over seg selv og livet sitt.
Interne fagpersoner mener innholdet i rådgivningen må forsterkes og at modellen må bli tydeligere.
Av kontakten med voldtektsmottak rundt i verden ser vi at mange har valgt en kombinasjon av akutt interven-
sjon, oppfølging og behandling på samme sted. Enkelte driver også grupper for klienter og for nettverket. Mange
steder arbeider man intensivt med oppsøkende arbeid. Flere steder prøver man ut nye arbeidsmetoder. Flere
mottak benytter CBT lignende modeller i arbeidet med overgrepsutsatte. Et tilbud om oppfølging etter krisekon-
sultasjonen er et gjennomgående tilbud og det ser ut til at det er allment akseptert at det er behov for et slikt
tilbud.
Gjennom arbeid med overgrepsutsatte har vi erfart at overgrep skaper eksistensielle problemer og reiser eksis-
tensielle spørsmål hos de mennesker som blir rammet. Dette er naturlig, fordi overgrep overskrider og invaderer
menneskets grenser og etterlater den overgrepsutsatte i en tilstand som nettopp fremkaller spørsmål om menin-
gen med livet, og et endret forhold til seg selv og til omgivelsene. Skyld og skam problematikk er eksempler på
dette. I en slik situasjon er det nødvendig å kunne søke bistand hos et hjelpeapparat som har kapasitet til og
som er villig til å gå inn i en dialog om eksistensielle spørsmål. Voldtektsmottaket må ha som mål også å kunne
ha en slik rolle i sitt tilbud til klientene.
12.3.3 Skyld og skam
Skyld og skamfølelse er sentrale problemer etter overgrep. Skyld og skamfølelse ødelegger relasjoner, hindrer
personens livsutfoldelse og reduserer livskvalitet.Arbeid med disse tema er sentralt og må forsterkes metodisk,
gjennom kompetanseutvikling og gjennom fagutvikling.
Mål for arbeid med skyld og skam må være:
• Avlaste gjennom ny forståelse og kunnskap, information processing.
• Dempe
• Brenne ut
• Ta kontroll
• Plassere skyld og skam hos overgriper
12.3.4 Informasjon om etterreaksjoner, psykoedukasjon
Alle grupper informanter understreker behovet for informasjon om etterreaksjoner. Informasjonen om etterreak-
sjoner ivaretas i dag i Voldtektsmottaket. Det er imidlertid behov for å utvikle metoder for å arbeide med disse
reaksjonene emosjonelt og kognitivt.
12.3.5 Nettverkets betydning
Studier og forskning viser eksplisitt at nettverkets betydning er helt sentral etter overgrep. Det er nødvendig at
Voldtektsmottaket tar konsekvensen av denne kunnskap og forsterker sitt arbeid med å bringe inn og understreke
nettverkets betydning i forhold til overgrepsutsatte. Dette må selvfølgelig skje i forståelse med klienten selv.
12.3.6 Dissosiasjon
Arbeid med dissosiasjon er sentralt etter overgrep og må forsterkes metodisk, gjennom kompetanseutvikling og
gjennom fagutvikling. Vi ser behov for at Voldtektsmottaket kan gjøre screening for dissosiasjon også i akuttfasen,
for å kunne gi et bedre forebyggende tilbud til de klientene som har dissosiert i traumesituasjonen.
12.3.7 Tilbaketrekning og isolasjonstendens
Survivere har her brakt helt ny kunnskap. Behovet for å anvende oppsøkende kontakt som et metodisk grep i
forhold til tilbaketrekning og isolasjon er en ny måte å se dette på.
12.3.8 Betydningen av relasjon i rådgivningen
Betydningen av relasjonen i rådgivningen og betydningen av at samme rådgiver følger klienten gjennom opp-
følgingsprosessen støttes av survivere og er godt dokumentert i faglitteratur og gjennom studier. Voldtektsmot-
taket har tatt konsenkvensen av slik dokumentasjon og viderefører dette arbeidet. Det anbefales ikke endringer i
gjeldende praksis.
12.3.9 Spesielt om sårbare grupper
Erfaringer fra prosjektet totalt viser at det også er behov for større kunnskap og fagutvikling når der det gjelder
spesielle gruppers behov. Dette gjelder spesielt funksjonshemmede, menn, ungdom, prostituerte og personer
med minoritetsbakgrunne. All informasjon viser at disse gruppene har særlige behov når det gjelder utforming
av hjelpetilbudet og informasjon om hjelpetilbudet.
Funksjonshemmede
Trolig er det slik at de problemene som alle overgrepsutsatte har felles er flere enn de som skiller. Funksjons-
hemmedes særlige kontrolltap i forbindelse med overgrep er imidlertid en tilleggsbelastning som krever særlig
forståelse og ivaretagelse fra hjelpeapparatet.
Funksjonshemmede har således behov for et hjelpeapparat som har innlevelse og kunnskap om deres krise-
reaksjoner og ofte forsterkede opplevelse av utrygghet og mangel på kontroll etter overgrep. Det er behov for
kompetanseutvikling og internundervisning når det gjelder funksjonshemmedes situasjon og behov i en krisesi-
54 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 55
tuasjon.

Personer med minoritetsbakgrunn
Når det gjelder personer med minoritetsbakgrunn er det behov for å undersøke deres behov for hjelpetilbud
nærmere enn det har vært mulig å gjennomføre i dette prosjektet. Det har vist seg svært vanskelig både å komme
i kontakt med survivere med minoritetsbakgrunn som informanter, og å fremskaffe informasjon om situasjonen til
personer med minoritetsbakgrunn og survivers behov etter overgrep. Vi ser imidlertid at det nødvendig å arbeide
videre med å avdekke og analysere behov, slik at man kan utforme et tilbud som er reelt tilgjengelig og tilrettelagt.
Ungdom
Det er behov for å gå videre i arbeid med å utvikle gode metoder i arbeid med unge overgrepsutsatte. Det er
nødvendig med kompetanseutvikling og fagutvikling og det er viktig å søke støtte og hente erfaring fra forskning
og fra fagpersoner som har erfaring fra arbeid med ungdom i krise.
Prostituerte
Det er behov for å vurdere hvordan vi best kan bistå prostituerte etter overgrep og for å utforme tilbudet til
prostituerte overgrepsutsatte i et samarbeid mellom Voldtektsmottaket og Pro-senteret.
Menn
Prosjektet har avdekket at mange menn opplever det som svært fjernt og nærmest utenkelig å ta kontakt med et
voldtektsmottak etter et overgrep. Dette er en stor utfordring for et hjelpeapparat som skal være reelt tilgjenge-
lig for alle grupper og begge kjønn. Det er et stort behov for å se nærmere på menns situasjon etter overgrep
og hvorledes hjelpeapparatet kan komme i en posisjon som gjør det mulig å bistå overgrepsutsatte menn.
12.3.10 Modell for psykososial rådgivning
Forskning og studier peker på flere hovedmål i terapeutisk arbeid med overgrepsutsatte:
• Bistå klienten i arbeidet med å ta tilbake kontroll over livet sitt
• Bistå klienten med å gjenvinne tillit til omgivelsene og med å bevare sine relasjoner
• Gi klienten hjelp som er egnet til aktivt å forebygge utvikling av PTSD
• Bistå klienten til å mestre, følelsesmessig og kognitivt de etterreaksjoner som følger traumer
(psyko-edukasjon)
Vi trekker den konklusjon at CBT (cognitive behavioral therapy) som ligger nær opp til den modell som i dag
brukes for psykososial rådgivning i Voldtektsmottaket, er en modell som gir bred og god effekt i forhold til
arbeid med overgrepsutsatte. Det er også denne modellen som er etterprøvet i studier og forskning og hvor man
har en klar konklusjon om at den er effektiv og gir påviselig reduksjon av PTSD. Det har spesielt vært forsket på
CBT i forhold til behandling av voldtektsutsatte og man har funnet at dette også kan være en effektiv metode for
reduksjon av redsel og angstsymptomer.
I rådgivningen i Voldtektsmottaket bruker man allerede mange elementer av CBT, ved at man i rådgivningen
vektlegger temaer som mestring av angst og andre traumereaksjoner, tidligere traumehistorie, å fortelle om over-
grepet som en eksponeringstrening etc. Dermed kan det være nyttig å se på om det er flere elementer i denne
og andre behandlingsformer som kan implementeres i rådgivningsarbeidet i Voldtektsmottaket.
Det er behov for å utvikle et målrettet og spesifikt program for den psykososiale rådgivningen. Programmet bør
ta utgangspunkt i en CBT-modell.
Dersom Voldtektsmottaket kan tilføres kompetanse i form av psykologstillinger vil man også kunne drive korttids
dynamisk psykoterapi-behandling og gruppebehandling, noe som er dokumentert særlig virksomt i forhold til
arbeid med skamfølelse. Man vil også kunne prøve ut behandlingsmodeller som er i bruk ved andre voldtekts-
mottak, for eksempel EMDR.
Faren for selvmord kan være betydelig etter overgrep. Det er derfor også behov for å innlemme en slik risiko-
vurdering i et oppfølgingsprogram for overgrepsutsatte. Psykatrisk Legevakt som er spesialister på vurdering av
selvmordsfare, Voldtektsmottakets egne leger eller leger i Allmennmedisinsk avdeling vil kunne bistå med slik
vurdering ved behov.
Effekt av gruppebehandling for overgrepsutsatte er godt dokumentert. Arbeid med skamfølelse er spesielt egnet
for arbeid i grupper. Dette følges opp i forslag til samarbeid med Oslo Krisesenter, som har utviklet et program
for psyko-edukasjon i grupper.
I forhold til noen av de nevnte problemområdene finnes tilgjengelige arbeidsmetoder som kan tas i bruk gjen-
nom opplæring og veiledning. For andre områder er det nødvendig med metodeutvikling og fagutvikling for
dette arbeidet.
12.3.11 Oppfølgingstilbudets omfang
Når det gjelder psykososial rådgivning i oppfølgingsfasen er behovet for et program og en tydelig modell klart
uttrykt både fra survivere, interne fagpersoner og forskning.
Et av spørsmålene man stilte seg ved begynnelsen av prosjektet var om det nåværende antall samtaler med
klienter var tilstrekkelig, for lite, eller for stort. Man har i dag et tilbud på opptil seks samtaler. Dette har vist seg
å være et passe antall for de fleste klientene.
Sammenlignet med lignende mottak i andre land kom det fram at antall krisesesjoner er det samme der, gjen-
nomsnittlig cirka fem gangers oppfølging. I CBT -behandling anslår man at fem til åtte konsultasjoner er et riktig
antall. Det virker dermed som det eksisterende tilbudet er i tråd med lignende tilbud i andre land og CBT- mo-
deller. Det kan argumenteres med at det er en fordel med et såpass lite antall sesjoner fordi man signaliserer til
klienten at dette er en krise, som vil gå over, og at man derved kanskje unngår en sykeliggjøring av klienten.
Survivere som uttalte seg i fokusgruppene så et klart behov for at Voldtektsmottaket kunne ta kontakt etter
ett år. Det betyr at selv om man synes man har fått god krisehjelp, og da med et lite antall sesjoner, har man
behov for videre oppfølging etter at krisen er over, at noen der ute tar ansvaret for å undersøke om man har fått
nødvendig hjelp og om man eventuelt har behov for ytterligere hjelp. En slik mulig ny samtale bør inneholde
konkrete oppfølgingsspørsmål i forhold til mental helse, fungering i hverdagslivet, og spørsmål om vedkommende
ønsker videre behandling hos andre instanser, fortrinnsvis instanser med spesialkompetanse på seksualisert
56 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 57
vold.
Problemer med samtaler på maksimalt seks ganger oppstår der det er alvorlig traumatisering og PTSD, eller
andre omstendigheter som gjør at klienten trenger mer omfattende hjelp. I noen tilfeller, der klientene har vært
svært dårlige, har man fortsatt med lengre tids oppfølging ved Voldtektsmottaket, også fordi det har vært van-
skelig å få til en viderehenvisning til poliklinikk eller annen type behandling. Det vil i fremtiden være svært viktig
å ha et reelt henvisningsalternativ, enten internt eller eksternt; slik at de som trenger videre oppfølging med en
gang er sikret det, på et sted der det finnes spesialkompetanse på seksualisert vold.
12.3.12 Behandling i tillegg til rådgivning
Et gjennomgående tegn ved mange av mottakene i utlandet, bla. i Australia, Canada og Storbritannia, er at det
drives behandling i tillegg til krisehjelp, dette i form av individualterapi og gruppebehandling. Mange mottak var
organisert slik at de ikke bare er krisemottak, men at det også drives behandling, eller at mottaket er tett knyt-
tet til sykehus eller andre instanser som kan følge opp videre.

Ut fra dagens organisering av Voldtektsmottaket, som et krisetilbud for mennesker utsatt for seksuelle overgrep
er det vanskelig å se hvordan man her skal drive terapi i tillegg. Et slikt tilbud ville kreve store ressurser, og
kunne gå utover mandatet Legevakten har. Samtidig er det her man får det første møtet med mennesker i en
sårbar situasjon, som kan oppleve det vanskelig å bli viderehenvist til andre instanser uten samme kunnskap
som man besitter her. Det kan også oppleves utrygt å bli henvist til andre når man har etablert en relasjon.
Voldtektsmottaket har en unik mulighet til oppfølging av sine klienter, fordi man både har en konkret kunnskap
om den enkelte klient, samtidig som man har kunnskap om langtidsvirkninger av traumer. Spørsmålet er om
denne posisjonen skal brukes til en slik mer omfattende oppfølging.
Dette spørsmålet blir også aktuelt fordi det kan være vanskelig å få viderehenvist klienter til poliklinikk eller
andre behandlingssteder. Behandlingsstedene har også svært varierende kunnskap om traumer etter overgrep.
Det kan være aktuelt å anbefale at Legevakten tar på seg en oppfølgende funksjon som et prøveprosjekt, med
sikte på å høste erfaring og å skaffe grunnlag for å vurdere om dette er et tilbud som med hensiktsmessighet
kan plasseres i en akuttinstitusjon innenfor de rammene man opererer med i dag, men under forutsetning av at
det tilføres ny kompetanse.
En annen side ved mange av mottakene i utlandet er at de har et tilbud til nettopp den gruppen som hadde
opplevd å bli utsatt for seksuelle overgrep tidligere, og som først orket å ta fatt på bearbeidelsen av dette trau-
met lenge etter at de var blitt utsatt for det. Denne gruppen har ikke noe eget tilbud i Oslo. Snarere har mange
survivere, når de henvender seg fått høre av for eksempel sin fastlege at når man hadde vært så sterk og klart
seg så lenge på egen hånd klarer man seg vel fortsatt.
Om ikke Voldtektsmottaket skal gi et terapitilbud til klientene som kommer i ettertid av et overgrep bør man
kanskje vurdere om det skal gis et tilbud på linje med akuttilbudet i forhold til denne gruppen; og/eller hjelp til
videre oppfølging, ut fra kunnskapen om at det å komme sent også er en normalreaksjon.
Dersom tilbudet utvides til å omfatte mer enn et akuttilbud, kan en mulig løsning være å samarbeide tettere
med andre instanser. Oslo Krisesenter har utviklet tilbud med grupper for kvinner utsatt for vold. Andre mulige
instanser kunne være Kirkens ressurssenter for seksuelle overgrep, Alternativ til Vold, og mer spesifikke organi-
sjoner i forhold til for eksempel funksjonshemmede, menn, innvandrere og ungdommer. Man kan også vurdere et
nærmere samarbeid med ulike DPS’er i Oslo, for å sikre at klienter som trenger videre oppfølging får denne når
de ønsker det.
Vi slår fast at det finnes et stort utviklingspotensiale i det psykososiale rådgivningsarbeidet når det gjelder presi-
sjon, prioritering, og metodeutvikling.
12.4 tiltak - rådgivning
12.4.1 Generelt
Våre innhentede data viser at det er grunn til å holde fast ved en akutt konsultasjon. Vi bør imidlertid sikre at
konsultasjonen inneholder nødvendige elementer som gir effekt. Dette betyr at man i tillegg til å gi emosjonell
førstehjelp og informasjon om etterreaksjoner, slik som praksis er i dag, også må legge inn vurdering av dis-
sosiasjon og PTSD symptomer i første og annen konsultasjon. Risikovurdering av selvmordsfarefare er også
nødvendig i de første konsultasjonene.
Våre data konkluderer med at det er nødvendig å kvalitetssikre, forsterke, opprioritere, differensiere og spisse
det psykososiale rådgivnings - og oppfølgingstilbudet som Voldtektsmottaket gir.
Dette er nødvendig for å fange opp og sikre et behandlingstilbud til klienter som har risiko for utvikling av
PTSD. Det er også nødvendig å etterprøve og systematisere, standardisere og formalisere de metodene som er
i bruk i Voldtektsmottaket. Men ikke minst er det behov for å utvikle nye funksjonelle arbeidsmetoder som kan
forsterke, foredle og forbedre dagens rådgivningstilbud.
Veiledning, og spesielt eksternveiledning er anbefalt, både som en økt anledning til faglig fordypning, og for å
motvirke sekundær traumatisering som følge av det vanskelige og belastende arbeidet.
På disse grunnlag anbefaler vi en plan for utvikling og kvalitetssikring av det psykososiale rådgivningstilbudet.
12.4.2 Utvikling av rådgivningstilbudet
En slik plan for utvikling og kvalitetssikring vil bestå av følgende elementer:
• Å etablere et program for rådgivningstilbudet. Programmet består av en detaljert oversikt over tema og pro-
blemstillinger som skal gjennomgås, vurderes og informeres om i de seks konsultasjonene som tilbudet om-
fatter. Programmet bygger på data hentet fra research, fra informasjon fra suvivere og fra informasjon fra
interne og eksterne referansepersoner
• Å etablere metoder for tidlig kartlegging av risiko for PTSD utvikling. Metodene etableres ved at det innføres
systemer i første og annen konsultasjon, for registrering av peritraumatisk dissosiasjonstendens og PTSD
58 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 59
symptomer.
• Å etablere henvisningssystemer der hvor tidlig risiko for PTSD utvikling registreres.
• Å etablere metoder for løpende kartlegging av risiko for PTSD utvikling gjennom hele konsultasjonsrekken.
Metodene bygger på data innhentet ved research.
• Det iverksettes et program for metodeutvikling i arbeid med psyko edukasjon
• Det iverksettes et program for metodeutvikling for arbeid med dissosiasjon og PTSD
• Det iverksettes et program for metodeutvikling for arbeid med skyld og skamproblematikk
• Det etableres et program for metodeutvikling for arbeid med marginale og spesielt sårbare grupper
• Det iverksettes et program for metodeutvikling for arbeid med tilbaketrekning og isolasjonstendens
• Det etableres systematisk individuell veiledning for konsulenter i rådgivningsarbeid
• Det etableres systematisk gruppeveiledning for alle yrkesgrupper i Voldtektsmottaket
• En av lederne i Sosial Vakttjeneste blir hovedansvarlig for arbeid med voldtektssaker og for systematisk
individuell veiledning
• For en prosjektperiode på fire år engasjeres to psykologer, tilknyttet Voldtektsmottaket. Psykologene skal ha
spesialkompetanse på traumebehandling, og ha ansvar for systematisk gruppeveiledning. Psykologene skal
videre drive undervisning av personalet i traumebehandling og i samarbeid med ledelsen ved Sosial Vakt-
tjeneste ha ansvar for metodeutvikling for områdene psyko edukasjon, dissosiasjon og PTSD, skyld og skam
problematikk og for ungdom og overgrep.

• Gjennom å engasjere psykologer i tillegg til det behandlingspersonalet som Voldtektsmottaket allerede har,
har vi som mål å kunne gi mottakets klienter både akutt behandling og nødvendig utvidet behandling der
hvor det er behov for det.
• Det etableres et utdanningsprogram for rådgivere i Voldtektsmottaket, med sikte på godkjenning av rådgiverne
som kliniske sosionomer. Det etableres et samarbeid med godkjennende instanser for å gjennomføre et slikt
utdanningsprogram.
• Det søkes finansiering av psykologstillinger, veiledning, undervisning og utdanningsprogram.
• Som et prøveprosjekt tar Legevakten på seg en oppfølgingsfunksjon i forhold til en gruppe klienter som har
behov for videre behandling i tillegg til oppfølgingstilbudet på seks samtaler. Dette prøveprosjektet utformes i
samarbeid med psykologene som engasjeres ved Voldtektsmottaket. Prosjektet skal ha som mål å utforske om
det kan gis et fullverdig behandlingstilbud til overgrepsutsatte i regi av Voldtektsmottaket, etter mønster av
behandlingstilbud som gis for eksempel ved The Haven i London og ved flere andre voldtektsmottak rundt om
i verden.
12.4.3 Program for rådgivning
Programmet er innrettet i forhold faser i traumereaksjoner og fokuserer på behov for tiltak, informasjon,
vurdering av risiki og tilbud om ulike typer bistand på de ulike stadier i prosessen etter et overgrep.
1. Konsultasjon – Mottakssamtale, kort tid etter traumet
Fase Innhold i rådgivning
Sjokkfase inntil 3 til 4 dager Emosjonell førstehjelp. Etablere trygghet og kontakt. Avlastningssamtale om
traumet. Kartlegge tidligere traumer og/eller parallelle stressorer, hvis det er mulig.
Gjøre nødvendig kartlegging forut for medisinsk undersøkelse.
Kort informasjon om:
• Voldtektsmottaket
• Normale reaksjoner etter traumer
• Bistandsadvokatordning
• At Voldtektsmottaket er aktivt oppsøkende og hvorfor
Vurdering av:
• peritraumatisk dissosiasjon.
• Tilstand, herunder selvmordsfare
• behov for henvisning straks
Tilby:
• Medisinsk og rettsmedisinsk undersøkelse
• Innleggelse OBS- post
• Rådgivning til pårørende
Avtal tid for konsultasjon 2.
2. Konsultasjon – Etter omtrent en uke
Fase Innhold i rådgivning
Reaksjonsfase • Arbeid med traumet
3. konsultasjon.
• Psyko edukasjon
• Kartlegging av tidligere traumer og eller parallelle stressorer
60 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 61
Vurdering av:
• peritraumatisk dissosiasjon
• PTSD lignene symptomer
• Tilstand
• selvmordsfare
• behov for henvisning
• Ved konklusjon om sårbarhet for PTSD skal klienten henvises på dette tidspunkt.
Henvisning drøftes tverrfaglig.
• Tilbud om rådgivning til pårørende.
• Informasjon om bistandsadvokatordning og drøftelse av spørsmål om anmeldelse
dersom klienten ønsker å drøfte.
• Henvisning bistandsadvokat etter ønske fra klienten.
Avtale henvisning eller konsultasjon 3.
Fase Innhold i rådgivning
Reaksjonsfase
Etter 2 til 3 uker
Arbeid med traumet
Psyko edukasjon
Arbeid med tillit og relasjon. Evnt arbeid med tidligere traumer.
Arbeid med skyldfølelse og skamfølelse
Vurdering av:
PTSD symptomer
Tilstand
selvmordsfare
behov for henvisning
Tilbud om rådgivning til pårørende.
Avtale henvisning eller konsultasjon 4.

4. konsultasjon - Etter 4 til 6 uker
Fase Innhold i rådgivning
Bearbeidelses-fase Psyko edukasjon
Arbeid med tillit og relasjoner.
Arbeid med planer/fremtid.
Arbeid med skyldfølelse og skamfølelse
Arbeid med tidligere traumer
Vurdering av :
PTSD symtomer
Tilstand
5. konsultasjon - Etter 8 til 10 uker
selvmordsfare
behov for henvisning
Tilbud om rådgivning til pårørende.
Avtale henvisning eller konsultasjon 5.
Fase Innhold i rådgivning
Bearbeidelses-fase Psyko edukasjon
Arbeid med tillit og relasjon
Arbeid med planer/fremtid
Arbeid med skyld og skamfølelse
Vurdering av:
PTSD symptomer
tilstand
6. konsultasjon - Etter 12 til 16 uker
selvmordsfare
behov for henvisning.
Avtale henvisning eller konsultasjon 6.
Fase Innhold i rådgivning
Bearbeidelses-fase Tilbakeblikk på klientens prosess etter traumet
Vurdere situasjonen nå, sammen med klienten. Drøfte aktuelle sentrale tema.
Drøfte behov for videre bistand/henvisning
Informere om andre tilbud
Vurdering av:
PTSD symptomer
Tilstand
selvmordsfare
Informere om Voldtektsmottakets rutineoppfølging etter ett år.
Konkludere med avslutning eller behov for videre oppfølging.
12.4.4 PTSD - risiko kartlegging
Det er dokumentert at fare for PTSD utvikling etter overgrep er betydelig. Å forebygge PTSD-utvikling er derfor
en sentral målsetting i arbeid med overgrepsutsatte. Ved risiko for slik utvikling er det nødvendig å sette inn
intensiv behandling tidlig. Prosjektets research avdekker dokumentasjon for og anbefaling fra forskere i flere
land å etablere metodiske systemer for tidlig risikovurdering. Det er også utviklet konkrete metoder for slik tidlig
62 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 63
kartlegging.
Det er dokumentert sammenheng mellom peritraumatisk dissosiasjon (dissosiasjon i selve traumeøyeblikket) og
senere PTSD utvikling. Peritraumatisk dissosiasjon kan registreres allerede i akuttfasen. Der hvor PTSD lignenede
symptomer vedvarer utover akuttfasen, kan også det være et symptom på sårbarhet for PTSD utvikling.
For å målrette arbeidet i forhold til denne sårbare gruppen, anbefaler vi at det tas i bruk metoder for en syste-
matisk kartlegging av symptomer på sårbarhet for PTSD utvikling, for alle som kommer til mottaket etter over-
grep. Vi anser at slik systematisk kartlegging vil være viktig psykisk og fysisk helseforebyggende arbeid.
Slik vurdering av sårbarhet/risiko må omfatte:
• Metode for registrering av peritraumatisk dissosiasjon.
• Metode for registrering av PTSD symptomer.
Vi anbefaler at arbeid med forberedelse til opplæring og etablering av metode for slik registrering igangsettes
raskt.
Der hvor det kartlegges sårbarhet for PTSD utvikling, er det nødvendig å henvise klienten raskt til behandling
hos psykolog eller psykiater, enten ved DPS eller hos privatpraktiserende terapeut, eller (under forutsetning av
at Voldtektsmottaket tilføres slik kompetanse) til psykolog internt.
Voldtektsmottaket har erfaring for at henvisning til ekstern hjelpeinstans ikke lykkes, uten at klienten først har
en forankring i det hjelpeapparat de møter i akuttfasen. Slik forankring er viktig av følgende grunner:
• Det må etableres kontakt og tillit mellom klienten og rådgiver for at klienten ikke skal droppe ut.
• Akuttsamtalen er en samtale hvor hovedfokus er emosjonell førstehjelp.
• I sjokkfasen er evnen til å motta informasjon sterkt redusert.
• Det er nødvendig at klienten er tilgjengelig for informasjon om behov for henvisning og motivasjon for
henvisning for at henvisning skal lykkes.
• To konsultasjoner med akutt hjelpeinstans vil trolig være et minimum grunnlag for å lykkes med en henvisning
til annen hjelpeinstans.
Funksjonelle rutiner for henvisning er særlig viktig i etter seksuelle overgrep, hvor klientens tillit til omverdenen
og toleransen for å etablere nye kontakter vil være generelt lav. Vi vet at en henvisning videre kan oppleves som
en avvisning når personen er spesielt sårbar.
Som hovedregel vil vi anbefale at klienten møter henviser (Voldtektsmottaket) og henvisningsinstans (den nye
terapeuten) for en felles konsultasjon, for å sikre og kvalitetssikre henvisningen.

12.4.5 PTSD vurdering - modell
Plan for PTSD vurdering i Voldtektsmottaket
Akuttrådgivning
1. Konsultasjon
Kartlegging av risiko for PTSD
2. Konsultasjon Henvisning til
Vurdering av spesiell Spesiell sårbarhet PTSD behandling
sårbarhet for PTSD internt/eksternt
Videre rådgivning Henvisning til
og oppfølging i Voldtektsmottaket Behov for videre oppfølging behandling
Inntil 6 konsultasjoner eksternt
12.4.6 Metodeutvikling
Forskning dokumenterer risiko for utvikling av PTSD, selv om klienten ikke har tidligere symptomer på sårbarhet.
Det betyr at det er nødvendig med systematisk forebyggende PTSD arbeid, med dokumentert effekt. Forskning
på CBT som er en kombinasjon av kognitiv terapi og adferdsterapi, konkluderer med at metoden har gitt klar
reduksjon i PTSD utvikling, men også er effektiv som metode for å redusere redsel og angst hos overgrepsutsatte.
Dette er en metode som ligger nær opp til de arbeidsmetoder som er i bruk i rådgivningsarbeid i Voldtektsmot-
taket. Det er derfor nærliggende å igangsette en systematisering og utvikling av disse arbeidsmetodene med
sikte på at de skal bli mer presise og målrettede.
Sentrale metoder i arbeidet med overgrepsutsatte er:
• Eksponering for traumet; arbeid med gjennomgang av traumehendelsen, gjerne flere ganger, i en trygg,
kontrollert situasjon, inntil klienten har en sammenheng i hendelsen og kontroll over følelsene i traumesituasjon
• Psyko edukasjon; informasjon om normalreaksjoner etter traumer og arbeid med mestring av disse reaksjonene,
ved kognitiv og emosjonell læring og beredskap.
Psyko edukasjon har følgende mål:
• Angstreduksjon
• Motvirke kronisitet, unngå at klienten endrer sin selvoppfatning til å oppfatte seg som syk
• Selvmordsforebyggelse
• Gi håp og tro på livet
• Øke pårørendes innsikt og forståelse, noe som er helsefremmende for den som har vært utsatt for
overgrep
Voldtektsmottaket har arbeidet inngående med informasjon om traumereaksjoner, men i liten grad systematisert
arbeid med mestring av traumereaksjoner.
Vi anbefaler at det settes i gang systematisering av metoder for arbeid med informasjon og mestring av traume-
reaksjoner / psyko edukasjon.
Ansvarlig for utviklingsarbeidet er ledelsen ved Sosial Vakttjeneste.
12.4.7 Fagutvikling
Det etableres program for fagutvikling på følgende områder:
• Skyld og skamproblematikk
• Psykoedukasjon
• Dissosiasjon og PTSD
• Tilbaktrekning og isolering
• Marginale grupper og seksuelle overgrep
Ansvarlig for utvikling av programmet er ledelsen ved Sosial Vakttjeneste, i samarbeid med de psykologene som
engasjeres. Utvikling av programmet foregår i samarbeid med leger og sykepleiere i Voldtektsmottaket.
12.4.8 Veiledning
Det etableres tilbud om individuell veiledning på enkeltsaker for konsulenter i rådgivningsarbeid. Ansvarlig er
ledelsen ved Sosial Vakttjeneste.
Det etableres tilbud om systematisk gruppeveiledning for konsulenter i rådgivningsarbeid og for andre yrkes-
grupper i Voldtektsmottaket. Ansvarlig for gruppeveiledning vil være psykologer som engasjeres.
12.4.9 Engasjement av spesialistkompetanse
Det er ønskelig å knytte psykologkompetanse til Voldtektsmottaket som veiledere, rådgivere i fagutviklingsarbeid
og som behandlere.
12.4.10 Utdanningsprogram
Det startes et arbeid for å etablere et utdanningsprogram som fører frem til kompetanse som klinisk sosionom
for rådgivere i Voldtektsmottaket.
12.4.11 Finansiering
Det søkes midler til finansiering av psykologstillinger, veiledning, undervisning og utdanningsprogram.
12.4.12 Prøveprosjekt
Det iverksettes et prøveprosjekt med behandlingstilbud til klienter i Voldtektsmottaket som har behov for videre
behandling etter å ha gjennomført et rådgivningsprogram på seks samtaler. Behandlingen kan også gis som
alternativ til rådgivning, der hvor dette vurderes som nødvendig.
64 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 65

13 voldtektsmottakets service, interne rutiner og
organisering
13.1 innledning
I dette kapittelet behandles de interne rutiner som kommer til uttrykk i form av service overfor de som benytter
Voldtektsmottaket og de interne rutiner og organisering som gir seg uttrykk i det faglige arbeidet og kvaliteten
på det psykososiale tilbudet i Voldtektsmottaket.
”Tid er også helse i helsevesenet.” (surviver)
”Ta så mye kontakt som det er mulig. Vi isolerer oss jo, derfor trenger vi at noen tar
kontakt. Ja, det koster lite og betyr mye!” (surviver)
”Hvis jeg kom fire måneder etterpå; for meg var det akutt den dagen. Det var den
dagen det kom liksom. Det spiller ingen rolle hvor lenge siden det er når du føler at
det er nå du trenger hjelp.” (surviver)
13.2 behovskartlegging
13.2.1 Service - Voldtektsmottaket som oppsøkende hjelpeinstans
I kapittelet om psykososial rådgivning omtales Voldtektsmottakets oppsøkende virksomhet som en metode i
arbeidet med å hindre klientenes tilbaketetrekning og tendens til isolering. I dette kapittelet behandles oppsø-
kende virksomhet som et uttrykk for service.
Survivere understreker betydningen av at Voldtektsmottaket er oppsøkende i forhold til personer som har hen-
vendt seg etter overgrep. De anbefaler at hjelpeapparatet kan ringe og spørre hvordan det går med klienten
etter første konsultasjon og uttrykker klart at slik kontakt ville bli oppfattet som ivaretagelse, trygghet og
omsorg og som en forsikring om at man brydde seg om klienten. Ingen survivere mente at en slik oppsøkende
kontakt ville oppfattes som påtrengende eller invaderende.
Survivere mente at det å ta kontakt mellom konsultasjonene ville være viktig hjelp til å hindre tilbake-
trekning og tendens til isolering. De fleste survivere beskrev tendens til isolering som et sentralt problem etter
66 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 67
overgrep.
Survivere mente at det å ta kontakt hvis klienten ikke møtte til avtale også ville være viktig hjelp til å hindre
tendens til isolering. Spørsmålet om slik kontakt kunne oppfattes som påtrengende ble avvist som uaktuelt av
alle survivere. De mente tvert imot at det er et oppsøkende Voldtektsmottak man trenger etter et overgrep.
Survivere mente at tilbud om en ny samtale etter ett år ville være et svært viktig tilbud. Alle understreket at
et slikt tilbud ville blitt opplevd som svært positivt. Man ville følt seg sett, tenkt på og ivaretatt. De mener at
denne konsultasjonen skulle inneholde en gjennomgang av hva som hadde skjedd det siste året, hvordan
personens situasjon er nå og hva personen eventuelt trenger bistand med nå. Det var ulike syn på hvordan

skulle ta kontakt. Noen ville foretrukket en telefon, andre brev med informasjon om at det kom en telefon.
Alle survivere mener at det å kunne hente klienten som tar kontakt etter et overgrep ville være et svært viktig
tilbud og et signal om omsorg, trygghet, innlevelse og ivaretagelse. Mange understreker at slik bistand ville
representert et viktig element i mottakets hjelpetilbud.
Blinde og døve survivere understreker at et tilbud om henting ville gjort mottaket tilgjengelig for dem og gjort
det mulig for dem å tenke at de kunne bruke mottaket.
Mange fagpersoner ser behov for at mottaket er mer oppsøkende.
13.2.2 Om skjerming
Alle survivere er opptatt av at man ikke må sitte i kø og vente i mottaket. Flere er også opptatt av at man kunne
være lengre tid i mottaket, fordi hjelpeløsheten kan oppleves overveldende når man kommer hjem.
Ikke-utsatte antar at ventetiden på Legevakten er betydelig, og sier at de ikke kunne tenke seg å sitte og vente.
Alle fagpersoner er opptatt av at ventetiden må være minimal. Flere fagpersoner er også opptatt av at klientene
bør få et skjermet tilbud, med omsorg, ivaretagelse og ro i noe tid etter overgrepet.
13.2.3 En kontaktperson med ansvar for psykososial rådgivning
Survivere understreker behovet for en kontaktperson som følger klienten gjennom rådgivningen. Det represente-
rer trygghet og ivaretagelse.
Fagpersonene er opptatt av at en og samme kontaktperson skal følge klienten gjennom rådgivningen, fordi rela-
sjonen er grunnleggende i samarbeid med klienten etter et overgrep. Det understrekes at færrest mulig personer
å forholde seg til er best for klienten. Dette er også dokumentert i en studie av tilbudet i Voldtektsmottaket fra
2002.
13.2.4 Samarbeid med politiet
Flere fagpersoner ønsker å gjeninnføre tidligere ordning hvor politiet kom til Legevakten og tok opp forklaring fra
klienten, dersom dette måtte gjøres straks. Dette var et viktig signal om bistand og helt konkret hjelp og omsorg
i et vanskelig situasjon. Det fungerte også til å roe og skjerme klienten i akuttsituasjonen.
Det er et viktig prinsipp at det er hjelpeapparatet som flytter seg fysisk, og ikke klienten.
13.2.5 Kompetanseutvikling og fagutvikling
Interne fagpersoner understreker behov for kompetanseutvikling og fagutvikling. De understreker behov for fag-
kurser, veiledning og fagutviklingstiltak.
13.2.6 Internt samarbeid
Mange interne fagpersoner er opptatt av det er lite felles tenkning og lite felles diskusjon mellom fagpersonene i
Voldtektsmottaket. Man er opptatt av at Voldtektsmottaket er en krevende form organisasjonsmessig, slik at det
er nødvendig å legge inn tiltak som smører systemet og holder det i gang. Det betyr at det er nødvendig å legge
inn faglige møtepunkter mellom samarbeidspartnerne.
Mange interne fagpersoner understreker også behovet for et mer fleksibelt samarbeid mellom avdelingene i
Voldtektsmottaket og enklere og bedre kommunikasjon internt. De mener at dette vil bedre tilbudet til klientene.
13.2.7 Journalarbeid
Det er faglig enighet om at det er nødvendig å få løst problemene rundt journalarbeid i voldtektssaker. Mange
ønsker separate journaler for straffesaken i voldtektssaker. Spørsmål om å finne gode løsninger for journalarbeid
har pågått gjennom flere år i Voldtektsmottaket. Det har vært prøvet ut en rekke ulike systemer, uten at man har
funnet noen optimal løsning og trukket noen endelig konklusjon.
13.2.8 Oversikt over egne resultater og erfaringer
Interne fagpersoner er opptatt av at det er behov for å kunne etterprøve egne resultater og erfaringer i arbeidet.
Flere fagpersoner ønsker å gjøre klientundersøkelser for å etterprøve kvalitet og tilbud og ønsket å fokusere på
kvalitetssikring av det psykososiale rådgivningsarbeidet
13.3 behovsanalyse - service, interne rutiner og organisering
13.3.1 Oppsøkende virksomhet som metode
Survivere uttrykker et klart behov for et mottak som er mer oppsøkende, mer fleksibelt og mer tilgjengelig. Det
er behov for at man tar mer kontakt med klientene og at man signaliserer klarere at hjelp er avgjørende viktig
etter et overgrep. Kartlegging, faglig dokumentasjon og analyse av behov vedrørende oppsøkende virksomhet fra
Voldtektsmottakets side er inngående behandlet i kapittel Psykososial rådgivning.
Kunnskap om behov for oppsøkende virksomhet har imidlertid konsekvenser både for det psykososiale rådgiv-
ningsarbeidet og for service, interne rutiner og organisering. Vi ser derved behov for å implementere service,
rutiner og organisering slik at mer oppsøkende virksomhet kan gjennomføres.
13.3.2 Kontakt ett år etter overgrepet
Alle survivere og også fagpersoner signaliserer at det å ta kontakt med klienten ett år etter og tilby en samtale
vil være et viktig signal og et viktig redskap for å sjekke om klienten faktisk har fått nødvendig hjelp og fange
opp klienter som ikke har fått adekvat hjelp. Slik sett kan man også betrakte dette som viktig forebyggende
68 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 69
arbeid.
Vi ser også et slikt tiltak som en del av et mer oppsøkende mottak, og harmonisert med metode for å mestre
tilbaketrekning og isolasjon, et behov som dokumenteres i kapittel Psykososial rådgivning.
13.3.3 Internt samarbeid
Mange interne referansepersoner uttrykker behov for et mer formalisert og bedre samarbeid mellom avdelingene
i Voldtektsmottaket og behov for effektivisering av intern kommunikasjon, samarbeid og ansvarsfordeling i Vold-
tektsmottaket for å gi et bedre tilbud.

13.3.4 Kompetanseutvikling og fagutvikling
Flere interne referansepersoner ønsker større vekt på kompetanseutvikling og fagutvikling i tillegg til at behovet
for veiledning understrekes. Data fra kapittel Psykososial rådgivning i Voldtektsmottaket understøtter behovet for
kompetanseutvikling og fagutvikling på flere områder innfor dette feltet.
13.3.5 Veiledning
Behov for veiledning uttrykkes både av interne referansepersoner og gjennom forskning og studier. Veiledning
er nødvendig både som et faglig understøttende tiltak og som et tiltak for å forebygge sekundærtraumatisering
hos de som arbeider i Voldtektsmottaket.
13.3.6 Journalarbeid
Interne referansepersoner understreker behovet for å endre journalrutiner i overgrepssaker, slik at journaler som
skal til retten i forbindelse med straffesaker og interne journaler skilles. Dette er et tema som har vært drøftet i
en årrekke i Voldtektsmottaket, og det er et påtrengende behov for å finne en løsning. Vi ser at dette kan løses
ved at ethvert journalnotat har en oppsummerende del som kun er beregnet for oversendelse til domstol i for-
bindelse med strafferettslig behandling av saken. Slik praksis må gjennomføres i alle saker fordi erfaring viser at
enhver overgrepssak kan bli en straffesak, selv om klienten i utgangspunkt ikke hadde tenkt å anmelde saken.
13.3.7 Mannlig eller kvinnelig hjelpepersonale
Under intervjuene med survivere kommer alle kvinnene frem til at det ikke er så viktig om rådgiver er mann eller
kvinne. Det viktige er at personen man møter har de nødvendige personlige egenskaper og kompetanse.
Ikke-utsatte menn sier imidlertid klart at de ikke ville undersøkes av en mannlig lege eller snakke med en mann-
lig rådgiver. De begrunner sitt standpunkt med at en mannlig fagperson ville få dem til å føle seg mindreverdig
som menn.
Dette synspunktet understøttes av forskning på dette feltet som viser at en del menn føler seg fratatt sin mann-
lighet, og femininisert gjennom overgrepet.
Overgrepsutsatte menn er en så sårbar gruppe, og oppfatter hjelpeapparatet så lite tilgjengelig for seg seg, at
det er vektige grunner til å ta hensyn til denne kunnskapen om hvordan menn ser på mannlige behandlere og til
å integrere denne i arbeidet i Voldtektsmottaket. Det betyr at man så langt som mulig er fleksibel og tilpasser
tilbudet til den enkelte mannlige klients behov.
13.3.8 Samarbeid med politiet
Mange fagpersoner understreker behovet for at politiet kan komme til Legevakten og ta opp forklaring fra den
overgrepsutsatte, i stedet for at personen må reise til politiet, dersom forklaring må opptas straks. Dette var
tidligere praksis i Voldtektsmottaket og noe man da hadde gode erfaringer med. Vi ser behov for å gjeninnføre
en slik praksis som vektlegger klientens behov for å skjermes og skånes for påkjenninger i akuttsituasjonen.
13.3.9 Innleggelse etter overgrep
Både survivere og fagpersoner er opptatt av behov for at klienten kan ivaretas over lengre tid enn noen timer i
Voldtektsmottaket. Det kan bety at man på ny bør vurdere behov for at alle klienter som kommer til Voldtekts-
mottaket får tilbud om innleggelse på Observasjonsposten på Legevakten, dvs. opphold i inntil et døgn.
En slik praksis vil dessuten forsterke omsorgen og ivaretagelsen av klienten i akuttsituasjonen, gjøre det mu-
lig å nå frem til klienten med mer informasjon og kunne gi et bedre grunnlag for nødvendig risikovurdering i
akuttfasen. Dette er elementer i kriseintervensjonen som vi har anbefalt forsterket og utviklet. Se kapittelet om
psykososial rådgivning. En slik praksis vil således være i tråd med øvrige anbefalte tiltak.
13.3.10 Oversikt over egne resultater og erfaringer
Fagpersoner uttrykker behov for at Voldtektsmottaket i større grad skaffer en oversikt over egne resultater og
erfaringer. Det innebærer at mottaket trenger fortløpende informasjon fra brukerne via klientundersøkelser. Det
betyr også at mottaket trenger bedre informasjon om utviklingen i pasientsammensetning, endring i problemom-
råder og bedre systemer for å innhente og kartlegge data. Dette er redskap for å kvalitetssikre virksomheten på
det psykososiale feltet.
13.3.11 Henting til Voldtektsmottaket
Survivere mener at et tilbud om å bli hentet etter overgrep vil være et helt avgjørende viktig tilbud for overgreps-
70 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 71
utsatte.
Funksjonshemmede, både ikke utsatte og survivere uttrykker klart at dette ville være et hjelpetilbud som kunne
gjøre det mulig for dem å bruke Voldtektsmottaket.
Vi vurderer at surviveres reaksjon på et slikt mulig tilbud fra mottaket bør tillegges avgjørende vekt. Vi anser
at et slikt tilbud om henting av overgrepsutsatte vil være mulig å innpasse i den daglige drift og vil være et så
positivt element i tilbudet til overgrepsutsatte at det bør tilrettelegges for.
13.3.12 Spesielt om tilrettelegging for funksjonshemmede.
Survivere og ikke utsatte blinde understreker behovet for at hjelpeapparatet er beskrivende og detaljert infor-
merende i akuttsituasjonen, i møte med dem. De sier at dette er en måte å redusere angst og utrygghet i en
krisesituasjon. Det kommer også frem at telefonrådgivning som oppfølging for blinde kan være et godt supple-
rende tilbud.Døve er opptatt av at tolketibudet må være fleksibelt og at også munnavlesning skal være mulig og
at tekniske hjelpemidler skal kunne benyttes. Dette er kunnskap som må integreres i mottakets arbeid.
13.3.13 Ventetid.
Både survivere og ikke-utsatte er opptatt av ventetid på Legevakten. De har en oppfatning av at ventetiden er
betydelig og at bare tanken på å skulle vente for å bli tatt imot etter et overgrep gjør at de ville la være å hen-
vende seg.
Blinde oppfatter at ventetid etter et overgrep vil være en helt uutholdelig situasjon, bl.a. fordi de i stor grad
mister tidssansen og orienteringssansen i en krisesituasjon.

Det er imidlertid et faktum at ventetid ved inntak av klienter som har vært utsatt for overgrep ikke eksisterer i
dag. Klientene tas imot straks av den rådgiver som skal ha konsultasjonen med klienten.
Vi ser her at myter om ventetid kan være et aktivt hinder for at personer får hjelp etter overgrep.
I Voldtektsmottaket vil det imidlertid være noe ventetid mellom akuttkonsultasjonen og den medisinske under-
søkelsen. Dette henger sammen med interne rutiner for informasjonoverføring mellom avdelingene, ved overfø-
ring fra akuttkonsultasjon til medisinsk undersøkelse. Behov for å redusere denne ventetiden uttrykkes både fra
fagpersoner, fra survivere og fra ikke-utsatte.
Det er en åpenbar belastning å måtte vente på hjelp i en krisesituasjon. Vi ser behov for å ha et vedvarende mål
om å minimalisere slik ventetid både i arbeid med enkeltklienter og når man ser på Voldtektsmottakets service
samlet.
Myter om ventetid må håndteres som en del av det informasjonsarbeidet som påligger Voldtektsmottaket.
Kunnskap om ventetid som belastning i en krisesituasjon må integreres i mottakets arbeid.
13.3.14 Samarbeid med eksterne instanser
Materialet viser at det er behov for å etablere et mer formalisert samarbeid med Krisesenteret for å utnytte mak-
simalt det potensialet som Krisesenteret og Voldtektsmottaket sammen representerer.
Materialet viser at det er behov for å utvikle samarbeidet med Pro-senteret med sikte på at tilbudet til prosti-
tuerte som utsettes for overgrep skal kunne være mest mulig fleksibelt og at man kan utnytte maksimalt det
potensialet som Pro-senteret og Voldtektsmottaket sammen representerer.
Materialet viser at det er behov for å videreutvikle samarbeidet med Ullevål sykehus, Habiliteringsavdelingen,
slik at tilbudet til psykisk utviklingshemmede som utsettes for overgrep skal være mest mulig fleksibelt og ut-
nytte maksimalt det potensialet som Habiliteringsavdelingen og Voldtektsmottaket sammen representerer.
Materialet viser at det er behov for å etablere et formalisert samarbeid med Reform, i arbeidet for at tilbudet
til menn som utsettes for overgrep kan bli tydeligere og for å utnytte maksimalt det potensialet som Reform og
Voldtektsmottaket sammen kan representere.
Voldtektsmottaket har et samarbeid med Dixi og informerer systmatisk om deres tilbud.
13.4 tiltak. service og interne rutiner og organisering i voldtektsmottaket
72 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 73
13.4.1 Service
• Det etableres et system for henting til Voldtektsmottaket av klienter som har behov for det. Blinde og døve
skal alltid ha tilbud om å bli hentet.
• Det etableres rutiner for å ta kontakt med klienten i akuttfasen. Dette etableres som en metode for å mestre
tendens til tilbaketrekning og isolasjon etter overgrep. Informasjon om slik praksis gis i akuttsamtalen.
• Det etableres rutiner for å ta kontakt med klienter som ikke kommer til oppfølgsavtale.
• Det etableres rutiner for at alle klienter som ønsker det blir kontaktet ett år etter overgrepet og får tilbud om
en rådgivningskonsultasjon. Målet for denne konsultasjonen er å sjekke ut at klienten har fått nødvendig
bistand fra hjelpeapparatet og hvis så ikke er tilfelle sørge for at klienten får nødvendig bistand.
13.4.2 Fagutviklingstiltak
• Det etableres faste samarbeidsmøter mellom avdelingene i Voldtektsmottaket på ledernivå
• Det etableres faste fagmøter for alle som arbeider i Voldtektsmottaket, for informasjon, erfaringsutveksling og
fagutvikling.
• Det etableres faste ansvarslinjer i ledelsen i Sosial Vakttjeneste for overgrepssaker.
• Det etableres systematisk internveiledning for alle rådgivere i overgrepssaker.
• Det etableres gruppeveiledning for alt personale i Voldtektsmottaket.
• Informasjon om marginale gruppers behov etter overgrep tas inn i internundervisning.
13.4.3 Interne rutiner og intern organisering
• Det etableres rutiner for etterprøving av egne resultater og erfaringer i det metodiske rådgivningsarbeidet
• Det etableres rutiner for klientens godkjenning av at det tas kontakt for å gjennomføre klientundersøkelser
• Rutiner for data innsamling og bearbeiding gjennomgås og evalueres
• Interne journalopplysninger skilles fra journalopplysninger ment for straffesaker. Det etableres nye rutiner for
journal i overgrepssaker, slik at ethvert journalnotat har et eget avsnitt som kun er beregnet for oversendelse i
forbindelse med straffesak.
• Ventetid i Voldtektsmottaket mellom den akutte psykososiale rådgivningen og den medisinske undersøkelsen
søkes å reduseres så langt som det er mulig.
• Tilbud om innleggelse på OBS-posten som fast prosedyre vurderes i overgrepssaker.

13.4.4 Samarbeid med eksterne instanser
• Det etableres et formalisert samarbeid med PRO senteret med sikte på rutiner for konsultasjon, der hvor
klienten ikke kan benytte Voldtektsmottakets tilbud direkte
• Det etableres et formalisert samarbeid med habiliteringsavdelingen på Ullevål sykehus, med sikte på rutiner
for konsultasjon, der hvor klienten ikke benytter Voldtektsmottaket direkte
• Det etableres et mer formalisert samarbeid med Krisesenteret, med sikte på en samordnet utvikling av
tilbudene til overgrepsutsatte, herunder gruppetilbud.
• Det etableres et mer formalisert samarbeid med Reform, med sikte på at tilbudet til menn som utsettes for
overgrep skal bli tydeligere og oppfattes som reelt tilgjengelig for menn
14 informasjon om voldtektsmottaket
14.1 innledning
Voldtektsmottaket skal være et mottak for alle som utsettes for overgrep i kommunen. Det betyr at informasjon
er et sentralt tema for mottaket. Det har gjennom årene vært gjort en rekke informasjonsfremstøt for å gjøre
tilbudet kjent i befolkningen. Det har imidlertid aldri vært gjort noen undersøkelse om i hvilken grad denne
informasjonen har nådd frem til befolkningen. Dette er selvfølgelig også vanskelig å måle uten å gjøre store
kvantitative undersøkelser av informasjonsnivå.
I dette prosjektet har vi gjort kvalitative studier om informasjon i de gruppene vi har intervjuet. Vi har vurdert
det som særlig viktig å hente informasjon om dette temaet fra alle grupper survivere.
I tillegg har vi valgt å hente informasjon fra unge uten overgrepserfaring, gjennom fokusgruppeintervjuer. Vi har
gjort dette, fordi Voldtektsmottaket skal kommunisere med befolkningen og det er nødvendig å ha kunnskap om
hva som når frem av informasjon, om hvordan man mottar informasjon og hvordan man forholder seg til denne
type informasjon.
Fokusgruppene med unge kvinner og unge menn uten overgrepserfaring representerer her den unge befolkning.
Hovedtemaene i dette kapittelet er:
Hvilken informasjon har nådd frem til survivere og befolkningen generelt om Voldtektsmottaket?
I hvilke former må Voldtektsmottaket kommunisere med befolkningen for at informasjonen skal nå frem til alle?
” Jeg tror nesten ingen vet det at døren til Voldtektsmottaket er åpen, selv om det er
gått noen dager etter overgrepet .” (surviver)
”Overgriper må være en ukjent person, man må være synlig fysisk skadet, man må
ikke ha drukket og det må være en fullbyrdet voldtekt for at man kan bruke vold-
tektsmottaket” (surviver)
”Det første som slår meg er at mange blinde ville kvie seg for å dra til voldtekts-
mottaket fordi man rett og slett ikke finner frem fysisk.” (surviver)
”Jeg ville ikke ha tatt kontakt med voldtektsmottaket. Og grunnen er: man ville følt
seg latterliggjort. Man er maktesløs, fordi det er kvinnene som er ofrene og menn som
er overgriperne. Det er aldri omvendt. Aldri!” (surviver)
”Hvor akutt skal det være. J eg greide ikke å komme første uken, ikke sant. Fordi jeg
rett og slett ikke klarte det. Men så gikk det en måned da, så tenkte jeg at jeg kanskje
ville snakke med noen. Er det for sent det da? Da ville ihvertfall jeg tenkt, nå kvalifi-
serer jeg ikke, nå har det gått fire uker og det er ikke akutt lenger.”(surviver)
”Å kvalifisere. Det ville være min angst, det tror jeg er min angst, det er derfor jeg
tenker lavterskel. Det kan godt være at det er sånn, uten at jeg vet om det. Kanskje
det er lavterskel, men jeg bare vet ikke om det. Jeg har ikke oppfattet det sånn.”
74 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 75
(surviver)
”Jeg ville ikke ha tatt kontakt med voldtektsmottaket etter et overgrep, for da ville jeg
ha følt meg stigmatisert” (ikke- utsatt)
”Jeg ville heller dø enn å bli voldtatt. Jeg ville ikke tatt kontakt med voldtektsmotta-
ket selv om jeg hadde visst om det. Jeg ville tatt med meg kamerater tilbake til over-
griper og slått ham ned.” ( ikke- utsatt)
14.2 behovskartlegging - informasjon
14.2.1 Hvilken informasjon har man om Voldtektsmottaket
Mange survivere antar at Voldtektsmottaket er kun for dem som har kommet fysisk til skade, der hvor det har
skjedd en fullbyrdet voldtekt, hvor overgriper er en ukjent person og hvor den overgrepsutsatte er helt edru.
De fleste survivere sier at de visste minimalt om hjelpetilbud da de ble utsatt for overgrep. Flere hadde så lite infor-
masjon at de på det tidspunkt heller ikke var sikre på om det var et overgrep. De visste ikke hva de skulle gjøre og
hvordan de skulle takle situasjonen. Enkelte survivere fikk helt tilfeldig vite om Voldtektsmottaket etter overgrepet
Få survivere visste om Voldtektsmottaket da de ble utsatt for overgrep (hvis de den gang bodde i kommunen).
Mange mener at de ikke ville vært kvalifisert for hjelp den gang de var utsatt for overgrep.
Mange survivere forbinder Legevakten med det å være kommet fysisk til skade og tror at det er en forutsetning
for å få hjelp også etter overgrep og mener generelt at hjelpetilbudet i Voldtektsmottaket er lite kjent i befolk-
ningen.
Mange survivere sier at da deres reaksjon etter overgrepet kom etter en stund, trodde de at det var for sent å
henvende seg, fordi de tenkte at da var det ikke akutt. De tror at dette er en ganske utbredt oppfatning og at
mange unnlater å ta kontakt med mottaket, fordi de tror det er gått for lang tid.
Flere survivere mener at informasjonen om det medisinske tilbudet i Voldtektsmottaket har nådd ut til en viss
grad, men at det psykososiale tilbudet er lite kjent. Mannlig surviver antok at Voldtektsmottaket kun var for
kvinner og mente at menn ikke ber om hjelp etter overgrep av mange grunner, men også fordi de forventer å
ikke bli trodd og å bli latterliggjort.

Mange er opptatt av at ventetiden på Legevakten er lang, noen nevner fire timer, og er opptatt av hvor skadet
man må være for å slippe å vente så lenge etter overgrep.
Etter overgrepet la survivere merke til informasjon om overgrep og om hjelpetilbud. Dette var informasjon som
de ikke hadde registrert tidligere.
Blind surviver forutsetter at man må kunne beskrive overgriper for å kunne ta kontakt med Voldtektsmottaket
og antar at det gjelder både for å ta kontakt med hjelpeapparatet og med politiet. Hun forutsetter altså å ikke
bli trodd hvis hun ikke kunne gi mottaket noen slik beskrivelse, (hvis hun hadde visst at det fantes et mottak
da hun ble utsatt for overgrep, noe hun ikke visste og ikke ble oppmerksom på før i intervju med prosjektleder i
oktober 2004. Hun ble utsatt for overgrep for seks år siden.).
For blinde vil det å oppsøke et fremmed sted for å få hjelp etter et overgrep i seg selv være en så krevende
situasjon at mange vil unnlate å oppsøke hjelp Det å bli sett, uten å selv å kunne se, i en situasjon hvor du er
så krenket, ville oppleves som en nærmest utålelig tilleggsbelastning og et aktivt hinder for å henvende seg til
hjelpeapparatet.
Under intervju med blinde kom det også frem at man forutsetter at Legevakten har skilt med Voldtektsmottaket,
en forestilling som naturlig nok ytterligere ville stoppe blinde fra å ta kontakt.
Viktige grunner til at døve ikke henvender seg etter overgrep er sterk skyld og skamfølelse, og mangel på infor-
masjon og kunnskap om tilbudet.
Mange døve antar at Voldtektsmottaket er et sted hvor man samler fysiske bevis og at det ikke er aktuelt å hen-
vende seg hvis man ikke skal anmelde.
Mange forbinder Legevakten med fysiske skader, men tenker ikke at man også kan få hjelp med psykiske plager
etter overgrep.
Menn og kvinner som ikke har vært utsatt for overgrep vet lite eller ingen ting om hjelpetilbud etter overgrep
eller om Voldtektsmottaket. De ville ikke visst hva de skulle gjøre hvis de selv eller bekjente ble utsatt for over-
grep. De ville ikke visst om de kunne ta kontakt med politiet, eller om det var bare hvis de ville anmelde.
Da ikke-utsatte fikk informasjon om at det fantes et Voldtektsmottak på Legevakten, antok de at det betydde
venting og lange køer.
En ikke-utsatt sier at hun gjennom intervjuet fikk vite hvor lite hun vet om dette temaet, mens en annen sier at
det er vanskelig å nå frem med informasjon om et slikt tema når det er så mye impulser fra alle kanter. Mange
mener at informasjonen forvinner i all annen informasjon.
Ikke- utsatte mener at de ubetinget ville kvalifisere for hjelp hvis de ble utsatt for overgrep, men følte at de, hvis
de tok kontakt med Voldtektsmottaket ville bli stigmatisert. De var redde for stigmatisering og for å bli plassert
i en gruppe de ikke ønsket å tilhøre. De ville ikke inn i den” stereotypien”, ville ikke være i gruppen besudlede
eller besmittede. Hvis de ikke tok kontakt kunne de beholde en slags følelse av å ikke være stigmatiserte.
I gruppen ikke - utsatte kom det frem at de mente seg kvalifisert til hjelp uansett hva slags type overgrep det
dreide seg om. Oppfatningene om dette var helt entydige. Imidlertid ønsket de ikke at andre mennesker skulle
ha slike bilder av dem i hodet (dvs. bilder av dem som overgrepsutsatte). De mente at det å bli utsatt for over-
grep ville degradere dem og plassere dem i en gruppe de ikke ønsket å tilhøre.
14.2.2 Hvordan må det informeres
Mange survivere er opptatt av at det må informeres om at det ikke er ventetid og at man blir skjermet når man
kommer til Voldtektsmottaket , fordi de mener at antagelsen om at det er ventetid og tanken på å sitte sammen
med andre trolig hindrer overgrepsutsatte fra å ta kontakt med mottaket
Mange mener at det er et altfor stereotypt bilde av overgrepsutsatte, et bilde som mange overgrepsutsatte ikke
vil identifisere seg med. Det kan også være en grunn til at mange ikke tar kontakt etter overgrep.
Survivere mener at det er behov for et mer nyansert bilde av overgrepsutsatte, slik at alle som utsettes for over-
grep kan oppfatte at det finnes et hjelpetilbud for dem.
De mener videre at dårlige erfaringer med hjelpeapparatet kan være et hinder for å søke hjelp etter overgrep.
Survivere etterlyser informasjon om Voldtektsmottaket, på ulike steder og i ulike former. De mener at allsidig
informasjon er viktig, hvis man skal nå frem til ulike grupper.
Survivere etterlyser mer og bedre informasjon om at Voldtektsmottaket finnes og hvor det finnes. De mener
det burde være en guide, et lite kort, hvor det står: ”gjør dette, etter et overgrep!” Mange er opptatt av at det
burde finnes brosjyrer om Voldtektsmottaket rundt på legekontorer og på alle slags kontorer som representerer
hjelpeapparatet.
De foreslår at det legges informasjonsmateriell om hjelpetilbud etter overgrep inn i ungdomsblader. Mange survi-
vere understreker at all hjelp etter overgrep må være gratis både i Voldtektsmottaket, hos lege og hos psykolog,
psykiater og DPS.
De mener at brosjyrer til pårørende er viktig. Akkurat i situasjonen tenker mange at de vil takle det alene, men
etterpå trenger man hjelp fra andre. Pårørende trenger også informasjon.
Survivere mener at informasjon om overgrep og hjelpetilbud burde komme inn i skolene og også i barnehagene,
hvor man burde informere om kroppen og menneskets rett til å bestemme over egen kropp og retten til å sette
sine egne grenser.
Survivere er opptatt av at politikere og alle mennesker skal ha informasjon om overgrep og hva som trengs av
hjelpetiltak og hjelpetilbud. Noen understreker også at det er nødvendig å ta tak i overgriperne og gi bistand til
dem, for ellers fortsetter bare spiralen.
Survivere er opptatt av at samfunnet skal forstå mer om hva et overgrep innebærer og hva det innebærer å leve
videre etter et overgrep. De mener informasjonen og hjelpetilbudet bør allminneliggjøres og mer må få karakter
av folkeopplysning.
Survivere ønsker at informasjon om Voldtektsmottaket ikke skal understreke tabuiseringen. Det skal ikke være
små klistrelapper inne på dametoalettene. Det skal være ordentlig informasjon som alle kan se, ikke informasjon
som gjemmer bort temaet. Det skal være dagligdags, allminnelig, ikke skittent og bortgjemt. Voldtektsmottaket
må også informere eksplisitt om at det ikke dreier om tilbud til de som har vært utsatt for en fullbyrdet voldtekt,
men alle typer seksuelle overgrep.
Det er viktig for blinde å ha informasjon om hvordan Voldtektsmottaket fungerer, for at de skal kunne føle det
trygt å henvende seg. De må vite at man blir ivaretatt, at man blir tatt imot, at man kommer rett inn og ikke må
vente, at det ikke er noe skilt med Voldtektsmottaket, at man blir møtt i døren og fulgt dit man skal, og de må
vite at man ikke må anmelde for å komme til mottaket.
Det er et problem for blinde at man må vite hva man skal spørre om, for å få informasjon. For blinde er det
76 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 77

generelt et hinder for å skaffe seg informasjon. Blinde trenger at informasjonen gjøres tilgjengelig for dem i lyd
eller punktskrift. Noen svaksynte kan bruke internett, men en som er helt blind kan vanskelig det, fordi data ofte
er lagret i filer som blinde ikke kan få tilgang til.
Blinde oppfatter at hjelpeapparatet synes de er en krevende gruppe å hjelpe fordi ting tar lenger tid for dem.
Dette kan medføre at blinde kvier seg for å søke hjelp, også i Voldtektsmottaket
Døve understreker at tilrettelagt kommunikasjon er helt grunnleggende for å kunne bistå døve. Det er en forut-
setning at man finner gode løsninger for kommunikasjon, som den døve opplever som trygge.
For døve er internett den helt sentrale informasjonskilden. Det er også viktig for døve at informasjonen gis med
både tekst og bilde som understøtter hverandre. Døve er primært visuelt orientert og oppfatter best skriftlig
informasjon dersom den er koblet med bilder, slik at bildet understøtter teksten.
For at døve skal oppsøke Voldtektsmottaket må informasjon om mottaket ligge på internett. Man bør ta inn i
informasjonen bilder av ansatte, av vestibylen i Legevakten, av samtalerom og undersøkelsesrom. Det sentrale
er at den døve trenger å vite hva man har i vente, slik at man kan forberede seg. Det er også viktig å kunne
orientere seg anonymt før man tar direkte kontakt.
Det er viktig for døve å få vite at man ikke trenger å anmelde for å ta kontakt med Voldtektsmottaket. Den
informasjonen må også ligge på internett Samtidig er det det viktig å informere konkret om hvem man kan ta
kontakt med, navn og avdeling. Døve understreker også at det kan være vanskelig å oppfatte informasjon før
man før man selv eller noen nærstående har vært utsatt.
Døve kan ikke bruke telefon. Teksttelefon brukes ikke så mye lenger. Mange døve synes også at det er vanskelig
å involvere en tredje person, selv om denne personen har taushetsplikt. Døve kommuniserer mye på SMS og på
mail, noe som også kan brukes av hjelpeapparatet når man skal kommunisere med enkeltpersoner.
Hvis man skal informere døve som gruppe kan man bruke tidskriftet, Døves tidsskrift, som kommer ut regelmes-
sig. Man kan også bruke døves TV-program, Tegnsatt, som tar opp ulike tema og vises ukentlig
For at døve skal kunne bruke hjelpetilbudet i Voldtektsmottaket må dette tilrettelegges spesielt for døve. Infor-
masjon om at det er gjort slik tilrettelegging må også finnes på internett, fordi også det er avgjørende for om
døve vil henvende seg eller ikke.
For døve er det sentralt at man har tilgang til tolk og prosedyrer for å hente inn tolk. Døve må alltid spørres om
de vil benytte tolk. Ofte kan døve oppleve det som problematisk å bruke tolk, når det dreier seg om taushetsbe-
lagte tema. Døvemiljøet er lite og tolkemiljøet er lite. Mange døve er bekymret for taushetsplikten og ønsker at
man systematisk skal understreke taushetsplikten i forhold til døvetolken. Dersom den døve ikke vil ha tolk, må
man finne andre løsninger i den konkrete situasjonen.
I en samtale der den døve skal gjøre munnavlesning må rådgiver påse at rommet har godt lys, noe som er en
forutsetning for at den døve kan avlese. I en krisesituasjon kan det ikke forutsettes at klienten informerer i de-
talj om hva som trenges, slik at rådgiver må legge slike foranstaltninger inn i sin prosedyre. På samme måte er
det nødvendig at rådgiver i samtale med døve, stiller kontrollspørsmål, for å sjekke ut at døve har oppfattet det
som blir sagt. Dette er ekstra viktig i en krisesituasjon.
At Legevakten nå har et tolketilbud er viktig. Dette blir etter hvert kjent i døvemiljøet.
Mange av fagpersonene er bekymret for alle de som av ulike grunner ikke henvender seg til hjelpeapparatet
etter overgrep og som bærer på traumet alene. Fagpersoner mener at Voldtektsmottaket må definere klarere hva
hjelpetilbudet består i og at det er for alle mennesker og alle typer overgrep og seksuelle krenkelser. Spesielt
tror flere eksterne fagpersoner at tilbudet er lite kjent.
Flere av fagpersonene betoner at navnet Voldtektsmottaket kan være et hinder, fordi mange assosierer dette
med fullbyrdede voldtekter. Flere er også bekymret for at voldtekt assosieres med penetrasjon og med kvinner
og at navnet således også blir et hinder for at menn tar kontakt.
Fagpersonene mener at det er nødvendig å sette temaet overgrep på dagsordenen, slik at mennesker tar kon-
takt. Det er også nødvendig at tilbudet fra Voldtektsmottaket må synliggjøres bedre.
Det er nødvendig å forstå overgrep ut fra et maktperspektiv, ikke et kjønnsperspektiv. Det betyr at menn også
kan bli utsatt for overgrep. Det er viktig at dette blir en del av den informasjonen som bringes ut, slik at også
menn kan oppsøke Voldtektsmottaket etter overgrep.
Man må imidlertid være oppmerksom på menns psykologiske problemer i forhold til å ta kontakt etter overgrep.
Derfor må man være opplysende og eksplisitt i sin informasjon. Man må si klart at dette er et mottak også for
menn. Det er nødvendig å avkjønne overgrep og begynne å snakke offentlig om at menn kan bli utsatt for over-
grep, at menn også er sårbare og at menn kan være ute av maktposisjon.
Fagpersonene understreker behovet for at ungdomsgruppen informeres om overgrep. De ser behov for at det
drives holdningsarbeid for at andre grupper skal henvende seg til Voldtektsmottaket. Overgrep er en del av det
store voldsbildet, med trusler, trakassering, psykisk vold, materiell vold og med den fysiske volden.
Fagpersoner understreker betydningen av å anskueliggjøre det tverrfaglige og todelte tilbudet: medisinsk og
psykososialt ved å representert begge deler av tilbudet når man går ut og informerer om Voldtektsmottaket. Det
er en inspirasjon for andre og et signal som gestalter det tverrfaglige arbeidet i praksis.
Ikke - utsatte sier at de tror det er viktig med praktisk informasjon om hvor mottaket er, hva som skjer når man
kommer dit, hva som er gangen i det, hvor lang tid det tar. Når noe sånt skjer, vil man ha forutsigbarhet.
Mange ikke - utsatte er opptatt av at Voldtektsmottaket må informere om hjelpetilbudet på nettet, fordi så
mange bruker dette som informasjonskilde. Noen synes det er altfor lite fokus på temaet overgrep.
Mange ikke - utsatte mener at overgrep er noe man tror ikke skjer en selv, derfor skyver man det tilside. Det er
liksom ikke aktuelt, så lenge man ikke tror det skjer med en selv. Tanken på overgrep er der på den måten at
man har det i bakhodet, men ikke noe man diskuterer.
Mange av de ikke-utsatte har aldri tenkt på temaet overgrep og ingen av de ikke-utsatte har drøftet temaet over-
grep med familie, venner eller partnere.
Imidlertid tar de noen forholdsregler når de beveger seg ute om kvelden, prøver å ikke gå alene, passe på hver-
andre, at man kommer trygt hjem. Mange bruker telefonen veldig mye, snakker med hverandre når man går hjem
og ringer når man kommer hjem. De sier at de ikke vet om det hjelper, men at det føles tryggere.
Ikke utsatte forestiller seg overfall fra en ukjent person, når de tenker på overgrep. Ingen kan forestille seg at
det kan skje i et fast forhold. De mener at det kanskje er for lite informasjon om det også.
Mange ikke - utsatte mener at det er altfor lite informasjon om overgrep og mener at man burde informere al-
lerede i skolen.
Ikke - utsatte mener at det er viktig at informasjonen er såpass tilgjengelig, at når det skjer, så vet man hvor
man kan finne den.
78 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 79

14.3 behovsanalyse - informasjon
14.3.1 Hvilken informasjon har man om Voldtektsmottaket
Det samlede materialet viser at informasjonen både hos survivere og ikke utsatte om Voldtektsmottaket er svært
begrenset.
Mens cirka halvparten av surviverne er kjent med at det finnes et Voldtektsmottak i Oslo, vet nesten ingen av de
ikke-utsatte dette.
På den annen side tror de fleste survivere at de ikke ville ha vært kvalifisert for bistand fra Voldtektsmottaket
den gang de ble utsatt for overgrep. Deres oppfatning er at det er følgende forutsetninger for å være kvalifisert
for bistand i Voldtektsmottaket :
• Man må være fysisk skadet
• Det må være en fullbyrdet voldtekt
• Det må være en ukjent overgriper
• Man må være edru
• Man må komme straks etter overgrepet; etter noen dager er det for sent.
Informasjonen hos suvivere er preget av at de opplever seg som ikke verdige til hjelp og ikke kvalifisert for hjelp.
Det er grunn til å se disse funnene i sammenheng med funn om skam og skyld etter overgrep og tendens til tilba-
ketrekning og isolering. Den som føler skyld og skam etter overgrepet, føler heller ikke å ha rett til hjelp og føler
seg uverdig og ikke kvalifisert til hjelp. Isolering og tilbaketrekning vil være en logisk følge av slike vurderinger. Vi
ser her eksempel på at skyld og skamfølelse overstyrer og preger surviveres forståelse av situasjonen i den grad at
de ikke tar inn motstridende informasjon og derfor ikke vil komme i en situasjon hvor de kan motta bistand.
Også funksjonshemmede survivere har minimal informasjon om hjelpetilbudet. For funksjonshemmede survivere
er det også et hinder at de ikke forventer å bli trodd. Blinde understreker at det å ikke kunne beskrive overgri-
per vil gjøre det umulig å bli trodd ved en anmeldelse og også ved henvendelse til hjelpapparatet. Informasjon
om at Voldtektsmottaket har et psykososialt rådgivningstilbud er minimal i alle grupper.
Det er en oppfatning hos menn at Voldtektsmottaket kun er for kvinner. Menn mener også at de neppe ville
henvende seg dit etter overgrep dersom de ble informert, fordi de verken ville forvente å bli trodd eller å bli tatt
imot på en akseptabel måte.
Gjennomgående er det kun survivere som fikk hjelp i Voldtektsmottaket etter overgrepet som vet at mottaket
er for alle som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Dette influerer imidlertid lite på deres forståelse av det å
være kvalifisert for hjelp.
Ikke-utsatte har ikke informasjon om Voldtektsmottaket og snakker ikke om temaet overgrep. Det ser ut til at
gruppen beskytter seg mot informasjon om temaet, på samme måte som man beskytter seg mot informasjon om
andre tema som er negativt ladet, for eksempel informasjon om kreft. De tar visse forholdsregler for å beskytte
seg mot overfallsvoldtekter, men tar ikke slike forholdsregler i forhold til bekjentskapsvoldtekter, selv om de
egentlig er kjent med at dette representerer det største antall overgrep.
Vi finner altså en helt ulik oppfatning av retten til hjelp hos dem som har vært utsatt for overgrep og dem som
ikke har vært utsatt for overgrep. Imidlertid konkluderer begge grupper med at de ikke ville søke hjelp, men av
helt forskjellige årsaker.
Dette betyr at verken de som har vært utsatt for overgrep eller de som ikke har vært utsatt anser at Voldtekts-
mottaket er for dem.
Innsamlede data på feltet informasjon om Voldtektsmottaket viser at den informasjonen som er gitt i svært liten
grad har nådd frem til noen grupper som vi har vært i kontakt med utenfor fagmiljøene.
Vi må slå fast at det er flere faktorer som hindrer at informasjon om hjelpetilbud etter overgrep blir mottatt:
Hos survivere ser det ut til at det sterkeste hinderet for informasjon er skyld og skamfølelse. For funksjonshem-
mede survivere er imidlertid mangel på tilrettelegging av informasjonen også et helt sentralt hinder.
For personer med minoritetsbakgrunne survivere og ikke-utsatte er selvfølgelig også språklige og kulturelle
hindere helt sentrale.
For menn er stigmatisering og tabuisering, sammen med navnet Voldtektsmottaket som forbindes med menns
overgrep mot kvinner, hindre for å nå frem med informasjon.
Hos ikke-utsatte ser det ut til at det sterkeste hinderet er at man beskytter seg mot informasjon som oppfattes
som negativ og som man ikke vil konfronteres med. Myter er også et aktivt hinder for å motta ny informasjon.
Dette betyr at vi har mange og sterke hindre å forsere når vi skal tilrettelegge informasjon til befolkningen om
80 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 81
hjelpetilbudet.
14.3.2 Hvordan må det informeres
Vi må slå fast at generell informasjon om Voldtektsmottaket i liten grad har nådd frem til befolkningen. Alt tyder
på at det er nødvendig å informere på en rekke ulike måter i forhold til de ulike gruppene vi henvender oss til.
Videre betyr det at vi også må identifisere andre hindre for å motta informasjon. Vi har grunn til å anta at navnet
Voldtektsmottaket er ett slikt hinder og at myter er et aktivt hinder for å motta ny informasjon.
På bakgrunn av innsamlede data har vi grunnlag for å si at behovet for informasjon om overgrep og om Vold-
tektsmottaket er svært omfattende i alle grupper. Dataene viser at det er behov for at informasjonen spesialinn-
rettes i forhold til de enkelte grupper den skal nå. For eksempel har døve behov for en særlig type informasjon
i spesielle kanaler, blinde har behov for informasjon som spesielt er tilrettelagt for dem og deres funksjonshem-
ning. På samme måte må man legge til rette for informasjon til personer med minoritetsbakgrunn, språklig og
kulturelt. Dette er behov som må ivaretas for at Voldtektsmottaket kan være et tilbud som er reelt tilgjengelig for
alle grupper.
14.3.3 Samfunnsdebatten
Den generelle samfunnsdebatten og den generelle informasjonen om temaet overgrep er også noe som survivere
er opptatt av. De mener at det er behov for en rolig og informativ samfunnsdebatt, hvor man kan allminneliggjøre
og av-tabuisere dette temaet, slik at det kan være mulig å snakke om det. Debatten om at menn kan utsettes
for overgrep etterlyses både fra survivere og fra interne og eksterne referansepersoner.
14.3.4 Navnet Voldtektsmottaket
Intervjuene har brakt oss kunnskap om at Voldtektsmottaket helt konkret oppfattes både av survivere og av
ikke-utsatte som et mottak for dem som har vært utsatt for en fullbyrdet voldtekt. Fagpersoner understøtter at
denne oppfatningen hos disse gruppene er gjennomgående. Mye tyder således på at navnet Voldtektsmottaket
representerer et aktivt hinder for mange til å forstå at mottaket er for dem. Dette forsterkes ved at mange survi-
vere og ikke-utsatte assosierer fysisk skade med henvendelse til en Legevakt. Det betyr at man allerede gjennom
navnet har lagt begrensninger og satt opp hindre for at aktuelle brukere skal benytte mottaket.

Både suvivere og fagpersoner er opptatt av mottakets navn og flere mener at man bør bruke betegnelsen ”Vold-
tektsmottaket for menn og kvinner”. Andre mener at man bør gjøre Voldtektsmottaket til en del av Voldsmot-
taket ved Legevakten. Dette ville anskueliggjøre at overgrep er vold, noe som trolig også ville senke tersklene
for å henvende seg og ha en sterk signaleffekt. Man kunne da bruke betegnelsen ”Mottak for vold, mishandling,
trusler, trakassering og seksuelle overgrep” for å innlemme alle typer psykiske og fysiske traumer,
men forkorter det til Voldsmottaket i dagligtale.
14.3.5 Ulike gruppers spesielle behov i forhold til informasjon
Funksjonshemmede
Blinde har et stort informasjonsbehov om hjelpetilbudet etter overgrep. Kontakten med blinde om dette temaet
har vært avgjørende for å forstå hva slags behov som må dekkes for at Voldtektsmottaket skal bli et reelt tilbud
for blinde. At blinde aldri har oppsøkt Voldtektsmottaket er det sterkeste signal på at vi ikke har nådd frem til
blinde med informasjon. Informasjonen til blinde må spesielt tilrettelegges for å nå frem med lyd informasjon og
informasjon i punktskrift som sentrale elementer.
For blinde vil det å oppsøke et fremmed sted for å få hjelp etter et overgrep være en så ekstremt krevende
situasjon at mange vil unnlate å oppsøke hjelp. Det å bli sett, uten å selv kunne se, i en situasjon hvor du er så
krenket, vil være en stor tilleggsbelastning. Behovet for informasjon om hvorledes Voldtektsmottaket arbeider og
hvordan det er organisert blir spesielt viktig å informere om til de som ikke kan se.
Døve har også et stort informasjonsbehov om hjelpetilbudet etter overgrep. Her har også kontakten med døve
vært avgjørende for å forstå hva slags informasjon det er behov for. Også i forhold til døve er det lave antall
henvendelser et sterkt signal på at vi ikke har nådd frem med informasjon. Informasjonen til døve må spesielt
tilrettelegges med internett informasjon som den sentrale informasjonskanal. Dette følges opp i forslag til tiltak.
Psykisk utviklingshemmede er en gruppe funksjonshemmede som i i stor grad må informeres gjennom sine
hjelpere. Det er etablert kontakt mellom Habiliteringstjenesten på Ullevål sykehus og Voldtektsmottaket, slik at
man skal kunne gi psykisk utviklingshemmede så god bistand som mulig etter overgrep. Dette samarbeidet må
formaliseres.
Prostituerte
Prostituerte bruker Voldtektsmottaket i liten grad annet enn i akuttfasen. Vi har grunn til å anta at det ikke pri-
mært henger sammen med manglende informasjon, men med at deres situasjon kan være vanskelig å tilpasse til
mottakets timeavtaler og systemer. Det er nødvendig med ulike typer informasjon og fleksible hjelpetilbud som
kan tilrettelegge i forhold til prostituertes spesielle livssituasjon.
Personer med minoritetsbakgrunn
Det har ikke vært mulig å komme i kontakt med survivere med minoritetsbakgrunn. Ut fra hva vi vet om disse
gruppene og deres problemer både språklig og kulturelt med å søke hjelp etter overgrep, må vi imidlertid anta
at informasjonen til denne gruppen har nådd frem i ennå mindre grad enn til andre. Det betyr at det vil være et
stort behov for spesielt tilrettelagt informasjon til disse gruppene både språklig og på annen måte.
Ungdom
Vi har informasjon som viser at ungdom må informeres gjennom egne kanaler og i en form som gjør at ungdom
vil ta imot informasjonen.
Det er aktuelt å lage egne nettsider henvendt mot ungdom. Det kan være aktuelt å bruke fokusgrupper med ungdom
for å innhente mer kunnskap om hvorledes informasjonen må utformes for å nå frem til denne gruppen og hva den
skal inneholde.
Sentrale elementer i informasjon til ungdom vil være egne sider på internett, radiokanaler for ungdom og ung-
82 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 83
domsblader.
14.3.6 Myter som hinder for å motta informasjon om hjelpetilbudet
Ventetid.
Både survivere og ikke-utsatte er opptatt av ventetid på Legevakten. De har en oppfatning av at ventetiden er
betydelig og at bare tanken på å skulle vente for å bli tatt imot etter et overgrep gjør at de ville la være å hen-
vende seg. Ventetid ved inntak av klienter som har vært utsatt for overgrep eksisterer ikke i dag. Klienter som
har vært utsatt for overgrep blir vurdert som øyeblikkelig hjelp klienter og er høyest prioritert i forhold til bistand
for psykososial rådgivning. Klientene tas således direkte inn til rådgivning ved ankomst til Legevakten.
Dette er informasjon som det er nødvendig å bringe ut til befolkningen, fordi myten om ventetid ser ut til å være
helt gjennomgående og en myte som representerer et aktivt hinder for at mennesker tar kontakt med Voldtekts-
mottaket.
I Voldtektsmottaket er det imidlertid alltid noe ventetid mellom den første akuttsamtalen og legeundersøkelse.
Dette er tid som Voldtektsmottaket trenger for å gi informasjon mellom fagpersoner og å forberede den medisin-
ske undersøkelse. Det kan også være slik at klienten faktisk har behov for å hvile før man igangsetter undersø-
kelse. Behov for å redusere ventetid mellom akuttsamtalen og medisinsk undersøkelse understrekes både fra
alle informanter og reduksjon av denne ventetiden må vektlegges både i arbeid med enkeltklienter og når man
ser på Voldtektsmottakets service samlet.
Skilting
Det er en oppfatning hos blinde som forutsetter at Legevakten har skiltet Voldtektsmottaket, slik at andre kan se
hvor man skal og at man kan bli gjenkjent og identifisert, uten selv å vite det. Dette er en viktig myte å avkrefte
både i forhold til blinde og i forhold til alle andre som oppsøker Voldtektsmottaket, fordi en slik antagelse kan
være et aktivt hinder for å ta kontakt: Voldtektsmottaket er ikke en egen avdeling ved Legevakten, men en funk-
sjon, og det finnes ingen skilt.
Å komme for sent
Oppfatningen om at Voldtektsmottaket kun gir medisinsk bistand og at registrering av fysiske skader er det
primære, gjør det logisk å anta at det kan være for sent å henvende seg når det er gått noe tid etter overgrepet.
Alle vet at spor forsvinner etter en stund. Faktainformasjon om det psykososiale rådgivningstilbudet blir også
viktig for å understreke at det å henvende seg etter noen uker er viktig og riktig.

14.4 tiltak - informasjon
• Det iverksettes arbeid med informasjon om Voldtektsmottaket til alle grupper som utsettes for seksuelle
overgrep. Det igangsettes arbeid med informasjon på internett som en sentral informasjonskilde.
• Det søkes midler til informasjonsarbeidet.
• Legevakten ber departementene om å etablere en sentral informasjonsside på internett om overgrep. Denne
informasjonssiden skal være en sentral side som all annen informasjon om temaet kan henvise til. En slik
sentral informasjonsside fra myndighetene vil virke til at temaet seksuelle overgrep blir mindre tabuisert og
være med på å heve det generelle informasjonsnivået
Prosjektets data viser at flere grupper har behov for informasjon som er spesielt tilrettelagt for den enkelte
gruppe. Dette gjelder spesielt følgende grupper:
• Funksjonshemmede
• Personer med minoritetsbakgrunn
• Menn
• Ungdom
Funksjonshemmede
• Det gis informasjon om Voldtektsmottaket gjennom blindes informasjonskanaler, blindes avis og blindes radiokanal.
• Det er trykket egne brosjyrer om Voldtektsmottaket i punktskrift og forstørret skrift. Dette må gjøres med alt
infomateriell til blinde.
• Det etableres et formalisert samarbeid med blindes organisasjoner, med sikte på mer effektiv informasjon og
kontakt med blindes miljøer.
• Det etableres en tilrettelagt informasjon for døve om Voldtektsmottaket på internett. Informasjonen presenteres
med tekst og bilder fra Voldtektsmottaket.
• Det gis informasjon om Voldtektsmottaket på døves media.
• Legevakten tilbud om tolketjeneste er iverksatt og formaliseres og utvikles videre
• Det etableres et formalisert samarbeid med døves organisasjoner, med sikte på mer effektiv informasjon og
kontakt med døves miljøer.
• Psykisk utviklingshemmede må informeres gjennom fagpersoner og gruppens hjelpeapparat
• Det gis informasjon gjennom funksjonshemmedes egne mediekanaler
• Det gis informasjon gjennom funksjonshemmedes egne organisasjoner
Personer med minoritetsbakgrunn
• Det gis informasjon gjennom de ulike språkgruppers egne kanaler på radio og TV
• Det gis informasjon gjennom de enkelte språkgruppers egne aviser
• Det gis informasjon gjennom ulike fora hvor personer med minoritetsbakgrunne kan nås med informasjon
Ungdom
• Det gis informasjon gjennom ungdoms egne kanaler på radio
• Det informeres via internett
• Det informeres via ungdomsblader.
• Det informeres via fagpersoner som arbeider i forhold til ungdom
Menn
• Det gis generell informasjon om menns situasjon etter overgrep og om tilbudet ved Voldtektsmottaket.
• Det gis informasjon gjennom Reform og eventuelt andre relevante organisasjoner.
84 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 85
Prostituerte
• Det gis informasjon gjennom gruppens eget hjelpeapparat Pro senteret
• Det gis informasjon gjennom tidsskriftet Albertine.
Andre forslag til tiltak
• Det vurderes en organisering av Voldtektsmottaket innenfor et større mottak for alle typer vold. En
slik organisering vil understreke at overgrep er vold og sannsynligvis være et tydeligere signal til mange som
i dag har vanskelig for å ta kontakt med Voldtektsmottaket. Vi anbefaler at navnet på et slikt mottak skal
være: Mottak for vold, mishandling, trusler, trakassering og seksuelle overgrep, men forkortet til Voldsmottaket
i dagligtale.
15 videre oppfølging og behandling
15.1 innledning
Dette temaet var opprinnelig ikke planlagt som en del av prosjektet. Gjennom intervjuer med survivere og
fagpersoner ble vi imidlertid overbevist om at dette var et viktig tema å ta inn i prosjektet. Fordi vi tok dette te-
maet inn etterskuddsvis er ikke alle informanter spurt om temaet. Det foreligger således ikke utfyllende data her.
For å belyse temaet har vi tatt kontakt med ledere ved en del av DPS-ene med spørsmål om hvilke tilbud som
gis til overgrepsutsatte.
”Ta den delen med selvmordstanker, fordi at det er noen privatleger som, hvis du
kommer herfra til legen, blir henvist, så sier han at jammen, hvis du har selvmord-
stanker så får du Seroxat eller ett eller annet, så får du 100 stk. og da har du selv-
mordstanker. Ikke sant, og så går du noen timer og så tenker du ok, dette orker jeg
ikke å leve med, ta hele dosen, ferdig. Men så er det noen medisiner du bare blir
hjerneskada av som du ikke nyter godt av, de opplysninga er kanskje også litt viktig
og ta med seg.” (surviver)
”Så ber de om å få en psykolog, du får beskjed om at det er et halvt års ventetid, fordi
du bor i feil bydel” (surviver)
”Nei. Ikke avvis og ikke slipp. Noen har en psykologtime for eksempel Og så er det fer-
dig. Jeg tenker på at folk er så forskjellig. Noen trenger kanskje kort tid, noen trenger
lang tid. Jeg fikk telefonnummer til psykologliste, men jeg greide ikke å ringe. Det tar
jo så mye energi til å undersøke hvem som har kort ventetid.”(surviver)
””Da tilhører du …. DPS og der er det minst ½ års ventetid.” Du kan ikke sende noen
ut med en sånn beskjed!” (surviver)
”Det er jo akkurat den kunnskapen dere har her som burde ligge her som en kjerne.
Man skal jo ikke snakke med hvem som helst om akkurat voldtekt, ikke sant.” (surviver)
”..og så får du beskjed, henvend deg til bydelen eller psykologen i bydelen, men når
du kommer til den personen: … ”ja skal du ikke si noe hvorfor sitter du her?” ikke

sant, og da tenkte du :…”du blir henvist,, de har fått, burde ha fått papirene, og
”hvorfor kan ikke hun heller spørre meg, for jeg var ikke i stand til å begynne histo-
rien om igjen”. Den psykologen jeg kom til, hun sa at: ”ok hvis du ikke har et større
problem enn at du vil fortelle meg det, så kan du bare gå, da gikk jo jeg selvfølgelig.
Så ringte jeg hit igjen og sa hva gjør jeg da likesom, så sa de: ”men kjære.., kjenner
du noen som kjenner noen som kan anbefale noen som kan ta imot…?” Det gjorde jeg
tilfeldig, for jeg hadde en venninne som jobbet på (et psykiatrisk sykehus) som kjente
mange psykologer, så sånn sett kom jeg til en person som kunne det, men veien var så
lang å gå. Det at dere likesom har noen anbefalinger; det er ikke alle som kjenner
noen som kjenner noen.” (surviver)
”Jeg synes gratis psykologhjelp burde være et must hvis man trenger det.” (surviver)
”Når man endelig føler seg sterk nok til å ta tak i det som har skjedd, må man ordne
alt på egen hånd og får høre fra poliklinikk og fastlege at når man har vært så sterk
og greid seg så lenge på egen hånd, så går nok dette bra også.” (surviver)
”Og så må man da, i denne situasjonen hvor man føler seg veldig utrygg og redd, må
jeg da ut i verden og finne en psykolog som har den kunnskapen også.” (surviver)
15.2 aktuelle tilbud og behandlingssteder
I Oslo finnes I tillegg til Voldtektsmottaket, en rekke ulike tilbud til personer som har vært utsatt for overgrep,
både tilbud i regi av stiftelser og frivillige organisasjoner og profesjonelle tilbud.
Det følgende er en oversikt over tilbudene:
Oslo Krisesenteret . For mishandlede og voldtatte kvinner.
Distriktpsykiatriske sentre, DPS som dekker alle bydelene.
Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.
Familiekontorene
Barne og Ungdomspsykiatriske poliklinikker som dekker alle bydeler.
Reform, Ressursenter for menn
DIXI Ressurssenter for voldtatte.
PRO- senteret
Privatpraktiserende psykologer
Privatpraktiserende psykiatere
Støttesenter Mot Incest, Oslo
Kirkens Sos (landsdekkende krisetelefon).
Andre krisetelefoner (landsdekkende)
Mange survivere bruker både profesjonelle tilbud og andre tilbud og finner at de supplerer hverandre godt.
Andre survivere bruker bare selvhjelps tilbud, eller bare profesjonelle tilbud. Det viktige er at tilbudene skal være
så mangfoldige at de kan favne alle grupper.
15.3 behovskartlegging - Videre oppfølging og behandling.
Alle survivere etterlyser et tilbud om videre oppfølging og behandling etter Voldtektsmottakets akutte tilbud og
oppfølgingstilbud. Det kan være et behov straks, eller etter kortere eller lengre tid. Mange har erfaringer med
forsøk på å få et slikt behandlingstilbud, men få har lykkes med det.
Mange survivere understreker at det var så krevende å nå gjennom med sitt behov om bistand, at dette ikke
var forenlig med den sårbare, hudløse situasjon man befant seg i etter å ha vært utsatt for overgrep. Når døren
til hjelpeapparatet var så ugjennomtrengelig resulterte det i at de aller fleste ga opp, resignerte og trakk seg
86 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 87
tilbake.
Mange survivere oppfatter at DPS ikke har et tilbud til overgrepsutsatte og anser at mange gir opp å få hjelp i
DPS eller hos privatpraktiserende fordi det krever et initiativ som de ikke har. Samtidig understreker de at man
heller ikke har krefter til å selv gå ut og finne frem til den rette psykologen etter et overgrep.
Mange sier at man også trenger å vite at den de kommer til har spesialkompetanse på overgrep. De sier at man
ikke kan bli møtt med informasjon om lange ventelister og lang ventetid når man trenger oppfølgingstilbud
straks. Slik informasjon er bare egnet til å ta motet fra en.
Blinde mener at blinde vil vegre seg for å henvende seg til psykiatrien, både av redsel for stigma, men også
fordi situasjonen er så utrygg og så ukjent.
Mange survivere er opptatt av at behandling hos psykolog må være gratis og at alle burde få et slikt tilbud, ikke
bare noen samtaler, men også tilbud om langvarig hjelp hvis man trenger det.
Interne fagpersoner vurderer at erfaringene med henvisning til DPS er svært variable, og i stor grad avhengig av
hvilken bydel det henvises til. Mange har erfaringer med at overgrepsutsatte som henvises ikke kan tas imot,
eller at klienten må henvises flere ganger før DPS tar imot klienten.
Interne fagpersoner har i en årrekke etterlyst behov for privatpraktiserende psykologer og psykiatere å henvise
klienter til etter Voldtektsmottaket. De anser at det i tillegg til DPS er behov for en pool av privatpraktiserende
psykologer og psykiatere som har solid erfaring i arbeid med overgrepsutsatte og som man kan henvise til, uten
ventetid.
Interne fagpersoner understreker også behov for tilbud om samtalegrupper til overgrepsutsatte. De mener dette
er viktig tilbud som et supplement til annen oppfølging.
Flere eksterne referansepersoner er også opptatt av det manglende behandlingstilbudet etter det akutte tilbudet
i Voldtektsmottaket. Flere har forsøkt henvisning til DPS av klienter etter overgrep, men har ikke lykkes med å
få til henvisning. Flere er også opptatt av at det ikke finnes noe tilbud til overgrepsutsatte om behandling hos
privatpraktiserende terapeuter.
Telefon intervju med ledere ved en del av DPS ene avdekket følgende:
• DPS tar imot overgrepsutsatte både akutt med kriseintervensjon, og etter at det er gått lang tid
• DPS har lite ventetid i forhold til denne klientgruppen
• DPS ser på denne gruppen som en prioritert gruppe klienter
• DPS stiller ikke krav om at det dreier seg om psykose, PTSD eller selvmordsfare for å ta inn klienter som har
vært utsatt for overgrep og har mange klienter med slike traumer og med incesttraumer i behandling
• DPS har få eller ingen henvendelser fra blinde eller døve som har vært utsatt for overgrep
• DPS har kontakt med svært få menn som har vært utsatt for overgrep

Psykologen som har hatt hovedansvar for research i prosjektet, utarbeidet i 2003 en oversikt over privatpraktise-
rende psykologer med klinisk spesialistkompetanse og psykiatere som tar imot henvisning av klienter fra DPS`er
i Oslo. Oversikten inneholder blant annet en oppgave over ventetid.
Av de psykologer og psykiatere som har gitt opplysninger om ventetid finner man følgende:
• Psykologene som har gitt opplysninger om ventetid har en gjennomsnittlig ventetid på cirka fire måneder.
• Psykiatere som har gitt opplysninger om ventetid har en gjennomsnittlig ventetid på cirka fem måneder.
Det er for øvrig mange som ikke har gitt opplysninger om ventetid.
15.4 behovsanalyse - Videre oppfølging og behandling
Det er et stort behov for videre oppfølging og behandling etter at Voldtektsmottaket har gitt et akutt tilbud med
oppfølging. Dette understrekes både av survivere og fagpersoner i intervjuene.
Mange refererer til erfaringer med store problemer med å få til en oppfølging og behandling etter Voldtektsmot-
taket. Både DPS og privatpraktiserende behandlere oppfattes som lite tilgjengelige for overgrepsutsatte.
Interne referansepersoner har i en årrekke etterlyst avtale med privatpraktiserende psykologer og psykiatere som
kan ta imot klienter etter oppfølgingen i Voldtektsmottaket. Det er viktig at det skulle være fagpersoner med
spesialkompetanse i traumefeltet og at klienten kan tas imot raskt. Det har ikke vært mulig å få til noe slikt
samarbeid, og det finnes i dag ingen slike avtaler mellom Voldtektsmottaket og privatpraktiserende psykologer
og psykiatere.
Surviverne beskriver at det å skaffe seg time hos en behandler forutsetter at man har kraft til å stå på, være
pågående og slå seg frem. Dette er egenskaper som man ikke på noen måte besitter etter å ha vært utsatt for
overgrep. Mange survivere sier at de ga opp å få et slikt tilbud både fra DPS og fra privatpraktiserende. Survi-
vere oppfatter også at privatpraktiserende psykologer og psykiatere er utilgjengelige og har en system for inntak
som survivere ikke har initiativ og kraft til å trenge igjennom og som det er vanskelig nok å trenge gjennom for
mennesker som ikke har vært utsatt for overgrep.
Oversikten over ventetid hos privatpraktiserende psykologer og psykiatere understøtter surviveres oppfatning av
at det gjennomgående er betydelig ventetid på behandling og oppfølging.
Telefonintervju med ledere ved DPS er viser at gruppen overgrepsutsatte er en gruppe som DPSene prioriterer.
Dette betyr at det er en ulik oppfatning av tilbudet til overgrepsutsatte hos survivere, som etterspør tilbudet og
hos DPS som gir tilbudet.
Det er også lite samsvar mellom DPS sin oppfatning av eget tilbud til denne gruppen og interne og eksterne
fagpersoners erfaring og oppfatning.
Blinde, døve og menn søker ikke, eller i liten grad hjelp ved DPS etter overgrep. Dette er det samme bildet som
i Voldtektsmottaket, at disse gruppene i liten grad faktisk mottar bistand etter overgrep, hvis de da ikke i stor
grad får bistand fra privatpraktiserende, noe som ikke er undersøkt.
Fagpersonene oppfatter at det i dag finnes svært få muligheter til henvisning av klienter til privatpraktiserende,
på tross av at det er stort behov for en slik henvisningsmulighet. De få som er spesialister på traumebehandling
er også sterkt etterspurt, både som undervisere og behandlere, og er svært vanskelige å få et tilbud hos.
Det er ofte tilfeldig, eller avhengig av tips og kontakter, om man finner en terapeut som har spesialkompetanse
på traumebehandling. Fastleger har ofte liten anledning til å følge opp tett, og har også varierende kompetanse.
Det synes klart at det er et betydelig udekket behov for ulike typer profesjonelle oppfølgingstilbud og behand-
lingstilbud etter det oppfølgingstilbudet som Voldtektsmottaket gir. Det synes også klart at det er en gruppe
mennesker som av kjente og ukjente årsaker ikke får den hjelpen de har behov for etter overgrep.
Gjennom kontakt med en rekke voldtektsmottak rundt i verden, ser vi at mange av mottakene har tilbud om
lengre tids behandling innenfor mottaket. Man har på denne måten tatt konsekvensen av at person- og sted-
tilknytning er særlig viktig for overgrepsutsatte når de skal motta bistand.
Det er også på det rene at behovet for et behandlingstilbud ofte kommer lang tid etter at klienten har fått akutt
bistand og oppfølging og lang tid etter overgrepet. De passer da ikke lenger inn som akuttklienter, og kan bli
bedømt som for friske og ressurssterke for spesialisthelsetjenesten.
Flere mottak som vi har vært i kontakt med har tatt konsekvensen av at mennesker reagerer etter overgrep i
så ulikt tempo, og har fleksible regler for inntak av klienter, ved at de tar imot nye klienter inntil ett år etter at
overgrepet skjedde. Noen tar også imot etter at det er gått ett år etter overgrepet.
Mange survivere har opplevd at når de endelig er sterke nok til å ta tak i overgrepet, blir den sene henvendelsen
til hjelpeapparatet fortolket som et tegn på at de har greid seg bra og ikke trenger bistand.
Imidlertid er dette en sårbar og lite synlig gruppe mennesker, som trenger fagpersoner med spisskompetanse
og med særlig innsikt og forståelse for denne gruppens behov, og med mulighet til å bruke nødvendig tid på
behandlingen. Dette betyr at det er nødvendig å ha et hjelpeapparat som er så fleksibelt og mangfoldig at det
kan fange opp og gi nødvendig bistand til denne gruppen.
At oppfølgings - og behandlingstilbud til overgrepsutsatte skal være gratis, uansett tidspunkt hvor behandling
igangsettes, og uansett behandlingens omfang, er et krav som uttrykkes fra mange survivere. Kravet begrunnes
med den etiske og logiske slutning at det er helt urimelig at en krenkelse som et overgrep også skal påføre of-
feret økonomiske utgifter. En slik oppfatning deles av mange fagpersoner.
15.5 tiltak - Videre oppfølging og behandling
Vi vurderer at det er kartlagt et betydelig udekket behov for behandling og oppfølging, i tillegg til Voldtekts-
mottakets og DPS enes eksisterende tilbud. Samtidig vurderer vi at behovet for å etablere et slikt utvidet tilbud
om videre behandling og oppfølging er presserende.
Vi vurderer at det er behov for så vel kortsiktige som langsiktige tiltak for å gi denne klientgruppen adekvate og
tilstrekkelige hjelpetilbud.
Vi anbefaler således to sett tiltak for å møte disse behovene:
1. Det etableres et utvidet tilbud om behandling og oppfølging i regi av Voldtektsmottaket og Legevakten i Oslo.
Det forutsetter at man tilfører det akutte hjelpeapparatet spesialkompetanse og personalressurser til å bistå
klienten gjennom en lengre helingsprosess.
Vi kan se en rekke fordeler ved en slik utvidelse av tilbudet ved Voldtektsmottaket:
• Man unngår tidkrevende prosesser med henvisning og overføring, en prosess hvor vi også vet at mange
klienter mister taket i hjelpeapparatet og forsvinner
88 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 89

• Klientene kjenner systemet og de ansatte og slipper å etablere nye relasjoner
• Stedstilknytning og persontilknytning er særlig viktig for personer som har vært utsatt for overgrep, et slikt
tilbud vil således representere trygghet og ivaretagelse
• En slik utvidelse av behandlingskapasiteten kan gjøres relativt raskt.
Etablering av et slikt tilbud forutsetter følgende:
• At det engasjeres to psykologer
• Psykologene skal, i tillegg til å arbeid med veiledning, undervisning og fagutvikling, drive direkte korttids
behandlingsarbeid i samarbeid med rådgivere og leger i Voldtektsmottaket.
• Det anbefales at dette etableres som et prøveprosjekt for fire år og at det bevilges midler til dekning av
lønnsutgifter.
2. Det er nødvendig at tilbudet til overgrepsutsatte er bredt og fleksibelt. Vi ser behov for å bygge ut tilbudet
både innenfor og utenfor akuttapparatet. På noe lengre sikt anbefales derfor følgende plan:
• Det anbefales etablert en pool av privatpraktiserende psykologer og psykiatere som kan ta imot personer
som trenger lengre oppfølging og behandling etter overgrep. Det anbefales at det gjøres en kartlegging av
interesse hos alle registrerte psykologer og psykiatere i Oslo for å inngå i en slik pool. Sentrale myndigheter
må deretter forhandle med fagpersonene om vilkår.
• Det etableres et formalisert samarbeid med noen DPS er med sikte på enklere henvisningssystemer og rammer
for overføring av klienter. Samarbeidet iverksettes som prøveprosjekt for en periode på to år og evalueres.
• Det etableres et formalisert samarbeid med Kirkens Ressurssenter med sikte på at alle klienter som kan
henvises til KRS får et slikt tilbud og at det også gis rammer for overføring av klienter. Samarbeidet iverksettes
som et prøveprosjekt for en periode på to år og evalueres.
• Det etableres et formalisert samarbeid med Reform med sikte på gode henvisningsrutiner og rammer for
overføring av klienter.
• Det etableres et formalisert samarbeid med Krisesenteret med sikte på at overgrepsutsatte skal kunne benytte
det gruppebehandlingstilbudet som Krisesenteret har utviklet.
• Som et overordnet mål er det nødvendig at fagpersoner som arbeider med overgrepsutsatte skal arbeide for
at alle tilbud til denne gruppen skal være gratis.
16 konklusjon
Dette prosjektet har avdekket behov for endringer, forbedringer, utvikling og nye tiltak på en rekke områder som
gjelder tilbudet til overgrepsutsatte. Dels dreier det seg om endringer som Voldtektsmottaket selv kan iverk-
sette uten at krever store økonomiske bevilgninger, ( for eksempel det å ta kontakt på telefon noen dager etter
overgrepet). Dels dreier det seg om endringer som krever nye bevilgninger (for eksempel å engasjere psykologer
i Voldtektsmottaket).
Vi kommer også med forslag til en relativt omfattende plan for informasjon, for å nå frem til alle dem som fak-
tisk ikke kjenner til hjelpetilbudet. Gjennomføring av en slik plan vil kreve ekstra bevilgninger og medarbeidere
som har spesialkompetanse på informasjon.
Når det gjelder behov for oppfølgende behandling, er dette behov som vi har satt fokus på, men som andre
instanser må følge opp.
Når det gjelder det generelle behovet for at temaet overgrep får en plass i den offentlige debatten, slik at de
som er utsatt og stadig utsettes for overgrep blir hørt, forstått og får den respekt de har krav på, er det et an-
svar som bør påligge alle oss som arbeider i dette feltet og som ser lidelsene og følgene av overgrep.
90 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 91

17 litteraturliste
Anstorp, Tine Hovland, Beate Torp Elisabeth: Fra skam til verdighet. Norge 2003
Axelsen, Eva Dalsgaard: Symptomet som ressurs. Norge 1997
Benum, Kirsten, Boe, Toril Ursin (1997) Dissosiasjon som beskyttelse mot overgrep. Forståelse og betydning for
behandling. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 34, 81-91.
Berge, Torkil og Repål, Arne: Den indre samtalen. Innføring i kognitiv terapi. Norge 2000
Dahl Solveig: Rape- a hazard to health. Norge 1993
Dyregrov, Atle: Barn og traumer. 2000
Foa, Edna og Rothbaum Barbara Olasov: Treating the trauma of rape.USA 1998
Gilbert, Paul: Overcoming Depression. London (1997)
Griffin, M. et al. (1997). Objective Assessment of Peritraumatic Dissociation: Psychophysiological Indicators. Am J
Psychiatry, vol. 154, no. 8, 1081-1088.
Herbert Claudia og Wetmore Ann: Overcoming traumatic stress. England 1999
Herman, Judit Lewis: Trauma and recovery. USA 1992
Hoff, Lee Ann: Kriser. Å forstå og hjelpe mennesker i kriser. USA 1984
Holen, Are: A long term Outcome study of survivers from a disaster. 1990
Isdal Per: Meningen med volden. Norge 2000
Janoff-Bulmann: Shattered assumptions: Towards a new psycholoy of trauma. 1992
Kirkengen, Ann Luise: Embodiment of sexual boundary violations in childhood. A phenomenological- hermeneu-
tical study of the health impact of childhood sexual abuse. Institute of general practice and community medicine
department of general practice University of Oslo (1997)
Krueger Richard A: Focus groups. USA 1994
Krueger, Richard A.& Casey, Mary Anne: Focus groups. 3. edition. A practical guide for applied research. Saga
publications Inc. California. 2000.
Kvale, Steinar: Det kvalitative forskningsintervju. Sverige 1997
Kvarnmark, Elisabeth, Anderson, Inga Tidefors: Førøvarpsykologi. Om voldtekt, incest og pedofili. Natur og kultur.
Stockholm 1999
Marmar, Charles (1997). Trauma and Dissociation. PTSD Research Quarterly, vol. 8, no. 3.
Muran, Elizabeth; DiGiuseppe, Raymond (2000). Rape trauma. I Dattilio og Freeman (ed.): Cognitive-behavioral
strategies in Crisis Intervention. New York: Guildford Press.
Olsholt, Reidar, Falkenberg, Eva-Signe: Kulturelt døves. Vilkår og funksjon i det norske samfunn. Døves forlag
1988
Pape, Hilde og Stefansen, Kari: Den skjulte volden NKOVTS Rapport nr. 1 2004-12-10
Petrak Jenny, Hedge Barbara: The trauma og sexual assault.John Wiley & sons. USA 2002
Posse, Gun Heimer Barbrored. Våldutsatta kvinnor- samhallets ansvar. Sverige 2003
Råkil, Marius, red. : Menns vold mot kvinner. Norge 2002
Schiraldi, Glenn R.: The post tramatic stress disorder sourcebook A guide til healing, recovery ande growth. USA
92 et sinnssykt stort kjempeskille i livet et sinnssykt stort kjempeskille i livet 93
(2000)
Schwartz, Martin D.: Researching sexual violence against women. England 1997
Scott Michael J og Stradling Steven G.: Cunselling for Post- traumatic stress disorder.England 1992
Skumsnes, Anne: Leve i katastrofens nærhet. 1997
Sosial Vakttjeneste. Håndbok. (2004)
Tangney, June Price; Dearing, Ronda (2002). Shame and Guilt. New York: Guildford Press.
Tarrier, Nicolas, Wells Adrian, Haddock Gillian: treating complex cases. The cognitive behavioural theraphy appro-
ach. John Wiley & sons. Chichester New York 1998
Vygotskij, Lev S. Tenkning og tale USA 1986
Weiseth Lars og Dalgard Odd Steffen: Psykisk helse. Norge 2000
Weiseth, Lars: Stress reactions to an industrial diaster. 1984
Wyller, Trygve: Skam. Norge 2001
Nettkilder:
www.krisepsyk.no - Temabase
www.ncptsd.org:
Litz; Gray; Bryant, Adler (2004): Early intervention for trauma: current status and future directions. A National
Center for PTSD Fact Sheet.
National Center for Post-Traumatic Stress Disorder: Fact Sheet om ”Treatment of PTSD”
Cautions regarding cognitive-behavioral interventions provided within a month of trauma. A National Center for
PTSD Fact Sheet.
Campbell, Rebecca (2001). Mental health services for rape survivors: current issues in therapeutic practice. Vio-
lence against Women Online Resources.
www.vaw.umn.edu/documents/commissioned/campbell/campbell.html
Courtois, Christine A. (1993). Vicarious Traumatization of the Therapist. NCP Clinical Newsletter, Spring 1993.
www.ncptsd.org/publications/cq/v3/n2/courtois.html
Gabriel, Martha A. (2001). Surviving listening and witnessing: Vicarious traumatization in social workers practitio-
ners.
www.naswnyc.org/p30.html
Project Respect www.yesmeansyes.com
”When men are raped” www.ncweb.com/org/rapecrisis/malerape

Rapporter
Sosial og helsedirektoratet: Prosjekt traumatisk stress. Organisering av kompetanse og helsetjenester til psykisk
traumatiserte. Delrapport III. 2004-12-10
NOU 2003 nr. 31. Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner
Helse og rehabilitering: Seksuelle overgrep mot døve barn i Norge. En retrospektiv analyse av situasjonen.
Sintef unimed 2001. Ved Marit Hoem Kvam.
Krisesentersekretariatet 2003: Livsmuligheter. Om selvmordsforsøk og selvmord blant mishandlede kvinner.
Seksuelle overgrep mot synshemmede barn i Norge. En retrospektiv analyse av situasjonen for 502 voksne
blinde og svaksynte. Sintef unimed 2003. Ved Marit Hoem Kvam.
Nettverk for kvinner med funksjonshemning og krisesentersekretariatet i samarbeid: rapport fra kartlegging de-
sember 2003. Hvilket tilbud gir kommunene til voldsutsatte kvinner med funksjonshemning?
94 et sinnssykt stort kjempeskille i livet
”Det er jo akkurat den kunnskapen dere har her som burde ligge her som en kjerne.
Man skal jo ikke snakke med hvem som helst om akkurat voldtekt, ikke sant.”

Oslo kommunale legevakt, Sosial Vakttjeneste
Storgt 40, Tlf: 23 48 70 90, www.oslolegevakt.no
Pro-x oslo as