Last ned rapporten

Foto: Fjellanger Widerøe AS c
Snekkervika
Årnestangen
Storråka
Storsand
Nitelva
Fautøya
Lillestrøm
Svellet
Midtbakken/
Flatsand
Storsandråka
Leira
Sniksand
Bukkesand
Øyeren
NORDRE
MILJØFAGLIGE UNDERSØKELSER I ØYEREN
Øya
Glomma
Kusand Kusandråka
Sniksandråka
Fetsund
Rosholmen

Foto: BDE
Foto: TBE
Hvorfor naturreservat?
Elvedeltaer er blant Norges mest truete
og sårbare naturtyper.
Nordre Øyeren naturreservat er vernet
etter Naturvernloven for «å bevare Norges
største innlandsdelta med dets varierte
plante- og dyresamfunn». Det forvaltes
etter fredningsbestemmelser knyttet
til plante- og dyrelivet, fysiske inngrep
og tiltak, ferdsel og fiske, og forurensning.
Fylkesmannen i Oslo og
Akershus har ansvaret for at området
forvaltes slik det er lagt opp til i fredningsbestemmelsene.
En oppsynsmann bistår publikum med
veiledning og informasjon, og påser at
regelverket følges. Oppsynsmannen utfører
også forkjellige skjøtselstiltak for å
opprettholde verneverdiene.
Henvendelser om reservatet rettes til:
Fylkesmannens miljøvernavdeling
Postboks 8111 Dep
0032 OSLO
tlf: 22 00 35 00
postmottak@fm-oa.stat.no
Kattehale er vanlig i reservatet.
2
Foto: JAE
Foto: JAE
Nordre Øyeren naturreservat
Nordre Øyeren er Nord-Europas største innlandsdelta og et av de viktigste i
trekkfuglenes nettverk av rasteplasser.
Øyeren er Norges mest artsrike innsjø. Den har norgesrekord i antall fiskearter, og
er blant de vannbotanisk mest artsrike i Norden. Frodige vegetasjonsarealer gir
gode levekår også for mange pattedyr.
Her møtes tre elver. Nitelva og Leira går sammen i Svellet og møter det stadig
skiftende deltaet der Norges største elv, Glomma, renner inn i Øyeren. I vårflommen
legger elvene igjen store mengder grus, sand, silt og leire. Deltaet er bygd
opp av 3 km 3 løsmasse, hovedsakelig avsatt under avsmeltingen etter siste istid.
Deltaplattformen er ca. 10 km lang, dvs. halve Øyerens lengde. Deltaets landareal
er i stadig endring. De siste hundre år er det mer enn fordoblet, og har tatt
form av et langstrakt «fuglefot-delta».
Store vannstandsvariasjoner og elvenes aktivitet gir svært vekslende naturforhold.
Dette er hovedårsaken til artsmangfoldet og de store bestandene av fugl, fisk,
bunndyr og planter. Dagens delta bærer preg av at Øyeren har vært regulert i mer
enn 150 år. Deltaplattformen er grunn (stort sett 0–5m dyp), i motsetning til
søndre del av Øyeren som har største dyp 75m. Kaldt Glomma-vann dominerer
deltaets hovedløp, mens de store gruntvannsområdene om sommeren har stilleflytende
og relativt varmt vann. Tidlig om våren, når magasinet er nedtappet,
blottlegges store mudderbanker hvor trekkfuglene har god tilgang på mat. Med
dagens regulering varierer vannstanden normalt 3–4m gjennom året. Før Øyeren i
1862 ble regulert ved Mørkfoss, kunne vannstanden variere 13–14 meter.
Nordre Øyeren ble fredet som naturreservat i 1975 og utvidet i 1992 med Sørumsneset,
et mindre område nord for Svellet. Reservatene utgjør totalt ca 64 km 2 ; av
dette er rundt en åttendel landareal ved normal sommervannstand. Fordi Nordre
Øyeren har internasjonal betydning for trekkfugl, fikk det i 1985 også formell status
som Ramsar-område. Ramsar-konvensjonen forplikter Norge til å bevare de
økologiske forholdene som gjør deltaet så verdifullt for våtmarksfugl.
Ved Fetsund ble Glomma-tømmeret buntet sammen for videre fløtning.
Lagune med frodig vannvegetasjon. Ved sterk vind kan det om våren oppstå regelrette sandstormer. Gullvinge trives i fukteng.
Foto: TBE

Foto: NØF
Foto: NØF
Fugl
Nordre Øyeren er et eldorado for trekkfugl og blant de mest artsrike områdene i
Norge. Reservatet har internasjonal betydning som våtmark og rasteplass, og
status som Ramsar-område.
Spesielt andefugler og vadefugler benytter Øyeren under vår- og høsttrekket. For
mange arter er deltaet en svært viktig rasteplass. Øyeren har betydning også som
overvintringsområde, og har Norges største vinterbestand av sangsvaner. Totalt er
det registrert 260 fuglearter i reservatet, av dem er 133 arter knyttet til våtmark.
Blant disse hekker 11 arter regelmessig (vanligst stokkand) – i tillegg en del
spurvefugler, flest sivspurv. Flere fiskeørn-par hekker rundt reservatet og har det
som sitt viktigste jaktområde.
Under vår- og høsttrekket samles tusenvis av våtmarksfugl i deltaområdet. Vårtrekket
foregår i hovedsak i april-mai, mens høsttrekket stort sett strekker seg fra
slutten av juli til oktober. Fuglene tiltrekkes av de langgrunne områdene, og de
store mudderbankene som blottlegges om våren og i mindre grad om høsten. Her
lever millimeterstore dyr i tettheter opptil 144 000 individer per m 2 (tettest i
Svellet). Rundormer, fåbørstemark og fjæremygg dominerer fullstendig, og utgjør
mer enn 95% av tettheten. Forøvrig kan deltaet tilby bløtdyr, krepsdyr, insekter,
småfisk, vann- og strandplanter, og store mengder frø.
Vannstanden avgjør om de viktigste matkildene er tilgjengelige. Vadefuglene beiter
i vannkanten, på mudderflatene eller i grunt vann, stort sett på 0–30 cm dyp. Når
vannstanden stiger om våren, trekker fuglene innover til Snekkervika og Svellet.
Om høsten er sørspissen av Årnestangen og Tuentangen viktige beiteområder.
Mange fugler trekker flere tusen kilometer, de lengste mellom Antarktis og Svalbard
(rødnebbterna). Under trekket er de avhengige av steder som hvert år tilbyr rikelig
med næring. For å klare neste etappe, må fuglene øke kroppsvekten kraftig på
svært kort tid. Fordi mattilbudet er så godt i deltaet, har Nordre Øyeren en
nøkkelrolle i det store nettverket av våtmarker som benyttes av fugler som trekker
over Sør-Norge.
Storspove er lett å høre.
Sivspurv; tallrik hekkefugl.
Foto: NØF
Foto: KEI
Sangsvane dominerer om vinteren.
Foto: NØF
Polarsnipe er en høyarktisk art. Krikkand dominerer vårtrekket. Brunnakke kalles også pipand pga. sangen.
3
Foto: KEI
Foto: NØF
Dominerende fuglearter
Tallene angir det høyeste antall individer telt
på én dag i tidsrommet 1973–97.
Krikkand 7.608
Hettemåke 4.000
Stokkand (hekker, overvintrer) 2.900
Gråmåke 2.700
Gulerle (hekker) 2.500
Vipe (hekker) 1.620
Sangsvane (overvintrer) 1.578
Brunnakke 1.348
Kanadagås (overvintrer) 1.054
Laksand (hekker) 970
Storspove (hekker) 620
Heilo 533
Linerle (hekker) 500
Sivspurv (hekker) 500
Noen rødliste-arter
Rovfugl: fiskeørn, myrhauk, lerkefalk
Andefugl: dverggås (truet), sædgås, bergand,
svartand, havelle, sjøorre, stjertand,
skjeand, lappfiskand
Vadere: dobbeltbekkasin, dverglo, vannrikse,
myrrikse, sandlo, myrsnipe, rødstilk
Andre: åkerrikse (truet), storlom, smålom,
lomvi
Fiskeørnen er lett å få øye på.

Foto: BDE
Foto: BRØ
Rødlistearter
Utgåtte arter:
Dverggras
Vassalat
Evjeslirekne (sist funnet 1980)
Vasskrans (sist funnet 1967)
Buesøtgras (sist funnet 1990)
Øvrige arter:
Hornblad
Granntjønnaks
Chara braunii (kransalge)
Nitella mucronata (kransalge)
Korsandemat
Stor andemat
Vassgaffelmose
Svanemat (mose, første funn 2000)
Nikkebrønsle (på dynn og mudder)
Myrflatbelg (i fukteng)
Myrstjerneblom (i fukteng)
Elvebunke (på tørrlagt strand)
4
Foto: TBE Foto: TBE
Strand- og vannplanter
Nordre Øyeren er en vannbotanisk perle. Varierende naturforhold gjør Øyeren til
en av de mest artsrike innsjøene i Nord-Europa.
Vegetasjonen varierer fra ekstremrike samfunn i Svellet, til kalde gruntvannssamfunn
der Glomma-vann dominerer. Her fins 325 sump- og vannplanter; av
dem mer enn 50 arter ekte vannplanter (neddykket mer enn halve vekstsesongen).
Den svært giftige selsnepa er vanlig langs strendene.
Landskapet domineres av strandskog og store engpartier. Strandskogen domineres
av bjørk og ulike viere/pilearter (Salix). Engene strekker seg ofte helt ut i
vannet, øverst med vassrørkvein og strandrør, deretter kvasstarr eller nordlandsstarr
og elvesnelle. De store bestandene av flytebladsplanter er dominert av
stautpiggknopp og flótgras, mens vasslirekne og vanlig tjønnaks holder seg til
områder med lite strøm og rask sedimentering. I Svellet pågår enkelte steder
markant tilgroing, men stedvis også temmelig raske vegetasjonssvingninger.
Undervannsvegetasjonen domineres av hjertetjønnaks, storvassoleie og vanlig
tusenblad. Dessuten fins undervannsformer av pilblad, flótgras og stautpiggknopp
i store bestander. Størst areal dekker likevel kortskuddvegetasjonen som kler de
enorme mudderbankene. Nålsivaks er den vanligste av disse pusleplantene, fulgt
av evjesoleie, mens sylblad og firling varierer sterkt.
Vegetasjonen er i stadig endring, avhengig av meteorologiske forhold, flommer og
tørrlegging, og menneskelige faktorer som regulering, forurensning og jordbruk.
Større flommer reduserer kortskudd- og langskuddvegetasjonen for en tid. Dette
påvirker mange vanndyr som mister skjulesteder.
Flere planter er i tilbakegang. Det gjelder de før vanlige artene mykt brasmegras,
vasskryp, trefelt evjeblom og storblærerot. Også hjertetjønnaks og storvassoleie
går tilbake, og erstattes for en stor del av piggknopp-arter. Av ekspanderende
arter er ellers brei dunkjevle den mest markante. Nykommere er bl.a. butt- og
busttjønnaks, vasspest og korsandemat. Stadig spirer eksotiske arter, brakt hit av
trekkfugl. Noen klarer å etablere seg for en kort periode, som den subtropiske
vassalaten (1988–89) og søreuropeeren dverggras (1832–36).
Brei dunkjevle blir stadig vanligere. Landskapet domineres av elvesnelle, starr og vassrørkvein, og strandskog med bjørk og pil/vier.
Hjertetjønnaks - karakterart i tilbakegang. Andemat i flytebladsvegetasjon. Gulldusk - vanlig i vannkanten. Gul sverdlilje og kvasstarr.
Foto: BDE
Foto: TBE

Foto: NSM
Foto: NSM
Fisk
Øyeren har flere fiskearter enn noen annen norsk innsjø, trolig 25. Mange arter
vandret hit fra Østersjøen ved slutten av istiden.
Artene kunne etablere seg i Øyeren fordi innsjøen har så stor variasjon i leveområder.
I deltaet lever varmekrevende gruntvannsarter, mens dypområdene sør
for deltaplattformen har arter knyttet til åpent, dypt og kaldere vann. Dette er
samtidig områder som gruntvannsartene bruker i vinterperioden.
De grunne vikene og lagunene har klarvannssamfunn dominert av mort og med
innslag av vederbuk, abbor, brasme og gjedde. I de åpne, vindutsatte områdene
trives leirvannstolerante arter, i første rekke flire, brasme, laue, hork og mort.
Glomma-vannet er forholdsvis kaldt, og der dette dominerer, synker forekomsten
av varmekrevende arter. Her er abbor, mort og gullbust de vanligste artene; dessuten
forekommer harr, sik og lake. I dypområdene i sør dominerer sik, lake, hork
og krøkle.
Langtidsendringer er registrert for en del fiskearter. Generelt ekspanderer leirvannspregede
fiskesamfunn mens klarvannsartene går tilbake, spesielt vederbuk.
Størst framgang har brasme og flire. Gjedda holder seg i antall, men veksten er
dårligere. Denne utviklingen har pågått noen tiår. Den skyldes trolig lengre perioder
med redusert siktedyp som har medført tilbakegang for vannvegetasjonen i store
deler av deltaområdet. Det er påvist arealknapphet for ungfisk fram til kjønnsmoden
alder. Derimot er det ikke påvist bestandsendringer hos gjedde på grunn av dårlig
rekruttering eller for høy beskatning.
Av rovfiskene er det bare lake som ikke gyter om våren. Derfor er en god rekruttering
avhengig av oppfylling tidlig i mai. Dette gjelder spesielt for gjedde, asp
og abbor. En lang sommersesong gir yngelen bedre overlevelse. Om sommeren vil
vannstandsforhold som fremmer vannvegetasjon, også gi gode forhold for fisk.
Dersom vannstanden på ettersommeren synker ned mot kote 101,00, vil småfisken
bli presset ut fra vegetasjonsbeltene. Dermed blir den et lett bytte for rovfisk.
Korttidsvariasjoner i vannstanden har vist seg å være en ulempe for småfisken
i lagunene.
Flire ser ut som en liten brasme. Asp lever i åpent vann. Utpreget rovfisk.
Foto: NSM
Foto: AHP
5
Viktige arter for fritidsfisket
Gjedde
Abbor
Gjørs
Mort
Asp
Stam
Brasme
Lake
Vederbuk
Sik
Øyeren i Europa
Flere fiskearter har Øyeren som utpost i et
stort utbredelsesområde i Europa (hvor
Rhinen og Donau er sentrale) og i Russland.
Ved slutten av istiden kunne artene
vandre nordover og inn i Østersjøen som
periodevis var en ferskvannssjø, og oversvømte
lavereliggende deler av Sør-Sverige.
Herfra var det vandringsveier til Sørøst-
Norge.
Asp, stam, gjørs og flire var blant de siste
som vandret fra Vänern til Glomma før
landheving stengte vandringsveiene.
Gjørs gyter i Nitelva og Leira. Tar småfisk.
Vederbuk fins i lagunene og i Svellet. Gjedde er viktigste rovfisk. Gyter etter isløsning. Mort finner man over alt på grunt vann.
Foto: AHP Foto: JAE

Foto: TBE
Øyeren-deltaet bygges ut av sedimenter fra
Glomma, Leira og Nitelva. Tilførselen varierer
sterkt. Glommas elvevann tar årlig
med seg ca 200 000 tonn slam. Middelet
1995–99 var 500 000 tonn, og i 2000 så
mye som 1 420 000 tonn slam. I tillegg
transporteres årlig 75–100 000 tonn slam
langs elvebunnen. Fra Leira og Nitelva tilføres
anslagsvis 90 000 og 18 000 tonn
slam, som for en stor del avleires i Svellet.
Massetransporten har økt i perioden
1967–91 i forhold til 1934–67, trolig pga.
endret flomhyppighet og driftsendringer i
jordbruket. Videretransporten har avtatt, og
Midtbankøya/Flatsand ble på 1960-tallet
dannet i Glommas hovedløp.
Erosjons- og sedimentasjonsforholdene
skifter stadig, og øyene vokser og forflytter
seg sørover. Erosjonen blir spesielt
stor når vannføringen stiger raskt på lav
vår-vannstand.
Deltaet er et system i stadig endring. Den
strie strømmen graver i jordkantene, og
legger masse igjen i rolige partier. Slik forflytter
øyene seg langsomt sørover.
6
Reguleringen
Øyeren ble i 1862 regulert ved Mørkfoss for å dempe vårflom og bedre transporten
på innsjøen. Før 1862 kunne vannstanden variere 13–14 meter i løpet av året.
Vannstanden reguleres i dag ved Solbergfoss kraftverk nedenfor Øyeren. Dagens
konsesjon ble gitt Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) i 1934. Den
tillater 2,4 meter regulering, fra kote 101,34 moh (tilsvarer 4,80 m lokal høyde,
målt ved Mørkfoss vannmerke) som høyeste regulerte vannstand (HRV), til laveste
regulerte vannstand (LRV) kote 98,94 (2,4 m). Manøvreringsreglementet fra
1934 tillater ikke sommervannstand lavere enn kote 101,34, og sommervannstanden
er i alle år holdt rundt 10 cm over HRV. Inntil nytt reglement fastsettes
kan sommervannstanden senkes 10 cm under HRV.
Manøvreringen er blitt forskjellig praktisert. I periodene 1934–45 og 1978–95
ble Øyeren jevnt nedtappet fra 1. desember til slutten av mars. Forøvrig har nedtappingen
startet senere på vinteren.
Når vårflommen setter inn, stiger vannstanden raskt. Den passerer vanligvis HRV
midt i mai og kulminerer tidlig i juni. Sommervannstanden ligger normalt rundt
kote 101,44 (4,9 m), men flom kan gi vannstander mer enn én meter over HRV.
Det er stor variasjon fra år til år fordi så store landarealer drenerer til Øyeren.
Nedbørfeltet er på hele 40 000 km 2 , og årlig renner 21 600 millioner m 3 vann
gjennom Øyeren, Magasinet er 157 millioner m 3 stort, og vannets midlere oppholdstid
ca 20 døgn. Midlere årsavløp er 685 m 3 /s.
GLB søkte i 1982 om fornyet konsesjon for private GLB-medlemmer. Som en følge
av situasjonen i 1991 ba Olje- og energidepartementet GLB vurdere en endring av
manøvreringsreglementet. GLBs revisjonsforslag (2003) legger vekt på å ivareta
naturfaglige forhold, friluftsliv, landbruk, flomdemping og kraftproduksjon. Ved
flomfare manøvreres etter bestemmelser fra 1981. Økt tappekapasitet, bl.a. som
følge av utsprengning ved Mørkfoss, tas suksessivt i bruk når vannstanden passerer
kote 102,04 (5,5m) og utnyttes fullt ut ved kote 102,54 (6,0m). Når flommen
har kulminert, tas vannstanden gradvis ned etter samme retningslinjer som for
stigende vannstand.
Her taper skogen mot erosjonskreftene. Høyeste og laveste vannstand årlig fra 1852 til 2001. Ingen regulering før 1862. (Ill.: GLB)
Foto: JAE Erosjon og sedimentering
Foto: JAE
På mudderflatene beiter tusenvis av trekkfugl. Øya oversvømt våren 1995; vannstanden nådde kote 104,39 (7,85 m).

Foto: JAE Foto: JAE
Om prosjektet
Prosjektet «Miljøfaglige undersøkelser i Øyeren 1994–2000» har gitt verdifull
kunnskap om faktorer som er viktige for å sikre nasjonale mål for biologisk
mangfold i Øyerens deltaområde.
Initiativet kom fra Akershus fylkeskommune som ønsket større kunnskap om
Øyeren-deltaet som økosystem, spesielt fordi deltaflaten våren 1991 lå tørrlagt
pga. en uvanlig sen oppfylling. Seks delprosjekter vurderte sammenhenger
mellom hydrologiske forhold og naturfaglige forhold knyttet til vannkvalitet,
erosjon/sedimentasjon, botanikk, bunndyr, fisk og fugl. Prosjektet skulle også gi
kunnskap som grunnlag for å modifisere manøvreringsreglementet fra 1934. Bak
prosjektet sto foruten fylkeskommunen, Fylkesmannen i Oslo og Akershus,
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Glommens og Laagens Brukseierforening,
Energibedriftenes Landsforening og Optiroc-Leca.
Resultatene fra undersøkelsene er presentert i seks fagrapporter, og en hovedrapport
som er tilgjengelig fra Akershus fylkeskommune og Fylkesmannen i Oslo
og Akershus. Forskningsresultatene bekrefter Øyerens internasjonale betydning.
Delprosjektene har undersøkt konsekvenser ved ulik manøvrering og vurdert fire
alternativer. Det er særlig vinternedtappingen, våroppfyllingen og sommervannstanden
som har betydning for de økologiske forhold og for brukerinteressene.
Dessuten ble det tre påfølgende år (på ettersommeren og høsten) utført 2–3 forsøk
med korttidsvariasjoner i vannstanden (pendling innen én uke mellom
HRV+0,4m og HRV-0,3m). Slik pendling viste seg uheldig for naturfaglige verdier
og for ulike brukergrupper.
Undersøkelsene har gitt verdifull kunnskap om de ulike fagfeltene. Prosjektet
har gitt grunnlaget for en forvaltning og manøvrering som sikrer Øyerens ressurser
og fremmer formålet med vernet av naturreservatet. Undersøkelsene har også
vist at det biologiske mangfoldet er avhengig av stor variasjon i erosjons- og sedimentasjonsprosessene
fordi dette vil gi den nødvendige variasjon av leveområder.
Det er følgelig viktig at vannstandsforholdene varierer fra år til år.
Om våren slynger Glommas forgreininger seg over en blottlagt deltaplattform. Innsamling av bunndyr-prøver.
Oppsynet skal påse at fredningsbestemmelsene overholdes, og kontrollerer de mange fritidsbåtene. Bekkeblom er vanlig i reservatet.
7
Foto: JAE
Foto: TBE
Rapportene
Akershus fylkeskommune 2002. Miljøfaglige
undersøkelser i Øyeren 1994-
2000. Hovedrapport. – 60 s.
www.akershus-f.kommune.no/oyeren
Dale, S. 2002. Vannstandens betydning
for våtmarksfugl. – Akershus fylkeskommune,
92 s.
Brabrand, Å. 2002. Langtidsutvikling og
forvaltning av fiskesamfunn. – Zoologisk
Mus., Oslo, LFI-rapp. 207-2002, 88 s.
Sloreid, S.-E. & Halvorsen, G. 2002.
Plankton og bunndyr. – Norsk inst. naturforsk.,
Oslo, NINA Fagrapp. 53, 34 s.
Rørslett, B. 2002. Fagrapport: Vannbotanikk.
– Norsk inst vannforsk., Oslo,
NIVA-rapp. 4516-2002, 88 s.
Bogen, J., Bønsnes, T.E. & Elster, M.
2002. Erosjon, sedimentasjon og deltautvikling.
– Norges vassdrags- og energidir.,
Oslo, NVE-rapp. 3-2002, 102 s.
Martinsen, T. 2002. Vannkvalitet.
– ANØ Miljøkompetanse, Kjeller, ANØrapp.
26/01, 36 s.

Foto: BRØ
11 nyttige nettsteder
Akershus fylkeskommune: http://www.akershus-f.kommune.no/oyeren
Direktoratet for naturforvaltning: http://www.dirnat.no
Energibedriftenes Landsforening: http://www.energifakta.no
Fetsund Lenser: http://www.fetsundlenser.no
Fylkesmannen i Oslo og Akershus: http://www.fylkesmannen.no/OsloOgAkershus
Glommens og Laagens Brukseierforening: http://www.glb.no
Norges vassdrags- og energidirektorat: http://www.nve.no/hydra
Norsk institutt for naturforskning: http://www.nina.no
Norsk institutt for vannforskning: http://www.niva.no
Statens kartverk: http://www.statkart.no/skme/produkt/delta
Universitetets naturhistoriske museer: http://www.toyen.uio.no/zoomus/lfi
Utgiver: Akershus fylkeskommune, Schweigaards g 4, 0185 OSLO
ISBN: 82-91036-50-0
Tekst, layout og produksjon: Gazette, Foto: Aquafoto, Henning Pavels (AHP), Børre Dervo (BDE), Bjørn Rørslett / Samfoto (BRØ),
Jon Arne Eie (JAE), Knut Eie (KEI), Nordre Øyeren Fuglestasjon (NØF), Tom G. Bengtson (TBE), Norsk Skogbruksmuseum (NSM).
Gazette er ISO 14001-sertifisert