Fred og frihet nr. 2-3/2009

Innhold : 

Leder: Støres klare tale 

Natos toppmøte i Strasbourg 

Artikler om kampen mot seksuell 

vold i konflikter 

Reiseopplevelser fra Bangladesh 

Skap fred på Sri Lanka 

Om kunstneren May-Britt Kjeserud 

Forberedende konferansen om ikkespredningsavtalen 

Landsmøte 2009 

Stans våpenkarusellen 

Og mye mer... 

fred og frihet 

September 2009 NR: 2-3/69 Årgang 

Internasjonal Kvinneliga 

for fred og frihet (IKFF) 

Grunnlagt i Haag 1915 

www.ikff.no 

Norsk seksjon av 

Women’s International League 

for Peace and Freedom (WILPF) 

WILPFs 

nettverksorganisasjoner 

SR 1325 

www.peacewomen.org 

Nedrustning 

www.reachingcriticalwill.org 

Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet

fred og frihet 

Redaktør: Lillian Angelo, email: Lillian.Angelo@gmail.no 

Redaksjonskomitè: Sidsel Andersen, Grethe Nielsen, Ursula Gelis, Ingegerd L’Orange 

Trykk: Bedriftstrykkeriet AS 

Av Margrethe Tingstad 

Leder 

Støres klare tale 

FNs rasismekonferanse i Genève i april fikk et meget dårlig utgangspunkt. Konferansen skulle 

gjennomgå oppfølgingen av prinsipperklæringen om, og aksjonsplanen for, bekjempelse av 

diskriminering og rasisme, vedtatt av 168 land i Durban i 2001. 

En rekke land boikottet konferansen, mens andre lot seg representere med delegater på 

tjenestemannsnivå for etter sigende å markere avstand til forventede innlegg og uttalelser. 

Kjernen til reservasjon og boikott lå i frykt for bl.a. Irans president Mahmoud Ahmadinejads 

tale og harde utfall mot Israel. Vår utenriksminister ble også oppfordret fra flere politiske 

hold i Norge om å holde seg hjemme som et signal fra Norge om motstand mot ekstreme 

holdninger. 

Men Jonas Gahr Støre har en annen oppfatning av hvordan man best artikulerer uenighet. 

Så er han heller ikke ute etter bare å sende signaler. Han ønsker at verden skal komme et steg 

videre i vanskelige saker, og opprettholder sin tro på at man gjennom dialog kan oppnå 

resultater gjennom erklæringer som samler mer enn de splitter. 

Den iranske presidentens tale ble som forventet. Som den neste på talerlisten tok Støre et 

oppgjør med Ahmadinejads ytterliggående ytringer etter at en rekke delegater hadde forlatt 

salen, og det er viktig å gi honnør til utenriksministeren for hans resolutte handling. 

Det endelige sluttdokumentet fra konferansen ble, med blant andre Norges påvirkning, 

vesentlig forandret fra det som de uteblivende nasjoner fryktet, og av Støre karakterisert som 

en ”kraftfull tekst mot all rasisme”. Dokumentet danner utgangspunktet for videre arbeid mot 

alle typer rasisme, og det burde være alles medlemmers sak å påvirke det endelige resultatet 

heller enn å melde seg ut i frykt for at det tok en uønsket retning. 

Støre gjorde sitt. Han sto ved sin plan ut fra de to hensyn som han holdt viktigst: Å ta sin 

motstander på alvor ved å la ytringsfriheten gjelde, og ta til motmæle med det formål å 

parkere hatske ytringer. Med det bidro han til at konferansen ikke ble stående som en talerstol 

for ekstrem ordbruk og kategoriske, ytterliggående meninger. Dersom FN i framtiden skal 

fungere som en arena der dype motsetninger smies til kompromisser, må medlemmene 

bestemme seg for å møte opp og ta den kampen det er. Verden må nok stadig trekke 

grenseoppganger for ytringsfrihet, religionskritkkk og menneskerettigheter. 

Begynnelsen til en utveksling om et felles ståsted begynner ved å oppholde seg i samme rom. 

Bildet gjengitt på forsiden ”Empowerment” er laget av kunstneren May Britt Kjeserud og gitt 

i gave til IKFF. Mer informasjon om bildet og kunstneren finner du på side 27. 

fred og frihet nr. 2-3/ 2009 Side 2

Innholdsfortegnelse 

Internasjonale begivenheter 

1.) WILPF 2010 International Board Meeting in India, 2.-9. Januar 2010 

http://www.wilpf.int.ch/events/2010/IB/index.htm 

2.) Reaching Nuclear Disarmament - the Role of Civil Society in Strengthening the 

NPT. International Conference on Nuclear Disarmament 

6-8 November 2009, Stockholm. 

http://nucleardisarmament.se/club/page/public/index/7472. 

3.) World March for Peace and Nonviolence, October 2, 2009 - January 2, 2010. 

http://www.theworldmarch.org/index.php?secc=info 

4.) International 16 days of activism against gender violence 2009: November 25 – 

December 10, 2009. www.cwgl.rutgers.edu/16days/sitemap.html 

Leder Støres klare tale .................................................................................................................................... 2 

NEI til NATO .................................................................................................................................................. 4 

Internasjonal kampanje mot seksuell vold i krig og konflikt? ....................................................................... 9 

Fri fra krigens svøpe ..................................................................................................................................... 10 

En stemme for de millioner av kvinner som opplever kjønnsbasert vold .................................................... 11 

Kampen mot all seksuell vold i væpnede konflikter ..................................................................................... 13 

Betraktninger og inntrykk fra en reise til Bangladesh ................................................................................. 16 

Mari Holmboe Ruge har fylt 75 år ............................................................................................................... 21 

Legg ned våpnene og skap fred på Sri Lanka ............................................................................................... 22 

Intervju med prosjektleiar Ray Acheson ...................................................................................................... 24 

Intervju med kunstneren og fredsaktivisten May Britt Kjeserud ................................................................ 27 

Forberedende konferanse om ikkespredningsavtalen om atomvåpen ......................................................... 30 

Landsmøtet 2009 ........................................................................................................................................... 33 

World Water Forum – Internasjonal vannkonferanse i Istanbul ................................................................ 35 

Stans våpenkarusellen ................................................................................................................................... 37 

Internasjonal konferanse i Reykjavik Women Negotiating Peace 19.-20. juni 2009 .................................. 39 

OM Å BYGGE FREDEN .............................................................................................................................. 41 

Nordisk møte i Oslo ....................................................................................................................................... 43 

WILPFs om handlingsprogrammet fra rasismekonferansen i Durban ...................................................... 44 

Bokanmeldelse ............................................................................................................................................... 45 

WILPF 

verden rundt 

Europa 

Albania 

Belarus 

Danmark 

England 

Frankrike 

Finland 

Irland 

Italia 

Nederland 

Norge 

Tyskland 

Russland 

Sveits 

Sverige 

Asia 

Australia 

Aoteraroa/ 

New Zealand 

Fransk- 

Polynesia 

Japan 

Fillippinene 

India 

Nepal 

Sri Lanka 

Midt-Østen 

Israel 

Palestina 

Libanon 

Amerika 

Argentina 

Chile 

Bolivia 

Colombia 

USA 

Canada 

Costa Rica 

El Salvador 

Afrika 

Burundi 

Sierra Leone 

fred og frihet nr. 2-3/ 2009 Side 3

NEI til NATO 

Strasbourg april 2009: unntakstilstand ved Europabroen 1 

Av Ursula Gelis 

Den italienske filosofen Giorgio Agamben hører til dem som har brakt den nasjonalsosialistiske 

advokaten Carl Schmitt inn i diskusjonen igjen. Agamben advarer om at 

unntakstilstander truer med å bli regelen og at institusjonene i den demokratiske rettstaten er 

truet. Grensen mellom demokrati og diktatur flyter ut. Hva Agambens refleksjoner kan bety i 

praksis, kunne jeg selv oppleve ved Anti-Nato demonstrasjonene i Strasbourg. Fredelige 

demonstranter ble fratatt retten til bevegelsesfrihet og fredsaktivistene ble inngjerdet og holdt 

på avstand. 

”Suveren er den som bestemmer over en unntakstilstand.” Carl Schmitt 2 

Photo: Ursula Gelis (Strasbourg, april 2009) 

I Europaparlamentets by, som står fram for menneskerettigheter og tildeler mennesker 

Sakarovprisen som bevis for siviolcourage og mot utenom det vanlige, ble nettopp disse 

menneskerettigheter satt ut av kraft. Jeg tar bare fram fra hukommelsen artikkel 3 fra 

Menneskerettighetserklæringen : ”enhver har rett til liv, frihet, og personlig sikkerhet”, eller 

artikkel 13, ”enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en 

stats grenser”. 

Mens jeg ble vitne til at rettsstaten ble satt ut av kraft på denne måten, flakket tankene mine 

fra den lokale iscenesettelsen av unntakstilstanden videre over i tenkbare framtidige 

scenarioer: Kunne ’Blackwater’ 3 bli det neste skritt også hos oss? 

1 

Europabroen forbinder den franske byen Strasbourg med den tyske Kehl. 

2 

Carl Schmitt. (1888-1985). Tysk antisemitt og nasjonalsosialist. Bl. a. publikasjoner som rettferdiggjør 

”førerstaten”. 

3 

’Blackwater’ er en privat hær av leiesoldater, som har vært i innsats i de siste amerikanske krigene 

(Afghanistan, Irak) . Boktips: Jeremy Scahill. Blackwater. The rise of the world’s most powerful mercenary 

army. New York 2007. 

fred og frihet nr. 2-3/ 2009 side 4

“Deterrence, based on an appropriate mix 

of nuclear and conventional capabilities, 

remains a core element of our overall 

strategy.” 

Fiendebildets forherligelse. 

En reise til Strasbourg kan ha mange 

motiver. Min første reise til mitt naboland 

Frankrike foretok jeg som au-pair. I april 

2009 kom jeg for å demonstrere mot den 

aggresive og krigshissende Natopolitikken. 

I begynnelsen av april fant NATOtoppmøtet, 

hvor man feiret militæralliansens 

60-årige eksistens, sted i 

Strasbourg. Forskjellige prinsipper ble 

bekreftet, som for eksempel viktigheten av 

sikkherheten for de allierte og den 

transantlantiske solidaritet. „Meningen 

med“ Nato ble understreket og et nytt 

stratetisk konsept ble lagt frem. Dette 

dokumentet skal fastlegge langtidsstrategien 

for NATO i det 21. århundre. 

Den internasjonale fredsbevegelsen 

organiserte en alternativ konferanse og 

forskjellige demonstrasjoner. 

Fredskonferansen var eb motvekt til det 

„nye Nato“, en militærallianse som har 

utviklet seg til en krigspakt, og aktuelle 

temaer fyllte seminarer om denne farlige 

politikken. 

Budskapet til fredsbevegelsen er ganske 

enkelt: Krig er ikke et middel for å løse 

verdenskonflikter. En aggressiv politikk, 

som ignorerer folkeretten og satser alt på 

konfrontasjon, kan ikke stabilisere vår 

verden. Det gjelder å reformere 

institusjoner som FN slik at den kan sette 

seg opp mot ignorante militærallianser. 

Takket være IKFF Norge kunne jeg delta 

på forskjellige seminarer. 

Alle veier i byen fører på en eller annen 

måte til Strasbourg-katedralen. Da jeg stod 

foran sydportalens figurer, var det bare et 

ensomt og forlatt rødt teppe som minnet 

om Obamas tilstedeværelse og byen våknet 

til liv igjen etter den totale kontrolls 

omfavnelse. 

Hva er det egentlig som gjør katedralens 

sydportal så interessant? Den viser et 

vitnesbyrd i stein om den åpenbare 

menneskelige trangen til å tenke i vennfiende 

relasjoner. Her har middelalderen 

etterlatt oss et konkret eksempel. 

Photo: Ursula Gelis 

Skulpturen viser den ”forblindede 

Synagoga” som representerer det gamle og 

ikke lenger tidsaktuelle. Lovtavlene holder 

hun halvt skjult og gjemt mot en lite ærbar 

del av sin kropp. Hennes fysiske kraft er 

også liten, slik det kommer til uttrykk ved 

det brukne spydet. Den blinde ser ned, har 

mistet orienteringen. Det er også 

interessant å merke seg at figuren er slik 

plassert at den befinner seg i skyggen 

mesteparten av dagen. I sola, på 

sydportalen, befinner Ecclesia, kirken, seg; 

den strålende seierrike som ser over mot 

Synagoga med et triumferende blikk. Hun 

har på seg en mer kostbart klede og hennes 

stav er ikke brukket. I tillegg bærer hun en 

krone, noe som tydelig kvalifiserer henne 

som en høyerestående. For å få fram en 

slik utstråling må ”den andre” bli avbildet 

sammen med henne. For å vise Ecclesias 

totale seier er det nødvendig å framstille en 

Synagoga som er fattig og blind – i samme 

synsfelt. Med dette kan vi forlate 

middelalderen og vi må vende oss til 

samtiden. 

Lite synes å ha forandret seg når det 

gjelder venn-fiende-konstellasjonen. Etter 

at den ’kalde krigen’ var over synes NATO 

å ha gått tom for fiendebilder. Det holdt 

seg imidlertid ikke lenge slik. Nå synes 

NATO-organisasjonen å utvikle seg til en 

global innsatsberedt kampstyrke, som uten 


nøling er beredt til å kjempe for den 

vestlige verdens interesser. NATO opererer 

med nye prinsipper og er viklet inn i nye 

kriger. En del av sin ’legitimitet’ får den 

som gevinst fra ’krigen mot terror’. 

La oss ha i erindringen: ” [Nato] ble ikke 

opprettet bare for å hemme Moskva 

militært, men også for å sikre seg en 

stilling ved periferien til den globale makts 

geopolitiske hjertestykke– Eurasia.” 

(Kilde: Joseph Gerson: ”Auch US- 

Präsident OBAMA setzt auf die NATO”, 

in: Nein zur NATO, April 2009, side 11). 

Fremmede land kan ikke besettes uten 

sterke hærstyrker og utbyttingen av deres 

naturressurser er ellers ikke mulig. Den 

som fiende som hindrer det evig sultne 

vesten i å slå kloa i ressursene blir 

stigmatisert som fiende. 

“The second super-power: civil society” 

(Phyllis Bennis) 

På fredag den 3.april fant det sted en 

paneldiskusjon der høyt kvalifiserte 

forskere, kvinner og menn, fremla sitt syn 

på Nato og den amerikanske politikken. 

Den amerikanske forsker og journalist 

Phyllis Bennis gjorde seg til talskvinne for 

å avskaffe Nato som er blitt en global 

intervensjonsmakt – for å kalle en spade 

for en spade. Hun advarte mot å forvente 

en vending til det gode fra Obama alene. 

Etter hennes syn er det vi, fredsaktivistene, 

som må skape de politiske tilstander som 

vil gjøre det mulig for den nye USAregjeringen 

å innlede en forandring mot en 

fredeligere verden. Det handler om å få de 

mektige strukturer og krefter som omgir 

Obama til å falle sammen. 

Etter Phyllis Bennis’ syn ignorerer Obama 

historien om Afghanistan. Afghanistan er 

blitt gravplass for mange imperier og 

allikevel erklærer Obama krigen i 

Afghanistan som sin. Det er noe falskt ved 

dette at en US-president gjør krav på en 

krig for seg selv for å komme i historiebøkene. 

For å endre Obamas rolle i 

historien må vi selv skape historie. Det lar 

seg igangsette gjennom utviklingshjelp og 

diplomati. 

Vi må ganske enkelt gjøre det klart for oss 

selv at vi som sivilt samfunn representerer 

en stormakt. Vi er den ” andre stormakt”. 

Obama vant valgene fordi han lovet å 

trekke soldatene ut av Irak. – Det dreier 

seg imidlertid også om å trekke troppene ut 

av Afghanistan og ikke å sende noen nye 

soldater inn i landet. På samme måte 

syntes jeg foredraget til Joseph Gerson var 

viktig. Han er direktør i American Friends 

Service Committee i New England. Hans 

teser var disse: ”USA hadde aldri tenkt å 

oppfylle sine forpliktelser under artikkel 

VI i ikke-spredningsavtalen [NPT]”. (dvs. 

å nedruste). 

• Obama vil gjenopprette den amerikanske 

verdensmakten 

• Obama’s rolle: å gjenopprette globalt 

lederskap 

• NATO’s rolle: er å være USAs tjener 

• ingen konkrete planer for å trekke tilbake 

de ca. 400 atomvåpen i Europa 

• siden 1946 har USA truet med å bruke 

atomvåpen 40 ganger. 

•hovedgrunnen for krigføring er å få 

kontroll over ressurser (olje/gass) 

• eksempel: ARFICOM (Pentagonkommando 

for å sikre tilgang til afrikansk 

olje [24% av US import]. 

Workshop: Gjennomgang av NATO’s 

atomstrategi. ”Å anføre og gjemme seg.” 

Jackie Cabasso er med i ICAN kampanjen 

(www.ican.org) , et initiativ som jobber for 

konvensjon mot atomvåpen. I tillegg er 

hun sentral i ’ordførere for fred’, USA 

seksjonen. Jackie: ”Obama og Biden vil 

beholde en sterk avskrekkingsstyrke 

(strong deterrent). Hva betyr dette i 

praksis? Prinsipielt betyr det at fienden og 

fiendens våpen ikke skal overleve et 

angrep. På godt norsk: ”Your country is 

going away”. Etter Jackie’s definisjon 

betyr avskrekking en trussel om utslettelse. 


Den amerikanske forsvarministeren Robert 

Gates vil beholde atomvåpen. 

Photo: Ursula Gelis. Plakat: Ursula Gelis. ”Nye 

Nato”: Basert på atomvåpen. (April 2009) 

Jackie nevner at strategien ser de facto slik 

ut: å føre an og å gjemme seg. Dette betyr 

at USA er villig til å redusere sine 

våpenarsenaler men vil beholde 

kapasiteten til å produsere atomvåpen. Hun 

påpekte at våpenindustrien vil bekjempe 

Obama’s nedrustingsambisjoner. Jackie: 

”Atomvåpen er fortsatt bærekraften i den 

amerikanske militære styrken.” Etter 

hennes vurdering er det en rådende 

tankegang at USA i det minste trenger å 

beholde atomvåpen til slutten av det 21. 

århundre. 

Obama snakker også om ”atomterrorisme”. 

Som vanlig forutser man noe som ikke er 

virkelig. Man rettferdiggjør en politikk 

med et konstrukt som ikke finnes enda. 

Arsenaler med atomvåpen finnes allerede 

og de representerer en fare hvis terrorister 

klarer å trenge seg inn og stjele. 

Hvis vi virkelig vil lykkes med 

nedrustning, kan det ikke skje i isolasjon. 

Gjennomsiktighet er en forutsetning for 

aktørenes tillit. 

Workshop: ”NATO = sikkerhet? 

Kvinnespørsmål. – Den feministiske sak 

mot NATO og EU militarisering”. 

Arrangjør: WILPF England, WiB 

England 4 og ‘Women and life on earth‘, 

Tyskland 

4 WiB = Women in Black. 

14 dokumenter ble sendt inn til 

workshopen fra Frankrike, Tyskland, 

Spania, Italia, Danmark og England. 

Innholdet dreide seg om militariseringen 

av EUROPA, og NATOs negative 

konsekvenser for kvinner. Fire 

hovedområder ble belyst: 

1.) feminist-synspunkter på NATO 

som internasjonal aktør, 

2.) feminist-synspunkter på NATOs 

nasjonale/industrielle og militære 

installasjoner, 

3.) militarisering av hverdagslivet og 

kulturen, og 

4.) feminist-synspunkter på NATO 

som agent for krig. 5 

Jeg vil kort fortelle om det første 

seminaret: feminist-synspunkter på NATO 

som internasjonal aktør. Den britiske 

feminist Cynthia Cockburn (“Patriarchal 

gender systems are one of the root causes 

of militarism and war”), sto bak teksten 

som jeg skulle presentere. NATO skaper 

en blokkmentalitet som truer alle nasjoner 

som befinner seg utenfor deres vennedefinisjon. 

De dyrker et tilhørighetsmønster 

som er usunt. NATO opererer med 

paternalisme og proteksjonisme. NATOs 

logikk er patriarkalsk! - Og dermed kan vi 

som ’andre supermakt’ knekke den 

patriarkalske koden! 

Dette er alt sammen selvsagt ikke noe nytt. 

Allerede i 1949/50 talte IKFF Norge mot 

medlemskap i Atlanterhavspakten: 

”Da spørsmålet om Norges tilslutning til 

en militærallianse med Amerika og de 

vesteuropeiske land reiste seg, var det en 

selvfølge at Kvinneligaen måtte protestere. 

En politikk som uten videre deler verden i 

to fiendtlige blokker, vil en internasjonal 

fredsorganisasjon ikke kunne akseptere 

som realpolitikk. Den opprustning som 

uvegerlig følger med enhver militær- 

5 Women say No to NATO: Strasbourg, France, 

April 2009 . http://www.wloe.org/Women-say- 

No-to-NATO.549.0.html 


allianse, hvor den enn dannes i verden, er 

det Kvinneligaens mål å bekjempe.” 6 

Foto: Ursula Gelis, Strasbourg april 2009. 

Vi, IKFF av i dag, står altså i en ærverdig 

tradisjon, som består i å gjennomskue 

maktmekanismene og forstår å synliggjøre 

deres evne til å føre bak lyset. Vår kurs står 

fast også når målrettede aksjoner 

bokstavelig talt skulle formørke våre 

fredlige hensikter; Slik det skjedde under 

demonstrasjonene i Strasbourg da tåregass 

og fredsforstyrrelser skulle skape inntrykk 

på mediene. 

Den antakelsen er nærliggende at 

ødeleggelses-oppstyret og det målrettede 

kaos blant demonstrantene var skapt med 

hensikt. En påtent bygning brant i ca 90 

minutter uten at en eneste brannbil dukket 

opp (jeg tok tiden). Alle adkomstveier var 

fullstendig kontrollert av politiet som 

kunne ha dirigert brannmannskaper til 

målet uten vanskeligheter. I tillegg 

kommer det at jeg selv uhindret kunne gå 

til de brennende husene for å fotografere 

dem. Ja, jeg hadde det inntrykk at 

kameraer var meget velkomne. Budskapet 

om demonstranter som vandaler ønsket 

man gjerne videreformidlet. Og det var 

nettopp bilder av ødeleggelser som fikk lov 

til å dominere i pressen neste dag. 

6 ”Hva betyr Norges tilslutning til 

Atlanterhavspakten?” Utgitt av Norsk gruppe av 

Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet 

(1949/50). 

Jeg er av den mening at vi må motsette oss 

å bli likestilt med voldelige aktører. En 

organisert WILPF-demonstrasjon foran 

Europaparlamentet, i nærvær av 

interesserte journalister, hadde sikker 

kunnet formidle våre standpunkter bedre. 

Det gjenstår en del å lære for framtiden. 

Avslutningsvis, tilbake til metaforer som 

seende og blinde, anbefaler jeg lektyren til 

Sophokles som heter ’Kong Ødipus’. Der 

trer den blinde seer Teiresias fram for å si 

sannheten til, den seende men dog 

erkjennelsesblinde, kongen. Det er ikke 

alltid slik at det er de blinde som er de 

virkelige blinde og at de seende (les: de 

mektige) er de som virkelig vet, da disse 

ofte fører sin sak mot undergangen. 

Teiresias til kong Odipus: ”Morderen, 

sier jeg, som du søker, det er du!” 

Photo: Ursula Gelis (Strasbourg, april 2009) 

Websider: Women say No to NATO: 

Strasbourg, France, April 2009 

http://www.wloe.org/Women-say-No-to- 

NATO.549.0.html; www.no-to-nato.org; 

Bøker: 

Cynthia Cockburn. From where we stand. 

War, women’s activism & feminist 

analysis. London 2007. 

Uli Cremer. Neue Nato: die ersten Kriege. 

Vom Militär- zum Kriegspakt.Hamburg 

2009. 

Joseph Gerson. Empire and the bomb. 

How the US uses nuclear weapons to 

dominate the world. London 2007. 

Klassekampen, mandag, 6. april 2009 (side 

12-13). 


Internasjonal kampanje mot seksuell vold i krig og konflikt? 

Arbeidsseminar arrangert av Forum Norge 1325 

Av Marit Sørvald 

Seksualisert vold i krig og væpnet konflikt har økt i omfang. Blant annet er begrepet 

voldtektsepidemier blitt anvendt stadig hyppigere. Særlig har dokumenterte omfattende 

overgrep både i krigen på Balkan og i Kongo fått verdenssamfunnet til å reagere. Samtidig 

har det vært vanskelig å mobilisere ressurser for å straffeforfølge overgriperne og få 

ansvarlige myndigheter til å igangsette straffetiltak og hindre at milits-grupper og 

regjeringssoldater begår omfattende seksuelle overgrep mot sivilbefolkningen, særlig kvinner 

og unge jenter, men også gutter og menn. 

Arbeidsseminaret ble arrangert av FORUM 

Norge 1325 som oppfølging av arbeidet 

med implementeringen av Sikkerhetsrådets 

resolusjon 1325 Kvinner, fred og sikkerhet 

(2000) og Sikkerhetsrådets resolusjon 1820 

Seksualisert vold i krig og væpnet konflikt 

(2008). Kampanjen er planlagt 

gjennomført i 2010 som en del av 

markeringen av 10-års jubileet for 1325. 

Arrangøren hadde invitert ressurspersoner 

fra det norske miljøet og internasjonale 

eksperter for å diskutere FORUM Norge 

1325s bakgrunnsnotat. 

Formålet med seminaret var å komme frem 

til anbefalinger om opplegget for en 

internasjonal kampanje om bekjempelse av 

seksualisert vold i krig og væpnet konflikt. 

Deltakerne diskuterte følgende 

problemstilling: How can we build an 

international campaign that will mobilize 

the necessary political will among states 

and the necessary momentum in civil 

society to bring about an end to sexual 

violence in war? 

Deltakerne diskuterte hvordan 

straffeforfølgelse og sanksjonering overfor 

overgripere kan etableres, hvordan ikkestatlige 

aktører kan mobiliseres for å styrke 

respekten for internasjonale humanitære 

normer og håndheve bestemmelser nedfelt 

i Folkeretten, hvordan det kan bygges 

effektive mekanismer som statene må 

håndheve, hvordan arbeide med ofrene for 

vold, og hvordan definere fokuset, bygge 

nettverk og etablere en felles plattform for 

en kampanje. Det vises også til IKFFs 

medlem Betsy Kawamuras innlegg på 

seminartet på side 11 i dette nummer av 

fred og frihet. 

Arbeidsseminaret bidro til å mobilisere 

norske og internasjonale eksperter for å 

etablere et felles mandat for kampanjen. 

Utfordringene er mange, særlig fordi 

seksuelle overgrep representerer kulturelle 

tabuer og fordi det i de landene der 

overgrepene er omfattende, også har et 

fravær av fungerende rettslige institusjoner 

og fravær av overholdelse av menneskerettigheter 

i bred forstand. Det er ønskelig 


at kampanjen skal ha sitt utspring i det 

sivile samfunn og være en pådriver for å få 

nasjonale myndigheter og internasjonale 

strafferettsmyndigheter til å bistå i arbeidet 

med å hindre at seksuelle overgrep skjer. 

Vi håper også at kampanjen kan bidra til å 

styrke det strafferettslige arbeidet og 

kanalisere ressurser for å hjelpe ofrene for 

de brutale og ødeleggende overgrepene. 

Kampanjen ønsker også å rette fokuset på 

hvorvidt det er behov for en egen 

konvensjon om seksuell vold. 

FORUM Norge 1325 arbeider videre med 

den planlagte kampanjen. Det er utarbeidet 

en egen rapport fra arbeidsseminaret som 

kan skaffes ved henvendelse til IKFFs 

kontor. FORUM 1325 vil vurdere å søke 

støtte til kampanjen fra 

Utenriksdepartmentet. 

Av Johanne Skog Gripsrud 

Fri fra krigens svøpe 

IKFF og FORUM Norge 1325 bistår 

FOKUS og INSTRAW (FNs 

Kvinneforskningsinstitutt) i planleggingen 

av en konferanse i høst hvor temaet er : 

Putting policy into practice: Monitoring 

the implementation of UN Security Council 

Resolutions 1325 and 1820. 

Som den eneste norske kvinneorganisasjonen 

med hovedfokus på 

kvinner, fred og sikkerhet har IKFF et 

særlig mandat i det arbeidet som utføres i 

tilknytning til Sikkerhetsrådets 

resolusjoner 1325 og 1820. IKFF har 

således en viktig rolle med å spre 

informasjon og være en pådriver i det 

videre arbeidet. Mer informasjon kan fås 

ved henvendelse til IKFFs kontor. 

I følge FN-charteret er målet å skape en verden ”fri fra krigens svøpe”. Det er et mål for 

Kvinneligaen, WILPF, - og en utfordring – å hjelpe verden tilbake til den ånden som utformet 

det opprinnelige FN-charteret, å skape en verden ”fri fra krigens svøpe”, sier Susi Snyder i 

intervju fred og frihet, mars 09. Så enig, så enig! Men da trenger Kvinneligaen oppslutning fra 

mange tusener som med stor innsatsvilje vil det samme. Har vi den ånden som vil en verden 

fri fra krigens svøpe? Politikerne som sto bak opprettelsen av FN-charteret hadde dessverre 

også 2. verdenskrig i sjel og sinn. Frykten for krig hadde merket dem. ”Ånden” som ville en 

verden fri fra krigens svøpe, ble ofret på alteret til ny våpenopprustning. 

Vi som var unge i 1945 trodde på en ny verden med FN som garanti og løfte om fred for 

kommende generasjoner. Entusiastisk gikk vi inn i fredsarbeidet - i tråd med FN-ånden. Vi 

ville legge krigen bak oss. Stille opp med hva vi maktet for å hjelpe krigens ofre. Ny 

opprustning og ny krig var utenkelig for oss. Men så skjedde det som vi ikke trodde var 

mulig. FN ble ”undergravd”, verden ble delt i to – øst og vest – med hver sine militærpakter. 

Etter 50 år med ”kald krig” ble våpen tatt i bruk – verden er i hendene på det militaristiske 

system, et system som har 6.000 års tradisjoner. Har vi ingenting lært? Vi ser at konfliktene 

tårner seg opp. At vold avler vold. 

Ordet krig blir i vår tid kamuflert og manipulert med ord som operasjoner. NATOoperasjoner, 

FNs fredsbevarende styrker, humanitære operasjoner/innsatser – gjør det 

vanskelig for folk å forstå. Hva er hva? Også i fredsbevegelsen har man adoptert de 

militaristiske manipuleringer: operasjoner. 

Er det rart at folk blir forvirra? Hva skal man tro – når til og med NATO presenterer seg selv 

som ”verdens største og mest vellykka fredsorganisasjon”, i følge uttalelser av dem selv ved 


markeringen av NATOs 60års jubileum. Og selvsagt stilte massemedia seg i kø for å fortelle 

hele verden om begivenheten. 

Som ”Kjerringa mot strømmen” lar ikke Kvinneligaen seg avspore. Vi skal nå våre mål, fred i 

verden er budskapet fra WILPFs generalsekretær Susi Snyder, som appellerer til organisasjonen 

om å få FN tilbake på sitt opprinnelige spor. I 2015 vil Kvinneligaen markere sine 

100 år. Men vi venter på de mange tusener som vil stille opp med sin innsats og tro på at vi 

skal nå våre mål. Heia dere der ute! Freden og framtida venter på dere 

En stemme for de millioner av kvinner som opplever kjønnsbasert vold 

Av Betsy Kawamura 

Forkortet innlegg holdt på konferansen den 30. mars om seksualisert vold i konflikter 

Jeg vet at det er mange ofre for kjønnsbasert vold som ikke er i stand til å 

formidle sine opplevelser slik jeg har gjort. Jeg takker dere alle for stort 

mot og for å få lov til å arbeide sammen med en stemme. Jeg har vært fast 

bestemt på fra starten av denne reisen å prøve å bli et ”lys i tunnelen” for 

de mange overlevende og at de skal bli fullt integrert i samfunnet, med 

verdighet. 

Bilde : Betsy Kawamura 

Jeg er en som har opplevd kjønnsbasert 

vold i Okinawa i den tiden Vietnamkrigen 

pågikk, i en alder av 12 år. Dette var i en 

tid da militært personell var tungt inne i 

Okinawa. Og dessverre som en konsekvens 

av at jeg ikke fikk behandling for de 

traumatiske opplevelsene, opplever jeg to 

tiår senere å bli institusjonalisert ved et 

sykehus, hjemløs og fattig igjen bli stilt 

ovenfor kjønnsbasert vold. Det er veldig få 

som kjenner til detaljene om mitt liv, på 

grunn av den enkle forklaring at det knytter 

seg en enorm stigmatisering til slike 

opplevelser, dessverre. 

Men til tross for de mange risikomomenter 

har jeg besluttet om å ”komme ut”, bli en 

stemme for de millioner av stemmeløse 

kvinner og barn som har vært offer for 

kjønnsbasert vold, da spesielt i krig og 

konfliktområder hvor det er mangel på 

ytringsfriheten og andre 

menneskerettigheter. Jeg ønsker å komme i 

kontakt med og jobbe sammen med 

offentlige myndigheter, NGOer, FNs ulike 

organer, med militære organisasjoner og 

helseinstitusjoner eller andre som ønsker å 

jobbe for å forhindre kjønnsbasert vold i 

krig og konflikt og sikre overlevende 

behandling og en ”ærbar” oppreisning. 

Gjennom formidling av egne opplevelser 

har jeg bidratt i offentlige møter og holdt 

innlegg om forsoning og behandling av 

kjønnsbasert vold i Europa, USA, Japan, 


Afrika, Siri Lanka og andre land. Mitt mål 

har vært å øke bevisstheten om kjønnsbasert 

vold både på regjeringsnivå og i 

NGOer og for å skape dialog om dette som 

jeg finner så fraværende. Det har vært 

viktig for meg å formidle at bedring eller 

behandling av GBV handler om en likestilt 

og ”sjel til sjel” behandling. En viktig 

nøkkel til bedring ligger i åpen 

kommunikasjon. Men for å styrke eller gi 

oppreisning til kvinner og barn må man 

også vektlegge etterforskning av saker om 

kjønnsbasert vold, gjøre overgriperne 

ansvarlig for de kriminelle overgrepene, 

uansett nasjon, politisk bakgrunn eller 

lokalitet, forhåpentligvis innenfor en 

tidsbegrenset periode. Media og 

journalister kan også være til stor hjelp for 

å oppnå dette. 

Jeg har forstått tidligere at alle nasjoner 

som bidrar med soldater og våpen på 

slagmarken må ta ansvar for å forhindre 

kjønnsbasert vold og gi opplæring og 

trening i innholdet av Sikkerhetsrådsresolusjon 

1325 og 1820. Og med dette 

mener jeg ikke bare ”lip-service”. Jeg 

setter pris på innleggene på denne 

konferansen som har sett på potensielle 

synergieffekter med den suksessfulle 

kampanjen om landminer. Men de aktuelle 

våpnene for å eliminere kjønnsbasert vold 

kan ikke bli fjernet slik som ved 

landminer. 

Suksessen til kampanjen mot landminer 

ligger i regjeringenes engasjement og 

finansielle støtte, på høyt nivå. Dette har 

også vært min visjon for vår kampanje mot 

kjønnsbasert vold i konfliktområder. 

Virkelig, synergiene,- for en suksessfull 

strategi ville ligge i ansvarlighet fra alle 

nasjoner, og spesielt for de nasjoner som 

deltar i fredsoperasjoner. Som et eksempel 

er menneskesmugling ”human trafficking” 

et biprodukt eller synergieffekt for det ”frie 

marked” både i konfliktområder og i land 

som ikke er i konflikt. Kvinner og barn fra 

konfliktområder blir ”markedsførte” til 

vesten og kjøpt. 

Jeg tror at en mer utdypende diskusjon om 

potensielle synergier med 

landminekampanjen og andre suksessfulle 

programmer må skje i løpet av kort tid. 

Gjennom denne konferansen har det blitt 

etterlyst hvordan menn kan bli mer aktivt 

involvert i å støtte vår kampanje. Jeg tror at 

uten vilje og støtte fra menn vil det bli 

vanskelig å styrke kvinners rettigheter 

globalt. Bare gjennom bekreftelse og 

samarbeid med menn kan vi oppnå lik 

verdighet og status. Jeg har vært så heldig 

å få oppleve at NGOere i Bangkok som 

arbeider med kvinner som har vært utsatt 

for ”trafficking”, også har involvert 

kvinnenes ektefeller i behandlingen, da 

gjennom bearbeiding av partnernes 

skjebne. Disse mennene har besluttet å ”stå 

frem” offentlig for å støtte sine koner og 

har blitt svært så engasjerte aktører i 

kampen mot seksualisert vold. Jeg håper at 

denne trenden også vil spre seg her i 

Vesten og at vi kan tilby rådgivning og 

opplæring for de menn som har partnere 

som har blitt utsatt for seksualisert vold. 

Jeg vil også rette fokus på de økonomiske 

vanskelighetene for de som opplever 

seksualisert vold. Uten omsorg og 

finansielle støtte, ville det ha vært umulig 

for meg å stå frem i dag. Økonomiske hjelp 

er avgjørende og viktig for realisering av 

reelle integrering med verdighet. 

Jeg føler at tiden nå er inne for å katalysere 

vår gode vilje og energi til aktiv handling, 

med tanke på det blodbad som skjer i 

Afrika, Midtøsten og Sri Lanka. Lederne i 

G-20 landene trenger å ha 100% bevissthet 

om konsekvensene av kjønnsbasert vold i 

både konfliktområder og i andre såkalte 

”fredssoner”. Lidelsene fra kjønnsbasert 

vold kan ikke fortsette og vi må få 

regjeringene til å ta ansvar for en 

nulltoleranse-politikk. 

Og jeg vil igjen påpeke de økonomiske 

byrdene som ofre og overlevende opplever, 

og at de psykiske problemene og 

stigmatiseringen må endres. 


Kampen mot all seksuell vold i væpnede konflikter 

Av Lillian Angelo 

Implementering av SR 1820 – om å få slutt på seksuell vold i konflikter 

Overgripere som bruker seksuell vold både i tidligere og i dagens væpnede konflikter er 

medlemmer i statenes militære styrker og politi, sammen med milits og andre ikke-statlige 

væpnede grupper. I mange strafferettslige saker er det sivile og militære ledere i ledende 

statlige embeter som er blitt beskyldt for å ”se igjennom fingrene med” slik vold. Flere som er 

stilt for ICTR (International Criminal Tribunal for Rwanda) og ICTY (International Criminal 

Tribunal for the former Yugoslavia), har også blitt dømt for svikt i sitt overordnede ansvar, i 

forhold til seksuell vold begått av underordnede mot sivilbefolkningen. Seksuell vold er ofte 

begått med bakgrunn i diskriminering, det være seg rase, sex, religion, politisk eller andre 

forhold av nasjonal eller sosial årsak. 

I juni 2008 vedtok FNs sikkerhetsråd 

resolusjon 1820 (2008) – for å få slutt på 

all seksuell vold i konflikt. Og for første 

gang i historien ble seksuell vold i 

konflikter vurdert som en trussel mot 

internasjonal fred og sikkerhet. Et år senere 

legger FN frem sin status-rapport om 

hvordan seksuell vold blir brukt i dagens 

konflikter, likedan forslag til tiltak for å få 

slutt på slik vold, i bl.a strategier og 

mandater for FNs fredsbevarende styrker, i 

internasjonal og i medlemsstaters 

rettspraksis og i kampen mot de kulturelle 

hindringene som tillater kvinners 

underordnede stilling i samfunnet. 

Forbud mot voldtekt og seksuell vold som 

taktisk våpen i krigføring er en del av 

humanitær rett eller krigens folkerett. I 

Roma-statuttenes artikkel 7 (g) slås det fast 

at voldtekt og andre former for seksuell 

vold som er brukt mot befolkningen på en 

systematisk eller omfattende måte kan 

utgjøre krigsforbrytelser, forbrytelser mot 

menneskeheten eller handlinger som kan 

føre til folkemord. 

I generalsekretærens rapport slås det fast at 

bruk av seksuell vold i konflikter forlenger 

konfliktene ved at de skaper en sirkel av 

angrep og motangrep, og spesielt i 

situasjoner hvor diskriminering av religion, 

rase, sex, religion, politisk eller kulturelle/sosiale 

er årsaken. 

Rapporten fremhever 3 faktorer som bidrar 

til eller øker seksuell vold i konflikter. Det 

er uhensiktsmessige eller utelatelse av 

handlinger for a) forhindre seksuell vold 

og beskyttelse av sivile, b) bekjempe 

straffefrihet for seksuell vold, og c) å 

unnlate å adressere en fortsatt 

diskriminering av kvinner og jenter i 

lovverk og praksis. Likedan er tilgang til 

assistanse og hjelpetiltak for ofre ofte ikke 

utbygd. 

Forhindre og beskytte mot seksuelle 

overgrep 

Rapporten fra generalsekretæren fremhever 

noen områder som medlemstater og 

parterne i konflikter må adressere 

umiddelbart: Sivile og militære ledere må 

demonstrere politisk vilje og forpliktelser 

til å forhindre seksuell vold, dvs. gi klare 

retningslinjer om forbud mot seksuelle 

overgrep, og at ethvert brudd på 

bestemmelsene må bli straffeforfulgt, det 

gjelder både sivile og militære styrker. 

Likedan må statlige organer som forsvar, 

politi og rettsvesen utarbeide tidfestede 

målsettinger som inkluderer opplæring av 

politi og militære for å gjøre dem klar over 

sine forpliktelser under internasjonal 

humanitær rett, menneskerettigheter og 

strafferett. Både stater og ikke-statlige 

deltakere må sikre at all rapportering om 

seksuell vold begått av sivile eller av 


militært personell blir grundig etterforsket 

og at overgripere blir straffedømt. I 

henhold til prinsippet om overordnet 

ansvarlighet nedfelt i Roma-statuttene 

artikkel 28 ligger det en spesiell 

forpliktelse for overordnede i statlige 

organer til å bruke sin autoritet til å følge 

opp dette. 

Rapporten peker på at i mange land har 

seksuell vold sin bakgrunn i ulikheter og 

diskriminering av kvinner, nedfelt i 

patriarkalske strukturer. Vold mot kvinner 

blir begått i henhold til egne kulturer og 

tradisjoner. Og kvinner blir straffet 

dobbelt, først for å bli utsatt for seksuell 

vold, deretter for å bære frykten, skammen 

og stigmatiseringen som seksuell vold 

innebærer. Og her påpeker generalsekretærens 

rapport at disse forholdene må 

adresseres, både i lovverk og praktisk 

handling. Rapporten stadfester at seksuell 

vold rammer kvinners rettigheter innenfor 

en rekke områder som de sivile, kulturelle, 

økonomisk og sosiale rettigheter, inkludert 

retten til utdanning, bevegelsesfrihet og 

livsopphold. Derfor ber også generalsekretæren 

medlemsstatene om å ratifisere 

og implementere menneskerettighetskonvensjonene, 

spesielt kvinnekonvensjonen, 

og da uten reservasjoner. 

FNs arbeid mot seksuell vold i konflikter 

Denne første rapporten fra FNs generalsekretær 

om implementering av SR 1280 

gir innsikt i mange utfordringer som det 

internasjonale samfunn står ovenfor, men 

dessverre begrenser den seg til kun å gjelde 

de konflikter som er på FNs agenda. FN 

har også satt i gang flere tiltak i kampen 

mot seksuell vold i konflikter. Et av 

tiltakene som er beskrevet tidligere i fred 

og frihet, er kampanjen mot vold mot 

kvinner, inkludert seksuell vold. Det er 

likedan i de siste årene blitt vedtatt flere 

bulletiner og resolusjoner fra Sikkerhetsrådet 

og Generalforsamlingen for å sikre 

beskyttelse mot seksuell vold, hjelpe ofre 

og sikre nulltoleranse mot overgrep fra 

soldater og sivile i de fredsbevarende 

operasjonene. Det vises til generalsekretærens 

bulletin om spesielle tiltak for 

beskyttelse mot seksuell utnyttelse og 

overgrep (ST/SGB/2003/13) og 

Generalforsamlingen resolusjon om hjelp 

til ofre (62/214). I oppfølging av 

Sikkerhetsråds-resolusjoner 1265 (1999), 

1296 (2000) og 1674 (2006) om 

beskyttelse av sivile i konflikter ble det i 

juni i år avholdt et åpent møte i 

Sikkerhetsrådet om dette temaet, hvor bl.a. 

Norge holdt et innlegg om implementering 

av SR 1820 (se siste avsnitt i artikkelen). 

Generalsekretæren vektlegger i rapporten 

en helhetlig og integrert tilnærming, et 

strategisk rammeverk mot seksuell vold i 

konflikter mellom FNs fredsbevarende 

operasjoner og FNs organer på landnivå, 

innenfor konseptet ”deliver as one”. Det 

innebærer et koordinert program som skal 

jobbe med seksuell vold innenfor flere 

felter/fagområder som fred og sikkerhet, 

humanitær hjelp i det enkelte land. Det 

vises til FNs reformarbeid og rapport fra 

FNs høy-panel fra 2006 ledet av Jens 

Stoltenberg;www.un.org/events/panel/resou 

rces/.../HLP-SWC-FinalReport.pd 

Det er også fremmet forslag om å utnevne 

en egen spesialrådgiver for implementering 

av SR 1325 og 1820. 

Et annet viktig arbeid som pågår i FN er at 

fredsforhandlinger skal ha beskyttelse og 

tiltak mot seksuell vold som tema/tiltak i 

fredsavtalene. Intensjonen er å utvikle 

retningslinjer for FN og andre 

fredsmeglere slik at en kan forhindre 

unnlatelse av mekanismer knyttet til 

”command responsibility” og undersøkelse 

av væpnede sikkerhetsstyrker, samt at 

seksuell vold i krig og konflikt ikke skal 

bli gjenstand for amnesti i fredsavtalene. 

For å oppnå bedre beskyttelse av sivile er 

det under utarbeidelse ”kjønnsretningslinjer” 

for sivile, politi og militære 

personell i fredsoperasjoner, i forbindelse 

med trening og planlegging av 

fredsoperasjonene. Man er likedan veldig 

opptatt av hvordan eller hvilke tiltak man 


kan eller skal iverksette for å forhindre 

seksuell vold begått av ikke-statlige 

grupper i konflikter. 

NGOenes svar på rapportens innhold 

I et åpent brev av 27. juli fra NGO 

Working Group for Women, Peace and 

Security (hvor også WILPF er representert) 

til FN i forbindelse med det åpne møte i 

FNs sikkerhetsråd om SR 1820, ble det 

fremmet følgende anbefalinger (det vises 

til nettsiden; www.womenpeacesecurity.org 

) : 

• Øke tilgangen til kvalifisert hjelp, 

spesielt livsnødvendige helsetjenester 

for overlevende av 

seksuell vold 

• Sikre involvering av det sivile 

samfunn i utforming, 

implementering og evaluering av 

FN systemet og medlemsstaters 

strategier for å adressere seksuell 

og kjønnsbasert vold 

• Umiddelbart utnevnelse av en mye 

tiltrengt spesialrådgiver for 

kvinner, fred og sikkerhet, på høyt 

nivå, med høye kvalifikasjoner og 

respektert innenfor FN 

• Større og bærekraftig investeringer 

i nasjonal og internasjonale 

mekaniser for å sikre oppfølging i 

rettsapparatet 

• Fremme oppnåelse av relevante 

målsettinger for å forhindre og 

adressere seksuell vold 

• En oppfølgingsrapport av viktige 

spørsmål som er blitt utelatt i den 

nåværende rapporten, dvs. 

datainnsamlingen; -hvor nåværende 

rapport forholder seg kun til 

konflikter på FNs agenda (punkt 56 

k i rapporten) 

• Å utvikle hensiktsmessige 

mekanismer i Sikkerhetsrådet, som 

vurderer og handler på grunnlag av 

informasjon om de tiltak som er 

vedtatt eller også ikke blir fulgt opp 

av partnerne i væpnede konflikter i 

henhold til internasjonal rett og forpliktelser 

gjort innenfor kvinner, 

fred og sikkerhet. Likedan overvåkningsmekanismer 

for implementering 

av SR 1325 etter tidligere 

anbefalinger fra Sikkerhetsrådet. 

Norges forpliktelser 

I den åpne debatten i FNs Sikkerhetsråd 

den 26. juni om beskyttelse av sivile i 

væpnede konflikter og om oppfølging av 

rapporten ”Report of the Security-General 

on the protection of civilian in armed 

conflict”(S/2009/277: 

http://www.securitycouncilreport.org) tok 

Norge til orde for å arbeide innenfor to 

områder for implementering av SR 1820; 

behovet for å øke respekten for 

internasjonal lovgivning, og for mer 

effektive måter å bekjempe seksuell vold 

og voldtekt i væpnede konflikter på. Det 

ble sagt at Norge vil støtte henvisning av 

slike forbrytelser til den internasjonale 

domstol (ICC), samt vurdere sanksjoner 

både mot medlemstater og ikke-statlige 

aktører. Norge fremhevet at det er vår 

forpliktelse som medlemsstat å sikre at 

slike overgrep blir brakt for retten. Å 

bekjempe straffefrihet og stille overgripere 

av seksuell vold ansvarlig, er nøkkelen for 

å beskytte sivile i væpnede konflikter og 

for å få slutt på seksuell vold. Vi får håpe 

at dette viktige arbeidet blir opprettholdt i 

en eventuell ny regjering og at de også 

vektlegger og samarbeider med det norske 

sivile samfunn arbeid, dvs. 

ForumNorge1325 i sitt arbeid for en 

internasjonal kampanje mot seksuell vold i 

væpnede konflikter. Rapporten kan lastes 

ned fra nettsiden: 

http://www.un.org/Docs/sc/sgrep09.htm. 

Avslutningsvis vil jeg videreformidle 

generalsekretærens oppfordring til det 

internasjonale samfunn i forbindelse med 

10-års markeringen av SR 1325 i oktober 

2010, om å fremme de mest viktige 

utfordringene og hindringene for å 

implementere SR 1325 og 1820. 

Her har den norske kvinne- og 

fredsorganisasjonene en jobb å gjøre. 


Betraktninger og inntrykk fra en reise til Bangladesh 

Refleksjoner om folkemord og vold mot kvinner 

AV Ursula Gelis 

Jeg husker fremdeles meget godt den gangen jeg for første gang hørte om Bangladesh: Det 

var i Tyskland på begynnelsen av 70-årene. Utallige medias konstante overrisling var ennå 

ikke allestedsnærværende, og kunsten var ennå ikke offer for den totale kommersialisering. 

Ja, kunstens frihet fantes fremdeles: I form av ’den sosiale plastik’ av Joseph Beuys, som 

hadde erkjent at det positivistiske vitenskapsbegrep var en blindgate og at kuntstbegrepet 

måtte dreie seg om det hele mennesket.(se: Heiner Stachelhaus, Joseph Beuys. Berlin 2006, 

side 79.) Og også i balladene eksisterte fremdeles den direkte kritikken av politiske 

misforhold og sorgen over menneskelig lidelse. Så hørte jeg altså sangen Bangladesh av den 

tyske sangdikteren Julianne Werding, som hadde som tema det folkemord som fant sted i 

forbindelse med statens grunnleggelse. Denne sangen har i sterk grad vært forutbestemmende 

for mine videre handlinger, og dette folkemordet på den andre siden av jorda (sett fra 

Tyskland) berørte meg likeledes så sterkt som om det skulle ha funnet sted i Vest-Europa (på 

slutten av denne artikkelen er det gjengitt et utdrag av denne politiske sangen). 

”Hvor mennesket blir bestialsk og kaller det et offer for sitt fedreland”. 

Julianne Werding 

Mitt barndomsminne og reisen i mars 2009 

til Bangladesh’ hovedstad henger sammen. 

I ’Daily Star’, en engelskspråklig avis i 

landet blir det internasjonale samfunn 

oppfordret til å understøtte søket etter 

krigsforbryterne fra den gang (Daily Star, 

31. juli 2009). 

Hva skjedde i 1971 i bengalenes 

uavhengighetskrig? I en anti-kolonial 

kamp mot vestdelen av Pakistan, som 

oppstod i 1947 mot den europeiske 

kolonimakten Storbritannia, streber Øst- 

Pakistan (tidligere den muslimske østlige 

delen av det britiske Bengalen) etter 

uavhengighet. Begeret kommer til å renne 

over, fordi maktposisjonene blir besatt av 

URDU-talende vestpakistanere og de 

økonomiske gevinstene går til Vesten. 

Bengalene skal bli fratatt sitt språk, og det 

provoserer bengalenes nasjonale stolthet. 

De utgjør med 54% flertallet i Øst- 

Pakistan. Awami-ligaen er en politisk 

bevegelse som reagerer på denne 

systematiske undertrykkelsen og strever 

mot dannelsen av sin uavhengige stat. 

Løsrivelsen skal skje på demokratisk vis. 

Men fordi dette ikke er i pakistanernes 

interesse, begynner”Politizidet i Øst- 

Pakistan” i mars i 1971. I løpet av 267 

dager varer dette politiske folkemordet. 

Minst 1,5 millioner mennesker blir myrdet 

(mange snakker om 3 millioner). Den 

vestpakistanske armeen sikter seg spesielt 

inn på den østpakistanske muslimske eliten 

og gjennomfører også et folkemord mot 

hindu-mindretallet i landet. 

”Fortvilte kvinner”. Foto av Jason Laure (1971). Kilde: 

http://www.drishtipat.org/1971/american07.htm 


Rundt 250 000 bengalske muslimske 

kvinner blir voldtatt av muslimer i den 

vestpakistanske armeen. – Jeg tenker på 

skjebnen til disse traumatiserte kvinnene 

som sikkert ble stigmatisert og overlatt til 

seg selv. Og: Hva med barna, som er 

resultatet av disse tvangsforholdene? - 1,5 

millioner hus/overnattingssteder blir 

ødelagt, 10 millioner bengaler flykter inn i 

nabolandet India. I desember 1971 holder 

myrderiene opp fordi den indiske armé, 

som i mellomtiden har startet en krig mot 

Pakistan, går seierrik ut av denne. Etter 

statsdannelsen blir det gjennomfør 

hevnaksjoner mot pakistanerne i 

Bangladesh (Se artikkel: ”Bengalen- 

Bangladesh/Ostpakistan 1971”, i: Gunnar Heinsohn. Lexikon der 

Völkermorde. Hamburg 1999, side 91-92.). 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 

Dette skal egentlig være en personlig 

reiseberetning som beskriver mine inntrykk 

ved en første kontakt med et fremmed land 

og dets kultur. De innsiktene jeg bringer 

med meg på forhånd preger imidlertid mitt 

faktiske møte med dette landet, som er et 

av de fattigste og mest overbefolkede på 

vår globus. 

Har kvinnenes stilling forbedret seg i 

nevneverdig grad? I følge ‘Asian Human 

Rights Commission’ er situasjonen som før 

fryktelig: “Vold mot kvinner: Kvinnenes 

rettigheter er sårbare i Bangladesh. I de 

første fire måneder av 2009 har minst 112 

kvinner og jenter blitt voldtatt i landet. I ett 

tilfelle ble en kvinne fra en etnisk 

minoritetsgruppe gjengvoldtatt av fire 

politimenn. Vold mot kvinner inkluderer 

fysiske angrep fra svigerfamilien enten for 

medgiftens skyld, eller med ære som 

motiv, noen ganger med døden som utfall. 

Angrep på hushjelper, som for det meste er 

jenter, finner også sted i stort antall. Mange 

slike tilfeller av vold mot kvinner og jenter 

blir ikke registrert av politiet. Dette 

inkluderer også tilfeller av voldtekt. 

Grunnen er bestikkelser fra de påståtte 

gjerningsmenn”. 7 

I en studie av den høye selvmordsraten hos 

kvinner i Bangladesh blir Professor 

Dilruba Afroze, som er psykolog ved 

universitetet i Dhaka, spurt om dette tema. 

“Kvinner er generelt i fare i et samfunn 

dominert av menn som støtter seg på 

7 

http://www.ahrchk.net/statements/mainfile.php/2009stateme 

nts/2054/ 

patriarkalske prinsipper. Fra barnsben av 

får piker innprentet følelsen av å være 

mindreverdige. […] Antall selvmord er 

høyest blant gifte kvinner, fordi de er 

hjelpeløst utlevert til husvolden som 

ektemannens familie står for”. 8 

Undersøkelsen ble gjennomført av 

kvinnerettighetsorganisasjonen Bangladesh 

Mahila Parishad (grunnlagt i 1970), og 

publisert på deres webside 

(http://www.mahilaparishad.org/index.htm 

) som jeg kan anbefale på det varmeste. 

Interessant er også organisasjonen 

Sabalamby Unnayan Samity (SUS), som 

vil hjelpe kvinner til sosial og økonomisk 

uavhengighet. 

(http://www.sabalamby.org/contact.htm). 

Deres leder, Rokeya Begum, mottok for 

øvrig sin starthjelp fra det norske 

Kvinneuniversitetet på Løten i året 1986! 9 

Hva jeg så og hørte… 

I mars 2009 inviterte FOKUS 10 meg til å 

delta i en nettverkskonferanse i Bangladesh 

med tema: ’Kvinners økonomiske og 

politiske rettigheter og deltagelse’. 11 Som 

medlem av programutvalget: Politiske og 

økonomiske rettigheter - fikk jeg denne 

spesielle muligheten. 

I Bangladesh får overbefolkningen et 

ansikt. Det er én sak å sitte bekvemt i 

8 

‘Gender analysis of suicide in the contemporary Bangladesh’. 

Utgitt av: Bangladesh Mahila Parishad. 

9 

Rokeya Begum. ’The Beauty of the World’. I: Portraits of 

Women’s Wisdom; utgitt av Linda Christiansen, Paola Melchiori 

og Berit Ås. Wise Women International Feminist University 

Network, Treviso 2006, side 94-97. 

10 

FOKUS: Forum for Women and Development. 

http://www.fokuskvinner.no/ 

11 

Helene Langsether. Kvinners rettigheter skal oppfylles. I: 

Kvinner sammen, Nr. 1, 2009, side 22-24. (Utgis av FOKUS). 


luftkondisjonerte rom og resonnere over 

‘Tusenårsmålene’ 12 , og noe helt annet 

allerede fra ankomsten til flyplassen i 

Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, ikke å 

kunne legge merke til verken et tre eller en 

gate på grunn av høylydte 

menneskemasser. Den engelske 

reisehåndboka anbefaler tålmodighet og lar 

det derved være en implisitt forståelse at 

den vestlig orienterte tidsforståelsen 

naturligvis er den mer overlegne. 

Jeg tenker på Günter Grass’ reise til 

Calcutta og kritikken mot hans rapport fra 

oppholdet, som påpekte at han mellom 

linjene tilla inderne mindre rasjonalitet. 

Det er fullstendig klart for meg, at jeg 

egentlig ikke vet noe om det nåtidige 

Bangladesh, og at jeg kan overgi meg til 

inntrykkene. Faren for å betrakte den 

herværende verden med en type kolonialt 

blikk, består som før. 

En slik advarsel fikk jeg allerede i flyet fra 

Dubai til Dhaka. Fordelene ved å komme 

fra Vesten blir tydeliggjort for en på en rett 

ut sagt perfid måte. Under flyreisen fra 

Frankfurt til Dubai med flyselskapet 

‘Emirates’ ble jeg behandlet som potensiell 

investor, under flyreisen videre til Dhaka, 

inneklemt mellom hundrevis av 

fremmedarbeidere, gikk jeg inn i massen 

av navnløse arbeidsdyr, som gjenspeilte 

seg i den meget enklere service om bord. 

Fra den arabiske halvøy drar man 

geografisk sett nettopp ned til 

’utviklingslandene’. Da er etikette og å ta 

andre hensyn unødvendig! 

En er knapt ute av flyplassområdet i Dhaka 

før en får elendigheten rett i ansiktet. I 

belastede, forurensede elver bader unge 

menn; - et overfylt tog blåser forbi oss med 

et utall tilleggspassasjerer på taket; - 

lemlestede tiggere trenger seg mot vår 

drosjebil. Ved siden av den 

ugjennomtrengelige filmen av hete på 

utsiden aner jeg på tross av vår ’air 

12 http://www.undp.org/mdg/basics.shtml 

condition’ en hetebølge: nemlig den 

skammen som brer seg utover i kroppen 

min, følelsen av den priviligerte 

avsondretheten. Jeg vet at når denne dagen 

er til ende kan jeg legge meg på en god 

hotellseng og dagens ekstreme inntrykk vil 

miste sin skarphet i en matt søvn… 

Mange bilder synes velkjent og er 

konsumert allerede foran TV-en og 

beroligende distanse fra den virkelige 

lidelsen. Det faller meg inn at jeg nå dog 

snart bør lese boka til Susan Sontag: 

”Regarding the pain of others” (Å betrakte 

andres lidelse). Vi fra Vesten er alle 

kikkere. Fra mitt klimatiserte hotellværelse 

kaster jeg blikket ned i dypet og ser 

bølgeblikkskur og hører barn gråte. 

Kampen for tilværelsen finner sted og det 

direkte ved vinduet mitt. 

Neste dag går Sharmini Tennekoon fra 

KFUM Sri Lanka og jeg av sted klokka 

seks om morgenen for å ta det arbeidende 

Dhaka nærmere i øyesyn. Hundrevis av 

Ritschas kjører forbi, mens vi går langs 

hovedgaten og påkaller de forskjelligste 

reaksjoner. Kvinner sitter med sine nakne 

barn i veikanten og tigger, andre besvarer 

vår hilsen med et smil. Selv helt tilslørte 

kvinner ler med øynene. 

Foran hotellet vårt har en sin arbeidsbenk 

stående, som han bearbeider bambus for 

byggverk på. Jeg er fascinert av apparatets 

enkelhet og effektivitet og Sharmini og jeg 

samtaler ivrig om dette. Jeg hadde lest at 

kvinner og menn her sjelden rekker 

hverandre hånda. Eieren av verkstedet har 

lagt merke til min begeistring og kommer 

bort til oss. Det er klart for meg at jeg 

utenom ’don-nobad’, tusen takk, ikke kan 

si noen ting. Mannen griper tak i hånda mi 

og legger sin egen oppå. Et strålende smil 

forsikrer meg om at han fryder seg over 

min beundring av hans arbeidsbenk. Livet 

finner sted på gaten. Slik begynner min 

første morgen i Bangladesh. Etter bare få 

timer i landet har jeg inntrykk av at jeg 

befinner meg i en mangfoldig kultur. 


”Dere lytter ikke lenger, dere fra Vesten!” 

Vår gruppe besøker en virksomhet som har 

spesialisert seg på broderier. Reisen dit går 

på endeløse veier, langs støvete 

bougainvillaplanter og gummitrær til en 

fattigere del av byen. Etter at vi er 

gjennom trange smågater av betong fulle 

av mennesker og stopper ved en mørk 

inngang, blir det plutselig lyst: Strålende 

billedvakre unge piker og kvinner i nydelig 

klesdrakt venter oss med et strålende smil, 

som den vestlige verden har mistet for 

lengst. Eller kanskje var det slik at vi aldri 

har eid det. Vi får overrakt hvite blomster 

og blir tilbudt forfriskninger. Samtalen 

flyter lett. Vi treffer selvstendige kvinner i 

forskjellig alder som er blitt forstøtt av sine 

menn eller har opplevd liknende. De fleste 

vil ikke snakke om dette. 

Mennene dominerer sammenkomsten. 

Etter at de første minuttenes opphisselse 

har roet seg ned, spør jeg, hva vårt 

vertskap egentlig tenker om oss? Jeg får et 

svar som med en setning blottstiller den 

vestlige utviklingshjelps totale feilskjær: “I 

begynnelsen tenkte jeg, at dere, 

utlendingene, ikke snakker mye. Nå ser jeg 

det på en annen måte. Nå tenker jeg at dere 

snakker veldig mye og ikke lenger er i 

stand til å lytte”. Dilemmaet med å være 

behjelpelig med vestlig tenkemåte på andre 

steder i verden krever at man legger til side 

den eurosentriske arrogansen. En 

utfordring en må ta. I dette kooperativet 

arbeider sterke kvinner som på tross av 

samfunnsmessig systematisk 

diskriminering har slått inn på 

selvbestemmelsens vei. I dette plagede 

landet frigjør kvinner seg som ikke lenger 

vil finne seg i slag og undertrykkelse. Jeg 

beundrer dem. 

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------- 

”Dette er vår historie!” 

Dhaka er en millionmetropol. Ingen vet 

nøyaktig hvor mange mennesker som bor i 

byen. Flukten fra landsbygda er enorm. 

Likeså gjestfriheten. Jeg blir kjørt til 

‘Liberation War Museum’ 

(Frigjøringskrigens museum) av en 

privatsjåfør til en av konferansedeltakerne. 

Min inntreden utløser forbauselse hos 

personalet. Jeg har inntrykk av at dette lille 

museet i en sidegate av den pulserende 

hovedstaden ikke ser mange besøkende og 

vel sjelden noen fra den andre siden av 

jorda. Kanskje jeg tar feil. Museet har vært 

der fra 1996. I et utstillingsrom blir jeg 

konfrontert med ydmykelsene som den 

britiske kolonimakten stod for. 

Kolonimaktenes uhyrlige forbrytelser er 

det dessverre ikke slutt på. Også i postkoloniale 

samfunn fortsetter drapene og 

utbyttingen – de har i dag bare andre navn. 

I rommene som beskjeftiger seg med tiden 

da kampen for uavhengighet fant sted er 

det mange modige kvinnelige kjempere å 

se på fotografiene som med nettopp slik 

sterk besluttsomhet går inn for sin sak. 

Berit Ås uttrykker det så treffende: “I 

perioder med krig og kriser får kvinner 

ansvar og betalt arbeid. Når fred og 

velstand vender tilbake, blir vi kastet ut av 

arbeidsmarkedet og politiske posisjoner.” 

Berit Ås. Kvinner i alle land. Oslo 2008, side 25. (første utgave 

1981). 

Liberation War Museum, Dhaka. The eternal flame. Foto: 

Ursula Gelis, mars 2009. 


Jeg må tenke på all den volden som kvinnene i Bangladesh blir utsatt for. De er partnere i 

krisetider når menn er avhengige av dem. Når situasjonen roer seg blir kvinner igjen 

diskriminert. Etter samtaler med bengalske kvinnelige politikere som har vanskeligheter med 

å snakke om folkemordet, vil jeg komme med den tese at det er mulig å se en sammenheng 

mellom det tabubelagte massemordet på den bengalske befolkningen i 1971 og volden mot 

landets kvinner. Jeg kunne ha god lyst til å gå denne saken nærmere etter i sømmen. 

Mens jeg beveger meg videre gjennom 

utstillingsrommene kommer det noen 

bengalske besøkende. Vaktpersonalet er 

vennlig og smiler til meg. De nye 

besøkende har et barn med seg. Jeg ligger 

et rom foran. Jenta er ca 8 år gammel. Jeg 

blir urolig fordi det i rommet som jeg 

befinner meg også er store 

utstillingsmontere hvor hodeskaller av 

mennesker ligger oppå hverandre. Jeg går 

tilbake til forrige rom og forsøker å komme 

i samtale med moren og å beskytte den lille 

fra det å se på dødningeskallene. De er 

imidlertid allerede kommet inn i det 

aktuelle rommet. Moren begriper hva jeg 

forsøker å formidle til henne og ler. Hun 

har ikke de minste betenkeligheter med å 

føre datteren til glassmontrene. ”Dette er 

vår historie!” 

I det jeg går ut av rommet, står jeg overfor 

en tavle med navnene til kollaboratørene 

som var delaktige i utførelsen av 

massemordet. Hvor som helst man reiser i 

verden så finnes de evige flammene som 

skal minne om de døde og massegravene 

og mødrenes tårer; - deres stemme er det 

ofte ingen som hører. Litt utmattet nærmer 

jeg meg det neste utstillingsrommet. Nå 

kan jeg ikke lenger holde tårene tilbake. 

Som et ikon er en LP-plate stilt ut i et 

hjørne: Det er platen til Julianne Werding. 

Her blir sangerinnen gjort ære på for sin 

sang om Bangladesh! 

Kilder: 

Generelt: http://www.virtualbangladesh.com/; Vold mot 

kvinner: http://www.drishtipat.org/1971/war-susan.html; 

Om folkemord: www.genocidebangladesh.org; 

http://www.liberationwarmuseum.org/museum.html; 

http://www.thedailystar.net/story.php?nid=99429; 

http://www.gendercide.org/g_and_g.htm; 

Bøker: Payne, Robert. Massacre. London 1972. 

//Samantha Power. A Problem from Hell. America and 

the Age of Genocide. New York City 2002. 

Bangla-Desh, Bangla-Desh, 

Det sies, så fjernt ligger Bangladesh, 

at det fremdeles om natten 

lar oss sove rolig. 

Historien til Bangladesh 

Synes utrolig men dog sann 

vi var alle vitner 

hjelpeløse tilskuere 

til hva sult og hat kan gjøre med mennesker 

og kunne tie. 

Se, hvordan et land drukner i krig 

og soldatene adlyder blindt 

En mor gir sin siste blodsdråpe 

slik at hennes barn ikke dør 

men i det det blir aften 

er monsunen der 

og koleraen 

og de siste, de som er for freden 

deres siste advarsel fikk vinden ta 

soldatene kom i morgengryet 

trengte seg inn i husene, skjøt de sovende 

himmelen bleknet av de kvalte dødsskrik 

Allikevel går våre liv videre som før 

studentenes protester er forbi 

siden historien til Bangladesh 

er like gammel som jorda selv 

som soldatene, som adlyder ordre 

Hvor menneskene blir bestialske 

og kaller det et offer 

for sitt fedreland 

Bangladesh, Bangladesh 

dette er min sang om Bangladesh 

så at dere aldri 

mer glemmer disse bilder 

Julianne Werding 

(oversatt til norsk av Ursula Gelis) 

Du kan høre denne sangen på YouTube:http://www.youtube.com/watch?v=0Zzw2i2w1OM. 

Tittel: Julianne Werding, fra album: ’In tiefer Trauer’, sang: Bangla-desh. 


Mari Holmboe Ruge har fylt 75 år 

Av Ursula Gelis - Tale til Mari Ruge på sommerfesten den 19.08.09. 

I min ungdom kjente alle en zoolog og 

veterinær som het Bernhard Grzimek. Han 

hadde en TV-serie om verdens dyreliv. 

Grzimek var direktør i dyreparken i 

Frankfurt og jeg gikk så langt at jeg skrev 

til ham for å tilby meg å reise verden rundt 

sammen med ham, som hans kompetente 

assistent! Da var jeg 16 år gammel. Han 

publiserte også et oppslagsverk om verdens 

dyr. Et bind dreier seg om bier og jeg vil 

gjerne kort sitere litt fra dette: ”Bier, de 

artene som hører inn under storfamilien 

APOIDEA er ikke bare honningbier som vi 

alle kjenner. Det finnes totalt ca. 20 000 

forskjellige arter. De er spredt nesten over 

hele kloden og er også kjent langt nord for 

polarsirkelen. De minste er ikke større enn 

to millimeter, de største kan bli nesten fire 

centimeter store. Bier tilhører de viktigste 

vesener sett ut fra en økonomisk 

synsvinkel, fordi de er så sentrale i 

reproduksjonsprosessen for jordas 

nyttevekster. Samtidig er det veldig 

spennende å se litt nærmere på deres 

levevilkår. Fordi bier har utviklet former 

av sosiale forhold som er så komplekse og 

beundringsverdige at vi som betrakter – 

blir stående og måpe av forbauselse”. 

(Kilde: G. Tierleben, Insekten, ’Bienen’, S. 

508). 

Nå begynner vel allerede noen av dere å 

spørre hvorfor i all verden tar Ursula oss 

nå med til bienes verden – har vi ikke 

allerede nok å drive med i IKFF? Svaret er 

veldig lett: det finnes en mekanisme der 

ute som gjør at noen blant oss er alt for 

beskjedne når det gjelder å ta imot 

skikkelig ros på en helt avslappet måte. Ja, 

det dreier seg nemlig i dag om å rose en av 

våre mest sentrale kvinner i 

organisasjonen. Som beundrer av Berthold 

Brecht benytter jeg derfor hans måte å 

fremmedgjøre fortellingen på - i det jeg 

fabulerer litt og flytter jubilanten in i 

bienes rike. 

Foto: Mari Holmboe Ruge 

Hvor stor eller liten vår vanligste bieart er, 

er forresten ikke viktig. Vår bie er en av de 

mest kjente honningbier som lever litt sør 

fra polarsirkelen. Hun jobber meget 

effektivt og har for alle i IKFF-kuben en 

meget fruktbar rolle. Hvis vi tolker 

reproduksjonsprosessen metaforisk er vår 

honningbie på en måte dronningen blant 

oss og har utviklet egenskaper som fører til 

at vi alle profiterer mye på grunn av 

hennes ferdigheter og mentale krefter. 

Hennes organisatoriske og økonomiske 

ferdigheter fører til at hele organisasjonen 

rett og slett fungerer. Alle planter rundt 

omkring nyter godt av hennes 

partisipatoriske handlinger og de har stor 

nytte av hennes kunnskaper. Hun holder 

regnskapet oppdatert for alle andre bier og 

er sentralt i forhold til kommunikasjon 

med eksterne bier og andre ’arter’ som bør 

involveres. Hun får til at alt rundt omkring 

blomstrer som det skal. Det er 

beundringsverdig at vår honningbie klarer 

å kombinere sitt privatliv og sin familie 

med en stor innsats blant oss og en effektiv 

kommunikasjon med hovedbikuben i 

Geneve. Dermed er hun det motsatte av en 

eremittbie som bekymrer seg bare om sine 

nærmeste. 


Vår Apis mellifica (honningbie) var 

allerede med der noen norske bier bestemte 

seg for å jobbe mer for fred i verden. Vi 

som kommer senere inn i kuben har i 

henne et stort forbilde som inspirerer oss 

på veien videre inn i kuben men også ut i 

verden. 

Vi ser hvordan det blomstrer mens bier 

summer rundt og setter seg på forskjellige 

blomster som ble ofte befruktet av deres 

besøk. Hvis vi betrakter det nærmere er 

blomster skapt for bier og har glede og 

nytteverdi til andre levevesener som 

Av Betsy Kawamura 

bieffekt! Bier vet selv ofte ikke hvilke 

virkninger de egentlig har på andre. Deres 

arbeid forgår i stillhet og samtidig i 

solskinn. De formidler en følelse av varme 

og behag når de summer rundt våre hoder. 

Jeg kan ikke tenke meg en verden uten 

disse vakre bier som minner oss om vår 

deltagelse i naturens rytme. Jeg har stor 

respekt for bier og ønsker vår honningbie 

først og fremst at hun summer flere år til 

rundt oss i kuben med sin inspirerende og 

givende motivasjon. 

Gratulerer med dagen! 

Legg ned våpnene og skap fred på Sri Lanka 

Jeg hadde nylig muligheten til å besøke Sri Lanka og få et innblikk i 

kvinnenes samfunnsengasjement og hvilken innvirkning krigen har hatt og 

har på kvinnene der. Jeg møtte mange kvinner og menn på ”grasrot”-nivå, 

i organisasjoner i kamp for menneskerettigheter og for å styrke sin posisjon 

i samfunnet. Det var mitt inntrykk at mange følte at ytringsfriheten som er 

nedfelt i artikkel 19 i FN charteret var blitt undergravd under 

sluttkampene, og spesielt i forhold til angrepene på Sri Lankas ledende 

journalist Lasantha Wickrematunge, den uavhengige ”freelance” 

reporteren fra TIME og grunnlegger av avisen Sunday Leader 

Disse begivenhetene har bidratt til at 

menneskerettighetene for en del 

grupperinger er blitt undertrykt, spesielt 

også ovenfor kvinner og barn, som 

mangler makt og en stemme i det politiske 

liv. Begreper som konflikthindring og 

fredsbygging har ikke så stort gjennomslag 

her som i Vesten. Mange viktige NGOer 

som Human Right Watch og Amnesty 

International har blitt møtt med 

fiendtlighet, og de som har prøvd å gi 

uttrykk for egne meninger har blitt møtt 

med sterke reaksjoner. 

Grupperingen «Tokyo Co-Chairs”( den 

såkalte Tokyo-konferansen for gjenoppbygging 

og utvikling av Sri Lanka i 2003) 

har opplevd en meget utfordrende situasjon 

med å om å få overbevise både 

Singaleserne og Tamilene en slutt på 

blodbadet. Det viser seg 

Foto: www.dagsavisen.no/utenriks/article411744.ece 

også at Norge har ”mistet ansikt” i forhold 

til de forskjellige partnerne i konflikten på 

Sri Lanka, inkludert Tamilene. (Se også en 

artikkel i NyTid 24-29. april 2009.) Men 


dersom man ser det i et lysere perspektiv er 

det mange tapre kvinner og menn som har 

blitt oppmuntret av kvinnenes politiske 

deltakelse på ”grasrot”-nivå, medregnet 

Dulcy de Silva, som har vært et engasjert 

medlem fra WILPF Sri Lanka. Hun er en 

av de nominerte til ”1000 women for 

Nobel Peace Prize” fra 2005. Det er 

virkelig mange på Sri Lanka som er 

interessert i disse kvinnenes arbeid for 

menneskerettigheter og deres synspunkter 

på ytringsfriheten. Ms de Silva og andre 

lokale organisasjoner har vært i stand til å 

nå fram til kvinner og menn om innholdet i 

FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om 

kvinner, fred og sikkerhet (SR 1325) og 

SR 1820 om seksuell vold i konflikt. Dette 

har skjedd over hele Sri Lanka trass i de 

vanskeligheter man møter under den 

nåværende konfliktsituasjonen. Hun og 

hennes kolleger besøker forskjellige 

tilholdssteder for de som har havnet i svært 

vanskelige økonomiske situasjoner, slik 

som de som er i interne flyktningleirer og 

senter for tsunami-ofre. Med sitt vinnende 

engasjement har hun vært i stand til å 

styrke og mobilisere kvinner til å ta større 

del i det politiske liv. Og gjennom større 

involvering av kvinner i politikken på Sri 

Lanka er det håp for at tiltak for 

fredsbygging vil bli mer effektive og bedre 

forankret hos regjeringens medlemmer. 

Nylig har mindre enn 5% av postene i 

regjeringen blitt forbeholdt kvinnene, men 

gjennom Ms Dulcy og hennes kollegers 

arbeid er det håp om at større framgang 

kan bli en realitet. De forskjellige aktørene 

i FN, bl.a. UNFRA på Sri Lanka, arbeider 

med programmer for å stoppe volden mot 

kvinnene. Vi i IKFF har tro på det 

verdifulle potensiale i FN SR 1325 og SR 

1820, som gir muligheter for kvinner og 

barn også på Sri Lanka. Det har til og med 

blitt utarbeidet en handlingsplan for SR 

1325 som ble introdusert på regjeringsnivå 

det siste året. Det vil bli svært interessant å 

se hvor langt denne planen er blitt 

gjennomsyret av ”hjertene og tankene” til 

nøkkelpersoner i makteliten. Det er også et 

håp om at vanlige borgere fra alle 

Foto: Dulcy de Silva (WILPF Sri Lanka) 

samfunnslag og folkegrupper, tamilene, 

singalesere og andre etniske grupper vil 

omfavne intensjonene i SR 1325 og SR 

1820 som et middel i kampen for fred, å 

forhindre voldelige konflikter og at den 

evigvarende krangelen istedenfor kan bli 

erstattet eller inspirert av SR 1325 og 

1820, og også slik gi beskyttelse til 

ytringsfriheten. Noen av aktørene fra 

Senter for Policy Alternatives and 

”Foundation for Co- Existence” i Colombo 

har nettopp vært på utkikk etter slike 

alternative veier. Trass i de nåværende 

fiendtlighetene på Sri Lanka, mener 

artikkelforfatteren at det avgjørende for 

nasjonal og internasjonal aktører er å stå 

sammen for å styrke kvinnenes arbeid. 

Det kan være i tråd med Bertha von 

Suttners ånd, den første kvinnen som fikk 

Nobels fredspris, og som formanet oss om 

at vi må ”legge ned våpnene”. Det må nå 

skje umiddelbart etter å ha sett på 

blodbadet som utspiller seg på Sri Lanka. 

Som ansvarlig for den norske regjeringens 

utviklingspolitikk erklærte utviklingsministeren 

i 2007, ved lansering av 

handlingsplanen for å styrke kvinners 

rettigheter, at Norge skulle bli en ”fryktløs 

leder” i kampen for å fremme kvinners 

rettigheter globalt. Nå er tiden inne for oss 

alle til å ”walk the talk”, til å hjelpe Sri 

Lanka. 


Av Eva Fidjestøl 

Intervju med prosjektleiar Ray Acheson 

i Reaching Critical Will (RCW) 

Den internasjonale kvinneligaen WILPF oppretta prosjektet Reaching Critical Will 

(RCW) for ti år sidan, som eit NGO-prosjekt omkring Tilsynskonferansen for ikkjespreiings-avtalen 

(NPT) i 2000. I alt har 187 regjeringar signert ikkje-spreiings-avtalen 

som går ut på at dei fem kjernevåpenstatane USA, Storbritannia, Russland, Frankrike 

og Kina skal eliminere heile arsenalet av kjernevåpen mot at land som ikkje har slike 

våpen avstår frå å skaffe seg slike. 

Avtalen blir drøfta og følgt opp kvart femte 

år. Den internasjonale kvinneligaen tenkte 

at med korrekt, fast og kunnskapsbasert 

press på verdas regjeringar frå det sivile 

samfunnet og NGOane omkring i verda i 

prosessane som fører opp mot NPT-møta, 

kan kjernevåpen bli avskaffa. Difor 

oppretta ein prosjektet ”Reaching for a 

Critical Mass of Political Will for Nuclear 

Disarmament” forkorta til RCW. RCW vil 

samle ein ”kritisk masse” med politisk 

vilje for å oppnå kjernevåpennedrustning, 

og har som mål å auke kvaliteten og 

kvantiteten på det sivile samfunnet si 

deltaking ved internasjonale 

nedrustingsdrøftingar. 

RCW har kontor i nærleiken av FNbygninga 

i New York. Generalforsamlinga 

sitt arbeid med nedrusting blir gjort i 

”Førstekomiteen for nedrusting og 

internasjonal tryggleik”. Denne komiteen 

gir alle medlemsland høve til å diskutere 

og arbeide i lag for å bli samde om korleis 

dei kan skape tryggleik ved å minske 

løyvingane til våpen, redusere 

våpenproduksjon og kontrollere handel og 

lagring av våpen. RCW legg særleg vekt 

på å rapportere frå dei fire vekene kvart år 

når Førstekomiteen er samla, og frå dei fire 

vekene kvart femte år når 

Tilsynskonferansen for NPT møtest. 

Tilsynskonferansen i 2000 vart ein 

overraskande stor suksess. Ein aksjonsplan 

Ray Acheson, Foto: Eva Fidjestøl 

for nedrustning i 13 punkt vart vedteken. 

Men konferansen fem år etter vart ein like 

stor nedtur. Denne våren har RCW vore 

engasjert i førebuingane til neste års 

Tilsynskonferanse. Ursula Gelis var i det 

høve observatør frå IKFF. 

Som observatørar ved nedrustningsdrøftingane 

i FNs Førstekomité i oktober 

2008 kom Åse Møller Hansen og eg for 

første gong i kontakt med RCW. Vi 

oppdaga at informasjon frå dette WILPFprosjektet 

også vart brukt av det norske 

utanriksdepartementet og blei vurdert som 

ei viktig og påliteleg kjelde. First 

Committee Monitor blir utgjeven kvar 

måndag i den perioden Førstekomiteen er 

samla. Monitor er eit samarbeid mellom 

mange NGOar for å gjere arbeidet i 

Førstekomité meir synleg og tilgjengeleg, 

og det blir utdelt til alle delegatane, ligg på 

RCW si nettside og blir sendt på e-post til 


alle som melder seg. Alt stoffet i Monitor 

er samla, koordinert og utgitt av RCW, der 

den 26 år gamle jenta Ray Acheson frå 

Toronto i Kanada er prosjektleiar. 

Det var inspirerande å oppleve Acheson i 

aksjon i Førstekomiteen med mobiltelefon 

og laptop i full konsentrasjon, eller i fart 

mellom andre møte, NGO-seminar og 

kontoret. Det var òg ei stor oppleving å sjå 

korleis dei mannlege delegatane frå alle 

FN-land forsynte seg med Monitor kvar 

måndags morgon. Acheson hadde ikkje tid 

til å sitte ned for å snakke. For henne var 

dette den travlaste tida i året. Vi avtalte 

derfor eit intervju på e-post etter 

heimkomsten min. 

Staben i RCW følgjer med i alle 

nedrustningsdrøftingane i FN og på alle 

konferansar og møte om dette temaet. I 

Monitor og andre publikasjonar gir dei 

referat av taler, trykkjer resolusjonstekstar 

og gjer greie for stemmeresultat. Dei 

reflekterer også over stoffet ved eigne 

analysar og samandrag, og annonserer kva 

som føregår i FN-bygningen av NGO-møte 

og seminar. RCW hjelper óg observatørane 

og representantar frå NGOane med 

praktiske problem og arrangering av møte i 

FN-bygningen. 

-Kva slage utdanning har du til dette 

arbeidet? 

Eg avslutta studia ved Universitetet i 

Toronto i 2005 med ein Honours BA i 

”Fred og konfliktløysing”. Det er eit 

studium som inneheld politisk vitskap, 

filosofi, historie, religion og litteratur. 

Når vart du medlem i WILPF? 

Eg vart medlem i WILPF i september 2005 

då eg starta som aspirant i Reaching 

Critical Will (RCW). 

Kvifor valde du å arbeide med RCW? 

Eg valde å arbeide for RCW fordi dette 

prosjektet driv med noko av det mest 

spennande arbeidet innan atomnedrusting. 

Eg arbeidde tidlegare ved Institutt for 

forsvar og nedrustingsstudiar i Boston, der 

eg lærte om nedrusting og kontroll av 

kjernevåpen. Sjefen min der, Dr. Randy 

Forsberg, var leiar av rørsla ”Frysing av 

Kjernevåpen” i USA på åttitalet. Eg starta 

som aspirant i RCW fordi tanken på å 

arbeide med FN, regjeringar og mange 

ulike NGOar om desse sakene appellerte til 

meg. RCW si sentrale rolle i 

nedrustingsmiljøa gav meg stor innsikt i 

desse tema. Eg møtte menneske som kunne 

mykje om dette, og lærde spelereglane. At 

RCW var ein del av WILPF var veldig 

viktig. Det sikra at kvinner vart ein synleg 

del av typiske mannsdominerte 

tryggleiksspørsmål, og førde inn eit 

kjønnsperspektiv i sakene. 

Kva slags mål har du for arbeidet ditt i 

RCW? Har du ein visjon for dette 

arbeidet? 

Målet for arbeidet mitt i RCW er å skaffe 

fram kritiske analyser med høg kvalitet og 

kunne gi informasjon i rett tid til så mange 

menneske som mogleg i slike saker. Ein 

stor del av materialet som RCW samlar og 

skaffar fram er ikkje tilgjengeleg for folk 

flest. Eg likar å vere i stand til å utbreie det 

fritt og gratis til så mange som mogleg. 

Min visjon er å veve analysane av antimilitarisme, 

feminisme og sosial rettferd 

inn i mitt arbeid for kjernevåpennedrustning. 

Mykje av det arbeidet som 

blir gjort på nedrustning er kalkulert og 

avgrensa og blir ikkje sett inn i den store 

samanhengen som gjeld alle menneske på 

jorda. Eg ønskjer å vere ein ressurs slik at 

så mange menneske som mogleg kan få 

den informasjonen dei treng for å kunne 

arbeide med desse problema på sin måte. 

Eg ønskjer å gi denne informasjonen ei 

kreativ og kritisk innpakking for å hjelpe 

til med å inspirere andre sine perspektiv. 

Trur du at kjernevåpen kan bli utsletta i di 

levetid? 

Ja, det trur eg. Dette trur eg ikkje kvar dag, 

men det meste av tida trur eg at det må 

skje. Den situasjonen vi har no er ikkje til å 

halde ut. Enten vil kjernevåpen bli utrydda 


i mi levetid, eller så vil dei kanskje bli 

brukte i mi tid, og avkorte livet mitt. 

I dei nordiske landa har vi få unge 

medlemmer i WILPF. Har de det same 

problemet i USA? 

WILPF har eit nettverk kalla Young 

WILPF (www.wilpf.int.ch/Ywilpf). Unge 

kvinner i USA har teke initiatv for å få 

dette nettverket til å vekse, men eg trur at 

WILPF i alle land kjempar for å få tak i 

unge medlemmer. Medlemmene må prøve 

å nå ut til unge kvinner, engasjere barn, 

barnebarn, studentar, unge venner og 

fortelle om arbeidet vårt. WILPF har 

mykje å tilby i form av smarte visjonar og 

gode kampanjar, men dei fleste unge blir 

tiltrukne av meir synlege grupper. Så 

WILPF treng å vere årvaken for å passe på 

at argument, demonstasjonar, brev og 

liknande blir så relevante og inspirerande 

som mogleg. 

For meg var det ei inspirerande oppleving 

å sjå korleis ditt arbeid innanfor RCW blei 

verdsatt av delegatane i FN. Kva har vore 

den viktigaste årsaka til at de har nådd ut 

til politikarane? Kva trur du vi kan lære av 

dette? 

Nytt fra Sandnesavdelingen 

Reaching Critical Will skaffar diplomatar 

informasjon og verktøy som dei ellers 

ikkje ville hatt tilgjenge til, og det gjer oss 

verdfulle for dei. Delegatar brukar RCW 

sine internettsider for å finne standpunkta 

til andre land, og dei likar også møterapportane 

våre. Dei fleste set pris på eit 

alternativt perspektiv på sakene. Noko av 

det viktigaste når ein arbeider med 

diplomatar er å vise respekt, sjølv om ein 

ikkje er einig i posisjonane til regjeringane 

deira. Du kan kritisere meiningane, men du 

må peike på alternativa. Det er betre å 

samtale enn å vere påståeleg. RCW fører 

mange av desse samtalene igjennom vår 

skriving, og mange delegatar er glade for å 

ha noko anna enn regjeringsdokument å 

lese, sjølv om dei ikkje alltid er einige i 

våre perspektiv. 

Vi nærmar oss WILPF sitt hundreårsjubileum 

i 2015. Med slike unge kvinner 

som Acheson i organisasjonen kan vi sjå 

lyst på dei neste hundre. Men då må vi få 

kjernevåpena vekk slik at ikkje dei skal 

forkorte både våre liv og WILPF sitt. 

La oss bruke: www.reachingcriticalwill.org 

Sandnesavdeling i IKFF er en aktiv og arbeidsom avdeling. De er også ganske opptatt av å 

dele det som foregår med sine medsøstre i IKFF i det ganske land. Denne gangen fikk vi 

”være med på” sommermøtet deres. 

Et sommermøte som omfattet både kulinariske gleder. diktlesing, allsang, filmframvisning og 

diskusjoner. Filmen som ble vist ”Fredskarusellen”, 

førte til meningsutvekslinger. Det var Anne Kjersti Bjørns film omfredsarbeidet innenlands 

og utenlands. 

Sandnes avdelingen er som vi har hørt før flinke til inkludere sine ”nye landsmenn”. Det 

resulterte denne gangen i en konklusjon som gikk ut på at man skal prøve å arrangere et 

flerkulturelt møte til høsten om hva denne filmen gir (og ikke gir). De ser for seg at det som 

kommer fram på dette møtet kan resultere i et undervisningsopplegg som kan lære gamle, 

unge og nye medlemmer om det fredsarbeidet som pågår (og har foregått lenge). Kanskje kan 

det bli til et undervisningsopplegg som kan prøves ut i skolen. 


Intervju med 

kunstneren og fredsaktivisten May Britt Kjeserud 

Av Lillian Angelo 

I sommer kom jeg helt tilfeldig i kontakt med kunstneren May-Britt Kjeserud. 

Hennes bilder fanget min oppmerksomhet, spennende bilder med klare fine 

farger og motiver, også fredsmotiver. Og det viste seg at denne kunstneren var 

engasjert i mange ting. Hun driver stiftelsen ”Barna Våre” hvor 10 % av 

overskuddet går til forskjellige øremerkede prosjekter for barn. Hun holder 

malekurs, skriver bok, holder fordrag og er i det hele tatt svært så opptatt av 

den verden vi lever i og med å gi sitt bidrag til fred og formidle glede til livet og 

den jorden som vi lever på. 

Hun ble også etter hvert svært så 

engasjert i IKFF/WILPF og ønsket å 

bidra for å styrke vår organisasjon 

og gi bidrag til vårt 100 års-jubileum 

i år 2015. Etter en lengre samtale 

hvor jeg prøvde å fortelle henne om 

alle de aktive kvinnene og temaene 

som har stått sentralt i vår 

organisasjon, dro hun hjem for å 

male. Resultatet ble et nydelig bilde 

som symboliserer den kraft og styrke 

som ligger i kvinnens fredsarbeide. 

Hun ønsket at dette og kommende 

bilder vil bli et bidrag til å styrke vår 

organisasjon og vårt videre 

engasjement. 

May-Britt, i det første møte med deg 

opplevde jeg en svært samfunnsengasjert 

person, også opptatt av fredsarbeid. Kan 

du si litt om dette? 

Fred er en tilstand alle må kjempe for, i seg 

selv og i sine omgivelser. Og hadde 

menneskets kamp handlet om å skape sin 

egen indre fred ...hadde vår verdens fred 

fått større plass. Da det indre speiler det 

ytre og det ytre er en speilning av det 

indre. Fredelige stemninger skapes under 

tillit og respekt, visdom og innsikt, 

kunnskap og inspirasjon, forståelse og 

tilgivelse, kjærlighet og empati. Med dette 

Bilde: May- Britt Kjeserud 

mener jeg at alle har blitt berørt av noe/ 

noen... i en form som kan virke skadelig, 

vond, sviktende, støtende, opphissende, 

sårende etc. Vi mennesker er 

stemningsorienterte og blåkopier av det vi 

er i, vi er det vi tenker og føler vi er, 

rollene våre er skapt av omgivelsene og 

behovene, skjebnen, drømmene, i håpet og 

troen. 

Er vi skadet, såret - under de rollene vi 

fødes inn i, igjennom familie, omgivelser 

og samfunn er det menneskets natur og 


eagere negativt, destruktivt, hevngjerrig, 

truende, kontrollerende og aggressivt. Det 

virker som mennesket tar avstand fra sin 

smerte ved å påføre andre den. 

Da mennesket, følelsene og reaksjonsmetodene 

interesserer meg veldig, i 

forhold til kriser og krigssituasjoner er det 

naturlig for meg å engasjere meg i all form 

for fred... 

Du har laget et maleri til vår organisasjon 

og som også blir et økonomisk bidrag til 

vårt 100 års jubileum i år 2015. Hvorfor 

ønsker du å støtte IKFF? 

Da jeg fikk høre om Internasjonal 

kvinneliga for Fred og frihet 

(IKFF/WILPF) i sommer og om deres 

engasjement, ble jeg stolt av disse 

kvinnene. Tenke seg til hvilken status 

kvinner hadde så tidlig på 

nittenhundretallet. Og hvor tøffe, kloke, 

sterke de må ha vært, under første 

verdenskrig, da de startet Women’s 

International League for Peace and 

Freedom (WILPF) i en mannsstyrt verden, 

Yes, - det er jentene sine tenkte jeg, og 

ville derfor gjerne bidra med et maleri jeg 

har kalt ”Empowerment”. 

Det nydelige og spennende maleriet som 

du har laget blir gjengitt på forsiden av 

(tidskriftet) fred og frihet. Kan du si litt om 

hva du ønsket å formidle i dette bildet? 

Bildet er en hyllest til kvinnenes styrke og 

evne til å bære livets utfordringer og til å 

være en styrke selv med alt det vonde som 

skjer i livet og gjennom de barn de føder. 

Kvinnens kraft og følelser blir styrt av å 

forbedre verden og av alle de barna som vil 

komme gjennom henne. Hun er bærer av 

moder jord og livet. Bildet er en skog full 

av fred og håp, med mennesker fulle av 

sanser og følelser. Som danser med 

skjønnheten i naturen, danser de freden inn 

i oss mon tro?... 

De strekker armene sammen mot 

himmelen og framtiden, duen symboliserer 

selve håpet og freden i verden. 

Bildet skal være til undring og styrke for 

kvinner som jobber for fred, uansett hvor 

og på hvilken måte kvinnene jobber for 

fred… 

Hvilken funksjon har kunsten i ditt 

samfunnsengasjement? 

Kunst har en enorm betydning for mitt 

samfunnsengasjement. Bildet 

kommuniserer med menneskets følelser. 

Malerier påvirker oss. Jeg maler 

skjønnheten og følelsene, - drømmene og 

fantasiens riker, fordi verden er for 

voldelig og empatiløs. Det og få lov å 

kommunisere på lerret til publikum, er en 

stor mulighet til å inspirere andre, påvirke 

andres perspektiv, deres fokus,- fra krig, 

vold og tortur, - til lys og verdensfred, 

kjærlighet og samhold. 

Foto : May-Britt Kjeserud i kreativ utfoldelse 


Hva er dine forbilder, hvem har motivert 

deg i ditt arbeide? 

Min far og mor har inspirert meg til 

kreativitet og samfunnsengasjement, begge 

opplevde andre verdenskrig og var meget 

preget av det, skadet vil jeg si og hjertet 

deres hadde sett veldig mye vondt og 

særlig da med barna som ble sendt til 

gasskamrene. Barn de voktet over, 

jødebarna. 

Min mor har betydd enormt for min empati 

med andre menneskers lidelser, hun var et 

menneske som strålte av varme og 

medfølelse. Hennes engasjement under 

krigen var formidabelt. De var en del av 

motstandsbevegelse, de smuglet jøder over 

grensen til Sverige, skjulte aviser. I det 

hele tatt hun ofret hun seg for de som led. 

Uten tanke på seg selv, og hun var full av 

godhet. Hun gjorde det hun kunne fordi 

hun ikke var redd og fordi hun var oppdratt 

til å vise sympati for andres skjebner. 

Hennes liv har gjort sterkt inntrykk på meg 

som person og mye av mitt arbeide er 

basert på hennes tanker om fred på jord. 

Min far lærte meg om sansene naturens 

skjønnhet, det indre språk og den andre 

verden, tankens kraft. 

Krig skader i generasjoner og smerten i 

hjertet arves, derifra ordet arvesynden. 

Smerten vandrer fra generasjon til 

generasjon og vi kan stoppe det ved 

selvinnsikt. Begge mine foreldre var 

motstandsfolk og de fikk sin straff av 

fienden og ble skadet. 

Han kjempet med krigsminner og led 

kroppslig og psykisk og jeg led med han 

og elsket hans verdensfilosofi, gleden over 

livet, over rosene og sommerfuglene, 

sangene og det vakre. Han viste meg dette 

til tross for smerten han led av. Han ga 

meg malerutstyr og inspirasjon til det 

positive, fokusere på det i livet og det 

positive selv i smerten. 

Fredsbilde til salgs 

Dette flotte bilde av kunstneren May-Britt 

Kjeserud kan du få kjøpt av IKFF for Kr. 1500,- 

inkludert ramme, solgt som serigrafier, signert og 

nummerert i begrenset antall. Bildet størrelse med 

ramme i sølv er 40 x 50 cm. 

Porto på kr. 230 kommer i tillegg. Inntektene går i 

sin helhet til vår organisasjon. Bli med å bidra 

økonomisk og få et nydelig fredsbilde malt til ære 

for de mange fredskvinnene opp gjennom tidene. 

Bestillingen kan rettes på email til ikff@ikff.no 

eller gjennom tlf. 93089644. Bildet er gjengitt på 

forsiden av dette tidsskriftet. 


Forberedende konferanse om ikkespredningsavtalen om atomvåpen 

Av Ursula Gelis 

Maskulinitet og ’styrke’: Uten at man emansiperer seg fra tradisjonelle konsepter vil det ikke 

bli en verden uten atomvåpen. - Tanker knyttet til den forberedende konferanse om 

ikkespredningsavtalen om atomvåpen (NPT Review 2010) i New York City, mai 2009. 

“Det fryktelige med vår atomære elendighet består faktisk i det at det ikke - eller knapt - blir 

forstått som elendighet.” Günther Anders, Den apokalyptiske blindhets røtter. 

På tross av pompøsiteten til New Yorks 

skyline som vil uttrykke den menneskelige 

konstruksjonsevnes triumf, og rett og slett 

tilbedelse av den menneskelige 

teknologiforståelse, er referansen til den 

organiske form dog også å finne der. 

Som for eksempel foran FN-bygningen. 

Der står Barbara Hepworths ’enkel form’. 

I et intervju i 1965 forteller kunstneren om 

sin oppfatning av skulptur. ”For meg er en 

grunnleggende hensikt med skulptur å 

uttrykke menneskets viktighet og dets 

grunnleggende enhet med naturen.”Da 

hennes skulptur ble plassert på sitt 

nåværende sted i 1964 var de Forente 

Nasjoner en annen organisasjon enn i dag. 

I dag snakker man overalt om den 

nødvendige FN reformen. WILPF er med i 

denne diskusjonen. 

I anbefalingene (2005) fra den tidligere FN 

generalsekretær Kofi Annan står i ’Cluster 

II’, fred og sikkerhet, ’frihet fra frykt’, at 

det handler om å skape et rettferdig 

kollektivt sikkerhetssystem som kan 

reagere på de ulike trusler. Det gjelder å 

forhindre terrorisme med katastrofale 

følger. Likeså viktig er oppdemningen av 

utbredelsen av atomvåpen, kjemiske og 

biologiske våpen. På dette viset skal 

’friheten fra frykt’ gjelde som en garant for 

menneskerettigheter. Jeg må få lov til å 

gjenta mitt sitat her i begynnelsen, “det 

fryktelige med vår atomære elendighet 

består faktisk i det at det ikke - eller knapt 

- blir forstått som elendighet.” Angst og 

frykt var for øvrig ikke å spore mens 

konferansen foregikk. Det passet seg vel 

ikke! Jeg våger å påstå at de fleste 

mennesker ikke tenker på den faren som 

Title: ’Enkel form’ (1961-62) av Barbara 

Hepworth. Foto: Ursula Gelis, mai 2009. 

permanent henger over hodene våre, at 

planeten til en hver tid kan ødelegges. Da 

flertallet av jordas innbyggere til daglig er 

opptatt med å overleve, kan slike 

overlegninger ikke få mye plass. Derfor er 

det så bekvemt med så manges fattigdom, 

fordi den lar det ikke bli tid til overs til 

gjennomtenkning av globale trusler. Ville 

man for eksempel følge forslagene til 

Jeffrey Sachs, i stedet for å kaste bort 

pengene på ”krigsleketøy”, ville vår verden 

være en sikrere verden. WILPFs kampanje: 

’du får hva du betaler for’, tar det tema opp 

at det er vanvittig å bruke latterlige 

pengesummer til å utvikle og kjøpe nye 

våpensystemer. Penger blir dermed 

unndratt meningsfulle utviklingsprosjekter. 


Tilbake til Barbara Hepworths ’enkel 

form’. Hvorfor står den foran FNbygningen? 

Dag Hammarskjöld (1905-61), 

FNs andre generalsekretær, var en 

lidenskapelig samler av Hepworths 

arbeider. ’Enkel form’ er et arbeidsoppdrag 

som ble gitt etter flystyrten som 

Hammarskjöld omkom i. Dette er den gode 

grunnen til at skulpturen står nettopp her 

fremdeles – og byr seg fram til glede for 

oss. Hvis vi tenker på Hammarskjölds ord i 

den forbindelse, nemlig at 

”verdenssamfunnet skal leve i fred, med 

rettferdigheten som prinsipp”, så gir 

skulpturen et stort spillerom for tolkninger. 

Jeg tolker ’enkel form’ som et sansbart 

bilde på de Forente Nasjoner. Stein er et 

hardt og bestandig materiale. FN er den 

eneste form, vårt globale forum, som vi har 

til rådighet når vi skal reagere på de 

verdensvide utfordringer i 

”verdenssamfunnet”. Den harde steinen lar 

seg oppmyke og forandre. Mulighetens 

vindu (”window of opportunity”), sirkelen, 

som bryter steinens strenge form, er et tegn 

på fornyelse. Luft og lys tar spenningen ut 

av monolitten. 

Mennesker har opprettet kultsteder med 

stein så lenge de har hugget i stein – fra 

tidenes morgen. Den oppreiste stein gjelder 

som reminisens av minne fra gudene. I vår 

så ’gudsforlatte’ verden hvor etiske 

konsepter og solidaritet først må læres på 

nytt, virker steinen som en invitasjon til 

beskjedenhet og anerkjennelse av at vi 

fremdeles alltid er utlevert til naturen, selv 

om vi alle har deltatt i forsøket på å 

fremmedgjøre naturen og i tillegg er i ferd 

med å ødelegge den totalt. For Hepworth 

var et liv i strid med naturen noe unaturlig 

og falskt. Hennes ’enkel form’ er uttrykk 

for samspill mellom lys, rom og natur. På 

mitt foto holder morgenlyset tak i 

skulpturen. Denne sirkelen er et metaforisk 

tegn på forandring som har to faktorer som 

kjennetegn: Den nødvendige styrking av 

FN og bred deltagelse fra det sivile 

samfunn. 

Langs denne veien er det meget viktig at 

flere kompetente kvinner innenfor FN blir 

aktive og at kvinnelige aktivister innenfor 

NGO-landskapet blir akseptert som 

likeberettigede. Den som ikke vil lytte til 

kvinnene tilhører den evige gårsdag. 

At vi kvinner ennå har en lang vei foran 

oss ble klart for meg på en drastisk måte, 

da jeg i mai 2009 deltok i den forberedende 

konferansen for Ikkespredningsavtalen 

for atomvåpen. Kvinner blir 

fremdeles stadig marginalisert. Man hører 

ikke på dem med den samme oppmerksomhet 

og tålmodighet som tilfellet er med 

de mer høyrøstede mannlige kolleger. 

Også i noen av NGO-møtene hadde jeg 

inntrykk at når det handlet om våpen og 

strategier holdt herrene seg for mer 

kompetente. Den kvinne som ikke kan 

skaffe seg gehør på en lydsterk måte blir 

lett trengt opp i et hjørne. Krigen eller også 

hvordan man unngår den, synes herrene 

fremdeles å betrakte som sitt anliggende. 

Men i denne forbindelse var Lysistrata 

langt forut for dem, da hun engasjerte seg 

aktivt for freden. Den heroiske 

kvinnefiguren til Aristophanes kommer på 

den geniale ideen å nekte grekerne seksuell 

tilfredsstillelse så lenge de ikke klarer å få 

slutt på den Peloponnesiske krigen. En 

utfordrende fornærmelse for 

patriarkatet…To og et halvt tusen år senere 

(2006) fastslår ’Blix-kommisjonen’ at: 

”Spesielt har kvinneorganisasjoner ofte spilt en 

vital rolle – fra det 19. århundres fredskonferanser i 

Haag opp til i dag. Kvinners rolle i å opprettholde 

og kjempe fram fred og sikkerhet ble anerkjent av 

Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000). Kvinner har 

med rette iakttatt at politikk som gjelder 

opprustning og bruk av våpenmakt ofte er blitt 

influert av villedende ideer om maskulinitet og 

styrke. En forståelse av og løsrivelse fra dette 

tradisjonelle perspektivet kan hjelpe til at noen 

hindre på veien mot nedrustning og ikkespredning 

blir fjernet.” 

Anbefalingene fra vårt australske WILPF 

medlem, Felicity Hill, New York- 

kontorets forhenværende leder og 

initiativtaler til websiden ‘reaching critical 

will’ (å oppnå en tilstrekkelig vilje), lot det 


tilflyte Blix-kommisjonen at det gjelder å 

bringe inn et kjønnsperspektiv i 

nedrustningsdebatten. 

“Sosiale og kulturelle strukturer verdsetter og 

oppmuntrer til visse roller og adferdsmønstre 

uttrykt som maskulinitet og femininitet. Dette er det 

som menes med kjønn – det handler ikke om sex 

eller om menn og kvinner, det er sosialt konstruerte 

roller og adferdsmønstre som får merkelappen 

maskulin eller feminin som kan bli, og skulle bli, 

revet ned. Krig er imidlertid en ”kjønnet” aktivitet.” 

Felicity Hill. 

Det mannlig dominerte verdensteater har 

ikke respekt for FN. På tross av det er årets 

forberedende konferanse til Reviewkonferansen 

for Ikkespredningsavtalen om 

atomvåpen i mai 2010 å betrakte som en 

suksess. Med avgangen til krigshisseren 

Bush har det flyttet inn ny beredskap for 

dialog i Det hvite hus med president 

Obama. Tilnærmingen til annerledes 

politisk tenkende er blitt mer sannsynlig. 

Framholdelsen av en verden uten 

atomvåpen er siden president Obamas tale 

i Praha blitt et sentralt tema i den 

internasjonale politikken. Den som likevel 

kan lese mellom linjene, forstår at man er 

parat til å redusere våpenarsenalene, men 

ser likeså klart at atomvåpen skal bestå i 

fortsettelsen som et effektivt arsenal for å 

holde en potensiell fiende i sjakk. Så lenge 

andre stater har dem så vil heller ikke USA 

gi avkall på atomvåpen. Det er riktig at det 

i dag finnes færre atomvåpen enn for 20 år 

siden. Av de ca 65 000 som fantes på den 

kalde krigens høydepunkt, er rundt 40 000 

utrangerte. Allikevel er tanken på å 

beholde atomarsenaler levende. Og dermed 

snakker vi om en tid som når langt inn i det 

21. århundre. (Se: Douglas Roche. “The 

Leaders must be led”, In: Manpreet Sethi 

(ed.). Towards a nuclear weapon free 

world. New Delhi 2009). Samtidig arbeider 

man med å modernisere atomvåpen. 

President Obama holdt, da han snakket om 

en atomvåpenfri verden, bakdøra åpen for 

den mulighet at dette i hans levetid kanskje 

ikke er et realistisk perspektiv. 

Men akkurat om dette handler det. Uten en 

null-løsning er vi alle i fortsettelsen 

umyndiggjort fordi det kan bestemmes 

over våre liv og vår død med et 

knappetrykk til enhver tid. Dette er ikke 

stedet å diskutere om vi allerede har 

overgitt ansvaret for vår planets framtid til 

datamskinenes verden. Trusselbildets 

tyngde blir jo i det såkalte alvorlige tilfelle 

avgjort med en datamaskin. Günther 

Anders har rett når han sier at vi 

mennesker har skapt oss en verden, hvor vi 

framstiller ting som vi ikke lenger kan 

forestille oss, og derfor heller ikke lenger 

kan beherske. Den tekniske oppbygningen 

av en atombombe er vel forståelig for oss 

som lever i dag, mens dens 

ødeleggelseskraft bare er en nærværende 

realitet hos dem som opplevde de to 

bombetoktene over Japan. Dette sier Kido 

Sueichi på konferansen: “I Japan er det om 

lag 240000 overlevende atombombeofre 

(…). A-bomber er djevelens våpen, og det 

ligger i deres vesen at de bare er ment for 

total ødeleggelse. De tillater ikke 

mennesker å dø eller leve som mennesker. 

Mennesker kan ikke eksistere sammen med 

dem. (…) ”Ikke flere Hibakusha” (abombeoverlevende) 

er den appellen vi 

sender ut fra våre hjerters dyp, basert på 

vår livslange erfaring.” 

Min tilstedeværelse ved 

forberedelseskonferansen (Prepcom) 

begrenset seg til den første uken fordi jeg 

hovedsakelig ville konsentrere meg om 

bidragene fra det sivile samfunn. Omfanget 

av konstruktive bidrag fra det sivile 

samfunn kan man få oversikt over ved å se 

på den etterspurte WILPF-websiden: 

www.reachingcriticalwil.org , som akkurat 

har feiret sitt tiårsjubileum. 

Forberedelseskonferansen i mai 2009 var 

en sondering av den nye situasjonen. Etter 

det såkalte ’blokadens tiår’ i 

regjeringstiden til den andre Bush, har det 

vært lettelse å spore overalt. På tross av det 

var det ingen stor overraskelse at 

deltakerne ikke kunne bli enige om 

substansielle anbefalinger til Reviewkonferansen 

i 2010. Interessant var 


absolutt det første forslag til anbefalinger 

som kom den 11.mai. Det som hadde mest 

tyngde i dette bidraget var forslaget om å 

framskynde nedrustningsagendaen og 

viktigheten av en atomvåpenkonvensjon. 

To dager senere ble det lagt fram et 

revidert sett av anbefalinger som i sterk 

grad svekket avsnittet om nedrustning og 

deltakelse fra det sivile samfunn. 

Muligheten til å oppnå konsensus om de 

anbefalingene man var kommet fram til, 

glapp på grunn av tidspress. Det betyr at 

man igjen må begynne med blanke ark når 

det gjelder Reviewkonferansen neste år. 

Innen den tid vil det nok skje mye. Nå i 

september vil president Obama lede et 

møte i Sikkerhetsrådet om 

atomnedrustning og mye annet vil følge 

etter. De viktigste er sikkert den 

kommende amerikanske ’Nuclear Posture 

Review’, rammeverket om rollen til 

Landsmøtet 2009 

atomvåpen i framtidige strategier, som 

kommer i desember 2009. 

Mens vi venter på dette, bør hver norsk 

husholdning få en gave fra Regjeringen. 

Og det er Morten Bremer Mærlis bok: 

Atomvåpen. Det du ikke vet, det du ikke vil 

vite, som kom i år. 

“We stand on the threshold of the 

construction of a viable plan for a nuclear 

weapons-free-world, resulting from the 

active co-operation of knowledgeable 

leaders of civil society working with those 

politicians and officials of likeminded 

governments who truly want to move 

forward. The day will arrive when either 

nuclear weapons abolition takes effect or 

the world will be devastated by a nuclear 

attack. One or the other will happen. No 

person, informed on the gravity of the 

situation can deny it.” Douglas Roche. 

Beyond Hiroshima. Ottawa 2005. 

Landsmøtet 25-26 april 2009 ble holdt i Storgaten 11, der IKFF også har sitt kontor.Lørdag 

var avsatt til faglige diskusjoner i plenum og arbeidsgrupper. Landsleder Dagmar Karin 

Sørbøe innledet med en oversikt over den internasjonale situasjon, med vekt på de ulike 

perspektivene som legges til grunn av politikerne i Europa og USA. Så gikk møtet nærmere 

inn på spesielle tema: 

• ”Utfordre militarismen”, innleder Ingunn Norderval. 

• ”Styrke FN”, innleder: Ingrid Eide. 

• ”Investere i fred”, innleder: Margrethe Tingstad. 

• ”Bygg organisasjonen”, innleder: Lillian Angelo. 

Innledningene ble diskutert i arbeidsgrupper etter lunsj, og konklusjonene overlatt til 

programkomiteen som skulle lage forslag til nytt arbeidsprogram. 

Landsmøtemiddagen ble holdt hjemme hos Edel Havin Beukes. 

Søndag 

1. Landsstyrets årsmelding april 2008- april 2009 godkjent 

2. Landsstyrets regnskap 2008 ble godkjent. 

3. Avdelingenes årsmeldinger og regnskap, ble lagt fram til orientering. 

4. Innkomne forslag: 

Fra Sandnes IKFF: 


Endring av § 3 i IKFFs lover fra : 

”Enhver kvinne som er enig i IKFFs formål kan bli medlem. Ungdom under 18 år og menn 

kan være støttemedlemmer.” til: 

”Enhver som er enig i IKFFs formål kan bli medlem”.Landsmøtet diskuterte forslaget. Det var 

ulike oppfatninger, men ingen votering. Enstemmig vedtak: Landsstyret bes om å undersøke 

situasjonen i andre IKFF-seksjoner, og dessuten avklare med Likestillings- og 

diskrimineringsombudet om dagens vedtekter er i tråd med Likestillingsloven. 

IKFFs arbeidsprogram 2008-09. 

Landsstyret fikk fullmakt til å utforme programmet på grunnlag av diskusjoner og 

konklusjoner dagen før. 

6. Uttalelser og hilsener fra landsmøtet 

a) Uttalelser om : 

• Norge og FN 

• Uranvåpen og norsk politikk 

• FN-resolusjoner 1325 og 1820 

• Kvinner og verneplikt 

• Norsk våpenhandel 

• Stemmerettsjubileet 2013 

• Nobels fredspris og Nobelkomiteen 

• Gjennomføring av resolusjon 1325 og 1820. 

Landsmøtet vedtok også å lage uttalelser om Norges deltakelse i forhandlinger om 

nedrustning av masseødeleggelsesvåpen, om NATOs 60-årsmarkering, og om FNs rolle mht 

vann/miljøvern/klimaspørsmål. Disse temaene blir ferdigbehandlet av landsstyret etter hvert. 

b) Hilsener 

Landsmøtet sendte hilsener til Gry Larsen, nyutnevnt statssekretær i Utenriksdepartementet, 

og til WILPF Sri Lanka med sympatierklæring i samband med den blodige avslutningen av 

borgerkrigen og spørsmål om IKFFs eventuelle engasjement i forhold til norske myndigheter. 

7. Valg 

IKFF’s landsstyre 2009-2010. 

Leder Dagmar Karin Sørbøe Oslo/Akershus 2009- 2011 gjenvalg 

Nestleder Marit Sørvald Oslo/Akershus 2008- 2010 ikke på valg 

Styremedlemmer: Berit Oldeide Rogaland 2009- 2011 gjenvalg 

Eli Hammer Eide Hedmark/Oppland 2008- 2010 ikke på valg 

Marthe Helgesen Oslo/Akershus 2008- 2010 ikke på valg 

Ingegerd Lorange Oslo/Akershus 2008- 2010 ikke på valg 

Ursula Gelis Oslo/Akershus 2009- 2011 gjenvalg 

Varamedlemmer: Elin Christiansen Oslo/ Akershus 2009- 2010 gjenvalg 

Kari Foldøy Rogaland 2009- 2010 gjenvalg 

Hermien Prestbakmo Nord-Norge 2009- 2010 gjenvalg 

Margrethe Tingstad Hedmark/Oppland 2009- 2010 gjenvalg 

Eva Fidjestøl Oslo/Akershus 2009- 2010 gjenvalg 

Inger Middelthon Stavanger 2009- 2010 nyvalgt 

Revisor Gry Hovland gjenvalg 

Fred og frihet Lillian Angelo – ansvarlig redaktør ikke på valg 


Valgkomite Edel Havin Beukes (Akershus), Gro Eriksen (Sandnes), Karin Aanes 

(Oslo) (gjenvalg) 

Internasjonale styremedlemmer (IB) 2007-2010 

Fast: Lillian Angelo 2008-2010 

1.vara Dagmar Karin Sørbøe 2007-2010 (leder IKFF) 

2.vara Edel Havin Beukes 2007-2010 

Andre saker på landsmøtet: 

IKFFs prosjekt i Colombia. Prosjektkoordinator Monica Bothner hadde nylig besøkt 

prosjektet i Colombia og ga en kort orientering om virksomheten, med illustrasjoner i power 

point. 

Avslutning: 

Landsleder Dagmar Sørbøe takket deltakerne for møtet og ønsket vel hjem. Sted og dato for 

landsmøtet 2010 er ikke satt, men mange ønsker seg til Bergen. 

World Water Forum – Internasjonal vannkonferanse i Istanbul 

Av Edel Havin Beukes 

Hva er Norges vannpolitikk? 

World Water Forum er ikke et FN-organ, men det største vanntreffet internasjonalt. Det 

holdes hvert tredje år og er arrangert av World Water Council, basert i Frankrike. De store 

vannselskapene Veola og Suez er tungt representert, sammen med store damutbyggingsselskaper, 

internasjonale finansinstitusjoner og vannrelaterte firmaer. 

Tyrkia var vert for det 5. World Water 

Forum som ble holdt i Istanbul i tiden 16- 

22 mars 2009. Vertslandet spiller en 

nøkkelrolle i vannforsyningen i MidtØsten 

og har kontroll over de viktigste 

vannkildene til elvene Eufrat og Tigris, 

samt foretar en omfattende damutbygging 

av disse. Det er stor motstand i 

befolkningen mot damutbygningene. 

To sentrale medlemmer av ” International 

Rivers” ble arrestert og deportert fordi de 

holdt opp et banner under 

åpningsseremonien der det sto: ” NO 

RISKY DAMS”. Utenfor 

konferansesenteret brukte store 

politistyrker vannkanoner, tåregass og 

køller mot fredelige demonstranter, de 

fleste tyrkiske som ropte vann for liv og 

ikke for profitt. 

World Water Forum arrangerte fagmøter, 

paneler, hadde utstillinger og avga 

minister-uttalelser. Et alternativt 

internasjonalt nettverk kalt ”Global water 

justice movement” møttes også i Istanbul. 

Nettverket omfattet sivile organisasjoner, 


grasrotgrupper og vann-aktivister fra 67 

land. Den 19. mars arrangerte nettverket et 

People’s Water ForUM. 

Den nåværende presidenten for FN’s 

generalforsamling, Miguel D’Escoto 

Brockmann, hadde ønsket å gi en uttalelse 

til World Water Forum. Dette ble avvist. 

Uttalelsen ble offentliggjort på en 

pressekonferanse på People’s Water Forum 

i Istanbul under markeringen av Verdens 

Vanndag, og lest opp av kanadiske Maude 

Barlow som er hans rådgiver på 

vannspørsmål. 

Brockmann var bekymret over at private 

vannselskaper har stor innflytelse over 

politikken til World Water Forum. 

Presidenten og visepresidenten av World 

Water Council er dypt involvert i privat, 

profittbasert vannforsyning. 

Han kritiserte World Water Forum for å 

støtte privatisering og behandle vann som 

en handelsvare. Han ville ha forhandlinger 

og avgjørelser i en FN-ramme, og støttet 

retten til vann som en menneskerettighet. 

I Ministererklæringen fra World Water 

Forum ble det krevd flere ressurser til 

vannsektoren, økte tiltak mot korrupsjon 

og forberedelser til klimaendringene, men 

den inneholdt ikke noe om vann som 

menneskerett. Ecquador og Bolivia 

henviste til Brochmanns uttalelse da de la 

fram mot-erklæringen fra en rekke land. 

Norge ble ikke nevnt i rekken av land som 

støttet den søramerikansk initierte moterklæringen, 

der tilgang på vann og sanitær 

ble anerkjent som en menneskerettighet. 

Flere land ba om et vannforum innen FN, 

basert på demokrati, deltagelse, likeverdighet, 

åpenhet og sosial inkludering. 

Menneskehetens sikkerhet dreier seg om å 

sikre retten til vann, mat og en bærekraftig 

energikilde, og ta vare på naturgrunnlaget. 

Ecquador har nå en grunnlov som gir 

økosystemene rettigheter. Artikkel 1 sier: 

”Naturen, der livet reproduseres, har rett til 

å eksistere, vedvare, opprettholde og 

regenerere sine vitale sykluser, strukturer, 

funksjoner og prosesser. Hver person, 

hvert fellesskap og hver nasjon skal være 

istand til å kreve anerkjennelse av naturens 

rettigheter overfor alle offentlige 

organer”.Til nå har det vært vanlig med en 

eiendomslovgiving som ikke hindrer eierne 

i å utbytte og ødelegge naturen. Ecquadors 

grunnlovsparagraf om naturens rettigheter 

burde følges opp av alle land. 

Aktivistene som var med i nettverksarbeidet 

var skuffet over at Norge, som 

fremstiller seg som miljøaktiv, ikke var 

blant dem som umiddelbart støttet 

initiativene til bl.a. Ecquador og Bolivia. 

Hva er egentlig Norges internasjonale og 

nasjonale vannpolitikk? Er det fortsatt slik 

at støtte til dam- og vannkraftprosjekter 

prioriteres? Olje og energidepartementet 

var der, mens Miljødepartementet var 

fraværende, da internasjonal vannpolitikk 

ble diskutert i Istanbul i 2009. 

I høst utgir IKFF en bok om vann og vannpolitikk, skrevet 

av Edel Havin Beukes og Karin Aanes. Boka tar opp viktige 

fakta om vannets rolle i naturen og i samfunnslivet, vann og 

internasjonale konflikter, globalisering og privatisering av 

vannforsyning, drøfter retten til vann for alle, og har et eget 

kapittel om utfordringer i norsk vannpolitikk. Boka kan 

brukes både som grunnlag for studiearbeid og som bakgrunn 

for debatter om dette sentrale temaet. 


Av Susanne Urban 

Vi er mange som ikke vil betale for mer 

våpenbruk, bombing og dreping. Vi har 

ikke samvittighet til det. Gaza. Hva 

bombefly er laget for, ble tydelig vist under 

den blodige raseringen av Gaza ved 

årsskiftet. Atter en gang ble et sivilsamfunn 

ødelagt og skutt i filler. Den norske 

regjeringen kan ikke garantere at det ikke 

er brukt norske våpen, våpendeler og 

ammunisjon til å drepe, lemleste og 

traumatisere. Alt sammen utført av den 

israelske hær, med støtte fra USA og våpen 

produsert blant annet i Norge. 

Massiv støtte. 

Oppslutning under støttedemonstrasjonene 

mot kvestingen av Gaza var massiv. Det 

viser at vi er mange som vil ha slutt på at 

konflikter «løses» med våpen. 

Uten å dele, ingen rettferdighet. Uten 

rettferdighet, ingen fred. Uten fred, ingen 

fremtid. 

Innlysende, hva? Likevel er Norge blant 

verdens ti største våpeneksportører målt 

etter verdi pr. innbygger. Norges eksport 

av våpen er blitt tredoblet i løpet av de 

siste årene. I Norge er det flere sysselsatte i 

våpenindustrien (ca. 5000) enn for 

eksempel i arkitektbransjen. Så lenge folk 

flest stilltiende godtar dette, er vi alle 

medskyldige i våpenkappløpet. 

Selger villig 

Det er sykt at våpenproduksjon er det 

eneste som ser ut til å vokse inn i 

himmelen i en tid preget av klima- og 

finanskrise. Vi vet at våpenlobbyen er sterk 

og knytter tette bånd til politikere. 

Våpenutviklere, produsenter og selgere 

tjener bra på enhver krig. De selger villig 

til alle parter i en konflikt. 

Hvorfor skal Norge være med på en 

våpenkarusell som ødelegger kloden og vår 

Stans våpenkarusellen 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3 

209005.ece 

fremtid? Hvilket scenarium ser militære og 

politikere egentlig for seg, når de ønsker at 

Norges største investering noensinne skal 

gå til et femtitalls jagerfly? Hvordan skal 

disse kampflyene brukes? «Vi har en lang 

kyst å forsvare» – med bombefly? Når vi 

ikke tar oss råd til effektiv 

oljesølberedskap engang? Hva skal 

krigsflyene bombe? Kvinner og barn i land 

som «truer» oss? 

En anakronisme 

Verdens totale militærutgifter har vokst 

med 45 prosent de siste ti årene, og denne 

forkastelige ressurssløsingen er et hinder 

for å realisere FNs millenniumsmål. 

Verdens militærforbruk i 2007 var på over 

1300 milliarder amerikanske dollar. Til 

sammenligning var FNs budsjett samme år 

1,9 milliarder amerikanske dollar. Med 

andre ord kunne det militære forbruket 

drevet FN i mer enn 600 år! 

Misforholdet mellom vår satsing på 

forhandlinger fremfor våpenmakt er 

skjærende. Mens Norges forsvarsbudsjett 

er på over 30 milliarder pr. år, får alle 

fredsorganisasjoner tilsammen i underkant 

av tre millioner kroner å dele på. Dette er 

skandaløse 0,1 promille. Er fredsbygging 

ikke engang verdt en satsing på 1 prosent 

(300 millioner) av militærbudsjettet? Eller 

kanskje 10 prosent (3 milliarder)? Eller 

minst 50 prosent? 


Vi får som oftest det vi betaler for – og 

krig og fred er ingen unntak. 

Ønsker vi fred, men betaler for krig? 

Nok nå! 

Bildene fra Dagsrevyen viser oss daglig at 

vi ikke kan bombe noen til fred og 

fordragelighet. Krig er ut! Vi er mange 

som ikke vil betale for mer våpenbruk, 

bombing og dreping. Vi har ikke 

samvittighet til det. 

Vi vil at «vår» andel av penger som nå går 

til militær virksomhet, blir overført til 

fredsskapende tiltak, konstruktivt, 

krigsforebyggende arbeide og ikke-militær 

sikkerhet. Godt skolerte fredsmeglere kan 

bidra til forhandlingsrunder der gjensidige 

kompromisser vil gjøre alle parter til 

vinnere. Det finnes alternative tenkemåter 

og ikkevoldelige strategier – og de må 

La himmelrommet være i fred 

Av Ingegerd Lorange og Dagmar K. Sørbøe 

læres, diskuteres, utredes og utvikles 

videre. Derfor arbeider Norges Fredslag 

for utredning av en lov som tillater 

økonomisk militærnekting og finansiering 

av et fredsdirektorat. 

Bør velge fred 

Kanskje «folk flest» faktisk mener at 

fremtiden blir mye tryggere og bedre med 

fredsbrigader og dialogmeglere enn med 

Joint Strike Fightere utviklet for 

radioaktive uranvåpen. Tenk hvor mye 

annet en få kan ut av 130 JSF-milliarder! 

En skulle tro tiden er moden for nye 

politiske prioriteringer. 

Hvor er partiene som vil betale for 

fred? 

IKFF følger opp suksessen fra i fjor 

med Bruce Gagnon, og skal 

arrangere et seminar om 

opprustning i rommet den 14 

oktober kl. 18 på Litteraturhuset. 

Sett av datoen allerede nå. Du/Dere 

er hjertelig velkommen til å delta, 

også på diskusjonen etter 

foredragene. 

Vær vennlig å gi denne beskjeden 

videre blant dine, og har dere et 

tidsskrift ville det være fint om vår 

"plakat" (se vedlegg) kunne komme 

på trykk som en annonse. Nb også i 

år er arrangementet støttet av 

Utenriksdepartementet. Dette var 

første varsel. Vi kommer tilbake 

med påminning senere. 


Internasjonal konferanse i Reykjavik 

Women Negotiating Peace 19.-20. juni 2009 

Av Dagmar Karin Sørbøe og Marit Sørvald 

Det islandske Utenriksdepartement i samarbeid med Universitetet i Reykjavik arrangerte 19.- 

20. juni en konferanse med temaet Women Negotiating Peace, som ledd i oppfølgingen av 

FN Resolusjon 1325 om kvinner fred og sikkerhet. Det var stor deltakelse fra de nordiske 

landenes myndigheter og sivilt samfunn, fra FN organisasjoner, forskere og en rekke 

ambassadører stasjonert i de nordiske landene fra stater i konflikt. 

For 9 år siden ble FNs Sikkerhetsråds 

Resolusjon 1325 vedtatt, som første FN 

resolusjon noensinne med fokus på kvinner 

i krig og væpnet konflikt. Konferansens 

formål var å belyse erfaringer med kvinner 

i maktposisjoner, både i fredsforhandlinger 

og i politikk generelt. Hvordan kan kvinner 

i maktposisjoner bidra til å styrke kvinners 

posisjon og innflytelse i andre regioner? 

Kan erfaringer fra den internasjonale 

kvinnebevegelsen bli anvendt til å fremme 

kvinners deltakelse i fredsprosesser og vice 

versa? Hvordan kan det internasjonale 

samfunnet styrke kvinners situasjon i 

konfliktområder? Og hvordan kan FNs 

medlemmer mer aktivt bidra til 

implementeringen av 1325? 

Hvordan kvinner som fredsskapere og hva 

som er oppnådd med kvinners aktive 

deltakelse i fredsforhandlinger siden 1325 

ble vedtatt, ble presentert. Konferansen 

fokuserte også på hvorfor kvinner ikke har 

vært i stand til å kreve deltakelse rundt 

forhandlingsbordet i fredsprosesser, og 

hvilke midler som er tilgjengelige for 

kvinner i pågående fredsprosesser. Hva er 

de viktigste hindringene kvinner møter og 

hvordan kan de bli overkommet? 

Likeledes, hvordan kan menn i 

maktposisjoner bevisstgjøres om 

betydningen av å inkludere kvinner i 

fredsprosesser og politisk dialog? Hvordan 

kan kvinner i patriarkalske samfunn 

mobiliseres til å bevege seg ut av 

tradisjonelle kvinneroller og entre arenaer 

som fredsmeklere og forhandlere? Og hva 

har kvinner som fredsforhandlere hittil 

oppnådd? 

I tillegg til innledninger fra arrangøren, 

som den nåværende og den tidligere 

islandske utenriksministeren og rektoren 

ved Universitetet i Reykjavik, ble det holdt 

innlegg av bl.a. assisterende 

generalsekretær Ms. Rachel Mayanja, 

spesialråd for kvinnespørsmål, 

representanter fra kvinne- og 

fredsbevegelsen i Midtøsten, forskere med 

fokus på Iran og Afghanistan, den tidligere 

amerikanske ambassadøren i Angola 

Donald Steinberg, og den tidligere norske 

ambassadøren i Nepal, Tore Toreng. 

Programmet var omfattende, og 

diskusjonene mellom de ulike sesjonene 

viste kompetente og engasjerte deltakere. 

Bredere deltakelse av kvinner fra 

konfliktområder ville imidlertid kunne ha 

styrket konferansens utkomme. Men 

representanter fra Irland bidro meget 

konstruktivt med sine erfaringer, bl.a. 

Dame Nuala O’Loan, Irlands 

spesialutsending for 1325. Tidligere 

medlem i Knesset, professor Naomi 

Chazan fra Israel, og Samia Bamieh, 

tidligere ambassadør for palestinske 

myndigheter og tidligere visepresident for 

regjeringskommisjonen for 

kvinnespørsmål bidro til å belyse arbeidet 

med 1325 i Midtøsten og hvilke 


utfordringer som møtes kvinner i den 

palestinsk-israelske konflikten. 

Innlederne og diskusjonene viste at 

implementeringen av 1325 har gått tregere 

enn ønsket, selv om det ble vist til positive 

eksempler. Særlig var det interessant å 

høre Tore Toreng presentere erfaringer fra 

Nepal, hvor den norske ambassaden hadde 

tilrettelagt for deltakelse fra nepalske 

kvinner i fredsprosessen, og hvor de 

nepalske kvinnene arbeidet på egne 

premisser uten å bli ”overstyrt” av den 

norske ambassaden. 

Som Norge, har en del land utarbeidet 

handlingsplaner for å følge opp 1325, men 

rapporteringssystemet er mangelfullt. Dette 

ble påpekt fra mange hold, og FNs 

spesialrepresentant for kvinner lovet å 

. 

Sidsels plukk 

følge nøye opp overfor FNs 

generalsekretariat og kreve styrket 

rapportering og oppfølging. 

For deltakerne ble konferansen i Reykjavik 

en viktig anledning til å utvide sine 

nettverk, både på nordisk plan, europeisk 

og internasjonalt. For IKFF var 

konferansen nyttig i forhold til vårt 

generelle lobby-arbeid og spesielle rolle i 

Norge for å implementere 1325. FOKUS’ 

planlagte konferanse i høst om 

resultatmåling og indikatorer for 1325, 

hvor IKFF aktivt har bidratt med forslag til 

utforming av konferansen, vil være et neste 

stoppsted for å styrke oppfølgingen og 

implementeringen av 1325. Når rapport fra 

Reykjavik-konferansen foreligger vil den 

bli lagt ut på IKFFs webside. 

I 1943 kom det ut en liten bok i Oslo av Ulla Meyer. Den heter ”Norske kvinner, 150 

portretter." Det er en ganske fascinerende samling kvinneportretter fra Ragnhild Sigurdsdatter 

født ca år 840, mor til Harald Hardråde og kjent for sine storslagne drømmer; til flotte kvinner 

i det 19. og 20. århundre kjent for sitt brennende sinn, utadvendte vesen og nyttige aktiviteter. 

For oss i kvinneligaen plukker jeg portrettet av en aktiv og forbilledlig kvinne som levde fra 

1838 -1912 og ble kjent som "fredsmoren", den kvinnelige pioner for fredssaken i Norge. 

Hennes navn var Dikka Møller, og hun var med på å danne Norges Fredsforening hvor hun en 

tid var leder. Senere tok hun initiativet til å starte "Den norske avdeling av kvinners 

internasjonale forening for fred". Også i denne foreningen var hun leder og ble etterhvert 

utnevnt til ærespresident. Hun var samtidig med og venn av Grundtvig og Bjørnson. Hun ble 

inspirert av Bjørnson til ta opp og kjempe for sine saker til glede for sine medmennesker. Han 

sa at hun kjempet for sine idealer med løvemot.Mange var også takknemlige for hennes rike 

hjertelag og åpne hånd i nære relasjoner. Boken portretterer mange slags kvinner med 

forskjellig bakgrunn og forskjellig tilnærming til problemer i samfunnet, dyktige, 

beundringsverdige og aktive men jeg synes Dikka Møller og hennes liv står oss nærmest. 


Av Grethe Nielsen 

OM Å BYGGE FREDEN 

Det er herlig at vi kan oppleve 17. mai i et selvstendig land. Takk til alle som bidro til dette. 

Inkludert mine foreldre som brakte illegale aviser rundt. Slik skulle alle i verden ha det, føler 

jeg meget sterkt. Hvorfor er det ikke slik? Er det fordi at alternative løsninger i kriser, som 

diplomati og internasjonale lover og konvensjoner blir feid til side for maktbruk og vold, fordi 

det er lønnsomt? Selv om det alltid går forferdelig utover uskyldige mennesker 

Kan det være det, at å kjempe for solidaritet og rettferdighet på egets folks vegne med 

ikkevoldelige midler, er noe helt annet enn for andre? Særlig de som bor langt borte? 

Min regjering, vedtok i Soria Moria 

erklæringen, at oljefondets investeringer i 

forskjellige selskaper skulle gjennomgås 

og at det skulle legges stor vekt på etiske 

retningslinjer. Det er til en viss grad gjort. 

Nå lover de å utvide undersøkelsene mer. 

Takk og pris for det. 

Forhåpentligvis kan de se på dette: 

Over 20 forskjellige organisasjoner i Israel 

har sendt appell til det norske folk, der de 

ber oss be vår regjering trekke 

pensjonsfondet fra selskaper som er 

engasjert på forskjellig vis i den Israelsk 

okkupasjonen av Vestbredden og Gaza. 

Den palestinskbaserte organisasjonen Who 

Profits har avdekket at Oljefondet er dypt 

involvert i Israelsk okkkupasjonspolitikk i 

over 21 israelske og 11 internasjonale 

selskaper. Hvor 8 er fra Europa. Blandt 

disse: 

Caterpilllar (USA) – Deres spsiallagde 

militariserte D9 – bulldosere brukes av det 

israelske militæret mot det palestinske 

befolkningen. Bulldoserne har blitt brukt 

for å rive palestinske hus på okkupert land 

og for å bygge muren og jødiske bosetninger 

på palestinsk land. NORWATCH 

påpeker dette og ber oss se dette i 

Http://www.whoprofits.org/Newsletter.php?nlid=38 

Det å investere i infrastruktur og 

bosetninger på okkupert land er meget 

beklagelig og i strid med 

Genevekonvensjonene som forbyr sivile 

bosettere på okkupert område. Det er med 

på gjøre fredsløsninger veldig mye 

vanskeligere, sier folkerettsekspert Hans 

Morten Haugen, førsteamanuensis ved 

Diakonihjemmets Høyskole som også har 

doktorgrad i jus fra Universitetet i 

Oslo.Han sier at Israels legitime 

sikkerhetsbehov ikke vil ivaretas gjennom 

å forsterke okkupasjonspolitikken, og sier 

at det er viktig å huske på den rådgivende 

uttalelsen fra den Internasjonale domstolen 

i Haag fra 2004. Domstolen påpekte at 

stater er forpliktet til ikke å bistå til 

byggingen av separasjonsbarrieren. Å 

investere i selskaper som deltar i 

byggingen kan tolkes å være en slik støtte, 

sier Haugen til Norwatch på generelt 

grunnlag, uten å ønske å gå inn på 

enkeltselskaper nevnt i rapporten. 

Elbit Systems (Israel) – En av de viktigste 

leverandørene for elektronisk overvåking 

av muren for Forsvarsdepartementet i 

Israel. Selskapet utvikler og tilbyr også 

ubemannede dronefly til det israelske 

militæret. Som brukes i militære angrep, 

sivil overvåking og målrettede henrettelser 

på Vestbredden og i Gaza. 

Alstom (Frankrike) – Gjennom dets 

israelske datterselskap Citadis Israel 

bygger Alstom et tog prosjekt som skal 

knytte de israelske bosetningene til 

Jerusalem. Ettersom disse jødiske 

bosetningene ligger som epler strødd på 

marken kan en tenke seg hvor mye land 

palestinerne mister. Togene er kun for de 

jødiske bosetterne. Den palestinske 

befolkningen må finne seg i, at de få 

veiene de kan bruke uten sjekkpoint, blir 

stengt med store jordvoller, hvor de må dra 


sine opp-pakninger over til ventende 

busser og biler på den andre siden, for å 

komme til familie og sykehus.. Jeg vil bare 

minne om at at hele området med Israel og 

Palestina ikke er større enn Hedmark fylke. 

Hva er det med Norges regjeringer? Klarer 

de ikke å se dobbeltmoralen i hva de gjør 

utenlandsk? Gunnar Garbo sier i sin bok 

”Også krig er terror” dette: Under 

drøftelsene om Norge skulle være med 

NATO inn i Kosovokrigen på grunn av 

humanitære behov, aviste daværende 

utenriksminister Knut Wollebæk blankt 

dette, da han uttalte i Stortinget: ” Dersom 

vi godtar at nødrettebetraktninger kan 

rettferdiggjøre at FN-Paktens 

bestemmelser som regulerer maktbruk 

settes til side, har vi ingen garanti for at 

ikke nødrettsbetraktninger i neste omgang 

blir direkte misbrukt for politiske eller 

andre formål. I sin ytterste konsekvens vil 

et slikt nødrettsinstitutt kunne representere 

et farlig skritt bort fra målsettingen om en 

internasjonal orden basert på rettsregler, til 

fordel for et system utelukkende basert på 

maktpolitikk og den sterkestes rett.” 

Allikevel startet de krigen med 

fordervelige konsekvenser for 

sivilbefolkningen i begge land, både under 

krigen og lenge etterpå når klasebombene 

skulle ryddes og freden skulle bygges. 

Når det gjelder Afghanistan sier de: Vi er 

der fordi FN har bedt oss delta. Noe som 

betviles av mange oppegående mennesker i 

Norge. Les Garbo, tidligere venstreleder og 

Fakkeltog for fred i Midtøsten, Oslo 8. Januar 2008 

(Bilde fra Røde Kors) 

nåværende leder av Nei til nye NATO, sin 

bok og bli klok. 

I Midtøsten-konflikten klarer de ikke å 

sette Israel på plass med enkle ord, enda 

FN – som hjalp til med å opprette Israel – 

har protestert gjennom uttallige 

Sikkerhetsrådsresolusjoner mot Israels 

brutale okkupasjon. Kan skje vi nå klarer å 

la vær å tjene penger på andres lidelse 

mange steder i verden. Kanskje vi nå kan 

kutte ut subsidier til våpenrelaterte 

industriarbeidsplasser i Norge til fordel for 

miljørelaterte. Norge er verdens største 

våpeneksportør i forhold til folketallet, og 

den 6 største i verdenssammenheng. 

Krigen som virkemiddel har visst få 

åndelige konkurrenter i vårt demokrati. 

Eller har den det allikevel? Er det håp for 

at vi som folk kan våkne opp og bruke 

demokratiet til reel motstand til maktbruk. 

Det finnes alternative metoder gjennom 

ikkevoldstanken; Diplomati, jus, 

rettsvesen, politi i FN regi med mulighet til 

å forsvare seg og andre, opplæring og det 

aller viktigste hjertelag. 

Hvis bare en fjerdedel av alle de tusenvis 

milliarder dollar som er blir brukt bare 

siden 1990 til våpen og krigføring, var blitt 

brukt til skoler, subsidiert rent vann, mat 

og medisiner og infrastruktur, ville snart 

verden ikke trenge å frykte annen terror 

enn den mange blir påført gjennom sjalusi 

og maktesløshet innen det private. Slik 

kunne vi bygge freden. 


Av Mari Holmboe Ruge 

Nordisk møte i Oslo 

Nordiske IKFF-møter har en lang og god tradisjon. Denne gangen var det Norges tur til 

å være vertskap. Omtrent 20 deltakere fra Danmark, Sverige og Norge var samlet i Oslo 

23. og 24. mai 2009. Dessverre var det ingen fra Finland. 

Alle tre seksjoner er aktive på mange 

felter. Den danske Kvindernes 

Internasjonale liga for Fred og Frihet har 

ca 135 medlemmer. Seksjonen har særlig 

engasjert seg i arbeidet mot restriktiv 

dansk asylpolitikk. Og samarbeider med 

Kvinder i Sort og kampanjen Amnesty NU. 

Sveriges Internationella Kvinnoforbundet 

för Fred och Frihet har ca 850 

medlemmer, De 

har konsentrert seg mye om europeisk 

(EU) sikkerhetspolitikk med 

opplysningsvirksomhet i videregående 

skoler om 1325 og kartlegging av partienes 

holdninger. Foran det svenske 

formannskapet for EU fra juli i år 

organiserte IKFF en temadag om 

sikkerhetspolitikk, ”Ung makt og 

innflytelse i Europa”. Sammen med andre 

organisasjoner har de protestert kraftig mot 

en NATO-militærøvelse i Norrbotten som 

skal holdes i juni i år. IKFF deltar 

regelmessig sammen med andre 

organisasjoner under ”politikeruken” i 

Almedalen på Gotland i juli måned. En 

praktikantordning på IKFFs kontor i 

Stockholm og på WILPFs kontorer i 

Geneve og New York er meget populær. 

IKFF Norge har ca 370 medlemmer. Det 

siste året har vi vært aktive i 1325-arbeidet 

i forhold til myndighetene og gjennom 

våre internasjonale prosjekter i Libanon, 

Colombia og Belarus. Vi har jobbet hardt 

for å endre norsk holdning til uranvåpen, 

og lyktes med å snu en stemmegivning i 

FN fra avholdende til positiv for å få 

gjennomført undersøkelser av helseskader 

av uranvåpen. Gjennom nettverket Forum 

for utvikling og miljø har våre 

medlemmer deltatt på konferanser og 

fremmet synspunkter på klimaskader av 

militær virksomhet, og protestert mot 

stjernekrig og planer om rakettskjold. 

Den store saken for de nordiske seksjonene 

i år blir deltakelse i klima-toppmøtet i 

København desember 2009. Møtet ble 

enige om å lage en felles arbeidsgruppe 

foran konferansen. Edel Havin Beukes er 

koordinator for WILPFs arbeidsgruppe for 

miljø, og ble bedt om å påta seg samme 

funksjon foran møtet i København. 

Resolusjon 1325. Møtet ble enige om å ta 

sikte på et felles nordisk 1325-seminar til 

til 10-årsjubileet for resolusjonen høsten 

2010. 

Arbeidet mot NATOs offensive strategi. 

Ursula Gelis rapporterte fra 

demonstrasjonene I Strasbourg i samband 

med NATOs 60-årsjubileum. Innledningen 

er gjengitt i dette nummeret av fred og 

frihet. 

Møtet fikk også en grundig orientering av 

internasjonal president Annelise Ebbe om 

planene for det neste internasjonale 

styremøtet, som skal holdes i India i januar 

2010. 

Nb! Er du interessert i å ta turen til India i 

den sammenheng? Slå opp på WILPFs 

hjemmeside www.wilpf.int.ch eller ta 

kontakt med IKFFs kontor. 

Neste nordiske møte blir i Sverige høsten 

2010. 


WILPFs om handlingsprogrammet 

fra rasismekonferansen i Durban 

Oversatt av Sidsel Andersen 

Det foreliggende dokument som denne 

konferansen har sluttet seg til, bekrefter det 

handlingsprogrammet mot rasisme, 

rasediskriminering, fremmedhat og 

beslektet intoleranse som ble vedtatt av 

verdenskonferansen i Durban i 2001. Vi i 

WILPF vil derfor fortsatt arbeide for alle 

punkter i handlingsprogrammet. Vi vil 

fortsette å arbeide for palestinernes rett til 

selvbestemmelse. Vi vil kjempe for 

anerkjenning av andre former for 

diskriminering som ennå ikke er inkludert i 

handlingsprogrammet, og mot nye former 

for diskriminering. 

Vi deltok aktivt i the Civil Society Forum 

for Review-konferansen i Geneve fra 17 til 

19 april. Endelig kunne den avholdes, på 

tross av mangel på FN-støtte og mange 

hindringer som måtte overvinnes. Etter å 

ha fulgt presentasjoner av fremragende 

eksperter, og diskusjoner i arbeidsgrupper 

er vi mer enn noensinne overbevist om at 

realisering av handlingsprogrammet bare 

kan fremmes ved å ta opp den globale 

sosialkrisen som, etter vårt syn, først og 

fremst har sine røtter i et urettferdig 

økonomisk system. 

Enten det er erkjennelsen av at den 

transatlantiske slavehandelen var en 

forbrytelse mot menneskeheten, og at 

opprettingen av denne forbrytelsen må 

komme i gang, eller å oppnå eliminering 

av de mange former for diskriminering 

kvinner lider under, eller nødvendigheten 

av bedre informasjons- og 

utdanningsprogram for å bekjempe 

rasisme, rasediskriminering og alle andre 

former for diskriminering, må det 

investeres i både finansielle, materielle og 

menneskelige ressurser. 

Realisering av handlingsprogrammet 

krever nye og bedre balanserte budsjetter. 

Vi henstiller inntrengende til alle 

nasjonale regjeringer om å endre sin 

ressursbruk fra militært til sosialt forbruk. 

Nytt fra Troms. 

Som tidligere nevnt i bladet har vårt ene medlem i Troms vært en iherdig og oppmerksom 

avisleser, og hun har gjerne sendt avisutklippene sydover med understrekninger og 

kommentarer til underretning. Det har gjerne blitt litt for langt og oppstykket som innlegg i 

bladet, men denne gangen fikk vi en stor bunke som mest handlet om militærøvelsen i Troms 

og Nordland fra 16. – 25. mars 2009. Det er mye å tenke på og kommentere i samband med 

det som forsvaret selv har gitt ut i ”fine” brosjyrer og det som kommer frem i avis utklippene. 

De som er interessert kan få låne hele bunken på kontoret. Det er tankevekkende lesing enten 

det er skrevet av forsvaret selv eller av motstandere eller medløpere. 

Vi på kontoret er svært takknemlig for slike sendinger nordfra og vi sender hilsener til 

Hermien . Samtidig minner vi om et svensk utsagn som heter ”Takknemlighet er en hjulpen 

persons stille undren om han/hun kan vente mer fra samme kant”. 


ETT ANNAT ISRAEL 

Min resa över den judisk-arabiska gränsen 

Susan Nathan, Ordfront förlag, 

Box 17506,11891 Stockholm 

ISBN: 978-91-7037-294-0 

Anmeldt av Grethe Nielsen 

Ved fylte femtito bestemte Susan Nathan 

seg for endelig å utnytte sin rett som jøde å 

bosette seg i Israel. Hun trodde at hun 

flyttet til ”et land uten folk, for et folk uten 

land”.Hun forstår imidlertid ganske snart at 

en femtedel av dette landets befolkning er 

arabere og at de diskrimiseres på det mest 

ydmykende måte. 

Susan Nathan velger å flytte til en helt 

igjennom arabisk sted Tamra, for med sitt 

eget eksempel vise at jøder og araber kan 

leve side ved side. Der oppdager hun et 

annet Israel der hele utdannelsessystemet 

er tilpasset etter jødisk historieskriving, der 

en tvinges til å betale skyhøye bøter fordi 

man lever under stadig rivningstrussel, der 

Bokanmeldelse 

IKEA ikke våger å levere møbler til 

palestinske hus. 

Et Israel ikke ulikt det Sydafrika hun så 

ofte besøkte som barn. 

Hennes foreldre ble reddet som ved et 

under like før annen verdenskrig. De ble 

utsatt for forferdelige jødeforfølgelser i 

Litauen en gang på trettitallet. De prøvde å 

komme med en båt som skulle til 

Tyskland, men den var full av flyktninger 

og de måtte vente på neste båt som skulle 

til Sydafrika. 

Slik slapp de fra redslene i Tyskland 

underHitler. 

Senere ville hennes far utdanne seg til lege 

og flyttet til England og hun vokste opp 

der med sine søsken. Hun ble glødende 

sionist og hun og hennes barn besøkte 

mange ganger Israel. Barna var mange år i 

kibbutzer, men hennes mann som kom fra 

en mer ortodoks jødisk familie i England 

var ikke enig i en sionistiske ideen, og 

tilslutt endte det med skilsmisse. 

Hennes historie er fortellingen om alle de 

araberne som ikke flyktet fra sine hjem der 

deres familie hadde bodd gjennom 

århundrer. De valgte å bli Israelske 

medborgere den gang deres Nakba 

skjedde. 

Nakba er et arabisk ord som betyr 

”katastrofe”. Det blir anvendt av 

palestinerne for å beskrive deres nederlag 

og masssefordriving under og etter 1948 

krigen. 

Det er en veldig overbevisende skildring 

av deres etterkommeres skjebne som 

israelske statsborgere gjennom årene som 

er gått siden 1948, da FN opprettett staten 

Israel. I all dens gru opplevde jeg som leser 

hvor vanskelig staten Israels situasjon må 

være. De trenger virkelig hjelp utenfra for 


å løse denne konflikten på en fredelig 

mæte. 

Mennesker som har en slik historie bak seg 

med all den gru og sorg dette innebærer, og 

som deretter har påført andre mennesker så 

mye urettferdighet og lidelse trenger hjelp. 

Vi lar oss så lett overbevise om situasjonen 

av den parten i en konflikt som vi 

sympatiserer med, at det er veldig viktig at 

noen tar tid til å gå i dybden slik som 

Susan Nathan gør. Det gir insikt og 

nødvendig sympati til begge sider. 

Her i denne boken får en en veldig god 

insikt i hvordan historien har utviklet seg 

og en skjønner hvor vanskelig og farlig 

situasjonen også er blitt for israelerne. 

Et mønster som er kjørt gjennom 60 år blir 

så inngrodd at det blir veldig vanskelig å 

få forandret noe som helst. Det må de 

imidlertid gjøre hvis de vil overleve som 

stat og som mennesker. Ingen mennesker 

vil ha det trygt noen gang i et samfunn 

hvor halvparten av innbyggerne blir sett på 

som annenrangs borgere. 

Forfatteren ser også videre og kommer 

med håp og løsning for sitt folk. Hun har 

en dyp innsikt og en medfølende evne til å 

se muligheter for en fremtid for alle de 

som bor på denne lille pletten av vår 

jordklode. 

Støtte til IKFF – Husleiestønad. 

Av Grethe Nielsen 

I første nummer av Fred og Frihet dette 

året hadde Mari Holmboe Ruge en 

oppfordring til leserne om å gi en fast 

månedlig gave til kontoret. Hensikten var å 

ha litt forutsigelighet med hensyn til 

utgiftene. Summen dere vil gi kan 

selvfølgelig også gis i en betaling, men gi 

beskjed om at den summen er den dere vil 

gi i år..Jeg synes at dette er en glimrende 

ide’, men reagerte litt på formuleringen. 

Mari ba meg derfor skrive litt rundt ideen i 

neste nummer av bladet. Dette jeg nå 

Hun avslutter med disse ordene: 

”Jeg innser, når nå boken snart er 

ferdigskrevet, at min reise egentlig ikke 

handler om å krysse en skillelinje uten noe 

mye vanskeligere. Det er en reise hvor jeg 

har lært meg at skillelinjen egentlig er en 

illusjon. Det er noe pussig som vi har skapt 

i vår fantasi – akkurat som vi har 

bygget betongmurer på Vestbredden, for å 

beskytte oss mot sannheten. Det handler 

ikke om å bo i Tamra eller Tel Aviv, eller 

for den del Umm al Fahm eller Jenin. Det 

handler ikke om hvor vi lever, men om 

hvordan vi lever. Det handler om å lære 

seg å se ærlig på de plasser som vi bebor 

og vil kalle våre, å forstå det som har 

skjedd og innse det gale vi har begått og be 

om forlatelse og strekke våre velkomne 

armer over skillelinjen. 

For å omfavne den Andre, som egentlig er 

oss selv.” 

Boka er skrevet på et vakkert svensk og 

finnes dessverre ikke oversatt til norsk, 

men jeg hadde ikke noe problem med å 

forstå den og anbefaler den hermed på det 

varmeste. 

Den utgis som både innbundet og 

pocketutgave. 

skriver er kanskje å undervurdere lesernes 

viten, men jeg syntes at uttalelsen om kr. 

6.000.- kunne misforstås. Reglene for å få 

skattelettelse på gaver til foreninger, som 

har fått innvilget skattefradrag for gaver, er 

følgende: Minstebeløp til hver forening en 

vil støtte er pr. person pr. år. kr. 500.-. 

Taket er på kr. 12.000.- pr. person pr. år alt 

i alt. Hvis man holder seg til disse reglene 

får man igjen en tredjedel som fratrekk i 

skatten. 

Så jeg utfordrer alle til å gi etter evne. Noe 

får dere igjen av staten. Slik støtter staten 

oss i IKFF. Og IKFF trenger ikke dele 

dette med Geneve eller lokalavdelingene. 


IKFF 

Postboks 8810 Youngstorget Tlf. sentralbord: 22010300 Landsleder: Dagmar K. Sørbøe 

N-0028 Oslo Tlf.direkte: 93089644 (e-post: d-soerb@online.no) 

Besøksadresse: Fax: 23010301 (IKFF) Representant i WILPFs 

Storgt.11-5etg 0155 Oslo Telefontid: Kl.10-13(man-tors) hovedstyre: 

Kontonr: 0531 50 27057 Kontorans.: Sidsel Andersen (kontakt: IKFF-kontoret) 

E-post: ikff@ikff.no Mari Holmboe Ruge 

Hedmark/Oppland: 

Grethe Nielsen, 

Nordahlveien 86 

2312 Ottestad 

Tlf: 62576227, e-post: 

grethe.nielsen@tele2.no 

Hordaland: 

Susanne Urban 

Torgalmenningen 7 

5014 Bergen 

Tlf: 55690252, e-post: 

susanne@urbanrabbe.no 

Oslo og Akershus: 

IKFF Pb: 8810 Youngstorget 

0028 Oslo 

Tlf: 23010340 

e-post: ikff@ikff.no 

IKFF- avdelinger - grupper - kontakter 

Rogaland: 

Gro Eriksen 

Drengeveien 1 4300 Sandes 

Tlf: 51662370 

e-post: eingro@lyse.net 

Kari Foldøy 

Rektor Berntsensgt.12 B 

4022 Stavanger 

Tlf: 51553383 

e-post: hannekk@invivo.no 

Sør-Trøndelag: 

Åse Berg, 7372 Glåmos 

Tlf. 72414631 

e-post: 

aase.berg@miljolab.no 

-Bestillingskupong- 

Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet 

Postboks 8810 Youngstorget, 0028 Oslo 

Troms: 

Hermien Stoop Prestbakmo 

Trollbakken 2 

9321 Moen 

Tlf: 77831324 

E-post: han-pre@online.no 

Vestfold: 

Bjørg Berg 

Mårvn.7 3124 Tønsberg 

Tlf: 33326435 

e-post biefred@c2i.net 

WILPF 

I rue de Varembe Cp 28 

CH 1211 Geneve 

20 Sveits 

e-post: inforequest@wilpf.ch 

Jeg vil bli medlem___ Abonnent på fred og frihet____ Abonnement kr.220,- 

Normalkontingent kr300,-inkl. bladet / Redusert kontingent kr. 200,- inkl. bladet. 

Navn:…………………………………………………………………………………………………. 

Adresse/postnr……………………………………………………………………………………….. 


I KRIG OG KONFLIKT 

De kom fra krig og krenkelser 

av alt som heter menneskeverd, 

men håpet bar de med seg 

på sin ferd. 

De ville legge bak 

alt det som smertet før, 

den tunge bør 

av vonde minner. 

Men marerittet 

ble de ikke kvitt 

og traumene forfulgte dem 

om vold og overgrep 

som stadig rammet kvinner. 

Der hennes kropp 

ble invadert 

og krenkelsene kamuflert. 

Der hennes liv 

en slagmark ble 

og verden lot det bare skje. 

Men kan vi noen gang forstå 

hvor tungt det er 

å miste alt de hadde kjær 

og glemme alt de så 

og overgrep som rammet dem 

når de nå søker nye hjem? 

La oss være nær og stå dem bi 

med råd og hjelp og empati 

og se det som vårt ansvar 

og vår plikt 

å bekjempe voldtekt 

i krig og konflikt. 

B - post 

Helene Freilem Klingberg 

Returadresse: 

IKFF 

Pb. 8810 Youngstorget 

0028 Oslo

Fred og frihet nr. 2-3/2009 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Fred og frihet nr. 2-3/2009 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?