Lyserøde hakekors

LYSERØDE HAKEKORS 

Homoseksualitet i Nazipartiet

LYSERØDE 

HAKEKORS 

Homoseksualitet i Nazipartiet 

av 

Scott Lively og 

Kevin Abrams 

INFO rlaget

Lyserøde Hakekors: Homoseksualitet i Nazipartiet 

Scott Lively and Kevin Abrams 

Utgitt av Veritas Aeterna Press 

P.O.Box 3691, Sacramento, California 

Originalen kan bestilles via nettstedet: 

www.abidingtruth.com 

Første utgave utgitt juli 1995 

Fjerde utgave utgitt januar 2002, 

Femte utgave, januar 2010, www.pinkswastika.com 

Copyright 1995-2002-2010 tilhører Scott Lively og Kevin E. 

Abrams. Alle rettigheter reservert. 

Omslagsdesign: Lars-Toralf Utnes Storstrand 

Oversettelse ved: Lars-Toralf Utnes Storstrand, alle 

rettigheter reservert. 

Denne første norske utgaven er basert på den fjerde engelske 

reviderte utgaven av boken fra 2002. 

Første norske utgave

INNHOLD 

INNLEDNING...................................................... 13 

KEVIN ABRAMS’ FORORD.................................. 21 

SCOTT LIVELYS FORORD.................................. 31 

ANMERKNING TIL LESEREN.............................. 43 

ANERKJENNELSER............................................ 45 

1: NAZIPARTIETS HOMOSEKSUELLE RØTTER... 51 

2: HOMO-OKKULTISME..................................... 115 

3: FASCISMENS HOMOSEKSUELLE RØTTER.... 147 

4: NAZIPARTIETS GR.LEGGELSE OG OPPHAV... 163 

5: FORFØLGELSEN AV HOMOSEKSUELLE........ 193 

6: HOMOSEKSUALITET I KZ-LEIRENE............... 243 

7: NAZIHAT MOT JUDEO-KRISTEN MORAL....... 265 

8: HOMOFASCISMEN ETTER HITLER................ 293 

9: HOMOSEKSUALISERINGEN AV AMERIKA.... 317 

10.1: NOEN REFLEKSJONER TIL SLUTT........... 361 

10.2: ET AVSLUTTENDE ORD............................ 373 

BIBLIOGRAFI..................................................... 393 

KLIPP FRA OMTALER......................................... 411 

BILDER.............................................................. 415

INNLEDNING 

Forord til Fjerde utgave 

Da Kevin Abrams og jeg først utgav av denne 

boken i 1995, visste vi at den kom til å skape oppstuss, 

ikke minst siden den motsier den allment aksepterte 

historien om at homoseksuelle ble forfulgt og undertrykket 

av naziregimet. Av denne grunn var vi også 

omhyggelige når det gjaldt å føre dokumentasjon når 

det gjaldt homoseksuelle som de sanne opphavsmennene 

bak nazismen og den styrende kraften bak 

mange av de nazistiske overgrepene. Vi henviste særlig 

til homoseksuelle skribenter og historikere som kilder 

og brukte så langt vi kunne direkte sitater fra deres 

skrifter. Resten av kildene våre er hovedsaklig allmennhistorikere 

fra nazitiden. Vi valgte å plassere våre 

kildehenvisninger i teksten heller enn i sluttnotene for 

å understreke at kildene virkelig består prøven. 

Det fins imidlertid få samtidshistorikere som har 

sagt noe enten for eller mot denne boken. Med få unntak 

har uttalelsene kommer fra ideologer på enten den 

ene eller den andre siden av homobevegelsen. Homo-

14 

Lyserøde Hakekors 

seksuelle og deres allierte (deriblant enkelte akademikere) 

avviser «Lyserøde Hakekors» som grunnløs og 

hatefull. Personer på den andre siden lovpriser boken 

som autoritativ og opplyst. Vi våger å si at majoriteten 

av ledere på begge sider av «kulturkrigen» er vel kjent 

med boken. Likevel tror vi at spørsmålene som er 

gransket her trenger bredere spredning blant folk flest, 

spesielt innen akademia. 

Denne fjerde utgaven utgjør et fornyet forsøk på 

å få disse spørsmålene tatt opp i offentlig debatt i det 

amerikanske [og det norske] folk. Denne utgaven er 

sterkt utvidet og styrket på flere måter. Vi har lagt til 

flere hundre timer med forskningsarbeide og skriving 

som kommer frem i de to nye kapitlene og hundrevis av 

ytterligere kildehenvisninger som har blitt flettet inn i 

den opprinnelige teksten. Vi har også lagt til mange 

nyttige fotografier og ytterligere grafiske fremstillinger. 

Våre kritikere kommer til å merke at vi har tatt deres 

argumenter til følge og således styrket vår egen 

argumentasjon der det var nødvendig. 

Det som gjenstår er kampen for å overbevise akademikere 

og kulturpersonligheter om å ta tak i dette 

emnet, som avkrever svar på hvorfor de ikke har gjort 

det så langt. 

En av grunnene er kanskje, at «Lyserøde 

Hakekors» tar for seg et aspekt av nazihistorien som er 

ukjent for folk flest, historikere inklusive. Når sant skal 

sies kunne ingen ha skrevet «Lyserøde Hakekors» som 

ikke både var kjent med historien og den såkalte 

«homobevegelsen.» Samlingen av kilder til homoseksualitet 

fra hovedkilder, er, om enn omfattende, i seg


15 

selv ikke nok til å få et fullstendig bilde når det gjelder 

de homoseksuelles rolle i fremveksten av nazismen. Det 

er kun når vi ser det hele i lys av «homo»-akademikere 

at vi skjønner hvor tette båndene mellom nazismen og 

den tyske homobevegelsen egentlig var. 

Ironisk nok må det sies at en bedre forklaring på 

hvorfor «Lyserøde Hakekors» har blitt neglisjert ligger i 

den akademiske verdens «politiske korrekthet». Ironisk 

fordi vår tids «politiske korrekthet» undertrykker 

intellektuell dissens i en grad som ikke har vært sett 

siden det tredje rike. Det er kun idag at spørsmål som 

gjenspeiler homobevegelsen i negativt lys blir vurdert 

som «forbudte». 

Dette er ingen ny trend. Faktum er at et av de 

mest merkverdige fakta vi har avdekket i vår forskning 

er det nesten fullstendige fraværet når det gjelder kilder 

til homoseksualitet i nazipartiet i bøker utgitt i USA 

siden slutten av 1960-tallet. Nær sagt alle hovedkildene 

fra USA (skrevet av amerikanske skribenter) før 1970, 

da homobevegelsen hadde utviklet seg til å bli en politisk 

makt i de forente stater. Andre kilder, derimot, 

hovedsaklig tyske verker oversatt til engelsk, har fortsatt 

med å utvide vår kunnskap om koplingen mellom 

nazismen og homoseksualiteten. En viktig bidragsyter 

i så måte er selvsagt den tyske akademikeren Lothar 

Machtan, hvis bok «Den Skjulte Hitler» fra 2001, at 

Hitlers hemmelige liv som homoseksuell definerte hans 

egen karriere. 

På 1960-tallet var nazistisk homoseksualitet så 

allment kjent i Amerika (i det minste blant den sosiale 

eliten) at fremstillingen av nazibøller som homosek-

16 


suelle bøller ofte var å finne i filmer fra Hollywood. Ett 

av de beste eksemplene er å finne i filmen Exodus 

(United Artists, 1960), filmatiseringen av Leon Uris' bok 

om opprettelsen av staten Israel etter andre verdenskrig. 

I denne filmen fremstiller skuespilleren Sal Mineo 

en ung mann som forsøker å komme seg inn i Irgun 

Zwai Leumi (den jødiske undergrunnsbevegelsen) men 

som har vansker med å overbevise Irgunlederne om at 

han virkelig er en ekte overlevende fra holocausts dødsleirer. 

Omsider blir de overbevist, men først når han 

bryter sammen og bekjenner at nazivaktene «brukte 

meg som en kvinne.» For Irgun var dette det definitive 

beviset på at han virkelig hadde vært fange hos nazistene. 

Den homoseksuelle beat-poeten Allen Ginsberg 

ble spurt av en dommer i Høyesterett i 1966, under en 

rettssak gjeldende obskønitet i boken «Naked Lunch» av 

William Burroughs, om «det noensinne i fremtiden kom 

til å oppstå et politisk parti, for eksempel, bestående av 

homoseksuelle?». Ginsberg svarte med å si: «Dette har 

faktisk allerede funnet sted på en måte --- eller med 

seksuelt perverterte — og vi kan peke på Hitler og 

Tyskland under Hitler.» (New York Times, 10. august 

1997). 

Dette er bare to eksempler som avslører i hvilken 

grad homoseksualiteten åpenlyst ble identifisert med 

nazismen i farne tider. Det fins mange eksempler i 

denne boken. Likevel har historiebøkene i vår tid nesten 

blitt renset fra slike problemstillinger som koplingen 

mellom nazismen og homobevegelsen. Dette hadde vært 

skremmende nok om det bare var en trend innen 

populærkultur og akademia, men samtidig finner det


17 

også sted en liknende hvitvasking i institusjoner som 

er ansvarlige for å holde styr på holocausthistorien. 

Dr. Nathaniel Lehrman er en pensjonert psykiater 

som leste «Lyserøde Hakekors» og følte seg inspirert til 

å anbefale den som ressursmateriell til det amerikanske 

holocaustmuseet i Washington D.C. Dr. Lehrman som 

ikke på noen måte er en politisk konservativ skikkelse, 

har i mange år skrevet artikler og ledere i både sosialistiske 

og humanistiske publikasjoner. Etter et omfattende 

forsøk, deriblant korrespondanse der han 

utfordret museet til i det minste å granske bokens påstander 

ble han avvist. I en lederartikkel datert 5. mai 

2000 i Intermountain Jewish News, tok dr. Lehrman 

opp saken med de stadige pro-homoseksuelle utstillingene 

ved museet: 

«For å kunne presentere et fullstendig bilde av homoseksuelle 

i holocaust, burde man også inkludert homoseksuelle 

nazisters nøkkelrolle blant overgriperne. Ved 

å unnlate å gjøre dette har museet styrket myten om 

en «homoseksuell holocaust». Hvorfor driver 

holocaustmuséet med å forvrenge holocaust-historien?» 

En annen leser, Mr. Zan Overall, donerte en kopi 

av «Lyserøde Hakekors» til Toleransemuseet i Los 

Angeles, det ledende holocaustmuseet på Vestkysten av 

Amerika. Han ble senere fortalt av ett av stabsmedlemmene 

at boken ikke ble lagt til samlingen men i 

en «spesialsamling» som bare var tilgjengelig for spesielt 

interesserte bidragsytere. Han skriver: 

«Jeg undrer meg over hvordan en bidragsyter til

18 


biblioteket kan bli klar over at boken fins, når den er 

skjult i en «spesialsamling?». Jeg spurte om den var å 

finne i kartoteket over bøker i biblioteket sammen med 

andre bøker om emnet da leste hun opp en rekke titler 

som fantes der og fortalte at «Lyserøde Hakekors» ikke 

fantes der (privat brev fra Overall). 

Når man vet hvor gjennomsyret disse institusjonene 

har blitt av ‘homoseksuelle’ aktivister, ble vi 

ikke overrasket over at de har undertrykket bevisene 

som knytter nazismen til homoseksualiteten (se min artikkel: 

«How American «Gays» are stealing the 

Holocaust?», i «The Poisoned Stream», Founders Publishing 

Corporation, 1997. Vi bekymrer oss over at den 

samme hvitkalkingen kan finne sted ved hele Shoahstiftelsen, 

der de samler inn videovitnesbyrd fra de siste 

gjenlevende fra holocaust. Grunnleggeren av stiftelsen, 

Steven Spielberg, er forretningspartner med homoaktivist 

og milliardær David Geffen. Uheldigvis ser offentligheten 

på disse institusjonene som endelige 

autoritet for alt som har å gjøre med nazitiden. 

Idet vi er i ferd med å ferdiggjøre denne fjerde revisjonen 

av «Lyserøde Hakekors» er vi spesielt opptatt 

av at vårt lille arbeid kanskje utgjør det eneste betydelige 

forsøket på å imøtegå den svært fremgangsrike 

«homo»-sponsede revisjonistkampanjen. Vi har derfor 

forsøkt å produsere det grundigste og uangripelige 

dokumentet vi er i stand til. 

Dette dokumentet er på ingen måte det første, 

men det er absolutt det mest komplette av alle res-


19 

surser på området, når det gjelder tesen om at det var 

homoseksuelle som oppfant og drev nazipartiet. Dette 

er en tese som har vært fremsatt gjentatte ganger siden 

1930-årene. Det er en tese med grunnleggende implikasjoner 

for samfunnet, gitt den stadig økende makten 

som «homo»-bevegelsen har. Likevel er det lite trolig at 

de fleste i dette landet overhodet har hørt om dette. 

Vårt mål er ikke å bytte ut ett slag politisk korrekthet 

med et annet. Vi ønsker ikke at vårt syn skal 

påtvinges noen, ei heller at det homoseksualistiske 

synet skal døyvest ned. Vårt mål er å legge disse spørsmålene 

frem for offentligheten — og la bevisene tale for 

seg selv. 

Scott Lively, 14. desember 2001

B’’H 

Kevins Forord 

Kevin Abrams 

Jeg kaller på himmelen og jorden som mine 

vitner mot dere i denne dag, at jeg har satt 

foran dere liv og død, velsignelse og forbannelse. 

Velg derfor livet, så dere kan leve, dere 

og deres barn. 

5Mos/D’varim 30:19 

«Lyserøde Hakekors» er ikke et fantasiskrift. 

Ironisk nok har forfatterne oppdaget at sannheten ofte 

er mer forunderlig enn fantasien. «Lyserøde Hakekors» 

er et tilsvar til den «homopolitiske agendaen» og deres 

strategi der de fremstiller homoseksuelle som ofre for 

samfunnsmessig og nazistisk forfølgelse. Selv om 

enkelte homoseksuelle, og mange av dem som ble arrestert 

anklaget med falske anklager om homoseksualitet 

led og døde under nazistenes maktapparat, er 

det en grov fordreining av historien når homoaktivister 

fremstiller seg selv om historiske ofre for naziforfølgelse, 

på lik linje med jødene. Man kan faktisk si at det ligger

22 


på linje med å fornekte holocaust som sådan. «Lyserøde 

Hakekors» kommer til å vise at det var langt mer 

brutalitet, flere voldtekter, tortur og mord som ble begått 

mot uskyldige mennesker av naziavvikere og homoseksuelle 

enn det noensinne var mot homoseksuelle. 

I Vesten i dag venter en ny og mer aggressiv 

homoseksualisme ved dørene for å ta makten over oss. 

Media, psykiatrien, vitenskapen og akademia har alle 

blitt korrumpert og er blitt presset inn i gjerningen for 

å fastslå at homoseksualitet er en normal og akseptabel 

variant av menneskers seksualitet. De som ikke er villige 

til å bøye seg for denne nye tenkemåten skal 

presses til akseptere det ved hjelp av grove anklager om 

intoleranse og «homofobi». Våre forsøk kommer ganske 

sikkert til å havne utenfor grensen for den politisk korrekte 

propagandaen som blir levert av vår tids medier, 

akademia, psykiatri, forskjellige offentlige organisasjoner, 

rettsapparater og menneskerettsorganisasjoner 

som nå blir drevet på basis av seksuell ideologi heller 

enn oppriktig debatt og vitebegjær. Følgende i kjølvannet 

av en fremgangsrik offentlig kampanje som ble 

gjennomført over årtier, kommer også boken til regelrett 

å eksplodere i ansiktet på mye av vårt tids populæropinion. 

Når dette er sagt, tror vi at «Lyserøde Hakekors» 

entydig kommer til å vise hvordan den verden nazistene 

forsøkte å skape ikke er en fortidsverden, men en 

potensiell fremtid. Vi kommer til å vise at dersom den 

nåværende kursen ikke blir stilt i sjakk, kan Amerika 

svært enkelt bli nazi-Tyskland, slik det var for sytti år 

siden. 

Det blir ofte sagt at historieleksjoner etterlater oss 

med en ledesnor for fremtiden. Dersom det har seg slik,


23 

da må leksjonen om kollapsen av den demokratiske 

Weimar-republikken og de sosiale ideologiene som gikk 

forut for dens fall for nazistenes maktspill gi oss innsikt 

inn i Amerikas fremtid. Som praktiserende jøde, er jeg 

helt og holdent overbevist om at vi ikke kommer til å 

unngå et nytt holocaust bare ved å huske de som tidligere 

har funnet sted. De skremmende parallellene 

mellom Weimar-republikken i Tyskland forut for 

nazismen og vår tids amerikanske republikk er altfor 

tydelige til å overse. 

I skrivende stund er det 50 år siden annen 

verdenskrig tok slutt. Det er også snart 50 år siden 

Samuel Igras bok «Germany’s National Vice», som vi 

siterer svært mye fra, kom ut. Igras bok som stort sett 

er fjernet fra den offentlige sfære, dokumenterer de 

homoerotiske grunnvollene for den tyske militarismen. 

Andre bøker, slik som Dusty Sklars bok «The Nazis and 

the Occult?, dokumenterer de svartokkulte røttene til 

den nazistiske ideologien. Det «Lyserøde Hakekors» gjør 

er å sammenstille både de homoerotiske og okkulte 

grunnvollene for naziregimet. 

La det være helt klart. Nazistene var ikke 

høyreradikale konservative kreasjonister. De var venstreradikale 

darwinistiske evolusjonære sosialister. 

Prinsipielt ser man alltid en økning i pederasti og homoseksualisme 

som paralleller til en militaristisk-hellenistisk 

vekkelse. Historien avslører at de mest krigerske 

nasjonene er de hvis mannlige ledere hadde en hang til 

seksuelle relasjoner til unge gutter. 

Den politiske agendaen som har sitt fokus på å 

planlegge legitimering av og å påtvinge en forvillet be-

24 


folkning som ikke skjønner bæret, selvforførelse og fordreid 

(skeiv?) vitenskapelig forskning. Sett i lys av 

medisinske opplysninger, historien og det faktum at 

sodomi representerer en korrupsjon av det naturlige og 

det moralske i skaperordningen, er det rett å si at en 

forfordeling på vegne av homoseksualiteten ikke har 

noe som helst for seg. Det vil alltid ha sosiale implikasjoner. 

Det som skjer mellom partnere influerer 

samfunnet som helhet. I seksuelle spørsmål, er det 

spørsmålet om «hva som blir fremstilt offentlig og hva 

som blir gjort i offentlighet» langt viktigere enn det som 

skjer i privatlivet. 

I et leserbrev til Toronto Globe and Mail den 26. 

februar 1992, skriver dr. Joseph Berger, assisterende 

professor i psykiatri ved University of Toronto: «I løpet 

av mine tjue år innen psykiatrien har jeg aldri noensinne 

møtt noen som har vært født homoseksuelle. Dette 

har lenge vært en proklamasjon fra homoaktivistenes 

side, en rent politisk holdning, med det som målsetning 

at folk flest skal akseptere homoseksualitet som sunt, 

og helt og fullt som et alternativt uttrykk for menneskelig 

seksualitet. Det fins ingen vitenskapelig grunnvoll 

i dette, selv om forkjemperne for dette prøver å klenge 

seg til alle former for forskning, samme hvor useriøse 

de er — for å rettferdiggjøre tanken.» 

På samme måten som under Weimar-tiden, 1918- 

1933, har psykiatrien og akademia blitt kapret og 

presset inn i tjenesten for å etablere homoseksualisme 

som grunnlag for en ny kultur. Professor Hans Blüher, 

praktiserende lege med psykiatri som spesialitet, ble 

akseptert av nazistene som en apostel og høyere autoritet 

for en ny sosial orden. Blühers skole lærte at


25 

mannlig seksuell elskov i seg selv var en god ting, og 

åndelig styrkende. Blühers læresetninger ble populær i 

nazistiske sirkler i mellomkrigstiden og promoterte 

tanken om at et velregulert homoseksuelt ritual var en 

unik kraft som var i stand til å bygge en stat og sikre 

dens lederskap. Basert på dette fikk man en trosbekjennelse 

som omgjorde kvinner til en rent biologisk 

funksjon og eliminerte familien som samfunnsatom. 

I 1973 ble også den amerikanske psykiatriske organisasjonen 

APA også kapret av amerikanske «homo»aktivister. 

De baserte sine avgjørelser hovedsaklig på 

den haltende bevisførselen fra den såkalte Kinseyrapporten 

fra 1948, om seksuell oppførsel hos menneskelige 

hanner, og deretter fjernet APA homoseksualitet 

fra sin liste over diagnoser og proklamerte den som en 

normal seksuell variant for mennesker. Homoseksuelle 

som følte at byrden som krevde endring hadde blitt 

løftet av deres skuldre og i stedet lagt på samfunnet, ble 

nå i stand til å presentere seg selv som uskyldige ofre 

for det de kalte samfunnets hyklerske og homofobe 

holdninger mot dem som personer. 

Spaltisten Charles Krauthammer, skrev i et essay 

med tittelen «Å definere avvik oppover» (Defining 

Deviancy Up), den 22. november 1993, i tidsskriftet The 

New Republic (s 20ff) der han beskrev den reelle følgen 

av APAs avgjørelse, og hevdet at en majoritet av 

samfunnet ble gjort til avvikere, mens homoseksualitet 

ble fremmet som normalt. Krauthammer skriver: «som 

en del av det store prosjektet det var å jevne moralen 

med jorden, var det imidlertid ikke nok å normalisere 

avvikerne. Det normale måtte bli vist frem som avvikende.» 

Faktum er at den største enkeltstående seieren

26 


for de «homoseksuelles» agenda i løpet av de seneste tiårene 

har vært å snu debatten fra oppførsel til identitet, 

og dermed tvinge motstanderne til å innta en posisjon 

der de blir fremstilt som dem som angriper borgerrettighetene 

til de homoseksuelle heller enn å angripe 

en spesifikk asosial oppførsel. 

I en interessant og informativ studie, en kritisk 

analyse med tittelen: «Seksuell Politikk og Vitenskapelig 

Logikk: homoseksualitetsspørsmålet» («Sexual Politics 

and Scientific Logic: the Issue of Homosexuality,») av dr. 

Charles Socarides (publisert vinteren 1992, i Journal of 

Psychohistory, årg 10, No 3:317), siterer Socarides 

advarselen fra Abram Kardiner, psykoanalytiker og tidligere 

psykiatriprofessor ved Columbia University, og i 

1966, mottaker av New York Times Menneskelighetspris 

(Humanities Prize): 

Det fins en epidemisk form for homoseksualitet, 

som er annerledes enn den vanligste, og som generelt opptrer 

under sosiale kriser eller når kulturer står for fall, og 

når lidderlighet og ubegrenset iver etter legalisering sløver 

smertene fra vedvarende angst, universell fiendskap og 

adskillelse og som støtter de homoseksuelles krav ... Å se 

på homoseksualitet som en normal seksualitetsvariant er 

å overse den sosiale betydningen av homoseksualiteten. 

Fremfor alt dette går den til angrep mot familien og ødelegger 

den funksjonen den har som den siste plassen i 

vårt samfunn der følelser kan kultiveres ... Homoseksualitet 

opererer mot andre fornuftige elementer i et 

samfunn under navn av en falsk frihet. Den driver det 

motsatte kjønn foran seg i en lignende retning. Intet 

samfunn kan lenge utholde det at barn blir neglisjert eller 

når kjønnene fører krig mot hverandre.


27 

I kjernen til de homoseksuelle politiske strategien 

ligger offer-tanken. Homoseksualister utnytter den offentlige 

status som ‘homoseksuelle’ til å tvinge sin nye 

definisjon av menneskelig seksualitet på samfunnet. 

«Offer-tanken» og den reduksjonistiske tenkningen ødelegger 

Amerika fra innsiden. Vår tids nye ofre ser ingen 

grunn til å modifisere sin egen opptreden. Offerpsykologi 

og filosofi underminerer myndighetenes 

legitime gjerninger og rettsapparatet, helse- og sosiale 

systemer. På samme måte som deres nazistiske forgjengere, 

har ikke vår tids homoseksualister noen som 

helst form for skrupler. Homoseksualitet er først og 

fremst en rovdyrmentalitet som strever etter å ta de 

svake, de som ikke mistenker noe med seg i fallet. Den 

såkalte «homo»-agendaen er en kolossal svindel; et 

gigantisk ideologisk ran. Homoseksuelle av den typen 

som blir beskrevet i denne boken har ingen anelse om 

hvordan de skal stå i tjeneste for sitt land og sin neste. 

Deres intensjon er å ikke tjene noen andre enn seg selv. 

«Lyserøde Hakekors» dokumenterer de skjulte 

aspektene ved den tyske historien. Forfatterne hevder 

at homoseksualisme, opphøyd til en folkelig ideologi og 

kombinert med svartokkultisme, ikke bare gav liv til 

nazistiske imperialisme, men også førte til holocaust. 

Militaristene i Tyskland frydet seg over Hitler. 

Hans læresetninger om «full krig» og en hemmelig 

jødisk konspirasjon mot Tyskland, gav dem en god 

røykskjerm for å skjule sine egne planer. 

Fra opphavet av planen, var nazipartiets målsetning 

å arbeide som en front for det tyske militær-

28 


industrielle komplekset, å fjerne Weimar-republikken 

ved hjelp av alle tenkelige midler. 

«Lyserøde Hakekors» dokumenterer hvordan de, 

fra begynnelsen av den nasjonalsosialistiske revolusjonen 

og nazipartiet ble ført frem av og dominert av 

militaristiske homoseksuelle, pederaster, pornografer 

og sadomasochister. 

Igra forklarer i sin bok «Tyskland Nasjonale Last» 

(Germany’s National Vice) at «de forbryterne som gjennomførte 

slike forbløffende grusomheter mot den sivile 

befolkningen, ikke handlet som soldater i seiersrus, 

heller ikke som patriotiske fanatikere, men som utvalgte 

instrumenter for en satanisk religion i hvis 

tjeneste de hadde blitt innviet ved systematisk læring 

og øving av unaturlige laster (Igra:94). 

«Lyserøde Hakekors» dokumenterer hvordan 

Menneskerettsforbundet, grunnlagt av medlemmer av 

nazipartiet, ble den største organisasjonen i kampen for 

«homoseksuelles rettigheter» i Tyskland, og videre, 

hvordan denne bevegelsen fødte frem den amerikanske 

homorettighetsbevegelsen. 

Innflytelsen har da også vokst. USAs president tar 

nå imot offisielle delegasjoner fra homofiles organisasjoner 

ved det hvite hus, som alle forventer at 

presidenten skal lønne dem for å hjelpe ham til seier. 

De forventer at han skal «normalisere» homoseksualitet 

i det amerikanske militæret. 

Når det gjelder sammenligningene som har vært 

gjort mellom homoerotisisme og hudfarge, har for-


29 

henværende formann for Generalstabsnemnden, 

general Colin Powell, i et brev til representant Patricia 

Schroeder (D-Colorado) skrevet: «Hudfarge er i seg selv 

en godvillig karakteristikk som ikke har noe med oppførsel 

å gjøre. Seksuell orientering er kanskje den mest 

grunnleggende av alle menneskelige karakteristikker 

hva gjelder oppførsel. En sammenligning av de to kan 

nok falle godt i smak, men er et ugyldig argument 

(Salem, Ore) Statesman Journal, 6. juni 1992. 

Den amerikanske sivilisasjon hviler på de grunnleggende 

prinsippene i kristen moral, som igjen har sitt 

opphav i de hebraiske skriftene. Grunnen til at nazistene 

først angrep det jødiske folk og sverget å utslette 

dem fysisk og åndelig er på grunn av Bibelens læresetninger, 

både Torahen og det Nye Testamente, som utgjør 

fundamentet som hele systemet av kristen etikk 

hviler på. Tar man bort Bibelen som den konstellasjonen 

som styrer det amerikanske statsskipet, 

kommer hele det amerikanske sivilisasjonsbyggverket 

til å rase sammen. For mine jødiske brødre som søker 

bibelsk grunngivning for å legitimisere homoseksualitet 

viser jeg til følgende ord fra rabbinerne Marc Angel, 

Hillel Goldberg og Pinchas Stopler og deres felles artikkel 

i vinterutgaven 1992-93 av Jewish Action 

Magazine: 

Det fins ikke en eneste kilde i noe jødisk hellig 

skrift, det være seg halakhah, haggadah, filosofi, muscar 

eller mystisisme som tolererer homoseksuelle handlinger 

eller homoseksuell orientering. Jøder som 

aksepterer homoseksualitet må gjøre det helt og 

holdent uten referanse til jødiske hellige skrifter, der de 

ikke finner noen form for aksept. De kan heller ikke vise

30 


til noen jødiske kilder, og de handler derfor enten i uvitenhet 

eller intellektuell uærlighet. Tanken, som blir satt 

fram av enkelte ikke-ortodokse ledere, at Torahen bare 

forbyr homoseksuelle voldtekter og homoseksuelle forhold 

der kjærlighet ikke eksisterer, og dermed gir tillatelse 

til et forhold med en person av samme kjønn som 

bygger på frivillighet, er helt og holdent uten basis i 

noen form for jødisk litteratur skrevet de siste 3000 år. 

Dennis Prager, en fremstående og respektert 

jødisk talkshow-vert kommenterte: «Det fantes to slag 

jøder i Auschwitz — de som visste hvorfor de var der og 

de som så på det hele som uflaks.» I vår tid har jøder 

absorbert tanker som er fremmed for et jødisk 

tenkemåte og mange liberale, sekulære, amerikanske 

jøder, som ønsker å tolerere alt som skjer, har ikke noe 

standpunkt for noe som helst. Som de gjenlevende har 

vi en moralsk plikt til den generasjonen av jøder som 

ble utsatt for slik inhuman og sadistisk terror og utryddelse. 

De underliggende årsakene til den nazistiske 

militarismen er dokumentert i «Lyserøde Hakekors». 

Holocaust må aldri glemmes for hva det var, en krig mot 

det jødiske folk og mot Vestlig sivilisasjon. 

MÅ GUD VELSIGNE AMERIKA, 

Kevin E. Abrams, Jerusalem, Israel 

5. juni 1995

Scotts Forord 

Scott Lively 

Jeg ble interessert i dette spennende og svært 

edrueliggjørende emnet via en opplevelse som mange i 

vårt samfunn idag opplever som «offerets opplevelser.» 

Det var ikke en status jeg søkte, og jeg forsøkte verken 

å utnytte den eller påberope meg den, men i mange 

måneder erfarte både jeg og andre hvordan det var å bli 

utsatt for et angrep i et altomfattende felttog der ingen 

regler syntes å gjelde. Krigen var satt i scene av politiske 

‘homoseksuelle’ aktivister i staten Oregon. Årsaken til 

opprøret var en rekke innledende aksjoner ment å 

skulle forhindre lokale lover og statsregulerte lover som 

kom til å gi homoseksuelle status som «minoritet». 

Detaljene når det gjelder utspillet og omkring Oregon 

Citizens Alliance, grasrotorganisasjonen som sponset 

fremstøtet, ville kunne fylle en hel bok alene. Men for å 

si det kort var dét som satte meg i gang med arbeidet 

med denne boken den forbløffende tonen som var gjennomgående 

blant dem som forsvarte «homorettigheter» 

overfor mennesker som var motstandere av homoseksualitet. 

Midt i all retorikken, var nesten alle favorittnavnene 

og metaforene hentet ut av Hitler-Tyskland.

32 


Ledere, så vel som underskriftssamlere på aksjonsmøtene 

våre ble skjelt ut som alle former for nazister, 

fascister, rasister, hatspredere og arisktenkere. Murstein 

svøpt i papir med påtrykte hakekors ble kastet 

gjennom vinduene på forretninger som hadde støttet 

aksjonene våre. Som alltid var nazi-retorikken høylydt 

og den mest ekstreme blant de homoseksuelle aktivistene 

og deres nærmeste politiske allierte (guvernør 

Barbara Roberts, langvarig homoseksualist, 

karakteriserte folkeavstemningen som «nesten som i 

nazi-Tyskland» (The Oregonian, 26. august 1992:A14) 

Noen av de verste angrepene kom fra homoseksualister 

i mediene. Under valget i 1992 ble jeg kontaktet 

av en assisterende produsent for CBS’ 

nyhetsshow «48 hours», som ønsket tillatelse til å bruke 

filmopptak av OCA i et klipp om «hvordan Amerika 

generelt reagerer på ekstremismen i homobevegelsen». 

Siden jeg var kjent med hvordan media vrir og vrenger 

på fakta når det gjelder homoseksualitet, ble jeg mistenksom 

og insisterte på en personlig forsikring om at 

dette virkelig var programmets fokus. På grunn av 

tonefallet i retorikken i de lokale mediene krevde jeg 

spesielt og fikk også et løfte om at OCA ikke kom til å 

bli fremstilt som hatgruppering. Det var først etter 

gjentatte forsikringer over en to eller tre ukers periode 

med telefonsamtaler at jeg bad om tillatelse til 

prosjektet fra OCAs formann, Lon Mabon. Deretter 

brukte jeg nesten to uker av min tid til å assistere 

filmteamet fra «48 Hours», og sørget for flere titalls timer 

intervjuer og arrangerte kameralocations når det gjaldt 

filming av våre aktiviteter.


33 

Programmet ble sendt den 26. februar 1992. Sent 

på ettermiddagen fikk jeg en telefon fra en venn i Massachusetts, 

der programmet ble sendt tre timer tidligere 

enn hos oss. «Ta deg i vare,» sa hun. «De har dolket deg 

i ryggen.» Og ganske visst ble programmet kalt «48 timer 

med hatkampanjer», og inneholdt en lang rekke hatgrupper, 

deriblant nynazister, og hvite ariske voldsgrupper. 

Delen med OCA var skviset inn mellom to slike 

grupperinger. I det lokale nyhetsprogrammet som fulgte 

like bak, og som blir sendt av KOIN, den lokale CBSfilialen 

i Portland, Oregon, ble det sendt en rapport om 

OCA og et stykke som inkluderte filmklipp fra nazi- 

Tyskland og anti-Nazi-polemikk. Omtrent to uker 

senere sendte en annen TV-stasjon i Eugene, Oregon, 

KEZI-TV, flere nazi-klipp i en nyhetsmelding om oss (de 

bad oss senere om unnskyldning). Aviser over hele 

staten skrev flere ledere mot OCA, og brukte begreper 

som «nazister», «KKK», «hyklere» og «hat» til å krydre artiklene. 

Jeg hadde lenge visst at det er en grunnsetning 

at når man begynner å kalle andre med navn (i stedet 

for å føre en fornuftig debatt) er det slik at de navnene 

man bruker på andre ofte er de trekkene man liker 

minst ved seg selv. Jeg tror det gikk opp for meg at det 

var noe veldig overdrevet med å kalle andre nazister, 

selv før jeg fikk tak i et sett med svært nøye 

dokumenterte notater om fremstående homoseksuelle 

i nazipartiet, sendt av en person som hadde fulgt nøye 

med på den retoriske stormen som våre kampanjer 

hadde medført. 

I årene siden jeg begynte å fremheve og raffinere 

denne første samlingen av data, hadde nasjonen sett

34 


mye trivialisering av slik ekstrem retorikk. Det er i dag 

vanlig å høre andre bli kalt «nazist» både direkte og 

indirekte. Enkelte mennesker har brukt dette på forflatningen 

av vårt nasjonale kunnskapsnivå, forflatningen 

av språket og den intellektuelle styrken — og jeg er enig 

i det. Vi er i ferd med å tape vårt kunnskapsnivå, og 

mye av vår heder og ære sammen med det. Likevel 

gjenstår den gamle og gangbare anmerkningen om at 

på seg selv kjenner en andre. 

Selv om denne boken er avgrenset til å granske 

koplingene mellom nazibevegelsen og homobevegelsen 

og den okkulte bevegelsen, tror jeg at et større og langt 

mer skremmende tema er å finne på bokens sider. Kan 

det være at fascinasjonen ved å kalle mennesker 

nazister, for den moderne «homobevegelsen» og andre i 

samfunnet vårt, har sin grunn i en dypere fascinasjon 

med det nazistene kom seg unna med i sin egen nasjon? 

Hvilke holdninger ligger under fenomenet «barnepikestaten», 

«politisk korrekthet» og den kyniske politiske 

fremhevingen av rasisme og klassekamp, «nedsløving» 

av folk flest, elimineringen av foreldrerettigheter, 

steriliseringen av det offentlige når det gjelder judeokristne 

religiøse referanse og den økende 

homogeniseringen av meninger og «skeiv» nyhetsdekning 

i pressen. Jeg tror, på en måte, at de amerikanske 

homseaktivistene i dag presenterer en nesten forfriskende 

ærlig synsmåte inn i naturen til disse holdningene, 

sammenlignet med de innbildske 

presentasjonene vi daglig hører fra pressen og enkelte 

spesialinteressegrupperinger og politiske ledere. 

La oss et øyeblikk se på en av de frekkere avsløringene 

av homoseksualistenes synspunkter på, og


35 

målsetninger for det amerikanske samfunnet. I en PRstrategi 

som går punkt for punkt og som kalles «en overhaling 

av det streite Amerika» (Guide Magazine, 

November 1987) står homoseksualistene Marshall Kirk 

og Erastes Pill fram og forklarer hvordan de bruker 

Hitlers egen «store løgn»-taktikk. Denne merkverdige 

måten å tenke på er nesten hinsides fantasi, en enorm 

bølge av manipulering, maktovergrep og svikefulle ord 

og taktikker. Den begynner slik: 

Det første vi må gjøre er å desensitere det amerikanske 

folk overfor homoseksuelle. Å desensitere 

folket betyr å hjelpe det å se på homoseksualitet med 

likegyldighet heller enn med iver. Ideelt sett ønsker vi 

at streite skal krysse av hvilke seksuelle preferanser de 

har på samme måte som du velger smakstillegg på iskrem 

(Kirk and Pill:7). 

Denne måten å modifisere oppførsel og mentalitet 

på, kombinert med isolasjon av «streite» og andre som 

grupper og klasser som dermed får samme status som 

dehumaniserte målgrupper av et eller annet slag, fortsetter: 

«Massene [vår utheving] bør ikke la seg sjokkere eller 

frastøte av prematur eksponering til homoseksuell 

oppførsel. De seksuelle ytringene bør heller uviktiggjøres. 

(Ibid:8) 

• Åpne en dør inn i de streites private verden, der 

vi kan sende inn en trojansk hest (ibid:8) 

• Homoseksuelle må fremstilles som ofre som 

trenger beskyttelse slik at de streite får tilbøyelighet til 

å innta en beskytterrolle (ibid:8)

36 


• Bruk symboler som reduserer folk flests følelse 

av en trussel, slik at de senker garden. (ibid:8) 

• Få folk flest til å bytte ut sin selvrettferdige 

stolthet omkring sin homofobi med skamfølelse og 

skyldfølelse (ibid:10). 

Det er ikke så mange år siden nå at amerikanere 

flest hadde reagert svært negativt på disse uttalelsene, 

selv om de ikke hadde hatt noen som helst referanse til 

homoseksualitet. Spesielt fordi de alle betinger overgrep 

mot folks privatliv, deres tanker, meninger og tro (Kirk 

og Pill kaller det «å transformere de sosiale verdiene i 

det streite Amerika, ibid:14). Slike forsøk ble sett på 

som å komme fra djevelske mesterhjerner i sci-firomaner, 

eller fra maoister eller diktatorer i 

bananrepublikker. Men vi har kommet til et tidspunkt 

i Amerika der Kirk og Pill ganske enkelt legger sine 

røster (og intonasjonen i røsten) til de mange som 

ønsker makt og manipulasjon for å kontrollere menneskers 

tanker (for eksempel: «talekodekser» på universitetsområder 

og i kodespråk som du finner i 

annonser i avisene). 

Jo mer jeg har studert nazitenkning, jo mer har 

jeg blitt påminnet at vår nasjon representerer den første 

og det største fremgangsrike eksperiment i den 

motsatte retningen. Da Amerika ble grunnlagt var vi 

den eneste nasjonen, blant mange selvstyrende stater, 

som virkelig tilbød og garanterte frihet, tankefrihet så 

vel som uttrykksfrihet. Vår «grunnlovsfedre» forsøkte å 

hogge vår uvurderlige dyrebare friheter i stein fordi de 

forutså (ja, for det fantes forsøk allerede den gangen) at 

det ville oppstå en sterk drivkraft for å føre makten


37 

tilbake til de få — og deres måte å tenke på. Hvor langt 

har vi ikke skeiet ut i dag, og hva betyr dette for oppførselen 

blant grupper i ytterkanten av vårt samfunn 

(akkurat som nazistene var en ekstremistgruppe), som 

føler det nødvendig å reformere amerikanske hjerter og 

tanker til å se ut som sine egne. 

La oss vende tilbake til Kirk og Pill og se på 

mekanikken i strategien deres, for å nettopp «transformere» 

samfunnet til det de føler ville være et mer akseptabelt 

samfunn. Her er noen av forslagene deres. 

• Snakk om homoseksuelle og homoseksualitet så 

høyt og så ofte som mulig. Nesten all oppførsel begynner 

å se normal ut dersom du blir utsatt ofte nok 

for den (Kirk and Pill:7) 

• Stadig prat bygger inntrykk av at folkeopinionen 

i det minste er delt når det gjelder spørsmålet (ibid:8) 

• Kampanjen bør fremstille homoseksuelle som 

fremstående samfunnsstøtter. Jada, jada, vi vet det. 

Dette er et knep som er så gammelt at det knirker 

(ibid:9). 

• Tiden kommer da vi skal ta i tu med de gjenværende 

motstanderne. For å si det som det er: De skal 

tvinges i kne. (ibid:9). 

• Vi ønsker at antihomoseksuelle skal bli seende 

så grusomme ut at alminnelige amerikanere kommer 

til å ønske å distansere seg selv fra disse menneskene 

(ibid:10)

38 


Alle tegn kommer til å spille på patriotiske følelser, 

og alle budskap kommer sakte men sikkert til å 

drille en positiv holdning inn i hodene til folk flest 

(ibid:11). 

Folk flest bør bli vist bilder av rasende homofober, 

hvis sekundære trekk og troslærer er forhatt av middelklassen. 

Ku Klux Klan som krever at homoseksuelle 

skal brennes levende eller kastreres. Hyklerske sørstatspastorer 

[sic!] som slever hysterisk hat i en grad 

som ser både komisk og sinnsyk ut; truende bøller, 

pøbler og fanger ... konsentrasjonsleire ... (ibid:10). 

Disse bildene bør kombineres med de av homoseksuelle 

ofre på en måte som propagandister [vår utheving] 

kaller «parentesteknikken». «For eksempel: Først viser 

man noen få sekunder av en salvet sørstatspredikant 

med stikkende øyne der han hamrer i talerstolen i raseri 

og sier «disse syke, vederstyggelige skapningene». Mens 

tiraden hans fortsetter med bare lyd, viser vi bilder av alvorlig 

skamslåtte mennesker, eller bilder av homoseksuelle 

som ser anstendige, harmløse og snille ut. Deretter 

vender vi tilbake til det giftige ansiktet til den som taler, 

og så videre. Effekten er destruktiv (Ibid:13-14). 

En gruppering som kalles PFLAG (Foreldre og 

Venner av Lesbiske og Homoseksuelle) brukte denne 

teknikken i en annonsekampanje mot Pat Robertson, 

Jesse Helms og Jerry Falwell, høsten 1995. Deretter ble 

det meldt i San Francisco Examiner, søndag 12. 

november 1995: «en ny tv-reklame [fremstiller] en tenåringsjente 

som vurder selvmord med en pistol [og] en 

ung mann som blir skamslått mens bøllene roper slagord, 

ispedd reelle klipp der pastor Pat Robertson og


39 

andre konservative avskyr homoseksualitet. De fleste 

tv-stasjonene avviste reklamefilmen, men den ble kringkastet 

i Tulsa og Washington D.C. En avisversjon av annonsen 

(som ikke på langt nær er like følelsesmessig 

effektiv) ble kjørt i USA Today, den 21. november 1995. 

Interessant nok var Pat Robertsons kommentarer 

som ble brukt i reklamen direkte relatert til emnet i 

denne boken: «Homoseksualitet er en styggedom. 

Mange av dem som var involvert med Adolf Hitler var 

satanister, og mange var homoseksuelle. Disse to 

tingene synes å gå hånd i hånd.» 

Uten å legge for stor vekt på dette punktet er dette 

soi-distante propagandateknikker, og endog ordvalget 

som de blir opplært til å bruke, representerer en forvridd 

fremgangsmåte for å overvinne den amerikanske 

opinionen. Nok engang ble jeg slått over likhetene (når 

det gjelder forførende taktikker og marionettmakerske 

holdninger) til den nazistiske propagandamaskinen. 

Ikke bare er det en klassisk teknikk som bygger på en 

stor løgn (si det så ofte du kan og så høyt som mulig!) 

men homoseksualistene har fremhevet den gamle 

naziteknikken om å tvinge folk i kne, slik den ble brukt 

mot jødene av den tyske pornografen Julius Streicher, 

som den reneste kunst. De velkjente emosjonelle innslagene 

av Hitler er også tatt med, slik Kirk og Pill slever 

over den antatte forferdelsen hos deres «ivrigste fiender» 

(som tydeligvis betyr pastorer som har den store ulykke 

å bo i Sydstatene!): 

Skoen passer, og vi bør få dem til å prøve den på 

mens hele Amerika ser på (ibid:10).

40 


To av de første og største planene nazistene tok 

seg til i sin veg til maktens tinde, var effektiv kontroll 

over Tysklands informasjonskilder, og en nøye oppbygning 

av sin egen propagandamaskin. Dette var 

nøkkelen til deres makt og med unntak fra en sterk 

militærstyrke, den viktigste delen av en hvilken som 

helst autokratisk makt. I løpet av de siste to tiårene har 

vi vært vitne til en skremmende vilje blant amerikanske 

nyhets- og underholdningsmedia til å avrette seg selv 

etter ett enkelt politisk element, og tillate seg selv å 

være kanal for nedbrytningen av en av sidene i en sak, 

i sak etter sak. Etterhvert som nye røster har dukket 

opp i eteren (talk radio) med motsigelser mot dette, har 

de blitt stadig sterkere opponert mot av eksisterende 

mediakommentatorer. I mye av underholdningen finner 

vi også en heller dårlig skjult gjennomføring av Kirk og 

Pills strategier (selv om det ikke bare gjelder homoseksualitet). 

Det er sant at Kirk og Pill sier at «det homofile 

Hollywood har gitt oss våre beste skjulte våpen i 

kampen for å desensitere folk flest (Kirk and Pill:8). 

Dette er noen av de sakene som må fram i lyset i 

studiet av forholdet mellom de homoseksuelle og deres 

politiske bevegelser og nazipartiet. Sammenhengen må 

i stor grad være vårt eget land, og de talløse gruppene 

som nå strever med å fange dets sjel og «transformere» 

dets samfunn. Hvordan vi er like og ulike sammenlignet 

med tyskerne i 1920- og 30-tallet. Hva bør vi lære? 

Som en siste anmerkning, har den andre inspirasjonskilden 

til denne boken vært de senere påstandene 

fra homoseksualister at homoseksuelle var betydelige 

ofre for holocaust (dette synes å være en del av «offer»strategien 

i Kirk og Pills tanke).


41 

Skuespillet «Bent» har vært springbrettet for en 

kampanje, komplett med homoseksuelle tillegg til en 

Anne Frank-utstilling som reiste rundt i hele USA for å 

få folk flest til å akseptere tanken om at de homoseksuelle 

var den mest forfulgte grupperingen i Nazi- 

Tyskland. I dette stykket, bytter en homoseksuell fange 

til seg en gul davidsstjerne mot sitt rosa triangel for å 

fremme sin status i leiren (S. Katz:145) Den måten 

homoseksualistene fremstiller propagandaen på har 

blitt en sterk front mot tradisjonelle jøder som min venn 

og medforfatter Kevin Abrams, som ønsker å beskytte 

den historiske sannheten fra «holocaust-revisjonister». 

Det er for skyld denne sannheten, en merkepåle på 

vegen til et fritt samfunn, vi har dedikert denne boken.»

Denne 

siden 

er 

blank

ANMERKNING 

TIL LESEREN 

I denne boken går to begreper stadig igjen. Det er 

begrepene «homoseksualist» og «pederast». Disse vil 

trolig være ukjente for mange av leserne. Vi bruker begrepet 

homoseksualist som henvisning til en person, 

homoseksuell eller ikke, som aktivt promoterer homoseksualitet 

som moralsk og sosialt likestilt med heteroseksualitet 

som basis for en sosial orden. Etter vårt syn 

er Harry Hay, grunnlegger av den amerikanske «homorettighets»-bevegelsen» 

og president Bill Clinton, som 

forsøkte å tvinge det amerikanske militæret til å godta 

åpent erkjennende homofile — begge homoseksualister. 

Hver av dem har på sin måte arbeidet for å legitimisere 

homoseksuell adferd i USA. Mange heteroseksuelle 

mennesker er homoseksualister. Mange som regner seg 

selv for å være homofile, er ikke homoseksualister. En 

homoseksualist blir definert av sine handlinger i en 

sosiopolitisk kontekst. Dette skiller seg fra Samuel Igras 

bruk av begrepet i boken «Tysklands Nasjonale Last»,

44 


som vi har sitert svært mye fra. Igra bruker ordet 

«homoseksualist» for å definere ene og alene seksuell 

oppførsel. 

En pederast er definert som en fysisk moden 

mann som søker eller deltar i seksuelle handlinger med 

gutter omkring pubertetsalder, som motsetning til 

pedofile, som bruker både gutte- og jente-barn fra 

spedbarnsalder av og helt opp til pubertetsalder. 

(Pederast skriver seg fra den greske ordet paed, som 

betyr «gutt» og erastis, som betyr elsker). Selvdefinerte 

«gutte-elskere» som har dannet «barnerettsorganisasjoner» 

som «North American Man/Boy Love Association» 

(Den nord-amerikanske foreningen for 

kjærlighet mellom menn og gutter), og som dannet 

«Gemeinschaft Der Eigene» i Tyskland, synes å fokusere 

sin seksuelle oppmerksomhet på gutter mellom 8 og 18, 

med en særskilt preferanse for gutter omkring 12 års 

alder. Enkelte kilder som er sitert i denne studien 

bruker begrepet «pederast» og «pedofil» om hverandre. 

Vi ønsker å reetablere skillet mellom disse begrepene 

(selv om det kan virke flortynt) for å skape en dypere 

forståelse for homoseksuell ideologi og de forskjellige 

uttrykksmåtene homoseksualitet har. 

Den engelske oversettelsen av tyske ord unngår 

ofte bruken av tøddel, to prikker over u (ü), og skriver i 

stedet ute. I norsk er ikke dette et problem, og vi har 

derfor i den norske oversettelsen holdt oss til den originale 

tyske skrivemåten som i Führer og Röhm. 

Stavemåten er forskjellig i forskjellige kilder, vi har tatt 

oss den frihet å harmonisere stavemåten gjennom hele 

boken.


45 

ANERKJENNELSER 

Prosessen med å skape en bok involverer både 

direkte og indirekte et stort antall mennesker som gir 

av sin inspirasjon. Det er med dyp respekt at vi uttrykker 

vår takknemlighet til mange store historikere, 

menn som Konrad Heiden, som skrev «Nasjonalsosialismen 

Historie» og «Der Führer» (Geschichte 

des Nationalsozialismus og Der Führer); William Shirer, 

hvis bok «Det tredje rikes vekst og fall» (The Rise and 

Fall of the Third Reich), er en av de mest respekterte og 

klassiske tekstene når det gjelder nazihistorie; og selvsagt 

Samuel Igra, hvis obskure, men viktige arbeid fra 

1945 av, Tysklands Nasjonale Last (Germany’s National 

Vice), avslører en skjult side ved historien som sjelden 

blir sett eller erkjent. Til disse som var der og som med 

ærlig røst fortalte hva de så og opplevde, står vi i dyp 

gjeld. De er våre ledere inn i fremtiden. 

Spesielt ønsker vi å rette en takk til dr. Charles 

Socarides, president i NARTH, Nasjonalforbundet for 

Forskning og Terapi for Homoseksualitet, for hans 

støtte og oppmuntring. Dr. Socarides er en klinisk 

professor i psykiatri ved Albert Einstein College of 

Medicine i New York. Vi vil også gjerne uttrykke vår 

takknemlighet til dr. Joseph Nicolosi, grunnlegger og 

klinisk direktør for Thomas Aquinas Psychological 

Clinic i California. Dr. Nicolosi har selv utgitt flere innsiktsfulle 

arbeider når det gjelder reparativ terapi og 

homoseksualitet som tilbyr håp og mulighet for positive 

endringer for den homoseksuelle.

46 


Andre individer som både den ene og andre av oss 

har hatt æren av å samarbeide med er Mr. Peter LaBarbera, 

redaktør og utgiver for Lambda-rapporten om 

homoseksualitet, en publikasjon fra Washington D.C. 

som overvåker den homoseksuelle agendaen i amerikansk 

politikk og kultur; Steve Lequire og Terry O’Neil 

ved The British Columbia Report Magazine; Rosebianca 

Starr, Vancouver, British Columbia; Lon Mabon, formann 

i Oregon Citizens Alliance (OCA) og Pat Smith ved 

OCA Research Department; Trevor Lautens, spaltist for 

the Vancouver Sun: Paul Schratz, redaktør The 

Province Newspaper, Vancouver, British Columbia; 

David, Avraham and Israel Feld, Maccabi Mossad, Israel; 

David Bedein, direktør i Beit Agron Press Center, 

Jerusalem; Len Butcher, redaktør i the Canadian B’nai 

B’rith Covenant; Mrs. Irene Klass, Women’s Editor of 

The Jewish Press, Brooklyn New York; Professor 

William Woodruff, Campbell University, North Carolina; 

David Bar Illan, redaktør i Jerusalem Post; Kevin Tebedo, 

tidligere ansvarlig direktør i Colorado for Family 

Values; Pastor Mary Rogers; Reverend Bernice Gerard i 

Sunday Line Radio and Television Ministries, 

Vancouver, British Columbia; Jan Willem van der 

Hoeven, tidligere direktør for Internasjonale Kristne 

Ambassade, Jerusalem, og hans hustru Irene; Stan 

Goodenough, redaktør i the Middle East Intelligence 

Report; Rabbi Avraham Ravitz and Rabbi Schlomo Beneziri, 

Knessetmedlemmer; Phil Chernovsky, Israel 

Centre; Rena Cohen, Sfat, Israel; Toby Klein Greenwald, 

spaltist i Washington Jewish Week; Gershom Gale, redaktør 

i the Jerusalem Posts internasjonale utgave; 

Aryeh Stav, redaktør i Nativ Journal of Politics and the 

Arts; Professor Mordechai Nisan; Ramon Bennett; Avi 

Asdauba, Yair Davidy, utgiver av The Tribes; Shmuel


47 

Golding, utgiver av Biblical Polemics; Aryeh Gallin, 

Director, Root and Branch Association; Christopher 

Barder, UK; John Hully, forfatter av Comets, Jews and 

Christians; Rabbi Marvin Antelman, Justisleder for den 

høyeste rabbinske rettsinstans i Amerika; Gemma 

Blech; Dr. David Lewis; Dr. Mikha’el Snidecor; Maurits 

van Zuiden; Dr. Judith Reisman, forfatter av Kinsey: 

Crimes and Consequences; Avi Lipkin; Gary Cooperberg; 

Paul deParrie and Andrew Burnett i Life Advocate 

magazine; Herman Bauer; Robert Orr; Libby Durea; Dr. 

Nathaniel Lehrman, klinisk direktør, nå pensjonert, 

Kingsboro Psychiatric Center; Gary Butterfield; Joseph 

D’Alelio; Josiah (Doc) Goldberg; Landon G. Mustell and 

Pastor Larry Dill, Sheridan Assembly of God Church. 

Spesielt vil vi takket Bill and Irene Bennett, Anne 

L., Kathy Bates and Charles Lowers for hjelp med 

redigeringen av boken, D.E. og Alan Abe for å ha gravd 

fram utallige kjente og obskure kilder som dokumenterer 

sannheten om nazihistorien, til Pat Gunnip for hans 

generøsitet i å finansiere forskning og andre kostnader, 

og til to Carol P. ved OCAs forskningsavdeling som fikk 

oss i gang med arbeidet bare ved å presentere oss for 

hverandre. Tim Duskin i the National Archives var 

spesielt hjelpsom i å rette oss inn mot viktige ressurser. 

Det fins mange andre som hjalp på mange måter som 

ønsker å forbli anonyme. Vi takker hver enkelt. 

Jeg (Kevin) ønsker å takke mine lærere 

rabbinerne Mendle Altien, Lippa Dubrawsky, David 

Bassous, Mordecai Feuerstein, Avraham Feiglestock, 

Yitchak Wineberg — jeg skylder dere det meste.

48 Lyserøde Hakekors 

Begge ønsker vi å rette en spesiell takk til våre 

hustruer Sharon Abrams og Anne Lively, som har slitt 

med oss gjennom denne lange og vanskelige prosessen, 

samt gitt sin helhjertede støtte og mange innsiktsfulle 

kommentarer. Denne boken er en gave til våre ban: 

Miriam, Aaron og Odette Abrams og Noah og Samuel 

Lively. 

Dersom det var mulig å danne en stat eller en hær utelukkende 

bestående av homoseksuelle, så ville disse 

menn rette all sin styrke mot heder og ære og gå i 

krigen med en stålsatt ånd, og selv om de var få, ville 

de kommet til å beseire verden. 

-Platon, fra Symposion/Drikkegildet (sitert i Konrad 

Heidens Der Führer, 1944:741) 

Det er svært karakteristisk når det gjelder tyskerne, at 

de, utvendig det mest brutalt maskuline av alle europeiske 

folk, er den mest homoseksuelle nasjon på 

jorden. 

H. R. Knickerbocker: «Is Tomorrow Hitlers», 

1941:34

Denne 

siden 

er 

blank

Denne 

siden 

er 

blank

Kapitel 1 

NAZIPARTIETS 

HOMOSEKSUELLE 

RØTTER 

Det var en stille natt i München. Folk som gikk 

langs gatene i hjertet av byen var dystre til sinns. De 

gikk med hodene bøyd og hendene dypt i lommene på 

sine slitte frakker. Overalt kunne man merke den trykkende 

av følelsen av nederlag i luften. Den var skrevet 

inn i ansiktene på de mange arbeidsledige soldatene på 

alle gatehjørner og alle de små kafeene. Tyskland var 

blitt beseiret i krigen, men var blitt knust under 

kravene fra Versailles-traktaten. Overalt fantes det 

mennesker som stod med føttene fast i finanskrise og 

fortvilelse, endog flere år etter kaiser Wilhelms ydmykende 

overgivelse. 

Midt i denne atmosfæren virket den målbevisste 

gangarten til kaptein Ernst Röhm nesten unaturlig. 

Men Röhm var vant med å være annerledes. Som homoseksuell 

med tilbøyelighet for unge gutter, var Röhm en

52 


del av en voksende undergrunnskultur i Tyskland, og 

så på seg selv som en mye bedre form for tysk manndom. 

Röhm var en kraftig bygget, stor mann, og hadde 

vært profesjonell soldat siden 1906. Nå, etter krigen, 

hadde han midlertidig lånt ut sine talenter til en 

sosialistisk terroristorganisasjon kalt Eiserne Faust 

(Jernneven). Men i kveld var Röhm på veg for å møte 

noen av sine sammensvorne som hadde dannet en ny 

og mye sterkere sosialistisk organisasjon. 

Da han nådde døren til Bratwürstglöckl, en kro 

som var stamsted for homoseksuelle pøbler og bøller, 

gikk Röhm inn og satte seg ned sammen med en 

håndfull seksuelle avvikere og okkultister som feiret 

fremgangen i den nye terrorkampanjen deres. Organisasjonen 

som engang hadde vært kjent som Tyske 

Arbeideres Parti (Deutsche Arbeiter Partei), ble fra nå 

av kalt Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, 

(det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti) — 

nazistpartiet. 

Å, jada. Nazistene møttes i en «homsebar». 

Det var ingen tilfeldighet at det var homoseksuelle 

blant dem som grunnla nazipartiet. Faktum var at partiet 

vokste fram fra en større gruppe organisasjoner i Tyskland 

som var sentrert rundt homoseksuell aktivitet og aktivisme. 

Mange av de karakteristiske ritualene, symbolene, 

aktivitetene og filosofiene som vi idag assosierer med 

nazismen kom fra disse organisasjonene eller samtidige 

homoseksuelle. Den velkjente hevede arm-hilsenen «Sieg 

Heil», var for eksempel et ritual fra Die Wandervögel (Flyttfuglene), 

en organisasjon for unge gutter som omtrentlig 

tilsvarte guttespeidere rundt om i verden.


53 

Die Wandervögel ble grunnlagt mot slutten av 

1800-tallet av en gruppe homoseksuelle tenåringer. 

Den første voksne lederen deres, Karl Fischer, kalte seg 

selv «Der Führer» (føreren, lederen) (Koch:25f). Hans 

Blüher, en homoseksuell nazifilosof og et fremtredende 

tidlig medlem i Wandervögel, skapte sensasjon i 1912 

da han publiserte den Tyske Wandervögel-gruppen som 

et erotisk fenomen, som avslørte hvordan gruppen 

hadde vokst til å bli en gruppe hvor unge gutter kunne 

bli introdusert for en homoseksuell livsstil (Rector:39f). 

Wandervögel og andre ungdomsorganisasjoner ble 

senere smeltet sammen i Hitlerjugend (som blant folk 

flest ble kalt «Homojugend», fordi den omfattet så 

mange rabiate homoseksuelle — Rector:52). 

Mange av nazi-emblemene, som swastikaen 

(hakekorset), dobbellynlogoen, SS-symbolet, og endatil 

den oppnedvendte trekanten som ble brukt til å identifisere 

fanger i konsentrasjonsleire, oppstod mellom 

homoseksuelle okkultister i Tyskland (noen av dem, slik 

som swastikaen, er egentlig svært gamle symboler som 

ganske enkelt ble gjenopplivet av disse homoseksuelle 

gruppene). 

I 1907 hevet Jörg Lanz von Liebenfels, en forhenværende 

cistercianermunk, som var blitt bannlyst 

fra den romersk-katolske kirken på grunn av sine 

homoseksuelle aktiviteter (Sklar:19), swastika-flagget 

over slottet sitt i Østerrike (Goodrick-Clarke:109). 

Etter å ha blitt drevet ut fra den romersk-katolske 

kirken grunnla Lanz Ordo Novii Templi (Den Nye 

Tempelorden) som blandet okkultisme og voldelig 

antisemittisme. En studie fra 1958 med tittelen Der

54 


Mann der Hitler die Ideen Gab (mannen som gav Hitler 

idéene), skrevet av den østerrikske psykologen Wilhelm 

Daim, kaller Lanz nasjonalsosialismen virkelige «far» . 

List, en nær samarbeidspartner av Lanz, dannet 

Guido von List-selskapet i Wien i 1904. Dette forbundet 

ble anklaget for å praktisere en form for hindutantrisme 

som øvet seksuelle perversjoner i sine 

ritualer. Denne formen for seksuelle perversjoner ble 

popularisert innen okkulte sirkler av en mann ved navn 

Aleister Crowley. Ifølge Hitlerbiografen J. Sydney Jones, 

«likte [Crowley] å leke med svart magi og unge gutter» 

(J. S. Jones:123). List ble på sin side «anklaget for å 

være Wiens egen Aleister Crowley» (ibid:123). På samme 

måte som Lanz, var List okkultist; han skrev flere bøker 

om magiske prinsipper i runealfabetet (hvorfra han 

valgte SS-symbolet). I 1908 ble List «avslørt som lederne 

av et blodsbroderskap som drev med seksuelle perversjoner 

og byttet korset ut med swastikaen» (Sklar:23). 

Nazistene hentet meget fra Lists okkulte teorier og 

forskning. List dannet også et elitistisk presteskap som 

han kalte «Hoher Armanen Orden» (Den høyere 

Armanenorden) hvor endog Hitler selv kan ha vært 

medlem (Waite 1977:91). 

Nazistenes drøm om en arisk superrase ble hentet 

fra en okkult gruppering som het Die Thule-Gesellschaft, 

grunnlagt i 1917 av tilhengere av Lanz og List. 

Den okkulte doktrinen til Thule-selskapet mente at 

overlevende fra en eldgammel og høyere utviklet tapt 

sivilisasjon kunne overføre de innvidde i Thule-selskapet 

med esoteriske krefter og visdom. De innvidde 

skulle bruke disse kreftene til å skape en ny rase av 

ariske overmennesker som skulle eliminere alle


55 

mindreverdige raser. Hitler på sin side dediserte sin bok 

Mein Kampf til Dietrich Eckart, ett av medlemmene i 

Thule-selskapets indre sirkler og en ledende skikkelse 

i dannelsen av det tyske arbeiderpartiet 

(Schwarzwaller:67). De forskjellige okkulte gruppene 

som er nevnt over var alle utvekster fra det teosofiske 

selskap, hvis grunnlegger Helena Petrovna Blavatsky, 

av mange regnes for å ha vært lesbisk (Webb:94), og 

hvis «biskop» var den notoriske pederasten Charles 

Leadbeater. 

Brunskjortene, SA eller Stürmabteilung (stormtroppene) 

var stort sett skapt av en annen homoseksuell, 

Gerhard Rossbach (Waite 1969:209). Rossbach 

dannet først Rossbachbund — rossbachbroderskapet, 

en homoseksuell enhet av det såkalte «Freikorps». Frikorpset 

var en uavhengig inaktiv militær reserveenhet 

som var blitt tilholdssted for hundretusener av arbeidsløse 

tyske veteraner fra første verdenskrig. Rossbach 

dannet også en ungdomsorganisasjon underlagt Rossbachbund, 

og kalte den Schilljugend (ibid:210). Rossbachs 

stabsassistent, løytnant Edmund Heines, 

pederast og morder ble satt inn som leder for Schilljugend. 

Rossbachbund endret senere sitt navn til 

Sturmabteilung til ære for Wotan/Odin, den norrøne 

guden som blant annet kontrollerte stormen 

(Graber:33). Rossbach forførte Hitlers mentor, Ernst 

Röhm, inn i homoseksualiteten. Og under Röhms ledelse 

ble brunskjortene notorisk kjent for sin brutalitet. 

Flere hendelser i nazihistorien er også knyttet til 

homoseksualitet. Hendelser sånn som Riksdagsbrannen 

i 1932, og pogromen fra 1938 som ble kalt 

Kristallnacht, og forsøket på å ta Hitlers liv i 1944.

56 


Endog de vedvarende nazistiske bokbålene, som vi 

kjenner fra filmavisene på 1930-tallet, var direkte 

relatert til naziledernes homoseksualitet. De første slike 

tildragelsene fant sted etter at Hitlers brunskjorter brøt 

seg inn i Magnus Hirschfelds Institutt for Seksualforskning 

i Berlin den 6. mai 1933. Den 10. mai brente 

nazistene tusenvis av bøker som ble beslaglagt under 

dette raidet. Instituttet hadde fyldige mapper som avslørte 

seksuelle perversjoner blant en rekke naziledere, 

hvorav mange hadde vært under behandling der før 

nazismen oppstod. Behandlingen ved Institutt for Seksualforskning 

ble av det tyske rettsapparatet pålagt 

personer som ble dømt for seksuelle overgrep. Ludwig 

L. Lenz, som arbeidet ved instituttet da raidet skjedde, 

klarte å unnslippe med livet, og skrev senere om tildragelsen: 

«Hvorfor har det seg slik, siden vi var upartiske, at 

vårt rent vitenskapelige institutt var det nye regimets 

første offer? Svaret er enkelt. Vi visste for mye. Det 

ville [selvsagt] ha vært imot medisinske prinsipper å 

sørge for en liste over naziledere og deres perversjoner 

[men] det fantes ikke ti prosent av de mennene som i 

1933 tok Tysklands skjebne i sine hender, som var 

seksuelt normale. Vår kunnskap om disse intime 

hemmelighetene om medlemmer av nazipartiet og 

annet dokumentert materiell — vi hadde førti tusen 

innrømmelser og andre biografiske dokumenter — 

førte til at instituttet ble ødelagt» (Haberle:369) 

Raidet på Institutt for Seksualforskning er ofte 

nevnt som et eksempel på nazistenes undertrykkelse av 

homoseksuelle. Det er delvis sant, men som vi senere 

skal se, hører «undertrykkelsen» hjemme i en større


57 

sammenheng når det gjelder gjensidig ødeleggende 

rivalisering mellom to større homoseksuelle fraksjoner. 

Magnus Hirschfeld, som ledet instituttet var en fremstående 

jødisk homoseksuell. Hirschfeld ledet også en 

«homorettighets»-organisasjon som ble kalt Wissenschaftlich-humanitäres 

Komitee (WHK, den vitenskapelig-humanitære 

komité), som ble dannet i 1897 

for å arbeide for elimineringen av paragraf 175 i den 

tyske loven som kriminaliserte homoseksualitet 

(Kennedy:230). Organisasjonen motsatte seg 

sadomasochisme og pederasti, som var to av favorittaktivitetene 

til de militaristiske Röhmledede homoseksuelle 

som stod så sentralt i det tidlige nazipartiet. 

Hirschfeld hadde dannet WHK på grunnlag av arbeidet 

til homorettighetspioneren Karl Heinrich Ulrichs (1825- 

1895). Ulrichs hadde skrevet imot tanken om «gresk 

kjærlighet» (pederasti) som ble forfektet av en rekke 

andre homoseksuelle i Tyskland. 

En slik forkjemper var Adolf Brand, som dannet 

«Gemeinschaft Der Eigenen» (De Spesielles Forbund, 

GdE) i 1902. GdE inspirerte i 1920 dannelsen av 

Deutschen Freundschaftsverband (Tysk Vennskapsforbund) 

som i 1923 endret sitt navn til Bund für Menschenrecht 

(BFM, Menneskerettighetsforbundet). 

Lederne i denne gruppen var sentrale når det gjaldt 

dannelsen og fremveksten av nazipartiet. Adolf Brand 

publiserte verdens første homoseksuelle tidsskrift, Der 

Eigene (Eliten) (Oosterhuis and Kennedy: Omslaget). 

Brand var pederast, barnepornograf og antisemitt, og 

sammen med andre homoseksuelle som delte hans 

tanker, utviklet han et brennende hat mot Magnus 

Hirschfeld og WHK. Da Hirschfelds Institutt for Seksualforskning 

ble ødelagt, var brunskjortene under led-

58 


else av Ernst Röhm, et medlem av en av Brands undergrupper, 

Menneskerettighetsforbundet. 

Dette var ikke siste gangen det homoseksuelle 

lederskapet i nazipartiet gikk til angrep på andre homoseksuelle 

med en annen ideologi. Senere skal vi undersøke 

de såkalte «rosa-trekant-homsene» som ble 

internert i konsentrasjonsleirene. Den rosa trekanten, 

som var en del av en plan når det gjeld forskjellige 

fargede trekanter ble brukt av nazistene for å identifisere 

spesifikke fangegrupper, og ble brukt til å merke 

dem som var dømt etter paragraf 175 i den tyske 

straffeloven. En av disse klassene var homoseksuelle, 

men ifølge Johansson var «[M]ange av dem som ble 

dømt etter denne lovparagrafen ikke homoseksuelle. 

Enkelte var motstandere av regimet, slik som enkelte 

katolske prester og ledere for ungdomsgrupper som ble 

dømt fordi de hadde begått mened, mens andre ganske 

enkelt var gatekriminelle fra Hamburg som var blitt 

fanget i en storaksjon av politiet (Johansson i 

Dynes:997) 

Omkring 6000 av de cirka 10 000 «lyserøde 

trekantene» døde i arbeidsleire, men få, om noen i det 

hele tatt, ble gasset i dødsleirene. Noen av dem som 

døde møtte sitt endelikt under hendene til homoseksuelle 

kapos (leirvakter) og SS-vakter. Ved første blikk 

kan det være vanskelig å forstå hvordan homoseksuelle 

ledere i nazipartiet skulle ville forfølge andre homoseksuelle 

på grunnlag av deres seksuelle adferd. Vi pekte 

på, når det gjaldt spørsmålene omkring Institutt for 

Seksualforskning til det faktum at den homoseksuelle 

bevegelsen i Tyskland var delt i to svært ulike leire som 

enkelte har kalt «Fems» (kvinnfolkaktige) og «Butches»


59 

(mannemenn). Begrepene er velkjente mellom vår tids 

homoseksuelle, og det er også vanryet «mannemenn» 

føler for de «kvinnfolkaktige». 

En forsker på den homoseksuelle bevegelsen, 

Gordon Westwood, skriver at maskuline homoseksuelle 

«avskyr [kvinnfolkaktig] oppførsel» og at «mange anser 

kvinnfolkaktige (Den norske bibeloversettelsen fra 1930 

bruker ordet «bløtaktige», overs. anm.) homofile som 

«frastøtende» (Westwood:87). En annen forsker, H. 

Kimball Jones, forteller at reaksjonen som de «kvinnfolkaktige» 

ofte møter i det allmenne homoseksuelle 

miljøet er voldelig. De kaller dem ofte «]&\£@ homse» 

eller «dømrade soper». En homoseksuell gikk så langt 

som til å si: «Jeg hater disse glorete skrullene» (H.K. 

Jones:29). Jay og Youngs studie fra 1979, The Gay 

Report, viser at det innen homobevegelsen fins talløse 

personlige uttalelser fra maskuline homoseksuelle som 

er sterkt kritiske mot alt feminint. «Feminin oppførsel 

kan være ondsinnet og ødeleggende og nedverdigende 

for kvinner og homoseksuelle menn», sier en. En annen 

slår fast: «For meg er en som er «kvinnfolkaktig» en selvsentrert, 

smålåten, svikefull, sladrehank av en homse 

som har et forvridd selvbilde som har blitt formet av 

dårlige familieforhold» (Jay:294ff). 

De som er mest fiendtlig innstilte til «kvinnfolkaktige» 

er spesielt de homoseksuelle som ser på seg selv 

som mest «maskuline». I boken «The Homosexual Matrix» 

skriver C. A. Tripp at «langt på den andre siden, fins det 

et antall ekstremt maskuline, nesten ultramaskuline 

homoseksuelle som er besatt med alt som er mannlig 

og hater alt som er svakt og feminint. Disse representerer 

utvilsomt det ytterste av det som kan skje

60 


når erotisert manndom får full støtte i et verdisystem 

som støtter dem (Tripp:92). Cory og LeRoy skriver i sin 

detaljerte drøftelse om homoseksuell kultur, en scene i 

en typisk bar for lærhomoer i USA: 

«Her finner du sterke, digre mannemenn kledd i tighte 

dongeribukser, lærjakker eller tunge sko, de har 

mørke ullskjorter, og noen ganger motorsykkelhjelmer, 

og søker hen mot et ultramaskulint ideal. Bak fasaden 

av et robust ytre, som er uniformen for pretensiøst 

maskulint pågangsmot, det tøffe ytre, ligger det 

enkelte ganger en farlig personlighet som kan uttrykke 

seg selv fysisk ved å bytte ut erotisk nytelse med vold. 

De er i stand til å nyte seksualitet bare ved å påføre 

andre smerte (eller selv bli påført smerte). Den allmenne 

atmosfæren på slike steder er jaget og truende, 

og man kan aldri være helt trygg på når volden eksploderer 

(Cory and LeRoy: 109). 

Når man leser denne beskrivelsen kan man 

nesten tenke seg selv som flue på veggen inn i Münchens 

Bratwürstglöckl, der brunskjortene samlet seg. 

Karakterene er de samme — den eneste forskjellen er 

klesdrakten. 

Kontrasten mellom homoseksuelle typer er ikke 

bare et fenomen i det moderne samfunn. Greenberg 

skriver om homoseksualitet blant germanere i de tidlige 

århundredene av vår tidsregning: 

«Etterhvert som krigføringen ble viktigere for 

germanerne, ble de mannlige krigerne og deres kultur 

dominerende, og kvinners status ble mindre viktig. 

Feminitet og kvinnfolkaktige homoseksuelle ble i øk-


61 

ende grad latterliggjort og undertrykket. De kvinnfolkaktige 

homoseksuelle ble fremstilt som skrekkinngytende 

monstre. Stigmatiseringen strakte seg ikke til 

aktiv mannlig homoseksualitet (senere forfalt maskulint 

orientert homoseksualitet under kristendommen, 

som var offisielt motstandere av alle former 

for homoseksualitet (Greenberg:249f). 

Forfatterne ønsker å understreke at ikke alle 

homoseksuelle faller i en eller annen av disse to svært 

forenklede stereotypene. Begrepene «mannemann» og 

«kvinnfolkaktig» er i denne studien brukt for å skille 

mellom to ideologiske ytterpunkter som har med homoseksuell 

identitet å gjøre. Generelt er ordet «kvinnfolkaktig» 

definert som homoseksuelle menn som oppfører 

seg som kvinner. De var pasifister og tilpasningsdyktige. 

Deres målsetning var å oppnå likestilling med 

heteroseksuelle og «retten til privatliv» og generelt avskydde 

de sex med unge barn. Lederne for disse var 

Karl Heinrich Ulrichs og Magnus Hirschfeld. 

«Mannemennene» på den andre siden var maskuline 

homoseksuelle. De var militarister og sjåvinister 

støpt i hellenistisk form. Deres målsetninger var å gjenoppvekke 

de pederastiske militære kultene fra førkristne 

hedenske kulturer, spesielt den greske 

krigerkultusen. De var ofte ondsinnede kvinnehatere og 

sadister. Lederne deres omfattet Adolf Brand og Ernst 

Röhm. De som var «mannemenn» hatet alt feminint. 

Deres ideale samfunn var Männerbund — det rent maskuline 

«våpenbror»-selskapet som bestod av muskuløse 

menn og gutter (Oosterhuis and Kennedy:255). Sett fra 

deres ståsted kunne heteroseksuelle tolereres — men 

bare for artens videreføring, mens kvinnfolkaktige

62 


homoseksuelle ble regnet for å være undermennesker, 

og derfor ikke kunne tåles. 

De fleste av de anslåtte 1,2 til 2 millioner homoseksuelle 

i Tyskland på det tredje rikes tid passet utvilsomt 

et eller annet sted i de to ytterkantene av 

bevegelsen. Dette kan være med å forklare det faktum 

at færre enn 2 prosent av denne befolkningen ble anklaget 

under anti-sodomi-lovene av nazistene (Cory og 

LeRoy anslår at «kvinnfolkaktige» utgjør omkring 5-15 

prosent av mannlige homoseksuelle; Cory and 

LeRoy:73). De fleste av disse som ble forfulgt kan vises 

å passe inn i kategorien «kvinnfolkaktige». Kurt Hiller, 

et ledende medlem av WHK, og som senere etterfulgte 

Hirschfeld, «anslo at 75 prosent av de mannlige homoseksuelle 

sympatiserte med [nazistene] (Johansson i 

Friedlander: 233). 

I sin introduksjon til «Menn med Rosa Trekanter», 

et påstått vitnesbyrd fra en tidligere fange med rosa 

trekant ved konsentrasjonsleiren Flossenburg, bekrefter 

oversetter David Fernbach at konflikten mellom 

«mannemennene» og de «kvinnfolkaktige» var sentral 

omkring nazihatet mot de «lyserøde trekantene». Han 

skriver: 

«Naturlig nok var formene av homoseksualitet i paramilitære 

organisasjoner som SA, Hitlerjugend, etc. 

og endog SS, og som er karakteristiske når det gjelder 

slike ultramaskuline grupperinger like så vanlige som 

alltid før. Det er svært grunnleggende for naziideologien 

at menn skulle være «skikkelig maskuline». Når 

mannlig homoseksualitet skjuler seg selv som en 

«manndomskult» og «virilitet», er det mindre frastøtende


63 

fra det fascistiske standpunktet enn mykgjøringen av 

kjønnsskillet som homoseksualiteten fra tid til annen 

bruker, når de får lov til å uttrykke seg selv fritt 

(Heger:10f). 

Dette blir da forklaringen på det paradokset som 

naziforfølgelse av homoseksuelle er. Det viser seg i historien 

som to filosofier som ikke kan sameksistere og 

som likevel er knyttet sammen med en allmenn seksuell 

dysfunksjon. Røttene til denne konflikten strekker seg 

tilbake til attenhundretallet og strekker seg over en 70 

år lang periode der man så fremveksten av homoseksuell 

militarisme i den bevegelsen som gav nazismen til 

verden. 

Et siste punkt før vi går videre i studien. Det bør 

nå være tydelig for leseren at lesbiske ikke spilte noen 

vesentlig rolle innen nazismen, men de var ikke utelukket 

fra partiet. Herzer skriver at Claudia Schopmann 

har vist at det før 1933, fantes nazitilhengere blant 

fremstående lesbiske i den homoseksuelle «frigjøringsbevegelsen». 

Som et eksempel navngir hun Elsbeth 

Killmer, en fremtredende redaktør i det viktigste lesbiske 

tidsskriftet på den tiden, Die Freundin (Venninnen), 

og som var aktiv i naziorganisasjonen 

NS-Frauenschaft fra begynnelsen av (Herzer:221f). 

KARL HEINRICH ULRICHS 

Verdens «homorettighetsbevegelsers» bestefar var 

en homoseksuell tysk advokat ved navn Karl Heinrich 

Ulrichs (1825-1895). Ulrichs ble som fjortenåring forført

64 


av sin rideinstruktør, en homoseksuell mann på cirka 

30 (Kennedy i Pascal:15). Iakttakere som er kjente med 

den høye sammenhengen mellom seksuelt misbruk i 

tidlig alder og homoseksualitet i voksen alder vil 

kanskje konkludere med at denne ungdomsopplevelsen 

fikk Ulrichs til å bli homoseksuell. Ulrichs selv mente 

imidlertid at arv gikk foran miljø i sin forklaring for 

hvordan han ble som han var. I 1860-årene begynte 

Ulrichs å utarbeide en teori som definerte homoseksuelle 

som et tredje kjønn. Han foreslo at mannlig 

homoseksualitet kunne knyttes til en psyko-åndelig 

krysskopling der en manns legeme ble bebodd av en 

kvinnesjel (og motsatt for kvinner). Han kalte 

medlemmene av dette tredje kjønnet «urnings» (menn) 

og «dailings» (kvinner). Siden homoseksualitet var en 

medfødt legning, argumenterte han, burde den ikke 

kriminaliseres. 

Selv om Ulrichs aldri nådde fram i sine forsøk på å 

endre lovene mot homoseksualitet, oppmuntret forsøkene 

hans omfattende politisk aktivisme. En tidlig etterfølger, en 

tysk-ungarsk skribent ved navn Benkert (under 

psevdonymet Karoly Maria Kertbeny), dannet begrepet 

‘homoseksuell’ i et anonymt åpent brev til den preussiske 

justisministeren i 1869 (Lauritsen and Thorstad:6). Steakley 

skriver at før dette brevet, ble homoseksuelle omtalt som 

sodomitter, pederaster eller «knabenschänder» (bokstavelig: 

gutteskjendere, Steakley:13). Den første studien av homoseksualitet 

i Tyskland ble utgitt i 1869 som en følge av 

Ulrichs pågåenhet. Den gikk inn for avkriminalisering av 

homoseksualitet og i stedet at de homoseksuelle ble underlagt 

medisinsk behandling (Oosterhuis and Kennedy:13).


65 

Ulrichs største intellektuelle påvirkning når det 

gjelder hans egen generasjon kom fra hans innføring av 

begrepet «uraniere» som han introduserte i 1862 som 

en ny betegnelse for homoseksuelle (og som omfattet 

både ‘urnings’ og ‘dailings’). Han hentet begrepet fra 

Platons Symposion, der homoseksuell aktivitet sies å 

falle under den niende musen, Uranias beskyttelse. På 

slutten av 1800-tallet kalte tyske homoseksuelle ofte 

seg selv «uraniere», og et militaristisk homoseksuelt 

slagord, «verdens uraniere — foren eder!» ble internasjonalt 

populært (Rutledge:41). I det følgende sitatet 

bruker Ulrich begrepet i sin forklaring av sin «trekjønnsteori» 

og illustrerer grafisk hva som er 

mentaliteten hos de «kvinnfolkaktige». 

«Bortsett fra den kvinnelige trangen i våre seksuelle 

drifter, synes det meg at vi uraniere et annet kvinnelig 

element inneni oss, som gir grunnleggende bevis på at 

naturen har gitt oss fysisk mannlighet men kvinnelig 

spiritualitet. Vi bærer med oss dette andre kvinnelige 

elementet fra vår tidligste barndom av. Vår karakter, 

måten vi føler oss på, hele vårt temperament er ikke 

mandig, men avgjort kvinnelig. Dette indre kvinnelige 

element er utvendig gjenkjennelig ved vår utvortes 

tydelige kvinnelige holdning» (Fee:37). 

Ulrichs hadde sterk aversjon mot sadomasochisme 

og pedofili (kanskje det hadde med hans egen 

opplevelse av å bli voldtatt som tenåring). Han skrev 

imot tanken om «gresk kjærlighet» og mente at «seksuell 

tiltrekning til prepubertale [er] en sykdom». I sine forsøk 

på å få fjernet paragraf 175 fra den tyske straffeloven, 

gikk Ulrichs inn for langt strengere lover mot pedofili. 

Ulrichs fordømmelse av mann/gutt-sex, strakk seg

66 


imidlertid bare til prepubertale gutter. Det følgende 

sitatet fra hans publikasjon Forschungen über das 

rätsel der mannmannlichen liebe (undersøkelser av 

gåten om homoseksuell kjærlighet), avslører at Ulrichs 

ikke var motstander av sex mellom menn og gutter som 

var «kjønnsmodne». 

En urning er ikke en hårsbredd farligere for en 

umoden gutt enn en genuin mann er for umodne jenter. 

Hva resten angår, overlater jeg gladelig barnemisbrukeren 

til den straff han fortjener ved loven: la integriteten 

til en viljeløs mindreårig være hellig for alle 

urninger. Jeg har ikke noe forsvar for dem som bryter 

dette. La derfor forføring av umodne gutter, og det 

understreker jeg, være en straffbar og usømmelig handling 

(Ulrichs:16). 

Skillet mellom modne og umodne gutter gikk 

imidlertid tapt for mange som fulgte fremveksten av den 

homoseksuelle bevegelsen i Tyskland. Friedrich Engels 

skrev for eksempel i et brev til Karl Marx om en bok 

Ulrichs hadde skrevet og sa: «pederastene begynner å 

telle sine medlemmer og oppdager at de er en mektig 

gruppe i vår nasjon. Det eneste som mangler er en organisasjon, 

men den synes å eksistere allerede, selv om 

den er skjult» (Plant:38). Engels vurderte Ulrichs som 

en pederast til tross for hans noe varierende aldersrestriksjon 

for sex med gutter. 

Ulrichs politiske aktiviteter banet veien for en 

større og mektigere homoseksuell bevegelse som vokste 

både i antall og i politisk og sosial innflytelse i det førnazistiske 

Tyskland. Et knapt kvart århundre etter 

hans død i 1895, hadde homoseksualiteten vokst til å


67 

bli åpenlys og akseptert i Tyskland under Weimarrepublikken. 

Byer som München og Berlin ble rene 

internasjonale Mekka for dem som praktiserte alle slags 

former for seksuelle perversjoner. Som William Manchester 

observerte i «Krupps våpen» var det Wilhelmine 

Kultures fremheving av maskulinitet som hadde 

produsert en generasjon av perverterte. I utlandet var 

sodomi kjent som «den tyske last» (Manchester: 

1968:232). 

Den tyske jøden Samuel Igra, utgav boken 

«Tyskland Nasjonale Last» i 1945 (en studie av homoseksuell 

innflytelse i Tyskland), kommenterte på 

fremveksten av homoseksualitet rundt århundreskiftet: 

«I Tyskland ble disse unaturlige lastene en veritabel kult 

blant den herskende klassen. I 1891 ble den velkjente 

tyske psykiateren Krafft-Ebbing en av de store 

pionerene innen den grenen av psykopatologi, og utgav 

en bok med tittelen Psychologia Sexualis der han proklamerte 

at seksuelle perversjoner i Tyskland var i sterk 

øking. Kommisjonær Hans von Tresckow, som var leder 

for en spesiell gren av Kriminalpolitiet i Berlin fra 1905 

til 1919, har skrevet følgende i sine memoarer: 

Jeg kan bekrefte uttalelsene (fra Krafft-Ebbing) at homoseksualistiske 

grupper har vært i stadig økning de seneste 

tiårene, spesielt i de store byene. For øyeblikket er 

det i Berlin mer enn hundre tusen personer som er 

avhengige av slik praksis. De er nært knyttet sammen 

og har endog sin egen avis, Die Freundschaft, som 

kommer ut jevnlig og som forsvarer deres interesser (von 

Fürsten og Anderen Sterblichen, av Hans von Tresckow, 

side 110, F. Fontane & Co. Berlin 1922. [Igra:27f]

68 


MAGNUS HIRSCHFELD OG WHK 

Ulrichs etterfølger Magnus Hirschfeld var en 

fremstående jødisk lege og homoseksuell. Dr. Hirschfeld 

slo seg sammen med to andre homoseksuelle, Max 

Spohr og Erich Oberg og dannet den såkalte Vitenskapelig-humanitære 

Komité (WHK). Som vi har sett, 

var WHK dedikert til to målsetninger: 1) Å videreføre 

Ulrichs filosofi og arbeider og 2) å arbeide for 

legitimisering av homoseksualitet i det tyske folk via 

fjerningen av paragraf 175, den tyske loven som 

kriminaliserte homoseksuell adferd (Steakley:23f). Den 

homoseksualistiske historikeren Richard Plant skriver: 

«Det vil være vanskelig å legge for stor vekt på Hirschfeldts 

viktighet. Han ble leder for flere psykologiske og 

medisinske organisasjoner, grunnlegger av et unikt institutt 

for seksualforskning. Han grunnla også Årbok 

for Interseksuelle Varianter som han redigerte fram til 

1923 (Plant:28-29). 

Hirschfeld var opprinnelig tilhenger av Ulrichs 

teori om et «tredje kjønn», men forlot senere denne 

tanken. Likevel forble Hirschfeld trofast mot mange av 

Ulrichs andre teorier, og baserte sitt arbeid gjennom 

WHK på disse. Arbeidet ble politisert og målet var å avkriminalisere 

homoseksualitet. Hirschfeld laget ordet 

«transvestitt», som har blitt den aksepterte merkelappen 

for både menn og kvinner som føler trang til å kle seg 

som medlemmer av det motsatte kjønn (J. Katz:210). 

WHK sirkulerte underskriftskampanjer blant 

tyske intellektuelle og politikere hvor de bad om at 

paragraf 175 ble fjernet. På grunn av Hirschfelds


69 

grunnarbeid med å skape et positivt offentlig image, ble 

disse underskriftskampanjene møtt med økende 

fremgang. Men samme hvor mye det virket som om det 

var ærbarhet og vitenskapelig upartiskhet de viste fram 

for det tyske samfunn, tilbød WHK en langt annerledes 

perspektiv til dem som så det fra innsiden. Hans 

Blüher, hvis bidrag til den tyske homobevegelsen blir 

omtalt senere i denne studien, besøkte engang Hirschfeld 

ved WHK. Møtet ble forutgått av Hirschfelds tilbud 

om å skrive forordet til Blühers bok som beskrev homoseksualitet 

innen Die Wandervögel. Blüher skriver: 

«Jeg ble ført inn i kontoret av den «vise mann i Berlin» 

(som han ble kalt), der han satt på en silkedekket 

fauteuil (en spesiell type lenestol, overs. anm.), med 

føttene under seg som en tyrker, var han et individ 

med blasse lepper og slue, matte, begjærlige øyne og 

tilbød meg en pløsete hånd og introduserte seg selv 

som dr. Hirschfeld. [I et senere møte ved WHK], var 

den første som ønsket meg velkommen en korporal 

med en dyp basstemme; han var, hvorom allting er, 

kledd i kvinneklær, «en såkalt transvestitt!» kommenterte 

dr. Hirschfeld, hvis kjælenavn var «tante 

Magnesia» og introduserte oss. Da kom også en meget 

vakker ungdom frem. «En hermafroditt!» (tvetulle, 

tvekjønnet, overs. anm.) sa Hirschfeld. «Hvorfor 

kommer du ikke innom kontoret mitt i morgen, så skal 

du få se ham naken?» En eldre herremann i sekstiårene 

resiterte et lengselsfullt dikt til en seksten år 

gammel ungdom. Jeg vendte meg mot Laurent som var 

den eneste jeg følte kontakt med i denne flokken av 

lemurer «si meg, har du ikke merket at vi faktisk er i et 

bordell her?» (Blüher i Mills:160f)

70 


Blühers forakt for Hirschfeld og WHK var representativ 

for adferden i den mannemannaktige leiren. 

Men på dette stadiet av konflikten var det de «kvinnfolkaktige» 

som var i kontroll og som nøt den støtten som 

fantes i det tyske samfunn hva angikk de homoseksuelles 

sak. WHKs «vitenskapelige» fokus gav en følelse 

av legitimitet til deres politiske målsetninger, som den 

maskuline gruppen ikke var i stand til å oppnå. Likevel 

var det en strategi som til syvende og sist kom til å slå 

tilbake på de «kvinnfolkaktige». Sosiologen David Greenberg 

skriver at Ulrichs «tredjekjønns»-teori «var en svært 

kontroversiell strategi blant tyske homoaktivister. De 

som holdt seg til de antifeministiske fløyen av bevegelsen 

så på mannlig homoseksualitet som et uttrykk for 

maskulin overlegenhet og vurderte Ulrichs og Hirschfelds 

holdninger som «fornærmende» (Greenberg:410). 

Med håp om å bruke argumentet at homoseksualitet 

er medfødt for å rettferdiggjøre avkriminaliseringen 

forsøkte Hirschfeld desperat å 

legitimisere sin «tredjekjønns»-teori og homoseksualitet 

generelt (ibid:410). Han dannet Institutt for Seksualforskning 

i Berlin, som åpnet sine dører den 1. juli 

1919. dets formål var delvis å sørge for juridiske 

tjenester for menn som ble arrestert for å ha forbrutt 

seg mot paragraf 175, men også å arbeide for å 

legitimere tanken at homoseksualitet er en medisinsk 

tilstand (Bianco:64). Samme året produserte Hirschfeld 

den første pro-homoseksuelle filmen (Anders als die 

Andern» (Annerledes enn de andre) der han selv deltok 

i en liten rolle (ibid). 

Institutt for Seksualforskning, som holdt til i et 

herskapshus Hirschfeld kjøpte i Berlin, tilegnet seg


71 

WHKs massive boksamling, fotografier og medisinske 

dokumenter og begynte en kampanje for å gjøre seg selv 

«stuerene» i det tyske samfunn. Ifølge Plant, «tilbød 

deltakende leger forskjellige slags seksuell rådgivning, 

og behandlet mennesker for veneriske sykdommer [og 

gav] råd om abortprosedyrer.» Det faktum at mange 

naziledere ble behandlet ved Institutt for Seksualforskning 

førte til at Instituttets assisterende direktør Ludwig 

L. Lenz, konkluderte at dets ødeleggelse av nazistene i 

1933 skjedde for å ødelegge dokumentasjon om nazistenes 

perversiteter (se ovenfor). 

I mange år var den Vitenskapelig-humanitære Komité 

den største og mest innflytelsesrike homoseksuelle 

organisasjon i den tyske «homorettighetsbevegelsen». I 

1914 hadde den tusen medlemmer (Steakley:60). Men 

homoseksualitet i Tyskland var mye mer fremtredende 

enn antallet medlemmer i WHK antydet. Det er ikke 

noen overraskelse at ett av WHKs tidlige målsetninger 

var å finne ut hvor mange homoseksuelle det fantes i 

Tyskland. I det som kan ha vært verdens første 

undersøkelse av dette slaget, distribuerte WHK 6611 

spørreskjemaer til studenter og fabrikkarbeidere i 

Berlin i 1903. Resultatene ble publiserte året etter i årboken 

og viste at 2,2 prosent av den tyske mannlige befolkningen 

innrømmet å være homoseksuelle (ibid:33). 

DE NYE GREKERNE 

På samme tid som Ulrichs og Hirschfeld fremmet 

sine teorier om mannlig homoseksualitet som et uttrykk 

for femininitet, fantes det en rivaliserende gruppe

72 


homoseksuelle som søkte tilbake til antikken for å finne 

røttene for sin egen «maskuline» filosofi. Den homoseksuelle 

akademikeren Hubert Kennedy skriver i «Kjærlighet 

mellom menn og gutter i skriftene til Karl 

Heinrich Ulrichs»: 

«Heldigvis var det noen gutteelskere som allerede uttalte 

sin opposisjon til Hirschfeld i Berlin på begynnelsen 

av århundret. [Der Gemeinschaft] Der Eigene, 

hovedsaklig biseksuelle og/eller gutte-elskere, motsatte 

seg teorien om at homoseksuelle var et «tredje kjønn». 

De så på «kjærlighet mellom venner» som en maskulin 

dyd, og ønsket å gjenoppvekke det greske ideal 

(Kennedy:17f). 

Dette «greske idealet» var en kultur der pederastisk 

mannlig overlegenhet hersket. Mannlig homoseksualitet, 

spesielt mellom menn og gutter ble vurdert 

som en dyd i det hellenistiske (greske) samfunnet. I flere 

av hans dialoger, forsvarer Platon pederasti, og det er 

tydelig at man så et seksuelt forhold mellom menn og 

gutter som høyverdig i sammenligning heteroseksuelle 

relasjoner. 

Forfatteren Eva Cantarella skriver i «Bisexuality 

in the Ancient World» (biseksualitet i den antikke 

verden) at Platon i Symposion skriver at det var fullstendig 

akseptabelt å oppvarte en unggutt, og ærbart å 

vinne ham. Pederasti var ikke noe som snek seg rundt 

i samfunnskyggene i det greske livet, det var helt åpenlyst 

og innforstått (Greenberg:148,151). Cantarella ser 

på samtidslitteraturen, deriblant Platons skrifter. Hun 

skriver at Platon utviklet en teori om to forskjellige slags 

kjærlighet: den kjærligheten som var inspirert av den


73 

himmelske Afrodite, og den kjærligheten som ble inspirert 

av den «alminnelige» Afrodite. Det var kun 

«pederastisk kurgjøring», skriver Cantarella, som gjenspeilet 

«den himmelske» formen for kjærlighet 

(Cantarella:59). I sitt Symposion, utlegger Platon sin 

teori: 

«[homoseksuelle] gutter og unggutter er de beste i sin 

generasjon, fordi de er de mest mandige. Enkelte sier 

at de er skamløse, men de tar feil. Det er ikke 

skamløshet som inspirerer deres oppførsel, men en 

høyere ånd og mandighet og virilitet som leder dem til 

å ønske velkommen til et samfunn for seg og sine. Et 

slående bevis for dette er at slike gutter alene, når de 

når modenhets alder i det offentlige liv. Når de vokser 

opp til å bli menn, blir de gutte-elskere og det kreves 

en fiksert tanke å seire over sin naturlige trang til å 

gifte seg og formere seg; de er fornøyde med å leve 

med hverandre ugift.» (ibid:60). 

Cantarella skriver at «det kjønnet som tiltrakk og 

fristet Sokrates også var det mannlige kjønn». Hun 

siterer en annen av Platons dialoger der Sokrates forelsker 

seg i Cydias, en unggutt, og proklamerer «jeg 

fattet ild, og kunne ikke lenger styre meg selv» 

(Ibid:56ff). 

Voltaire kan ha hatt begge disse mennene i 

tanken da han engang anførte omkring holdningen 

blant de klassiske filosofene: «en gang: filosof, to ganger: 

sodomitt» (Grant, 1993:28). I rettferdighetens navn må 

vi likevel nevne at karakteristikkene av Platon og Sokrates 

blir sterkt imøtegått av mange historikere.

74 


Til forsvar for filosofene må det anføres at Platon, 

hvis skrifter er våre eneste kilder for spekulasjon om 

både hans og Sokrates liv, hovedsaklig er skrevet i 

dialogform. Det er derfor vanskelig å vite i hvor stor utstrekning 

han var enig med de tankene som ble uttrykt 

av hans karakterer. Det bør også anføres her at i hans 

siste arbeide, Lovene, fremmet Platon verdien av en 

familie og at homoseksualitet var galt (Lovene:841a- 

841d). Likevel, basert på det faktum at homoseksuelt 

pederasti var viden praktisert og akseptert i Hellas og 

Platon baserte sitt skrift Republikken (hans visjon av et 

«utopisk» samfunn — omtalt senere i denne boken) på 

den spartanske homoseksuelle militærkulten, tror forfatterne 

at Platon i sitt tidligere liv i det minste forsvarte 

pederasti og at han kan ha praktisert denne perversjonen 

selv. 

Det som synes mest relevant for denne studien 

(og som blir bekreftet av Platon) er at det greske militæretablissementet 

entusiastisk nok omfavnet homoseksualitet. 

Her finner vi modellen for de nye grekerne — 

en ultramaskulin, homoerotisk krigerkultus med 

mannlig overlegenhetsholdning. Hærene fra Theben, 

Sparta og Kreta var hver for seg eksempler på dette 

fenomenet (på samme måte som moderne islamistiske 

terrorgrupper er det). Cantarella anfører at oldtidshistorikeren 

Plutark av Chaernoea (50-120 EK) skrev at 

den «Thebens hellige bataljon» utgjorde mer enn 150 

homoseksuelle par (Cantarella:72), og når det gjaldt 

«den legendariske spartanske hæren, som tok 12 år 

gamle gutter inn i militærtjeneste, og som ble overgitt 

til elskere som ble valgt blant de beste mennene i 

voksen alder.» Plutark skriver også om et kreteisk 

militært innvielsesritual der gutter ble bortført og gjort


75 

til sexslaver i to måneder av voksne pederaster før de 

fikk utdelt sitt «militære utstyr» (Ibid:7). Denne seneste 

perversjonen har enten inspirert eller blitt inspirert av 

den greske myten om Ganymede. Forfatteren Jason 

Berry gyter enda større lys over dette spørsmålet: 

Enkelte guder praktiserte mann-gutt kjærlighet, 

og det samme gjorde det biseksuelle mannlige aristokratiet; 

hæren i Thebes og Sparta ble ladet med 

homoseksualitet som ild fra en mannlig kraftkilde. Hedninger 

i det [senere] romerske imperiet tilba guder som 

Zevs, som bortførte og voldtok Ganymede — en levende 

myte som en filosof avviste for å influere de mennene 

som drev et «umoralens marked og infame steder hvor 

de unge kunne nyte alle former for korrumperte 

nytelser» (Berry:200f). 

Det kan tenkes at begrepet «gay» kan være avledet 

fra den mytiske greske figuren Ganymede, gudenes 

munnskjenk, som var selve eksemplet på konseptet av 

sex mellom menn og gutter for de maskuline homoseksuelle. 

Det britiske begrepet «katamitt» (catamite) som 

indikerer den passive partneren i et mannlig homoseksuelt 

forhold, er avledet av det romerske 

navnevarianten for Ganymede, Catamitus. Begrepene 

«gay» (homse) og «lesbisk» (hvor det siste kommer fra øya 

Lesbos i Hellas) tok etterhvert plassen for ‘urning’ og 

‘dailing’ som titulering for homoseksuelle. 

I det gamle Hellas, som innen den maskuline 

homoseksuelle fraksjonen i Tyskland, var det bare den 

maskuline formen for homoseksualitet som var gjæv, 

mens alt som var feminint ble sett ned på. Den formen 

for homoseksualitet som dominerte gresk kultur var

76 


ultramaskulin og militaristisk. Det er ikke urimelig at 

kvinner så vel som menn som identifiserte seg med 

kvinnelige trekk og tenkning ble regnet for å være 

naturlig mindreverdige for elitens pederaster. 

Cantarella skriver at Platon, i Timaues, gikk så langt 

som til å teorisere at kvinner var reinkarnasjonen av 

menn som hadde «levd dårlig» i tidligere liv 

(Cantarella:58) [kfr. den hinduistiske karma-tanken]. 

Som vi skal se, ble den hellenistiske hedenskapsvekkelsen 

et fundamentalt aspekt for identiteten som 

nazist. I boken Nationalism and Sexuality, skriver historikeren 

George L. Mosse om dets betydning: «den 

greske ungdommen, et viktig nasjonalt symbol i fortiden, 

hersket fremfor alt i det tredje rike. Hitlers egen 

smak ble influert av den nyklassiske vekkelsen [som 

ofte inkluderte] bilder av nakne ungdommer ikke ulikt 

bilder av gutter som bader» (Mosse:172). Men nazistene 

adopterte mer enn bare symbolikken fra «gutteelskerne» 

som styrket det greske idealet; deres idéer og filosofier 

er uutslettelig stemplet over det nazistiske regimet. 

Innflytelsen av de greske homoseksuelle på nazikulturen 

er best forklart av den datidige tyske psykoanalytikeren 

Wilhelm Reich i hans klassiske verk fra 

1933, Fascismens Massepsykologi: 

«Blant antikkens grekerne, hvis skrevne historie ikke 

begynner før patriarkatet har oppnådd full utvikling, 

finner vi følgende seksuell organisering: Mannlig overlegenhet 

og sammen med dette hustruene som lever 

en slavebundet og undertrykket eksistens og som 

fungerer ene og alene som fødemaskiner. Det mannlige 

herreveldet fra den platonske tiden er entydig


77 

homoseksuelt. Det samme prinsippet ligger til grunn 

for den fascistiske ideologien i det mannlige strata av 

naziledere (Blüher, Röhm, etc). For fascistene er derfor 

en tilbakevenden til naturlig seksualitet sett på som et 

tegn på dekadense, lidderlighet, kåtskap og seksuell 

urenhet. Fascistene bekrefter den strengeste formen 

for patriarki og reaktiverer den platonske tidens seksualliv 

i deres familiale form for liv. Rosenberg og 

Blüher (de ledende nazi-ideologene) anerkjenner 

staten ene og alene som maskulin stat organisert på 

et homoseksuelt fundament (Reich:91ff). 

KULTURKOLLISJON 

En nøkkel til å forstå årsaken til den sosiale 

kollaps i Tyskland, som kulminerte med overgrepene i 

det tredje rike, er å finne i konflikten mellom de 

hellenistiske og hebraistiske (judeo-kristne) verdisystemene. 

Denne krigen mellom filosofier, er like gammel 

som den vestlige sivilisasjonen selv, og setter grekernes 

homoerotikk mot ekteskap-og-familiesentrert heteroseksualitet 

hos jødene. Johansson og Percy skriver om 

denne konflikten fra et homoseksualistisk perspektiv. 

«Mens grekerne kultiverte paederaisteia som en grunnleggende 

institusjon i det maskuline samfunn og tilskriver 

det til guder og helter, i løpet av to århundrer 

under persisk styre (538-332 FK), avviste og straffet 

bibelsk jødedom mannlig homoseksualitet i alle 

former. Jødisk religiøs bevissthet internaliserte dette 

tabuet strengt, noe som ble et utpreget trekk innen 

jødisk seksualmoral, og skilte dem som dyrket Israels

78 


Gud fra hedningene hvis avguder de foraktet. Dette 

skillet satte scenen for konfrontasjonen mellom 

jødedom og hellenisme (Johansson and Percy:34). 

Ved å antyde at jødenes forkastelse av homoseksualitet 

begynte i denne tidsperioden, ser Johansson og 

Percy fullstendig bort fra bibelhistorien, men har ellers 

helt rett i at jødenes motstand mot homoseksualitet var 

en sentral faktor i deres grekerhat. De fortsetter (med 

en noe bitter tone), og beskrive konteksten der den 

første kollisjonen mellom disse verdisystemene fant 

sted: 

«I kjernen av ‘sodomiforvillelsen’ ligger den jødiske forkastelsen 

av hellenismen og paederasteia, en av de 

mer distinkte trekkene i en kultur som ble ført fram av 

greske seierherrer over Lille-Asia. Det er en grunnleggende, 

uunngåelig verdikollisjon innen det som bar 

kimen i seg til å bli den vestlige sivilisasjon. Alene 

under makkabeertiden førte opposisjonen mot 

helleniseringen og alt hellenistisk til et intenst, nesten 

paranoid hat og en fordømmelse av mannlig homoseksualitet, 

et hat som jødedommen gav videre til den 

fremvoksende kristne kirke (Ibid:36). 

I sin artikkel «Homoseksualitet og Makkabeerkrigen» 

skriver den romersk-katolske akademikeren 

Patrick G. D. Riley også at homoseksualitet var et 

kjernepunkt når det gjelder konflikten mellom jødene 

og grekerne. Den greske kongen Antiokus, hadde beordret 

at alle nasjonene i hans imperium skulle 

«smeltes sammen til ett enkelt folk» (Riley:14). Dette 

skapte en krise for jødene, fordi det tvang dem til å velge 

mellom trofastheten til de bibelske budene (og risikoen


79 

for martyrium) og deltakelse i en rekke brudd på de jødiske 

lovene som «å ofre griser og tilbe avguder, til å la 

være å omskjære sønnene sine, og utsette seg selv for 

alle slags urenheter og styggedommer (1Makk 1:49-51) 

(ibid:14) 

Grekerne bygde også ett av sine gymnasier 

(idrettsanlegg) i Jerusalem, som tiltrakk seg de edleste 

av de unge menn i Israel og underla dem under petaso 

(vår utheving, 2Makk 4:12). I den tradisjonelle latinske 

oversettelsen av den ovenstående frasen står det «overgav 

dem til bordellene» (Riley:15). Gymnasiene var 

notorisk kjent i hele den antikke verden for sin homoseksuelle 

praksis. Faktum er at Flaceliere ut fra 

Plutarks skrifter konkluderer at fra det tidspunkt de 

oppstod i Hellas, «var utviklingen av homoseksualitet 

koplet til gymnasiene [som normalt inneholdt] en statue 

av Hermes, men også en statue av Eros (Flaceliere:65). 

De spenningene som førte til den jødiske krig, 

tiltok da den jødiske ypperstepresten, som selv var 

hellenist, frembød et offer til Herakles (Herkules), som 

var det greske symbolet på homoseksualitet. Riley legger 

til: «det jødiske templet ble i seg selv scene for hedenske 

offermåltider og seksuelle orgier [deriblant homoseksualitet]». 

Den endelige krenkelsen (som gjør at Antiokus 

i Bibelen blir nevnt som en arketype for antikrist) «var 

reisningen av et hedensk bilde i templet, muligens en representant 

for Zeus (Ba’al), og som bittert nok blir kalt 

«den absolutte styggedom» (Riley:16). 

I det påfølgende religiøse opprøret bevarte 

makkabeerne «det som senere skulle bli moralkodeksen 

for kristenheten, akkurat som de ved å forsvare ek-

80 


teskapet reddet det som skulle bli sentralt for at det 

skulle oppstå, nemlig familien» (Ibid:17). Selv om de 

likevel bevarte den judeo-kristne seksualetikken utslettet 

ikke makkabeerne den greske filosofien som en 

rivaliserende sosial makt. Av de to uforenlige trossystemene, 

var det dét judeo-kristne som ble stående og 

som gjorde at vestlig kultur ble utviklet slik vi kjenner 

den i dag; men tross alt overlevde hellenismen like fullt. 

ADOLF BRAND OG «DE 

SPESIELLES FORBUND» 

En av de tidligste lederne innen den maskuline 

homoseksuelle motbevegelsen i Tyskland, og selv 

hellenist, var Adolf Brand. I 1896, ett år før Magnus 

Hirschfeld dannet den vitenskapelig-humanitære komité 

(WHK), begynte unge Adolf Brand å utgi verdens 

første homoseksuelle seriepublikasjon, Der Eigene, 

Eliten. [Ordet Eigene kan grovt sett også oversettes med 

«skeiv», noe som kan kaste lys over dette begrepet, slik 

det blir brukt i engelsk språk, men vi har valgt den 

oversettelsen som oftest blir brukt av historikere, fordi 

den fremhever den elitistiske filosofien som opphavsmennene 

til Der Eigene etterlevde.] 

I tillegg til å være militant pro-homoseksuell var 

Der Eigene et rasistisk, ultranasjonalistisk og 

antisemittisk tidsskrift. Mosse skriver: 

«Bruken av rasisme for å vinne seg respektabilitet var 

et konstant tema for den første homoseksuelle 

journalen i Tyskland, Der Eigene. Endog før avisen


81 

utgav et tillegg som het «Raße und Schönheit» (Rase og 

skjønnhet) i 1926, hadde de brukt fritt av germanske 

temaer i skjønnlitteraturen så vel som bilder av nakne 

gutter og unge menn fotografert i germanske omgivelser. 

Ett dikt, som var skrevet av Brand selv og kalt 

«Die Übermensch» som lovpriste mandighet, fordømte 

femininitet og spilte på antisemittisme, visstnok på 

grunn av den pågående krangelen med Magnus 

Hirschfeld, som var hans rival når det gjaldt lederskapet 

for «homorettighets»-bevegelsen (Mosse:42). 

Brands tenkte marked for Der Eigene var menn 

som «tørstet etter en gjenoppvekkelse av de greske tider 

og hellenistiske skjønnhetsstandarder etter århundrer 

med kristent barbari» (Brand i Oosterhuis and 

Kennedy:3). 

I 1903 ble Brand en kort tid fengslet som 

barnepornograf etter å ha trykket bilder av nakne gutter 

i tidsskriftet, uten at det fikk følger for Der Eigene, som 

forsatte å bli publisert fram til 1931, og på høyden 

nådde 150 000 abonnementer under Weimarrepublikken 

(1919-1933) (Mosse:42). I tillegg til Der 

Eigene, gav Brand også ut en satirisk journal kalt «Der 

Tante» («Homsen» eller «Tanten») som ofte latterliggjorde 

Hirschfeld og hans medarbeidere (Oosterhuis and 

Kennedy:6). 

Den 1. mai 1902, dannet Brand og to pederaster, 

Wilhelm Jansen og Benedict Friedlander Der Gemeinschaft 

Der Eigenen (De Spesielles Forbund). Ledende 

teoretiker for selskapet var Friedlander (1866-1908), 

forfatter av Renaissance des Eros Uranios (Renessanse 

for uranisk erotika), en utgivelse fra 1904 som innehold

82 


et bilde av en ung gresk gutt på omslaget. Friedlander 

skrev at selskapet ønsket å fremme målsetningene til 

den lesbiske og radikale feministen dr. Helene Stocker 

som ønsket at det tyske samfunnet skulle vende tilbake 

til hedenske verdier. Friedlander skriver: 

«Den positive målsetningen er en vekkelse av hellenistisk 

ridderlighet og at dette blir anerkjent av 

samfunnet. Ved ridderlig kjærlighet mener vi spesielt 

nære vennskap mellom ungdommer og enda sterkere 

bånd mellom menn av ulik alder (B. Friedlander:259). 

Ifølge James Steakley i «The Homosexual 

Emancipation Movement in Germany (den homoseksuelle 

frigjøringsbevegelsen i Tyskland): 

«selskapet så tilbake til antikkens Hellas og renessansens 

Italia som modellsivilisasjoner og 

argumenterte at kristen askese var ansvarlig for forfallet 

i homoseksuelle forhold. Friedlander, som selv 

var gift, fremmet pedofile relasjoner kombinert med 

familieliv, og Brand stilte sin journal i kontrakt med 

Hirschfelds Jahrbuch ved å si at han ønsker å vise 

«mer av den hellenistiske siden av saker og ting» 

(Steakley:43) 

Steakley vedblir å vise hvordan samfunnet støttet 

arbeidet til Elisar von Kupffer, en «mannemannlig» 

homoseksuell og talsmann for «gresk kjærlighet» som 

på det sterkeste angrep den vitenskapelig-humanitære 

komité som pseudovitenskapelig (Steakley:46). 

In «Homosexuality and Male Bonding in Pre-Nazi 

Germany» (homoseksualitet og mannlig vennskap i


83 

Tyskland før nazi-tiden) skriver Oosterhuis og Kennedy 

at «Kupffer skriver i et brev datert 25. desember 1925 

til Brand at ordet ‘homoseksuell’ var frastøtende for 

ham, fordi det fikk ham til å tenke på «homsene» i 

Hirschfelds komité, og at han bad Brand om aldri å 

nevne dette ordet i slike sammenhenger». (Oosterhuis 

and Kennedy:34). 

Friedlander beskrev heteroseksuelle og kvinnfolkaktige 

homoseksuelle som «kummerlings» (ynkelige 

vesener). Ulrichs/Hirschfeld-skolen mente at homoseksualitet 

og heteroseksualitet var likestilte og legitime 

former for seksuell kjærlighet. Brand/Friedlanderskolen 

derimot mente at eros (seksuell kjærlighet) 

hadde en stigende verdikurve der heteroseksualitet lå 

på bunnen, og pederasti lå på toppen. Steakley skriver 

om dette: «For De Spesielles Forbund var imidlertid 

heteroseksuelle relasjoner sett på som rent prokreative, 

samtidig som man fremmet den estetiske høyere 

verdien av pedofile relasjoner» (Steakley:46). Sagt med 

andre ord: heteroseksuelle var bare «fødemaskiner». 

Friedlander siterte også fra Gustov Jäger som 

argumenterte at sammenlignet med «kvinnfolkaktige» 

var maskuline homoseksuelle «übermänner» (overmennesker), 

overlegne i forhold til heteroseksuelle fordi 

de var enda mer maskuline (Oosterhuis and 

Kennedy:87). Enkelte av pederastene i De Spesielles 

Forbund vurderte ikke seg selv som homoseksuelle i det 

hele tatt, og proklamerte at «vennekjærlighet» og homoseksualitet 

var to forskjellige fenomener (ibid:86). 

Friedlander var en tid medlem i både De 

Spesielles Forbund og WHK. En gjennomgang av de ar-

84 


tiklene han skrev for WHK avslører at han forsøkte å 

overbevise medlemmene av gruppen at de ikke gikk 

langt nok. Mens WHK ene og alene ønsket «retten til 

privatliv», ønsket De Spesielles Forbund en fullstendig 

transformasjon av Tyskland fra å være et judeo-kristent 

samfunn til å bli et gresk-uranisk samfunn. Men lederskapet 

i WHK lot seg aldri overbevise. De to filosofiene 

var simpelthen altfor forskjellige. I 1906 forlot Friedlander 

WHK og håpet å kunne diskreditere Hirschfeld, 

og hintet at Hirschfeld og andre ledere i WHK hadde 

misbrukt komiteens midler. Men dette var ikke den 

reelle årsaken til at han brøt ut. Steakley skriver: 

«Medlemskapet i Forbundet skjønte at komiteens underskriftsaksjoner, 

som bad om legalisering av forhold 

mellom personer av samme kjønn bare gjaldt personer 

over seksten år, og dermed helt overså deres interesser. 

De følte seg også støtt av Hirschfelds personlige 

femininitet og hans klassifisering av alle homoseksuelle 

i en kategori (som «kvinnfolkaktige»?) (Steakley:47f) 

Etter bruddet med Hirschfeld og ledelsen av 

WHK, fortsatte Friedlander med å forsøke å få 

medlemmene til å skifte mening om pederasti så vel 

som å trekke de økonomiske støttespillerne bort fra De 

Spesielles Forbund. I 1907 publiserte Friedlander en artikkel 

i Der Eigene, under en lang og avslørende tittel: 

«Memoarer for venner og støttespillere for den vitenskapelig-humanitære 

komité skrevet av etterfølgerne av 

den vitenskapelig-humanitære komité.» I artikkelen sier 

Friedlander at den greske «kjærligheten til ungdom» 

(pederasti) var årsaken til paragraf 175. Han sa at loven 

ikke var aktiv på grunn av menn, men heller på grunn 

av sjalu hustruer og elskerinner som så på unge gutter


85 

«som et slags urettferdig konkurranse» (Journal of 

Homosexuality, Jan-Feb 1991). I samme artikkelen 

skrev Friedlander: 

«La oss forstå at ingen kan være en god skolemann 

som ikke elsker sine elever! Og la oss ikke lyve til oss 

selv og si at kjærlighet som «åndelig» element noensinne 

kan løsrives fra sin fysiologiske grunnvoll. Dette 

er en evig sannhet: Kun en god pederast kan være en 

fullkommen pedagog (Friedlander i Oosterhuis and 

Kennedy:77ff) [Prefikset i så vel pederast som pedagog 

(og som pedofil), paed- er det samme. overs. 

anm.]. 

Benedict Friedlander døde i 1908, 42 år gammel, 

men hans innflytelse på den tyske homobevegelsen 

vedble. I 1934, knapt ett år etter at Adolf Hitler kom til 

makten, gjenspeilte en mann ved navn Kurt Hildebrandt, 

Friedlanders synspunkter i en bok med tittelen 

Norm Entartung Verfall (Norm — Utarting — Forfall). I 

1934 var Hildebrandt leder for Menneskerettsforbundet 

(BFM), som var en underavdeling av De Spesielles Forbund. 

Han viste til Friedlander som sin «mester» og 

hevdet at gresk pederasti hadde ført til en «økning av 

maskulinitet» (Steakley:49) I Norm Entartung Verfall 

presenterer Hildebrandt at Brand-Friedlander-teorien 

at maskuline homoseksuelle er idealet; en herrerase av 

skapninger, og at kvinnfolkaktige homoseksuelle fakta 

talt er en degenerering av idealet. Hildebrandt proklamerer 

at den maskuline typen var den typen 

«naturen» mente skulle herske over verden, mens de 

feminine typene var «ulykkestilfeller» som senere kom 

til å bringe alle hellenistiske samfunn til ødeleggelse. 

Hildebrandt skriver:

86 


«Det er uforståelig at disse typene skulle kunne 

blandes sammen i den typen homoseksualitet som det 

oppstår så mye oppstyr om som idag. Den siste stiger 

fram i motsetningsforhold i grupper av kvinnfolkaktige 

menn; den motvirker militæret og intellektuell 

mandighet og er garantert å føre med seg undergang 

(Hildebrandt:207). 

På mange måter er det Friedlanders homoseksualitetsteori 

vi ser gjennomført i nazistenes politikk. 

Selv om det fantes tydelige unntak som ble gjort av rent 

politiske grunner, fins det beviser som foreslår at bare 

kvinnfolkaktige homoseksuelle ble mishandlet under 

naziregimet — og da oftest av maskuline homofile. (Vi 

skal se nærmere på interneringen av «Röhms Hevnere» 

— «mannfolkaktige» homoseksuelle i SA som ble 

internert i kjølvannet av Röhm-putsjet — senere i 

boken). Enkelte historikere, som James Steakley, ser 

Friedlanders innflytelse på Adolf Hitlers egen filosofi når 

det gjelder homoseksualitet. Steakley skriver: 

«Hitler, på den annen side, var nazivisjonæren og det er 

virkelig en slående likhet mellom hans syn på homoseksualitet 

og Friedlanders og [Hans] Blühers. Disse mannlige 

herskerne ønsket å skape et nytt Hellas befolket av 

sterke, nakne, men kyske menn, inspirert av heltedåder 

og i stand til å lede en nasjon (Steakley:119). 

KLØFTEN VIDER SEG UT 

Det er tydelig at Adolf Brands forbund av 

‘spesielle’ ikke ønsket ha noe å gjøre med Ulrichs teorier


87 

om Anima Muliebris in Corpore Virili Inclusa (En kvinnes 

sjel fanget i en manns legeme). De så på seg selv som 

fullstendig maskuline og foraktet alt som var feminint 

og kvinnfolkaktig. I mange år hadde Ulrichs fraksjon av 

«kvinnfolkaktige» dominert den tyske homobevegelsen. 

Men under tiden, ble kløften mellom «mannemenn» og 

«kvinnfolkaktige» stadig større etterhvert som den 

hellenistiske vekkelsens hedenske verdier begynte å 

transformere det tyske samfunnet. 

Så tidlig som i 1908 skrev Hirschfeld at 

skandalene og meningsforskjellene mellom 

«mannemenn» og «kvinnfolkaktige» skadet den homoseksuelle 

saken i Tyskland. Han kritiserte De Spesielles 

Forbund for å være antifeministiske. I 1914, noe som 

gjenspeilet oppsvinget i spenningen, karakteriserte 

Hirschfeld De Spesielles Forbund som en «overdrevet 

sidestrømning» og som «fanatikere» (Oosterhuis and 

Kennedy:24f). På dette tidspunktet kontrollerte Hirschfeld 

fremdeles bevegelsen, men et eller annet sted mellom 

1914 og 1920 ble «mannemennene» en tung politisk 

styrke i seg selv. I 1920 dannet de Menneskerettsforbundet. 

Tittelen synes å gjøre krav på det som hadde 

vært den vitenskapelig-humanitære komiteens varemerke: 

politisk aktivisme under fanen «homoseksuelles 

rettigheter». To år senere publiserte det nye WHK det 

følgende, nå militante, mobiliseringsslagordet: 

«Vi ønsker ikke lenger at noen få vitenskapspersoner 

[d.e. Hirschfeld og hans like] skal kjempe for vår sak. 

Vi ønsker selv å demonstrere vår styrke. Her står vi og 

krever det som er vår rett — og hvem våger vel å utfordre 

oss? Av denne grunn må vi arbeide konsekvent 

og alle må ta sin del i vårt arbeid. Ingen homoseksuell

88 


må være fraværende — rik eller fattig, arbeider eller 

akademiker, diplomat eller forretningsmann. Vi har 

ikke råd til å gi slipp på noen støtte. Slå dere derfor 

sammen med oss, og gjør oss sterke — før det er for 

sent. Ved påsketid må vi vise hvorvidt vi har utviklet 

oss til en kamporganisasjon, eller fortsatt bare er en 

sosialklubb. De som ikke marsjerer med oss — er imot 

oss.» (Steakley:76f). 

Her ser vi tydelig den militaristiske tonen hos 

«mannemann»-fraksjonen og kan føle deres iver etter å 

vrenge kontrollen over bevegelsen fra WHK. Jonathan Katz 

skriver i «Gay American History» at «[WHK ble] den største 

av homoseksuelle grupper i Tyskland på 1920-tallet, et 

som tok mål av seg til å bli en masse-organisasjon, og 

kritiserte Hirschfelds vitenskapelige utgangspunkt.» (J. 

Katz: 632). Men her er det viktig å huske at dette også var 

den spede begynnelsen for nazipartiet, en organisasjon som 

delte de samme grunnleggerne som WHK. I økende grad 

ble nazipartiet det instrumentet som «mannemennene» 

brukte til å opponere mot Hirschfeld. I juli 1927, etter at et 

medlem av nazipartiet brukte en tale til å angripe WHK, 

skrev Hirschfeld i WHKs nyhetsbrev: «Vi føler oss ytterligere 

forpliktet til å be våre mange medlemmer i det nasjonalsosialistiske 

tyske arbeiderparti at de bruker sine 

muligheter overfor sine delegater (i Riksdagen) og be dem 

roe seg ned.» (Steakley:91). Denne heller desperate tonen i 

Hirschfeldts klage gjenspeiler realiteten av at hans fraksjon 

på dette tidspunkt hadde mistet kontrollen. 

I noen grad kan de homoseksuelle i WHK ha 

brakt den senere nazistiske vreden over seg selv. I 1920 

og 30-årene brukte nazistenes politiske fiender nazistenes 

homoseksuelle skandaler mot dem, og skadet


89 

dermed partiets forsøk på å oppnå legitimitet. Historier 

ble trykket i aviser som inneholdt «innsideinformasjon» 

om homoseksuelle aktiviteter blant naziledere. Det mest 

merkverdige eksempel når det gjaldt denne taktikken 

var da dokumentasjon om Ernst Röhms hunger etter 

gutter, i form av håndskrevne brev fra Röhm selv ble 

lekket til de sosialdemokratiske avisene (Oosterhuis 

and Kennedy:239f). 

Det sosialdemokratiske partiet var selvsagt 

tilholdssted for mange feminine homoseksuelle, noe 

nazistene meget vel visste. Det er sannsynlig at de mistenkte 

at deler av innsideinformasjonen mot dem hadde 

kommet fra Hirschfelds leir. Dette var sannsynlig en 

riktig antagelse. Steakley skriver at «Hirschfeld ble 

senere såre diskreditert innen den homoseksuelle 

verden i Tyskland da det ble avslørt at han i det minste 

til tider «lekket» informasjon om homoseksuelle til 

pressen» (Steakley:64). 

Dette kan hjelpe oss å forstå hvorfor nazistene hadde 

så stor fiendskap mot «kvinnfolkaktige» og hvorfor de utsatte 

enkelte av disse homoseksuelle for forfølgelse. Når det 

er sagt, trengte ikke nazistene noen spesiell rettferdiggjørelse 

for hevn. Det faktum at WHK hadde opposisjon mot 

pederasti som en viktig del av deres politiske strategi var 

grunn nok. Selv om han ikke var nazist, oppsummerte den 

«mannemannlige» homoseksuelle dikteren Stefan George, 

opp den holdning som rådde grunnen i anti-Hirschfeldleiren 

og sier: «det er tydelig at vi ikke har noe å gjøre med 

disse langt fra sjarmerende menneskene som klynker om 

endring i visse lover, for det er oss [pederastene] som har 

fått de verste angrepene rettet mot oss fra spesielt disse 

samme sirklene (George i Steakley:49).

90 


Som vi ser, er det å forstå den tyske «homorettighets»-bevegelsen 

i Tyskland vesentlig for å få en fullstendig 

forståelse av dannelsen av nazipartiet og 

politikken i det tredje rike. I tur, er det å forstå den 

tyske «homorettighets»-bevegelsen også avhengig at en 

forstår rivaliseringen mellom de to svært forskjellige 

homoseksuelle fraksjonene: Ulrichs/Hirschfelds 

«kvinnfolkaktige» og Brand/Friedlander/Röhms 

«mannemenn». Deres kamp om dominans over «homorettighets»-bevegelsen» 

tok slutt da «mannemennene» i 

nazipartiet kom til makten i 1933 og begynte byggingen 

av det tredje rike. De hadde skjønt at deres drømmer 

om en gjenopplivet hellenistisk kultur med ultramaskulin 

militarisme, en drøm som nå skulle vise seg som 

et mareritt for alle som falt utenfor det nazistiske 

idealet. 

HANS BLÜHER 

OG WANDERVÖGEL 

«I Tyskland», skriver Mosse, «finner man tanken 

om homoseksualitet som grunnlaget for et bedre 

samfunn allerede rundt århundreskiftet innen den 

tyske ungdomsbevegelsen (Mosse:87). Det er da også på 

denne tiden at Brand og Friedlander begynte å 

artikulere sine drømmer om et ny-hellenistisk Tyskland 

til massene, en ungdommelig subkultur av gutter og 

unge menn som allerede var begynt å utøve disse 

grunnleggende temaene under lederskapet av menn 

som Karl Fischer, Wilhelm Jansen og ungdomsleder 

Hans Blüher. I «Sexual Experience Between Men and 

Boys» (Seksuelle erfaringer mellom menn og gutter),


91 

skriver den homoseksualistiske historikeren Parker 

Rossman: 

«I sentral-Europa var det ytterligere et annet forsøk 

på å gjenoppvekke det greske idealet med pedagogisk 

pederasti. Det skjedde i speiderbevegelsen Wandervögel. 

Moderne homoseksualitet kan også spore noen av sine 

røtter til bevegelsen av menn og gutter som vandret omkring 

i naturen, campet og sang der de gikk hånd i hånd, nøt 

naturen, livet sammen og sin seksualitet. Til syvende og sist 

brukte Hitler ideen og transformerte bevegelsen — nesten 

på samme måte som romerne hadde misbrukt paiderastia 

fra de gamle grekerne — ved å bygge på og utvide 

romantisismen som basis for nazipartiet (Rossman:103). 

En annen homoseksualist, Richard Mills, forklarer 

i boken «Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine» 

hvordan Wandervögel-bevegelsen sporer sine 

røtter til et uformelt tur-selskap som ble startet i 1890 

av en femtenårig student ved navn Hermann Hoffman. 

I flere år hadde livsstilen til disse unge guttene med 

turer i skog og mark økt i popularitet. De utviklet sin 

egen form for hilsen, «Heil»-hilsenen, og «mye av 

vokabularet [som] senere ble tatt i bruk av nazistene 

(Mills:168). Tidlig i dets historie, trakk bevegelsen til seg 

homoseksuelle menn, deriblant pederaster som tilhørte 

De Spesielles Forbund. I 1901 ble en lærer ved navn 

Karl Fischer (som vi har nevnt, kalte seg selv der 

Führer) den som formaliserte bevegelsen under navnet 

Wandervögel (Koch:25, Mills:153). 

Hans Blüher, som dengang bare var sytten år 

gammel, organiserte den mest omfattende 

Wandervögel-ekskursjonen fram til da, i 1905. Det var

92 


på denne turen at Blüher møtte Wilhelm Jansen, en av 

de opprinnelige grunnleggerne av De Spesielles Forbund. 

PÅ denne tiden fantes det ikke mer enn i underkant 

av hundre unge menn i Wandervögel, men til sist 

nådde antallet ungdommer involvert i Wandervögelliknende 

grupper i Europa hele 60 000. 

Wilhelm Jansen ble en innflytelsesrik leder i 

Wandervögel, men ryktene om hans homoseksualitet 

plaget det tyske samfunnet. I 1911 drøftet Jansen dette 

spørsmålet i et rundskriv til foreldrene til guttene i 

Wandervögel. Jansen sa da: «Så lenge de oppfører seg 

selv skikkelig overfor sønnene deres, må dere finne 

deres i at det finnes såkalte homoseksuelle i blant dere» 

(Mills:167). Hans Blüher bekrefter det faktum at bevegelsen 

hadde blitt et instrument for homoseksuell rekruttering 

av gutter i sin utgivelse av «Die Deutsche 

Wandervögel Bewegung als einer erotischer phänomen» 

(den tyske Wandervögel-bevegelsen som et erotisk 

fenomen) i 1914 (Rector: 39f). Mills skriver: 

Wandervögel-bevegelsen tilbød ungdommer 

muligheten til å unnslippe det borgerlige tyske 

samfunnet ved å trekke seg tilbake til naturen. Men 

hvordan ble dette gjennomført? Hva gjorde det mulig for 

den livsstilen som ble skapt innen Wandervögel til å 

skille seg betydelig ut fra sine borgerlige foreldre? Svaret 

er enkelt: Wandervögel var grunnlagt på homoseksuelle, 

snarere enn heteroseksuelle følelser. For å forstå 

bevegelsens fremgang, må man forstå sammensetningen 

av homoseksuelle ledere. Akkurat som lederne 

var tiltrukket av guttene, så var guttene tiltrukket av 

sine ledere. I begge tilfeller var tiltrekningen seksuelt 

grunnet (Mills:152-153)


93 

Som så mange av de «mannemannlige» homoseksuelle 

hadde Blüher giftet seg — men ene og alene for å 

føre slekten videre. «Ve over den mann som har plassert 

sin skjebne i hendene til en kvinne,» skrev han. «Ve over 

den sivilisasjon som er underlagt kvinners innflytelse». 

(Blüher i Igra:95). 

Som en forespeiling av naziregimet så Blüher 

«mannlig nærhet som viktig til dannelsen av maskuline 

eliter», skriver den homoseksualistiske historikeren 

Warren Johansson. «disiplinen, kameratskapet, individets 

vilje til å ofre seg selv for nasjonen — alt dette 

blir avgjort ved den homoerotiske infrastrukturen i 

mannssamfunnet (Johansson:816). Mills legger til at 

Blüher «mente at mannlig homoseksualitet var den 

grunnvollen som alle slag nasjonalstater var bygget på» 

(Mills:152). Blüher kalte sine hypotetiske politiske 

skikkelser «heltemenn,» og med det mente han maskuline 

homoseksuelle som aksepterte seg selv som 

sådanne. Det er akkurat dette konseptet av «heltemannen» 

som får Steakley til å sammenligne Adolf 

Hitlers synspunkter med Blühers og Friedlanders. 

Men dette er ikke det eneste tilfellet der synspunktene 

til Blüher og Friedlander samstemmer. På 

samme måte som Friedlander, mente Blüher at homoseksuelle 

var de beste lærerne for barn. «Det fins fem 

seksuelle typer blant menn, som rangerer fra eksklusivt 

heteroseksuelle til eksklusivt homoseksuelle,» skriver 

Blüher. «Den eksklusivt heteroseksuelle er den som er 

minst egnet til å lære unge mennesker [mens eksklusivt 

homoseksuelle] står sentralt i alle ungdomsorganisasjoner.» 

(Ibid:154).

94 


Blüher var dessuten antisemittisk. Da han skrev 

om sitt besøk hos Magnus Hirschfeld og WHK, latterliggjorde 

Blüher Hirschfelds tanker om broderlighet og 

klaget «konsepter som grad, rase, fysiognomi [en 

kvasivitenskap som bedømmer mennesket etter hodeog 

ansiktsform, overs. anm.], ting som er viktige for meg 

— var ganske enkelt ikke akseptert i den sirkelen.» Igra 

legger til at «ifølge Blüher ble Tyskland beseiret i første 

verdenskrig fordi den homoseksualistiske livsstilen (die 

männerbündische weltanschauung) hadde blitt neglisjert 

og krigstidsverdiene hadde forfalt under innflytelsen 

av demokratiske tanker, den økende prestisjen 

i familieliv, den voksende innflytelsen fra kvinner, og 

fremfor alt — jødene. (vår utheving, Igra:97). 

Viktig nok kom ikke Blühers fiendskap mot 

jødene først og fremst basert på en raseteori, men på 

deres avvisning av homoseksualitet. Igra skriver: 

«straks etter beseiringen [av Tyskland i første verdenskrig] 

holdt Blüher en forelesning til en gruppe i 

Wandervögel, som han selv hadde grunnlagt. Forelesningen 

ble kalt «Det tyske rike, jødedommen og 

sosialismen». Han sa: «Det fins ikke noe folk hvis 

skjebne i så sterk grad likner vår enn det jødenes gjør. 

Jødene ble beseiret av romerne, mistet sin stat og ble 

en rase hvis eksistens blir opprettholdt gjennom 

familien. Den grunnleggende årsaken til denne 

kollapsen, sier han var at jødene hadde unngått å 

basere staten sin på den homoerotiske mannssamfunnet 

og hadde satset alt på familieliv, med et 

nødvendig innspill av kvinners oppmuntring av det 

borgerlige, sosiale og åndelige i verdiene hos sine 

menn heller enn krigerkvalitetene.» (Ibid:97).


95 

Selv om han i stor grad blir oversett av historikerne, 

var Blüher svært viktig for nazikulturen. Igra 

skriver at i det tredje rike «[ble] Blüher adoptert av 

nazistene som en apostel for sosial reform. En av hans 

disipler, professor Alfred Baümler [ble] direktør av det 

politiske instituttet ved Universitetet i Berlin (ibid:75). 

Siden han skrev før det tredje rike kollapset, legger han 

til at «[Blühers undervisning] systematisk hadde blitt 

innført av nazipressen, spesielt Himmlers offisielle 

organ, Der Schwarze Korps, og var blitt adoptert i 

praksis som grunnlaget for den sosiale organisering av 

Tyskland. Nazi-eliten blir oppdratt i adskilte mannskollegier 

som kalles Ordensburgen. Disse skal ta 

plassen for familien som grunnvollen som staten skal 

hvile (Igra:87). Disse ultra-mannlige samfunnene i 

Ordensburgen (Ordensslottene) ble modellert etter 

Wandervögel. 

Gjennom sin innflytelse i Wandervögel og senere 

som fascistteoretiker, må Hans Blüher anerkjennes 

som en sentral styrke i reformeringen av Tyskland. 

Denne (og homoseksualiteten hos andre Wandervögelledere) 

blir erkjent av den homoseksualistiske forfatteren 

Frank Rector: 

Blühers sak forklarer videre hvorfor mange homoseksuelle 

nazister ble tiltrukket av Hitler og hans 

banale antisemittisme, for mange hedenske ‘homoseksuelle’ 

var sterkt antisemittiske ‘homoseksuelle’ allerede 

i ungdomsbevegelsen og omfavnet der antisemittisme, 

sjåvinisme og førerprinsippet, men uten å være 

nevneverdig opptatt av fascisme. De hjalp til med å 

skape fruktbar grunn for Hitlers bevegelse og senere, 

ble de en av de viktigste kildene for tilhengere. Et be-

96 


tydelig antall av de Wandervögel-lederne var kjente 

homoseksuelle, og mange andre var også visstnok 

homoseksuelle (eller biseksuelle) (Rector:40). 

FRA GUTTESPEIDERE 

TIL BRUNSKJORTER 

I introduksjonen til boken «The Pink Triangle» 

skriver den ‘homoseksuelle’ forfatteren Richard Plant 

om en av sine erfaringer i en Wandervögel-gruppe kalt 

«Rovers» : «I slike broderskaper,» skriver Plant, «hadde 

noen få gutter i puberteten små forhold, duggete og 

romantiske samlinger rundt flammende bål. Andre 

gutter snakket åpent om å «være sammen med venner» 

og nyte det. Lederne i disse gruppene pleide å overse 

disse forholdene som blomstret rundt dem — med 

mindre de selv deltok.» (Plant:3) 

Blüher beskrev selv de homoseksuelle kvalitetene 

i gruppen som følger: 

Wandervögel-bevegelsen inspirerte ungdom overalt i 

løpet av de første seks årene av sin eksistens, uten at 

det vakte noen som helst mistanke mot egne 

medlemmer. Bare en sjelden gang kunne man merke 

at en eller annen av lederne stilte spørsmål om hvorfor 

han eller hans kamerater ikke ville ha jenter. [Senere] 

ble navnet Wandervögel stadig nevnt i samme åndedrag 

som ordene «pederast-klubb» (Blüher:23). 

Richard Plants minner bygger også opp under det 

faktum at Wandervögel-gruppene fungerte som tren-


97 

ingssted for nazistene. Han husker en venn i Rovergruppen, 

«Ferdi, som forklarte og demonstrerte sex-mysteriet 

for meg og mine venner.» Plant lot seg senere 

sjokkere, sier han, da han vendte tilbake til Tyskland 

fra utlandet «og fikk se Ferdi bære brun skjorte med et 

rødt, hvitt og svart hakekors på armbåndet.» (Ibid:4) 

E.Y. Hartsthorne skriver i «German Youth and the 

Nazi Dream of Victory» (Tysk ungdom og nazistenes 

seiersdrømmer), om et tidligere Wandervögelmedlem 

som bekrefter at organisasjonen var kilden til viktige 

elementer i nazikulturen. Vår kunnskap om innflytelsen 

som De Spesielles Forbund hadde på 

Wandervögel kan gi oss innsikt i den kryptiske kommentaren 

mot slutten av vitnesbyrdet: 

«Lite mistenkte vi da hvilken makt vi hadde i våre 

hender. Vi lekte med ilden som hadde stukket en 

verden i brann, og hjertene våre glødet. Mystisismen 

og alt mystisk hadde makt over oss. Det var i våre 

rekker at ordet Führer steg fram, med sin betydning 

om blind lydighet og hengivelse. Ordet Bund oppstod 

også blant oss, med sin mystiske konspiratoriske 

undertone. Og jeg kommer aldri til å glemme hvordan 

vi på den tiden uttalte ordet «Gemeinschaft» (samfunn) 

med en dirrende spenning i røsten, som om det 

inneholdt en dyp hemmelighet (Hartsthorne:12). 

Det er da også sant at ikke bare ble de voksne 

forhenværende medlemmene i Wandervögel å finne 

blant Hitlers fremste kilder til støttespillere i veien til 

makt, men bevegelsen ble i seg selv kjernen i nazi-institusjonen 

Hitlerjugend. Så fremtredende hadde homoseksualiteten 

på den tiden blitt i bevegelsen at «Die

98 


Reinische Zeitung, en fremstående tysk avis, advarte: 

«Foreldre, beskytt deres sønner fra ‘fysiske øvelser’ i 

Hitlerjugend,» en sarkastisk referanse til problemene 

med homoseksualitet i organisasjonen (Burleigh and 

Wipperman:188). Trist nok hadde guttene selv på 

denne tiden allerede latt seg fullstendig indoktrinere av 

sine homoseksuelle mestere. Waite skriver: 

Med unntak av Ehrhardt, var den ‘homoseksuelle’ 

sadisten og morderen Gerhard Rossbach den mest 

tiljublede helten i den ultranasjonalistiske tyske ungdommen. 

«I Ehrhardt, men også i Rossbach,» står det i 

en kjent bok om den tyske bevegelsen, «ser vi våre ungdommers 

fører. Disse mennene har blitt ideelle menn, 

hedret og æret som noe som bare kan skje når et individs 

personlighet teller mer enn noe annet.» Den 

viktigste av alle enkeltstående bidragsytere til ungdomsbevegelsen 

før Hitler [var] Gerhard Rossbach 

(Waite, 1969:210f). 

Hans Peter Bleuel påpeker i boken «Sex and 

Society in Nazi Germany (Sex og Samfunn i Nazityskland) 

at de fleste av de voksne lederne i Hitlerjugend 

også var SA-offiserer (og disse var igjen nesten utelukkende 

‘homoseksuelle’). Rector forteller at Baldur von 

Schirach, som ledet Hitlerjugend, var kjent som biseksuell 

(Rector:56). I Tysklands Nasjonale Last, skriver 

den jødiske historikeren Samuel Igra det samme, og bekrefter 

at Schirach ble arrestert av politiet for å ha 

deltatt i perverse seksuelle handlinger, men ble satt fri 

på inngripen fra Hitler selv, som kort tid senere gjorde 

ham til leder for Hitlerjugend (Igra:72). Igra nevner 

videre at Schirach blant den indre klikken av 

pederaster i kretsen rundt Hitler var kjent som «babyen»


99 

(ibid:74). Rempel forteller at Schirach alltid omringet 

seg selv med vakre unge guttevakter (Rempel:88). Psykiater 

Walter Langer skriver i sin hemmelige krigsrapport, 

«The Mind of Adolf Hitler» (Adolf Hitlers 

Mentalitet), om Schirachs angivelige homoseksualitet 

(Langer:99). 

I 1934 meldte Gestapo om førti tilfeller av 

pederasti i en enkel tropp av Hitlerjugend. Bleuel 

skriver om en sak der en leder, en 20-årig mann ble 

dimmittert fra Hitlerjugend i 1938. Likevel ble han overført 

til det Nasjonalsosialistiske flyvåpen, «og ble satt til 

å overvåke arbeidet som ble utført av medlemmer av 

Hitlerjugends glideflyvergruppe og til syvende og sist 

også beordret til å bistå i kroppslige undersøkelser — 

en gresselig fristelse. Mannen ble nok en gang tatt i 

sodomittiske handlinger, men ble denne gangen ikke 

dimittert [fra flyvåpenet] (Bleuel:119). 

Forholdene var i bunn og grunn de samme i 1941. 

Bleuel rapporterer om en annen homoseksuell flyinstruktør 

som var involvert i «minst ti tilfeller av homoseksualitet 

med flystudenter fra Hitlerjugend» og «en 

studentlærer og student [som] hadde begått tjueåtte beviselige 

utuktshandlinger med tjue gutter i Hitlerjugend 

og på leirer for unge mennesker» (Ibid:119). Han legger til 

at «disse sakene bare var toppen av isfjellet, for svært få 

forbrytelser innen partiet ble i de senere årene offentliggjort 

og enda færre nådde opp i rettsapparatet.» (Ibid:119). 

Den store mengden av homoseksualitet i 

Hitlerjugend blir også bekreftet av historikeren Gerhard 

Rempel i boken «Hitler’s Children: Hitler Youth and SS» 

(Hitler’s barn: Hitlerjugend og SS):

100 


«Homoseksualitet, derimot, fortsatte inn i krigsårene 

da Hitlerjugend-gutter ofte ble ofre for misbruk fra sine 

SS-lærere; Himmler førte konsekvent en hard linje i 

det offentlige, men var villige til å se mellom fingrene 

med privat straffeutmåling og holdt alle tilfeller så 

neddyssede som bare mulig (Rempel:51f). 

Dette siste sitatet fra Rempel stiller to viktige 

spørsmål som kommer til å bli drøftet bredt senere i 

boken, men som i det minste fortjener å bli nevnt her. 

Det første poenget er at Heinrich Himmler, som ofte blir 

sitert som å være anføreren for det tredje rikes angivelige 

hat mot homoseksuelle, ikke syntes å bry seg 

nevneverdig om homoseksuelle tildragelser innad i 

rekkene i sin egen organisasjon. Det andre er at denne 

homoseksuelle aktiviteten fortsatte lenge etter at Hitler 

angivelig hadde rensket de homoseksuelle ut fra naziregimet 

(i 1934) og innført strenge politiske tiltak mot 

homoseksualitet (fra 1935 av). Som vi senere skal se, 

var disse politiske tiltakene først og fremst for skyld PR 

og ble stort sett ikke gjennomført. 

En interessant digresjon til historien om 

Hitlerjugend illustrerer både kontrollen over ungdomsbevegelsen 

av pederaster og det grunnleggende forholdet 

mellom nazismen og homoseksualiteten. I Storbritannia, 

dannet de som støttet nazistene det Anglo-German 

Fellowship (Det Tysk-Engelske Fellesskap)(AGF). AGF ble 

ledet av de britiske homoseksuelle Guy Francis de 

Moncy Burgess og Kaptein John Robert Macnamara. 

Den britiske historikeren John Rempel forteller hvordan 

Burgess, Macnamara og J.H. Sharp, som var Church of 

Englands erke-diakon for Syd-Europa, reiste til Tyskland 

for delta på en Hitlerjugend-leir. Costello skriver:


101 

«Våren 1936, dro trioen til Rhinland fulgt av 

Macnamaras venn Tom Wylie, en ung leder ved krigsdepartementet. 

Offentlig eskorterte de en gruppe profascistiske 

skolegutter til en Hitlerjugend-leir. Men 

[dersom de hadde hørt] Burgess’ rabiate og uanstendige 

gjenfortelling om da kameratene hans oppdaget 

hvordan Hitlerjugend tilfredstilte sine seksuelle og politiske 

lyster, ville dette ha rystet deres økonomiske 

støttespillere, Utenrikskomiteen i the Church of England 

(Costello:300). 

I Frankrike, før andre verdenskrig, ble pro-Nazifraksjonen 

representert av det radikale sosialistpartet 

(RSP) og Folkepartiet (PP). Generalsekretæren i RSP het 

Edouard Pfeiffer. Costello skriver om Guy Burgess’ 

besøk hos Pfeiffer i Paris kort tid før krigen. 

Få personer kunne overgå Pfeiffer som kjenner av 

homoseksuell dekadense, endog i Paris. Som leder i den 

franske guttespeider-bevegelsen, var hele hans liv et 

spill om forføre unge gutter. Burgess oppdaget alt dette 

da han besøkte Pfeiffers leilighet i Paris og fant [ham] 

sammen med en naken ung mann. Han forklarte overfor 

Burgess at den unge mannen var profesjonell syklist 

som tilfeldigvis var medlem av Jacques Doriots 

Folkeparti (Ibid:315). 

Nok en gang ser vi den åpenbare seksuelle perversjonen 

i nazibevegelsens indre kjerne — lenge etter 

Röhm-putsjet. Det virker også som om samhandlingen 

mellom nazismen og homoseksualiteten også gikk på 

tvers av nasjonale grenser. Som vi har satt, merket 

både Hans Blüher og Benedict Friedlander at ungdomsorganisasjoner 

ofte er (etter deres syn, som det også

102 


skulle være) anført av pederaster. Hendinger i Europa 

under første del av det tjuende århundre, spesielt de 

som involverer nasjonalsosialister, støtter sterkt opp om 

denne teorien. 

Gjenoppvekkelsen av hellenistisk kultur i den 

tyske homobevegelsen var derfor en sentral faktor i 

nazismens fremvekst. Like under nesen på det 

tradisjonelle tyske samfunn, la pederastene grunnarbeidet 

for et ultramaskulint militært samfunn i det 

tredje rike. Wandervögel var ikke «en homoseksuell organisasjon» 

som sådan, men deres homoseksuelle 

ledere formet bevegelsen til å bli et uttrykk for deres 

egne hellenistiske tanker og i samme prosessen rekrutterte 

de talløse unge menn til en homoseksuell livsstil. 

De første medlemmene i Wandervögel ble menn 

akkurat tidsnok til å gi nazibevegelsen sin støtte i den 

tyske kulturen. Steakley skriver det slik: «Den frie tyske 

ungdommen marsjerte jublende avsted til krig, mens de 

sang gamle Wandervögel-sanger som hadde fått nye 

sjåvinistiske vers tillagt resten av teksten». (Steakley:58) 

GERHARD ROSSBACH 

OG FREIKORPS-BEVEGELSEN 

Freikorpsbevegelsen begynte i årene umiddelbart 

etter avslutningen av første verdenskrig. Etter krigen og 

den følgende sosialistiske revolusjonen i Tyskland i 

1918, meldte titusener av soldater fra den tyske hæren 

seg til kvasimilitær tjeneste i et antall uavhengige 

reserveenheter som ble kalt Freikorps. Lederne for disse 

var tidligere junioroffiserer fra den tyske hæren. Disse


103 

enhetene var sterkt nasjonalistiske og ble i økende grad 

voldelige etterhvert som det sosiale kaos i Weimarrepublikken 

tiltok. Rossbachs organisasjon som opprinnelig 

ble kalt Rossbachbund (Rossbachbroderskapet) 

var selve grunneksemplet på det tyske Freikorps. Waite 

skriver i «Vanguard of Nazism» (Nazismens forgjengere) 

«løytnantene og kapteinene Röhm, Ehrhardt, Rossbach, 

Schultz og resten dannet selve ryggraden i Freikorpsbevegelsen. 

Og det var de som var båndet mellom de 

frivillige (antikommunistene) og nasjonalsosialismen» 

(Waite, 1969:45). Nok en gang ser vi det sentrale forholdet 

mellom homoseksualiteten og nazismen, siden 

mange av disse «løytnantene og kapteinene» var kjente 

eller sannsynlige homoseksuelle, og som for hver 

enkelts del tjenestegjorde i SA. Den tyske historikeren 

og Hitlersamtidige, Konrad Heiden, skriver: «mange 

deler av denne hemmelige hæren av leiesoldater og 

mordere var en yngleplass for perversjoner.» 

(Heiden:30). Historikeren G.S. Graber er enig: 

Mange [Freikorps]-ledere var homoseksuelle; det 

synes visselig som om homoseksualitet har vært vidt 

spredt i flere frivillige enheter. Gerhard Rossbach var 

åpent erkjennende homoseksuell. I staben hans 

fantes løytnant Edmund Heines som senere ble Ernst 

Röhms elsker (Graber:33). 

Waites analyse viser at Freikorpsbevegelsen var 

en parentes mellom Wandervögel og det tyske 

Sturmabteilung (SA). «Den generasjonen som Freikorpskrigerne 

tilhørte», skriver Waite, «generasjonen som var 

født på 1890-tallet gjorde seg to erfaringer som fikk 

enorm innvirkning på deres senere karriére som frivillige 

[i Freikorps]. Den første av disse var ungdoms-

104 


bevegelsen før krigen; den andre var første verdenskrig». 

(Waite, 1969:17). Unge menn som hadde blitt dannet 

etter hellenistiske filosofier fra ungdomsbevegelsen 

hadde blitt voksne akkurat i tide til å kjempe i første 

verdenskrig. Der ble de ytterligere formet og dannet av 

det harde livet og redslene i skyttergravene. 

Det var i skyttergravene under første verdenskrig 

at tanken om Sturmabteilung (SA) ble dannet. En hardtslående 

eliteenhet hvis oppgave var å «storme» fiendens 

linjer. Taktikken til stormtroppene viste seg å være så effektiv 

at de raskt ble tatt i bruk i hele den tyske armeen. 

Stormtroppsystemet skapte en sterk økning av et antall 

unge kommandanter av et spesielt slag. Waite skriver: 

«Det var bare en helt spesiell type offiser som kunne 

brukes. Han måtte være ugift, under 25 års alder, ha svært 

god fysisk helse og mer enn det, han måtte ha i bøtter og 

spann av slike kvaliteter som tyske militære skribenter 

kaller «Samvittighetsløshet». Følgene var at Tyskland ved 

inngåelsen av våpenhvilen var oversvømt av hundrevis av 

dyktige, arrogante unge befal som fant et ypperlig utløp for 

sine talenter innen Freikorpsbevegelsen (Ibid:27). 

Det er ikke vanskelig å gjenkjenne beskrivelsen 

av den foretrukne stormtropperen i modellen for 

Wandervögels helter: Ultramaskulin, militaristisk, 

fysisk i god form, og uten spesielle judeo-kristne 

moralholdninger samt være villig til å la seg lede etter 

«førerprinsippet» (Ibid:28). Det er ikke til å undre seg 

over, at mange av disse mennene ble ungdomsledere i 

sin tur (Ibid:210). I det foregående kapitelet lærte vi at 

den homoseksuelle sadisten og morderen Gerhard 

Rossbach var «Den viktigste av alle enkeltstående bi-


105 

dragsytere til ungdomsbevegelsen før Hitler» og en «helt 

for den nasjonalistiske tyske ungdommen.» I dagene før 

Baldur von Schirach utviklet Hitlerjugend, organiserte 

Rossbach Tysklands største ungdomsorganisasjon, kalt 

Schilljugend til ære en berømt preussisk soldat som ble 

henrettet av Napoleon (ibid:210n). 

Rossbachs bidrag til nazistene var langt større 

enn formingen av unge menn til nazistiske lojalister. 

Det var Rossbach som formet den opprinnelige terrorist-organisasjonen 

som til syvende og sist ble de nazistiske 

stormtroppene, også kjent som «brunskjortene.» 

Både Rossbachs stormtropper og Schilljugend var 

notorisk kjent for å bære brune skjorter som egentlig 

var laget for tyske kolonitropper, kjøpt fra de keiserlige 

overskuddslagre (Köhl:19). Det er rimelig å anta at uten 

Rossbachs stormtropper, hadde Adolf Hitler og nazistene 

neppe noensinne vunnet makten i Tyskland. 

Heiden beskriver dem: 

Rossbachs tropper var brølende, herjende, ville, de knuste 

vinduer, og lot blodet flyte og var stolte over å være 

annerledes enn andre. Heines hadde tilhørt dem før han 

slo seg sammen med Hitler; dengang hadde Rossbach og 

Heines dannet et sentrum sammen med Röhm; de ledet 

SA mens Hitler satt fengslet (for å ha ledet Ølhall-putsjet) 

(Heiden, 1944:295). 

Rossbachs Freikorps bestod nesten utelukkende 

av homoseksuelle. Den fascistiske romanforfatteren 

Edwin Dwinger kom senere til å proklamere gjennom 

en av sine karakterer, kaptein Werner, at «Freikorpsmenn 

er ikke nesten alle ungkarer uten grunn. Tro 

meg, om det ikke var så mange av dem, så ville rekkene

106 


våre ha vært ganske tynne. (Theweleit, Vol 1:33). Rossbachs 

adjutant, Edmund Heines, var nok en pederast 

og dømt morder som senere ble Ernst Röhms adjutant 

i SA (og dessuten Rossbachs, Röhms og muligens endog 

Hitlers seksualpartner). Under tildragelsen som ble 

kjent som «De lange knivers natt» der Hitler sørget for å 

få Röhm og en rekke andre SA-ledere myrdet, ble 

Heines overrasket til sengs med en ung SA-rekrutt 

(Gallo:236). Historikeren Frank Rector beskriver 

Heines: 

«Han skilte seg ut med et pikeaktig fjes på en kropp 

som en lastebilsjåfør. Heines var elegant, pen og utdannet 

morder. Han likte å skyte ofrene sine i ansiktet 

med en 7.65 mm Walter Automatic eller å slå dem 

ihjel med en klubbe. I tillegg til Heines’ verdi som en 

førsteklasses adjutant, en dyktig administrator, samt 

en aggressiv og kyndig leder i SA, hadde Heines et 

markert talent som den som skaffet de vakreste guttene 

i Faderlandet til seksuelle nytelser (Rector:89). 

Kanskje det var på grunn av Edmund Heines 

spesielle talent at Rossbach satte ham til å utvikle 

Schilljugend. Igra forteller hvordan han vant på det: 

«Edmund Heines, gruppeleder for stormtroppene ved 

Breslau, var en foraktelig bølle som gjorde nazihovedkvarteret 

i byen til et homoseksuelt bordell. Med 300 

000 stormtropper under sin kontroll kunne han 

terrorisere de lokale områdene.» 

Ett av hans favorittgrep var å la medlemmer av 

ungdomsorganisasjonen delta i unaturlige seksuelle 

leker med hverandre og deretter true foreldrene deres


107 

om at han kom til å kaste dem til politiet, med mindre 

han fikk penger for å tie. Dermed deltok ikke Heines 

bare selv i homoseksuelle orgier, men var ofte Röhms 

følgesvenn i dette — men tjente også penger på det. 

(Igra:73). 

ERNST RÖHM 

OG UTVIKLINGEN AV SA 

Nest etter Adolf Hitler var Ernst Röhm den 

mannen i Tyskland som bærer størstedelen av ansvaret 

for nazismens fremvekst, ja endog større enn Hitler 

selv. Rector skriver at «Hitler, i stor grad, var Röhms 

protégé (Rector:80). Som en drivkraft bak den nasjonalsosialistiske 

bevegelsen, var Röhm en av de tidlige 

grunnleggerne av nazipartiet. Både Röhm og Hitler 

hadde vært medlemmer i den sosialistiske terrorgruppen 

«Eiserne Faust» (Jernneven) (Heiden, 1944:89). 

Det var på et møte i Eiserne Faust at Röhm angivelig 

møtte ham og «så i Hitler den demagogen han 

trengte for å mobilisere massestøtte for sin hemmelige 

arme.» (Hohne:20). Med Röhms hjelp ble Hitler den 

første presidenten i nazipartiet i 1921 (Ibid:21). Kort tid 

senere ble Rossbachs Freikorps innlemmet i partiet 

først under Hermann Görings og deretter Röhms ledelse, 

og ble deretter transformert til det fryktede nazistiske 

SA. 

I sin klassiske nazihistorie, The Rise and Fall of 

the Third Reich, beskriver William Shirer Ernst Röhm 

som en «kraftig bygget mann med oksenakke, griseøyne

108 


og arr i ansiktet, en profesjonell soldat [og] som så mange 

andre tidlige nazister, homoseksuell» (Shirer:64). Röhm 

ble rekruttert inn i homoseksualiteten av Gerhard 

Rossbach (Flood:196). Rector forklarer: 

«Var ikke den mest fremstående, mest notoriske av 

alle homoseksuelle den tiljublede nazilederen Ernst 

Röhm, den virile og maskuline lederen for SA. Han var 

«dus» med Hitler fra begynnelsen av sin politiske 

karriere» (Hitler tillot Röhm det sjeldne privilegium å si 

«du» til ham, noe som indikerer et svært intimt vennskap). 

Hitlers fremvekst hadde faktisk talt vært 

avhengig av Röhm og det var noe alle visste. Röhms 

homoseksuelle leker og moro var garantert ingen 

hemmelighet. Hans amorøse besøk på homsebarer og 

tyrkiske bad var velkjente. Samme hvordan antihomoseksuelle 

holdninger ble uttrykt blant streite 

nazister, ble de mer enn oppveid av realiteten av den 

fremstående homoelskende Röhm. Om det oppstod en 

og annen murring og krangling om «alle disse skeive» i 

SA og bevegelsen, og en og annen anti-homofil oppflamming, 

så følte de homoseksuelle nazistene seg 

mer eller mindre trygge i partiets skjød. Tross alt var 

Röhm det nasjonalsosialistiske medlemmet som, 

bortsett fra Hitler, hadde størst makt (Rector:50f). 

Helt i sammenheng med elitistfilosofiene til Benedict 

Friedlander, Adolf Brand og Hans Blüher, så 

Röhm på homoseksualitet som grunnvollen for et nytt 

samfunn. Louis Snyder, fremstående historiker med 

nazitiden som spesialfelt, skriver: «Röhm så for seg en 

sosial orden der ‘homoseksuelle’ skulle sees på som 

fremstående mennesker. Han fremmet sin homoseksualitet 

offentlig og insisterte på at hans medarbeidere


109 

gjorde det samme. Det Röhm mente var nødvendig var 

en stolt og arrogant gjeng som kunne herje, bråke, 

knuse vinduer, drepe og ødelegge bare for å lage oppstyr. 

Streite (heterofile, overs. anm.) var i hans øyne 

ikke like dyktige til slikt som praktiserende homoseksuelle 

(Snyder:55). 

Under Röhms ledelse ble SA naziterrorens instrument 

i det tyske samfunnet. Det ble offisielt grunnlagt 

den 3. august 1921, først og fremst som en 

«spesialavdeling for gymnastikk og sport», men i sitt 

første direktiv til gruppen definerte Hitler SAs formål 

som «et forsvarsredskap for bevegelsen, men fremfor alt 

en skole for opplæring for den kommende frihetskampen» 

(Heiden, 1935:82f). 

Historikeren Thomas Fuchs forteller at «den 

grunnleggende funksjonen til denne armélignende organisasjonen 

var å rundjule alle som var mot nazistene, 

og Hitler mente at dette var en jobb som passet best for 

homoseksuelle.» (Fuchs:48f). Fra begynnelsen av beskyttet 

de nazistenes egne møter fra protester fra rivaler 

og bråkmåkere, men SA utvidet snart sine pøbeltaktikker 

for å fremme nazipolitikk og filosofi. I en 

tale i München i 1921, satte Hitler scene for denne aktiviteten: 

«Den nasjonalsosialistiske bevegelsen skal i 

fremtiden Samvittighetsløst forhindre, om nødvendig 

med maktbruk alle møter og eller forelesninger som ser 

ut til å kunne forføre tankene til våre medborgere». I 

Mein Kampf beskriver Hitler en hendelse (der hans 

tilhengere blir angrepet av kommunistiske motstandere) 

noe som han karakteriserte som SAs ilddåp:

110 


«Da jeg steg inn i lobbyen på Hofbrauhaus kvart på 

åtte, hadde jeg ikke lenger noen tvil når det gjaldt 

spørsmål om sabotasje. Hallen var breddfull. Den 

vesle angrepsseksjonen ventet på meg i lobbyen og jeg 

fikk dørene til hallen stengt, og beordret mine menn — 

førtifem eller førtiseks, til å stå i givakt. Mine menn fra 

Stormtroppene, fra den dagen av kalt SA — gikk til 

angrep. Som ulver i grupper på åtte eller ti, kastet de 

seg selv på sine motstandere igjen og igjen, og overveldet 

dem med slag. Etter fem minutter var alle 

dekket med blod. Dette var ekte menn, som jeg hadde 

lært å sette pris på. De ble ledet av min svært modige 

Maurice. Hess, min privatsekretær, og mange andre 

ble alvorlig såret men videreførte angrepet så lenge de 

kunne holde seg stående (Hitler:504f). 

I alle tildragelser bar SA Röhms varemerke for 

hard og rå sadistisk voldsbruk. Max Gallo beskriver organisasjonen 

slik: 

«Samme hva SA deltok i, enten de torturerte en fange, 

eller skar strupen over på en motstander eller ranet en 

leilighet — gjorde de det med en innlevelse som om de 

var i sin fulle rett, som nazismens håndtverkere. De 

var SA, og var hinsides kritikk. Som Röhm selv sa 

mange ganger: «brunskjortenes bataljoner var nasjonalsosialismens 

treningsskole» (Gallo:38). 

Favorittmøtested for SA var en «homsebar» i 

München kalt Bratwurstglöckl, der Röhm hadde 

stambord (Hohne:82). Dette var den samme kroen der 

enkelte av de tidligere møtene i nazipartiet ble avholdt 

(Rector:69). Röhm og hans medarbeidere, Edmund 

Heines, Karl Ernst, Ernsts partner kaptein [Paul]


111 

Rohrbein, kaptein Petersdorf, grev Ernst Helldorf møttest 

ofte på Bratwürstglöckl — for å planlegge strategier. 

Disse var mennene som orkestrerte nazistenes skrekkvelde. 

Alle var homoseksuelle (Heiden, 1944:371). 

Når sant skal sies var da også homoseksualitet 

den eneste kvalifikasjonen disse mennene hadde for å 

inneha sine stillinger i SA. Heinrich Himmler klaget 

senere over dette: «Utgjør det ikke en fare for nazibevegelsen 

dersom det kan bli sagt at naziledere blir utvalgt 

av seksuelle årsaker?» (Gallo:68). Himmler var ikke 

spesielt motstander av homoseksualitet som sådan, 

som han var motstander av det faktum at ukvalifiserte 

personer ble gitt høyere grad basert på deres homoseksuelle 

forhold til Röhm og andre. For eksempel, Obergruppenführer 

i SA (generalløytnant) Karl Ernst, som var 

militant homoseksuell, hadde vært dørvakt på et hotell 

og kelner før han ble medlem i SA. «Karl Ernst er ikke 

enda trettifem år,» skriver Gallo, «og har likevel kommandoen 

over 250 000 menn. Han er simpelthen en 

sadist, en alminnelig bølle som har blitt forvandlet til en 

ansvarlig leder» (ibid:50f). Seere ble Ernst medlem av det 

tyske parlamentet (Machtan:185). Gallo skriver: 

«Röhm, som leder over 2,5 millioner stormtropper har 

omringet seg selv med en stab av perverse. Hans 

underoffiserer, som alle har grader fra gruppenführer 

til obergruppenführer, har makt over enheter med flere 

hundre tusen stormtropper, og var nesten alle utelukkende 

homoseksuelle. Det er sant at med mindre en 

stormtroppoffiser var homoseksuell, steg han aldri i 

gradene» (Knickerbocker:55).

112 


Otto Friedrichs analyse i «Before the Deluge» (Før 

Flommen) er liknende: 

«Under Röhm utviklet ledelsen i SA en heller spesiell 

kvalitet, den råe og fremadstormende øverste lederen 

for SA var også en glødende homoseksuell, og han 

likte å omgi seg selv alle viktige poster, med menn 

som tenkte på samme måte (Friedrich:327). 

I SA hadde man omsider oppnådd det hellenistiske 

maskuline ideal for overlegenhet og militarisme. 

«Deres ideal var en svært maskulin type homoseksualitet,» 

skriver den homoseksualistiske historikeren 

Alfred Rowse, «de levde i en mannsverden, uten kvinner, 

en verden av leirer og marsjer, sport og idrett. De hadde 

sine egne avslapningsteknikker, og SA i München ble 

notoriske på grunn av dette (Rowse:214). Likheten mellom 

SA og Friedlanders og Brands drømmer om en 

hellenistisk vekkelse er ikke tilfeldig. I tillegg til å være 

en av grunnleggerne av nazipartiet, var Ernst Röhm et 

ledende medlem i Menneskerettforbundet, som var en 

avlegger av De Spesielles Forbund (J.Katz:632). 

De avslapningsteknikkene som Rowse henviser til 

i det ovennevnte sitatet var selvsagt de homoseksuelle 

aktivitetene (mange av dem faktisk pederastiske) som 

SA og CE begge var berømte for. Hohne skriver: 

[Röhm] brukte SA for å oppnå andre målsetninger enn 

de rent politiske. SAs kontaktpersoner sørget alltid for 

å holde stabssjefen forsynt med høvelige partnere, og 

ved første tegn på utroskap når det gjaldt en av 

Röhms favoritter, ble vedkommende skamslått av en 

av SAs omvandrende tropper. Ledende hallik var en


113 

butikkassistent ved navn Peter Granninger, som selv 

hadde vært en av Röhms partnere og nå var gitt dekke 

innen SAs etterretningsseksjon. For en månedslønn på 

200 Mark, sørget han for å holde Röhm med nye 

venner, og hovedjaktmarkene hans var Geisela 

Gymnasium i München; fra denne skolen rekrutterte 

han ikke færre enn elleve gutter, som han først prøvde 

ut selv og deretter førte til Röhm (Hohne:82). 

Selv om det opprinnelige SA-korpset i München 

var det mest notoriske, fantes det også andre SA-korps 

som var sentra for homoseksuell aktivitet. I boken «Political 

Violence and The Rise of Nazism» (Politisk vold og 

Nazismens fremvekst) skriver Richard Bessel at den 

schlesiske divisjonen av SA også var et arnested for 

perversjoner fra 1931 og fremover (Bessel:61). 

Röhm og hans nærmeste SA-medarbeidere var 

blant minoritetene av homoseksuelle nazister som ikke 

fant seg hustruer. Enten det var bare for syns skyld, for 

å videreføre slekten eller bare for å skjule sine seksuelle 

preferanser, hadde de fleste av de nazistiske homoseksuelle 

giftet seg. Enkelte, som Reinhard Heydrich og 

Baldur von Schirach, giftet seg først etter å ha vært 

involvert i homoseksuelle skandaler, men ofte vedholdt 

disse mennene, som så høyt hatet femininitet, en fasade 

av heteroseksuell respektabilitet gjennom hele sine liv. 

Som Machtan skriver: «At Hitler oppmuntret mange av 

dem til å gifte seg burde ikke være overraskende: Alle 

sammensvergelser trenger kamuflasje (Machtan:24). 

Dette var imidlertid tomme ekteskap, noe som ikke 

minst kommer fra i kommentaren fra en av disse hustruene: 

«Den eneste kroppsdelen hos min mann jeg 

kjenner, er ryggen hans.» (Theweleit:3).


Som vi har sett, var SA på mange måter en skapning 

som vokste fram av Tysklands homoseksuelle bevegelse, 

akkurat som nazipartiet på mange måter var 

en skapning av SA. Før vi tar en nærmere kikk på 

dannelsen av og de første årene av nazipartiet, må vi 

først granske to andre viktige bevegelser som har 

bidratt til nazismen. Disse er den okkulte teosofiskariosofiske 

bevegelsen, og den intellektuelle bevegelsen 

som skapte den nasjonalsosialistiske filosofien. Begge 

disse bevegelsene, som er så vesentlige for å kunne forstå 

nazipartiet og deres handlinger, var også sterkt influert 

av homoseksuelle.

Kapitel 2 

HOMO-OKKULTISME 

Det okkultes historie i verdenshistorien er også 

en historie om homoseksualitet. Når vi sier ’okkult’ 

mener vi formaliserte religiøse uttrykk fra hedenske 

kulturer i motsetning til, for eksempel, de filosofiske 

idéene i hellenistisk hedenskap drøftet i det foregående 

kapitelet. I boken «The Occult Roots of Nazism» (Nazismens 

okkulte røtter) identifiserer historiker Nicholas 

Goodrick-Clarke røttene til okkultismen i vestlig historie: 

«Okkultismen har sin basis i en religiøs verdensanskuelse, 

med røtter som strekker seg tilbake til 

antikken. De grunnleggende ingrediensene har blitt 

identifisert som gnostisisme, de hermetiske utlegningene 

om alkymi og magi [som begge har røtter i 

gnostisisme], ny-platonisme og kabbalisme. Gnostisisme 

er en betegnelse som viser til spesifikke 

kjetterske sekter blant de tidlige kristne som hevdet å 

besitte ’gnosis’ eller spesiell esoterisk kunnskap om 

åndelige spørsmål. De gnostiske sektene forsvant i det 

fjerde århundre, men tankene deres inspirerte blant

116 


annet den dualistiske manikeiske religionen i det 

andre århundre» (Goodrick-Clarke:17) 

Siden okkultismen først og fremst er assosiert 

med gnostisismen er assosiasjonen mellom gnostisismen 

og homoseksualitet av vesentlig betydning for 

denne studien. Vi fant en obskur referanse til Hitler 

som manikéer i Steven Katzs «The Holocaust in Historical 

Context» (Holocaust i historisk kontekst), første 

bind, spesielt interessant. Arthur Evans «Witchcraft and 

the Gay Counterculture» (Hekseri og den homoseksuelle 

motkultur) gir også en del nytt lys her. Mani, som har 

gitt navn til manikéismen var fyrste over Babylon i det 

tredje århundre som dannet sin egen form for gnostisisme. 

Gnostikerne blandet hedenske sexritualer og 

modergudinne-tilbedelse med nytestamentlig kristendom 

og «avviste JHVH (Gud), som en ond demon.» 

Manikéerne presset frem et kastesystem innen gnostisismen 

der enkelte ble fremstilt som «ledere» (utvalgte) 

og resten som «etterfølgere» (tilhørere). 

En manikéisk sekt kalt bogomilene (senere kalt 

katharene) oppstod i Bulgaria og spredte seg over Europa. 

Homoseksualiteten ble så nært knyttet til disse 

bulgarske kjetterne at praksisen ble kjent som bøgeri 

[eng: buggery] (det svenske slangbegrepet for homoseksuell 

er ’bög’). Når det er sagt, er faktisk ordet for kathar 

i de fleste europeiske språk blitt synonym for homoseksuell: 

i tysk, ’ketzer’, på italiensk, ’gazarro’ og på fransk 

’herite’. Kjetteri (som også er avledet av ‘kathar’, overs. 

anm.) og homoseksualitet gikk så i ett at de som ble anklaget 

for kjetteri forsøkte å bevise sin uskyld ved å 

hevde heteroseksualitet (Evans:51ff).


117 

Idag tar vi helst for gitt det faktum at vår moderne 

verdens kultur er dominert av de religionene som er 

basert på moseloven (jødedom og kristendom). I sine respektive 

ortodokse former ser disse religionene på 

homoseksualitet som en styggedom. Men hedenske 

kulturer har ikke noe slikt forbud. (Definisjonen på 

‘hedninger’ er mennesker som verken er jøder eller 

kristne). I hedenske kulturer har homoseksuelle som 

gruppe ofte en høyere stilling i religion og samfunn. Da 

hedenske religioner hersket over verden ble homoseksualitet 

og pederasti praktisert og akseptert. Homoseksualisten 

Judy Grahn skriver: 

«Mange aspekter av sjamanisme hadde homoseksuelt 

innhold, og mange av gudene, åndene og guddommene 

i verden har blitt knyttet til det å være homoseksuell. 

I Tahiti fantes det spesielle guddommer for 

homoseksuell tilbedelse. De eldgamle Shinto-templene 

i Japan viser bilder av seksuelle ritualer som ikke er 

ulike de som fins i romernes bacchanalier. Den store 

mor i antikkens Kina, Kwan-Yin, ble tilbedt gjennom 

seksuelle riter som inkluderte homoseksualitet. Da de 

spanske conquistadorene nådde sentral-Amerika og 

Yucatan, fant de mange homoseksuelle prester og hellige 

statuer og steinskulpturer som viste homoseksuell 

forening som en hellig handling. På Yucatan sies det 

at guden Chin etablerte hellig homoseksualitet og et 

homoseksuelt presteskap som tjenestegjorde i 

templene — akkurat som det er sant om templene i 

det gamle Babylon og Sumer.» (Grahn:129) 

Den kristne forfatteren George Grant er enig i 

dette. Han skriver at «Roma var et evigvarende 

Satyricon. Egypt, Persia, Karthago, Babylon og Assyria

118 


var alle sterkt influert av pederastisk tradisjon. Det 

samme gjelder de eldgamle verdensrikene etter 

mongolene, tartarene, hunnerne, teutonerne, kelterne, 

inkaene, aztekerne, mayaene, nubierne, mingkineserne, 

kana’anittene og zuluene, som alle feiret 

utukt, forringelse og skjørlevnet» (Grant, 1993:24). I 

boken «Sexuality and Homosexuality» skriver historikeren 

Arno Karlen om homoseksuelle kultur over 

hele den antikke verden: «mannlige tempelprostituerte 

fantes blant dem som tilba Ishtar og Astarte i Syria, 

blant albanerne og babylonerne, blant kana’anittene 

som bodde like inntil oldtidens hebreere, på Kos, Kreta 

og i Efesos i den greske verden» (Karlen:6). 

Den eldgamle Ba’al-religionen som er velkjent for 

alle som har lest Bibelen hadde et sett av troslærer og 

praksis som ofte korrumperte det jødiske samfunnet i 

historien. Ba’al-tilbederne «bygde for seg selv tilbedelsessteder 

og søyler og asherim (astartesøyler, fallossymboler) 

som ble brukt for å ære fruktbarhetsguden) 

på alle høye steder og under alle grønne trær; og det 

fantes også mannlige kultprostituerte i landet» (sitat fra 

1Kong 14 i Karlen:9). Referanser til denne typen praksis 

finnes mange steder i Bibelen, spesielt 5Mos 23:17-18 

--: «Det skal ikke finnes tempelskjøger blant Israels døtre, 

og det skal ikke være noen tempelboler blant Israels 

sønner. Du skal ikke komme med skjøgepenger eller 

hundepenger (prostitusjonspenger) til Herren, din Guds 

hus, om du skulle ha gitt noen et slikt løfte. Begge deler 

er en vederstyggelighet for Herren din Gud.» 

Ba’al-kulten overlevde inn i romertiden og fremsto 

prominent i de famøse orgiene som romerske keisere deltok 

i, i de første århundredene etter Kristus. Karlen skriver:


119 

«Det var i disse koplingene med slike kulter at 

keisernes avvik ble mest tydelig. Commodus, som tok 

tronen i 180 EK, stilte seg offentlig fram kledd som 

kvinne og ble kvalt av en katamittisk (homoseksuell) 

favoritt; Hadrian guddommeliggjorde sin homoseksuelle 

elsker Antious. Men ingen overgikk Elegabalus, 

som begynte sin herskergjerning som 14-åring i 218, 

etter å ha blitt oppdratt som Ba’alprest i Syria (det hebraiske 

ordet for ba’alprest er forøvrig «kahanei ba’al», 

som er begrepet som ligger til grunn for ordet 

kannibal, overs. anm). Han inntok Rom omgitt av 

syriske prester og evnukker, kledd i silke, kinnene 

hans var malt skarlagensrøde og øynene hans var 

sminket. Forskjellige romerske historikere sier at han 

samlet Roms homoseksuelle og talte til dem, kledd 

som gutteprostituert; at han tok på seg parykk og 

tjente ved døren til et bordell; han forsøkte å få leger 

til å gjøre seg om til kvinne; han falbød ‘homoseksuelle’ 

tjenester (bøgeri) mens han spilte rollen som 

Venus i et skuespill ved hoffet; han kysset sine mannlige 

favoritters kjønnsorganer i offentlighet og som 

Nero giftet han seg formelt med en av dem. Elegabalus 

reiste midt i Rom en stor fallisk asherapåle, som de 

hebraiske kongene hadde forsøkt å få fjernet fra sine 

land.» (Karlen:62). 

Det er relevant å påpeke at denne tidsperioden i 

Roms historie kan vurderes som ‘de kristnes holocaust’. 

I 64 EK ble kristne anklaget av Nero for å brenne ned 

Rom og ble planlagt utryddet. Mange kristne led 

uhyggelig tortur som underholdning for de sadistiske 

homoseksuelle keiserne i Rom. Selv om Rom var mindre 

homoseksuelt orientert enn Hellas, var likevel det 

romerske samfunnet sterkt influert av ‘homoseksuell’

120 


adferd. I foredraget, «Homoseksualitet, Torahen og 

Nåde», melder Dwight Pryor at 14 av de første 15 første 

romerkeiserne var homoseksuelle (kassett #1). I boken 

«The Construction of Homosexuality», skriver historiker 

David F. Greenberg at «romersk homoseksuell smak var 

så akseptert at da Antonius bad Herodes om å sende sin 

yngre svoger Aristobulus til det romerske hoffet, nektet 

Herodes fordi han ikke trodde det var trygt å sende ham 

til romernes leder, i frykt for at denne ville misbruke ham 

i sin amorøsitet.» (Greenberg:154f). Mens det fins mange 

forskjeller mellom hvordan kristne ble behandlet i det 

hedenske Rom og jøder ble behandlet i nazi-Tyskland, 

kan man ikke se bort fra at homoseksualitet stod 

sentralt blant de ledende overgriperne på begge steder. 

I vårt forsøk på å forstå nazismen, er det viktig å 

huske at jødedommen og dens rotskudd, kristendommen 

står fundamentalt imot homoseksualitet. Idet 

vi begynner å skjønne forholdet mellom homoseksualitet 

og okkultisme på den ene siden, og mellom 

homoseksuelle og nazisme på den andre, er det langt 

lettere å forklare hatet fra nazister mot jøder og kristne 

på en lettere måte. Jødene var folket som var ansvarlige 

for den hedenske verdenskontrollens undergang. Deres 

teologi (spesielt i dens kristelige form) fordrev hedensk 

praksis, deriblant homoseksualitet, inn i en skjult og 

ofte latterliggjort subkultur. Dette betyr ikke at 

antisemittisme er et direkte resultat av okkult eller 

homoseksuell innflytelse. Men ved røttene er det her et 

åndelig element opp mot holocaust som foreslår at det, 

på flere måter, var en slags hevn mot det folket hvis 

morallover hadde tvunget de hedenske sex-religionene 

til obskuritet og ukjenthet.


121 

Likevel, mens kristendommen gikk lange steg for 

å begrense hedensk praksis, ble ikke de hedenske 

religionene utslettet. Under judeo-kristent kulturpress, 

ble de hedenske trosretninger og praksiser som overlevde, 

samt seksuelle perversjoner, tvunget bort fra et 

offentlig liv, og dukket senere opp igjen i hemmelige og 

mystiske okkulte selskaper. 

Det er av stor viktighet for denne studien at vi anerkjenner 

at nazistene var sterk influert av 

hedenske/okkulte tanker og i tillegg at homoseksualitet 

er grunnleggende for mange hedenske trossystemer. 

Som også Greenberg nevner er dette spesielt sant i forhold 

til «aristokratiske krigersamfunn» (ibid:111). Dette 

var ikke bare sant med grekerne, hvis homoseksualitet 

ble tvunget inn på dem av doriske invasjonsstyrker fra 

1200-tallet FK. Plutark (Erotikus, 761D) slår fast: ‘det 

var hovedsaklig krigerske folkeslag som boetianerne, 

lacedemonierne og kreteerne som var avhengige av 

homoseksualitet.’ (Flaceliere:64ff). Forfatteren Brian 

Pronger nevner at endog de eldgamle egypterne viste 

fram denne tendensen; krigerne deres voldtok fiendesoldatene 

etter at de hadde beseiret dem i krig 

(Pronger:138). 

Det er også viktig å forstå at homo-okkultisme 

har vært en del av hedenske kulturer gjennom alle 

århundrer og helt fram til idag, selv om den globale 

spredningen av den judeo-kristne seksualetikken har 

begrenset dens aksept i de fleste moderne hedenske 

samfunn som for eksempel Kina og Japan. Da jesuittmisjonærene 

kom til Kina i det sekstende århundre, 

fant de omfattende pederasti (Spence:220) som de raskt 

fikk tatt i tu med. Rossman sammenligner «det institu-

122 


sjonaliserte pederastiet hos de priviligerte krigerklassen 

i middelalderens Japan pederastiske militærstruktur» 

med «nazi-samfunnet» (Rossman:23). 

Greenberg forteller om flere titall av de mest 

primitive moderne hedenske samfunn som praktiserer 

rituell homoseksualitet, vanligvis pederasti. Disse 

samfunnene fins over hele verden, i land som Brazil, 

Ny-Guinea, Marokko, Afrika sør for Sahara og Malaysia. 

Greenberg skriver: 

I mange samfunn er mannlige homoseksuelle forhold 

strukturert etter alder eller generasjon. Den eldre 

partneren tar en rolle som er definert som aktiv eller 

maskulin; den yngre inntar en rolle som er definert som 

passiv eller kvinnelig. [I mange tilfeller] blir den homoseksuelle 

praksisen rettferdiggjort ved at en gutt ikke 

kommer til å bli moden [uten slik oppmerksomhet] 

(Greenberg:26ff). 

Slike moderne samfunn blir profilert i boken The 

Sambia av antropolog Gilbert Herdt, som studerte 

homoseksualitet i primitive kulturer. Han skriver at 

«rituell homoseksualitet har blitt rapportert av antropologer 

i spredte områder rundt verden [og har avslørt] 

at det strekker seg et bånd mellom rituell homoseksualitet 

og kriger-livsstilen. Vi finner disse forskjellige formene 

for homoseksualitet på så forskjellige steder som 

Ny-Guinea, Amazonas, antikkens Hellas og det historiske 

Japan (Herdt:203). Prosessen med å innvie en 

gutt i homoseksualitet i disse samfunnene er 

skremmende: Han får ikke lov til å sove, han blir sultet, 

slått og voldtatt i flere dager inntil han er fullstendig 

«resosialisert» som ‘homoseksuell’ (ibid:179f).


123 

Dermed kan vi slå fast at homoseksualitet i 

hedenske religioner ikke er noe som tilhører oldtiden, 

men et vedvarende fenomen. Den enorme mengde av 

homoseksuelle blant okkulte ledere fortsetter i dag. I 

vestlig kulturell kontekst kan dette ganske enkelt være 

fordi homoseksuelle søker nedover mot filosofier som 

opponerer mot judeo-kristen moralkodeks. Men dette 

forklarer likevel ikke den vide spredningen av homoseksuelle 

ritualer i primitive og førkristne hedenske 

kulturer. 

Homoseksualisten Laurence J. Rosan skriver at 

«prestene for de polyteistiske åndereligionene forventes 

å være ‘annerledes‘ — utenomverdslige, endog eksentriske, 

overgitt til syner, dramatiske proklamasjoner 

og så videre — en ideell mulighet for såvel mannlige som 

kvinnelige homofile!» (Rosan:268f), derimot, tilbyr sin 

forklaring, og definerer et individs homoseksualitet ikke 

som en tilfeldig faktor i hedenske religioner, men i det 

minste i noen tilfeller, som en følge av å «tilbe skapningen 

i stedet for skaperen.» Romerbrevet 1:18-27 sier 

følgende: 

«For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all 

ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som 

holder sannheten nede i urettferdighet; for det som en 

kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har 

åpenbaret dem det. For hans usynlige vesen, både 

hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra 

verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, 

forat de skal være uten unnskyldning, fordi de, 

enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham 

som Gud, men ble tomme i sine tanker, og deres uforstandige 

hjerte ble formørket. Mens de fremstilte seg

124 


som vise, ble de tåper, og byttet den uforgjengelige 

Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et 

forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og 

av krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres 

hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg 

imellom, de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og 

æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som 

er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til 

skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte 

den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis 

forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og 

brente i sin lyst etter hverandre, så at menn drev 

skjendselsverk med menn, og måtte selv bære straffen 

for sin villfarne adferd.» 

Ironisk nok er den bibelske hendingen som 

markerer begynnelsen av homoseksuell adferd i verden 

etter syndfloden den samme som blir mistolket av 

pseudo-kristne hvite herrefolkstroende som forsøker å 

rettferdiggjøre sine raseteorier. Den kristne vitenskapsmannen 

Dwight Pryor gir følgende tolkning (som vi har 

oppsummert i det følgende) av en velkjent bibelfortelling. 

I 1Mos 9, står det at Noah drakk seg overstadig beruset 

på altfor mye vin og mens han da var ubevisst, 

står det at Kam «så [eller avdekket] hans nakenhet.» 

Dette begrepet, som først og fremst blir brukt i 3Mos, 

er en hebraisk eufemisme for samleie. «Og Noah våknet 

fra sin rus, og visste hva hans yngste sønn hadde gjort 

mot ham.» Som en følge av dette seksuelle angrepet på 

sin far, blir Kam lyst i forbannelse av Noah. (I boken 

Call of the Torah (Torahens proklamasjon) av rabbi Elie 

Munk siterer han flere hebraiske lærde som også tolker 

Kams forbrytelse som en «pederastisk handling») — 

(Munk:220). Dermed blir Kam til Kana’an, som landet


125 

Kana’an får sitt navn etter. Noen generasjoner senere 

blir de kana’anittiske byene Sodoma og Gomorra 

ødelagt av Gud på grunn av homoseksualitet. Hvite 

herrefolkstroende referer til Kam som far til de 

mørkhudede rasene som de kaller «gjørmefolk». Men dét 

det handler om er ikke hudfarge, men homoseksuelle 

perversjoner, som er basisen for forbannelsen over 

Kana’an. 

MADAME BLAVATSKY OG DET 

TEOSOFISKE SELSKAP 

En granskning av den homo-okkulte innflytelsen 

på nazistene må begynne med den russisk-fødte Helena 

Petrovna Blavatsky (1831-1891), grunnlegger av det 

‘Det Teosofiske Selskap’ og en skikkelse som lurer i 

bakgrunnen bak enkelte av de grunnleggende handlingene 

og trossetningene til nazipartiet. Blavatsky var 

trolig lesbisk, men det fins ikke noe bevis på at hun 

deltok i lesbiske aktiviteter. Hun blir beskrevet som en 

svært «maskulin» kvinne som dominerte sine mange 

etterfølgere, mannlige så vel som kvinnelige 

(Cavendish:250). Hun var gift to ganger og hadde lenge 

kontakt med medgründeren av det teosofiske selskap, 

Henry Olcott, men dette var forhold som var basert på 

at det passet seg slik. Blavatsky insisterte på at hun 

aldri hadde seksuelt samvær med noen av sine 

ektemenn (Meade:137) og skrev: «Det fins intet av 

kvinnen i meg. Dersom en ung mann hadde våget å tale 

til meg om kjærlighet da jeg var ung, hadde jeg skutt 

ham på samme vis som om en hund hadde bitt meg. 

(Ibid:50).

126 


Som verdensberømt okkultist grunnla Blavatsky 

det teosofiske selskap i New York i 1875, men flyttet 

ganske raskt hele operasjonen til India, hvor hun skrev 

en innflytelsesrik bok som heter «The Secret Doctrine» 

(Den hemmelige lære : en syntese af videnskab, religion 

og filosofi) i 1888. I denne boken forklarer Blavatsky 

den teosofiske skapelsesteorien; en syv-trinn progresjon 

av menneskelig utvikling der forskjellige «raser» utvikler 

seg fra lavere til høyere livsformer. Hun kaller disse 

trinnene «rot-raser» og identifiserer vår rådende «rotrase» 

som den femte av sju — den ariske rasen — som 

følger den fjerde «rot-rasen» som hun kaller «den 

atlanteanske». Blavatsky brukte en mengde esoteriske 

symboler i boken, deriblant trekanter og hakekors. Hun 

hevdet å være valgt til talsperson for to «opphøyde mestere» 

som kommuniserte telepatisk med henne fra sine 

hemmelige tilholdssteder i Tibet (Goodrick-Clarke:18ff). 

Det første tyske teosofiske selskap ble grunnlagt 

i 1884. På tross av de latterlige grunnsetningene de 

baserte seg på, ble teosofien svært populær i Tyskland 

og Østerrike. Deres ariske rasistiske elitetanke 

appellerte til en stadig voksende gruppe etniske tyskere 

som völkish, eller (ultra-)nasjonalistiske holdninger som 

krevde et gjenforent Tyskland. Ifølge Blavatsky var 

arierne de mest åndelig fremskredne menneskene på 

jorden, men at jødene fremmet en «religion av hat og 

ondskap mot alt og alle bortsett fra dem selv.» Dette var 

et budskap som var som skreddersydd for nazismen. 

Før hun døde i 1891 valgte Blavatsky sin britiske 

disippel Annie Besant til sin etterfølger. Besant, som engang 

hadde vært en hengiven kristen, ble en like hengiven 

okkultist etter å ha møtt Blavatsky. James Webb skriver:


127 

«Frøken Besants ekstraordinære transformasjon fra å 

være en anglikansk prestefrue til å bli propagandist 

for fødselskontroll og arbeiderpartileder til å bli teosof 

er velkjent. Arthur Nethercot, som skrev biografien 

hennes, foreslår et lesbisk element i den raske 

domineringen frøken Besant ble del i etter å ha møtt 

Madame Blavatsky (Webb:94). 

«Hun tiltalte Annie med mistenkelig søtladne og smiskende 

begreper,» skriver Nethercot. «Kjæreste; min 

kjæreste; Kjære elskede; og underskrev brevene med 

‘din elskede.’ Nethercot forteller også at hun «sendte 

brev til Annie og adresserte dem til ‘min elskede 

Penelope’ fra din kvinnelige Ulysses» (Nethercot:306). 

Besants «mentor og partner» i driften av det 

teosofiske selskap var Charles Leadbeater, som Webb 

beskriver som «den typen mildt sinnet homoseksuell 

prest som er like lett gjenkjennelig nå som dengang.» 

(Webb:95). Men Leadbeaters homoseksualitet var ikke 

«mild» nok til å holde ham borte fra problemer. Fra hans 

første dager som kapellan i Hampshire til hans død,» 

skriver Webb, «syntes det som han hadde en uhelbredelig 

forsmak for unge menn» (ibid:95). 

På et punkt hevdet Leadbeater å ha oppdaget den 

nye Messias — den tilbakevendte Kristus — i en ung 

indisk gutt ved navn Jiddu Krishnamurti. Krishnamurti 

oppnådde internasjonal aksept blant etterfølgerne av 

teosofien som den nye frelseren. Guttens far ødela imidlertid 

nesten teosofenes planer, da han anklaget 

Leadbeater for å ha korrumpert hans sønn. «Det var 

liten tvil om at Leadbeater hadde vært ute på rov igjen.» 

(ibid:102).

128 


Under Besant og Leadbeater, tiltrakk teosofien 

seg enda større tilhengerskarer. Skriftene til både Besant 

og Leadbeater, såvel som Blavatsky, ble oversatt 

og utgitt i Tyskland. Et tidsskrift fra 1892, Lotusbluthen, 

(Lotusblomstene) tok Blavatskys skrifter 

med i bladet og «var det første tyske blad som 

presenterte det teosofiske hakekorset på omslaget» 

(Goodrick-Clarke:25). Ettersom tiden gikk ble talløse 

andre teosofisk-baserte grupper dannet i Tyskland og 

Østerrike. Flere av disse gruppene kom til å sørge for 

det filosofisk rammeverket for nazismen. 

GUIDO VON LIST 

OG ARMANENORDENEN 

Guido von List (1848-1919) var den første som 

kombinerte tysk ultranasjonalisme med teosofiens 

okkulte læresetninger. Som en bitter kritiker av kristendommen, 

spesielt katolisismen, hadde List konvertert 

til odinismen (tilbedelse av Wotan/Odin, den 

gamle norrøne stormguden) som ung tenåring. Flere år 

senere ble List «en kultskikkelse på den tyske østfronten». 

Han ble av sine lesere sett på som en beskjegget 

gammel patriark og en mystisk nasjonalistguru 

hvis clairvoyante blikk hadde løftet Østerrikes strålende 

tysk-ariske fortid ut i lyset igjen der det hadde ligget 

under vrakgods fra utenlandske innflytelser og kristen 

kultur (Goodrick-Clarke:33). 

Selv om han var gift to ganger var List nesten 

garantert homoseksuell. Hans nærmeste medarbeidere 

inkluderte okkultisten Jörg Lanz von Liebenfels og


129 

Harald Gravelle, hvorav den første sannsynligvis, den 

andre garantert, var homoseksuelle. Gravelle, som var 

en ledende teosof i Tyskland, bidro også til 

pederastmagasinet Der Eigene. List var også kjent som 

Wiens Aleister Crowley fordi han var dypt involvert i 

hinduistisk tantrisme, en slag svartmagi som omfattet 

avvikende seksuelle ritualer (J.S. Jones:124). I «The 

Magical World of Aleister Crowley» (Aleister Crowleys 

magiske verden) skriver biografikeren Francis King at 

som en del av hans okkulte ritualer, ydmyket Crowley 

«bevisst seg selv ved å være den passive partneren i bøge 

tildragelser.» (King i Tompkins:421). 

I 1908 dannet List det såkalte Guido von List-selskapet 

for å fremme sin ariosofistiske forskning og sine 

skrifter, som på dette tidspunktet hadde utviklet seg til 

å bli ekstremt antisemittiske (ibid:43). 

Lists okkulte aktiviteter spredte seg over et bredt 

område. Han var ekspert på runealfabeter og skrev flere 

bøker om emnet. Han var spesielt opptatt av det doble 

lynsymbolet, som senere ble symbol for SS (J.S. 

Jones:125). (det enkeltstående lynsymbolet ble værende 

symbol for Hitlerjugend). Han var dessuten en selvlært 

okkult mester, og hevdet å være den siste av de 

armanistiske magikerne som tidligere hadde hatt autoritet 

i den ariske verden (Goodrick-Clarke:33). I 1911 

dannet List en elitegruppering som han kalte Der 

Hoher Armanen-Orden (den høyere armanerordenen, 

HAO). HAO var et hierarkisk presteskap der han selv 

var stormester. List hevdet at denne kulten var den 

gjenværende resten av en eldgammel orden av prestekonger 

som ble kalt Die Armanenschaft 

(armanensamfunnet). Denne gruppen var kilden til

130 


Lists største innflytelse blant nazistene. Goodrick- 

Clarke skriver: 

«Lists blåplaner for et nytt pan-germansk imperium 

[basert på en gjenoppvekking av die armanenschaft] 

var detaljerte og utvetydige. Den påkalte Samvittighetsløs 

underkastelse av ikke-arier under sine ariske 

mestere i en sterkt strukturert hierarkisk stat. 

Kvalifikasjonene til kandidatene (når det gjaldt posisjoner 

i den nye sosiale orden) hvilte ene og alene på 

deres raserenhet. List gikk imidlertid enda lengre. I 

forventning til mystisk elitisme i SS i nazi-Tyskland 

var Lists idealer en mannlig orden som var okkult kontrollert 

(Goodrick-Clarke:64f). 

Ikke bare er Lists planer slående like med de 

senere planene til Heinrich Himmler for en SS-kontrollert 

stat, men den minner også om Brand og Friedlanders 

filosofi om militaristisk maskulint herrevelde. 

Selv om Armanenordenen aldri ble noen stor organisasjon, 

inkluderte medlemslistene flere høyerestående 

personer i det østerrikske sosietetsliv 

(ibid:233). En tilhenger av Lists skrifter kom til å bli 

sentral i nazibevegelsen: Den unge Adolf Hitler. 

Etter det tredje rikes fall, ble det funnet en bok av 

Guido von List i Hitlers private bibliotek. Inni omslaget 

var det skrevet følgende inskripsjon: «Til Adolf Hitler, 

min kjære armanerbroder,» selv om dette ikke er tilstrekkelig 

bevis for å konkludere at Hitler selv hørte til 

ordenen (J.S. Jones:124; Waite, 1977:90)


131 

JÖRG LANZ VON LIEBENFELS 

OG ARISOFIEN 

Dersom noen okkultist kan sies å ha hatt større 

innflytelse på Hitler og nazistene enn List må det ha 

vært Jörg Lanz von Liebenfels (1874-1954). Lanz var 

forhenværende munk i cistercienserordenen som ble 

kastet ut av ordenen på grunn av «kjødelige og verdslige 

lyster» (Sklar:19). Siden cistercienserordenen var en 

lukket, mannlig, klosterorden, er det antagelig at Lanzs 

overtramp var av homoseksuell natur. Den tyske forfatteren 

Friedrich Buchmayr skriver følgende om Lanz: 

«Etter presteordinasjonen i 1898, ble Lanz satt til 

å undervise korgutter. I april 1899, forlot 24-åringen 

ordenen, og sa at årsaken var «økende nervepress» og 

«irritasjon». I avdelingsboken står det at han forlot 

ordenen på grunn av «kjødelige lyster». Hans senere 

radikale hat mot kvinner antyder et feilslått forhold til 

kvinner (Buchmayr, Biographisch-Bibliographisch Kirchenlexicon, 

vol XVI, 1999). 

Det var gjennom Lanz at Hitler skulle lære at 

mange av hans helter fra historiebøkene også var 

«praktiserende homoseksuelle» (Waite, 1977:94f). Etter 

å ha blitt kastet ut fra klosteret, dannet Lanz sin egen 

okkulte orden kalt «Ordo Novi Templi eller Det Nye 

Tempelets Orden (ONT). ONT var knyttet til Ordo Templi 

Orientis eller «Østens Tempelorden», hvor man, som i 

Lists organisasjon, praktiserte tantriske seksuelle 

ritualer (Howard:91).

132 


Hitler var klar over at Lanz var homoseksuell, 

ifølge fru Elsa Schmidt-Falk ved nazistenes genealogikontor 

i München, slik også Daim rapporterer. 

Schmidt-Falk snakket ofte personlig med Hitler i kraft 

av sin rolle som slektsforsker som hadde som oppdrag 

å verifisere raserenheten hos høyerestående nazister. 

Hun konkluderte aldri ut fra sine diskusjoner at Hitler 

hadde et personlig forhold til Lanz (selv om det er meget 

mulig), men hun meldte at: 

Lanz ble også en gang nevnt i følgende 

sammenheng: «en dømt homoseksuell hadde sendt en 

bønn om nåde til Hitler, der han førte opp [Lanz] som 

homoseksuell. Hitler tillot denne mannen å forsvinne 

øyeblikkelig. [En annen gang] nevnte Hitler Röhm, 

Heines, etc. og også Lanz von Liebenfels og hans 

gruppe, om hvem han i det minste erkjente at de var 

aktive homoseksuelle (Daim:41). 

Både Lists og Lanz’ organisasjoner ble dannet 

etter modell fra Deutschritterorden (Teutonerridderne) 

og Tempelridderne, en militaristisk munkeorden som 

ble dannet i 1118 EK for å kjempe i korstogene 

(Goodrick-Clarke:60). Etter korstogene vendte 

tempelridderne tilbake til Europa, men demobiliserte 

aldri. I stedet etablerte medlemmene klostre som ble 

sentra for handel og politisk innflytelse. Tidlig på 1300tallet 

ble Tempelridderne lyst i bann av pave Innocents 

III anklaget for homoseksuelle perversjoner og okkult 

praksis. De ble ført for retten og oppløst av kong Filip 

den Fagre av Frankrike. Igra skriver: 

«[Homoseksualitetens] morbide historie i det tyske blod 

daterer seg tilbake fra teutoner-tiden. Deres personlige liv


var like famøse som de mer vidkjente ridderbrødre, 

Tempelridderne. De sistnevnte ble så korrupte at de 

gjorde sin kardinalsynd om til en religiøs kult. Det var 

utallige offentlige rettssaker der de mest frastøtende 

detaljer ble brakt fram i lyset (Igra:18) 

133 

Andre har bekreftet forkjærligheten for homoseksualitet 

blant teutonerridderne. Adolf Brand skriver i 

Der Eigene og sier om teutonerne (som de teutonske ridderne 

har tatt sitt navn fra), at «Edda (norrøn mytologi) 

fremstiller [homoseksualitet] som en fremtredende dyd 

blant teutonerne (Brand i Oosterhuis and 

Kennedy:236f). Naziledere, spesielt Himmler, var svært 

opptatt av teutonerne. Sklar skriver at «akkurat som 

List og Lanz, var Himmler besatt med den teutonske 

ridderorden» og at han «vurderte sine svartkledde gardister 

[SS] som en elitekadre av teutonerriddere» 

(Sklar:14ff). På samme måte gjenoppvekket Friedrich 

der Groβe (Fredrik II Store), Hitlers store personlige 

helt, «lastene til teutoner-ridderne i sin egen armé» 

(Igra:19). 

Hitlers Ordensburgen (Ordensborgene) var «de 

høyeste residensielle akademier for opplæring av nazieliten» 

og «fikk sitt navn fra middelalderborgene som ble 

bygget av teutonerridderne» (Snyder:261). Det var derfor 

passende at flagget med hakekorset først ble hevet over 

en av disse borgene. Første juledag 1907, mange år før 

hakekorset ble symbol for det tredje rike, heiste Lanz 

og andre medlemmer av ONT et swastikaflagg over 

slottet som Lanz hadde kjøpt for å huse ordenen 

(Goodrick-Clarke:109). Lanz valgte swastikaen, sa han, 

fordi det var et eldgammelt hedensk symbol for Odin 

(Cavendish:1983). Odinismen ble forøvrig av List hevdet

134 


å være nasjonalreligionen blant teutonerne (Goodrick- 

Clarke:39). 

Tidsskriftet for ONT ble kalt Ostara, som ble oppkalt 

etter Odins kvinnelige motstykke i det hedenske 

tyske panteon. Enkelte av titlene for tidsskriftet omfattet: 

«Farene ved kvinners rettigheter og nødvendigheten av en 

maskulin mestermoral» og «Introduksjon til seksualfysikk, 

eller Kjærlighet som odylisk energi». Lanz hatet kvinner og 

skrev at «en kvinnes sjel har noe før-menneskelig, noe 

demonisk, noe gåtefullt over seg.» (Rhodes:108). «Naturen 

selv,» skrev Lanz, «har satt kvinner til å være våre slaver» 

(Lanz i Daim:31). Han anklaget promiskuøse kvinner for 

å ha forårsaket raseurenheter blant arierne fordi de 

kopulerte med «menn av laverestående raser» . 

Lanz’ okkulte filosofier, som han kalte ariosofi 

(arisk teosofi) var en viderføring av tankene til Guido 

von List. Lanz laget et tillegg til teosofien og den tyske 

nasjonalismen i det populære emnet sosialdarwinisme, 

slik det ble fremmet av Ernst Häckel og monistligaen. 

Häckel er i dag kjent for sin forkastede teori om at «ontogeni 

rekapitulerer filogeni», en tanke om at de ufødte 

av alle arter gjennomgår et bestemt fosterstadium som 

rekapitulerer utviklingen av foregående fylae (utviklingsstadier). 

Men i Tyskland, før nazismen, var 

Häckel kjent for sin bruk av Darwins tanke om «den 

sterkestes rett» på menneskesamfunnet. Cambridgehistoriker 

og journalist i London Times Ben Macintyre 

skriver: 

«Den tyske embryologen Häckel og hans monistliga 

fortalte verden, og spesielt Tyskland, at hele historien om 

nasjoner er uforklarlig ved hjelp av naturlig utvalg: Hitler


135 

og hans forvridde teorier omgjorde denne kvasivitenskapen 

til politikk, og forsøkte å utslette hele raser basert 

på tanken om raserenhet og den sterkestes rett. Hitler 

kalte sin bok «Mein Kampf» (Min Kamp) og gjenspeilte 

Häckels oversettelse av Darwin som «kampen for overlevelse.» 

(Macintyre:28f). 

Lanz’ ariosofi kom til å gi næring til nazieliten, til 

tross for (eller kanskje på grunn av) deres sinnssyke 

kvaliteter. «Lanz eksploderte,» skriver Goodrick-Clarke, 

«mot den falske kristne tradisjonen om medfølelse for 

de svake og krevde at en nasjon Samvittighetsløst skal 

ta seg av de underpriviligerte.» (Goodrick-Clarke:97). 

Waite skriver at Hitler var en sterk tilhenger av Ostara 

og utviklet sin antisemittiske filosofi ved hjelp av rasistiske 

pamfletter som var utgitt og distribuert av Lanz og 

von List. 

[Hitler] kjøpte noen antisemittiske pamfletter for 

småpenger. Disse pamflettene som var så viktige for 

formasjonen av Hitlers politiske tanker, ble distribuert 

av et ekstremt antisemittiske selskap kalt List-Gesellschaft. 

Traktatene var skrevet av to nå glemte forfattere, 

Georg Lanz von Liebenfels (1872-1954) og 

Guido von List (ca 1865-1919). Av alle de rasistiske 

pamflettene som var tilgjengelig for Hitler i disse årene 

er det bare de som var skrevet av Lanz og List som 

kommer fram i eksplisitte detaljer de tanker og teorier 

som utvetydig og karakteristisk ble kjent som Hitlers 

egne. De var de eneste som talte om raseteorier i historien 

som proklamerte det unike og hellige fra et arisk 

rasestandpunkt. De var de eneste som mente at det 

var nødvendig med en raseren stat som kunne bekjempe 

de mindreverdige rasene som truet dem til

136 


døde både innenfra og utenfra. Det var bare de som 

krevde et politisk overherredømme fra en eliterase 

som ble anført av en kvasireligiøs militær leder. Hitlers 

politiske tanker ble senere utviklet og styrket i rasistiske 

sirkler fra München etter krigen i 1919-1923, 

men opphavet fant sted i Wien under påvirkning fra 

Lanz og List (Waite, 1977:91). 

I 1958 publiserte den østerrikske psykologen 

Wilhelm Daim en studie av Lanz med tittelen: Der Mann 

der Hitler die Ideen gab (Mannen som gav Hitler idéene). 

I den boken forteller Daim hvordan Lanz hadde møtt 

Hitler i Wien da sistnevnte var 20 år gammel. Hitler besøkte 

ofte okkulte bokhandler og brukte sine kontakter 

i enkelte av dem til å lokalisere Lanz etter å ha hatt 

problemer med å finne tilbakedaterte utgaver av Ostara. 

Mens han gikk arbeidsledig i Wien, forsvarte 

Hitler «Liebenfels glødende mot skeptikerne,» skriver 

Snyder (Snyder:211). I 1932, 23 år etter det skjebnesvangre 

møtet skriver Lanz: «Hitler er en av våre elever. 

En dag kommer du til å oppleve at han, og gjennom ham, 

vi, blir seierrike og utvikler en bevegelse som kommer til 

å få jorden til å skjelve» (Cavendish:1983). Denne proklamasjonen 

falt ikke i god jord hos der Führer, og han 

fikk Lanz skrifter bannlyst i 1933 (Snyder:211). 

Lanz’ Ostara var kjerneskrift for rasistiske og 

okkulte figurer i Tyskland. I Ostara foreslo Lanz at «utilfredstillende» 

rasetyper burde elimineres ved abort, 

sterilisering, utsulting, tvangsarbeid og andre virkemidler. 

Han anbefalte dessuten ariske fødselsfarmer der 

herrefolket, hvis skjebne det var å kontrollere verden, 

kunne klekkes ut (Cavendish:1983). Heinrich Himmler 

kom senere til å skape et slikt avlsprogram (som han


137 

kalte Lebensborn) under det tredje rike. Den nære 

likheten mellom Lanz’ oppskrift for elimineringen av de 

«mindreverdige» og synspunktene til Benedict Friedlander 

synes i det minste å foreslå et forhold mellom 

ONT (det nye templets orden) og De Spesielles Forbund. 

En slik link var Harald Gravelle, et homoseksuelt 

medlem i Guido von List-selskapet som skrev både for 

Ostara og Der Eigene (Steakley:67n.34). Gravelle var 

«ledende teosof i Lanz’ omgangskrets, med unntak av 

Guido List» (Goodric-Clarke:100). 

Selv om han ikke var direkte knyttet til ONT, var 

astrologen dr. Karl Günther Heimsoth en annen link 

mellom De Spesielles Forbund og okkultistene. 

Heimsoth, selv ‘homoseksuell’, var «en nær venn og Freikorps-kamerat 

av Röhm» og opprettholdt «nær kontakt 

med en rekke fremtidige nazi-ledere» (Machtan:108f). 

Han skrev en bok med tittelen Charakter Konstellation, 

som var rettet helt og holdent til horoskopene til homoseksuelle 

(Rector:81); han var også bidragsyter til Der 

Eigene. Heimsoth blir husket for å ha laget begrepet 

«homofil» (Oosterhuis and Kennedy:188), som var det alminnelige 

amerikanske synonymet for homoseksuell i 

de første tiårene for den amerikanske homobevegelsen. 

THULE-SELSKAPET 

I 1912 dannet forskjellige etterfølgere av List og 

Lanz en organisasjon kalt Germanen Orden. Radikalt 

annerledes i det rent filosofiske og åndelige fokus i de 

andre gruppene de to «mestrene» hadde dannet, var

138 


Germanen Orden ment å skulle ta en aktiv rolle i å oppfylle 

målene til ariosofiske læren. «Det grunnleggende 

målet til Germanen Orden,» skriver Goodrick-Clarke, 

«var å overvåke jødene og deres aktiviteter ved å skape 

et senter hvor distribusjon av alt antisemittiske 

materiale skulle strømme gjennom (Goodrick- 

Clarke:128). Bare ariere av rendyrket opphav fikk bli 

medlemmer. Første verdenskrig avbrøt organisasjonen, 

men i krigens etterspill begynte de forskjellige avdelingene 

i ordenen å gå i direkte handlinger mot dem de 

anså som sine fiender. 

Etter krigen begynte ordenen å bli «brukt som en 

dekkorganisasjon for rekrutteringen av politiske 

mordere» (ibid:133) som gjenoppvekket praksis fra 

Vehmgericht, et samfunn av hevnere fra middelalderen 

hvis eneste dom var døden (Waite, 1969:216ff). Fremstående 

blant disse snikmorderne var Gerhard Rossbach, 

Edmund Heines og andre «mannemannsaktige» 

homoseksuelle som senere kom til å hjelpe til å forme 

nazipartiet (Snyder:92, Waite:222f). 

Omkring 354 fiender av nasjonalsosialistene ble drept 

av Vehme-morderne i løpet av en årrekke. Den fremste av 

disse var Walter Rathenau, utenriksminister for den tyske 

republikken under første verdenskrig. Ironisk nok ble 

mange av ofrene for organisasjonen drept på grunn av seksuelle, 

ikke politiske grunner. Waite skriver: 

«Femene (Vhemene) ble ofte sendt mot tidligere 

kamerater i organisasjoner som hadde oppstått i kjølvannet 

av Freikorps-bevegelsen. Den enorme mengden 

av broderskap og hemmelige selskapet førte til konkurranse, 

krangel og død. Konkurransen og kon-


139 

fliktene ble intensivert av det faktum at mange av 

fribytterne var homoseksuelle og henfalne til sjalusi og 

«elskovskrangler». Mayer-Hermann-saken er et godt 

eksempel. 

Oberleutnant Mayer var Kreisleiter for «Arbeitsgemeinschaft 

Rossbach.» Han var også, som rettsprotokollene 

eufemistisk nok gjengav det, «en 

kvinnefiende,» det var også lederen hans, Gerhard 

Rossbach. Støttet som de var av en rik tobakksprodusent, 

Kurt Hermann, grunnla han sitt eget 

«Arbeitsgemeinschaft Mayer». Men Oberleutnant Mayer 

ble snart sjalu på en viss Gebauer, en tidligere baltisk 

soldat, som også kurtiserte herr Hermann. Mayer anklaget 

Gebauer med forræderi og sendte to av sine 

menn til Hermanns hjem. De fant forræderen i seng 

med herr Herrmann — frau Hermann var bortreist på 

tidspunktet — og utførte femenes dom over dem (Waite, 

1969:222f). 

På grunn av Germanenordenens tilknytning til politisk 

terrorisme, endret dens bayerske avdeling i 1917 navn 

til Thule Gesellschaft (Thule-selskapet) «for å spare dem for 

oppmerksomhet fra sosialister og pro-republikanske elementer» 

(ibid:144). Thule-selskapet beholdt mange av de 

bisarre okkulte teoriene som oppstod hos Blavatsky og 

«hadde nære bånd til Crowleys organisasjon» (Raschke:339). 

Historikeren Wulf Schwarzwaller skriver: 

«Kort sagt var trosbekjennelsen for den indre sirkelen i 

Thule-selskapet som følger: Thule var en mytisk øy i 

det fjerne nord, som i likhet med Atlantis, angivelig 

var sentrum for en tapt, høyerestående sivilisasjon. 

Men ikke alle hemmelighetene til denne sivilisasjonen

140 


var blitt utslettet. De som fremdeles bestod ble voktet 

av eldgamle, svært intelligente vesener. De ekte innvidde 

kunne etablere kontakt med disse vesenene 

[som kunne] inngi den innvidde med overnaturlig 

styrke og energi. Med hjelp av disse energiene fra 

Thule, var målet til den innvidde å skape en ny rase 

av overmennesker av «arisk» opphav som skulle utrydde 

alle «mindreverdige» raser (Schwarzwaller:66f). 

Lederen for Thule-selskapet var en mann ved 

navn Rudolf von Sebottendorf, men ledende organisator 

for selskapet het Walter Nauhaus og var tidligere 

medlem av Wandervögel-bevegelsen (Goodrick- 

Clarke:143). Medlemmene av Thule-selskapet, som står 

sentralt i nazismen, omfattet Hans Kahnert, Dietrich 

Eckhart og Rudolf Hess. I 1919 grunnla Kahnert 

Tysklands største «homorettighets»-organisasjon, Der 

Bund für Menschenrecht (Menneskerettsforbundet) som 

blandt annet talte SA-leder Ernst Röhm sine 

medlemmer (J.Katz:632n94). Eckart derimot, var 

grunnleggende medlem av det tyske arbeiderparti og ble 

Adolf Hitlers mentor (Shirer:65). Som Hitler abonnerte 

Eckart på Ostara (J. S. Jones:301n91). 

Dietrich Eckart tok Hitler som sin læresvenn i 

1920. Han uttalte senere at han følte seg «tiltrukket til 

[Hitlers] hele vesen» og at han og Hitler utviklet et «intimt» 

forhold der han omtalte den yngre mannen som «min 

Adolf» (Machtan:117). Eckart sier intet om å være homoseksuell, 

men dokumentene antyder at han var det. Han 

blir av enkelte sagt å ha vært involvert i tantriske seksualritualer 

«som lignet Crowleys», og endog ha innviet 

Hitler i slike aktiviteter (Raschke:399). Vi vet at Eckart 

var en av de mest entusiastiske etterfølgerne av Otto


141 

Weininger, en fremstående ‘homoseksuell’ herreveldetenker 

hvis teorier foraktet kvinner (Igra:100). Alfred 

Rosenberg karakteriserte Eckart som en innbarket 

kvinnehater hvis «utelukkende mannlige selskap» ødela 

hans korte og barnløse ekteskap i 1920 (Machtan:118f). 

Det kan ikke være tvil om at Eckart var sentral i 

Hitlers tidlige fremgang. «Med Eckart som sin mentor,» 

skriver Schwarzwaller, «ble den sosialt taktløse og 

hemmede Hitler — den mislykkede malersvennen, tidligere 

menig av første grad, som ikke engang ble forfremmet 

til korporal fordi han manglet lederkvaliteter, 

brått en fremstående organisator og propagandist» 

(Schwarzwaller:68). 

På samme måte som Röhm og Lanz, krevde 

Eckart æren for å ha «skapt» Hitler. I 1923, kort tid før 

han døde, skrev Eckart til en venn: «Følg Hitler! Han 

kommer til å danse, men det er jeg som spiller musikken. 

Vi har gitt ham midlene til å holde kontakten med dem 

(de opphøyede mesterne). Frykt ikke for meg, for jeg har 

influert historien mer enn noen annen tysker» 

(Schwarzwaller:69). Selv om han kom til å latterliggjøre 

mange av okkultistene og deres tanker, dedikerte Hitler 

sin bok Mein Kampf til Eckart, og på ett tidspunkt kalte 

han Eckart sin egen «Johannes døperen» (ibid:70). 

Hitlers neste åndelige mentor var Karl Haushofer, 

som senere ble Tysklands ledende teoretiker når det 

gjaldt emnet som er kjent som geopolitikk (den vitenskapelige 

studien av geografisk innflytelse på politiske 

tildragelser). Haushofer, som var hemmelig medlem av 

Thule-selskapet, blir kreditert med å trene Hitler til å 

tenke i størrelsesorden verdensmakt, og mange tror at

142 


han nærmest har diktert kapitel 16 i Mein Kampf, som 

er disposisjonen for Hitlers utenrikspolitikk (Sklar:63f). 

Haushofers Lebensraum-teori (leverom) ble senere 

brukt for å rettferdiggjøre tysk ekspansjon, mens hans 

kjennskap til orienten lot ham styrke Hitlers allianse 

med Japan (ibid). 

Det fins dokumentasjon som foreslår at også 

Haushofer var homoseksuell. I boken «Hitlers Cross» 

(Hitlers kors) anklager Erwin Lutzer Haushofer for å ha 

ført Hitler inn i de dypeste nivåene av okkult transformasjon 

til han ble en gjennomdemonisert person. Hitler 

ble endog seksuelt transformert; han ble sadomasochist, 

og praktiserte forskjellige former for seksuelle 

perversjoner (Lutzer:61). 

Mest overbevisende er vitnesbyrdet fra Ilse Hess, 

Rudolf Hess’ hustru, det medlemmet av Thule-selskapet 

som steg høyest i nazisirklene. Hess som, (tross ekteskapet) 

var homoseksuell, var en av Hitlers nærmeste 

venner og en medstudent hos Haushofer. Machtan forteller 

at Ilse Hess klaget at hun hadde ikke hadde fått 

mer ut av ekteskapet sitt en pikekonfirmant og at hun 

sammenlignet seg selv, når det gjelder ekteskapets 

gleder, med en «skolepike i et kloster» (Machtan:149). 

Han legger også til: 

Hess hadde også utviklet et nært forhold med 

Haushofer, som var tjuefem år eldre enn ham selv. De 

to tilbrakte ofte hele netter sittende sammen i Haushofers 

hjem, og de gjorde også flere felles ekskursjoner. 

«Han er en vidunderlig person,» fortalte en entusiastisk 

Hess til sine foreldre, og Haushofer dedikerte til sin 

«unge venn Rudolf Hess» et hymne som minnet om


143 

Stefan George (en velkjent pederast), som talte om at 

«hans øyne med glede opplyste stengte dører» akkurat 

som «en solnedgang blir gjenspeilet om våren» .Ilse Hess 

bekjente senere på en motvillig måte, at hun «lenge 

hadde vært aldri så lite sjalu» på Haushofer, som syntes 

å absolutt ha «absorbert» hennes kjæreste» (Machtan:144f). 

Hess ble omsider visefører for Nazipartiet. Både 

Hess og Alfred Rosenberg hadde «enorm innflytelse på 

Hitler som de begge forkynte Thule-selskapets 

evangelium for.» (Angebert:172). I tillegg til hans 

involvering med Thule-selskapet, hørte Hess endog til 

enda et rotskudd av den teosofiske kulten. Det var en 

organisasjon kalt det antroposofiske selskap, dannet i 

1912 av Rudolf Steiner. Steiner var tidligere leder i det 

tyske teosofiske selskap som forlot gruppen med en 

gruppe etterfølgere etter å ha «oppdaget» den nye «Messias». 

Hess var også en tro tilhenger på astrologi 

(Howe:152). 

Hitler ble også påvirket av andre medlemmer av 

Thule-selskapet. Waite skriver: 

«Hitler understreket, når det gjelder hans innvielse 

i politikk i München i 1919, viktigheten av en 

liten pamflett med tittelen «Min politiske oppvåkning» 

[skrevet av] en sykelig fanatiker kalt Anton Drexler. 

Drexler var et laverestående medlem av Thule-selskapet, 

det mest innflytelsesrike av mange rasistiske 

antisemittiske grupper som oppstod i München like 

etter første verdenskrig. Innen revolusjonen i 1918, 

hadde selskapet omkring 1500 medlemmer i Bayern og 

omfattet mange av Hitlers senere støttespillere. Det blir

144 


meldt at Hitler selv «ofte var gjest i selskapet». Det reelle 

tyske Arbeiderpartiet — som skulle bli den mektige 

nazibevegelsen skilte seg lite fra diskusjonsgruppene og 

aktivitetene i Thule-selskapet og andre rasistiske 

grupper som alle grunnleggerne tilhørte (Waite, 

1977:115). 

Likevel var det et annet fremstående nazimedlem 

som også var sterkt påvirket av den tyske okkulte bevegelsen, 

nemlig Heinrich Himmler. Himmler hadde et 

nært forhold med en fremstående okkultist ved navn 

Karl Maria Wiligut, som ble kjent som «Himmlers Rasputin» 

(Goodrick-Clarke:177). Det er ikke kjent om dette 

er ment å skulle bety at Wiligut delte den famøse russerens 

hang for seksuell lidderlighet. Wiligut hevdet å 

være clairvoyant i og med at han husket «forfedrenes 

minner», noe som ganske sikkert er svært nyttig for 

rase-puristene i nazipartiet som var opptatt av å bevise 

sin egen ariske arv. Wiligut var ansvarlig for å designe 

dødningehoderingen som ble båret av medlemmene av 

SS. 

Under Himmler ble SS bokstavelig talt en okkult 

orden. Kristne fornavn ble byttet ut med teutoniske 

navn, og alle medlemmene ble avkrevd det strengeste 

hemmelighold og avstandstagen fra resten av samfunnet 

(Sklar:100). I senere år brukte Himmler enorme summer 

på esoteriske forskningsprosjekter som blant annet en 

ekspedisjon til Tibet for «å finne spor etter en ren 

germansk rase som kan ha vært i stand til å holde de 

eldgamle nordiske mysteriene i hevd» (ibid:102). Dette 

lite kjente aspektet i nazi-historien er selvsagt en av inspirasjonskildene 

for Steven Spielbergs film, Jakten på 

den Forsvunne Skatten (Raiders of the Lost Ark).


145 

Himmler kan meget vel ha vært homoseksuell (to 

kilder er oppgitt senere i boken). Hvorom allting er, har 

hans intense besettelse med hemmelighold det som har 

beskyttet ham fra å avsløre sitt privatliv. Han fostret 

imidlertid kulten som bar navnet Männerbund (mannsbrorskapet) 

blant sine menn. Enkelte kilder melder at 

SS’ spesialstyrker under opplæringen krevde at man 

måtte såpe inn hverandres kropper i dusjen for å etablere 

gjensidig avhengighet (Reisman, 1994:3). Senere 

skulle Himmler komme til å fremsette tomme trusler 

mot homoseksuelle i proklamasjoner, men det er tydelig 

at han var helt innforstått med å være en del av Hitlers 

indre klikk av pederaster. 

Uansett kan vi se at de okkulte røttene til 

nazipartiet strakte seg dypt nedover i tysk jord. Det er 

også tydelig at mange av de fremste okkulte skikkelsene 

som er ansvarlig for denne arven var homoseksuelle. 

Fra eldgamle hedenske røtter via Blavatsky til List og 

Lanz, og videre til Hitler selv, var det utviklingen av 

homo-okkultismen som gav nazistene teoriene om en 

arisk herrerase og som ble deres rettferdiggjørelsesgrunnlag 

for den ondskapsfulle utrydningen av 

«mindreverdig» liv.

Kapitel 3 

FASCISMENS 

HOMOSEKSUELLE 

RØTTER 

Et annet område av historien vi trenger å granske 

for og forstå nazistene er opphavet til fascismen og den 

nasjonalsosialistiske ideologien. Fascisme er et begrep 

som ikke er lett å gi noen entydig definisjon, men de 

aller fleste vil trolig være enig i den snevreste tanken, 

at fascismen er en regjeringsform som blir karakterisert 

av tre ting: ett-parti-diktatur, sentralisert regjeringskontroll 

over finanser så vel som industri - og militant 

ultranasjonalisme. Det er her viktig å understreke at 

fascismen er en form for sosialisme. Det er derfor både 

unøyaktig og feilaktig å kalle nazistene «høyreekstreme», 

selv om denne feilinformasjonen er nesten universelt 

akseptert i dag. 

I sin bok fra 1964, Varieties of Fascism, skiver 

historikeren Eugen Weber at «vi gjør vel i å huske at fascismen 

så på seg selv som en form for sosialisme, løst

148 


fra menneskelig sentimentalitet og marxistisk dialektikk, 

mer tro mot de grunnleggende sosialistiske mål i 

og med at de forsøkte å tilpasse seg selv til historiske 

realiteter i stadig endring, og som den gamle marxistiske 

tolkningen ikke lenger passet til (Weber:29). 

Når man leter etter røttene til fascismen ser vi 

enda en gang sterke bånd mellom homoseksualitet og 

tenkemåten som vi identifiserer som nazisme. Det er interessant 

at Weber, uten å merke seg den homoseksuelle 

koplingen, sporet mønsteret av en planlagt 

totalitær stat tilbake til Platons «Republikken» og den 

fascistiske mentaliteten til den turbulente, Samvittighetsløse 

Calicles som er å finne i en annen av Platons 

dialoger, Gorgias (Weber:11). 

Derfor begynner vi her. Inspirasjonen for den fascistiske 

staten kommer fra Platon, som var tilhenger 

av mannlig overlegenhetstanke og pederasti. Platon blir 

elsket som den ypperste av de klassiske filosofene, men 

hans entydige fremming av sex mellom menn og gutter 

synes ikke være allment kjent. En prototypisk uttalelse 

av filosofen blir nedskrevet av George Grant i Legislating 

Immorality (Lovfesting av Umoral): «Gjennom nattlig elskov 

med gutter, begynner en mann i økende grad å se 

den reelle naturen av virkelig skjønnhet» (Grant, 

1993:24). Platons «Republikken» er hans best kjente 

arbeid. Det følgende er en oppsummering av 

«Republikken» fra W.K.C. Guthries «A History of Greek 

Philosophy»: 

«Republikken (ca 370 FK) fremmer mange av Platons 

grunnleggende tanker, spesielt de som gjelder regjering 

og rettferd. Sammensatt som en debatt mellom


149 

Sokrates og fem andre talere, er «Republikken» best 

kjent for sin beskrivelse av den ideelle staten (basert 

på Sparta), som Platon argumenterer burde styres av 

filosof-konger» (Guthrie i Grolier). 

Som vi har sett var det spartanske samfunnet 

dominert av en pederastisk krigerkult som innebar obligatorisk 

innføring av tolvårige gutter i homoseksuelle 

partnerskap med voksne menn. På samme måte som i 

alle slike kulter, var det spartanske militæret strengt 

hierarkisk og elitistisk. Platons konsept «filosof-konger» 

betyr en autokratisk leder som passer for et slikt 

samfunn. Filosof-kongen hersker over et slags fascistisk 

Utopia. Interessant nok inkluderer Platons idealiserte 

samfunn i «Republikken» elimineringen av familien som 

samfunnsatom og også elimineringen av privat eiendom. 

Det neste sitatet fra Weber i den historiske utviklingen, 

som kom til å kulminere med nasjonalsosialisme, 

er fra Friedrich II (Fredrik den Store, 

1712-86) «grunnlegger av det fullkomne preussiske byråkrati» 

(Weber:11). Han skriver: «Den nazistiske Siegfried 

(teutonsk mytologisk helt) vendte sitt blikk tilbake på den 

likestilte elitismen i Sparta [og] til [Friedrichs] brakker i den 

preussiske hæren» (ibid:82). Friedrich passer klart inn i 

Platons beskrivelse av en filosof-konge. Han etablerte en 

streng militær orden basert på den spartanske modellen 

og brukte sine elitestyrker med stor fremgang, og utvidet 

sitt preussiske imperium gjennom nådeløse lynangrep 

mot nabolandene. Han var dessuten homoseksuell, og 

merkelig nok en av Adolf Hitlers største helter (Waite, 

1977:112). Den homoseksualistiske historikeren Noel L. 

Garde skriver:

150 


Friedrichs homoseksuelle tilbøyeligheter, som 

først og fremst løytnant Katte ble utsatt for i sin ungdom, 

har blitt attestert av mange ledende skikkelser, 

deriblant Voltaire og Friedrich selv. De andre unge 

mennene i tillegg til Katte var baron Friedrich Trenck, 

Grev Keyserlingk, Grev Görz og en italiener ved navn 

Barbarini (Garde:448). 

Det er først i senere år at Friedrich har blitt lovprist 

som en modell for sosial liberalisering og 

humanitarianisme. En annen side ved denne mannen, 

forklarer derimot hans appell til Hitler og nazistene. Igra 

beskriver ham slik: 

«Friedrich hatet kvinner som sådan. «Frue» var 

alltid et skjellsord, en fornærmelse for ham, selv om 

han følte seg forpliktet av fornuften til å skaffe seg en 

dronning, som dermed også nødvendiggjorde at han ble 

gift. Men Friedrich levde aldri et ekteskapelig liv. Og selv 

om Luthers reform medførte at presteskapet også skulle 

gifte seg, for å utslette de laster som tidligere hadde 

fulgt med sølibatet i Tyskland, og selv om det samme 

gjaldt soldater, påla Friedrich majoriteten av sine offiserer 

til å forbli ugift. I hæren gjenoppvekket han de 

teutonske riddernes og tempelriddernes laster. 

Friedrich er derfor den rette opphavsmannen til den 

moderne tyske militarismen, ikke bare i statspolitisk 

øyemed, men som en tilbedelse av ødeleggelsen for egen 

skyld. Han foraktet menneskeheten generelt og 

vurderte menneskelig liv, endog sitt eget, som en ubetydelighet. 

Han bar stadig med seg en ampulle med gift, 

slik at han dersom han skulle finne det tjenlig, kunne 

ta sitt liv» (Igra:18f).


151 

Ifølge Weber begynte den nasjonalsosialistiske 

formen for fascisme midt på 1800-tallet med den 

radikale organisasjonen Allgemeine Deutsche 

Arbeiterverein (ADAV) (Den allmenne tyske arbeiderforening) 

(Weber:11). Grunnleggeren av ADAV var den 

tyske sosialistlederen Ferdinand Lassalle, engang Karl 

Marx’ hovedrival når det gjaldt ledelsen av kommunistorganisasjonen 

«Den første Internasjonale». Selv om han 

trolig ikke selv var homoseksuell (han ble myrdet av en 

av sine elskeres rasende ektemann.) blir Lassalle 

husket for sin politiske rehabilitering av den notoriske 

pederasten Jean Baptiste von Schweitzer, etter at han 

var blitt utstøtt av det sosialdemokratiske partiet. 

Schweitzer var en talentfull advokat som, i 1862 var 

blitt redaktør for hovedorganet for den tyske sosialistbevegelsen, 

Sozialdemokrat. I august samme år kom 

tilfeldigvis to eldre damer som promenerte i en park i 

Mannheim over Schweitzer og en skolegutt. Schweitzer 

øvet sodomi mot gutten i buskene. Han ble arrestert, 

fengslet i to uker og deretter fratatt advokatløyvet 

(Steakley:1). 

Sosialdemokratene utstøtte Schweitzer, men et 

knapt år senere tok Lassalle Schweitzer under sine 

vinger (J. Katz:567n), og sa at en persons seksuelle 

smak «overhodet ikke hadde noe å gjøre med en manns 

politiske karakter» (Linsert:178). Schweitzer ble 

president i ADAV og den 7. september 1867 ble han 

valgt inn i Riksdagen i den nord-Tyske konføderasjonen 

(Steakley:1ff).

152 


FRIEDRICH NIETZSCHE 

Blant de mange menn som har blitt nevnt som 

«nasjonalsosialismens far» (deriblant Jörg Lanz von Liebenfels) 

er Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844-1900) 

trolig den som mest av alt fortjener den utmerkelsen, 

etter å ha blitt kalt det av fremstående nazister som dr. 

Alfred Rosenberg og Dr. Franck (Peters:221). Andre har 

kalt ham «fascismens far» (ibid:ix). Rabiat anti-kristelig 

og homoseksuell som han var, grunnla Nietzsche «Gud 

er død»-bevegelsen og bidrog til utviklingen av den eksistensialistiske 

filosofien. Nietzsches forlegger, Peter 

Gast, kalte Nietzsche «en av de hardeste anti-kristne og 

ateist» og beskrev hans bok «Antikristen», som en «vill 

forbannelse» over kristendommen (ibid:119). Nietzsche 

kalte kristendommen og demokratiet den «svake flokks» 

moral og argumenterte for det «naturlige aristokrati» av 

overmennesker, hvis «vilje til makt» var grunnlagt i den 

materielle verden (Wren i Grolier). 

Ifølge Macintyre i The Forgotten Fatherland: The 

Search for Elisabeth Nietzsche (Det Glemte Fedreland: 

Jakten på Elisabeth Nietzsche) giftet Friedrich Nietzsche 

seg aldri og hadde aldri noen kjente kvinnelige 

sexpartnere, men ble gal i alder av 44 år og døde 

omsider av syfilis. Ifølge Sigmund Freud og Carl Jung 

ble Nietzsche blitt smittet av sykdommen på et homoseksuelt 

bordell i Genova, Italia (McIntyre:91f). Nietzsches 

lite flatterende opinion om kvinner var viden 

kjent. Arbeidene hans var «krydret med angrep på 

kvinner» og akkurat som pederastene i De Spesielles 

Forbund, vurderte han kvinner som tilhørende i rollen 

som fødemaskiner og sexslaver. Menn, derimot, skulle 

avles til å føre krig. (Agonito:265f).


153 

En av Nietzsches nærmeste venner og en annen 

av Adolf Hitlers helter var komponisten Richard 

Wagner. Wagner var emnet for en bok som ble utgitt i 

1903, skrevet av Hans Fuchs med tittelen «Richard 

Wagner und die Homosexualität» (Richard Wagner og 

homoseksualiteten) der Fuchs anbefaler kunst som en 

måte å frigjøre homoseksuelle på (Oosterhuis og 

Kennedy:86). Vi vet ikke hvorvidt Wagner var homoseksuell, 

selv om Hitler visstnok skal ha identifisert ham 

som dette. I Kurt Ludeckes «I Knew Hitler», sier der 

Führer det følgende når spørsmålet om homoseksualitet 

blant brunskjortene ble brakt på bane: «Ach, 

hvorfor skal jeg bry meg med mine etterfølgeres 

privatliv?». Jeg elsker Richard Wagners musikk — må jeg 

stenge ørene for den — fordi om han var pederast? Det 

er jo helt absurd» (Ludeke:477f). 

Nietzsches filosofi var grunnlagt på gresk og 

romersk hedenskap, og i sine skrifter kalte han på «en 

ny Cæsar som skal transformere verden» (Peters:viii). 

Flere år senere kalte Nietzsches søster og sjefspromotør, 

Elisabeth, entusiastisk Hitler det «overmenneske» 

hennes bror hadde forutsagt (ibid:220). 

Det er da også sant at Elisabeths aktelse for Hitler ble 

gjenspeilet av der Führers beundring for hennes bror. Hitler 

og nazistene stod i gjeld til Nietzsche for hans bidrag til tysk 

ultranasjonalisme. «Det er ikke for meget å si,» skriver historikeren 

Georg Lichtheim, «at hadde det ikke vært for Nietzsche, 

ville verken SS eller Hitlers stormtropper eller kjernen i 

bevegelsen hatt den inspirasjon de trengte for å utføre sitt program 

om massemord i Øst-Europa» (McIntyre:187). W. Cleon 

Skousen skriver det slik at, «da Hitler skrev Mein Kampf, var 

det som om Nietzsche talte fra det hinsidige» (Skousen:348).

154 


Hadde han levd i samtiden, er det ikke sikkert at 

Nietzsche hadde blitt nazist. Hans verker omfatter utallige 

fordømmelser av antisemittisme og ultranasjonalisme 

(og ble derfor selektivt sensurert av 

Elisabeth). Det beste målet på Nietzsches bidrag og 

viktighet for nazismen ligger ikke i spekulasjonene om 

hva Nietzsche hadde tenkt om nazismen, men i den 

reelle respekten nazistene hadde for ham. Nietzsche 

mest bejublede bok, «Also Sprach Zarathustra» (Slik talte 

Zoroaster) ble regnet som den reneste bibel for 

Hitlerjugend og ble lagt sammen med Hitlers Mein 

Kampf og Alfred Rosenbergs «Myten om det tjuende 

århundre» — i velvet på Tannenberg-Minnesmerket, 

som var blitt reist til minne om Tysklands seier over 

Russland i den første verdenskrig» (Peters:221). Hitler 

og nazistene brukte ofte nietzscheanske fraser som 

«vilje til makt» og «lev farlig» og «overmenneske», men det 

som er av større betydning er at Nietzsche ble en 

folkehelt like meget. Visse tyske intellektuelle 

kanoniserte Nietzsche gjennom de populære mediene i 

samtiden. Peters skriver: 

«Tysklands intellektuelle elite, deriblant poeter 

som Stefan George og skribenter som Thomas Mann, 

så i Nietzsches «aristokratiske radikalisme» et svar på 

Vestens dekadente demokratiske idealer. Ivrige unge 

menn og kvinner møttes for å ha ritualistiske lesninger 

fra Zoroaster. Salmer ble komponert for å feire den nye 

religionen og innen kroppen til den syke filosofen ble 

stedt til hvile var han allerede helgenforklaret 

(Peters:ix).

Homoseksualitet i Nazipartiet 155 

KULTURELITENE 

Hvem var da disse «intellektuelle» som 

populariserte Nietzscheansk fascisme i Tyskland. 

Stefan George, en av Tysklands mest populære poeter i 

samtiden, var pederast og «en ledestjerne» for «De 

Spesielles Forbund». «George og hans disipler,» skriver 

Oosterhuis og Kennedy, «gjenopplivet Holderlins konsept 

om gresktyskere (Griechendeutschen) og kontrasterte 

i sin poesi og livsstil den evige våren i homoerotisk 

vennskap fra familien» (Oosterhuis og Kennedy:91). 

Homoseksualisten Ian Young skrev at «I George, ble estetikken, 

nietzscheanismen og den homoseksuelle 

idealismen transmutert til en poetisk filosofi» 

(Young:183). 

I 1903 forelsket George seg i en 15-år gammel 

gutt og gjorde ham til et mål for tilbedelse i boken «Der 

Siebente Ring» fra 1907 (Den syvende ringen). Den siste 

boken han skrev, Das Neue Reich (Det nye riket) ble utgitt 

i 1928, «profeterte en tid der Tyskland skulle bli det 

nye Hellas» (Miles i Grolier). I 1933, da Hitler steg opp 

på tronen, tilbød han George stillingen som «president 

for nazistenes nye brev-akademi (en stilling han takket 

nei til) (Mosse:60). 

Thomas Manns identifisering med Nietzsche kan 

også ha hatt noe å gjøre med sistnevntes homoseksualitet. 

Blant andre verker er Mann berømt for en 

kortroman fra 1912 med tittelen Der Tod in Venedig 

(Døden i Venezia) der en «eldende skribent risikerer sitt 

liv og rykte i sine forsøk på å stirre på den apolloniske 

skjønnheten til den 14 år gamle Tadzio (Reiter i Grolier). 

Den homoseksualistiske historikeren A.L. Rowse kalte

156 


denne kortromanen «Århundrets mest publiserte homoseksuelle 

historie» (Rowse:212). En nylig utgitt biografi 

med tittelen: «Thomas Mann: Et liv», av Donald Prater, 

dokumenterer forfatterens homoseksualitet. En anmeldelse 

av boken i San Francisco Examiner (23. 

desember 1995) nevner at boken delvis er basert på 

Manns private dagbøker, som avslører et «hemmelig 

homoerotisk liv» . 

Mann var gift og hadde seks barn for hvem han 

var en «fjern og av og til skremmende skikkelse» Artikkelen 

avslører at to av disse barna, Klaus og Michael, 

begikk selvmord. To av barna ble homoseksuelle 

(Rowse:212). Mann bekjenner i sine dagbøker at 

karakteren Tadzio, den 14 år gamle gutten i «Der Tod in 

Venedig» var modellert etter en gutt som Mann «utviklet 

en forelskelse til mens han var på ferie i Venezia.» Vi må 

imidlertid være tydelige på at Manns bidrag til 

nazismen, hans rolle i å folkeliggjøre Nietzsche, ikke var 

planlagt. Mann var personlig anti-nazist, og var persona 

non grata hos Hitlers regjering. 

Nietzsches innflytelse strakte seg langt utover de 

tyske grensene. Tilpasset emnet «den nietzscheanske 

ekstase» i den italienske kunstnerverdenen, viser 

skuespillforfatteren Frank Wedekinds teaterstykke 

«Våren våkner» en gruppe skolegutter som han «lar eksperimentere 

med alle slags former for seksualitet [inkludert] 

onani, heteroseksuell promiskuitet og 

homoseksuell elskov guttene i mellom» (Mosse:61). Benito 

Mussolini innrømte egenhendig en takknemlighetsgjeld 

til Nietzsche under sitt diktatur (Peters:212).


157 

Nietzsches søster, Elisabeth, stod fremtredende 

både før nazi-tiden og under nazi-Tyskland. Etter Nietzsches 

død i 1900, tok hun kontroll over hans bo og promoterte 

med stor iver sin brors skrifter, og etablerte 

Nietzsche-arkivene. Under Weimar-republikken ble 

disse arkivene «sentrum for en sterk motrevolusjonsstrømning» 

innen den tyske nasjonalismen (ibid:206). 

På ett tidspunkt ønsket Nietzsches etterfølgere å bygge 

et Nietzsche-tempel, komplett med statuer av Apollon 

og Dionysos (ibid:200). Templet ble imidlertid aldri 

bygget, men Adolf Hitler selv satte i gang byggingen av 

en helligdom for Nietzsche, et minneauditorium og et 

bibliotek «hvor tysk ungdom kunne lære Nietzsches 

tanker om en herrerase» (ibid:222). Den såkalte 

Friedrich Nietzsche zum Gedachinis Erbaut (Friedrich 

Nietzsches Minnehus) ble åpnet i august 1938 

(McIntyre:192). 

En interessant digresjon til denne historien er det 

faktum at Elisabeth Nietzsche og hennes ektemann 

grunnla en koloni i Paraguay, kalt Nueva Germania (Ny- 

Tyskland). Etter det tredje rikes fall, tok Nueva 

Germania imot hundrevis av flyktede nazister/krigsforbrytere, 

deriblant den famøse dr. Josef Mengele 

(McIntyre:5,205ff). Et annet interessant faktum er at 

Rudolf Steiner, som senere grunnla det okkulte antroposofiske 

selskapet, en kort periode samarbeidet 

med Elisabeth i styringen av Nietzsche-arkivene. 

Friedrich Nietzsches innflytelse på nazistene blir 

gjenspeilt i alt de gjorde. «Bli hard og vis ingen nåde,» 

lærte Nietzsche. «Ondskapen er menneskets ypperste 

styrke» (Peters:227). Man kan bare undres om historien 

hadde vært annerledes om tyskerne hadde vært klar

158 


over at skriftene til deres fascistiske «geni» kan ha vært 

influert av det faktum at hans hjernefunksjon var 

skadd, «på grunn av at han var i tertiærfasen av cerebral 

syfilis» (ibid:35). I 1902, forsøkte en lege ved navn P.J. 

Möbius å advare sine landsmenn «at de burde ta seg i 

vare for Nietzsche, fordi hans verker var et resultat av 

en syk hjerne» (ibid:184). Uheldigvis for verden, ble 

Möbius’ rapport kvalt av Elisabeth og hennes mektige 

venner. 

Den tiltrekningskraft fascismen hadde på homoseksuelle 

kommer også til syne i andre lands historie. 

Som vi tidligere har sett, ble pronazistiske fascist-organisasjoner 

både i England og Frankrike ledet av 

homoseksuelle. I England ble organisasjonen kalt det 

Anglo-Germanske Fellesskap, og ble ledet av de britiske 

homoseksuelle Guy Francis de Moncy Burgess, og 

kaptein John Robert Macnamara. (en opplysning her, 

selv om det ikke er absolutt stadfestet at de handlet 

med svikefulle motiver, må det understrekes at homoseksuelle 

politiske aktivister spilte en fremtredende 

rolle i å dempe Hitlers gemytt før andre verdenskrig. 

(Nöbel:128ff). 

I Frankrike ble de pro-nazistiske fascistene representert 

av to grupper, det radikale sosialistpartiet 

ledet av Edouard Pfeiffer (generalsekretær) og det 

franske Folkepartiet som ble ledet av Jacques Doriot. 

Pfeiffer var åpent homoseksuell. Mindre er kjent om 

Doriot, men som vi tidligere har vist, synes organisasjonen 

hans uansett å ha hatt tiltrekningskraft på 

homoseksuelle (Costello:300ff).


159 

Den belgiske fascistbevegelsen «Rexistene» ble 

ledet av Leon Degrelle «som kom til å se på seg selv som 

en Hitlers åndelige sønn» (Toland:410). I Østerrike, ble 

Artur Seyss-Inquart, etter Hitlers maktovertagelse ble 

utpekt til «innenriksminister med full og ubegrenset 

kontroll over nasjonens politistyrker (ibid:434). I Norge 

rådde den famøse Vidkun Quisling, hvis etternavn 

endog i engelsk er blitt synonymt med «sviker». Igra 

identifiserer alle disse mennene som homoseksuelle 

(Igra:86). En «fremstående leder» av nazipartiet i 

Tsjekkoslovakia var også homoseksuell (Oosterhuis:243). 

En kopling mellom homoseksualitet og fascisme 

hos Tysklands militære allierte blir implisert av historikeren 

Mary Beard i boken «The Sex Life of the 

Unmarried Adult» (den ugifte voksnes sexliv) skriver hun 

at «den fascistiske bevegelsen i Tyskland, såvel som i 

Italia og Japan, har grunnleggende sett en kraftsentrum 

av ugifte menn. Adolf Hitler [er] akkurat som majoriteten 

av de tretti eller førti lederne av nazipartiet, ungkar. Flere 

fremstående nazister er menn med seksuelle perversjoner 

såvel som militære vågestykker på rullebladet» 

(Beard:158). Homoseksualistene John Lauritsen og 

David Thorstad skriver at i Sovjetunionen, var homoseksualitet 

kjent som «den fascistiske perversjon» under 

1930-tallet. De siterer den sovjetiske skribenten Maxim 

Gorkij: «Det fins allerede et slagord i Tyskland: Utslett 

de homoseksuelle, og fascismen går under» (Lauritsen 

and Thorstad: 69). 

Wilhelm Reich, forfatter av «The Mass Psychology 

of Fascism» var en fremstående tysk psykoanalytiker da 

Hitler kom til makten i 1933. Han skrev at homosek-

160 


sualitet var utgangspunktet for fascismen. I 1936 skrev 

hans medpsykiater Erich Fromm det samme og knyttet 

også homoseksualitet til sadomasochisme (Oosterhuis:242). 

Denne koplingen er i stadig økende grad 

blitt anerkjent i løpet av de seneste tiårene. Oosterhuis 

skriver: 

«Den liberale anarkistiske nederlenderen Anton 

Constandse hevdet at «fordi de fleste nasjonalsosialistiske 

organisasjoner er typiske mannsorganisasjoner, 

var homoseksualitet uunngåelig. Det er allment kjent at 

seksuelt misbruk av ungdommer var svært vanlig i 

Röhms SA.» Fra dette konkluderte han at «den store 

faren ved at menn knytter nære bånd, spesielt i 

militæret, er nettopp homoseksualitet. Det antifascistiske 

bladet Het Fundament, som blir utgitt i Holland, 

har også karakterisert homoseksualitet som typisk 

trekk i fascismen. [F]eministen Maria Antoniette 

Macciocchi [skrev om] ekstremt misogyni (kvinnehat) 

blant «broderskapet av mannssjåvinistiske fascister og 

homoseksuelle nazister». Susan Sontag forklarte 

populariteten sadomasochisme i den homoseksuelle 

subkulturen ganske enkelt som en «erotisering av 

nazismen». Ifølge henne «[fins det] en naturlig kopling» 

mellom homoseksuell sadomasochisme og fascisme. 

Stereotypen ble også gjort synlig i slike filmer som Luchino 

Viscontis «La Cagluta Degli Dei» («De Fordømte») 

fra 1969, Bernardo Bertoluccis «Il Conformista» (Konformisten) 

fra 1970, Pier Paolo Pasolinis «Salò O Le 120 

Giornate di Sodoma» (Salò, eller 120 dager i Sodoma) og 

Volker Schlondorffs «Der Blechtrommel» («Blikktrommen») 

fra 1978 (Oosterhuis:244f).


161 

Vi ser at nazismens røtter grunnleggende sett er 

interrelaterte med deres ideologers homoseksualitet; et 

faktum som er anført av mange fremstående skribenter 

og tenkere. (Selv om det kan være en tilfeldighet, føler 

vi oss påminnet om at den latinske roten til ordet fascisme 

er ’fasces’ som betyr ’et risknippe» (kvister samlet 

i bunt). Et diminutiv av ’fasces’ er ’faggot’ som er et vanlig 

nedsettende ord brukt om homoseksuelle i engelsk). 

I livene til slike menn som Platon, Friedrich den Store 

og Nietzsche, hvis skrifter og gjerninger var så vesentlige 

for moderne fascisme, er fellesnevneren homoseksuell 

adferd. Ganske visst har ikke alle fascister vært 

homoseksuelle, akkurat som ikke alle homoseksuelle 

er facister. Men historiens himmelropende sannhet er 

at samtidens tyske homoseksuelle innehadde en 

uproporsjonell stor del av ansvaret for nazismens 

fremvekst. 

Vi har nå sett på tre separate og adskilte deler av 

det pre-nazistiske tyske samfunn, som bidro til dannelsen 

av og fremgangen til nazipartiet. I den tyske 

«homorettighetsbevegelsen» så vi de pederastiske 

trekkene fra den hellenistiske vekkelsen og deres innflytelse 

på ungdommen og Freikorps-bevegelsen. Vi så 

også hvordan kløften mellom «mannemenn» og «kvinnfolkaktige»-fraksjonene 

i ‘homobevegelsen‘ la grunnen 

for mishandlingen av enkelte homoseksuelle senere i 

naziregimet. 

Innen for veldet av hedenske religioner har vi sett 

viktigheten av homoseksualitet i okkultismen og 

hvilken innflytelse okkultismen har hatt i utviklingen 

av naziideologien.

162 


Vi har sett at mange av de fremstående okkultistene 

som influerte fremveksten av nazismen var homoseksuelle, 

og at mange av de tidlige nazistene selv både 

var homoseksuelle og nazister. Til sist har vi sett at 

homoseksuelle og pederaster var vesentlige både når 

det gjaldt skapelsen av og utviklingen av fascismen og 

den nasjonalsosialistiske filosofien. 

Nå da vi har utforsket forholdet mellom homoseksualitet 

og de aspekter av tysk tenkning og kultur som 

førte til utviklingen av nazismen, kan vi begynne en 

nærmere granskning av dannelsen og de tidlige årene i 

selve nazipartiet, så vel som av enkeltpersonene, Hitler 

inklusive, som ledet nazibevegelsen.

Kapitel 4 

NAZIPARTIETS GRUNN- 

LEGGELSE OG OPPHAV 

Det som skulle bli til nazipartiet, oppstod som en 

avlegger av Thule-selskapet mot slutten av 1918. Det 

begynte som et ultranasjonalistisk debattsamfunn kalt 

«Politisk Arbeidssirkel», hvis målsetning var å «utvide 

godviljen overfor Thules nasjonalistiske ideologi blant 

arbeiderklassene» (Goodrick-Clarke:150). Diskusjonsgruppen 

utviklet tanken om å danne et politisk parti i 

desember 1918, og fullførte tanken den 5. januar 1919, 

på kroen Fürstenfelder Hof i München. Adolf Hitler ble 

medlem av det tyske Arbeiderpartiet i september 

samme år. Shirer skriver: 

«Det var to medlemmer av dette ubetydelige partiet 

som fortjener å bli nevnt ved dette tidspunkt; begge 

skulle vise seg å bli viktige i Hitlers fremvekst: Kaptein 

Ernst Röhm hadde meldt seg inn i partiet før Hitler. 

Han var en hardbarket, Samvittighetsløs og pågående 

mann. Som mange av de tidlige nazistene var han 

homoseksuell og hjalp til med å organisere de første

164 


gruppene av voldelige bøller, som senere ble til SA. Dietrich 

Eckart blir ofte kalt nasjonalsosialismens 

åndelige grunnlegger ble en av Hitlers nærmeste 

rådgivere og introduserte ham til fremtidige 

medhjelpere som Rudolf Hess.» (Shirer:64f). 

I løpet av kort tid begynte Hitler og Röhm å skaffe 

seg kontroll over gruppen. Innen få måneder hadde de 

tvunget fram formannen Karl Harrars avgang, og begynte 

å vende gruppen bort fra sitt opphav som 

hemmelig orden og frem mot en ny identitet som «et 

parti for massene» (Fest, 1975:120). Den 1. april 1920, 

endret de navnet på partiet til Nationalsozialistische 

Deutsche Arbeiterpartei (det tyske nasjonalsosialistiske 

arbeiderparti). Historikeren Joachim Fest beskriver prosessen 

Hitler og Röhm brukte i denne spede begynnelsen 

av nazismen: 

«I begynnelsen fulgte Hitler en fornuftig plan. Hans 

første oppgave var personlig, å bryte ut av 

anonymiteten, å stige fram fra mengden av bittesmå 

rasistisk-nasjonalistiske partier med et lett gjenkjennelig 

image og skape seg et navn — ved stadig å 

være på banen ved hjelp av oppstyr, skandaler og 

opprør, endog ved terrorisme om det kunne føre ham 

til fronten. Men Ernst Röhm gjorde mer for NSDAP enn 

noen annen. Han hadde kapteins grad som politisk 

rådgiver ved oberst Epps stab og var den virkelige 

hjernen bak det hemmelige militærregimet i Bayern. 

Röhm sørget for at det unge nasjonalsosialistiske 

partiet med etterfølgere, våpen og økonomiske midler.» 

(Fest, 1975:126f). 

Innen august 1921 hadde Hitler og Röhm fullført


165 

overtakelsen av partiet. Den tredje, samme måned, 

stiftet de SA og begynte å samle sammen sin kader av 

seksuelle avvikere, som skulle utgjøre kjernen av 

naziledelse i årene som kom. En pamflett sirkulert av 

misfornøyde nazimedlemmer før Hitler overtok kontrollen 

over partiet, viser at homoseksualiteten blant 

hans støttespillere ikke var noen hemmelighet. Når de 

omtaler Hitler, sier de: «Det blir tydeligere og tydeligere 

at hans formål simpelthen er å bruke det nasjonalsosialistiske 

partiet som springbrett for sine 

umoralske formål» (Igra:70f). Tidligere høytstående 

nazifunksjonær og nær forbundsfelle av Hitler, Otto 

Strasser, forteller: 

«Hitler gjorde tre ting for å folkeliggjøre partiet og legge 

en demper på den overhengende trusselen fra 

personer med såret forfengelighet. Han kortet ned 

navnet fra Nationalsozialistische Deutsche 

Arbeiterpartei til NSDAP; han innførte bruken av den 

brune skjorten fra løytnant Rossbachs veteranorganisasjon 

for hele partiet; og tok i bruk det akk så 

velkjente hakekorset fra Erhardts gruppe.» (Strasser, 

1943:34). 

HITLERS KLIKK 

AV PEDERASTER 

Som vi skal se, var nesten hele det nye lederskapet 

i partiet seksuelle avvikere. Men dette faktum

166 


stiller et spørsmål som er grunnleggende for vår forståelse 

av nazistene. Hvem valgte disse mennene som 

ledere for nazistene? Röhm, med en livsstil som vi nå 

er godt kjent med, var for enkelte historikere den reelle 

makten bak Hitlers trone. Som sagt ovenfor var det først 

og fremst Röhm som organiserte, finansierte og væpnet 

partiets militære del/terrorist-fløy, og han valgte utelukkende 

homoseksuelle som offiserer. Det er også fastslått 

at partiet ofte møttes i Bratwurstglöckl (Fest, 

1975:135f), en homsebar der Röhm hadde stambord. 

Likevel, på tross av Röhms viktige rolle i partiet, 

var det Adolf Hitler som var den sentrale skikkelsen 

innen nazismen og i økende grad var det han som avgjorde 

skjebnen til enkeltpersoner i partiet. Til tross for 

forslag om det motsatte, var ikke Hitler anti-homoseksuell. 

Faktum var at Hitler, akkurat som Röhm, foretrakk 

homoseksuelle omgangsvenner og 

medarbeidere. I tillegg til Röhm og Hess, som var hans 

to nærmeste venner, er det tydelig at Hitler valgte 

homoseksuelle og andre seksuelle avvikere for å fylle 

nøkkelposisjoner i sin nærhet. Heiden forteller at Hitler 

faktisk helt bevisst «omgav seg selv med menn med 

[homoseksuelle] tendenser» (Heiden, 1935:417). 

Rector forsøker å avvise kilder som viser at 

ledende nazister var homoseksuelle, men fører likevel 

opp følgende liste med enkelte detaljer: 

«Angivelig var lederen for Hitlerjugend, Baldur von 

Schirach biseksuell; Hitlers private advokat, direktør 

for Rikslovforbundet og justisminister, slakter og 

generalguvernør i Polen og offentlig homofob Hans 

Frank, sies å ha vært homoseksuell. Hitlers adjutant


167 

Wilhelm Bruckner hevdes å ha vært biseksuell; 

Walther Funk, riksminister for økonomi (og Hitlers 

personlige finansrådgiver) har flere ganger blitt kalt 

«notorisk» homoseksuell eller som en misunnelig forgjenger 

i Funks stilling, Hjalmar Schacht, foraktfullt 

hevder, «var [Funk] en harmløs homoseksuell og 

alkoholiker;» [Hitlers nestkommanderende] Hermann 

Göring likte å kle seg i kvinneklær og bruke skjøgete 

makeup; og så videre og videre (Rector:57). 

Igra, som er helt sikker i sin sak, bekrefter at de 

ovennevnte var homoseksuelle, siterer andre av Hitlers 

medarbeidere og nære venner som var kjente homoseksuelle. 

Han nevner for eksempel Hitlers sjåfør og tidligere 

personlige sekretær, Emile Maurice, som var homoseksuell, 

såvel som pornografen Julius Streicher, som Hitler 

utnevnte til gauleiter over Nürnberg. Igra skriver: 

Julius Streicher, notorisk jødehater, var opprinnelig 

skolelærer, men ble oppsagt av Nürnbergs 

Skolestyre, etter flere anklaget om pederasti framsatt 

mot ham. Avisen hans, Der Stürmer, ble gjentatte 

ganger konfiskert av politiet, endog på høyden av naziregimet, 

fordi seksuelle obskønitetene som ble fremstilt 

i tekst og illustrasjoner (Igra:72f) 

Blant de homoseksuelle som var nærmest Hitler, 

fører Heiden opp «Heines, Reiner, Ernst, Von Helldorf, 

grev Spreti [og] grev du Moulin-Eckhardt, jr. (Heiden, 

1935:417) 

Bevisene for homoseksuelle tilbøyeligheter hos en 

annen ledende nazist, Josef Göbbels, er heller tynne, 

men gir ytterligere innsikt i gruppens indre sirkler. Göb-

168 


bels, som var rikspropagandaminister og nær medarbeider 

til der Führer, sies å ha arrangert et selskap i 

1936 som skled ut til å bli en voldelig homoseksuell 

orgie. Festen inneholdt «fakkelbærende pasjegutter 

kledd i ettersittende hvite bukser, hvite satengbluser 

med kniplinger på ermene og pudrede rokkoko-parykker» 

(Grunberger:70). Grunberger skriver at nazibøllene «var 

så påvirket av rokkoko-temaet at de prøvde seg på de 

parykkledde pasjeguttene og trakk dem med seg inn i 

buskene. Bordene kollapset, faklene brant ut, og i det 

påfølgende oppstyret måtte flere gamle partikjemper og 

deres vakre ofre reddes fra drukningsdøden (ibid:70). 

Det er ikke sikkert at Göbbels deltok i oppstyret i 

egen person, selv om Klaus Theweleit skriver at «det fins 

et vesentlig punkt i Rossbachs gjenfortelling der han 

hevder Göbbels «av alle menneskers» rett til å opptre 

som «moralsk oppmann», tydeligvis med en antagelse 

av at dette betyr at dette var «allment erkjent på den 

interne ryktebørsen» (Theweleit, vol 2:327). 

Ralf Georg Reuth skriver i boken «Göbbels» 

(Harcourt Brace, New York, 1993), at Göbbels av Röhm 

ble anklaget for pederasti. Etter at Röhms homoseksualitet 

ble eksponert i den tyske pressen, forsøkte 

Göbbels [som var hans mangeårige rival] å få ham 

fjernet fra partiet. Röhm tok sin hevn ved på sin side og 

spre alle slag rykter om Göbbels forhold med Magda 

Quandt. Han gikk så langt som til å foreslå at Göbbels 

var mindre interessert i Magda enn i hennes unge sønn. 

Sammen med Röhms homoseksuelle eskapader, 

snakket folk om «klumpfotens umulige (og umoralske) 

forhold (Reuth:138f). (Göbbels klumpfot gav tydeligvis 

rot til den omtalen). Vi vet også at den homoseksuelle


169 

skikkelsen Wolf von Helldorf i SA unnslapp snikmord i 

Röhm-putsjet ene og alene på grunn av at Göbbels 

intervenerte (Reuth:137). 

Göbbels skriver i sine egne dagbøker avslørende 

nok om fiendskapen mot homoseksuelle i partiet, selv 

om det ikke beviser at han ikke hadde de samme 

tilbøyeligheter selv. Dagbøkene er, tross alt, hovedsaklig 

skrevet med ettertiden i tankene. 

En annen nær medarbeider av Hitler var Albert 

Speer. En bokomtale i Newsweek den 30. oktober 1995, 

med tittelen «På innsiden av en av det tredje rikes mest 

sentrale personer» omtaler boken «Albert Speer: Hans 

kamp med sannheten, av Gitta Sereny. Artikkelen taler 

om et «homo-erotisk» (ikke seksuelt) forhold mellom 

Speer og Hitler som ble drøftet i en tidligere bok av en 

tysk psykoanalytiker, Alexander Mitscherlich. Sereny 

skriver at «Speer innrømte selv at Mitscherlich var den 

som var nærmest sannheten». Selv om Sereny hevder at 

forholdet ikke var av seksuell natur, forteller han at 

Speers sekretær sa at Speer gav seg selv til Hitler med 

«sjel og legeme». Sereny tar også med at Speer aldri fortalte 

Hitler at han var gift, på grunn av sine 

«romantiske» følelser for Hitler (Sereny:109). 

I boken «Albert Speer: Das Ende eines Mythos» 

(«Albert Speer: En Mytes Endelikt») skriver en tyske historikeren 

dr. Matthais Schmidt om et «erotisk» element 

i Speers forholdt til Hitler. Mens Speer remodellerte 

Hitlers offisielle resident, inviterte Hitler ham til lunsj. 

Mens de satt til bords, og Speer ved Hitlers side, ble 

samtalen personlig og de to mennene ble forelsket i 

hverandre fra første øyekast av (Schmidt:41f). I tillegg

170 


til disse insinuasjonene har vi ikke noe bevis for et reelt 

homoseksuelt forhold mellom Hitler og Speer. 

Langer skriver i 1940-årene at «endog i dag nyter 

Hitler seksuelle nytelser ved å se på mannekropper og å 

omgås homoseksuelle» (Langer:179). Han legger til med 

henvisning til Strasser, at Hitlers personlige livvakter 

«nesten alltid var hundre prosent homoseksuelle» 

(ibid:179). 

Man bør ta med i regnestykket at Hitlers fremste 

helt var Friedrich den store, en velkjent homoseksuell 

(Garde:44). Det er tydelig at Adolf Hitler ikke var antihomoseksuell, 

i det minste ikke i sitt personlige liv. 

Faktisk er bevisene for Hitlers tydelige preferanser for 

homoseksuelle så overveldende at, mange historikere 

før oss har stilt spørsmålet: Var Hitler homoseksuell? 

VAR HITLER HOMOSEKSUELL? 

Før utgivelsen av professor Lothar Machtans eksplosive 

biografi «Den skjulte Hitler» i 2001, var vi mye 

mindre sikre på vår påstand at Hitler virkelig var homoseksuell. 

Machtan, som er historieprofessor i Bremen i 

Tyskland, tok fatt på arbeidet med å bevise Hitlers 

homoseksualitet og har gjort dette på en meget overbevisende 

måte, der han bruker hundrevis av samtidshistoriske 

dokumenter som kilder. Vi skal se nærmere 

på dette i det følgende. 

Et punkt vi ikke har latt oss overbevise om er 

hvorvidt Hitler var utelukkende homoseksuell eller om


171 

han også hadde forhold til kvinner. Machtan skriver «et 

lite antall av hans samtidige var svært frittalende når 

det gjelder spørsmålet om Hitlers seksualliv. Disse omfatter 

August Kubizek, Kurt Ludecke, Ernst Hanfstängl, 

Rudolf Diels, Erich Ebermayer, Eugen Dollman, Christa 

Schröder og Hans Severus Ziegler. De er enstemmige 

når de slår fast at Hitler ikke hadde sex med kvinner. 

Noen av dem sier entydig at Hitler var homoseksuell; 

andre antyder det andre indirekte (Machtan:23) 

Det er imidlertid fire kvinner, deriblant hans egen 

niese, Gely, som det hevdes at Hitler skal ha hatt et seksuelt 

forhold til. Disse forholdene var ikke normale, om 

de i det hele tatt er reelle. Både Waite og Langer skriver 

at Hitler var koprofil (en person som blir seksuelt opphisset 

av menneskers avføring) og foreslår at hans seksuelle 

møter med kvinner inkluderte uttrykk for denne 

perversjonen så vel som andre nedverdigende former for 

masochisme. Det er interessant å merke seg at alle 

disse kvinnene forsøkte å ta sine egne liv etter at de angivelig 

hadde vært seksuelt involvert med Hitler. To av 

dem greide det (Langer:175f). Hitlers samtidige, Otto 

Strasser, skriver om et møte han hadde med Hitlers 

niese, Gely: 

«Dagen etter kom Gely for å møte meg. Hun hadde 

blodskutte øyne, og det vesle, runde ansiktet hennes 

var blekt og hun så skremt ut, som et jaget dyr. «Han 

stengte meg inne», hulket hun. «Han låser meg inne 

hver eneste gang jeg sier nei!» Hun trengte ikke 

nevneverdig mange spørsmål. Med vrede, skrekk og 

forakt fortalte hun meg om alle de merkelige for-

172 


slagene som hennes onkel plaget henne. Jeg visste alt 

om Hitlers abnormaliteter. På samme måte som alle 

andre som kjenner til dette, hadde jeg hørt om de eksentriske 

gjerningene som fraülein Hoffmann skulle ha 

deltatt i, men jeg hadde ærlig talt trodd at fotografens 

datter var litt hysterisk og en liten lystløgner. Men 

Gely, som var fullstendig uvitende om dette andre forholdet 

som hennes onkel hadde, bekreftet punkt for 

punkt en historie som nesten ikke er til å forstå for en 

sundt-tenkende mann» (Strasser 1940:72). 

Langer mener at Hitler meget vel kan ha deltatt i 

homoseksuelle handlinger, og sier at «personer som 

lider av samme perversjon som han gjør, ofte deltar i 

homoseksuelle handlinger i håp om at de kan komme 

til å oppleve seksuell nytelse. Endog denne perversjonen 

er mer akseptabel for dem enn den som driver 

dem.» (Langer:179). Han forteller videre, for eksempel 

fra vitnesbyrdet til Hermann Rauschning, en av Hitlers 

nærmeste medarbeidere, og som Hitler utnevnte til 

president over Danzig-senatet i 1932 (Wistrich:240, 

Snyder:282). Han falt senere i unåde og flyktet fra 

Tyskland i 1936 (ibid). Langer skriver: 

«Rauschning forteller at han møtte to gutter som 

hevdet at de var Hitlers homoseksuelle partnere, men 

deres vitnesbyrd kan ikke tillegges stor verdi. Mye 

tyngre veier anmerkningene fra [Albert] Förster, 

gauleiter i Danzig, i en samtale med Rauschning. 

Endog her, handler spørsmålene bare om Hitlers 

impotens hva heteroseksuelle forhold angår, uten å 

implisere Hitler som deltaker i homoseksualitet. Det er 

sannsynlig riktig at Hitler kaller Förster «Bubi», som er 

et vanlig kjælenavn som blir brukt av homoseksuelle


173 

når de omtaler sine partnere. Dette er imidlertid ikke 

godt nok bevis for at han virkelig deltok i homoseksuelle 

handlinger med Förster, som var kjent som 

homoseksuell» (Langer:178). [Her er det viktig å ta 

med seg at Förster var Julius Streichers protégé.] 

Waite sier seg enig i dette: «Det er ikke nok bevis 

for å slå fast at Hitler var en fremtredende homoseksuell. 

Men det synes klart at han hadde latente homoseksuelle 

tendenser. Det er sant at Hitler hadde et nært 

forhold til både Ernst Röhm og Rudolf Hess, to homoseksuelle 

som var blant de få menneskene som han var 

«dus» med. Men vi kan ikke derfor konkludere at han 

delte sine venners seksuelle tilbøyeligheter. Likevel, 

under de månedene han satt sammen med Hess i 

Landsberg-fengselet, må de ha utviklet et nært personlig 

forhold. 

Da Hitler ble sluppet ut fra fengselet ble han 

spurt ut om sin venn, som fremdeles satt innesperret. 

Han snakket mildt om ham, og brukte østerrikske 

diminutiver: «Ach mein Rudy, mein Hesserl, er det ikke 

forskrekkelig at han fremdeles må være der». En av 

Hitlers tjenere, Schneider, uttalte ingenting eksplisitt 

om forholdet, men han fant det merkelig at hver gang 

han fikk en gave han likte eller tegnet en arkitektonisk 

skisse som han var svært fornøyd med, løp han til Hess, 

som i homoseksuelle sirkler var kjent som «Fraülein 

Anna» — som en liten gutt som løp til sin mor for å vise 

hva han hadde vunnet. Til syvende og sist er det dette 

interessant, om ikke avgjørende faktum at en av Hitlers 

høyest skattede eiendeler var et håndskrevet kjærlighetsbrev 

som kong Ludvig II hadde skrevet til en av sine 

mannlige tjenere (Waite, 1977:283f). [Hess var forøvrig

174 


kjent under andre navn innen den tyske ‘homoseksuelle’ 

subkulturen. [I senere år, har lenge forseglede sovjetiske 

arkiver blitt åpnet for Vesten. I «Deadly Illusions» 

(«Dødelige illusjoner») har forfatterne John Costello og 

Oleg Tsarev skrevet om deres innblikk i den «såkalte 

Svarte-Berta»-mappen, kalt så etter Hess omtalte kjælenavn 

i Berlin og München (Costello and Tsarev:xix)] 

Andre skribenter har fremsatt liknende tanker. 

Ifølge Wilfred Daim, observerte Frau Elsa Schmidt-Falk 

ved nazistenes genealogikontor i München, at Hitler var 

så opptatt av «männerbundleische» (unge, mannlige 

studenter) som paraderte, at hun på bakgrunn av dette 

alene konkluderte at Hitler i det minste var ubevisst 

homoseksuell (Daim:41). Desmond Seward siterer i 

boken «Napoleon and Hitler», den italienske diktatoren 

Benito Mussolini, som omtalte Hitler som «den 

skrekkelige seksuelle avvikeren» (Seward:148). Han forteller 

også at «mappene hos politiet i Wien anfører ham 

[Hitler] som homoseksuell» (Seward:299). Skribenten og 

lege Charlotte Wolff, siterer Magnus Hirschfeld om 

Hitler i sin bok «Magnus Hirschfeld». (Hirschfeld var, 

som dere husker, direktør for Institutt for Seksualforskning 

i Berlin, som igjen ble ødelagt av Hitler i 1934), 

Omkring tre år før nazistene kom til makten, 

hadde vi en pasient ved instituttet som hadde et nært 

forhold til Röhm. Vi fikk god kontakt med ham, og han 

fortalte oss en god del om det som skjedde i hans 

nærmeste omgangskrets. Han omtalte også Adolf Hitler 

på den underligste mulige måte. ’Afi’ er den mest 

perverse av oss alle. Han er på mange måter som en 

myk kvinne, men nå lager han storveis propaganda om 

heroisk moralholdning.» (Wolff:438).


ADOLF, 

GUTTEPROSTITUERT 

I boken «Tysklands Nasjonale Last», skriver 

Samuel Igra at Hitler som ung mann «hadde vært 

gutteprostituert i Wien og München» (Igra:67). Noe som 

understreker dette er det faktum at Hitler lenge «valgte 

å bi i et wiennesisk rottereir som var kjent for å være 

bebodd av mange homoseksuelle (Langer:192). Dette 

«rottereiret» var herberget i Meldenmannstrasse. Hitlers 

mangeårige ‘homoseksuelle’ venn Ernst Hanfstängl 

identifiserte denne residensen som «et sted der eldre 

menn gikk for å finne unge menn som deltok i homoseksuelle 

nytelser» (Machtan:56). «Det var en velkjent 

hemmelighet på begynnelsen av det 20nde århundre,» 

legger Machtan til, «at kommunale boliganstalter for 

hjemløse unge menn var samlingssteder for homoseksuell 

aktivitet [der mange unge menn] holdt seg selv i live 

ved å prostituere seg selv. Hitler tilbrakte over tre år i 

dette miljøet» (Machtan:51). 

Dette gir god hjelp til å forklare Hitlers nære forhold 

til sine påståtte homoseksuelle velgjørere Dietrich 

Eckart og Karl Haushofer. Rector skriver at Hitler som 

ung mann ofte ble kalt «Der Schön Adolf» (den vakre 

Adolf) og at hans utseende i senere år, til en viss grad 

kom til å bli hjelpsomme i å få støtte fra pengesterke 

kilder i Ernst Röhms omgangskrets av velstående 

homoseksuelle venner» (Rector:52). 

Hitler synes imidlertid ikke å ha vært involvert i 

homoseksualitet for å overleve økonomisk. Endog i 

årene før nazitiden, synes det som om Hitlers påståtte

176 


homoseksuelle møter var gjensidig innforståtte møter 

der ingen penger skiftet hender. Machtan foreslår at 

hvert eneste av Hitlers lengre forhold i ungdomstiden 

— med Reinhold Hanisch, August Kubizek, Rudolf 

Hausler og Ernst Hanfstängl — var homoseksuelle 

«kjærlighetsforhold» . 

Det fins en rekke andre tildragelser (en-natts-forhold) 

der Hitler hevdes å ha vært den betalende — og 

ikke den betalte. Eugen Dollman, tidligere medlem ved 

Himmles stab og forhenværende tolk for Hitler, viste til 

dokumenter fra sedelighetspolitiet i München der en 

rekke unge menn identifiserte Hitler som mannen som 

hadde «sjekket dem opp» på gatene for «homoseksuelle 

forbindelser» (Machtan:135ff). Dollman var selv homoseksuell 

(ibid.). 

Ytterligere påstander satte Hitlers homoseksuelle 

adferd på dagsorden også under første verdenskrig. Den 

såkalte «Mend-protokollen», et dokument som ble 

produsert av den tyske militære etterretning under 

admiral Canaris, inneholder vitnesbyrd fra Hans Mend. 

Dette blir vurdert som svært troverdig, og Mend har 

følgende å si om Hitler: 

«I mellomtiden hadde vi blitt bedre kjent med Hitler. Vi 

merket oss at han aldri så på en kvinne. Vi mistenkte 

ham for å være homoseksuell med det samme, fordi 

han likevel var kjent som å være unormal. Han var 

ekstremt eksentrisk og utviste kvinnelige karakteristikker 

som tenderte i den retningen. I 1915 ble vi innlosjert 

i Le Febre-bryggeriet ved Fournes. Vi sov på 

høyloftet. Hitler hadde lagt seg til å sove sammen med 

«Schmidl», mannehoren hans, den natten. Vi hørte be-


vegelser i høyet. En eller annen slo på en elektrisk 

lommelykt og stønnet: «Se på homseguttene». Jeg 

brydde meg ikke ytterligere i spørsmålet (ibid:68). 

177 

Hitler og «Schmidl» (Ernst Schmidt) var, for å si 

det med Schmidts egne ord: «alltid sammen» i løpet av 

krigsårene. De ble værende svært gode venner og var til 

tider romkamerater i mer enn tretti år (ibid:89ff). 

Ett år eller så etter den hendelsen som ble beskrevet 

av Mend, skal Hitler angivelig ha «posert naken 

for en homoseksuell offiser ved navn Lammers — en 

berlinsk kunstner i det sivile — og gikk deretter til sengs 

med ham» (ibid:100). Dette kan være den tildragelsen 

Rauschning henviser til når han senere forteller amerikanske 

etterforskere «at lansekorporal Hitler og en offiser 

var blitt anklaget for og hatt et seksuelt forhold 

(ibid.) 

En homoseksuell kopling hjelper visselig til å forklare 

hvordan Hitler ble involvert med nasjonalsosialistene 

generelt sett, og Ernst Röhm spesielt, etter krigen. 

Det er sannsynlig at Röhms homoseksuelle 

tilbøyeligheter var grunnen til at «oberst Ritter von Epp, 

Freikorpskommandanten, valgte Röhm som sin 

adjutant. «Det fins mange indikasjoner at forholdet mellom 

Röhm og Epp var homoerotisk», skriver Machtan, «og 

Hitler innrømmet i senere år at Röhms homoseksualitet 

først ble kjent omkring 1920 (ibid.:106f). Röhm, på sin 

side, førte Hitler inn i det homoerotiske Freikorpsbroderskapet.

178 


BAYREUTH-KOPLINGEN 

Vi har ovenfor nevnt at Hitler angivelig identifiserte 

sin favorittkomponist, Richard Wagner, som 

pederast. Vi er ikke udelt sikre på sannhetsgehalten i 

dette. Det som er hevet over tvil er at Wagners Bayreuth 

var «notorisk kjent som et internasjonalt møtested for 

fremstående homoseksuelle» hvis opptatthet med 

Wagner nådde «kultliknende kvaliteter» (ibid:39). En 

faktor i denne tiltrekningen kan ha vært at Wagners 

sønner Richard og Siegfried begge var homoseksuelle. 

Richard jr. begikk senere selvmord (ibid:254). Siegfried, 

som ble presset til å skaffe seg en arving, giftet seg med 

en kvinne som var mye yngre enn ham selv og fikk flere 

barn, men videreførte også sine homoseksuelle forhold 

(Wagner:s.197). 

Hitler stod Wagner-familien nært og tilbrakte mye 

tid i Bayreuth. Han gjorde mange private reiser dit mellom 

1925 og 1933, ofte sammen med mannlige homoseksuelle 

følgesvenner (ibid:253ff). En slik følgesvenn 

var Julius Schreck, hvis fotografi hang ved siden av 

Hitlers elskede mor i hans private kvarter (ibid:174f). 

Machtan nevner en hendelse, der han og Schreck unnlot 

å holde en avtale til å reise på ferie med sine verter 

i Bayreuth. I stedet tok Schreck og Hitler inn ved helsestedet 

Bad Berneck, omkring tre mils vei unna, hvor de 

tilbrakte julen alene — som de eneste gjestene ved 

stedet (ibid:174). 

Hitler kan ha hatt enn dystrere motiver for å besøke 

Wagners hjem. Kun nylig har det kommet for 

dagen en anklage fra medlemmer av Wagnerfamilien at 

«Hitler misbrukte unge Wieland [Wagners barnebarn,


179 

1917-1966] i tjueårene.» Disse anklagene kom fram i 

lyset i et intervju i Time Magazine der den amerikanske 

forfatteren og tidligere amerikansk diplomat i 

Tyskland, Frederic Spotts, hvis forarbeid for boken 

Bayreuth (om den wagnerske operafestivalen med 

samme navn) inkluderte intervjuer med Wagnerfamilien 

(Time, 15. august 1994:56). 

Spotts forteller at hans opphavskilde var ett av 

Wielands egne barn. Spotts, som er en respektert akademiker, 

sier at det var mens han drev forarbeidet til 

«Bayreuth» at han intervjuet sin kilde — som han insisterer 

er helt til å stole på og ikke har noen grunn til å 

lyve. Spotts skriver: 

«Dette familiemedlemmet fortalte meg at Hitler misbrukte 

Wieland seksuelt i 1920-årene da guttene var 

prepubertal. Hitler, som idoliserte Richard Wagners 

ultranasjonalistiske operaer (så vel som hans antisemittisme), 

var blitt en nær venn av Wielands mor. 

Winifred Wagner gav ham adgang til barnets værelse. 

Langt fra å være frastøtt av det som angivelig skal ha 

hendt med ham, samarbeidet han ivrig sammen med 

sin høyre-ekstreme familie under den annen verdenskrig 

(udatert Penthouse:22). 

Wieland ble senere Hitlers protégé (Wagner:228) 

og ble fritatt fra verneplikten ved Hitlers personlige 

intervenering (ibid:105). Den samlede vekten av bevisene 

indikerer at Hitler var dypt involvert i en rekke 

korte og lange homoseksuelle forhold. Enn sikrere er 

det at han med viten og vilje omgav seg selv med 

praktiserende homoseksuelle fra tenåringsalder av. 

Hans senere offentlige uttalelser mot homoseksualitet

180 


var ment å skulle skjule et livslangt intimt forhold — 

seksuelt og/eller homoerotisk — som han opprettholdt 

med forskjellige menn han kjente og aksepterte som 

homoseksuelle. 

Til sist i vår granskning av mannen Adolf Hitler, 

vender vi oss til Samuel Igra, en jøde som flyktet fra 

Tyskland i 1939 etter å ha observert Hitler og nazistene 

i tjue år: «Når det gjelder målsetningen for våre herværende 

undersøkelser er Hitler viktig for hva han har representert 

da han mønstret det tyske folk inn i en 

politikk som førte med seg en verdenskatastrofe. Han 

var den sentrale skikkelsen som en rekke menn samlet 

seg selv rundt, fra 1920-årene og fremover, i en bevegelse 

om å ta fullstendig kontroll over det tyske folk. 

Etterhvert som bevegelsen utviklet seg ble de hjulpet og 

bistått og støttet økonomisk, såvel som politisk av industrialistene 

fra Rhinland; men initiativet kom ikke 

derfra. Det kom fra Hitler som condottiere (leder, konduktør) 

for en bande av bøller som var bundet sammen 

med en felles last [homoseksualitet] (Igra:26). 

VEGEN TIL NAZISTENES 

MAKTOVERTAGELSE 

Under 1920-tallet fortsatte Hitler å slå mynt på 

den politiske uroen i det tyske folket og bygde på den 

måten opp naziorganisasjonen. Partiets offentlige image 

ble sterkt fremmet gjennom rekrutteringen av Hermann 

Göring, tidligere flyveress fra første verdenskrig, og 

hjemvendt krigshelt. Göring var trolig ikke homoseksuell, 

selv om det er sagt at han likte å «male sine negler


181 

og bruke rouge på sine kinn». (Fuchs:160). Han ble 

medlem i partiet etter å ha hørt en tale av Hitler der han 

lovet å gjenoppbygge Tyskland militært og kaste av seg 

åket fra Versailles-traktaten. Hitler satte ham umiddelbart 

til gjerningen med å trene SA som militær organisasjon 

(Toland:123), en handling sin ytterligere 

fremmet nazistenes makt. 

Høsten 1922 hadde Hitler for mange tyskere blitt 

selve symbolet på den fornyede tyske nasjonalismen, 

selv om de fleste borgere kjente lite til Hitlers personlige 

liv eller livsstilen til mange av nazilederne. På dette tidspunktet 

trodde Hitler at han omsider skulle tilrøve seg 

makten over Tyskland gjennom militær styrke, og han 

var ikke spesielt opptatt av å fremstille et moralsk forbilde. 

«Partiavisen», skriver Edouard Calic, «forklarte at 

Hitler ønsket å organisere bevegelsen på militær basis 

for å oppnå makt, og at, dersom det var nødvendig, ville 

han lede an i et opprør for å avvise Versailles-traktaten» 

(Calic:33). Planen om å implementere planen i det 

famøse Ølhall-putsjet skulle vise seg å være så ødeleggende 

at Hitler ble tvunget til å utvikle en ny type 

strategi. 

Den 8. november 1923 forsøkte Hitler å utnytte 

en periode med politisk uro for å gripe kontrollen over 

regjeringen i Bayern. Denne skjebnesvangre manøveren 

som senere ble kjent som Ølhall-putsjet falt ikke bare 

militært sammen, men sendte Hitler i fengsel i ni 

måneder, og ødela dermed nesten partiet hans. Da han 

omsider ble sluppet fri fra Landsberg-fengselet den 20. 

desember 1924, annonserte han at nazipartiet fra da av 

ville søke makt gjennom legitime politiske midler 

(ibid:64). Denne avgjørelsen satte partiets målsetninger

182 


og handlinger på prøve i opinionen. I ett nu ble Hitler 

konfrontert med en utfordring. Shirer beskriver den 

interne tilstanden i partiet: 

«I løpet av årene da Hitler dannet partiet for å ta kontrollen 

over Tysklands skjebne hadde han mange nok 

problemer med sitt underbefal som til stadig ikke bare 

kranglet seg selv imellom, men med ham. Han, som 

var så monumentalt intolerant av natur, var merkelig 

tolerant når det gjaldt en menneskelig tilstand — en 

manns moral. Intet annet parti i Tyskland kom i 

nærheten av å tiltrekke seg så mange lysskye 

karakterer; halliker, mordere og homoseksuelle. Hitler 

brydde seg ikke, så lenge de var ham til nytte. Da han 

kom ut fra fengselet fant han ikke bare at de gikk i 

strupen på hverandre, men at det var ble fremsatt et 

krav fra de mer stuerene og respektable lederne som 

Rosenberg og Ludendorff at kriminelle og spesielt 

perverse ble kastet ut av bevegelsen. Dette nektet 

Hitler konsekvent å gjøre.» (Shirer:173). 

Hitler oppdaget at opinionen ikke stod på hans 

side i spørsmålet om homoseksualitet, til tross for 

Tysklands internasjonale rykte som et paradis for 

homoseksuelle. Inkriminerende brev som var blitt 

stjålet fra Röhm av en mannlig prostituert (Plant:60) ble 

en offentlig sak da Röhm tok saken til retten 

(Hohne:81). Dette økte bare konflikten mellom Hitlers 

underbefal, og førte til at Hitler initialiserte det første i 

en rekke PR-kampanjer for å skjule nazistenes 

perversiteter for det tyske folk. De fleste av disse konfliktene, 

var interessant nok mellom de homoseksuelle 

som sådan, som ifølge Shirer «kranglet og slåss som 

bare menn med unaturlige seksuelle tilbøyeligheter og


183 

deres merkverdige sjalusier kan det». (Shirer:172). Han 

skriver: 

«Innen 1926 hadde anklagene og motanklagene som 

ble fremsatt mot nazilederne blitt så mange og så 

tarvelige at Hitler satte i gang en intern partidomstol 

for å løse dem og forhindre hans kamerater fra å drive 

skittentøyvask i offentlighet. Dette ble kjent som 

USCHLA — «Untersuchung und Schlichtungs-Ausschuss 

— Komiteen for Undersøkelser og Forlik. Komiteens 

første leder var en forhenværende general, 

Heinemann, men han var ikke i stand til å skjønne 

domsstolens egentlige formål, som ikke var å dømme 

dem som var anklaget med vanlige forbrytelser, men å 

få dem til å tie stille og se at de var i ferd med å ødelegge 

partidisiplinen og lederens autoritet. Dermed ble 

generalen byttet ut med major Walter Buch, som fikk 

to assistenter. Den ene var Ulrichs Graf, en tidligere 

slakter som var blitt Hitlers livvakt. Den andre var 

Hans Frank, en ung nazi-advokat. Dette dyktige juridiske 

triumviratet utførte oppgaven til førerens fullstendige 

tilfredstillelse. En partileder kan komme til å 

bli anklaget for de mest forferdelige forbrytelser. 

Buchs svar til dette var: «Og så?».» (ibid:174). 

Det er tydelig at utnevnelsen av Buch, Graf og 

Frank til denne interne «domsstolen» gjorde det hele til 

et show for skuelystne (i det minste hva angikk homoseksuelle 

forbrytelser), siden alle var homoseksuelle. 

Det eneste formålet med dette og senere forsøk som var 

framsatt for å påpeke anklager om seksuelle 

perversiteter mellom nazistene var å skjule sannheten 

fra folk flest. Her ligger roten til nazistenes «anti-homoseksuelle» 

politikk.

184 


Ettersom nazistenes makt tiltok ble Hitler i stadig 

økende grad avhengig av støtten fra det tyske folk. Forståelig 

nok ble det tyske folk samtidig stadig mer frastøtt 

av usedeligheten som fant sted i tyske byer. Denne 

tosidige innflytelsen på Hitler førte til at han måtte innføre 

en stadig hardere offentlig holdning mot homoseksualitet 

for å dekke over sannheten om partiet. Alvoret 

i den offentlige reaksjonen overfor hver ny skandale 

(spesielt mot slutten) førte til at rykter som konstant 

sirkulerte i det tyske folk om lederne i nazipartiet ble 

formildet. Hitlers strategi når det gjaldt moralspørsmål 

var å nøye forme sin egen retorikk «for ikke å støte folks 

følelser unødig» (Mosse:159). 

Röhm utgjorde selvsagt et spesielt vanskelig 

problem for nazistene på grunn av hans militante støtte 

til det som vi idag kjenner som «homorettigheter». Hans 

SA-menn begynte etterhvert å bli omtalt som Braune 

Schwulen («brunhomser») av anti-nazistene (Rector:56). 

Noen tid etter at Röhm ble avslørt som homoseksuell (i 

rettssaken mot mannehoren Herman Siegeseites i 

1925), forlot han Tyskland for å delta i den bolivianske 

hæren. Det er ikke entydig hvorvidt han gjorde dette 

som respons til en personlig skamfølelse over at hans 

pederastiske aktiviteter ble offentliggjort eller om Hitler 

overbeviste ham om å komme seg bort fra det offentliges 

søkelys — for partiets skyld. Uansett var Röhms fravær 

bare midlertidig. Plant skriver: 

I 1929 truet en partistrid med å knuse SA; en 

opprørsgruppe ledet av kaptein Walter Stennes hadde 

begynt mytteriet. Stennes mobbet Röhms sterkeste 

støttespillere på et stormøte, og kalte dem «homoseksuelle 

i frynsete undertøy som ikke klarte å holde kon-


185 

troll på guttene sine». Etterhvert som opprøret tiltok i 

styrke, beordret Hitler sin gamle venn om å vende 

tilbake til Tyskland. Röhm nølte ikke med å ta imot 

ordre fra sin fører, og hans væpnede styrker undertrykket 

mytteristene raskt og Samvittighetsløst 

(Plant:60f). 

Mens Röhm var borte hadde nazistene vært 

rimelig fremgangsrike med å skjule sine perversiteter. 

De fleste av nazistene forble «i skapet» eller holdt seg i 

det minste ute av situasjoner deres politiske fiender 

kunne bruke mot dem. Dette endret seg selvsagt da 

Röhm vendte tilbake. Nok en gang kunne man høre historier 

om Röhms bedrifter på ryktebørsen. Det var imidlertid 

gamle nyheter, som skadet nazistene enda en 

gang da Röhms skadevoldende brev ble publisert av 

aviser som tilhørte det sosialdemokratiske partiet. Disse 

ble, sammen med artikler om homoseksuell adferd 

blant underordnede SA-ledere publisert da Röhm ble 

utnevnt til leder for SA (Oosterhuis and Kennedy:239n). 

«Sosialdemokratene og kommunistene», skriver Oosterhuis 

og Kennedy, «foreslo [i sine aviser] at nepotisme 

og maktmisbruk innad i SA og Hitlerjugend hadde 

bidratt til å gjøre homoseksualitet til en fremtredende 

karakteristikk i det fascistiske systemet» (ibid:251). 

Herzer kommenterte at mediekampanjen mot Röhm 

«påkalte muligheten for at «store deler av tysk ungdom» 

kunne bli ledet hen til homoseksualitet via misbruk av 

militær autoritet fra medlemmer i SA, som faktisk i de 

fleste tilfeller var tenåringer» (Herzer:225n). Han skriver: 

Tanken om at Röhm utnyttet sin militære autoritet 

over unge nazister for å fremme sine «private» interesser 

var målsetningen bak overskrifter i den

186 


venstreradikale pressen, som: «Kaptein Röhm Misbruker 

Unge Arbeidere», «Bukken til Havresekken» eller 

«Fysisk og Moralsk Helse blant tysk ungdom i 

faresonen». Det kunne knapt gå ubemerket hen at 

strenge reguleringer ble innført andre steder ble satt til 

side i nazistenes egen, private hær, og at den profesjonelle 

holdningen til homoseksualitet som ble forventet 

av alle lærere, alle offiserer og alle 

kirkefunksjonærer ikke gjaldt blant nazistene 

(Herzer:214). 

Hitler, som stod konfrontert med denne trusselen 

mot naziforbildet, svarte med en dobbel strategi. Han 

tilbød først et avgrenset forsvar av Röhm og sa: «Hans 

privatliv kan ikke granskes uten at det står i strid med 

de grunnleggende prinsippene i nasjonalsosialistisk 

ideologi (Bluel:98). Hitler forsøkte også å trekke et skille 

mellom partiet og SA ved å fremstille Röhms 

tilbøyeligheter som en side ved det militære samfunn. 

«[SA] er ikke et institutt for moraldannelse av unge, 

dannede piker», sa Hitler, «men en gruppe værbitte 

slåsskjemper» (Bluel:98). Implikasjonen synes å ha vært 

at homoseksualitet var en merkverdighet i militærlivet 

som burde overses i lys av verdien som lå i disse 

soldatenes oppdrag og erfaring. Videre, lovet han utvisning 

fra partiet for alle som fortsatte å delta i 

«tungeglipper» og «brevskriving» (Köhl:43). 

Det var imidlertid tydelig at homoseksualitet ikke 

var avgrenset til SA. Advokat og samtidig med Hitler, 

Erich Ebermayer, også han homoseksuell, skrev i sin 

dagbok at under stridighetene, var den nasjonalsosialistiske 

bevegelsen — og ikke bare Röhms 

klikk — et broderskap av det slaget som Blüher be-


187 

skriver i sine bøker, med homoerotikk som sin motivasjon. 

Mine særskilt tillitverdige informasjonskilder om 

disse konfidensielle spørsmålene har hittil stolt understreket 

den homoerotiske orienteringen til der Führer 

og hans innerste krets (ikke vår utheving, Machtan:232). 

Dernest styrket Hitler sin retorikk mot homoseksualitet 

i det tyske samfunnet som sådan. En artikkel i 

den offisielle nazistiske avisen gikk så langt som til å 

true homoseksuelle med utrydning. Nok engang var 

dette tom retorikk. Adolf Brand, hvis åpenlyst homoseksuelle 

tidsskrift, Der Eigene, som på denne tiden 

hadde en stor leserskare i Tyskland, svarte på den 

nazistiske artikkelen med en av sine egne. Brand 

skriver: 

«Menn som kaptein Röhm er, så langt vi vet, ingen 

sjeldenhet overhodet i det nasjonalsosialistiske 

partiet. Det strømmer helst over med homoseksuelle 

av alle slag der. Gleden menn føler over menn, som så 

mange ganger har blitt omtalt i avisene deres som en 

orientalsk last, selv om Edda åpenlyst fremmer det 

som den høyeste dyd blant teutonerne, blomstrer 

rundt deres leirbål og blir kultivert og fostret av dem 

på en måte som ingen annen mannsorganisasjon som 

bygger på partipolitikk kan. Trusselen om offentlig 

hengning, som de sier de vil utføre mot homoseksuelle, 

er derfor bare en skrekkelig gestus som er forventet å 

få dumme mennesker til å tro at Hitlergjengen, i spørsmål 

om menns tilbøyelighet til andre menn er like 

uskyldig som duer og rene som engler, akkurat som 

de fromme medlemmene i det kristelige Jomfruforbundet. 

Den offentlige trusselen mot homoseksuelle

188 


har i mellomtiden ikke skremt noen ungdomsvenn 

eller mannevenn til å forlate partiet. Man vet fullkomment 

vel at alle disse offentlige truslene ikke er annet 

enn papirmasker (Brand i Oosterhuis and 

Kennedy:236f). 

MAKT OG MISBRUK 

Til tross for Brands protester, var Hitlers bløff 

svært fremgangsrik når det gjaldt nazistenes politiske 

lykke. Macthan bemerker: «Det som idag ville blitt fordømt 

som diskriminerende skremselspropaganda mot en 

minoritet var dengang fremdeles et kriminologisk faktum: 

at homoseksuelle er eksepsjonelt dyktige løgnere« 

(Machtan:103). Partiet gjorde det godt i valget i 1932, 

og den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til 

kansler for Tyskland. Nazistene hadde omsider kommet 

til makten. Valget som etter Hitlers ordre fulgte Hitlers 

utnevnelse, ble enn viktigere for nazistene. 

Hitler krevde autoritær makt over Tyskland, men 

den offentlige støtten til planene hans var nølende (Toland:288). 

Den største trusselen kom fra kommunistene, 

som hadde betydelig makt og støtte i egen 

gruppering. Nazistenes djevelske løsning på dette 

problemet involverte å stikke Riksdagen i brann (nok 

en famøs tildragelse i nazihistorien som er knyttet til de 

homoseksuelle i partiet). Carroll Quigley skriver i 

«Tragedy and Hope»: 

«Allerede en uke før valget var det var tydelig at det 

tyske folk ikke var overbevist [om at nazistene skulle


189 

få den økningen i makt som de søkte.] Derfor ble 

renker smidd om å brenne Riksdagsbygningen og 

skylde det hele på kommunistene. De fleste av renkesmedene 

var homoseksuelle og var i stand til å overbevise 

en foraktelig tåpe fra Holland ved navn van der 

Lubbe om å følge dem. De fleste av nazistene som var 

med på komplottet, ble myrdet av Göring under blodputsjet 

den 30. juni 1934» (Quigley:437f). Van der 

Lubbe ble henrettet for forbrytelsen. 

Van der Lubbe var også homoseksuell. Oosterhuis 

siterer en bok fra 1933 som ble utgitt av 

Verdenskomitéen for Ofre for Tysk Fascisme: 

Undersøkelser i Leyden har definitivt slått fast at 

han [van der Lubbe] var homoseksuell. Dette er av 

vesentlig betydning for hans senere historie. Van der 

Lubbes homoseksuelle koplinger til nasjonalsosialistiske 

ledere og hans materielle avhengighet av dem 

gjorde ham lydig og villig til å utføre selve brannstiftelsen 

(Oosterhuis:253). 

I «The Life and Death of Hermann Goering» («Hermann 

Görings liv og død») lister forfatterne Ewan Butler 

og Gordon Young opp konspiratørene bak Riksdagsbrannen. 

«Camarillaen som til sist laget planene for 

blameringen av kommunistene bestod, foruten kaptein 

Göring, opphavsmannen, av Göbbels, Röhm, Heines, 

grev Helldorf, lederen av SA i Berlin, Karl Ernst, en viss 

standartenführer (regimentkommandør) i SA ved navn 

Sander og to andre medlemmer av SA, Fiedler og von 

Mohrenschild» (Butler and Young:111).

190 


Strategien holdt stikk. Folket så nazistene som 

redningen i en krisetid, og gav partiet fullstendig kontroll 

over den tyske regjeringen. Ikke alle tyskere var 

imidlertid fornøyd med at Hitler kom til makten. Tidligere 

kansler Kurt von Schleicher hevet røsten overfor 

en indre frykt som forespeilet hans egen død: «Denne 

gjengen av bøller, disse forbryterne, disse urene guttehorene! 

De bør ikke komme meg for nær!» (Rector:64). 

Schleicher ble drept i München av Hitlers mordere 

under Röhm-putsjet (Fest, 1975:465). 

Straks partiet var kommet i maktposisjon trodde 

mange homoseksuelle i naziledelsen at de kunne bry 

seg lite om følgene når det gjelder deres egne homoseksuelle 

bedrifter. Denne holdningen kom til å få alvorlige 

følger for disse få og kom indirekte til å diktere Hitlers 

offisielle politikk når det gjaldt homoseksualitet. 

Innen våren 1934, hadde Ernst Röhms homoseksuelle 

aktiviteter blitt mer åpenbare enn noensinne, til 

den grad at Himmler selv reiste spesifikt for å bønnfalle 

Röhm om å være mer diskret. Röhm lot som om han 

aksepterte dette, slik Gallo skriver: 

«Neste morgen kunne Himmlers agenter fortelle at en 

av de mest umåtelige orgier de hadde sett hadde 

funnet sted kvelden i forveien ved Röhms hovedkvarter. 

Flasker som ble kastet ut av vinduene ble 

knust mot fortauet nedenunder og lyden av grov latter 

gjenlød i gatene. Röhm hadde selv vært aktivt med 

hele natten sammen med sine Lustknaben, sine 

mannlige prostituerte. Himmler var rasende (Gallo:68).


191 

Röhms eskapader begynte også å implisere de 

mer dannede homoseksuelle i partiet. Röhms følge omfattet 

nå «unge sønner av landets adelige ætter, som 

dannet en briljant stab med ansiktene til perverterte 

engler: baron von Falkenhausen, grev von Spreti, fyrst 

von Waldeck: alle var adjutanter for kaptein Röhm» 

(Gallo:46). (Waldeck var det første medlemmet av den 

gamle adelen som meldte seg inn i partiet og som var 

blitt rekruttert av Himmler selv — Snyder:371). 

Samtidig ble Edmund Heines utnevnt til Politimester 

i Breslau. Gallo skriver: 

«Hans stab minner om Röhms — de er objekter for sin 

sjefs amorøse lidenskaper. Den homoseksuelle Engels 

er oberstürmbannführer (oberstløytnant) og den unge 

Schmidt er hans adjutant. Denne tjue-åringen er 

Heines seneste dårskap. Samme hva denne vakre 

blonde gutten gjør, blir han beskyttet av sin elsker. En 

gang, da han i fyllerør offentlig drepte en svirebror 

med et sverd, forbød politimesteren den offentlige anklageren 

å gripe inn. Foruten dette paret, spiller den 

foraktelige Engels, en årvåken intrigemaker, rollen 

som Heines onde geni. Han er en av dem som bruker 

SA-organisasjonen og Hitlerjugend for å rekruttere 

deltakere til sine erotiske leker (ibid:70). 

Samuel Igra har også gjort seg notater om den økende 

graden av naziledernes offentlige natur: 

Det var ikke bare det at disse mennene 

praktiserte sine laster i det private og blant sine egne 

klikker; men de laget et system, nesten en kult, utav 

sin moralske korrupsjon, og brukte sine maktposi-


sjoner til frekt å misbruke uskyldige gutter og jenter 

hvis trekk og fysikk de begjærte. 

Da Kube og hans stab besøkte landsbyene i distriktet 

sitt, ble advarselen «Kube is da» sendt fra person 

til person blant folket, hvorpå foreldrene skjulte sine 

gutter og jenter i kjellerne og på rotkjøkkenene. 

Skurken trengte så mye penger til sine urene orgier at 

han fikk sine medsammensvorne utnevnt til stillinger i 

de lokale sparebankene og skattekontorene, hvor de 

systematisk stjal fra kassene. I Frankfurt-on-Oder, for 

eksempel, ranet Kubes medsammensvorne Postsparebanken 

for 180 000 mark (omkring 540 000 

kroner), og selv om beviser ble ført mot ham i retten, ble 

han bare utvist for en kortere periode, før han atter ble 

akseptert som medlem i partiet. 

Disse tildragelsene splittet nazieliten som intet 

annet hadde gjort. Amoralske skurker var de alle som 

en, om enn majoriteten var praktisk orienterte menn 

som visste hvor viktig det var å være diskrét, endog for 

diktatoriske tyranner. Den uutslukkelige arrogansen 

hos disse SA-lederne tvang Hitler til en uutholdelig 

posisjon — en posisjon som Röhms fiender innad i 

partiet skulle vite å utnytte. Hitler kom først til å bli 

påvirket av Röhms mektige fiender til å snikmyrde de 

verste av overgriperne i blant dem. Dernest å sørge for 

å imøtegå det offentlige inntrykket av at partiet var 

breddfullt av homoseksualitet. Hitler ble tvunget til offentlig 

å stramme inn retningslinjene overfor seksuelle 

avvikere.

Kapitel 5 

FORFØLGELSEN AV 

HOMOSEKSUELLE 

Homoseksualistiske revisjonister hevder at 

Hitlers tronbestigning til stillingen som kansler 

markerte begynnelsen på et homoseksuelt holocaust i 

Tyskland. For eksempel, hevdet homoseksuelle politiske 

aktivister så tidlig som i 1978 at «mange tusener 

og hundretusener [homoseksuelle] ble fengslet i konsentrasjonsleire 

hvor de døde» (ONE Letter, Mai, 1978). 

I løpet av årene har historien antatt enda mer fantastiske 

proporsjoner. Plant skrev i 1986: «Etter flere års 

frustrasjoner hadde Hitlers stormtropper nå muligheten 

til å knuse sine fiender: de halte, de stumme, de åndssvake, 

de epileptiske, de homoseksuelle, jødene, 

sigøynerne og kommunistene. Disse ble syndebukker og 

ble skilt ut for å forfølges. Disse var «motstanderne» som 

Samvittighetsløst måtte elimineres for å garantere 

renheten til den «ariske rasen» (Plant:51). Rector skriver: 

«Hitlers homofobi kom ikke fram i dagslyset før 1933- 

34, da de ‘homoseksuelle’ var begynt å komme i veien 

for hans planlagte nye orden — og ut av dette vokste

194 


det fram den enkle løsningen det var å myrde dem en 

masse (Rector:24). 

Uholdbare påstander som dette, som ikke har noen 

som helst holdbarhet har fremmet teorien om et 

«homseholocaust» (der homoseksuelle blir fremstilt side 

om side med jødene som ofre for en utslettelseskampanje) 

slik at de homoseksuelle skulle få en sterkere posisjon i 

USA. Bevisene støtter ikke denne teorien. Uheldigvis har 

fremstillingen av homoseksuelle som ofre for nazismen 

vunnet seg en «udiskutabel» status blant dem som støtter 

opp om «homorettigheter»; trolig fordi bevegelsens 

fremgang i stor grad er avhengig av offentlig sympati. 

Dermed ser vi i dag en aktiv undertrykkelse av informasjon 

som knytter homoseksuelle til nazistene og en 

direkte feilrepresentasjon av homoseksuelles erfaringer i 

det tredje rike. Et fåtall ‘homoseksuelle’ akademikere er 

langt ærligere. Den homoseksualistiske akademikeren 

Manfred Herzer, innrømmer for eksempel: 

«Når det gjelder rekkevidden av homoseksuelle menns 

støtte til nazistene, står vi overfor et selvskapt tomrom 

i vår kunnskap som har påtatt seg dimensjoner av et 

ideologisk motivert tabu. Innen homoseksuell historigrafi, 

har endog slike forkastelige skikkelser som 

nazilederen Ernst Röhm gjentatte ganger blitt fremstilt 

som offer, først fra venstresiden, og deretter for nazistisk 

«homofobi», fordi det kun er ved å gjøre dette at 

det har vært mulig å videreføre en ‘skeiv’ gjengivelse 

av historien som stadig fremstiller homoseksuelle som 

forfulgte martyrer og passive ofre (Herzer:199). 

Homoseksualistene Johannson og Percy fremmer 

bruken av «uting» (å eksponere offentlige personer, både


195 

i fortid og nåtid som ‘homoseksuelle’) for på den måten 

å influere opinionen når det gjelder homoseksualitet og 

de ‘homoseksuelles’ agenda. De mener at «aktivister 

helt entydig bør unngå å «ute» notoriske kriminelle og 

massemordere på samme måte som en berømt 

legemisjonær eller beundret oppfinner» (Johansson and 

Percy:284). De erkjenner at «apologeter oftest foretrekker 

å nekte for at homoseksualitet var omfattende blant 

naziledere etter putsjet mot Röhm og hans nærmeste. 

[Selv om] den italienske «homseaktivisten» Massimo 

Consoli har reversert denne tendensen ved å dvele ved 

homoseksualiteten blant de hos de første støttespillerne 

av NSDAP (det nasjonalsosialistiske partiet).» (Consoli er, 

hvorom allting er, en ledende forkjemper for tanken om 

et «homseholocaust» og bruker bevisst media i sin kamp 

– Grau:5). 

Så har vi problemet med enkeltstående feil i 

fremsatte påstander som den som blir fremmet av 

homoseksualisten Claudia Schoppmann. Hun har 

hevdet at den tyske «homorettighets»-lederen Martin 

Radszuweit ble myrdet i en konsentrasjonsleir 

(Herzer:226). Herzer slår imidlertid fast at Radszuweit 

ikke døde i noen konsentrasjonsleir: Han døde i sitt eget 

hjem i Berlin-Köpenick i 1980 (ibid:226). 

Harvard Gay and Lesbian Review (sommeren 

1995) inneholder en berømmelig åpenhjertet bokomtale 

av boken «Hidden Holocaust?» («Et Skjult Holocaust?») 

av Gunter Grau (der Schoppmann var en mindre bidragsyter): 

Grau og Schoppman konkluderer med at det ikke 

skjedde noen «holocaust» mot homoseksuelle — og at

196 


de derfor bruker spørsmålstegnet i tittelen. Dette anslaget 

er basert på en lang rekke av samtidsdokumenter 

Grau bruker for å avvise useriøse anslag om hvor 

mange homoseksuelle som ble drept av nazistene, og 

anslår at tallet ligger omkring 5000. Hvordan skal vi da 

lese de vidspredte glødende påstandene av nazister som 

SS-leder Himmler, som stadig påkalte «utslettelse» av 

de homoseksuelle? Mye av denne retorikken, sier Grau, 

var propaganda som var rettet mot folk flest. Homoseksuelle 

var aldri ofre for noen pogrom, og stod aldri i 

samme fare som jødene gjorde i Tyskland og det 

okkuperte Europa ellers. 

Dr. Judith Reisman skriver i «The Pink Swastika 

and Holocaust Revisionist History» («Lyserøde Hakekors 

og Revideringen av Holocausthistorien») følgende 

sammenligning om skjebnen til de to gruppene under 

nazistene: «Dersom homoseksuelle ble behandlet som 

jøder, burde 2-3 millioner av 2-3 millioner tyske homoseksuelle 

ha mistet sine forretninger, sine jobber, sine eiendommer, 

sine eiendeler og mest av alt sine liv. 

Homoseksuelle hadde måttet vært nødt til å bære 

lyserøde trekanter på sine ytterklær ute på gatene, de 

hadde fått sine pass stemplet med en «H», blitt forhindret 

fra å reise, arbeide, handle og å delta i det offentlige liv 

uten disse armbåndene, og vi ville hatt tusener av bilder 

av lyserøde trekanter med graffiti som lød: «drep 

homsene!» og dess like. Dersom tyske homoseksuelle 

ikke var nazister, hadde disse 2-3 millioner menn vært 

hjemløse, innestengt i ghettoer, satt til tvangsarbeid og 

deretter gasset, mens misbruket av dem hadde blitt nedskrevet 

i grufulle detaljer, slik det skjedde med millioner 

av jøder. Dersom Tysklands flere millioner ‘homoseksuelle’ 

ikke var ofre for nazistene, da må de ha vært


197 

nazisoldater, kollaboratører og mordere (Reisman: 

Culture Wars, April 1996). 

Det er et faktum at relativt få homoseksuelle døde 

i konsentrasjonsleire. De ble aldri myrdet en masse eller 

«Samvittighetsløst utryddet» av nazistene. Likevel ble 

mange homoseksuelle fengslet og noen døde i nazistenes 

arbeidsleire. (Selvsagt var de som ble fengslet 

menn; det fant aldri sted noen systematisk forfølgelse 

av lesbiske -- Grau:15). Hva er da sannheten om nazistenes 

forfølgelse av homoseksuelle? 

Det fins flere tildragelser i nazihistorien som ofte 

blir brukt som bevis for at de forfulgte homoseksuelle. 

Denne listen omfatter: (1) raidet mot Institutt for Seksualforskning 

i Berlin, (2) en rekke offisielle (og stadig 

hardere) offentlige uttalelser og lover innført mot homoseksualitet 

av Hitler og Himmler, (3) Röhm-putsjet (også 

kjent som «De lange knivers natt») og (4) interneringen 

av homoseksuelle i arbeidsleire. Vi skal se på hver av 

disse en ad gangen. 

DE PARANOIDES PROMENADE 

En altoverskyggende faktor må huskes dersom vi 

skal undersøke historien om nazistenes forfølgelse av 

homoseksuelle; nemlig Hitlers paranoia. Hitler var livredd 

for at hans egen homoseksualitet skulle bli avslørt 

for det tyske folk, og dermed rive ned alt han hadde 

arbeidet for på sin veg til maktens tinde. Lothar Machtan 

argumenterer da også meget overbevisende om at 

hele nazikampanjen mot homoseksualitet, fra de første

198 


spede anti-sodomitt-lovene til Röhm-putsjet og videre 

til interneringen av homoseksuelle i leire, ble orkestrert 

for å forhindre at sannheten om Hitler skulle komme 

ut. Machtan skriver: 

Hitlers iver etter å ødelegge alt som kunne ha gitt 

innsikt i hans privatliv er svært godt dokumentert. Han 

kvittet seg med alt han kunne, og armene hans strakte 

seg vidt, endog før 1933. De som var kjent med 

hemmelighetene hans ble bestukket, avkrevd taushetsløfte, 

utpresset eller drept. Hitlers homoseksualitet var 

hemmeligheten fra hans fortid som til enhver tid truet 

med å heve sitt hode mens han reiste seg politisk, og 

han forsvarte hemmeligheten med alle tenkelige midler 

(Machtan:20f). 

Et av Hitlers største problemer var utpressing. Utpressing 

av homoseksuelle via fremmedgjorte partnere 

og prostituerte var et ganske vanlig faktum i Tyskland. 

«Homoseksuelle var spesielt sårbare for utpressere, 

kjent som Chanteure i det homoseksuelle miljøet,» 

skriver Burleigh og Wippermann. Utpressing, og trusselen 

om offentliggjøring, førte til en rekke selvmord 

eller selvmordsforsøk» (Burleigh and Wippermann:184). 

Politisjef Hans von Tresckow, som tjenestegjorde 

i Berlin i de årene som Hitler vandret gatelangs i 

München og Wien, skrev følgende i sine memoarer: 

«Et av de verste trekkene ved homoseksualisme er 

at det åpner dørene for en enorm strøm av mannlig prostitusjon. 

Mange personer som er fullstendig normale 

finner det en lukrativ, om enn skammelig forretning. I 

Berlin er det så mange sentra hvor homoseksualistene


199 

skaffer seg bekjentskaper blant medsammensvorne som 

gjør som de vil. Det er mange kaféer og kroer som har 

nesten utelukkende slike mennesker som stamgjester. 

Politiet er maktesløse i sine forsøk på å slå ned på slik 

praksis, fordi det krever juridisk tillatelse for å gripe inn. 

Min erfaring er at mannlig prostitusjon har tiltatt over 

flere tiår og at saker som gjelder utpressing blir stadig 

flere; en person som går inn i et slikt yrke er nesten alltid 

en utpresser (Treschow i Lively:18). 

For Hitler omfattet listen av utpressere utallige politiske 

opportunister. Igra forteller at Heinrich Hoffman, 

den offisielle nazifotografen, vant seg sin stilling ved å 

bruke informasjon om Hitlers perverterte bruk av hans 

(Hoffmanns) datter, Henny, til å utpresse den fremtidige 

føreren (Igra:74). Henny Hoffman ble senere gift med den 

velkjente homoseksuelle Baldur von Schirach, trolig for 

å legge en demper på ryktene om hans utnyttelse av 

Hitlerjugend-medlemmer). Heiden gjenforteller en annen 

historie der Hitler kjøpte en hel samling sjeldne politiske 

skrifter for å gjenvinne eiendomsretten til et brev til hans 

niese, der han åpent avslørte sine «masochistisk-koprofile 

tilbøyeligheter» (Heiden, 1944:385). 

Enn farligere enn de politiske opportunistene var 

de politiske fiendene som ikke kunne kjøpes. Så tidlig 

som i 1923 stolte Hitlers fiender på at deres beviser på 

hans perversiteter skulle sikre dem et forsprang, selv 

om det forspranget ikke var annet deres egen selvoppholdelse. 

Eugen Dollman skrev ned sin erfaring fra et 

middagsselskap med general Otto von Lossow i det 

bayerske krigsministeriet:

200 


«Siden 9. november [sa Lossow], har Hitler og hans støttespillere 

vært fullt klar over at et hvilket som helst forsøk 

på å ta mitt liv eller mine offiserers liv kommer til å 

skape en europeisk skandale. Jeg har noen gode 

venner i denne verden, og Adolf hadde kommet til å 

tape det spillet akkurat som han gjorde det den 9. 

november [dagen for det feilslåtte Ølhall-opprøret]. 

Generalen trakk fram fra sin skuff en politimappe som 

inneholdt hemmelige rapporter og uttalelser om 

privatlivet til en herr Adolf Hitler og som daterte seg fra 

den tiden da han dukket opp etter krigen — alle fra 

sedelighetspolitiet eller politiets hovedkvarter på 

Ettstrasse. Det var et farlig våpen Otto von Lossow 

hadde smidd seg over årene mens han satt på høyden 

av sin autoritet i München (Machtan:135). 

Lossow overlevde faktisk uskadd helt fram til sin 

død i 1938, til tross for «Hitlers veldokumenterte hat 

mot forræderen Lossow» (ibid:137). Andre som satt uten 

goder, som hemmelige dokumenter om Hitlers seksuelle 

synder, gikk det ikke like bra med, ikke engang dem 

han hadde vært intim med. Sklar skriver at «Hitler forsøkte 

å begrave alle sine tidligere innflytelser og opphav», 

og han tilbrakte mye energi på å skjule dem [i sin 

iver etter å utslette sin fortid]. «Hitler beordret mordet 

på Reinhold Hanisch, en venn som han hadde et nært 

forhold til under de labre dagene i Wien» (Sklar:21). 

Hitler var rasende over at Hanisch hadde samarbeidet 

med Konrad Heiden, Hitler-biografikeren som hadde 

hengt nazistenes skittentøyvask ut til tørk (Machtan:52). 

Inntil Hitler og hans mannskap omsider tok 

makten i Tyskland, var metodene deres for å ta seg av


201 

de som kjente til nazihemmeligheter avgrenset både i 

form og størrelse. Etterpå fantes det flere og bedre 

måter å løse disse problemene på og samtidig straffe 

fiendene deres. 

RAIDET PÅ 

SEXFORSKNINGSINSTITUTTET 

Nazistenes jag etter inkriminerende beviser var 

entydige i angrepet på Magnus Hirschfelds Institutt for 

Seksualforskning den 6. mai 1933. Som tidligere nevnt, 

ble Institutt for Seksualforskning i Berlin grunnlagt av 

Hirschfeld i 1919 som et senter for «studier» av homoseksualitet 

og andre seksuelle dysfunksjoner. For alle 

tilfellers skyld tjenestegjorde senteret også som hovedkvarter 

for den kvinnfolkaktige delen av den tyske 

«homorettighetsbevegelsen». Av denne grunn alene, 

kunne de «mannemann»-homoseksuelle i nazipartiet 

fått seg til å utslette instituttet. Når det er sagt hadde 

nazistene i økende grad i de forutgående årene trakassert 

Hirschfeld personlig. 

Victor Robinson, som redigerte en selvbiografisk 

skisse av Hirschfeld, skrev i 1936 at «selv om nazistene 

selv tjente stort på Hirschfelds teorier (og personlig bad 

ham om hjelp) fortsatte de likevel med å forfølge ham. De 

terroriserte møtene hans og stengte forelesningssalene 

hans, slik at Hirschfeld for skyld egen sikkerhet og 

studentenes sikkerhet ikke lenger kunne vise seg offentlig 

(Häberle:368). Homoseksualisten James Steakley 

innrømmer at aspektet om «mannemann / kvinnfolkaktig» 

i tildragelsen, og sier at enkelte tyske homosek-

202 


suelle «nok kunne tenkes å ha akseptert måten det ble 

gjort på, spesielt om de var nazisympatisører eller 

herreveldetenkere» (Steakley:105). 

Uvitenhet om konflikten mellom »mannemenn» og 

»kvinnfolkaktige» homoseksuelle i den tyske «homo»subkulturen 

har etterlatt mange samtidige skribenter 

uforstående til hvorfor nazistene gikk til angrep på 

Hirschfeld. Et minneord for Hirschfeld, skrevet i 1934, 

gir et godt eksempel på denne forvirringen: 

«Det fins en dystrere og råere ironi i det faktum at 

nazistene skulle ha behandlet ham som sin erkefiende; 

for nazirekkene er notorisk gjennomsyret av 

alle slags typer homoseksualitet, og Hirschfeld er 

unektelig den mannen som hovedsaklig er skyld i at 

rettighetene til disse to prosentene seksuelt abnormale 

i blant de europeiske befolkningsmassene eksisterte 

og fungerte langs sine egne linjer — det er nå et spørsmål 

om offentlig diskusjon og offentlig agitasjon 

(Herzer:221). 

Angrepet på instituttet var imidlertid ikke 

motivert ene og alene av nazistisk fiendskap mot kvinnfolkaktige 

homoseksuelle. Det var også et forsøk på å 

tildekke sannheten om rabiat homoseksualitet og andre 

perversiteter innen nazipartiet. Hitler visste også at 

Hirschfelds institutt hadde omfattende dokumenter 

som kunne være skadelige for ham selv og hans indre 

krets. Dette var ifølge Ludwig L. Lenz som var assisterende 

direktør ved Sexforskningsinstuttet årsaken til 

raidet, og som var daghavende da raidet fant sted. Hans 

beskrivelse av situasjonen, som vi delvis har sitert tidligere, 

blir her gjengitt i større bredde:


203 

«Instituttet vårt ble brukt av alle lag av befolkningen 

og medlemmer av alle politiske partier. Vi hadde derfor 

mange nazister til behandling ved instituttet. Hvorfor 

hadde det seg da slik at vi som var helt upartiske 

og helt og holdent et vitenskapelig institutt ble det 

første offeret for det nye regimet?» Svaret på det er 

enkelt. Vi visste for mye. Det ville ha vært i mot alle 

medisinske prinsipper å gi fra oss lister over 

naziledere og deres perversjoner, men ikke engang ti 

prosent av de mennene som i 1933 tok Tysklands 

skjebne i sine hender var seksuelt normale. Mange av 

disse personene var kjent for oss gjennom direkte konsultasjoner; 

vi hørte om andre fra deres kamerater i 

partiet og andre gjennom tragiske følger. Jeg viser her 

spesifikt til en ung kvinne, hvis mage (abdomen) var 

dekket med skrapemerker fra nåler grunnet sadismen 

til en fremstående nazist fra Nürnberg. Jeg kan også 

fortelle om en tretten år gammel gutt som hadde fått 

en alvorlig skade i ringmuskelen av en fremstående 

partileder i Breslau og en ungdom fra Berlin med alvorlig 

rektalgonoré, etc. etc. Vår viten om slike intime 

hemmeligheter når det gjaldt medlemmer av 

nazipartiet og andre dokumenter — vi hadde over førti 

tusen bekjennelser og biografiske brev — var årsaken 

til den fullstendige ødeleggelsen av sexologi-instituttet 

(Haberle:369). 

Burleigh og Wippermann forteller at de som gjennomførte 

raidet hadde «lister» over materiell de lette 

etter (Burleigh and Wipperman:189) og at de tok med 

seg to lastebil-lass fulle av bøker og mapper. Materiellet 

som ble fjernet fra instituttet ble brent i en offentlig 

seremoni og filmet den 10. mai (Steakley:105). Den 

spektakulære og ofte avspilte nyhetsrullen som viser

204 


denne hendelsen har forårsaket at bokbål har blitt 

synonymt med nazisme. Hvilken informasjon som gikk 

opp i røyk den dagen kommer aldri til å bli kjent, men 

vi kan være sikre på at haugene inneholdt mange 

nazihemmeligheter. Ifølge homoseksuelle kilder som befant 

seg i Tyskland på denne tiden, ødela nazistene tolv 

tusen bøker og trettifem tusen fotografier. 

Selve bygningen ble konfiskert fra WHK og deretter 

overgitt til den Forbundet for Nasjonalsosialistiske 

Jurister og Advokater (ibid:105). Dette kan kanskje 

tolkes dit hen at den forble i hendene på homoseksuelle. 

Vi vet at i det minste Hans Frank, Hitlers 

personlige advokat, og nazipartiets stjerneadvokat, dr. 

Alfons Sack begge var homoseksuelle (Machtan:219). 

ANTI-HOMOSEKSUELLE 

POLITISKE GREP 

Når nazistene arresterte homoseksuelle og endog 

raidet deres hjem og deres støttespilleres hjem lette de 

etter beviser som inkriminerte dem selv. Machtan skriver: 

«Hitler var livredd for ytterkantene i det homoseksuelle 

miljøet, som han selv hadde erfart på egenhånd i Wien 

og München. Han visste at hans medprostituerte når 

som helst kunne komme til å gi fra seg ufordelaktige 

hemmeligheter — endog enkelte som kunne påvirke 

ham personlig. Selv om han ikke var interessert i politisk 

undertrykkelse mot «alminnelige» homoseksuelle, 

var han enn mye mer aktiv i saker der spesifikke interesser 

var involvert (ibid:226).


205 

Men det fantes også gamle gjeldsposter som måtte 

gjøres opp med kvinnfolkaktige homoseksuelle som 

hadde stått nazistene imot på vegen mot maktens tinde. 

Det som da utviklet seg var en politikk som hovedsaklig 

var rettet mot å forhindre Hitler ble stilt frem til skue. 

Alt som var homoseksuelt ble derfor nært gransket av 

Himmlers hemmelige politi. Men handlingene ble ofte 

foretatt når nazistene fanget fiender av partiet eller regimet 

i sine garn. Disse aktivitetene skjedde uavhengig 

av normale politifunksjoner der folk som forbrøt seg 

mot tyske anti-sodomi-lover og anti-pederasti-lover fortsatte 

å bli ført for retten. 

Loven mot homoseksuell adferd eksisterte i 

Tyskland lenge før naziregimet, som paragraf 175 i 

straffeloven, og lød: «Hør! Hør! En mann som lar seg 

bruke eller bruker seg i kriminell usedelig aktivitet med 

en annen mann, eller som tillater seg selv å delta i slike 

aktiviteter, skal straffes med fengsling». (Burleigh og 

Wipperman:188). Da Hitler kom til makten brukte han 

denne loven som et middel til å spore opp og straffe de 

homoseksuelle som, ifølge ett av ofrene «hadde forsvart 

Weimar-republikken, og som hadde forsøkt å stanse 

nazitrusselen.» (Ibid:183). Senere utvidet han loven og 

brukte den som et nyttig verktøy for å fengsle andre 

fiender av regimet. 

I februar 1933 forbød Hitler pornografi, 

homsebarer og badeanstalter og grupper som fremmet 

«homoseksuelles rettigheter» (Plant:50). Med dét er det 

sagt at denne uttalelsen var ment som en fordømmelse 

av all homoseksuell aktivitet i Tyskland, men i praksis 

fungerte den bare som et middel for å finne og utslette 

anti-nazistiske grupper og individer. Det er sant at det

206 


er sannsynlig at Hitler hadde vært beskytter for enkelte 

homo-orienterte foretak som ble stengt ned. Berlinklubben 

«Eldorado» var et av stamstedene til SA i Berlin 

under ledelse av kaptein Paul Rohrbein. Han var en 

nær venn av Röhm og Karl Ernst (Machtan:185). 

De «maskuline» homoseksuelle i naziledelsen gjennomførte 

den nye politikken meget selektivt og «brukte anklagene 

om homoseksualitet hovedsaklig som et middel å 

eliminere politiske motstandere med, både innenfor og 

utenfor partiet» (Oosterhuis and Kennedy:248). Revisjonisten 

Frank Rector innrømmer også at proklamasjonen 

ikke ble gjennomført i alle tilfeller (Rector:66). Oosterhuis 

og Kennedy skriver at «selv om han var en velkjent homoaktivist, 

ble ikke Adolf Brand arrestert av nazistene, men 

nesten alle dokumentene hans ble konfiskert (Oosterhuis 

and Kennedy:7). 

The Washington Blade, en avis for det homoseksuelle 

samfunnet i Washington D.C. skriver om forskningen 

til John Fout, en ‘homoseksuell’ historieprofessor 

ved Bard College i New York: 

«Nazistene stengte ned to eller tre aktive homopolitiske 

organisasjoner som hadde drevet i Tyskland, straks 

Hitler kom til makten i 1933. Ifølge Fout ble imidlertid 

homobarer og badeanstalter tillatt værende åpne helt 

til slutten på 1930-tallet. Den urbane homokulturen 

overlevde nazitiden, sier Fout. («Forsker hevder at 

nazistenes forfølgelse ikke var systematisk», The 

Washington Blade, 22. mai, 1998). 

Den jødiske homoseksuelle Gad Beck, som var 

direktør for Berlins Jüdische Erwachsenenbildung Mitte,


207 

utfordrer også de ‘homoseksuelle’ dogmene om at 

homoseksuelle ble forfulgt i Tyskland. I boken «Et 

undergrunnsliv: En homoseksuell jødes memoarer fra 

nazi-Berlin» hevder Beck: «Det var ikke noe problem å 

være homoseksuell jøde. Alle vendte et blindt øye til hva 

vi gutter holdt på med — sammen.» Han viser bare til 

en eneste kilde om nazistisk forfølgelse av homoseksuelle 

menn. (Beck i «Fearless under the Führer», the 

Advocate, 26. oktober 1999. 

I 1935 ble paragraf 175 byttet ut med paragraf 

175a som gjorde lovens begrensninger når det gjaldt 

homoseksuell adferd bredere (Burleigh and Wipperman:190). 

(Interessant nok ble ordet «unaturlig» slettet 

fra den nye straffeloven der homoseksualitet ble omtalt 

— Reisman, 1994:3). Denne nye loven gav nazistene et 

spesielt kraftig juridisk våpen mot sine fiender. 

Det kommer aldri til å bli kjent hvor mange ikkehomoseksuelle 

som ble anklaget ved hjelp av denne 

loven, men det er udiskutabelt at nazistene brukte 

falske anklager om homoseksualitet til å rettferdiggjøre 

arrestasjon og fengsling av mange av deres motstandere. 

Loven var så løselig formulert», skriver 

Steakley, «at den kunne brukes, og ble brukt, mot heteroseksuelle 

som nazistene ønsket å eliminere. Loven ble 

også brukt gjentatte ganger mot katolske prester» 

(Steakley:111). Kogon skriver at «Gestapo flere ganger 

tok sin tilflukt i loven for å anklage personer med homoseksualitet 

dersom de ikke kunne finne noen annen 

høvelig klage mot katolske prester og plagsomme 

kritikere.» (Kogon:44). 

Anklagene om homoseksualitet var høvelige for

208 


nazistene å bruke mot sine politiske fiender fordi det 

var så vanskelig å forsvare seg mot dem, og så enkelt å 

rettferdiggjøre overfor folk flest. Siden lenge før nazistene 

kom til makten hadde homoseksuelle stort sett 

levd sine liv i det skjulte, og det er ikke uvanlig at avsløringer 

om deres adferd kom helt uventet på 

samfunnet — når det ble politisaker av dem. Det betyr 

ikke at ekte homoseksuelle ikke ble straffeforfulgt 

under loven. Mange ble det. Men loven ble brukt 

selektivt mot «kvinnfolkaktige». Og endog i denne saken 

ble mange ‘kvinnfolkaktige’ homoseksuelle, spesielt de 

i kunstermiljøene, gitt beskyttelse av spesielle 

naziledere (Oosterhuis and Kennedy:248). Plant skriver: 

Det mest berømte eksemplet er det om 

skuespilleren Gustaf Grundgens. Til tross for det 

faktum at hans homoseksuelle affærer var like 

notoriske som Röhms. Göring utnevnte ham til direktør 

ved statsteateret [og] den 29. oktober 1937 lot Himmler 

det bekjentgjøre at skuespillere og andre kunstnere 

kunne bli arrestert for brudd på straffelovens paragraf 

175, bare dersom han selv [Göring] godkjente det, med 

mindre politiet grep dem in flagranti (Plant:116). 

Endog de mest synlige «kvinnfolkaktige,» ble imidlertid 

behandlet helt annerledes enn jødene. Kurt Hiller, 

som var Magnus Hirschfelds etterfølger innen 

«Femmes»-fraksjonen i den tyske «homo-bevegelsen», 

ble internert i en konsentrasjonsleir, men sluppet fri 

igjen (skamslått, men i live) etter ni måneders fengsel 

(Steakley:103). 

En ukjent prosentandel av homoseksuelle fanger 

ble arrestert — ikke for seksuelle forbrytelser — men av


209 

politiske årsaker. Et dokument fra Buchenwald-leiren 

forteller: 

«Våren 1942 ble en skribent fra Berlin ved navn 

Dahnke sendt til leiren anklaget for homoseksualitet. 

Hovedårsaken for interneringen var imidlertid politiske 

uttalelser som hadde gjort Gestapo oppmerksomme 

på ham (Grau:267). 

En studie av Hitlerjugend, gir oss flere eksempler 

som avslører meningsløsheten i nazistenes knallharde 

retorikk mot homoseksuelle. Vi har allerede merket oss 

Köhls observasjoner om at Himmler «gjennomførte sine 

straffeutmålinger privat» og forsøke å holde alle utslag 

av homoseksuelt misbruk (begått av SS) av gutter i 

Hitlerjugend «så hemmelig som mulig» (Köhl:51f). Men 

Köhl fortsetter å nevne dokumentene til RJF, sikkerhetsavdelingen 

i Hitlerjugends administrasjon. «I løpet 

av de første seks månedene av 1940,» skriver han, «ble 

10 958 forbrytelser begått av medlemmer i Hitlerjugend. 

De vanligste var tyveri (5985) og homoseksualitet (901)» 

(ibid:84). Når han sammelignet antallet homoseksuelle 

overgrep med listen over utvisninger fra organisasjonen 

(en absurd mild straff for en forbrytelse som egentlig var 

underlagt dødsstraff), fant Köhl likevel en lav grad av 

utvisninger på grunn av homoseksualitet. 

Siden RJF-rapporten listet 900 tilfeller med homoseksuelle 

forbrytelser i løpet av en seksmåneders-periode 

[fem tilfeller daglig, overs. anm.], og bare en tredjedel av 

dem ble utvist i løpet av 25 måneder der sakene ble ført 

for retten, antyder det at RJF var mer nølende når det 

gjaldt å opprettholde straffelovens paragraf 175 enn det 

deres offisielle propaganda lot folk tro. En ung lovbryter

210 


som hadde et rulleblad med mindre tyverier som han tilbrakte 

åtte uker i fengsel for, ble ikke utvist fra 

Hitlerjugend. I september 1940 overrasket lederne ham 

og flere fengselsarbeidere i en vill homoseksuell orgie i fullt 

dagslys, i vegkanten. Med sånne sensasjonelle beviser 

som dette tilgjengelig, forsøkte lederen deretter å få 

skurken utvist fra Hitlerjugend. Likevel tok det tid før 

dette skjedde, noe som antyder at gjennomføringen av 

paragraf 175 i straffeloven var svært avslappet. (Köhl:85ff) 

Den økende likegyldigheten blant lederne i 

Hitlerjugend mot homoseksualitet var en holdning som 

ble gjenspeilet i samfunnet ellers. I 1937 gjorde innenriksministeren 

endringer i utførelsen av paragraf 175. 

Under denne endringen kunne bare den som var tatt i 

samme forbrytelse fire ganger bli fengslet eller sendt til 

leirer for homoseksuelle forbrytelser. Dette ble bekreftet 

av Himmler i 1940. (S. Katz:146) 

RÖHM-PUTSJET 

Den hendelsen i historien som oftest blir brukt for å 

bevise nazistisk forfølgelse av homoseksuelle er kjent under 

flere navn: Blodsutrenskningen, De Lange Knivers Natt og 

Röhm-putsjet. Steakley skriver at «den udiskutable begynnelsen 

på nazistenes terror mot homoseksuelle ble 

markert av drapet på Ernst Röhm under «de lange knivers 

natt», den 28. juni 1934 (Steakley:108). Det var denne 

natten (eg. hele helgen) at Adolf Hitlers nærmeste håndtlangere 

orkestrerte drapene på hundrevis av hans politiske 

fiender i en stor sveipende bevegelse. Inkludert i dette putsjet 

var Röhm og flere ledende SA-offiserer.


211 

Vi har understreket at lederskapet i SA hovedsaklig, 

om ikke fullstendig bestod av homoseksuelle. Det 

faktum at SA-ledere var primærmålet for massakren 

kan derfor ses på som en slags «moralsk utrenskning» 

av nazirekkene, noe Hitler også hevdet det var. Men 

Hitler løy. Röhm-putsjet ble drevet frem av politiske, 

ikke moralske, årsaker. Hitler lot som om han var forferdet 

og rasende over homoseksualiteten blant de 

myrdede SA-lederne for å rettferdiggjøre seg selv overfor 

det tyske folk; det var en taktikk han brukt tidligere for 

å legge offentlige mistanker om det seksuelle avviket i 

hans indre krets døde. Viktigheten av dette faktum blir 

fremmet i mange ledende arbeider fra både allmenne og 

homoseksualistiske historikere. Det følgende er utdrag 

fra fire forskjellige historikere som har gransket spørsmålet: 

«Hitler eliminerte sin nærmeste venn Röhm og visse 

SA-ledere som potensielle rivaler. Den strengt politiske 

motivasjonen for denne Samvittighetsløse maktbruken 

var opprinnelig for entydig til å fornektes, men senere 

ble det høvelig tildekket ved anklager om homoseksuelt 

avvik» (Haberle:369f). 

«De formelle anklagene mot Röhm og de som ble arrestert 

sammen med ham handlet om deres homoseksuelle 

aktiviteter, som Hitler naturligvis hadde kjent til 

i femten år, og ikke tidligere brydd seg om, da det ble 

fremsatt påstander om at disse handlingene skjemte 

ut partiet. For de ofrene som ikke hadde noen homoseksuell 

bakgrunn fortsatte «den store blodsutrenskningen» 

over hele Tyskland, ettersom nazilederne 

kvittet seg alle sine mest hatede fiender, så vel som 

«uunngåelige feiltakelser» (Garde:726f).

212 


«Ernst Röhm ble ikke skutt fordi nazipartiet var rasende 

over den plutselige oppdagelsen at han «hadde 

seg» med sine stormtropper. Det hadde vært kjent i 

evigheter. Derimot var det på grunn av hans kontroll 

over SA som var blitt et problem for Hitler. I 

Hitlerjugend «var kjærligheten kamerater imellom» 

ondt nok blitt konvertert til et politisk middel. Og 

dersom nazihierarkiet var gjennomsyret med homoseksuelle, 

var det samme også sant om Wilhelm IIs 

hoff og om Weimar-republikken (Davidson:152). 

«Hitler hadde selvsagt lenge vært svært klar over 

Röhms seksuelle orientering, alt fra de tidligste 

dagene av deres lange samarbeid. Så sterk var Röhm 

at Wehrmacht (den tyske overkommandoen) var bekymret 

over at han kunne komme til å gripe kontrollen 

over hæren. I 1934 begynte Hitler å frykte at 

Wehrmacht la planer om et kupp mot ham for å forhindre 

en slik overtagelse. For å komme denne faren i 

forkjøpet, sørget Hitler for å få Röhm og omkring ett 

tusen andre myrdet i løpet av en helg i juni 1934, 

under den berømte «De lange knivers natt» 

(Crompton:79f). 

Det finnes dissens blant historikere om hvorvidt 

Röhm hadde planlagt et kupp mot Hitler etter at Hitler 

nektet å bytte ut den vanlige hæren med hans tropper. 

Denne maktovertagelsen over hæren hadde tydeligvis 

vært en del av nazistenes egentlige plan for 

maksimering av egen politisk styrke. Da Hitler ble utnevnt 

til kansler, ble han konfrontert med nye og forskjellige 

allianser. En stund virket det som om Hitler 

kom til å bli værende trofast mot sin pakt med Röhm. 

Fra det tidspunktet da Hitler tok kontroll over den tyske


213 

regjeringen i januar 1933, og frem til våren 1934, tillot 

han SA å vokse fra 300 000 til over tre millioner 

medlemmer (Plant:54). I løpet av denne perioden med 

hurtig vekst, ble Röhms rivaler innad i nazistenes indre 

krets stadig mer alarmerte, og det samme gjorde 

mektige industrialister og militære ledere. 

Spenningen mellom SA og hæren tiltok i styrke. 

General Walther von Brauchitsch, som talte for 

majoriteten av sine medoffiserer, sa: «den gjengen av 

homoseksuelle, bøller og fyllebøtter, burde ikke ha noen 

som helst plass i [den tyske opprustningen]» (Gallo:87). 

For egen del trakasserte SA alminnelige soldater og 

sang «den gråe klippen skal forsvinne i det brune havet» 

(ibid:87), noe som betydde at den gråkledde hæren 

skulle bli oppslukt av brunskjortene. Strasser skriver: 

På et møte i regjeringen, der han hørte til, krevde Röhm at 

brunskjortene ble innlemmet i den regulære hæren, at og 

at brunskjorteoffiserene skulle få beholde sine grader. 

Med andre ord krevde han overkommandoen over Reichswehr, 

SS og SA. Han var overbevist om at han hadde 

Adolfs støtte, men Hitler ble værende taus. Blomberg, forsvarsministeren, 

ble brått klar over at den eneste løsningen 

president Hindenberg kunne ta var å nekte plent. 

«Diskusjonen er avsluttet,» sa Hitler da, uten å våge å se 

sin gamle venn i øynene. Röhm, som var målløs av raseri, 

marsjerte raskt ut av rommet. Etter den 30. juni, proklamerte 

general von Reichenau i et intervju med Le Petit 

Journal at Röhms dødsdom praktisk talt ble signert den 

dagen (Strasser, 1940:178). 

Etterhvert som konflikten tårnet seg, skapte SAkonspiratører 

en «dødsliste» over offiserer i hæren, som

214 


skulle tas av dage (ibid:218) og valgte visstnok 

standartenführer Julius Uhl til å utføre snikmordet på 

Hitler selv (ibid:237). Det kan, hvorom allting er, ha seg 

slik at disse anklagene ble oppfunnet som en del av en 

tilbakefallsplan, en slags rasjonalisering for putsjet. Det 

er velkjent at Himmler, Göring og Himmlers assistent, 

Reinhard Heydrich, arbeidet bak teppet for å begrense 

Röhms makt; og det har blitt anført av enkelte kilder at 

de skapte rykter om et Röhm-anført komplott for å så 

splid mellom Röhm og Hitler. Uansett var ikke Röhmputsjet 

motivert av at ofrene var homoseksuelle. 

Majoriteten av ofrene var ikke homoseksuelle i det hele 

tatt. Otto Strasser, bror til en høytstående nazifunksjonær, 

Gregor, som ble myrdet den natten, lister opp 

noen av drapene i boken «Hitler and I» («Hitler og Jeg»): 

Klausener og flere andre katolske ledere ble henrettet, 

så vel som visekansler von Papens sekretærer. I 

Hirschberg i Schlesien ble alle jødene, alle 

medlemmene av Stahlhelm, og noen få kommunister 

arrestert og skamslått med riflekolber mens åtte 

stykker ble myrdet. Von Kahr, en 63 år gammel mann 

ble slept ut av sin seng, ført til Dachau og torturert til 

døde. Hans forbrytelse var at han hadde unnlatt å 

støtte opp om putsjet i München i 1923. Ballerstädt, 

som hadde vært en sentral person i dommen mot 

Hitler, som førte til tre måneders fengsel, ble myrdet 

av en spesiell drapsskvadron. Døden ble også pater 

[Bernhard] Stämpfle, S.J. til del for å ha redigert Mein 

Kampf, fordi han derfor kjente til forfatterens 

svakheter (ibid:200). 

Igra bidrar med en lang og detaljert gjenfortelling 

om maktspillet som førte til putsjet, og som begynte


215 

med avvisningen av en tanke om at det representerte 

en plan om å utslette de homoseksuelle. 

«Vi kommer til å se at langt fra å eliminere seksuelt 

perverse fra partiet, beholdt Hitler de aller fleste 

av dem, og at han gikk imot dem han eliminerte, bare 

med største motvilje, og etter at han hadde blitt presset 

til det ytterste av utenforstående styrker og omstendigheter. 

Den 14. og 15. juni var Hitler i Venezia for 

å møte Mussolini. Det ble snart allment kjent at den 

tyske diktatoren og hans følge hadde gjort et dårlig inntrykk 

på italienerne. Mussolini var ikke noen tilhenger 

av puritansk moral, for å si det slik, men det var en last 

italienerne spesielt hater; de kaller den «il vizio tedesco», 

den tyske last. Oppførselen av enkelte av deltakerne i 

Hitlers følge i Venezia rystet italienerne. Mussolini 

protesterte mot den moralske karakteren og at man 

ikke kunne stole på politikken til lederne blant de 

nazistiske stormtroppene. Han advarte Hitler om at han 

ville måtte ofre sine fremste kollegere, dersom han 

ønsket å redde sin egen prestisje og sitt regime. Blant 

disse kollegene ble Röhm, Heines og Karl Ernst nevnt. 

Det som plaget [Hitler] var mest av alt at han 

visste at Mussolini var blitt kontaktet av den [tyske] 

president Hindenberg. Den 21. juni dro Hitler til 

Neudek, Hindenbergs landsted. [Han] var bokstavelig 

talt lamslått da han ble konfrontert av både general 

Blomberg og Göring på trappene til Hindenbergfamilien. 

Begge var i uniform. De informerte ham om at 

presidenten ikke ville ta imot kansleren, og at dersom 

ikke lederne for SA ble avsatt, kom det til å bli erklært 

unntakstilstand, hvorpå Göring ville ta over den sivile 

kontrollen som politisjef, og Blomberg som krigs-

216 


minister, ville få ansvaret for den militære kontrollen. 

Hitler var fremdeles motvillig å samarbeide med 

og fikk ideen om å samle Stormtroppene omkring seg, 

en motstands-gest mot herrene på høyresiden. Men noe 

skjedde som fikk Hitler til å endre sine planer. Han ble 

innkalt til Krupps hovedkvarter og ble der mottatt av 

Göring, og lederne av Krupps firma og andre industrialister. 

De gav ham et ultimatum. Enten kvittet 

Hitler seg med sine kompanjonger eller så kom Göring- 

Krupp-Blomberg-gruppen til å trekke sin støtte til regimet 

tilbake. Hitler aksepterte alternativet, men på sin 

egen måte. Han kom til å lure Röhm, men han bløffet 

også lederne på høyresiden. Han kom til å eliminere 

noen få elementer som hadde vært plagsomme for 

høyresiden, men han beholdt de aller fleste. Dessuten 

ville han ta sjansen på en generell massakre for å fjerne 

dem som han hadde problemer med — general Streicher, 

general Bredlow, Gregor Strasser, etc. (Igra:77f). 

Lothar Machtans analyse, som har den fordel at 

den har ytterligere femti års attersyn å se tilbake på, 

legger til ytterligere ett viktig perspektiv fra denne 

kritiske hendelsen. Studien hans understreker at mens 

de tyske maktpersonene presset Hitler til å danse etter 

deres pipe, ble føreren konfrontert med en uunngåelig 

sannhet: de samme mennene han selv måtte svike, var 

de som holdt hans egne mørkeste hemmeligheter i sine 

hender. Disse holdt allerede på å hinte om utpressing 

på grunn av den økende spenningen innad i partiet. 

Machtan skriver: 

«Röhm var ikke bare kjent med den heller dunkle begynnelsen 

av Hitlers politiske karriere, han var en av


217 

de svært få som kjente til at han var homoseksuell. 

Det må ha vært et mareritt for Hitler at han en dag 

kunne komme til å lansere en skittkastingskampanje. 

Röhms venn Edmund Heines [truet en gang i 1933] sa: 

«Adolf har ikke minste grunn til å åpne kjeften sin så 

mye — ett ord fra meg, og han kommer til å tie for 

evig». Hitler selv sa det slik at han stod overfor «en 

krise som ikke bare kunne ha svært ødeleggende 

følger for overskuelig fremtid». Hans politiske instinkt 

for overlevelse, om ikke annet, drev ham til å sette fart 

i sakene. Samtidig ble han drevet fremover av tanken 

om å skjule sin egen homoseksualitet til evig tid ved å 

eliminere farlige vitner (Machtan:211f). 

Dersom tidligere Freikorps-soldat Peter Martin 

Lampel skal tilskrives tillit, var Edmund Heines en 

spesielt sterk trussel. I sine upubliserte memoarer 

Niemandes Knecht, skriver Lampel at han visste «mye 

om Hitlers homoseksualitet», deriblant spesiell kunnskap 

om et forhold med Heines (ibid:138). Röhm skal 

også selv ha vært en av Hitlers sexpartnere, selv om 

disse ryktene ble regnet for å være «sterkt overdrevet» 

av den tidligere Hitler-favoritten Putzi Hanfstängl 

(ibid:113). 

Med ryggen mot veggen valgte Hitler den nietzscheanske 

veien, nådeløs egeninteresse. Machtan 

skriver: 

«Hitler kunne forsvare seg selv bare ved å gjøre noe 

ekstremt, slik at de få som visste at han også var 

homoseksuell enten måtte myrdes eller skremmes fra 

liv og glede. Dette blir tydeliggjort av et nærmere blikk 

på de individuelle ofrene Röhm, Ernst og Heines.

218 


Gregor Strasser, Karl-Gunther Heimsoth og Paul 

Rohrbein, fremstående statstjenestemenn som 

potensielt satt på eksplosive beviser om Hitler, for eksempel 

[de preussiske politilederne] Erich Klausener 

og Eugen von Kessel; Reichswehrminister Kurt von 

Schleicher og hans høyre hånd, Ferdinand von 

Bredlow, politisjefen i München, August Schneid- 

Huber, tidligere statsminister i Bayern, Gustav Ritter 

von Kahr. Röhms og Strassers advokater, Lüdecke og 

andre fremstående nazister, den München-baserte 

journalisten Fritz Gerlich og Karl Zehnter fra 

[homsebaren] Bratwurstglöckl. 

Det kan lett trekkes fram fra disse få eksemplene 

at den operasjonen som ble utført på og omkring den 

30. juni var en «nøye planlagt kampanje mot menneskers 

som visste, eller ble mistenkt for å vite, for meget 

om Hitler» (Machtan:216ff). 

Röhm-putsjet var altså ikke noen «moralsk» utrenskning 

av nazirekkene, men en politisk utrenskning. På 

samme måte var det en korrigering av makten bak den 

tyske regjeringen so først og fremst var blitt pålagt Hitler av 

mektige politiske elementer, hvis støtte han trengte for å 

beholde kontrollen. Igra peker på at ikke bare overlevde 

majoriteten av de homoseksuelle i SA putsjet, men at massakren 

hovedsaklig ble gjennomført av homoseksuelle. Han 

viser til Strasser at «de ledende morderne i München var 

Wagner, Esser, Maurice, Weber og Buch.» Disse mennene 

«var alle kjente seksualavvikere av et eller annet slag,» konkluderer 

Igra (ibid:80). Plant forteller at den største delen 

av snikmordene som fant sted over hele Tyskland ble satt 

i scene av Reinhard Heydrich, også han homoseksuell 

(Plant:56). Igra viser til Hitlers rettferdiggjøring av putsjet:


219 

«I sitt forsvar overfor Riksdagen en uke senere 

snakket Hitler om «forrædere». Det var hans alibi. I 

talen til Riksdagen innrømte han at ett av motivene for 

å beordre massakren var å kvitte seg med moralsk 

perverterte i partiet og at de var forrædere fordi de 

praktiserte ‘homoseksualisme’. Men under diktaturet 

var det ikke lenger mulig for hvem som helst å stille 

Hitler spørsmål. Ingen bad ham forklare hvordan det 

hadde seg at, om det var hans mål å kvitte seg med de 

homoseksuelle, at han egentlig ikke kvittet seg med 

dem, men brukte det som et middel for sin egen mordlyst 

og fremdeles beholdt de aller fleste av dem som 

medlemmer i sin nærmeste krets, så vel som i partiets 

nøkkelposisjoner og i regjeringen. Otto Strasser skriver 

i sin bok «Die deutsche Bartholomäusnacht» («Den Tyske 

Bartolomeusnatten») (ikke utgitt på engelsk) om seksten 

av disse fremstående homoseksualistiske lederne som 

overlevde massakrene den 30. juni og som også beholdt 

sine stillinger.» (Igra:82). 

Etter putsjet mottok Hitler et telegram fra 

Hindenberg som et «uttrykk for hans særskilte takksigelse». 

«Du har frelst det tyske folk fra en stor fare, 

telegraferte presidenten» (Fest, 1975:470). På samme 

måte gratulerte forsvarsminister von Blomberg Hitler 

for de fremgangsrike gjennomføringen av putsjet 

(ibid:470). Hæren var også fornøyd med Hitlers tiltak. 

En knapp uke etter putsjet fortalte en anti-nazistisk offiser 

i forsvaret den franske militær-attachéen i Berlin 

at hæren var 25 prosent pro-nazistisk før putsjet, og 95 

prosent pro-nazistisk etterpå. (Gallo:312).

220 


ETTER PUTSJET 

Mens det visselig er sant at flere av de mest 

fremtredende homoseksuelle i nazi-regimet ble drept 

under «de lange knivers natt» er det et historisk faktum 

at Adolf Hitler ikke kvittet seg med de homoseksuelle i 

sin indre krets, verken under samme tildragelse eller 

senere. Snarere tvert om. En enkel gjennomgang av de 

historiske dokumentene avslører at Hitler fortsatte 

med, ikke bare å omgi seg med homoseksuelle, men å 

innsette dem i nøkkelposisjoner i det tredje rike. 

Judith Reisman anfører at «Kazimierz Mocazarski, 

en polsk motstandskjemper, bekreftet at homoseksuelle 

ble værende partimedlemmer, fikk 

forfremmelser og var beskyttet av ledende offiserer og 

tjenestegjorde på slagmarken og i fengsler (Reisman, 

1994:3). Av de tretten korpskommandantene i SA var 

alle kjent som, eller mistenkte for å være homoseksuelle, 

var det bare sju som ble drept i Röhm-putsjet 

(Gallo:16). Resten, sammen med trolig flere tusen, 

kanskje titusener av homoseksuelle, ble værende i SA, 

og fikk nye stillinger av Hitler, som nå la hele SA inn 

under Heinrich Himmlers’ SS’ autoritet. Mange av disse 

sadistiske, brutale mennene hadde vært nyttige for 

Hitler siden begynnelsen, og han sørget for at talentene 

deres skulle bli værende tilgjengelige for ham. Det er 

sannsynlig at enkelte av disse overlevende fra SA var 

blant deltakerne i Göbbels middags-selskap-som-bleen-orgie 

i 1936 (Grunberger:70). 

Det var imidlertid ikke alle SA-homoseksuelle som 

forble lojale mot Hitler. Snyder forteller at minst 155 SSledere 

ble drept mot slutten av 1934 og i 1935 av en


221 

gruppe som kalte seg «Röhms hevnere» og som «identifiserte 

seg ved hjelp av en papirlapp som ble festet på 

uniformen til ofrene med en nål». (Snyder:298). Disse 

snikmordene hjalp til med å forklare hvorfor Himmlers 

«anti-homoseksuelle» lover i begynnelsen ble strengt 

gjennomført, men etterhvert (som etter at Röhm-lojalistene 

var blitt arrestert) ble stadig slappere gjennomført. 

Med unntak av SA beholdt Hitler alle de seksuelle 

avvikerne i sin indre krets, deriblant Göring, Streicher, 

Frank, Maurice, Schaub, Wagner, Brückner, Weber og 

Karl Kaufman, gauleiter i Hamburg. Hess skulle bli 

værende til 1941, da han dro (om det var egen vilje eller 

som utsending fra Hitler er fremdeles ukjent) på sin 

dårlig planlagte «freds»-reise til England. På den annen 

side, må tapet av Hess ha vært svært vanskelig for 

Hitler. Som Ebermayer bemerket, «var [Hess] i mange 

år førerens [homoseksuelle] partner, spesielt under 

deres felles fengselsopphold i Landsberg-fengselet 

(Ebermayer i Machtan:232). 

Hitler belønnet senere noen av disse mennene med 

toppstillinger i regjeringen. Rector skriver for eksempel at 

«Hitler visste om [Walther] Funk, en notorisk homoseksuell, 

da han utpekte ham til Økonomiminister den 5. februar 

1938» (Rector:63). Generalløytnant i SS Albert Förster, den 

homoseksuelle som er nevnt i Langer som en av Hitlers 

potensielle seksualpartnere [Langer:178], og hvis «dystre 

rulleblad med overgrep mot polakkene» førte til at han fikk 

dødsdom i krigstribunalet, ble oppnevnt riksregent for fristaten 

Danzig like før andre verdenskrig (Wistrich:178). 

Grev von Helldorf, en av Rossbachs opprinnelige homoseksuelle 

brunskjorter (Strasser, 1940:26), ble av Hitler utpekt 

til posten som politipresident i Berlin i 1935 (Snyder:145).

222 


På samme måte som han vendte seg mot Ernst 

Röhm, vendte flere av de homoseksuelle i Hitlers indre 

krets seg til sist mot Hitler selv. Johansson og Percy 

skriver: 

«En homoseksuell akademiker, Ricard Dey, har 

sammen med andre i årevis samlet data og skapt hva 

de kaller «Encyclopedia Homophilica». Nylig publisitet 

om visefører Rudolf Hess’ homoseksualitet har fått ham 

til å konkludere at det tragisk feilslåtte komplottet for å 

myrde Hitler i 1944, utført av oberst og greve von 

Stauffenberg, var planlagt av admiral Canaris og støttet 

av et nettverk av andre konspiratører, som lik dem, 

også var homoseksuelle (vår utheving. Johansson and 

Percy:285). 

Diskresjon var nettopp kodeordet for nazistiske 

homoseksuelle etter 1934. I lys av sin tilstand etter 

Röhm-putsjet, kunne ikke partiet lenger beskytte de 

åpenlyst homoseksuelle i ledende stillinger. En sak som 

viser dette er nevnt av Oosterhuis. Han skriver at: «i 

1937 ble en fremstående leder av nazibevegelsen blant 

sudetentyskerne i Tsjekkoslovakia arrestert for en 

homoseksuell forbrytelse som nok engang førte partiet 

ut i en skandale som minner om Röhm-affæren. «(Oosterhuis:243). 

I tilsvar til dette, skrev avisjournalist 

Walther Bartz (utvilsomt med stor personlig risiko) en 

rekke artikler i Die Neue Weltbühne om «nazismens 

homoseksuelle røtter» (ibid:243). 

Ytterligere en hendelse må nevnes her, som i tillegg 

til å avsløre homoseksuelle i partiet etter Röhm, 

har stor historisk betydning for seg selv. Det er 

snikmordet på den østerrikske kansleren Englebert


223 

Dollfuβ, den 25. juli 1934. Dollfuβ var motstander av 

Anschluβ (den nazistiske planen om anneksjon av Østerrike) 

og av Adolf Hitler personlig. Igra skriver: 

«Få dager etter drapet på dr. Dollfuβ i Wien (den 

25. juli 1934) publiserte den halv-offisielle italienske 

avisen, Il Popolo di Roma, følgende kommentar: 

«Pederaster og Snikmordere hersker i Berlin». 

Ved å antyde at opphavsmennene bak forbrytelsen 

i Wien var direkte koplet til pederastene og 

snikmorderne som hersket i Berlin, fremsatte Mussolinis 

avis en alvorlig anklage mot den tyske regjeringen 

på en tid da det rådde et godt vennskap de to 

landene imellom. Under vanlige omstendigheter ville 

publiseringen av et slikt oppslag ha gitt grunn til en 

diplomatisk protest og en forklaring hadde blitt avkrevd. 

Likevel har det ikke, så vidt noen kjenner til, blitt 

avlevert noen slik protest. Enn mer støttet Mussolini 

opp under anklagene ved å beordre en mobilisering av 

italienske soldater på den italiensk-østerrikske grensen, 

som en gest mot Hitlers planer om Østerrike. Men Hitler 

gjorde ikke noe mottrekk. 

«Forklaringen på Hitlers taushet og inaktivitet mot den 

italienske utfordringen kan være, og er trolig, at han ble 

satt i sjakk av Mussolinis utpressingsforsøk. Mussolini 

visste at mordet på den østerrikske kansleren var blitt 

beordret av Hitler og at dette ikke utelukkende var gjort 

av politiske motiver. Han visste at den personlige 

hevnen mot Dollfuβ var det underliggende motivet som 

la bak attentatet i Hitlers tanker. For Dollfuβ hadde fått 

tak i et autentisk vitnesbyrd som koplet Hitler direkte til

224 


de moralske skandalene jeg har nevnt. Han fikk 

sertifisert kopier av vitnesbyrdet og overgitt dem til diplomatiske 

representanter for [en rekke] regjeringer, i 

Wien. Det er denne som har blitt videreformidlet meg, 

og jeg har all grunn til å tro at den er inneholder mye 

sant. Blant annet har dr. Hermann Rauschning forsikret 

meg om at hadde sett en kopi av et slikt 

dokument, som var i hendene på en fremmed regjering. 

Det dokumenterte at Hitler hadde vært gutteprostituert i 

Wien mens han bodde der fra 1907 til 1912, og at han 

øvet det samme kallet i München fra 1912 til 1914. 

Mussolini visste tydeligvis om eksistensen av dette 

dokumentet og hadde en kopi tilgjengelig da han anklaget 

Hitler med pederasti og mord på en og samme 

gang» (Igra:66f). 

Igra vedblir å fortelle at «lederen for gjengen som 

myrdet dr. Dollfuβ og som reelt sett avfyrte skuddene i 

kanslerens legeme var en navngitt forbryter ved navn 

[Otto] Planetta som også var en velkjent seksualavviker» 

(ibid:78). Hitler greidde ikke å ta kontroll over Østerrike 

ved dette leite. Det kom til å skje i 1938 da Hitler tvang 

Dollfuβ’ etterfølger Kurt von Schuschnigg til abdikasjon 

til fordel for Artur Seyss-Inquart (som var leder for de 

østerrikske nazistene og selv homoseksuell — ibid:86, 

Snyder:8). 

Noen få ekstra ord er nødvendige her for å vise 

hvor livredd Hitler var for å bli avslørt og hvordan dette 

dikterte den nazistiske politikken hva angikk homoseksualitet 

etter putsjet. Machtan skriver: 

«Den voldelige innføringen av «krisetilstand» var 

ment å skulle sørge for at myndighetene tok kontroll


225 

over, i ett nu, dokumenter som ble vurdert som farlige 

for Hitler. Hans grunnleggende motiv for å ta i tu mot 

«Röhm og hans medarbeidere» var frykten for avsløring 

og utpressing. Hva som ytterligere bekrefter dette er at 

haugene av konfiskerte dokumenter ikke skulle brukes 

i rettssaker av noe slag. Knappe seks måneder etter 

mordet på Röhm, trådte lovene om «hatefulle gjerninger» 

i kraft. Denne loven straffet alle uttalelser og anmerkninger 

som «alvorlig kunne skade rikets ve og vel.» De 

fleste av anmerkningene som blir tillagt Hitler selv og 

hans homoseksualitet fra 1943, var anmerkninger som 

antydet at «der Führer» selv hadde homoseksuelle 

tilbøyeligheter. Dette ble straffet med døden» (Machtan:220ff). 

Det er i denne konteksten vi må undersøke 

Hitlers instruksjoner til Himmler om å slå ned på homoseksualitet 

i nasjonen. «Han ønsket å få et slikt grep om 

«problemet» med homoseksualitet at det aldri noensinne 

mer kunne bli en trussel mot hans maktposisjon» 

(ibid:225). Av denne grunn krevde han et system med 

full kontroll over det homoseksuelle miljøet. Det faktum 

at han fikk slik kontroll og ikke brukte den utover der 

det var nødvendig for å beskytte seg selv (og slå ned på 

sine fiender) er vitnesbyrd til fordel for hans vedblivende 

sympatier for sine med-‘homoseksuelle’. Det ble i 

virkeligheten aldri satt i gang noe felttog for å eliminere 

homoseksualitet fra det tyske samfunnet, til tross for 

nazistenes retorikk om det motsatte. 

HEINRICH HIMMLER OG SS 

Heinrich Himmler er en ekstremt viktig skikkelse

226 


i nazismens historie. Han ble med i nazipartiet tidlig i 

partiets historie og «deltok i Ølhall-opprøret i München 

i november 1923 som fanebærer side om side med 

Ernst Röhm» (Wistrich:138). Etter å ha hatt en rekke 

stillinger på mellom-nivå i partiet ble han utpekt til 

«leder for Hitlers personlige livvakt, de svartskjortekledde 

Schutzstaffel (SS), som på den tiden bare var en 

liten flokk på 200 menn (ibid:138). I løpet av de neste 

12 årene viste Himmlers «forbløffende arbeidskapasitet 

og uutslukkelige makttørst seg i sin ansamling av offisielle 

stillinger» (ibid:138), som omsider vant ham den 

mektigste stillingen i det tredje rike, bare overgått av 

Hitler selv. 

Himmlers rolle er også av særdeles stor viktighet 

når det gjelder påstandene fra homoseksuelle revisjonister. 

«Heinrich Himmler, Reichsführer SS og leder for 

Gestapo», skriver Steakley, «fortjener virkelig ryktet som 

den mest fanatiske anti-homoseksuelle av alle 

medlemmene av naziledelsen» (Steakley:111). Og det er 

sant, at dersom noen skulle tatt Himmlers offentlige uttalelser 

mot homoseksualitet bokstavelig, da ville han 

virkelig fortjent den utnevnelsen. For eksempel sa han, 

i en tale der han mintes Röhm-putsjet: 

«Da det for to år siden ble nødvendig, nølte vi ikke 

med å slå ned på denne plagen med døden, endog innen 

våre egne rekker, i vår dom mot homoseksualitet — som 

er et symptom på degenerasjon som kunne ha utslettet 

oss som rase. Vi må vende tilbake til de ledende norrøne 

prinsippene: Vi må utslette de degenererte.» (ibid:111f). 

Som vi imidlertid har demonstrert, var ikke 

homoseksualitet grunnen til Röhm-putsjet. Og dersom


227 

vi ser på andre beviser, så finner vi at Himmlers praksis 

når det gjelder homoseksuelle var langt annerledes enn 

det vi kunne forvente utfra hans retorikk. Grau anfører 

i «Hidden Holocaust?» at: 

«I disse spekulasjonene om en antatt «endelig løsning» 

til problemet med homoseksualitet, er det en 

tydelig mangel å skille mellom det som var sagt i nazistenes 

program — og det som ble utført i praksis. 

Dersom Himmlers utryddelsesretorikk skulle ha gjenspeilet 

seg i skjebnen til individuelle homoseksuelle, 

ville garantert nazistenes politikk blitt sett på som en 

driv til å utrydde dem alle i bokstavelig forstand. Men 

når vi begynner å skille mellom anti-homoseksuell 

propaganda for offentlig konsum og virkeligheten, da 

stiller alt seg i et annet lys. Det han hadde i tankene 

var den homoseksuelle typen (Grau:6, vår uthevelse). 

Det nazistene anså som den «homoseksuelle typen» 

var den ‘kvinnfolkaktige’ homoseksuelle mannen som 

ikke viste interesse i seksuelle forhold til kvinner. La oss 

rekapitulere Friedlanders skille mellom «mannemenn» og 

«kvinnfolkaktige». Husk at Friedlander — sammen med 

de maskuline homoseksuelle i De Spesielles Forbund, 

omtalte kvinnfolkaktige homoseksuelle som 

«degenererte». Det er tydelig at Himmler i sin tale, retorisk 

sett pakket den maskuline Röhm sammen med alle 

homoseksuelle, men det er sannsynlig at denne distinksjonen 

ville gått tapt for de tilstedeværende likevel. 

Himmlers motstand mot homoseksualitet var 

direkte proporsjonell til de homoseksuelles holdninger 

til formering. For ham var individets høyeste plikt til 

staten å forbedre rasen gjennom «probert avl». Himmler

228 


var besatt av å skape en rase av «overmennesker». Men 

i hans øyne, gikk noen av de mest fullkomne eksemplene 

på arisk manndom tapt på grunn av homoseksualitet. 

Himmler følte dette «tapet» sterkere i lys av 

det faktum at Tyskland hadde tapt to millioner menn 

under første verdenskrig. Han trodde også at det fantes 

to millioner homoseksuelle i befolkningen. «Dette betydde», 

skriver Burleigh og Wippermann «at Tysklands 

‘seksuelle regnskap hadde gått i underskudd’ på grunn 

av at ‘fire millioner menn som var i stand til å formere 

seg’ enten hadde dødd eller avviste ‘sin plikt til å formere 

seg på grunn av sine seksuelle tilbøyeligheter’.» 

(Burleigh and Wipperman:192). 

Himmlers løsning på dette problemet var, logisk 

nok, ikke det å utrydde de «dårlige» mennene. I stedet 

satte han stort håp til bruken av medisinsk «behandling» 

for å gjenvinne homoseksuelle for skyld rasen. Ett 

eksperiment involverte å implantere kunstige kjertler i 

homoseksuelle personer for å introdusere mannlige 

hormoner i kroppen. Andre forsøk prøvde å parre 

homoseksuelle fanger med kvinnelige prostituerte 

(ibid:195f). Mens tanken om tvungne medisinske eksperimenter 

er frastøtende, viser det faktum at Himmler 

investerte tid og ressurser til slike prosjekter at han 

hadde et helt annet syn på homoseksuelle enn på andre 

fanger, endog de kvinnfolkaktige homoseksuelle som så 

ble foraktet av de nazistiske «mannemennene». Himmler 

var bestemt på å rehabilitere heller enn å eliminere.


VAR HIMMLER 

HOMOSEKSUELL? 

Himmler kan selv ha vært homoseksuell. Filmskaperen 

Walter Frenz, som samarbeidet tett med nazieliten 

(deriblant en kort periode som Hitlers private 

filmskaper), reiste til østfronten sammen med Himmler 

«hvis pederastiske tilbøyeligheter ble fanget på film» 

(Washington City Paper, 4. april 1995). Vi vet også at 

gauleiter Helmut Bruckner fra Schlesien, da han ble 

stemplet som homoseksuell av en av Himmlers underordnede, 

måneden etter Röhm-putsjet, sendte en skjult 

utpressingstrussel via Hess og Göring om å avsløre 

Himmlers påståtte homoseksuelle tendenser (Machtan:226). 

Himmler begynte sin nazi-karriere som Ernst 

Röhms adjutant, et faktum som entydig avviser tanken 

om at han var en ‘prippen’ anti-homoseksuell ivrer. Tvert 

imot ble ikke Himmlers tjenester overfor Röhm utført med 

motvilje. Himmler skrev frivillig sin egen lojalitets-ed til 

Röhm og gjentok denne i Röhms nærvær hvert eneste år. 

Gallo gjengir en del av et brev Himmler skrev til Röhm: 

«Som soldat og venn, ønsker jeg deg alt du kan begjære 

av lydighet og lojalitet. Det har vært, og skal alltid være 

min største stolthet å bli regnet blant dine mest trofaste 

etterfølgere» (Gallo:57). I mange år hadde Himmler vært 

fornøyd med å gå den mest uttalte og fremtredende homoseksuelle 

i nazipartiet til hende. Det må imidlertid understrekes 

at endog om Himmler hjalp til med å orkestrere 

Röhm-putsjet, hadde ikke de homo-erotiske delen av hans 

personlighet endret seg nevneverdig. Herman Glaser 

skriver i «Nasjonalsosialismens Kulturelle Røtter»:

230 


«[Endog etter] mordet på Röhm og fremtredende 

SA-personer, fortsatte den sodomittiske romantisismen 

på sett og vis å fremme seg selv. Den reelt sett maniske 

jakten etter vakre mannsfigurer, som for eksempel ble 

begått av Heinrich Himmler, kunne ikke ene og alene 

forklares ved at man jaktet på menn som kunne formere 

seg; det var også kompensasjon for et undertrykt 

fysisk mindreverdighetskompleks, som spesielt hos 

mennesker med homoseksuelle tendenser gir fritt leide 

til nevroser» (Glaser:132). 

Himmler var, som Hitler, nært knyttet til homoseksuelle 

gjennom hele sitt voksne liv. Veien til lederskapet 

i nazibevegelsen, var ikke som så mange andres, 

gjennom den tyske «homorettighetsbevegelsen». I stedet 

skjedde det gjennom den okkulte bevegelsen, og hans 

nazi-karriere ble definert av hans lidenskap for det 

okkulte. Vi har sett hvordan Himmler var sterkt influert 

av Guido von List og Jörg Lanz von Liebenfels, de homoseksuelle 

guruene bak den nasjonalistiske og antisemittiske 

okkultismen. Det var Lists drømmer om en 

hierarkisk mannsdominert sosial herreveldeorden som 

dannet grunnlaget for SS. Det var endog fra List at 

Himmler hentet selve SS-symbolet. Fra Lanz adopterte 

Himmler andre okkulte symboler. Wistrich skriver: 

For ham var SS på en og samme gang gjenoppstandelsen 

av den teutonske ridderorden med seg selv 

som stormester, og avlingen av et nytt ‘Herrenvolk-aristokrati’ 

var basert på tradisjonelle verdier om plikt, mot 

og lojalitet, og et enormt eksperiment i moderne 

ingeniørkunst basert på rasetenkning (Wistrich:140).


231 

Lanz var den som stod bak både vekkelsen av det 

teutoniske ridder-temaet og planen for tysk raseingeniørkunst. 

Den seneste tanken manifesterte seg 

selv i Tyskland i 1936 mens det «statsregistrerte 

menneskelige stutteriet kjent som Lebensborn [som 

betyr livskilde] der unge jenter utvalgt for sine perfekte 

nordiske trekk kunne formere seg med SS-menn» 

(ibid:138). Innen 1945 var mer enn 11 000 fødsler gjennomført 

i dette programmet (Conway:273), som 

Himmler senere kom til å påstå var hans største bidrag 

til det tredje rike. Men planen var, helt ned i minutiøse 

detaljer, fullt og helt Lanz’. Goodrick-Clarke skriver: 

«Likheten mellom Lanz’ tanker og sistnevntes praksis 

som Himmlers fødeorganisasjon ‘SS-Lebensborn’, 

indikerer at disse mentale refleksene hadde overlevd 

mer enn en generasjon. Lanzs fremming av avlsmødre 

i evgeniske klostre (Zuchtkloster), betjent av ariske 

hingster av rent blod (Ehehelfer), ble gjenoppvekket i 

det tredje rike (Goodrick-Clarke:97). 

Til tross for sine homoerotiske tilbøyeligheter, var 

Himmler hengitt til tanken om en arisk superrase gjennom 

rasehygiensk dyrking, noe som påkrevde heteroseksuelt 

avl som en kulturell prioritet. Så lenge en 

mann utførte sine formeringsplikter overfor staten, 

hadde ikke Himmler noe problem med resten av hans 

seksuelle aktiviteter. Denne holdningen blir lett gjenkjent 

hos hans nestkommanderende, Reinhard 

Heydrich, hvis eget bidrag til det tredje rike krever 

spesiell oppmerksomhet.

232 


REINHARD HEYDRICH: 

«DET BLONDE UDYRET» 

I en organisasjon som var selve kjerneeksemplet 

på ondskap, ble Reinhard Heydrich regnet som det 

mest fullkomne medlemmet av alle. «Han var høyreist, 

slank, blond, med lett skråstilte blå øyne», skriver Wistrich, 

«Heydrich hadde en militær holdning og iskald 

hardhet som syntes å være det ypperste av den nordiskariske 

typen fra nazistenes mytologi» (Wistrich:134). 

Himmler valgte egenhendig ut Heydrich som sin høyre 

hånd i 1931, og innen få år var han fryktet av alle unntatt 

Hitler selv (Rector:51). Wistrich beskriver ham 

svært godt: 

«Samvittighetsløs, kald og beregnende, uten noen som 

helst motvilje mot å utføre de mest umenneskelige 

ting, gjorde Heydrich seg selv uunnværlig for det 

tredje rikes mestre. Hans kynisme og forakt for 

mennesker førte ham til å utnytte de laveststående instinktene 

i vevingen av sitt gigantiske edderkoppnett 

av politisk overvåking i det tredje rike. Han hadde omfattende 

foldere, ikke bare på partimedlemmer, men 

også når det gjaldt rivaler og kolleger. «Det blonde 

udyret» som etter 1935 kontrollerte hele etterretningstjenesten, 

spesialiserte seg på spesielt ondsinnede utpressingsmetoder, 

i tillegg til åpenlys terror og 

forfølgelse. Det var høyst sannsynlig ham som stod 

bak Tukhachevsky-affæren som førte til putsjet mot 

generaler i den røde armé i Sovjetunionen, og han fabrikerte 

skandaløse intriger som felte de ledende 

generalene von Blomberg og von Fritsch. [Han] planla 

det falske angrepet på radiosenderen i Gleiwitz, som


233 

gav Hitler en unnskyldning til å invadere Polen. Men 

den mest djevelske konsekvensen av denne ansamlingen 

av makt ble avslørt i Heydrichs ordre for utsletting 

av Europas jøder en gros.» (Wistrich:134f). 

Som så mange andre nazister hadde Heydrich 

vært medlem i Freikorps og «var i sine tidlige år sterkt 

influert av rasistisk fanatisme i ultranasjonalistiske 

kretser» (ibid:134). Heydrich delte også den seksuelle 

lasten som var varemerket på Hitlers maktkrets. 

Stevenson profilerte Heydrich basert direkte på BSCs 

(de alliertes etterretning), profil av Heydrich. 

[Reinhard Heydrich] var Heinrich Himmlers 

protégé som rikskommisjonær for konsolideringen av 

den tyske rase. Heydrich var fanatisk i sitt hat mot 

jødene, og hadde selv en unse jødisk blod. Av denne 

grunn anså Himmler ham som trygg. Det var alltid 

nyttig å ha midler til å utpresse ens kolleger. «Ingen», 

proklamerte Heydrich i sin iver etter å nå toppen, «har 

større hat mot jødene enn jeg har. Jeg planlegger å 

eliminere deres gener». 

Forberedelsene av skjebnen til «undermenneskene» 

som ble drevet inn i Tyskland nye drapssentra for 

å bli henrettet på basis av en leges uttalelse at offeret 

ikke var til noen nytte for samfunnet, gikk sakte fremover. 

Nybyggingen av Europas toglinjer til dødsleirene 

ble akseptert på grunnlag av tanken at det man ikke så 

— det eksisterte heller ikke. I denne atmosfæren 

arbeidet Heydrich med en enkeltstående drøm om en 

stilling så nær til føreren at ingen våget å røre ham, 

bortsett fra muligens admiral Canaris, som satt med 

kontrollen over Nachrichtendienst des Oberkommando

234 


Wehrmacht (den tyske overkommandoens etterretningstjeneste, 

HICOMINTEL). Men endog Canaris 

mistet kontrollen over Heydrich. Admiralen hadde en 

folder med dokumentasjon på Heydrichs homoseksuelle 

aktiviteter etter at han ble vanæredimmitert fra 

marinen. Men Heydrich hadde også blitt ekspert på å 

snuse ut skadelig informasjon kollegere og overordnede. 

Heydrichs karriere ble styrt og dominert av hans 

forhold med en eldre venn, Freidrich Karl von Eberstein, 

sønn av grev Ernst von Eberstein, Heydrichs 

gudfar. Freidrich von Eberstein var ti år eldre enn 

Heydrich og hadde tjenestegjort i marinen under første 

verdenskrig. Enn viktigere var Eberstein en av de første 

nazilederne i SA og en nær venn av Adolf Hitler 

(Calic:33). Historikeren Callum McDonald skriver at 

mens Heydrich tjenestegjorde ved marinestaben i Kiel, 

hadde von Eberstein vært leder for den nazistiske 

Stürmabteilung (SA) i München og øvre Bayern. I 1931 

hadde von Eberstein gått inn i en annen organisasjon, 

Schutzstaffel eller SS. På anbefaling fra von Eberstein, 

som nå var offiser ved Himmlers stab, ble Heydrich 

medlem nummer 544 916 av nazipartiet, i juni 1931. 

Han gikk inn i SA i Hamburg og var snart involvert i 

blodige gateslag mot kommunister og andre som opponerte 

mot nazistene. Han tok dette steget basert på 

den forståelse at hans omgang med ølhall-bøllene 

skulle være svært midlertidig og at von Eberstein skulle 

bruke sin innflytelse for å sikre ham rask overføring til 

SS. [Senere begynte Hitler] å se seg om etter personer 

som var i stand til å organisere SS’ etterretningstjeneste 

på profesjonell basis og han fikk da Heydrichs mappe 

av von Eberstein (MacDonald:16f).


235 

Bortsett fra hans innblanding med det tidlige SA 

har vi få beviser for å konkludere at von Eberstein var 

homoseksuell, men vi mistenker sterkt at han var det. 

Andre av Heydrichs nærmeste medarbeidere var alle 

kjente homoseksuelle. I 1931, da Ernst Röhm stod anklaget 

for homoseksuell adferd under straffelovens 

paragraf 175, var det Heydrich som forsvarte ham 

(Lombardi:12). Heydrichs mentor i marinen, admiral 

Wilhelm Canaris, sies også å ha vært homoseksuell — 

den informasjonen kommer fra Heydrichs etterfølger i 

stillingen som sjef for SD-SS, Ernst Kaltenbrunner 

(Rector:62). Rector stiller imidlertid spørsmål ved den 

påstanden fordi Kaltenbrunner «engang sa at 80 

prosent av Abwehr (den tyske militæretterretningen) var 

«seksuelt perverterte» og mente at det var «sentrum for 

all verdens laster» (ibid:62). 

Den anklagen synes imidlertid helt i pakt med det 

vi har lært om visse segmenter i det tyske militæret, selv 

om enkelte uttalelser muligens er noe overdrevet. 

Heydrich og Canaris stod hverandre svært nært under 

Heydrichs tid i marinen (MacDonald:12), men Canaris 

kom senere til å frykte den mannen han hadde opplært 

i etterretningstaktikk, og beholdt en mappe på 

Heydrichs homoseksualitet som forsikring for sin egen 

karriere (Stevenson:349). Mye senere ble det oppdaget 

at Canaris var lederen i et forsøk på å myrde Hitler og 

han ble henrettet ved Flossenberg Konsentrasjonsleir 

den 9. april 1945. 

Heydrichs lojalitet mot Hitler sviktet aldri. Rector 

skriver at «Hitler vurderte ham som den ideelle nazist, 

og at man i de innerste kretsene i nazipartiet så på 

Heydrich som en sannsynlig etterfølger for Hitler, selv

236 


om Hermann Göring var den som stod som nestemann 

på listen (Rector:62). Hitlers støtte gav Heydrich nesten 

ubegrenset makt. Snyder skriver at «Heydrich kunne 

beordre øyeblikkelige arrestasjoner og preventive fengslinger, 

og han kunne sende hvem som helst i konsentrasjonsleir 

når som helst. Han var en absolutt 

mester over liv og frihet i det tredje rike» (Snyder:317). 

GRYNSZPAN-AFFÆREN 

— KRYSTALLNATTEN 

Det som kanskje er den mest nederdrektige, enkeltstående 

tildragelsen som ble orkestrert av Heydrich var 

pogromen natten mellom 9. og 10. november 1938, kjent 

som Krystallnatten (Kristallnacht). Her ble hundrevis av 

jøder drept og synagoger og forretninger over hele 

Tyskland ødelagt. «I løpet av femten timer», skriver 

Snyder, «ble 101 synagoger ødelagt av brann, og ytterligere 

76 ble revet. Nazigjenger ødela systematisk 7500 

jødisk-eide butikker. Tyveriene og ødeleggelsene pågikk 

hele natten. Gatene var dekket av knust glass, som igjen 

har gitt navnet «Krystallnatten» (ibid:201). Michael Berenbaum 

skriver i «The World Must Know» (Verden må få 

vite det), at nittiseks jøder ble drept og tretti tusen arrestert 

og sendt til leirene. Jødiske gravsteder, skoler og 

hjem med ødelagt. Som om ikke det var nok ble jødene 

holdt ansvarlige for ødeleggelsen og kollektivt ilagt en bot 

på en milliard Reichsmark (Berenbaum:54). 

Nazistene karakteriserte denne terrorbølgen som 

det tyske folks spontane reaksjon på drapet på 

tredjesekretæren ved den tyske ambassaden, Ernst vom


237 

Rath. Mens de «spontane» opptøyene egentlig var en 

nøye planlagt terrorhandling, var ikke hendelsen som 

angivelig forårsaket den planlagt. Mordet på Ernst vom 

Rath var en fullstendig spontan reaksjon som nazistene 

utnyttet for å rettferdiggjøre et angrep på jødene — et 

angrep som hadde vært planlagt en stund. Interessant 

nok er det likevel at det ene felles elementet i historien 

om drapet på vom Rath og Krystallnatten er homoseksualitet. 

Ernst vom Rath var en fremstående SA-leder som 

hadde fått tildelt en diplomatisk posisjon ved den tyske 

ambassaden i Paris. Mens han tjenestegjorde der hadde 

han forelsket seg i den sytten-årige gutteprostituerte 

Herschel Grynszpan, en polsk jøde (Read and 

Fisher:33). Som delbetaling for sine tjenester, hadde 

Grynszpan latt vom Rath forsikre ham at hans foreldre 

ikke skulle bli ofre for en nylig innført lov som «tok 

borgerskapet fra polske jøder som hadde levd i utlandet 

i mer enn fem år og som fremdeles beholdt sitt polske 

statsborgerskap» (Rector:57). Vom Rath hadde imidlertid 

ikke greidd å holde sitt løfte; og Grynzspans foreldre 

ble sammen med tusener av andre «samlet 

sammen i leire i ingenmannsland langs grensen ved 

Zbonszyn i det iskalde vinterværet» (ibid:58). Som gjengjeldelse 

skjøt Grynzspan vom Rath om ettermiddagen 

den 7. november 1938. To dager senere iscenesatte tyskerne 

«Krystallnatten». 

Grynzspan ble tatt av Gestapo i 1940 (ibid:58). Da 

de til sist hadde ham i sine klør, gikk hele den høyprofilerte 

straffeprosessen i rettsapparatet opp i røyk. I 

siste øyeblikk ble rettssaken kansellert på Hitlers ordre: 

Grynzspan hadde truet med å avsløre et homoseksuelt

238 


forhold til vom Rath (ibid:58). Nazistene var rasende. 

Vom Rath var blitt solgt til verden som en offisiell 

martyr, skutt ned i tjenesten for der Führer. Han hadde 

endog fått statsbegravelse der Hitler selv deltok som 

sørgende. Skulle han nå fremstilles i verdenspressen 

som en homse med lyst på sytten år gamle gutter?» 

(Read and Fisher:252). 

Selvsagt hevdet nazistene at bekjennelsen var en 

løgn, men det er tydeligvis at det må ha vært nok beviser 

til å opprettholde historien, ellers kunne anklageren 

med letthet ha motbevist den. I stedet utsatte 

de rettssaken. Read og Fisher forklarer: 

«Utsettelsen gav Göbbels tid til å skape en ny myte om 

den avdøde Ernst vom Rath, og han tok itu med det på 

en meget slu måte. Han ordnet med at brev til de 

franske krigsfangene ble omskrevet av en av hans egne 

menn, som spesielt tok tak i de mer lidenskapelige og 

erotiske budskapene. Brevene ble deretter forfalsket til 

å få det til å se ut som om de var skrevet til vom Rath 

av en rekke elskerinner. Målet var å legge dem fram i 

retten som skrevne beviser på hans heteroseksualitet. I 

et slag hadde dermed Göbbels skapt en ny Don Juan, 

en tysk skjørtejeger som var uimotståelig for franske 

kvinner (ibid:253). 

Det var tydelig at nazistene ikke kunne fremlegge 

noe legitimt bevis på at vom Rath var heteroseksuell. 

Men endog de forfalskede bevisene ble liggende ubrukt 

fordi, justisministeriet i mellomtiden hadde fått ytterligere 

informasjon som gjorde en offentlig rettssak 

umulig. En historie hadde sirkulert i offentlige kretser 

at om Herschel hadde vært vom Raths mannehore og


239 

medhjelper i 1938, og at vom Rath i parisiske homoseksuelle 

kretser som «ambassadørfruen» og «Paris sorte 

dame» (ibid:253). I tillegg hadde vom Raths bror informert 

dem om at han var «blitt dimittert fra militæret på 

grunn av homoseksuelle forbrytelser» (ibid:253). Dette 

var for mye for selv Hitlers propagandamaskin å bryte 

med, og rettssaken ble nok en gang utsatt. 

I rettferdighetens lys må vi erkjenne at Read og 

Fisher konkluderer med at påstandene om en homoseksuell 

affære mellom vom Rath og Grynszpan var usanne, 

og bare var oppspinn fra Grynszpans egen advokat. En 

gjennomgang av alle bevisene inkluderer mye som tydeligvis 

må ha vært ukjent for Read og Fisher, og tvinger oss 

til å konkludere at tildragelsen skjedde slik vi har beskrevet 

det her. Vår konklusjon blir ytterligere forsterket 

av det faktum at nazistene hadde plassert pederastiske 

homoseksuelle i flere andre utenriksposter. Hans «affære 

med sønnen til en lokal sheikh og hans «opptreden» med 

arabiske, franske og jødiske «gutteprostituerte» ble gjengitt 

i detalj av hemmelige britiske agenter fra British Secret 

Operations Executive (SOE) («How Sex became a weapon 

of war,» Daily Telegraph, 23. juli 1998.) 

Grynszpans unge liv begynte og tok slutt i en 

tragedie knyttet til homoseksuelle perversiteter. Hans 

hjemby Hanover (kanskje ikke tilfeldig også fødebyen til 

Karl Heinrich Ulrichs) «var et senter for homoseksualitet», 

ifølge Read og Fisher: 

«Det fantes ikke færre enn 500 mannlige prostituerte i 

politiets arkiver i 1918, og kriminalinspektøren i byen 

beregnet antallet homoseksuelle i byen til omkring 40 

000, ut fra en total befolkning på 450 000.

240 


Grynszpans nabolag vant seg særskilt berømmelse i 

de tidlige årene av Herschels barndom på grunn av 

Fritz Haarmans (Hanoverslakterens) aktiviteter. Han 

plukket opp sine ofre, hovedsaklig gutter i puberteten, 

på jernbanestasjonen og tok dem med seg hjem. Da 

han hadde fått sin vilje med dem, kvalte han dem, 

slaktet dem og solgte kjøttet til konsum. Han ble henrettet 

i 1925 (ibid:33). 

Grynszpan-saken kom aldri for retten, selv om 

han ble værende i nazistenes varetekt. Interessant nok 

ble organisasjonen som kom til hans bistand kalt 

Menneskerettsforbundet (ibid:245). [Vi er ikke sikre på 

om dette var den samme homo-rettighetsgrupperingen 

som engang hadde skrytt av å ha Ernst Röhm som 

medlem, men det er ikke umulig.] Victor Basch, som 

dengang ledet SHR «hadde bønnfalt om «frihet eller 

domfellelse» i et forsøk på å få gutten frigitt, men uten 

fremgang (ibid:245). Etter 1942 forsvant Grynszpan 

simpelthen, trolig myrdet i hemmelighet av Gestapo. 

Den «spontane» tildragelsen «Krystallnatten», som 

altså skal ha blitt satt i gang av Grynszpans handlinger 

har også blitt beskrevet som definert av homoseksualitet. 

Mens hele Europa strevet med å forstå årsaken 

for denne redselen, ble et svar tilbudt dem av den 

britiske generalkonsulen R.T. Smallbones. Smallbones 

var en selverkjent «germanofil» som hadde tjenestegjort 

i Tyskland fra 1932 til 1939 og som «hadde utviklet stor 

beundring og respekt for de entydige kvalitetene hos 

folket» (ibid:127). «Hans meninger hviler derfor,» skriver 

Igra, «på det faktum at han selv opplevde det tyske 

folket over en periode på flere år» (Igra:7). Han fortsetter:


241 

«[Smallbones redigerte] en britisk hvitebok «angjeldende 

behandlingen av tyske borgere (deriblant 

jødene) i Tyskland», der den følgende uttalelsen forekommer: 

«forklaringen på utbruddet av sadistiske 

grusomheter kan være at seksuelle perversjoner, og 

spesielt homoseksualitet, er svært vanlig i Tyskland. 

Det synes for meg at seksuelle perversjoner en masse 

kan gi forklaringen på dette ellers uforklarlige utbruddet.» 

Jeg er overbevist at denne forklaringen er den 

riktige [skriver Igra]. Faktum er at den omfattende 

mengde av seksuelle perversjoner i Tyskland på den 

tiden da Hitlerbevegelsen steg fram til makten er 

notorisk. Og de som kjenner kriminell sosiologi er 

skjønt enige om at det fins en kausal kopling mellom 

seksuelle perversjoner en masse og det slaget av overgrep 

en masse som ble begått av tyskerne (ibid:7). 

Heydrich, som var mest ansvarlig for disse overgrepene, 

møtte sin skjebne i mai 1942, ved to tsjekkoslovakiske 

frihetskjempere. En bombe ble slengt inn i 

bilen hans og knuste ryggsøylen hans. Han døde den 4. 

juni 1942. Som gjengjeldelse «tok tyskerne en knallhard 

hevn, modellert etter eldgamle teutonske riter, for skyld 

sin helts død» (Shirer:1288f). Mer enn 1500 mennesker 

ble umiddelbart henrettet og ytterligere tusener senere, 

inkludert hele befolkningen i byen Lidice (ibid:1289). 

Massakren i Lidice ble satt i scene av Heydrichs 

etterfølger, Kurt Daluege tidligere troppssjef i Rossbachs 

notoriske homoseksuelle Freikorps (Wistrich:43). 

Når det gjaldt offisielle juridiske løsninger på 

Krystallnattens affærer, ble disse overgitt til den homoseksuelle 

Walter Buch. Som tidligere SA-leder, nå 

president for nazipartiets høyesterett, konkluderte

242 


Buch at de nazistene som hadde deltatt i den bloddryppende 

pogromen var uten skyld i noen forbrytelse 

(ibid:33f).

Kapitel 6 

HOMOSEKSUALITET I 

KONSENTRASJONS- 

LEIRENE 

Vi har nå kommet til et av de mer følsomme 

emnene i våre drøftelser om homoseksualiteten i nazi- 

Tyskland. Som vi har anført har revisjonister forsøkt å 

definere homoseksuelle som en gruppe mennesker som 

var «singlet ut for utslettelse» av nazistene. En homoseksuell 

gruppe gikk så langt som til å iscenesette en 

«pilgrimsreise» til Holocaustminnesmerket Jad Vashem 

i Jerusalem i mai 1994. De ble møtt av en delegasjon 

av jødiske holocaustoverlevende som var så rasende at 

enkelte av dem måtte holdes tilbake for å ikke angripe 

gruppen av (hovedsaklig amerikanske) politiske aktivister. 

En mann ropte: «Min bestefar ble drept fordi 

han nektet å ha et seksuelt forhold med leirkommandanten. 

Dere skjemmer ut dette stedet» («Jerusalem 

Post«, 30. mai, 1994).

244 


Likevel døde, som vi òg har anført, noen homoseksuelle 

i de nazistiske konsentrasjonsleirene. Vi 

ønsker ikke å underslå det faktum at det er en tragedie 

at liv gikk tapt under nazistenes terrorvelde. Når det er 

sagt, må vi avvise påstanden om at homoseksuelle som 

gruppe eller klasse skulle ha vært stilt på lik linje med, 

eller gjort moralsk ekvivalente med jødene og andre ofre 

for folkemordet. Det fins fem grunner til at vi må avvise 

denne revisjonistiske påstanden: 

Først og fremst fordi vi vet at uansett hvordan 

Himmlers anti-homoseksuelle retorikk lød, så ble aldri 

homoseksuelle som gruppe/klasse utsatt for utslettelse, 

noe deres rolle i det tredje rike så tydelig viser. 

Dernest fordi de homoseksuelle som døde gjorde 

det først og fremst som en følge av mishandling og/eller 

sykdommer i arbeidsleire — ikke i gasskamrene. Som 

det blir omtalt av historieprofessor John Fout i ««The 

Washington Blade«», ble omkring 50 000 menn fengslet 

for homoseksuelt relaterte «lovbrudd» av nazistene mellom 

1933 og 1945. De fleste av disse, sier Fout, ble 

fengslet for svært korte tidsperioder og i alminnelige 

tyske fengsler, ikke konsentrasjonsleire, slik mange har 

trodd (Forsker sier at naziforfølgelse ikke var systematisk; 

«The Washington Blade«, 22. mai 1998). 

For det tredje, selv om vi ikke kan akseptere den 

formen for straffeutmåling som nazistene brukte, var 

homoseksuell sodomi en straffbar forbrytelse i lange 

tider, der enkeltpersoner ble fengslet både før og etter 

nazi-regimets tid (også i USA under samme tidsrommet). 

Fout innrømmer at de som ble arrestert, ikke 

ble arrestert uten begrunnelse; simpelthen fordi de «var»


245 

homoseksuelle, men «de aller fleste av dem som ble arrestert 

anklaget for og deltatt i seksuelle handlinger på 

offentlige steder, som i parker og på offentlige toaletter» 

(ibid). Dette står i kontrast til interneringen av det jødiske 

folk, hvis etnisitet er moralsk (og i tiden før nazistene, 

juridisk) nøytral. 

For det fjerde, var det reelle tallet på homoseksuelle 

i leirene en brøkdel av både det anslåtte antallet 

homoseksuelle i Tyskland og den totale leirbefolkningen. 

Den homoseksuelle delen av befolkningen i 

leirene ble anslått til mellom fem og 15 000 av Fout og 

av Joan Ringelheim ved det amerikanske Holocaustmuséet 

(Rose:40), og inneholdt en ubestemmelig 

prosentandel av ikke-homoseksuelle som var falskt anklaget 

som homoseksuelle (se underkapitelet «Antihomoseksuell 

politikk ovenfor). Homoseksuelle som 

døde var «en svært liten brøkdel på færre enn en prosent 

av homoseksuelle i det nazi-okkuperte Europa (S. 

Katz:146) sammenlignet med de mer enn 85 prosentene 

av europeiske jøder som ble tatt av dage. For å være 

enda mer spesifikk, var Buchenwald den leiren som 

hadde det høyeste antallet påstått homoseksuelle 

fanger. Ifølge Grau var dens årlige befolkning av «rosa 

trekanter» på det høyeste 189 — i 1944, med færre enn 

100 slike fanger i årene før 1942. Disse tallene var 

ørsmå i sammenligning med antallet fanger der — 

mindre enn én prosent i noe år.» (Grau:264). 

For det femte og siste var mange av vaktene og 

administratorene ansvarlige for de famøse konsentrasjonsleirene 

selv homoseksuelle, noe som avviser 

tanken om at homoseksuelle generelt ble forfulgt og 

internert. Det nazistiske konsentrasjonsleirsystemet

246 


begynte med Dachau i 1933, men da det tredje rike gikk 

under hadde antallet steder som holdt fanger på tyskokkupert 

territorium økt til over 10 000 (Parshall:57). 

Det er ikke allment kjent at bare seks av disse leirene 

var kjent som «dødsleire». I sin introduksjon til Jean- 

Francois Steiners bok «Treblinka», setter Terrence des 

Pres denne forskjellen på dagsorden: 

«De første nazileirene, som ble satt opp kort tid 

etter at Hitler kom til makten i 1933, var ment som 

fengsler og som treningsleire for SS. Dachau og Buchenwald 

var blant de mest beryktede, og selv om vi 

ikke kan glemme at tusener av mennesker døde på 

disse stedene, må vi huske at leire av denne typen 

verken var ment eller utstyrt til å være instrumenter for 

folkemord. Likevel, etterhvert som nazistenes utrydningspolitikk 

tok form med jødene som primærmål, 

hadde de største «drapssentrene» som de ble kalt, begynt 

å fungere. De store drapssentrene var seks i tallet: 

Auschwitz-Birkenau, Sobibor, Chelmno, Belzec, 

Majdanek og Treblinka (Steiner:x-xi). 

Vi understreker dette punktet for enkelt å vise at 

interneringen av homoseksuelle i konsentrasjonsleirene 

ikke kan sammenlignes med interneringen av jødene og 

andre rasebestemte grupper, som under nazistisk politikk 

var utsett for utsletting. Så grusomt som livet enn 

kunne være i arbeidsleirene, var det bedre muligheter 

der enn hvor man ble drevet inn i gasskamre eller skutt 

foran massegraver. 

Ytterligere ett punkt som fortjener å bli nevnt her 

er at det enhetlige mønsteret for brutalitet som leirene 

er kjent for, ble etablert som en bevisst og kalkulert po-


247 

litikk av SA under Ernst Röhm i 1933. Heiden skriver 

at «SA hadde lært at viljen hos de fengslede massene 

måtte knuses med de mest hatefulle grusomheter». 

(Heiden, 1944:565). Han la senere til at «skremmende 

rapporter også slapp ut fra konsentrasjonsleirene og 

folk begynte å forstå at der Führers håndplukkede 

tropper hadde organisert kunstige helveter i Dachau 

(sic!). Röhm innrømte offentlig at disse tingene kunne 

synes uakseptable for mange, men at han ikke så noen 

grunn til å slutte med dem» (ibid:732f). Selv om Röhm 

kort tid senere ble drept, ble hans system for massetortur 

og nedverdigelse goldt i hevd. 

VAKTER OG KAPOER 

Det fins et aspekt ved livet i konsentrasjonsleiren 

som sjelden blir anført av historikere, men som er 

særdeles viktig i denne sammenhengen. Det aspektet 

er den unike statusen som homoseksuelle hadde i 

leirene. For mens hvem som helst av fangene kunne bli 

valgt som kapo (en slags slavedriver), var det ingen 

andre blant de internerte enn nettopp homoseksuelle 

som fikk ha motparter blant nazivakter og administratorer 

(for eksempel: Det fantes ingen jødiske vakter 

og heller ingen jødiske administratorer). Stephan Ross, 

grunnlegger av the «New England Holocaust Museum«, 

anslår at «omkring 20 prosent av dem som voktet jødiske 

fanger var homoseksuelle». Ross var selv som 

barn internert i nazileire i fem år og ble gjentatte ganger 

seksuelt misbrukt av vaktene. «De slo meg og fikk meg 

til å gjøre ting [utføre fellatio],» forteller han. «Selv i dag 

er jeg rasende på grunn av det» («Holocaust Survivor:

248 


Molested by Guards,» The Massachusetts News, 5. april 

2000). 

Eksempler på homoseksualitet blant konsentrasjonsleirvaktene 

finnes i mange av de personlige vitnesbyrdene 

til holocaust-overlevende. Elie Wiesel, som ble 

sendt til fabrikkleiren Buna i Auschwitz-komplekset, 

forteller om dette i sin bok: «Natt»: 

«Lederen for teltet vårt var tysk. Han hadde ansikt 

som en snikmorder, kjøttfulle lepper, hender som 

ulvepoter. Han var så feit at han nesten ikke kunne 

røre seg. Akkurat som lederen for leiren likte han barn 

(men dette var ikke noen sjelden affeksjon: det var betydelig 

gjennomtrekk av unge barn blant de homoseksuelle 

her, fant jeg senere ut) (Wiesel:59). 

I boken «Treblinka«, i gjenfortellingen om opprøret 

i Treblinka, skriver Steiner om en annen naziadministrator, 

som er hentet fra intervjuer med overlevende: 

«Max Bielas hadde et harem av små jødiske gutter. Han 

likte dem unge, ikke eldre enn sytten. Han spilte en 

slags parodi over «hyrdene i Arcadia«, der deres rolle var 

å ta vare på leirens gåseflokk. De var kledd som små 

prinser. Bielas fikk små brakker bygget for dem, som 

lignet på dukkehus. Det eneste Bielas tenkte på i 

Treblinka var å få tilfredsstilt sine homoseksuelle instinkter 

(Steiner:117f). 

Walter Poller, en tysk politisk fange som var 

internert i Buchenwald, merket seg også homoseksualiteten 

blant enkelte av vaktene. I boken ««Medical 

Block Buchenwald»« beskriver Poller leirpraksisen med 

skambanking «en masse«, og rapporter om de perverse


249 

lystene disse vaktene søkte å tilfredstille gjennom å 

plage fangene: 

«Dersom leirdoktoren tilfeldigvis gikk forbi etter «en 

masse«pisking, og visste at en viss type homoseksuelle 

scharführer (troppssjef) og SS-offiserer var ved 

den og den porten, kunne han lage et lite spill for dem, 

som han kalte en medisinsk undersøkelse (Poller:103). 

Poller sier ingenting om detaljene i disse 

«medisinske undersøkelsene» — men overlater dem til 

våre egne innbildninger. Dette korte glimtet inn blant 

rekkene av SS-vakter avslører mye om leirene. Pollers 

skille mellom ulike «typer» homoseksuelle SS-offiserer, 

impliserer for eksempel at det var mer enn noen få slike 

vakter. Enn videre var deres homoseksualitet offentlig 

kjent. Begge disse påstandene blir støttet i en annen del 

av boken der han forteller om gjengjeldelse mot de jødiske 

fangene etter et forsøk på å snikmyrde Hitler i juli 

1944: 

«To scharführere kom gående langs de tomme gatene i 

leiren omkring klokken ni. En av dem var en 

oberscharführer (kompanisjef) som var kjent blant 

fangene under økenavnet «Anna», fordi han ikke gjorde 

noe forsøk på å skjule sin homoseksualitet. De gikk inn i 

en av de jødiske barakkene, og valgte der ut fem tilfeldige 

jøder og tok dem med seg utenfor. Fra en annen barakke 

valgte de ut ytterligere åtte. Fra en tredje valgtes ytterligere 

syv. De tjue jødene ble deretter [marsjert] avgårde 

under Annas kommando. En stund senere kunne man 

høre lyden av avfyrte skudd fra et steinbrudd som ikke lå 

langt unna. Det var nå tydelig at disse jødiske 

kameratenes jordiske tid var over.» (ibid:136f).

250 


Selv om Plant er revisjonist, innrømmer han at 

«noen få av SS-vaktene var homoseksuelle» og at de tok 

«noen av de yngre fangene, vanligvis polakker eller russere 

og gjorde dem til sine ’kosegutter’ (Pielpel)» 

(Plant:166). Disse homoseksuelle krumspringene ble 

ikke utført i hemmelighet. Plant skriver at disse vaktene 

«til tider konkurrerte med kapo’ene om disse tenåringene. 

De trakk endatil lodd for å avgjøre hvem som 

skulle følge med hvem (ibid:166). Primo Levi, en overlevende 

fra Auschwitz forteller at «unge, attraktive 

homoseksuelle» hadde en mye høyere overlevelsesrate 

enn fanger generelt (Levi:81). Yngre barn ble ikke 

skånet fra misbruk, men ble ofte utsatt for verre forbrytelser. 

Dr. Judith Reisman skriver at nazi-industrialisten 

Alfried Krupp finansierte en 

«barnekonsentrasjonsleir» ved navn Buchmannshof der 

svært unge barn ble brukt i seksuelle eksperimenter. 

«Barn og unge under seks år ble tatt fra Krupps slavearbeidende 

mødre og internert i Buchmannshof 

for[resten av] sine korte liv. Buchmannshof-barna 

døde i et antall av omkring 50 hver eneste dag i flere 

år, enten det var nyfødte eller barn som var tatt fra 

sine foreldre og ført til Krupps slaveleirer. Krupps 

eldre slavebarn ble kalt «slaveungdommer» og lite er 

kjent om deres liv (Reisman, Kinsey: Crimes and 

Consequences:311). 

Reisman mener at Krupp-leiren var ett av stedene 

der man drev den forkastelige forskningen på 

«barneorgasmer» som forekommer i statistikktabell 34 

i den såkalte Kinsey-rapporten fra 1948 (ibid.) Krupp 

som var en ekstremt samvittighetsløs og grusom mann, 

ble ført for retten og dømt under Nürnberg-rettssakene,


251 

men ikke fordi han var involvert i Buchmannshof. 

[Faktisk] ble leiren aldri nevnt i anklagen mot Krupp 

(Manchester:537). (Interessant nok var Alfried 

sønnesønn av Fritz Krupp, den notoriske pederasten 

som begikk selvmord da hans misbruk av gutter ble offentlig 

kjent i Tyskland. Krupp-skandalen avslørte en 

mektig og korrupt homoseksuell klikk innen regjeringen 

og førte til flere høyt profilerte rettssaker mellom 

1907 og 1912. For ytterligere informasjon denne delen 

av tysk historie, se Lively, «Germany’s National Vice Revisited» 

i ««The Poisoned Stream»«, 1997). 

Selv om de homoseksuelle utgjorde en av de 

minste tallmessige minoritetene i leirene (Plant:153), 

var de tydeligvis utnevnt i disproporsjonelle store antall 

som kapo’er («tillitsvalgte»). Psykoanalytiker og allmennlege 

Edmund Bergler skriver at «det er velkjent at 

kapo’ene i Hitlers konsentrasjons- og utrydningsleire 

som oftest var rekruttert fra de homoseksuelles rekker 

av forbrytere. Jeg fikk førstehåndsinformasjon om dette 

fra en pasient som tilbrakte seks år i den beryktede Dachau-leiren 

(Bergler:279). Jan D. (som ønsker å være 

anonym), kommenterer rollen disse fangene hadde i 

Auschwitz og Gross Rosen fra 1940-45: «De verste 

grusomhetene som ble konsentrasjonsleirfangene til del 

ble utført av kapoene (arbeidslederne), som hovedsaklig 

var tyske kriminelle og homoseksuelle (Privat brev). 

I boken «Hidden Holocaust?» tar Gunter Grau 

med en rapport fra Buchenwald-arkivene. Der står det 

å lese: 

Kapoen Herzog, en tidligere Fremmed-legionær, var 

ekstremt brutal, tydeligvis homo-sadist og med en

252 


skremmende tendens til å bli rasende; dersom noen 

ble skamslått av ham — var det hele fort over 

(Grau:268). 

Disse vitnesbyrdene ble støttet av Raul Hilberg, 

forfatter av ««The Destruction of the European Jews»« (Utslettelsen 

av Europas Jøder) og medlem av den amerikanske 

presidentens holocaust-kommisjon. Rector 

nevner en artikkel fra den 10. desember 1979 i ««The 

Village Voice»« der Hilberg sier «at homoseksuelle var 

svært verdsatte fanger [i forhold til jøder], og at mange 

kapoer — fanger som ble satt til å administrere 

barakkene og sørget for øyeblikkelig disiplin (skamslåing 

og drap var ikke uvanlig) — var homoseksuelle» 

(Rector:139). 

«Det synes å ha vært en betydelig dikotomi (motsetningsforhold) 

mellom erfaringene blant de homoseksuelle 

i leirene. Mens Plant på den ene siden hevder at 

homoseksuelle ble behandlet hardere enn medlemmer 

av andre grupper, og siterer Kogons Dachaumemoarer, 

«The Theory and Practice of Hell,« (Helvete i 

teori og praksis), avviser andre forskere dette. Shelly 

Roberts, som er en av forskerne ved Shoah-stiftelsen, 

la ut følgende kommentar på internett, den 6. mars 

1997: 

«Jeg er en av dem som har det privilegium å intervjue 

holocaust-overlevende for Spielbergs videohistoriske 

prosjekt. Jeg har møtt minst et halvt dusin overlevende 

som forteller deler og indikasjoner og biter av 

informasjon om enkelte tyske lesbiske og internasjonale 

homoseksuelle menn faktisk talt ble behandlet 

bedre (noe som er et relativt begrep her) enn jødiske


253 

fanger generelt. Dette skiller seg ut fra nazi-offiserer 

som samlet unge gutter for å ha i sin private samling 

(les: harum [sic]). Disse guttene hadde ikke noe valg. 

Dersom informasjonen jeg får fra disse lovlydige 

jødiske overlevende, som ikke synes å ha noen kake å 

mele, er sann, da [sic] kan det se ut som om (Noen? De 

fleste? Alle?) homoseksuelle kan ha blitt gitt en spesiell 

status. 

Roberts er interessant nok ikke noen tilhenger av 

«Lyserøde Hakekors», som hun (eller han) karakteriserer 

som et «spottende revisjonistdokument på nettet som 

hevder å være en realitetsbasert gjennomgang av homoseksuelles 

privilegier» (ibid). 

Uansett; det finnes motstridende påstander om 

homoseksuelles status som er relatert til andre fanger 

i leirene. I noen grad kan dette simpelthen reflektere 

forskjellene mellom leirene og filosofiene til administratorene 

av disse. Men den vedvarende konflikten mellom 

«mannemenn/kvinnfolkaktige» synes å ha god nok 

grunn til å fastslå hvilken behandling de homoseksuelle 

fikk.» 

Plant skriver om en overlevende som kunne fortelle 

at «vaktene gikk med særskilt raseri løs på dem 

som viste «kvinnfolkaktige» trekk. (Plant:172). Rector 

gjengir også en uttalelse fra et intervju med et tidligere 

fange med rosa trekant som ble kalt «Wolf» 

(psevdonym). Der spørsmålet om «feminisering» ble diskutert. 

«De som var bløtaktige, skal jeg fortelle dem, var 

de som led verst» (Rector:157).

254 


Rudolf Höss, den beryktede leirkommandanten i 

Auschwitz, definerte «ekte homoseksuelle» på bakgrunn 

av [deres] bløtaktige og jenteaktige affeksjoner og 

tilbøyeligheter, deres sykelige søtladne talemåter, og 

deres altfor ofte affeksjonerte holdninger mot sine 

medmennesker.» (Höss i ibid:137f). Disse «ekte» homoseksuelle 

ble sett på som uforbederlige og ble holdt 

innestengt i spesielle brakker, mens mange homoseksuelle 

som ikke var «kvinnfolkaktige» ble sluppet fri 

(ibid:137). Det er sannsynlig at Höss selv var homoseksuell. 

Han hadde vært medlem av Gerhard Rossbachs 

homoseksuelle Freikorps og var en nær venn av 

Edmund Heines (Snyder:301), som sørget for unge 

gutter til Röhms pederastiske orgier. 

Wolfs vitnesbyrd om den homoseksuelle oppførselen 

til SS-vaktene avslører også den sadistiske 

karakteristikken blant de «mannemannlige». I cellen ved 

siden av meg satt en ung gutteprostituert fra Steglitz som 

SS tvang til [seksuelle handlinger]» (Rector:156). Han beskriver 

også et spill SS spilte hver eneste kveld. Det var 

hull i veggene og de stakk simpelthen hånden gjennom 

hullene og lekte med kjønnsorganene til de sovende som 

var nærmest hullene. Deretter sa de at de hadde tatt dem 

i å onanere, og skamslo dem deretter som straff» 

(ibid:156). Under sin fengsling ble også Wolf tvunget til å 

bevitne henrettelsen av seks politiske flyktninger som var 

blitt tatt av vaktene. De ble kledd nakne, bundet til bord 

med armer og bein strukket ut og ansiktet opp, og slått 

til døde med klubber, en etter en,» forteller han. «Man 

kunne se at SS-bødlene ble seksuelt opphisset mens de 

slo sine skrikende fanger til døde (ibid:157). 

Denne ekstreme råskapen som ble utført av


255 

«mannemannlige» homoseksuelle i leirene var ikke 

sjelden vare, men enkelte tilfeller av brutalitet var mer 

grusomme enn andre. I Auschwitz ble for eksempel 

kapoen Ludwig Tiene en av de mest aktive massemorderne 

gjennom alle tider ved at han kvalte, knuste og 

gnagde til døde så mange som 100 gutter og unge menn 

per dag, mens han voldtok dem (ibid:143). Tilfeldigvis 

er den andre mest aktive seriemorderen i historien også 

homoseksuell, den infame «Blåskjegg». Mannen som blir 

regnet for å være den legendariske massedrapsmannen, 

Blåskjegg, er Gilles de Rais, og ble født i Machecoul i 

Bretagne i 1404. I «The Gay Book of Days» skriver 

Martin Greif at Gilles de Rais etter å ha blitt arrestert 

anklaget for blasfemi, bekjente at han hadde drept noen 

og 150 gutter bare fordi han hadde lyst til det og for å 

tilfredstille sine lyster. Han sluttet seg til at å 

sodomisere sine ofre ville tilfredstille både hans og 

djevelens begjær, og derfor forsvant stadig flere gutter 

inn i slottet hans — og ble aldri mer sett (Greif:21). 

Kanskje den mest grusomme historien av alle, er 

den som Rector forteller i sitt kapitel om leirene, grotesk 

— ikke fordi den er blodigere, men fordi den avslører 

hvor omfattende og akseptert disse ekstreme 

perversitetene hadde blitt blant nazi-eliten. Han skriver: 

«Når det gjelder SS-eliten, var deres opptreden typisk 

blant dem som deltok i seksuell bestialitet. Et eksempel 

er en film, i farger og med lyd, som var 

hemmelig laget for pornografisk nytelse blant en utvalgt 

krets av nazister. Den viste en vill fylleorgie med 

vakre gutter og pene unge menn som ble pisket, 

voldtatt og myrdet av SS (Rector:144). (Merk: Rector 

legger her til at denne filmen fremdeles i dag «svært

256 


diskrét og meget privat bare blir vist i indre kretser 

blant homoseksuelle i Europa»). 

Det fins ingen studier av homoseksualitet i nazistenes 

konsentrasjonsleire som ville vært fullstendig 

uten å ta med en bok med tittelen ««The Men with the 

Pink Triangle»« (Mennene med Lyserøde Trekanter). I 

senere år har denne boken blitt standardtekst for revisjonister 

fordi den blir påstått å være en selvbiografi 

skrevet av en tidligere fange som selv bar lyserød 

trekant. Boken er imidlertid skrevet av Heinz Heger, og 

kan ikke regnes for å være dokumentarisk. Den blir 

fremstilt som en selvbiografi, men oversetter David 

Fernbach innrømmer i sin introduksjon at Hegers gjenfortelling 

ikke er hans egen, men som er historien til et 

«anonymt nazi-offer, en østerriker» (Heger:9). Og selv om 

den inneholder en rekke anekdoter om homoseksualitet 

blant SS-vakter som ellers kunne ha vært nyttige i 

denne studien, har alle disse historiene en bestemt 

aura av seksuelle fantasier. Vi blir bedt om å tro at 

nesten alle mannlige autoritetsfigurer som «Heger» gjenforteller 

for eksempel avkrever ham oralsex. 

Andre historier som blir fremstilt som sanne livshistorier 

til overlevende fra leirene er edruelige gjenfortellinger 

om slavehold og hard medfart, mens «Hegers» 

gjenfortelling til tider er nesten tilfeldig på steder og som 

omfatter flere lite troverdige scener, som en der «Hegers 

kapo-elsker trekker tilbake en ordre om å straffe 

«Heger» enda ordren er gitt av leirkommandanten i egen 

høye person. Av disse grunner kommer vi ikke til å 

kreditere de mange eksempler av homoseksuell sadisme 

som blir fortalt i denne boken.


257 

Før vi forlater emnet om vakter og kapoer, må vi 

nevne en av de få fortellingene om lesbiske i nazihistorien, 

nok engang i sammenheng med fengselssystemet. 

I boken «Paris under the Occupation» skriver 

historikerene Perrault og Azema en av disse aktivitetene 

til det franske Gestapo. De identifiserer «Sonia 

Boukassi, en narkoman, og Violette Morris, tidligere 

fransk vektløftningsmester, begge lesbiske, som ledende 

avhørsspesialister for kvinner» i de notoriske 

torturkamrene i La Carlingue (Perrault and Azema:38). 

FANGENE 

Homoseksuelle fanger ble ikke lett integrerte 

iblant resten av de fengslede, skriver Eugen Kogon. 

Fangene frøs ut «dem SS merket med lyserøde 

trekanter» (Kogon:44). Kogon tilskriver denne avskyen 

til det faktum at den homoseksuelle befolkningen omfattet 

«kriminelle, og spesielt utpressere. Fiendskapen 

mot dem kan også delvis ha hatt røtter i det faktum at 

homoseksualitet på et tidspunkt var svært omfattende 

i preussiske militære kretser, så vel som i SA og SS» 

(ibid:44) 

Kogon antyder at fangene assosierte homoseksualitet 

med sine plageånder, og dermed så de, de 

«lyserøde trekantene» som objekter de fryktet og hatet. 

Plant støtter opp om dette synet, og anfører at «homoseksuelle 

fanger ofte ble merket av forbrytelsene som 

ble utført av de homoseksuelle vaktene — selv om de i 

seg selv ofte var ofrene» (Plant:167). Det fins dessuten

258 


beviser at de homoseksuelle i leirene fremmedgjorde 

sine medfanger på grunn av den dyriske naturen i sine 

egne seksuelle drifter. Den polske sosiologen Anna Pawelczynska 

beskriver følgende situasjon i ««Values and 

Violence in Auschwitz»« (Vold og Verdier i Auschwitz): 

«Det kunne hende at en bekreftet homoseksuell ledet 

en fange med normale tilbøyeligheter til homoseksuelle 

handlinger. Slike forhold var ofte dypt 

umoralske eller dypt demoraliserende. En fengselsfunksjonærs 

(kapos) begjær etter å tilfredstille sine 

pederastiske seksuelle behov kunne også manifestere 

seg selv i forskjellige brutale former for terror og utpressing 

for å presse partneren til å bøye seg» (Pawelczynska:98). 

Pawelczynskas skrifter avviser Plants antydninger 

om at homoseksuelle fanger var «fullstendig adskilte» og 

derfor ikke hadde noen makt. Hun nevner bruken av 

prostitusjon som handelsvare blant de homoseksuelle 

fangene. Dette var tydeligvis en ganske vanlig måte å 

sikre seg tjenester på fra de homoseksuelle vaktenes 

side. Hun skriver: 

«betalt prostitusjon eksisterte i leirene og valget av 

erotiske partnere ble diktert av ens evne til å betale — 

enten i form av hjelp til å komme til bedre boligkvarterer 

eller ved bedre mat eller bedre klær. Homoseksuell 

erotisk tilgjengelighet ble en verdi av umåtelig 

verdi som man brukte til å bytte til seg muligheten for 

biologisk overlevelse, avhengig av klientens muligheter 

(ibid:99).


259 

I Buchenwald blir vi fortalt at «hjulpet fram av isolasjonen 

fra den andre leiren og støttet, mer enn overvåket, 

av SS, ble det til at et antall skurker fullstendig 

terroriserte arbeidsstyrken, stjal pakker de skulle ha 

mottatt siden vinteren 1941, og øvet reelle orgier av 

brutalitet og skamløs sadisme. Seksuelt misbruk og de 

grusomste drapene var dagsorden» (Grau:268). 

Det fins et annet skille mellom de homoseksuelle 

og de andre fangene. Mot slutten av andre verdenskrig 

ble mange homoseksuelle sluppet løs fra konsentrasjonsleirene 

og skrevet inn i «den tyske hæren« 

[Wehrmacht] (Shaul:688). En ledende historiker fra perioden, 

Steven Katz, nevner opplysninger som 

«indikerer at 13 prosent av alle homoseksuelle innsatte 

i leirene ble frikjent og sluppet fri» S.Katz:146). Dette 

skjedde selvsagt fordi nazistene febrilsk øket sin 

«produksjon» i dødsleirene og forsøkte å utslette alle 

jøder i Europa før de allierte kunne frigjøre leirene. 

Var disse frivillige homoseksuelle bare kanonføde 

i nazistenes militærtjeneste? Ikke for dem som hadde 

et ekte sadistisk temperament. Mange homoseksuelle 

menn valgte å «bli overført til særskilte militære 

bataljoner som den grusomme «Strafbataillon 

Dirlewanger» (IGLA Euroletter 52, August 1977). 

Oskar Dirlewanger, tidligere Freikorpskommandør 

på 1920-tallet var skaperen av denne spesielt 

grusomme enheten, også kjent som Sonderkommando 

Dirlewanger, «den mest notoriske av Waffen-SS’ enheter 

under kanskje den mest sadistiske av alle kommandører» 

(«36te WaffenGrenadier-Division der SS», 

www.wssob.com). Dirlewanger satte denne enheten

260 


sammen fra konsentrasjonsleirfanger etter at han selv 

ble sluppet fri fra fangenskap etter å ha sonet en straff 

for seksuelt overgrep mot et jentebarn under fjorten — 

og andre seksuelle forbrytelser av særdeles grusom 

karakter» (www.eliteforcesofthethirdreich.com) 

Den overlevende Stephan Ross forteller at mange 

homoseksuelle også ble sluppet løs uten at det ble avkrevd 

militærtjeneste av dem. 

«Alt [de som ble anklaget for homoseksualitet] måtte 

gjøre for å komme seg ut [av leirene] var å signere et 

papir der det stod at de var blitt rehabilitert og ikke 

ville gjøre det [delta i homoseksuelle handlinger] 

lenger. De ble ikke utpekt til å drepes. Ikke på samme 

måte som oss («Massachusetts News«, 5. april 2000). 

Før vi forlater dette emnet trenger vi å nevne det 

faktum at mange av de ikke-kvinnfolkaktige homoseksuelle 

internert i nazistenes arbeidsleire var tidligere 

stormtroppsoldater hvis lojalitet hadde stått til Ernst 

Röhm og ikke til Hitler. Da «Röhms hevnere» begynte å 

drepe SS-ledere til gjengjeld for Hitlers attentat [mot 

Röhm] (Snyder:298), slo Himmler ned på disse homoseksuelle 

tidligere SA-soldatene og mange ble sendt i 

leirene. (Dette er også en av grunnene til at mange av 

tildragelsene med sadisme og brutalitet). Holocaustoverlevende 

Eugen Zuckerman skrev følgende i et brev 

til New York Post, der han protesterte mot fremstillingen 

av homoseksuelle som ofre for nazismen ved New 

York Holocaust Museum: 

«Som tidligere jødisk fange ved en rekke konsentrasjonsleire, 

deriblant Mauthausen, og som en som


261 

vokste opp i Berlin fra slutten av 1920-tallet til oktober 

1939, og en som kjenner historien som førte til 

interneringen av homoseksuelle menn i konsentrasjonsleire, 

er jeg absolutt imot et minnesmerke for 

homoseksuelle... De første tusener av homoseksuelle 

som ble internert var alle medlemmer av Stürm 

Abteilung (SA), de nazistiske stormtroppene («New 

York Post«, 16. februar 1997). 

(Av samme grunn som er nevnt ovenfor mener 

også Raul Hilberg at en «inkludering av homoseksuelle 

i minnesmerkene over holocausts ofre «vil være en forskrekkelig 

gjerning» (Hilberg i Rector:139). 

Dersom vi legger tallene sammen synes det tydelig 

at svært få av flere millioner av europeiske homoseksuelle 

ble sendt til konsentrasjonsleire og av disse ble 

bare en brøkdel internert av rent seksuelle årsaker. 

Dersom de første [par?] tusen, av de 5 til 15.000 homoseksuelle 

som ble internert, var SA-brunskjorter og 

mange andre ikke var homoseksuelle som var falskt anklaget 

for homoseksualitet, er det mulig at vi bare 

snakker om noen titalls eller hundretalls som faktisk 

ble sendt i leire for homoseksualitet overhodet under de 

tolv årene nazistene satt med makten. 

9. Bruk i medisinske eksperimenter 

Jøder ble brukt som dyr i skrekkelige eksperimenter 

som ofte førte til lemlestelse eller død. 

For å øke antallet personer som kunne formere 

seg, ble enkelte homoseksuelle transplantert med implantater 

for å øke nivået av testosteron eller tvunget til

262 


å ha seksuelt samvær med kvinnelige prostituerte. 

Enkelte ble kastrerte. Døden inntrådte sjelden og var 

ikke planlagt. 

10. Straff for å skjule 

Straff for å skjule jøder var døden. 

Det var ingen straff for å skjule homoseksuelle. 

Mange ble beskyttet av naziledere. 

11. Representasjon blant leirvakter 

Det fantes ingen kjente jødiske vakter i konsentrasjonsleirene. 

Enkelte anslag tilsier at omkring 20 prosent av 

vaktene i leirene var homoseksuelle. 

12. Ansvarlighet for Holocaust 

Jødene var ikke på noen måte ansvarlige for 

holocaust. 

En stor prosentandel av Hitlers medsammensvorne, 

og assosierte med naziforbrytelser var homoseksuelle 

13. Bruken av statusen «holocaust-offer» som politisk 

våpen 

Jødiske grupper benytter ikke den gule stjernen 

for å utnytte holocaust for skyld politiske målsetninger.


263 

‘homoseksuelle’ aktivister bruker den lyserøde 

trekanten som symbol for sin bevegelse og påkaller til 

stadighet «homoholocaust»-myten for å vinne politisk 

gevinst. 

14. Forholdet mellom støttespillere for 

holocaustminnesmerker og de som støtter ofrene 

Jødiske sponsorer og velgjørere overfor holocaustminnesmerker 

er ofte familiemedlemmer av ofre. Folk 

som ikke er slektninger deler fortsatte en 6000 år lang 

etnisk og kulturell arv. 

Det eneste båndet som knytter homoseksuelle 

sammen i vår tids bevegelse med dem som var internert 

i nazistiske arbeidsleire er deres felles sodomittiske 

praksis og en følelse av å være utstøtt på grunn av det.

Kapitel 7 

NAZISTENES HAT MOT 

JUDEO-KRISTEN MORAL 

En alminnelig misforståelse som mange mennesker 

i dag har er at nazistenes felttog mot jødene var drevet fram 

ene og alene av rasistiske holdninger. Nazistene var imidlertid 

like mye drevet frem av et voldelig hat mot bibelsk 

moral. Faktum er at de to var umulig å skille fra hverandre. 

Samuel Igra drøfter dette spørsmålet i «Tysklands Nasjonale 

Last». «Hvorfor var det spesielt jødene de tyske styrkene 

ønsket å utslette? Hva er det som gjør dette vesle 

folket til offer for slike hatfylte og skremmende for 

Tysklands nazistiske herskere, eller for å stille spørsmålet 

annerledes: Hva er det i den tradisjonelle jødiske 

moralkodeksen som drev Hitler til å stige fram som det 

tyske folkets protagonist mot jødene? Han var lederen for 

en bande onde menn som stod sammen på grunn av en 

felles last [homoseksualitet, mens] den jødiske nasjonale 

tradisjonen i tusener av år aktivt hadde stått imot denne 

særskilte onde livsstilen; fordi den er en smittsom last, et 

virus som forgifter hele menneskehetens livsblod» (Igra i 

Lively, The Poisoned Stream side 13f).

266 


En bredt sirkulert tysk publikasjon av 

raseteoretikeren Dietrich Hutten, med tittelen, Rassenschändung 

(«Raseforurensning») hjelper til å illustrere 

dette punktet. Det forkynner at Tyskland bare kunne 

nå sine rasemålsetninger (og sin skjebne) ved å utslette 

judeo-kristen moral». 

Gjennom den tyske sjel og gjennom ufortynnet 

tysk blod, skulle verden bli i stand til å bli helsemessig 

sunn igjen, men bare etter at den var blitt utfridd fra 

jødedommens og kristendommens forbannelse. Den 

tyske nasjonalismens oppgave overfor verden var å frigjøre 

denne verden fra jøder og kristne. Det er kristendommens 

innerste kjerne at alle mennesker skal stå 

sammen i «broderskap». For å oppnå dette må alle 

rasebarrierer falle. Vedlikeholdet av slike barrierer betyr 

vedlikeholdet av nasjonal individualitet, som ikke er 

mulig å holde fast ved under den kristne målsetningen 

om universelt broderskap. På grunn av den oppløsningen 

av rasekultur som bevisst og systematisk har 

blitt fremmet av kristendommen og fremdeles blir 

fremmet i dag, oppstår raseforurensning» (Hutten:3ff). 

Nazistenes regime så på jødedommen som roten 

til problemet, men identifiserte kristendommen som det 

sentrale og villige redskap som jødene brukte for å 

skaffe seg kontroll over verden. Hutten skriver: 

«Måten kristendommen blir styrt på er i verdensjødedommens 

beste interesser og deres holdning mot 

jødedommen er sporbar til det unektelige faktum at 

grunnleggerne av og de som proklamerer læresetningene 

til Jesus av Nasaret var fullblods jøder. Det kan 

derfor verken være tilfeldighet eller uvitenhet eller


267 

blindhet som bevisst gjør at kristne avviker fra de 

grunnleggende læresetningene om å konservere nasjonalitet 

og kultivere rase. Grunnen for dette er å forurense 

de ikke-jødiske rasene, svekke dem og ødelegge 

dem slik at jødedommen, som det «utvalgte folk» kan 

[ta] kontrollen over verden på ruinene etter de ikke-jødiske 

rasene som kristendommen har utslettet 

(ibid:19). 

Huttens argument er ikke grunnleggende sett et 

angrep på rase, men på teologi. Både jøder og kristne 

er onde på grunn av det de tror på og hvordan de organiserer 

sine samfunn. 

«Så kan man spørre hvorfor nazistene opprettholdt 

et morderisk felttog mot alle jøder men bare mot 

enkelte kristne?» En faktor var tydeligvis politisk 

pragmatisme siden et betydelig antall tyskere identifiserte 

seg selv som kristne. En annen faktor var dessuten, 

adskilt fra kristendommen, at den jødiske 

identiteten er etnisk, såvel som religiøs. Den enkle løsningen 

på «det jødiske problemet» var derfor å gjøre 

jødene til syndebukker og drepe alle etniske jøder 

(endog de som hadde vendt ryggen til bibelsk 

moraltanke».) 

Som kontrast ble kristendommen av nazistene 

vurdert som jødedommens teologiske marionett; et 

våpen til å slavebinde tankene til ellers rasjonelle 

mennesker av alle raser. Derfor var nazistenes synspunkter 

på kristendommen et felttog for å «omskolere» 

ved å fremme nazistisk ideologi gjennom pågående 

propaganda, mens de samtidig undertrykket det motstående 

kristne synet.

268 


«Dersom vi ønsker å skape noe nytt [skriver 

Hutten] kan vi ikke tillate at desorganiserende faktorer 

som kristendommen eksisterer og virker. Vi må derfor 

knuse og overta alle opponerende og ødeleggende 

krefter — uten å spare noen — og uten kompromiss. 

Det tyske blod kan aldri blandes med kristent dåpsvann» 

(ibid:15). 

BIBELSK FORDØMMELSE 

AV HOMOSEKSUALITET 

På dette stedet er det riktig å ta med en kort gjennomgang 

av det judeo-kristne perspektivet på homoseksualitet, 

for å vise hvorfor nazistiske homoseksuelle 

reagerte så hardt mot dem. Vi vil vise hvorfor homoseksualitet 

blir misbilliget alle steder den er nevnt; og at 

alle former for homoseksualitet blir fordømt på like fot; 

og at homoseksualitet alltid er knyttet til personlig 

og/eller sosial ødeleggelse. De grunnleggende skriftstedene 

som fordømmer homoseksualitet i Torahen (1- 

3, 7a) og den kristne Bibelen (1-7) er som følger: 

1. Sodoma og Gomorrah, 1Mos 19:19 

«Før de ennå hadde lagt seg, kom byens folk, 

mennene i Sodoma, både unge og gamle, hele folket 

fra alle kanter og omringet huset. De ropte på Lot og 

sa til ham: Hvor er de mennene som er kom til deg i 

kveld? Før dem ut til oss, så vi kan lære dem å kjenne 

etter kjødet! [...] Da sa englene til Lot: Vi skal utslette 

dette stedet, for dets synd har blitt himmelropende, og 

Herren har sendt oss for å ødelegge det.»


269 

2. Forbannelsen mot seksuelle perversjoner, 3Mos 

18:22-30 

Hos en mann skal du ikke ligge som en ligger hos en 

kvinne; det er en styggedom. Du skal ikke ha omgang 

med noe dyr, for da blir du uren; heller ikke skal en 

kvinne la noe dyr ha omgang med seg; det er 

skammelig oppførsel. Gjør dere ikke urene med noe 

slikt! For alt dette gjorde de seg urene med de hedninger 

som jeg driver ut for deres øyne, og landet ble 

urent, og jeg hjemsøker det for dets misgjerning, så 

landet spyr ut sine innbyggere. Men Dere skal holde 

mine lover og mine bud og ikke gjøre noen av disse 

kvalmende gjerninger, verken den innfødte eller den 

fremmede som bor iblandt dere; for alle disse 

kvalmende gjerninger har landets innbyggere gjort, de 

som var der før dere, og slik ble landet urent. Ellers 

skal landet komme til å utspy dere, fordi Dere gjør det 

urent, likesom det nå utspyr det folk som har vært der 

før dere. For hver den som gjør noen av alle disse 

styggedommene, skal utryddes av sitt folk, hver og en 

som gjør slikt. Så skal Dere da ta vare på det jeg vil 

ha varetatt, så Dere ikke gjør etter noen av de 

kvalmende skikker som de har fulgt før dere, og ikke 

fører urenhet over dere ved dem; jeg er Herren deres 

Gud. 

3. Benjaminitterkrigene (Dommerne 19:21) 

Mens de nå gjorde seg til gode, kom mennene i byen, 

ugudelige folk som de var, og omringet huset; de 

banket hardt på døren og ropte til den gamle som eide 

huset: La den mann som har tatt inn i ditt hus, komme 

ut, så vi kan få vår vilje med ham! [...] Og Israels

270 


stammer sendte ut menn til alle Benjamins ætter og lot 

si: Hva er dette for en ugjerning som er gjort hos dere? 

Utlever nå de ugudelige menn i Gibea, så vi kan slå 

dem ihjel og rydde ut det onde av Israel! Men 

Benjamin ville ikke høre på sine brødres, Israels 

barns ord. 

4. Det uforsonlige sinn (Romerbrevet 1:18-32) 

[...] Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters 

lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom, 

de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og 

æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som 

er velsignet i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem 

til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte 

den naturlige bruk til den unaturlige, og på samme vis 

forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og 

brente i begjær etter hverandre, slik at menn drev 

skjendselsverk med menn, og fikk på seg selv den 

straffen for sin forvillelse som rett var. [...] 

5. Homoseksuelle på omvende seg for å komme til 

himmelen (1Kor 6:9-11) 

Eller vet Dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve 

Guds rike? Far ikke vill! Verken horebukker eller avgudsdyrkere 

eller ekteskapsbrytere eller homoseksuelle 

eller sodomitter, eller tyver eller havesyke eller 

drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds 

rike. Og således var det med enkelte av dere; men 

Dere har latt dere avtvette, Dere er blitt helliget, Dere 

er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår 

Guds Ånd.


6. Årsaken til at Gud utslettet Sodoma (Judas 

brev 1:7) 

271 

På samme måte som Sodoma og Gomorra og byene 

deromkring, som på samme måte som disse drev hor 

og la seg etter fremmed kjøtt, står for våre øyne som et 

eksempel, idet de lider en evig ilds straff 

7. Når det ellers gjelder homoseksualitet generelt, 

se også: 

a) 1Mos 2:24, 9:22, 5Mos 23:1, 1Kong 14:24, 15:9-12, 

22:46, 2Kong 23:7, Job 36:14 

b) 1Tim 1:9-10, Åp 22:15 

Mens visse «homoseksuelle teologer» i dag mistolker 

disse skriftstedene for å forsøke å fjerne alt av 

deres fordømmende autoritet, var disse argumentene 

helt og holdent ukjent for tyskerne under nazitiden. Det 

som var kjent, spesielt i troende jødiske kretser, var at 

Torahen entydig dømmer homoseksualitet som «toeva», 

eller «en styggedom». Dette hebraiske ordet er faktisk 

den sterkeste form for forbud som er brukt i Bibelen. 

Det blir spesielt brukt i sammenheng med homoseksualitet, 

og «toeva» har konnotasjoner til en grad av 

moralsk perversjon som er så kvalmende at (som det 

også er nevnt ovenfor) at landet praktisk talt kommer 

til «spy ut» den nasjonen som praktiserer det (Rabbi 

Samuel Dresner: privat brev). 

Sett i lys av dette, er nazistisk fiendtlighet mot jøder og 

kristne (spesielt de som ble værende trofaste) mye lettere å forstå. 

Allikevel forklarer ikke dette helt og fullt årsaken til nazistenes hat.


MOT DEN ENDELIGE LØSNINGEN 

Det fins kanskje ikke noe mer grusomt uttrykk i 

menneskenes språk enn «den endelige løsningen». I 

dette ligger en ondskap som er så grunnleggende at det 

ikke er lett for tanken å fatte det. Hvordan kunne 

mennesker være så fylt av ondskap, undres vi, at de 

ville søke å utslette hele raser av medmennesker fra 

jordens overflate? Det er bare i en åndelig kontekst at 

vi virkelig kan forstå betydningen av «den endelige løsningen»: 

det jødiske holocaust. 

Det er derfor ikke overraskende at røttene til den 

nazistiske ondskapen er å finne i den nyhedenske vekkelsen 

fra slutten av 1800-tallet, og som manifesterte seg 

selv i herliggjøringen av okkultisme og forvendingen av 

de judeo-kristne grunnvollene i de germanske kulturen. 

Vi har drøftet mange elementer i den ny-hedenske 

vekkelsen i tidligere kapitler, men for å finne de 

spesifikke røttene til holocaust må vi vende tilbake til 

den okkulte ideologen Jörg Lanz von Liebenfels. Husk 

at den homoseksuelle mannlige herreveldetenkeren 

Lanz ble kalt «mannen som gav Hitler idéene», av den 

østerrikske psykologen Wilhelm Daim. Antisemittiske 

pamfletter av Lanz og Guido von List formet Hitlers tidlige 

hat mot jødene. Det var Lanz som formet tanken 

bak Himmlers ariske fødekolonier Lebensborn. Og vi 

kan tydelig se Lanz bak Hitlers svar på «det jødiske 

spørsmål». Goodrick-Clarke skriver: 

Likheten mellom Lanz’ forslag og nazistenes 

planer for å kvitte seg med jødene og behandlingen av 

de undertrykte slavonske folkene i Øst [er uunngåelig].


273 

Lanz spesifikke anbefalinger for å kvitte seg med 

mindreverdige raser var forskjellige og inkluderte: 

deportasjon til Madagaskar; slavehold; kremasjon som 

et brennoffer til Gud; eller å bruke dem som slavedyr. 

Både psykopatologien i nazistenes holocaust og undertrykkelsen 

av ikke-ariere i Øst ble utmalt av Lanz’ heller 

grimme spekulasjoner (Goodrick-Clarke:97) 

Vi er altfor godt kjent med nazistenes slavebinding 

av «ikke-ariere» og med deres kremasjon av jødene i 

dødsleirene, men disse forbrytelsene beviser ikke, selv 

om de står helt i pakt med hans idéer, at det fins noen 

spesiell innflytelse fra Lanz’ side. I nazistenes «Madagaskarplan» 

(som ikke har noe å gjøre med planen om å 

opprette en jødisk stat på Madagaskar) finner vi en 

udiskutabel kopling til Lanz. I boken «Harvest of Hate»: 

The Nazi Program for the Destruction of the Jews of Europe 

(Hatets Innhøstning: Nazistens program for utslettelsen 

av Europas jøder), skriver historikeren Leon 

Poliakov, selv om han innrømmer at han ikke var klar 

over Lanz’ innflytelse: 

«Göring hadde nevnt «Madagaskarspørsmålet» under 

et møte den 12. november 1938. Himmler hadde drømt om 

dette siden 1934, som et vitne har bekreftet. Å sende alle 

disse jødene til en stor øy, endatil en fransk øy, ville tilfredstille 

nazistenes forkjærlighet overfor symbolikk. Uansett ble 

ideen fremsatt av utenriksministeren og ble akseptert av 

Himmler så vel som av der Führer. Store oppfinnelser har 

alltid flere opphavsmenn; andre mer eller mindre berømte 

dignitarer kan hevde æren av å ha funnet på denne «filantropiske 

løsningen». Philip Bouler, for eksempel, som var 

sjef for der Führers personlige kansleri hadde håp om å bli 

guvernør på øya (Poliakov:43).

274 


Guido von List rettet sitt hat enn mer spesifikt 

mot kristne og utviklet en intrikat mytologi for å rettferdiggjøre 

angrep mot kristendommen. Goodrick- 

Clarke forklarer Lists tanker: 

[List utviklet] en konspirasjonsteori som identifiserte 

kristendommen som historiens negative og destruktive 

prinsipp i den ario-germanske rasens historie. 

Dersom det kunne vises at kristne misjonærer hadde 

hatt planer om å utslette den armanistiske kulturen, 

ville dens ikke-eksistens i det nåværende kunne 

relateres til empiriske (etterprøvbare) hendelser. Lists 

gjenfortelling av kristningen i de historisk germanske 

landområdene, gjengav nedrakkingen av den teutonske 

iveren og moralen og ødeleggelsen av tysk nasjonalbevissthet. 

Han hevdet at kirkens kjærlighetsevangelium 

og tanke om gode gjerninger hadde 

oppmuntret til å fravike den strenge rasehygienen i den 

eldgamle ariske seksualmoralen. Det var han som 

demoniserte kirken som den eneste kilden til ondskapen 

i det pan-germanske trossystemet (Goodrick- 

Clarke:68f). 

Uheldigvis blir den okkulte dimensjonen i 

nazihistorien oversett av mange historikere som forsøker 

å finne materialistiske svar på ideologiske spørsmål. 

Og dersom den okkulte dimensjonen må ignoreres, 

blir dette dobbelt sant om den homoseksuelle dimensjonen. 

Som Duberman, Vicinius og Chauncey har sagt 

det i tittelen til sine studier om «homoseksualitet», er de 

homoseksuelles og pederastenes rolle skjult fra historien. 

De ser selvsagt for seg innflytelsen på homoseksualiteten 

som noe positivt. Likevel representerer 

fremveksten av homoseksualitet i den judeo-kristen


275 

kultur nødvendigvis en nedrivning av bibelsk moral 

som en bremsekloss på menneskers lidenskaper. 

Følgelig, hvor judeo-kristne idealer minker, der øker 

volden og fordervelsen. 

Det var pederastene i De Spesielles Forbund, som 

for en stor del støttet opp om vekkelsen av de hellenistisk-hedenske 

idealene i det tyske samfunnet. Disse 

mennene var fanatisk anti-jødiske og anti-kristne pågrunn 

av implisitte begrensninger mot homoseksualitet 

i den judeo-kristne seksualetikken. Johansson nevner 

at Hans Blüher, en av de ledende teoretikerne i De 

Spesielles Forbund «opprettholdt tanken at jødedommen 

hadde undertrykket det homoseksuelle 

aspektet i sin kultur ved medvirkende hypertrofi (forstørrelse) 

av familien» (Johansson:816). Benedict Friedlander 

skriver i et essay for Der Eigene kalt «Syv 

Forslag», at hans første forslag var et angrep på kristendommen. 

«Den hvite rase blir stadig sykere under 

kristendommens forbannelse, som er fremmed for den 

og høyst skadelig», skriver Friedlander. «Det er den 

generelt dårlige ’jødiske innflytelse’ en forståelse som 

har vist seg å være sann, spesielt gjennom forholdene i 

Nord-Amerika (Friedlander i Oosterhuis and 

Kennedy:219). 

Adolf Brand på sin side kalte kristendommen 

«barbari» og «uttrykte sitt begjær til å kjempe «hinsides godt 

og ondt,» ikke for massenes skyld, siden ‘de svakes’ livslykke 

ville føre til en ‘slavementalitet’ om ikke mennesket selv proklamerte 

seg som en gud og ikke lot seg undertrykke av 

menneskelige lover og retningslinjer» (Oosterhuis and 

Kennedy:183). Vi må heller ikke glemme Nietzsche, som 

kalte kristendommens «årtusenenes løgn» (Macintyre:188).

276 


Det har blitt gjort et stort nummer av den omtalte 

tausheten, og i enkelte tilfeller medskyldigheten hos 

såkalte kristne kirkene under det tredje rike. Men få 

har merket seg den lange perioden med «dekonstruksjon 

av Bibelen» som gikk forut for nazismens fremvekst 

og enda færre har forsøkt å kronikere den systematiske 

perversjonen av den tyske religiøse kulturen som nazistene 

selv sørget for. 

Mens ny-hedningene var travelt opptatt med å 

angripe fra utsiden, underminerte liberale teologer bibelske 

autoriteter fra innsiden av den kristne kirke. 

Skoleretningen som kalles «høyere kritikk», som hadde 

sitt opphav mot slutten av 1800-tallet, fremstilte Guds 

mirakler som myter; noe som ved implikasjon gjorde 

sanne troende (enten de var jøder eller kristne) til dårer. 

Og siden Bibelen ikke lenger var akseptert som Guds 

guddommelige og ufeilbarlige ledeskrift, kunne den 

ignoreres og omfortolkes. Ved den tiden da nazistene 

kom til makten, hadde de «bibeltroende kristne» (Barth 

og Bonhöffers Bekjennelseskirker) en svært liten 

minoritet. Francis Schaeffer skriver om dette fenomenet 

i «The Great Evangelical Disaster» (Skjebnetime). 

«Mot slutten av det nittende århundret var disse 

tankene [at fornuften er nok og overnaturlig religion er 

falsk] begynt å radikalt transformere kristendommen. 

Dette begynte spesielt med aksepten av den «høyere 

kritiske» metode som ble utviklet i Tyskland. Ved å 

bruke disse metodene undergravde de nye liberale 

teologene fullstendig Skriftens autoritet til tross for forsøkene 

til [teologer som Hodges, Warfield og senere Machen]. 

De destruktive metodene innen bibelkritikken 

fikk makt og kontroll i trosretningene. Innen 1930-


277 

årene hadde liberalteologien sveipet seg gjennom de 

aller fleste kirkesamfunnene og slaget var så godt som 

tapt.» (Schaeffer:34). 

Det at man byttet ut den bibelske kristendommen 

i Tyskland var en pseudokristen «fromhet» som vokste 

seg stadig mer bisarr, mens hengivelsen til tradisjonell 

kristendoms sosiale idealer ble skilt fra sitt opphav. I 

boken «The Twelve Year Reich», skriver sosialhistorikeren 

Richard Grunberger om nazi-støttede 

veldedighetsinnsamlinger, for eksempel, der de som 

samlet inn av landets overskudd til de fattige ble irrasjonelle 

fanatikere: 

[Innsamlerne] trampet kontinuerlig i alle oppganger 

og banket på alle dører i de store byene, og lette 

etter den minste av alle donorer. Små, landsens kommuner, 

satte opp såkalte Skamtavler over dem som til 

tross for sine finansielle muligheter, nektet å donere. 

Det skjedde ikke sjelden at ‘egoistiske elementer’ ble 

ofre for organisert fysisk vold: Enken B. fra Volksdorf, 

som bare hadde gitt et par ridestøvler til en klesinnsamling 

før vinteren, måtte be politiet beskytte seg etter at 

en truende gjeng samlet seg utenfor huset hennes og 

begynte å knuse drivhusene hennes. Odelsbonden 

Bernard Sommer Kempdorf, som hadde fortalt innsamlerne 

at om de ønsket frukt var de velkommen til 

selv å plukke dem fra trærne, måtte beskyttes da en 

gjeng på flere hundre samlet seg utenfor gården hans 

og krevde at han ble fengslet. (Grunberger:88) 

Tyskerne utviklet under Hitler en «rent tysk, dvs. 

avromanisert og avjødifisert form for kristendom,» 

skriver Grunberger, mens den voksende «nyheden-

278 


skapen» avviste Jesus helt og holdent og byttet ham ut 

med enten Odindyrkelse eller en naturkult som samlet 

seg om solen» (ibid:482). Snart hadde denne nyhedenskapen 

trengt seg inn i de svekkede kirkene. Tysk kristendom 

[begynte å fokusere] på en ariske Jesus [og 

teologiske studier dukket opp] med titler som «Odin og 

Jesus», «Balder og Bibelen» og «Den tyske frelseren» 

(ibid:482). 

På tross av alt dette ville det være en feiltakelse å 

tro at den tyske kirken, hvor liberal og kjettersk den 

enn hadde blitt, ville ha støttet Hitlers totale agenda 

som sådan. Snarere tvert imot var Hitler og nazieliten 

nødt til å gjennomføre en sakte og metodisk overtakelse 

av de tyske kirkene for å dempe dissensen. 

I september 1933 ble en pro-nazistisk embedsmann 

ved navn Ludwig Müller utpekt av Hitler for å bringe alle 

evangelikale forsamlinger inn under en evangelikal statskirke. 

Heiden skriver at «Riksbiskopen [Müller] var ikke 

før formelt introdusert i sin gjerning før året var ute og de 

siste uavhengige kirkene i Bayern og Wurttemberg var 

blitt undertrykket» (Heiden, 1935:405). Dommer Robert 

Jackson, som var aktor ved krigsforbryterdomstolen i 

Nürnberg mange år senere, la vekt på at «politikken mot 

de evangelikale kirkene var å bruke deres innflytelse for å 

gjennomføre nazistenes egne planer» (Jackson:51). Dette 

ble kanskje best av alt bevist ved Müllers egen avgjørelse 

i desember 1933 om å legge den evangelikale ungdomsorganisasjonen 

inn under Hitlerjugend, noe som førte til 

et fullstendig brudd med de såkalte «anti-nazistiske bekjennelseskirkene» 

(Zentner und Bedurftig:608). Pastor 

Niemöller, som ledet bekjennelseskirken, ble senere sendt 

i konsentrasjonsleir (Jackson:51).


279 

I mars 1935 ble syv hundre protestantiske prester 

arrestert av Gestapo i Preussen «for å ha utstedt fordømmelser 

mot nyhedenskapen fra talerstolen,» og 

senere ble et lignende antall av prester i Württemberg 

fratatt kappe og krage fordi de hadde «forbrutt seg mot 

de moralske instinktene til den germanske rase» ved å 

referere til Abraham, Josef og David i sin bibelundervisning» 

(ibid:494). Nazistene konfiskerte protestantiske 

presteskoler i Württemberg og katolske klostre i Rhinland 

(ibid:500). I mai 1941, forbød en naziproklamasjon 

alle katolske aviser og tidsskrifter (Fact on File Yearbook, 

1941:240). 

Som Grunberger understreker var nazismen selv 

en «pseudoreligion» (Grunberger:79), som konkurrerte, 

om enn i det skjulte, med kristendommen og jødedommen. 

Naziregimet, som forsøkte å ta kirkens rolle 

og eliminere dens innflytelse på den tyske kulturen, 

«spydde ut en uendelig serie av relativt små, men 

kollektivt effektive, anti-kirkelige retningslinjer» 

(ibid:500). Nazipartiets åndelige adjunkt, den Tyske 

Trosbevegelsen (Deutsche Glaubensbewegung, som 

ikke har noe med karismatisk kristendom å gjøre, 

overs. anm.), representerte en av flere fronter i denne 

krigen mot kirken. Det største angrepet dens på kristendommen, 

uttrykt av «trosbevegelsens» leder, var 

læresetningen om at «Gud har manifestert seg selv, ikke 

i Jesus Kristus, men i Adolf Hitler» (Snyder:104). Grunberger 

skriver: 

Bevegelsen kan best defineres ved sine negative 

artikler om troen, der det viktigste var fiendskapen mot 

kristendommen og de etablerte kirkene. Planleggingen 

av å bruke nyhedensk «omvendelse» for å utfylle sin

280 


egen mer generelle antikirke (som blant annet å 

lemleste de samfunnsorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner, 

eller svekke religiøs opplæring i skolen) 

lanserte partiet derfor en aksjon for å få individuelle 

soknemedlemmer til å melde seg ut av kirken. «Utmeldingskampanjen» 

var spesielt effektiv blant profesjonelle 

som var materielt avhengige av regimet: statstjenestemenn, 

kommunalt ansatte, lærere [og] heltidsansatte 

i partiet (Grunberger:491). 

Straks nazistene kom til makten byttet de ut en 

rekke kristne helligdager med hedenske feiringer: 

«Sommersolverv», «Vintersolverv» og «Moderssøndag» 

(som blant annet omfattet den såkalte «livsrunen» som 

symbol for å hedre fødeevnen (ibid:80f). Vielsesseremonier 

påkalte i økende grad «Moder Jord» og 

«Fader Himmel» som guddommer som velsignet pakten 

(ibid:492). Fødsels- og dødsannonser begynte å bli 

trykket med respektive livs- og dødsruner, som en del 

av et felttog for eliminere stjernen og korset fra det offentlige 

liv, og krusifiksene ble også gradvis fjernet fra 

sykehus og skoler (ibid:494). Nazistene gjorde alle 

religiøse aktiviteter, som ikke fant sted i kirker som ikke 

hadde offisielt løyve og konfiskerte lister over kirkegjengere 

som var på aktiv tjeneste i det militære 

(ibid:500). 

Man satset tungt på skolene i strategien for å avkristne 

de unge. Obligatoriske bønner i skolen ble 

stanset fra 1935 av og fra 1941 og fremover ble religiøs 

opplæring fullstendig eliminert for alle studenter over 

fjorten års alder (ibid:494f). Den nazistiske lærerorganisasjonen 

forsøkte åpenlyst å få sine medlemmer 

til å unngå religionsopplæring, samtidig som mange


281 

lærere i religionsfag (som alle måtte ha godkjenning fra 

staten) «flettet nyhedenskapen inn i opplæringen av 

sine elever». Senere ble lærerne eksplisitt forbudt fra å 

delta i frivillige religionstimer som ble organisert av den 

katolske kirken (ibid:495). 

I en slags obskøn forvrengning brukte nazistene 

tidligere kristne fasiliteter som var blitt beslaglagt av 

regjeringen til å etablere skoler der studentene ble opplært 

i ideologien om mannens overlegenhet, og brukte 

der arbeider av homoseksuelle teoretikere som Otto 

Weininger (Rosenthal:69). Igra skriver: 

[Weiningers «Geschlecht und Charakter: eine 

prinzipielle Untersuchung» (Kjønn og Karakter, en 

prinsipiell undersøkelse] ble gjeninnført som en slags 

lærebok i de nazistiske Ordensburgen, som var skoler 

for opplæring av fremtidige tyske ledere som var blitt 

satt opp i konfiskerte klostre. Der lærte de tanken om 

at den laveste typen mann er uendelig mye mer verdt 

enn den nobleste kvinne og at hun, i og med sin natur, 

er svikefull, og mentalt underlegen mannen og 

umoralsk. (Igra:99). 

Avkristningen av det tyske samfunn ble utført i 

nazistenes karakteristisk bedragerske stil. Som alltid 

mestere i ordvrengeri og politiske tricks, klarte de å 

holde befolkningen forvirret om hva som var deres 

virkelige motiver. Da Hitler trengte støtte fra kirkene i 

begynnelsen av sitt regime, deltok SA en masse på søndagsgudstjenestene, 

og skapte «veritable kirkeparader 

av SA-medlemmer» (Grunberger:485). Mens bare 

måneder senere marsjerte disse gruppene inn til 

partiets massemøte i Nürnberg sammen med

282 


Hitlerjugend, mens de sang antikristelige sanger. 

«Ingen onde prester 

kan forhindre oss 

fra sannheten å føle: 

vi er Hitlers barn,» sang barna. 

Vi følger ikke Kristus, men Horst Wessel, 

Kast bort all røkelse og viervann 

Ene og alene hakekorset frelse kan. 

SA på sin side sang: 

«Kom Stormtroppkamerater; 

Still prestene mot muren, 

Heng jødene i stramme rep» 

som refrenget til en av sine favorittmelodier.» 

I «Hitler and I» gjengir Strasser en samtale han 

hadde med Hitler, der Strasser kritiserte nazipropagandisten 

Alfred Rosenberg for hans hedenske idealer. 

«Hitler stanset opp og så meg inn i øynene», skriver 

Strasser «Kristendommen er, for inneværende, ett av 

punktene i programmet jeg har skrevet. Men vi må se 

fremover. Rosenberg er bare foregangsmann, en profet. 

Hans teorier er selve uttrykket for den tyske sjel» 

(Strasser, 1940:96). Mye senere, mens Hitlers hatsreligion 

fullstendig syntes å ha overveldet den tyske 

kulturen, proklamerte Hitler; «Tror du virkelig at massene 

noensinne vil bli kristne igjen. Tull og tøys. Den 

historien er sluttført» (Newton:16).


283 

Fra begynnelsen av gikk ledende nazister åpent 

til angrep mot kristendommen. Josef Göbbels proklamerte 

at «kristendommen har inngytt våre erotiske 

holdninger med uærlighet» (Taylor:20). Det blir meldt at 

Himmler skal ha sett på kristendommen som «den 

største pest i hele historien, og krevde at den ble behandlet 

på det grunnlaget» (Ziegler:85). 

Martin Bormann, som tok plassen fra Hess som 

vise-fører, skrev en uttalelse til partiets embedsmenn 

under tittelen: «Forholdet mellom Nasjonalsosialisme og 

Kristendom», der han sa at «Nasjonalsosialistiske og 

kristne oppfatninger er motstridende. De kristne 

kirkene bygger på menneskers uvitenhet. Folket må i 

stadig sterkere grad vrenges ut av kirkenes grep. Aldri 

mer må kirkene tillates å få innflytelse over ledelsen av 

folket. Dette må brytes fullstendig ned — en gang for 

alle» (Fest, 1970:132f). Nazistenes endelige målsetning 

var en eliminering av alle kristne kirker. Grunberger 

påpeker at «akkurat som folkemordprogrammet sørget 

for at enkelte områder ble jødefri (judenrein) før andre, 

slik så man for seg at Warthegau (Posen-Lodz 

sivilregion) skulle bli den første regionen som ble «kirkefri» 

i Riket (Grunberger:498). 

Det er i det nazistiske felttoget mot judeo-kristen 

moral at vi finner en av årsakene til at det tyske folks 

aksepterte nazismens mest ekstreme overgrep. De 

åndelige grunnvollene hadde ved hjelp av mektige 

sosiale krefter systematisk blitt revet ned over årtier. 

Da nazistene kom til makten var den tyske kulturen 

åndelig bankerott. Historikerne har stort sett ignorert 

det åndelige elementet i nazihistorien, men om vi ser 

nærmere på Hitlers felttog mot jødene, så blir det tydelig

284 


at hans fremste rasemotiv bare skjuler et dypere og mer 

grunnleggende hat mot jødene som «Guds folk» . 

Den sannsynlige årsaken til Hitlers angrep på 

kristendommen var hans tanker om at den alene hadde 

den moralske autoriteten til å stanse nazismen. Så sent 

som den 19. mars 1942, skrev Julius Streicher, i en artikkel 

i avisen Der Stürmer en klage mot at kristne 

læresetninger stod i vegen for «den radikale løsningen 

på jødespørsmålet i Europa» (Jackson:54). Men kristne 

hadde alt snublet lenge før denne flommen av ondskap 

kom. Som Poliakov skriver: «Når moralske barrierer 

kollapset under nedslaget av naziforkynnelse, gav den 

samme antisemittiske bevegelsen aksept for nedslaktningen 

av jøder og løyve til et obskønt angrep mot Gud 

og moralkodeksen. En åpen og uløselig krig ble proklamert 

mot den kristne tradisjonen [som i tur] satte i 

gang et vilt og ustyrlig hat mot Kristus og de ti bud.» 

(Poliakov:300). 

Mens vi ser nærmere på spørsmålet om nazistisk 

hat mot kristendommen, blir vi minnet på den felles 

moralske standarden som blir delt av kristne og jøder. 

Det er en standard som unektelig fordømmer homoseksualitet. 

Dette faktum antar enorm betydning i denne 

bokens sammenheng og krever at vi stiller spørsmål 

med påstanden om at holocaust var rent rasehygiensk 

patentert. 

Vi har vist hvordan homoseksualiteten står 

sentralt i holocaust-historien. Tanken om å kvitte seg 

med jødene oppstod med Lanz. De første terrorhandlingene 

mot jødene ble utført av homoseksuelle i SA. 

Den første pogromen, Krystallnatten, ble orkestrert i


285 

1938 av den homoseksuelle Reinhard Heydrich. Og det 

var den til tider transvestittiske Göring som begynte 

«utviklingen av den endelige løsningen [med en] ordre 

til Heydrich (24. januar 1939) om løsningen på det jødiske 

spørsmålet ved emigrasjon og evakuasjon 

(Robinson:25). 

HOMOSEKSUALITET 

OG ISLAMSK TERRORISME 

Fra dette punktet av skal vi se nærmere på forholdet 

mellom naziregimet og de islamske terrorgruppene 

som deler deres militaristiske tanke og dets 

antisemittisme. Vi skiller de islamske terroristene fra 

de spesifikt fascistiske og «nynazistiske» etterfølgerne 

av «det tredje rike» som vi skal se nærmere på i neste 

kapitel. Mens Hitler interessant nok raljerte mot 

jødedom og kristendom, brukte han som kontrast 

tanken om den [judeo-kristne] «teologiske læren som 

mangler dybde» mot «Mohammeds læresetninger [som 

inneholdt åndelig] næring med en helt annerledes verdi» 

(Angebert:246). 

Islamsk terrorisme har blitt et vesentlig spørsmål 

etter angrepene mot USA den 11. september 2001. Interessant 

nok har alle lederne for de nitten terroristene, 

inkludert Mohammed Atta, blitt hevdet å være homoseksuelle. 

Den ‘homoseksuelle’ journalisten Rex 

Wockner, som siterer det han beskriver som «den 

sensasjonalistiske, men ofte svært korrekte National 

Enquirer» meldte at «Attas homofile elsker de siste to 

årene var hans høyre hånd, Abdulaziz Alomari, som var

286 


sammen med Atta da han styrte flyet sitt inn i Nordtårnet». 

Atta og andre terrorister mente at «kvinner utelukkende 

er til for formering og menn for rekreasjon» 

(Wockner Wire, www.planetout.com, 9. november 

2001). Ukarakteristisk grep det venstrevendte 

magazinet «Newsweek» fatt i saken før Enquirer fikk 

publisert den: «Homo»-strategen Michelangelo Signorile 

skrev en lederartikkel der han, uten å benekte sannheten 

i Enquirers påstander, avviste dem som 

irrelevante for terroristenes ondskap. 

Det er ikke mange som er klar over at opphavet til 

moderne terrorisme sprang ut fra et samarbeid mellom 

nazister og arabere. Ifølge den islendske historikeren 

Snorri G. Bergsson, i boken «Muftism and Nazism», var 

den ledende skikkelsen i samarbeidet Haj Amin al-Husseini, 

stormuftien («muslimsk pave» overs. anm.) av 

Jerusalem. Han var en av lederne i den arabiske massakren 

mot jøder i 1920, ble mufti i 1921 og feiret ved å 

organisere en pogrom mot jødene samme år. 

Al-Husseini fikk først kontakt med naziregimet i 

1933 og innen 1936 hadde han utført anti-jødiske opprør 

«med midler fra nazistene» (Bergsson:kapitel 3:side 

2f). I 1937 «under feiringen av Mohammeds fødsel, vaiet 

det tyske swastikaflagget høyt, så vel som at bilder av 

Hitler var hengt opp» (ibid). Da britene stanset 

hemmelige våpensendinger til muftien i 1938, proklamerte 

han jihad mot dem, men ble raskt beseiret og 

flyktet til Tyskland. Fra da av koordinerte han store og 

aktive verdensomspennende nettverk av pro-nazistiske 

muslimer fra Berlin og agiterte for utryddelsen av alle 

jøder. Hitler var en god venn av al-Husseini, og gav ham 

ærestittelen major i SS (ibid).


287 

Den Johannesburgbaserte avisen The Sowetan 

publiserte følgende leder av den syd-afrikanske 

lovgiveren Jack Bloom: 

«Tvetydige arabisk-muslimske holdninger til 

Hitler kan spores til hans popularitet i store deler av 

den arabiske verden både før og under den andre 

verdenskrig. Politiske partier som har etterlignet nazistene 

ble grunnlagt, slik som det Syriske Sosialistisk Nasjonalistparti 

og Unge Egypt, som begge hadde 

privatkontrollerte stormtropper, fakkeltog og nazislagord. 

Den mest fremtredende av Hitlers samarbeidspartnere 

var Haj Amin al-Husseini. Hans energiske 

pro-nazistiske forsøk omfattet en muslimsk SS-enhet i 

Bosnia. 

General [Gamal] Abdul Nasser var medlem av 

Unge Egypt og forsøkte aldri å skjule sine tidligere 

nazisympatier da han ble president i Egypt. Tidligere 

nazister tjenestegjorde i hæren og det hemmelige politiet 

og hans personlige livvakt var SS-general Oskar 

Dirlewanger (The Sowetan, 2. oktober 2001). 

En av grunnene til nazismens popularitet i Egypt 

er at Nassers bror Nassiri publiserte og distribuerte en 

utgave av Mein Kampf i 1939 (Mac Mathuna, Flame 

Magazine, 1999). 

Oskar Dirlewanger (se kapitel seks) var skaperen 

av den fryktede SS Sonderkommando Dirlewanger som 

enkelte homoseksuelle lot seg verve i for å bli satt fri fra 

nazistenes konsentrasjonsleire. Dirlewanger, som ble 

assistert av tidligere Hitlervenner, Otto Skorzeny og 

Eugen Dollman, rekrutterte «mange» tidligere naziflykt-

288 


ninger fra Argentina til nøkkelstillinger til det nye 

republikanske regimet i Egypt (ibid). Dollman var velkjent 

som homoseksuell; mindre er kjent om Skorzeny, 

selv om hadde vært i Hitlers livgarde i 1939, og dermed 

høyst sannsynlig også var ‘homoseksuell’ . 

Vi har ikke funnet beviser for at al-Husseini var 

homoseksuell. Historikeren Jamie Glazov forklarer 

fenomenet med islamistisk terrorisme i seg selv som en 

følge av tøylesløs pederasti i deler av den arabiske 

verden. Han skriver: 

«Siden arabiske menn er sosialt segregert fra 

kvinner, henfaller de lett til homoseksuell adferd. Interessant 

nok fins det ikke noe ord for ‘homoseksuell’, i 

moderne vestlig forståelse av ordet, i deres kultur. Det 

fordi det å ha sex med gutter, eller med kvinnfolkaktige 

menn, blir sett på som sosialt akseptabelt. Menn tjenestegjør 

som tilgjengelige erstatninger for utilgjengelige 

kvinner. Imidlertid regner man ikke den mannen som 

utfører penetreringen som den som blir emaskulert. Den 

som blir penetrert derimot blir emaskulert. En gutt kan 

imidlertid ikke bli emaskulert, siden man rasjonaliserer 

seg til at han ikke ennå er en mann.» (Vår utheving). 

I denne kulturen blir menn som seksuelt penetrerer 

menn en manifestasjon av maskulin makt, noe 

som dermed gir en hypermaskulin status. Under alle 

disse omstendighetene, blir tanken om kjærlighet 

fjernet fra mannens forståelse av seksualitet. Akkurat 

som essensen i arabisk maskulinitet blir den begrenset 

til å skade andre ved hjelp av makt. Det er forferdelig å 

tenke seg den seksuelle forvirringen, ydmykelsen og 

undertrykkelsen som utvikler seg i tankene til menn i


289 

denne kulturen. Men det er ikke overraskende at mange 

av disse mennene finner sin eneste mulighet for tilfredstillelse 

i det å ydmyke en fremmed «fiende» hvis 

maskulinitet må krenkes, koste hva det koste vil — slik 

deres egen maskulinitet engang ble det (Glazov, The 

Sexual Rage Behind Islamic Terror», Frontpage 

Magazine, 4. oktober 2001) [For en sammenligning med 

de spartanske militærleirene, se sidene 54-61]. 

Akademikeren Bruce Dunne ved Georgetown University 

fremstiller den seksuelle verden hos enkelte arabiske 

menn som en virkelighet av uomtalt og ikke 

likestilt «Mannemannlig/Kvinnfolkaktig» biseksualitet. 

I denne verden, som ved de før-nazistiske «homo»-fraksjonene 

i Weimar-Tyskland, blir ikke engang 

«mannemenn» vurdert som ‘homoseksuelle’, mens 

«kvinnfolkaktige» blir vurdert som å lide under en «uforklarlig 

patologi». (Dunne, «Power and Sexuality in the 

Middle East», «Middle East Report, våren 1998). (Dette 

er ikke en holdning som blir funnet i alle islamske 

samfunn, bare de hvor man kombinerer hypermaskulin 

militarisme med kvinnehat.) 

Ytterligere en parallell er saken omkring terroristlederen 

Jassir Arafat. Ifølge dr. Asher Eder, jødisk 

viseformann i Islamsk-Israelsk Vennskapsorganisasjon, 

er navnet «Jassir Arafat» et alias. Arafat endret sitt reelle 

navn, «Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat 

al-Kidwa al-Husseini», for å skjule sitt slektskap til 

muftien Haj-Amin Al-Husseini, som var hans onkel 

(Eder; «How to Disarm the Terrible Jihad Psychosis 

Against Jews and Israel that Afflicts the Muslim World 

Today,» www.rb.org, 24. Februar, 2000).

290 


Arafats homoseksualitet har vært viden akseptert 

siden minst 1976, da vitnesbyrdet fra en tidligere medarbeider 

(som også var homoseksuell) ble gjengitt i en 

canadisk biografi: «Arafat: The Man and the Myth» 

(Arafat: mannen og myten) av Thomas Kiernan. Kiernan 

siterer følgende: 

«Den natten dro vi på øvelse, omkring tjue menn. 

Vi slo leir i en sitruslund nær Gaza og satte opp teltene 

våre. Det oppstod et nødstilfelle, og flere av oss løp til 

Abu Khalids telt for å finne ut hva vi skulle gjøre. Der 

oppdaget vi at Abu Khalid og Jassir gav hverandre 

gjensidig tilfredstillelse — eller kanskje jeg skulle ha 

sagt at Jassir gav Abu Khalid tilfredstillelse? Etterpå 

var Abu Khalid svært åpenhjertig om hva han gjorde 

med Jassir. Faktum er at han oppmuntret oss alle til å 

delta i slike handlinger. Han sa at det burde være en 

del av geriljalivet. Det skapte nære bånd mellom oss. 

De fleste av oss gjorde det senere regelmessig. Noen av 

oss tilfredstilte endog Abu Khalid og han tilfredstilte 

oss. Men han lot oss aldri røre Jassir. Jassir var hans 

spesielle venn.» (Kiernan:108). 

Arafat blir oftere identifisert av sine kritikere som 

pederast heller enn homoseksuell, men vi har ikke 

funnet noen dokumentasjon på at han angivelig skal ha 

misbrukt gutter. 

Senere hendelser viser at muslimske ekstremister 

og nazister fremdeles har felles front: Begge feiret 

terrorangrepene den 11. september. Arafats palestinske 

støttespillere, deriblant politimenn, ble filmet mens de 

feiret heftig i gatene da nyhetene ble kjent. I mellomtiden 

brukte den tyske nynazisten Horst Mahler


291 

nettstedet sitt for å takke terroristene for å «slå knockout» 

på deres «felles fiende», mens en annen nazigruppe, 

«Nationaler Widerstand» (Nasjonal Motstand, NW), sa at 

den 11. september var en jubeldag (The Observer, England, 

7. oktober, 2001). 

Hans-Joachim Kunz, fra den bayerske lokalgruppen 

for «Det tyske kontor for Konstitusjonsbeskyttelse», 

forklarte at «nynazister og islamske 

fundamentalister har en felles ideologi og at det er at de 

begge ser på USA som sin fiende» (ibid.) 

Vi har vist at et skjult motiv for nazistisk 

antisemittisme er et dypt hat overfor bibelsk 

moralkodeks. Denne konklusjonen, som blir underbygget 

av kommentarene til fremstående nazitenkere, 

gir en langt mer tilfredsstillende forklaring på nazistisk 

politikk enn rasisme alene. For mens en vidt proklamert 

raseteori synes å være nok til å forklare forfølgelsen av 

jødene, forklarer det ikke nazistenes likestilte hat mot 

bibeltroende kristne. Nazistene var tydeligvis ikke 

fiendtlig innstilte mot muslimer, selv om islam henter 

sin autoritet fra den samme Bibelen. Ei heller var det 

bare pragmatisk toleranse fra en militær alliert. Det 

synes sannsynlig at nazistene ektefølt ble dratt mot sine 

hypermaskuline våpenbrødre fordi de delte en felles 

homoerotisk ånd. 

Vi skal se at denne strengen av homoerotikk også 

strekker seg gjennom historien etter Hitlerfascismen.

Kapitel 8 

HOMOFASCISMEN 

ETTER HITLER 

«Historien gjentar seg aldri, men mennesket gjør det 

kontinuerlig» (Voltaire, sitert i Cecil Genese, The 

Holocaust: Who are the Guilty?) 

Ett av symbolene som de homoseksuelle i USA 

har brukt for å representere seg selv er føniksen, en 

mytologisk fugl som det sies brant seg selv på et likbål 

hvert femhundrede år og deretter gjenoppstod fra 

asken, vakrere enn noensinne (Alyson Almanac:56). Et 

bedre symbol på den historiske syklusen til homo-fascismen 

og det medfølgende sosiale kaos er vanskeligere 

å finne. Ut av Nazi-Tysklands aske, har den homo-fascistiske 

føniksen reist seg igjen — denne gangen i USA 

[og i Norge, overs. anm.]

294 


HOMOBEVEGELSENS 

FASCISTISKE RØTTER 

Den første «homorettighets»-organisasjonen i USA 

var en amerikansk underavdeling av det tyske Menneskerettighetsforbundet 

(BFM). Det tyske BFM, som ble 

dannet i 1919 av Thuleselskaps-medlemmet Hans 

Kahnert, var en militant organisasjon anført av «mannemann»-homoseksuelle. 

Mange av de tidlige nazistene, 

deriblant SA-leder Ernst Röhm var også medlemmer av 

BFM. 

Det amerikanske SHR (Society for Human Rights) 

ble dannet i Chicago den 10. desember 1924 av en tyskamerikaner 

ved navn Henry Gerber (J. Katz:388). 

Gerber hadde tjenestegjort i de amerikanske okkupasjonsstyrkene 

i Tyskland fra 1920 til 1923 og var blitt 

involvert i den tyske organisasjonen. Sammen med en 

liten gruppe av gjensidig «revolusjonære», dannet 

Gerber helt legalt gruppen, men uten å avsløre dens formål 

og begynte å utgi et pro-homoseksuelt tidsskrift 

kalt «Friendship and Freedom» (Vennskap og Frihet) 

(ibid: 389), etter mønster av den tyske avdelingens 

publikasjon med samme navn (ibid:632n). 

Organisasjonen kollapset imidlertid i 1925 da 

Gerber, visepresident Al Menninger og et tredje medlem 

ble arrestert anklaget for seksuelt misbruk av en gutt. 

Alle tre var blitt anmeldt av Menningers hustru. Avisen 

«The Chicago Examiner» trykket en historie under 

tittelen «Underlig Sex-Kult Avslørt», og snakket om 

«underlige tildragelser» i Menningers leilighet. Menninger 

bekjente, men Gerber hevdet at det hele var en ar-


295 

rangert felle, og mente at arrestasjonen lignet noe «fra 

inkvisisjonens dager». Heller enn å ta sjansen i retten, 

hyret Gerber en advokat som «visste hvordan han skulle 

fikse statsadvokaten og dommerne» og saken ble avvist 

(ibid:392). Etter å ha gått under jorden en tid, mens 

han skrev under navnet «Parisex», dukket Gerber igjen 

opp i 1934 ved staben for et pro-homoseksuelt 

litteraturmagasin kalt Chanticleer (ibid:394). Han 

vedble å holde kontakten med det tyske BFM og 

publiserte flere artikler i deres blader (ibid:633n). 

I Chanticleer [For dem som forstår engelske ordspill; 

‘Chanticleer’ betyr «Kykeliky» ... overs. anm.] avslørte 

Gerber seg selv som militant sosialist som 

vurderte kapitalismen og kristendommen som uvitenhetens 

og undertrykkelsens tvillingsøyler, når det 

gjaldt «seksuell frihet» (ibid:394). Som et svar på 

nyhetene i den amerikanske pressen om Röhm-putsjet, 

innrømmet han at nazistene var anført av homoseksuelle 

og lovpriste «Röhm og hans modige menn» 

(ibid:396). Gerber blir omfattende sitert angående naziregimet 

i Katz’ bok «Gay American History». Han skriver: 

«For kort tid siden påpekte en amerikansk 

journalist i det liberale [tidsskriftet ]«Nation» at hele 

Hitler-bevegelsen var basert på homoseksuelle greske 

forhold menn i mellom, og den samme jødiske forfatteren 

hevdet at det var nok en motsigelse om Hitler 

at «der Führer» skulle ha sagt seg enig i brenningen av 

bøkene til dr. Magnus Hirschfeld. Dermed får vi et glimt 

inn i hele bevegelsens galskap: En jødisk doktor som 

arbeider for de homoseksuelles interesser blir forfulgt 

av en heteroseksuell bande, anført av homoseksuelle 

(Gerber i J. Katz:395).

296 


Det er interessant å merke seg at de homoseksuelle 

tilbøyelighetene blant nazistene var et spørsmål 

om i det minste offentlig kunnskap i USA på denne 

tiden, så vel som deres greske tilknytninger. Vi kan ut 

fra dette også trekke fram at Gerber selv ikke var 

fremtredende fascist, selv om han tydelig identifiserte 

seg selv med de tyske brunskjortene. Åpen fascisme i 

den homoseksuelle bevegelsen kom senere, men Gerber 

og hans pederastiske venner hadde lagt grunnen for 

dem. Innen 1972, da han døde 80 år gammel, hadde 

Gerber sett fremveksten av homofascisme som et 

permanent tema i bevegelsen. 

AMERIKANSKE NAZISTER 

På samme måte som sitt tyske motstykke, viser 

den amerikanske nazibevegelsen et entydig anti-homoseksuelt 

ansikt overfor verden, mens dens ledere i stor 

grad er homoseksuelle. 

George Lincoln Rockwell dannet det amerikanske 

nazipartiet i 1959. Rockwell var selv en svært narcissistisk 

personlighetstype av det slaget som er så typisk 

blant mannlige homoseksuelle, men vi har ikke noe 

holdbar informasjon om at han var «homoseksuell». En 

forsker har imidlertid merket seg at Rockwells vesle 

gruppe var gjennomsyret av nettopp homoseksuelle. 

«Jeffrey Kaplan, velkjent akademiker og forsker på ekstremisme 

skriver at «homoseksuelle utgjorde «en betydelig» 

— om enn nøye skjult del av George Lincoln 

Rockwells amerikanske naziparti i 1960-årene». Den 

samme kilden forteller at «i Amerika fortsetter homo-


297 

seksualiteten å bære en «hemmelighet fra amerikansk 

nasjonalsosialisme i etterkrigstiden» (Southern Poverty 

Law Center Intelligence Report, «Fringe of the Fringe», 

utg. nr 100, høsten 2000). 

Frederick J. Simonelli drøftet spørsmålet om 

homoseksualitet i det amerikanske nazipartiet i sin biografi 

om Rockwell, «American Fuehrer» fra 1999. Han 

forteller at Rockwells retorikk, på samme måte som 

Hitler, var sterkt anti-homoseksuell, men at spørsmålene 

om hans privatliv og om staben hans vedble å 

være ubesvarte.» 

Homoseksualitet innen rekkene til ANP var et 

konstant problem for Rockwell og en konstant kilde til 

spekulasjon blant hans fiender. «Det synes å være en 

tendens til at «skeive» blir tiltrukket av oss», innrømte 

Rockwell til en fiendtlig innstilt journalist i ANPs hovedkvarter 

ved Arlington; deretter avgrenset han seg selv 

fra homoseksuelle ved å legge til «fordi; for de skeive, er 

dette stedet like begjærlig som en jenteskole ville vært 

for meg.» Ifølge FBIs overvåking, var Rockwells frykt for 

homoseksuelle stormtropper velfundert. ANPs vestre divisjon 

ble særskilt rokket av en avsløring av at sjef for 

enheten, Leonard Holstein, forøvrig også halvt jødisk — 

var homoseksuell. 

«Vedvarende rykter om homoseksuelle innen 

ANPs øvre lag — spesielt sentrert omkring Rockwells 

stabsjef, Matt Koehl — skadet partiet. [Mens] det gjennom 

hele Rockwells karriere [eksisterte spekulasjoner] 

om hans egen seksuelle orientering. Uten å digressere 

til noen psykologisk analyse, la det herved være sagt at 

Rockwells empatiske og stadige påstander om hans

298 


egen maskulinitet skaper spørsmål om hans underbevissthet.» 

(Simonelli:77f). 

En annen gren av den amerikanske nazibevegelsen, 

The National Socialist League, var åpenlyst 

homoseksuelle: 

Grunnlagt i 1974, av avhoppede medlemmer fra 

The National Socialist White People’s Party, avgrenset 

denne San Diego-baserte gruppen unikt nok sine 

medlemmer til homoseksuelle nazister. Anført av 

veteran-antisemitten Russell Veh, forsøker gruppen å 

distribuere medlemsskapsansøkninger som proklamerer 

at NSLs «mål er å søke seksuell, sosial og politisk 

frihet» (Newton:46). 

Mens de vanligvis var lavprofilerte, laget NSL et 

skikkelig oppstyr da de i 1983 forsøkte å markedsføre 

en nazistisk hatfylt film fra 1930-årene, som gruppen 

hadde sikret seg på ulovlig vis. En artikkel i det Los 

Angeles-baserte «Heritage and S.W. Jewish Press» med 

tittelen «Homonazister selger skrekkelig ’Jud Suss’film», 

navngav Veh og The National Socialist League. «Vi 

er meget vel kjent med Mr. Veh (som er et alias, når alt 

kommer til alt) og hans notoriske operasjoner,» sa den 

legale filmdistributøren, David Calbert Smith III 

(Heritage and S.W. Jewish Press, 16. september 1983). 

Veh skaffet seg medlemmer til gruppen sin gjennom en 

publikasjon som ble kalt «The N.S. Mobilizer» og gjennom 

kontaktannonser i homoseksuelle blader, 

deriblant det ledende amerikanske «homsebladet», The 

Advocate (Reisman, 1994:57).


299 

Før den forsvant på 1980-tallet, gav The National 

Socialist League ut en journal kalt NS Kampruf. (Southern 

Poverty Law Center Intelligence Report, høsten 

2000). 

Den mest berømte tildragelsen i det moderne 

amerikanske nazipartiets historie (ett tiår etter at Rockwell 

ble myrdet i 1967) skjedde som en følge av et i 1977 

fremsatt krav om å få marsjere gjennom et hovedsaklig 

jødisk nabolag i Skokie, Illinois, en forstad til Chicago 

og hjemsted for mange holocaust-overlevende. Planen 

var satt i scene av Frank Collin, som ofte dukket opp 

sammen med sine følgesvenner i «fulle nazi-regalia: 

brun skjorte, svarte støvler, og armbind med hakekors» 

og som «arbeidet for at alle negre, jøder og latinoer 

skulle tvangsdeporteres» (Johansson:129). De sivile 

myndighetene stanset fra først av marsjen, men den 

amerikanske advokatorganisasjonen for sivile borgerrettigheter, 

ACLU [en venstreekstrem såkalt «borgerretts»-organisasjon, 

overs. anm.] kom til Collins 

bistand. Nazistene vant retten til å marsjere, men man 

ble enige om at de skulle marsjere i selve Chicago by og 

ikke i Skokie. Dette tiltrakk seg oppmerksomhet fra 

verdenspressen. 

Homoseksualistene Johansson og Percy skriver i 

«Outing: Shattering the Conspiracy of Silence» har 

omsider avslørt, mer enn femten år senere at Collin var 

homoseksuell og pederast. I 1979 ble Collin arrestert 

for å ha «tatt seg utilbørlige friheter med gutter mellom 

10 og 14» og ble dømt til syv år i fengsel (Johansson and 

Percy:130).

300 


HOMOSEKSUELLE 

SNAUSKALLE-NAZISTER 

Idag overlever nazismen hovedsaklig på en bred 

internasjonal front av såkalte snauskaller (skinheads), 

stort sett bestående av unge hvite menn. Det er ikke 

overraskende at homoseksuelle er blant de mest innflytelsesrike 

lederne for den nazistiske snauskallekulturen. 

I England, for eksempel, som er 

bevegelsens fødested, ble den notoriske «National Front» 

(NF) anført av den homoseksuelle snauskallen Nicky 

Crane. Murray Healy omtalte i boken «Gay Skins» at 

«Crane etter eget utsagn [var] hengiven nazist som tilba 

Hitler» (Healy:134). Crane forsøkte aktivt å gjenoppvekke 

gateterroren til de nazistiske brunskjortene i de 

britiske bysentraene ved «[å prøve] og skape en gatekampstyrke 

for å destabilisere byene på gatenivå, slåss 

ved sportsevenementer og vedlikeholde raseangrepene. 

Snauskallene [som] hilser hverandre med nazihilsener 

og roper rasefanatiske slagord [ble] et vanlig syn» 

(ibid:124). 

Searchlight Magazine meldte: 

«Med sine over 185 på strømpelesten og ekstremt 

voldelig, var Crane den arketypiske snauskallenazisten, 

i så stor grad at det var hans bilde som ble trykket på 

forsiden av omslaget til platen «Strength Through Oi», 

et opprinnelig «Oi»-album [Snauskallebevegelsens 

musikkstil]. Som nazist var Crane innblandet i mye 

vold, deriblant skambanking av homoseksuelle. 

Samtidig, angivelig ukjent for de som stod ham 

nærmest på nazifronten, var han stjerne i flere


301 

hardcore-homse-filmer. Han døde grunnet AIDS i 1993 

(Searchlight, september 1999). 

På 1970-tallet var den best kjente nazistiske 

«homsen» National Fronts nasjonale organisator, Martin 

Webster (ibid). Ytterligere en annen homoseksuell 

nazist, Peter Marriner, var leder i både National Front 

og en annen fascistisk gruppering, The British 

Movement (Searchlight, august 2000). 

Snauskallebevegelsen har spredt seg langt utenfor 

England. Healy skriver at «den samme retningen av 

«snauskaller» og «fascister» har også dukket opp som en 

høyreekstrem gruppe i Europa, Australia og deler av 

USA har importert snauskalle-imaget som uniform for 

sine urbane terrorister» (ibid:205). 

I Frankrike har den nynazistiske bevegelsen nære 

og åpne bånd til homobevegelsen. En av grunnleggerne 

til fascistgruppen Francoise Nacionale er også redaktør 

for den homoseksuelle publikasjonen Gaie France 

(Andriette, Bill, «Is Gaie France Fascist?» NAMBLA 

Bulletin, september 1992). I mellomtiden og tilbake i 

Tyskland, ser man en skremmende økning av nynazistiske 

snauskaller som også er knyttet til homoseksualitet. 

Elmay Kraushaar, som skriver for Der Spiegel, 

den tyske parallellen til Time Magazine, blir sitert i «The 

Advocate»: 

«Det fins en homoseksuell snauskallebevegelse i 

Berlin. De cruiser områder med pamfletter hvor det 

står: «vi vil ikke ha utlendinger.» En fremtredende leder 

for nynazistene i Tyskland, Michael Kuhnen, var åpenlyst 

homoseksuell til han døde av AIDS i 2000. Han

302 


skrev en avhandling om båndene mellom homoseksualitet 

og fascisme, og sa at fascisme er basert på 

kjærlighet mellom kamerater, og at det å ha sex med 

sine kamerater styrker disse båndene (Anderson:54). 

I boken «The Beast Reawakens» skriver Martin 

Lee en beskrivelse av Kuhnen som den viktigste 

nynazisten på 1980-tallet, og kalte ham «Führer» for Nasjonalsosialistenes 

Aksjonsfront, og at hans homoseksualitet 

ikke på noen måte undergravde hans posisjon 

i det fascistiske samfunnet (Lee:195). Kuhnens 

«kamerat» og etterfølger, Christian Worch, ble fengslet i 

1994 i samband med voldelige forbrytelser og rasehat 

(Neighborhood Queen Internet Posting, 1. desember 

1994). En annen fremstående tysk nynazistleder, som 

også er homoseksuell er Bela Ewald Althans (Searchlight, 

september 1999). Som hovedperson i to rekrutteringsvideoer 

for nynazistene ble Althans fengslet 

i 1995 for å ha «hisset til rasehat». 

Vi må understreke at ikke alle snauskaller er 

nazister, og enda færre er åpenlyst homoseksuelle. Som 

Healy skriver «At en person er snauskalle betyr ikke at 

han er fascist i like stor grad som hakekorset» 

(Healy:142). Uansett har bevegelsen i visse sirkler blitt 

mer eller mindre synonym med «homofascisme». «Identiteten 

som snauskalle» skriver Healy, «har siden 

midten av 1980-tallet blitt stadig mer populær blant 

homoseksuelle menn. Så omfattende er disse elementene 

[eller snauskallestilen] i britiske urbane 

homsenettverk at de har sluttet å fremstille seg som 

snauskaller, men heller sier klart fra «jeg er homse» 

(Healy:2f).


303 

Koplingene mellom snauskaller og homofascisme 

er ikke så godt kjent i USA, selv om man der har en 

rekke «homoseksuelle nazi»-organisasjoner. En slik 

gruppering er American Resistance Corps (ARC), som 

skriver følgende på sitt nettsted: 

«ARC ble grunnlagt av en amerikansk snauskalle 

med hjelp fra en canadisk snauskalle som ikke var fornøyd 

med tilstanden blant snauskaller generelt. Disse 

to snauskallene var begge trofaste tilhenger av hvit 

rasehygiene. De var også tilfeldigvis homoseksuelle. 

Grunnleggelsen av ARC var et tilsvar til de to ekstremistiske 

grupperingene blant snauskallene. På den ene 

siden var det homoseksuelle snauskaller som fornektet 

rasehygienen og på den andre siden var de ikke-homoseksuelle 

rasehygienikerne som fostret homsehat. ARCs 

snauskaller har gleden av å være både tradisjonelle fascister 

og progressive aktivister (ARCs nettsted, 

www.geocities.com/ARCorg/historical.htm [denne 

linken er død.]) 

Snauskallebevegelsen har ikke enerett på å være 

hjemsted for ‘homoseksuelle’ nazister i Amerika i dag. 

Ikke fullt så unge homofascister finnes i andre nazistiske 

og eller organisasjoner som øver hvit overlegenhets-ideologi. 

For eksempel trykket «The Arizona 

Republic» et hovedoppslag den 12. april 1996 om en aksjon 

der over 30 medlemmer fra det ariske broderskap 

ble arrestert for å ha smuglet våpen og narkotika inn i 

fengsler. En av oss (Lively) snakket med en etterforsker 

med førstehåndskjennskap til saken. Etterforskeren, 

som snakket på bakgrunn av et løfte om at han forble 

anonym, bekreftet at han hadde merket seg svært høy 

frekvens av homoseksualitet blant disse hvite overleg-

304 


enhets-gruppene. Lee skriver at nynazistene David 

McCalden og Keith Stimely, som begge er knyttet til det 

californiabaserte Institute for Historical Review, begge 

døde av AIDS i 1991 (Lee:226). Det blir antatt at de 

begge fikk sykdommen gjennom homoseksuelle 

samvær. En annet interessant nyhetssak er at Ku Klux 

Klan-organisatoren Gregg David, ble anklaget for å ha 

voldtatt en svart mann i 1997 (udatert Reuters-melding). 

En siste åpenbaring om homofascismen etter 

Hitler kommer fra Hitlers hjemland Østerrike. Der gikk 

den mektige pro-nazistiske politikeren Jörg Haider [død 

2008], leder for frihetspartiet, FPÖ, av våren 2000 fordi 

det kom fram rykter om at han var homoseksuell. Mens 

det ikke fins beviser for dette, skriver likevel den 

britiske avisen «The Mail» følgende: 

«Det fins ubekreftede rykter at han har blitt sett i 

homsebarer i Wien; det som er udiskutabelt er det 

faktum at den karismatiske lederen har omringet seg 

selv med fanatiske unge menn, hvorav enkelte har bekreftet 

sin homoseksualitet. Dette er mannen som 

synes å ha rettferdiggjort Hitlers dødsleire som «straffesentra», 

og som med stolthet har proklamert at foreldrene 

hans var nazister. Frihetspartiet blir ofte omtalt 

som «Die Buberlpartie», unggutt-partiet — og pressen 

skriver om at Haider omgir seg selv med «unge funksjonærer 

som er trofaste mot ham [deriblant] 

generalsekretær Gerald Mikscha, som i den tyske 

pressen blir fremstilt som Haiders homoseksuelle elsker 

(The Gay Acolytes haunting Haider, «The Mail on 

Sunday» (UK), 30.april 2000).


NAZITEMA I «HOMSEKULTUREN» 

Glorifisering av nazistilen og symbolisme ville ha 

vært nesten utenkelig i samfunnet ellers, men det 

homoseksuelle samfunnet avviser blankt slike begrensninger. 

Innen få år etter den hardt vunne seieren til de 

allierte over nazi-regimet, begynte allerede amerikanske 

«homse»-stilskapere å adoptere nazistiske symboler som 

sine egne. Healy skriver: 

«Som Kenneth Angers filmer (spesielt Scorpio Rising) 

vitner om, er flørting med nazifantasier og bruken 

av fascistisk ikonografi ikke uvanlig i blant de urbane 

amerikanske homoseksuelle undergrunnen, og hos 

lærhomsene på 1950-tallet. (Healy:115). 

Idag trenger vi bare kaste et blikk på hovedorganet 

til den homoseksuelle bevegelsen, The 

Advocate, og vi ser nazitemaer som er helt vanlige i det 

homoseksuelle samfunnet. Reisman, som studerte kontaktannonser 

i The Advocate fra 1972-utgavene til 

1991-utgavene oppdaget at innholdet i annonsene ofte 

gjenspeilet en fascistisk mentalitet. Hun skriver: 

«I det store og hele viser 72 prosent av dataene fra 

The Advocate en ansamling av kjerneverdier som 

glorifiserte naziuniformer, språk og «blond»-arisk 

skjønnhet og brutalitet. Forakt for «kvinnfolkaktige, 

feite og svarte»; trusler mot «politisk ukorrekte» homoseksuelle, 

kirker og andre — romantisering av «fascistisk 

kultur» overfor den yngre generasjon. Nazikostymer 

og fascistiske konsepter er helt dagligdags i The 

Advocate og slikt blir derfor i stor grad akseptert av 

«homsekulturen» som sådan (Reisman, 1992:57).

306 


Andre elementer i «homsekulturen» demonstrerer 

et lignende pro-nazistisk ideal. En populær film av den 

finske «homorettighets»-talsmannen Iippio Pohjala, blir 

kalt «Daddy and the Muscle Academy» (1992). Tom, som 

er helten i filmen er en homoseksuell fasist og pornograf. 

Filmen som kombinerer temaene pederasti og 

naziglorifisering ble vist på Castro Theatre i San 

Francisco den 26. juni 1992. Den var en del av den 

sekstende årvisse Filmfestivalen for Homser/Lesber. En 

anmelder for San Francisco Examiner gav følgende beskrivelse 

av filmen: 

«Daddy and the Muscle Academy» anerkjenner 

åpenhjertig Toms forelskelse med kroppstyper som blir 

oppmuntret blant nasjonalsosialister. Fantasiene hans 

omfatter sex med ekte finske gutter og stormtroppsoldater, 

mens hakekorset vaier bak dem (Bonetti: San 

Francisco Examiner, 26. juni 1992). 

En anmeldelse av en sceneoppsetning av 

«Cabaret» i «The Washington Blade» (1. september 

1996), avslører en lignende forelskelse overfor 

nazismen. 

«[Regissøren] synes tydelig å fremme Emcee når det 

synges i siste stanza i et stramt dirigert spotlight — 

nasjonalsangen til Fedreland — «Morgendagen tilhører 

meg» og i en sjokkerende ny vri på finalen, allierer han 

seg visuelt med nazismen. Det er tydelig at Emcee 

kopler sammen dekadense, skeivhet og nazismen. 

Han stiller skremmende spørsmål om det å være 

skeiv, fascisme og dom i to perioder: Andre verdenskrig 

og det tjuende århundre.


307 

Attraksjonen blant amerikanske ‘homoseksuelle’ 

mot nazismen er ikke eksklusivt for mannlige homoseksuelle. 

Gertrude Stein, som på grunn av sitt forhold 

med Alice B. Toklas, blir i the Alyson Almanac beskrevet 

som «halvparten av ’historiens best’ kjente lesbiske par» 

(149), var en stor tilhenger av Adolf Hitler. Toland forteller 

i «Adolf Hitler» at «Gertrude Stein [i 1937] mente 

at Hitler burde fått Nobels Fredspris» (Toland:409). Den 

samme kilden forteller at George Bernard Shaw, 

medlem av den sosialistiske organisasjonen the Fabian 

Society og fremstående talsmann for homoseksualitet, 

også «forsvarte Hitler i artikler i tidsskrifter og aviser» 

(ibid:409). Interessant nok blir Shaw av Samuel Igra anklaget 

for å være den reelle forfatteren bak Zions Vises 

Protokoller, som angivelig skal inneholde en jødisk 

«hemmelig» plan for global kontroll, som siden har blitt 

brukt av antisemitter som bevis på en jødisk sammensvergelse 

— Igra:1960). 

Der hvor tettheten er størst blant homoseksuelle, 

synes enkelte å føle at det er mer komfortabelt å utvise 

sine nazifantasier. I «Against Sadomasochism: A Radical 

Feminist Analysis» , beskriver Susan Leigh Star, en 

jødisk sosiolog sine erfaringer i San Francisco: 

«I fire år har jeg bodd i Castro-området i San Francisco, 

det området som har flest mannlige homoseksuelle. Når jeg 

går langs gaten i nabolaget mitt, ser jeg ofte mennesker kledd 

i svart lær, med kjettinger og av og til bærende på sveper. I 

bokhandlene fins det mange sadomasochistiske publikasjoner. 

Ofte inneholder disse bilder av mennesker som har 

kopiert tyske Nazi-uniformer. Jernkors, stormtropp-uniformer, 

militære støvler. Og Hakekors. Av og til møter jeg 

mennesker på gaten — iført fulle naziregalia (Star:132).

308 


NAZITAKTIKK 

I «HOMSEPOLITIKKEN» 

«Jeg skal plage deg om dagen, og jeg skal holde deg 

unna en fredfylt søvn om natten» –Larry Kramer, 

grunnlegger av ACT-UP (Leo:18). 

«Homobevegelsen» har gjort mer enn bare å adoptere 

nazistiler og symboler. Homoseksuelle strateger 

har også omfavnet terrortaktikken til de nazistiske 

brunskjortene for å fremme sin politiske agenda. 

En av de mest notoriske gruppene som bruker 

nazistiske pøbelfakter er the AIDS Coalition to Unleash 

Power (ACT-UP) som ble grunnlagt i New York av Larry 

Kramer og omtrent 300 andre aktivister i mars 1987. 

(Alyson Almanac:42). Innen få måneder hadde 

medlemmene oppnådd nasjonal oppmerksomhet for sine 

aggressive handlinger mot dem de anså som fiender. ACT- 

UP-grupper invaderte katolske kirker i New York under 

gudstjenester, skrek obskøniteter og «tråkket på nattverdsoblater» 

(Miller:460). Katolske kirker ble også utsatt 

for terror i Washington, Los Angeles og Puerto Rico. Aviskasser 

ble knust i Sacramento for å straffe redaktøren for 

hans synspunkter (Grant, 1993:104). En militant som 

senere angret sin innblanding var ACT-UPs grunnlegger 

av Washington DC-kapitelet, Eric Pollard. Det følgende er 

et utdrag fra et brev han skrev i 1992 til Washington Blade 

med tittelen, «Time to give up fascist tactics?» (Er tiden 

inne til å slutte med fascistiske taktikker?) 

«Dette er svært vanskelig for meg å skrive. Det 

tvinger meg til direkte å konfrontere mine tidligere


309 

handlinger og anta ansvarlighet for de skadene jeg har 

vært med å påføre andre. Jeg ber oppriktig om unnskyldning 

for min innblanding og grunnlegging av 

AIDS-aktivist-organisasjonen ACT-UP DC. Jeg har 

hjulpet til med å skape en ektefølt fascistorganisasjon. 

Den allmenne homoseksuelle mann eller kvinne vil ha 

vansker med å forholde seg til våre undergravende 

taktikker, som hovedsaklig er hentet ut fra Mein Kampf, 

som enkelte av oss studerte som modell for arbeidet 

(Washington Blade, januar 1992). 

I sin bok «War on Heterosexuality» fra 1998, 

siterer forfatteren Michael P. Wright, fra AIDS-dissenteren 

Alex Russell om de fascistiske trekkene i blant 

vår tids homseaktivister. Mange attributter i HIV Homofascist 

Movement ligner på de metodene som fascismen 

og psykologien som freikorps-medlemmene benyttet: 

autoritær personlighet; ekstrem fremheving av det maskuline 

prinsipp, mannsdominans og blodsbroderskap; 

eksklusivt medlemsskap i en elitegruppe; og fetisjering 

og estetifiseringen av lidelse, selvoppofrelse og død. 

Freikorps-medlemmene gjorde krigen til en livsstil. 

Mange HIV blodsbrødre ser krigen mot AIDS som 

en dødsmåte hvor det freudianske nytelsesprinsippet 

og dødsdriften blir umulige å skille fra hverandre. 

Armbindet med hakekorset har nå blitt byttet ut med 

en tatovering som sier at en er HIV-positiv og den røde 

sløyfen (Russell i Wright: kapitel 5). 

Innen få år etter grunnleggelsen dannet kjernen i 

ACT-UP det enn mer ekstremistiske Queer Nation (De 

Skeive). Miller skriver at Queer Nations «konfrontasjonstaktikker» 

irriterte enkelte personer i

310 


homsemiljøet. Randy Shilts [en fremtredende homoseksuell 

skribent] kalte Queer Nationals «brunskjorter» og 

«lavendelfascister» (Miller:460). Queer Nation tok i bruk 

sterk militær retorikk og truet åpenlyst med voldsbruk. 

Grant beskriver taktikkene under en valgkamp i Oregon 

(se introduksjonen) der man stemte over en lov som var 

ment å skulle stanse homoseksuelles krav om å få 

minoritetsstatus. 

«Plakater dukket opp på telefonstolper og advarte 

mennesker om stemme for forslaget. En plakat viste det 

kristne ICTHYS-symbolet (fisken) som ble grillet på 

spidd. Teksten: Brenner du oss, brenner vi deg. Et 

annet lød «Borgerrettigheter eller Borgerkrig», valget er 

ditt; en kort periode. Det ble også klargjort hva «borgerkrig» 

betydde ved å føre opp «homsekniver, 

homserevolvere, homsekuler, homseraketter, homsetanks, 

homseskyttergraver, homseild, homsekrig, homsepatrioter» 

(Grant, 1993:104f). 

En av oss (Lively) var aktiv i den kampanjen og 

bar personlig vitnesbyrd om sjablonger som ble brukt 

til å male fortauene i Portland, Oregon, som truet med 

«De skeive slår tilbake!» I Eugene, Oregon hadde forretningstiltak 

som hadde støttet Oregon Citizens Alliance 

(som sponset folkeavstemningen) fått murstein, pakket 

inn i plakater med hakekors slengt gjennom vinduene 

sine. En talsmann fra Queer Nation i Eugene nektet å 

ta ansvar for det som skjedde, men forsvarte voldsbruken 

som rettferdiggjort. En annen organisasjon som 

kalte seg selv «Bigot Busters» (Fanatikerfjernene), 

spesialiserte seg på å mobbe og true de som søkte å 

samle inn underskrifter for å få i gang en folkeavstemning. 

Underskriftsskjemaer ble revet fra


311 

hendene til dem som samlet underskriftene eller tilgriset 

med maling, aktivister blokkerte bodene til dem 

som samlet underskrifter og flere ble utsatt for legemsbeskadeligelse. 

Hundrevis av falske signaturer ble satt 

på opprop for å forsøke å ugyldiggjøre underskriftene, 

men Fanatikerfjernerne nektet å ta ansvar for sine gjerninger. 

På klassisk nazimanér fremstilte oregonianske 

homoaktivister seg selv som ofrene under denne voldsbølgen. 

En rekke falske korsbrenninger på nattestid ble 

utført foran huset til Azalea Cooley, en svart, angivelig 

rullestolbundet lesbisk kvinne i Portland. Denne sterkt 

publiserte maskepien fortsatte i over seks måneder og 

ble skyldt på «hatklimaet» som ble skapt av folkeaksjonen. 

Kvelden før folkeavstemningen, fanget politiet 

Cooley i egen høye person da hun gikk ut sin egen 

hoveddør med et trekors og materiell for å brenne det. 

Hun bekjente siden alle sine forbrytelser (The 

Oregonian, 10. desember 1992). 

Som vi har sett med Röhms brunskjorter, kan vreden 

blant de militante homoseksuelle være rå. Den 29. 

september 1991, etter at guvernør Pete Wilson nedla veto 

mot lovforslag #101 (som ville gitt homoseksuelle minoritetsstatus) 

gikk tusener av homoseksuelle til opprør i San 

Francisco, stakk offentlige bygninger i brann og slåss med 

politiet. Dette raseriet vendte seg ofte mot individer og 

familier. Chuck og Donna McIlhenny fikk erfare det etter at 

San Francisco Presbyterian Church (hvor Chuck er pastor) 

gikk til oppsigelse av en homoseksuell organist og dermed 

startet en bølge av terror mot familien og kirken. De beskriver 

kampanjen av hat som ble ført mot dem i «When the 

Wicked Seize a City» (Når de onde tar makten i en by):

312 


«Mobbingen begynte. Steiner, ølflasker og ølbokser 

ble til stadighet kastet gjennom vinduene i 

kirken. Hakekors ble skrapt inn i dørene til kirken og 

malt på huset vårt. Et vindu i bilen vår ble knust. 

Graffiti ble spraymalt over hele kirken, huset og fortauet. 

Anti-kristelige, pro-homoseksuelle pamfletter ble 

spredt rundt i hele nabolaget og kalte oss nazister, 

fanatikere, homofober, etc. Demonstranter kom inn på 

søndagsgudstjenestene våre og avbrøt lovsangen. En 

gang kom det en mann og hamret på hoveddøren vår 

og spyttet på døren midt på natten og skrek: «Vi skal ta 

dere, McIlhenny. Vi skal lemleste dere politisk». Vi ble 

truet verbalt utenfor huset vårt på vei til bilen. Vi hadde 

stadige telefonsamtaler døgnet rundt. De begynte med 

skriking og obskøniteter. De utviklet seg til 

telefonsamtaler som beskrev våre barn med navn, utseende, 

hvor de gikk på skolen, når de sluttet på skolen 

og hvilke seksuelle avvik som skulle bli dem til del før 

de ble myrdet. Så, den 31. mai 1983, klokken halv ett 

om natten, var det noen som faktisk forsøkte å gjennomføre 

en av truslene om å drepe oss. [De kastet en 

brannbombe mot huset mens barna sov inne.] 

(McIlhenny and York:109f). [Forfatterens kommentar: 

McIlhennys overlevde dette og andre forsøk på å ta 

deres liv og tjenestegjør fortsatt i kirken i San 

Francisco.] 

Den 12. april 1996, førte et nesten-opprør av 400 

militante homoseksuelle i Madison, Wisconsin til at en 

planlagt tale av en av forfatterne (Lively) ble utsatt. De 

skrek obskøniteter og slagord, og aktivister invaderte og 

okkuperte den vesle Trinity Evangelical Fellowship 

Church i nesten en time mens hundrevis av andre 

hamret mot veggene på utsiden og på vinduene med


313 

steiner og lokk fra søppelspann. Rop som lød «Knus de 

kristne!» og «Hent løvene fram igjen!» kunne høres gjennom 

vinduene. Politiet nektet å rydde opp i opptøyene, 

men sa seg senere villige til å fjerne individuelle 

demonstranter som nektet å oppføre seg skikkelig. Til 

syvende og sist fikk møtet fortsette, men ikke før enkelte 

av demonstrantene hadde gått inn i kirkekjelleren for å 

pisse og gjorde fra seg på golvet. 

Møter i Janesville og Stevens Point, Wisconsin ble 

avbrutt på lignende måter. For de som deltok, beviste 

Wisconsins homofascister grundig at argumentene som 

er fremsatt i boken holder. 

Angrep som disse er ikke isolerte tildragelser, 

men en del av strategien for å øke den politiske makten 

blant homoseksuelle i det amerikanske samfunnet. Dr. 

Brian Clowes, har i «Debating The Gay Rights Issue» 

kompilert følgende forsvar av bruken av terror og vold 

fra homofascistenes side: 

«Dersom forskningsmidlene for å løse [AIDS] 

gåten ikke tilstrømmer på et jevnt nivå innen en gitt 

dato, bør alle homofile menn gi blod. Uansett hva som 

blir påkrevd for å få oppmerksomhet om saken — er det 

akseptabelt. Hvis dette omfatter blodterror, så får det 

heller bli slik (Robert Schwab i Kirk Kidwell, 

«Homosexuals Flex Muscles in Washington». American 

Family Association Journal, januar 1988, side 6-8.) 

«Vi skulle ha stengt ned undergrunnen og brent 

ned rådhuset. Jeg synes at opprør er en gyldig taktikk 

og at det bør prøves. Dersom noen [drepte] Jesse Helms 

eller William Dannemeyer i California, skulle jeg være

314 


den første som stilte meg fram og applauderte (ACT-UPmedlem 

Michael Petrelis, sitert i Michael Wilrich. 

«Uncivil Disobedience» Mother Jones, desember 1990, 

side 16). 

«Det er vanskelig å unngå å ta denne mannen [Pat 

Buchanan] i strupetak og klemme så hardt en kan 

mens en ser på det stygge, kvalmende ansiktet hans og 

ser øyeeplene sprette ut av øyehulene. Eller kanskje du 

føler for å tråkke på ansiktet hans og skvise ut den forrykte 

hjernen hans til råttenskapen flyter ut på den og 

renner nedover fortauet. Jeg har ikke noe problem å se 

for meg vold mot denne gærningen (Michelangelo 

Signorile, som er sjefredaktør for det homoseksuelle 

ukebladet Outweek, sitert i National Review, 24. juni 

1991. (Clowes:78f). 

I senere år har «homobevegelsen» drastisk 

redusert sin bruk av altoverveiende terrortaktikker, 

sannsynligvis fordi de gjorde såvidt stor politisk 

fremgang under Clinton-administrasjonens åtte år i det 

Hvite Hus. I stadig økende grad har «homobevegelsen» 

blitt sett på som mer en del av samfunnets hovedstrømninger 

og mindre som en fremmed og ødeleggende subkultur. 

I de fleste tilfellene trenger ikke homoseksuelle 

aktivister lenger å gå ut på gatene for å plage og 

skremme sine motstandere. De kan nå bruke sin 

enorme makt i media, akademia og regjeringen for å 

marginalisere og straffe dem. Ett eksempel på dette 

fenomenet er økningen i det som kalles «hatforbrytelser» 

og lovene mot det. 

Tilsynelatende har lovene mot «hatforbrytelser» 

blitt formet for å avskrekke fra voldelige kriminelle for-


315 

brytelser motivert av negative holdninger overfor offeret. 

Vi, forfatterne, ser derimot på innføringen av disse 

lovene (som hovedsaklig er støttet av «homobevegelsen) 

som første fase i en prosess for å kriminalisere tale som 

er fiendtlig innstilt mot legitimeringen av homoseksualitet. 

Slik man for øyeblikket kan se det for seg, er det 

bare tale som skjer under begåelsen av en voldelig forbrytelse 

som kan kalles kriminell under «hatforbrytelses»-lovene. 

Til syvende og sist, er det svært 

sannsynlig at også tale løsrevet fra dette vil bli forbudt. 

Denne utviklingen har delvis funnet sted i California, 

hvor «homolobbyen» har tvunget gjennom et lovforslag 

fra 2000 som skapte en ny kategori for «hatforbrytelser» 

kalt «hatmotivert tildragelse». Lovforslag 1785, som ble 

godkjent som lov av guvernør Gray Davis, definerer en 

«hatmotivert tildragelse» som «en handling eller forsøk 

på handling som utviser en fiendtlig holdning» mot 

homoseksuelle eller andre beskyttede grupper. 

Som vi altså ser, døde ikke homofascismen med 

Adolf Hitler. Den lever videre i den nynazistiske bevegelsen 

og innen selve homokulturen. Det er tydelig at 

nazismen fremdeles idag eksisterer som en ytterliggående 

del av samfunnet, som ikke har noen reell 

makt til å true sivilisasjonen. Det ville vært en reell trøst 

dersom vi trodde at nazismen i seg selv var årsaken til 

ondskapen som truet med å oppsluke verden og ikke 

bare var et symptom på en dypere og vedvarende sosialt 

problem. Vår tese tilsier derimot at nazismen var en 

følge av Tysklands flykt fra judeo-kristne moralverdier 

og at de fremste støttespillerne bak transformasjonen 

var homoseksuelle. Dersom denne tesen er sann, kan

316 


vi regne med å finne mange paralleller til de tyske erfaringene, 

noe vi også har gjort.

Kapitel 9 

HOMOSEKSUALISERINGEN 

AV AMERIKA 

Dersom fremveksten av nazismen i Tyskland ble 

muliggjort, i det minste delvis, av homoseksualiseringen 

av det tyske samfunn, hva sier det om vår 

nasjon og vår samtid her vi sitter og ser på den stadige 

fremgangen til den homoseksuelle agendaen i denne 

kulturen? Kan vi vente at noe slikt som et tredje rike 

skal stige opp på her? Eller kommer følgene for det 

amerikanske samfunnet til å være av en helt annen 

karakter? Er homobevegelsen i USA nok lik sitt tyske 

motstykke til at vi endog trenger å bekymre oss? (For 

den tyske homokulturen var tross alt langt mer militaristisk 

enn homobevegelsen i USA, for eksempel). Eller 

er dette gal måte å stille spørsmålet på? ER det noe med 

homoseksualiteten (eller det bredere spørsmålet: med 

seksuell ryggesløshet) som til syvende og sist ødelegger 

det samfunnet som aksepterer den? 

På mange måter strekker disse spørsmålene seg 

langt utenfor rekkevidden av denne boken, men im-

318 


plikasjonene i materialet vi har presentert tvinger oss 

likevel til å ta stilling til dem. Kanskje den mest 

hjelpsomme tilnærmingsmetoden er å lete i historien til 

homoaktivismen i USA for å se om det fins paralleller 

til de erfaringene vi har fra Tyskland. 

Som vi har vist i foregående kapitel, var den første 

åpent homoseksuelle organisasjonen i USA den amerikanske 

avdelingen av den tyske Menneskerettighetsforbundet, 

som ble startet i 1924. SHR var imidlertid et 

villspor. Den amerikanske homobevegelsen begynte i 

realiteten ikke før på 1940-tallet, etter at de allierte 

hadde beseiret nazistene. Vi må derfor begynne vår 

tidslinje med den observasjon at sentrum for internasjonal 

«homomakt» flyttet seg fra Tyskland til USA etter 

det tredje rikes fall. Dette betydde et kraftig tilbakeslag 

for «homobevegelsen» som måtte begynne «fra bunnen 

av», siden Amerika på 1940-tallet var minst like familieorientert 

som Tyskland hadde vært i 1860-årene. 

Vi vet at det implisitte målet til den homoseksuelle 

politiske aktivismen er å legitimere homoseksuell 

adferd og forhold i samfunnet. Dette krever nødvendigvis 

at et samfunn vender ryggen til ekteskapet som det 

eksklusive domenet for akseptabel seksuell adferd. Når 

man forlater denne standarden åpner det logisk dørene 

til alle andre former for seksuell promiskuitet. Det er da 

også en slik holdningsendring vi ser skje i den vestlige 

verden i disse dager. Vi skal se at denne endringen ikke 

er en følge av tilfeldige sosiale krefter, men bevisst, systematisk 

politisk aktivisme fra «homobevegelsens» side.


HARRY HAY 

OG MATTACHINERFORBUNDET 

For å si det med Jonathan Katz, «et slags bånd 

som er særskilt for den mannlige delen av homohistorien 

kopler det oppløste Chicagobaserte «Menneskerettsforbundet 

(1924-25) og Harry Hay, grunnleggeren 

av Mattachinerforbundet.» (J.Katz:407). Denne «særskilte 

båndet» er det faktum at den mannen som rekrutterte 

Hay inn i homoseksualiteten (i 17-årsalderen), 

Champ Simmons, selv ble forført av et tidligere medlem 

av SHR. På en pervertert måte synes det riktig å si at 

Hay på denne måten ble «grunnleggeren av den moderne 

homobevegelsen [i USA]» (Timmons: Omslaget). (I 

en annen setting, forteller Hay at hans første homoseksuelle 

erfaring var da han som fjortenåring ble misbrukt 

av en tjuefem år gammel mann, ibid:36). 

Den 10. august 1948, mot slutten av en atten år 

lang karriere som leder i kommunistpartiet, begynte 

Hay å organisere en gruppe som skulle bli Mattachinerforbundet 

(ibid:132). Noe navn ble ikke vedtatt før våren 

1951, men fra begynnelsen av ble forbundet sett på et 

redskap for å ødelegge de sosiale sperrene mot homoseksualitet 

i den amerikanske kulturen (J.Katz:412f). 

Navnet Mattachine ble hentet fra «et middelaldersk 

fransk renessansebrorskap av ugifte borgere.» 

(ibid:412). Organisasjonens uttalte agenda var å beskytte 

«retten til privatliv». Akkurat som SHR ble Mattachinerforbundet 

kontroversielt da ett av deres 

fremstående medlemmer ble arrestert. Dale Jennings, 

som var en av grunnleggerne av organisasjonen, ble arrestert 

for å forsøke å kjøpe sex av en sivilkledd politi-

320 


tjenestemann med intensjonen å ha homoseksuell sex 

med vedkommende på et offentlig toalett (ibid:414). 

Hay var ikke fascist, men han var nyhedning. Han 

deltok i okkulte ritualer i Los Angeles-avdelingen av 

«Order of the Eastern Temple», OTO, Aleister Crowleys 

notoriske antikristelige åndelige gruppering 

(Timmons:76). Hay sørget for musikalsk akkompagnement 

til seremonier utført av den lesbiske «yppersteprestinnen». 

Senere i livet grunnla han New 

Age-grupperingen Radical Faeris (radikale homoseksuelle) 

som møttes i en ashram i Arizona-ørkenen for å 

tilbe hedenske åndsmakter (ibid:265). 

På enkelte måter kan Hay sammenlignes med Karl 

Heinrich Ulrichs, homobevegelsens «bestefar». Hay er 

hans amerikanske motstykke i den forstand at begge 

mennene satte i gang vedvarende sosiale bevegelser i 

sine respektive kulturer. Begges målsetning var å underminere 

den judeo-kristne moralkonsensus i forhold til 

homoseksuelle forhold. Begge to ble misbrukt som gutter 

(selv om noen mener at dette er regelen heller enn unntaket 

når det gjelder homoseksuelle menn). Men i 

motsetning til Ulrichs ble Hay stadig mer militant under 

sitt liv, inntil han deltok i Californias notorisk voldelige 

ACT-UP demonstrasjoner på 1980-tallet (ibid:292). ACT- 

UP, AIDS-koalisjonen for å løsrive makten, var en av de 

første manifestasjonene av homofascisme innen «homorettighetsbevegelsen». 

Selv om Hay var i 70-årene da, og 

ikke er direkte knyttet til noen annen voldelig ødeleggelse 

av eiendom som ACT-UP står anklaget for, validerte hans 

nærvær gruppens terrortaktikk. Hay omfavnet også 

åpent pederasti som en vesentlig del av «homorettighetsbevegelsen» 

(ibid:296).


321 

Harry Hay og Mattachinerforbundet spydde ut 

store mengder politisk og sosial aktivisme blant homoseksuelle 

som snart vokste ut av sine egne sko og deres 

kontroll. Deres sterkt motiverte aktivister opererte i 

grupper som fungerte som kommunistceller, hver av 

dem et «hemmelig broderskap» som var bundet sammen 

av samme begjær. Som Hay selv sa i et senere intervju, 

«[vi ønsket å] holde dem under jorden og adskilte slik 

at ingen enkelt gruppe noensinne kunne vite hvem alle 

de andre medlemmene var» (J.Katz:410). Sakte, men 

sikkert, og fra utallige obskure kilder, dukket det opp 

teorier, offentlige påstander og aksjoner som støttet 

sosial aksept av homoseksualitet. Og mens makten 

økte innen den homoseksualistiske lobbyen, slik tiltok 

også råskapen i deres krav og metoder. 

ALFRED KINSEY 

OG KINSEY-INSTITUTTET 

Mens Harry Hay relativt raskt kom til å føre 

homobevegelsen ut i dagslyset med Mattachinerforbundet, 

fortsatte den homoseksuelle aktivismen å bli 

utført av skjulte cellegrupper og individuelle aktivister 

som fremdeles var «i skapet». En slik aktivist var Alfred 

Kinsey. Ingen andre enn Kinseys nærmeste medarbeidere 

og seksualpartnere visste at hans image som 

respektabel familiefar og collegeprofessor maskerte 

hans rolle som hengiven agent for å endre forholdene 

for homoseksuelle i Amerika. 

I 1948 utgav Kinsey sin kulturknusende bok, 

Sexual Behavior in the Human Male (Mannens seksuelle

322 


oppførsel). Som den første store seksualundersøkelsen 

av sitt slag, oppgav Kinsey-rapporten at amerikanere 

var langt mer promiskuøse og seksuelt avvikende enn 

de hevdet å være (Reisman and Eichel, 1992:2). I mer 

enn førti år ble Kinseys data mer-eller-mindre stående 

som absolutte og konklusjonene som han trakk fortsetter 

den dag i dag å tjene «vitenskapelig» rettferdiggjøring 

av den såkalte «seksuelle revolusjon». Hans teori 

om at sex bare er en «ventil» slapp menneskenes oppførsel 

løs fra det Marcuse kalte «den undertrykkende 

orden i forplantingsstyrt seksualitet». I Kinseys modell 

ble alle former for seksuelle uttrykk ble sidestilt. 

Nyere undersøkelser har imidlertid vist at Amerika 

slett ikke er den heksegryten av promiskuitet og 

avvik som Kinseys studie hevdet, endog etter mer enn 

et halvt århundre med påvirkning fra studien, som så 

høylydt har vært proklamert som «fakta» av mediene og 

mye av akademia. US News and World Report forteller 

om en slik studie, utført av National Opinion Research 

Center ved University of Chicago, at den viste at 

«trofastheten vedvarer». Hele 83 prosent av amerikanerne 

hadde sex med en person eller hadde ingen 

sexpartnere i løpet av det siste året, og halvparten av 

amerikanerne hadde bare en partner i de foregående 

fem årene» (US News and World Report, oktober 

1994:75). 

Kinseys studie var skreddersydd for det homoseksuelle/pederast-miljøet. 

Bare få uker etter at den var 

sluppet, lanserte Harry Hay formelt Mattachinerforbundet. 

Vi har intet bevis for at Kinsey og Hay reelt sett 

koordinerte sine oppgaver, selv om vi vet at Hay og 

Kinsey møttes mer enn syv år før publiseringen av den


323 

første Kinsey-rapporten (Timmons:111). Vi vet også at 

en innflytelsesrik medarbeider av Kinsey, Wardell 

Pomeroy, senere ble en av rådgiverne i Mattachinerforbundet, 

noe som muligens indikerer et dypere forhold 

mellom Kinseys organisasjon og mattachinerne 

(Marotta:80). 

Kinseys sterkt oppblåste tall når det gjelder antall 

homoseksuelle i Amerika er grunnlaget for den 

vedvarende myten om at minst ti prosent av befolkningen 

er homoseksuelle. Hans syvpunkts Kinseyskala, 

«der biseksualitet utgjorde en ‘balansert’ 

midtpunkt mellom heteroseksualitet (0) og homoseksualitet 

(6) (ibid:10) forsøkte å fremstille homoseksualitet 

som en norm per definisjon. Han proklamerte 

ellers at sex mellom voksne og barn var fullstendig 

harmløst. Disse funnene var basert på data innsamlet 

av pedofile fra eksperimenter med hundrevis av barn — 

helt ned til to måneders alder (ibid:36). 

I «Kinsey, Sex and Fraud» (Kinsey, Sex og Svindel) 

hevder Reisman og Eichel at Kinsey «påstod å kunne 

bevise at barn var seksuelle vesener, endog fra 

barnsben av, og at de kunne og burde oppleve nytelse 

og godartet seksuelt samvær med voksne «partnere» «. 

(ibid:3). Reisman og Eichel fortsetter med å fremme 

tanken om at Kinsey bevisst overså kriminelt seksuelt 

misbruk av barn og bevisst forfalsket data for å fremme 

sin personlige og seksuelle agenda. De referer til tidligere 

medarbeider av Kinsey, Gershon Legman som forteller 

at «Kinseys ikke-veldig-hemmelige planer var å 

«respektabilisere» homoseksualitet og enkelte seksuelle 

perversjoner» (ibid:34). De viser også til sosiologene Albert 

Hobbs og Richard Lambert som oppdaget «at for-

324 


fatterne bak Kinsey-rapporten bevisst syntes å overse 

begrensningene i deres egne tester for å «kunne samle 

mulige misvisninger på nesten hvilken som helst måte 

som kunne styrke påstanden om [antallet] homoseksuelle» 

(ibid:24). 

Var Kinsey homoseksuell, pedofil; eller både og? 

En historiker mener at Kinsey «kan ha oppdaget de 

homoseksuelle tendensene, som han senere tilskrev en 

stor proporsjon av befolkningen hos seg selv, (Robinson 

i Reisman and Eichel, 1992:204). Men Reisman og Eichel 

gjør framlegg om at han manifesterte mer av 

typiske pedofile holdninger. I tillegg til hans interesse 

for seksuelle eksperimenter med barn,» skriver de, «var 

Kinsey en ivrig samler av pornografi (og pornofilmskaper) 

— et vesentlig trekk hos personer som lider av 

pedofili» (Reisman and Eichel, 1992:205). I et senere 

forskningsarbeid forteller Reisman mer spesifikt at 

Kinsey produserte og regisserte filmer med homoseksuell 

sadomasochisme ved Indiana University, og at 

hans samling av pornografi inneholdt filmer av barn 

som deltok i seksuelle handlinger (Reisman, 1998:80f). 

Det er imidlertid ikke noen tvil om at Kinsey 

passer inn i profilen til en homoseksuell aktivist. 

Akkurat som militante homoseksuelle som har nydt 

godt av hans arbeid, var Kinsey «fortørnet over effekten 

den judeo-kristne tradisjonen hadde på samfunnet,» 

skriver Reisman og Eichel. «Det er tydelig at han delte 

[medforsker Wardell] Pomeroys syn på at kristne bar 

med seg en nesten paranoid tilnærmelse til seksualitet 

fra jødene» (ibid:6). Pomeroy er forøvrig kjent for sin 

støtte til sex mellom voksne og barn. I en artikkel om 

pedofili fra 1992, skriver forfatteren Michael Ebert om


325 

Pomeroy og siterer ham: «Mange synes å tro at enhver 

form for [seksuell] kontakt mellom barn og voksne har 

dårlig innflytelse på barnet. Jeg mener at dette kan 

være både kjærlig og omtenksom ansvarlig seksuell aktivitet» 

(Ebert:6f). 

Kinseyinstuttet kom senere til å bli anerkjent som 

det amerikanske motstykket til Institutt for Seksualforskning 

i Berlin. Redaktøren av tidsskriftet 

Fidelity, E. Michael Jones, fortalte en av oss (Lively) i 

en samtale at han selv hadde sett noen av de overlevende 

dokumentene fra Berlin-instituttet i kjelleren 

på Kinsey-bygningen. Akkurat som dets tyske forgjenger 

hadde vært, var Kinsey-instituttet hengitt til å 

legitimere seksuelle perversjoner. 

DEN SEKSUELLE REVOLUSJON 

Innen fem år etter Kinsey-rapporten, hadde Hugh 

Hefner lansert Playboy Magazine (og med det den moderne 

pornoindustrien), hvis opprinnelige målgruppe 

var den generasjonen unge menn som Kinsey talte til 

under sine leksjoner på College. Enn mer betydningsfullt, 

populariserte det Kinseys seksuelle frie sedelære 

også når det gjaldt homoseksualitet blant store deler av 

den mannlige befolkningen av Amerika. Hefner har selv 

blitt sitert sigende at dersom Kinsey var forskeren bak 

den seksuelle revolusjonen, var han propagandisten 

(Reisman, 1998:108). 

Vi antyder ikke at Hefner er homoseksuell, bare 

at Playboy Magazine tjenestegjør som et redskap for

326 


‘homoseksuell’ sosial bygging i og med at eksistensen 

av en voksende pornografisk industri tjener 

«homosaken» ved å moralt sett korrumpere menn som 

benytter det. Det gjør den logisk sett mindre i stand til 

å opponere mot homoseksualitet på moralsk grunnlag 

og sjansen er enn større for å støtte offentlige organer 

som legitimerer seksuell frihet. Påvirkning fra pornografi, 

spesielt fra ung alder av, kan også være porten 

inn til en ‘homoseksuell’ livsstil i seg selv. 

På samme måte blir også den ‘homoseksuelle’ 

saken fremmet av en fremgangsrik abortindustri (som 

også dukket opp som en følge av den seksuelle revolusjonen). 

Valget om å drepe sine ufødte barn kompromitterer 

både menn og kvinner moralsk (og gjør dem 

uvillige til å kritisere valget om å delta i andre former 

for umoralsk adferd), og forsikrer at følgen av et 

uønsket barn ikke blir en vedvarende bremsekloss for 

dem som har valgt seksuell frihet fremfor familien. 

Dette forklarer hvorfor homoseksuelle, som per definisjon 

ikke kan få barn i sammen, er blant de mest 

militante talsmennene for fri abort. 

Aksepten for seksuell tilfredstillelse som en viktig 

sosial verdi fører unektelig til en nedadgående spiral i 

kulturen. I det amerikanske samfunnet, har salget av 

rekreasjonssex til unge menn i college-alder på 1950tallet 

skapt et «marked» for ubluferdige og seksuelt 

eventyrlige unge kvinner, som i sin tur hjalp til med å 

fremme tanken om kvinnelig promiskuitet. Straks 

ubluferdighet og promiskuitet ble akseptabelt for 

enkelte kvinner på 1960-tallet, øket presset på alle 

kvinner i konkurransen om menns oppmerksomhet, 

om å ta disse holdningene til seg. Dette ble spesielt sant


327 

om de yngste av kvinnene i gifteferdig alder i denne 

generasjonen, hvis personlige moral og verdier var blitt 

påvirket av et tiår med sexmettet populærkultur. 

Med en én gros tilstrømning av kvinner inn i en 

verden av seksuell fristillelse vokste det fram et antall 

samfunnsmessige krav: For den feministiske politiske 

bevegelsen om «å frigjøre» kvinner fra samfunnets forventninger 

om ekteskap og barnefødsler (National Organization 

for Women ble dannet i 1966); for prevensjon 

etter behov (Griswold v. Connecticut — 1966); for abort 

etter kvinnens ønske (Roe v. Wade — 1973); og for «fri 

adgang» til skilsmisse (tverrstatlig liberalisering av 

skilsmisselovene begynte tidlig på 1970-tallet). Følgene 

av denne politikken hadde vært var å oppnå de ‘homoseksuelle’ 

målsetningene slik de var stipulert av Kinseys 

doktriner: den progressive avnormaliseringen av ekteskapet 

og den stadige normaliseringen av seksuell 

fristillelse. Folketellingsdataene som ble publisert i 

1998 viste en firedobling i antallet skilsmisser fra 1970 

til 1996, mens befolkningen av «samboende» par som 

aldri hadde vært gift hadde mer enn doblet seg. 

Blant bivirkningene som har blitt en del av de 

dramatiske endringene i livet til et folk, bivirkninger 

som har økt stadig siden 1960-årene, er en økning i 

kriminalsaker (spesielt voldelige forbrytelser), samt seksuelt 

overførte og andre sykdommer, og økningen i 

psykiske plager og kronisk misbruk av narkotiske 

stoffer. Alt dette er følger som en kan forvente å finne i 

en generasjon av borgere som blir oppdratt i ustabile 

hjem. Hvert og ett av disse sosiale problemene er en 

direkte følge av å omfavne den ‘homoseksuelle’ tanken 

om seksuell fristillelse slik den ble popularisert av

328 


Kinsey. I mellomtiden, mens jaget etter seksuell tilfredstillelse 

er det personlige målet til en stadig større del av 

de ikke-homoseksuelle i befolkningen, har «homobevegelsen» 

fortatt sin fremgang. 

STONEWALL-OPPRØRET 

OG HOMOAGGRESSIVITET 

«Two, Four, Six, Eight — smash the family, smash the 

state!» (Kaffe, Te og Mjølk og Vatn, Knus Familien, så 

døyr òg staten!» (Populært slagord blant 1970-tallets 

homoaktivister — Oosterhuis and Steakley:2). 

Innen 1969 hadde utviklingen innen en økende 

homoseksuell subkultur i Amerika født fram et åpenlyst 

homoseksuelt nærvær i storbyene. Såkalte «homsebarer» 

sprang frem i Los Angeles og New York, og var fylt av en 

bisarr blanding av «gatehomoseksuelle», narkomane og 

gutteprostituerte (Marotta:71). I New York deltok homoseksuelle 

til stadighet i offentlig sex med anonyme 

partnere «på lasteplanet på biler som var parkert ved 

bryggene i West Village» (ibid:93) og på offentlige toaletter. 

Homoseksuell aktivitet skjedde så ofte i buskene i en av 

de offentlige parkene at myndighetene ble nødt til å hogge 

ned trær for å stanse dette (Adam:85). I tilsvar til politiets 

forsøk på å sette en stopper for denne økende graden av 

offensiv oppførsel, begynte de homoseksuelle å organisere 

et krav om «retten» til offentlig avvik. Styrket av sine tall, 

begynte de å demonstrere mot forretninger som Macy’s 

Department Store, som hadde slått ned på homoseksuell 

adferd på toalettene i kjøpesenteret (ibid:85).


329 

Om kvelden den 27. juni 1969, adopterte «homorettighetsbevegelsen» 

offisielt terror som et middel for å 

ta kontrollen med makt da en gretten gjeng av «transvestitter, 

lesber, gatebeboere og bargutter» fysisk gikk 

til angrep på politiet som utførte et raid mot Stonewall 

Bar på Christopher Street i New York. Stonewall var «en 

av de best kjente av de mafiaeide barene» (Marotta:75), 

og ble stengt for å selge alkohol uten skjenkeløyve. Det 

var også et tilholdssted for seksuelle avvikere. Da politiet 

begynte å ta noen av barens stamkunder inn til 

forhør, samlet en bande homoseksuelle seg på den 

andre siden av gaten. Homoseksualisten Toby Marottas 

«The Politics of Homosexuality» gjengir øyenvitneskildringer 

av en skribent i avisen «The Village Voice»: 

«Nesten som på ordre brøt hele banden ut i kasting 

av brostein og flasker. Søppelspannet jeg stod på 

ble nesten revet ut under føttene mine da en guttunge 

forsøkte å ta det for å knuse vinduer. Ut fra ingenting 

kom et løsrevet parkometer og ble brukt som rambukk 

mot døren på Stonewall Bar. Jeg hørte flere rop som lød 

«la oss få tak i gass», men ildtungene som snart kom til 

syne gjennom vinduet på Stonewall [der politikonstablene 

var fanget] var et veritabelt sjokk (Ibid:72). 

Innen morgengry var Stonewall Bar en utbrent 

ruin og de homoseksuelle lederne hadde proklamert at 

voldsbruken hadde vært en suksess. Interessant nok 

blir årsdagen for denne hendelsen idag kalt «Gay Pride 

Day» (Homoseksuell Stolthet-dagen), en dag da man ser 

parader og andre tildragelse som oftest er best kjent for 

offentlig sex og nakenhet (ibid:158). Det er ironisk at de 

samme aktivistene som steg fram fra dette nye militante 

miljøet (i 1970) som utviklet en strategi om å hevde

330 


homoseksuelles status som offer gjennom bruken av 

den lyserøde trekanten og minnet om de homoseksuelle 

som ble forfulgt av nazistene (Adam:86). 

Fremveksten av homoseksuell aggresjon gjenspeilet 

progresjonen i en aggressiv «mannemanns»gruppering 

innen den amerikanske «homobevegelsen», 

mye likt det som skjedde rundt begynnelsen av forrige 

århundre i Tyskland. (Ironisk nok, mens disse maskulint 

orienterte «homsene» antar en overlegenhetsholdning 

over «kvinnfolkaktige» både i Tyskland og USA ble 

faktisk «homobevegelsen» grunnlagt av en «kvinnfolkaktige» 

homoseksuelle og bare senere ble det slik at 

«mannemennene» overtok kontrollen over bevegelsen».) 

I «The Making of The Modern Homosexual» (Kunsten å 

skape en moderne homoseksuell) skriver forfatter Gregg 

Blachford at homoseksuelle under denne tiden beveget 

seg bort fra den tidligere stereotypen med «pent genserkledde 

gutter» («swish and sweaters») til en ny og maskulin 

stil (som ble) den dominerende moten å uttrykke 

seg på innen subkulturen (Blachford:187). 

Etter Stonewall-opprøret ble Mattachinerforbundets 

Aksjonskomité i New York-avdelingen bejublet 

for sin «organiserte motstand» (Adams:81), men kontrollen 

over bevegelsen raskt ble fratatt dem av en enda 

mer ekstrem gruppe aktivister. Disse mennene dannet 

kjapt «Gay Liberation Front» (Homoseksuell Frigjøringsfront), 

kalt slik «fordi navnet hadde samme klang som 

National Liberation Front» (Viet Cong i Vietnam) 

(ibid:91). I sentrum av denne nye kretsen av 

maktpersoner stod Herbert Marcuse (ibid:88), 

mangeårig sosialist som hadde lært seg sin politikk (og 

kanskje endog homoseksualitet) i Tyskland før


331 

nazitiden. Homoseksualisten og historikeren Barry J. 

Adam skriver: 

«Herbert Marcuse, som hadde vært en ungdommelig 

deltaker i den tyske revolusjonen i 1918 og som 

var blitt oppdratt til å tro i pakt med Weimarrepublikkens 

reformering av livsvilkårene, fanget oppmerksomheten 

hos mange homoseksuelle frigjørere. 

Hans bok «Eros and Civilization», publisert i den ideologiske 

ørkenen 1955, koplet sammen homobevegelsene 

fra før og etter krigen med den implisitte visjon at 

homoseksualitet var en protest «mot den formeringsrettede 

seksualitetens undertrykkelse» (ibid:84). 

Stonewall-opprøret ble det nye symbolet for 

«homorettighetsbevegelsen». I dets kjølvann, sprang 

Homoseksuelles Frigjøringsfront opp som paddehatter 

over hele landet, og brukte skremselsmetoder og tvang 

for å oppnå politiske mål. Øyeblikkelig satte de seg mål 

om stanse det medisinske establishmentet, hvis økende 

effektivitet om å behandle homoseksuelle avvik truet 

bevegelsens logiske premisser (Rueda:101ff). Adam 

skriver at «Homoseksuelles Frigjøringsfront stormet 

Psykologi-, Lege-, og Adferdkonferanser og i San 

Francisco, Los Angeles og Chicago, hvor de skjelte ut 

talerne med rop og skrik og terroriserte tilhørerne 

(Adam:87f). Så ekstreme som de hadde blitt i seg selv 

forutsa Mattachinerforbundet at frigjøringsfronten kom 

til å feile med å inspirere bevegelsen på grunn av de 

«voldelige taktikkene» (Marotta:136), men de tok feil. 

Selv om frigjøringfronten kollapset i 1972, dels på 

grunn av en konflikt mellom «transvestitter og machoer» 

(«kvinnfolkaktige» og «mannemenn») ble filosofien deres 

stående (Adam:90).

332 


Den 15. desember 1972 kapitulerte styret i the 

American Psychiatric Association (Psykiatriforbundet) 

for ekstremistenes krav. De homoseksuelle hadde begynt 

å tale om urokkelige psykiatere som «krigsforbrytere» 

(ibid:88), med entydige hentydninger. Muligens 

var dette av frykt for egen sikkerhet, og garantert lei av 

den stadige trakasseringen, proklamerte de at homoseksualitet 

ikke lenger var for sykdom å regne. Den 

påfølgende avstemningen, som ble krevd av rasende 

medlemmer av organisasjonen, ble gjennomført via post 

og ble delvis kontrollert av National Gay and Lesbian 

Task Force (Rueda:1982). Homoseksualistene vant avstemningen 

og den nye offisielle definisjonen av homoseksualitet 

som en lidelse ble endret til å omfatte bare 

dem som «ikke trivdes med sin seksuelle orientering» 

(Adam:88). Historikeren Enrique Rueda skriver: 

Denne avstemningen var ikke resultatet av en 

vitenskapelig analyse etter årevis med nøye forskning. 

Ei heller var det et rent objektivt valg når det gjaldt innsamlingen 

av uimotsigelige data. Det udiskutable 

faktum at avstemningen ble gjennomført avslører hele 

prosessen, siden eksistensen av en ortodoksi [rett lære, 

overs. anm.] i seg selv motsier selve kjernen i vitenskapen 

(Rueda:106). 

DEN AMERIKANSKE 

WEIMARREPUBLIKKEN 

Hvordan henger så alt dette sammen med den 

tyske erfaringen? En slående parallell er det tidsrommet 

som gikk med for å gjøre homoseksualiteten kulturelt


333 

akseptert i begge land. I Tyskland gikk det omkring 25 

år fra dannelsen av WHR ble dannet av Magnus Hirschfeld 

til denne formen for seksuell perversjon ble åpenlyst 

praktisert i Tyskland (grovt regnet fra 1897 til 

1920-årene). I USA begynte den åpenlyse homoseksualiteten 

å vise seg på begynnelsen av 1970-årene, et 

kvart århundre etter at Harry Hay dannet Mattachinerforbundet. 

En annen likhet ligger i den ustrekningen av 

hvilke perversiteter som skred frem straks de moralske 

barrierene ble revet. La oss kort sammenligne de to 

samfunnene. 

Under Weimar-regjeringen, som ble etablert etter 

Kaiser Wilhelm IIs abdikasjon i 1918, ble det stilt spørsmål 

ved mange tradisjonelle holdninger. Deriblant også 

seksualiteten. På samme måte som den vestlige verden 

gjør i dag, erfarte Weimar-Tyskland store konflikter 

mens disse politiske trekkene kolliderte med de 

tradisjonelle judeo-kristne verdiene. 

Følelsene omkring «seksuelle spørsmål» gikk høyt. 

Man drøftet kjønnsrollene og holdningene mot ekteskapet, 

familien og barneoppdragelse, og disse diskusjonene 

var bundet opp med argumenter om 

sosialpolitikk og demografiske trender (Peukert:101). 

I dette klimaet vant homoseksualistene stadig 

større territoria. Nesten øyeblikkelig begynte de største 

tyske byene å bli tilfluktssteder for alle seksuelle uttrykksformer. 

William Manchester skriver om «transvestitthaller, 

[hvor] hundrevis av menn utkledd som 

kvinner og hundrevis av kvinner utkledd som menn

334 


danset under politiets argusøyne» og om «mødre i trettiårene, 

som sammen med sine døtre tilbød «mor-ogdatter-sex» 

(Manchester:57). Plant skriver at «luksuriøse 

lesbebarer og nattklubber [som] aldri fryktet raid fra politiet» 

(Plant:27). 

Steakley anfører at «offisiell toleranse ble manifestert 

... i det uhindrede konsumet av narkotika i enkelte 

homobarer, og transvestitter ble gitt polititillatelse til å 

kle seg i ‘drag’ offentlig (Steakley:81). Historikeren og 

levnetsskildreren Charles Bracelen Flood taler om 

«triste bakgater patruljert av prostituerte i alle aldre og 

av begge kjønn, deriblant unge gutter og jenter med 

rouge på kinnene» (Flood:196). «Berlins spesialiserte 

etablissementer omfattet et badehus med mannlige 

prostituerte negre som ble frekventert av Ernst Röhm, 

skriver Flood, og «det var en sedat nattklubb for lesbiske, 

Die Silhouette, hvor de fleste av kvinnene, satt på 

harde benker langs veggene, kledd i herreklær med 

krage og slips, men hvor de unge pikene som var tilstede 

gikk kledd i kjoler med sterkt fremhevet 

femininitet.» (ibid:197). 

Tysklands variant av Madonna var en kvinne ved 

navn Anita Berber, «rollemodell for tusener av tyske 

jenter [som] danset nakne og elsket med menn og 

kvinner på bardisker, opplyst av lyskastere, mens tilskuerne 

stirret på og befølte hverandre» (Manchester:57). 

Rector beskriver Weimartiden som et 

«seksuelt tivoli» (Rector:15). 

Det var minst like mange, om ikke flere homoseksuelle 

tidsskrifter og homsebarer i Berlin på 1920-tallet 

som det er i New York City i dag, og Berlin på den tiden


335 

summet med muligheten for å danne et nasjonalt 

homoseksuelt politisk parti. Den seksuelle revolusjonen, 

med sine frislupne og lettføtte holdninger, 

deriblant konebytte og gruppesex som moralske rettesnorer, 

var en tysk «oppfinnelse» av tjueårene. Abort var 

det ingen som så noe galt i og kondomer ble åpenlyst 

solgt over disk i kolonialforretninger og nesten alle 

andre offentlige kjøpssteder. (Rector fortsetter med å 

sitere fra T.L. Jarman): «Friheten degenererte til lidderlige 

barer for homoseksuelle, kafeer der menn danset 

med menn, pornografisk litteratur i kiosken på hjørnet 

— alt dette ble akseptert som en del av det nye livet 

(ibid:13). 

I dag er alt dette manifestert i det amerikanske 

[og også det norske] samfunnet. Lokket er fjernet fra 

Pandoraboksen som slapp ut Kinsey, Harry Hay og 

mattachinerne. Rueda skriver: 

«Det fins ikke færre enn 2000 [barer for homoseksuelle 

i Amerika]. De rangerer fra små «lurvete» steder i 

mørke og farlige bakgater til luksuriøse etablissementer. 

Enkelte barer tjener de mer konvensjonelt utseende. 

Andre spesialiserer seg på sadomasochister og 

transvestitter. Det fins barer som formålsbevisst tiltrekker 

seg de unge, prostituerte som tiltrekker seg 

eldre homoseksuelle som i tur kjøper drinker til de 

yngste mens seksuelle tjenester blir avtalt. Trykte brosjyrer 

for omreisende homoseksuelle [som spesifiserte] 

hvor prostituerte var tilgjengelige eller «grovere saker» 

(d.e. homoseksuelle som liker å bli behandlet hardt eller 

som opptrer voldelig) (Rueda:33).

336 


Amerikanske byer har også sine egne «badehus», 

som ikke er reelle bad, men møtesteder for anonyme 

homoseksuelle møter. «Folk går inn på disse stedene og 

har sex med flere partnere og har ingen anelse hvem de 

har sex med,» forteller den tidligere homoseksuelle Jon 

Paulk. «Jeg vet om dette av egen erfaring og fra de 

mange, mange jeg var sammen med da jeg levde ut min 

homofile livsstil» («The Gay Agenda», video). Paulk forteller 

også at disse «badehusene» holdes åpne til tross 

for AIDS-epidemien. Han beskriver også aktiviteten som 

kalles «cruising» hvor homoseksuelle møtes for anonym 

sex på offentlige toaletter og andre offentlige steder. 

Mens dette tydeligvis alltid har vært vanlig oppførsel 

innen det homoseksuelle miljøet, antyder Paulk at det 

er langt mer utbredt idag enn noensinne tidligere. Dette 

blir også bekreftet av andre som har observert «homorettighetsbevegelsen» 

(Grant, 1993:36f). 

Det kunne vært skrevet mye mer om forskjellene 

innen homoseksuelle perversjoner som har blomstret i 

Amerikas byer og tettsteder idag (og som i stadig økende 

grad dominerer mediene). Forfatterne føler at homoseksualitet 

som sådan trenger å bli avslørt overfor folk 

flest, fordi de fleste av dem blir utsatt for forsøk på informasjon 

som drar dem bort i andre retninger (d.e. 

«status som ofre», «rettigheter», etc.). Men her er det vår 

intensjon å fokusere på sosiale, politiske og åndelige avgreininger 

av denne adferden.


FØLGENE 

Når vi ser bort fra religion, er den logiske bakgrunnen 

for at et samfunn avgrenser sex til ekteskapet 

svært fundamental. Ekteskapet «helliger» det som ellers 

er ganske enkelt selvsentrert nytelsesjag, mens det også 

beskytter individet og samfunnet fra de fleste problemer 

som er assosiert med «uønskede» barn, seksuelt overførbare 

sykdommer og serielle forhold. (Vi lurer på hvor 

mange av våre mest overhengende sosiale problemer i 

dag er direkte eller indirekte relatert til disse faktorene 

alene?) 

I det øyeblikket et samfunn forlater ekteskapet 

som forutsetning for seksuelle forhold, blir det svært 

lite logisk grunnlag tilbake for å begrense seksuelle 

avvik og promiskuitet. Som eksempel kan vi nevne: På 

hvilket grunnlag kan et samfunn nekte homoseksuelle 

adferdsfrihet dersom ikke-homoseksuelle blir tillatt å 

øve spredning av liknende sykdomsoverførende seksuelle 

handlinger? Og dersom offentlig helsetiltak ikke 

lenger utøver motvekt mot «retten» til seksuell frihet 

under loven, hva skal da rettferdiggjøre de stadige begrensningene 

mot sadomasochisme, incest, bestialitet 

(zoofili) og endatil pedofili? Et samfunn har ikke lenger 

grunnlag for å regulere seksuell adferd, når de ser bort 

fra de moralske standardene og bare omfavner tanken 

om «gjensidig samtykke». 

Kan vi ha tiltro til at den vestlige verdens 

moralske standarder kommer til å holde på en varig 

barriere til den fortsatte økningen i seksuelle avvik? 

Ganske visst ikke når vi tar sex basert på gjensidig 

samtykke mellom voksne til følge. Et raskt overblikk på

338 


menyen over tilgjengelig pornografi på internett avslører 

at slaget er tapt. Men vi må stille spørsmål ved om 

frontlinjene kommer til å holde mot legitimering av sex 

mellom voksne og barn? Svaret på det ligger i hendene 

på «homoaktivistene», hvis holdninger til egen seksuell 

frihet har satt fart i den seksuelle revolusjonen. 

PEDERASTI I HOMOBEVEGELSEN 

Den seieren «homopolitikerne» vant over vitenskapelig 

objektivitet i 1973 i det amerikanske psykiatriske 

forbund fikk vidtrekkende følger. Etter at 

APAs medisinske standard falt mot normaliseringen av 

homoseksualitet, vant «homorettighets»-aktivistene 

store seire i offentlig aksept av, eller i det minste 

toleranse overfor, åpenlys homoseksualitet. Dette 

faktum er spesielt skremmende når vi tar til følge at 

APA nå har tatt steg som enkelte endog hevder er å 

«normalisere» også pedofili. September 1994-utgaven av 

«Regeneration News», nyhetsbrevet til en gruppe i 

Baltimore som arbeider for å hjelpe homoseksuelle ut 

av homoseksualiteten, gjengir en artikkel om dette. 

Direktør for Regeneration, Alan Medinger, sammenligner 

de nye kriteriene for å diagnostisere pedofili med 

den forutgående standarden: 

«I den tidligere DSM-III-R (Diagnose og Statistikkliste 

for Psykiatere) ble pedofili diagnostisert som et 

avvik dersom «personen har utøvet disse driftene eller 

blir markant plaget av dem», mens den nye standarden 

definerer pedofili som «betydelige kvaler eller forringelse 

i sosiale, yrkesrelaterte eller andre viktige områder eller


339 

funksjoner» (Medinger, gjenopptrykk i «Stop Promoting 

Homosexuality Hawaii Newsletter, November 1994. Vår 

utheving). 

APA har tatt steg som kan tolkes dithen at de 

antyder at voksen sex med barn er normalt så lenge 

ingen av personene føler det problematisk for sin seksuelle 

orientering. APA har imidlertid noen 

presiseringer til denne forståelsen. 

Selv om mange nåtidige homoaktivister, spesielt 

lesbiske, forsøker å distansere seg fra sine pederastiske 

kamerater, gjenstår det faktum at pederaster (akkurat 

som i Tyskland) alltid har stått i forfronten for bevegelsen, 

selv om de ofte har vært «i skapet». Og 

«rettighetene» voksne har til å ha sex med barn alltid 

har vært bevegelsens grunnleggende målsetning. I 

februar 1972, møttes en nasjonal samarbeidsgruppe for 

homoseksuelle grupperinger i Chicago for å sette 

sammen en liste over bevegelsens prioriteter. Langt 

fremme på listen var kravet om en «avvisning av alle 

lover som kontrollerte en seksuell lavalder» 

(Rueda:201ff). I Canada har allerede seksuell lavalder 

blitt senket til 14 år (Mulshine:10). 

Organisasjonene som spesielt har hengitt seg selv 

til «pedofiles rettigheter» eller «pederasters rettigheter» 

består alle av homoseksuelle menn (Rueda:173ff), og i 

de store byene med aktive homoseksuelle miljøer, har 

«homobokhandlene» flere titler som fremmer sex mellom 

voksne menn og unge gutter (Grant, 1993:22). Tom 

Reeves, en selverkjent pederast som var med i den tidlige 

homorettighetsbevegelsen, er en av et antall skribenter 

i en antologi som kalles «Variasjoner over

340 


Kjærlighet mellom Menn og Gutter». Han forklarer en 

pederasts rolle i homoseksualistisk aktivisme: 

«Nesten alle de tidligere åpenlyst homoseksuelle 

skribentene var pederaster. Pederasti var et stadig 

tilbakevendende tema i tidlig homolitteratur, kunst og 

pornografi. Stonewallopprøret ble forårsaket av en tildragelse 

som involverte en transvestitt under seksuell 

lavalder, og likevel ble ikke den detaljen vurdert som 

vesentlig. Curtis Price, en fjorten år gammel, selverklært 

«ekstrem guttehore» dannet den første homofrigjøringsorganisasjonen 

i Baltimore. Mange av lederne 

av tidlig homofrigjøringskamp og grunnleggerne av 

store homogrupperinger i USA var gutte-elskere (Reeves 

i Pascal:47). 

En annen av de tidlige lederne for «homorettighetsbevegelsen» 

var David Thorstad, også han selvidentifisert 

pederast. Thorstad var president i «Gay Activist 

Alliance» (Homoseksuell Aktivistallianse) (Stop Promoting 

Homosexuality Hawaii, november 1994:6), en av 

de største av gruppene som ble til i New York i kjølvannet 

av Stonewall-opprøret. GAA oppfant «strategien 

med å ’zappe’ politikere,» skriver Marotta, «noe som 

senere skulle bli deres varemerke. De hadde lært seg at 

homoseksuelle kunne infiltrere politiske samlinger og 

gjøre seg selv hørt gjennom freidig framfusenhet» 

(Marotta:137). GAA utviklet også strategien med å 

bruke disse «forsiktig planlagte konfrontasjonene» til å 

tvinge politikere til å følge «anti-diskriminerings»-lovene 

(ibid:150). GAA ble tidlig i 1974 reorganisert som 

«National Gay and Lesbian Task Force» (Adam:88).


341 

Thorstad har sammen med Reeves og andre, 

senere gått til det steget det er å danne «North American 

Man/Boy Love Association» i 1978 (NAMBLA Bulletin, 

September 1992:2). NAMBLA, som er den største organisasjonen 

som kjemper for «pederasters rettigheter» 

i landet, skjuler sin agenda i retorikk om bekymring 

over barns rettigheter til «seksuell frihet.» (Pascal:49). I 

senere år har NAMBLA kommer under angrep av 

enkelte elementer innen «homorettighets»-alliansen, 

som har forsøkt å ekskludere gruppen fra enkelte høyt 

profilerte medie-tilstelninger. Dette har imidlertid bare 

ført til kraftige tilsvar fra gruppens støttespillere. Da 

NAMBLA ble nektet å delta i «Gay Pride Parade» i Los 

Angeles 1986, tok Harry Hay på seg en genser påtrykt 

teksten: «NAMBLA går ved min side». Timmons skriver 

at Hay «ikke kunne holde raseriet sitt i sjakk» over at 

NAMBLA var ekskludert (Timmos:296). Enn senere, 

som meldt i NAMBLA Bulletin, var Hay hovedtaler ved 

NAMBLAs årvisse medlemskonferanse, den 24-25. juni 

1994. 

«Han holdt en inspirerende tale om å gjenvinne 

den homoerotiske ånd i å dele og elske fra ulike antikke 

greske tradisjoner av pederasti for 1990-årene. En 

svært balansert og sensitiv gjengivelse av konferansen 

stod å lese i et brev fra en leser som var blitt invitert til 

konferansen den 23. august. (NAMBLA Bulletin, 

september 1994:3). 

Andre homoseksualistiske organisasjoner som 

driver med «barns rettigheter» omfatter Rene Guyon 

Society, som ble dannet i 1962 «for å gjøre det mulig for 

voksne å bidra med seksuell stimulans til så godt som 

alle barn» (Rueda:177), og en gruppe kalt Project Truth

342 


(NAMBLA Bulletin, september 1994). (Mens vi nå diskuterer 

homoseksuelle utbrytergrupper bør vi nevne 

Eulenspiegel Society, som ble dannet i 1971 for å 

fremme «sadomasochistiske rettigheter» for homoseksuelle 

som «er spesielt opptatt av frihet for seksuelle 

minoriteter og spesielt dem hvis seksualitet omfatter 

S/M» Rueda:175). 

At grupper som disse ble akseptert som 

medlemmer i International Lesbian and Gay Association 

(ILGA) førte til at de igjen ble utvist fra FNs Økonomiske 

og Sosiale Råd i september 1993. I et forsøk på og 

stanse utvisningen, forsøkte ILGA å distansere seg fra 

pederastgruppene, men fant fort ut at støtten til «gutteelskerne» 

satt for dypt og fast innad i organisasjonen. 

ILGAs utstøtelse av NAMBLA etter ti års 

medlemsskap og et par andre sterkt profilerte grupper 

førte til at europeiske pederastorganisasjoner reiste seg 

i protest. Splittelsen innad i ILGA fortsetter (NAMBLA 

Bulletin, september 1994:3). 

En annen som forsvarer pederasti er grunnleggeren 

av ACT-UP, Larry Kramer. I «Rapport fra 

Holocaust: Kunsten å skape en AIDS-aktivist», hadde 

Kramer sitt å si om sex mellom voksne og barn: «I de 

tilfeller hvor barn har sex med sine homoseksuelle 

eldre, enten de er lærere eller andre, må jeg understreke 

at det ofte, svært ofte har seg slik at barnet ønsker 

denne aktiviteten, eller endog oppsøker den» 

(Kramer:234). Ifølge Reeves var både Queer Nation og 

Act-Up tilholdssted for «både gutter og menn» som 

ønsket «ytterligere kulturelle aktiviteter utover sine forhold» 

(Reeves i Pascal:73).


343 

Pedofili og promotering av den er ikke begrenset 

til mannlige homoseksuelle. Virginia Uribe, en lesbisk 

lærer i Los Angeles, har stått i forfronten for en bevegelse 

som skal «hjelpe og frigjøre homofile tenåringer» 

gjennom skolebasert pro-homoseksuell «rådgivning» 

(Homosexuality, the Classroom and Your Children). 

Hennes eget program, kalt Project 10 (oppkalt etter den 

ofte siterte statistikken som påstår at 10 prosent av befolkningen 

er homoseksuelle, et tall som i realiteten er 

nærmere 2 prosent) inneholdt en bok for unge 

mennesker kalt «One Teenager in Ten». Denne «ressursen» 

for tenåringer med problemer inneholder grove 

pornografiske historier, deriblant en livaktig fremstilt 

scene mellom en tolv år gammel jente og hennes 23 år 

gamle danselærer. Det som synes å være målsetningen 

er å aktivisere barns seksualitet i stadig yngre alder. På 

en konferanse som promoterte Project 10 til offentlige 

skolelærere i Oregon, innrømte sosiolog fra University 

of Washington, Pepper Schwartz at det å forsøke å nå 

barn med tanken om «gjenkjennelse» ved å si: «Her og 

nå, å få samfunnet til å si ‘homoseksuell’ er bra; med 

ni og ti-åringer er det noe vanskeligere, men bare fordi 

om det er vanskelig betyr det ikke at det ikke er riktig 

(Homosexuality, the Classroom and Your Children, 

1992). 

De som nyter godt av «seksuell frihet» for barn og 

tenåringer er ofte rovdyraktige voksne homoseksuelle. 

The National Gay and Lesbian Task Force er registrert 

å ha uttalt at «homoseksuelle tenåringer bør hjelpes til 

å komme ut» (Mulshine:10), men skribenten Paul Mulshine 

anfører at «denne rådgivningen og sexen pleier å 

komme fra voksne homofile som fører tenåringen ut». 

En studie publisert i «Journal of Pediatrics» (Pediatri-

344 


journalen, organ for barneleger!) viste at av et utvalg av 

homofile tenåringer som hadde fast seksualpartnere var 

snittalderen på partnerne 25 år» (ibid:10). Han nevner 

en «studie fra 1985 innen 12 amerikanske rettsdistrikter 

[om misbruk av barn, som] viste at i gjennomsnitt 

var omkring 40 prosent av arrestasjonene av 

pederastiske homoseksuelle (ibid:11). 

Selv om enkelte avviser at voksnes «rett» til å ha 

sex med barn forblir en sentral del av «homorettighetsbevegelsen», 

taler bevisene helt motsatt. Alyson 

Publications, som er den anførende utgiver av ‘homoseksuelle’ 

titler, markedsfører bøker rettet mot førskolebarn, 

som «Pappas Romkamerat» og «Kari har to 

mammaer» side med side av «Homofil sex: Lærebok for 

menn som elsker menn». Den siste inneholder detaljerte 

instruksjoner for pedofile og pederaster, hvordan de 

skal unngå å bli oppdaget og arrestert. «Unngå 

situasjoner,» skriver forfatter Jack Hart, «hvor flere 

menn har sex med samme gutt, eller flere gutter, over 

lengre tid» (Hart:123). Det er ingen tvil om at disse rettesnorene 

blir takknemlig akseptert av pederaster i 

samfunnet, en gruppe som er mye større enn de fleste 

aner. For eksempel hevdet Reeves i 1979 i en tale at 

han personlig hadde møtt «mer enn 500 menn» som 

«slet med sin tiltrekning til gutter». «Nesten alle 

sammen,» sa Reeves «var de lærere eller speiderledere 

og ledere i gutteklubber» (Rueda:97).


SPEIDERE UNDER BELEIRING 

Heldigvis har Amerikas versjon av Wandervögel, 

the Boy Scouts of America, i stor grad vært spart for 

problemer av det slaget deres tyske broderorganisasjon 

hadde. Dette kan tilskrives bevisstheten for og hengivenheten 

til judeo-kristne idealer, slik det står i 

speiderløftet «å være tro mot Gud» (Hillcourt:10). Likevel 

har antallet homoseksuelle som har infiltrert organisasjonen 

økt skremmende. Fra 1973 til 1993 ble mer enn 

1416 speiderledere utestengt fordi de hadde misbrukt 

unge gutter seksuelt (The Washington Times, 15. juni 

1993). 

Med utgangspunkt i 1991 og fremover til vår tid 

har guttespeiderne blitt fremmet som «mål» for militante 

«homorettighets»-forkjempere, fordi de nekter å godta 

homoseksuelle som speiderledere. Et tilsynelatende 

«spontant» oppskrik mot guttespeiderne hørtes over hele 

landet, anført av det engang så velkjente «United Way»byrået, 

som trakk finansieringen av speiderne i en rekke 

byer. United Ways kutt i støtten førte til at andre enheter 

som var kontrollert av homoseksuelle, deriblant Levi 

Strauss, Wells Fargo, Seafirst Bank og Bank of Amerika 

(som senere vendte tilbake) også trakk sin støtte (The 

Oregonian, 11. juli 1992). Den selverkjennende lesbiske 

Roberta Achtenberg, som da satt i San Francisco Board 

of Supervisors, førte en kampanje for å tvinge Bank of 

America til å støtte de homoseksuelles krav. Kort tid 

senere ble Achtenberg utnevnt til visegeneralsekretær for 

departementet for husbygging og byutvikling (Los 

Angeles Times, 29. januar 1993), som en av mer enn to 

dusin homofile som ble utnevnt til høythengende poster 

i Clinton-administrasjonen. (Grant, 1993:107).

346 


På gateplan ble guttespeiderne spottet av «Queer 

Scouts» (Homsespeiderne) en undergruppe av «Queer 

Nation» (Bay Area Reporter, 1. august 1991), mens 

homoseksualister på høyeste regjeringsnivå forsøkte å 

skremme organisasjonen til å bøye seg. Helseminister 

Joycelyn Elders brukte sin stilling til å hudflette toppledelsen 

hos speiderne (USA Today, 2. juni 1994) og 

innenriksminister Bruce Babbit signerte en ordre som 

forbød guttespeiderne fra å delta i frivillig arbeid i nasjonalparker 

(Washington Times, 28. mai, 1993). I San 

Francisco og San Diego ble guttespeiderne nektet å 

gjennomføre dagopplegg i de offentlige skolene (San 

Francisco Chronicle, 14. september 1991), og i San 

Diego, lanserte byadministrasjonen en undersøkelse av 

speiderne for å forhindre «diskriminering» av homoseksuelle 

(San Francisco Chronicle, 18. oktober 1992). 

Så langt har guttespeiderne stått imot, men mot 

slutten av 1992 fikk organisasjonen et brev fra 

NAMBLA som antydet at de til syvende og sist kommer 

til å bøye av for kravene fra de homoseksuelle. Brevet 

var adressert til Ben Love, øverste leder for Boy Scouts 

of America, og ble publisert i NAMBLA Bulletin, 

november 1992: 

Kjære Mr. Love, 

På sin 16nde medlemskapskonferanse, avholdt i 

Chicago, den 7. til 9. august 1992, vedtok North 

American Man/Boy Love Association enstemmig 

følgende resolusjon: 

NAMBLA ber Boy Scouts of America å slutte med sin 

diskriminering av åpenlyst homofile eller lesbiske 

personer i utnevningen av speiderledere. Dette


347 

kommer til å gjøre at speidere får erfare en større 

variasjon av livsstiler og vil tillate flere individer som 

virkelig ønsker å bistå gutter å gjøre akkurat det. 

Jeg føler meg beæret at jeg har blitt bedt om å gjøre 

deg oppmerksom på denne resolusjonen, for jeg har 

også vært speider og speiderleder og deler varme følelser 

for organisasjonen som så mange andre i 

NAMBLA. 

Vi forstår selvsagt at dette er uunngåelig. Tenk hvilket 

bidrag til organisasjonen det ville være å gjøre det 

mulig for alle gutter og jenter å delta i den, når dere 

tar dette steget. Vi håper det skjer snart. 

Vi har et felles oppdrag — å skape større forståelse og 

lys og formål for de unge mens de vokser opp. Vi 

inviterer deg til å stå sammen med oss i å bejuble individuell 

integritet, og i å søke muligheten alle gutter 

og jenter har i vårt land til å finne sin egen sannhet. Vi 

oppmuntrer deg til å hjelpe alle personer som er 

knyttet til organisasjonen din til å bli satt i stand til å 

uttrykke disse verdiene som gjør at de kan representere 

det gode, det sanne og det skjønne. Mens 

vi fortsetter vårt arbeid mot disse målene, skal lyset 

være vår ledestjerne. 

I all ydmykhet, 

Leland Stevenson, Visesekretær, NAMBLA (NAMBLA 

Bulletin, november 1992. Vår uthevelse). 

Stevensons brev minner om det brevet en viss 

Wilhelm Jansen sendt til Wandervögel-foreldre der han 

sa: «dere blir nødt til å vende dere til nærværet av såkalte 

homoseksuelle blant deres rekker» (Mills:167). Som vi ser 

har Stevensons ideologiske allierte langt større politisk 

makt i USA i dag enn Jansens hadde i Tyskland i 1912.

348 


Den 28. juni 2000, gikk Boy Scouts of America 

seierrike ut av en milepæl av en rettssak i høyesterett 

Dale v. Boy Scouts of America. Dale, som var åpenlyst 

homoseksuell, hadde klaget speiderbevegelsen inn 

under en anti-diskrimineringslov i New Jersey, fordi de 

nektet ham muligheten til å bli speiderleder. Retten 

bestemte at å tvinge guttespeiderne til å akseptere 

praktiserende homofile ville være et brudd på deres 

konstitusjonelle rett til å «si ifra». Heller enn å akseptere 

dommen, strammet «homobevegelsen» tøylene i kampen 

mot speiderne og gikk til angrep på de økonomiske støttespillerne. 

Så langt har guttespeiderne stått fast. 

Uheldigvis har ikke alle ungdomsorganisasjoner 

stått last og brast med Boy Scouts of America. Jentespeiderne 

tillater lesbiske ledere i organisasjonen og har 

sparket minst en heteroseksuell leder som nektet å tie 

om dette overfor foreldrene. Brenda Mailand, ansatt i 

Girl Scouts i Lansing, Michigan ble oppsagt etter å ha 

nektet å underskrive følgende erklæring: 

«Som ansatt ved Michigan Capitol Girl Scout 

Council, kan du ikke ta initiativ til eller være aktiv i å informere 

medlemmer, foreldre av medlemmer, potensielle 

medlemmer eller foreldre av potensielle medlemmer eller 

folk flest (deriblant media) om rådets og GSUSAs holdning 

til seksuell orientering (Privat brev, 9. februar 

1993). 

Organisasjonen Big Brothers/Big Sisters 

fremmer aktivt «homofiles rettigheter» gjennom sin organisasjon. 

I 1991 drev ledelsen i Big Brothers/Big Sisters 

lobbyvirksomhet overfor guttespeiderne for å få 

dem til å endre sin politikk overfor homoseksuelle


349 

ledere og sa: «bruken av ’ikke-tradisjonelle’ ledere i 

tjenesten overfor ungdom kan være til det beste for 

barna» (Privat brev, 9. august 1991). Homoseksuelle 

«storebrødre» og «storesøstre» blir i enkelte byer aktivt 

rekruttert (Just Out, 1. mars 1993). 

Siden det ikke fins noen underkjennelse av amerikanske 

kulturelle trender, synes det være sannsynlig 

at barrieren for sex mellom voksne og barn kommer til 

å falle i en ikke altfor fjern fremtid. Hva så? Kan noe 

samfunn håpe på å unnfly katastrofen, hvis borgere i 

en så stor grad har mistet evnen til å holde seg selv og 

andre i sjakk hva angår seksuelle perversjoner? Vi kan 

nødvendigvis ikke forutsi fremtiden ut fra det som 

skjedde i Tyskland, men muligheten for en lignende 

følge er svært reell. Den veien fører fra seksuell frihet til 

vold, mord og sadistiske grusomheter. 

GRUSOMHETER 

«De ugudelige blir å finne på alle steder når ondskapen 

blir opphøyet blant menneskene» (Salme 12:9) 

Har seksuelle perversjoner ført til en økning i 

volden i Amerika? Heldigvis har Amerika så langt ikke 

erfart de samme vidspredte grusomhetene som ble utført 

av nazistene i Tyskland, men handlingene til 

enkelte mannlige homoseksuelle i senere tids historie 

minner om de verste av SS-slakterne. Som anført i en 

lederartikkel i New York Times, den 21. januar 1984, 

er: «mange av de mest voldelige av dem som har myrdet 

flere enn en gang har blitt begått av homoseksuelle

350 


menn.» Koplingen er enda nærmere enn det Times ytrer 

her. Robert Hazelwood, en høyt respektert tidligere 

agent ved FBIs Adferdsvitenskapelige enhet, har gitt oss 

følgende innblikk: 

«Når det gjelder ditt spørsmål om homoseksuelle drap, 

skal jeg fortelle deg hva jeg har funnet ut gjennom mer 

enn 34 år i profesjonelt politiarbeid, utallige trenings 

og utdanningsprogrammer ledet av rettsmedisinske 

spesialister (patologer, psykiatere og juss-) samt politi, 

så vel som mine egne erfaringer i å ha vært borti mer 

enn 4000 drapssaker (saker som har hatt fra ett til 

tretti ofre) deriblant over 300 drap som har involvert 

homoseksuelle menn. 

Når en avdød mann blir funnet naken eller delvis avkledd 

og mordet involverer såkalt «overkill» (det er: 

mye mer vold enn nødvendig for å drepe) og/eller 

gjentatte stikksår mot hjertet eller strupen eller ødeleggelse 

av kjønnsorganene, da vil alltid etterforskeren 

ta som utgangspunkt at forbrytelsen er relatert til 

homoseksualitet. Etter egen erfaring kan jeg forsikre 

deg om at denne antagelsen er dokumentert som korrekt 

i minst 95 prosent av tilfellene.» (Privat brev, 12. 

juli 1999). 

Dr. Brian Clowes gjengir skremmende statistisk 

materiale som viser at åtte av de ti verste seriemorderne 

i USA var homoseksuelle og at homoseksuelle var ansvarlige 

for 68 prosent av alle massemord (Clowes:97). Den 

følgende listen består av ni fremtredende homoseksuelle 

seriemordere, hvorav åtte var iblant de ti mest produktive 

morderne fram til 1992. Clowes kilder blir oppført i 

teksten og er hentet fra «Debating the «Gay Rights» Issue»


351 

Donald Garvey: 37 mord. Hjelpepleier som ble dømt 

for 37 mord i Kentucky og Ohio. Psykologer vitnet om 

at «Harvey fortalte han var homoseksuell». The New 

York Times, 17. og 20. august 1991. 

John Wayne Gacy: 33 mord. Bekjennende homoseksuell 

som drepte 33 unge menn og gutter og gravla 

dem i kjelleren sin. The New York Times, 22. februar 

1980. 

Patrick Wayne Kearney: 32 mord. The New York 

Times beskrev ham som «erkjent homoseksuell» og 

«gjerningsmannen bak de homoseksuelle 

«søppelposemordene» The New York Times, 27. juli 

1977. 

Bruce Davis: 28 mord. Drepte 28 unge menn og 

gutter etter å ha hatt sex med dem. The New York 

Times, 21. januar 1984. 

Corll, Henley og Brooks: 27 mord. Dean Corll, 

Elmer Wayne Henley og David Owen Brooks var 

medlemmer av en texansk homoseksuell 

tortur/mordsirkel som fanget og lemlestet 27 unge 

menn. The New York Times, 27. juli, 1974. 

Juan Corona: 25 mord. Erkjent homoseksuell, 

drepte 25 mannlige fremmedarbeidere. The New 

York Times, 4. oktober 1972. 

Jeffrey Dahmer: 17 mord. Dømt barnemisbruker og 

praktiserende og erkjent homoseksuell, lurte 17 unge 

menn og gutter til leiligheten sin, hadde sex med dem, 

før han drepte og skar dem i stykker. Han spiste deler

352 


av ofrenes kropper. Dahmer var aktiv i «homorettighets»-organisasjoner 

og hadde deltatt i «Gay Pride»parader. 

Michael C. Buelow: «Politiet tror mistenkt 

drepte 17. «The Oregonian, 26. juli 1991, side A1 og 

A24. Se også «Slektning i Dahmer-saken går til søksmål» 

USA Today, 6. august 1991, side 3A. Se også 

Focus on the Family, oktober 1991 Nyhetsbrev. 

Stephen Kraft: 16 mord. Drepte minst 16 unge 

menn etter å ha dopet dem ned, sodomisert dem og 

torturert dem. Rober L. Mauro: «The Nation’s Leading 

Serial Killers» The Wanderer, 31. oktober 1991. 

William Bonin: 21 mord. Torturerte og drepte 14 

unge menn og hadde sex med sine ofre både før og 

etter døden inntraff. Robert L. Mauro: «The Nation’s 

Leading SerialKillers. «The Wanderer, 31. oktober 

1991. (Clowes:96) 

William Bonin ble henrettet med giftinnsprøytning 

ved Californias San Quentin-fengsel den 23. 

februar 1996. Som meldt i Orange County Register, den 

22. februar 1996, hadde den såkalte «Motorvegmorderen» 

Bonin drept minst 21 gutter og unge menn 

og dumpet likene langs motorveiene i California (vår 

opprinnelige kilde nevnte bare 14). Etter å ha blitt 

fengslet på begynnelsen av sytti-tallet for å voldta 

gutter, hadde Bonin lovet at det i fremtiden «ikke skulle 

finnes noen vitner». 

Selv om forskjellige historier melder at Bonin 

hadde voldtatt menn mens han rettet skytevåpen mot 

dem — i hæren og var i ferd med å utøve sex med en 

mann da han omsider ble arrestert, unnlot mediene å


353 

identifisere Bonin som ‘homoseksuell’. Standard 

«homoretorikk» avviser at voksne menns misbruk av 

barn kvalifiserer som homoseksuell adferd. I denne 

saken var forbryteren entydig homoseksuell i sine 

voksne seksuelle forhold også, men likevel ble merkelappen 

‘homoseksuell’ bevisst unngått. 

Thomas Hamilton fra Dunblane, Scotland, er 

Storbritannias verste massemorder i moderne historie. 

Hamilton drepte 16 barn på en barneskole den 13. 

mars 1996. Ifølge New York Times, var Hamilton besatt 

av gutter. Han ble kastet ut av guttespeiderbevegelsen 

i 1974 på grunn av «klager om ustabil og muligens uanstendig 

oppførsel under en speiderleir.» Hamilton 

dannet senere sin egen gutteklubb. Nok en gang klaget 

barna over at «han var altfor nærgående, fikk dem til å 

ta av seg skjortene og var helt besatt av å fotografere 

dem.» Opphisset over at han var blitt kalt «pervers», tok 

Hamilton tydeligvis hevn mot Dunblane ved å drepe 

noen av barna deres. 

I et utbrudd av homoseksuell vold som ikke har 

vært sett siden nazi-Tyskland, var en homoseksuell 

mann, Gaetan Dugas, direkte ansvarlig for å drepe mer 

enn tusen homoseksuelle menn ved bevisst å infisere 

dem med HIV-viruset. Indirekte kan han være ansvarlig 

for titusener, endog hundretusener av dødsfall relatert 

til AIDS. Som en av de første bærerne av HIV-viruset 

var Dugas kjent som «Pasient Null» fordi han forårsaket 

så mange av de tidlige infeksjonene (Clowes:97). 

Endog etter diagnosen «rettferdiggjorde Dugas sin 

vedvarende sodomi med unnskyldningen at han var fri 

til å gjøre hva han ville med sin egen kropp. Endog da

354 


han var i siste stadium av AIDS hadde han anonym sex 

med menn i homoseksuelle badehus, og viste deretter 

sexpartnerne sine de blåfiolette kaposi sarcoma-svuller 

og sa: «Homokreft. Kanskje du også får det nå?» (The 

Columbus of AIDS. National Review, 6. november 

1987:19.) 

Som omtalt i Marin Independent Journal, den 5. 

februar 1996 var de første mordene koplet til internett 

forårsaket av et møte mellom to menn i East Windsor, 

New Jersey. Etter å ha møtt hverandre «gjennom en 

chatterom, en elektronisk møtested for homoseksuelle 

menn,» bestemte de seg for å møtes i virkeligheten. 

«Men møtet som fant sted den 4. januar viste seg å bli 

dødelig, sier politiet, da George Hemenway skjøt Jesse 

Unger i hodet, mens en 15 år gammel gutt stod og så 

på. Ifølge historien var det forrige mordet i denne forstaden 

til Trenton med 22000 innbyggere ti år tidligere 

og også den hadde sitt opphav i et «homoseksuelt møte 

på gaten, sier politiet». 

Andre større nyhetsmeldinger som har hatt et 

homoseksuelt element som antyder større viktighet, når 

det blir sett i en homo-fascistisk kopling. Som eksempel 

kan vi nevne at bare få dager etter at arvingen til 

duPont-formuen, John E. duPont tiltrakk seg nasjonal 

oppmerksom for sin rolle i et skytedrama og et 

dramatisk politioppbud utenfor godset hans i Pennsylvania, 

begynte deler av hans bisarre privatliv å 

dukke opp. En enslig mann som bodde sammen med 

sin mor helt til hun døde kort tid i forveien, brukte 

duPont sin personlige formue til å betale for hobbyene 

sine, som alle var sentrert om ultramaskuline emner: 

Han samlet våpen og militære gjenstander (blant annet


355 

en pansret personalbil som han brukte til å kjøre rundt 

på eiendommen i) og gresk-romersk bryting. 

En nyhetsmelding fra Gannett News Service 

videreførte i sin utgave den 30. januar Marin 

Independent Journals anklager om at duPont var 

homoseksuell og at han brukte sin formue til å rekruttere 

andre inn i en homoseksuell livsstil. «Du har 

ganske sikkert ikke lyst til å høre hele sannheten. Du 

kom til å bli utrolig sjokkert,» sa Andre Metzger, som er 

brytetrener og som saksøkte duPont for seksuell trakassering. 

Metzger fortalte at duPont brukte treningsområdene 

ved Foxcatcher, Maryland, for få tilgang til 

unge gutter og unge menn for å oppnå homoseksuelle 

forhold. 

Rundt århundreskiftet ble Amerika lamslått av en 

rekke massemord i offentlige skoler. Den mest 

skremmende av disse tildragelsene var angrepet av tenåringene 

Dylan Klebold og Eric Harris på klassekameratene 

ved Columbine High School i Littleton, 

Colorado. Femten døde den dagen, deriblant Klebold og 

Harris, som begikk selvmord. Det fins to vesentlige 

fakta her som har relevans for denne studien. Det første 

er at de to morderne i følge medstudentene var homoseksuelle. 

Nettstedet Gay Today meldte i en artikkel 

med tittelen «The Waking Dream: Homoerotic Violence 

at Columbine High» at «ifølge enkelte kilder var Klebold 

og Harris etter sigende biseksuelle, som er tenåringsspråk 

for «H»-ordet (Homo), som spesielt tenåringer på 

flere highschools i Colorado er forhindret fra å bruke» 

(NAMBLA Bulletins redaktør, Bill Andrietti skrev at:

356 


«Straks skytingen ble kjent i nyhetene begynte det 

å surre rykter om homoseksualitet, om at guttene med 

bombene og pistolene — til tider — var garantert homoseksuelle, 

absolutt heteroseksuelle, eller selverkjennende 

biseksuelle. Mange homoseksualistiske 

PR-eksperter kom til at det var viktig å dempe Eric 

Harris og Dylan Klebolds mulige homoseksualitet (mens 

en pressemelding fra det homoseksuelle Metropolitan 

Community Church kunne fortelle at «Idrettsfreaker 

husker at Eric og Dylan ble kalt ‘sopere’, ‘homoseksuelle’ 

og ‘skeive’ fordi «de dusjet sammen» eller ble sett 

«mens de leide hverandre.» 

Men å stille spørsmål ved hvorvidt Klebold og 

Harris «virkelig» var homoseksuelle eller ikke, er et bomskudd. 

Akkurat som en veke dynket i bensin, var forholdet 

deres gjennomsyret av homoerotikk. Spørsmålet 

om å møte døden sammen i krig følger litteraturens 

bilder av ‘skeiv kjærlighet’. I dagboken hans, skrev den 

ene av de en fantasi om å bo på en øde øy alene med 

den andre. Om de hadde jentekjærester eller ikke, så 

delte Harris og Klebold en dødspakt, som om den blir 

forvridd nok, også var romantisk» (Andriette, Bill: 

«Homosexuality and the Massacre», The Guide, Juni 

1999). 

Det andre relevante faktumet er at morderne 

spesifikt valgte den 20.april til å begå sin mordgjerning 

fordi dette var Adolf Hitlers fødselsdag. Dette valget ble, 

ifølge de overlevende studentene, gjort fordi «de trodde 

det samme som Adolf Hitler». «De var hvite overlegenhetstilhengere» 

(Meek, James Gordon. «Littletons 

krigsofre,» Gridlock Magazine, udatert, sitert fra Washington 

Times og The Washington Post).


357 

Ikke alle skolemassemordere har blitt anklaget for 

å være homoseksuelle, selv om en potensiell homoseksuell 

kopling har fremkommet i flere av tildragelsene 

der det har vært mange ofre. Michael Carneal drepte tre 

og såret fem studenter mens ofrene bad sammen ved 

Heath High School i Paducah, Kentucky. Carneal 

nektet for å være homoseksuell, men ble av flere medstudenter 

anklaget for å være «homse» (Martinac, Paula: 

«Lesbian Notions» Called Out, LGBT Religious News 

Service, 24. mai, 1999). 

13 år gamle Mitchell Johnson, den eldste av to 

brødre som drepte fem og såret ti ved Westside Middle 

School i Jonesboro, Arkansas hadde gjentatte ganger 

blitt seksuelt misbrukt av en slektning av 

dagmammaen sin da han var seks eller sju år gammel. 

Det blir antatt at denne slektningen var mannlig. 

(Arkansas Democrat Gazette, 7. april, 1998). 

Luke Woodham tilskrev mordet på sin mor og to 

studenter (mens ni andre ble såret) til et raseri over en 

feilslått romanse med en jente, men han hadde også 

vært irritert over å bli kalt «homse» på skolen (Time.com, 

6. juli 1998). I seg selv er ikke dette særlig overbevisende 

bevis på at Woodham hadde homoseksuelle 

problemer, men vi finner det høyst interessant at han i 

et forklarende notat til en mannlig venn, skriver at de 

som ville lete etter årsaken til at han gjorde som han 

gjorde, burde lete i en gitt seksjon av «Die fröhliche Wissenschaft» 

(den lystige vitenskap [engelsk: The Gay 

Science]) av Friedrich Nietzsche. (The Cincinnati Posts 

nettsted, 9. november 1998). Denne delen inneholder 

Nietzsches berømte kommentar over temaet at «Gud er 

død». Boken omhandler ikke homoseksualitet (se: den

358 


engelske tittelen ovenfor), men vi undrer oss over om 

det kan ha vært et underliggende forsøk fra Woodham 

å sende et kryptisk budskap på denne måten. (Nietzsches 

homoseksualitet er i dag regnet som faktum 

innen ‘homoseksuelle’ kretser — se Charles Stone, «Of 

Whom Nietzsche dreamt,» Harvard Gay and Lesbian 

Review, vinteren 1999.) Interessant nok identifiserte 

Woodman denne og to andre bøker som sine favoritter: 

Necronomicon, en bok om magi, og Mein Kampf (ibid.). 

Enn mer betydningsfull enn de potensielle homoseksuelle 

tilbøyelighetene til drapsmennene er det 

faktum at skolemord har økt i sammenheng med villfaren 

moralsk degenerasjon blant studenter. Den 

graden som amerikas barn har blitt korrumpert ved ble 

dokumenter i en PBS Frontline Special, «The Lost 

Children of Rockdale County». Etter et utbrudd av 

syfilis blant tenåringer i middelklassesamfunnet i Rockdale, 

Georgia, ble myndighetene sjokkert over at store 

mengder av de lokale skoleelevene fra tolv års alder og 

oppover, ofte deltok i gruppesex. Jenter på 14 år fortalte 

at de hadde hatt alt fra 30 til 100 sexpartnere. Ikke var 

de skamfulle over det heller, ifølge en lokal helsearbeider, 

«lo elevene og gav hverandre high-fives [slår 

hendene sammen med andres over hodet, som en 

hilsen]» mens de ble testet og funnet positive med 

syfilis. 

Tre år senere, en måned etter massakren ved 

Columbine High School, ble Rockdale County åsted for en 

egen skolemassakre. Femten år gamle Thomas Solomon skjøt 

og såret seks medstudenter ved Heritage High School i byen 

Conyers (Grigg, William Norman: «Another Lost Generation?», 

The New American, 23. oktober 2000). Grigg skriver:


359 

Vi kan ikke omgå de grimme indikasjonene på 

kulturelt forfall når vi legger til den nyeste kategorien 

«skolemordere» — morderiske tenåringssosiopater. En 

av de sterkeste anklagene mot vår degenererte kultur 

er å finne i FBI-rapporten «The School Shooter: A Threat 

Assessment Perspective (Skolemorderen: Et Trusselperspektiv) 

fører opp varselssignalene som er ment å skulle 

hjelpe skoleledelsen å gjenkjenne og evaluere 

potensielle mordere innen studentbefolkningen. Relativt 

få sosiale synsere har vært villig til å utforske den uuttalte 

antagelsen bak rapporten — at vår samtidskultur 

jevnlig kan forventes å skape tenåringsmassemordere.» 

(ibid.) 

Som vi kan se er nasjonen vår allerede i ferd med 

å høste de destruktive følgene av å ha omfavnet den 

‘homoseksuelle’ etikken om seksuell løssluppenhet. 

Tidligere var vi en nasjon med høye moralverdier og 

sterke familiebånd, nå er vi et splittet og moralsk forvirret 

samfunn. Det er ikke garantert at vi kommer til å 

gå i samme fellen som Tyskland, men dersom det ikke 

skjer en reversering av den trenden vi nå er inne i, er 

det svært sannsynlig at vi kommer til å se en kulturell 

katastrofe før homoseksualiseringen av Amerika er 

fullendt.

Kapitel 10 

NOEN REFLEKSJONER 

TIL SLUTT 

Faren ved «homorettigheter» 

Scott Lively 

Jeg skriver denne konklusjonen til tredje revisjon 

på samme dag som president Bill Clinton har bedt om 

at lovregulering mot hatforbrytelser basert på «seksuell 

orientering» (kode for homoseksualitet). For bare få 

dager siden, i en handling som ikke noen president tidligere 

har gjort, stilte mr. Clinton seg side om side med 

de homoseksuelle ved en pengeinnsamling for Human 

Rights Campaign Fund, som er «homobevegelsens» 

største politiske aksjonskomité. Når vi vet hvor mye det 

kostet denne presidenten å støtte «homofile i militæret» 

i 1993, undrer jeg meg over hva de homoseksuelles 

ledere lovet presidenten i bytte for støtteerklæringen. 

Eller kan det ha seg slik at folks forståelse av «homobevegelsen» 

har endret seg så mye at Clinton-administrasjonen 

(som var viden berømt for sin avhengighet av 

meningsmålinger og «fokusgrupper») bestemte seg for at

362 


det nå var trygt for presidenten å identifisere seg selv 

og hans administrasjon med de homofiles politiske 

agenda? 

Dette spørsmålet har personlig tyngde for meg, 

siden jeg var en av de få som offentlig utfordret daværende 

presidentkandidat Clinton om hans støtte til 

«homosaken» da han stilte som kandidat første gangen 

(på telelink fra Seattle Washington og Portland, 

Oregon). Mr. Clinton sa da at han var imot å fremme 

homoseksualitet som legal alternativ livsstil for unge 

mennesker. På samme tidspunkt bekreftet han også at 

guttespeiderne hadde retten på sin side til å ekskludere 

‘homoseksuelle’ speiderledere. 

Jeg tar opp dette spørsmålet for å kontrastere det 

velvillige offentlige inntrykket folk har av ‘homoseksuelle’ 

med det ansiktet som «homobevegelsen» har, og 

som vi har vist på disse sidene. Disse hvis tanker om 

«homobevegelsen» har blitt formet først og fremst av 

populære medier, kan finne president Clintons støtte til 

«homopolitiske» aksjoner riktig, endog berømmelige. 

Slike mennesker har latt seg overbevise om at ‘homoseksuelle’ 

er samfunnets ofre og trenger beskyttelse. 

Men den «homobevegelsen» jeg har sett og etterforsket 

er ikke «snill»; ei heller er dens medlemmer «ofre». I 

stedet er det en ondskapsfull, forførerisk og utrolig 

mektig bevegelse. Dets filosofi er machiavellisk og dens 

taktikker er (bokstavelig talt) hitlerske. 

Det som forklarer dette motsetningsfylte perspektivet 

på «homobevegelsen», om noen av faktaene 

nevnt i denne boken er sanne, da kan ikke det bildet av 

«homobevegelsen» som Bill Clinton og andre pro-‘homo-


363 

seksuelle’ PR-skapere vil ha deg til å tro, være sanne. 

Dersom typisk heteroseksuelle støttespillere til «homorettigheter» 

ganske enkelt ikke har problemer med å bli 

sidestilt med homoseksualitet med personlige og 

samfunnsmessige dysfunksjoner og vold? Eller har 

disse antatt velmenende menneskene blitt nektet den 

hele og fulle informasjon? 

Jeg har alltid vært vâr når det gjelder ordet 

«sammensvergelse» (konspirasjon), og allikevel er dette 

det ordet som best beskriver hvordan «portvaktene» til 

den amerikanske populærkulturen har hjulpet til med 

å forme den offentlige opinion i dette spørsmålet. Sannheten 

om homoseksualitet og nazipartiet (og ellers det 

meste av den informasjonen som setter «homobevegelsen 

i et negativt lys) synes å være bevisst undertrykt. 

Vi vet at såkalte «homorettigheter» har blitt en faktisk 

cause celebre blant de selvopphøyde i regjeringens 

kulturelite, akademia og nyheter og underholdningsmediene. 

Det er sytti år siden Samuel Igra observerte 

at homoseksualismen «hadde blitt en reell kult blant de 

herskende klassene» i tyskland før Hitler steg opp på 

tronen. Jeg har etterhvert skjønt at Amerikas kulturelle 

elite, som ser på seg selv som moralske dommere i vårt 

samfunn og beskyttere for de ‘homoseksuelle’, har 

brukt sin makt og sine stillinger for å beskytte og dekke 

«homobevegelsen» fra all ufordelaktig publisitet. Men 

mer enn det, de har samarbeidet om å fremme et bilde 

av ‘homoseksuelle’ som «de beste av de beste» blant oss. 

Da jeg først ble klar over de sannhetene som jeg 

har fremsatt i denne boken ble jeg først forbløffet og deretter 

sint. Hvorfor hadde denne informasjonen aldri 

kommet frem i løpet av de mange månedene mens jeg

364 


deltok i Oregonkampanjen for å stanse de «homoseksuelles» 

agenda, og vi kontinuerlig ble sammenlignet 

med naziregimet? Informasjonen er i realiteten ikke 

skjult. Alle som er de mest grunnleggende kunnskaper 

om hvordan man bedriver forsking kan lett finne mange 

av de noen og to hundre kildene vi har sitert i denne 

boken. Skal vi så tro at to hundre journalister, universitetsprofessorer 

og politikere som har styrt debatten 

i denne kampanjen (og mange liknende) har unngått å 

oppdage noen av disse kildene? Vi må i det minste anta 

at noen av disse profesjonelle kjente til disse fakta, men 

bestemte seg for ikke å videreføre informasjonen. Dette 

representerer i det minste et skremmende nivå på 

arrogansen (dersom vi antar at de med vilje har oversett 

disse fakta som ikke troverdige — og nektet folk flest å 

gjøre opp sin egen mening). Jo mer troverdig (og 

skremmende) blir konklusjonen at fakta ble holdt 

tilbake fordi den sannsynlig ville ha negativ innvirkning 

på «homobevegelsen». 

«Homopolitisk» makt skriver seg for en stor del fra 

den offentlige tanken om at homoseksuelle personer er 

ofre. Som Kirk og Pill så freidig innrømte i «The Overhauling 

of Straight America» (Overhalingen av det 

streite Amerika) «må homoseksuelle fremstilles som 

‘ofre’ som trenger beskyttelse, slik at de straighte vil føle 

seg tvunget av en refleks til å anta beskytterens rolle.» 

Hva skulle ha hendt med beskytterinstinktet hos amerikanere 

hvis de visste at mange av de verste skurkene 

i det tredje rike var ‘homoseksuelle’ ? Hvor nøye ville 

Amerika gransket «homoagendaen» dersom 

«homoerotikken» ble påvist å være grunnlaget for 

nazismen? (jeg tror ikke bevegelsen hadde hatt 

mulighet til å overleve en slik granskning). Bevisene


365 

peker på en taushetssammensvergelse — en universelt 

selvpålagt sensur av de samme meningsskaperne som 

spotter konspirasjonsteorier og avviser alle tenkelige 

former for sensur. 

Dersom faktaene i denne boken er sanne, og om 

det også er sant at «portvaktene» til vår offentlige informasjon 

bevisst holder disse fakta fra oss, kan vi da 

håpe å utdanne våre medborgere før «homoagendaen» 

kaster nasjonen ut i sosialt kaos? Følgene er ikke sikre. 

Det er imidlertid ganske visst at det har vært tilfeller i 

farne tider da uunngåelige repetisjoner av historien ble 

avsporet av advarende røster. Det er vårt håp at de 

fakta som vi her har presentert vil gjennomtrenge den 

mediasponsede desinformasjonståken og den politiske 

korrektheten. 

Har vi overdrevet viktigheten av vår oppgave? Jeg 

tror ikke det. Amerikas fremtid, ja hele sivilisasjonens 

fremtid avhenger av bevaringen av den naturlige 

familien — Guds modell for et effektivt samfunn av 

mennesker og opplæringsbasis for sunne mellommenneskelige 

forhold. Likevel er «homobevegelsens» 

mål devalueringen av den judeo-kristne seksualetikken 

(monogame heteroseksuelle familiesentrerte ekteskap) 

og å bytte ut disse med et hedensk alternativ som setter 

«homoseksualiteten» i høysetet. 

«Homobevegelsen» i Amerika (kontrastert mot den 

tyske versjonen) er annerledes i stil, men ikke i innhold. 

Den er karakteristisk egoistisk og nytelsesjagende, men 

mye viktigere, den fortsetter å være definert av hva den 

er motstander av: Judeo-Kristen familiebasert enhet. 

Denne ‘homoseksuelle’ visjonen for den vestlige verden

366 


blir best definert i et vidt sirkulert satirisk essay som 

ble skrevet av en homoseksualist under psevdonymet 

«Michael Swift» (trolig for å få folk til å tenke på 

Jonathan Swifts politiske satirer. Selv om skribenten 

forsøker å diskreditere denne forståelsen av den homoseksuelle 

agendaen, støtter ikke dens veltalenhet (i konteksten 

av denne studien) opp om dette. 

Med sin gjenspeiling av antikk spartansk kultur, 

fra teutonerne, fra Tempelridderne, fra SA under Ernst 

Röhm og nå også fra den amerikanske «homorettighetsbevegelsen» 

kommer dette, vårt siste glimt inn i homoseksualismens 

fascistiske hjerte: 

«Dette essayet er overdrevet, galskap, en tragisk, 

grusom fantasi, et utbrudd av indre raseri, om 

hvordan den undertrykte drømmer om å være undertrykkeren. 

Vi skal sodomisere sønnene deres, bildet på deres 

bløtaktige maskulinitet, for deres smålåtne drømmer 

og vulgære løgner. Vi skal forføre dem på skolene 

deres [Project 10], på internatene [påtvungne homoseksuelle 

romkamerater], i gymnasiene, i garderobene, 

på sportsarenaene, på bibelskolene, i 

ungdomsgruppene [Wandervögel, Guttespeiderne], på 

toalettene på kinoene, i kasernene [militæret?], på 

stoppestedene langs veiene, i mannfolkklubbene 

deres, i parlamentbygningene deres, ja alle steder 

hvor menn kommer sammen. Sønnene deres skal bli 

våre slaver og gjøre som vi vil. De skal bli omformet i 

vårt bilde. De skal komme til å begjære oss og tilbe 

oss.


367 

Kvinne, du roper etter frihet. Du sier at du ikke lenger 

er fornøyd med menn; at de gjør deg ulykkelig [radikal 

feminisme, lesbiske grupper]. Vi som kjenner det maskuline 

ansikt, den maskuline fysikken, skal derfor ta 

deres menn fra dere. Vi skal underholde dem; vi skal 

omfavne dem når de gråter. Kvinne, du sier at du 

ønsker å leve med andre kvinner heller enn menn. Så 

gjør da det. Vær med hverandre. Vi skal gi mennene 

deres nytelser som de aldri har erfart fordi vi først og 

fremst også er menn og bare en mann kan vitterlig vite 

hvordan en mann best skal tilfredstilles; bare en 

mann kan forstå dypet i og føle tanken og kroppen til 

en annen mann. 

Alle lover som forbyr homoseksuell aktivitet skal bli 

fjernet [anti-diskrimineringsregulativer, minoritetsstatus 

basert på homoseksualitet]. I stedet skal lover 

innføres som fremkaller kjærlighet mellom menn [livaktig 

«pro-homoseksuell sex og AIDS-opplæring, obligatoriske 

sensitivitetskurs?]. 

Alle homoseksuelle må stå sammen som brødre; vi må 

være ens i det kunsteriske, filosofiske, sosiale, politiske og 

økonomiske [den flersidige og mektige homorettighetsbevegelsen]. 

Vi skal først triumfere når vi står sammen 

med et felles ansikt mot den onde heteroseksuelle fienden 

[undertrykkelse av dødbringende konflikter og annen 

negativ informasjon om homoseksuelle av de homoseksualistisk 

dominerte media]. 

Og skulle du våge å rope «soper», «ræv¤%&#§», «homse» 

mot oss skal vi stikke deg i ditt feige hjerte og skjende 

de smålåtne døde kroppene deres [hatforbrytelser, 

talekoder, bøtelegging].

368 


Vi skal skrive dikt om kjærlighet mellom menn; vi skal 

sette opp teaterstykker der menn åpenlyst kjærtegner 

menn [Teaterstykket «Bent» og en lang rekke andre; 

det lesbisk-fremmende TV-showet «Ellen» ]; vi skal lage 

filmer om elskov mellom heroiske menn som skal ta 

plassen fra den billige, overfladiske, sentimentale, 

smakløse, fjortisaktige, heteroseksuelle forelskelser 

som for tiden dominerer kinoene deres [Hollywoods 

fremming av homoseksuell «elskov» og «homorettighets»-agendaen 

i filmer og på TV]. Vi skal skulpturere 

statuer av vakre unge menn, fremtredende atleter som 

skal plasseres i parker, på torg, og allmenninger [offentlig 

finansiering av homoseksuell pornografi via 

National Endowment for the Arts, National Public 

Broadcasting Service]. Verdens muséer skal fylles 

med malerier av smekre, nakne, unggutter. 

Skribentene våre skal gjøre elskov mellom menn 

moteriktig og de rigeur (obligatorisk), og vi skal vinne 

fram fordi vi er dyktige til å sette dagsorden [Oppfinnelse 

av «homospråk» som «homse», «homofobi», 

«mangfold» og «seksuell orientering» ]. Vi skal eliminere 

heteroseksuelle forhold gjennom bruken av vidd og 

latterliggjøring som vi kan kunsten å bruke. 

Vi skal avsløre de mektige homoseksuelle som maskerer 

seg som heteroseksuelle [outing]. Dere skal bli 

sjokkerte og redde når dere forstår at presidentene 

deres og sønnene deres, industrialistene, senatorene, 

ordførerne, generalene, idrettsheltene, filmstjernene, 

TV-personlighetene, de borgerlige lederne og prestene 

ikke er de trygge, velkjente, borgerlige, heteroseksuelle 

skikkelsene dere trodde de var. Vi er overalt [En 

svært vanlig støtfangerdekal [i USA]]; vi har infiltrert


369 

rekkene deres [strategiske overraskende 

annonseringen av konservative homoseksuelle, som 

Mel White, tidligere ghostwriter for flere fremstående 

kristne ledere]. Vær forsiktig når du snakker om homoseksuelle 

fordi vi alltid er iblandt deg; det kan hende 

vi sitter midt i mot deg; det kan hende vi sover i 

samme seng som deg. 

Vi skal ikke kompromisse. Vi er ikke middelklassesveklinger. 

Vi er svært intelligente, vi er de naturlige 

aristokratene blandt menneskene, og våre stålsatte 

aristokratiske sinn aksepterer ikke nederlag 

[Brand/Friedlander, Führer-prinsippet]. De som står 

oss imot skal vi sende i eksil [kvinnfolkaktige?]. 

Vi skal bygge enorme, private hærer på samme måte 

som Mishima, og beseire dere [Rossbach og Röhm, 

Friedrich den store]. Vi skal beseire verden fordi våre 

krigere er inspirert av og bundet sammen av homoseksuell 

kjærlighet og ære og uovervinnelige som de 

antikke greske soldatene var det [Platons «Symposion» 

; «Drikkegildet» ]. 

Familien — fødegrunn for løgner, svik, middelmådighet, 

hykleri og vold skal forbys [kampen for 

homoseksuelle «ekteskap» og adopsjon]. Familien, som 

bare legger en klam hånd over fantasien og begrenser 

den frie viljen, må elimineres [Platons «Republikken» ]. 

Fullkomne gutter skal unnfanges og vokse opp i genetiske 

laboratorier. De skal knyttes sammen i en enhet, 

under ledelse og instruksjon av homoseksuelle 

savants (lærde) [som i Sparta].

370 


Alle kirker som vil fordømme oss skal bli stengt [angrepene 

på McIlhennys, St. Patricks Cathedral]. Vår 

guder skal ene og alene være vakre, unge menn. Vi 

tilhører en moralsk, estetisk skjønnhetskult. Alt som er 

stygt og vulgært og banalt skal utslettes [Kummerlings]. 

Siden vi allerede er fremmedgjorte fra middelklassens 

heteroseksuelle sedvaner, er vi frie til å leve 

våre liv diktert ene og alene av fantasien [Nietzsche, 

Hitler]. For oss er ikke «for mye» nok. 

Det fullkomne samfunn som skal stige fram skal 

styres og kontrolleres av en elite som består av homoseksuelle 

poeter [Adolf Brand, Stefan George, Platons 

filosofkonger]. Ett av kravene som skal stilles for å 

oppnå makt i det nye samfunnet vil være at man selv 

nyter den greske lidenskap [pederasti]. Alle menn som 

er besmittet av heteroseksuelt begjær kommer automatisk 

til å bli utestengt fra innflytelsesrike stillinger 

[lederskapet i SA]. Alle menn som dåraktig insisterer 

på å være heteroseksuelle kommer til å bli stilt for 

homoretten og skal bli usynliggjorte. 

Vi skal omskrive historien [holocaustrevisjonisme, ekstravagante 

påstander om historiske personers 

[Abraham Lincoln, Selma Lagerlöf] homoseksualitet], 

en historie som er fylt av deres heteroseksuelle løgner 

og forvrengninger. Vi skal fremstille de store homoseksuelle 

lederne og tenkerne som har formet verden. Vi 

skal demonstrere at homoseksualiteten og intelligensen 

og fantasien henger uløselig sammen, og at 

homoseksualitet er en nødvendighet for ekte adelighet, 

ekte skjønnhet i en mann [Hans Blüher].


371 

Vi skal seire fordi vi er fylt av hungrende bitterhet som 

de undertrykte som har blitt tvunget til å spille 

statistroller i deres dumme, heteroseksuelle show 

gjennom tidsaldrene [offer-plyndrer-strategien]. Vi er 

dessuten i stand til å avfyre pistoler og bemanne 

barrikadene for den siste revolusjonen [ACT-UP, Queer 

Nation, Blodsterror]. 

«Frykter, I, heterosexuelle sviin, naar vi staar foran 

eder uden vaare masker paa.» (av Michael Swift, «Gay 

Revolutionary». Gjenopptrykket fra Congressional 

Record. Først publisert i Gay Community News, 15-21. 

februar, 1987.)

B» H 

ET AVSLUTTENDE ORD 

Kevin E. Abrams 

«Grunnlaget for en hvilken som helst menneskelig 

sivilisasjon er en moralsk og sunn seksualitet, alt annet 

er for en vindusutstilling å regne.» (Jerusalem Post, 21. 

mai 1996). 

Etter at vi har lært å kjenne «rollen» ‘homoseksuelle’ 

spilte i den nasjonalsosialistiske bevegelsen, kan 

den nazistiske holdningen mot homoseksualitet 

fremdeles synes selvmotsigende og forvirrende, en gåte 

som bare delvis er løst. Vi kan fremdeles undre oss over 

om når så mange av de førende nazistene var ‘homoseksuelle’, 

hvorfor de da la så stor vekt på å fengsel 

homoseksuelle eller utrydde dem, slik vårt tids «homoaktivister» 

hevder. Hvordan kan vår tids ‘homoseksuelle’ 

som har så liten forståelse for bibelsk etikk, nå 

fremstille seg selv som felles ofre med den samme 

jødene som ble utsatt for forfølgelse og bokstavelig talt 

utryddelse under hendene av de stort sett ‘homoseksuelle’ 

nazistene? Hvordan kan de offisielle nazistiske

374 


invektivene mot homoseksuelle passe inn i det faktum 

at ‘homoseksuelle’ besatte nøkkelposisjoner i naziregjeringen 

gjennom hele dens tid ved makten, inkludert 

holocaust? Var nazistene ofre for sin egen forfølgelse? 

Hvorfor er vi nødt og tvunget av venstresiden til å 

sanksjonere «homorettigheter», når det brede spektrum 

av ‘homoseksuelle’ og «ikke-homoseksuelle» kilder som 

er oppført i denne bokens bibliografi, udiskutabelt viser 

at Tysklands militante ‘homoseksuelle’ stort sett var ansvarlige 

for å sende Hitler opp i kanslerstolen? Og nå, 

når vi kjenner til rekkevidden som tyske «homofile» 

bidrog med når det gjaldt nazibevegelsens suksess, 

hvordan skal vi da forstå den truende ‘homoseksuelle’ 

swastikaen over Amerika? 

ÅNDELIG SANNHET 

Den jødiske lærde, rabbi Samson Rafael Hirsch, 

som levde på slutten av 1800-tallet, blir husket for sin 

grundige og omfattende forklaring av torahens filosofi. 

HOREB, som betyr Sinai (det fjellet der den opprinnelige 

Torahen ble gitt av Gud og mottatt av Moses) ble skrevet 

og publisert som en avvisning av de jødiske innbildningene 

at den tysk-jødiske reform-jødedommen, som 

idag står i forfronten for bevegelsen som fremmer 

«homorettigheter» i Amerikas jødiske samfunn og i Israel. 

I opposisjon til både naturlover og guddommelige 

lover, hadde reformistene ordinert lesbiske som 

«rabbinere» og sanksjonerte ‘homoseksuelle’ ekteskap. 

‘Homoseksuelle’ jøder har også kynisk og pragmatisk 

gjort sitt for å utnytte holocaust og drapet på mer enn


375 

seks millioner menn, kvinner og barn som en dramatisk 

metafor til å fremstille seg selv som ofre, som om Hitler 

hadde som mål å drepe jødiske homoseksuelle 

simpelthen fordi de var ‘homoseksuelle’. Men hvor blir 

det av sannhetsgehalten i historien? 

Sett fra et etisk, monoteistisk perspektiv, påpeker 

rabbi Hirsch i det følgende sitatet fra HOREB, hvordan 

det første og fremste målet og plikten for hver enkelt av 

oss er å vokte våre medmenneskers verdighet. 

«Gud, som skapte mennesket til å være rettferdig, 

eller sagt med andre ord, til å overgi og gi til alle vesener 

i alle deres forhold, det som kreves. Han har også gitt 

oss sitt sinn med mulighet til å gjenspeile virkeligheten 

i ting på forskjellige måter, slik at mennesket kan være 

i stand til å forstå vesenene og deres indre forhold, og 

på basis av denne kunnskapen, gi dem hva undervisningen 

om rettferdighet sier oss er deres rett. 

Denne gjengivelsen av virkelighet i sinnet og 

tankene er Sannheten. Sannheten er, derfor, en forutsetning 

for rettferdighet. For det er bare ifølge avbildet 

av ting og deres innbyrdes forhold, slik det forekommer 

i menneskers tanker at mennesket kan oppføre seg mot 

dem. Dersom dette bildet er falskt, da vil også oppførselen 

være forskjellig fra det de fortjener: den blir 

urettferdig. Og dermed, om intet annet, rettferdigheten 

selv — som er vårt guddommelige kall — kommer til å 

garantere at, så langt som kallet vårt strekker seg — 

kommer vi til å være i stand til å se realiteten i de ytre 

ting fra speilbildet inneni oss selv.

376 


Gud har sydd samfunnet mellom mennesker 

sammen med den vesentlige tråden som heter kjærlighet 

og har gjort det slikt at mennesket må kunne 

stole på sin bror for sitt åndelige ve og vel — basert på 

Sannheten. Men den som i stedet for i sannferdighet uttrykker 

i ord det som skulle ha vært til å ta og føle på, 

kommuniserer et falskt bilde av dette overfor sin bror, 

som aksepterer det — og bygger sine holdninger på det 

— enten ved å bli urettferdig mot sine medskapninger, 

eller å ha en gal forståelse av deres intensjoner mot 

ham, og bli ødelagt av dem — den mannen gjør den 

høyeste velsignelse til en forbannelse mot Skaperen. 

Når han fornekter sannheten overfor sin bror, bryter 

han dermed han den høyeste plikt mot ham, som Gud 

har gitt ham, og kaster en forbannelse. Den som lyver 

nedkaller en forbannelse. Og på samme måte som 

materiell eiendom er verdifull bare som et levemiddel 

når det er brukt på en rettferdig måte, og løgneren 

stjeler den første følgen av rettferdigheten, nemlig Sannheten, 

og bytter fra seg løgn, og på den måten føder 

urettferdighet, den løgneren er endog farligere enn 

tyven. 

Tyven tar bare livsmidlene som sådan, mens løgneren 

tar det rettferdige liv, og i stedet produserer urettferdighet 

— og ulykke. For på samme måte som Gud 

knytter sammen det ypperste av det gode, rettferdighet 

og sannhet, slik gjør han det samme med det mindre 

godet, lykken. For å sette pris på tings natur må man 

kunne stole på at man kjenner dem; og dersom noen 

lurer deg om sin sanne natur, da stjeler han støtte fra 

deg og sørger for at du støtter deg på noe som er utrygt. 

Ved å stjele fra en annen direkte; noe som er dyrebart, 

Sannheten, og dermed indirekte det mest dyrebare —


377 

rettferdigheten — den løgneren dreper også seg selv 

åndelig; for han slukker ut i seg selv den guddommelige 

gnist som ene og alene gjør ham til et menneskelig 

vesen, skapt for å være til for sine medmenneskers ve 

og vel (Hirsch:248ff) [Hva så når det gjelder homoseksuelles 

rettigheter? Aldri før har noen få tatt så mye fra 

så mange.] 

HVEM VAR NAZISTENE? 

Vi må forstå hvem nazistene var. Ideologisk sett 

var nazistene et pragmatisk, teknokratisk, brukerorientert 

hedensk stammefolk. De vurderte menneskelivet 

med en løsrevet og kynisk pragmatisme. De utnyttet 

hvem eller hva det skulle være for å oppnå sine politiske 

og militære mål. Typisk førte det til at de behandlet 

spørsmål som evthanasi (dødshjelp) homoseksualitet og 

abort med en hensynsløs egeninteresse. Sterilisering og 

abort ble foretrukket for alle som ble klassifisert som 

mindreverdige eller defekte (men aldri for de friske 

arierne). 

For den teknokratiske nazitanken ble sannheten 

styrt av hva som var nødvendig der og da (ved å lyve på 

den måten brakte de en forbannelse over seg selv og alt 

de rørte ved). «De defekte» ble «hjulpet til å dø» og de 

mindreverdige ble sterilisert, samtidig som det var en 

forbrytelse for ariske kvinner å ta abort. Mens man 

privat tolererte og endog fremmet homoseksualitet, avviste 

nazistene det ofte i det offentlige og brukte falske 

anklager om homoseksualitet for å arrestere dem som 

var uenige med Hitlers militære og politiske målset-

378 


ninger. Den tidligere nynazisten Ingo Hasselbach, 

skriver i sin avslørende bok, Führer-Ex, fra 1996 

hvordan den brukerrelaterte nazistiske dobbeltmoralen 

også ble brukt på andre steder: «Motstand mot abort 

hadde vært en av bærebjelkene i naziplatformen siden 

bevegelsens begynnelse på 1920-tallet, og av en enkel 

årsak: Abort var rasemord. Likevel, mens det var forbudt 

for ariske kvinner, var det både tillatt og endog 

ønskelig blant fargede kvinner og jøder (Hasselbach:111) 

Nazistenes versjon av rasehygiene utviklet seg til 

å bli den politiske og militære platformen til nazipartiet, 

noe som satte nazistene i stand til å fremstille det jødiske 

folket som en defekt og mindreverdig klasse, 

sammen med de fysisk deformerte og andre 

uproduktive medlemmer av det tyske samfunn. En følge 

av dette var derfor at nazistene simpelthen prosjekterte 

sine egne fordervelser på det jødiske folk, demoniserte 

og dehumaniserte dem, og deretter brukte dem som 

syndebukker mens de selv fortsatte å plyndre verden. 

Nazistiske raseteorier tjenestegjorde som en begrunnelse 

for å rettferdiggjøre eliminering av et folk hvis 

dypeste «forbrytelse» var deres holdning til en urokkelig 

moralsk standard. 

Som professor Giora Shoham forklarer i sin bok, 

«Valhalla, Calvary & Auschwitz» (Valhall, Golgata og 

Auschwitz) lengtet nazistene som vår tids ‘homoseksuelle’ 

å kaste av seg de normative begrensningene fra 

judeo-kristen lov og moral og vende tilbake til den 

amoralske uansvarligheten i hedenskapen. De hatet 

jødene, som for dem symboliserte problemet med 

tilbakeholdenhet mot deres nytelsesjagende hedenskap.


379 

Når denne forståelsen av lov og rett blir forkastet, blir 

stammehøvdingen [og den homoerotiske krigeren] den 

absolutte makt. Dermed blir Odins utskilte makt 

grenseløs; og følgelig blir Adolf Hitlers, der Führers, allmakt 

ikke underlagt verken begrensende lover, moral 

eller nåde.» (Shoham:27) 

I økende grad, ettersom de stiger ut av skapet, 

kommer vår tids ‘homoseksuelle’ til å likne mer og mer 

på gårsdagens nazister. 

VENSTRE/HØYRE-POLARITET 

For å forstå den hedenske mentaliteten i denne 

konteksten må vi forstå sannheten om venstre/høyrepolariteten 

i den politiske sfære. Med fare for noen 

mindre misvisninger, kan all venstrerelatert ideologi 

defineres som «regressiv», og all høyre-relatert ideologi 

kan defineres som «progressiv». Venstresiden hisser til 

gjensidig plyndring, oppmuntrer til avhengighet og 

trakter pragmatisk etter minste felles nevner. Den ekte 

høyresidens progressivitet oppmuntrer til kreativitet, 

inspirerer felles bekreftelse, tillit og menneskelig 

produktivitet. I sin natur faller alle former for sosialisme 

på den regressive siden, i og med «sosialisme» ganske 

enkelt er en politisk ideologi som ofte mangler en reell 

forståelse av sosial rettferdighet. Ondskapen fremstiller 

seg selv som en dyd (d.e. målet med rasemessig renhet) 

fordi det ikke har noe liv i seg selv (noe som er årsaken 

til at denne formen for dårlig trelldom ønsker å bli kalt 

«homoseksuell frigjøring»).

380 


Generelt sett unngår ikke tilhengere av venstresiden 

å gjøre alt som er nødvendig for å vokte sine 

medmenneskers verdighet. En historiker med venstretilbøyelighet, 

vil fatalistisk argumentere at «historien» 

gjentar seg selv, mens en konservativ som Voltaire 

kunne observere korrekt at det i stedet er «menneskene 

som til stadig gjentar seg selv.» Det er ikke til å undre 

seg over at de venstre-regressive ikke greier å lære av 

historien. Dersom historien bare «skjer», da er det lite å 

lære av den eller som blir gjort for å forhindre det fra å 

skje igjen. Å basere ens egne avgjørelser på en revidert, 

korrumpert eller invertert versjon av historien — se det 

er et helt annet spørsmål. Enkelte av menneskenes 

verste feilgrep blir begått på grunn av feilaktig eller forfalsket 

informasjon. 

I et forsøk på å forstå nazismens fenomener spør 

vi ofte oss selv hvordan en bande morderiske bøller 

kunne ha grepet makten i en så sivilisert nasjon? Sannheten 

er at Tyskland under Weimartiden var en av de 

mest usiviliserte nasjonene i verden. Hitler refererte selv 

til Berlin som Babylonshoren (den store skjøge). Vi tar 

ofte feil når vi dømmer fremskrittet i menneskenes 

sivilisasjoner på grunnlag av kunst og teknologi. Nazistene 

elsket klassisk musikk og de var dugende når det 

gjaldt vitenskap og teknologi. Spørsmålet vi må stille 

oss selv om alle samfunn er, hvordan den menneskelige 

kulturen blir tatt i bruk. For regressive venstremennesker, 

tjener kulturen ødeleggelse og død. For 

progressive høyremennesker, fokuserer kulturen på 

livet selv. 

En positiv og nytteverdi-relatert holdning mot 

homoseksualitet, evthanasi og abort må derfor


381 

(dengang som nå) være en venstreorientert regressiv 

plan, og en typisk naziprofil (med svært spesifikke 

motsigelser og kvalifikasjoner). Det høver seg å gjenta 

at nazistene var de første og fremste teknokratiske, 

nytterelaterte pragmatikerne som trodde på den 

sterkestes rett til å overleve og samfunnets målsetninger 

om fysisk skjønnhet og rasemessig perfeksjon. 

Arierne var de «sterkeste» og mest fullkomne, og jødene 

de «minst sterke» og minst fullkomne. Når sant skal sies 

er rasekarakteristikk irrelevant. Det er bare individets 

moral og nasjonene som kan avgjøre om de er siviliserte 

eller barbarer — byggere eller plyndrere. 

Hvordan passer så homoseksuelle inn i dette 

bildet? Selv om naziretorikken førte de homoseksuelle 

blant de «svakeste» satte nazistene aldri noe mål om å 

utslette dem. Snarere tvert om, med mindre de homoseksuelle 

det gjaldt var jødiske eller politiske motstandere, 

var naziorganisasjonen ofte beskyttende 

overfor homoseksuelle. Opprinnelig var SS dannet med 

det formål å beskytte Wiens homoseksuelle. Nazistene 

forsøkte faktisk å kurere homoseksuelle ved Göring-instituttet, 

selv om det på mange måter viste seg 

nytteløst. (Å tvinge en kjønnssvak redd mann til å ligge 

med en kvinnelig prostituert viste seg ineffektivt). 

«Homorettighets»-aktivister bruker ofte nazistenes 

propaganda mot homoseksuelle og proklamerer den 

som historisk sannhet. Nazistisk og ‘homoseksuell’ historierevisjonisme, 

med deres invertering av historien og 

sivilisasjonens verdier, er ett og det samme. I vår tids 

‘homoseksuelle’ offerstrategi, blir overgriperen sett på 

som den overgrepne.

382 


FEMTEKOLONNER 

I sin iver etter makt var ikke nazistiske homoseksuelle 

noe annerledes fra vår tids ‘homoseksuelle’. 

Dengang som i dag var strategien basert på villførelse, 

infiltrasjon og forvrengning. Vår studie over den ‘homoseksuelle’ 

historien viser hvordan nazistiske ‘homoseksuelle’, 

både historisk og idag, opptrer som 

undergravende femtekolonner i sine vertssamfunn, og 

rydder vei for en ‘homoseksuell’ nazimakt mens de både 

skjult og åpenbart sprer «antihomo»-propaganda i et 

forsøk på å skjule sine målsetninger. «Lyserøde 

Hakekors» dokumenterer hvordan fremstående franske 

og britiske nazister var ‘homoseksuelle’ og at amerikaneren 

Frank Collin, som ledet marsjen mot Skokie, 

Illinois i 1977, var ‘homoseksuell’ pederast. Hva skal vi 

da si om slik ’frihet’? 

Tanken om ‘frihet’ som rår grunnen blant moderne 

sosialister/liberale er ganske ny. Ifølge dem betyr 

frihet en radikal individualisme som avviser alle sosiale 

normer og innretninger som individet ikke selv er enig 

i. De som støtter seg på denne tanken forsvarer nazistenes 

rett (som i seg selv forakter tanken om rettigheter) 

til å marsjere gjennom Skokie, Illinois, men ikke 

skokiernes og deres valgte lederes rett til å opprettholde 

orden og forsvare prinsipiell verdighet og de skikker 

som de holder høyest. På samme måte støtter de homoseksuelles 

og ateisters rett til å invadere og ødelegge 

guttespeiderne. 

I nazihistorien ser vi hvordan feilslått 

femtekolonisme i målnasjonene blir påvist i the New 

York Times den 12. oktober 1937 der det med krigs-


383 

typer står å lese: «Tsjekkisk nazileder arrestert av politiet». 

Telegrammet fra Praha som ble sitert i the Times 

forteller om et «stort politisk oppstyr forårsaket av 

arrestasjonen, basert på at straffelovens «regulativ om 

homoseksualitet» ble brukt mot Hans Rutha, som var 

leder i landets kamuflerte naziparti.» Fra den 17. 

oktober 1937, stod det i andre overskrifter: «14 

medlemmer av det tsjekkiske nazipartiet arrestert på 

grunn av moralske overgrep» og identifiserte Rutha som 

nazipartiledernes høyre hånd, altså på samme måte 

som Ernst Röhm hadde vært det overfor Hitler. Den 3. 

desember står det å lese i overskriftene, «medlemmer av 

ungdomsorganisasjon anklaget for homoseksualitet» Og 

den 10. desember, 1937 står det at «fjorten tsjekkere, 

alle anklaget, har fått ’betinget dom’ etter en rettssak 

basert på homoseksuelle anklager» (J. Katz:553f). 

Til tross for slike spredte anklager, var datidens 

verden bedratt. Den venstre-regressive, selverkjente lesbiske, 

Gertrude Stein, mente at Hitler burde fått Nobels 

Fredspris i 1937. Det er tydelig at Storbritannias statsminister, 

Neville Chamberlain, også mente at Hitler 

kunne bestikkes til å holde freden i hevd ved hjelp av 

avtalen som ble inngått i München den 30. september 

1938. Betalingen var Tsjekkoslovakia, men «Fred i Vår 

Tid» ryddet bare veien for Hitlers invasjon av Polen den 

1. september 1939. Historien viser at militante ‘homoseksuelle’ 

forsøk ofte skaper en følge som er alt annet 

enn fredelig. Videre, mens individuelle ‘homoseksuelle’ 

av forskjellige årsaker kan «komme ut av skapet», er 

sannheten om hvor sterk infiltrasjonen av mektige institusjoner 

forblir skjult. Vi kan også lære fra nazistiske 

ofre at bestikkelser aldri tilfredstiller den som øver utpressing. 

De kommer alltid tilbake for å få mer, noe som

384 


er grunnen til at vi (i våre dager) ser et stadig økende 

press for å oppnå «nye rettigheter». Hver eneste gang det 

amerikanske [og det norske] samfunnet kapitulerer for 

de «homoseksuelles» krav fører det til nye krav, som 

kommer til å fortsette inntil de utsletter de institusjonene 

som støtter samfunnet, deriblant de homoseksuelle 

selv. 

AIDS-tidsalderen har satt «homoaktivismen» i firehjulsdrift. 

Som de liberale dogmene helst vil ha det, 

er det ingen som er ansvarlige for AIDS; ‘det bare 

skjedde’. De tar sine stikkord fra skilsmisser der ingen 

hadde feil og likeledes forsikringssaker der skylden blir 

delt. Venstresiden har også skapt tanken om «nyttesex 

der ingen gjør noe galt». Den britiske okkultisten 

Aleister Crowley oppsummerer det slik: «Gjør hva du vil 

— det skal være hele loven». Men dersom vi kan «gjøre 

hva vi vil» — så betyr det at ingen lov finnes. Crowleys 

maksime er i realiteten en fornektelse av alle naturlover 

såvel som åndelige lover; det fremmer kaos og et venstreradikal 

regressivt stup ned i det ukjente, i intetheten. 

Hans maksime avspeiler en fullstendig mangel på 

omtanke og respekt for hans medmenneskers verdighet 

— og en fullstendig forakt for livet. 

«HOMOSEKSUELT» OPPVIGLERI 

‘homoseksuelle’ strateger velger å bruke den 

biologiske homoseksuelle modellen i dobbel forstand 

når de nekter valgmuligheten og det å flykte fra ansvaret. 

I å påkalle forskning om det såkalte 

«homogenet», var det aldri tanken deres om at man skal


385 

kurere eller korrigere, men å rettferdiggjøre 

homoerotisk adferd og homoseksuell identitet. ‘Homoseksuelle’ 

tenker helt riktig når de tenker som sådan at 

hvis seksuell identitet bare er et valg, da bærer det med 

seg både ansvar og tilregnelighet. De insisterer [derfor] 

at homoseksualitet «ikke er en valgmulighet» får dem til 

å føre ytterlige rekrutter inn i flokken og holde dem der 

ved å [reelt sett] nekte dem å søke endring. For mange 

av vår tids unge menn, har evnen til å velge blitt kapret 

av et sofistikert program med psykoseksuelt oppvigleri 

og manipulering, hovedsaklig opprettholdt av vår tids 

sosiale svakheter. 

For å begrense den livgivende kilden til menneskelig 

adferd til hjernen og de dyriske instinktene (slik 

mange av vår tids adferdsforskere gjør) er både reduksjonistisk 

og venstreregressivt. Menneskelige motiver og 

handlinger er, for en stor del avgjort av mye større ikkefysiske 

aspekter av den menneskelige eksistens. 

Tilbøyeligheter er ikke-fysiske, og adferd forårsaker 

fysiske endringer (når man sår frøet som er ment å 

skape menneskelig liv der hvor kroppen skal frastøte 

avfallet skaper ikke bare sykdommer, men det setter 

også i gang en ødeleggende kraft på individets sjel og 

menneskelivets verdi). 

‘Homoseksuelle’ har glemt at ansvaret for personlig 

oppførsel går hånd i hånd med vår personlige 

verdighet og autoritet. Realistisk kan vi aldri verdiggjøre 

noe som i seg selv er fullstendig uverdig, samme 

hvor hardt vi forsøker. Dette fører oss til et annet oppviglersk 

element innen den ‘homoseksuelle’ kulturen, 

nemlig pornografien. Dr. Judith Reisman, medforfatter 

av boken «Kinsey, Sex & Fraud» og grunnlegger av det

386 


Washingtonbaserte instituttet for mediautdannelse, er 

ekspert på hvilken betydning pornografien har på 

samfunnet. Under en lengre privat samtale fortalte dr. 

Reisman at «all pornografi fremmer homoseksualitet». 

Jeg har mange ganger undret meg over dette og har 

kommet til den konklusjon at hun har helt rett. I sin 

analyse fra 1994, «Kinsey, Hefner & Hay, The 

Indoctrination of Heterophobia in American Men & 

Women» («Kinsey, Hefner og Hay, innføringen av 

heterofobi hos amerikanske menn og kvinner»), forklarer 

dr. Reisman: 

«Pragmatisk manifesterer Playboy (og med det 

mener jeg all pornografi) et åpenbart homoseksuelt 

etos. Dets heterofobi blir opprettholdt av en 

nyttetenkende analyse av Playboys bilder og filosofi. Det 

er ikke for mye å si at akkurat som bilder av glassmalerier 

og samlekort med bilder av hellige personer 

engang førte til, instruerte og indoktrinere potensielle 

etterfølgere til religiøs tro, slik fører de belærende 

bildene i «myk» og «hard» pornografi lignende innvielser, 

introduksjon og indoktrinering av potensielle troende 

til sin religion, den homoseksuelle moral. Hugh Hefner 

var nøye med å skrive sin egen Bibel; han kalte den 

«Playboyfilosofien» og når det er sagt, er det et akseptert 

faktum at det var «Alfred Kinsey som gav Hefner det 

forskningsmessige grunnlaget for «Playboyfilosofien». 

Faktum er at Kinsey reelt sett kan identifiseres med 

hans støttespillere og medarbeidere som en av de mest 

ansvarlige for å rettferdiggjøre den slags adferd som 

førte til AIDS, og i mye større grad enn Harry Hay, den 

amerikanske homoerotiske revolusjonens virkelig far. 

(Reisman, 1994:7). [I virkeligheten uttrykker pornografi 

et voldelig hat mot og forakt for alle mennesker i og med


387 

at den behandler mennesker som intet mer enn et 

vedheng som kan manipuleres ved å vrenges og vries 

på og utnyttelse av kvinnelig seksualitet.» ] 

ØDIPUS’ SØNNER 

Klinisk forskning konkluderer at målsetningen for 

menneskelige seksuelle affeksjoner ikke er avgjort ved 

fødselen, men blir dannet via en kombinasjon av 

miljørelaterte og sosiologiske faktorer. Det ville ha vært 

nyttig å kunne vende tilbake til «Ødipuskomplekset» for 

å presentere en psykoseksuell modell for røttene til den 

homoerotiske attraksjonen. [Ødipus [eg. Oidipus] var 

en mytisk skikkelse som drepte sin far og giftet seg med 

sin mor.] 

Selv om ‘homoseksuell’ forskning spotter og avviser 

gyldigheten av denne freudianske konstruksjonen, 

tilbyr tanken nyttig innsikt i den komplekse strukturen 

og utviklingen av homoseksualitetene. Det klassiske 

Ødipuskomplekset kan defineres som et «begjær-hat»holdning 

mot mor og en uforsonlig kombinasjon av 

lengt etter og forakt for sin far. Sagt med dr. Joseph 

Nicolosis ord: 

«Homoseksualitet er et utviklingsproblem som 

nesten alltid er en følge av problemer i familieforhold, 

spesielt mellom far og sønn. Som en følge av feilskjær 

med far, klarer ikke gutten å ta til seg den mannlige 

kjønnsidentitet, og utvikler homoseksualitet. Dette er 

den vanligste av alle kjente kliniske modeller (Nicolosi, 

1991:25).

388 


Analytikeren Peter Löwenberg skriver i 

«Nazirevolusjonen, Hitlers diktatur og den Tyske Nasjon» 

at «Gutter som blir homoseksuelle ofte er de som 

ble latt alene med sine mødre og som dannet intense 

bånd til dem som ikke ble oppveid av fars nærvær og 

beskyttelse.» 

Den regressive fremmingen av en androgyn 

kultur forsøker å skape en likhet der kjønnsskille, 

kjønnsroller og kjønnsidentitet blir visket ut og 

speilvendt. Dette fører til et tap av sunn egenidentitet. 

Paradoksalt nok er valgfriheten som ofte blir tilbudet av 

liberale venstreregressive sosialteoretikere det som ødelegger 

dagens ungdom, og ødelegger et barns evne til å 

velge. 

På en lignende måte ødelegger faktisk radikal 

feminisme femininiteten mens den emaskulerer menn 

på samme måte som sosialismen ødelegger den sosiale 

rettferdighet. Ved å stjele evnen til å opptre moralsk fra 

våre barn, bygger vår tids venstreregressive en ny 

generasjon av potensielle nazister. 

Mens vi idag ser at kronisk homoerotisk adferd er 

begrenset til en liten prosentandel av befolkningen, 

strekker dets røtter (enten i underskudd av psykisk 

kjønnsforming eller avvik initiert av seksuelt misbruk 

av barn) seg langt utover. Kliniske studier har påvist at 

seksualiseringen av jaget etter maskulinitet er opphavet 

til homoerotisk tiltrekning. Av det følger at vår generasjon 

av farløse unge kan være førsteklasses kandidater 

til homoseksuell rekruttering. Og den samme 

amoralske tenkningen som lar dem vurdere homoseksualitet 

som et «normalt» valg kan også få dem til å være


389 

farlig mottakelige for en ny Hitler. Det er ingen 

tilfeldighet at Hitler og hans bøller kom til makten 

ridende på ryggen til en emaskulert tysk ungdom. 

AKHTARS LIGNELSE 

— EN NY BEGYNNELSE 

En ledende målsetning for alle mennesker som 

strever for å opprettholde et sivilisert menneskelig 

samfunn må være å forberede våre barn til å bli til å 

stole på, og å bli lojale ektemenn og hustruer og kompetente 

fedre og mødre. Det er ingenting i verden en ung 

mann ønsker å gjøre mer enn å være i stand til å elske, 

beundre og respektere sin far. Dette kan bare fullt ut 

realiseres i konteksten av et naturlig familieliv. 

Det fins to primære plikter som foreldre har overfor 

sine barn: Å så i dem en moralsk og sunn seksuell 

helse og å forsikre seg at de er utstyrt med en ærlig og 

produktiv måte å sørge for seg selv og sine familier. 

Disse to personlige verdiene setter enhver person i 

stand til å leve livet som et verdig menneske. Foreldrenes 

plikt er derfor å vokte sine barns verdighet. På 

den annen side ligger det et bibelsk pålegg inneni 

familieprinsippet; barna skal vokte sine foreldres 

verdighet. Dersom vi hadde hatt dette med i tankene 

våre ville mange familier kunne vært gjenforent og 

mange splittelser kunne vært løst. Vår utfordring er å 

reparere Amerikas [og Norges] sjel før kroppen forgår. 

Dr. Salman Akhtars bok, «Broken Structures», 

fremsetter en lignelse for helbredelse av en knust

390 


person som også kan brukes på å helbrede en nasjon. 

Under en forelesning i karakterpatologi for en klasse 

med turnuskandidater i klinisk psykologi, ble dr. 

Akhtar spurt om den alvorlig forstyrret klient noensinne 

kunne bli så fullstendig helbredet ved hjelp av psykoterapi 

at han ville være umulig å skille fra en person 

som alltid hadde vært sunn og frisk [veltilpasset]. Fra 

boken «Broken Structures» der dr. Akhtar forteller «lignelsen 

om de to blomstervasene», skal jeg hente min avslutning: 

«Jeg tenkte et øyeblikk, og så, som om en indre 

stemme talte til meg, kom følgende spontane svar til meg. 

La oss tenke oss at det fins to blomstervaser som begge 

er laget av det fineste porselen. Begge er dannet med et 

innviklet mønster og er like mye verd, er like elegante og 

like vakre. Så kommer det et vinddrag inn og en av dem 

faller ned og blir knust i biter. En ekspert fra et fjernt 

land blir hentet inn, og bit for bit, et møysommelig arbeid 

blir utført der han limer bitene sammen igjen. Snart er 

den knuste vasen atter intakt, og tett — slik at det kan 

helles vann i den, og for det utrente øye er den lik som 

før. Likevel er vasen nå forskjellig fra den andre. De små, 

tynne linjene langs bruddene, en forsiktig påminnelse om 

gårsdagen, kommer alltid til å være synlig for den som 

vet hva han ser etter. Selv vil vasen ha en visshet i seg 

at den vet noe som den vasen som aldri ble knust, vet. 

Den vet hva det er å bli knust, og den vet hva det er å bli 

hel igjen... 

14. november 1997, 

Kevin E. Abrams.

Denne 

siden 

er 

blank

Denne 

siden 

er 

blank

BIBLIOGRAFI 

A 

••• Adam, Harry D. The Rise of a Gay and Lesbian 

Movement. Boston, Twane Publishers, 1987. ••• 

Agonito, Rosemary. History of Ideas on Women: A 

Source Book, New York, G.P.Putnam & Sons, 1977. ••• 

Alyson Almanac. Boston, Alyson Publications Inc., 

1990. ••• American Family Association Journal. 

January, 1988. ••• Anderson, Shelly. Youth.”The 

Advocate. January 26, 1993. ••• Andriette, Bill, “Is Gaie 

France Fascist? ”NAMBLA Bulletin, September, 1992. 

••• Andrietti, Bill. “Homosexuality and the Massacre, 

The Guide, June 1999 ••• Arkansas Democrat Herald. 

In Life Advocate, February, 1994. 

B 

••• Bay Area Reporter. August 1, 1991. ••• Beard, 

Mary. The Sex Life of the Unmarried Adult. Garden City 

Publishing, New York, 1934. ••• Berenbaum, Michael. The 

World Must Know. Boston, Little, Brown and Company, 

1993. ••• Bergler, Edmund, M.D. Homosexuality: Disease 

or Way of Life?. New York, The Macmillan Company,1956. 

••• Bergsson, Snorri G. Muftism and Nazism, at 

www.notendur.centrum.is/`snorrigb, ••• Berry, Jason. 

Lead Us Not Into Temptation: Catholic Priests and the 

Sexual Abuse of Children. New York, Doubleday, 1992. 

••• Bessel, Richard. Political Violence and the Rise of 

Nazism. New Haven, Yale Press, 1984. ••• Bianco, David,

“What Was The Scientific Humanitarian Committee?, 

Washington Blade, August, 1997. ••• Blachford, Gregg. 

“Male Dominance and the Gay World,”in Kenneth 

Plummer, ed. The Making of the Modern Homosexual, 

1981. ••• Bleuel, Hans Peter. Sex and Society in Nazi 

Germany. New York, J.B. Lippincott Company, 1973. ••• 

Blüher, Hans. Die deutsche Wandervogelbewegung als 

erotisches Phanomen, Templehof-Berlin, 1914. ••• 

Bonetti, David. ?Muscling in on the Mainstream.”San 

Francisco Examiner, June 26, 1992. ••• Buchmayr, 

Friedrich. Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexicon, 

Vol. XVI, 1999. ••• Burleigh, Michael, and 

Wipperman, Wolfgang. The Racial State: Germany 1933- 

1945. New York, Cambridge University Press, 1993. ••• 

Butler, Ewan and Young, Gordon. The Life and Death of 

Hermann Goering. 

C 

••• Calic, Edouard. Reinhard Heydrich: The Chilling 

Story of the Man Who Masterminded the Nazi 

Death Camps. Military Heritage Press, William Morrow 

and Company, 1982. ••• Cantarella, Eva. Bisexuality in 

the Ancient World. New Haven, Yale University Press, 

1992. ••• Cavendish, Richard, Man, Myth & Magic: An 

Illustrated Encyclopedia of the Supernatural. New York, 

Marshall Cavendish Corporation, 1970. ••• Clowes, 

Brian. Debating the “Gay Rights”Issue. Brooks, Oregon, 

Oregon Citizens Alliance, 1993. ••• Cory, Donald 

Webster, and LeRoy, John P. The Homosexual and His 

Society: A View from Within. New York, Citadel Press, 

1963. ••• Costello, John. Mask of Treachery: Spies, 

Lies, Buggery and Betrayal. New York, William Morrow 

and Company, 1988. ••• Costello, John and Tsarev,

Oleg. Deadly Illusions. Crown Publishers, New York, 

1993. ••• Cowan, Thomas. Gay Men and Women Who 

Enriched the World. Boston, Alyson Publications, 1988. 

••• Crompton, Louis. ?Gay Genocide: from Leviticus to 

Hitler.”The Gay Academic. Palm Springs, California, 

ETC Publications, 1978. 

D 

••• Daily Telegraph, “How sex became a weapon 

of war,”July 23, 1998. ••• Davidson, Michael. The 

World, the Flesh, and Myself. London, Arthur Baker 

Ltd., 1962. ••• Dateline World Jewry. New York, Institute 

of the World Jewish Congress, August, 1994. ••• 

Donohue, William A. “Culture Wars Against the Boy 

Scouts?. Society Magazine, May/June 1994. ••• Dunne, 

Bruce. “Power and Sexuality in the Middle East,”Middle 

East Report, Spring, 1998. ••• Dynes, Wayne. The 

Encyclopedia of Homosexuality. New York, Garland 

Publishing, 1990. 

E 

••• Ebert, Michael. ?Pedophilia Steps into the 

Daylight.”Focus on the Family Citizen. November 16, 

1992. ••• Eder, Dr. Asher. “How to Disarm the Terrible 

Jihad Psychosis Against Jews and Israel that Afflicts 

the Muslim World Today,”www.rb.org, February 24, 

2000. ••• Evans, Arthur. Witchcraft and the Gay 

Counterculture. Fag Rag Books, Boston 1978.

F 

••• Facts on File Yearbook, 1941, Volume 1, New 

York, Persons Index, Facts on File Inc. ••• Fee, Elizabeth. 

?Science and Homosexuality.”The Universities 

and the Gay Experience. New York, Gay Academic 

Union, 1974. ••• Fest, Joachim C. The Face of the Third 

Reich: Portraits of the Nazi Leadership. New York, 

Pantheon Books, 1970. ••• Fest, Joachim C. Hitler. New 

York, Vintage Books, 1975. ••• Flaceliere, Robert, Love 

in Ancient Greece, Crown Publishers, New York, 1962. 

••• Flemming, Gerald. Hitler and the Final Solution. 

Berkeley, University of California Press, 1982. ••• Flood, 

Charles Bracelen. Hitler, The Path to Power. Boston, 

Houghton Mifflin Company, 1989. ••• Friedlander, Benedict. 

?Memoirs for the Friends and Contributors of 

the Scientific Humanitarian Committee in the Name of 

the Succession of the Scientific Humanitarian 

Committee.”Journal of Homosexuality, January- 

February, 1991. ••• Friedlander, Henry, and Milton, 

Sybil (Eds.). Simon Wiesenthal Center Annual, Volume 

7. New York, Allied Books, 1990. ••• Friedrich, Otto. Before 

the Deluge. (Harper and Row, New York, 1986. ••• 

Fuchs, Thomas. The Hitler Fact Book. New York, 

Fountain Books, 1990. 

G 

••• Gallo, Max. The Night of the Long Knives. New 

York, Warner Books, 1973. ••• Garde, Noel I. Jonathan 

to Gide: The Homosexual in History. New York, Vantage 

Press, 1969. •••The Gay Agenda (video). Lancaster, 

California, The Report, 1992. ••• Gay, Peter. Weimar

Culture: The Outsider as Insider. New York, Harper and 

Row, 1968. ••• Genese, Cecil. The Holocaust: Who Are 

The Guilty. Sussex, England, The Book Guild Ltd., 

1988. ••• Germino, Dante. ?Fascism.”Collier’s 

Enclyclopedia. Volume 9. New York, Macmillan, 1991. 

••• Glaser,Herman. The Cultural Roots of National 

Socialism. University of Texas Press, Austin, 1964. ••• 

Glazov, Jamie. “Sexual Rage Behind Islamic 

Terror,”FrontPage magazine, October 4, 2001. ••• 

Goodrick-Clarke, Nicholas. The Occult Roots of Nazism: 

Secret Aryan Cults and their Influence on Nazi Ideology. 

New York, New York University Press, 1992. ••• Graber, 

G.S. The History of the SS: A Chilling Look at the Most 

Terrifying Arm of the Nazi War Machine. New York, 

Charter Books, 1978. ••• Grahn, Judy. Another Mother 

Tongue. Boston, Beacon Press, 1984. ••• Grant, George. 

Grand Illusions: The Legacy of Planned Parenthood. 

Brentwood, Tennessee, Wolgemuth and Hyatt, Publishers 

Inc., 1988. ••• Grant, George, and Horne, Mark. 

Legislating Immorality. Chicago, Moody Press, 1993. ••• 

Grau, Gunter. Hidden Holocaust”London, Cassells, 

1993. ••• Greenberg, David F. The Construction of 

Homosexuality. Chicago, University of Chicago Press, 

1988. ••• Greif, Martin. The Gay Book of Days. The 

Main Street Press, 1982. ••• Grigg, William Norman. 

“Another Lost Generation?,”The New American, 

November 12, 2001. ••• Grunberger, Richard. The 12- 

Year Reich: A Social History of Nazi Germany 1933- 

1945. New York, Ballantine Books, 1971. •••Guthrie, 

W.K.C. “The Republic.”Grolier Electronic Publishing, 

1992. 

H

••• Hasselbach, Ingo. Fuhrer EX. Random House, 

1996. ••• Haeberle, Irwin J. ?Swastika, Pink Triangle, 

and Yellow Star: The Elite Rights Committee, 1992. ••• 

Harvard Gay and Lesbian Review Summer, 1995. ••• 

Healy, Murray, Gay Skins: Class, Masculinity and 

Queer Appropriation,Cassell, 1996. ••• Heiden, Konrad, 

History of National Socialism, New York, A.A. Knopf, 

1935; Der Fuehrer, 1944. ••• Herdt, Gilbert. The 

Sambia , CBS College Publishing, New York, 1987. ••• 

Herzer, Manfred. “Communists, Social Democrats, and 

the Homosexual Movement in the Weimar Republic.”In 

Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the Sexual History 

of the Political Left. New York, Haworth Press, 1995. ••• 

Hirsch, Rabbi Samson Raphael. HOREB: A Philosophy 

of Jewish Laws and Observances. Jerusalem, Soncino 

Press, 1962. ••• Howard, Michael. The Occult Conspiracy. 

Rochester, Vermont, Destiny Books, 1989. ••• 

Howe, Ellic. Astrology: A Recent History Including the 

Untold Story of its Role in World War II. New York, 

Walker and Company, 1967. ••• Hutton, Dietrich, 

Defilement of Race, Duesseldorf, “Duetsche 

Revolution.? 

••• IGLA Euroletter 52, “Gay Holocaust Survivors 

to get Swiss Money,”August, 1977. ••• Igra, Samuel, 

Germany’s National Vice . London: Quality Press Ltd., 

1945, Igra, Samuel, The “Doctor’s Plot”in Moscow and 

the Protocols of the Wise Men of Zion, 1960. 

I 

J

••• Jackson, Robert H., The Nurnberg Case, New 

York, Cooper Square Publishers, Inc. 1971. ••• Jay, K., 

and Young, A. The Gay Report. Summit, 1979. ••• 

Johansson, Warren, “Pink Triangles.”In Dynes, Wayne 

(ed.). Encyclopedia of Homosexuality. New York, Garland 

Publishing, 1990. ••• Johansson, Warren, and 

Percy, William A.?Homosexuals in Nazi Germany.”In 

Henry Friedlander (ed.), Simon Wiesenthal Center 

Annual: Volume 7. New York, Allied Books, Ltd., 1990. 

••• Johansson, Warren, and Percy, William A. Outing: 

Shattering the Conspiracy of Silence. New York, Harrington 

Park Press, 1994. ••• Jones, H. Kimball. Toward 

a Christian Understanding of the Homosexual. New 

York, Association Press, 1966. ••• Jones, J. Sydney. 

Hitler in Vienna 1907-1913. New York, Stein and Day, 

1983. ••• Jones, Nigel H.. Hitler’s Heralds: The Story 

of the Freikorps 1918-1923. London, John Murray, 

1987. ••• Just Out. March 1, 1993. 

K 

••• Karlen, Arno. Sexuality and Homosexuality. 

New York, W.W. Norton, 1971. ••• Katz, Jonathan. Gay 

American History. New York, Thomas Y. Crowell 

Company, 1976. ••• Katz, Jonathan Gay and Lesbian 

Almanac. ••• Katz, Steven T. ?Quantity and Interpretation 

ù Issues in the Comparative Historical Analysis 

of the Holocaust.”In Holocaust and Genocide 

Studies: Volume 1. Oxford University Press, New York, 

1994; Volume 4, Number 2, 1989. New York, Pergamon 

Press, 1989. ••• Kennedy, Hubert. ?Man/Boy Love in 

the Writings of Karl Heinrich Ulrichs”in Pascal, Mark 

(ed.). Varieties of Man/Boy Love. New York, Wallace 

Hamilton Press, 1992. ••• Kennedy, Hubert. Ulrichs:

The life and works of Karl Heinrich Ulrichs, Pioneer of 

the Modern Gay Movement, Boston, Alyson 

Publications, 1988).••• Kirk, Marshall, and Pill, Erastes. 

?The Overhauling of Straight America.”Guide Magazine, 

November, 1987. ••• Knickerbocker, H.R. Is Tomorrow 

Hitler’s “ New York, Reynal and Hitchcock, 1941. ••• 

Koch, H.W. The Hitler Youth: Origins and Development 

1922-1945. New York, Stein and Day, 1976. ••• Koehl, 

Robert Lewis. The Black Corps: The Structure and 

Power Struggles of the Nazi SS. Madison Wisconsin, 

University of Wisconsin Press, 1983. ••• Kogon, Eugen. 

The Theory and Practice of Hell. New York, Berkley 

Publishing Company, 1950. 

L 

••• Langer, Walte r. The Mind of Adolf Hitler: The 

Secret Wartime Report. Signet, 1972. ••• Lauritsen, 

John, and Thorstad, David. The Early Homosexual 

Rights Movement:1864-1935. New York, Times Change 

Press, 1974. ••• League of Nations International Health 

Year-book. Geneva, League of Nations Health Organization, 

1924. ••• Lee, Martin. The Beast 

Reawakens. New York, Little, Brown and Co., 1997. ••• 

Leo, John. ?When Activism Becomes Gangsterism.”U.S. 

News and World Report. February 5, 1990. ••• Levi, 

Primo. Survival in Auschwitz. New York, Macmillan 

Publishing Company, 1961. ••• The Limbaugh Letter. 

May, 1995. ••• Linsert, Richard. Kabale und Liebe: Uber 

Politik und Geschlechtsleben. Berlin, Man, 1931. ••• 

Lombardi, Michael A.. ?Research on Homosexuality in 

Nineteenth Century Germany”(Parts I and II). Los 

Angeles, Urania Manuscripts, 1977. ••• Los Angeles 

Times. January 29, 1993.

M 

••• Mac Mathuna, Sean. “Postwar Arab links to 

the ODESSA network,”Flame Magazine, 1999, 

www.flamemag.dircon.co.uk. ••• MacDonald, Callum. 

The Killing of SS ObergruppenFuehrer Reinhard 

Heydrich. New York, The Free Press, 1989. ••• 

Macintyre, Ben. Forgotten Fatherland: The Search for 

Elisabeth Nietzsche. New York, Farrar Straus Giroux, 

1992. ••• The Mail on Sunday (UK), “The Gay Acolytes 

haunting Haider,”April 30, 2000 ••• Manchester, 

William. The Arms of Krupp. Little, Brown and Co., Boston, 

1968. ••• Manchester, William. The Last Lion: 

Winston Spencer Churchill. London, Little, Brown and 

Company. ••• Marotta, Toby. The Politics of 

Homosexuality. Boston, Houghton Mifflin Company, 

1981. ••• The Massachusetts News, “Holocaust 

Survivor: Molested by Guards,”April 5, 2000 ••• 

Martinac, Paula. “Lesbian Notions”Called Out LGBT 

Religious News Service, May 24, 1999. ••• Mauro, Robert 

L. ?The Nation’s Leading Serial Killers.”The 

Wanderer. October 31, 1991. ••• McIllhenny, Chuck & 

Donna, and York, Frank. When the Wicked Seize a City. 

Lafayette, Louisiana, Huntington House, 1993. ••• 

Meade, Marion, Madame Blavatsky: The Woman Behind 

the Myth. New York, G.P. Putnam & Sons, 1980. 

••• Miles, David H. “George, Stefan.”Grolier Electronic 

Publishing, Inc., 1992. ••• Miller, Neil. Out of the Past: 

Gay and Lesbian History from 1869 to the Present. New 

York, Vintage Books, 1995. ••• Mills, Richard. ?The 

German Youth Movement.”In Leyland, Winston (Ed.). 

Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine: An 

Anthology of Gay History, Sex, Politics, and Culture. 

San Francisco, Gay Sunshine Press, 1989. ••• Mosse, 

George L. Nationalism and Sexuality: Respectability and

Abnormal Sexuality in Modern Europe. New York, 

Howard Fertig, 1985. ••• Mulshine, Paul. ?Man/Boy 

Love.”Heterodoxy, September, 1994. ••• Munk, Rabbi 

Elie. Call of the Torah. Feldheim Publishing, 1980. 

N 

••• NAMBLA Bulletin. November 1992; 

September, 1992. ••• NARTH Bulletin. March, 1994. ••• 

National Review. November 6, 1987; June 24, 1991. ••• 

Nethercot, Arthur H.. The First Five Lives of Annie Besant. 

Chicago, University of Chicago Press, 1960. ••• 

The New York Times. October 4, 1972; July 27, 1974; 

July 27, 1977; February 22, 1980; January 21, 1984; 

August 17 and August 20, 1991. ••• Newman, Leslea. 

Heather Has Two Mommies. Boston, Alyson 

Publications, 1989. ••• Newton, Michael. Raising Hell: 

An Encyclopedia of Devil Worship and Satanic Crime. 

New York, Avon, 1993. ••• Newton, Michael, and 

Newton, Judy Ann. The Ku Klux Klan: An Encyclopedia. 

New York, Garland Publishing, 1991. ••• Nicolosi, Dr. 

Joseph. Reparative Therapy of Male Homosexuality: A 

New Clinical Approach. Jason Aaronson Inc., 1991. 

•••Nicolosi, Dr. Joseph. Healing Homosexuality: Case 

Stories of Reparative Therapy. Jason Aaronson Inc., 

London, 1993. ••• Noebel, David, The Homosexual 

Revolution: A look at the Preachers and Politicians Behind 

it, Manitou Springs, Colorado, Summit Press, 

1984. 

O 

••• Oosterhuis, Harry. The “Jews”of the Antifascist 

Left: Homosexuality and Socialist Resistance to

Nazism.”In Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the 

Sexual History of the Political Left. Haworth Press, 

1995. ••• Oosterhuis, Harry, and Kennedy, Hubert 

(eds.). Homosexuality and Male Bonding in Pre-Nazi 

Germany: the youth movement, the gay movement and 

male bonding before Hitler’s rise: original transcripts 

from Der Eigene, the first gay journal in the world. New 

York, Harrington Park Press, 1991. ••• Oregonian. July 

26, 1991; July, 11 1992; August 26, 1992; December 

10, 1992. Oosterhuis, Harry and Steakley, James. 

?Leftist Sexual Politics and Homosexuality: A Historical 

Overview. In Heckma, et al (Eds.). Gay Men and the 

Sexual History of the Political Left. Haworth Press, 

1995. 

••• Pacifici, Sergio. ?D’Annunzio, Gabriele.”Grolier 

Electronic Publishing, Inc., 1992. ••• Parshall, Gerald. 

?Hitler’s Horrors.”U.S. News & World Report. April 3, 

1995. ••• Pawelczynska, Anna. Values and Violence in 

Auschwitz. Berkley, California, University of California 

Press, 1979. ••• Perrault, Gilles, and Azema, Pierre. 

Paris Under the Occupation. New York, Vendome Press, 

1987. ••• Peters, H. F., Zarathustra’s Sister: The case 

of Elisabeth and Frederich Nietzsche. Crown Publishers, 

New York, 1977. ••• Peukert, Detlev J.K. The 

Weimar Republic: The Crisis of Classical Modernity. 

New York, Hill and Wang, 1987. ••• Plant, Richard. The 

Pink Triangle: The Nazi War Against Homosexuals. New 

York, Henry Holt and Company, 1986. ••• Poliakov, 

Leon. Harvest of Hate: The Nazi Program for the 

Destruction of the Jews of Europe. New York, Walden 

Press, 1979. ••• Pollard, Walter. Medical Block Bu- 

P

chenwald. New York, Ballentine Books, 1960. ••• 

Pronger, Brian. The Arena of Masculinity: Sports, 

Homosexuality and the Meaning of Sex, New York, St. 

Martins Press, 1990. 

Q 

••• Quigley, Carroll. Tragedy and Hope. 

Macmillan Company, New York, 1966. 

R 

••• Rauschning, Hermann. Men of Chaos. New 

World Books, 1942.••• Read, Anthony, and Fisher, 

David. Kristallnacht: The Nazi Night of Terror. New 

York, Times Books,1989. ••• Rector, Frank. The Nazi 

Extermination of Homosexuals. New York, Stein and 

Day, 1981. ••• Reeves, Tom. ?Reviving and Redefining 

Pederasty.”In Pascal, Mark (Ed.). Varieties of Man/Boy 

Love. New York, Wallace Hamilton Press, 1992. ••• 

Reich, Wilhelm. The Mass Psychology of Fascism. 

Farrar, Straus & Giroux, New York, 1970. ••• Reisman, 

Dr. Judith A. ?A Content Analysis of Two Decades of 

The Advocate, the Gay and Lesbian National News 

Magazine.”Work in progress. ••• Reisman, Dr. Judith 

A. Kinsey, Hefner and Hay, The Indoctrination of 

Heterophobia in American Men and Women. Arlington, 

VA. Institute for Media Education, 1994. ••• Reisman, 

Dr. Judith A., and Eichel, Edward W. Kinsey, Sex and 

Fraud: The Indoctrination of a People. Lafayette, 

Louisiana, Huntington House, 1990. ••• Reiter, Joseph 

A. ?Death in Venice.”Grolier Electronic Publishing, Inc.,

1992. ••• Rempel, Gerhard. Hitler’s Children: The 

Hitler Youth and the SS. Chapel Hill, North Carolina, 

The University of North Carolina Press, 1989. ••• Reuth, 

Ralf George. Goebbels. Harcourt Brace, New York, 

1993. ••• Riley, Patrick G. D. “Homosexuality and the 

Maccabean Revolt.”New Oxford Review, September 

1997. ••• Rhodes, James M. The Hitler Movement: A 

Modern Millenarian Revolution. Stanford, California, 

Hoover Institution Press, 1980. ••• Robinson, Jacob. 

?The History of the Holocaust.”Holocaust. Jerusalem, 

Keter Publishing House, 1974. ••• Rosan, Laurence J. 

?Philosophies of Homophobia and Homophilia.”The Gay 

Academic. Palm Springs, California, ETC Publishing, 

1978. ••• Rose, Rick. ?Museum of Pain.”The Advocate, 

October 19, 1993. ••• Rosenthal, A. M., and Gelb, 

Arthur. One More Victim: The Life and Death of a Jewish 

Nazi. New York, The New American Library Inc., 

1967. ••• Rossman, Parker. Sexual Experience Between 

Men and Boys. New York, Association Press, 1976. ••• 

Rowse, A.L. Homosexuals in History: Ambivalence in 

Society, Literature and the Arts. New York, Macmillan 

Publishing Company, 1977. ••• Rueda, Enrique T. The 

Homosexual Network: Public Lives and Private Policy. 

Old Greenwich, Connecticut, The Devon Adair 

Company, 1982. ••• Runes, Dagobert D. Pictorial History 

of Philosophy. New York, Philosophical Library, 

1959. ••• Rutledge, Leigh W. The Gay Book of Lists. 

Boston, Alyson Publications Inc., 1987. 

••• San Francisco Chronicle. September 14, 1991; 

October 18, 1992. ••• Sanger, Margaret. The Pivot of 

Civilization. New York, Bentano’s , Inc., 1922. ••• 

S

Schaeffer, Francis A. The Great Evangelical Disaster. 

Westchester, Illinois, Crossway Books, 1984. ••• 

Schmidt, Dr. Matthais. Albert Speer:The End of a Myth. 

St. Martins Press, New York. ••• Schwarzwaller, Wulf. 

The Unknown Hitler: His Private Life and Fortune. 

National Press, Inc., and Star Agency, 1989. ••• Searchlight 

magazine. “Gay nazi -- A contradiction in 

terms?”September, 1999. Also “A very English 

extremist.”August, 2000. ••• Sereny, Gitta. Albert 

Speer: His Battle With Truth. Alfred A. Knopf. New York, 

1995.••• Seward, Desmond. Napoleon and Hitler. New 

York, Simon and Schuster. ••• Shaul, Elisheva. 

?Homosexuality in the Third Reich.”In Gutman, Israel 

(Ed.). Encyclopedia of the Holocaust. Tel Aviv, Sifriat 

Poalim Publishing House, 198?. ••• Shirer, William. The 

Rise and Fall of the Third Reich. New York, Fawcett 

Crest, 1960. ••• Shoham, S. Giora. Valhalla, Calvary 

and Auschwitz. Bowman and Cody Academic Publishing, 

1995. ••• Simonelli, Frederick J., American 

Fuehrer: George Lincoln Rockwell and the American 

Nazi Party, University of Illinois Press, 1999. ••• Sklar, 

Dusty. The Nazis and the Occult. New York, Dorset 

Press, 1989. ••• Skousen, W. Cleon. The Naked 

Communist. Salt Lake City, Utah, Ensign Publishing 

Co., 1958. ••• Snyder, Dr. Louis L. Encyclopedia of the 

Third Reich. New York, Paragon House, 1989. ••• Southern 

Poverty Law Center Intelligence Report, “Fringe 

of the Fringe”Issue number 100, Fall, 2000. ••• Spence, 

Lewis. The History of Origins of Druidism. Great 

Britain, EP Publishing Ltd., 1976. ••• Star, Susan 

Leigh. ?Swastikas: The Street and the University.”In 

Linden, Robin Ruth, Pagano, Darlene R, Russell, Diana 

E.H., and Star, Susan Leigh (eds). Against Sadomasochism: 

A Radical Feminist Analysis. East Palo Alto, 

California, Frog in the Well, 1982. ••• Steakley, James 

D., The Homosexual Emancipation Movement in

Germany. New York, Arno Press, 1975. ••• Steiner, 

Jean-Francois. Treblinka. New York, Simon and 

Schuster, 1979. ••• Stevenson, William A Man Called 

Intrepid: The Secret War Harcourt Brace Jovanovich, 

1976. ••• Stone, Charles. “Of Whom Nietzsche 

dreamed,”Harvard Gay and Lesbian Review, Winter 

1999. ••• Stop Promoting Homosexuality Hawaii Newsletter. 

April, 1994; November, 1994. ••• Strasser, Otto. 

Hitler and I. Boston, Houghton Mifflin Company, 1940. 

••• Strasser, Otto, and Stern, Michael. Flight From 

Terror. New York, Robert M. McBride & Company, 

1943. 

T 

••• Taylor, Fred. The Goebbels Diaries: 1939- 

1941. New York, G.P. PutmansÆ Sons, 1983. ••• 

Theweleit, Klaus. Male Fantasies. Volumes 1 and 2. 

Minneapolis, Minnesota, University of Minnesota Press, 

1987. ••• Timmons, Stuart. The Trouble With Harry 

Hay: Founder of the Modern Gay Movement. Boston, 

Alyson Publications Inc., 1990. ••• Toland, John. Adolf 

Hitler. Anchor Books, New York, 1976. ••• Tripp, C. A. 

The Homosexual Matrix. Signet, 1975. •••Tompkins, 

Peter. The Magic of Obelisks. Harper and Row, 1981. 

U, V 

••• Ulrichs, Karl Heinrich. Forschugen uner das 

Ratsel der Mannmanlichen Liebe. Leipzig, Max Spohr 

Verlag, 1989. ••• U.S.A. Today. August 6, 1991; June 2, 

1994. ••• U.S. News and World Report. October, 1994.

W 

••• Wagner, Nike. The Wagners: The dramas of a 

musical dynasty. Princeton University Press, 1998. ••• 

Waite, Robert G.L. Vanguard of Nazism: The Free Corps 

Movement in Postwar Germany 1918-1923. New York, 

W.W. Norton and Company, 1969. ••• Waite, Robert 

G.L. The Psychopathic God Adolf Hitler. New York, 

Signet Books, 1977. ••• Washington Blade, January, 

1992. ••• The Washington Times. May 28, 1993; June 

15, 1993. ••• Webb, James. The Occult Underground. 

LaSalle, Illinois, Open Court Publishing Co., 1974. ••• 

Weber, Eugen. Varieties of Fascism: Doctrines of 

Revolution in the Twentieth Century. Princeton, New 

Jersey, D. Van Nostrand Company Inc., 1964. ••• 

Westwood, Gordon. A Minority: A Report on the Life of 

the Male Homosexual in Great Britain. London, 

Longman’s Green and Co. Ltd., 1960. ••• Wiesel, Elie. 

Night. New York, Avon Books, 1969. ••• Willhoite, Michael. 

Daddy’s Roommate. Boston, Alyson 

Publications, 1990. ••• Wilrich, Michael. ?Uncivil Disobedience.”Mother 

Jones. December, 1990. ••• Wistrich, 

Robert. Who’s Who in Nazi Germany. New York, 

Bonanza Books, 1984. ••• Wockner, Rex. Wockner 

Wire, www.PlanetOut.com, November 9, 2001. ••• 

Wolff, Charlotte M.D.Magnus Hirschfeld. Quartet 

Books, New York, 1986. ••• Wren, Thomas E. ?Nietzsche, 

Friedrich Wilhelm.”Grolier Electronic Publishing, 

1992. ••• Wright, Michael Phillip. War on 

Heterosexuality: The Gay Patriarchy Advances. 1998.

X, Y, Z 

•••Young, Ian. “Gay Resistance: Homosexuals in 

the Anti-Nazi Underground.”In Leyland, Winston (Ed.). 

Gay Roots: Twenty Years of Gay Sunshine: An 

Anthology of Gay History, Sex, Politics, and Culture. 

San Francisco, Gay Sunshine Press, 1989. ••• Zentner, 

Christian and Bedurftig, Friedmann, The Encyclopedia 

of the Third Reich, New York, De Capo Press, 1997. ••• 

Ziegler, Herbert F. Nazi Germany’s New Aristocracy: 

The SS Leadership, 1925-1939. Princeton, New Jersey, 

University Press, 1989.

Denne 

siden 

er 

blank

Omtaler 

Anmeldere har bare lovord å dele 

om «Lyserøde Hakekors» 

«Lyserøde Hakekors»: Homoseksualitet i nazipartiet, er 

en gjennomført gransket, svært lesbar ødeleggelse av 

«homomyten» symbolisert av en rosa trekant om at 

nazistene faktisk talt var anti-homoseksuelle. Homoseksualitetens 

dype røtter innen nazipartiet er briljant 

avslørt. 

- Dr. Howard Hurwitz, Family Defense 

Counsil 

«Som jødisk akademiker som mistet hundrevis av sine 

slektninger i holocaust, ser jeg med glede på 

«Lyserøde Hakekors» som en modig bok i rette tid. 

Lively og Abrams avslører den rådende «homohistorien» 

som revisjonistisk og avslører den de 

supermaskuline tyske homoseksuelle for hva de var 

— nazibøller, ikke ofre for nazismen.» 

Dr. Judith Reisman, Institute for Media 

Education 

«Lyserøde Hakekors» er en ufattelig verdifull bok, fylt til 

bredden av skremmende dokumentasjon presentert på en 

tiltalende måte.» 

William Grigg, The New American

«... avslører utallige løgner, og river grunnen under 

mange myter. Viktig lesning, en formidabel klippe 

plassert midt foran den fremstormende homoekspressen.» 

Stan Goodenough, 

Middle East Intelligence Digest 

» Lyserøde Hakekors» er en betydelig avsløring av 

Tyskland før den andre verdenskrig og deres jag etter 

å gjenoppvekke den hellenistisk-hedenske tanken om 

homo-erotisme og militarisme.» 

Dr. Mordechai Nisan, Hebrew University of 

Jerusalem 

«Lively og Abrams peker på hva hitlerismen egentlig 

stod for, abort, evtanasi, jødehat og svært viktig: homoseksualitet. 

Dette visste mange av oss allerede på 

1930-tallet: Det var helt vanlig kunnskap, som i dag 

blir fortiet.» 

R. J. Rushdoony, The Chalcedon Report. 

«... et skattkammer av kunnskap for alle som ønsker å 

vite hva som virkelig fant sted under den jødiske 

holocaust.» 

Norman Saville, News of All Israel

«... Scott Lively og Kevin Abrams har gjort Amerika en 

stor tjeneste» 

Oberst Ronald Ray, fhv. Viseassistent for 

forsvarsministeren i USA. 

«Et merketegn av en bok for de som har problemer 

med å forstå Hitler, holocaust … forhenværende bøker 

og filmer, samme hvor viktige og gode de er, har 

etterlatt meg mystifisert om hvordan nazistiske ledere 

kunne ha gjennomført det de gjorde. Denne vesle 

boken kommer nærmere sannheten enn noe annet jeg 

kjenner til.» 

John Hully, tidligere seniorøkonom, 

Verdensbanken 

«...uvanlig informativ og tankevekkende» 

Langdon Mustell, Advokat 

«En gjennomført bok. Sentraltemaet om at nazibevegelsen 

var gjennomsyret av homoseksuelle er visselig 

sant.» 

Hillmar von Campe, Historiker, Halle, 

Tyskland 

«Dette er en bok du bør ha i din private boksamling. 

Du kommer uten tvil til tider å bli konfrontert med 

myten om forfølgelse av homoseksuelle fra nazistene. 

Da er det viktig å kjenne fakta.» 

Paul De Parrie, Life Advocate

«En fantastisk bok! Denne boken gir mer enn nok 

dokumentasjon om at den seksuelle perversjonen vi 

kjenner som homoseksualitet bøyer av mot autoritære 

impulser. Det gjennomgående temaet i boken om at 

når et samfunn aksepterer autoritære impulser (som 

igjen fører til aksept av homoseksualitet) vil det føre til 

den endelige ødeleggelsen av grunnlovsfestede 

rettigheter» 

Steve Baldwin, Førstedirektør, Council for 

National Policy.

Ernst Röhm, en av de mest ekstreme 

homoseksuelle bøllene i verdenshistorien. 

Bilder

Hermann Göring var trolig transe, og var nøye med 

å bruke både leppestift og rouge for å » se bedre ut»

Plakat foran et nazi-homsestevne i Danmark i 

2005. Trenger man egentlig si så mye mer?

(v.) Karl Heinz Ulrich, en av nazistenes 

største inspirasjonskilder. 

(over t.h.) Jørg Lanz von Liebenfels, forhenværende 

katolsk munk, «mannen som gav Hitler ideene.» 

(v.) Magnus Hirschfeld, ledet 

«homorettighets» -organisasjonenWissenschaftlichhumanitäres 

Komitee (WHK, 

den vitenskapelighumanitære 

komite), som 

arbeidet for elimineringen av 

paragraf 175 i den tyske 

loven, og som kriminaliserte 

homoseksualitet. Han gikk 

under kjælenavnet «Tante 

Magnesia»

(over) Hitler og mangeårig «bestevenn» Ernst Röhm 

sammen på talerstolen på partiets landsmøte. 

Hitler og hans mangeårige nestkommanderende Rudolf 

Hess, Hess ble i homoseksuelle sirkler kalt «Fraülein Anna» 

, og gikk ofte i kvinneklær.

Til tross for 

homoerotiske 

tilbøyeligheter, var 

Heinrich Himmler 

hengitt til tanken om en 

arisk superrase gjennom 

rasehygiensk 

dyrking, noe som påkrevde 

heteroseksuelt 

avl som en kulturell 

prioritet. Så lenge en 

mann utførte sine formeringsplikter 

overfor 

staten, hadde ikke 

Himmler noe problem 

med resten av hans 

seksuelle aktiviteter. 

Guido von List var, 

sammen med Jörg Lanz 

von Liebenfels (se forrige 

sider), de homoseksuelle 

guruene bak den nasjonalistiske 

og antisemittiske 

okkultismen. Det 

var Lists drømmer om en 

hierarkisk mannsdominert 

sosial herreveldeorden som 

dannet grunnlaget for 

SchützStaffel (SS).

(t.h) I en organisasjon som var 

selve kjerneeksemplet på ondskap, 

ble Reinhard Heydrich 

regnet som det mest fullkomne 

medlemmet av alle. «Han var 

høyreist, slank, blond, med lett 

skråstilte blå øyne» , hadde en 

militær holdning og iskald 

hardhet som syntes å være det 

ypperste av den nordisk-ariske 

typen fra nazistenes mytologi» 

Himmler valgte egenhendig ut 

Heydrich som sin høyre hånd i 

1931, og innen få år var han 

fryktet av alle unntatt Hitler 

selv. 

(over) Edmund Heines var 

politimester i Breslau. Hele 

staben hans minnet om 

Röhms — og var objekter 

for sjefens amorøse lidenskaper. 

(over)Heydrichs mentor i 

marinen, admiral Wilhelm 

Canaris, sjef for det tyske 

etterretningsvesenet 

Abwehr, sies også å ha vært 

homoseksuell — den informasjonen 

kommer fra 

Heydrichs etterfølger i stillingen 

som sjef for SD-SS, 

Ernst Kaltenbrunner

Harry Hay ble grunnlegger 

og leder for 

homoaktivistgruppen 

«Mattachinerforbundet» 

i USA.Hay ble rekruttert 

inn i homoseksualiteten 

(i 17-årsalderen av 

Champ Simmons, som 

selv ble forført av et tidligere 

medlem av SHR. 

På en pervertert måte 

synes det riktig å si at 

Hay på denne måten 

ble «grunnleggeren av 

den moderne homobevegelsen» 

Homobevegelsen legger i sin iver etter å fremme tanken om 

at homoseksualitet er medfødt stor vekt på å «kapre» små 

barn, og har utgitt en rekke «barnebøker» som forsvarer «to 

mammaer» og «to pappaer» -tanken.

I mer enn 40 år, fra 1948 av, 

stod Alfred Kinseys studie om 

mannens seksuelle oppførsel 

uimotsagt. Nyere forskning 

viser at deler av Kinseys forskning 

var bearbeidet 

propaganda fra nazistisk hold, 

og trolig ville utgivelsen av 

blader som Playboy (og det 

som verre er) neppe sett 

dagens lys uten denne «forskningen» 

i bunnen. I Kinseys 

modell ble alle former for seksuelle 

uttrykk ble sidestilt. 

Nyere undersøkelser har imidlertid vist at Amerika slett 

ikke er den heksegryten av promiskuitet og avvik som 

Kinseys studie hevdet, endog etter mer enn et halvt 

århundre med påvirkning fra den studien

Helt fra begynnelsen av var den indre kjernen i det tyske 

nazipartiet, NSDAP, Adolf Hitler inklusive, seksuelle avvikere. 

Partiet rommet alt fra lærhomser (Rudolf Hess, 

Reinhard Heydrich, Heinrich Himmler, m.fl.) til sadomasochister 

(sentrale SS-medlemmer), pornografer (Julius 

Streicher), transvestitter (Hermann Göring), pedofile, 

pederaster (Ernst Röhm, m.fl.), zoofile og endatil koprofile 

(Hitler selv.) 

Nazipartiet, som de fleste forbinder med definert 

antihomoseksuell adferd, ble faktisk stiftet på homsebaren 

Bratwurstglöckl i München. 

Denne informasjonen, som for de fleste vil være sjokkerende 

og ny, og som homolobbyen garantert vil forsøke å 

avvise som tull, tøys og nissevas, blir i boken «Lyserøde 

Hakekors: Homoseksualitet i Nazipartiet» ikke bare avslørt, 

men grundig dokumentert. Forfatterne, som hovedsaklig 

benytter seg av kilder fra homoseksuelle 

historikere eller fra pro-homoseksuelle kilder, viser 

entydig at det er historieforvrengning og må vurderes 

som forsøk på å revidere holocaust når man forsøker å 

trekke sammenligninger mellom utslettelsen av seks 

millioner jøder og noen få homofile som døde i nazi- 

Tyskland. 

Forfatterne av «Lyserøde Hakekors» dokumenterer at 

hatpropagandaen mot homofile tyskere hovedsaklig var 

retorisk, og at mange av de vel 5000 personene som 

døde, anklaget for homoseksualitet, ikke engang var 

homoseksuelle, men politiske motstandere av nazismen 

som sådan. 

INFO rlaget 

ISBN 978-82-998434-0-9

Lyserøde hakekors - Defend the Family

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Lyserøde hakekors - Defend the Family

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?