J. A. Hoff Mennesker jeg traff - DIS-Vestfold

vf.disnorge.no

J. A. Hoff Mennesker jeg traff - DIS-Vestfold

,_

MENNESKER JEG TRAFF

I.


l

l

l

l

l

l

I. Fra hjembygda:

Den første læremesteren min.

Ola Andrissen i Hofslia.

Fra den forholdsvis flate dalbunnen med Lågen som midtpunkt

strekker det sig en middels bratt skogli opp mot åsen,

der hjemmesætrene ligger, og midt oppe i denne lia, 1/2 times

marsj fra gårdene, bodde han med familie.

Eiendommen var ryddet og bebygget av far hans, gamle

Andris, som kom fra Telemark, og hjemmelen var bygsel på

barnas levetid. Noen avgift hørte jeg aldri om.

Samme Andris må ha vært en mann med naturglede, for

en vakrere boplass var det vanskelig å finne. Det var såpass

forhØining i terrenget, at man hadde oversikt over hele bygden

oppover i rettning av Kongsberg, kunne se toget ved Skollenborg

st., da så langt lei, og så godt alle fjellene: - Stølefj ell,

Skrimfjellene, Jonsknuten og i bakgrunnen sjølveste Gausta,

«Gausen», som Ola Andrissen kalte det.

Men plassen hadde også godt jordsmon, - den skaffet livberging

for to kuer og noen småfe, når man skjøtte til med

lauving. Dertil kom, at det var godt for ved og vann, og at

beliggenheten ga adgang til jakt og fiske, når tiden dertil var

inne. Ola Andrissen - eller Andrissen, som vi alminnelig kalte

ham - skjøt endog en gang en gaupe, hvilket var en raritet

der i strøket.

Av en skylldelingsforretning ikke mer enn 75 år tidligere

- omkring forrige århundreskifte - fremgår det, at forholdet

da var et annet, idet en mann, som da ble hjemlet rett til å

bygge sæterhus på en annens grunn, også fikk rett til å holde

et vist areal omkring husene ryddet for skog- «dette av hensyn

til rovdyr og røvere», som det står i den gamle protokollen.

Nå var det hverken rovdyr eller røvere lenger, men at

Andrissen hadde skutt gaupe, derom var hodeskallen på som-

7


merfjøsveggen avgjØrende bevis. Nei, rovdyr fantes ikke lenger,

ellers ville Andrissen ha skutt dem. Nå måtte han nøie

sig med annet vilt-- tiur og orrfugl på leiken om våren, hjerper,

som ble narret med etterlikning av dens lyd ved hjelp av

en såkalt hjerpepipe, som han sjøl hadde gjort, og harer på

groen på sæterlØkkene og eget jorde. Dertil kom fiske i sætervannene,

men aldri mer enn til husbehov. Fisket der i strøket

var mindre godt allerede da, for ca. 50 år siden, men er blitt

stadig dårligere, fordi ingen har hatt tiltak nok til å gjØre

noesomhelst i rettning av å hjelpe naturen, ingen utsettning

av nye fiskeslag, ingen legging av «våser» (gyteplasser). I all

denne innavl og mangel på stell er det blitt rent galt. Man

sa, at Andrissen «kunne fiskebønna», men nå ville nok ikke

denne heller hjelpe.

Denne mann var det, som nest far og mor øvet den største

innflytelse på mig fra barndommen av, - som imponerte mig

mest. En rusk av en kar, litt over middels størrelse, storlemmet

og kjempesterk. En gang han og en annen sterk mann

i grenda skulle prøve krefter ved å holde dragkamp, lyktes. det

ikke, da det på stedet ikke fantes taug, som var sterkt nok.

Til slutt prØvde de en ny baksele, men den rauk den også. Og

han kunne stå på ski, som han naturligvis sjØl hadde gjort,

med :Yz tønde bygg på ryggen ned den ganske bratte Hofslia

for å få kornet videresendt til mØlla. Man kalle det slalom

eller utforrenn, - det var iallfall ingen annen, som kunne det.

Når han kom ned på gården for å få et bud til byen eller

for å utføre et eller annet arbeide, var det en begivenhet for

oss barna, ja for de voksne også forresten. For det var et og

annet ekstraordinært ved ham. Han snakket litt anderledes enn

vi andre, fordi hans far var telemarking, og han så mange ting

og forhold på sin egen måte. Uten å ha lært nesten noesomhelst

hadde han spekulert ut, tenkt sig frain tH en mengde resultater,

som de andre ikke hadde ofret en tanke.

Arbeidsmessig var han altmuligmann og tusenkunstner, -

det var ham, man sendte bud etter, når gårdens vannledning

var i uorden, -han fortinnet mors kaffekjele og lappet sammen

fars jåer, når de var slått av, han «svarvet» melkefat av

tre på «svarvestol», han sjøl hadde gjort, han gjorde nytt postkar,

når det gamle var oppråtnet, - h a n utførte det, som

8

andre ikke kunne. Det var da helt naturlig, at han fikk mange

plusser i mitt guttonge-regnskap.

Hans specialitet var vel egentlig å legge vannledninger av

tre, furustokker, som han boret hull i med en tilsvarende lang


l

[l

l

et gammelt gevær med et kaliber som bortimot en liten kanon

nå og med hjemmestøpte kuler. Ikke for det, at jeg var bedre

skytter enn han, for det var jeg vel egentlig ikke, men fordi

jeg så bedre på litt lengre hold, - jeg var vel omkring 16 år

da og han 70. Nåja, prøveskytningen gikk godt, så godt, at han

hovmodet sig og sa: -Hu er god!- hu kan j?gu knække en

svænske ennå! - Det er ingensomhelst tvil om, at hvis det

var blitt ufred da, hva det heldigvis ikke gjorde, vilde gubben

ha meldt sig til tjeneste.

Han var et hØvdingemne - og visste om det. Derfor brukte

han stundom litt store ord, og det var ikke uten berrettigelse,

at morbror Li sa til ham en gang, karene var i et gravøl og

under innflytelse av noen kaffedoktere smurte litt tykt på: -

Ja, driv bare på og k.iyt, du Ola, - vi er a' kjytarslaget både

du og jeg (de var litt i slekt nemlig). -

En usedvanlig arbeidskar, som under slitsomme forhold

greide å forsørge sin store familie gjennom de mange år. Han

var gift for tredje gang, da jeg for alvor lærte ham å kjenne -

«sleit på den trea kjerringa», som han selv sa, og det var en

masse barn, som skulle livnæres på den vesle plassen i skauen.

Men han klarte det. Det kunne nok være litt snaut av og til,

men med arbeidsiver, arbeidsglede, sjølkjensle og godt humør

klarte han det. Barna vokste opp til sterke, staute, arbeidssomme

mennesker, som visst for de fleste vedkommende noe

senere havnet i Amerika.

Men om det kneip litt en og annen gang - ikke på grunn

av arbeidsløshet, for arbeidsløs var han aldri, men fordi avsettningen

av hans produksjon av melkeringer, fat og holker

m. v. ikke var god nok, var det ikke tale om å gå til forsorgen

(det navnet var forresten ikke opfunnet enda). Gå til fattigvesenet

han! Aldri i livet. Ikke tale om. Og gjeld ville han

ikke ha.

Derimot tok han nok i mot en håndsrekkning i en og annen

form i et knipetak. Da sa han: - Takk skal du ha, - jeg

skal stå dig en støit igjen (gjøre dig en gjentjeneste). Og det

gjorde han.

Det var ingen liten eller ubetydelig verden, han levet i.

Åndelig sett var det hØit under taket hos ham, - en mann

med dimensjoner.

Han var også meget stolt av hjemmet sitt, især beliggen-

10

heten. En gang, den tredje kona hans var syk, og jeg l:adde

hentet doktoren, som jeg da også fulgte opp lia, møtte han

utenfor huset, men i stedet for å la lægen snarest komme inn

til den syke kona, trakk han ham bortom hjørnet og sa: -

Jeg tenker, doktoren vil se Gausen (Gaustafjell).

Denne hans utsiktsfrie beliggenhet hadde forresten gjennem

årene gjort ham til en ikke ueffen værprofet med merkelig

god greie på de forskjellige stjernebilleder, og især var det

nok « Vintergata», han søkte rettledning i.

En høst, det ikke kom snø fØr ved juletider, sa han juleaften,

han var nede for å hente noe, vi hadde tatt med fra

byen:- Denne jula skal dere kjøre med hjulredskap til kjerka.

Jeg har sett det på vintergata. - Det så også slik ut, og det

ville være en ren merkverdighet der i bygda. Så kanskje han

fikk rett.

- Rett? Trur dere, at vintergata juger·?

Litt feil var det allikevel i bestikket, for han var ikke mer

enn halvveis opp lia, fØr det snødde, så det lavet ned, og snøen

tok i lØpet av et par timer rundelig igj'en, hva den hadde forsømt

hØsten utover. -

Han ble enkemann for tredje gang, og da han samtidig

hadde det uhell, at den ene kua kreperte, den som melket, ble

stillingen temmelig vanskelig. Men ikke tale on: å søke fattigvesenet.

Og den hjelp, han kunne få privat, måtte ytes så fint.

at det ikke smakte av allmisse. Bestemor, som ellers ikke var

noen tåreperse, kom galt .avsted ved å snufse litt og si: - Stakkars

Ola, stakkars Ola! - Det ble f or galt, han ble så sint,

at han sa: - Reis te helvete, fillekjerring, - jeg har itte

vært stakkar, sea jeg var liten. - Vi kjente ingen annen, som

torde snakke slik til bestemor. Men bortsett fra dette med

fillekjerringa var det sant nok: - Ola Andrissen hadde aldri

vært «stakkar» og ville ingen medynk ha, - dertil var han for

meget av det gamle, gode slaget, norsk nordmann fra Norge.

Derfor lot han sig også snart efter forlyde med, at det

kunne hende, at den «fjerde kjerringa au kom til å rusle opp

Hofslia». Det ble ikke noe forresten. Det forlød, at han forsøkte

sig hos en litt tilårskommen enke, men fikk avslag. -

Av en eller annen eller flere grunner var jeg som guttonge

og halvvoksen kommet i en særstilling overfor gubben, var

11


Tapt. Det var som oftest ikke nogen hjelp i å skyte fast, -

hvalen berget sig igjen ved litt fØr eller senere å brekke

harpun! eggen.

Dette måtte det gjØres noe ved, hvis det skulle bl'i ordentlig

hvalfangst, og Foyn lot da i 3 år ishavsfareriet være for å arbeide

med dette, den nye harpunen. Han var selv konstruktør,

men hadde flere til å hjelpe sig, på slutten H. Henriksen, «gamle

smeden», som forresten ikke var gammel enda. Han hadde på

det rene, at for det første måtte harpunen ha større dimensjoner,

og rlernest var det nødvendig å få sprengstoff med i spillet,

en granat, som kunne ta knekken på det veldige havdyr, og

endelig måtte det treffes anordninger, som gjorde, at harpunleggen

holdt under de basketak, man nok også fremtilig

ville få.

Det tok tid med den mengde eksperimenter og de mange

mislykkede forsøk - og kostet en mengde penger. Og Foyn

og Henriksen, som begge var noen stribokker, var ofte uvenner

om, hvordan dette og hint skulle gjøres. Men aldri gi sig.

Det endte da også med et utmerket resultat: - En granat,

som eksploderte ved, at harpunklørne knuste en. tennhette, når

de spente ut, idet den anskutte hval begynte å trekke, og et

ledd i harpunleggen, så den ikke kunne brekkes, - alle tiders

hvalfangstharpun.

Det sies, at alt dette kostet 300 000 kroner, et fabelaktig

belØp den gang, men Henriksen fikk g'lllmedalje på en utstilling

i London, og Foyn fikk patent og enerett til å skyte hval med

harpun i tiden fra 1873 til 1883.

Og da ble det fangst av, så det forslo, en mengde hval år

efter år og forholdsvis beskjedne utgifter. Svend Foyns ry og

rikdom vokste, ettersom tiden gikk.

Helt fullkommen var dog granatens tennanordning ikke, -

det hendte, at den ikke eksploderte rettidig og da i utide med

fare for omgivelsene. Derfor var det Eiere, som spekulerte på

forandring, og i 1890-årene lykkedes det hvalfanger Andr.

Ellefsen i Stokke å fremstille et såkalt tidsbrannrør, som

tenner så og så lang tid etter skuddets avfyring, enten det er

skutt fast eller ei. Men bortsett herfra og fra, at dimensjonene

er blitt sværere, er det Foyns fangstredskap, som verdens hvalfangere

bruker den dag i dag.

30

pa

Dette er da det store eventyret, at han som svakelig gutt og

bare middels i skolen begynte med å dreie smågjenstander i

tre for å tjene penger, greide å bli en ekte norsk sjøulk med

utholdenhet og et pågangsmot og en ukuelig vilje, egenskaper,

som gjorde ham til banebryter, l'andets største mann på sitt

område. Da han dØde i 1894, ble hans bo gjort til å eie ca. 4

millioner kroner, en av de største enkeltmannsformuer på den

tid. Hans liv og dets resultater var et sikkert bevis på sannheten

av det gamle ord, at enhver er sin egen lykkes smed, og

at troen og viljen kan flytte bjerge.

Men billedet blir ikke fullstendig uten at man tar med en og

annen historie som ennå fortelles, til belysnin!; av hans forhold

til Vårherre, medmenneskene og kommunen.

Han var dypt religiØs og hans forhold til Vårherre av rent

personlig art. Han var en gang i et stort og fint selskap, og

mens man satt ved middagsbordet, kom det et telegram om, at

en av skutene hans var forlist, men at mannskapet var reddet.

Fartøiet var ikke assurert - han «assurerte hos Vårherre»,

pleiet han å si - og tapet kunne ham nok tåle, men derimot

d.et, at skuten virkelig var forlist, spørsmålet om hvorfor, hva

det var i veien med ham. Han leste telegrammet om igjen, og

da han stakk det i lomma, mumlet han, nærmest for sig selv:

- Hva er det, jeg har gjort'n imot nå da, tru?- Så personlig

var hans gudsforhold. -

Eller historien om, at han på anmodning bar håndkofferten

for den fine, ukjente herren, som kom på besøk.

Jo, det kom med toget en mann, som hverken kjente byen

eller Foyn anderledes enn av navn. Han visste heller ikke, hvor

F oyn bodde, og det var ikke som nå- bare å kapre en bil og

gi ordre. Men på plattformen var det en eldre, sjømannsaktig,

ganske vellkledt, men litt tarvelig utseende mann, som ansåes

passende til å besvare spørsmålet om, hvor kommandør Foyn

var å finne.

-Svend Foyn -joda, det skal jeg si Dem. Jeg skal forresten

samme veien, så De kan bli i fØlge med mig.

Javel, de ble i følge bortover til Ravndal, hvor Foyn da

bodde. Den fremmede hadde en håndkoffert å bære, - hans

veiviser derimot ingenting.

- Hør her, du kan kanskje bære denne, du?

31


- Jod::>, joda, - sa Svend Foyn, overtok kofferten, og de

vandret videre. H a n holdt sig ikke for god til å bære en

håndkoffert.

Under·veis ble det ikke snakket noesomhel1st. Den fremmede

var nok opptatt med å tfmke på, "Pvordan han skulle gripe

tingen an for å få den noe egenartede rikmann Svend Foyn til

å interessere sig for det anliggende, som forelå, og den annen

hadde ikke noe, han skulle ha sagt.

Da de kom frem, stilet koffertbæreren direkte mot kjØkkeninngangen

og i det han leverte kofferten, sa han: - Værså-·

god, hovedinngangen er der, - jeg skal gå og lukke opp. -

Den fremmede tok til lommen for å finne fram en drikkeskilling,

men rakk det ikke, for mannen var allerede forsvunnet

inn i kjØkkenet.

Umiddelbart deretter ble hovedinngangen åpnet, og der

stod veiviseren, koffertbæreren, som meget elskverdig sa: -

Jeg hØrte, De ville snakke med Svend Foyn, værsågod, det

er mig.

Den fremmede hadde det vist ikke riktig godt nettop da,

men kommandøren selv moret sig kostelig over denne hendelse,

og det forlØd i den tid, da historien var noenlunde fersk, at den

fremmedes anliggende ikke hadde noensomhelst ska av, at vedkommende

hadde fått Svend Foyn til å bære kofferten.

Foyns forhold til bykommunen var vekslende og ikke alltid

godt. Den første alvorlige uoverensstemmelse berodde på striden

om Mariakirken (Vor Frue kirke), en eldgammel, lang og

smal kirke, som lå midt i byen, og som byens ledende menn

ville rive for å få plass til det rådhus, som den nye fengselslov

påbØd byen å skaffe, og for å få større torv.

Dette fant Foyn å være helligbrøde. Kirken var meget erverdig

og vilde for all fremtid være en historisk raritet. Dessuten

var han både dØpt, konfirmert og ekteviet i den, og da

den i tilfelle ville bli revet uten grunn - tomt Ul rådhus var

det lett å finne andre steder - satte han alt inn på å redde den.

Han skrev i avisen, arrangerte møter og sendte formannskapet

inntrengende forestillinger, men da intet av dette hjalp, slo

han ut en stor tramp: - Han tilbØd sig å bekoste kirken ombygget

til korskirke, så den kunne bli stor nok for den voksende

by i en lang fremtid. Dessuten vilde han avsette et belØp,

32

som var stort nok til dens vedlikehold gjennom alle tider. Men

intet hjalp. Det var forresten nær på, at hans iherdige kamp

skulle ha lykkes. l bystyret var det like mange stemmer på

hver side ved en avgjørende votering, og det var bare ved ordførerens

dobbeltstemme, det blev vedtak om, at den gamle helligdom

s k u 11 e r i v e s.

Ordføreren var en innflytter. Iallfall ved rlenne sØrgelige

leilighet avga innflytterne bevis for, at de ikke hadde behørig

respekt for den gamle bys tradisjoner.

Da denne historien en gang ble fortalt for Abr. B er g e,

fylkesmanneP, fortalt så utførlig og med enkeltheter nok til,

at hele situasjonen fikk farve, slo han neven i bordet og sa

innett: - Dei sko pinedø ha vore i straff. -

Omtrent det samme syn på forholdet hadde nok Svend Foyns

ishavsgaster, for tidlig om morgenen den dag, rivningen skulle

begynne, sendte de en deputasjon til ham med fØlgende forespØrsel:

- Ønsker kaftein, at vi skal hindre nedrivinga? -

Kjærka skal stå, den, hvis kaftein v i l.

Men det vilde Svend Foyn ikke, - dertil var han altfor

lojal overfor alle lovlige anordninger. Han var rørt over sine

gas ters sinnelag mot ham i et hj erteanliggende som dette, men

nei, noe ulovlig måtte ikke skje. Dessuten ville det ikke ha

hjulpet. SjØulkene hans ville nok vært helt suverene i fØrste

omgang, - hva skulle de få vektere ha kunnet gjØre mot så

mange? - men i det lange lØp ville det selvsagt vært håpløst.

Når kirken var dømt, så var den dømt, det var ikke noe å

gjØre ved det.

Men efter dette var Foyns forhold til byen meget dårlig, og

han ga sig selv det løfte, at han a l d r i skulde sette sin fot i

det rådhus, som kirkenedrivninga skaffet plass til. Og det løfte

holdt han, blant annet med det resultat, at da Jarlsberg-banen

ble åpnet i 1881, og da det i byE"iyresalen var middag for kong

O s c a r og mange av landets store menn, da satt Svend Foyn

- på sitt vi1s den største av dem alle - han satt !i trappa

utenfor. Kongen fikk beskjed om sammenhengen, og begrunnelsen

satte i k k e Foyn ned i bedømmelsen.

En annen uoverensstemmelse var av prosaisk art. Da Foyn

syntes, han ble for hØit lignet, og da klage ikke hjalp, bygget

han hus på N øtterø og flyttet dit. '3å kunne byen ha det så

godt. Imidlertid lykkedes det kort tid senere byen å få flyttet

3

33


MPn da flaggloven kom, bøide man sig lojalt, det må villig

erkjennes, og derfor kunne byens store klokker*) året efter la

sin veldige basunrøst lyde ut over det fullpakkede torv 17. mai.

- ikke en gul tråd finnes det i skoletoget i dag, - legg merke

til det.

Full så fort gikk det ikke hos de mange gamle skippere

rundt alle strendene. For mange av dem var det for tungt å

fjerne unionsmerket fra det flagg, de hadde «fart under» så

lenge. Men da unionen var oplØst, gjorde de det.

*) Severin Kjær.

52

--;Jf--

Jubileum.

Da en av byens banker hadde vært i virksomhet i femti år

og derunder arbeidet seg opp til på det tidspunkt å være stedets

største, hva omsettning angikk - og dessuten i en årrekke

hadde skaffet aksjonærene 10 pct. utbytte - skulle det naturligvis

holles jubileumsfest i størst mulig stil.

F esten ble holdt i byens fineste lokale og hadde mange

gjester. Først og fremst byens myndigheter: - Byfogden,

som tillike var magistrat (borgermester, nå rådmann, hadde

man enda ikke skaffet sig), politimesteren, ordføreren, representanter

for de andre banker, den jubilerende banks styre og

personale, de største aksjonærer, en del av de største kunder,

representanter for byens betydeligste foreninger, pressen m. fl.

Bare postmesteren var der ikke, det var kanskje den gang, han

var i Prag og snakka sognemål.

Det ble en fin og bemerkelsesverdig fest, som det av forskjellige

grunner gikk ry av vidt omkring og i lange tider.

At byfogden skulle vær,e aftenens festtaler, falt så å si av

sig selv - dels fordi han hadde en eller annen stilling i bankens

representantskap, formann eller ordfører, men dels også

og kanskje avgjØrende av den grunn, at han fremfor alle andre

var velskikket til å angi tempoet og få dampen opp. Forøvrig

var også alt annet i beste orden, talere utpekt, musikknumre

bestemt - bortsett fra, at fedrelandstaleren hadde gjort festkomiteen

det puss å melde forfall i siste Øieblikk. Imidlertid

lykkedes det, efter at man var kommet til bords, å få den unge

redaktør til med det korte varsel å påta sig den oppgaven. En

av byens kjØpmenn, som skulle holde talen for sjømann-standen,

hadde skrevet dPn opp og stakk den under sin tallerken.

Ganske vist hadde han lest flittig på den og trodde nok, han

kunne den, men for Plle tilfelles skyld var det best å ha den

lett tilgjengelig.

53


- ,plasert sig ved et stort bord i et av lokalene. Så var det en

herre, som saes å være bankens største aksjonær, en eldre,

meget staselig embedsmann, som aldri hadde annet navn enn

«kongelig fullmektig», - han kom anstigende, hilste, sa et par

anerkjennende ord om fedrelandstalen, og det utspant sig

fØlgende samtale: -

-Si mig, hr. redaktør, fra hvilket år er De kandidat?

- Dessverre, kongelig fullmektig, jeg er nok ikke ka·1didat.

- Ikke det! Det var merkelig. De gikk altså fra eksamen

artium direkte inn i journalistikken?

- Beklager, men forholdene tillot Mig ikke å ta artium ...

- Forbausende! Altså går det an bare ved hjelp av middelskoleeksamen

-?

-Det er best, jeg bekjenner, at jeg ikke har middelskoleeksamen

heller. Jeg vokste opp i en fjellbygd, mange mil fra

en middelskole, og da så - .

Da kongelig fullmektig hørte det, gjorde han en stor bevegelse,

gled på det glatte gulv og trillet under bordet. Forøvrig

hendte det ingen ting, - han var i full orden i enhver

henseende.

Men den lille begivenhet ble referert i Klubben og ble deretter

fortalt omkring i byen, når «dompapen gikk i snara

klokka tolv» (det vil si: når forretningsmennene nevnte tidspunkt

avla besøk på hverandres kontorer og drakk en beskjeden

tår - hØist med en liten «påtår», fordi det var «synd på

seltersen», for så å fortsette dagens gjemi:ng hver for sig).

Og konklusjonen var: - Da det ble opplyst, at redaktøren ikke

hadde middelskoleeksamen, datt kongelig fullmektig under

bordet.-

Utpå natta fikk kjØpmannen med sjØfartstalen begge redaktØrene

med inn i et sideværelse og sa: - Mine venner, jeg

akter å bestikke dere.

- Du mener vel be drikke?

-Nettopp. Dere må ikke i de domme avisene deres nevne

den episoden derinne. Den k u n n e bli morsom, hvis den ble

referert med begavelse, men. Det er best å late som ingen ting.

Hva vil dere ha? Rhinskvin, kongepjolter eller f:iskesoppe?

Nåja, det ble et eller annet, og «episoden» ble ikke så meget

som antydet i avisene. -

56

Men de fromme ønsker for jubilanten, for bankens fortsatte

virksomhet til hell for den selv, byen og distriktet gikk ikke

i opfyllelse. Da «det glade vanvids tid» hadde varet en stund,

måtte den som så mange andre gå i likvidasjon. Av mangel på

penger? Nei, tvert i mot. «Sikker som banken» gjalt fullt og

fast, da pengene opptrådte i beskjedent antall, men måtte oppgis,

da pengeflommen kom over landet.

Forstå det, den som kan.

--iff--

57


smergel og foretok den finpussning av løpet, som var nødvendig,

og fra da av var treffsikkerheten relativt bra, - det

viser den gamle blåboka.

Noe, som satte fart i øvelsene og ga mersmak, var de små

antydninger til konkurrancer, som vi allerede den gang hadde.

Slikt som militær idrett kjente man ikke av navn engang da,

men de befalingsmenn, som hadde anelse om kappestridens

virkning på unge mennesker, arrangsjerte av og til litt småtteri

i den lei, f. eks. under gymnastikken å springe rundt det

skauholtet og tilbake igjen, eller med pakkning og det hele å

tilbakelegge en viss, kortere strekning i kortest mulig tid.

Eller å bryte leir fortest mulig og hver kar så snart som mulig

komme i orden med pakkningen til oppstilling, da vant alltid

i mitt kompani børsemaker Bringsrud fra Kongsberg og

1644, min gamle venn og skolekamerat «Johan Pedersen fra

Sands vær».

Slik som en sånn liten og troskyldig kappestrid livet opp.

En og annen gang kunne det bli konkurranse i litt større

stil. En gang var det meldt skogbrann fra Hakedal, og to

kompanier skulle avsted på brannslukning. Bataljonmannskapene

var nettop kommen, vg så skulle rekruttene avgårde,

for de hadde trening. Bevebnet med spader og- Økser dro vi

avsted i kveldingen - vel tilfreds, for dette smakte aldri så

lite av eventyr, eller i det minste var det litt avveksling.

Da vi litt utpå natta kom fram, var ilden slokket av

lensmannens folk, og vi hadde da bare å siå leir, få oss mat

og gå i teltene. Vi hadde vist gått 3 mill på fabelaktig kort tid.

Utpå neste dag tiltrådtes tilbakemarsjen. Av en eller annen

grunn gikk peletongene med litt avstand, og vår var blitt

den siste og var altså litt etter de andre. Da vi antagelig var

halvveis, sa løitnanten: - HØr her, gutter, - her går det en

sidevei, som er litt mindre god, skal vi ta den og gå forbi de

andre? Første peletong bØr være først på moen - -

Et enstemmig ja - og så stormgikk vi den strekkningen,

som var igjen. «Formering til tog» naturligvis, så vi pratet

og sang - og gikk til en noenlunde stor gullmedalje. Overflod

av krefter og sprudlende humør. Når lØitnanten vi l de

h a d e t p å d e n m å t e n, så -. Som sagt: - Vi stormgikk,

og de vi kom på moen, så vi ikke dusten av de andre.

Vi hadde med glans slått de andre 5 peletonger.

60

Den kvelden gikk rosignalet en time senere enn vanlig.

Vi bevilget oss vist litt ekstraforpleining da. Og dessuten var

vi opptatt med å spenne rundkast, etter i ett og etkvart dØgn

å ha gått 6 mil med pakkning. Lågen-dØler og Kongsberggutter.

Men det var dette med den straffen, E'Om vi forelØbig har

snakket oss bort fra.

Det gikk nokså straffritt på moen. En og annen parade,

men ingen kakebu. For min del hadde jeg «parade» en eneste

gang sammen med en hel del andre. Vi hadde puss og oppsettningsmønstring

(tror jeg, det het) og så var ett og annet

ikke i orden - for mitt vedkommende var det manglende geværpuss.

Resultat:- Paradere i vakta i morgen tidlig klokka 4.

Ellers slapp vi gjennomgående godt fra det. En gang holdt

det forresten på å gå galt, men da det ved denne leilighet

gjalt hele kompaniet, kunne det ikke bli annen straff enn litt

ekstraeksis.

Vi hadde etslags mønstring for sjØlve generalen, og så var

det det, at kapteinen, kompanichefen, ikke stod hØit i vår

bedØmmelse. Han var en småpirket, overlegen og humørløs

person, som ingen likte, og så var det som en stilltiende overenskomst,

at han «skulde ha det igjen» på mønstringsdagen.

Det ble også en mønstring, som neppe noen hadde sett

make til. Under marsjene var det utakt på en mengde steder,

ugreie i rodeparene og forvirring i rekkene, under vendinger

var det en her og en der, som gjorde galt, så det oppstod mØlje,

og under bajonettanfall gikk vi så rasende på, at vi «ikke

hørte» kommandoen, men fortsatte inn gjennem skauen, så

lenge pusten holdt. Og gamle generalen (her i landet kommer

nesten-ingen i store stillinger uten å være gammel), han

satt krokrygget og duknakket på hesten og ropte: - Det går

galt, kaptein B., - det går galt, kaptein B. - Ja, det er sikkert,

at det gikk galt. Men det var også den gneste utskeielse,

vi tillot oss. Flere nevneverdige forgåelser framkalte kapteinens

måte å behandle oss· på ikke.

Men det var dette med straffen.

Den gang var ordningen den, at vi hadde rekruttskole og

deretter i to års bataljon-samlinger, så fri i to år og endelig 6.

året en repetisjonsøvelse i - såvidt erindres - i 12 dager.

61


Vi var altså da blitt 29 år og var anbrakt i forskjellige stillinger

i by og bygd.

På den måten fikk vi etterhånden fire kompanichefer, og

av disse var halvparten på minus - og den annen halvpart

på plus-siden etter min - og de flestes - bedømmelse. Den

siste var forøvrig en del bedre enn sitt rykte. Det er dog

betegnende, at man ikke brukte hans eget navn på ham, men

kalte ham noe, jeg ikke vil gjengi på trykk.

Nå, så var vi ferdig og skulle reise hjem igjen. Leverte

våre saker om kvelden for å avmarsjere neste morgen tidlig

og da altså civile. Ekstratog til Oslo, og der ble vi gitt fri mot

å møte på båten et bestemt klokkeslett. Jeg spiste middag

sammen med klokkestøper Olsen-Nauen, den senere ordfører,

stortingsmann m. v. Han var litt eldre enn mig, men hadde

vært i utlandet på sitt fags vegne og hadde fått utsettelse med

militærtjenesten. Vi drakk lj2 Øl til maten.

Båten førte oss til Horten, som var kompaniets samlingsplass,

men istedetfor å gå i land der og vente i noen tid på et

tog, gjorde vi avtale med skibskapteinen om for en rimelig

betaling pr. mann å kjøre oss videre til Tønsberg. Da regnet

vi oss helt fri, og da drakk jeg nok atter 1h Øl. Og da det var

gjort, gikk jeg i røkelugaren, som var tom, og la mig. Og da

jeg hadde vært meget tidlig oppe om morgenen (jeg var kommandert

til tjeneste med å kontrollere innlevering av brakkeutstyr

og liknende), var jeg trett og sovnet på strekkningen

mellem Horten og Tønsberg, et altfor vakkert strøk til å sove

i forresten, men det var jo det, at jeg hadde reist der en

mengde ganger. Jeg sov så hardt, at jeg ikke hørte båten

tute for kanalbrua i Tønsberg og våknet først da vi var fortøiet

ved brygga, idet mine kollegaer ropte tordnende hurraer

- for underbefalet. Jeg opp, grep håndkoff:erten og tørnet

i land.

Der stod på brygga gamle, bra ve fanjunker St ø t t u m,

som skulle ha og fikk hjertelig takk for behagelig samvær.

- Jaja, takk skal De selv ha, - sa gamle fanejunkeren, -

men skulle nok snakke litt med Dem, jeg.

-Javel, svarte jeg uten å ane, hva han ville mig, men nå

har jeg ikke tid, De får vente til imorgen. Kcm opp til mig

på kontoret. AdjØ.

Dermed strøk jeg avgårde. Opp på kontoret, hadde nøk-

62

Jer i lomma og gikk inn for å se etter begi,venhetenes gang.

Det er ett og annet å se etter, når en har vært vekk en tid.

Mens jeg gikk og ruslet med dette, kom tre av mine reisefeller:

- Nevnte Olsen-Nauen, en kjØpmann, som senere ble

grosserer, og en kontormann, som nå er skibsreder.

-Er du her?

- Ja, hvor skulle jeg ellers være?

-På «Aas's hotell». Ble du ikke satt inn med det samme?

(Det var arresten, som ble kalt så, fordi vaktmesteren het Aas.

Jeg sa, at hvis r1ette var annet enn en litt drøi spøk, måtte

jeg be om litt nærmere forklaring, og den fikk jeg: - Kapteinen

var ved Slagentangen kommet inn i røkelugaren og hadde

der funnet mig sovende. Og så hadde han uten videre dekretert,

at jeg var full, og bestemt, at jeg skulle ha 48 timer og

innsettes med det samme i byens arrestlokale. Fanejunkeren

fikk beskjed om å ordne det fornØdne.

Ånå, jaså, ja da skjØnte jeg jo fanejunkerens opptreden.

Men at han da i det hele lot mig gå!

Så ville karene ha mig med i byen, f. eks. i Klubben, - vi

måtte da vel endelig svinge et beger i anledning av hjemkomsten

samt i anledning av, at vi nå var ferdig med soldatlivet.

Hvis freden ble opprettholdt, skulle vi ikke ut mere, ikke puttes

i unifo"'men mere. Dessuten endelig var det god grunn

til å feire den omstendighet, at jeg fremdeles var på fri fot,

- det vil ikke vare lenge. Altså var det tre gode grunner

for litt begersvingeri i selvsamme aftenstund.

Men jeg sa neitakk, avgjØrende neitakk. Hvis det kgl.

norske militærvesen, representert ved min gode venn fanejunker

Støttum, ville mig noe, skulle det finne mig på plass, -

værsåartig, 1668 er til tjeneste.

De andre gikk, men jeg ble, hvor jeg var. Jeg var ungkar

og litt spillemann den gang og mo platt aleine i bygningen,

og jeg ble gående der og rusle kvelden utover. Promilleprøvene

var vist ikke oppfunnet den gang, ellers hadde jeg

vel telefonert etter en av byens læger for å få greie på, hvor

mange procent alkohol man kan få i blodet ved å drikke to

halve flasker Øl med tre timers mellemrum, og hvor lang tid

det tar å få rlenne dævelskapen ut av skrotten igjen. Men jeg

gjorde det ikke. Jeg bare gikk der og ruslet og tenkte på begivenhetenes

gang.

63


Dette med de 48 timer var i og for sig ikke særlig skremmende.

Jeg hadde før vært i arresten - på besøk. En av

mine venner, en lærer, hadde somlet noe med en flyttningsmelding

og var kommet i heisen, og til ham 1ikk vi på besøk, både

jeg og andre, og hadde det hyggelig. Jeg skulle sikkert ikke

ha vann og brØd, men kunne få mat fra Klubben, så det skulle

nok gå. Det var ikke meningen å søke fordeler i vmnskapet

med vaktmesteren, som dessuten var for bra kar til å la sig

forlede til noesomhclst utenfor reglementet, men det er så rart

med det. En vennligsinnet vaktmester er noe ganske annet

enn en vrangpeis, som en kanskje ovenikjØpet er uvenner med.

Den eneste vanskelighet ville være, om redaksjonsvikaren,

som etter avtale skulle slutte neste dag, ikke hadde høve til

å fortsette litt utover de 48 tir.1er. At jeg som militærfange

ville få det forholdsvis fritt i «Aas' hotell», a::-:.så jeg sikkert,

men om det var lovlig å redigere avis i arresten, viste jeg ikke.

Da fanejunkeren ikke innen kl. 23 var kommet for å hente

mig, gikk jeg og la mig.

Neste formiddag litt fØr 10 kom det en sersjant med den

beskjed, at jeg skulle være med ham til kapteinen kl. 10. Denne

sersjanten var noe av en raring, litt liten og tykk, den ene

skulder noe hØiere enn den annen, i takt kunne han ikke gå,

og tørrdokk var av og til påkrevd. Den eneste av min tids

underofficerer, som trakk litt unna.

Da vi kom til kapteinen, var fanejunkeren der og en sersjant

til, altså fem mann i det hele.

Jo, kapteinen hadde «sovet på det» og betenkt sig, så han

kunne frafallP de 24 timer ...

- Hr. kaptein, jeg har hØrt 48 ...

- Nei, jeg fant, at 24 var nokk, ikke større enn forbrytelsen,

nå, forseelsen, var. To ting spiller inn: - Den ene, at De

i fredstid er ferdig som soldat, og den annen, at De har vært

utmerket i tjenesten (jeg reiste mig og bukket). Han sa noe

mere også, men det forbyr min beskjedenhet mig å gjengi.

Men så sa han med gammelmodig embedsmannsmine og store

gesten: - Men den innrømmelse og erkjennelse vil jeg ha av

Dem, at De vedgår, at De var beruset på båten.

Jeg svarte, at nei, absolutt ikke. Ikke tale om. En voksen

kar blir ikke full av noen sånne beskjedne ølskvetter. Jeg

64

ber mine herrer underofficerer være opmerksomme, så de i

tilfelle kan være vitner på det, at jeg nedlegger den mest

indignerte protest mot beskyldningen. - Hvorvidt en så graverende

og helt ugrunnet beskyldning kan fremsettes strafffritt,

forbeholder jeg mig å spørre en advokat om ...

Jeg synes enda, jeg ser, hvordan underofficerene skvatt i,

- slik hadde aldri - såvidt de viste - en menig soldat snakket

til en kaptein før, og hvordan dette ville ende, det ...

Kapteinen sa ingen ting, han bare gryntet litt, og jeg fortsatte:

- Hvis kapteinen har lngt vekt på det forhold, at jeg

la mig i røkelugaren, er dP.tte helt uriktig, for etter Horten

var det ikke militærtransport lenger, og jeg hadde samme berettigelse

til å være hvorsomhelst, som billetten ga anledning

til, som enhver annen. Men jeg tar altså straffen uten vrøvl

- iallfall inntil dette ene d0gnet er unnagjort. En annen sak

er det, at jeg da nok kommer til å søke beskyttelse og oppreising

der sådan måtte være å få. Jeg gjØr i den anledning

opmerksom på, at jeg vet veien til de enda større militære myndigheter

- jamvel til sjØlve forsvarsdepartementet.

Grunnlaget for denne, kanskje litt ekstraordinære optreden

var, at jeg som soldat, hadde hØrt, at angrep i mange tilfeller

er det beste forsvar.

Nå, kapteinen brummet litt og sa, at den megen tale ikke

førte til noesomhelst, og at jeg kunne gå. Og at jeg altså ikke

skulle ha straffen.

Jeg «slo hela sammen», gjorde stillingskridt (man var soldat),

gratulerte kapteinen med den forstandige besluttning i

forsvarets interesse, sa adjØ, gjorde helt om og gikk. -

Borte på torvet møtte jeg politimesteren, som spurte, om

jeg var ferdig til å settes inn. Vi har imøtesett det med forventninger,

både vaktmesteren og jeg, -sa han.

Jeg svarte som sant var, at kapteinen hadde snytt mig for

den fornøielse - både fengselsoppholdet i og for sig og det

«deretter», som nødvendigvis måtte ha kommet. Ferdig

med det.

Men imidlertid ble det snakket mye om i det i byen, - i en

liten by skal det mindre til, og man diskuterte endog om, hvem

som hadde rett.

65


Det er 44 år siden, og i den tid har meget forandret sig

på godt og vondt - i forhold til, hva her er fortalt, dog utelukkende

i god rettning. Det finnes ingen militær befalingsmann,

som nå ville tenke på å gi en mann straff for å ha tatt sig

en lovlig lur.

Men kapteinen og jeg var go'venner i mange år deretter.

66

--Jf--

Den gamle schweizer.

Han var en av de få der på stedet, som jeg kjente litt gjennom

andre og altså visste et og annet om, da jeg flyttet til den

gamle by i begynnelsen av 1890-årene. En av denne merkelige

meierimanns tidligere elever hadde fortalt mig en hel del om

ham - og bedt mig hilse, så det var med visse forventninger,

jeg imØteså å treffe ham.

Baltazar Disch *) var i meget ung alder kommet fra Kanton

Gr.aubiinden i Schweiz til Tomb herregård i Østfold,

men forpaktet forholdsvis kort tid deretter Jarlsberg meieri

i Tønsberg, og der ble han til sin dØd. Han giftet sig,

fikk en sønn og en to-tre dØtre, var dykt;g og arbeidsom meieriog

ysterimann, var sine mange gode venner en trofast venn,

hadde sine borger- og andre papirer i god orden og var i det

hele en god sønn av- som han selv sa- «min nye fedreland».

Det eneste var, at han aldri lærte å snakke skikkelig norsk.

Han greide det aldri, og kyndige folk sa, at da han hadde vært

her i landet i et snes år eller så, så kunde han ikke sitt morsmål

heller, den form for tysk, som snakkes i kanton

Graubiinden.

Også språklig sett var han således noe for sig selv. Det

eneste skulle da være den tyske feier, vi fikk noen år senere,

som ovenikjØpet ble feiermester, den herr'n Quitzch - eller

noe slikt. H a n snakket også om den «gamle bi» og «den

Nigård» (i stedet for Nygård) og andre liknende rariteter.

Men Disch var den, som snakket mest, for han kjente hele

byen og bygdene omkring. Som han selv sa: - Jai kenner

mange, men a Il e kenner mai.

Den første gang jeg så ham var i et møte, og så hilste jeg

på ham umiddelbart etter møtet. Skulle hilse fra den og den.

Dessuten var det mig dobbelt hyggelig å lære ham å kjwne,

når han også -hva jeg ikke visste fØr -tilhørte dette parti.

*) Uttales ikke Disk, men nærmest Disshj.

67


Som regel var humøret i all Ønskelig orden, men det

kunne være visse knipetak også. Livet skaffer av og til visse

fortredeligheter for de fleste.

En gang, han avla en visitt hos redaktøren, var det ikke

for å få betaling for «den smir, den melk og den oscht», men

fordi han var i et humør langt under null, han var så hjertelig

bedrØvet, for han hadde fått et anonymt brev, der det stod,

at han var blitt en plage for sine venner og medmennesker ved

å holde så mange og lange og kjedelige taler i møter, fester og

generalforsamlinger. Dette, som åpenbart rørte ved et litt

ømt punkt, hadde han tatt sig så nær av, at det ropte etter

medfØlelse. Stakkars mann, som tok dette så alvorlig.

Redaktøren søkte å trøste ham, så godt han kunne, - sa,

at det var det rene vrøvl. Det var iallfall ikke noe å være bedrøvet

over. «Ganske vist er dine talers antall ikke egentlig

lite, og de er ofte ikke særlig korte heller, men jeg kan på ære

og samvit avgi den erklæring, at jeg ennå aldri har kjedet mig

over dine taler, for de inneholler alltid det, som skal til for å

redde en tale: - Humør, hjertelag og points. Du mener noe

og vi I noe hver gang, du begjærer ordet og oppføfter din røst.

Men mening er den, at enten er vedkommende brevskriver ikke

meningsberettiget, eller er det en, som bare vil lage litt ablegØier,

holde litt leven. Kjære, gamle hederspasja, det er under

ingen omstendighet noe å ta sig nær av. Ta du bare tingene

med ro.


eller med fullt damptrykk i maskineriet. Han stanset opp og

sa: - Ka er det no, Dokker står og lurar på?

- Jo, sa Grivi, eg skal segja statsministeren det, at me

stend og lurar på, om det er Arken, som ligg her nede i gardsrumet.

- «Arken», ka meiner De med det?

- J au, me spekulerar på, om det er denne farkosten, regjeringa

skal freiste redde seg i, når han no kjem, denne store

vassflaumen.

Da lo Michelsen godt. En god bemerkning, et fikst svar,

en velturnert vits, så hadde han nok til humørets opprettholdelse

for den dagen.

Christofer K n u d s e n - prosten vår, ordfØreren - gikk

på grunn av den såkalte professorsak i 1906 ut av den regjering,

der han på -grunn av de ekstraordinære forhold hadde

betydd så meget, og kom tilbake til sitt tidligere virkested,

Drammen, som sokneprest, i hvilken stilling han fortsatte til i

1913, da han tok avskjed, 70 år gammel. Han hadde gjort sin

gjerning, en stor gjerning i vårt folk, og derfor hØr man ikke

så fort glemme ham. Derfor også disse fattige minneruner.

Hans siste år var ikke gode. Forgjengelighetens lov gjelder.

Den sterke og klare tanke duggedes og blev svak. Foran huset

var en liten have, og dit leiet man ham i sommertiden, så han

kunne sitte på en bank og trekke frisk luft. Og der satt han,

til fruen eller en annen hentet ham inn igjen.

Det fortelles, at han en dag ble sittende lenger ute enn sedvanlig

på grunn av stor-rengjØring i huset eller annet ekstraordinært

arbeide, og at da en uolitikonstabel, som patruljerte

strøket, kom trampende inn på kjØkkenet og sa: - I kvell har

dere nok glømt å ta inn Knussen . ..

Han døde i 1915, 72 år gammel.

84 .

--r'lf--

"Fellesministeren".

Nei, noen berømt mann var Jonas Magnus se:!:: ikke, -

ikke kjent utenfor sin egen lille krets og de skibsmannskaper,

han i sin tid hadde hørt til, så det fins nok ikke ett menneske,

som har tenkt sig muligheten av, at han skulle bli nevnt sammen

med gjev P menn i landet.

Men når han allikevel blir det, er grunnen den, at han hadde

visse litt merkelige og andre helt utmerkede egenskaper, som

fortjener omtale. En helt alminnelig hverdagsmann var Jonas

Magnussen ikke.

Han var fØdt i Sverige, men var i ung alder kommet hit til

landet og var gått til sjøs og hadde blant annet «fart med

F oyn» på hvalfangst i Nordishavet. I en litt fremskreden alder

hadde han slått sig til ro i et lite hus på stranden ved Tønsberg

vestfjord. Hans norske statsborgerskap var forlengst i orden,

så han deltok i valgene - uten forresten å interessere sig for

offentlige anliggender. Om han kunne skrive mere enn navnet

sitt, vet jeg ikke, og aviser leste han visst ikke. Men han var

en nøisom og meget pålitelig kar, som jeg hadde megen nytte

og hygge av, bortsett fra, at han var nokså sjØlrådig og i forskjellige

anliggender ville gå sine egne veier - særlig på områder,

der han - og naturligvis med adskillig berettigelse satte

sitt skjØnn over mitt og andres.

Det ble en del samarbeide mellem ham og mig, fordi jeg

hadde skaffet mig en liten eiendom der ute, fra først av bare

til sommerbruk i all beskjedenhet, men senere med beboelse

året rundt da rasjoneringen i byen ble for knepen. Egentlig

var det vel hvalfettet, som drev oss ut av byen. Hvalfett istedetfor

smør - uff, en må ennå grøsse ved a tenke på det. Ute

på landet kunne man endog ha ku og få hjemmekjernet smør,

man kunne avle grønnsaker og poteter og endog litt korn. Jeg

glemmer aldri velværet i huset, da vi fikk fra mølla blant annet

en hel sekk finsiktet hvetemel, en vare som ikke kunne fåes på

85


Eller han ga mig en eller annen ide. Det og det burde jeg

skrive om, hvis jeg ellers hadde vett og forstand nok til å

skjØnne det ...

Av og til var avisa og jeg i nokså betenkelig utur, fordi vi

var målvennlige. Jeg skrev på et tidlig tidspunkt de forkortede

ordformer og brukte kavnorske ord og vendinger til stor skade

for min Økonomi. Det andre bladet skreiv en gang, at jeg

«sleivet mellem vikasprog og landsmål», hvilket unektelig var

nokså godt sagt, ettersom det hele var i stØypeskia da som nå.

Han tok helt feil, gamle K. K. (overlærer K. Knudsen), da

han en gang skreiv til mig å sa, at jeg åpenbart hadde et godt

strøk av landet å drive språkrenskning i, - han hadde også

før fått håndsrekninger fra den kant. I den henseende var

strøket alt annet enn godt. Selv om K. K. hadde fått et annet

inntrykk f. ekspl. gjennom gudbrandsdølen skolebestyrer Engebret

Hougen, (som nettop var dØd, da jeg kom til byen).

Nåja, midt i en slik rapptus av motbør med språkstriden

som grunhlag var en del karer, deriblant noen av mine utmerkede

venner, en kveld samlet i «Venskaben», det var Henriksen,

Disch, amtagronomen og flere, og så fant de på, at de

skulle demonstrere ved å si opp bladet, gjorde i stand et brev

og skrev under. Gamle Disch var en av de ivrigste. Han sa:

- Mo jeg be at få den noverende norske sprok behalten, slik

som vi gote nordmenn no snakker den. Vi vil give den kære

redaktør noket å denke po. - De skrev under allesammen, og

en eller annen stakk nok innom et og annet sted i byen med

listen, for det var 18 - atten - underskrifter på den, da den

kom i byposten. 18 a 1,25 for kvartalet - nei, den reduserte

inntekt var ikke noe å ta sig tæring av. For de kom nok igjen.

En skibsreder på Nøtterø, som hadde hørt om denne «sammensvergelse»,

skrev forresten på et brevkort, at han ikke ville «ha

mållappen lenger», og han ble ertet for minst ett års kontingent

med, at underskriften ikke kunne forståes, fØr man kom

i banken med den.

Ved kvartalets utgang ble naturligvis forsendelsen til de

18 i byen stoppet. Det gikk et par dager, - så kom Henriksen

i telefonen, sint: - Jeg får ikke avisa, måtte igår gå i byen

og kjØpe den. Du trur kanskje, jeg er så nedpå, at jeg ikke

greier å betale kontingenten?

98

- Det er det å bemerke, at vi ikke sender til folk, som har

sagt opp ...

- Jeg har ikke sagt opp.

- Her foreligger en liste med 18 navn under, deriblant

!I. Henriksen, og der det navn står, pleier det å være tilforlatelig.

- Jaså, du mener det? Men jaja, den domme lista skal du

ikke bry dig om for mitt vedkommende. Send mig avisa fra

og med imorgen, hvis du vil være heil i ansiktet den kommende

menneskealder . . .

De kom igjen, de andre også, litt etter litt og i all stillhet,

og episoden ble aldri nevnt mellom partene.

Da Henriksen ikke lenger forestod den daglige ledelse av

verkstedet, som var overtatt av en av sønnene, gikk han jo der

og var overkikkedorian, men hadde ved siden av å spille Polskpas

i « Venskaben» og å bygge seilbåter for sønnenønner en

spesiell interesse, og det var den å få Tønsberg seilforenings

«hytte» på Fjærholmen i best mulig stand. Stedet var på hans

initiativ kjØpt som foreningens eiendom, han ble enstemmig

valgt til «skipper» for huset og stedet, og da ble det hans oppgave

å framtrylle den beste og iallfall hyggeligste og morsomste

seilerhytte i heile Oslofjorden.

Derfor tilbrakte han i denne tiden store deler av somrene

der ute og var da både eneveldig hersker, arbeidskar og visegutt.

Og det, som skulle til, skaffet han enten ved personlig

ydelse eller ved å få hos andre, enten det gjaldt penger å kjøpe

for eller gjenstander. Han passet på som den smed, han var,

når det var Fjærholmens anliggender om å gjøre og var ikke

til å undgå, når han gikk dens erinder. Således erobret han

en brukt, men god trapp hos apotekeren og noen ditto dører

hos sakfører Meyer samt meget annet omkring i byen. Man sa

sjelden nei, når «smeden» kom i egenskap av «skipper» på

F jærholmen - eller Smedholmen, som man også kalte stedet.

Se, det var virkelig mye, som skulle gjØres istand der ute.

F or det første måtte huset omkomples ikke så lite, og dernest

var det haven å få skkk på og havnen med brygger og fortøiningsanordninger,

staker og bØier. Dessuten skulle det være

spaserveier og sitteplasser, badehus, kilebane, flaggstenger,

grotter, pjoltergrotter. Og når så dette og hint var ordnet,

99


meldte nye krav sig, og ett og annet av det først utførte skulle

utvides eller forbedres. ·

Så han hadde nok å stå i - han og gamle A r o n, som var

et aldrende faktotum, egentlig gårdsgutt og stallkar med samt

hva dermed står i forbindelse. Derhos var han Henriksens

specielle vebner og hjelpesmann både med hensyn til «Fiskerjenten»

og Fjærholmen og når det var sønnesønnenes seilbåter

om å gjØre. På den måten var Aran blitt en del av «Smeden»s

tilværelse, og en gang, det var streik i bedriften, var det det,

som gjorde mest inntrykk, at Aron deltok i streiken. Henriksen

brydde sig etter omstendighetene sytten om, at verkstedet

midlertidig stod stiUe, at maskinene ikke freste, at de tunge

damphammere ikke ga lyd og at det ikke ble smidd hverken

harpuner eller annet, men at Aron, det brave fjols, som ikke

var bunnet av noen hestepassernes- eller gårdsrum-renholdernes

fagforening, - at ha n ikke kom, da verkstedets folk ble

borte, d e t gikk over all begripelse og forstand.

Men Aron streiket. Han streiket også overfor Fjærholmen.

Henriksen sendte bud, at nå måtte han komme, de skulle

utover. Nei, Aron kom ikke. Ufattelig. Det gikk ut over humøret

også. Især ut over humøret. For når «smeden» under

et arbeide ikke hadde Aron å utveksle meninger med og stundom

krangle med, var han ikke i kulør.

Men nå kunne den gamle tosken jagu' ha det så godt. Nå

kunne han hØre sig om etter en så god og sikker stilling annetsteds,

den gamle stomlingen . . .

Nåja, det gikk som det pleier gå. Etter en tids forlØp kom

folka og ville ha sine stillinger igjen - og fikk dem. Aron

kom også, men fant til sin forbauselse ikke hesten. Dette med

foring og vanning hadde hushjelpa kunnet gjØre, når «smeden»

selv ikke var til stede, men værre var det å få møkka ut

av stallen. Så hadde han satt Øket på for hos en Iøkkeeier.

Men om Aron således ikke fant hesten, fant han sin herre og

mester, som meget bØs tok i mot ham:- Hva skal du her? Du har

gått fra din stilling og er ikke ansatt her. Du har intet her å gjØre.

Aron sa, at når de andre var kommet igjen, så tenkte han . .

- Du har intet med de andre å gjØre, bare med mig, og

med hensyn til å tenke, gjØr du klokt i å tenke om igjen tenke

litt på tjenesteavtalen og på å optre på folkevis. Men du har

vel vært stymper nok til å la dig villede av de andre. Her har

100

du intet mere å gjøre, da jeg må ha folk, jeg kan stole litt på.

AdjØ! - Så lang tale hadde han visst aldri avlevert før, og

hans forholdsvis mange ord nå berodde på, at episoden med

Aron hadde gått innpå ham. At det patriarkalske forhold var

så brutalt avbrutt.

Aron gikk - ikke hjem, men til fagforeningens formann.

Denne var imidlertid ikke lenger kommet- dette er jo omtrent

et kvart århundre siden - enn at han sa: - Du er ikke medlem,

og vi har ikke forlangt, at du skulle delta i konflikten.

Vi kan derfor ikke gjøre noe ved det.

Hva ville denne lille konflikt fØrt til nå? Er «utviklingen»

nå - 25 år senere - kommet så langt, at Aron-spørsmålet

ville ført til en ny stor-konflikt? - -

Henriksen møtte Aron på gaten en dag og spurte, om han

ville være med på Fjærholmen. Det ville han, og karene reiste.

Etter noen dagers arbeide der ute kom de inn igjen, og Aron

gikk med til det gårdsrum, der han arbeidsmessig hørte til. Det

var da noe, som skulle kjøres, og uten tilsigelse hentet han

hesten. Dette medførte ingen påtale, og Aron kjente sig faktisk

og praktisk innsatt igjen i sin tidligere mangeårige stilling.

Men han streiket aldri mere.

En av de mange ganger, Henriksen og Aron var på Fjærholmen,

fikk de besøk en ettermiddag. Det var den av hans

sønner, som var direktør for Kaldnes mekaniske verksted, den

gamle Disch sin sønn Anton og et par andre av d:e mange venner.

Naturligvis var de velkomne, skjØnt litt bortheft ble det

jo ved det. Nettop nå skulle «skipperen» og hans hjelpesmann

gå i gang med å minere for å få til den grotten, som så lenge

var påtenkt, og av den grunn var medbrakt en kasse ekko, et

sprengstoff, som den gang var forholdsvis ukjent, men som

etter hva det var sagt skulle være nokså farlig å behandle.

Kassa stod i gangen, i entreen til seilernes hus.

De besøkende var der kvelden utover i det fine somrr-'erværet,

hadde proviant med, spiste, svang nok også et beger til

seilforeningens ære . . .

Imens gikk «smeden» og la sig, -han hadde jo sin skipperkahytt

i seilerhuset, og karene rustet sig for hjemreise. Det

var litt vind enda, men den kom nok til å legge sig, så det var

best å passe på.

101


Erik Bendictus Lindseth.

Hver formiddag kom to herrer spaserende nedover all egaten

fra den ikke særlig fremtredende forhØining østafor byen,

der amtssykehuset den gang lå og der det nå i sterkt utvidet

og modernisert skikkelse ligger. Den gang lå det likesom litt

utenfor byen, men nå har jo bebyggelsen forlengst ikke bare

nådd dit opp, men forbi. Uten at den på noen måte er blitt

nærgående mot det store anlegg forresten.

De to var sykehusets læger, som kom fra sin morgeninspeksjon,

- den ene litt liten, overlægen, distrikts- og amtslæge

E. B. L in ds et h, og den annen en rusk av en kar, assistentlægen

med stor privat praksis, doktor Joh. S ten d a l,

begge velkjente og hØit ansete i byen og distriktet:

Det var så stor forskjell på de to's størrelse, at når de ikke

vakte oppsikt, når de sånn kom sammen nedover Valløveien,

så berodde det på at man var blitt vant ved å se dem slik sammen

- de hadde gått der hver formiddag allerede i flere år,

de var gått inn i gatebildet og hØrte til der. Dette v a r den

gamle by og de to læger.

Dr. Lindseth spØkte undertiden med sin mangel på størrelse.

Når han fortalte om en eller annen, som heller ikke var

særlig stor, sa han: - Ja, han var en stor, kjekk kar - omtrent

som jeg ...

Hva de to stadig snakket så interessert om, vet jeg jo ikke,

men det kunne vel være by-kommunale anliggender, medicinske

spørsmål, litteratur - især det, som dreiet sig om eller tangerte

Lindseths gamle venn Bjørnstjerne BjØrnson, ja, og

ellers om vær og vind, for «distriktet», som vi kalte ham, skulle

ofte på kjøretur litt senere på dagen til en av bygdene, og når

man skulle kjØre noen mil med hest og karjol og med gårdsgutten

bakpå, var det av betydning å ha godt vær- så smått som

de kjørte og så lang tid, de derfor brukte. Om det hadde vært

biler den gangen, er det ikke sannsynlig at «distriktet» ville

104

hatt en sånn, - han likte sig best i karjolen med den halvgamle

hesten foran og med Agust bakpå skrinet. D a kunne

han si med den nye dikterspire, Alexander Kielland : - Vi

kommer sent, hr. kunsel, - men vi kommer g o d t.

Forresten ga han uttrykk for misnøie med forholdene i byveien

i den tid, da det ikke var brennevin å få kjØpt lovlig i

byen. Da kjørte folk - merkelig nok - mye mere uvørrent

enn fØr, så uvørrent, at det var farlig, især om lØrdagskvellene,

- sa han. Nå er det ingen tvil om, at nesten alle distriktets

veifarende av hØiaktelse og respekt formelig la an på å vise

hensynsfullhet overfor den noe aldrende distriktslæge, men det

var jo ikke sikkert, at alle var oppmerksom på, at det var

h a n, som var i veien ...

Nåja, da dr. Stendal var avkvittert for den dagen ved sin

kontordØr ved Høitorget, fortsatte distriktslægen, han skulle

på Nedre Lang gate, litt sydlig på denne. Men det var ikke alltid,

han gikk direkte hjem. Svært mange ganger gikk han

innom partiavisens redaksjonskontor for å slå av en prat,

spørre nytt, si sin mening om ett og annet, men dette siste

uten noensinne å være påtrengende. Eller for å få erstatning

for, at det ikke lot sig gjØre å snakke politikk med kollega

Stendal, som var håplØst konservativ.

Men først og sist snakket dr. Lindseth om sin venn fra

skoleårene i Molde, B j Ør n s o n, et vennskap, som hadde

holdt sig til denne tid og vært av stor betydning for dem begge.

Han hadde nesten alltid noe å fortelle om B. B. enten fra

barneårene eller senere. Eller han hadde fått brev fra ham,

og når så det kanskje hadde fangarmer tilbake til tidligere begivenheter

og forhold, så fikk den unge redaktøren hele gangen

i det med citater og det hele. Og slik som han kunne fortelle.

Jeg innbiller mig, at han satt og tenkte på disse sine mange

opplevelser, når han og Agust og Rauen og karjolen befant sig

på de lange landeveiene, og at han da lovet sig selv, at dette

måtte han endelig hugse på å fortelle den unge mannen, som

var så interessert.

Her er vi ved en av de største av mine forsømmelses-synder.

Jeg skrev intet opp av den mengde, han gjennem de forholdsvis

mange år fortalte. Dessverre. Hadde jeg gjort det,

gjort det med tanke på å få bruk for det, måtte jeg - selvsagt

uten noen slags sammenlikning forøvrig - kunnet ha

105


konkurrert med selveste Christen C o Il in angående kjennskap

til B. B. i smått og i stort. Kilden ville iallfall vært den

beste, som var å få. Men nå er det bare det grann, en kan

hugse, å bygge på.

Erik Benedictus L in ds et h var født 13. juli 1830, gikk i

skole i Molde sammen med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson,

som var etpar yngre, og hvis far var prest der borte i Romsdal.

Senere kom de j o begge til Kristiania, hvor de også kamperte

sammen, blant annet i et rikt levende liv i og utenfor

Studentersamfundet.

Etter at Lindseth var blitt student, ble han en tid huslærer

hos den kjente sogneprest Neumann i Hurum, med hvis

datter Anette Kathrine han ble forlovet og senere gift, og etter

å ha tatt medicinsk embedseksamen nedsatte han sig som læge

på TjØmØ 1858-60 og deretter i Svelvik, hvor han gjennom

en rekke år kom til å spille en betydelig rolle på mange måter.

Blant annet var han ordfØrer der i årene 1882, 83, 84 og 85,

drev også som skibsreder med noen seilskuter og var direktør

i Sparebanken, inntil han i sluttningen av 1886 ble ansatt som

distriktslæge og sykehusbestyrer i Tønsberg.

I denne byen passet han politisk ikke i sammenhengen, tenk,

- han var endog venn og kammerat med den forferdelige

Bjørnson, som av og til kom på besøk. Men om han isolerte

sig selv eller ble isolert i byen, vet jeg ikke, men at han og

hans levet nesten opsiktsvekkende meget for sig selv, er sikkert

nok. Inntil Ebbesens kom til byen noen år senere. Særlig nær

innpå hinannen kom de forresten ikke fra fØrst av, «posten» og

«distriktet» heller, men så kom B. B. på besøk, og da han så

hørte, at de to, som begge var h a n s venner, sa D e til hverandre,

utbrøt han: - Nei, hva er det jeg hØrer? Det finnes

to mennesker i en by, og de kjenner ikke hinannen. - Det

var h an s måte å foreslå «dus» på. Men de to var bestevenner

resten av livet. De var i mangt og meget så ulike, at de utfylte

hverandre på de fortrinligste måter.

Da jeg kom til byen og traff distriktslægen, var han 62

(og jeg 26), og i den tid, altså i begynnelsen av 1890-årene,

regnet vi 60-åringer for å være gamle. Men det var dr. Lindseth

ikke. Ikke åndelig iallfall - ja, ikke kropslig heller, såvidt

jeg kunne skjønne. I det minste ikke fra først av. Da

106

noen år var gått, la jeg dog merke til, at når han og Stendal

kom pratende nedover fra sykehuset, så stoppet han av og

til opp, og jeg tenkte, det kom av, at han da kunne snakke

friskere og friere, men forstod senere, at det var for å trekke

pusten, hvile ut. Og når han var innom kontoret på sin formiddagsvisitt,

var det ikke mulig å få ham til å sette sig, skjØnt

der var dog både en sofa og etpar stoler i all beskjedenhet.

Nei, sette sig ville han ikke, og så sluttet jeg å be ham,- han

enten stod og støttet sig aldri så lite i kanten på det store

skrivebordet, eller han trippet litt omkring i værelset for å se

på den masse bilder- avisutklipp - som på en hØist usymetrisk

måte var klebet opp på veggene. Selvsagt visste han noe

om nesten alle, som «hang» der. Han var i det hele en av de

klokeste og mest vitende, jeg til da !hadde truffet, og det sa

igrunnen ikke så ganske lite. Men årsaken til, at han absolutt

ikke viile sette sig under de mange og tildels ikke helt korte

samtaler trodde jeg å opdage i sin tid, nemlig den, at hvis

han satte sig, ville det volde ham litt besvær å reise sig igjen.

Derfor foretrakk han å stå der eller å gå der og rusle nesten

inntil det mindre hØflige. Han var dårligere, enn han ville

la oss vite. Et hjerteonde.

S::JJrlig mobil og egentlig helsesterk kan man således ikke

si, at «gamle distriktslægen» var, men det gikk bare ut over

ham selv. Han hadde noe, som var sterkt: -Viljen.

Allerede i Svelvik hadde han vunnet megen anseelse både

som læge, som menneske og som offentlig mann, - det finnes

ennå gamle folk der, som snakker om ham med beundring og

anerkjennelse. Og i Tønsberg tiltvang han sig den anseelse

og respekt, som et rikt hjertelag og en prikkfri opptreden og

administrasjon alltid skaffer. Men offentlige gjØremål fikk han

ikke på det nye sted, og møter utenom de, som embedet forutsatte,

deltok han sjelden i.

En gang var han forresten med i et folkemøte på Skoppum,

et hurra-møte etter tidens oppskrift, og deltok i debatten, og

motstandernes taler - det var vist Yngvar Nielsen - ga

ham navnet «Hertugen av Skoppum», jeg aner ikke av hvilken

grunn. Det likte han ikke - og var ikke med i flere diskusjonsmøter.

Han var ikke robust nok til denslags grovarbeid.

Den pågående såkalte utvikling, de spirende antydninger

til overgang fra bondesamfund til storindustri-land, stod dr.

107


Lindseth meget skeptisk overfor. Det norske folk burde vedbli

å være et bondefolk, mente han, et folk av jordbrukere, fiskere

og sjømenn, mest mulig selvhjulpne. Dette å kjøpe stadig mere

på bua er galt. Pengebruket blir for stort, når man går vekk

fra selvhjulpenheten og de hjemmegjorte produkter og gjenstander.

Og i forbindelse med de mange fabrikker og storindustrien

kommer proletariatet, og så blir det streiker og

tvistigheter av alle slags til Ødeleggelse for alle. Nei, tro De

mig: - Den utvikling, den omleggning av forholdene vil ikk e

bli til lykke for landet.

Kunne da jeg driste mig til en bemerkning om, at vi har

dog så lett adgang til å skaffe store mengder av billig elektricitet,

og at et og annet må vi produsere for •1tførsel for handelsbalancens

skyld, så sa han: - For det fØrste skal vi være mest

mulig selvhjulpne og altså innføre minst mulig, og da

greier sjØfarta resten, og for det annet skal elekticiteten

brukes på annen måte, nemlig til lys og varme i hjemmene

hele landet over, forhåpentlig også til oppvarming av

den jord, som skal gi mest mulig grØde, og til drift av jordbruksredskaper.

Som sagt: - Et Bonde-Norge vil være det

lykkeligste. Frie, selvhjulpne og selvstendige bØnder på hver

sin gård i et fritt land vil langt være å foretrekke for store

mengder av misfornØide fabrikkarbeidere under usunne boligforhold.

Han var tidlig ute med sine betraktninger angående elektricitetens

anvendelse, kanskje fØr eller samtidig med Gunnar

Knudsen, det vet jeg ikke, og at unionen måtte opplØses,

hadde han forlengst på det rene, likesom han frydet sig for

hvert lite steg i den retning.

Min bedØmmelse av ham vil forøvrig fremgå av det forhold,

som jeg ikke skammer mig over å vedkjenne mig, at jeg en

og annen gang gjennem de mange år brukte ham som politisk

skriftefar. For et «ungt, ubegavet og uerfarent menneske»

kan det oppstå situasjoner, som det er vanskelig å klare på

egen hånd, tvil om riktigheten i å ta det og det spørsmål opp

nå, og om det i tilfelle skulle sies så og så sterkt. Burde jeg

ikke smyge litt på sidPn av det, jeg egentlig mente? - hadde

jeg ikke skrevet den artikkel, som nå stod i sats og skulle

trykkes neste formiddag, unødig krast? Hva ville byen si, når

den kom? Ville jeg gjøre mere ska enn nytte -?

108

Det hendte en eller etpar ganger, at jeg gikk til dr. Lindseth

for å hØre hans mening, og hvis så han var enig med den

del av mig, som ville innta det og det standpunkt og markere

det så og så sterkt, - vel, så kunne de andre mene, hva de

ville.

Men det var andre enn mig, hans bedømmelse var av betydning

for. Selve Bjørnson f. eks.

B. B. var en gang i politisk kamp mot sin venn professor

Ernst S a r s og skrev da en stor og nokså fnysende artikkel,

der han betegnet Sars som «den nasjonale tomtegubbe» iblant

oss. Den artikkel skrev han under et besøk hos Lindseth, som

sa at den uten hans mellomkomst ville blitt meget verre.

' Da gjestene var reist og det var blitt ro i huset igjen, kom


Plass for de syke, som fra sitt leie

søkte herhen på bØnnens tause veie, -

plass for de tusen, som tok råd og pleie

ut av ditt trofaste sind.

Og så rullet han i malende bilder opp, hva dr. Lindseth

gjennom de mange år hadde vært og fremdeles var for sine

venner og sine patienter, hans innsats i og betydning for den

enkeltes liv, - en hjertevarm hilsen og hyldest til vennen for

livet.

Betegnende for forholdet de to imellom er det kanskje også,

at Lindseths sønn nr. 2, født i desember 1863, fikk navnet

Carl Bjørnstjerne. Denne sønnen dØde forresten i ung alder,

bare 13 år gammel, og ble begravd i Svelvik, hvor en 3 år gammel

sønn var stedt til hvile allerede i 1865. Av dette fulgte,

at Svelvik var familiegravsted.

Da BjØrnson var 60 år, telegraferte Lindseth:

- «Ennu er det herlig vekst i dine seksti», - og det meldtes,

at B. B. satte stor pris på denne helsing, knapp og vellykket

som den jo også var. Tenk, at hans gamle, kloke og kritiske

venn mente, han fremdeles var i utvikling - og. sa det. -

- Nåja, årene gikk, og «distriktet» fortsatte med sine

karjol reiser bortigj enn om bygdene og sin vandring til og fra

sykehuset sammen med dr. Stendal, likesom han fortsatte

med å stikke innom redaksj onskontoret, når han hadde tid t il

det. Især når det stod ett og annet på i det offentlige liv, og

det hendte jo adskillig av interesse i den tiden, især i 1905.

Han hadde formelig specialisert sig på tidligere unionsforhandlinger,

og det er da overflØdig å si, at han fulgte med i stor

spenning og med levende interesse. Så meget som han hadde

opplevet i norsk politikk og levet med i på nært hold: - Statholderstriden,

årlig storting, utvidelser av stemmeretten, kverkingen

av det absolutte veto, parlamentarismens gjennomfØring,

lovfestelsen av det trefarvede flagg, - skulle han virkelig

også oppleve, at unionen ble opplØst?

Jo, han opplevde det, -han opplevde 7. juni-besluttningen,

Karlstad-forliket, kongevalget og det hele, og jeg syntes likesom

han trippet lettere på sin vei fra og til sykehuset.

Men året etter begynte han å skrante. især utover høsten,

og i noen dager hverken var ute i karjolen eller var han på

sykehuset, og fØlgelig så jeg ham ikke.

112

Imens var hans hustru, fØdt Neumann, dØd i august 1906,

-hun var 6 år yngre enn ham, et utpreget og usedvanlig

hjemmets menneske, men lite kjent utenfor. Da hun skulle begraves

(sammen med de to småguttene i Svelvik) sa han til

postmester Ebbesen: - Det pleier jo å sies noe ved slike leiligheter,

- du er kanskje så snill å si det, du, som kjente

henne? - Og det ble en tale ...

De to hadde i mange år forrettet som «ensomme gamle»,

ettersom barn og svigerbarn i henhold til naturens orden var

spredt over alle bjerge, men nå ble altså gamle distriktslægen

alene, og utenfor den pliktmessige praksis omgikkes han vist

ikke andre enn Ebbesens. Innom kontoret hos mig kom han en

sjelden gang og da snakket han oftest om hustruen, mor, som

han alltid kalte henne, - for et merkelig menneske hun var,

helt enestående etter hans mening, det beste bevis på sannheten

av det gamle ord om stille vann og dyp grunn.

En formiddag, han var særlig opplagt, bent fram i godt

humør, kom han tilbake til, hvor usedvanlig «mor» hadde

vært gjennom et langt liv, og nå hadde han oppdaget noe, som

gjorde forholdet enda merkeligere: -- l\1or hadde penger, som

han aldri hadde hatt anelse om. Bankbok. Av et husholdningsbudgett,

som ikke var ekstraordinært rommelig tilmålt,

men som ganske vist hadde strukket sig gjennom en meget lang

årrekke, hadde «mor» lagt tilside, satt i banken. Uten noensinne

å nevne ett ord om det. - Nå. det gjØr ikke mig noe,

j e g trenger ikke de pengene, men det er allikevel morsomt

som bevis på, at hun ikke har fått for lite gjennom årene.

- Den hØsten hadde han forresten en opplevelse til, -

den, at hans motstandere ikke seiret ved stortingsvalget i byen.

UnionsopplØsningen hadde bragt såpass forvirring i det gamle,

stålsterke parti, at velgerflertallet fant å måtte gi det en

pause. Men det kom igjen i forynget og derfor forsterket skikkelse.

Dette opplevet dog ikke gamle distrikstlægen.

En av de første oktoberdager 1906 kom det beskjed om, at

dr. Lindseth gjerne ville snakke med mig, og jeg gikk med det

samme. Han hadde i noen dager overlatt sykehuset til assistentlægen,

fordi han ikke fant sig skikket til å gå ut. Jeg

visste, at B. B. skulle komme neste dag - denne gang alene -

underveis til Jon as Lie.

Hva mon han ville? Jeg var aldri tidligere tilkalt ...

8

113


Amtmannen.

Man stilte store krav og forhåpninger til amtmannen i den

tid, - han måtte ha stor lærdom, være klok og elskverdig,

rake adskillig opp - ikke bare over allmuen, men over amtets

øvrige embetsmenn, kort sagt: - være hØvding i sitt distrikt.

Det var ut fra denne betraktning, at man, da benevnelsen

«amtmann» ikke befantes å være god nok lenger, hadde

under overveielse å innføre navnet «jarl», hvilket ville fØre

med sig f. eks., at fylkesmann V i k ville få navnet Oddmund

Mørejarl. Nå, det ble jo ikke til noe, - man ble stående ved

navnet fylkesmann.

Men vår amtmann fylte de nevnte krav. Da Carl Johan

M i c h el e t i 1882 forlot Kristiania politimesterembete for å

overta stillingen som amtmann i Jarlsberg og Laurvig, var

han - blant annet fordi han også i noen år hadde virket som

advokat -dertil en meget erfaren mann, likesom han var en

fin mann i dette ords riktige betydning. Hans ansettelse kunne

derfor godt gis samme begrunnelse, som man forteller, at kong

Oscar kom med, da regjeringen ville gjØre Alexander Kielland

til amtmann i Romsdal: - Ja, det er utmerket, - ha n

vil kunne representere distriktet fortrinlig overfor keiser Wilhelm,

når han kommer med «Hohenzollern».

Om Michelet som amtmann vil man kanskje kunne si, at

han var litt gammeldags i oppfatningen av, hva et amt burde

være, - at det ikke var nevneverdig oppdrift i ham i forhold

til vår tids krav, og at han derfor ikke har etterlatt sig noe,

om hvilket vi kan si: -- Se, dette har vi amtmann Michelet å

takke for. Da er det noe annet med hans senere etterfØlger

Abr. B er g e, - han laget Vestfold fylkes kraftselskap.

Derom er å bemerke, at Michelet levet i sin egen tid, og at

da var hverken staten, amtene eller kommunene på langt nær

så omsiggripende som senere og især i den siste tid, - men så

slapp også alle mennesker ganske anderledes billig fra det og

116

hadde betydelig lettere for å klare sig. Som Økonomisk enhet

var «amtet» vesentlig mindre da. Det kan nevnes som bevis,

at mens amtskommunens utlikningsbudgett, da Michelet tiltrådte

i 1882 var 85 000 kroner, var det 170,000 ved hans avgang

i 1902. Senere er det Øket veldig. l 1919, halvveis i tiden

fra da til nå, var det l 200 000, og nå er det kommet så

hØit som til 3 1 / 4 million kroner.

Innenfor de beskjedne belØp i amtmann Michelets tid kunne

det såvist ikke gjØres store sprell, elektriciteten hadde fra først

av ikke praktisk anvendelse, og man hadde enda ikke tilegnet

sig den opfatning, at overalt hvor det kunne være mulighet for

litt trafikk, skulle det være en jernbane - for en stor del på

amtets bekostning. BedØmt med våre, en fordringsfull ettertids

Øine var det derfor i en og annen henseende litt smått stell

i Michelet-tiden (1882-1902), men du hvor trygge og solide

f orholdene var den gang. Dessuten skal man ikke glemme, at

blant annet ble nok amtlandbruksskolen på Fosnes opprettet i

denne tid, og heller ikke, at en hel del av fylkets utmerkede veinett

ble bygget i hans tid.

Det har vært en storstilet utvikling senere, det er så, men

den er ikke blitt billig, og den har ført adskillig med sig, som

det må settes store spørsmålstegn ved, f. eks. de store pengebruk

i staten, fylke- og herredskommuner og hos enkeltmenneskene.

Så det er i k k e bare plusser i det regnskapet.

Michelet-slekta var fra Frankrike, innvandret til Norge i

1600-årene, og denne franskheten bar amtmannen i noen grad

bud om. Hans chevalereske måte å være på, hans elegante og

treffsikre replikk, hans behandling av den berømte snusdåse

- alt tydet på utlendingen. Men som så mange andre utmerkede

representanter for innvandrede slekter var han helt ut

norsk nordmann og mere forsvarsinteressert enn partiet forøvrig

i den tid. Således stilte han sig helt og fullt på deres

side, som ville ta det tunge lØft med panserskibene, og derfor

oppnådde han den sjeldne ære å bli salutert av det krigsskib,

forsvarsministeren, statsråd Peter Ho l s t, den senere fylkesmann

i Opland, en gang passerte Nordre Nes med på en inspeksjonstur

vestover. Den honnør satte herren til Nordre Nes,

amtmann Michelet, stor pris på. Et annet lite trekk i samme

forbindelse.

117


- Fra fØrst av leser de alt: - Proposisjonene med de dokumenter,

disse er bygget på, innstillingene og det hele, rubb

og bit, alt som foreligger. Når det lider om litt sparer de sig

for proposisjonene, da jo det vesentligste er gjentatt i innstillingene,

og disse leser man da en tid, men nøier sig deretter

med bare å lese konklusjonene, forslagene til beslutninger, for

så endelig, når man blir så gammel som mig, å lese bare dagsordenen,

såvidt man vet, hva det er, som skal behandles.

I sin siste periode gikk han og formelig delikaterte sig med

sin hØie alder. «Jeg er så gammel nu, at jeg ikke duer til det

minste annet enn å være stortingsmann», - sa han. Gamleamtmannen

kunne også godt fortsette å være i stortinget, for

i embedet hjemme hadde han meget dyktige vikarer, blant andre

Ivar Ha ugla n d, sønn av landhandleren på Stord, «den

fØrste bonde i kongens råd», en fremrakende ung mann, som

ble meget avholdt og ansett i distriktet. Det var han, som

gjorde opptaket til dannelse av Vestfold skogselskap, som jo

lever og trives den dag i dag. - -

Dels i stortinget og dels i regjeringen var sokneprest Jacob

Sverdrup, den berømte -;tatsministers brorsønn, som senere ble

biskop, åpenbart en nokså brysom herre, som F r i el e s «Morgenblad»

ga benevnelsen «den sort-gule intrigant». Mellom

ham og «den ærede representant for Jarlsberg og Larviks amt»

var forholdet ikke godt, - det vil si, at Michelet kunne ikke

utstå prelaten. Han var morsk overfor ham og i det hele folk

av den type. Derfor vakte det litt oppsikt, da han en dag under

et møte smilende nærmet sig kirkeministeren, halte fram

den berømte snusdåse, slo det karakteristiske slag på låkket og

spurte, om det skulle være en pris, - hvilket jo ble reknet

for å være en stor begunstigelse.

Sverdrup ble nærmest litt forfjamset, vel vitende, at han

ikke var i amtmannens gunst. Hva skulle så ram opptreden

ved denne leilighet bety?

Kirkeministeren sa: - Ja, takk, men jeg visste ikke - '!

Og Michelet repliserte: - Jo, på denne måten skal det alltid

være mig en glede å prise statsråden.

I stortinget var han formann i næringskomiteen nr. 2.

«Mennesker, jeg traff» ja, - jeg traff visst ikke amtmann

Michelet personlig mer enn en gang, men det var en god gang

120

forsavidt som det stod i forbindelse med en verdenshistorisk

begivenhet. Forholdet lå ikke slik an, at det ble mere av det.

Men naturligvis så og hørte jeg ham adskillige ganger.

Jo, som alle litt eldre vil huske gikk store deler av verden

og specielt de fleste her i landet i 1895 og 96 i overordentlig

spenning angående Fridtjof N ansen s store Nordpol-ekspedisjon

med «Fram». Ekspedi:::jonen hadde reist midtsommers

1893 for å søke så langt øst ved de Sibiriske Øyer som mulig

for etter mØnster av Jeanettes vrakrester å la sig drive over

Nordpolen eller c:;å nær denne som mulig. For ikke å bli knust

eller nedskrudd av isen var «Fram» bygget slik, at den ikke

skulle kunne knuses eller skrues n e d, men lØftes o p p. En del

av oss hadde sett denne merkelige skuta gå av stabelen på

Collin Arschers skibsbyggeri i Larvik, og alle ventet spent på

å høre, hvordan det gikk. Nansen hadde hyret det beste mannskap,

som var å få med Otto S v e r dr u p som skipper, og

man mente, at kunne noen klare en slik tur, så var det Nansen

og disse karene.

Etter at «Fram» var gått inn i isen i nærheten av de nysibiriske

øyer hØsten 1893 hadde man intet hØrt. Ikke det allerminste,

i 1895 begynte man å bli engstelig, og i 1896 ble spenningen

selvsagt Økende. Den gang var det jo ikke radio-sendere

eller trådlØs telefon, og brevduer ble det såvidt vites ikke

gjort forsøk med. Man visste kanskje, at det ikke ville ha nyttet.

Og ikke hadde man flyvemaskiner å sende oppover på undersøkelser.

Man hadde rede på, at ekspedisjonen var gått

inn i isen, men ikke det minste mer. Og millioner av mennesker

var i spenning. - Skulle også dette utslag av menneskenes

forskertrang, som var så fortrinlig forberedt, være viet til

undergang'!

Så var det den 13. august 1896 om morgenen, at det kom

et telegram til avisa, og telegrammer fikk vi den gang bare,

når det gjaldt særlig viktige begivenheter. ViktiJY var det

da også.

Det stod: - Nansen og Hjalmar Johansen er idagmorges

med et engelsk dampskib kommet til V ard Ø fra Frantz Josefsland.

De to forlot


Som de litt eldre nok husker, var det såkalte «konsoliderte

venstre» ikke blidelig stemt mot ministeriet Michelsen, men

gikk til angrep høsten 1906. Det gjalt især Mjøsreguleringa

og sammensetningen av folkepensjon-komiteen. Under en av

disse debatter, hvis resultat var usikkert, ga LØvland sig i

snakk med representanten fra Tønsberg og sa da blant annet,

at hvis regjeringen måtte gå, ville han - LØvland - søke

stillingen som fylkesmann i Vestfold. - Får jeg den, - sa

han, vil vi oppnå to ting: - Jeg får et interessant og fredelig

arbeide på mine gamle dager, og avisa di får en flittig og

kanskje ikke helt ubrukelig medarbeider.

Vedkommende, som ikke på dette tidspunkt hadde gitt sin

mening til kjenne, sa: - Det hØres godt ut, men allikevel: -

.Jeg for min del foretrekker inntil videre å ha utenriksministeren

i hans nåværende stilling.

-- Jasså, du gjØr det, - sa Løvland, smilte og gikk videre.

Nå visste han, hvilken stilling den representanten inntok. Regjeringen

kom ikke til å gå den gang, og Løvland kom som

kjent ikke til Vestfold.

Men senere en gang kom det en fylkesmann, som iallfall

på et punkt var mindre «folkelig» enn gamle-amtmannen. Mens

Michelet hvert år pleiet be sammen hele amtstinget - alle

ordfØrerne, 19 stykker i alt, til et nærmest fyrstelig gilde, nøiet

denne fylkesmannen sig med å invitere komiteformennene.

Dertil kom vel amstingeniØren, amtskolestyrets formann og

amtsutvalget - kort sagt: the up per ten. De andre, de menige,

skulle ikke være med. Jeg husker ikke, om det var en

fast ansatt amts- eller fylkesmann eller en konstituert, og om

jeg hadde husket det, ville jeg ikke si det.

Derimot husker jeg meget godt det, som hendte i denne

forbindelse, det at en av byens kjØpmenn overtok det vertskap,

som denne amtmann ikke ville ha.

Det var O. A a r v o l d, opprinnelig bondegutt fra Vivestad,

fra fØrst av litt sjØmann, så handelsbetjent i byen og deretter

kjØpmann for egen regning, en mann med oppdrift, var blitt

velhavende, hadde bygd sig en flott villa i utkanten av byen,

var meget selskapelig anlagt, fortrinlig leilighetstaler - kanskje

litt dristig og drØi en og annen gang, men med sikre treffere.

Det gikk mange frasagn om, hva han ved den og den

leilighet hadde sagt .

124

Nå, han kom innom redaksjonskontoret tidlig en morgen,

morgenmenneske som han var (han var av den arta, at om

han hadde festet nokså sterkt til på morgenkvisten, møtte han

alltid i forretningen, når butikken skulle åpnes) -han kom og

sa: - Du har vel hørt, at amtmannen bare har invitert noen

av de grommeste i amtstinget til selskap i kveld, men satt de

andre, de fleste utafor'! - Nei, jeg hadde ikke hørt det. -

Jo, det er nok så. Kan du tenke dig noe så lite kjekt -? Men

nå har Ola og Grete (det var hans fremragende hustru, med­

Jern av bystyret m. v., en av de elskverdigste og beste vertinner,

som var å finne) -nå har Ola og Grete bestemt sig til å be de

andre, de som amtmannen har vraket. Er'n'te det kjekt da'!

Men det er på den betingelse, at du blir med som visevert, for

du kjenner jo alle disse karene.

Joda, det lot sig gjØre. Med størst mulig fart ble innbydelseskort

gjort istand og sendt, Ola telefonerte til fruen, at

sånn og sånn, og deretter gikk han på fiskebrygga og til

'slakteren.

Og da tiden selvsamme aften var inne, kom gjestene. Allesammen.

Hver eneste en. At O. Aarvold i denne henseende

ville forrette som amtmann, syntes de var moro, og moro b l e

det også. Det ble liv og lystighet i de store stuene på Fjeld,

- det var forresten ikke første og ble ikke siste gang.

Det ble vel en fest. Rikelig og storstilet arrangement med

lys og blomster, et bugnende middagsbord med utsøkte viner,

mange og for det meste morsomme taler av verten og andre,

den alltid elskverdige vertinne. Man savnet sikkert ikke den

visstnok nokså stive hØitidelighet hos amtmannen.

Ved 12-tiden om natta - kom de andre med oppmannen,

den senere så berømte politikker, stortingspresident og arbeidsminister,

Olsen-Nal u m i spissen. - Vi ville gjerne

ha litt moro, vi og, - sa han. Han var avholdsmann som både

fØr og senere, men i like godt humør for det. Vi jublet dem

selvsagt i møte, og verten holdt en tale, som begynte så: -

Hørr! - kan dere tenke no kjekkere enn dette da? Her kommer

de storingene, som har vært hos amtmannen, og hjertelig

velkommen skal dere være, det sier Grete og Ola - og mener

det. Det kan være artig for dere og se, åssen det er hos

en bondgutt, som for førti år siden kom gående fra Vivestadsogn

med alt sitt habengutt i et knytte under armen. Hørr her ..

125


Da talen var tilende, vendte han sig til fruen og sa: - Be

jentene begynne å bære inn.

Jo, det var fest. Det lever ennå noen, som kan bevitne det,

og det gikk i lange tider ord om den begivenhet, at O. Aarvold

overtok det vertskap, som amtmennene før hadde besørget.

Men slikt kunne ikke ha hendt i Michelets tid. Dertil var

han altfor demokratisk, den gamle aristokrat.

126

--tfl--

Ill. Annetstedsifra:

Anton Frisch, gullsmeden.

Han begynte som junior, og det berodde naturligvis fØrst

og fremst på, at hans far levde og drev forretningen, hvorfor

sønnen måtte skille sig ut som junior: A. Frisch, jr. Men det

var en grunn til: - Han begynte som offentlig mann tidlig og

var junior lenge, så å si hele livet .

Vi kalte ham mest bare «gullsmeden», og det var da også

rundelig nok her i landet, ettersom ingen var i tvil om, hvem

det' var. Svenskene, som jo gjennomgående er adskillig hØfligere,

tok litt sterkere i og sa «juveleren», og under det navn var

han velkjent derborte. Forresten viste de aller fleste av uordens

skyttere, at da var det den norske gullsmeden.

Selv kalte han sig mest sølvsmeden eller endog bare «smeden».

Når han ringte i telefonen, sa han nesten alltid: - Ja,

det er smeden, du ... Han behøvde forresten ikke å si det heller,

for den stemmen var kj2:t1t i vide kretser.

Av de tre-fire funksjoner, han specielt befattet sig med,

kan det være litt tvilsomt, hvordan man riktigst skal nevne

rekkefølgen, men la gå: - Han var skytter og skytterleder -

især det siste -, kommunemann og medlem av nærsagt alle mulige

komiteer og utvalg, og dessuten var han jo gullsmed og

som sådan betydelig forrretningsmann, og det er ingen overdrivelse

å si, at han klarte disse sine specielle anliggender

fremrakende. Dertil var han turner og friluftsmenneske og

formann i styret for en bank. Nei, han var ikke blant dem,

som nøier sig med lite arbeide.

Anton Frisch var tidlig "oksen og begynte tidlig i det offentlige

liv. Han var bare 24 år, da han ble formann i Oslo

nordre skytterlag, og da han var 29 valgtes han til formann i

skyttersamlaget, ble altså øverste leder for alt skyttervesen i

hovedstaden i så ung alder, og det fortsatte han å være i 34 år.

127


til sin dØd i 1928. Et ubetalt kjempearbeide i en menneskealder.

Jeg hadde et inntrykk av, at det vilde more ham å vinne

rekorden med hensyn til antall tjenesteår som samlagsformann,

men den greide han ikke, for den satte gårdbruker og bankbestyrer

i Kristiansund P. J. Gl ær u m med hele 39 år, og den

er ikke slått.

I Oslo skyttersamlag var det og er det en rekke dyktige

menn, men man valgte den unge gullsmeden og angret det aldri.

Det var ikke bare det, at man ikke kunne få noen bedre, - man

kunne ikke få noen, som var så god, ingen som kunne måle sig

med ham, og derfor valgte man ham om igjen og om igjen 34

ganger. Og tross sine mange andre gjØremål lot han sig velge

- av interesse for arbeidet og for å ha ledelsen i lØsningen av

de mange oppgaver, som efterhånden meldte sig. Men han lot

sig ikke alltid velge helt uten videre. Han stilte sine krav. Da

30 var gått, sa han som så: -Jeg burde kanskje slutte som

samlagsformann nå, for jeg har kanskje litt for mye å gjøre,

men jeg er villig til å fortsette, hvis jeg kan få Johs. Espelund

inn i styret og som sekretær.

Han fikk det, som han ville- og fortsatte, og det skjønner

man enda bedre nå enn da, at gullsmeden stod i en klasse for

sig. (Nå er det den av Frisch utvalgte sekretær, :::om er formann).

Om det gjaldt landets største skytterstevne, det i 1914, eller

en representasjon i utlandet, ordningen av den Økonomiske side

av saken, planleggelsen, ledelsen- hos gullsmeden var det hele

i de beste hender, - han var nr. 1. Og som sagt: - Det

skjØnner man enda bedre nå baketter ...

Fremrakende skytter var han som antydet ikke. For å være

finskytter må man ha mere tid til øvelse, enn han hadde. Man

må «leve sammen med børsa», og det kunne han ikke. Når v i

dreiv på og øvde oss på skytebanen, måtte h a n være i formannskapet

eller i et komite- eller et direksjonsmøte. Han var

i det hele møte-menneske framfor alle andre, jeg har truffet.

I skyttervesenets «Øverste myndighet», Skyttertinget, deltok

Frisch i en meget lang årrekke, helt fra den tid, man kalte

forsamlingen Fællesstyret, selvskrevet formann i budgettkomiteen

og meget hørt mann og innflytelsesrik i det hele. Det

byttes ikke ofte formann i Skytterstyret, - den nåværende er

f. eks. inni sitt 15. tjenesteår, men gullsmeden tjenestegjorde

128

«under» fire av dem, og etter 1928, da han ikke er med lenger,

er det i alle skyttermøter et tomrum, som hittil ingen har kunnet

fylle,- det gjelder både innslag i debattene og med hensyn

til å holde taler. Gullsmeden v a r noe for sig selv, et særpreget

og i enhver henseende voksent mannfolk, som gikk i en brei

gate, hadde det hØgt under taket, var både vid- og langsynt og

hadde fått sig rundelig tilmålt manns mot og freidighet. Derfor

savner man ham i alle de kretser, der han lot sin røst hØre.

Det reiser sig her et nærliggende spørsmål: - Hvorfor ble

gullsmed Frisch ikke formann i Skytterstyret? Han ville da vel

vært den beste, man kunne få -

Enig. Men det er lett å gi forklaringen. Man var lenge

og er det kanskje litt ennå - omkring i landet redd for det,

man kalte Kristiania-innflytelsen. Den måtte ikke bli for sterk.

Særlig da Skytterkontoret var opprettet i hovedstaden og med

kontorchefen som medlem av Skytterstyret, og da det kongevalgte

medlem var bosittende her, mente man, det fikk være

nok med det. Kristiania-makten måtte ikke bli enda sterkere,

- og derfor våget man ikke å velge Frisch. Hadde han bodd

i Tønsberg eller i Hønefoss, måtte han ha vært nokså selvskreven.

Det lyktes dog å motarbeide den oppfatning, som stengte

ham ute i 'så mange år, såpass at han ble medlem av styret og

nestformann de siste årene, 1925-27. Etter den tid har skytterne

mere og mere lært, at hovedstaden ikke har noen specielle

interesser å gjØre gjeldende, men at vi alle «er i samme båten»

og har ganske de samme interesser i by og bygd over hele

landet.

Men «skyttervesenets utenriksminister» var gullsmeden i

mange år, helt fra han ble «utnevnt» til denne store stilling under

en skytterting-middag i Øystese i Hardanger i 1913. Det vil

si, at h a n h a d d e v æ r t l e d e r av vMe utenrikske

representasjoner en del ganger allerede da, og det var i en

takketale for dette arbeide, som den daværende formann holdt,

han fikk den officielle «utnevnelse». Som forholdet den gang

var, hadde Skytterstyret så rundelig nok med det hjemlige arbeide,

at det var en stor lettelse å være klar av det, som lå

utenfor.

Derfor fikk også «utenriksministeren» på en ferd til utlandet

med sig et dikt, som begynte så:

9

129


Det ville han ikke høre på. Vi måtte og skulle avgårde, vi

fire, koste hva det koste ville.

Jeg fortalte litt mere om stedet og lokalitetene deroppe. -

Du vil komme til å trives og ha det godt der oppe og ha godt

av oppholdet, sa jeg. Både luften og stedet og omgivelsene er

som skapt for dig, avstanden fra det pulserende liv også. F jellsjøen

er for en vesentlig del kunstig, i det den beror på oppdemning,

en 18 meter hØi damm, farr, som vil minne dig om

dine lysverk-interesser uten å stille noen krav til arbeidsytelse

fra din side. Dertil kommer, at hotellverten har både en liten

motorbåt og pram, og det er namnet fisk i fjellsjØen.

-Det høres bra ut.

. - Ja, og nå risikerer man vel ikke å få propellen Ødelagt

i tretoppene, som jeg gjorde i sin tid.

- Hvabehager? Det heter, at skuta går i åkeren, men i tretoppene-?

- Jo, denne ·fj ellsj,Øen skulle altså demmes opp 18 meter

- det er nokså mye - og følgelig ville den oversvømme skogen

omkring på de flate strender, hvis ikke trærne ble fjernet. Og

det ble de ikke. Så pass samarbeide mellom vassdragsvesen og

skogvesen var det ikke, - og for å markere denne raritet

styrte hotellverten på et sted den vesle båten borti grantoppene.

Det gikk ut over propellen, men vi kom dog på sett og

vis tilbake igjen.

Nå, vi pratet om et og annet, løst og fast. Men det var noe

i veien med ham, - han hadde ikke styringen, som han pleiet.

Og planen om, at vi skulle reise et sted hen satt så fast som

om min bestemte nektelse ikke forelå.

Da vi skiltes ute på gaten, sa han: -Ja, så reis·er vi da ­

for å ha det godt en tid - du og jeg og våre koner.

For å avverge enhver misforståelse måtte jeg neste dag

skrive, at jeg som begrunnet var dessverre absolutt ikke kunne.

Året etter fikk gullsmeden en annen reise, den siste. Det

var l. pinsedag 1928.

En, som i lange tider stod ham meget nær, skrev ved hans

bortgang:

«Anton Frisch hadde alle gode egenskaper: - Klok, mandig,

velvillig, sundt resonnerende, passe pågående og aldri hensynsløs.

Jeg hØrte ham aldri tale ille om noe menneske. Det

132

var meget, han var uenig i, mangt, han måtte beklage, en og

annen, som fortjente kritikk, men han så alltid mildt på tingene,

fant alltid en undskyldning for vedkommende, la alltid

et forsoningens skjær over motsetningene. Og han kunne som

få eller ingen annen si de gode ord, som situasjonen

krevde - offentlig og privat. Det, som gjorde mest inntrykk

på mig, var den sterke manns mildhet.»-

- Han v a r en sterk mann med et Ømt sinn. Innsmigrende

musikk og vakker tale, det være sig om fedrelandet, om

forholdet menneskene i mellom eller om «saken», kunne han

ikke stå for. Da glimtet det tårer i hans Øine.

Den 15. januar 1930 ble det avsløret en minnebauta på hans

grav på Vestre gravlund, og på den står det, at den «er reist

av skyttere, turnere, gullsmeder og andre venner». Den bautaen,

som er reist i takknemlighet og beundring, forteller meget

til den mengde mennesker, som kjente mannen.

Det var mange dyktige menn igjen i de forskjellige sammenslutninger,

da gullsmeden vandret. l skyttervesenet også:

Men iallfall i denne var det så - det står ikke til å nekte - at

«da han tiet, ble det tyst». Hans plass har ingen kunnet fylle.

--.Jf--

133


"Presidenten min."

For å si det med det samme: - Det er L i e s tØ l, det gjelder,

Lars LiestØl, sætersdølen, felespilleren, skrØnefortelleren,

stev-sangeren, tegneren, politikeren, statsråden, stortingsmannen

Lars Liestøl, alles venn i «Anstalten».

Om ham visste jeg en del, da jeg traff ham i Stortinget

høsten 1906, - at han hadde vært stortingsmann fØr (1874-

88 og 1898-1903) og at han en kort tid (1888-89) var statsråd

i Johan Sverdrups litt mislykkede regjering, men truffet

ham hadde jeg aldri. Han var en gild kar å treffe, han var

67 år, klok og erfaren og skjønte, at jeg var «Ung, ubegavet

og uerfaren» - og innrettet sig deretter. Alltid hyggelig og i

godt, men mest i sprudlende humør, og alltid slik, at man hadde

et eller annet utbytte av å være sammen med ham.

Hvem jeg kjente i Stortinget?- det var demokraten Hansson

fra Risør, som jeg hadde truffet på noen pressemøter, og

som sa de kloke ord, at «det er ingen sak å bli valgt, men stelle

sig så, at en blir gjenvalgt, det er verre det, gutt». Han hadde

greid det. Dessuten var det redaktør BjØrn Kristensen fra

Moss, sakfører Lars Abrahamsen fra Larvik, lærer Olsen N alum

fra Brunlanes, den senere stortingspresident og arbeidsminister,

Svend Årrestad fra Sande og landbruksskolebestyrer

Au steen, wlle tre fra Vestfold. Flere var det neppe. Jo, sant,

Magnus Nilssen, den nåværende stortingspresident, hadde jeg

truffet i det store folketoget i anledning av striden om konsulatsaken

- det var sommeren 1892 - da Bjørnstjerne

B j Ø r n s o n begynte sin mektige tale så:

- Som man roper i fjellet, får man svar, og det svar, jeg

kan lese mig til her på TullinlØkkens umåtelige firkant (som

var tj okkende full av mennesker), er så storstilet og så klart,

at de må kunne lese det i Stockholm. (Jubel). Jeg synes også,

man må kunne stave sig det til på slottet. (hvor kong Oscar

nettop da oppholdt sig) (Ny jubel). Der og da traff jeg Mag-

134

nus Nilssen for første gang, og da vi møttes igjen, husket vi

begge både Bjørnsons tale og samværet.

Alle de andre var fremmede for mig og jeg for dem. Det

vil si, at jeg nok var på-hatt med en og annen, som jeg hadde

truffet i politiske møter, f. ekspl. Gunnar Knudsen, men det

betyr jo ikke, at vedkommende kjenner hinannen. Etterhånden

lærer man jo de fleste å kjenne i en slik forsamling, men neppe

alle i lØpet av tre år. Det er så rart med det, - det kan være

rene tilfeldigheter, som gjør, at den og den lærer man å kjenne

og kommer i nærmere berøring med, mens denne og hin var og

fortsatte å være en fremmed.

Ett spørsmål melder sig, når man befatter sig med det Storting,

hvis mandat utlØp for 30 år siden: - Er det noen av

stortingsmennene, som har fortsatt hele tiden? Men nei, det er

det ikke. «Gjennemtrekken» går litt raskere. Vi har tre stortingsmenn

nå, som også var med i 1906-09: - Mowinckel,

Magnus Nilssen og Foshaug, men ingen av dem har vært med

alle årene. Mowinckel har tre turer vært statsminister og ble

dessuten sittende hjemme en periode, da han hadde sagt, at

byen burde hete BjØrgvin som i gamle dager. Mere skal det ikke

til. Hansson hadde rett. Magnus Nilssen ble satt utenfor en

periode, fordi han ikke straks på flekken vilde godkjenne de

«teser», som bolsjevikene sendte ut, og Meyer Foshaug fikk -

eller tok- permisjon en tid, - jeg vet ikke av hvilken grunn.

Så meget som 30 års tjeneste uten avbrytelse har således ingen

av de nåværende stortingsmenn hatt.

Av de 123 representanter i period.en 1906-09 er til nå

(mai 1939) 86 dØde. Da gjennomsnittsalderen ved periodens

begynnelse var over 50 år, er det ikke annet å vente.

Men det var særlig Liestøl, vi skulle snakke litt om, «presidenten

min», som jeg moret mig med å kalle ham. En liten

smule berettigelse hadde det kanskje også. Det hang slik sammen,

at da Stortingets venstreforening, dette konglomerat på

76 mann, skulle nominere presidentkandidater, var det stor

strid om Odelsting-presidenten. Noen, den radikale gruppe,

vilde ha Castberg, og de moderateste holdt på Abr. Berge. Da

tillot jeg mig ærbØdigst å citere Arctander om, at i vanskelige

situasjoner greide man sig best ved å ta midt på treet, og at vi

burde gjØre det ved denne leilighet. Vi kunne det ved ikke å

135


velge noen av de foreslåtte, men derimot Liestøl, som formentlig

politisk stod midt i mellem de to, og som dessuten hadde

vært odelstingspresident fØr ... Om disse hemerkninger øvet

noen innflytelse, vet jeg jo ikke, - det måtte i tilfelle være den

eneste gangen. Men det gikk. Castberg ble jeg aldri egentlig

godvenn med, men det kom naturligvis av, at våre politiske meninger

var så hØist forskjellige. Den andre «utslåtte» kandidaten,

Abr. Berge, var det en annen sak med, for han var jo

av en helt annen type.

Men samme Lars Liestøl var en merkelig mann, langt opp

over gjennemsnittet av ellers betydelige menn. Opplært ved arbeide

på embedskontorer, en meget omfattende og allsidig lesning,

virksomhet som lensmann i Bygland og gårdbruker på

Frøisnes og ved å være i årevis med i bygdens og fylkets styr

og stell i usedvanlig utstrekkning hadde han med sitt utmerkede

hode skaffet sig et rikt fond av viden og av erfaring og

menneskekunnskap, hvilket altsammen i forbindelse med hans

rapphet i tankegangen og derav fØlgende rådsnarhet, hans ro

og derfor aldri sviktende balanse, hans lysende humør og

hjertevinnende opptreden - alt dette gjorde ham til den

sjeldne mann, han var, -gjorde ham til sætersdølen Lars Liestøl,

en av de beste menn, som noensinne har vært i Stortinget.

Han kunne tegne karikaturer, spille fele til husbehov, synge

folkeviser og stev og framfor de aller fleste andre fortelle historier

av alle slag, skrøner og «sogur» fra et nesten utømmelig

lager, når tiden dertil var inne.

Å være med ham i Bondeungdomslaget, der han sjølsagt

var en velset gjest, betydde adskillig utover vedkommende kveld.

Om T e i s L u n d e rr år d i Riksforsamlingen på Eidsvold

fortalte han en gang fØlgende:

I det store gårdsrummet ved Eidsvoldsbygningen var det

utover våren svært sølet, så man hadde lagt en rekke planker

etter hinannen for at alle vedkommende skulle kunne komme

tørrskodd til og fra uthuset. - Blant personalet deroppe var

også en dansk junker av Christian Fredriks folk, en meget

overlegen herre, som Teis Lundegård ikke bare ikke likte, men

bentfram ikke kunne utstå. Så hendte det en dag, at Teis gikk

i vei bortover pl,anken, ·og så var ulykka ute: - den danske

junkeren kom bortenfra, så karene møttes midt på planken,

som ikke på noen måte tillot forbiplassering.

136

En hel del av Eidsvold-mennene stod oppe på en balkong og

så på dette, ytterst spent på, hvordan denne situasjon kunne

bli avviklet. Junkeren hadde fine lakksko og kunne umulig gå

til side og ut i søla, og at Teis ikke ville, var de sikre på. Hva

så? Hvordan i all verden skal dette ordnes?

De to ble stående der og se på hverandre i den tro, at den

andre skulle vike til siden, men ingen av dem ville. De ble stående

der. Da vedtok kjempen Teis en beslutning for sig selv,

-han tok junkeren under armene, lØftet ham opp, snudde sig

på planken og satte ham fra sig på den annen side, idet han

sa: «Her får makt a rå!»

Slik som den gode Liestøl kunne fortelle dette og en mengde

annet.

Følgende lille beretning om den samme Teis Lundegård er

jeg forresten ikke sikker på er fra Liestøl, - det er mulig, det

er «demokraten Hansson», som har fortalt den, - han kunne,

han og.

Jo, det var en gang, velgerne hr


skjedenhet forbyr mig å gjengi, -men det var noe om, at jeg

til bymann å være - nåja, var ganske flink i nynorsk.

-Tusen takk! Men kan jeg få det skriftlig?

- Jau, det kan du få, um so er, at du finn hugnad å

ha det.

- Ja, det kan du stole på. Det skal komme i glass og ramme

til glede for mig selv og etterkommerne . ..

Men «det vart ikkje». Det gikk dager og uker, uten at han

kom med det. Det var d et ved ham, at han skulle gjØre alle

ting så framifrå, og da tok det av og til litt tid. På forespørsel

sa han da også: «Jau, eg hev skrive det opp, men det vart ikkje

fint nok, so eg lyt gjera det um att». Og det gjorde han vist,

-men jeg fikk det aldri og har ikke hatt høve til å undersøke,

om det fantes i hans etterlatte papirer. Så dette eiendommelige

testimonium mangler jeg altså, fordi gamle Liestøl skulle

gjØre alt så overvettes fint. Men som avsavn ga han mig en

karikatur av Castberg . . .

Imidlertid må man ikke tro, at det i den nevnte egenskap

ligger noen mulighet for å sammenlikne ham med den kirkeminister,

som i statsminister Steen s regjeringstid etter hva

det fortelles ikke ble ferdig til å utnevne prester i på langt nær

behØrig utstrekkning. Sakene hopet sig opp i uhyggelig mengder.

Søknadene kom og kom, ble forberedt av rette vedkommende

og lagt i haug på statsrådens store skrivebord, og der

ble de liggende. Det ble holdt statsråd etter statsråd uke etter

uke, men ingen prester ble utnevnt. Det vakte oppmerksomhet

og ble kritisert offentlig og privat, og statsministeren fant

grunn til å kalle W ·ex el sen hjem fra statsrådavdelingen i

Stockholm for å spørre, om han var villig til for en kortere tid

å overta kirkedepartementet. «Det truer nemlig med», sa

Steen, «at den nåværende kirkeminister kommer til å avkristne

det norske folk, -·- han utnevner ingen prester». -

Det endte med, at den mindre foretaksomme kirkeminister fikk

en sterkt etterlengtet sommerferie, og Wexelsen overtok departementet

og utnevnte prester i store rr..engder.

Nei, slik var Liestøl ikke. Med hensyn til den «attesten»

for særdeles duelighet i landsmål er det forresten et spørsmål,

om han ikke ved nærmere overveielse var kommet til det resultat,

at han hadde smurt så tykt på, at det ikke godt kunne

gjengis skriftlig.

138

På presidentplassen var Liestøl fØrsterangs, - verdig, påpasselig,

hensynsfull, rettledende, nøiaktig. Under lange debatter

forkortet han tiden ved · å tegne karikaturer, men hørte

samtidig det, som foregikk, og når det nærmet sig avsluttning,

satte han opp voteringsmåten, som da ingen kunne rokke. Ved

lovbehandling kan dette ofte være meget vrient, idet det foreligger

tilleggsforslag på forskjellige punkter og forbehold på

andre. Da å ordne voteringen så, at alle meninger kommer til

sin rett - de principale og de subsidiære - krever tankeklarhet

hos presidenten. Men om en eller annen sØkte å få en endring

i Liestøls plan, så kom han ingen vei. Liestøl hØrte tålmodig

på vedkommende, så på det store papiret sitt, og sa han:

- Nei, det g j e n g i k k j e a n, for då vil de de i verta bunne,

som vil røyste so og so. Presidenten he l d fast ved sin avrøystingsmåte.

- Da var det best å gi sig med det samme. -

Det gikk greit og godt, men alikevel hendte det vist, at en

eller annen - kanskje fripostig undertegnede, - ymtet litt

om, at det kunne spares tid, hvis presidenten kjørte noe sterkere,

- dette vistnok fremkalt av, at vicepresidenten, generalkrigskommissær

Br at l i e, var en fremrakende «driver», en

baus kar i det hele og meget bedre enn sitt rykte, som jo sa, at

han var så forstokket konservativ, at han var nærsagt umulig.

Det var han ikke. Dertil kom at - han var et

arbeidsjern nesten uten sidestykke. Men jeg husker,

at da vi skulle velge formann i militærkomiteen, var det min

mening, at vi burde ha en venstremann, vel helst Aavatsmark.

Da sa Strengehagen: «Er'u reint gælen? Bratlie er den beste

formann, vi kan få. Men hvis han ikke er formann, er han

flink nok til å rive i stykker alt det, vi andre gjØr», sa han, erfaren

som han allerede da var.

FØlgelig var det en hard prøve å bli stillet på å bli sammenliknet

med Jens Bratlie også som president.

Liestøl smakte litt på det, og jeg tror, han la an på å sette

litt større fart på deretter. Iallfall hendte det, at han ved mØtets

sluttning kom bortom og sa: -'- Nå, korleis gjekk det? Var

du nØgd med meg?

-Ja, i hØi grad. Nå var presidenten min gjild. -

Han var ikke blant de store talere. Det vil si: - Han snakket

ikke ofte, men når han tok orclet, var det kraft og klang

i det, og han ble hørt som få andre.

139


En gang fortalte han mig, at han hjemmefra var underrettet

om, at man syntes, det var så sjelden å høre noe fra ham

og om ham. «Det tykjer, eg talar for lite», sa han. «Ka meiner

du?» Nei, jeg hadde ingen mening om det, men kanskje

han burde «gribe ordet» litt oftere og alltid sørge for å få

«uppritet» sendt til lokalbladene. - «Er det soleis, dei gjer

det?» - lo han.

Lars Liestøl var stortingsmann også i neste periode,

1910-12 og odelstingspresident da og. Jeg var der ikke. Jeg

hadde stemt for artium-stilen på landsmål, hvilket endog en del

av mine egne partifeller var i mot, og dessuten v a r mine

«motsatte meningsfeller» i avgjort flertall, så fort de fikk

summet sig etter unionsopplØsingen. Ferdig med det. Jeg var

?gså sjelden i Kristiania og enda sjeldnere oppom stortinget, så

Jeg traff omtrent ikke Liestøl i den tida.

Men utpå sommeren 1912, et par dager etter at Stortinget

var opplØst, møtte jeg ham på gata ved Egertorvet. - Nei,

god dag -korleis har presidenten min det? Han hadde vadsekk

i handa og var på vei til dampskibet for å reise heim via

Kristiansand.

- Jau takk, ikkje so verst. Eg er vorten att eitpar dagar,

av di det var eit og anna, som skulle skrivast under. Og no er

eg trøyt, eg skal heim og kvile.

-:- Min hug er i heian', min hug er ikkje her, - bemerket

Jeg.

-Nei, hugsar du den, du? Det er so sant, so sant. Min hug

er i heian', og no skal eg dit.

Vi ba velliva og skiltes. Det var siste gang, jeg så han.

Det var stortingsvalg om høsten, og han ble atter valgt, 73

år gammel. Men han kom ikke på Stortinget mere. Han ble

syk, kom til sykehus i Kristiansand og dØde der den 15. desember,

altså 1912. Han opplevde således ikke 100-årsjubileet, som

nok ville vært en fryd for hans ungdommelige sinn, men slapp

på den annen side fra alt det vonde, vi har hatt deretter hjemme

og ute.

Det ble en jordferd, som ingen i Sætersdal noensinne har

sett maken til. Han v a r sin begavede dals største sønn.

140

Som en kuriositet kan jeg kanskje fortelle, at når jeg og

noen andre 6 år senere slapp å være matlause på en tur opp i

gjennom Sætersdalen, var det fordi jeg hadde kjent Liestøl. Vi

drog oppover dalen sommeren 1918, skulle til «heian». Det var

nokså vanskelig reiseforhold da, streng som rasjoneringa var.

Benzin var ikke å få, så vi måtte bruke hester, og det kneip

med maten også. Vi hadde greid å få det fornødne av proviant,

men den var i kasser, som ikke godt kunne åpnes, fØr vi kom

til hytta.

Det kneip litt med maten, der vi overnattet, men verre ble

det, da det lei så langt på dagen, at vi burde ha et måltid. Vi

kom til gubben Bjørnarå sin gård, der de var kjente for hjelpsomhet

og gjestfrihet overfor farande folk, men nå var det

reint som utgjort. Det var ikke bare det, at det var kjøttlaus

dag, men datteren på gården var dØd for noen dager siden, og

man hadde ikke fått ordnet sig med taus i stedet for. Og den

statelige gubben var i dårlig humør, kanskje litt nedpå og nærmest

vranten. Nei, mat var ikke å få kjØpe. Men å reise med

hesteskyss fra Oset til øverst i Bykle uten mat var slemt i en

ferie, da man skulle ha det godt.

På en av veggene hang et stort billede av Lars Liestøl med

tilegnelse til vennen BjØrnarå og med originalens sirlige påtegning

og underskrift. Jeg gjorde de andre oppmerksomme på

dette. Se, her er et billede av min gamle venn Liestøl. Et utmerket

billede, og se denne håndskriften . . .

Da lydde gubben og kom bort til. - Kjende du Liestøl?

- Om eg kjende han. Me var saman i Stortinget i tri år,

-og det var ikkje nokon eg hadde so mykje hugnad og nytte av

som han. - Og så fortalte jeg et par korte historier, som var

.så typiske, at gubben godkjente dem som legitimasjon.

Og da fikk vi mat. Det ble sendt bud til nabogården etter

·et kvinnfolk til å gjøre istann og varte opp, og det ble rundelig

.servering. Kjøttlaus-bestemmelsen gjaldt vist ikke hermetikk.

Og en venn av Lars Liestøl skulle ikke reise sulten gjen­

.nom hans egen dal.

--,ff--

141


eliggende og derfor dyre gården. For egen regning og på

eget ansvar.

Neste dag sa han fra i «Nationen»s styre: - Ja, jeg har

kjØpt Grosch-gården uten å ha noe bruk for den, og hvis dere

nå vil overta den for å skaffe ordentlige kontorer og den best

mulige beliggenhet, så skal jeg sjØlsagt ikke ha ett øre i fortjeneste.

Jo, styret ville og var glad til. Formann da var Rasmus

M o r t e n s e n, som senere ble statsråd, bergenseren, som

bodde i Asker, men hadde veldige eiendommer i Finnland.

Styrets tredje medlem var statsråd Johan E. Mellbye. Jo, styret

ville, og det hele gikk i orden og var tilfredsstillende for

alle parter. At det senere viste sig å være litt. upraktisk for

«Nationen» å måtte ha kontorer så hØit oppe og ikke kunne ha

den tekniske avdeling i gården, er en sak for sig, som ikke vedkommer

denne historie. Bladet ordnet sig på annen måte, og

Landkreditt overtok hele herligheten.

Johan Enger sa: - Det var itte noe å tjene på det, men

det var da heller ikke meninga. Men det er moro å ha gjort det.

Det er kanskje noen, som vil spørre: - Hvilken 'utdannelse

hadde denne mann? Var han landbrukskandidat eller i

det minste agronom? Eller forstmann? og/eller kand. jur. eller

kand. Økon.? Ja, for alt det, han kunne. Men nei, hans skoleutdannelse

var meget minimal. Eksamener var det smått med.

Men runnen av en gammel og sterk bonderot, fra ungdommen

forsynt med en del idealisme fra Sagatun, der Ole Arvesen

ifØlge Bjørnson holdt folkehØiskole i hus og i blad i etpar

menneskealdre, modnet og avklaret i politiske kamper, i gårdsbruk

og myrdyrkning og annen kamp mot survannet i dets

forskjellige former, i mangeartet forretningsliv, av små nederlag

og store seirer, av de opprivninger, men også avslipninger,

som journalistikk uvegerlig skaffer utøveren - av alt dette

fremstod den Johan Enger, eventyrgutten fra Nordre Land,

som store deler av landet kjente, og som var aktet, beundret

og avholdt, så langt han var kjent. Han var det allsidigste

menneske, jeg har truffet.

Henimot midten av september 1925 gikk det budskap over

landet, at han var dØd, 73 år gammel. Denne ildsjelen i det

offentlige -- og i manges private - liv var ikke mere. Man

156

skrev om ham i de fleste aviser, regnet f. eks. opp, hvilke utmerkelser

han hadde: - Kongens fortjenestmedalje i gull, en

sjelden utmerkelse den gang, skyttervesenets fortjenstmedalje,

medalje og/eller diplomer for myrdyrkning og fruktvin,

hunde- og hesteopdrett, boktrykk og landbruksredskap, skogskjØtsel

og skytning.

Så var det den 17 de i samme måned, at en mengde biler

på så å si alle veier i Opland hadde kurs for Østsinni kirke,

mens flaggene over Land-bygdene vaiet på halv stang. På

Dokka st. gikk mange folk av toget, damer i sort og herrer i

flosshatter. Det var det, at Johan Enger etter en lang og usedvanlig

arbeidsdag skulle stedes til hvile i hjemmets jord, og det

var da rimelig, at kretsen og bygden, fylket og landet møtte.

l den vakre høstdag var det flere folk frammøtt enn den

vesle kirken kunne rumme. Bygdens sogneprest holdt en smukt

formet og hjertelig fØlt tale med skjØnnsom vurdering av den

manns lange og vidstrakte virksomhet, som vi her viste den

siste ære.

Og så var det kransepåleggingen, som nevnes for å gi et

inntrykk av det meget og mangt, han i sitt lange liv hadde

vært borte i og gjort nytte i. Det ble pålagt kranser fra:

Norges Bondelag, Det frivillige skyttervesen, Landkreditt,

GjØvik kommune, Norges bank, kollegaer og funksjonærer

ved Norges banks avdeling i Gjøvik, dagbladet


Det var noen ekte norske september-dager under gravferden

de:roppe, - skuggar og solglytt, men mest det siste. Og

høstens rike farveprakt over gården og landskapet, -slik som

Johan Enger s å landet i sine beste stunder, og det var de uten

sammenlikning fleste i hans lange og innholdsrike liv.

Om ungdommen nå minnes og beundrer Johan Enger, vet

jeg ikke. Men hvis den gjør det, og hvis den har en del -

helst mange - procent av hans det, man med et moderne

ord kaller mentalitet, d a står det godt til med den norske

ungdom.

158

--


920 H IKKE UTL

Hoff, Johan Albert

Mennesker jeg traff 1940 TBG

tøbv lokalsaml 2

111111111111111111111111111111111111111

More magazines by this user
Similar magazines