bevisbedømmelse som slutning til beste forklaring - Universitetet i ...

Tidsskrift for Rettsvitenskap, vol. 120, 1–2/2007, s. 171–219. ISSN 0040-7143 

TIDSSKRIFT FOR RETTSVITENSKAP , VOL. 120, 1–2/2007, S. 171–219. ISSN 0040-7143 

BEVISBEDØMMELSE SOM SLUTNING 

TIL BESTE FORKLARING 

AV FØRSTEAMANUENSIS DR. ART. EIVIND KOLFLAATH, UNIVERSITETET I BERGEN 

1. Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .172 

2. Slutning til beste forklaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .173 

2.1 Generelt om slutningsformen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .173 

2.2 Det gitte saksforholdet i bevisbedømmelsen . . . . . . . . . . . . . . . .177 

2.3 Fra hypotese til faktum . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .177 

3. Hva skal forklares? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .180 

3.1 Bevissituasjon og bevisdata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .180 

3.2 Normalitet og avvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .182 

3.3 Kontrastive spørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .185 

4. Hva slags forklaringer? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .187 

4.1 Forklaringer på delspørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .187 

4.2 Overordnede forklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .189 

4.3 Kausalforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .194 

5. Forklaringens godhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .201 

5.1 Sannhet og forklaringskraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .199 

5.2 Begrepene ‘sannsynlighet’ og ‘plausibilitet’ . . . . . . . . . . . . . . . . .204 

5.3 Atomisme og holisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .210 

5.4 Absolutt og relativ godhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .212 

5.5 Testing eller tilpasning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .214 

6. Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .216

172 Eivind Kolflaath 

1. Innled ning 1 

I rettssaker hvor beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, kan 

bevisbedømmelsen betraktes som et forsøk på å avgjøre hvilket faktum 

som er mest i samsvar med bevisene som er ført i saken. Er beviskravet 

strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, blir spørsmålet i bevisbedømmelsen 

hvorvidt det påståtte faktum som ville utløse rettsvirkningen, 

m ed tilstrek k elig m a rg in er mest i samsvar med bevisene. 2 Men 

hva det mer konkret vil si at dette faktum «er mest i samsvar med bevisene», 

er i utgangspunktet ikke helt klart. Et mulig forslag er at bevisbedømmelse 

er et forsøk på å avgjøre hvilket faktum som best fo rk la rer 

bevisene. Denne tanken er ikke ny, og vi finner den både i den skandinaviske 

og i den engelskspråklige litteraturen om bevisbedømmelse. 3 

Men de siste ti-femten årene har ulike forfattere mer eksplisitt og systematisk 

enn tidligere diskutert juridisk bevisbedømmelse i sammenheng 

med den slutningsformen som i filosofisk kunnskapsteori og argumentasjonsteori 

omtales som «slutning til beste forklaring», «abduksjon» 

eller «abduktiv slutning» – f.eks. snakker W alton om «the enormous 

potential of abduc tion as applied to the logic al struc ture of reasoning in 

legal evidenc e». 4 I denne artikkelen tar jeg som utgangspunkt at juridisk 

1 Takk til Alf P etter Høgberg, Audun Kjus, Magne Reitan, Kjetil Skjerve, Lisbeth 

Fullu Skyberg, Magne Strandberg, Runar Torgersen og Terje Ødegaard for kommentarer 

til tidligere versjoner av denne teksten. 

2 Det er i det minste diskutabelt om en slik karakteristikk er treffende også i forhold 

til det strafferettslige beviskravet, se delseksjonene 2.3, 4.2 og særlig 5.4. 

3 Se f.eks. C hristian Diesen, B ev isp rö v ning i b ro ttm å l, Stoc kholm 1994 s. 12–13 og 

120–148, Ola Hole og Øystein Sjaastad, Lo g isk sø k elys p å Treh o lt-d o m m en, Oslo 1988 

s. 14–17, W . Lanc e Bennett og Martha S. Feldman, R eco nstru cting R ea lity in th e C o u rtro 

o m , London 1981 s. 45–46 og 67, P ennington og Hastie, «The Story Model for Juror 

Dec ision Making» i Th e P sych o lo g y o f Ju ro r Decisio n M a k ing, C ambridge 1993 s. 192– 

221 (s. 194 og 198–199), Reid Hastie og Nanc y P ennington, «Ex planation-Based Dec ision 

Making» i Ju d g m ent a nd Decisio n M a k ing, 2. utgave, C ambridge 2000, s. 212–228 

(s. 215–219), W illem A. W agenaar, P eter J. van Koppen og Hans F.M. C rombag, 

Anch o red Na rra tiv es, Hampstead 1993 s. 61 og Andrew P almer, P ro o f a nd th e P rep a ra - 

tio n o f Tria ls, Sydney 2000 s. 108–115. 

3 Douglas W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, Tusc aloosa 2004 s. 26, se også f.eks. David 

A. Sc hum, «Spec ies of Abduc tive Reasoning in Fac t Investigation in Law » i Th e Dyna - 

m ics o f Ju d icia l P ro o f, Heidelberg 2002 s. 307–336 og John R. Josephson, «On the P roof 

Dynamic s of Inferenc e to the Best Ex planation» i Th e Dyna m ics o f Ju d icia l P ro o f, 

Heidelberg 2002 s. 287–305 . W alton setter likhetstegn mellom abduksjon og slutning 

til beste forklaring, se motsatt f.eks. Terenc e Anderson, David Sc hum og W illiam 

Tw ining, Ana lysis o f Ev id ence, C ambridge 2005 s. 55–58 og Bjarte Askeland, «Om

Bevisbedømmelse som slutning til beste forklaring 173 

bevisbedømmelse kan betraktes som slutning til beste forklaring, og at 

dette er en betraktningsmåte som kan kaste lys over og eventuelt øke vår 

forståelse av den situasjonen at en bevisbedømmer på bakgrunn av 

bevisene skal ta stilling til faktum. Siktemålet er primært av teoretisk art 

– artikkelen skal undersøke hvor vi tankemessig ledes hen når vi forfølger 

forestillingen om at juridisk bevisbedømmelse består i å forklare 

bevisene. 

Før jeg går nærmere inn på artikkelens tema, kan det være på sin 

plass å påpeke en terminologisk utfordring i en norskspråklig fremstilling 

av forholdet mellom slutning til beste forklaring og juridisk bevisbedømmelse. 

Ordet «forklaring» brukes i juridisk terminologi om bevis 

av en bestemt type – om forklaringene til parter, vitner og sakkyndige. 

Men i en slutning til beste forklaring er det ikke tale om en slutning til 

et bevis. P å norsk kan ordet «forklaring» tjene som oversettelse ikke bare 

av det engelske «testimony», men også av «ex planation», og i en slutning 

til beste forklaring dreier det seg om den siste betydningen – den engelske 

betegnelsen er «inferenc e to the best ex planation». Men samtidig er 

det nærmest umulig – når temaet er juridisk bevisbedømmelse – å 

unngå å bruke ordet «forklaring» også i den første betydningen. Forhåpentligvis 

vil det alltid være klart ut fra konteksten hvilken av de to 

betydningene det er tale om. 

BEVISBEDØMMELSE SOM SLUTNING 

TIL BESTE FORKLARING 

2 . S lu tning til b este fo rk la ring 

2 .1 G enerelt o m slu tning sfo rm en 

Utgangspunktet for en slutning til beste forklaring er et gitt saksforhold 

som det søkes en forklaring på. Saksforholdet kan være en generell sammenheng 

– f.eks. en observert lovmessighet i naturen eller en observert 

statistisk avhengighet mellom to egenskaper eller fenomener – eller et 

4 

analogi og abduksjon», Tid ssk rift fo r R ettsv itensk a p , 2004 s. 499–547 (s. 505–511). For 

en drøftelse av de ulike, om enn beslektede betydningene til ordet «abduc tion», se f.eks. 

W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 2–22 og John R. Josephson, «Smart Induc tive Generaliz 

ations are Abduc tions» i Ab d u ctio n a nd Ind u ctio n, Dordrec ht 2000 s. 31–44 (s. 33–36). 

Når ordet «abduc tion» opptrer i sitater i denne artikkelen, skal det alltid forstås som slutning 

til beste forklaring.


konkret (dvs. individuelt) saksforhold, f.eks. at en lampe ikke lyser når 

vi slår den på eller at vår ellers så punktlige kollega ikke møter opp som 

avtalt. 5 Uansett type, er saksforholdet «gitt» i den forstand at det fremstår 

som en ubestridelig realitet. En slutning til beste forklaring er kort 

fortalt et resonnement med den konklusjon at en bestemt hypotese, 

som i resonnementets premisser er utpekt som den beste forklaringen 

på det gitte saksforholdet, trolig er sann. Hypotesen omhandler altså et 

tenkt saksforhold som – til forskjell fra det gitte saksforholdet – i utgangspunktet 

ikke tas for gitt. Når det så likevel konkluderes med at 

denne hypotesen trolig er sann – at saksforholdet trolig er en realitet – 

skjer dette nettopp fo rd i dette tenkte saksforholdet i løpet av resonnementet 

er utpekt som den beste forklaringen på det gitte saksforholdet. 

I tråd med dette har Josephson i en rekke artikler 6 fremstilt slutning 

til beste forklaring som et resonnement av følgende form: 

D er en gitt samling av data (fakta, observasjoner) 

Hypotesen H forklarer D (ville, hvis den var sann, forklare D) 

Ingen andre hypoteser forklarer D så godt som H 

Konklusjon: H er trolig sann 

Josephson har fremhevet at konklusjonens styrke generelt er avhengig 

av tre forhold, nemlig (1) hvor god hypotesen H er i seg selv (absolutt 

godhet), (2) hvor mye bedre H er enn de øvrige mulige forklaringene 

som har vært tatt i betraktning (relativ godhet), og (3) hvor grundig søket 

etter andre forklaringer har vært. 7 

En slutning til beste forklaring er alltid forbundet med usikkerhet. 

Denne usikkerheten kommer også til uttrykk i selve slutningsskjemaet 

ovenfor – konklusjonen er ikke at hypotesen H er sann, bare at den tro - 

5 Se f.eks. Atoc ha Aliseda, Ab d u ctiv e R ea so ning, Dordrec ht 2006 s. 29–30 for en mer 

omfattende oversikt over ulike typer eksempler på slutning til beste forklaring. 

6 Josephson, «Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions», s. 31, «On the P roof 

Dynamic of Inferenc e to the Best Ex planation», s. 288 og 291 og (med en ubetydelig 

nyanseforskjell i siste premiss) «C onc eptual Analysis of Abduc tion», i Ab d u ctiv e Inference, 

C ambridge 1994 s. 5–30 (s. 5 og 14). 

7 Josephson, «Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions» s. 31–32. I Josephson, 

«C onc eptual Analysis of Abduc tion» nevnes på s. 14 også dataenes pålitelighet som 

eget vurderingstema, men dette er mindre relevant i vår sammenheng.


lig er sann. 8 Slutning til beste forklaring er ikke det samme som slutning 

ved sikker eliminasjon, som i vår sammenheng ville ha følgende form: 

D er en gitt samling av data (fakta, observasjoner) 

H 1,H 2,...,H n er de eneste mulige forklaringene på D 

Det er ikke tilfellet at H 2 

: 

Det er ikke tilfellet at H n 

Konklusjon: H 1 er sann 

Her følger konklusjonen fra premissene med logisk nødvendighet – 

hvis alle premissene er sanne, så må også konklusjonen være sann. Men 

i praksis kan vi sjelden med sikkerhet slå fast at alle premissene er sanne 

– for det første kan vi normalt ikke helt utelukke at vi i slutningens andre 

premiss har oversett en mulig forklaring H n+ 1, for det andre kan vi 

ofte ikke med fullstendig sikkerhet eliminere en bestemt hypotese. 9 Selv 

om slutning til beste forklaring har et visst slektskap med slutning ved 

sikker eliminasjon, er premissene og konklusjonen mindre kategoriske 

og dermed også mer dekkende for våre slutninger i dagliglivet. 

I Josephsons fremstilling er en slutning til beste forklaring altså et 

forsøk på å avdekke h v a som er tilfellet ved å forsøke å forstå h v o rfo r noe 

annet (dvs. det gitte saksforholdet) er tilfellet. 10 I så fall dreier det seg 

om en slutning til eksistens via forklaringsevne – et tenkt saksforhold 

8 Jeg har valgt «trolig» som oversettelse av «probably» i de opprinnelige tekstene. I lys 

av bemerkninger f.eks. i John R. Josephson, «P lausibility» i Ab d u ctiv e Inference, C ambridge 

1994 s. 266–272 og i Josephson, «On the P roof Dynamic s of Inferenc e to the 

Best Ex planation», s. 294 og 304 kan det utelukkes at det her er tale om sannsynlighet i 

en kvalifisert matematisk betydning – det dreier seg snarere om forklaringens p la u sib ilitet, 

se delseksjon 5.2 om forskjellen mellom sannsynlighet og plausibilitet. For øvrig har 

W alton i sin utlegning av begrepet om slutning til beste forklaring formulert konklusjonen 

i slutningsskjemaet som «[t]herefore, E is plausible, as a hypothesis», hvor «E» altså 

tilsvarer «H» i Josephsons skjema (Douglas W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, 

University P ark 2002 s. 44). 

9 Josephson, «C onc eptual Analysis of Abduc tion», s. 12–13. Nå finnes det likevel 

tilfeller av i det minste tilnæ rm et sikker eliminasjon, som i granskningen av fiskebåten Utvik 

Seniors forlis, hvor granskningskommisjonen etter eliminasjon av alternative forklaringer 

konkluderte med at forliset skyldtes kollisjon med annet fartøy, se NOU 2004: 9 

s. 97–103. 

10 Se også P eter Lipton, Inference to th e B est Exp la na tio n, 2. utgave, London 2004 

s. 66.


antas å eksistere (ikke bare som et tenkt, men som et reelt saksforhold) 

nettopp fo rd i det er dette saksforholdet som best ville forklare det gitte 

saksforholdet. «[A]bduc tion looks for fac ts», er van Benthems oppsummering. 

11 Og det er nettopp slutningen til h v a som er tilfellet, som gjør 

begrepet om slutning til beste forklaring relevant for juridisk bevisbedømmelse. 

2 .2 Det g itte sa k sfo rh o ld et i b ev isb ed ø m m elsen 

I juridisk bevisbedømmelse er det b ev isene som er gitt for bevisbedømmeren. 

Bevisføringen under hovedforhandlingen er en hendelse i tid og 

rom som bevisbedømmeren observerer direkte, og som gir vedkommende 

en umiddelbar oppfatning om hva som er b ev issitu a sjo nen i saken. 

Med «bevissituasjon» menes her utelukkende hva de enkelte bevisene i 

seg selv b estå r i, med andre ord hva vitnene faktisk har sagt i sine forklaringer, 

hva som faktisk står i dokumentene, og så videre. Bevissituasjonen 

fremstår for bevisbedømmeren som en ubestridelig realitet – f.eks. 

har et vitne som har forklart seg under hovedforhandlingen, vitterlig 

sagt det han eller hun har sagt. 

Dette betyr ikke at ulike bevisbedømmere i samme rettssak nødvendigvis 

har helt identiske oppfatninger om hva bevissituasjonen består i. 

Det er mange grunner til dette – noen prosaiske og andre mer filosofiske 

– og jeg skal ikke gå inn på alle. Blant de mer prosaiske grunnene 

har vi den muligheten at bevisbedømmeren under hovedforhandlingen 

«kan ha falt ut av sin konsentrasjon» 12 og dermed ikke har registrert hva 

som er blitt sagt. Dessuten er det et empirisk faktum at personer som 

forklarer seg under hovedforhandlingen, ikke alltid forklarer seg like 

presist. Diffuse forklaringer i rettssalen kan skyldes ulike forhold – f.eks. 

at personen som forklarer seg, er reelt usikker på de faktiske forhold, at 

personen har en rettslig eller annen form for interesse av at saken ikke 

opplyses så godt som han eller hun ville være i stand til, eller at personen 

ikke er vant til å måtte formulere seg presist. Men uansett hva som 

måtte være årsaken til forklaringens diffuse karakter, må bevisbedøm- 

11 Johan van Benthem, «Forew ord» i Ab d u ctio n a nd Ind u ctio n, Dordrec ht 2000 s. ix –x i 

(s. x ). 

12 Hålogaland lagmannsretts formulering, gjengitt i Rt. 1998 s. 353 (s. 354).


meren to lk e forklaringen for å ta stilling til hva som m ed rim elig h et kan 

a nses å være innholdet i forklaringen. Rimelighetsvurderinger involverer 

her som ellers et element av skjønn, og vurderingene kan således avvike 

fra én bevisbedømmer til en annen. Uoppmerksomhet under bevisføringen 

er altså ikke den eneste grunnen til at ulike bevisbedømmere i 

samme rettssak kan ha ulike oppfatninger om hva bevissituasjonen består 

i. Jeg antar likevel at ulike bevisbedømmere i d et sto re o g h ele vil ha 

den samme oppfatningen av hva bevissituasjonen består i, og at bevissituasjonen 

kan betraktes som et gitt saksforhold, i det minste som gitt 

fo r den enkelte bevisbedømmer. 13 

2 .3 Fra h yp o tese til fa k tu m 

I delseksjon 2.1 så vi at konklusjonen i en slutning til beste forklaring 

går ut på at hypotesen H, som i premissene er utpekt som den beste forklaringen 

på det gitte saksforholdet, trolig er sann. Men hypotesen H 

kan være den beste forklaringen på en bevissituasjon D uten at H legges 

til grunn som faktum i saken. 14 P å det helt generelle planet kan vi ikke 

13 Juridisk bevisbedømmelse er også preget av slutninger som i sin struktur har mye 

til felles med slutninger til beste forklaring, men med den forskjell at saksforholdet D 

a nta s snarere enn å være gitt. Hvis en rettsmedisiner forklarer i retten at DNA-materialet 

funnet på et drapsoffer stammer fra tiltalte, vil bevisbedømmeren normalt anta at DNAmaterialet 

stammer fra tiltalte. Bare det første – at rettsmedisineren forklarer dette – er 

direkte gitt for bevisbedømmeren, men bevisbedømmeren vil like fullt søke en forklaring 

på det angivelige faktum at DNA-materialet stammer fra tiltalte. Jeg kommer i denne 

artikkelen til å holde fast ved at slutninger til beste forklaring alltid tar utgangspunkt 

i et gitt saksforhold og ikke i en antagelse (se motsatt f.eks. Aliseda, s. 183), men vil samtidig 

understreke at mange av innsiktene knyttet til begrepet om slutning til beste forklaring 

i vår strenge forstand vil ha gyldighet også for slutninger av den andre typen – 

den viktigste forskjellen er at et gitt saksforhold står fast, mens en antagelse kan forkastes. 

For en drøftelse av forklaringer på antatte saksforhold, se f.eks. Hannu Tapani Klami 

og Minna Hatakka, «Forståelse og bevisvärde», Lo v o g R ett, 1989 s. 361–372. 

14 Det faktum retten legger til grunn for den juridiske avgjørelsen, vil inneholde 

rettsfakta, bevisfakta og eventuelt andre omstendigheter som ikke kan klassifiseres som 

verken rettsfakta eller bevisfakta. Et rettsfaktum er en tilstrekkelig bevist omstendighet 

som i seg selv utløser rettsvirkninger, mens et bevisfaktum er en omstendighet som 

«godtgjør eller indikerer at et rettsfaktum er til stede, men som ikke i seg selv er av betydning 

for hvorvidt en rettsregel skal komme til anvendelse» (Jens Edvin A. Skoghøy, 

Tv istem å l, 2. utgave, Oslo 2001 s. 708, se også Jo Hov, R etterg a ng III, Oslo 2000 

s. 289–290).


uten videre forutsette at de hypotesene det her er tale om, er av samme 

karakter som faktum av den typen retten legger til grunn for den juridiske 

avgjørelsen i rettssak. 15 Og selv om vi forutsetter at hypoteser og 

slike faktum ikke er vesensforskjellige, er det ikke sikkert at hypotesen 

H i den konkrete saken kan legges til grunn som faktum i saken. Dette 

avhenger dels av hypotesens godhet, dels av beviskravet i saker av denne 

typen. Hvis beviskravet er «sannsynlighetsovervekt», må H legges til 

grunn i saken, i hvert fall hvis H er den beste forklaringen på bevissituasjonen 

D, og det bare finnes én annen mulig forklaring på D. Men for 

de tilfellene hvor det finnes mer enn to hypoteser – og slik vil det ofte 

være i rettslige sammenhenger – oppstår spørsmålet om ikke H må være 

en bedre forklaring enn de øvrige hypotesene sa m let, og ikke bare en bedre 

forklaring enn h v er enk elt av de øvrige hypotesene. 16 Dette er i utgangspunktet 

et juridisk spørsmål, og svaret kan variere alt etter hva 

slags bevistema det er tale om. Men det er en k u nnsk a p steo retisk problemstilling 

i hvilken grad det i det hele tatt er praktisk mulig å ta stilling 

til om de øvrige forklaringene samlet er bedre enn hypotesen H. 

Generelt vil dette avhenge av hva slags type hypoteser det kan dreie seg 

om, og hvordan man generelt kan vurdere deres godhet – dette er spørsmål 

jeg diskuterer i seksjonene 4 og 5. 

Beviskravet i straffesaker – at tiltaltes skyld skal bevises «utover enhver 

rimelig tvil» – blir i litteraturen som kopler juridisk bevisbedømmelse 

og slutning til beste forklaring, tolket som et krav om at det ikke 

skal finnes en plausibel forklaring på bevissituasjonen som impliserer at 

tiltalte er uskyldig. 17 Det strenge beviskravet i straffesaker vil i mange 

tilfeller innebære at ing en av de alternativene hypotesene legges til 

grunn som faktum i saken. I straffesaker som ender med frifinnelse, vil 

retten ofte nøye seg med å slå fast at den ikke finner det skisserte saks- 

15 

I delseksjon 4.2 diskuterer jeg ulike typer hypoteser knyttet til bevissituasjonen 

som helhet. 

16 

Dette er et stykke på vei en parallell til spørsmålet om alternative årsaker i erstatningsretten. 

I p-pilledom II (Rt. 1992 s. 64) skriver førstvoterende at «dersom skaden 

kan være forårsaket av bare en av flere mulige – men hver for seg uavhengige – årsaksfaktorer, 

må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer 

samlet» (s. 70). 

17 Se f.eks. Josephson, «On the P roof Dynamic s of Inferenc e to the Best Ex plana- 

tion», s. 304.


forholdet i tiltalebeslutningen tilstrekkelig bevist. 18 I noen tilfeller blir 

riktignok et alternativt, frifinnende saksforhold nevnt som en m u lig h et, 

men uten at retten legger dette saksforholdet til grunn i vanlig forstand. 

Typiske formuleringer er at «retten ikke kan se bort fra at …», eller at 

«retten ikke kan utelukke at …», hvor det i forlengelsen av formuleringen 

beskrives et mulig saksforhold som impliserer at tiltalte er uskyldig. 

Så lenge den alternative hypotesen bare er nevnt i dommen som en mulighet, 

kan den neppe sies å ha status som faktum i saken. 

I delseksjon 2.1 nevnte jeg at styrken til konklusjonen i en slutning 

til beste forklaring ifølge Josephson i det minste avhenger av (1) hvor 

god hypotesen H er i seg selv, (2) hvor mye bedre H er enn de øvrige 

mulige forklaringene som har vært tatt i betraktning, og (3) hvor grundig 

søket etter andre forklaringer har vært. Det siste punktet er mindre 

sentralt i dispositive saker, men i øvrige saker har bevisbedømmeren et 

ansvar for å vurdere hypoteser som går utenfor det som er påberopt av 

partene. 

I en artikkel som diskuterer slutning til beste forklaring direkte i tilknytning 

til juridisk bevisbedømmelse, føyer Josephson til ytterligere 

to vurderingstemaer, nemlig (4) hvor stort behovet er for å trekke en 

konklusjon i det hele tatt (særlig når man tar i betraktning muligheten 

for å fremskaffe flere bevis før avgjørelsen), og (5) skadevirkningene 

ved å ta feil og gevinstene ved å ha rett. 19 Til forskjell fra (1)–(3), som 

dreier seg om lo g isk e grunner til å akseptere hypotesen, er det i (4) og 

(5) tale om p ra g m a tisk e grunner til å akseptere den. Josephson betrakter 

temaene i (1)–(5) som uttømmende i vurderingen av konklusjonens 

styrke. 20 

Når det gjelder (4), må dette vurderingstemaet sees i sammenheng 

med at konklusjonen i en slutning til beste forklaring har en fo relø p ig 

karakter, som W alton har påpekt: 

18 Jeg ser her bort fra at retten «er ubundet av den nærmere beskrivelse [ i tiltalen ] 

med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter» straffeprosessloven § 38 første ledd 

første punktum), slik at retten har anledning til å legge til grunn et annet faktum som 

rammes av det samme straffebudet (eller av et annet straffebud, jf. andre og tredje ledd). 

19 Josephson, «On the P roof Dynamic s of Inferenc e to the Best Ex planation», s. 292. 

20 Samme sted.


«Abduc tive inferenc e is defeasible, meaning that the c onc lusion is only a 

hypothesis that is subjec t to retrac tion if further investigation of the fac ts in the 

c ase show s that another of the alternative ex planations is «better».» 21 

Likevel må bevisbedømmeren før eller siden ta stilling til sakens faktum. 

I saker hvor retten har ansvar for sakens opplysning, kan det imidlertid 

være aktuelt å innhente nye bevis og utsette forhandlingen. 22 Vurderingene 

her ligger i grenselandet mellom juss (mer konkret regler om 

bevisføringsplikt og/eller beviskrav) og den frie bevisbedømmelse. 

I (5), derimot, vil det i vår sammenheng dreie seg om et rent juridisk 

spørsmål, mer konkret et spørsmål om beviskravet i saker av den aktuelle 

typen. Bevisbedømmeren må forutsette at rettsregelen som fastsetter 

terskelen for at et saksforhold skal anses bevist og dermed legges til 

grunn som faktum i saken, i hvert fall delvis er motivert av overveielser 

om balansen mellom skadevirkninger og gevinster knyttet til ulike mulige 

utfall av slike saker. Bevisbedømmeren har ikke anledning til å gi 

seg inn på frie vurderinger om dette – i den grad bevisbedømmeren tar 

slike forhold i betraktning, må dette skje innenfor rammen av en ju rid 

isk (dvs. rettsdogmatisk) vurdering av hvor strengt beviskravet er for 

det aktuelle bevistemaet. 

3 . Hv a sk a l fo rk la res? 

3 .1 B ev issitu a sjo n o g b ev isd a ta 

I delseksjon 2.2 omtalte jeg bevissituasjonen som et gitt saksforhold i 

bevisbedømmelsen. Bevissituasjonen er hva personer har forklart i retten, 

hva som står i dokumentene, og hva som kan observeres når bevisbedømmeren 

selv gransker reelle bevismidler (f.eks. et åsted). Spørsmålet 

blir så hvilke nivåer i og aspekter ved bevissituasjonen det vil være 

aktuelt for bevisbedømmeren å søke forklaringer på. 

Hvis bevisbedømmelse er et forsøk på å forklare bevisene, må siktemålet 

for bevisbedømmelsen være en forklaring på bevissituasjonen som 

helhet. Men underveis vil det være aktuelt å forklare mer avgrensede de- 

21 W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, s. 43. 

22 Se f.eks. straffeprosessloven § 294.


ler av bevissituasjonen. I det følgende tar jeg som utgangspunkt at 

bevissituasjonen består av en rekke b ev isd a ta . Eksempler på bevisdata er 

at vitne B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke, at en koffert 

som legges frem for retten, har dobbel bunn, og at tiltalte ikke forklarer 

seg under hovedforhandlingen. 23 Det at vitne B sier at gjerningspersonen 

var iført grønn jakke, er et unikt bevisdatum, ulikt f.eks. det bevisdatumet 

at vitne C sier nøyaktig det samme. 24 For bevisbedømmeren 

kan det være aktuelt å søke forklaringer på et enkeltstående bevisdatum 

eller på en k o m b ina sjo n av bevisdata, f.eks. den kombinasjonen at vitne 

B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke mens vitne C sier at 

gjerningspersonen var iført rød jakke. 

Spørsmålet om hva som den beste forklaringen på et bevisdatum, kan 

presiseres på to måter – enten a to m istisk som et spørsmål om hva som er 

den beste forklaringen på dette bevisdatumet isolert sett, eller h o listisk 

som et spørsmål om hva som er den beste forklaringen på dette bevisdatumet 

i lys av bevissituasjonen for øvrig. Svarene på de to spørsmålene 

kan være ulike – f.eks. vil den beste forklaringen på at vitnet i sin forklaring 

forteller at han var sammen med tiltalte på gjerningstidspunktet, isolert 

sett være at han faktisk var sammen med tiltalte på gjerningstidspunktet, 

men i lys av bevissituasjonen som helhet kan den beste forklaringen 

på det samme bevisdatumet være at vitnet lyver for å beskytte tiltalte. 

Siktemålet med bevisbedømmelsen er likevel en forklaring på bevis- 

23 Jeg inkluderer i begrepet om bevisdata ikke kunnskaper og antagelser som bevisbedømmeren 

har forut for bevisføringen. Se motsatt Henrik Z ahle, Om d et ju rid isk e 

b ev is, København 1976 s. 217. 

24 Det at gjerningspersonen var iført grønn jakke, er ikke er et bevisdatum, men – 

hvis det anses bevist – et bevisfa k tu m . Ordet «bevisfaktum» brukes imidlertid av enkelte 

forfattere i en vid betydning slik at det omfatter både bevisdata og bevisfakta i vår forstand 

– Z ahle konstaterer i sin beskrivelse av den gjengse terminologi at «[u]nder bevisfakta 

henføres ikke blot de proc essuelle beviser, eksempelvis en vidneforklaring, men 

også udenretlige hændelser (indic ier), som er relevante for bevisvurderingen, eksempelvis 

et bremsespor, som gøres retten bekendt gennem politiets oppmåling, og som er af 

betydning for bedømmelsen av hastigheten ved opbremsingen» (Z ahle, s. 233, se for øvrig 

også min fotn. 102). Men selv om bevisfakta (i vår mer snevre forstand) kanskje kan 

sies å være mer beslektet med bevisdata enn med rettsfakta i rettslig henseende (i og med 

at verken bevisfakta eller bevisdata har direkte rettslig relevans), er bevisfakta i k u nnsk 

a p steo retisk henseende mer beslektet med rettsfakta enn med bevisdata – den fundamentale 

forskjellen er at bevisdata vil være direkte gitt for bevisbedømmeren, mens bevisfakta 

(i likhet med rettsfakta) er antagelser. Den vide betydningen av «bevisfaktum» 

tilslører forskjellen.


situasjonen som helhet. Dette blir en annen form for holisme, ettersom 

bevissituasjonen som helhet nå ikke er en kontekst for vurderingen av et 

enkelt bevisdatum, men tvert i mot er selve det som skal forklares. I 

motsetning til forklaringer på et enkelt bevisdatum må forklaringer på 

bevissituasjonen som helhet selv ha en eller annen form for helhetlig 

preg – de må i en eller annen forstand d ek k e bevissituasjonen som helhet. 

Den forklaringen at et bestemt vitne lyver for å beskytte tiltalte, 

mangler det helhetlige preget som kan gjøre forklaringen til en forklaring 

på bevissituasjonen som helhet. Jeg diskuterer overordnede forklaringer 

i delseksjon 4.2. 

3 .2 No rm a litet o g a v v ik 

Når vi i dagliglivet søker en forklaring på noe, dreier det seg ofte om en 

forklaring på en eller annen form for u reg elm essig h et. Vi søker en forklaring 

når lampen ikke lyser når vi slår den på, eller når vår ellers så 

punktlige kollega ikke møter opp som avtalt. Hvis lampen lyser når vi 

slår den på, eller vår kollega møter opp som avtalt, er det ikke behov for 

noen forklaring. Det vi vanligvis søker forklaring på, er de forhold som 

forstyrrer oss i vår omgang med det kjente og rutinemessige. 

I deler av litteraturen om slutning til beste forklaring blir det nettopp 

forutsatt at det gitte saksforholdet som det søkes forklaring på, oppleves 

som u v entet eller m ystisk . 25 Men vil vi betrakte juridisk bevisbedømmelse 

som slutning til beste forklaring, kan vi ikke ha en slik forutsetning. I 

domstolene er det ikke noe ekstraordinært ved at fysiske eller juridiske 

personer saksøker hverandre (eller at påtalemyndigheten utferdiger tiltale 

mot en person), at saken kommer opp for domstolen, at vitner forklarer 

seg, og så videre. At det i en rettssak foreligger en bevissituasjon, er akkurat 

som man skulle forvente. Ofte er det heller ikke noe ekstraordinært ved 

innh o ld et i bevissituasjonen. Og selv om en rettstvist i og for seg kan betraktes 

som et avvik fra det normale – det er f.eks. en svært liten andel av 

alle forbrukerkjøp som havner i domstolene – så er det ikke dette avviket 

som skal forklares, men derimot bevissituasjonen i den konkrete saken. 

25 Se f.eks. Josephson, «Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions», hvor forfatteren 

påpeker denne tendensen i litteraturen, men for sin egen del fremholder at «one 

may also … seek ex planations for … things that are not ordinarily surprising» (s. 33). Se 

også W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 13 og Lipton, s. 26.


Nå kan det likevel være aspekter ved bevissituasjonen i den konkrete 

saken som avviker fra det normale, eller som på annen måte fremstår 

som et forstyrrende element i bevissituasjonen. Et eksempel kunne være 

en vitneforklaring hvor vitnet kan antas å ha et ønske om et bestemt utfall 

av saken – vitnet er f.eks. en bekjent av tiltalte – men hvor vitnet likevel 

forklarer seg både i strid med bevissituasjonen for øvrig (som trekker 

mot frifinnelse) og i konflikt med vitnets antatte ønske med hensyn 

til sakens utfall. Et slikt element vil oppleves som stø y i bevissituasjonen. 

Når bevissituasjonen inneholder slike forstyrrende elementer, vil bevisbedømmeren 

gjerne sterkere enn ellers oppleve bevisbedømmelsen som 

et forsøk på å forklare bevisene. 

Generelt kan ethvert tilfelle av bevismessig motstrid betraktes som en 

form for avvik. Men i så fall brukes ordet «avvik» i en annen betydning 

enn avvik fra det normale – ved bevismessig motstrid dreier det seg om 

at ulike bevis i samme rettssak avviker fra h v era nd re med hensyn til deres 

respektive implikasjoner. Sc hum skiller i sin bevisteori mellom h a rm 

o nisk e og d isso na nte bevissituasjoner. I en harmonisk bevissituasjon 

trekker alle bevisene i samme retning, eller det finnes i hvert fall ikke 

ulike bevis som trekker i ulike retninger. 26 I en dissonant bevissituasjon, 

derimot, foreligger det en eller annen form for bevismessig motstrid, og 

Sc hum skiller her mellom to ulike varianter. 27 For det første kan det 

som rapporteres av et vitne eller i et dokument, direkte utelukke det 

som rapporteres av et annet vitne eller i et annet dokument, slik som 

f.eks. når to vitner plasserer tiltalte på to ulike steder på samme tidspunkt. 

I en slik bevissituasjon må i hvert fall det ene vitnet intendert eller 

uintendert forklare seg uriktig. For det andre kan ulike bevis rapportere 

ulike hendelser som i og for seg er forenlige (i den forstand at begge 

hendelsene kan ha funnet sted), men hvor im p lik a sjo nene av antagelsene 

om de respektive hendelsene ikke er forenlige. 28 

26 David A. Sc hum, Th e Ev id entia l Fo u nd a tio ns o f P ro b a b ilistic R ea so ning, Evanston 

1994 s. 124–126. Jeg tolker Sc hum slik at en bevissituasjon kan være harmonisk også 

når den inkluderer bevis som ikke trekker i en bestemt retning. 

27 Samme tittel, s. 121–124. 

28 Hvis to antagelser A og B impliserer henholdsvis antagelsene C og D i streng logisk 

forstand (dvs. med logisk nødvendighet), og C og D er gjensidig utelukkende, så er også 

antagelsene A og B gjensidig utelukkende. De omtalte «implikasjonene» må altså være 

implikasjoner i en løsere betydning av ordet.


Når Sc hum, i likhet med enkelte andre bevisteoretikere, 29 omtaler 

visse bevissituasjoner som «harmoniske» (eller «konsonante») og andre 

som «dissonante», er det nærliggende å anta at det her siktes ikke bare til 

bevissituasjonens rent logiske aspekter, men også til bevisbedømmerens 

psykologiske opplevelse av bevissituasjonen. Betegnelsen «c ognitive dissonanc 

e» ble etablert i psykologifaget med Festingers klassiske verk fra 

50-tallet. 30 Festinger tar som utgangspunkt at to «kognitive elementer» 

x og y (kunnskaper, oppfatninger, normer etc .) kan klassifiseres med 

hensyn til deres innbyrdes relasjon. Generelt foreligger det tre muligheter 

– x og y er enten irrelevante (for hverandre), konsonante eller dissonante. 

Begrepet om kognitiv dissonans defineres riktignok som en ren 

lo g isk relasjon – elementene x og y er dissonante hvis ikke-x følger fra y 31 

– men Festinger fokuserer ellers på det p syk o lo g isk e u b eh a g et («psyc hologic 

al disc omfort») som dissonante elementer gir opphav til. Selv om 

Festinger hovedsakelig diskuterer tilfeller hvor en persons handlinger 

ikke er i samsvar med personens kunnskaper, oppfatninger og normer, 

er de generelle begrepene om irrelevans, konsonans (harmoni) og dissonans 

relevante også for juridisk bevisbedømmelse. Sc hum gir i sin fremstilling 

ingen referanser til Festinger (eller mer generelt til psykologifagets 

diskusjon av Festingers teori), men terminologivalget er neppe 

tilfeldig. Ordet «dissonans» gir assosiasjoner til m enta l stø y, og skillet 

mellom det harmoniske og det dissonante vil i vår sammenheng fange 

inn også det ubehaget som bevismessig motstrid gir – eller i hvert fall 

k a n gi – opphav til i bevisbedømmerens bevissthet. 32 

29 Se f.eks. Glenn Shafer, A M a th em a tica l Th eo ry o f Ev id ence, P rinc eton 1976 s. 219– 

229 og Isaac Levi, «C onsonanc e, Dissonanc e and Evidentiary Mec hanisms» i Ev id entia - 

ry Va lu e, Lund 1983 s. 27–43. 

30 Leon Festinger, A Th eo ry o f C o g nitiv e Disso na nce, Stanford 1957. Fremstillingen i 

det følgende bygger på s. 1–31. 

31 Samme tittel, s. 13. Begrepet om implikasjon (følge) som forutsettes i definisjonen, 

blir ikke definert, men det fremgår av drøftelsen ellers at det i hvert fall ikke generelt 

kan være tale om et strengt d ed u k tiv t følgeforhold, se samme tittel s. 1–31. 

32 Se bemerkninger om dette i Shafer, s. 225–226 og kritiske kommentarer til disse i 

Levi, s. 27–30 og 41–42.


3 .3 Ko ntra stiv e sp ø rsm å l 

Når vi søker en forklaring på et gitt saksforhold, er det alltid underforstått 

at vi søker en forklaring på spørsmålet om hvorfor vi har dette 

saksforholdet i sted et fo r et a nnet. Når vi f.eks. spør hvorfor bevissituasjonen 

er dissonant, kunne vi like gjerne spurt hvorfor bevissituasjonen 

ikke er konsonant (harmonisk). Og spør vi hvorfor et vitne inkriminerer 

seg selv gjennom sin forklaring, kunne vi like gjerne ha spurt hvorfor 

han eller hun ikke unnlater å forklare seg slik. 

Eksemplene ovenfor er trivielle. De er trivielle fordi det formulerte 

alternativet bare er negasjonen av det gitte saksforholdet. Alternativet er 

uspesifisert, i den forstand at spørsmålet om hvorfor vi har det gitte 

saksforholdet i sted et fo r a lterna tiv et, ikke tilfører problemstillingen noe 

nytt i forhold til spørsmålet om hvorfor vi har det gitte saksforholdet. 

Spørsmålet om hvorfor vi har saksforholdet D, er id entisk med spørsmålet 

om hvorfor D i stedet for ikke-D. En ikke-triviell kontrast har vi 

først når alternativet ikke er negasjonen av D. 

Josephson bemerker at det i slutninger til beste forklaring ofte er tale 

om å forklare en kontrast, men går ikke nærmere inn på dette. 33 Det 

gjør derimot Lipton, som i Inference to th e B est Exp la na tio n tar som utgangspunkt 

at det vi normalt søker en forklaring på, er nettopp en kontrastiv 

problemstilling – vanligvis er spørsmålet ikke hvorfor D (eller 

hvorfor D i stedet for ikke-D), men hvorfor D i stedet for E, hvor E 

ikke er negasjonen av D. Riktignok blir alternativet ikke alltid eksplisitt 

formulert – ofte er det bare underforstått. Lipton gir bl.a. følgende eksempel 

fra dagliglivet: 

«W hen I asked my, then, 3-year old son w hy he threw his food on the floor, 

he told me that he w as full. This may ex plain w hy he threw it on the floor 

rather then eating it, but I w anted to know w hy he threw it rather than leaving 

it on his plate.» 34 

Ulike alternativer til det gitte saksforholdet D kan altså gi opphav til 

ulike forklaringer. Liptons generelle poeng er at vi normalt bare er interessert 

i v isse a sp ek ter ved det gitte saksforholdet, og at kontrastive spørsmål 

fremhever nettopp de aspektene vi søker forklaring på. 

33 Josephson, «C onc eptual Analysis of Abduc tion», s. 29. 

34 Lipton, s. 33.


Liptons fremstilling av slutning til beste forklaring er ikke skrevet 

spesielt med tanke på juridisk bevisbedømmelse, men på dette området 

er det ikke vanskelig å finne eksempler på ikke-trivielle kontraster, altså 

kontraster hvor det ene alternativet ikke er negasjonen av det andre. 

Hvis vi spør hvorfor tiltalte forklarer at han overleverte den stjålne 

gjenstanden til person B, vil negasjonen være at tiltalte ikke forklarer at 

han overleverte den stjålne gjenstanden til person B. Denne negasjonen 

inkluderer bl.a. den muligheten at tiltalte ikke forklarer seg i det hele 

tatt. Men det at tiltalte i det hele tatt forklarer seg, vil ofte ikke være et 

interessant aspekt ved tiltaltes forklaring – det som normalt påkaller 

bevisbedømmerens interesse, er hvorfor tiltalte forklarer det han forklarer. 

Det alternativet at tiltalte forklarer at han ikke overleverte den 

stjålne gjenstanden til person B, er allerede mer spesifikt enn negasjonen 

av at tiltalte forklarte at han overleverte den stjålne gjenstanden til 

person B. Og i mange tilfeller vil bevisbedømmeren fokusere på en enda 

mer spesifikk kontrast, f.eks. hvorfor A forklarer at han overleverte den 

stjålne gjenstanden til person B i stedet for å forklare at han overleverte 

den stjålne gjenstanden til person C . Bakgrunnen for dette siste, enda 

mer spesifikke spørsmålet kan være at bevisbedømmeren på det aktuelle 

stadiet i hovedforhandlingen oppfatter det slik at det for tiltalte i den 

aktuelle situasjonen ville ha vært mer naturlig å overlevere den stjålne 

gjenstanden til person C . 

P å det generelle planet er det neppe mulig å avgrense hva som er relevante 

kontraster i juridisk bevisbedømmelse. Riktignok kan vi slå fast at 

en kontrast er relevant i hvert fall hvis den har rettslig relevans, i den forstand 

at alternativene i kontrasten vil ha ulike rettsvirkninger i den konkrete 

saken. Men kontraster kan være relevante i bevisbedømmelsen selv 

om de ikke har rettslig relevans i denne betydningen. Retten skal beskrive 

hvilket faktum den legger til grunn, og i dette faktum vil det være detaljer 

som kunne ha vært annerledes uten at rettsvirkningen ville ha vært 

en annen. Det har f.eks. ingen direkte rettslig relevans om overleveringen 

av den stjålne gjenstanden skjedde inne på pub A eller inne på pub 

B. Men hvis en rekke vitner har forklart at overleveringen skjedde inne 

på pub A, og det neste vitnet forklarer at overleveringen skjedde inne på 

pub B, blir det et spørsmål om hvorfor dette vitnet forklarer at overleveringen 

skjedde inne på B i stedet for å forklare at overleveringen skjedde 

inne på pub A.


Relevante kontrastive spørsmål kan oppstå i bevisbedømmerens bevissthet 

på bakgrunn av bevisbedømmerens oppfatninger om hva som i 

gitte situasjoner vil være den naturlige handlemåte, bevisbedømmerens 

juridiske kunnskaper om vilkårene i relevante rettsregler og ikke minst 

hva som har skjedd tidligere i hovedforhandlingen. Men disse eksemplene 

er ikke uttømmende. P å det helt generelle planet kan det ikke sies 

stort mer enn at skillet mellom relevans og irrelevans beror på en k o ntek 

st, som dels består av bevisbedømmerens «indre» kontekst (hans eller 

hennes generelle kunnskaper, erfaringer og normer), dels av den «ytre» 

konteksten, dvs. hovedforhandlingen så langt som den er kommet. Men 

vi kan i det minste slå fast at juridisk bevisbedømmelse er en dynamisk 

prosess som krever at bevisbedømmeren er i stand til fo rtlø p end e å trekke 

ut relevante kontraster fra bevisene som føres under hovedforhandlingen. 

Bevisbedømmeren må fortløpende evaluere (mht. relevans) de 

kontrastene advokatene og andre dommere eksplisitt eller implisitt fokuserer 

på i sin eksaminasjon under hovedforhandlingen, og eventuelt 

selv stille opp relevante, spesifikke kontraster. Hva som er (eller betraktes 

som) relevant, kan endre seg etter hvert som hovedforhandlingen 

skrider frem, og ikke minst vil det utover i hovedforhandlingen frem stå 

k la rere for bevisbedømmeren hva som er de relevante kontrastene. 

4 . Hv a sla gs fo rk la ringer? 

4 .1 Fo rk la ring er p å d elsp ø rsm å l 

I delseksjon 3.1 slo jeg fast at siktemålet med bevisbedømmelsen må 

være en forklaring på bevissituasjonen som helhet, men også at bevisbedømmeren 

underveis vil søke forklaringer på bevisdata. Når vi nå skal 

gå mer konkret inn på spørsmålet om hva slags forklaringer det kan 

være tale om, blir det nødvendig å skille mellom på den ene side forklaringer 

på et avgrenset delspørsmål knyttet til bevissituasjonen og på den 

annen side forklaringer på bevissituasjonen som helhet. Helhetlige forklaringer 

på bevissituasjonen omtales i delseksjon 4.2 – i det følgende 

fokuserer jeg på forklaringer på bevisdata. 

Som nevnt i delseksjon 3.1 kan vi skille mellom atomistiske og holistiske 

forklaringer. Atomistiske forklaringer på et bevisdatum ignorerer


alle andre bevisdata enn det ene som forklares. Dette innebærer i praksis 

at den iso lert sett beste forklaringen på et bevisdatum i en persons forklaring 

normalt vil være at det personen rapporterer, faktisk har skjedd – i 

slike sammenhenger vil godhet og sannsynlighet være det samme. Sier et 

vitne at person A overleverte den stjålne gjenstanden til person B, er den 

beste (dvs. mest sannsynlige) atomistiske forklaringen på dette bevisdatumet 

rett og slett at A overleverte den stjålne gjenstanden til B. I tillegg 

til en empirisk antagelse om at flertallet av de hendelser som rapporteres 

i forklaringer i retten, faktisk har funnet sted, er den atomistiske 

forklaringen også basert på en form for velvillighet overfor personen som 

forklarer seg. Denne velvilligheten bunner i hvert fall delvis i en mer normativt 

ladet forutsetning – en fo rv entning – om at personer som har avgitt 

forsikring som vitne, eller i det minste er blitt oppfordret av rettens 

formann til å snakke sant, faktisk forklarer seg sannferdig. Kanskje bunner 

velvilligheten også i mer allmenne og grunnleggende forutsetninger 

for menneskelig samkvem. Uansett innebærer denne velvilligheten at 

bevisbedømmeren velger en annen forklaring på det aktuelle bevisdatumet 

bare hvis han eller hun har en spesiell grunn til å tro at personen har 

forklart seg uriktig på dette punktet. Men slike grunner vil normalt 

stamme fra bevissituasjonen for øvrig, og i så fall overskrides den atomistiske 

vurderingen. Vi kan ellers konstatere at den beste forklaringen på 

et bevisdatum oftest vil være ulik, og i noen tilfeller også uforenlig med, 

den beste atomistiske forklaringen på et annet bevisdatum. 

Den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum er vanligvis triviell. 

Normalt har forklaringen ingen forklaringsk ra ft, hvis vi med dette 

mener at forklaringen kaster lys over det som skal forklares. Dette gjelder 

også i forbindelse med (ikke-trivielle) kontrastive spørsmål – selv 

om spørsmålet gjerne er mer interessant, er sv a ret like trivielt. 35 Og vi 

sø k er heller ikke etter den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum 

– den beste atomistiske forklaringen ligger allerede i dagen. 

Den beste h o listisk e forklaringen på et bevisdatum er derimot den 

forklaringen som fremstår som den beste når også resten av bevissituasjonen 

tas i betraktning. Foreligger det f.eks. bevismessig motstrid, kan 

35 F.eks. vil den beste atomistiske forklaringen på hvorfor et vitne forklarer at person 

A overleverte den stjålne gjenstanden til person B i stedet for å forklare at A overleverte 

den stjålne gjenstanden til person C , være at A leverte den stjålne gjenstanden til person 

B.


den beste holistiske forklaringen på et bevisdatum avvike fra den beste 

atomistiske forklaringen på det samme bevisdatumet. Er beviset en forklaring 

eller et dokument, vil en avvikende holistisk forklaring normalt 

dreie seg om den aktuelle personen (parten, vitnet, forfatteren) – f.eks. 

kan den beste holistiske forklaring på et bevisdatum i en vitneforklaring 

være at vitnet tar feil, eller alternativt at vitnet lyver. Men det er først 

når den beste holistiske forklaringen av bevisdatumet inkluderer noe 

om h v o rfo r vitnet tar feil, eller h v o rfo r vitnet lyver (f.eks. at vitnet er en 

bekjent av tiltalte), at slike forklaringer kan ha forklaringsevne i en mer 

kvalifisert forstand. I det første tilfellet kan den holistiske forklaringen 

f.eks. være at vitnet tar feil fordi vitnet befant seg på lang avstand fra 

hendelsen. I det siste tilfellet må forklaringen være at vitnet har et bestemt 

motiv for å lyve, f.eks. at vitnet er en bekjent av tiltalte. 

Det kan ikke stilles krav om identiske holistiske forklaringer på ulike 

bevisdata. Det er ulike spørsmål som besvares, og da må også svarene 

kunne avvike fra hverandre. Men til forskjell fra atomistiske forklaringer, 

må det stilles krav om at de beste holistiske forklaringene på ulike 

bevisdata er forenlige med hverandre. Hvis det som antas å være den beste 

holistiske forklaringen på et bevisdatum, er uforenlig med det som 

antas å være den beste forklaringen på et annet bevisdatum innenfor 

den samme bevissituasjonen, må en av forklaringene forkastes som den 

beste holistiske forklaring. 

Selv om drøftelsen ovenfor har fremstilt atomistiske forklaringer som 

trivielle, har slike forklaringer likevel en rolle å spille i bevisbedømmelsen. 

Den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum vil alltid yte 

motstand mot en eventuell avvikende holistisk forklaring på det samme 

bevisdatumet. I de tilfellene hvor den beste holistiske forklaringen avviker 

fra den beste atomistiske forklaringen, har vi kognitiv dissonans. 

Selv om det psykologiske ubehaget hos bevisbedømmeren kan være 

beskjedent eller helt fraværende i de tilfellene hvor den beste holistiske 

forklaringen har stor forklaringskraft, kan slike avvik generelt bidra til å 

skape usikkerhet om hva som er sakens faktum. 

4 .2 Ov ero rd ned e fo rk la ring er 

Jeg går så over til spørsmålet om hva som kan betraktes som forklaringer 

på bevissituasjonen som helhet. Med «forklaring på bevissituasjonen


som helhet» menes ikke at forklaringen besvarer absolutt alle spørsmål 

som kan knyttes til bevissituasjonen – dette er uansett ikke mulig. Men 

forklaringen må besvare det o v ero rd ned e spørsmålet i bevisbedømmelsen, 

med andre ord spørsmålet om hva som er den beste forklaringen på 

bevissituasjonen som helhet. Den overordnede forklaringen må kunne 

betraktes som en slags konklusjon på h ele bevisbedømmelsen. 

Et mulig forslag kunne være at overordnede forklaringer har form av 

h yp o teser, i Diesens 36 og Hole og Sjaastads 37 betydning av ordet. Eksemplene 

som benyttes av disse forfatterne, tilsier at en hypotese i denne betydningen 

har form av et oppsummerende utsagn som trekker ut d en 

rettslig relev a nte essens av et mulig hendelsesforløp. (Hva som er den 

rettslig relevante essens, avhenger ikke bare av hendelsesforløpet, men 

også av stevningen eller tiltalebeslutningen og de aktuelle rettsreglene.) 

En slik hypotese er nødvendigvis mer generell enn et konkret hendelsesforløp, 

og dermed vil flere hendelsesforløp kunne oppsummeres på 

samme måte. Hypotesen vil altså omfatte en bestemt k la sse av mulige 

konkrete hendelsesforløp, nemlig klassen som består av alle og bare de 

hendelsesforløpene som kan oppsummeres nettopp på denne måten. 

Som eksempler formulerer Diesen bl.a. følgende tre hypoteser i forbindelse 

med en konkret straffesak som var oppe i Högsta Domstolen i 

Sverige: (1) «A våldtog M», (2) «samtyc ke från M» og (3) «inget sex ». 38 

Tilsvarende formulerte Hole og Sjaastad følgende tre hypoteser i forbindelse 

med Treholt-saken: (1) Treholt var storspion for KGB og har skadet 

rikets sikkerhet, (2) Treholt har begått grove tjenesteforsømmelser 

uten å være storspion, og (3) Treholt har ikke begått en straffbar handling. 

39 I begge tilfeller kan (2) betraktes som en mellomliggende hypotese, 

om enn på ulikt grunnlag – i Diesens eksempel fordi (1) må forutsette 

det elementet i (2) som utelukkes i (3), mens det i Treholt-saken 

snarere er slik at (1) og (3) danner ytterpunktene med hensyn til mulig 

straff. Hole og Sjaastads sett av hypoteser har ellers et sterkere normativt 

preg enn hypotesene formulert av Diesen. 

Hypotesene i Diesens eksempel er utformet slik at spørsmålet om 

subsumsjon under et straffebud blir trivielt når den ene eller andre 

36 Diesen, s. 120–148. 

37 Hole og Sjaastad, s. 14–30. 

38 Diesen, s. 123. Hypotesene bygger på domspremissene i NJA 1980 s. 725. 

39 Hole og Sjaastad, s. 17–19.


hypotesen først har fått status som konklusjon. Her vil (1) utvilsomt 

føre til domfellelse etter voldtektsparagrafen, mens (2) og (3) like utvilsomt 

vil føre til frifinnelse. (Jeg forutsetter her at (1) omfatter ikke bare 

den objektive handlingen, men implisitt også de øvrige betingelsene for 

straff.) I Treholt-saken er de rettslige implikasjonene av (1) og særlig (2) 

litt mer åpne, men Hole og Sjaastads tanke er at (1) vil føre til domfellelse 

etter «spionparagrafen» (straffeloven § 90), at (2) vil rammes av andre 

straffebud (Hole og Sjaastad nevner §§ 94 og 121), og at (3) er en 

frifinnende hypotese. 

Slike hypoteser kan altså betraktes som juridisk relevante oppsummeringer 

av konkrete, alternative hendelsesforløp. Men hypotesene gir ikke 

bare juridisk egnede kategorier for å rubrisere ulike konkrete hendelsesforløp 

som bevisbedømmeren a llered e har forestilt seg – settet av hypoteser 

kan også tjene som et u tg a ng sp u nk t for bevisbedømmerens tankemessige 

konstruksjoner. I en voldtektssak kan bevisbedømmeren 

normalt ta utgangspunkt i tre hypoteser tilsvarende (1)–(3) i Diesens 

eksempel – på det abstrakte planet har vi her en (uttømmende) typ o lo g i 

for denne type saker, i hvert fall med hensyn til den objektive handling. 

Gitt at de frifinnende hypotesene dekker alle frifinnende hendelsesforløp, 

blir bevisbedømmerens oppgave å vurdere om en frifinnende hypotese 

lar seg konkretisere til et hendelsesforløp som i lys av bevisene 

fremstår som en reell mulighet. 

Men selv om slike hypoteser kan bidra til å strukturere bevisbedømmerens 

tankeprosess, vil deres grovmaskede karakter innebære at de 

kommer til kort i flere henseende – f.eks. vil fellende hypoteser i straffesaker 

gi få eller ingen momenter til straffutmålingen. Mer generelt skal 

dommer i sivile saker og i straffesaker med domfellelse (når skyldspørsmålet 

ikke er avgjort av en lagrette) «bestemt og uttømmende angi det 

saksforhold» retten har lagt til grunn til grunn for sin avgjørelse (tvistemålsloven 

§ 144 første ledd nr. 4 og straffeprosessloven § 40 andre ledd 

første punktum) – også dette innebærer at beskrivelsen må være mer detaljert. 

Og som fo rk la ring er betraktet har verken fellende eller frifinnende 

hypoteser evne til å k a ste lys o v er bevissituasjonen – hypotesene har 

ikke forklaringskraft i seg selv. Dette har sammenheng med at hypotesene 

ikke er formulert på grunnlag av, og følgelig ikke er spesielt innrettet 

mot, den konkrete bevissituasjonen i den aktuelle saken. Settet av hypoteser 

er som nevnt basert på en mer allmenn typologi, og i straffesaker


vil tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse og henvisning til straffebud 

i seg selv være tilstrekkelig til å avgjøre hva som er det relevante settet av 

hypoteser. (I sivile saker gjelder tilsvarende for stevningens påståtte faktum 

og henvisning til rettregler.) Hypoteser av den typen vi har diskutert 

ovenfor, kan dermed ikke i seg selv forklare konkrete eller særegne 

aspekter ved bevissituasjonen i den aktuelle saken. 

En fullgod, overordnet forklaring på bevissituasjonen må altså være 

mer konkret og detaljert. I den engelskspråklige litteraturen om bevisbedømmelse 

har teorier om at bevisbedømmeren opererer med ulike 

fo rtelling er («stories», «narratives») fått stadig økende tilslutning siden 

begynnelsen av 80-tallet. 40 Bennett og Feldman, som ofte utpekes som 

grunnleggerne av det bevisteoretiske fortellingsparadigmet, fremhever 

at fortellinger er organisert rundt en sentral handling («c entral ac - 

tion»). 41 En fortelling involverer aktører, handlinger og situasjoner, og 

den sentrale handlingen gir opphav til et «nett» av relasjoner mellom 

fortellingens ulike elementer. P å bakgrunn av omfattende empiriske 

studier av jurymedlemmer i USA legger P ennington og Hastie til grunn 

at bevisbedømmernes fortellinger, så vel som de ulike ep iso d ene innenfor 

slike fortellinger, har en initierende hendelse som direkte eller indirekte 

resulterer i visse sinnsstemninger (sinne, anger, osv.), intensjoner, handlinger 

og konsekvenser: 

40 Se f.eks. Neil Mac C ormic k, Leg a l R ea so ning a nd Leg a l Th eo ry, Ox ford 1978 s. 90– 

92, Bennett og Feldman, s. 41–144, Binder og Bergman, Fa ct Inv estig a tio n, St. P aul 

1984 s. 44–57, Ronald J. Allen, «The Nature of Juridic al P roof», C a rd o z o La w R ev iew , 

1991 vol. 13 s. 373–422 (s. 406–413), W agenaar, Koppen og C rombag, s. 20–60 og 

197–210 og P almer, s. 46, 48–53 og 56–57. I denne sammenhengen må ordet «fortelling» 

ikke assosieres med postmodernistiske slagord av typen «alt er fortellinger» og «alle 

fortellinger er like gode». For det første har ord som «fortelling», «story», «narrative», 

osv. et mer konkret meningsinnhold i den bevisteoretiske sammenhengen enn i den 

postmodernistiske tradisjonen. For det andre er spørsmålet om hva som skiller de g o d e 

fortellingene fra andre fortellinger, et helt sentralt tema i det bevisteoretiske fortellingsparadigmet 

– dette kommer jeg tilbake til i seksjon 5. En mer omfattende fremstilling av 

fortellingsparadigmet i internasjonal bevisteori finnes for øvrig i Eivind Kolflaath, «Bevisbedømmelse 

– sannsynlighet eller fortellinger?», Ju ssens Venner, 2004 s. 291–303. 

41 Bennett og Feldman, s. 41–49 og 79–80. Ikke alle aksepterer begrepet om fortellinger 

i juridisk bevisteori – se f.eks. kritikken av Bennett og Feldmans teori som fremføres 

i M.Y . Abu-Hareira, A Ho listic Ap p ro a ch to th e Exa m ina tio n a nd Ana lysis o f Ev id 

ence in Ang lo -Am erica n Ju d icia l P ro cesses, upublisert doktoravhandling, University of 

W arw ic k 1984 s. 188–192.


«In stories and episodes, events c onsidered to be initia ting ev ents c ause c harac 

ters to have psyc hologic al resp o nses and to form g o a ls that motivate subseq uent 

a ctio ns w hic h c ause c ertain co nseq u ences and ac c ompanying sta tes. An ex ample 

of an episode in the Johnson c ase is the follow ing seq uenc e: Johnson and 

C aldw ell are in Gleason’s bar. C aldw ell’s girlfriend, Sandra Lee, goes up to Johnson 

and asks him for a ride to the rac e trac k the nex t day (initiating events). 

C aldw ell bec omes angry (internal response), pulls his razor, and threatens Johnson 

(ac tions, note that goal is missing). Johnson bac ks off (c onseq uenc e).» 42 

I eksemplet ovenfor er konsekvensen forårsaket av Johnsons mentale 

reaksjon på trusselen, for øvrig et element som ikke er eksplisitt i fortellingen. 

Men ikke alltid er årsaken en eller annen form for mental tilstand 

(hensikt, sjalusi, redsel, etc .) – i noen tilfeller er årsaken en ytre 

hendelse. Et eksempel på en slik fysisk årsaksrelasjon kunne være at 

Johnson – i en annen fortelling med de samme aktører – dør fordi han 

blir knivstukket av C aldw ell. 

En fortelling har i sin form et visst slektskap med faktum i domspremisser, 

men det er likevel forskjeller. I domspremissene fokuseres det 

hovedsakelig på den ytre handlingen, og i liten grad på intensjoner og 

sinnsstemninger hos aktørene i hendelsesforløpet. Antagelser om aktørenes 

bevissthetsliv nevnes stort sett bare i den grad dette er ju rid isk relevant, 

med andre ord i den grad elementene har direkte relevans for spørsmålet 

om rettsvirkning. Dette innebærer at de elementene som nevnes eksplisitt 

i domspremissene, i mange tilfeller ikke vil danne en sammenhengende 

årsakskjede før man supplerer disse elementene som «retten finner bevist», 

med intensjoner og sinnsstemninger som kan b ind e sa m m en elementene i 

den ytre handlingen – først da foreligger det en fullstendig fortelling. 

Men det at psykologiske elementer i liten grad nevnes i domspremissene, 

utelukker selvsagt ikke at fullstendige fortellinger spiller en rolle i 

bevisbedømmelsen. Allen og Leiter skriver at «motive fills in the gaps 

and c onverts formal struc tures into human events», og at domfellelse er 

vanskelig å oppnå uten bevis for motiv, selv om motivet i seg selv ikke er 

et juridisk vilkår for domfellelse. 43 En rekke empiriske studier inter- 

42 P ennington og Hastie, s. 197. 

43 Ronald J. Allen og Brian Leiter, «Naturalized Epistemology and the Law of 

Evidenc e», Virg inia La w R ev iew , 2001 vol. 87 s. 1491–1550 (s. 1535). Tilsvarende i 

P almer, s. 50: «P lausible stories ex plain … w h y people ac ted as they did. It is for this 

reason, rather than bec ause it is an element of any offenc e, that evidenc e of motive is so 

important in the c onstruc tion of a plausible c ase theory.»


nasjonalt konkluderer med at bevisbedømmere vurderer ulike fortellinger 

som mulige forklaringer på bevissituasjonen. 44 

I motsetning til hypoteser av den typen vi diskuterte ovenfor, er fortellinger 

tilpasset den konkrete bevissituasjonen i saken og dermed bedre 

egnet til å fo rk la re denne bevissituasjonen. Mer konkret kan en fortelling, 

i motsetning til en oppsummerende hypotese, for det første skape 

en sammenheng i, og på denne måten kaste lys over, en fragmentert 

bevissituasjon – Lubet skriver at dyktige advokater «take the raw and 

disjointed observations of w itnesses and transform them into c oherent 

and persuasive narratives». 45 For det andre kan en fortelling inneholde 

elementer som direkte forklarer, eller i hvert fall gir opphav til en forklaring 

på, motstrid i bevissituasjonen – et eksempel kan være at en person 

som under hovedforhandlingen har forklart seg i strid med sakens øvrige 

bevis, i fortellingen har en rolle som kan forklare hvorfor vedkommende 

har forklart seg slik i retten. Også her kommer hypotesene til 

kort som forklaringer. Hvis begrepet om forklaringer forutsetter at forklaringen 

kaster lys over det som forklares, er det mer rimelig å betrakte 

fortellinger som forklaringer på bevissituasjonen. 46 

4 .3 . Ka u sa lfo rk la ring er 

Når vi i dagliglivet søker en forklaring på noe, er det normalt en k a u sa lforklaring 

vi har i tankene – vi prøver å finne å rsa k en til det gitte fenomenet 

eller saksforholdet. Jeg har tidligere brukt eksempler med en 

44 For en oversikt, se f.eks. P ennington og Hastie, s. 203 og 213–214 og Hastie og P ennington, 

s. 219–224. Fortellingers rolle som fo rk la ringer på bevissituasjonen er særlig 

fremhevet i sistnevnte artikkel, men nevnes også på s. 194 og 199 i den første artikkelen. 

45 Steven Lubet, No th ing b u t th e Tru th , New Y ork 2001, s. 1, se også Jon Høyland, 

«Fornuft og følelser i rettssalen – hva styrer dommernes avgjørelser?», Dya d e nr. 1/2004 

s. 46–55 (s. 50). Jeg kommer tilbake til denne formen for forklaringskraft i seksjon 5. 

46 I den engelsk-språklige litteraturen er det i sammenheng med bevisbedømmelse 

ofte tale om «theories» eller «the theory of the c ase». Uttrykkene brukes dels om et logisk 

resonnement i form av en serie av syllogismer (se f.eks. Anderson, Sc hum og Tw ining, 

s. 153–154, dels om fortellinger med rettslige implikasjoner (se f.eks. P almer, s. 44–45). 

Bare i den siste betydningen kan «sakens teori» være en forklaring på bevissituasjonen. 

Jeg ser ellers bort fra begrepet om deduktivt-nomologiske forklaringer, som har stått 

svært sentralt i den filosofiske litteraturen om forklaringstyper, men som med sitt krav 

om underliggende lovmessigheter ikke er egnet for den type saksforhold det er tale om i 

juridisk bevisbedømmelse (se f.eks. W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 56–58 og Josephson, 

«Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions», s. 36–37).


lampe som ikke lyser når vi slår den på, og med en ellers punktlig kollega 

som ikke møter opp som avtalt. Spørsmålet om hva som er forklaringen 

på at lampen ikke lyser når vi slår den på, er for alle praktiske formål 

identisk med spørsmålet om hva som er å rsa k en til at lampen ikke 

lyser når vi slår den på, og tilsvarende gjelder for spørsmålet om hva 

som er den beste forklaringen på at vår ellers så punktlige kollega ikke 

møter opp som avtalt. 47 

I den filosofiske argumentasjonsteorien er sammenhengen mellom 

kausalitet og argumentativ relevans velkjent. Hvis et saksforhold av type 

A er den vanligste årsaken til et saksforhold av type B, så vil eksistensen 

av et konkret saksforhold av type B øke sannsynligheten for – og dermed 

kunne tjene som et argument for – eksistensen av et konkret saksforhold 

av type A. Dette kan illustreres med følgende eksempel: 

(1) Varsellampen for oljenivået lyser 

kausalrelasjon argumentrelasjon 

(2) Oljenivået er lavt 

Det ubestridelige faktum at varsellampen for oljenivået lyser, er et a rg u - 

m ent fo r at oljenivået er lavt – vi slutter fra (1) til (2). Men denne argumentrelasjonen 

fra (1) til (2) beror på det mer generelle faktum at lavt 

oljenivå er den vanligste å rsa k en til at varsellamper for lavt oljenivå lyser, 

48 og at det derfor er rimelig å anta at det foreligger en faktisk kausalrelasjon 

fra (2) til (1). En slik faktisk kausalrelasjon fra (2) til (1) kan 

selvsagt bare foreligge dersom (2) faktisk er tilfellet, og det er dette som 

gjør (1) til et relevant argument for (2). Slutningen fra observasjonen av 

(1) til eksistensen av (2) er altså en slutning fra (1) til en bestemt fo ru t- 

47 I det siste tilfellet må jeg riktignok forutsette at årsaksbegrepet også kan omfatte 

andre sammenhenger enn dem som kan føres tilbake til lovmessigheter i naturen, se bemerkninger 

om dette nedenfor. 

48 En annen, men mindre vanlig årsak er at varsellampemekanismen er defekt.

19 6 E ivind K olflaath 

setning for den antatte kausalrelasjonen fra (2) til (1), nemlig den forutsetning 

at bare et ek sisterend e saksforh old (dvs. et saksforh old som er en 

4 9 

realitet) kan forårsake et annet saksforh old. 

I eksemplet ovenfor kan den antatte forklaringen verifiseres uavh engig 

av argumentet – f.eks. kan vi måle oljenivået med peilestav. Varsellampen 

er bare et første tegn på et saksforh old som i neste omgang kan 

bekreftes eller avkreftes gjennom direkte observasjon. I juridisk bevisbedømmelse 

er situasjonen annerledes – direkte observasjon av sakens 

faktum er selvsagt umulig. M en den generelle sammenh engen mellom 

kausalitet og argumentativ relevans er et allment fenomen som også kan 

belyse juridisk bevisbedømmelse, ikke minst når bevisbedømmelsen betraktes 

som et forsøk på å forklare bevisene. I litteraturen om slutning 

til beste forklaring blir det ofte lagt til grunn – eksplisitt eller implisitt – 

at ordet «ex planation» skal eller i h vert fall kan forstås som årsaksforklaring, 

i h vert fall når det gitte utgangspunktet for slutningen er et konkret 

saksforh old (i motsetning til en generell sammenh eng). 5 0 I denne 

litteraturen omtales det gitte saksforh oldet gjerne som et teg n på et annet 

(konkret) saksforh old, slik som når en røyksky betraktes som et tegn 

5 1 

på ild, eller et symptom betraktes som et tegn på en bestemt sykdom. 

Når vi tar et konkret saksforh old som tegn på et annet saksforh old, slutter 

vi til eksistensen av det andre saksforh oldet via antagelsen om en 

kausalrelasjon i motsatt retning, og tankeprosessen er den samme uansett 

muligh et for uavh engig bekreftelse eller avkreftelse. 

I den nordiske bevisteorien var E kelöf den mest markante representanten 

for den oppfatningen at juridisk bevisbedømmelse går ut på – 

eller i h vert fall b ø r gå ut på – å vurdere mulige kausalrelasjoner. D en 

såkalte b ev isv erd im eto d en som ble utviklet av E kelöf og andre svenske 

bevisteoretikere, 5 2 fokuserer i motsetning til den såkalte b ev istem a - 

4 9 D et finnes også tilfeller h vor kausalrelasjonen og argumentrelasjonen samme vei, 

men dette er mindre relevant for begrepet om slutning til beste forklaring. 

5 0 Se f.eks. L ipton, s. 3 0 –3 7 og 4 1–5 4 , W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 15 8 –20 5 og 

Joseph son, «Smart Induc tive G eneraliz ations are A bduc tions», s. 3 6 –3 9 . E ksempler som 

kan illustrere forskjellen på generelle sammenh enger og konkrete saksforh old, ble presentert 

innledningsvis i delseksjon 2.1. 

5 1 Se f.eks. W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, s. 4 1–4 3 . 

5 2 Se Robert W . G oldsmith , «E valuating E videnc e in C riminal C ases by M eans of th e 

E videntiary Value M odel» i Ev id entia ry Va lu e, L und 19 8 3 s. 10 4 –113 (s. 10 4 ) for en 

oversikt over andre representanter for samme bevisteoretiske retning.

Bevisbedømmelse som slutning til beste forklaring 19 7 

m eto d en i den svensk-norske bevisteorien på spørsmålet om h vorvidt de 

enkelte bevis er fo rå rsa k et av bevistemaet. 5 3 E kelöf tar utgangspunkt i 

b ev isk jed er som leder frem til bevistemaet: 

«E tt sådant bevisfaktum som bromsspåren efter en bil brukar kallas ett ind iciu 

m . Även omdömet om et sådant måste naturligvis grundas på någon bevisning. 

E tt ex empel h ärpå är en utsaga av den polisman, som uppmätt bromsspåret. 

Rätten sluter från detta vittnesmål (A ) till bromsspårets längd (B) oc h sedan 

därifrån til bilens h astigh et (C ). Vad man h ar att bedöma i detta fall är en bevis- 

5 4 

kedja (A →B→C ).» 

P ilene i beviskjeden representerer h er de argumentative forbindelsene. 

D ette må ikke forveksles med k a u sa lkjeden i motsatt retning, fra C 

(bilens h astigh et) via B (bremsespor) til A (bevisdatum). E kelöfs teori 

innebærer at bevisbedømmeren i dette eksemplet må stille spørsmålet 

om det er bremsesporets angivelige lengde som h ar forårsaket det aktuelle 

bevisdatum (kausalrelasjon B→A ), og – i så fall – spørsmålet om 

det er bilens angivelige h astigh et som h ar forårsaket bremsesporets lengde 

(kausalrelasjon C →B). H ar f.eks. politimannen forvekslet rapporter 

fra to ulike trafikkulykker, er bevisdatumet ikke forårsaket av bremsesporets 

lengde, og i så fall h ar bevisdatumet ingen b ev isv erd i, selv om det 

ved en tilfeldigh et skulle være slik at bremsesporet som er relevant i den 

aktuelle rettssaken, faktisk var av samme lengde. Bevisbedømmelse blir 

altså et spørsmål om å vurdere – for enh ver overgang i beviskjeden – h va 

som er årsaken til det foregående leddet. 5 5 D ette blir satt ytterligere på 

spissen i et annet eksempel, 5 6 h vor E kelöf presenterer en beviskjede som 

kan generaliseres på følgende måte: 

5 3 Se f.eks. Bengt L indell, S a k frå g o r o ch rä ttsfrå g o r, U ppsala 19 8 7 s. 14 4 –15 0 og D iesen, 

s. 10 –16 for en sammenligning av de to metodene. D et er også andre forskjeller, 

bl.a. at bevisverdimetoden bygger på et såkalt ensidig sannsynligh etsbegrep, h vor sannsynligh 

eten for et bestemt saksforh old ikke samtidig gir sannsynligh eten for negasjonen 

av dette saksforh oldet. Bevistemametoden bygger derimot på standard sannsynligh etsteori, 

som h ar en såkalt negasjonsregel, se fotn. 9 4 . 

5 4 P er Olof E kelöf og Robert Boman, R ä tteg å ng IV, 6 . utgave, Stoc kh olm 19 9 2 s. 16 . 

5 5 Bildet er likevel ikke så rendyrket som denne fremstillingen gir inntrykk av. I noen 

tilfeller må det etterfølgende leddet i k jed en også h a vært etterfølgende i tid , og i slike tilfeller 

må (den mulige) kausalrelasjonen gå i samme retning som argumentrelasjonen, se 

E kelöf og Boman, s. 13 3 (fotn. 4 6 ). E kelöf understreker dessuten at ikke alle bevis «är av 

kausal art» – unntaket er «strukturale bevis», som er en form for indisiebevis (samme tittel, 

s. 15 9 –16 1). 

5 6 E kelöf og Boman, s. 124 .


(1) D ommerens observasjon av vitneforklaringen → (2) Vitnets uttalelser i 

vitneforklaringen → (3 ) D et vitnet ønsker å formidle i vitneforklaringen → (4 ) 

Vitnets minner fra sine observasjoner → (5 ) Vitnets observasjoner → (6 ) 

Bevistemaet 

A lle overgangene i kjeden er prinsipielt usikre og representerer følgelig 

mulige feilkilder i bevisbedømmelsen. 

E keløfs bevisteori reiser det klassiske filosofiske spørsmålet om kausalitetsbegrepet 

er begrenset til rent fysiske h endelser, eller om det også 

finnes p syk o lo g isk e årsaksrelasjoner, og i den forbindelse også spørsmål 

om forh oldet mellom årsaker, grunner og motiver. 5 7 T il en viss grad er 

dette rene terminologiske spørsmål, men det skulle være klart at E kelöfs 

bevisteori må forutsette et kausalitetsbegrep som favner bredere enn forh 

old som kan føres tilbake til naturlover. 5 8 H vis bevisbedømmelse 

dreier seg om h vorvidt de ulike leddene i en beviskjede virkelig er forårsaket 

av det etterfølgende leddet i kjeden, så blir det i overgangen fra 

(2) til (3 ) et spørsmål om h vorvidt vitneforklaringen er forårsaket av det 

vitnet ønsker å formidle. E t ønske er ikke en fysisk h endelse – ønsket 

befinner seg på det psykologiske planet. 5 9 E kelöf går ikke inn på dette 

spørsmålet, og i de fleste eksemplene på årsaksspørsmål som E kelöf diskuterer 

mer detaljert, er det fysiske h endelser som knyttes sammen – 

h er er det stort sett bevisfa k ta og ikke bevisd a ta som årsaksforklares. 

E n innvending mot E kelöfs fokusering på kausalrelasjoner h ar vært 

at spørsmålet om h vorvidt bevistemaet h ar forårsaket beviset, må forutsette 

(og dermed foregripe) at bevistemaet eksisterer – f.eks. skriver L indell 

at «man måste … anta att temat faktisk h ar inträffat». 6 1 Innvendingen 

er ikke berettiget, idet den overser at bevisbedømmeren i første 

omgang kan betrakte bevistemaet utelukkende som en m u lig h et, og ikke 

5 7 Se f.eks. G .E .M . A nsc ombe, Intentio n, 2. utgave, C ambridge 19 6 3 §§ 9 –16 , 

H .L .A . H art og T ony H onoré, C a u sa tio n in th e La w , 2. utgave, Ox ford 19 8 5 s. 5 1–5 9 

og D onald D avidson, «A c tions, Reasons, and C auses» i Essa ys o n Actio ns a nd Ev ents, Ox - 

ford 19 8 0 s. 3 –19 . 

5 8 D et samme gjelder fortellingsparadigmet (jf. delseksjon 4 .2), h vor intensjoner og 

sinnsstemninger sies å fo rå rsa k e visse h andlinger. 

5 9 Jeg går ikke inn på det sinnsfilosofiske spørsmålet om mentale tilstander kan reduseres 

til fysiske tilstander. I en bevisteoretisk kontekst h ar dette spørsmålet liten relevans. 

6 0 Se fotn. 24 om forskjellen mellom bevisfakta og bevisdata. 

6 1 Se f.eks. L indell, s. 15 4 . 

6 0


som et faktum. 6 2 Om det er bevissituasjonen eller f.eks. gjerningsbeskrivelsen 

i en tiltalebeslutning som utpeker bevistemaet som en relevant 

muligh et for bevisbedømmeren å vurdere, spiller i og for seg ingen rolle. 

Spørsmålet om h vorvidt bevistemaet h ar forårsaket beviset, er for alle 

praktiske formål bare en omformulering av spørsmålet om h vorvidt 

bevistemaet er den mest sannsynlige eller plausible (årsaks)forklaringen 

på beviset. D et er først etter vurderingen av dette spørsmålet at det 

mulige saksforh oldet ev entu elt legges til grunn som faktum i saken. D ette 

er for øvrig ivaretatt i skjemaet for slutning til beste forklaring i 

delseksjon 2.1, jf. presiseringen i andre premiss om at H ville, h v is den 

var sann, forklare D . 

6 3 

D et h ar også vært sagt om bevisverdimetoden at den skiller seg fra 

bevistemametoden ved at «kausaliteten bedöms i omvänd ordning 

(tema-bevis)». 6 4 E n slik beskrivelse er egnet til å gi inntrykk av at vi h er 

står overfor to uforenlige betraktningsmåter. M en relasjonen fra bevistema 

til bevis som fremh eves i bevisverdimetoden, er ikke av samme 

type som relasjonen fra bevis til bevistema som fremh eves i bevistemametoden 

– i det første tilfellet dreier det seg om kausalitet, i det andre 

tilfellet om argumentativ relevans, eller mer konkret b eting elsessa nnsynlig 

h et. Når bevisbedømmelsen dreier seg om et fortidig saksforh old, h ar 

dette saksforh oldet – h vis det i det h ele tatt h ar inntruffet – nødvendigvis 

inntruffet fø r bevissituasjonen, og følgelig kan bevissituasjonen selvsagt 

ikke fo rå rsa k e det fortidige saksforh oldet. D erimot kan bevissituasjonen 

eventuelt sa nnsynlig g jø re saksforh oldet. D et er ingen motsetning 

mellom kausalitet i den ene retningen og betingelsessannsynligh et i den 

andre retningen – tvert imot er dette ofte to sider av samme sak, som i 

eksemplet med varsellampen og oljenivået. E t bevis kan altså sannsynliggjøre 

et bevistema nettopp i k ra ft a v at dette bevistemaet sannsynligvis 

h ar forårsaket beviset. 

6 2 

Også D iesen avviser denne innvendingen, om enn med en litt annen begrunnelse, 

se D iesen, s. 11. 

6 3 

Se også L ipton, s. 5 5 –5 9 og s. 14 7 . 

6 4 D iesen, s. 10 . D iesen h enviser h er til P er Olof Bolding, G å r d et a tt b ev isa ?, Stoc kh 

olm 19 8 9 , h vor det på s. 7 6 h eter at «[r]elationen mellan bevistema oc h bevisfaktum 

bör [ifølge tilh engerne av bevisverdimetoden] bestämmas som et kausalförh ållande där 

frågan blir med vilken sannolikh et som temat kan anses h a orsakat beviset (altså en omvänd 

ordning i jämförelse med frågan h uruvida bevisfaktumet kan anses styrka bevistemat)».


E kelöfs teori om bevisbedømmelse som vurdering av kausalrelasjoner 

fokuserer på forh oldet mellom bevistemaet og det enk elte bevis. I forrige 

delseksjon diskuterte jeg forklaringer på bevissituasjonen som h elh et, og 

et spørsmål blir da om slike overordnede forklaringer kan betraktes som 

å rsa k sforklaringer på bevissituasjonen. For selv om spørsmålet om kausalrelasjon 

fra bevistema til det enkelte bevis gjerne ikke passer i forh old 

til alle elementene i en bevissituasjon, 6 5 er dette ikke i seg selv til h inder 

for at forh oldet mellom den overordnede forklaringen på en bevissituasjon 

og selve bevissituasjonen kan betraktes som en slags kausalrelasjon. 

H vorvidt en slik betraktningsmåte h ar noe for seg, avh enger av 

slags typ e overordnet forklaring vi h ar i tankene. E n o p p su m m erend e h ypotese 

(jf. delseksjon 4 .2) kan vanskelig sies å årsaksforklare bevissituasjonen 

– til det er h ypotesen for lite detaljert. D a er det mer nærliggende 

å betrakte relasjonen mellom en fo rtelling og bevissituasjon som en 

slags kausalrelasjon – jeg tenker altså h er på at h endelsesforløpet som 

fortellingen beskriver, kan betraktes som i det minste en partiell årsak til 

at bevissituasjonen er som den er. 6 6 Riktignok kan forklaringer på bevissituasjonen 

ikke baseres på allmenne årsakslo v er (som når man årsaksforklarer 

fenomener i naturen), men det samme er tilfellet for psykologiske 

årsakssammenh enger, som E kelöf uansett må forutsette i sin teori 

om sammenh engen mellom bevistemaet og det enkelte bevis. 

Begrepet om kausalitet innebærer at en virkning ikke kan komme 

forut for dens årsak. D ermed vil kausalforklaringer være utelukket når 

bevisbedømmelsen gjelder et frem tid ig saksforh old. Strandbakken definerer 

bevisbedømmelse som «den psykologiske prosess som foregår når 

man skal ta stilling til et fortidig h endelsesforløp», 6 7 men i noen tilfeller 

må bevisbedømmeren ta stilling til mulige fremtidige forh old, som 

f.eks. når bevisbedømmeren i en erstatningssak skal fastsette den fremtidige 

inntekten til skadelidte både med og uten skaden (h vor det i det siste 

tilfellet dreier seg ikke bare om et fremtidig, men også et h ypotetisk 

saksforh old), eller når bevisbedømmeren i en fengslingssak skal vurdere 

faren for at siktede begår nye straffbare h andlinger. Jeg går ikke inn på 

6 5 Som påpekt av E kelöf, se fotn. 5 5 . 

6 6 Samtidig kan vi si at bevissituasjonen h ar forårsaket fortellingen so m en fo rtelling i 

b ev isb ed ø m m erens b ev issth et. H er går altså årsaksrelasjonen motsatt vei, men det er tale 

om et annet aspekt ved forh oldet mellom fortelling og bevissituasjon. 

6 7 A sbjørn Strandbakken, U sk yld sp resu m sjo nen, Bergen 20 0 3 s. 5 9 .


det terminologiske spørsmålet om også slike vurderinger bør omtales 

som «bevisbedømmelse». 6 8 U ansett terminologi blir det i slike tilfeller 

ikke bare umulig å snakke om k a u sa lforklaringer på bevissituasjonen, 

det blir også temmelig søkt å omtale et mulig fremtidig faktum i det 

h ele tatt som en fo rk la ring på bevissituasjonen. Begrepet om slutning til 

beste forklaring synes altså ikke å være relevant i de tilfellene h vor bevisbedømmeren 

tar stilling til fremtidige saksforh old. 

5 . Fo rk la ringens go d h et 

5 .1 S a nnh et o g fo rk la ring sk ra ft 

Begrepet om slutning til beste forklaring forutsetter at forklaringer kan 

sammenlignes med h ensyn til deres godh et. D ette innebærer at den som 

foretar slutningen – i vår sammenh eng bevisbedømmeren – bevisst eller 

ubevisst må h a et k riteriu m for å vurdere forklaringers godh et. Spørsmålet 

blir så h va dette kriteriet mer konkret går ut på. 

L ipton skiller mellom «th e likeliest ex planation» og «th e loveliest ex planation» 

som to ulike presiseringer av «th e best ex planation». 6 9 I det første 

tilfellet er det tale om h vilken forklaring som er mest sa nnsynlig eller p la u - 

sib el, 7 0 i det andre tilfellet om h vilken forklaring som er mest o p p lysend e – 

de to presiseringene fokuserer altså på h enh oldsvis sannh et og forklaringskraft. 

I mange tilfeller vil den mest sannsynlige eller plausible forklaringen 

være svært triviell og dermed lite opplysende. L ipton illustrerer dette med 

følgende eksempel, h vor det som forklares, er den generelle sammenh engen 

at opiumsrøyking får den røykende personen til å falle i søvn: 

«Sometimes th e likeliest ex planation is not very enligh tening. It is ex tremely 

likely th at smoking opium puts people to sleep bec ause of its dormative pow ers 

(th ough not q uite c ertain: it migh t be th e ox ygen th at th e smoker inh ales w ith 

th e opium, or even th e depressing atmosph ere of th e opium den), but th is is 

7 1 

th e very model of an unlovely ex planation.» 

6 8 Se f.eks. drøftelsen i M agne Strandberg, S k a d elid tes h yp o tetisk e inntek t, Bergen 

20 0 5 s. 5 1–5 4 . 

6 9 L ipton, s. 5 7 og 5 9 –6 2. 

7 0 I delseksjon 5 .2 går jeg inn på skillet mellom sannsynligh et og plausibilitet. 

7 1 L ipton, s. 5 9 .


Som eksempel på at den mest opplysende forklaringen tilsvarende 

ikke nødvendigvis er veldig sannsynlig eller plausibel, nevner L ipton 

konspirasjonsteorier: 

«By sh ow ing th at many apparently unrelated events flow from a single 

sourc e and many apparent c oinc idenc es are really related, suc h a th eory may 

h ave c onsiderable ex planatory pow er. If only it w ere true, it w ould provide a 

very good ex planation. T h at is, it is lovely. A t th e same time, suc h an ex planation 

may be very unlikely, ac c epted only by th ose w h ose ability to w eigh evi- 

7 2 

denc e h as been c ompromised by paranoia.» 

Skillet mellom «th e likeliest ex planation» og «th e loveliest ex planation» 

dreier seg om h vorvidt vi med «ex planation» forstår en forklaring 

som fo rk la rer det gitte saksforh oldet i en mer kvalifisert betydning av ordet, 

med andre ord om vi krever at forklaringen faktisk h ar en viss forklaringsk 

ra ft. H ole og Sjaastad skriver at stor forklaringsstyrke bl.a. h enger 

sammen med «evnen til å kaste nytt lys over uutforskede områder og 

til å etablere sammenh enger man før ikke h ar sett». 7 3 L ubets bemerkning 

(sitert i delseksjon 4 .2) om at dyktige advokater bringer oss fra en 

usammenh engende bevissituasjon til en sammenh engende fortelling, 

passer også inn i dette bildet. 

7 4 

Skillet mellom den mest sannsynlige eller plausible forklaring og den 

mest opplysende forklaring er relevant ikke bare når det er tale om en 

forklaring på bevissituasjonen som h elh et, men i noen tilfeller også for 

forklaringer på de enkelte bevisdata. Vi kan f.eks. tenke oss en situasjon 

h vor et vitne forklarer seg i strid med bevissituasjonen for øvrig. D en 

mest sannsynlige forklaringen på motstriden er at vitneforklaringen er 

uriktig på det aktuelle punktet. M en denne forklaringen h ar ingen forklaringskraft. 

Og selv om bevisbedømmeren går et skritt videre og velger 

mellom de to alternativene som foreligger når en vitneforklaring antas 

å være uriktig (dvs. den forklaringen at vitnet h ar tatt feil og den 

forklaringen at vitnet lyver), h ar vi fortsatt ikke en særlig opplysende 

forklaring. Forklaringen besvarer for så vidt spørsmålet (om h vorfor vi 

h ar motstrid), men svaret gir umiddelbart opph av til et nytt spørsmål, 

nemlig enten spørsmålet om h v o rfo r vitnet h ar tatt feil eller spørsmålet 

7 2 Samme tittel, s. 6 0 . 

7 3 H ole og Sjaastad, s. 17 . 

7 4 Se også W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 5 8 –6 6 .


om h v o rfo r vitnet lyver. Som nevnt i delseksjon 4 .1 er det først når forklaringen 

inkluderer en konkret omstendigh et knyttet til vitneobservasjonen 

som tilsier at vitnet h ar tatt feil, eller vitnet tillegges et konkret 

motiv for å lyve, at vi h ar en opplysende forklaring. I noen tilfeller vil 

slike omstendigh eter eller motiver h a en viss støtte i bevissituasjonen, 

men i andre tilfeller vil slike opplysende forklaringer på motstriden 

fremstå som dristige og kanskje svært spekulative. G enerelt vil en triviell 

forklaring i seg selv være mer uangripelig enn en opplysende forklaring, 

men prisen for denne uangripeligh eten vil ofte være at forklaringen etterlater 

ubesvarte spørsmål. 

L iptons kortfattede oppsummering av skillet mellom «likeliness» og 

«loveliness» er at «[l]ikeliness speaks of truth ; loveliness of potential understanding». 

7 5 Når sammenh engen er juridisk bevisbedømmelse, skulle 

vi tro at sannh et må være overordnet forståelse, ikke minst i lys av at 

L ipton setter likh etstegn mellom «th e likeliest ex planation» og «th e ex - 

planation best supported by th e evidenc e». 7 6 M en begrepet om opplysende 

forklaringer h ar relevans for juridisk bevisbedømmelse i det minste 

på et psykologisk plan. Vi h ar tidligere (delseksjon 3 .2) vært inne på 

at dissonante bevissituasjoner kan gi opph av til et psykologisk ubeh ag 

h os bevisbedømmeren. E n opplysende forklaring kan i slike tilfeller 

oppleves som fo rlø send e. Slike opplevelser, som ofte beskrives metaforisk 

som at «brikkene faller på plass», og at «regnestykket går opp», kan i seg 

selv overbevise bevisbedømmeren om at forklaringen må være sann. 

Så kan det innvendes at begrepet om forklaringskraft dermed blir et 

rent psykologisk begrep, og følgelig ikke kan inngå i en normativ teori 

om h va som er rasjonelle resonnementer. 7 7 M en motsetningen mellom 

sannh et og forståelse – mellom virkeligh et og psykologi – er ikke nødvendigvis 

så stor som drøftelsen ovenfor kan gi inntrykk av. L ipton antar 

at forklaringskraft generelt må tas som et tegn på sannh et, og at slutninger 

til den mest opplysende forklaring dermed ofte er berettigede – 

den generelle antagelsen er at «th e ex planation th at w ould, if true, provide 

th e deepest understanding is th e ex planation th at is likeliest to be 

true». 7 8 K onsekvensen av dette er at «loveliness and likeliness w ill tend 

7 5 L ipton, s. 5 9 . 

7 6 Samme tittel, s. 5 7 . L ipton skriver ikke om juridiske bevis spesielt. 

7 7 Se f.eks. W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 6 0 . 

7 8 L ipton, s. 6 1.


to go togeth er, and indeed loveliness w ill be a guide to likeliness». 7 9 L iptons 

begrunnelse for dette er at våre vurderinger av «loveliness» oftest 

skjer mot en bakgrunn av allerede etablerte antagelser som det er grunn 

til å h a tiltro til, og at det er grunn til å tro at den forklaringen som mot 

en slik bakgrunn fremstår som mest opplysende, er sann. 

Begrepet om forklaringskraft er mest relevant i de tilfellene h vor det 

foreligger et a v v ik i en av betydningene som ble diskutert i delseksjon 

3 .2 – uten et avvik finnes det ikke et psykologisk ubeh ag som forklaringen 

kan forløse. M er generelt må vi no rm a tiv t konkludere med at juridisk 

bevisbedømmelse må dreie seg om å finne den mest sannsynlige eller 

plausible forklaringen, enten vi nå aksepterer eller forkaster 

oppfatningen om at forklaringskraft viser vei til sannh et. M en uansett 

om vi deler denne oppfatningen, må vi mer deskriptivt konstatere at 

opplysende forklaringer kan h a stor psykologisk gjennomslagskraft. 

5 .2 B eg rep ene ‘sa nnsynlig h et’ o g ‘p la u sib ilitet’ 

Slutning til beste forklaring er altså det samme som slutning til den 

mest sannsynlige eller plausible forklaring, enten som en triviell slutning 

direkte fra det gitte saksforh oldet eller som en ikke-triviell slutning 

via forklaringskraft. I utgangspunktet er det mest nærliggende å bruke 

«sannsynligh et» som oversettelse av «likeliness», 8 1 men «plausibilitet» er 

oftest mer treffende når sammenh engen er juridisk bevisbedømmelse. I 

dagligtalen brukes ordene «sannsynlig» og «sannsynligh et» i litt løse og 

gjerne litt varierende betydninger – noen ganger kanskje mer eller mindre 

synonymt med «plausibel» og «plausibilitet» – men i visse deler av 

bevisteorien er det tale om et matematisk begrep, nærmere bestemt et 

begrep om frek v enser innenfor et faktisk eller tenkt utvalg. D e såkalte 

frekvensteoriene (dvs. bevistemametoden og bevisverdimetoden) 8 2 dominerte 

den svensk-norske bevisteorien i siste h alvdel av forrige årh undre, 

selv om entusiasmen for den sannsynligh etsteoretiske tilnærmingen 

7 9 Samme sted. 

8 0 Samme tittel, s. 13 9 –14 0 , 14 8 , 15 0 –15 1 og 15 7 –16 3 . 

8 1 Se L ipton, s. 5 9 , h vor forfatteren åpenbart bruker uttrykkene «likeliest» og «most 

probable» synonymt. 

8 2 Se delseksjon 4 .3 . 

8 0


til bevisbedømmelse avtok i h vert fall utover på 9 0 -tallet. I den engelskspråklige 

litteraturen om juridisk bevisbedømmelse er det blitt stadig 

vanligere at forfatterne snakker om «plausibility» h eller enn «probability», 

og da under den forutsetning at det h er er tale om to ulike fenomener. 

«If you c laim», skriver W alton, «th at a proposition is plausible, th at 

is q uite different from saying it is probable», 8 3 og senere i samme tekst 

h evder h an at «plausible reasoning sh ould be emph asized as th e most 

c ommon and important kind of reasoning in legal evidenc e». 

Som nevnt er det matematiske begrepet om sannsynligh et i bevisteorien 

et begrep om frekvenser. For eksempel er det mer sannsynlig – 

h vis det ikke finnes h oldepunkter for det ene eller det andre – at en person 

eier en sc h äferh und enn en kerry blue terrier, rett og slett fordi det 

finnes langt flere sc h äfere enn kerry blue terriere. D et er også mer sannsynlig 

at en person eier en sc h äfer enn en sc h äfertispe, ettersom det siste 

er én av to alternative spesifiseringer av det første. D ette er udiskutable 

konsekvenser av frekvensbegrepet. I standard sannsynligh etsteori vil 

dessuten den såkalte multiplikasjonsregelen innebære at sannsynligh eten 

for en bestemt kombinasjon av h endelser er lavere enn sannsyn- 

ligh eten for noen av h endelsene isolert. 

Ikke noe av dette gjelder tilsvarende for plausibilitet. D et er ikke 

mindre plausibelt at en person eier en kerry blue terrier, enn at en person 

eier en sc h äferh und. Og h vis man eier en h und, så eier man nødvendigvis 

en h und av et bestemt kjønn – det er ikke mindre plausibelt 

at en person eier en sc h äferh undtispe, enn at personen eier en sc h äferh 

und. H eller ikke multiplikasjonsregelen gjelder for plausibilitet, noe 

H astie og D aw es med følgende eksempel illustrerer på en treffende 

måte: 

«A sk people h ow likely it is th at an alc oh olic tennis star w h o starts drinking 

a fifth [dvs. en h elflaske brennevin] a day w ill go on to w in a major tournament 

8 month s later, and th ey w ill probably answ er th at it is ex tremely unlikely. 

8 3 W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, s. 110 . 

8 4 Samme tittel, s. 213 . 

8 5 Forutsatt at sannsynligh eten for minst to av h endelsene isolert er lavere enn 1 

(maksimal sannsynligh et). Se f.eks. K olflaath , «Bevisbedømmelse – sannsynligh et eller 

fortellinger?», s. 28 3 –28 4 og 28 7 –29 1 for en nærmere diskusjon av multiplikasjonsregelen 

og dens konsekvenser for sannsynligh etsbasert bevisteori. 

8 5 

8 4


Now ask oth er people h ow likely it is th at an alc oh olic tennis star w h o starts 

drinking a fifth a day w ill join A lc oh olic s A nonymous (A A ), q uit drinking, and 

w in a major tournament 8 month s later; to most people th at seems more 

8 6 

likely.» 

M en som forfatterne påpeker i forlengelsen av denne passasjen, er 

sa nnsynlig h eten for det første saksforh oldet nødvendigvis h øyere enn for 

det andre saksforh oldet, siden det siste saksforh oldet inneh older tre elementer, 

mens det første saksforh oldet inneh older bare ett av de tre elementene 

i det siste. 8 7 D e mellomliggende h endelsene – å bli med i A A 

og slutte å drikke – utgjør bare ett av flere mulige forh old som kunne 

resultere i at tennisspilleren vant turneringen. 8 8 Når folk flest likevel er 

mer tilbøyelige til å akseptere det mest komplekse saksforh oldet enn det 

mindre komplekse, er årsaken ifølge H astie og D aw es at «joining A A 

links th e parts of th e story togeth er into a plausible, c oh erent sc enario». 

8 9 H er er vi tilbake igjen ved begrepet om fortellinger som ble introdusert 

i delseksjon 4 .2. 

I motsetning til sa nnsynlig h eten for saksforh oldet svekkes altså ikke 

p la u sib iliteten av at saksforh oldet konkretiseres. I mange tilfeller er det 

motsatt – flere detaljer kan skape en sammenh eng som øker plausibiliteten, 

slik som i eksemplet ovenfor. Jeg tolker L ubet 9 0 så vel som H astie 

og D aw es slik at sammenh eng og plausibilitet ikke er uavh engige egen- 

8 6 

Reid H astie og Robyn M . D aw es, R a tio na l C h o ice in a n U ncerta in W o rld , T h ousand 

Oaks 20 0 1 s. 129 . 

8 7 

Sannsynligh eten for det siste saksforh oldet blir lavere selv om de tre elementene 

ikke er uavh engige av h verandre. For øvrig må spørsmålet om sannsynligh eten for det 

komplekse saksforh oldet ikke forveksles med spørsmålet om h vor sannsynlig det er at en 

alkoh olisert tennisstjerne som begynner å drikke en h elflaske sprit om dagen, vinner en 

større turnering åtte måneder senere, g itt a t vedkommende i mellomtiden blir med i A A 

og slutter å drikke. Sannsynligh eten for at tennisstjernen åtte måneder senere vinner den 

større turneringen blir utvilsomt h øyere h vis vi i tilleg g forutsetter de øvrige h endelsene. 

M en i H astie og D aw es’ siste spørsmål er det ikke tale om en betingelsessannsynligh et 

(dvs. sannsynligh eten for en bestemt h endelse d erso m bestemte andre h endelser inntreffer), 

men derimot om sannsynligh eten for at h ele det komplekse saksforh oldet inntreffer, 

og d enne sannsynligh eten må, som forfatterne påpeker, nødvendigvis være lavere enn 

sannsynligh eten for det første og mindre komplekse saksforh oldet. 

8 8 

Som eksempler nevner forfatterne «q uitting drinking on one’s ow n, bribing th e 

oth er players, even just being ex traordinarily luc ky» (samme tittel, s. 13 0 ). 

8 9 Samme sted. 

9 0 Se sitat i delseksjon 4 .2.


skaper ved fortellingen, men at fortellingens plausibilitet i h vert fall del- 

9 1 

vis nettopp beror på dens indre sammenh eng. 

I utgangspunktet skal det ikke så mye til for at noe er plausibelt. 

D et som fortelles (f.eks. at en person eier en kerry blue terrier), er 

plausibelt så lenge vi ikke h ar spesielle grunner for å tro noe annet. Vi 

aksepterer inntil v id ere det som fortelles med mindre det som fortelles 

er ek strem t usannsynlig, men samtidig uten å utelukke at det på et senere 

tidspunkt kan dukke opp indikasjoner som får oss til å endre oppfatning. 

H vis en person som forteller oss at h an eier en kerry blue 

terrier (plausibelt i seg selv), i neste omgang er uvillig til å besvare et 

spørsmål om h vordan en kerry blue terrier ser ut, er det ikke lenger 

plausibelt at h an eier en kerry blue terrier (med mindre h an eller h un 

oppgir en plausibel grunn til ikke å gi en slik beskrivelse). 

Slik fungerer våre samtaler med andre personer i dagliglivet, og slik 

kan også bevisbedømmeren forh olde seg til h ovedforh andlingen i en 

rettssak. E n foreløpig tilslutning (i bevisbedømmerens bevissth et) 

kan trekkes tilbake i lys av mot-indikasjoner på et senere tidspunkt. I 

de tilfellene h vor det ikke kommer slike mot-indikasjoner, eller motindikasjonene 

ikke oppfattes å være tilstrekkelig sterke, blir tilslutningen 

stående. H vis f.eks. tiltaltes forklaring i en straffesak impliserer 

frifinnelse, og denne forklaringen ikke utfordres av bevis som blir 

ført senere i h ovedforh andlingen, kan tiltaltes forklaring legges til 

grunn som rettslig faktum med mindre den fullstendig mangler plausibilitet. 

Når det gjelder plausibiliteten til forklaringer i den andre betydningen 

(«ex planations»), h ar Joseph son formulert følgende kriterium: 

«A n ex planation is plausible if it is internally c onsistent, c onsistent w ith th e 

know n fac ts, not h igh ly implausible, and it must represent a «real possibility» 

rath er th an a mere logic al possibility. A real possibility does not suppose th e 

violation of any know n law of nature, nor does it suppose any beh aviour th at is 

9 1 E kelöf er i h vert fall delvis inne på noe av det samme når h an skriver – om enn 

uten direkte å introdusere et begrep om fortellinger – at «[i]bland kan man beh öva visa 

upp en bild av kringomständigh eter, som bildar en bakgrund, ett mönster, en stru k tu r, 

som gör bevistemaet förklarligt oc k förståeligt o ch d erm ed o ck så a nta g lig t» (E kelöf og 

Boman, s. 15 9 , den siste kursiveringen er min). Som i begrepet om fortellinger (jf. delseksjon 

4 .2), er det også h er tale om bl.a. psykologiske elementer knyttet til aktører i et 

h endelsesforløp – E kelöf skriver at det «torde … vara ufrånkomligt att vid vissa brott anvenda 

struktural bevisning beträffande det subjektive rekvisitet» (samme tittel, s. 16 1).


c ompletely uniq ue and unprec edented, nor any ex tremely improbable c h ain of 

9 2 

c oinc idenc e.» 

Skillet mellom logisk og reell muligh et ser ut til å tilsvare i h vert fall 

noenlunde skillet mellom h enh oldsvis «h ypotetisk» eller «teoretisk» 

tvil og «rimelig og fornuftig» tvil som ofte trekkes frem i diskusjoner 

om strafferettens beviskrav. M en viktigere for vår drøftelse av bevisbedømmelse 

som slutning til beste forklaring er det at forklaringer 

kan være plausible uten å være sannsynlige, og videre at plausibilitet i 

det h ele tatt ikke kan betraktes som et trinn på sannsynligh etsskalaen. 

E n forskjell mellom sannsynligh et og plausibilitet er – i tillegg til det 

som allerede er nevnt – at b å d e en påstand om realiteten av et bestemt 

saksforh old og denne påstandens negasjon (at dette saksforh oldet ikke 

er tilfellet) i bevisfattige situasjoner kan være plausible samtidig, mens 

standard sannsynligh etsteori utelukker at begge påstandene er sannsynlige. 

9 3 For eksempel er det i utgangspunktet plausibelt at jeg var 

h jemme i h ele går kveld, men det er også plausibelt at jeg ikke var 

h jemme i h ele går kveld. I standard sannsynligh etsteori vil derimot 

den såkalte negasjonsregelen 9 4 innebære at et saksforh old og fraværet 

av dette saksforh oldet ikke begge kan være sannsynlige (dvs. h a sannsynligh 

etsovervekt). M er generelt vil (matematisk) sannsynligh et i 

bevisteorien dreie seg om kalkulasjoner med utgangspunkt i faktiske 

eller stipulerte frekvenser, mens plausibel resonnering «is less a matter 

of ex ac t c alc ulation th an of … balanc ing and w eigh ing many c omplex 

9 5 

c onsiderations». 

9 2 Joseph son, «On th e P roof D ynamic s of Inferenc e to th e Best E x planation», s. 3 0 4 . 

9 3 Jeg forutsetter h er at frasen «det er sannsynlig at …» ikke kan bety noe mindre enn 

sannsynligh etsovervekt, se f.eks. H ans P etter G raver, «Bevisbyrde og beviskrav i forvaltningsretten», 

Tid ssk rift fo r R ettsv itensk a p , 20 0 4 s. 4 6 5 –4 9 8 (s. 4 6 7 ). 

9 4 Negasjonsregelen postulerer at sannsynligh eten for fra v æ ret av et bestemt saksforh 

old er lik 1 minus sannsynligh eten fo r dette saksforh oldet. D et følger av dette at h vis 

sannsynligh eten for saksforh oldet er h øyere enn 0 .5 (dvs. at det er sannsynligh etsovervekt 

for dette saksforh oldet), så er sannsynligh eten for fraværet av saksforh oldet lavere 

enn 0 .5 . 

9 5 W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 3 3 . T ilh engere av sannsynligh etsbasert bevisteori 

vil gjerne innvende mot denne kontrasteringen av sannsynligh et og plausibilitet at den 

ikke tar h ensyn til begrepet om ep istem isk sannsynligh et, dvs. sannsynligh eten for et 

saksforh old g itt d en tilg jeng elig e info rm a sjo n (f.eks. den gitte bevissituasjonen). M en selv 

om den epistemiske sannsynligh eten selvsagt kan endre seg (f.eks. bli lavere) i lys av ny 

informasjon, er også epistemisk sannsynligh et underkastet de vanlige regnereglene for


P lausibel resonnering generelt, og slutning til beste forklaring spesielt, 

er altså presumptiv (eller «defeasible» 9 6 ) i sin natur. Slik resonnering 

resulterer ofte i «c onc lusions th at are h ypoth eses or partially supported 

guesses». 9 7 D et at retten før eller siden må ta stilling til faktum, 

og at rettens avgjørelse kan være endelig i ju rid isk forstand, endrer ikke 

på dette. 

Før vi går videre, kan det være på sin plass å understreke at spørsmålet 

om forklaringens godh et kan forstås på flere måter. Jeg tenker h er 

ikke bare på skillet mellom forklaringens absolutte godh et og dens relative 

godh et (som jeg introduserte i delseksjon 2.1 og kommer tilbake til 

i delseksjon 5 .4 ), men også på at det kan være tale om enten forklaringens 

godh et so m fo rk la ring p å d et g itte sa k sfo rh o ld et D eller forklaringens 

godh et u a v h eng ig a v D. D et er i det minste diskutabelt om denne siste 

sondringen kan oppretth oldes i enh ver sammenh eng h vor det trekkes 

slutninger til beste forklaring, men i forbindelse med fortellinger i juridisk 

bevisbedømmelse kan vi trekke et skille mellom fortellingens interne 

og ek sterne plausibilitet. D en interne plausibiliteten dreier seg om 

fortellingens kvalitet so m fortelling – altså uavh engig av bevisene – mens 

fortellingens eksterne plausibilitet er et spørsmål om fortellingens plausibilitet 

i lys a v b ev isene. 9 8 E mpiriske studier fra U SA tilsier at bevisbedømmere 

vurderer begge disse aspektene. E n fortelling som presenteres 

av en part, skal ideelt sett ivareta tre h ensyn samtidig – fortellingen skal 

implisere den ønskede rettsvirkning, være plausibel i seg selv og dessuten 

god som forklaring på bevissituasjonen. Foreligger det sterke bevis 

mot en part, innsnevres spekteret av fortellinger som parten kan presentere 

med en realistisk forventning om å bli trodd – dette kan betraktes 

nærmest som en d efi nisjo n av uttrykket «sterke bevis». E r bevisene sterke, 

finnes det ingen fortelling som kan ivareta alle de tre h ensynene 

sannsynligh 9 5 

sannsynligh 

et (f.eks. 

et (f.eks. 

multiplikasjonsregelen 

multiplikasjonsregelen 

og negasjonsregelen), 

og negasjonsregelen), 

og disse 

og 

regnereglene 

disse regne- 

kan 

reglene 

ikke 

kan 

anvendes 

ikke anvendes 

på plausibilitet. 

på plausibilitet. 

Se for øvrig 

Se for 

K 

øvrig 

olflaath 

K olflaath 

, «Bevisbedømmelse 

, «Bevisbedømmelse 

– sann- 

– 

synligh 

sannsynligh 

et eller 

et eller 

fortellinger?» 

fortellinger?» 

om skillet 

om skillet 

mellom 

mellom 

det 

det 

aletiske 

aletiske 

(dvs. 

(dvs. 

de faktiske 

de faktiske 

forh 

forh 

old) 

old) 

og 

det 

og det 

epistemiske 

epistemiske 

generelt 

generelt 

(s. 28 

(s. 

1–28 

28 1–28 

2) og 

2) 

skillet 

og skillet 

mellom 

mellom 

aletisk 

aletisk 

og epistemisk 

og epistemisk 

sannsynligsannhsynligh 

et spesielt 

et spesielt 

(s. 28 4 

(s. 

–28 

28 

6 

4 

). 

–28 6 ). 

9 6 Se sitatet i delseksjon 2.3 . 

9 7 W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 3 3 . 

9 8 Se nærmere om dette i K olflaath , «Bevisbedømmelse – sannsynligh et eller fortel- 

linger?», s. 29 3 –29 8 .

210 E ivind K olflaath 

samtidig – intern plausibilitet (god som fortelling), ekstern plausibilitet 

(god som forklaring) og fordelaktig rettslig implikasjon lar seg ikke 

kombinere. 

5 .3 Ato m ism e o g h o lism e 

E n atomistisk tilnærming til bevisbedømmelse innebærer som nevnt i 

delseksjon 3 .1 at det enkelte bevis vurderes uavh engig av sakens øvrige 

bevis, i motsetning til en h olistisk tilnærming h vor bevisene også vurderes 

i lys av h verandre. Bevisteori basert på sannsynligh et (frekvenser) h ar 

en atomistisk tilnærming til juridisk bevisbedømmelse. E kelöfs fokusering 

på bevisverdien ved det enkelte bevis (og videre på bevisverdi som 

et spørsmål om kausalrelasjoner) er et åpenbart eksempel på dette, 

men det samme gjelder enh ver teori som anbefaler sannsynligh etsteoretiske 

regneregler i bevisbedømmelsen. M ot slutten av forrige årh undre 

fremh evet E c kh off, som godt og vel førti år tidligere h adde bidratt 

sterkt til dannelsen av den svensk-norske sannsynligh etsbaserte bevisteorien, 

10 0 imidlertid «den informasjonen som sammenh engen mellom 

[bevisene] gir» 10 1 og «den forklaringsverdi som bevismaterialet gir når 

de forskjellige bevisfakta sees i sammenh eng med h verandre». 10 2 Slike 

9 9 A bu-H areira omtaler riktignok E kelöf som en «emerging h olist», se A bu-H areira, 

s. 18 5 –18 7 . Imidlertid sikter forfatteren h er ikke til E kelöfs sannsynligh etsteoretiske 

overveielser, men derimot til det E kelöf omtaler som en «h elh etsbedömning», dvs. et 

«totalöverblic k över h ela materialet» som «vi inte [h ar] möjligh et att göra annat än intu - 

itiv t», se E kelöf og Boman, s. 13 2. 

10 0 Se T orstein E c kh off, Tv ilsrisik o en, Oslo 19 4 3 . A llerede på 5 0 -tallet gikk E c kh off i 

en annen retning (se T orstein E c kh off, «E n bok om bevisbyrden – og noen refleksjoner 

om rettsanvendelse, bevisbedømmelse og gestaltpsykologi», Tid ssk rift fo r R ettsv itensk a p , 

19 5 2 s. 28 –3 7 (s. 3 2–3 7 )), men h er dreier det seg om beskrivelser av den faktiske bevisbedømmelse, 

og ikke – som i Tv ilsrisik o en og artiklene fra 8 0 -tallet (se fotn. 10 1 og 10 2) 

– om normativ bevisteori. Om skillet mellom deskriptiv og normativ bevisteori, se 

K olflaath , «Bevisbedømmelse – sannsynligh et eller fortellinger?», s. 27 9 –28 0 . 

10 1 T orstein E c kh off, «T emametode eller verdimetode i bevisvurderingen», S v ensk 

Ju risttid ning, 19 8 8 s. 3 21–3 3 9 (s. 3 3 4 ). 

10 2 T orstein E c kh off, «T emametode og bevisverdimetode på ny» i Festsk rift till P er Olo f 

B o ld ing , Stoc kh olm 19 9 2 s. 8 5 –10 3 (s. 9 7 ). Ordet «bevisfakta» brukes h er åpenbart om 

bevisdata, jf. fotn. 24 ovenfor. 

9 9


bemerkninger innebærer en dreining i h olistisk retning, 10 3 h vor godh 

etskriteriet blir plausibilitet snarere enn sannsynligh et. W alton skriver 

bl.a. følgende om h olisme og plausibilitet: 

«T h e w eigh t of plausibility of eac h argument needs to be evaluated w ith in 

th e larger body of evidenc e … E ac h argument may only h ave a small w eigh t of 

plausibility in relation to th e ultimate probandum [dvs. bevistemaet] in th e c ase. 

But it c an be relevant bec ause of its plac e in th e w h ole netw ork of evidenc e 

in th e c ase. … W h at is req uired is to take a small bit of evidenc e, typic ally in 

th e form of a plausible inferenc e th at is not deduc tively valid, and th en judge 

h ow th at bit of evidenc e fits into th e larger mass of evidenc e in th e c h ain of ar- 

10 4 

gumentation in th e given c ase.» 

Begrepet om plausibilitet åpner altså i h øyere grad enn begrepet om 

sannsynligh et for et h olistisk perspektiv på juridisk bevisbedømmelse. 

E n h olistisk tilnærming til juridisk bevisbedømmelse er gjerne motivert 

av en antagelse om at det enkelte bevis bedre kan vurderes i lys av sakens 

øvrige bevis enn i lys av f.eks. generelle erfaringssetninger. For selv om 

oppfatninger om h vordan man v a nlig v is opptrer i bestemte situasjoner, 

er et uunnværlig element i juridisk bevisbedømmelse, blir det i prinsippet 

alltid et spørsmål om d enne saken representerer et unntak – og h er 

kan bevissituasjonen som h elh et ofte gi en viss pekepinn. 

E t kjennetegn ved h olistisk (og h ermeneutisk) erkjennelse er at tankeprosessen 

ikke h ar et definitivt startpunkt. I en h olistisk bevisbedømmelse 

blir h vert enkelt bevis betraktet i lys av de øvrige bevis, og dette 

innebærer at uansett h vor bevisbedømmeren begynner, så skulle h an eller 

h un i prinsippet h a begynt et annet sted. 10 5 D ette betyr selvsagt ikke 

at juridisk bevisbedømmelse er umulig, eller at den ikke kan være grundig 

og samvittigh etsfull – det betyr bare at bevisbedømmelsen h ar form 

av en v ek selv irk ning mellom ulike bevis. M en i så fall kan ikke sannsynligh 

etsteoretiske regneregler anvendes, fordi slike regneregler forutsetter 

at bevisbedømmeren begynner med et bestemt bevis og så a nser seg fer- 

10 3 H er dreier det seg ikke om å bruke sannsynligh etsteoretiske regneregler, men derimot 

om å foreta «skjønnsmessige h elh etsvurderinger» (samme sted, se også E c kh off, 

«T emametode eller verdimetode i bevisvurderingen», s. 3 3 2–3 3 5 ). 

10 4 W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, s. 4 5 og 213 . Se tilsvarende Joseph son, 

«On th e P roof D ynamic s of Inferenc e to th e Best E x planation», s. 29 2. 

10 5 Se eksempel i K olflaath , S p rå k o g a rg u m enta sjo n – m ed ek sem p ler fra ju ss, Bergen 

20 0 4 s. 14 7 –15 1.


d ig m ed d ette b ev iset når h an eller h un går over til neste bevis. 10 6 D enne 

10 7 

forutsetningen er selve kjernen i bevisteoretisk atomisme. 

5 .4 Ab so lu tt o g rela tiv g o d h et 

Som nevnt i delseksjon 2.1 skiller Joseph son mellom absolutt og relativ 

godh et, altså mellom spørsmålet om h vor god h ypotesen H er i seg selv, 

og spørsmålet om h vor mye bedre H er enn de øvrige forklaringene som 

h ar vært tatt i betraktning. Når juridisk bevisbedømmelse betraktes som 

slutning til beste forklaring, forutsettes det at bevisbedømmeren skal 

vurdere godh eten til ulike forklaringer på bevissituasjonen. I det følgende 

skal jeg kort drøfte skillet mellom absolutt og relativt godh et i sammenh 

eng med juridisk bevisbedømmelse. 

A llen h ar fremh oldt at det bevisteoretiske fortellingsparadigmet bare 

fokuserer på fortellingers rela tiv e plausibilitet, og at noe annet h eller 

ikke er mulig når sammenh engen er juridisk bevisbedømmelse. 10 8 M en 

selv om relativ plausibilitet gjerne kan være tilstrekkelig i dispositive saker 

(h vor spørsmålet i h vert fall i utgangspunktet er h vilket av de to påståtte 

faktum som er mest plausibelt i lys av bevisene), vil A llens konkretisering 

av det strafferettslige beviskravet innebære en absolutt 

godh etsvurdering. Ifølge A llen er beviskravet i straffesaker oppfylt h vis 

og bare h vis det ikke finnes en plausibel fortelling som impliserer tiltaltes 

uskyld. H er er det altså ikke tale om å sa m m enlig ne en frifinnende 

fortellings plausibilitet med plausibiliteten til f.eks. påtalemyndigh etens 

fortelling, men om å søke en frifinnende fortelling som er internt og 

eksternt plausibel i seg selv. Spørsmålet om h vorvidt en fortelling i det 

10 6 D et finnes en rekke andre grunner til at sannsynligh etsteoretiske regneregler ikke 

kan anvendes generelt i juridisk bevisbedømmelse, se f.eks. L . Jonath an C oh en, Th e P ro - 

b a b le a nd th e P ro v a b le, Ox ford 19 7 7 s. 4 9 –120 , Z ah le, s. 3 24 –4 0 1, D iesen, s. 14 –16 og 

K olflaath , «Bevisbedømmelse – sannsynligh et eller fortellinger?», s. 28 7 –29 1. E n annen 

konsekvens av den h olistiske tilnærmingen er at det ikke er mulig å redegjøre fullt ut for 

bevisbedømmelsen, se f.eks. K olflaath , S p rå k o g a rg u m enta sjo n – m ed ek sem p ler fra ju ss, 

s. 15 1, T illers’ bemerkning sitert i W illiam T w ining, «L aw yers’ Stories» i R eth ink ing Ev id 

ence, E vanston 19 9 4 s. 219 –26 1 (s. 24 1) og E kelöf og Boman, s. 13 2. 

10 7 Se for øvrig T w ining, s. 24 0 –24 1. 

10 8 A llen, «T h e Nature of Juridic al P roof», s. 4 0 6 –4 13 , Ronald J. A llen, «Fac tual 

A mbiguity and a T h eory of E videnc e», Virg inia La w R ev iew , 19 9 4 vol. 8 8 s. 6 0 4 –6 4 0 

(s. 6 0 5 –6 16 ) og A llen og L eiter, s. 15 27 –15 3 7 .


h ele tatt er plausibel, er et spørsmål om fortellingens plausibilitet i abso- 

10 9 

lutt forstand. 

D essuten kan det vanskelig bestrides at vi også g ra d erer plausibilitet i 

absolutt forstand. F.eks. vil en fortelling som støttes av bevisene, betraktes 

som m er plausibel enn om det ikke forelå bevis som gikk i den ene 

eller andre retning. Og jo mer forklaringen støttes av bevisene, desto mer 

plausibel er fortellingen. Joseph son skiller mellom ulike «c onfidenc e 

values», som er graderinger av plausibilitet i absolutt forstand. 110 

Begrepet om forklaringers absolutte godh et kan likevel være mer villedende 

enn opplysende når sammenh engen er juridisk bevisbedømmelse. 

A bsolutt godh et er sjelden eller aldri tilstrekkelig til å oppfylle 

beviskravet i en rettslig sammenh eng. T il syvende og sist er det slik at 

det h endelsesforløpet som får status som rettslig faktum, legges til 

grunn d elv is fordi d et ik k e fi nnes no e b ed re a lterna tiv. Når f.eks. den tiltalte 

i en drapssak blir dømt for drapet, skjer dette d elv is fordi det ikke 

er lansert en alternativ gjerningsperson som kan knyttes like tett til 

drapet. 

M ed dette mener jeg ik k e at tiltalte i straffesaker kan bli dømt uten 

sterke beviser for skyld. E n person blir ikke dømt for drap bare fordi 

personen var uvenn med drapsofferet og ellers mangler alibi – det kreves 

en tettere tilknytning til drapet. M en spørsmålet om h vorvidt den tettere 

tilknytningen til drapet beviser skyld utover enh ver rimelig tvil (eller 

for den saks skyld utover et h vilket som h elst beviskrav), er ikke bare et 

spørsmål om h vor tett bevisene knytter tiltalte til det aktuelle drapet, 

men også et spørsmål om i h vilken grad andre personer kan knyttes til 

drapet. D en tilknytningen mellom tiltalte og det aktuelle drapet som 

kan dokumenteres, forteller i seg selv sjelden eller aldri noe om h vorvidt 

det også finnes andre personer med en like sterk eller sterkere tilknytning 

til drapet. Samtidig er spørsmålet om h vorvidt det faktisk finnes 

andre slike personer, selvsagt relevant i bevisbedømmelsen. D et er neppe 

særlig dristig å h evde at effekten av å lansere en alternativ gjerningsperson 

kan være større enn effekten av å argumentere mot bevisene for 

10 9 Se bemerkninger om dette i Nanc e A . D ale, «Naturalized E pistemology and th e 

C ritiq ue of E videnc e T h eory», Virg inia La w R ev iew , 20 0 1 vol. 8 7 s. 15 5 1–16 18 

(s. 15 9 3 ). 

110 Joseph son, «P lausibility», s. 26 5 –27 2.


tiltaltes skyld. 111 D et er altså k o m b ina sjo nen av sterk tilknytning (absolutt 

godh et) og fravær av plausible alternativer som eventuelt beviser 

skyld utover enh ver rimelig tvil. D en sterke tilknytningen mellom tiltalte 

og h andlingen er alltid en nødvendig, men sjelden en tilstrekkelig betingelse 

for å oppfylle beviskravet. 112 

5 .5 Testing eller tilp a sning ? 

Joseph son h ar generelt fremh evet p red ik sjo nsev ne som et vesentlig kriterium 

i vurderingen av forklaringers relative godh et. 113 E n empirisk h ypotese 

– f.eks. en empirisk h ypotese som formuleres i en vitenskapelig 

sammenh eng – er empirisk i den forstand at den h ar empiriske implikasjoner, 

dvs. implikasjoner som på en eller annen måte kan testes empirisk 

(f.eks. gjennom eksperimenter). Og h vis den som formulerer h ypotesen, 

ikke allerede h ar kunnskap om h vorvidt de aktuelle empiriske 

implikasjonene er sanne, kan implikasjonene betraktes som empiriske 

fo ru tsig elser. I tråd med den vanlige oppfatningen h ar Joseph son poengtert 

at en h ypotese med forutsigelser som viser seg å være sanne, er bedre 

enn en h ypotese h vor det viser seg at en eller flere av dens forutsigelser 

er usanne. 114 Videre h ar L ipton argumentert for at h ypoteser som utsettes 

for og overlever empirisk testing, er å foretrekke fremfor h ypoteser 

som ikke er blitt testet, men bare er tilpasset empiriske data so m a llered e 

111 I flere av de store gjenopptagelsessakene i Norge h ar den dømtes forsvarer utpekt 

en annen mulig gjerningsperson, f.eks. «Stepper’n» i L iland-saken (se NOU 19 9 6 : 15 , 

s. 14 1, og for øvrig granskningsutvalgets egne bemerkninger på s. 3 4 –4 0 ), person E i 

Fasting T orgersen-saken (se Rt. 20 0 1 s. 15 21 på s. 15 26 og 15 28 , og for øvrig C amilla 

Juell E ide og E rling M oss, «... a ld ri m er slip p es lø s ...», Oslo 19 9 9 s. 26 3 –27 8 og 4 12– 

4 19 ) og i den ene av M oen-sakene en person som h adde vært blant politiets mistenkte 

(se kjennelse i H ålogaland lagmannsrett 12.2.0 2 (L H -20 0 0 -0 0 8 6 3 ) og A ftenposten 

21.12.20 0 1: «Navnga mulig drapsmann»). I M oen-sakene h ar en annen person tilstått 

drapene på dødsleiet (se avgjørelse 15 .0 6 .20 0 6 -I i K ommisjonen for gjenopptakelse av 

straffesaker). Fritz M oen er i dag frikjent for begge drapene h an ble dømt for i h enh oldsvis 

19 7 8 og 19 8 1, og regjeringen h ar oppnevnt et utvalg som gransker de to straffesakene. 

112 Jeg antar at det forh older seg slik i h vert fall i de fleste typer rettstvister med omstridt 

faktum, selv om drøftelsen ovenfor bare dekker straffesaker h vor det omstridte aspektet 

ved faktum er gjerningspersonens identitet. 

113 Joseph son, «On th e P roof D ynamic s of Inferenc e to th e Best E x planation», s. 29 2. 

114 Samme sted. Ordet «h ypotese» brukes h er i en vid og generell betydning, altså 

ulikt den mer spesifikke betydningen omtalt i delseksjon 4 .2.


fo relig g er. Blir h ypotesen ikke testet, er det selvsagt ingen risiko for at 

den blir gjendrevet – følgelig bør vi h a mer tillit til en h ypotese som h ar 

overlevd empirisk testing. 115 

M en selv om prediksjonsevne kan være en dyd i vitenskapelige sammenh 

enger, er det ikke uten videre klart at empiriske forutsigelser kan 

spille en rolle i juridisk bevisbedømmelse. Bevissituasjonen må nødvendigvis 

være gitt forut for forklaringen på denne bevissituasjonen. E n 

fortelling som forklarer bevissituasjonen er selvsagt tilpasset bevisene – 

den aktuelle fortellingen er valgt nettopp fordi bevissituasjonen er som 

den er. Siden det ikke finnes noe i bevissituasjonen som bevisbedømmeren 

var ukjent med da h an eller h un valgte fortelling, finnes det h eller 

ikke noe i bevissituasjonen som fortellingen kan testes mot etter at fortellingen 

ble valgt. Og andre empiriske data enn dem som utgjør bevissituasjonen, 

skal bevisbedømmeren ikke ta h ensyn til. 116 

D erimot kan h ypoteser i D iesens og H ole og Sjaastads mer spesifikke 

betydning (jf. delseksjon 4 .2) h a empiriske forutsigelser som kan testes 

mot bevissituasjonen. 117 G runnen til dette er at slike h ypoteser kan formuleres 

uavh engig av bevisene i den konkrete saken. M en som jeg 

nevnte i delseksjon 4 .2, innebærer denne uavh engigh eten at h ypoteser 

av denne typen ikke h ar forklaringskraft – h ypotesen er en mulig k o nk 

lu sjo n på bevisbedømmelsen, men ikke en fo rk la ring på bevissituasjonen 

i en mer kvalifisert betydning av ordet. D et er i det minste diskutabelt 

om det i juridisk bevisbedømmelse kan finnes forklaringer på 

bevissituasjonen som h ar både prediksjonsevne og forklaringskraft. 

D ette betyr ikke at slutning til beste forklaring må eller bør forkastes 

som en kunnskapsteoretisk tilnærming til juridisk bevisbedømmelse. 

115 D ette er en noe unyansert oppsummering av drøftelsen i L ipton, s. 16 4 –18 3 . 

116 M ot dette kan det innvendes at bevisbedømmerne konstruerer sine fortellinger før 

alle bevisene er ført, og at fortellingen dermed i det minste blir testet mot bevisene som 

presenteres til slutt. M en bevisbedømmerens konstruksjon av en fortelling på et tidspunkt 

underveis i bevisføringen kan ikke p å d ette tid sp u nk tet betraktes som en slutning 

til beste forklaring på bevissituasjonen som h elh et, rett og slett fordi denne bevissituasjonen 

ennå ikke foreligger. E n slutning til beste forklaring er en slutning til den beste forklaring 

på et (allerede) gitt saksforh old, og før bevisføringen er ferdig, eksisterer ikke bevissituasjonen 

som et gitt saksforh old. Jeg h older derfor fast på at fortellinger ikke h ar 

predikasjonsevne når fortellingen presenteres som den beste forklaringen på bevissituasjonen 

som h elh et. 

117 Se H ole og Sjaastad, s. 19 og 8 0 –8 2.


D et er ikke opplagt h vorfor vi i d enne sammenh engen skulle kreve at 

forklaringer h ar prediksjonsevne. H vis f.eks. det strafferettslige beviskravet 

«utover enh ver rimelig tvil» kan konkretiseres til at det ikke skal finnes 

en frifinnende fortelling som er plausibel internt og eksternt, så spiller 

det ingen rolle at fortellingen er tilpasset bevisene – i så fall er det 

tilstrekkelig at det i det h ele tatt fi nnes en slik fortelling. 

Skillet mellom tilpasning og testing h ar likevel en viss relevans i juridisk 

bevisbedømmelse. H vis en mistenkt eller siktet avgir forklaring til 

politiet uten å vite h va bevisene består i – enten fordi bevisene h oldes 

tilbake for siktede eller fordi bevisene i det h ele tatt ikke foreligger for 

politiet på det aktuelle tidspunktet – løper vedkommende en risiko for 

at forklaringen gjendrives av bevisene. D en som er skyldig og vil nekte 

straffskyld, og som derfor må ty til en usann fortelling h vis vedkommende 

i det h ele tatt velger å forklare seg, h ar utvilsomt fordel av innsyn 

i bevisene. I Norge h ar aktor under h ovedforh andlingen anledning til å 

lese opp fra politiforklaringer dersom det er uoverensstemmelser mellom 

politiforklaringen og tiltaltes forklaring i retten, jf. straffeprosessloven 

§ 29 0 . H vis det under h ovedforh andlingen fremkommer at tiltalte 

h ar endret forklaring etter h vert som vedkommende ble konfrontert 

med nye bevis, reiser dette spørsmål om tiltaltes troverdigh et. D en som 

er uskyldig, kan derimot tjene på å presentere sin fortelling for politiet 

uten å h a fått seg forelagt bevisene – når det viser seg at bevisene ikke 

utfordrer siktedes fortelling, kan siktedes forklaring gjerne bli vurdert 

som mer troverdig enn om vedkommende h adde fått muligh eten til å 

tilpasse fortellingen til bevisene. M en samtidig kan det i slike tilfeller 

være vanskelig for bevisbedømmeren å vurdere i h vilken grad fortellingen 

er tilpasset bevis som siktede h adde en viss muligh et for å forutse, 

f.eks. at det vil finnes mobiltelefondata som forteller h vor vedkommendes 

mobiltelefon h ar befunnet seg på det kritiske tidspunktet. 

6 . Av slu tning 

Begrepet om slutning til beste forklaring belyser en rekke aspekter ved 

juridisk bevisbedømmelse. Vi h ar bl.a. sett at bevisbedømmere må forh 

olde seg til kontrastive spørsmål (delseksjon 3 .3 ), og at juridisk bevisbedømmelse 

er presumptiv i sin natur (delseksjon 5 .2). Begrepet om 

slutning til beste forklaring fremh ever dessuten den rela tiv e godh et som


et h elt sentralt vurderingstema i juridisk bevisbedømmelse (delseksjon 

5 .4 ). 

Videre reiser begrepet om slutning til beste forklaring bl.a. spørsmålet 

om h va som i juridisk bevisbedømmelse er det mest sentrale kriteriet 

på sannh et. Svaret er plausibilitet snarere enn (matematisk) sannsynligh 

et (delseksjon 5 .2). I lys av utviklingen innenfor kognitiv psykologi 

og filosofisk kunnskapsteori og argumentasjonsteori er det nærliggende 

å konkludere med at den svensk-norske bevisteorien h avnet i en blindgate 

fordi den fokuserte på sannsynligh et i stedet for på plausibilitet, og 

fordi den overså fortellingers rolle i bevisbedømmelsen. E n slik oppsummering 

bærer riktignok preg av etterpåklokskap – det var først på 

7 0 -tallet at forskjellen mellom sannsynligh et og plausibilitet ble tematisert 

i den filosofiske litteraturen, 118 og det var først på 8 0 -tallet at begrepet 

om fortellinger for alvor begynte å gjøre seg gjeldende i den engelskspråklige 

litteraturen om juridisk bevisbedømmelse. 

M er generelt kan vi si at begrepet om slutning til beste forklaring inviterer 

oss til å betrakte juridisk bevisbedømmelse som et forsøk på å 

fo rstå bevissituasjonen. Forståelse vil i denne sammenh engen langt på 

vei dreie seg om k o h erens – bevisbedømmeren søker en forklaring på bevissituasjonen 

som er koh erent i seg selv og i samsvar med bevisene og 

generelle erfaringssetninger. E n bevisteori som fokuserer på forståelse og 

koh erens, bringer frem h ermeneutiske og h olistiske aspekter ved juridisk 

bevisbedømmelse som sannsynligh etsteoretiske tilnærminger i liten 

grad vil være i stand til å fange inn. 

Littera tu rliste 

A bu-H areira, M .Y ., A Ho listic Ap p ro a ch to th e Exa m ina tio n a nd Ana lysis o f Ev id 

ence in Ang lo -Am erica n Ju d icia l P ro cesses (upublisert doktoravh andling, U niversity 

of W arw ic k 19 8 4 ); A liseda, A toc h a, Ab d u ctiv e R ea so ning . Lo g ica l Inv estig 

a tio ns into Disco v ery a nd Exp la na tio n, D ordrec h t 20 0 6 ; A llen, Ronald J., «T h e 

Nature of Juridic al P roof», C a rd o z o La w R ev iew , 19 9 1 vol. 13 s. 3 7 3 –4 22; A llen, 

Ronald J., «Fac tual A mbiguity and a T h eory of E videnc e», No rth w estern 

La w R ev iew , 19 9 4 vol. 8 8 s. 6 0 4 –6 4 0 ; A llen, Ronald J. og Brian L eiter, «Naturalized 

E pistemology and th e L aw of E videnc e», Virg inia La w R ev iew , 20 0 1 vol. 

8 7 s. 14 9 1–15 5 0 ; A nderson, T erenc e, D avid Sc h um og W illiam T w ining, Ana - 

lysis o f Ev id ence, 2. utgave (C ambridge 20 0 5 ); A nsc ombe, G .E .M ., Intentio n, 

118 Se W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, s. 112.


2. utgave (C ambridge 19 6 3 ); A skeland, Bjarte, «Om analogi og abduksjon», 

Tid ssk rift fo r R ettsv itensk a p , 20 0 4 s. 4 9 9 –5 4 7 ; Bennett, W . L anc e og M arth a S. 

Feldman, R eco nstru cting R ea lity in th e C o u rtro o m (L ondon 19 8 1); Binder, D avid 

A . og P aul Bergman, Fa ct Inv estig a tio n. Fro m Hyp o th esis to P ro o f (St. P aul 

19 8 4 ); Bolding, P er Olof, G å r d et a tt b ev isa ? (Stoc kh olm 19 8 9 ); C oh en, L . Jonath 

an, Th e P ro b a b le a nd th e P ro v a b le (Ox ford 19 7 7 ); D avidson, D onald, «A c - 

tions, Reasons, and C auses» i Essa ys o n Actio ns a nd Ev ents, D onald D avidson 

(Ox ford 19 8 0 ) s. 3 –19 ; D iesen, C h ristian, B ev isp rö v ning i b ro ttm å l (Stoc kh olm 

19 9 4 ); E c kh off, T orstein, Tv ilsrisik o en (B ev isb yrd en) (Oslo 19 4 3 ); E c kh off, 

T orstein, «E n bok om bevisbyrden – og noen refleksjoner om rettsanvendelse, 

bevisbedømmelse og gestaltpsykologi», Tid sk rift fo r R ettsv itensk a p , 19 5 2 s. 28 – 

3 7 ; E c kh off, T orstein, «T emametode eller verdimetode i bevisvurderingen», 

S v ensk Ju risttid ning , 19 8 8 s. 3 21–3 3 9 ; E c kh off, T orstein, «T emametode og bevisverdimetode 

på ny» i Festsk rift til P er Olo f B o ld ing , L ars H euman (red.) 

(Stoc kh olm 19 9 2) s. 8 5 –10 3 ; E ide, C amilla Juell og E rling M oss, « … a ld ri m er 

slip p es lø s … » , Histo rien o m Fred rik Fa sting To rg ersen (Oslo 19 9 9 ); E kelöf, P er 

Olof og Robert Boman, R ä tteg å ng IV, 6 . utgave (Stoc kh olm 19 9 2); Festinger, 

L eon, A Th eo ry o f C o g nitiv e Disso na nce (Stanford 19 5 7 ); G oldsmith , Robert 

W ., «E valuating E videnc e in C riminal C ases by M eans of th e E videntiary Value 

M odel» i Ev id entia ry Va lu e. P h ilo so p h ica l, Ju d icia l a nd P sych o lo g ica l Asp ects o f a 

Th eo ry. Essa ys Ded ica ted to S ö ren Ha lld én o n h is S ixtieth B irth d a y, P eter G ärdenfors, 

Bengt H ansson, og Nils-E ric Sah lin (red.) (L und 19 8 3 ) s. 10 4 –113 ; G raver, 

H ans P etter, «Bevisbyrde og beviskrav i forvaltningsretten», Tid ssk rift fo r 

R ettsv itensk a p , 20 0 4 s. 4 6 5 –4 9 8 ; H art, H .L .A . og T ony H onoré, C a u sa tio n in 

th e La w , 2. utgave (Ox ford 19 8 5 ); H astie, Reid og Robyn M . D aw es, R a tio na l 

C h o ice in a n U ncerta in W o rld . Th e P sych o lo g y o f Ju d g m ent a nd Decisio n M a k ing 

(T h ousand Oaks 20 0 1); H astie, Reid og Nanc y P ennington, «E x planation-Based 

D ec ision M aking» i Ju d g m ent a nd Decisio n M a k ing . An Interd iscip lina ry 

R ea d er, 2. utgave, T erry C onnoly, H al R. A rkes og K enneth R. H ammond 

(red.) (C ambridge 20 0 0 ) s. 212–228 ; H ole, Ola og Øystein Sjaastad, Lo g isk sø - 

k elys p å Treh o lt-d o m m en (Oslo 19 8 8 ); H ov, Jo, R etterg a ng III. S iv ilp ro sess (Oslo 

20 0 0 ); H øyland, Jon, «Fornuft og følelser i rettssalen – h va styrer dommernes 

avgjørelser?», Dya d e nr. 1/20 0 4 s. 4 6 –5 5 ; Joseph son, Joh n R., «C onc eptual 

A nalysis of A bduc tion» i Ab d u ctiv e Inference. C o m p u ta tio n, P h ilo so p h y, Tech no - 

lo g y, Joh n R. Joseph son og Susan Joseph son (red.) (C ambridge 19 9 4 ) s. 5 –3 0 ; 

Joseph son, Joh n R., «P lausibility», i Ab d u ctiv e Inference. C o m p u ta tio n, P h ilo so p - 

h y, Tech no lo g y, Joh n R. Joseph son og Susan Joseph son (red.) (C ambridge 19 9 4 ) 

s. 26 6 –27 2; Joseph son, Joh n R., «Smart Induc tive G eneraliz ations are A bduc 

tions» i Ab d u ctio n a nd Ind u ctio n. Essa ys o n th eir R ela tio n a nd Integ ra tio n, 

P eter A . Flac h og A ntonis C . K akas (red.) (D ordrec h t 20 0 0 ) s. 3 1–4 4 ; Joseph - 

son, Joh n R., «On th e P roof D ynamic s of Inferenc e to th e Best E x planation» i 

Th e Dyna m ics o f Ju d icia l P ro o f. C o m p u ta tio n, Lo g ic a nd C o m m o n S ense, M arilyn 

M ac C rimmon og P eter T illers (red.) (H eidelberg 20 0 2) s. 28 7 –3 0 5 ; K olflaath ,


E ivind, «Bevisbedømmelse – sannsynligh et eller fortellinger?», Ju ssens Venner, 

20 0 4 s. 27 9 –3 0 4 ; K olflaath , E ivind, S p rå k o g a rg u m enta sjo n – m ed ek sem p ler fra 

ju ss (Bergen 20 0 4 ); K lami, H annu T apani og M inna H atakka, «Forståelse oc h 

bevisvärde. H olistisk eller analytisk syn på indic ier rörande mänskligt beteende?», 

Lo v o g R ett, 19 8 9 s. 3 6 1–3 7 2; L evi, Isaac , «C onsonanc e, D issonanc e and 

E videntiary M ec h anisms» i Ev id entia ry Va lu e. P h ilo so p h ica l, Ju d icia l a nd P sych o - 

lo g ica l Asp ects o f a Th eo ry. Essa ys Ded ica ted to S ö ren Ha lld én o n h is S ixtieth B irth - 

d a y, P eter G ärdenfors, Bengt H ansson og Nils-E ric Sah lin (red.) (L und 19 8 3 ), 

s. 27 –4 3 ; L indell, Bengt, S a k frå g o r o ch rä ttsfrå g o r (U ppsala 19 8 7 ); L ipton, P eter, 

Inference to th e B est Exp la na tio n, 2. utgave (L ondon 20 0 4 ); L ubet, Steven, 

No th ing b u t th e Tru th . W h y Tria l La w yers Do n’t, C a n’t, a nd S h o u ld n’t Ha v e to Tell 

th e W h o le Tru th (New Y ork 20 0 1); M ac C ormic k, Neil, Leg a l R ea so ning a nd Leg 

a l Th eo ry (Ox ford 19 7 8 ); Nanc e, D ale A ., «Naturalized E pistemology and th e 

C ritiq ue of E videnc e T h eory», Virg inia La w R ev iew , 20 0 1 vol. 8 7 s. 15 5 1– 

16 18 ; P almer, A ndrew , P ro o f a nd th e P rep a ra tio n o f Tria ls (Sydney 20 0 3 ); 

P ennington, Nanc y og Reid H astie, «T h e Story M odel for Juror D ec ision 

M aking» i Insid e th e Ju ro r. Th e P sych o lo g y o f Ju ro r Decisio n M a k ing , Reid H astie 

(red.) (C ambridge 19 9 3 ) s. 19 2–221; Sc h um, D avid A ., Th e Ev id entia l Fo u nd 

a tio ns o f P ro b a b ilistic R ea so ning (E vanston 19 9 4 ); Sc h um, D avid A ., «Spec ies 

of A bduc tive Reasoning in Fac t Investigation in L aw » i Th e Dyna m ics o f Ju d icia 

l P ro o f. C o m p u ta tio n, Lo g ic a nd C o m m o n S ense, M arilyn M ac C rimmon og P eter 

T illers (red.) (H eidelberg 20 0 2) s. 3 0 7 –3 3 6 ; Sh afer, G lenn, A M a th em a tica l 

Th eo ry o f Ev id ence (P rinc eton 19 7 6 ); Skogh øy, Jens E dvin A ., Tv istem å l, 2. utgave 

(Oslo 20 0 1); Strandbakken, A sbjørn, U sk yld sp resu m sjo nen. « In d u b io p ro 

reo » (Bergen 20 0 3 ); Strandberg, M agne, S k a d elid tes h yp o tetisk e inntek t – o m ersta 

tning su tm å ling o g b ev is (Bergen 20 0 5 ); T w ining, W illiam, «L aw yers’ Stories» 

i R eth ink ing Ev id ence. Exp lo ra to ry Essa ys, W illiam T w ining (red.) (E vanston 

19 9 4 ) s. 219 –26 1; van Benth em, Joh an, «Forew ord» i Ab d u ctio n a nd Ind u ctio n. 

Essa ys o n th eir R ela tio n a nd Integ ra tio n, P eter A . Flac h og A ntonis C . K akas 

(red.) (D ordrec h t 20 0 0 ) s. ix –x i; W agenaar, W illem A ., P eter J. van K oppen og 

H ans F.M . C rombag, Anch o red Na rra tiv es. Th e P sych o lo g y o f C rim ina l Ev id ence 

(H ampstead 19 9 3 ); W alton, D ouglas, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence (U niversity 

P ark 20 0 2); W alton, D ouglas, Ab d u ctiv e R ea so ning (T usc aloosa 20 0 4 ); 

Z ah le, H enrik, Om d et ju rid isk e b ev is (K øbenh avn 19 7 6 ); NOU 19 9 6 : 15 , 

Lila nd sa k en; NOU 20 0 4 : 9 , Fisk efa rtø yet « U tv ik S enio rs» fo rlis 17 . feb ru a r 

19 7 8 .

bevisbedømmelse som slutning til beste forklaring - Universitetet i ...

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?