n - Sølvberget

alvor I

STAVANGERFORLAGET

Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet:
Fra spak til alvor
Den som visste -
Sistemann setter sluttstrek
Lende'n
Meninger om mangt og mye
(20 radiokåserier og 8 epistler)
Lende'n i storm og striregn
Pensjonist på interrail
Adle kan snofla
(40 petiter på dialekt)
Stavangerske rariteter
Folk og forhold i gamle Stavanger
To repriser
(En uhyggelig weekend, og Sistemann -)
I et lite hus på Øvre Blåsenborg
Vekslende kår i unge år
Vandringen går videre -
Bortsett fra dem som er merket med *), kan berkene
fortsatt skaffes.
Sats: Omega trykk as, Stavanger
Trykk, innbinding: Aase Grafiske A/ S
Bind IV utgitt år 1994
O Stavangerforlaget
#ampensg. 42,4024 STAkTANGER, telefon 51 52 33 42
ISBN 82-991207-9-9

Neste bok i memoarserien:
«Nærmere målstreken»
er planlagt å foreligge ferdig høsten 1995.
Interesserte kjøpere som ønsker bøker med personlig
dedikasjon, kan ringe til forfatteren, tlf. 51 52 33 42,
og forhåndsbestille. Det er bare hyggelig!

MER SP0K ENN ALVOR
(Firkløveren)
På sin 85 års-dag, 13/4 1994,
ble Gottfi-ed utnevnt som det første
æresmedlem i Madla Historielag.
Bildet vis0 nes fformannen i laget,
Oddvar Høiland, i det han med noen
anerkjennende uttalelsn; overrekker
den skriftlige bekreftelsen.
(Foto: Fredrik Moss-lvmsen)

INNHOLD
Side
Forord ............................................................................ 7
Lendegutten med Fagamatøren .................................. 9
Sildebein i halsen .......................................................... 10
Dobbelrolle ..................................................................... 12
Kjøpmann Grønn og sønn ............................................ 14
Dompapper. eller: Dom papper .................................. 15
Min første bokutgivelse på samnorsk ........................ 17
Pusekatten ...................................................................... 20
Radiokåsøren lager skandale ....................................... 24
........................................................................
Elleve øre 28
En pinlig historie ........................................................... 31
Hastverk .......................................................................... 38
En underlig forelesning ................................................ 40
All slutning er vanskelig ............................................ 44
Vesle «Kramkar-Henry» .............................................. 49
Fire Sfinx-humoresker på stavangerdialekt .............. 57
Han Sjarles ...................................................................... 57
Gullungen min ............................................................ 60
Han Kornelius ................................................................ 64
.........................................................................
Tyrannen 67
Sjøbloms avskrivningskontor feirer
10-års jubileum ......................................................... 71
Damen med løstennene ................................................ 88
Sangproduksjonen ........................................................ 90
..............................
Byrået utvider og flytter i høyden 92
Skyhøye planer .............................................................. 93
Byråets 10-års jubileum. med festforestilling
i Teateret ..................................................................... 97
12-års festen på Kampen ........................................ 106
Den første sangen jeg selv skrev på bestilling ........... 110
Fra Hitler og Stalin ........................................................ 112
Min befatning med revolvere ...................................... 114
.........................................
Skipsførerens yngste datter 118
Leilighetssang-parodien ............................................... 121
Dagligliv på byrået ........................................................ 129

Dårlige leilighetssanger
Strannagutten er en av dem ..................................... 138
To malerier ...................................................................... 144
Julegaven .................................................................. 145
Sanger til Per. Petrine og Agnes .................................. 150
En vinterdags opplevelse ............................................. 155
Null og null er null ........................................................ 156
Hattemaker Eriksen ...................................................... 159
Sverre Ivan og hans skulptureksperiment ................ 160
Min ukjente. kjccre venninne. spinningskjeringå ...... 167
Hjelmtvang - også for mopedkjørere? ....................... 170
Noen små påskeoppfinnelser ...................................... 173
Lenden og gjeidå ........................................................... 174
«Spionasjevirksomhet» ................................................. 175
Emissærer på kino ......................................................... 175
På de små skrå bredder ................................................ 176
Gamle byoriginaler ....................................................... 177
Hyggelige priser i 1933 ................................................. 178
Billettpris med buss til Oslo for 15 kroner ................. 179
Til byens brannmenn! ................................................... 180
Flere minner fra tiden i manufakturbutikken ........... 181
Litt om fotballinteresse i begynnelsen av
tretti-årene ................................................................. 183
Det gamle panoptikon .................................................. 186
Prolog av Odd Overland Hansen ved Byråets
10-års jubileum i Stavanger Teater 6/4 1943 ......... 190
En underlig hilsen ........................................................ 192
Maleri av Reinhold Nicolay ......................................... 193
Stafangr Buudsticke ...................................................... 194
Rettelser i tidligere utkomne bøker ............................ 206
Reiseruten for interrail-turen i 1980 207
...........................
Flere av illustrasjonene og faksimilene som forekommer
i boken. er plassert mellom stoffet. uten at de i alle tilfel-
ler har noe med den nærliggende teksten å gjøre. eller at
det gis en forklaring i hvert enkelt tilfelle . Der det er mer
nødvendig. f.eks. i forbindelse med person.fotografier.
tas navn etc . med .

FORORD
Mens jeg forberedte arbeidet med min neste memoarbok:
«Nærmere målstreken», som etter planen skal utgis i 1995,
fikk jeg en innskytelse, nemlig i mellomtiden å sende ut en
gøyal bok, med et noe uensartet innhold, nærmest en smule i
likhet med min debutbok «Fra spøk til alvor» i 1941, bare med
langtflere sider og enda mer allsidighet. Debutboken ble nokså
snart utsolgt, og jeg tror ikke at den fortsatt finnes i særlig
mange stavangerske bokhyller. For noen år siden var det en
samler som i en avisannonse etterlyste «klenodiet», uten at
noen reagerte, så her må det vel nesten dreie seg om et verdi-
fullt samleobjekt, slik det også kan bli tale om når det gjelder
samtlige av mine førsteutgaver. Den som lever tilstrekkelig
lenge får se. Skribenten selv vil nok være avskåret fra å kunne
delta i gleden!
I og med at jeg i en alder av 85 år har to ganske omfattende
bøker i produksjon samtidig, er det ikke til å unngå at jeg nep-
pe får lagt tilstrekkelig vekt på språkbruken, slik intensjonen
hele tiden bør være. Skulle det oppdages feilskjær som har pas-
sert min venn dataskriveren og den etterfølgende korrektur,
ber jeg om lesernes forståelse. For meg har det jo vært viktigere
å få bøkene ferdig mens min hjerne er intakt, enn ikke å få
fulljiørt noe i det hele tatt.
Med vennlig hilsen
Gottfred

Ordfører Brit Egaas Roen avduker skulpturen.

LENDE-GUTTEN MED
«FAGAMAT0REN»
Prolog ved avdukingen av skulpturen
lsrdag 23. oktober 1993
Her står han, Lende-gutten,
med den rette futten,
- reine storsjarmren,
selle «Fagamatøren»,
- det berømta blade',
spør om folk vi ha det.
Tittelen den same.
Snakk om fin reklame
for det samfunnsarbeid som Lars Lende dreiv,
og de mange visdomsordå så han skreiv.
Men om han va' amatør
gjekk han på med godt humør
som blad-distributør.
Kjekkast va' det, absolutt,
når han fekk ein flinke gutt
med et prima salgstalent
te å vera assistent,
vorså han som ifra denne stunden
ska' ha sin permanente plass i Lendelunden.
Samtidig som jeg retter en hjertelig takk til den ut-
øvende kunstner, Gøril Førsund, for hennes vellykkede
arbeid, har jeg æren av å anmode byens nye ordfører,
Brit Egaas Røen, om å avduke og dermed overta skulp-
turen, som heretter skal være hele byens eiendom, til
glede for alle som i årenes løp passerer den på vandrin-
gen til og fra «gamle Stavanger».
Og så er det laget så velsignet at denne Lende-gutten
ikke eldes med årene, blir heller aldri grånet i hårene - i
likhet med meg selv og samtlige av byens øvrige nåle-
vende innvånere. En mager trøst: Han kommer til å
overleve oss alle sammen. Vær så god, ordfører!

SILDEBEIN I HALSEN
Eller: Hva innbilningskraften kan forårsake
Vi hadde sild til middag. Det hadde vi forresten ofte,
ikke minst i sesongene, når de kjempesvære stimene var
i farvannet i fjorden og i sin uvitenhet villig lot seg fange
i fiskernes nøter, uten å være i stand til å ane hvilken
fryktelig skjebne de gikk i møte. Det vet imidlertid in-
derlig vel de mange mennesker som kan ha gleden av å
nyte byttet. Sild er nemlig herlig mat, servert i de fleste
fasonger, ikke minst tilberedt fersk eller røykt og fortært
sammen med kokte poteter og flatbrød. Men den har,
med rette, ord på seg for å være utstyrt med litt for tall-
rike bein i kroppen. (Kanskje for å bevise at ingen skal
være feilfrie her på jorden!)
Men hadde jeg ikke nettopp sittet her og påstått at
beina ingenting har å si, når en bare vet å renske fisken
på rptte måten, og så like etter, før måltidet var til ende,
oppleve at ett av disse fordømte sildebeina satte seg fast
inne ved tungeroten. Jeg tok øyeblikkelig i bruk det
eneste middelet jeg kjente til, nemlig flatbrødet. Ved
hjelp av disse harde, men sikkert næringsrike byggmel-
platene søkte jeg å svelge «fremmedlegemet». (Alt i livet
-kanskje unntatt vareprisene -har som kjent lettere for
å gå ned enn opp!)
Det gikk tre-fire dager, og jeg hadde allerede glemt
hele episoden, da jeg plutselig kjente noe kvast nede i
halsen.
Sildebeinet! Du godeste, det satt der ennå! Egentlig
vondt gjorde det ikke, men det ville neimen ikke være
bra å traske omkring resten av levetiden med en slik
ubehagelig tingest innvortes, og da minst av alt i «provi-
anteringskartalen».
Så vekk måtte beinet! Men hvordan? Universalmid-
delet flatbrød hjalp altså ikke. Det måtte vel en fagmann
til - en lege. Mon en allmennpraktiserende ville greie
det, eller måtte jeg søke en spesialist? I så fall en hals-
eller en beinspesialist?

Nå pleier ikke jeg ha for vane å renne til medisinmenn
i utrengsmål. For noen år siden hadde jeg imidlertid fått
det i hodet at jeg hadde hovne mandler (ikke brente!),
men da jeg slett ikke hadde noen utpreget lyst til å klip-
pe dem, gikk jeg - med respekt å melde -til en kvakksal-
ver, som for fem kroner ga meg en «resept» på noen
snurrige piller jeg skulle sluke før og etter maten i så og
så lang tid.
Da heller ikke det hadde den virkningen jeg onsket,
og da jeg dagen derpå skulle holde avholdsforedrag i
radio og derfor helst ikke burde ha en altfor sløret stem-
me, måtte jeg ty til en virkelig og autorisert medisin-
mann, nemlig Sven Oftedal (som senere, etter siste ver-
denskrig, ble sosialminister). Han kunne konstatere at
mandlene på ingen måte var hovne, men at jeg rett og
slett hadde en vanlig halskatarr.
Men denne gangen var det annerledes. Et sildebein i
halsen! Det måtte bli en vanskelig oppgave å få et slikt
fremmedlegeme vekk. Nå var jeg tåpelig nok til å for-
telle om dette ulykksalige beinet til nær sagt alle kjente
jeg traff på min vandring. Og hver og en hadde noe å
trøste meg med.
«Kanskje må de røntgenfotografere halsen,» sa noen.
«Det hender de må skjære en åpning på utsiden,» sa an-
dre. Men best var han som betrodde meg at det just var
slike «irritasjonsmomenter» som var årsaken til kreft.
Jeg kunne rett og slett få strupekreft hvis jeg gikk lenger,
sa han.
Jeg ble stående som lamslått. Fyren hadde utvilsomt
rett, - dette kunne bli en alvorlig historie! Det var som
følte jeg halsen stod i brann. Beinet måtte fjernes øye-
blikkelig. Men de legene jeg prøvde å få tak i, hadde ikke
kontortid så seint på dagen (klokken var 18.30). Jeg be-
sluttet derfor å ta sjansen og vente til neste dag, som
pussig nok var 1. april.
Av grunner som allerede tidligere er antydet, har jeg
ikke hittil hatt bruk for noen huslege, så jeg stakk innom
den første og beste doktoren jeg kom over på veien. Han

kjørte et skohorn, eller hva det nå var for noe rart, inn i
munnen min for å holde tungen nede. Litt etter tok han
remediet ut igjen og sa til sin måpende pasient:
«Det er nok ikke noe sildebein du har, men bare en lett
halskatarr.» Denne gangen også!
«Hva?» Jeg trodde ikke mine egne ører. «Er det ikke
noe sildebein?»
«Nei. »
«Er De sikker på det?»
«Skråsikker! Bare en lett halskatarr.»
- Lett halskatarr - det som jeg har til alle tider - -Jo,
når jeg først kjente etter, så var det akkurat slik kribling
jeg var så vel fortrolig med fra tidligere. Men nå hadde
jeg altså fått den fikse ideen at det denne gangen var et
sildebein.
Så jeg var nesten en smule skuffet. Skjønt jeg burde
naturligvis ha vært strålende tilfreds. Det var jeg nå for-
resfen også, når jeg skal være helt ærlig. Men at innbil-
ningskraften kan være så stor, hadde jeg ikke tenkt meg.
DOBBELTROLLE
Det var seint på kvelden. Midtvinters, under krigen. Jeg
hadde hatt overtidsarbeid på kontoret og skyndte meg
hjem. Hvis det med uttrykket «skyndte» tenkes på lyn-
rapp marsj eller noe i den retningen, så stemmer det ikke
helt med de faktiske forholdene. En må nemlig ta i be-
traktning at det på den tiden var blending og s&mmen-
de mørkt, og under slike tilhøve er det jo visse forsiktig-
hetsregler å ta omsyn til. Ikke minst når det samstundes
er glatt holkeføre.
I nærheten av Torget hørte jeg stemmen av en full øst-
lending like ved siden av meg.
- Kan De si åssen jeg skal komme fram til huset mitt?
ble det spurt.
- Hvor bor De da?
- I Egenesveien - hikk.

- I Egenesveien hikk?
-Ja, ved siden av banksjef - hikk.
-Jeg kjenner ingen ved det navnet.
- Gjør ikke De? Kjenner De kanskje ikke meg heller?
- Beklager, men - -
- Vel, mitt navn er Frydenlund -bror av direktør Fry-
denlund som eier Frydenlunds bryggeri i Oslo.
Jeg holdt på å miste pusten. Følte det nærmest som et
av skjebnens snurrige påfunn, at jeg - totalavholdsman-
nen par excellence - skulle bli stilt ansikt til ansikt med
en herremann som tilhørte en så fornem alkoholfamilie.
- Da passer det jo glimrende at De opptrer beruset,
tillot jeg meg å bemerke.
- Beruset - er jeg beruset? Vel, jeg har kanskje tatt en
dram for mye - en tår over tørsten som dem sier, he, he.
Jeg har vært i møte hos advokat - hikk.
- Hikk - han også?
- Hos advokat Schvenn Holmåt, ser De.
- Nå vel, i direksjonsmøte kan jeg tenke?
- Nettopp, i direksjonsmøte. De er snurre meg skarp,
De.
- Fenemonal skarp, tilføyde jeg, idet jeg en slik bek-
svart vinterkveld fant at det ville være for ubeskjedent
av meg å sette mitt lys under en skjeppe!
-Da må De vel også være i stand til å si meg åssen jeg
skal komme hjem. Jeg sanser ingen ting, skjønner De.
Det går trill rundt for meg alt. Mitt navn er - hikk.
- Hikk - hva sa De?
-Mitt navn er - Pasmer. (Her brukt som pseudonym.)
- Men De hette jo Frydenlund for et øyeblikk siden?
-Ja, men jeg heter altså Pasmer.
- Pasmer - skuespilleren?
- Ganske riktig. Vi er kommet hit til byen for å filme,
ser De. Vi kom nettopp i dag, hele butikken - hele sel-
skapet, som det kalles. Skal filme, forstår De. Unnskyld!
Han hilste gjentatte ganger med hatten og tumlet vi-
dere bortover. Jeg stod måpende igjen.
Hvem var mannen i mørket? Var han bror av brygge-

idirektør Frydenlund, eller var han den landskjente
skuespilleren Pasmer?
Kan hende ingen av delene!
Når alt kom til alt var han ikke seg selv engang. Han
hadde ved hjelp av en berusende væske latt seg om-
skape.
Resultatet var slett ikke oppmuntrende!
KJBPMANN GRØNN OG SBNN
Eller: Man suppe på en spiker ei kan koke
(Uten tvil inspirert av Johan Herman Wessel)
Her i vår by bor Grønn,
en ostehandler med sin sønn.
Og denne sønn, vi kan forstå,
i farens fotspor ville gå,
og bakom disken stå og selge.
Men han fikk ikke lov å velge.
For faren mente, kort og godt,
at det var ei så gromt og flott
å ha en diskenspringer-sann.
«Nei, han skal kalles pastor Grønn.
Jo-ho, det skal han riktig, det.
Om noen år skal folk få se
en stilig mann i prestekjolen
forkynne Ordet ifra Stolen. »
Men gutten, stakkar, bar seg ille,
og sa til faren: «Søte, snille,
du vet så vel jeg heller ville
bli handelsmann, som deg, min far.»
Men denne slo i bord til svar:
«Du skal bli prest og stå på Stolen!»
Og gutten måtte gå på skolen. . .
Dog håpet brast for kjøpmann Grønn.
(Fortuna driver ofte gjøn!)
For gutten viste seg å være

en dåre, som ei kunne lære
sin lekse i den lærde boken.
Til hver eksamen fikk han «Nogen».
Til slutt sa skolens rektor: Stopp!
Og fyren måtte gi det opp . . .
Moralen blir, med andre ord
(Vi går i Johan Wessels spor):
Man suppe på en spiker ei kan koke.
Langt mindre får man idioter kloke!
DOMPAPPER
Eller: Dom papper
I en av Kringkastingens visekonkurranser for flere år si-
den var «Dompapper» oppgitt som stikkord. Jeg følte
meg inspirert til å yte mitt bidrag med en noe usedvan-
lig «vri» på oppgave-ordet, ved å dele dette i to, noe som
også gjorde det nødvendig å bruke en slags østlands-
dialekt:
Je' tjuge år har venta
å få et sted å bu.
Til slutt je' mista jenta,
for luta lei blei hu.
Je' var så reint fortvila, -
da aller verst det kneip
je' traska halve mila
for å få kjøpt et reip.
Men før je' løkka laga,
je' fyllepennen greip,
for nå je' ville klaga
til sjølve statsråd Seip.
Det lenge itte varte
før je' fikk grei beskje',
at hvis je' penger sparte,
et under ville skje - -
Je' bau' fram tusen-lapper,
og da blei Seipen bli'.
Nå malerne DOM PAPPER
og sparkler og står i.
Je' ber at dom seg rapper,
for je' har lita ti'.
Ja, tenk, at nå dom papper
i Husbank-stua mi!

Jeg hører ikke til dem som syntes at Postkontoret ved Breiavatnet var
lite pent, og derfor gjerne så at det ble revet. Her vises bygningen,
sverst sett på avstand og nederst mot Torget, der hovedinngangen var.
Den moderne «erstatningen» tvers over gaten er så visst ingen skjønn-
hetsåpenbaring, noe den kanskje heller ikke var tenkt å være.

MIN FØRSTE BOKUTGIVELSE PÅ
SAMNORSK I KRIGSARET 1941
Helt fra jeg var 12 år hadde jeg planer om å skrive bøker.
Allerede mens jeg gikk på Storhaug folkeskole, for ikke
å snakke om St. Svithuns Middelskole, kontaktet jeg fle-
re Oslo-forlag, og fikk seriøse svar, naturligvis negative,
men ligavel!
I 1941 bestemte jeg at nå skulle det skje, i form av en
samling av likt og ulikt, med andre ord en slags «blanna
drops», med noe for enhver smak. Derfor fikk boken tit-
telen «Fra spøk til alvor», med vekselvis humor og rø-
rende, realistiske skildringer fra livet, de siste gjerne
med en viss brodd mot de mektige i samfunnet, og der
det selvsagt var min naturlige oppgave å ta i forsvar den
svakeste parten. Egentlig er vel satiren den form som
ligger best til rette for meg, og den har jeg vel fortrinns-
vis dyrket både skriftlig og muntlig. Det har falt meg lett
å se de humoristiske sidene ved tilværelsen, selv i pin-
lige episoder hvor jeg virkelig skulle ha grunn til å
skjemmes.
Den siste episoden hendte forleden dag, da jeg, som
syklist, av forsiktighetsgrunner skulle stoppe opp for en
bil i et veikryss i enden av Eiganesveien. Bilen fra ven-
stre hadde stoppeplikt for meg, men for ikke å risikere
noe uheldig, stanset jeg resolutt, men sindig, og steg av
sykkelen. Dermed kom jeg til å dreie styret på denne slik
at den falt, og jeg med den. Verst var det at den høyre
foten ble liggende så forkjært at jeg slett ikke kunne få
den 10s og dermed bli i stand til å reise meg opp. Situa-
sjonen var i høy grad tragikomisk. Biler, la jeg merke til,
stanset i lange kolonner, men av hensyn til den sterke
rushtrafikken i den tverrgående hovedtrafikkåren og
nysgjerrigheten fra dem bak rattene, kunne alle med-
følende og villige «hjelpere» i de forskjellige bilene, som
rimeligvis måtte tro at den tilsynelatende ubehjelpelige
oldingen i gaten enten var overkjørt eller hadde fått et
illebefinnende og måtte fraktes til hospitalet.

Endelig var det tre forskjellige pene yngre damer som
klarte å komme ilende bort til meg, og spent spurte om
jeg hadde vondt noe sted. Det benektet jeg, som korrekt
var. «Men dere må være snille og hjelpe meg opp,» ba
jeg. Den ene fikk reist sykkelen, så jeg fikk løs foten, og
de to andre dro meg opp i stående stilling. Ingen skade
var skjedd (bortsett fra et skjult skrubbsår på venstre
kne). Men jeg betrodde det hjelpsomme redningskorp-
set at verst av alt var det pinlige momentet ved situasjo-
nen. Det var så ubeskrivelig flaut, sa jeg. Og det kunne
de så godt forstå. Komikken, der jeg selv spilte hoved-
rollen, var jeg i høy grad oppmerksom på - hvis det bare
hadde vært i en seriøs og morsom Chaplin-film - og
ikke en fortærende tabbe på en asfaltbelagt gate like fm
den eneste rundkjøringen på den eksklusive Eiganes-
veien en kjølig sommerdag i år 1994.
Men - du gule kineser - det var jo debutboken i 1941
jeg skulle fortelle om! Utgivelsen skulle offisielt finne
sted på Dreyers Forlag, som også serget for kontakten
med Boksentralen i Oslo, som på sin side igjen fordelte
opplaget på ett tusen eksemplarer (men med et svinn på
bortimot et par hundre) til landets bokhandlere. Noe
økonomisk forlis led visst verken Dreyer eller forfatte-
ren, men heller ikke noen egentlig økonomisk gevinst
ble partene til del. Forsiden og reklameplakaten så ut
slik det framstilles på neste side. Samme illustrasjonen
brukes, som leserne nok har oppdaget, i årets bok, bare
med den forskjellen at tittelen nå lyder:
MER SPOK ENN ALVOR
Tegningen framstiller situasjonen der hovedpersonen
møter den søte pusekatten en fredelig julekveld.
Av de opprinnelige historiene tas her med 8 av humo-
reskene, og - som en kontrast - den vemodige om vesle
Kramkar-Henry.
Som en kuriositet kan opplyses at på den tiden da de-
butboken ble lansert, var det blitt innført en ny, radikal

ettskrivning, den såkalte samnorsk. Personlig hadde
jeg sans for denne endringen, nemlig dette at de to mål-
fordene, ved tillempninger fra begge parter kunne la
oss få ett Mlles skriftspråk i landet vårt, så vi slapp å slite
med to temmelig like skriftvarianter.
I DREYERS
a
FORLAG + STAVANGER
Illustrasjoner av Trygve M. Davidsen og Henry Imsland.
19

For selv å bidra til reformenes virkeliggjøring, skrev
jeg derfor både boken i 1941 og romanen «Den som vis-
ste -D på det nye fellesspråket. Det er således ikke helt
utelukket at det i de 8 aktuelle reprisene som er tatt med
i årets bok muligens kan forekomme noen skjønnhets-
feil som ikke er blitt revidert, noe jeg i så fall beklager,
fordi jeg jo gjerne vil at alt det jeg skriver skal være mest
mulig feilfritt.
PUSEKATTEN
Eller: Den gangen jeg trodde å ha en misjon i livet
Det er jamen trist å være ungkar en julekveld. Jeg vet
hva jeg snakker om, - for jeg er ungkar selv. Fem og førr
og uten håp.
Ikke nettopp så å forstå at ungkarslivet sånn i sin al-
minnelighet behøver å være trist. Slett ikke! Til sine ti-
der: Tvertimot. Men, som sagt, julekvelden er det bedrø-
velig. I hvert fall hvis en skal være nødt til å tilbringe
den i ensomhet på en hybel. Slik som jeg.
Det var i fjor jul. Heldigvis var det snøfritt. Når jeg -
sikkert til forbauselse for noen hver - sier heldigvis, så
er det rett og slett fordi julesnø gjør meg aldeles, kom-
plett skrullet. Den minner meg nemlig så ubeskrivelig
om de lykkelige barndomsårene hjemme på lensmanns-
gården, da hele familien for til kirke med gamp og slede,
dombjeller og alt det De vet som hører med til det vanli-
ge, romantiske juleutstyret. I fjor var det altså ikke en
snøfille å oppdrive, så det kunne gjerne ha vært midt i
hundedagemne for den saks skyld.
Gamle Bertine, som jeg gikk i kost hos, og som for
øvrig pleide gjøre alt som stod i hennes makt for å hygge
for meg, var fluksens reist hjem for å ta farvel med en
døende bror. Jeg satt alene tilbake i leiligheten med et
humør som lå 16-17 grader under middels. Hvilket vil si
faretruende slett.

Etter gammel sedvane hadde jeg deltatt i gudstjenes-
ten om ettermiddagen, likesom jeg hadde gasset meg
med mye lekker mat. Men hva hjalp det alt sammen, når
jeg skulle sitte der mutters alene i den tomme stuen hele
kvelden! Riktignok hadde jeg fått meg tilsendt en popu-
lær smakebit av årets bokflom og en bunke vakkert ut-
styrte julehefter fra en hyggelig søster oppe i Trøndelag.
Litt tidsfordriv var det jo alltid. men - nei, jeg orket det
simpelthen ikke.
Jeg tok frakk og hatt på meg, puttet de lange fingrene
mine (ikke kan jeg hjelpe for at jeg er langfingret!) ned i
et par mørkebrune hansker, klemte entredloren godt
igjen og gikk meg en tur. Rundt i gatene mest helt på
måfå.
Fra annethvert hus hørte jeg bedårende julemelodier
og lyden av mange føtter som gikk og gikk.
Å, jul med din glede!
*
Det har sikkert aldri hørt til god takt og tone å lytte.
Jeg vet oppriktig talt ikke om det er skjedd en radikal
endring i reglementet siden radioen ble tatt i bruk, da
selv ikke våre mest framtredende personligheter unnser
seg for å være «lyttere». Men hvordan det nå enn forhol-
der seg- enten folkeopinionen vil kalle meg dannet eller
udannet - så er det et uomtvistelig faktum at jeg stilte
meg foran det ene vinduet etter det andre og lyttet med
gapende munn. Det var likesom jeg tok del i barnas og
de voksnes juleglede innenfor de nedrullede gardinene.
Mens jeg stod slik og drømte - det var forresten uten-
for feiermester Nathanielsens bolig - kom en liten katt-
unge trippende bort til meg og ga seg til å kjærtegne
støvteskaftene mine. Glad i dyr som jeg til en viss grad
er, bøyde jeg meg ned og tok den vesle «frieren» opp i
armen min.
«Pusen, 'takars pusen,» hvisket jeg sukkersøtt inn i
dens ene ore.

«Nrrrrrrrrr.. . . .» malte dyret til svar.
I erotikk-språket skal det jo være noe som kalles
«kjærlighet ved første blikk». Det høres kan hende en
smule innbilsk, men jeg overdriver visselig ikke når jeg
påstår at kattungen -la oss inntil videre kalle den Rosa -
etter snaue to minutters bekjentskap var blitt vilt forel-
sket i meg. Så grenseløst forelsket at den, etter at jeg had-
de sluppet den ned på gaten igjen og fortsatte min vand-
ring, tok til å følge meg hakk i hel. Med det samme la jeg
ikke særlig vekt på det, men da forfølgelsen vedvarte
flere kvartaler oppover, begynte jeg så smått å få bange
anelser. Jeg satte farten opp - småsprang. Stakk rundt
det første, det beste gatehjørnet. Rosa fulgte etter i full
galopp. Jeg lurte meg inn i et åpent gårdrom, der jeg nær
kom til å skremme livet av en eldre dame med et lyse-
blått sjal over skuldrene. Rosa ga seg ikke. Jeg forsøkte å
jage den vekk.
«Gå nå pent hjem, pusen!» sa jeg i en tone som verken
var barsk eller sukkersøt. «De venter på deg med jule-
grøten.»
«Mjau!» svarte katten og sendte meg et av sine forel-
skede og bønnfallende blikk.
Det gikk et julelys opp for meg: Dyret hadde ikke noe
hjem! Nei, visst. Slik hang det i hop. Kan hende det vesle
kreket både frøs og sultet. Midt på selveste julekvelden!
Saken stod øyeblikkelig helt klar for meg: Her hadde
skjebnen sendt meg som en reddende engel til en skap-
ning i nød! Min gjerning var opplagt: Jeg skulle sørge for
at Rosa fikk et hjem, ble varm og mett.
Andre mennesker tilfredsstiller sin mer eller mindre
ømme samvittighet ved å putte en krone i slumsøstrenes
gryter eller forære en velslitt trøye til «Fattige barns be-
kledning». Jeg skulle få gjøre en liten kattunge lykkelig.
Hver sin oppgave!
Etter i en fei å ha gjort disse refleksjonene bøyde jeg
meg ned og løftet Rosa opp i armen min for annen gang.
Og så bar det avsted hjemover . . . .
Naturligvis følte jeg meg litt flau - jeg er dessverre

noe sjenert av meg, skjønner De - , men til alt hell var
gatene praktisk talt sopt rene for levende vesener, så det
var ikke så fælt mange som fikk ta meg og «børen» min
i øyesyn.
Men jeg gledet meg nok for tidlig! Katastrofen inn-
traff! Hadde uttrykket «dø av skam» vært mer enn en
tom frase, er det Lite sannsynlig at stedets kemner lenger
ville hatt glede av meg som skatteobjekt.
Nettopp som jeg skulle skrå over Baron von Storken-
dorfs plass, rente jeg, forsyne meg, like på kontorets
kvinnelige bokholder, frøken Bløme. Hva hun egentlig
gjorde ute på dette tidspunktet, var neimen ikke så like-
til å skjønne, sånn med det samme.
«Å gid, er det Dem, herr Sakkariassen?» utbrøt hun og
ble flammende rød.
«Ja, og . . . Dem, frøken Blame,» svarte jeg og fikk Sam-
me kuløren.
«Men hva ser jeg!» ropte hun, idet hun stirret interes-
sert bort på Rosa, som lå trygt i armen min og glodde
fram for seg med store øyne.
«En fille kattunge,» bemerkte jeg en smule forvirret.
«Jeg skal gå å drukne den.»
«Hva er det De sier - skal De . . . .»
«Ja, absolutt,» avbrøt jeg. «Den er dødssyk, ser De, og
jo lenger tid det går før jeg rekker fram til sjøen, jo mer
seigpines den.»
«De er vittig, herr Sakkariassen,» sa frøken Bløme al-
vorlig. «Jeg er aldeles overbevist om at Bamse ikke er
mer dødssyk enn De og jeg. Men det var jo ordentlig
heldig at De fant den, så jeg slipper å gå lenger her og
lete.»
Jeg gir historien en brå avslutning på dette tidspunk-
tet. Nærmest for å slippe å skildre den tort og svie jeg
fikk i beleinning for min oppriktige trang til å ville gjøre
julekvelden lys og hyggelig for en stakkars liten hjemløs
pusekatt.

RADIOKÅSBREN LAGER
SKANDALE
«Foredragsholderen er ennå ikke kommet, så vi sender
en grammofonplate så lenge.»
--v
«Vi hørte «Lucky start» av McHugh. Dessverre lar
foredragsholderen fremdeles vente på seg. Vi sender
derfor en ny plate.»
- Hva kan det bety?
De av lytterne som hadde apparatene sine innstilt på
«vår» stasjon så undrende på hverandre. Det at den an-
nonserte foredragsholder ikke møter fram i studio til
avtalt tid, er jo en meget sjelden foreteelse.
«Han må være full,» hvisket enkelte, som var uviten-
de om at den ventede herre ikke nøt annen alkohol enn
den som skal forekomme i brød og sur melk, «noen an-
nen løsning kan ikke finnes!»
Jo. Og atter jo! En annen bsning kan finnes. Den hnrres
riktignok noe usannsynlig. Men til hvilken nytte er det
vel å slå en skrøne i en så sannhetssøkende lesekrets som
det formodes kan omfatte denne trykksaks mest lojale
og sympatiske venneskare?
Og dermed overlater vi ordet til den mystiske radio-
kåsøren:
--- Jeg er ingen egentlig sportsmann, som ynder å
slå denne eller hin rekord på idrettsarenaen, begynner
han. Det eneste jeg dyrker, er sykkelsporten. Den gir
ypperlig mosjon for en stillesittende, skrivende mann
med anlegg for hengemage og andre ulemper.
Etter en dags mer eller mindre slit ved pulten smaker
det vidunderlig å komme seg et aldri så lite stykke uten-
for bygrensen og nyte en smule frisk luft. Selv om denne
til sine tider kan ha en ikke helt ubetydelig beisk smak
av forråtnende ekskrementer.
---

Nå hadde skjebnen ordnet det så - jeg hadde nær
kommet i skade for å si viselig - at jeg skulle holde et 20
minutters foredrag i radio forleden kveld.
I den hensikten å kunne forberede meg riktig godt,
slik at det jeg hadde å servere i eteren skulle komme til å
slå best mulig an, hadde jeg ut på ettermiddagen tatt
meg en tur til Byneset, for der i fred og ro å lese gjennom
manuskriptet mitt og, om nødvendig, foreta en liten fin-
pussing.
En slik deilig sommerdag på landet kryr det imidler-
tid som regel bestandig av folk alle steder. Men jeg fant
på råd!
Like ved Byneset ligger den store og ikke helt ukjente
paraplyspil-fabrikken. Til bedriften hører det et betyde-
lig tomteareal, som for øvrig er omgitt av et nesten 3
meter høyt massivt nettinggjerde med flere rader tjukk
piggtråd øverst oppe.
Jeg satte sykkelen fra meg et stykke innenfor porten
og fortsatte til fots videre bortover. Nede ved vasskan-
ten, der elven som driver paraplyspil-fabrikkens maski-
neri forlater fastlandet, satte jeg meg godt til rette under
et rognetre. Her tok jeg fram manuskriptet og ga meg i
kast med foredraget. De eneste tilhørerne var et selv-
invitert fuglepar, som lot til å ha en særlig interesse av å
kretse i min umiddelbare nærhet.
Sjelden, eller (hva det er mest sannsynlig) aldri, har
vel de to små bevingede skapningene lyttet til en mer
interessant forelesning! Det forsikrer jeg. På ære og sam-
vittighet!
---
Jeg så på uret. Det viste 18.50. Om godt og vel en time
skulle jeg være i studio.
Nå var det heldigvis ikke stort mer enn 15 minutters
vei pr. sykkel dit hen, så jeg hadde forholdsvis god tid.
Fant derfor på å ta en siste generalprave på foredraget,
slik at jeg skulle være absolutt sikker når jeg satt foran
mikrofonen.
---

Klokken 19.25 presis reiste jeg meg og ruslet tilbake til
utgangspunktet.
Hvem kan vel sette seg helt inn i den situasjonen jeg
plutselig stod overfor?
- Sykkelen stjålet, vil kanskje noen tenke.
Nei - men porten låst! Jeg gjentar: Porten låst!
Jeg har neppe verken før eller siden følt hvor fryktelig
det er å være innesperret på et avgrenset område, som i
det øyeblikket. Selv om jeg hadde hatt god tid, ville virk-
ningen ha vært sterk og umiddelbar. Men nå -jeg stod
som lammet. Det svirret for øynene mine et lite sekund,
strupen snørte seg i hop - - Nei, jeg makter ikke å skil-
dre situasjonen slik som den virkelig fortonte seg.
Hvert minutt var fra nå av dobbelt kostbart. Hva skul-
le jeg vel gjøre?
Jumpe over gjerdet var helt utelukket - selv om jeg
hadde vært norgesmester i stavhopp. Dessuten måtte
jeg ha sykkelen med, ellers ville jeg ikke rekke fram til
fastsatt tid.
Dersom det var en alminnelig forsamling jeg skulle ha
talt til, hadde det ikke vært så farlig - der spiller det van-
ligvis ingen som helst rolle om en begynner en halv time
eller mer etter fastsatt tid. Radioprogrammene skal der-
imot følge minuttstrekene med pinlig nøyaktighet.
- Om 20 minutter var det min tur.
---
Som en desperat villmann for jeg bortover «fengsels-
gården» med sykkelen ved siden.
Til min glede fant jeg omsider en åpen grind ut til jern-
banesporet i den andre enden av eiendommen. Men for
det første er det som kjent forbudt å gå (for ikke å snakke
om sykle) langs linjen, og dessuten var denne omgitt av
høye gjerder på begge sider. Ikke en åpning å øyne noe
steds!
Fortvilet som jeg var, gikk jeg på enhver hindring uten
å reflektere.
Sykkelen slengte jeg over det ene gjerdet etter det an-
dre. Selv hoppet jeg over etterpå. At det dermed kom en

flenge eller to i den nye dressen min, spilte ingen rolle.
Det bidro bare til å gjøre meg enn mer desperat.
---
Nå var jeg endelig kommet til det siste - forholdsvis
lave gjerdet, som skilte meg fra friheten. Armbåndsuret
viste nøyaktig 19.48. Jeg ville så vidt greie å nå fram i
noenlunde rett tid. Det vil si hvis jeg kjørte alt hva rem-
mer og (flerret) tøy kunne holde.
Trett og utmattet etter strabasene søkte jeg å lempe
mitt to-hjulte befordringsmiddel over.
En, to, tre, der hadde jeg det nesten!
Men - da lød det et kraftig smell. - Bakringen fikk en
flerre av piggtråden, som var festet på kanten av gjerdet,
og tømtes øyeblikkelig for luft.
Verre skjebne kunne umulig ha rammet meg!
«Det ser ikke ut til at foredragsholderen kommer, så vi
sender nok en grammofonplate. - Vi hører «Happy
End» av Wood.»
I forbindelse med utgivel-
sen av Gottfreds første bok i
1941 måtte han la seg foto-
grafere i Alf Norlands ate-
lier i Kongsgt. 22, vis-&vis
inngangen til Byparken.
Huset ble senere revet.

ELLEVE BRE
Jeg stod en lys julikveld ved det såkalte «blinkende øye»
i min kjære fødeby og betraktet en hvit, men svært lite
ren svane som kom svømmende i langsom kino med
den ene svarte foten hvilende på ryggen. Domkirkens
ærverdige klokker ringte just menneskeungene hjem for
natten, ergo måtte klokken være sånn et par-tre minut-
ter over 21.30. Det var usedvanlig stille i været - hadde
nyss regnet en smule - og vatnet skinte derfor like
blankt som skrivebordsplaten min da den var nypolert.
Svanen kom sakte bort imot min ringhet, trodde visst
jeg hadde mat å forære vekk, hvilket jeg slett ikke hadde
akkurat da. Forresten, den var mett nok - hadde til be-
skytter selveste advokat Penneknekt, som punktlig sør-
get for at alle Byselskapets inntekter gikk til fuglemat -
skam sku' tigge! Antagelig var det slik svanemor tenkte
i sitt, for øyeblikket stille sinn, da hun med kneisende
hals padlet seg vekk igjen med den foten som ikke lå på
=-Y
*
Men ikke før hadde skapningen forlatt meg, før en ny
kom meg i møte: En temmelig låg og atskillig ubarbert
herremann - muligens i 30-årsalderen -i noen altfor vel-
brukte og av den grunn ikke helt uklanderlige klær.
«Golkveld, mister!» Han lettet på sin fabelaktig skitne
sixpence på en klosset høflig måte.
«God kveld.» Jeg besvarte hilsenen nokså galant,
skjønt jeg på forhånd visste meget vel hva «besøket»
gjaldt.
«Hørr, mister, eg går ronnt og spnrrre itte 65 øre te' nat-
telosji på Frelsesarmeens herberge . . .
Ål så nå, -jeg kjente den der ramsen fra før.
«Di konne vel 'kje hjelpa meg, så eg slapp te ligga ude
i nått?»
Jeg forsikret at: Nei, det kunne jeg dessverre ikke.
«Bare med ein 50-oring, då?»
Nei.

«25?»
«Absolutt ikke.»
«Å, du har vel nå alltid någen slantar - 15 eller 10.~ Vi
var allerede blitt dus lot det til.
«Kunne De ikke like så godt prutte beløpet ned til 5
øre?» foreslo jeg - det hadde jeg muligens råd til. Dette
foregikk nemlig en del år før likningsmyndighetene
hadde funnet på at jeg egentlig burde være en «formu-
ende mann» - med en bankkonto på 10.000 kroner og 4
regningssvarende aksjer i skulpturstøperiet på Fager-
nes.
«Di vett ikkje ka det vil seia å leva sånn så eg gjårr.»
Dus-formen var alt jagd på porten. Noen tårer felte jeg
ikke av den grunn!
Nei, gudskjelov, det visste jeg ikke. Men -jeg gjorde
meg passelig verdig i stemmen - kunne det ikke la seg
gjøre å begynne fra nytt av . . . ikke leve «sånn», men på
en mer normal måte? Det var kan hende ikke det klokes-
te jeg kunne si, men slike ord faller en så lett i munnen,
når en snakker med samfunnets utskudd.
Som svar ga han seg til å fortelle meg at han en gang
for 5-6 år siden hadde arbeidet ved hermetikkfabrikk-
ene i brislingbyen et par uker, samt vært på ansjosfiske
utenfor Island noen dager. Nå var han kommet hertil
med «Vikingen» for å . . . ja, det fortalte han selvsagt
ikke.
«Men De snakker jo stavangersk,» sa jeg detektivak-
tig.
Jo, han var, ganske riktig, født i Stavanger.
Bodd henne da?
Hos en kjerring på Ska'en, eller der i nærheten, for 25
kroner måneden.
«Det var formodentlig den gangen De hadde fast ga-
sje på islandsfisket?»
Jo - jovisst.
*
Men selv om jeg på denne måten søkte å lede samta-
len inn på slike - skal jeg si fjerntliggende - felter, glemte

han ikke de 65 ørene til natteherberget. Forresten hadde
han ikke smakt mat siden i går heller, når unntas noen få
smørbrød like før middag.
Jeg forholdt meg likevel kald som en istapp. Her kom
så mange og klagde sin nød overfor meg, armingen, sa
jeg. Og oppriktig talt - som det sannhetskjærlige men-
neske jeg innbiller meg og andre å være - løy jeg ikke
særlig kraftig den gangen. For enten grunnen nå kan
være den at jeg ser ut til å være i besittelse av mye klin-
gende mammon, eller mitt utseende minner om en fys-
akk som det går an å få til alt mulig, nok om det - noen
sjeldenhet er det i hvert fall ikke at mer eller mindre pro-
fesjonelle betlere praier meg på gaten.
Ja, han var såre enig med meg i det, - der gikk så alt
for mange dessverre - og «praiet». «Men,» sa han og vif-
tet formanende med den ene hånden under haken min,
«sånne lassaroner ska' Di 'kje tru någe på, - di har gjed-
na både kåna og hus. . . Men når eg komme og seie at eg
har 'kje plass te ligga i nått, då, då . . .»
Tja, ja, jeg tvilte såmen ikke på at mannen var et ut-
merket menneske i og for seg, sa jeg, - men hvem kunne
skille klinten fra hveten . . . når en ikke var møllearbei-
der av fag, la jeg - kanskje litt ironisk - til.
«Di må 'kje tru eg gjårr det for fornøyelsens skyld,» sa
han meget alvorlig.
Nei, nei, bevars.
«Her går jeg nu for hvermanns dør, Gud vet at jeg det
nødig gjør . . .D siterte han ordrett fra ABC-en.
«Tja, det er meg bare så ufattelig at De kan klare å hol-
de ut en slik kummerlig tilværelse. For eksempel: Hvor-
dan skal De få mat i morgen?»
«Ja, det vett 'kje eg nå.»
Men hvordan det kunne gå?
«Å, det . . . det må gå.»
Jeg syntes tydelig jeg hadde hørt de glosene før!
. . . . Enskjønt nå om sommeren var det ikke fullt så
vondt, holdt han fram.
Men om vinteren?

«Ja, då gjårr eg akkerat så isbjørnen: Eg suge på lab-
ben, og går øve med loppa og lus.»
*
Jeg hadde imidlertid vrengt de fire vestelommene mi-
ne med det resultat at det kom for dagen to «femmere»
(av kopper), en enkel enøre samt et 10-øres Abel-merke.
Dette siste hadde han ikke bruk for - skrev aldri brev
formodentlig - , men metallstykkene grep han begjær-
lig. Skjønt like misfornøyd var han. Elleve øre!
«Har du 'kje marr?» spurte han bare.
Endelig, da jeg på ære og samvittighet hadde tilstått at
lommene mine ikke inneholdt det som vanligvis penger
kaltes, gjorde han som svanen: Han forlot meg. -For å ta
fatt på sitt neste offer, som satt på en av de grønnmalte
benkene vis-a-vis.
*
Men borte ved hjørnet hadde en politikonstabel stått
på lur.
Jeg skyndte meg vekk. Likte ikke å være vitne til noen
arrestasjon akkurat da.
EN PINLIG HISTORIE
om en biltur i påsken
Tilfellet ville at jeg skulle gå hjemme i byen og slenge
hele påskehelgen. Vennene mine ville hatt meg med til
fjells, men skjebnen hadde andre planer.
Jeg ble altså hjemme, og lot de andre reise.
Har du, kjære leser, stått på bryggen og sett rute- og
ekstrabåtene fylles av strålende livsglade unge mennes-
ker? I så fall har du sikkert hatt denne eiendommelige
følelsen, som jeg for øvrig tror er felles for alle hjemme-
sittere. Du føler deg, om ikke akkurat sveket, så i hvert
fall forlatt. Lik en eremitt som for bestandig er fratatt alle
menneskerettigheter.

Hva i all verden skal du fordrive tiden med?
Skrive noveller? Nei, det gjør jo alle de andre.
Lese noveller? Glad du slipper!
Ta småturer i omegnen? Ingen dum ide!
--v
Jeg kikket igjennom avisens annonser under rubrik-
ken: «Reiseliv og utfart». Min oppmerksomhet festet
seg straks ved en kunngjprring om en 5-mils tur med tu-
ristbiler til Porsheia, der en ny vei nettopp var ferdig.
Jeg ringte fluksens opp byrået og bestilte billett.
Turen skulle foregå annen påskedag med start fra Ti-
mianstorget klokken 9 formiddag.
Da, som tidligere nevnt, vennene mine var på sitt
sted, var jeg nødt til å reise alene.
På grunn av mitt upåklagelige sovehjerte skal jeg vil-
lig innrømme at klokken snarere var over enn under 9
da jeg heseblesende innfant meg i min vogn. Den om-
stendighet gjorde at jeg måtte ta til takke med den plas-
sen som kunne skaffes til veie.
La det straks være sagt: Jeg ble plassert ved siden av
en yngre, ganske pen dame som - antakelig fordi hun
var litt av det en kaller morgenfugl, i motsetning til meg,
altså - satt og fordrev ventetiden med å lese i ett eller
annet ukemagasin.
Bilene ble satt i gang og turen tok sin begynnelse.
---
Hvis det ikke lyder en smule ubeskjedent, vil jeg få
lov til å betegne meg selv som litt av en naturtilbeder.
Det kan således aldri falle meg inn å lese verken uke-
magasiner eller bøker under en reise. Da nyter jeg ute-
lukkende utsynet.
Jeg lot derfor også denne gangen blikket interessert
gli hen over de vakre landskapene vi passerte.
Damen ved siden av meg la omsider lesestoffet vekk
og ga seg, som de øvrige passasjerene, til å fordype seg i
omgivelsene, først innen selve vognen og siden utenfor.

Det kan neppe la seg hindre at to mennesker som sit-
ter klint opp i hverandre i noen tid, nødvendigvis må
innlede en samtale.
Hvem av oss det var som begynte, kan være det Sam-
me. Det er nok å slå fast at etter en tids forløp var damen
og jeg i livlig konversasjon. Samtalen dreide seg til å be-
gynne med om de mest dagligdagse ting. Det viste seg
imidlertid at vi hadde visse felles interesser, så vi kom
ikke til å stå opprådd for stoff!
Det var en deilig tur. Bare synd at tiden gikk så forbis-
tret fort! Før vi fikk sukk for oss, var vi ved målet: Pors-
heia.
Samtlige turister steg ut av bilene og tok fotturer i alle
retninger.
Da dama «mi» i likhet med meg var mutters alene, falt
det så velsignet naturlig at vi slo oss i hop og spaserte
innover vidda. Vi nøt naturen og det behagelige Sam-
været. Hadde det riktig festlig som bare to - jeg kom nær
i skade for å si forelskede - unge mennesker kan ha det
en slik deilig påskedag ute i ensomheten.
Begge hadde vi tatt med oss litt å bite i, hun også en
termosflaske med kaffe -jeg, som på utferder hyller en-
kelthetens prinsipp, bare noen smørbrød og litt frukt.
Vi satte oss på et lunt sted og delte nisten vår. Det
smakte vidunderlig!
«Se der,» sa plutselig damen og pekte i sørvestlig ret-
ning.
«Ja,» svarte jeg, «den ligger flott!» Det var en hytte det
dreide seg om. Folk var der også, for vi så røyk fra skor-
steinen.
Vi ble enige om å ta en tur dit bort. Kanskje var det
mennesker vi kjente.
%
Vi traff en frøken i hytten. Hun kunne vel ikke være
helt alene?
Nei, fortalte hun, vennen hennes var der, men han
hadde tatt seg en liten utferd på egen hånd. Kom visst
straks tilbake.

Vi ble bedt om å sitte ned, -hun hadde nettopp hengt
kjelen over, så hvis vi ville stanse litt.
Jo, mange takk, vi hadde tid til det, - det var ennå
næmere 3 timer til bilen vår skulle returnere til byen.
*
Litt etter viste vennen seg i døren.
Og dermed akter jeg å avslutte denne historien.
Det vil forbause deg, kjære leser, jeg er klar over det.
Du vil føle deg snytt og bedradd!
Men da skal jeg trøste deg med at jeg vet et menneske
som i langt høyere grad har følt seg bedradd. Mennesket
er ingen ringere enn min dame fra bussen.
Det viste seg nemlig at «vennen» som kom til syne i
hyttedøren, var damens kjæreste. Han hadde fortalt at
han skulle reise på påsketur sammen med noen kamera-
ter. Og så hadde den laban av en elsker i stedet funnet
seg en ny «darling» og reist på hyttetur med henne.
Jeg har aldri verken før eller siden opplevd noe så pin-
lig. Så du forstår at jeg nødig vil dvele mer ved dette,
ikke sant?
Hestemønstring på Lutsi i 1941. Den unge mannen midt på bildet
mener jeg het Eiane og var grønnsakselger på Torget. Gottfred ytterst til
høyre. Barna er ukjente, men de hørte kanskje til i teltet inne i skogen.

Lars H. Lende må være med også i denne boken. Teksten til det nederste
bildet forteller når og hvor det er tatt, nemlig Fredrikstad i 1960. Kjøre-
doningen øverst, med en tungtveiende kone på setet, er jofotografert et
sted i Norge, men hvor? Året er sannsynligvis 1955. Lendes motto var
å glede barna, ikke bare i Stavanger, og han for vidt omkring.

Tindebestigeren
(med høydeskrekk)
har her latt seg av-
bilde fire steder i
Rogaland
På Vdrlivarden.

Rast ved siste veiviseren for Prekestolen sommeren 1982. Ledsagere var
stavangermannen Harald Oftedal Salomonsen og hans to sønner, Gun-
nar og Helge (bosatt i Tranby).
Med Lysefjorden langt nedenunder sliter Gottfred seg opp de bratte
skråningene, til målet i høyden, men det var denne gangepr ikke Preke-
stolen.

HASTVERK
Et lite hverdagsbilde fra avskrivningskontoret
Det bankes forsiktig - overmåte forsiktig - på kontordø-
ren.
«Vær så god!»
Det bankes på ny.
«Vær så god!»
Lang pause.
«Kom inn!» nesten roper jeg.
« - Vær så god, kom inn!» supplerer assistenten, som
tydelig lar til å irritere seg over sendrektigheten.
Virkningen uteblir ikke. Merkelig nok. Døren åpner
seg nemlig, om enn uhyre langsomt. Et bebrillet ansikt
kommer til syne i sprekken.
Dersom jeg forteller at ansiktet tilhsrer en mann fra
landsbygda, risikerer jeg å bli steinet av den tallrike ska-
ren mennesker som regnes til den gjeve og besungne
bondeætta. -A ha, vil de si, en skittviktig byfant som vil
søke å latterliggjøre grunnstammen i det norske folket,
vi kjenner ukruttet! Derfor skal jeg klokelig unnlate å
røpe hvorfra mannen stammer, kanskje ikke minst fordi
jeg jo har en mengde gode kunder nettopp fra landsbyg-
da! SA pass egoist må en da ha lov til å være! Ikke sant?
«Æ dettane avskrivningskontoret?» spør mannen i
dsråpningen da han har summet seg en stund.
«Jo, vær så god, det stemmer det, som han sa, piano-
stemmeren, han var ferdig med arbeidet sitt.» Jeg søker
av gammel (u)vane å gripe etter en hsvelig blødme,
hvilket jeg denne gang kunne ha spart meg.
«Kæ kosta' det?» sperr den fantasiløse.
«Tja, det kommer an på hvor mange vitnemål De har,
hvor store de er og hvor mange kopier De vil ha av hver
sort.»
«Dæ kjæme an på prisen . . .B
Jeg får omsider mannen til å ta attestbunken opp av
lommen.

«Hvor mange kopier har De bruk for?» spør jeg.
«Dæ kjæme an på prisen. . . «
«Skal vi si 3,4,5 eller 6?»
«Neimen om eg veid.»
«Eller kanskje De skal ha 15,20 eller 30 . . . . »
«Ål nei, longt derifrå, berre nokre fåe . . . »
«Vel, vel, nå skal jeg regne ut hva det blir for 3 kopier.»
Jeg setter opp mitt regnestykke, som jeg viser man-
nen.
Han blir stående en stund. Derpå sier han:
«Men ka verte det for 4 av kvar?»
Jeg nevner belspet.
«Enn for 6?»
Også det får han opplyst.
«Ja, ja, eg konne ta tri, men» - legger han til - «spurs-
målet æ om du fær det ferdigt te eg ska reisa . . . »
«Hva tid går båten, da?»
«Ka for ein båt, meine' du?»
«Den De skal reise med!»
«Eg ska' då vel ikkje reisa med nokon båt.»
«Ål nå, De skal følge toget, da, formoder jeg?»
«Tenk det og, eg ska' ikkje fylgja nok0 tog.»
«Ikke det heller, - men De skulle jo reise, sa De?»
«Eg sae så, ja. Det helle stikk, det!»
«Men verken med båt eller tog - - »
«Nei, det helle stikk, det!»
«Tja, da er det så vidt jeg kan se bare to utveier tilbake:
Bil og fly - - Eller kanskje det dreier seg om sykkel eller
karjol? »
«Rutebussen,» svarer han kort og godt.
«Nå vel, og den går . . . . ?D
«Bussen, -ja, den går. Det er sant og visst, sann!»
«Jeg mener, den går klokken - - - ?»
«Om klokkå går? Æ det mi du meine?»
«Nei, jeg mener kort og godt hva tid rutebussen Deres
e- >>
«Det æ 'kje min,» avbryter mannen.
«Nei, nei, jeg skjønner det!» Min tålmodighet er nå på

istepunktet. «Det jeg vil ha svar på er når den rute-
bilen går, som De skal følge . . . . >>
«Klokkå 12.D
Jeg kaster et hurtig blikk på uret:
«Men kjære Dem, den mangler jo bare tjue minutter!
På så kort tid er det uråd å få arbeidet utført.»
«Tek det so long tid?» Mannen stryker seg gjentatte
ganger rundt haken sin. «Ja, då fær det berre vara. For eg
ska' segja deg: Eg har hastverk!»
EN UNDERLIG FORELESNING
I min forholdsvis korte levetid har jeg deltatt i et utall
møter av alle slag, og lyttet til hundrevis av mer eller
mindre belærende foredrag. men jeg kan neppe minnes
å ha vært tilstede ved en snurrigere «forelesning» enn
den jeg nedenfor skal gi et autentisk referat fra.
Et avertissement i Aftenbladet forleden hadde denne
ordlyden:
Kom og har!
Den internasjonale bekjente reisende Victor
Larsen Sand holder foredrag her i byen tors-
dag aften kl. 20.15 i Samholds store sal. Hans
levnetsløp i og utenom fengslene såvel her i
landet som i flere andre land vil forklares på
en gripende måte, samt de underlige opple-
velser i hans liv. Ingen vil angre besøket, som
er av de sjeldne. Entre 50 øre. Alle velkomne.
Jeg har bestandig hatt sans for det sensasjonelle, så det
er i grunnen litt av en tragedie at jeg var en ukjent stør-
relse for «Dagbladet» i den perioden av mitt liv da jeg
ikke hadde sagt nei til et engasjement der i gården. (Nå
kan det være just det samme!)
Nok om det.

Hva nevnte annonse angår, vil De nok være enig med
meg i at det hele smakte litt av sensasjon. Og som jeg
nettopp har gitt uttrykk for, er jeg ikke den som lar slikt
gå min nese forbi.
Om lag 30 kvinner og menn, hvorav minst tredjepar-
ten synlig påvirket av alkohol, har plassert seg på de
primitive benkene i «Samhold» da kveldens foredrags-
holder trer fram på podiet. Det er en liten, tykkfallen,
skallet herremann, rolig i sine bevegelser og helst gods-
lig å se til.
«Jeg sier sannheten så langt jeg formår,» er de første
ordene som kommer over leppene hans,

sang, som Alexander Kielland trykte gratis for meg.
Sangen var ikke god - nei da - men «trykken» var fin-
fin.
I 1886 kom jeg til Kristiania. Her ble jeg snart hekta for
tyveri. Men etter innesperringa dro jeg over grensa til
Sverige, der jeg ble i fire år. En tid var jag endog karusell-
eier - ja, da. Men så stjal jag og kom i fengsel i Malmø i tri
månader. (Ni må unnskylde at jag av og til1 bruker noen
svenske ord, for jag talar mycket bra svenska!)
Kommet tilbake til Norge igjen, ble jeg løytnant i Frel-
sesarmeen i Hønefoss. Men armeen var for streng for
meg . . . Jeg ble sendt hjem, og her fikk jeg hyre med
Kornelius Olsens båt «Hanna af Stavanger», som for-
liste. De ville sende meg til New York, men jeg ba om å få
komme til London i steden. Og det fikk jeg. I London ble
jeg satt i fengsel i 1889 for tyveri. Jeg tigger aldri, men
stjeler hver gang det er nødvendig!
Jeg erkjenner at jeg er en skurk, en tyv, en svindler.
Skulle jeg fortelle om alle skurkestrekene mine, ville det
bli fælt!
Det er kjedelig å være på en slik bane som jeg, men
skjebnen skal Gud i himmelen skjenke oss. Jeg er ikke
religiøs - ingen hykler - men jeg tror på Gud. En gang
overnattet jeg i en løe på landet. Jeg hørte der en stemme
som hvisket til meg fra høystakken: «Gå til høyre!» Jeg
gikk til høyre og unngikk derved å falle ned i en åpen
luke og bli drept. Det var Gud! Gud holder i tømmene -
han har holdt meg til i kveld.
Jeg er i alt dømt 22 ganger og har tilbrakt 14 år av livet
mitt i fengsel. Dessuten har jeg 7 ganger vært innlagt på
sykehus og 2 ganger på sinnsykeasyl. De trodde jeg var
gal - jeg var bare en dyktig skuespiller - og ved to anled-
ninger slapp jeg fengsel av den grunn.»
Fengslene i Norge er meget humane, forteller fore-
dragsholderen videre. «Her er i forsamlingen finnes
kjente ansikter, som har sittet sammen med meg på
Akershus, og som kan bevitne det.» (En robust herre
som føler sin ære krenket: «Så for svingende si hvem det

er!») Du har det godt i fengslet -hva mat og stell angår.
Men du trives Likevel ikke. Hvorfor ikke? Fordi du ikke
får prate med Per og Pål, slik som jeg i dag. Når du hører
en fugl synge, da gråter du om du aldri har gjort det før.
En flue på vinduet. -Du blir glad i dyr.
Hadde jeg nå hatt alle de pengene jeg har stjålet, kun-
ne jeg vært eier av minst tre svære hus her i byen og
enda hatt atskillig til overs. Men det følger ingen velsig-
nelse med den slags, - det som lett kommer, skal lett
gå!.
Foredragsholderen ville rose svenskene. «De har lært
meg dannelse,» sier han. «Om du ikke har sko på beina,
så hilser de svenske gossarna ærbødig på deg: «God
dag, min herre! Hur står det till i Norge?» Men om barna
her er uhøflige, så er det ikke deres skyld, men lærernes.
I Norge er det ingen herregård som vil huse meg. Men i
Sverige er det! Om finnene har jeg for liten erfaring, så
dem kan jeg ikke uttale meg om, men England er fælslig
kaldt. Syntes jeg i all fall!
Det finnes ikke en dør i denne byen, ikke en lås -jo,
kanskje en lås - men intet vindu som jeg ikke skulle kun-
ne åpne. Det viste seg for to år siden, da jeg rømte fra
Akershus - og da var jeg 61 år gammel!
Jeg er så dum - herregud så dum jeg er. Men jeg sier:
Stjel ikke fra de fattige, men stjel fra dem som har mye -
hvis du gjør det - og heng heller noe bort til dem som lite
har. . .
Om denne mannen nå hadde spilt sin rolle til ende?
Om han ville unne seg alders hvile? Det lot ikke til det.
Han ønsket å vite enda mer om livet, var meningen.
Han burde ha lært tilstrekkelig, synes jeg.
Synes De?

Dikteren Blekkskvetts bitre erfaring:
ALL SLUTNING ER VANSKELIG
Eller:
Hvor kan man plukke roser, hvor ingen roser gror?
Under forutsetning av at De, kjære leser, driver et land.-
handleri eller en annen forretning som jeg ikke misun-
ner Dem, og en god kunde ber om å få kj0pe en bestemt
vare som De har vanskelig for å skaffe, -ja, da tror jeg
nesten De så noenlunde vil kunne sette Dem inn i hva
det vil si for meg - dikteren Blekkskvett - å få et slikt
brev fra redaktøren av «Til Nytte og Glede»:
«Da satsen til vårt sommernummer nå er fer-
dig, og det viser seg at det mangler en side
underholdningsstoff, ber vi Dem pr. omgå-
ende sende oss en liten, men god historie
som kan fylle det ledige tomrommet.
Ærbødigst
Johs. Emanuel Mostasche
ed. av «Til Nytte og Gledex
P.s.
Deres bidrag vil i tilfelle denne gangen bli
honorert! D.s.
Takk, skjebne!
Her sitter jeg nettopp i sommerheten og strever med
en nærmest vitenskapelig artikkel om «Nordisk over-
tro», som jeg i parantes sagt tenker å prakke innpå fun-
gerende bladstyrar i «Langstrands Sokneblad». Og så . .
. . . en liten, men god historie! . . pr. omgående . .
Jeg slenger øyeblikkelig «Nordisk overtro» bort i hyl-
len og åpner manuskriptskuffene mine. Blar febrilsk
gjennom papirbunkene. «Livsløgn. En tragisk novelle
om to unge mennesker.» Nei, den går ikke. «Tro, håp og
-

så skal si det selv. «Støvtørrende mannfolk.» Ubrukelig!
«Stolen som gikk opp i limingen.» Ubrukelig den også
(novellen altså, stolen kan jo repareres!).
--A
Har De noensinne diktet, kjære leser?
Det har De ganske sikkert -De som alle andre. . . . Kan
hende De da har lagt merke til at det som De i fjor syntes
var så vidunderlig, så strålende mesterlig, at neppe Vic-
tor Hugo (eller Bjørnstjerne Bjørnson, for å ta en av våre
egne) kunne ha prestert det bedre, - selvsamme produkt
finner De i år er temmelig middelmådig, for ikke å si
redselsfullt. Moralen som kan trekkes herav skulle vel
altså være noe slikt som: La alt av ånd lagres et års tid før
det sendes ut på markedet! Sett ikke opp sure miner om
forleggeren eller redaktøren refuserer det De mer eller
mindre møysommelig har smørt i hop! De høster ikke
mynt på det -nei vel, men var det ikke så at vi skulle ta
aldri så lite hensyn til medmenneskene våre også?
Etter disse merknadene, som i grunnen ikke direkte
har noe med denne historien å gjøre, må jeg sikkert ha
maktet å stille meg selv i et edelt perspektiv like overfor
mine elskverdige lesere. Imidlertid er dette med edel-
heten litt av en misforståelse. Hensikten er nemlig ute-
lukkende den å få Dem awennet med skrivingen, slik at
sjansene for meg kan bli tilsvarende starrre.
Og - tro meg - det trengs!
Hvorom allting er: Jeg hadde ikke på lager en ene-ste
«liten, men god historie» som kunne fylle en side i «Til
Nytte og Glede». Den eneste utveien jeg derfor hadde,
var i en fart å trylle fram ett eller annet fra mitt i egne
øyne så geniale hjerneskrin. Ha stadig det for øyet, kjære
leser, at det denne gangen var utsikt til et aldri så lite
honorar. - Og det er nå engang pengene som har noe å si
her i verden. Selv for en dikter. Kanskje ikke minst for en
dikter, forresten!
Men for å skrive en historie, den være seg kort eller

lang, må en nødvendigvis ha en ide. Og det viste seg
snart at det var nettopp den jeg manglet.
Jeg grunnet fram og tilbake - time etter time. Men nei,
- kjødet var mer enn villig, mens ånden derimot - nok
sagt!
*
Det var blitt kveld den samme dag. Alt så like håpløst
ut med hensyn til historien. Jeg orket simpelthen ikke å
sitte inne lenger. Forlot derfor fortvilt mitt arbeidsvæ-
relse (hadde ikke avdøde kollega Ibsen et sånt?). Nå vil-
le jeg ut i ensomheten - i naturen, for der å søke etter
ideen.
Jeg gikk og jeg gikk, langs vatnet, opp den bratte skrå-
ningen p3 østsiden, over den øde sletten, gjennom bjør-
kelunden med de kvitrende måltsoster (kanskje var det
lerker - zoologi er ikke min hobby), ned en ny skråning,
fram til mitt mål: Min vesle dikterhytte i dalsøkket.
Hytten er sannelig ikke stor - 2x3 meter kan jeg tenke
meg, - men hvilke geniale ideer er ikke i tidens løp blitt
unnfanget der!
Jeg gikk inn og låste døren forsvarlig bak meg, skjønt
intet menneske fant på å besøke meg der i ensomheten.
Slengte jakken over en stolrygg og kastet meg dernest
selv ned på brisken ved vinduet med ansiktet vendt mot
taket, som ville jeg derfra søke det jeg begjærte.
En ide! Et kongerike for en ide!
*
Det tok til å skumre. Lommeuret tikket og tikket. Ly-
den tok etter hvert til å irritere meg. Men det skal en
urmaker eller et ubetenksomt barn med en hammer til å
stanse en klokke om kvelden når den er opptrukket om
morgenen. Så den fikk bare tikke så mye den lystet.
Nærmest i desperasjon hadde jeg gitt meg til å skrive
på en novelette. Jeg skrev side opp og side ned i blokken
min. Først litt om vær og vind, om «småsprudlende bek-
ker i ulendt terreng» og den slags ordinære ting. Så om
henne som gikk der og stundet . . Om han som på sin
side gikk og . .

Nei, så sannelig - jeg fikk gi det hele opp! Jeg hadde jo
ingen idd! Jeg hadde bare skrevet og skrevet i håp om at
inspirasjonen skulle komme etter hvert som handlingen
skred fram. Inspirasjonen til å skape en «ende».
Jeg kom til det eiendommelige resultat at det i grun-
nen er noe sludder når ordtaket vet å fortelle at «all be-
gynnelse er vanskelig». Det er slutten som er vanskelig!
Så menn er det det. I hvert fall når en skal spille en dik-
ters ingenlunde lette rolle. *
Det er fryktelig å tenke på, men ikke desto mindre
sant, at da jeg endelig fant meg selv igjen neste morgen
etter en natt fylt med kval og smerte på grunn av mitt
trøstesløse jag etter «idden», var det så vidt det var kref-
ter nok igjen til å skrive følgende brev:
Herr Redaktør Johs. E. Mostasche,
«Til Nytte og Glede».
Da jeg for tiden har bundet meg til så mange avta-
ler med aviser og magasiner, beklager jeg å måtte
meddele at jeg denne gangen ikke får anledning til
å fylle Deres tomrom.
Ærbødigst
Leonard Blekkskvett
(Dikter)
Idet jeg klebet konvolutten igjen, kom jeg til å tenke
at i grunnen ville de eventuelle leserne av «Til Nytte
Glede» være best tjent med tomrommet . . .

Fra Wkingetiden.
Uforskammet fyr som aldrig kan holde sig hjemme!
Træller, kom hit ! l Læg mit visitkort i brevkassen l
Fra Molbopostens jubileumsnummer 1925.

Av de 14 kontrastene i boken «Fra spøk til alvor» fra
1941 er her tatt med seks av den muntre kategorien. Jeg
finner det rimelig at det også gjengis en av de alvorlige,
sosialpregede novellene, nemlig
VESLE «KRAMKAR-HENRY»
Henry hadde aldri undret seg over at foreldrene hans
var fattige. At de bodde i en kjellerleilighet, at møblene
var få og tarvelige, at det ofte hendte at maten ikke
strakk til - alt det syntes ham nesten naturlig. Det skulle
visst være slik!
Han manglet noen måneder på ti år, Henry. Kroppen
var spinkel og mager - klærne, ikke minst, rspte den
armoden foreldrene fortvilet måtte kjempe med. Stort
likere var det ikke med hans fire søsken heller - like fil-
lete og uttærte alle.
Jo, det var nok slik menneskene måtte ha det! En-
skjønt . . . Karlsen ovenpå hadde mye flottere msbler -
til og med stoler med fjører i setene - og Karlsens unger
fortalte at de fikk ete så mye mat de ville, nesten, og fa-
ren deres gikk regelmessig på arbeid . . . hans pappa
hadde bare av og til noen jobber. Så sannelig, når han
ville tenke seg om, måtte det være gildere å bo hos Karl-
sen, likevel. Men han fikk seg ikke til å tenke . . . .
Så liten som Henry var, måtte han være med å skaffe
penger og mat til veie. Han fikk unngjelde for at forel-
drene var fattige. Som om han hadde skylden! Hadde
han gjort noen fæl forbrytelse siden han måtte straffes
med noe verre enn fengsel og tortur - en ulykkelig barn-
dom, ja kanskje et helt ulykkelig liv. . .
Det var faren som hadde funnet på at han - eldste bar-
net - skulle gå fra hus til hus og selge kramvarer: Såpe,
nåler, skrivepapir og liknende, - for faren mente som så,
at det måtte vekke medkjensle når den blåfrosne, lasete
smågutten banket på dørene til de rike. Ville i det hele

tatt noe vekke medkjensle hos pengefolkene, så jamen
måtte det være Henry! Når han lå på kne foran entredø-
ren med den vesle håndkofferten sin åpen og viste fram
herligheten, ja, det var et syn en måtte be Gud fri seg fra
å se om igjen! Det måtte være noen riktig hardhjertede
mennesker som kunne smelle døra igjen for ham. Men
det hendte - det hendte ofte -nesten bestandig. «Nei, vi
har skrot nok i huset fra før!» kunne svaret lyde, eller litt
høfligere: «Takk, men vi kan dessverre ikke kjøpe noe i
dag.
Vesle «Kramkar-Henry» - ungene i nabolaget hadde
gitt ham det ærefulle navnet - ble snart vant med den
slags svar, og det var som om en uvilje mot tilværet og
menneskene vokste i ham. Med bestemthet visste han at
ikke alle småguttene måtte ha det slik som han - de
slapp da, de andre, å selge kram iallfall. . . Aviser var en
annen ting, det var ingen skam.
Nei, det var nok bare på ham folk stirret medlidende,
bare til ham de sa: «Stakkars gutt!» Men stirre medliden-
de og si «stakkars gutt», det kunne alle, det. . . Men hva
hjalp det ham?
*
En dag hadde han tumlet seg opp i det aller gjeveste
villakvarteret. Du verden, så flotte hus! Nesten slik måt-
te slottene i eventyrene se ut, om de ble til virkelighet.
Praktfulle hager med roser og grønne grasplener! Det
måtte jamen være små konger som bodde der. De kunne
vel ha råd til å kjøpe en såpe til 30 øre, eller seks ark
skrivepapir til 35. . . . Men da trodde han feil. «Småkon-
gene» kjøpte praktisk talt ikke noen ting. Nettopp de
klemte dørene kraftigst igjen, nettopp de var mest ube-
hagelige i stemmen. Hvorfor? Han kunne umulig fatte
det. . . .
*
Et sted opplevde han noe:
Mørket tok til å falle på, - han var trøtt og sulten, og
tenkte derfor å dra hjem til kjellerleiligheten igjen. Men
først ville han besøke det siste huset i alleen, en villa som

lå nesten skjult bak en rekke kjempegraner. På en blank
messingplate på døren stod gravert med sirlige bok-
staver:
Ikke så å forstå, verken navnet eller tittelen imponerte
ham mer enn alle de andres i kvartalet. Der hadde det
stått både lege, pastor, konsul, skipsreder, høyesteretts-
advokat og en rekke liknende flotte ting, så høyttra-
vende ofte at han ikke skjønte meningen.
Nå, han ringte på hos direktør Mangen. En gutt på
hans alder - sønnen i huset - kom ut og gjorde et galant
bukk for den fremmede, som var det en greve han hilste
på.
Om de ville være så snille der i huset å kjøpe noe?
«Å er det du har å selge da?>>
«Dette. . .D Kramkaren holdt fram den åpne kofferten
sin, senket unnselig blikket, for gutten snakket så fint og
hadde slike vakre klær at han med sitt gatespråk og sin
lappete dress følte seg helt skamfull. Den fyren slapp
nok å selge såpe og skrivepapir, slapp sikkert å gå med
aviser også.
Koffertens innhold ble nøye gransket, - direktørsøn-
nen grov og lette gjennom hele beholdningen, rotet alt
om hverandre, så eiermannen fikk vondt av å se på. Men
kjøpmenn må som kjent finne seg i alt! Endelig kom en
pen, original lommekniv for dagen.
«En femti,» kom det spakt.
«En femti? Jeg vil kjøpe den, jeg. Bare vent litt . . .»
Med et livlig ansiktsuttrykk skyndte han seg inn i huset,
men kom snart tilbake med sure folder i fjeset.
«Jeg fikk ikke lov for mamma å kjøpe kniven din,» sa
han, «men hvis du vil bytte den i noe, så . . .»
«Bytte?»
«Ja, enten i et par rulleskoyter, eller i en 1eketøybil.n

«E - nei,» Henry dro på det, «jeg tør ikke for faren
min. »
«Men om det var en liten fin kutter, da?» fristet den
andre. «Jeg har den nede i hagelysthuset. Kom, bli med
ned og se på den!»
*
Lysthuset, kledd med frodig, grønn eføy bruktes mest
til leikestue for barna. På golvet lå det strødd dokker,
trehester, småvogner og slikt noe i massevis. Døren var
ikke låst, så guttene slapp uhindret inn. Kuttermodellen
ble hentet ned fra en hylle, og Henry fikk beglo den rik-
tig grundig. Den var ganske liten, ikke en halv meter
lang, men svært pen og naturtro laget. En riktig ønske-
ting for et barnhjerte, så det var neimen ikke rart at fat-
tiggutten ble sterkt forelsket i den.
«Men tør du bytte bort den fine båten din?» spurte
han synlig forbauset.
«Skitt, jeg har sånn en mengde ting fra før, så jeg bryr
meg ikke noe om den. Hvis de spør hvor den er blitt av,
sier jeg naturligvis bare at den er forsvunnet.»
- Og Kramkar-Henry fikk båten mot å gi kniven i
pant.
*
Da han litt seinere gikk ut gjennom hageporten, kom
en fin herre imot ham. Det var ingen ringere enn direk-
tør Mangen sjøl. Kan være at hans høyhet gjorde store
øyne da han oppdaget den fremmede gutten med en av
sønnens julegaver under armen.
«Si meg, hvor har du fått den der fra?» spurte han
med barsk stemme.
«Jeg har . . byttet den i en kniv . . med gutten i dette
huset . . .» Henry skalv, så alterert var han.
«Byttet den - hva er det du sier? Det er jo Nicolays
båt!»
«Det . . . det var han som fant på det . .»
«For noe sludder. Bli med meg opp, så får vi under-
søke forholdet nærmere!»
Det var ikke noe annet for gutten å gjøre enn å adlyde

mannen. Forresten behøvde han jo ikke å være redd, -
feilen var ikke hans.
*
Nicolay benektet imidlertid å ha hatt noen befatning
med hele saken, langt mindre tatt noen kniv i bytte, og
faren var dum nok til å tro det. «Ja, der ser en pøbelungenes
oppførsel,» sa han oppbrakt og med lynende øyne, -
«de hvis foreldre klorer seg fast til samfunnslegemet
som grådige blodigler og suger det ut - suger oss ut,
som holder samfunnet oppe.»
Direktøren tilhørte den mennesketypen som kan bli
aldeles rasende for en tilsynelatende bagatell. Han la i
vei på en måte som nesten ville være en opphisset agitator
verdig: «Og takken? En spytter på oss, forbannede
pakk, skjeller oss huden full, for til sist å røve vår eiendom
fra oss! Småungene blir opplært. Ta fra de rike, sier
en til dem, plyndre aristokratene, ribb dem til beinet!
Hvilken moral . . . I hullet med pøbelen!»

noen ord i øret hans. Disse ordene gjorde slik virkning
på direktøren at han straks etter snudde seg til Henry:
«Du kan gå. Min sønn tilgir deg og vil ikke ha deg straf-
fet. - Men husk, den slags går ikke oftere verken hos
meg eller andre!»
Den tiltalte ble stående likevel, uten å si noe. Men en-
tredøren ble lukket foran nesen hans. . . . Her var intet å
gjøre, selv om retten var på hans side, Han var liten og
hjelpeløs, direktør Mangen stor og mektig!
Men, men . . . . hva ville far si når han kom hjem og
fortalte det? Henry kunne ikke lenger holde gråten til-
bake. Ål om han bare kunne . . . . Nei, det var umulig,
han ville aldri få rett! Med tunge skritt gikk han nedover
mot hageporten.
Da hørte han en stemme oppe fra huset: «Hei, du!»
Han snudde seg og oppdaget direktørens sønn.
«Se, her har du kniven din tilbake!» ropte gutten, idet
lian kastet gjenstanden nedover mot eiermannen.
«Be-hold den, din usling!» svarte Henry stammende,
slengte samtidig kofferten fra seg og sprang oppover
mot Nicolay. Nå skulle han få ordentlig juling, den feige
uslingen! Og vær skråsikker, han hadde fått juling som
sa seks, om han ikke hadde vært klok nok til å smette
innenfor døren! Men alt levende er klokt når det gjelder
å redde sitt eget skinn.
*
- - - Vesle Kramkar-Henry var på vei hjemover. Vare-
kofferten dinglet fram og tilbake i hånden hans, hodet
lutet forover, og munnen var fast sammenknepet. Det
var eventyrslottene og småkongene han nå forlot, - det
var mot kjellerleiligheten og fattigdommen han stevnet.
Han hadde kikket litt inn i den for ham ukjente herlighe-
ten. Men det han hadde sett, hadde skuffet ham. Sanne-
lig, det var ikke bare de små i samfunnet som kunne
være kjeltringer. - De store, de som satt inne med rik-
dom og anseelse, var kanskje vel så durkdrevne.

KRAFT
ELEKTRISKE KOMFYRER NORSK FABRIKAT
Solidifef - Vakkert utseende - Effektiv utnyttelse av str~rnrnen.
Koke og steke maten
Approbert av elektrisitetsverkene
Rimelige avbetalingsvilkbr Forlang demonstrasjon
FABRIKANT:
J. KRAFT */c
Moderne reklame i 1930.

Stavanger Sparekasse
Konf rabok
(/5 paginerte sider)
med
Sfavanger Sparekasse
(Bosted) /
for
/I
e$r,rbp.--8

FIRE SFINX-HUMORESKER PÅ
STAVANGERDIALEKT
Ved forrige århundreskifte virket to morsomme skri-
vende kvinner i Kristiania, den ene under pseudonymet
«Fru Amalie Pettersen, født Schwanenflugel», den an-
dre med dekknavnet «Sfinx». Begge utga gøyale, popu-
lære bøker, som jeg i min ungdom - og mange med meg
- var svært begeistret for. Sistnevntes borgerlige navn
var Edle Hartmann Schjødt, født 1862 i Larvik. Språket
var i høy grad sjargongpreget, og hennes historier pas-
ser derfor naturligvis best å bli lest slik de foreligger,
nemlig på østlandsdialekt.
Men jeg fikk tidlig den id6 å oversette de av petitene
som egner seg, til stavangerdialekt. Jeg har foreløpig
valgt ut fire, som her presenteres:
HAN SJARLES
«Ja, her ska dåkker få se gutten min (sier den stolte mo-
ren). Akkurat 5 månar va' 'an nå tirsdag så va', og sette
ikkje guttongen alt bein onna seg, tror dåkker! Og bare
se nå, kossen 'an hyppsa på seg. Ja, det e' ein flinke onge,
det. Men så spis 'an så godt atte, reint så ein voksen kar.
Ja, vil dåkker tru det, guttongen legge i seg to svere tal-
lerkar med kålsuppa te middag, og ennå te kjydd og
poteter og pibbarrotsos.
Og 'an spise fisk, og 'an drikke kaffi, - a, skitt, det
naua ikkje mer litt kaffi, å langtifra! Og sill, dåkker, jøss,
e' 'kje guttongen så galen itte sill, atte auene hans står
stive så pinnar på 'an om lørdagen, når det e' sill og
graud, - og han fekte og mase både med armane og bei-
nå, og synes i&je att 'an kan få det fort nok. Og flesk,
dåkker! Han hålle di tjokke fleskabedane så trofast i
hånnå som ein kar, og potte i mo'en så fort, så fort atte,
ja, det går vorså et olja lyn. -Ja, friske, han Sjarles! Han
har aldrig feilt så møje så bag på hånnå mi. Ja, litt maga-

syga nå og då, vett dåkker, det ska jo bådden ha, men det
har jo ikkje någe på seg, for det så ska ud, det må ud.
Forkjøla? Han Sjarles?? Ford6 om at han nyse??? Vett
dåkker ikkje at det e' di friskaste bådnå, di så nyse?
Nei, Sjarles har våre friske, han, heilt fra han kom te
verå, og det va' endå'te -ja, dåkker kan'kje tru så kleine
og liden han va' den gongen -ja, hu sa det, jormorå, at
det va' reint et under at han livde, - men se på 'an nå, ja,
der kan dokker se ka maden kan jørra. Han hadde det
me det for ei ti' siden, att han va' 'kje goffer å spisa. Men
så begynte eg å legga fadost på sjevene hans, og då sko
dokker tro kossen de' jekk ner! Ja, han fekk ein abbetitt,
guttongen! Og så får 'an bare nysilte melk, vett dåkker,
og bryst med siå av, så han lie sandeligt ikkje någen nau!
Nei, eg har 'kje visst av å hatt ei einaste urolige nått
med han, eg, -ja, han våkkna jo klokkå 4 om morningen,
de' jørr 'an. Men han e' så snille atte og ligge så stilt, så
stilt, at det knette ikkje i han, når han bare får lov te å dra
meg litt i håret då og då. Han tar ett og a'ent hårstråe om
gongen, og så drar han te', og det synes han e' den besta
moroå han kan tenka seg te. Ja, Sjarles e' min gutt, det. -
Men heila nåttå sov 'an så han reint snorke, og når han
våkne lide grann, så bare pott' eg tytten i mo'en på 'an, -
ja, den tytten sin e' han vel gla i - ja, se bare på 'an kossen
han ler, -ja, han sjynne allting, han e' reint omfram den
pjokken. Han e' mesten som ein gammalle mann!
Ja, du Sjarles, du e' 'kje någe glae i tytten din, du, e' du
vel? Ska mamma ta 'an ifra deg, kanskje? Og je 'an te
damå? Nei, du, det ska' eg slett ikkje. Tytten e' din te
odel og eie!
Ka va det nå eg sko ha sagt. Jo, nå ska dåkker hørra: I
forbindelse med tytten, så pleie eg å tygga ein kavring,
og blanna med litt sokker, og legg 'an i ei lidå fine filla og
dypp 'an i litt søde fløde og bare stikk 'an inn i mo'en på
'an, og då ro 'an seg så godt atte.
Ja, Sjarles e' min gutt, det.
Se nå bare på den h å så går der bårte med den vesle
pynta pysen sin, bare se kor bleige og Meine og tander

Tegning av Olaf Culbransson.
han ser ud. Ja, fine folk, di svelte nå ongane sine mange
gonger, di e' så redde for å je di mad, -ja, eg veid om ei
gromme frua som hadde ei tulla så døe bare forde atte
hu fekk for lide mad i seg.
Ja, e' det ikkje både synn og skam, dokker, folk så har
flust opp av adle ting.
Nei, di e' reint galne sådden, mange. Men ka ska di
leva av, di stakkarane, når di ikkje får mad i seg? - Ma-
den e' jo halla føå, så di seie.
Nei, ikkje bytte eg mitt gudlabaden imod han bleigfi-
sen der, nei ikkje om eg fekk tusen kroner på bordet!
Nei, han Sjarles'en min, han e' gutten i røygen, han!
Og aldrig e' han redde for fremmane, nei då! Det e' så
det ska vera, allting, med han Sjarles.»

GULLUNGEN MIN
Før, i gamle dager, fantes det koner som Livnærte seg
med å vaske klær for folk. Nilla var en av dem. Forleden
dag skulle jeg bort til henne for å høre etter noe tøy som
forlengst skulle ha vært tilbakelevert. På lang avstand
hører jeg stemmen hennes. Hun er, som vanlig, i gang
med å «oppdra» sønnen sin, han Edvar:
«Edvar, - hørre du ikkje, Edvar? Den traven! Ka mon
han bestille nå? Edvar? Vil du se å komma deg opp or
baljen, med di skitne beinå dine! Vil du -ja, nå ska eg
komma å ta deg. E' det rektigt, synes du, å stå på den der
måden, når mor di snakke te deg? Va' det ikkje deg så
hadde om det fjera budet i relligion i går, ka? Huske du
ikkje ka der står for någe om de så ikkje hedre sin fader
og sin moder, så det kan gå dem vel, og de må lenge leve
i landet? Ja, det e' nok best du begynne å tenke litt på
det. Ka va' det du sa? Ja, nå sko han pappa hørrt deg.
Bevare meg vel, sådden ein utidige onge. Ka tror du han
pappa ville ha sagt om han hadde hørrt deg nå? Ka? Ka
e' det du mokke om? Sei det ein gong te, om du våge. Ja,
du Edvar, du Edvar, du komme nok ein gong te å sanna
mine ord, det skal du få se på, det. Har du lov te det,
synes du, å gjørra foreldrene dine så møje sorg og skam?
Vil du se te å komma deg opp or stampen, eller ska eg
--ja, du vett ka det e' for någe så står bag speielen. Bare
ta deg i akt, du! Hørrte han pappa deg nå, så tenke eg du
fekk.
Vil du se te å få trekt beinå dine vekk fra det skitna
sølevattene'? Vil du? Du vil ikkje, seie du. Eg ska gje deg
«vil ikkje» ein a'en plass, eg. Ja, han pappa ska nok få
veda kossen du e'. Eg tenke det e' best du komme på
poltikammerse' med ein gong, eg.
Vil du ta beinå vekk, seie eg. Du skamfere di nye sko-
nå dine. Fy, skamme deg, Edvar. Nei, magen te gutton-
ge. Og så forkjøla så du bler i det våda vattene'. Så ska
me kosta dokter på deg, og begravelse og abbotek og

allting. Ja, du sko hatt, du! Vil du ta vekk beinå? Men
Edvar, e' du reint spinngalen? Ka e' det du seile med i
det sølevattenefl då? Jyss, bevar' oss, tror eg ikkje det e'
han pappa sine tøfler, så guttongen rett og slett har toge
i brug te seilebåd. E' du reint ifra vedet nå, Edvar? Ka?
Vil du se te å komma bårt med tøflene? Edvar, står du
å jeibe te di eiå mor? Ka tror du at Gud så ser alt, seie te
det, då? Kor tror du, at du komme hen når du gjørr såd-
den någe? Ka tror du forresten han far ville ha sagt om
han hadde sitt deg nå? Sjekke du og? Edvar, Edvar, ka
tror du det ska bli te med ein sådden ein, så deg, som
ikkje eingong har rispekt for si eiå kjødelige mor, så har
fydt deg te verdå med smerte? Kan det ble folk av slikt,
tror du? Trampe du med beinå dine te mor di? Eg ska
lera deg, eg! Din travonge!
Ja, nåde deg, Edvar, om du nå skvette på vaskå mi, så
henge der på snorå, nåde deg, seie eg! Edvar, vil du se te
å ta opp det blåa forklee' så du har reve ner for meg? Sa
du någe? Ja, når han pappa komme, så ska han sandeligt
få veda kossen du har båre deg åd. Så tenke eg du får, eg.
Edvar, ka e' det du bestille der? Går han ikkje verke-
ligt, så sant så eg står her, og grise ud frøken Pedersen
sine fine linneder med den svarte kålbeden! E' du reint
fra sans og samling i dag, då, eller ka betyr dette herane
for någe? Ka tror du at den fina frøken Pedersen vil seia
om det når eg komme te 'na med vaskå? Ja, du tar gjed-
na levebrødet ifra mor di, du bryr deg ikkje om det, du.
Å nei, då! Så kan du pent få eda brød uden smør og drik-
ka vatn te maden, istedenfor nå, då du får kveidebrød
med meirismør og nydelige, fine kaffi med kremfløde
oppi. Kor tror du at sådden någe komme ifra, du? Tror
du det komme dettanes ner fra skyene kanskje, heller ka
meine du?
Nei, Edvar, e' du reint - reint - - stikk' 'an ikkje likså-
godt kjeppen inn imydlå blondene på onnebokså te fru
Hermansen. Vil du la vera å røra di! Nei, nei, nei, nei,
men Edvar, Edvar! Står 'kje guttongen liksågodt og drar
på seg den fina blondebokså! Har du sitt på magen!

Trøste meg, eg bler heilt ulykkelige, eg. Ka tror du hu vil
seia når hu oppdage' det?
Edvar, vil du vera så grusomt stygge med mor di?
Konne du ikkje finna på någe nyttigare å ta deg te, enn te
å søla på det reina tøyet for meg? Edvar, eg ska seia deg
ein ting, eg, ka trur du det e' for, at eg har fydt deg te
verdå, eg og far din? Trur du det e' bare for fornøyelsens
skyld, kanskje? Heller tror du det e' forde atte du ska
konna gjørra så møje ugagen så du bare har lyst te? Ka
seie du? Tror du 'kje heller det e' for det atte du ska ble et
godt menneske og gjørra dine foreldre glede og Gud
era? For du ska huska på atte han ser adle ting så skjer,
han. Det kan 'kje skjulast for hans auer, ikkje at ein spurv
falle te jordå eingong!
Ska du gå te 'na bestemor, seie du, og fortella at eg
skjenne på deg? Kadle du det for skjenning, du, atte eg
formane deg te det så rett og rektigt e'? Ja, gå te bestemor
di, qu, og hels 'na fra meg og spør 'na om at hu någen
gong har - - Nei, jysses, Edvar, eg bler ulykkelige, eg,
hvis atte du stikke hål på skjortå te Larsen. Va' der hål
før, seie du? Å ja, det e' hål i hål, heila greiå. Og sådden
någen kadle seg for bedrefolk! Eg ville ikkje gå med det,
om atte - nei, ikkje om atte eg - -. Men gå bare te beste-
mor di med ein gong, du, - eg e' gla'e atte hu ikkje e' mi
mor, kan du helse 'na fra meg å seia.
Ka e' det du pynska på å gjørra nå, Edvar? Edvar, du
må for all del ikkje røra slibesteinen! Det e' fort gjort å
skamfera hånnå!
Edvar, hørre du ka eg seie? Du kan ganske forderva
deg. Ja, eg ska ta deg, eg, din røvarsonge, hvis du ikkje
ser te å pitla deg vekk fra slibesteinen, og det på fyganes
flekken.
Ka ska det bli te med deg, tror du? Du slutta 'kje, du,
før du enne på tukthuset.»
I samme øyeblikk får den ordrike mor Nilla 0ye på
meg, som innfinner meg for å etterlyse den innleverte
«vasken» som etter avtalen skulle vært ferdig for lenge
siden, og fortsetter:

«Spør bare den fina fruå der om at eg ikkje har rett. Ja,
der kan du hørra, Edvarden min, når atte ei fine frua seie
det, så må du vel tru det? Ja, stakkars Edvarden min, han
e' litt vilter av seg, men han e' nå så inderligt go'e, den
gutten, når ein bare skjynne å ta 'an på rette måden. Der
finnes ikkje vondt i 'an, nei då. Men me har jo formant
'an og formant 'an, eg kan gjedna sei fra han kom te, - å
ja, der e' møje gle'a med bådden. Og sånt selskab, Dok-
ker! Eg seie titt, eg, atte den mektigaste bølgå i verå, det
e' morsbølgå, hu slår høgast av adle.
Edvarden min, ikkje rør nå tøyet då, gullongen min,
så ska du få någe godt av meg siden. Så la nå tøyet henga
pent på snorå.
Men ka fekk du av den snilla fruå? Meine eg ikkje det
e' ein femtiøring, ja, det blir vel stas! Bokke du pent og
seie takk nå, godgutten min? Nei, den pena hånnå, vett
du. Så ja, det va' flinke gutt, det. Eg seie allti' det, at den
komme ingen vei, så ikkje har fått ein go'e oppdragelse.
Ka ska du gjørra med den femtiøringen, då, gull-
ongen min? Ska du legg 'an på sparebørså di? Va' det
ikkje det du ville seia? Ja, det va' forstandige gutt, det.
Fruå har 'kje gitt deg pengar for det atte du ska gå å sløsa
di bårt på någe hennesløysa.
Ja, om adle folk tenkte litt merr på å spara te alder-
dommen komme, og de dage om hvilke vi må sige, at de
behage mig ikke, å ja, å ja!
Ja, vaskå komme eg med imårå kveld. Men fruå må
unnskylda så møje at der har komt et par rustflekkar på
den stysste damaskdugen. Men her hos meg har de ikkje
komt på, så de må ha våre der på forhånd. Så va' der
någe eg ville få lov å spørra om. Om fruå har någe imod
at eg tar med meg ein av blomstrane mine, når eg kom-
me med vaskå. Det e' bare ein simpel fuksia, - eg har
såddennågen enfoldige blomster, eg. Men hvis atte te eg
kan få lov å gje 'an te fruå, så kan Dokker se at han har
knoppar på flerne plasser, og avleggerar i mengdevis.
Men han e' jo så simpel, så simpel. Men han e' gitt av et
godt hjerta, og det e' rart med blomster, det e' nå blom-

ster ligavel. Ja, du va' heldige, du gullongen min, så fekk
pengar av den snilla fruå.
Men se, der ude på gadå, den onge gutten så komme
sjanglanes så fodle, så fodle. Tenke seg te atte han og har
ei mor så sidde og sørge øve han! Ja, der e' møje sorg i
verden, det e' jo syndens sold, det, å ja, å ja. Gud styrke
og bevare både meg og Dokker og adle i hob.»
«Kor e' du henne, for svarte?» lyder en grov røst inne
fra huset. «Kaffer har du iaje huskt på det eg sa? Ka har
me ei kjering te, når hu ikkje kan huska på den ringaste
tingen? »
Da får mor Nilla en lukket munn et øyeblikk, og den
«snilla fruå» lister seg vekk, mens «gullongen» piler
over til snobå med femtiøringen sin. Så noen hjelp til
hans alderdom blir den dessverre ikke.
MAN KORNELIUS
Madam Eliassen og madam Jonsen sitter på trappen og
prater. - Å ja, sier madam Eliassen, det e ein stri før ein
får di ifra seg. Men jammen synes eg ikkje det va ganske
rart, då han Kornelius jekk avsted i mårres. Han har fått
seg plass, vett dåkker, på kontore' hos Bru og Ånesta, di
så drive den fine grosserarforretningen på Breialmen-
ningen, ja, di e kjende nok øve heile byen, di fålkå. Og
rektig snille sjefar har di or på seg for å vera mod perso-
nalet sitt.
Eg kan 'kje nettopp seia eg vett det, men eg tvile ikkje
på at det e sant. Og e bare han Kornelius hallparten så
vell tjente me' di, så di blir me' han, så har det sandeligt
ikkje någen nau. For eg trur nok eg våge å seia det uden
å rosa mitt eie baden, at bere og flinkare gutt ska ein få
lov te å leida itte. Han e vorså ein gammalle mann, han.
Ja, han e så eneståanne atte. Ja, det seie eg så e hans eien
mor.
Ja, den gutten - nei, ingen kan tru kossen han har vå-
re. Han va' kje som andre bådden han, ser dåkker. Al-

Tegn ing av
Olaf Gulbransson.
drig at han, sådden så di andre ongane i gadå, ville je seg
te å slåsst og grisa seg te, nei, han ville helst sidda inne,
han, og lesa i någe, når han hadde någe, og jamen hållt
eg ikkje

dagen, og aldri så fort e an udanføre dørene, han Olof,
før han e så sjeden at det ikkje e muligt å se ka han e gjort
av. Ikkje at han e usjikkelige på någensomhelst måde,
han Olof heller, nei, han e så goe den gutten og, at det e
fele greier. Men han e merr lige faren på mange mådar,
mens han Kornelius slekte merr på mitt fålk. Det e 'kje
på langt ner den hushyggå me' han Olof som me' han
Kornelius. Han va 'kje store pjokken før han sa te meg,
atte når eg bler rige, mor, sa han, så ska du sleppa å slida,
og du ska få kaffi og kveidebrø' med ekta meierismør på
sengå kver bidige morning, sa han.
Og han va 'kje store kroppen då han fekk ros av bi-
skoppen på overhøringå. Han klapp' an på håve, og så
sa han det, biskoppen, at eg sko ikke ha någe høgare
ønske enn atte prestane mine konne tingå så godt, sa
han. Og det va 'kje småtteri han blei hørte i, kan dåkker
tro, for det va ennå heila det deranne vonna om jenfø-
delsen og fornydelsen og alt det vrina bagerst i bogå. Ja,
og så skreiv 'an ei skrift, så va som den finaste trykk, me'
store svingar og greier.
Ja, og så nydeligt så han kunne synga! Ja, det va reint
så et syn å hørra 'an synga, og tror dåkker ikkje at gutt-
ungen hadde lert seg sjøl å spela på trekkspel, og jissa
kor gammalle han va då? På det tålta året, det e så sant
så eg sidde her. Og sådden ein medfølelse han hadde
både me' mennesker og dyr. Han va 'kje i stann te å se ei
flua pinas. Ein gong kom han draganes me' ei lidå skar-
vebikkja så hadde vont i beine og ville ha meg te å legga
graudomslag på 'na.
Så kan eg huska ein kvell, eg hadde fått åbne fydder
av å stå og vaska, og eg måtte je meg reint og ligga et par
dager. Så kom han vesle Kornelius bårt te sengå og glan-
te på meg me' de store auene sine: «Kossen e det mer
deg, mor mi?» Og han va vel ikkje merr enn åtta-ni år
gammalle. Ein kunne snakka me' han som me' et gam-
malt menneske. Ein gong fant han håndveska te ei fine
frua, og då fekk han to kroner i finnarlønn. Men tror
dåkker at han sløste di vekk, så tar dåkker feil. Å nei,

han kom te meg me' kvert øre. Og sådden et skarpt aua
han har te å finna firkløver! Og så troskyldige så han e.
Kom han ikkje her og spurte meg koffer det bare va hu-
kattana så fekk ongar. «Jo, for det atte di e så møje snill-
are,» sa eg, «enn hannkattane.» Ka aent sko eg vel seia te
badne?
Og så e han sanndrømmanes. Drømte han ikkje her
forleden at håve hans va så follt at det yrte og krøyb.
Dåkker vett nå vel at det betyr pengar? Og ganske rek-
tig, dagen itte fekk han fem og tyve øre av ei dama så
han hadde gått æren for. Mange andre ting har slått te på
same måden.
Ja, får han bare behålla helså, så greie nok han seg!
Goe te sjikka seg mydlå fålk e han og, og det e ingen
liden ting.
Nå e 'kje eg akkurat av den sorten, så skrøyde av mitt
eget, men det må eg ha låv te å seia, ennå eg e hans egen
mor, atte den gutten e verkeligt ein av di sjeldne!
TYRANNEN
Moderne kvinnesakskvinner og likestillingsforkjempe-
re vil neppe være overbegeistret for innholdet i denne
humoresken, selv om replikkene er lagt i munnen av en
kvinne, riktig nok for uendelig mange år siden, noe som
får tjene som unnskyldning. I den tiden kunne man tilla-
te seg å skjemte med den såkalte kvinnediskriminerin-
gen, som vel til alle tider har eksistert, endog i moderne
kulturstater og ikke bare blant fjerntliggende, primitive
folkeslag. Forfatterinnen av «Tyrannen» har satt som
motto: «Kvinne, husk, det er meg som er herre i huset,»
sa skredderen, han krøp under bordet.
Han har meget bestemte meninger, min venn Petter-
sen. De er bestemt av hans kone! Han kan være så pussig
med sine små spredte betroelser.
«Eg sjynne ikkje det, eg,» kan han si, «at hvis ikkje
kvinnene frir en gang imydlå, kossen då enkelte ekte-

skaber i det heila tatt kan komma i stand? E det ikkje
rart, dåkker, at den fysste dumheten ein mann gjørr når
han e blitt et fornuftig menneske, det e å gå hen å gifta
seg? Og så ska eg sei dåkker ein ting te, og det e, at av to
kvinnekandidatar ska du velga den så ikkje vil ha deg.
Og e det ikkje rart, dåkker, at ein allti e mest glae i den
som minst fortjene det? Akkja, akkja, det e vel derfor
Gud skapte kvinnen, fordi det va for godt for maen å
vera aleina. Ja, ikkje så å forstå, ein gammale pibbar-
svenn kan nok vera ein tosk han og, men det har den
fordelen at han ikkje så titt bler minde om det. Kvinnen
sitt kall e underkastelse. Men te gjengjell så får han ikkje
ha si meining i fred eingång. Men eg e lure eg, ser dåk-
ker, for eg beholde meiningane mine for meg sjøl, eg, så
e det ingen som kan nekta meg retten te å ha di.
Hu e jo både kloge og fine, kjeringå mi, men ein ting
kan hu ikkje fatta, og det e ka eg ska me' lommapengar.
Me kunne ha det så bra, bare at hu ikkje va så uforskam-
ma. Vett dåkker ka hu sa for någe i går? Jo, du e 'kje
eingong kloge nok te å skjynna din egen dumhed, sa hu
forsyne meg, - stikk den!
Ja, når eg bare kunne skjynna koffer hu e så nertrykte
og pygren stytt og stadigt, kjeringå mi. Kaffi får hu på
sengå om morningen og tri goe måltider om dagen, og
ellers alt det hu bare pega på med fingen. Men her for-
leden dag blei hu så sinte! Det va jebursdagen min, og så
hadde hu forert meg ein brevåbnar av syllplett. Då tog
eg mod te meg og spøkte litt med 'na - for det va jo jib-
bursdagen min, den eine i året. Og så sa eg det -ja, ikkje
for vondt, forstår dåkker: «Men kjera deg, kånå mi du e
jo brevåbnaren min,» sa eg og klappte 'na litt på ryggen.
Ja, for hu åbne adle brevene så komme te meg, ser dåk-
ker. Men då sko' dåkker sitt på lyn og torna -å jøssbeva-
remegvel!
Og mens me ennå va forlovte -ja, at di kan forandra
seg sådden! - Ja, hu va så ei dua! Som han sa, ein av
kameratane: «Eg skjynn' ikkje kor det bler av adle di sø-
de unge pigene,» sa 'an. «Eg ser bare gamle, sinte kjer-

ingar, eg,» sa 'an. Akkja, akkja, någen forlovelser enne
lykkeligt, andre enne med ekteskab. Ha, ha, som han sa
kusken te Jensen, då han blei spurte om han va gifte:
Neidå, sa 'an, disse riftene så eg har i ansiktet skrive seg
fra då eg kveltra med vågnå. Ja, ja! Nei, men i går va hu
goe den litle jentungen vår. Kånå mi hadde kjypt seg ein
galante silkejumpers, og så sko hu belera tullå då, lik-
som. Og så sa hu, at tenk, denne silken her e komt ifra
ein ganske liden orm, sa 'u. Jentungen grunna på dette
her då, og så spurte hu: «E det han pappa du meine?»
Ha, ha. -Ja, då måtte eg le ein hjertelige ein.
Så va det ein dag hu sa någe te jentungen, eg huse
ikkje ka, men eg kom til å seia det: Nei, det e 'kje sånn, sa
eg. Og vett dåkker ka jentungen svarte meg? Joho, det e
sånn, sa hu, for når mamma seie at det e sånn, då e det
sånn, sjøl om det ikkje e sånn, sa 'u. Ja, hu e kvikke i
tankegangen, den tyttå.
Dåkker sko forresten hørt ka han little Nilsemann sa
her forleden dag, itte han hadde hørrt morå kjeggla med
meg. «Du pappa,» spurt' an, «viss atte te at ein liden gutt
e' rektigt snille og lydige, behsve han då plent å ble gifte
når han bler store?» spurt' an.
Hermed er det på tide å sette munnkurv på Tyrannen,
selv om Sfinks lar ham fortsette en stund til.
DELLERIN'S
Er der
6 eller 7
stykker
Foriang altid
Pellerinc Margarin
Sc fast
nogcn
aieblikke
o de vil
Borandre
I I
Et morsomt reklamekort med den cforanderlige* illustrasjonen.

Humoristen, øverst som sjdf0r uten sertifikat, men med passasjerer i
luksusbilen, Ål i Hallingdal 1943; nederst som Napoleon Bonaparte
ved Bjorheimsvatnet i 1956.
70

SJOBLOMS
AVSKRIVNINGSKONTOR FEIRER
10-ÅRS JUBILEUM
og innehaveren nytter høvet til å skrive sine
memoarer
«Ha - ha - ha - - » Børstefabrikant Skaftenkost kommer
stormende inn på kontoret. Han skyver hatten bak i nak-
ken og ler så hjertelig at verken jeg eller de tilstedevæ-
rende kunder kan unnlate å bli smittet.
«Hva er det egentlig De finner så rasende morsomt?»
spør jeg, og blir plutselig alvorlig. «Det skulle vel aldri
være meg - byråsjef Malvin Sjøblom - som De holder for
narr? »
«Ha - ha -ha - - » fortsetter børstefabrikanten.
«Ha - ha - ha - » istemmer jeg idiotisk. Flirer han av
meg, så flirer jeg av ham! Øye for øye, og tann for tann.
«Nå må De være så vennlig å fortelle hva grunnen er
til Deres høyst besynderlige opptreden,» sier jeg da han
har ledd så pass lenge at det vil være på sin plass å kom-
me til saken. Ja, for mannen har selvsagt ikke kravlet
opp de 15 trappetrinnene bare for å få seg «ein billige
lått».
«Ha - ha - ha - - Jo, herr Sjøblom, jeg synes det er så
komisk å tenke på at her kommer vi - kvinner og menn
- akkurat lik verpesyke høns - -
«Som hva, sa De?»
«Som verpesyke høns. Vi har strevd og strevd med å
klekke ut et egg - - >>
«Egg? Men - - -
«Egg, ja. Åndelige egg, skjønner De - - .n
«Nei, det skjønner jeg virkelig ikke.»
«Jo, åndelige egg, eller dikt som de kalles. Så møtes vi
altså her hos Dem og slipper egget. Plopp - - -
«Hva? »
«Plopp, sa jeg. Og i neste øyeblikk ligger egget - eller

diktet - i hånden Deres. De skal lage eggedosis av det,
forøke det - -
«Mangfoldiggjøre det, mener De.»
«Nettopp. De driver med andre ord en slags
utklekkingsanstalt. Alle de verpesyke hønene tropper
opp her og legger fra seg. Ha - ha - ha - - Tanken er så
kostelig at jeg kan le meg kvekk i hjel.»
Det virker kanskje noe fjollet, dette, men i grunnen
har han rett, filosofen -ja, for filosof må han sies å være,
den gode Skaftenkost.
Plutselig står det klart for meg hvilken ansvarsfull
stilling i samfunnet jeg har som innehaver av den ånde-
lige utklekkingsanstalten som i daglig tale bærer det for-
dringsløse navnet
AVCKRIVNINGSKONTOR
- eller «Avskrivningsbureau» som de skrev det for noen
år siden.
Jeg har et slikt «bureau» på min samvittighet, har hatt
det i ti lange år, og må det derfor være meg forunt å be-
trakte meg som litt av en fagmann på området.
De ti årene som er gått siden den beskjedne starten,
har slett ikke vært grå og triste, som en uinnvidd gjerne
skulle tro.
Selvsagt er det mye «negerarbeid» som må utføres,
noe som for en utpreget individualist ofte kan være gørr
kjedelig. Men ellers er arbeidet svært avvekslende og gir
utøveren anledning til å treffe en mengde ulike mennes-
ketyper som gjør «hver dag ny».
Jeg har tenkt å feire jubileet ved å gi ut disse enkle
memoarer, og dessuten arrangere en offentlig minne-
forestilling i byens teater. Dessverre er mangt og mye
gått i glemselens bunnløse osean. Ellers må jeg jo være
overmåte forsiktig i min behandling av stoffet, slik at jeg
ikke risikerer å komme i kasjotten på grunn av injurie-
rende betroelser. Saken er nemlig den at et avskriv-
ningskontor ifølge sin art nødvendigvis må iaktta den

strengeste diskresjon. Vi får så mange rent personlige
ting å ta oss av at vi er nødt til å holde munn.
Etter disse, etter fattig evne noenlunde velvalgte, inn-
ledende gloser, tenker jeg vi begynner med
STARTEN
Den var, som allerede nevnt, beskjeden. Skjønt folk som
den 1. oktober 1933 leste annonsene i byens aviser, måtte
jo få et annet inntrykk. Kanskje noen ble imponert, mens
andre nok syntes jeg var en tanke dristig.
Som alle unge himmelstormere mente jeg imidlertid å
kunne litt av hvert - uten at jeg egentlig hadde grunn til
å betrakte meg som fagmann på noe område. Men for-
holdene hadde nå engang gjort det slik at jeg- mitt pasi-
fistiske livssyn til tross - fant å måtte kjøpe meg en ka-
non og begynne for meg selv.
Jeg leide et lite kjellerhål inne i et gårdsrom for fem
kroner måneden, lys inklusive. Det siste var ganske vik-
tig, for på grunn av det evige mørket som hersket i «hå-
let» måtte jeg nytte kunstig belysning hele dagen, som-
mermånedene ikke unntatt!
En gutt som var atskillig yngre enn meg (og jeg var
ingen olding, gudbedre) påtok seg å lage reklameskilt i
samsvar med annonseteksten. Men da skiltet omsider
var ferdig og med møye og besvær opphengt over por-
ten, viste det seg å være så ubeskrivelig heslig at husei-
eren skånselsløst utstedte en forordning med øyeblikke-
lig virkning, der det ble pålagt meg å fjerne den skjem-
mende sinkplaten. Om byen ikke nettopp kunne rose
seg av å være begunstiget med et særlig våkent og hand-
lekraftig skjønnhetsråd, så ville det sikkert nå krype ut
av hiet og få anfektelser, ble det framholdt. Og da jeg
aldri har hatt til hensikt å skade medskapningene mine
(aller minst noe så bedårende som et skjønnhetsråd),
varte det ikke lenge før jeg tok forordningen ad notam.
Så det der var i grunnen «en skitt historie».

KONTORETS INVENTAR
besto av mitt private skrivebord i dragestil, en vaskeser-
vant av tre på tre bein, for ikke å si trebein, laget på sløy-
den i sjette klasse på folkeskolen. Servanten tjente som
skrivemaskinbord. Men for at hele stasen ikke skulle
ramle i golvet (hva den forresten en gang gjorde), måtte
jeg tjore den til veggen med en solid hyssing.
Det viktigste av alt - skrivemaskinen, var en brukt li-
ten tingest som jeg hadde gitt seksti kroner for hos en
smart subagent. Duplikatoren var en enkel norsk mo-
dell som jeg hadde oppdaget på en varemesse. Foruten
disse større gjenstandene rådde jeg over blekkhus,
penn, blyant, «dabbe», stempel med tilhsrende sverte-
pute, et lite viskelær og Aftenbladets kjempedigre «Kart
over Europa». Det var vel det hele.
Så gikk jeg da til «kontoret» for fsrste gang (med en
mappe under armen), satte meg ved skrivebordet og
ventet med spenning og gru på den første «klienten».
Det varte og det rakk før han kom. Like før jeg skulle
gå hjem om kvelden den andre dagen, kom det en ung
mann med et blankt papirark i neven. Han skulle ha
avskrevet en søknad til politimesteren i løpet av noen få
minutter.
Død og plage, her gjaldt det å bevare fatningen! Jeg
var alterert som en jaget harepus, men søkte å gi det ut-
seende av at jeg ikke hadde gjort noe annet i mitt hittil
troskyldige liv enn å skrive søknader. Når mannen tilsy-
nelatende hadde vært så forutseende å ta med seg papir,
var grunnen utelukkende den at han skulle ha en spesi-
ell sort, og ikke - som de infame leserne tror - fordi han
regnet med at jeg ennå ikke hadde fått anledning til å
anskaffe en sånn luksus som brevpapir. Det hadde jeg
nemlig vært forutseende nok til å gjsre. (Bæ!!) Blant an-
net hadde jeg tatt risken og kjøpt en hel pakke (500 ark)
«cyklostyle» og minst 4-5 stensiler. (Lite ante jeg vel den
gangen at jeg senere skulle foreta papirbestillinger på

opptil 30.000 ark i slengen, og samtidig ta imot stensil-
sendinger for flere hundre kroner. Men nok om det.
Jeg satte «klientens» papir i maskinen. Slo på tastene:
Til Politi
Så langt gikk det feilfritt. Men heller ikke lenger.
Da jeg langt om lenge var kommet omtrent halvveis i
det første avsnittet, fant jeg det ikke tilrådelig å ødeleg-
ge resten av det kostbare arket.
Jeg sa «Fanken», eller noe i den stilen,

Regnskapet den første måneden så slik ut:
INNTEKTER:
Diverse rundskriv kr. 10,50
Bokfaring

fløkte skatteproblemer. Jeg spilte visst rollen upåklage-
lig bra, gjorde meg passe verdig og svarte «ja» og «nei»
og «så vidt jeg kan forstå - - D, og så videre i den duren.
Det er ganske pussig, men når jeg i dag - med ti års
rutine - får ukjente problemer til behandling, opptrer
jeg langt mer forsiktig enn den gangen jeg var helt fersk.
Men det er nesten en dyd av nødvendighet for en kon-
sulent å gi det utseende av at han er ekspert. Dersom
han vakler, røper tvil, mister nemlig klienten tilliten, og
det er jo ikke bra! Selvsagt vil jeg dermed på ingen måte
anbefale bløff i noen form, men hvis konsulenten er i
besittelse av et sunt folkevett, kan resonnere fornuftig
og i tillegg hertil har en del allmennviten, vil han kunne
greie oppgaver som kan synes å være temmelig vrange.
Og et avskrivningskontor får de mest forunderlige opp-
drag.
i
For å få litt fart i sakene, besluttet jeg å gi ut et rekla-
meblad, som skulle spres i et opplag på 10.000. Da jeg jo
nødig ville tape penger på den affæren også, sendte jeg
skriftlige forespørsler til alle byens forretninger hvis fir-
manavn begynte på S (Spekesildcentralen, A/s Såpeko-
keriet, Selleridyrkernes Salgskontor, Syversens Snope-
butikk, Slakter Spekelår og så videre). Bladet skulle
nemlig hete

er sant, kunne planen gjennomføres, ville det utvilsomt
bli liv og virksomhet i en verden som nettopp sukker
under mangel på fritt, sprudlende liv. En klam neve har
likesom tatt tak i produksjons- og omsetningslivet. Men
julen stimulerer. Derfor imøteses denne høytiden med
udelt glede av alle dem som har noe å frambringe og
selge . . . »
Ved siden av noen små vitser bød side 2 og 3 på en lett
kryssordoppgave og en såkalt «tålmodighetsprøve»,
som gikk ut på å telle hvor mang S-er det var medgått til
oppsetningen av S-bladet. Av det øvrige, «lødige» inn-
holdet nevnes følgende poem av redaktøren:
Når mot julehelg det li'r,
da det liv i leiren blir, -
det er hundre tusen ting som da skal gjøres.
Df-r skal bakes ditt og datt,
for til jul en trenger mat!
Etter penger i en sådan tid det spørres.
Og presanger kjøpes skal:
Lillemor vil ha en ball,
vesle Olemann, han ønsker seg en tromme.
Tor vil være voksen mann, -
gå med kniv - det fordrer han -
i sin ene, meget dype bukselomme.
Så skal mor og far ha sitt,
tanter, onkler også litt,
og kusiner, fettere og mange flere.
--
Men det er 'ke bedre vel
for en stakkars ensom sjel
som har penger nok, men slettes ingen kjære!
For å få bladet planmessig og samvittighetsfullt dis-
tribuert, averterte jeg etter to gutter for en ukes jobb.

Resultatet av annonsen var en lang kø av halwoksne
gutter, som etter hvert fylte hele gårdsrommet. Det var i
en tid da ledigheten blant den oppvoksende slekt var
enorm, så det gjaldt å nytte enhver sjanse.
To pengesedlerpa henholdsvis 1921 og 1923. Den ene er en tysk milli-
on-mark, den andre en russisk, pålydende 50.000 rubler. Mynthandler
Knud E. Frost kan fortelle at en gammel mann en gang hadde nevnt at
det i de problematiske inflasjonsårene etter første verdenskrig kom en
russisk båt til Stavanger. Mannskapet fikk ikke lov til å gå i land. De
hadde imidlertid stort behovfor nær sagt alt mulig, og prøvde å få tak i
aktuelle ting ved hjelp av disse pengesedlene som de leverte over rekken
i rikelige mengder. Det virket unektelig imponerende med de skyhøye
valørene, men i virkeligheten var sedlene praktisk talt verdiløse. Det er
de også fremdeles, men unektelig artige å være i besittelse av for sam-
lere.

Jeg var forberedt på et større innrykk, så jeg hadde på
forhånd alliert meg med min gode venn Niels. Han var
interessert i at det gikk mitt foretagende vel, og var villig
til å gjøre sin innsats. Ved denne anledningen bestod
innsatsen i å agere sekretær og dørvakt. Han åpnet dø-
ren og sa «Vær så god, neste!», hvorpå han satte seg ned
og noterte søkernes navn og adresse og andre opplys-
ninger som sjefen personlig behaget å ønske om den en-
kelte. Det virket fryktelig vidløftig og kunne neppe unn-
late å gjøre et uutslettelig inntrykk på alle ungdommene
som stod foran porten til arbeidslivets nesten uoppnåe-
lige eventyrslott. Ville porten denne gang åpnes for
dem? Skulle de virkelig oppleve å tjene sin første tier?
Spenningen var stor.
For oss som hadde avgjørelsen i våre hender, var det
slett ikke så liketil å finne de rette. Vi drøftet situasjonen
meget grundig da vi omsider syntes vi hadde tilstrekke-
lig mange tilbud, og derfor kunne sette oppslag på dø-
ren om at
«Stillingene er besatt».
Det var de aldeles ikke. Men vi greide omsider å sam-
le oss om to som måtte kunne være kvalifisert til å om-
bringe de innholdsrike reklameblad: Den ene en nybakt
underoffiser, som stilte seg i giv akt for den mest betyd-
ningsløse henvendelsen, den andre en fotballspillende
gutt med solid merkantil utdannelse. Sikkert var det
mange med enda større kunnskaper, men det må da
fordundre meg være grenser!
Så spredtes da disse julebladene rundt omkring i
hjemmene. Dessverre lå nettopp isen fin og blank på
Mosvatnet i de dagene, så ryktet visste senere å fortelle
at en del av opplaget for den mest lettvinte veien, nem-
lig inn i kakkelovnen hos den av distributørene som
bodde nærmest shyteisen. Fred være med både bla-
dene og gutten!
Hvorvidt de averterende firmaer merket noen nevne-
verdig øket omsetning etter at publikasjonen var spredt
for alle vinder, har jeg aldri fått brakt i erfaring. Men jeg

oppnådde i det minste å slå et slag for mitt eget nystartede
byrå, slik at det ble kjent. (Endog i vittighetspressen!)
Da jeg etter et års slit skulle gjøre opp firmaets regnskap,
viste det seg at jeg hadde hatt en personlig årsinntekt
av kr. 129,15. Dertil kom byråets emaskinelle utstyr»
og øvrige inventar på i alt kr. 400.
Men etter som tiden gikk, økte kundekretsen og dermed
også inntektene. Nå vil jeg gjerne ha presisert at det
aldri hadde vært tanken min å gjøre avskrivningskontoret
til en gullgruve. Hvis noen av de ærede lesere måtte
nære ønske om å slå seg fram til millionær på kort tid,
bør de helst ikke velge seg denne bransjen. Det skal Sannelig
arbeides intenst for å kunne oppnå en noenlunde
anstendig inntekt. Men hver gang folk spurte meg hvordan
det gikk (og det var de elskverdige nok til å gjøre
rett ofte), svarte jeg bestandig:
- Fint!
Hemmeligheten var nemlig den at jeg hele tiden stilte
ganske beskjedne forventninger til forretningen. Derved
kunne jeg ikke bli skuffet, men snarere oppmuntret
hver gang jeg oppdaget at alt gikk bedre en beregnet.
Skal jeg være ærlig, kan jeg forresten tilstå at det slett
ikke var forutsetningen å skape et permanent levebrød
av byrået. Det skulle nærmest tjene som en slags midlertidig
«overgangsbeskjeftigelse>> i en tid da virkelysten
og (tilgi min skammelige ubeskjedenhet!) begavet ungdom
ikke stod i særlig høy kurs på arbeidsmarkedet, i
det minste ikke hvis vedkommende vegret seg for å selge
sin sjel til et eller annet politisk parti eller hadde en
innflytelsesrik slektning i bakhånden. Men da det etter
hvert viste seg at dette arbeidet i grunnen egnet seg særlig
bra for meg, og det levnet så pass fortjeneste at mine
forholdsvis beskjedne krav til livet ble tilfredsstilt, slo
jeg andre planer ut av hodet og ga meg «avskrivningstjenesten»
i vold.
Etter nøyaktig fem års skyggetilværelse i det fior omtalte
kjellerhålet, besluttet jeg å gå til utvidelse. Mer om
det senere i boken.

Arbeidet ved et kontor som har begrenset sitt virkefelt
til «avskrivning og mangfoldiggjøring» skulle synes å
være temmelig stereotypt og uinteressant. Det er imid-
lertid slett ikke tilfelle. For det første kommer en i berø-
ring med en mengde forskjellige mennesketyper, og
hver ny kunde bærer noe nytt i sitt skjød.
Hva består så dette «nye» i?
En sang? Et rundskriv? En årsmelding? Et regnskap?
En novelle? En avhandling? Et vitnemål? En søknad? Et
testamente? En selvangivelse? En klage? En kontrakt?
Et vanlig brev? I så fall hva slags innhold? Alltid noe
nytt.
Riktignok er det slik at avskriveren ikke fester seg
særlig ved innholdet, det hele går ofte ganske mekanisk,
og alt er glemt etter kort tid.
Jeg har personlig skrevet om alt mellom himmel og
jord, fra skilsmisseandragende med dertil hørende
skildringer av de mest intime ekteskapelige forhold -til
strikkeoppskrifter, fra delikate arvesaker - til søknader
om å få påmontere karbidgenerator på bilen.
Apropos Søknader, så dreier de fleste seg om ledige
stillinger, da først og fremst i stat og kommune. Offent-
lige stillinger regnes jo som de beste, fordi de er «sik-
rest» og gir løfte om en økonomisk trygget alderdom.
Et fenomen under siste krig var de mange søknader
om å få sluttseddel. På grunn av mangel på arbeidskraft,
var kroppsarbeiderne nesten av større verdi enn gull.
Og gull gir en nødig fra seg godvillig. Så en måtte ha
vektige grunner dersom en ønsket å forlate jobben sin.
--
Rent objektivt sett må det være tillatt å si at et avskriv-
ningskontor har sin store berettigelse, ikke minst for den
hjelpen det yter ved oppsetting av brev, kontrakter, søk-
nader og liknende. Vi skryter - og sikkert med rett - av å
leve i et land som kulturelt står meget h0yt. Hos oss kan
alle lese og skrive. Ja, det første kan visst alle - men skri-
ve -. En får neimen ikke noe overbevisende inntrykk av

Når De overlater Deres venner kopien, gi dem da en
postanvisning påsatt den persons navn og adresse som
står øverst på listen. Påse at Deres venner poster kr. 5!
Send ikke noe annet enn pengene! Dette må gjøres før
brevet overrekkes vedkommende. Ved personlig overle-
vering fra venn til venn garanteres kjedens fortsettelse,
og De får hurtigere Deres kr. 5.120.
Tar De imot dette brev, må det være en æressak for
Dem å følge ovenstående helt nøyaktig.
Min oppgave bestod i å skaffe tekst og påføre de ti
navnene. Hvert sett ble betalt med 40 øre, men jeg regnet
som så at det er mengden som skal gjøre det regnings-
svarende.
Selv har jeg ingen som helst sans for lotterier og andre
hasardiøse foretagender, så jeg hadde liten eller inge tro
på hele greia. Men det raket jo ikke meg, om voksne folk
ville la seg bedra. Det eneste var at jo flere som gikk på
limpinnen, jo flere ører fant veien til pengeskuffen min.
Til slutt ble det ellers øvd slikt press på meg, at også jeg
måtte ut med en femmer. Den ble, som foreskrevet var,
sendt pr. postanvisning til en herr Pettersen i Torbjørn
Hornkloves gate. Selvsagt rykket jeg aldri så høyt opp
på listen at jeg fikk to øre igjen. Utenom nevnte herr Pet-
tersen vet jeg ikke om en sjel som tjente noe på svinde-
len. Derimot kjenner jeg hundrevis som ofret.
DAMEN MED LOSTENNENE
Enkelte mistet helt fatningen. De la ned sitt arbeid for en
tid og for byen rundt som forvirrede markmils for å
samle troskyldige medspillere. Og det er nærmest en
skam for den lovpriste hvite rase hvor mange tilsynela-
tende oppvakte personer som lot seg dåre. Men det hele
virket så logisk - en måtte simpelthen gjøre forretning.
En dag opplevde jeg noe urkomisk, som kan få meg til
å skrubb-le hver gang jeg tenker på det. En ellevill frø-
ken i seksti-årene kom inn sammen med sin unge niese.

STORTINGET
Gode Borghammer.
O s l o l mai 1947;
Svogeren min skal ha sekstiaarshrdgtid
10 mai. Eg har maatta sala min Pegasus ( han er
troytt og gama1 naa ) og maa ha opuset gjort kjent.
Kan De laga 75 trykk til laurdag 10 mai kl. ll?
Utstyr &J! faar De ta som De sjØlv finn havelegt.
Brev fia stortingsmann Ramndal
Med v y a l s i n g
Lars hamndal.
Hun snakket seg varm om velstandskjedens mangfol-
dige fordeler. Jeg søkte (lite forretningsmessig som det
var) å tvile litt på at alt var bare herlighet og glede. Fler-
tallet måtte nødvendigvis forlise sine utlegg, mente jeg.

Hun fortsatte med lovtalene sine, og fektet vilt med armene.
Da skjedde katastrofen.
«Klask!» sa det idet gebisset til frøkenen deiste i golvet.
Hun bøyde seg ned med lynets hurtighet, grep
tanngarden og puttet den behendig inn igjen på sin rette
plass. Dette greide verken niesen eller jeg å stå oss for. Vi
satte i å le så hjertelig at ingen makt i verden kunne stanse
oss. Det var ikke pent gjort, jeg innrømmer det villig,
men vi mente selvsagt ikke noe vondt med det. Å være
lattermild er neimen ingen spøk!
«Hva ler dere av?» spurte damen og lot som hun ikke
skjønte det kvekk.
«Av ingen ting,» svarte vi og lo enda mer.
I og for seg en bagatell-historie. Men det er gjerne slike
som er med å ((forlenge livet».
De skaffer ofte en sunnere og mer velgjørende latter
enn et par timers kabaret. Bare ikke latterens årsak hører
til de snerpete eller nærtagende typene. For da er det
ikke alltid fullt så hyggelig!
Her sluttet mitt manuskript til den påbegynte boken.
Mye morsomt stoff ble dermed ikke nedtegnet. Noen
spredte ting vil likevel dukke opp før denne boken er
ferdig, men Malvin Sjøblom vil fordufte på dette tids-
punkt, og den identiske hovedpersonen står åpent fram
og tilstår det som ikke bør forties.
SANGPRODUKSJONEN
var, uten tvil, den beskjeftigelsen som etter hvert ble do-
minerende ved byrået. Det gjaldt nok i første rekke
mangfoldiggjøring av medbrakte tekster for alle tenkeli-
ge anledninger, der brylluper og konfirmasjoner toppet
statistikken. Etter hvert viste det seg at behovet for ori-
ginaltekster stadig ble større. Under krigen var trangen
til å synge enorm. Folk kom gjerne sammen i festlige lag
for å «kompensere». Matmenyene ble ikke alltid så vari-

erte og fyldige som ønskelig, og utefester tilsvarende re-
duserte.
Det var derfor rundt om i hjemmene folk gjerne sam-
let seg for å gjøre det beste ut av forholdene. Det gjaldt
visesang og kanskje ikke minst: gode, gamle fedrelands-
sanger og salmer, foruten mer fordekte, ironiske viser
som helst ikke burde synges hvor som helst. Mange per-
soner gikk i gang med å lage egne tekster, ofte enormt
lange og iblant noe haltende hva rim og rytme angikk.
Men med en god del velvilje gikk det jo å fremkvede
produktene. Iblant oppstod det skribenter som leverte
ganske brukbare tekster.
Da jeg personlig ikke var så lysten på å tilbringe kvel-
der og helligdager med å dikte leilighetssanger, fikk jeg
kontakt med mer profesjonelle privatpersoner, som
hadde den rette gnisten, og som jeg kunne stole på ville
klare jobben. A drive den slags skapende åndsarbeid
var nesten uråd i kontortiden.
Kalven,
Den i aviserne omskrevne levende fedte
kalv med 2 hoder, 6 ben, 2 rygrader og
2 haler, forløst av hr. stats- og politi-
dyrlæge Hanson, Drammen, fedt paa
Sjeldrum gaard i Skoger, forevises under
markedet paa Kiellands tomt
ved Karusellen.

Etter i fem år å ha tilbrakt en noe tilbaketrukket tilværelse
inne i kjellerlokalet i Vaisenhusgaten 5, tok jeg 1 / 10
1938 det store spranget å flytte byrået til et mer iøynefallende
sted i byens sentrum, nemlig i Bergjelandsgaten 1,
med vinduene vendt rett mot St. Petri rødmalte statskirke.
Hele 2. etasje hadde lenge stått ledig. Opprinnelig
var den bebodd av huseieren selv, skipsfører Julius 01sen
og hustruen Albertine. Ekteparet ble velsignet med
to døtre og en sønn. Sistnevnte slo seg ned i Amerika,
mens begge døtrene ble boende, ugfite, i fedrehjemmet
all sin tid, de senere årene i tredje etasje.
Den eldste, som var tynn og vever, var ute i yrkeslivet
som kontorjomfru, b1.a. på Stavanger Støberi & Dok.
Hennes navn var Gurine. Den yngste, Bergit, var rund
og l'ubben, og var hjemmeværende datter - med kunstneriske
interesser, dog kanskje uten de mest fremtredende
nådegaver når det gjaldt kunstmaleri. Hun Likte øyensynlig
også å dekorere krukker og fat med blomster i
grelle farger. En hobby skulle jo en kapteinsdatter ha.
Verken hun eller storesøsteren lot til å bli noen virtuoser
i pianospill, så instrumentet stod stadig ubrukt i de siste
årene (mer om Bergit i et senere kapittel).
I mange år drev doktor Chr. Langberg sin virksomhet
i 2. etasje, og etter han kom tannlege Henrik Helliesen.
Etter sistnevnte kom der en utenbys naturlege eller kiropraktor.
Noenlunde samtidig med meg startet en damefrisør
i to av de gamle storstuene mot Bergjelandsgaten.
Samtidig ansatte jeg en ung, intelligent, tegnende og
maskinskrivende medarbeider, E. Kåre Johannessen fra
Blåsenborg. Han skulle til å begynne med ha en fast gasje
på femti kroner pr. måned. Mer tjente ikke mange
unge menn med god utdannelse, selv på byens rederikontorer,
i enkelte tilfeller kanskje minst nettopp på disse.
For min egen del var jeg så optimistisk at jeg regner

med at sjefen sjøl ville kunne oppnå en noe høyere inn-
tekt enn volontøren, men det måtte jo tiden vise.
SKYH0YE PLANER
Ikke før var vi kommet på plass i Bergjelandsgaten, før
våre hjerner tok til å sysle med nye, høytflyvende ideer,
utvilsomt inspirert av den unge, nye medarbeideren Kå-
re, som utvilsomt var både begavet og oppfinnsom. Han
viste seg å være i besittelse av uvanlig gode anlegg som
tegner, i første rekke på det humoristiske område. Alle-
rede i barneårene eksperimenterte han med å lage teg-
neserier, og da han nå som attenåring foreslo at vi skulle
henvende oss til et stort antall aviser og tilby regelmessi-
ge serier, hadde jeg lite å innvende. Dermed gikk vi i vår
optimisme i gang med å forme og framstille et rund-
skriv, ikke bare til norske publikasjoner, men til de fleste
i hele Skandinavia, sammen med et prøvetrykk av den
første fire-delte serieåpningen, som gjengis nedenfor i
forminsket målestokk. For kuriositetens skyld skal også
brevet som fulgte, avsløres for denne bokens priviliger-
te lesere. Vær så god:
Melding til Nordisk Presse!
Stavanger, 11. oktober 1938
Vi tillater oss med dette å meddele, at vårt byrå i Stavan-
ger fra nu av også vil omfatte vanlig PRESSETJENESTE
med egen avdeling for tegneserier og illustr. Formidling
av: Underholdningsstoff, intervjuer, aktualitet, barne-
og ungdomsstoff etc.
Idag har vi den fornøielse å tilby Deres blad en liten
morsom avsluttet tegneserie: «Radiogymnastikk», som
gjengis stencilert nederst på dette ark. MATRICEN
(med full disposisjonsrett) vil bli levert for Kr. 10,- til
aviser med oplag under 10.000 ekspl. (med oplag over

10.000: Kr. 15,-, over 20.000 ekspl.: Kr. 20,-.) Bare en avis
på hvert sted kan få benytte tegningene. Den samme re-
gel gjelder også stoffet forøvrig.
Bestillinger på denne tegneserie må være oss i hende
senest 25. okt. (Innrykning vil skje samtidig i de aviser
som ønsker å benytte seg av tilbudet).
Videre meddeles at vi i nær fremtid vil sende ut en
original tegneserie på ca. 100 billeder (4 pr. gang). Det
dreier sig om en fantastisk historie: «Reidar Rytt's ople-
velser», hvor handlingen for det meste foregår under
havflaten. (Spennende både for voksne og barn!) Prisen
for matricene vil avhenge av bestillingenes antall, men
vil i alle tilfeller bli overkommelig selv for mindre avi-
ser. Serien kan bestilles med forbehold.
Idet vi håper at vi i fremtiden på forskjellig vis må få
anledning til å stå til tjeneste for Deres avis, tegner
Ærbødigst
Borghammers Byrå
(signatur)
Så ble det da de nærmeste dagene å vente med stor
spenning og forventning på at de velvillige, interesserte
kundene skulle la oss bli overstrømmet med bestillin-
ger. Jeg må bare straks innrømme at ikke stort mer enn
to publikasjoner kontaktet oss. Den ene var «Frem-
tiden» i Drammen, pr. brev, og den andre «Gula Tidend»
i Bergen, pr. telefon. Det sier seg selv at dette var et altfor
snevert kundegrunnlag til at planen kunne gjennom-
føres! Kåre, stakkar, hadde visst allerede ett hundre
morsomme tegninger parat - - -.

Melding
Stavanger, 11. okt. 1935
Til N o r d i s k P r e s s e !
......................................
Vi tillater oss med dette K
meddele, at vart byrå i Stavanger
fra nu av også vil omfatte varllig
PRESSETJENESTE
++++,++++++++++!-+++++-b+++++
med egen avdeling for tegneseii-
er og illustr. Formidling av:
Undtrholdnj.ngsutoff, intervjuer,
aktualitet, barne- og ungdomsstoff etc

DRAMMEN
Borghammr ra 3yr&, Stav: ngc r.
fra Dcm sk..l meddalas at vi gjfrna vil kj6pi tranaseri
"Eodiogymnastikk". TI1 oriantarinq kan oplyses at Frem
5rn har r t oplag p& omkring 17,000. 73e talin~an far skul
P
silades bli 15 kr. Det framgår ilidlertid ikke,av Der
tilbud om d* nnc ba taling eJeldarchvt rt enke l t qatrisr ,
for
larkscrien i sia hclhet. Og P5r vi slutter noen ~indend
avtale a6d Cem må vi be om k f6 dette farhold klarlaat
Vi hnr tenkt i bruka tcgnesericn i fi'rcatidens radioti
Ire*, som P5lecr ard avisen hver Predag.
Drammrn 14 oktober 1938
For Frrmtidtns red
LANDETS TREDJE STØRSTE AVIS UTENFOR OSLO

BYRÅETS 10 ÅRS JUBILEUM
med festforestilling i Teateret
I og med at byrået startet i 1933, hadde det jo i 1943 ek-
sistert i hele ti år. Hvorfor ikke markere det på en eller
annen måte? Med en festforestilling i Teateret for ek-
sempel? Det måtte vel være det grommeste. Vi lekte Litt
med ideen. Niels bodde ikke i Stavanger lenger, ellers
hadde det nok vært naturlig å få han med på foretagen-
det. Men han hadde jo for lengst slått seg ned i Oslo,
med ektemake, barn, pianoelever og spilleoppgaver, fra
organistvikariater til restaurantmusikk og repetitøren-
gasjementer (etter hvert mange år fast på Det Norske
Teateret).
Hovedbyrden med feiringen måtte jeg nødvendigvis
legge på mine egne skuldrer. Og det var mye som skulle
foretas ved en slik anledning; planlegging av program-
met, leieavtale med Teateret, konferanser med de poten-
sielle medvirkende, trykking av programmer og annon-
sering, for bare å nevne noen stikkord. Alt skulle besør-
ges. Det var jo midt under krigen, så det måtte søkes om
«løyve» av det nasistiske, statlige «Teaterdirektorat» i
Oslo - med forhåndssensurering av de tekstene som
skulle brukes, for så vidt av hele programmet. Her drei-
de det seg jo om en forholdsvis ufarlig oppsetning, så jeg
fikk grønt lys for hele greia, etter godkjenning av den
stedlige «propagandaleder». Slik lød brevet:
Statens Teaterdirektorat
S.T.j.nr. 694/43 EBINH
Borghammers Byrå v/herr G.B.
Underhoidninspronram.
Deres brev av 10.d.m.
Borghammers Byrå har hermed Teaterdirektoratets
bevilling til å arrangere en underholdningsaften med
2matører i Stavanger Teater torsdag 8. april d.å. med det
program som er godkjent av propagandaleder C. T.

ondag 8 april kl.
BORGHAMMERS BYRA
arrangexer et populsxt
undezholdningspxogxam:
Gottfred Borghammel
I
arrangerer underholdnings
program i Teatret
-
Og gir ut roman
TY Her er diktende trang" tit hasten
MEDVIRKENDE: -
8 MANNS ORKESTER Fsrstkommende torsdag blir det
rangert et stort og allsidig underh
ningsprogram i Teatret.
Programmet er lagt p& et hegt, i
likwel populært plan, og er bere:
ogsa pzi folk som ikke har for van
g& i Teatret. Det blir sang av Stavar
Damekor, som teller 40 personer. I:
gent er den kjente korleder K. K n
e n. Dessuten gir et spesielt Samn
satt orkester, ledet av Harry L a r s J
et par konsertavdelinger. De spiller
a. Poem Fiebich, Wienerblut
Strauss, Stiindchen av Schubert, et 1
purri over norske folkemelodier i
Cellisten Aksel W o l d spiller Ve
meys sang av Halvorsen og fiolini!
M HUSHER Dm Ivan Kn ud aen Czardaa av Mont~
Videre blir det opplesning av
Ila n s en og Gottfred B o r gh i
Over 20 forskjellige melodier m er. Den siste, som har ansvaret
omfatter den sangpotpourien som programmet, vil lese dikt av tre S
*blikum skal være med og synge i anger-lyrikere, bl. a. av Ounnar.Sa
Teatret i kveld. sen. Til slutt blir det en festlig sa
Billettsalget hos Hals har gatt fint. parodi, der bilde kor og pubikum ,
men det er forhapentlig enno noen plas- tar Det blir sikkert en riktig hyggl
ser ledige for dem som snsker a over- hyeld.
være det allsidige underholdsningsprogrammet.
I denne forbindelse kan nevnes
Borghammer til hesten akter gi u!
bok - .Den som visste -.a
Av forhhdsmtldinger framgir det
Tilstelningen i Teateret
boka er underholdende og gir unge
eldre stoff til ettertanke.
ble behørig dekket i byens
Men det er ferst til hesten.
aviser, som i 1943 bestod
av Stavanger Aftenblad,
Stavangeren og Dagbladet
Rogaland. Som kjent måtte «Iste Mai» innstille
virksomheten etter å ha trykt redaktør Hegnas
legendariske artikkel «Ingen nordmann til salg».

Da det dreier seg om et amatørforetagende må en for-
lange at 25% av det økonomiske overskudd tilfaller NS
Hjelpeorganisasjon og imøteser regnskap for arrange-
mentet.
Oslo, den 13. mars 1943
Heil og sæl T. W. Borch
v 34er er diktenbe trang".
arrangert av BORGHAMMERS BYRA
ianlednincj av 10 års jubileet.

1. PROLOG. Odd Hansen (gjengis side 192:
2.6 MANNS ORKESTER: (Leder: Harry Larsen)
L. Orvan: «Jegermarsj».
3. ÅPNINGSSANG. (Publikum synger):
(Mel.: Stavanger, det er ingen filleby)
Det er for oss i kveld en frydfull trang, fallera,
å stemme i en ganske liten sang, fallera.
Vi synger alle med det nebb vi har, fallera,
og bryr oss ei om låten blir litt rar, fallera.
For vi gir ikke slipp på vårt humør, fallera.
(Om det kan hende var litt bedre fror, fallera!)
Vi synes det må være veldig trist, fallera,
å leve livet her som pessimist, fallera.
Det hjelper nemlig ei å gå omkring, fallera,
å sutre, jamre for hver liten ting, fallera.
Den strorste gleden vi på jord kan ha, fallera,
det er som kjent å gjøre andre gla', fallera.
4. ORKESTERET: J. S trauss: «Wienerblut».
Ole Bull: «I ensomme stunder».
Fiebich: «Poem».
5. OPPLESNING. Gottfred Borghammer:
R. Nicolay: «Sirkus».
S. Obstfelder: «Regn».
G. Salvesen: «Tribonius».

Oscar Borg: «Pinselilje».
Alf Wold: «I midnattssolen».
PAUSE: 7 minutter.
1. ORKESTERET. O. Måseide: «Norske folkemelodier».
E Schubert: «Standchen».
2. OPPLESNING. Odd Hansen:
«Sildah» (av O.H.)
«Hastverk» (av G.B.)
3. FIOLINSOLO. Ivan Knudsen:
Monti: «Czardas».
2. KÅSERI. G.B.: «Her er diktende trang.»
Festsang-parodi v/ kor og publikum.
5. DAMEKORET. H. Schafer: «Aftenen».
E. Gluck: «Skumring».
Rotter & Jurmann: «En underbar tango».
5. SLUTNINGSSANG. (Publikum synger.):
(Mel.: «Rhenvinets lof»)
Så i sang vårt samvær ender,
vier arbeidsdagen inn,
mot og håp i bryst det tender,
legger vår og sol i sinn.
La den stå blant skjønne minner,
hver en løftet samlingsstund,
: / : så vi alltid, alltid finner
ungdomstro i hjertets grunn! : / :
7. ORKESTERET. K. Noak: «Nissenes parade».

I siste avdeling står oppført «Festsang-parodi», der
publikum deltar med å synge sammen med damekoret.
Det er for det meste de samme versene - og etter samme
ideen - som er tatt med i den potpurrien som følger litt
lenger ute i boken.
Odd Hansen, som hadde skrevet og leste prologen og
et par humoresker i programmet, var stavangermann,
født 1919 og oppvokst i Pedersgaten 11, bror av gull-
smed Leif Hansen. Odd hadde evner på flere felter, b1.a.
som tegner, skribent og naturfotograf. Han var speider-
leder i Frelsesarmeen, studerte senere teologi og endte
som sokneprest i Lilleborg, Oslo (foto side 192). I 1993
fylte han 75 år.
Det var C. Hals Als i Kirkegaten som besørget den
forretningsmessige del av arrangementet, og det ble da-
gen etter levert en detaljert avregning, sålydende:
Inntekt: Billettsalg:
Av 598 billetter ble solgt:
Parkett 62 Kr. 4,- Kr. 248,-
1. balcon, 1. benk 15 « « 4,- « 60,-
1. « 214 20 « « 2,50 « 70,-
Parterre 68 « « 3,- « 204,-
2. balcon 18 « « 2,50 « 45,-
Galleri, ståplass 23 « « 1,- « 23,-
I alt solgt 214 Kr. 650,-
Fribilletter 45 17,50
I alt 259 Kr. 632,50
Overpriser « 58,-
Samlet solgt for Kr. 690,50
Men så var det utgiftene, da:
Politivakt
(forestillingen varte i 2,5 timer!) Kr. 11,-

Brannvakt a 18,-
Billetter G 10,-
5% provisjon til konsertbyrået .x 34/53
4 annonser 139,06
Leie av Teateret 250,-
Luksusskatt, 12%

sent «proff». Omregnet til pengeverdien i 1994 ville ut-
giftene og dermed underskuddet ha blitt over ti tusen
kroner, og det kan neppe betegnes som «lommerusk». Vi
ville jo da ha sluppet å betale 12% i luksusskatt. Men
bidraget til NS Hjelpefond ble vi i det minste fritatt for!
Noen gjentakelse av offentlige feiringer ved senere
merkepeler kom ikke på tale, når en kanskje ser bort fra
førti årsdagen i 1973, da en avisannonse kunngjorde:
BORGHAMMERS BYRÅ 40 ÅR 21 10
Jubileumstilbud i oktober: Førsteutgaven av
innehaverens bok «Sistemann», solid og pent
innbundet, med dedikasjon,
HALV PRIS kr. lo,-. Hver tiende bok gratis!
Prøv den nye trappen i Bergjelandsg. 1
(vis-&vis Politikammeret) - også når det gjelder
FESTSANGER!

Like etter at krigen var slutt, nærmere bestemt i oktober
1945, skal det ikke forties at det på Kampen ble holdt et
tolv års-kalas for de fleste av dem som til da, mer eller
mindre, hadde vært tilknyttet byrået. Noen av bildene
som ved den anledning ble knipset og sanger som ble
sunget unisont, skal være en slags dokumentasjon, for
ikke å si sannhetsvitne, på den «midlertidige beskjefti-
gelsen» jeg i 1933 startet som en ren nsdlssning, mens
jeg i depresjonsårene ventet på å ta fatt på det som
egentlig var min livsoppgave, og som b1.a. ga seg ut-
trykk i femten bøker og litt til, som ettertiden får dsmme
om var umaken verdt.
VELKOMSTSANG
(Mel.:

Oppslutningen om det genersse tilbudet var imidler-
tid ikke tilnærmelsesvis så imponerende at reklame-
utgiften ble dekket. Noe liknende viste seg da det siste
bindet i memoartrilogien ble tilbudt «Mortepumpen»s
tolv tusen pensjonistabonnenter, med 25% rabatt. Det
meldte seg, sier og skriver, 2 -to- interesserte, enda salgs-
summen skulle tilfalle et sosialt formål. Utgivelse av lit-
teratur på et begrenset salgsområde blir sjelden reg-
ningssvarende - i hvert fall ikke i Stavanger. Så fikk jeg
sagt det også!
Ingen rockesanger, men Gottfred som leser sin prolog ved SOT'S jubile-
umsfest for firmaets ansatte i Folkets Hus 20/4 1985 og2214 i Victoria
Hote1 for aksjonærene.
105

Andre hamrer
trutt på sitt hakkebrett.
Ingen jamrer
om de er noe trett.
En fjerdemann tegner streker
mens han i iver preker
om fred og rett,
barmhjertighet,
- ønsker en statsråds-taburett
Men i kveld vi
legger vårt våpen ned.
Her er heldig-
vis slik en osjordsk fred!
Vi avslutte vil vår vise,
for nå skal alle spise
seg god og mett
av enkel rett
som for oss er blitt tilberedt.
Leilighetsmedarbeider Agnes Landmark bidro med føl-
gende sang, som var illustrert av Louis Osjord:
(Mel.: «Neri Coragadå»)
Sanger liker du jo godt,
og når du har vært så flott
denne kveldsstund å spandere på oss alle,
er det vel min simple plikt
å prestere nok et dikt.
Altså, harr på meg når jeg for deg vil tralle.
(Mel.: «Tyven, tyven»)
Første gang jeg i byrået
trådte inn, jeg husker grant.
Jeg av søster hadde fået
grei beskjed hvor det jeg fant.

Der du stod så from
enda jeg jo kom
med bestilling rar
som altfor lang tid tar.
Neste gang i spøk jeg sagde:

Byråets 12-års jubileum 1945.
Øverste bilde, 1. rekke fra venstre: Louis Osjord, Øystein Gaudesen,
Tormod Mehlum-Hansen. 2. rekke: Agnes Landmark, byråsjefen i egen
person, Margot Nilsen. 3. rekke: Odd Øverland Hansen, Eivind Hal-
vorsen, Leif Ambjørnsen, Einar Kåre Johannessen.
Nederste bilde: Deltakerne ved festbordet, muligens noe mindre velas-
sortert enn ønskelig, for det var så vidt krigen var endt og rasjoneringen
var på langt nær avsluttet. Men feststemningen var slett ikke rasjonert!

for slunken var din pung.
Da et byrå du startet,
modig startet.
Snart fullt av kunder fartet
til deg med manuskript.
Tolv år er siden svunnet,
og ditt byrå utvidet er.
Du har nok ikke blundet
i arbeidstiden der.
To kontorister har du,
tenk, det har du!
En tegner dertil lar du
hver sang utstyre fint.
Vi deg vil gratulere
med tolv års virksomhet så flott!
Så mangt du kan prestere,
og allting gjør du godt.
Vi her din skål utbringer,
glad utbringer.
Vår kaffekopp vi svinger
og tømmer den til bunns.
DEN F0RSTE SANGEN
JEG SELV SKREV PÅ BESTILLING
Brudgommen, Arne Holgersen, var min klassekamera
på Storhaug skole, men oppdragsgiveren var på bru
dens side. I og med at sistnevnte het Astri, valgte jej
tonen «Astri, mi Astri».
Amor er spøkefull, det må vi sie, -
han kjenner alt mellom himmel og jord.
Ønsker han først at en herre skal frie,
er han ei sparsom på velvalgte ord:
:/ : «Vil du ha Arne, vil Arne ha deg.
Astri, mi Astri, hva svarer du meg? : / :

Begge på Uldal, de gikk for å lære
stenografi - helst en vanskelig ting.
Begge het «A», og da kan det vel være
Amor fikk fart med å sette i sving.
: / : Venner de ble førenn kurset var slutt.
Arne, han følte seg ganske kaputt. :/ :
«Ut vil jeg, ut,» det har Bjørnson skrevet.
Astri, hun tok det som myntet på seg.
Lenge nok har jeg gått hjemme og strevet.
Nå vil jeg ut! Og så la hun i vei. . .
: / : Til Rivieraen nådde hun frem, -
men i Paris helst hun hadde sitt hjem. : / :
Arne, her hjemme i Norge han fartet, -
skisport han dyrket på Ustaos' sne
Hardanger han har ikke heller foraktet, -
vakker natur som jo der er å se.
:/ : At de har herlige minner, vi tror, -
hun i fra Syden og han i fra nord. : / :
Men så omsider kom Astri tilbake.
Arne han ble vel i festlig humør!
Likevel skulle det gå år og dage
førenn de alvor av planene gjør.
:/ : Nå er det skjedd, og vi gler oss med dem,
som har besluttet å skape et hjem. : 1:
Hjemmet, det ligger fra byen et stykke,
riktig idyllisk, en funkis-modell.
Alle vi ønsker dem glede og lykke,
at det må gå dem så inderlig vel.
: / : Derfor vi roper, oppriktig og glad,
for brudeparet et kraftig hurra! : l:

FRA HITLER OG STALIN
Et av de rareste sangoppdragene jeg fikk, var da en al
mine «klienter» skulle gifte seg noen få år etter at kriger
var slutt. Mannen var i virkeligheten en kjekk kar, sel\
om han muligens kan ha vært på «den gale siden», -not
jeg merket lite til fsr sangene skulle skrives.
Brudgommen var i det minste en humoristisk kar, og :
besittelse av så mye selvironi at han ville ha to sanger
den ene fra selveste Hitler, den andre fra Stalin.
TE KOMPISSEN MIN, - HAN TORGRIM
PÅ ENSRETTINGSDAGEN
ÅR 6 ITTE DET DU VETT
(Tone: «Turalleri, turalleran)
Hallo, gamle kompiss, her har du «han sj0l».
- Heil Hitler, heil, - du tar 'kje feil,
eg leve fremdeles, men slutt er alt «brøl»:
- Heil Hitler, - ikkje steil!
Det hemmeligt e' kor eg nå hålle te',
eg går her «inkognito», fristas å le.
- Turalleri, - nå e' forbi
heila mitt hitleri. -
Men eg skulle ønska eg fekk ta meg fri,
- turalteri - ei lidå ri'
og gjesta deg Torgrim med kjeringå di,
- då sko' det radling bli!
Me enige va' jo i msje og mangt,
og begge to va' me og komne svert langt!
- Men det blei slutt, ganske kaputt,
skjsnt me holdt tappert ut.

Du og fant ei Eva, me heldige va',
- heil falturi, heil faltura!
Ja, nå kan du vera så strålande gla'
- kånå e' sikkert bra!
Snart stikke eg opp, for som eg har for skikk
å radla med dåkker om vår politikk.
- Ja, me ska' ha ordskifte da.
Levvelogbra! H urr a !
Adolf H -
(Ukjent oppholdssted)
TIL MIN HOYT ELSKEDE TORGRIM
MED LIVSLEDSAGERINNE
ved kontraktsinngåelsen 14.12.1949
(Mel.: «Rallarvise»)
Her er Stalin - din forbundne barndomsvenn
som har lyst å være Torgrims brudesvenn.
Vi har jo lekt mye sammen helt fra vi var bitte små,
så det er naturlig at jeg kommer nå!
Da du drev ditt verdenskjente snekkeri,
var det ikke sjelden at jeg stod deg bi.
Når du trengte hjelp og støtte, var jeg villig til å gi,
ja, jeg hjalp deg jo på gli, så du fikk fri.
Da du fridde, sa din Guri jo straks ja,
(Hun var redd at Stalin ville henne ta!)
Men jeg unte deg det beste, så du flerten skumme fikk.
Jeg er veldig raus og gavmild av meg slik.
Snart jeg tenker på å komme på visitt.
Jeg har jo, som kjent, en veldig appetitt.
Så jeg håper jeg får gasse meg med mye melk og smør,
slik at jeg, om mulig, kan bli mere «før»!

Lykke til med dagen, kjære brudepar!
Jeg vil ønske dere lyse, rike da'r.
La oss fortsatt kjempe sammen, løfte fanen rød mot skj
Ta imot meg når jeg kommer i mitt fly!!!
Kreml, 14.12.1949. Din for evig, Josef.
MIN BEFATNING
MED REVOLVERE
Som pasifist må det jo sies at mitt interessefelt neppe ha:
omfattet våpenbruk. For den saks skyld burde jeg vel hi
tatt aktiv del i den organisasjonen som hadde som mot
to: «Ned med våpnene!» Riktignok hadde jeg som barr
en serie med små infanterisoldater utskåret i tre, og er
del støpt av tinn. Som stiftere av en slags klubb hadde v
hver vår hjemmelagte tredolk i en voksdukslire, hen.
gende i et belte rundt magen. På hodet bar vi en slag!
skottelue med dusk foran, og utstyrt med ulike banc
som anga grad og verdighet for hver enkelt offiser og
menig. Rangsforskjell til tusen, uten at vi hadde til hen.
sikt å myrde hverandre ved hjelp av våre tredolker.
Men så var det revolveren da, den som jeg hadde fåti
nesten gratis av Knut Roll, som foruten å være min sko-
lekamerat også var sønn av den øverstbefalende for in-
fanteriregiment nr. 8, oberst Carl Roll. Knut var så lite
barsk og krigersk som et menneskebarn kan være, stak-
kars liten! Det var etter han fikk en anmodning om å
oppsøke Bøkkersmugets tivoli i hus nr. 9's bakgård og
kjeller at han følte trang til å overlate sitt våpen til meg.
@et står ellers omtalt i bind I på side 96.)
Revolver nr. 2 var neimen ikke noen troskyldig krutt-
lappistol, men «forrektige». Den hadde tilhørt Haakon
Asche Moe. Her bodde jo han og de to tilårskomne sask-

nene nokså avgjemt oppe i Madlaliå (eller «Mallelien»
som han selv sa, fordi dette var den gamle skrivemåten),
og her på dette bostedet, uten nære naboer, var det jo
ganske nifst å tilbringe nettene. Hva skulle vel de tre
gamle eneboerne foreta seg hvis noen skumle slusker
ville trenge seg inn og overfalle dem? Tanken var ikke til
å holde ut. Her måtte de gardere seg, mente Haakon, og
gikk til anskaffelse av en skikkelig, ladd revolver, plas-
sert på nattbordet. Heldigvis slapp han å ta den i bruk,
men den fulgte jo med i bagasjen da de flyttet til Hom-
mersåk (der frykten for illgjerningsmenn ikke var min-
dre), og siden til huset nær Gassverket.
Da så sistlevende søster Ella var på vei ut til sitt al-
dershjem, ønsket hun aldeles ikke å bringe med seg noe
skytevåpen. Hun spurte da meg - husvennen - om jeg
var interessert i å overta gjenstanden. Etter en tids be-
tenkningstid fant jeg det riktigst å takke nei. Hvor våpe-
net til slutt havnet, vet jeg ikke.
At jeg mange år senere skulle få noe mer med «skyte-
re» å bestille, lar seg ikke nekte. Da jeg nemlig etter kri-
gen ble utkommandert for å gjennomgå fire ukers kurs i
Reservepolitiet, ble jeg nødt til å få en viss opplæring i
Her står pasifisten Gottfred, maskert med den ufarlige rmolveren han i
barneårene fikk av oberst Rolls sønn Knut, og skremmer livet av en
fredelig person (Niels) i et tilsynelatende skummelt strøk.

våpenbruk. Det forbausende var at jeg i skytekonkur
ranser med revolver faktisk talt var en av de beste hvi
treffsikkerhet angår. En av dem jeg dog ikke «slo», va:
rektor Johannes Kopren, men da han var gammelt med
lem av skytterlaget, «sko han goe vera»! (Min tjeneste
Reservepolitiet vil jeg komme nærmere tilbake til sene
re.) Jeg var jo ikke helt ferdig med den tredje revolverer
under krigen. Den var - uten at jeg visste det - i mir
besittelse, og havnet omsider hos Statspolitiet og Gesta,
po, etter et innbrudd i Byrået. Spennende, ikke sant:
Folg med! I bind V kommer skildringen.
Sangkonsert på tømmerstabelen. Som dirigent fungerer Gottfred foi
noen av reservepolititroppen. Karsten spiller også på en liten balalaika.
116

;e to bildene er tatt i Vagleleiren i 1954, da G. var under opplæring
litiresewen, og vis te seg å være forbausende treflsikker på skyte-
t. På nederste foto (med maskinpistol) i knestående er han ytterst til
:tre. På det øverste foto er han nr. 2 i høyre rad, bak Olav Høiland.
istnevntes høyre side er Karsten Johannesen og Karl Røstvik.

SKIPSFBRERENS YNGSTE DATTE
Bergit Olsen var en høyst original dame, som etter ht
ble kjent av alle stavangere. I sin ungdom var hun s,
deles vakker, det framgår av et stort fotografi som 1-
etterlot seg. Originaliteten gav seg uttrykk på flere r
ter. Ikke minst ble hun kjent for sine markskriker
kostymer, som hun til stadighet skiftet. Hun elsket bi
juggel til utstaffering. Det ene halsbåndet dekket o
det andre og dinglet som svære lassoer på brystet.
For moro skyld begynte jeg en dag i 1954 å føre «d
bok» over hennes kostymer de dagene jeg så henne
på fortauet, der hun gjerne stilte seg opp for å se på
kelivet og prate med forbipasserende som ville stol
opp. En dag husker jeg hun ropte på en person som h
tet forbi. «Hør, De! Hør, De!>> ropte hun. Vedkommer
gikk bort for å høre hva det gjaldt. «Der er sol i da
Den intetsigende opplysningen skulle være innledr
gen til den kontakt hun savnet.
Mine notater forteller følgende om noen av dam
kostymer, som aldri var helt de samme fra dag til da
Gule sko, beige hatt, beige sjal og svart kjolc
(regnvær): Hvite sko, hvit lue, hvitt sjal, blå
kjole og hvit veske.
Lyserøde sko, lyserød lue og lakserød kåpe.
Hvite sko, hvit hatt, lyserødt sjal og hvit kjo
Gule sko, rustbrun hatt, do. jakke og skjørt,
svart veske.
Svart kjole, svart «napoleonshatt», ferskenrr
kåpe + lyserødt stort perlekjede.
Sterkt gule sko, beige sjal med frynser, rustr
hatt og blågrått skjørt.
Lilla lue, beige sko, lilla skjørt, rosa kåpe og
rosa genser.
Grønn kåpe, grønn hatt, grønn veske og
grønnkantede sko.

Rustrød kåpe, dyprød hatt og do. kjole. Lyse
sko.
Hvit lue/ hatt, mørkblå kåpe og do. skjørt.
Hvitspraglet strikkegenser og hvitt (flagrende)
tørkle.
Svart kåpe, mørk hatt og mørke sko.
Brun kåpe, brune sko, rød hatt og grått skjerf
med røde blomster.
Stor, vid hatt, svart, brun kåpe, do. skjørt, sterk
rød bluse med brune ringer innfelt.
Grsnn kåpe, beige hatt, beige skinnkrave, gule
sko og grønn veske.
Gul kjole, svart kåpe, gul hatt, brune sko og
gult skjerf.
Blå hatt, blå kåpe med skinn på ermene,
hvittlrødt skjerf og svart veske.
Svart hatt, svart kjole og gråspraglet kåpe (som
ullteppe).
Fiolett hatt og bluse, svart kåpe.
lår ikke alle dager er observert og notert, så skyldes det
La. at jeg jo ikke la merke til damen hver eneste dag, og
anskje tillot ikke tiden at jeg noterte. Men utvalget er jo
ieget stort likevel.
Den første julen jeg var leieboer hos frøknene, ville de
jerne vise hvor stor pris de satte på meg. De inviterte
leg opp til et lite juleseskap, der de hadde tatt spanderuksene
på, og av sin leieboer i 1. etasje, frukthandleren,
iøpt en flaske brus. De gammeldagse brusglassene var
leget små, og flasken inneholdt faktisk talt mer enn tre
oenlunde fylte glass. Vi hadde derfor ett hver, og enda
ar det mer væske i flasken. Bergit trakk imidlertid dene
nærmere seg, slik at den kom til å bli delvis skjult bak
.i potteplante. Derfor kunne hun reservere resten av
uneralvannet for sin egen hals når æresgjesten var gått.
De siste årene levde Bergit oppe i familieleiligheten i
edje etasje, omgitt av foreldrenes møbler, malerier og
~dre eiendeler, sin egen originale garderobe, hånd-

malte krukker og sm).kkejuggelsamling, kjøpt for en bi
lig penge på auksjoner, eller ervervet på annen måte. C
midt oppe i alt rotet tuslet hun omkring sammen me
sin sauegjeterhund. Senere kom det flere valper, so:
hun ikke ville skille seg med.
Det varte ikke lenge før urensligheten ble så stor
den i høy grad kom til å sjenere leieboerne i de underli;
gende etasjer. Den intense lukten trengte seg ned tra]
pene og forpestet luften så ubeskrivelig at våre klienter
i tillegg til oss selv - burde ha blitt utstyrt med gas
masker for å oppholde oss i huset. Vi gjorde henvende
ser til Helserådet, men de ville nødig trenge seg inn I
privat område uten at det gjaldt livet. En anmodning 1
den kommunale dyrevernsnemnda førte heller ikke 1
noe positivt resultat. Hundene fikk jo mat og følte kai
skje ikke noe særlig ubehag i sine forpestede omgive
ser!
Men etter mange måneders tålmodige lidelser for o
leieboere, som til slutt måtte sette opp plakater på kol
tordørene med teksten: «Unnskyld stanken, - den kon
mer ovenfra!», skjedde det at husets dronning midle
tidig skulle flytte til en av byøyene der hennes «oppa
serinne» bodde. Dermed kom veterinæren inn i bildc
Han fikk gitt det firbente menasjeriet hver sin sprøyt
Det hjalp jo atskillig. Men først etter dronningens de
og grundig rengjøring av leiligheten, fortok stanken se
Sant å si føltes det vemodig å være vitne til at kaptei
Olsens gamle eiendeler ble lempet opp på lasteplan
sammen med den yngste datterens mangfoldige og 01
ginale garderobe.
Det siste som toppet lasset, var alt krimskramset c
juggelet hun hadde gledet seg med å bære rundt hals, I
bryst og armer år etter år.
Ville jeg i det øyeblikket ha gitt mine kjensler ful
spillerom, tror jeg ikke det skulle vært vanskelig å 1.
presset ut noen oppriktige tårer over den tragiske a1
slutningen på den menneskelige skjebne, slik den fo
toner seg for alle dem som er «siste mann ut».

LEILIGHETSSANG-PARODIEN
Jår en i nærmere et snes år har drevet et byrå som for en
kor del har til oppgave å produsere leilighetssanger, er
iet en lett sak å kunne bekrefte at «Her er diktende
:ang» i Norge, at vi i sannhet er et syngende folk. Og
.et får en vel si er storartet. For vi vet jo at
Sangen har lysning!
Sangen har varme!
Sangen har evighet!
Sangen forener, - og
Sangen forsoner.
Det er med andre ord ikke den ting som sangen ikke
r i stand til å utrette. Den skaffer endog arbeid. Arbeid
sr leilighetspoeter og avskrivningsbyråer!
Så syng kun i din ungdoms vår!
Syng om du har grånet hår!
Syng når du alene går!
Syng når fler' skal sammen bindes!
Syng så steinen spruter gnister!
Syng så dyrehammen brister!
Her er det meningen å gi en prøve på hva det gjen-
,omsnittlig presteres og leveres av leilighetsviser. - Det
'g kan få med i dette vesle programmet, blir derfor noe
fullstendig. Men det gir da et aldri så lite tverrsnitt av
poesien». Poesien i gåseøyne.
Det har hendt noe stort i familien Johannesen: Et barn
r født til verden. Et lite nøste har i dag vært til dåpen og
itt navn. Begivenheten må feires i familiens skjød. Og
å - mine damer og herrer - får LISE sin første sang:

(Tone: Brahms voggevise)
Denne dagen er stor
for din far og din mor.
De med fryd står og ser
på sin baby så kjær.
LISE - navnet hun bær'.
Hun fortryllende er,
der hun ligger og ler
i de snehvite klær.
Men i et hus i en annen bydel - hos Hermansen - hadc
de noen måneder tidligere fått en gutt. De ga ham na
net KISSA. Ja, egentlig skulle det ha vært Kristian, mer
daglig tale ble det altså KISSA. Han fyller ett år. C
hvorfor ikke hylle jubilanten med en sang?
(Tone: «Lille Lotten)
Kissa, han for første gang
fødselsdag skal feire.
Derfor får han denne sang,
- siden kommer fleire.
Han vårt kjære «gudlaba»
er bestandig bare gla'
- unntatt når han grine'
for sin magepine.
Omsider blir LISE 4 år. Og da synger familien:
(Mel.: «Tordenskjold»)
Du, å du, hvor tiden går!
LISE hun er fire år,
denne vesle jenta vår
med det gyllenbrune hår.

los KISSA feires stort 5-års kalas:
(Mel.: «En vakker pike i ringen går»)
En liten gutt vi i stuen har,
han fem år nå kan fylle.
Og tanter, onkler, mor og far
vil ham så gjerne hylle.
Du er oss så kjær.
I det fjerne
lykkens stjerne
til deg vinker, kjære venn.
Gid du må dit opp finne
- lykken vinne!
)en første virkelig store hendingen i de fleste mennes-
.ers liv er vel konfirmasjonen. Det er da virkelig også
,oe å se hen til, ikke sant? Presanger av alle slag, flun-
:ende nye klær («voksne klær»), selskaper med lassevis
v brus og bløte kaker - og sanger. Ja, jeg sa sanger i
lertall, for det bør minst være to. Skal det være, så skal
let være - ikke noe knussel!
los LISE synger de av full hals:
(Tone: «Hvor i verden du går»)
Gratulerer i dag
vi er samlet til lag
denne høytidens stund i ditt hjem.
Ute godt, hjemme best,
og i kveld er her fest
- våre ønsker, de bærer vi frem.

KISSA skal også ha sin porsjon skrøyd for anledninge:
(Tone: «Jungmann Janson. .B)
Nå vi synge vil en vise
om en gutt som er blitt stor.
Vi vil ham så gjerne prise
- maken hans fins ei på jord (*)
Han er alltid grei og stille,
- gjnr en flue ei fortred.
Ja, han KISSA e' så gilde,
har et glupende «ved».
(*) Selv om han er den største røveren som kan
gå i et par sko!
Uten kunnskap ingen mann kommer fram i dette land.
Både Lise og Kissa må gjennomgå den «torturen» sor
kalles skole. Man en sjelden gang holder de en liten fes
Og da synger de f.eks.:
(Tone: «Liten ekorn satt. . D)
Ja, det er en stri
i vårt slaveri.
Vi må henge i
helt fra klokka ni.
Mye skjenn å få,
lekser pugge på,
om vi ikke kan et grann forstå.
Men de hamler da med - og når omsider så langt at d
kan ta artium. Og i russetiden skal det festes som al&
før.
(Tone: «Gaudeamus . . c)
Glade lakser samlet er
her til denne festen,
sammen med vår hjertenskjær,
som er hedersgjesten.

Vi vil alle bruke måle',
noen liker best å skåle,
synge, plystre, juble, skråle
: / : mer enn naboen kan tåle. : / :
den tilbake til familien Johannesen. LISE fyller 17 år, og
tet synges:
(Mel.: «Livets fargespill*)
LISE er sytten år,
midt i sin blomstring står.
Hun har så mangen gang
sittet på - - mammas fang!
)g hos Hermansen er KISSA en vakker dag blitt 18 år.
Ivorfor ikke tolke det i sang?
(Mel.: «Har ar gudagott att vara»)
KISSA, han er nå blitt myndig
og står foran livets krav.
Han til verden smiler yndig,
og vi ham jo holder av.
Vær nå med og stem i sangen,
ja, syng med så det forslår!
For vår KISSA denne gangen
er i dag blitt atten år.
dyttårskvelden - der er vel festenes kveld framfor noen
nnen. Alle som kan krype og gå slutter seg sammen for
: se det gamle året vel av sted, og denne kvelden synges
tet vel mer enn noensinne:
(Mel.: «Her er liv, ja, liv i leirenn)
Her er nyttårsfest i staden,
gøy og leven i hvert hus,
seige wienerbrød og brus.
Men vi syter ei for maten.
Her er dittam, her er duttam,
fulle fater og krus.

Nyttårskvelden treffes LISE og KISSA. Det blir selvsa,
kjærlighet ved første blikk, og påsketider neste år feir
kan hende forlovelsen - med sang:
(Mel.: «En pige vandred . . «)
Det hender mangt her i denne verden,
- i dag jo LISE og KISSA har
høytidelig lovt på livets ferden
å vandre som et forelsket par . . . .
Ja, så vandrer de da slik - - inntil den store begivenhet6
omsider inntreffer: B yllupsfesten. Har det vært sung
før, så synges det mangedobbelt her. Brudens foreld
og brudens søsken, hjemmeværende og fraværende -
brudgommens mor og far, søstre og brødre, begges tal
ter og onkler, besteforeldre, venner og venninner - al
skal de vise brudeparte sin ære - i sang. En stor del 2
sangene er «drøvtygg», det vil si sanger som andre hi
brukt tidligere. Noen av dem har gått igjen i hundrev
av brylluper, for eksempel denne:
(Mel.: «Å kjøre vatn . . »)
Å være vakker, å være snill,
å være munter og spøken,
å være sådan som mannen vil
er ingen sak for en frøken.
La bare kona bli som jenta var,
da mannens kjærlighet du alltid har.
Vær bare glad,
lag lekker mat,
da blir det morosamt å leva!
Denne er heller ikke ualminnelig:
(Mel.: «Millom bakkar og berg»)
Når nå LISE og KISSA har våget
sine pjalter i sammen å slå,
vil vi hermed få gi dem det rådet,
at de ikke hverandre må flå.

Men å elske og ære hverandre
fra den tidlige morgen til kveld,
så de livsveien sammen kan vandre
i velsignelse, lykke og hell.
Ifi år er gått. KISSA og LISE synes de må feire denne
>egivenheten. Her er det kanskje bare en eneste «for an-
edningen forfattet sang», nemlig:
(Mel.: «Alle fugler små . . D)
Ti år sammen har de levd
som to turtelduer.
Begge har de kavd og strevd
- de for intet gruer.
Fire barn de sammen har,
som er glad i mor og far.
Vi et mønsterektepar
ser i disse stuer.
Epranget til sølvbryllupet er ikke så langt. Nå er de fleste
LV barna blitt voksne. Og så er det deres tur til å dikte
anger - til FAR OG MOR:
(Mel.: «Se Norges blomsterdal»)
Om salvet er det sagt,
har tusen år i jord det lagt,
vil glansen dog bestå
og ei av rust forgå.
Og dette er et tegn,
at lykken med sitt sølverhegn
har vernet dere to
i deres felles bo.
\Tår mor er femti år, kan det ikke passere ubemerket. Det
nå skrives i avisen, festes og synges:

(Mel.: «Nisser og dverge»)
Femti er LISE, -
det kan ei vise
på hennes ansikt, som ennå er pent.
Flink til å strikke,
feil gjør hun ikke. (Nei, tenk det, da!)
Hun henger i
både tidlig og sent.
LISE og KISSA blir velsignet med et langt og lykkeli
samliv. Raske og rørige kan de feire sitt gullbryllup.
(Mel.: «Når solen ganger . . . «)
Vi sitter her benket om bordet
omkring vårt ærverdige par.
Samtidig så griper vi ordet,
i minnenes album vi blar . . .
Så meget omskifter i livet
på veien fra vogge til grav.
Ei bare det gode blir givet
- vi møter atskillige krav.
KISSA er - så utrolig det enn høres - blitt åtti år - e
aktet og hvitskjegget borger av samfunnet. Han er enn
forholdsvis lett på foten, og lett av sinn. Så han tar ikk
anstøt om hyllingskvadet går på en litt kvikk melodi:
(Mel.: Gjest Bårdsen-visa)
Vår elskede far fyller åtti i dag.
Vi derfor ham hyller med blomster og flagg.
En sang han fortjener,
det alle nok mener,
som samlet er her i vårt festlige lag.
At han nå er åtti, vi neppe kan se,
for lett som en ungdom han tripper av sted.
Må han lenge leve
og slippe å streve,
så hundreårsdagen kan feires i fred!

Det ble ingen hundreårsdag. Så sangen til åttiårsdagen
ble nok KISSAs nest siste. Den aller siste skal ifølge tra-
disjonen ikke mangfoldiggjøres i et avskrivningsbyrå -
den skal trykkes i boktrykk - med sørgerand. Så den
slipper altså vi, som får nøye oss med de røde, grønne,
blå og gule sangene til livets og gledens pris. Og det er
da også en oppgave i livet! Ikke sant?
Strø noen sanger på den vei vi vandrer - - -
(Mel.: «Gi meg en blomst»)
Gi meg en sang mens jeg lever,
og spar ei på kjærlige ord.
Jeg sangene kan ikke høre
når jeg - senket er i jord.
Så stakket er livet her nede,
og hvorfor forstår en dog ei
av sang og av sol å sprede
et vell på hverandres vei?
skildret av «første-kopist» Eivind Halvorsen og lest på
Byråets 12-års jubileumsfest i 1945:
Klokken er fem minutter på ti.
Halvorsen slentrer lett opp trappen
og tenker på dagens strid.
---
Morn, morn, er alt jeg sier.
Maskinen til Gaudesen tier
~g et tostemmig «Godmorn» erklærer
at dagen kan begynne.
---
maskinen er stensilen på plass
~g på bordet ligger manuskripter i store lass,
jom alle skal skrives ned.

Ja, folk de synger og trives med det.
Du hold 'an te venstre med plass te tegning,
ska ha en to tre på sia.
Jeg kjenner denne sjefens beregning.
En lærer jo litt med tida.
Det at folk vil ha sanger er en av nåtidens gode sider,
og for Borghammer, meg og visse andre
betyr det gode tider.
---
Dagens kunder begynner å komme.
Det innfinner seg mange far dagen er omme,
og bestillingene strømmer inn.
«Kan De trykka denne sangen?»
roper de alt mens de er i gangen,
og Borghammer svarer som regel ja,
og spør så hvor mange de skal ha,
deretter hvem den er til og fra.
Og spør så med listig beregning:
Ka e han, ka e hu, e han kort eller lang?
Jeg har hørt det samme så mangen en gang.
Kunden sier at bruden syr og at han er garver.
Vel, så foreslås det to ulike farver.
---
Snart blir det forandring i tonen.
Det er den velsignede telefonen,
som røper at nå skal det snakkes og tatles.
Ja - hallo, sier jeg, mener det mest
som en vennlig hilsen.
Det er meg, du harer vel, det er fru Nilsen?
I tanken er jeg på Mariero,
nærmere bestemt i det nilsenske bo,
hvor fruen skriver sanger fra ni til to,
men likevel også får tid til no'.
Inn gjennom døren kommer mannen i huset
og hilser flott.
(De kjenner ham sikkert, agenten for Glott.)
Nå kjære kone, skal jeg få noen skiver?
Jo, men ser du ikke jeg sitter og skriver.

Margot Nilsen greier absolutt alt,
like fra hus og mann og barn.
Et ideal må hun bli kalt,
i alt er hun fullbefar'n.
Dessuten skriver hun en sang når hun får en.
Kvinnen av i dag? Nei - hun er kvinnen av i morgen!
Borghammer tar rerret, begynner nesten å skjelve,
da fruen sier: Jeg kommer med toget ti over elleve.
Jeg har sangen med, den til hun som er sytti år.
Jeg skrev den i dag, jeg var så trett i går.
Det er i kveld den skal brukes, det må gå litt fort.
Jo, sier Borghammer, det skal bli gjort.
Med de vanlige fraser legges der på,
klokken er tyve over ti, og hva så?
---
Nå må 'an komme, for ellers går det gale!
Sjefen er arg, det merkes lett på hans tale,
og særlig når han snakker om ham,
De vet nok hvem det er.
Jo, ganske riktig, det er Osjord, han sitter forresten der.
I det samme herrer vi raske skritt,
jeg ser på Borghammer at hjertet hans stopper litt,
og mens derren går opp, så utbryter han: Takk og pris!
Nei, tenk at Osjord har vært presis!
Det er nesten som å ha kjelleren på loftet.
Det kan nok hende, men det er ikke ofte.
Osjord går ut og får av seg fillene,
svinser litt rundt mens han tar på seg brillene,
men endelig så sitter han da ved tegnebordet,
Borghammer griper så fluksens ordet,
o& gir den ene og den andre beskjed,
men Osjord tenker på hobbyen, den evige fred.
Han skal gå ut og reformere verden.
Her er mitt ønske: Lykke på ferden!
Men Osjord betrakter meg bare nøyere han
og svarer at Halvorsen er gal, han er h~yremann.
For når Osjord kommer med sine teorier
blir det slutt på Gaudesens og mine skriverier,

og vi lytter begge ivrig til,
men Borghammer kommer med en ny stensil,
og dermed dør det hen, det frie ordet.
---
Mens vi arbeider som aller best
kommer en mann inn døren, mumler om en attest.
Bare ved å høre dette ordet
snur Gaudesen seg resolutt mot bordet
og begynner sin vante eksaminering
om attestenes antall og disses kopiering.
Det viktigste moment er kopienes henting.
Byråets motto er: Ingen venting,
men Borghammer sier uten å blunke,
at her ligger en kolossale bunke,
og flere av disse har ligget snart en måne'.
Gaudesen sukker: Ja, me e meste gåne.
Mannen sier forsiktig: Eg ska liga te Tonstad.
Resultat: Kom i morgen på onsdag.
--p
Skal en kunde ha diktet en sang i en fei,
er det godt vi kan ty til en dame så grei.
Agnes Landmark, får hun oppgitt gode «momenter»,
på «sangen til mor» vi forgjeves ei venter.
---
Nå må jeg ta det store steget
å slutte, ellers blir det for meget.
Jeg avlegger denne erklæringen:
Skal ikke gå yrkesskribentene i næringen.
Denne beretningen ble jo i lengste laget (selv om noe
av originalen er kuttet vekk), men den skal være et min-
ne om og en takk til Eivind Halvorsen, sønn av gamle
tannlege W. Halvorsen i Pedersgaten 14. Eivind tok si-
den sin juridiske eksamen og havnet til slutt på et offent-
lig kontor i Hamar, der han også ble gift. Han døde barn-
Lss i forholdsvis ung alder. Han hadde ellers to brodre,

tannlege Karl Lauritz og sjømann Arne. Begge er døde,
den første med etterkommere.
Det var faren som bidro til at Eivind skulle få litt prak-
sis på byrået, der han viste seg å være en velegnet med-
arbeider, småvittig, underfundig, og svært interessert i å
snappe opp pussige stavangerske lokaluttrykk, som
han smilende repeterte. Selv var han født i Langesund,
og brukte sin østlandske dialekt. Faren kom fra Hauge-
sund, som sønn av den kjente kulturpersonligheten
overlærer Halvorsen, som b1.a. har skrevet bysangen
«Ser du havet vest der ute» og byhistorien «Haugesund
i 50 år» i 1916.
Under et stevne i Øyslebø i 1947 lot Gottfred og organist Moe seg iføre
+orrektige» tyskerhjelmer, for med tregeværer rede til å tjenestegjøre
spm aktpågivne vaktsoldater, oppstilt foran regnværskuret: Først-
nevnte person må vel nærmest kunne betegnes som det snikende ull-
teppe i oppreist stilling. Slett ikke å forrakte å være besjelet av «det
barnlige sinn» i en alder av 38 år!

TABBER OG MORSOMME EPISODER
En må vel regne med at alle mennesker og «virksomhe-
ter» opplever både morsomme og kjedelige episoder i
årenes løp. Noen er til å smile av (for eksempel om kun-
den som mistet gebisset på golvet under en samtale, og
som jeg allerede har skildret).
En annen gjelder den unge kineseren som oppsøkte
byrået for å få kopiert et eller annet dokument. Da jeg
leverte papiret, spurte han på en blanding av kinesisk,
engelsk og norsk hva han skulle betale for den utførte
tjenesten. For å vise hvor «human» jeg kunne være, i
dette tilfelle når det gjaldt en representant for den gule
rasen, sa jeg så elskverdig jeg kunne: «Det holder med
en krone og femti øre, takk.» Kunden åpnet da sin porte-
mone, tok opp et kronestykke og sa med sitt blideste
smil: «Vaer så god, det stemmer.» Jeg skjønte jo straks at
han ikke oppfattet hva jeg hadde sagt, bortsett fra «femti
øre». Da han naturligvis fant et slikt beløp altfor beskje-
dent, doblet han altså til en krone. For ikke å skuffe ham,
bukket jeg dypt og takket hjerteligst. Han bukket både
en og to ganger, idet han med et triumferende smil forlot
kontoret, mens jeg fortsatte å bukke, som tegn på min
lykke for å ha mottatt to tredeler av det usle beløpet jeg
hadde forlangt. Den generøse kineseren skulle få behol-
de illusjonen!
En dag kom det inn en en mann som skulle ha skrevet
en eller annen søknad. Han virket ikke helt edru. Jeg
satte meg ved skrivemaskinen, med ryggen til mannen.
Selv satte han seg i en stol nær ovnen, som sjelden ble
brukt, da det jo var enklere og mer praktisk med elek-
trisk oppvarming. Det tok litt tid med utformingen av
dokumentet. Jeg reiste meg da tiden var inne og lot ham
få lese det. Han betalte salæret og gikk. Luften i lokalet
hadde fått en umiskjennelig stenk av alkohol. Jeg kom
da til å se ned på golvet, der jeg oppdaget en tom bren-
nevinsflaske i ovnskroken. Mannen hadde altså sittet
der og brukt tiden til å svelge (kanskje han ville ha brukt

ordet nyte) atskillige slurker av sin medbrakte, berusen-
de væske, og kunne derfor komme seg ut på gaten ustø,
som hadde han vært inne i en skjenkestue med alle ret-
tigheter, slik det gjerne så tillokkende lyder i reklamean-
nonsene.
Så var det «tabbene» da. I farten minnes jeg bare tre,
men de var kjedelige nok. Den ene var den gangen vi
hadde mangfoldiggjort to helt vidt forskjellige rund-
skriv. Det ene var en innbydelse til en kristelig sammen-
komst, med tale av menighetens forstander og sang av
ungdomskvintetten, frie vitnesbyrd og mere til. Det an-
dre rundskrivet gjaldt en dansetilstelning som skulle
arrangeres av et idrettslag. Byrået skulle påta seg å sen-
de reklamebrevene med innbydelsene, i posten. Ved en
ytterst beklagelig feiltakelse ble de to høyst ulike papi-
rene forbyttet, slik at de religiøse personene fikk innby-
delsen til dansemoroen og de verdslige til bønnemøtet.
Sant å si husker jeg ikke hvordan den grusomme situa-
sjonen ble taklet, men det skjedde sannsynligvis slik at
nye konvolutter ble sendt ut til de respektive mottakere,
som forhåpentligvis fikk beskjeden så pass tidlig at de
havnet på de riktige stedene!
En gang skulle det lages noen sanger som skulle bru-
kes i Filmteatret ved åpningen av et landsmøte, der det
også var tilstede representanter fra Storbritannia. De re-
spektive fedrelandssanger skulle synges ved åpnings-
høytideligheten. For sent ble det oppdaget at det stod
«God save the King», etter at landet nylig hadde fått
som monark en kvinne, og det derfor skulle stått «God
save the Queen». En fryktelig opplevelse for den som
var ansvarlig for feilen, det kan rette vedkommende be-
krefte. Hans navn skal ikke røpes.
Byrået skulle en gang lage noen fine rundskriv for
trygdeselskapet Hygea. Byråsjefen visste meget vel at
det eldste apoteket i Stavanger i alle år hadde båret nav-
net «Hygiea», ergo måtte vel også forsikringsselskapet
skrive navnet på samme måten. Resultatet ble at hele
arbeidet måtte gjøres om igjen.

DÅRLIGE LEILIGHETSSANGER
Strannagutten er en av dem
Etter at jeg i over førti år har måttet tilbringe mye av min
tid med å behandle tusenvis av såkalte leilighetssanger,
tror jeg det er berettiget å betrakte meg som litt av en
spesialist på området. Å mangfoldiggjøre alle disse skri-
bleriene ble jo etter hvert en rutine. Hadde kundene en
sang som de gjerne ville ha sunget i et bryllup, en konfir-
masjon, fødselsdag, jubileum, eller hva det måtte være,
var det jo ikke min oppgave å fraråde dem, fordi jeg fant
at en betydelig del av produktene på langt nær holdt
mål. Jeg forsøkte jo i enkelte tilfeller å fikse litt på for-
kjærte, nærmest usyngbare rytmer, noe mange ba meg
om og var takknemlige for. Men det hendte saktens
iblant at noen syntes de var flinkere selv, og derfor mis-
likte forbedringene, slik at jeg kunne ha spart meg for
ekstraarbeidet.
Jeg har tatt vare på de grusomste eksemplarene av
makkverket, som til dels knapt kunne synges i det hele
tatt. Vanligst var det jo at folk kopierte gamle sanger,
som gikk igjen i hundrevis av festligheter. Selvsagt fore-
kom det jo at sanger var skrevet av mennesker som vir-
kelig hadde anlegg for slik virksomhet. Kom det en eller
annen fra disse begavede, var det en lyst å behandle
dem. Men det var med lange mellomrom!
En gruppe for seg var de kunder som ba oss besørge
sangen forfattet i henhold til medbrakte punkter, eller
opplysninger. Disse produktene måtte jo byrået være
ansvarlig for var brukbare, for å si det beskjedent. Per-
sonlig var jeg lenge ikke innstilt på å nytte tiden til dik-
ting av leilighetssanger, taler, prologer etc. Men en som-
mer hadde jeg tatt imot to bestillinger, uten å være klar
over at vedkommende medarbeider var reist på ferie.
Da jeg ikke kunne ta sjansen på å skuffe oppdragsgive-
ren, idet heller ikke noen vikar var disponibel, syklet jeg
ut til Mosvatnet og satte meg nede ved strandbredden
og fullfarte oppdraget, til kundens tilfredshet.

Dermed ble det til at jeg i flere år kom til å utføre en-
kelte slike oppdrag, som jeg dog helst ønsket jeg slapp.
Etter at jeg i 1975 definitivt avsluttet byråvirksomheten,
har jeg neppe forfattet stort annet enn de bøkene jeg har
produsert, og som jeg finner å være en mer betydnings-
full måte å anvende alderdommen på.
I og med at noen kanskje vil oppfatte min kritikk mot
andre, endog navngitte personer, som et utslag av «sja-
lusi» eller misunnelse, må jeg på det sterkeste proteste-
re. De to det gjelder, hadde jeg det beste forhold til.
Reinhold Nicholay f.eks. sendte gjerne sine oppdrags-
givere til mitt byrå. Han var jo kjent som en lokal poet,
som påtok seg leilighetsjobber for private, utelukkende
fordi han trengte penger. Dermed hadde jeg inntrykk av
at han ikke la så mye arbeid i skrivejobbene at han kun-
ne vente så mange rosende omtaler av produktene. Han
gjorde det vanligvis på letteste måte, ved b1.a. å bruke
enkle, lettvinte rimord, selv om han ikke fusket noe sær-
lig i rytmen når standardmelodiene hørte til dem han
var fortrolig med.
Laurits Torssen pleide, særlig i de siste årene han lev-
de, komme innom, godslig, smilende, og leverte sine
pent oppsatte, maskinskrevne manus. De oppfylte de
krav og ønsker som hans klienter aksepterte og gjerne
syntes var bra. Heller ikke jeg vil, med en skånsom be-
dermmelse, mæle et klandrende ord. Noe helt annet er
hans berømte vise «Eg e fydde på Straen, eg». Den har
vært meg til stadig mer og mer gremmelse, men jeg har
vegret meg for å si min hjertens mening, verken muntlig
eller - som nå - skriftlig. Men etter at jeg sist herrte det
festlige og dyktige stavangerske mannskoret, med radi-
atoren som kjennemerke, under en konsert i Sølvberget
kulturhus proklamerte at de nå ville synge Stavanger
bys ukronede «nasjonalsang»: «Eg e fydde .... D, unn-
skyld, da måtte jeg (etter i årenes løp å ha hørt den fram-
ført 124 ganger) ile vekk fra åstedet, for ikke å få kvalme.

Det dreier seg nemlig om det mest dilletantiske produkt,
som for mange år siden burde ha blitt gjemt vekk
sammen med de «åndelige bykuriositetene».
Vi kjenner til at visen ble laget i hast, til bruk i en av de
populære markedsukene i Folkets Hus, der inngangspengene
var sølle 50 øre (og hvor også jeg i mine tidlige
ungdomsår var en forholdsvis flittig tilhører, på den tiden
uten kritiske ambisjoner). Jeg vet at Torssen selv senere
ikke følte at det egentlig var noe mesterverk han
den dagen rablet ned på papiret. Men visen slo an, og
grunnen var for det første at den var knyttet til en populær
og lett «antennelig» melodi, dernest at ideen var
god: Tjuagutten fra Straen.
Først noen ord om bydelen. Egentlig hørte bebyggelsen
på strandsiden ikke til det som kunne betraktes som
byens «eastend», hva den ellers ikke geografisk sett
kunne sies å være. Det var helst folk fra sjømannsstanden,som
kom til å bosette seg her, i nærheten av havnen
og skutene der. Senere ble det mer slik at det ble finere å
ta bopel andre steder i byen, på Våland, Eiganes, Storhaug
og Stokka, for å nevne noen eksempler. Dermed
forfalt småhusene i Strandgatene og ble overtatt av mindre
bemidlede familier, etter hvert også av kommunen,
med noen planer om sanering og til bruk for fattige, barnerike
familier, som måtte skaffes husrom av fattigkassen.
Dermed kunne en tenke seg at en > eller
«snåttapave» kunne holde til huse her i smågatene og
smauene. Men ikke nå lenger - for i våre øyne er det
både populært og gromt å ha adresse i dette strøket, som
gjerne vises fram for både gud og hvermann, ikke minst
for turistene som blir guidet hit.
Så skal jeg gå over til å peke på det dilletantiske produktet
jeg brutalt skal bidra til blir slaktet, fordi det nesten
ikke på noe punkt holder mål, selv med et aldri så
lite snev av velvilje. Jeg har nok inntrykk av at noe i årenes
løp er blitt korrigert og forbedret av den opprinnelige
teksten, men det er ille nok likevel.
Jeg har foran meg den originale teksten, som Aften-

ladet offentliggjorde da forfatteren ble fotografert i full
fargeprakt samtidig med at han ble tildelt avisens
«Markblomst» (noe Laurits fortjente, bare ikke for den-
ne teksten!).
Min kritikk når det gjelder «Eg e fydde på %aen»
omfatter selvsagt ikke Laurits Torssens viseproduksjon i
sin alminnelighet. Foruten en rekke bryllupsssanger fra
hans hånd, som det ikke er noe kritikkverdig ved, har
han jo skrevet flere stavangerske revyviser, som det ikke
ville falle meg inn å si ett vondt ord om. Her skal nevnes
5: «Eg har fart heila verå omkring», «Mor vår e'kje hjem-
ma», «Då ska' me bu udpå Bakkeland», «Bådsmaen» og
«Hu Karoline på Yvra Blåsenborg», fine og vellykkede
alle sammen. Det er bare det fortærende at den mest dil-
letantiske av hans produksjon, skal bli ført fram som
hans «flaggskip».
Det heldigste (og nesten utslagsgivende) ved visen er
rett og slett melodien. Den er festlig og fengende. Ideen
er også god, dette med å framstille en halvstor «sjøyden
snåttapave» i et fattigslig miljø som vi forlengst har kvit-
tet oss med, slik at de som etter krigen har vokst opp i en
by uten bestemte fattigstrøk, der ongane måtte gå i «tri-
skostyvlar» og ikkje smaga ein aldrig så liden slork med
bringeberbrus, ikke kan kjenne seg igjen, og helst ikke
lenger bør dvele ved den livsformen som antydes.
Skal vi så se litt på detaljene: Vers 1 slutter slik: «om eg
har lappe bag, slutta å Mag'» Menes det at folk som ser
lappen, skal slutte med klagingen, eller betyr det at gut-
ten selv ikke finner grunn til å beklage seg? I begge tilfel-
ler er det språklig ukorrekt.
Så kommer koret: «Eg e fydde på Straen, eg, eg e
Strannagutt,» slik L.T. uttrykte seg, og som ble brukt i
Aftenbladet i forbindelse med tildelingen av Mark-
blomsten. Her er det brukt et par varianter, den ene er
«eg e Strannagutt», den andre som Aftenbladet har
valgt, nemlig «trallalallala», som hver gang det brukes
bare er en lettvint måte å unngå rimord.
«Om eg mangla kulør» betyr formodentlig at gutten

ikke har fått brunfarge i ansiktet, selv om solen skinner
like kraftig i alle bydeler, «så har eg fin-fint humør», som
dessuten rimer på bondesmør. Første ordet «så» bør
sløyfes, det bryter nemlig rytmen, som i enhver sang er
viktig å ha med. Det samme gjelder «ei» foran trihjuls-
kjerrå. Men hvem i all verden har kjerrer med tre hjul i
Stavanger? De hjemmelagde «bilene» har jo fire hjul.
I hovedpersonens hjem har de ikke springmadrasser,
fordi «halmen e' gol». At de ikke har «grammafon», var
ille nok, men det å ha «niks telefon» var svært alminne-
lig hos folk i hele byen. Privattelefoner hadde bare en
liten del av befolkningen, mens de i dag brukes så å si
hos de aller fleste.
I dette hjemmet på Straen har de selvsagt ikke forrek-
tige bil. Men her skal det i nabolinjen finnes et ord som
rimer på denne bilen. Bravo, her går det et Mauritzens
lys opp for forfatteren: «Chesterfield», selv om guttun-
gen ikke aner hva ordet betyr!
I ?orssens versjon heter det: «Me har ikkje Jo-jo, men
det tar eg med ro». I Aftenbladets siste versjon er «Jo-
joen» heldigvis tatt vekk, men i stedet er det kommet:
«Og me har bare do, men det tar eg med ro.» Hvor man-
ge utedo finnes det i byen nå, tro?
Så er det verset der det heter at i guttens hjem ikke
finnes det som kalles syltetøy (pga. fattigdommen?),
men de har det likevel «gøy».
I siste verset må gutten si noe positivt om seg sjøl,
nemlig «Her ser du kompis mel strage her. . . Mon det
fins någen her som har gildare kler, trallallala (falturilt-
ura!)».
Endelig skal jeg omtale det verset som dreier seg om
farens drikkfeldighet: «Me har 'kje kjellar med fin ake-
vitt. Far min han liga 'kje aent enn sprit» (som nok i dette
tilfelle betyr «denas», dvs. denaturert sprit). Det er vel
tvilsomt om han ville avslå hvis noen bød ham et glass
eller tre av den sterkeste olsorten, vin eller brennevin for
den saks skyld. Den gangen Torssen fikk Aftenbladets
«markblomster», var dette verset forandret. Det tør væ-

e en teori at siden Torssen nå var blitt med i Kamerat-
klubbens virksomhet, så ønsket han selv denne endrin-
gen.
Dermed kom nevnte vers til å lyde slik:
En kan jo av og te tysta et grann,
men det fins rå' med det,
- springen har vann.
Aldri får me i hus
bringeberbrus.
Me har 'kje syltetøy,
men har det gøy.
Kan leserne fortenke meg i at jeg ikke tåler å høre spel-
korlaget framføre sangen i Sølvberget kulturhus, eller
noe annet sted?
Blant byens renovatører var Trampe-Johan i mange år en kjent type.
Han bodde i det som på folkemunne ble kalt «Sekken», en liten gate-
stump som stakk inn på høyre side av Kongsteinsgaten, ved nr. 15.
Mannen gikk i tresko, og det hørtes på trampingen når han var ifarvan-
net. Et annet kjennetegn skal ikke settes på t rykk, for selv originaler bør
behandles med pietet.
Tegningen er laget av Louis Osjord. Arenaen er midt på det gamle
Torget, ved Kiellands-monumentet, der dette h var plassert. Feiesym-
bolikken synes også å være merkbar.

TO MALERIER
Jeg var en gang i mine unge år på en maleriauksjon. En
rekke vakre bilder ble budt fram, og folk kjøpte - . I den
rikholdige kunstsamlingen festet jeg meg spesielt ved to
naturmotiver. Det ene forestilte en større vestlandsk
bondegård, med høye fjell i bakgrunnen. Solskinn og
sommer, herlighet og glede. Rammen omkring dette
maleriet var forgylt og bred. «Et vakkert bilde,» sa jeg til
meg selv. «Gi bud!» ropte auksjonarius. Ingen bød. «Gi
bud!» kommandertes på ny. «Ti kroner,» var det en
mann som svarte. Han fikk tilslaget.
Det neste maleriet som ble holdt fram, var mørkt og
nesten ensfarget. Det skulle visst forestille et slags
skogsområde, sett med en moderne kunstners øyne.
Rammen her var også forgylt, men smal og enkel. «Et
fattigslig bilde.» sa jeg til meg selv. «Gi bud!» ba auksjo-
narius. «Hundre kroner,» ropte straks en middelaldren-
de herre i forsamlingen. «Hundre og tyve,» kom det fra
en annen. Den første fikk omsider tilslaget for ett hun-
dre og nitti kroner.
Hvordan kunne det nå ha seg at det største, lyseste -
og for meg det vakreste bildet - ble solgt for den ringe
sum av ti kroner, mens det minste, mørkeste - og for
meg ikke særlig beundringsverdige - oppnådde en pris
som var nitten ganger større? Løsningen fant jeg snart:
Maleri nummer to var lagd av en mann som hadde slått
igjennom som kunstner, og dermed fått et skattet navn.
Skaperen av det første var imidlertid ingen anerkjent
kunstner.
Her kan det være fristende å minnes den verdens-
berømte maleren Edvard Munchs bilde «Skriket», som
ble stjålet i 1993. Motivet er så grotesk at de færreste nep-
pe kunne tenke seg å ha det på veggen, men det har en
takstverdi på fire hundre millioner kroner. Det slo meg
at det måtte være en smal sak for en dertil egnet kunst-
maler å etterlikne dette maleriet så nøyaktig at det kun-

ne henges opp på samme sted i Nasjonalgalleriet, uten
at det kunstelskende publikum ville miste nytelsen -
hvis det ikke ble proklamert at det dreide seg om et per-
fekt plagiat!
Vel bekomme, sier nå ubetydelige lille jeg, som i mine
unge dager falt pladask for Ola Varhaugs kunstverk:
«Møllen ved bekken» og «Jaerhus på Varhaug», begge
malt på deler av et gammelt rullegardin og betalt med i
alt en femkroneseddel. Innrammingen av motivene var
noe dyrere, men verdt utlegget.
F~lgende humoreske er skrevet av Agnes Landmark og
ble offentliggjort i Illustrert Familieblad nr. 51-52 1952.
Modellen (hr. Borg) er Gottfred B., og innholdet minner
om faktiske hendelser i Kampensgate 42:
Bokholder Fredrik Borg hadde for lengst fylt forti år.
Men ennå befant han seg i ungkarsstanden. Han elsket
fred og ro over alt i verden, og kunne ikke tenke seg et
hjem med bråkende unger og en masende kone. Slik for-
145

tonte seg nemlig for ham de fleste av de ekteskap han
hadde kjennskap til. Da var det bedre med en omsorgs-
full mor som alltid gjettet hans ønsker og hadde mål-
tidene ferdig på klokkeslettet. Om han ble forsinket på
kontoret en og annen gang, var hun like blid og forståel-
sesfull.
For noen år siden hadde han kjøpt seg et hus med to
leiligheter i. Annen etasje og de to rommene på loftet
beholdt han selv. Første etasje leide han ut til en familie
med to halvvoksne barn. Det var rolige og hyggelige
mennesker, så han hadde det like fredelig som i en ene-
bolig. Det ene året etter det andre gikk uten noen for-
styrrende hendelser.
Så var det en kveld på siste nyåret at fruen i første
kom opp og ba om en samtale. Hun så helt forknytt ut,
så han skjønte det var noe ekstra hun hadde på hjertet.
Han forsøkte å hjelpe henne på glid:
«Nå, fru Jørgensen, hva gjelder det?»
Da kom det i rivende tempo: «Kunne De tenke Dem
å leie ut det ene loftsrommet til min bror? Han er nett-
opp ansatt ved postkontoret. Men han kan ikke ta imot
stillingen hvis han ikke får et sted å bo. Han skal ha
kosten hos oss, så hvis han bare kunne få et rom å sove
i, ville han være hjulpet. Nå det er så vanskelig om hus
kan De vel ikke ha det rommet stående tomt lenger
likevel.» Hun snappet etter pusten, så fort hadde hun
snakket.
«Hm, nei, jeg liker best å ha loftet for meg selv,» svarte
Borg tvert. «Det kan også være greitt å kunne ta imot en
farende venn ved tid og leilighet, og da har jeg ikke noe
annet sted å plassere ham.»
Dette hørtes ikke ut som et avgjort nei, så fru Jørgen-
sen ble modigere.
«Det blir jo bare om natten han kommer til å være der,
og han er en skikkelig og rolig mann. Han verken røyker
eller drikker, så jeg kan garantere at det ikke blir noe
bråk med ham. Og i feriene reiser han hjem,» la hun iv-
rig til.

«Vel, jeg kan jo tenke på det,» svarte Borg, «De skal få
svar i morgen.»
«Så er det håp da?» kom det skjelvende fra fru Jørgensen
idet hun reiste seg fra stolen.
«Jeg vil ikke love noe,» svarte Borg avvisende, og med
dette måtte hun gå.
Fredrik Borg var ingen hardhjertet mann, selv om det
kunne virke slik. I virkeligheten hadde han vanskelig
for å si nei til en bønn, også når han visste at oppfyllelsen
av den ville få ubehagelige følger for ham selv. Derfor
hadde han det som prinsipp aldri å ta en avgjsrelse
før han hadde tenkt grundig over tingen.
Da han neste morgen gikk til kontoret, stakk han innom
fru J~rgensen for å berolige henne med at broren
skulle få leie rommet.
I en måneds tid gikk alt vel og bra. Den nye leieboeren
så han lite til. Den vanlige fred hersket på loftet. Men en
dag de møttes i trappen, ba han om å få snakke et par
ord med huseieren.
«Ja, vær så god, snakk vekk, hva gjelder det?»
«Jo, ser De, jeg er forlovet, og vi vil gjerne gifte oss.
Men det er umulig å få leilighet akkurat nå. Når en er
gift, er det lettere å få tak i noe, sies det. Har De noe imot
at vi bor sammen på rommet mitt til vi får noe annet?»
Borg følte seg overrumplet og visste ikke hva han
skulle svare. Så for det som et lyn gjennom hjernen hans:
Barneskrik! Nattevåking! Han hadde ikke sovet riktig
godt i det siste, og skulle han nå risikere å bli vekket av
en skrikende unge, ville han ikke bli mye skikket til sitt
arbeid i banken.
«Det har jeg ikke lyst til,» sa han så morskt han kunne
få det til. «Rommet er dessuten altfor lite til to, og skulle
det bli flere . . . »
«Å nei, barn har vi ikke råd til med det første, så noe
slikt skalDe ikke være redd for,» avbrøt den unge mann.
Borg skjønte ikke hva det gikk av ham da han mot
sedvane fant det rådeligst å få saken avgjort straks.
«Ja, ja, De har jo vært en utmerket leieboer hittil, og jeg

går ut fra at Deres kone blir like grei, så hvis det bare blir
for en kort tid, må det vel kunne gå, men ingen småbarn!
Det er betingelsen!»
«Det skal jeg love,» svarte mannen lettet. «Vi vil jo
helst ha en leilighet, og som sagt, den blir det større sjan-
se til å få når vi er gifte.»
Det unge paret installerte seg på loftsrommet og tok
etter hvert også en god del av loftet i bruk. For der skulle
det kokes.
«Nå ja, bare det ikke blir noe somforstyrrer nattesøv-
nen, får det våge seg,» tenkte Borg. Men helt trygg følte
han seg ikke. Den minste lyd kunne gjøre ham lys vå-
ken.
Hans bange anelser skulle snart gå i oppfyllelse. Utpå
høsten ble det synlig for enhver at store begivenheter
var i vente. Uten tvil ville den lille loftsverden snart bli
forøket. Ja, var det ikke det han visste! Unge mennesker
var lettsindige! Å sette barn inn i verden når en så vidt
har tak over hodet! Nå måtte de vel å få noe annet. Men
det så ut til at ekteparet var lykkelig nok hvor de var.
Han herrte i hvert fall aldri noe hardt ord ble vekslet
mellom dem. Tvert imot, det formelig strålte av dem.
Tenk, de gledet seg kanskje til det barnet som skulle
komme? Men det gjorde ikke han, nei! Søvnbsheten
hans hadde tiltatt svært i det siste. Ofte lå han våken
flere timer midt på natten. Var det alle disse fremmede
menneskene som begynte å gå ham på nervene?
Det led mot jul. En dag Borg kom hjem fra kontoret,
var hans mor helt oppskaket.
«Har du hørt det, Fredrik?»
«Hva for noe?»
«Fruen på loftet har fått tvillinger, to piker.»
Borg ville ikke tro sine egne ører. Tvillinger! Som om
det ikke skulle være nok med en skrikerunge! Det var jo
det rene bedrageri. Han fikk henvende seg til en sak-
fører den dag i dag. Han hadde da ikke noe med å skaffe
hus til andres unger!

Da han ennå en stund hadde utgytt seg om det me-
ningsløse i situasjonen, tok han hatt og frakk på og gikk
ut.
I fri luft er det lettere å tenke. Hjernen ble klarere etter
hvert som han gikk, og han begynte å se saken fra de
unge foreldres synspunkt. De var da virkelig i en for-
tvilet stilling. Ikke hadde han greidd å bo på et lite rom
med kone og to nyfødte barn. Han grøsset ved tanken.
Det måtte da bli altfor lite luft til så mange lunger. De
små barna kunne trenge et rom for seg selv. Men hvor
skulle en finne det? Gi dem ditt soverom! Det ville bli en
fin julegave til tvillingene! Du kan selv ligge på divanen
i stuen! Nei, aldri i verden! Jeg er da ikke blitt gal! Her
har de menneskene trengt seg inn på meg, og så skulle
jeg attpå belønne dem for det! Han lo hånlig, snudde seg
på hælen og vendte nesen hjemover.
Dagene gikk, og snart skulle mor og barn hentes hjem
fra klinikken. Hjem! Et loftsrom med knapt ti kvadrat-
meters golvflate og skråtak!
Borg hadde forsøkt å holde tanken på tvillingene på
avstand den siste uken. Men da hjemkomsten ble nær
forestående, var gnaget der igjen. Han kunne ikke få
fred for det faktum at de trengte eget rom.
Da han lille julaftens morgen gikk forbi den store
granen på torget, klang tonene av de gamle, kjære
julesangene ut i den klare vinterluften. Uvilkårlig nyn-
net han med: «Her kommer dine arme små.» Der kom
tvillingene for ham igjen! Dette var ikke til å holde ut.
Nå måtte han ta en avgjørelse. Med det samme han
kom inn på kontoret, grep han penn og papir og skrev
et brev adressert til postassistent Karl Hansen, Fredens-
gate 42 111.
Innholdet av brevet gjorde et lykkelig foreldrepar en-
da lykkeligere. For dagen var omme ble to yndige baby-
kurver plassert i det beste loftsrommet. Tilstede var hus-
verten i egen høye person. Forlegen, men synlig rørt be-
traktet han to små, lyserøde ansikter som så vidt tittet
opp over dunteppet.

Det ble en glad jul for Fredrik Borg. Han følte det som
var det han som hadde fått en stor gave.
A.L.
Agnes Landmark var i mange år lærer i Stavanger (sist
ved Kampen skole). Hun var en allsidig personlighet,
som b1.a. var leilighetspoet og leverte festsanger til By-
rået. Meningen er å komme nærmere tilbake til henne i
min neste bok.
Når det angår ekteparet med tvillingene, deltok jeg i
deres bryllup og skrev personlig denne litt ironiske san-
gen
Til PER
når han har latt seg binde
til sin PETRINE
(Mel.: «Mot i brystet. . .»)
Når den staute postmann Per
er gift med sin Petrine
får han sikkert høre mange pene ord.
Begge to i brudestasen sitter her så fine
ved et delikat og vakkert bryllupsbord.
Også jeg har trang
i en liten sang
å få ønske lykke til i dag.
Må de trives,
aldri kives,
da vil de erfare
at det yndig er å vandre to i lag . . .

De har neimen ikke lenge dinglet som forlovte.
Helst det gikk en smule fort, det synes jeg.
Men så har de heldig vært, og fått seg oppå loftet
nå en vakker leilighet - det skyldes meg!
Men en ungkar sær
husets eier er,
så nå blir det mangt å huske på:
Ikke brage,
aldri lage
noen stsy og plage, -
da vil dere kjeft og reprimande få!
I den første tiden Per blir kanskje litt alene.
Kona hans er opptatt på en annen plass.
Det blir lengting da på begge sider, skal jeg mene.
Når de møtes ved hver weekend blir det stas.
Men til neste år
blir det bedre kår,
da de flytte sammen skal for godt.
Fryd og glede
blir tilstede
i det lille rede
som de i Stavanger nå hos meg har fått.
Jeg blir deres sure husvert, som de har å lystre.
De må gå på tøfler, lukke dører pent.
PER får synge lågt og kviskre, slettes ikke plystre!
Han har ikke lov å være ute sent!
Men allikevel
gir jeg dem i kveld
ønsket om at alt går såre bra.
PER - PETRINE
jeg vil trine
fram, be alle hine
være med å rope for de to H U R R A !
Vennligst Husverten.

Omtrent på denne tiden fylte «Agnes, min deilige
sommerfugl» sin 60 års dag, 08 fikk av byråsjefen dette
hyllingskvadet på stevtonen «A, kor du brygger, å, kor
du bakar»:
En vakker høstdag en gang det hendte
det kom til verden en liten jente
med mørke lokker og øyne blå.
Hun kunne bite sin storetå.
Så snål en baby du aldri så.
Og denne baby, som var så liten,
hun vokste til og ble større siden.
På skole kom hun og flittig var,
ga bare kloke og rappe svar.
Hun var det svenskene kaller «rar».
Med folkeskolen hun så ble ferdig
men da hun fortsatt var svært iherdig,
hun i gymnasiet peiste på
så hun sin artium kunne få,
for lærerskolen dernest å gå.
Så tok hun på seg sin yrkes-kjole
og startet ferden i livets skole.
Hun gikk til Kampen med lyst humør,
som jo en småskole-frøken bør,
og som de fleste da ellers gjør!
Vår Agnes hun har så mang' slags gaver,
og ikke ned sine pund hun graver.
Hun er jo en pedagog av rang
og da ei minst når det gjelder sang,
den dyrker hun hele dagen lang.
Det finnes rimsmeder i Stavanger,
som lager viser og bryllupssanger.
Hun skriver «dikt» og hun skriver «sant»
og tjener derved så mang en slant!

Og så det glemmes skal ikke heller,
hun skriver pussige små noveller
som slukes rått i hver redaksjon
og vekker publikums-sensasjon.
Kun synd papiret er på rasjon!
Og hun har gavmilde engle-hender.
Til sine venner hun pakker sender.
For alle er hennes omsorg stor.
Ja, hun av somme blir kalt for MOR,
- de sender tanker til «høye Nord» . .
Jeg kunne sitte en klokketime
og nesten rime meg helt i svime
og presse fram alt det jeg formår
til hennes ære som fyller år
og som fortjener hver blomst hun får.
Men jeg får lukke min munn og tie
og bare nøye meg med å sie:
Ha takk for allting av godt du ga!
Må du i framtiden ha det bra!
For Agnes roper vi høyt: H u r r a !
Gottfred, karikert
av Sverre Ivan.
(Bordkort ved Agnes Landmai-ks
60-års dag, 2/9 1949).
Gottfred.

LEDÅL UTSALG
Løkkeveien 43
Skattetakst kr. 16 500.00
Kjære, gamle Bikuben i 1930-40-drene. Store speilglassruter, men man-
gelfull utnyttelse til varepresentasjon.
Atter et amatørfoto av Lende med ponni og passasjer i kjerren, på torget
i Stavanger.

EN VINTERDAGS OPPLEVELSE
I slutten av tenårene falt det meg inn å lage en parodi på
et dikt av Reinhold Nicolay som muligens var inspirert
av bysbarnet Sigbjørn Obstfelder. Min harmløse harse-
las fikk denne ordlyden:
En vinterdag,
det var kaldt,
det var frost,
det var en ubeskrivelig,
bitende kulde.
Jeg vandret
under himmelens
hvelving
på gatens brostener,
langs husrekkene.
Vinden pep,
den ulte,
den brølte
- som en torden.
Da så jeg
i et vindu
en pike.
Det vil si,
hun så mig
først - - -
Og smilte
til mig
forst - - -
Jeg smilte igjen.
Hun var skjønn,
deilig var hun,
vidunderlig,
herlig,
praktfull,
som en lilje.
---
Jeg forsmådde henne
likevel,
hadde simpelthen
ikke fortjent
hennes skjønnhet - - -
Tross alt,
stormen ulte,
den brølte.
Jeg fortsatte
å gå
under himmelens
hvelving,
på gatens brostener.
---
Da traff jeg - - -
Nei, nu må jeg slutte!
Jeg ser
jeg kan ikke mer.

NULL OG NULL ER NULL
Den 18. januar 1925 var jeg tilhører på en såkalt folke-
viseaften, ved den litt aldrende teatersjef Rasmus Ras-
mussen. Han fortalte blant annet en selvopplevd, mun-
ter historie, som fengslet meg så sterkt at jeg ilte hjem og
festet den på papiret, etter hukommelsen. Selv om beret-
ningen ikke har noe med Stavanger å gjøre, tar jeg den
med her i boken:
Rasmus søkte i sin ungdom (omkring år 1840) å få seg
en kontorjobb i Bergen, og ble derfor interessert da han i
avisen leste en annonse som fortalte at «en kontorkarl
får plads hos Knud Didrichsen Marken».
Ynglingen Rasmus gikk øyeblikkelig til den oppgitte
adressen og banket på den første og beste døren. Ingen
reaksjon. Han åpnet forsiktig, men det fantes ikke et
menpeske i rommet. Så banket han på neste dør. Heller
ikke her skjedde det noe. Forsiktig åpnet ynglingen også
denne døren, og kom på ny inn i et tomt værelse. Dette
var da merkelig, tenkte han, idet han knakket på den
tredje døren - uten å høre en lyd fra innsiden. «Besyn-
derlig,» sa han til seg selv, og åpnet også denne døren.
Heller ikke her noe levende vesen.
Først etter å ha åpnet den fjerde døren fikk han øye på
en mann bak en pult der han satt fordypet over en lang
papirstrimmel med mange tall.
«Null og null er null og null og null og null er null, og
fire er fire og null er fire og null er fire og seks er null og
en i mente.»
Rasmus forsøkte å vekke oppmerksomhet, han krem-
tet, men det hjalp ikke. Han trampet i golvet, det hjalp
heller ikke. Så trakk han i snoren på en stor skipsklokke.
Da endelig løftet Marken blikket.
«Kven e' dåber?» ville han vite.
«Jeg er ute for å søke kontorpost. Er det ikke her det er
en ledig?»
Mannen lot til å ha dårlig hørsel og utbryter:

«Bevares, - kven kan høyra det? Kom bort og rop inn
i øyra mitt, eg e' tunghøyrt, må du veta!»
Søkeren gjentok spørsmålet så høyt han kunne.
«Jo, bevares, det e' då vel det!»
«Kan jeg få begynne da?»
«Ja, bevares, dåkker kan vel det, då! Men ka e' dåk-
kers navn, då?»
«Rasmus Rasmussen.»
Ja, bevares, det e' då vel ingenting å seia på navnet.
Det skjemme då ingen. Men - - men - - kor e' dåkker
ifrå då?»
«Molde. »
«Ja, bevares vel, det e' då ingenting å seia på det. Der
kjeme mange gode folk frå Molde, og. Men - - men - -
kan du skriva då?»
«Jo, jeg kan skrive.»
«Enn rekna då, - kan dåkker det, då?»
«Ja, regne, det kan jeg også.»
«Vel, når ei tønna tran kostar førti kroner, kor møje
kostar så to tønner?»
«Åtti kroner.»
«Ja, dåkker va' dyktige, dåkker. Men - - dåkker ska
'kje stola for mykje på håve, heller - - . Dåkker ska seia:
To gange null e' null, og to gange fira e' åtta, og åtta og
null e' åtti. - - Dåkker vil vel ikkje skriva navnet mitt?»
Rasmussen skrev: Knud Didrichsen Marken.
«Nei, eg skrive 'kje navnet mitt på den måten. Eg skri-
ve K med punktum etter, D med punktum etter og Mar-
ken med punktum etter. Altså blir det: - - »
«K. D. Marken.»
Etter denne prøven ble Rasmus antatt, og han opplev-
de mye rart det året han arbeidet på dette kontoret.

til
og punbom til

HATTEMAKER ERIKSEN
I det vi i ettertid betegner som «gamle dager», fantes det
en del virksomheter og titler som ikke lenger er i bruk i
Stavanger, og bare unntaksvis andre steder i Norge.
Tenk på bøkkerfaget (som jeg tidligere har nevnt i for-
bindelse med Bøkkersmauet). Gjørtlere er det vel ikke
lenger flere av, heller ikke stukkatører, eller gipsmodell-
ører. Kusker er det knapt noen lenger som kan kalle seg,
heller ikke desinfektører.
En ganske akseptabel tittel den gang var hattemaker.
Blant disse hørte de tre ugifte brødrene Eriksen i Bred-
gaten. I det minste på sine gamle dager gikk de samlet
ute og spaserte - med verdighet. De ble regnet for å være
litt særegne, og etter hvert gjorde jo alderdommen sitt til
at - i det minste den ene - ble noe psykisk redusert.
En mørk vinterkveld passerte han utenfor Petrikirken
en venn av meg.
«Si meg, hva er dette for noe?» spurte Eriksen og pek-
te på kirkebygget. Min venn hørte at det lød orgelmu-
sikk innenfra, og så at det var lys på galleriet, nærmest
tårnet, og regnet derfor med at det var de musikalske
lydene som hadde vakt speirrerens oppmerksomhet.
«Det er nok bare organisten (som forresten også het
Eriksen) som sitter og øver seg.»
«Jeg mener, hva slags hus er dette?» lød hattemaker-
ens nye spørsmål.
«Jo, det er Petrikirken,» opplyste min venn, da han
skjønte at den gamle herre nok var blitt atskillig årefor-
kalket.
«Sier De det,» mumlet Eriksen og ruslet videre.

SVERRE IVAN OG HANS
SKULPTUREKSPERIMENT
Sverre Ivan, født 1925, var jo kjent som en ganske pro-
duktiv kunstmaler, som etter hvert laget store mengder
av malerier og akvareller, ikke minst med stavangerske
motiver. Han var i sine yngre dager litt i spekulasjon om
han kanskje heller skulle prøve å velge billedhogger-
faget. Det var derfor han, etter at vi ble kjente, fikk lyst
til å forsøke å lage en byste av meg, bare selve hodet,
uten hals eller skuldre.
Jeg ble kjent med Sverre under krigen, og det var hos
Agnes Landmark i Tordenskjolds gate 68. Han konsul-
terte henne i forbindelse med sin sangerkarriere, jeg for-
di hun leverte sangtekster til byrået, og fordi vi dessuten
hadde felles interesser og synspunkter på viktige sam-
funnssaker, b1.a. fredssaken (Hun var styremedlem i In-
ternasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, jeg i Fredsfor-
eningen).
Sverre gjorde seg snart bemerket også som en meget
dyktig sangsolist. Jeg husker godt da han like etter at
krigen var slutt deltok i en konkurranse på Pressefore-
ningens 7. juni-tilstelning i Bjergsted, og så å si ble be-
rømt fra samme stund. Det var mange tusen mennesker
tilstede den gangen, slik det ellers var vanlig når disse
årlige tilstelningene ble holdt.
«Eg har lyst te å prøva å lage ei bysta av deg,» sa Sver-
re en gang vi begge var sammen i Agnes Landmarks
koselige toppleilighet. Dermed begynte modelleringen
hjemme hos meg. Han var jo nybegynner i faget, men
hadde satt seg grundig inn i framgangsmåten ved be-
handlingen av leiren, og deretter ved gipsavstøpningen.
Det siste var i grunnen det mest spennende leddet i pro-
sessen, og som skapte mest hodebry. Vanlig gips ville
være for svak hvis bysten skulle sluttføres og bevares
uten i bronse. Tannlegegips ville være løsenet, den var
nesten bastant som fjell.

Foto: K ~ IS. L Vi?zdfallet. ~
Nå var det så heldig at tannlege Henrik Helliesen og-
så dyrket sangkunsten og hadde Agnes Landmark som
akkompagnatør. Dermed ble det bestemt at bysten skul-
le støpes på Helliesens laboratorium i Olavskleiva 6 (re-
vet i forbindelse med oppføringen av Hote1 Atlantic).
Jeg fikk - som modell - være tilstede og delta i spen-
ningsnytelsen, selvsagt bare som forveden tilskuer.
Takk og pris, alt gikk som det skulle.
Det ble endog i samme stund fattet vedtak om at her
skulle det gå skikkelig for seg: Bysten skulle avdukes
med en festlig tilstelning noen dager senere på Kam-
pens Plass - innenderrs, så klart. I modellens leilighet.
Mange var invitert - om ikke akkurat ordføreren og bor-
germesteren! Dessverre tror jeg samtlige tilstedeværen-
de nå hører til «de hensoveden, og da jeg, sannsynligvis
den eneste gjenlevende, ikke noterte en stavelse, er det

ikke mulig å huske selv vedkommende som holdt den
høytidelige avdukingstalen.
Men det jeg ikke kan glemme, er mitt eget typiske nar-
respill, som gikk ut på følgende: Jeg har i min besittelse
en gipsbyste av kollega Henrik Ibsen. Denne plasserte
jeg på et bord under et klede, ved siden av en blomster-
oppsats. Talen for den ferske skulpturen og personen
som den skulle forestille, ble seriøst framfmt, og duken
ble deretter trukket vekk. Det tilstedeværende spent for-
ventningsfulle publikum - ikke minst taleren og kunst-
neren - ble sittende og stående en stund, måpende og
spørrende. Hva var dette for noe sludder? De oppfattet
jo snart spøken, og latteren runget i stuene. Jeg måtte stå
fram og beklage «forvekslingen», hvoretter jeg gikk ut i
entreen og hentet det riktige hodet.
Lenge etterpå kom Sverre Ivan på at han ville sende
inn sin aller første skulptur til Vestlandsutstillingen,
som skulle åpnes i Ålesund i 1950. Av en eller annen
uforklarlig årsak kom gjenstanden ikke fram. Den var
sporløst forsvunnet, og til slutt måtte både Sverre og jeg
gjøre oss fortrolige med at vi aldri mer ville få nyte synet
av gipshodet.
Av en breweksling, som senere ble funnet i arkivet fra
1951, ble imidlertid gåten til slutt løst. Etter en forespør-
sel fra meg til Aalesund Kunstforening, mottok jeg f0l-
gende svar:
Aalesund, den 21. april 1951
Herr G.B.
Vi har mottatt Deres skriv av 16. ds. og beklager meget
at De ikke har fått i retur nevnte skulptur.
På innmeldingsskjemaet hadde Sverre Ivan Larsen
undertegnet med Stein Bratt, Kampensgt. 42, og skulpturen
ble sammen med en rekke andre returkolli ekspedert
herfra den 23/2 til nevnte navn og adresse, da vi
selvfølgelig gikk ut fra at dette var riktig.

Vi har nå gjort henvendelse til herværende d/ s-ekspe-
ditør som har lovet å sette undersøkelser i gang, og så
snart det foreligger noe nytt vil De bli underrettet omgå-
ende.
Ærbødigst
Aalesunds Kunstforening
Sigurd Quale
sekretær
Stavanger, den 24. mai 1951
C. Middelthons dampskibsekspedisjon.
Jeg hadde lånt ut en skulptur til Vestlandsutstillingen.
Skulpturen ble sendt fra Ålesund til Stavanger den 23.
februar til Stein Bratt (skulptørens pseudonym), Kam-
pensgt. 42. Da leieboerne i 1. etasje ikke kjente til dette
navnet, ble følgebrevet av postbudet returnert.
Da jeg erfarer at skulpturene fra Ålesund ble sendt til
Deres eksp., ber jeg Dem undersøke hvor denne til Kam-
pensgt. er blitt av.
Jeg har tidligere pr. telefon konferert om denne saken
uten resultat, men da andre har fått sine ting gjennom
Dem, skulle det synes naturlig at også denne har gått
samme veien.
I håp om at skulpturen må komme til rette, og at De i
så fall vil kontakte meg snarest, tegner
Ærbødigst
G.B.
Stavanger 28. mai 1951
Tilbakesendes herr G. Borghammer,
idet meddeles at vi har nøie undersøkt angående den-
ne sending og kan kun bekrefte at 1 kasse byste merket
Stein Bratt, Kampensgt. 42 ikke er ankommet her, hver-
ken med direkte skib fra Ålesund eller via Bergen. Vi
finner at det 17/3 ankom to retursendinger fra Ålesund
(malerier) via Bergen, speditør i Bergen er K.A,Foss. Vi
har derfor for sikkerhets skyld også skrevet til Bergen
om sendingen, og så snart vi horer fra exp. K.A.Foss, får

vi komme tilbake på saken. Forøvrig måtte den beste
måten å få rede på kassen være å la senderen i Ålesund
ta den expedisjon hvor kassen er levert.
Ærbødigst
Pr. Pro. C. Middelthon's Dampskibsexpedition
C. Middelthon jr.
Aalesund, den 29. mai 1951
Herr G.B.
Vi har mottatt Deres skriv av 16. ds. og kan meddele at
vi etter nye undersøkelser har funnet Deres skulptur og
har ekspedert den direkte til Deres adresse med S. D.
selskap som har sydgående båt herfra imorgen.
Bysten er på en eller annen måte blitt stående etterglemt
hos en d/ s.ekspeditør og vi kan vanskelig forstå
at vi ikke har fått beskjed.
Ved forsendelsen tegnet vi assuranse, og vi håper at
De mottar bysten i god stand.
Vi ber Dem undskylde forsinkelsen, og tegner
ærbødigst
Aalesunds Kunstforening
Sigurd Quale
sekretær
Feilen var vel i grunnen at Sverre unnlot å fortelle
meg at han hadde innlevert bysten under et pseudonym
(antakelig for at juryen ikke skulle vite at det var en
maler som hadde produsert den, og at han sannsynlig-
vis også hadde sendt malerier i eget navn).
Etter alle disse viderverdigheter kom da det etterlyste
klenodium til slutt tilbake til eieren.
Siden har det i en menneskealder vært plassert i min
stue. Hvor det skal settes når min tid er ute her på jor-
den, er uvisst. Sverre Ivans levetid utlaip i 1993. En liten
stund før dødsfallet fikk jeg det for meg at jeg skulle be-
søke ham i hans hjem i Paradisveien 68A.

For noen år siden hadde jeg ellers i radio et samtale-
program med Sverre, der han fortalte og sang. Tapen er
oppbevart i min samling av egne radioprogram.
x-
I tilknytning til det jeg hittil har fortalt om Sverre og
hans skulptureksperiment, vil jeg ta med, og slutte meg
til det som maleren Kjell Pahr-Iversen en gang skrev
som et nærbilde om sin kollega:
Naturen viser seg for oss i motsetninger og i likheter, i
avveksling og ensartethet. I livet, som på billedflaten,
Noen få år etter at Sverre Ivans byste av Gottfred var kommet til rette,
kom klassekameratene sammen i sistnevntes hjem. Ba~e fire er i 1994
fortsatt i live.
1 første rekke fr-a venstre: Theodor Hornmersand, Knut Rage, Lars
Fenne, Arne Lindø. 1 andre rekke: Martel Mai-tinsen, Martin Helle,
Johannes Bøe, Berthold Hindal, Finn Paulsen. l øverste rekke: Odd
Tjeldfåt, Conrad Dalaker, Terje Gudmundsen, Erling Bjørnsen, Nils
D. Danielsen, 3ygue Opsal, Type Wallem, Sigurd Grude og ytterst
til høyre Gottfred med bysten i den ene hånden og den utstoppede papegøyen
Jakob i den andre.
Alle sammen gir til kjenne at de er i godt humør.

synes det alltid å være lettere å oppfatte og å fremstille
kontraster, elefanten - myggen, sort -hvitt, natt - dag. -
Men mellom ytterpunktene ligger våre liv med sine mi-
nutter, timer og år av rutiner og vaner.
Den maler som vil bygge livets mangfold, må ha et
sinn og en arbeidsmetode som lukker opp for både det
store og det lille, og de myriader av liv som ligger i mel-
lom. Bare den tålmodige og ydmyke makter å gi det
ubetydelige og oversette et billedliv. Fordi dette er det
vanskeligste: å gi betydning og verdighet til det hellige
alminnelige dagligliv.
Sverre Ivan, billedpoeten, som bedre enn noen har
gestaltet ettermiddagslyset over Storhaug, som en til-
stand i sinnet, har fortalt hvordan et kunstverk blir til.
Sverre Ivan hadde hele sommeren holdt på med å
male lyset i noe vissent gress på Brusand. Dette hadde i
lang tid gått dårlig. Nå var det helt gått i stå. Sverre Ivan
hadde nå tenkt å gjøre følgende: Han ville kle seg i dress,
kjøre ut til Brusand og gå ned til motivet, ta hatten av,
legge seg på kne, og si til det visne gresset: «Hjelp meg,
så jeg får malt dere.»
Dersom du er nedfor, eller verden går deg imot, tenk
på denne historie, tenk på Sverre Ivan, maleren som på
kne foran sitt motiv, trykker det til sitt hjerte: Hjelp meg
så jeg får malt dere!
For et stimulerende syn!

MIN UKJENTE, KJÆRE VENNINNE,
SPINNINGSKJERINGA
Overskriften virker nok en smule fjollet, og for noen
muligens endog aldri så lite anstøtelig, for ikke å si fra-
støtende. Edderkoppen, eller som jeg har kalt denne
spesielle, på godt stavangersk - Spinningskjeringå, er
ikke noen skapning som voksne, forstandige mennesker
føler trang til å innlemme i venneflokken. Men her drei-
er det seg om en skapning som jeg til dags dato ikke har
sett med mine egne øyne. Jeg vet, sant å si, ikke om hun
er stor, liten eller middels. Jeg vet bare at hun eksisterer
på et bestemt område, og at jeg så å si har tatt henne
under mine beskyttende vinger, uten at hun på sin side
aner hvem jeg er. Dertil er jeg alt for velvoksen i forhold
til henne.
La meg forklare hvordan forholdet oppstod.
En morgen midt i juli måned åpnet jeg kjellerdøren for
å bære ut min trofaste venn, sykkelen. Det var deilig og
varmt i solskinnet, og jeg hadde tenkt å trille en liten
mosjonstur i omegnen. Uten å merke noen hindring i
dmåpningen, følte jeg tydelig en ubehagelig påminnel-
se i ansiktet, som fikk meg til å rygge tilbake. Jeg skjønte
jo straks hva det var, et finmasket spindelvev i det høyre
hjørnet i døråpningen. Nettet var solid forankret på alle
kanter. Ved min brutale berøring røk faktisk alle bardu-
nene, og det var neimen ikke mye igjen av mange timers
spinnevirksomhet. Jeg ble oppriktig lei meg fordi jeg
hadde forkludret et individs innsats i kampen for tilvæ-
relsen. Men det var jo ikke med vilje gjort fra min side, så
jeg måtte bare slå det hele fra meg, og håpe at «kjeringå»
ville finne et annet sted å gjenreise byggverket.
Neste morgen skulle jeg ut samme &ren. Atter en
gang fikk jeg spindelvevet rett i trynet. Dette var ille!
Her hadde krypet (som jeg fremdeles ikke fikk øye på)
rutinemessig trukket seg tilbake til en eller annen hem-
melig hule i treverket, der hun forskanset seg mot en

antatt fiende som ville henne til livs, eller mest sannsyn-
lig at hun ønsket å ligge på lur for snarest mulig å kunne
sikre seg et smakfullt bytte som intetanende hadde hav-
net i hennes lumske fangnett. Nå måtte hun da gi seg, og
se at slaget var tapt. Liv og lemmer og produksjonskjer-
telen var fortsatt intakt, og instinktet måtte vel fortelle
henne at hun ikke hadde valgt det aller gunstigste stedet
som operasjonsfelt.
Det hendte - ufattelig nok - ikke mindre enn fire da-
ger på rad at jeg ble fanget i nettet. Men da fikk jeg fak-
tisk talt vond samvittighet. Det var ikke til å holde ut
lenger. Uten å ha sett denne flittige og utrettelige spin-
nersken, følte jeg slik medynk med henne at jeg mente at
noe effektivt måtte foretas, så mine herjinger mot en
uskyldig medskapning måtte få en ende. Jeg besluttet å
sette opp en trelist på skrå i det høyre hjørnet i darråp-
ningen, slik at jeg senere kunne bli minnet om nettverket
når jeg skulle ut. Nå lot spinnemesteren til å ha fått nytt
mot og håp om at hennes utholdenhet skulle bli kronet
med hell. Ganske riktig, - nettet ble på ny nøyaktig
spunnet, og de nedre bardunene fast festet i trelisten.
Selv om jeg neppe får se snurten av edderkoppen, er
den underlig nok blitt som en god venninne, som driver
sin fangstvirksomhet under min beskyttelse og kan bo
trygt i sitt ønskehjem på min eiendom. Ikke vet jeg for-
resten om fangsten er så overvettes stor, men jeg lever i
håpet om at skapningen har nok til å opprettholde livet.
Småfluene og myggene som havner i nettet (og som jeg
forresten også synes synd på) blir vel transportert inn i
den allerhelligste delen av området og fortært der, uten
af jeg kan få føre noen kontroll. Jeg har i det minste bi-
dradd mitt til at systemet fungerer. Selv om jeg i prinsip-
pet ville ha foretrukket en venninne med vegetariske til-
bøyeligheter. - Men gjerne hadde det da blitt for mange
fykende insekter i naturen, og de som sørger for balan-
sen har sikkert en oppgave, selv om jeg, med min men-
neskelige livsfilosofi måtte finne den lite human og at-
tråverdig.

Lærerkurset i Stavanger, holdt i sommerferien, 2416-417 1936. Bildet er
hel- tatt med for å vise de innvendige dimensjonene i det daværende
avholdslokalet, Vaisenhusg. 5. Det ble jo ironisk antydet at meningen
var å konkurrere med Petl-ikirken. Senere ble jo taket betydelig senket.
De mannlige deltakerne på sommerskolen i Orkdal 1930. Til venstre:
Håkon Odd Christiansen, DNTU's sekretær, o.r.sakfører Kr. Vik, den
blindefiolinisten og muntrasjonsrddet Jack Doksæter, Johs. Voldsund,
Lars Berge og ytterst til høyregeneralsekretær Nils Høgevold. Gottfred
nr. fire fra venstre.

Jeg har hatt to mopeder i mitt liv, og de var nyttige og
gilde befordringsmidler, både i det daglige liv og på turer
i inn- og utland. Håper jeg senere får berette litt om
disse. I 1961 ble det snakk om å innføre hjelmtvang. Dette
reagerte jeg på, og skrev i den anledning følgende om
saken:
Spørsniålet om å innføre hjelmtvang for motorsyklister
har i årevis svevd i luften. Nå lar det til at flertallet i
samferdselskomit~en vil gå inn for at et slikt påbud blir
gjennomført.
At hjelm ved alvorlige trafikkulykker kan være av
betydning, er vel hevet over enhver tvil, og at førerne av
de tunge kjøret~yene som ungdommen elsker å sette
fartsrekorder med på landeveiene, bør bruke hjelm på
hodet, skulle derfor være selvsagt. Heldigvis er det
«tøft» å iføre seg slike hodeplagg for disse trafikantene,
så for dem synes det ikke å være noe problem.
Verre blir det dersom et tvangspåbud skal gjelde også
for alle som kjører moped. Disse enkle kjøretøyene er
konstruert slik at de ikke kan oppnå noen kjempefart.
De er nærmest å regne som hurtiggående sykler med
liten motor. Men i stor utstrekning bruker de unge også
hjelm når de kjører moped, fordi de kan «tøffe» seg som
var de ordentlige motorsyklister. Godt er det når det blir
mote å beskytte seg selv!
Men oss da - vi som er kommet en smule over den
første ungdomsperioden? Selv har jeg kjsrt moped i 20
år og hatt mye glede og nytte av det. Jeg har kjørt til og
fra kontoret i byens sentrum, og jeg har tatt lange ferieturer
på samme doningen - gjennom hele Sentral-Europa
-i alle år uten hjelm. Best liker jeg å få mest mulig sol
i ansiktet og føle meg frank og fri. En hjelm ville ha fratatt
meg en stor del av gleden ved kjøreturene. Skulle jeg
et snarærend ett eller annet sted, måtte jeg takket være

en tvangsforordning bli nødt til å spenne på meg en fast-
sittende ubehagelig hodebekledning. Nei, og atter nei!
La meg - og alle i samme kategori - få slippe denne
tvangen! Skån oss forsiktige og tilårskomne mopedister
for et slikt påbud, men henstill gjerne til ungdommen
om frivillig å bruke hjelm, selv om de bare kjører mo-
ped.
Den dagen lovverket bestemmer hva jeg skal ha på
hodet når jeg er ute på en liten kjøretur, da tror jeg nær-
mest jeg ser meg nødt til å skille meg av med min kjære
tohjulte kamerat. Jeg har en så utpreget trang til å bære
min hatt som jeg vil - eller la være å bruke hatt, for den
saks skyld.
$
Stavanger Aftenblad laget i julenummeret 1961 en
helsides enquete i sakens anledning, med innlegg av en
rekke kjente personer. Selv fikk jeg en sentral plass med
kjempefoto, der jeg opptrådte i en utlånt hjelm, som var
noen nummer for liten fordi Sportshuset ikke hadde
starrre. Komisk virket det i hvert fall.
Det bør for ordens skyld nevnes at jeg senere fant
hjelmtvangen for mopedførere berettiget. Så de siste
årene brukte jeg naturligvis en ganske stor og kraftig
hjelm, rødlakkert og virkelig tøff.
Når det angår hjelmer for brukere av trøsykler, kan
det sikkert være nyttig, ikke minst for barn. Men en akt-
pågiven olding over 85 år vil være glad så lenge et even-
tuelt påbud vil ha visse unntaksbestemmelser.

Litt harsellas fra eMolbopostenn 1925:
NOGEN SMAA
PAASKEOFFINDELSER
«Molboposten»s påskenummer 1925 brakte denne ar-
tikkelen (For sikkerhets skyld gjør vi oppmerksom på at
det er redaktør Jocumsen som er forfatter):
Jeg tillater mig, hr. redaktør, at gjøre opmerksom paa
en høist sensationel opfindelse, som helt vil revolutio-
nære skiløbningen. Som kjendt har man nylig i Tyskland
opfundet en erstatning for seil, idet man anbringer to
roterende cylindre foran og bak. Disse drives saa rundt
av vinden, og skibet gaar fremover. Dette system har jeg
overført paa skiløbningens omraade. Foran paa begge
ski anbringes en roterende cylinder. Ved vindens hjelp
drives man saa fremover. Man kan paa denne maate
opnaa kolossal fart, slik at man tar bakker som ingen-
ting. I en snestorm f.eks. kan man greie 100 mil i timen.
For at undgaa haardkokte egg, har jeg konstruert en
sindrig kasserolle. Ved et hul i siden, sættes den ved
hjælp av et rør i forbindelse med en anden kasserolle.
Fra det øieblik vandet koker, og eggene legges oppi, ren-
der vandet langsomt gjennem røret over i den andre
kasserollen. Og naar alt vand er rundet ut, ligger eggene
tørre og nøiagtig passelig kokt paa bunden. I den andre
kasserollen kan man imens koke noget andet.
Ærbødigst Lars H. Lende

Han va' kje bare ein barnavenn, Lenden, men liga møje
ein dyrevenn. Me huske han vel best som «ma'en me'
ponnyane», men før den ti' hadde han et par gjeider, me'
lange fryktinnjydanes hådden og greier.
Ein syndags ittemiddag då han va' ude ein tur me'
den eina, trefte han ett ektepar.
«Du e' ude og lofta gjeidå di,» sa maen.
«Ja, - og det same e' du åg, ser eg,» svarte Lenden og
blonka te kånå. Om hu' hadde den same humoristiske
sansen fortelle ikkje historiå någe om, men han Lars vå-
ga nå vonå, han, - pleide ikkje vera så skogaredde når
han kom me' replikkane sine. Han hadde fritt språg,
enten han gjekk i gadene elle sto på talarstolen.
Lars H. Lende hadde stadig i tankeneat barna og ungdommen måtte ha
noe d sysselsette seg med. Som et ledd i sitt sosiale arbeidfikk han ved
hjelp av noen digre, solide bjelker satt opp et lekeapparat med tre «dis-
ser» på Ledaalsmarken noen dr før siste krig.
Da politibetjent Alf Endsjø tok dette bildet, var det tre jenter som
moret seg, mens mange holdt seg i nærheten og ventet pd å slippe til. De
virker sd snille og tdlmodige, alle sammen, og det var en atmosfære som
Lenden satte pris på.

Vi hadde utført et mangfoldigjøringsarbeid i byrået.
Kan ikke huske hva innholdet dreide seg om. Men opp-
dragsgiveren kontaktet meg like etter for å forsikre seg
om at stencilen var makulert og ikke tilgjengelig for no-
en som senere kunne finne på å ta kopier. Min spøkefull-
het ga seg da utslag i at jeg sendte et svar, sålydende:
Det kan på ære og samvittighet bekreftes at nevnte
stencil er makulert, og derfor ikke lenger brukbar. Jeg
går ellers ut fra at De selv ikke senere vil få bruk for den.
Ellers var jeg forutseende nok til å ta tre tusen ekstra-
eksemplarer av rundskrivet, av disse er 2.500 solgt til
Bulganin for 34.000 rubler. De øvrige fem hundre ek-
semplarer er solgt for god pris til andre stater i Qstblok-
ken. Pengene for disse er imidlertid enda ikke kommet
oss i hende.
Skulle De gjøre krav på noen andel av det økono-
miske utbyttet, skal jeg stille meg forståelsesfull, vel å
merke dersom kravet holdes innenfor rimelighetens
grenser.
Med vennlig hilsen
ERKESPIONEN PERSONLIG
EMISSÆRER PÅ KINO
For mange år siden ble den svenske filmen «Prasten från
Uddarbo» vist i Verdensteateret. Den kvelden jeg så fil-
men, kom det en flokk emisszrer som deltok i et sekre-
tærmøte i Stavanger. Det var jo høyst uvant for dem å gå
på en verdslig kino, men denne filmen kunne nesten
regnes som «religiøs», Da emissærene forlot kinolokalet
(samtidig med meg), utbrøt en av dem: «Det var sanne-
lig en god film, faktisk den beste jeg har settt på lenge.»
«Hva tid så du en film sist?» spurte en av de andre i
flokken. «Det var vel i 1926, det,» lød svaret, «for akku-
rat tredve år siden.»

De som har finlest mine memoarbøker, kan neppe ha
unngått å merke at mine interesser i oppvekstårene også
omfattet sceniske sysler, hovedsakelig i samarbeid med
min venn fra skoleårene, Niels. I tillegg til de små vau-
devillene som tidligere er omtalt, ble det oppsatt (for å ri
det pompøst) et par mer seriøse enaktere i det koselige
lokalet over Parkkafeen, Kongsgaten 41, tilhørende Un-
derordnede Handelsstands Forening. Naturligvis ble
det ved inngangen utdelt programmer, som til og med
hadde reklameannonser, nemlig: 1) Organist Niels Niel-
sen, Wessels gt. 35, tlf. 3150. Pianoelever mottas. 2) Vor-
dende foreldre - husk frk. Retz' barnehave, Dronnin-
gens gt. 19.3) Borghammers Byrå, Vaisenhusgt. 5.
I. «TANTE BILLAD, Komedie i l akt:
Personer:
Tante Billa (tittelrollen)
Hermansen, fullmektig
Fru Hermansen, hans hustru
Deres barn: Anna
Ella
Kitty
Hansemann
Kalle Killy student
Arne Aas, Annas forlovede
Thea, Hermansens hushjelp
Glimt, detektiv
Regi: H. Abel Lunde.
Ingebjørg Sletten
GottfredBorghammer
Karen Retz
Emilie Paulsen
Randi Larsen
Thordis Mæhle
Karl Nilsen
Niels Jules Nielsen
Arne Solberg
Agnes Larssen
Kjeld Jensen
Handlingen foregår i Hermansens leilighet.

11. «ERINDRINGENS TEMPEL»
Skuespill i en akt av Sigurd Ibsen.
Personer:
Gabriel (30 år) Niels Jules Nielsen
Adolf (36 år) Gottfred Borghammer
Evelyn (22 år) Randi Larssen
Handlingen foregår i Gabriels arbeidsværelse.
GAMLE BYORIGINALER
I min bok «Stavangerske rariteter (1985) har jeg tatt med
en rekke av de mest kjente gamle originaler. Historiene
som knyttet seg til disse menneskene, var jo mange.
Noen var autentiske, andre mer eller mindre oppdiktet,
eller fikset på av fortellerne. I min gjennomgåelse av et
par av ble uteglemt tre små episoder, som nå skal kom-
me med i denne bok. De lyder slik:
Halte-Nils skal en gang ha arbeidet en periode i «Dok-
ken» (Stavanger Støberi &Dok). Det var i seilskutetiden,
og jobben hans bestod i å plukke opp kopperspiker, som
den gang bruktes meget. For dette arbeidet fikk Nils to
kroner dagen. En dag røk han uklar med formannen, og
Nils, som neppe var så godt inne i myntverdien, gav
dette svaret: «Tror dåkker eg vil gå her å arbeia for to
kroner dagen, når eg kan få ei-femti kor eg vil i byen?»
Samme Halte-Nils var en flittig gjest på kontoret hos
Falck, for å spørre etter nytt fra skutene, både på grunn
av egen forvedenskap, men like mye for å kunne farre
nyhetene videre til mannskapenes familier, noe som
kanskje medførte en liten påskjønnelse av ulikt slag. En
gang var det en kontorist som ertet Nils, og det gjorde
ham sint. Da han gikk ut, sa han oppbrakt: «Aldrig
mærr ska eg tre inn på kontoret med Falck sin fod!»
Nummer to av byoriginalene var Dibbe-Tollag. Han
kom en dag inn til skomaker Bredal og ba om et lån på

fem kroner, fordi han ville starte egen «forretning» i
støvlelisser og skosverte.
«Du drikke bare opp pengene,» sa Bredal.
«Eg har 'kje smakt någe på to månar,» sa Tollag.
«Har du glemt at jeg traff deg i forrige uke oppe ved
Brannvakten, så full at du verken kunne snakke eller gå,
og at jeg fikk deg opp i en vogn og kjørt deg hjem?»

BILLETTPRIS MED BUSS TIL OSLO
Kr. 15,- i 1937
Før Sørlandsbanen var ferdig, var det ikke så lettvint og
snart å komme fra Stavanger til Oslo. I 1937 ble det star-
tet en «reiseforening» som skulle gjøre det mulig å foreta
bussturer til en rimelig pris. Ordinær rutebusstrafikk
var det ikke tillatt å gå i gang med, men å etablere en
forening der medlemmene leide en buss til å kjøre att og
fram, og spleise på en sjåfør, lot seg gjøre. Bilteknisk
konsulent G. Otterbech var den ansvarlige arrangør, og
Thorleif Svihus eide kjøretøy og førte passasjerene (eller
«medlemmene»).
I juni 1937 skulle godt og vel 12 personer til et møte i
Oslo, og på vegne av disse skrev jeg høytidelig under en
kontrakt med Stavanger og Rogaland Reiseforening, G.
Otterbech. Avgang fra Stavanger var lørdag 3. juli kl.
0830 morgen, og retur fra Oslo fredag 16. juli ved mid-
dagstider, mot en betaling stor kr. 30,- pr. person, tur-
retur.
Problemet var at det jo ble en lang ventetid i Oslo. Det
var derfor viktig at det kunne transporteres en gruppe
«medlemmer» i motsatt retning nokså umiddelbart, og
at foreningen holdt det gående slik i håp om at det kon-
tinuerlig ble noen med hver vei. Det var neppe bestan-
dig like praktisk gjennomførlig og lønnsomt.
Stavanger RutebiL
I -
1 ~ b~iti~~s, Oslo. l abritius. Oslo.
2 bussbilletter i Stavanger, da prisen var 25 øre for voksne og 15 for
barn, omtrent som pd karusellen.

TIL BYENS BRANNMENN!
I 1977 ble jeg bedt om å kåsere ved en tilstelning på by-
'ens brannstasjon. Innledningen kom til å lyde slik:
Når jeg for første (og sannsynligvis siste) gang har
den store ære å stå åsyn til åsyn med så mange utsøkte
brannspesialister, burde jeg ha holdt en flammende, ild-
full tale. Jo, jo.
Kalte jeg dere for effektive ildslukkere, kunne det bli
oppfattet som et kompliment. Sa jeg derimot ildslukere
(med en k) ville dere straks bli stilt i klasse med fakirer
og trollmenn, og det var uten tvil ikke fullt så populært.
Enda verre ville det nok være om jeg brukte tittelen ill-
gjerningsmenn, så det gjør jeg selvfølgelig ikke . . . . .
17de MAI BILEN «PETER PIRSCH*
Stavanger brannvesen var stasjonert på flere steder under higen. Her
er et gammelt fotografi som er tatt på Ledaal. I spissen for et sf~amt lag
av redningsmenn, er brannformann Nils Kornelius Nilsen. Sjåføren er
ukjent, men de tre øvrige er brannkonstablene Svendsen, G. Bergeland
og E. Østbø, sistnevnte til høyre for sin eldre leder. Navnet på brannmannen
ytterst til høyre er ukjent.
Det er blitt en tradisjon at denne gamle bilen, som ble bygget i 1936,
og har en usedvanlig kraftig 12 sylinder motor, fortsatt kjører i spissen
for hvert eneste 17de mai-tog. Derfor kalles den kort og godt for 17de
mai-bilen, den gamle sliteren som var med og beskyttet liv og eiendom
under krigen.

FLERE MINNER FRA TIDEN I
MANUFAKTUR-BUTIKKEN
På min 25 års fødselsdag i 1934 sendte en av mine tidli-
gere kvinnelige «kolleger» en hilsen, der hun gjerne vil-
le minne om noe av det som hendte. Det skulle egentlig
være på rim, men i og med at at det nok var både første
og siste gangen hun bega seg ut på den galeien, får det
selvsagt tilgis at det mottas og leses i en ukritisk ånd og
uten korrigeringer - som et supplement til det jeg selv
fortalte i epistelen «Muntre minner fra forretningslivet»,
i bind 11, side 60.
Husker du, da du var fjorten,
og i filialen gikk?
Trasket rundt med store pakker,
og av sære kvinnfolk fikk
overhaling - over ting
som du bragte galt avsted,
og på travle dager hjalp i butikken med.
Solgte bånd og pynteting
til de unge fagre jenter.
Men du mest forfjamset ble
når de skulle se
på ting som var «intime»,
og vi andre fikk
av deg et lite blikk
som kunne tydes slik:
«Kom og hjelp - eg besvimef!»
Men til kunden et elskverdig nikk:
«Hva slags benklær skal det være,
gule, grønne eller blå?»
En annen ting kan også minnes,
den gang mam' Troholt var vår sjef.
Da alt gammelt skrammel
skulle gjøres om til mynt.

Sorte hansker skulle selges
for en slikk og ingenting,
og da disse jo er dyre, måtte kundene få spørre:
«Hvorfor denne lave pris?
Er de ikke noe tess?»
Du villig gav beskjed
om deres oppholdssted
de siste tyve år:
«Det er noe gammelt skrot
som har ligget i et kott
i flerfoldige år, uten å bli solgt, .
men som vi nå håper mynt vil gi
-ja, helst en masse -
i firmaets slunkne kasse.»
At det liten handel ble
av slik lssmunnet ærlighet,
er lett å forstå.
Mam' Troholt var naturligvis ikke bli':
«Den slags må man ikke si,
når varer skal selges,
de rette argumenter må velges.
Man skal, med et smil,
bare lytte til
hva der fra kundehold sies.
Oppriktige svar bør helst forties!»
Med henblikk på de unådige, kritiske uttalelser jeg på
annet sted i nærværende bind har rettet mot dårlige, dil-
letantiske forsøk på poetiske og rytmiske utgydelser,
gjorde jeg denne gang et unntak, idet jeg sendte min for-
henværende forretningskollega en skriftlig takk, der jeg
fortalte at jeg var både en smule rørt og flau. «Din dikte-
riske utløsning skal bli oppbevart som et kjært minne i
en formodentlig lang tilværelse. Måtte denne åndelige
gnist være innledningen til et fruktbart liv for deg. Ned-
grav ei ditt pund!».
Når sant skal sies, gjorde hun nok det. Men livet skul-
le vise seg å bli langdrygt for oss begge - -.

LITT OM FOTBALLINTERESSE I
BEGYNNELSEN AV TRETTI-ÅRENE
(«Første Mai» ca. 1930-31.)
Forrige søndag stod en mann og leste de siste tele-
grammene som var opslått.
- Det var sørgelig, sa han melankolsk til kameraten
sin.
- Flyveulykken i Frankrike? spurte kameraten.
-Nei, at de tapte, svarte mannen idet han drog et dypt
sukk.
At både Sif og Viking tapte! 46 tapte menneskeliv ved
en flyvekatastrofe, det var «blåbær» mot noe så hår-
reisende, som dette at Stavanger-guttene led nederlag i
fotball!
De er snart tellende, de mennesker (kvinnene selvsagt
iberegnet) som ikke interesserer sig for den i og for sig
«enfoldige» sport, fotballsparking. Selvsagt økes inter-
essen betraktelig omkring finale-kampene, ikke minst
når en av ens egne klubber har chansen til å seire. Vi var
vidne til den søndagen Sif spilte mot Frigg og vant 5-4,
og Viking spilte uavgjort mot Ørn. Hvor vi kom i byen
snakket folk om de enestående begivenheter, diskuterte
avgjørelsene og kritiserte eller roste spillet. Vi så det for-
rige søndag, da semifinalen ble utkjempet i Drammen,
og Vikingene sloss for livet i Bergen. Da resultatene nåd-
de hit gjennem høittalerne i Teatret, Folketeatret og Fol-
kets hus og derfra spredtes over byen, blev det alminde-
lig sorg blandt befolkningen. De lyse forhåpninger var
gått i kloakk-kummen!
>C
Det finnes ennu - tør jeg si gudskjelov? - mennesker
som ikke er grepet av «fotballdilla». Persoiilig må jeg
nok regne mig til dem. Den vesentligste grunnen til det-
te er antagelig at jeg til dato ikke har vært tilstede på en
ordentlig fotballkamp. En «match» på «Kjøvigen», Slet-
tå eller «Parra» mellem «ongane i gadå» (hvilket i dette
tilfelle vil si de utallige gutteklubbene her i byen) er ikke

nok til å skape særlig interesse for den edle(?) sport. Det
kan vel best skje ved å legge veien opp til selve stadion.
Men dit gidder man ikke gå så lenge interessen ikke er
fangen. Og interessen fanges altså ikke før man har vært
der! I-Ivad skal man så gjøre? Lese avisenes referater? Ja,
de er skam fyldige og inngående nok. Selv de minste
detaljer fra kampene er tatt med. Om f.eks. snoren
sprakk på Vallens høire støvel, vilde referenten uten å
blunke ofre et helt avsnitt på det. For ikke å snakke om
hvis samme støvel besørget ballen inn mellom målsten-
gene! For fotballreferatene må alt annet stoff vike i avi-
sene. Og for så vidt kan man ikke by leserne noe mer
uskyldig og ufarlig. . .
*
Som et bevis på at det ennu finnes mennesker for
hvem fotballsporten er helt fremmed, skal jeg til slutt
nevne følgende, som er helt sannferdig:
En av mine bekjente skulde forleden søndag på fot-
ballmatineen i Folkets hus. Like foran ham gikk to mid-
delaldrende kvinner.
- Ka e' de' her ska' vera? sier den ene til den andre da
hun ser så mye folk strømme inn. E' de' konsert?
- Nei de' e' fodball, svarer den andre sakkyndig.
-Nei, ka seie du; e' di bejynt å spenna fodball inne nå?
Ja de' va' kje så naude de' -nå, når de' bler så kjøligt ude.
Gobo.
Øverst foto: Fotballkamp på «Parra», den lokale sportsarena som ble
planert oppå alt søppelet som i flere år ble dumpet i innerste vågen i
Hillevågsvatnet. Her ved bredden brente det uavbrutt i papiravfall og
treverk.
Midterste foto: Yngres avd. «Fremskritt» i Totalen, stiftet 1929 (se
bind l, side 114), utviklet seg til et populært ungdomslag. Det kadde
b1.a. en fotballklubb, som b1.a. konkurrerte med tilsvarende i Hauge-
sund og Kristiansand. På fotografiet finner vi lovende fotballspillere
somJeks. Lauritz Abrahamsen, nederst til venstre, et par av Bertelsen-
guttene, T ype Stensland, Einar Langberg og Egil Bø.
Nederste bilde: Gottfred, Borghild Hjelmervik, Haugesund, og Eyg-
ve Storm-Bern tsen, Kristiansand, lederne i de respektive by-lag.

DET GAMLE PANOPTIKON
I en av mine «kister med det rare i» har jeg liggende et
gammelt «titteapparat» som min tante Grethe i sin ung-
dom fikk av ektefellen Jacob, sjsmannen som omkom i
den mexicanske gulf 121 10 1910 (jf. bind I, side 30). Dis-
se såkalte panoptikon var svært populære rundt om i
hjemmene, og gjorde tjeneste som datidens «fjernsyn».
Ved å plassere et dobbeltbilde i en bevegelig ramme og
sikte avstanden inn etter «styrken» i titterens øyepupil-
ler, kunne en få ganske fascinerende opplevelser.
Mine bilder består blant annet av en serie med ameri-
kanske fotografier, for eksempel «On Brooklyn Bridge»,
«Up Chestnut Street from Ledger Building», «Spring St.
Los Angeles, Gal.», «Canal St. New Orleans». To plater
viser fattige «niggerboys», og flere forestiller «elskende
par», i all ærbarhet for øvrig, og «Up to date Girls», som
selv i omhyggelig påkledning vel var noe av det «dris-
tigste» som i den tidsepoken kunne sendes ut på marke-
det uten å vekke synderlig anstøt. De nevnte bilder er
gulnet i tidens løp, og er derfor mindre skarpe. Derimot
er fargefotografiene forholdsvis bra bevart og kan uten
vanskelighet beskues gjennom titteren.
Et yndet motiv er frieren som i all hemmelighet bess-
ker sin elskede og er uheldig hver eneste gang, idet han
i det kritiske øyeblikk blir iakttatt av de uskyldsrene jen-
tenes foreldre og kan vente seg en ugjestmild overhaling
med sopelime eller spade!
Smilende barn er det også flere utgaver av, noen sei-
lende i en liten trestamp. En barsk harejeger imøteser
med fryd i sinnet «a good Dinnem. Damer viser tidens
moter, en t0ff sigarettrøykende kvinnesakskvinne hviler
den ene foten over stangen på en herresykkel for å vise
sitt likeverd, en annen er derimot så mannsunderlegen
at hun lar seg bære over en elv, mens to skjsrtemennes-
ker rir på esler. Noen kler seg til ballet, og fire i nattkjoler
ssker å hindre en ubuden ung mannlig inntrenger i å

Foto: Knut S. Vindfallet.
sette sine f~tter
innenfor dairen. «Keep him out, girls!»
lyder teksten.
Alt sammen virker jo i dag temmelig antikvert og
umoderne, men det var god og populær underholdning
i den tiden da en måtte ta til takke med de små, enkle
gleder, fordi «de store» ennå ikke var oppfunnet. Mon
de siste har gjort menneskene gladere og mer tilfredse?
Det virker ikke sånn!

188
56. Helping Herself 18. The Dawn of Easter
95. Baby's Bath 90. Playing School
73. Two Pair - Queens and Jacks
58. Eavesdroppers

14. Crossing the Brook 93. Dressing for the Ball
12. Only a Mouse 24. Fishing Under Difficulties
40. Love Confidences 33. "Keep Him Out, Girls"

PROLOG
av Odd Overland Hansen ved Byråets 10-års
jubileum i Stavanger Teater 614 1943
Her er diktende trang
Vel møtt - og la det straks bli klart for dere alle
at vi her vil søke å blande de reneste farger
- i lette og lyse nyanser -
dyppe penslene og med entusiastens glød
dekke over det som er trist og grått
og gi alt et islett av solskinn og blått -
dekke - lyse opp - som et
fattig forsøk å skape noe enkelt
og forståelig, men vakkert -
som heiens - ødemarkens fyrste -
lyngen, med sin brunrøde kappe - dekker,
skjermer og skaper glød og farge -
hvor alt var trist og bart.
Vi vil i kveld ødsle av hjertets fulle trang
med farger - i dikt - i toner - og sang.
Jeg har sadlet min Pegasus
men må erkjenne jeg føler meg litt sår i baken
- vi skylder det på kriselæret i sadlen.
Jeg mangler sporer - og kappen er bare et laken,
men hvorfor bryr jeg dere med slikt -
det har jo ingenting å gjøre med saken.
Der sitter kanskje en kritiker
- mer eller mindre kompetent -
og rister på hodet - av gammel vane ofte
kaller det presterte for plaskregn og søl,
og tar på seg i tanken sin varme kofte
og tenker bare på seg sjøl.

Får vi glød - får vi glede av å stenges -
bli møtt av mur av kritikk.
Er det ikke lyst humør og sol som trenges
- hvem skal skape den?
Han eller hun? Nei, du og jeg.
Hvad er Ibsen, Bjørnson, Wessel? spør mange,
eller Wergeland, mot meg?
Jeg skriver dikt og mange sange
og rimer flott i veg.
Hver linje og hvert vers er gjevt
- for pennen er dyppet i hjertets blodpøl -
med skaperens trang - er det blitt strevd
- og godt er jo det som er lagt av meg sjøl.
Og hvorfor ikke?
Har ikke hver enkelt rett og lov
å se lyst på sitt?
Det skaper glede - og alt
som skapes er godt - edelt - rent -
det onde skapes ikke - det smyker
seg fram av råttenskaps dynd,
sprer uro omkring seg og synd.
Her er diktende trang. . .
og den går som et brus over land og hav
- som regnflommen kommer den,
og gir som den gav
oss før.
Den slår ned som stormens knyttneve
hvit over knokene.
Men oftest kommer den som vårbekken.
Vi drikker som vi drakk
før av den og sier takk - noen forsiktig -
andre i villhet - det gjaldt få den tømt -
atter andre fråtset med den i jubel
og oppdagte så bratt
den var borte - forsvunnet - den var rømt.

Vi onsker å få kontakt med dere i kveld -
og byr på en passe blanding her
av gleder - åndelig føde.
Og skulle du finne et lite gullkorn
blant dette som kommer, så behold det som finne-lønn.
Vær da velkommen -
Olsen - Nilsen og Jensen!
Vi åpner med Festpolonese
av Svendsen.
Med hilsen til Odd,
som 1713 1993 fylte 75 år!
EN UNDERLIG HILSEN
til min 85-års dag fikk jeg fra en av mine anonyme lesere
(for ikke å si «beundrere»?), og siden dette skal være en
artig bok, kan det usedvanlige rimeriet gjengis her:
Gratla med de fem og åtti!
Det er godt gjort å ha nått di,
med alt det som du har stått i.
Hvilken skole har du gått i?
Hva slags fotspor har du trått i?
På hodet hår med grått i,
en nese uten snått i,
en munn med mye lått i,
sang flott som Pavarotti.
Du må ha blod med blått i.
(Et dikt langt borti nåtti!)

STAFANGR BUUDSTICKE
I min bok «Stavangerske rariteter» (1985) har jeg omtalt
byens navnkundige vittighetsblad, «Molboposten», og
de to samarbeidspartnerne Henry Imsland og Gunnar
Salvesen. Førstnevnte etterkom en anmodning fra meg
om å skrive en beretning om bladets tilblivelse og utvik-
ling til bruk i nevnte bok, og i forbindelse med et radio-
program jeg presenterte 1212 1972.
Imslands allsidighet og dyktighet var uomtvistelig.
Under planleggingen av nærværende bok fikk jeg den
fikse ideen å la Imsland bli representert i form av noen
sider fra det fornøyelige ekstrabladet som ble skapt og
distribuert ved byens 800 års jubileum i året 1925, nem-
lig STAFANGR BUUDSTICKE. Det gjelder de følgende
helsides illustrasjoner, som alle er meget morsomme,
men - med ett unntak - sikkert de mest kvinnediskrimi-
nerende personansamlinger som er satt på trykk, idet
utelukkende menn er funnet verdige til å vises fram. På
de nzrmeste fire sider kommer disse hærskarene av ti-
dens kjente offentlige menn:
Bildet på foregående side:
Distriktsleder ved Storhaug sos ialkon tol; Leif Ma. Larsen, har tatt vare
på 3 akvareller som er laget av Reinhold Nicolay. Jeg har lyst til å ta med
en forminsket utgave av den ene, selv om fargen unektelig er nokså
mørk og gjerne uegnet til å reproduseres i en bok av denne kategori.
Reinhold har datert bildene 1971/72/73, og dedisert dem til sine «go-
de venner og nære huskamerater til minne om ogfia R.N.2 Det er hans
medpasienter på Stokka sykehjem det siktes til. Han oppholdet seg der
til han døde.

alan oil ber iee aue btabene fienbte $erfoner meb Biffop Weinatb i bvibfen Base fra
B6mfierfen i yroce3iion til RongBgaarb.
1: Bispeprosesjonelzfra Domkirken, anført av organist Gustav Eriksen,
deretter den nye bispen, i? C. Pettersen, videre oppover: C. Middelthon,
borgermester Bertr. C. Middelthon, domprost Gierløfl, senere fylkes-
mann John Norem, redaktør L. N. Rygh. De øvrige i prosesjonen kan
ikke navngis, bortsett fra redaktør Jocumsen.

%i bringer $er et BiUebe frfl beit belifuehe geit i Ribberfalrlt.
2: Festen i Riddersalen, ved høyre langbordside: Borgermesteren; videre
oppover jernbanedistriktssjef Just Broch, L. N. Rygh, Peder l? Næsheim,
S. Løge, overlege Pedersen. Øverst ved bordet: Kong Haakon. På
motsatt side: Biskop Petersen. Opp langs venstre bordside: Skipsreder
Torjer Meling, konsul Torgrimsen, John Norem, urmaker Kristiansen,
kj~pmann L. T. K. Giertsen, skoleinspektør R. Tveteraas og så videre.

I
8ranboa~jenet rqcter ub.
3: Brand i staden: Mannen med vann i hjelmen: Stadsingeniør H. Juel.
Vikingen med sverdet: Politimester l? C. Ruus. Ellers opptrer sannelig
tre kjente politiker-kvinner.

ar fremfprebe8 et ngt 6tgcfe ,,Det nikne 6verbu, font miifte Fg at aare meget jpcenbenbe.
4: Biografen: Stort sett representanter for almuen.

På de følgende 7 bogsider presenteres nogle av byens
velagtede næringsdrivende, der med tre undtagelser
forlængst er vandred heden, deres storhed og indfly-
delse til trods:

RETTELSER
i tidligere utkomne bsker
Memoarserien, bind I:
På side 74 har P. A. Wedell fått tittelen baron, mens han i
boken «Folk og forhold i gamle Stavanger» er kalt greve.
Baron er det korrekte. - Under fotografiet på side 26 er
den midterste damen kalt Maren. Det skal være Hanna,
gift med Ole Gausel i New Zealand. - På skole-bildet,
side 118, er to navn falt ut. Det gjelder blant de guttene
som står etter Arne Holgersen, nemlig Olav Thomassen
og Jonas Hovland (sistnevnte med mørk matroslue). En
beklagelig trykkfeil i bind I er en over-flødig «r» i ordet
memoarer på omslaget og tittelsiden.
Memoarserien, bind 11:
På side 92 står det at rutebåten «Høgsfjord» ligger ved
H0le-bryggen. Det skal være bryggen i Bersagel.
På side 223 skal det angitte årstall ikke være 1936, men
1930. På samme side er personen i mørk dress, general-
sekretær i DNT og initiativtakeren til Motorførernes
Avholdsforbund (MA), Nils Høgevold, feilaktig kalt
Helgevold.
Memoarserien, bind 111:
På side 60 skal stå Asbjørn Hove (ikke Haave). På side 91
står: «Hjelm med vikinger», som skal være «Hjelm med
vinger».
I min nå snart utsolgte bok «Pensjonist på interrail»,
som ble utgitt i 1983, var det ved en inkurie (som ikke
skyldtes forfatteren) utelatt de to siste planlagte sider,
som inneholdt den imponerende reiseruten. Disse føl-
ger på neste side.
Endelig må en kjedelig lapsus i boken «To repriser»
korrigeres. På side 3 er den navngjetne Mr. Hitchcock
blitt betegnet som «den bersmte mesterdetektiv». Det
skal selvsagt vzre «den berømte mester-regissør»!

Reiserute
for interrailturen i 1980, gjennom 13 europeiske land.
(Ved en forglemmelse i trykkeriet kom listen ikke med
på de to reserverte sidene i boken da den ble produsert.)
Tirsdag 1 / 4:
Onsdag 2 / 4:
Skjærtorsdag:
Langfredag:
1. påskedag:
2. påskedag:
Tirsdag 8 1 4:
Onsdag 9 1 4:
Torsdag 1014:
Fredag 11 1 4:
Lørdag 1214:
Søndag 1314:
Mandag 14/4:
Tirsdag 15/4:
Onsdag 161 4:
Torsdag 1714:
Fredag 1814:
Lørdag 1914:
Søndag 20 / 4:
Mandag 21 /4:
Tirsdag 22 / 4:
Onsdag 23 / 4:
Stavanger - Kristiansand
Ferge: Kristiansand - Hirtshals
Hirtshals - Hjørring - Padborg -
Luneburg
Luneburg - Hannover - Basel
Basel - Genova - Viareggio - Lucca -
Prato (Uscita) - Firenze - Livorno -
Pica C - Roma
Roma - Firenze - Roma - Trieste
Trieste - Venecia - Beograd
Beograd - Athen
Athen
Athen
Athen - Laritsa - Thessaloniki
Thessaloniki - Athen - Korintos -
Athen - Thessaloniki
Thessaloniki - Skopje
Skopje - Beograd
Beograd - Zagreb - Venecia
Venecia - Milano C - Bologna -
Milano - Basel
Basel SBB - Lausanne - Geneve -
Grenoble - Valence
Valenc6 - Port Boa - Barcelona -
Valencia - Madrid
Madrid - Cordoba
Cordoba - Sevilla - Ayamonte
Ferge: Ayamonte - Vila Real de St.
Antonio
Sato Antonio - Lisboa
Lisboa - Pampilhosa
Fuentes de Onoro - Medina del Campo
- San Sebastian