Untitled - Forlaget Press

forord
ut av alle rammer for forventet levetid, og som gjennom nesten tre tiår har skapt popmusikk med
kraft til å bevege mennesker over hele verden.
Det må være lov å gi seg nå. 4. desember 2010 spiller a-ha sin aller siste konsert, i Oslo
Spektrum. Da har turneen med det flertydige navnet Ending on a High Note besøkt 15 land,
på fire kontinenter. I motsetning til da bandmedlemmene drev fra hverandre noen år midt på
1990-tallet, er dette det formelle og definitive bruddet. Paul Waaktaar-Savoy, Magne Furuholmen
og Morten Harket skiller lag, mer enn 28 år etter at de fant hverandre. Ingen flere plater, ingen
flere konserter. Beslutningen er tatt, og den er endelig – eller i det minste så endelig som slike
ting kan være. Det er på tide å skrive siste kapittel i historien om a-ha.
da må du først bli med på et tankesprang. Forsøk å forestille deg et mer uskyldig og provinsielt
Norge, et Norge som fortsatt bærer sterkere preg av etterkrigstidas nøysomme gjenreisningsprosjekt
enn av ekspansiv oljerikdom, gryende informasjonsøkonomi og globalisert kjendiskultur.
Et Norge som så vidt har sett begynnelsen på den flerkulturelle innvandringsbølgen,
og som knapt har eksportert en eneste berømthet siden eventyreren Thor Heyerdahl. Et Norge
vendt innover. Et Norge med én tv-kanal og null poeng i Melodi Grand Prix. Et Norge i utkanten
av Europa, og så til de grader i utkanten av popkulturen.
I dette landet er det at tre unge menn i tjueårene fra Manglerud og Asker går rundt på
begynnelsen av 1980-tallet og vet at det bare er et spørsmål om tid før de er internasjonale popstjerner.
De drømmer ikke om det. De vet det – selv om alt de har sett og lært og fått pisket inn
i ryggskinnet av snusfornuft og husmannsånd burde fortelle dem at det er en umulighet. Av en
eller annen grunn er disse tre ungguttene skrudd sammen slik at de er ett hundre prosent overbevist
om at det bare er et spørsmål om tid, et spørsmål om at den riktige døren skal åpne seg,
før de kan gå ut i verden og inn i flomlyset.
Historien om a-ha er historien om kunsten å oppheve tyngdeloven. Det er historien om tre
nordmenn som gjør noe ekstremt unorsk, men som samtidig er hjelpeløst fanget i sin norskhet.
Det er en norskhet som på den ene siden utstyrer dem med et nesten naivt pågangsmot, og på
den andre siden gjør den dem til lett keitete og motvillige popikoner, som aldri lykkes fullt ut med
å iscenesette seg selv slik de drømmer om.
Historien om a-ha er også historien om motsetninger som tiltrekker hverandre, om tre
gutter fanget i kompliserte sosiale og psykologiske mønstre som dannet seg mellom dem i de
første årene de var sammen. a-ha er en saus av kreative og personlige spenningsforhold som hele
tiden truer med å eksplodere, men som samtidig er selve drivkraften i det kreative partnerskapet.
For framfor alt er jo dette en historie om nesten tre tiår med eksepsjonell popmusikk, og
om den kreative dynamikken mellom tre norske gutter som skapte den.
det ble skrevet bøker om a-ha på 1980-tallet, i euforien etter gjennombruddet med «Take
On Me». Det var rags-to-riches-historier om oppvekst, musikerdrømmer, de magre årene i
London og ekstasen i dagene og månedene etter at bandet klatret helt til topps på Billboardlista
i oktober 1985.
a-ha | The Swing Of Things 1985–2010 11